url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nt_langvingefly | 2023-02-04 | Grønt langvingefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758'] | Grønt langvingefly (Actebia praecox) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Grønt langvingefly (Actebia praecox) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 38 – 45 mm) nattfly med påfallende lange og smale forvinger. Forvingen er grågrønn med lyse nyre- og ringmerker. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er mørke og ujevnt bølgete. Rett innenfor ytterkanten er det et brunt tverrbånd. Bakvingen er grå.
== Levevis ==
Den lever særlig på åpne, sandete steder med sparsom vegetasjon, som sanddyner, sandige heier og grusete elvebredder. Larvene lever på ulike urter og busker, blant andre krypvier og geitrams. De voksne sommerfuglene flyr i juli – august. Om de blir forstyrret om dagen, slipper de seg gjerne til bakken og spiller døde.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i den palearktiske sone, fra Europa og østover til Stillehavet. I Norge er den funnet spredt nord til Sør-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Actebia praecox på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) grønt langvingefly i Encyclopedia of Life
(en) grønt langvingefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) grønt langvingefly hos Artsdatabanken
(sv) grønt langvingefly hos Dyntaxa
(en) grønt langvingefly hos Fauna Europaea
(en) grønt langvingefly hos NCBI
(en) Kategori:Actebia praecox – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Grønt langvingefly (Actebia praecox) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 4,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunt_langvingefly | 2023-02-04 | Brunt langvingefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1837'] | Brunt langvingefly (Actebia fennica) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Brunt langvingefly (Actebia fennica) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 38 – 44 mm), mørkgrått nattfly. Forvingene er smale, men ikke så smale som hos grønt langvingefly (Actebia praecox). Forvingen er mørkgrå, bakkanten ofte bredt hvitgul. Nyremerket og av og til også ringmerket er hvite til lysbrune. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt er svarte og doble, men ofte utydelige. Ved vingespissen er det en svart flekk. Bakvingen er gråhvit.
== Levevis ==
Den finnes i åpne områder. Larvene lever på ulike busker, urter og gras, blant andre blokkebær, vier, melder, syrer og strandrug). De voksne sommerfuglene flyr i juli – september.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Fennoskandia, det nordlige Russland, Asia øst til Japan og Korea, og den nordlige delen av Nord-Amerika. I Norge er den funnet spredt fra Vest-Agder til Nord-Trøndelag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Svenska Fjärilar
== Eksterne lenker ==
(en) østlig langvingefly i Encyclopedia of Life
(en) østlig langvingefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) østlig langvingefly hos Artsdatabanken
(sv) østlig langvingefly hos Dyntaxa
(en) østlig langvingefly hos Fauna Europaea
(en) østlig langvingefly hos ITIS
(en) østlig langvingefly hos NCBI
(en) Kategori:Actebia fennica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Brunt langvingefly (Actebia fennica) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 4,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dovrejordfly | 2023-02-04 | Dovrejordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eduard Friedrich Eversmann', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1842'] | Dovrejordfly (Euxoa adumbrata) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i den nordlige delen av Gudbrandsdalen i Norge, og den er ikke funnet her i landet siden 1911. Det norske navnet er misvisende, siden arten ser ut til å være utdødd på Dovre men er ganske vanlig enkelte andre steder.
| Dovrejordfly (Euxoa adumbrata) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i den nordlige delen av Gudbrandsdalen i Norge, og den er ikke funnet her i landet siden 1911. Det norske navnet er misvisende, siden arten ser ut til å være utdødd på Dovre men er ganske vanlig enkelte andre steder.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 33 – 41 mm), mørkt brunlig nattfly. Kjønnene er forskjellige på farge, hannens forvinger er rødbrune, hunnens mørkt svartbrune. Nyre- og ringmerkene er gulkantede og tydelige, ellers har den få markerte tegninger. Bakvingen er lyst gråbrun, lysere i midten.
== Levevis ==
Dovrejordflyet lever på grasmark og enger, i Nord-Amerika også på dyrket mark. Larvene lever nede i bakken av røtter, men man vet ikke hvilke planter de foretrekker. Utviklingen tar ett år. De voksne sommerfuglene flyr om natten.
== Utbredelse ==
Arten finnes i det nordlige og nordøstlige Europa, det nordlige Asia og Nord-Amerika. Den norske bestanden er etter alt å dømme utdødd, men den finnes fortsatt fåtallig i Sverige. I Nord-Amerika er den vanlig og utbredt fra Alaska gjennom det meste av Canada, mot sør til fjellene i Colorado.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri:
== Eksterne lenker ==
(en) dovrejordfly i Encyclopedia of Life
(en) dovrejordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) dovrejordfly hos Artsdatabanken
(sv) dovrejordfly hos Dyntaxa
(en) dovrejordfly hos Fauna Europaea
(en) dovrejordfly hos ITIS
(en) dovrejordfly hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa adumbrata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euxoa lidia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 4,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolettbrunt_jordfly | 2023-02-04 | Fiolettbrunt jordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1817'] | Fiolettbrunt jordfly (Euxoa recussa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Fiolettbrunt jordfly (Euxoa recussa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 40 mm), mørkt gråbrunt nattfly, vingene kan ha et fiolettaktig skjær. Arten kjennes lettest på at det er tre mørke flekker på rad langs forvingens framkant – svarte flekker mellom indre mellomlinje og ringmerket og mellom ringmerket og nyremerket, og en svartbrun flekk utenfor nyremerket. Nyre- og ringmerkene er bare tydelig avgrensede fra de mørke flekkene, ikke fra resten av vingen. Mellomlinjene er doble og mørke, men gjerne mer eller mindre utydelige. Bakvingen er gråhvit med grå årer, grå langs ytterkanten.
== Levevis ==
Larvene lever nede i bakken på røttene av ulike gras (Poaceae). De voksne sommerfuglene flyr om natten fra slutten av juli til september.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i den palearktiske sone, fra Vest-Europa østover til Amur. I Norge forerkommer den nord til Nord-Trøndelag, men er sjelden på Vestlandet.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) fiolettbrunt jordfly i Encyclopedia of Life
(en) fiolettbrunt jordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) fiolettbrunt jordfly hos Artsdatabanken
(sv) fiolettbrunt jordfly hos Dyntaxa
(en) fiolettbrunt jordfly hos Fauna Europaea
(en) fiolettbrunt jordfly hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa recussa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euxoa recussa – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Fiolettbrunt jordfly (Euxoa recussa) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 4,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Nymo | 2023-02-04 | Birger Nymo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sametingspolitikere'] | Birger Randulf Nymo (født 27. mai 1950 i Skånland) er en norsk politiker.
Han er partileder i Samefolkets parti.Nymo var Sametingsrepresentant i periodene 1997-2001 og 2001-2005, for Sør-Norge valgkrets. Han representerte da Norske Samers Riksforbund.
| Birger Randulf Nymo (født 27. mai 1950 i Skånland) er en norsk politiker.
Han er partileder i Samefolkets parti.Nymo var Sametingsrepresentant i periodene 1997-2001 og 2001-2005, for Sør-Norge valgkrets. Han representerte da Norske Samers Riksforbund.
== Referanser ==
== Kilder ==
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 1997 - høsten 2001
Odd Mathis Hætta: Sametinget i navn og tall : Høsten 2001 - høsten 2005 | Birger Randulf Nymo (født 27. mai 1950 i Skånland) er en norsk politiker. | 4,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_jordfly | 2023-02-04 | Svart jordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1761'] | Svart jordfly (Euxoa nigricans) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Svart jordfly (Euxoa nigricans) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 26–42 mm), mørkgrått nattfly. Forvingen er mørkgrå, nyre- og ringmerkene sitter på et svart område som strekker seg fra like innenfor ringmerket til like utenfor nyremerket. Bak ringmerket er det en kort, tynn, svart lengdestrek (tappmerke). Ellers er vingen ensfarget. Bakvingen er gråhvit eller lysgrå.
== Levevis ==
Den lever i hager, på ruskemark og i mange andre miljøer. Larvene lever på røttene av ulike urter og gras, blant andre kløver, groblad og ulike hageplanter. Som mange andre jordfly kan den gjøre noe skade i hagen. De voksne sommerfuglene flyr i august – september og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa. I Norge er den vanlig nord til Nord-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Euxoa nigricans på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) svart jordfly i Encyclopedia of Life
(en) svart jordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) svart jordfly hos Artsdatabanken
(sv) svart jordfly hos Dyntaxa
(en) svart jordfly hos Fauna Europaea
(en) svart jordfly hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa nigricans – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euxoa nigricans – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Svart jordfly (Euxoa nigricans) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 4,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markjordfly | 2023-02-04 | Markjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1827'] | Markjordfly (Euxoa eruta) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Rogaland i Norge.
| Markjordfly (Euxoa eruta) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Rogaland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 29 – 38 mm), gråbrunt nattfly. Forvingen er gråbrun med lyse, delvis svartkantede nyre- og ringmerker. Bak ringmerket er det en smal, S-formet strek, tappmerket, ellers ingen synlige tegninger. Bakvingen er hvit med gråbrun bestøvning, brun langs ytterkanten.
== Levevis ==
Larven er ukjent, men lever trolig på røtter.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Europa, men mangler blant annet lengst i nordøst og sydøst, og videre østover i den nordlige delen av Asia. I Norge forekommer den langs kysten fra Østfold til Rogaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
== Eksterne lenker ==
(en) markjordfly i Encyclopedia of Life
(en) markjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) markjordfly hos Artsdatabanken
(sv) markjordfly hos Dyntaxa
(en) markjordfly hos Fauna Europaea
(en) Kategori:Euxoa eruta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Markjordfly (Euxoa eruta) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten til Rogaland i Norge. | 4,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_forente_arabiske_emirater | 2023-02-04 | De forente arabiske emirater | ['Kategori:24°N', 'Kategori:54°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De forente arabiske emirater', 'Kategori:Forbundsstater'] | De forente arabiske emirater er en føderasjon i Midtøsten. Landet består av syv stater kalt emirater og grenser til Oman og Saudi-Arabia. Hovedstaden er Abu Dhabi, mens Dubai er den største byen.
Folketallet er i meget sterk vekst, fra 2,86 millioner innbyggere i 1999 til 5,07 millioner i 2009, og majoriteten er arbeidsinnvandrere fra India, Pakistan, Filippinene og andre land i Asia. Økonomisk er landets inntekter svært avhengig av olje, men handel og finansmarkeder er også viktige inntektskilder.
De første 150 årene, inntil 1971, gikk landet under navnet Traktatkysten.
USA har flybasen Al Dhafra Air Base i landet.
| De forente arabiske emirater er en føderasjon i Midtøsten. Landet består av syv stater kalt emirater og grenser til Oman og Saudi-Arabia. Hovedstaden er Abu Dhabi, mens Dubai er den største byen.
Folketallet er i meget sterk vekst, fra 2,86 millioner innbyggere i 1999 til 5,07 millioner i 2009, og majoriteten er arbeidsinnvandrere fra India, Pakistan, Filippinene og andre land i Asia. Økonomisk er landets inntekter svært avhengig av olje, men handel og finansmarkeder er også viktige inntektskilder.
De første 150 årene, inntil 1971, gikk landet under navnet Traktatkysten.
USA har flybasen Al Dhafra Air Base i landet.
== Geografi ==
Emiratene har kystlinje mot Omanbukta og Persiabukta mellom Oman og Saudi-Arabia. Selve innlandet er et karrig slettelandskap som etterhvert går over til rullende sanddyner og ørken med fjell i øst. Mellom fjellkjeden mot Omangulfen og ørkenen ligger en lang og grunn senkning med intenst landbruk, som får vann fra store grunnvannreservoarer.
Emiratene ligger strategisk til syd for Hormuzsundet og er et viktig gjennomgangsland for verdens råolje. Den internasjonale flyplassen i Dubai er også blitt et viktig stoppested for reisende mellom Europa og Asia.
Grensene mot Saudi-Arabia ble trukket opp i 1974 og -77, men er aldri blitt offentliggjort. Det er derfor bare styresmaktene i disse to landene som vet nøyaktig hvor de går.
=== Klima ===
Det meste av landet er flatt med store ørkenområder. Den årlige nedbørsmengden er svært lav (rundt 100 mm), og mesteparten kommer mellom november og mars. Temperaturen er svært høy mellom mai og september, og det er varmt eller mildt resten av året. Temperaturen er høyere om vinteren enn i Kuwait og i indre områder av Saudi-Arabia. Langs kysten er det i tillegg svært høy luftfuktighet, og om sommeren er det svært trykkende. Nedbøren i fjellene mot Omangulfen er imidlertid langt høyere. Mesteparten kommer om sommeren i form av lokale tordenbyger, som regel om ettermiddagen, og fører til spektakulære og farlige styrtfloder i wadiene. Regnvannet trekker ned gjennom den porøse sandsteinen og danner store vannreservoarer mot basaltlagene under sandsteinen. Det er bygget store demninger på egnete steder for å holde på vannet fra wadiene og få det til å synke ned i reservoarene. Her og der i wadiene, hvor grunnfjellet kommer opp i dagen, dannes kilder og oaser.
== Demografi ==
Emiratene har nesten 5 millioner innbyggere. Rundt halvparten av disse er gjestearbeidere fra det indiske subkontinentet. Blant de innfødte har mange balutsjiske røtter. Kjønnssammensetningen er den skjeveste i verden – det er 216 menn pr. 100 kvinner i landet i 2009, og i emiratet Dubai er mannsraten hele 298 pr. 100 kvinner.Befolkningstilveksten er lav sammenlignet med nabolandene. I 1995 var 26,3 prosent av befolkningen under 15 år gammel, og i 2009 var denne andelen 24,4 prosent. Omkring 80 % av befolkningen kan lese og skrive. Religionen til de opprinnelige innbyggerne er nesten uten unntak islam, men med innvandringen er en stor minoritet nå hinduer, og en kontingent filippinere har medført at en betydelig minoritet er katolikker.
== Historie ==
I 1820 inngikk Storbritannia og de syv emirene en avtale om at Storbritannia skulle ta over ansvaret for forsvars- og utenrikspolitikken. Området, som før dette hadde gått under navnet Piratkysten på grunn av at det foregikk mye sjørøvervirksomhet i området, fikk nå navnet Traktatkysten. I 1971 gikk seks av emiratene sammen og opprettet De forente arabiske emirater. Ras al-Khaimah sluttet seg til i 1972. Det er mange svært velstående oljesjeiker i landet.
De nærliggende landene Qatar og Bahrain er også emirater som har mange likheter med emiratene i De forente arabiske emirater med tanke på befolkning, økonomi og samfunn, men har valgt å ikke være en del av den føderale republikken. De tre landene har likefullt sterke bånd mellom seg.
Den 15. september 2020 ble det undertegnet en fredsavtale mellom Israel og De forente arabiske emirater. Seremonien foregikk i Washington DC, og USAs president Donald Trump har spilt en viktig rolle i forhandlingene. Avtalen innbefatter fred, opprettelse av diplomatisk forbindelse og normalisering av forholdene mellom landene. De forente arabiske emirater er dermed det 3. arabiske land, etter Egypt i 1979 og Jordan i 1994, som normaliserer sitt forhold til Israel.
== Politikk ==
Lederne fra hvert av de syv emiratene sitter i Det høyeste rådet, som velger president og visepresident for landet hvert femte år. De velger også et ministerråd. I tillegg har landet et nasjonalt råd med til sammen 40 medlemmer fra alle emiratene, som går igjennom foreslåtte lover. Alle emiratene bortsett fra Dubai og Ras al-Khaimah er med i det føderale rettssystemet. De har både islamske og sekulære rettsinstanser på alle nivåer.
Sjeik Zayed bin Sultan Al Nahyan var president for Emiratene fra de var dannet til han døde i 2004. Dagen etter ble sønnen hans, sjeik Khalifa bin Zayed Al-Nahyan, valgt til president. Den 13. mai 2022 ble det kjent at Khalifa bin Zayed Al-Nahyan var død. Den 14. mai 2022 ble sjeik Khalifas halvbror Mohamed bin Zayed bin Sultan Al Nahyan utnevnt til sjeik Khalifas etterfølger som Emiratenes president.
=== Emirater ===
De forente arabiske emirater består av følgende syv emirater:
Abu Dhabi
Ajman
Dubai
Fujairah
Ras al-Khaimah
Sharjah
Umm al-Qaiwain
=== Menneskerettigheter ===
De forente arabiske emirater har fengselsstraff inntil 15 år med mulighet for dødsstraff for homofili.
== Økonomi ==
En tredjedel av Emiratenes bruttonasjonalprodukt kommer fra olje- og gassproduksjon. Siden 1973 er de gått fra å være en fattig ørkenregion til en moderne stat med høy levestandard. Det lille landet har vært sjenerøst med oljeressursene sine og åpen mot omverdenen og har på grunn av dette gjerne blitt kalt Midtøstens Singapore. Det er Abu Dhabi som sitter på det meste av oljereservene, mens Dubai, som er den nest største økonomien, har lite petroleumsinntekter og konsentrerer seg om handel, industri, finans og ikke minst turisme.
Bare 13,5% av kvinnene deltok i arbeidslivet i 2005.
== Samfunn ==
For en oversikt over byene i landet, se:
Liste over byer i De forente arabiske emirater
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Al AinMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2020 – Kamelløp
2021 – Falkoneri
2021 – Al Aflaj, tradisjonelt vanningsystem
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) United Arab Emirates – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) الإمارات العربية المتحدة / United Arab Emirates – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Richard H. Curtiss: Washington Report – The UAE: From Bold Dream to Spectacular Reality in One Generation, Desember 1995.
Fallingrain.com – Directory of Cities, Towns, and Regions in United Arab Emirates
Angelfire – Geoology of the Emirates.
Emirates Natural History Group – offisiell hjemmeside.
Pat Harris: Flora of the United Arab Emirates – Preliminary List of Species Name Changes and Some Synonyms, ENHG Bulletin nr 7, April 1979.
Peter Hellyer The Natural History of Merawah Island – ENHG Bulletin nr 42, November 1990.
(no) Statistikk og andre data om De forente arabiske emirater i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Byene i De forente arabiske emirater er alle nesten uten unntak relativt nye, og har i mange tilfelelr vokst enestående raskt de siste førti årene. Eksempelvis har folketallet i den største byen, Dubai, blitt mer enn 50-doblet i løpet av de siste 50 årene. | 4,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvetejordfly | 2023-02-04 | Hvetejordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1761'] | Hvetejordfly (Euxoa tritici) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet i Østfold, Vestfold og Rogaland i Norge.
| Hvetejordfly (Euxoa tritici) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet i Østfold, Vestfold og Rogaland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 26 – 42 mm), mer eller mindre grått nattfly. Arten er svært variabel i farge og tegninger, men er jamtover av de mer sterkt tegnede Euxoa-artene. Forvingen er lyst til ganske mørkt grå, nesten alltid med markerte, lyse, svartkantede nyre- og ringmerker som gjerne står i et svart, avlangt felt. En lys vingeåre danner en smal, lys lengdestrek rett bak disse merkene. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er doble og krumme, midtfeltet er bredest bak framkanten av vingen. Langs yterkanten er det svarte, kileformede flekker. Bakvingen er gråhvit, litt gjennomsiktig, med grå bestøvning langs ytterkanten.
== Levevis ==
I Nord-Europa er arten knyttet til åpne landskaper ved kysten, lenger sør finnes den i et videre spenn av habitater. Larvene lever på ulike lave urter og gras, også hageplanter. Artsnavnene (både det latinske og det norske) tyder på at arten kan angripe korn, i Norge er den imidlertid for fåtallig til å gjøre nevneverdig skade. Arten overvintrer som egg, de voksne sommerfuglene flyr i juli – august og besøker gjerne blomster.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Nord-Afrika, i Europa bortsett fra lengst i nord, og i Asia østover til Sentral-Asia. I Norge er den kjent fra Østfold og Vestfold, i 2007 ble den også funnet på Karmøy i Rogaland ([1]).
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Euxoa tritici på UK moths: [3]
== Eksterne lenker ==
(en) hvetejordfly i Encyclopedia of Life
(en) hvetejordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) hvetejordfly hos Artsdatabanken
(sv) hvetejordfly hos Dyntaxa
(en) hvetejordfly hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa tritici – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euxoa tritici – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Hvetejordfly (Euxoa tritici) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet i Østfold, Vestfold og Rogaland i Norge. | 4,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Vonheim | 2023-02-04 | Inger Vonheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Brønnøy kommune'] | Inger Vonheim (født 3. mars 1943 i Velfjord i Brønnøy, død 18. februar 2009 i Oslo) var en norsk forfatter. Hun fikk sin første novelle på trykk i debutantantologien som Gyldendal ga ut i 1975.
| Inger Vonheim (født 3. mars 1943 i Velfjord i Brønnøy, død 18. februar 2009 i Oslo) var en norsk forfatter. Hun fikk sin første novelle på trykk i debutantantologien som Gyldendal ga ut i 1975.
== Bibliografi ==
Dette med Andreas, roman, Orkana forlag 2006
Kjærester, Noveller for lesesvak ungdom og voksne, Orkana forlag 2004.
Danse med presten, roman, Orkana forlag 2000
Får jeg spandere et glass vin, noveller, Tiden Norsk Forlag 1986
Nattheksen og andre fortellinger, novelle i antologi, Gyldendal Norsk Forlag 1983
Tone, barnebok, Tiden Norsk Forlag 1978 (Forfatternavn: Vonheim Tvedt) | Inger Vonheim (født 3. mars 1943 i Velfjord i Brønnøy, død 18. | 4,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Obeliskjordfly | 2023-02-04 | Obeliskjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775'] | Obeliskjordfly (Euxoa obelisca) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Hordaland i Norge.
| Obeliskjordfly (Euxoa obelisca) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Hordaland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 29 – 38 mm), grått nattfly med markerte vingetegninger. Arten er nokså variabel og ganske lik på hvetejordfly (Euxoa tritici), man må gjerne undersøke kjønnsorganene for å skille artene sikkert. Forvingen er gråbrun, framkanten vanligvis noe lysere, med lyse nyre- og ringmerker. Området mellom og rundt disse er mer eller mindre svart. Den har vanligvis en tykk, svart rotstrek og en svart flekk (tappmerke) bak ringmerket. Bakvingen er silkeaktig hvit med brun ytterkant.
== Levevis ==
Larven lever på ulike lave planter. De voksne sommerfuglene flyr i august – oktober.
== Utbredelse ==
Den er utbredt i Nord-Afrika, Midtøsten, Europa og vestlige og sentrale deler av Asia. I Norge er den funnet i den sørlige delen av landet, fra Østfold til Hordaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Euxoa obelisca på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) obeliskjordfly i Encyclopedia of Life
(en) obeliskjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) obeliskjordfly hos Artsdatabanken
(sv) obeliskjordfly hos Dyntaxa
(en) obeliskjordfly hos Fauna Europaea
(en) obeliskjordfly hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa obelisca – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euxoa obelisca – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Obeliskjordfly (Euxoa obelisca) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er utbredt nord til Hordaland i Norge. | 4,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Variabelt_sandjordfly | 2023-02-04 | Variabelt sandjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766'] | Variabelt sandjordfly (Euxoa cursoria) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Variabelt sandjordfly (Euxoa cursoria) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 31 – 40 mm), grått eller brunaktig nattfly. Som mange andre arter i slekten Euxoa er den svært variabel, forvingene kan variere i farge fra lyst sandfarget til mørkbrunt, med mer eller mindre tydelige tegninger. Nyre- og ringmerkene er vanligvis tydelige og står på mer eller mindre mørk bakgrunn. Bakvingen er gråhvit med grå ytterkant.
== Levevis ==
Arten er knyttet til sandete steder ved kysten, for eksempel sanddyner. Larvene lever på ulike lave planter som vokser i dette miljøet. De voksne sommerfuglene flyr i juli – september.
== Utbredelse ==
Den er utbredt fra Vest-Europa østover til det sentrale Sibir og Mongolia. Den finnes også i Afghanistan og Tibet. I Norge er den funnet her og der fra Østfold til Sør-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Euxoa cursoria på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) variabelt sandjordfly i Encyclopedia of Life
(en) variabelt sandjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) variabelt sandjordfly hos Artsdatabanken
(sv) variabelt sandjordfly hos Dyntaxa
(en) variabelt sandjordfly hos Fauna Europaea
(en) variabelt sandjordfly hos ITIS
(en) variabelt sandjordfly hos NCBI
(en) Kategori:Euxoa cursoria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Euxoa cursoria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Variabelt sandjordfly (Euxoa cursoria) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet spredt nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 4,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hotchkiss_mitralj%C3%B8se_M1898 | 2023-02-04 | Hotchkiss mitraljøse M1898 | ['Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Norske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig'] | Hotchkiss mitraljøse m/1898 er et tungt luftkjølt maskingevær lisensbygd på den franske Hotchkiss Mle 1897 (senere Mle 1914), en norsk utgave av det franske Hotchkiss maskingevær.
Våpenet var Norges første maskingevær, og ble produsert på lisens på Kongsberg våpenfabrikk. Den ble senere byttet ut med Colt mitraljøse m/29, men flere var i bruk under det tyske angrepet på Norge i 1940.Den franske modellen som het Hotchkiss Mle 1897 fikk stadige oppdateringer som gjorde at den skiftet navn til Mle 1900, Mle 1908 og tilslutt Mle 1914
| Hotchkiss mitraljøse m/1898 er et tungt luftkjølt maskingevær lisensbygd på den franske Hotchkiss Mle 1897 (senere Mle 1914), en norsk utgave av det franske Hotchkiss maskingevær.
Våpenet var Norges første maskingevær, og ble produsert på lisens på Kongsberg våpenfabrikk. Den ble senere byttet ut med Colt mitraljøse m/29, men flere var i bruk under det tyske angrepet på Norge i 1940.Den franske modellen som het Hotchkiss Mle 1897 fikk stadige oppdateringer som gjorde at den skiftet navn til Mle 1900, Mle 1908 og tilslutt Mle 1914
== Referanser == | Norge | 4,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjelljordfly | 2023-02-04 | Fjelljordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Norges endemiske fauna', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1987'] | Fjelljordfly (Agrotis luehri) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Arten er oppkalt etter den norske entomologen C.F. Lühr. Den er kjent fra fjellet i Sør-Norge, og er foreløpig ikke funnet utenfor Norge. Den er slike en av bare tre sommerfuglarter som er regnet for å være endemisk for Norge. Inntil 1987 ble den regnet som identisk med Agrotis fatidica fra Alpene.
| Fjelljordfly (Agrotis luehri) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Arten er oppkalt etter den norske entomologen C.F. Lühr. Den er kjent fra fjellet i Sør-Norge, og er foreløpig ikke funnet utenfor Norge. Den er slike en av bare tre sommerfuglarter som er regnet for å være endemisk for Norge. Inntil 1987 ble den regnet som identisk med Agrotis fatidica fra Alpene.
== Utseende ==
Et middelsstort, grått eller brunlig nattfly, gjerne nokså kontrastrikt tegnet. Hannen har smalt fjærformede antenner. Forkroppen (thorax) er lysgrå med mørke tegninger. Forvingen er lyst grå eller gråbrun, midtfeltet noe mørkere. Dette er avgrenset av kraftige mellomlinjer som består av tettstilte rader av svarte flekker. Nyre- og ringmerkene er bredt svartkantede, området mellom dem gjerne rødbrunt. Langs ytterkanten er det smale, innovervendte, svarte pileflekker. Bakvingen er lysgrå med to uskarpe, grå tverrbånd.
== Levevis ==
Arten finnes fra bjørkebeltet og opp på snaufjellet. Ellers synes lite å være kjent om biologien dens. De voksne sommerfuglene flyr i juli . august.
== Utbredelse ==
Den er utbredt fra Ryfylkeheiene til Dovrefjell, men er ikke vanlig. Ikke funnet utenfor Norge.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Lepidoptera.no: Fjelljordfly (Agrotis luehri) [1]
Bilde, fra Svensk naturhistorisk museums hjemmeside [2]
== Eksterne lenker ==
(en) fjelljordfly i Encyclopedia of Life
(en) fjelljordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) fjelljordfly hos Artsdatabanken
(sv) fjelljordfly hos Dyntaxa
(en) fjelljordfly hos Fauna Europaea | Fjelljordfly (Agrotis luehri) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Arten er oppkalt etter den norske entomologen C. | 4,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hvitt_sandjordfly | 2023-02-04 | Hvitt sandjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1823'] | Hvitt sandjordfly (Agrotis ripae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare kjent fra Lista i Norge.
| Hvitt sandjordfly (Agrotis ripae) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare kjent fra Lista i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 45 mm), lysgrått nattfly. Forvingen er ofte ensfarget bortsett fra et litt mørkere nyremerke og et ovalt, litt mørkere tappmerke bak der ringmerket pleier å være, men den kan også ha skarpe, mørke tegninger. Bakvingen er skinnende hvit.
== Levevis ==
Den er knyttet til sanddyner, der larvene utvikler seg på ulike urter, blant andre sodaurt, strandmelde og strandreddik. De er aktive om natten og graver seg ned i sanden på dagtid. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli.
== Utbredelse ==
Den har en ganske begrenset utbredelse i Nord-Afrika og Vest-Europa.
I Norge er den bare kjent fra Lista i Vest-Agder.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agrotis ripae på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) hvitt sandjordfly i Encyclopedia of Life
(en) hvitt sandjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) hvitt sandjordfly hos Artsdatabanken
(sv) hvitt sandjordfly hos Dyntaxa
(en) hvitt sandjordfly hos Fauna Europaea
(en) hvitt sandjordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis ripae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Artsdatabanken (2021) | 4,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colt_mitralj%C3%B8se_m/29 | 2023-02-04 | Colt mitraljøse m/29 | ['Kategori:Artikler hvor land mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Norske skytevåpen', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,92 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Colt mitraljøse m/29 er et Browning M1917 tungt vannavkjølt rekyldrevet maskingevær bygget på lisens i Norge. Løpet var omsluttet av en vannbeholder for kjøling, denne tok ca. 3,5 liter vann, og det måtte etterfylles vann etter ca. 1500 skudd kontinuerlig ild.Den overtok etter Hotchkiss mitraljøse m/1898 i det norske forsvaret i 1929. Den spilte en stor rolle i Norge ved angrepet på Norge i 1940, og var i utstrakt bruk i kampene som fulgte. 1 800 maskingevær var den norske beholdningen ved krigens utbrudd. Våpenet ble produsert på Kongsberg Våpenfabrikk på lisens og var bygget på Browning M1917. Det var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber 7,92 x 57 mm Mauser, men ble senere bygget om for 7,92 x 61 mm da denne ammunisjonen var bedre egnet mot fly.
| Colt mitraljøse m/29 er et Browning M1917 tungt vannavkjølt rekyldrevet maskingevær bygget på lisens i Norge. Løpet var omsluttet av en vannbeholder for kjøling, denne tok ca. 3,5 liter vann, og det måtte etterfylles vann etter ca. 1500 skudd kontinuerlig ild.Den overtok etter Hotchkiss mitraljøse m/1898 i det norske forsvaret i 1929. Den spilte en stor rolle i Norge ved angrepet på Norge i 1940, og var i utstrakt bruk i kampene som fulgte. 1 800 maskingevær var den norske beholdningen ved krigens utbrudd. Våpenet ble produsert på Kongsberg Våpenfabrikk på lisens og var bygget på Browning M1917. Det var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber 7,92 x 57 mm Mauser, men ble senere bygget om for 7,92 x 61 mm da denne ammunisjonen var bedre egnet mot fly.
