url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Schleichera
|
2023-02-04
|
Schleichera
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Schleichera er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Schleichera er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Schleichera i Encyclopedia of Life
(en) Schleichera i Global Biodiversity Information Facility
(en) Schleichera hos ITIS
(en) Schleichera hos NCBI
(en) Schleichera hos The International Plant Names Index
(en) Schleichera hos Tropicos
(en) Kategori:Schleichera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Schleichera – detaljert informasjon på Wikispecies
|
thumb|left|300px|Schleicherafrø
| 14,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sisyrolepis
|
2023-02-04
|
Sisyrolepis
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Sisyrolepis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Sisyrolepis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Sisyrolepis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sisyrolepis hos NCBI
(en) Sisyrolepis hos The International Plant Names Index
(en) Sisyrolepis hos Tropicos
Sisyrolepis – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Sisyrolepis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tina_(botanikk)
|
2023-02-04
|
Tina (botanikk)
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tina er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Tina er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Tina i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tina hos NCBI
(en) Tina hos The International Plant Names Index
(en) Tina hos Tropicos
Tina (Sapindaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Tina er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,802 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zollingeria
|
2023-02-04
|
Zollingeria
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Zollingeria er en planteslekt av løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Zollingeria er en planteslekt av løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Zollingeria – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Zollingeria i Global Biodiversity Information Facility
(en) Zollingeria hos NCBI
(en) Zollingeria hos The International Plant Names Index
(en) Zollingeria hos Tropicos
Zollingeria – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Zollingeria er en planteslekt av løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,803 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urvillea
|
2023-02-04
|
Urvillea
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Urvillea er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Urvillea er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Urvillea i Encyclopedia of Life
(en) Urvillea i Global Biodiversity Information Facility
(en) Urvillea hos ITIS
(en) Urvillea hos NCBI
(en) Urvillea hos The International Plant Names Index
(en) Urvillea hos Tropicos
Urvillea (Sapindaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Urvillea er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zanha
|
2023-02-04
|
Zanha
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Zanha er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Zanha er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Zanha i Global Biodiversity Information Facility
(en) Zanha hos NCBI
(en) Zanha hos The International Plant Names Index
(en) Zanha hos Tropicos
Zanha – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Zanha er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tristira
|
2023-02-04
|
Tristira
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tristira er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Tristira er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Tristira i Encyclopedia of Life
(en) Tristira i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tristira hos NCBI
(en) Tristira hos The International Plant Names Index
(en) Tristira hos Tropicos
Tristira (Sapindaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Tristira er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baron_von_M%C3%BCnchhausen
|
2023-02-04
|
Baron von Münchhausen
|
['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1797', 'Kategori:Eventyrfigurer', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1720', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Holzminden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arméoffiserer']
|
Baron von Münchhausen, egentlig Hieronimus Karl Friedrich Freiherr von Münchhausen (født 11. mai 1720 på stamgodset Bodenwerder nær Hannover, død 22. februar 1797 samme sted) var en tysk friherre (baron), offiser og anekdoteforteller.
|
Baron von Münchhausen, egentlig Hieronimus Karl Friedrich Freiherr von Münchhausen (født 11. mai 1720 på stamgodset Bodenwerder nær Hannover, død 22. februar 1797 samme sted) var en tysk friherre (baron), offiser og anekdoteforteller.
== Bakgrunn og skrøner ==
=== Norsk utgave ===
Første norske utgave av Münchausens historier kom i 1887 under tittelen Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr. Den inneholdt 151 illustrasjoner av Gustave Doré.
==== Innhold ====
I. Reisen i Rusland og til St. Petersburg
II. Jagthistorier
III. Om baron Münchhausens hunde og heste
IV. Baron Münchhausens eventyr i krigen mot tyrkerne
V. Baron Münchhausens eventyr under hans tyrkiske fangenskap
VI. Første eventyr tilsjøs
VII. Det andet sjøeventyr
VIII. Det tredie sjøeventyr
IX. Det fjerde sjøeventyr
X. Det femte sjøeventyr
XI. Det sjette sjøeventyr
XII. Det syvende sjøeventyr
XIII. Baronen gjenoptar sin fortælling
XIV. Ottende sjøeventyr
XV. Niende sjøeventyr
XVI. Tiende sjøeventyr. Den anden reise til maanen
XVII. Reisen gjennem jorden og andre merkværdige eventyr
=== Motiv i billedkunst ===
Münchhausens opplevelser er blitt behandlet i billedkunsten nesten like ofte som den spanske klassikeren Don Quijote, men den endelige visuelle stilen skyldes særlig en eventyrutgave fra 1862 illustreret av franskmannen Gustave Doré.
=== Filmatiseringer ===
De fantasifulle historiene om baron von Münchausen har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i Josef von Bákys storslagne fargefilm Münchhausen (1943), i Karel Zemans eksperimentelle Baron Prášil (1961) og i Terry Gilliams The Adventures of Baron Munchausen (1988).
== Se også ==
Münchhausens syndrom, sykdomsatferd der pasienten har fantastiske historier om symptomene
Münchhausens syndrom by proxy, atferd der omsorgspersoner skader noen de passer på, for selv å få oppmerksomhet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Friedrich Hieronymus, Freiherr von Münchhausen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Baron Münchhausen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Baron von Münchhausen på Discogs
|
Baron von Münchhausen, egentlig Hieronimus Karl Friedrich Freiherr von Münchhausen (født 11. mai 1720 på stamgodset Bodenwerder nær Hannover, død 22.
| 14,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tristiropsis
|
2023-02-04
|
Tristiropsis
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tristiropsis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Tristiropsis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Tristiropsis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tristiropsis hos ITIS
(en) Tristiropsis hos NCBI
(en) Tristiropsis hos The International Plant Names Index
(en) Tristiropsis hos Tropicos
Tristiropsis – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Tristiropsis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Talisia
|
2023-02-04
|
Talisia
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Talisia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Talisia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Talisia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Talisia hos ITIS
(en) Talisia hos NCBI
(en) Talisia hos The International Plant Names Index
(en) Talisia hos Tropicos
(en) Kategori:Talisia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Talisia – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Talisia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xerospermum
|
2023-02-04
|
Xerospermum
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Xerospermum er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Xerospermum er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Xerospermum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Xerospermum hos NCBI
(en) Xerospermum hos The International Plant Names Index
(en) Xerospermum hos Tropicos
Xerospermum – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Xerospermum er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Synima
|
2023-02-04
|
Synima
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Synima er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Synima er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Synima i Global Biodiversity Information Facility
(en) Synima hos NCBI
(en) Synima hos The International Plant Names Index
(en) Synima hos Tropicos
Synima – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Synima er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vouarana
|
2023-02-04
|
Vouarana
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Vouarana er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Vouarana er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Vouarana i Global Biodiversity Information Facility
(en) Vouarana hos NCBI
(en) Vouarana hos The International Plant Names Index
(en) Vouarana hos Tropicos
Vouarana – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Vouarana er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ungnadia
|
2023-02-04
|
Ungnadia
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Ungnadia er en planteslekt av blant annet løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
Artene brukes som prydvekst i hager og parker.
|
Ungnadia er en planteslekt av blant annet løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
Artene brukes som prydvekst i hager og parker.
== Eksterne lenker ==
(en) Ungnadia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Ungnadia hos ITIS
(en) Ungnadia hos NCBI
(en) Ungnadia hos The International Plant Names Index
(en) Ungnadia hos Tropicos
(en) Kategori:Ungnadia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ungnadia – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Ungnadia er en planteslekt av blant annet løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,813 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsingya
|
2023-02-04
|
Tsingya
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tsingya er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Tsingya er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Tsingya i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tsingya hos NCBI
(en) Tsingya hos The International Plant Names Index
(en) Tsingya hos Tropicos
Tsingya (Sapindaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Tsingya er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,814 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tripterodendron
|
2023-02-04
|
Tripterodendron
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tripterodendron er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Tripterodendron er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Tripterodendron i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tripterodendron hos NCBI
(en) Tripterodendron hos The International Plant Names Index
(en) Tripterodendron hos Tropicos
Tripterodendron – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Tripterodendron er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,815 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scyphonychium
|
2023-02-04
|
Scyphonychium
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Scyphonychium er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Scyphonychium er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Scyphonychium i Global Biodiversity Information Facility
(en) Scyphonychium hos NCBI
(en) Scyphonychium hos The International Plant Names Index
(en) Scyphonychium hos Tropicos
Scyphonychium – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Scyphonychium er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thouinidium
|
2023-02-04
|
Thouinidium
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Thouinidium er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Thouinidium er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Thouinidium i Encyclopedia of Life
(en) Thouinidium i Global Biodiversity Information Facility
(en) Thouinidium hos NCBI
(en) Thouinidium hos The International Plant Names Index
(en) Thouinidium hos Tropicos
(en) Kategori:Thouinidium – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thouinidium – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Thouinidium er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trigonachras
|
2023-02-04
|
Trigonachras
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Trigonachras er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Trigonachras er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Trigonachras i Global Biodiversity Information Facility
(en) Trigonachras hos NCBI
(en) Trigonachras hos The International Plant Names Index
(en) Trigonachras hos Tropicos
Trigonachras – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Trigonachras er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,818 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toulicia
|
2023-02-04
|
Toulicia
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Toulicia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Toulicia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Toulicia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Toulicia hos NCBI
(en) Toulicia hos The International Plant Names Index
(en) Toulicia hos Tropicos
Toulicia – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Toulicia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,819 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toechima
|
2023-02-04
|
Toechima
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Toechima er en planteslekt av små og store løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter. Slekten finnes i Australia og noen øyer i Oseania.
|
Toechima er en planteslekt av små og store løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter. Slekten finnes i Australia og noen øyer i Oseania.
== Eksterne lenker ==
(en) Toechima i Encyclopedia of Life
(en) Toechima i Global Biodiversity Information Facility
(en) Toechima hos NCBI
(en) Toechima hos The International Plant Names Index
(en) Toechima hos Tropicos
(en) Kategori:Toechima – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Toechima – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Toechima er en planteslekt av små og store løvtrær i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tinopsis
|
2023-02-04
|
Tinopsis
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Tinopsis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Tinopsis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Tinopsis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Tinopsis hos NCBI
(en) Tinopsis hos The International Plant Names Index
(en) Tinopsis hos Tropicos
|
Tinopsis er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thouinia
|
2023-02-04
|
Thouinia
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Thouinia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Thouinia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Thouinia i Encyclopedia of Life
(en) Thouinia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Thouinia hos ITIS
(en) Thouinia hos NCBI
(en) Thouinia hos The International Plant Names Index
(en) Thouinia hos Tropicos
(en) Kategori:Thouinia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thouinia – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Thouinia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stocksia
|
2023-02-04
|
Stocksia
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Stocksia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Stocksia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Stocksia i Encyclopedia of Life
(en) Stocksia i Global Biodiversity Information Facility
(en) Stocksia hos ITIS
(en) Stocksia hos NCBI
(en) Stocksia hos The International Plant Names Index
(en) Stocksia hos Tropicos
Stocksia (Sapindaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Stocksia er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Serjania
|
2023-02-04
|
Serjania
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Serjania er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Serjania er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Serjania i Encyclopedia of Life
(en) Serjania i Global Biodiversity Information Facility
(en) Serjania hos ITIS
(en) Serjania hos NCBI
(en) Serjania hos The International Plant Names Index
(en) Serjania hos Tropicos
(en) Kategori:Serjania – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Serjania – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Serjania er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sinoradlkofera
|
2023-02-04
|
Sinoradlkofera
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Sinoradlkofera er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Sinoradlkofera er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Sinoradlkofera i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sinoradlkofera hos NCBI
(en) Sinoradlkofera hos The International Plant Names Index
(en) Sinoradlkofera hos Tropicos
|
Sinoradlkofera er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smelophyllum
|
2023-02-04
|
Smelophyllum
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Smelophyllum er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Smelophyllum er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Smelophyllum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Smelophyllum hos NCBI
(en) Smelophyllum hos The International Plant Names Index
(en) Smelophyllum hos Tropicos
Smelophyllum – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Smelophyllum er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stadmania
|
2023-02-04
|
Stadmania
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Stadmania er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Stadmania er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Stadmania i Global Biodiversity Information Facility
(en) Stadmania hos The International Plant Names Index
(en) Stadmania hos Tropicos
Stadtmannia – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Stadmania er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storthocalyx
|
2023-02-04
|
Storthocalyx
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Storthocalyx er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
|
Storthocalyx er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs. den store underfamilien Sapindadeae som omfatter ca. 135 av familiens anslått 140 arter.
== Eksterne lenker ==
(en) Storthocalyx i Global Biodiversity Information Facility
(en) Storthocalyx hos NCBI
(en) Storthocalyx hos The International Plant Names Index
(en) Storthocalyx hos Tropicos
Storthocalyx – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Storthocalyx er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Den tilhører hovedgruppen i familien, dvs.
| 14,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P.C._Jersild
|
2023-02-04
|
P.C. Jersild
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Ingemar Hedenius-prisen', 'Kategori:Personer fra Katrineholms kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske leger', 'Kategori:Svenske science fiction-forfattere']
|
Per Christian Jersild (født 14. mars 1935 i Katrineholm i Södermanlands län) er en svensk forfatter og lege. Han er æresdoktor ved Uppsala universitets medisinske fakultet og ved Kungliga Tekniska högskolan og medlem av Kungliga Vetenskapsakademien.
P.C. Jersild ble født i en middelklassefamilie og vokste opp i Bromma. Han har arbeidet som lege, først og fremst innen psykiatri og sosialmedisin, men siden 1977 har han vært forfatter på heltid. Den første boken hans var Räknelära, som han fikk publisert i 1960, 25 år gammel. Da hadde han allerede skrevet i ti år. Hittil har han skrevet 39 bøker, som oftest med fokus på samfunnskritikk. Barnens ö er den boken han er mest kjent for, ikke minst fordi den har blitt filmatisert (1980). Den handler om den elleveårige Reine som lurer seg unna et opphold på en barnekoloni og i stedet blir værende i Stockholm. En annen nevneverdig bok er Babels hus, også den filmatisert. Den handler om den upersonlige behandlingen av pasienter på moderne sykehus. Nevnes kan også kortfilmen Badhuset (1989), som bygger på Jersilds novelle med samme navn.
Jersild har også skrevet Science Fiction-fortellinger, for eksempel En levande själ (1980), som er en monolog av en hjerne som er operert ut av kroppen.
Jersild har skrevet kronikker for Dagens Nyheter siden 1987. Han er fetter til Margareta Jersild. I 2009 ble han innvalgt i styret for förbundet Humanisterna.
|
Per Christian Jersild (født 14. mars 1935 i Katrineholm i Södermanlands län) er en svensk forfatter og lege. Han er æresdoktor ved Uppsala universitets medisinske fakultet og ved Kungliga Tekniska högskolan og medlem av Kungliga Vetenskapsakademien.
P.C. Jersild ble født i en middelklassefamilie og vokste opp i Bromma. Han har arbeidet som lege, først og fremst innen psykiatri og sosialmedisin, men siden 1977 har han vært forfatter på heltid. Den første boken hans var Räknelära, som han fikk publisert i 1960, 25 år gammel. Da hadde han allerede skrevet i ti år. Hittil har han skrevet 39 bøker, som oftest med fokus på samfunnskritikk. Barnens ö er den boken han er mest kjent for, ikke minst fordi den har blitt filmatisert (1980). Den handler om den elleveårige Reine som lurer seg unna et opphold på en barnekoloni og i stedet blir værende i Stockholm. En annen nevneverdig bok er Babels hus, også den filmatisert. Den handler om den upersonlige behandlingen av pasienter på moderne sykehus. Nevnes kan også kortfilmen Badhuset (1989), som bygger på Jersilds novelle med samme navn.
Jersild har også skrevet Science Fiction-fortellinger, for eksempel En levande själ (1980), som er en monolog av en hjerne som er operert ut av kroppen.
Jersild har skrevet kronikker for Dagens Nyheter siden 1987. Han er fetter til Margareta Jersild. I 2009 ble han innvalgt i styret for förbundet Humanisterna.
== Bibliografi ==
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) P.C. Jersild – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) P.C. Jersild på Internet Movie Database
(en) P.C. Jersild hos The Movie Database
(sv) P.C. Jersild, fra ki.se
|
Per Christian Jersild (født 14. mars 1935 i Katrineholm i Södermanlands län) er en svensk forfatter og lege.
| 14,829 |
null |
2023-02-04
|
Billia
| null | null | null |
* Billia hippocastanum
| 14,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Handeliodendron_bodinieri
|
2023-02-04
|
Handeliodendron bodinieri
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Hippocastanoideae', 'Kategori:Kinas endemiske flora']
|
Handeliodendron bodinieri er en planteart i lønnefamilien (Sapindaceae). Den er den eneste arten i sin slekt.
Den er et løvfellende tre eller busk som blir opptil 15 m høy. Bladene er håndkoblete med 5 helrandede småblad. Hovedbladstilken er 4–11 cm lang, og sidestilkene er 0,1–1,5 cm lange. Småbladene er avlange, 3–12 cm lange, og 1,5–6,5 cm brede. Begge sider av bladene har iøynefallende brune eller røde kjertler. Blomsterstanden er en 5–7,5 cm lang topp. Blomstene har 4–5 gule eller hvite kronblad. Fruktknuten har en lang gynofor. Frukten er en oransjebrun kapsel som inneholder 1–5 skinnende svarte frø.
Handeliodendron bodinieri er endemisk for Kina der den er utbredt i nordvestlige Guangxi og sørlige Guizhou. Arten vokser i skog, skogkanter, lysninger og fjellsprekker i kalkfjell 500–1200 moh.
Arten ble først beskrevet av Hector Léveillé som plasserte den i Sideroxylon. Alfred Rehder flyttet i 1935 arten til den monotypiske slekta Handeliodendron i Sapindaceae. I moderne systematikk basert på genetiske studier er Handeliodendron plassert i stammen Hippocastaneae som søsterarten til en gruppe som består av hestekastanjeslekta (Aesculus) og Billia.
|
Handeliodendron bodinieri er en planteart i lønnefamilien (Sapindaceae). Den er den eneste arten i sin slekt.
Den er et løvfellende tre eller busk som blir opptil 15 m høy. Bladene er håndkoblete med 5 helrandede småblad. Hovedbladstilken er 4–11 cm lang, og sidestilkene er 0,1–1,5 cm lange. Småbladene er avlange, 3–12 cm lange, og 1,5–6,5 cm brede. Begge sider av bladene har iøynefallende brune eller røde kjertler. Blomsterstanden er en 5–7,5 cm lang topp. Blomstene har 4–5 gule eller hvite kronblad. Fruktknuten har en lang gynofor. Frukten er en oransjebrun kapsel som inneholder 1–5 skinnende svarte frø.
Handeliodendron bodinieri er endemisk for Kina der den er utbredt i nordvestlige Guangxi og sørlige Guizhou. Arten vokser i skog, skogkanter, lysninger og fjellsprekker i kalkfjell 500–1200 moh.
Arten ble først beskrevet av Hector Léveillé som plasserte den i Sideroxylon. Alfred Rehder flyttet i 1935 arten til den monotypiske slekta Handeliodendron i Sapindaceae. I moderne systematikk basert på genetiske studier er Handeliodendron plassert i stammen Hippocastaneae som søsterarten til en gruppe som består av hestekastanjeslekta (Aesculus) og Billia.
== Litteratur ==
«Handeliodendron». Flora of China. Besøkt 12. mai 2019.
« Handeliodendron bodinieri». Flora of China. Besøkt 12. mai 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Handeliodendron bodinieri i Encyclopedia of Life
(en) Handeliodendron bodinieri i Global Biodiversity Information Facility
(en) Handeliodendron bodinieri hos NCBI
(en) Handeliodendron bodinieri hos The International Plant Names Index
(en) Handeliodendron bodinieri hos Tropicos
Handeliodendron bodinieri – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Handeliodendron bodinieri er en planteart i lønnefamilien (Sapindaceae). Den er den eneste arten i sin slekt.
| 14,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrich_av_W%C3%BCrttemberg_(hertug)
|
2023-02-04
|
Ulrich av Württemberg (hertug)
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. november', 'Kategori:Dødsfall i 1550', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1487', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Haut-Rhin', 'Kategori:Regenter av Württemberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Hertug Ulrich av Württemberg (født 8. februar 1487 i Reichenweier i Elsass, død 6. november 1550 i Tübingen) etterfulgte slektningen Eberhard II som hertug av Württemberg i 1498 og ble erklært myndig i 1503.
|
Hertug Ulrich av Württemberg (født 8. februar 1487 i Reichenweier i Elsass, død 6. november 1550 i Tübingen) etterfulgte slektningen Eberhard II som hertug av Württemberg i 1498 og ble erklært myndig i 1503.
== Referanser ==
|
Hertug Ulrich av Württemberg (født 8. februar 1487 i Reichenweier i Elsass, død 6.
| 14,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xanthoceras_sorbifolium
|
2023-02-04
|
Xanthoceras sorbifolium
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Såpebærfamilien']
|
Xanthoceras sorbifolium er en løvfellende busk eller et lite tre i lønnefamilien (Sapindaceae). Den er søsterarten til resten av familien og plasseres som eneste art i underfamilien Xanthoceroideae.
Den blir 2–5 m høy. Greinene er rødbrune, kraftige og snaue. Bladene er 15–30 cm lange og ulikefinnete med 4–8 par småblad. Småbladene er tilspissede, sagtannete, 2,5–6 cm lange og 1,2–2 cm brede. Undersiden er håret og oversiden snau eller håret langs midtnerven. Endesmåbladet er som regel trefliket.
Arten har hannblomster og tvekjønnede blomster på samme plante, men ikke i samme blomsterstand. Blomstene har 5 begerblad, 5 hvite kronblad og 8 pollenbærere. Frukten er en kapsel som sprekker opp i tre deler. Den inneholder svarte, skinnende frø som er 1,8 cm i diameter og minner om små hestekastanjer.
Xanthoceras sorbifolium er utbredt i nordlige Kina (Gansu, Hebei, Henan, Indre Mongolia, Ningxia, Shaanxi, Shandong og Shanxi) og i Korea. Den dyrkes av og til i hager.
|
Xanthoceras sorbifolium er en løvfellende busk eller et lite tre i lønnefamilien (Sapindaceae). Den er søsterarten til resten av familien og plasseres som eneste art i underfamilien Xanthoceroideae.
Den blir 2–5 m høy. Greinene er rødbrune, kraftige og snaue. Bladene er 15–30 cm lange og ulikefinnete med 4–8 par småblad. Småbladene er tilspissede, sagtannete, 2,5–6 cm lange og 1,2–2 cm brede. Undersiden er håret og oversiden snau eller håret langs midtnerven. Endesmåbladet er som regel trefliket.
Arten har hannblomster og tvekjønnede blomster på samme plante, men ikke i samme blomsterstand. Blomstene har 5 begerblad, 5 hvite kronblad og 8 pollenbærere. Frukten er en kapsel som sprekker opp i tre deler. Den inneholder svarte, skinnende frø som er 1,8 cm i diameter og minner om små hestekastanjer.
Xanthoceras sorbifolium er utbredt i nordlige Kina (Gansu, Hebei, Henan, Indre Mongolia, Ningxia, Shaanxi, Shandong og Shanxi) og i Korea. Den dyrkes av og til i hager.
== Galleri ==
== Litteratur ==
«Xanthoceras sorbifolium». Flora of China. Besøkt 24. februar 2019.
«Sapindaceae». APWEbsite. Besøkt 24. februar 2019.
== Eksterne lenker ==
(en) Xanthoceras sorbifolium i Encyclopedia of Life
(en) Xanthoceras sorbifolium i Global Biodiversity Information Facility
(en) Xanthoceras sorbifolium hos ITIS
(en) Xanthoceras sorbifolium hos NCBI
(en) Xanthoceras sorbifolium hos The International Plant Names Index
(en) Xanthoceras sorbifolium hos Tropicos
(en) Kategori:Xanthoceras sorbifolium – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Xanthoceras sorbifolium – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Xanthoceras sorbifolium – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Xanthoceras sorbifolium er en løvfellende busk eller et lite tre i lønnefamilien (Sapindaceae). Den er søsterarten til resten av familien og plasseres som eneste art i underfamilien Xanthoceroideae.
| 14,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charroux-klosteret
|
2023-02-04
|
Charroux-klosteret
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Benediktinerordenen', 'Kategori:Byggverk i Nouvelle-Aquitaine', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Frankrike', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vienne']
|
Charroux-klosteret (fransk Abbaye Saint-Sauveur de Charroux) var et benediktinerkloster i La Marche i Poitou på grensen av Aquitaine. Det ligger i en liten dal i nærheten av regionen Charente.
|
Charroux-klosteret (fransk Abbaye Saint-Sauveur de Charroux) var et benediktinerkloster i La Marche i Poitou på grensen av Aquitaine. Det ligger i en liten dal i nærheten av regionen Charente.
== Historie ==
Det var i sin tid et av de mest betydningsfull benediktinerklostre i Frankrike i løpet av middelalderen. Det ble grunnlagt av grev Roger av Limoges i 785 og ble beskyttet av kong Karl den store.
Kirkerådet i Charroux ble holdt i 989 som ble sammenkalt under beskyttelse av hertugen av Aquitaine og greven av Poitiers, Vilhelm IV, kalt «Fierebras» (Sterk-arm).
Det ble brent i 1422 under hundreårskrigen. En av de betydelige abbedene var Jean Chaperon, virksom fra 1444 til 1473.
Under hugenottkrigen (fransk Guerres de Religion, religionskrigen) ble klosteret herjet av Roger de Carbonnière. Det ble avgjørende for institusjonen, og det ble aldri gjenopprettet. Klosteret ble helt forlatt i 1762 og det ble solgt som nasjonal eiendom i 1790 og kirken lå da i ruiner. Stein fra anlegget ble solgt som skrap, men familien Loyzeau de Grandmaison, som da eide det eneste gjenværende tårnet, sto imot truslene fra kommunen fra å få det revet som en fare for omgivelsene. På begynnelsen av 1800-tallet økte interessen for bevarelse ved Société des antiquaires de l'Ouest og anlegget ble klassifisert i 1840 da staten gikk inn som eier.
== Arkitektur ==
Den store klosterkirken ble reist på 1000-tallet som en fortsettelse av karolingske arkitekturen. Hva som er igjen viser at det omgav en storartet rotunde, en rund bygning, komponert av tre konstruksjoner som var dedikert Vår frelser. I dag er det bare et åttekantede tårn igjen av rotunden som fortsatt står. Det blir kalt for «La tour Charlemagne» (Karl den stores tårn). Kapittelhuset er fra 1400-tallet og er det eneste levningen igjen etter klosterbygningene. Den består av skulpturer fra en gotisk portal.
== Referanser ==
|
Charroux-klosteret (fransk Abbaye Saint-Sauveur de Charroux) var et benediktinerkloster i La Marche i Poitou på grensen av Aquitaine. Det ligger i en liten dal i nærheten av regionen Charente.
| 14,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dodonaea
|
2023-02-04
|
Dodonaea
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Såpebærfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']
|
Dodonaea er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Enkelte forskere har regnet slekten til en egen familie, Dondonaeoiceae, men denne gruppen (Dondonaeoideae) regnes i APG II-systemet (siden 2003) til såpebærfamilien.
|
Dodonaea er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Enkelte forskere har regnet slekten til en egen familie, Dondonaeoiceae, men denne gruppen (Dondonaeoideae) regnes i APG II-systemet (siden 2003) til såpebærfamilien.
== Eksterne lenker ==
(en) Dodonaea i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dodonaea hos Fossilworks
(en) Dodonaea hos ITIS
(en) Dodonaea hos NCBI
(en) Dodonaea hos The International Plant Names Index
(en) Dodonaea hos Tropicos
(en) Kategori:Dodonaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dodonaea – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Dodonaea er en planteslekt i såpebærfamilien (Sapindaceae). Enkelte forskere har regnet slekten til en egen familie, Dondonaeoiceae, men denne gruppen (Dondonaeoideae) regnes i APG II-systemet (siden 2003) til såpebærfamilien.
| 14,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ian_Astbury
|
2023-02-04
|
Ian Astbury
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Metropolitan Borough of Wirral', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Ian Robert Astbury (født 14. mai 1962 i Heswall, Merseyside) er en britisk musiker kjent som vokalist i The Cult.
Han var i flere band før han flyttet til Bradford og startet bandet «Southern Death Cult» i 1981. Bandet ble oppløst i 1983, og sammen med gitarist Billy Duffy, bassist Jamie Stewart og trommeslager Ray Mondo, startet han bandet «Death Cult» samme år. De byttet så navn til «The Cult».
I 2000 ga han ut soloalbumet Spirit\Light\Speed på Beggars Banquet Records.
I 2002 startet originale medlemmer av The Doors, keyboardist Ray Manzarek og gitarist Robby Krieger, en ny versjon av The Doors; «The Doors of the 21st Century» med Astbury som vokalist. De byttet så navn i 2005 til «Riders on the Storm».
|
Ian Robert Astbury (født 14. mai 1962 i Heswall, Merseyside) er en britisk musiker kjent som vokalist i The Cult.
Han var i flere band før han flyttet til Bradford og startet bandet «Southern Death Cult» i 1981. Bandet ble oppløst i 1983, og sammen med gitarist Billy Duffy, bassist Jamie Stewart og trommeslager Ray Mondo, startet han bandet «Death Cult» samme år. De byttet så navn til «The Cult».
I 2000 ga han ut soloalbumet Spirit\Light\Speed på Beggars Banquet Records.
I 2002 startet originale medlemmer av The Doors, keyboardist Ray Manzarek og gitarist Robby Krieger, en ny versjon av The Doors; «The Doors of the 21st Century» med Astbury som vokalist. De byttet så navn i 2005 til «Riders on the Storm».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ian Astbury på Internet Movie Database
(en) Ian Astbury hos The Movie Database
(en) Ian Astbury på Discogs
(en) Ian Astbury på MusicBrainz
(en) Ian Astbury på Songkick
(en) Ian Astbury på Last.fm
(en) Ian Astbury på AllMusic
|
Ian Robert Astbury (født 14. mai 1962 i Heswall, Merseyside) er en britisk musiker kjent som vokalist i The Cult.
| 14,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heftyeterrassen
|
2023-02-04
|
Heftyeterrassen
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Boligbygninger i Oslo', 'Kategori:Bydel Frogner', 'Kategori:Byggverk fullført i 1913', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Lilla Hansen', 'Kategori:Sider med kart']
|
Heftyeterrassen er et boligkompleks på Gimlehøyden på Frogner i Oslo. Det har adresse Thomas Heftyes gate 42. Komplekset ble gjennombruddet til Norges første kvinnelige arkitekt Lilla Hansen, og har trekk både av nybarokk og jugend.
Heftyeterrassen ble oppført av «Byggeselskapet av 1910» i perioden 1911 til 1913. Komplekset inneholder et tredvetalls leiligheter fra 120 til 300 m².Bygningen har fire etasjer med høy kjeller, og ligger i fallende terreng. Fasadene er i pusset tegl og har høye skråtak. Fasaden deles opp av risalitter, og hjørnepartiene har høye gavler og brukket tak. Balkongene er varierte og har smijernsrekkverk.Et spesielt trekk ved Heftyeterrassen er inngangspartiene med boder (opprinnelig skiboder) innpasset i arkitekturen.
|
Heftyeterrassen er et boligkompleks på Gimlehøyden på Frogner i Oslo. Det har adresse Thomas Heftyes gate 42. Komplekset ble gjennombruddet til Norges første kvinnelige arkitekt Lilla Hansen, og har trekk både av nybarokk og jugend.
Heftyeterrassen ble oppført av «Byggeselskapet av 1910» i perioden 1911 til 1913. Komplekset inneholder et tredvetalls leiligheter fra 120 til 300 m².Bygningen har fire etasjer med høy kjeller, og ligger i fallende terreng. Fasadene er i pusset tegl og har høye skråtak. Fasaden deles opp av risalitter, og hjørnepartiene har høye gavler og brukket tak. Balkongene er varierte og har smijernsrekkverk.Et spesielt trekk ved Heftyeterrassen er inngangspartiene med boder (opprinnelig skiboder) innpasset i arkitekturen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heftyeterrassen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Heftyeterrassen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
|
| navn = Heftyeterrassen
| 14,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mercadier
|
2023-02-04
|
Mercadier
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 1200', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra middelalderen']
|
Mercadier (død 10. april 1200) var en hensynsløs fransk leiesoldat fra Provence på slutten av 1100-tallet, og leder for routiers (leiesoldater, fra fransk routier, «selskap») i tjeneste hos Rikard I av England.
I 1183 nevnes Mercadier som en leder av en gruppe leiesoldater fra Brabant i sørlige Frankrike. Han gikk i Rikard Løvehjertes tjeneste i 1184, angrep og herjet landområdene til Aimar V av Limoges. I 1188 greide han å erobre hele 17 festninger fra greven av Toulouse. Han fulgte Rikard på det tredje korstoget, men kongen sendte ham tilbake da Filip II August, den franske kongen, forlot korstoget under henvisning til sykdom. Da Mercadier og hans soldater var tilbake på engelske områder i Frankrike (Angevin-riket) forsvarte de Rikards besittelser mens kongen selv ikke var tilstede.
Etter at Rikard kom tilbake fra Midtøsten og sitt fangenskap i Tyskland ble han fulgt av Mercadier overalt som sin militære høyrehånd, reiste og kjempet ved hans side. Kongen lovpriste Mercadiers handlinger og hensynsløse dyktighet i sine brev, og belønnet ham med eiendommer som var overtatt fra Ademar de Bainac i Limousin da denne hadde dødd uten å etterlate seg arvinger en gang rundt 1190. I løpet av de ulike krigene mellom Rikard og Filip II August av Frankrike kjempet Mercadier etter hverandre i Berry, Normandie, Flandern og Bretagne.
Da Rikard ble dødelig såret i 1199 under beleiringen av den relativt ubetydelige festningen Château de Chalus-Chabrol var det Mercadiers egen feltlege som stelte kongen. Denne legen ble av kronikøren Roger av Hoveden beskrevet som «en slakter» som bidro til at kongen døde av koldbrann. Etter at kongen var død tok Mercadier hevn ved å storme festningen, henge forsvarerne og fikk den unge bueskytteren, som hadde skutt kongen, flådd levende og hengt, til tross for at kongen på sitt dødsleie hadde gitt gutten pardon.
Mercadier gikk deretter i tjeneste av Englands nye konge, Johan av England, og herjet blant annet Gascogne og byen Angers. Påskemandag den 10. april 1200 ble han myrdet mens han var på besøk i Bordeaux for å vise sin respekt for Rikard og Johans aldrende mor, Eleanora av Aquitaine, som førte Blanka av Castilla, sin datterdatter, fra Spania for å bli gift med kong Ludvig VIII av Frankrike. Den som til slutt tok livet av Mercadier var en soldat, ansatt av Brandin, en rivaliserende kaptein av leiesoldater, også i tjeneste hos kong Johan.
En av broene i Chateau-Gaillard er navngitt etter ham.
|
Mercadier (død 10. april 1200) var en hensynsløs fransk leiesoldat fra Provence på slutten av 1100-tallet, og leder for routiers (leiesoldater, fra fransk routier, «selskap») i tjeneste hos Rikard I av England.
I 1183 nevnes Mercadier som en leder av en gruppe leiesoldater fra Brabant i sørlige Frankrike. Han gikk i Rikard Løvehjertes tjeneste i 1184, angrep og herjet landområdene til Aimar V av Limoges. I 1188 greide han å erobre hele 17 festninger fra greven av Toulouse. Han fulgte Rikard på det tredje korstoget, men kongen sendte ham tilbake da Filip II August, den franske kongen, forlot korstoget under henvisning til sykdom. Da Mercadier og hans soldater var tilbake på engelske områder i Frankrike (Angevin-riket) forsvarte de Rikards besittelser mens kongen selv ikke var tilstede.
Etter at Rikard kom tilbake fra Midtøsten og sitt fangenskap i Tyskland ble han fulgt av Mercadier overalt som sin militære høyrehånd, reiste og kjempet ved hans side. Kongen lovpriste Mercadiers handlinger og hensynsløse dyktighet i sine brev, og belønnet ham med eiendommer som var overtatt fra Ademar de Bainac i Limousin da denne hadde dødd uten å etterlate seg arvinger en gang rundt 1190. I løpet av de ulike krigene mellom Rikard og Filip II August av Frankrike kjempet Mercadier etter hverandre i Berry, Normandie, Flandern og Bretagne.
Da Rikard ble dødelig såret i 1199 under beleiringen av den relativt ubetydelige festningen Château de Chalus-Chabrol var det Mercadiers egen feltlege som stelte kongen. Denne legen ble av kronikøren Roger av Hoveden beskrevet som «en slakter» som bidro til at kongen døde av koldbrann. Etter at kongen var død tok Mercadier hevn ved å storme festningen, henge forsvarerne og fikk den unge bueskytteren, som hadde skutt kongen, flådd levende og hengt, til tross for at kongen på sitt dødsleie hadde gitt gutten pardon.
Mercadier gikk deretter i tjeneste av Englands nye konge, Johan av England, og herjet blant annet Gascogne og byen Angers. Påskemandag den 10. april 1200 ble han myrdet mens han var på besøk i Bordeaux for å vise sin respekt for Rikard og Johans aldrende mor, Eleanora av Aquitaine, som førte Blanka av Castilla, sin datterdatter, fra Spania for å bli gift med kong Ludvig VIII av Frankrike. Den som til slutt tok livet av Mercadier var en soldat, ansatt av Brandin, en rivaliserende kaptein av leiesoldater, også i tjeneste hos kong Johan.
En av broene i Chateau-Gaillard er navngitt etter ham.
