url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Lynyrd_Skynyrd
|
2023-02-04
|
Lynyrd Skynyrd
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1964', 'Kategori:Lynyrd Skynyrd', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame']
|
Lynyrd Skynyrd (utale: lɛ-nərd_ˈskɪn-nərd) er et amerikansk sørstatsrockband fra Jacksonville i Florida. Bandet ble dannet sommeren 1964, og benyttet flere navn blant annet «Noble Five» og «My Backyard» før de endte på Lynyrd Skynyrd i 1970. De var med på å skape musikksjangeren sørstatsrock. De ble kjent for konsertene sine og signaturlåten «Free Bird». På toppen av karrieren i 1977 døde tre av bandets medlemmer i en flyulykke. Etter dette gikk bandet inn i en pause som varte frem til 1987. Da med vokalisten Ronnie Van Zants lillebror Johnny Van Zant som frontfigur.
Lynyrd Skynyrd fortsetter å spille konserter og lage album, men kun Gary Rossington er igjen av de opprinnelige bandmedlemmene. 13. mars 2006 ble Lynyrd Skynyrd medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame.MCA Records anslår at Lynyrd Skynyrd har solgt over 30 millioner album, noe som overgår andre MCA Records-artister som for eksempel The Who. «Free Bird» har blitt spilt over 2 millioner ganger på radio.
|
Lynyrd Skynyrd (utale: lɛ-nərd_ˈskɪn-nərd) er et amerikansk sørstatsrockband fra Jacksonville i Florida. Bandet ble dannet sommeren 1964, og benyttet flere navn blant annet «Noble Five» og «My Backyard» før de endte på Lynyrd Skynyrd i 1970. De var med på å skape musikksjangeren sørstatsrock. De ble kjent for konsertene sine og signaturlåten «Free Bird». På toppen av karrieren i 1977 døde tre av bandets medlemmer i en flyulykke. Etter dette gikk bandet inn i en pause som varte frem til 1987. Da med vokalisten Ronnie Van Zants lillebror Johnny Van Zant som frontfigur.
Lynyrd Skynyrd fortsetter å spille konserter og lage album, men kun Gary Rossington er igjen av de opprinnelige bandmedlemmene. 13. mars 2006 ble Lynyrd Skynyrd medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame.MCA Records anslår at Lynyrd Skynyrd har solgt over 30 millioner album, noe som overgår andre MCA Records-artister som for eksempel The Who. «Free Bird» har blitt spilt over 2 millioner ganger på radio.
== Historie ==
Lynyrd Skynyrd ble startet av vokalist Ronnie Van Zant og besto av en rekke skolekamerater, blant andre Allen Collins og Gary Rossington. De spilte i starten sammen under flere navn som «My Backyard» og «Noble Five». Andre navn de benyttet, var «Conqueror Worm», «Sons of Satan», «the Wildcats» og til slutt «One Percent» som de beholdt frem til 1970. Ikke lenge etter ble Billy Powell, Bob Burns og Leon Wilkeson med, og navnet ble endret til Lynyrd Skynyrd. Navnet stammer fra Rossington og Burns' strenge gymlærer, som het Leonard Skinner.
Bandet spilte sammen i noen år uten videre suksess, før de i 1973 skrev kontrakt med MCA. Det første albumet, (pronounced 'lĕh-'nérd 'skin-'nérd), ble etterfulgt av en turne hvor de spilte som oppvarmingsband for The Who. De slo ikke virkelig igjennom før de slapp sitt andre album, Second Helping. Dette kom i 1974 og inneholdt blant annet «Sweet Home Alabama». Etter Second Helping slapp de et par middelmådige plater, før de i 1976 slapp live-albumet One More From the Road, som sendte bandet opp på listene igjen.
17. oktober 1977 ble Street Survivors sluppet. Bare tre dager etter var bandet på vei til en spillejobb i Baton Rouge, Louisiana, da flyet deres krasjet utenfor Gillburg, Mississippi. Ronnie Van Zant, Steve Gaines, Steves søster Cassie Gaines og bandets manager Dean Kilpatrick omkom. Krasjen førte til at Street Survivors ble en stor suksess, men de overlevende bandmedlemmene bestemte seg for å legge ned bandet.
I 1987 ble Lynyrd Skynyrd gjenforent, denne gang med Ronnie Van Zants yngste bror Johnny Van Zant som vokalist. Bandet fortsatte å turnere gjennom 1990-tallet med en stadig forandring i bandmedlemmer.
== Diskografi ==
=== Studio albums ===
== Bandmedlemmer ==
=== Nåværende medlemmer ===
Gary Rossington – gitar (1964–1977, 1979, 1987– )
Rickey Medlocke – sang, mandolin, trommer (1971–1972), gitar, bakgrunnsang, mandolin (1996– )
Johnny Van Zant – sang (1987– )
Michael Cartellone – trommer, rytmeinstrumenter (1999– )
Mark Matejka – gitar, bakgrunnsang (2006– )
Peter Keys – keyboard, piano (2009– )
Keith Christopher – bassgitar (2017– )
=== Tidligere medlemmer ===
Ronnie Van Zant – sang (1964–1977, død 1977)
Allen Collins – gitar (1964–1977, død 1990)
Bob Burns – trommer (1964–1971, 1972–1974, død 2015)
Larry Junstrom – bassgitar (1964–1971, død 2019)
Greg T. Walker – bassgitar, bakgrunnssang (1971–1972)
Leon Wilkeson – bassgitar, bakgrunnssang (1972. 1973–1977, 1987. 1991–2001, død 2001)
Billy Powell – keyboard, piano (1972–1977, 1987. 1991–2009, død 2009)
Ed King – gitar, bass (1972–1974), bakgrunnssang (1972–1975, 1991–1996, død 2018)
Artimus Pyle – trommer, rytmeinstrumenter (1975–1977, 1987–1991)
Steve Gaines – gitar, sang (1996–1997, død 1997)
Randall Hall – gitar, sang (1987, 1991–1993)
Kurt Custer – trommer (1991–1994)
Mike Estes – gitar, bakgrunnssang (1993–1996)
Owen Hale – trommer, rytmeinstrumenter (1994–1998)
Hughie Thomasson – gitar, bakgrunnssang (1996–2005, død 2007)
Jeff McAllister – trommer (1998–1999)
Kenny Aronoff – trommer (1999)
Ean Evans – bassgitar, bakgrunnssang (2001–2009, død 2009)
Robert Kearns – bassgitar, bakgrunnssang (2009–2012)
Johnny Colt – bassgitar, bakgrunnssang (2012–2017)
=== Turnerende medlemmer ===
Nåværende turnerende medlemmer
Dale Krantz-Rossington – bakgrunnssang (1987, 1991 – )
Carol Chase – bakgrunnssang (1996 – )
Damon Johnson – sologitar (2021 – )
Raquel – bakgrunnsang (2021 – )Tidligere turnerende medlemmer
Cassie Gaines – bakgrunnssang (1975 – 1977) (død 1977)
JoJo Billingsley – bakgrunnssang (1975 – 1977)
Leslie Hawkins – bakgrunnssang (1975 – 1977)
Carol Bristow – bakgrunnssang (1987)
Byron Glover – gitar (1975, 1987–1988) (død 1994)
Debbie Bailey – bakgrunnssang (1991 – 1994)
Debbie Davis-Estes – bakgrunnssang (1994 – 1996)Vikarierende turnerende medlemmer
Greg Martin – gitar (1992)
Tim Lindsey – bassgitar (1993)
Rick Wills – bassgitar (1999)
Joey Huffman – keyboard (2008)
Joe Crinkley – gitar (2021)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lynyrd Skynyrd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lynyrd Skynyrd på Internet Movie Database
(en) Lynyrd Skynyrd på Apple Music
(en) Lynyrd Skynyrd på Discogs
(en) Lynyrd Skynyrd på MusicBrainz
(en) Lynyrd Skynyrd på SoundCloud
(en) Lynyrd Skynyrd på Spotify
(en) Lynyrd Skynyrd på Songkick
(en) Lynyrd Skynyrd på Last.fm
(en) Lynyrd Skynyrd på Genius — sangtekster
(en) Lynyrd Skynyrd på AllMusic
Lynyrd Skynyrd på Twitter
Lynyrd Skynyrd på Facebook
Lynyrd Skynyrd på Instagram
Lynyrd Skynyrd på YouTube
Lynyrd Skynyrd på Myspace
|
1991 er det sjette studioalbumet til Lynyrd Skynyrd, utgitt i 1991. Albumet er det første med de nye medlemmene som erstattet de tre som døde i flyulykken.
| 14,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alphard
|
2023-02-04
|
Alphard
|
['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spektralklasse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Stjerner', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Alphard (α Hya / α Hydrae / Alfa Hydrae) er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Vannslangen, og markerer slangens hjerte.
Alphard er en oransje kjempestjerne. Navnet Alphard kommer fra Arabisk الفرد (al-fard), «den ensomme»; det er ingen andre lyssterke stjerner nær den.
|
Alphard (α Hya / α Hydrae / Alfa Hydrae) er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Vannslangen, og markerer slangens hjerte.
Alphard er en oransje kjempestjerne. Navnet Alphard kommer fra Arabisk الفرد (al-fard), «den ensomme»; det er ingen andre lyssterke stjerner nær den.
== Referanser ==
|
Alphard (α Hya / α Hydrae / Alfa Hydrae) er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Vannslangen, og markerer slangens hjerte.
| 14,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Schultz
|
2023-02-04
|
Alexander Schultz
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Alexander Schultz (født 25. mai 1901 i Kristiania, død 3. desember 1981 i Oslo) var en norsk maler og kunstprofessor. Han var kjent som kolorist, en som legger vekt på fargene.Han var sønn av Eugène Schultz (født Schoulgin/Choulgine, 1871–1917) og Emilie (Nini) Gulbranson (1869–1942). Faren var professor i zoologi i St. Petersburg og Alexander Schultz vokste opp der og var ofte med faren på reiser. Etter 1. verdenskrig og farens død i 1917, studerte Axel Schultz i Paris 1919-28, mye under Othon Friesz og Henrik Sørensen. Tilbake studerte han ved Statens kunstakademi 1935-37 under Jean Heiberg og Georg Jacobsen, der han utviklet et maleri av en ballettpike fra 1930-tallet med søsteren Irina (Irischa) som modell.
I 1938 reiste han på studieopphold i Italia, dit han også reiste senere med stipend og utstilling i Roma i 1955.. Gjennombruddet kom i 1949 med utstillingen i Kunstnernes Hus, samt utstilling 1964 i Galleri Haaken. I 1955 ble han professor ved Statens kunstakademi og dets leder 1958-65. Blant elevene hans var Kåre Tveter, Frans Widerberg, Rolf Aamot og Odd Nerdrum.Etter at han ga seg ved kunstakademiet i 1965 malte han meget, og ble æresgjest på Salon d’Automne i Paris i 1969 og fikk ytterligere priser ved «Festival de la peinture» i Cagnes-sur-mer. Schultz ble godt representert i Halvdan Hafstens samling, som ble gitt til Stavanger kunstmuseum, mens Nasjonalgalleriet har et tyvetall.
Schultz giftet seg i 1929 med Else Catharina Nygaard (1903–1998). De var foreldre til forfatteren Eugene Schoulgin (født 1941) og urologen Alexander Schultz (født 1946) ved Oslo universitetssykehus. Familien oppholdt seg på Røa, Røros, Toscana og Provence.
|
Alexander Schultz (født 25. mai 1901 i Kristiania, død 3. desember 1981 i Oslo) var en norsk maler og kunstprofessor. Han var kjent som kolorist, en som legger vekt på fargene.Han var sønn av Eugène Schultz (født Schoulgin/Choulgine, 1871–1917) og Emilie (Nini) Gulbranson (1869–1942). Faren var professor i zoologi i St. Petersburg og Alexander Schultz vokste opp der og var ofte med faren på reiser. Etter 1. verdenskrig og farens død i 1917, studerte Axel Schultz i Paris 1919-28, mye under Othon Friesz og Henrik Sørensen. Tilbake studerte han ved Statens kunstakademi 1935-37 under Jean Heiberg og Georg Jacobsen, der han utviklet et maleri av en ballettpike fra 1930-tallet med søsteren Irina (Irischa) som modell.
