url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Night_Will_Fall | 2023-02-04 | Night Will Fall | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske dokumentarfilmer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 2010-årene', 'Kategori:Dokumentarfilmer om andre verdenskrig', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Holocaust'] | Møtet med dødsleirene, originaltittel Night Will Fall er en britisk dokumentarfilm fra 2014 av regissøren Andre Singer. Den består av råfilm, samt beretninger fra soldater som frigjorde leire, fra filmfotografer som sto bak råfilmene, og fra overlevende fra Holocaust, blant annet Mania Salinger.Deler av filmen ble brukt i filmen German Concentration Camps Factual Survey («Granskning av tyske konsentrasjonsleire») av britiske myndigheter i april 1945.
| Møtet med dødsleirene, originaltittel Night Will Fall er en britisk dokumentarfilm fra 2014 av regissøren Andre Singer. Den består av råfilm, samt beretninger fra soldater som frigjorde leire, fra filmfotografer som sto bak råfilmene, og fra overlevende fra Holocaust, blant annet Mania Salinger.Deler av filmen ble brukt i filmen German Concentration Camps Factual Survey («Granskning av tyske konsentrasjonsleire») av britiske myndigheter i april 1945.
== Historie ==
André Singer sa om den uferdige spillefilmen fra 1945 at «myndighetenes prioriteringer [i Storbritannia] endret seg. Det som syntes som en god idé [tidligere] i 1945, ble et problem i juni og juli». Britene hadde et behov for at tyske innbyggere skulle «øke drivkraften i den ødelagte tyske økonomien. Britene ønsket ikke å demoralisere folket ytterligere, ved å gni inn skyldfølelsen, og «filmen ville ikke ha hjulpet med å gjenvinne tillit», sa Singer. Videre sa Singer at den ville ha «provosert fram mest sympati for de jødiske flyktningene som fortsatt var i leirene etter krigen [og som] ønsket å reise til Palestina. Britene hadde allerede et problem med gryende Sionisme og følte at filmen ville være uten gavn».Formatene på råfilmene fra 1945 var blant annet i svarthvitt 70 mm og farge 12 mm.
Opptak fra den uferdige spillefilmen fra 1945]ble lansert i 1984 som en del av Memory of the Camps-filmen. Sistnevnte ble vist på tv i USA året etter.Regissøren av Møtet med dødsleirene ble brakt inn i prosjektet gjennom Sally Angel, som jobbet ved Imperial War Museum og kjente til restaureringen av dokumentarfilmen fra 1945.
== Handling ==
Britiske styrker som har nådd Aller-elva i Nord-Tyskland, blir oppsøkt av to tyske offiserer som fører hvite flagg. Et britisk vitne tidfester dette til 12. april 1945. Britene anbefales å ikke angripe konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, bak de tyske frontlinjene, fordi sykdom i leiren kan spre seg til tysk sivilbefolkning og britiske soldater. En britisk styrke tillates å besøke leiren. Leirkommandanten Josef Kramer og de andre mennene og kvinnene i SS blir tatt som krigsfanger.
Etter at Dachau blir frigjort av britiske styrker, blir sivilbefolkning fra München tvunget til befaring av leiren, før lik har blitt fjernet.
== Bidragsyterne til filmproduksjonen ==
Imperial War Museum bidro til ferdiggjøring av filmen.
Produksjonen ble besørget av organisasjoner fra Storbritannia, Israel, Tyskland, USA og Danmark:
A Spring Films, Angel TV, Ratpac Documentary Films production «i samarbeide med Cinephil, Final Cut for Real, GA&A, in co-production with MDR, NDR, Arte, Keshet Broadcasting and Channel 8 (Israel), with the support of the British Film Institute, the Danish Film Institute, the Rabinovich Foundation for the Arts, RatPac Documentary Films. Filmprodusentene er Sally Angel, Brett Ratner. Executive producers, Richard Melman, James Packer, Stephen Frears. Co-producers, Philippa Kowarsky, Signe Byrge Sorensen», ifølge Variety.
== Se også ==
Death Mills
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Night Will Fall på Internet Movie Database
(da) Night Will Fall i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Night Will Fall på Allociné
(nl) Night Will Fall på MovieMeter
(en) Night Will Fall på AllMovie
(en) Night Will Fall på Rotten Tomatoes
(en) Night Will Fall på Metacritic | Møtet med dødsleirene- Etter så mange år er det mange som ikke tror på det som skjedde, originaltittel Night Will Fall er en britisk dokumentarfilm fra 2014 av regissøren Andre Singer. Den består av råfilm, samt beretninger fra soldater som frigjorde leire, fra filmfotografer som sto bak råfilmene, og fra overlevende fra Holocaust, blant annet Mania Salinger. | 199,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B6rgen_Pettersson | 2023-02-04 | Jörgen Pettersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Kaiserslautern', 'Kategori:Fotballspillere for Borussia VfL 1900 Mönchengladbach', 'Kategori:Fotballspillere for FC København', 'Kategori:Fotballspillere for Landskrona BoIS', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballtrenere for Landskrona BoIS', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske fotballtrenere', 'Kategori:Svenske landslagsspillere i fotball'] | Jörgen Pettersson (født 29. september 1975 i Lackalänga) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Petterson, som var spiss, har spilt for svenske Malmö FF og Landskrona BoIS, danske FC København, samt de tyske klubbene Borussia Mönchengladbach og FC København. Petterson har også spilt landslagsfotball for Sverige, og var en del av troppen da Sverige deltok i sluttspillet i EM i fotball 2000.
Pettersson hadde flere assisterende treneroppdrag før han i 2013 tok over som hovedtrener i Landskrona BoIS. November 2014 ble han klar som trener for Högaborgs BK.
| Jörgen Pettersson (født 29. september 1975 i Lackalänga) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Petterson, som var spiss, har spilt for svenske Malmö FF og Landskrona BoIS, danske FC København, samt de tyske klubbene Borussia Mönchengladbach og FC København. Petterson har også spilt landslagsfotball for Sverige, og var en del av troppen da Sverige deltok i sluttspillet i EM i fotball 2000.
Pettersson hadde flere assisterende treneroppdrag før han i 2013 tok over som hovedtrener i Landskrona BoIS. November 2014 ble han klar som trener for Högaborgs BK.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Jörgen Pettersson – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jörgen Pettersson – FIFA
(en) Jörgen Pettersson – UEFA
(en) Jörgen Pettersson – Transfermarkt
(en) Jörgen Pettersson – national-football-teams.com
(en) Jörgen Pettersson – FootballDatabase.eu
(de) Jörgen Pettersson – fussballdaten.de
(en) Jörgen Pettersson – Soccerway
(en) Jörgen Pettersson – FBref
(en) Jörgen Pettersson på eu-football.info | | fsted = Lackalänga, Sverige | 199,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Signe_L%C3%B8vland_Solberg | 2023-02-04 | Signe Løvland Solberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kunstnerstipend', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske billedhuggere'] | Signe Løvland Solberg (født 2. april 1985) er en norsk skulptør. Hun er tidligere bosatt i Froland kommune i Agder, men er nå bosatt i Oslo.
Solberg har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo, fakultet for visuell kunst, med mastergrad i kunstfag/metall i 2010. Hun har også studert ved Einar Granum Kunstfagskole (2005-2006). I 2009 deltok hun på utstillingen «HATCH 2009» ved Agder Kunstsenter, en utstilling for nyutdannede kunstnere. I 2010 debuterte hun på Sørlandsutstillingen med skulpturen «Hello Creature 1», og som yngste deltaker på utstillingen mottok hun Sørlandsutstillingens reisestipend dette året.Året etter, i 2011, mottok hun Anders Jahres juniorpris, noe som åpnet dørene for den unge kunstneren. I desember samme år mottok hun Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend, hvor juryen i sin begrunnelse vektla hennes store kunstneriske potensial, bakgrunn innen metall og presist artikulerte formspråk.I årene som fulgte deltok Solberg på en rekke separat- og gruppe/kollektivutstillinger med skulpturelle objekter. Av separatutstillinger kan nevnes Galleri Nb8 i Oslo (2009), ART i juli 2012, Kråkeslottet på Senja (2012) og Galleri Format (2013). I tillegg har hun deltatt på gruppeutstillingen «SLUMP- Luck by Chance», en samproduksjon mellom Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal og Gustavsbergs Konsthall i Stockholm (2011 og 2012), «Tendenser» på Galleri F 15 i Moss (2012), «Timber» i Arendal kunstforening (2011) og to ganger på Sørlandsutstillingen (2010 og 2011).I september 2013 åpnet Signe Solberg en utstilling på Galleri Format i Oslo, der hun hentet inspirasjon fra monumenter fra forskjellige tidsepoker og kulturer, blant annet fra jugoslaviske krigsmonumenter. Utstillingen hadde tittelen «Surrounders Loners Defenders Keepers», og verkene besto av store skulpturer i metall.Signe Løvland Solberg er plukket ut som en av seks norske kunstnere og designere til å delta i prosjektet «Replanted identity» på internasjonal designbiennale i Frankrike i 2015 (Biennale Internationale Design Saint-Étienne). Hun har medlemskap i Norske Billedkunstnere (NBK) og Norsk Billedhoggerforening (NBF).
| Signe Løvland Solberg (født 2. april 1985) er en norsk skulptør. Hun er tidligere bosatt i Froland kommune i Agder, men er nå bosatt i Oslo.
Solberg har utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo, fakultet for visuell kunst, med mastergrad i kunstfag/metall i 2010. Hun har også studert ved Einar Granum Kunstfagskole (2005-2006). I 2009 deltok hun på utstillingen «HATCH 2009» ved Agder Kunstsenter, en utstilling for nyutdannede kunstnere. I 2010 debuterte hun på Sørlandsutstillingen med skulpturen «Hello Creature 1», og som yngste deltaker på utstillingen mottok hun Sørlandsutstillingens reisestipend dette året.Året etter, i 2011, mottok hun Anders Jahres juniorpris, noe som åpnet dørene for den unge kunstneren. I desember samme år mottok hun Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend, hvor juryen i sin begrunnelse vektla hennes store kunstneriske potensial, bakgrunn innen metall og presist artikulerte formspråk.I årene som fulgte deltok Solberg på en rekke separat- og gruppe/kollektivutstillinger med skulpturelle objekter. Av separatutstillinger kan nevnes Galleri Nb8 i Oslo (2009), ART i juli 2012, Kråkeslottet på Senja (2012) og Galleri Format (2013). I tillegg har hun deltatt på gruppeutstillingen «SLUMP- Luck by Chance», en samproduksjon mellom Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal og Gustavsbergs Konsthall i Stockholm (2011 og 2012), «Tendenser» på Galleri F 15 i Moss (2012), «Timber» i Arendal kunstforening (2011) og to ganger på Sørlandsutstillingen (2010 og 2011).I september 2013 åpnet Signe Solberg en utstilling på Galleri Format i Oslo, der hun hentet inspirasjon fra monumenter fra forskjellige tidsepoker og kulturer, blant annet fra jugoslaviske krigsmonumenter. Utstillingen hadde tittelen «Surrounders Loners Defenders Keepers», og verkene besto av store skulpturer i metall.Signe Løvland Solberg er plukket ut som en av seks norske kunstnere og designere til å delta i prosjektet «Replanted identity» på internasjonal designbiennale i Frankrike i 2015 (Biennale Internationale Design Saint-Étienne). Hun har medlemskap i Norske Billedkunstnere (NBK) og Norsk Billedhoggerforening (NBF).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Signe Solbergs hjemmesider | Signe Løvland Solberg (født 2. april 1985) er en norsk skulptør. | 199,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Death_Mills | 2023-02-04 | Death Mills | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1945', 'Kategori:Filmer regissert av Billy Wilder'] | Death Mills (dødskvernene; -møllene) er en film fra 1945 regissert av Billy Wilder og produsert av United States Department of War. Den dokumenterer grusomhetene i tyske konsentrasjonsleirer under Annen verdenskrig.Den tyske versjonen heter Die Todesmühlen, og den har Hanus Burger som regissør, og Billy Wilder sto for klippingen.
| Death Mills (dødskvernene; -møllene) er en film fra 1945 regissert av Billy Wilder og produsert av United States Department of War. Den dokumenterer grusomhetene i tyske konsentrasjonsleirer under Annen verdenskrig.Den tyske versjonen heter Die Todesmühlen, og den har Hanus Burger som regissør, og Billy Wilder sto for klippingen.
== Se også ==
Night Will Fall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Death Mills på Internet Movie Database
(fr) Death Mills på Allociné
(en) Death Mills på AllMovie
(en) Death Mills på Rotten Tomatoes | Death Mills (dødskvernene; -møllene) er en film fra 1945 regissert av Billy Wilder og produsert av United States Department of War. Den dokumenterer grusomhetene i tyske konsentrasjonsleirer under Annen verdenskrig. | 199,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_Hansen | 2023-02-04 | Tone Hansen | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Museumsdirektører', 'Kategori:Norske kuratorer', 'Kategori:Norske museumsfolk', 'Kategori:Personer fra Klæbu kommune', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune'] | Tone Hansen (født 1970 i Kirkenes, oppvokst i Klæbu) er en norsk kunstner, kurator, kunstskribent og direktør ved Munch-museet i Oslo fra oktober 2022.Tone Hansen er utdannet kunstner ved Statens kunstakademi i Oslo i 1994-1998 og studerte senere ved Konsthögskolan i Malmø. Hun arbeidet som stipendiat ved Statens Kunstakademi med prosjektet Megamonstermuseum 2003-2008. Hun var direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter (HOK) fra 2011 til 2022. Før det arbeidet hun som kurator på samme sted i tre år.
Hun var konstituert styreleder av Unge Kunstneres Samfund (UKS) fra 2003 til 2005 og var leder for Norsk kulturråd 2016–2019.
| Tone Hansen (født 1970 i Kirkenes, oppvokst i Klæbu) er en norsk kunstner, kurator, kunstskribent og direktør ved Munch-museet i Oslo fra oktober 2022.Tone Hansen er utdannet kunstner ved Statens kunstakademi i Oslo i 1994-1998 og studerte senere ved Konsthögskolan i Malmø. Hun arbeidet som stipendiat ved Statens Kunstakademi med prosjektet Megamonstermuseum 2003-2008. Hun var direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter (HOK) fra 2011 til 2022. Før det arbeidet hun som kurator på samme sted i tre år.
Hun var konstituert styreleder av Unge Kunstneres Samfund (UKS) fra 2003 til 2005 og var leder for Norsk kulturråd 2016–2019.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tone Hansen - Store norske leksikon
Henie Onstad Kunstsenter
UKS
Tone Hansen på artfacts.net | Tone Hansen (født 1970 i Kirkenes, oppvokst i Klæbu) er en norsk kunstner, kurator, kunstskribent og direktør ved Munch-museet i Oslo fra oktober 2022.Tione Hansen blir Munchmuseet sin nye direktør - NRK 12. | 199,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chalcentis | 2023-02-04 | Chalcentis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1844', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chalcentis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Chalcentis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Chalcentis Burmeister, 1844
Chalcentis bonini Soula, 2009
Chalcentis victima Burmeister, 1844
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Chalcentis [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Chalcentis i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telaugis | 2023-02-04 | Telaugis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1844', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Telaugis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Telaugis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor, skinnende metallisk grønn skarabide. Som hos mange andre praktskarabider har hannen forstørrede føtter og klør på forbeina. Dekkvingene har dype punktstriper. Oversiden er fint punktert.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika fra Fransk Guyana og Colombia i nord til Bolivia i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Telaugis Burmeister, 1844
Telaugis aenescens Burmeister, 1844
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Telaugis [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av en hann
Bilde av en hunn
(en) Telaugis i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thyridium | 2023-02-04 | Thyridium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1844', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Thyridium er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Thyridium er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, litt matt grønne skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det nordlige Sør-Amerika (Colombia, Venezuela, Surinam og Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Thyridium Burmeister, 1844
Thyridium anomala Burmeister, 1855
Thyridium boucheri Soula, 2002
Thyridium cupriventre Blanchard, 1851
Thyridium flavipenne Burmeister, 1844
Thyridium singularis Soula, 2002
Thyridium sommeri Waterhouse, 1881
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Thyridium [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Thyridium i Encyclopedia of Life
(en) Thyridium i Global Biodiversity Information Facility
(no) Thyridium hos Artsdatabanken
(sv) Thyridium hos Dyntaxa
(en) Thyridium hos Index Fungorum
(en) Thyridium hos MycoBank
(en) Thyridium hos NCBI
Thyridium (Thyridiaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dorysthetus | 2023-02-04 | Dorysthetus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1845', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dorysthetus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Dorysthetus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (15-25 millimeter), ovale, blanke, mer eller mindre metallisk glinsende skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Mellom- og Sør-Amerika, fra Nicaragua i nord til Brasil og Peru i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Dorysthetus Blanchard, 1845
Dorysthetus andicola Ohaus, 1905
Dorysthetus arnaudi Soula, 2002
Dorysthetus cayennensis Ohaus, 1905
Dorysthetus chicheryi Soula, 2002
Dorysthetus chlorophanus (Burmeister, 1844)
Dorysthetus columbicus Ohaus, 1905
Dorysthetus corruscus (Audinet-Serville, 1825)
Dorysthetus espiritosantensis (Ohaus, 1905)
Dorysthetus fulgidus (Waterhouse, 1881)
Dorysthetus isthmicus (Arrow, 1899)
Dorysthetus limbicollis Soula, 2002
Dorysthetus lineatopennis Ohaus, 1912
Dorysthetus madeirensis (Ohaus, 1922)
Dorysthetus malyi Soula, 2010
Dorysthetus maximus Ohaus, 1905
Dorysthetus mezai Soula, 2005
Dorysthetus nicaraguensis Soula, 2002
Dorysthetus peruvianus Ohaus, 1905
Dorysthetus solimoensis (Ohaus, 1926)
Dorysthetus solisi Soula, 2002
Dorysthetus specularis Ohaus, 1912
Dorysthetus speculicollis Ohaus, 1912
Dorysthetus substriatus (Waterhouse, 1881)
Dorysthetus surinamensis Ohaus, 1905
Dorysthetus taeniatus (Perty, 1830)
Dorysthetus virens (Drury, 1773)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Dorysthetus [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Dorysthetus fulgidus
Bilde av Dorysthetus mezai
(en) Dorysthetus i Global Biodiversity Information Facility
Dorysthetus – detaljert informasjon på Wikispecies | * se Systematisk inndeling | 199,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Peder_Mork | 2023-02-04 | Karl Peder Mork | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Karl Peder Mork (født 1993) er en norsk målmann fra Holmenkollen i Oslo. Han innehadde ledervervet i Norsk Målungdom fra 2014 til 2015. Forut for dette utøvde han over en toårsperiode rollen som økonomiansvarlig (2012–2014) i den samme organisasjonen.
Mork har bakgrunn fra Katta Målungdom, som er Målungdommens lokallag ved Oslo katedralskole. Der skrev han særoppgave om den lokale dialekten, og la samtidig om til bredere Oslo-dialekt enn han hadde vokst opp med. Også et utvekslingsopphold i Berlin medvirket til videre språkpolitiske oppvåkning.
Han har mastergrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 2018.
| Karl Peder Mork (født 1993) er en norsk målmann fra Holmenkollen i Oslo. Han innehadde ledervervet i Norsk Målungdom fra 2014 til 2015. Forut for dette utøvde han over en toårsperiode rollen som økonomiansvarlig (2012–2014) i den samme organisasjonen.
Mork har bakgrunn fra Katta Målungdom, som er Målungdommens lokallag ved Oslo katedralskole. Der skrev han særoppgave om den lokale dialekten, og la samtidig om til bredere Oslo-dialekt enn han hadde vokst opp med. Også et utvekslingsopphold i Berlin medvirket til videre språkpolitiske oppvåkning.
Han har mastergrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 2018.
== Referanser == | Karl Peder Mork (født 1993) er en norsk målmann fra Holmenkollen i Oslo. Han innehadde ledervervet i Norsk Målungdom fra 2014 til 2015. | 199,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabrina_van_der_Ley | 2023-02-04 | Sabrina van der Ley | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kuratorer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nederlendere', 'Kategori:Norske museumsfolk', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kuratorer'] | Sabrina van der Ley (født 1967 i Köln i Tyskland) er en nederlandsk kurator og tidligere avdelingsdirektør for samtidskunst på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Hun tiltrådte ny stilling som direktør ved Sør-Troms museum i Harstad september 2018. Hun kom til Nasjonalmuseet i mai 2011 fra stillingen som sjefkurator for samtidskunst på Kunsthalle Hamburg. Tidligere hadde hun hatt stillingen som leder av kunstmessen Art Forum Berlin og kurator for Hoffmann-samlingen i Berlin. Hun er utdannet kunsthistoriker, med tysk litteratur og lingvistikk i fagkretsen . Hun har blant annet vært kurator for Inside Outside Architecture i 2014, I Wish This Was a Song i 2013 og Ufullførte reiser i 2012, alle på Nasjonalmuseet, avdeling samtidskunst. Med nedleggelsen av Museet for samtidskunst (som blir en del av det nye Nasjonalmuseet på den tidligere Vestbanetomten på Rådhusplassen i Oslo, ble alle avdelingene ved museet lagt om. Sabrina van der Ley gikk derfor av som avdelingsdirektrø fra og med 11.6.2018.
| Sabrina van der Ley (født 1967 i Köln i Tyskland) er en nederlandsk kurator og tidligere avdelingsdirektør for samtidskunst på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Hun tiltrådte ny stilling som direktør ved Sør-Troms museum i Harstad september 2018. Hun kom til Nasjonalmuseet i mai 2011 fra stillingen som sjefkurator for samtidskunst på Kunsthalle Hamburg. Tidligere hadde hun hatt stillingen som leder av kunstmessen Art Forum Berlin og kurator for Hoffmann-samlingen i Berlin. Hun er utdannet kunsthistoriker, med tysk litteratur og lingvistikk i fagkretsen . Hun har blant annet vært kurator for Inside Outside Architecture i 2014, I Wish This Was a Song i 2013 og Ufullførte reiser i 2012, alle på Nasjonalmuseet, avdeling samtidskunst. Med nedleggelsen av Museet for samtidskunst (som blir en del av det nye Nasjonalmuseet på den tidligere Vestbanetomten på Rådhusplassen i Oslo, ble alle avdelingene ved museet lagt om. Sabrina van der Ley gikk derfor av som avdelingsdirektrø fra og med 11.6.2018.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nasjonalmuseet
Hamburger Kunsthalle
Sabrina van der Ley på kunstaspekte.de (på tysk)
Kunst-Managerin van der Ley (på tysk) Der Tagesspiegel, 21. september 2006 | Sabrina van der Ley (født 1967 i Köln i Tyskland) er en nederlandsk kurator og tidligere avdelingsdirektør for samtidskunst på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Hun tiltrådte ny stilling som direktør ved Sør-Troms museum i Harstad september 2018. | 199,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Berg | 2023-02-04 | Gustav Berg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske organisasjonsledere', 'Kategori:Ordførere i Melhus', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gustav Kristensen Berg (1907–2002) var en norsk gårdbruker, agronom og lokalpolitiker (Sp) som var ordfører i Melhus fra 1955 til 1971.
Berg ble ikke politisk aktiv før i 1950-årene. Han ble leder at Melhus Bondeparti (som Senterpartiet het den gang) i 1953 og i 1955 ble han innvalgt i kommunestyre. På det første kommunestyret ble han valgt til ordfører, et verv han skulle ha i 16 år; Først åtte år i gamle Melhus kommune og deretter i den nye Melhus storkommune (1964–1971). Som ordfører ble han også automatisk medlem av Sør-Trøndelag fylkesting (1956–1971), der han var med i fylkesutvalget i 12 år og fylkesskolestyret i åtte år (hvorav fire år som formann). I fire år ledet han også den fellesborgerlige gruppa på fylkestinget.Berg vokste opp på en gård på Byneset. Han ble utdannet agronom ved Skjetlein jordbruksskole (1929) og arbeidet i flere år som gårdsregnskapsfører. Han hadde ikke egen gård de første årene, men dette målet ble imidlertid nådd da han i 1947 kjøpte Eggen på Kvål i Melhus. Ved siden av gårdsdriften og politikken var han i mange år formann i Norsk sau- og geitalslag, samt formann i Gauldal høgskulelag, forstanderskapet i Melhus Sparebank og styremedlem av Samson Fabrikker. Fra 1955 til 1976 var han sauedommer, oppnevnt av Landbruksdepartementet. Det kan også nevnes at han i sine yngre år var en ivrig skihopper og deltok i flere konkurranser i 1930-årene.I 1972 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje.Berg ble i 1937 gift med Josefine Brå (1913–1967) fra Byneset. De hadde ett barn.
| Gustav Kristensen Berg (1907–2002) var en norsk gårdbruker, agronom og lokalpolitiker (Sp) som var ordfører i Melhus fra 1955 til 1971.
Berg ble ikke politisk aktiv før i 1950-årene. Han ble leder at Melhus Bondeparti (som Senterpartiet het den gang) i 1953 og i 1955 ble han innvalgt i kommunestyre. På det første kommunestyret ble han valgt til ordfører, et verv han skulle ha i 16 år; Først åtte år i gamle Melhus kommune og deretter i den nye Melhus storkommune (1964–1971). Som ordfører ble han også automatisk medlem av Sør-Trøndelag fylkesting (1956–1971), der han var med i fylkesutvalget i 12 år og fylkesskolestyret i åtte år (hvorav fire år som formann). I fire år ledet han også den fellesborgerlige gruppa på fylkestinget.Berg vokste opp på en gård på Byneset. Han ble utdannet agronom ved Skjetlein jordbruksskole (1929) og arbeidet i flere år som gårdsregnskapsfører. Han hadde ikke egen gård de første årene, men dette målet ble imidlertid nådd da han i 1947 kjøpte Eggen på Kvål i Melhus. Ved siden av gårdsdriften og politikken var han i mange år formann i Norsk sau- og geitalslag, samt formann i Gauldal høgskulelag, forstanderskapet i Melhus Sparebank og styremedlem av Samson Fabrikker. Fra 1955 til 1976 var han sauedommer, oppnevnt av Landbruksdepartementet. Det kan også nevnes at han i sine yngre år var en ivrig skihopper og deltok i flere konkurranser i 1930-årene.I 1972 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje.Berg ble i 1937 gift med Josefine Brå (1913–1967) fra Byneset. De hadde ett barn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Flakne, Olve: Virksomme år - Bonden og politikeren Gustav Berg. Snøfugl Forlag, Melhus 2000. ISBN 8270832561 | Gustav Kristensen Berg (1907–2002) var en norsk gårdbruker, agronom og lokalpolitiker (Sp) som var ordfører i Melhus fra 1955 til 1971. | 199,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kraftf%C3%B4r | 2023-02-04 | Kraftfôr | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyrefôr', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Kraftfôr er konsentrert dyrefôr. Til svin og fjørfe brukes dette som eneste fôr, til storfe, hester og sauer for å komplettere grovfôret (høy, silofôr med mer). Kraftfôr består av forskjellige kornslag, raps, soya med mer, det kan også inneholde biprodukter fra næringsmiddelindustrien som melasse og myse.
Kraftfôr leveres ferdigblandet fra fôrfabrikker.
Landbruksdirektoratets statistikk for 2018 viser at 95,6 prosent av proteinet i norsk kraftfor er importert. 26,8 prosent av karbohydratet er importert.
| Kraftfôr er konsentrert dyrefôr. Til svin og fjørfe brukes dette som eneste fôr, til storfe, hester og sauer for å komplettere grovfôret (høy, silofôr med mer). Kraftfôr består av forskjellige kornslag, raps, soya med mer, det kan også inneholde biprodukter fra næringsmiddelindustrien som melasse og myse.
Kraftfôr leveres ferdigblandet fra fôrfabrikker.
Landbruksdirektoratets statistikk for 2018 viser at 95,6 prosent av proteinet i norsk kraftfor er importert. 26,8 prosent av karbohydratet er importert.
== Litteratur ==
Asmund Ekern (1977). Fôring av mjølkeku. Oslo: Landbruksforlaget. s. 26–27. ISBN 8252903061.
== Eksterne lenker ==
Kraftfôr. Norsk Landbruksordbok.
Kraftforstatistikk 2018 fra Landbruksdirektoratet Arkivert 21. september 2020 hos Wayback Machine. | Kraftfôr er konsentrert dyrefôr. Til svin og fjørfe brukes dette som eneste fôr, til storfe, hester og sauer for å komplettere grovfôret (høy, silofôr med mer). | 199,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltasar_Brum_(kommune) | 2023-02-04 | Baltasar Brum (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:30°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artigas (departement)', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Baltasar Brum er en kommune (spansk: municipio) i Artigas-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Baltasar Brum.
| Baltasar Brum er en kommune (spansk: municipio) i Artigas-departementet i det nordlige Uruguay. Hovedstaden heter Baltasar Brum.
== Historie ==
Baltasar Brum ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er José Lachaise (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sarand%C3%AD_Grande_(kommune) | 2023-02-04 | Sarandí Grande (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Sarandí Grande er en kommune (spansk: municipio) i Florida-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Sarandí Grande.
| Sarandí Grande er en kommune (spansk: municipio) i Florida-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Sarandí Grande.
== Historie ==
Sarandí Grande ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Ana Stopingi (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Casup%C3%A1_(kommune) | 2023-02-04 | Casupá (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Florida (departement)', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Casupá er en kommune (spansk: municipio) i Florida-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Casupá.
| Casupá er en kommune (spansk: municipio) i Florida-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Casupá.
== Historie ==
Casupá ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Luis Oliva (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crathoplus | 2023-02-04 | Crathoplus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Crathoplus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Crathoplus er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor, oval, brunsvart skarabide. Kroppen er tynt kledt med ovale, lysbrune skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Brasil.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Crathoplus Blanchard, 1851
Crathoplus squamiferus Blanchard, 1851
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Crathoplus [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Crathoplus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Crathoplus squamiferus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * se Systematisk inndeling | 199,716 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ptenomela | 2023-02-04 | Ptenomela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1888', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Ptenomela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Ptenomela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, flaskegrønne skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt fra Mexico i nord til Brasil i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Ptenomela H.W. Bates, 1888
Ptenomela bertiae Soula, 2002
Ptenomela blanchardi (Kirsch, 1870)
Ptenomela buzeneti Soula, 2002
Ptenomela cambeforti Soula, 2002
Ptenomela chaminadei Soula, 2002
Ptenomela columbica Ohaus, 1908
Ptenomela confusa Soula, 2002
Ptenomela curoei Soula, 2002
Ptenomela epipleurica Ohaus, 1925
Ptenomela euchloroides (Murray, 1857)
Ptenomela giovannii Soula, 2002
Ptenomela glauca (Blanchard, 1851)
Ptenomela grangesi Soula, 2006
Ptenomela gratiosa (Sharp, 1877)
Ptenomela hirtiventris Ohaus, 1938
Ptenomela mexicana Soula, 2002
Ptenomela pepini Soula, 2002
Ptenomela poncheli Soula, 2002
Ptenomela porioni Soula, 2002
Ptenomela psittacina (Burmeister, 1844)
Ptenomela schmidti Soula, 2002
Ptenomela sodalis (Waterhouse, 1881)
Ptenomela soucioui Soula, 2002
Ptenomela tavakiliani Soula, 2002
Ptenomela toulgoeti Soula, 2006
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Ptenomela [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Ptenomela gratiosa
Bilde av Ptenomela psittacina
(en) Ptenomela i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,717 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vergara_(kommune) | 2023-02-04 | Vergara (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)'] | Vergara er en kommune (spansk: municipio) i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Hovedstaden heter Vergara.
| Vergara er en kommune (spansk: municipio) i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Hovedstaden heter Vergara.
== Historie ==
Vergara ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er María del Carmen Muniz (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,718 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_J%C3%B8rgen_S%C3%A6ves | 2023-02-04 | Johann Jørgen Sæves | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Aktiv Skøyteklubb', 'Kategori:Skøyteløpere for Båstad Idrettslag', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Vikenstubber'] | Johann Jørgen Fredriksen Sæves (født 28. oktober 1994) er en norsk skøyteløper som deltar i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerer Norge og sin barndomsklubb Båstad Idrettslag. Sæves konkurrerte i sesongene 2009/10 – 2014/15 for Aktiv Skøyteklubb i Oslo.
| Johann Jørgen Fredriksen Sæves (født 28. oktober 1994) er en norsk skøyteløper som deltar i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerer Norge og sin barndomsklubb Båstad Idrettslag. Sæves konkurrerte i sesongene 2009/10 – 2014/15 for Aktiv Skøyteklubb i Oslo.
== Personlige rekorder i hurtigløp på skøyter ==
Oppdatert 17. mars 2019.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Jørgen Sæves – Speedskatingbase.eu
(en) Johann Jørgen Sæves – SpeedSkatingNews.info
(en) Johann Jørgen Sæves – SpeedSkatingStats.com
(en) Johann Jørgen Sæves på SpeedskatingResults.com
«Johann Jørgen Sæves» (.pdf). Norges Skøyteforbund. Besøkt 16. mars 2015. Johann Jørgen Fredriksen Sæves som NSF Elite Fart 2014/15 medlem før sesongen 2014/15.
Johann Jørgen F. Sæves på Aktiv SKs nettside.
Brynjar H. (intervjuer) (17. november 2014). «Sesongstart: Intervju med Johann Jørgen Sæves» (norsk). skoyter-15-46-6.origo.no. Arkivert fra originalen 29. januar 2015. Besøkt 28. januar 2015. Bilder(en) Johann Jørgen Sæves på SpeedSkatingPhotos.info/DesgPhoto.com | }} | 199,719 |
https://no.wikipedia.org/wiki/German_Concentration_Camps_Factual_Survey | 2023-02-04 | German Concentration Camps Factual Survey | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske dokumentarfilmer', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 2010-årene', 'Kategori:Dokumentarfilmer om andre verdenskrig', 'Kategori:Holocaust'] | German Concentration Camps Factual Survey («granskning av tyske konsentrasjonsleire») var arbeidstittelen for en dokumentarfilm som ble tatt opp i 1945. Den ble produsert av Sidney Bernstein for Psychological Warfare Division, i samarbeide med Alfred Hitchcock.
Filmen var uferdig til tidlig på 2000-tallet, da en 70 minutters versjon ble resultatet av sammenføyning av den delvis ferdige filmen og annen råfilm. En ny film ble lansert i 2014, Møtet med dødsleirene (originaltittlel Night Will Fall).
| German Concentration Camps Factual Survey («granskning av tyske konsentrasjonsleire») var arbeidstittelen for en dokumentarfilm som ble tatt opp i 1945. Den ble produsert av Sidney Bernstein for Psychological Warfare Division, i samarbeide med Alfred Hitchcock.
Filmen var uferdig til tidlig på 2000-tallet, da en 70 minutters versjon ble resultatet av sammenføyning av den delvis ferdige filmen og annen råfilm. En ny film ble lansert i 2014, Møtet med dødsleirene (originaltittlel Night Will Fall).
== Historie ==
Alfred Hitchcock var filmens supervising director, og jobbet med filmen i England i omtrent en måned inntil han returnerte til USA på slutten av juli 1945. (Han sa seg villig til å jobbe med filmen før krigen i Europa var over.)
== Eksterne lenker ==
(en) German Concentration Camps Factual Survey på Internet Movie Database
(sv) German Concentration Camps Factual Survey i Svensk Filmdatabas
(nl) German Concentration Camps Factual Survey på MovieMeter
(en) German Concentration Camps Factual Survey på Rotten Tomatoes
(en) German Concentration Camps Factual Survey på Metacritic
(no) Filmen som var skjult i 70 år | German Concentration Camps Factual Survey («granskning av tyske konsentrasjonsleire») var arbeidstittelen for en dokumentarfilm som ble tatt opp i 1945. Den ble produsert av Sidney Bernstein for Psychological Warfare Division, i samarbeide med Alfred Hitchcock. | 199,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanlig_bl%C3%A6ren%C3%B8tt | 2023-02-04 | Vanlig blærenøtt | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Vanlig blærenøtt (Staphylea pinnata) er en løvfellende busk i blærenøttfamilien.
Den blir opptil fem meter høy. Bladene er motsatte og finnete og består av fem–sju avlange, tannete småblad. Blomstene er hvite og henger i store, endestilte klaser. Fruktkapselen er nesten kulerund og åpner seg ikke når den er moden. Busken vokser i skog og kratt, helst på kalkgrunn. Den er utbredt i Sør- og Mellom-Europa fra Frankrike, Sør-Tyskland og Polen østover til Kaukasia og Tyrkia.
Vanlig blærenøtt dyrkes i hager, men er lite brukt i Norge.
| Vanlig blærenøtt (Staphylea pinnata) er en løvfellende busk i blærenøttfamilien.
Den blir opptil fem meter høy. Bladene er motsatte og finnete og består av fem–sju avlange, tannete småblad. Blomstene er hvite og henger i store, endestilte klaser. Fruktkapselen er nesten kulerund og åpner seg ikke når den er moden. Busken vokser i skog og kratt, helst på kalkgrunn. Den er utbredt i Sør- og Mellom-Europa fra Frankrike, Sør-Tyskland og Polen østover til Kaukasia og Tyrkia.
Vanlig blærenøtt dyrkes i hager, men er lite brukt i Norge.
== Litteratur ==
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 240–241. ISBN 82-512-0355-4.
Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 560. ISBN 82-7010-019-6.
«Staphylea pinnata». Flora Europaea. Besøkt 28. januar 2015.
«Staphylea pinnata». Germplasm Resources Information Network. Besøkt 28. januar 2015.
Rare, Endangered and Vulnerable Plants of the Republic of Georgia Besøkt 22. februar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Staphylea pinnata i Encyclopedia of Life
(en) Staphylea pinnata i Global Biodiversity Information Facility
(no) Staphylea pinnata hos Artsdatabanken
(sv) Staphylea pinnata hos Dyntaxa
(en) Staphylea pinnata hos NCBI
(en) Staphylea pinnata hos The International Plant Names Index
(en) Staphylea pinnata hos Tropicos
(en) Kategori:Staphylea pinnata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Staphylea pinnata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Staphylea pinnata – detaljert informasjon på Wikispecies | Vanlig blærenøtt (Staphylea pinnata) er en løvfellende busk i blærenøttfamilien. | 199,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasusbl%C3%A6ren%C3%B8tt | 2023-02-04 | Kaukasusblærenøtt | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Crossosomatales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kaukasusblærenøtt (Staphylea colchica) er en løvfellende busk i blærenøttfamilien.