== Litteratur ==
Mercadier, i Bibliotheque de l'Ecole des Chartes, 1st series, t. iii., ss. 417-443.
Verbruggen, J. F.: The Art of Warfare in Western Europe during the Middle Ages from the Eighth Century (Warfare in History), ss. 116-117*
|
Mercadier (død 10. april 1200) var en hensynsløs fransk leiesoldat fra Provence på slutten av 1100-tallet, og leder for routiers (leiesoldater, fra fransk routier, «selskap») i tjeneste hos Rikard I av England.
| 14,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spisestedet_Feinschmecker
|
2023-02-04
|
Spisestedet Feinschmecker
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Frogner', 'Kategori:Serveringssteder i Oslo', 'Kategori:Sider med kart']
|
Spisestedet Feinschmecker er en gourmetrestaurant i Oslo. Den ligger i Balchens gate 5 på Elisenberg i Bydel Frogner.
Stedet drives av Lars Erik Underthun, sølvvinner fra Bocuse d’Or i 1991. Feinschmecker hadde én stjerne i Michelinguiden fra 1991, men mistet stjernen i 2012.
|
Spisestedet Feinschmecker er en gourmetrestaurant i Oslo. Den ligger i Balchens gate 5 på Elisenberg i Bydel Frogner.
Stedet drives av Lars Erik Underthun, sølvvinner fra Bocuse d’Or i 1991. Feinschmecker hadde én stjerne i Michelinguiden fra 1991, men mistet stjernen i 2012.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Feinschmeckers nettsider
|
Spisestedet Feinschmecker er en gourmetrestaurant i Oslo. Den ligger i Balchens gate 5 på Elisenberg i Bydel Frogner.
| 14,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_R%C3%B8nbeck
|
2023-02-04
|
Knut Rønbeck
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske psykologer']
|
Knut Rønbeck (født 19. juni 1949) er en norsk psykolog. Han er mye brukt som sakkyndig i barnefordelingssaker i rettsvesenet.
Rønbeck ble cand.psychol. i 1977 og tok doktorgraden i psykologi i 2008 med avhandlingen Konflikt og forsoning – en evalueringsundersøkelse, om barnefordeling i rettsapparatet.
|
Knut Rønbeck (født 19. juni 1949) er en norsk psykolog. Han er mye brukt som sakkyndig i barnefordelingssaker i rettsvesenet.
Rønbeck ble cand.psychol. i 1977 og tok doktorgraden i psykologi i 2008 med avhandlingen Konflikt og forsoning – en evalueringsundersøkelse, om barnefordeling i rettsapparatet.
== Referanser ==
|
| fsted =
| 14,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malekus_grammatikk
|
2023-02-04
|
Malekus grammatikk
|
['Kategori:Maleku']
|
Malekus grammatikk beskriver morfologien og syntaksen til det chibchanske språket maleku.
|
Malekus grammatikk beskriver morfologien og syntaksen til det chibchanske språket maleku.
== Substantiv ==
Substantiva markeres ikke for bestemthet. Substantivet aírrecú kan for eksempel derfor bety enten «venn» eller «vennen» avhengig av sammenhengen.
=== Flertall ===
Flertall markeres ved å legge til ordet maráma etter substantivet:
=== Eierskap ===
Substantiva bøyes etter eierskap. Dette markeres med et prefiks som samsvarer med possessoren («eieren») i tall og person. Prefiksa er de samme som brukes til å markere absolutivet til verb, og kalles derfor absolutivprefikser:
Som et eksempel, bøyes substantivet ú («hus») etter person på følgende måte:
naú («huset mitt/vårt»)
maú («huset vårt (inklusiv)»)
miú («huset ditt/deres (2. pers.)»)
iú («huset hans/hennes/deres»)Possessoren kan enfatiseres ved å legge til det tilsvarende personlige pronomenet før substantivet:
Det kan også brukes et substantiv: ochápacá ú («mannens hus»).
=== Diminutiv ===
Diminutiv markeres med morfemet óra, som plasseres som et fritt ord etter substantivet:
For å markere at ord i diminutiv er i flertall, brukes ikke maráma, men derimot en fordobling av diminutivsmarkøren: ú óraóra («små hus»).
Enkelte ord får en spesifisert betydning i diminutiv. For eksempel er tafá det generelle ordet for «kattedyr», mens tafá óra betyr «huskatt».
=== Derivasjonssuffikser ===
Verb kan gjøres om til substantiv ved å legge til suffikset -sufá: lhaicsufá («en som snakker»).
Suffikset -ífa indikerer at noen utflrer en aktivitet intensivt eller for mye: lhainhífa («en som snakker for mye»).
== Pronomen ==
Maleku har pronomen for 1. og 2. person, entall og flertall, men har ikke pronomen for 3. person. I 1. person skilles det mellom inklusiv og eksklusiv i flertall, det vil si om «vi» inkluderer den man snakker til eller ikke. Pronomenene er de følgende:
Demostrativene ní (denne/dette) og naí (den/det) brukes av og til med en pronomenlignende funksjon for 3. person.
Pronomenene kan uttrykke både subjektet og objektet til et verb, og har samme form uansett funksjon.
De kan også brukes før et possessert substantiv i tillegg til possessivprefikset, og har da en enfatisk funksjon:
ton naú («huset mitt»)
toí naú («huset vårt»)
tótiquí maú («huset vårt (inklusiv)»)
pó miú («huset ditt»)
pó maráma miú («huset deres (2. pers.)»)
== Verb ==
=== Modus ===
Verba i maleku bøyes i modus. Standardmodusen er irrealis, og ved å legge til et suffiks kan verbet bøyes i realis. Realis indikerer hendelser som har skjedd eller er i ferd med å skje, og tilsvarer preteritum og presens på norsk. Uten en kontekst som spesifiseres tidspunktet for handlinga, kan et verb i realis referere både til fortid og nåtid. Irrealis indikerer hendelser som ikke har skjedd eller som man ønsker skal skje, og tilsvarer blant annet infinitiv, imperativ og futurum på norsk.
Realis dannes på følgende måte:
Verb som ender på -e uten en foregående u endres ikke.
Enstavelsesverb som ender på palatal konsonant pluss -a, lengre verb som ender på -a, og verb som ender på -ni, får endra den siste vokalen til -e.
Verb som har en alternativ form som ender på -qui, får endelsen -nhe.
Alle andre verb får endelsen -ye.For å skille mellom nåtid og fortid, må dette gjøres eksplisitt med for eksempel et adverb. Adverbet taéja («i går») i setninga taéja naóje («i går løp jeg») gjør at verbhandlinga nødvendigvis må tolkes som fortid.
=== Samsvarsbøying ===
Verbsystemet i maleku er ergativt, noe som vil si at subjektet til et intransitivt verb markeres på samme måte som objektet til et intransitivt verb, mens subjektet til et intransitivt verb har en egen form. Det er to serier med prefikser som brukes til å bøye verba: Den ene kalles den absolutive serien, og samsvarer med subjektet til transitive verb og objektet til intransitive verb; det er for øvrig den samme serien som brukes som possessivprefikser til substantiv. Den andre serien er den ergative serien, og disse prefiksa samsvarer med subjektet til transitive verb. Ergativprefikset står alltid nærmest verbstammen når begge prefiksa opptrer sammen.
Prefikset rrifa- kan miste i-en i rask tale, og a-en kan falle bort før ikke-labiale konsonanter. Når a-en faller bort endres f-en til p hvis den havner før en ustemt konsonant. Morfemet har derfor variantene rrifa-, rrif-, rrip- og rrp-.
Absolutivprefiksa i- og mi- endres til henholdsvis a- og ma- når de etterfølges av prefikset rra- på grunn av vokalharmoni.
Prefikset med variantene i- og a- forsvinner når det havner før et prefiks som begynner med rr- og det ikke står i starten av en setning. Før prefikset ri- kan det også bli borte, men det er valgfritt.
=== Refleksive verb ===
Verb med en refleksiv betydning tar refleksivprefikset ri- som ergativprefiks. På grunn av vokalharmoni forekommer det i formen ra- etter absolutivprefiksa na- og ma-.
=== Ergativorientering ===
Ved å legge suffikset -ti til agens til verbhandlinga, gjøres en transitiv setning om til en såkalt «ergativorientert setning», noe som vil si at ergativprefikset ikke lenger trenger å være til stede, og verbet bøyes da bare etter patiens. I muntlig litteratur er det færre ergativorienterte setninger enn ikke-ergativorienterte, men i isolerte setninger forekommer de to konstruksjonene omtrent like ofte.
=== Spesifikatorer ===
Det er ikke obligatorisk å bruke et substantiv eller et pronomen for å indikere agens og patiens til en verbhandling. Maleku er med andre ord et såkalt PRO-drop-språk. Hvis man likevel indikerer en av deltakerne i verbhandlinga på denne måten, kalles det en spesifikator, og har en enfatisk funksjon.
Hvis agens er i flertall og det ikke er noen spesifikator, må verbet markeres med flertallsmarkøren maráma: i-tionh maráma («de kommer/kom inn»). I-tionh kan derfor bare bety «han/hun/det/den kommer/kom inn».
=== Imperativ ===
Imperativ uttrykkes med et verb i irrealis bøyd i andre person:
=== Spesielle suffikser ===
Språket har to grader av futurum: nær framtid og fjern framtid. Begge dannes ved å legge et suffiks til det første ordet i setninga, mens verbet står i irrealis:
-to = nær framtid
-ta = fjern framtid
Suffikset -ma uttrykker mulighet i framtid: ton-ma rricuánhe («jeg vil ha sett det»).
Suffikset -rra uttrykker usikkerhet: máto-rrá itonh («hvem veit om han/hun kommer»).
Det fins også noen flere elementer av denne typen som forekommer relativt sjeldent.
=== Infinitiv ===
Infinitiv dannes med suffikset -ca. Verb i infinitiv bøyes etter både subjekt og objekt, akkurat som andre verbformer, for eksempel i-poréte-ca («hans/hennes synge»). En setning som iporéteca maráláfarinhánhe kan oversettes med «hans/hennes sang er vakker».
Et verb i infinitiv fungerer ofte som en nominalfrase:
i-pcorróye-ca rra-cuánh-e
3PERS-jobbe-INF 1PERS.EKSKL.ERG-se-REALIS
«jeg ser/så han/hun jobbe»
=== Antipassiv ===
I et ergativspråk som maleku er det ikke noen passivkonstruksjon, men derimot det som kalles antipassiv. Transitive verb må gjøres om til antipassiv hvis man kun ønsker å uttrykke subjektet uten å nevne objektet. Antipassiv dannes med et prefiks som plasseres mellom absolutivprefikset og verbstammen. Dette prefikset er fa- før en labial eller nasal konsonant, f- før vokal, p- før plosiv konsonant, og Ø hvis absolutivprefikset er ma-. Subjektet til et verb i antipassiv uttrykkes med et absolutivprefiks, som om verbet var intransitivt.
Enkelte verb endrer betydning når de settes i antipassiv. For eksempel endrer verbet corró, som betyr «å slå», betydning til «å jobbe» når det står i antipassiv (pcorró).
=== Durativ-iterativ ===
En såkalt durativ-iterativ verbform dannes ved å reduplisere verbstammen. Denne verbformen indikerer at en handling er utstrakt i tid og repeteres flere ganger. Det vanligste er at verbstammen fordobles, men den kan også redupliseres flere ganger.
=== Eksistensialsetninger ===
Verba anh kan oversettes med «å være / å eksistere / å finnes». Et eksempel på bruk av dette verbet er tafá maráma anh («det fins kattedyr»). Når absolutivspesifikatoren er i 3. person og setninga har et nominalattributt, forsvinner verbet. Dette fenomenet kalles «ellipse». Ellipse kan også forekomme når det ikke er noe nominalattributt i setninga, men da er det ikke obligatorisk.
Istedenfor ellipse kan verbet byttes ut med kopulasuffikset -ni. Dette suffikset festes alltid på det første elementet i setninga, uansett hva ordstillinga er.
Når attributtet i en kopulasetning er et adjektiv, må dette nominaliseres hvis det uttrykker en varig egenskap. Dette gjøres med nominaliseringssuffikset -nhe. For eksempel, hvis «stor» er en varig egenskap, sies «jeg er stor» med nominalisert adjektiv: ampenhé naanhe. Hvis det derimot er en midlertidig egenskap, nominaliseres ikke adjektivet, og det sies slik: ampe naanhe.
Maleku har ikke noe verb med betydninga «å ha». En slik betydning kan uttrykkes med en konstruksjon med verba anh eller punh («å eksistere»): na-aúsi anh («jeg har en hund», bokstavelig «hunden min eksisterer»).
=== Sammensatte verbformer ===
Sammensatte verbformer dannes ved å legge til et hjelpeverb, som bøyes i realis, etter hovedverbet. Et eksempel er en progressiv handling, altså noe som er i ferd med å skje, som indikeres ved å bruke hjelpeverbet unh («å gjøre»). Hjelpeverbet punh («å være») indikerer en varig handling i fortid.
== Postposisjoner ==
Maleku har postposisjoner; disse fungerer på samme måte som preposisjoner, med den forskjellen at de kommer etter en nominalfrase og ikke før. I maleku er postposisjonene suffikser. De fleste av dem kan også bøyes etter person, ved å bruke prefiksene fra den absolutive serien.
Noen av de bøybare postposisjonene er yu («med»), lha («mot, over»), co («til, i») og carráco («i/mot stedet til»). En ikke-bøybar postposisjon er tené («som»).
== Tallord ==
I maleku telles det i enheter på fem og fem, og det er tydelig at dette kommer av at det er fem fingre på en hånd.
1 = anácachá / anácachumá
2 = paunhca
3 = poíquirrí
4 = paquéquirrí
5 = ótinh
6 = ótinh anácachá («fem + én»)
10 = paquénepaquéne cúinh (bokstavelig «begge hendene»)
15 = paquénepaquéne cúinh ótinh
20 = paquénepaquéne cúinh nalhóqui chá múri (bokstavelig «begge hendene og føttene mine også»)
29 = paquénepaquéne cúinh nalhóqui chá múri ótinh paquéquirrí («begge hendene og føttene mine også + fem + fire»)Etter 29 fins det ikke flere tallord. I nyere tid har det imidlertid blitt nødvendig for malekuene å uttrykke større tall, og i disse tilfella blir de spanske tallorda brukt.
== Syntaks ==
=== Ordstilling ===
I maleku er ordstillinga forholdsvis fri, og det er kun enkelte restriksjoner. Det vanligste er at substantivet eller pronomenet som indikerer subjektet til et verb, kommer før verbet. Hvis substantivet eller pronomenet som indikerer objektet også er til stede, må det i dette tilfellet alltid komme mellom subjektet og verbet. Dette gir konstituentrekkefølga SOV. Hvis derimot substantivet eller pronomenet som indikerer subjektet, opptrer etter verbet, er det ingen restriksjoner på hvor i setninga objektet kan forekomme. Siden substantiv heller ikke markeres for kasus i maleku, kan slike konstruksjoner føre til tvetydigheter:
=== Spørresetninger ===
Ja/nei-spørsmål markeres med spørrepartikkelen má i begynnelsen av setninga:
Indigative spørsmål (spørsmål med spørreord) har alltid spørreordet i begynnelsen av setninga:
=== Relativsetninger ===
Relativsetninger kommer etter elementene som de modifiserer. De starter ofte med de relative pronomenene ó, som betyr «(den/det/de) som», eller óta, som betyr «når/da».
a-rrá-cuánh-e ó rrp-tí-ye
3PERS.ABS-1PERS.ERG-se-REALIS som 2PERS.ERG-lete.REALIS
«jeg ser/så han/hun/det som du leter/lette etter»
== Litteratur ==
Constenla Umaña, Adolfo (1998). Gramática de la lengua guatusa. Heredia, Costa Rica: Editorial de la Universidad Nacional.
Constenla Umaña, Adolfo (2009). FL-3159 Guatuso/Malécu Jaíca I. San José, Costa Rica.
|
Malekus grammatikk beskriver morfologien og syntaksen til det chibchanske språket maleku.
| 14,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Relativsetning
|
2023-02-04
|
Relativsetning
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Syntaks']
|
En relativsetning er en underordna setning som modifiserer en nominalfrase. For eksempel, i setninga Mannen som var der, er nominalfrasa mannen modifisert av relativsetninga som var der.
I mange språk innledes relativsetninger med et relativt pronomen. Det vanligste relative pronomenet på norsk er som. Det fins imidlertid en rekke andre måter å danne relativsetninger på i ulike språk. Dersom setningen ikke har et slikt pronomen, kalles den for redusert relativsetning (Mannen som jeg så på butikken var full).
|
En relativsetning er en underordna setning som modifiserer en nominalfrase. For eksempel, i setninga Mannen som var der, er nominalfrasa mannen modifisert av relativsetninga som var der.
I mange språk innledes relativsetninger med et relativt pronomen. Det vanligste relative pronomenet på norsk er som. Det fins imidlertid en rekke andre måter å danne relativsetninger på i ulike språk. Dersom setningen ikke har et slikt pronomen, kalles den for redusert relativsetning (Mannen som jeg så på butikken var full).
== Eksterne lenker ==
(en) SIL Glossary of linguistic terms – What is a relative clause?
|
En relativsetning er en underordna setning som modifiserer en nominalfrase. For eksempel, i setninga Mannen som var der, er nominalfrasa mannen modifisert av relativsetninga som var der.
| 14,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kai_Sj%C3%B8berg
|
2023-02-04
|
Kai Sjøberg
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske hekkeløpere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer']
|
Kai Sjøberg (født 29. april 1936, død 15. september 1994) var en norsk fotballspiller og friidrettsutøver. Han spilte for Skeid og Eidsvold Turn og fikk fire kamper og scoret ett mål for det norske landslaget. Han ble dessuten norgesmester på 400 meter hekk.
|
Kai Sjøberg (født 29. april 1936, død 15. september 1994) var en norsk fotballspiller og friidrettsutøver. Han spilte for Skeid og Eidsvold Turn og fikk fire kamper og scoret ett mål for det norske landslaget. Han ble dessuten norgesmester på 400 meter hekk.
== Fotballkarrieren ==
=== Skeid ===
Sjøberg ble hentet til Skeid i 1961, 25 år gammel, etter å ha scoret fem mål i en kamp for Hugin i lavere divisjoner. Han debuterte i Hovedserien den 19. mai 1961 i byderbyet mot Lyn. Sjøberg scoret begge Skeids mål i kampen, som endte 2–2.
I 1963 og 1965 vant Sjøberg cupfinalen med Skeid. Han var i 1966 også med på å ta klubbens hittil eneste seriegull. Sjøberg scoret 81 mål i løpet av 155 seriekamper for Skeid. I tillegg scoret han mange cupmål, blant annet hele seks mål da Skeid slo Raumnes & Årnes 15–0 i 1. runde 3. juni 1963.
Sjøberg var 195 cm høy og dermed en meget god hodespiller.
=== Eidsvold Turn ===
Foran 1972-sesongen flyttet Sjøberg til Gullverket, der han hadde vokst opp, og meldte seg inn i Eidsvold Turn. I hans første sesong for klubben rykket den opp til nivå to. Sjøberg avsluttet sin karriere i Eidsvold IF, som han var med og spilte opp i 4. divisjon i 1976. Han spilte for Eisvold IF så sent som i 1980.
== Friidrettskarrieren ==
Da Sjøberg som 15-åring flyttet med familien til Oslo, meldte han seg inn i friidrettsklubben Torodd. Han ble norgesmester på 400 meter hekk i 1956, tok sølv på distansen i 1957 og bronse i 1954 og 1959. Han deltok i 14 friidrettslandskamper for Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kai Sjøberg – Transfermarkt
(en) Kai Sjøberg – WorldFootball.net
(en) Kai Sjøberg – EU-Football.info
(no) Kai Sjøberg – Norges Fotballforbund
Kai Sjøberg – Biografi på Skeid.no
|
| fødtsted =
| 14,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nick_Griffin
|
2023-02-04
|
Nick Griffin
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske politikere', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Barnet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Nicholas John «Nick» Griffin (født 1. mars 1959 i Barnet) er en britisk politiker, formann for British National Party og var medlem av Europaparlamentet som representant for Nordvest-England fra 2009 til 2014.
Han er utdannet jurist fra University of Cambridge med æresgrad av andre klasse. Han er også tidligere amatørbokser.
|
Nicholas John «Nick» Griffin (født 1. mars 1959 i Barnet) er en britisk politiker, formann for British National Party og var medlem av Europaparlamentet som representant for Nordvest-England fra 2009 til 2014.
Han er utdannet jurist fra University of Cambridge med æresgrad av andre klasse. Han er også tidligere amatørbokser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Nick Griffin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nick Griffin hos Europaparlamentet
British National Partys hjemmeside
|
Nicholas John «Nick» Griffin (født 1. mars 1959 i Barnet) er en britisk politiker, formann for British National Party og var medlem av Europaparlamentet som representant for Nordvest-England fra 2009 til 2014.
| 14,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix
|
2023-02-04
|
Melodi Grand Prix
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']
|
Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
|
Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019.
Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også.
Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.
== Starten ==
I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det:
Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960.
Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix.
Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen.
== Format ==
Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019).
=== Sistesjansen ===
I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen.
==== Vinnere av sistesjansen ====
«Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten.
=== To versjoner ===
Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene.
I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester.
I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio.
=== Fra show til seriøsitet ===
Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn».
Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene.
=== Showet gjør retur ===
Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge».
I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet.
=== Avlysninger og endringer ===
Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang.
== Valg av bidrag ==
De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann.
De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988.
Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen.
Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen.
Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene.
== Avstemning ==
En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket.
=== Postkort og eksperter ===
I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989.
=== Lotto og telefon ===
Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne.
=== Hjelp utenfra ===
I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv.
=== Seerne får full bestemmelsesrett tilbake ===
Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene.
== Artister og komponister ==
Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak.
I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok.
=== Kjente navn ===
Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen.
Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter.
=== Flest, eldst, yngst ===
En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler.
Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver.
Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren.
== Kritisert og elsket ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta.
=== Juryene møter kritikk ===
Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.»
=== Bråket i 1969 ===
I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen.
=== 1970-årenes kulturkritikk ===
Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973.
De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»
Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Vendepunktet og seieren ===
I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie.
Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen.
=== Svingende interesse ===
Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996.
Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009.
=== Stemmekollapsen i 2020 ===
At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020.
=== Seertall ===
Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen:
Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg.
Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen.
== Slagere og hiter ==
Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge.
=== Vinnerne som ble hiter ===
Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass.
* Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene.
=== Ikke-vinnende hiter ===
Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016.
I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker.
== Orkestre ==
Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester.
I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret.
== Vinnere ==
1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene.
== Priser og nominasjoner ==
TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris.
Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad)
Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam)
Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen)
Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen)
Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge)
Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli)
Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending
Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen)
Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk
== Se også ==
Norge i Eurovision Song Contest
Melodi Grand Prix junior
Dansk Melodi Grand Prix
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935.
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309.
== Eksterne lenker ==
(no) Melodi Grand Prix på NRK TV
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV
|
Europa
| 14,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Honduras%E2%80%99_herrelandslag_i_fotball
|
2023-02-04
|
Honduras’ herrelandslag i fotball
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Honduras', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Herrelandslag i fotball', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05']
|
Honduras' herrelandslag i fotball, med kallenavnet «Los Catrachos», er fotballandslaget til Honduras og styres av Federación Nacional Autónoma de Fútbol de Honduras, som ble grunnlagt i 1951.
Honduras har deltatt i tre VM-sluttspill, i 1982, 2010 og 2014. I 1981 vant laget det nord- og mellomamerikanske mesterskapet. Honduras ble invitert til å delta i Copa América 2001, og endte med å ta tredjeplassen.
|
Honduras' herrelandslag i fotball, med kallenavnet «Los Catrachos», er fotballandslaget til Honduras og styres av Federación Nacional Autónoma de Fútbol de Honduras, som ble grunnlagt i 1951.
Honduras har deltatt i tre VM-sluttspill, i 1982, 2010 og 2014. I 1981 vant laget det nord- og mellomamerikanske mesterskapet. Honduras ble invitert til å delta i Copa América 2001, og endte med å ta tredjeplassen.
== Se også ==
Honduras’ kvinnelandslag i fotball
== Eksterne lenker ==
Federación Nacional Autónoma de Fútbol de Honduras
Profil på FIFA.com
Honduras under fotball-VM
Liste over Honduras’ tropper under Fotball-VM
Honduras' kamper
RSSSFs liste over Honduras’ kamper
RSSSFs liste over honduranske spillere
|
Honduras' herrelandslag i fotball, med kallenavnet «Los Catrachos», er fotballandslaget til Honduras og styres av Federación Nacional Autónoma de Fútbol de Honduras, som ble grunnlagt i 1951.
| 14,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Salvadors_herrelandslag_i_fotball
|
2023-02-04
|
El Salvadors herrelandslag i fotball
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i El Salvador', 'Kategori:Herrelandslag i fotball']
|
El Salvadors herrelandslag i fotball er fotballandslaget til El Salvador og administreres av Federación Salvadoreña de Fútbol. Laget har deltatt i to VM-sluttspill: i 1970 og 1982. Det ble begge gangene slått ut i gruppespillet.
|
El Salvadors herrelandslag i fotball er fotballandslaget til El Salvador og administreres av Federación Salvadoreña de Fútbol. Laget har deltatt i to VM-sluttspill: i 1970 og 1982. Det ble begge gangene slått ut i gruppespillet.
== Verdensmesterskapet i fotball ==
1930 til 1934 – Deltok ikke i kvalifisering
1938 til 1950 – Trakk seg fra kvalifisering
1954 til 1966 – Deltok ikke i kvalifisering
1970 – Gruppespill
1974 til 1978 – Ikke kvalifisert
1982 – Gruppespill
1986 til 2014 – Ikke kvalifisert
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) El Salvador national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fotballforbundets offisielle hjemmeside
El Salvadors profil hos FIFA.com Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
|
El Salvadors herrelandslag i fotball er fotballandslaget til El Salvador og administreres av Federación Salvadoreña de Fútbol. Laget har deltatt i to VM-sluttspill: i 1970 og 1982.
| 14,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_Odd_Fellow-orden
|
2023-02-04
|
Den norske Odd Fellow-orden
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Norske Odd Fellow Ordenen', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1898']
|
Den uavhængige norske Odd Fellow Ordenen av I.O.O.F ble stiftet i 1920. Odd Fellow Ordenen ble grunnlagt i Baltimore, USA, den 26. april 1819. Ordenens symbol er tre kjedeledd som symboliserer vennskap, kjærlighet og sannhet. Ordenen er åpen for kvinner og menn, men har separte møter og loger. Logene for kvinnene kalles Rebekka-loger. Logene for menn kaller seg Odd Fellow. Ordenen baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier, og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger. En god Odd Fellow skal kjennes på sine holdninger i dagliglivet, og vise at Ordenens etikk er mer enn teori. Målet kommer også til uttrykk i det påbud Ordenen har gitt medlemmene helt fra starten i 1819; budordene er: å besøke de syke, å hjelpe de trengende, begrave de døde og oppdra de foreldreløse.
Odd Fellow Ordenen er altså en internasjonal sammenslutning av mennesker som har forpliktet seg til å følge visse regler og ordninger gjennom sitt medlemskap, og baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger.
Mange av de oppgavene som Ordenen påla seg for 200 år siden, er nå overtatt av samfunnet i Norge. Men selv en moderne velferdsstat overkommer ikke alt. Ordenen bidrar med en betydelig humanitær innsats. Det jobbes på mange fronter, både lokalt og sentralt. Det gis derfor god anledning til å arbeide i det godes tjeneste; å omsette Ordenens etikk i praktisk handling.
Mannlige medlemmer er organiserte i Odd Fellow loger og leirer. Kvinnelige medlemmer er organiserte i Rebekkaloger og Rebekkaleirer. Enhetene for begge kjønn er integrerte og likestilte deler av Ordenen, og har en felles, nasjonal ledelse. Ordenen er inndelt i grader, og innvielsene i gradene skjer gjennom ritualer som ikke er tilgjengelige for utenforstående. Medlemmer av de fire første gradene møtes i loger, mens medlemmer av høyere grader møtes i leirer. Medlemmene omtaler hverandre som brødre og søstre, eller ordenssøsken.
For å bli medlem må man være fylt 21 år og anerkjenne et høyeste vesen. Ordenen baserer sin lære på et monotoistisk livssyn. Det stilles ikke krav til tilhørighet til en bestemt religion. Odd Fellow Ordenen er ikke en religion eller et trossamfunn.
Ordenen kom til Norge i 1898 da den første Odd Fellow loge ble grunnlagt i Stavanger. Den ble senere flyttet til Christiania. Den første Rebekkaloge ble grunnlagt i Christiania i 1909. Pr. 7. november 2019 hadde Den norske Odd Fellow Ordenen 21.748 medlemmer – 11.375 brødre og 10.373 søstre, fordelt på 286 Odd Fellow- og Rebekkaloger. Innenfor en geografisk region danner flere loger en leir, Odd Fellow leirer og Rebekkaleirer.
Den norske Odd Fellow Ordenen er i dag underlagt Den Europeiske Storloge, som har det overordnede ansvar for Ordenens drift og utvikling i Europa.
|
Den uavhængige norske Odd Fellow Ordenen av I.O.O.F ble stiftet i 1920. Odd Fellow Ordenen ble grunnlagt i Baltimore, USA, den 26. april 1819. Ordenens symbol er tre kjedeledd som symboliserer vennskap, kjærlighet og sannhet. Ordenen er åpen for kvinner og menn, men har separte møter og loger. Logene for kvinnene kalles Rebekka-loger. Logene for menn kaller seg Odd Fellow. Ordenen baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier, og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger. En god Odd Fellow skal kjennes på sine holdninger i dagliglivet, og vise at Ordenens etikk er mer enn teori. Målet kommer også til uttrykk i det påbud Ordenen har gitt medlemmene helt fra starten i 1819; budordene er: å besøke de syke, å hjelpe de trengende, begrave de døde og oppdra de foreldreløse.
Odd Fellow Ordenen er altså en internasjonal sammenslutning av mennesker som har forpliktet seg til å følge visse regler og ordninger gjennom sitt medlemskap, og baserer sin lære og virksomhet på medmenneskelige verdier og søker å gi medlemmene gode etiske holdninger.
Mange av de oppgavene som Ordenen påla seg for 200 år siden, er nå overtatt av samfunnet i Norge. Men selv en moderne velferdsstat overkommer ikke alt. Ordenen bidrar med en betydelig humanitær innsats. Det jobbes på mange fronter, både lokalt og sentralt. Det gis derfor god anledning til å arbeide i det godes tjeneste; å omsette Ordenens etikk i praktisk handling.
Mannlige medlemmer er organiserte i Odd Fellow loger og leirer. Kvinnelige medlemmer er organiserte i Rebekkaloger og Rebekkaleirer. Enhetene for begge kjønn er integrerte og likestilte deler av Ordenen, og har en felles, nasjonal ledelse. Ordenen er inndelt i grader, og innvielsene i gradene skjer gjennom ritualer som ikke er tilgjengelige for utenforstående. Medlemmer av de fire første gradene møtes i loger, mens medlemmer av høyere grader møtes i leirer. Medlemmene omtaler hverandre som brødre og søstre, eller ordenssøsken.
For å bli medlem må man være fylt 21 år og anerkjenne et høyeste vesen. Ordenen baserer sin lære på et monotoistisk livssyn. Det stilles ikke krav til tilhørighet til en bestemt religion. Odd Fellow Ordenen er ikke en religion eller et trossamfunn.
Ordenen kom til Norge i 1898 da den første Odd Fellow loge ble grunnlagt i Stavanger. Den ble senere flyttet til Christiania. Den første Rebekkaloge ble grunnlagt i Christiania i 1909. Pr. 7. november 2019 hadde Den norske Odd Fellow Ordenen 21.748 medlemmer – 11.375 brødre og 10.373 søstre, fordelt på 286 Odd Fellow- og Rebekkaloger. Innenfor en geografisk region danner flere loger en leir, Odd Fellow leirer og Rebekkaleirer.
Den norske Odd Fellow Ordenen er i dag underlagt Den Europeiske Storloge, som har det overordnede ansvar for Ordenens drift og utvikling i Europa.
== Ordenens loger og leirer ==
== Eksterne] lenker ==
(no) Offisielt nettsted
|
Odd Fellow leiren Glomma ble grunnlagt den 14. september 2007 som Odd Fellow leir nr 25 i Den Norske Odd Fellow Ordenen.
| 14,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hermann_Staudinger
|
2023-02-04
|
Hermann Staudinger
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Worms', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05', 'Kategori:Tyske kjemikere']
|
Hermann Staudinger (født 23. mars 1881, død 8. september 1965) var en tysk kjemiker og professor i organisk kjemi. På 1920-tallet bevisste han at store molekyler eksisterte, og han la grunnlaget for utviklingen av blant annet gummi og plast. I 1953 fikk han Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid innen polymer.
|
Hermann Staudinger (født 23. mars 1881, død 8. september 1965) var en tysk kjemiker og professor i organisk kjemi. På 1920-tallet bevisste han at store molekyler eksisterte, og han la grunnlaget for utviklingen av blant annet gummi og plast. I 1953 fikk han Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid innen polymer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i kjemi 1953 hos Nobelprize.org
(en) Hermann Staudinger hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1953
|
|fødested = Worms, Storhertugdømmet Hessen, Det tyske keiserrike
| 14,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingemar_Hedenius
|
2023-02-04
|
Ingemar Hedenius
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Ingemar Hedenius-prisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uppsala', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske filosofer']
|
Per Arvid Ingemar Hedenius (født 5. april 1908, død 30. april 1982) var en svensk filosof. Han var professor i praktisk filosofi i Uppsala 1947–1973. I sin tid var han Sveriges mest kjente motstander til organisert kristendom.Hedenius tok examen artium 1927 ved Norra Latin i Stockholm. Han studerte ved Uppsala universitet og hans doktoravhandling handlet om religionsfilosofen George Berkeley, Sensationalism and theology in Berkeley's philosophy. To filosofer som fikk stor innflytelse på han i ungdomsårene var David Hume hvis etikk han behandlet i Studies in Hume's Ethics fra 1937 og G.E. Moore hvis In Defence of the Common Sense fikk han til å gi opp tradisjonell filosofi.Han var verdinihilist og en stor beundrer av Mozart.Ingemar Hedenius far Israel Hedenius (1868–1932) ble 1900 doktor i medisin og dosent i praktisk medisin. Deretter var han virksom som lege i Stockholm. I 1927 ble han kongens livlege. Israel Hedenius var leder for Sveriges Legeforening og medlem av Stockholms stadsfullmäktige. Han fikk professortittel i 1923. Farfaren Per Hedenius (1828–1896) var en kjent professor i patologi og en tid rektor ved Uppsala universitet.
Ingemar Hedenius mor Anna, født Bergh, kom fra en norsk patrisierfamilie. Foreldrene giftet seg i 1905 og fikk tre barn: Per (1905), Ingemar og Ann Marie (1909). Foreldrene var religiøse.
|
Per Arvid Ingemar Hedenius (født 5. april 1908, død 30. april 1982) var en svensk filosof. Han var professor i praktisk filosofi i Uppsala 1947–1973. I sin tid var han Sveriges mest kjente motstander til organisert kristendom.Hedenius tok examen artium 1927 ved Norra Latin i Stockholm. Han studerte ved Uppsala universitet og hans doktoravhandling handlet om religionsfilosofen George Berkeley, Sensationalism and theology in Berkeley's philosophy. To filosofer som fikk stor innflytelse på han i ungdomsårene var David Hume hvis etikk han behandlet i Studies in Hume's Ethics fra 1937 og G.E. Moore hvis In Defence of the Common Sense fikk han til å gi opp tradisjonell filosofi.Han var verdinihilist og en stor beundrer av Mozart.Ingemar Hedenius far Israel Hedenius (1868–1932) ble 1900 doktor i medisin og dosent i praktisk medisin. Deretter var han virksom som lege i Stockholm. I 1927 ble han kongens livlege. Israel Hedenius var leder for Sveriges Legeforening og medlem av Stockholms stadsfullmäktige. Han fikk professortittel i 1923. Farfaren Per Hedenius (1828–1896) var en kjent professor i patologi og en tid rektor ved Uppsala universitet.
Ingemar Hedenius mor Anna, født Bergh, kom fra en norsk patrisierfamilie. Foreldrene giftet seg i 1905 og fikk tre barn: Per (1905), Ingemar og Ann Marie (1909). Foreldrene var religiøse.
== Tro og lære ==
Hedenius ble framfor alt kjent ved sin bok Tro och vetande, som kom ut i 1949. Boken ga opphav til en av de mest omfattende kulturdebatter som har blitt ført i Sverige. Den handlet om kristendomslærens sannhet, men også om kirkens stilling i samfunnet. Han forkastet organisert kristendom, spesielt i den utgave som den Svenska kyrkan («Religionsdepartementet») utgjorde. I boken redegjorde han for tre postulat som teologien ikke oppfyller og dermed umuliggjør en rasjonell diskusjon om religion. Til slutt sier Hedenius at teologien ikke kan klassifiseres som vitenskap, men at den snarere tilhører kvasivitenskapene:
Det religionspsykologiske postulatet: En religiøs tro inneholder forutsetninger av metafysisk karakter som vitenskap og empiri hverken kan verifisere eller falsifisere, f.eks. påstanden om Guds eksistens eller sjelens udødelighet.Det språkteoretiske postulatet: Det må være mulig å meddele også ikke-troende innholdet i de religiøse oppfatningene og opplevelsene.Det logiske postulatet: To sannheter kan ikke motsi hverandre. Av to motsigende satser kan i høyden en eneste være sann. Teologien forutsetter ikke bare teser som motsier det vi vet om virkeligheten (første postulat), men aksepterer også indre motsigelser, f.eks. det uløste og ifølge Hedenius uløsbare det ondes problem eller teodice-problemet.Hedenius mente at kristendommen bryter med dette, og at kristendommen dermed er fornuftsstridig. Kritikken bidro blant annet til at religionsvitenskap (studiet av religioner og deres utvikling) ble adskilt fra teologien og ble en ikke-religiøs akademisk disiplin.