I 1938 reiste han på studieopphold i Italia, dit han også reiste senere med stipend og utstilling i Roma i 1955.. Gjennombruddet kom i 1949 med utstillingen i Kunstnernes Hus, samt utstilling 1964 i Galleri Haaken. I 1955 ble han professor ved Statens kunstakademi og dets leder 1958-65. Blant elevene hans var Kåre Tveter, Frans Widerberg, Rolf Aamot og Odd Nerdrum.Etter at han ga seg ved kunstakademiet i 1965 malte han meget, og ble æresgjest på Salon d’Automne i Paris i 1969 og fikk ytterligere priser ved «Festival de la peinture» i Cagnes-sur-mer. Schultz ble godt representert i Halvdan Hafstens samling, som ble gitt til Stavanger kunstmuseum, mens Nasjonalgalleriet har et tyvetall.
Schultz giftet seg i 1929 med Else Catharina Nygaard (1903–1998). De var foreldre til forfatteren Eugene Schoulgin (født 1941) og urologen Alexander Schultz (født 1946) ved Oslo universitetssykehus. Familien oppholdt seg på Røa, Røros, Toscana og Provence.
== Referanser ==
|
Alexander Schultz (født 25. mai 1901 i Kristiania, død 3.
| 14,302 |
null |
2023-02-04
|
Bjørn-Peder Johansen
| null | null | null |
Bjørn-Peder Horn Johansen (født 18. oktober 1967 i Brønnøysund) med artistnavnet Bjørn-Peder er en norsk artist og musiker.
| 14,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gubben_og_gamla
|
2023-02-04
|
Gubben og gamla
|
['Kategori:Barnesanger', 'Kategori:Norske folkeviser']
|
Gubben og gamla èller Tolvballvisa er en folkevise av den typen vi kaller kumulative viser eller aukerim. Det betyr at hver strofe får en ny linje lagt til slik at strofene blir stadig lengre.
Slike viser har vanligvis ikke noen fortelling men skildrer bare en absurdhumoristisk situasjon.
Gubben og gamla låg og drog for å få opp en rot. Stadig kommer det nye til og endelig får de opp rota.
Visa ble skrevet opp av O.M. Sandvik etter Olav Aasmundstad fra Kvikne i Nord-Fron og publisert i Gudbrandsdalsmusikken 1919.
Klara Semb har arrangert visa for sangdans etter en folkemelodi som er nærskyld Åsmundstads tone.
|
Gubben og gamla èller Tolvballvisa er en folkevise av den typen vi kaller kumulative viser eller aukerim. Det betyr at hver strofe får en ny linje lagt til slik at strofene blir stadig lengre.
Slike viser har vanligvis ikke noen fortelling men skildrer bare en absurdhumoristisk situasjon.
Gubben og gamla låg og drog for å få opp en rot. Stadig kommer det nye til og endelig får de opp rota.
Visa ble skrevet opp av O.M. Sandvik etter Olav Aasmundstad fra Kvikne i Nord-Fron og publisert i Gudbrandsdalsmusikken 1919.
Klara Semb har arrangert visa for sangdans etter en folkemelodi som er nærskyld Åsmundstads tone.
== Eksempel ==
Egner, Gjelseth, Prøysen og Siem (red.) Den gule store viseboka, Oslo 1970: Cappelen
== Litteratur ==
(Reimund Kvideland), Tolvballvisa med musikk av Sverre Jordan, Bergen 1970:Nordanger forlag
|
Gubben og gamla èller Tolvballvisa er en folkevise av den typen vi kaller kumulative viser eller aukerim. Det betyr at hver strofe får en ny linje lagt til slik at strofene blir stadig lengre.
| 14,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_nordiske_modellen
|
2023-02-04
|
Den nordiske modellen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Økonomisk politikk', 'Kategori:Økonomistubber']
|
Den nordiske modellen (også kalt den norske modellen, danske modellen eller svenske modellen) er et begrep særlig brukt av økonomer og andre samfunnsforskere for å beskrive kjennetegn ved økonomi, arbeidslivsorganisering og politisk system som skiller de nordiske land, og spesielt skandinaviske land, fra andre vestlige land. Begrepet brukes ofte som idealtype, og forskjellige fagområder og forskere legger forskjellige karakteristika i begrepet. Fellestrekk som ved den nordiske modellen som ofte trekkes fram er velferdsstat, trygder og pensjoner som i stor grad er skattefinansiert, stabil økonomi med stabil inflasjon og valutakurs, samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, svært lave inntektsforskjeller (internasjonalt sett), høy deltakelse i arbeidslivet blant kvinner, høy grad av likestilling, (gratis) utdanning dominert av offentlige tilbydere.
Den nordiske modellen er utviklet over lang tid, og har røtter dels i den sentralstaten som ble utviklet under eneveldet og videreført som embetsmannsstaten på 1800-tallet, dels i reformer gjennomført særlig av sosialliberale regjeringer og parlamentsflertall sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet som utvidet statens oppgaver og ansvar overfor innbyggerne, og dels i ytterligere velferdsreformer gjennomført særlig av sosialdemokratiske regjeringer i etterkrigsårene. I de nordiske landene har visse oppgaver alltid eller lenge vært statlige. I motsetning til f.eks. USA der både utdanning og helsevesen i stor grad er privat, har dette lenge vært sentrale statlige oppgaver i de nordiske landene og tildels vært oppgaver som staten hadde monopol på. Universitetsutdanning har vært et statlig tilbud som i prinsippet har vært gratis i de nordiske landene siden de første universitetene ble etablert i senmiddelalderen. På 1700-tallet ble allmueskolen bygget betydelig ut, og det offentlige utdanningstilbudet ble betydelig og løpende utvidet gjennom både 18- og 1900-tallet. Det offentlige helsevesenet ble bygget ut med fremveksten av moderne medisin fra 1800-tallet, som en sentral offentlig oppgave.
|
Den nordiske modellen (også kalt den norske modellen, danske modellen eller svenske modellen) er et begrep særlig brukt av økonomer og andre samfunnsforskere for å beskrive kjennetegn ved økonomi, arbeidslivsorganisering og politisk system som skiller de nordiske land, og spesielt skandinaviske land, fra andre vestlige land. Begrepet brukes ofte som idealtype, og forskjellige fagområder og forskere legger forskjellige karakteristika i begrepet. Fellestrekk som ved den nordiske modellen som ofte trekkes fram er velferdsstat, trygder og pensjoner som i stor grad er skattefinansiert, stabil økonomi med stabil inflasjon og valutakurs, samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, svært lave inntektsforskjeller (internasjonalt sett), høy deltakelse i arbeidslivet blant kvinner, høy grad av likestilling, (gratis) utdanning dominert av offentlige tilbydere.
Den nordiske modellen er utviklet over lang tid, og har røtter dels i den sentralstaten som ble utviklet under eneveldet og videreført som embetsmannsstaten på 1800-tallet, dels i reformer gjennomført særlig av sosialliberale regjeringer og parlamentsflertall sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet som utvidet statens oppgaver og ansvar overfor innbyggerne, og dels i ytterligere velferdsreformer gjennomført særlig av sosialdemokratiske regjeringer i etterkrigsårene. I de nordiske landene har visse oppgaver alltid eller lenge vært statlige. I motsetning til f.eks. USA der både utdanning og helsevesen i stor grad er privat, har dette lenge vært sentrale statlige oppgaver i de nordiske landene og tildels vært oppgaver som staten hadde monopol på. Universitetsutdanning har vært et statlig tilbud som i prinsippet har vært gratis i de nordiske landene siden de første universitetene ble etablert i senmiddelalderen. På 1700-tallet ble allmueskolen bygget betydelig ut, og det offentlige utdanningstilbudet ble betydelig og løpende utvidet gjennom både 18- og 1900-tallet. Det offentlige helsevesenet ble bygget ut med fremveksten av moderne medisin fra 1800-tallet, som en sentral offentlig oppgave.
== Kritikk av modellen ==
Kritikere av modellen mener de veldig høye skattene og avgiftene og den store offentlige sektoren hindrer kreativitet, innovasjon, vekst og i tillegg er kapitalødeleggende ved at investeringer gjøres mer av politiske hensyn for å «kjøpe velgere», enn hvor de kan brukes mest effektivt.
Likevel har alle de nordiske landene høy konkurranseevne internasjonalt, et høyt teknologisk nivå, høy levestandard og arbeidstakere som er av de mest produktive i verden – målt i produsert verdi per time arbeid.
== Eksterne lenker ==
The Nordic Model – Analysis of the Nordic Model
Verdens økonomiske forum The Nordic Way Davos 2011
Torben M. Andersen, Bengt Holmström, Seppo Honkapohja, Sixten Korkman, Hans Tson Söderström, Juhana Vartiainen The Nordic Model - Embracing globalization and sharing risks The Research Institute of the Finnish Economy (ETLA), 2007
Anders Kjellberg (2022) The Nordic Model of Industrial Relations. Lund: Department of Sociology
|
thumb
| 14,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuck_Billy
|
2023-02-04
|
Chuck Billy
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Heavy metal-vokalister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Contra Costa County i California', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Thrash metal-musikere']
|
Chuck Billy (født 23. juni 1962) er en amerikansk vokalist, og medlem i thrash metal-bandet Testament.
Billy erstattet Testament-vokalist Steve «Zetro» Souza, senere Exodus-vokalist, på midten av 1980-tallet da bandet het Legacy. Etter dette ga de ut debutalbumet The Legacy i 1987. Eneste sporet som Billy hadde skrevet teksten på var «Do or Die». Selv om besetningen i bandet har endret seg mange ganger, har Billy sammen med originalmedlem og gitarist Eric Peterson vært med i bandet konstant.
Billy har deltatt på soloprosjektene til James Murphy, hvor han har deltatt på begge musikkalbumene som gjestemusiker. Han har også sunget for Exodus på minst en konsert (28. oktober 2004 på Warfield Theater i San Francisco, oppvarming for Megadeth). Billy har sammen med Steve Souza, Greg Bustamante, Steve Robello, Andy Billy, Dan Cunningham & Willy Lange startet bandet «Dublin Death Patrol». I 2008 sang han «Silent Night» på julealbumet We Wish You a Metal Christmas and Headbanging New Year med Scott Ian, Jon Donais, Chris Wyse og John Tempesta.
Chuck Billy indianer av pomo-stammen. Han har en yngre bror, Eddie Billy, som var bassist i bandet Vio-Lence.
|
Chuck Billy (født 23. juni 1962) er en amerikansk vokalist, og medlem i thrash metal-bandet Testament.
Billy erstattet Testament-vokalist Steve «Zetro» Souza, senere Exodus-vokalist, på midten av 1980-tallet da bandet het Legacy. Etter dette ga de ut debutalbumet The Legacy i 1987. Eneste sporet som Billy hadde skrevet teksten på var «Do or Die». Selv om besetningen i bandet har endret seg mange ganger, har Billy sammen med originalmedlem og gitarist Eric Peterson vært med i bandet konstant.
Billy har deltatt på soloprosjektene til James Murphy, hvor han har deltatt på begge musikkalbumene som gjestemusiker. Han har også sunget for Exodus på minst en konsert (28. oktober 2004 på Warfield Theater i San Francisco, oppvarming for Megadeth). Billy har sammen med Steve Souza, Greg Bustamante, Steve Robello, Andy Billy, Dan Cunningham & Willy Lange startet bandet «Dublin Death Patrol». I 2008 sang han «Silent Night» på julealbumet We Wish You a Metal Christmas and Headbanging New Year med Scott Ian, Jon Donais, Chris Wyse og John Tempesta.
Chuck Billy indianer av pomo-stammen. Han har en yngre bror, Eddie Billy, som var bassist i bandet Vio-Lence.