Den blir opptil tre meter høy. Bladene er motsatte og finnete og består av tre eller fem avlange, tannete småblad. Blomstene er hvite og sitter i en fem–ti cm lang opprett klase. Fruktkapselen er avlang og åpner seg ikke når den er moden. Busken er endemisk for vestlige deler av Georgia, der den vokser i de artsrike løvskogene.
Kaukasusblærenøtt dyrkes i hager, men er lite brukt i Norge.
| Kaukasusblærenøtt (Staphylea colchica) er en løvfellende busk i blærenøttfamilien.
Den blir opptil tre meter høy. Bladene er motsatte og finnete og består av tre eller fem avlange, tannete småblad. Blomstene er hvite og sitter i en fem–ti cm lang opprett klase. Fruktkapselen er avlang og åpner seg ikke når den er moden. Busken er endemisk for vestlige deler av Georgia, der den vokser i de artsrike løvskogene.
Kaukasusblærenøtt dyrkes i hager, men er lite brukt i Norge.
== Litteratur ==
Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 560. ISBN 82-7010-019-6.
G. Nakhutsrishvili (2012). «Forest Vegetation of Georgia». The Vegetation of Georgia (South Caucasus). Springer. s. 66, 73. ISBN 978-3-642-29915-5. doi:10.1007/978-3-642-29915-5.
«Staphylea colchica». Germplasm Resources Information Network. Besøkt 28. januar 2015.
Rare, Endangered and Vulnerable Plants of the Republic of Georgia Besøkt 22. februar 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Kaukasusblærenøtt i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kaukasusblærenøtt hos NCBI
(en) Kaukasusblærenøtt hos The International Plant Names Index
(en) Kaukasusblærenøtt hos Tropicos
(en) Kategori:Staphylea colchica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Staphylea colchica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Staphylea colchica – detaljert informasjon på Wikispecies | thumb|Staphylea colchica | 199,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Platyrutela | 2023-02-04 | Platyrutela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1888', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Platyrutela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Platyrutela er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 20 millimeter), kraftige, rødbrune eller grønnlige skarabider med et svakt metallisk skinn. Dekkvingene har punktstriper.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten lever i Mellom-Amerika (Costa Rica og Guatemala).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Platyrutela H.W. Bates, 1888
Platyrutela arenicola Solis & Morón, 1998
Platyrutela cribrata H.W. Bates, 1888
== Kilder ==
A. Solis og M.-A. Morón (1998): Neotropical genus Platyrutela Bates (Coleoptera: Melolonthidae). Annals of the Entomological Society of America 91(3): 269-278. [1]
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Platyrutela [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Platyrutela i Encyclopedia of Life
(en) Platyrutela i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acraspedon | 2023-02-04 | Acraspedon | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1899', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Acraspedon er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Acraspedon er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, blanke, rød-brunlige skarabider. Dekkvingene har markerte punktstriper med opphøyde, blanke lister mellom dem.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Acraspedon Arrow, 1899
Acraspedon bernieri Soula, 2002
Acraspedon bolivianus Soula, 2002
Acraspedon damianii Soula, 2002
Acraspedon peruvianus Soula, 2002
Acraspedon sulcipenne (Waterhouse, 1881)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Acraspedon [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Acraspedon bolivianus Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
Bilde av Acraspedon sulcipenne
(en) Acraspedon i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Kolt%C5%A1in | 2023-02-04 | Fjodor Koltšin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Dødsfall 11. april', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Estiske kombinertløpere', 'Kategori:Estiske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Moskva', 'Kategori:Personer fra Valgamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetiske kombinertløpere'] | Fjodor Pavlovitš Koltšin (russisk: Фёдор Павлович Колчин) (født 24. februar 1957 i Moskva, død 11. april 2018) var en estisk kombinertløper.
Han ble sovjetisk mester individuelt i 1977 og tok sølvmedalje i samme øvelse i 1981. Han ble også sovjetmester i kombinert lagkonkurranse i 1980 og 1981. Koltšin ble nummer 16 i OL i Lake Placid i 1980 og nummer 25 i VM i Oslo i 1982. I 1977 ble han nummer 3 i Holmenkollens kombinertrenn. Han ble i 1981 estisk mester i både kombinert og spesielt hopp. Koltšin deltok i kombinert i junior-VM i 1975, 1976 og 1977, og tok sølvmedalje i 1977. Han ble også flere ganger estisk og sovjetisk juniormester i kombinert.
Fjodor Koltšin er sønn av de russiske langrennsløperne Pavel Koltsjin og Alevtina Koltsjina, som begge har OL- og VM-gull. Fjodor vokste opp hos fosterforeldre i Otepää i Estland mens hans virkelige foreldre fortsatte sin skikarriere. Etter at han la opp som kombinertløper, var han i tre år kombinerttrener for ungdom i Otepää. Senere har han jobbet som ambulansesjåfør og musiker.
Koltšin er en av bare fem estlendere som har deltatt i vinter-OL i årene da Estland var en del av Sovjetunionen, mellom 1944 og 1991. De andre er Uno Kajak (1956, kombinert), Ants Antson (1964 og 1968, skøyter), Tõnu Haljand (1968, kombinert) og Allar Levandi (1988, kombinert).
| Fjodor Pavlovitš Koltšin (russisk: Фёдор Павлович Колчин) (født 24. februar 1957 i Moskva, død 11. april 2018) var en estisk kombinertløper.
Han ble sovjetisk mester individuelt i 1977 og tok sølvmedalje i samme øvelse i 1981. Han ble også sovjetmester i kombinert lagkonkurranse i 1980 og 1981. Koltšin ble nummer 16 i OL i Lake Placid i 1980 og nummer 25 i VM i Oslo i 1982. I 1977 ble han nummer 3 i Holmenkollens kombinertrenn. Han ble i 1981 estisk mester i både kombinert og spesielt hopp. Koltšin deltok i kombinert i junior-VM i 1975, 1976 og 1977, og tok sølvmedalje i 1977. Han ble også flere ganger estisk og sovjetisk juniormester i kombinert.
Fjodor Koltšin er sønn av de russiske langrennsløperne Pavel Koltsjin og Alevtina Koltsjina, som begge har OL- og VM-gull. Fjodor vokste opp hos fosterforeldre i Otepää i Estland mens hans virkelige foreldre fortsatte sin skikarriere. Etter at han la opp som kombinertløper, var han i tre år kombinerttrener for ungdom i Otepää. Senere har han jobbet som ambulansesjåfør og musiker.
Koltšin er en av bare fem estlendere som har deltatt i vinter-OL i årene da Estland var en del av Sovjetunionen, mellom 1944 og 1991. De andre er Uno Kajak (1956, kombinert), Ants Antson (1964 og 1968, skøyter), Tõnu Haljand (1968, kombinert) og Allar Levandi (1988, kombinert).
== Referanser ==
== Kilder ==
Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Fjodor Koltšin (31. desember 2010, besøkt 28. januar 2015)
Sport24: Fjodor Koltšin (resultater, besøkt 28. januar 2015)
LounaLeht: Lennumasinatest võlutud Fjodor Koltšin suusahüppemäele ei kipu (7. juli 2009, besøkt 28. januar 2015)
Sports Reference: Fjodor Koltšin Arkivert 8. november 2012 hos Wayback Machine. (olympiaresultater, besøkt 28. januar 2015)
Jakob Vaage og Tom Kristensen: Holmenkollen – Historien og resultatene. De norske Bokklubbene, Stabekk 1992. ISBN 82-525-1678-5, s. 232 (digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
Uuemõisa Lasteaed-Algkool: Eestlased taliolümpial Arkivert 24. november 2017 hos Wayback Machine. (besøkt 28. januar 2015)
== Eksterne lenker ==
(en) Fjodor Koltšin – Olympics.com
(en) Fjodor Koltšin – Olympic.org
(en) Fjodor Koltšin – Olympedia
(en) Fjodor Koltšin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Fjodor Koltšin – FIS (kombinert) | Fjodor Pavlovitš Koltšin (russisk: Фёдор Павлович Колчин) (født 24. februar 1957 i Moskva, død 11. | 199,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fraile_Muerto_(kommune) | 2023-02-04 | Fraile Muerto (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cerro Largo (departement)', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart'] | Fraile Muerto er en kommune (spansk: municipio) i Cerro Largo-departementet i det nordøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Fraile Muerto.
| Fraile Muerto er en kommune (spansk: municipio) i Cerro Largo-departementet i det nordøstlige Uruguay. Hovedstaden heter Fraile Muerto.
== Byer ==
== Historie ==
Fraile Muerto ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Graciela Echenique (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jordb%C3%A6rtreslekta | 2023-02-04 | Jordbærtreslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngfamilien'] | Jordbærtreslekta (Arbutus) er ei slekt i lyngfamilien.
De er eviggrønne busker eller små trær. Barken er rød og avflassende. Blomstene sitter i endestilte kvaster. Frukten er et vortete bær, som minner litt om et jordbær. Fruktutviklingen er forlenget, slik at fruktene blir modne samtidig som planten blomstrer på nytt.
Det er tre–fire arter i den gamle verden. Jordbærtre (A. unedo) og Arbutus andrachne er vanlige i middelhavsområdet, der de er en viktig del av maquis-vegetasjonen. Jordbærtre finnes også langs Europas atlanterhavskyst nordover til Irland. På Kanariøyene vokser den endemiske Arbutus canariensis. Arbutus pavarii er endemisk for Kyrenaika i Libya, men ikke alle botanikere anerkjenner den som egen art.
I middelhavsområdet vokser også Arbutus × andrachnoides, som er en naturlig hybrid mellom A. andrachne og A. unedo. Arbutus × androsterilis er en hybrid fra Kanariøyene mellom Arbutus canariensis og den innførte Arbutus unedo.
I den nye verden er det seks–sju arter. De finnes i Britisk Columbia i Canada, vestlige USA, Mexico og Guatemala. Den meste kjente arten er madrona (A. menziesii), som vokser langs stillehavskysten.
DNA-sekvensering antyder at Arbutus er en parafyletisk gruppe som omfatter to ulike klader. Artene i den gamle verden ser ut til å være mer i slekt med blant annet Arctostaphylos, enn med de amerikanske artene. Det er ikke publisert noe nytt slektsnavn for de amerikanske artene.
| Jordbærtreslekta (Arbutus) er ei slekt i lyngfamilien.
De er eviggrønne busker eller små trær. Barken er rød og avflassende. Blomstene sitter i endestilte kvaster. Frukten er et vortete bær, som minner litt om et jordbær. Fruktutviklingen er forlenget, slik at fruktene blir modne samtidig som planten blomstrer på nytt.
Det er tre–fire arter i den gamle verden. Jordbærtre (A. unedo) og Arbutus andrachne er vanlige i middelhavsområdet, der de er en viktig del av maquis-vegetasjonen. Jordbærtre finnes også langs Europas atlanterhavskyst nordover til Irland. På Kanariøyene vokser den endemiske Arbutus canariensis. Arbutus pavarii er endemisk for Kyrenaika i Libya, men ikke alle botanikere anerkjenner den som egen art.
I middelhavsområdet vokser også Arbutus × andrachnoides, som er en naturlig hybrid mellom A. andrachne og A. unedo. Arbutus × androsterilis er en hybrid fra Kanariøyene mellom Arbutus canariensis og den innførte Arbutus unedo.
I den nye verden er det seks–sju arter. De finnes i Britisk Columbia i Canada, vestlige USA, Mexico og Guatemala. Den meste kjente arten er madrona (A. menziesii), som vokser langs stillehavskysten.
DNA-sekvensering antyder at Arbutus er en parafyletisk gruppe som omfatter to ulike klader. Artene i den gamle verden ser ut til å være mer i slekt med blant annet Arctostaphylos, enn med de amerikanske artene. Det er ikke publisert noe nytt slektsnavn for de amerikanske artene.
== Kilder ==
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 165–166. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 136. ISBN 82-562-0490-7.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 374–376. ISBN 82-10-01282-7.
«Arbutus». The Plant List. Besøkt 23. desember 2015.
«Arbutus». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 23. desember 2015.
L.C. Hileman, M.C. Vasey og V.T. Parker (2001). «Phylogeny and biogeography of the Arbutoideae (Ericaceae): implications for the Madrean-Tethyan hypothesis» (PDF). Systematic Botany. 26 (1): 131–143. JSTOR 2666660.
== Eksterne lenker ==
(en) jordbærtreslekta i Encyclopedia of Life
(en) jordbærtreslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) jordbærtreslekta hos Artsdatabanken
(en) jordbærtreslekta hos Fossilworks
(en) jordbærtreslekta hos ITIS
(en) jordbærtreslekta hos NCBI
(en) jordbærtreslekta hos The International Plant Names Index
(en) jordbærtreslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Arbutus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Arbutus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arbutus – detaljert informasjon på Wikispecies | * Arbutus andrachne | 199,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mats_Stjernstedt | 2023-02-04 | Mats Stjernstedt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gävle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske kuratorer'] | Mats Stjernstedt (født 1968 i Gävle, Sverige) har studert kunsthistorie ved Lunds universitet og har bakgrunn som kurator og skribent, blant annet i Artforum, Flash Art, Art+Text, SIKSI the Nordic Art Review og Aftonbladet. I 2011 tiltrådte han som kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus i Oslo. Før dette hadde han ledet Index the Swedish Contemporary Art Foundation i ti år, en uavhengig kunsthall og stiftelse for samtidskunst i Stockholm. Ved siden av kuratorvirksomhet på institusjonene han har ledet, har Stjernstedt kuratert utstillinger for IASPIS, Svenska Institutet og laget utstillinger i samarbeid med europeiske institusjoner som Åbo Kunstmuseum, tranzit i Praha og Kunsthalle Bern.Under Mats Stjernstedts ledelse har aktivitetsnivået gått kraftig opp på Kunstnernes hus, fra 40 arrangmenter i 2011 til over 160 i 2014.Mats Stjernsted bor og jobber i Oslo.
| Mats Stjernstedt (født 1968 i Gävle, Sverige) har studert kunsthistorie ved Lunds universitet og har bakgrunn som kurator og skribent, blant annet i Artforum, Flash Art, Art+Text, SIKSI the Nordic Art Review og Aftonbladet. I 2011 tiltrådte han som kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus i Oslo. Før dette hadde han ledet Index the Swedish Contemporary Art Foundation i ti år, en uavhengig kunsthall og stiftelse for samtidskunst i Stockholm. Ved siden av kuratorvirksomhet på institusjonene han har ledet, har Stjernstedt kuratert utstillinger for IASPIS, Svenska Institutet og laget utstillinger i samarbeid med europeiske institusjoner som Åbo Kunstmuseum, tranzit i Praha og Kunsthalle Bern.Under Mats Stjernstedts ledelse har aktivitetsnivået gått kraftig opp på Kunstnernes hus, fra 40 arrangmenter i 2011 til over 160 i 2014.Mats Stjernsted bor og jobber i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kunstnernes hus
Index | Mats Stjernstedt (født 1968 i Gävle, Sverige) har studert kunsthistorie ved Lunds universitet og har bakgrunn som kurator og skribent, blant annet i Artforum, , , the Nordic Art Review og Aftonbladet. I 2011 tiltrådte han som kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus i Oslo. | 199,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbutus_pavarii | 2023-02-04 | Arbutus pavarii | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1936', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngfamilien', 'Kategori:Sårbare arter på IUCNs rødliste'] | Arbutus pavarii er en plante i lyngfamilien. Den er en eviggrønn busk eller lite tre og vokser kun i Kyrenaika i nordøstlige Libya. Dette området har middelhavsklima med tilhørende vegetasjon, og Arbutus pavarii ligner på jordbærtre (Arbutus unedo), som er vanlig andre steder i middelhavsområdet.
| Arbutus pavarii er en plante i lyngfamilien. Den er en eviggrønn busk eller lite tre og vokser kun i Kyrenaika i nordøstlige Libya. Dette området har middelhavsklima med tilhørende vegetasjon, og Arbutus pavarii ligner på jordbærtre (Arbutus unedo), som er vanlig andre steder i middelhavsområdet.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Arbutus pavarii». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity.
== Eksterne lenker ==
(en) Arbutus pavarii i Global Biodiversity Information Facility
(en) Arbutus pavarii hos The International Plant Names Index
(en) Arbutus pavarii hos Tropicos
Arbutus pavarii – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=}} | 199,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Bj%C3%B8rnsmoen_N%C3%A6ss | 2023-02-04 | Ole Bjørnsmoen Næss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Norge i enkeltdistanse-VM på skøyter', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Innlandetstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Tynset Idrettsforening', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Ole Bjørnsmoen Næss (født 2. juni 1991) er en norsk skøyteløper som deltar i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerer Norge og Tynset Idrettsforening.
Sesongen 2014/15 fikk han både plass i Norge Skøyteforbunds distanse/allround-gruppe og debuterte i verdenscupen i hurtigløp på skøyter i langdistansecupen i Berlin på 5 000 meter med en 11.-plass i b-gruppa (4 poeng) og fulgte videre opp med en 8.-plass i b-gruppa (7 poeng) i Heerenveen. Han var også med i troppen til verdenscupen på Hamar 31. januar og 1. februar 2015.
9.-plass på 10 000 meter i VM enkeltdistanser i Kolomna 10. februar 2016.
Valgte å gå ut av NSFs forbundsgruppe foran sesongen 2017/2018, og gikk inn i profflag som trenes av Peter Mueller.
Han er sønn av Arne Inge Næss og den tidligere aktive skøyteløperen Anne Bjørnsmoen.
| Ole Bjørnsmoen Næss (født 2. juni 1991) er en norsk skøyteløper som deltar i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerer Norge og Tynset Idrettsforening.
Sesongen 2014/15 fikk han både plass i Norge Skøyteforbunds distanse/allround-gruppe og debuterte i verdenscupen i hurtigløp på skøyter i langdistansecupen i Berlin på 5 000 meter med en 11.-plass i b-gruppa (4 poeng) og fulgte videre opp med en 8.-plass i b-gruppa (7 poeng) i Heerenveen. Han var også med i troppen til verdenscupen på Hamar 31. januar og 1. februar 2015.
9.-plass på 10 000 meter i VM enkeltdistanser i Kolomna 10. februar 2016.
Valgte å gå ut av NSFs forbundsgruppe foran sesongen 2017/2018, og gikk inn i profflag som trenes av Peter Mueller.
Han er sønn av Arne Inge Næss og den tidligere aktive skøyteløperen Anne Bjørnsmoen.
== Personlige rekorder ==
Oppdatert pêr 16. april 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ole Bjørnsmoen Næss – Speedskatingbase.eu
(en) Ole Bjørnsmoen Næss – SpeedSkatingNews.info
(en) Ole Bjørnsmoen Næss – SpeedSkatingStats.com
(en) Ole Bjørnsmoen Næss – TheSports.org
(en) Ole Bjørnsmoen Næss – TheSports.org
(en) Ole Bjørnsmoen Næss på SpeedskatingResults.com
«Ole Bjørnsmoen Næss» (.pdf) (engelsk). Norges Skøyteforbund. Besøkt 28. januar 2015. Statsistikk for Ole Bjørnsmoen Næss som medlem i NSFs forbundsgruppe for Distanse/Allround før sesongen 2014/15. | Norsk | 199,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Clara_de_Olimar_(kommune) | 2023-02-04 | Santa Clara de Olimar (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:32°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Treinta y Tres (departement)'] | Santa Clara de Olimar er en kommune (spansk: municipio) i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Hovedstaden heter Santa Clara de Olimar.
| Santa Clara de Olimar er en kommune (spansk: municipio) i Treinta y Tres-departementet i det østlige Uruguay. Hovedstaden heter Santa Clara de Olimar.
== Historie ==
Santa Clara de Olimar ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Óscar Viera Lopetegui (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sol%C3%ADs_de_Mataojo_(kommune) | 2023-02-04 | Solís de Mataojo (kommune) | ['Kategori:2010 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 2010', 'Kategori:Kommuner i Uruguay', 'Kategori:Lavalleja (departement)', 'Kategori:Sider med kart'] | Solís de Mataojo er en kommune (spansk: municipio) i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Solís de Mataojo.
| Solís de Mataojo er en kommune (spansk: municipio) i Lavalleja-departementet i det sørlige Uruguay. Hovedstaden heter Solís de Mataojo.
== Historie ==
Solís de Mataojo ble grunnlagt i 15. mars 2010.
== Regjeringen ==
Ordføreren (alcalde) i kommunen er Jorge Fernández (2010-2015).
== Referanser == | | status = Kommune (municipio) | 199,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camilla_Lund | 2023-02-04 | Camilla Lund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Enkeltdistanse', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Leinstrand Idrettslag', 'Kategori:Skøytestubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Trøndelagstubber'] | Camilla Lund (født 12. november 1994) er en norsk skøyteløper som deltar i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerer Norge og Leinstrand Idrettslag.
Sesongen 2014/15 ble hun tatt ut i landslagstroppen som reserve i verdenscupen i hurtigløp på skøyter for seniorer i stevne på Hamar 31. januar og 1. februar 2015, noe som ville blitt hennes debut i seniorverdenscupen. Hun har tidligere deltatt i 3 sesonger i juniorverdenscupen på skøyter og Junior-VM på skøyter 2014 i Bjugn. I løpet av perioden 2016-2019 har hun deltatt i WC, EM og VM for Norge.
| Camilla Lund (født 12. november 1994) er en norsk skøyteløper som deltar i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerer Norge og Leinstrand Idrettslag.
Sesongen 2014/15 ble hun tatt ut i landslagstroppen som reserve i verdenscupen i hurtigløp på skøyter for seniorer i stevne på Hamar 31. januar og 1. februar 2015, noe som ville blitt hennes debut i seniorverdenscupen. Hun har tidligere deltatt i 3 sesonger i juniorverdenscupen på skøyter og Junior-VM på skøyter 2014 i Bjugn. I løpet av perioden 2016-2019 har hun deltatt i WC, EM og VM for Norge.
== Personlige rekorder i hurtigløp på skøyter ==
Oppdatert 20. oktober 2021.
== Meritter ==
=== Internasjonale mesterskap ===
EM enkeltdistanser 2018.
7. plass på 3000mVM allround 2017.
Junior-VM på skøyter deltatt i ett VM ved fire konkurranser.
Bjugn 2014 i sammenlagt og 1 000m, 1 500m og 3 000m.Beste resultat 18.-plass sammenlagt og 17.-plass på 3 000m begge i Bjugn 2014.
=== Sammenlagt i Verdenscupen ===
0 = ikke samlet poeng under nevnte sesong, men deltatt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Camilla Lund – Speedskatingbase.eu
(en) Camilla Lund – SpeedSkatingNews.info
(en) Camilla Lund – SpeedSkatingStats.com
(en) Camilla Lund – TheSports.org
(en) Camilla Lund på SpeedskatingResults.com
Camilla Lund på NorgesSkoyteakademi.com
«Camilla Lund» (PDF) (norsk). Norges Skøyteforbund. Arkivert fra originalen (.pdf) 21. april 2013. Besøkt 28. januar 2015. Statsistikk for Camilla Lund som medlem i NSFs forbundsgruppe for Talent 2 før sesongen 2012/13.Bilder(en) Bilder av Camilla Lund på SpeedSkatingPhotos.info/DesgPhoto.com | Norsk | 199,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Sigurd_Eide | 2023-02-04 | Lars Sigurd Eide | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:FrP-politikere i Troms', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Lars Sigurd Eide (født 18. november 1964) er en norsk politiker for Fremskrittspartiet Tromsø og tidligere lærer og programleder, bosatt i Tromsø. Fra 2011 har han vært markeds- og informasjonssjef i Troms fylkestrafikk FKF.Av utdanning har han åtte års høyere utdanning med blant annet pedagogikk, spesialpedagogikk, mediefag, juss, ledelse, økonomi og markedsføring i fagkretsen. Eide har tidligere hatt flere lederstillinger og har også jobbet som journalist og programleder i Norge Rundt og Spider. Han hadde også en rolle i novellefilmen Bare for ei natt (1985) som ble regissert av Hans Otto Nicolayssen.
| Lars Sigurd Eide (født 18. november 1964) er en norsk politiker for Fremskrittspartiet Tromsø og tidligere lærer og programleder, bosatt i Tromsø. Fra 2011 har han vært markeds- og informasjonssjef i Troms fylkestrafikk FKF.Av utdanning har han åtte års høyere utdanning med blant annet pedagogikk, spesialpedagogikk, mediefag, juss, ledelse, økonomi og markedsføring i fagkretsen. Eide har tidligere hatt flere lederstillinger og har også jobbet som journalist og programleder i Norge Rundt og Spider. Han hadde også en rolle i novellefilmen Bare for ei natt (1985) som ble regissert av Hans Otto Nicolayssen.
== Opptredener ==
=== Film ===
1985: Bare for ei natt (novellefilm) … Geir
=== TV ===
1994: Norge Rundt
1996: Spider
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata
Lars Sigurd Eides profil hos NRK Troms
Lars Sigurd Eide på Twitter
Lars Sigurd Eide på LinkedIn | Lars Sigurd Eide (født 18. november 1964) er en norsk politiker for Fremskrittspartiet Tromsø og tidligere lærer og programleder, bosatt i Tromsø. | 199,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krossens_havrem%C3%B8lle | 2023-02-04 | Krossens havremølle | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Sandnes', 'Kategori:Museer i Rogaland', 'Kategori:Møller', 'Kategori:Rogalands historie', 'Kategori:Sider med kart'] | Krossens havremølle er en autentisk havremølle fra 1912. Den ble startet opp av Thomas Lura. Krossens havremøllen hører nå under Jærmuseets avdeling Vitenfabrikken i Sandnes.
Hele havremøllen med maskiner står slik de ble forlatt da mølledriften ble avsluttet i 1988.
I utstillingen på Krossens havremølle kan man følge havrens reise gjennom mølla, fra nytresket til ferdigpakket havregryn. Her finner man også noen plansjer om møllas historie.
| Krossens havremølle er en autentisk havremølle fra 1912. Den ble startet opp av Thomas Lura. Krossens havremøllen hører nå under Jærmuseets avdeling Vitenfabrikken i Sandnes.
Hele havremøllen med maskiner står slik de ble forlatt da mølledriften ble avsluttet i 1988.
I utstillingen på Krossens havremølle kan man følge havrens reise gjennom mølla, fra nytresket til ferdigpakket havregryn. Her finner man også noen plansjer om møllas historie.
== Litteratur ==
Teknologi, arbeidsliv og industrihistorie. Oslo: Norges forskningsråd. 1993. s. 72-73. ISBN 8212002128.
Eggebø, Aksel (1996). Slik bygde dei byen: historisk ABC om næringsliv og samferdsel i Sandnes. Sandnes: A. Eggebø. s. 128. ISBN 8299250927.
Jonasen, J. Schanche (1964). Sandnes gjennom 100 år: trekk av byens historie. Sandnes: Sandnes kommune. s. 291.
== Eksterne lenker ==
Krossens havremølle fra Jærmuseet | Krossens havremølle er en autentisk havremølle fra 1912. Den ble startet opp av Thomas Lura. | 199,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Troms | 2023-02-04 | Troms | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Troms', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Troms (nordsamisk: Romsa; kvensk: Tromssa) er et landskap, valgkrets til stortingsvalg, lagsogn, og tidligere fylke i Nord-Norge. Fra 2020 og frem til 31. desember 2023 er Troms en del av sammenslåtte Troms og Finnmark fylkeskommune. Troms ligger mellom Nordland i sør og Finnmark i nordøst, og er det nest nordligste landskapet i Norge. Byene i Troms er Tromsø, Harstad, Finnsnes og Bardufoss. Troms grenser både til Finland og Sverige, og har således en av landets to treriksrøyser.
| Troms (nordsamisk: Romsa; kvensk: Tromssa) er et landskap, valgkrets til stortingsvalg, lagsogn, og tidligere fylke i Nord-Norge. Fra 2020 og frem til 31. desember 2023 er Troms en del av sammenslåtte Troms og Finnmark fylkeskommune. Troms ligger mellom Nordland i sør og Finnmark i nordøst, og er det nest nordligste landskapet i Norge. Byene i Troms er Tromsø, Harstad, Finnsnes og Bardufoss. Troms grenser både til Finland og Sverige, og har således en av landets to treriksrøyser.
== Historikk ==
Den administrative enheten Troms er i norsk historie av relativt sett ny dato, og kan spores tilbake til året 1787. I vikingtiden og i middelalderen regnet man de delene av Troms som var bebodd av nordmenn til Hålogaland, mens de samiske bosettingsområdene ble regnet til Finnmark. Siden overgangen var flytende, var også de geografiske betegnelsene omtrentlige.
Reskript av 8. februar 1671 viser at Nordlandenes amt (som inkluderte dagens Nordland og Troms fylker) administrativt da var underlagt Bergen stiftamt, mens Vardøhus amt, lengst nord, lå under Trondhjems stiftamt.
5. januar 1680 ble Nordlandenes amt og Vardøhus slått sammen til Nordlands amt. Men allerede i 1685 ble dette amtet delt på nytt da Vardøhus fikk egen amtmann. Amtet var i perioden før dette underlagt magistraten i Bergen.
I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordland til Vardøhus, som da fikk navnet Finmarkens amt. 1. oktober 1866 ble fogderiet skilt ut fra Finmarkens amt og et nytt amt ble opprettet: Tromsø amt. Ved Lov om forandring av rikets inddelingsnavn ble betegnelsen amt fra 1. januar 1919 erstattet av fylke, og da under navnet Troms.
Som en del av Regionreformen i Norge vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Finnmark og Troms skal bli slått sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, slik det var før 1866. Det nye fylket skal hete Troms og Finnmark.
== Geografi ==
Troms grenser i sør til Nordland fylke og i øst mot Finnmark, og fylket danner den midtre delen av Nord-Norge. Troms er det eneste fylket i Norge som både grenser mot Sverige og Finland, henholdsvis Norrbotten og Lappland. Treriksrøysa, Sveriges nordligste punkt, deles med Troms fylke. En del av Háldi, Finlands høyeste fjell, ligger i Troms.
Troms har en lang kyst, med mange tusen øyer langs kysten. En knapp halvpart av Norges største øy, Hinnøya, ligger i Troms. Norges nest største øy Senja ligger også i Troms, Norges femte og sjette største øyer, Kvaløya og Ringvassøya like så. Øvrige større øyer i Troms er Vannøya, Arnøya, Rolla og Andørja. Øya med den største befolkningen er likevel den forholdsvis lille Tromsøya.
Lenger inn ligger fjordene, de lengste ligger nord i fylket. Lyngen er lengst, men også Ullsfjorden, Kvænangen, Balsfjorden og Malangen er betydelige fjorder. Lenger sør er fjordene kortere, som Salangen og Lavangen. Mellom de store fjordene ligger det fjellrike halvøyer. Høyest når Lyngsalpan, hvor toppene når opp i 1833 meter.
Midt i Troms ligger det et skogkledd område av lavere fjell og åser. Målselva med sideelva Barduelva ligger i dalbunnen. Reisadalen danner et langt dalføre i den nordlige delen av fylket. Mot grensen mot Sverige og Finland ligger det avrundede fjell.
Fylkets største by(kommune) var Tromsø, med ca. 75 638 innbyggere i kommunen (1.jan.2018). By nummer to er Harstad, og nummer tre er Finnsnes.
== Tettsteder ==
Det var 43 tettsteder i Troms per 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Tromsø, Tromsdalen og Kvaløysletta hører samtlige til Tromsø by. Tromsø, Harstad, Finnsnes og Bardufoss har bystatus. Se også Tettsteder i Troms.
== Tromsværing ==
Tromsværing betegner en person fra fylket, oftest i Sør-Norge omfattet i begrepet nordlending.Troms lå historisk sett under Nordlandene, en grenseregion i Norge, og det var ikke før i 1599 at riket formelt omfattet Finnmark, slik at Troms ble liggende "inne i" Norge. Av den grunn er det høyst vanlig i Sør-Norge å omtale personer fra Troms som nordlending og ikke tromsværing, på samme måte som vestlending eller trønder.
== Turisme ==
Turismen i Troms har foreløpig liten utbredelse.
Reisemålet med det største volumet i Troms er Tromsø, som både er en viktig cruisehavn, konferanseby og som etterhvert har blitt viktig for nordlysturismen om vinteren.Langs hele kystlinja og delvis inn i fjordene ligger det flere anlegg for havfiske.Området rundt Lyngenfjorden og øyene i Nord-Troms vekker i økende grad interesse blant off-piste-kjørere fra hele Europa.Målselva og Reisaelva er blant noen av Norges beste lakseelver.Fjellvandring langs Nordkalottleden, i nasjonalparkene og i Lyngsalpan tiltrekker seg erfarne fjellvandrere.Troms har fire nasjonalparker, disse er:
Ånderdalen nasjonalpark i Senja kommune
Øvre Dividal nasjonalpark i Målselv
Reisa nasjonalpark i Nordreisa
Rohkunborri i Bardu
== Samferdsel ==
=== Flyplasser ===
Troms fylke har tre flyplasser med sivil rutetrafikk.
Bardufoss lufthavn
Sørkjosen lufthavn
Tromsø lufthavnHarstad/Narvik lufthavn, Evenes ligger på fylkesgrensen mellom Troms og Nordland, men flyplassen ligger offisielt i Evenes kommune i Nordland.
=== Båttrafikk ===
Hurtigruten anløper daglig Harstad, Finnsnes, Tromsø og Skjervøy.
HurtigbåtFølgende hurtigbåtruter kjøres i 2016:
Tromsø - Finnsnes - Brøstadbotn - Engenes - Harstad
Tromsø - Skjervøy
Tromsø - Lysnes - Tennskjær - Vikran
Sommarøy - Tussøy - Sandneshamn
Harstad - Bjarkøystedene - Sør Senja
Skjervøy - Vorterøy
Skjervøy - KvænangenDe kjøres av Torghatten Nord (Skjervøy - Vorterøy og Kvænangen), Sommarøy Cruise (Sommarøy - Tussøy - Sandneshamn) og Boreal Sjø (resten av rutene), men billetter og varemerke administreres i 2016 av fylkeskommunens selskap Troms fylkestrafikk.
FergeI 2016 drives følgende fergeruter i Troms:
Torghatten Nord driver følgende ruter:
Bellvik - Vengsøya - Laukvik - Musvær - Risøya - Mjølvika
Hansnes - Karlsøya - Vannøya
Hansnes - Stakkvik
Mikkelvik - Bromnes
Refsnes - Flesnes
Rotsund - Havnnes - Uløybukt
Storstein - Lauksundskaret - Nikkeby (Kågen - Arnøya - Laukøya)Norled driver følgende ruter:
Sørrollnes - Stangnes
Stornes - Bjørnerå
Bjarkøya - Grytøya - SandsøyaBjørklids Ferjerederi driver følgende ruter (på oppdrag for Norled):
Breivikeidet - Svensby
Lyngseidet - OlderdalenI tillegg driver Torghatten Nord følgende sommerruter (Senjafergene):
Botnhamn - Brensholmen (Senja - Kvaløya) (28.04.16 - 04.09.16)
Gryllefjord - Andenes (Senja - Andøya (Nordland)) (20.05.16 - 04.09.16)Sambandet Skrolsvik - Bjarkøya - Harstad kjøres ikke i 2016.
Billetter og varemerke administreres av fylkeskommunens selskap Troms fylkestrafikk.
=== Buss ===
Troms fylkeskommune har ansvar for lokal busstrafikk i fylket, administrert av selskapet Troms fylkestrafikk FKF, som også brukes som varemerke, men lokale bedrifter kjører bussene. Troms fylkestrafikk kjører også langdistansebusser til Narvik og Alta.
Eskelisen Lapin Linjat kjører ekspressbuss fra Tromsø til Finland.
== Kommuner ==
Troms var inndelt i 24 kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Troms utgjorde tidligere et fogderi med navnet Senjen og Tromsø fogderi som frem til 1789 tilhørte Nordlandenes amt. Fogderiet ble da slått sammen med Vardøhus amt til det nye Finnmarkens amt. Da formannskapslovene ble innført i 1837 ble fogderiet i likhet med landet forøvrig inndelt i kommuner med utgangspunkt i den eksisterende geistlige inndelingen i prestegjeld. I 1866 ble fogderiet utskilt som et eget fylke med navnet Tromsø amt, som i 1919 ble endret til Troms fylke.
=== Nåværende inndelinger ===
Troms er i dag inndelt i 24 kommuner som til sammen utgjør Troms fylke, og som sammen med Ofoten i Nordland utgjør helsedistriktet Helse Tromsø under Helseregion Nord-Norge. Utover dette er kommunene i fylket inndelt i ulike administrative sammenhenger på følgende måte:
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015-2019 ===
Fylkeskommunen har en parlamentaristisk styringsmodell. Fylkestinget har 37 medlemmer.Knut Werner Hansen (Ap) er fylkesordfører og Irene Dahl (V) er fylkesvaraordfører.
