url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Parachlorota | 2023-02-04 | Parachlorota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Mellom-Amerikas insekter', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Parachlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Parachlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, metallisk fargede skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør- og Mellom-Amerika (Costa Rica, Colombia, Ecuador, Peru).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Parachlorota Soula, 2002
Parachlorota aerea (Waterhouse, 1881)
Parachlorota chibchana (Ohaus, 1912)
Parachlorota curoei Soula, 2010
Parachlorota delphinae Soula, 2005
Parachlorota estebani Demez & Soula, 2011
Parachlorota josei Soula, 2005
Parachlorota miyashitai Soula, 2002
Parachlorota morettoi Soula, 2002
Parachlorota rogezi Soula, 2002
Parachlorota uhligi Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Parachlorota [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Parachlorota curoei
(en) Parachlorota i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 200,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paradorysthetus | 2023-02-04 | Paradorysthetus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Paradorysthetus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Paradorysthetus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 14 millimeter), avlange, litt matte til blanke skarabider. Hodet, pronotum og scutellum er grønne, dekkvingene kan være mørkbrune med en trekantet, gul tegning mot scutellum (P. signatipennis), eller de kan være ensfarget metallisk grønne (P. coerulescens). Pronotums bakkant har tre innbuktninger: en bred rundt scutellums forkant og en smalere på hver side av denne. Scutellum er nokså stort, trekantet, noe uttrukket bakover. Dekkvingene mangler punktrader og dekker ikke bakkroppsspissen.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Fransk Guyana, Peru).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Paradorysthetus Soula, 2002
Paradorysthetus coerulescens (Blanchard, 1851)
Paradorysthetus signatipennis (Ohaus, 1908)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Paradorysthetus [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Paradorysthetus coerulescens
(en) Paradorysthetus i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 200,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft | 2023-02-04 | Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1911', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske organisasjoner', 'Kategori:Vitenskapelige organisasjoner'] | Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG) var en tysk vitenskapelig institusjon etablert i 1911. Det bestod av flere institutter som opprinnelig lå i forstedet Dahlem like utenfor Berlin og spilte en viktig rolle i utviklingen av moderne forskning i Tyskland, spesielt innen naturvitenskapen. Frem til 1933 hadde selskapet bygd opp eller overtatt 20 institutt. Fra da av lå alt under de nazistiske styresmaktene og arbeidet ble i stadig større grad innrettet i deres tjeneste. I disse siste årene er oppdagelsen av kjernefysisk fisjon i 1938 mest berømt, mens mest beryktet ble forskningen innen rasehygiene. Under andre verdenskrig ble flere institutt ødelagt og flyttet ut av Berlin. Etter at krigen var slutt, ble selskapet gjenopprettet og i 1948 omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft (MPG) som i dag organiserer all grunnforskning i landet.
| Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG) var en tysk vitenskapelig institusjon etablert i 1911. Det bestod av flere institutter som opprinnelig lå i forstedet Dahlem like utenfor Berlin og spilte en viktig rolle i utviklingen av moderne forskning i Tyskland, spesielt innen naturvitenskapen. Frem til 1933 hadde selskapet bygd opp eller overtatt 20 institutt. Fra da av lå alt under de nazistiske styresmaktene og arbeidet ble i stadig større grad innrettet i deres tjeneste. I disse siste årene er oppdagelsen av kjernefysisk fisjon i 1938 mest berømt, mens mest beryktet ble forskningen innen rasehygiene. Under andre verdenskrig ble flere institutt ødelagt og flyttet ut av Berlin. Etter at krigen var slutt, ble selskapet gjenopprettet og i 1948 omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft (MPG) som i dag organiserer all grunnforskning i landet.
== Grunnlegging og historie ==
Både ledende akademikere i Berlin og sentrale aktører i industrien innså ved begynnelsen av forrige århundre at man trengte å styrke forskningsinnsatsen innen moderne naturvitenskap i tillegg til hva som kunne gjøres innen de etablerte lærestedene. Både på grunn av plasshensyn og finansiering ville det være best å bygge denne nye aktiviteten opp utenfor disse. Den skulle bestå av ren forskning uten noen krav til regelmessig undervisning. Dette kan sees som en utvidelse Wilhelm von Humboldts store vitenskapsplan ved grunnleggelsen av Universitetet i Berlin i 1810 gjennom dannelse av selvstendige forskningsinstitutter ved siden av vitenskapsakademiene og universitetene, som integrerende deler av den nasjonale forskning som helhet.
Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG) ble formelt stiftet den 11. januar, 1911. Initiativet hadde støtte av statlige myndigheter og ble ledet av tidligere rektor ved Universitetet i Berlin, kirkehistoriker Adolf von Harnack. Han var også direktør for det Königliche Bibliothek og hadde direkte tilgang til keiser Wilhelm II. Denne var selv opptatt av moderne teknikk og dens betydningen for landets storhet. Det ble argumentert med å bygge et «tysk Oxford i Berlin» som skulle overgå originalen.
Dette var ikke urealistisk da Tysklands vitenskapelig renommé var på et høydepunkt. Nobelprisen i fysikk var blitt tildelt Wilhelm Röntgen i 1901, Philipp Lenard i 1905, Ferdinand Braun i 1909 og Wilhelm Wien i 1911, nobelprisen i kjemi gikk til Emil Fischer i 1902, Adolf von Baeyer i 1905 og Wilhelm Ostwald i 1909, mens nobelprisen i fysiologi eller medisin var gått til Emil von Behring i 1901, Robert Koch i 1905 og Paul Ehrlich i 1908. På mange andre fronter var også tysk forskning og industri ledende i verden. For eksempel var Haber–Bosch-prosessen for industriell fremstilling av ammoniakk utviklet i 1908.
Kort tid etter stiftelsen ble Adolf von Harnack valgt til president for det nye Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft. Han satt i den stillingen frem til sin død i 1930 og ble etterfulgt av Max Planck ved Universitetet i Berlin. Planck nøt stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse og hadde hatt spilt en spesielt viktig rolle ved grunnleggingen av KWG. I 1901 hadde han forklart egenskapene til varmestråling og hadde dermed lagt grunnlaget for kvantefysikken. Fra 1912 var han permanent sekretær for den matematisk-naturvitenskapelige klasse i Det prøyssiske vitenskapsakademiet og hadde dermed stor administrativ og finansiell innflytelse. Som en av sine første oppgaver ville han knytte Albert Einstein til Akademiet og Universitetet i Berlin. Han klarte det i løpet av 1913/1914 mens han også var rektor der. Einstein skulle ikke ha forelesningsplikter og skulle lede et helt nytt institutt for fysikk som skulle legges under KWG. Han tiltrådte sin nye stilling våren 1914. Samme høst fikk Max von Laue nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av røntgendiffraksjon.
I 1923 ble KWG omgjort fra en prøyssisk institusjon til å omfatte forskning i hele Tyskland. Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 fortsatte Planck som president for institusjonen. Han så som sin viktigste oppgave å bevare selskapets autonomi som var en forutsetning for at det vitenskapelige nivå kunne opprettholdes. Men i 1936 forlot han stillingen. Da hadde det vist seg langt vanskeligere å forhindre oppsigelser og landsforvisning av ikke-ariske forskere enn å redde KWGs autonomi. To år senere gikk han også av som sekretær i Vitenskapsakademiet da arbeidsforholdene var blitt umulige. Som ny president for KWG ble Carl Bosch valgt. Han var allerede da syk og døde i 1940. Den siste presidenten ble Albert Vögler som tok sitt eget liv i 1945 for å unngå å bli tatt til fange av amerikanske styrker.Gjennom sin 30 år lange historie hadde institusjonen likevel oppnådd å bli et av de største og viktigste forskningsinstitusjonene i verden. Hele 15 nobelpriser ble tildelt forskere som i denne perioden hadde arbeid ved et av instituttene. Blant andre fikk Planck den i 1918 for sin strålingslov som forklarer egenskapene til sort stråling, mens Einstein fikk den i 1921 for den fotoelektriske effekten som i dag blir benyttet i alle moderne digitalkamera.
== Viktige KWG-institutter ==
De nye instituttene skulle være mest mulig uavhengige og i utgangspunktet drive fri forskning. Men da de i tillegg til statlige midler også i stor grad ble finansiert av private personer fra tysk industri og bankvesen, la dette noen føringer på aktivitetene. Først ble det vedtatt å bygge opp to institutt med hovedvekten på kjemi. Disse skulle ligge i Dahlem utenfor bykjernen i Berlin. De ble innviet allerede i 1912 med egne villaer for direktørene.
Året etter ble et tredje institutt åpnet i samme området med vekt på medisinsk forskning. Men også på andre steder steder fant ny-etableringer sted. Et av de første var KWI for kullforskning som ble opprettet i Ruhrområdet da finansiering kom fra kullindustrien der. Med årene oppsto stadig nye institutt i Dahlem og andre steder. I 1930 var KWG ansvarlig for 33 institutt, hvorav 10 lå i Dahlem.
=== Fysikalsk kjemi og elektrokjemi ===
Som et av de to første instituttene ble KWI für Physikalische Chemie und Elektrochemie åpnet i oktober 1912 med keiser Wilhelm II til stede. Opprinnelig var Walther Nernst tiltenkt stillingen som direktør. Men etter han trakk seg, ble Fritz Haber innsatt etter ønske fra den rike bankier Hans Koppel som dekket en betydelig del av finansieringen. Haber hadde høstet stor anerkjennelse for oppfinnelsen av Haber-Bosch-prosessen for produksjon av ammoniakk som behøvdes både for å lage kunstgjødsel og sprengstoff. I den første tiden sto derfor også videreutvikling av denne prosessen i sentrum av forskningen ved instituttet. Samtidig hadde Haber fått i oppdrag direkte fra keiseren å utvikle en akustisk pipe til påvisning av metan i gruver.
Ved starten av første verdenskrig i august 1914 gikk instituttet aktivt inn i forskning relevant for krigføringen. Dette gjaldt utvikling av nye eksplosiver, beskyttelse mot gassangrep og utvikling av nye giftgasser. En eksplosjon i laboratoriet i desember samme år tok livet av Otto Sackur. I april 1915 var Haber selv til stede i det store slaget ved Ieper og var rådgiver for en enhet som for første gang tok i bruk klorgass på stor skala mot fienden. I hans gruppe inngikk senere nobelprisvinnere som James Franck, Hans Geiger, Gustav Hertz og Otto Hahn. I denne perioden ble instituttet kraftig utvidet med et stort antall nye medarbeidere og nye lokaler i nabobygninger. Men Haber fant også tid til mer fredelig forskning sammen med fysikeren Max Born som resulterte i etableringen av Born-Haber-syklusen for kjemiske prosesser 1916. Da første verdenskrig var slutt høsten 1918, måtte Haber en kort tid forlate Tyskland da han var ettersøkt som krigsforbryter. Det var ikke til noe hinder for at han det året fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av Haber-Bosch-prosessen. Samme år fikk også Max Planck nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av virkningskvantet i strålingsprosesser.
I årene som fulgte etter krigen startet Haber et mislykket projekt som gikk ut på å utvinne gull av havvann for å betale en del av de store krigsskadeserstatningene som Tyskland ble pålagt. Men det ble lagt større vekt på grunnforskning. Flere nye avdelinger ble opprettet hvorav noen ble utskilt som egne institutt. Etter at James Franck i 1920 overtok en stilling i Göttingen, ledet Rudolf Ladenburg en ny avdeling i atomfysikk hvor også Eugene Wigner arbeidet. I 1929 oppdaget Karl Friedrich Bonhoeffer og Paul Harteck de to isomerene parahydrogen og ortohydrogen. Men arbeidet med utvikling av giftgasser fortsatte også. Blant annet ble det forsket på kjemiske forbindelser basert på blåsyre for bekjempelse av skadedyr. I andre verdenskrig ble disse videreutviklet av industrikonsernet IG Farben til Zyklon B som ble benyttet til massedrap i tyske utryddelsesleirer.
Da nazistene overtok makten i Tyskland i 1933, fikk ansatte med jødisk avstamming ikke lenger lov til å forbli ved instituttet. Som direktør nektet Haber å gjennomføre disse oppsigelsene og forlot sin lederpost i protest. Året etter døde han på vei til dagens Israel og forhåpentligvis en ny, akademisk stilling. Haber hadde håpet at James Franck eller Otto Hahn ville overta som direktør. I stedet satte de nye myndighetene sin mann inn i stillingen, og han fikk gjennomført nazifiseringen. I 1935 overtok kjemikeren Peter Adolf Thiessen som direktør. Da var storparten av tidligere ansatte ikke lenger ved instituttet. Han prøvde likevel å styrke grunnforskningen ved å starte opp nye aktiviteter røntgenanalyse, elektronmikroskopi og teoretisk kjemi. Men ved starten av andre verdenskrig ble forskningen relevant for krigføringen dominerende og instituttet ble berømmet av myndighetene for å være en «nasjonalsosialistisk mønsterbedrift». Thiessen fortsatte i denne stillingen til krigen nærmet seg slutten i 1945. Da overga han seg til de sovjetiske styrkene sammen med Gustav Hertz og Manfred von Ardenne. Han ble senere en sentral person ved Universitetet i Berlin i det nye DDR.
=== Kjemi ===
På samme dag som KWG-instituttet for fysikalsk kjemi og elektrokjemi ble innviet i 1912, ble også KWI für Chemie innviet. Det fikk Ernst Otto Beckmann som direktør og samtidig leder for en avdeling for uorganisk kjemi. Sammen med syv assistenter ledet Richard Willstätter en annen avdeling i organisk kjemi, mens Otto Hahn ble satt til å ledet den minste avdelingen med bare en assistent som arbeidet med radioaktivitet. Det var Lise Meitner som tidligere hadde vært assistent for Max Planck. Med utbruddet av første verdenskrig ble instituttet trukket inn i forskning relevant for krigføringen.
Willstätter fikk i 1915 nobelprisen i kjemi for sin forskning på fargestoffer i planter og spesielt klorofyll. Året etter forlot han instituttet. Da Beckmann i 1921 gikk av som direktør, ble han etterfulgt av Alfred Stock. Han led under en alvorlig forgiftning som sannsynligvis skyldtes kvikksølv. Derfor ble dette et viktig forskningstema i årene som fulgte med tanke spesielt på bruk av amalgam i tannfyllinger. I 1926 forlot han stillingen som direktør.
I gruppen til Otto Hahn og Lise Meitner kunne man i 1917 påvise den langtlevende isotopen protaktinium 231Pa oppdaget og resultatet ble publisert året etter da krigen gikk mot slutten. I 1924 fikk Hahn opprykk til visedirektør for hele instituttet og overtok som direktør da Stock gikk av. I 1928 ble han formelt utnevnt til direktør og innehadde stillingen frem til 1945. Han fortsatte som daglig leder for den kjernekjemiske avdelingen, mens Meitner nå ledet en avdelingen kjernefysikk. For å unngå farlig stråling ble et spesielt «Radiumhaus» satt opp utenfor instituttbygningen.Etterhvert var det vanskelighetene rundt forståelsen av betastråling som opptok Meitner mest. I 1930 mottok hun et brev fra Wolfgang Pauli hvor han foreslo at problemene kunne forklares ved at det i prosessen ble sendt ut en ekstra partikkel, nøytrinoet. For å hjelpe til med de teoretiske problemene som oppsto i forbindelse med eksperimentene, ble fysikeren Max Delbrück ansatt i 1932. En av hans første oppgaver var å undersøke anomalier i spredning av gammastråling. Knapt et år senere ble det klart at disse skyldes det ny-oppdagede positronet. Omtrent samtidig oppdaget James Chadwick nøytronet i England. Meitner og Delbrück skrev på dette tidspunktet en av de første lærebøker om kjernefysikk, Der Aufbau der Atomkerne: Natürliche und künstliche Kernumwandlungen.
Våren 1933 kom Adolf Hitler til makten, og Meitner begynte å frykte for sin stilling ved instituttet. Albert Einstein søkte da tilflukt i USA. På dette tidspunktet besto avdelingen til Hahn og Meitner av 25 vitenskapelige medarbeidere og var ledende på sitt felt. Max Planck nominerte dem begge for nobelprisen i kjemi. Året etter mente Enrico Fermi i Roma å ha produsert transuraner ved bestråling av uran med nøytroner. Hahn og Meitner bestemte seg for å konsentrere arbeidet i begge sine avdelinger om denne oppdagelsen. Fysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som i 1936 hadde funnet en enkel formel for atomkjernenes masser, ble ansatt da Max Delbrück hadde begynt å arbeide med biologiske problemstillinger og hadde fått et stipend for å reise til USA. Likedan fikk den unge Fritz Strassmann en stilling for å arbeide med den kjemiske analysen. Tross det ga eksperimentene de neste årene ingen klarhet om produksjonen av transuraniske element.Meitner måtte flykte til Sverige sommeren 1938 etter at hun begynte å frykte for sitt liv i Berlin, men hun forble i jevn brevkontakt med Hahn. I juleferien samme år konkluderte hun og hennes nevø Otto Frisch at de siste målingene til Hahn og Strassmann kunne forklares ved at uranatomet ble spaltet i to mindre atomkjerner ved innfangning av et nøytron. De kalte prosessen for fisjon.
I Berlin april 1939 ble det dannet en Uranverein (uranforening) av fysikere som skulle koordinere videre forskning. Otto Hahn var ikke til stede. Snart ble den tyske uranforskningen konsentrert ved det nye KWG-instituttet for fysikk og lagt direkte under den tyske hærens kommando, Heerenswaffenamt (HWA) på samme måte som Habers institutt hadde blitt lagt under den militære ledelse i første verdenskrig. En mye større og mer systematisk forskning med tanke på atomreaktorer og bomber ble på samme tid startet opp i USA. Den 1. september 1939 begynte den andre verdenskrig. De neste årene fortsatte Hahn og Strassmann å studere fisjonsprosessen ved instituttet. På begynnelsen av 1944 ble bygningen så mye ødelagt ved et bombeangrep at Hahn flyttet hele gruppen sin til Württemberg i Syd-Tyskland. Ved krigens slutt vel et år senere ble han tatt til fange av Alsos Mission og ført til England. Høsten 1945 kunne han ta imot nobelprisen i kjemi som var tildelt han året før.
=== Fysikk ===
I forbindelse med ansettelsen av Albert Einstein i 1914 ved det Det prøyssiske vitenskapsakademiet, ble det også planlagt å bygge opp et institutt for fysikk under hans ledelse. De første årene var han den eneste ansatte. Han hadde sin arbeidsplass på KWG-instituttet til Haber som hadde reservert et eget rom da Einstein kom til Berlin i 1914. Bygning av et eget fysikkinstitutt var sikret finansiering fra bankmannen Leopold Koppel, men ble utsatt da første verdenskrig brøt ut om høsten samme år.Einstein henla da i stor grad sitt arbeid til sin bolig i Berlin-Schöneberg. En viktig grunn til at han hadde blitt invitert til den prestisjefulle stillingen i Berlin, var å videreføre sine bidrag til kvantefysikken som ble spesielt viktig etter lanseringen av Bohrs atommodell. Men Einstein arbeidet hovedsakelig med en utvidelse av den spesielle relativitetsteorien for å inkludere tyngdekraften. Høsten 1915 kunne han presentere den generelle relativtetsteorien i et foredrag i Vitenskapsakademiet og den ble publisert året etter. Han mottok nobelprisen i fysikk i 1921 for oppdagelsen av den fotoelektriske effekten.
Denne nye gravitasjonsteorien var med begeistring blitt mottatt av astronomen Erwin Finlay-Freundlich i Berlin som allerede i 1914 hadde reist på en ekspedisjon til Russland for å påvise avbøyning av lyset under en solformørkelse som teorien hadde forutsagt. På grunn av utbruddet av første verdenskrig, måtte den avlyses. Freundlich beholdt den nære kontakten med Einstein. Han gikk i gang med å få bygget et nytt observatorium i Potsdam for observasjon av rødforskyvningen av lyset fra Solen. Delvis finansiert med midler som Einstein disponerte gjennom sitt institutt, sto det moderne bygget ferdig i 1922 og heter i dag Einsteinturm.
Frem til 1933 forble Einstein den eneste ansatte ved instituttet. Da sa han opp sin stilling der samt ved Vitenskapsakademiet i Berlin og emigrerte til USA. Nye, finansielle midler ble likevel sikret fra Rockefeller Foundation og stillingen som direktør ble tilbudt nederlenderen Peter Debye. Han skulle også få overta professoratet etter Walther Nernst ved Universitetet i Berlin. Sommeren 1936 tok han opp sin nye stilling og mottok nobelprisen i kjemi samme høst.
Det nye fysikkbygget ble formelt innviet sommeren 1938. Da hadde Debye også påbegynt konstruksjon av et 2,8 MV høyspenningsanlegg for en partikkelakselerator. Det kan være grunnen til Carl Friedrich von Weizsäcker hadde flyttet dit fra Hahns institutt året før. Aktiviteten rundt akseleratoren utgjorde en egen forskningsavdeling som ble ledet av Debye parallelt med at han hadde gruppe som forsket på gasser og væsker ved lave temperaturer. I tillegg drev en avdeling røntgendiffraksjon under ledelse av Max von Laue, mens en tredje avdeling studerte atomkjerner med spektroskopiske metoder.
Etter den tyske invasjonen av Polen høsten 1939 ble Debye bedt av nazistene om å forandre nasjonalitet for å fortsette som direktør ved instituttet. Debye nektet, tok permisjon og reiste i januar 1940 til Cornell University. Han ble værende der resten av sitt liv. Kurt Diebner var samarbeidsvillig med de nasjonalsosialistiske myndighetene og ble ansatt som direktør.
Allerede i 1940 hadde deltagerne i det tyske uranprosjektet blitt enig om å utvikle en reaktor. Etter at Norge var okkupert, kunne de bruke tungtvann fra Norsk Hydro som moderator. Reaktoren skulle bygges ved instituttet i Dahlem. Det teoretiske arbeidet ble ledet av Werner Heisenberg som forble boende i Leipzig hvor han ledet sitt eget institutt. I løpet av 1941 argumenterte Fritz Houtermans og Weizsäcker for at en slik reaktor også kunne produsere transuraner. I tillegg fikk Heisenberg bygget en forskningsreaktor ved sitt eget institutt, mens en gruppe rundt Diebner konstruerte en lignende anretning utenfor Berlin. Dette arbeidet ble aktivt støttet av Albert Speer.
Men det viste seg vanskelig å realisere et kjernefysisk prosjekt i krigens tjeneste. Resultatene var ikke overbevisende på de militære myndighetene, og i 1942 ble denne forskningen igjen satt under sivil ledelse med Heisenberg som direktør for instituttet i Dahlem. Arbeidet med de forskjellige reaktorene fortsatte, men eventuelle militære anvendelser var kommet i bakgrunnen.
I løpet av det følgende året tiltok de allierte bombeangrepene så mye i styrke at man begynte å flytte disse eksperimentene til Syd-Tyskland hvor det ble bygget opp igjen en ny reaktor i Haigerloch. Eksperimentene her ble igjen ledet av Heisenberg og Weizsäcker. I april 1945 ble de tatt til fange av Alsos Mission og førte til England sammen med Otto Hahn og andre.
=== Antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk ===
Rasehygiene og eugenikk var et sentralt begrep på begynnelsen av det 20. århundret og ble mye debattert av biologer, sosiologer og medisinere. Sammenlignet med hva som foregikk i andre land, mente mange at Tyskland lå etter i denne utviklingen. Blant annet sto et nytt institutt med dette for øye allerede ferdig i Uppsala.I 1926 besluttet KWG derfor å opprette Institut für Anthropologie, menschliche Erblehre und Eugenik for å overta føringen på dette viktige området. Rasehygenikeren Eugen Fischer ble kalt til direktør for instituttet. Han var da professor i antropologi ved universitetet i Freiburg og ble gitt et nytt professorat i Berlin. Sammen med Erwin Baur og Fritz Lenz hadde han i 1921 publisert boken Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene som var blitt et standardverk på dette feltet.
Instituttet ble åpnet i 1928 og besto av tre avdelinger. Antropologisk forskning ble ledet av Fischer selv, mens en avdeling om menneskelig arvelære ble ledet av Otmar von Verschuer som tidligere hadde studert under Fischer. Han var opptatt av hvordan åndssvekkelse, kriminalitet og sykdommer gikk i arv gjennom studier av tvillinger. Den tredje avdelingen omhandlet eugenikk og ble ledet av jesuittpater og biolog Hermann Muckermann. Spesielt han bidro han til å gjøre instituttets syn på rasehygiene kjent gjennom et stort antall offentlige opptredener. Instituttet var finansiert med statlige og private midler samt bidrag i flere år fra Rockefeller Foundation.
I de første årene utviklet instituttet seg til et humangenetisk sentrum og oppnådde en viss berømmelse spesielt gjennom tvillingsundersøkelsene til Verschuer. Det tilbød en rekke kurs og forelesninger for offentlige ansatte og private personer om eugenikk og menneskelig arvelære. Ved nasjonalsosialismens maktovertakelse i 1933 var instituttet på mange måter klar til å bidra med sin ekspertise til at denne skulle lykkes. Likevel ble Muckermann avsatt og erstattet med Fritz Lenz som hadde meldt seg inn i nazipartiet NSDAP.
Fischer var i begynnelsen heller ikke helt på linje med de nye makthaverne. For eksempel gjaldt dette spørsmål om jødene. Derfor hadde også nazistene satt seg i mot at han ble valgt til rektor ved universitetet. Men Fischer med sin prestisje var viktig for dem, og han forble i stillingen som direktør. Ved å arbeide sammen med det nye regimet forsto han at han kunne utvide forskningen og sikre nye midler for denne. Ved flere anledninger understreket han etterhvert at instituttet var en del av den rasehygieniske bevegelse. Han ville stille dets ressurser til rådighet for den nye staten og ville arbeide for en steriliseringslov til beskyttelse mot arvebelastet avkom. I 1935 forlot Verschuer sin stilling i Berlin og fikk ledelsen av et nytt institutt for arvelære og rasehygiene i Frankfurt am Main.
Få år etter maktovertagelsen var instituttet blitt en sentral premissleverandør for nazistenes rasepolitikk ved å gi den en vitenskapelig legitimasjon i byråkratiet og befolkningen. På internasjonale møter forsvarte instituttets ansatte denne politikken og tvangssteriliseringen som etterhvert ble satt i gang. De var med på å begrunne utformingen av Nürnberglovene og la til rette for de senere massedrapene i Aktion T4. Dette skjedde gjennom skriftlige utredninger samt utdannelse av et stort antall ansatte i sykehus, institusjoner og rettsinstanser som skulle praktisere de nye raselovene. Fischer selv var nå blitt helt på linje med myndighetene og ble medlem av NSDAP i 1940. Frem til sin naturlige avgang i 1942 nøt han stor respekt og beundring både av kollegaer og politiske myndigheter.Ny direktør for instituttet etter Fischers avgang ble Verschuer. Det betydde en tydelig forandring av arbeidsoppgavene i mer klinisk retning som også omfattet medisinske eksperimenter på mennesker som befant seg i forskjellige konsentrasjonsleirer, fangeleirer og pleiehjem. Han forlangte å få sin tidligere student Josef Mengele som i mellomtiden hadde gått inn i SS, med som en assistent i Berlin. Hans oppgave var å drive disse eksperimentene som en del av den antropologiske forskningen. Dette ble spesielt grusomt etter at den 32 år gamle Mengele i mai 1943 ble beordret til lege i Auschwitz, som nettopp var ombygd fra å være en tvangsarbeidsleir for Industrikonsernet IG-Farben, til en dødsleir for alle mulige kategorier «undermennesker», etnisk, sosialt, medisinsk og kriminologisk. Her kunne han blant annet eksperimentere på tvillinger som fremdeles var av interesse for Versucher. Blod og annet biologisk materiale ble sendt til instituttet i Dahlem for å bli analysert. Dette var instituttets mørkeste time. Men likevel ble utviklingen i denne retningen bejublet av Fischer fra hans pensjonisttilværelse.
Under den siste del av krigen ble instituttet i stor grad flyttet ut av Berlin. Det var det eneste av KWG-instituttene som ble definert å være viktig for krigføringen helt til den tok slutt. Da ble det permanent nedlagt, mens de fleste andre instituttene fortsatte som en del av Max-Planck-Gesellschaft.
== Nydannelse og oppgjør med fortiden ==
Etter nasjonalsosialismens sammenbrudd i mai 1945 og KWGs siste president Albert Vöglers selvmord, overtok den respekterte, 88 år gamle Max Planck i juli samme år ansvaret som midlertidig president for selskapet. I april 1946 ble Otto Hahn løslatt fra britisk fangenskap og kunne overta presidentvervet. Samme år ble keiserens navn skiftet ut med Plancks navn og fra 1948 het institusjonen Max-Planck-Gesellschaft (MPG).