== Diskografi ==
Testament
The Legacy (1987)
The New Order (1988)
Practice What You Preach (1989)
Souls of Black (1990)
The Ritual (1992)
Low (1994)
Demonic (1997)
The Gathering (1999)
First Strike Still Deadly (2001)
The Formation of Damnation (2008)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Chuck Billy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chuck Billy på Internet Movie Database
(en) Chuck Billy på Discogs
(en) Chuck Billy på MusicBrainz
(en) Chuck Billy på Encyclopaedia Metallum
(en) Chuck Billy på Spotify
(en) Chuck Billy på Songkick
(en) Chuck Billy på Genius — sangtekster
(en) Chuck Billy på AllMusic
|
| nasjonalitet = Amerikansk
| 14,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samfundet_De_Nios_S%C3%A4rskilda_pris
|
2023-02-04
|
Samfundet De Nios Särskilda pris
|
['Kategori:1996 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1996', 'Kategori:Samfundet De Nio', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1996']
|
Samfundet De Nios särskilda pris er en litterær pris som deles ut av Samfunnet De Nio. Prissummen har variert mellom 50 000-100 000 SEK. Prisen deles ikke ut regelmessig.
|
Samfundet De Nios särskilda pris er en litterær pris som deles ut av Samfunnet De Nio. Prissummen har variert mellom 50 000-100 000 SEK. Prisen deles ikke ut regelmessig.
== Liste over mottakere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Samfundet De Nio
«Samfundet de Nios priser» (PDF) (svensk). Samfundet de Nio. s. 3-4. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014. Besøkt 1. september 2017.
|
Samfundet De Nios särskilda pris er en litterær pris som deles ut av Samfunnet De Nio. Prissummen har variert mellom - SEK. Prisen deles ikke ut regelmessig.
| 14,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Challengerdypet
|
2023-02-04
|
Challengerdypet
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Oseanias geografi', 'Kategori:Stillehavet', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter']
|
Challengerdypet er det dypeste kjente stedet i verdenshavene, med en dybde på omtrent 11 000 meter. Den eksakte dybden er ukjent. Dypet er lokalisert ved Marianene ved sørenden av Marianergropen. Nærmeste fastland er Fais-øya (en av de ytterste øyene til Yap) 289 km i sørvest og Guam 306 km i nordøst. Punktet er navngitt etter det britiske Royal Navy-skipet HMS «Challenger», som først målte dybden her på sin ekspedisjon fra 1872 til 1876.
Kun fire dykk til dypet har vært gjennomført; Trieste i 1960, Kaikō i 1995, Nereus i 2009 og Cameron i 2012.
|
Challengerdypet er det dypeste kjente stedet i verdenshavene, med en dybde på omtrent 11 000 meter. Den eksakte dybden er ukjent. Dypet er lokalisert ved Marianene ved sørenden av Marianergropen. Nærmeste fastland er Fais-øya (en av de ytterste øyene til Yap) 289 km i sørvest og Guam 306 km i nordøst. Punktet er navngitt etter det britiske Royal Navy-skipet HMS «Challenger», som først målte dybden her på sin ekspedisjon fra 1872 til 1876.
Kun fire dykk til dypet har vært gjennomført; Trieste i 1960, Kaikō i 1995, Nereus i 2009 og Cameron i 2012.
== Eksterne lenker ==
Offisiell pressemelding rundt Challengerdypet-operasjonen.
|
Challengerdypet er det dypeste kjente stedet i verdenshavene, med en dybde på omtrent 11 000 meter. Den eksakte dybden er ukjent.
| 14,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midlere_anomali
|
2023-02-04
|
Midlere anomali
|
['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Baner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2018-08']
|
I himmelmekanikk er den midlere anomalien en parameter som definerer posisjonen til et legeme som beveger seg i en Kepler-bane. Den er definert som tiden siden siste periapsis (det punktet i banen som er nærmest det sentrale legemet) ganger
2
π
/
T
{\displaystyle 2\pi /T}
, der
T
{\displaystyle T}
er varigheten av et helt omløp.
Den midlere anomalien øker uniformt fra 0 til
2
π
{\displaystyle 2\pi }
radianer gjennom hvert omløp. Den har imidlertid ikke noen enkel tolkning som en geometrisk vinkel; den er utelukkende tid målt i radianer. På grunn av Keplers andre lov er den midlere anomalien imidlertid proporsjonal med arealet beskrevet av linjen mellom brennpunktet og legemet siden siste periapsis.
Den midlere anomalien blir vanligvis betegnet med bokstaven
M
{\displaystyle M}
.
|
I himmelmekanikk er den midlere anomalien en parameter som definerer posisjonen til et legeme som beveger seg i en Kepler-bane. Den er definert som tiden siden siste periapsis (det punktet i banen som er nærmest det sentrale legemet) ganger
2
π
/
T
{\displaystyle 2\pi /T}
, der
T
{\displaystyle T}
er varigheten av et helt omløp.
Den midlere anomalien øker uniformt fra 0 til
2
π
{\displaystyle 2\pi }
radianer gjennom hvert omløp. Den har imidlertid ikke noen enkel tolkning som en geometrisk vinkel; den er utelukkende tid målt i radianer. På grunn av Keplers andre lov er den midlere anomalien imidlertid proporsjonal med arealet beskrevet av linjen mellom brennpunktet og legemet siden siste periapsis.
Den midlere anomalien blir vanligvis betegnet med bokstaven
M
{\displaystyle M}
.
== Se også ==
Kepler-bane
Ellipse
Eksentrisk anomali
Sann anomali
== Kilder ==
Murray, C. D. & Dermott, S. F. 1999, Solar System Dynamics, Cambridge University Press, Cambridge.
Plummer, H.C., 1960, An Introductory treatise on Dynamical Astronomy, Dover Publications, New York. (Reprint of the 1918 Cambridge University Press edition.)
|
I himmelmekanikk er den midlere anomalien en parameter som definerer posisjonen til et legeme som beveger seg i en Kepler-bane. Den er definert som tiden siden siste periapsis (det punktet i banen som er nærmest det sentrale legemet) ganger 2\pi/T, der T er varigheten av et helt omløp.
| 14,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8ysk-amerikanere
|
2023-02-04
|
Færøysk-amerikanere
|
['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etniske grupper i USA']
|
Færøysk-amerikanere er statsborgere i USA med færøysk opprinnelse. De fleste færøyinger emigrerte til land som Sverige, Danmark, Island, Norge, Tyskland, Polen og Storbritannia, og de gjenværende færøyingene utvidet antallet bygder i øyriket betraktelig i det som senere er blitt kalt niðursetutíðin, «nedsettelsestiden». Dermed ble det til at en svært liten andel færøyinger emigrerte til USA, sammenlignet med nabolandene. De fleste færøysk-amerikanerne er å finne i Wisconsin, Minnesota, New York, Michigan og Canada. Mange fortsatte å snakke færøysk i hjemmet lenge etter de hadde ankommet Nord-Amerika.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å få noe klart svar på hvor mange færøysk-amerikanere som finnes, ettersom disse emigrerte via Island, Norge, Danmark eller Storbritannia, slik at de ble regnet for å tilhøre disse nasjonalitetene eller folkegruppene.
Jonas Bronck blir av mange regnet som færøysk-amerikaner, da han bodde en stund i Tórshavn. Han hadde imidlertid svensk opprinnelse.
|
Færøysk-amerikanere er statsborgere i USA med færøysk opprinnelse. De fleste færøyinger emigrerte til land som Sverige, Danmark, Island, Norge, Tyskland, Polen og Storbritannia, og de gjenværende færøyingene utvidet antallet bygder i øyriket betraktelig i det som senere er blitt kalt niðursetutíðin, «nedsettelsestiden». Dermed ble det til at en svært liten andel færøyinger emigrerte til USA, sammenlignet med nabolandene. De fleste færøysk-amerikanerne er å finne i Wisconsin, Minnesota, New York, Michigan og Canada. Mange fortsatte å snakke færøysk i hjemmet lenge etter de hadde ankommet Nord-Amerika.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å få noe klart svar på hvor mange færøysk-amerikanere som finnes, ettersom disse emigrerte via Island, Norge, Danmark eller Storbritannia, slik at de ble regnet for å tilhøre disse nasjonalitetene eller folkegruppene.
Jonas Bronck blir av mange regnet som færøysk-amerikaner, da han bodde en stund i Tórshavn. Han hadde imidlertid svensk opprinnelse.
|
Færøysk-amerikanere er statsborgere i USA med færøysk opprinnelse. De fleste færøyinger emigrerte til land som Sverige, Danmark, Island, Norge, Tyskland, Polen og Storbritannia, og de gjenværende færøyingene utvidet antallet bygder i øyriket betraktelig i det som senere er blitt kalt niðursetutíðin, «nedsettelsestiden».
| 14,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Extractive_Industries_Transparency_Initiative
|
2023-02-04
|
Extractive Industries Transparency Initiative
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale organisasjoner']
|
Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) er en internasjonal organisasjon som håndhever en standard for åpenhet i olje-, gass- og gruveindustriene. Standarden er utviklet og overvåket av det internasjonale EITI-styret som består av representanter fra myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn. I land som implementerer EITI-standarden, må selskapene i disse industriene offentliggjøre hvor mye de betaler i skatter og avgifter, og myndighetene må offentliggjøre hvor mye de mottar. Disse tallene blir sammenlignet og sammenstilt i en årlig EITI rapport.
Det internasjonale sekretariatet til EITI er siden 2007 tilrettelagt av Utenriksdepartementet, og er basert i Oslo. Styreleder er Clare Short, tidligere utviklingsminister i Storbritannia.
Norge er et av 46 implementerende land.
|
Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) er en internasjonal organisasjon som håndhever en standard for åpenhet i olje-, gass- og gruveindustriene. Standarden er utviklet og overvåket av det internasjonale EITI-styret som består av representanter fra myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn. I land som implementerer EITI-standarden, må selskapene i disse industriene offentliggjøre hvor mye de betaler i skatter og avgifter, og myndighetene må offentliggjøre hvor mye de mottar. Disse tallene blir sammenlignet og sammenstilt i en årlig EITI rapport.
Det internasjonale sekretariatet til EITI er siden 2007 tilrettelagt av Utenriksdepartementet, og er basert i Oslo. Styreleder er Clare Short, tidligere utviklingsminister i Storbritannia.
Norge er et av 46 implementerende land.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Extractive Industries Transparency Initiative nettsider
|
Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) er en internasjonal organisasjon som håndhever en standard for åpenhet i olje-, gass- og gruveindustriene. Standarden er utviklet og overvåket av det internasjonale EITI-styret som består av representanter fra myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn.
| 14,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Peterson
|
2023-02-04
|
Eric Peterson
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Heavy metal-gitarister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Thrash metal-musikere']
|
Eric Peterson (født 14. mai 1964) er en amerikansk gitarist og medlem i thrash metal-bandet Testament.
I tillegg til å være sammen med vokalist Chuck Billy de eneste som har vært medlem i Testament fra begynnelsen, har han også et sideprosjekt med bandet «Dragonlord», hvor han er vokalist og gitarist.
Han har tidligere vært gift med Kirk Hammetts ekskone Rebecca, som han har et barn med. De er nå skilt.
|
Eric Peterson (født 14. mai 1964) er en amerikansk gitarist og medlem i thrash metal-bandet Testament.
I tillegg til å være sammen med vokalist Chuck Billy de eneste som har vært medlem i Testament fra begynnelsen, har han også et sideprosjekt med bandet «Dragonlord», hvor han er vokalist og gitarist.
Han har tidligere vært gift med Kirk Hammetts ekskone Rebecca, som han har et barn med. De er nå skilt.
== Diskografi ==
Testament
The Legacy (1987)
The New Order (1988)
Practice What You Preach (1989)
Souls of Black (1990)
The Ritual (1992)
Low (1994)
Demonic (1997)
The Gathering (1999)
First Strike Still Deadly (2001)
The Formation of Damnation (2008)Dragonlord
Rapture (2001)
Black Wings of Destiny (2005)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eric Peterson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eric Peterson på Discogs
(en) Eric Peterson på MusicBrainz
(en) Eric Peterson på Encyclopaedia Metallum
(en) Eric Peterson på Songkick
(en) Eric Peterson på AllMusic
|
Amerikansk
| 14,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ola_Kvernberg
|
2023-02-04
|
Ola Kvernberg
|
['Kategori:Amanda for beste musikk', 'Kategori:Amandaprisen 2009', 'Kategori:Amandaprisen 2013', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmmusikkomponister', 'Kategori:Norske jazzfiolinister', 'Kategori:Norske jazzkomponister', 'Kategori:Personer fra Fræna kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Kanonprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen']
|
Ola Kvernberg (født 16. juni 1981 i Fræna) er en norsk jazzmusiker, multiinstrumentalist og komponist (fiolin).
|
Ola Kvernberg (født 16. juni 1981 i Fræna) er en norsk jazzmusiker, multiinstrumentalist og komponist (fiolin).