=== Fylkesrådet 2015-2019 ===
Troms fylkeskommune har en parlamentaristisk styringsform med et fylkesråd som en slags fylkesregjering. Det er fylkesordføreren som velger en aktuell kandidat til vervet som leder av fylkesrådet, og denne står da fritt til å utnevne de øvrige rådsmedlemmene.Fylkesrådet i Troms har (fra oktober 2017) følgende medlemmer:
Willy Ørnebakk (Ap), fylkesrådsleder
Ivar B. Prestbakmo (Sp), fylkesråd for samferdsel og miljø og fylkesrådets nestleder
Roar Sollied (V), fylkesråd for utdanning
Ane-Marthe Sani (KrF), fylkesråd for plan og økonomi
Sigrid Ina Simonsen (Ap), fylkesråd for kultur og næring
=== Stortingsrepresentanter ===
Troms har seks stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021:
Historisk representasjon på Stortinget fra Troms siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Troms siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
=== Tidligere fylkesting og fylkesråd ===
Troms fylkeskommune har en parlamentarisk styringsform med et fylkesråd som en slags fylkesregjering. Det er fylkesordføreren som velger en aktuell kandidat til vervet som leder av fylkesrådet, og denne står da fritt til å utnevne de øvrige rådsmedlemmene.Etter fylkestingsvalget 2011 fortsatte det politiske samarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Fylkesrådets medlemmer var ved starten av valgperioden disse:
Pia Svensgaard (A), fylkesrådsleder
Kent Gudmundsen (H), fylkesråd for utdanning
Mariam Rapp (KrF), fylkesråd for kultur
Terje Olsen (H), fylkesråd for samferdsel
Kari-Anne Opsal (A), fylkesråd for plan og næringI mars 2013 ble Willy Ørnebakk (A) ny fylkesråd for plan og næring etter at Kari-Anne Opsal fratrådte etter eget ønske. I oktober samme år overtok Magnus Mæland (H) som fylkesråd for utdanning, ettersom Kent Gudmundsen ble valgt inn på Stortinget.I desember 2013 trakk Høyre seg fra fylkesrådssamarbeidet, da partiet ikke kunne støtte rådets framlegg til budsjett for 2014. Ettersom de gjenværende partiene var i mindretall i fylkestinget, valgte fylkesrådsleder Pia Svensgaard å melde fylkesrådets avgang.Etter sonderinger ble det i januar oppnådd enighet om en ny flertallskonstellasjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Senterpartiet og Kystpartiet. Fylkesrådet består fra 8. januar 2014 av:Etter sonderinger ble det i januar oppnådd enighet om en ny flertallskonstellasjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Senterpartiet og Kystpartiet. Fylkesrådet består fra 8. januar 2014 av:
Line Fusdahl (H), fylkesrådsleder
Line Miriam Sandberg (Frp), fylkesråd for næring, kultur og helse
Ivar B. Prestbakmo (Sp), fylkesråd for samferdsel og miljø
Roar Sollied (V), fylkesråd for utdanning
=== Se også ===
Stortingsvalget 2017 i Troms
Stortingsvalget 2013 i Troms
Liste over fylkesmenn i Troms
Liste over fylkesrådsledere i Troms
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Troms fylkeskommune Arkivert 11. juni 2016 hos Wayback Machine.
Guide til Troms
Fjelltopper Troms
TromsPortalen | Troms fylkestrafikk (TFT) (nordsamisk: Romssa fylkkajohtolat) er en avdeling i samferdsels- og miljøetaten i Troms fylkeskommune som administrerer og driver kollektivtrafikken med buss og båt i Troms og til nabofylker, herunder kjøp og planlegging av transporttjenester og salg av billetter. Troms fylkestrafikk sørger også for markedsføring av kollektivtrafikken i fylket og driver terminaler og annen infrastruktur. | 199,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2._divisjon_fotball_for_menn | 2023-02-04 | 2. divisjon fotball for menn | ['Kategori:2. divisjon fotball for herrer', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballserier i Norge', 'Kategori:Sider med diagrammer'] | For den pågående sesong, se: 2. divisjon fotball for menn 2023.2. divisjon i fotball for menn er det tredje nivået i norsk herrefotball og består av 28 lag fordelt på to avdelinger. Fra 2016 er det offisielle navnet PostNord-ligaen, etter at postbedriften PostNord ble tittelsponsor. Serien het frem til 1990 3. divisjon.
Vinneren av hver avdeling rykker opp til 1. divisjon, mens de tre nederste i hver avdeling rykker ned til 3. divisjon. Den inneværende sesongen (2016) vil de sju dårligste lagene rykke ned i 3. divisjon fra hver av de fire 2. divisjonsavdelingene. Ingen rykker opp fra 3. divisjon, mens de fire avdelingsvinnerne rykker opp i 1. divisjon. Fra og med 2017-sesongen vil 2. divisjon bestå av kun to avdelinger, der vinneren av hver avdeling rykker direkte opp. Andreplassen i hver avdeling spiller kvalifiseringskamp mot nummer 13 i 1. divisjon om den siste ledige plassen i den neste høyeste divisjon.
Dette er høyeste nivå som Eliteserieklubbenes andrelag kan delta i seriespill. Etter tidligere regelverk var det slik at dersom et lag rykket ned fra Eliteserien samtidig som klubben hadde et lag i 2. divisjon, ville andrelaget bli degradert til 3. divisjon mens høyest rangerte nedrykkslag i samme avdeling beholder plassen (hvis ikke andrelaget allerede har rykket ned). Etter regelendring i 2014 kan klubber fra og med sesongen 2015 ha lag i både 1. og 2. divisjon.2. divisjon hadde frem til 1996 seks avdelinger, og mellom 1997 og 2000 åtte avdelinger.
| For den pågående sesong, se: 2. divisjon fotball for menn 2023.2. divisjon i fotball for menn er det tredje nivået i norsk herrefotball og består av 28 lag fordelt på to avdelinger. Fra 2016 er det offisielle navnet PostNord-ligaen, etter at postbedriften PostNord ble tittelsponsor. Serien het frem til 1990 3. divisjon.
Vinneren av hver avdeling rykker opp til 1. divisjon, mens de tre nederste i hver avdeling rykker ned til 3. divisjon. Den inneværende sesongen (2016) vil de sju dårligste lagene rykke ned i 3. divisjon fra hver av de fire 2. divisjonsavdelingene. Ingen rykker opp fra 3. divisjon, mens de fire avdelingsvinnerne rykker opp i 1. divisjon. Fra og med 2017-sesongen vil 2. divisjon bestå av kun to avdelinger, der vinneren av hver avdeling rykker direkte opp. Andreplassen i hver avdeling spiller kvalifiseringskamp mot nummer 13 i 1. divisjon om den siste ledige plassen i den neste høyeste divisjon.
Dette er høyeste nivå som Eliteserieklubbenes andrelag kan delta i seriespill. Etter tidligere regelverk var det slik at dersom et lag rykket ned fra Eliteserien samtidig som klubben hadde et lag i 2. divisjon, ville andrelaget bli degradert til 3. divisjon mens høyest rangerte nedrykkslag i samme avdeling beholder plassen (hvis ikke andrelaget allerede har rykket ned). Etter regelendring i 2014 kan klubber fra og med sesongen 2015 ha lag i både 1. og 2. divisjon.2. divisjon hadde frem til 1996 seks avdelinger, og mellom 1997 og 2000 åtte avdelinger.
== Rekorder ==
=== Sportslige rekorder ===
==== 2001–2017 ====
=== Publikum ===
1 Publikumsrestriksjoner gjennom hele sesongen grunnet Koronaviruspandemien.
Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per år i 2. divisjon
=== Topp 10 mest sette kamper ===
== Vinnere ==
=== 1991–1995 ===
=== 1996–2000 ===
Hver avdelingsvinner spilte kvalifisering om opprykk til 1. divisjon. Lag markert med fet skrift rykket opp etter kvalifisering.
=== 2001–2016 ===
Avdelingsvinnerene rykket direkte opp.
=== 2017– ===
Avdelingsvinnerene rykket direkte opp. Andreplass spilte kvalifisering mot andreplass i den andre gruppa, deretter mot 14. plass i OBOS-ligaen.
== Avdelinger ==
=== 2. divisjon menn, avdeling 1 ===
=== 2. divisjon menn, avdeling 2 ===
== Se også ==
Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
fotballen.eu – 2.divisjon
Statistikker | 28 mål | 199,737 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Battista_Ferrandini | 2023-02-04 | Giovanni Battista Ferrandini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1791', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1709', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giovanni Battista Ferrandini (ca. 1710 – 1791) var en italiensk førklassisistisk komponist.
Ferrandini fikk sannsynligvis den første musikkopplæringen hos Antonio Biffi ved Ospedale dei Mendicanti i Venezia. Fra tolv-årsalderen bodde Ferrandini i München, og fikk der videregående musikkutdanning hos Pietro Torri (1650–1737) og Giuseppe Antonio Bernabei (1649–1732). Ferrandini fikk allerede i ung alder en stilling som oboist i hoffkapellet. I 1732 ble han forfremmet til kammerkomponist og i 1737 til leder for kammermusikken.
I München skrev Ferrandini musikk til Metastasios libretto Catone in Utica som ble oppført under åpningen av Residenztheater, dagens Cuvilliés-Theater. I 1755 slo han seg ned i Padova, der Leopold og Wolfgang Amadeus Mozart avla ham en visitt i 1771.
Tre år før sin død flyttet Ferrandini tilbake til München.
I 2003 gjenoppførte Neue Münchner Hofkapelle Ferrandinis Catone in Utica i Cuvilliés-Theater. Leder var Christoph Hammer.
| Giovanni Battista Ferrandini (ca. 1710 – 1791) var en italiensk førklassisistisk komponist.
Ferrandini fikk sannsynligvis den første musikkopplæringen hos Antonio Biffi ved Ospedale dei Mendicanti i Venezia. Fra tolv-årsalderen bodde Ferrandini i München, og fikk der videregående musikkutdanning hos Pietro Torri (1650–1737) og Giuseppe Antonio Bernabei (1649–1732). Ferrandini fikk allerede i ung alder en stilling som oboist i hoffkapellet. I 1732 ble han forfremmet til kammerkomponist og i 1737 til leder for kammermusikken.
I München skrev Ferrandini musikk til Metastasios libretto Catone in Utica som ble oppført under åpningen av Residenztheater, dagens Cuvilliés-Theater. I 1755 slo han seg ned i Padova, der Leopold og Wolfgang Amadeus Mozart avla ham en visitt i 1771.
Tre år før sin død flyttet Ferrandini tilbake til München.
I 2003 gjenoppførte Neue Münchner Hofkapelle Ferrandinis Catone in Utica i Cuvilliés-Theater. Leder var Christoph Hammer.
== Verk i utvalg ==
SceneverkGordio (Perozzo da Perozzi), Dramma per musica (München, 1727)
Il sacrificio invalido (Perozzo da Perozzi), Dramma per musica (Nymphenburg, 1729 )
Colloquio pastorale (Perozzo da Perozzi), Serenata (Nymphenburg, 1729)
Berenice (Leopoldo de Villati), Dramma per musica (München, 1730 )
Scipione nelle Spagne (Apostolo Zeno), Dramma per musica (München, 1732)
Adriano in Siria (Pietro Metastasio), Dramma per musica (München, 1737 )
Demofoonte (Metastasio), Dramma per musica (München, 1737)
Artaserse (Metastasio), Dramma per musica (München, 1739)
Componimento dramatico per l’incoronazioe di Carlo VII (Frankfurt, 1742)
Catone in Utica (Metastasio), Dramma per musica (München, 1753), til åpningen av Residenztheateret
Diana placata (Metastasio), Serenata (München, 1755)
Demetrio (Metastasio), Dramma per musica (1758)
Talestri (Maria Antonia Walpurgis), Opera drammatica (München, 1760)
L’amor prigioniero componimento drammatico (München, 1781)Kantater36 Kantater for sangstemme og continuo (1739)
39 Kantater for sangstemme og continuo (1753)
Kantaten Il pianto di Maria, ble lenge tilskrevet Georg Friedrich Händel (HWV 234).InstrumentalmusikkOp. 1. 6 sonater for tverrfløyte og b.c. (Le Cène, Amsterdam)
Op. 2. 6 sonater for tverrfløyte, obo eller fiolin og b.c. (Boivin und Le Clerc, Paris)
25 Sinfonias
3 Triosonater
2 Dilettamenti da camera
1 Divertimento for to fioliner og continuo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Giovanni Battista Ferrandini (composer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giovanni Battista Ferrandini på Discogs
(en) Giovanni Battista Ferrandini på MusicBrainz
(de) Liste over sceneverk av Giovanni Battista Ferrandini på grunnlag av MGG på Operone
(it) Søk etter operaer av Giovanni Battista Ferrandini (oppslagsord i søkefeltet Autore: «Ferrandini Giovanni Battista») i Corago-databasen ved Universitetet i Bologna
(en) Fritt tilgjengelige noter av Giovanni Battista Ferrandini i International Music Score Library Project | Giovanni Battista Ferrandini (ca. 1710 – 1791) var en italiensk førklassisistisk komponist. | 199,738 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aequatoria | 2023-02-04 | Aequatoria | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1899', 'Kategori:Colombias fauna', 'Kategori:Ecuadors insekter', 'Kategori:Perus insekter', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Venezuelas insekter'] | Aequatoria er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Aequatoria er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, mer eller mindre blanke, svarte skarabider. Scutellum er ganske stort og trekantet. Dekkvingene har punktstriper.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det nordlige Sør-Amerika (rundt Ekvator, som navnet henspiller på).
Den er funnet i Colombia, Venezuela, Ecuador og Peru.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Aequatoria Arrow, 1899
Aequatoria aenigmatica Soula, 1998
Aequatoria associata (Waterhouse, 1881)
Aequatoria boliviana Soula, 1998
Aequatoria cludtsi Soula, 2002
Aequatoria coerulea Soula, 1998
Aequatoria davidi Soula, 2005
Aequatoria equatoriana Soula, 1998
Aequatoria krajciki (Soula, 2008)
Aequatoria lequericai Soula, 2006
Aequatoria morio (Ohaus, 1933)
Aequatoria pretiosa (Brême, 1844)
== Referanser ==
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Aequatoria [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Aequatoria cludtsi
(en) Aequatoria i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,739 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hypaspidius | 2023-02-04 | Hypaspidius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1899', 'Kategori:Bolivias fauna', 'Kategori:Nicaraguas insekter', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas fauna', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hypaspidius er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Hypaspidius er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (gjerne 20-25 millimeter), ovale skarabider, kroppsformen er ganske bred. Hode, pronotum og scutellum er blankt metalliske, dekkvingene gjerne læraktige ruglete og noe matte.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Mellom- og Sør-Amerika, fra Nicaragua i nord til Bolivia i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Hypaspidius Arrow, 1899
Hypaspidius belti (H.W. Bates, 1888)
Hypaspidius bosqueti Soula, 2002
Hypaspidius costatus (Burmeister, 1844)
Hypaspidius crassus (Ohaus, 1898)
Hypaspidius fuscolineatus Ohaus, 1908
Hypaspidius lachaumei Soula, 2002
Hypaspidius patrickarnaudi Soula, 2002
Hypaspidius similis Ohaus, 1922
Hypaspidius wendtae Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Hypaspidius [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Hypaspidius i Encyclopedia of Life
(en) Hypaspidius i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paramacraspis | 2023-02-04 | Paramacraspis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Perus insekter', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Paramacraspis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Paramacraspis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
En middelsstor, bred skarabide. Arten ligner mye på artene i slekten Macraspis. Hode, pronotum og scutellum er grønne, dekkvingene brunlige. Scutellum er stort og trekantet.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Arten finnes i Peru.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Paramacraspis Ohaus, 1915
Paramacraspis hemichlora (Laporte de Castelnau, 1840)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Paramacraspis [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Paramacraspis i Encyclopedia of Life
(en) Paramacraspis i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paratelaugis | 2023-02-04 | Paratelaugis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Paratelaugis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Paratelaugis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, blankt svarte skarabider. Scutellum er stort og trekantet.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Paratelaugis Ohaus, 1915
Paratelaugis blancoi Soula, 2006
Paratelaugis curoei Soula, 1998
Paratelaugis delaportei Soula, 1998
Paratelaugis poslai Soula, 1998
Paratelaugis robusta (Kirsch, 1870)
Paratelaugis rogezi Soula, 1998
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Paratelaugis [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Paratelaugis robusta
(en) Paratelaugis i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikkefredl%C3%B8s | 2023-02-04 | Nikkefredløs | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Nikkefredløs (Vitenskapelig navn Lysimachia ciliata) er en plante i nøkleblomfamilien - ciliata betyr med kanthår (på bladene).
| Nikkefredløs (Vitenskapelig navn Lysimachia ciliata) er en plante i nøkleblomfamilien - ciliata betyr med kanthår (på bladene).
== Utseende ==
Den likner fagerfredløs, men har hengende, lysegule blomster på 4-5 cm lange skaft. Hårvekst mangler bortsett fra kanthårene på bladene.
.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nikkefredløs i Encyclopedia of Life
(en) Nikkefredløs i Global Biodiversity Information Facility
(no) Nikkefredløs hos Artsdatabanken
(sv) Nikkefredløs hos Dyntaxa
(en) Nikkefredløs hos ITIS
(en) Nikkefredløs hos NCBI
(en) Nikkefredløs hos The International Plant Names Index
(en) Nikkefredløs hos Tropicos
(en) Kategori:Lysimachia ciliata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lysimachia ciliata – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lysimachia ciliata – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsportalen | 199,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Digitalbyr%C3%A5 | 2023-02-04 | Digitalbyrå | ['Kategori:Næringsliv'] | Et digitalbyrå er en tjenestebasert virksomhet dedikert til å skape, planlegge og håndtere digitale aktiviteter. Dette kan være design, annonsering, innholdsproduksjon, webutvikling og strategi (og noen ganger andre former for digitalt arbeide) for sine kunder. Et digitalbyrå er vanligvis uavhengig fra kunden (eller det kan være en intern avdeling eller til og med en internbyrå). Et digitalbyrå kan også håndtere generelle markedsføring, merkevarebygging og salgsfremmende tiltak for sine kunder.
Typiske digitalbyrå kunder omfatter små, mellomstore og store bedrifter, organisasjoner og offentlige instanser.
Sentrale tjenesteområder et digitalbyrå jobber med kan være Søkemotoroptimalisering, betalt søkemotorannonsering, E-postmarkedsføring, organisk og betalt synlighet på sosiale medier. Analyse og innsiktsbasert markedsføring er viktige elementer i hvordan et digitalbyrå jobber for økt måloppnåelse og rekkevidde, via annonser på nett.
| Et digitalbyrå er en tjenestebasert virksomhet dedikert til å skape, planlegge og håndtere digitale aktiviteter. Dette kan være design, annonsering, innholdsproduksjon, webutvikling og strategi (og noen ganger andre former for digitalt arbeide) for sine kunder. Et digitalbyrå er vanligvis uavhengig fra kunden (eller det kan være en intern avdeling eller til og med en internbyrå). Et digitalbyrå kan også håndtere generelle markedsføring, merkevarebygging og salgsfremmende tiltak for sine kunder.
Typiske digitalbyrå kunder omfatter små, mellomstore og store bedrifter, organisasjoner og offentlige instanser.
Sentrale tjenesteområder et digitalbyrå jobber med kan være Søkemotoroptimalisering, betalt søkemotorannonsering, E-postmarkedsføring, organisk og betalt synlighet på sosiale medier. Analyse og innsiktsbasert markedsføring er viktige elementer i hvordan et digitalbyrå jobber for økt måloppnåelse og rekkevidde, via annonser på nett.
== Referanser == | Et digitalbyrå er en tjenestebasert virksomhet dedikert til å skape, planlegge og håndtere digitale aktiviteter. Dette kan være design, annonsering, innholdsproduksjon, webutvikling og strategi (og noen ganger andre former for digitalt arbeide) for sine kunder. | 199,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parathyridium | 2023-02-04 | Parathyridium | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Parathyridium er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Parathyridium er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 18 millimeter), blanke skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Colombia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Parathyridium Ohaus, 1915
Parathyridium collare Ohaus, 1938
Parathyridium microcephaloides (Ohaus, 1905)
Parathyridium montreuilli Soula, 2005
Parathyridium sulcatum (Ohaus, 1905)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Parathyridium [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Parathyridium i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudomacraspis | 2023-02-04 | Pseudomacraspis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudomacraspis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pseudomacraspis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (18-23 millimeter), grønne skarabider. Pronotums bakkant er litt innbuktet rundt roten av scutellum, som er stort og trekantet.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Pseudomacraspis Ohaus, 1915
Pseudomacraspis affinis (Laporte de Castelnau, 1840)
Pseudomacraspis beryllina (Erichson, 1847)
Pseudomacraspis cupripennis (Ohaus, 1908)
Pseudomacraspis lydieae Soula, 2002
Pseudomacraspis modesta (Waterhouse, 1881)
Pseudomacraspis rivae Martinez, 1978
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Pseudomacraspis [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Pseudomacraspis affinis
(en) Pseudomacraspis i Encyclopedia of Life
(en) Pseudomacraspis i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildebrandt_Meyers_Bergensbeskrivelse | 2023-02-04 | Hildebrandt Meyers Bergensbeskrivelse | ['Kategori:1700-tallet i Bergen', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1764'] | Hildebrandt Meyers Bergensbeskrivelse eller Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handels-Stad Bergens Beskrivelse er en beskrivelse av Bergen skrevet i 1764 av byens daværende borgermester Hildebrandt Meyer (1722-1785).
| Hildebrandt Meyers Bergensbeskrivelse eller Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Norske Handels-Stad Bergens Beskrivelse er en beskrivelse av Bergen skrevet i 1764 av byens daværende borgermester Hildebrandt Meyer (1722-1785).
== Forfatteren ==
Hildebrandt Meyer startet sin yrkeskarriere som kjøpmann, ble så viserådmann i 1745 og borgermester i Bergen fra 19. august 1763 og frem til sin død i 1785. Meyer var en opplysningstidens mann, med tro på framskritt og fornuft, og på menneskets evner. Han var opptatt av handel og økonomi, av sosiale forhold og av nyttige tiltak for byen. Til å formidle sine tanker ga han ut bladet Den bergenske Borger-Ven i årene 1764-1765. Meyer var også historisk interessert og skrev flere verker om lokalhistoriske emner, blant annet om slaget på Vågen i 1665.
Ved sin død etterlot han seg en samling håndskrevne opptegnelser og avskrifter til Bergens historie, i alt 10 bind. Samlingen ble i 1786 kjøpt inn for 300 riksdaler med bidrag av 42 bergenske borgere «til en bestandig eiendom for Bergens bye». Blant disse finnes altså hans Bergensbeskrivelse av 1764.
== Bergensbeskrivelsens innhold ==
Bergensbeskrivelsen handler om byens grunnleggelse og navn, bygrensen og jurisdiksjon, folketall og inndeling i kirkesogn og kvarterer, om Vågen og havnen for øvrig, samt om havnevesenet, om ulike offentlige steder og gater, om festningsverk som Bergenhus, Fredriksberg og andre, samt om forsvar av byen.
Videre beskrives Stadsporten, byens kirker og kirkegårder, klostre, samt Tollboden, Rådhuset, Erkebispegården, Katedralskolen og byens andre skoler. Sosiale institusjoner er også med i beskrivelsen; fattigvesenet, Barne-, Tugt og Manufakturhuset, fattighus og stiftelser som St.Jørgens hospital m.fl. Til slutt gis en oversikt over gavebrev og testamenter gitt til de fattige. Bind 2 omhandler først og fremst Bergen bys privilegier fra middelalderen og fremover. Ellers finnes en del kapitler om hanseatenes kontorer på Bryggen.
Manuskriptet er illustrert med 22 illustrasjoner av stadsbyggmester Johan Joachim Reichborn. Tegningene, som er fra 1768, viser fremtredende bygninger og to byprospekter.
Første bindet av Bergensbeskrivelsen ble trykt og utgitt av Bergens historiske forening i 1904. Skolebestyrer B. E. Bendixen ga samtidig ut et medfølgende bind; ”Tilæg og Rettelser”. Bergen byarkiv oppbevarer originalmanuskriptene. Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen oppbevarer også enkelte manuskripter etter Hildebrand Meyer.
== Kilder ==
Bendixen, B. E.: Tillæg og Rettelser til Hildebrand Meyers Bergens Beskrivelse. Bergen 1905
Norsk biografisk leksikon. Første utgave, bd. IX. Oslo 1940
Meyer, H.: Samlinger til den Berømmelige og Navnkundige Handel-Stad Bergen 1764. Utgitt av Bergens historiske forening ved B. E. Bendixen. Bergen 1904
== Eksterne lenker ==
Artikkel om Hildebrant Meyer i Norsk Biografiske leksikon
Hildebrand Meyers Bergensbeskrivelse - oppslagsverket oVe, artikkel av Åsta Vadset og Ragnhild Botheim , Bergen Byarkiv.
Joachim Hÿnnemörs reiser beskrevet av Hildebrandt Meyer
Slaget på Vågen i 1665 Arkivert 22. september 2015 hos Wayback Machine. beskrevet av Hildebrandt Meyer | thumb|Prospekt av Bryggen tegnet av J.J. | 199,747 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Antonia_av_Bayern | 2023-02-04 | Maria Antonia av Bayern | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. april', 'Kategori:Dødsfall i 1780', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1724', 'Kategori:Huset Wittelsbach', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Maria Antonia Walpurgis Symphorosa av Bayern (1724–1780) var en tysk komponist, maler og dikter.
| Maria Antonia Walpurgis Symphorosa av Bayern (1724–1780) var en tysk komponist, maler og dikter.
== Liv ==
Som prinsesse av huset Wittelsbach og eldste datter av Maria Amalia av Østerrike og keiser Karl VII av Det tysk-romerske rike, var Maria Walpurgis et ettertraktet parti for europeiske fyrstehus, og dermed også av politisk betydning. Hun fikk en utdanning verdig sin stand, blant annet innen malekunst, poesi og musikk. I München fikk hun komposisjonsundervisning av de velrenommerte operakomponistene Giovanni Battista Ferrandini og Nicola Porpora, og i Dresden fortsatte hun musikkstudiene med Porpora og Johann Adolf Hasse.
Hun ble gift med sin fetter, Fredrik Christian. Han var kurfyrst av Sachsen i 10 uker, fra 5. oktober 1763 til han døde av kopper 17. desember samme år, og deretter var hun medregent av Sachsen fram til sønnen Fredrik August ble myndig i 1768.
Maria Antonia drev forretningsvirksomhet og opprettet i 1763 en bomullsfabrikk i Naundorf, og var fra 1766 innehaver av Bayrisches Brauhaus i Dresden. Mot slutten av livet skrev hun avhandlingen Von der Befestigung des Gemütes gegen die Schrecken des Todes. Hun ble bisatt i Katholische Hofkirche i Dresden.
== Kunstnerisk virke ==
De aller fleste av tidens fyrstinner drev musikk som en overflatisk beskjeftigelse, men Walpurgis var selv en betydningfull kunstmesén, komponist, maler og dikter. Walpurgis' største musikalske interesse var opera seria, en musikksjanger som var tett knyttet til tidens herskerklasser, og hun opptrådte i hoffsammenheng som sanger og instrumentalist under en rekke oppførelser av sine egne seria-verk.
I 1747 ble hun opptatt i Accademia dell’Arcadia i Roma, et internasjonalt litterært akademi som også arbeidet for operareform. Medlemmene omgikkes hverandre uten å skjele til standsforskjeller, og for å understreke denne enkle, naturlige og landsens omgangsformen, tok de «hyrdenavn»; Maria Antonias pseudonym var Ermelinda Talea Pastorella Arcadia.
I tillegg til å komponere musikken til to operaer og skrive librettoen til et oratorium, arbeidet hun for å fremme det franske og tyske teateret i Dresden, hun oversatte og skrev romaner og dikt. Dessuten korresponderte hun svært aktivt med mange betydelige politikere og personligheter innen den europeiske opplysningtiden, som kong Fredrik II av Preussen og keiserinne Maria Teresia av Østerrike.
Foruten å male selv var hun en aktiv kunstmesén, av de mange kunstnere og vitenskapsmenn hun hjalp kan nevnes kapellmester Johann Gottlieb Naumann og malerfamilien Mengs.
== Verk ==
Christine Fischers bok Instrumentierte Visionen der Macht. Maria Antonia Walpurgis' Werke als Bühne politischer Selbstinszenierung (2007) inneholder en utførlig kilde- og verkfortegnelse.
Operaer:
Il trionfo della fedeltá (med hjelp av Hasse og Metastasio), uroppført sommeren 1754 i Dresden. Tekst og noter utgitt i tre bind av Breitkopf, Leipzig 1754
Talestri, Regina delle Amazzoni over hennes egen libretto. Uroppført 6. februar 1760 eller 1763 i Nymphenburg. Tekst og noter utgitt i tre bind av Breitkopf, Leipzig 1765. Librettoen ble tonesatt av Giovanni Battista Ferrandini (1760), Johann Gottfried Schwanberger (1764) og Domenico Fischietti (1773).
Andre verk:
teksten til oratoriet La conversione di S. Agostine av Hasse, 1750
andre tekster til kantater av Hasse, Manna og Ristori
musikalske bidrag til en rekke arier, pastoraler, intermezzi, meditasjoner og motetter
Korrespondanse med Fredrik II av Preussen
== Barn ==
Fredrik August I av Sachsen (1750–1827), kurfyrst 1763, konge 1806
Karl Maximilian (1752–1781)
Josef Maria Ludwig (1754–1763)
Anton av Sachsen, (1755–1836), konge av Sachsen 1827–1830
Maria Amalia av Sachsen (1757–1831), gift med Karl III av Pfalz-Zweibrücken
Maximilian av Sachsen (1759–1838)
Therese Maria Josefa (1761–1820)
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
(de) Alois Schmid: «Maria Antonia Walburga, Kurfürstin von Sachsen.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 198–200 (digitalisering).
Eva Neumayr: «Maria Antonia Kurfürstin von Sachsen», MUGI, Musik und Gender im Internet
(de) Alois Schmid: Maria Antonia Walburga. I Sächsische Biografie. Utgis av Institut für Sächsische Geschichte und Volkskunde.
== Eksterne lenker ==
(en) Maria Antonia Walpurgis of Bavaria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Antonia av Bayern på MusicBrainz
(de) Verk av og om Maria Antonia av Bayern i Deutsche Digitale Bibliothek
Korrespondanse med Fredrik II av Preussen | Maria Antonia Walpurgis Symphorosa av Bayern (1724–1780) var en tysk komponist, maler og dikter. | 199,748 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnie_Liv_Nilsen | 2023-02-04 | Magnie Liv Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kunstnerstipend', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Norske billedkunstnere'] | Magnie Finnsdatter Nilsen (født 18. november 1977) er en norsk billedkunstner, tidligere bosatt på Rykene i Arendal kommune, nå bosatt i Oslo. Hun arbeider i hovedsak med skulpturelle papirark, som utgangspunkt for bilder og tredimensjonale arbeider og installasjoner.
I 2012 ble Nilsen uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo med mastergrad i tegning og papirarbeid. Hun har i tillegg utdannelse fra Oslo Kunsfagskole (2006).
Siden 2006 har hun deltatt på en rekke separat- og gruppe/kollektivutstillinger. I 2009 og 2012 viste hun – sammen med andre nyutdannede kunstnere fra Agder – sine arbeider i henholdsvis Agder Kunstsenter (2009) og Bomuldsfabriken Kunsthall (2012) på utstillingen «HATCH». Det er det engelske ordet for nyutklekket – en utstilling for nyutdannede kunstnere fra begge agderfylkene. Hun deltok på den årlige utstillingen «Knock Knock» i 2012, en utstilling der Norsk Billedhoggerforening inviterer uteksaminerte masterstudenter ved kunsthøyskolene til å delta. Hun deltok på Sørlandsutstillingen i 2012, og på senhøsten 2013 åpnet hun separatutstillingen «Paper Matter» på det Lindvedske hus i Arendal i regi av Arendal kunstforening. I denne perioden hadde hun et atelier ved cellulosefabrikken Rygene - Smith & Thommesen ved Arendal, stedet hvor hun tilbragte sine barne- og ungdomsår. Hun sier i et intervju til Fædrelandsvennen:
Jeg har en ekstrem papirinteresse, smiler 35-åringen som allerede som barn snek seg litt ulovlig inn på «Rygene - Smith & Thommesen» for å leke. – Det var jo her vi helst ville være. Jeg hadde aldri begynt å lage papir selv, hvis jeg ikke hadde vokst opp på Rykene.
I 2012 mottok Magnie Liv Nilsen Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend. Samme år mottok hun Statens utstillingsstipend, og i 2014 mottok hun Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV).
Magnie Liv Nilsen er medlem av Unge Kunstneres Samfund (UKS) og Norske billedkunstnere (NBK).
| Magnie Finnsdatter Nilsen (født 18. november 1977) er en norsk billedkunstner, tidligere bosatt på Rykene i Arendal kommune, nå bosatt i Oslo. Hun arbeider i hovedsak med skulpturelle papirark, som utgangspunkt for bilder og tredimensjonale arbeider og installasjoner.
I 2012 ble Nilsen uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo med mastergrad i tegning og papirarbeid. Hun har i tillegg utdannelse fra Oslo Kunsfagskole (2006).
Siden 2006 har hun deltatt på en rekke separat- og gruppe/kollektivutstillinger. I 2009 og 2012 viste hun – sammen med andre nyutdannede kunstnere fra Agder – sine arbeider i henholdsvis Agder Kunstsenter (2009) og Bomuldsfabriken Kunsthall (2012) på utstillingen «HATCH». Det er det engelske ordet for nyutklekket – en utstilling for nyutdannede kunstnere fra begge agderfylkene. Hun deltok på den årlige utstillingen «Knock Knock» i 2012, en utstilling der Norsk Billedhoggerforening inviterer uteksaminerte masterstudenter ved kunsthøyskolene til å delta. Hun deltok på Sørlandsutstillingen i 2012, og på senhøsten 2013 åpnet hun separatutstillingen «Paper Matter» på det Lindvedske hus i Arendal i regi av Arendal kunstforening. I denne perioden hadde hun et atelier ved cellulosefabrikken Rygene - Smith & Thommesen ved Arendal, stedet hvor hun tilbragte sine barne- og ungdomsår. Hun sier i et intervju til Fædrelandsvennen:
Jeg har en ekstrem papirinteresse, smiler 35-åringen som allerede som barn snek seg litt ulovlig inn på «Rygene - Smith & Thommesen» for å leke. – Det var jo her vi helst ville være. Jeg hadde aldri begynt å lage papir selv, hvis jeg ikke hadde vokst opp på Rykene.
I 2012 mottok Magnie Liv Nilsen Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend. Samme år mottok hun Statens utstillingsstipend, og i 2014 mottok hun Billedkunstnernes Vederlagsfond (BKV).
Magnie Liv Nilsen er medlem av Unge Kunstneres Samfund (UKS) og Norske billedkunstnere (NBK).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Magnie Liv Nilsens hjemmesider | Magnie Finnsdatter Nilsen (født 18. november 1977) er en norsk billedkunstner, tidligere bosatt på Rykene i Arendal kommune, nå bosatt i Oslo. | 199,749 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thyriochlorota | 2023-02-04 | Thyriochlorota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Thyriochlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Thyriochlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, mer eller mindre skinnende grønne skarabider. Pronotum har rundede sider, scutellum er ikke spesielt stort.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Colombia, Venezuela, Ecuador, Peru, Bolivia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Thyriochlorota Ohaus, 1915
Thyriochlorota arilla Ohaus, 1922
Thyriochlorota auriceps (Ohaus, 1905)
Thyriochlorota bernali Soula, 2002
Thyriochlorota castanipennis (Ohaus, 1905)
Thyriochlorota courtini Soula, 2002
Thyriochlorota flavofemorata (Kirsch, 1885)
Thyriochlorota frischi Soula, 2005
Thyriochlorota gaujoni Soula, 2002
Thyriochlorota ingleberti Soula, 2002
Thyriochlorota isabelae Soula, 2006
Thyriochlorota jordani (Ohaus, 1905)
Thyriochlorota lacroixi Soula, 2002
Thyriochlorota lassalei Soula, 2002
Thyriochlorota penai Gutierrez, 1951
Thyriochlorota pilosula (Waterhouse, 1881)
Thyriochlorota porioni Soula, 2006
Thyriochlorota puberula (Waterhouse, 1881)
Thyriochlorota rotundata (Blanchard, 1851)
Thyriochlorota soumi Soula, 2005
Thyriochlorota villosa (Ohaus, 1908)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Thyriochlorota [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Thyriochlorota sp,.
(en) Thyriochlorota i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langfjordelva_(Loppa) | 2023-02-04 | Langfjordelva (Loppa) | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa'] | Langfjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring i fjellene mellom Langfjorden i Loppa og Tverrfjorden i Kvænangen. Den renner nordover gjennom en rekke små innsjøer, og munner ut ved Langfjordhamn, innerst i Langfjorden. Elva er 4,72 km lang, og har et nedbørfelt på 15,96 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,80 m³/s.
| Langfjordelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den har utspring i fjellene mellom Langfjorden i Loppa og Tverrfjorden i Kvænangen. Den renner nordover gjennom en rekke små innsjøer, og munner ut ved Langfjordhamn, innerst i Langfjorden. Elva er 4,72 km lang, og har et nedbørfelt på 15,96 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,80 m³/s.
== Referanser == | | munning = Langfjorden ved Langfjordhamn | 199,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solange | 2023-02-04 | Solange | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn'] | Solange er et fransk kvinnenavn. Solange var en kristen helgen som døde i 880, og som har katolsk festdag 10. mai.
| Solange er et fransk kvinnenavn. Solange var en kristen helgen som døde i 880, og som har katolsk festdag 10. mai.
== Etymologi ==
Solange er den franske formen av det latinske navnet Sollemnia, dannet av sollemnis, «religiøs».
Solène er en fransk variant av navnet.