Mens fysikere og kjemikere langt på veg gikk fri for mistanker om ideologisk tilslutning til nazistaten rasepolitikk, stilte det seg helt annerledes med instituttet for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk. Også ansatte ved noen andre institutt ble anklaget for å ha vært involverte i disse ugjerningene. Dette gjaldt spesielt Adolf Butenandt som hadde fått nobelprisen i kjemi i 1939. Han hadde vært medlem av NSDAP fra 1936 da han ble leder for KWI for biokjemi slik at han kunne følge med og delvis bidra til de rasebiologiske eksperimentene som foregikk i nabobygningene.I 1947 ble Verschuer satt under anklage som medløper for nazistene. Han ble idømt en bot på 600 RM og tildelt yrkesforbud. Dette ble opphevd i 1949 etter at en vitenskapelig kommisjon ledet av Butenandt leverte et forsvarsskrift hvor det ble blant annet lagt vekt på hans viktige bidrag innen rasebiologien. I tillegg hadde han støtte fra den evangeliske kirke i Frankfurt. I 1950 kunne derfor Verschuer starte opp en ny karriere som professor ved det medisinske fakultet i Münster. Etter Otto Hahn ble Adolf Butenandt president for MPG i årene 1960 - 1972.
Et oppgjør med rasebiologien og de medisinske forbrytelser mot menneskeheten kom først i sin fulle bredde 56 år etter den tyske kapitulasjonen i 1945. Det kunne ha skjedd før, men man ville kanskje unngå å ramme nestoren og nobelprisvinneren Butenandt som døde i 1995. To år senere vedtok MPG å nedsette en studiekommisjon til granskning av KWGs rolle under nasjonalsosialismen.
På et symposium i 2001 presenterte MPGs daværende president Hubert Markl kommisjonens konklusjoner slik:
Historikerne har funnet overbevisende vitenskapelige belegg for ideologisk medansvar, og til dels aktiv medvirkning av direktører og medarbeidere ved flere biologivitenskapelige institutter for forbrytelser under nasjonalsosialismen. Følgelig har ledelsen ved KWG vitende eller uvitende tolerert at vitenskapelig ansatte ved flere institutter, aktivt har deltatt hinsides alle moralske grenser i nasjonalsosialismens biologisk-rasistiske politikk.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ø. Foss, Forskning og folkemord, Spartacus forlag, Oslo (2013). ISBN 978-8-230-40102-6.
H. Goenner, Einstein in Berlin, Verlag C.H. Beck, München (2005). ISBN 3-406-52731-0.
J. Baggott, The First War of Physics: The Secret History of the Atom Bomb, 1939-1949, Pegasus Books, New York (2011). ISBN 1-605-98197-4.
S. Heim, C. Sachse and M. Walker, The Kaiser Wilhelm Society Under National Socialism, Cambridge University Press, Cambridge (2009). ISBN 978-0-521-18154-9.
== Eksterne lenker ==
E. Henning and M. Kazemi, Dahlem – Domain of Science, Archiv der Max-Planck-Gesellschaft, Berlin (2009).
Max-Planck-Gesellschaft, Geschichte der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft im Nationalsozialismus, website med links til forskjellige artikler fra forskningsprogram.
E. Baur, E. Fischer und F. Lenz, Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene, Internet Archive.
Das Fritz Haber Institut der Max-Planck-Gesellschaft in Berlin und seine Bauten 1911-2011. Bauen für die Forschung.
H.W. Schmuhl, The Kaiser Wilhelm Institute for Anthropology, Human Heredity, and Eugenics, 1927-1945, Springer (2003). ISBN 978-1-4020-6599-6. Google Books. | Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG) var en tysk vitenskapelig institusjon etablert i 1911. Det bestod av flere institutter som opprinnelig lå i forstedet Dahlem like utenfor Berlin og spilte en viktig rolle i utviklingen av moderne forskning i Tyskland, spesielt innen naturvitenskapen. | 200,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paraptenomela | 2023-02-04 | Paraptenomela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Paraptenomela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Paraptenomela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 18 millimeter), ovale, mer eller mindre metalliske skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Brasil, Ecuador).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Paraptenomela Soula, 2002
Paraptenomela amazona Soula, 2002
Paraptenomela attali Soula, 2002
Paraptenomela cuprina Soula, 2002
Paraptenomela helleri (Ohaus, 1905)
Paraptenomela lecourti Soula, 2002
Paraptenomela opalescens (Ohaus, 1935)
Paraptenomela prunieri Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Paraptenomela [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Paraptenomela lecourti
(en) Paraptenomela i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 200,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zara | 2023-02-04 | Zara | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Klesbutikker', 'Kategori:La Coruña (provins)', 'Kategori:Spanske selskaper'] | Zara er den største motekjeden i Europa målt i antall butikker. Zara er en kjede eid av spanske Inditex Group som også har merker som Massimo Dutti, Bershka og Pull & Bear.
En forklaring på Zara sin suksess er at de bruker kort tid på å gå fra design av mote til ferdig produkt i hyllene i butikken. Denne prosessen tar noen uker for Zara, mens bransjegjennomsnittet er ni måneder. Kjeden er også kjent for å ikke reklamere.
I 2006 åpnet kjeden sin første butikk i Norge, og har per dags dato fem butikker hvorav tre i Oslo, én i Stavanger og én i Kristiansand.
| Zara er den største motekjeden i Europa målt i antall butikker. Zara er en kjede eid av spanske Inditex Group som også har merker som Massimo Dutti, Bershka og Pull & Bear.
En forklaring på Zara sin suksess er at de bruker kort tid på å gå fra design av mote til ferdig produkt i hyllene i butikken. Denne prosessen tar noen uker for Zara, mens bransjegjennomsnittet er ni måneder. Kjeden er også kjent for å ikke reklamere.
I 2006 åpnet kjeden sin første butikk i Norge, og har per dags dato fem butikker hvorav tre i Oslo, én i Stavanger og én i Kristiansand.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Zara (clothing) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Zara er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Navnet er vanlig i flere engelsktalende land, og i enkelte land i Sørøst-Europa. | 200,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arendals_M%C3%B8belfabrikk | 2023-02-04 | Arendals Møbelfabrikk | ['Kategori:1898 i Norge', 'Kategori:Arendals historie', 'Kategori:Arkiv oppbevart ved KUBEN', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske møbelprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Arendal', 'Kategori:Privatarkiv fra Aust-Agder', 'Kategori:Selskaper etablert i 1898', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske industriselskaper'] | Arendals Møbelfabrik ble startet i 1898. Selskapet bygget på C. Christensens møbelmagasin og snekkerverksted. Fabrikken ble vesentlig utvidet og modernisert og var en periode landets største møbelfabrikk, og Arendals største industrielle arbeidsplass.Arendals Møbelfabrik var kjent for sin møbelplat, den såkalte Arendalsplaten, samt kvalitetsprodukter av maskinproduserte møbler. Blant produktene fantes skap, kommoder og stoler. Men fabrikken produserte også døpefonten til Barbu kirke i 1951 og prekestolen i Laget kirke.Etter krigen økte konkurransen fra andre møbelprodusenter. Møbelfabrikken slet med å følge med i den tekniske utviklingen, samt å fornye egen markedsføring.Virksomheten ble lagt ned i 1964.
| Arendals Møbelfabrik ble startet i 1898. Selskapet bygget på C. Christensens møbelmagasin og snekkerverksted. Fabrikken ble vesentlig utvidet og modernisert og var en periode landets største møbelfabrikk, og Arendals største industrielle arbeidsplass.Arendals Møbelfabrik var kjent for sin møbelplat, den såkalte Arendalsplaten, samt kvalitetsprodukter av maskinproduserte møbler. Blant produktene fantes skap, kommoder og stoler. Men fabrikken produserte også døpefonten til Barbu kirke i 1951 og prekestolen i Laget kirke.Etter krigen økte konkurransen fra andre møbelprodusenter. Møbelfabrikken slet med å følge med i den tekniske utviklingen, samt å fornye egen markedsføring.Virksomheten ble lagt ned i 1964.
== Arkiv ==
Arkivmateriale etter Arendals Møbelfabrik befinner seg på KUBEN i Arendal. Arkivet omfatter en generalforsamlingsprotokoll (1898-1963) og en direksjonsprotokoll (1946-1963).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Arkiv etter Arendals Møbelfabrikk på Arkivportalen | Arendals Møbelfabrik ble startet i 1898. Selskapet bygget på C. | 200,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_ultral%C3%B8p_2014 | 2023-02-04 | NM i ultraløp 2014 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Norge)', 'Kategori:Friidrett i 2014', 'Kategori:NM i ultraløp', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2014', 'Kategori:Sport i Bergen', 'Kategori:Sport i Ullensaker', 'Kategori:Sportsarrangementer i Akershus', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hordaland'] | NM i ultraløp 2014 var en del av NM i friidrett 2014. Det ble arrangert NM i ultraløp på to distanser, 100 km og 24-timers løp.
100 km ble arrangert i Bergen 5. april 2014, som en del av Bergen Ultra 2014.
24-timers løp ble arrangert på Jessheim 26. til 27. juli 2014, som en del av Romerike Ultrafestival.
| NM i ultraløp 2014 var en del av NM i friidrett 2014. Det ble arrangert NM i ultraløp på to distanser, 100 km og 24-timers løp.
100 km ble arrangert i Bergen 5. april 2014, som en del av Bergen Ultra 2014.
24-timers løp ble arrangert på Jessheim 26. til 27. juli 2014, som en del av Romerike Ultrafestival.
== 100 km ==
=== Kvinner ===
Kun seks utøvere deltok
=== Menn ===
Bjørn Tore Kronen Taranger vant, som han gjorde året før, og satte også ny personlig rekord på distansen.
== 24-timers ==
=== Kvinner ===
Kun tre utøvere stilte til start på 24-timers.
=== Menn ===
Danske Bjarne R. Jensen kom på 2.-plass i løpet, men deltok ikke i NM. Bjørn Tore Kronen Taranger vant sitt femte NM-gull i ultraløp på rad, og Lars Dørum tok sølvet, 61 år gammel.
== Referanser ==
== Kilder ==
Norges friidrettsforbund - Romerike Ultrafestival: 24-timers
Norges friidrettsforbund - Resultatliste Bergen Ultra 2014, 5. april
friidrett.no: Andre NM/UM 2014 | NM i ultraløp 2014 var en del av NM i friidrett 2014. Det ble arrangert NM i ultraløp på to distanser, 100 km og 24-timers løp. | 200,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_H._Engebrigtsen | 2023-02-04 | Hans H. Engebrigtsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske flyvere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Stubber 2017-08'] | Hans Hagbart Engebrigtsen (født 13. september 1916, død 21. januar 2002) var en norsk flyver, jurist og kontorsjef i NORAD.
Engebrigtsen deltok som frivillig i vinterkrigen i Finland, deretter i kampene i Norge ved Mjøsa og i kampene i Gausdal i 1940. Etter at kampene i Norge var over kom han seg, sammen med en kamerat til Grønland som blindpassasjer på fangstskuta Ringsel og etter en strabasiøs reise til USA sluttet han seg til Little Norway og ble utdannet som flyver. Han ble overført til 330-skadronen på Island hvor han fløy Northrop, senere ble han overført til Skottland, der han fløy Sunderland flybåt og Mosquito.
Etter krigen ble han ansatt som kaptein i DNL, senere SAS, samtidig som han fortsatte jusstudiene.Han sluttet i SAS, tok juridisk embetseksamen, og ble ansatt i NORAD som kontorsjef for kotoret med ansvar for samarbeid med næringslivet. Senere ble han kontorsjef for kontoret med ansvar for kulturelt samarbeid med utviklingslandene.
Som pensjonist var Engebrigtsen aktiv som styreformann i Aker Eldreuniversitet.
| Hans Hagbart Engebrigtsen (født 13. september 1916, død 21. januar 2002) var en norsk flyver, jurist og kontorsjef i NORAD.
Engebrigtsen deltok som frivillig i vinterkrigen i Finland, deretter i kampene i Norge ved Mjøsa og i kampene i Gausdal i 1940. Etter at kampene i Norge var over kom han seg, sammen med en kamerat til Grønland som blindpassasjer på fangstskuta Ringsel og etter en strabasiøs reise til USA sluttet han seg til Little Norway og ble utdannet som flyver. Han ble overført til 330-skadronen på Island hvor han fløy Northrop, senere ble han overført til Skottland, der han fløy Sunderland flybåt og Mosquito.
Etter krigen ble han ansatt som kaptein i DNL, senere SAS, samtidig som han fortsatte jusstudiene.Han sluttet i SAS, tok juridisk embetseksamen, og ble ansatt i NORAD som kontorsjef for kotoret med ansvar for samarbeid med næringslivet. Senere ble han kontorsjef for kontoret med ansvar for kulturelt samarbeid med utviklingslandene.
Som pensjonist var Engebrigtsen aktiv som styreformann i Aker Eldreuniversitet.
== Bibliografi ==
Engebrigtsen, Hans H. (1991). Seierens bitre frukter: en soldats beretning 1940-1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203167926.
== Referanser == | Hans Hagbart Engebrigtsen (født 13. september 1916, død 21. | 200,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2015 | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix 2015 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2015'] | Melodi Grand Prix 2015 var den 53. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. Elleve sanger deltok i finalen 14. mars 2015 i Oslo Spektrum i Oslo. Vinnerlåten ble «A Monster Like Me», framført av Mørland og Debrah Scarlett. Mørland har skrevet vinnerlåten. Duoen representerte Norge i Eurovision Song Contest 2015 i Wien, der de kvalifiserte seg via andre semifinale. I finalen endte «A Monster Like Me» på åttendeplass med 102 poeng. Dette var Norges tredje topp ti-plassering på rad.
| Melodi Grand Prix 2015 var den 53. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. Elleve sanger deltok i finalen 14. mars 2015 i Oslo Spektrum i Oslo. Vinnerlåten ble «A Monster Like Me», framført av Mørland og Debrah Scarlett. Mørland har skrevet vinnerlåten. Duoen representerte Norge i Eurovision Song Contest 2015 i Wien, der de kvalifiserte seg via andre semifinale. I finalen endte «A Monster Like Me» på åttendeplass med 102 poeng. Dette var Norges tredje topp ti-plassering på rad.
== Sendingen ==
Finalen året før var den minst sette noensinne, og NRK fikk kritikk for å ha fjernet all glitter og stas fra konkurransen. Derfor gjorde tv-kanalen om på konseptet dette året, ved å fjerne delfinalene og i stedet konsentrere seg om én stor finale i Oslo Spektrum lørdag 14. mars. Dette var første gang siden 2005 at Melodi Grand Prix gikk av stabelen uten delfinaler på forhånd. Programledere var Silya Nymoen og Kåre Magnus Bergh.
Over 800 bidrag kom inn til den åpne konkurransen, og en jury plukket ut elleve av dem til finalen i Oslo Spektrum. Juryen besto av Vivi Stenberg, musikkansvarlig for Melodi Grand Prix, Marie Komissar, programleder og musikkprodusent i NRK P3, Tarjei Strøm, musiker og programleder i NRK P13 og Kathrine Synnes Finnskog, direktør i Music Norway.For første gang siden 1984 var også Kringkastingsorkestret tilbake i Melodi Grand Prix, under ledelse av dirigent Anders Eljas. Dette var første gang siden 1999 at bidragene ble akkompagnert av et orkester, for i årene 1985–99 brukte NRK mindre orkestre og band til å akkompagnere sangene. Målet med orkesterets tilbakekomst var å gjenskape den «gode, gamle Grand Prix-følelsen», sa kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen til VG. Seks av de elleve låtene («Thunderstruck», «All Over the World», «Ta meg tilbake», «En godt stekt pizza», «A Monster Like Me» og «Cinderella») valgte å bruke Kringkastingsorkesteret.Blant artistene var det flere kjente ansikter, blant annet Elisabeth Andreassen som deltok for sjette gang i en norsk finale, og Tor Endresen som deltok for tolvte gang. Han nærmer seg med det Jahn Teigens rekord på 14 norske deltakelser. I tillegg deltok Karin Park som artist. Hun var en av låtskriverne bak vinnerlåten fra 2013, «I Feed You My Love». Erlend Bratland var tilbake i rampelyset etter å ha vunnet talentkonkurransen Norske talenter på TV 2 i 2008, og Jenny Langlo hadde vunnet Idol på samme kanal i 2011. I tillegg deltok duoen Staysman & Lazz, kjent for sine mange festlåter.
Elisabeth Andreassen deltok også i pausenummeret før avstemningen. Sammen med Hanne Krogh framførte hun Bobbysocks' vinnerlåt fra 1985, «La det swinge».
== Resultat ==
=== Første runde ===
=== Gullfinale ===
== Avstemning ==
De fire mest populære sangene i første runde gikk videre til gullfinalen. Det fulle resultatet fra første runde ble aldri offentliggjort, og gullfinalistene ble offentliggjort i tilfeldig rekkefølge. I gullfinalen ble resultatet avgjort av seernes SMS-stemmer. Seerstemmene var delt i fem geografiske regioner ut fra hvor i landet stemmene ble avgitt. Hver stemme telte ett poeng. Poengene for landsdelene under tilsvarer dermed antall mottatte telefon- og SMS-stemmer. Stemmene ble lest opp av seere som holdt Grand Prix-fester rundt om i landet.
Avstemningen ble den mest spennende på mange år, og «Thunderstruck» ledet stort sett hele veien. «A Monster Like Me» var kun favoritt i én landsdel, men fikk 10 000 flere stemmer enn «Thunderstruck» fra Østlandet og vant til slutt med en margin på rundt 3 500 stemmer.
== Hendelser ==
Størst oppmerksomhet før finalen skapte utvilsomt duoen Staysman & Lazz, som på forhånd var kjent for sine mange partylåter. Før finalen ble «En godt stekt pizza» spilt over én million ganger på strømmetjenesten Spotify. Vokalist Stian Thorbjørnsen tatoverte også Melodi Grand Prix-logoen på magen. «MGP er kanskje det største jeg har vært med på bortsett fra da barna mine ble født, så da må jeg jo gjøre det ordentlig.» sa Thorbjørnsen til NRK. «En godt stekt pizza» ble liggende sju uker på VG-lista med plass 13 som høyeste notering, mens vinnerlåten «A Monster Like Me» lå tre uker på lista med plass 23 som beste notering.Etter finalen fikk Debrah Scarlett kritikk for at hun utbrøt «Fy faen!» da hun og Kjetil Mørland hadde vunnet. Ole Ivars-frontfigur William Kristoffersen kalte kommentaren for lavmål, og banningen ble også klaget inn til Kringkastingsrådet. Scarlett selv beklaget banningen og forklarte at hun var i en uvant situasjon og i seiersrus. I sterk kontrast til denne kritikken vinner Hkeem prisen for årets låt under Spellemannprisen 2017 for «Fy faen».
NRK gjorde suksess med finalen, og sendingen ble sett av 1 250 000 seere. Det var en økning på nesten 500 000 fra året før, og det høyeste seertallet for en norsk finale siden 2011.To av låtskriverne av «Thundersruck», Joy og Linnea Deb, var også låtskrivere av «Heroes», som Måns Zelmerlöw vant den internasjonale finalen med dette året.
== Se også ==
MGPjr 2015
Eurovision Song Contest 2015
== Referanser == | Melodi Grand Prix 2015 var den 53. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. | 200,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empalme_Olmos_(kommune) | 2023-02-04 | Empalme Olmos (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Empalme Olmos er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Empalme Olmos.
| Empalme Olmos er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Empalme Olmos.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Empalme Olmos ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Ricardo Rodríguez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Floresta_(kommune) | 2023-02-04 | La Floresta (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | La Floresta er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter La Floresta.
| La Floresta er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter La Floresta.
== Viktige byer ==
== Historie ==
La Floresta ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er Isabel Huelmo (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Paz_(kommune_i_Canelones) | 2023-02-04 | La Paz (kommune i Canelones) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | La Paz er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter La Paz.
| La Paz er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter La Paz.
== Viktige byer ==
== Historie ==
La Paz ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Juan Tons (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alma_Hasani%C4%87_Grizovi%C4%87 | 2023-02-04 | Alma Hasanić Grizović | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Håndballmålvakter', 'Kategori:Håndballspillere for Glassverket IF', 'Kategori:Håndballspillere for Larvik HK', 'Kategori:Håndballspillere for Nordstrand IF', 'Kategori:Håndballspillere for Storhamar Håndball', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Norske beachhåndballspillere', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Personer fra kanton Zenica-Doboj', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2015 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2017 for kvinner', 'Kategori:Utenlandske håndballspillere i Norge', 'Kategori:Verdensmestere i beachhåndball'] | Alma Hasanić Grizović (født 13. mai 1989 i Šije, Tešanj, Zenica-Doboj kanton, SR Bosnia og Hercegovina, Jugoslavia) er en norsk håndballspiller, som er målvakt for Larvik og det montenegrinske kvinnelandslaget. Grizovic kom til Norge som 4-åring, etter å ha flyktet med foreldrene fra Bosnia-krigen.Under VM i beachhåndball 2010 var hun med på å vinne gull for Norges kvinnelandslag i beachhåndball.
8. juni 2014 fikk Grizovic sin debut for Norges kvinnelandslag i håndball mot Sør-Korea. Hun var en del av bruttotroppen til Håndball-VM 2013 og Håndball-EM 2014, men var ikke blant de 16 utvalgte i noen av mesterskapene. I 2015 valgte hun å stå i mål for Montenegro og deltok i VM i Danmark 2015 for Montenegro.
| Alma Hasanić Grizović (født 13. mai 1989 i Šije, Tešanj, Zenica-Doboj kanton, SR Bosnia og Hercegovina, Jugoslavia) er en norsk håndballspiller, som er målvakt for Larvik og det montenegrinske kvinnelandslaget. Grizovic kom til Norge som 4-åring, etter å ha flyktet med foreldrene fra Bosnia-krigen.Under VM i beachhåndball 2010 var hun med på å vinne gull for Norges kvinnelandslag i beachhåndball.
8. juni 2014 fikk Grizovic sin debut for Norges kvinnelandslag i håndball mot Sør-Korea. Hun var en del av bruttotroppen til Håndball-VM 2013 og Håndball-EM 2014, men var ikke blant de 16 utvalgte i noen av mesterskapene. I 2015 valgte hun å stå i mål for Montenegro og deltok i VM i Danmark 2015 for Montenegro.
== Klubbhistorie ==
Konnerud
Njård
Nordstrand
Glassverket
Larvik
== Meritter ==
=== Klubb ===
Seriemesterskap: 4 (2013/14, 2014/15, 2015/16, 2016/17)
Cupmesterskap: 3 (2013/14, 2014/15, 2015/16)
Sluttspillvinner: 4 (2013/14, 2014/15, 2015/16, 2016/17)
=== Landslag ===
VM beachhåndball: 1 (2010)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alma Hasanić Grizović – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(en) Alma Hasanić Grizović – Norges Håndballforbund | | liga = Elitserien | 200,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Las_Piedras_(kommune) | 2023-02-04 | Las Piedras (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Las Piedras er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Las Piedras.
| Las Piedras er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Las Piedras.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Las Piedras ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Wilfredo Román (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Cerrillos_(kommune) | 2023-02-04 | Los Cerrillos (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Los Cerrillos er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Los Cerrillos.
| Los Cerrillos er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Los Cerrillos.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Los Cerrillos ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er Rosa M. Imoda (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Migues_(kommune) | 2023-02-04 | Migues (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Migues er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Migues.
| Migues er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Migues.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Migues ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er María Suárez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schwarzau_am_Steinfeld | 2023-02-04 | Schwarzau am Steinfeld | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Niederösterreich', 'Kategori:Kommuner i Østerrike', 'Kategori:Sider med kart'] | Schwarzau am Steinfeld er en østerriksk kommune med 1865 innbyggere (pr. 1. januar 2014) i regionen Steinfeld i distriktet Neunkirchen i Niederösterreich.
| Schwarzau am Steinfeld er en østerriksk kommune med 1865 innbyggere (pr. 1. januar 2014) i regionen Steinfeld i distriktet Neunkirchen i Niederösterreich.
== Geografi ==
Schwarzau am Steinfeld ligger i det såkalte Industrieviertel i Niederösterreich. Kommunens areal strekker seg over 9,72 kvadratkilometer, hvorav 25,88 prosent er skog.
Kommunen omfatter følgende tre tettsteder (innbyggertall fra 31. oktober 2011 i parentes ):
Föhrenau (470)
Guntrams (130)
Schwarzau am Steinfeld (1292)
=== Nabokommuner ===
Til Schwarzau am Steinfeld grenser:
i nord: Wiener Neustadt
i øst: Lanzenkirchen
i sørøst: Bad Erlach og Pitten
i sør: Seebenstein
i vest: Natschbach-Loipersbach og Breitenau
== Historie ==
I kommunen ligger Schloss Schwarzau, der keiserinne Zita og Keiser Karl giftet seg i 1911. I dag tjener slottet som kvinnefengsel.
== Befolkning ==
=== Befolkningsutvikling ===
Kilde: Statistik Austria
=== Religion ===
Ifølge data fra folketellingen i 2001 er 80,5 % av befolkningen romersk-katolske, 2,7 % protestanter og 0,1 % ortodokse kristne. 2,7 % er muslimer mens 11,7 % av befolkningen ikke bekjente seg til noen religion.
== Politikk ==
Borgermester er Günter Wolf, kontorsjef er Otto Pfeifer. Kommunestyret består av 19 medlemmer medlemmer valgt ved kommunevalget 25. januar 2015, og er satt sammen på følgende måte:
== Kultur og severdigheter ==
Prestegård, Kirchenplatz 3: Toetasjes bygning med korsplanløsning fra 1500-tallet eller tidligere. Ifølge tradisjonen er boligen reist på tuftene av en tidligere romersk bygning. Ombygginger gjort på 18- og 1900-tallet.
Den katolske sognekirken viet til Johannes døperen, Kirchenplatz 3: Kirke reist i 1865.
Schloss Schwarzau, Wechselbundesstraße 23-24: Barokkslottet fra 1720/1730 benyttes i dag som kvinnefengsel. Arkitekt Christian Alexander Oedtl tegnet praktbygget på oppdrag fra grev Wurmbrand.Rådhus og andre kommunale kontorer er lokalisert i Schwarzau.
== Økonomi og infrastruktur ==
I 2001 fantes det sysselsatte i 60 bedrifter utenom primærnæringene. Ifølge en undersøkelse fra 1999 var det 26 bedrifter knyttet til land- og skogbruk. Folketellingen i 2001 viste at 775 personer var i arbeid noe som gir en sysselsettingsandel på 46,31 prosent. I kommunen er det et kvinnefengsel. Schwarzau am Steinfeld hører til turistkontoret Bucklige Welt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Schwarzau am Steinfeld – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Schwarzau am Steinfeld er en østerriksk kommune med 1865 innbyggere (pr. 1. | 200,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montes_(kommune) | 2023-02-04 | Montes (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Montes er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Montes.
| Montes er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Montes.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Montes ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er María Ángel Mancuello (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dieciocho_de_Mayo_(kommune) | 2023-02-04 | Dieciocho de Mayo (kommune) | ['Kategori:2013 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2013', 'Kategori:Kommuner i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Dieciocho de Mayo eller 18 de Mayo er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay.
| Dieciocho de Mayo eller 18 de Mayo er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay.
== Historie ==
Dieciocho de Mayo ble grunnlagt i mars 2013.
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parque_del_Plata_(kommune) | 2023-02-04 | Parque del Plata (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Parque del Plata er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Parque del Plata.
| Parque del Plata er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Parque del Plata.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Parque del Plata ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Julio López (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paso_Carrasco_(kommune) | 2023-02-04 | Paso Carrasco (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Paso Carrasco er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Paso de Carrasco.
| Paso Carrasco er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Paso de Carrasco.
== Geografi ==
Paso Carrasco har en park: Parque Franklin Delano Roosevelt.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Paso Carrasco ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Luis Martínez (2010-2015).
== Infrastruktur ==
Paso Carrasco har en internasjonale lufthavn: Carrasco internasjonale lufthavn (Aeropuerto Internacional de Carrasco).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_bryting | 2023-02-04 | Europamesterskapet i bryting | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i bryting', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1911'] | Europamesterskapet i bryting ble arrangert første gang i 2005 i Varna, og arrangeres hvert år. Mesterskapet ble egentlig opprettet i 1911, men frem til 2005 ble det holdt separate mesterskap for hver brytestil.
| Europamesterskapet i bryting ble arrangert første gang i 2005 i Varna, og arrangeres hvert år. Mesterskapet ble egentlig opprettet i 1911, men frem til 2005 ble det holdt separate mesterskap for hver brytestil.