== Familie og oppvekst ==
Han er sønn av musikerne Liv Rypdal Kvernberg og Torbjørn Kvernberg, og bror til musikerne Kari Kvernberg Dajani og Jorun Marie Kvernberg, og barnebarn til spellemann, fiolinist og folkemusikkomponist Peter L. Rypdal. Kvernberg studerte klassisk fiolin fra han var ni år gammel.Han begynte å spille folkemusikk i ung alder, og ble klassisk skolert på den kommunale musikkskolen. Han deltok på en plateutgivelse med gammeldansorkesteret Flyskrekk fra Bud i 1995. To år etter, da han var seksten, begynte han å spille jazz, og ble utdannet ved Jazzlinja (NTNU).
== Stringswing med Hot Club de Norvège ==
Kvernberg møtte Hot Club de Norvège i 2000 på den årlige Djangofestivalen i Oslo. Dette avstedkom plateutgivelsen Hot Club de Norvege presenting Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg (2000), soloutgivelsen Ola Kvernberg (2001), samt medvirkning på Angelo is back in town med Angelo Debarre (2001), som han også spilte med på Djangofestivalen i januar 2002. I april 2002 var Kvernberg solist på Jon Larsens jazz-symfoni White Night Stories, sammen med Hot Club de Norvège og Tromsø Symfoniorkester, og to plateinnspillinger med dette prosjektet.
== Egne prosjekter ==
Ola Kvernberg Trio startet opprinnelig med bassist Steinar Raknes bass og gitarist Doug Raney i 2003, de utgav albumet Cats & Doug på Hot Club Records, 2002.
Trommeslager Håkon Mjåset Johansen erstattet Raney i 2003. Trommeslager Erik Nylander erstattet Johansen i 2005 i oppsetningen med Ebou Seckas Wolloff Experience
(Moldejazz 2005) og bandet har senere utgitt tre plater; Night Driver (Jazzland, 2006), Folk (2009) og Northern Tapes (2013.)
I 2009 ble trioen utpekt som NTNU-jazzambassadør, en tittel som årlig tildeles en jazzartist eller -gruppe som på en fremragende måte fungerer som ambassadør for NTNU og jazzmiljøet i Trondheim.Kvernberg Trio spilte på Maihaugen under Bjørnstjerne Bjørnsons 100-årsjubileum i 2010.Han ga ut albumet Steamdome II: The Hypogean i 2021. For albumet vant han Spellemannprisen 2021 i klassen aternativ pop/rock og var i tillegg nominert i klassen årets utgivelse.
== Komponist ==
Bestillingsverket Liarbird til Moldejazz 2010 ble utgitt og brakte ham Spellemannprisen 2011 i klassen jazz. Ola Kvernberg har komponert og produsert musikk til filmene Nord (2009), danske Eksperimentet (2010), Jag Etter Vind (2013) og dokumentaren Two Raging Grannies (2013), i tillegg til kortfilmen Alien Repair Guy samt noe TV-reklame (bl.a. Byggern Lekende Lett - 2009) . Kvernberg ble nominert til Amandaprisen 2009 for musikken til Nord, og vant Amandaprisen 2013 og Kanonprisen 2013 for beste filmmusikk til Jag Etter Vind i 2013. Han ble nominert til Spellemannprisen 2014 i klassen jazz for albumet Mechanical Fair.
== Andre samarbeid ==
Han spilte med Niels-Henning Ørsted Pedersen og Philip Catherine på Moldejazz 2004, samt medvirker i Ingebrigt Håker Flaten Quintet, i trioen Gammalgrass med Stian Carstensen og Ole Morten Vågan, i «The Scarlatti Ensemble» med Kim Myhr, Eirik Hegdal og Marianne Baudouin Lie. i Grand General med Kenneth Kapstad, Trond Frønes, Even Helte Hermansen og Erlend Slettevoll, i Maria Kannegaard Ensemble med Ståle Storløkken, Thomas Strønen, Ole Morten Vågan og Maria Kannegaard, samt som assosiert medlem i Trondheim Jazzorkester ved flere anledninger siden 2003, bl.a. i oppsetningene med Joshua Redman, samt med Erlend Skomsvoll / Pat Metheny, i Motorpsychos Death Defying Unicorn, på Farmers Market Surfin USSR (2009) og Slav to the Rythm (2013).
== Utgivelser ==
Ola Kvernberg, Violin (Hot Club Records, 2001)
Ola Kvernberg Trio, Cats & Doug (Hot Club Records, 2002). Med gitaristen Doug Raney
Ola Kvernberg Trio, Night driver (Jazzland, 2006). Egne komposisjoner.
Ola Kvernberg Trio, Folk (2009)
Ola Kvernberg Trio, Northern Tapes (2013)
Ola Kvernberg, Liarbird (2010). Bestillingsverket, live fra Moldejazz 2010. Med Bergmund Waal Skaslien bratsj, Eirik Hegdal sax, Mathias Eick trompet, Håkon Kornstad sax, Ingebrigt Håker Flaten og Ole Morten Vågan bass, samt Erik Nylander og Torstein Lofthus trommer
Grand General, Grand General (Rune Grammofon, 2013)
Ola Kvernberg, Mechanical Fair (2014). Med TrondheimSolistene
Ola Kvernberg, Steamdome (2017).
Ola Kvernberg, Steamdome II: The Hypogean (2021).
== Priser og utmerkelser ==
Nominert til Amandaprisen 2009 i klassen beste musikk for Nord
Spellemannprisen 2011 i klassen jazz for Liarbird
DnB-prisen under Kongsberg Jazzfestival 2012
Kanonprisen 2013 i klassen beste filmmusikk for filmen Jag etter vind
Amandaprisen 2013 i klassen beste musikk for filmen Jag etter vind
Nominert til Spellemannprisen 2014 i klassen jazz for The Mechanical Fair
Nominert til Kanonprisen 2014 i klassen beste filmmusikk for Opprørske oldemødre
Nominert til Kanonprisen 2015 i klassen beste filmmusikk for Staying Alive
2017: Første mottager av Trondheim kommunes bykunstnerstipend på kr. 200 000.
Nominert til Spellemannprisen 2017 i åpen klasse for Steamdome
Bendiksenprisen 2018
Han er portrettert i Stein Kagges bok Fra Satchmo til Ola Kvernberg (2001)
Edvard-prisen 2018 i åpen klasse for Steamdome
Guldbaggen 2020 i klassen beste filmmusikk for Only the Devil Lives without Hope, en nordisk film regissert av Magnus Gertten
Gammleng-prisen 2021 i klassen jazz
Spellemannprisen 2021 i klassen alternativ pop/rock for Steamdome II: The Hypogean
Nominert til Spellemannprisen 2021 i klassen årets utgivelse for Steamdome II: The Hypogean
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ola Kvernberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ola Kvernberg på Internet Movie Database
(no) Ola Kvernberg hos Sceneweb
(da) Ola Kvernberg på Filmdatabasen
(en) Ola Kvernberg hos The Movie Database
(en) Ola Kvernberg på Discogs
(en) Ola Kvernberg på MusicBrainz
(en) Ola Kvernberg på Songkick
(en) Ola Kvernberg på AllMusic
Ola Kvernberg på Twitter
Ola Kvernberg på Facebook
(en) Ola Kvernberg på Instagram
(en) myspace.com/olakvernberg
(no) Biografi fra Jazzbasen.
(no) Diskografi fra Jazzbasen.
|
Jorun Marie Rypdal Kvernberg (født 10. juli 1979)jorunkvernberg.
| 14,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Naturgj%C3%B8dsel
|
2023-02-04
|
Naturgjødsel
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Gjødsel', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06']
|
Naturgjødsel (eller frau) er møkk som blir spredd som gjødsel på åkrene. Husdyrgjødsel er naturgjødsel som kommer fra husdyrproduksjon i landbruket og er den mest vanlige brukte naturgjødselen.
Naturgjødsel består utelukkende av stoffer som dannes av levende organismer fra stoffskiftet.
Møkk har en sterk innvirkning på planteveksten på jord som mottar den. Denne effekten var så påfallende at en av de organiske kjemis fedre Justus von Liebig, i midten av 19. århundre satt ut for å finne ut hva det egentlig er i gjødsel, som har effekt. I 1840 han var kommet så langt at han kunne formulere minimumsloven for plantenæringsbehov. Hans funn førte også til oppskrifter for fremstilling av gjødsel.
I naturgjødsel varierer mengden av næringsstoffer, avhengig av opphav, lagring og hvordan den er spredt.
|
Naturgjødsel (eller frau) er møkk som blir spredd som gjødsel på åkrene. Husdyrgjødsel er naturgjødsel som kommer fra husdyrproduksjon i landbruket og er den mest vanlige brukte naturgjødselen.
Naturgjødsel består utelukkende av stoffer som dannes av levende organismer fra stoffskiftet.
Møkk har en sterk innvirkning på planteveksten på jord som mottar den. Denne effekten var så påfallende at en av de organiske kjemis fedre Justus von Liebig, i midten av 19. århundre satt ut for å finne ut hva det egentlig er i gjødsel, som har effekt. I 1840 han var kommet så langt at han kunne formulere minimumsloven for plantenæringsbehov. Hans funn førte også til oppskrifter for fremstilling av gjødsel.
I naturgjødsel varierer mengden av næringsstoffer, avhengig av opphav, lagring og hvordan den er spredt.
== Se også ==
Møkkaspredning
Slurry
Tang
Kompost
Guano
|
Naturgjødsel (eller frau) er møkk som blir spredd som gjødsel på åkrene. Husdyrgjødsel er naturgjødsel som kommer fra husdyrproduksjon i landbruket og er den mest vanlige brukte naturgjødselen.
| 14,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaik%C5%8D
|
2023-02-04
|
Kaikō
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske undervannsbåter', 'Kategori:Skip bygget i Japan']
|
Kaikō (海溝, «Havgrop») var en dyphavs-ROV (fjernstyrt undervannsfarkost) konstruert av JAMSTEC, et japansk firma. Den samlet bakterier fra havbunnen i Challengerdypet i Marianergropen, det dypeste punktet på jorden. Den 2. mars 1996 nådde Kaikō en dybde på 10 897 m, og gjorde dermed det dypeste ubemannede dykket for et fartøy så langt i historien (batyskafen Trieste) innehar fortsatt rekorden for dypeste dykk, gjort i 1960). Kaikō gikk tapt under en orkan i 2003.
|
Kaikō (海溝, «Havgrop») var en dyphavs-ROV (fjernstyrt undervannsfarkost) konstruert av JAMSTEC, et japansk firma. Den samlet bakterier fra havbunnen i Challengerdypet i Marianergropen, det dypeste punktet på jorden. Den 2. mars 1996 nådde Kaikō en dybde på 10 897 m, og gjorde dermed det dypeste ubemannede dykket for et fartøy så langt i historien (batyskafen Trieste) innehar fortsatt rekorden for dypeste dykk, gjort i 1960). Kaikō gikk tapt under en orkan i 2003.
== Eksterne lenker ==
JAMSTECs Kaikō-side
Tierramerica.net
Smarterscience.net
|
Kaikō (海溝, «Havgrop») var en dyphavs-ROV (fjernstyrt undervannsfarkost) konstruert av JAMSTEC, et japansk firma. Den samlet bakterier fra havbunnen i Challengerdypet i Marianergropen, det dypeste punktet på jorden.
| 14,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Urmas_Paet
|
2023-02-04
|
Urmas Paet
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske utenriksministre', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Urmas Paet (født 20. april 1974) er en estisk politiker. Han har vært Estlands utenriksminister fra 2005 til 2014 og medlem av Europaparlamentet siden 2014. Han representerer Det estiske reformpartiet.
Paet ble født i Tallinn i det som da var Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk og en del av Sovjetunionen. Han studerte ved Universitetet i Tartu og tok en bachelorgrad i statsvitenskap. Deretter fortsatte han å studere, dog uten å avlegge noen avsluttende eksamen.
Paet hadde vært aktiv innen journalistikk i studietiden og fortsatte med det frem til 1999, da han gikk inn i politikken. Han var viseordfører i Nõmme (en del av Tallinn) fra 1999 til 2003.
Da Juhan Parts dannet regjering i 2003, ble Paet kulturminister, og hadde det vervet frem til april 2005, da regjeringen falt ved et mistillitsvotum. I den nye regjeringen under Andrus Ansip ble Paet utenriksminister. Han satt som utenriksminister frem til han ble medlem av Europaparlamentet i 2014.