== Hedenius' ettermæle ==
Hedenius er begravd på Uppsala gamle kirkegård.Svante Nordin, professor i idé- og kunnskapshistorie i Lund, ga i 2004 ut boken Ingemar Hedenius: en filosof och hans tid.
== Bøker ==
Om rätt och moral (1941, 1963)
Om praktisk filosofi (1948)
Tro och vetande (1949)
Att välja livsåskådning (1951)
Liv och Nytta (1961)
Tro och livsåskådning
Istället för samtal
Helvetesläran (1972)
Om människans moraliska villkor (1972)
I egen sak ich andras. (1976)
Filosofien i ett foränderligt samhälle (1977)
Om människovärde (1982)
Samtal med Ingemar Hedenius (sammen med Sven Ragne Carlson)
Ingemar Hedenius & Knut Jaensson: En vän att tala med. Brevväxling mellan Ingemar Hedenius och Knut Jaensson. (1986)
Varför blev jag den jag är? (1992)
== Om Hedenius ==
Svante Nordin: Ingemar Hedenius. En filosof och hans tid, (Natur och kultur, 2004).
Thure Stenström: Ingemar Hedenius heliga rum (Bokförlaget Atlantis, 2011)
== Referanser ==
|
Ingemar Hedenius-prisen (På svensk: Ingemar Hedenius-priset) som er oppkalt etter filosofen Ingemar Hedenius, er en svensk pris som er utdelt årlig siden 2000 av foreningen Humanisterna. Prisen blir delt ut til en person eller organisasjon «som i foregående år har fremmet humanisme, rasjonalisme og vitenskapelig kunnskap i Sverige».
| 14,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvensk_spr%C3%A5kr%C3%A5d
|
2023-02-04
|
Kvensk språkråd
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvensk']
|
Kvensk språkråd er et organ som arbeider med rådgiving om kvensk språk. Det ble danna i april 2007, to år etter at kvensk fikk status som språk. Et prioritert emne er å opprette et standardisert skriftspråk basert på de ulike dialektene. Språkrådet er utnevnt av styret i Kvensk institutt.
Språkrådet behandler og sender normeringsforslag til Kvensk språkting, som er det organet som gjør endelige vedtak.
Lederen i Kvensk språkråd er Irene Andreassen, som også er statlig navnekonsulent for kvenske stedsnavn.
Det er ikke umulig at kvensk språkråd og kvensk språkting er blitt slått sammen.
|
Kvensk språkråd er et organ som arbeider med rådgiving om kvensk språk. Det ble danna i april 2007, to år etter at kvensk fikk status som språk. Et prioritert emne er å opprette et standardisert skriftspråk basert på de ulike dialektene. Språkrådet er utnevnt av styret i Kvensk institutt.
Språkrådet behandler og sender normeringsforslag til Kvensk språkting, som er det organet som gjør endelige vedtak.
Lederen i Kvensk språkråd er Irene Andreassen, som også er statlig navnekonsulent for kvenske stedsnavn.
Det er ikke umulig at kvensk språkråd og kvensk språkting er blitt slått sammen.
== Referanser ==
|
Kvensk språkråd er et organ som arbeider med rådgiving om kvensk språk. Det ble danna i april 2007, to år etter at kvensk fikk status som språk.
| 14,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Union_for_Europe_of_the_Nations
|
2023-02-04
|
Union for Europe of the Nations
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekstra små stubber', 'Kategori:Partigrupper i Europaparlamentet', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-08']
|
Union for Europe of the Nations var en nasjonalkonservativ gruppering i Europaparlamentet i perioden 1999 til 2009.
|
Union for Europe of the Nations var en nasjonalkonservativ gruppering i Europaparlamentet i perioden 1999 til 2009.
|
Union for Europe of the Nations var en nasjonalkonservativ gruppering i Europaparlamentet i perioden 1999 til 2009.
| 14,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%BCnchhausen_(film)
|
2023-02-04
|
Münchhausen (film)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1943', 'Kategori:Tyske eventyrfilmer', 'Kategori:Tyske filmkomedier', 'Kategori:Tyskspråklige filmer']
|
Münchhausen er en tysk eventyrfilm fra 1943 produsert av filmselskapet Universum Film A.G. (UFA). Filmen har Hans Albers i tittelrollen som 1700-tallets legendariske skrønemaker baron von Münchhausen. Ellers medvirker UFA-stjerner som Ilse Werner, Brigitte Horney (i rollen som tsarina Katarina den andre) og Leo Slezak. Regien er ved Josef von Báky og manus ved Erich Kästner. Handlingen bygger på Rudolf Raspes populære samling med Münchhausens utrolige historier fra hans reiser, jakt- og krigseventyr i blant annet Russland og Tyrkia.
|
Münchhausen er en tysk eventyrfilm fra 1943 produsert av filmselskapet Universum Film A.G. (UFA). Filmen har Hans Albers i tittelrollen som 1700-tallets legendariske skrønemaker baron von Münchhausen. Ellers medvirker UFA-stjerner som Ilse Werner, Brigitte Horney (i rollen som tsarina Katarina den andre) og Leo Slezak. Regien er ved Josef von Báky og manus ved Erich Kästner. Handlingen bygger på Rudolf Raspes populære samling med Münchhausens utrolige historier fra hans reiser, jakt- og krigseventyr i blant annet Russland og Tyrkia.
== Bakgrunn ==
Den ungarske regissøren Josef von Bákys kommersielle suksess med filmen Annelie i 1941 førte til at han fikk i oppdrag av propagandaminister Joseph Goebbels å lage Münchhausen til UFAs 25-årsjubileum. Dette var en bredt anlagt og påkostet produksjon med imponerende filmeffekter etter datidens mål. Filmen var dessuten landets fjerde spillefilm i farger. Selv om filmen ble laget i det nazistiske Tyskland under andre verdenskrig, er filmen påfallende upåvirket av samtidens politiske virkelighet. Isteden er den blitt betegnet som en visuell hyllest til det tidløse, idylliske og landlige Tyskland.
== Handling ==
Filmen åpner i løpet av en fest på 1700-tallet, hvor baron Hieronymus von Münchhausen forteller historier om den berømte baron Münchhausen, som gjestene hans tror at Hieronymus er fjernt i slekt med. Historien begynner i baronens hjemby Bodenwerder, tilbake fra et eventyr med sin pålitelige tjener Christian Kuchenreutter. En trollmann, Alessandro Cagliostro, ber baronen bli med på oppdrag for å ta over Polen. Baronen avviser forslaget, og forklarer at han ikke har interesse for makt - bare for nye eventyr. I St. Petersburg slutter baronen seg til hoffet rundt Katarina den store.
Baronen møter også prins Potemkin. De slåss i en "duell" i et mørkt rom, hvor den ene parten er forpliktet til å kalle "gjøken" mens den andre sikter og skyter en pistol mot lyden av motstanderens stemme. Baronen blir såret i duellen, og han går til Cagliostro, som nylig har ankommet St. Petersburg, for å pleie skadene. Etter å ha helbredet baronen, spør Cagliostro ham hva han ønsker mest av alt - ettersom penger og makt tydeligvis ikke interesserer ham. Baronen svarer at han ønsker å være så ung som han er i dette øyeblikket, så lenge han selv ønsker. Cagliostro innfrir dette ønsket. Når baron Hieronymus avslutter fortellingen sin, korrigerer gjestene ham på noen av historiske unøyaktigheter - samt det faktum at den virkelige baronen døde før noen av disse hendelsene egentlig fant sted. Gjestene oppdager deretter sannheten om legenden rundt baron Hieronymus von Münchhausen.
== Medvirkende ==
Hans Albers: Baron Münchhausen
Wilhelm Bendow: Der Mondmann
Michael Bohnen: Herzog Karl von Braunschweig
Hans Brausewetter: Freiherr von Hartenfeld
Marina von Ditmar: Sophie von Riedesel, die Verlobte von Hartenfeld
Andrews Engelmann: Fürst Potemkin
Käthe Haack: Baronin Münchhausen
Brigitte Horney: Zarin Katharina II
Waldemar Leitgeb: Fürst Grigorij Orlow
Walter Lieck: Der Läufer
Ferdinand Marian: Graf Cagliostro
Hubert von Meyerinck: Prinz Anton Ulrich
Jaspar von Oertzen: Graf Lanskoi
Werner Scharf: Prinz Francesco d’Este
Armin Schweizer: Johann
Marianne Simson: Die Mondfrau
Leo Slezak: Sultan Abd ul Hamid
Hermann Speelmans: Christian Kuchenreutter
Hilde von Stolz: Louise La Tour
Gustav Waldau: Casanova
Franz Weber: Fürst von Ligne
Ilse Werner: Prinzessin Isabella d’Este
Eduard von Winterstein: Vater Münchhausen
== Eksterne lenker ==
(en) Münchhausen på Internet Movie Database
(sv) Münchhausen i Svensk Filmdatabas
(da) Münchhausen i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Münchhausen på Allociné
(nl) Münchhausen på MovieMeter
(en) Münchhausen på AllMovie
(en) Münchhausen på Turner Classic Movies
|
Münchhausen er en tysk eventyrfilm fra 1943 produsert av filmselskapet Universum Film A.G.
| 14,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvensk
|
2023-02-04
|
Kvensk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Kvensk', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Språk i Norge']
|
«Kvensk» kan også referere til kvener.Kvensk (kvensk: kvääni, finsk: kveeni, nordsamisk: kveanagiella) er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med finsk og meänkieli. Det tales i all hovedsak av kvener i Finnmark og Troms nord i Norge.
Kvensk ble tidligere regnet som en dialekt av finsk, og norske myndigheter omtalte det ofte med betegnelsen kvensk/finsk. Etter ønske fra blant annet kvenenes organisasjoner vedtok regjeringen i juni 2005 at kvensk skulle regnes som et språk, ikke en finsk dialekt. Kvensk er sammen med samisk, romanes og romani anerkjent som minoritetsspråk i Norge og slik beskyttet av den europeiske minoritetsspråkpakten. I Porsanger kommune har språket status som administrasjonsspråk ved siden av norsk. Kvenene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge og har sin bakgrunn og sine røtter fra området rundt Bottenvika og Tornedalen, både fra svensk og finsk side av grensen. Kvensk regnes i dag som et svært truet språk.
|
«Kvensk» kan også referere til kvener.Kvensk (kvensk: kvääni, finsk: kveeni, nordsamisk: kveanagiella) er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med finsk og meänkieli. Det tales i all hovedsak av kvener i Finnmark og Troms nord i Norge.
Kvensk ble tidligere regnet som en dialekt av finsk, og norske myndigheter omtalte det ofte med betegnelsen kvensk/finsk. Etter ønske fra blant annet kvenenes organisasjoner vedtok regjeringen i juni 2005 at kvensk skulle regnes som et språk, ikke en finsk dialekt. Kvensk er sammen med samisk, romanes og romani anerkjent som minoritetsspråk i Norge og slik beskyttet av den europeiske minoritetsspråkpakten. I Porsanger kommune har språket status som administrasjonsspråk ved siden av norsk. Kvenene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge og har sin bakgrunn og sine røtter fra området rundt Bottenvika og Tornedalen, både fra svensk og finsk side av grensen. Kvensk regnes i dag som et svært truet språk.
== Omdiskuterte begrep ==
Navnet på minoriteten, så vel som språket, har ofte vært utsatt for diskusjoner. Blant annet i deler av Øst-Finnmark er det mange som ikke vedkjenner seg begrepene kvener og kvensk språk. Istedenfor omtaler disse seg som norsk-finner eller finskættede og kaller språket for finsk.
Mange steder i Troms og Finnmark har minoriteten i tidligere tider tidvis blitt omtalt som finlendere og språket som finsk, men også begrepene kvener og kvensk har vært i bruk. Dette har vekslet og variert mellom tidsperiode, fra sted til sted, hvilken politikk som ble ført og hvem som gjorde notis på slike ting. Mange kvener kom imidlertid til Norge lenge før riksrøysene var satt.
Etter hardt press fra blant annet Norsk-Finsk Forbund bestemte myndighetene i 2012 at det offisielle navnet på minoriteten skulle endres fra kvener til kvener/norskfinner. Den største interesseorganisasjonen, Norske Kveners Forbund, støttet ikke denne endringen. Det offisielle navnet på språket er kvensk.
== Re-vitalisering ==
Antall språkbrukere synker fra år til år grunnet naturlig frafall. De fleste som taler språket, er eldre mennesker og det er få eller ingen barn som har kvensk som morsmål i dag. Interesseorganisasjoner, institusjoner, språksentre og ildsjeler jobber aktivt med re-vitalisering. En av disse er Kvensk institutt, et nasjonalt senter for kvensk språk, som er lokalisert i Børselv i Porsanger kommune. I 2008 dannet de Kvensk språkting, et kontrollorgan i forbindelse med normeringa, og i 2015 vil den første kvenske grammatikken lanseres.
I 2014 gjorde fylkestingene i Finnmark og Troms enstemmige vedtak om å støtte oppgradering av kvensk språk fra nivå to til nivå tre på det europeiske språkcharteret etter et innbygger-opprop i begge fylkene. Dersom myndighetene i fremtiden skulle gå inn for en slik oppgradering, vil kvensk sidestilles med samisk på nivå tre og ansvaret for å redde språket vil flyttes fra kommunene til sentrale myndigheter. Samene er kategorisert som urfolk og har dermed et langt større vern omkring både språket og kulturen enn de nasjonale minoritetene har i dag.
I Statsbudsjettet for 2015 ble Halti kvenkultursenter og Storfjord språksenter, som begge blant annet arbeider med re-vitalisering av kvensk språk, tildelt driftmidler for første gang. Kvenene fikk også sin egen pott og en økning fra om lag 2,6 til 3,6 millioner totalt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Incubator : Kvensk
Kvensk språk – språk eller dialekt?
«Kvener får grammatikk etter 300 år», Forskning.no 21. januar 2015
Kvensk bibliografi fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Meänviesti
Pohjankielet
|
Kvensk språkting er et organ som gjør vedtak i normeringsspørsmål angående kvensk språk som er behandla av Kvensk språkråd. Viktige mål er et standardisert skriftsystem og en kvensk skolegrammatikk.
| 14,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Athenske_demokrati
|
2023-02-04
|
Athenske demokrati
|
['Kategori:Antikkens Hellas', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Athen', 'Kategori:Demokrati', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Athensk demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr. i den greske bystaten (polis) Athen, bestående av byen Athen og det omliggende landbruksområdet Attika. Det er et av de første demokratiene i verden. Andre greske bystater organiserte seg også i demokratier, de fleste fulgte den athenske modellen, men ingen er så godt dokumentert som Athens.
Det var et system av direkte demokrati hvor deltagende borgere stemte direkte på lovgivningen og utøvende lovforslag. Deltagelse var ikke åpen for alle innbyggere i Athen: for å kunne stemme måtte man være mannlig fri borger (kvinner, slaver og innvandrere var utelukket) av myndig alder, og antallet på disse «varierte mellom 30 000 og 50 000 ut av en total befolkning på mellom 250 000 og 300 000.»Solon (594 f.Kr.), aristokraten Kleisthenes (508–507 f.Kr.), og Efialtes (463 f.Kr.) er kjente bidragsytere til utviklingen av demokratiet i Athen. Solon innførte en timokratisk styreform ved å avskaffe gjeldsslaveri og redusere aristokratiets makt, mens Kleisthenes og Efialtes videreutviklet dette til et fullverdig demokrati ved å innføre institusjoner som forsamlinger basert på geografisk tilhørighet fremfor rikdom, ytringsfrihet, ostrakisme m.m.
Den demokratiske lederen som satt lengst var Perikles. Etter hans død ble demokratiet i Athen to ganger kortvarig avbrutt av oligarkiske omveltninger mot slutten av Peloponneskrigen. Det demokratiske systemet ble modifisert noe etter at det ble gjeninnført under tyrannen Eukleides etter det brutale fåmannsveldet, og det er dette demokratiet vi finner best omtalt i kildematerialet fra perioden. Demokratiet ble undertrykt av kongeriket Makedonia i 322 f.Kr. De athenske institusjoner ble senere gjenopprettet, men hvor nært de var et virkelig demokrati er diskutabelt.
|
Athensk demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr. i den greske bystaten (polis) Athen, bestående av byen Athen og det omliggende landbruksområdet Attika. Det er et av de første demokratiene i verden. Andre greske bystater organiserte seg også i demokratier, de fleste fulgte den athenske modellen, men ingen er så godt dokumentert som Athens.
Det var et system av direkte demokrati hvor deltagende borgere stemte direkte på lovgivningen og utøvende lovforslag. Deltagelse var ikke åpen for alle innbyggere i Athen: for å kunne stemme måtte man være mannlig fri borger (kvinner, slaver og innvandrere var utelukket) av myndig alder, og antallet på disse «varierte mellom 30 000 og 50 000 ut av en total befolkning på mellom 250 000 og 300 000.»Solon (594 f.Kr.), aristokraten Kleisthenes (508–507 f.Kr.), og Efialtes (463 f.Kr.) er kjente bidragsytere til utviklingen av demokratiet i Athen. Solon innførte en timokratisk styreform ved å avskaffe gjeldsslaveri og redusere aristokratiets makt, mens Kleisthenes og Efialtes videreutviklet dette til et fullverdig demokrati ved å innføre institusjoner som forsamlinger basert på geografisk tilhørighet fremfor rikdom, ytringsfrihet, ostrakisme m.m.
Den demokratiske lederen som satt lengst var Perikles. Etter hans død ble demokratiet i Athen to ganger kortvarig avbrutt av oligarkiske omveltninger mot slutten av Peloponneskrigen. Det demokratiske systemet ble modifisert noe etter at det ble gjeninnført under tyrannen Eukleides etter det brutale fåmannsveldet, og det er dette demokratiet vi finner best omtalt i kildematerialet fra perioden. Demokratiet ble undertrykt av kongeriket Makedonia i 322 f.Kr. De athenske institusjoner ble senere gjenopprettet, men hvor nært de var et virkelig demokrati er diskutabelt.
== Etymologi ==
Ordet demokrati (gresk: δημοκρατία, demokratia) kombinerer elementene dêmos (δῆμος, «folket») og krátos (κράτος, «kraft» eller «makt»). I ordene monarki og oligarki er det andre elementet arche (ἀρχή) som betyr «styre», «leder» eller «den første». Det er usannsynlig at begrepet «demokrati» ble opprettet av de som snakket nedsettende om det og som avviste muligheten av et «demarki» da dette ordet allerede eksisterte og hadde betydningen «ordfører» eller «kommunal». Man må anta at det nye begrepet ble opprettet og benyttet av demokratiske krefter i Athen.
Ordet er dokumentert av Herodot som skrev en del av den første bevarte prosa på gresk, men det kan antagelig ikke ha vært før 440 eller 430 f.Kr. Det er heller ikke sikkert at ordet demokrati eksisterte da de politiske systemene som ble kalt demokratiske ble opprettet, men en gang rundt 460 f.Kr. er det kjent at en person hadde navnet Demokrates, en navn som muligens ble gitt som henvisning til demokratisk lojalitet; dette navnet er også blitt funnet i bystaten Temnos i Aeolis.Et annet ord som inngår i denne sammenhengen er dêmos, vanligvis oversatt som «folket», men det har hatt vekslende betydning. De gamle oligarker brukte det i betydningen «allmuen», «de lavere klasser», med den nedsettende biklangen det har hatt helt tilbake til Iliaden. Demos betydde også «folket som helhet» i et demokrati hvor borgerfellesskapet som utøvde makten gjennom folkeforsamlingen. Datidens dokumentspråk omtalte folkeforsamlingens beslutninger som «vedtatt av demos og ikke vedtatt av ekklesia» (det greske ordet for forsamling).
== Historie og utvikling ==
Athen var ikke det eneste polis i antikkens Hellas som hadde opprettet et demokratisk styre. Aristoteles omtaler flere andre byer, dog er det kun med referanse til Athen at det kan å spores en del særskilte hendelser på 500-tallet f.Kr. som førte til institueringen av demokrati på slutten av århundret.Før det første forsøket på en demokratisk regjering var Athen styrt av en rekke arkonter, eller øverste myndighetspersoner, og Areopagos, en samling eldre bestående av en rekke tidligere arkonter. Medlemmene av disse institusjonene var generelt aristokrater, rike jordeierne med ættetavler tilbake i tid, og som styrte bystaten til beste for seg selv. Denne forsamlingens makt ble senere redusert under Efialtes. I 621 f.Kr. fikk lovgiveren Drakon erstattet det hittil muntlige lovsystemet med skrevne lover som skulle håndheves av en domstol.
=== Solons reformer ===
På 500-tallet f.Kr. hadde aristokratiet politisk monopol i sådan grad at noe måtte gjøres. Solon, den fremste arkont på den tiden og stamfar til Platon, ble gitt oppgaven å endre lovene til Athens beste. Det han gjorde var å redusere aristokratiets makt ved å avskaffe gjeldsslaveriet, og ved å gi vanlige borgere rett til å delta i forsamlingsmøter. Han opprettet en folkeforsamling kalt ekklesia (det greske ordet for forsamling) som var åpen for alle mannlige voksne borgere som eide eiendom, og denne overtok mange av funksjonene som areopagos tidligere utøvde. I tillegg ble det opprettet en rådsforsamling (boule) hvor 400 vanlige borgere (100 fra hver av Athens fire grupper) satt og styrte den politiske agendaen. Areopagus ble da redusert til å ha en rolle som øverste domstol. Aristoteles oppsummerte i sitt verk om Athens statsforvaltning følgende resultater av reformene: gjeldsslaveri ble opphevet og den som ble krenket kunne ta sin sak til domstolen. Begge deler fremmet fellesskapet ved at det svake og fattige flertallet fikk beskyttelse mot adelens vidtgående maktmisbruk. Rettssikkerhet ble athenernes kriterium til et sivilisert politisk system, og likhet for loven ble ansett som demokratiets grunnprinsipp. Konsekvensen av Solons reformer ble ikke et fullverdig demokrati, men «en timokratisk forfatning, der borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formuesklassene de tilhørte».Tyrannen Peisistratos fjernet midlertidig noe av dette begynnende demokratiet, men fortsatte kampen for å redusere aristokratiets makt. Selv om Peisistratos selv tilhørte adelen, nektet han å gi aristokratiet fordeler mot bondestanden og de eiendomsløse. Det var under hans styre at adelens politiske monopol ble brutt og ikke lenger egenmektige utøvere av makt. Bondestaden kunne endelig leve trygt og ikke lenger være truet av gjeldsslaveri og vilkårlig justis. Peisistratos satt med makten i to perioder fram til sin død i 545 f.Kr. Hans sønn Hippias, som etterfulgte ham som tyrann (og i den betydningen av ordet som ettertiden har gitt det), hadde ikke de samme kvaliteter, og ble fordrevet i 510 f.Kr.
=== Kleisthenes' reformer ===
Kleisthenes er kreditert med å ha reformert Athens konstitusjon i 508 og 507 f.Kr. på en måte som for alvor la makten i hendene på folket, fremfor det gamle aristokratiet. For det første ble frie borgere i hele Attika formelt identifisert som athenske borgere - bystaten ble dermed gjort om til en politisk enhet fremfor en rent geografisk. I tillegg ble den eksisterende stammetilhørigheten gjort irrelevant; reformene satte opp ti nye stammer, hver av dem sammensatt av rundt tre tryttier, og hver av disse igjen bestående av flere demoi. Hver voksen, mannlig borger over atten år kunne bli registrert i sin deme, og ved denne registreringen ble hans borgerskap bekreftet. Alle frie, voksne athenske menn kunne med dette delta i demokratiet. For dette ble Kleisthenes av historikerne regnet som «det athenske demokratiets far». De politiske omveltningene til Kleisthenes ble ferdigstilt over de neste to generasjonene.I de siste tiårene av 500-tallet f.Kr. gjennomgikk den athenske konstitusjon en betydelig endring, hovedsakelig ved å gi de ytre demoi en stemme i polisens politikk. Alle betydelige beslutninger ble tatt i en rådsforsamling som var åpen for alle voksne menn, inkludert de ytre demoi. Denne rådsforsamlingen, boulé, møttes en eller to ganger i måneden. En bestemt kvote av valgte årlige rådsmedlemmer kom fra hver deme i henhold til befolkningstallet; den største deme var Akharnai som sendte 22 rådsmedlemmer, mens den minste sendte kun én.Den tredje reformbølgen ble gjennomført av Efialtes i 462-1 f.Kr. Han overtalte folkeforsamlingen til å redusere makten til Areopagus slik at denne ble en domstol for alvorlige straffesaker. På samme tid ble medlemskapet til denne domstolen åpnet for lavere samfunnslag slik at alle jordeiende borgere (ikke bare tidligere arkonter) kunne delta i den.
=== Demokratiets fall ===
Etter Athens tap under ekspedisjonen til Sicilia (415-413 f.Kr.) under Peloponneskrigen, gjennomførte en gruppe borgere en rekke steg for å begrense det radikale demokratiet som de mente førte byen til ruin. Dette endte med etableringen av et oligarki i 411 f.Kr., hvor en gruppe på 400 menn tok over styringen av staten. Dette oligarkiet varte bare i fire måneder før et demokratisk styre tok tilbake kontrollen, men krigen mot Sparta gikk dårlig og endte med athensk kapitulasjon i 404 f.Kr. Staten ble da overgitt de såkalte «30 tyranner», en gruppe oligarker oppnevnt av Sparta. Etter et drøyt år vant demokratiske krefter tilbake kontrollen, og demokratiet besto frem til Filip II av Makedonia erobret Athen i 338 f.Kr.
== Institusjoner og organer ==
Valg ved loddtrekning var resultatet for demokratiet i Athen og som virkeliggjorde prinsippet om like muligheter for alle. Dermed kunne også fattige sitte i lønnede verv, i folkeforsamlingen og i domstolene. Perikles kunne stolt hevde, i henhold til historikeren Thukydides, at Athens positive særpreg var at fattigdom ikke var en hindring for å delta i politikken. Til sammen dannet deltakerne i folkeforsamlingen, rådet, domstolen og andre verv flere tusen deltakere, noe som skapte en uvanlig høy grad av politisk erfaring på tvers av klassestrukturene. Enhver borger var i prinsippet i kraft av sitt borgerskap kvalifisert til å ta del i statsstyret, selv om en viss grad av økonomisk uavhengighet fortsatt var en nødvendighet for direkte demokrati av Athens type. En kompleks stat som Athen, med sitt imperium og flåte, krevde kompetente politikere som kunne ofre seg for politikken på heltid. Tradisjonelt ble disse rekruttert blant de rike som hadde råd til det, men etter Peloponneskrigen dukket nye menn opp, og i de siste hundre årene med det athenske demokratiet var det kanskje til og med en tendens at slike menn dominerte.Grunnlaget for demokratiet var at loven sto over alle, og kunne ikke endres etter hvem som styrte, hvilken gruppe eller fraksjon som tilfeldigvis hadde makten. Det var hva grekerne hadde kjempet for gjennom store deler av arkaisk tid, først mot adelens tradisjonelle privilegier og maktmonopol, og deretter mot tyrannenes ukontrollerte makt. Borgerne i Athen mente at ikke bare hadde de forpliktelser for polis, men at de kunne stille krav til polis. Hvis borgerne mente at polis' regjeringsform ikke var tilfredsstillende, ville de arbeide for å endre den. Skillelinjene mellom politikk og oppstand, stasis som grekerne kalte det, var tynn og kunne utløse borgerkrig. Aristoteles forklarte i Politikken at folket «griper til stasis ut fra ønsket om likhet.» Spørsmålet som gjensto, og som har preget all politisk teori siden, hvordan kunne borgerne være frie om polis hadde ubegrenset makt ved sine lover? Frihet kunne ikke være det samme som kaos, men gi en ordnet tilværelse innenfor et samfunn styrt av et rettferdig lovverk.
== Deltagelse og utelukkelse ==
=== Athens befolkning ===
Beregninger på befolkningen i antikkens Athen er vanskelig å beregne. I løpet av 300-tallet f.Kr. kan det ha vært rundt 250 000–300 000 i Attika. De som bodde i byen kan ha utgjort 100 000 mennesker og av disse ville rundt 30 000 ha vært voksne menn som hadde rett til å stemme i forsamlingen. På midten av 400-tallet f.Kr. var antallet voksne menn kanskje så høyt som 60 000, men dette antallet falt betydelig under den påfølgende Peloponneskrigen. Dette antallet holdt seg grunnet innføringen av strengere definisjon av borgerskap. Fra et moderne perspektiv synes disse tallene å være små, men blant greske bystater, polis, var Athen meget stor: de fleste av de rundt tusen greske byene hadde stort sett bare rundt 1000–1500 voksne, mannlige borgere. Korint, en betydelig bystat, hadde på det mest rundt 15 000 borgere.Athenske kvinner hadde ingen politisk rolle, og ble kun anerkjent som athenske borgere for ekteskap og for å føde barn. En mann var kvalifisert som athensk borger om han hadde athenske foreldre på begge sider. Paradoksalt nok var kvinner mer undertrykt i Athen enn noen annen gresk bystat. Juridisk sett hadde de samme rettigheter som barn, de kunne ikke eie eiendom og hadde ingen arverett. Selv i et militaristisk samfunn som Sparta hadde kvinner bedre rettigheter enn i Athen. Athenske kvinner hadde også begrenset bevegelse i offentligheten og var svært adskilte fra menn.Den delen av befolkningen som ikke hadde statsborgerskap var utenlandske innbyggere, metoikere, og slaver. Den siste delen var mest tallrike. Rundt 338 f.Kr. hevdet rettskriveren og taleren Hypereides at det var 150 000 slaver i Attika, men dette antallet er sannsynligvis ikke mer enn et inntrykk. Slavene var den største gruppen i samfunnet. Paradokset var at Athen, mer enn noen annen gresk bystat, kom til basere seg på slavehold, og etter at trusselen om gjeldsslaveriet opphørte var det stort sett utenlandske slaver. Frihet og demokrati vokste fram side og side med slaveri og undertrykkelse.
=== Athensk borgerskap ===
Kun voksne menn i Athen som hadde fullført deres militære utdannelse som efebos hadde stemmerett. Prosentandelen av befolkningen som faktisk deltok i styringen var mellom 10 og 20 prosent av det totale antallet innbyggere, men dette varierte fra 400- til 300-tallet f.Kr. Det utelukket flertallet av befolkningen: slaver, frigjorte slaver, barn, kvinner og utlendinger (metoikere).Også utelukket fra stemmerett var borgere viss rettigheter var under suspensjon, vanligvis de som ikke hadde betalt sin gjeld til byen, se atimia. For en del athenerne kunne denne tilstanden være permanent (og tidvis arvelig) diskvalifisering. Gitt det eksklusive og arvelige konseptet av borgerskap som greske bystater opprettholdt, var det en relativ stor andel av befolkningen som deltok i styringen av Athen og i andre radikale demokratier som det athenske, sammenlignet med oligarkier og aristokratier.I Athen var en del borgere langt mer aktive enn andre, men det store antallet som krevde for at systemet skulle virke er et vitnemål på graden av direkte deltagelse som langt overstiger noe demokrati i moderne tid. Athenske borgere måtte nedstamme fra athenere, men etter reformene til Perikles og Kimon i 450 f.Kr. måtte de bekrefte at at deres foreldre på begge sider var athenske. Selv om lovgivningen ikke hadde tilbakevirkende kraft, ble det fem år senere, da en fri gave på korn hadde kommet fra den egyptiske kongen skulle distribuert blant alle borgerne, ble «mange illegitime oppdaget» og fjernet fra registrene.Borgerskap, ikke bare for de enkelte, men også for deres etterkommere, kunne bli innviglet av rådsforsamlingen, og ble tidvis gitt til store grupper, som folk fra Plataiai i 427 f.Kr. og Samos i 405 f.Kr., men ved 300-tallet ble det innviglet kun til enkeltindivider og med en særskilt stemmevekt på 6 000. Det var generelt gjort som en belønning for som ytelse eller tjeneste til bystaten. I løpet av et århundre var det begrenset og antallet borgerskap, ble heller gitt til hundrevis enn til tusenvis.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, Oslo: Universitetetsforlaget
Habicht, Christian (1997): Athens from Alexander to Antony. Harvard. ISBN 0-674-05111-4.
Hignett, Charles (1962): A History of the Athenian Constitution. Oxford. ISBN 0-19-814213-7.
Jones, A. H. M. (2015): Det athenske demokratiet. Nisus Forlag. ISBN 9788291612324.
Manville, B.; Ober, Josiah (2003): A Company Of Citizens: What the World's First Democracy Teaches Leaders About Creating Great Organizations. Boston.
Meier C. (1998): Athens: A Portrait of the City in its Golden Age. New York
Ober, Josiah (1989): Mass and Elite in Democratic Athens: Rhetoric, Ideology and the Power of the People. Princeton.
Ober, Josiah; Hendrick, C. (1996): Demokratia: A Conversation on Democracies, Ancient And Modern. Princeton.
Rhodes, P.J. (2004): Athenian Democracy. Edinburgh.
Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History
Sinclair, R. K. (1988): Democracy and Participation in Athens. Cambridge University Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Athenian democracy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Aristoteles: The Athenian Constitution hos Project Gutenberg
«Athenian Democracy», Ancient History Encyclopedia
Ewbank, N. (2009): «The Nature of Athenian Democracy», Clio History Journal.
|
Uavhengighet/Demokrati var en euroskeptisk gruppering i Europaparlamentet.Ved valget i 2009 falt gruppen under sperregrensen på 25 representanter, som er kravet til å danne en gruppe i Europaparlamentet.
| 14,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_forente_storlosjer
|
2023-02-04
|
Tysklands forente storlosjer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands forente storlosjer']
|
Tysklands forente storlosjer (tysk: Die Vereinigten Großlogen von Deutschland) er en sammenslutning av fem storlosjer innenfor frimureriet i Tyskland, som er anerkjente som regulære av Englands forente storlosje. Forbundet består av omkring 470 losjer, er den største sammenslutning av frimurere i Tyskland, og har omkring 14.100 medlemmer.
Forbundets losjer tar kun opp menn som medlemmer, men har vennskapelige forbindelser med Den tyske storlosje for kvinner.
|
Tysklands forente storlosjer (tysk: Die Vereinigten Großlogen von Deutschland) er en sammenslutning av fem storlosjer innenfor frimureriet i Tyskland, som er anerkjente som regulære av Englands forente storlosje. Forbundet består av omkring 470 losjer, er den største sammenslutning av frimurere i Tyskland, og har omkring 14.100 medlemmer.
Forbundets losjer tar kun opp menn som medlemmer, men har vennskapelige forbindelser med Den tyske storlosje for kvinner.
== Forbundets storlosjer ==
Den 19. juni 1949 ble Tysklands forente storlosje grunnlagt i Paulskirken i Frankfurt am Main ved at ni tidligere tyske storlosjer, samt en enkeltlosje fra et tiende frimurerforbund, sluttet seg sammen til én felles storlosje. Den nye storlosjen skiftet navn i 1958, og deretter i 1970, og kalles idag Den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere.
I 1958 dannet deretter denne nye storlosjen et forbund med Den tyske store landslosje, som var blitt grunnlagt i 1770. Forbundet fikk sitt nåværende navn i 1970, etter å ha blitt utvidet med ytterligere tre storlosjer.
De ulike storlosjene er autonome, og arbeider etter forskjellige høygrads-systemer. Overfor andre storlosjer, og overfor den tyske offentlighet, opererer de likevel med en felles All-Stormester og et felles senat bestående av representanter for alle fem storlosjene.
== All-Stormestre ==
== Litteratur ==
Joachim Berger, Klaus-Jürgen Grün (Hrsg.): Geheime Gesellschaft: Weimar und die deutsche Freimaurerei, Katalog zur Ausstellung der Stiftung Weimarer Klassik im Schiller-Museum Weimar 21. Juni bis 31. Dezember 2002, Hanser Verlag, München 2002, ISBN 3-446-20255-2
Klaus Jürgen Grün: Philosophie der Freimaurerei. Eine interkulturelle Perspektive, Interkulturelle Bibliothek 124, Traugott Bautz Verlag, Nordhausen 2006, ISBN 3-88309-329-7
Helmut Reinalter: Die Freimaurer, 4. Auflage. Beck Verlag, München 2004, ISBN 3-406-44733-3
Tom Goeller: Freimaurer. Aufklärung eines Mythos, Berlin 2006, ISBN 3-89809-071-X
Michael Kraus (Hrsg): Die Freimaurer, Salzburg 2007, ISBN 978-3-902404-40-4
Jahrbuch 2008 der Vereinigten Großlogen von Deutschland – Bruderschaft der Freimaurer
== Eksterne lenker ==
Storlosjeforbundets hjemmeside
|
Tysklands forente storlosjer (tysk: Die Vereinigten Großlogen von Deutschland) er en sammenslutning av fem storlosjer innenfor frimureriet i Tyskland, som er anerkjente som regulære av Englands forente storlosje. Forbundet består av omkring 470 losjer, er den største sammenslutning av frimurere i Tyskland, og har omkring 14.
| 14,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willy_Olsen_(sk%C3%B8ytel%C3%B8per)
|
2023-02-04
|
Willy Olsen (skøyteløper)
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Personer fra Tynset kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1972']
|
Willy Olsen (født 28. februar 1950) er en norsk tidligere skøyteløper fra Tynset, i dag bosatt i Tylldalen.