== Mesterskap ==
== Medaljestatstikk ==
Oppdatert 2019
== Eksterne lenker ==
FILA Database
(en) European Wrestling Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Europamesterskapet i bryting ble arrangert første gang i 2005 i Varna, og arrangeres hvert år. Mesterskapet ble egentlig opprettet i 1911, men frem til 2005 ble det holdt separate mesterskap for hver brytestil. | 200,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Progreso_(kommune) | 2023-02-04 | Progreso (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Progreso er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Progreso.
| Progreso er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Progreso.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Progreso ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er Cristina Castro (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salinas_(kommune) | 2023-02-04 | Salinas (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Salinas er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Salinas.
| Salinas er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Salinas.
== Geografi ==
Salinas grenser i nord mot Empalme Olmos, i øst mot Atlántida, i sør mot Río de la Plata, og i vest mot Pando og Ciudad de la Costa.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Salinas ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Salvador Bernal (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Antonio_(kommune_i_Canelones) | 2023-02-04 | San Antonio (kommune i Canelones) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | San Antonio er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Antonio.
| San Antonio er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Antonio.
== Viktige byer ==
== Historie ==
San Antonio ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er Nelly González (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_bueskyting | 2023-02-04 | Europamesterskapet i bueskyting | ['Kategori:EM i bueskyting', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1968'] | Europamesterskapet i bueskyting ble arrangert første gang i 1968 i Reutte, og arrangeres annenhvert år. Fra og med 2011 arrangeres det også et mesterskap innendørs.
| Europamesterskapet i bueskyting ble arrangert første gang i 1968 i Reutte, og arrangeres annenhvert år. Fra og med 2011 arrangeres det også et mesterskap innendørs.
== Mesterskap ==
=== Utendørs ===
== Kilder ==
Vinnere
== Eksterne lenker ==
EMAU | Europamesterskapet i bueskyting ble arrangert første gang i 1968 i Reutte, og arrangeres annenhvert år. Fra og med 2011 arrangeres det også et mesterskap innendørs. | 200,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolph_Ochs | 2023-02-04 | Adolph Ochs | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Associated Press', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Forleggere fra USA', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cincinnati', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Adolph Simon Ochs (født 12. mars 1858 i Cincinnati i Ohio, død 8. april 1935 i Chattanooga i Tennessee) var en amerikansk journalist og aviseier. Han eide avisene Chattanooga Times og fra 1886 The New York Times.
Ochs var også grunnlegger av Southern Associated Press og dets formann fra 1891 til 1894. Fra 1900 til sin død var han en av direktørene for Associated Press.
Han nedstammet fra tyske jødiske innvandrere til USA på 1840-tallet.
| Adolph Simon Ochs (født 12. mars 1858 i Cincinnati i Ohio, død 8. april 1935 i Chattanooga i Tennessee) var en amerikansk journalist og aviseier. Han eide avisene Chattanooga Times og fra 1886 The New York Times.
Ochs var også grunnlegger av Southern Associated Press og dets formann fra 1891 til 1894. Fra 1900 til sin død var han en av direktørene for Associated Press.
Han nedstammet fra tyske jødiske innvandrere til USA på 1840-tallet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Susan E. Tifft; Alex S. Jones: The trust: the private and powerful family behind the New York Times. Boston : Little, Brown, 1999
Doris Faber: Printer's Devil to Publisher: Adolph S. Ochs of the New York Times. Publisher: Black Dome Press 1996. ISBN 978-1883-78909-1
Elmer Davis:History of the New York Times, 1851-1921 Publisher: The New York Times 1921
== Eksterne lenker ==
(en) Adolph Ochs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Verk av eller om Adolph Ochs i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) Adolph Ochs hos Find a Grave | Adolph Simon Ochs (født 12. mars 1858 i Cincinnati i Ohio, død 8. | 200,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%BCrkshow | 2023-02-04 | Türkshow | ['Kategori:2004 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Köln', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 2004', 'Kategori:Tyrkisk kultur', 'Kategori:Tyske TV-kanaler'] | Türkshow, også skrevet TürkShow, er en privat tysk-tyrkisk reklamefinansiert TV-kanal som sender program på tysk og tyrkisk med tyrkere bosatt i Europa som målgruppe. Kanalen ble etablert i 2004, og har sitt hovedkontor i Köln i Tyskland.
Kanalen sender i hovedsak filmer, TV-serier og livsstilsprogrammer som gjenspeiler tyrkisk kultur. I bydelen Dellbrück i Köln produserer Türkshow sine egne nyhetssendinger, konserter og prateprogram. Programmene sendes i hovedsak på tyrkisk, men kanalen har som mål å ha tyve prosent av sine sendinger på tysk.Den 15. mars 2009 ble kanalen kortvarig stengt på grunn av økonomiske problemer. Türkshow ble regnet å nå 90 prosent av den tyrkiske befolkningen i Tyskland, og ble sendt gjennom kabel eller satellitt i det meste av Tyskland, deler av Europa og i Tyrkia. Fra 2014 ble kanalen sendt over Astra-satellittsystemet.
| Türkshow, også skrevet TürkShow, er en privat tysk-tyrkisk reklamefinansiert TV-kanal som sender program på tysk og tyrkisk med tyrkere bosatt i Europa som målgruppe. Kanalen ble etablert i 2004, og har sitt hovedkontor i Köln i Tyskland.
Kanalen sender i hovedsak filmer, TV-serier og livsstilsprogrammer som gjenspeiler tyrkisk kultur. I bydelen Dellbrück i Köln produserer Türkshow sine egne nyhetssendinger, konserter og prateprogram. Programmene sendes i hovedsak på tyrkisk, men kanalen har som mål å ha tyve prosent av sine sendinger på tysk.Den 15. mars 2009 ble kanalen kortvarig stengt på grunn av økonomiske problemer. Türkshow ble regnet å nå 90 prosent av den tyrkiske befolkningen i Tyskland, og ble sendt gjennom kabel eller satellitt i det meste av Tyskland, deler av Europa og i Tyrkia. Fra 2014 ble kanalen sendt over Astra-satellittsystemet.
== Programmer sendt på Türkshow ==
Kunsttempel er et egenprodusert program med klassisk musikk spilt av Kölns filharmoniske orkester.
Türkü Show er et egenprodusert musikk- og prateprogram.
Türkvizyon Şarkı Yarişması er en årlig sang- og musikkonkurranse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Türkshow, også skrevet TürkShow, er en privat tysk-tyrkisk reklamefinansiert TV-kanal som sender program på tysk og tyrkisk med tyrkere bosatt i Europa som målgruppe. Kanalen ble etablert i 2004, og har sitt hovedkontor i Köln i Tyskland. | 200,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Barbara_Tuchman | 2023-02-04 | Barbara Tuchman | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Historikere fra USA', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Barbara W. Tuchman (født Wertheim 30. januar 1912 i New York City i New York, død 6. februar 1989 i Greenwich i Connecticut) var en amerikansk historiker, forfatter og journalist.
Hennes gjennombrudd som en av Amerikas mest leste historikere kom i 1960-årene med The Guns of August, som gav henne Pulitzerprisen.
| Barbara W. Tuchman (født Wertheim 30. januar 1912 i New York City i New York, død 6. februar 1989 i Greenwich i Connecticut) var en amerikansk historiker, forfatter og journalist.
Hennes gjennombrudd som en av Amerikas mest leste historikere kom i 1960-årene med The Guns of August, som gav henne Pulitzerprisen.
== Bibliografi ==
1938: The Lost British Policy
1956: Bible and Sword: England and Palestine from the Bronze Age to Balfour
1958: The Zimmermann Telegram – om Zimmermanntelegrammet
1962: The Guns of August
1966: The Proud Tower: A Portrait of the World Before the War 1890–1914
1970: Stilwell and the American Experience in China, 1911–1945
1972: Notes from China
1978: A Distant Mirror: The Calamitous Fourteenth Century; oversatt til norsk som Et fjernt speil, det stormfulle 1300-tallet (1987)
1981: Practicing History
1984: The March of Folly: From Troy to Vietnam – A meditation on unwisdom (as distinct from stupidity) as a force in history
1988: The First Salute: A View of the American Revolution
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Barbara Tuchman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Barbara W. Tuchman på Internet Movie Database
(en) Barbara W. Tuchman hos American National Biography | Barbara W. Tuchman (født Wertheim 30. | 200,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pedro_Caro_y_Sureda | 2023-02-04 | Pedro Caro y Sureda | ['Kategori:Adelige spaniere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1811', 'Kategori:Fødsler i 1761', 'Kategori:Generaler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Palma de Mallorca', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pedro Caro y Sureda (født 2. oktober 1761, død 23. januar 1811) var en spansk adelsmann (3. marki av Romana, vanligvis benevnt som det) og general, mest kjent i ettertiden for hvordan han og hans underlagte spanske soldater i 1808 flyktet fra Danmark for å slutte seg til den spanske selvstendighetskrigen mot Frankrike.
| Pedro Caro y Sureda (født 2. oktober 1761, død 23. januar 1811) var en spansk adelsmann (3. marki av Romana, vanligvis benevnt som det) og general, mest kjent i ettertiden for hvordan han og hans underlagte spanske soldater i 1808 flyktet fra Danmark for å slutte seg til den spanske selvstendighetskrigen mot Frankrike.
== Bakgrunn og unge år ==
Han ble født i Palma de Mallorca, foreldrene var adelige og han fikk sin utdannelse i Frankrike. Ved farens død fikk han av kong Karl III av Spania en stilling i den spanske marinen. Han studerte så ved Universitetet i Salamanca og begynte ved Seminario de Nobles i Madrid. Som mange spanske offiserer fra Napoleonstiden tjenestegjorde Romana i sin ungdom på amerikansk side under den amerikanske uavhengighetskrigen. I 1783 deltok han i gjenerobringen av Menorca fra britene. I de siste månedene av krigen ble han beordret til å delta i blokaden av Gibraltar. Romana trakk seg tilbake fra det militære etter krigen mot britene og begynte å reise rundt i Europa. Mye tyder på at han ble utsendt som diplomat og spion, en virksomhet hvor hans kunnskap om andre språk var svært nyttig.
== Revolusjons- og Napoleonskrigene ==
Romana gikk tilbake til det militære i 1793 som oberst i kavaleriet og kjempet mot Frankrike i den første koalisjonskrigen. Han tjenestegjorde først under sin onkel, general Ventura Caro og ble forfremmet etter å ha utmerket seg som en dyktig offiser. Selv om krigen endte dårlig for Spania og landet måtte underkaste seg Frankrike, ble Romana utnevnt til teniente-general. Han ble utnevnt til kaptein-general i Catalonia i 1802 og kommandant for ingeniørkorpset i 1805.
Kong Karl IV av Spania ble under sterkt press fra Napoleon i 1807 ledet til å avgi en infanteridivisjon med veteraner til de franske styrkene i Tyskland. Romana ble utnevnt til kommandant over denne norddivisjonen (spansk: División del Norte) og i 1807 og 1807 gjorde styrken garnisjonstjeneste i Hamburg og senere i Danmark, under kommando av den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte.
== Flukten fra Danmark ==
Da den spanske selvstendighetskrigen brøt ut i 1807, hadde Romana hemmelige diskusjoner med britiske representanter for å få fraktet han og styrken hans tilbake til Spania. Grunnlaget for at divisjonens flukt ble en suksess blir i hovedsak tilskrevet Romanas evne til å skjule operasjonen og hans organisatoriske dyktighet. Den 27. august 1808 gikk minst 9 000 mann av divisjonens totale styrke på 15 000 mann ombord i britiske skip og unnslapp til Spania. Flukten medførte at Bernadottes styrke ble sterkt redusert i en kritisk periode for Frankrike under Napoleon.
General Romana og hans styrker ankom Santander for å forsterke fronten i Cantabria, og den 11. november 1808 fikk Romana kommando over arméen i Galicia. Det første slaget ble et sviende tap; styrken som ble kommandert av general Blake ble utslettet samme dag. Den 26. november tok Romana faktisk kommando over restene av styrken, totalt 6 000 mann.
Med denne styrke deltok han i trefninger for å dekke general John Moores retrett vestover til La Coruña. Med sine begrensede styrker utførte Romana mindre angrep på de franske styrkene i 1809. Disse angrepene var suksessfulle og hans styrker klarte å forstyrre de franske styrkene og nedkjempe isolerte garnisoner, som den i Villafranca del Bierzo. Etter det franske nederlaget ved Puente San Payo den 6. juni 1809 ga den franske marskalk Soult opp sitt forsøk på å gjenerobre Galicia. Da Soult rykket frem mot britene i Portugal brukte Romana anledningen og drev de franske styrkene ut av Asturias.
General Romana ble den 29. august 1809 utnevnt til den sentrale juntaen (spansk: Junta Suprema Central) og var med der inntil 1810. Han returnerte så til militære operasjoner under general Wellington, men døde plutselig den 23. januar 1811 mens han forberedte unnsetning av Badajoz. Ved siden av Castaños var Romana den spanske general som Wellington mest respekterte og stolte på. Ved nyheten om hans død skrev Wellington: «tapet av han er det største som saken kunne lide».
General Romana har blitt gitt æren for slottet ved Bendinat.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chandler, David G. (1995), The Campaigns of Napoleon, Simon & Schuster, ISBN 0-02-523660-1
Longford, Elizabeth. (1969) Wellington: The Years of The Sword. New York: Harper and Row Publishers
== Eksterne lenker ==
«Pedro Caro y Sureda, 3rd Marquis of la Romana», fra nettstedet napoleon-series.org (engelsk) | | kallenavn = | 200,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_seiling | 2023-02-04 | Europamesterskapet i seiling | ['Kategori:EM i seiling'] | Europamesterskapet i seiling ble arrangert første gang i 1966 i Malmö (470) , og arrangeres hvert år. Fra 2006 er det blitt arrangert mesterskap i RS:X (seilbrett).
| Europamesterskapet i seiling ble arrangert første gang i 1966 i Malmö (470) , og arrangeres hvert år. Fra 2006 er det blitt arrangert mesterskap i RS:X (seilbrett).
== Mesterskap ==
=== 470 ===
=== Brettseiling ===
== Referanser == | Europamesterskapet i seiling ble arrangert første gang i 1966 i Malmö (470) , og arrangeres hvert år. Fra 2006 er det blitt arrangert mesterskap i RS:X (seilbrett). | 200,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_BMX-sykling | 2023-02-04 | Europamesterskapet i BMX-sykling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i BMX-sykling'] | Europamesterskapet i BMX-sykling ble arrangert første gang i 1982 i Beek en Donk, og arrangeres hvert år. Fra 1996-2013 kjørtes det en sammenlagtkonkurranse med flere løp, men fra 2014 ble det gamle formatet gjeninnført.
| Europamesterskapet i BMX-sykling ble arrangert første gang i 1982 i Beek en Donk, og arrangeres hvert år. Fra 1996-2013 kjørtes det en sammenlagtkonkurranse med flere løp, men fra 2014 ble det gamle formatet gjeninnført.
== Mesterskap ==
== Eksterne lenker ==
Det europeiske sykkelforbundet
Reglement per 2014 | Europamesterskapet i BMX-sykling ble arrangert første gang i 1982 i Beek en Donk, og arrangeres hvert år. Fra 1996-2013 kjørtes det en sammenlagtkonkurranse med flere løp, men fra 2014 ble det gamle formatet gjeninnført. | 200,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skjeggestadbrua | 2023-02-04 | Skjeggestadbrua | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:2001 i Norge', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Broer på E18 (Norge)', 'Kategori:Broer åpnet i 2001', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kassebroer', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Veier i Holmestrand'] | Skjeggestadbrua (også kalt Mofjellbekken bru) er to parallelle motorveibruer på europavei 18 i Holmestrand kommune i Vestfold og Telemark. Bruene er 229 meter lange kassebruer i betong, med seks spenn på inntil 39 meter. Bruene med to kjørefelt hver ble bygget i 1998, men åpnet først for trafikk i 2001.
| Skjeggestadbrua (også kalt Mofjellbekken bru) er to parallelle motorveibruer på europavei 18 i Holmestrand kommune i Vestfold og Telemark. Bruene er 229 meter lange kassebruer i betong, med seks spenn på inntil 39 meter. Bruene med to kjørefelt hver ble bygget i 1998, men åpnet først for trafikk i 2001.
== Brukollaps februar 2015 ==
Den 2. februar 2015 ble begge bruene stengt på ubestemt tid etter at et leirras førte til svikt i flere brupilarer på det sørgående løpet. Etter en ukes undersøkelser konkluderte Statens vegvesen at det sørgående løpet måtte rives. Det ble utført to kontrollerte sprengninger av den skadde brua lørdag 21. februar og onsdag 25. mars.E18 var dermed stengt fra Bentsrudkrysset i sør til Islandkrysset i nord fra 2. februar til 26. juni 2015, noe som ga massiv trafikkøkning på lokale veier i området.Vegvesenet vurderte å åpne Holmestrandtunnelen for å bedre trafikksituasjonen for omkjøring. Tunnelen, som fra 1983 til 2001 ledet E18-trafikken utenom Holmestrand sentrum, ble stengt i 2012 for å brukes som anleggsvei av Jernbaneverket. Vegvesenet konkluderte 13. februar 2015 med at det ville ta for lang tid (5 måneder), og bli for dyrt (350 millioner) å åpne tunnelen igjen som omkjøringsvei.Det nordgående løpet ble reparert etter kollapsen, og gjenåpnet for toveis trafikk 26. juni 2015. Det sørgående løpet ble gjenåpnet med i ett felt 1. juli 2016 og begge felt 4. juli 2016.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
E18 Skjeggestad bruer - Prosjektside hos Statens vegvesen Arkivert 23. april 2015 hos Wayback Machine. | | bildeliste = | 200,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Got7 | 2023-02-04 | Got7 | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-04', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Sørkoreanske guttegrupper'] | Got7 var et koreansk boyband under JYP Entertainment. Det besto av syv medlemmer; lederen JB, Mark, Jackson, Jinyoung, Youngjae, BamBam og Yugyeom. De debuterte under JYP Entertainment i 2014. Got er presens perfektum av «get», og syv regnes som et lykketall, og meningen med navnet er at Got7 ønsker at alle har fått lykken. Got7s fans blir kalt «IGOT7». I 19. januar 2021 valgte de å slutte å være en del av JYPE.
Gruppen var multinasjonal med medlemmer fra Korea, Hongkong, USA og Thailand.
20. januar 2014 ga de ut sin første EP, Got It?. 22. oktober samme år debuterte de også i Japan med singelen «Around the World». Samme år ga de også ut EP-en Got Love og albumet Identify. I 2015 ga de ut EP-ene Just Right og Mad. I 2016 ga de ut Moriagatteyo, Flight Log : Departure, Flight Log: Turbulence, Home Run og Hey Yah. I 2017 ga de ut Flight Log: Arrival, My Swagger, 7 for 7 og Turn Up. I 2018 ga de ut Eyes on You, THE New Era, Present: YOU og Present: YOU & ME. I 2019 har de hittil gitt ut I Won't Let You Go, og et aktuelle med sitt nye minialbum som kommer ut 21. mai ved navnet SPINNING TOP: BETWEEN SECURITY & INSECURITY.
| Got7 var et koreansk boyband under JYP Entertainment. Det besto av syv medlemmer; lederen JB, Mark, Jackson, Jinyoung, Youngjae, BamBam og Yugyeom. De debuterte under JYP Entertainment i 2014. Got er presens perfektum av «get», og syv regnes som et lykketall, og meningen med navnet er at Got7 ønsker at alle har fått lykken. Got7s fans blir kalt «IGOT7». I 19. januar 2021 valgte de å slutte å være en del av JYPE.
Gruppen var multinasjonal med medlemmer fra Korea, Hongkong, USA og Thailand.
20. januar 2014 ga de ut sin første EP, Got It?. 22. oktober samme år debuterte de også i Japan med singelen «Around the World». Samme år ga de også ut EP-en Got Love og albumet Identify. I 2015 ga de ut EP-ene Just Right og Mad. I 2016 ga de ut Moriagatteyo, Flight Log : Departure, Flight Log: Turbulence, Home Run og Hey Yah. I 2017 ga de ut Flight Log: Arrival, My Swagger, 7 for 7 og Turn Up. I 2018 ga de ut Eyes on You, THE New Era, Present: YOU og Present: YOU & ME. I 2019 har de hittil gitt ut I Won't Let You Go, og et aktuelle med sitt nye minialbum som kommer ut 21. mai ved navnet SPINNING TOP: BETWEEN SECURITY & INSECURITY.
== Historie ==
=== Predebut ===
To av medlemmene, JB og Jinyoung (som da gikk under scenenavet Jr.), var i 2012 del av en prosjektduo kalt JJProject. De ga ut EP-en "Bounce" med tre sanger, før de gikk tilbake til idol-treningen for å forberede seg på debut med en større gruppe.
I 2013 var Mark, Jackson, BamBam og Yugyeom en del av episode 4 av reality-serien WIN: Who is Next.
=== 2014: Got it?, Got Love, Indentify og All Around the World ===
GOT7 ga ut sin første EP Got it? 20. januar 2014. Albumet klatret til en førsteplass på Billboards World Albums-liste og endte som nr. 2 på Gaon Album Chart. 16. januar debuterte de på sitt første TV-show, der de fremførste tittelsangen Girls Girls Girls på Mnets M!Countdown.
23. juni ga de ut sitt andre mini-album, Got Love. Samme dag ble også musikkvideoen til tittelsangen, A, tilgjengelig.
De kom tilbake med sitt første hele album i november 2014, kalt Identify. De ga også ut musikkvideoen for tittelsangen, Stop Stop It. Identify toppet Gaons ukentlige liste over albumsalg den første uken, og Stop Stop It klatret til en 4.-plass på Billboards liste World Digital Songs.
=== 2015: Love Train, MAD, Laugh Laugh Laugh og Just Right ===
I 2015 started de året med sin andre japanske utgivelse, minialbumet Love Train som de ga ut den 10. juni. Minialbumet besto av 2 sanger og 2 instrumentale versjoner; Love Train, O.M.G, Love Train (inst.) og O.M.G (inst.).13. juli kom de tilbake med sin første koreanske utgivelse i 2015, og ga ut minialbumet Just Right med tittelsangen av samme navn som skulle bli deres første store hit i Korea. Minialbumet besto av 6 sanger; Just Right, Before the Full Moon Rises, My Whole Body is Reacting, Nice, Mine og Back to Me. Musikkvideoen til Just Right er til dags dato deres mest sette musikkvideo på YouTube med 268 mill. views (d.d. 14/05/2019).23. september kom de ut med sin tredje japanske utgivelse Laugh Laugh Laugh. Minialbumet besto av 2 sanger og 2 instrumentale versjoner; Laugh Laugh Laugh, Be My Girl, Laugh Laugh Laugh (inst.) og Be My Girl (inst.).De kom ut med minialbumet MAD den 29. september, bare 6 dager etter sin japanske utgivelse. Et minialbum med 6 sanger og en musikkvideo til tittelsangen If You Do med en vibe helt annerledes enn sin forrige koreanske utgivelse Just Right, gitt ut bare to måneder tidligere.
== Medlemmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Got7 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Got7 på Apple Music
(en) Got7 på Discogs
(en) Got7 på MusicBrainz
(en) Got7 på Spotify
(en) Got7 på Songkick
(en) Got7 på Last.fm
(en) Got7 på Genius — sangtekster
(en) Got7 på AllMusic
Got7 på Twitter
Got7 på Facebook
Got7 på Instagram
Got7 på Instagram
Got7 på YouTube
Got7 på YouTube
Got7 på TikTok | Got7 var et koreansk boyband under JYP Entertainment. Det besto av syv medlemmer; lederen JB, Mark, Jackson, Jinyoung, Youngjae, BamBam og Yugyeom. | 200,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Bautista_(kommune) | 2023-02-04 | San Bautista (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | San Bautista er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Bautista.
| San Bautista er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Bautista.
== Viktige byer ==
== Historie ==
San Bautista ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Omar Negri (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_terrengsykling | 2023-02-04 | Europamesterskapet i terrengsykling | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i terrengsykling'] | Europamesterskapet i terrengsykling ble arrangert første gang i 1989 og arrangeres hvert år.
| Europamesterskapet i terrengsykling ble arrangert første gang i 1989 og arrangeres hvert år.
== Mesterskap ==
== Tidligere vinnere ==
=== Rundbane ===
==== Menn ====
SeniorUnder-23Junior
==== Kvinner ====
SeniorUnder-23Junior
=== Terreng eliminering ===
==== Menn ====
Senior
==== Kvinner ====
Senior
=== Utfor ===
==== Menn ====
SeniorJunior
==== Kvinner ====
SeniorJunior
=== Maraton ===
==== Menn ====
SeniorUnder-23
==== Kvinner ====
=== Parallellslalåm ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Blandet stafett ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) European Mountain Bike and Trials Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | ]] | 200,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole-Bj%C3%B8rn_Magnussen | 2023-02-04 | Ole-Bjørn Magnussen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Norske byoriginaler', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Ole-Bjørn Magnussen (født 23. desember 1934 i Oslo, død 11. januar 2015 samme sted) var en norsk byoriginal og billedkunstner. På 1980-tallet tok han pseudonymet «Torbjørn Hangårsta, - han går og er sta».
| Ole-Bjørn Magnussen (født 23. desember 1934 i Oslo, død 11. januar 2015 samme sted) var en norsk byoriginal og billedkunstner. På 1980-tallet tok han pseudonymet «Torbjørn Hangårsta, - han går og er sta».
== Bakgrunn ==
Magnussen vokste opp med sin enslige mor og ei søster i Munkerudveien 78. Moren var blitt invalid under andre verdenskrig, og mottok krigsskadeerstatning. Som 17-åring dro Magnussen til sjøs som dekksgutt. Han mønstret i tur og orden på fem skip, men ble til sist satt i land i Frankrike, hvorfra han måtte haike hjem. En tid bodde han med sin mor på Grünerløkka, før mor og sønn vendte tilbake til Nordstrand. Etter morens død laget han en figur i pappmasjé av moren i full størrelse, som han kledde opp med hennes klær.
== Samler og kunstner ==
På 1960-tallet var han ofte på jakt etter byggematerialer og andre ting som han kanskje kunne få bruk for. I tillegg produserte Magnussen billedkunst, helst med fettstift, eller han malte oljebilder på papp, treplater eller blikk.
Han var beskjeftiget med en rekke verk, deriblant «Engledassen» og «Mao».
«Engledassen» var en utedass utstyrt med englevinger bakpå. Den ble spent opp over en bekk på området hans med et vaiersystem og kran. Magnussen hadde konstruert det slik at han kunne manøvrere dassen langs vaieren opp og ned ved bekken.
Langs Ljanselvas sydlige bredd, på friområdet nedenfor gården Engersbråten, konstruerte Magnussen en installasjon av et par Moelvenbrakker, diverse tilbygg, anleggsmaskiner, varevogn fra Nasjonalforeningen for folkehelsen, campingvogn, styrhus og en rekke kunstinstallasjoner i og på bensinfat plassert rundt omkring i terrenget. Etter et innslag i fjernsynsserien «Norge Rundt», ble Ole-Bjørn i nærmiljøet omtalt som en amatørenes Kjartan Slettemark. Moelvenbrakkene ble fraktet dit på rekvirert kranbil etter utbyggingen på Holmlia tidlig på 1980-tallet.
Etter Magnussens død vedtok Plan- og bygningsetaten (PBE) i samråd med Brann- og redningsetaten å rive hele brakkekomplekset, som en mente representerte både ras- og brannfare. I begynnelsen av februar 2015 gikk Bymiljøetaten i gang med å rive og rydde opp i alle etterlatenskapene.
== Litteratur ==
Jenssen, Arne Vidar: En original har parkert sykkelen for godt (s. 4-5): Nordstrands Blad nr. 2. Torsdag 22. januar 2015.
Trosvik, Kristin: Nå skal Ole-Bjørns brakkebygg rives. Nordstrands Blad nr. 4. Torsdag 28. januar 2015. | Ole-Bjørn Magnussen (født 23. desember 1934 i Oslo, død 11. | 200,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Jacinto_(kommune) | 2023-02-04 | San Jacinto (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | San Jacinto er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Jacinto.
| San Jacinto er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Jacinto.
== Viktige byer ==
== Historie ==
San Jacinto ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Raúl Detomasi (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Ram%C3%B3n_(kommune) | 2023-02-04 | San Ramón (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | San Ramón er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Ramón.
| San Ramón er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter San Ramón.