== Utbredelse ==
Solange har navnedag 10. mai i Frankrike. Navnet er vanlig i mange fransktalende land i Afrika. I Frankrike er varianten Solène mer utbredt.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Solange og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Solange (død 880), fransk gjeter som ble erklært hellig
Solange Michel (1912–2010), fransk sopran
Solange Bertrand (1913–2011), fransk kunstner
Solange Chaput-Rolland (1919–2001), canadisk journalist og politiker
Solange Ancona (født 1943), fransk komponist
Solange Charest (født 1950), canadisk politiker
Solange Pierre (1963–2011), dominikansk menneskerettsadvokat, kjent som Sonia Pierre
Solange Magnano (1971–2009), argentinsk modell
Solange Tagliavini (født 1985), argentinsk håndballspiller
Solange Knowles (født 1986), amerikansk sanger
Solange Gomez (født 1988), argentinsk skuespiller og modell
Solange Wilvert (født 1988), brasiliansk modell
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Solange
(en) Think Baby Names: Solange | Solange er et fransk kvinnenavn. Solange var en kristen helgen som døde i 880, og som har katolsk festdag 10. | 199,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Lungu | 2023-02-04 | Edgar Lungu | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ndola', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Zambiske politikere'] | Edgar Chagwa Lungu (født 11. november 1956 i Ndola i Nord-Rhodesia) er en zambisk politiker for Patriotic Front som siden presidentvalget i Zambia i 2015 har tjent som landets president. Under president Michael Sata tjente han som justis- og forsvarsminister.
| Edgar Chagwa Lungu (født 11. november 1956 i Ndola i Nord-Rhodesia) er en zambisk politiker for Patriotic Front som siden presidentvalget i Zambia i 2015 har tjent som landets president. Under president Michael Sata tjente han som justis- og forsvarsminister.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Edgar Lungu tok i 1981 en Bachelor of Law fra University of Zambia. Deretter ble han utdannet til offiser. Han arbeidet som advokat, og ble medlem av United Party for National Development (UPND).
=== Politisk karriere ===
I 2001 gikk han over til det nye partiet Patriotic Front (PF) under Michael Sata, og ble landets justis- og forsvarsminister.
=== President ===
Etter Satas død i oktober 2014 og en overgangsperiode under visepresident - funfgerende president - Guy Scott, ble Lungu valgt til president for den resterende periode av Satas embedsperiode. Lungu ble med dette Zambias sjette valgte president siden landet ble uavhengig. Han beseiret ved dette valget den 24. januar 2015 med knapp margin kandidaten Hakainde Hichilema (UPND) - med 48,33 % av stemmene mot 46,67 %. Den 9. februar 2015 ble han offisielt innført i sitt embede.
Lungu omgjorde den 16. juli 2016 til livsvarig fangsel de dødsstraffene som var blitt ilagt 332 fange, og fordømte at ffanger ble holdt i det svært overfylte Mukobeko-fengselet, noe ham omtalte som «en krenkelse av grunnleggende menneskelige rettigheter». I oktober 2015 forordnet Lungu, som er baptist, en nasjonal bønnedag i den intensjon å stagge en ytterligere svekkelse av landets økonomi. Ledende religiøse og politiske skikkelser deltok, og andre offentlige tilstelninger ble avlyst.Den 11. august 2016 var det igjen presidentvalg. Han ble da gjenvalgt med 50,3 % av stemmene. Lungu gikk til valg med løfter om å stanse korrupsjon og bekjempe fattigdom, men disse har i liten grad blitt innfridd.I 2018 ble det kjent at presidenten hadde bestilt seg et luksusfly med en prislapp på 400 millioner kroner. Samme år terminerte Norge den direkte bistanden til myndighetene i Zambia, men fortsatte støtten til uavhengige humanitære organisasjoner i landet. I forbindelse med at to homofile i 2019 ble dømt til 15 års fengsel forsvarte Lungu landets lover.Lungu er gift og har seks barn. Han tilhører folkegruppen nsenga.Han taper presidentvalget i 2021 for den mangeårige motstanderen Hakainde Hichilema.
== Litteratur ==
Against All Odds, en biografi om Lungu av den zambiske journalist og diplomat Anthony Mukwita, ble publisert av Partridge Africa den 5. januar 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edgar Lungu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Edgar Chagwa Lungu (født 11. november 1956 i Ndola i Nord-Rhodesia) er en zambisk politiker for Patriotic Front som siden presidentvalget i Zambia i 2015 har tjent som landets president. | 199,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hildur_H%C3%B8lvold | 2023-02-04 | Hildur Hølvold | ['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. september', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NKP-politikere i Finnmark', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Personer fra Vardø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hildur Hølvold (født 28. september 1909 i Vardø, død 5. september 2002) var en av de norske stemmene i Radio Moskva under den andre verdenskrig. Hun var gift med Gotfred Johan Hølvold, en av NKPs mest sentrale tillitsmenn og stortingsrepresentant etter krigen.
Hun var datter av Anna Berntsen fra Vardø og Hans Berg Berntsen, en fisker fra Vaagen i Lofoten. Hun fikk først navnet Hildur Berntsen, senere brukte familien og Hildur etternavnet Berg - til hun giftet seg og fikk mannens navn Hølvold.
Da krigen kom til Norge var mannen en av de fremste og mest kjente NKP-tillitsmenn i landet. Han hadde vært redaktør i NKP-avisene Finnmark Fremtid og Nordlands Arbeiderblad, hadde bakgrunn fra Lenin-skolen i Moskva på 1930-tallet og var i realiteten en betrodd Komintern-mann. Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var famlien utsatt. Liksom flere andre sentrale NKP-ere i Nord-Norge besluttet de tidlig på høsten 1940 å dra østover og søke tilflukt i Sovjet.
| Hildur Hølvold (født 28. september 1909 i Vardø, død 5. september 2002) var en av de norske stemmene i Radio Moskva under den andre verdenskrig. Hun var gift med Gotfred Johan Hølvold, en av NKPs mest sentrale tillitsmenn og stortingsrepresentant etter krigen.
Hun var datter av Anna Berntsen fra Vardø og Hans Berg Berntsen, en fisker fra Vaagen i Lofoten. Hun fikk først navnet Hildur Berntsen, senere brukte familien og Hildur etternavnet Berg - til hun giftet seg og fikk mannens navn Hølvold.
Da krigen kom til Norge var mannen en av de fremste og mest kjente NKP-tillitsmenn i landet. Han hadde vært redaktør i NKP-avisene Finnmark Fremtid og Nordlands Arbeiderblad, hadde bakgrunn fra Lenin-skolen i Moskva på 1930-tallet og var i realiteten en betrodd Komintern-mann. Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var famlien utsatt. Liksom flere andre sentrale NKP-ere i Nord-Norge besluttet de tidlig på høsten 1940 å dra østover og søke tilflukt i Sovjet.
== Flyktning i Sovjet ==
På flukten fikk Hølvold-familien og deres to små barn følge av Hildurs bror Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. I slutten av august ble flyktningene satt i land på Fiskerhalvøya i Sovjet. Det sovjetiske grensepolitiet fengslet ofte folk som kom, og behandlet dem i utgangspunktet som potensielle spioner. Gotfred Hølvolds posisjon som en betrodd NKP- og Komintern-mann bidro sannsynligvis til at hans flyktningegruppe fikk en blidere mottagelse. Nordmennene ble snart fraktet sørover, og bosatt i et jordbrukskollektiv ved tettstedet Apatity om lag midt på Kolahalvøya. Der ble det etablert en «norsk koloni», som etter hvert var på vel 70 personer. Der levde de i heller kummerlige kår, og livet ble neppe lettere for Hildur da hun fødte familiens tredje barn, en liten jente.Etter ankomsten til Sovjet forlot Gunnar Berg gruppa for å bli partisan. På oppdrag for Den røde armés etterretningstjeneste reiste han tilbake til Norge og døde i kamp med tyske styrker. Krigsenken Solveig og Hølvold-familien fulgte i 1941 resten av den norske kolonien, da de i august-september forlot Apatity for å bosette seg i Sjadrinsk, lenger fra fronten. Gotfred Hølvolds posisjon og innsats bidro til at flyktningene kom fram, og overlevde, i den kalde, kaotiske første sovjetiske krigsvinteren. Han trengtes imidlertid til Komintern-oppgaver, og måtte derfor forlate familien i 1942. Hildur ble alene om å sikre livet for seg og de tre ungene.
== Radio Moskva ==
I 1943 flyttet også hun, ungene og Solveig Berg til Ufa og Komintern-hovedkvarteret. Her ble hun for første gang dratt inn i studio og involvert i Radio Moskvas norske sendinger. Senere flyttet hun til Moskva, og jobbet som oppleser i Radio Moskva sammen med blant andre mannen Gotfred, Solveig Berg, Jelena Aspås, Leonard Aspås, Anna Dalland, Gilbert Furubotn, Håkon Sneve og Håkon Kahrs Sund.
Hun jobbet også som lærer i norsk på krigsinstituttet for fremmedspråk. For innsatsen i Moskva fikk trebarnsmoren godt skussmål: «Hildur Hølvold er en kvinne som ikke løper hjem eller lar seg stoppe av vanskeligheter», oppsummerte den danske Komintern-medarbeideren Georg «Moltke» Laursen.Da Hildor Hølvold og familien sensommeren 1945 kunne vende tilbake til Norge fikk hun med seg en god attest fra de sovjetiske arbeidsgiverne. Hun fikk ros for sitt arbeid for Sovjetunionen.
== Tilbake i Norge ==
Før krigen hadde NKP-familien tilhørt en politisk utgruppe, nesten utradert i det parlamentariske bildet. Nå var situasjonen en annen. De kom hjem til et kommunevalg der NKP opplevde rene valgskredet i Sør-Varanger, og fikk mer enn 35 prosent av stemmene. Brått ble hun ordfører-frue i Kirkenes. Men byen lå i ruiner, og verken verv eller titler medførte noe liv på solsiden. Hildur og ungene måtte bo hos slektninger ved Bjørnsund i Pasvikdalen, mannen sov på jernseng i det primitive ordførerkontoret. Med kommunistisk nøysomhet unnlot han å bruke ordførerposisjonen til å sikre seg husvære. Hildur Hølvold måtte til slutt sette ned foten for å få ham til å ta imot tilbudet om kommunal bolig til familien.Ved valget i 1953 ble hun også parlamentariker-hustru, da mannen fikk plass som NKP-representant på Stortinget. Han mistet plassen ved neste valg, men var fortsatt politisk aktiv i lokalsamfunnet, mellom 1947 og 1955 og igjen mellom 1959 og 1963 var han medlem av kommunestyret, og mellom 1945 og 1953 formann for både Kirkenes og Øst-Finnmark NKP.
== Referanser == | Hildur Hølvold (født 28. september 1909 i Vardø, død 5. | 199,754 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vayana | 2023-02-04 | Vayana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1915', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Vayana er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Vayana er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore, glatte og blanke, ovale til litt pæreformede skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Vayana Ohaus, 1915
Vayana bicolor (Olivier, 1789)
Vayana jolyi Soula, 2002
Vayana melzeri Ohaus, 1928
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Vayana [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Vayana bicolor Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
(en) Vayana i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_kunstl%C3%B8p_2015 | 2023-02-04 | EM i kunstløp 2015 | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i kunstløp', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2015', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sverige', 'Kategori:Kunstløp i 2015', 'Kategori:Kunstløp i Sverige', 'Kategori:Sport i Sverige i 2015'] | EM i kunstløp 2015 ble arrangert i Globen i Stockholm i perioden 28. januar til 1. februar 2015.
| EM i kunstløp 2015 ble arrangert i Globen i Stockholm i perioden 28. januar til 1. februar 2015.
== Program ==
== Resultater ==
=== Menn ===
=== Kvinner ===
=== Parløp ===
=== Isdans ===
== Medaljestatistikk ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 2015 European Figure Skating Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | arena = | 199,756 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_banesykling | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i banesykling | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:VM i banesykling'] | Verdensmesterskapet i banesykling ble arrangert første gang i 1893 i Chicago (1946 for kvinner), og arrangeres hvert år. Per 2017 konkurreres det i sprint, individuell forfølgelse, poengritt, keirin, 1 km tempo (500 meter for kvinner), scratch og omnium, samt lagøvelsene, lagforfølgelse, madison, lagsprint.
| Verdensmesterskapet i banesykling ble arrangert første gang i 1893 i Chicago (1946 for kvinner), og arrangeres hvert år. Per 2017 konkurreres det i sprint, individuell forfølgelse, poengritt, keirin, 1 km tempo (500 meter for kvinner), scratch og omnium, samt lagøvelsene, lagforfølgelse, madison, lagsprint.
== Mesterskap ==
== Medaljetabell ==
Oppdatert etter VM i banesykling 2014.
== Se også ==
Liste over verdensmestre i banesykling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) UCI Track World Championships – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Verdensmesterskapet i banesykling ble arrangert første gang i 1893 i Chicago (1946 for kvinner), og arrangeres hvert år. Per 2017 konkurreres det i sprint, individuell forfølgelse, poengritt, keirin, 1 km tempo (500 meter for kvinner), scratch og omnium, samt lagøvelsene, lagforfølgelse, madison, lagsprint. | 199,757 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helhest | 2023-02-04 | Helhest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi', 'Kategori:Skikkelser fra folketroen'] | Helhest, på dansk også kalt kirkehest og lighest, er i dansk folketro en vette i skikkelse av en hest, gjerne beskrevet som et svart dyr med tre bein og ofte uten hode. Den var tenkt som en gjenganger etter en hest som var gravd ned levende på nye kirkegårder, før noe menneske ble begravd der. Synet av helhesten varslet pest og død.Den første kjente omtalen av en helhest stammer fra 1673, da Jens Hansen Odense nevner den på linje med overnaturlige fabelvesener som «gårdpuen», nøkken og andre spøkelser.I norrøn mytologi er Helhesten, på norrønt kalt helhestr, knyttet til forestillingene om Hel, underverdenen. De døde skulle ha ridd dit på et slikt dyr. Den norske billedhoggeren Gunnar Utsond har framstilt dette helrittet i det store skulpturverket «Helfærd» fra 1900, oppstilt ved den tidligere Sjømannsskolen i Ekebergskråningen i Oslo. Skulpturen forestiller Nanna og Balder som styrter ned til dødsriket på ryggen av helhestenDen tyske eventyrsamleren Jacob Grimm (1785–1863) foreslår at Helhesten opprinnelig var gudinnen Hels gangar. Det skal ikke være belegg for dette i sagalitteraturen.
| Helhest, på dansk også kalt kirkehest og lighest, er i dansk folketro en vette i skikkelse av en hest, gjerne beskrevet som et svart dyr med tre bein og ofte uten hode. Den var tenkt som en gjenganger etter en hest som var gravd ned levende på nye kirkegårder, før noe menneske ble begravd der. Synet av helhesten varslet pest og død.Den første kjente omtalen av en helhest stammer fra 1673, da Jens Hansen Odense nevner den på linje med overnaturlige fabelvesener som «gårdpuen», nøkken og andre spøkelser.I norrøn mytologi er Helhesten, på norrønt kalt helhestr, knyttet til forestillingene om Hel, underverdenen. De døde skulle ha ridd dit på et slikt dyr. Den norske billedhoggeren Gunnar Utsond har framstilt dette helrittet i det store skulpturverket «Helfærd» fra 1900, oppstilt ved den tidligere Sjømannsskolen i Ekebergskråningen i Oslo. Skulpturen forestiller Nanna og Balder som styrter ned til dødsriket på ryggen av helhestenDen tyske eventyrsamleren Jacob Grimm (1785–1863) foreslår at Helhesten opprinnelig var gudinnen Hels gangar. Det skal ikke være belegg for dette i sagalitteraturen.
== Se også ==
Valravn, fabeldyr i form av en mann som er blitt omskapt til ravn
Sleipner, guden Tors åttebeinte hest
Hesteoffer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Helhest – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tegninger av trebeint helhest i det danske kunsttidsskriftet Helhesten 1941–1944 | thumb|[[Gunnar Utsonds skulptur «Helfærd», opprinnelig fra 1890, foran den tidligere Sjømannsskolen i Oslo. Verket forestiller Nanna og Balder som styrter ned til dødsriket Hel på ryggen av helhesten. | 199,758 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Semantic_theory_of_survey_response | 2023-02-04 | Semantic theory of survey response | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Samfunnsvitenskapelig metode'] | The Semantic Theory of Survey Response (STSR) eller «den semantiske teorien om spørreskjemaresponser» er en psykologisk teori om hvorfor folk svarer som de gjør på spørsmål i spørreskjemaer.
Den grunnleggende ideen i STSR er at folk besvarer spørsmål ved å finne ut hvor likt et spørsmål er med andre spørsmål i spørreskjemaet. Denne teorien står i motsetning til andre syn på responser fra spørreskjemaer. I 1932 innførte Rensis Likert den nå velkjente teknikken med å be folk svare på en skala fra for eksempel 1 til 5 for å angi i hvilken grad de er enige med utsagn i spørreskjemaet. De vanligste statistiske metoder i bruk vil bruke disse tallene som uttrykk for hvor sterk respondentens holdning er til de temaer som beskrives i spørsmålene. Ofte brukes det svært avanserte statistiske metoder for å lage modeller av hvordan holdninger henger systematisk sammen i respondentenes atferdsmønstre. Slike statistiske modeller er mye brukt i sosialpsykologisk forskning som organisasjonspsykologi, markedsføring og bruk av IT-utstyr.
STSR hevder i stedet at når folk besvarer et spørreskjema må de først forstå meningen i hvert av spørsmålene. De statistiske mønstrene i data fra spørreskjemaer representerer først og fremst hvor like respondentene oppfatter spørsmålene, det vil si spørsmålenes grad av semantisk overlapp - derav navnet på teorien. Dette er viktig fordi det innebærer at statistiske sammenhenger i data er gitt på forhånd - altså før noen i det hele tatt har besvart spørreskjemaene. STSR ble for første gang støttet av empirisk forskning i 2014, da en undersøkelse av flere velkjente spørreskjemaer innen ledelsesforskning viste at de statistiske mønstrene faktisk kunne tilbakeføres til de semantiske egenskapene i spørsmålene. Denne undersøkelsen fant støtte for STSR i spørreskjemaer som angikk ledelse, motivasjon og andre arbeidspsykologiske spørsmål. Imidlertid fant man lite støtte for STSR i data fra en personlighetstest basert på fem-faktor-teori. Senere har disse funnene blitt bekreftet av uavhengige forskere.Forskning på spørreskjemaer har lenge vært kjent for å påvise statistiske sammenhenger som er høyere enn det som er rimelig i virkeligheten, såkalt felles metodevariasjon («common method variance» på engelsk). En forklaring på dette basert på STSR er at statistiske modeller fra spørreskjemaer bare reproduserer de abstrakte semantiske mønstrene, mens det faktisk ser ut til at informasjonen om holdningsstyrke blir filtrert ut av de vanligste statistiske metoder. Statistikken fra spørreskjemaer risikerer derfor paradoksalt nok å ikke handle om det man spurte respondentene om.
Muligheten for å teste ut STSR i praksis er oppstått gjennom utviklingen av digital tekstanalyse som for eksempel Latent Semantisk Analyse (LSA), som gjøre det mulig å lage kvantitative sammenlikninger av mening i parvise tekster, slik som spørsmål i spørreskjemaer. En teknikk for å utvikle LSA i statistikkprogrammet R er beskrevet av David Gefen og medarbeidere. Videre er en praktisk veileder i anvendelse av STSR på forskning om trening og motivasjon i organisasjoner publisert.Teorien har flere praktiske konsekvenser. For eksempel har metoden vist at begrepene folk bruker om «ledelse» og «helter» har så mye til felles at spørreskjemaer om ledelse raskt blandes opp mer overdrevne, heroiske forestillinger om helter. Videre vil teorien kunne gjøre det mulig å predikere manglende responser langt bedre enn tidligere teknikker. En studie publisert i 2018 viser at det er mulig å fylle ut opp mot 75 % av manglende responser i et spørreskjema med 45 spørsmål, basert på kunnskapene om respondentens tre første svar. Denne teorien reiser dermed tvil over hvorvidt statistiske teknikker for modellering av spørreskjemadata egentlig er et uttrykk for holdninger og holdningsstyrke. Statistiske modeller som bygger på korrelasjons- og kovariansmatriser beskriver i stedet kognitive prosesser involvert i språkforståelse.
Blant de tidligere kildene til STSR er følgende forskningsfunn og teorier:
Feldman og Lynch fant at respondenter ofte regner seg fram til hva de burde ha syntes om temaer som de egentlig ikke har noen holdning til, ut fra hva de synes om liknende temaer i spørreskjemaet.
Coombs og Kao utviklet noe som kalles «unfolding theory», der de viste at statistiske mønstre i data fra spørreskjemaer viser en felles struktur for alle respondenter, noe som er logisk fordi alle må ha sammen forståelse for spørsmålene selv om de faktisk har ulike holdninger til de samme spørsmål. Basert på denne teorien kunne Michell vise at svar på spørsmålene spørreskjemaer fordeler seg presist som forventet ut fra rene semantiske kriterier.
På slutten av 1800-tallet viste den tyske filosofen og logikeren Gottlob Frege at formal logikk kan vise hvordan to setninger har overlappende mening til tross for at de ikke deler noen av de samme ordene. Menneskehjernen kan åpenbart raskt og intuitivt gjenkjenne om to sett av ord slik som spørsmål i spørreskjemaer egentlig har overlappende mening.Det gjenstår å se om og på hvilke områder STSR kan befeste seg som den mest sannsynlige forklaringen på statistiske mønstre i data fra spørreskjemaer. Dette er av betydning fordi statistiske modeller av spørreskjemaer er en av de viktigste kvantitative metodene i moderne sosialvitenskap. En lovende utvikling på feltet er en studie av Oscar N.E. Kjell og medarbeidere ved Lunds Universitet som viser at selve spørreskjemaet er overflødig. I stedet kan man analysere respondentenes språklige svar direkte.
| The Semantic Theory of Survey Response (STSR) eller «den semantiske teorien om spørreskjemaresponser» er en psykologisk teori om hvorfor folk svarer som de gjør på spørsmål i spørreskjemaer.
Den grunnleggende ideen i STSR er at folk besvarer spørsmål ved å finne ut hvor likt et spørsmål er med andre spørsmål i spørreskjemaet. Denne teorien står i motsetning til andre syn på responser fra spørreskjemaer. I 1932 innførte Rensis Likert den nå velkjente teknikken med å be folk svare på en skala fra for eksempel 1 til 5 for å angi i hvilken grad de er enige med utsagn i spørreskjemaet. De vanligste statistiske metoder i bruk vil bruke disse tallene som uttrykk for hvor sterk respondentens holdning er til de temaer som beskrives i spørsmålene. Ofte brukes det svært avanserte statistiske metoder for å lage modeller av hvordan holdninger henger systematisk sammen i respondentenes atferdsmønstre. Slike statistiske modeller er mye brukt i sosialpsykologisk forskning som organisasjonspsykologi, markedsføring og bruk av IT-utstyr.
STSR hevder i stedet at når folk besvarer et spørreskjema må de først forstå meningen i hvert av spørsmålene. De statistiske mønstrene i data fra spørreskjemaer representerer først og fremst hvor like respondentene oppfatter spørsmålene, det vil si spørsmålenes grad av semantisk overlapp - derav navnet på teorien. Dette er viktig fordi det innebærer at statistiske sammenhenger i data er gitt på forhånd - altså før noen i det hele tatt har besvart spørreskjemaene. STSR ble for første gang støttet av empirisk forskning i 2014, da en undersøkelse av flere velkjente spørreskjemaer innen ledelsesforskning viste at de statistiske mønstrene faktisk kunne tilbakeføres til de semantiske egenskapene i spørsmålene. Denne undersøkelsen fant støtte for STSR i spørreskjemaer som angikk ledelse, motivasjon og andre arbeidspsykologiske spørsmål. Imidlertid fant man lite støtte for STSR i data fra en personlighetstest basert på fem-faktor-teori. Senere har disse funnene blitt bekreftet av uavhengige forskere.Forskning på spørreskjemaer har lenge vært kjent for å påvise statistiske sammenhenger som er høyere enn det som er rimelig i virkeligheten, såkalt felles metodevariasjon («common method variance» på engelsk). En forklaring på dette basert på STSR er at statistiske modeller fra spørreskjemaer bare reproduserer de abstrakte semantiske mønstrene, mens det faktisk ser ut til at informasjonen om holdningsstyrke blir filtrert ut av de vanligste statistiske metoder. Statistikken fra spørreskjemaer risikerer derfor paradoksalt nok å ikke handle om det man spurte respondentene om.
Muligheten for å teste ut STSR i praksis er oppstått gjennom utviklingen av digital tekstanalyse som for eksempel Latent Semantisk Analyse (LSA), som gjøre det mulig å lage kvantitative sammenlikninger av mening i parvise tekster, slik som spørsmål i spørreskjemaer. En teknikk for å utvikle LSA i statistikkprogrammet R er beskrevet av David Gefen og medarbeidere. Videre er en praktisk veileder i anvendelse av STSR på forskning om trening og motivasjon i organisasjoner publisert.Teorien har flere praktiske konsekvenser. For eksempel har metoden vist at begrepene folk bruker om «ledelse» og «helter» har så mye til felles at spørreskjemaer om ledelse raskt blandes opp mer overdrevne, heroiske forestillinger om helter. Videre vil teorien kunne gjøre det mulig å predikere manglende responser langt bedre enn tidligere teknikker. En studie publisert i 2018 viser at det er mulig å fylle ut opp mot 75 % av manglende responser i et spørreskjema med 45 spørsmål, basert på kunnskapene om respondentens tre første svar. Denne teorien reiser dermed tvil over hvorvidt statistiske teknikker for modellering av spørreskjemadata egentlig er et uttrykk for holdninger og holdningsstyrke. Statistiske modeller som bygger på korrelasjons- og kovariansmatriser beskriver i stedet kognitive prosesser involvert i språkforståelse.
Blant de tidligere kildene til STSR er følgende forskningsfunn og teorier:
Feldman og Lynch fant at respondenter ofte regner seg fram til hva de burde ha syntes om temaer som de egentlig ikke har noen holdning til, ut fra hva de synes om liknende temaer i spørreskjemaet.
Coombs og Kao utviklet noe som kalles «unfolding theory», der de viste at statistiske mønstre i data fra spørreskjemaer viser en felles struktur for alle respondenter, noe som er logisk fordi alle må ha sammen forståelse for spørsmålene selv om de faktisk har ulike holdninger til de samme spørsmål. Basert på denne teorien kunne Michell vise at svar på spørsmålene spørreskjemaer fordeler seg presist som forventet ut fra rene semantiske kriterier.
På slutten av 1800-tallet viste den tyske filosofen og logikeren Gottlob Frege at formal logikk kan vise hvordan to setninger har overlappende mening til tross for at de ikke deler noen av de samme ordene. Menneskehjernen kan åpenbart raskt og intuitivt gjenkjenne om to sett av ord slik som spørsmål i spørreskjemaer egentlig har overlappende mening.Det gjenstår å se om og på hvilke områder STSR kan befeste seg som den mest sannsynlige forklaringen på statistiske mønstre i data fra spørreskjemaer. Dette er av betydning fordi statistiske modeller av spørreskjemaer er en av de viktigste kvantitative metodene i moderne sosialvitenskap. En lovende utvikling på feltet er en studie av Oscar N.E. Kjell og medarbeidere ved Lunds Universitet som viser at selve spørreskjemaet er overflødig. I stedet kan man analysere respondentenes språklige svar direkte.
== Referanser == | The Semantic Theory of Survey Response (STSR) eller «den semantiske teorien om spørreskjemaresponser» er en psykologisk teori om hvorfor folk svarer som de gjør på spørsmål i spørreskjemaer. | 199,759 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Licentia_Forlag_AS | 2023-02-04 | Licentia Forlag AS | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forlag etablert i 2007', 'Kategori:Norske forlag'] | Licentia Forlag er et norsk forlag med hovedkontor i Bodø som utgir bøker etter trykk på forespørsel-konseptet (print on demand). Licentia Forlag startet opp i 2007, da som et DA eid av Diana Johnsen. I 2015 ble forlaget opprettet som AS og eies nå av Tonje Fredriksen og Veronica Christiansen.
Licentia Forlag er et såkalt «Desktop Publishing-forlag». Disse oppstod på starten av 2000-tallet da eget-forlagene høstet mye negativ kritikk og utgivelser på eget forlag avtok. Licentia Forlag har et tilbud til alle som ønsker å gi ut sin egen bok, som enten er for smale for de store forlagene eller der forfatter vil beholde all redaksjonell kontroll selv.
| Licentia Forlag er et norsk forlag med hovedkontor i Bodø som utgir bøker etter trykk på forespørsel-konseptet (print on demand). Licentia Forlag startet opp i 2007, da som et DA eid av Diana Johnsen. I 2015 ble forlaget opprettet som AS og eies nå av Tonje Fredriksen og Veronica Christiansen.
Licentia Forlag er et såkalt «Desktop Publishing-forlag». Disse oppstod på starten av 2000-tallet da eget-forlagene høstet mye negativ kritikk og utgivelser på eget forlag avtok. Licentia Forlag har et tilbud til alle som ønsker å gi ut sin egen bok, som enten er for smale for de store forlagene eller der forfatter vil beholde all redaksjonell kontroll selv.
== Licentia ==
Licentia oversatt fra latinsk betyr «frihet» og «tillatelse». Licentia poetica oversatt fra latinsk betyr dikterisk frihet, dvs. dikterens frihet til å dikte om på virkeligheten, sette seg ut over formelle krav og lignende til fordel for de kunstneriske. «Desktop Publishing-forlagene» gir forfatterne mulighet til å bruke sin kunstneriske frihet til å skrive slik de vil og få tillatelse til å gi ut sine verk.
== Eksterne lenker ==
Licentia Forlag AS Arkivert 29. januar 2015 hos Wayback Machine. | Licentia Forlag er et norsk forlag med hovedkontor i Bodø som utgir bøker etter trykk på forespørsel-konseptet (print on demand). Licentia Forlag startet opp i 2007, da som et DA eid av Diana Johnsen. | 199,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tazka_Kora | 2023-02-04 | Tazka Kora | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:B. Andreas Bull-Hansen'] | Tazka Kora er en fantasy-roman fra 2000 av B. Andreas Bull-Hansen. Den er sjette bok i serien Horngudens tale. Hovedpersonen befinner seg på en strabasiøs ferd gjennom et krigsherjet land.
| Tazka Kora er en fantasy-roman fra 2000 av B. Andreas Bull-Hansen. Den er sjette bok i serien Horngudens tale. Hovedpersonen befinner seg på en strabasiøs ferd gjennom et krigsherjet land.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Bull-Hansen fanside og forum | Tazka Kora er en fantasy-roman fra 2000 av B. Andreas Bull-Hansen. | 199,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marokko | 2023-02-04 | Marokko | ['Kategori:31°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Marokko', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1956', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Marokko er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved atlanterhavskysten.
Marokko forlot Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1984 som protest mot at Den saharawiske arabiske demokratiske republikk ble innlemmet, men ble i 2017 igjen medlem i etterfølgeren Den afrikanske union (AU). Det er medlem av Den arabiske liga, Maghreb-unionen, Den islamske konferanse, Middelhavsdialoggruppen og G77 og er en viktig ikke-NATO alliert av USA.Marokkanere, også kjent som marokkansk-arabere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjellrike områdene.
| Marokko er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved atlanterhavskysten.
Marokko forlot Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1984 som protest mot at Den saharawiske arabiske demokratiske republikk ble innlemmet, men ble i 2017 igjen medlem i etterfølgeren Den afrikanske union (AU). Det er medlem av Den arabiske liga, Maghreb-unionen, Den islamske konferanse, Middelhavsdialoggruppen og G77 og er en viktig ikke-NATO alliert av USA.Marokkanere, også kjent som marokkansk-arabere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjellrike områdene.
== Navn ==
Det fullstendige arabiske navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet». Al-Maghrib (المغرب, som betyr vesten) brukes vanligvis. I historiske referanser pleide historikere å referere til Marokko som al-Maghrib al-’Aqṣā (المغرب الاقصى, lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kalt Maghrib. Navnet Marokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden, Marrakech (مراكش – darija: Mærræksh, klassisk: Murrākush, tamazight og tasjelhit språk: Murakush), som kommer fra gamle berberiske ord, «Amur n Akush», som betyr «Guds land».
== Geografi ==
Marokko grenser til Algerie i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden 1994. Langs middelhavskysten ligger fire spanske enklaver: Ceuta, Melilla, Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludert Perejil og Chafarinas. Utenfor atlanterhavskysten tilhører Kanariøyene Spania, mens Madeira i nord er portugisisk. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler av Gibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet. Riffjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst og Atlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del av Sahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør ligger Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble okkupert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene. Dette er imidlertid ikke anerkjent av FN, og Vest-Sahara er derfor et omstridt territorium.
=== Klima ===
Landet har middelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden i agrikulturen. Skoger dekker rundt 12 % av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18 %. 5 % har irrigasjon.
== Demografi ==
Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie.
Der er ingen betydelige genetiske forskjeller mellom marokkanske arabere og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning. Ifølge European Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmere iberere og andre europeere enn afroamerikanere.De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fra Sahara. Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn. Rabat er styresmaktens sete, Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn, Fez er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsakelig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum.
=== Språk ===
Marokkos offisielle språk er arabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40 % av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakker berbisk (tamazight) som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit, tashelhiyt og sentral-atlassisk tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten. Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt 20 000 marokkanere i den nordlige delen av landet snakker spansk som andrespråk parallelt med tarifit. Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det foretrukne fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som trådte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av.
=== Religion ===
De fleste marokkanerne er sunnimuslimer av arabisk, berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7 000. De fleste av de 100 000 utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakech.
== Historie ==
Området til dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener berberspråkene antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert berbere, arabere, fønikere, sefardiske jøder og subsahariske afrikanere. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som chleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent som Mauretania, selv om dette ikke må forveksles med dagens Mauritania.
Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående middelhavsverdenen gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av Romerriket som Mauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til vandalene, vestgoterne og bysantinske grekere i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere.
I år 670 erobret Okba ibn Nafi den nordafrikanske kyststripen på vegne av umajjadiske kalifatet i Damaskus. De fleste av berberne konverterte til islam og dannet stater som kongedømmet Nekor. Landet brøt snart med de fjerne abbaside–kalifenes kontroll under Idris ibn Abdallah som grunnla Idrisid-dynastiet. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor.
Marokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først almoravidene, og så almohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske Iberia, eller Andalucía. Mindre stater i regionen, som Berghouata og Banu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke borgerkriger.
Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de Tanger.
Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av John Adams og Thomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå Tangier American Legation Museum.
Vellykkede portugisiske forsøk på å kontrollere atlanterhavskysten i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter Napoleonskrigene ble Egypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra Konstantinopel. Området ble også et gjemmested for pirater under lokale bejs, og ettersom Europa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. Britisk anerkjennelse i 1904 av Frankrikes innflytelsesfære i Marokko fremprovoserte en tysk reaksjon. Krisen i juni 1905 ble løst ved Algeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En annen marokkansk krise fremprovosert av Berlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk protektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige sahariske sonene den 27. november samme år.
Mange marokkanske soldater (goumiere) som tjente i den franske hær hjalp europeiske og amerikanske tropper både i første og andre verdenskrig.
Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som Atlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under. Istiqlal-partiets manifest (uavhengighets-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen.
Frankrike sendte sultan Muhammed V i eksil til Madagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære Muhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i Oujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i Kairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og Tunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter.
Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av solidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (kongens og folkets revolusjon) og den feires hver 20. august.
Marokko fikk sin politiske uavhengighet fra Frankrike 2. mars 1956, Frankrike oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennom militære operasjoner var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byen Tanger ble reintegrert med signeringen av Tanger-protokollen 29. oktober 1956. Hassan II ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «blyårene». Den spanske enklaven Ifni i sør ble del av det nye Marokko i 1969.
Marokko okkuperte og annekterte den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara i 1970-årene, men okkupasjonen er folkerettslig kontroversiell, en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt, og den behandles fortsatt i FNs sikkerhetsråd.
Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gitt major non-NATO ally-status i juni 2004 og signerte frihandelsavtaler med USA og EU.
Marokkos største by, Casablanca, ble utsatt for terroristangrep i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsakelig marokkanere.
I desember 2020 underskrev Marokko som det fjerde arabiske landet en normaliseringsavtale med Israel.
== Politikk ==
Marokko er et konstitusjonelt monarki med parlament. Statsministeren er regjeringssjef og landet har et flerpartisystem. Den utøvende makt ligger hos regjeringen. Lovgivende makt ligger både hos regjeringen og de to kamrene i parlamentet, representantsforsamlingen og rådgivningsforsamlingen. Den marokkanske grunnloven legger grunnlaget for et monarki med parlament og et uavhengig domstolsapparat. Der er en pågående uenighet om overherredømmet over Vest-Sahara med Den saharawiske arabiske demokratiske republikk.
Den øverste autoriteten ligger hos kongen som både er den politiske lederen og «beskytter av troen». Han leder ministerrådet, utnevner statsministeren etter valg, utnevner alle medlemmene i regjeringen etter å ha rådført seg med statsministerens anbefalinger og kan avsette ministre, oppløse parlamentet, suspendere grunnloven, skrive ut nyvalg eller herske gjennom dekreter. Kongen er militærets leder og landets religiøse leder. Da hans far Muhammed V døde, overtok kong Hassan II tronen i 1961. Han styrte Marokko de neste 38 årene frem til han døde i 1999. Hans sønn, kong Muhammed VI, overtok tronen i juli 1999.
I mars 1998 utnevnte kong Hassan en koalisjonsregjering ledet av opposisjonens sosialistiske leder Abderrahmane Youssoufi som hovedsakelig bestod av ministre fra opposisjonspartiene. Statsminister Youssoufis regjering er den første regjering som primært ble satt sammen fra opposisjonspartier på flere tiår og representerte også den første muligheten til at en koalisjon av sosialister, venstreorienterte sentrumspartier og nasjonalistpartier kunne inkluderes i regjeringen frem til oktober 2002. Dagens regjering ledes av Driss Jettou som ikke er medlem av noe parti.
Siden grunnlovsreformen i 1996 har parlamentet bestått av to kamre. Representantsforsamlingen (Majlis al-Nuwab/Assemblée des Répresentants) har 325 medlemmer som er valg for en femårsperiode. 295 blir valgt i valgkretser med flere representanter og 30 fra en nasjonal liste som bare består av kvinner. Rådgivningsforsamlingen (Majlis al-Mustasharin) har 270 medlemmer valgt for en niårsperiode. Disse blir valgt av lokale råd (162 seter), profesjonelle forsamlinger (91 seter) og lønnsmottakere (27 seter).