Paet er gift og har to barn. I tillegg til estisk snakker han finsk, russisk, tysk og engelsk.
|
Urmas Paet (født 20. april 1974) er en estisk politiker. Han har vært Estlands utenriksminister fra 2005 til 2014 og medlem av Europaparlamentet siden 2014. Han representerer Det estiske reformpartiet.
Paet ble født i Tallinn i det som da var Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk og en del av Sovjetunionen. Han studerte ved Universitetet i Tartu og tok en bachelorgrad i statsvitenskap. Deretter fortsatte han å studere, dog uten å avlegge noen avsluttende eksamen.
Paet hadde vært aktiv innen journalistikk i studietiden og fortsatte med det frem til 1999, da han gikk inn i politikken. Han var viseordfører i Nõmme (en del av Tallinn) fra 1999 til 2003.
Da Juhan Parts dannet regjering i 2003, ble Paet kulturminister, og hadde det vervet frem til april 2005, da regjeringen falt ved et mistillitsvotum. I den nye regjeringen under Andrus Ansip ble Paet utenriksminister. Han satt som utenriksminister frem til han ble medlem av Europaparlamentet i 2014.
Paet er gift og har to barn. I tillegg til estisk snakker han finsk, russisk, tysk og engelsk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Urmas Paet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Urmas Paet på Twitter
Urmas Paet på Facebook
Urmas Paet på Facebook
(en) Urmas Paet hos Europaparlamentet
|
Urmas Paet (født 20. april 1974) er en estisk politiker.
| 14,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Zuolin
|
2023-02-04
|
Zhang Zuolin
|
['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1875', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Krigsherrer i Republikken Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Anshan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Zhang Zuolin (kinesisk: 张作霖, pinyin: Zhāng Zuòlín, Wade-Giles: Chang Tso-lin; født sannsynligvis 19. mars 1873 i Haicheng i provinsen Liaoning i Kina, myrdet 4. juni 1928 i Mukden i Kina) var en kinesisk militær og politiker. i sin livstid var han mest kjent som krigsherre i Mandsjuria.
|
Zhang Zuolin (kinesisk: 张作霖, pinyin: Zhāng Zuòlín, Wade-Giles: Chang Tso-lin; født sannsynligvis 19. mars 1873 i Haicheng i provinsen Liaoning i Kina, myrdet 4. juni 1928 i Mukden i Kina) var en kinesisk militær og politiker. i sin livstid var han mest kjent som krigsherre i Mandsjuria.
== Liv og virke ==
Zhangs Zuolins opphav og tidlige barndom er hyllet i mørke; fødested og -år er omstridt av enkelte. Han fikk ingen skolegang og gjorde seg først bemerket under den russisk-japanske krig 1904-05, som anfører av friskarer som med japansk støtte bekjempet russerne i Mandsjuria.
Etter freden i Portsmouthtraktaten i 1905 trådte Zhang og hans menn i inn kinesisk tjeneste, han ble raskt forfremmet militært og ble i samband med Xinhairevolusjonen i 1911 militærguvernør i provinsen Fengtien med forvaltningssete i Mukden.
Zhang tjente trofast under Yuan Shikai frem til den monarkiske bevegelses tilbakeslag i 1916, da han forlot Yuans parti. Han bistod i 1917 Duan Qirui med å slå ned general Zhang Xuns monarkiske kuppforsøk 1917 og styrte fra 1918 temmelig selvstendig de tre mandsjuriske provinsene Fengtian, Jilin og Heilungjiang med tittelen høyeste militærbefalingsmann.
Zhang spilte en svært fremtredende rolle under de stadige borgerkrigene som leder av Fengtianklikken. Slik samvirket han i 1920 med provinsguvernør Wu Peifu for å få slutt på det Japan-allierte Anfu-klubbens makt over sentralregjeringen i Beijing. Han kom deretter snart i konflikt med Wu Peifu – de kriget mot hverandre særlig heftig i 1922 og 1924 og innsatte det sistnevnte år, sammen med den fra Wu Peifu frafalne «kristne general» Feng Yuxiang, Duan Qirui til provisorisk president.
I den senere del av 1920-årene bekjempet Zhang energisk den sovjetiske innflytelse i Kina og stod en tid på temmelig vennskapelig fot med Japan. Han lyktes i 1926, med bistand fra sin sønn Zhang Xueliang, kalt «den unge general», å gjøre Feng Yuxiangs stilling i Beijing uholdbar (denne begav seg da på «studiereise» til Russland) samt å i Mandsjuria undertrykke et farlig opprørsforsøk av en underordnet befalingsmann.
I juni 1926 okkuperte Zhang Beijing og stilte seg i spissen for det som da formelt var Republikken Kinas internasjonalt anerkjente regjering. Hans stilling i Nordkina ble imidlertid truet av Chiang Kai-sheks nordekspedisjon, og i mai 1928 ble Zhangs Fengtianhær tvunget til retrett mot hovedstaden.
Bombeattentat, død: Den 3. juni forlot Zhang Beijing med et tog som den påfølgende dag ble utsatt for et bombeattentat da toget passerte jernbanestasjonen Huanggutun utenfor Mukden. Zhang ble hardt skadet og døde et par timer senere. Bak angrepet stod den japanske Guandonghæren, som ved å rydde Zhang av veien ville styrke den japanske innflytelse i det søndre Mandsjuria.
Zhang Xueliang overtok sin fars stilling og var Mandsjurias krigsherre helt til Japan fordrev hans hær og skapte marionettstaten Manchukuo.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ronald Suleski: Civil Government in Warlord China: Tradition, Modernization and Manchuria, Peter Lang, New York 2002.
Carl Taube: Från Liao Ho till Gula floden: Tre år med den mandschuriska armén i fält. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 1928.
|
Zhang Zuolin (kinesisk: 张作霖, pinyin: Zhāng Zuòlín, Wade-Giles: Chang Tso-lin; født sannsynligvis 19. mars 1873 i Haicheng i provinsen Liaoning i Kina, myrdet 4.
| 14,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Aoun
|
2023-02-04
|
Michel Aoun
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Libanesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra guvernementet Libanonfjellene', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Michel Naim Aoun (arabisk: ميشال عون, født 19. februar 1935 i Haret Hreik) er en libanesisk politiker og tidligere general, som siden 2016 har vært president i Libanon.
Han leder partiet Den frie patriotiske strømning, et sekulært parti som hovedsakelig består av maronitter. Fra 22. september 1988 til 13. oktober 1990 var Aoun president og statsminister for en av de to rivaliserende administrasjonene i landet. Han ble nedkjempet av Syria på slutten av den libanesiske borgerkrigen og flyktet i eksil. Han kom tilbake til landet 7. mai 2005, elleve dager etter at de syriske troppene forlot Libanon. Det har overrasket mange at partiet hans støtter den pro-syriske 8. mars-alliansen.Etter at president Michel Suleimans perioder utløp i 2014 gikk det 29 måneder før Libanons generalforsamling greide å bli enige om ny president. Statsminister Tammam Salam var fungerende president i denne perioden. Aoun ble valgt til president 31. oktober 2016, for en periode på seks år.
|
Michel Naim Aoun (arabisk: ميشال عون, født 19. februar 1935 i Haret Hreik) er en libanesisk politiker og tidligere general, som siden 2016 har vært president i Libanon.
Han leder partiet Den frie patriotiske strømning, et sekulært parti som hovedsakelig består av maronitter. Fra 22. september 1988 til 13. oktober 1990 var Aoun president og statsminister for en av de to rivaliserende administrasjonene i landet. Han ble nedkjempet av Syria på slutten av den libanesiske borgerkrigen og flyktet i eksil. Han kom tilbake til landet 7. mai 2005, elleve dager etter at de syriske troppene forlot Libanon. Det har overrasket mange at partiet hans støtter den pro-syriske 8. mars-alliansen.Etter at president Michel Suleimans perioder utløp i 2014 gikk det 29 måneder før Libanons generalforsamling greide å bli enige om ny president. Statsminister Tammam Salam var fungerende president i denne perioden. Aoun ble valgt til president 31. oktober 2016, for en periode på seks år.
== Referanser ==
|
Michel Naim Aoun (arabisk: ميشال عون, født 19. februar 1935 i Haret Hreik) er en libanesisk politiker og tidligere general, som siden 2016 har vært president i Libanon.
| 14,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Glad
|
2023-02-04
|
Fredrik Glad
|
['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. september', 'Kategori:Dødsfall i 1840', 'Kategori:Fødsler 8. august', 'Kategori:Fødsler i 1760', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske handelsfolk', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus']
|
Frederik Glad (født 8. august 1760 i Christiania, død 11. september 1840 på Grefsen i Aker) var industrimann og stortingsrepresentant, sønn av kjøpmannen Anders Nielsen Huus og Maria født Treschow.
Han tok examen artium ved Oslo katedralskole i 1778 og arvet på samme tid Nedre papirmølle i Christiania og Grefsen gård.
I mai 1782 giftet han seg med Johanne Marie Elisabeth Dallas (1764–1837). Hun hadde vært danserinne ved Det Kongelige Teater i København. Deres sønn Christian Glad ble senere generalmajor og kommandant på Akershus festning.
Han ble i 1814 valgt til Stortinget for Akershus Amt og ble medlem av «Komité for Landets indre Økonomi». Han møtte på Stortinget i perioden 1815–16.
Glad var også skribent og utga blant annet en avhandling «om Tørvemyrer og Tørveskæring» i 1831 og skrev artikler i tidsskrifter; han var en tid fast medarbeider i Norske Bondeven.
Glads vei på Grefsen og Frederik Glads gate på Sagene er oppkalt etter ham.
|
Frederik Glad (født 8. august 1760 i Christiania, død 11. september 1840 på Grefsen i Aker) var industrimann og stortingsrepresentant, sønn av kjøpmannen Anders Nielsen Huus og Maria født Treschow.
Han tok examen artium ved Oslo katedralskole i 1778 og arvet på samme tid Nedre papirmølle i Christiania og Grefsen gård.
I mai 1782 giftet han seg med Johanne Marie Elisabeth Dallas (1764–1837). Hun hadde vært danserinne ved Det Kongelige Teater i København. Deres sønn Christian Glad ble senere generalmajor og kommandant på Akershus festning.
Han ble i 1814 valgt til Stortinget for Akershus Amt og ble medlem av «Komité for Landets indre Økonomi». Han møtte på Stortinget i perioden 1815–16.
Glad var også skribent og utga blant annet en avhandling «om Tørvemyrer og Tørveskæring» i 1831 og skrev artikler i tidsskrifter; han var en tid fast medarbeider i Norske Bondeven.
Glads vei på Grefsen og Frederik Glads gate på Sagene er oppkalt etter ham.
== Referanser ==
== Kilder ==
Oberst Hartvig Munthe, En gammel militærslægt i Elverum, Særtrykk av Østlandske Tidende, Elverum 1905
E. A. Thomle, Lidt om familien Glad i Norge, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1:314-328 (1910)
E. A. Thomle og S. H. Finne-Grønn, Slegten Glad – Wulfsberg, Morgenstierne, Norsk Tidsskrift for Genealogi, Personalhistorie, Biografi og Literærhistorie, bind III, s. 28-37 (1926)
== Eksterne lenker ==
(no) Frederik Glad hos Norsk senter for forskningsdata
|
Frederik Glad (født 8. august 1760 i Christiania, død 11.
| 14,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B3gvan_Sundsteins_f%C3%B8rste_regjering
|
2023-02-04
|
Jógvan Sundsteins første regjering
|
['Kategori:1989 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske regjeringer', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Jógvan Sundsteins første regjering var Færøyenes regjering fra 18. januar 1989 til 22. juni 1989. Regjeringen var utgått av Fólkaflokkurin, Tjóðveldisflokkurin, Sjálvstýrisflokkurin og Kristiligi Fólkaflokkurin med Jógvan Sundstein fra Fólkaflokkurin som regjeringssjef.
|
Jógvan Sundsteins første regjering var Færøyenes regjering fra 18. januar 1989 til 22. juni 1989. Regjeringen var utgått av Fólkaflokkurin, Tjóðveldisflokkurin, Sjálvstýrisflokkurin og Kristiligi Fólkaflokkurin med Jógvan Sundstein fra Fólkaflokkurin som regjeringssjef.