== Viktige byer ==
== Historie ==
San Ramón ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcaldesa) i kommunen er Beatriz Lamas (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_terrengl%C3%B8p | 2023-02-04 | Europamesterskapet i terrengløp | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i terrengløp', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1994'] | Europamesterskapet i terrengløp ble arrangert første gang i 1994 i Alnwick, og arrangeres hvert år.
| Europamesterskapet i terrengløp ble arrangert første gang i 1994 i Alnwick, og arrangeres hvert år.
== Mesterskap ==
== Mestere ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) European Cross Country Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Resultater | Europamesterskapet i terrengløp ble arrangert første gang i 1994 i Alnwick, og arrangeres hvert år. | 200,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Luc%C3%ADa_(kommune) | 2023-02-04 | Santa Lucía (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Santa Lucía er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Santa Lucía.
| Santa Lucía er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Santa Lucía.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Santa Lucía ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Raúl Estramil (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fred_A._Hartley_jr. | 2023-02-04 | Fred A. Hartley jr. | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra New Jersey', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hudson County i New Jersey', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Fred Allan Hartley jr. (1902–1969) var en amerikansk politiker. Han var medlem av Representantenes hus fra 1929 til 1949, valgt fra Newark-området i New Jersey. Han tilhørte Det republikanske parti. Hartley huskes best for lovforslaget han fremmet sammen med senator Robert Taft, som innskrenket fagforeningenes makt.
| Fred Allan Hartley jr. (1902–1969) var en amerikansk politiker. Han var medlem av Representantenes hus fra 1929 til 1949, valgt fra Newark-området i New Jersey. Han tilhørte Det republikanske parti. Hartley huskes best for lovforslaget han fremmet sammen med senator Robert Taft, som innskrenket fagforeningenes makt.
== Liv og virke ==
Han vokste opp i det nordlige New Jersey. Foreldrene var fiskegrossist Fred Allan Hartley sr. og Frances Alice Hartley. Han gikk college ved Rutgers University. Han stiftet familie tidlig, så i stedet for å studere videre, ble han valgt til sjef for bibliotekvesenet i Kearny, bare 19 år gammel, og til sjef for politi- og brannvesenet året etter.I 1928 ble han valgt inn i Representantenes hus ved et svært jevnt valg. Som 27-åring var Hartley det yngste medlemmet av Kongressen. Hartley var en av relativt få republikanere som ble gjenvalgt under hele den store depresjonen og den andre verdenskrig. Han var isolasjonist i utenrikspolitikken. I sin siste valgperiode (1947–1949) ledet han husets komité for utdannelse og arbeid.
Hartley var bekymret for etterkrigstidens mange arbeidskonflikter, som han mente truet den økonomiske og politiske stabiliteten. Det var også en gryende uro for kommunistisk innflytelse i USA.Ved mellomvalgene i 1946 vant republikanerne flertallet i Kongressen for første gang siden 1930. Sammen med senator Robert Taft, formann i Senatets komité for arbeid og offentlig velferd, fremmet Hartley i 1947 et lovforslag som begrenset fagforeningenes politiske innflytelse, for eksempel ved valgkampbidrag, og forbød visse aksjonsformer. Med støtte fra konservative sørstatsdemokrater ble loven vedtatt og stadfestet på tross av den demokratiske presidenten Harry S. Trumans veto.Hartley stilte ikke til gjenvalg til Representantenes hus i 1948. Han gikk til næringslivet som konsulent, men skrev en bok og holdt foredrag til forsvar for sin berømte lov.Historiker R. Alton Lee, som skrev sin doktorgradsavhandling om Taft og Hartleys lov, mener at Hartley overdrev sin egen rolle i lovarbeidet.I 1954 tok Hartley avstand fra republikanernes senatorkandidat, Clifford P. Case, som han mente var for liberal. Det ble avgitt 7 025 stemmer til Hartley, noe som nesten kostet Case valgseieren mot demokratene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fred A. Hartley Jr. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fred A. Hartley jr. hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Fred A. Hartley jr. hos American National Biography | Fred Allan Hartley jr. (1902–1969) var en amerikansk politiker. | 200,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Rosa_(kommune_i_Canelones) | 2023-02-04 | Santa Rosa (kommune i Canelones) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Santa Rosa er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Santa Rosa.
| Santa Rosa er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Santa Rosa.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Santa Rosa ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Gretel Ferrari (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lundamo_Idrettslag | 2023-02-04 | Lundamo Idrettslag | ['Kategori:1922 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1922', 'Kategori:Fotballag i Trøndelag', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1922', 'Kategori:Idrettslag i Trøndelag', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Skiklubber i Norge', 'Kategori:Skøyteklubber i Trøndelag', 'Kategori:Sport i Melhus', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Trøndelagstubber'] | Lundamo Idrettslag (stiftet 12. januar 1922) er et idrettslag fra Lundamo i Melhus i Trøndelag, som driver med fotball, friidrett, håndball og skiidrett.
| Lundamo Idrettslag (stiftet 12. januar 1922) er et idrettslag fra Lundamo i Melhus i Trøndelag, som driver med fotball, friidrett, håndball og skiidrett.
== Idretter ==
=== Fotball ===
A-laget i fotball for menn rykket etter 2010-sesongen ned fra 5. divisjon.
Etter to sesonger i 6. divisjon og to sesonger uten seriespill har fotballgruppa foran 2015-sesongen, dannet et samarbeidslag med Flå Idrettslag og Hovin Idrettslag i 5. divisjon.
== Kjente utøvere ==
Anne Kjersti Kalvå, langrenn
Marit Bjørgen, terrengløp
Tom Kåre Svegård Nikolaisen, håndball
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Lundamo Idrettslag (stiftet 12. januar 1922) er et idrettslag fra Lundamo i Melhus i Trøndelag, som driver med fotball, friidrett, håndball og skiidrett. | 200,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sauce_(kommune) | 2023-02-04 | Sauce (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Sauce er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Sauce.
| Sauce er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Sauce.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Sauce ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Rubens Ottonello (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soca_(kommune) | 2023-02-04 | Soca (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Soca er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Soca.
| Soca er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Soca.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Soca ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Guillermo Burgueño (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yeshe_De | 2023-02-04 | Yeshe De | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Buddhisme i Tibet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Nanam Yeshé Dé (tibetansk: སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, wylie: sna nam zang ye shes sde, 8.-9. århundre e.Kr.) var en Lotsawa – en innfødt tibetansk oversetter innenfor tibetansk buddhisme. Han tilhørte den første bølgen av skolen nyingma, som startet i det 7. århundre og fortsatte frem til tilsynekomsten av Atisha.
Totalt bidro han til oversettelsen av mer enn 300 tekster til tibetansk.
| Nanam Yeshé Dé (tibetansk: སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, wylie: sna nam zang ye shes sde, 8.-9. århundre e.Kr.) var en Lotsawa – en innfødt tibetansk oversetter innenfor tibetansk buddhisme. Han tilhørte den første bølgen av skolen nyingma, som startet i det 7. århundre og fortsatte frem til tilsynekomsten av Atisha.
Totalt bidro han til oversettelsen av mer enn 300 tekster til tibetansk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi hos Treasures of Life | Nanam Yeshé Dé (tibetansk: སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, wylie: sna nam zang ye shes sde, 8.-9. | 200,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Su%C3%A1rez_(kommune) | 2023-02-04 | Suárez (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Suárez er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Joaquín Suárez.
| Suárez er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Joaquín Suárez.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Suárez ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Leandro D'Andrea (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tala_(kommune) | 2023-02-04 | Tala (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Tala er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Tala.
| Tala er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Tala.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Tala ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Mario Pérez (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_vannpolo | 2023-02-04 | Europamesterskapet i vannpolo | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europamesterskap', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1926', 'Kategori:Vannpoloturneringer'] | Europamesterskapet i vannpolo ble arrangert første gang i 1926 i Budapest, og arrangeres annenhvert år.
| Europamesterskapet i vannpolo ble arrangert første gang i 1926 i Budapest, og arrangeres annenhvert år.
== Menn ==
== Kvinner ==
== Eksterne lenker ==
Sports123 Arkivert 17. januar 2014 hos Wayback Machine.
Winning Squads & Stats | Europamesterskapet i vannpolo ble arrangert første gang i 1926 i Budapest, og arrangeres annenhvert år. | 200,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toledo | 2023-02-04 | Toledo | ['Kategori:39°N', 'Kategori:4°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Castilla-La Mancha', 'Kategori:Kommuner i Castilla-La Mancha', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Toledo (provins)', 'Kategori:Verdensarven i Spania'] | Toledo er en by i Spania, 70 km sør for Madrid. Byen er hovedstedet i provinsen Toledo, og i 1986 ble byen satt opp på UNESCOs liste over verdensarven for sin omfattende og storslåtte kulturelle historie som en av det spanske rikets tidligere hovedsteder. Toledo har vært bebodd siden bronsealderen, og mange historiske begivenheter har funnet sted her. Fra romertid het byen Toletum. Etter at vestgoterne ble drevet ut av Gallia i 507, ble Toledo gradvis (under herskere som Teudis og Athanagild, mellom 527 og 567) deres nye hovedstad. Den fungerte som dette til maurerne la hele Den iberiske halvøy under seg fra 711.
I middelalderen var byen kjent for sine flinke kniv- og sverdsmeder som brukte damascenerstål i klingene. Metoden ga våpen og redskaper som tålte mye bruk uten å knekke og beholdt skarpheten lenge. Toledoklinge kan derfor betraktes som et tidlig varemerke som sto for kvalitet.
I 2008 hadde byen et innbyggertall på 80 810, og tar årlig i mot tusener av besøkende turister.
| Toledo er en by i Spania, 70 km sør for Madrid. Byen er hovedstedet i provinsen Toledo, og i 1986 ble byen satt opp på UNESCOs liste over verdensarven for sin omfattende og storslåtte kulturelle historie som en av det spanske rikets tidligere hovedsteder. Toledo har vært bebodd siden bronsealderen, og mange historiske begivenheter har funnet sted her. Fra romertid het byen Toletum. Etter at vestgoterne ble drevet ut av Gallia i 507, ble Toledo gradvis (under herskere som Teudis og Athanagild, mellom 527 og 567) deres nye hovedstad. Den fungerte som dette til maurerne la hele Den iberiske halvøy under seg fra 711.
I middelalderen var byen kjent for sine flinke kniv- og sverdsmeder som brukte damascenerstål i klingene. Metoden ga våpen og redskaper som tålte mye bruk uten å knekke og beholdt skarpheten lenge. Toledoklinge kan derfor betraktes som et tidlig varemerke som sto for kvalitet.
I 2008 hadde byen et innbyggertall på 80 810, og tar årlig i mot tusener av besøkende turister.
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pando_(kommune) | 2023-02-04 | Pando (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones'] | Pando er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Pando.
| Pando er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Pando.
== Geografi ==
Pando grenser i nord mot Sauce, i øst mot Empalme Olmos og Salinas, i sør mot Ciudad de la Costa og Nicolich, og i vest mot Suárez og Barros Blancos.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Pando ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Martín Barindelli (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colonia_Nicolich_(kommune) | 2023-02-04 | Colonia Nicolich (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Colonia Nicolich eller Nicolich er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Colonia Nicolich.
| Colonia Nicolich eller Nicolich er en kommune (spansk: municipio) i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Colonia Nicolich.
== Geografi ==
Colonia Nicolich grenser i nord mot Barros Blancos og Pando, i øst mot Ciudad de la Costa, i sør mot Paso Carrasco, og i vest mot Montevideo-departementet.
== Viktige byer ==
== Historie ==
Nicolich ble grunnlagt 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Rubén Moreno (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 200,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Palm | 2023-02-04 | Bertil Palm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Bertil Palm (født 7. mai 1921, død 17. april 1989) var en svensk fotballspiller. Palm, som var midtbanespiller, spilte i Allsvenskan 1945 til 1947 for Helsingborgs IF, samt for Råå IF fra 1950 til 1952.Palm spilte også en landskamp for Sverige, i 1950.
| Bertil Palm (født 7. mai 1921, død 17. april 1989) var en svensk fotballspiller. Palm, som var midtbanespiller, spilte i Allsvenskan 1945 til 1947 for Helsingborgs IF, samt for Råå IF fra 1950 til 1952.Palm spilte også en landskamp for Sverige, i 1950.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | | fsted = | 200,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_P%C3%A5lsson | 2023-02-04 | John Pålsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | John Pålsson er en svensk tidligere fotballspiller. Pålsson spilte 15 kamper for Råå IF i Allsvenskan fra 1950 til 1952.
| John Pålsson er en svensk tidligere fotballspiller. Pålsson spilte 15 kamper for Råå IF i Allsvenskan fra 1950 til 1952.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | John Pålsson er en svensk tidligere fotballspiller. Pålsson spilte 15 kamper for Råå IF i Allsvenskan fra 1950 til 1952. | 200,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Sandin | 2023-02-04 | Harry Sandin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Harry Sandin er en svensk tidligere fotballspiller. Sandin spilte en kamp for Råå IF i Allsvenskan i 1951/52-sesongen.
| Harry Sandin er en svensk tidligere fotballspiller. Sandin spilte en kamp for Råå IF i Allsvenskan i 1951/52-sesongen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Harry Sandin er en svensk tidligere fotballspiller. Sandin spilte en kamp for Råå IF i Allsvenskan i 1951/52-sesongen. | 200,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boris_Stenberg | 2023-02-04 | Boris Stenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Boris Stenberg (født 1922 eller 1923, død 2009) var en svensk fotballspiller. Stenberg spilte for Råå IF da klubben nådde sin høyde på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, og var på laget som vant Svenska Cupen 1948. Stenberg har også spilt 33 kamper for Råå IF i Allsvenskan, og tok sølv i Allsvenskan med klubben i 1950/51-sesongen.
| Boris Stenberg (født 1922 eller 1923, død 2009) var en svensk fotballspiller. Stenberg spilte for Råå IF da klubben nådde sin høyde på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, og var på laget som vant Svenska Cupen 1948. Stenberg har også spilt 33 kamper for Råå IF i Allsvenskan, og tok sølv i Allsvenskan med klubben i 1950/51-sesongen.
== Meritter ==
Svenska Cupen: 1948
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Boris Stenberg (født 1922 eller 1923, død 2009) var en svensk fotballspiller. Stenberg spilte for Råå IF da klubben nådde sin høyde på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, og var på laget som vant Svenska Cupen 1948. | 200,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_fem_dhy%C4%81nibuddhaer | 2023-02-04 | De fem dhyānibuddhaer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-03', 'Kategori:Vajrayana'] | De fem dhyānibuddhaer (kinesisk: 金刚界五智如来 / 五方佛) er innenfor buddhismen betegnelsen på fem ulike personifiseringer eller representasjoner av fem kvaliteter av Buddha. De er å finne innenfor retningen Vajrayāna eller esoterisk buddhisme, hvor de ofte er fremstilt i mandalaer. De er grunnleggende objekter for dyrkelse innenfor Shingon-shū, en tantrisk retning som ble grunnlagt i Japan av Kūkai i året 807 e.Kr.
De fem dhyānibuddhaene er:
Vairocana
Akṣobhya
Amitābha
Ratnasaṃbhava
Amoghasiddhi | De fem dhyānibuddhaer (kinesisk: 金刚界五智如来 / 五方佛) er innenfor buddhismen betegnelsen på fem ulike personifiseringer eller representasjoner av fem kvaliteter av Buddha. De er å finne innenfor retningen Vajrayāna eller esoterisk buddhisme, hvor de ofte er fremstilt i mandalaer. De er grunnleggende objekter for dyrkelse innenfor Shingon-shū, en tantrisk retning som ble grunnlagt i Japan av Kūkai i året 807 e.Kr.
De fem dhyānibuddhaene er:
Vairocana
Akṣobhya
Amitābha
Ratnasaṃbhava
Amoghasiddhi | De fem dhyānibuddhaer (kinesisk: 金刚界五智如来 / 五方佛) er innenfor buddhismen betegnelsen på fem ulike personifiseringer eller representasjoner av fem kvaliteter av Buddha. De er å finne innenfor retningen Vajrayāna eller esoterisk buddhisme, hvor de ofte er fremstilt i mandalaer. | 200,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shravasti | 2023-02-04 | Shravasti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Indias historie', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-03', 'Kategori:Uttar Pradesh'] | Shravasti (sanskrit: Śrāvastī), også kjent som Sāvatthī på pāli, er en historisk by i det gamle India og en av de seks store byene i landet i Gautama Buddhas levetid. Byen var hovedsete i kongedømmet Kosala fra det 6. århundre f.Kr. til det 6. århundre e.Kr. Byen befinner seg i det fruktbare nordindiske lavlandet i distriktet Shravasti i den indiske delstaten Uttar Pradesh. | Shravasti (sanskrit: Śrāvastī), også kjent som Sāvatthī på pāli, er en historisk by i det gamle India og en av de seks store byene i landet i Gautama Buddhas levetid. Byen var hovedsete i kongedømmet Kosala fra det 6. århundre f.Kr. til det 6. århundre e.Kr. Byen befinner seg i det fruktbare nordindiske lavlandet i distriktet Shravasti i den indiske delstaten Uttar Pradesh. | Shravasti (sanskrit: Śrāvastī), også kjent som Sāvatthī på pāli, er en historisk by i det gamle India og en av de seks store byene i landet i Gautama Buddhas levetid. Byen var hovedsete i kongedømmet Kosala fra det 6. | 200,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stine_Loe_Jenssen | 2023-02-04 | Stine Loe Jenssen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Personer fra Førde kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Stine Loe Jenssen (født 28. april 1970 i Bodø) er norsk fotokunstner og kommunikolog.
| Stine Loe Jenssen (født 28. april 1970 i Bodø) er norsk fotokunstner og kommunikolog.
== Barndom og bakgrunn ==
Hun vokste opp i Førde i Sogn og Fjordane sammen med sin mor, far, eldre søster og yngre bror. Fotograf Olai Fauske (1887-1944), som drev atelier «O. Fauske» i Førde mellom 1912 og 1944, var hennes grandonkel. Etter Olais død forandret hennes besteforeldre, Ingrid Fauske Grov og John Grov, firmanavnet til «Førde Fotoatelier», og drev det til 1961. Arven etter O. Fauske og besteforeldrenes atelier, ble starten på interessen for fotografi.
== Utdannelse og arbeid ==
Selv studerte hun pedagogikk og har mastergrad i internasjonal markedsføring fra Høgskolen i Buskerud (HiBu) (nå USN) på Hønefoss. Etter endt utdannelse arbeidet hun i perioden 1996-2009 i norsk næringsliv. Hun er også utdannet kommunikolog ved Skandinavisk Institutt for Kommunikologi. Etter en periode med sykdom begynte hun i 2007 på ny å fatte interesse for fotografi. I 2010 startet hun sin egen virksomhet under navnet «SLJ Photography». Hun har studert hos fotografer som Morten Krogvold, Robert Sannes, Joyce Tenneson, Claire Rosen, Cig Harvey, Willam Ropp og Deborah Turbeville. I 2010 hadde hun sin første separatutstilling på Galleri Fengselet på Hønefoss. Utstillingen FREE - A journey of the mind var en serie selvportretter knyttet til mental ubalanse, og kampen knyttet til å leve med sykdommen. Prosjektet ble gjennomført med Elisabeth Aanes og Joyce Tenneson som mentorer.
== Samfunnsengasjement ==
Loe Jenssen har også vist stor interesse for samfunnets holdninger til psykisk helse. Hun har engasjert seg for å skape større åpenhet og mer kunnskap om mental helse, og har selv vært åpen om egne helseproblemer. I 2013 hadde hun utstillingen The Child Motif, inspirert av Carl Gustav Jungs tanker om barnet som symbol. Utstillingen ble vist på Deichmanske bibliotek i Oslo i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse (10. oktober), med fokus på å se hverandre og gjøre en forskjell.
== Prosjekter og utmerkelser ==
Hun har deltatt i internasjonale prosjekter blant annet The View Project, i 2010 og HOME..IS WHERE THE CAMERA IS (2011). Hun har mottatt hederlig omtale ved The Worldwide Photography Gala Awards, Interregional Photographic Competition, hvor hun flere ganger har vært finalist.
== Separatutstillinger ==
FREE - A journey of the mind (2010)
The Child Motif (2013)
LYS på MØRKE (2019)
== Bokutgivelser ==
Hun har gitt ut flere fotokunstbøker:
I utvalg:
FREE - A journey of the mind (2010)
Within Transitions (2011)
The Child Motif (2012)
City of Souls (2014)
Return to SELF (2016)
Outside of Time (2017)
Dushà - Great Russian Soul, Mystifying Russian Soul (2019)
LYS på MØRKE (2019) ISBN 9788269175806
== Kilder ==
Preus Museum: Register over norske fotografer og fotografiske samlinger.
Norske fotografer i amerikansk fotoprosjekt Arkivert 4. februar 2015 hos Wayback Machine.
The View Project Lansert
PhotoPlace Gallery, HOME...is where the camera is
Darkroom in Northern Light Photographer Stine Loe Jenssen project FREE
Verdensdagen for Psykisk Helse: Stress I arbeidslivet
Romerikes Blad: Hva skjer? Se hverandre – gjør en forskjell
Ditt Oslo: Musikk og kunst på verdensdagen
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
LYS på MØRKE
The View Project
HOME..IS WHERE THE CAMERA IS
USN Universitetet i Sør-Øst Norge (Tidligere HIBU og SLHK) Arkivert 17. februar 2015 hos Wayback Machine.
Skandinavisk Institutt for Kommunikologi | Stine Loe Jenssen (født 28. april 1970 i Bodø) er norsk fotokunstner og kommunikolog. | 200,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Grinde | 2023-02-04 | Birger Grinde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. august', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske flyveledere', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Norske flyvere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Personer ved Little Norway', 'Kategori:Stubber 2017-08'] | Birger Grinde (født 7. september 1908, død 23. august 1998) var lufttrafikkinspektør i Luftfartsdirektoratet.
Grinde ble utdannet som flyger ved Marinens flyveskole og fikk flygervingen i 1931. Han ble ansatt i DNL i 1937 og fløy innlandsrutene med Junkers Ju 52 i årene før annen verdenskrig. Høsten 1939 ble han beordret som nestkommanderende ved Marinens 3. flyavdeling på Skattøra, og deltok i 1940 i kampene ved Narvik, før han måtte overlevere Skattøra flystasjon til tyskerne. Etter at kampene i Norge var over kom han seg først over til Sverige, og siden til England. Under krigen var han først instruktør i Little Norway. Fra 1942 var han tilknyttet 333 skvadron i Storbritannia og fløy bl.a. Catalina. Etter krigen ble han ansatt som lufttrafikkinspektør i Luftfartsdirektoratet. Grinde var norsk rådsrepresentant ved den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAO i periodene 1953-56 og 1971-74. Han gikk av med pensjon fra stillingen som lufttrafikksjef i Luftfartsverket høsten 1978.
| Birger Grinde (født 7. september 1908, død 23. august 1998) var lufttrafikkinspektør i Luftfartsdirektoratet.
Grinde ble utdannet som flyger ved Marinens flyveskole og fikk flygervingen i 1931. Han ble ansatt i DNL i 1937 og fløy innlandsrutene med Junkers Ju 52 i årene før annen verdenskrig. Høsten 1939 ble han beordret som nestkommanderende ved Marinens 3. flyavdeling på Skattøra, og deltok i 1940 i kampene ved Narvik, før han måtte overlevere Skattøra flystasjon til tyskerne. Etter at kampene i Norge var over kom han seg først over til Sverige, og siden til England. Under krigen var han først instruktør i Little Norway. Fra 1942 var han tilknyttet 333 skvadron i Storbritannia og fløy bl.a. Catalina. Etter krigen ble han ansatt som lufttrafikkinspektør i Luftfartsdirektoratet. Grinde var norsk rådsrepresentant ved den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAO i periodene 1953-56 og 1971-74. Han gikk av med pensjon fra stillingen som lufttrafikksjef i Luftfartsverket høsten 1978.
== Referanser == | Birger Grinde (født 7. september 1908, død 23. | 200,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francisca | 2023-02-04 | Francisca | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Francisca er et spansk og portugisisk kvinnenavn. Navnet er vanlig i mange land med spansk og portugisisk språk.
| Francisca er et spansk og portugisisk kvinnenavn. Navnet er vanlig i mange land med spansk og portugisisk språk.
== Etymologi ==
Francisca er dannet som en feminin form av latinske Franciscus, «franskmann».
Fracisca er en brasiliansk variant av navnet. Francis og Françoise er franske former av navnet, og Frances er en engelsk form av navnet.
== Utbredelse ==
Francisca er vanlig i mange land med spansk og portugisisk språk. I Brasil er varianten Fracisca svært mye brukt. Francis, Françoise og Frances er andre utbredte former.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Francisca og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Maria Francisca av Portugal (1800–1834), portugisisk prinsesse
Francisca av Brasil (1824–1898), portugisisk-brasiliansk prinsesse
Francisca Ballesteros (født 1969), spansk seriemorder
Francisca Valenzuela (født 1987), amerikansk-chilensk sanger
Francisca Undurraga (født 1987), chilensk modell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Francisca
(en) Think Baby Names: Francisca | Francisca er et spansk og portugisisk kvinnenavn. Navnet er vanlig i mange land med spansk og portugisisk språk. | 200,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vivianes_kamp | 2023-02-04 | Vivianes kamp | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Israelske filmer', 'Kategori:Sølvspeilet-vinnere'] | Vivianes kamp (originalt: Gett) er en israelsk film fra 2014, skrevet og regissert av søskenparet Ronit og
Shlomi Elkabetz. Ronit Elkabetz spiller hovedrollen som «Viviane Amsalem», som prøver å bli skilt fra ektemannen «Shimon». For at skilsmissen skal bli godkjent av rabbiene må «Shimon» godkjenne skilsmissen, noe han nekter å gjøre.
Vivianes kamp vant hovedprisen under Film fra sør 2014. Den ble også nominert til Golden Globe for beste utenlandske film.
| Vivianes kamp (originalt: Gett) er en israelsk film fra 2014, skrevet og regissert av søskenparet Ronit og
Shlomi Elkabetz. Ronit Elkabetz spiller hovedrollen som «Viviane Amsalem», som prøver å bli skilt fra ektemannen «Shimon». For at skilsmissen skal bli godkjent av rabbiene må «Shimon» godkjenne skilsmissen, noe han nekter å gjøre.
Vivianes kamp vant hovedprisen under Film fra sør 2014. Den ble også nominert til Golden Globe for beste utenlandske film.
== Handling ==
Viviane Amsalem har vært gift med ektemannen sin, Elisha, i over tjue år. Hun går til en religiøs domstol for å få et dokument fordi de ikke er bosatt sammen, og hun ønsker ikke lenger å være gift med ham. Men Elisha håper fremdeles på å bli gjenforent med sin kone, og ber henne om å flytte tilbake til ham. Rettenes domstol beordrer en prøve-gjenforening for ekteparet, som Viviane forsøker å følge. Men etter en rekke forsøk på å etterkomme pålegget, er uenighetene i ekteskapet så alvorlige at Viviane insisterer på separasjon og skilsmisse-saken begynner.
I løpet av flere år sliter Viviane med å få bekreftet skilsmissen, og ektemannen hennes gjør sitt beste for å forhindre hele prosessen. Selv om Elisha forsøker å bevise at han er en god ektemann og en religiøs person, avslører vitner at Elisha er hevngjerrig og smålig og at Viviane faktisk har vært misfornøyd med ham i flere år. Etter at broren til Elisha, som fungerer som hans representant, beskylder Vivianes advokat, Carmel Ben-Tovim, for å være forelsket i henne, feirer de to brødrene og Elisha forsøker å unngå videre rettsmøter.
Men Elisha blir deretter anklaget for å ha vist forakt for rettssaken, og han sier seg til slutt enige i at han går med på å skille seg fra sin kone hvis det rabbinske panelet beordrer ham til det. Men når de gjør dette, nekter han imidlertid å gå med på skilsmissen. Viviane ber om hjelp og barmhjertighet fra domstolen, men de forteller at de ikke kan gjøre mer for å hjelpe henne.
== Skuespillere ==
Ronit Elkabetz som Viviane Amsalem
Simon Abkarian som Elisha Amsalem
Menashe Noy som Carmel Ben-Tovim
Sasson Gabai som Rabbi Shimon Amsalem
Rami Danon soms Rabbi Danino.