== Referanser == | Norge | 4,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langvingejordfly | 2023-02-04 | Langvingejordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766'] | Langvingejordfly (Agrotis ipsilon) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Nordland i Norge.
| Langvingejordfly (Agrotis ipsilon) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Nordland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort til ganske stort (vingespenn 40–56 mm), lyst gråbrunt eller gulbrunt nattfly. De kjennes vanligvis lett igjen på størrelsen kombinert med at det går en kraftig, svart, kileformet flekk ut fra nyremerkets ytterkant, utenfor denne er det to innoverrettede, svarte pileflekker. Ellers har forvingen er mørk strek som strekker seg ut fra roten (kombinert rotstrek og tappmerke) og et smalr svartkantet nyremerke. Bakvingen er hvitaktig, tynt skjellkledt og delvis gjennomsiktig, med en perleaktig glans, brune årer og brun bestøving langs ytterkanten.
Larven er lysbrun, kort og trinn.
== Levevis ==
Det er en vandrende art som enkelte år dukker opp i store mengder. Det er usikkert om den formerer seg hos oss. Larvene lever i bakken på røttene av ulike urter. De voksne sommerfuglene kan dukke opp når som helst mellom mars og november, men hyppigst i august–oktober da bestandene lenger sør i Europa er store.
== Skadedyr ==
Arten er et betydelig skadedyr i jord- og hagebruk i litt varmere strøk over så godt som hele Jorden. Larvene kan angripe røttene på så ulike kulturplanter som kål, soyabønner, bomull, mais, jordbær, tomater og vinranker.
== Utbredelse ==
Langvingejordfly er nokså nær en kosmopolitt, det vil si at den finnes over hele Jorden. Den er vanlig i varme og varm-tempererte områder, men fordi den vandrer mye dukker den også ofte opp nord og sør for disse områdene. I Norge er den funnet nord til Nordland.
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agrotis ipsilon på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) langvingejordfly – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) langvingejordfly i Encyclopedia of Life
(en) langvingejordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) langvingejordfly hos Artsdatabanken
(sv) langvingejordfly hos Dyntaxa
(en) langvingejordfly hos Fauna Europaea
(en) langvingejordfly hos ITIS
(en) langvingejordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis ipsilon – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Agrotis ipsilon – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Langvingejordfly (Agrotis ipsilon) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Nordland i Norge. | 4,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utne_Hotell | 2023-02-04 | Utne Hotell | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Ullensvang', 'Kategori:Etableringer i 1722', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Hordalands samferdselshistorie', 'Kategori:Hoteller i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Ullensvang', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Næringsliv i Ullensvang', 'Kategori:Samferdsel i Ullensvang', 'Kategori:Sider med kart'] | Utne Hotell som ligger like ved ferjekaien på Utne er et av Norges eldste hotell. Det startet som gjestgiveri i 1722 og har siden da vært i kontinuerlig drift. En del av hotellet er fra 1700 tallet, men en stor del er utbygget og påbygget. De største utbyggingene skjedde på slutten av 1800 tallet og er preget av sveitserstilperioden. Den siste påbyggingen skjedde i 1930 da hotellet fikk ny matsal og kjøkken. Arkitekt Terje Alvsaker innredet matsalen der han tok utgangspunkt i et gammelt rosemalt skap som står i den ene enden av matsalen. Selv om denne delen av hotellet er den yngste har det høy verneverdi da den utgjør en fargemessig og formmessig helhet.
| Utne Hotell som ligger like ved ferjekaien på Utne er et av Norges eldste hotell. Det startet som gjestgiveri i 1722 og har siden da vært i kontinuerlig drift. En del av hotellet er fra 1700 tallet, men en stor del er utbygget og påbygget. De største utbyggingene skjedde på slutten av 1800 tallet og er preget av sveitserstilperioden. Den siste påbyggingen skjedde i 1930 da hotellet fikk ny matsal og kjøkken. Arkitekt Terje Alvsaker innredet matsalen der han tok utgangspunkt i et gammelt rosemalt skap som står i den ene enden av matsalen. Selv om denne delen av hotellet er den yngste har det høy verneverdi da den utgjør en fargemessig og formmessig helhet.
== Fredning ==
Hotellet ble inkludert i en større fredning av et bygningsmiljø i 2006. Fredningen omfatter eksteriør og interiør til Utne hotell med ishus, tingstova med naust og det tilgrensende, laftede naustet.
I forbindelse med fredningen uttalte Riksantikvaren følgende om hotellet:
«det mest tradisjonsrike hotellet i Hardanger og eitt av dei mest særmerkte hotella i heile landet.»
Hordaland fylkeskommune startet med fredningssaken allerede i 1991, og etter 15 år ble fredningen vedtatt i 2006. Fylket har samarbeidet med Ullensvang kommune for å få en passende verneform til hotellet og de bygningene som ligger inntil hotellet. Brochhuset som er et handelshus med uthus og hage og som ligger nær hotellet ble fredet i 2003. Selv om fredningssaken var tilbehandling har det vært utført oppussing og modernisering på hotellet, og arbeidet har blitt utført i samarbeid med fylkeskommunen på en måte alle parter var tjent med.
== Eksterne lenker ==
Hotellet sin hjemmeside
Hordaland fylkeskommune om hotellet og fredningssaken
«Utne Hotell». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | thumb|300px|Utne Hotell før 1960 | 4,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85kerjordfly | 2023-02-04 | Åkerjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1758'] | Åkerjordfly (Agrotis exclamationis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Møre og Romsdal i Norge.
| Åkerjordfly (Agrotis exclamationis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Møre og Romsdal i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 34 – 46 mm), lyst gråbrunt nattfly. Den har et svart tverrbånd over den fremre delen av forkroppen, som er synlig forfra. Forvingen er lyst gråbrun med brune, delvis svartkantede nyre- og ringmerker. Bak ringmerket er det en kraftig, kort, svart lengdestrek (tappmerke), dette er artens beste kjennetegn. Denne har gjerne form som et utropstegn (!) og har gitt arten dens latinske navn. Mellomlinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er mer eller mindre synlige, smale, brune og tannete. Bakvingen er hvit.
== Levevis ==
Arten kan finnes i mange habitater, men er kanskje vanligst i hager og på dyrket mark. Larvene lever på røttene av ulike urter, også hageplanter, der de kan gjøre noe skade. De voksne sommerfuglene flyr i mai – juli og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over hele den palearktiske sone. I Norge finnes den nord til Møre og Romsdal.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri
Agrotis exclamationis på UK moths
== Eksterne lenker ==
(en) åkerjordfly i Encyclopedia of Life
(en) åkerjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) åkerjordfly hos Artsdatabanken
(sv) åkerjordfly hos Dyntaxa
(en) åkerjordfly hos Fauna Europaea
(en) åkerjordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis exclamationis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Agrotis exclamationis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Åkerjordfly (Agrotis exclamationis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Møre og Romsdal i Norge. | 4,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunpudret_jordfly | 2023-02-04 | Brunpudret jordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766'] | Brunpudret jordfly (Agrotis clavis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Nord-Trøndelag i Norge.
| Brunpudret jordfly (Agrotis clavis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Nord-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 34 – 41 mm), lysbrunt nattfly. Forvingen er lysbrun med en mørk flekk i spissen. Nyre- og ringmerkene er svartkantede, noen ganger også mørke i midten. Bak ringmerke er det en svart flekk eller kort strek, tappmerket. Vanligvis mangler den tydelige tverrlinjer i forvingen. Bakvingen er lyst gråbrun.
== Levevis ==
Arten finnes på åpne områder, blant annet sanddyner, ruskemark og dyrket mark. Larvene lever på røttene til ulike urter, blant andre tungras og kløver, men også kulturplanter som spinat og salat. De voksne sommerfuglene flyr i juni – juli.
== Utbredelse ==
Den er utbredt over det meste av den palearktiske sone, bortsett fra Nord-Afrika og den nordlige delen av Sibir. I Norge er den funnet nord til Nord-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agrotis clavis på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) brunpudret jordfly i Encyclopedia of Life
(en) brunpudret jordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) brunpudret jordfly hos Artsdatabanken
(sv) brunpudret jordfly hos Dyntaxa
(en) brunpudret jordfly hos Fauna Europaea
(en) brunpudret jordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis clavis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Brunpudret jordfly (Agrotis clavis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den forekommer nord til Nord-Trøndelag i Norge. | 4,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A5pudret_jordfly | 2023-02-04 | Gråpudret jordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775'] | Gråpudret jordfly (Agrotis segetum) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten fra Sverige til Rogaland i Norge, med et par funn i Bergen og Vågå.
| Gråpudret jordfly (Agrotis segetum) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten fra Sverige til Rogaland i Norge, med et par funn i Bergen og Vågå.
== Utseende ==
Et middelsstort til ganske stort (vingespenn 30 – 46 mm), gråbrunt nattfly. Fargen er ganske variabel. Forvingen er brungrå med svartkantede nyre- og ringmerker. Ringmerket er ofte noe uttrukket, noen ganger gror de to merkene sammen. Bak ringmerket er det et svartkantet, langt ovalt, brunt tappmerke. Frynsene langs vingens ytterkant er lysbrune med en mørk tverrstripe. Bakvingen er hvit, gråpudret langs ytterkanten.
== Levevis ==
Arten finnes særlig i hager og på dyrket mark. Larvene lever nede i bakken av røttene på ulike planter, ofte på grønnsaker og andre kulturplanter der de kan gjøre betydelig skade ved å gnage over rothalsene på unge planter, ødelegge rotsystemet på eldre, og gnage på rotgrønnsaker. Arten har to generasjoner hver sommer, de voksne sommerfuglene flyr
i mai – juni og i august – september.
== Utbredelse ==
Arten finnes over hele den palearktiske sone og Afrika, og i deler av Sørøst-Asia. Man har brukt store ressurser, foreløpig med hell, for å hindre at denne brysomme arten sprer seg til Nord-Amerika. I Norge finnes den bare i de sørligste landsdelene vestover til Rogaland, og et par funn i Bergen og Vågå..
== Referanser ==
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agrotis segetum på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) gråpudret jordfly – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) gråpudret jordfly i Encyclopedia of Life
(en) gråpudret jordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) gråpudret jordfly hos Artsdatabanken
(sv) gråpudret jordfly hos Dyntaxa
(en) gråpudret jordfly hos Fauna Europaea
(en) gråpudret jordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis segetum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Agrotis segetum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Gråpudret jordfly (Agrotis segetum) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet langs kysten fra Sverige til Rogaland i Norge, med et par funn i Bergen og Vågå. | 4,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagerjordfly | 2023-02-04 | Fagerjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Siegfried Hufnagel', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1766'] | Fagerjordfly (Agrotis vestigialis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
| Fagerjordfly (Agrotis vestigialis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 32 – 44 mm), brunt nattfly med klare tegninger. I motsetning til de fleste andre jordfly er denne arten livlig tegnet. Forkroppen (thorax) er lysbrun med mørke tegninger. Forvingen er gråbrun eller gråaktig med noe gulbrunt i midtfeltet. Bølgelinjene, som avgrenser vingens midtfelt, er svarte og hvite og grovt tannet. Ringmerket er ganske lite og avlangt, svartkantet. Nyremerket er svartkantet og mer eller mindre mørkt. Bak ringmerket er det et langt ovalt, svartkantet, mer eller mindre lyst tappmerke. Langs ytterkanten av forvingen er det en rekke av svarte og hvite, innoverrettede pileflekker. Bakvingen er silkeaktig grå.
== Levevis ==
Arten er knyttet til åpne, ofte vegetasjonsfattige, områder på sandgrunn. Larvene lever på lave urter, for eksempel maurer (Galium spp.) og arver (Stellaria spp.), og gras. De voksne sommerfuglene flyr i juli – september.
== Utbredelse ==
Fagerjoprdflyet er utbredt over det meste av den palearktiske sone. I Norge er den funnet spredt nord til Nord-Trøndelag.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agrotis vestigialis på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) fagerjordfly i Encyclopedia of Life
(en) fagerjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) fagerjordfly hos Artsdatabanken
(sv) fagerjordfly hos Dyntaxa
(en) fagerjordfly hos Fauna Europaea
(en) fagerjordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis vestigialis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Fagerjordfly (Agrotis vestigialis) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er funnet nord til Sør-Trøndelag i Norge. | 4,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunhalsjordfly | 2023-02-04 | Brunhalsjordfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Ignaz Schiffermüller', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Michael Denis', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775'] | Brunhalsjordfly (Agrotis cinerea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i Vestfold, Aust-Agder og Rogaland i Norge.
| Brunhalsjordfly (Agrotis cinerea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i Vestfold, Aust-Agder og Rogaland i Norge.
== Utseende ==
Et middelsstort (vingespenn 33 – 40 mm) nattfly, ofte lysgrått på farge, men dette kan variere og den kan også være ganske mørkt brunlig. Forvingen har mørke, enkle siksak-mellomlinjer, som avgrenser vingens midtfelt. Nyremerket er mer eller mindre mørkt, ofte går det et skyggeaktig tverrbånd gjennom det. Ringmerket er vanligvis ikke synlig. Bakvingen er lysgrå.
== Levevis ==
Arten lever mest på steinete, åpne steder ved kysten, blant andre steinete strender. Larven lever blant annet på syrer (Rumex spp.), timian (Thymus spp.) og lusern (Medicago sativa). De voksne sommerfuglene flyr i mai – juni.
== Utbredelse ==
Den er i utbredt i Europa, unntatt lengst i nord, og i vestlige og sentrale deler av Asia. I Norge er den sjelden, kjent fra Vestfold, Aust-Agder og Rogaland.
== Kilder ==
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1]
Agrotis cinerea på UK moths: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) brunhalsjordfly i Encyclopedia of Life
(en) brunhalsjordfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) brunhalsjordfly hos Artsdatabanken
(sv) brunhalsjordfly hos Dyntaxa
(en) brunhalsjordfly hos Fauna Europaea
(en) brunhalsjordfly hos NCBI
(en) Kategori:Agrotis cinerea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Agrotis cinerea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Brunhalsjordfly (Agrotis cinerea) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er bare funnet i Vestfold, Aust-Agder og Rogaland i Norge. | 4,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Brandtz%C3%A6g | 2023-02-04 | Petter Brandtzæg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medisinprofessorer'] | Petter Brandtzæg (født 26. november 1943) er en norsk spesialist i pediatri og indremedisin. Han er seksjonsoverlege ved Barnesenteret, Ullevål universitetssykehus, og professor ved Universitetet i Oslo. Han har forsket på sykdomsmekanismer ved septisk sjokk.
Brandtzæg har publisert en rekke artikler. Brandtzæg betraktes som en av de fremste ekspertene på «Meningococcoal disease» (hjernehinnebetennelse).
| Petter Brandtzæg (født 26. november 1943) er en norsk spesialist i pediatri og indremedisin. Han er seksjonsoverlege ved Barnesenteret, Ullevål universitetssykehus, og professor ved Universitetet i Oslo. Han har forsket på sykdomsmekanismer ved septisk sjokk.
Brandtzæg har publisert en rekke artikler. Brandtzæg betraktes som en av de fremste ekspertene på «Meningococcoal disease» (hjernehinnebetennelse).
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Petter Brandtzæg i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Petter Brandtzæg i BIBSYS
Petter Brandtzæg på scientificcommons.org Arkivert 14. november 2006 hos Wayback Machine.
Meningococcoal disease på Centers for Disease Control and Prevention
hjernehinnebetennelse på Nettdoktor | Petter Brandtzæg (født 26. november 1943) er en norsk spesialist i pediatri og indremedisin. | 4,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wacom | 2023-02-04 | Wacom | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1983', 'Kategori:Japanske industriselskaper', 'Kategori:Saitama prefektur'] | Wacom Co. Ltd, på japansk 株式会社ワコム, Kabushiki-gaisha Wakomu, er et internasjonalt firma som produserer enheter til datamaskiner. Hovedkontorene ligger i Otone i Saitama i Japan. Firmaet er en av de største produsentene av digitale tegnebrett, som brukes av designere, arkitekter, illustratører og animatører. Wacom refereres ofte til som en industristandard for tegnebrett.
| Wacom Co. Ltd, på japansk 株式会社ワコム, Kabushiki-gaisha Wakomu, er et internasjonalt firma som produserer enheter til datamaskiner. Hovedkontorene ligger i Otone i Saitama i Japan. Firmaet er en av de største produsentene av digitale tegnebrett, som brukes av designere, arkitekter, illustratører og animatører. Wacom refereres ofte til som en industristandard for tegnebrett.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Wacom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | 2-510-1 Toyonodai Otonemachi, Kita Saitama-Gun, Saitama,Saitama, Japan | 4,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Pike | 2023-02-04 | Albert Pike | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 1891', 'Kategori:Filosofer fra USA', 'Kategori:Frimurere', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Sørstatsoffiserer'] | Albert Pike (født 29. desember 1809 i Boston, død 2. april 1891 i Washington D.C.) var en general for konføderasjonen.
| Albert Pike (født 29. desember 1809 i Boston, død 2. april 1891 i Washington D.C.) var en general for konføderasjonen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Albert Pike: The Man Beyond the Monument av James T. Treshner.
Life of Albert Pike av Walter Lee Brown. University of Arkansas Press.
== Eksterne lenker ==
Albert Pike. Lodge. No 117 Arkivert 17. september 2017 hos Wayback Machine.
Albert Pike og Ku Klux Klan.
Albert Pikes bøker. | Albert Pike (født 29. desember 1809 i Boston, død 2. | 4,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Browning_M1919 | 2023-02-04 | Browning M1919 | ['Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Browning M1919 er en amerikansk mitraljøse fra 1919.
Det har blitt brukt av lett infanteri, vært fastmontert, blitt brukt på kjøretøy, og på fly, og mot fly, i mange land. Det har blitt brukt i stort omfang under andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen.
M1919 er en luftavkjølt videreutvikling av vannavkjølte Browning M1917 fra første verdenskrig. Den var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber .30-06 Springfield, men ble senere ombygget til standard NATO-kaliber og diverse andre kaliber.
| Browning M1919 er en amerikansk mitraljøse fra 1919.
Det har blitt brukt av lett infanteri, vært fastmontert, blitt brukt på kjøretøy, og på fly, og mot fly, i mange land. Det har blitt brukt i stort omfang under andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen.
M1919 er en luftavkjølt videreutvikling av vannavkjølte Browning M1917 fra første verdenskrig. Den var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber .30-06 Springfield, men ble senere ombygget til standard NATO-kaliber og diverse andre kaliber.
== Virkemåte ==
Browning M1919 er rekyloperert og fungerer ved prinsippet piperekyl, det vil si at løpet og sluttstykket beveger seg bakover låst sammen før sluttstykket låses opp. Ved opplåsing stopper løpet mens sluttstykket fortsetter for å trekke en patron ut av beltet, samtidig som prosessen med utdragning og utstøtning av hylsen foregår. Sluttstykket returnerer deretter til låst stilling og skyter igjen hvis avtrekkeren er holdt inne. Mekanismen kan også betegnes som assistert piperekyl eller gass-assistert piperekyl, da munningen danner et ekspansjonskammer fremme i løpsrøret. Dette gir et press bakover på løpet som hjelper løp og sluttstykke bevege seg bakover og overvinne rekylfjæren. Massetreghet fullfører sluttstykkets bevegelse bakover.
Browning M1919 har også blitt konvertert til åpent sluttstykke i noen land, men var originalt designet for å fungere med lukket sluttstykke.
== Browning AN/M2 ==
Med assistanse fra Fabrique Nationale de Herstal i Belgia ble den gamle M1919 bygget om for å ta 7,62 mm patroner og samtidig gjort lettere. Denne modellen fikk navnet Browning M2 AN (Army-Navy) og veide omtrent to tredeler av den originale 1919A4.
Den nye og lettere M2 ble brukt montert både i kjøretøy og i fly. Både for USAF og RAF var Browning M2 standarbevæpningen for bombefly under andre verdenskrig, fram til amerikanerne erstattet sine med M2 Browning maskingevær i kaliber 12,7 mm i 1942. Det britiske flyvåpenet benyttet sine Browning i .303 British i bombefly helt fram til slutten av krigen. Den lette designen på Browning AN/M2 gjorde den også til standarbevæpning på jagerfymodeller fra før krigen, slik som Hawker Hurricane, Spitfire og P-40.
== Referanser ==
== Se også ==
John Moses Browning
Browning M1917
M2 Browning mitraljøse | USA | 4,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Garmin | 2023-02-04 | Garmin | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Satellittbasert navigasjon', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Garmin er en av de ledende produsentene av GPS-utstyr, særlig innen forbrukersegmentet. Firmaet ble startet av Gary Burrell og dr. Min Kao, derav navnet, i 1989 i USA og er verdensomspennende.
Hovedkvarteret ligger i Olathe (1200 E. 151st Street), Kansas, USA, mens det europeiske hovedkontoret ligger i Southampton, England. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.
Produktene omfatter så godt som alle typer elektroniske hjelpemidler for navigering til lands, vanns og i luften.
| Garmin er en av de ledende produsentene av GPS-utstyr, særlig innen forbrukersegmentet. Firmaet ble startet av Gary Burrell og dr. Min Kao, derav navnet, i 1989 i USA og er verdensomspennende.
Hovedkvarteret ligger i Olathe (1200 E. 151st Street), Kansas, USA, mens det europeiske hovedkontoret ligger i Southampton, England. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.
Produktene omfatter så godt som alle typer elektroniske hjelpemidler for navigering til lands, vanns og i luften.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Garmin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Garmin er en av de ledende produsentene av GPS-utstyr, særlig innen forbrukersegmentet. Firmaet ble startet av Gary Burrell og dr. | 4,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pelle_Politibil | 2023-02-04 | Pelle Politibil | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Filmfigurer', 'Kategori:Kultur i Bodø'] | Pelle Politibil er en norsk fantasifigur fra flere filmer, tv-serier og bøker for barn. Han blir framstilt som en snakkende, svart og hvit 1973 Volkswagen 1300 med «øyne» på frontlyktene. Figuren ble opprinnelig skapt av politimannen Åge Magnussen i Bodø i 1984, som et ledd i trafikksikkerhetsarbeidet for barn.
| Pelle Politibil er en norsk fantasifigur fra flere filmer, tv-serier og bøker for barn. Han blir framstilt som en snakkende, svart og hvit 1973 Volkswagen 1300 med «øyne» på frontlyktene. Figuren ble opprinnelig skapt av politimannen Åge Magnussen i Bodø i 1984, som et ledd i trafikksikkerhetsarbeidet for barn.
== Bruk av figuren i ulike formater ==
Pelle Politibil hadde sin første opptreden i «Barnetimen for de minste» på NRK radio i 1986. Etter tre sesonger på radio og to bokutgivelser, debuterte Pelle Politibil i 1993 med egen fjernsynsserie. Pelle Politibil har også turnert landet rundt med egen forestilling – sett av mer enn 100 000 barn og voksne. Bilen fra TV-serien har seinere blitt brukt i trafikkinformasjon for barnehagebarn, særlig i Vestfold. I 2002 kom kinofilmen med figuren. Det har også blitt laget et Gullstikka-nominert spill, leketøy og andre kommersielle spin off-produkter med figuren.
Sangen om Pelle Politibil, Pelle-sangen, ble framført av Lennart Mårli og Steinar Toftesund. Den ble en populær kjenningsmelodi for serien.
== Film og TV-produksjoner ==
Pelle Politibil (TV-serie fra 1993)
Pelle Politibil (film fra 2002)
Pelle Politibil går i vannet (film fra 2010)
Pelle Politibil på sporet (film fra 2013) | hos Norsk filmfond. | 4,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Romer | 2023-02-04 | Alfred Romer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Autorer for zoologi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paleontologer fra USA', 'Kategori:Personer fra White Plains', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alfred Sherwood Romer var en amerikansk paleontolog, komparativ anatom og spesialist på virveldyrenes evolusjon.
| Alfred Sherwood Romer var en amerikansk paleontolog, komparativ anatom og spesialist på virveldyrenes evolusjon.
== Biografi ==
Alfred Romer ble født i White Plains i New York i 1894 og studerte ved Amherst College og Columbia University. Han meldte seg til American Field Service i Frankrike under første verdenskrig i 1917 og som soldat senere samme år.
I 1919 vendte han tilbake til USA, og i 1923 fikk han stilling som førsteamanuensis ved geologisk og paleontologisk avdeling på University of Chicago. Han var både aktiv forsker og foreleser, med særlig interesse for virveldyrenes utvikling i paleozoicum. Feltarbeidsprogrammene hans første til at mange viktige fossiler fra perm ble tilført universitetets museumssamling: The Walker Museum of Paleontology. I 1946 ble han professor i biologi ved Harvard University, og samme år ble han også utnevnt til direktør ved Harvard universitets Museum of Comparative Zoology.
== Forskning på form og evolusjon ==
Romers interesse lå hovedsakelig på virveldyrenes evolusjon. Ved å kombinere paleontologiske funn, komparativ anatomi og embryologi la han grunnlaget for mye av vår kunnskap om evolusjonen fra fisk til panserpadder og videre til de første krypdyrene. Særlig viktig var hans inndeling av krypdyr i fire underklasser basert på åpninger i kraniet bak øyet (se anapsider, synapsider, diapsider og euryapsider).
Han vektla alltid sammenhengen mellom form og funksjon hos dyr, og hvordan dyr utviklet seg som en respons til miljøskiftninger.
I 1933 utgav Romer tekstboken Vertebrate Paleontology, som var den første boka som tok for seg alle grupper av virveldyr, både fossile og nålevende. Boka inneholdt en systematisk oversikt over alle virveldyr, systematikk som den gangen kun fantes spredt rundt i spesialistlitteratur for de forskjellige gruppene, og kombinerte dem i en enkel og oversiktlig systematikk. Hans klassifikasjon er det som i dag er tradisjonell virveldyrsystematikk. Romers systematikk ble fulgt av mange etterfølgende forskere (særlig Robert Carroll), og er i bruk den dag i dag.
== Oppkalt etter Romer ==
En liten Captorhinide (et urreptil) beskrevet i 1937 ble gitt navnet Romeria etter Romer, og i fylogenetisk systematikk brukes «Romeriida» om alle nålevende krypdyr og deres fossile slektninger, utenom skilpadder.
I 2007 ble et eksempler av en «proto-dinosaur» funnet og gitt navnet Dromomeron romeri. Artsnavnet er «til ære for paleontologen Alfred Romer, en nøkkelfigur i evolusjonssforskningen». Funnet er viktig i forståelsen av dinosaurenes utvikling fordi det viser at dinosaurer og proto-dinosaurer levde side om side så lenge som 15-20 millioner år.
== Bøker ==
Romer utgav en rekker bøker om virveldyr i løpet av sin karriere. Mange av disse ble standardverk og kom i mange utgaver. Bøkene var svært populære som lærebøker og referansebøker for generasjoner av studenter og forskere.
Romer, A.S. (1933): Vertebrate Paleontology. University of Chicago Press, Chicago. (2. utgave i 1945, 3. utgave i 1966)
Romer, A.S. (1933): Man and the Vertebrates. University of Chicago Press, Chicago. (2. utgave i 1937, 3. i 1941, 4. utgave med tittel The Vertebrate Story i 1949)
Romer, A.S. (1949): The Vertebrate Body. W.B. Saunders, Philadelphia. (2. utgave i 1955, 3. i 1962, 4. utgave i 1970)
Romer, A.S. (1949): The Vertebrate Story. University of Chicago Press, Chicago. (4. utgave av Man and the Vertebrates)
Romer, A.S. (1956): Osteology of the Reptiles. University of Chicago Press, Chicago.
Romer, A.S. (1968): Notes and Comments on Vertebrate Paleontology. University of Chicago Press, Chicago.
Romer, A.S. & T.S. Parsons. (1977): The Vertebrate Body. 5 utgave, Saunders, Philadelphia. (en 6. utgave utgitt i 1985)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kort biografi fra Western Kentucky University
Romer i Encylopædia Britannica – Online
Museum of Comparative Zoology, Harvard universitet | |fødested = White Plains, New York, USA | 4,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Australia_under_Sommer-OL_1920 | 2023-02-04 | Australia under Sommer-OL 1920 | ['Kategori:1920-årene i Australia', 'Kategori:Australia under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920'] | Australia under Sommer-OL 1920. Tretten sportsutøvere fra Australia, tolv menn og en kvinne, deltok i fem grener – friidrett, svømming, stuping, sykling og tennis – under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Australia kom på 16.-plass på den uoffisielle medaljestatistikken med to sølv- og en bronsemedalje.
| Australia under Sommer-OL 1920. Tretten sportsutøvere fra Australia, tolv menn og en kvinne, deltok i fem grener – friidrett, svømming, stuping, sykling og tennis – under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Australia kom på 16.-plass på den uoffisielle medaljestatistikken med to sølv- og en bronsemedalje.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Kilder ==
Resultater og profilside Arkivert 3. november 2013 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Australia under Sommer-OL 1920. Tretten sportsutøvere fra Australia, tolv menn og en kvinne, deltok i fem grener – friidrett, svømming, stuping, sykling og tennis – under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. | 4,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner | 2023-02-04 | Fotball for kvinner | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
| Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
== Kvinnefotball i dag ==
Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino.
I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt.
Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid.
Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner.
=== Kvinnefotball i Norge i dag ===
Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at:
«Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball.
For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk.
== Historie ==
Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer.
=== Begynnelsen: Nord-England og London ===
Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896.
=== Bedriftsidrett for tungindustrien ===
Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner.
Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2.
=== Dick, Kerr's Ladies ===
Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere.
=== Fotball frem til 1970 ===
I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland.
Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981.
I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball.
=== 1970–1991 ===
Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica.
Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina.
Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997.
=== 1991– ===
Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag.
Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015.
==== Klubbfotball ====
I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren.
. I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre:
Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften.
Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land.
Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser.
===== Ligaene i forskjellige land =====
Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen.
Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö.
Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby.
Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990.
England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal.
Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak.
Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona.
Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm.
USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten.
== Utbredelse ==
Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media.
=== VM og OL ===
Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem.
VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999.
I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball.
En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut:
=== Asia ===
De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund.
I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet.
==== Turneringer ====
Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM.
Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn.
Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet.
Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia.
=== Afrika ===
Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå.
==== Turneringer ====
CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM.
=== Nord- og Mellom-Amerika ===
I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende.
Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett.
==== Turneringer ====
CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Sør-Amerika ===
CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag.
==== Turneringer ====
Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Oseania ===
Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten.
==== Turneringer ====
Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Europa ===
Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001.
I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering.
Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA.
==== Turneringer ====
UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM.
=== Andre turneringer ===
Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst.
For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane.
== Fotball for kvinner i Norge ==
Se også Norges kvinnelandslag i fotball
=== Historie ===
I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor».
I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland.
Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie.
I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen.
Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire.
=== Anerkjennelse ===
I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit.
==== Media ====
Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008.
=== Utbredelse ===
Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon.
I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne.
Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009.
== Kvinnefotball i populærkulturen ==
Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen:
Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark.
She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften
Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?)
Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8
Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0
Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5
Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9
Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning
Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling.
Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1
Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave.