Parlamentets makt, selv om den er begrenset, ble utvidet i grunnlovsrevisjonene i 1992 og 1996 og inkluderer budsjettbehandling, godkjenne foreslåtte lover, utspørring av ministere og etablering av undersøkelseskommisjoner for å undersøke regjeringens handlinger. Underhuset i parlamentet kan avsette regjeringen gjennom et mistillitsforslag.
Øverste domstol i den juridiske strukturen er høyesterett, hvis dommere blir utnevnt av kongen. Youssoufi-regjeringen innførte et reformprogram for å utvikle større juridisk uavhengighet og selvstendighet.
=== Menneskerettigheter ===
Marokko har fengselsstraff inntil tre år for homofili.
=== Regioner ===
Som del av desentraliserings- og regionaliseringslovene som nasjonalforsamlingen vedtok i 1997, ble 16 nye regioner opprettet. Den er for tiden den høyeste administrative inndelingen av Marokko. En marokkansk region blir styrt av en wali som blir utpekt av kongen. Walien er også guvernør av provinsen (eller prefekturet) hvor han bor.
På grunn av konflikten om Vest-Sahara er flere regioner omstridt mellom Marokko og den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), nærmere bestemt Guelmim-Es Semara (6), Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra (7) og Oued Ed-Dahab-Lagouira (11). Frisonen, øst for den marokkanske mur, administreres av SADR. Kongedømmet Marokko krever disse som sine sørlige provinser.
Regionene med hovedstad i og regioner i Vest-Sahara i kursiv:
(Fra folketellingen 4. september 2004)
== Økonomi ==
Marokko har signert en frihandelsavtale med EU (med inngang ifra 2010) og USA. Det amerikanske senatet godkjente med 85 stemmer mot 13 den amerikansk-marokkanske frihandelsavtalen 22. juli 2004 som vil la 98 % av gjensidig handel av konsument- og industriprodukter foregå uten toll. Avtalen trådte i kraft i januar 2006.
Den største industrien er gruvedrift av fosfater. Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko. Landets tredje største inntektskilde er turisme.
Landet er en av verdens største produsenter og eksportører av kannabis, og kultiveringen og salget gir økonomisk grunnlag for store deler av befolkningen i det nordlige Marokko. Kannabis blir vanligvis foredlet til hasj. Denne aktiviteten står for 0,57 % av Marokkos BNP, anslått til $37,3 milliarder. En FN-studie anslår at kannabiskultiveringen dekker rundt 1340 km² i marokkos fem nordlige regioner. Dette tilsvarer 10 % av det totale området og 27 % av den dyrkbare jorda i det undersøkte området og 1,5 % av landets dyrkbare jord. Marokko er med i FNs narkotikakonvensjon fra 1988 og i 1992 vedtok Marokko lovgivning som skulle sette konvensjonen i verk.
Arbeidsledighetsraten er på 12,1 % (2004), og et overslag fra 1999 anslår at 19 % av den marokkanske befolkningen lever under fattigdomsgrensen.Selv om Marokko jobber mot endring, har landet historisk sett brukt barnearbeid i stor skala. I 1999 innrømmet den marokkanske regjeringen at over 500 000 barn under 15 år var i arbeidsstyrken.
== Samfunn ==
=== Byer ===
Marokkos hovedstad er Rabat, og landets største by er havnebyen Casablanca.
Andre byer inkluderer
Agadir,
Essaouira,
Fez,
Marrakech,
Meknès,
Mohammadia,
Nador,
Oujda,
Ouarzazat,
Safi,
Salé,
Tanger,
Tétouan,
Tiznit og
Tan-Tan.
=== Utdanning ===
Utdanning i Marokko er gratis og grunnskolen er obligatorisk (opp til 15 år). Mange barn, særlig jenter på landsbygda, går fremdeles ikke på skole. Marokko har rundt 230 000 studenter ved 14 offentlige universiteter. Det eldste, og på noen måter det mest prestisjefylte, er «Muhammed V Universitet» i Rabat, sammen med Al Akhawayn Universitetet i Ifrane (et privat universitet), med fakulteter i jus, vitenskap og de frie vitenskapene. Al-Akhawayn, grunnlagt i 1993 av kong Hassan II og kong Fahd av Saudi–Arabia, er et engelskspråklig, amerikanskinnspirert universitet med rundt 1000 studenter. Universitetet Al Karaouine i Fez har vært et senter for islamske studier i mer enn 1000 år. Ifølge UniCEF var 44 % av alle voksne i landet analfabeter i perioden 2003–2008. Imidlertid har et omfattende alfabetiseringsprogram ført til betydelige forbedringer på området.
== Kultur ==
Marokko er et etnisk rikt land med en rik kultur og sivilisasjon. Gjennom sin historie har landet vert vertskap for mange folkeslag fra øst (fønikere, karthagere, jøder og arabere), sør (afrikanere) og nord (romere, vandalene, maurere og jøder). Alle disse sivilisasjonene har hatt innvirkning på marokkos sosiale struktur. Området tok i mot alle typer trossystem fra hedenskap, jødedom og kristendom til islam.
Hver region har sitt særpreg og bidrar dermed til den nasjonale kulturen og sivilisasjonens arv. Marokko har satt som øverste prioritet å beskytte denne arven og ta vare på sin kulturelle identitet.
Etnisk og kulturelt sett, kan Marokko i dag regnes som det minst arabiske blant de arabiske landene. Hoveddelen av befolkningen er av berbisk opprinnelse.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Volubilis – romersk ruinby
Meknès – tradisjonell arkitektur
Ksaren i Ait-Ben-Haddou – tradisjonell arkitektur
Medinaen i Essaouira – tradisjonell arkitektur
Medinaen i Fez – tradisjonell arkitektur
Medinaen i Marrakech – tradisjonell arkitektur
Medinaen i Tétouan – tradisjonell islamsk arkitektur
Den portugisiske byen Mazagan (El Jadida) – tradisjonell koloniarkitektur
Rabat – tradisjonell arkitektur og koloniarkitekturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Kulturområdet i tilknytning til markedspalssen Djemaa el Fna i Marrakech
2005 – Festivalen «Moussem» i Tan-Tan
2013 – Middelhavskjøkkenet
2014 – Kirsebærfestival i Sefrou
2014 – Argan, praksis og kunnskap om argantreet
2016 – Falkoneri
2017 – Taskiwin, kampdans i den vestlige Atlas
2019 – Gnawa, musikalske begivenheter og forestillinger
2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2021 – Tbourida er en marokkansk rideforestilling
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Se også ==
Liste over byer i Marokko
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 11. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 32. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
=== Styresmakter ===
Kongedømmet Marokko offisiell portal
Parlamentet i Marokko offisiell side (på fransk og arabisk)
Velferdstjenestenes side (på fransk og arabisk)
=== Nyheter ===
allAfrica – Marokko nyhetsoverskrifter
Maghreb Arabe Presse styresmaktens nyhetstjeneste
The North Africa Journal Arkivert 7. september 2008 hos Wayback Machine. finansnyheter
Morocco Times En generell nyhetsside på engelsk
Casafree News på fransk
=== Oversikt ===
Arab Gateway – Morocco
BBC News – Country Profile: Morocco
Encyclopaedia Britannica, Morroco – Country Page
CIA World Factbook – Morocco Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine.
US State Department – Morocco inkluderer bakgrunnsinformasjon, landstudier og betydelige rapporter
GlobalAdrenaline – Morocco
Marokkos plassering på en 3D-globus (Java)
(no) Statistikk og andre data om Marokko i FN-sambandets nettsted Globalis.no
=== Samfunn ===
Maroc Entrepreneurs : Association dedicated to Promotion of Entrepreneurship in Morocco
The Moroccan American Community Events Board
Moroccans around the world (portal på fransk)
Portal of Moroccans in the U.S.
Visiting Jewish Morocco En svært komplett og informativ side om historien og kulturen til marokkanske jøder
=== Handel og internasjonale forbindelser ===
Historisk bakgrunn om amerikansk-marokkanske forbindelser
EUs forbindelser med Marokko
Relasjoner mellom Nederland og Marokko
Marokkansk-amerikansk handelsråd
Beskrivelser av fordelene med marokkansk-amerikanske frihandelsavtale
Moroccousafta en side om den marokkansk-amerikanske frihandelsavtalen
Den amerikanske utsendingen i Tanger
=== Vest-Sahara ===
Den norske støttekomiteen for Vest-Sahara
Sahara Update: Nyhetstjeneste om Vest-Sahara
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no
=== Undersøkelser om Marokko ===
En nylig publikasjon om hasjproduksjon og trafikking i Rif-området i Marokko
Human Rights Watch on Morocco
Genetisk struktur i nordvest Afrika – en analyse av STR
=== Turisme og kultur ===
ChooseMorocco.com – Travel to Morocco
Kart (pdf), lenker til flere
Vakre bilder fra Marokko på MoroccoSights.com
Bilder fra Marokko fra flickr
Den marokkanske festivalen i Washington
Marokko i Lexicorient
Magiske Marokko
Marokkansk kulturserie på About.com
Kart over Marokko
Marokkos nasjonaldag
Turisme i Marokko | |region= | 199,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Badiasis | 2023-02-04 | Badiasis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1970', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Badiasis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Badiasis er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Badiasis Machatschke, 1970
Badiasis coerulescens (Burmeister, 1844)
Badiasis dohrni (Ohaus, 1898)
Badiasis tauzini Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Badiasis [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Badiasis i Encyclopedia of Life
(en) Badiasis i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anticheiroides | 2023-02-04 | Anticheiroides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1988', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anticheiroides er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Anticheiroides er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (15-22 millimeter), ovale, grønne skarabider, gjerne med gulaktige tegninger. Scutellum er nokså stort og trekantet.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika, fra Colombia i nord til Bolivia i sør.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Anticheiroides Soula, 1988
Anticheiroides arnaudi Soula, 2002
Anticheiroides brullei (Laporte de Castelnau, 1840)
Anticheiroides cuprinus (Laporte de Castelnau, 1840)
Anticheiroides generosus (Waterhouse, 1881)
Anticheiroides goyanus (Ohaus, 1905)
Anticheiroides hegoi Soula, 2002
Anticheiroides inauratus (Burmeister, 1844)
Anticheiroides lecourti Soula, 2002
Anticheiroides nevinsoni (Fowler, 1906)
Anticheiroides politus (Waterhouse, 1881)
Anticheiroides subaeneus (Burmeister, 1844)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Anticheiroides [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Anticheiroides cuprinus
(en) Anticheiroides i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,764 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skogfredl%C3%B8s | 2023-02-04 | Skogfredløs | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nøkleblomfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Skogfredløs er en plante i nøkleblomfamilien - nemorum betyr i lunden.
| Skogfredløs er en plante i nøkleblomfamilien - nemorum betyr i lunden.
== Utseende ==
Planten har krypende stengler og blir 10-40 cm høy. Bladene er motsatte og er bredt eggformet. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene og har lange, smale skaft. De er gule .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Skogfredløs i Global Biodiversity Information Facility
(no) Skogfredløs hos Artsdatabanken
(sv) Skogfredløs hos Dyntaxa
(en) Skogfredløs hos NCBI
(en) Skogfredløs hos The International Plant Names Index
(en) Skogfredløs hos Tropicos
(en) Kategori:Lysimachia nemorum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lysimachia nemorum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Lysimachia nemorum – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 199,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DFL-Supercup | 2023-02-04 | DFL-Supercup | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballturneringer i Tyskland', 'Kategori:Supercup i fotball'] | DFL-Supercup er en kamp mellom vinneren av Bundesligaen og vinneren av DFB-Pokal. Die Liga Fussballverband (Den tyske fotballigaen) er arrangør siden 2010, hvorav navnet DFL-Supercup. Kampen spilles før seriestarten. Hvis et lag vinner både ligaen og cupen, er det laget på andreplass i ligaen som deltar i Supercupen.
| DFL-Supercup er en kamp mellom vinneren av Bundesligaen og vinneren av DFB-Pokal. Die Liga Fussballverband (Den tyske fotballigaen) er arrangør siden 2010, hvorav navnet DFL-Supercup. Kampen spilles før seriestarten. Hvis et lag vinner både ligaen og cupen, er det laget på andreplass i ligaen som deltar i Supercupen.
== Oversikt for de offisielle finalene ==
=== Vinnere totalt ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) DFL-Supercup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Liste over Ligacup og Supercup finaler, RSSSF.com | | region = UEFA | 199,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_aking | 2023-02-04 | Europamesterskapet i aking | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i aking'] | Europamesterskapet i aking ble arrangert første gang i 1914 i Reichenberg, og arrangeres annenhvert år. Per 2015 konkurreres det i singel menn, singel kvinner, dobbel menn og stafett.
| Europamesterskapet i aking ble arrangert første gang i 1914 i Reichenberg, og arrangeres annenhvert år. Per 2015 konkurreres det i singel menn, singel kvinner, dobbel menn og stafett.
== Vertsbyer ==
1914: Reichenberg, Böhmen
1928: Schreiberhau, Tyskland
1929: Semmering, Østerrike
1934: Ilmenau, Tyskland
1935: Krynica, Polen
1937: Oslo, Norge
1938: Salzburg, Østerrike
1939: Reichenberg, Tyskland
1951: Igls, Østerrike
1952: Garmisch-Partenkirchen, Vest-Tyskland
1953: Cortina d'Ampezzo, Italia
1954: Davos, Sveits
1955: Hahnenklee, Vest-Tyskland
1956: Imst, Østerrike
1957-61: Ingen konkurranser.
1962: Weissenbach, Østerrike
1963-6: Events cancelled.
1967: Königssee, Vest-Tyskland
1968-69: Ingen konkurranser.
1970: Hammarstrand, Sverige
1971: Imst, Østerrike
1972: Königssee, Vest-Tyskland
1973: Königssee, Vest-Tyskland
1974: Imst, Østerrike
1975: Olang, Italia
1976: Hammarstrand, Sverige
1977: Königssee, Vest-Tyskland
1978: Hammarstrand, Sverige
1979: Oberhof, Øst-Tyskland
1980: Olang, Italia
1982: Winterberg, Vest-Tyskland
1984: Olang, Italia
1986: Hammarstrand, Sverige
1988: Königssee, Vest-Tyskland
1990: Igls, Østerrike
1992: Winterberg, Tyskland
1994: Königssee, Tyskland
1996: Sigulda, Latvia
1998: Oberhof, Tyskland
2000: Winterberg, Tyskland
2002: Altenberg, Tyskland
2004: Oberhof, Tyskland
2006: Winterberg, Tyskland
2008: Cesana, Italia
2010: Sigulda, Latvia
2012: Paramonovo, Russland
2014: Sigulda, Latvia
2015: Sotsji, Russland
2016: Altenberg, Tyskland
2017: Königssee, Tyskland
2018: Sigulda, Latvia
2019: Oberhof, Tyskland
2020: Lillehammer, Norge
== Medaljetabell ==
== Eksterne lenker ==
(de) FIL-Luge.org list of European luge champions - Besøksdato 31. januar 2008.
(de) [tt_news=1241 List of European Luge champions: 1914-53]. - Besøksdato 8. februar 2010.
Men's doubles European champions
Men's singles European champions
Mixed teams European champions
Women's singles European champions | ]] | 199,767 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mathias_Rundgreen | 2023-02-04 | Mathias Rundgreen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mathias Rundgreen (født 21. februar 1991) er en norsk langrennsløper som representerer Byaasen Skiklub.
Rundgreen ble juniorverdensmester i stafett i 2011 sammen med Sindre Bjørnestad Skar, Emil Iversen og Erik Bergfall Brovold. Han debuterte i verdenscupen i langrenn i Holmenkollen 8. mars 2014.
| Mathias Rundgreen (født 21. februar 1991) er en norsk langrennsløper som representerer Byaasen Skiklub.
Rundgreen ble juniorverdensmester i stafett i 2011 sammen med Sindre Bjørnestad Skar, Emil Iversen og Erik Bergfall Brovold. Han debuterte i verdenscupen i langrenn i Holmenkollen 8. mars 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mathias Rundgreen – FIS (langrenn) | | vekt = | 199,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Iversen | 2023-02-04 | Emil Iversen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Emil Iversen (født 12. august 1991) er en norsk langrennsløper som representerer Idrettslaget Varden Meråker. Han har fire VM-gull: lagsprint og stafett fra VM 2019, og stafett og femmil fra VM 2021. Han har i tillegg gull i stafett fra junior-VM på ski 2011.
Han er sønn av landslagstrener i langrenn, Ole Morten Iversen.
| Emil Iversen (født 12. august 1991) er en norsk langrennsløper som representerer Idrettslaget Varden Meråker. Han har fire VM-gull: lagsprint og stafett fra VM 2019, og stafett og femmil fra VM 2021. Han har i tillegg gull i stafett fra junior-VM på ski 2011.
Han er sønn av landslagstrener i langrenn, Ole Morten Iversen.
== Idrettskarriere ==
2009/10I desember 2009 kom han på 3.-plass på 4 x 3,2 km i klassen M 19/20 ved Skallrennet 2009. Ved junior-NM på ski 2010 på Stryn i mars 2010 kom han på 46.-plass på 10 km fristil, og 19.-plass på 20 km klassisk.
2010/11Iversen ble juniorverdensmester i stafett ved junior-VM på ski 2011 sammen med Sindre Bjørnestad Skar, Mathias Rundgreen og Erik Bergfall Brovold. Iversen gikk Norges førsteetappe, og vekslet først. Han deltok også på sprinten, der han kom på 4.-plass. Russiske Sergej Ustjugov vant sprinten.
Ved junior-NM på ski 2011 vant han sprinten, og han fikk bronse på 10 km klassisk. På 20 km fristil kom han på 14.-plass.
Han vant juniorklassen ved Flyktningerennet i april, der han slo Thomas Albertsen Dahlen med 45 sekunder.
2011/12Han kom på 30.-plass sammenlagt ved Skandinavisk Cup 2011/12, der han fikk 13.-plass på sprinten i Åsarna som beste enkeltresultat. Ved NM på ski 2012 på Voss kom han på 27.-plass på 15 km fristil, 35.-plass på sprinten og 48.-plass på 15+15 km skiathlon. Ved NM del 2 i Fauske kom han på 40.-plass på femmila.
Han deltok også ved U23-VM på ski 2012, der han fikk 18.-plass på 15 km klassisk som beste reslultat. Han kom på 22.-plass på 15+15 km skiathlon, og 27.-plass på sprinten.
2012/13Han deltok ved U23-VM på ski 2013, som ble arrangert i Liberec. Der kom han på 7.-plass på 15+15 km skiathlon, 17.-plass på 15 km fristil og 23.-plass på sprinten. Ved Skandinavisk Cup 2012/13 fikk han én pallplassering – en tredjeplass på sprinten i Enare i februar 2013. Sammenlagt kom han på en delt 34.-plass med 86 poeng.
2013/14Han debuterte i verdenscupen i langrenn på Lillehammer 7. desember 2013. Han vant ett renn ved Skandinavisk Cup 2013/14, sprinten i Vuokatti, og han kom på 2.-plass på 15 km klassisk samme sted. Sammenlagt kom han på 3.-plass, bak Simen Østensen og Daniel Myrmæl Helgestad.
2014/15Han kom på 19.-plass sammenlagt ved Skandinavisk Cup 2014/15, med 113 poeng. Han beste enkeltresultat var 2.-plass på 15+15 km skiathlon i Falun i januar, der finske Matti Heikkinen vant. Ved Norgesmesterskapet på ski 2015 på Røros fikk han bronse på sprinten, og kom på 4.-plass på 3 x 10 km stafett. På skiathlon kom han på 10.-plass. Ved NM del 2 i Harstad kom han på 8.-plass på 10 km klassisk og 19.-plass på 50 km.
2015/16Iversen tok sin første verdenscupseier 5. januar 2016 på den klassiske sprinten i Tour de Ski i Oberstdorf. Han ble nummer ti sammenlagt i Tour de Ski. Han vant én etappe i Ski Tour Canada 2016 og kom på sjetteplass sammenlagt der.
2016/17Iversen deltok i Ski-VM 2017. Han ble utslått i semifinalen i sprinten. I lagsprint klassisk var han ankermann på det norske laget der han gikk sammen med Johannes Høsflot Klæbo. Klæbo hadde skaffet Iversen en solid luke ut på den siste etappen, men finske Iivo Niskanen kom stadig nærmere, og i den siste bakken ned mot stadionet hadde Niskanen tatt igjen Iversen. I et uoppmerksomt øyeblikk skiftet Iversen spor og ble påkjørt av Niskanen, og begge gikk i bakken, Iversen med brukket stav. Begge ble forbigått av Sergej Ustjugov og Federico Pellegrino som lå noen sekunder bak, og i spurten trakk russeren det lengste strået og tok gull foran Italia. Med brukket stav hadde Iversen ingen mulighet til å gi Niskanen kamp om bronsen.
2017/18Iversen representerte Norge under vinter-OL 2018 i Pyeongchang. Han ble utslått i semifinalen på sprinten og ble nummer ti på 50-kilometeren som gikk i klassisk stil.
2018/19Under Norgesmesterskapet på ski 2019 på hjemmebane i Meråker tok Iversen gull på 15 km klassisk, og han fikk tildelt kongepokalen. To dager senere tok han gull på 30 km fellesstart med skibytte.
Under VM 2019 i østerrikske Seefeld vant han lagsprinten sammen med Johannes Høsflot Klæbo. Han gikk også første etappe på det norske laget som vant gull på stafetten, der gikk han sammen med Martin Johnsrud Sundby, Sjur Røthe og Klæbo.
2019/20Sesongen 2019/20 vant han den avsluttende etappen på 30 km jaktstart i Granåsen under Ski Tour 2020, og han ble nummer tre på femmila i Holmenkollen.
2020/21Under VM 2021 i Oberstdorf røk han ut i semifinalen på sprinten, før han tok 5.plass på 30 km skiathlon. Han ble ikke tatt ut til å gå lagsprinten, selv om han og Klæbo hadde vunnet gullet i Seefeld to år tidligere. Han sto også over 15-kilometer fri teknikk for å være best mulig rustet til 4 x 10 km stafett. Etter at Pål Golberg hadde vekslet 56 sekunder bak det ledende russiske laget, gikk Iversen en forrykende andre etappe, hvor han i samarbeid med finske Iivo Niskanen gikk seg opp til den ledende russeren, før de gikk fra ham, og endte opp med å veksle ca. 20 sekunder før russeren. På tredje etappe sørget Hans Christer Holund for at luken til det russiske laget økte til 35 sekunder, før han sendte Johannes Høsflot Klæbo ut på siste etappe. Der ble han tatt igjen av russiske Aleksandr Bolsjunov, men sikret likevel gullet for Norge.
På den avsluttende 50 km klassisk, gikk Iversen nok en gang et bra løp, og kom i mål som nr. 2, etter at Klæbo og Bolshunov hadde vært i kontakt på oppløpet, noe som førte til at Bolsjunov brakk staven. Etter om lag to timer med diskusjon hos juryen, ble Klæbo kontroversielt disket for å ha hindret russeren, og Iversen ble dermed tilkjent gullet, Bolsjunov fikk sølv, og Simen Hegstad Krüger fikk bronsen.
== Verdenscupoversikt ==
24 pallplasseringer, 8 seire (Oppdatert per 23. januar 2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emil Iversen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emil Iversen på Internet Movie Database
(en) Emil Iversen – Olympics.com
(en) Emil Iversen – Olympedia
(en) Emil Iversen – FIS (langrenn) | }} | 199,769 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sindre_Bj%C3%B8rnestad_Skar | 2023-02-04 | Sindre Bjørnestad Skar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sindre Bjørnestad Skar (født 22. januar 1992) er en norsk langrennsløper som representerer Bærums Verk.
Skar ble juniorverdensmester i 10 km fri teknikk i 2011, og i samme mesterskap tok han også gull på stafetten sammen med Emil Iversen, Mathias Rundgreen og Erik Bergfall Brovold. Han debuterte i verdenscupen i langrenn i Drammen 20. februar 2011.
Sindre Bjørnestad Skar tok sin første pallplass i verdenscupen i Lahtis 7. mars 2015 med andreplass i sprint fristil, slått av Eirik Brandsdal. Den første seieren kom etter målfoto på sprint fristil i Toblach 14. januar 2017.Med seieren i Toblach la Skar inn en sterk søknad om å få være med på sprintlaget under Ski-VM 2017 i Lahtis. Han ble også tatt ut på laget og gjorde en sterk prolog der han fikk tredje beste tid. Han bommet imidlertid i kvartfinalen og ble nummer tre, slått av tittelforsvarer Petter Northug og Sergej Ustjugov. Han hadde heller ikke gått raskt nok til å gå videre på tid. Dette ble hans eneste deltakelse i mesterskapet.
| Sindre Bjørnestad Skar (født 22. januar 1992) er en norsk langrennsløper som representerer Bærums Verk.
Skar ble juniorverdensmester i 10 km fri teknikk i 2011, og i samme mesterskap tok han også gull på stafetten sammen med Emil Iversen, Mathias Rundgreen og Erik Bergfall Brovold. Han debuterte i verdenscupen i langrenn i Drammen 20. februar 2011.
Sindre Bjørnestad Skar tok sin første pallplass i verdenscupen i Lahtis 7. mars 2015 med andreplass i sprint fristil, slått av Eirik Brandsdal. Den første seieren kom etter målfoto på sprint fristil i Toblach 14. januar 2017.Med seieren i Toblach la Skar inn en sterk søknad om å få være med på sprintlaget under Ski-VM 2017 i Lahtis. Han ble også tatt ut på laget og gjorde en sterk prolog der han fikk tredje beste tid. Han bommet imidlertid i kvartfinalen og ble nummer tre, slått av tittelforsvarer Petter Northug og Sergej Ustjugov. Han hadde heller ikke gått raskt nok til å gå videre på tid. Dette ble hans eneste deltakelse i mesterskapet.
== Verdenscupoversikt ==
4 pallplasseringer, 1 seier
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sindre Bjørnestad Skar – FIS (langrenn) | | fødested = | 199,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norwegian-American_Historical_Association | 2023-02-04 | Norwegian-American Historical Association | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1925', 'Kategori:Norsk-amerikansk kultur'] | The Norwegian-American Historical Association er en privat medlemsorganisasjon med oppgave å lokalisere, samle, bevare og tolke norskamerikansk historie. Organisasjonen ble etablert 6. oktober 1925 av en gruppe norskamerikanere som ønsket å etablere et nasjonalt senter for å ta vare på historisk materiale og de ville både skaffe finansiering og publisere bøker som kunne beskrive historisk erfaring fra immigranter som nå var solid rotfestet i den nye verden.
Gjennom årene har organisasjonen gitt ut over hundre bøker, fremmet norsk-amerikansk historisk forskning og litterært arbeide og tatt vare på og utviklet arkiver med historisk materiale. Organisasjonen holder til på St. Olaf College og har om lag 2000 medlemmer. En norsk avdeling, NAHA-Norge ble stiftet i 1981.
| The Norwegian-American Historical Association er en privat medlemsorganisasjon med oppgave å lokalisere, samle, bevare og tolke norskamerikansk historie. Organisasjonen ble etablert 6. oktober 1925 av en gruppe norskamerikanere som ønsket å etablere et nasjonalt senter for å ta vare på historisk materiale og de ville både skaffe finansiering og publisere bøker som kunne beskrive historisk erfaring fra immigranter som nå var solid rotfestet i den nye verden.
Gjennom årene har organisasjonen gitt ut over hundre bøker, fremmet norsk-amerikansk historisk forskning og litterært arbeide og tatt vare på og utviklet arkiver med historisk materiale. Organisasjonen holder til på St. Olaf College og har om lag 2000 medlemmer. En norsk avdeling, NAHA-Norge ble stiftet i 1981.
== Arkiv ==
Ole Rølvåg ble NAHAs første sekretær og arkivar. Han startet samlingen av brev, dokumenter, bøker, tidsskrifter, foto, dagbøker og aviser relatert til norskamerikansk liv. Gjennom senere vekst har arkivene blitt en viktig kilde for forskningen på immigrasjonshistorie.I arkivet er det over 1700 samlinger. De varierer i størrelse. Ole E. Rølvaags store samling har blitt indeksert. En annen samling er Rowberg File, en samling av om lag 200.000 biografiske artikler og minneord fra aviser og tidsskrifter. Arkivet har også mye stoff fra menigheter og familier.
== Bøker ==
Theodore C. Blegen, anerkjent historiker på University of Minnesota, ble NAHAs første redaktør. Etter ham fulgte Kenneth O. Bjork (1960-1980), Odd S. Lovoll (1980-2000) and Todd W. Nichol (2001- ) som redaktører av publikasjonene fra NAHA. Til 2014 er det gitt ut over 100 bøker i denne serien.
== Chair på St. Olaf College ==
Selv om NAHA er en enhet uavhengig av St. Olaf College, samarbeider institusjonene tett. I 1992 ble King Olav V Chair in Scandinavian-American Studies etablert. Stillingen er finansiert av den norske regjering, St. Olaf College og NAHA. Stillingen sørger for at tema omkring immigrasjon blir undervist i klasserommet og den som har stillingen, er redaktør for NAHAs publikasjoner. Vedkommende får tid til forskning og hjelp i publiseringen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NAHAs hjemmeside | The Norwegian-American Historical Association er en privat medlemsorganisasjon med oppgave å lokalisere, samle, bevare og tolke norskamerikansk historie. Organisasjonen ble etablert 6. | 199,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_bobsleigh_og_skeleton | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i bobsleigh og skeleton | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:VM i bobsleigh og skeleton'] | Verdensmesterskapet i bobsleigh og skeleton ble arrangert første gang i 1930 i Caux-sur-Montreux, og arrangeres annenhvert år. Det konkurreres per 2015 i toer-bob og firer-bob for menn og toer-bob for kvinner i bobsleigh, samt singel for menn og kvinner i skeleton. Skeleton ble inkludert i mesterskapet fra 1982, og for fullt fra 1989 og mesterskapene arrangeres av Fédération internationale de bobsleigh et de tobogganing.
| Verdensmesterskapet i bobsleigh og skeleton ble arrangert første gang i 1930 i Caux-sur-Montreux, og arrangeres annenhvert år. Det konkurreres per 2015 i toer-bob og firer-bob for menn og toer-bob for kvinner i bobsleigh, samt singel for menn og kvinner i skeleton. Skeleton ble inkludert i mesterskapet fra 1982, og for fullt fra 1989 og mesterskapene arrangeres av Fédération internationale de bobsleigh et de tobogganing.
== Vertsbyer ==
1930: Caux-sur-Montreux, Sveits (Firer-bob)
1931: Oberhof, Tyskland (Toer-bob); St. Moritz, Sveits (Firer-bob)
1933: Schreiberhau, Tyskland (Toer-bob)
1934: Engelberg, Sveits (Toer-bob); Garmisch-Partenkirchen, Tyskland (Firer-bob)
1935: Igls, Østerrike (Toer-bob); St. Moritz, Sveits (Firer-bob)
1937: Cortina d'Ampezzo, Italia (Toer-bob); St. Moritz, Sveits (Firer-bob)
1938: St. Moritz, Sveits (Toer-bob); Garmisch-Partenkirchen, Tyskland (Firer-bob)
1939: St. Moritz, Sveits (Toer-bob); Cortina d'Ampezzo, Italia (Firer-bob)
1947: St. Moritz, Sveits
1949: Lake Placid, New York, USA
1950: Cortina d'Ampezzo, Italia
1951: L'Alpe d'Huez, Frankrike
1953: Garmisch-Partenkirchen, Vest-Tyskland
1954: Cortina d'Ampezzo, Italia
1955: St. Moritz, Sveits
1957: St. Moritz, Sveits
1958: Garmisch-Partenkirchen, Vest-Tyskland
1959: St. Moritz, Sveits
1960: Cortina d'Ampezzo, Italia
1961: Lake Placid, USA
1962: Garmisch-Partenkirchen, Vest-Tyskland
1963: Igls, Østerrike
1965: St. Moritz, Sveits
1966: Cortina d'Ampezzo, Italia
1967: Alpe d'Huez, Frankrike
1969: Lake Placid, USA
1970: St. Moritz, Sveits
1971: Cervinia, Italia
1973: Lake Placid, USA
1974: St. Moritz, Sveits
1975: Cervinia, Italia
1977: St. Moritz, Sveits
1978: Lake Placid, USA
1979: Königssee, Vest-Tyskland
1981: Cortina d'Ampezzo, Italia
1982: St. Moritz, Sveits (bob og skeleton)
1983: Lake Placid, USA (bob)
1985: Cervinia, Italia (bob)
1986: Königssee, Vest-Tyskland (bob)
1987: St. Moritz, Sveits (bob)
1989: Cortina d'Ampezzo, Italia (Bobsleigh); St. Moritz, Sveits (Skeleton)
1990: St. Moritz, Sveits (Bobsleigh); Königssee, Vest-Tyskland (Skeleton)
1991: Altenberg, Tyskland (Bobsleigh); Igls, Østerrike (Skeleton)
1992: Calgary, Canada
1993: Igls, Østerrike (Bobsleigh); La Plagne, Frankrike (Skeleton)
1994: Altenberg, Tyskland
1995: Winterberg, Tyskland (Bobsleigh); Lillehammer, Norge (Skeleton)
1996: Calgary, Canada
1997: St. Moritz, Sveits (Bobsleigh); Lake Placid, United States (Skeleton)
1998: St. Moritz, Sveits (Skeleton)
1999: Cortina d'Ampezzo, Italia (Bobsleigh); Altenberg, Tyskland (Skeleton)
2000: Altenberg, Tyskland (Bobsleigh); Winterberg, Tyskland (Bobsleigh); Igls, Østerrike (Skeleton)
2001: St. Moritz, Sveits (Bobsleigh menn); Calgary, Canada (Bobsleigh kvinner og skeleton)
2003: Lake Placid, USA (Bobsleigh menn); Winterberg, Tyskland (Bobsleigh kvinner); Nagano, Japan (Skeleton)
2004: Königssee, Tyskland
2005: Calgary, Canada
2007: St. Moritz, Sveits
2008: Altenberg, Tyskland
2009: Lake Placid, USA
2011: Königssee, Tyskland
2012: Lake Placid, USA
2013: St. Moritz, Sveits
2015: Winterberg, Tyskland
2016: Igls, Østerrike
2017: Königssee, Tyskland
2019: Whistler, Canada
2020: Altenberg, Tyskland
2021: Altenberg, Tyskland
2023: St. Moritz, Sveits
2024: Winterberg, Tyskland
2025: Lake Placid, USA
== Medaljetabell ==
Oppdatert etter VM i bobsleigh og skeleton 2019.
== Fotnoter og referanser == | ]] | 199,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Stock | 2023-02-04 | Daniel Stock | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Daniel Stock (født 16. september 1992) er en norsk langrennsløper som representerer Lillehammer Skiklub.
Stock tok bronsemedalje i 30 km skiathlon under U23-VM på ski 2014 i Val di Fiemme, og han debuterte i verdenscupen i langrenn i Holmenkollen 8. mars 2014.
| Daniel Stock (født 16. september 1992) er en norsk langrennsløper som representerer Lillehammer Skiklub.
Stock tok bronsemedalje i 30 km skiathlon under U23-VM på ski 2014 i Val di Fiemme, og han debuterte i verdenscupen i langrenn i Holmenkollen 8. mars 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel Stock – FIS (langrenn) | | vekt = | 199,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigourney_Weaver | 2023-02-04 | Sigourney Weaver | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: BOT: Ukjent status for original-url', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Oscar-nominerte skuespillere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Stemmeskuespillere fra USA', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Susan Alexandra «Sigourney» Weaver (født 8. oktober 1949 i New York) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Hun fikk sitt gjennombrudd i Woody Allens dramafilm Annie og jeg i 1977 og sin første hovedrolle i 1979 da hun spilte Ellen Ripley i Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollefiguren i tre oppfølgere: Aliens (1986), Alien 3 (1992) og Alien: Oppstandelsen (1997). For rolletolkningen i Aliens fikk Weaver sin første Oscar-nominasjon. Rollefiguren var sentral i arbeidet med å utfordre kjønnsroller på film, og den har gjentatte ganger blitt kåret til den beste heltinnen i filmhistorien.
Weaver er også kjent fra filmer som Ghostbusters – Spøkelsesligaen (1984), Ghostbusters II (1989), Galaxy Quest (1999) og Avatar (2009). Hun har blitt nominert til Golden Globe sju ganger og vunnet to ganger: hun vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for I gorillaens rike og beste kvinnelige birolle for Working Girl, begge under prisutdelingen i 1989. Med dette ble hun den første personen til å vinne to skuespillerpriser på samme Golden Globe-utdeling. Hun vant også en BAFTA-pris for beste kvinnelige birolle for rollen i The Ice Storm (1997). I tillegg til dette har hun blitt nominert tre ganger til Oscar-prisen, tre ganger til Emmy-prisen og seks ganger til Saturn Awards (herav har hun vunnet to).
Hun har også spilt i filmene Brennpunkt Djakarta (1982), Dave (1993), Døden og piken (1994), Copycat (1995), A Map of the World (1999) og A Monster Calls (2016). Sigourney Weaver har også vist seg på TV-skjermen med skrekkfilmen Snow White: A Tale of Terror (1997), dramafilmen Prayers for Bobby (2009) og miniserien Political Animals (2012). Hun har fått tilnavnet «dronningen av science fiction» på grunn av sine mange bidrag til science fiction-historien. Weaver har også hatt mindre biroller i film- og TV-suksesser som Futurama (2002), WALL·E (2008), Paul (2011), The Cabin in the Woods (2012) og The Defenders (2017).
Som teaterskuespiller ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for rollen i musikalen Das Lusitania Songspiel (1980), som hun hadde skrevet sammen med klassekameraten Christopher Durang. Hun ble nominert til en Tony-pris for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen i Broadway-stykket Hurlyburly (1984). Weaver vendte tilbake til Broadway for første gang på 15 år i 2013, da hun spilte filmstjernen Masha i komedien Vanya and Sonia and Masha and Spike.
| Susan Alexandra «Sigourney» Weaver (født 8. oktober 1949 i New York) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Hun fikk sitt gjennombrudd i Woody Allens dramafilm Annie og jeg i 1977 og sin første hovedrolle i 1979 da hun spilte Ellen Ripley i Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollefiguren i tre oppfølgere: Aliens (1986), Alien 3 (1992) og Alien: Oppstandelsen (1997). For rolletolkningen i Aliens fikk Weaver sin første Oscar-nominasjon. Rollefiguren var sentral i arbeidet med å utfordre kjønnsroller på film, og den har gjentatte ganger blitt kåret til den beste heltinnen i filmhistorien.