Roberto Pollak som Rabbi Abraham
Eli Gornstein som Rabbi Salomon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Vivianes kamp på Internet Movie Database
(sv) Vivianes kamp i Svensk Filmdatabas
(da) Vivianes kamp i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Vivianes kamp på Allociné
(nl) Vivianes kamp på MovieMeter
(en) Vivianes kamp på AllMovie
(en) Vivianes kamp på Turner Classic Movies
(en) Vivianes kamp på Rotten Tomatoes
(en) Vivianes kamp på Metacritic
(en) Vivianes kamp på Box Office Mojo | Vivianes kamp (originalt: Gett) er en israelsk film fra 2014, skrevet og regissert av søskenparet Ronit og | 200,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Riseth | 2023-02-04 | Fredrik Riseth | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:U23-verdensmestere i langrenn'] | Fredrik Riseth (født 15. september 1995) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Byåsen IL. Han ble juniorverdensmester på sprint i 2015 og U23-verdensmester på sprint i 2017.
| Fredrik Riseth (født 15. september 1995) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Byåsen IL. Han ble juniorverdensmester på sprint i 2015 og U23-verdensmester på sprint i 2017.
== Idrettskarriere ==
Riseth deltok på Byåsens tredjelag i 3 x 10 km stafett ved NM på ski 2014, sammen med Sivert Grøtan Eriksen og Johannes Høsflot Klæbo. Disse gikk inn til 15.-plass på stafetten, til tross for at alle tre var juniorer.Ved Junior-VM på ski 2015 vant han klassisk sprint, foran russiske Alexander Bakanov og Riseths lagkamerat Johannes Høsflot Klæbo.
Ved U23-VM på ski 2017 vant han igjen gull på klassisk sprint, foran en annen russer ved navn Aleksandr Bolsjunov. Joachim Aurland fra Norge på bronseplass. Under NM på ski 2018 ble han nr. 3 på klassisk sprint.
Han deltok i til sammen sju verdenscuprenn, alle i sprint, og hans beste plassering ble en sjuendeplass i klassisk sprint i Drammen i mars 2018. Han la opp i 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Riseth – FIS (langrenn)
(en) FIS - resultatoversikt Skandinavisk cup | Fredrik Riseth (født 15. september 1995) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Byåsen IL. | 200,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsberg | 2023-02-04 | Kongsberg | ['Kategori:59,6°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kongsberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
| Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i landskapet Buskerud i nåværende Viken fylke. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 27 013 innbyggere (pr. 1. januar 2016). Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen.
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK . De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), FMC Technologies og Kongsberg Automotive.Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden ('Vestsia') er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon.
Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
== Areal og befolkning ==
I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det 24 738 innbyggere. De fleste innbyggerne bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk.
Kongsberg er Norges 6. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Sarpsborg, Skien, Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har 22 568 innbyggere og et areal på 13,73 km² per 1. januar 2022.
=== Gater og veier ===
Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater
== Historie ==
I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde Viken (eller Vika). Fra middelalderen lå området i Akershus len, som fra 1600-tallet ble videreført som Akershus stiftamt frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i Buskerud amt, et underamt til Akershus.
=== 1600-tallet ===
Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624 etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.Til Kongsberg Sølvverk hentet Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz. I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær.
Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (Knappschaft) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne løkkejordbruk var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (Oberberghauptmann) ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen.
Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg.
=== 1700-tallet ===
Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Gjellebekk skanse på Lierskogen og ved Norderhov på Ringerike.
Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning. I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki, der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719, og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.
Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby.
Imidlertid var kirkegården helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte legen Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som bergmedicus (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden alen dybt i jorden.» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i Forsøg til en medicinsk topographie over bergstaden Kongsberg, utgitt i København i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel gjeld hos leverandørene. Kostholdet var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble poteter og sild vanlig, men ennå var melmat og vassvelling det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en slede med torsk fanget i fjorden. Berglegen nevner skjørbuk, diaré, forstoppelse og parasitter som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og yrkesskader. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.1600-tallets selvforsyning var ikke lenger mulig. De små inngjerdede løkkene der bergmannsfamiliene hadde avlet litt korn og nok høy til en ku som skaffet frisk melk, var solgt eller pantsatt til leverandørene for å gjøre opp gjeld. Byens borgerskap satt på det meste av jorden og satte opp sommerhus på løkkene. Slik kunne de unnslippe den usunne byluften i sommervarmen. Røyk hang over byen når ertsen ble røstet. Røstingen skjedde i åpne ovner med malm og trekull lagt lagvis over veden nederst. Slik drev man svovelen ut av malmen. Den svovelholdige røyken herdet tømmeret og gjorde husene holdbare, men var plagsom for folk med luftveissykdommer. Arbeiderfamiliene trykket seg sammen i ettroms boliger der våte klær ble tørket foran ovnen, med utlufting kun gjennom døren. Dysenteri og tyfoidfeber tok livet av mange, siden arbeiderne alt var så svekket av underernæring og usunne boligforhold. Hans Rosted bebreidet kvinnene for urensligheten og vanstellet han så i hjemmene. Ettersom løkkejordbruket var borte, hadde de ikke annet å ta seg til enn matlaging, klesvask og barnepass, og Rosted opplevde å komme inn i en tømmerstue og se tre koner sitte rundt bordet, opptatt med et kortspill de knapt så opp fra. Ofte tok de med seg barna som tilskuere ved vielser og begravelser. Men guttebarna ble tidlig satt i arbeid. Nedre grense for sysselsetting i gruvene var 12 år; men en kunne se 8-9-åringer opptatt med «ertsskjeiding» (utskillelse av erts fra bergmasse) og i pukkverkene. Barnas lønn kom vel med i de fattige hjemmene, og en 12-åring tjente 1,75 riksdaler i måneden og steg årlig i lønn til han som 17-åring tjente 3,5 riksdaler. Tidlige ekteskap var dermed vanligere på Kongsberg enn i bygdene. Hans Rosted påpekte på de triste konsekvensene av unge mødre: Svakelige barn og store barneflokker. Kongsberg ble en lukket verden der arbeidet gikk i arv fra far til sønn, og få søkte seg ut.
=== Barnedødelighet og sultkatastrofen i 1773 ===
I 1770 kostet en tønne rug knapt 3 riksdaler på Kongsberg, men året etter sviktet avlingene i Norden, og rugprisen doblet seg i 1772/73. Men på Kongsberg stod lønningene stille, og ble i en periode bare delvis utbetalt. Sultedøden ble en reell trussel for befolkningen, og i 1772 steg antallet døde i byen til 400. I 1773 toppet det seg med 768, dvs. at hver tiende innbygger i Kongsberg omkom. Samtidig falt fødselstallet voldsomt. I april 1773 steg antallet begravelser fra rundt 40 i et normalår til 100, og denne overdødeligheten holdt seg til august 1773, da det nærmet seg normalen igjen. Kirkebøkene meldte om en koppeepidemi fra mai 1773 og ut året. 84 omkom, derav 77 yngre enn fem år. I 1767/77 døde hver tredje baby på Kongsberg i sitt første leveår. Men i 1773 døde mer enn halvparten i sitt første leveår. Selv internasjonalt teller Kongsberg blant de med den aller høyeste barnedødeligheten på 1700-tallet. I 1773 står det «meget fattig» ved siden av navnet til svært mange av de døde. Krisen sammenfaller med månedene da fjorårets matforsyninger slapp opp før ny innhøstning, i mindre grad med koppeepidemien. Det er snakk om en sultkatastrofe. Sølvverket fikk igjennom at begravelser bare fikk foregå om lørdagen, for å redusere arbeidsfraværet. Berglegen Hans Rosted forklarte: «Naar der hos fattige Folk døe Børn eller halv-voxne, søge Forældrene, for at spare Begravelsesomkostninger, at faa eet eller to af disse lagt i Kisten hos et andet Liig. På denne måde jordes undertiden 2-3 Liig i en og samme Kiste.» Rosted deltok ved en slik tredobbel gravferd. Presten utførte da jordpåkastelsen tre ganger etter hverandre fordi det lå tre døde i kisten.
=== 1800-tallet og fremover ===
Men tidene endret seg. I 1802 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter. Begynnelsen av 1800-tallet ble likevel spesielt vanskelig for Kongsberg. Sølvverkets fallende produksjon og stigende driftsunderskudd, kombinert med Danmark-Norges alvorlige økonomiske og politiske problemer, gjorde situasjonen prekær. I 1805 ble verket nedlagt og mesteparten av gruvedriften innstilt. Krisen forverret seg ytterligere ved den store bybrannen i 1810. Det ble stor nød, og folketallet falt drastisk.
I 1814 ble Kongsberg Våpenfabrikk grunnlagt for å bøte på arbeidsløsheten og gjøre den nyetablerte norske staten selvforsynt med våpen. I 1816 ble gruvedriften gjenopptatt. I tiårene som fulgte, fant man uventet store sølvforekomster i det såkalte Overberget. I 1830-årene finansierte inntektene fra Kongsbergs gruvedrift om lag 10 % av Norges statsbudsjett. Produksjonen nådde en topp med 10-12 tonn sølv pr år, men utover på 1900-tallet bar det nedover med lønnsomheten. Da Sølvverket ble endelig nedlagt i 1958, var totalt 1.350 tonn rent sølv hentet ut.1. januar 1964 ble Kongsberg bykommune, Øvre og Ytre Sandsvær herredskommuner, samt enkelte andre arealer, slått sammen til én bykommune.[2],[3]
Etter andre verdenskrig utviklet Kongsberg Våpenfabrikk (KV) seg til å bli et internasjonalt industrikonsern. I tillegg til våpenproduksjonen utviklet og leverte KV datasystemer, gassturbiner, utstyr til oljeindustrien, navigasjonsutstyr, samt fly- og bildeler. På midten av 1980-tallet opplevde selskapet en dramatisk finansiell krise og var i teknisk forstand konkurs. Samtidig ble det anklaget for brudd på CoCom-reglene ved salg av sensitiv teknologi til Østblokken. I 1987 ble fabrikken som en konsekvens delt opp og dels solgt til private investorer, dels omorganisert under statlig eierskap. I dag lever store deler av virksomheten videre, og utgjør en sentral høyteknologisk industriklynge i Norge. Kongsberg Gruppen og Kongsberg Automotive er børsnoterte selskap.
Den 13. oktober 2021 fant massedrapet på Kongsberg sted, da Espen Andersen Bråthen drepte fem mennesker og skadet tre andre, med stikkvåpen og pil og bue.
== Næring ==
Næringslivet på Kongsberg var opprinnelig basert på sølvgruvedrift. I dag er det ennå sølv i fjellene rundt Kongsberg, men metallprisene på verdensmarkedet og det norske kostnadsnivået har ikke gjort forekomstene drivverdige så langt. Gruveåsen har dessuten status som fredet kulturminne. I 2011/12 ble det imidlertid meldt om ny interesse for gamle felt som ligger mot Flesberg. Våren 2013 viste nye prøver at berget ennå kan inneholde betydelige sølvmengder. Kongsberg har også andre verdifulle mineraler. Berget inneholder bl.a. kobberkis, kobolt og blyglans. Det har nylig vært på tale å starte opp igjen utvinning av flusspat.
Etter at sølvgruvedriften ble lagt ned, har annen industri tatt over. Den mest kjente er KV (Kongsberg våpenfabrikk) som etterhvert utviklet seg til Kongsberggruppen og KDA (Kongsberg Defence and Aerospace). Kongsberggruppen består av flere store, internasjonale bedrifter, inkludert KDA. Blant det som lages og/eller utvikles på Kongsberg, kan nevnes raketteknologi, avanserte smartmissiler som NSM, NASAMS2 og Penguin, våpensystemer som CROWS, deler til F-35 (JSF), robotteknologi, jetmotorproduksjon, bildeler og offshore-teknologi (FMC Technologies). Byen omtaler ofte seg selv som teknologibyen Kongsberg.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Ordførere ===
Se utdypende artikkel, Liste over ordførere i Kongsberg
== Samfunn ==
=== Kongsberg Brann- og Redningstjeneste ===
Kongsberg Brann- og Redningstjeneste drives av kommunen og har to aktive brannstasjoner, Kongsberg brannstasjon og Hvittingfoss brannstasjon.
== Severdigheter ==
Museer
Norsk Bergverksmuseum
Kongsberg Sølvverk
Lågdalsmuseet
Vassdragsmuseet Labro
Kongsberg Kirke
Kronene i Håvet
== Kultur ==
Byen er kjent for sine skitradisjoner, teknologibedrifter og den internasjonale Kongsberg Jazzfestival, som har blitt arrangert hvert år siden 1964. To nye festivaler har også blitt startet på Kongsberg på 2000-tallet: Glogerfestspillene (fra 2001) og Kongsberg Krim (fra 2004). Musikkhuset EnergiMølla er Kongsbergs musikk- og kulturscene. Her arrangerer flere av byens kulturforeninger forestillinger året rundt.
Kongsbergmarken har vært en sentral kulturbegivenhet i byens liv siden 1633. Her har norske folkemusikere møtt hverandre jevnlig siden 1700-tallet.
Etter en årelang prosess med tildels opphetet diskusjon blant kommunens innbyggere og politikere, stod «Krona» ferdig i 2015. Dette er Kongsbergs Kunnskaps- og Kultursenter (KKP).
== Idrett ==
Utøvere fra Kongsberg har i lang tid utmerket seg innen vinteridretter som skihopp, skiskyting og snowboard. Eksempler på kjente vintersportutøvere fra distriktet er Birger Ruud, Sigmund Ruud, Asbjørn Ruud, Daniel-André Tande, Silje Norendal, Stian Sivertzen og Erlend Bjøntegaard.
Kongsberg har også Norges beste eliteserielag i basketball, Kongsberg Miners, som har vunnet to seriegull og to NM-gull i BLNO de siste årene.
Det er også et stort motorsportmiljø på Basserudåsen Motorsenter, som ligger på veg mot Kongsberg fra Drammen før man kjører ned mot byen. Der er det blant annet anlegg for bilcross, motocross, gokart, supermotard og speedway. Det er NMK Kongsberg som driver senteret.Kongsberg Idrettsforening (KIF) satser også på cheerleading som konkurranseidrett, og har oppnådd gode resultater både som lag og med individuelle utøvere. Blant annet tok et av lagene fra KIF sølvmedalje i EM i cheerleading i 2017. KIF har også kvalifisert seg til VM i cheerdance.
== Tusenårssted ==
Kommunens tusenårssted er Kirketorget, som ligger sentralt på Vestsida. Torget ble opprustet og «reåpnet» i 2003 og er idag kommunal storstue.
== Verneområder ==
Verneområder i Kongsberg kommune (alfabetisk):
Barmen naturreservat, opprettet 2. september 2005, 15 567 da
Eikermoen naturminne, opprettet 29. januar 1951, punktobjekt
Finnvolldalen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 958 da
Haugene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 534 da
Kolknuten naturreservat, opprettet 22. desember 2006, 6 586 da
Krona naturreservat, opprettet 24. april 1992, 21 da
Muggerudkleiva naturminne, opprettet 15. januar 1988, 8 da
Mysutjernene naturreservat, opprettet 24. april 1992, 97 da
Rosstjern naturreservat, opprettet 24. april 1992, 34 da
Rønningsfossene naturreservat, opprettet 15. januar 1988, 48 da
Sandågjelet naturreservat, opprettet 24. april 1992, 28 da
Sandågrotta naturreservat, opprettet 24. april 1992, 25 da
Skrimfjella landskapsvernområde, opprettet 8. november 2002, 32 1557 da
Skrim og Sahueradfjella naturreservat, opprettet 19. desember 2008, 123643 da
Sondalsfjell naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 14 163 da
Ullebergåsen naturreservat, opprettet 24. april 1992, 1 113 da
== Undervisning ==
Kongsberg har 11 barneskoler (hvorav en er privat og en er barne- og ungdomsskole), tre ungdomsskoler samt videregående skole og Universitet.
Se her for oversikt over skolene i Kongsberg.
=== Videregående skoler ===
Alle de fire videregående skolene i Kongsberg er slått sammen til en.Se utdypende artikkel om Kongsberg videregående skole
=== Høyere utdanning ===
Bergseminaret på Kongsberg, som ble opprettet 19. september 1757, regnes som Norges første høyskole. Det var også Europas første undervisningsanstalt for høyere utdanning innen bergvitenskap.
Universitetet i Sørøst-Norge har ett av sine åtte campuser i byen. I tillegg til teknologi/ingeniørfag og økonomi- og ledelsefag, tilbys her landets eneste utdanning innen optometri.
== Forsvaret ==
Forsvaret opprettholder aktivitet på Heistadmoen, men aktiviteten har blitt trappet kraftig ned de siste årene.
== Kjente personer fra Kongsberg ==
Se utdypende artikkel kjente personer fra KongsbergChristian Sinding (1856–1941), komponist
Erik Brofoss (1908–1979), statsråd og sentralbanksjef
Birger Ruud (1911–1998), skihopper
Per Theodor Haugen (1931–2018), skuespiller
Anne Marie Ottersen (1945–), skuespiller
Roar Flaathen (1950–), LO-leder
Morten Harket (1959–), sanger og låtskriver
Daniel-André Tande (1994–), skihopper
== Vennskapsbyer ==
Køge
Kristianstad
Esbo
Skagafjörður
Gouda
Red Wing
Chitose
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kongsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kongsberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kongsberg i Store norske leksikon
(no) Kongsberg på NLIs Lokalhistoriewiki.
(no) Tall om Kongsberg (SSB)
(no) Portal for Kongsbergs innbyggere og innpendlere
(no) Historiske bilder av byen
(no) Laagendalsposten, lokalavis
(no) Kultur i Kongsberg kommune på kart fra Kulturnett.no
(no) nasjonalbibliotekets historiske fotografier fra Kongsberg ca. 1880-1948
(no) Historiske arkiver etter nåværende Kongsberg kommune (1964-) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Kongsberg kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Ytre Sandsvær kommune (1837-1963) på Arkivportalen
(no) Historiske arkiver etter tidligere Øvre Sandsvær kommune (1908-1963) på Arkivportalen | }} | 200,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C4%93teris_Vasks | 2023-02-04 | Pēteris Vasks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kontrabassister', 'Kategori:Latviske komponister', 'Kategori:Latviske musikere', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Musikaliska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Pēteris Vasks (1946–) er en latvisk komponist og kontrabassist.
| Pēteris Vasks (1946–) er en latvisk komponist og kontrabassist.
== Liv og virke ==
Pēteris Vasks er sønn av en baptistprest og vokste opp i en musikkinteressert familie. Han studerte ved musikkakademiet i Riga, først fiolin, deretter kontrabass hos Vytautas Sereika ved det litauiske musikkakademiet i Vilnius. Fra 1973 til 1978 studerte han komposisjon med Valentin Utkins ved den latviske musikkhøyskolen i Riga.
Fra 1963 til 1974 var Vasks ensemblemusiker i flere symfoni- og kammerorkestra, eksempelvis ved Litauens filharmoniske orkester fra 1966 til 1969 og ved det latviske kringkastingsorkesteret fra 1971 til 1974.
Vasks lever som fri kunstner i Riga. Han regnes som en av de mest kjente komponistene fra det tidligere Sovjetunionen. Han har mottatt Latvias store musikkpris tre ganger, i 1993 for Litene, i 1998 for fiolinkonserten Fernes Licht og i 2000 for sin andre symfoni. I 1994 ble Vasks æresmedlem i det latviske vitenskapsakademi og i 2001 ble han opptatt i Kungliga Musikaliska Akademien.
== Musikkstil ==
Vasks' tidlige stil bærer preg av aleatoriske eksperimenter á la Witold Lutosławski, Krzysztof Penderecki og George Crumb. Senere introduserte han elementer fra latvisk folkemusikk. I mange av verkene tar han i bruk minimalistiske teknikker uten at han binder seg helt og holdent til én metode.
Vasks' musikk er programmatisk, mange av titlene er basert på naturprosesser, eksempelvis Tala gaisma («fjerne lys»), Mate saule («Moder sol»), Ziles zina («Melding fra en meis») etc. Miljøspørsmål ligger Vasks' hjerte nær, og en følelse for både uberørt og ødelagt natur kan finnes i mange verk, eksempelvis Strykekvartett nr. 2 (1984).
Spenningen i Vasks' musikk stammer fra to uforenlige verdener: på den ene siden en enkel, introvert folketonenær diatonikk med enkle melodier og molltunge harmonier som symbol på natur og menneskelighet, gjerne med imitasjoner av fuglestemmer for å gi assosiasjoner til uskyldighet. På den andre siden ville, hakkende utbrudd, abrupte clusterinnsmett, tøylesløs alearotikk med enkeltstemmer som vandrer formålsløst rundt som symbol på apati, aggresjon og vold. Med andre ord, ikke et nytt harmonisk språk, men heller et sammenstøt mellom dur-moll-tonalitet og atonalitet, analogt en konfrontasjon mellom menneskelig og umenneskelig.Viktige verk er Cantabile (1979), Musica dolorosa for strykeorkester (1984), Klusas dziesmas («stille sanger»), for chorus og Bass Trip (2003) for kontrabass solo. Han har skrevet fem strykekvartetter, den fjerde (2003) og femte (2006) for Kronos Quartet.
== Verk ==
== Diskografi i utvalg ==
Cantabile per archi / Botschaft / Musica Dolorosa / Symphonie «Stimmen» (WERGO, 1993)
Baltische Orgelmusik (BIS Records, 1996) med Hans-Ola Ericsson o. a.
Wergo Collection Vol. 2 (WERGO, 1997) mit dem Latvian National Symphony Orchestra (ledet av Pauls Megi) o. a.
Music of Peteris Vasks (1997) med Flanders Fiamminghi Orchestra (ledet av Rudolf Werthen)
Dolorosa (ECM, 1997) med Dennis Russell Davies
Distant Light / Voices (Teldec, 1999) med Gidon Kremer og Kremerata Baltica
Streichquartette 1, 2, 3 (Conifer, 1999) med Miami String Quartet
Streichquartett 4 (Nonesuch Records, 2003) med Kronos Quartet
Ensemble Sortisatio (Querstand, 2004) med Ensemble Sortisatio
Violin Konzerto «Distant Light» / Musica Dolorosa / Viatore (BIS Records, 2005) med Swedish Chamber Orchestra (ledet av Katarina Anreasson)
Message (RCA Red Seal, 2005)
Symphony No. 3 / Cello Concerto (Ondine 2006) med Tampere Philharmonic Orchestra (ledet av John Storgårds)
Pater Noster (Ondine, 2007)
Viatore (WERGO, 2008)
Chamber Music (MDG, 2008) med Trio Parnassus o. a.
Works with Violoncello (Hänssler, 2008) med David Geringas o. a.
Cantus ad pacem (WERGO, 2008)
Episodi e Canto perpetuo. Med Trio Rafale. Acousense, 2013.
== Referanser og noter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Pēteris Vasks på Internet Movie Database
(en) Pēteris Vasks på Discogs
(en) Pēteris Vasks på MusicBrainz
(en) Pēteris Vasks på Spotify
(de) Verk av og om Pēteris Vasks i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(en) Profil på websidene til Schott Music
(en) Biografi, ondine.net
(de) Christoph Schlüren: Stimme des Gevissens. Expressivität und Ideale – der lettische Komponist Peteris Vasks | Pēteris Vasks (1946–) er en latvisk komponist og kontrabassist. | 200,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Gottlieb_Naumann | 2023-02-04 | Johann Gottlieb Naumann | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1801', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1741', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Dresden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Johann Gottlieb Naumann (1741–1801) var en tysk klassisistisk komponist, dirigent og kapellmester.
| Johann Gottlieb Naumann (1741–1801) var en tysk klassisistisk komponist, dirigent og kapellmester.
== Liv og karriere ==
Johann Gottlieb Naumann var eldste sønn av leilendingen Johann Georg Naumann og Anna Rosina Ebert. Det musikalske grunnlaget fikk han av en skolelærer som underviste ham i klaver- og orgelspill. I trettenårsalderen forsøkte Naumann seg som læregutt i metallarbeid, men brøt av og begynte på en av Dresdens tre latinskoler. Her fikk han anledning til å fortsette musikkutdannelsen. Det har vært spekulert i om det kunne dreie seg om Kreuzschule og musikkstudier hos Gottfried August Homilius, men det er usikkert.Sammen med den svenske fiolinisten Anders Wesström reiste Naumann til Italia i 1757. Fra 1759 til 1763 fikk han undervisning av Giuseppe Tartini i Padova, hos Giovanni Battista Martini i Bologna og hos Johann Adolf Hasse i Venezia. De første komposisjonene kom til i denne tiden. I 1763 fikk han oppført sin første opera, Oper Il tesoro insidiato, på Teatro San Samuele i Venezia. Samme år vendte han tilbake til Dresden.
I 1764 fikk Naumann på Hasse og Giovanni Battista Ferrandinis anbefaling stilling som Kirchencompositeur ved hoffet i Dresden. De følgende årene var han igjen på studieturer til Italia. Våren 1768 skrev han det italienske oratoriet La passione di Gesù Cristo for den stille uke og ble tatt opp i Accademia Filarmonica di Bologna. Samme år ble han tilbakekalt til Dresden for å skrive musikk til Metastasios libretto La clemenza di Tito. Operaen skulle oppføres under kurfyrst Friedrich August IIIs bryllup året etter.
En ytterligere reise i årene 1772 til 1774 brakte Naumann over München til Italia. Her skrev han i alt fem operaer for Venezia og Padova. Med et stigende ry hadde han råd til å avvise en oppfordring om å komme til Berlin, og valgte i 1776 å bli hoffkapellmester ved Dresdner Hofkapelle. Året etter aksepterte han en invitasjon fra kong Gustav III av Sverige om å komme til Stockholm. Her var Naumann med å planlegge oppbyggingen av Kungliga Teatern, og reformerte samtidig Kungliga Hovkapellet. I 1786 gjorde operaen Gustav Wasa stor suksess, og ble i de påfølgende tiårene regnet som Sveriges nasjonalopera.
Naumann var gjestedirigent i København fra 1785 til 1786 og i Berlin fra 1788 til 1789. Etter oppholdet i Berlin vendte han tilbake til Dresden, der han tidligere hadde fått en svært gunstig livstidskontrakt. I 1792 giftet han seg med Catharina von Grodtschilling, datter av en dansk viseadmiral. Sammen fikk de fire barn. På grunn av tiltakende tunghørthet og andre sykdommer, trakk han seg tilbake fra operascenen på omtrent denne tiden.
== Virke ==
Johann Gottlieb Naumann var en svært produktiv komponist som skrev flere hundre verk, først og fremst operaer, oratorier, kirkemusikk på latin og tysk, lieder og kammermusikk. I sin egen levetid var han svært høyt skattet, men falt stort sett i glemsel etter sin død. På 1900-tallet opplevde verkene hans en fornyet interesse.
Naumann regnes som en av de siste representantene for italiensk opera i Tyskland. I tiden etter 1763 – da Hasse forlot det saksiske hoffet – var Naumann Dresdens mest betydelige musikkpersonlighet. Hans latinske kirkemusikk ble uavbrutt oppført i byen fram til 1930-årene. I Sverige og Danmark regnes han som en reformator av musikklivet, og i disse landene er han langt mer kjent enn i Tyskland.
Johann Gottlieb Naumann var far til Carl Friedrich Naumann og medisineren Moritz Naumann, og bestefar til komponisten og musikkskribenten Emil Naumann.
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Emil Naumann: «Naumann, Johann Gottlieb». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 23, Duncker & Humblot, Leipzig 1886, s. 306–314.
(de) Sylvia Habermann: «Naumann, Johann Gottlieb.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 763 f. (digitalisering).
«Johann Gottlieb Naumann» på Dresdens bywiki
== Litteratur ==
Katrin Bemmann: Die katholische Kirchenmusik Johann Gottlieb Naumanns (1741–1801). Ein Beitrag zur Überlieferungs- und Rezeptionsgeschichte (= Studien zur Musikwissenschaft, bind 13), Hamburg 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Gottlieb Naumann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Gottlieb Naumann på Discogs
(en) Johann Gottlieb Naumann på MusicBrainz
(en) Johann Gottlieb Naumann på Spotify
(en) Johann Gottlieb Naumann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Johann Gottlieb Naumann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(it) Søk etter operaer av Johann Gottlieb Naumann (oppslagsord i søkefeltet Autore: «Naumann Johann Gottlieb») i Corago-databasen ved Universitetet i Bologna
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Gottlieb Naumann i International Music Score Library Project | Johann Gottlieb Naumann (1741–1801) var en tysk klassisistisk komponist, dirigent og kapellmester. | 200,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkesenderen_Norges_Frihet | 2023-02-04 | Folkesenderen Norges Frihet | ['Kategori:Etableringer i 1941', 'Kategori:Kringkastingsselskaper', 'Kategori:Opphør i 1945', 'Kategori:Russiske medier', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Folkesenderen Norges Frihet var en norsk-språklig radiosender som kringkastet fra Moskva under andre verdenskrigen. Senderen var krassere, friskere og mer direkte i oppfordringene til norsk motstandskamp enn det som var vanlig i de ordinære sendingene fra Radio Moskva. Mens de offisielle radiosendingene ble åpnet med introen «Her taler Moskva» og kjente radiostemmer som Gilbert Furubotn og Anna Dalland sendte Folkesenderen uten å kringkaste hvem avsenderen var.