Olsen ble junior-norgesmester i 1968 og vant 5000 meter i Allround-NM 1972. Internasjonalt ble han nummer 12 i Allround-VM på skøyter 1971, menn og Allround-VM på skøyter 1972, menn, samt nummer fem i Vinter-OL 1972.Olsen ble med en del av de beste skøyteløperne i verden over i en nystartet og kortvarig profesjonell skøyteliga, ISSL (International Speed Skating League). Under ISSLs verdensmesterskap i 1973 i Göteborg kom han på 5.-plass sammenlagt, etter å ha blitt nr. 3 på 10 000 meter. Det var ingenting å utsette hverken på resultatene eller konkurrentene kvalitetsmessig, men deltakelsen begrenset seg til fire nederlendere, tre nordmenn og en svenske.
|
Willy Olsen (født 28. februar 1950) er en norsk tidligere skøyteløper fra Tynset, i dag bosatt i Tylldalen.
Olsen ble junior-norgesmester i 1968 og vant 5000 meter i Allround-NM 1972. Internasjonalt ble han nummer 12 i Allround-VM på skøyter 1971, menn og Allround-VM på skøyter 1972, menn, samt nummer fem i Vinter-OL 1972.Olsen ble med en del av de beste skøyteløperne i verden over i en nystartet og kortvarig profesjonell skøyteliga, ISSL (International Speed Skating League). Under ISSLs verdensmesterskap i 1973 i Göteborg kom han på 5.-plass sammenlagt, etter å ha blitt nr. 3 på 10 000 meter. Det var ingenting å utsette hverken på resultatene eller konkurrentene kvalitetsmessig, men deltakelsen begrenset seg til fire nederlendere, tre nordmenn og en svenske.
== Personlige rekorder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Willy Olsen – Olympics.com
(en) Willy Olsen – Olympic.org
(en) Willy Olsen – Olympedia
(en) Willy Olsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Willy Olsen – Speedskatingbase.eu
(en) Willy Olsen – SpeedSkatingNews.info
(en) Willy Olsen – SpeedSkatingStats.com
|
Willy Olsen (født 28. februar 1950) er en norsk tidligere skøyteløper fra Tynset, i dag bosatt i Tylldalen.
| 14,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nabidae
|
2023-02-04
|
Nabidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Nabidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter ca. 400 kjente arter fordelt på ca. 30 slekter. Det er funnet 41 arter i Europa og 8 arter i Norge.
|
Nabidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter ca. 400 kjente arter fordelt på ca. 30 slekter. Det er funnet 41 arter i Europa og 8 arter i Norge.
== Utseende ==
Nabidae er middelsstore (gjerne 4 – 12 mm), slanke, langbeinte teger, sugesnabelen er lang og går i en bue ut fra kroppen på undersiden. Kroppen er forholdsvis myk (lite sklerotisert). Hodet er smalt med utstående fasettøyne, antennene 4-leddete og tynne. Forbeina er ofte modifisert for å gripe bytte. De er ofte kortvingede, dersom vingene er velutviklede er de lite sklerotiserte.
== Levevis ==
Disse tegene lever stort sett oppe i vegetasjonen, der de løper rundt på jakt etter bytte. De er lite spesialiserte og kan angripe mange slags byttedyr, for eksempel bladlus og sommerfugl-åmer.
== Nyttedyr ==
Nabidae er viktige nyttedyr i jord- og hagebruk ved at de bidrar til å holde bestandene av potensielle skadedyr nede.
== Systematisk inndeling med norske arter ==
Familien Nabidae er systematisk plassert i gruppen Cimicomorpha, sammen med: Pachynomidae, Rovteger, Velocipedidae, Microphysidae, Joppeicidae, Thaumastocoridae, Bladteger, Netteger, Medocostidae, nebbteger, Lasiochilidae, Plokiophilidae, Lyctocoridae, Cimicidae og Polyctenidae. Velocipedidae og Medocostidae ble tidligere gjerne regnet som undergrupper av Nabidae.
orden nebbmunner (Hemiptera)
underorden plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
underorden teger (Heteroptera)
overfamilie Cimicomorpha
familie Nabidae
underfamilie Nabinae – 32 arter i Europa
slekten Himacerus Wolff, 1811. Fem arter i Europa. I Norden:
Himacerus major (A. Costa, 1842) – funnet i Sverige
Himacerus mirmicoides (O. Costa, 1834) – finnes i Norge
Himacerus boops (Schiødte, 1870) – finnes i Sverige og Finland
slekten Nabis Latreille, 1802. 27 arter i Europa. I Norden:
Nabis limbatus Dahlbom, 1851 – finnes i Norge
Nabis lineatus Dahlbom, 1851 – Sverige og Finland
Nabis flavomarginatus Scholtz, 1847 – finnes i Norge
Nabis brevis Scholtz, 1847 – finnes i Norge
Nabis ericetorum Scholtz, 1847 – finnes i Norge
Nabis ferus (Linnaeus, 1758) – finnes i Norge
Nabis pseudoferus Remane, 1949 – finnes i Norge
Nabis punctatus A. Costa, 1847 – Sverige og Finland
Nabis rugosus (Linnaeus, 1758) – finnes i Norge
Nabis inscriptus (Kirby, 1837) – Sverige og Finland
underfamilie Prostemmatinae – 9 arter i Europa, ikke i Norden
slekten Alloeorhynchus Fieber, 1860
slekten Phorticus Stål, 1860
slekten Prostemma Laporte de Castelanu, 1832
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr.
Ottesen, P.S. (red.) 1993 Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning 055, 40 sider.
Australian Faunal Directory – Nabidae (2002) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) engrøvere – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) engrøvere i Encyclopedia of Life
(en) engrøvere i Global Biodiversity Information Facility
(no) engrøvere hos Artsdatabanken
(sv) engrøvere hos Dyntaxa
(en) engrøvere hos Fauna Europaea
(en) engrøvere hos Fossilworks
(en) engrøvere hos ITIS
(en) engrøvere hos NCBI
(en) Kategori:Nabidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nabidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Nabinae
| 14,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lengertz_litteraturpris
|
2023-02-04
|
Lengertz litteraturpris
|
['Kategori:1967 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kunst og kultur i 1967', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1967']
|
Lengertz litteraturpris er en litteraturpris som utdeles ut årlig av Skånes hembygdsförbund til en skånsk hjembygdsforfatter. Prisen har blitt utdelt siden 1967 fra kulturfondet som ble innstiftet av William Lengertz.
|
Lengertz litteraturpris er en litteraturpris som utdeles ut årlig av Skånes hembygdsförbund til en skånsk hjembygdsforfatter. Prisen har blitt utdelt siden 1967 fra kulturfondet som ble innstiftet av William Lengertz.
== Liste over prisvinnere ==
|
Lengertz litteraturpris er en litteraturpris som utdeles ut årlig av Skånes hembygdsförbund til en skånsk hjembygdsforfatter. Prisen har blitt utdelt siden 1967 fra kulturfondet som ble innstiftet av William Lengertz.
| 14,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eventyrfilm
|
2023-02-04
|
Eventyrfilm
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrfilmer', 'Kategori:Filmsjangre', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']
|
Eventyrfilm er en filmsjanger som omfatter underholdende spillefilmer med eventyrlig, det vil si fantasifull og spennende, handling. Betegnelsen tilsvarer det engelske «adventure films».
«Eventyrfilm» kan på norsk også brukes om filmer med handling fra folkeeventyr, men dekker vanligvis langt bredere enn det som på norsk forståes som eventyr.
|
Eventyrfilm er en filmsjanger som omfatter underholdende spillefilmer med eventyrlig, det vil si fantasifull og spennende, handling. Betegnelsen tilsvarer det engelske «adventure films».
«Eventyrfilm» kan på norsk også brukes om filmer med handling fra folkeeventyr, men dekker vanligvis langt bredere enn det som på norsk forståes som eventyr.
== Eksempler ==
Betegnelsen «eventyrfilm» kan brukes om en rekke filmtyper, for eksempel virkelighetsfjerne actionfilmer og spenningsfilmer, science fiction- og fantasyfilmer, spektakulære skrekkfilmer, tegneseriefilmatiseringer og andre fantastiske filmdramaer der tallrike, overdrevent begivenhetsrike og merkelige hendelser står i sentrum. Undergrupper kan være handlingsmettede sjangerfilmer fra historiske perioder eller eksotiske miljøer, slik som piratfilmer, ridderfilmer eller filmer fra for eksempel fra gresk eller romersk oldtid. Eventyrdramaene har gjerne også karikerte skurker og en tydelig helt, i eldre eventyrfilmer særlig en maskert eller fektende eventyrer, på engelsk ofte kalt swashbuckler.
Påkostede eventyrfilmer med storslagne tablåer, visuelle effekter og mer eller mindre spennende handling har siden 1930-tallet vært særlig karakteristisk for den amerikanske filmproduksjonen i Hollywood.
=== Nyere amerikanske eventyrfilmer ===
Indiana Jones-filmene
Jurassic Park-filmene
Pirates of the Caribbean-filmene
Filmene om Ringenes herre
National Treasure-filmene
=== Amerikanske eventyrfilmskapere ===
Michael Curtiz
John Huston
George Lucas
Steven Spielberg
Raoul Walsh
Robert Zemeckis
== Eksterne lenker ==
De femti beste eventyrfilmene rangert av brukerne Arkivert 2. september 2011 hos Wayback Machine. hos Internet Movie Database
|
Eventyrfilm er en filmsjanger som omfatter underholdende spillefilmer med eventyrlig, det vil si fantasifull og spennende, handling. Betegnelsen tilsvarer det engelske «adventure films».
| 14,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medocostidae
|
2023-02-04
|
Medocostidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Medocostidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter bare én kjent art, Medocostes lestoni, som er kjent fra Ghana og Kongo.
|
Medocostidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter bare én kjent art, Medocostes lestoni, som er kjent fra Ghana og Kongo.
== Utseende ==
Medocostes lestoni er en middelsstor (8 – 9 mm), flat, avlangt-oval, sterkt sklerotisert tege. Antennene består av fire ledd, det innerste er sylindrisk, ledd to stavformet, de to ytterste trådformede. Vingene er velutviklede, den membranøse delen av forvingen har tre lange celler ved roten, mange årer går ut fra disse. Beina er ikke særlig lange. Bare hunnen er kjent.
== Levevis ==
Lite synes å være kjent om biologien til denne arten, men det er sannsynlig at den er et rovdyr.
Den er funnet under barken på døde trær, der dens flate kroppsform gjør at den kan bevege seg temmelig fritt.
== Systematisk inndeling ==
Medocostidae ble tidligere gjerne regnet som en undergruppe av familien Nabidae.
orden nebbmunner (Hemiptera)
underorden plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
underorden teger (Heteroptera)
overfamilie Cimicomorpha
familie Medocostidae
Medocostes lestoni Štys, 1967
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Medocostidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Medocostidae hos NCBI
Medocostidae – detaljert informasjon på Wikispecies Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Medocostes lestoni
| 14,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Han_Huidi
|
2023-02-04
|
Han Huidi
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 26. september', 'Kategori:Dødsfall i 188 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 213 f.Kr.', 'Kategori:Herskere på 100-tallet f.Kr.', 'Kategori:Kinesiske Han-keisere', 'Kategori:Menn', "Kategori:Personer fra Xi'an", 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Keiser Han Hui (kinesisk 漢惠帝; pinyin: Hàn Huìdì; 210 f.Kr-188 f.Kr), personlig navn Liu Ying ((劉盈; Liú Yíng) var det kinesiske Han-dynastiets andre keiser som regjerte fra 195 til hans død i 188 f.Kr. Han var den andre sønnen til den første keiseren, Han Gaozu, og enkekeiserinne Lü. Han blir vanligvis husket som en svak person som ble dominert av mora, keiserinne Lü, og som selv var snill og generøs, men som ikke klarte å unnslippe moras makt. Han forsøkte å redde den yngre halvbroren Liu Ruyi fra å bli myrdet av enkekeiserinne Lü, men misslyktes. Deretter henga han seg til drikking og kvinner i en relativt ung alder. Keiserinne Lü innsatte to av sønnene hans, Liu Gong og Liu Hong (sammen kjent som keiserne Shao av Han), sønnene til keiserens konkubin(er), da han døde uten noen utpekt etterkommer. Keiser Huis kone var keiserinne Zhang Yan, som var en niese til søsteren prinsesse Luyuan. Det var enkekeiserinne Lü som insisterte på dette ekteskapet, som ble et ekteskap uten barn.
|
Keiser Han Hui (kinesisk 漢惠帝; pinyin: Hàn Huìdì; 210 f.Kr-188 f.Kr), personlig navn Liu Ying ((劉盈; Liú Yíng) var det kinesiske Han-dynastiets andre keiser som regjerte fra 195 til hans død i 188 f.Kr. Han var den andre sønnen til den første keiseren, Han Gaozu, og enkekeiserinne Lü. Han blir vanligvis husket som en svak person som ble dominert av mora, keiserinne Lü, og som selv var snill og generøs, men som ikke klarte å unnslippe moras makt. Han forsøkte å redde den yngre halvbroren Liu Ruyi fra å bli myrdet av enkekeiserinne Lü, men misslyktes. Deretter henga han seg til drikking og kvinner i en relativt ung alder. Keiserinne Lü innsatte to av sønnene hans, Liu Gong og Liu Hong (sammen kjent som keiserne Shao av Han), sønnene til keiserens konkubin(er), da han døde uten noen utpekt etterkommer. Keiser Huis kone var keiserinne Zhang Yan, som var en niese til søsteren prinsesse Luyuan. Det var enkekeiserinne Lü som insisterte på dette ekteskapet, som ble et ekteskap uten barn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Josef Guter: Lexikon zur Geschichte Chinas. Sieben Jahrtausende im Überblick. Marix-Verlag, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-40-1.
|
Keiser Han Hui (kinesisk 漢惠帝; pinyin: Hàn Huìdì; 210 f.Kr-188 f.
| 14,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%BC_Zhi
|
2023-02-04
|
Lü Zhi
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 180 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 241 f.Kr.', 'Kategori:Han-dynastiets historie', 'Kategori:Kinesiske regenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Keiserinne Lü Zhi (tradisjonell kinesisk: 呂雉, forenklet kinesisk: 吕雉, pinyin: Lǚ Zhì, stilnavne Exu (kinesisk: 娥姁; pinyin: Éxǔ), døde 180 f.Kr.), vanligvis kjent som Enkekeiserinne Lü (呂太后; pinyin: Lǚ Tàihòu), eller formelt som Keiserinne Gao (高皇后; Gaō Huánghoù) var kona til den kinesiske keiseren Han Gaozu av Han-dynastiet. De hadde to barn, den senere keiser Han Huidi og prinsesse Luyuan. Etter hennes manns død innledet hun et forhold med en av hans embedsmenn, Shen Yiji, markien av Piyang, som varte helt til hennes død.Keiserinne Lü er blitt fermstilt som en maktgal kvinne. Ifølge tradisjonelle historikere sammensverget hun seg mot Han Xin, prinsen av Chu, og Peng Yue, prinsen av Liang, som begge var ledende generaler og hadde spilt viktige roller i opprettelsen av dynastiet, som ble forfremmet til prinser for sine bedrifter. Keiser Gao skal ha fratatt Han Xin fra sitt fyrstedømme Chu, visstnok etter Lüs anmodning, og i keiser Gaos fravær ble han henrettet for forræderi av keiserinne Lü. På samme måte ble Peng Yue arrestert, tiltalt for forræderi og henrettet, visstnok også etter Lüs anmodning. Til tross for hennes sannsynligvis velfortjente rykte om nådeløshet og ondskap, var hun tilsynelatende trofast til mannen og til keiserrikets trygghet – så mye at lenge etter Gaos død i 195, da hun hadde full kontroll over styret, fortsatte hun med å fremme hans instruksjoner til ministernes etterfølgere.Til tross for hennes nådeløshet var hun også kjent som en dugelig administrator, og med flere nepotiske unntak, forfremmet hun dugelige embedsmenn. Dermed nøt keiserrikets folk en stille periode under hennes regentskap, etter kaoset under Qin-dynastiets undergang og Chu-Han-konflikten. Riktignok angrep kongedømmet Nanyue flere ganger fyrstedømmet Changsha (i dag i Hunan) og kommanderiet Nan (i Hubei), på grunn av Lüs uforklarlige handelsforbud med kongedømmet. Det var også en berømt episode i forbindelse med xiongnuene, hvor chanyuen Modu Shanyu skrev et spottende brev til henne hvor han foreslo et ekteskap mellom dem. Hun svarte i et enkelt brev at hun heller skulle sende en prinsesse til ham som en del av heqin-(fredsekteskap)-systemet.
Etter at Han Gaozu døde i 195 f.Kr. mottok Lü Zhi tittelen enkekeiserinne, og ble deretter svært mektig. Hun myrdet konkubine Qis sønn Liu Ruyi, prinsen av Zhao, og torturerte deretter Qi ved å kutte av lemmene hennes, binde henne og gjøre henne døv, som førte til hennes død. Lüs umenneskelige behandling av Qi gjorde den snille men svake sønnen, keiser Han Huidi, nedtrykt. Hun sultet også ihjel en av mannens andre sønner, Liu You, prinsen av Zhao, som hun følte fornærmet sin kone, prinsessen av Zhao, som var en av Zhis nieser. Keiser Huis sønner, Liu Gong og Liu Hong, som da bare var barn, ble innsatt som hennes marionettekeisere da Hui døde i 188. Dermed forble den virkelige makten i hennes hender i seksten år.
Under Lüs regentskap tok medlemmer av Lü-klanen gradvis over flere viktige regjeringsstillinger. Riktignok ble Lü-klanen eliminert etter Lüs død av embedsmenn som tidligere hadde tjent under keiser Gao, inkludert Chen Ping, Zhou Bo og Guan Ying, og de innsatte Han Wendi som keiser. Dermed ledet enkekeiserinne Lüs trofasthet til hennes manns ønsker til at klanen hennes gikk under, siden Chen og Zhou nå overtok deres stillinger lenge etter at keiser Gaos instruksjoner om ministeretterfølgelse.
|
Keiserinne Lü Zhi (tradisjonell kinesisk: 呂雉, forenklet kinesisk: 吕雉, pinyin: Lǚ Zhì, stilnavne Exu (kinesisk: 娥姁; pinyin: Éxǔ), døde 180 f.Kr.), vanligvis kjent som Enkekeiserinne Lü (呂太后; pinyin: Lǚ Tàihòu), eller formelt som Keiserinne Gao (高皇后; Gaō Huánghoù) var kona til den kinesiske keiseren Han Gaozu av Han-dynastiet. De hadde to barn, den senere keiser Han Huidi og prinsesse Luyuan. Etter hennes manns død innledet hun et forhold med en av hans embedsmenn, Shen Yiji, markien av Piyang, som varte helt til hennes død.Keiserinne Lü er blitt fermstilt som en maktgal kvinne. Ifølge tradisjonelle historikere sammensverget hun seg mot Han Xin, prinsen av Chu, og Peng Yue, prinsen av Liang, som begge var ledende generaler og hadde spilt viktige roller i opprettelsen av dynastiet, som ble forfremmet til prinser for sine bedrifter. Keiser Gao skal ha fratatt Han Xin fra sitt fyrstedømme Chu, visstnok etter Lüs anmodning, og i keiser Gaos fravær ble han henrettet for forræderi av keiserinne Lü. På samme måte ble Peng Yue arrestert, tiltalt for forræderi og henrettet, visstnok også etter Lüs anmodning. Til tross for hennes sannsynligvis velfortjente rykte om nådeløshet og ondskap, var hun tilsynelatende trofast til mannen og til keiserrikets trygghet – så mye at lenge etter Gaos død i 195, da hun hadde full kontroll over styret, fortsatte hun med å fremme hans instruksjoner til ministernes etterfølgere.Til tross for hennes nådeløshet var hun også kjent som en dugelig administrator, og med flere nepotiske unntak, forfremmet hun dugelige embedsmenn. Dermed nøt keiserrikets folk en stille periode under hennes regentskap, etter kaoset under Qin-dynastiets undergang og Chu-Han-konflikten. Riktignok angrep kongedømmet Nanyue flere ganger fyrstedømmet Changsha (i dag i Hunan) og kommanderiet Nan (i Hubei), på grunn av Lüs uforklarlige handelsforbud med kongedømmet. Det var også en berømt episode i forbindelse med xiongnuene, hvor chanyuen Modu Shanyu skrev et spottende brev til henne hvor han foreslo et ekteskap mellom dem. Hun svarte i et enkelt brev at hun heller skulle sende en prinsesse til ham som en del av heqin-(fredsekteskap)-systemet.
Etter at Han Gaozu døde i 195 f.Kr. mottok Lü Zhi tittelen enkekeiserinne, og ble deretter svært mektig. Hun myrdet konkubine Qis sønn Liu Ruyi, prinsen av Zhao, og torturerte deretter Qi ved å kutte av lemmene hennes, binde henne og gjøre henne døv, som førte til hennes død. Lüs umenneskelige behandling av Qi gjorde den snille men svake sønnen, keiser Han Huidi, nedtrykt. Hun sultet også ihjel en av mannens andre sønner, Liu You, prinsen av Zhao, som hun følte fornærmet sin kone, prinsessen av Zhao, som var en av Zhis nieser. Keiser Huis sønner, Liu Gong og Liu Hong, som da bare var barn, ble innsatt som hennes marionettekeisere da Hui døde i 188. Dermed forble den virkelige makten i hennes hender i seksten år.
Under Lüs regentskap tok medlemmer av Lü-klanen gradvis over flere viktige regjeringsstillinger. Riktignok ble Lü-klanen eliminert etter Lüs død av embedsmenn som tidligere hadde tjent under keiser Gao, inkludert Chen Ping, Zhou Bo og Guan Ying, og de innsatte Han Wendi som keiser. Dermed ledet enkekeiserinne Lüs trofasthet til hennes manns ønsker til at klanen hennes gikk under, siden Chen og Zhou nå overtok deres stillinger lenge etter at keiser Gaos instruksjoner om ministeretterfølgelse.
== Litteratur ==
Josef Guter: Lexikon zur Geschichte Chinas. Sieben Jahrtausende im Überblick. Marix-Verlag, Wiesbaden 2004, ISBN 3-937715-40-1.
|
Keiserinne Lü Zhi (tradisjonell kinesisk: 呂雉, forenklet kinesisk: 吕雉, pinyin: Lǚ Zhì, stilnavne Exu (), døde 180 f.Kr.
| 14,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fedrelandsforbundet_%E2%80%93_litauiske_kristendemokrater
|
2023-02-04
|
Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater
|
['Kategori:1993 i Litauen', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1993', 'Kategori:Politiske partier i Litauen']
|
Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater (litauisk: Tėvynės sąjunga – Lietuvos krikščionys demokratai, TS-LKD) er et konservativt og kristendemokratisk politisk parti i Litauen. Partiet er landets ledende sentrum-høyreparti med en overveiende liberalkonservativ og kristendemokratisk, men også nasjonalt orientert og økonomisk liberal politikk.
|
Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater (litauisk: Tėvynės sąjunga – Lietuvos krikščionys demokratai, TS-LKD) er et konservativt og kristendemokratisk politisk parti i Litauen. Partiet er landets ledende sentrum-høyreparti med en overveiende liberalkonservativ og kristendemokratisk, men også nasjonalt orientert og økonomisk liberal politikk.
== Historie ==
Partiet ble grunnlagt som «Fedrelandsforbundet – litauiske konservative» i mai 1993 av høyresiden i Sąjūdis, den politiske reformbevegelsen som ledet kampen for nasjonal uavhengighet i årene forut. En av bevegelsens grunnleggere, Vytautas Landsbergis, ble valgt til partiets første leder, en posisjon han beholdt frem til 2003. I 1996 gjorde Fedrelandsforbundet et svært godt valg til nasjonalforsamlingen Seimas med 40 % av stemmene og 70 mandater, men ble redusert til 8,6 % og 9 mandater i 2000.
Etter at Litauen ble medlem av Den europeiske union i 2004, fikk Fedrelandsforbundet to mandater i Europaparlamentet. Ved valget til Seimas samme år fikk partiet 14,6 % av stemmene og 25 mandater. Samme år gikk Den litauiske union av politiske fanger og deporterte, Litauens høyreunion og Den litauiske nasjonalistiske union inn i partiet, og det byttet navn til «Fedrelandsforbundet (konservative, politiske fanger og kristendemokrater i eksil)». Den 11. mars 2008 gikk Litauiske kristendemokrater inn i Fedrelandsforbundet, og det offisielle navnet ble forkortet til «Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater». Med dette ble Fedrelandsforbundet landets største medlemsparti med mer enn 18 000 medlemmer.
Ved parlamentsvalget i 2008 økte uttellingen til 19,7 % av stemmene og 45 mandater, og Kubilius, partileder siden 2003, ble statsminister i en regjering bestående av Fedrelandsforbundet, Den liberale bevegelse, Unionen av liberale og sentrum samt Partiet for nasjonal gjenopplivelse. I juni 2011 opplevde Fedrelandsforbundet en splittelse, idet Den litauiske nasjonalistiske union brøt ut og tok tilbake sin status som selvstendig parti. Ved parlamentsvalget året etter gikk partiet tilbake til 15 % av stemmene og 33 mandater og tapte regjeringsmakten til en koalisjon med Litauens sosialdemokratiske parti i spissen.
== Ledere ==
Gabrielius Landsbergis 2015–d.d.
Andrius Kubilius 2003–2015
Vytautas Landsbergis 1993–2003
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
| forsamling1 = Seimas
| 14,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Velocipedidae
|
2023-02-04
|
Velocipedidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Ernst Evald Bergroth', 'Kategori:Nebbmunner formelt beskrevet i 1891', 'Kategori:Teger']
|
Velocipedidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er trolig rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter 31 kjente arter fra Sørøst-Asia.
|
Velocipedidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er trolig rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter 31 kjente arter fra Sørøst-Asia.
== Utseende ==
Middelsstore (10 – 15 mm), flate, ovale teger. Hodet er ganske lite og har markert "hals". Sugesnabelen består av fire ledd, det tredje leddet er meget langt, de andre korte, og når til bakkanten av midt-hoftene. Fasettøynene er halvkuleformede og utstående. Punktøyne finnes. Oversiden er ganske kraftig punktert, men uten påfallende hår. Forvingen er noe utvidet sideveis. Den membranøse delen har tre korte basalceller, fra disse går det ut mange lengdeårer. Beina er temmelig lange, disse tegene er raske løpere. Det latinske navnet på familien betyr "kjappfot-lignende".
== Levevis ==
Velocipedidae lever i skog. Ingenting er kjent om biologien deres, men munndelenes form kan tyde på at de er rovdyr. De blir tiltrukket til lys og er trolig nattaktive.
== Systematisk inndeling ==
Velocipedidae ble tidligere gjerne regnet som en undergruppe av Nabidae.
orden nebbmunner (Hemiptera)
underorden teger (Heteroptera)
gruppe Cimicomorpha
familie Velocipedidae
slekten Bloetomedes van Doesburg, 1970
slekten Costomedes van Doesburg, 2004
slekten Scotomedes Stål, 1873
== Kilder ==
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995). True Bugs of the World. Family Velocipedidae. [1]
Wyniger, D. (2008) New records of Scotomedes alienus sikkimensis (Hemiptera: Heteroptera: Velocipedidae) from Nepal. Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae 48(2): 367-369. [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Velocipedidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Velocipedidae hos Fossilworks
(en) Velocipedidae hos ITIS
(en) Velocipedidae hos NCBI
(en) Kategori:Velocipedidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Velocipedidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Bloetomedes
| 14,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrius_Kubilius
|
2023-02-04
|
Andrius Kubilius
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Litauiske politikere', 'Kategori:Litauiske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vilnius', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Andrius Kubilius (født 8. desember 1956) er tidligere statsminister i Litauen og nåværende representant i Europaparlamentet. Han var statsminister i Litauen 1999–2000 og 2008–2012. Han var partileder i det konservative partiet Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater 2003–2015.
Kubilius blei født og vokste opp i Vilnius. Han studerte fysikk på Universitetet i Vilnius, og fram til 1990 var han ansatt på universitetet. Han blei medlem i den opposisjonelle bevegelsen Sąjūdis, som jobba for litauisk selvstendighet fra Sovjetunionen. Da dette målet blei oppnådd, blei Kubilius valgt inn i nasjonalforsamlinga i 1992. Han blei med i Fedrelandsforbundet i 1993.
Kubilius blei i 1998 tildelt storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.Han er gift og har to sønner. Kona er fiolinist i Det litauiske nasjonale symfoniorkesteret.
|
Andrius Kubilius (født 8. desember 1956) er tidligere statsminister i Litauen og nåværende representant i Europaparlamentet. Han var statsminister i Litauen 1999–2000 og 2008–2012. Han var partileder i det konservative partiet Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater 2003–2015.
Kubilius blei født og vokste opp i Vilnius. Han studerte fysikk på Universitetet i Vilnius, og fram til 1990 var han ansatt på universitetet. Han blei medlem i den opposisjonelle bevegelsen Sąjūdis, som jobba for litauisk selvstendighet fra Sovjetunionen. Da dette målet blei oppnådd, blei Kubilius valgt inn i nasjonalforsamlinga i 1992. Han blei med i Fedrelandsforbundet i 1993.
Kubilius blei i 1998 tildelt storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.Han er gift og har to sønner. Kona er fiolinist i Det litauiske nasjonale symfoniorkesteret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Andrius Kubilius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Andrius Kubilius på Twitter
Andrius Kubilius på Facebook
(en) Andrius Kubilius hos Europaparlamentet
|
Andrius Kubilius (født 8. desember 1956) er tidligere statsminister i Litauen og nåværende representant i Europaparlamentet.
| 14,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Spydevold
|
2023-02-04
|
Bjørn Spydevold
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 30. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fotballspillere for FK Sparta Sarpsborg', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Fotballtrenere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune']
|
Bjørn Anker Spydevold (født 8. september 1918 i Sarpsborg, død 30. mars 2002 i Greåker) var en av sin tids beste norske fotballspillere og senere trener med suksess.
Spydevold er mest kjent fra sin tid i Fredrikstad FK der han spilte 65 kamper og scoret 10 ganger i storhetstiden 1945-47 og 1949-54. Spydevold vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1940 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1950 (der han scoret). Videre vant han Hovedserien 1948-49, Hovedserien 1950-51 og Hovedserien 1951-52. Han representerte Norges herrelandslag i fotball (36 kamper i perioden 1945-53) og deltok i Sommer-OL 1952.
Han og familien var bosatt i Greåker, og Spydevold spilte i Greåker Idrettsforening sesongen 1948 (16 kamper, 1 scoring) der han senere ble spillende trener 1954–58. Han ledet laget til opprykk til Hovedserien 1958-59, og (i sin tredje periode 1968-69) til overraskende resultater i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1969.
Spydevold trente Askim Idrettsforening i 1960. Deretter ledet han Sarpsborg Fotballklubb 1961–65, de fikk andreplass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1964 og bronse i 1. divisjon fotball for herrer 1964. I sin andre periode med Sarpsborg (1970) spilte laget mot Leeds United i cupvinnercupen. Spydevold trente Fredrikstad FK 1966-67 hvilket brakte seier i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1966 og andreplass i 1. divisjon fotball for herrer 1966.
Opprinnelig var han fra Hannestad i Sarpsborg der han som barn startet Idrettslaget Sparta (1928). Dette var et lag innunder Arbeidernes Idrettsforbund som vant Arbeidermesterskapet i fotball i 1938 og arrangerte landskamper der Spydevold var med. Han flyttet til Fredrikstad i 1939 og meldte da overgang til Fredrikstad FK.I det sivile liv var han sveiser og arbeidet for Sarpsborg Mekaniske Verksted, Rygge Hovedflystasjon og Statens vegvesen.
Han var far til fotballspillerne Thor Spydevold og Knut Spydevold, samt sangeren Bjørnar Spydevold
|
Bjørn Anker Spydevold (født 8. september 1918 i Sarpsborg, død 30. mars 2002 i Greåker) var en av sin tids beste norske fotballspillere og senere trener med suksess.
Spydevold er mest kjent fra sin tid i Fredrikstad FK der han spilte 65 kamper og scoret 10 ganger i storhetstiden 1945-47 og 1949-54. Spydevold vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1940 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1950 (der han scoret). Videre vant han Hovedserien 1948-49, Hovedserien 1950-51 og Hovedserien 1951-52. Han representerte Norges herrelandslag i fotball (36 kamper i perioden 1945-53) og deltok i Sommer-OL 1952.
Han og familien var bosatt i Greåker, og Spydevold spilte i Greåker Idrettsforening sesongen 1948 (16 kamper, 1 scoring) der han senere ble spillende trener 1954–58. Han ledet laget til opprykk til Hovedserien 1958-59, og (i sin tredje periode 1968-69) til overraskende resultater i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1969.
Spydevold trente Askim Idrettsforening i 1960. Deretter ledet han Sarpsborg Fotballklubb 1961–65, de fikk andreplass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1964 og bronse i 1. divisjon fotball for herrer 1964. I sin andre periode med Sarpsborg (1970) spilte laget mot Leeds United i cupvinnercupen. Spydevold trente Fredrikstad FK 1966-67 hvilket brakte seier i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1966 og andreplass i 1. divisjon fotball for herrer 1966.
Opprinnelig var han fra Hannestad i Sarpsborg der han som barn startet Idrettslaget Sparta (1928). Dette var et lag innunder Arbeidernes Idrettsforbund som vant Arbeidermesterskapet i fotball i 1938 og arrangerte landskamper der Spydevold var med. Han flyttet til Fredrikstad i 1939 og meldte da overgang til Fredrikstad FK.I det sivile liv var han sveiser og arbeidet for Sarpsborg Mekaniske Verksted, Rygge Hovedflystasjon og Statens vegvesen.
Han var far til fotballspillerne Thor Spydevold og Knut Spydevold, samt sangeren Bjørnar Spydevold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bjørn Spydevold – Olympedia
(en) Bjørn Spydevold – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bjørn Spydevold – FIFA
(en) Bjørn Spydevold – Transfermarkt
(en) Bjørn Spydevold – national-football-teams.com
(en) Bjørn Spydevold – EU-Football.info
(no) Bjørn Spydevold – Norges Fotballforbund
(en) Bjørn Spydevold på Eu-Football.info
|
Bjørn Anker Spydevold (født 8. september 1918 i Sarpsborg, død 30.
| 14,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetsbiblioteket_i_Stavanger
|
2023-02-04
|
Universitetsbiblioteket i Stavanger
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biblioteker i Norge', 'Kategori:Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Universitetsbiblioteker']
|
Universitetsbiblioteket i Stavanger (UBiS) er en del av Universitetet i Stavanger (UiS), og har som hovedoppgave å være en informasjonsressurs for studenter og ansatte ved universitetet. UBiS yter også tjenester til privatpersoner og det lokale næringslivet utenfor UiS.
UBiS har fire avdelinger:
I Kjølv Egelands hus på Ullandhaug tilbys bibliotektjenester til studenter og ansatte på universitetets campus på Ullandhaug.
I Bjergstedparken er et bibliotek innrettet mot de som studerer musikk og dans på UiS sin campus i Bjergsted.
UBiS har også en avdeling på Arkeologisk museum i Stavanger på Våland, som siden 2009 har vært en del av UiS.
Biblioteket på Stavanger universitetssjukehus er fra 2015 knyttet til UBiS.UBiS har 32 ansatte fordelt på ca. 28 årsverk. I august 2015 ble UBiS Norges første døgnåpne universitetsbibliotek.
|
Universitetsbiblioteket i Stavanger (UBiS) er en del av Universitetet i Stavanger (UiS), og har som hovedoppgave å være en informasjonsressurs for studenter og ansatte ved universitetet. UBiS yter også tjenester til privatpersoner og det lokale næringslivet utenfor UiS.
UBiS har fire avdelinger:
I Kjølv Egelands hus på Ullandhaug tilbys bibliotektjenester til studenter og ansatte på universitetets campus på Ullandhaug.
I Bjergstedparken er et bibliotek innrettet mot de som studerer musikk og dans på UiS sin campus i Bjergsted.
UBiS har også en avdeling på Arkeologisk museum i Stavanger på Våland, som siden 2009 har vært en del av UiS.
Biblioteket på Stavanger universitetssjukehus er fra 2015 knyttet til UBiS.UBiS har 32 ansatte fordelt på ca. 28 årsverk. I august 2015 ble UBiS Norges første døgnåpne universitetsbibliotek.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Universitetsbiblioteket i Stavanger (UBiS) er en del av Universitetet i Stavanger (UiS), og har som hovedoppgave å være en informasjonsressurs for studenter og ansatte ved universitetet. UBiS yter også tjenester til privatpersoner og det lokale næringslivet utenfor UiS.
| 14,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/I_Love_Wynona
|
2023-02-04
|
I Love Wynona
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – band', 'Kategori:Norske musikkgrupper']
|
I Love Wynona er et norsk band fra Trondheim.
|
I Love Wynona er et norsk band fra Trondheim.
== Biografi ==
I Love Wynona har røtter helt tilbake til 2001, da Frode Sander Øien var ferdig med popgruppa Sanderfinger, og begynte å skrive låter til et helt nytt prosjekt. Det skulle imidlertid ta fire år før han traff på Vigdis Sjelmo (trommeslager i Dog & Sky og tidl. trommeslager i -phy), og disse bestemte seg for å sette i gang band sammen, basert på materialet Øien hadde jobbet med de foregående årene. De fikk etter hvert med seg Sjelmos bandkamerat Truls Lorentzen fra Dog & Sky på gitar, og bassist Ellen Ersfjord (som spilte med Sjelmo i -phy), og begynte raskt å teste ut ideer hos Håkon Gebhardt i hans Das Boot Studio på Dora. Det tok fire nye år før debutalbumet A Beautiful Noise var klar for utgivelse. Albumet ble utgitt på det dansk/norske plateselskapet MBO.