Weaver er også kjent fra filmer som Ghostbusters – Spøkelsesligaen (1984), Ghostbusters II (1989), Galaxy Quest (1999) og Avatar (2009). Hun har blitt nominert til Golden Globe sju ganger og vunnet to ganger: hun vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for I gorillaens rike og beste kvinnelige birolle for Working Girl, begge under prisutdelingen i 1989. Med dette ble hun den første personen til å vinne to skuespillerpriser på samme Golden Globe-utdeling. Hun vant også en BAFTA-pris for beste kvinnelige birolle for rollen i The Ice Storm (1997). I tillegg til dette har hun blitt nominert tre ganger til Oscar-prisen, tre ganger til Emmy-prisen og seks ganger til Saturn Awards (herav har hun vunnet to).
Hun har også spilt i filmene Brennpunkt Djakarta (1982), Dave (1993), Døden og piken (1994), Copycat (1995), A Map of the World (1999) og A Monster Calls (2016). Sigourney Weaver har også vist seg på TV-skjermen med skrekkfilmen Snow White: A Tale of Terror (1997), dramafilmen Prayers for Bobby (2009) og miniserien Political Animals (2012). Hun har fått tilnavnet «dronningen av science fiction» på grunn av sine mange bidrag til science fiction-historien. Weaver har også hatt mindre biroller i film- og TV-suksesser som Futurama (2002), WALL·E (2008), Paul (2011), The Cabin in the Woods (2012) og The Defenders (2017).
Som teaterskuespiller ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for rollen i musikalen Das Lusitania Songspiel (1980), som hun hadde skrevet sammen med klassekameraten Christopher Durang. Hun ble nominert til en Tony-pris for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen i Broadway-stykket Hurlyburly (1984). Weaver vendte tilbake til Broadway for første gang på 15 år i 2013, da hun spilte filmstjernen Masha i komedien Vanya and Sonia and Masha and Spike.
== Biografi ==
Sigourney Weaver ble født Susan Alexandra Weaver i Manhattan, New York City. Hun er datter av skuespilleren Elizabeth Inglis (døpt Desiree Mary Lucy Hawkins; 1913–2007) og Sylvester «Pat» Weaver (1908–2002), toppsjef i fjernsynsnettverket NBC. Også onkelen hennes, Doodles Weaver (1911–1983), jobbet i film- og TV-bransjen. Moren var engelsk, fra Colchester i Essex, og faren, som var amerikansk, hadde forfedre av engelsk, skotsk og ulsterskotsk opphav, samt røtter i New England. Weaver har også en storebror; Trajan Weaver. Hun begynte å bruke navnet «Sigourney Weaver» i 1963. Navnet hentet hun fra Sigourney Howard i F. Scott Fitzgeralds roman Den store Gatsby fra 1925. Hun har sagt at hun byttet navn fordi hun ikke likte å bli kalt «Susie», og fordi «Sigourney» virket som et artistnavn.Hun hadde en god barndom, men sier at hun slet med dårlig selvtillit og kroppsbilde. Hun var generelt høyere enn jenter på samme alder, og da hun var åtte år sa moren at hun så helt «vanlig» ut. «Jeg tenkte; hvis moren min ikke syntes jeg var pen, ville ingen synes det,» har Weaver senere sagt. Andre forbilder var blant andre skuespilleren Jessica Tandy; Weaver beundret pågangsmotet hennes, og hvordan hun takket ja til «hver eneste rolle så lenge det var anstendig».Weaver gikk på privatskole i Connecticut, og senere på Stanford University i California; her bestemte hun seg for å bli skuespiller. Hun gikk ut fra Stanford i 1971 med en bachelorgrad i litteratur og flyttet deretter tilbake til Connecticut for å studere drama ved Yale University. Hun ble uteksaminert derfra i 1974. Weaver spilte senere i teaterstykker skrevet av vennen og klassekameraten Christopher Durang, deriblant off-Broadway-produksjonen av Durangs komedie Beyond Therapy. 1. oktober 1984 giftet hun seg med teaterregissøren Jim Simpson, og sammen har de datteren Charlotte (født 13. april 1990).Etter innspillingen av I gorillaens rike i 1986, ble Weaver støttespiller for The Dian Fossey Gorilla Fund, og i dag er hun styreleder i organisasjonen. For arbeidet ble hun hedret av Explorers Club. Weaver regnes som miljøaktivist, og fikk internasjonal oppmerksomhet i oktober 2006 da hun deltok på en markering utenfor FNs hovedkvarter i New York City. Her frontet hun kravet om øyeblikkelig stopp i bunntråling. 8. april 2008 var hun vert for gallafesten til Trickle Up, en veldedighetsorganisasjon rettet mot ekstrem fattigdom; særlig blant kvinner. I 2011 ble hun tildelt Rachel Carson Award for sin kamp for natur- og miljøvern. I 2015 skrev hun en artikkel for nettavisen Newsweek hvor hun kommenterte klimakonferansen i Paris og oppfordret hver nasjon til å forplikte seg i en «standhaftig fremgang». Hun har også vunnet en hederspris fra organisasjonen Human Rights Campaign for arbeidet sitt for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT).
== Karrière ==
=== 1977–1984: Alien – den 8. passasjeren og Ghostbusters ===
Weaver hadde spillefilmdebuten sin i en liten birolle i Woody Allens Annie og jeg i 1977. To år senere fikk hun sin første hovedrolle da hun spilte i Ridley Scotts sciene fiction-grøsser Alien – den 8. passasjeren. Weaver var ikke så begeistret for manuset, men meldte seg på da hun så H.R. Gigers tegninger av planetene og romvesenet. Hun hadde rollen som Ripley, tredjestyrmannen om bord på romskipet «Nostromo», som blir infiltrert av et romvesen etter at mannskapet sjekker ut et mystisk signal på en ubebodd planet. Rollen ble opprinnelig gitt til Weavers kollega, Veronica Cartwright (som senere spilte Lambert i filmen), men produsentene endret rollelisten rett før innspillingen begynte. Birger Vestmo skrev i en anmeldelse i 2002 at «Sigourney Weaver er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.» Weaver ble verdenskjent for rollen, og ble nominert til en Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle og en BAFTA-pris for beste nykommer. I 2010 ble rollefiguren stemt fram som den nest beste kvinnelige filmkarakteren gjennom tidene (etter The Bride fra Kill Bill og Kill Bill Vol. 2) av Filmweb, som mente at Ripley ble «mesterlig portrettert av Sigourney Weaver». I den oppdaterte listen fra 2015 lå hun på en tredjeplass.I 1980 skrev og spilte hun i teaterstykket Das Lusitania Songspiel sammen med Christopher Durang, og i året som fulgte ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for denne rolletolkningen. Hun presenterte prisen for beste kostymedesign med Nastassja Kinski under den 53. Oscar-utdelingen i 1981. Det samme året hadde Weaver også rollen som Tony Sokolow i thrilleren Vitnet som snakket for mye, en jødisk fjernsynsreporter som slår seg sammen med en vaktmester for å løse et mord. I 1982 spilte hun mot Mel Gibson og Linda Hunt i dramafilmen Brennpunkt Djakarta. Filmen handler om en kjærlighetsaffære satt i Indonesia under statskuppet i 1965, og Weaver spilte Jill Bryant, en offiser på den britiske ambassaden i Indonesia som forelsker seg i Gibsons rollefigur Guy Hamilton. Vincent Canby fra The New York Times skrev at hun ga figuren sin en «særegen stil», og at hun «fylte mange av hullene som manusforfatterne etterlot». Weaver hadde en av hovedrollene i komedien Raketter til frokost fra 1983, og spilte en kvinne som blir innblandet i en våpenhandel av en venn. I april 1983 presenterte hun en ny Oscar-pris med Robert Mitchum under den 55. utdelingen.Sigourney Weaver hadde rollen som Dana Barrett i skrekkomedien Ghostbusters – Spøkelsesligaen fra 1984. Hun spiller en enslig musiker som bor i en bygning som er inngangsport for en sumerisk gud. Senere i filmen blir hun besatt av demonen Zuul, og sammen med einstøingen Louis Tully åpner de en dør for den 8000 år gamle guden «Gozer the Gozerian», og en verden som byr på diverse onde og grufulle fenomener. Filmens regissør, Ivan Reitman, kalte Weaver «filmens Margaret Dumont», og henviste til Dumonts samarbeid med brødrene Marx. Videoklipp fra Alien – den 8. passasjeren ble vist i dokumentarfilmen Terror in the Aisles som også ble utgitt i 1984. I 1984 hadde hun ellers en rolle i Broadway-skuespillet Hurlyburly. Teaterstykket handler om narkotikaavhengige Hollywood-skuespillere på 80-tallet som engasjerer seg i endeløse diskusjoner med kvinnehat. Weaver spilte fotografen Darlene, og ble nominert til en Tony-pris for innsatsen.
=== 1985–1989: Aliens, Working Girl og I gorillaens rike ===
I 1985 og 1986 hadde hun hovedroller i komedien En kvinne eller to og thrilleren Half Moon Street, før hun gjentok rollen som Ellen Ripley i James Camerons actionfilm Aliens i 1986. I Aliens opplever rollefiguren å bli møtt med lite sympati for det hun hadde opplevd i Alien – den 8. passasjeren, og til sin skrekk oppdager hun at det er etablert en forskningsbase på den lille planeten hvor de hadde funnet romvesenet 57 år tidligere. Hun blir med en gjeng marinesoldater som konsulent for å undersøke området etter at de mister kontakt med basen. Weaver var fornøyd over hvordan Cameron hadde utviklet rollefiguren hennes; hun mente at han hadde gjort Ripley fargerik, og at han hadde gitt henne dybde og rekkevidde. Hun ble nominert til både Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i filmen. Weaver vant i tillegg sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle. Hun spilte inn en parodi på filmen da hun var gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live 11. oktober 1986.
Hun fikk mye anerkjennelse for innsatsen i Aliens. Filmkritikeren Roger Ebert skrev at «Weaver, som er i fokus mesteparten av tiden, har en veldig sterk, sympatisk opptreden: Hun er limet som holder alt sammen.» Pauline Kael fra The New Yorker var også fornøyd: «Med sine flotte kinnben, sin fantastiske kroppsbygning, og sin letthet i bevegelsene, ser det ut som om Weaver overtar med naturlig autoritet og med styrken sin som skuespiller. […] Weaver gir filmen en tilstedeværelse; uten henne er det en B-film som mangler underhandlinger og banale rollefigurer som kan gjøre B-filmer morsomme.» I 2003 ble Ellen Ripley, slik hun ble spilt av Weaver i Aliens, stemt fram som den åttende beste helten i filmhistorien av Det amerikanske filminstituttet. Det er den nest høyeste kvinnerollen på lista (etter Clarice Starling fra Nattsvermeren).I 1988 spilte hun i to filmer. Den første var I gorillaens rike, basert på livet til zoologen Dian Fossey (Weaver) og virksomheten hennes i Virunga-fjellene i Rwanda, der hun studerte de sjeldne fjellgorillaene. Weaver tilbragte mye tid i Hawaii, og så på mange videoopptak av Dian Fossey i forkant av innspillingen. Hun studerte stemmen hennes, og tok opp noen av vanene hennes, deriblant kjederøyking. Roger Ebert mente at Weaver passet perfekt for rollen, men han følte at rollefiguren hennes «skapte avstand» til publikum, og at motivene hennes var «uklare». Pauline Kael fra The New Yorker var positiv: «Weavers fysiske styrke er alene en inspirasjon i denne filmen, og det er en ny frihet i skuespillet hennes. Hun er så levende at du umiddelbart føler Dian Fosseys vilje og drivkraft.» For denne rollen ble Weaver nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og vant den tilsvarende Golden Globe-prisen i dramakategorien sammen med Jodie Foster og Shirley MacLaine.Den andre filmen i 1988 var Mike Nichols' dramakomedie Working Girl. Hovedpersonen Tess McGill er en ambisiøs sekretær som vil opp og frem. Weaver spilte sjefen hennes, Katharine Parker, en stilfull, men ondsinnet person som stjeler McGills store forretningsidé. Rita Kempley fra Washington Post beskrev Weavers rollefigur som «den ultimate heksa» og som en «ufølsom kjønnsfascist». Om prestasjonen hennes i filmen skrev CINERAMA i 2002 at hun spilte «moderat», men at hun hadde «en lei tendens til å overspille fra tid til annen». Weaver vant en Golden Globe for rolleprestasjonen under utdelingen i 1989, og ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle samme år, men måtte her se seg slått av Geena Davis. Rollefigurene hennes i disse to filmene ble i 2003 nominert til Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste heltene og skurkene i filmhistorien, men ingen av dem nådde den endelige listen.Hun gjentok rollen som musikeren Dana Barrett i Ghostbusters II i 1989. Barrett er en alenemor som søker hjelp av spøkelsesligaen når overnaturlige vesener er ute etter den åtte måneder gamle sønnen, Oscar. Washington Post mener at Weavers rollefigur framstår som gruppens «storesøster», og at hun er den perfekte partneren til Bill Murrays figur. Weaver har flere ganger blitt spurt om muligheten for en Ghostbusters III, og har sagt seg villig til å delta.
=== 1990–1995: Alien 3 og Døden og piken ===
Weaver fikk datteren Charlotte i 1990, og spilte ikke i så mange filmer de neste årene. I 1992 hadde hun fortellerstemmen i kortfilmen The Snow Queen, og rollen som dronning Isabella I i dramafilmen 1492 - Erobringen av Paradis. Sistnevnte var det andre samarbeidet hennes med regissøren Ridley Scott (etter Alien – den 8. passasjeren), og skildringen fikk blandet kritikk. Variety mente hun hadde fått lite å spille på. I 1992 gjentok hun også rollen som Ellen Ripley i David Finchers Alien 3. Denne gangen kræsjlander Ripleys romskip på en fengselsplanet, og med seg har hun en ubuden gjest. Weaver var selv samprodusent i filmproduksjonen, og hadde sterke meninger om at rollefiguren hennes måtte dø i slutten av filmen. Peter Travers fra Rolling Stone roste rolletolkningen hennes, og skrev at han aldri hadde sett henne så «ressurssterk» før. Magasinet Empire på sin side, mente at Weaver ikke fikk noe nytt å jobbe med.Hun ga stemmene til fortellerne i kortfilmene Rabbit Ears: Peachboy og The Wild Swans, som ble utgitt i 1993 og 1994. I 1993 spilte hun også mot Kevin Kline og Frank Langella i dramakomedien Dave. Filmen handler om amerikaneren Dave Kovic som blir bedt om å ta over for USAs president Bill Mitchell etter at han får hjerteslag. Sigourney Weaver spilte landets førstedame Ellen Mitchell, en figur som ifølge kritikeren Roger Ebert inneholdt elementer fra både Barbara Bush og Hillary Clinton. Han kalte Weavers rolle «en smart og stolt kvinne med et godt hjerte», og mente hun var «flink til å spille en rollefigur med høy intelligens». Weaver hadde i 1994 også hovedrollen i Roman Polańskis thriller Døden og piken. Hun spilte rollefiguren Paulina Escobar, en politisk aktivist som er overbevist om at naboen hennes er en mann som har vært medlem av et fascistregime som torturerte og voldtok henne. Weaver fikk god kritikk for rollen, blant annet av Rolling Stone som mente at skildringen hennes var «brutal og uforglemmelig». Hun har kalt filmen «et vendepunkt» i karrièren, og sa at Polański var den første regissøren til å gi henne en slik «dramatisk rolle».I 1995 spilte hun i to filmer: den psykologiske thrilleren Copycat og den romantiske komedien Jeffrey. Weaver spilte rollen som den agorafobiske psykologen Helen Hudson i Copycat, en dame som spesialiserer seg innenfor seriemordere. Hudson blir truet av en seriemorder på internettet, og slår seg sammen med en kvinnelig detektiv for å identifisere og fange drapsmannen. Weavers rolleskildring fikk god kritikk i The New York Times, som mente at hun spilte rollen med «eleganse og ivrig intelligens», og at rollefiguren hennes «gjør et mektig inntrykk som en åpenbart tøff figur». I komedien Jeffrey hadde Weaver en mindre rolle som Debra Moorehouse, en av tittelrollens støttespillere da han går gjennom en vanskelig periode av livet sitt; han er homofil og forelsket i en mann som er smittet med HIV-viruset.
=== 1996–1999: The Ice Storm og A Map of the World ===
I 1997 hadde Weaver hovedrollen i TV-filmen Snow White: A Tale of Terror, som var løst basert på eventyret om Snøhvit. Filmen handler om adelskvinnen Lady Claudia Hoffman (Weaver), som gifter seg med enkemannen Fredric. Hun forsøker å bli venn med Fredrics datter Lily, men blir avvist. Etter dødfødsel ni år senere, forteller det magiske speilet hennes at dødsfallet er stedatterens skyld. Claudia, som nå er hevngjerrig, ønsker å få Lily drept. Weaver ville ikke spille rollefiguren sin ondsinnet gjennom hele filmen; hun ville spille en person med gode hensikter, men hvor ting ikke løste seg. Hun har kalt figuren «ensom» og «ustabil». Variety mente hun ga den sterkeste prestasjonen blant skuespillerne, og kalte rollefiguren det «mest komplekse elementet i hele historien». Empire beskrev rollefiguren som «en stemor dynket i mørk psykose», og mente at Weaver hadde en «strålende» skildring. Hun ble nominert til både en Primetime Emmy Award og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen.I 1997 spilte hun også i to filmer; Ang Lees dramafilm The Ice Storm og Jean-Pierre Jeunets science fiction-film Alien: Oppstandelsen. Førstnevnte handler om to familier under en Thanksgiving-helg i 1973, og hvordan utroskap og sexnysgjerrige barn ødelegger fasaden de har bygget opp. Alien: Oppstandelsen er den tredje oppfølgeren til Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollen som Ellen Ripley, men denne gangen som en klone. Filmen foregår om bord på romskipet USM «Auriga» hvor man forsker på romvesenene, men etterhvert viser de seg å være for sterke til å bli holdt fanget. Weaver fikk god kritikk for begge filmene, og spesielt for The Ice Storm; for rolleskildringen i denne filmen ble hun nominert til Golden Globe for beste kvinnelige birolle, og vant BAFTA-prisen i den tilsvarende kategorien. For rolletolkningen i Alien: Oppstandelsen ble hun tildelt sin fjerde Saturn Award-nominasjon. Det påfølgende året var hun blant jurymedlemmene til den 51. filmfestivalen i Cannes, og presenterte en Emmy-pris sammen med faren, Pat Weaver, under den 50. Emmy-utdelingen.
Weaver har spilt sterke, selvsikre kvinner veldig mange ganger før. Men her [i A Map of the World] er hun sårbar, misforstått (selv om hun ikke er gjort til et offer) og smertelig alene. Weavers instinkt for rollen er utrolig – skildringen av Alice er en av de få prestasjonene som vekker et nytt syn på hva som er mulig for en skuespiller å gjøre.
Weaver spilte mot Julianne Moore og David Strathairn i dramafilmen A Map of the World i 1999. Filmen handler om Weavers rollefigur Alice Goodwin som i et uaktsomt øyeblikk mister barnet til bestevenninnen sin. Alice og mannen hennes opplever at hele samfunnet vender seg mot dem, og i tillegg blir hun beskyldt for barnemishandling. Weaver fikk god kritikk for rolleskildringen, og mange mente det var en av hennes beste prestasjoner noensinne. Variety mente hun spilte «perfekt» i «en rolle som tillater henne å vise nye sider ved sitt eget talent», mens The New York Times kalte tolkningen hennes et «vidunder» og skrev følgende: «Weavers usedvanlige og inntrengende opptreden fanger alle aspektene ved selvforakten, motviljen, skyldfølelsen, forbitrelsen og utålmodigheten som Alice erfarer, og viser oss i tillegg hennes kjærlighet for familien sin.» Weaver ble nominert til en Golden Globe og en Satellite Award for rolletolkningen.I 1999 hadde hun også den kvinnelige hovedrollen i actionkomedien Galaxy Quest, en parodifilm på klassiske science fiction-filmer. Sigourney Weaver fikk rollen etter mye om og men da filmteamet ikke ønsket en science fiction-skuespiller i produksjonen. Weaver hadde rollen som Gwen DeMarco, en skuespiller som har blitt kjent for rollen sin som Tawny Madison i TV-serien Galaxy Quest, og som sammen med ensemblet sitt plutselig blir involvert i et ekte romeventyr. Hun fikk god kritikk for rollen, og ble nominert til sin femte Saturn Award for innsatsen. Filmen hadde kinopremière 25. desember 1999 i USA, en drøy uke etter at Weaver ble tildelt sin Hollywood Walk of Fame-stjerne i Los Angeles.
=== 2000–2005: Heartbreakers og Holes ===
I 2000 hadde Weaver en liten birolle i komedien Company Man før hun spilte i de romantiske filmene Heartbreakers og Big Bad Love i 2001. Førstnevnte handler om en videregående-lærer på 60-tallet som ved en tilfeldighet blir en internasjonal spion, og innblandet i et komplott som har som mål å styrte Cubas president Fidel Castro. Weaver hadde rollen som Daisy Quimp, lærerens krevende kone. I Heartbreakers hadde hun hovedrollen som Max Conners, en svindler som sammen med datteren sin stjeler mange penger fra rike og naive menn. Skildringen ble stort sett møtt med god omtale; The New York Times mente hun hadde «en lite verdsatt gave for komedie», mens San Francisco Chronicle mente hun spilte «upåklagelig» sammenlignet med motspilleren Jennifer Love Hewitt. Weaver ble belønnet med en Satellite Award-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkningen sin det påfølgende året. I Big Bad Love hadde hun stemmen til Betti DeLoreo.
Weaver hadde rollen som Eve Grubman i den romantiske komedien Tadpole fra 2002. Eve er en kardiologist som nettopp har funnet kjærligheten med den skilte forfatteren Stanley Grubman. Filmen handler om Stanleys sønn Oscar, en 15 år gammel gutt som er hemmelig forelsket i Eve. Variety beskrev Weavers rollefigur som «den perfekte drømmestemoren», mens Rolling Stone mente skuespilleren gjorde en god jobb med Eves håndtering av stesønnens romantiske følelser for henne. I 2002 hadde hun også en rolle i filmatiseringen av teaterstykket The Guys, som var regissert av mannen hennes, Jim Simpson. Handlingen fokuserer på ettervirkningene av terrorangrepet 11. september 2001, og Weaver hadde rollen som avisredaktøren Joan. Hun spilte også den samme rollen i det tilsvarende teaterstykket fra 2001.I 2003 hadde hun rollen som Warden Walker i dramafilmen Holes. Rollefiguren er den egoistiske bestyreren på en forbedringsanstalt for slemme gutter, og hun beordrer pasientene sine til å grave et hull i en uttørket elv hver dag. Filmen fikk gode kritikker, og flere anmeldere har kalt Weavers rolle «komisk». The New York Times kalte Warden «kald» og «katteaktig», og ifølge The Seattle Times gir Weaver figuren sin en «Ripley-aktig intensitet». I året som fulgte spilte Weaver i dramafilmen Imaginary Heroes og den psykologiske thrilleren The Village. Til tross for at filmene fikk lunken kritikk, fikk Weaver mye god omtale for prestasjonene sine; spesielt for rollen i førstnevnte film. Både Chicago Tribune og The Boston Globe roste Weavers opptreden i Imaginary Heroes, og mente det var en av de få positive elementene ved filmen.
=== 2006–2008: Snow Cake og mindre biroller ===
Weaver spilte mot Alan Rickman og Carrie-Anne Moss i dramafilmen Snow Cake fra 2006. Filmen handler om vennskapet mellom Weavers rollefigur Linda, en kvinne med autisme, og Rickmans figur Alex, som blir traumatisert etter å ha vært i en bilulykke med Lindas datter. Galaxy Quest-kollegaen Rickman skal ha anbefalt Weaver til rollen som Linda. Hun brukte nesten et år på å forberede seg til rollen, og ble trent av Ros Blackburn, en autistisk kvinne som også er forfatter og taler om autisme og Aspergers syndrom. Weaver fikk blandet kritikk for skildringen; både Filmpolitiet og Dagbladet mente hun ikke var «troverdig» nok som autist, mens Adressa og VG mente hun hadde en god skildring og en sterk innlevelse. I forbindelse med utgivelsen av filmen sa Weaver at hun likte å ta på seg ukomfortable kvinneroller; «Jeg har alltid vært tiltrukket av kvinner som ikke er komfortable i verden, og som er ganske isolert på grunn av en stor lidenskap for noe. [...] jeg elsker å sende ut et budskap om at kvinner kan komme i alle forskjellige former, størrelser og følelser, og at det er normalt. Det er normalt å være unormal.»
I 2006 hadde hun også en av hovedrollene i komedien The TV Set, samt en mindre birolle i dramafilmen Beryktet. Hun spilte mot David Duchovny og Ioan Gruffudd i førstnevnte, og hadde rollen som Lenny, presidenten hos det oppdiktede fjernsynsnettverket PDN. Filmen handler om Duchovnys figur Mike, som forsøker å slå gjennom med en komedieserie han selv har skrevet. Weaver fikk god kritikk for rollen, blant annet av San Francisco Chronicle som mente det var hennes «saftigste» rolle siden hun spilte Katharine Parker i Working Girl i 1988. Hun spilte stilikonet Babe Paley i den biografiske filmen Beryktet, som handler om forfatteren Truman Capote, og perioden hvor han skrev bestselgeren Med kaldt blod. Det samme året medvirket hun også i to dokumentarer; hun var fortelleren i den amerikanske versjonen av TV-serien Planeten vår, og dro tilbake til Rwanda og fjellgorillaene (etter I gorillaens rike) i forbindelse med BBC-filmen Gorillas Revisited with Sigourney Weaver.Sigourney Weaver hadde en stemmerolle i barnefilmen Kaos i Eventyrland fra 2007. Hun spilte Frieda, Askepotts onde stemor og filmens antagonist. Til tross for at filmen fikk dårlig omtale av kritikere, kom det en oppfølger i 2009, uten Weaver på rollelisten. I 2007 hadde hun også hovedrollen som Julia Sanburg i dramathrilleren The Girl in the Park. Weaver spilte en tobarnsmor som blir traumatisert etter at datteren hennes blir sporløst forsvunnet. Handlingen foregår 15 år senere, da Julia møter på en ung kvinne på gaten, som er fortvilende lik datteren hennes. Weaver fikk blandet kritikk for rolletolkningen; hovedsakelig fordi flere mente hun overspilte. Daily Mail kalte prestasjonen «overdrevet» og «usympatisk», mens The Guardian mente hun spilte «overbevisende».I 2008 hadde hun cameoroller eller mindre biroller i fem ulike filmer. Hun spilte blant annet i actionthrilleren Vantage Point, som forteller historien om et attentat av USAs president fra åtte ulike perspektiver; Weaver, i rollen som TV-produsenten Rex Brooks, står for ett av perspektivene. Filmpolitiet kalte prestasjonen hennes «overbevisende», mens The New York Times mente hun var for stor til å spille en så liten rolle. I Be Kind Rewind hadde hun en liten rolle som rettsbetjenten Ms. Lawson, og i animasjonsfilmen Historien om Despereaux hadde hun stemmen til fortelleren.
Det samme året spilte hun også i Andrew Stantons animasjonsfilm WALL·E, som finner sted flere århundrer inn i fremtiden. Filmen handler om roboten WALL·E som bor alene på den ødelagte og forlatte jordkloden. Han forelsker seg etter en stund i roboten EVE, og følger henne ut i verdensrommet på en reise som kan forandre menneskehetens skjebne. Weaver ga stemmen til datamaskinen i romskipet som menneskene lever i. I komedien Baby Mama spilte hun mot Tina Fey og Amy Poehler; hun hadde rollen som Chaffee Bicknell, lederen i et surrogatfirma. Entertainment Weekly kalte rolleskildringen hennes «fryktelig morsom», og Adressa mente hun gjorde «en herlig karikatur som surrogatmorformidler».
=== 2009–2011: Prayers for Bobby og Avatar ===
I 2009 hadde hun hovedrollen i TV-filmen Prayers for Bobby, som var basert på boken Prayers for Bobby: A Mother's Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son, som igjen var basert på virkelige hendelser. Hun spilte Mary Griffith, en kristen kvinne som oppdrar barna sine i den evangelikalske tro. Hun benekter at sønnen sin er homofil, og ber han om å gå til en psykolog for å bli «kurert». Imidlertid blir han mer deprimert, og ender opp med å flytte til Portland hvor han blir forelsket i en gutt. Etterhvert begår han selvmord, og Marys verden snus opp ned. Weaver tilbrakte en dag med den virkelige Mary Griffith i forkant av innspillingen; «Kvinnen jeg møtte var så sjenerøs; så ærlig om hvem hun var, hvilke beslutninger de hadde tatt og hvor nedverdigende de var ovenfor Bobby.»Sigourney Weaver fikk god kritikk for rollen i Prayers for Bobby; blant annet av Variety og San Francisco Chronicle som mente det var «en rolle som var verdt talentene hennes» og som fungerte som «drahjelp» for resten av TV-filmen. Ray Richmond fra The Hollywood Reporter roste Weavers rolletolkning; han mente Weaver ga figuren sin en «rå intensitet og lidenskap», og at manusforfatteren Katie Ford var heldig i å få Weaver med på laget. Hun ble nominert til en Primetime Emmy Award, en Golden Globe, en Satellite Award og en Screen Actors Guild Award for skildringen, men vant ingen av dem.Hun hadde en større birolle i James Camerons science fiction-film Avatar fra 2009. Filmen foregår i 2154 på «Pandora», en fiktiv måne i stjernesystemet Alfa Centauri, der menneskene driver gruvedrift for å utvinne et verdifullt mineral. Kolonistenes ekspansjon truer tilværelsen til na'viene, de innfødte på månen, og resten av økosystemet på Pandora. Weaver hadde rollen som Dr. Grace Augustine, en botaniker og lederen for Avatar-programmet som gjør det mulig for menneskene å samhandle med de innfødte. Avatar fikk gode kritikker, og ble i januar 2010 den mest innbringende filmen noensinne produsert. The Boston Globe sammenlignet rollefiguren med Weavers tidligere rollefigurer Ellen Ripley og Dian Fossey, mens New York Post kalte Grace «Pandoras Margaret Mead». Weaver selv har beskrevet figuren som «åpenhjertig, utålmodig og intens», og har sagt at hun er et eksempel på «en kvinne som har viet livet sitt til na'viene». Hun ble nominert til en Scream Award for beste kvinnelige birolle, og vant i den tilsvarende Saturn Award-kategorien.I 2010 hadde hun en hovedrolle i Tim Allens regidebut Crazy on the Outside. Allen spilte også hovedpersonen i filmen, mens Weaver hadde rollen som den eksentriske storesøsteren. Entertainment Weekly ga filmen en negativ omtale, og mente Weaver ga sin «uformelige» rollefigur en «dyster profesjonalitet». I januar 2010 var hun gjestende vert for Saturday Night Live for andre gang i karrièren. I episoden spilte hun blant annet Dr. Grace Augustine i en Avatar-parodi, og en prostituert kvinne som forklarer ulike sexposisjoner. Weaver spilte også seg selv i en sketsj hvor hun blir besatt av hva anonyme internettbrukere mener om henne. 16. oktober 2010 ble hun tildelt Scream Awards' ærespris «Heroine Award» av regissør James Cameron for innsatsen i science fiction, grøssere og fantasyfilmer. Under den 82. Oscar-utdelingen presenterte hun prisen for beste scenografi.
Det samme året spilte hun også rollen som Ramona Clark i komedien You Again. Hun spilte mot Kristen Bell og Jamie Lee Curtis. Filmen handler om Bells figur Marni, som oppdager at broren skal gifte seg med rivalen hennes fra videregående. Ramona Clark er rivalens tante, og samtidig også rivalen til Marnis mor, Gail Byer (Curtis). Weavers prestasjon fikk blandet kritikk, men de fleste mente at dette skyldtes manuset. Filmkritiker Roger Ebert skrev at Weaver spilte rollen med «skjult energi», mens både The Seattle Times og The New York Times mente at rollefiguren hennes var en av de få positive elementene ved filmen. Sistnevnte sammenlignet rollefiguren med Weavers rolle Katharine Parker i Working Girl fra 1988.Weaver hadde mindre biroller og gjesteopptredener i fire forskjellige filmer i 2011. Komedien Firmaturen handler om den mislykkede forsikringselgeren Tim Lippe, som i en alder av 34 fortsatt har samme jobb og samme dame – sin gamle barneskolelærer fra 7. klasse (Weaver). Filmen tar for seg hva som skjer da Tim får sitt livs sjanse til å vise hva han er god for på den årlige firmafesten. Selv om rollen var nokså liten, fikk Weaver mye ros for rolletolkningen. Hun hadde en liten rolle som «The Big Guy» i science fiction-komedien Paul. I et intervju med talkshow-verten Graham Norton beskrev hun filmen som «et kjærlighetsbrev til science fiction-fansen», og sa at hun tok rollen med en gang hun ble spurt. «Å finne en komedie som også er en hyllest til science fiction er en drøm som går i oppfyllelse».I 2011 hadde hun også roller i actionthrilleren Abduction og dramafilmen Rampart. I Abduction spilte hun mot Taylor Lautner og Lily Collins, og hadde rollen som Dr. Geraldine «Geri» Bennett, psykologen til Lautners figur Nathan. Filmen handler om Nathan som får verdenen snudd på hodet da han innser at hele livet hans er en løgn. Filmen ble regnet som en av filmårets verste, og ifølge Rotten Tomatoes er den sammen med Kaos i Eventyrland den dårligst mottatte filmen Weaver har spilt i. Hun hadde rollen som den assisterende statsadvokaten Joan Confrey i Rampart, en film om politimannen Dave Brown som blir tatt på fersken i å banke opp en mistenkt. Weaver fikk god kritikk for rolleskildringen, blant annet av The New York Times og Variety.Til tross for at rollefiguren døde i den første filmen, ble det i 2011 offentliggjort at Weaver skulle spille i oppfølgeren til Avatar. Ifølge Weaver selv har regissør James Cameron sagt at «ingen dør egentlig i science fiction-filmer». I 2014 takket hun også ja til å spille i alle tre oppfølgere, men Cameron har sagt at hun skal spille en helt ny figur. Cameron har sagt: «Sigourney og jeg deler en lang kreativ historie som går tilbake til 1985 da vi laget Aliens. Vi er gode venner og vi har alltid jobbet bra sammen, så det føles helt riktig at hun returnerer for Avatar-oppfølgerne.» I januar 2015 sa han at oppfølgeren blir ett år forsinket, men at manuset til de tre nye filmene skulle være ferdig innen den måneden. Innspillingen av Avatar 2 begynte i september 2017.
=== 2012–2013: Political Animals og Broadway ===
Sigourney Weaver hadde hovedrollen som politikeren Elaine Barrish i miniserien Political Animals fra 2012; Barrish er USAs utenriksminister, og tidligere førstedame og guvernør i Illinois. Weaver har sagt at figuren er inspirert av Hillary Clinton, og har kalt Elaine «en begavet politiker». Hun beskriver rollefiguren som «matriarken» i en «svært levende» og «dysfunksjonell» familie. Miniserien hadde premiere 15. juli på den amerikanske TV-kanalen USA Network. Flere kritikere har sett likheter mellom Weavers rollefigur og Clinton; Washington Post skrev at figuren er «Hilary med en sterk dose av Lt. Ellen Ripley; sårbar, men hard, og antagelig smartere enn de forsvarsløse mennene rundt henne». Weaver fikk god kritikk for rolletolkningen; Maureen Ryan fra The Huffington Post kalte skildringen «fantastisk» og skrev at «Weavers karisma dominerer». Hun ble nominert til bransjepriser som Golden Globe, Primetime Emmy Award og Screen Actors Guild Award for rolleskildringen.I 2012 hadde hun også en liten birolle i skrekkfilmen The Cabin in the Woods, der hun spilte lederen av et underjordisk laboratorium som årlig ofrer fem ungdommer for å kunne gjennomføre et hellig ritual. Hun hadde også de kvinnelige hovedrollene i thrillerne Red Lights og The Cold Light of Day. I førstnevnte spilte hun mot Cillian Murphy og Robert De Niro, og hadde rollen som Margaret Matheson, en akademiker som engasjerer seg i overnaturlig aktivitet. Weaver hadde rollen som Jean Carrack i The Cold Light of Day, en «tydelig upålitelig» CIA-agent, ifølge The Telegraph. Weaver fikk gode kritikker for skildringene sine. Roger Ebert og New York Post roste Weavers rolle i Red Lights, mens The Telegraph mente hun gjorde en god jobb i The Cold Light of Day. Variety mente imidlertid at skildringen i sistnevnte film var en av Weavers mindre overbevisende og engasjerende roller. I 2012 spilte hun også vampyrdronningen Ciccerus i komedien Vamps.Hun vendte tilbake til Broadway med skuespillet Vanya and Sonia and Masha and Spike i 2012. Teaterstykket handler om et søskenpar som bor sammen, og besøket til den tredje i søskenflokken; Weavers rollefigur Masha. Besøket fører til krangel og diskusjon innad i familien, og Masha truer med å selge huset søsknene bor i. Stykket hadde première 7. september 2012 i McCarter Theatre i Princeton, New Jersey, og ble en off-Broadway-produksjon kort tid senere. I 2013 ble skuespillet overført til Broadway. New York Post mente Weaver ytet en svak prestasjon i de første oppsetningene, men at hun ble betydelig bedre i overføringen til Broadway. Charles Isherwood fra The New York Times var også negativ ovenfor Weavers rolletolkning, og mente at «det atletiske forsøket hennes på fysisk humor er litt pinlig». I januar 2013 presenterte hun prisen for beste dramaensemble sammen med Alfred Molina under den 19. Screen Actors Guild Award-utdelingen.