== Eksterne lenker ==
(en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norgesmesterskapet i fotball for kvinner 2007 er en norsk fotballturnering. Det var det 30. | 4,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Parker | 2023-02-04 | George Parker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske kappgjengere', 'Kategori:Deltakere for Australia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn'] | George R. Parker (født 1896, død 1976) var en australsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Parker vant en olympisk sølvmedalje under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 3 000 meter kappgang med tiden 13.19,6 som var 5,4 sekunder bak italienske Ugo Frigerio.
| George R. Parker (født 1896, død 1976) var en australsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Parker vant en olympisk sølvmedalje under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han kom på andreplass på 3 000 meter kappgang med tiden 13.19,6 som var 5,4 sekunder bak italienske Ugo Frigerio.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen - Sølv i friidrett, kappgang 3 kilometer Australia
== Eksterne lenker ==
(en) George Parker – Olympics.com
(en) George Parker – Olympic.org
(en) George Parker – Olympedia
(en) George Parker – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) George Parker – Athletics Australia
(en) George Parker – Track and Field Statistics | George R. Parker (født 1896, død 1976) var en australsk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen. | 4,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A4mtlands_Flyg | 2023-02-04 | Jämtlands Flyg | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1954 i Sverige', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1954', 'Kategori:Svenske flyselskaper'] | Jämtlands Flyg AB er et svensk flyselskap med hovedkontor i Östersund men som ofte utfører oppdrag i Norge. Selskapet ble stiftet i 1954 av Gunnar «Spökis» Andersson. I 2019 legges firmaet ned.
| Jämtlands Flyg AB er et svensk flyselskap med hovedkontor i Östersund men som ofte utfører oppdrag i Norge. Selskapet ble stiftet i 1954 av Gunnar «Spökis» Andersson. I 2019 legges firmaet ned.
== Helikopterflåte ==
Jämtlands Flyg AB opererer med sju helikoptre.
== Bilder ==
== Baser ==
Baser med heliport og hangarer finnes idag på følgende steder:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jämtlands Flyg AB Helikopter | Jämtlands Flyg AB er et svensk flyselskap med hovedkontor i Östersund men som ofte utfører oppdrag i Norge. Selskapet ble stiftet i 1954 av Gunnar «Spökis» Andersson. | 4,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tormod_Lunde | 2023-02-04 | Tormod Lunde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sosiologer', 'Kategori:Personer tilknyttet Forbruksforskningsinstituttet SIFO', 'Kategori:Professorer ved Handelshøyskolen BI', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Tormod Karsten Lunde (født 29. november 1954) er en norsk-amerikansk sosiolog. Han var direktør for Statens institutt for forbruksforskning (nå Forbruksforskningsinstituttet SIFO) fra 1990 til 1997, og var professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI.
| Tormod Karsten Lunde (født 29. november 1954) er en norsk-amerikansk sosiolog. Han var direktør for Statens institutt for forbruksforskning (nå Forbruksforskningsinstituttet SIFO) fra 1990 til 1997, og var professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI.
== Karriere ==
Lunde er utdannet magister i sosiologi ved Universitetet i Oslo (1981), og tok doktorgrad (1987) ved Stanford University i USA med avhandlingen The state in a cross-national perspective: Growth, inertia, and internal competition. Hans veileder var Morris Zelditch, som selv tok sin doktorgrad under Talcott Parsons. Lunde var Assistant Professor ved Columbia University fra 1985 til 1989 og ble deretter ansatt som forsker ved SIFO, der han ble konstituert direktør i 1990 og formelt utnevnt som direktør i 1992. Han var også professor II ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1991, og var senere professor i sosiologi ved Handelshøyskolen BI. Han flyttet senere tilbake til USA.
Lunde har særlig forsket på organisasjonsteori, forbrukeradferd, penger, kreditt, gjeld og levekår, entreprenørskap og kvantitative metoder. Han var også en av de tidlige samfunnsforskerne som forsket på internett og elektronisk handel. Han har også forsket på modernisering og politisk stabilitet, bl.a. i sammenheng med statskupp i Afrika i perioden 1955–85. Han har hatt en rekke styreverv og er mye brukt som foredragsholder i næringslivet.
Han var medlem av det regjeringsoppnevnte Utvalget for gjennomgang av forbrukerapparatet, som la frem NOU 1995:21 «Organisering av forbrukerapparatet».
== Utvalgte publikasjoner ==
(med Tor W. Andreassen): Offentlige tjenester : prinsipper for økt brukerorientering, Universitetsforlaget, 2001
«Will the Internet move mountains?», Built environment, 24(1998) nr 2/3
Forskningsprogrammet Det nye pengesamfunnet : en evaluering, Norges forskningsråd, 1996
(med Christian Poppe og Elling Borgeraas): Forbrukere og finansielle tjenester : forbrukeratferd i et liberalisert kredittmarked, Nordisk ministerråd, 1995
(med Sidsel Sverdrup): Reklame særlig rettet mot barn : en undersøkelse av påvirkning, lovregulering og holdninger, SIFO, 1995
(med Christian Poppe): Privatpersoners informasjonssøking på kredittmarkedet, Norges råd for anvendt samfunnsforskning, 1992
(med Elling Borgeraas): Forbruker, marked og stat : levekår og kreditt i 80-årene, SIFO, 1991
(med Randi Lavik): The freedom to choose when choice is difficult : conflicts between environmental considerations and indvidual preferences, SIFO, 1991
«Modernization and Political Instability: Coups d'Etat in Africa 1955-85», Acta Sociologica, Vol. 34, No. 1, 13-32 (1991)
«Features of Educational Attainment and Job Promotion Prospects», The American Journal of Sociology, Vol. 97, No. 3 (Nov., 1991), 689-720
Ny-fattigdommen i Norge : betalingsproblemer i levekårsperspektiv, SIFO, 1990
(med Bjørn K. Wolf og Karl Anderson): Sunn, sunnere, sunnest? : analyser av kostholdsdataene i forbruksundersøkelsene, SIFO, 1990
The state in a cross-national perspective : growth, inertia, and internal competition, doktorgradsavhandling i sosiologi, Stanford University, 1987
(med Gisle Hannemyr): «Sosiale grenser for teknologiske revolusjoner», NordDATA 81, Dansk databehandlingsforening, 1981
Modeller, prognoser og planer : sosial kunnskap og styring, magisteravhandling i sosiologi, Universitetet i Oslo, 1981
(med Thomas Baumgartner): Norske energimodeller : beskrivelse og komparativ analyse, Universitetet i Oslo, 1980
== Referanser == | | fsted = | 4,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brasil_under_Sommer-OL_1920 | 2023-02-04 | Brasil under Sommer-OL 1920 | ['Kategori:1920 i Brasil', 'Kategori:Brasil under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920'] | Brasil under Sommer-OL 1920. Tjueen sportsutøvere fra Brasil, alle menn, deltok i fire sporter, roing, skyting, stuping og vannpolo under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Brasil, som deltok i et OL for første gang, kom på femtendeplass med en gull, en sølv- og en bronsemedalje. Afrânio da Costa, som vant to medaljer i skyting, var Brasils flaggbærer under åpningsseremonien.
| Brasil under Sommer-OL 1920. Tjueen sportsutøvere fra Brasil, alle menn, deltok i fire sporter, roing, skyting, stuping og vannpolo under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Brasil, som deltok i et OL for første gang, kom på femtendeplass med en gull, en sølv- og en bronsemedalje. Afrânio da Costa, som vant to medaljer i skyting, var Brasils flaggbærer under åpningsseremonien.
== Medaljer ==
== Medaljevinnerne ==
== Kilder ==
Brasil under Sommer-OL 1920: Resultater og profilside Arkivert 24. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Brasil under Sommer-OL 1920. Tjueen sportsutøvere fra Brasil, alle menn, deltok i fire sporter, roing, skyting, stuping og vannpolo under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. | 4,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dario_Barbosa | 2023-02-04 | Dario Barbosa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Brasil under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1920'] | Dario Barbosa (født 21. juli 1882, død 25. september 1965) var en brasiliansk skytter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Barbosa vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det brasilianske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 50 meter militærpistol med 2 264 poeng, bak USA og Sverige. De andre på laget var Afranio da Costa, Guilherme Paraense, Fernando Soledade og Sebastiao Wolf. Barbosa skjøt 441 poeng som var det nest svakeste resultatet på Brasils lag.
| Dario Barbosa (født 21. juli 1882, død 25. september 1965) var en brasiliansk skytter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Barbosa vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det brasilianske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 50 meter militærpistol med 2 264 poeng, bak USA og Sverige. De andre på laget var Afranio da Costa, Guilherme Paraense, Fernando Soledade og Sebastiao Wolf. Barbosa skjøt 441 poeng som var det nest svakeste resultatet på Brasils lag.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Bronse i skyting, 50 meter militærpistol lagskyting Brasil
== Eksterne lenker ==
(en) Dario Barbosa – Olympedia
(en) Dario Barbosa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dario Barbosa – databaseOlympics.com (arkivert)
(pt) Dario Barbosa – Brasils olympiske komité | Dario Barbosa (født 21. juli 1882, død 25. | 4,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sebasti%C3%A3o_Wolf | 2023-02-04 | Sebastião Wolf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Brasil under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 5. februar', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Brasil', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Personer fra Landkreis Forchheim', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1920'] | Sebastião Wolf (født 5. februar 1869, død 15. mars 1936) var en brasiliansk skytter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Wolf vant en bronsemedalje i skyting under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det brasilianske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 50 meter militærpistol med 2 264 poeng, bak USA og Sverige. De andre på laget var Dario Barbosa, Afranio da Costa, Guilherme Paraense og Fernando Soledade. Wolf skjøt 454 poeng, som var det tredje beste resultatet på Brasils lag.
| Sebastião Wolf (født 5. februar 1869, død 15. mars 1936) var en brasiliansk skytter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Wolf vant en bronsemedalje i skyting under OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det brasilianske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 50 meter militærpistol med 2 264 poeng, bak USA og Sverige. De andre på laget var Dario Barbosa, Afranio da Costa, Guilherme Paraense og Fernando Soledade. Wolf skjøt 454 poeng, som var det tredje beste resultatet på Brasils lag.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Bronse i skyting, 50 meter militærpistol lagskyting Brasil
== Eksterne lenker ==
(en) Sebastião Wolf – Olympedia
(en) Sebastião Wolf – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sebastião Wolf – databaseOlympics.com (arkivert)
(pt) Sebastião Wolf – Brasils olympiske komité | Sebastião Wolf (født 5. februar 1869, død 15. | 4,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afr%C3%A2nio_da_Costa | 2023-02-04 | Afrânio da Costa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Brasil under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 26. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Brasil', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Brasil', 'Kategori:Personer fra Rio de Janeiro', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1920'] | Afrânio Antônio da Costa (født 14. mars 1892 i Rio de Janeiro, død 26. juni 1979 i Rio de Janeiro) var en brasiliansk skytter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Da Costa vant to olympiske medaljer i skyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det brasilianske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 50 meter militærpistol med 2 264 poeng, bak USA og Sverige. De andre på laget var Dario Barbosa, Sebastião Wolf, Guilherme Paraense og Fernando Soledade. Da Costa skjøt 489 poeng som var det beste resultatet på Brasils lag og det nest beste i den individuelle konkurransen, bak amerikaneren Karl Frederick.
Da Costa var Brasils flaggbærer under åpningsseremonien OL 1920.
| Afrânio Antônio da Costa (født 14. mars 1892 i Rio de Janeiro, død 26. juni 1979 i Rio de Janeiro) var en brasiliansk skytter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen.
Da Costa vant to olympiske medaljer i skyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han var med på det brasilianske laget som kom på tredjeplass i lagskytingen 50 meter militærpistol med 2 264 poeng, bak USA og Sverige. De andre på laget var Dario Barbosa, Sebastião Wolf, Guilherme Paraense og Fernando Soledade. Da Costa skjøt 489 poeng som var det beste resultatet på Brasils lag og det nest beste i den individuelle konkurransen, bak amerikaneren Karl Frederick.
Da Costa var Brasils flaggbærer under åpningsseremonien OL 1920.
== OL-medaljer ==
1920 Antwerpen – Sølv i skyting, 50 meter pistol Brasil
1920 Antwerpen – Bronse i skyting, 50 meter militærpistol lagskyting Brasil
== Eksterne lenker ==
(en) Afrânio da Costa – Olympedia
(en) Afrânio da Costa – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Afrânio da Costa – databaseOlympics.com (arkivert)
(pt) Afrânio da Costa – Brasils olympiske komité | Afrânio Antônio da Costa (født 14. mars 1892 i Rio de Janeiro, død 26. | 4,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blindinger | 2023-02-04 | Blindinger | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Wilhelm Meigen', 'Kategori:Klegger', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tovinger formelt beskrevet i 1803'] | Blindinger (Chrysops) er en slekt med fluer (Diptera) som tilhører familiegruppen klegger.
Noen av artene biter mennesker. 7 arter er funnet i Norge. Chrysops relictus er den vanligste arten i Norge. Den finnes i det meste av landet nord til Finnmark.
| Blindinger (Chrysops) er en slekt med fluer (Diptera) som tilhører familiegruppen klegger.
Noen av artene biter mennesker. 7 arter er funnet i Norge. Chrysops relictus er den vanligste arten i Norge. Den finnes i det meste av landet nord til Finnmark.
== Utseende ==
Blindinger er middelsstore, kroppen har hvit-gule og svarte farger. Vingene med mørke tverrbånd. Øynene reflekterer lyset og er vakkert fargede; de er ofte røde eller grønne.
== Levevis ==
De voksne blindingene lever vanligvis på åpne solrike områder i nærheten av innsjøer eller myrområder.
Larvene lever i ferskvann som predatorer på andre mindre dyr. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppestadiet er i mudder, like under vannoverflaten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lyneborg, Leif. 1960. Tovinger 2. Våbenfluer klæger m. fl. Danmarks Fauna nr. 66. G.E.C Gads forlag. København.
== Eksterne lenker ==
(en) blindinger – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) blindinger i Encyclopedia of Life
(en) blindinger i Global Biodiversity Information Facility
(no) blindinger hos Artsdatabanken
(sv) blindinger hos Dyntaxa
(en) blindinger hos Fauna Europaea
(en) blindinger hos Fossilworks
(en) blindinger hos ITIS
(en) blindinger hos NCBI
(en) Kategori:Chrysops – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Chrysops – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Morten Falcks nøkkel til klegg og blinding | Norske arter | 4,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/7,92_%C3%97_61_mm | 2023-02-04 | 7,92 × 61 mm | ['Kategori:Patroner'] | 7,92 × 61 mm, kanskje best kjent som 7,92x61mm Norsk Tungt Maskingevær, er en norsk patron for Colt mitraljøse m/29.
Patronen ble kun laget for Colt-mitraljøsen, og var en modifikasjon fra 7,92 x 57 mm Mauser som mitraljøsen opprinnelig var kamret for. Patronen har et prosjektil på 14,2 gram, og en munningshastighet på 760 meter i sekundet. Den har en effektiv rekkevidde på 1200 meter. Det er ikke kjent om noen andre våpen som er kamret for patronen, og den har heller aldri vært produsert utenfor Norge.
| 7,92 × 61 mm, kanskje best kjent som 7,92x61mm Norsk Tungt Maskingevær, er en norsk patron for Colt mitraljøse m/29.
Patronen ble kun laget for Colt-mitraljøsen, og var en modifikasjon fra 7,92 x 57 mm Mauser som mitraljøsen opprinnelig var kamret for. Patronen har et prosjektil på 14,2 gram, og en munningshastighet på 760 meter i sekundet. Den har en effektiv rekkevidde på 1200 meter. Det er ikke kjent om noen andre våpen som er kamret for patronen, og den har heller aldri vært produsert utenfor Norge.
== Alternative navn ==
7,92x61 RB
7,92x61 Noruego para ametralladora MG
7,9 mm Patrone SS294-2(N)
7,92 Skarpien Patroner (Tung) SS-Kule
7,92x60.08 Norwegian
7,92 Norwegian Machine-gun
7,92 Norvegien
7,92 Norwegian
7,92x61 Colt
7,92x61 Heavy Colt Machine Gun
7,92x61 Norwegian Long
7,92x61 Norwegian MG
== Se også ==
Liste over patrontyper
Liste over norske skytevåpen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Municion.org – 7.92x61N Arkivert 30. desember 2008 hos Wayback Machine. (spansk) | Norge | 4,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eva_Dahr | 2023-02-04 | Eva Dahr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 12. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske TV-regissører', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Norske manusforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Eva Fredrikke Dahr (født 30. oktober 1958 i Oslo, død 12. mai 2019) var en norsk filmregissør, manusforfatter og filmprodusent.
| Eva Fredrikke Dahr (født 30. oktober 1958 i Oslo, død 12. mai 2019) var en norsk filmregissør, manusforfatter og filmprodusent.
== Bakgrunn og arbeid ==
Eva Dahr var utdannet ved Distriktshøyskolen i Volda og ved Bela Balaz studio i Budapest i Ungarn.
=== Verker og priser ===
Av spillefilmer regisserte Eva Dahr filmdramaet Brennende blomster (1985), etter et originalmanuskript av Lars Saabye Christensen, der hun stod for regien sammen med Eva Isaksen.
Hun laget den romaniske dramakomedien Mars & Venus (2007) med Pia Tjelta og Thorbjørn Harr. Filmen ble nominert til Årets kinofilm, og Pia Tjelta ble nominert til Amandapris for beste kvinnelige hovedrolle. Filmen ble sett av 130 000 på norske kinoer.
Eva Dahr filmatiserte Appelsinpiken (2009), basert på Jostein Gaarders roman av samme navn. Filmen var en coproduksjon mellom Norge, Spania og Tyskland. Filmen ble nominert til Folkets Amanda og distribuert på kino i Tyskland, der den ble sett av over 50 000 personer.
I 2013 regisserte Eva Dahr ungdomserien Stikk for NRK Super, seks episoder på 30 minutter. TV-serien kom på annenplass i mønstringen Prix Jeunesse 2013.
«Stikk» ble Emmy-nominert 2013, og Eva Dahr, manusforfatter Morten Hovland og produsent Jeanette Sundby representerte serien i New York på prisutdelingen.Sammen med søsteren, skuespilleren Juni Dahr, laget hun tre kortfilmer, Dolce Vita (1989), der Juni Dahr spiller en kvinnelig skopusser, Du er ikke alene og Troll (1991).
I 2008 regisserte Dahr sin første TV-serie, NRKs dramaserie Himmelblå. Hun var «konseptuell regissør» på serien som hun startet opp og regisserte de to siste episoden som ble sendt våren 2010. Himmelblå vant Gullruten for beste tv-dramaserie 2009, den ble også nominert til Prix Italia. Himmelblå satte publikumsrekord for norsk tv-drama med 1,3 millioner tv-seere på det meste. For de to avsluttende episodene av serien ble Eva Dahr nominert til Gullrutens fagpris «Beste regi».
Eva Dahr laget også flere filmer for barn, blant annet Drømmehesten, Taktikk og In Transit.
Eva Dahr ble tildelt flere norske og internasjonale priser, deriblant en Amandastatuett og to ganger Gullstolen under Kortfilmfestivalen i Grimstad for kortfilmene Dolce Vita og En mann (1997), som inspirert av Mannsrolleutvalget så den nye mannsrollen med kvinneblikk.
=== Konsulentvirksomhet, undervisning og annet ===
Eva Dahr var kortfilmkonsulent ved Norsk filminstitutt og Norsk filmfond i perioden fra 1998 til 2002. Videre var hun seksjonssjef og producer i reklamebyrået Stayer og linjeleder ved Kunst og Filmskolen i Nordland, Kabelvåg.
Fra 2013 var Eva Dahr engasjert i en deltidsstilling som hovedlærer i regi ved Den norske filmskolen på Lillehammer. Hun var førsteamanuensis i regi for film og tv-drama.Hun var i mange år også tilknyttet NISS/Westerdals, Nordland Kunst og filmskole og NSKI (Norsk skuespillerinstitutt) som gjestelærer, veileder og sensor.
Eva Dahr hadde også utstillingsoppdrag for flere norske museer, blant annet Forsvarsmuseet på Akershus, Alta Museum, Norsk Landbruksmuseum og Norsk Veimuseum.
=== Stipend ===
Eva Dahr mottok treårig arbeidsstipend fra Statens Kunsterstipend og VIP-stipend fra NFI for faglig utvikling og fordypning (2012).
=== Verv (utvalg) ===
2013–2018: Leder av Norske Filmregissører (NFR)
2010–2013: Styreleder Regifondet
2002–2006: Styremedlem Norske Filmregissører
1987–1996: Styremedlem Den Norske Kortfilmfestivalen
=== Filmografi ===
1985: Brennende blomster – spillefilm (medregissør)
1989: Dolce vita – kortfilm (regissør, produsent)
1991: Troll – kortfilm – (regissør, produsent)
1993: Fjording – kortfilm – (regissør, produsent)
1994: Drømmehesten – kortfilm (regissør, manusforfatter)
1996: In Transit – kortfilm (regissør)
1997: 1996 - Pust på meg! – kortfilm (regissør)
1997: En mann – kortfilm (regissør, manusforfatter, produsent)
1998: Veddemålet – kortfilm (regissør, produsent)
1999: Taktikk – kortfilm (regissør, produsent)
2004: Tempo! – kortfilm (regissør, manusforfatter)
2006: Hotel Cæsar – TV-drama
2006: Trette menn – kortfilm (regissør, manusforfatter, produsent)
2007: Mars & Venus – spillefilm (regissør, manusforfatter)
2008: Himmelblå – TV-drama (conseptuerende regissør, og regissør av episode 1, 2, 5 og 7)
2009: Appelsinpiken – spillefilm (regissør)
2010: Himmelblå sesong 3 – TV-drama (konseptuerende regissør, og regissør av episode 23 og 24)
2007–2014: Hotel Cæsar: 25 episoder tv-drama for Metronome-Spartcus
2012: Stikk - tv-dramaserie for ungdom; 6 episoder à 28 min. For NRK/Nordisk Film og TV.
2017: Trio – Jakten på Olavsskrinet: spillefilm (regissør)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eva Dahr på Internet Movie Database
(da) Eva Dahr på Filmdatabasen
(fr) Eva Dahr på Allociné
(en) Eva Dahr på AllMovie
(en) Eva Dahr hos The Movie Database | Eva Fredrikke Dahr (født 30. oktober 1958 i Oslo, død 12. | 4,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslolosen | 2023-02-04 | Oslolosen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:TV-figurer', 'Kategori:Uti vår hage'] | Oslolosen eller Kjell Aronsen, er en fiktiv person spilt av komikeren Harald Eia. Den ble lansert i TV-programmet Uti vår hage 2 på TV-kanalen NRK i januar 2008.
Rollefiguren debuterte i sesong 2 av programmet, og har siden blitt vist i flere segment på NRKs hjemmeside og på YouTube. Den 1. juni 2014 hadde det mest sette klippet av Oslolosen over 760 000 visninger på YouTube.Oslolosen er også brukt av Eia i andre TV-programmer som Storbynatt i 2010, og har hatt opptredener på Komiprisen og Hovefestivalen. Oslolosen var også frontfigur for Oslo kommunes kildesorteringskampanje i 2008.
| Oslolosen eller Kjell Aronsen, er en fiktiv person spilt av komikeren Harald Eia. Den ble lansert i TV-programmet Uti vår hage 2 på TV-kanalen NRK i januar 2008.
Rollefiguren debuterte i sesong 2 av programmet, og har siden blitt vist i flere segment på NRKs hjemmeside og på YouTube. Den 1. juni 2014 hadde det mest sette klippet av Oslolosen over 760 000 visninger på YouTube.Oslolosen er også brukt av Eia i andre TV-programmer som Storbynatt i 2010, og har hatt opptredener på Komiprisen og Hovefestivalen. Oslolosen var også frontfigur for Oslo kommunes kildesorteringskampanje i 2008.
== Rollefiguren ==
Oslolosen hevder selv at han er en sertifisert guide for byen Oslo. Oslo kommune har vedtatt losplikt for utenbys kjøretøy som entrer hovedstaden, og i hans første TV-opptreden er jobben hans å guide en gruppe menn fra Nord-Norge som kommer til byen i buss. Aronsen snakker en slags parodi på oslodialekt.
== Dukketeater (2013) ==
I januar 2013 hadde figurteaterproduksjonen Oslolosen premiere på Torshovteateret. Ansvarlig for produksjonen var Jo Strømgren, som hadde sett potensialet for å utvikle Eias rollefigur til en forestilling beregnet på barn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Programmets hjemmeside | Oslolosen eller Kjell Aronsen, er en fiktiv person spilt av komikeren Harald Eia. Den ble lansert i TV-programmet Uti vår hage 2 på TV-kanalen NRK i januar 2008. | 4,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I_fyr_og_flamme | 2023-02-04 | I fyr og flamme | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bare Egil Band-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2010'] | I fyr og flamme er et musikkalbum med Bare Egil Band, utgitt i 2010.
| I fyr og flamme er et musikkalbum med Bare Egil Band, utgitt i 2010.
== Sporliste ==
«Jeg bare» (Egil Hegerberg)
«Ta for deg nå» (Egil Hegerberg)
«Pils og padde» (Egil Hegerberg/Aslag Guttormsgaard/Kristopher Schau)
«Grungejoik» (Egil Hegerberg)
«Sommer i Sahara» (Egil Hegerberg)
«Jeg fuckings hater spøkelser» (Egil Hegerberg)
«Murer» (Egil Hegerberg)
«Hva gir man til en som har alt» (Egil Hegerberg)
«170» (Janove Ottesen)
«Den frie og uavhengige presse» (Egil Hegerberg)
«Duett mellom refusert designer og representant for Norsk form» (Egil Hegerberg)
«Stabekk kino» (Egil Hegerberg)
«Innkast til Stabæk» (Egil Hegerberg)
«Krutt i kølla» (Dag Ingebrigtsen)
== Medvirkende ==
=== Bare Egil Band ===
Egil Hegerberg - sang, gitar, låtskriver, tekniker, produsent
=== Øvrige ===
Ole Petter Andreassen - kor på Krutt i kølla, produsent, tekniker
Øyvind Blomstrøm - orgel, klokkespill, piano, synth, gitar, perkusjon, kor
Brynjar Takle Ohr - gitar, kor
Håvard Takle Ohr - trommer, perkusjon
Tommy Reite - bass
Roar Nilsen - shaker, tekniker
Tore Moren - gitar på Krutt i kølla
Hugo Alvarstein - tekniker
Chris Sansom - miksing, mastering
Christian Bloom - coverdesign
== Eksterne lenker ==
http://www.duplexrecords.no/band/bare-egil-band/utgivelser/i-fyr-og-flamme/
https://www.discogs.com/Bare-Egil-Band-I-Fyr-Og-Flamme/release/4492524 | Fyr og flamme er en roman av den norske forfatteren Kjartan Fløgstad, utgitt i 1980. | 4,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen | 2023-02-04 | Ivar Aasen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
| Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
== Biografi ==
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
=== Herøy ===
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann.
=== Solnør ===
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?
=== Bergen ===
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.
Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.
=== Christiania ===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.
=== Dialektstudier ===
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.
=== Senere år ===
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve;
sæl no søv under hovustav
Ivar Aasen hin gjæve.
Minne vil vaka um denne grav
i all æve.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
=== Mottagelse i offentligheten ===
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
=== Bygge et språk ===
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
== Arven etter Aasen ==
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
== Se også ==
Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
== Bibliografi ==
=== Utgitte verker av Ivar Aasen ===
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog
1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog
1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane
1853: Prøver af Landsmaalet i Norge
1854: En liden Læsebog i gammel Norsk
1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn
1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
=== Samlinger av publiserte og upubliserte tekster ===
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
=== Samlinger av forarbeider ===
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
== Litteratur ==
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen | Finn Lauritz Aasen (født 1916, død 1994) var en norsk forfatter og oversetter. | 4,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askeladden | 2023-02-04 | Askeladden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrfigurer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Askeladden, også kjent som Espen Askeladd og Oskeladden (nynorsk), er en oppdiktet rollefigur i flere norske folkeeventyr der han opptrer som hovedperson, ideal og helt. Han er yngstesønnen og lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt.
Eventyret var svært populært i vikingetiden og middelalderen. På norrønt het Askeladden Kolbitr, «kullbiteren» som var til latter for andre menn, men til gjengjeld sin mors yndling.Navnet Askeladden skal være skapt av eventyrsamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som en forskjønnende omskrivning av det folkelige «Oskefisen». Ordet fins i nedtegnelser fra Valdres, Hallingdal, Telemark og Vestlandet og blir brukt om «ein som sit og fis i oska», det vil si blåser i asken. I noen eventyr kalles skikkelsen Oskefoten, Tyrihans, Peik, Frikk eller bare «gutten».I Norske Folkeeventyr samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe som kom i 1843, kalles han «Askepot».Ordet «askeladd» har seinere fått utvidet betydning i norsk som betegnelse på en person som gjør en uventet og eventyrlig karriere.
| Askeladden, også kjent som Espen Askeladd og Oskeladden (nynorsk), er en oppdiktet rollefigur i flere norske folkeeventyr der han opptrer som hovedperson, ideal og helt. Han er yngstesønnen og lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt.
Eventyret var svært populært i vikingetiden og middelalderen. På norrønt het Askeladden Kolbitr, «kullbiteren» som var til latter for andre menn, men til gjengjeld sin mors yndling.Navnet Askeladden skal være skapt av eventyrsamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som en forskjønnende omskrivning av det folkelige «Oskefisen». Ordet fins i nedtegnelser fra Valdres, Hallingdal, Telemark og Vestlandet og blir brukt om «ein som sit og fis i oska», det vil si blåser i asken. I noen eventyr kalles skikkelsen Oskefoten, Tyrihans, Peik, Frikk eller bare «gutten».I Norske Folkeeventyr samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe som kom i 1843, kalles han «Askepot».Ordet «askeladd» har seinere fått utvidet betydning i norsk som betegnelse på en person som gjør en uventet og eventyrlig karriere.
== Personlighet og rolle ==
Eventyrene om Askeladden forteller gjerne historien om hvordan brødrene, Per og Pål, mislykkes i sine bedrifter, hvorpå Askeladden lykkes. Han fremstilles tilsynelatende litt dum og naiv, men møter alle utfordringer uten motforestillinger, og vinner dermed «kongsdatteren og halve kongeriket». Dette bildet av Askeladden forsterkes av Ivo Caprinos dukkefilmer bygget på norske folkeeventyr.
I tradisjonell forståelse er Askeladden ofte oppfattet som bærer av «gode norske verdier», og framholdt som en slags idealskikkelse med trekk som eventyrlyst, mot, hjelpsomhet og idealisme. Han er den yngste av tre brødre Per, Pål og Espen Askeladd, også kalt Nyvil, Pøk og Oskefis eller Peter, Paul og Johannes. De to eldre brødrene er framfuse og selvsikre, og har tradisjonelt dominert Espen fordi de er eldre, vet best og kan mest – i kjent søskenflokkstil. Espen er den som de to eldre brødrene ikke tror kan klare å få til noe som helst. Han sitter hjemme ved grua, og raker i den og gjør lite fornuftig eller gagns arbeid – han sitter og «fis i oska» (fiser eller blåser i asken på kanten av grua) – det vil si at han er en som ikke tar seg til noe som helst, og er en lat «oskefis». Navnet Oskefisen ble i samtiden ansett som så udannet at en måtte finne på en forskjønnende erstatning som passet det lesende publikum bedre. I den første utgaven av norske folkeeventyr er yngstegutten i laget oftest kalt «Askepot». «Askeladden» dukket ikke opp i eventyrsamlingene før i senere utgaver.