== Medlemmer ==
Frode Sander Øien – vokal, akustisk/elektrisk gitar, strykere, samples
Even Granås – trommer
Truls Lorentzen – elektrisk/akustisk gitar, fløyter
Ellen Ersfjord – bassgitar, bakgrunnsvokal/vokal
Einar Grinde – akustisk gitar
Anders Langfjæran – elektronikk/samples
== Tidligere medlemmer ==
Vigdis Sjelmo – trommer, perkusjon, glockenspiel
Bandet har i tillegg brukt følgende gjestemusikere:
Lars Lien – bass på «Unbeautiful» og «Mercy For The Ghost», og all piano
Snah (Motorpsycho) – live ambience samples
=== Om medlemmene ===
Frode Sander Øien var i perioden 1998-2000 aktiv som vokalist i popbandet Sanderfinger, som ga ut to kritikerroste album i perioden. Han er også forfatter, og romandebuterte i 2001 med Fantastiske Pepsi Love. Parallelt med utgivelsen av A Beautiful Noise ga han også ut roman nummer to; Speed Til Frokost (begge bøkene utgitt på Cappelen Damm). Øien har også skrevet tekster for scene og fjernsyn, og musikk til forskjellige oppsetninger og andre sammenhenger.
Vigdis Sjelmo har vært trommeslager og perkusjonist i bandene -phy- og Dog & Sky, begge trondheimsbaserte. Hun deltok på -phy--plata Lover Songs From Mars i 2003 og på Dog & Skys Lhasa Express fra 2008.
Truls Lorentzen har bidratt med gitarspill og mye annet rart på en hel del utgivelser, oppsetninger etc med base i Trondheim, og gjerne Svartlamon. Noen av bandene han har vært med i er Sanderfinger, Hærmætti Tysland Band, Dog & Sky og Syv Pistols. Andre prosjekter av forskjellig art er bl.a. gerilja-/performancebandet The Four, en populær barneteaterduo og mannskoret Svartlamon Hardkor.
Ellen Ersfjord er det sist tilkomne medlemmet i bandet. Hun spilte sammen med Sjelmo i -phy-, der Ersfjord var bassist.
== Diskografi ==
A Beautiful Noise (2009)
The Whiteroom Sessions (2012)
|
I Love Wynona er et norsk band fra Trondheim.
| 14,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/A_Beautiful_Noise
|
2023-02-04
|
A Beautiful Noise
|
['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 2009', 'Kategori:Norske musikkalbum']
|
A Beautiful Noise er et musikkalbum fra 2009 utgitt av bandet I Love Wynona fra Trondheim. Det var bandets debutalbum.
|
A Beautiful Noise er et musikkalbum fra 2009 utgitt av bandet I Love Wynona fra Trondheim. Det var bandets debutalbum.
== Forhistorie ==
I 2001 hadde Frode Sander Øien sluttet i popgruppa Sanderfinger, og begynt å skrive låter til et helt nytt prosjekt. Fire år senere traff han Vigdis Sjelmo, som var trommeslager i Dog & Sky og tidligere hadde vært trommeslager i -phy. Øien og Sjelmo ble enige om å starte et felles bandprosjekt, basert på materialet Øien hadde skrevet. De fikk etter hvert med seg gitaristen Truls Lorentzen, som var Sjelmos bandkamerat fra Dog & Sky, og bassist Ellen Ersfjord, som hadde spilt med Sjelmo i -phy. Deretter begynte det nye bandet å teste ut ideer hos Håkon Gebhardt i hans Das Boot Studio på Dora.
Bandet fikk mye positiv respons på musikken de laget, men debutplata var først klar for utgivelse etter nye fire år.
== Plateslippet ==
=== Tekniske data ===
Utgivelsen ble spilt inn dels hos Håkon Gebhardt i Das Boot i Trondheim, og dels hos Lars Lien i Larsville i Tydal. Plata ble mikset av bandet og Håkon Gebhardt, mens Lars Lien var ansvarlig for mastering. Lars Lien spilte også bassgitar på spor 2 og 6, og var pianist på alle sporene på plata. Snah fra Motorpsycho bidro med ambience samples. Bandet produserte albumet selv, og alle tekstene var skrevet av Frode Sander Øien.
Etter utallige runder med innspilling, miksing og mastring i Das Boot og i Lars Liens studio Larsville i Tydal, kunne man til slutt endelig sette datoen 11. mai for slippet av plata, som fikk navnet "A Beautiful Noise". Storås Artist Promo Team ble engasjert for å promotere plata, og alt så lovende ut.
=== Plateselskap ===
Albumet er gitt ut på MBN, den norske delen av det dansk/norske plateselskapet MBO, med distribusjon på NFD (Nordisk Film Distribusjon). Plata ble gitt ut i juni 2009, og ble i utgangspunktet bare lagt ut for salg på nett, fordi alle MBOs produkter på utgivelsestidspunktet var boikottet av de største, norske platebutikkene.
=== Feiltrykk ===
Første hinder utgivelsen møtte var imidlertid at cd-ene som kom tilbake fra trykkeriet i Danmark, manglet spor nummer 5; «Black And White Turn Colours». Dette førte til at utgivelsen måtte utsettes fram til nye cd-er med korrekt innhold var trykt opp, og de feilproduserte CD--ene ble sendt ut som samlerutgaver til interesserte.
=== Boikott ===
De nye opptrykkene var rett rundt hjørnet, da nyheten kom 25. mai om at Platekompaniet og Playcom Musikkverket hadde bestemt seg for å boikotte alle produkter fra MBO, som en følge av at MBOs distributør NFD (Nordisk Film Distribusjon) hadde inngått en eksklusiv distribusjonsavtale med Reitangruppen om trønderbandet D.D.E.s nye plate. Dette medførte at kun butikker tilknyttet Reitangruppen, eksempelvis butikker i kjedene REMA 1000, Narvesen og 7-Eleven, ville få muligheten til å selge plata.For alle MBOs øvrige artister var det usikkerhet om hva som ville skje med kommende utgivelser uten platebutikker å selge i. MBN valgte imidlertid å satse videre på kommende utgivelser som planlagt – dermed ble A Beautiful Noise lansert i Apple Music Store (iTunes) torsdag 4. juni.
== Besetning ==
Frode Sander Øien – vokal, akustisk/elektrisk gitar, strykere, samples
Vigdis Sjelmo – trommer, perkusjon, glockenspiel
Truls Lorentzen – elektrisk/akustisk gitar, fløyter
Ellen Ersfjord – bass, backingvokal og vokal på «Universal»
Lars Lien – bass på «Unbeautiful» og «Mercy For The Ghost», og alle pianopålegg
Snah – live ambience samples
== Sporliste ==
Alle låtene ble arrangert av bandet i fellesskap.
«Devil in Me» (Øien) 7:07
«Unbeautiful» (Øien) 7:31
«Universal» (Øien/Sjelmo/Lorentzen/Ersfjord) 13:03
«Gutterball» (Øien) 8:56
«Black and White Turn Colours» (Øien/Sjelmo/Lorentzen) 12:03
«Mercy for the Ghost» (Øien) 6:48
== Referanser ==
|
A Beautiful Noise er et musikkalbum fra 2009 utgitt av bandet I Love Wynona fra Trondheim. Det var bandets debutalbum.
| 14,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venezia
|
2023-02-04
|
Venezia
|
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Veneto', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Venezia', 'Kategori:Verdensarven i Italia']
|
Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet.
Venezia ble opprinnelig grunnlagt som en serie på 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer som forbinder dem.Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
|
Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet.
Venezia ble opprinnelig grunnlagt som en serie på 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer som forbinder dem.Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
== Navn ==
Byens navn kommer fra de latinske navnene Venetia og Venetiae, som sannsynligvis er hentet fra Venetia et Histria – det romerske navnet på Regio X i Romerrikets Italia – men og brukt om regionens kystområder som forble del av Østromerriket, og ikke underlagt gotisk, langobardisk eller frankisk kontroll. Navnet «Venezia» kommer av det romerske navnet på folket kjent som veneti – et folk som var kjent som eneti (Ἐνετοί) for grekerne. Ordets betydning er usikker, selv om det finnes andre indoeuropeiske stammer med like navn, som de keltiske veneti, de baltiske veneti og de slaviske venderne. Språkvitere har foreslått at navnet er basert på en indoeuropeisk rot *wen («kjærlighet»), og dermed vil *wenetoi bety «elsket», «kjærlig», «elskelig» eller «vennlig». En kobling til det latinske ordet venetus («sjøblå») er også mulig.
Angivelige koblinger mellom Venetia og det latinske verbet venire («å komme»), som Marin Sanudos veni etiam («enda har jeg kommet!») – det angivelige utropet eksklamert av de første flyktningene som ankom den venetianske lagune fra fastlandet, eller til og med venia («tilgivelse»), anses som folkeetymologi. Den alternative utdaterte formen er Vinegia (venetiansk: Venèxia; latin: Venetiae; slovensk: Benetke). Navnet på tysk er Venedig, som også er byens navn på dansk og svensk; dette var òg navnet på byen på norsk tidligere, men i dag er det foreldet.
== Historie ==
Byen oppsto trolig over tid som følge av at befolkningen flyktet til de ugjestmilde myr- og øyområdene da Nord-Italia ble plaget av invasjoner fra gotere og senere hunnerne ledet av Attila. Venezia fikk bystatus 25. mars 421. Venezia var under eksarkatet Ravenna da doge-tittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto, som ble valgt i 697.
Det bysantiske styret i Italia mistet gradvis innflytelse. Venezia lyktes stå imot invasjonsforsøk fra frankernes konge Pipin den yngre, og i en fredsavtale («Pax Nicephori») med sønnen Karl den store i 811 får bystaten i praksis en sterk selvstendig rolle som skiller republikken fra resten av Italia. Doge Agnello Particiaco (811-827) flyttet byens administrasjon fra Malamocco til den tryggere Rialto-øya, der byen ligger i dag.
Klosteret i St. Zacharias, det første doge-palasset med basilikaen St. Markus og byens forsvarsmur (civitatis murus) mellom Olivolo og Rialto satte fart på byutviklingen. I 828 økte byens prestisje etter at liket til helgenen Markus (gresk: Markos) var blitt røvet og lagt i den nye basilikaen.
Gradvis framsto Venezia som både sterk og uavhengig. Gjennom den formelle koplingen til Bysants slapp de mye av den føydale slitasjen som preget fastlandet, og den geografiske beliggenheten skjermet byen for militære invasjoner. Republikken varte i 1000 år, noe som i seg selv vitner om et slitesterkt politisk regime. Bystaten strakk seg på det meste over store landområder i to verdensdeler, og dominerte Middelhavet. Sjøfart og handel mellom øst og vest skapte enorm velstand og gjorde Venezia til den eneste italienske bystaten som ikke ble invadert, plyndret eller ødelagt. Det vil si, ikke før Napoleon invaderte Nord-Italia mistet byen sin uavhengighet og republikken ble oppløst i 1797.
Etter Napoleons fall tilhørte Venezia Østerrike. Et kort opprør i 1848 ble gjennomført av personer som ville gjenopprette republikken. Byen og tilhørende områder ble en del av Italia i 1866 etter at Østerrike hadde tapt den østerriksk-prøyssiske krigen, fordi seierherren Preussen hadde lovet bort byen til Kongeriket Italia.
Venezia var tidlig ute med smittetiltak og begynte allerede i 1347 å iverksatte tiltak mot pest for å hindre smitte fra skip og mannskap som kom fra andre havner. Karantene (40 dager) skulle både hindre at byens befolkning ble smittet, og hindre spredning til andre steder. Skipene ble holdt i karantene i en isolert havn på en av øyene, der mennesker kunne isoleres på lasarett eller innesperret i en bygning om de ble syke.
== Flom ==
For å skape øyene i den venetianske lagunen egnet for beboelse, trengte Venezias tidlige nybyggere å drenere områder av lagunen, slå ned påler, grave kanaler og støtte opp bredden. På toppen av disse pålene plasserte de treplattformer og deretter stein, og det er dette bygningene i Venezia er bygget på.Fra høsten og til tidlig på våren er byen ofte truet av flomvann som kommer inn fra Adriaterhavet. Landbruket og industrien har ført til at det blir mye mudder i området og at Venezia synker. Studier indikerer at byen nå synke med en relativt lav hastighet på 1–2 mm per år. Ikke bare synker den, men den vipper også mot øst.
13. november 2019 ble Venezia oversvømmet da vannet nådde 1,87 m, det høyeste tidevannet siden 1966 (1,94 m). Mer enn 80 % av byen var dekket av vann, noe som skadet kulturminner, inkludert mer enn 50 kirker, og førte til at turister avlyste besøkene.
I mai 2003 satte Italias statsminister Silvio Berlusconi i gang MOSE-prosjektet (Modulo Sperimentale Elettromeccanico), en serie med 78 hule pontonger festet til havbunnen på tvers av de tre inngangene til lagunen. Når tidevann antas å stige over 110 cm, vil pontongene fylles med luft, slik at de flyter og blokkerer det innkommende vannet fra Adriaterhavet. Det skulle være ferdig innen 2018. 3. oktober 2020 ble MOSE aktivert for første gang. Det svarte til forventningene og forhindret de lavtliggende delene av byen fra å komme under vann.
MOSE-prosjektet skulle ha kostet € 800 millioner, men kommer til å koste minst € 7 milliarder. Flomnivået for aktivering av MOSE er omdiskutert fordi systemet hindrer cruiseskip fra å entre havna og legge til kai når det er aktivt.
== Kulturliv ==
Karnevalet i Venezia har vært arrangert siden 1268. Det varer i tre uker fra den andre uka i februar. Arrangementet tiltrekker seg turister fra hele verden, og er et av verdens mest kjente karnevaler. Her blir de kjente venetianske maskene brukt.
Venezia arrangerer hvert år kulturfestivalen La Biennale di Venezia, som annethvert år alternerer mellom arkitektur (La Biennale di Architettura di Venezia) og kunst (La Biennale d'Arte di Venezia). Hoveddelen av festivalen foregår i Biennalehagene, et enormt parkanlegg i Castello bygget etter ordre fra Napoelon Bonaparte på 1800-tallet. Ellers anholdes arrangementer tilhørende biennalen over hele byen, omfattende teater, musikk, og dans. Byens verdenskjente filmfestival avholdes hvert år som del av Biennalen, på Lido di Venezia, sandbanken like utenfor byen.Ellers huser byen et svært stort antall kunstmuseer, der Gallerie Dell'Accademia og The Peggy Guggenheim Collection kan sies å være blant de mest kjente.
== Glassindustrien ==
Venezia er kjent for sitt utsmykkede glassarbeid, kjent som venetiansk glass, og er verdenskjent for å være fargerikt, forseggjort og dyktig laget. Mange av de viktige egenskapene til disse gjenstandene ble utviklet på 1200-tallet. Mot slutten av det århundret flyttet den venetianske glassindustrien til Murano, en av naboøyene til Venezia. Glasset som er laget der er kjent som Murano-glass.
== Universiteter og studentliv ==
Venezia har ca. 28.000 studenter fordelt på flere universiteter. Byens to største ligger i bydelen Dorsoduro, som ofte omtales som Venezias studentkvarter.
Università Ca' Foscari Venezia, byens hoveduniversitet med ca. 23.000 studenter
Venice International University, tverrfaglig institutt for internasjonale studier
Istituto Universitario di Architettura di Venezia, IUAV, byens universitet for arkitektur og byplanlegging, ca. 5.500 studenter
L'Accademia di Belle Arti, byens høyere skole for musikk og kunst
Francesco Morrosoni Naval Military School, høyere utdanningsinstitusjon for Italias marine
== Bilder ==
== Se også ==
Døden i Venedig
Kjøpmannen i Venedig
Venezia-biennalen
Arsenale di Venezia
Aqua Alta
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norwich, John Julius. A History of Venice. London: Penguin Books, 1989. ISBN 0-14-101383-4
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Venice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venezia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venezia hos Wikivoyage
Byens offisielle nettside (engelsk)
|
Lido di Venezia er en 18 km lang sandbanke i Veneziabukta. Øya har omtrent 20 000 innbyggere og mange turister (hovedsakelig italienere) kommer hit om sommeren.
| 14,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guri_Melby
|
2023-02-04
|
Guri Melby
|
['Kategori:Alumni fra NTNU', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byråder i Oslo', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske lektorer', 'Kategori:Norske sosialliberalister', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Personer fra Orkdal kommune', 'Kategori:Personer fra Orkland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Solberg', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-politikere i Oslo', 'Kategori:Venstre-politikere i Sør-Trøndelag', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere']
|
Guri Melby (født 3. februar 1981 i Orkdal) er en norsk politiker (V). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2021. Hun var kunnskaps- og integreringsminister i Erna Solbergs regjering fra 13. mars 2020 til 14. oktober 2021. Melby har siden 26. september 2020 vært leder av Venstre.Hun var byråd for miljø og samferdsel i Oslo (2013–2015). Etter kommunevalget i 2015 ble hun gruppeleder for Venstre i Oslo (2015–2018) og nestleder i samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo bystyre. Hun var fast møtende vararepresentant på Stortinget mens Trine Skei Grande satt i regjering og var Venstres finanspolitiske talsperson.
|
Guri Melby (født 3. februar 1981 i Orkdal) er en norsk politiker (V). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2021. Hun var kunnskaps- og integreringsminister i Erna Solbergs regjering fra 13. mars 2020 til 14. oktober 2021. Melby har siden 26. september 2020 vært leder av Venstre.Hun var byråd for miljø og samferdsel i Oslo (2013–2015). Etter kommunevalget i 2015 ble hun gruppeleder for Venstre i Oslo (2015–2018) og nestleder i samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo bystyre. Hun var fast møtende vararepresentant på Stortinget mens Trine Skei Grande satt i regjering og var Venstres finanspolitiske talsperson.
== Bakgrunn og virke ==
Melby vokste opp i Råbygda i Orkdal. Hun var medlem av Orkdal kommunestyre 1999–2007 og medlem av Trondheim bystyre 2007–2011. Hun var Venstres 1.-kandidat til Stortinget fra Sør-Trøndelag ved valgene i 2005 og 2009 og 3.-kandidat i Oslo i 2013 og 2017. I perioden 2013–2017 og 2017–2021 var hun 1. vararepresentant for Trine Skei Grande og Ola Elvestuen. Melby har vært medlem av Venstres landsstyre siden 2008, medlem av sentralstyret siden 2010 og leder i partiets programkomité foran stortingsvalget i 2013 og stortingsvalget 2021. Melby var medlem av et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle utrede tros- og livssynspolitikken 2010–2013. Hun har også bakgrunn fra Unge Venstre, der hun satt i sentralstyret i flere perioder.
Melby har mastergrad i nordisk fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Dragvoll fra 2007. Melbys masteroppgave handlet om dialektbruken i TV-programmet Team Antonsen. Hun har vært høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus siden høsten 2012. Før dette var hun lærer ved Høgskolen i Sør-Trøndelag 2008–2011, rådgiver ved Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning 2010–2011 og rådgiver i Kunnskapsdepartementet 2011–2012.Da Ola Elvestuen ble valgt inn på Stortinget i 2013, tok Melby over som byråd for miljø og samferdsel i Oslo. Fra 15. oktober 2013 til oktober 2015 var hun byråd for samferdsel og miljø i Oslo. Hun ble i oktober 2014 nominert på førsteplass på Venstres valgliste i Oslo foran bystyrevalget i 2015. Som byråd for miljø og samferdsel hadde hun ansvar for utbyggingen av kollektivtrafikken i Oslo og kjøp av nye trikker til byen. Hun hadde også ansvaret for sykkelsatsingen i Oslo.I perioden mellom tiden som byråd og stortingsrepresentant var Melby gruppeleder for Venstre i Oslo bystyre og nestleder i samferdsels- og miljøkomiteen.
Fra 1. januar 2016 til mars 2018 var hun styreleder i Språkrådet. I 2018 demonstrerte hun og Petter Eide (SV) på Eidsvolls plass under den norske mottakelsen av Li Zhanshu, lederen av den kinesiske folkekongressen. Melby og Eide ble bedt om å ta av seg sine gule T-skjorter med påskriften «frihet» på norsk og mandarin før de kunne gå inn på Stortinget. Melby uttalte i ettertid at det var «i beste fall naivt av Stortinget å akseptere at våre demokratiske regler blir lurt av et manipulerende system, i verste fall har vi latt oss diktere, og det er enda verre».Da Venstre gikk inn i Regjeringen Solberg 17. januar 2018, tok Melby over som stortingsrepresentant for statsråd Skei Grande. Hun var tidligere kunnskapspolitisk talsperson og satt i Stortingets Utdannings- og forskningskomité, men gikk i januar 2020 inn i Stortingets finanskomité og ble finanspolitisk talsperson for Venstre.Den 13. mars 2020 ble Melby ny kunnskaps- og integreringsminister i Erna Solbergs regjering. Hun etterfulgte Trine Skei Grande. Den 26. september 2020 ble hun valgt til leder av Venstre. Hun etterfulgte også nå Trine Skei Grande.
== Stortingskomitéer ==
2021–2025: 2.nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité og parlamentarisk leder for Venstres stortingsgruppe
2020–2020: medlem av Stortingets finanskomité
2018–2020: medlem av Stortingets utdannings- og forskningskomité og innpisker i Venstres stortingsgruppe
== Regjering ==
Fra 13. mars 2020 til 14. oktober 2021 var Melby kunnskaps- og integreringsminister i Erna Solbergs regjering.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Guri Melby – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Guri Melby – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Guri Melby hos Stortinget
(no) Guri Melby hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Guri Melby hos Venstre
(no) Guri Melby på Twitter
(no) Guri Melby på Facebook
(no) Guri Melby på Instagram
|
Guri Melby (født 3. februar 1981 i Orkdal) er en norsk politiker (V).
| 14,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauens_sosialdemokratiske_parti
|
2023-02-04
|
Litauens sosialdemokratiske parti
|
['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1896', 'Kategori:Politiske partier i Litauen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske partier']
|
Litauens sosialdemokratiske parti (litauisk: Lietuvos socialdemokratų partija, LSDP) er et sosialdemokratisk politisk parti i Litauen. Et parti med dette navnet blei første gang oppretta i 1896, og partiet gjenoppsto etter Litauens uavhengighet fra Sovjetunionen. Initiativtakerne kom da fra venstrefløyen i Sąjūdis. I 2001 blei partiet slått sammen med Litauens demokratiske arbeiderparti (Lietuvos demokratinė darbo partija, LDDP), et parti oppretta av reformorienterte medlemmer av det tidligere kommunistpartiet. Det nye partiet vedtok å videreføre det historiske LSDP-navnet. Partileder er Algirdas Butkevičius.
I valget til nasjonalforsamlingen Seimas i 2008 fikk partiet 11,73 % av stemmene og 25 av 141 mandater, 5 flere enn i valget i 2004. Fra 2009 har partiet 3 mandater i Europaparlamentet, og disse er tilslutta Den progressive allianse av sosialister og demokrater (S&D). Litauens sosialdemokratiske parti er medlem av Sosialistinternasjonalen (SI) og Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP).
|
Litauens sosialdemokratiske parti (litauisk: Lietuvos socialdemokratų partija, LSDP) er et sosialdemokratisk politisk parti i Litauen. Et parti med dette navnet blei første gang oppretta i 1896, og partiet gjenoppsto etter Litauens uavhengighet fra Sovjetunionen. Initiativtakerne kom da fra venstrefløyen i Sąjūdis. I 2001 blei partiet slått sammen med Litauens demokratiske arbeiderparti (Lietuvos demokratinė darbo partija, LDDP), et parti oppretta av reformorienterte medlemmer av det tidligere kommunistpartiet. Det nye partiet vedtok å videreføre det historiske LSDP-navnet. Partileder er Algirdas Butkevičius.
I valget til nasjonalforsamlingen Seimas i 2008 fikk partiet 11,73 % av stemmene og 25 av 141 mandater, 5 flere enn i valget i 2004. Fra 2009 har partiet 3 mandater i Europaparlamentet, og disse er tilslutta Den progressive allianse av sosialister og demokrater (S&D). Litauens sosialdemokratiske parti er medlem av Sosialistinternasjonalen (SI) og Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Litauens sosialdemokratiske parti (litauisk: Lietuvos socialdemokratų partija, LSDP) er et sosialdemokratisk politisk parti i Litauen. Et parti med dette navnet blei første gang oppretta i 1896, og partiet gjenoppsto etter Litauens uavhengighet fra Sovjetunionen.
| 14,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2S25_Sprut-SD
|
2023-02-04
|
2S25 Sprut-SD
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kanonpanserjagere']
|
2S25 Sprut-SD er en amfibisk russisk kanonpanserjager med 125 mm kanon, beregnet på bruk av luftbårne styrker og marineinfanteri. Den ble tatt fram av Volgograd traktorfabrikk på 1990-tallet på basis av en strekt BMD-3 stormpanservogn. I 2005 approberte den russiske hæren 2S25, og serieproduksjon kom så i gang.2S25 har tatt over rollen til PT-76 i marineinfantiet. Et forholdsvis lite antall er i tjeneste med russiske styrker.
|
2S25 Sprut-SD er en amfibisk russisk kanonpanserjager med 125 mm kanon, beregnet på bruk av luftbårne styrker og marineinfanteri. Den ble tatt fram av Volgograd traktorfabrikk på 1990-tallet på basis av en strekt BMD-3 stormpanservogn. I 2005 approberte den russiske hæren 2S25, og serieproduksjon kom så i gang.2S25 har tatt over rollen til PT-76 i marineinfantiet. Et forholdsvis lite antall er i tjeneste med russiske styrker.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
MilitaryToday.com: 2S25 - tekst, bilder og video (engelsk)
|
2S25 Sprut-SD er en amfibisk russisk kanonpanserjager med 125 mm kanon, beregnet på bruk av luftbårne styrker og marineinfanteri. Den ble tatt fram av Volgograd traktorfabrikk på 1990-tallet på basis av en strekt BMD-3 stormpanservogn.
| 14,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Korsvollbanen
|
2023-02-04
|
Korsvollbanen
|
['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballstadioner i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i bydel Nordre Aker']
|
Korsvollbanen er hjemmebanen til fotballklubben Korsvoll IL. Klubben tilhører hjemme på Korsvoll i Nordre Aker, Oslo. Stadionkapasiteten er omkring 2 000. I en cupkamp mot FC Lyn Oslo i juni 2008 var det rundt 1 300 tilskuere på plass.
Rundt omkring banen har klubbens dugnadsgjeng Team Arvid oppført to tribuner som tar cirka 200 tilskuere, samt innbytterbenker og en helt ny speakerbu til 2009-sesongen. I 2003 ble Korsvollbanen lagt om fra naturgress til kunstgress.
|
Korsvollbanen er hjemmebanen til fotballklubben Korsvoll IL. Klubben tilhører hjemme på Korsvoll i Nordre Aker, Oslo. Stadionkapasiteten er omkring 2 000. I en cupkamp mot FC Lyn Oslo i juni 2008 var det rundt 1 300 tilskuere på plass.
Rundt omkring banen har klubbens dugnadsgjeng Team Arvid oppført to tribuner som tar cirka 200 tilskuere, samt innbytterbenker og en helt ny speakerbu til 2009-sesongen. I 2003 ble Korsvollbanen lagt om fra naturgress til kunstgress.
|
Korsvollbanen er hjemmebanen til fotballklubben Korsvoll IL. Klubben tilhører hjemme på Korsvoll i Nordre Aker, Oslo.
| 14,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_spillet
|
2023-02-04
|
Det store spillet
|
['Kategori:Afghanistans historie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Imperialisme', 'Kategori:Pakistans historie', 'Kategori:Russlands historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Storbritannias kolonihistorie']
|
Det store spillet (russisk: Больша́я игра́; engelsk: The Great Game) var et begrep brukt om den strategiske rivaliseringen og konflikten mellom Det britiske imperiet og Det russiske keiserdømmet om kontrollen over Sentral-Asia.Perioden kjent som det klassiske store spillet beregnes generelt til å vare fra Gulistan-traktaten mellom Russland og det persiske Qajar-dynastiet i 1813 til den anglo-russiske konvensjonen fra 1907. Etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 fulgte det en mindre intens fase.
Begrepet «det store spillet» er vanligvis blitt tilskrevet til Arthur Conolly, en etterretningsoffiser i Det britiske ostindiske kompani sjette bengalske lette kavaleriregiment. Betegnelsen ble senere foreviget i Rudyard Kiplings roman Kim fra 1901.
|
Det store spillet (russisk: Больша́я игра́; engelsk: The Great Game) var et begrep brukt om den strategiske rivaliseringen og konflikten mellom Det britiske imperiet og Det russiske keiserdømmet om kontrollen over Sentral-Asia.Perioden kjent som det klassiske store spillet beregnes generelt til å vare fra Gulistan-traktaten mellom Russland og det persiske Qajar-dynastiet i 1813 til den anglo-russiske konvensjonen fra 1907. Etter bolsjevikrevolusjonen i 1917 fulgte det en mindre intens fase.
Begrepet «det store spillet» er vanligvis blitt tilskrevet til Arthur Conolly, en etterretningsoffiser i Det britiske ostindiske kompani sjette bengalske lette kavaleriregiment. Betegnelsen ble senere foreviget i Rudyard Kiplings roman Kim fra 1901.
== Se også ==
De anglo-afghanske kriger
== Litteratur ==
Johnson, Robert, Spying for Empire: The Great Game in Central and South Asia, 1757-1947, (London: Greenhill, 2006) ISBN 1-85367-670-5 [1]
Meyer, Karl and Brysac, Shareen,'Tournament of Shadows: The Great Game and the Race for Empire in Asia', Counterpoint, 1999 nytryck med ny introduktion till Mellanöstern av Basic Books, 2006 ISBN 0-349-11366-1
Naik, J.A., Soviet Policy Towards India, from Stalin to Brezhnev, (Delhi: Vikas Publications, 1970) 3–4.
Tamm, Eric Enno. "The Horse That Leaps Through Clouds: A Tale of Espionage, the Silk Road and the Rise of Modern China". Vancouver, Douglas & Mcintyre, 2010. ISBN 978-1553652694. http://horsethatleaps.com
Vogelsang, Willem. The Afghans, pp. 245–272. Blackwell Publishers, Oxford, 2002. ISBN 0-631-19841-5
von Tunzelmann, Alex, Indian Summer. Henry Holt and Company, LLC, New York, 2007. ISBN 978-0-8050-8073-5, ISBN 0-8050-8073-2
== Referanser ==
|
Det store spillet (russisk: Больша́я игра́; engelsk: The Great Game) var et begrep brukt om den strategiske rivaliseringen og konflikten mellom Det britiske imperiet og Det russiske keiserdømmet om kontrollen over Sentral-Asia.
| 14,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volgograd
|
2023-02-04
|
Volgograd
|
['Kategori:44°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Volga', 'Kategori:Etableringer i 1589', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Volgograd']
|
Volgograd (russisk: Волгогра́д), tidligere kalt Tsaritsyn (russisk: Цари́цын) (1598–1925) og Stalingrad (russisk: Сталингра́д) (1925–1961), er en by på vestbredden av elven Volga i den sørvestlige delen av Volgograd oblast i Russland. Byen har 1 021 000 innbyggere og er den 12. største i Russland.
|
Volgograd (russisk: Волгогра́д), tidligere kalt Tsaritsyn (russisk: Цари́цын) (1598–1925) og Stalingrad (russisk: Сталингра́д) (1925–1961), er en by på vestbredden av elven Volga i den sørvestlige delen av Volgograd oblast i Russland. Byen har 1 021 000 innbyggere og er den 12. største i Russland.
== Historie ==
I 1589 bygget russerne en festning her for å forsvare Russlands daværende sør-grense. Byen het da Tsaritsyn, et russisk ord som betyr «Tsarinaens by». I 1925 ble byen omdøpt til Stalingrad («Stalins by») siden det ble påstått at Josef Stalin ledet byen under den russiske revolusjonen. Under den første femårsplanen ble det bygget en stor traktorfabrikk i den nordlige delen av byen. Fabrikken ble blant annet forsynt med stål fra det nærliggende stålverket Røde Oktober.
Stalingrad ble udødeliggjort som slagstedet for slaget om Stalingrad som foregikk i byen fra sommeren 1942 til 2. februar 1943 – regnet som et av andre verdenskrigs blodigste slag og et av krigens vendepunkt. Etter 2. februar 1943 var den tyske hæren på defensiven, mens Den røde armé stadig rykket fram mot vest.
Byen fikk sitt nye navn Volgograd («Volga by») i 1961, etter at det sovjetiske regimet hadde fordømt Stalins forbrytelser. I dag finnes stalinister, pensjonister og krigsveteraner i byen som vil forandre navnet tilbake til Stalingrad. Andre ønsker seg det opprinnelige navnet Tsaritsyn.
== Demografi ==
Befolkningsutvikling:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Volgograd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Волгогра́д – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Volgograd traktorfabrikk (russisk Волгоградский тракторный завод, Volgogradskij traktornij zavod eller ВТЗ/VTZ) er en fabrikk i Volgograd, Russland som produserer tungt maskineri. Fram til 1961 var det kjent som Stalingrad traktorfabrikk og navngitt etter Feliks Dzerzjinskij.
| 14,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thor_Spydevold
|
2023-02-04
|
Thor Spydevold
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Sarpsborg FK', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Thor Spydevold (født 15. august 1944) er en tidligere norsk fotballspiller fra Greåker, kjent fra landslaget og med mange mesterskap fra norsk serie og cup.
Han spilte for Greåker Idrettsforening under sin trenende far Bjørn Spydevold i maratonsesongen 1961-62 og fikk 19 kamper og laget 8 scoringer. Sammen med faren gikk han til Sarpsborg FK og var i to perioder 1963-65 og 1971-74 (95 kamper, 5 scoringer), med bronse i 1. divisjon fotball for herrer 1964 og 1. divisjon fotball for herrer 1965.
Han var fem sesonger i Fredrikstad FK 1966-70 (82 kamper, 6 scoringer) og vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1966 med faren Bjørn som trener, samt fikk 2.-plass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1969.
Han spilte 28 kamper for Norges herrelandslag i fotball 1968-72. Etter spillerkarrieren trente han Greåker Idrettsforening. Han jobbet i mange år i Fredrikstad, blant annet ved Onsøy ungdomsskole (på Gressvik) 1967-1970, og ellers ved ved Gaustad ungdomsskole og deretter ved Glemmen videregående skole.
|
Thor Spydevold (født 15. august 1944) er en tidligere norsk fotballspiller fra Greåker, kjent fra landslaget og med mange mesterskap fra norsk serie og cup.
Han spilte for Greåker Idrettsforening under sin trenende far Bjørn Spydevold i maratonsesongen 1961-62 og fikk 19 kamper og laget 8 scoringer. Sammen med faren gikk han til Sarpsborg FK og var i to perioder 1963-65 og 1971-74 (95 kamper, 5 scoringer), med bronse i 1. divisjon fotball for herrer 1964 og 1. divisjon fotball for herrer 1965.
Han var fem sesonger i Fredrikstad FK 1966-70 (82 kamper, 6 scoringer) og vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1966 med faren Bjørn som trener, samt fikk 2.-plass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1969.
Han spilte 28 kamper for Norges herrelandslag i fotball 1968-72. Etter spillerkarrieren trente han Greåker Idrettsforening. Han jobbet i mange år i Fredrikstad, blant annet ved Onsøy ungdomsskole (på Gressvik) 1967-1970, og ellers ved ved Gaustad ungdomsskole og deretter ved Glemmen videregående skole.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thor Spydevold – Transfermarkt
(en) Thor Spydevold – national-football-teams.com
(en) Thor Spydevold – WorldFootball.net
(en) Thor Spydevold – EU-Football.info
(no) Thor Spydevold – Norges Fotballforbund
|
Thor Spydevold (født 15. august 1944)bilde og biografi fra ffksupporter.
| 14,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Samuelsen
|
2023-02-04
|
Trygve Samuelsen
|
['Kategori:Alumni fra Københavns Universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 19. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Færøyske jurister', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fuglafjørður', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Samuel Georg Trygve Samuelsen (født 16. september 1907 i Fuglafjørður, død 19. februar 1985 i Tórshavn) var en færøysk sakfører og politiker (Sb.). Han var medlem av det færøyske Lagtinget i 27 år og formann i Sambandsflokkurin fra 1970 til 1974.
Han var sønn av sysselmann Andrass Samuelsen og hustru Beate Emilie Lindenskov. Faren var også formann i Sambandsflokkurin og Færøyenes første statsminister. Blant hans søsken var Georg L. Samuelsen, redaktør i partiorganet Dimmalætting. Niesen Lisbeth L. Petersen ble også formann i Sambandsflokkurin, mens nevøen Eilif Samuelsen ble lagtingsmann og minister.Samuelsen tok studentereksamen ved Sorø Akademi i 1926 og juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1933. Deretter vendte han tilbake til Færøyene, hvor han ble konstituert som sysselmann på Eysturoy under farens opphold i København som folketingsmann. I 1934 ble Samuelsen fullmektig hos landsrettssakfører Edward Mitens i Tórshavn. Idet Mitens avsluttet sin sakførerpraksis for å bli Lagtingets kontorsjef i 1938, åpnet Samuelsen sin egen sakførerforretning i byen.Samuelsen var innvalgt i kommunestyret i Tórshavn fra 1936 til 1964. Fra 1943 til 1946 var Samuelsen innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy. Han møtte igjen fast for landstingsmann Poul Niclasen fra 1949, og ble gjenvalgt frem til 1974. Samuelsen var formann i Sambandsflokkurin fra 1970 til 1974 og styreformann i Færø Amtstidendes Bogtrykkeri i en årrekke.I 1956 ble Samuelsen islandsk konsul på Færøyene. Han var ridder av Dannebrogordenen og Den islandske falkeorden.
|
Samuel Georg Trygve Samuelsen (født 16. september 1907 i Fuglafjørður, død 19. februar 1985 i Tórshavn) var en færøysk sakfører og politiker (Sb.). Han var medlem av det færøyske Lagtinget i 27 år og formann i Sambandsflokkurin fra 1970 til 1974.