At man drev denne «svarte» senderen parallelt med Radio Moskva gjorde det mulig for Sovjet-ledelsen og de norske radiofolkene i Moskva å spille på et bredere register i propagandaen mot det okkuperte Norge. I Folkesenderen tok man ikke like mange diplomatiske hensyn: «Det sies av hjemmefronten at en ikke må gå til enkeltaksjoner. Men skal vi få has på tyskerne, må vi nettopp lage tusenvis av enkeltaksjoner, individuelle aksjoner som gjør skade for tyskerne. Den danske sabotasjevei (...) er den eneste riktige vei til frihet» het det for eksempel i sendingene. Senere i krigen ble Hjemmefrontledelsen beskrevet som «gråtekoner» med «de korslagte armers mentalitet».Den norske regjeringen i London sto lenge for en svært tilbakeholden linje i kampen mot de tyske okkupantene, og så med misnøye på Folkesenderen. Utenriksminister Trygve Lie klaget tidlig i krigen på en lignende engelsk sender, Frihetssenderen, som ble drevet som en del av det britiske utenriksdepartementets psykologiske krigføring. Norske myndigheter vurderte også hvordan de skulle ta opp «problemet» med Folkesenderen i Moskva. Man konkluderte imidlertid med at det ville være nytteløst og virke uheldig å artikulere misnøyen med Moskva-sendingene.
Folkesenderen var på lufta 65 minutter daglig, fordelt på fire sendinger. Sendingene kunne best høres i Nord-Norge. I prinsippet var den norske redaksjonen i Moskva Radio og Folkesenderens redaksjonen separate organisasjoner, den siste administrativt underlagt det noe anonyme «Institutt 205». I det vesle, tette norskspråklige radiomiljøet i Moskva må man likevel regne med at det var noe overlapping i løpet av krigen. De nordmenn som sto bak Folkesenderen var først og fremst Gotfred Hølvold, Håkon Sneve og Leonard Aspås. Solveig Berg og Helene Aspås kan også ha hatt en rolle her.Folkesenderen holdt det gående helt til krigen var slutt. 17. oktober 1944 vakte senderen oppsikt da den gikk ut med en appell til oppstand i Nord-Norge, til støtte for Den røde armé som da rykket vestover mot Norge og Kirkenes. Etter tyskernes kapitulasjon gikk siste sendingene til Norge 17. mai 1945.
| Folkesenderen Norges Frihet var en norsk-språklig radiosender som kringkastet fra Moskva under andre verdenskrigen. Senderen var krassere, friskere og mer direkte i oppfordringene til norsk motstandskamp enn det som var vanlig i de ordinære sendingene fra Radio Moskva. Mens de offisielle radiosendingene ble åpnet med introen «Her taler Moskva» og kjente radiostemmer som Gilbert Furubotn og Anna Dalland sendte Folkesenderen uten å kringkaste hvem avsenderen var.
At man drev denne «svarte» senderen parallelt med Radio Moskva gjorde det mulig for Sovjet-ledelsen og de norske radiofolkene i Moskva å spille på et bredere register i propagandaen mot det okkuperte Norge. I Folkesenderen tok man ikke like mange diplomatiske hensyn: «Det sies av hjemmefronten at en ikke må gå til enkeltaksjoner. Men skal vi få has på tyskerne, må vi nettopp lage tusenvis av enkeltaksjoner, individuelle aksjoner som gjør skade for tyskerne. Den danske sabotasjevei (...) er den eneste riktige vei til frihet» het det for eksempel i sendingene. Senere i krigen ble Hjemmefrontledelsen beskrevet som «gråtekoner» med «de korslagte armers mentalitet».Den norske regjeringen i London sto lenge for en svært tilbakeholden linje i kampen mot de tyske okkupantene, og så med misnøye på Folkesenderen. Utenriksminister Trygve Lie klaget tidlig i krigen på en lignende engelsk sender, Frihetssenderen, som ble drevet som en del av det britiske utenriksdepartementets psykologiske krigføring. Norske myndigheter vurderte også hvordan de skulle ta opp «problemet» med Folkesenderen i Moskva. Man konkluderte imidlertid med at det ville være nytteløst og virke uheldig å artikulere misnøyen med Moskva-sendingene.
Folkesenderen var på lufta 65 minutter daglig, fordelt på fire sendinger. Sendingene kunne best høres i Nord-Norge. I prinsippet var den norske redaksjonen i Moskva Radio og Folkesenderens redaksjonen separate organisasjoner, den siste administrativt underlagt det noe anonyme «Institutt 205». I det vesle, tette norskspråklige radiomiljøet i Moskva må man likevel regne med at det var noe overlapping i løpet av krigen. De nordmenn som sto bak Folkesenderen var først og fremst Gotfred Hølvold, Håkon Sneve og Leonard Aspås. Solveig Berg og Helene Aspås kan også ha hatt en rolle her.Folkesenderen holdt det gående helt til krigen var slutt. 17. oktober 1944 vakte senderen oppsikt da den gikk ut med en appell til oppstand i Nord-Norge, til støtte for Den røde armé som da rykket vestover mot Norge og Kirkenes. Etter tyskernes kapitulasjon gikk siste sendingene til Norge 17. mai 1945.
== Referanser == | Folkesenderen Norges Frihet var en norsk-språklig radiosender som kringkastet fra Moskva under andre verdenskrigen. Senderen var krassere, friskere og mer direkte i oppfordringene til norsk motstandskamp enn det som var vanlig i de ordinære sendingene fra Radio Moskva. | 200,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_H%C3%B8sflot_Kl%C3%A6bo | 2023-02-04 | Johannes Høsflot Klæbo | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Johannes Høsflot Klæbo (født 22. oktober 1996 i Oslo, oppvokst i Trondheim) er en norsk langrennsløper som representerer Byåsen Idrettslag. Han har fem OL-gull og seks VM-gull og har vunnet verdenscupen i langrenn sammenlagt tre ganger.
Han vant tre gull i vinter-OL 2018 i Pyeongchang og ble med det tidenes yngste mannlige OL-vinner i langrenn. Samme sesong ble han også tidenes yngste mannlige sammenlagtvinner av verdenscupen i langrenn. Klæbo vant Tour de Ski 2018/19, også her som yngste mannlige vinner noensinne. Han vant også Tour de Ski 2021/22 og 2022/23. Han er tre ganger verdensmester både fra VM 2019 i Seefeld og fra VM 2021 i Oberstdorf. Fra VM 2017 i Lahtis har han en bronsemedalje.Klæbo har tre gull fra junior-VM 2016, og tok sin første verdenscupseier 18. februar 2017 på sprinten i Otepää.
| Johannes Høsflot Klæbo (født 22. oktober 1996 i Oslo, oppvokst i Trondheim) er en norsk langrennsløper som representerer Byåsen Idrettslag. Han har fem OL-gull og seks VM-gull og har vunnet verdenscupen i langrenn sammenlagt tre ganger.
Han vant tre gull i vinter-OL 2018 i Pyeongchang og ble med det tidenes yngste mannlige OL-vinner i langrenn. Samme sesong ble han også tidenes yngste mannlige sammenlagtvinner av verdenscupen i langrenn. Klæbo vant Tour de Ski 2018/19, også her som yngste mannlige vinner noensinne. Han vant også Tour de Ski 2021/22 og 2022/23. Han er tre ganger verdensmester både fra VM 2019 i Seefeld og fra VM 2021 i Oberstdorf. Fra VM 2017 i Lahtis har han en bronsemedalje.Klæbo har tre gull fra junior-VM 2016, og tok sin første verdenscupseier 18. februar 2017 på sprinten i Otepää.
== Karrière ==
=== 2013/14 ===
I junior-NM 2014 vant han både 15 km klassisk og 10 km fri teknikk.Klæbo deltok på Byåsens tredjelag i 3 x 10 km stafett i NM på ski 2014, sammen med Sivert Grøtan Eriksen og Fredrik Riseth. Disse gikk inn til 15.-plass på stafetten, til tross for at alle tre var juniorer. Han vant Norgescupen i langrenn for junior 2013/14 sammenlagt, med 720 poeng, foran Mattis Stenshagen og Jonas Austad.
=== 2014/15 ===
I Junior-VM på ski 2015 kom han på 3.-plass i klassisk sprint, bak Fredrik Riseth og russiske Aleksandr Bakanov. Norge gikk også inn til bronse på 4 x 5 km stafett.
Han fikk gull på 4 x 5 km stafett i Junior-NM på ski 2015, der han gikk på Sør-Trøndelags førstelag. I Norgescupen i langrenn for junior 2014/15 endte han på 5.-plass sammenlagt. Han vant også NM i Mosjøen.
=== 2015/16 ===
I Junior-VM på ski 2016 tok han gull i sprint fri teknikk, foran norsk-koreanske Magnus Kim og Giacomo Gabrielli fra Italia. Han vant også 10 km klassisk, og fikk gull på 4 x 5 km stafett, der han gikk sammen med Mattis Stenshagen, Vebjørn Hegdal og Jan Thomas Jenssen. Han vant 20 km klassisk i junior-NM på ski 2016, og fikk sølv på 10 km fri teknikk, bak Mattis Stenshagen. I tillegg vant han gull på stafetten sammen med Sør-Trøndelags førstelag.
I Verdenscupen i langrenn 2015/16 endte han på 110.-plass sammenlag med 16 poeng, etter at han debuterte i verdenscupen 3. februar 2016. Han kom på 68.-plass i sprintverdenscupen, og 12.-plass i U23-verdenscupen. Han kom på 73.-plass i norgescupen for seniorer, og vant norgescupen for juniorer sammenlagt med 640 poeng, foran Mattis Stenshagen og Thomas Bucher-Johannessen.
=== 2016/17 ===
Klæbo slo alle konkurrentene i sprinten i nasjonal åpning på Beitostølen i november 2016. Han markerte seg internasjonalt uken etter, da han vant prologen og kom på tredjeplass i det første rennet i Verdenscupen i langrenn 2016/17, i Kuusamo. I desember 2016 fikk han representere Norge i mini-touren på Lillehammer, der ble han nummer 2 sammenlagt, bare slått av Martin Johnsrud Sundby.
18. februar 2017 tok han sin første verdenscupseier da han slo Finn-Hågen Krogh og Sergej Ustjugov i sprintfinalen i Otepää. Under VM i Lahtis kom Klæbo på bronseplass på sprint fristil, etter Federico Pellegrino og Sergej Ustjugov. I lagsprint klassisk der han gikk sammen med Emil Iversen ble det fjerdeplass etter at Iversen falt fra en medaljeplass da han nærmet seg mål. På 15 km klassisk med intervallstart kom Klæbo på 15.-plass.
17. mars samme år vant han sprintcupen totalt, og ble med dét tidenes yngste vinner. 18. mars tok han sin første verdenscupseier på distanse, og 19. mars vant han minitouren og sesongavslutningen i Canada. Han vant også U-23-cupen denne sesongen.
=== 2017/18 ===
I den norske sesongåpningen på Beitostølen gikk Klæbo inn til andreplass på 15 kilometer klassisk, og han vant sprinten. Han leverte også gode resultater i sesongåpningen i verdenscupen, som ble arrangert i Ruka i Finland. Der vant han først sprinten, og han vant også 15 km klassisk, 15 sekunder foran Didrik Tønseth. På minitourens siste dag vant han også jaktstarten, i spurtduell mot Martin Johnsrud Sundby, og åpnet dermed verdenscupen med tre seire på tre starter.
Helgen etter deltok han på Lillehammer, hvor han gikk både sprint klassisk og 30 km skiathlon. Han fulgte opp sine tre seire fra Ruka og vant prologen. Han vant både kvart- og semifinalen før han så spurtet inn til seier i finalen. Dette ble hans fjerde seier av fire mulige i verdenscupen 2017/18. I 30 km skiathlon rykket Martin Johnsrud Sundby like før toppen på sisterunden fra det lille hovedfeltet som var igjen og fikk omtrent 10 sekunders forsprang. Klæbo klarte å ta igjen Sundby, og på oppløpet sikret 21-åringen seg sin femte verdenscupseier av fem mulige.
Klæbo deltok i sitt første vinter-OL da han representerte Norge under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang. Han gikk inn til tiendeplass på åpningsdistansen 30 km skiathlon. 13. februar ble han olympisk mester da han vant gull på sprint klassisk, etter et voldsomt rykk i den siste bakken. Han ble dermed tidenes yngste mannlige utøver (21 år og 114 dager) til å vinne et individuelt olympisk gull i langrenn. Han deltok også på Norges stafettlag som vant 4 × 10 km stafett, der han gikk siste etappe, og han vant også gull på lagsprinten sammen med Martin Johnsrud Sundby.
Klæbo vant verdenscupen i langrenn 2017/18 sammenlagt, og han vant også sprint- og U23-cupen. Han ble med dette tidenes yngste mannlige sammenlagtvinner i verdenscupen i langrenn.
=== 2018/19 ===
Verdenscupen startet i Ruka i Finland, hvor Klæbo kom på 2.-plass etter en miss på oppløpet. Han så til venstre, men ikke til høyre, og oppdaget derfor ikke Aleksandr Bolsjunov, som gikk forbi og vant. Så fulgte en lengre verdenscup-pause, før han stilte til start på sprintenF i Davos 15. desember, hvor trønderen innkasserte sesongens første seier.
Johannes Høsflot Klæbo ble tidenes yngste mannlige vinner av Tour de Ski i Tour de Ski 2018/19. Han holdt unna for Sergej Ustjugov i siste etappe opp «monsterbakken», og kom i mål 16,7 sekunder før russeren Klæbo vant fire etapper på vei mot sammenlagtseieren.
Han fortsatte sesongen med seier på sprint i både Otepää og i Lahtis. I Lahtis gikk han også lagsprinten sammen med Emil Iversen, hvor de fikk sjansen til å revansjere fallet som muligens kostet dem gullet i VM i 2017. Lagoppstillingen var endret slik at Klæbo gikk siste etappe, hvor han spurtet fra resten av konkurrentene. I VM på ski 2019 ble Klæbo VM-konge etter tre gull, hvorav en i sprintF, lagsprintK og på 4 x 10 km stafett. Klæbo fikk selv velge hvilke øvelser han ville gå, og valgte å ikke stille på 15 km og 50 km. På 30 km skiatlon kom han på 30.-plass.
Klæbo vant verdenscupen i langrenn 2018/19 sammenlagt, samt U23- og sprint-cupen. Verdenscupen ble vunnet i hard konkurranse med Aleksandr Bolsjunov, og sammenlagtseieren i verdenscupen ble sikret først i det siste rennet i verdenscupfinalen i Québec.
=== 2019/20 ===
Verdenscupsesongen 2019/20 startet med suveren seier til Klæbo på sprint klassisk i Ruka, og han vant minitouren i Ruka sammenlagt. Han vant sprinten i Davos i fristil før jul. Klæbo kom på 3.- plass sammenlagt i Tour de Ski 2019/20 bak Aleksandr Bolsjunov og Sergej Ustjugov.
Etter Tour de Ski vant Klæbo den klassiske sprinten i prøve-VM i Oberstdorf i slutten av januar, før han tok to sprintseire i Åre og på hjemmebane i Trondheim i februar som en del av Ski Tour 2020. Han ble nummer seks sammenlagt i Ski Tour 2020.
Etter dette gikk Klæbo sisteetappen på det norske vinnerlaget under verdenscupstafetten i Lahtis, og han vant skøytesprinten i Konnerud/Drammen i begynnelsen av mars, før resten av sesongen ble avbrutt grunnet utbruddet av Korona-viruset. Klæbo kom på andreplass i verdenscupen sammenlagt og vant sprintcupen denne sesongen.
=== 2020/21 ===
Verdenscupsesongen 2020/21 startet i Ruka med en andreplass i sprint: Klæbo ble slått av Erik Valnes. Klæbo vant 15 km klassisk med intervallstart og minitouren i Ruka sammenlagt. Klæbo vant sprint klassisk under Norgesmesterskapet på ski 2021 i Trondheim og fikk tildelt kongepokalen.
Under VM 2021 i Oberstdorf tok han gull på sprinten og på lagsprinten der han gikk sammen med Erik Valnes. Han gikk også ankeretappen på Norges lag som tok gull på 4 × 10 km stafett. De øvrige på laget var Pål Golberg, Emil Iversen og Hans Christer Holund. Han kom også først i mål på den avsluttende femmila, foran Emil Iversen og Bolsjunov, men ble senere diskvalifisert i en kontroversiell avgjørelse der han ble dømt for å ha hindret Aleksandr Bolsjunov i inngangen til oppløpet. Bolsjunov brakk staven i duell med Klæbo, noe som førte til at Emil Iversen spurtet forbi ham, og kom i mål på andreplass. Diskvalifikasjonen ble først anket til FIS, men Klæbo trakk anken før den ble behandlet.
Klæbo ble nummer tre i verdenscupen sammenlagt, den eneste nordmannen som kom blant de ti beste etter at det norske laget stod over mange løp, deriblant Tour de Ski.
=== 2021/22 ===
Verdenscupsesongen 2021/22 startet i Ruka med en andreplass i sprint klassisk: Klæbo ble slått av Aleksandr Terentjev. Klæbo vant Tour de Ski 2021/22 sammenlagt etter å ha vunnet fire etappeseire: sprint fristil og sprint klassisk og 15 km fristil og 15 km klassisk med fellesstart. På 15 km klassisk med intervallstart ble Klæbo nummer fire, og på den avsluttende 10 km fristil opp alpinbakken ble Klæbo nummer fem. Seieren i Tour de Ski var Klæbos 47. verdenscupseier. Han gikk dermed forbi Bjørn Dæhlie, som endte på 46 verdenscupseire, og er dermed mestvinnende i verdenscupen i langrenn på herresiden.
I OL 2022 i Beijing mislyktes Klæbo på den innledende 30 km med skibytte. Han endte på 40.-plass, ni minutter etter vinneren Aleksandr Bolsjunov. På sprinten, som gikk i fristil, forsvarte Klæbo sitt olympiske gull fra fire år tidligere og kom opp i fire OL-gull. Han tok bronse på 15 km klassisk med intervallstart og tok sitt femte OL-gull da han forsvarte sitt gull i lagsprint, sammen Erik Valnes.
=== 2022/23 ===
Etter at han pådro seg en skade i hamstringen i juli 2022 var det lenge usikkert når han kunne starte å konkurrere i sesongen 2022/23. Han stod over sprinten på fredagen under Sesongåpningen i langrenn i Norge 2022, men deltok på 10 km klassisk lørdag og 10 km fri teknikk søndag, og vant begge disse distansene. Verdenscupen i langrenn 2022/23 startet i Ruka 25. november, og Klæbo vant der åpningsdistansen, som var klassisk sprint. Samme helg vant han også 10 km klassisk og 20 km fri teknikk, og vant med det sine individuelle verdenscupseire nummer 50 og 51. Han startet dermed verdenscupen med tre seire på tre renn.
Klæboe vant seks etapper i Tour de Ski 2022/23 – sprint fristil med påfølgende jaktstart, 10 km klassisk med påfølgende jaktstart, sprint klassisk og 15 km fellesstart klassisk – og han vant Tour de Ski sammenlagt for tredje gang. Klæboe har dermed 17 etappeseire. Det gjør han til mestvinnende etappevinner i Tour de Ski. Petter Northug endte på 13, og Justyna Kowalczyk og Therese Johaug har begge 14.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
F = Fristil, K = klassisk stil; Tallet 4 på 4 x 10 km stafett markerer at Klæbo gikk fjerde etappe.
== Verdenscupen ==
=== Verdenscupen sammenlagt ===
=== Verdenscupseire, individuelt ===
Etappeseire i Tour de Ski og andre «tour»-konkurranser ble inntil 2015 ikke regnet som verdenscupseire, men etter at en regel med tilbakevirkende gyldighet ble innført i desember 2015, teller også disse etappeseirene som verdenscupseire.
== Privatliv ==
Klæbo er født i Oslo og bodde der de tidligste årene av sitt liv. Da han var fem år gammel flyttet han og familien til Trondheim. Han vokste opp i Trondheim. Han gikk på Heimdal videregående skole og er per 2019 student ved NTNU i Trondheim. Hans morfar, Kåre Høsflot, er trener, faren er hans manager og moren tar seg av det økonomiske.Utenfor idretten driver Klæbo også en videoblogg på sin YouTube-kanal sammen med lillebroren Ola. Der gir han sine et innblikk i hverdagen til en toppidrettsutøver og deler det som skjer utenom skirennene i helgene og utenfor sesongen. Per november 2019 har han 361 000 følgere på Instagram og drøyt 100 000 abonnenter på YouTube. Der legger brødrene ukentlige såkalte "vlogs" hvor man får et innblikk i hvordan livet til en idrettsutøver av høyeste kaliber er. Han er også svært fotballinteressert og spiller for Astor Fotballklubb og 6.-divisjonslaget Astor 2.
Han er en del av Norges sprintlandslag og trenes, som nevnt over, av sin morfar Kåre Høsflot. Sesongen 2019/2020 var han på allroundlandslaget, og fra 2017 til 2019 var han en del av sprintlandslaget.I mars 2019 ble Klæbo dømt til 16 dagers betinget fengsel for i desember 2018 ha forårsaket en kollisjon der en tolv år gammel jente ble skadet. Han skal ha vært uoppmerksom på at en bil hadde stanset ved et gangfelt, kjørte så inn i denne som igjen traff jenten. Han ble også idømt en bot på 10 000 kroner og tap av førerrett i ni måneder.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johannes Høsflot Klæbo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johannes Høsflot Klæbo på Internet Movie Database
(de) Johannes Høsflot Klæbo – Munzinger Sportsarchiv
(en) Johannes Høsflot Klæbo – Olympics.com
(en) Johannes Høsflot Klæbo – Olympedia
(en) Johannes Høsflot Klæbo – FIS (langrenn)
Johannes Høsflot Klæbo på Twitter
(en) Johannes Høsflot Klæbo på Facebook
(en) Johannes Høsflot Klæbo på Instagram
Johannes Høsflot Klæbo på YouTube
(en) Profil hos Vinter-OL 2018 Arkivert 12. februar 2018 hos Wayback Machine. | }} | 200,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silje_Theodorsen | 2023-02-04 | Silje Theodorsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune'] | Silje Theodorsen (født 19. august 1994 i Tromsø) er en norsk langrennsløper som representerer Kvaløysletta Skilag. Hun var elev ved NTG Tromsø i årene 2010-2013.
| Silje Theodorsen (født 19. august 1994 i Tromsø) er en norsk langrennsløper som representerer Kvaløysletta Skilag. Hun var elev ved NTG Tromsø i årene 2010-2013.
== Idrettskarriere ==
=== 2010–11 ===
Hun deltok i Europeisk Ungdoms-OL 2011 (European Youth Olympic Festival), og endte der på fjerdeplass på 5 km fri, syvendeplass på 7,5 km klassisk og åttendeplass på sprinten. I Junior-NM på ski 2011 kom hun på åttendeplass på 5 km klassisk, og hun nådde ikke finalen på sprinten. I Norgescupen i langrenn for junior 2010/11 kom hun på annenplass i K17-klassen, bak Linn Eriksen.
=== 2011–12 ===
I Junior-NM på ski 2012 fikk hun to gullmedaljer; på 5 km fri, og på 4 × 3,75 km stafett. Hun fikk også sølv på 10 km klassisk og på sprinten. Theodorsen tok gull under Vinter-OL for ungdom 2012 i Innsbruck, foran svenske Jonna Sundling og lagvenninnen Linn Eriksen, og Norge kom der på niendeplass på mix-stafetten. I Norgescupen i langrenn for junior 2011/11 kom hun på annenplass i K18-klassen, bak Thea Krokan Murud.
=== 2012–13 ===
Hun deltok i ett renn i Skandinavisk Cup 2012/13. Hun deltok på 5 km fri under Junior-VM på ski 2013 i Liberec, der hun kom på 54.-plass. I Junior-NM på ski 2013 kom hun på 27.-plass på 5 km klassisk og 37.-plass på 15 km fri. I Norgescupen i langrenn for junior 2012/13 endte hun på delt 16.-plass i klassen K19/20.
=== 2013–14 ===
I Junior-NM på ski 2014 vant hun 15 km fri, og fikk bronse på 5 km klassisk. Hun avsluttet Norgescupen i langrenn for junior 2013/14 med seier på de tre siste rennene, og endte igjen på annenplass sammenlagt, i klassen K19-20. Magni Smedås vant norgescupen i denne klassen.
=== 2014/15 ===
Theodorsen debuterte i verdenscupen i langrenn under sprinten i Lillehammer den 5. desember 2014, og endte der på 32.-plass. Hun endte på 93.-plass i verdenscupen sammenlagt. Hun kom på tredjeplass sammenlagt i Skandinavisk Cup 2014/15, etter tre pallplasseringer i enkeltløp. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok Theodorsen sølvmedalje i klassisk sprint, mellom italienerne Francesca Baudin og Giulia Stuerz, og hun kom på femteplass på 10 km fri og 7,5+7,5 km skiathlon.
I Norgesmesterskapet på ski 2015 del 1 kom hun på syvendeplass på sprinten og på tiendeplass på 10 km fri teknikk. I del 2 i Harstad kom hun på tiendeplass på 5 km klassisk og på 10 km klassisk. Hun deltok også i U23-klassen, der hun fikk bronse på 5 km og sølv på 30 km. Hun vant Norgescupen i langrenn 2014/15 (senior), med 628 poeng totalt.
Hun deltok også i Norgescup på rulleski 2015, der hun kom på sjetteplass sammenlagt.
=== 2015/16 ===
I Skandinavisk Cup 2015/16 kom hun på 17.-plass sammenlagt, og hun kom på 78.-plass i verdenscupen i langrenn. Hun deltok i Junior-VM på ski 2016, og kom der på fjerdeplass på 10 km fri og sjetteplass på 10 km klassisk.
På nasjonalt nivå kom hun på tredjeplass sammenlagt i Norgescupen i langrenn 2015/16 for senior, bak Barbro Kvåle og Mari Eide, men hun vant norgescupen sammenlagt i U23-klassen. I Norgesmesterskapet på ski 2016 kom hun på femteplass på 15 km skiathlon og 14.-plass på sprinten, og hun deltok på Kvaløyslettas stafettlag som kom på fjerdeplass på 3 × 5 km stafett. I NM del 2 kom hun på ellevteplass på 30 km fri og 18.-plass på 5 km fri.
== Meritter ==
=== Verdenscupen i langrenn ===
Sammenlagt
=== Continentalcup ===
PallplasserSkandinavisk Cup sammenlagt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Silje Theodorsen – Olympics.com
(en) Silje Theodorsen – Olympic.org
(en) Silje Theodorsen – Olympedia
(en) Silje Theodorsen – FIS (alpint)
(en) Silje Theodorsen – FIS (langrenn) | | fødested = Tromsø | 200,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_volleyball | 2023-02-04 | Europamesterskapet i volleyball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i volleyball', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1948'] | Europamesterskapet i volleyball ble arrangert første gang i 1948 i Roma, og arrangeres annenhvert år.
| Europamesterskapet i volleyball ble arrangert første gang i 1948 i Roma, og arrangeres annenhvert år.
== Menn ==
== Kvinner ==
== Referanser == | Europamesterskapet i volleyball ble arrangert første gang i 1948 i Roma, og arrangeres annenhvert år. | 200,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elin_Igland | 2023-02-04 | Elin Igland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kunstnerstipend', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere'] | Elin Igland (født 16. april 1982) er en norsk tekstilkunstner, nå bosatt på Landvik i Grimstad kommune.