=== 2014–i dag: Kommende prosjekter ===
I 2014 gjentok Weaver rollen som Ellen Ripley for videospillet Alien: Isolation. I 2014 og 2015 var flere anmeldere kritiske til skuespillerens små biroller. Hun spilte dronning Tuya i Ridley Scotts bibelepos Exodus: Gods and Kings fra 2014. Filmen er basert på den bibelske fortellingen om Moses, og tar for seg forholdet hans til den hensynsløse faraoen Ramses II. NATT&DAG skrev at «Sigourney Weavers trereplikkers gjesterolle nesten [er] en fornærmelse mot skuespilleren, som dessuten faller i gruppen av småroller med germanske trekk, der en kan sette spørsmålstegn ved castingen.» I 2015 hadde Weaver en rolle i Neill Blomkamps science fiction-film Chappie, som handler om en robot som får muligheten til å være som et ekte menneske. Hun hadde rollen som Michelle Bradley, en forretningskvinne som tror roboten vil være en fare for samfunnet. Flere kritikere mente at Weavers rolle var «underutnyttet», mens Adressa mente hun fikk «overraskende lite å spille på».
I juni 2015 hadde hun en gjesterolle i TV-serien Penn Zero: Part-Time Hero som den onde tittelrollen i episoden «Lady Starblaster». Samme år dukket hun også opp sammen med Liv Ullmann i dokumentarfilmen Jeg er Ingrid, om livet til den svenske skuespilleren Ingrid Bergman. Hun hadde en gjesterolle som turisten Beth Traywick i episodene «Facta Non Verba» og «All My Trials» for den britiske dramaserien Doc Martin. I 2016 hadde Weaver en stemmerolle i animasjonsfilmen Oppdrag Dory, oppfølgeren til Oppdrag Nemo, og en gjesterolle i nyinnspillingen av Ghostbusters – Spøkelsesligaen. Hun deltok også i dokumentarfilmen The Beatles: Eight Days a Week og i en episode av TV-serien Years of Living Dangerously, om global oppvarming.I actionfilmen The Assignment fra 2016 spilte Weaver en kirurg som opererer hovedfiguren om til en kvinne. Det året hadde hun også en rolle i filmatiseringen av Patrick Ness' barnebok Monsteret kommer. Filmen handler om en gutt som må lære seg å takle «monsteret», som er frykten for morens dødelige sykdom. Weaver spilte mot Liam Neeson og Felicity Jones og hadde rollen som guttens krevende bestemor. Hun fikk blandet kritikk for rollen, og Sigurd Vik fra Filmpolitiet skrev at hun «havner mellom to stoler i rollen som bestemor. Hun blir ikke kjølig nok til å treffe den stive britiske matriarken, og mestrer heller ikke lunheten når den kreves».I 2017 hadde Weaver en liten gjesterolle i dramakomedien The Meyerowitz Stories, og hun deltok også i Neill Blomkamps kortfilm Rakka. Hun spilte hovedskurken Alexandra i Marvels superheltserie The Defenders, som er en fortsettelse av TV-seriene Iron Fist, Luke Cage, Jessica Jones og Daredevil. Serien ble gjort tilgjengelig på Netflix 18. august 2017. Maureen Ryan fra Variety kalte Weavers rolleskildring «elegant og heftig» og skrev: «Weaver har en nesten overnaturlig evne til å få scenene sine til å knitre med elektrisitet, uansett hvor forutsigbare rollefigurens feige planer er.» Marte Hedenstad fra Filmpolitiet var også fornøyd og mente at «Sigourney Weaver hever opplevelsen». «[Alexandra] er en antagonist med flere lag, med både styrker og svakheter. Weaver er også god nok til å gjøre et haltende manus spiselig.»
== Utmerkelser ==
Weaver har mottatt tre Oscar-nominasjoner for prestasjonene i Aliens, I gorillaens rike og Working Girl. Hun har også fått sju Golden Globe-nominasjoner, i tillegg til å ha vunnet to for skildringene i I gorillaens rike og Working Girl. Weaver innehar en BAFTA-pris for rolletolkningen som Janey Carvey i The Ice Storm, en Saturn Award for innsatsen som Ellen Ripley i Aliens, og æresprisen «Heroine Award» fra Scream Awards for innsatsen i science fiction, grøssere og fantasyfilmer. Ellers han hun mottatt tre Primetime Emmy Award-nominasjoner og tre Screen Actors Guild Award-nominasjoner for arbeidet sitt innen fjernsyn, og én Tony-nominasjon for skildringen i teaterstykket Hurlyburly. I 1999 ble hun tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i Los Angeles. The Telegraph kåret Weaver til en av de 34 mest innflytelsesrike kvinnene på film, og skrev at hun «startet en trend for tøffe, kvinnelige actionhelter som vedvarer den dag i dag».
== Filmografi (utvalg) ==
1979 – Alien – den 8. passasjeren – Ellen Ripley
1982 – Brennpunkt Djakarta – Jill Bryant
1984 – Ghostbusters – Spøkelsesligaen – Dana Barrett
1986 – Aliens – Ellen Ripley
1988 – I gorillaens rike – Dian Fossey
1988 – Working Girl – Katharine Parker
1989 – Ghostbusters II – Dana Barrett
1992 – Alien 3 – Ellen Ripley
1993 – Dave – Ellen Mitchell
1997 – The Ice Storm – Janey Carvey
1997 – Snow White: A Tale of Terror – Claudia Hoffman (TV-film)
1997 – Alien: Oppstandelsen – Ellen Ripley
1999 – A Map of the World – Alice Goodwin
1999 – Galaxy Quest – Gwen DeMarco
2003 – Holes – Warden Walker
2004 – The Village – Alice Hunt
2008 – WALL·E – datamaskinen (stemme)
2009 – Prayers for Bobby – Mary Griffith (TV-film)
2009 – Avatar – Dr. Grace Augustine
2012 – Political Animals – Elaine Barrish (miniserie)
2014 – Exodus: Gods and Kings – Tuya
2015 – Chappie – Michelle Bradley
2016 – A Monster Calls – Conors bestemor
2017 – The Defenders – Alexandra Reid (miniserie)Weaver har også fått rollen i tre Avatar-oppfølgere.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sellers, Robert (1992). Sigourney Weaver (engelsk). Hale. ISBN 9780709044543.
Smith, Emily (2011). The Sigourney Weaver Handbook (engelsk). Lightning Source Inc. ISBN 9781743335093.
== Eksterne lenker ==
(en) Sigourney Weaver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sigourney Weaver – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sigourney Weaver på Internet Movie Database
Sigourney Weaver hos Filmweb
(sv) Sigourney Weaver i Svensk Filmdatabas
(da) Sigourney Weaver på Filmdatabasen
(da) Sigourney Weaver på Scope
(fr) Sigourney Weaver på Allociné
(en) Sigourney Weaver på AllMovie
(en) Sigourney Weaver hos Rotten Tomatoes
(en) Sigourney Weaver hos TV Guide
(en) Sigourney Weaver hos The Movie Database
(en) Sigourney Weaver på Internet Broadway Database
(en) Sigourney Weaver på Internet Off-Broadway Database | |} | 199,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Dahlstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Fredrik Dahlström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Assyriska FF', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Fredrik Dahlström (født 1. november 1971 er en svensk tidligere fotballspiller. Dahlström, som var spiss, har spilt for Malmö FF og Djurgårdens IF i Allsvenskan, samt for Assyriska FF.
| Fredrik Dahlström (født 1. november 1971 er en svensk tidligere fotballspiller. Dahlström, som var spiss, har spilt for Malmö FF og Djurgårdens IF i Allsvenskan, samt for Assyriska FF.
== Meritter ==
Division 1 Norra: 1998
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Dahlström – Transfermarkt
(en) Fredrik Dahlström – WorldFootball.net
(en) Fredrik Dahlström – FBref | | fsted = | 199,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hippolyte_Berlier | 2023-02-04 | Hippolyte Berlier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere på Andre Vatikankonsil', 'Kategori:Dødsfall 22. september', 'Kategori:Dødsfall i 1992', 'Kategori:Franske katolske biskoper', 'Kategori:Franske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Franske misjonærer', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Ikkenigerske katolske biskoper i Niger', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Niger', 'Kategori:Personer fra departementet Loire', 'Kategori:Redemptorister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Marie-Jean-Baptiste-Hippolyte Berlier (født 10. mars 1919 i Pélussin i Frankrike, død 22. september 1992 i Niamey i Niger) var en fransk katolsk teolog og biskop av Niamey i Niger.
Hippolyte Berlier hadde syv søsken. I 1932 trådte han inn i redemptoristordenen. Under den annen verdenskrig var han medlem av den franske résistance (motstandsbevegelsen). I 1946 ble han presteviet og ble sendt som misjonær til Niger. Der var han blant annet skoledirektør. I 1961 ble Berlier første biskop av det nyopprettede bispedømme Niamey. Han deltok på alle fire sesjoner av Annet Vatikankonsil.
I 1984 trakk han seg tilbake fra bispeembedet for å leve blant tuaregene, et berbisk folk i Nord-Afrika.
Hans grav er foran katedralen i Niamey.
| Marie-Jean-Baptiste-Hippolyte Berlier (født 10. mars 1919 i Pélussin i Frankrike, død 22. september 1992 i Niamey i Niger) var en fransk katolsk teolog og biskop av Niamey i Niger.
Hippolyte Berlier hadde syv søsken. I 1932 trådte han inn i redemptoristordenen. Under den annen verdenskrig var han medlem av den franske résistance (motstandsbevegelsen). I 1946 ble han presteviet og ble sendt som misjonær til Niger. Der var han blant annet skoledirektør. I 1961 ble Berlier første biskop av det nyopprettede bispedømme Niamey. Han deltok på alle fire sesjoner av Annet Vatikankonsil.
I 1984 trakk han seg tilbake fra bispeembedet for å leve blant tuaregene, et berbisk folk i Nord-Afrika.
Hans grav er foran katedralen i Niamey.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berthelot, André (1997): Hippolyte Berlier (1919–1992), rédemptoriste: premier évêque du Niger en terre d'Islam. L'Harmattan, Paris, ISBN 2-7384-4998-0
== Eksterne lenker ==
Hippolyte Berlier hos Catholic-hierarchy.org | Fransk | 199,776 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eesti_spordi_biograafiline_leksikon | 2023-02-04 | Eesti spordi biograafiline leksikon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estisk litteratur', 'Kategori:Nettleksika', 'Kategori:Oppslagsverk', 'Kategori:Sportsbøker'] | Eesti spordi biograafiline leksikon (norsk: Estisk idrettsbiografisk leksikon) er et leksikon som inneholder korte biografiske artikler om estiske idrettsfolk.
Leksikonet er utgitt av Spordikoolituse ja -Teabe Sihtasutuse (Foreningen for idrettsutdannelse og informasjon), leksikonforlaget Eesti Entsüklopeediakirjastus og Estlands olympiske komité. Leksikonets tredje utgave kom ut i 2011, de to første utgavene ble utgitt i 1937 og 2001.
Papirutgaven av leksikonet er på 1096 sider og har nesten 6000 artikler, hvorav 4300 med bilde.
En kontinuerlig oppdatert versjon av leksikonmaterialet er lagt ut på internett av Spordikoolituse ja -Teabe Sihtasutuse, og er også publisert på internett som en del av leksikonverket Eesti Entsüklopeedia. Nettutgivelsen med oppdateringer er støttet av det Europeiske Regionale Utviklingsfond, Estlands kulturdepartement og stiftelsen Estisk Kulturkapital.
| Eesti spordi biograafiline leksikon (norsk: Estisk idrettsbiografisk leksikon) er et leksikon som inneholder korte biografiske artikler om estiske idrettsfolk.
Leksikonet er utgitt av Spordikoolituse ja -Teabe Sihtasutuse (Foreningen for idrettsutdannelse og informasjon), leksikonforlaget Eesti Entsüklopeediakirjastus og Estlands olympiske komité. Leksikonets tredje utgave kom ut i 2011, de to første utgavene ble utgitt i 1937 og 2001.
Papirutgaven av leksikonet er på 1096 sider og har nesten 6000 artikler, hvorav 4300 med bilde.
En kontinuerlig oppdatert versjon av leksikonmaterialet er lagt ut på internett av Spordikoolituse ja -Teabe Sihtasutuse, og er også publisert på internett som en del av leksikonverket Eesti Entsüklopeedia. Nettutgivelsen med oppdateringer er støttet av det Europeiske Regionale Utviklingsfond, Estlands kulturdepartement og stiftelsen Estisk Kulturkapital.
== Kilder ==
Eesti spordi biograafiline leksikon (om leksikonet, besøkt 29. januar 2015)
Spordikoolituse ja -Teabe Sihtasutuse: Eesti spordi biograafiline leksikon (besøkt 29. januar 2015)
== Eksterne lenker ==
Eesti spordi biograafiline leksikon
Eesti Entsüklopeedia | Eesti spordi biograafiline leksikon (norsk: Estisk idrettsbiografisk leksikon) er et leksikon som inneholder korte biografiske artikler om estiske idrettsfolk. | 199,777 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Andersson_(fotballspiller) | 2023-02-04 | Ove Andersson (fotballspiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Ove Andersson (født 14. mars 1916 i Malmö, død 1983 i Borås) var en svensk fotballspiller. Andersson, som var midtbanespiller, spilte for Malmö FF fra 1935 til 1939, hvorav de tre siste sesongene i Allsvenskan. Andersson ble i 1938/39-sesongen toppscorer i Allsvenskan sammen med Yngve Lindgren fra Örgryte IS og Erik Persson fra AIK, den første fra Malmö FF.
| Ove Andersson (født 14. mars 1916 i Malmö, død 1983 i Borås) var en svensk fotballspiller. Andersson, som var midtbanespiller, spilte for Malmö FF fra 1935 til 1939, hvorav de tre siste sesongene i Allsvenskan. Andersson ble i 1938/39-sesongen toppscorer i Allsvenskan sammen med Yngve Lindgren fra Örgryte IS og Erik Persson fra AIK, den første fra Malmö FF.
== Meritter ==
=== Malmö FF ===
Division 2 Södra: 1935/36
=== Individuelle ===
Toppscorer i Allsvenskan 1938/39
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Smitt, Rikard (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. | | fsted = Malmö, Sverige | 199,778 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lenaia | 2023-02-04 | Lenaia | ['Kategori:Antikkens greske teater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religiøse festivaler i antikkens Hellas', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teater'] | Lenaia (gresk: Λήναια, Lênaia) var en årlig festival i Athen med en dramatevling hvor ny drama ble oppført. Den var en av de mindre festivalene i Athen og Jonia i antikkens Hellas. Lenaia skjedde i Athen i måneden Gamelion, den kaldeste tiden på året, tilsvarte omtrentlig til slutten av januar måned. Festivalen var i ære til fruktbarhetsguden Dionysos Lenaios. Navnet «Lenaia» har antagelig sitt opphav fra lenai, et annet navn for mænadene, de ekstatiske kvinnelige tilhengerne av Dionysos.
På mange måter var Lenaia som en urban utgave av den rurale festivalen Dionysia, men ulik byfestivalen Dionysia som ble holdt senere. Lenaia var en av de viktigste festivaler i antikkens Athen; viktig ikke bare for dyrkelsen av Dionysos som blant hans eldste markeringer, men også for å forme byens egen borgerlig identitet. Lenaia synes å ha vært en vesentlig andel av Dionysos’ vinterfestival som kulminerte med Anthesteria.
| Lenaia (gresk: Λήναια, Lênaia) var en årlig festival i Athen med en dramatevling hvor ny drama ble oppført. Den var en av de mindre festivalene i Athen og Jonia i antikkens Hellas. Lenaia skjedde i Athen i måneden Gamelion, den kaldeste tiden på året, tilsvarte omtrentlig til slutten av januar måned. Festivalen var i ære til fruktbarhetsguden Dionysos Lenaios. Navnet «Lenaia» har antagelig sitt opphav fra lenai, et annet navn for mænadene, de ekstatiske kvinnelige tilhengerne av Dionysos.
På mange måter var Lenaia som en urban utgave av den rurale festivalen Dionysia, men ulik byfestivalen Dionysia som ble holdt senere. Lenaia var en av de viktigste festivaler i antikkens Athen; viktig ikke bare for dyrkelsen av Dionysos som blant hans eldste markeringer, men også for å forme byens egen borgerlig identitet. Lenaia synes å ha vært en vesentlig andel av Dionysos’ vinterfestival som kulminerte med Anthesteria.
== Religion og teater ==
Lenaia er tema for tallrike vasemalerier som viser både typiske mænadescener og aristokrater og vinblandingsritualer. Det er ukjent hvilken for dyrkelse som ble praktisert ved festivalen, men det kan ha vært til ære for Dionysos som ung eller hans gjenfødsel etter å ha blitt drept av kyklopene. Det kan også ha hatt en form for forbindelse med de eleusinske mysterier da en del av de samme religiøse myndighetspersoner var involvert, eksempelvis arkont basileus og epimeletai. Disse myndighetspersonene prosesjonen (πομπή, pompê ) som antagelig endte med en form for rituell ofring.
I Athen var det en klar kontrast mellom offentlig og privat praksis for festivalen. På det offentlige nivå var det hovedsakelig en borgerlig affære og dramatiske framføringer. Byen påkalte guden Dionysos i hans rolle som den som brakte med seg rikdom og sivilisasjonens velsignelser. I henhold til Stefan av Bysants begynte den store pompê eller prosesjonen en agrois, «utenfor bymurene», eller «på bondelandet», og ville strekke seg innover gjennom en labyrintisk rekke av gater inntil den nådde Dionysos' tempel rett ved markedsplassen. Dette tempelet ble kalt for Lenaion og etter 400-tallet f.Kr. hadde også et av de største teatre i Athen, i stand til å ha over tusen sitteplasser.Festivalen ble holdt ved Lenaion før det senere ble det flyttet til teateret i byfestivalen Dionysia som var langt større. Fra andre halvdel av 400-tallet f.Kr. ble skuespill framført, som de ble ved Dionysia senere på året. Publikum ved Lenaia var vanligvis begrenset til de lokale borgerne ettersom de var få som våget å reise sjøveien på denne tiden av året. En gang rundt 442 f.Kr. ble tevlinger i komedier offisielt inkludert ved Lenaia, skjønt man antar at komisk drama hadde blitt framført uformelt før denne tid. I begynnelsen hold festivalen konkurranser kun i komedier, men i 432 f.Kr. ble også tragedien en del av dramatevlingen. Mange av Aristofanes' komedier ble først framført her. Som med de tilsvarende tevlingene ved Dionysia var det vanligvis fire komedier som konkurrerte, unntatt under Peloponneskrigen da det var kun tre som ble oppført.
Da tragedien ble innført var det to av dem som konkurrerte, hver av dem presenterte to dramaer. Det var ingen tevlinger for satyrspill, eller for dityrambenes synging eller dansing. Mot slutten av århundret ble festivalens drama framført ved «Dionysos' teater», skjønt det er uklart når dette stedet første gang ble benyttet). Det er også ukjent når festivalen Lenaia opphørte, men dramatevlingene i en utgave fortsatte fram til 100-tallet f.Kr. før de døde ut.
== Se også ==
Dionysia
Anthesteria
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg, Intern. utg. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0-205-41050-2.
Burkert, Walter ([1977] 1985): Greek Religion
Guía, Miriam Valdés: «Redening Dionysos in Athens from the Written Sources: The Lenaia, Iacchos and Attic Women», academia.edu
Kerenyi, Karl (1996): Dionysos, Princeton University Press
Pickard-Cambridge, Arthur (1953): The Dramatic Festivals of Athens. 2. utg. Oxford: Clarendon P, 1968. ISBN 0-19-814258-7 | Lenaia (gresk: Λήναια, Lênaia) var en årlig festival i Athen med en dramatevling hvor ny drama ble oppført. Den var en av de mindre festivalene i Athen og Jonia i antikkens Hellas. | 199,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronikk_for_den_katolske_kirke_i_Litauen | 2023-02-04 | Kronikk for den katolske kirke i Litauen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Den katolske kirke i Litauen', 'Kategori:Etableringer i 1972', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Opphør i 1989', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kronikk for den katolske kirke i Litauen (Lietuvos katalikų bažnyčios kronika eller LKB kronika) var den best kjente og lengst bestående samizdat-publikasjon i Den litauiske sovjetrepublikk, en av Sovjetunionens republikker.
| Kronikk for den katolske kirke i Litauen (Lietuvos katalikų bažnyčios kronika eller LKB kronika) var den best kjente og lengst bestående samizdat-publikasjon i Den litauiske sovjetrepublikk, en av Sovjetunionens republikker.
== Beskrivelse ==
Den tok etter den russiske samizdat Kronikk av løpende begivenheter (Хроника текущих событий), og utkom fra 18. mars 1972 til 29. mars 1989. Bak den stod aktive katolikker, fremfor alt prester og nonner. Det utkom i alt 81 utgaver. Den fokuserte på en sovjetiske anti-religiøse kampanje og undertrykkelse av katolikker i Litauen, han tok også inn rapporter om andre overgrep mot menneskerettigheter der og i det øvrige Sovjetunionen.
Tekstene var i det store og hele pessimistiske, og gjenspeilet beleiringsstemningen som rådet i kirken. Skribentene og utgiverne ble ofte forhørt, arrestert og fengslet av KGB, blant dem undergrunnstidsskriftets grunnlegger og første redaktør jesuittpateren Sigitas Tamkevičius (etter landets uavhengighet ble han erkebiskop av Kaunas). Mellom 1973 og 1983 ble i alt 17 av dem arrestert (to prester, fire nonner og elleve lekfolk). Etter Tamkevičius' fengsling i 1983 ble Kronika redigert av Jonas Boruta. Andre sentrale skribenter og medarbeidere var Petras Plumpa, Nijolė Sadūnaitė, Gerarda Elena Šuliauskaitė, Bernadeta Mališkaitė og Kazimieras Ambrasas.Kronika ble skrevet på skrivemaskin og mangfoldiggjort på primitive selvlagede maskiner. Opplaget var derfor ikke på mer enn mellom hundre og 300 eksemplarer.Med hjelp fra russiske dissidenter (Sergej Kovalev, Gleb Jakunin og andre) og vestlige besøkende (som tok med seg souvernirer med skjulte fotografiske filmer av Kronika) ble Kronika smuglet ut av Østblokken. I USA ble den oversatt og publisert av vennligsinnede grupper. Tekstene ble også lest opp av Vatikanradioen, Voice of America og Radio Liberty.Kronika inspirte til tilblivelsen av Kronikk for den katolske kirke i Ukraina (1984–87) innen den ukrainske bysantinsk-katolske kirke.
== Medarbeidere (utvalg) ==
Sigitas Tamkevičius (født 1938), redaktør (1972–1983), prest
Jonas Boruta (født 1944), prest, redaktør (1983-1989)
Petras Gražulis (født 1958)
Saulius Pečeliūnas (født 1956)
Petras Plumpa (født 1939)
Nijolė Sadūnaitė (født 1938), nonne
Jonas Stašaitis (1921–2012)
Alfonsas Svarinskas (1925–2014), prestAndre medarbeidere: Gerarda Elena Šuliauskaitė, Bernadeta Mališkaitė, Kazimieras Ambrasas.
== Litteratur ==
Paweł Wołowski, Katarzyna Korzeniewska Jak służąc Bogu przechytrzyć KGB. Rozmowy z twórcami "Kroniki Kościoła katolickiego na Litwie", wyd. RHETOS, Warszawa 2006 ISBN 83-89781-14-X
Słownik dysydentów. Czołowe postacie ruchów opozycyjnych w krajach komunistycznych w latach 1956-1989. Tom II, wyd. Ośrodek Karta, Warszawa 2007 ISBN 978-83-88288-84-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Full-text archives of the Chronicle in English | Kronikk for den katolske kirke i Litauen (Lietuvos katalikų bažnyčios kronika eller LKB kronika) var den best kjente og lengst bestående samizdat-publikasjon i Den litauiske sovjetrepublikk, en av Sovjetunionens republikker. | 199,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdenscupen_p%C3%A5_sk%C3%B8yter | 2023-02-04 | Verdenscupen på skøyter | ['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1985', 'Kategori:Verdenscupen på skøyter'] | Verdenscupen på skøyter er en serie av internasjonale skøytekonkurranser som årlig arrangeres av det internasjonale skøyteforbundet (ISU), første gang vinteren 1985/86. Hver vinter avholdes det konkurranser på ulike distanser. Løperne kan få poeng i hver konkurranse og løperen som etter avsluttet verdenscup har flest poeng på den enkelte distanse vinner verdenscupen på distansen. Til å begynne med var ikke verdenscupen veldig populær verken blant løpere eller publikum. Etter hvert ble verdenscupen mer og mer populær, og det var grunnen til innføringen av VM på enkeltdistanser.
| Verdenscupen på skøyter er en serie av internasjonale skøytekonkurranser som årlig arrangeres av det internasjonale skøyteforbundet (ISU), første gang vinteren 1985/86. Hver vinter avholdes det konkurranser på ulike distanser. Løperne kan få poeng i hver konkurranse og løperen som etter avsluttet verdenscup har flest poeng på den enkelte distanse vinner verdenscupen på distansen. Til å begynne med var ikke verdenscupen veldig populær verken blant løpere eller publikum. Etter hvert ble verdenscupen mer og mer populær, og det var grunnen til innføringen av VM på enkeltdistanser.
== Oppbygning for verdenscupen i hurtigløp på skøyter ==
Fra 2009 konkurrerer løperne i fire grener, 500 m, 1000 m, 1500 m og langdistanser (5000 m og 10 000 m for menn, 3000 m og 5000 m for kvinner). I tillegg konkurrerer nasjonslag i lagtempo. Det er ingen samlet verdenscup slik som i alpint og langrenn. 100 m var verdenscupdistanse i seks sesonger, men eksperimentet ble avsluttet etter 2008–09-sesongen.
I de siste fem årene har det blitt arrangert 7–9 verdenscupstevner i løpet av en sesong. Omtrent halvparten er spesialiserte todagersstevner, med enten 2 løp på 500 m og 2 løp på 1000 m, eller 1500 m og en langdistanse (for damer 3000m/5000m, for herrer 5000m/10000m). I tredagers stevner arrangeres alle distanser, og av og til lagtempo.
Verdenscupløp er også inndelt i A-gruppe, vanligvis med 20 deltakere, men bare 12 på den lengste distansen, og B-gruppe, med de resterende påmeldte deltakerne. I B-gruppa benyttes ofte kvartettstart på de lengste distansene. Løpere kvalifiserer seg for A-gruppa gjennom å bli enten blant de åtte beste i A-gruppa eller blant de tre beste i B-gruppa i forrige løp, eller gjennom verdenscuprangeringen på distansen. Løpere som har vært forhindret fra å delta tidligere i sesongen, men har gode meritter fra forrige sesong, kan kreve plass i A-gruppa som wildcard. Løpere kan benytte seg av wildcard på forskjellige distanser, men bare én gang i samme sesong på samme distanse.
Verdenscupen er hovedkvalifiseringen for VM på enkeltdistanser og OL. De best rangerte i verdenscupen er kvalifisert for VM eller OL samme sesong; de øvrige utøverne plukkes ut etter den best oppnådde tiden i ISU-løp i sesongen.
== Verdenscup vinnere i hurtigløp på skøyter ==
=== Grand World Cup ===
Denne konkurransen ble bare avholdt i sesongene fra og med 2011/2012 til og med 2017/2018.
=== Menn ===
* = Sesongen 1988/89 ble det gått 2 stk 3 000 meter konkurranser og de telte sammenlagt i langdistansecupen sammen med 5 000 meter og 10 000 meter.
=== Kvinner ===
== Statistikk for hurtigløp på skøyter ==
Oppdatert etter verdenscupen sesongen 2013/14.
=== Flest enkeltseire, etter distanse ===
* = Disse 2 konkurransene ble holdt i sesongen 1988/89 og telte sammenlagt i langdistansecupen sammen med 5000m og 10000m.** = Disse sammenlagtkonkurransene ble gjennomført med kun 1 konkurranse i henholdsvis 2002/03-sesongen og 2003/04-sesongen, derfor ingen sesong sammenlagt-vinner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Verdenscuphistorie og -resultater på SkateResults.com på engelsk
Verdenscup rekorder – hurtigløp
(en) World Cup på www.SpeedSkatingStats.com | | arena = Vikingskipet | 199,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Petter_Berg_(1960) | 2023-02-04 | Jens Petter Berg (1960) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 30. mars', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jens Petter Berg (født 30. mars 1960 Stokmarknes) er en norsk lege ved Oslo universitetssykehus (OUS) og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Han er valgt til prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet i perioden 2019–2022.
| Jens Petter Berg (født 30. mars 1960 Stokmarknes) er en norsk lege ved Oslo universitetssykehus (OUS) og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Han er valgt til prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet i perioden 2019–2022.
== Stillinger ==
Berg er spesialist i medisinsk biokjemi (2004). Han har siden 2007 vært professor i medisinsk biokjemi ved Universitetet i Oslo, med bistilling som overlege på OUS, Avdeling for medisinsk biokjemi. Siden 2010 har han også vært forskningsleder ved denne avdelingen, som er en av åtte avdelinger under sykehusets Klinikk for diagnostikk og intervensjon (KDI). I perioden 2013-15 var han vikarierende forskningsleder for KDI og fra 2015-18 avdelingsleder, Avdeling for medisinsk biokjemi, OUS. Siden 2019 har Berg vært prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet, UiO. Han stiller som kandidat til fakultetets dekanvalg for perioden 2023-2026.
== Utdannelse ==
Berg ble cand. med. i 1986 ved Universitetet i Oslo og dr. med. i 1995 samme sted med avhandlingen Vitamin D - a novel hormonal regulator of the TSH/cAMP-signaling pathway in thyroid cells.
== Forskningsinteresser ==
Forskningsprosjektene hans handler om kroppens hormonelle regulering og stoffskifte. Berg er sjefredaktør for det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Scandinavian Journal of Clinical and Laboratory Investigation og medredaktør av læreboken Klinisk biokjemi og fysiologi (Oslo 2015).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bergs publikasjonsoversikt i Cristin [Besøkt januar 2015]
- Få frem talentene. "Månedens forsker"- intervju med Jens Petter Berg skrevet mai 2014, på nettsidene til Helse-Sørøst Ukjent forfatter. [besøkt januar 2015]
Blogg av Jens Petter Berg: "Anvendt forskning eller grunnforskning på sykehusene?" Publisert på Forskning.no 1. februar 2015 [besøkt feb 2015] | Jens Petter Berg (født 30. mars 1960 Stokmarknes) er en norsk lege ved Oslo universitetssykehus (OUS) og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. | 199,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_terrengl%C3%B8p | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet i terrengløp | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1973', 'Kategori:VM i terrengløp'] | Verdensmesterskapet i terrengløp ble arrangert første gang i 1973 i Waregem, og arrangeres annenhvert år (hvert år før 2011). Mesterskapet arrangeres av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) og det arrangeres junior-VM i samme mesterskap. Det løpes ett terrengløp for kvinner, og ett for menn, samt ett lagløp for begge kjønn.
| Verdensmesterskapet i terrengløp ble arrangert første gang i 1973 i Waregem, og arrangeres annenhvert år (hvert år før 2011). Mesterskapet arrangeres av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) og det arrangeres junior-VM i samme mesterskap. Det løpes ett terrengløp for kvinner, og ett for menn, samt ett lagløp for begge kjønn.
== Mesterskap ==
== Referanser == | Verdensmesterskapet i terrengløp ble arrangert første gang i 1973 i Waregem, og arrangeres annenhvert år (hvert år før 2011)47th IAAF Congress – Day 1. IAAF (2009-08-12). | 199,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europamesterskapet_i_judo | 2023-02-04 | Europamesterskapet i judo | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM i judo'] | Europamesterskapet i judo ble arrangert første gang i 1951 i Paris, og arrangeres hvert år.
| Europamesterskapet i judo ble arrangert første gang i 1951 i Paris, og arrangeres hvert år.
== Mesterskap ==
== Referanser == | ]] | 199,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81pmela%C5%A1johka | 2023-02-04 | Ápmelašjohka | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kåfjord'] | Ápmelašjohka (nordsamisk) er ei elv i Kåfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er ei sideelv til Manndalselva og har utspring på fjellviddene mellom Manndalen og Kåfjorddalen. Elva renner mot vest fra Čiččenjávri, ned gjennom elvegjelet Ápmelašvággi, og munner ut i Manndalselva ved Ápmelašsæter. Elva er 11,8 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 36,65 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,27 m³/s.
| Ápmelašjohka (nordsamisk) er ei elv i Kåfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er ei sideelv til Manndalselva og har utspring på fjellviddene mellom Manndalen og Kåfjorddalen. Elva renner mot vest fra Čiččenjávri, ned gjennom elvegjelet Ápmelašvággi, og munner ut i Manndalselva ved Ápmelašsæter. Elva er 11,8 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 36,65 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,27 m³/s.
== Vern ==
Manndalsvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973.
== Referanser == | | munning = Manndalselva ved Ápmelašsæter | 199,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/By_Myself | 2023-02-04 | By Myself | ['Kategori:Pekere'] | By Myself kan sikte til:
By Myself (album), et album med Karin Krog
By Myself (sang), en sang fra 1937 | By Myself kan sikte til:
By Myself (album), et album med Karin Krog
By Myself (sang), en sang fra 1937 | By Myself kan sikte til: | 199,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exanticheira | 2023-02-04 | Exanticheira | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1988', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Exanticheira er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Exanticheira er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore (ca. 12 millimeter), brede, blanke skarabider. Hodet og pronotum er grønnlig metalliske, nokså tett og kraftig punktert, pronotum gjerne med gulbrune sidekanter. Pronotum er ved roten litt smalere enn dekkvingene, forover jevnt rundet avsmalnende. Dekkvingene er gulbrune med svarte tegninger. De dekker ikke bakkroppsspissen. Beina er nokså korte og kraftige.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Fransk Guyana, Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Exanticheira Soula, 1988
Exanticheira parthena (Blackwelder, 1944)
Exanticheira rigouti Soula, 2002
Exanticheira vidua (Ohaus, 1922)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Exanticheira [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av Exanticheira parthena
Bilde av Exanticheira rigouti
(en) Exanticheira i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,787 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudoanticheiroides | 2023-02-04 | Pseudoanticheiroides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1988', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudoanticheiroides er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pseudoanticheiroides er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Pseudoanticheiroides Soula, 1998
Pseudoanticheiroides antoinei Soula, 2002
Pseudoanticheiroides feyeri (Ohaus, 1930)
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Pseudoanticheiroides [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudoanticheiroides i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudohypaspidius | 2023-02-04 | Pseudohypaspidius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1988', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudohypaspidius er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Pseudohypaspidius er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Utseende ==
Middelsstore til nokså store (20-30 millimeter), ovale, mørkt metalliske skarabider.
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Ecuador, Peru...).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Pseudohypaspidius Soula, 1998
Pseudohypaspidius antoinei Soula, 1998
Pseudohypaspidius correroi Soula, 2002
Pseudohypaspidius ferrioti Soula, 2002
Pseudohypaspidius funestus (Ohaus, 1910)
Pseudohypaspidius giovannii Soula, 2002
Pseudohypaspidius gravidus (Ohaus, 1922)
Pseudohypaspidius incertus Soula, 2002
Pseudohypaspidius malyi Soula, 2005
Pseudohypaspidius porioni Soula, 2010
Pseudohypaspidius robichei Soula, 2002
Pseudohypaspidius silvestrei Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Pseudohypaspidius [1]
== Eksterne lenker ==
Bilde av typeeksemplaret av Pseudohypaspidius robichei
(en) Pseudohypaspidius i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,789 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lincoln_(fornavn) | 2023-02-04 | Lincoln (fornavn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Lincoln er et engelsk mannsnavn. Navnet er kjent gjennom den amerikanske presidenten Abraham Lincoln (1809–1865). Fornavnet Lincoln er i dag vanlig i Malaysia, Australia og New Zealand.
| Lincoln er et engelsk mannsnavn. Navnet er kjent gjennom den amerikanske presidenten Abraham Lincoln (1809–1865). Fornavnet Lincoln er i dag vanlig i Malaysia, Australia og New Zealand.
== Etymologi ==
Lincoln er dannet av et engelsk etternavn med opprinnelse i byen Lincoln i England. Bynavnet er dannet av keltiske lindo, «innsjø», og latinske colonia, «koloni».
== Utbredelse ==
Lincoln er mest utbredt som etternavn. Som fornavn er det i dag mest brukt i Malaysia, Australia og New Zealand. Lincoln har hatt økende popularitet som guttenavn i USA fra 2005.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Lincoln og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Lincoln Ellsworth (1880–1951), amerikansk oppdager
Lincoln Chafee (født 1953), amerikansk politiker
Lincoln Kennedy (født 1971), amerikansk utøver i amerikansk fotball
Lincoln Cássio de Souza Soares (født 1979), brasiliansk fotballspiller kjent som Lincoln
Lincoln Lewis (født 1987), australsk skuespiller
== Annen bruk av navnet ==
Lincoln Burrows, rollefigur i TV-serien Prison Break.
Lincoln Six Echo, en rollefigur i filmen The Island.
Lincoln Lee, rollefigur i TV-serien Fringe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Lincoln
(en) Think Baby Names: Lincoln | | kjønn = mann | 199,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trine_Mj%C3%A5land | 2023-02-04 | Trine Mjåland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske mellomdistanseløpere', 'Kategori:Norske sprintere'] | Trine Mjåland (født 3. juni 1990) er en norsk friidrettsutøver, som konkurrerer i sprint og mellomdistanseløp. Hun representerer Kristiansands Idrettsforening.
Hun spilte også håndball tidligere, men sluttet med håndball da AK 28 la ned damelaget i 2010. 2013 var det første året hun satset for fullt på friidrett.
| Trine Mjåland (født 3. juni 1990) er en norsk friidrettsutøver, som konkurrerer i sprint og mellomdistanseløp. Hun representerer Kristiansands Idrettsforening.