== Referanser ==
|
Jógvan Sundsteins første regjering var Færøyenes regjering fra 18. januar 1989 til 22.
| 14,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duan_Qirui
|
2023-02-04
|
Duan Qirui
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Kinas presidenter', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hefei', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Duan Qirui (kinesisk: 段祺瑞, pinyin: Duàn Qíruì; Wade–Giles: Tuan Ch'i-jui, født 6. mars 1865 i Hefei i provinsen Anhui i Kina, død 2. november 1936 i Shanghai) var en kinesisk militær og politiker. Han innehadde en rekke viktige poster under Republikken Kina og var en av Kinas mektigste menn årene 1916–20.
|
Duan Qirui (kinesisk: 段祺瑞, pinyin: Duàn Qíruì; Wade–Giles: Tuan Ch'i-jui, født 6. mars 1865 i Hefei i provinsen Anhui i Kina, død 2. november 1936 i Shanghai) var en kinesisk militær og politiker. Han innehadde en rekke viktige poster under Republikken Kina og var en av Kinas mektigste menn årene 1916–20.
== Liv og virke ==
Duan gjennomgikk krigsskole og tjenestegjorde, etter at Yuan Shikai i 1901 ble visekonge over provinsen Zhili i flere år som hans fremste militære rådgiver. Han ble i 1906 brigadegeneral samt i 1909 general og sjef for den 6. divisjon. Som øverstkommanderende for troppene i Kiangpeh hadde han største andelen av arbeidet med reorganiseringen av nordarmeen etter europeiske forbilder.
Da Yuan Shikai i 1911 ble statsminister, ble Duan generalguvernør over provinsene Hubei og Hunan. Han bekjempet samme år sammen med l. armé de opprørske, men deltok i januar 1912 i militærbefalingshavernes memorandum til keiseren om abdikasjon. I det første republikanske kabinettet ble han deretter krigsminister, og fikk i september samme år generals rang og ble i 1915 feltmarskalk.
Duan var i mai-juli 1913 tilordnet statsminister, deretter tilordnet militærguvernør i Hubei samt 1914–15 på nytt krigsminister. Av misnøye med den monarkiske bevegelse dro han seg som «tjenesteledig av sykdomsgrunner» tilbake til privatlivet, men påtok seg etter monarkiplanenes feilslag i 1916 posten som statsminister. Han fratrådte våren 1917, da parlamentet gikk i mot hans forslag om krigserklæring mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Han undertrykket i juli samme år med hjelp av Zhang Zuolin militærguvernør Zhang Xuns forsøk på å gjenopprette keiserdømmet og samvirket deretter som statsminister med Anfu-klubben og japanerne.
Hans maktstilling opphørte sommeren 1920, da militærguvernørene Cao Kun, Wu Peifu og Zhang Zuolin gjennomdrev et politisk systemskifte og Duan ble nødsaget å søke beskyttelse hos japanerne.
Han fremtrådte på nytt i november 1924, da Zhang Zuolin og Feng Yuxiang, som hadde beseiret Wu Peifu, overtalte men til å stille seg i spissen for en provisorisk regjering, der Zhang Zuolin var den virkelige styrende bak kulissene. Duan utferdiget nå en ny forfatning som i høy grad innskrenket parlamentets innflytelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Duan Qirui – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Duan Qirui (kinesisk: 段祺瑞, pinyin: Duàn Qíruì; Wade–Giles: Tuan Ch'i-jui, født 6. mars 1865 i Hefei i provinsen Anhui i Kina, død 2.
| 14,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_nordatlantiske_samarbeidsr%C3%A5det
|
2023-02-04
|
Det nordatlantiske samarbeidsrådet
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NATO']
|
Det nordatlantiske samarbeidsrådet The North Atlantic Cooperation Council (NACC) var et råd opprettet av NATO i 1991 og var forløperen til Det euro-atlantiske partnerskap. I begynnelsen besto det av NATO og ni land fra Sentral-Europa og Øst-Europa. I mars 1992 ble alle landene i Samveldet av uavhengige stater medlem, mens Georgia og Albania ble medlem i juni samme år.
|
Det nordatlantiske samarbeidsrådet The North Atlantic Cooperation Council (NACC) var et råd opprettet av NATO i 1991 og var forløperen til Det euro-atlantiske partnerskap. I begynnelsen besto det av NATO og ni land fra Sentral-Europa og Øst-Europa. I mars 1992 ble alle landene i Samveldet av uavhengige stater medlem, mens Georgia og Albania ble medlem i juni samme år.
== Eksterne lenker ==
Bakgrunn for rådet (engelsk)
|
Det nordatlantiske samarbeidsrådet The North Atlantic Cooperation Council (NACC) var et råd opprettet av NATO i 1991 og var forløperen til Det euro-atlantiske partnerskap. I begynnelsen besto det av NATO og ni land fra Sentral-Europa og Øst-Europa.
| 14,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deep_Purple
|
2023-02-04
|
Deep Purple
|
['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske tradisjonell metal-band', 'Kategori:Deep Purple', 'Kategori:Hardrockgrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']
|
Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.
Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.
Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista.
|
Deep Purple er en britisk hardrock-gruppe dannet i 1968. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hardrock. Bandet har siden 2022 bestått av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Simon McBride og Don Airey. Bandet har operert med flere forskjellige besetninger og har i hovedsak vært aktive siden starten i 1968, bortsett fra et opphold fra 1976 til 1984. Bandets mest suksessrike periode var fra 1969 til 1973, med «Mark II»-besetningen Gillan, Glover, Paice, Ritchie Blackmore og Jon Lord.
Bandet fikk i begynnelsen lite med oppmerksomhet i hjemlandet, men hadde moderat suksess i USA med singelen «Hush». Musikkstilen var først en tidstypisk popmusikk med innslag av progressiv rock, men fra 1969 sørget den andre besetningen for at bandet ble et av verdens største innen hardrock.
Deep Purple fikk en ny vår med albumet Now What?! som ble utgitt i april 2013. Albumet gikk til topps på salgslistene i flere land, som Tyskland, Østerrike og Tsjekkia. Så også i Norge, der albumet kom på 1.-plass på VG-lista.
== Historie ==
=== Opprinnelsen ===
Jon Lord hadde vært proffmusiker i 3–4 år da han i 1967 møtte trommeslageren i The Searchers, Chris Curtis. The Searchers ble betegnet som et typisk «Merseybeat-band», og Curtis tok initiativ til gruppen Roundabout, der han selv skulle være trommeslager og vokalist, mens Lord skulle spille orgel. Curtis hadde funnet en fremragende gitarist ved navn Ritchie Blackmore, som på denne tiden spilte i bandet Three Musketeers. Blackmore var også britisk, men Musketeers hadde base i Hamburg Tyskland, der de en sjelden gang holdt konserter med sitt middelaldershow med tidsriktige kostymer. Det ble korrespondert en del med Blackmore på denne tiden via telegram. Blackmore kom etter hvert over til England, men øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Plutselig over natten forsvant han og ingen visste hvor han hadde blitt av. Like før jul returnerte en skuffet Blackmore tilbake til Hamburg.
=== Første besetning (1968–1969) ===
Den første «fungerende» besetningen av bandet, som i 1968 tok navnet Deep Purple, var Ritchie Blackmore (gitar), Rod Evans (vokal), Jon Lord (tangenter), Nick Simper (bass) og Ian Paice (trommer). Denne besetningen ga ut tre album, Shades of Deep Purple i 1968, The Book of Taliesyn samme år og det selvtitulerte Deep Purple i 1969, før Evans og Simper ble byttet ut. Navnet Deep Purple ble foreslått fordi det var navnet på en sang som var Blackmores bestemors favorittlåt (skrevet av Peter DeRose, tekst av Mitchell Parish).
Bandet fikk en stor hit i USA i 1968 med en cover av Joe Souths «Hush». Blackmore har i ettertid innrømmet at de på denne tiden kopierte det amerikanske bandet Vanilla Fudge. Purple utviklet seg derimot raskt i en ny retning, som etter hvert skulle omskrive musikkhistorien. Det ble etter hvert klart at Evans og Simper ikke passet bandets profil og hvorpå de ble avskjediget i 1969.
=== Gillan & Glover (1969–1973) ===
Ian Gillan og Roger Glover fra bandet Episode Six ble rekruttert på henholdsvis vokal og bass. De deltok på singelen «Hallelujah (I am the Preacher)» (1969), som ikke gjorde stor suksess på listene. Besetningen ble likevel suksessrik etter hvert. Det første albumet de nye medlemmene var med på, Concerto for Group and Orchestra i 1969, var opptakene fra konsertfremføringen av Jon Lords komposisjon som prøvde å forene et rockeband og et klassisk orkester, innspilt i Royal Albert Hall i London sammen med Royal Philharmonic Orchestra.
Det første studioalbumet fra den nye besetningen var Deep Purple in Rock, et album som gjorde Deep Purple til stjerner. Albumet er et markant skille i bandets utvikling, med et stilskifte til hardrock og røffere musikk enn på de første tre studioalbumene. Blackmore og Lords virtuositet på sine instrumenter får godt spillerom på albumet, og Gillan får benyttet hele sitt stemmeregister. Sporet «Black Night» ble utgitt på singel sommeren 1970, og var bandets første store singelhit i Europa. Oppfølgeralbumet Fireball fra 1971 manglet hits, men viste bandets evne til progresjon og nytenkning. Singelen «Strange Kind of Woman» var kun med på den amerikanske utgaven av albumet, men var en stor singelhit i Europa.
I 1972 ga de ut klassikeren Machine Head, der «Smoke on the Water», som er blitt bandets best kjente låt, er med. «Highway Star», «Lazy» og «Space Truckin'» er også på denne platen, disse fire sangene har blitt spilt regelmessig på bandets konserter siden. I august 1972 ble det gjort opptak fra tre konserter under Japan-turneen. De beste opptakene ble gitt ut på konsertalbumet Made in Japan, opprinnelig tenkt kun for det japanske marked. Resultatet ble imidlertid så bra at Made in Japan ble en stor suksess verden over. Plata regnes av mange i dag som et av verdens beste konsertalbum. En single-edit av «Smoke on the Water» fra dette albumet slo an i USA, og i kjølvannet av dette ble Deep Purple i perioden 1972-1973 et av de mestselgende band i dette viktige markedet.
I 1973 kom bandets fjerde studioalbum, Who Do We Think We Are. «Woman from Tokyo» er den mest kjente sangen fra albumet. Under den påfølgende turneen skrev Ian Gillan sitt avskjedsbrev, men fullførte sine forpliktelser for bandet. Roger Glover fikk på samme tid sparken på initiativ av Blackmore, som nå var den dominerende figuren i Deep Purple.
=== Coverdale & Hughes (1973–1975) ===
Glenn Hughes fra gruppa Trapeze ble rekruttert som bassist etter Glover. Hughes var også kjent som en dyktig vokalist, og han ble med i bandet på den betingelsen at han fikk en viss andel av syngingen. Paul Rodgers, som nettopp hadde forlatt Free, ble spurt om han kunne tenke seg jobben som hovedvokalist. Han takket nei da han var i ferd med å etablere Bad Company. Etter en annonse i musikkpressen og mange auditions ble Gillan erstattet av den mørkrøstede og bluesinspirerte vokalisten David Coverdale fra Redcar i North Yorkshire, som på det tidspunktet jobbet i en klesbutikk og sang i et ukjent band. Med de to nye medlemmene på plass spilte Deep Purple inn albumet Burn til stor glede for både kritikere og fans, en periode som er dokumentert i den TV-sendte konserten California Jam sommeren 1974.
Høsten 1974 kom periodens andre og siste album, Stormbringer, et album som fikk blandet mottagelse. Gitarist Blackmore bestemte seg i 1975 for å forlate bandet, da han var av de som mislikte soul og funk-inspirasjonen bandets to nye medlemmer ønsket å videreføre. Blackmore tok med seg oppvarmingsbandet Elf med vokalist Ronnie James Dio i spissen, og dannet en ny supergruppe han kalte Rainbow. I dette bandet rendyrket han først mer episk, storslagen hardrock, før han etter flere utskiftninger fikk en viss kommersiell suksess på det tidlige 80-tallet med musikk som best kan karakteriseres som powerpop.