Igland tok bacheloreksamen i tekstil på Kunst- og designhøgskolen i Bergen (2006-2009) og mastergrad ved Kunsthøgskolen i Oslo (2010-2013). I 2009 arbeidet hun som tekstildesigner og trainee i byen Como i Nord-Italia, og i Tilburg i Nederland. Hun deltok på utstillingen HATCH i 2009 og 2013, en utstilling for nyutdannede kunstnere, sammen med blant annet skulptørene Signe Løvland Solberg og Magnie Liv Nilsen. Igland deltok på Sørlandsutstillingen i 2010 og 2014, og på debutantutstillingen på Galleri Bi-Z i Kristiansand i 2010. Hun har også hatt utstilling i Arendal kunstforening (2011), Galleri 3 i Bergen (2011), Snake Mountain Gallery i Oslo (2012) og på Trafo kunsthall i Asker (2015). Hun hadde sin første separatutstilling i Kampen Visningsrom i Oslo i januar 2014. I oktober 2014 åpnet Igland en stor separatutstilling på Reimanngården i regi av Grimstad kunstforening. I den forbindelse uttalte hun til Grimstad Adressetidende at inspirasjonen til ustillingen var hentet fra tekstilindustrien; nærmere bestemt fra to industrielle strikkemaskiner som strikket strømper:
Jeg vil ta vare på den kunnskapen. Jeg vil kunne historien. Jeg vil kunne disse maskinene. Jeg vil lære meg alt dette. Rett og slett fordi et er utrolig lite igjen av det. Kanskje det er kommet litt for seint, sier hun og ser en mulighet om at kunnskapen allerede er gått tapt. Det er trist.
I 2013 mottok Elin Igland Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend på deling, sammen med billedkunstner Gunnhilde Høyer fra Arendal. Året før fikk hun tildelt stipend fra Statens kunstnerstipend og støtte fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH).
| Elin Igland (født 16. april 1982) er en norsk tekstilkunstner, nå bosatt på Landvik i Grimstad kommune.
Igland tok bacheloreksamen i tekstil på Kunst- og designhøgskolen i Bergen (2006-2009) og mastergrad ved Kunsthøgskolen i Oslo (2010-2013). I 2009 arbeidet hun som tekstildesigner og trainee i byen Como i Nord-Italia, og i Tilburg i Nederland. Hun deltok på utstillingen HATCH i 2009 og 2013, en utstilling for nyutdannede kunstnere, sammen med blant annet skulptørene Signe Løvland Solberg og Magnie Liv Nilsen. Igland deltok på Sørlandsutstillingen i 2010 og 2014, og på debutantutstillingen på Galleri Bi-Z i Kristiansand i 2010. Hun har også hatt utstilling i Arendal kunstforening (2011), Galleri 3 i Bergen (2011), Snake Mountain Gallery i Oslo (2012) og på Trafo kunsthall i Asker (2015). Hun hadde sin første separatutstilling i Kampen Visningsrom i Oslo i januar 2014. I oktober 2014 åpnet Igland en stor separatutstilling på Reimanngården i regi av Grimstad kunstforening. I den forbindelse uttalte hun til Grimstad Adressetidende at inspirasjonen til ustillingen var hentet fra tekstilindustrien; nærmere bestemt fra to industrielle strikkemaskiner som strikket strømper:
Jeg vil ta vare på den kunnskapen. Jeg vil kunne historien. Jeg vil kunne disse maskinene. Jeg vil lære meg alt dette. Rett og slett fordi et er utrolig lite igjen av det. Kanskje det er kommet litt for seint, sier hun og ser en mulighet om at kunnskapen allerede er gått tapt. Det er trist.
I 2013 mottok Elin Igland Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend på deling, sammen med billedkunstner Gunnhilde Høyer fra Arendal. Året før fikk hun tildelt stipend fra Statens kunstnerstipend og støtte fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH).
== Referanser == | Elin Igland (født 16. april 1982) er en norsk tekstilkunstner, nå bosatt på Landvik i Grimstad kommune«Sørlendinger inntar Bylarm» i Agderposten, 17. | 200,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krigsminne | 2023-02-04 | Krigsminne | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigshistorie'] | Et krigsminne er et fysisk eller immaterielt minne etter krig og okkupasjon.Eksempler på fysiske krigsminner er forsvarsanlegg, fangeleire, krigsskip og rasjoneringskort. Immaterielle krigsminner kan for eksempel være fortellinger og sanger fra krig og okkupasjon.
| Et krigsminne er et fysisk eller immaterielt minne etter krig og okkupasjon.Eksempler på fysiske krigsminner er forsvarsanlegg, fangeleire, krigsskip og rasjoneringskort. Immaterielle krigsminner kan for eksempel være fortellinger og sanger fra krig og okkupasjon.
== Bildegalleri ==
== Se også ==
Krigsminnesmerke
Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig
Kystfort
Okkupasjonshistoriske samlinger i Norge, museer som formidler historien om andre verdenskrig
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Riksantikvaren om kulturminner fra andre verdenskrig
Søketreff for stikkordet «krigsminne» i Kulturminnesøk
NRKs artikler om krigsminner i Norge | Et krigsminne er et fysisk eller immaterielt minne etter krig og okkupasjon.Definisjon av krigsminne i Riksantikvarens tesaurus for kulturminnevern (Ordnøkkelen) | 200,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordn%C3%B8kkelen | 2023-02-04 | Ordnøkkelen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oppslagsverk'] | Ordnøkkelen er en tesaurus for kulturminnevern, opprettet og vedlikeholdt av Riksantikvaren.
Tesaurusen består av vel 4 000 termer (emneord), til bruk ved emneindeksering og søk i databaser. Termene i tesaurusen står i et hierarkisk forhold til hverandre, slik at de fleste termene har én overordnet term, og en del har én eller flere underordnete eller sideordnete termer.
Mange av termene er definert, med definisjoner som er hentet fra andre kilder (ordbøker, leksika eller annen faglitteratur), eller er utarbeidet hos Riksantikvaren.
Utvalget av termer gjenspeiler kulturminneforvaltningens behov for indeksering og gjenfinning i sine databaser, og utgjør derfor ikke en fullstendig ordliste for kulturminnevern.
Ordnøkkelen brukes som metadata i disse offentlig tilgjengelige databasene: Riksantikvarens vitenarkiv, Kulturminnebilder, Riksantikvarens bibliotek i BIBSYS Ask.
| Ordnøkkelen er en tesaurus for kulturminnevern, opprettet og vedlikeholdt av Riksantikvaren.
Tesaurusen består av vel 4 000 termer (emneord), til bruk ved emneindeksering og søk i databaser. Termene i tesaurusen står i et hierarkisk forhold til hverandre, slik at de fleste termene har én overordnet term, og en del har én eller flere underordnete eller sideordnete termer.
Mange av termene er definert, med definisjoner som er hentet fra andre kilder (ordbøker, leksika eller annen faglitteratur), eller er utarbeidet hos Riksantikvaren.
Utvalget av termer gjenspeiler kulturminneforvaltningens behov for indeksering og gjenfinning i sine databaser, og utgjør derfor ikke en fullstendig ordliste for kulturminnevern.
Ordnøkkelen brukes som metadata i disse offentlig tilgjengelige databasene: Riksantikvarens vitenarkiv, Kulturminnebilder, Riksantikvarens bibliotek i BIBSYS Ask.
== Eksterne lenker ==
Ordnøkkelen
Riksantikvarens vitenarkiv
Kulturminnebilder
BIBSYS Ask/Riksantikvaren | Ordnøkkelen er en tesaurus for kulturminnevern, opprettet og vedlikeholdt av Riksantikvaren. | 200,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neunkirchen_(distrikt) | 2023-02-04 | Neunkirchen (distrikt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter etablert i 1868', 'Kategori:Distrikter i Niederösterreich'] | Neunkirchen er et administrativt distrikt i det sørlige Niederösterreich, Østerrike.
| Neunkirchen er et administrativt distrikt i det sørlige Niederösterreich, Østerrike.
== Fylkesmenn (Bezirkshauptleute) ==
Karl Bauer Hall (1991 - 2006)
Heinz Zimper (2007 - 2010)
Alexandra Grabner-Fritz (siden 2011)
== Befolkningsutvikling ==
Kilde: Statistik Austria
== Administrativ inndeling ==
Distriktet Neunkirchen er delt inn i 44 kommuner, inkludert tre byer og 17 landkommuner og omfatter et areal tilsvarende 1,146.35 km².
Nummer viser til plassering i kommunekartet.
Altendorf
Aspangberg-St. Peter
Aspang-Markt
Breitenau
Breitenstein
Buchbach
Bürg-Vöstenhof
Edlitz
Enzenreith
Feistritz am Wechsel
Gloggnitz
Grafenbach-St. Valentin
Grimmenstein
Grünbach am Schneeberg
Höflein an der Hohen Wand
Kirchberg am Wechsel
Mönichkirchen
Natschbach-Loipersbach
Neunkirchen
Otterthal
Payerbach
Pitten
Prigglitz
Puchberg am Schneeberg
Raach am Hochgebirge
Reichenau an der Rax
St. Corona am Wechsel
St. Egyden am Steinfeld
Scheiblingkirchen-Thernberg
Schottwien
Schrattenbach
Schwarzau am Steinfeld
Schwarzau im Gebirge
Seebenstein
Semmering
Ternitz
Thomasberg
Trattenbach
Warth
Wartmannstetten
Willendorf
Wimpassing im Schwarzatale
Würflach
Zöbern | Neunkirchen er et administrativt distrikt i det sørlige Niederösterreich, Østerrike. | 200,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krigsminnesmerke | 2023-02-04 | Krigsminnesmerke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigshistorie', 'Kategori:Minnesmerker'] | Krigsminnesmerke er en bygning, monument, statue eller annet byggverk som feirer seier i krig, eller (mer vanlig i moderne tid) hedrer og minner de som har falt eller blitt såret i krig.
| Krigsminnesmerke er en bygning, monument, statue eller annet byggverk som feirer seier i krig, eller (mer vanlig i moderne tid) hedrer og minner de som har falt eller blitt såret i krig.
== Historikk ==
Krigsminnesmerker har ofte vært reist til minne om ærerike seire i krig, og blant kjente minnesmerker er Triumfbuen i Paris og Nelsonsøylen i London. Etter første verdenskrig ble minnesmerkene i større grad reist til minne om døde og sårede i krig. Eksempler på dette er Den ukjente soldats grav og Minnehallen i Stavern.
== Typer ==
Det er stor variasjon blant krigsminnesmerkene, både i størrelse, utførelse og symbolbruk. Skulpturer og minneplaketter er mye brukt, men også større byggverk, gjerne med museum eller besøkssenter i tilknytning til minnesmerket.
== Krigsminnesmerker i Norge ==
I Norge er krigsminnesmerker kartlagt av Forsvarsmuseet, og informasjon om disse er tilgjengelig i Digitalt museum.
== Se også ==
Den ukjente soldats grav
Triumfbuer
Krigsminner
Kategori:Minnesmerker for første verdenskrig
Kategori:Minnesmerker for andre verdenskrig og holocaust
Kategori:Sovjetiske krigsminnesmerker
Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig
Okkupasjonshistoriske samlinger i Norge, museer som formidler historien om andre verdenskrig
== Eksterne lenker ==
Forsvarsmuseets nettsider om krigsminnesmerker
Krigsminnesmerker på Digitalt museum Arkivert 3. februar 2015 hos Wayback Machine. | Krigsminnesmerke er en bygning, monument, statue eller annet byggverk som feirer seier i krig, eller (mer vanlig i moderne tid) hedrer og minner de som har falt eller blitt såret i krig. | 200,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesmesterskapet_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Norgesmesterskapet i fotball for menn | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1902', 'Kategori:Fotball i Norge', 'Kategori:Norgesmesterskapet i fotball for herrer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norgesmesterskapet i fotball for menn, også omtalt som Cupen, NM i fotball, cupmesterskapet og cupfinalen, er en fotballturnering som spilles etter cupsystemet hvor vinneren kåres til norgesmester i fotball. Turneringen har blitt avholdt siden 1902, med unntak av krigsårene 1941–44 og i det første koronaåret 2020. Fra 1948 har Ullevaal Stadion i Oslo vært fast cupfinalearena. Kong Oscar II satte opp kongepokal for fotball fra den første turneringssesongen 1902. Kongen eller en annen representant fra kongehuset deler ut kongepokalen til gullvinnerne.
Regjeringen vedtok i september 2013 at cupfinalen er en av de viktige sportsbegivenheter i Norge og har derfor kommet på en liste over TV-begivenheter som skal bli vist på en gratis TV-kanal som er tilgjengelig for folk flest.Før hver finalekamp synges også Kongesangen og Norges nasjonalsang.Mesterskapet ble ikke et reelt norgesmesterskap før i 1963, da klubber fra Nord-Norge fikk lov til å delta. Disse klubbene var tidligere henvist til et eget nord-norsk mesterskap. Fra 1924 til 1939 ble Arbeidermesterskapet i fotball arrangert som en konkurrerende turnering.
Turneringen ble tidligere avgjort med omkamp dersom finalen endte uavgjort, og både i 1945 og 1965 trengtes det tre kamper for å kåre en vinner. Dette er nå erstattet med straffekonkurranse. Den siste finalen som gikk til omkamp var da Rosenborg slo Brann i 1995, mens Aalesund var det første laget som ble norgesmester på straffer etter seier mot Molde i 2009.
Odd og Rosenborg har flest mesterskap totalt med 12 hver. Odd har kun én tittel etter 1931, mens Rosenborg har vunnet 11 av sine 12 mesterskap i perioden etter 1963. Med 11 mesterskap totalt er Fredrikstad det tredje mestvinnende laget.
Finalen i 1965 mellom Skeid og Frigg er den eneste der to lag fra samme by har spilt finale.
NM i fotball spilles i dag i to kvalifiseringsrunder og fire ordinære runder, samt kvartfinaler, semifinaler og finale.
Lag som spiller i 3. divisjon eller lavere må kvalifisere seg for å få være med i NM. Lag i Eliteserien, 1. og 2. divisjon går direkte til første runde i cupen. Unntak er for annetlag hvor denne klubbens førstelag spiller i en høyere divisjon. Disse kan ikke delta.
| Norgesmesterskapet i fotball for menn, også omtalt som Cupen, NM i fotball, cupmesterskapet og cupfinalen, er en fotballturnering som spilles etter cupsystemet hvor vinneren kåres til norgesmester i fotball. Turneringen har blitt avholdt siden 1902, med unntak av krigsårene 1941–44 og i det første koronaåret 2020. Fra 1948 har Ullevaal Stadion i Oslo vært fast cupfinalearena. Kong Oscar II satte opp kongepokal for fotball fra den første turneringssesongen 1902. Kongen eller en annen representant fra kongehuset deler ut kongepokalen til gullvinnerne.
Regjeringen vedtok i september 2013 at cupfinalen er en av de viktige sportsbegivenheter i Norge og har derfor kommet på en liste over TV-begivenheter som skal bli vist på en gratis TV-kanal som er tilgjengelig for folk flest.Før hver finalekamp synges også Kongesangen og Norges nasjonalsang.Mesterskapet ble ikke et reelt norgesmesterskap før i 1963, da klubber fra Nord-Norge fikk lov til å delta. Disse klubbene var tidligere henvist til et eget nord-norsk mesterskap. Fra 1924 til 1939 ble Arbeidermesterskapet i fotball arrangert som en konkurrerende turnering.
Turneringen ble tidligere avgjort med omkamp dersom finalen endte uavgjort, og både i 1945 og 1965 trengtes det tre kamper for å kåre en vinner. Dette er nå erstattet med straffekonkurranse. Den siste finalen som gikk til omkamp var da Rosenborg slo Brann i 1995, mens Aalesund var det første laget som ble norgesmester på straffer etter seier mot Molde i 2009.
Odd og Rosenborg har flest mesterskap totalt med 12 hver. Odd har kun én tittel etter 1931, mens Rosenborg har vunnet 11 av sine 12 mesterskap i perioden etter 1963. Med 11 mesterskap totalt er Fredrikstad det tredje mestvinnende laget.
Finalen i 1965 mellom Skeid og Frigg er den eneste der to lag fra samme by har spilt finale.
NM i fotball spilles i dag i to kvalifiseringsrunder og fire ordinære runder, samt kvartfinaler, semifinaler og finale.
Lag som spiller i 3. divisjon eller lavere må kvalifisere seg for å få være med i NM. Lag i Eliteserien, 1. og 2. divisjon går direkte til første runde i cupen. Unntak er for annetlag hvor denne klubbens førstelag spiller i en høyere divisjon. Disse kan ikke delta.
== Antall mesterskap siden 1963 ==
11 NM
Rosenborg 1964, 1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999, 2003, 2015, 2016, 20186 NM
Lillestrøm 1977, 1978, 1981, 1985, 2007, 2017
Viking 1953, 1959, 1979, 1989, 2001, 20195 NM
Molde 1994, 2005, 2013, 2014, 2021/2022
Strømsgodset 1969, 1970, 1973, 1991, 20104 NM
Brann 1972, 1976, 1982, 2004
Vålerenga 1980, 1997, 2002, 20083 NM
Skeid 1963, 1965, 1974
Fredrikstad 1966, 1984, 20062 NM
Lyn 1967, 1968
Bodø/Glimt 1975, 1993
Tromsø 1986, 1996
Aalesund 2009, 20111 NM
Moss 1983
Bryne 1987
Stabæk 1998
Odd Grenland 2000
Hødd 2012
== Antall mesterskap siden 1902 ==
12 NM
Odd 1903, 1904, 1905, 1906, 1913, 1915, 1919, 1922, 1924, 1926, 1931, 2000
Rosenborg 1960, 1964, 1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999, 2003, 2015, 2016, 201811 NM
Fredrikstad 1932, 1935, 1936, 1938, 1940, 1950, 1957, 1961, 1966, 1984, 20068 NM
Lyn 1908, 1909, 1910, 1911, 1945, 1946, 1967, 1968
Skeid 1947, 1954, 1955, 1956, 1958, 1963, 1965, 19746 NM
Brann 1923, 1925, 1972, 1976, 1982, 2004
Lillestrøm 1977, 1978, 1981, 1985, 2007, 2017
Sarpsborg 1917, 1929, 1939, 1948, 1949, 1951
Viking 1953, 1959, 1979, 1989, 2001, 20195 NM
Molde 1994, 2005, 2013, 2014, 2021/2022
Strømsgodset 1969, 1970, 1973, 1991, 20104 NM
Vålerenga 1980, 1997, 2002, 2008
Ørn 1920, 1927, 1928, 19303 NM
Frigg 1914, 1916, 1921
Mjøndalen 1933, 1934, 19372 NM
Bodø/Glimt 1975, 1993
Mercantile 1907, 1912
Tromsø 1986, 1996
Aalesund 2009, 20111 NM
Bryne 1987
Gjøvik-Lyn 1962
Grane 1902
Hødd 2012
Kvik 1918
Moss 1983
Sparta 1952
Stabæk 1998
== Flest finalemøter ==
== Se også ==
Liste over sesonger av NM i fotball for menn
Norges Fotballforbund
Mesterfinalen
Nord-Norgesmesterskap i fotball
Arbeidermesterskapet i fotball
== Referanser ==
== Kilder ==
www.rsssf.no/
www.fotball.no
Dagbladet.no
www.sportforalle.no
www.dintippeside.com
== Litteratur ==
Per Jorsett og Arne Scheie. Cupen : NM i fotball : 1902-1999. Stenersen forlag, 1999. ISBN 82-7201-275-8. (ebok fra bokhylla.no)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norwegian Football Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | plass3 = og | 200,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parlamentsvalget_i_Storbritannia_2015 | 2023-02-04 | Parlamentsvalget i Storbritannia 2015 | ['Kategori:2015 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske parlamentsvalg', 'Kategori:Valg i 2015'] | Parlamentsvalget i Storbritannia 2015 fant sted 7. mai 2015.
En gjennomgang av meningsmålinger gjennomført i slutten av januar 2015 viste at ingen av partiene ville få rent flertall. Ifølge gjennomgangen ville Labour og de konservative få 273 medlemmer hver, mens det skotske nasjonalistpartiet ville få 49. Det var knyttet spenning til valget i Skottland, hvor Labour hadde hatt 41 representanter helt siden 2005. Etter folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014 hadde populariteten til SNP økt kraftig, og partiet kunne ta nesten alle distriktene til Labour og Liberaldemokratene.Valgdagsmålinger viste at De konservative ville få 316 representanter, kun 10 unna rent flertall. Labour ville få 239, SNP 58, Liberaldemokratene 10 og UKIP 2. Resultatet ble enda bedre for De konservative, som fikk rent flertall med 331 mandater. For rent flertall krevdes 326 (i realiteten 324 på grunn av Sinn Féins fire ikke-møtende representanter).
Etter at valgresultatet ble klart trakk Miliband seg som leder for Labour, Clegg seg som leder for Liberaldemokratene og Farage seg som leder UKIP.
| Parlamentsvalget i Storbritannia 2015 fant sted 7. mai 2015.
En gjennomgang av meningsmålinger gjennomført i slutten av januar 2015 viste at ingen av partiene ville få rent flertall. Ifølge gjennomgangen ville Labour og de konservative få 273 medlemmer hver, mens det skotske nasjonalistpartiet ville få 49. Det var knyttet spenning til valget i Skottland, hvor Labour hadde hatt 41 representanter helt siden 2005. Etter folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014 hadde populariteten til SNP økt kraftig, og partiet kunne ta nesten alle distriktene til Labour og Liberaldemokratene.Valgdagsmålinger viste at De konservative ville få 316 representanter, kun 10 unna rent flertall. Labour ville få 239, SNP 58, Liberaldemokratene 10 og UKIP 2. Resultatet ble enda bedre for De konservative, som fikk rent flertall med 331 mandater. For rent flertall krevdes 326 (i realiteten 324 på grunn av Sinn Féins fire ikke-møtende representanter).
Etter at valgresultatet ble klart trakk Miliband seg som leder for Labour, Clegg seg som leder for Liberaldemokratene og Farage seg som leder UKIP.
== Resultat ==
== Resultat 2010 ==
== Meningsmålinger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
General election 2015. Samleside hos The Guardian.
General election 2015 Arkivert 23. mars 2015 hos Wayback Machine.. Samleside hos The Daily Telegraph. | Parlamentsvalget i Storbritannia 2015 fant sted 7. mai 2015. | 200,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marked_for_Musikk | 2023-02-04 | Marked for Musikk | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk musikk'] | Marked for Musikk (MFM) er Norges eneste nasjonale visningsarena og møteplass for profesjonelle musikkproduksjoner rettet mot barn og unge i alderen 0-18 år, og blir arrangert i Larvik for 6. gang 20. - 22. oktober 2015. På Marked for Musikk får konsertarrangører fra blant annet kulturhus, litteraturhus, festivaler, Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken oppleve aktuelle og profesjonelle musikkproduksjoner for barn og unge, mens artister får vist seg frem for et relevant publikum og marked.
I 2014 spilte 75 norske og utenlandske artister fordelt på 26 produksjoner på scener i Kulturhuset Bølgen og Sliperiet.
Marked for Musikk arrangeres av Vestfold fylkeskommune, i samarbeid med Larvik kommune, og mottar støtte fra Norsk kulturråd. Formålet er å bidra til at flere barn og unge får tilgang til profesjonelle musikkopplevelser.
| Marked for Musikk (MFM) er Norges eneste nasjonale visningsarena og møteplass for profesjonelle musikkproduksjoner rettet mot barn og unge i alderen 0-18 år, og blir arrangert i Larvik for 6. gang 20. - 22. oktober 2015. På Marked for Musikk får konsertarrangører fra blant annet kulturhus, litteraturhus, festivaler, Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken oppleve aktuelle og profesjonelle musikkproduksjoner for barn og unge, mens artister får vist seg frem for et relevant publikum og marked.
I 2014 spilte 75 norske og utenlandske artister fordelt på 26 produksjoner på scener i Kulturhuset Bølgen og Sliperiet.
Marked for Musikk arrangeres av Vestfold fylkeskommune, i samarbeid med Larvik kommune, og mottar støtte fra Norsk kulturråd. Formålet er å bidra til at flere barn og unge får tilgang til profesjonelle musikkopplevelser.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Marked for Musikk (MFM) er Norges eneste nasjonale visningsarena og møteplass for profesjonelle musikkproduksjoner rettet mot barn og unge i alderen 0-18 år, og blir arrangert i Larvik for 6. gang 20. | 200,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mark_Geier | 2023-02-04 | Mark Geier | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Leger fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Vaksinemotstandere fra USA'] | Mark R. Geier (født 1948 i Washington, D.C.) er en amerikansk tidligere lege som har vært brukt som sakkyndig vitne i en rekke saker hvor det har blitt hevdet sammenheng mellom vaksiner og helseskade. Siden 2011 har Geiers legelisens blitt inndratt i alle stater han har hatt rett til å praktisere, blant annet etter kritikkverdig behandling av autisme.Geier har lenge støttet hypotesen til Andrew Wakefield om at kvikksølvforbindelsen tiomersal forårsaker autisme når den blir brukt i vaksiner. Han blir derfor sammen med sin sønn David Geier jevnlig sitert av motstandere av vaksiner. Hans troverdighet som ekspertvitne har imidlertid blitt stilt i tvil i mange av sakene han har vært involvert i. I 2003 slo en dommer fast at Geier presenterte seg som et ekspertvitne på "fagfelt hvor han hadde ingen trening, ekspertise eller erfaring". I andre saker hvor han har vitnet har dommere karakterisert hans vitnemål som "intellektuelt uærlig", "ikke pålitelig" og "totalt ukvalifisert". En dommer noterte også at Geier "kan være dyktig, men han er ikke troverdig".Geiers vitenskapelige arbeid har også møtt kritikk. Da Institute of Medicine gikk gjennom vaksinesikkerheten i 2004 forkastet de Geiers arbeid som alvorlig mangelfull, uforståelig og skjemmet av feil bruk av vitenskapelige begreper. I 2003 kritiserte American Academy of Pediatrics en av Geiers studier som konkluderte med en sammenheng mellom vaksiner og autisme, og mente den inneholdt "en lang rekke konseptuelle og vitenskapelige feil, unøyaktigheter og feilslutninger". New Scientist rapporterte at den etiske komitéen som gikk god for noen av Geiers forsøk med autistiske barn var lokalisert på Geiers forretningsadresse og inkluderte Geier selv, hans sønn og kone, en av hans forretningspartnere, og advokaten til en av klientene fra en av sakene Geier hadde vært involvert i.
| Mark R. Geier (født 1948 i Washington, D.C.) er en amerikansk tidligere lege som har vært brukt som sakkyndig vitne i en rekke saker hvor det har blitt hevdet sammenheng mellom vaksiner og helseskade. Siden 2011 har Geiers legelisens blitt inndratt i alle stater han har hatt rett til å praktisere, blant annet etter kritikkverdig behandling av autisme.Geier har lenge støttet hypotesen til Andrew Wakefield om at kvikksølvforbindelsen tiomersal forårsaker autisme når den blir brukt i vaksiner. Han blir derfor sammen med sin sønn David Geier jevnlig sitert av motstandere av vaksiner. Hans troverdighet som ekspertvitne har imidlertid blitt stilt i tvil i mange av sakene han har vært involvert i. I 2003 slo en dommer fast at Geier presenterte seg som et ekspertvitne på "fagfelt hvor han hadde ingen trening, ekspertise eller erfaring". I andre saker hvor han har vitnet har dommere karakterisert hans vitnemål som "intellektuelt uærlig", "ikke pålitelig" og "totalt ukvalifisert". En dommer noterte også at Geier "kan være dyktig, men han er ikke troverdig".Geiers vitenskapelige arbeid har også møtt kritikk. Da Institute of Medicine gikk gjennom vaksinesikkerheten i 2004 forkastet de Geiers arbeid som alvorlig mangelfull, uforståelig og skjemmet av feil bruk av vitenskapelige begreper. I 2003 kritiserte American Academy of Pediatrics en av Geiers studier som konkluderte med en sammenheng mellom vaksiner og autisme, og mente den inneholdt "en lang rekke konseptuelle og vitenskapelige feil, unøyaktigheter og feilslutninger". New Scientist rapporterte at den etiske komitéen som gikk god for noen av Geiers forsøk med autistiske barn var lokalisert på Geiers forretningsadresse og inkluderte Geier selv, hans sønn og kone, en av hans forretningspartnere, og advokaten til en av klientene fra en av sakene Geier hadde vært involvert i.
== Referanser == | Mark R. Geier (født 1948 i Washington, D. | 200,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_landhockey | 2023-02-04 | Europamesterskapet i landhockey | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i landhockey', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1997'] | Europamesterskapet i landhockey ble arrangert første gang i 1970 i Brussel, og arrangeres annenhvert år.
| Europamesterskapet i landhockey ble arrangert første gang i 1970 i Brussel, og arrangeres annenhvert år.
== Menn ==
== Kvinner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Hockey Federation – Regler for EuroHockey Nations Championships | Europamesterskapet i landhockey ble arrangert første gang i 1970 i Brussel, og arrangeres annenhvert år. | 200,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_bordtennis | 2023-02-04 | Europamesterskapet i bordtennis | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i bordtennis', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1997'] | Europamesterskapet i bordtennis ble arrangert første gang i 1958 i Budapest, og arrangeres hvert år.
| Europamesterskapet i bordtennis ble arrangert første gang i 1958 i Budapest, og arrangeres hvert år.