Skikkelsen kan også tolkes som den yngste som av alle blir sett på som udugelig og bortskjemt, og heller ikke stilles krav til. Han kan også representere den som mor tradisjonelt holder hånden over og beskytter, som får lov til å sitte og ta seg ingenting til, annet enn å drømme og grave i asken. Men så viser det seg at Espen Askeladd er smartere, mer taktisk og mer lyttende og oppmerksom på andre og deres ve og vel og behov for hjelp. På denne måten når han målet, i motsetning til de egoistiske og enkle brødrene, som bare turer frem uten tanke for andre, og som dummer seg ut, ender i ulykken.
En kan dessuten tolke Espen Askeladd som et symbol for den norske fangstmann kontra den europeiske jordbruker. I Norge er alltid fisk å finne i havet, dyr i skogen, mineraler i fjellet og olje under havbunnen. Askeladd leter og finner, mens andre lands helter bygger sitt landbruk, og senere sin industri gjennom århundrer med hardt arbeid, ryddet sten for sten.
== Eventyr om Askeladden ==
Askeladden er hovedperson i disse folkeeventyrene fra Asbjørnsen og Moes samlinger:
Prinsessen som ingen kunne målbinde
Askeladden som kappåt med trollet
Dukken i gresset
Jomfruen på glassberget
Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i
De syv folene
Risen som ikke hadde noe hjerte på seg
Gjete kongens harer
Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg
Askeladden og de gode hjelperne
Gullslottet som hang i luften
Røderev og Askeladden
Per, Pål og Espen Askeladd
Askeladden som stjal sølvendene til trollet
=== Askeladden som kappåt med trollet ===
Eventyret handler om Per og Pål som blir skremt bort fra skogen, hvor de holder på med vedhogst, av trollet. Askeladden ber om å få med seg en stor nistepakke, og drar ut i skogen for å hugge ved. Han treffer på trollet, og svarer trollets trusler med å klemme mysen ut av en hvitost mens han roper til trollet «Tier du ikke still skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!». Trollet blir skremt, og hjelper Askeladden med å hugge ved. I kveldinga blir Askeladden invitert hjem til trollet, og Askeladden utfordrer han i kappeting. Askeladden tar sekken sin på magen, og heller mer grøt i sekken enn han putter i munnen. Når den er full, skjærer han opp «magen» og oppfordrer trollet til å gjøre det samme når han blir mett. Trollet dør, og Askeladden bringer hjem gull og sølv til familien sin.
Eventyret danner grunnlaget for Ivo Caprinos dukkefilm Gutten som kappåt med trollet fra 1967.
|}
=== Askeladden og de gode hjelperne ===
«Askeladden og de gode hjelperne» er et undereventyr som ble utformet av Peter Christen Asbjørnsen på grunnlag av oppskrifter fra Gudbrandsdalen. Det ble trykket første gang i Juletræet for 1851 under tittelen «Askeladden, som skulde bygge Skib, der gik paa baade Land og Vand».
Hjelpere er ett av hovedtrekkene i oppbygningen av et eventyr, og tilhører ofte de svake i samfunnet.
I dette eventyret utlover kongen kongsdatteren og halve kongeriket til den som kan lage en båt som kan gå like fort til vanns som til lands. Per og Pål forsøker seg først, og på veien møter de en mann som spør hva de er på vei for å gjøre og hva de har i sekkene sine. De lyver, og det de hugger, blir bare til trau. I sekken finner de møkk. Askeladden møter han den samme mannen og får hjelp av ham når han forteller sitt ærend. Mannen bygger skipet mens Askeladden sover, og når han er ferdig, får Askeladden beskjed om å ta med seg alle han møter på reisen. Og Askeladden tar med seg en rekke skapninger, som alle besitter overnaturlige evner. I den «klassiske» versjonen av eventyret er antallet sju, mens Caprinos dukkefilmversjon Askeladden og de gode hjelperne fra 1961 redusererer dem til tre.
Vel fremme på kongsgården liker ikke kongen synet av Askeladden og gir ham nye oppgaver. Askeladden ber om å få ta med seg en hjelper til hver og en av oppgavene, og disse hjelper ham med å få gjennomført oppgavene. Og til slutt får Askeladden kongsdattera og halve kongeriket med.
== Jemelka den dumme ==
I russiske folkeeventyr kalles Askeladden «Jemelja den dumme». Da faren hans dør, drar hans to brødre til byen, mens Jemelja bli hjemme og gå brødrenes koner til hånde. Han sitter helst på ovnen, men til slutt går han med på å hente vann i den tilfrosne elven, hugger hull i isen og fyller to bøtter. Han klarer også å fange en diger gjedde som ber om å bli sluppet fri. Gjedden lover ham gods og gull, noe Jemelja tviler på. Men gjedden overbeviser ham med trolldomsordene «På gjeddens bønn og for min lønn». Nå vandrer bøttene med vann av seg selv opp til huset, og veden hugger seg selv. Han vinner til og med tsarens datter Marya, selv om hun først spør om han kan gjøre seg litt penere. Med gjeddens trylleformel blir Jemelja «så vakker som himmelen ved daggry, den vakreste ungdom noen gang født». Men han finner ikke nåde for tsarens øyne, før han truer med å legge tsarriket øde med trylleformelen sin. Da blir tsaren skremt, ber om nåde og går med på ekteskapet. I russiske folkeeventyr møter en også «Ivan den dumme», en parallell til «den stygge andungen»; bak det stygge utseendet skjuler det seg en prins eller en svane.
== Referanser ==
== Se også ==
Oskefisen
Askepott
Tyrihans
Veslefrikk
Askeladdprisen
== Litteratur ==
«Askeladden – underdog? : var Askeladden psykisk utviklingshemmet?» Tony Valbergs artikkel i Samtiden, nr 4, 1996
== Eksterne lenker ==
(en) Askeladden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Norske sagn & eventyr | Askeladden og de nye hjelperne er en barnebok av Bjørg Øygarden. Den kom ut på Cappelen Damm i 2008 og ble nominert til Sørlandets litteraturpris i 2009. | 4,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Andr%C3%A9_(figur) | 2023-02-04 | Thomas André (figur) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:TV-figurer'] | Thomas André er en rollefigur spilt av komikeren Harald Eia. Figuren, som er en ensom, men optimistisk ung mann, ble lansert i TV-programmet Lille Lørdag på TV-kanalen NRK.
| Thomas André er en rollefigur spilt av komikeren Harald Eia. Figuren, som er en ensom, men optimistisk ung mann, ble lansert i TV-programmet Lille Lørdag på TV-kanalen NRK.
== Eksterne lenker ==
8 klipp med Thomas André på NRKs hjemmesider | Thomas André er en rollefigur spilt av komikeren Harald Eia. Figuren, som er en ensom, men optimistisk ung mann, ble lansert i TV-programmet Lille Lørdag på TV-kanalen NRK. | 4,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Nicolai_Bj%C3%B8rke | 2023-02-04 | Christian Nicolai Bjørke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Journalister i Vårt Land', 'Kategori:Menn'] | Christian Nicolai Bjørke (født 28. august 1982) er norsk journalist, ansatt NRK. Han har tidligere jobbet i Vårt Land, Svalbardposten og har vært redaktør i Credo Studentmagasin.
Han vant i 2009 sølv for featurereportasjen «Siste ord fra dødsdømte» under Nordiske mediedager.
| Christian Nicolai Bjørke (født 28. august 1982) er norsk journalist, ansatt NRK. Han har tidligere jobbet i Vårt Land, Svalbardposten og har vært redaktør i Credo Studentmagasin.
Han vant i 2009 sølv for featurereportasjen «Siste ord fra dødsdømte» under Nordiske mediedager.
== Annet ==
Bjørke har oversatt to bøker til norsk: Leter etter Gud vet hva av den amerikanske forfatteren Donald Miller og Vitne av den rwandiske forfatteren Immaculée Ilibagiza.
== Referanser == | Christian Nicolai Bjørke (født 28. august 1982) er norsk journalist, ansatt NRK. | 4,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinterfestivalen_B%C3%B8verbrus | 2023-02-04 | Vinterfestivalen Bøverbrus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler i Innlandet'] | Vinterfestivalen Bøverbrus var en festival som ble arrangert i Bøverdalen i Lom kommune i Nord-Gudbrandsdal i Oppland. Den ble arrangert hvert år fra 2008 til 2010. I 2011 var det slutt for festivalen.
| Vinterfestivalen Bøverbrus var en festival som ble arrangert i Bøverdalen i Lom kommune i Nord-Gudbrandsdal i Oppland. Den ble arrangert hvert år fra 2008 til 2010. I 2011 var det slutt for festivalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.boverbrus.no Bøverbrus, festivalens nettsted | Vinterfestivalen Bøverbrus var en festival som ble arrangert i Bøverdalen i Lom kommune i Nord-Gudbrandsdal i Oppland. Den ble arrangert hvert år fra 2008 til 2010. | 4,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sterol | 2023-02-04 | Sterol | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Terpener og terpenoider'] | Steroler er en klasse organiske forbindelser som forekommer naturlig i både planter og dyr. De er en viktig gruppe steroider.
Til dette er det bl.a. knyttet én eller flere hydroksylgrupper, men ingen karbonyl- eller karboksylgrupper. Steroler finnes både i planteriket (fytosteroler) og i dyreriket (zoosteroler). Kjente steroler er kolesterol, sitosterol og ergosterol, som ved bestråling med ultrafiolett lys omdannes til vitamin D2.
| Steroler er en klasse organiske forbindelser som forekommer naturlig i både planter og dyr. De er en viktig gruppe steroider.
Til dette er det bl.a. knyttet én eller flere hydroksylgrupper, men ingen karbonyl- eller karboksylgrupper. Steroler finnes både i planteriket (fytosteroler) og i dyreriket (zoosteroler). Kjente steroler er kolesterol, sitosterol og ergosterol, som ved bestråling med ultrafiolett lys omdannes til vitamin D2.
== Klassifisering og struktur ==
Steroler er steroidealkoholer. De har en hydroksylgruppe i 3-posisjon i A-ringen.
== Typer av steroler ==
Steroler fra planter kalles fytosteroler og steroler fra dyr kalles zoosteroler.
== Referanser == | thumb|250px|Sterols kjemiske binding | 4,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Harald_%C3%98ygard | 2023-02-04 | Svein Harald Øygard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Islands økonomi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske samfunnsøkonomer', 'Kategori:Personer fra Ås kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet McKinsey', 'Kategori:Sentralbanksjefer', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap'] | Svein Harald Øygard (født 29. juni 1960 i Drøbak i Akershus i Norge) er en norsk samfunnsøkonom og forretningskonsulent som var midlertidig sentralbanksjef på Island fra februar til september 2009.
| Svein Harald Øygard (født 29. juni 1960 i Drøbak i Akershus i Norge) er en norsk samfunnsøkonom og forretningskonsulent som var midlertidig sentralbanksjef på Island fra februar til september 2009.
== Biografi ==
Øygard er utdannet sosialøkonom fra Universitetet i Oslo. Han var konsulent i Finansdepartementet, komitésekretær for Stortingets finanskomité, samt rådgiver for Arbeiderpartiets finansfraksjon på Stortinget.
Øygard jobbet i Finansdepartementet i perioden 1983–1988, og var statssekretær i Finansdepartementet fra 1990 til 1994 under Sigbjørn Johnsen (Ap). I sin periode som statssekretær var han med å gjennomføre en rekke tiltak for å få Norge ut av den daværende bankkrisa. Han ledet også arbeidet med Skattereformen 1992, Regjeringens Langtidsprogram og utredningen om økonomiske effekter av et eventuelt EU-medlemskap.
Øygard startet i den norske virksomheten til McKinsey & Company, et globalt strategi-konsulentselskap, i 1995, han ble valgt til partner i 2000, til direktør i 2006, og han ledet selskapets norske virksomhet fra 2005 til 2007.
Fra februar til september 2009 var Øygard sentralbanksjef på Island. I 2009 ble Øygard også spurt om han ville bli finansminister av statsminister Stoltenberg.I september 2009 var Øygard igjen tilbake i Norge. Han tiltrådte igjen som direktør i McKinsey & Company og arbeidet for selskapet frem til 2016. Fra 2010 var han blant annet ansvarlig for McKinsey sin globale kompetanseutvikling og forskning innen olje- og gassektoren, og fra 2013 ledet han ut fra Brasil McKinsey sitt arbeid med energi i Sør-Amerika. I februar 2017 ble det meldt at han vil begynne å arbeide i Sparebanken 1 Markets.
== Sentralbanksjef på Island ==
Finansminister Kristin Halvorsen skal ha blitt spurt om råd av sitt islandske søsterparti for å finne en midlertidig sentralbanksjef.Øygard ble den 27. februar 2009 ansatt som sentralbanksjef på Island av Islands statsminister. Han kunne bare besitte stillingen midlertidig siden embedsmenn på Island skal være islandske statsborgere.
Etter at han overtok som sentralbanksjef satt han ned styringsrenten flere ganger. Første gang fra 18 % til 17 %, og videre ned til 10,5 %. Økonomikommentatorer mente dette var et tegn på at Øygard følte at det er et redusert behov for å beskytte den islandske kronen og at økonomien var på rett vei. Øygard uttalte at han håpet og trodde at Island kunne snu trenden og bli forbundet med rask økonomisk bedring. Han mente dette krevde kraftig handling og skisserte fire hovedgrep han mente må til:
Justering av makroøkonomien.
Pengepolitikk som har stabilitet som mål.
Budsjettjusteringer.
Reetablering av et funksjonelt finansielt system.Øygard har skrevet boken In the combat zone of finance.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Svein Harald Øygard hos Norsk senter for forskningsdata | Svein Harald Øygard (født 29. juni 1960 i Drøbak i Akershus i Norge) er en norsk samfunnsøkonom og forretningskonsulent som var midlertidig sentralbanksjef på Island fra februar til september 2009. | 4,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Javid_Aslam | 2023-02-04 | Javid Aslam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske boksere', 'Kategori:Pakistanske migranter til Norge', 'Kategori:Personer fra Faisalabad', 'Kategori:Personer fra Moss kommune'] | Javid Iqbal Aslam (født 26. januar 1963 i Lyallpur i Pakistan) er en norsk tidligere amatørbokser, som representerte Norge under De olympiske sommerleker i 1984 i lett weltervekt, hvor han ble utslått i 3. runde. Han ble senere belønnet med utmerkelsen «årets bokser» av Norges Bokseforbund i 1984/1985. Aslam er av pakistansk herkomst.
| Javid Iqbal Aslam (født 26. januar 1963 i Lyallpur i Pakistan) er en norsk tidligere amatørbokser, som representerte Norge under De olympiske sommerleker i 1984 i lett weltervekt, hvor han ble utslått i 3. runde. Han ble senere belønnet med utmerkelsen «årets bokser» av Norges Bokseforbund i 1984/1985. Aslam er av pakistansk herkomst.
== Eksterne lenker ==
(en) Javid Aslam – Olympedia
(en) Javid Aslam – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Javid Iqbal Aslam (født 26. januar 1963 i Lyallpur i Pakistan) er en norsk tidligere amatørbokser, som representerte Norge under De olympiske sommerleker i 1984 i lett weltervekt, hvor han ble utslått i 3. | 4,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odfjell_SE | 2023-02-04 | Odfjell SE | ['Kategori:1915 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske rederier', 'Kategori:Næringsliv i Bergen', 'Kategori:Odfjell', 'Kategori:Selskaper etablert i 1915', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Odfjell-gruppen er et av verdens ledende shippingselskap innen transport og lagring av kjemikalier. Selskapets flåte består av rundt 80 skip, hovedsakelig registrert i Norge (NIS) og Singapore. Odfjell opererer over hele verden og transporterer rundt 600 ulike typer kjemikalier og annet flytende materiale. Disse er viktige bestanddeler for produksjon av utallige produkter - fra fotballer, bildeler og drikkeflasker til medisiner, maling og gjødsel.
Odfjell har også eierandel i fem tankterminaler lokalisert i hhv. Belgia, USA, Sør-Korea og Kina. Terminalvirksomheten er også tilknyttet et nettverk i Sør-Amerika bestående av ytterligere 11 tankterminaler delvis eid av nærstående parter.
Selskapet har rundt 2300 ansatte og avdelinger i 14 land, med hovedkontor i Bergen, Norge. Selskapet hadde en årlig brutto omsetning på USD 939 millioner i 2020.
| Odfjell-gruppen er et av verdens ledende shippingselskap innen transport og lagring av kjemikalier. Selskapets flåte består av rundt 80 skip, hovedsakelig registrert i Norge (NIS) og Singapore. Odfjell opererer over hele verden og transporterer rundt 600 ulike typer kjemikalier og annet flytende materiale. Disse er viktige bestanddeler for produksjon av utallige produkter - fra fotballer, bildeler og drikkeflasker til medisiner, maling og gjødsel.
Odfjell har også eierandel i fem tankterminaler lokalisert i hhv. Belgia, USA, Sør-Korea og Kina. Terminalvirksomheten er også tilknyttet et nettverk i Sør-Amerika bestående av ytterligere 11 tankterminaler delvis eid av nærstående parter.
Selskapet har rundt 2300 ansatte og avdelinger i 14 land, med hovedkontor i Bergen, Norge. Selskapet hadde en årlig brutto omsetning på USD 939 millioner i 2020.
== Historie ==
Odfjell er blant de eldste eksisterende rederiene i Bergen. Røttene går tilbake til 1890, da kaptein Berent Daniel Olsen flyttet til Bergen for å ta del i shippingindustrien. Det første familieselskapet ble registrert i 1914 av Olsens sønner, Fredrik, Abraham og Andreas Odfjell. Som sin logo brukte brødrene Odfjell tre ringer i rødt, blått og gult, som representerte hver av de tre. Fredrik og Abraham innlemmet det felles skipsforvaltningsselskapet AS Rederiet Odfjell i april 1915, og i 1917 overtok brødrene rederiet AS DS Storli.
=== Odfjell under andre verdenskrig ===
Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Odfjell en flåte på syv skip. Den tyske okkupasjonen av Norge delte flåten i to: de tre skipene i nasjonalt farvann ble beordret til å betjene tyske passasjerer, mens de fire skipene i internasjonalt farvann ble styrt av Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission) som ble opprettet i 1940 for å administrere den norske handelsflåten utenfor tyskstyrte områder. To av de tre skipene i hjemmeflåten gikk tapt, mens tre av de fire skipene i Nortraship-flåten kom uskadet gjennom krigen.
=== 1945-1969 ===
Fredrik og Abraham Odfjell døde i hhv. 1950 og 1960. Deres sønner, Bernt Daniel Odfjell og Johan Odvar Odfjell, overtok selskapet. I løpet av 1950-årene gikk Odfjell i to retninger: generell cargo trading og drift av små tankskip. De sistnevnte skipene ble gradvis mer spesialiserte og i stand til å bære svovelsyre.
I løpet av 1960-tallet foretok selskapet en strategisk reposisjonering ved å utvide kjemikalietankvirksomheten. MT Lind var Odfjells mest betydningsfulle skip i denne perioden. Fartøyet ble bygget for Odfjell av Stord Verft og var verdens første spesialbygde rustfrie tankskip i stål. I løpet av denne perioden skiftet selskapet fokus fra generelle lasteskip til spesialbygde, mindre kjemikalietankskip.
Odfjell gikk også inn i nye markeder: tankterminaler og offshore borerigger. I 1963 startet Odfjell sin egen befraktningsavdeling, Minde Chartering, som var et viktig skritt mot å gjøre Odfjell til et fullt integrert rederi. I 1969 åpnet Odfjell sin første tankterminal, TAGSA-terminalen i Buenos Aires i Argentina.
=== 1970-1989 ===
Etter OPECs oljeembargo i 1973 forverret den økonomiske situasjonen i shippingindustrien seg dramatisk. Veletablerte rederier gikk under, og råoljetankskip ble et vanlig syn i mange norske fjorder. Situasjonen var også turbulent for Odfjell, men etter å ha etablert en lønnsom nisje i kjemikaliemarkedet ble ikke selskapet like hardt rammet som rederier i andre bransjer. Siden det var nesten umulig å konvertere andre typer skip til kjemikalietankskip på grunn av nye strenge reguleringsregimer, ble kjemikalietankmarkedet i stor grad spart.
I 1979 besluttet familien Odfjell å splitte selskapet i to. Delingen ble offisielt gjennomført 1. mars 1980. Bernt Daniel Odfjell og sønnen Dan Odfjell overtok terminalvirksomheten og deep-sea kjemikalietankflåten, med Skibsaksjeselskapet Storli som hovedvirksomhet. Johan Odvar Odfjell og hans sønn Abraham Odfjell overtok de små tankskipene - senere kjent som Jo Tankers - og offshore-riggvirksomheten gjennom Odfjell Drilling and Consulting Company (ODCC).
Delingen mellom familien og de utfordrende markedsforholdene på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet førte til at selskapet ble betydelig mindre og i større grad økonomisk belastet. For å gjenvinne en ledende posisjon innen kjemikalietankskip ble det strategiske fokuset satt på konsolidering og vekst. Selskapet samarbeidet med Westfal-Larsen, en ny tankterminal i Houston i Texas ble bygget, og selskapet investerte i nye ordrer og oppkjøp av brukt tonnasje. For å finansiere disse investeringene ble Skibsaksjeselskapet Storli børsnotert på Oslo Børs i 1986.
=== 1990–2018 ===
I løpet av 1990-tallet fortsatte selskapet å ekspandere. National Chemical Carriers (NCC) i Saudi-Arabia erstattet Westfal-Larsen som kjemikalietankpartner. Selskapet trådte inn i det asiatiske tankmarkedet og ble en aktør i de regionale short-sea markedene i Asia og Amerika. I februar 1998 endret selskapet navn fra S/A Storli til Odfjell ASA, med implementeringen av dagens selskapslogo. Den originale logoen med tre ringer blir beholdt som skipenes baumerke.
Utvidelsen fortsatte inn i det nye årtusenet. I år 2000 annonserte Odfjell fusjonen mellom Odfjell Tankers og Seachem, og tilførte 20 nye skip til flåten. På dette tidspunktet var Odfjell verdens nest største operatør av kjemikalietankskip, Seachem den fjerde. Senere samme år kjøpte Odfjell Botlek Tank Terminal i Rotterdam og omdøpte den til Odfjell Terminals (Rotterdam). Deretter økte engasjementet i tankterminaler raskt. I 2012 gikk Odfjell også inn i transport av gass gjennom et oppkjøp av to 9000 cbm LPG / Etylene-skip.
I 2017 solgte selskapet sin eierandel i Exir Chemical Terminal og Oiltanking Odfjell Terminal Singapore Pte Ltd, og i 2018 ble også tankterminalen i Rotterdam solgt. Flere nybyggingskontrakter på skip inngått, og selskapet inngikk poolavtaler med andre shippingaktører. Med dette fornyet Odfjell store deler av sin flåte, og selskapet opererer i dag en av verdens største og mest energivennlige flåter av kjemikalietankskip.
== Organisasjon ==
=== Odfjell SE ===
Odfjell SE er moderselskapet til Odfjell-gruppen, og allmennaksjeselskap på Oslo Børs.
Odfjell Ship Management drifter Odfjell sine eide skip med bl.a. vedlikehold, bemanning, logistikk, teknologi, nybygg og QHSSE (kvalitet, helse, sikkerhet, sikkerhet og miljø).
Odfjell Tankers AS er et datterselskap av Odfjell SE, og kontrollerer og driver en flåte på rundt 80 skip. Odfjell Tankers har 14 kontor og avdelinger verden over, opererer globalt og regionalt med tonnasje fra 5.000 DWT til 75.000 DWT. Majoriteten av tonnasjen eies og forvaltes av Odfjell SE.
Odfjell Terminals drifter fire tankterminaler i sentrale internasjonale havner: tre i Kina, en i Sør-Korea og to i USA, og har en 25% eierandel i Noord Natie Odfjell Antwerp Terminal i Belgia. I tillegg har Odfjell Terminals en samarbeidsavtale med ytterligere 11 terminaler i Sør-Amerika, lokalisert i Peru, Brasil, Argentina og Chile. Disse terminalene eies delvis av nærstående parter.
== Litteratur ==
Atle Thowsen, Stig Tenold og Tore L. Nilsen: «Odfjell: The History of a Shipping Company», Odfjell, 2006. ISBN 8270640581, ISBN 9788270640584
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Odfjell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | miniatyr|[[Fredrik Odfjell, en av grunnleggerne.]] | 4,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fanget_(TV-dokumentar) | 2023-02-04 | Fanget (TV-dokumentar) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Canadiske dokumentarserier', 'Kategori:Dokumentarserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på National Geographic Channel', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA'] | Fanget (orig: Trapped) er en dokumentarserie som gik på National Geographic Channel i 2007. Den handler om bemerkelsesverdige hendelser der mennesker blir satt på prøvelser som flyulykker, bilulykker, båthavarier, snøskred, jordskjelv, og om hvordan de overlever dette helt til redningen ankommer, eller i andre tilfeller hvordan de redder seg selv.
| Fanget (orig: Trapped) er en dokumentarserie som gik på National Geographic Channel i 2007. Den handler om bemerkelsesverdige hendelser der mennesker blir satt på prøvelser som flyulykker, bilulykker, båthavarier, snøskred, jordskjelv, og om hvordan de overlever dette helt til redningen ankommer, eller i andre tilfeller hvordan de redder seg selv.
== Episoder ==
I live i AndesfjelleneHandler om en tragisk flyulykke, der et fly med 45 mennesker, deriblant et rugby-lag, Stella Maris Colleges Old Christians rugby union team fra Montevideo i Uruguay krasjlander på en isbre i Andesfjellene underveis til en kamp i Santiago i Chile.
Tolv omkommer under havariet, og ytterligere 17 mens de venter på hjelp. De gjenværende 13 blir berget mer enn to måneder etter havariet.
Osaka-toget sporer avEt lokaltog på vei til Osaka sporer av i en kurve. Det holder høyere fart enn tillatt for strekningen. De to første vogner havner inn i en boligblokk. 107 omkommer; 555 blir skadet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fanget på Internet Movie Database | Fanget (orig: Trapped) er en dokumentarserie som gik på National Geographic Channel i 2007. Den handler om bemerkelsesverdige hendelser der mennesker blir satt på prøvelser som flyulykker, bilulykker, båthavarier, snøskred, jordskjelv, og om hvordan de overlever dette helt til redningen ankommer, eller i andre tilfeller hvordan de redder seg selv. | 4,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hard_Asfalt | 2023-02-04 | Hard Asfalt | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1986', 'Kategori:Filmer lagt til Oslo', 'Kategori:Norske Oscar-kandidater', 'Kategori:Norske biografiske filmer', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | Hard Asfalt er en norsk biografisk dramafilm fra 1986 regissert av Sølve Skagen. Filmen handler om Ida, en ung kvinne som lever et hardt liv som rusavhengig og prostituert i Oslo. Hun mishandles jevnlig av kjæresten og forsøker desperat å bryte ut av den onde sirkelen. Filmen er basert på en selvbiografi fra 1982 skrevet av Ida Halvorsen (pseudonym). Boken ble skrevet i samarbeid med Liv Finstad og Ceilie Høigård. Halvorsen døde i 2023 67 år gammel.Hovedrollen spilles av Kristin Kajander, mens en sentral birolle spilles av Frank Krog.
Filmen var et tidlig innblikk i rus- og prostitusjonsmiljøet i Oslo da den kom
| Hard Asfalt er en norsk biografisk dramafilm fra 1986 regissert av Sølve Skagen. Filmen handler om Ida, en ung kvinne som lever et hardt liv som rusavhengig og prostituert i Oslo. Hun mishandles jevnlig av kjæresten og forsøker desperat å bryte ut av den onde sirkelen. Filmen er basert på en selvbiografi fra 1982 skrevet av Ida Halvorsen (pseudonym). Boken ble skrevet i samarbeid med Liv Finstad og Ceilie Høigård. Halvorsen døde i 2023 67 år gammel.Hovedrollen spilles av Kristin Kajander, mens en sentral birolle spilles av Frank Krog.
Filmen var et tidlig innblikk i rus- og prostitusjonsmiljøet i Oslo da den kom
== Om filmen ==
Den ble godt mottatt av anmelderne. Blant annet så gav VG og Dagbladet den terningkast fem, mens Aftenposten gav den terningkast fire.Erling Thurmann-Andersen mottok "Fotoprisen" under Amandaprisen.
== Skuespillere ==
Kristin Kajander som Ida
Frank Krog som Knut, Idas samboer
Marianne Nielsen som Åse
Morten Faldaas som Bønna
Liv Heløe som May-Britt
Tone Schwarzott som Idas mor
Tom Tellefsen som Idas far
Svein Erik Brodal som herr Abrahamsen
Gudrun Waadeland som fru Abrahamsen
Sigve Bøe som Nordlie
Anne Marit Jacobsen som dagmamma
Bernhard Ramstad som Kaspersen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hard Asfalt på Internet Movie Database
(no) Hard Asfalt i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Hard Asfalt hos Filmfront
(sv) Hard Asfalt i Svensk Filmdatabas
(en) Hard Asfalt på AllMovie
(en) Hard Asfalt på Turner Classic Movies | Sirkel er en norsk film fra 2005. Filmen er en nullbudsjetts spillefilm, produsert i Bergen i 2004 og 2005, og den er regissert av Aleksander Nordaas. | 4,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norwegian_Hull_Club | 2023-02-04 | Norwegian Hull Club | ['Kategori:Artikler hvor datterselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:Forsikring', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske forsikringsselskaper', 'Kategori:Norske sjøforsikringsselskaper', 'Kategori:Sjøforsikring', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Norwegian Hull Club (NHC) er en sjøassuranseforening, og har som formål å drive direkte gjensidig skadeforsikringsvirksomhet innen bransjen sjø- og transportforsikring, gjenforsikringsvirksomhet samt virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet.
NHCs hovedkontor er plassert i Bergen, og selskapet har ytterligere kontorer i Oslo, Kristiansand og London. Norwegian Hull Club er medlem av Central Union of Marine Underwriters (CEFOR), og International Underwriting Association (IUA).
| Norwegian Hull Club (NHC) er en sjøassuranseforening, og har som formål å drive direkte gjensidig skadeforsikringsvirksomhet innen bransjen sjø- og transportforsikring, gjenforsikringsvirksomhet samt virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet.
NHCs hovedkontor er plassert i Bergen, og selskapet har ytterligere kontorer i Oslo, Kristiansand og London. Norwegian Hull Club er medlem av Central Union of Marine Underwriters (CEFOR), og International Underwriting Association (IUA).
== Historie ==
I Norge så sjøassuranseforeninger dagens lys allerede i 1806. Langesundfjordens Skibs Assuranceforening (senere omdøpt til Den Første norske Assuranceforening) og Skibsassuranceforeningen i Arendal ble etablert i 1837.
På nittenhundretallet var det en sterk øking i produksjon av dampskip hos rederier over hele landet, hvor Bergen opplevde den største oppgangen. For å møte etterspørselen ble Bergen Dampskibs-Assuranceforening etablert i 1879, og etterfølgende Skibsassuranceforeningen Vidar i 1895 som hadde sitt hovedkontor på Østlandet.
I 1937 slo Bergen Assuranceforening og Bergens Dampskibs-Assuranceforening seg sammen til Bergen Hull Club. Fjorten år etter, i 1951, ble flere assuranseselskap på Øst- og Sørlandet slått sammen til UNITAS, ledet av Skibsassuranceforeningen Vidar. I etterfølgende år sluttet samtlige assuranseselskap på Sør-Østlandet seg til UNITAS, som dermed ble ledende assurandør for nærmere 900 skip.Den 1. januar 2001 slo Bergen Hull Club og UNITAS seg sammen, og etablerte Norwegian Hull Club.