=== Tommy Bolin (1975–1976) ===
En kortlivet fjerde besetning med amerikanske Tommy Bolin (tidligere i Zephyr og James Gang) på gitar ga ut studioalbumet Come Taste the Band i 1975. Den nye besetningen gjennomførte en turné som ble betegnet som kaotisk og nærmest katastrofal. Årsaken til dette var Bolins avhengighet av heroin og Glenn Hughes' tiltagende narkotikamisbruk. David Coverdale, Jon Lord og Ian Paice bestemte seg for å slutte i bandet, og i mars 1976 ble Deep Purple oppløst. Bolin døde i desember samme år, bare 25 år gammel.
== Band og prosjekter under «oppløsningstiden» ==
=== Purple på is (1976–1984) ===
Etter oppløsningen av Deep Purple i 1976, spilte Lord og Paice inn en plate sammen med keyboardist Tony Ashton under gruppenavnet Paice Ashton Lord. De ble senere med i Coverdales nye band Whitesnake. Paice spilte også en periode sammen med Gary Moore.
Ian Gillan dannet først det jazz-fusion-inspirerte bandet Ian Gillan Band, før han fikk større suksess i Europa med det hardere bandet Gillan fra 1978 til 1982. I 1983 ble han med i Black Sabbath og medvirket på albumet Born Again og den påfølgende turneen.
Blackmores Rainbow hadde opparbeidet en stor tilhengerskare, først som et episk hardrockband med Dio på vokal (1975–1978), senere som mer radiovennlig powerpop med først Graham Bonnet og senere Joe Lynn Turner som vokalister.
Roger Glover var bassist i Rainbow fra 1979 til 1984.
== Gjenforening ==
=== Gillan & Glover del 2 (1984–1989) ===
I 1984 ble besetningen fra 1969 til 1973 gjenforent. Det ble mye oppstyr omkring gjenforeningen i media, og forventningene var skyhøye. Det første albumet var Perfect Strangers, som ble hyllet av både kritikere og fans. Den påfølgende verdensturneen var en kjempesuksess, med stort sett utsolgte konserter.
Oppfølgeren fra 1987, The House of Blue Light fikk ikke like entusiastisk mottakelse av fansen, men albumet solgte relativt bra. En ny verdensturné dro likevel store publikumsmengder. Denne turneen er dokumentert ved konsertalbumet Nobody's Perfect som ble utgitt i 1988.
En vedvarende personlig konflikt mellom Gillan og Blackmore førte til at Gillan fikk sparken i 1989.
=== Joe Lynn Turner som ny vokalist (1989–1992) ===
Tidligere Rainbow-vokalist Joe Lynn Turner kom inn som erstatter for Ian Gillan, og medvirket på bandets album Slaves and Masters i 1990. Mange fans hadde store problemer med å akseptere Turner i bandet. Albumet fikk variabel mottakelse. Etter den påfølgende verdensturneen fikk Glover, Lord og Paice nok, og stilte et ultimatum til Blackmore: Hvis de skulle fortsette, måtte de få Gillan tilbake. Blackmore gikk motvillig med på dette.
=== Gillan tilbake, Blackmore slutter (1992–93) ===
Arbeidet med et nye album startet tildels med omarbeiding av låter som var påbegynt før Turner fikk sparken. Albumet The Battle Rages On ble utgitt i 1993.
Personkonfliktene vedvarte imidlertid. Før høstturneen i Europa var over, kunngjorde Blackmore at han sluttet i november 1993. En miniturné i Japan i desember gjensto. Da Blackmore valgte å hoppe av uten å gi bandet noe forvarsel, skapte dette en ordkrig mellom ham og Gillan.
Etter å ha forlatt bandet, gjenforente Blackmore først Rainbow – dog med seg selv som eneste originalmedlem. Senere dannet han bandet Blackmore's Night sammen med sin fremtidige kone Candice Night. De har gitt ut flere plater, og spiller middelalderinspirert popmusikk.
== Tiden etter Blackmore ==
=== Joe Satriani som konsertmusiker (1993–1994) ===
Deep Purple skaffet på kort tid Joe Satriani som erstatter på konserter i Japan i desember 1993. Samarbeidet fungerte godt, og han ble også med dem på turné i Europa sommeren 1994. Satriani ville imidlertid ikke bli permanent medlem på grunn av egen karriere.
=== Steve Morse som ny gitarist (1994–) ===
Mot slutten av 1994 steppet gitaristen Steve Morse (USA – tidligere Dixie Dregs, Kansas, Steve Morse Band) inn for Satriani på konserter i Mexico og USA. Morse ble permanent medlem, og den sjuende besetningen ga ut de to studioalbumene Purpendicular i 1996 og Abandon i 1998 og turnerte intensivt videre.
=== Jon Lord slutter og erstattes av Don Airey (2002– ) ===
Lord sluttet i 2002 for å konsentrere seg om mer klassisk-inspirert soloarbeid. Han ble erstattet av Don Airey, med fortid blant annet fra Rainbow og Ozzy Osbourne. Denne besetningen har per 2017 gitt ut fire studioalbum, Bananas i 2003, Rapture of the Deep i 2005, Now What?! i 2013 og Infinite i 2017. I 2020 kom albumet Whoosh!.
== Diskografi ==
1968: Shades of Deep Purple
1968: The Book of Taliesyn
1969: Deep Purple
1969: Concerto for Group and Orchestra (live, med Royal Philharmonic Orchestra)
1970: In Rock
1971: Fireball
1972: Machine Head
1972: Made in Japan (live)
1973: Who Do We Think We Are
1974: Burn
1974: Stormbringer
1975: Made in Europe (live)
1975: Come Taste the Band
1984: Perfect Strangers
1987: The House of Blue Light
1988: Nobody's Perfect (live)
1990: Slaves and Masters
1993: The Battle Rages On
1994: Come Hell or High Water (live)
1996: Purpendicular
1997: Live at the Olympia '96 (live)
1998: Abandon
1999: Total Abandon: Australia '99 (live)
1999: Live at the Royal Albert Hall (live med London Symphony Orchestra og gjester)
2003: Bananas
2005: Rapture of the Deep
2013: Now What?!
2017: Infinite
2020: Whoosh!
2021: Turning to Crime
== Medlemmer ==
Ian Gillan – vokal
Simon McBride – gitar
Roger Glover – bass
Don Airey – keyboard
Ian Paice – trommer
=== Tidligere medlemmer ===
Tidslinje
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Deep Purple Appreciation Society
(en) Offisielt nettsted
(en) Deep Purple – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Deep Purple på Internet Movie Database
(en) Deep Purple på Apple Music
(en) Deep Purple på Discogs
(en) Deep Purple på MusicBrainz
(en) Deep Purple på Encyclopaedia Metallum
(en) Deep Purple på SoundCloud
(en) Deep Purple på Spotify
(en) Deep Purple på Songkick
(en) Deep Purple på Last.fm
(en) Deep Purple på Genius — sangtekster
(en) Deep Purple på AllMusic
Deep Purple på Twitter
Deep Purple på Facebook
Deep Purple på Instagram
Deep Purple på YouTube
Deep Purple på Myspace
Deep Purple Diskografi Deep Purple Diskografi
|
«Burn» er en sang av Deep Purple, utgitt på deres album Burn i 1974. Riffet er skrevet av Ritchie Blackmore i 1972, og David Coverdale skrev teksten høsten 1973, men hele bandet er likevel kreditert.
| 14,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigernessj%C3%B8en
|
2023-02-04
|
Sigernessjøen
|
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Badeplasser i Innlandet', 'Kategori:Byälvens nedbørfelt', 'Kategori:Innsjøer i Kongsvinger', 'Kategori:Sider med kart']
|
Sigernessjøen er en innsjø på 2,1 km² i Kongsvinger kommune i Innlandet. Den ligger rundt åtte kilometer sør for bykjernen langs riksvei 2 i retning Eidskog kommune.
Sjøen er en populær badeplass, og det ligger to campingplasser like ved. Det er tillatt å benytte motorbåt på sjøen.
|
Sigernessjøen er en innsjø på 2,1 km² i Kongsvinger kommune i Innlandet. Den ligger rundt åtte kilometer sør for bykjernen langs riksvei 2 i retning Eidskog kommune.
Sjøen er en populær badeplass, og det ligger to campingplasser like ved. Det er tillatt å benytte motorbåt på sjøen.
== Referanser ==
|
Sigernessjøen er en innsjø på 2,1 km² i Kongsvinger kommune i Innlandet. Den ligger rundt åtte kilometer sør for bykjernen langs riksvei 2 i retning Eidskog kommune.
| 14,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jennifer_Tisdale
|
2023-02-04
|
Jennifer Tisdale
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Monmouth County i New Jersey', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02']
|
Jennifer Kelly Tisdale (født 18. september 1981 i Neptune i New Jersey) er en amerikansk sanger, modell og skuespiller. Hun er mest kjent for sin rolle som «Chelsea» i filmen Bring It On: In It to Win It.
Ashley Tisdale er Jennifers lillesøster.
|
Jennifer Kelly Tisdale (født 18. september 1981 i Neptune i New Jersey) er en amerikansk sanger, modell og skuespiller. Hun er mest kjent for sin rolle som «Chelsea» i filmen Bring It On: In It to Win It.
Ashley Tisdale er Jennifers lillesøster.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jennifer Tisdale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jennifer Tisdale på Internet Movie Database
(fr) Jennifer Tisdale på Allociné
(en) Jennifer Tisdale på AllMovie
(en) Jennifer Tisdale hos The Movie Database
(en) Jennifer Tisdale på Twitter
|
Jennifer Kelly Tisdale (født 18. september 1981 i Neptune i New Jersey) er en amerikansk sanger, modell og skuespiller.
| 14,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Super_Cr3w
|
2023-02-04
|
Super Cr3w
|
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansegrupper fra USA', "Kategori:Vinnere av America's Best Dance Crew"]
|
Super Cr3w er en b-boydansegruppe som fra Las Vegas, Nevada. Super Cr3w vant andre sesong av America's Best Dance Crew. Super Cr3w ble til lenge før America's Best Dance Crew startet.
|
Super Cr3w er en b-boydansegruppe som fra Las Vegas, Nevada. Super Cr3w vant andre sesong av America's Best Dance Crew. Super Cr3w ble til lenge før America's Best Dance Crew startet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
|
Super Cr3w er en b-boydansegruppe som fra Las Vegas, Nevada. Super Cr3w vant andre sesong av America's Best Dance Crew.
| 14,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liu_Bocheng
|
2023-02-04
|
Liu Bocheng
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Kinesiske marskalker', 'Kategori:Kinesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chongqing', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Liu Bocheng (kinesisk: 劉伯承; pinyin: Liú Bóchéng, Wade-Giles: Liu Po-ch'eng; født 4. desember 1892 i Kaixian i provinsen Sichuan i Kina, død 7. oktober 1986) var en viktig kommunistisk hærfører under den kinesiske borgerkrig.
|
Liu Bocheng (kinesisk: 劉伯承; pinyin: Liú Bóchéng, Wade-Giles: Liu Po-ch'eng; født 4. desember 1892 i Kaixian i provinsen Sichuan i Kina, død 7. oktober 1986) var en viktig kommunistisk hærfører under den kinesiske borgerkrig.
== Liv og virke ==
Liu begynte sin militære karriere i en skoleelevmilits som ble dannet etter Xinhairevolusjonen i 1911 for å forsvare den nye republikken. I kamp mot Yuan Shikais styrker i 1916 mistet han et øye, noe som forklarer hans tilnavn den enøyde drage.I 1926 gikk han inn i det kinesiske kommunistiske parti, og fikk snart militære kommandoposter. Den 1. august 1927 var han en av lederne for Nanchangopprøret. Fra slutten av 1927 til 1930 studerte han i Sovjetunionen.