== Mesterskap ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Table Tennis European Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Europamesterskapet i bordtennis ble arrangert første gang i 1958 i Budapest, og arrangeres hvert år. | 200,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ya%C5%9Fa | 2023-02-04 | Yaşa | ['Kategori:Aserbajdsjansk musikk', 'Kategori:Bidrag til Tyrkvisjonens sangkonkurranse', 'Kategori:Popsanger fra 2010-årene', 'Kategori:Sanger fra 2013'] | «Yaşa» (norsk oversettelse: Lev) er en aserbajdsjansk popsang skrevet av Gövhər Həsənzadə og fremført av Fərid Həsənov. Sangen ble vinner av den første utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse i Eskişehir i 2013 med 210 av 230 mulige poeng.
| «Yaşa» (norsk oversettelse: Lev) er en aserbajdsjansk popsang skrevet av Gövhər Həsənzadə og fremført av Fərid Həsənov. Sangen ble vinner av den første utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse i Eskişehir i 2013 med 210 av 230 mulige poeng.
== Referanser == | «Yaşa» (norsk oversettelse: Lev) er en aserbajdsjansk popsang skrevet av Gövhər Həsənzadə og fremført av Fərid Həsənov. Sangen ble vinner av den første utgaven av Tyrkvisjonens sangkonkurranse i Eskişehir i 2013 med 210 av 230 mulige poeng. | 200,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colonia_Nicolich | 2023-02-04 | Colonia Nicolich | ['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Colonia Nicolich eller Nicolich er største by i kommunen Colonia Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 9 624 innbyggere.
Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i den kommunen Colonia Nicolich.
| Colonia Nicolich eller Nicolich er største by i kommunen Colonia Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 9 624 innbyggere.
Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i den kommunen Colonia Nicolich.
== Historie ==
Nicolich ble grunnlagt i 20. århundre av Mennonitte bosettere fra Galicia.
== Befolkning ==
Colonia Nicolich har 9 624 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Kommune ==
Byens ordfører (alcalde) er Rubén Moreno (2010-2015).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Colonia Nicolich (INE) | | kommune = Nicolich | 200,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Sundt_Berggraf | 2023-02-04 | Hans Sundt Berggraf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske oppfinnere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune'] | Hans Sundt Berggraf (født 26. februar 1874 i Helsingør, død 23. januar 1941) var en dansk-norsk oppfinner. Han kom til Stavanger to år gammel sammen med foreldrene. Ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad i 1904 fant han opp ekkoloddet ved århundreskiftet, flere år før det offisielle patentet ble registrert av Alexander Behm. I 1926 ble han av Fridtjof Nansen anerkjent som ekkoloddets egentlige oppfinner. Før århundreskiftet hadde han skissert prinsippene for fjernsyn, faks og kopimaskin, disse ble ikke realisert. Berggraf leverte mange oppfinnelser til hermetikkindustrien i Stavanger, blant annet automatisk oljepåfyllingsmaskin, roterende båndkniv, og apparat for porsjonering av olje, tomatsaus og lignende. I 1911 laget han også den typen eggekartong som fortsatt brukes. I 1914 tok han patent på snortbryteren, en forløper til den vanlige lysbryteren, denne solgte så godt at han tjente bra på oppfinnelsen. I 1915 søkte han patent på et termostatstyrt strykjern, han hadde store ambisjoner, men det ble lite av.
Det første forslaget til ekkolodd ble fremsatt av Albert Franklin Eells, fra Boston, USA, som fikk patent i flere land. Hans anordning består ganske enkelt av en klokke i bunnen av skipet, en stang som navigatøren slår på og som står i forbindelse med klokken, og en mottagertelefon i bestikklugaren. Anordningen er helt primitiv og har ganske sikkert vært ubrukelig! Først i 1915 kommer neste forslag til ekkolodd. Det er fysikeren Alexander Behm fra Kiel som beskriver en anordning til måling av havdybden ved hjelp av reflekterte lydbølger. Den videre utvikling av Behms konstruksjon fører til de moderne ekkoloddapparater som i dag monteres i alle skip av betydning. Alexander Behm er derfor blitt ansett som ekkoloddets første oppfinner. Søker en imidlertid videre utenfor patentlitteraturen etter mulige forslag til ekkolodding, viser det seg ganske overraskende at ideen til ekkolodding, og et fullstendig beskrevet apparat til å utføre denne er fremsatt flere år før den første vage antydning i et patent.Den nylig avdøde norske ingeniør H. Berggraf beskriver nemlig så tidlig som i 1904 i Teknisk Ukeblad for 8. september det året et «Apparat hvormed havdybden kan måles uten at apparatet har forbindelse med havbunnen. » Ingeniør Berggraf må derfor med rette ansees som ekkoloddets første oppfinner så meget mer som han beskriver sitt apparat detaljert og inngående. En kan bare beklage at ingeniør Berggraf ikke arbeidet videre og søkte patent på apparatet sitt.
| Hans Sundt Berggraf (født 26. februar 1874 i Helsingør, død 23. januar 1941) var en dansk-norsk oppfinner. Han kom til Stavanger to år gammel sammen med foreldrene. Ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad i 1904 fant han opp ekkoloddet ved århundreskiftet, flere år før det offisielle patentet ble registrert av Alexander Behm. I 1926 ble han av Fridtjof Nansen anerkjent som ekkoloddets egentlige oppfinner. Før århundreskiftet hadde han skissert prinsippene for fjernsyn, faks og kopimaskin, disse ble ikke realisert. Berggraf leverte mange oppfinnelser til hermetikkindustrien i Stavanger, blant annet automatisk oljepåfyllingsmaskin, roterende båndkniv, og apparat for porsjonering av olje, tomatsaus og lignende. I 1911 laget han også den typen eggekartong som fortsatt brukes. I 1914 tok han patent på snortbryteren, en forløper til den vanlige lysbryteren, denne solgte så godt at han tjente bra på oppfinnelsen. I 1915 søkte han patent på et termostatstyrt strykjern, han hadde store ambisjoner, men det ble lite av.
Det første forslaget til ekkolodd ble fremsatt av Albert Franklin Eells, fra Boston, USA, som fikk patent i flere land. Hans anordning består ganske enkelt av en klokke i bunnen av skipet, en stang som navigatøren slår på og som står i forbindelse med klokken, og en mottagertelefon i bestikklugaren. Anordningen er helt primitiv og har ganske sikkert vært ubrukelig! Først i 1915 kommer neste forslag til ekkolodd. Det er fysikeren Alexander Behm fra Kiel som beskriver en anordning til måling av havdybden ved hjelp av reflekterte lydbølger. Den videre utvikling av Behms konstruksjon fører til de moderne ekkoloddapparater som i dag monteres i alle skip av betydning. Alexander Behm er derfor blitt ansett som ekkoloddets første oppfinner. Søker en imidlertid videre utenfor patentlitteraturen etter mulige forslag til ekkolodding, viser det seg ganske overraskende at ideen til ekkolodding, og et fullstendig beskrevet apparat til å utføre denne er fremsatt flere år før den første vage antydning i et patent.Den nylig avdøde norske ingeniør H. Berggraf beskriver nemlig så tidlig som i 1904 i Teknisk Ukeblad for 8. september det året et «Apparat hvormed havdybden kan måles uten at apparatet har forbindelse med havbunnen. » Ingeniør Berggraf må derfor med rette ansees som ekkoloddets første oppfinner så meget mer som han beskriver sitt apparat detaljert og inngående. En kan bare beklage at ingeniør Berggraf ikke arbeidet videre og søkte patent på apparatet sitt.
== Referanser == | Hans Sundt Berggraf (født 26. februar 1874 i Helsingør, død 23. | 200,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_S%C3%B6dergren | 2023-02-04 | Gunnar Södergren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for Hammarby IF', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Eskilstuna', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Stockholm', 'Kategori:Fotballspillere for Jönköpings Södra IF', 'Kategori:Fotballspillere for Kalmar FF', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Fotballspillere for Örgryte IS', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Menn'] | Stig Gunnar Södergren (født 3. desember 1920, død 4. april 1985) var en svensk fotballspiller. Södergren, som var midtbanespiller, har rekorden som spilleren som har spilt for flest lag i Allsvenskan med fem, en rekord han imidlertid deler med en rekke spillere. Södergren var i løpet av karrieren innom ni klubber som på et eller annet tidspunkt har spilt i Allsvenskan.
| Stig Gunnar Södergren (født 3. desember 1920, død 4. april 1985) var en svensk fotballspiller. Södergren, som var midtbanespiller, har rekorden som spilleren som har spilt for flest lag i Allsvenskan med fem, en rekord han imidlertid deler med en rekke spillere. Södergren var i løpet av karrieren innom ni klubber som på et eller annet tidspunkt har spilt i Allsvenskan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
«Gunnar Södergren - Hoppjerkan», biografi av Anders Johrén, fra AIKs hjemmeside (sv) | | fsted = Hammerdal, Sverige | 200,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BBC_Trust | 2023-02-04 | BBC Trust | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:BBC', 'Kategori:Etableringer i 2007'] | BBC Trust er en britisk nevnd som fungerer som representantskap for British Broadcasting Corporation (BBC). Nevnden er uavhengig av BBCs ledelse og andre organer, og har til formål å fatte beslutninger i lisensbetalernes interesse.
BBC Trust ble opprettet gjennom BBCs royal charter som trådte i kraft 1. januar 2007. BBC Trust, og et formalisert hovedstyre, erstattet det tidligere BBC-styret.
BBCs royal charter fastsetter at BBC Trust skal ha tolv medlemmer, inklusive en formann, en viseformann og et medlem for hver av Storbritannias nasjoner (England, Wales, Skottland og Nord-Irland). Medlemmene utnevnes av Dronningen i statsråd etter forslag fra den britiske regjeringen.
| BBC Trust er en britisk nevnd som fungerer som representantskap for British Broadcasting Corporation (BBC). Nevnden er uavhengig av BBCs ledelse og andre organer, og har til formål å fatte beslutninger i lisensbetalernes interesse.
BBC Trust ble opprettet gjennom BBCs royal charter som trådte i kraft 1. januar 2007. BBC Trust, og et formalisert hovedstyre, erstattet det tidligere BBC-styret.
BBCs royal charter fastsetter at BBC Trust skal ha tolv medlemmer, inklusive en formann, en viseformann og et medlem for hver av Storbritannias nasjoner (England, Wales, Skottland og Nord-Irland). Medlemmene utnevnes av Dronningen i statsråd etter forslag fra den britiske regjeringen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) BBC Trust – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | BBC Trust er en britisk nevnd som fungerer som representantskap for British Broadcasting Corporation (BBC). Nevnden er uavhengig av BBCs ledelse og andre organer, og har til formål å fatte beslutninger i lisensbetalernes interesse. | 200,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Westergren | 2023-02-04 | Nils Westergren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Nils Westergren er en svensk tidligere fotballspiller. Westgren spilte seks kamper og scoret to mål for Råå IF i Allsvenskan fra 1950 til 1951.
| Nils Westergren er en svensk tidligere fotballspiller. Westgren spilte seks kamper og scoret to mål for Råå IF i Allsvenskan fra 1950 til 1951.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Nils Westergren er en svensk tidligere fotballspiller. Westgren spilte seks kamper og scoret to mål for Råå IF i Allsvenskan fra 1950 til 1951. | 200,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6rje_%C3%96berg | 2023-02-04 | Börje Öberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Råå IF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Börje Öberg er en svensk tidligere fotballspiller. Öberg spilte ni kamper og scoret ett mål for Råå IF i Allsvenskan fra 1951 til 1952.
| Börje Öberg er en svensk tidligere fotballspiller. Öberg spilte ni kamper og scoret ett mål for Råå IF i Allsvenskan fra 1951 til 1952.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Börje Öberg er en svensk tidligere fotballspiller. Öberg spilte ni kamper og scoret ett mål for Råå IF i Allsvenskan fra 1951 til 1952. | 200,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yoshimar_Yot%C3%BAn | 2023-02-04 | Yoshimar Yotún | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for CR Vasco da Gama', 'Kategori:Fotballspillere for Club Sporting Cristal', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Orlando City SC', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Callao', 'Kategori:Peruanske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2018'] | Victor Yoshimar Yotun Flores (født 7. april 1990) er en peruansk fotballspiller som spiller for den amerikanske klubben Orlando City SC og Perus herrelandslag i fotball.
| Victor Yoshimar Yotun Flores (født 7. april 1990) er en peruansk fotballspiller som spiller for den amerikanske klubben Orlando City SC og Perus herrelandslag i fotball.
== Landslaget ==
Han ble tatt ut i Perus tropp til VM i fotball 2018 i Russland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Yoshimar Yotún – UEFA
(en) Yoshimar Yotún – Major League Soccer
(en) Yoshimar Yotún – Transfermarkt
(en) Yoshimar Yotún – national-football-teams.com
(en) Yoshimar Yotún – WorldFootball.net
(en) Yoshimar Yotún – FootballDatabase.eu
(en) Yoshimar Yotún – Soccerway
(en) Yoshimar Yotún – FBref
(es) Yoshimar Yotún – as.com
«Yoshimar Yotún», profil på Malmö FFs hjemmeside (sv) | | fsted = Callao, Peru | 200,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_mesterskapsmedaljer | 2023-02-04 | Liste over norske mesterskapsmedaljer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sportslister', 'Kategori:Sport i Norge'] | Liste over norske mesterskapsmedaljer inkluderer samtlige medaljer norske idrettsutøvere har tatt i olympiske leker, verdensmesterskap og europamesterskap. Kun idretter som er inkludert i de olympiske leker er tatt med i oversikten, men ikke-olympiske øvelser i disse idrettene er tatt med. Juniormesterskap og mesterskap/øvelser for funksjonshemmede er ikke tatt med.
| Liste over norske mesterskapsmedaljer inkluderer samtlige medaljer norske idrettsutøvere har tatt i olympiske leker, verdensmesterskap og europamesterskap. Kun idretter som er inkludert i de olympiske leker er tatt med i oversikten, men ikke-olympiske øvelser i disse idrettene er tatt med. Juniormesterskap og mesterskap/øvelser for funksjonshemmede er ikke tatt med.
== Inkluderte mesterskap ==
Følgende mesterskap og turneringer har Norge tatt minst en medalje i, og er tatt med i oversikten:
=== Sommeridretter ===
De olympiske sommerleker
Håndball-VM for menn
Håndball-VM for kvinner
VM i fotball for kvinner
VM i svømmesport (inkl. kortbane)
VM i friidrett
VM i triatlon
VM i luftvåpen
VM i hagleskyting
VM i boksing
VM i bryting
VM i bueskyting
VM i fekting
VM i judo
VM i padling
VM i roing
VM i banesykling
VM i terrengsykling
VM i BMX-sykling
VM i vektløfting
VM i taekwondo
VM i terrengløp
VM i sandvolleyball
VM i skyting
VM i seiling
EM i landeveissykling
EM i boksing
EM i bryting
EM i padling
EM i roing
EM i terrengsykling
EM i BMX-sykling
EM i vektløfting
EM i turn
EM i taekwondo
EM i terrengløp
EM i sandvolleyball
EM i skyting
EM i triatlon
EM i håndball for menn
EM i håndball for kvinner
EM i svømmesport (inkl. kortbane)
EM i fotball for kvinner
EM i friidrett
Europalekene
=== Vinteridretter ===
De olympiske vinterleker
VM i aking
VM i freestyle
VM i snøbrett
Ski-VM
VM i kunstløp
VM på skøyter (allround og sprint)
VM i alpint
VM i skiskyting
VM i curling for menn
VM i curling for kvinner
VM i skiflyging
Ishockey-EM
EM i aking
EM i skiskyting
EM i curling
EM i kunstløp
EM på skøyter
== Før 1900 ==
== 1900 ==
== 1901 ==
== 1902 ==
== 1904 ==
== 1906 ==
== 1908 ==
== 1909 ==
== 1910 ==
== 1911 ==
== 1912 ==
== 1913 ==
== 1914 ==
== 1920 ==
== 1922 ==
== 1923 ==
== 1924 ==
== 1925 ==
== 1926 ==
== 1927 ==
== 1928 ==
== 1929 ==
== 1930 ==
== 1931 ==
== 1932 ==
== 1933 ==
== 1934 ==
== 1935 ==
== 1936 ==
== 1937 ==
== 1938 ==
== 1939 ==
== 1946 ==
== 1947 ==
== 1948 ==
== 1949 ==
== 1950 ==
== 1951 ==
== 1952 ==
== 1953 ==
== 1954 ==
== 1955 ==
== 1956 ==
== 1957 ==
== 1958 ==
== 1959 ==
== 1960 ==
== 1962 ==
== 1963 ==
== 1964 ==
== 1965 ==
== 1966 ==
== 1967 ==
== 1968 ==
== 1969 ==
== 1970 ==
== 1971 ==
== 1972 ==
== 1973 ==
== 1974 ==
== 1975 ==
== 1976 ==
== 1977 ==
== 1978 ==
== 1979 ==
== 1980 ==
== 1981 ==
== 1982 ==
== 1983 ==
== 1984 ==
== 1985 ==
== 1986 ==
== 1987 ==
== 1988 ==
== 1989 ==
== 1990 ==
== 1991 ==
== 1992 ==
== 1993 ==
== 1994 ==
== 1995 ==
== 1996 ==
== 1997 ==
== 1998 ==
== 1999 ==
== 2000 ==
== 2001 ==
== 2002 ==
== 2003 ==
== 2004 ==
== 2005 ==
== 2006 ==
== 2007 ==
== 2008 ==
== 2009 ==
== 2010 ==
== 2011 ==
== 2012 ==
== 2013 ==
== 2014 ==
== 2015 ==
== 2016 ==
== 2017 ==
== 2018 ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tom A. Schanke (2007). Norsk idrettsleksikon (norsk). s. 505. ISBN 978-82-8156-0444. | Liste over norske VM-gull inneholder samtlige VM-gull tatt av Norge i 2015. Listen inneholder alle idretter der særforbundet er medlem av Norges idrettsforbund, samt motorsport og sjakk, og vil inneholde både junior og senior-mesterskap. | 200,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kveldteigen | 2023-02-04 | Kveldteigen | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Byggverk i Harstad', 'Kategori:Hoppbakker i Norge', 'Kategori:Idrettsanlegg i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Harstad'] | Kveldteigen er et anlegg for skihopping i Harstad i bydelen Skaret med i alt seks bakker i ulike størrelser. K-punkt for den største bakken er på 73 meter og bakkerekorden i denne K73-bakken er 82 meter.
| Kveldteigen er et anlegg for skihopping i Harstad i bydelen Skaret med i alt seks bakker i ulike størrelser. K-punkt for den største bakken er på 73 meter og bakkerekorden i denne K73-bakken er 82 meter.
== Historie ==
Kveldteigen (noen ganger feilaktig kalt Kveldsteigen) ble i første utgave ferdigstilt i 1950 etter omfattende grunnarbeid sommeren 1949. En langvarig bakkerekord på 66 meter ble satt av Trygve Simonsen på slutten av 50-tallet, en rekord som overlevde både Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg og Bjørn Wirkola. Gjeldende rekord er 82 m satt i 2012 av den gang 14-årige Jarl Magnus Riiber under Hovedlandsrennet den 3. mars 2012.
Evald Thorbergsen Atle Anthonsen, Harald Simonsen og Ottar Bøe var sentrale bidragsytere ved etableringen av bakken på 1950-tallet og utvidelsen og moderniseringen på 1960-tallet, mens Olav Nilsen ledet oppgraderingen av bakken på slutten av 70-tallet. I 1990 overførte Harstad Idrettslag (HIL) eierskapet av bakken til Harstad Skiklubb mot en økonomisk godtgjørelse etter at denne klubben gikk ut av HIL med skiaktivitetene.
== Referanser ==
== Kilder ==
Skisprungschanzen-Archiv: Harstad (Kveldteigen)
Idrettsanlegg.no: Kveldteigen hoppanlegg | Harstad | 200,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stuart_Armstrong | 2023-02-04 | Stuart Armstrong | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Dundee United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Inverness Caledonian Thistle FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Inverness', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2021'] | Stuart Armstrong (født 30. mars 1992) er en skotsk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Southampton FC.Han ble i sesongen 2012-2013 utnevnt til månedens unge spiller i februar og kom på årets lag etter sesongen 2013-2014, begge sesonger for Dundee United.
2. februar 2015, på overgangsvinduets siste dag, ble det klart at han ble kjøpt av Celtic FC for £1.6M
| Stuart Armstrong (født 30. mars 1992) er en skotsk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Southampton FC.Han ble i sesongen 2012-2013 utnevnt til månedens unge spiller i februar og kom på årets lag etter sesongen 2013-2014, begge sesonger for Dundee United.
2. februar 2015, på overgangsvinduets siste dag, ble det klart at han ble kjøpt av Celtic FC for £1.6M
== Landslaget ==
Han ble tatt ut i Skottlands EM-tropp til EM i fotball 2021.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stuart Armstrong – FIFA
(en) Stuart Armstrong – UEFA
(en) Stuart Armstrong – Transfermarkt
(en) Stuart Armstrong – national-football-teams.com
(en) Stuart Armstrong – WorldFootball.net
(en) Stuart Armstrong – Soccerbase.com
(en) Stuart Armstrong – FootballDatabase.eu
(en) Stuart Armstrong – Soccerway
(en) Stuart Armstrong – EU-Football.info
(en) Stuart Armstrong – Skottlands fotballforbund | | landslagkamper3 = 28| landslagmål3 = 2 | 200,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_Aeroparque | 2023-02-04 | Villa Aeroparque | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Villa Aeroparque er en by i kommunen Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 4 307 innbyggere.
| Villa Aeroparque er en by i kommunen Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 4 307 innbyggere.
== Befolkning ==
Villa Aeroparque har 4 307 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Villa Aeroparque (INE) | | kommune = Nicolich | 200,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Colinas_de_Carrasco | 2023-02-04 | Colinas de Carrasco | ['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | Colinas de Carrasco er en by i kommunen Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 56 innbyggere.
| Colinas de Carrasco er en by i kommunen Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 56 innbyggere.
== Befolkning ==
Colinas de Carrasco har 56 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over Colinas de Carrasco (INE) | | kommune = Nicolich | 200,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Tahona | 2023-02-04 | La Tahona | ['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart'] | La Tahona er en by i kommunen Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 168 innbyggere.
| La Tahona er en by i kommunen Nicolich i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 168 innbyggere.
== Befolkning ==
La Tahona har 168 innbyggere (Beregning 2011)
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Canelones, offisielle sider (spansk)
Kart over La Tahona (INE) | | kommune = Nicolich | 200,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_b%C3%B8ker_innkj%C3%B8pt_gjennom_innkj%C3%B8psordningen_for_ny_norsk_sakprosa | 2023-02-04 | Liste over bøker innkjøpt gjennom innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturlister', 'Kategori:Norsk kulturråd', 'Kategori:Norsk litteratur', 'Kategori:Norske kulturlister', 'Kategori:Offentlige anskaffelser', 'Kategori:Sakprosa'] | Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en selektiv innkjøpsordning som forvaltes av Norsk kulturråd. Ordningen skal ha som mål at det blir skrevet, utgitt, spredt og lest ny norsk sakprosa og at disse er tilgjengelige i norske folkebibliotek som papir- og e-bøker.I tillegg til språklig og redaksjonell kvalitet er innkjøpskriteriene at bøkene fremstår som helhetlige litterære verk, at de innehar innholds- og formidlingsmessige kvaliteter, er egnet til å tilføre kunnskap, at stimulere til faglig interesse og refleksjon og/eller berike samfunnsdebatten og henvender seg til et allment publikum.
| Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en selektiv innkjøpsordning som forvaltes av Norsk kulturråd. Ordningen skal ha som mål at det blir skrevet, utgitt, spredt og lest ny norsk sakprosa og at disse er tilgjengelige i norske folkebibliotek som papir- og e-bøker.I tillegg til språklig og redaksjonell kvalitet er innkjøpskriteriene at bøkene fremstår som helhetlige litterære verk, at de innehar innholds- og formidlingsmessige kvaliteter, er egnet til å tilføre kunnskap, at stimulere til faglig interesse og refleksjon og/eller berike samfunnsdebatten og henvender seg til et allment publikum.
== Liste over innkjøpte bøker ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
kulturradet.no Regelverk for innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa
kulturradet.no Tildelinger/bøker innkjøpt i ordningen | Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en selektiv innkjøpsordning som forvaltes av Norsk kulturråd. Ordningen skal ha som mål at det blir skrevet, utgitt, spredt og lest ny norsk sakprosa og at disse er tilgjengelige i norske folkebibliotek som papir- og e-bøker. | 200,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_%C3%98kland_Blinkenberg | 2023-02-04 | Ellen Økland Blinkenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ellen Økland Blinkenberg (født 24. mars 1967) er en norsk lege og spesialist i medisinsk genetikk. Hun er overlege ved Senter for medisinsk genetikk og molekylær medisin, Haukeland universitetssykehus.
Hun ble cand.med. ved Universitetet i Bergen i 1994. Hun har vært medlem av Rådet for legeetikk siden 2010 og er oppnevnt som medlem av Helsedirektoratets bioreferansegruppe. I 2013 utgav hun en bok som forklarte og drøftet personvern- og etiske spørsmål som oppstår i forbindelse med utviklingen i medisinsk genetikk, Min DNAgbok, året etter utgitt som Genboka : personlig og forståelig om genetikk
| Ellen Økland Blinkenberg (født 24. mars 1967) er en norsk lege og spesialist i medisinsk genetikk. Hun er overlege ved Senter for medisinsk genetikk og molekylær medisin, Haukeland universitetssykehus.
Hun ble cand.med. ved Universitetet i Bergen i 1994. Hun har vært medlem av Rådet for legeetikk siden 2010 og er oppnevnt som medlem av Helsedirektoratets bioreferansegruppe. I 2013 utgav hun en bok som forklarte og drøftet personvern- og etiske spørsmål som oppstår i forbindelse med utviklingen i medisinsk genetikk, Min DNAgbok, året etter utgitt som Genboka : personlig og forståelig om genetikk
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ellen Økland Blinkenberg Genboka : personlig og forståelig om genetikk / Min DNAgbok Cappelen Damm 2013/2014 ISBN 978-82-02-45220-9
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Ellen Økland Blinkenberg i BIBSYS
(no) Publikasjoner av Ellen Økland Blinkenberg i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin | Ellen Økland Blinkenberg (født 24. mars 1967) er en norsk lege og spesialist i medisinsk genetikk. | 200,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Einst%C3%B6k | 2023-02-04 | Einstök | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Islandske bryggerier'] | Einstök eller Einstök ölgerd er et islandsk bryggeri som befinner seg i Aukureyri, like sør for polarsirkelen. Bryggeriets mest populære øl "Einstök White Ale", et hveteøl med litt fruktig smak og et hint av appelsin. Det eneste stedet i verden du kan få denne ølen på tappekran utenfor Island er i den Norske pavilijongen i Walt Disney World Epcot, Florida.
Ølsorter under merket;
Einstök, white ale.
Einstök, toasted porter.
Einstök, pale ale. | Einstök eller Einstök ölgerd er et islandsk bryggeri som befinner seg i Aukureyri, like sør for polarsirkelen. Bryggeriets mest populære øl "Einstök White Ale", et hveteøl med litt fruktig smak og et hint av appelsin. Det eneste stedet i verden du kan få denne ølen på tappekran utenfor Island er i den Norske pavilijongen i Walt Disney World Epcot, Florida.
Ølsorter under merket;
Einstök, white ale.
Einstök, toasted porter.
Einstök, pale ale. | Einstök eller Einstök ölgerd er et islandsk bryggeri som befinner seg i Aukureyri, like sør for polarsirkelen. Bryggeriets mest populære øl "Einstök White Ale", et hveteøl med litt fruktig smak og et hint av appelsin. | 200,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zoboomafoo | 2023-02-04 | Zoboomafoo | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneserier fra USA', 'Kategori:Canadiske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Canadiske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Canadiske barneserier', 'Kategori:Fjernsynstubber', 'Kategori:Stubber 2017-02', 'Kategori:TV-produksjoner på PBS', 'Kategori:TV-serier fra 1990-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Zoboomafoo er en amerikansk-canadisk pedagogisk TV-serie for barn som gikk på PBS fra 1999 til 2001.
| Zoboomafoo er en amerikansk-canadisk pedagogisk TV-serie for barn som gikk på PBS fra 1999 til 2001.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zoboomafoo på Internet Movie Database | Zoboomafoo er en amerikansk-canadisk pedagogisk TV-serie for barn som gikk på PBS fra 1999 til 2001. | 200,099 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.