Han var sønn av sysselmann Andrass Samuelsen og hustru Beate Emilie Lindenskov. Faren var også formann i Sambandsflokkurin og Færøyenes første statsminister. Blant hans søsken var Georg L. Samuelsen, redaktør i partiorganet Dimmalætting. Niesen Lisbeth L. Petersen ble også formann i Sambandsflokkurin, mens nevøen Eilif Samuelsen ble lagtingsmann og minister.Samuelsen tok studentereksamen ved Sorø Akademi i 1926 og juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1933. Deretter vendte han tilbake til Færøyene, hvor han ble konstituert som sysselmann på Eysturoy under farens opphold i København som folketingsmann. I 1934 ble Samuelsen fullmektig hos landsrettssakfører Edward Mitens i Tórshavn. Idet Mitens avsluttet sin sakførerpraksis for å bli Lagtingets kontorsjef i 1938, åpnet Samuelsen sin egen sakførerforretning i byen.Samuelsen var innvalgt i kommunestyret i Tórshavn fra 1936 til 1964. Fra 1943 til 1946 var Samuelsen innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy. Han møtte igjen fast for landstingsmann Poul Niclasen fra 1949, og ble gjenvalgt frem til 1974. Samuelsen var formann i Sambandsflokkurin fra 1970 til 1974 og styreformann i Færø Amtstidendes Bogtrykkeri i en årrekke.I 1956 ble Samuelsen islandsk konsul på Færøyene. Han var ridder av Dannebrogordenen og Den islandske falkeorden.
== Referanser ==
|
Samuel Georg Trygve Samuelsen (født 16. september 1907 i Fuglafjørður, død 19.
| 14,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Partiet_for_nasjonal_gjenopplivelse
|
2023-02-04
|
Partiet for nasjonal gjenopplivelse
|
['Kategori:2008 i Litauen', 'Kategori:2011 i Litauen', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2008', 'Kategori:Politiske partier i Litauen', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2011']
|
Partiet for nasjonal gjenopplivelse (litauisk: Tautos prisikėlimo partija) var et liberalt politisk parti i Litauen. Partiet ble dannet den 30. juni 2008, og gikk inn i Unionen av liberale og sentrum den 22. september 2011. Partiets leder i hele perioden var Arūnas Valinskas.
Etter parlamentsvalget i oktober 2008, der partiet fikk 15 % av stemmene og 16 mandater, kom partiet i regjering sammen med Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater, Den liberale bevegelse og Unionen av liberale og sentrum. I 2010 gikk flere av Partiet for nasjonal gjenopplivelses representanter i nasjonalforsamlingen Seimas over til Det kristne parti, som ble dannet i januar. Unionen av liberale og sentrum hadde også opplevd avskallinger, og gjenværende representanter fra Partiet for nasjonal gjenopplivelse og Unionen av liberale og sentrum dannet en felles gruppe i Seimas. I 2011 gikk også partiorganisasjonene sammen.
|
Partiet for nasjonal gjenopplivelse (litauisk: Tautos prisikėlimo partija) var et liberalt politisk parti i Litauen. Partiet ble dannet den 30. juni 2008, og gikk inn i Unionen av liberale og sentrum den 22. september 2011. Partiets leder i hele perioden var Arūnas Valinskas.
Etter parlamentsvalget i oktober 2008, der partiet fikk 15 % av stemmene og 16 mandater, kom partiet i regjering sammen med Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater, Den liberale bevegelse og Unionen av liberale og sentrum. I 2010 gikk flere av Partiet for nasjonal gjenopplivelses representanter i nasjonalforsamlingen Seimas over til Det kristne parti, som ble dannet i januar. Unionen av liberale og sentrum hadde også opplevd avskallinger, og gjenværende representanter fra Partiet for nasjonal gjenopplivelse og Unionen av liberale og sentrum dannet en felles gruppe i Seimas. I 2011 gikk også partiorganisasjonene sammen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Partiet for nasjonal gjenopplivelse (litauisk: ) var et liberalt politisk parti i Litauen. Partiet ble dannet den 30.
| 14,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Spydevold
|
2023-02-04
|
Knut Spydevold
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Sarpsborg FK', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune']
|
Knut Spydevold (født 7. april 1946, død 24. oktober 2014) var en norsk fotballspiller som spilte 91 kamper og scoret 45 mål i norsk fotballs øverste divisjon i perioden 1966-1974.Etter noen sesonger i Greåker Idrettsforening var han to sesonger i Fredrikstad FK og fikk seks sesonger i Sarpsborg FK, der han var toppscorer i hver sesong. Han avsluttet karrieren i svenske lag (1976). I 1979 hadde Spydevold et kort comeback i Sarpsborg, og i 1986 tok han over trenergjerningen en tid med Ingar Løken.
Han var bror av Thor Spydevold og sønn av Bjørn Spydevold.
|
Knut Spydevold (født 7. april 1946, død 24. oktober 2014) var en norsk fotballspiller som spilte 91 kamper og scoret 45 mål i norsk fotballs øverste divisjon i perioden 1966-1974.Etter noen sesonger i Greåker Idrettsforening var han to sesonger i Fredrikstad FK og fikk seks sesonger i Sarpsborg FK, der han var toppscorer i hver sesong. Han avsluttet karrieren i svenske lag (1976). I 1979 hadde Spydevold et kort comeback i Sarpsborg, og i 1986 tok han over trenergjerningen en tid med Ingar Løken.
Han var bror av Thor Spydevold og sønn av Bjørn Spydevold.
== Referanser ==
|
Knut Spydevold (født 7. april 1946, død 24.
| 14,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plokiophilidae
|
2023-02-04
|
Plokiophilidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Teger']
|
Plokiophilidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter 6 kjente arter fordelt på fire slekter.
|
Plokiophilidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Disse tegene er rovdyr som suger ut kroppsvæsker fra ulike smådyr.
Gruppen omfatter 6 kjente arter fordelt på fire slekter.
== Utseende ==
Små (1–3 mm) teger. Kroppen er oval og ganske hårete. Føttene kan være 2- eller 3-leddete.
== Levevis ==
Plokiophilidae lever i silekspinn kaget av enten spinnfotinger (underfamilien Embiophilinae) eller edderkopper (underfamilien Plokiophilinae). De artene som er assosiert med spinnfotinger, lever av spinnfotingenes egg, og av døde spinnfotinger, mens de som er assosiert med edderkopper er kleptoparasitter som lever av edderkoppenes bytte som er fanget i nettet. De blir ikke angrepet av edderkoppene, kanskje fordi de er så små.
== Systematisk inndeling ==
orden nebbmunner (Hemiptera)
underorden plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
underorden teger (Heteroptera)
overfmilie Cimicomorpha
familie Plokiophilidae
underfamilie Embiophilinae – bare én slekt, hos spinnfotinger
slekten Embiophila China, 1953
Embiophila africana Carayon, 1974 – Afrika
Embiophila maesi Carpintero & Dellapé, 2005 – Nicaragua
Embiophila myersi China, 1953 – Trinidad
Embiophila sp. – ubeskrevet art fra Laos ([1])
underfamilie Plokiophilinae – hos edderkopper, tre slekter med én art i hver
Lipokophila chinai Štys, 1967 – Brasil
Plokiophila cubana (China & Myers, 1929) – Cuba
Plokiophiloides steineri Carayon, 1974 – Madagaskar
== Kilder ==
Carpintero, D.L. og Dellapé, P.M. (2005) A new species and first record of Embiophila (Heteroptera: Plokiophilidae) from Nicaragua. Studies on Neotropical Fauna and Environment 40: 65-68. [2]
Schuh, R.T. og Slater, J.A. (1995) True Bugs of the World. 58. Plokiophilidae. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Plokiophilidae i Encyclopedia of Life
(en) Plokiophilidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Plokiophilidae hos Fossilworks
(en) Plokiophilidae hos NCBI
(en) Kategori:Plokiophilidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Plokiophilidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Embiophilinae
| 14,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alvar_Renqvist-prisen
|
2023-02-04
|
Alvar Renqvist-prisen
|
['Kategori:1998 i Finland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske litteraturpriser', 'Kategori:Kunst og kultur i 1998', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1998']
|
Alvar Renqvist-prisen er en finsk litteraturpris som årlig deles ut av Finlands bokstiftelse. Prisen er oppkalt etter Alvar Renqvist.
|
Alvar Renqvist-prisen er en finsk litteraturpris som årlig deles ut av Finlands bokstiftelse. Prisen er oppkalt etter Alvar Renqvist.
== Liste over prismottakere ==
== Eksterne lenker ==
Alvar Renqvist priset hos Akademiska bokhandeln
|
Alvar Renqvist-prisen er en finsk litteraturpris som årlig deles ut av Finlands bokstiftelse. Prisen er oppkalt etter Alvar Renqvist.
| 14,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berg_Sparebank
|
2023-02-04
|
Berg Sparebank
|
['Kategori:1915 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Banker i Eika Gruppen', 'Kategori:Næringsliv i Fredrikstad', 'Kategori:Næringsliv i Halden', 'Kategori:Selskaper etablert i 1915']
|
Berg Sparebank er en lokal sparebank med hovedkontor i sentrum av Halden. Markedsområdet strekker seg fra Halden til Fredrikstad. Foruten bankvirksomhet har banken også eiendomsselskap, Berg Sparebanks Eiendomsmegling AS, dette er tilsluttet Terra eiendomsmegling.
|
Berg Sparebank er en lokal sparebank med hovedkontor i sentrum av Halden. Markedsområdet strekker seg fra Halden til Fredrikstad. Foruten bankvirksomhet har banken også eiendomsselskap, Berg Sparebanks Eiendomsmegling AS, dette er tilsluttet Terra eiendomsmegling.
== Historikk ==
Berg Sogneselskap, opprinnelig Bergs Agerdyrknings- & Industrieselskap, ble stiftet i 1810. Blant selskapets viktigste oppgaver var utlån av kornvarer fra kornmagasinet og kapital fra pengefondet. Opprettelse av sparebank var lenge diskutert, og i 1872 opprettet Berg Sogneselskap for egen regning Berg Sparebank. Dette var forløperen til dagens sparebank, men denne opphørte etter 20 års drift.
Ny etablering skjedde under første verdenskrig (1915). Banken leide lokaler i Svenskegata av Fredrikshalds Meieribolag, den månedlige husleien var kr. 30,-. Ved etableringen hadde banken kun en lønnet funksjonær. I tillegg var ett av styremedlemmene ulønnet til stede. Ekspedisjonstiden var 10 – 14 hver dag. Fra 1918 besto staben av banksjef, kasserer og bokholder. Frem mot 25 års jubileet i 1940 økte staben med assistent og volontør. Etableringen under første verdenskrig skapte utfordringer under etterkrigsdepresjonen, men banken ble forsiktig drevet og kom seg relativt uskadd gjennom utfordringene. Innskuddsmassen falt imidlertid fra 2,6 mill. i 1925 til 1,8 mill. i 1940.
Lokalene i Svenskegata ble etter hvert for små, og 1. januar 1959 ble nytt bankbygg i Storgata 10 tatt i bruk. I forbindelse med kommunesammenslutningen mellom Halden, Berg og Idd i 1967 valgte bergsokningene å la Berg Sparebank fortsette som selvstendig bank, og hele Halden ble etter hvert definert som markedsområde.
I 1981 ble bankens første filial etablert på Brødløs, filialen har vært viktig for den positive veksten banken har hatt de senere årene. I 2003 ble eiendomsselskapet Berg Sparebanks Eiendomsmegling AS opprettet. I 2006 ble bankens primære markedsområde utvidet til også å omfatte Fredrikstad. Rådgivningskontoret ble åpnet i kontorfellesskap med Terra Eiendomsmegling i Fredrikstad, for øvrig også med adresse Storgata 10.
== Eksterne lenker ==
Berg Sparebank
|
Berg Sparebank er en lokal sparebank med hovedkontor i sentrum av Halden. Markedsområdet strekker seg fra Halden til Fredrikstad.
| 14,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Remix
|
2023-02-04
|
Remix
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Lydteknikk']
|
Remix eller remiks er en alternativ versjon av en sang eller musikkalbum, laget med utgangspunkt i den originale. Begrepet kan også brukes om andre uttrykksformer enn musikk, blant annet om film og litteratur.
En remix lages ved å legge til, endre eller fjerne elementer, eller ved bruk av equalizere, dynamikk, tempo, spilletid, eller andre aspekter i den originale innspillingen. Noen remixer har radikale forandringer i det musikalske arrangementet, mens andre er subtile og kan ha så enkle endringer som for eksempel høyere lyd på vokalen eller på et eller flere av instrumentene.
Låter som originalt ikke var så populære kan bli remixet (remikset) for å få en «ny sjanse» på dansegulvet eller på radio. En remix gjøres også for å lage stereo eller surroundlyd på et opptak som tidligere ikke har hatt dette tilgjengelig. Det kan også gjøres for å bedre kvaliteten på et eldre opptak hvor den originale miksen har kommet bort eller har forringet lydkvalitet, eller for å tilpasse et verk til en ny sjanger eller format.
Remixer bør ikke forveksles med radioredigert sang (radio edit), som vanligvis involverer å forkorte (redigere) en sang til markedsføringsbruk, som for eksempel lengre låter som redigeres til utgivelse på singel eller for spill på radio.
|
Remix eller remiks er en alternativ versjon av en sang eller musikkalbum, laget med utgangspunkt i den originale. Begrepet kan også brukes om andre uttrykksformer enn musikk, blant annet om film og litteratur.
En remix lages ved å legge til, endre eller fjerne elementer, eller ved bruk av equalizere, dynamikk, tempo, spilletid, eller andre aspekter i den originale innspillingen. Noen remixer har radikale forandringer i det musikalske arrangementet, mens andre er subtile og kan ha så enkle endringer som for eksempel høyere lyd på vokalen eller på et eller flere av instrumentene.
Låter som originalt ikke var så populære kan bli remixet (remikset) for å få en «ny sjanse» på dansegulvet eller på radio. En remix gjøres også for å lage stereo eller surroundlyd på et opptak som tidligere ikke har hatt dette tilgjengelig. Det kan også gjøres for å bedre kvaliteten på et eldre opptak hvor den originale miksen har kommet bort eller har forringet lydkvalitet, eller for å tilpasse et verk til en ny sjanger eller format.
Remixer bør ikke forveksles med radioredigert sang (radio edit), som vanligvis involverer å forkorte (redigere) en sang til markedsføringsbruk, som for eksempel lengre låter som redigeres til utgivelse på singel eller for spill på radio.
== Se også ==
Radio edit
Coverlåt
Lydmiksing
== Litteratur ==
Guilda Rostama (juni 2015). «Remix Culture and Amateur Creativity: A Copyright Dilemma». WIPO Magazine (engelsk). World Intellectual Property Organization. Besøkt 7. juni 2019.
Bruce M. Gerrish (2001). Craig Anderton, red. Remix: The Electronic Music Explosion (engelsk). EMBooks. ISBN 9780872887404.
== Eksterne lenker ==
(en) Remix – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Remiks i Store norske leksikon
(no) Remiks i Det Norske Akademis ordbok
(no) Remikse i Det Norske Akademis ordbok
|
Remix eller remiks er en alternativ versjon av en sang eller musikkalbum, laget med utgangspunkt i den originale. Begrepet kan også brukes om andre uttrykksformer enn musikk, blant annet om film og litteratur.
| 14,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telltale_Games
|
2023-02-04
|
Telltale Games
|
['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Næringsliv i California', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2018', 'Kategori:Spike Video Game Awards-vinnere', 'Kategori:Videospillselskaper fra USA', 'Kategori:Videospillutviklere']
|
Telltale Games var en videospillutvikler med hovedkontor i San Rafel i California. Selskapet ble grunnlagt som Telltale, Incorporated i juni 2004. Det ble startet av flere tidligere ansatte hos LucasArts som hadde jobbet på Sam & Max Freelance Police frem til det ble kansellert 3. mars 2004. I en tidlig pressemelding ble protestene på kanselleringen nevnt som grunnen til at selskapet ble grunnlagt. Dan Connors er administrerende direktør og leder selskapet med medgrunnlegger Kevin Bruner. Flere av de ansatte har erfaring med å jobbe på eventyrspill, som for eksempel Grim Fandango, Monkey Island-serien og Sam & Max. Telltale Games lager periodiske pek og klikk spill som lanseres digitalt.
Selskapet opphørte i september 2018, mens et annet med samme navn fulgte det opp.
|
Telltale Games var en videospillutvikler med hovedkontor i San Rafel i California. Selskapet ble grunnlagt som Telltale, Incorporated i juni 2004. Det ble startet av flere tidligere ansatte hos LucasArts som hadde jobbet på Sam & Max Freelance Police frem til det ble kansellert 3. mars 2004. I en tidlig pressemelding ble protestene på kanselleringen nevnt som grunnen til at selskapet ble grunnlagt. Dan Connors er administrerende direktør og leder selskapet med medgrunnlegger Kevin Bruner. Flere av de ansatte har erfaring med å jobbe på eventyrspill, som for eksempel Grim Fandango, Monkey Island-serien og Sam & Max. Telltale Games lager periodiske pek og klikk spill som lanseres digitalt.
Selskapet opphørte i september 2018, mens et annet med samme navn fulgte det opp.
== Ludografi ==
Telltale Texas Hold'em (2005)
Bone: Out from Boneville (2005)
CSI: 3 Dimensions of Murder (2006)
Bone: The Great Cow Race (2006)
Sam & Max Save the World (2006–2007)
CSI: Hard Evidence (2007)
Sam & Max Beyond Time and Space (2007–2008)
Strong Bad's Cool Game for Attractive People (2008)
Wallace & Gromit's Grand Adventures (2009)
Tales of Monkey Island (2009)
The Walking Dead Season 1 (2012)
The Walking Dead Season 2 (2013)
Tales From The Borderlands (2014)
The Walking Dead: A New Frontier (2016)
The Walking Dead: Michonne (2016)
Telltale Batman Series (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Telltale Games – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Telltale Games var en videospillutvikler med hovedkontor i San Rafel i California. Selskapet ble grunnlagt som Telltale, Incorporated i juni 2004.
| 14,886 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Risalitt
|
2023-02-04
|
Risalitt
|
['Kategori:Arkitektur', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygningsdetaljer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Risalitt er et framskutt parti av en fasade, som er ført gjennom hele bygningens høyde. Risalitten understreker vanligvis fasadens midtparti (midtrisalitt) og står ofte i en symmetri med sidepartiene. Risalitt er også vanlig brukt som en betoning av de ytre sidepartiene (siderisalitter).
|
Risalitt er et framskutt parti av en fasade, som er ført gjennom hele bygningens høyde. Risalitten understreker vanligvis fasadens midtparti (midtrisalitt) og står ofte i en symmetri med sidepartiene. Risalitt er også vanlig brukt som en betoning av de ytre sidepartiene (siderisalitter).
== Referanser ==
|
Risalitt er et framskutt parti av en fasade, som er ført gjennom hele bygningens høyde. Risalitten understreker vanligvis fasadens midtparti (midtrisalitt) og står ofte i en symmetri med sidepartiene.
| 14,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_keiserlige_jaktpark
|
2023-02-04
|
Den keiserlige jaktpark
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Daxing', 'Kategori:Parker i Beijing']
|
Den keiserlige jaktpark (kinesisk: Nan Haizu) var en jaktpark eksklusivt satt til side for Qing-dynastiets keisere. Den dekket et meget stort område noen kilometer sør for Beijing, og var beskyttet for inntrengere med en over 72 km lang solid stein- og mursteinsmur. Jaktområdet dekket hele 320 kvadratkilometer.
Opprinnelig var området myrland, og var kjent som Beijings sørlige myrområde. Det vokste frem som et eksersisområde for de keiserlige tropper, men ble gradvis mer eksklusivt satt til side for keisernes fornøyelsesjakt. Når dette skjedde, er noe uklart.
Parken ble rammet av en alvorlig flomkatastrofe i 1894, og da ble muren rundt rasert slik at en stor del av davidshjortene som hadde parken som sitt habitat, unnslapp, bare for å bli felt av sultende bønder på landsbygda. Seks år etter, under bokseropprøret, skjøt soldater fra åttenasjonsalliansen ned resten av flokken. Senere er en liten flokk blitt gjenoppbugd i det lille av parken som fremdeles er igjen, og som nå er kjent som Milu Yuan. Det meste av området er blitt bebygd og inngår i Beijing by.
|
Den keiserlige jaktpark (kinesisk: Nan Haizu) var en jaktpark eksklusivt satt til side for Qing-dynastiets keisere. Den dekket et meget stort område noen kilometer sør for Beijing, og var beskyttet for inntrengere med en over 72 km lang solid stein- og mursteinsmur. Jaktområdet dekket hele 320 kvadratkilometer.
Opprinnelig var området myrland, og var kjent som Beijings sørlige myrområde. Det vokste frem som et eksersisområde for de keiserlige tropper, men ble gradvis mer eksklusivt satt til side for keisernes fornøyelsesjakt. Når dette skjedde, er noe uklart.
Parken ble rammet av en alvorlig flomkatastrofe i 1894, og da ble muren rundt rasert slik at en stor del av davidshjortene som hadde parken som sitt habitat, unnslapp, bare for å bli felt av sultende bønder på landsbygda. Seks år etter, under bokseropprøret, skjøt soldater fra åttenasjonsalliansen ned resten av flokken. Senere er en liten flokk blitt gjenoppbugd i det lille av parken som fremdeles er igjen, og som nå er kjent som Milu Yuan. Det meste av området er blitt bebygd og inngår i Beijing by.
|
Den keiserlige jaktpark (kinesisk: Nan Haizu) var en jaktpark eksklusivt satt til side for Qing-dynastiets keisere. Den dekket et meget stort område noen kilometer sør for Beijing, og var beskyttet for inntrengere med en over 72 km lang solid stein- og mursteinsmur.
| 14,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaksv%C3%ADkstriden
|
2023-02-04
|
Klaksvíkstriden
|
['Kategori:1955 på Færøyene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks historie', 'Kategori:Færøyenes historie', 'Kategori:Færøysk politikk', 'Kategori:Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Klaksvíkstriden (færøysk: Klaksvíksstríðið [ˈklakːsvʊiksːstɹʊiɛ]) var et folkeopprør i 1955 i Klaksvík på Færøyene mot de danske myndighetene. Den utløsende årsaken var at overlegen ved byens sykehus, den tidligere nazisten Olaf Halvorsen, ble avskjediget mot lokale ønsker. Dette var kort tid etter den opprivende folkeavstemningen om Færøyenes uavhengighet fra Danmark og innføringen av det indre selvstyret. Avskjedigelsen ble oppfattet som en utidig innblanding i Færøyenes indre anliggender. Konflikten fikk også sosiale og religiøse overtoner. Kjølbro-familien i Klaksvík, som var Færøyenes største arbeidsgiver, ble mistenkeliggjort. For å dempe uroen ble 100–200 danske politifolk sendt til byen, men før de nådde frem, sperret lokalbefolkningen innseilingen til havnen med tønner og en gammel båt, som skal ha vært lastet med sprengstoff. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.
|
Klaksvíkstriden (færøysk: Klaksvíksstríðið [ˈklakːsvʊiksːstɹʊiɛ]) var et folkeopprør i 1955 i Klaksvík på Færøyene mot de danske myndighetene. Den utløsende årsaken var at overlegen ved byens sykehus, den tidligere nazisten Olaf Halvorsen, ble avskjediget mot lokale ønsker. Dette var kort tid etter den opprivende folkeavstemningen om Færøyenes uavhengighet fra Danmark og innføringen av det indre selvstyret. Avskjedigelsen ble oppfattet som en utidig innblanding i Færøyenes indre anliggender. Konflikten fikk også sosiale og religiøse overtoner. Kjølbro-familien i Klaksvík, som var Færøyenes største arbeidsgiver, ble mistenkeliggjort. For å dempe uroen ble 100–200 danske politifolk sendt til byen, men før de nådde frem, sperret lokalbefolkningen innseilingen til havnen med tønner og en gammel båt, som skal ha vært lastet med sprengstoff. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.
== Olaf Halvorsens fortid ==
Olaf M.K. Halvorsen ble født i Danmark i 1913. Han mistet sin far da han var to år, og sin mor da han var fem. Etter dette vokste han opp hos sine besteforeldre i Nykøbing Falster. Bestefaren døde da Olaf var 14 år gammel. Olaf var skoleflink og fikk studere medisin ved Københavns Universitet. I 1938 meldte han seg inn i Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP) under ledelse av Frits Clausen, som også var lege. Da Halvorsen fullførte medisinstudiene i 1939, sørget Clausen for at Halvorsen fikk vikariere for seg i Bovrup i Sønderjylland i noen måneder. Det tyske angrepet på Danmark i 1940 førte til tillitsbrudd og uvennskap mellom Clausen og Halvorsen, og Halvorsen meldte seg ut av DNSAP.
I 1948 ble han anklaget av hovedstyret i Den Almindelige Danske Lægeforening for å ha meldt seg til tjeneste som lege for SS på østfronten. Halvorsen benektet dette, og legeforeningens voldgiftsdomstol dømte ham kun til «en alvorlig misbilligelse» i 1949. Det var ingen krav om ekskludering, bot eller andre disiplinære foranstaltninger, men Halvorsen ble pålagt å betale saksomkostningene på 601,50 danske kroner. Halvorsen nektet å etterkomme dette kravet, og hadde heller ikke møtt under voldgiftsdomstolens forhandlinger, og han ble følgelig ekskludert av legeforeningen i 1950.Fordi han var ekskludert, kunne han ikke få ansettelse ved noen sykehus i Danmark. Han fikk også avslag på de stillingene han søkte på Grønland. På Færøyene fikk han ansettelse ved Dronning Alexandrines hospital, hvor han også underviste sykepleiestudentene, deretter i Klaksvík, hvor han ble konstituert som sykehus- og kommunelege den 1. juli 1951. Olaf Halvorsen kom til Klaksvík med sin kone Andrea og deres to unge sønner.
Allerede ved konstitueringen gjorde både sykehusstyret og landslegen på Færøyene, Hans Debes Joensen, det klart at Halvorsen måtte ordne opp overfor legeforeningen for å bli vurdert ved den endelige ansettelsen. Legeforeningens representantskap vedtok et amnesti for leger som hadde blitt ekskludert for «unasjonal» opptreden. Imidlertid nektet Halvorsen fortsatt å gjøre opp sitt mellomværende med legeforeningen. Han sa også at dersom kravet ble frafalt, ville han ta det som et bevis på at han hadde blitt behandlet urettmessig. Kravet ble stående uoppgjort.Ryktene om Halvorsens fortid spredte seg raskt, men lokalbefolkningen ser ikke ut til å ha brydd seg særlig om det. Den stillfarende Halvorsen fikk et godt forhold til lokalbefolkningen, selv om han ble oppfattet som strengt disiplinert, underfundig og noe merkelig i sin fremtoning.
== Hendelsesforløp ==
=== Halvorsen blir avskjediget ===
I mellomtiden hadde legetjenesten på Færøyene blitt omorganisert. I desember 1952 ansatte sykehusstyret den færøyske legen Eivind Rubek Nielsen som ny sykehuslege med virkning fra 1. april 1953. Motivene bak ansettelsen ble trukket i tvil. Nielsens kone og skipsreder Ewald Kjølbros kone var søstre. Kjølbros rederi-, industri- og handelsvirksomhet var øyrikets største arbeidsgiver. Kjølbro-familien ble mistenkt for nepotisme. De mange fiskerne i Klaksvík lå samtidig i streik, etter at Føroya Fiskimannafelag hadde brutt forhandlingene med fiskebåtrederne, hvorav Kjølbro var den største.Fólkaflokkurin og Javnaðarflokkurins representanter i sykehusstyret støttet Olaf Halvorsen. De uteble fra styremøtet der Nielsen ble ansatt.De første par ukene i 1953 samlet Halvorsens støttespillere inn 2 335 underskrifter. De hevdet at dette tallet svarte til 95 prosent av legedistriktets befolkning over 15 år. I virkeligheten var det nærmere 70 prosent. Underskriftene ble sendt til sykehusstyret sammen med en anmodning om å ansette Halvorsen. Underskriftskampanjen ble opphavet til kallenavnet «nittifemmere» om Halvorsens støttespillere i Klaksvík og «femmere» om de andre.Eivind Rubek Nielsen ble utsatt for flere ubehageligheter og ble hindret i å gå i land i Klaksvík. Mange «femmere» rømte byen og gikk i dekning. Også landslege Debes og riksombudsmann Cai A. Vagn-Hansen ble hindret i å gå i land da de kom for å forhandle med Halvorsen. I stedet fortsatte Halvorsen, som heretter fikk lønn fra en uformell sykekasse som hans støttespillere hadde organisert.
=== Politi blir sendt til byen ===
For å få gjennomført sine vedtak reiste riksombudsmann Niels Elkær-Hansen og andre representanter for myndighetene til Klaksvík den 21. april 1955. Delegasjonen ble møtt av et hundretall sinte fastboende, som hindret delegasjonen i å gjennomføre formalitetene som skulle løse Halvorsen fra sin stilling. Delegasjonen ble i stedet jaget gjennom byen og ombord på ruteskipet «Tjaldur», som deretter fikk fortøyningene kappet av og måtte søke havn i Fuglafjørður.
De lokale autoritetene så seg deretter tvunget til å be om assistanse fra Danmark, og 22. april seilte M/S «Parkeston» ut fra havnen i Esbjerg. Ombord var den færøyske regjeringssjefen (lagmannen) Kristian Djurhuus, seks journalister, ca. 50 kasser våpen og ammunisjon, en utrykningsvogn og 120 politibetjenter med seks politihunder.
I Klaksvík reagerte opprørerne med å opprette et væpnet vaktvern. Angivelig ble det utplassert flere sprengladninger og maskingevær på fjellknauser. Innseilingen til havnen ble blokkert med en gammel tråler, som skal ha vært fylt med sprengstoff.
=== Forsøk på forlik ===
Den danske regjeringen bestemte seg for å sende daværende finansminister Viggo Kampmann til Færøyene for å megle i striden. Mens Kampmann var på vei, uttalte Halvorsen at han kunne reise «på to minutters varsel», hvis det kom en ny lege til byen. De kom til et forlik der Halvorsen skulle reise midlertidig til Danmark, og to danske leger ble konstituert ved Klaksvík sykehus. Da de to danske legenes funksjonstid på seks måneder nærmet seg slutten, innkalte riksombudsmannen sykehusstyret til et møte i Klaksvík den 23. september. Da delegasjonen var på vei til sykehuset klokken halv åtte, ble den møtt av ca. 150 personer som nærmest overfalt dem med slag og spark og forlangte at Kampmanns løfte skulle holdes. Dette fikk Danmarks regjering til å reagere, og Søværnets fregatt «Rolf Krake» ble beordret til Klaksvík. I mellomtiden hadde Kampmann fløyet til Færøyene og kunne der konstatere forlikets totale forlis.
=== Slutten ===
1. oktober nådde «Rolf Krake» byen. Et hundretalls unge mennesker forsøkte å trenge seg innenfor sperringene, men med hunder og batonger klarte politiet å opprettholde ro og orden. Lokalbefolkningen gjennomførte flere aksjoner, som å kutte strømmen, mens politiet oppholdt seg i byen, men det kom aldri til direkte konfrontasjoner.
Klaksvíkstriden førte til at en rekke innbyggere i området ble trukket for retten. Rettsforhandlingene begynte den 24. oktober. Den 15. november ble dommene avsagt: Det var 31 anklagede, som alle unntatt én ble dømt. 18 av dommene ble anket, og herav ble 14 dommer stadfestet og 4 omgjort. Havnefogd Fischer Heinesen ble dømt som opprørernes leder, og fikk 18 måneders fengsel. Han skulle sone sin straff på Tinganes. Folket i Klaksvík syntes imidlertid dette var for galt og ville sende en flåte av fiskebåter til hovedstaden for å befri Heinesen. Det ble dårlig vær underveis, og bare 200 mennesker ankom Tórshavn. De holdt et møte på kaien og ble enige om at de heller ville gå i demonstrasjonstog til riksombudsmannen og Færøyenes regjering. Dommen ble anket og senere nedsatt til 12 måneder.
Den 7. november ble et tomt hus, som skulle ha vært brukt av politiet, sprengt i luften. 20. november ble regjeringssjef Kristian Djurhuus' bolig på Tvøroyri beskutt med maskinpistol, dog uten at det førte til personskader. 22. november gikk en bombe av utenfor politistasjonen i Klaksvík, men ingen kom alvorlig til skade. Dessuten ble en hjemmelaget bombe funnet i kjelleren hjemme hos minister Hákun Djurhuus i Klaksvík. En feilkobling gjorde at den ikke gikk av. Ingen av disse hendelsene ble oppklart.
Klaksvíkstriden opphørte den 9. mai 1956, etter at sykehusstyret ansatte Knud Seedorf til sykehuslege som et forlik.
Olaf Halvorsen flyttet til Klampenborg ved København og praktiserte som sykehuslege frem til han gikk av med alderspensjon. Han vendte aldri tilbake til Færøyene. Han døde i 1993, 80 år gammel.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Asgaard, Frede (1990). Klaksvig-striden (dansk). 1. Hobro: Forlaget INsight. ISBN 87-89651-00-6.
Asgaard, Frede (1991). Klaksvig-striden (dansk). 2. Hobro: Forlaget INsight. ISBN 87-89651-02-2.
Bø, Líggjas í (2015). Klakksvíksstríðið 1952–1955 (færøysk). Klaksvík: Status. ISBN 978-99918-3-468-9.
Feilberg-Jørgensen, Johannes (1984). «Klaksvig-sagen». Politihistorisk Selskabs årsskrift (dansk): 71–92. ISBN 87-88061-07-8.
Niclasen, Arnstein (2017). Herskin herðindi: Læknastríðið í Klaksvík 1952–1956 (færøysk). ISBN 978-99918-3-516-7.
Sølvará, Hans Andrias (2013). «Uppreistur í Klaksvík – læknasetanin sum elvdi til uppreistur». Fróðskaparrít (færøysk). 60: 10–52. ISSN 2445-6144.
Klaksvíksstríðið. TV-dokumentar i to deler. Produsert av Bergljót D. Hentze og Ólavur Rasmussen. Sendt på Sjónvarp Føroya i desember 2008. Episode 1, episode 2.
Klaksvikstriden. TV-dokumentar i fire deler. Produsert av Lars Løkke Rasmussen. Sendt på DR i august 2021.
|
Klaksvíkstriden (færøysk: Klaksvíksstríðið ) var et folkeopprør i 1955 i Klaksvík på Færøyene mot de danske myndighetene. Den utløsende årsaken var at overlegen ved byens sykehus, den tidligere nazisten Olaf Halvorsen, ble avskjediget mot lokale ønsker.
| 14,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Formel_1
|
2023-02-04
|
Formel 1
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Formel 1']
|
For den pågående sesongen, se Formel 1-sesongen 2023.
Formel 1, forkortet F1 (engelsk: Formula One), er den øverste klassen av motorsport som reguleres av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Verdensmesterskapet i Formel 1 har vært en av de fremste formene for racing i verden siden den første sesongen i 1950. Ordet formel i navnet betyr at det finnes et sett regler alle deltakende biler og førere må følge. Mesterskapet består av en rekke enkeltløp, kjent som Grand Prix (fransk for «store priser»), som avholdes på spesialbygde baner eller lukkede bygater.
Resultatene fra hvert løp evalueres gjennom et poengsystem og akkumuleres, og det kåres to verdensmestere for hver sesong: én blant førerne, og én blant konstruktørene (lagene). Alle førere må inneha en superlisens, som er den øverste formen for racinglisens utgitt av FIA. Løpene må holdes på baner av gradering «1» (tidligere «A»), den øverste graderingen av baner satt av FIA.Bilene i Formel 1 er de raskeste regulerte racingbilene for baneracing i verden. De undergikk store forandringer i 2017, som gjorde det mulig med bredere for- og bakvinger og bredere dekk. Bilene konkurrerer i svært høye hastigheter, opp mot 370 km/t, og førerne utsettes for svært store G-krefter i svingene og ved innbremsing. Regelsettet i Formel 1 legger likevel en rekke restriksjoner på både biler og førere, og er blant annet ment for å holde de stadig økende hastighetene på et trygt nivå.
Gjennom historien har det blitt gjennomført en rekke endringer når det gjelder spesifikasjonene på bilene i Formel 1. Det har blitt kjørt med mange forskjellige motorer, både med turbo, kompressor og sugemotorer uten pustehjelp. Motorene har variert stort, fra rekkemotor med fire sylindre til H-motor med 16 sylindre, og sylindervolumet har variert fra 1,5 liter til 4,5 liter. Den høyeste effekten i Formel 1s historie var omkring 1200 hk, da det ble kjørt med turboladede motorer på 1980-tallet.