I 2016 åpnet selskapet kontor i London
== Organisasjon ==
Norwegian Hull Club er et gjensidig assuranseselskap, og eies i sin helhet av forsikringstakerne. Selskapet er organisatorisk inndelt i Styret, Representantskapet, Valgkomité og Generalforsamling. Generalforsamlingen er selskapets øverste organ.
Norwegian Hull Club forsikrer mer enn 11 000 unike skip og enheter, og opererer som hovedassurandør for over 6000 av disse.
Norwegian Hull Club fikk karakteren 'A' i Standard & Poor's Rating Services juli 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.norclub.com | Norwegian Hull Club (NHC) er en sjøassuranseforening, og har som formål å drive direkte gjensidig skadeforsikringsvirksomhet innen bransjen sjø- og transportforsikring, gjenforsikringsvirksomhet samt virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. | 4,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cycliophora | 2023-02-04 | Cycliophora | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Taksopprydning', 'Kategori:Zoologistubber'] | Cycliophora eller ringbærere er siste rekke av dyr som har blitt beskrevet (1995).
Til nå kjenner man bare tre arter som lever på munndelene til ulike hummerarter, deriblant sjøkreps. Ringbærere har en krans av små flimmerhår som brukes for å tilegne seg matrester fra hummeren de bor på. De blir opptil 350 mikrometer.
Ringbærere er den første rekken med flercellede dyr som har blitt beskrevet siden korsettdyr (Loricifera) i 1983.
| Cycliophora eller ringbærere er siste rekke av dyr som har blitt beskrevet (1995).
Til nå kjenner man bare tre arter som lever på munndelene til ulike hummerarter, deriblant sjøkreps. Ringbærere har en krans av små flimmerhår som brukes for å tilegne seg matrester fra hummeren de bor på. De blir opptil 350 mikrometer.
Ringbærere er den første rekken med flercellede dyr som har blitt beskrevet siden korsettdyr (Loricifera) i 1983.
== Eksterne lenker ==
(en) ringbærere – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) ringbærere i Encyclopedia of Life
(en) ringbærere i Global Biodiversity Information Facility
(no) ringbærere hos Artsdatabanken
(sv) ringbærere hos Dyntaxa
(en) ringbærere hos Fossilworks
(en) ringbærere hos ITIS
(en) ringbærere hos NCBI
(en) Kategori:Cycliophora – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cycliophora – detaljert informasjon på Wikispecies | * Symbion americanus | 4,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smith_%26_Wesson_Model_10 | 2023-02-04 | Smith & Wesson Model 10 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Revolvere', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Smith & Wesson', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Smith & Wesson Model 10 er en revolver produsert av Smith & Wesson siden 1899.
Den gikk først under navnet Smith & Wesson .38 Hand Ejector model, men byttet så til Smith & Wesson Military & Police, og de som ble produsert i siste del av andre verdenskrig fikk navnet Smith & Wesson Victory (fikk en V stemplet under skjeftet). Revolveren er kamret for ammunisjon i kaliber .38 Special og har en kapasitet på 6 patroner. Over en halv million eksemplarer produsert under andre verdenskrig ble kamret for ammunisjon i .38 S&W for bruk av det britiske militære. I 1957 byttet de navn på revolveren igjen, denne gang til Smith & Wesson Model 10.
| Smith & Wesson Model 10 er en revolver produsert av Smith & Wesson siden 1899.
Den gikk først under navnet Smith & Wesson .38 Hand Ejector model, men byttet så til Smith & Wesson Military & Police, og de som ble produsert i siste del av andre verdenskrig fikk navnet Smith & Wesson Victory (fikk en V stemplet under skjeftet). Revolveren er kamret for ammunisjon i kaliber .38 Special og har en kapasitet på 6 patroner. Over en halv million eksemplarer produsert under andre verdenskrig ble kamret for ammunisjon i .38 S&W for bruk av det britiske militære. I 1957 byttet de navn på revolveren igjen, denne gang til Smith & Wesson Model 10.
== Modellnavn ==
Kronologisk rekkefølge:
Smith & Wesson .38 Hand Ejector model (1899 – ?)
Smith & Wesson Military & Police ( ? – 1940)
Smith & Wesson Victory (1940 – 1945)
Smith & Wesson Military & Police (1945 – 1957)
Smith & Wesson Model 10 (1957 – idag) | USA | 4,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandfly | 2023-02-04 | Sandfly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jean Baptiste Boisduval', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1840'] | Sandfly (Spaelotis spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. To arter er funnet i Norge, av disse er streksandfly (Spaelotis ravida) ikke sjelden, mens grått sandfly (Spaelotis suecica) har en meget begrenset utbredelse i tørre østlandsdaler.
| Sandfly (Spaelotis spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. To arter er funnet i Norge, av disse er streksandfly (Spaelotis ravida) ikke sjelden, mens grått sandfly (Spaelotis suecica) har en meget begrenset utbredelse i tørre østlandsdaler.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 35 – 50 mm for de norske artene), kraftige nattfly, forvingene omtrent ensfarget grå. Bakvingene er skinnende og hvit- eller gråaktige.
== Levevis ==
Larvene lever på ulike urter. Disse artene finnes mest i åpne områder. De voksne sommerfuglene flyr om natten på sensommeren og høsten. De kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone, dessuten i Nord-Amerika, også på Grønland.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Noctuinae
Gruppen Noctuini
Slekten sandfly, Spaelotis Boisduval, 1840
Spaelotis clandestina (Harris, 1841)
Spaelotis demavendi (Wagner, 1937)
Spaelotis deplorata (Staudinger, 1896)
Spaelotis dominans (Corti & Draudt, 1933)
Spaelotis havilae (Grote, 1880) – sørvestlige USA
Spaelotis lucens Butler, 1881
Spaelotis nyctophasma Hacker, 1990
streksandfly, Spaelotis ravida (Denis & Schiffermüller, 1775)
Spaelotis restricta Boursin, 1968
Spaelotis scotopsis Boursin, 1963
Spaelotis senna (Freyer, 1829)
Spaelotis sennina Boursin, 1955
Spaelotis sinophysa Boursin, 1955
Spaelotis solida (Erschoff, 1874)
Spaelotis stoetzneri (Corti, 1928)
grått sandfly, Spaelotis suecica (Aurivillius, 1889)
Spaelotis valida (Walker, 1865)
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Sandfly i Encyclopedia of Life
(en) Sandfly i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sandfly hos Artsdatabanken
(sv) Sandfly hos Dyntaxa
(en) Sandfly hos Fauna Europaea
(en) Sandfly hos ITIS
(en) Sandfly hos NCBI
(en) Kategori:Spaelotis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Spaelotis – detaljert informasjon på Wikispecies | * streksandfly | 4,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Somalia | 2023-02-04 | Somalia | ['Kategori:1960 i Afrika', 'Kategori:46°Ø', 'Kategori:5°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre', 'Kategori:Somalia', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960'] | Somalia (somali: Soomaaliya, arabisk: الصومال, Aṣ-Ṣūmāl) er en stat på Afrikas horn. Somalia grenser i nordvest mot Djibouti, i vest mot Etiopia og i sør mot Kenya. I nord har landet kystlinje mot Adenbukta og i sørøst mot Det indiske hav. Somalia har den lengste kystlinjen på kontinentet, og terrenget består hovedsakelig av vidder og høyland. Det er varme forhold året rundt, sammen med periodiske monsunvinder og uregelmessig nedbør.
Befolkningstelling i Somalia er vanskelig, på grunn av et sammenbrutt statsapparat, en nomadisk bosetningsform og de store flyktningstrømmene i landet. Anslag i 2018 varierer fra 11 til 15 millioner innbyggere. Rundt 85 % av innbyggerne er etniske somaliere, som historisk har bebodd den nordlige delen av landet. Etniske minoritetsgrupper utgjør resten av landets befolkning, i stor grad konsentrert rundt de sørlige regionene. Somalisk og arabisk er de offisielle språkene i Somalia. Begge tilhører den afroasiatiske familie. De fleste innbyggerne er muslimer, hovedsakelig sunni.
Somalia er et av de fattigste landene i verden og har et veldig svakt helsesystem.
| Somalia (somali: Soomaaliya, arabisk: الصومال, Aṣ-Ṣūmāl) er en stat på Afrikas horn. Somalia grenser i nordvest mot Djibouti, i vest mot Etiopia og i sør mot Kenya. I nord har landet kystlinje mot Adenbukta og i sørøst mot Det indiske hav. Somalia har den lengste kystlinjen på kontinentet, og terrenget består hovedsakelig av vidder og høyland. Det er varme forhold året rundt, sammen med periodiske monsunvinder og uregelmessig nedbør.
Befolkningstelling i Somalia er vanskelig, på grunn av et sammenbrutt statsapparat, en nomadisk bosetningsform og de store flyktningstrømmene i landet. Anslag i 2018 varierer fra 11 til 15 millioner innbyggere. Rundt 85 % av innbyggerne er etniske somaliere, som historisk har bebodd den nordlige delen av landet. Etniske minoritetsgrupper utgjør resten av landets befolkning, i stor grad konsentrert rundt de sørlige regionene. Somalisk og arabisk er de offisielle språkene i Somalia. Begge tilhører den afroasiatiske familie. De fleste innbyggerne er muslimer, hovedsakelig sunni.
Somalia er et av de fattigste landene i verden og har et veldig svakt helsesystem.
== Naturgeografi ==
Somalia ligger på en halvøy på Afrikas østkyst med Adengulfen mot nord og Indiahavet mot øst. Sammen med Eritrea og Djibouti kalles området Afrikas horn. Kystlinjen er 3 025 km lang.
Landets to lengste elver er Juba og Shebele. Det høyeste fjellet er Shimbris (2 416 m.o.h.).
Landet har naturlige forekomster av uran, samt store urørte reserver av jernmalm, tinn, bauxitt, kobber og naturgass. Det finnes også olje i landet.
== Klima ==
På grunn av Somalias nærhet til ekvator har klimaet lite sesongvariasjon. Det er varmt året rundt, med periodiske monsunvinder og uregelmessig nedbør. Gjennomsnittlig daglig maksimumstemperaturer er mellom 30 og 40 °C, med unntak av høyere områder langs østkysten, hvor virkningene av kalde luftstrømmer fra havet er merkbare. Et eksempel er Mogadishu, der gjennomsnittlig ettermiddagstemperatur varierer mellom 28 °C og 32 °C i april. Noen av de høyeste gjennomsnittstemperaturer i verden er registrert i landet; Berbera på den nordvestlige kysten har en gjennomsnittlig maksimumstemperatur om ettermiddagen på over 38 °C fra juni til september. I landet som helhet varierer døgnets minimumstemperaturen mellom ca. 15 og 30 °C.
De største årlige variasjoner i klimaet forekommer i det nordlige Somalia, hvor temperaturene noen ganger stiger over 45 °C i juli på de kystnære slettene og faller under frysepunktet i løpet av desember i høylandet. I denne regionen varierer relativ luftfuktighet fra ca 40 % midt på ettermiddagen til 85 % om natten, med noe sesongvekslinger. Til forskjell fra de fleste andre land på disse breddegrader varierer klimaforholdene i Somalia fra tørt i de nordøstlige og sentrale regionene til halvtørt i nordvest og sør. I nordøst faller det mindre enn 100 mm nedbør i året, mens det i de sentrale platåene faller mellom 200 og 300 mm. Den nordvestlige og sørvestlige delene av landet får betydelig mer regn, med et gjennomsnitt mellom 510 og 610 mm per år. De kystnære områdene er varme og fuktige hele året, mens innlandet vanligvis er tørt og varmt.Jordbruk og dyrehold følger vekslingene mellom fire sesonger som blir definert av vekslinger i vindmønsteret. Fra desember til mars er det Jilal, årets tøffeste tørkeperioden. Den viktigste regntiden kalles Gu, og varer fra april til juni. Denne perioden er kjennetegnet av en sørvestlig monsun som fornyer beitemarkene, spesielt på det sentrale platået, og en kort tid forvandler ørkenen til frodig vegetasjon. Den andre tørre sesongen varer fra juli til september og kalles Xagaa (uttales "Hagaa"). Den korteste regnperioden kalles Dayr og varer fra oktober til desember.
== Demografi ==
Spedbarnsdødelighet: 12 % (anslag 2003)
Gjennomsnittlig levealder: 48,5 år (anslag 2006)
Etniske grupper: Somaliere 70 %, bantu og andre grupper 30 %
Religiøs tilhørighet: Sunni-muslimer
=== Folkegrupper ===
Landet er preget av etniske klaner, som igjen er inndelt i underklaner.
De største klanene er:
Hawiya, i området ved kysten i sørøst, inkl. Mogadishu.
Isaak, i området Somaliland
Darod, i Puntland, Jubbaland
Rahanwein, i området i vest
Dir, i jubbaland, mudugland /puntlant, gedo, marko (også i Etiopia, Djibouti)Det finnes også en del arabere fra Jemen og en del andre land.
Alle klanene består av underklaner og de klanene som er nevnt ovenfor er bare hovedklanene i den somaliske befolkningen. Klansystemet har skapt store konflikter innad i den somaliske befolkningen. Borgerkrigen som tidligere delte Somalia i to er et resultat av konflikter innad i klanene.
=== Språk ===
Somali og arabisk er de offisielle språkene. Somali blir også brukt litt i Etiopia og Kenya. På grunn av at Somalia har vært både en italiensk, engelsk og fransk koloni, har språket i Nord-Somalia mange engelske ord, mens språket i Sør-Somalia har mange italienske ord. I somali benyttes latinske bokstaver, og lesingen skjer fra venstre til høyre. Lange vokaler skrives dobbelt.
=== Religion ===
Hovedreligionen i Somalia er Sunni islam.
== Historie ==
I antikken var Somalia et viktig senter for handel med resten av den gamle verden, og ifølge de fleste forskere er landet blant de mest sannsynlige lokaliseringene for det sagnomsuste landet Punt. Fra middelalderen og framover fantes det flere somaliske imperier som dominerte handelen i regionen. Ajuran, Adal, Warsangali, Majerteen og Geledi var blant sultanatene.Mot slutten av 1800-tallet inngikk britene og italienerne flere avtaler med de lokale statene. Slik fikk britene og italienerne kontroll over deler av kysten; det førte til at det britiske Somaliland og italienske Somalia ble etablert.
I de indre delene av Somalia lyktes ikke britene like godt. Dervish-staten, styrt av Muhammad Abdullah Hassan, gjorde motstand mot det britiske imperiet. Britene ble flere ganger tvunget tilbake til kystregionen. Britiske luftstyrker beseiret imidlertid Dervisjene i 1920.
Italia fikk under fascistisk styre full kontroll over den nordøstlige og sørlige deler av territoriet etter å ha ført en vellykket kampanje mot sultanatene Majeerteen og Hobyo. Den italienske okkupasjonen varte til 1941, da den ble erstattet av en britisk militær administrasjon. Etter verdenskrigens slutt forble nordvest Somalia et britisk protektorat, mens det tidligere italienske Somaliland i 1950 ble gjort til et "tilsynsområde" ("Trust territory") av FN, under italiensk administrasjon, med løfte om uavhengighet etter ti år. I 1960 ble de to områdene forent i Den somaliske republikk.
Etter at Somalia fikk selvstendighet, bygde det seg raskt opp interne spenninger. Landet har med noen avbrudd vært i borgerkrig siden 1977.
Landet ble styrt av Muhammed Siad Barre fra 1970 til 1991, da han ble kastet av rivaliserende klanledere, men disse lykkes ikke i å samles om en erstatning, og landet har vært uten en fungerende regjering siden den tid.I 1993 ble en USA-ledet FN-styrke på 28 000 mann (UNOSOM I) sendt til Somalia for å sikre leveransene av matvarehjelp, samt avvæpne de stridende hærene. Dette var første gang FN grep militært inn i et medlemsland uten landets aksept, og Norge deltok også i disse styrkene. Aksjonen var mislykket. FN-styrkene led nederlag i Mogadishu, der 24 pakistanske soldater og 18 amerikanere drept. Bildene av døde amerikanske soldater som ble slept etter biler gjennom Mogadishus gater gikk verden rundt, og utgjorde et betydelig PR-messig og moralsk nederlag for de amerikanske styrkene. (Hendelsene dannet senere grunnlaget for filmen Black Hawk Down.) Etter to års engasjement trakk USA styrkene tilbake i 1995.Den nordvestlige delen, Somaliland, erklærte seg selvstendig i 1991, og den nordøstlige regionen Puntland i 1998, men ingen av dem er internasjonalt anerkjent. En grensetvist pågår mellom de to statene om to grenseprovinser inne på Somalilands område. De to provinsene, som sammen utgjør den nordlige halvparten av Somalia, er et rolig område uten krig, i motsetning til den sørlige delen av landet. Både i Somaliland og Puntland har det på fredelig vis vært gjennomført demokratiske valg.
Ut over 90-tallet dannet det seg et nettverk av Sharia-domstoler (ICU, Unionen av islamske domstoler), som oppnådde stadig mer makt i landet. USA mente imidlertid at dette nettverket hadde forbindelser til Al-Qaida, og at det skulte deltakere fra bombeangrepene mot amerikanske ambassader i Afrika på slutten av 90-tallet. Med den begrunnelsen har USA arbeidet aktivt for at islamistene ikke skal få etablere en stat. Det har samtidig blitt påpekt at Somalia, etter geologenes beregninger, sitter på store oljeresurser, og at landet derfor har strategisk betydning for USA.Et historisk dårlig forhold mellom det tradisjonelt kristne Etiopia og det tradisjonelt muslimske Somalia har samtidig blitt forverret av økende religiøse motsetninger, og av territorielle konflikter mellom de to landene.Under en fredskonferanse i Djibouti i 2000 valgte klanlederne Abdiqassim Salat Hassan som president for en nasjonal regjering, og etter langvarige fredssamtaler besluttet Klanledere og krigsherrer i 2004 å danne et midlertidig parlament.
Islamistene har imidlertid vunnet frem sør i landet. I juni 2006 erobret Islamic Court Union (ICU) Mogadishu etter de hardeste kampene i hovedstaden på mange år, og sendte koalisjonen av krigsherrer på flukt nordover.Med hjelp fra kristne etiopiske styrker tok Den afrikanske union, FN og en koalisjon av krigsherrer støttet av USA, tilbake makten over hovedstaden på slutten av 2006. ICU kjempet mot, og hadde på slutten av 2008 tatt tilbake kontrollen over det meste av det sørlige Somalia. Samtidig stod innbyggerne i Somalia mitt oppe i en humanitær krise. Krig, økte matvarepriser og tørke gjorde situasjonen prekær i enkelte områder i landet.I januar 2009 trakk Etiopia sine tropper ut av landet, og en rask militær fremgang for ICU fulgte. I mai 2009 var Mogadishu igjen truet, og president Sheikh Sharif Sheikh Ahmad måtte på ny be om støtte fra andre land. I juli 2009 var det fremdeles harde kamper i hovedstaden.
== Politikk og administrasjon ==
I områdene som kontrolleres av ICU brukes sharialovgivning, og det nettverket disse domstolene utgjør danner utgangspunktet for et statsystem. Opp mot dette systemet står det parlamentariske, støttet av en koalisjon mellom klanledere og krigsherrer og Den afrikanske union, FN.
=== Menneskerettigheter ===
Somalia har dødsstraff for homofili.
=== Forholdet til Norge ===
Fra julen 1992 til 1995 deltok Norge med til sammen 260 soldater til FN–styrken som var stasjonert i landet. Svært lite nyheter nådde det norske folk om styrkenes handlinger, men internt i forsvaret beskrives operasjonene i ettertid som «tragisk og grisete». Tidligere offiserer og soldater beskriver både maktovergrep fra norske styrker og en rekke trefninger der sivile somaliere ble drept.Også senere har Norge engasjert seg aktivt i konflikten, og har blant annet sammen med USA tatt initiativ til og ledet den internasjonale kontaktgruppen for Somalia.Norge har også vært økonomisk bidragsyter til overgangsregjeringen i Somalia. Blant annet gav regjeringen i mai 2009 26 millioner kroner til sikkerhetssektoren i landet. Kritikk for dette engasjementet har blant annet kommet fra Stig Jarle Hansen, seniorforsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Han hevder den norske regjeringen overser alvorlige brudd på menneskerettighetene fra somaliske myndigheter og deres støttespillere. Han finner støtte til dette i en Amnesty–rapport hvor det hevdes at alle partene begår grove menneskerettighetsbrudd.Etter 2005 har det også vært en jevn økning i piratangrep og kapring av skip langs Somalias kyst. I desember 2008 støttet Norge en FN–resolusjon foreslått av USA om at fremmede makter skulle ha rett til å forfølge Somaliske pirater inn på land. I februar 2009 besluttet den norske regjeringen også å delta i EU–styrken som patruljerer kysten utenfor Somalia med fregatten KNM Fridtjof Nansen. Norge har en egeninteresse i disse farvannene, i og med at ca. 1 000 av 20 000 fartøyer som årlig passerer der er norskeide.
=== Administrativ inndeling ===
Før borgerkrigen ble Somalia delt inn i atten regioner som igjen ble delt inn i distrikter.
Awdal
Bakool
Banaadir
Bari
Bay
Galguduud
Gedo
Hiiraan
Jubbada Dhexe
Jubbada Hoose
Mudug
Nugaal
Sanaag
Shabeellaha Dhexe
Shabeellaha Hoose
Sool
Togdheer
Woqooyi GalbeedDe facto er Nord-Somalia nå delt mellom kvasi-selvstendige stater i Puntland og Somaliland. Sør er nominelt kontrollert av den føderale overgangsregjeringen, men er faktisk styrt av islamistiske grupper, bortsett noen bydeler i Mogadishu. Under de facto ordningene er det nå 27 regioner i Somalia.
== Økonomi ==
Ifølge CIA og Somalias sentralbank har Somalia, til tross for sivil uro, opprettholdt en sunn uformell økonomi, i hovedsak basert på husdyr, pengeoverføringsselskaper og telekommunikasjon. Mangel på offentlig statistikk gjør det vanskelig å måle størrelsen og veksten i økonomien. For året 1994 anslo CIA et bruttonasjonalprodukt på 3,3 milliarder dollar, mens de i 2001 anslo at den var 4,1 milliarder dollar. Innen 2009 har CIA anslått at BNP har vokst til 5 731 milliarder dollar, med reell vekst på 2,6 %.
Somalias sentralbank viser at landets BNP per innbygger er 333 dollar. Til sammenligning er BNP per innbygger i Kenya 350 dollar, Tanzania 280 dollar, Eritrea 190 dollar og Etiopia 100 dollar. Ca. 43 % av befolkningen lever på mindre enn én dollar om dagen. Ca. 24 % av somaliere bor i urbane områder, mens ca. 54 % bor på landsbygda.
Ifølge en britisk rapport fra Chambers of Commerce (2007) var privat sektor i vekst, særlig i tjenesteytende sektor. I motsetning til perioden før borgerkrigen, da de fleste tjenester og den industrielle sektoren var statlig, har det vært betydelige private investeringer i næringsvirksomhet. Investeringene har i stor grad blitt finansiert av somaliere bosatt i Vesten, og de omfatter handel og markedsføring, penger, transporttjenester, transport, kommunikasjon, fiskeriutstyr, flyselskaper, telekommunikasjon, utdanning, helse, bygging og hoteller. Økonomen Peter T. Leeson mener aktiviteten til dels skyldes den somaliske sedvanerett (referert til som Xeer), som han antyder gir et stabilt miljø for forretningsdrift.
Som med nabolandene består Somalias økonomi av både tradisjonell og moderne produksjon, med en gradvis forskyvning mot moderne industrielle teknikker. Ifølge Central Bank of Somalia, er ca. 80 % av befolkningen nomader eller semi-nomadiske gjetere.
Landbruket er landets viktigste økonomiske sektor. Den står for ca. 65 % av BNP og sysselsetter rundt 65 % av arbeidsstyrken. Husdyr utgjør omtrent 40 % av BNP og mer enn 50 % av eksportinntektene. Annen viktig eksport inkluderer fisk, kull og bananer. Sukker, sorghum og mais er blant produktene på det innenlandske markedet. Ifølge Central Bank of Somalia utgjør import av varer rundt 460 millioner dollar hvert år. Eksport, som utgjør omtrent 270 millioner dollar årlig. Både importen og eksporten overgår nivåene landet hadde før borgerkrigen.
Somalia har et handelsunderskudd på rundt 190 000 000 dollar hvert år, men dette er overskredet med pengeoverføringer sendt av somaliere i diaspora (utvandring), anslått til å være rundt 1 milliard dollar. Med fordelen av å ligge nær Den arabiske halvøy, har somaliske handelsmenn i større grad utfordret Australias tradisjonelle dominans over Den arabiske golfens husdyr og kjøtt-marked; dette ved å tilby kvalitetsdyr til svært lave priser.
Den beskjedne industrielle sektoren, basert på foredling av landbruksprodukter, utgjør rundt 10 % av Somalias BNP. Opptil 14 private flyselskaper opererer 62 fly og tilbyr kommersielle flyreiser til internasjonale steder. Blant dem er Daallo Airlines. Med konkurransedyktige priser har selskapene bidratt til å støtte Somalias travle handelsnettverk.
=== Norsk- og internasjonal bistand til Somalia i perioden 1967 - 2009 ===
Per 2021 oppgir Utenriksdepartementet at Norge har gitt 4,4 milliarder kroner de siste ti årene til Somalia. Ifølge den forhenværende diplomaten og bistandseksperten Jens Mjaugedal er disse pengene bortkastet.*Vær oppmerksom på at det ikke finnes fullstendig informasjon om sektor eller partner før 1980, og at det er brukt ulike klassifiseringssystemer i periodene 1980-1998 og fra og med 1999.
=== Økonomiske nøkkeltall ===
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Undervisningsdepartmentet har ansvaret for utdanning i Somalia, og fører tilsyn med landets barneskoler, ungdomsskoler, tekniske og yrkesfaglige skoler, samt lærerutdanning og uformell utdanning. Ca 15 % av statsbudsjettet fordeles mot skolenes instruksjon. Puntland og Somaliland har sine egne undervisningsdepartementer. Somaliland og Puntland oppgir å ha innført gratis barneskoler, med lærere som får lønn fra lokale budsjetter.
Høyere utdanning i Somalia er i det 21. århundre hovedsakelig privat drevet. Flere universiteter i landet, inkludert Mogadishu Universitet, har blitt scoret blant de 100 beste universitetene i Afrika til tross for det harde miljøet, som har blitt hyllet som en triumf for grasrot-initiativer. Andre universiteter tilbyr også høyere utdanning i Sør-Somalia inkludert Benadir University, Somalia National University, Kismayo University og University of Gedo. I Somaliland drives Amoud University, Universitetet i Hargeisa, Somaliland University of Technology og Burao University.
Koranskoler (også kjent som dugsi) forblir det grunnleggende systemet for tradisjonell religiøs opplæring i Somalia. De lærer opp barn i henhold til islamsk tradisjon, og fyller en religiøs og sosial rolle i landet. Koranskolene har relativt flest elever sammenliknet med andre typer barneskoler, og er ofte det eneste systemet tilgjengelig for nomadisk boende somaliere. Koranskolene er regulert av et eget departement innen den somaliske regjeringen, departementet for waqf og islamske saker.
== Se også ==
Intergovernmental Authority on Development
Somaliland
Liste over byer i Somalia
Mediesituasjonen i Somalia
Piratvirksomhet ved Somalia
Somaliere i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 24. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 44. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Somalia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Somalia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Statistikk og andre data om Somalia i FN-sambandets nettsted Globalis.no(en) BBC:Timeline: Somalia
(ar) شبكة الصومال اليوم للإعلام - الرئيسية / «Somalia Today» (nyheter)
(so), (en), (it) Red Sea Dictionary | Piratvirksomhet ved Somalia har vært en trussel mot internasjonal skipsfart siden starten på borgerkrigen i Somalia tidlig på 1990-tallet. Etter 2005 uttrykte mange internasjonale organisasjoner, blant dem Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen og Verdens matvareprogram, stor bekymring for økende piratvirksomhet ved landets kyst. | 4,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steve_Lukather | 2023-02-04 | Steve Lukather | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Studiomusikere fra USA', 'Kategori:Toto-medlemmer'] | Steve «Luke» Lukather (født 21. oktober 1957 i San Fernando Valley i California) er en amerikansk Grammy Award-vinnende gitarist, vokalist, låtskriver, arrangør og produsent, best kjent for sitt arbeid med rockebandet Toto. Lukather har også gitt ut flere solo-album, og som studiomusiker har han arrangert, komponert og spilt på over 1000 album. Mens musikkstilen til Toto er hovedsakelig basert på pop og rock, spenner Lukathers soloarbeider over mange sjangre inkludert rock, progressiv rock, jazz og funk. Lukather regnes som en av verdens beste gitarister. Blant annet ble han i 2009 kåret til den beste gitaristen i verden i en internettavstemning på nettstedet VoteNumber1.com.Keyboardisten David Paich og trommeslageren Jeff Porcaro var Lukathers beste venner på skolen, og de ville ha han med da de skulle starte Toto i 1976. Lukather var medlem av Toto frem til bandet ble oppløst i 2008. Lukathers talentfulle gitarspill og hans vennskap med de allerede etablerte studiomusikerne Paich og Porcaro, gjorde at han fikk mange spilleoppdrag som studiomusiker på 1970- og 1980-tallet.
Han er en produktiv låtskriver, og har komponert og vært medkomponist på mange låter både for Toto og for flere andre artister. I løpet av karrieren har han spilt på hundrevis av konserter og medvirket på et utall av album for Toto og andre kjente musikere. Sommeren 2008 forlot han Toto, og dermed var bandet i praksis oppløst. I 2010 var han med på gjenforeningsturneen til Toto som var til inntekt for Mike Porcaro, som har fått diagnosen ALS. Lukather har blitt nominert til Grammy tolv ganger og han har vunnet fem priser.
| Steve «Luke» Lukather (født 21. oktober 1957 i San Fernando Valley i California) er en amerikansk Grammy Award-vinnende gitarist, vokalist, låtskriver, arrangør og produsent, best kjent for sitt arbeid med rockebandet Toto. Lukather har også gitt ut flere solo-album, og som studiomusiker har han arrangert, komponert og spilt på over 1000 album. Mens musikkstilen til Toto er hovedsakelig basert på pop og rock, spenner Lukathers soloarbeider over mange sjangre inkludert rock, progressiv rock, jazz og funk. Lukather regnes som en av verdens beste gitarister. Blant annet ble han i 2009 kåret til den beste gitaristen i verden i en internettavstemning på nettstedet VoteNumber1.com.Keyboardisten David Paich og trommeslageren Jeff Porcaro var Lukathers beste venner på skolen, og de ville ha han med da de skulle starte Toto i 1976. Lukather var medlem av Toto frem til bandet ble oppløst i 2008. Lukathers talentfulle gitarspill og hans vennskap med de allerede etablerte studiomusikerne Paich og Porcaro, gjorde at han fikk mange spilleoppdrag som studiomusiker på 1970- og 1980-tallet.