Hun spilte også håndball tidligere, men sluttet med håndball da AK 28 la ned damelaget i 2010. 2013 var det første året hun satset for fullt på friidrett.
== Idrettskarriere ==
Mjåland deltok ved NM i friidrett 2007, der hun fikk sølv på 4 x 400 meter stafett sammen med Kristiansands IF. Ved NM i friidrett innendørs 2009 kom Kristiansand på 3.-plass på 4 x 200 meter, med Mjåland på laget.
Ved NM i friidrett 2011 fikk hun sølv på 1000 meter stafett. Hun fikk to medaljer ved NM i friidrett 2012; hun kom på 2.-plass på 800 meter, bak Martine Eikemo Borge, og Kristiansand kom på 3.-plass på 1000 meter stafett. I tillegg kom hun på 4.-plass på 400 meter.
Hun vant 800 meter ved NM i friidrett innendørs 2013, med tiden 2:09,79. I tillegg fikk hun bronse på 400 meter, og Kristiansand fikk også bronse på 4 x 200 meter stafett. Senere på året deltok hun ved NM i stafetter 2013, der Kristiansand vant både 4 x 100 meter og 4 x 400 meter stafett. Ved NM i friidrett 2013 i Tønsberg fikk hun gull på 800 meter og sølv på 400 meter, bak Line Kloster. I tillegg var hun med å vinne 1000 meter stafett.
Kristiansand vant både 4 x 100 meter og 4 x 400 meter ved NM i stafetter 2014, med Mjåland på laget. Ved NM i friidrett 2014 vant hun 400 meter, på tiden 54,03. På 1000 meter stafett vant Kristiansand igjen gull.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trine Mjåland – World Athletics
(en) Trine Mjåland – Diamond League
Profil hos rekrutteringslandslaget | Trine Mjåland (født 3. juni 1990) er en norsk friidrettsutøver, som konkurrerer i sprint og mellomdistanseløp. | 199,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Violeta_Violeta_Volume_I | 2023-02-04 | Violeta Violeta Volume I | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaizers Orchestra-album', 'Kategori:Konseptalbum', 'Kategori:Musikkalbum fra 2011', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2019-08'] | Violeta Violeta Volume I er det sjette studioalbumet til Kaizers Orchestra, utgitt 31. januar 2011. Albumet var det første i den varslede trilogien Violeta Violeta, hvor de to resterende albumene ble gitt ut i november 2011 og november 2012. Albumet ble spilt inn i Duper Studio i Bergen våren 2010 og er produsert av Jørgen Træen, Yngve Sætre og Janove Ottesen.
| Violeta Violeta Volume I er det sjette studioalbumet til Kaizers Orchestra, utgitt 31. januar 2011. Albumet var det første i den varslede trilogien Violeta Violeta, hvor de to resterende albumene ble gitt ut i november 2011 og november 2012. Albumet ble spilt inn i Duper Studio i Bergen våren 2010 og er produsert av Jørgen Træen, Yngve Sætre og Janove Ottesen.
== Handling ==
Trilogien handler om Violeta, hennes mor, Beatrice, og hennes far, Kenneth. Beatrice er av den eksentriske typen og lever på grensen til galskap. Hennes ektemann blir urolig på vegne av henne og aner en forverrelse av hennes tilstand. I frykt for at deres Violeta skal bli som moren, stikker Kenneth av med datteren.
Beatrice fortviler og lengter etter sin datter. Om nettene sitter hun på loftet, iført sin gamle brudekjole, og drikker vodka mens hun spiller pumpeorgel og røyker sigaretter. Hun er i en rusinfisert fantasi og skyter hull i taket med en hagle. Beatrice gråter en bøtte med tårer for hvert år som går. Etter sju ensomme år er hun tom og bestemmer seg for å ta sitt eget liv. Hun tenner på en dynamittkubbe, men imens lunta brenner får hun kontakt med datteren i en drøm. Hun bestemmer seg der og da for å dra ut i verden og hente sin datter tilbake. I siste sekund kaster hun dynamitten ut vinduet. Brudekjolen som er dynket i bensin, tar fyr, og hennes syv år med smerte blir hennes redning når hun slukker flammene med tårene sine.
Kenneth og Violeta reiser rundt i verden og lever i skjul. Etter sju år skjer det faren har fryktet, Violeta har blitt lik sin mor. De ender i Singapore, hvor de møter Kenneths bror. Sammen har de to brødrene en plan om å kvitte seg med Violeta på det illegale markedet. De handler for sent, og Violeta hånler idet hun stikker av i retning barndomshjemmet.
Historien serveres gjennom trilogiens 30 sanger og ble komplett ved utgivelsen av Violeta Violeta Volume III i november 2012. Hver sang er en bit av et puslespill hvor rekkefølgen ikke er gitt.
== Sporliste ==
«Philemon Arthur & the Dung»
«Diamant til kull»
«Femtakt filosofi»
«Din kjole lukter bensin, mor»
«En for orgelet, en for meg»
«Tumor i ditt hjerte»
«Hjerteknuser»
«Psycho under min hatt»
«Svarte katter & flosshatter»
«Sju bøtter tårer er nok, Beatrice»
== Medvirkende ==
=== Kaizers Orchestra ===
Janove Ottesen - sang, låtskriver, produsent, stryk og blåsearrangement
Geir Zahl - gitarer, kor
Terje Winterstø Røthing - gitarer, kor
Øyvind Storesund - kontrabass, pedalbass
Helge Risa - orgel, piano
Rune Solheim - trommer
=== Øvrige ===
Haldi Rønning - fiolin på Philemon Arthur & the Dung, Diamant til kull, Femtakt filosofi, Hjerteknuser, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Mari Persen - fiolin på Philemon Arthur & the Dung, Diamant til kull, Femtakt filosofi, Hjerteknuser, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Karoline Vik Hegge - bratsj på Philemon Arthur & the Dung, Diamant til kull, Femtakt filosofi, Hjerteknuser, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Matias Monsen - cello på Philemon Arthur & the Dung, Diamant til kull, Femtakt filosofi, Hjerteknuser, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice
Lykke Sofie Myrås - vokal på En for orgelet, en for meg og Svarte katter & flosshatter
Anand Chetty - kubjelle på Din kjole lukter bensin, mor, kor på Philemon Arthur & the Dung, assistenttekniker
Øyvind Grong - tuba/trombone på Femtakt filosofi, tuba på Svarte katter & flosshatter, transkribert og tilretteleggelse for orkester
Kjetil Møster - saksofon på Psycho under min hatt og Svarte katter & flosshatter
Iver Sandøy - kor på Philemon Arthur & the Dung, marimba på Hjerteknuser, tekniker
Stavanger Symfoniorkester - div. instrumenter på Tumor i ditt hjerte og Svarte katter & flosshatter
Trond Korsgård - dirigent på Tumor i ditt hjerte og Svarte katter & flosshatter
Jørgen Træen - MS20 på Hjerteknuser, ølfløyte på En for orgelet, en for meg, produsent
Yngve Sætre - piano plingplong på Hjerteknuser, koring på Tumor i ditt hjerte, produsent
Teresia Sætre Aarskog - kor/klapping på Philemon Arthur & the Dung
Rebekka Sætre Aarskog - kor/klapping på Philemon Arthur & the Dung
Jarle Solheim - kor/klapping på Philemon Arthur & the Dung
Maria Solheim - kor/klapping på Philemon Arthur & the Dung
Bård Ingebrigtsen - tekniker
Björn Engelmann - mastering
Martin Kvamme - omslagsdesign
== Eksterne lenker ==
Violeta Violeta Volume I | Violeta (bulgarsk, makedonsk, serbisk: Виолета, ukrainsk: Віолета) er et kvinnenavn brukt i flere språk. Navnet er svært vanlig i Nord-Makedonia og Bulgaria. | 199,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astringerende | 2023-02-04 | Astringerende | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Astringerende eller adstringerende (fra latin: adstringens, «sammentrekkende») betyr snerpende. Det brukes om stoffer som evner å trekke sammen eller tørke ut biologisk vev, som hud og slimhinner. Disse stoffene er viktige i matvarer og i medisiner. De kan hjelpe til å hele sår, motvirke betennelser og til å stoppe diaré.
Innerbarken til almtreet var en gang en apotekdroge Cortex ulmi interior som ble brukt som blodrensende middel. Den ble regnet for å være astringerende.Når slike stoffer blandes i en ansiktskremer og brukes som lotion, da den har en astringerende virkning.Et viktig eksempel på slike stoffer er tanniner.
| Astringerende eller adstringerende (fra latin: adstringens, «sammentrekkende») betyr snerpende. Det brukes om stoffer som evner å trekke sammen eller tørke ut biologisk vev, som hud og slimhinner. Disse stoffene er viktige i matvarer og i medisiner. De kan hjelpe til å hele sår, motvirke betennelser og til å stoppe diaré.
Innerbarken til almtreet var en gang en apotekdroge Cortex ulmi interior som ble brukt som blodrensende middel. Den ble regnet for å være astringerende.Når slike stoffer blandes i en ansiktskremer og brukes som lotion, da den har en astringerende virkning.Et viktig eksempel på slike stoffer er tanniner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Astringenter», Urtekilden | Astringerende eller adstringerende (fra latin: adstringens, «sammentrekkende»)«Astringerende», Den danske ordbog betyr snerpende. Det brukes om stoffer som evner å trekke sammen eller tørke ut biologisk vev, som hud og slimhinner. | 199,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H.C._Andersen | 2023-02-04 | H.C. Andersen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske salmediktere', 'Kategori:Den danske gullalder', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1875', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1805', 'Kategori:H.C. Andersen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans Christian Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. august 1875 i København) var en dansk forfatter og poet, mest kjent for sine kunsteventyr. Disse er oversatt til over 100 språk og er nest etter Bibelen de mest oversatte tekstene i verden. Eventyrene har blitt overført til diverse teaterstykker, filmer, balletter og andre kunstformer. H.C. Andersen er en av den danske gullalders hovedpersoner.
| Hans Christian Andersen (født 2. april 1805 i Odense, død 4. august 1875 i København) var en dansk forfatter og poet, mest kjent for sine kunsteventyr. Disse er oversatt til over 100 språk og er nest etter Bibelen de mest oversatte tekstene i verden. Eventyrene har blitt overført til diverse teaterstykker, filmer, balletter og andre kunstformer. H.C. Andersen er en av den danske gullalders hovedpersoner.
== Barndom ==
H.C. Andersen ble døpt umiddelbart etter fødselen på grunn av den store barnedødeligheten i datidens samfunn. I kirkeboken til Sankt Hans kirke i Odense
er det notert at fødselen fant sted klokken 1 om natten mellom den 1. og 2. april 1805 og at den stedfortredende presten forrettet dåpen. Dåpen ble senere bekreftet ved fremmøte i kirken og barnet ble skrevet inn som Hans Christian.
Dåpsattesten ble først fylt ut i november 1823 og den ble senere forsynt med en bemerkning hvor det fremgikk at fødestedet var Hjørnehuset, Hans Jensens Stræde 43, en del av det nåværende museum H.C. Andersens Hus.
Denne tilføyelsen skal skyldes at H.C. Andersen skulle utnevnes til æresborger av Odense i 1867. At fødestedet var hjørnehuset i Hans Jensens Stræde er derfor neppe riktig og H.C. Andersen skulle selv ha benektet det og sagt: «Jeg er ikke født i sådan en rønne».
Som faddere ved dåpsfremstillingen var det seks personer: Madam Sille Marie Breineberg f. Westphalen som bar barnet, jomfru Friederiche Pommer, skomakermester Peder Waltersdorff, hattemaker Jens Heinrich Dorch, snekkersvenn Anders Jørgensen og portneren ved Odense Gråbrødre hospital, Nicolas Gomard.
Som foreldre til barnet står det skrevet i kirkeboken at faren var den 22-årige skomakersvennen Hans Andersen (1782–1816, var også soldat)
og den 34-årige Anne Marie Andersdatter.
Paret hadde giftet seg i Sankt Knuds kirke i Odense den 2. februar 1805, to måneder før fødselen.
Anne Marie Andersdatter hadde et barn fra før, datteren Karen Marie Andersen, som imidlertid var anbrakt hos hennes mor.
Ekteparet flyttet sammen, først til Halsedore og i mai måned til Klaregade.
I begynnelsen av 1807 fikk familien sin egen bolig i Klingenberg 664, nå Munkemøllestræde i Odense, huset som nå betegnes som H.C. Andersens Barndomshjem.
Det var 12 personer som bodde i huset og familiens hjem besto av et rom med kjøkken; i alt ca. 42 m2.
Ifølge H.C. Andersens egne beskrivelser hadde friskomakeren selv tømret sammen et skomakerverksted og en brudeseng av et trestillas:«der kort forinden havde baaret Liigkisten med en afdød Grev Trampe.»
Som 6-åring kom Andersen i «pogeskole» (skole for småbarn),
senere i en skole for jødiske barn og han gikk muligens også en periode på en «fattigskole». I hjemmet var det faren som gjorde ham kjent med Ludvig Holbergs komedier, og vakte interessen for teater og kultur.
Men i 1812 vervet faren seg som soldat i stedet for en innkalt bondesønn som til gjengjeld måtte gi en større pengesum til friskomakeren. Han kom hjem etter to års forløp, syk og nedbrutt, og fant i tillegg ut at alle pengene var tapt på grunn av statsbankerotten i 1813. Friskomakeren døde i 1816.
I nevnte tidsrom hadde H.C. Andersen av og til besøkt Odense Teater og sett skuespill, for deretter å spille rollene hjemme.
Hjemmet var fattig etter friskomakerens død, og Andersen kom derfor en kort tid i lære; først på en klesfabrikk og senere på en tobakksvirksomhet. Denne omstillingen til kroppsarbeid synes imidlertid å ha vært for hardt for den følsomme H.C. Andersen, og han ble anbrakt på en fattigskole igjen. Her fikk han undervisning i religion og regning.
Imidlertid giftet moren seg igjen i 1818 med en skomakersvenn. Familien hadde måttet forlate barndomshjemmet i Klingenborg i april 1819 og flytte til et hus lenger nede i gaten. Begge disse forholdene kan ha vært medvirkende til at H.C. Andersen tidlig besluttet seg for å forlate Odense.
Den 8. juli 1819 ble H.C. Andersen konfirmert i Odense domkirke av domprosten. Domprosten skrev i konfirmasjonsprotokollen at Andersen hadde gode evner og gode religionskunnskaper, selv om hans flid ikke var rosverdig.
Forfatteren Jens Jørgensen har i sin bok H.C.Andersen – En sand Myte bemerket at H.C. Andersen i motsetning til andre guttebarn i Odense fra liknende fattige hjem synes å ha hatt en mer beskyttet og privilegert barndom, og at familien aldri syntes å lide egentlig nød.
H.C. Andersen hadde også knyttet forskjellige kontakter, og da han forlot Odense hadde han med seg et introduksjonsbrev fra avisutgiveren i Odense, boktrykker Iversen.
== Ankomst til hovedstaden ==
Den 4. september 1819 reiste den 14-årige H.C. Andersen med 13 riksdaler på lommen med postvognen til København, hvor han ifølge. Levnedsbogen ankom den 5. september.
Her innlosjerte han seg på et gjestgiveri i Gardergade, nå Vestergade.
Det menes at Andersen ankom til hovedstaden i følge med (eller samtidig med) prins Ferdinands (tidligere) amme, en Madame Sophie Charlotte Hermansen, som Andersen hadde stiftet bekjentskap med på Odense slott, (antakelig var moren vaskekone på slottet). Madam Hermansen hjalp Andersen med kost og losji og anviste ham samtidig arbeide hos en snekkermester.
Dette varte kun en enkelt dag. Bekjentskapet synes også å ha ført til foretrede hos direktøren for Det Kongelige Teaters syngeskole, Giuseppe Siboni. Sammen med C.E.F. Weyse, Jens Baggesen og andre kjente personer klarte Siboni å samle inn en sum penger til Andersen.
Samtidig ga Siboni han løfte om kost og sangundervisning. Andersen fikk deretter et nytt losji i Ulkegade, dagens Holmensgade.
Siboni ga imidlertid raskt opp å gi Andersen sangundervisning og Andersen henvendte seg deretter til solodanser C. Dahlén og fikk undervisning på Hofteatrets Danseskole i sesongen 1821-22.
Til tross for en litt uheldig opptreden i en statistrolle på Det Kongelige Teater oppnådde Andersen allikevel en stilling i koret, men uten fast gasje og skrev samtidig bønneskrifter til forskjellige forfattere og kunstnere og utvidet på den måten sin bekjentskapskrets.
I 1821 skrev HCA sitt første skuespill til teateret, Røverne i Vissenberg. Stykket ble refusert og kort etter skrev han sin første bok. Boken ble utgitt, men solgte ikke noe særlig.
En tidligere forbindelse fra Odense, oberst Christian Høegh-Guldberg oppfordret Andersen til å henvende seg til den nyutnevnte teaterdirektøren for Det Kongelige Teater, Jonas Collin.
I 1822 skrev Andersen skuespillet Alfsol. Det ble erklært uegnet til oppføring på scenen. Direktøren for teateret, Knud Lyne Rahbek mente imidlertid at han hadde skjulte talenter som muligens kunne fremelskes ved den rette utdannelsen. Som følge av dette ble det holdt et direksjonsmøte med Andersen den 13. september 1822. I forbindelse med møtet fikk Collin i oppgave å søke Frederik VI om hjelp til ytterligere utdannelse av Andersen. Kongen bevilget at Fonden ad usus publicos skulle utbetale penger til Andersen med det formål at han skulle «vorde en nyttig borger». Til tross for at det var Rahbek som var hovedkraften bak støtten, var det Collin som formynder som fikk æren for det i ettertiden, ikke minst fordi H.C. Andersen selv beskriver det slik i sin erindringsbok Mit livs eventyr.
Etter vel to års opphold i hovedstaden mottok den 17-årige Andersen en donasjon av kong Frederik VI. Den muliggjorde hans videre utdannelse på den velrenommerte latinskolen i Slagelse. Collin skulle som hans formynder føre tilsyn.
== Utdannelse ==
Den 26. oktober 1822 ankom H.C. Andersen til Slagelse og ble innlosjert hos herredsfogdens enke, madam Henneberg. På latinskolen plasserte skolelederen Meisling han i 2. klasse sammen med 11-12-års gamle gutter under henvisning til manglende kunnskaper. Forholdet mellom Meisling og Andersen utviklet seg iflg. forfatteren Johan de Mylius katastrofalt. Også fordi Mejsling og Collin nektet han å beskjeftige seg med noen form for diktning.
Hans diktning i denne perioden er da også begrenset til et fastelavnsdikt og et minnedikt over en velgjører. Samtidig foretok han atskillige turer til Sorø, hvor han stiftet bekjentskap med dikteren B.S. Ingemann. Han reiste til København til Collin i julen 1823 og til Odense i 1824, hvor han overdro en del av arven etter farfaren til sin mor.
I 1825 besøkte han sin mor igjen. Hun hadde da nettopp fått plass på en fattigstiftelse.
Samme år flyttet han inn hos Meisling, som ble utnevnt til rektor for latinskolen i Helsingør i 1826. Andersen flyttet med.
I 1827 var forholdet til Meisling imidlertid på bristepunktet og da boligforholdene også var ytterst dårlige, skrev Andersen et brev til Collin, som i april sendte han til København til et losji i Vingårdstræde.
Her fikk han privatundervisning til studenteksamen og her begynte den særegne skikk hvor den fattige studenten Andersen ble fast middagsgjest hos forskjellige familier i København. Som voksen besøkte H.C. Andersen mange herregårder rundt om i Europa.
Etter at han fikk utgitt diktet Det døende Barn i Kjøbenhavnsposten den 25. september 1827, begynte hans egentlige æra som forfatter og som eventyrdikter inntok han førsteplassen blant den danske gullalders mange kunstnere.
Han fikk først sin studenteksamen den 22. september 1828.
== Forfatterskapet ==
Etter at han var ferdig på skolen (2. januar 1829), debuterte han med Fodrejse fra Holmens Canal til Østpynten af Amager i aarene 1828 og 1829 – en ironisk og parodisk reiseskildring, der vi følger en dikters vandring i utkanten av København natten mellom nyttårsaften og 1. nyttårsdag i årsskiftet 1828/1829, og der dikteren opplever en rekke merkelige og fantastiske hendelser.
Senere skulle H.C. Andersen utgi ca. 20 reiseskildringer, men disse var seriøse og relativt dokumentariske, og bygd på hans mange og store reiser rundt i Europa. H.C. Andersen ble en av de mest bereiste personer i sin tid, med over 30 store utenlandsreiser. Reiseskildringene hans ble ganske mye lest, for dette var en av de få mulighetene folk hadde til å bli kjent med andre land.
I 1831 ble hans første egentlige diktsamling utgitt, og han var på sin første utenlandsreise, til Tyskland, hvor han blant andre møtte dikteren Chamisso.Etter sin første store reise til Italia skrev H.C. Andersen romanen Improvisatoren (1835), og dette regnes som hans store gjennombrudd som forfatter. Det er en kunstnerroman som utspiller seg i Italia, og her fins en rekke fine skildringer av italienske byer, landskaper og folkeliv som leserne falt for. I dag er vel denne romanen mer interessant som kilde til kunnskap om improvisasjonskunstneren H.C. Andersen. Han elsket nemlig å opptre, fabulere, fortelle, deklamere og underholde i selskapslivet og på scenen.
I 1835 debuterte også Andersen som eventyrdikter med et lite hefte med fire eventyr, men det var det nesten ingen som la merke til, og han vektla det heller ikke i noen særlig grad selv. Det skulle det ta lang tid og mange eventyr før han så gjorde.
I de følgende år skrev han flere skuespill og romanene O. T. og Kun en Spillemand. Etter en reise (1840–41) til blant annet Italia, Malta, Hellas og Tyrkia, ga han i 1842 ut reiseskildringen En Digters Bazar. I 1857 var H.C. Andersen på besøk hos den engelske forfatteren Charles Dickens i England, og i 1862–63 reiste han i blant annet Spania og Marokko, skildret i I Spanien.
Det var likevel med eventyrene, at H.C. Andersen fikk den største suksessen, som vennen H.C. Ørsted hadde spådd. De er oversatt til mer enn 100 språk. Blant de mest berømte er Fyrtøyet, Prinsessen på erten (1835), Den lille havfrue, Keiserens nye klær (1837), Den stygge andungen (1843), Snedronningen (1844) og Piken med svovelstikkene (1848).
=== H.C. Andersen og Norge ===
Andersen opplevde nordmenn som utrivelige, uoppdragne som de «norske Børn» han iblant traff hjemme hos Collins, arrogante som J.S. Welhaven, høyrøstede og skrytende. Henrik Wergeland tok han seg ikke bryet med å lese, og da Bjørnstjerne Bjørnson vakte oppsikt i København fra 1856 og fremover, bekreftet det bare Andersens oppfatninger. Byen Silkeborg beskrev han som «kjedelig og bevidst som en Nordmand».Men 28. april 1861 traff Andersen omsider Bjørnson mens de begge var i Roma, og møtet gikk over all forventning. Bjørnson skrev til kritikeren Clemens Petersen: «Ham selv blev jeg naturligvis ganske mageløst forelsket i, og jeg tror det var gjensidigt.» Andersen skrev at Bjørnson «kom mig så hjertelig imøde, jeg synes særdeles godt om ham».På den tid hadde Andersen en skisse til eventyret Laserne (= Fillene) liggende. I denne skissen er den norske fillen særdeles brautende («Jeg er norsk, og når jeg siger, jeg er norsk, så tror jeg at have sagt nok!»). 14. mai 1861 inviterte Andersen Jonas Collin og Bjørnson på kjøretur i Roma, og da Bjørnson fortalte om sin trilogi Sigurd Slembe, fortalte Andersen ham om Laserne. Samme kveld fant han frem kladden og begynte å omarbeide den, slik at det norske innslaget fremstår adskillig mer sympatisk. Ironisk nok satt Bjørnson selv som tilhører til et eventyr der han intetanende hadde medvirket til kladden - og nå igjen til den endelige versjonen.
== Liv, diktning og sannhet ==
H.C. Andersen skrev fire selvbiografier, men flere moderne biografer sier at ingen steder er Andersen mer løgnaktig om seg selv enn i selvbiografiene, særlig er det den barndommen han har sterk tendens til å idealisere og romantisere. Jørn Lund, dansk Andersen-spesialist, har sagt at Andersens barndom var så forferdelig at det var umulig å forholde seg til den slik den egentlig var, dersom han ikke skulle gå til grunne. Mer enn for å komme til innsikt i seg selv skrev kanskje Andersen selvbiografiene for å gjøre reklame for seg selv? Lange passasjer består av rene oppramsinger av berømte personer han har møtt, skryt han har fått for bøkene sine i utlandet.
I nesten alle sjangrene Andersen utfoldet seg i, finner vi mer eller mindre tydelige spor av dikterens eget liv. Spesielt gjelder det for eventyrene, for eksempel Den grimme Ælling (Den stygge andungen) som han selv elsket å lese opp. Han hevdet også gjentatte ganger at hans liv hadde vært et eneste langt eventyr, og satte som tittel på en av sine selvbiografier: Mit livs eventyr.
I parken Kongens Have i København er det reist en statue av H.C. Andersen, der skulptøren August Saabye opprinnelig hadde planlagt at Andersen skulle være omgitt av barn. Andersen protesterte så heftig at dette ble oppgitt. Som Andersen indignert skrev i sin dagbok: Eventyrene hans var da skrevet like mye for voksne som for barn, «disse forstode dog kun Staffagen» – og dessuten pleide han virkelig ikke å ha barn «på ryggen, på fanget eller i skrevet», samt at han aldri hadde tålt å ha noen stående bak seg når han leste opp.H.C. Andersen døde ugift og barnløs. Han sovnet stille inn i familien Melchiors hus Rolighed 4. august 1875. Han er begravet på Assistens Kirkegård i København, avd. P-513.
Den amerikanske globetrotteren J. Ross Browne besøkte på eget initiativ H.C. Andersen i 1862 og gir en legendarisk beskrivelse av møtet slik:
Foran meg sto en høy, skinnmager mann, litt over sin beste alder, men ennu ikke gammel, med et par spillende grå øyne i et smalt ansikt, kryende fullt av furer og rynker og muskler. Et lang ansikt med en sterkt fremspringende, stor og litt skjev nese flankert av et par veldige kinnben med store fordypninger under. Utallige furer og rynker strakte seg halvsirkelformig nedover rundt vikene på en diger munn, en bred revne tvers over ansiktet, som man feilaktig kunne ha tatt for gapet på et barneslukende troll, om det ikke hadde vært for de solstreif av hjertens godhet som lå på lur rundt lebene, og den milde menneskelighet som glimtet frem fra alle krinker og kroker.
Hverken barter eller skjegg fordunklet det sterke særpreg i dette merkelige ansikt, som for størstedelen hadde farve som granitt med islett av kalksten og flekker av profyr. En bulket guttperkapanne, svært fremspringende ved brynene og topografisk sett ikke ulikt et relieffkart av Sveits, skrånende oppover og bakover mot issen. Ikke noe stort hode, men vidunderlig hamret og formet av hjernens virksomhet, delvis dekket av en sort, bølget hårmanke, litt glissen foran og noe gråsprengt bak. Lange benete armer med lange hender, en lang ulenkelig kropp med langskjørtet frakk på, ustanselig bevegelse samtidig, alt lysende og sprellende og funksjonerende med ubeskrivelig energi. En stemme som boblet opp fra de umåtelige dyp nedenfor med muntre, krampaktige og uforståelige velkomstord. Dette var det deilige menneske som stod foran meg, den store danske improvisator, den milde Caliban som ferdes blant feer og blidelig samtaler med fisker og frosker og biller.
== Bibliografi ==
== Kulturkanonen ==
Den lille havfrue er tatt opp i den danske kulturkanonen.
== Se også ==
H.C. Andersen-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans Christian Andersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(da) H.C. Andersen på bibliografi.dk
H.C. Andersens liv, færden og værker i tekst og billeder
H.C. Andersen Centret i Odense
«Hans Christian Andersen» (dansk). Arkiv for Dansk Litteratur. Besøkt 1. mai 2020.
(en) H.C. Andersen på Internet Movie Database
(no) H.C. Andersen hos Nationaltheatret
(en) H.C. Andersen hos The Movie Database
(en) H.C. Andersen hos Internet Broadway Database
Forskning.no: Da Kierkegaard angrep Andersen Lest 10. april 2009 | Christian Fredrik Lund Campbell Andersen (født 14. desember 1860, død 31. | 199,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Berg_(norsk_partisan) | 2023-02-04 | Gunnar Berg (norsk partisan) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Norske partisaner', 'Kategori:Personer fra Vardø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gunnar Berg (født 13. februar 1912 i Vardø, død 20. november 1941 på Langbunes ved Kiberg) var en norsk motstandsmann og partisan, drept i kamp med tyske styrker i 1941 på oppdrag for Den røde armé.
| Gunnar Berg (født 13. februar 1912 i Vardø, død 20. november 1941 på Langbunes ved Kiberg) var en norsk motstandsmann og partisan, drept i kamp med tyske styrker i 1941 på oppdrag for Den røde armé.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Berg giftet seg i 1936 med den norsk-finske Vardø-jenta Solveig. Det unge ekteparet fikk to barn, men opplevde at begge småjentene døde etter få måneder.
Etter at de giftet seg hadde de bosatt seg i Jakobsnes, der selskapet Pasvik Timber på 1930-tallet bød på jobb og inntekt, - samt et aktivt fagforeningsmiljø der kommunistene hadde solid fotfeste. Sagbruksarbeider Gunnar Berg og kona meldte seg begge inn i Norges Kommunistiske Parti. Solveig Berg var aktiv i det lokale revylivet, der målet blant annet var å skaffe hardt tiltrengte inntekter til NKPs avis Finnmark Fremtid.
=== Annen verdenskrig ===
Da de tyske okkupantene rykket inn i landet i 1940 følte mange kommunister seg utsatt. Verken Gunnar Berg eller kona hadde noen framtredende posisjoner i NKP, men søsteren hans Hildur var gift med en av landsdelens mest profilerte kommunister, Gotfred Johan Hølvold. Liksom flere kjente NKP-ere i Nord-Norge besluttet de to familiene seg tidlig på høsten 1940 til å dra østover og søke tilflukt i Sovjet. I månedsskiftet august/september satte fiskeren Aksel Fagervik flyktningene i land på Fiskerhalvøya.
Mens kona og Hølvold-familien snart fulgte andre norske flyktninger sørover på Kolahalvøya til den norske kolonien som dette året oppsto ved Apatity, påtok Berg seg oppgaven å rekognosere for Sovjet i det tysk-okkuperte Norge. Alt ved juletider var han tilbake i hjemlandet, og gjorde flere turer til distriktene rundt hjembyen. Han kunne rapportere fra en landsdel der tyskerne bygde opp store styrker.
Etter at Tyskland angrep Sovjet sommeren 1941 fikk operasjonene i nord en annen karakter. 15. september 1941 landsatte russerne en styrke på 13 mann på Langbunes nær Kiberg i et forsøk på å opprette en partisangruppe bak fiendens linjer. På den treløse Varangerhalvøya ble gruppa oppdaget, og nedkjempet av tyske styrker.
Gunnar Berg døde i en trefning 20. november, vel to måneder etter at de hadde gått i land. Han er begravd i Vardø. I Sovjet skulle hans barnløse krigsenke senere bli en av de norske stemmene som manet til motstandskamp i Radio Moskvas sendinger til det okkuperte Norge.
== Minnesmerke ==
Gunnar Berg er blant de ni partisanene som blir hedret på partisaner-minnesmerke ved Vardø, en bauta med inskripsjonen «Frihet og liv er ett / Nordahl Grieg 17. mai 1940 / Evig minne til russiske og norske patrioter som falt i kampene mot fascismen! / Russland takker dere»
== Referanser ==
== Kilder ==
Side 74-76. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
Side 236. Våre falne, første bok, Oslo 1949 | Gunnar Berg (født 13. februar 1912 i Vardø, død 20. | 199,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salman_av_Saudi-Arabia | 2023-02-04 | Salman av Saudi-Arabia | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Huset Saud', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Riyadh', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Saudiarabiske konger', 'Kategori:Saudiarabiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Salman bin Abdul Aziz Al-Saud (arabisk سلمان بن عبدالعزيز آل سعود Salmān bin ʿAbd al-ʿAzīz ʾĀl Saʿūd; født 31. desember 1935) er Saudi-Arabias konge. Han har også vært forsvarsminister siden 2011, og var tidligere guvernør av provinsen Ar Riyad fra 1963 til 2011. Han ble konge av Saudi-Arabia 23. januar 2015, etter sin halvbror Abdullahs død.
| Salman bin Abdul Aziz Al-Saud (arabisk سلمان بن عبدالعزيز آل سعود Salmān bin ʿAbd al-ʿAzīz ʾĀl Saʿūd; født 31. desember 1935) er Saudi-Arabias konge. Han har også vært forsvarsminister siden 2011, og var tidligere guvernør av provinsen Ar Riyad fra 1963 til 2011. Han ble konge av Saudi-Arabia 23. januar 2015, etter sin halvbror Abdullahs død.
== Forhold til utlandet og organisasjoner ==
==== OPEC ====
Salman viderefører endringene som ble vedtatt overfor OPEC mot slutten av 2014. Tidligere har Saudi-Arabia sammen med OPEC hatt som mål å holde oljeprisen rundt 100 USD per fat råolje (159 liter), mens de nå utvider feltene og pøser ut alt de har. Følgene er problemer i Russland, onshore i USA, og i offshore oil service.
==== Amerikas forente stater ====
Myndighetene i Saudi-Arabia og -USA har lenge hatt et nært samarbeid, både økonomisk og forsvarsmessig. Kong Salman har offentlig viket noe fra dette ved sin opptreden i første del av 2015, bl.a. ved å avlyse deltagelse på en konferanse for gulfland ledet av USA, hvor bl.a. president Barack Obama deltok.
== Referanser == | Muqrin ibn ʿAbd al-ʿAzīz Āl Saʿūd (arabisk: ; født 15. september 1945 i Riyadh) var Saudi-Arabias kronprins og første visestatsminister noen måneder i 2015, etter at den tidligere kronprinsen Salman av Saudi-Arabia ble konge. | 199,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yusra_Mardini | 2023-02-04 | Yusra Mardini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for det olympiske flyktninglaget under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for det olympiske flyktninglaget under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1998', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Svømmere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Svømmingstubber', 'Kategori:Syriske svømmere'] | Yusra Mardini (født 5. mars 1998) er en syrisk svømmer.
Hun representerte det olympiske flyktninglaget under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro, der hun ble utslått i forsøksheatet på 100 meter fri. Hun er fra Syria, men flyktet til Berlin på grunn av borgerkrigen i Syria 2015.
I 2021 tok hun en 33. plass i forsøksheatene for det olympiske flyktninglaget på 100 meter butterfly under Sommer-OL 2020 i Tokyo og kvalifiserte seg derfor ikke til semifinalene på øvelsen.
| Yusra Mardini (født 5. mars 1998) er en syrisk svømmer.
Hun representerte det olympiske flyktninglaget under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro, der hun ble utslått i forsøksheatet på 100 meter fri. Hun er fra Syria, men flyktet til Berlin på grunn av borgerkrigen i Syria 2015.
I 2021 tok hun en 33. plass i forsøksheatene for det olympiske flyktninglaget på 100 meter butterfly under Sommer-OL 2020 i Tokyo og kvalifiserte seg derfor ikke til semifinalene på øvelsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Yusra Mardini – Olympics.com
(en) Yusra Mardini – Olympic.org
(en) Yusra Mardini – Olympedia
(en) Yusra Mardini – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Yusra Mardini – FINA
(en) Yusra Mardini – swimrankings.net | | uttale = | 199,797 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsanger | 2023-02-04 | Forsanger | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Musikkterminologi'] | En forsanger er personen i et band som synger den dominerende vokaldelen. Andre personer i bandet kan også synge, enten som kor eller som gjestesangere.
De fleste band nøyer seg med å kun ha én enkelt forsanger, men det er naturligvis mulig å ha flere. Dette kan medføre en større vokalvariasjon i lydbildet. Det er heller ikke uvanlig at forsangere også spiller musikkinstrumenter i bandet.
I band der de fleste eller alle medlemmer synger, regnes normalt ingen som forsangere – eksempelvis The Beatles, Spice Girls og De Nattergale.
| En forsanger er personen i et band som synger den dominerende vokaldelen. Andre personer i bandet kan også synge, enten som kor eller som gjestesangere.
De fleste band nøyer seg med å kun ha én enkelt forsanger, men det er naturligvis mulig å ha flere. Dette kan medføre en større vokalvariasjon i lydbildet. Det er heller ikke uvanlig at forsangere også spiller musikkinstrumenter i bandet.
I band der de fleste eller alle medlemmer synger, regnes normalt ingen som forsangere – eksempelvis The Beatles, Spice Girls og De Nattergale.
== Se også ==
Lead (musikk) | En forsanger er personen i et band som synger den dominerende vokaldelen. Andre personer i bandet kan også synge, enten som kor eller som gjestesangere. | 199,798 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exochlorota | 2023-02-04 | Exochlorota | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Praktskarabider', 'Kategori:Sør-Amerikas insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Exochlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
| Exochlorota er en slekt av biller som hører til undergruppen praktskarabider (Rutelinae) i den store familien skarabider (Scarabaeidae).
== Levevis ==
Larvene lever i råtten ved.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sør-Amerika (Brasil).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien Praktskarabider, (Rutelinae) MacLeay, 1819
Stammen Rutelini MacLeay, 1819
Gruppen Anticheirina - 43 slekter
Slekten Exochlorota Soula, 2002
Exochlorota brasiliensis Soula, 2002
Exochlorota devecisi Soula, 2002
== Kilder ==
Generic Guide to New World Scarab Beetles - Exochlorota [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Exochlorota i Global Biodiversity Information Facility | * se Systematisk inndeling | 199,799 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.