En løpshelg begynner med fritrening (engelsk: Free Practice, forkortet FP), hvor laget kan bruke tid på oppsett og finjustering av bilene og førerne kan bli kjent med banen. Det er tre fritreninger, hvor den første (FP1) kalles first practice og ofte foregår på en fredag sammen med den andre (FP2), mens den siste (FP3) kalles final practice og ofte foregår på lørdagen. Kvalifisering foregår som regel etter den siste treningen på lørdag, og er delt inn i tre deler (Q1, Q2 og Q3) etter utslagsprinsippet og nullstilling for hver del. Selve løpet går på søndagen. I 2021 vil man under tre løpshelger prøve ut et nytt konsept med et sprintkvalifiseringsløp på lørdagen.Formel 1 er en svært populær sport i TV-sammenheng. Det har vært en betydelig seerflukt de senere årene, men til tross for dette ble løpene sett av over 470 millioner seere på verdensbasis i 2019. I Norge er Formel 1 den største motorsporten på TV.
|
For den pågående sesongen, se Formel 1-sesongen 2023.
Formel 1, forkortet F1 (engelsk: Formula One), er den øverste klassen av motorsport som reguleres av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Verdensmesterskapet i Formel 1 har vært en av de fremste formene for racing i verden siden den første sesongen i 1950. Ordet formel i navnet betyr at det finnes et sett regler alle deltakende biler og førere må følge. Mesterskapet består av en rekke enkeltløp, kjent som Grand Prix (fransk for «store priser»), som avholdes på spesialbygde baner eller lukkede bygater.
Resultatene fra hvert løp evalueres gjennom et poengsystem og akkumuleres, og det kåres to verdensmestere for hver sesong: én blant førerne, og én blant konstruktørene (lagene). Alle førere må inneha en superlisens, som er den øverste formen for racinglisens utgitt av FIA. Løpene må holdes på baner av gradering «1» (tidligere «A»), den øverste graderingen av baner satt av FIA.Bilene i Formel 1 er de raskeste regulerte racingbilene for baneracing i verden. De undergikk store forandringer i 2017, som gjorde det mulig med bredere for- og bakvinger og bredere dekk. Bilene konkurrerer i svært høye hastigheter, opp mot 370 km/t, og førerne utsettes for svært store G-krefter i svingene og ved innbremsing. Regelsettet i Formel 1 legger likevel en rekke restriksjoner på både biler og førere, og er blant annet ment for å holde de stadig økende hastighetene på et trygt nivå.
Gjennom historien har det blitt gjennomført en rekke endringer når det gjelder spesifikasjonene på bilene i Formel 1. Det har blitt kjørt med mange forskjellige motorer, både med turbo, kompressor og sugemotorer uten pustehjelp. Motorene har variert stort, fra rekkemotor med fire sylindre til H-motor med 16 sylindre, og sylindervolumet har variert fra 1,5 liter til 4,5 liter. Den høyeste effekten i Formel 1s historie var omkring 1200 hk, da det ble kjørt med turboladede motorer på 1980-tallet.
En løpshelg begynner med fritrening (engelsk: Free Practice, forkortet FP), hvor laget kan bruke tid på oppsett og finjustering av bilene og førerne kan bli kjent med banen. Det er tre fritreninger, hvor den første (FP1) kalles first practice og ofte foregår på en fredag sammen med den andre (FP2), mens den siste (FP3) kalles final practice og ofte foregår på lørdagen. Kvalifisering foregår som regel etter den siste treningen på lørdag, og er delt inn i tre deler (Q1, Q2 og Q3) etter utslagsprinsippet og nullstilling for hver del. Selve løpet går på søndagen. I 2021 vil man under tre løpshelger prøve ut et nytt konsept med et sprintkvalifiseringsløp på lørdagen.Formel 1 er en svært populær sport i TV-sammenheng. Det har vært en betydelig seerflukt de senere årene, men til tross for dette ble løpene sett av over 470 millioner seere på verdensbasis i 2019. I Norge er Formel 1 den største motorsporten på TV.
== Bilene ==
Bilene er enseters åpne biler, der føreren er plassert sentrert foran motoren. Bilen skal ikke veie mindre enn 702 kg, inkludert fører, men uten bensin. Hvis man klarer å lage en lettere bil, må man bruke ballast for å komme opp i riktig vekt. Ballasten blir da plassert så lavt som mulig for å få et lavt tyngdepunkt.
Dagens biler har vinger foran forhjulene og bak på bilen for å oppnå optimalt marktrykk. I tillegg benyttes småvinger montert forskjellige steder på karrosseriet for å styre luftstrømmen over bilen.
Tradisjonelt er sporten en arena der verdens store bilfabrikanter, som Ferrari og Mercedes-Benz, konkurrerer om å utvikle den beste bilen. Mange av konseptene som utvikles, blir senere brukt i vanlige gatebiler. Sporten har derfor vært preget av store penger og stor prestisje. Ved siden av de store bilfabrikantene finnes det også private lag. Disse lager egne biler, men har ofte motorer levert fra bilfabrikanter. Kjente navn blant disse lagene er McLaren (startet 1966) og Williams (startet 1975).
=== Dekk ===
Dekkene har stor betydning for farten og kjøreegenskapene. Dagens dekk i Formel 1 er mønsterløse (slicks), bortsett fra når banen er våt. Lenge var det et krav at dekkene skulle ha fire langsgående striper, men dette ble endret foran 2009-sesongen. Etter at Michelin trakk seg ut etter 2006-sesongen kjørte alle lagene på Bridgestone-dekk fram til og med 2010-sesongen. Fra 2011 er Pirelli eneleverandør av dekk til Formel 1-lagene.
=== Motoren ===
Spesifikasjonene for motorene har endret seg en god del gjennom årene. I 2014-sesongen kom en stor endring fra en 2,4-liter V8-motor, til en turbobasert 1,6-liter V6. Motoren har også fått en turtallssperre ved 15 000 r/min i stedet for 18 000 r/min, som det var på 2,4-liter V8-motorene. Nye regler for bensin har også kommet hvor en bil nå kun kan ha 110 kg (105 kg i 2018 og 100 kg i 2014 til 2017) med drivstoff per løp. Dette har ført til at lagene sjelden går helt opp til 15 000 r/min. Det har også kommet en ny girkasse med åtte gir, i stedet for de gamle med sju. Videre har det gamle systemet for å hente energi fra bremsene blitt endret (KERS). Den henter nå energi fra bremser, men også fra eksosen, noe som gir muligheten for å spare opptil 33 sekunder per runde, med ca 160 ekstra hestekrefter (såkalt Energy Recovery System, ERS).
Ifølge Formel 1-reglementet kan lagene kjøpe motorer istedenfor å utvikle dem selv, og på den måten spare penger. Lag som leverer motorer til andre lag gjør dette for å få inn mer data på motoren, samt tjene penger.
== Mesterskapet ==
Formel 1 er et verdensmesterskap og kjøres på baner over store deler av verden. De senere årene har en sesong bestått av omkring 20 løp, og hvert lag stiller med 2 biler.
=== Førermesterskapet ===
Føreren av hver bil gis poeng, og konkurrerer om å vinne førertittelen (Formula One World Drivers Champion). I hvert løp deles det ut 25 poeng for førsteplass, 18 for andre, 15 for tredje, 12 for fjerde, 10 for femte og ned til tiendeplass, som får 1 poeng. Når alle løpene er kjørt, summeres poengene som førerne har fått i løpet av sesongen. Føreren med flest poeng vinner. Dersom 2 førere har like mange poeng er det den med flest seiere som vinner.
Den første førertittelen ble vunnet av italienske Nino Farina med 30 poeng for laget Alfa Romeo i 1950.
=== Konstruktørmesterskapet ===
Lagene får summen av poengene som lagets to førere oppnår i hvert løp, og konkurrerer om å vinne konstruktørtittelen (Formula One World Constructors' Champions). Dersom 2 lag har like mange poeng, er det den med flest seiere som vinner.
Denne tittelen ble innført første gang i 1958 og ble da vunnet av laget Vanwall med 48 poeng. Førertittelen i 1958 ble vunnet av britiske Mike Hawthorn med 42 poeng for laget Ferrari.
== Historie ==
Den 13. mai 1950, på en flystripe-bane på Silverstone i England, begynte Formel 1 sin heseblesende karriere. Allerede i den første Formel 1-sesongen ble grunnlaget lagt for en del basisprinsipper som eksisterer ennå. Formel 1-biler var konstruksjoner som ble satt på hjul med en eneste hensikt: For å vinne.
=== I starten (1950–1959) ===
Når vi ser tilbake på den tidens biler ser de for oss ut til å være håpløse for sine oppgaver. Men for 50-årenes motorsportentusiaster var de tekniske mirakler bygget for å «fly» på bakken. Reglene tillot 1,5 liters kompressormotorer og 4,5 liters forgassermotorer.
Det sterkeste laget fra dag én viste seg å være Alfa Romeo, som hadde tre Fa-er i stallen: Dr. Nino Farina, Juan Manuel Fangio og Luigi Fagioli. Disse tre fordelte alle seierne seg i mellom, og Farina ble den første verdensmesteren i F1 historien. Siden regelverket tillot fritt valg av drivstoff, blandet konstruktørene vanlig bensin med en god dose alkohol for å holde temperaturen nede. Kompressorbilene hadde også problemer med sitt enorme drivstofforbruk.
Maserati greide å hente i overkant av 200 hk ut av sine motorer, og en ny rekord for forgassermotorer ble satt. Det magiske tallet: 100 hester per 1000 cm³ sylinderkapasitet i en sugemotor. Mercedes entret F1-scenen på Rheims-banen i Frankrike med biler som så ut som sportsvogner – hjulene var nemlig dekket av skjermer for aerodynamikkens skyld. Resultatet ble at Juan Manuell Fangio ble verdensmester i 1954 og 1955. Alle bilene var fortsatt utstyrt med trommelbremser, i motsetning til moderne skivebremser. Det britiske Connaughtlaget introduserte skivebremser i Formel 1 for første gang i 1955. En annen innovasjon kom i 1955 og viste seg snart å være uslåelig. Motoren montert bak føreren hadde vist seg så vellykket at innen 1961 hadde frontmonterte motorer forsvunnet for godt.
=== Farlige tider (1960–1969) ===
60-årene startet som 50-årene hadde sluttet, med australske Jack Brabham som verdensmester. To førere omkom på Spa under Belgia Grand Prix. Den neste tragedien inntraff da også Lotus-føreren Alan Stacey kjørte av banen etter å ha blitt truffet av en fugl på et av banens raskeste partier. Helhjelmer med visir ble først obligatorisk åtte år senere. Fra 1961 ble bilenes sylindervolum redusert fra 2,5 til 1,5 liter for å redusere risikoen for ulykker. Veteranen Phil Hill, som kjørte for Scuderia Ferrari, ble første, verdensmester fra USA i Formel 1, men triste omstendigheter la en demper på triumfen. I Monza omkom hans tyske lagkollega, Wolfgang von Trips, etter en kollisjon med Jim Clark. 14 tilskuere ble også drept.
I 1962 skapte Lotus-sjefen Colin Chapman en revolusjon innen chassis-bygging da han presenterte sin Lotus 25. Det var den første bilen som var bygget rundt en såkalt «Monocoque»-konstruksjon. I stedet for den tradisjonelle rør-rammen ble det benyttet forsterkede, lette metallkasser. Resultatet var et solid chassis som tålte tøffe påkjenninger samtidig som det ga føreren relativt god beskyttelse.
I 1966 kom en ny epoke da man gikk fra 1,5 til 3 liter. Jack Brabham klarte å feie all motstand til side i sin Brabham-Repco. I 1967 gjorde den legendariske Ford DFV-motoren i Nederland. Jim Clark kjørte bilen direkte til seier og motoren utviklet seg til en uslåelig serievinner som fortsatte sin seiersrekke helt frem til turbo-alderen på 80-tallet. Motoren kom for sent til å hindre at Brabham Repco oppnådde nok en triumf. Denne gangen gikk tittelen til Jack Brabhams lagkollega, Denny Hulme.
1968 ble også uforglemmelig. Ikke fordi helten Jim Clark ble drept under et Formel 2-løp på Hockenheim; heller ikke på grunn av de mislykkede forsøkene med firehjuls-drevne biler; ei heller fordi sponsor-merker dukket opp på bilene for første gang. I 1968 begynte det for første gang å dukke opp vinger i Formel 1. Graham Hill samlet flest poeng denne sesongen og ble verdensmester og gjentok bragden fra 1962. I 1969 inntraff to alvorlige ulykker under gateløpet i Barcelona da bakvingene på Lotusene til både Graham Hill og Jochen Rindt knakk. Som resultat forbød FIA vingene før Monaco Grand Prix. En av de som protesterte mest var Ken Tyrrell, den gang teamsjef for Matra-Ford. Hans fører, Jackie Stewart, vant likevel mesterskapet uten vingene.
=== Historiske førere ===
Blant mange legendariske Formel 1-førere gjennom tidene finner vi Juan Manuel Fangio, Jack Brabham, Niki Lauda, Alain Prost, Ayrton Senna og Michael Schumacher. Sistnevnte var med sine sju VM-titler den mestvinnende føreren i Formel 1-historien, en rekord han etter 2020 deler med Lewis Hamilton.
De fem siste tok Schumacher med Ferrari i tidsrommet 2000–2004, men i 2005 var det spanjolen Fernando Alonso (Renault) som vant mesterskapet. Alonso og hans italienske lagkamerat Giancarlo Fisichella tok også hjem konstruktørtittelen for Renault. I 2006 gjentok Alonso bragden fra året før.
== Utholdenhet ==
Formel 1-førere må være psykisk sterke og ha en god helse for å kunne kjøre. De blir utsatt for opptil 4 til 6 G ved akselerasjon, innbremsing og i svinger, og ved ulykker kan de bli utsatt for omtrent 30 til 80 G.
== Se også ==
Liste over Formel 1-løp
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Formula One – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Formula One – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norges Bilsportforbund (NBF)
Fédération Internationale de l'Automobile (FIA)
Norsk Motor Klubb (NMK)
Norsk informasjonsportal for Formel 1
|
Formel 1-sesongen 2011 var den 62. sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap.
| 14,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bypatrioten
|
2023-02-04
|
Bypatrioten
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Priser og utmerkelser i Oslo']
|
Bypatrioten er en ærespris som deles ut av Oslo Byes Vel, på selskapets generalforsamling hvert år.
Prisen tildeles «personer som har medvirket i arbeidet med å bevare byens særpreg og miljøkvaliteter og / eller har bidratt til å spre interesse og kunnskap om Oslo eller på annen måte fremstått som en god representant for byen».Æresprisen Bypatrioten ble første gang utdelt i 1989. Følgende har fått prisen:
1989: Rolf Stranger
1990: Bjørn Bjørnseth (1921–2008), politiker
1991: Else Boye
1992: Jan Erik Vold
1993: Arne Skouen
1994: Arne Brenna
1995: Harry Lagert
1996: Mentz Schulerud
1997: Morten Krogstad
1998: Torill Thorstad Hauger
1999: Gry Waage
2000: Erik Oluf Melvold
2001: Odd Einar Dørum
2002: Ole Daniel Bruun
2003: Albert Nordengen
2004: Hjalmar Kielland
2005: Christian Ringnes
2006: Kåre Willoch og Thorbjørn Berntsen
2007: Lillebjørn Nilsen
2008: Tove Nilsen
2009: Sven Ekholt
2010: Wenche Blomberg og Olav Angell
2011: Lise Fjeldstad
2012: Karsten Alnæs
2013: Vålerengens Idrettsforening
2014: Bjørn Stendahl
2015: Martin Mæland
2016: Lars Roede og Truls Aslaksby
2017: Nina Sundbye
2018: Frid Ingulstad
2019: Jan Vardøen
|
Bypatrioten er en ærespris som deles ut av Oslo Byes Vel, på selskapets generalforsamling hvert år.
Prisen tildeles «personer som har medvirket i arbeidet med å bevare byens særpreg og miljøkvaliteter og / eller har bidratt til å spre interesse og kunnskap om Oslo eller på annen måte fremstått som en god representant for byen».Æresprisen Bypatrioten ble første gang utdelt i 1989. Følgende har fått prisen:
1989: Rolf Stranger
1990: Bjørn Bjørnseth (1921–2008), politiker
1991: Else Boye
1992: Jan Erik Vold
1993: Arne Skouen
1994: Arne Brenna
1995: Harry Lagert
1996: Mentz Schulerud
1997: Morten Krogstad
1998: Torill Thorstad Hauger
1999: Gry Waage
2000: Erik Oluf Melvold
2001: Odd Einar Dørum
2002: Ole Daniel Bruun
2003: Albert Nordengen
2004: Hjalmar Kielland
2005: Christian Ringnes
2006: Kåre Willoch og Thorbjørn Berntsen
2007: Lillebjørn Nilsen
2008: Tove Nilsen
2009: Sven Ekholt
2010: Wenche Blomberg og Olav Angell
2011: Lise Fjeldstad
2012: Karsten Alnæs
2013: Vålerengens Idrettsforening
2014: Bjørn Stendahl
2015: Martin Mæland
2016: Lars Roede og Truls Aslaksby
2017: Nina Sundbye
2018: Frid Ingulstad
2019: Jan Vardøen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo Byes Vel Besøkt 20.5.2019.
|
Bypatrioten er en ærespris som deles ut av Oslo Byes Vel, på selskapets generalforsamling hvert år.
| 14,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terry_Cooper
|
2023-02-04
|
Terry Cooper
|
['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Bristol City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bristol Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Doncaster Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Middlesbrough FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bristol City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bristol Rovers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Exeter City FC', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Selby', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1970']
|
Terence «Terry» Cooper (født 12. juli 1944, død 31. juli 2021) var en britisk tidligere fotballspiller og manager født i Knottingley i Yorkshire i England.
Han var en stilfull og høyt respektert venstreback i det store Leeds United F.C.-laget i 1960- og 1970-årene.
Cooper ble ikke oppdaget som unggutt på den vanlige måten. Han bare møtte opp på treningsfeltet til Leeds en dag med fotballstøvler i en papirpose og spurte om å få prøvespille. Han imponerte tilstrekkelig til å få lærlingkontrakt.
Opprinnelig var han venstreving, men ble kontvertert til venstreback av Don Revie da han signerte kontrakt som 17-åring. Etter gradvis oppjustering overtok han trøye nummer 3 permanent i 1966. Cooper dro fordeler av sin fortid som ving, og bidro til å «finne opp» overlappingen og støttet vingen Eddie Gray på den måten.
I 1968 vant Leeds League Cup mot Arsenal F.C. på Wembley. En stygg kamp ble avgjort av Coopers flotte volley etter at en corner ble halvveis klarert. deretter deltok laget i Messebycupen samme sesong.
I 1969 fikk Cooper sin debut for England under manager Alf Ramsey mot Frankrike. England vant 5-0 og Cooper bidro med en superb individuell forestilling. I 1970 var Cooper fast på landslaget under VM i Mexico, som endte i kvartfinalen med 2-3 tap for Vest-Tyskland.
I april 1972 fikk han et stygt benbrudd i en ligakamp borte mot Stoke City. Han var borte fra fotball i 20 måneder, og spilte aldri på landslaget igjen. I 1974 fikk han kun èn kamp i ligaen, og gikk dermed glipp av et ligamesterskap.
Cooper ble solgt til Middlesbrough i 1975, kjøpt av tidligere lagkamerat Jack Charlton. Han spilte senere for Bristol City F.C. i ett år, og ble spillende manager i Bristol Rovers F.C.. deretter var han assistent-manager i Doncaster Rovers F.C., og en ny periode i Bristol City. Han var også manager for Birmingham City F.C. mellom to perioder i Exeter City F.C..
|
Terence «Terry» Cooper (født 12. juli 1944, død 31. juli 2021) var en britisk tidligere fotballspiller og manager født i Knottingley i Yorkshire i England.
Han var en stilfull og høyt respektert venstreback i det store Leeds United F.C.-laget i 1960- og 1970-årene.
Cooper ble ikke oppdaget som unggutt på den vanlige måten. Han bare møtte opp på treningsfeltet til Leeds en dag med fotballstøvler i en papirpose og spurte om å få prøvespille. Han imponerte tilstrekkelig til å få lærlingkontrakt.
Opprinnelig var han venstreving, men ble kontvertert til venstreback av Don Revie da han signerte kontrakt som 17-åring. Etter gradvis oppjustering overtok han trøye nummer 3 permanent i 1966. Cooper dro fordeler av sin fortid som ving, og bidro til å «finne opp» overlappingen og støttet vingen Eddie Gray på den måten.
I 1968 vant Leeds League Cup mot Arsenal F.C. på Wembley. En stygg kamp ble avgjort av Coopers flotte volley etter at en corner ble halvveis klarert. deretter deltok laget i Messebycupen samme sesong.
I 1969 fikk Cooper sin debut for England under manager Alf Ramsey mot Frankrike. England vant 5-0 og Cooper bidro med en superb individuell forestilling. I 1970 var Cooper fast på landslaget under VM i Mexico, som endte i kvartfinalen med 2-3 tap for Vest-Tyskland.
I april 1972 fikk han et stygt benbrudd i en ligakamp borte mot Stoke City. Han var borte fra fotball i 20 måneder, og spilte aldri på landslaget igjen. I 1974 fikk han kun èn kamp i ligaen, og gikk dermed glipp av et ligamesterskap.
Cooper ble solgt til Middlesbrough i 1975, kjøpt av tidligere lagkamerat Jack Charlton. Han spilte senere for Bristol City F.C. i ett år, og ble spillende manager i Bristol Rovers F.C.. deretter var han assistent-manager i Doncaster Rovers F.C., og en ny periode i Bristol City. Han var også manager for Birmingham City F.C. mellom to perioder i Exeter City F.C..
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Terry Cooper – Transfermarkt
(en) Terry Cooper – national-football-teams.com
(en) Terry Cooper – Soccerbase.com (manager)
(en) Terry Cooper – FootballDatabase.eu
(en) Terry Cooper – EU-Football.info
(en) Terry Cooper – FBref
|
Terence «Terry» Cooper (født 12. juli 1944, død 31.
| 14,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Easter_Road
|
2023-02-04
|
Easter Road
|
['Kategori:3°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Edinburgh', 'Kategori:Edinburghs geografi', 'Kategori:Fotballstadioner i Skottland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Edinburgh']
|
Easter Road er en lang gate i bydelen Leith i Edinburgh, Skottland, og navnet er også en vanlig benevnelse for et fotballstadion, Easter Road Stadium.
|
Easter Road er en lang gate i bydelen Leith i Edinburgh, Skottland, og navnet er også en vanlig benevnelse for et fotballstadion, Easter Road Stadium.
== Gaten ==
Easter Road betyr «gaten mot øst» (og ikke «påskegaten», som noen kanskje ville tro). De lavlandske skotske dialektene har en tendens til å forkorte navn (på engelsk ville navnet være «Eastern Road»). Easter Road er en parallellgate til Leith Walk og forbinder London Road med parken Leith Links. Gaten er om lag én kilometer lang. Før 1920 (da Leith ble innlemmet i byen Edinburgh) utgjorde London Road grensen mellom byene Edinburgh og havnebyen Leith. Grensen mellom Leith og Edinburgh (mot øst) gikk opprinnelig midt i Leith Walk. De som bodde vest for gaten Leith Walk, bodde i Leith, mens de som bodde øst for Leith Walk, bodde i Edinburgh. Ett hundre meter før Duke Street (som forbinder Leith Walk i nord med Hermitage Place i øst ved parken Leith Links) gikk grensen så rett mot øst, slik at også de som bor øst for Leith Walk, nærmere enn ett hundre meter fra Duke Street, bor i Leith. Med andre ord er det bare den nordligste delen av Easter Road som tilhører byen Leith. Hibernian FCs stadion, Easter Road Stadium, i Albion Place lå også opprinnelig i Edinburgh, og har egentlig aldri tilhørt byen Leith, selv om mange tilhengere av fotballklubben i nordøst har likt å tenke at også dette var Leith. Det ligger i dag ni puber i Easter Road, der puben «Four in hand» (navnet skriver seg visstnok tilbake til de fire seriemesterskapene til fotballklubben Hibernian F.C.) nok er den mest kjente. Parken Leith Links (som ligger i bunnen av gaten) er en svært populær park, der det bl.a. spilles søndagsfotball.
== Stadion ==
Easter Road er også den vanligste forkortelsen til Easter Road Stadium, hjemmebanen til Hibernian Football Club. Dette stadionet ligger faktisk ikke i selve Easter Road, men i sidegaten Albion Road. Stadionet har nå 20 250 sitteplasser og Hibernian F.C. har holdt til der siden 1893. Av de fire tribunene var tre av dem rimelig nyoppussede, mens bare East Stand fortsatt bestod av en enkel femtitallskonstruksjon fram til mars 2010. Mandag 1. mars 2010 startet rivingen av den eldste langsidetribunen, East Stand, og dette reduserte midlertidig tilskuerkapasiteten til rundt 14 000. Det nye East Stand stod ferdig søndag 22. august 2010, til ligakampen mot Rangers, og kapasiteten på Easter Road er nå 20 250. Den vokale delen av Hibernians supportere foretrekker å kjøpe billett på kortsiden North Stand (The Famous Five Stand) og langsiden East Stand, som faktisk var plassert på en naturlig gressvoll, men gressvollen ble fjernet med byggingen av den nye tribunen. Bortelagets supportere sitter på kortsiden South Stand.
Med en kapasitet på 20 250 sittende tilskuere er Easter Road for øyeblikket det femte største stadionet i Skottland og det største stadionet som brukes bare til fotball i Edinburgh. Rekorden for antall tilskuere på Easter Road ble satt 2. januar 1950, da 65 860 betalende tilskuere var der for å se lokalderbyet mot Heart of Midlothian. Lenge var selve gressmatten kjent for en betydelig helling, men denne ble fjernet etter 1999/2000-sesongen. Hibernian-supporterne kaller sitt stadion for «The Leith San Siro», med en henvisning til AC Milans stadion i Italia.
Før Taylor-rapporten krevde at alle stadioner i de to øverste ligaene i Storbritannia skulle inneholde bare sitteplasser, hadde Easter Road store områder for ståplasser på tre av stadionets fire sider. Det betydde at tilskuerantallet uten problemer kunne være rundt 60 000. Det gamle East Stand (før byggingen av tak på slutten av 1950-tallet) var særlig kjent for sin enorme kapasitet.
Etter at sir Tom Farmer tok kontroll over Hibernian F.C. i 1991, gjennomgikk Easter Road en omfattende fornyelse for å tilfredsstille kravene i Taylor-rapporten. Tribuner bak begge målene (The Famous Five Stand og South Stand) ble bygget i 1995, og de erstattet en ståtribune med tak på den nordlige enden (som var kjent som «The Cowshed») og en ståtribune uten tak i sørenden (kjent som «The Dunbar End»). The West Stand, som har en kapasitet på 6 500 tilskuere med en design som er tilsvarende tribunene i nord og sør, ble bygget i 2001 for å erstatte den aldrende hovedtribunen. Stadionet har egen restaurant og konferansesaler under West Stand og Famous Five Stand (North Stand). Baren «Behind the Goals» i nordenden er en av de største barene på kampdager i hele Storbritannia.
== Eksterne lenker ==
(en) Easter Road – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
|
| 14,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_storlosje_av_gamle,_frie_og_anerkjente_murere
|
2023-02-04
|
Den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere']
|
Den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere (tysk: Die Großloge der Alten Freien und Angenommenen Maurer von Deutschland) er en storlosje innenfor tysk frimureri med hovedsete i Berlin, som ble grunnlagt den 19. juni 1949. Storlosjen består av 264 St. Johanneslosjer, fordelt på 10 distrikter, og hadde 8 851 medlemmer per 1. januar 2007.
|
Den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere (tysk: Die Großloge der Alten Freien und Angenommenen Maurer von Deutschland) er en storlosje innenfor tysk frimureri med hovedsete i Berlin, som ble grunnlagt den 19. juni 1949. Storlosjen består av 264 St. Johanneslosjer, fordelt på 10 distrikter, og hadde 8 851 medlemmer per 1. januar 2007.
== St. Johannesloger ==
Storlosjen praktiserer ikke høygrader. Den består utelukkende av St. Johannesloger som praktiserer de tre gradene innenfor «det blå frimureri»: Læring, Svenn og Mester. I 1967 begynte de fleste av disse losjene å praktisere «det etterlignede rituale» (Emulation Ritual), som siden 1813 har vært praktisert innenfor Englands forente storlosje. Enkelte eldre losjer innenfor den tyske storlosjen praktiserer likevel fortsatt eldre ritualer, kalt henholdsvis det Schrøderske rituale og Feßlers rituale.
Den tyske storlosjen har således sterke likheter med Det Danske Frimurerlaug og det danske Sct. Johannes-Logeforbundet af gamle, frie og antagne murere.
== Historie ==
Den tyske storlosjen ble grunnlagt den 19. juni 1949 i Paulskirken i Frankfurt am Main da ni tidligere tyske storlosjer, samt en enkeltlosje fra et tiende frimurerforbund, sluttet seg sammen til én felles storlosje. De grunnleggende losjene var:
42 losjer fra Den store nasjonale moderlosjen Til de tre glober
35 losjer fra Storlosjen i Preussen
34 losjer fra Storlosjen Zur Sonne
18 losjer fra Storlosjen i Hamburg
14 losjer fra Den store moderlosje av det Eklektiske frimurerforbund
7 losjer fra Den store frimurerlosjen Zur Eintracht
5 losjer fra Tysklands symbolske storlosje
4 losjer fra Den tyske store landslosje
4 losjer fra Sachsens store landslosje
1 losje fra Frimurerforbundet Zur aufgehenden SonneI 1949 ble den kalt Tysklands forente storlosje (Vereinigte Großloge von Deutschland), med Theodor Vogel som første stormester. I 1952 ble resten av losjene innenfor Frimurerforbundet Zur aufgehenden Sonne tilsluttet den nye storlosjen, og i 1958 skiftet den navn til «Tysklands forente storlosje – Frimureriets broderskap» (Vereinigte Großlogen von Deutschland – Bruderschaft der Freimaurer.), fortsatt med Theodor Vogel som stormester.
Storlosjen fikk sitt nåværende navn i 1970, da den ble en del av storlosjeforbundet Tysklands forente storlosjer.
== Distrikter ==
=== Baden-Württemberg ===
=== Bayern og Sachsen ===
=== Berlin / Brandenburg ===
=== Bremen ===
=== Hamburg ===
=== Hessen-Thüringen ===
=== Niedersachsen / Sachsen-Anhalt ===
=== Nordrhein-Westfalen ===
=== Rheinland-Pfalz / Saarland ===
=== Schleswig-Holstein / Mecklenburg-Vorpommern ===
== Eksterne lenker ==
Storlosjens hjemmeside
|
Den tyske storlosje av gamle, frie og anerkjente murere (tysk: Die Großloge der Alten Freien und Angenommenen Maurer von Deutschland) er en storlosje innenfor tysk frimureri med hovedsete i Berlin, som ble grunnlagt den 19. juni 1949.
| 14,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Orden_og_rettferdighet
|
2023-02-04
|
Orden og rettferdighet
|
['Kategori:2002 i Litauen', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 2002', 'Kategori:Politiske partier i Litauen']
|
Orden og rettferdighet (litauisk: Tvarka ir teisingumas, TT) var et politisk parti i Litauen. Det ble beskrevet som et antielitistisk og radikalt høyreorientert parti, men beskrev seg selv som venstreorientert.Det ble dannet som Det liberaldemokratiske parti (Liberalų Demokratų Partija, LDP) i 2002 av tidligere statsminister Rolandas Paksas og andre utbrytere fra Litauens liberale forbund. Partiet begynte raskt å drive en valgkamp inspirert av Jean-Marie Le Pen i Frankrike, men erklærte samtidig støtte til litauisk medlemskap i EU og NATO. I 2006 tok partiet navnet Orden og rettferdighet. Rolandas Paksas var Litauens president fra 2003 til 2004, men var partiuavhengig så lenge han var president.
Orden og rettferdighets gruppe i nasjonalforsamlingen Seimas inkluderte også Valgaksjon for polakker i Litauen.
Mellom 2004 og 2019 hadde Orden og rettferdighet også representanter i Europaparlamentet, og hvor de satt i gruppe med Union for nasjonenes Europa og de senere Europa for frihet og demokrati (EFD) og Europa for frihet og direkte demokrati (EFDD) sammen med partier som italienske Lega Nord og britiske UKIP.
I 2020 gikk Orden og rettferdighet inn i det nye partiet Frihet og rettferdighet.
|
Orden og rettferdighet (litauisk: Tvarka ir teisingumas, TT) var et politisk parti i Litauen. Det ble beskrevet som et antielitistisk og radikalt høyreorientert parti, men beskrev seg selv som venstreorientert.Det ble dannet som Det liberaldemokratiske parti (Liberalų Demokratų Partija, LDP) i 2002 av tidligere statsminister Rolandas Paksas og andre utbrytere fra Litauens liberale forbund. Partiet begynte raskt å drive en valgkamp inspirert av Jean-Marie Le Pen i Frankrike, men erklærte samtidig støtte til litauisk medlemskap i EU og NATO. I 2006 tok partiet navnet Orden og rettferdighet. Rolandas Paksas var Litauens president fra 2003 til 2004, men var partiuavhengig så lenge han var president.
Orden og rettferdighets gruppe i nasjonalforsamlingen Seimas inkluderte også Valgaksjon for polakker i Litauen.
Mellom 2004 og 2019 hadde Orden og rettferdighet også representanter i Europaparlamentet, og hvor de satt i gruppe med Union for nasjonenes Europa og de senere Europa for frihet og demokrati (EFD) og Europa for frihet og direkte demokrati (EFDD) sammen med partier som italienske Lega Nord og britiske UKIP.
I 2020 gikk Orden og rettferdighet inn i det nye partiet Frihet og rettferdighet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
}}
| 14,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Darcys_lov
|
2023-02-04
|
Darcys lov
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologi']
|
Darcys lov for væskestrøm i et porøst medium gir sammenhengen mellom kreftene som virker på væska og hastigheten til væska. Loven ble først formulert av Henry Darcy i 1856 , basert på eksperimenter med vannrensing gjennom et sandfilter. Darcys lov er en empirisk lov, men kan også utledes under visse forutsetninger fra Navier-Stokes ligning.
Darcys lov er basis for en vitenskapelig definisjon av permeabilitet. Loven spiller en viktig rolle for å forklare grunnvannsbevegelser, samt væskebevegelser i gass- og oljereservoar. Loven er en flukslov, tilsvarende Ficks lov for diffusjon, Fouriers lov for varmestrøm og Ohms lov i elektristetslæren.
Darcys lov gjelder for sakte viskøs strøm av en enkelt væske. Under disse forutsetningene kan loven formuleres matematisk som gitt under. Generaliseringer av loven eksisterer for strøm av flere væsker og også for strøm ved høye hastigheter.
u
=
−
k
μ
(
∇
p
−
ρ
g
)
{\displaystyle \mathbf {u} =-{\frac {k}{\mu }}(\nabla p-\rho \mathbf {g} )}
der
u er filtrasjonshastigheten gjennom det porøse mediet
k er permeabiliteten til mediet
μ
{\displaystyle \mu }
er dynamisk viskositet til væska
∇
p
{\displaystyle \nabla p}
er gradienten til trykket i væska
ρ
{\displaystyle \rho }
er tettheten til væska.
g er tyngdeakselerasjonsvektoren
|
Darcys lov for væskestrøm i et porøst medium gir sammenhengen mellom kreftene som virker på væska og hastigheten til væska. Loven ble først formulert av Henry Darcy i 1856 , basert på eksperimenter med vannrensing gjennom et sandfilter. Darcys lov er en empirisk lov, men kan også utledes under visse forutsetninger fra Navier-Stokes ligning.
Darcys lov er basis for en vitenskapelig definisjon av permeabilitet. Loven spiller en viktig rolle for å forklare grunnvannsbevegelser, samt væskebevegelser i gass- og oljereservoar. Loven er en flukslov, tilsvarende Ficks lov for diffusjon, Fouriers lov for varmestrøm og Ohms lov i elektristetslæren.
Darcys lov gjelder for sakte viskøs strøm av en enkelt væske. Under disse forutsetningene kan loven formuleres matematisk som gitt under. Generaliseringer av loven eksisterer for strøm av flere væsker og også for strøm ved høye hastigheter.
u
=
−
k
μ
(
∇
p
−
ρ
g
)
{\displaystyle \mathbf {u} =-{\frac {k}{\mu }}(\nabla p-\rho \mathbf {g} )}
der
u er filtrasjonshastigheten gjennom det porøse mediet
k er permeabiliteten til mediet
μ
{\displaystyle \mu }
er dynamisk viskositet til væska
∇
p
{\displaystyle \nabla p}
er gradienten til trykket i væska
ρ
{\displaystyle \rho }
er tettheten til væska.
g er tyngdeakselerasjonsvektoren
== Referanser ==
|
Darcys lov for væskestrøm i et porøst medium gir sammenhengen mellom kreftene som virker på væska og hastigheten til væska. Loven ble først formulert av Henry Darcy i 1856Henry Darcy, Les Fontaines Publiques de la Ville de Dijon, Dalmont, Paris (1856).
| 14,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Star_Trek
|
2023-02-04
|
Star Trek
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Star Trek']
|
Star Trek er et fiksjonsunivers som har blitt skildret i sju TV-serier, tolv spillefilmer, videospill, hundrevis av bøker og i andre sjangre. Star Trek er en fremtidsvisjon skapt av Gene Roddenberry på 1960-tallet, og er en optimistisk, nesten utopisk fremtid hvor menneskeheten har overvunnet sykdom, rasisme, fattigdom, intoleranse og krig på jorden. Hovedpersonene utforsker verdensrommet, oppdager nye sivilisasjoner og sprer fred og forståelse. Star Trek er et av de mest populære verk innen science fiction fra det tyvende århundre.
|
Star Trek er et fiksjonsunivers som har blitt skildret i sju TV-serier, tolv spillefilmer, videospill, hundrevis av bøker og i andre sjangre. Star Trek er en fremtidsvisjon skapt av Gene Roddenberry på 1960-tallet, og er en optimistisk, nesten utopisk fremtid hvor menneskeheten har overvunnet sykdom, rasisme, fattigdom, intoleranse og krig på jorden. Hovedpersonene utforsker verdensrommet, oppdager nye sivilisasjoner og sprer fred og forståelse. Star Trek er et av de mest populære verk innen science fiction fra det tyvende århundre.