Han er en produktiv låtskriver, og har komponert og vært medkomponist på mange låter både for Toto og for flere andre artister. I løpet av karrieren har han spilt på hundrevis av konserter og medvirket på et utall av album for Toto og andre kjente musikere. Sommeren 2008 forlot han Toto, og dermed var bandet i praksis oppløst. I 2010 var han med på gjenforeningsturneen til Toto som var til inntekt for Mike Porcaro, som har fått diagnosen ALS. Lukather har blitt nominert til Grammy tolv ganger og han har vunnet fem priser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Steve Lukather – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Lukather – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Steve Lukather på Internet Movie Database
(en) Steve Lukather hos Rotten Tomatoes
(en) Steve Lukather hos The Movie Database
(en) Steve Lukather på Discogs
(en) Steve Lukather på MusicBrainz
(en) Steve Lukather på SoundCloud
(en) Steve Lukather på Spotify
(en) Steve Lukather på Songkick
(en) Steve Lukather på AllMusic
Steve Lukather på Twitter
Steve Lukather på Facebook
Steve Lukather på Facebook
Steve Lukather på Instagram
Steve Lukather på YouTube | Steve «Luke» Lukather (født 21. oktober 1957 i San Fernando Valley i California) er en amerikansk Grammy Award-vinnende gitarist, vokalist, låtskriver, arrangør og produsent, best kjent for sitt arbeid med rockebandet Toto. | 4,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jeff_Porcaro | 2023-02-04 | Jeff Porcaro | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Steely Dan', 'Kategori:Studiomusikere fra USA', 'Kategori:Toto-medlemmer', 'Kategori:Trommeslagere fra USA'] | Jeffery Thomas «Jeff» Porcaro (født 1. april 1954 i Los Angeles, død 5. august 1992) var en amerikansk trommeslager og låtskriver. Han spilte i det Grammy-vinnende bandet Toto og var selv en av de som startet Toto. Porcaro var i sin levetid en høyt ansett musiker og en av de meste brukte studiomusikerne i historien, etter å ha delta på flere hundre album og tusenvis av innspillinger.
| Jeffery Thomas «Jeff» Porcaro (født 1. april 1954 i Los Angeles, død 5. august 1992) var en amerikansk trommeslager og låtskriver. Han spilte i det Grammy-vinnende bandet Toto og var selv en av de som startet Toto. Porcaro var i sin levetid en høyt ansett musiker og en av de meste brukte studiomusikerne i historien, etter å ha delta på flere hundre album og tusenvis av innspillinger.
== Karriere ==
Han startet å spille som 7-åring, og lærer var faren Joe Porcaro. Man fant fort ut at han hadde en helt spesiell god sans for rytmer. Allerede som syttenåring hadde han sin første opptreden i Los Angeles. Etter dette begynte han som studiomusiker, og ble etter hvert en av landets mest etterspurte studiomusikere. Fra 1973 til 1975 var han assosiert medlem av Steely Dan, og medvirket også på tre av bandets album, Pretzel Logic, Katy Lied og Gaucho.
I 1977 startet han bandet Toto sammen med David Paich og David Hungate. Senere ble Steve Lukather, Bobby Kimball, Steve Porcaro og Mike Porcaro med i bandet.
Jeff Porcaro har som studiomusiker samarbeidet med blant andre Janne Schaffer, Paul McCartney, Dire Straits, Jackson Browne, Donald Fagen, Rickie Lee Jones, Michael Jackson, Nik Kershaw, Paul Simon, Don Henley, Aretha Franklin, Madonna, Al Jarreau, George Benson, Peter Frampton, Bee Gees, Michael McDonald, Joe Cocker, Stan Getz, Lee Ritenour, Christopher Cross, James Newton Howard, Timothy B. Schmit, Joe Walsh, Jim Messina, Four Tops, Barbra Streisand, Diana Ross, Natalie Cole, Warren Zevon, David Gilmour, Roger Waters, Pink Floyd, Roger Hodgson, Paul Anka, Tommy Bolin, Jon Anderson, Eric Clapton, Roy Orbison, Miles Davis, Bruce Springsteen og Elton John, for å nevne noen.
== Død ==
Den femte august 1992 døde Jeff Porcaro av et hjerteinfarkt som skyldtes å ha inhalert et giftmiddel mot insekter mens han stelte i sin egen hage. Under obduksjonen ble det avdekket en tidligere ukjent hjertefeil hos Porcaro. Han døde i en alder av 38 år. Det kom 1 500 mennesker i begravelsen hans. Blant disse var medlemmene av Toto, samt mange artister han hadde jobbet med.
== Diskografi ==
=== Med Steely Dan ===
1974 Pretzel Logic
1975 Katy Lied
1980 Gaucho
=== Med Toto ===
1978 Toto
1979 Hydra
1981 Turn Back
1982 Toto IV
1984 Isolation
1984 Dune (filmmusikk)
1986 Fahrenheit
1988 The Seventh One
1992 Kingdom of Desire
=== Som studiomusiker (utvalg) ===
1974 Bittersweet White Light, Cher
1974 I Can Stand a Little Rain, Joe Cocker
1975 Teaser, Tommy Bolin
1977 Beauty on a Back Street, Hall & Oates
1978 Energy, Pointer Sisters
1979 The Wall, Pink Floyd («Mother»)
1979 Long Distance Love, Kristin Berglund
1980 Aretha, Aretha Franklin
1981 The Fox, Elton John
1981 Living Eyes, Bee Gees
1981 Love All the Hurt Away, Aretha Franklin
1982 Thriller, Michael Jackson
1982 Jump Up!, Elton John
1982 Daylight Again, Crosby, Stills & Nash
1982 The Nightfly, Donald Fagen
1982 I Can't Stand Still, Don Henley
1983 Can't Slow Down, Lionel Richie
1983 Swordfishtrombones, Tom Waits
1983 Allies, Crosby, Stills & Nash
1984 Victory, The Jacksons
1984 About Face, David Gilmour
1984 Give My Regards to Broad Street, Paul McCartney
1984 Civilized Man, Joe Cocker
1984 Emotion, Barbra Streisand
1985 No Lookin' Back, Michael McDonald
1985 Behind the Sun, Eric Clapton
1985 Stay Tuned, Chet Atkins
1987 Touch the World, Earth, Wind & Fire
1987 Light & Shade, Fra Lippo Lippi
1988 In the City of Angels, Jon Anderson
1988 Till I Loved You, Barbra Streisand
1988 Land of Dreams, Randy Newman
1989 Through the Storm, Aretha Franklin
1989 The End Of The Innocence, Don Henley
1989 Like a Prayer, Madonna
1990 Apasionado, Stan Getz
1990 Starry Night, Julio Iglesias
1990 Take It to Heart, Michael McDonald
1990 Touma, Mory Kanté
1990 Unison, Céline Dion
1990 I'm Breathless, Madonna
1991 Rush Street, Richard Marx
1991 Dangerous, Michael Jackson
1991 Time, Love & Tenderness, Michael Bolton
1991 On Every Street, Dire Straits
1992 Amused to Death, Roger Waters
1992 Human Touch, Bruce Springsteen
1992 King of Hearts, Roy Orbison
1992 ...Meanwhile, 10cc
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jeff Porcaro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jeff Porcaro på Internet Movie Database
(en) Jeff Porcaro på Discogs
(en) Jeff Porcaro på MusicBrainz
(en) Jeff Porcaro på Songkick
(en) Jeff Porcaro på AllMusic | South Windsor, Connecticut | 4,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Michel | 2023-02-04 | Louis Michel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske politikere', 'Kategori:Fødsler 2. september', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Leuven', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis Michel (født 2. september 1947) er en belgisk liberal politiker.
Michel underviste i germanske språk før han ble politiker.
Han ble medlem av Belgias føderale parlament i 1978. Fra 1999 til 2003 var han Belgias utenriksminister og visestatsminister. Han representerer det fransktalende liberale partiet Mouvement Réformateur.
Fra 2004 til 2009 var han Belgias medlem av Europakommisjonen med ansvar for bistand, nødhjelp og utvikling. Fra 2009 til 2019 var han medlem av Europaparlamentet, der han sluttet seg til Alliansen av liberale og demokrater for Europa.
Han er far til Charles Michel, som har vært Belgias statsminister og president for Det europeiske råd.
| Louis Michel (født 2. september 1947) er en belgisk liberal politiker.
Michel underviste i germanske språk før han ble politiker.
Han ble medlem av Belgias føderale parlament i 1978. Fra 1999 til 2003 var han Belgias utenriksminister og visestatsminister. Han representerer det fransktalende liberale partiet Mouvement Réformateur.
Fra 2004 til 2009 var han Belgias medlem av Europakommisjonen med ansvar for bistand, nødhjelp og utvikling. Fra 2009 til 2019 var han medlem av Europaparlamentet, der han sluttet seg til Alliansen av liberale og demokrater for Europa.
Han er far til Charles Michel, som har vært Belgias statsminister og president for Det europeiske råd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Louis Michel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(fr) Louis Michel på Twitter
(fr) Louis Michel på Facebook
(en) Louis Michel hos Europaparlamentet | Louis Michel (født 2. september 1947) er en belgisk liberal politiker. | 4,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_f%C3%B8derale_distrikter | 2023-02-04 | USAs føderale distrikter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter', 'Kategori:USAs føderale myndigheter'] | USAs føderale distrikter er områder opprettet av den amerikanske Kongressen som en geografisk inndeling av den føderale domsmakten. Hvert distrikt har en føderal domstol, statsadvokat og marshal.
Det er 94 distrikter, organisert i 12 regionale kretser. Det er minst ett distrikt i hver delstat, og mange delstater er delt i flere distrikter. Noen distrikter dekker områder på tvers av delstatsgrensene. Et eksempel på dette er det føderale distriktet Wyoming, som dekker hele Yellowstone nasjonalpark, også områdene i delstatene Montana og Idaho, fordi området er føderal grunn eiet av National Park Service. Distriktene Columbia og Puerto Rico dekker ingen delstat overhodet, men henholdsvis føderal grunn (byen Washington) og biland (samveldet Puerto Rico).
| USAs føderale distrikter er områder opprettet av den amerikanske Kongressen som en geografisk inndeling av den føderale domsmakten. Hvert distrikt har en føderal domstol, statsadvokat og marshal.
Det er 94 distrikter, organisert i 12 regionale kretser. Det er minst ett distrikt i hver delstat, og mange delstater er delt i flere distrikter. Noen distrikter dekker områder på tvers av delstatsgrensene. Et eksempel på dette er det føderale distriktet Wyoming, som dekker hele Yellowstone nasjonalpark, også områdene i delstatene Montana og Idaho, fordi området er føderal grunn eiet av National Park Service. Distriktene Columbia og Puerto Rico dekker ingen delstat overhodet, men henholdsvis føderal grunn (byen Washington) og biland (samveldet Puerto Rico).
== Liste over føderale distrikter ==
== Se også ==
USAs føderale rettsvesen
== Eksterne lenker ==
Kart over føderale distrikter | USAs føderale distrikter er områder opprettet av den amerikanske Kongressen som en geografisk inndeling av den føderale domsmakten. Hvert distrikt har en føderal domstol, statsadvokat og marshal. | 4,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annie_Dahr_Nygaard | 2023-02-04 | Annie Dahr Nygaard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske figurspillere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Annie Dahr Nygaard (født 3. august 1988 i Oslo) er en norsk skuespiller og figurspiller.
| Annie Dahr Nygaard (født 3. august 1988 i Oslo) er en norsk skuespiller og figurspiller.
== Film og teater ==
=== Film ===
Annie Dahr Nygaard har hatt flere mindre filmroller, blant annet i de norske spillefilmene Lille Frøken Norge (2003) og Tommys inferno (2007), og i kortfilmene På velvet (2007), Hemmeligheten (2008) og Vektløs (2008).
Dahr Nygaard har dessuten spilt hovedrollen i Appelsinpiken, filmatiseringen av Jostein Gaarders roman med samme navn, regissert av Dahr Nygaards tante Eva Dahr.
=== Teater ===
Foruten en del større og mindre filmroller hadde Annie Dahr Nygaard også en birolle i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan da dette stykket ble satt opp på Centralteatret i Oslo i 2003.
Etter fullført bachelorgrad i teater og skuespillteknikk ved Høyskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), ble hun i 2012 ansatt i det franske teaterkompaniet Compagnie Phillippe Genty, i forestillingen Forget Me Not (fransk tittel: Ne m'oublie pas). Dette var en produksjon der aktørene på scenen både var skuespillere og figurspillere. Denne produksjonen turnerte i Europa, Asia og Russland fram til 2015.
== Familie ==
Annie Dahr Nygaard er datter av forfatteren Martin Nygaard og Victoria Dahr som sammen driver Hurra Forlag på Smestad i Oslo. Hun er søster av skuespillerne Mikkel Dahr Nygaard (1990–) og Ida Maria Dahr Nygaard (1993–).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Intervju i side2.no 2009
Intervju i Universitas 2009
Kort intervju i Natt og Dag 2009
Familieintervju i Aftenposten 2003
(en) Annie Dahr Nygaard på Internet Movie Database
(fr) Annie Dahr Nygaard på Allociné
(en) Annie Dahr Nygaard på AllMovie
(en) Annie Dahr Nygaard hos The Movie Database | Annie Dahr Nygaard (født 3. august 1988 i Oslo) er en norsk skuespiller og figurspiller. | 4,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svarthamaren | 2023-02-04 | Svarthamaren | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:71°S', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Dronning Maud Land', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Mühlig-Hofmannfjella', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder i Antarktis'] | Svarthamaren er et isfritt fjell i Dronning Maud Land i Antarktis, beliggende ca. 200 km fra kysten på østre side av Vestre Skorvebreen i Mühlig-Hofmannfjella i Fimbulheimen. Fjellet ble kartlagt og navngitt under Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60.Ved Svarthamaren finnes Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl og verdens største bestand av antarktispetrell (Thalassoica antarctica) med nærmere 250 000 hekkende par. Den ornitologiske feltstasjonen Tor ligger i dette området som er utpekt som et spesielt verneområde i Antarktis. Den norske forskningsstasjonen Troll ligger ca. 100 km lenger vest.
| Svarthamaren er et isfritt fjell i Dronning Maud Land i Antarktis, beliggende ca. 200 km fra kysten på østre side av Vestre Skorvebreen i Mühlig-Hofmannfjella i Fimbulheimen. Fjellet ble kartlagt og navngitt under Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60.Ved Svarthamaren finnes Antarktis' største innlandskoloni av sjøfugl og verdens største bestand av antarktispetrell (Thalassoica antarctica) med nærmere 250 000 hekkende par. Den ornitologiske feltstasjonen Tor ligger i dette området som er utpekt som et spesielt verneområde i Antarktis. Den norske forskningsstasjonen Troll ligger ca. 100 km lenger vest.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Svarthamaren Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt
Management Plan Antarctic Specially Protected Area No. 142. Den vitenskapelige komite for antarktisforskning | Svarthamaren er et isfritt fjell i Dronning Maud Land i Antarktis, beliggende ca. 200 km fra kysten på østre side av Vestre Skorvebreen i Mühlig-Hofmannfjella i Fimbulheimen. | 4,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fluidteknikk | 2023-02-04 | Fluidteknikk | ['Kategori:Anvendt informatikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Hydraulikk', 'Kategori:Industri', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Tekniske fagområder'] | Fluidteknikk er en fellesbetegnelse på hydraulikksystem, pneumatikksystem og andre teknikker som gjør bruk av gasser eller væsker som energibærer. I produksjons- og industriteknikken er bruk av fluidteknikk utbredt.
| Fluidteknikk er en fellesbetegnelse på hydraulikksystem, pneumatikksystem og andre teknikker som gjør bruk av gasser eller væsker som energibærer. I produksjons- og industriteknikken er bruk av fluidteknikk utbredt.
== Systemdesign ==
Systemdesign er teknikker som brukes for å beskrive en systemfunksjon. I maskinteknikken brukes systemdesign for å beskrive funksjonen til et hydraulisk system, et pneumatikksystem eller andre styringssystem. Bruken av fluidtekniske systembeskrivelser brukes i forhold til behovet for å dokumentere en systemfunksjon.
== Hydraulikk ==
Dokumenterte hydrauliske system er hydrauliske funksjoner som fremstilles som et funksjonsprinsipp grafisk. Beskrivelsen har form som et flytskjema med systemkomponenter og rør inntegnet. Hydrauliske komponentfunksjoner vises av hydraulikksymboler, og forbindelsene mellom systemets komponenter vises med linjer som angir rør- eller slangeforbindelser. Hydraulisk trykk er i området opp til 100-150 bar og kan også være høyere.
== Pneumatikk ==
Dokumenterte pneumatiske system er pneumatiske funksjoner som fremstilles som et pneumatisk fluidsystem grafisk. Beskrivelsen har form som et flytskjema med systemkomponenter og rør inntegnet. Pneumatiske komponentfunksjoner vises av pneumatikksymboler, og forbindelsene mellom systemets komponenter vises med linjer som angir rør- eller slangeforbindelser. Pneumatisk trykk er i området rundt 5-7 bar og kan også være lavere eller høyere.
Dokumenterte pneumatiske styresystem beskriver en pneumatisk funksjon ved å fremstille et pneumatisk styresystem grafisk. Pneumatiske styresystem arbeider med signalbehandling basert på logikk- eller sekvensfunksjoner eller en kominasjon av disse. Til formålet brukes systemkomponenter med funksjoner og design teknisk rasjonelt tilpasset oppgaven.
Pneumatiske styresystem arbeider generelt med 6 (5-10) bars trykk. De er et alternativ til elektrisk styring, men vanligvis mindre hensiktsmessige enn bruk av elektrisk styring med PLS.
== Styresystem ==
Styresystem kan også dokumenteres med teknikkuavhengige symboler som logiske funksjoner. Innovasjonen av elektroniske PLS-system som har skjedd gradvis fra rundt 1980-1985 har nesten eliminert behovet for tidligere brukte teknikker, som pneumatiske styresystem, relésystem, og andre beslektede metoder.
== Hydropneumatikk ==
Hydropneumatiske system er fluidtekniske system som kombinerer bruken av pneumatikk og hydraulikk. Hydraulikkens oppgave kan være kraftutveksling, stabilisering, hastighetskontroll og andre funksjoner som krever bruk av olje. Pneumatikken brukes da som energikilde og driver for hydraulikken.
Kraftutveksling skjer ved å bruke en pneumatikksylinder med stort stempelareal til å presse olje med en mindre hydraulikksylinder. Stabilisering kan skje ved å oljefylle parallelle sylindre og utnytte sylindervolumet som posisjonsutveksler. Olje er også generelt lettere å volumregulere ved små hastigheter enn pneumatikk når det er spesielt behov for finjustering. | 250px|thumb|Eksempler på hydrauliske flytskjema. | 4,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnson_M1941_rifle | 2023-02-04 | Johnson M1941 rifle | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Halvautomatgeværer', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpenstubber'] | Johnson M1941 rifle er en amerikansk rifle designet i 1939 av Melvin Johnson.
Den ble produsert som konkurrent til M1 Garand, men den lyktes ikke å bli approbert i USA, selv om den hadde flere fordeler ved seg en sistnevnte. Men allikevel ble en del rifler kjøpt og brukt av det amerikanske forsvar under andre verdenskrig. | Johnson M1941 rifle er en amerikansk rifle designet i 1939 av Melvin Johnson.
Den ble produsert som konkurrent til M1 Garand, men den lyktes ikke å bli approbert i USA, selv om den hadde flere fordeler ved seg en sistnevnte. Men allikevel ble en del rifler kjøpt og brukt av det amerikanske forsvar under andre verdenskrig. | USA | 4,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5_time | 2023-02-04 | Blå time | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomi', 'Kategori:Jorden', 'Kategori:Sikt', 'Kategori:Tid'] | Den blå timen kommer av det franske uttrykket l'heure bleue, som viser til perioden med tussmørke hver morgen og kveld når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt, og himmelen har en annen blåfarge enn om dagen. Fenomenet skyldes Rayleigh-spredningen av sollyset.
Den blå timen blir regnet som spesiell på grunn av lyskvaliteten på denne tiden av dagen, og både selve uttrykket og det naturfenomenet det refererer til, blir mye brukt i kunstnerisk sammenheng og i populærkulturen.
| Den blå timen kommer av det franske uttrykket l'heure bleue, som viser til perioden med tussmørke hver morgen og kveld når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt, og himmelen har en annen blåfarge enn om dagen. Fenomenet skyldes Rayleigh-spredningen av sollyset.
Den blå timen blir regnet som spesiell på grunn av lyskvaliteten på denne tiden av dagen, og både selve uttrykket og det naturfenomenet det refererer til, blir mye brukt i kunstnerisk sammenheng og i populærkulturen.
== Se også ==
Tussmørke
Midnattssol
Mørketid
Purpurlys
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blue hour – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.bluehoursite.com/ | Ut av det blå (orig: Out of the Blue) er en australsk-britisk såpeserie fra Southern Star Entertainment, sendt på Network Ten fra 2008 til 2009. Basia A'Hern, John Atkinson, Zoe Carides, Diane Craig, Clayton Watson og Katherine Hicks er noen av de sentrale skuespillerne i serien. | 4,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basia_A%E2%80%99Hern | 2023-02-04 | Basia A’Hern | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske skuespillere', 'Kategori:Britiske biografistubber', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Basia A'Hern (født 7. desember 1989) er en australsk skuespiller, kjent fra blant annet såpeseriene McLeods døtre og Ut av det blå.
| Basia A'Hern (født 7. desember 1989) er en australsk skuespiller, kjent fra blant annet såpeseriene McLeods døtre og Ut av det blå.
== Eksterne lenker ==
(en) Basia A'Hern på Internet Movie Database
(da) Basia A'Hern på Scope
(fr) Basia A'Hern på Allociné
(en) Basia A'Hern hos The Movie Database | | fsted = Storbritannia | 4,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksla_Idrettslag | 2023-02-04 | Aksla Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1928', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1928', 'Kategori:Idrettslag i Ålesund'] | Aksla Idrettslag (stiftet 1928) er et idrettslag fra Ålesund. Aksla IL hører til byregionen Nørvasund/Hatlane/Gåseid, og rekrutterer hovedsakelig fra Nørvasund skolekrets, hvor det pr. 1. januar 2021 bor ca. 5 000 mennesker..
Klubben driver med håndball og fotball, og har ca. 800 aktive medlemmer, noe som gjør den til en av de største klubbene på Sunnmøre.
Aksla IL er sertifisert av Norges Fotballforbund som «kvalitetsklubb», noe som innebærer at den skal innfri forbundets krav til organisering, struktur og ledelse slik at klubben skaper trygge rammer for alle i klubben og er en positiv rollemodell i lokalsamfunnet.
| Aksla Idrettslag (stiftet 1928) er et idrettslag fra Ålesund. Aksla IL hører til byregionen Nørvasund/Hatlane/Gåseid, og rekrutterer hovedsakelig fra Nørvasund skolekrets, hvor det pr. 1. januar 2021 bor ca. 5 000 mennesker..
Klubben driver med håndball og fotball, og har ca. 800 aktive medlemmer, noe som gjør den til en av de største klubbene på Sunnmøre.
Aksla IL er sertifisert av Norges Fotballforbund som «kvalitetsklubb», noe som innebærer at den skal innfri forbundets krav til organisering, struktur og ledelse slik at klubben skaper trygge rammer for alle i klubben og er en positiv rollemodell i lokalsamfunnet.
== Historie ==
Aksla Idrettslag har sitt utspring i en rekke bydelsklubber i Ålesund som ble stiftet på 1920- og 1930-tallet.
1928: Arbeidernes Idrettslag ble stiftet 25. november 1928; dette regnes som stiftelsesdagen for Aksla Idrettslag
1929: AIL Viking ble stiftet
1930: Sportsklubben Trygg ble stiftet
1930: Sportsklubben Ørnen ble stiftet
1931: Sportsklubben Fart ble stiftet
1931: AIL Brodd ble stiftet
1933: Arbeidernes Schakklag ble stiftet
1934: Sportsklubben Fart ble innmeldt i AIF
1934: AIL Smart ble stiftet
1935: Arbeidernes Atletklubb ble stiftet
1938: Arbeidernes Turnlag ble stiftetAlle disse klubbene hadde sitt utspring i Arbeidernes Idrettslag fra 1928. Fart, Brodd og Smart var alle medlemmer av AIF, og deltok i Arbeidermesterskapet i fotball.
Aksla Idrettslag ble dannet som et resultat av en rekke sammenslåinger:
1936: Arbeidernes Idrettslag ble slått sammen med Brodd
1936: Vestbyen AIL ble slått sammen med Viking
1939: Fart og Arbeidernes Atletklubb dannet Ålesund Sportsklubb
1939: Brodd, Smart, Viking og Arbeidernes Turnlag dannet Fagen 39
1945: Fagen 39 og Ålesund Sportsklubb dannet Aksla Idrettslag 21. juni 1945.
=== Fotball ===
Aksla IL A-lag herrer rykket opp fra 6. til 5. divisjon i 2018. I 2022 rykket laget opp til 4. divisjon etter at de endte sesongen på 2. plass, 2 poeng bak Volda 2.Senior damer spilte i 2021 i 4. divisjon Sunnmøre.
=== Håndball ===
Senior damer spiller i 3. divisjon per 2022. Pr. 2022 har klubben ikke noe seniorlag for herrer.
== Referanser ==
== Kilder og linker ==
Aksla Idrettslag (1988): Aksla Idrettslag 60 år: 1928-1988
Aksla ILs hjemmeside
Om Aksla IL på Norges Fotballforbunds nettsted | Aksla Idrettslag (stiftet 1928) er et idrettslag fra Ålesund. Aksla IL hører til byregionen Nørvasund/Hatlane/Gåseid, og rekrutterer hovedsakelig fra Nørvasund skolekrets, hvor det pr. | 4,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spjelkavik_Idrettslag | 2023-02-04 | Spjelkavik Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballag etablert i 1932', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1932', 'Kategori:Idrettslag i Ålesund', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Toppserielag'] | Spjelkavik Idrettslag, forkortet Spjelkavik IL eller SIL, er et idrettslag i bydelen Spjelkavik i Ålesund.
Klubben ble stiftet 18. mars 1932 og har rundt 900 medlemmer. Aktivitetene er hovedsakelig fotball, håndball, skihopp og alpin skiidrett.
| Spjelkavik Idrettslag, forkortet Spjelkavik IL eller SIL, er et idrettslag i bydelen Spjelkavik i Ålesund.
Klubben ble stiftet 18. mars 1932 og har rundt 900 medlemmer. Aktivitetene er hovedsakelig fotball, håndball, skihopp og alpin skiidrett.
== Fotball ==
=== Herrer ===
Herrer senior spiller i Norsk Tipping-Ligaen avd 5.
Johnny Vattøy ble i 2005 ansatt som daglig leder for fotballgruppen, som første breddeklubb på Sunnmøre. Vattøy forlot Spjelkavik i januar 2017, til fordel for jobb i Aksla. Magnus Antonsen overtok som daglig leder, og holdt stillingen frem til februar 2020. Klubbens nåværende daglige leder er Torgeir Glomseth Olsen.
Trener 2005–08 var tidligere AaFK-spiller Johnny Vattøy, etterfulgt av Stig Johansen i 2009, Geir Hansen i 2010, Vattøy 2011, Tommy Larsen 2011, Jan Ove Lange 2012. Frode Fagermo trente laget i perioden 2013 og ut 2019-sesongen. Tor Hogne Aarøy var med som trener i perioden 2015-2019, hvor han like før seriestart forlot klubben til fordel for AaFK.
Magnus Oltedal ble i januar 2020 presentert som ny trener for Spjelkavik. Preben Austnes Lorgen ble ansatt som assistent-trener og sportssjef.
Spjelkavik har også rekruttlag som deltar i 5.divisjon Sunnmøre i 2020-sesongen.
== Tabellen ==
=== Kvinner ===
Etter juniorjentenes finaleseier 9–0 over Heggedal på Norway cup i 1989, nådde seniorlaget kvartfinalen i Norgesmesterskapet i fotball for kvinner 1990. Med Jan Ove Solevåg som trener spilte de på øverste nivå i 1. divisjon fotball for kvinner 1992 men rykket ned etter kun én seier på 18 kamper. Toppscorer var den senere verdensmester Ann Kristin Aarønes med 12 mål. Også verdensmesterne Merete Myklebust og Anita Waage starter sine karrierer her.
Laget slo seg sammen med Fortuna Ålesund i 1995. Spillere med landskamper for Norges kvinnelandslag i fotball fra denne tiden er Ann Kristin Aarønes 1990–92) og Merete Myklebust i 1993.
Spjelkavik prioriterer jentefotball høyt, og stiller i 2020-sesongen lag i 3.divisjon Kvinner for første gang siden 2015. Trenere er Christian Åkre og Kristian Halvorsen.
=== Kvalitetsklubb ===
Spjelkavik Fotball fikk i 2014 sertifisering som Kvalitetsklubb nivå 1 av NFF og Sunnmøre Fotballkrets. I 2019 ble klubben som nr 7 i Norge sertifisert som kvalitetsklubb nivå 2.
=== Telenor Xtra FFO ===
Klubben tilbyr fotballfritidsordning for barn i alderen 6 til 10 år, 3 dager i uken.
== Alpint ==
Klubben er internasjonalt kjent fra søstrene Lene Løseth, Nina Løseth og Mona Løseth, samt Sebastian Foss Solevåg.
== Håndball ==
Spjelkavik håndball består av lag i de fleste aldersklasser samt senior. Herrelaget spiller i 2. divisjon sesongen 2020/2021. Damelaget er i 4. divisjon. Den kroatiske landslagsmannen Igor Terzic ble i 2018 trener for herrelaget, klubben han også tidligere hadde trent da han hadde kommet fra Kroatia i 1992, da for å trene damelaget. Den kjente Italiaproff Sif Kalvø spilte her på 1970- og 80-tallet.
I forkant av sesongen 2019/2020 ble den tidligere slovenske landslagsspilleren Peter Pucelj ansatt som trener for herrelaget, samt de eldste guttelagene i klubben.
== Hopp ==
Spjelkavik bygde 3 hoppbakker i 2016/2017 og satser på å bygge opp et hoppmiljø sentralt på Sunnmøre.
== Spjelkavik idrettspark ==
Spjelkavik idrettspark består av fire fotballbaner, hvorav en 11-er med kunstgress, en 7-er kunstgress, en hall med kunstgress (2007) og en 11-er gressbane. Klubben har også en ski- og turheis, en turløype med lys, samt 3 hoppbakker bygget 2016/17.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SILs nettsted | Spjelkavik Idrettslag, forkortet Spjelkavik IL eller SIL, er et idrettslag i bydelen Spjelkavik i Ålesund. | 4,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SIF/Hessa_Idrettslag | 2023-02-04 | SIF/Hessa Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1930', 'Kategori:Fotballag etablert i 1936', 'Kategori:Fotballag etablert i 2017', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1930', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1936', 'Kategori:Idrettslag etablert i 2017', 'Kategori:Idrettslag i Ålesund'] | SIF/Hessa Idrettslag ble til 7. mars 2017 etter en sammenslåing mellom Hessa Idrettslag (stiftet 16. november 1936) og Skarbøvik Idrettsforening (stiftet 16. oktober 1930). Det er et norsk idrettslag fra ytre bydel i Ålesund.Klubben driver med fotball, håndball og volleyball, men har også vært medlem av Norges Gang- og Turmarsjforbund.
| SIF/Hessa Idrettslag ble til 7. mars 2017 etter en sammenslåing mellom Hessa Idrettslag (stiftet 16. november 1936) og Skarbøvik Idrettsforening (stiftet 16. oktober 1930). Det er et norsk idrettslag fra ytre bydel i Ålesund.Klubben driver med fotball, håndball og volleyball, men har også vært medlem av Norges Gang- og Turmarsjforbund.
== Fotball ==
A-laget i fotball arvet Skarbøvik Idrettsforenings plassering i 4. divisjon foran 2018-sesongen.