== TV-serier (kronologisk) ==
=== Star Trek (1966–1969) ===
Hovedartikkel: Star Trek: The Original Series.Star Trek hadde premiere 8. september 1966, men hadde ikke stor suksess i starten. Det viste seg forøvrig etter at serien var stanset at Star Trek hadde meget trofaste og engasjerte fans. Fansen, som omtalte seg selv som trekkies, gjorde det populært med repriser og skapte et marked for senere serier og kinofilmer bygd på Roddenberrys verk. Star Trek-historiene anerkjennes nå som en del av amerikansk kultur, og oppnår stadig mer popularitet internasjonalt, også i Norge. Delvis takket være lobbyvirksomhet fra fansen bestemte NASA seg for å kalle sin romfergeprototype for Enterprise.
Mange av episodene i den første serien handler om møter med vesener langt mektigere enn romskipet og mannskapet. Disse vesnene tar skikkelse i mange ulike former: avanserte romvesenraser med psykiske krefter, farlige romvesenmaskiner og i ett tilfelle en gud. Noen ganger får en i mannskapet gudeaktige egenskaper etter en merkelig ulykke, noe som nesten alltid setter dem selv og mannskapet i fare. Serien kjennetegnes av en varsomhet i forhold til teknologi, og i mange episoder redder kaptein James T. Kirk (William Shatner) fremmede kulturer fra undertrykking av diktatoriske datamaskiner.
De fleste situasjoner løser seg når vesenet eller maskinen er nær ved å ødelegge skipet eller gjøre mannskapet til slaver, men så blir reddet av Kirk. Hans vanlige strategi er å lure fienden med et deus ex machina, ofte fulgt av en glødende appell til humanistiske verdier.
Denne første serien har senere fått benevnelsen Star Trek: The Original Series eller ST:TOS for å skille den fra de andre.
=== Star Trek: The Animated Series (1973–1974) ===
Star Trek: The Animated Series er en tegnefilmserie som foregår i det oppdiktede Star Trek-universet. Det offisielle navnet på serien var i likhet med den første serien med skuespillere kun Star Trek, men tilføyelsen «The Animated Series» brukes av fansen til å skille den fra den opprinnelige Star Trek-serien (ST:TOS).
Serien ble produsert av selskapet Filmation og hadde to sesonger i 1973 og 1974 som tilsammen består av 22 episoder à 30 minutter. Serien omhandlet det meste av den opprinnelige besetningen, som også ga stemme til figurene, med unntak av Pavel Chekov (Walter Koenig), som ble erstattet av Løytnant Arex. Arex var en del av en rase som hadde tre armer og tre bein.
Man håpte at Star Trek skulle kunne ta i bruk all den frihet som animasjoner gir, men budsjettrammene var fortsatt et problem, og kvaliteten på animasjonene var dårlig. I det minste ga det muligheten til et mye mer omfattende landskap på fremmede planeter enn det et lite studio kunne gi.
Det må bemerkes at selv om Enterprise-skipet var det samme som i originalserien, så hadde dette skipet et holodekk, i likhet med skipet som ble innført i The Next Generation-serien.
=== Star Trek: Phase II (1978; ikke produsert) ===
Star Trek: Phase II var ment å skulle starte i 1978 som flaggskipserien for et nytt TV-nettverk som Paramount var i gang med å opprette. 12 manuskript ble skrevet før produksjonen startet. Mesteparten av mannskapet fra TOS var planlagt å skulle returnere for et nytt fem år langt oppdrag på Enterprise, bortsett fra Spock fordi Leonard Nimoy ikke ville komme tilbake. En yngre, fullblods vulcaner, kalt Xon, skulle være erstatningen for Spock, selv om de fremdeles håpet at Nimoy ville gjøre gjesteopptredener. Kulisser ble laget og det ble gjort testopptak på flere minutter. Imidlertid gjorde risikoen å starte et fjerde nettverk og populariteten til Star Wars at Paramount bestemte seg for å lage en film istedenfor en TV-serie. Det første manuskriptet for TV-serien var grunnlaget for Star Trek: The Motion Picture og to andre manuskript ble omskrevet og brukt i Star Trek: The Next Generation.
=== Star Trek: The Next Generation (1987–1994) ===
Hovedartikkel: Star Trek: The Next Generation.I 1987 ble en ny TV-serie lansert, Star Trek: The Next Generation (forkortet til ST:TNG eller bare TNG), med et nytt mannskap og en ny handlingstråd. I motsetning til den opprinnelige serien møter mannskapet ombord på USS «Enterprise» NCC 1701-D som regel på andre raser som er teknologisk jevnbyrdige. En god del episoder er uten møter med andre raser, men med temaer som tidssløyfer, karakterdrama og naturkatastrofer.
Selv om mannskapet også i denne serien møter på avanserte raser er det mindre konflikt og bedrag. Som regel prøver figurene å finne en fredelig løsning, og i noen tilfeller løses det hele på en humoristisk måte.
En sentral forskjell i forhold til den opprinnelige serien er vektleggelsen av Hoveddirektivet (Prime Directive), som sier at den teknologisk avanserte Føderasjonen ikke skal blande seg inn i den teknologiske og moralske utviklingen av andre kulturer. I handlingen skaper dette ofte moralske konflikter mellom figurene, og besetningen må jevnlig bevitne vesener i nød som de er juridisk forhindret fra å hjelpe.
Den største forskjellen mellom TOS og TNG er likevel at episodene er historisk knyttet til hverandre. Gjenstander, trusler og figurer fra tidligere episoder kommer ofte igjen, noe som styrker sammenhengen mellom episodene. En meget viktig figur som går igjen i hele serien, Q, blir presentert i den første episoden (Encounter at Farpoint). Han er den mest innflytelsesrike enkelttrusselen i hele serien, og dette var også serieskapernes plan.
Roddenberry ble vedvarende kalt produksjonsleder for Star Trek: The Next Generation, men hans innflytelse ble gradvis svekket ettersom serien utspant seg. Da produsenten Rick Berman kom med på laget ble serien mer aktiv i sin karakter og bygde mer på action og krig. Dette ble tydeligere i de senere episodene av TNG, og tendensen fortsatte i senere serier.
=== Star Trek: Deep Space Nine (1993–1999) ===
Hovedartikkel: Star Trek: Deep Space Nine.I 1993 lanserte Paramount Pictures Star Trek: Deep Space Nine (ofte forkortet DS9) som gikk samtidig med slutten av The Next Generation og de fleste sesonger av Voyager. DS9 er et avvik fra den vanlige Star Trek-oppskriften ved at serien ikke handler om romskipet Enterprise og mannskapet. Isteden handler serien om romstasjonen Deep Space Nine, en fjern føderasjonsutpost på en tidligere cardassisk gruvestasjon. Forbindelsen med The Next Generation blir imidlertid tydeliggjort ved at klingonen Worf og tidligere transportørsjef O'Brien på NCC-1701-D «Enterprise-D» forflyttes dit.
Deep Space Nine forlater de mer utopiske emnene fra tidligere Star Trek-serier, og vektlegger heller krig, politikk og diplomati, såvel som andre nye emner. Kommandør Benjamin Sisko (Avery Brooks) ble tvunget til å samarbeide med et splittet bajoransk styre med sin førsteoffiser, major Kira (Nana Visitor). Som en tidligere motstandsleder ønsker hun i begynnelsen ikke Føderasjonens hjelp til å drive stasjonen.
Et annet eksempel på DS9s mørkere, mer konfliktorienterte handling er Avdeling 31, en hemmelig politiavdeling i Stjerneflåtens etterretningstjeneste (Starfleet Intelligence). Denne udemokratiske skyggeorganisasjonen rettferdiggjør sine ulovlige, etisk betenkelige handlinger med at de er nødvendige for Føderasjonens vedvarende eksistens. Avdeling 31 medvirker i flere episoder om dominionkrigen.
=== Star Trek: Voyager (1995–2001) ===
Hovedartikkel: Star Trek: Voyager.Voyager hadde premiere på TV 16. januar 1995, i midten av Deep Space Nines tredje sesong og foregår i samme periode som denne serien. Handlingen er satt til skipet USS «Voyager». I pilotepisoden blir «Voyager» sendt på et oppdrag for å spore opp et skip styrt av en cellegruppe av maquisene, en anti-cardassisk terroristorganisasjon. Under en jakt gjennom et område kjent som the Badlands, blir skipene transportert til den andre siden av galaksen. De blir deretter strandet, maquisenes skip blir ødelagt og serien følger deres reise hjem.
På veien hjem må skipet med det passende navnet hamle opp med organstjelende vidiianere, borgenes marerittlegioner og den ekstradimensjonelle skrekken fra rase 8472.
=== Star Trek: Enterprise (2001–2005) ===
Hovedartikkel: Enterprise.I 2001 startet den nyeste serien som opprinnelig bare fikk navnet Enterprise. Den er den første uten ordene «Star Trek» i tittelen. Enterprise foregår i år 2151, ti år før Føderasjonen ble grunnlagt. Den hadde mer action og mer fokus på farer forbundet med utforskingen av verdensrommet med underlegen teknologi. Den hadde også en «Temporal Cold War»-plot som ser ut til å lede bort fra den tradisjonelle Star Trek-tidslinjen. Ved starten av den tredje sesongen i 2003 endret de tittelen fra bare Enterprise til Star Trek: Enterprise.
En del av fansen protesterte høylytt mot denne nyeste Star Trek-serien. De så på den som bare et forsøk på å tjene penger med mer action og fokus på lettkledde, kvinnelige romvesener, og dermed avsporing fra mer sentrale temaer fra de tidligere seriene. Andre har hevdet at de generelt sett lave seertallene skyldes et forsøk på å markedsføre deres TV-stasjon, UPN, mot en yngre, mannlig målgruppe. Enterprise har de laveste seertallene for en Star Trek-serie noensinne, en nedadgående trend siden avslutningen av The Next Generation.
Etter fire sesonger ble serien vedtatt avsluttet 3. februar 2005 grunnet stadig synkende seertall. Siste episode ble vist på UPN 13. mai 2005.
=== Star Trek: Discovery (2017–) ===
Hovedartikkel: Star Trek: Discovery.Star Trek: Discovery er en amerikansk fjernsynsserie skapt av Bryan Fuller og Alex Kurtzman, basert på romoperaen Star Trek av Gene Roddenberry.
Serien hadde premiere på CBS i september 2017.
== Spillefilmer ==
Paramount Pictures har produsert ti spillefilmer, med en 11. film under produksjon. De første seks filmene omhandler mannskapet fra The Original Series. Den sjuende har med skuespillere fra både The Original Series og The Next Generation, mens de neste tre omhandler eksklusivt mannskapet fra The Next Generation. Den 11. filmen foregår før The Original Series og handler om Kirk og Spock.
== Star Trek-samfunnet ==
Star Trek: The Next Generation ga seerne langt mer bakgrunnsinformasjon enn før om Føderasjonen, en union mellom ulike raser med hovedbasen på Jorden. Føderasjonen bruker ikke penger. Økonomien er basert på prinsippet om overflod, takket være blant annet replikator-teknologien (gjenstander som mat og klær kan produseres fra ren energi).
Overfloden fører til at alle får tilfredsstilt sine økonomiske behov. Arbeid, kjøp og salg er derfor ikke nødvendig, og penger har dermed utspilt sin rolle. Andre raser bruker imidlertid penger. En rase kalt Ferengi (som i Thailand forøvrig er en nedsettende betegnelse på vestlige menn) er meget opptatt av penger og framstår som en allegori over jordboerne selv på et tidligere utviklingsstadium.
I Føderasjonen er uønskede følelser som grådighet og sjalusi sterkt redusert siden eiendeler ikke har noen verdi utover den sentimentale. Figurene, især kaptein Jean-Luc Picard, legger ofte ut om hvordan folk i Føderasjonen nå bare strever med å forbedre seg selv og menneskeheten, ofte fulgt av et spørsmål som «Hva bruker du dagen din til?».
Mange episoder og filmer handler om en trussel mot status quo som ofte blir løst av mannskapet, slik at alt som regel er tilbake til det normale ved slutten av episoden. På engelsk blir denne formen for selvstendige episoder kalt «reset button»: når man er ferdig med å leke må man putte alle klossene tilbake i kassen. Mange TV-serier har fått sin bane av denne måten å gjøre det på. På slutten av Voyager- og Deep Space 9-seriene ble denne forlatt til fordel for lengre, sammenhengende fortellinger. Gene Roddenberry var selv glad i de selvstendige episodene, og det at han døde i 1991 (under innspillingene av Next Generation), kan ha medvirket til at denne metoden ble forlatt.
Roddenberry var en glødende forkjemper for likhetspolitikk, og brukte ofte TV-seriene til å vise sin visjon av et fremtidssamfunn basert på denne politikken. Originalserien hadde en fremtredende afrikansk-amerikansk kvinne som en del av mannskapet, Nyota Uhura (Nichelle Nichols). Nichols var den første afrikansk-amerikanske kvinne til å inneha en hovedrolle på amerikansk TV. Whoopi Goldberg (som er med fra andre sesong av Next Generation) har selv sagt at en av grunnene til at hun regner seg som en trekkie var rollemodellen som Nichols var for henne. Bare 21 år etter at atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, hadde Star Trek en japansk offiser, Hikaru Sulu (George Takei) ombord. I den andre sesongen – muligens etter klager fra Sovjet om at det «internasjonale» mannskapet ikke hadde noen sovjetere – ble en russisk figur, Pavel Chekov (Walter Koenig), skrevet inn i serien.
Den vulkanske førstestyrmannen, Mr. Spock (Leonard Nimoy) ble først avvist av TV-stasjonen fordi de fryktet at hans vagt satanistiske utseende ville føre til klager. Det endte likevel med at Mr. Spock ble en av de mest populære figurene i TV-serien, muligens på grunn av samspillet mellom hans fredelige, logiske og rolige rolle og doktor McCoys glødende, gammeldagse og hissige personlighet.
Dagens TV-seere vil kanskje se på originalseriens fremstilling av minoriteter og kvinner som umoderne, men serien var fremskrittsvennlig, åpen og liberal for sin tid. En av Star Treks mer berømte påfunn var å vise det første kysset mellom en hvit amerikaner og en afrikansk-amerikaner på TV i USA. I en episode hvor tankekontroll ble brukt som unnskyldning til å bryte det tabuet, ble Kaptein Kirk og Uhura tvunget til å utføre det første kysset mellom raser (episode 67, Platons Stebarn). Serien hadde også en meget mektig romvesenrase, klingonene, som minte mer om jordens asiater, fremfor mektige hvite europeere, men senere visninger har mange vikingaktige trekk til dem. Det er delte meninger om hvorvidt dette er en henvisning til det røde Kina eller et forsøk på å vise et balansert syn på etnisitet.
== Star Trek i Norge ==
I 1996 ble en Star Trek–serie vist for første gang på norsk TV, da TVNorge begynte å vise en del av The Next Generation. Noen få år senere viste TV 2 de første fire sesongene av den samme serien. I 2003 begynte TV 2 å vise Voyager på søndager og de viste to sesonger av denne serien.
Den første noenlunde utbredte fanklubben i Norge – Star Trek Norge – hadde utgangspunkt i en nettside startet opp av Mads Andre Strømsnes, som ble offisielt lansert 1. august 2001. Nettsiden ble drevet på frivillig initiativ og 17. januar 2005 ble det offisielt lagt ned. Star Trek Norge var ingen klubb i vanlig forstand med et valgt styre og medlemsinnmelding. Det medfølgende diskusjonsforumet og IRC-kanalen #STNorge på EFnet har imidlertid vært med på å samle norske tilhengere. En norsk trekkie-klubb ble stiftet i november 2004 med et eget forum som først gikk under navnet Star Trek Norge. 21. januar ble navnet endret til Trekkers Norge. Klubben tar sikte på å være en paraplyorganisasjon for flere små, lokale Star Trek-klubber.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Star Trek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Star Trek – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Memory Alpha (Wiki)
Trekkers Norge
|
Star Trek VI: The Undiscovered Country er en amerikansk science fiction-film fra 1991 regissert av Nicholas Meyer. Den er den sjette Star Trek-filmen og den siste med figurene fra den originale Star Trek-serien.
| 14,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Star_Trek
|
2023-02-04
|
Star Trek
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Star Trek']
|
Star Trek er et fiksjonsunivers som har blitt skildret i sju TV-serier, tolv spillefilmer, videospill, hundrevis av bøker og i andre sjangre. Star Trek er en fremtidsvisjon skapt av Gene Roddenberry på 1960-tallet, og er en optimistisk, nesten utopisk fremtid hvor menneskeheten har overvunnet sykdom, rasisme, fattigdom, intoleranse og krig på jorden. Hovedpersonene utforsker verdensrommet, oppdager nye sivilisasjoner og sprer fred og forståelse. Star Trek er et av de mest populære verk innen science fiction fra det tyvende århundre.
|
Star Trek er et fiksjonsunivers som har blitt skildret i sju TV-serier, tolv spillefilmer, videospill, hundrevis av bøker og i andre sjangre. Star Trek er en fremtidsvisjon skapt av Gene Roddenberry på 1960-tallet, og er en optimistisk, nesten utopisk fremtid hvor menneskeheten har overvunnet sykdom, rasisme, fattigdom, intoleranse og krig på jorden. Hovedpersonene utforsker verdensrommet, oppdager nye sivilisasjoner og sprer fred og forståelse. Star Trek er et av de mest populære verk innen science fiction fra det tyvende århundre.
== TV-serier (kronologisk) ==
=== Star Trek (1966–1969) ===
Hovedartikkel: Star Trek: The Original Series.Star Trek hadde premiere 8. september 1966, men hadde ikke stor suksess i starten. Det viste seg forøvrig etter at serien var stanset at Star Trek hadde meget trofaste og engasjerte fans. Fansen, som omtalte seg selv som trekkies, gjorde det populært med repriser og skapte et marked for senere serier og kinofilmer bygd på Roddenberrys verk. Star Trek-historiene anerkjennes nå som en del av amerikansk kultur, og oppnår stadig mer popularitet internasjonalt, også i Norge. Delvis takket være lobbyvirksomhet fra fansen bestemte NASA seg for å kalle sin romfergeprototype for Enterprise.
Mange av episodene i den første serien handler om møter med vesener langt mektigere enn romskipet og mannskapet. Disse vesnene tar skikkelse i mange ulike former: avanserte romvesenraser med psykiske krefter, farlige romvesenmaskiner og i ett tilfelle en gud. Noen ganger får en i mannskapet gudeaktige egenskaper etter en merkelig ulykke, noe som nesten alltid setter dem selv og mannskapet i fare. Serien kjennetegnes av en varsomhet i forhold til teknologi, og i mange episoder redder kaptein James T. Kirk (William Shatner) fremmede kulturer fra undertrykking av diktatoriske datamaskiner.
De fleste situasjoner løser seg når vesenet eller maskinen er nær ved å ødelegge skipet eller gjøre mannskapet til slaver, men så blir reddet av Kirk. Hans vanlige strategi er å lure fienden med et deus ex machina, ofte fulgt av en glødende appell til humanistiske verdier.
Denne første serien har senere fått benevnelsen Star Trek: The Original Series eller ST:TOS for å skille den fra de andre.
=== Star Trek: The Animated Series (1973–1974) ===
Star Trek: The Animated Series er en tegnefilmserie som foregår i det oppdiktede Star Trek-universet. Det offisielle navnet på serien var i likhet med den første serien med skuespillere kun Star Trek, men tilføyelsen «The Animated Series» brukes av fansen til å skille den fra den opprinnelige Star Trek-serien (ST:TOS).
Serien ble produsert av selskapet Filmation og hadde to sesonger i 1973 og 1974 som tilsammen består av 22 episoder à 30 minutter. Serien omhandlet det meste av den opprinnelige besetningen, som også ga stemme til figurene, med unntak av Pavel Chekov (Walter Koenig), som ble erstattet av Løytnant Arex. Arex var en del av en rase som hadde tre armer og tre bein.
Man håpte at Star Trek skulle kunne ta i bruk all den frihet som animasjoner gir, men budsjettrammene var fortsatt et problem, og kvaliteten på animasjonene var dårlig. I det minste ga det muligheten til et mye mer omfattende landskap på fremmede planeter enn det et lite studio kunne gi.
Det må bemerkes at selv om Enterprise-skipet var det samme som i originalserien, så hadde dette skipet et holodekk, i likhet med skipet som ble innført i The Next Generation-serien.
=== Star Trek: Phase II (1978; ikke produsert) ===
Star Trek: Phase II var ment å skulle starte i 1978 som flaggskipserien for et nytt TV-nettverk som Paramount var i gang med å opprette. 12 manuskript ble skrevet før produksjonen startet. Mesteparten av mannskapet fra TOS var planlagt å skulle returnere for et nytt fem år langt oppdrag på Enterprise, bortsett fra Spock fordi Leonard Nimoy ikke ville komme tilbake. En yngre, fullblods vulcaner, kalt Xon, skulle være erstatningen for Spock, selv om de fremdeles håpet at Nimoy ville gjøre gjesteopptredener. Kulisser ble laget og det ble gjort testopptak på flere minutter. Imidlertid gjorde risikoen å starte et fjerde nettverk og populariteten til Star Wars at Paramount bestemte seg for å lage en film istedenfor en TV-serie. Det første manuskriptet for TV-serien var grunnlaget for Star Trek: The Motion Picture og to andre manuskript ble omskrevet og brukt i Star Trek: The Next Generation.
=== Star Trek: The Next Generation (1987–1994) ===
Hovedartikkel: Star Trek: The Next Generation.I 1987 ble en ny TV-serie lansert, Star Trek: The Next Generation (forkortet til ST:TNG eller bare TNG), med et nytt mannskap og en ny handlingstråd. I motsetning til den opprinnelige serien møter mannskapet ombord på USS «Enterprise» NCC 1701-D som regel på andre raser som er teknologisk jevnbyrdige. En god del episoder er uten møter med andre raser, men med temaer som tidssløyfer, karakterdrama og naturkatastrofer.
Selv om mannskapet også i denne serien møter på avanserte raser er det mindre konflikt og bedrag. Som regel prøver figurene å finne en fredelig løsning, og i noen tilfeller løses det hele på en humoristisk måte.
En sentral forskjell i forhold til den opprinnelige serien er vektleggelsen av Hoveddirektivet (Prime Directive), som sier at den teknologisk avanserte Føderasjonen ikke skal blande seg inn i den teknologiske og moralske utviklingen av andre kulturer. I handlingen skaper dette ofte moralske konflikter mellom figurene, og besetningen må jevnlig bevitne vesener i nød som de er juridisk forhindret fra å hjelpe.
Den største forskjellen mellom TOS og TNG er likevel at episodene er historisk knyttet til hverandre. Gjenstander, trusler og figurer fra tidligere episoder kommer ofte igjen, noe som styrker sammenhengen mellom episodene. En meget viktig figur som går igjen i hele serien, Q, blir presentert i den første episoden (Encounter at Farpoint). Han er den mest innflytelsesrike enkelttrusselen i hele serien, og dette var også serieskapernes plan.
Roddenberry ble vedvarende kalt produksjonsleder for Star Trek: The Next Generation, men hans innflytelse ble gradvis svekket ettersom serien utspant seg. Da produsenten Rick Berman kom med på laget ble serien mer aktiv i sin karakter og bygde mer på action og krig. Dette ble tydeligere i de senere episodene av TNG, og tendensen fortsatte i senere serier.
=== Star Trek: Deep Space Nine (1993–1999) ===
Hovedartikkel: Star Trek: Deep Space Nine.I 1993 lanserte Paramount Pictures Star Trek: Deep Space Nine (ofte forkortet DS9) som gikk samtidig med slutten av The Next Generation og de fleste sesonger av Voyager. DS9 er et avvik fra den vanlige Star Trek-oppskriften ved at serien ikke handler om romskipet Enterprise og mannskapet. Isteden handler serien om romstasjonen Deep Space Nine, en fjern føderasjonsutpost på en tidligere cardassisk gruvestasjon. Forbindelsen med The Next Generation blir imidlertid tydeliggjort ved at klingonen Worf og tidligere transportørsjef O'Brien på NCC-1701-D «Enterprise-D» forflyttes dit.
Deep Space Nine forlater de mer utopiske emnene fra tidligere Star Trek-serier, og vektlegger heller krig, politikk og diplomati, såvel som andre nye emner. Kommandør Benjamin Sisko (Avery Brooks) ble tvunget til å samarbeide med et splittet bajoransk styre med sin førsteoffiser, major Kira (Nana Visitor). Som en tidligere motstandsleder ønsker hun i begynnelsen ikke Føderasjonens hjelp til å drive stasjonen.
Et annet eksempel på DS9s mørkere, mer konfliktorienterte handling er Avdeling 31, en hemmelig politiavdeling i Stjerneflåtens etterretningstjeneste (Starfleet Intelligence). Denne udemokratiske skyggeorganisasjonen rettferdiggjør sine ulovlige, etisk betenkelige handlinger med at de er nødvendige for Føderasjonens vedvarende eksistens. Avdeling 31 medvirker i flere episoder om dominionkrigen.
=== Star Trek: Voyager (1995–2001) ===
Hovedartikkel: Star Trek: Voyager.Voyager hadde premiere på TV 16. januar 1995, i midten av Deep Space Nines tredje sesong og foregår i samme periode som denne serien. Handlingen er satt til skipet USS «Voyager». I pilotepisoden blir «Voyager» sendt på et oppdrag for å spore opp et skip styrt av en cellegruppe av maquisene, en anti-cardassisk terroristorganisasjon. Under en jakt gjennom et område kjent som the Badlands, blir skipene transportert til den andre siden av galaksen. De blir deretter strandet, maquisenes skip blir ødelagt og serien følger deres reise hjem.
På veien hjem må skipet med det passende navnet hamle opp med organstjelende vidiianere, borgenes marerittlegioner og den ekstradimensjonelle skrekken fra rase 8472.
=== Star Trek: Enterprise (2001–2005) ===
Hovedartikkel: Enterprise.I 2001 startet den nyeste serien som opprinnelig bare fikk navnet Enterprise. Den er den første uten ordene «Star Trek» i tittelen. Enterprise foregår i år 2151, ti år før Føderasjonen ble grunnlagt. Den hadde mer action og mer fokus på farer forbundet med utforskingen av verdensrommet med underlegen teknologi. Den hadde også en «Temporal Cold War»-plot som ser ut til å lede bort fra den tradisjonelle Star Trek-tidslinjen. Ved starten av den tredje sesongen i 2003 endret de tittelen fra bare Enterprise til Star Trek: Enterprise.
En del av fansen protesterte høylytt mot denne nyeste Star Trek-serien. De så på den som bare et forsøk på å tjene penger med mer action og fokus på lettkledde, kvinnelige romvesener, og dermed avsporing fra mer sentrale temaer fra de tidligere seriene. Andre har hevdet at de generelt sett lave seertallene skyldes et forsøk på å markedsføre deres TV-stasjon, UPN, mot en yngre, mannlig målgruppe. Enterprise har de laveste seertallene for en Star Trek-serie noensinne, en nedadgående trend siden avslutningen av The Next Generation.
Etter fire sesonger ble serien vedtatt avsluttet 3. februar 2005 grunnet stadig synkende seertall. Siste episode ble vist på UPN 13. mai 2005.
=== Star Trek: Discovery (2017–) ===
Hovedartikkel: Star Trek: Discovery.Star Trek: Discovery er en amerikansk fjernsynsserie skapt av Bryan Fuller og Alex Kurtzman, basert på romoperaen Star Trek av Gene Roddenberry.
Serien hadde premiere på CBS i september 2017.
== Spillefilmer ==
Paramount Pictures har produsert ti spillefilmer, med en 11. film under produksjon. De første seks filmene omhandler mannskapet fra The Original Series. Den sjuende har med skuespillere fra både The Original Series og The Next Generation, mens de neste tre omhandler eksklusivt mannskapet fra The Next Generation. Den 11. filmen foregår før The Original Series og handler om Kirk og Spock.
== Star Trek-samfunnet ==
Star Trek: The Next Generation ga seerne langt mer bakgrunnsinformasjon enn før om Føderasjonen, en union mellom ulike raser med hovedbasen på Jorden. Føderasjonen bruker ikke penger. Økonomien er basert på prinsippet om overflod, takket være blant annet replikator-teknologien (gjenstander som mat og klær kan produseres fra ren energi).
Overfloden fører til at alle får tilfredsstilt sine økonomiske behov. Arbeid, kjøp og salg er derfor ikke nødvendig, og penger har dermed utspilt sin rolle. Andre raser bruker imidlertid penger. En rase kalt Ferengi (som i Thailand forøvrig er en nedsettende betegnelse på vestlige menn) er meget opptatt av penger og framstår som en allegori over jordboerne selv på et tidligere utviklingsstadium.
I Føderasjonen er uønskede følelser som grådighet og sjalusi sterkt redusert siden eiendeler ikke har noen verdi utover den sentimentale. Figurene, især kaptein Jean-Luc Picard, legger ofte ut om hvordan folk i Føderasjonen nå bare strever med å forbedre seg selv og menneskeheten, ofte fulgt av et spørsmål som «Hva bruker du dagen din til?».
Mange episoder og filmer handler om en trussel mot status quo som ofte blir løst av mannskapet, slik at alt som regel er tilbake til det normale ved slutten av episoden. På engelsk blir denne formen for selvstendige episoder kalt «reset button»: når man er ferdig med å leke må man putte alle klossene tilbake i kassen. Mange TV-serier har fått sin bane av denne måten å gjøre det på. På slutten av Voyager- og Deep Space 9-seriene ble denne forlatt til fordel for lengre, sammenhengende fortellinger. Gene Roddenberry var selv glad i de selvstendige episodene, og det at han døde i 1991 (under innspillingene av Next Generation), kan ha medvirket til at denne metoden ble forlatt.
Roddenberry var en glødende forkjemper for likhetspolitikk, og brukte ofte TV-seriene til å vise sin visjon av et fremtidssamfunn basert på denne politikken. Originalserien hadde en fremtredende afrikansk-amerikansk kvinne som en del av mannskapet, Nyota Uhura (Nichelle Nichols). Nichols var den første afrikansk-amerikanske kvinne til å inneha en hovedrolle på amerikansk TV. Whoopi Goldberg (som er med fra andre sesong av Next Generation) har selv sagt at en av grunnene til at hun regner seg som en trekkie var rollemodellen som Nichols var for henne. Bare 21 år etter at atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, hadde Star Trek en japansk offiser, Hikaru Sulu (George Takei) ombord. I den andre sesongen – muligens etter klager fra Sovjet om at det «internasjonale» mannskapet ikke hadde noen sovjetere – ble en russisk figur, Pavel Chekov (Walter Koenig), skrevet inn i serien.
Den vulkanske førstestyrmannen, Mr. Spock (Leonard Nimoy) ble først avvist av TV-stasjonen fordi de fryktet at hans vagt satanistiske utseende ville føre til klager. Det endte likevel med at Mr. Spock ble en av de mest populære figurene i TV-serien, muligens på grunn av samspillet mellom hans fredelige, logiske og rolige rolle og doktor McCoys glødende, gammeldagse og hissige personlighet.
Dagens TV-seere vil kanskje se på originalseriens fremstilling av minoriteter og kvinner som umoderne, men serien var fremskrittsvennlig, åpen og liberal for sin tid. En av Star Treks mer berømte påfunn var å vise det første kysset mellom en hvit amerikaner og en afrikansk-amerikaner på TV i USA. I en episode hvor tankekontroll ble brukt som unnskyldning til å bryte det tabuet, ble Kaptein Kirk og Uhura tvunget til å utføre det første kysset mellom raser (episode 67, Platons Stebarn). Serien hadde også en meget mektig romvesenrase, klingonene, som minte mer om jordens asiater, fremfor mektige hvite europeere, men senere visninger har mange vikingaktige trekk til dem. Det er delte meninger om hvorvidt dette er en henvisning til det røde Kina eller et forsøk på å vise et balansert syn på etnisitet.
== Star Trek i Norge ==
I 1996 ble en Star Trek–serie vist for første gang på norsk TV, da TVNorge begynte å vise en del av The Next Generation. Noen få år senere viste TV 2 de første fire sesongene av den samme serien. I 2003 begynte TV 2 å vise Voyager på søndager og de viste to sesonger av denne serien.
Den første noenlunde utbredte fanklubben i Norge – Star Trek Norge – hadde utgangspunkt i en nettside startet opp av Mads Andre Strømsnes, som ble offisielt lansert 1. august 2001. Nettsiden ble drevet på frivillig initiativ og 17. januar 2005 ble det offisielt lagt ned. Star Trek Norge var ingen klubb i vanlig forstand med et valgt styre og medlemsinnmelding. Det medfølgende diskusjonsforumet og IRC-kanalen #STNorge på EFnet har imidlertid vært med på å samle norske tilhengere. En norsk trekkie-klubb ble stiftet i november 2004 med et eget forum som først gikk under navnet Star Trek Norge. 21. januar ble navnet endret til Trekkers Norge. Klubben tar sikte på å være en paraplyorganisasjon for flere små, lokale Star Trek-klubber.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Star Trek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Star Trek – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Memory Alpha (Wiki)
Trekkers Norge
|
| budsjett = USD 35 millioner
| 14,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aage_Dedekam
|
2023-02-04
|
Aage Dedekam
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Norske scenografer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune']
|
Aage Dedekam (født 12. mars 1954 i Fredrikstad) er en norsk operasanger, kunstmaler/grafiker, scenograf, teatersjef og frimurer.
Hans sangkarriere startet under professor Søren Gangfløt, domorganist og leder for «Guttekoret» i Fredrikstad, (idag Borg Domkor), derefter hos sangpedagogen Ruth Hoel Risnæs og operasanger og sangpedagog Annelise Wallin ved Den Norske Opera & Ballet, og videre hos operasanger Marianne Roepstorf ved Det kongelige Teater i København.
Dedekam har sunget på forskjellige operascener i Europa, blant andre Arena di Verona, men han har ikke vært tilknyttet noen fast scene.
Han har tegnet og malt store scenografier, blant annet «Svinedrengen» av Hans Christian Andersen, Musikalen Showboat, musikalen Spillemand på en Takryg. Dedekam har også malt oljeportretter av prins Henrik av Danmark, og kong Harald V av Norge for Den Norske Forening i København. For Glostrup Boligselskab dekorerte han tyve husgavler i Glostrup.Han arrangerte Opera Open Air på en «bjergtop» i Albertslund, på Københavns Vestegn i 2007, 2008, 2009 og 2010 med sangere fra hele Europa. Han arrangerte også «Opera i Fredrikstad» på Isegran, en øy i Glomma somrene 2009, 2010 og 2011 med en rekke operasangere, blant annet sopranen Anna Shafajinskaja, mezzosopranen Maria Theresa Uribe og tenoren Antonio Carangelo.
|
Aage Dedekam (født 12. mars 1954 i Fredrikstad) er en norsk operasanger, kunstmaler/grafiker, scenograf, teatersjef og frimurer.
Hans sangkarriere startet under professor Søren Gangfløt, domorganist og leder for «Guttekoret» i Fredrikstad, (idag Borg Domkor), derefter hos sangpedagogen Ruth Hoel Risnæs og operasanger og sangpedagog Annelise Wallin ved Den Norske Opera & Ballet, og videre hos operasanger Marianne Roepstorf ved Det kongelige Teater i København.
Dedekam har sunget på forskjellige operascener i Europa, blant andre Arena di Verona, men han har ikke vært tilknyttet noen fast scene.
Han har tegnet og malt store scenografier, blant annet «Svinedrengen» av Hans Christian Andersen, Musikalen Showboat, musikalen Spillemand på en Takryg. Dedekam har også malt oljeportretter av prins Henrik av Danmark, og kong Harald V av Norge for Den Norske Forening i København. For Glostrup Boligselskab dekorerte han tyve husgavler i Glostrup.Han arrangerte Opera Open Air på en «bjergtop» i Albertslund, på Københavns Vestegn i 2007, 2008, 2009 og 2010 med sangere fra hele Europa. Han arrangerte også «Opera i Fredrikstad» på Isegran, en øy i Glomma somrene 2009, 2010 og 2011 med en rekke operasangere, blant annet sopranen Anna Shafajinskaja, mezzosopranen Maria Theresa Uribe og tenoren Antonio Carangelo.
== Diskografi ==
Passion, CD, 1989, Sjællands Symfoniorkester
Per Tenebras ad Lucem, Frimurer CD, 1988
The music I love - 1, MC, 1987
The music I love - 2, MC, 1987
== Utmerkelser, medaljer og hedersbevisninger ==
Den Norske Forenings Hederstegn
Den Norske Torskeklub Udmerkelse
Den Danske Frimurer Orden, Jubilæumsmedalje
Royal Arch Masonry, Friendship medal
Arena de Verona, Honor medal
CMA Hedersplaquet 1997
ISSA Hedersplaquet 1998
ISSA Hedersplaquet 2000
ISSA Hedersknap 2002
== Styreverv ==
Salgscompagniet A/S - Styreformann 1980 - 1986
Schneeberg Grafisk A/S - Styreformann 1988 - 1998
NCS A/S - Styreformann 1996 - 2002
ISSA International - Board member, Representant for Denmark 2000 - 2002
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.dedekam.dk
|
Aage Dedekam (født 12. mars 1954 i Fredrikstad) er en norsk operasanger, kunstmaler/grafiker, scenograf, teatersjef og frimurer.
| 14,899 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.