=== Tabell ===
== Volleyball ==
Klubben vant NM for gutter under 17 år i 1976 som Hessa Idrettslag.
== Kjente utøvere ==
Kjetil Osvold, fotball
Bjørn Helge Riise, fotball
John Arne Riise, fotball
Leni Larsen Kaurin, fotball
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | SIF/Hessa Idrettslag ble til 7. mars 2017 etter en sammenslåing mellom Hessa Idrettslag (stiftet 16. | 4,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sportsklubben_Guard | 2023-02-04 | Sportsklubben Guard | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1928', 'Kategori:Fotballag i Ålesund'] | Sportsklubben Guard er et fotballag fra Ålesund som ble stiftet 28. mai 1928.
A-laget rykket i 2017 opp fra 6. divisjon til 5. divisjon etter å ha beseiret Åmdal Idrottslag fra Ørsta i en kvalifisering.Klubben spiller sine hjemmekamper på Color Line Stadion i Ålesund som klubben bygde i samarbeid med Aalesund Fotballklubb. Det var ferdig bygd i 2005.
I 1980 fikk klubben bygd klubbhus på Volsdalsneset i Ålesund. Klubben bygde i 1984 den første kunstgressbanen på Sunnmøre. Den lå der Color Line Stadion ligger i dag. Det var i 1997 at arbeidet med bygging av Color Line ble unnfanget.
På det meste har klubben hatt rundt 500 medlemmer. Men en utbrytergruppe fra kvinnelaget forlot Guard i 1991 og dannet Fortuna Ålesund som blant annet nådde Toppserien 2009.
| Sportsklubben Guard er et fotballag fra Ålesund som ble stiftet 28. mai 1928.
A-laget rykket i 2017 opp fra 6. divisjon til 5. divisjon etter å ha beseiret Åmdal Idrottslag fra Ørsta i en kvalifisering.Klubben spiller sine hjemmekamper på Color Line Stadion i Ålesund som klubben bygde i samarbeid med Aalesund Fotballklubb. Det var ferdig bygd i 2005.
I 1980 fikk klubben bygd klubbhus på Volsdalsneset i Ålesund. Klubben bygde i 1984 den første kunstgressbanen på Sunnmøre. Den lå der Color Line Stadion ligger i dag. Det var i 1997 at arbeidet med bygging av Color Line ble unnfanget.
På det meste har klubben hatt rundt 500 medlemmer. Men en utbrytergruppe fra kvinnelaget forlot Guard i 1991 og dannet Fortuna Ålesund som blant annet nådde Toppserien 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Sportsklubben Guard er et fotballag fra Ålesund som ble stiftet 28. mai 1928. | 4,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellings%C3%B8y_Idrettslag | 2023-02-04 | Ellingsøy Idrettslag | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1945', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1945', 'Kategori:Idrettslag i Ålesund'] | Ellingsøy Idrettslag (sitftet 1945) er et idrettslag fra Ålesund. Ellingsøy rekrutterer fra Vik, Stokke og Grimstad skolekrets.
Lederen for Ellingsøy Idrettslag per 2022 er Jon Eikrem
.
| Ellingsøy Idrettslag (sitftet 1945) er et idrettslag fra Ålesund. Ellingsøy rekrutterer fra Vik, Stokke og Grimstad skolekrets.
Lederen for Ellingsøy Idrettslag per 2022 er Jon Eikrem
.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Ellingsøy Idrettslag (sitftet 1945) er et idrettslag fra Ålesund. Ellingsøy rekrutterer fra Vik, Stokke og Grimstad skolekrets. | 4,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Gade | 2023-02-04 | Fredrik Gade | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1855', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune'] | Fredrik Georg Gade (født 21. mars 1855 i Bergen, død 1. mars 1933) var en norsk lege.
Gade ble student i 1872, cand. med. i 1880, tjenestegjorde som kandidat ved Rikshospitalet og som reservelege ved Kristiania Bysygehus, og var 1882–85 assistent ved patalogisk-anatomisk institutt, samt 1886–89 reservelege ved Rikshospitalet. Da histologien ble utskilt som eget fag ved universitetet i 1888, ble han demonstrator, og 1891–1906 var han prosector histologiae. Som histolog var han også lærer ved Statens veterinærkursus, og han konkurrerte i 1900 om professoratet i patologisk anatomi, men fikk ikke stillingen. Samme år tok han doktorgraden med en avhandling om «De pathologisk-anatomiske forandringer i vævene af neurotrofisk oprindelse».
I tillegg til histologi studerte Gade også bakteriologi under Carl Friedländer, Robert Koch, Karl Weigert og Victor André Cornil. Han skrev en stor mengde tidsskriftartikler, og var redaktør for Norsk Magasin for Lægevidenskaben 1893–97. Han skrev også populære skrifter; særlig drev han opplysning om tuberkulosen, og ga 150 000 kroner til opprettelsen av et patologisk-anatomisk laboratorium ved Bergens kommunale sykehus som ble ferdig i 1911 og innviet 15. mars 1912 og heter i dag Gades Institutt. Gade var en av stifterne av Nordmandsforbundet i 1907 og redaktør av forbundets tidsskrift.
| Fredrik Georg Gade (født 21. mars 1855 i Bergen, død 1. mars 1933) var en norsk lege.
Gade ble student i 1872, cand. med. i 1880, tjenestegjorde som kandidat ved Rikshospitalet og som reservelege ved Kristiania Bysygehus, og var 1882–85 assistent ved patalogisk-anatomisk institutt, samt 1886–89 reservelege ved Rikshospitalet. Da histologien ble utskilt som eget fag ved universitetet i 1888, ble han demonstrator, og 1891–1906 var han prosector histologiae. Som histolog var han også lærer ved Statens veterinærkursus, og han konkurrerte i 1900 om professoratet i patologisk anatomi, men fikk ikke stillingen. Samme år tok han doktorgraden med en avhandling om «De pathologisk-anatomiske forandringer i vævene af neurotrofisk oprindelse».
I tillegg til histologi studerte Gade også bakteriologi under Carl Friedländer, Robert Koch, Karl Weigert og Victor André Cornil. Han skrev en stor mengde tidsskriftartikler, og var redaktør for Norsk Magasin for Lægevidenskaben 1893–97. Han skrev også populære skrifter; særlig drev han opplysning om tuberkulosen, og ga 150 000 kroner til opprettelsen av et patologisk-anatomisk laboratorium ved Bergens kommunale sykehus som ble ferdig i 1911 og innviet 15. mars 1912 og heter i dag Gades Institutt. Gade var en av stifterne av Nordmandsforbundet i 1907 og redaktør av forbundets tidsskrift.
== Verker ==
Om bakterierne (1886)
Mikroskopet og den mikroskopiske teknik (1899) NBdigital
De pathologisk-anatomiske forandringer i vævene af neurotrofisk oprindelse (1900)
Heinrich Arnold Thaulow, 1808–1894 (1908)
Undersøkelser over kræftsygdommene i Norge (1916)
Kræftsykdommene: deres væsen, utbredelse og bekjempelse (1929)
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind IX, s. 309. København: J. H. Schultz, 1920.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Fredrik Gade i BIBSYS
Gades institutt
«Anatom, patolog og donator». Artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening av O D Lærum. | Fredrik Georg Gade (født 21. mars 1855 i Bergen, død 1. | 4,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aasulv_Bryggesaa | 2023-02-04 | Aasulv Bryggesaa | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. april', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Ordførere i Hægebostad', 'Kategori:Personer fra Hægebostad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1901–1903', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1910–1912', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1913–1915', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Vest-Agder', 'Kategori:Venstre-statsråder'] | Aasulv Olsen Bryggesaa (født 25. april 1856 i Hægebostad, død 3. april 1922 samme sted) var en norsk bonde, Venstrepolitiker og statsråd. Han var kirke- og undervisningsminister i Gunnar Knudsens andre regjering 1913–15.
Bryggesaa gikk ut av Holt seminar i 1877, og var deretter lærer i seks år. I 1878 overtok han farens gård. Han var medlem av herredsstyret i Hægebostad fra 1884 og ordfører fra 1889. 1900–06 var han stortingsrepresentant for Lister og Mandals amt og 1906–15 for Lyngdal valgkrets. I januar 1913 ble han utnevnt til statsråd og sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet i Gunnar Knudsens andre regjering. Han gikk av i oktober 1915 og ble etterfulgt av Jørgen Løvland.
Som politiker var Bryggesaa en ivrig tilhenger av stemmerett for kvinner, kirkereformer og demokratisering. Han var imøtekommende overfor avholdsfolkets krav og arbeidet energisk for å fremme landsmålet.
| Aasulv Olsen Bryggesaa (født 25. april 1856 i Hægebostad, død 3. april 1922 samme sted) var en norsk bonde, Venstrepolitiker og statsråd. Han var kirke- og undervisningsminister i Gunnar Knudsens andre regjering 1913–15.
Bryggesaa gikk ut av Holt seminar i 1877, og var deretter lærer i seks år. I 1878 overtok han farens gård. Han var medlem av herredsstyret i Hægebostad fra 1884 og ordfører fra 1889. 1900–06 var han stortingsrepresentant for Lister og Mandals amt og 1906–15 for Lyngdal valgkrets. I januar 1913 ble han utnevnt til statsråd og sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet i Gunnar Knudsens andre regjering. Han gikk av i oktober 1915 og ble etterfulgt av Jørgen Løvland.
Som politiker var Bryggesaa en ivrig tilhenger av stemmerett for kvinner, kirkereformer og demokratisering. Han var imøtekommende overfor avholdsfolkets krav og arbeidet energisk for å fremme landsmålet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind IV, s. 145. København: J. H. Schultz, 1916.
NSD PolSys – Data om det politiske system
== Eksterne lenker ==
(en) Aasulv Bryggesaa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Aasulv Bryggesaa hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Politiske taler av Aasulv O. Bryggesaa, virksommeord.uib.no | Aasulv Olsen Bryggesaa (født 25. april 1856 i Hægebostad, død 3. | 4,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Urbye | 2023-02-04 | Andreas Urbye | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fylkesmenn i Finnmark', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske arbeidsministre', 'Kategori:Norske diplomater', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sorenskrivere'] | Andreas Tostrup Urbye (født 8. mai 1869 i Fredrikshald, dagens Halden, død 1955) var en norsk embetsmann. Han var arbeidsminister 1913–1916 og justisminister 1916–1917 i Gunnar Knudsens andre regjering.
| Andreas Tostrup Urbye (født 8. mai 1869 i Fredrikshald, dagens Halden, død 1955) var en norsk embetsmann. Han var arbeidsminister 1913–1916 og justisminister 1916–1917 i Gunnar Knudsens andre regjering.
== Liv ==
Urbye ble student i 1869, cand. jur. i 1891, og var et par år edsvoren fullmektig. I 1894 og 1897–1898 var han i utlandet med stipend for å studere strafferett. I mellomtiden var han sekretær i straffelovskommisjonen og fullmektig hos Riksadvokaten. I 1898 ble han statsadvokat i Tromsø og Finnmark lagsogn. Mens Francis Hagerup var statsminister, ble han konstituert som professor i strafferett ved universitetet i Kristiania 1904–1905.
I 1905 var Urbye sekretær for de norske delegerte under Karlstadforhandlingene om oppløsning og avvikling av unionen. 1906–12 var han amtmann i Finnmarkens amt, og deltok som sådan 1907 ved forhandlingene i St. Petersburg om et grensedistrikt mellom Finnmark og Russland. I 1909 fikk han doktorgraden med en avhandling om Norsk strafferet.
I 1912 ble han sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal, men inntrådte alt i januar 1913 som statsråd i Gunnar Knudsens andre regjering. Her var han 1913–1916 arbeidsminister og 1916–1917 justisminister. Som justisminister la han frem et lovforslag om innskrenkninger i trykkefriheten («Lex Urbye»), men gikk av da forslaget ble nedstemt i odelstinget. De ble vedtatt mistillitsforslag mot Urbye. I 1918 ble han norsk sendemann ved legasjonen i Helsingfors, 1924–1939 i Moskva. 1939–1949 var han medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag.
== Verker ==
Praktiske opgaver i strafferet (1905)
Norsk strafferet (1909)
== Referanser ==
== Kilder ==
Nordisk familjebok. Uggleupplagan, bind 31, sp. 22. Stockholm: Nordisk familjeboks förlag, 1921.
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XXIV, s. 320. København: J. H. Schultz, 1928.
== Eksterne lenker ==
(en) Andreas Urbye – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Andreas Urbye hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Andreas Urbye i BIBSYS
(no) Eiker Leksikon | Andreas Tostrup Urbye (født 8. mai 1869 i Fredrikshald, dagens Halden, død 1955) var en norsk embetsmann. | 4,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spean_Thma | 2023-02-04 | Spean Thma | ['Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Spean Thma (khmer: ស្ពានថ្ម) ved Angkor, Kambodsja er kjent som steinbroen vest av Ta Keo. Det er en av få broene fra Khmerrikets storhetstid som har overlevd til i dag.
Broen ble bygget over det tidligere elveløpet til Siem Reap-elva mellom Angkor Thom og Østre Baray og trolig gjenoppbygd etter khmerrikets tid (rundt det 15. århundre). Den inneholder mange gjenbrukte sandsteinsblokker med utskjæringer som kan tyde på at steinene er tatt fra flere forskjellige templer.
De 14 smale buene er 1,10 m brede.
Flere andre broer etter samme modell kan ses både i Angkor (Spean Memai) og flere steder i det tidligere imperiet. På veien fra Angkor til Beng Mealea, er Spean Praptos en av de lengste med 25 buer.
| Spean Thma (khmer: ស្ពានថ្ម) ved Angkor, Kambodsja er kjent som steinbroen vest av Ta Keo. Det er en av få broene fra Khmerrikets storhetstid som har overlevd til i dag.
Broen ble bygget over det tidligere elveløpet til Siem Reap-elva mellom Angkor Thom og Østre Baray og trolig gjenoppbygd etter khmerrikets tid (rundt det 15. århundre). Den inneholder mange gjenbrukte sandsteinsblokker med utskjæringer som kan tyde på at steinene er tatt fra flere forskjellige templer.
De 14 smale buene er 1,10 m brede.
Flere andre broer etter samme modell kan ses både i Angkor (Spean Memai) og flere steder i det tidligere imperiet. På veien fra Angkor til Beng Mealea, er Spean Praptos en av de lengste med 25 buer.
== Kilder ==
Freeman, Michael og Jacques, Claude (1999): Ancient Angkor. River Books. ISBN 0-8348-0426-3. | Spean Thma (khmer: ស្ពានថ្ម) ved Angkor, Kambodsja er kjent som steinbroen vest av Ta Keo. Det er en av få broene fra Khmerrikets storhetstid som har overlevd til i dag. | 4,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolai_Prebensen | 2023-02-04 | Nikolai Prebensen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fylkesmenn i Aust-Agder', 'Kategori:Fylkesmenn i Finnmark', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1850', 'Kategori:Høyre-ordførere i Finnmark', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske diplomater', 'Kategori:Norske politimestere', 'Kategori:Ordførere i Vadsø', 'Kategori:Ordførere i Vardø', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Personer fra Risør kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Arendal og Grimstad', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for kjøpstedene i Nordland, Troms og Finnmark fylker', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Nikolai Christian Grove Prebensen (født 13. april 1850 i Risør, død 24. mai 1938) var en norsk diplomat og politiker (H).
Prebensen tok juridisk embetseksamen i 1873 og studerte siden språk i Frankrike og England, før han i et par år var partner i farens forretning i Risør. I 1876 bestemte han seg for å bli embetsmann og gikk først inn i Kirkedepartementet, senere i Justisdepartementet. I 1887 ble han politimester i Vardø og i 1889 amtmann i Finnmarkens amt. Han var dessuten ordfører i Vadsø 1892–94, og ordfører i Vardø i 1888. I 1896 ble han forflyttet til Nedenes amt.
Han var stortingsrepresentant for valgkretsen Hammerfest, Vardø og Vadsø 1892–94 og for Arendal og Grimstad 1904–06. I 1905 var han formann i spesialkomitéen som skulle forberede opprettelsen av et eget norsk konsulatvesen og kom dermed til å spille en fremtredende rolle under unionsoppløsningen. I april 1906 ble han utnevnt til norsk minister i St. Petersburg. Da bolsjevikene kom til makten i 1917 trådte han tilbake.
Prebensen ble utnevnt til storkors av St. Olavs Orden i 1910. Han hadde også 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen, samt en rekke utenlandske ordener.
| Nikolai Christian Grove Prebensen (født 13. april 1850 i Risør, død 24. mai 1938) var en norsk diplomat og politiker (H).
Prebensen tok juridisk embetseksamen i 1873 og studerte siden språk i Frankrike og England, før han i et par år var partner i farens forretning i Risør. I 1876 bestemte han seg for å bli embetsmann og gikk først inn i Kirkedepartementet, senere i Justisdepartementet. I 1887 ble han politimester i Vardø og i 1889 amtmann i Finnmarkens amt. Han var dessuten ordfører i Vadsø 1892–94, og ordfører i Vardø i 1888. I 1896 ble han forflyttet til Nedenes amt.
Han var stortingsrepresentant for valgkretsen Hammerfest, Vardø og Vadsø 1892–94 og for Arendal og Grimstad 1904–06. I 1905 var han formann i spesialkomitéen som skulle forberede opprettelsen av et eget norsk konsulatvesen og kom dermed til å spille en fremtredende rolle under unionsoppløsningen. I april 1906 ble han utnevnt til norsk minister i St. Petersburg. Da bolsjevikene kom til makten i 1917 trådte han tilbake.
Prebensen ble utnevnt til storkors av St. Olavs Orden i 1910. Han hadde også 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen, samt en rekke utenlandske ordener.
== Referanser ==
== Kilder ==
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XIX, s. 516. København: J. H. Schultz, 1925.
NSD PolSys – Data om det politiske system
== Eksterne lenker ==
(no) Nikolai Prebensen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Nikolai Prebensen i BIBSYS | Nikolai Christian Grove Prebensen (født 13. april 1850 i Risør, død 24. | 4,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Vilhelm_Hammer | 2023-02-04 | Karl Vilhelm Hammer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. november', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1860', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Moss kommune'] | Karl Vilhelm Hammer (født 12. juni 1860 i Moss, død 24. november 1927 i Oslo) var en norsk arkivar og journalist.
| Karl Vilhelm Hammer (født 12. juni 1860 i Moss, død 24. november 1927 i Oslo) var en norsk arkivar og journalist.
== Liv ==
Hammer studerte rettsvitenskap i noen år, før han oppga studiene og gikk over i journalistikken. Fra 1887 var han medarbeider i Verdens Gang, i noen år også redaksjonssekretær. 1898–1902 var han generalsekretær i komitéen for Norges deltagelse i Verdensutstillingen i Paris i 1900. I den anledning redigerte han verket La Norvège à l'Exposition universelle de 1900 à Paris og skrev rapporten om Norges deltagelse i verdensudstillingen i Paris (1904). Våren 1905 ble han sekretær i Utenriksdepartementet, og ble året etter utnevnt til førstearkivar. Fra 1906 var han konsulent ved Nobelinstituttet.
Hammer skrev en stor mengde avhandlinger og artikler med sosialøkonomiske og biografiske emner, særlig i konversasjonsleksika, i pressen og i tidsskrifter. Han var med på å utgi den første norske utgaven av Hvem er hvem? (1912), var norsk medarbeider for Nordisk familjebok og Salmonsens konversationsleksikon og utga sammen med C. J. Hambro Opslagsboken. Norsk konversationsleksikon. Sammen med L. A. Havstad utga han i 1903 en Haandbog for Avislæsere. Med sitt inngående kjennskap til statsøkonomisk og sosialvitenskapelig litteratur skrev han årlige oversikter over denne i Statsøkonomisk Tidsskrift. I Norges Næringsliv (1908–10) skrev han en oversikt over Norges skipsfart.
== Verker ==
Norges deltagelse i Verdensudstillingen i Paris 1900 (1904)
== Kilder ==
Nordisk familjebok. Uggleupplagan, bind 36, sp. 243. Stockholm: Nordisk familjeboks förlag, 1924.
Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind X, s. 768. København: J. H. Schultz, 1920.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Karl Vilhelm Hammer i BIBSYS | Karl Vilhelm Hammer (født 12. juni 1860 i Moss, død 24. | 4,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/United_Defense_M42 | 2023-02-04 | United Defense M42 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | United Defense M42 er en amerikansk maskinpistol fra andre verdenskrig.
Den ble produsert fra 1942 til 1943 av United Defense Supply Corp. som en mulig erstatter for M1 (Thompson). Den ble brukt av Office of Strategic Services (OSS) agenter. Maskinpistolen ble kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger, men det ble også laget seks prototyper i kaliber .45 ACP. Produksjonen foregikk hos High Standard Firearms og Marlin Firearms, og ca. 15 000 eksemplarer ble laget.
I bruk oppsto en del mateproblemer, og den tålte lite sand og gjørme før den låste seg. Den feilet som erstatter av M1 Thomson, men kom allikevel til nytte under andre verdenskrig. | United Defense M42 er en amerikansk maskinpistol fra andre verdenskrig.
Den ble produsert fra 1942 til 1943 av United Defense Supply Corp. som en mulig erstatter for M1 (Thompson). Den ble brukt av Office of Strategic Services (OSS) agenter. Maskinpistolen ble kamret for ammunisjon i kaliber 9 x 19 mm Luger, men det ble også laget seks prototyper i kaliber .45 ACP. Produksjonen foregikk hos High Standard Firearms og Marlin Firearms, og ca. 15 000 eksemplarer ble laget.
I bruk oppsto en del mateproblemer, og den tålte lite sand og gjørme før den låste seg. Den feilet som erstatter av M1 Thomson, men kom allikevel til nytte under andre verdenskrig. | USA | 4,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Der_Sturm | 2023-02-04 | Der Sturm | ['Kategori:1910 i Tyskland', 'Kategori:1932 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1910', 'Kategori:Publikasjoner nedlagt i 1932', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske tidsskrifter'] | Der Sturm (tysk, «Stormen») var et viktig tidsskrift innenfor ekspresjonismen. Det ble utgitt i Berlin av Herwarth Walden i årene 1910–1932 og utkom først ukentlig, senere månedlig og til slutt hvert kvartal.
| Der Sturm (tysk, «Stormen») var et viktig tidsskrift innenfor ekspresjonismen. Det ble utgitt i Berlin av Herwarth Walden i årene 1910–1932 og utkom først ukentlig, senere månedlig og til slutt hvert kvartal.
== Historie ==
Til de litterære medarbeiderne hørte blant andre Peter Altenberg, Max Brod, Richard Dehmel, Anatole France, Knut Hamsun, Arno Holz, Karl Kraus, Selma Lagerlöf, Else Lasker-Schüler, Adolf Loos, Heinrich Mann, Paul Scheerbart og René Schickele. Omkring tidsskriftet oppsto det en egen krets, der Sturmkreis. På forlaget Sturmverlag ble det utgitt ekspresjonistiske dramaer (av blant andre Hermann Essig og August Stramm), kunstmapper (Oskar Kokoschka), kunstnermonografier (Kandinskij-album) og kunstteoretiske skrifter av Herwarth Walden. De mest kjente utgivelsene var die Sturm-Bücher («Sturm-bøkene»). Ved siden av bøkene ble det også utgitt kunst-postkort etter verker av yngre og for det meste til da ukjente kunstnere: Franz Marc, Vasilij Kandinskij, Oskar Kokoschka, August Macke, Carlo Mense, Gabriele Münter, Georg Schrimpf, Maria Uhden og andre.
Begrepet Sturm ble av Herbarth Walden utviklet til et merkevare for moderne kunst i Tyskland. Det fantes en Sturmbühne («Sturm-scene») (1918), et Sturm-Galerie («Sturm-galleri») og Sturm-Abende («Sturm-aftener») hvor det ble foredratt futuristisk lyrikk. Galleriet oppnådde europeisk betydning gjennom den «første tyske høstsalongen» i 1913. Ved die Sturm-Kunstschule («Sturm-kunstskolen», 1916), som ble ledet av Georg Muche, underviste blant andre Oskar Kokoschka og Vasilij Kandinskij samt malere som tilhørte Brücke-gruppen og Blaue Reiter-gruppen. I 1917 ble det også opprettet en Sturm-Buchhandlung («Sturm-bokhandel»).
Fremfor alt i tiden før utbruddet av første verdenskrig spilte Der Sturm en avgjørende rolle i samkvemmet mellom franske og tyske ekspresjonister. Det ble regelmessig offentliggjort dikt og tekster av franske eller franskspråklige ekspresjonister (Guillaume Apollinaire, Blaise Cendrars og andre). Da det brøt ut krig mellom de to landene ble dette samkvemmet avbrutt, men det ble gjenopptatt i 1920-årene, om enn i mindre utstrekning.
== Litteratur ==
Barbara Alms og Wiebke Steinmetz: Der Sturm. Delmenhorst, 2000. ISBN 3-89757-052-1
Georg Brühl: Herwarth Walden und "Der Sturm". DuMont, 1983. ISBN 3-7701-1523-6
Lothar Schreyer: Erinnerungen an Sturm und Bauhaus. Hamburg/Berlin: Verlag Deutsche Hausbücherei, 1956.
== Se også ==
Die Aktion | Der Sturm (tysk, «Stormen») var et viktig tidsskrift innenfor ekspresjonismen. Det ble utgitt i Berlin av Herwarth Walden i årene 1910–1932 og utkom først ukentlig, senere månedlig og til slutt hvert kvartal. | 4,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Trakl | 2023-02-04 | Georg Trakl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. november', 'Kategori:Dødsfall i 1914', 'Kategori:Farmasøyter', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Salzburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske lyrikere'] | Georg Trakl (født 3. februar 1887 i Salzburg i Østerrike, død 3. november 1914 i Krakau i Galizien) var en østerriksk ekspresjonistisk dikter.
| Georg Trakl (født 3. februar 1887 i Salzburg i Østerrike, død 3. november 1914 i Krakau i Galizien) var en østerriksk ekspresjonistisk dikter.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Georg Trakl vokste opp i Salzburg som sønn av en jernhandler, og fikk undervisning av en fransk guvernante. 1897–1905 var han elev ved byens statsgymnas. På denne tiden skrev han sine første dikt.
I 1905 forlot han skolen uten å ha tatt eksamen, og begynte som lærling ved apoteket Zum weißen Engel. Etter farens død i 1910 kom familien ut i økonomiske vanskeligheter, men Trakl klarte å ta farmasieksamen og dro deretter til Wien for å gjennomføre den ettårige militærtjenesten.
=== Dikter ===
Etter tjenesten forsøkte han å etablere seg som apoteker i Innsbruck. Her møtte han forleggeren Ludwig von Ficker, som lot diktene hans trykke i tidsskriftet Der Brenner. Dessuten ble han kjent med flere av Østerrikes viktigste kunsterpersonligheter, som Karl Kraus, Adolf Loos og Oskar Kokoschka.
I 1912 fikk han en stilling som militærapoteker i Wien, men ga den opp etter få uker. I den følgende tiden pendlet han mellom Salzburg, Wien og Innsbruck på jakt etter en stilling og en forlegger til diktene sine. Etter at hans Gedichte («Dikt») var blitt utgitt hos Kurt Wolff Verlag i Leipzig, reiste han sammen med Kraus, Loos og Ficker til Venezia og holdt mot slutten av året en offentlig opplesning i Innsbruck. Våren 1914 reiste han til Berlin for å besøke sin søster, og ble kjent med Else Lasker-Schüler. Tilbake i Innsbruck arbeidet han på sin andre diktsamling, Sebastian im Traum, som han gjorde klar til utgivelse.
I august 1914 brøt første verdenskrig ut. Trakl ble innkalt til hæren som militærapoteker, og opplevde slaget ved Grodek. Her gjennomgikk han et nervesammenbrudd, og ble sendt til militærhospitalet i Krakau (Kraków). 3. november 1914 døde han av hjertesvikt etter en overdose kokain. Diktsamlingen Sebastian im Traum utkom våren 1915.
== Oversettelser ==
Utvalg av Trakls dikt er blitt gjendiktet til norsk av Ellinor Lervik (1974), Odd Abrahamsen (1976) og Arild Vange (2002).
== Verker ==
Gedichte (1913)
Sebastian im Traum (1915)
Das Herbst des Einsamen (1920)
Gesang des Abgeschiedenen (1933)
=== Norske oversettelser ===
Åpenbaring og undergang: dikt i utvalg, gjendiktninger av Ellinor Lervik. Solum, 1974.
Omkrets: gjendiktninger, av Odd Abrahamsen. Oslo: Solum, 1976.
Dødens nærhet, gjendiktninger av Arild Vange. Oslo: Aschehoug, 2002.
== Referanser ==
== Kilder ==
Tabell over Trakls livsløp, LeMO (Deutsches Historisches Museum)
== Litteratur ==
H. Esselborn: Georg Trakl. Die Krise der Erlebnislyrik. Köln: Böhlau Verlag, KG, 1981.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Georg Trakl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georg Trakl – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Georg Trakl (født 3. februar 1887 i Salzburg i Østerrike, død 3. | 4,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Heym | 2023-02-04 | Georg Heym | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jelenia Góra', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske lyrikere'] | Georg Heym (født 30. oktober 1887 i Hirschberg i Schlesien, død 16. januar 1912 i Berlin) var en tysk forfatter og en av de fremste lyrikerne innenfor den tidlige litterære ekspresjonismen. Heym studerte til jurist men arbeidet aldri varig som dette.
| Georg Heym (født 30. oktober 1887 i Hirschberg i Schlesien, død 16. januar 1912 i Berlin) var en tysk forfatter og en av de fremste lyrikerne innenfor den tidlige litterære ekspresjonismen. Heym studerte til jurist men arbeidet aldri varig som dette.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Georg Heym var sønn av embetsmannen Hermann Heym (1850–1920) og hans hustru Jenny Heym, født Taistrzik, (1850?–1923). Han hadde søsteren Gertrud (1889–1920). Georg ble særlig knyttet til faren.
Forholdene i det borgerlig-konservative foreldrehuset var problematisk. Som barn flyttet han mange ganger, siden faren stadig ble forflyttet i tjenesten. Hans første dikteriske forsøk går tilbake til 1899.
I 1907 fullførte han gymnaset, og begynte samme år å studere jus ved universitetet i Würzburg. I 1908 dro han til Friedrich-Wilhelm-universitetet i Berlin, og i 1910 til universitetet i Jena.
=== Dikter ===
Et avgjørende moment i Heyms utvikling som dikter var stiftelsen av Der Neue Club vinteren 1909–10. Her traff han sammen med kunstnere som Kurt Hiller, Jakob von Hoddis, Erwin Loewenson, Ernst Blass, David Baumgardt og Robert Jentzsch. På denne tiden oppsto diktverkene som skulle gjøre ham berømt etter sin død. I 1911 utga han diktsamlingen Der ewige Tag, den eneste som ikke utkom posthumt.
I Heyms dagbøker fremgår det at han lot seg særlig begeistre av Friedrich Nietzsche, Friedrich Hölderlin, Dmitri Sergejevitsj Meresjkovski og Christian Dietrich Grabbe. Abv stor betydning for ham var også Heinrich von Kleist.Studiene ble avsluttet ved universitetet i Berlin, og i 1911 begynte Heym i statstjenesten i Lichterfelde utenfor Berlin. Han ble imidlertid snart avskjediget, og universitetet i Würzburg avviste dissertasjonsavhandlingen hans.
Han tenkte nå å slå inn på en løpebane som offiser, men døde allerede i 1912 under en skøytetur på elven Havel.
== Verker ==
=== Diktsamlinger ===
Der ewige Tag (1911)
Umbra vitae (1912)
Marathon (1914)
=== Prosa ===
Der Dieb. Ein Novellenbuch (1913)
== Litteratur ==
Kurt Mautz: Georg Heym. Mythologie und Gesellschaft im Expressionismus. Frankfurt: Athenäum, 1987. ISBN 3610089296
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Georg Heym i BIBSYS
Tabell over Heyms livsløp (Deutsches Historisches Museum) | Georg Heym (født 30. oktober 1887 i Hirschberg i Schlesien, død 16. | 4,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/California_Highway_Patrol | 2023-02-04 | California Highway Patrol | ['Kategori:1929 i California', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Californias myndigheter', 'Kategori:Politistyrker i USA'] | California Highway Patrol (CHP) er delstatspolitiet i California i USA. Etaten ble opprettet i 1929 for å patruljere delstatens motorveier, men har siden fått ansvar også innen sikring av delstatens bygninger og ansatte, kriminaletterforskning og bistand til det kommunale politi. Med 9 900 ansatte, herunder 6 800 polititjenestemenn, er CHP landets største politietat på delstatsnivå.
| California Highway Patrol (CHP) er delstatspolitiet i California i USA. Etaten ble opprettet i 1929 for å patruljere delstatens motorveier, men har siden fått ansvar også innen sikring av delstatens bygninger og ansatte, kriminaletterforskning og bistand til det kommunale politi. Med 9 900 ansatte, herunder 6 800 polititjenestemenn, er CHP landets største politietat på delstatsnivå.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) California Highway Patrol – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | California Highway Patrol (CHP) er delstatspolitiet i California i USA. Etaten ble opprettet i 1929 for å patruljere delstatens motorveier, men har siden fått ansvar også innen sikring av delstatens bygninger og ansatte, kriminaletterforskning og bistand til det kommunale politi. | 4,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CHP | 2023-02-04 | CHP | ['Kategori:Pekere'] | CHP kan vise til:
California Highway Patrol
Det republikanske folkepartiet (tyrkisk: Cumhuriyet Halk Partisi, CHP) | CHP kan vise til:
California Highway Patrol
Det republikanske folkepartiet (tyrkisk: Cumhuriyet Halk Partisi, CHP) | CHP kan vise til: | 4,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Browning_M1919 | 2023-02-04 | Browning M1919 | ['Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Browning M1919 er en amerikansk mitraljøse fra 1919.
Det har blitt brukt av lett infanteri, vært fastmontert, blitt brukt på kjøretøy, og på fly, og mot fly, i mange land. Det har blitt brukt i stort omfang under andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen.
M1919 er en luftavkjølt videreutvikling av vannavkjølte Browning M1917 fra første verdenskrig. Den var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber .30-06 Springfield, men ble senere ombygget til standard NATO-kaliber og diverse andre kaliber.
| Browning M1919 er en amerikansk mitraljøse fra 1919.
Det har blitt brukt av lett infanteri, vært fastmontert, blitt brukt på kjøretøy, og på fly, og mot fly, i mange land. Det har blitt brukt i stort omfang under andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen.
M1919 er en luftavkjølt videreutvikling av vannavkjølte Browning M1917 fra første verdenskrig. Den var opprinnelig kamret for ammunisjon i kaliber .30-06 Springfield, men ble senere ombygget til standard NATO-kaliber og diverse andre kaliber.
== Virkemåte ==
Browning M1919 er rekyloperert og fungerer ved prinsippet piperekyl, det vil si at løpet og sluttstykket beveger seg bakover låst sammen før sluttstykket låses opp. Ved opplåsing stopper løpet mens sluttstykket fortsetter for å trekke en patron ut av beltet, samtidig som prosessen med utdragning og utstøtning av hylsen foregår. Sluttstykket returnerer deretter til låst stilling og skyter igjen hvis avtrekkeren er holdt inne. Mekanismen kan også betegnes som assistert piperekyl eller gass-assistert piperekyl, da munningen danner et ekspansjonskammer fremme i løpsrøret. Dette gir et press bakover på løpet som hjelper løp og sluttstykke bevege seg bakover og overvinne rekylfjæren. Massetreghet fullfører sluttstykkets bevegelse bakover.
Browning M1919 har også blitt konvertert til åpent sluttstykke i noen land, men var originalt designet for å fungere med lukket sluttstykke.
== Browning AN/M2 ==
Med assistanse fra Fabrique Nationale de Herstal i Belgia ble den gamle M1919 bygget om for å ta 7,62 mm patroner og samtidig gjort lettere. Denne modellen fikk navnet Browning M2 AN (Army-Navy) og veide omtrent to tredeler av den originale 1919A4.
Den nye og lettere M2 ble brukt montert både i kjøretøy og i fly. Både for USAF og RAF var Browning M2 standarbevæpningen for bombefly under andre verdenskrig, fram til amerikanerne erstattet sine med M2 Browning maskingevær i kaliber 12,7 mm i 1942. Det britiske flyvåpenet benyttet sine Browning i .303 British i bombefly helt fram til slutten av krigen. Den lette designen på Browning AN/M2 gjorde den også til standarbevæpning på jagerfymodeller fra før krigen, slik som Hawker Hurricane, Spitfire og P-40.
== Referanser ==
== Se også ==
John Moses Browning
Browning M1917
M2 Browning mitraljøse | | type = Mitraljøse | 4,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilefly | 2023-02-04 | Kilefly | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Noctuinae', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1946'] | Kilefly (Eugnorisma spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. To arter er funnet i Norge, begge har hovedvekten av sin norske utbredelse på Vestlandet.
| Kilefly (Eugnorisma spp.) er en slekt av nattfly som tilhører underfamilien Noctuinae. To arter er funnet i Norge, begge har hovedvekten av sin norske utbredelse på Vestlandet.
== Utseende ==
Middelsstore (vingespenn 30 – 44 mm for de norske artene), kraftige nattfly, forvingene grå eller gråbrune med mørke flekker. Bakvingene er hvit- eller gråaktige.
== Levevis ==
Larvene lever på ulike løvtrær, busker og urter. Disse artene finnes mest i skog og skogkanter. De voksne sommerfuglene flyr om natten på sensommeren og høsten. De kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i den palearktiske sone. De fleste artene lever i Sentral-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen sommerfugler, Lepidoptera Linnaeus, 1758
Gruppen Glossata – Homoneura
Gruppen Coelolepida
Gruppen Myoglossata
Gruppen Neolepidoptera
Gruppen Heteroneura
Gruppen Eulepidoptera
Gruppen Ditrysia
Gruppen Apoditrysia
Gruppen storsommerfugler, Macrolepidoptera
Overfamilien Noctuoidea
Familien nattfly, Noctuidae
Underfamilien Noctuinae
Gruppen Noctuini
Slekten kilefly, Eugnorisma Boursin, 1946
Eugnorisma arenoflavida (Schawerda, 1934)
Eugnorisma chaldaica (Boisduval, 1840)
brunt kilefly, Eugnorisma depuncta (Linnaeus, 1761)
grått kilefly, Eugnorisma glareosa (Esper, 1788)
Eugnorisma ignoratum Varga & Ronkay, 1994
Eugnorisma insignata (Lederer, 1853)
Eugnorisma jubilans Varga, Ronkay & Guylai, 1995
Eugnorisma miniago (Freyer, 1839)
Eugnorisma pontica (Staudinger, 1891)
Eugnorisma puengeleri Varga & Ronkay, 1987
== Kilder ==
Norges sommerfugler – Nattfly [1]
Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3
Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. [3]
Utbredelsesdata: [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Kilefly i Encyclopedia of Life
(en) Kilefly i Global Biodiversity Information Facility
(no) Kilefly hos Artsdatabanken
(sv) Kilefly hos Dyntaxa
(en) Kilefly hos Fauna Europaea
(en) Kilefly hos NCBI
(en) Kategori:Eugnorisma – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eugnorisma – detaljert informasjon på Wikispecies | * brunt kilefly | 4,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trampolino_Giuseppe_dal_Ben | 2023-02-04 | Trampolino Giuseppe dal Ben | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Trentino-Syd-Tirol', 'Kategori:Hoppbakker i Italia', 'Kategori:Provinsen Trento', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ski-VM 2013', 'Kategori:Vinter-OL 2026'] | Trampolino Giuseppe dal Ben er et skihoppanlegg ved Predazzo i Italia. Anlegget, som ligger i Stalimen, nord for Predazzo, ble brukt under ski-VM 1991, 2003 og 2013, samt junior-VM 2014 og universiaden (studentlekene) 2013. Det består av to hoppbakker med størrelse K120 (HS134) og K95 (HS106), og fire mindre bakker med K62, K35, K20 og K10.
Det har tidligere vært flere mindre hoppbakker ved Predazzo og ellers i dalen Val di Fiemme. På 1960-tallet ble det bygd to bakker med størrelse K20 og K35, og det fantes også en bakke i Passo Rolle med K65, samt flere andre bakker i dalen. I 1984 ble det bygd to bakker ved Predazzo med K62 og K35, og byggingen av storbakken og normalbakken (da med K120 og K90 og konstruert av slovenske Lado Gorišek) startet i 1988, foran VM i 1991. Storbakken var Italias største hoppbakke da den ble åpnet. Storbakken og normalbakken ble modernisert i 2001 til VM i 2003. Disse bakkene har flomlys, og alle de seks hoppbakkene i anlegget er utstyrt med plastmatter slik at de kan brukes også i sommersesongen.
Hoppanlegget hadde først verdenscuprenn i spesielt hopp i februar 1990 («prøve-VM»). Det har også blant annet hatt renn i Sommer Grand Prix og FIS-renn, og dessuten verdenscupen i kombinert.
Anerkjent bakkerekord i K120-bakken er 136 meter, satt av Adam Małysz (Polen) i VM (hopp) 22. februar 2003. Eric Frenzel (Tyskland) hoppet 138,5 meter i kombinert under VM 28. februar 2013. Samuel Costa (Italia) falt på et hopp på 142 meter i verdenscupen i kombinert 26. februar 2016. I K95-bakken er bakkerekorden på snø 108 meter, satt av Sarah Hendrickson (USA) i verdenscupen 15. januar 2012. Christoph Bieler (Østerrike) hoppet 109,5 meter i kombinert under VM 21. februar 2013. Mario Innauer (Østerrike) hoppet like langt på plast i FIS-cupen 18. september 2005.
| Trampolino Giuseppe dal Ben er et skihoppanlegg ved Predazzo i Italia. Anlegget, som ligger i Stalimen, nord for Predazzo, ble brukt under ski-VM 1991, 2003 og 2013, samt junior-VM 2014 og universiaden (studentlekene) 2013. Det består av to hoppbakker med størrelse K120 (HS134) og K95 (HS106), og fire mindre bakker med K62, K35, K20 og K10.
Det har tidligere vært flere mindre hoppbakker ved Predazzo og ellers i dalen Val di Fiemme. På 1960-tallet ble det bygd to bakker med størrelse K20 og K35, og det fantes også en bakke i Passo Rolle med K65, samt flere andre bakker i dalen. I 1984 ble det bygd to bakker ved Predazzo med K62 og K35, og byggingen av storbakken og normalbakken (da med K120 og K90 og konstruert av slovenske Lado Gorišek) startet i 1988, foran VM i 1991. Storbakken var Italias største hoppbakke da den ble åpnet. Storbakken og normalbakken ble modernisert i 2001 til VM i 2003. Disse bakkene har flomlys, og alle de seks hoppbakkene i anlegget er utstyrt med plastmatter slik at de kan brukes også i sommersesongen.
Hoppanlegget hadde først verdenscuprenn i spesielt hopp i februar 1990 («prøve-VM»). Det har også blant annet hatt renn i Sommer Grand Prix og FIS-renn, og dessuten verdenscupen i kombinert.
Anerkjent bakkerekord i K120-bakken er 136 meter, satt av Adam Małysz (Polen) i VM (hopp) 22. februar 2003. Eric Frenzel (Tyskland) hoppet 138,5 meter i kombinert under VM 28. februar 2013. Samuel Costa (Italia) falt på et hopp på 142 meter i verdenscupen i kombinert 26. februar 2016. I K95-bakken er bakkerekorden på snø 108 meter, satt av Sarah Hendrickson (USA) i verdenscupen 15. januar 2012. Christoph Bieler (Østerrike) hoppet 109,5 meter i kombinert under VM 21. februar 2013. Mario Innauer (Østerrike) hoppet like langt på plast i FIS-cupen 18. september 2005.
== Viktige renn (spesielt hopp) ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Predazzo
Val di Fiemme 2013: Ski Jumping Stadium Predazzo (historie på offisiell side)
FIS: Resultater (Predazzo)
FIS: Resultater (Val di Fiemme)
== Eksterne lenker ==
(en) Stadio del salto Giuseppe Dal Ben – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Predazzo | 4,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salgsfullmakt | 2023-02-04 | Salgsfullmakt | ['Kategori:Kontraktsrett', 'Kategori:Næringsliv'] | Salgsfullmakt er retten til å inngå rettslig bindende avtaler med en kunde om levering av produkter eller tjenester i overensstemmelse med bedriftens leveringstilbud. Et leveringstilbud undertegnet av en fullmektig undertegnes ifølge merkantil tradisjon ved å bruke tilføyelsen pr. foran foretaksnavnet.
Er ikke tilføyelsen gjort er underskriften likevel å regne som gjort i egenskap av fullmektig. Kjøps- og salgsfullmakter følger naturlig av en stilling og den tilliten en stilling krever.
Kunnskap om fullmakter hører tradisjonelt til pensum på handelsskoler. Ekspeditører og selgere fungerer i praksis som salgsfullmektig.
| Salgsfullmakt er retten til å inngå rettslig bindende avtaler med en kunde om levering av produkter eller tjenester i overensstemmelse med bedriftens leveringstilbud. Et leveringstilbud undertegnet av en fullmektig undertegnes ifølge merkantil tradisjon ved å bruke tilføyelsen pr. foran foretaksnavnet.
Er ikke tilføyelsen gjort er underskriften likevel å regne som gjort i egenskap av fullmektig. Kjøps- og salgsfullmakter følger naturlig av en stilling og den tilliten en stilling krever.
Kunnskap om fullmakter hører tradisjonelt til pensum på handelsskoler. Ekspeditører og selgere fungerer i praksis som salgsfullmektig.
== Se også ==
Firmategningsrett
Instruks
Selger | Salgsfullmakt er retten til å inngå rettslig bindende avtaler med en kunde om levering av produkter eller tjenester i overensstemmelse med bedriftens leveringstilbud. Et leveringstilbud undertegnet av en fullmektig undertegnes ifølge merkantil tradisjon ved å bruke tilføyelsen pr. | 4,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farlig_begj%C3%A6r | 2023-02-04 | Farlig begjær | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 1987', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Farlig begjær (originaltittel: Fatal Attraction) er en thriller fra 1987 om en gift mann som har en helgeaffære med en kvinne som nekter å avslutte forholdet og som blir besatt av ham.
Filmen ble regissert av Adrian Lyne, og hovedrollene spilles av Michael Douglas, Glenn Close og Anne Archer. Filmen ble tilpasset av James Dearden og Nicholas Meyer fra en tidligere kortfilm av Dearden for britisk fjernsyn under navnet Diversion. Filmens handling ligger nært opptil handlingen i Misty - mørkets melodi fra 1970.
Farlig begjær var en stor suksess både nasjonalt og internasjonalt, og spilte inn nest høyest inntekter av filmer i USA i 1987. Den ble godt mottatt av kritikere og mottok seks Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film. Rollefiguren Alex Forrest er blant de mer kjente filmeksemplene på personer med borderline personlighetsforstyrrelse. Filmen står også bak uttrykket «kaninkoker» (engelsk: «bunny boiler»).
Det amerikanske filminstituttet har kåret Closes rollefigur til filmhistoriens 7. beste skurkeskikkelse.
| Farlig begjær (originaltittel: Fatal Attraction) er en thriller fra 1987 om en gift mann som har en helgeaffære med en kvinne som nekter å avslutte forholdet og som blir besatt av ham.
Filmen ble regissert av Adrian Lyne, og hovedrollene spilles av Michael Douglas, Glenn Close og Anne Archer. Filmen ble tilpasset av James Dearden og Nicholas Meyer fra en tidligere kortfilm av Dearden for britisk fjernsyn under navnet Diversion. Filmens handling ligger nært opptil handlingen i Misty - mørkets melodi fra 1970.
Farlig begjær var en stor suksess både nasjonalt og internasjonalt, og spilte inn nest høyest inntekter av filmer i USA i 1987. Den ble godt mottatt av kritikere og mottok seks Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film. Rollefiguren Alex Forrest er blant de mer kjente filmeksemplene på personer med borderline personlighetsforstyrrelse. Filmen står også bak uttrykket «kaninkoker» (engelsk: «bunny boiler»).
Det amerikanske filminstituttet har kåret Closes rollefigur til filmhistoriens 7. beste skurkeskikkelse.
== Handling ==
Daniel «Dan» Gallagher er en vellykket, lykkelig gift advokat bosatt på Manhattan, hvis arbeid gjør at han en dag møter Alexandra "Alex" Forrest, redaktør for et forlag. Når hans kone Beth og datter Ellen er utenbys i helgen, innleder Dan en affære med Alex. Men Alex får raskt følelser for Dan, og hun kutter håndleddene sine som et manipulerende knep for å tvinge Dan til å bli hos henne. Dan hjelper henne med å bandasjere kuttene, og blir hos henne over natten for å sikre at hun har det bra. Men neste morgen reiser han sin vei. Selv om Dan mener at forholdet skal glemmes, møter Alex opp på kontoret hans en dag, for å be om unnskyldning for oppførselen sin.
Alex fortsetter deretter å ringe ham på kontoret gjentatte ganger. Alex kontakter ham igjen og påstår at hun er gravid, ikke vurderer abort, og planlegger å beholde barnet deres. En dag dukker hun opp ved leiligheten hans (som er til salgs) møter Beth, og later som hun er en interessert kjøper. Dan og familien flytter deretter, men dette avskrekker ikke Alex. Hun går til verbale angrep. Forfølger Dan til et parkeringshus, ødelegger bilen hans, og følger ham hjem en kveld for å spionere på ham og familien hans. Besettelsen hennes eskalerer ytterligere når Dan kontakter politiet i forsøk på å skaffe besøksforbud mot Alex, men Alex svarer med å blant annet ta livet av Ellens kjæledyr.
== Rolleliste ==
Michael Douglas – Dan Gallagher
Glenn Close – Alex Forrest
Anne Archer – Beth Gallagher
Ellen Hamilton Latzen – Ellen Gallagher
Stuart Pankin – Jimmy
Ellen Foley – Hildy
Fred Gwynne – Arthur
Meg Mundy – Joan Rogerson
Tom Brennan – Howard Rogerson
Lois Smith – Martha
Mike Nussbaum – Bob Drimmer
J.J. Johnston – O'Rourke
Michael Arkin – Løytnant
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Farlig begjær på Internet Movie Database
(no) Farlig begjær hos Filmfront
(sv) Farlig begjær i Svensk Filmdatabas
(da) Farlig begjær i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Farlig begjær på Allociné
(nl) Farlig begjær på MovieMeter
(en) Farlig begjær på AllMovie
(en) Farlig begjær på Turner Classic Movies
(en) Farlig begjær på Rotten Tomatoes
(en) Farlig begjær på Metacritic | Farlig begjær (originaltittel: Fatal Attraction) er en thriller fra 1987 om en gift mann som har en helgeaffære med en kvinne som nekter å avslutte forholdet og som blir besatt av ham. | 4,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teaterpraktiker | 2023-02-04 | Teaterpraktiker | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kunstneriske beskjeftigelser', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Teater', 'Kategori:Teaterstubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Teaterpraktiker er en moderne betegnelse på en person som både produserer teaterforestillinger og skaper en teoretisk diskurs som underretter om det praktiske arbeid. En teaterpraktiker kan være en regissør, dramatiker, skuespiller eller – typisk – en kombinasjon av disse tradisjonelt adskilte rollene. | Teaterpraktiker er en moderne betegnelse på en person som både produserer teaterforestillinger og skaper en teoretisk diskurs som underretter om det praktiske arbeid. En teaterpraktiker kan være en regissør, dramatiker, skuespiller eller – typisk – en kombinasjon av disse tradisjonelt adskilte rollene. | Teaterpraktiker er en moderne betegnelse på en person som både produserer teaterforestillinger og skaper en teoretisk diskurs som underretter om det praktiske arbeid. En teaterpraktiker kan være en regissør, dramatiker, skuespiller eller – typisk – en kombinasjon av disse tradisjonelt adskilte rollene. | 4,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kabelv%C3%A5g_Idrettslag | 2023-02-04 | Kabelvåg Idrettslag | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1894', 'Kategori:Fotballag i Nordland', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1894', 'Kategori:Idrettslag i Nordland', 'Kategori:Sport i Vågan'] | Kabelvåg Idrettslag (stiftet 4. desember 1894) er en fotballklubb i Vågan kommune i Nordland.
Den mest kjente spilleren derfra er Stig Johansen, som representerer FK Bodø/Glimt i Adecco-ligaen. Laget spiller hjemmekampene på Kabelvåg stadion, som tar 2500 tilskuere.
Kabelvåg har flere lag i de forskjellige aldersgruppene, alt fra mini 1 til A-lag i Norsk 4.divisjon.
| Kabelvåg Idrettslag (stiftet 4. desember 1894) er en fotballklubb i Vågan kommune i Nordland.
Den mest kjente spilleren derfra er Stig Johansen, som representerer FK Bodø/Glimt i Adecco-ligaen. Laget spiller hjemmekampene på Kabelvåg stadion, som tar 2500 tilskuere.
Kabelvåg har flere lag i de forskjellige aldersgruppene, alt fra mini 1 til A-lag i Norsk 4.divisjon.
== Litteratur ==
Kabelvåg idrettslag (1994). Kabelvåg idrettslag 100 år. Kabelvåg: Laget. s. 40. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
== Eksterne lenker ==
Norges Fotballforbund: Kabelvåg IL | Kabelvåg Idrettslag (stiftet 4. desember 1894) er en fotballklubb i Vågan kommune i Nordland. | 4,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85_v%C3%A6re,_eller_ikke_v%C3%A6re | 2023-02-04 | Å være, eller ikke være | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hamlet'] | «Å være, eller ikke være» (engelsk: To be, or not to be) er en monolog fra William Shakespeares skuespill Hamlet (skrevet ca. 1600), tredje akt, første scene. Det er et av de mest kjent sitatene innen verdenslitteraturen og det mest kjente fra nevnte skuespill.
Monologen fremføres i skuespillet av tittelfiguren Prins Hamlet, og dens første linjer i André Bjerkes gjendiktning av monologen lyder:
Å være eller ikke være: Det
er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler
en bitter skjebne sender mot oss?
Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger
og gjøre slutt på dem? Å dø og sove
...
Hamlet er ikke alene på scenen mens han fremfører dette. Ofelia, Polonius og Kong Claudius er på scenen, selv om litteraturvitere ikke enes om hvorvidt Hamlet er klar over deres tilstedeværelse. | «Å være, eller ikke være» (engelsk: To be, or not to be) er en monolog fra William Shakespeares skuespill Hamlet (skrevet ca. 1600), tredje akt, første scene. Det er et av de mest kjent sitatene innen verdenslitteraturen og det mest kjente fra nevnte skuespill.
Monologen fremføres i skuespillet av tittelfiguren Prins Hamlet, og dens første linjer i André Bjerkes gjendiktning av monologen lyder:
Å være eller ikke være: Det
er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler
en bitter skjebne sender mot oss?
Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger
og gjøre slutt på dem? Å dø og sove
...
Hamlet er ikke alene på scenen mens han fremfører dette. Ofelia, Polonius og Kong Claudius er på scenen, selv om litteraturvitere ikke enes om hvorvidt Hamlet er klar over deres tilstedeværelse. | thumb|Det er en vanlig misforståelse at Hamlet holder i en hodeskalle mens han framfører monologen «Å være, eller ikke være». Det gjør han ikke. | 4,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frontispis | 2023-02-04 | Frontispis | ['Kategori:Pekere'] | Frontispis eller frontispise kan vise til:
Frontispis (arkitektur) – en bygnings midtparti, ofte fremskutt med en gavl eller et gavllignende ornament på en bygnings forside/frontgavl.
Frontispis (bok) – en illustrasjon på siden som er vendt mot tittelsiden i en bok. | Frontispis eller frontispise kan vise til:
Frontispis (arkitektur) – en bygnings midtparti, ofte fremskutt med en gavl eller et gavllignende ornament på en bygnings forside/frontgavl.
Frontispis (bok) – en illustrasjon på siden som er vendt mot tittelsiden i en bok. | Frontispis eller frontispise kan vise til: | 4,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner | 2023-02-04 | Fotball for kvinner | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
| Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar.
Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».
== Kvinnefotball i dag ==
Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino.
I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt.
Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid.
Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner.
=== Kvinnefotball i Norge i dag ===
Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at:
«Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball.
For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk.
== Historie ==
Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer.
=== Begynnelsen: Nord-England og London ===
Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896.
=== Bedriftsidrett for tungindustrien ===
Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner.
Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2.
=== Dick, Kerr's Ladies ===
Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere.
=== Fotball frem til 1970 ===
I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland.
Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981.
I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball.
=== 1970–1991 ===
Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica.
Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina.
Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997.
=== 1991– ===
Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag.
Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015.
==== Klubbfotball ====
I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren.
. I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre:
Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften.
Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land.
Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser.
===== Ligaene i forskjellige land =====
Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen.
Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö.
Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby.
Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990.
England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal.
Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak.
Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona.
Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm.
USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten.
== Utbredelse ==
Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media.
=== VM og OL ===
Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem.
VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999.
I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball.
En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut:
=== Asia ===
De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund.
I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet.
==== Turneringer ====
Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM.
Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn.
Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet.
Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia.
=== Afrika ===
Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå.
==== Turneringer ====
CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM.
=== Nord- og Mellom-Amerika ===
I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende.
Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett.
==== Turneringer ====
CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Sør-Amerika ===
CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag.
==== Turneringer ====
Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Oseania ===
Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten.
==== Turneringer ====
Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM.
=== Europa ===
Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001.
I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering.
Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA.
==== Turneringer ====
UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM.
=== Andre turneringer ===
Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst.
For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane.
== Fotball for kvinner i Norge ==
Se også Norges kvinnelandslag i fotball
=== Historie ===
I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor».
I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland.
Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie.
I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen.
Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire.
=== Anerkjennelse ===
I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit.
==== Media ====
Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008.
=== Utbredelse ===
Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon.
I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne.
Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009.
== Kvinnefotball i populærkulturen ==
Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen:
Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark.
She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften
Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?)
Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8
Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0
Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5
Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9
Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning
Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling.
Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1
Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave.
== Eksterne lenker ==
(en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norgesmesterskapet i fotball for kvinner 2006 er en norsk fotballturnering. Det var det 29. | 4,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jukka_Leino | 2023-02-04 | Jukka Leino | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske alpinister', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jukka Leino (født 10. juni 1978 i Heinävesi) er en finsk alpinist. Han har spesialisert seg i slalåm og storslalåm.
Leino debuterte i verdenscupen 10. desember 2000 i et storslalåmrenn i Val-d’Isère. De neste sesongene var preget av hyppige utkjøringer, og de gode resultatene uteble. Han tok sine første verdenscuppoeng ved å bli nr. 23 i slalåmrennet i Wengen 19. januar 2003. Nøyaktig ett år senere oppnådde han sin hittil beste plassering da han ble nr. 11 på samme sted.
Etter dette har han oppnådd flere poengplasseringer. I sesongen 2007/08 konsentrerte han seg om europacupen, der han vant to renn og endte på 5.-plass i totalsammendrag og gikk helt til topps i storslalåmcupen.
| Jukka Leino (født 10. juni 1978 i Heinävesi) er en finsk alpinist. Han har spesialisert seg i slalåm og storslalåm.
Leino debuterte i verdenscupen 10. desember 2000 i et storslalåmrenn i Val-d’Isère. De neste sesongene var preget av hyppige utkjøringer, og de gode resultatene uteble. Han tok sine første verdenscuppoeng ved å bli nr. 23 i slalåmrennet i Wengen 19. januar 2003. Nøyaktig ett år senere oppnådde han sin hittil beste plassering da han ble nr. 11 på samme sted.
Etter dette har han oppnådd flere poengplasseringer. I sesongen 2007/08 konsentrerte han seg om europacupen, der han vant to renn og endte på 5.-plass i totalsammendrag og gikk helt til topps i storslalåmcupen.
== Meritter (per 14. februar 2009) ==
Verdenscup
6 plasseringer blant de 20 besteVerdensmesterskap
St. Moritz 2003: nr. 27 i slalåm
Bormio 2005: nr. 29 i slalåm
Val-d’Isère 2009: nr. 16 i storslalåm
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jukka Leinos hjemmeside
(en) Jukka Leino – FIS (alpint)
(en) Jukka Leino – ski-db.com | Jukka Leino (født 10. juni 1978 i Heinävesi) er en finsk alpinist. | 4,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frontispis_(bok) | 2023-02-04 | Frontispis (bok) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Illustrasjon', 'Kategori:Typografi'] | Frontispis eller frontispise er en detaljert, dekorativ illustrasjon som befinner seg på siden som er vendt mot tittelsiden i en bok. Tidligere ble betegnelsen brukt om selve tittelsiden.
| Frontispis eller frontispise er en detaljert, dekorativ illustrasjon som befinner seg på siden som er vendt mot tittelsiden i en bok. Tidligere ble betegnelsen brukt om selve tittelsiden.
== Eksterne lenker ==
(en) Frontispieces – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Frontispis eller frontispise er en detaljert, dekorativ illustrasjon som befinner seg på siden som er vendt mot tittelsiden i en bok. Tidligere ble betegnelsen brukt om selve tittelsiden. | 4,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angelo_Weiss | 2023-02-04 | Angelo Weiss | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Alpintrenere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Italienske alpinister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trento', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Angelo Weiss (født 9. februar 1969 i Trento) er en italiensk tidligere alpinist.
Han var spesialist i tekniske disipliner, først og fremst slalåm, og utgjorde et sterkt italiensk lag sammen med blant andre Alberto Tomba, Matteo Nana og Fabrizio Tescari.
| Angelo Weiss (født 9. februar 1969 i Trento) er en italiensk tidligere alpinist.
Han var spesialist i tekniske disipliner, først og fremst slalåm, og utgjorde et sterkt italiensk lag sammen med blant andre Alberto Tomba, Matteo Nana og Fabrizio Tescari.
== Karriere ==
Han debuterte i verdenscupen i 1992 i Crans-Montana.
I 1994 deltok han under OL på Lillehammer, der han ble nr. 8 i storslalåm. Under OL 1998 i Nagano ble han nr. 16 i samme disiplin. I 1995 ble han italiensk mester i slalåm. I 2000 vant han sin eneste seier i verdenscupen (dette var også han eneste pallplassering) – 9. januar gikk han til topps i slalåmrennet i Chamonix.
Han la opp som alpinist sommeren 2003. I 2005 ble han trener for det italienske kvinnelandslaget.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Angelo Weiss – Olympedia
(en) Angelo Weiss – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Angelo Weiss – FIS (alpint)
(en) Angelo Weiss – ski-db.com | Angelo Weiss (født 9. februar 1969 i Trento) er en italiensk tidligere alpinist. | 4,999 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.