Under «den lange marsjen» tjente Liu i Den røde armé (forløperen til Folkets frigjøringshær) som stabssjef. Liu skal ha holdt ut ni dager og netter i strekk på en klippestein for å holde øye med sine styrkers kryssing av Yangzijiang. Lius hønseblod-ed med lederen av Yifolket, Xiao Yedan, muliggjorde en trygg transitt gjennom Yi-området. I makt- og kursstridighetene under «den lange marsjen», mellom tilhengerne av Mao Zedong og Kominterns agenter rundt Otto Braun (De 28 bolsjeviker), stod Liu på Maos side, særlig under den avgjørende Zunyikonferansen.Under den annen sino-japanske krig kommanderte Liu sammen med Deng Xiaoping som politisk kommissær den 129. divisjon, som da var den beste og viktigste enheten på kommunistisk side. Den 129. divisjon ble senere utvidet til annen feltarme, og Liu ledet den i kamp mot Kuomintang-truppene til Chiang Kai-shek. Han ledet det kommunistiske utbruddsforsøket fra Shanxi og opprettet anti-japanske støttepunkter i fjellene i fjelltraktene mellom Shanxi, Hebei og Henan. Etter at Japan kapitulerte i 1945, kommanderte Liu flere feltarmeer og innledet kommunistenes strategiendring fra geriljataktikk til massive motangrep. I juni 1947 ledet han med Deng Xiaoping angrepet på Dabiefjellene nord for Kuomintangs hovedstad Nanjing, Huaihaikampanjen og kryssingen av Yangtzejiang. Denne manøveren ødela Kuomintangs sentralarmé og tvang dem sørover i landet.
Da Mao utropte Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949 på Tiananmenplassen i Beijing, var Liu med på seremonien. Etterpå ble han stedfortredende sekretær for kommunistpartiets sørvestbyrå i Chongqing – sekretæren var Deng Xiaoping. Senere fikk han høye militære stillinger, som for eksempel president og politisk kommissær for Folkets frigjøringshær, stedfortredende formann for den sentrale militærkommisjon, og flere ganger medlem av den stående komité for Den nasjonale folkekongress og Sentralkomiteen for det kinesiske kommunistiske parti.
I 1955 ble Liu utnevnt til marskalk.
Han døde som den eldste av de enda levende kommandanter fra «den lange marsjen».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liu Bocheng – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liu Bocheng hos China Vitae
Bilder av Liu Bocheng
Marskalk Liu Bocheng
|
Liu Bocheng (kinesisk: 劉伯承; pinyin: Liú Bóchéng, Wade-Giles: Liu Po-ch'eng; født 4. desember 1892 i Kaixian i provinsen Sichuan i Kina, død 7.
| 14,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_internasjonale_%C3%B8ylekene_2013
|
2023-02-04
|
De internasjonale øylekene 2013
|
['Kategori:2010-årene på Bermuda', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2013', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på Bermuda', 'Kategori:Multisportkonkurranser i 2013', 'Kategori:Sport i Karibia i 2013', 'Kategori:Øylekene']
|
De internasjonale øylekene 2013 (De 15. internasjonale øylekene) ble avholdt på Bermuda sommeren 2013. Arrangør av øylekene er International Island Games Association.
Dette var første gangen øylekene ble arrangert utenfor Europa.
|
De internasjonale øylekene 2013 (De 15. internasjonale øylekene) ble avholdt på Bermuda sommeren 2013. Arrangør av øylekene er International Island Games Association.
Dette var første gangen øylekene ble arrangert utenfor Europa.
== Påmeldte ==
22 av medlemsøyene var påmeldt til konkurransene på Bermuda. Rhodos og Sark deltok ikke i de internasjonale øylekene på Bermuda.
Åland
Alderney
Bermuda (Vert)
Caymanøyene
Falklandsøyene
Færøyene
Frøya
Gibraltar
Gotland
Grønland
Guernsey
Hitra
Isle of Man
Wight
Jersey
Menorca
Orknøyene
Saaremaa
Shetland
Saint Helena
Hebridene
Ynys Môn
== Medaljestatistikk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bermuda Island Games Association
|
Bermuda
| 14,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chola-dynastiet
|
2023-02-04
|
Chola-dynastiet
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Indias historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Chola-dynastiet (tamil: சோழர்|சோழர் குலம்; uttale i IPA: ['ʧuʒə], Chozhar) var et tamilsk dynasti som hersket i Sør-India. Sammen med de to dynastiene Chera og Pandya, utgjorde Chola de tre hoveddynastiene i jernalderens India og var kollektiv kjent som «de tre kronede konger». Den eldste pålitelige omtalen av dynastiet er fra inskripsjoner fra 200-tallet f.Kr. som ble etterlatt av Ashoka fra Mauryariket, og i oldtidens Sangamlitteratur.
Den sentrale delen av Cholariket var den fruktbare dalen langs elven Kaveri, men monarkene hersket over et betydelig større område på høyden av sin makt fra slutten av 800-tallet f.Kr. og fram til begynnelsen av 1200-tallet e.Kr. Hele landet sør for elven Tungabhadra var forent og ble holdt sammen som en statsdannelse i mer enn to århundrer. Under keiser Raja Raja Chola I og hans etterfølgere Rajendra Chola I, Rajadhiraja Chola, Virarajendra Chola og Kulothunga Chola, ble riket en militær, økonomisk og kulturell maktfaktor i sørlige og sørøstlige Asia. Makten til den nye riket ble proklamert til den østlige verden ved ekspedisjoner til elven Ganges i nordlige India hvor Rajendra Chola I overtok og okkuperte byene til det maritime riket Shrivijaya i sørøstlige Asia, foruten også med gjentatte sendebud til Kina. Flåten til Cholariket representerte høydepunkten for indisk sjømakt.
I løpet av perioden 1010–1200 e.Kr. strakte Cholarikets områder seg fra øyene i Maldivene i sør, og så langt nord som til breddene av Godavari i Telangana. Rajaraja Chola erobret halvøya i sørlige India, annekterte deler av hva som i dag er Sri Lanka, og okkuperte øyene i Maldivene. Rajendra Chola sendte en seierrik militær ekspedisjon til nordlige India som berørte Ganges, og beseiret Mahipala fra Palariket. Deretter fortsatte hæren inn i hva som i dag er Bangladesh og herjet der. Han greide å invadere byene til Shrivijaya i Malaysia, Indonesia og sørlige Thailand. Etter denne framgang fikk Cholariket en nedgang på begynnelsen av 1200-tallet grunnet framveksten av Pandyariket som til sist ble årsaken til at det gikk under.
Herskerne i Cholariket støttet litteraturen skrevet på tamilsk, og deres tid var den mest kreative epoken i historien til sørlige India og en gullalder for den tamilske kulturen. Herskernes segl på mange bygninger er vitnemål at herskerne var ivrige byggherrer og hadde visjoner om templene ikke bare var steder for religion, men som sentre for økonomisk aktivitet. Cholarikets kunst spredte seg og hadde innflytelse i sørøstlige Asia.
Riket var nyskapende i et sentralisert form for regjering og etablerte et disiplinert byråkrati. I løpet av rikets imperialistiske periode økte urbaniseringen og det var samtidig en stor jordbruksekspansjon med et velutviklet system for vannhåndtering. I løpet av denne perioden blomstret økonomien og særlig handelen grunnet velorganiserte tamilske handelslauger som kontrollerte langdistansehandel.
|
Chola-dynastiet (tamil: சோழர்|சோழர் குலம்; uttale i IPA: ['ʧuʒə], Chozhar) var et tamilsk dynasti som hersket i Sør-India. Sammen med de to dynastiene Chera og Pandya, utgjorde Chola de tre hoveddynastiene i jernalderens India og var kollektiv kjent som «de tre kronede konger». Den eldste pålitelige omtalen av dynastiet er fra inskripsjoner fra 200-tallet f.Kr. som ble etterlatt av Ashoka fra Mauryariket, og i oldtidens Sangamlitteratur.
Den sentrale delen av Cholariket var den fruktbare dalen langs elven Kaveri, men monarkene hersket over et betydelig større område på høyden av sin makt fra slutten av 800-tallet f.Kr. og fram til begynnelsen av 1200-tallet e.Kr. Hele landet sør for elven Tungabhadra var forent og ble holdt sammen som en statsdannelse i mer enn to århundrer. Under keiser Raja Raja Chola I og hans etterfølgere Rajendra Chola I, Rajadhiraja Chola, Virarajendra Chola og Kulothunga Chola, ble riket en militær, økonomisk og kulturell maktfaktor i sørlige og sørøstlige Asia. Makten til den nye riket ble proklamert til den østlige verden ved ekspedisjoner til elven Ganges i nordlige India hvor Rajendra Chola I overtok og okkuperte byene til det maritime riket Shrivijaya i sørøstlige Asia, foruten også med gjentatte sendebud til Kina. Flåten til Cholariket representerte høydepunkten for indisk sjømakt.
I løpet av perioden 1010–1200 e.Kr. strakte Cholarikets områder seg fra øyene i Maldivene i sør, og så langt nord som til breddene av Godavari i Telangana. Rajaraja Chola erobret halvøya i sørlige India, annekterte deler av hva som i dag er Sri Lanka, og okkuperte øyene i Maldivene. Rajendra Chola sendte en seierrik militær ekspedisjon til nordlige India som berørte Ganges, og beseiret Mahipala fra Palariket. Deretter fortsatte hæren inn i hva som i dag er Bangladesh og herjet der. Han greide å invadere byene til Shrivijaya i Malaysia, Indonesia og sørlige Thailand. Etter denne framgang fikk Cholariket en nedgang på begynnelsen av 1200-tallet grunnet framveksten av Pandyariket som til sist ble årsaken til at det gikk under.
Herskerne i Cholariket støttet litteraturen skrevet på tamilsk, og deres tid var den mest kreative epoken i historien til sørlige India og en gullalder for den tamilske kulturen. Herskernes segl på mange bygninger er vitnemål at herskerne var ivrige byggherrer og hadde visjoner om templene ikke bare var steder for religion, men som sentre for økonomisk aktivitet. Cholarikets kunst spredte seg og hadde innflytelse i sørøstlige Asia.
Riket var nyskapende i et sentralisert form for regjering og etablerte et disiplinert byråkrati. I løpet av rikets imperialistiske periode økte urbaniseringen og det var samtidig en stor jordbruksekspansjon med et velutviklet system for vannhåndtering. I løpet av denne perioden blomstret økonomien og særlig handelen grunnet velorganiserte tamilske handelslauger som kontrollerte langdistansehandel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chola dynasty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Chola dynasty – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Cholarikets templer i UNESCOs verdensarven.
Cholarikets kunst
Cholarikets mynter Arkivert 17. juni 2011 hos Wayback Machine.
Cholarikets mynter på Sri Lanka
Devotion in South India: Chola Bronzes, Asia Society Museum exhibition
|
Chola-dynastiet (tamil: சோழர்|சோழர் குலம்; uttale i IPA: , Chozhar) var et tamilsk dynasti som hersket i Sør-India. Sammen med de to dynastiene Chera og Pandya, utgjorde Chola de tre hoveddynastiene i jernalderens India og var kollektiv kjent som «de tre kronede konger».
| 14,329 |
null |
2023-02-04
|
Rolf Andersen
| null | null | null |
Rolf Andersen er navnet til flere personer:
| 14,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/World_cup_i_kjelkehockey_1991
|
2023-02-04
|
World cup i kjelkehockey 1991
|
['Kategori:Internasjonale mesterskap i 1991', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Norge', 'Kategori:Kjelkehockey', 'Kategori:Sport i Norge i 1991', 'Kategori:Sportsarrangementer i Oslo']
|
World cup i kjelkehockey 1991 ble arrangert i Oslo i Norge.
Dette var det første World cup som ble arrangert, og fem lag deltok: Norge, Sverige, Canada, Storbritannia og USA.
Canada slo Sverige 3-2 i finalen. Dette var første gang Sverige tapte en kjelkehockeykamp.Norge slo USA hele 11-0 i denne turneringen, og på det norske laget spilte bl.a. Morten Syversen, Kjell Vidar Røyne, Erik Sandbråten, Britt Mjaasund Øyen, Rolf Einar Øyen, Atle Haglund, Alf Engeseth, Julian Johansen og Bjørn Dybing.
|
World cup i kjelkehockey 1991 ble arrangert i Oslo i Norge.
Dette var det første World cup som ble arrangert, og fem lag deltok: Norge, Sverige, Canada, Storbritannia og USA.
Canada slo Sverige 3-2 i finalen. Dette var første gang Sverige tapte en kjelkehockeykamp.Norge slo USA hele 11-0 i denne turneringen, og på det norske laget spilte bl.a. Morten Syversen, Kjell Vidar Røyne, Erik Sandbråten, Britt Mjaasund Øyen, Rolf Einar Øyen, Atle Haglund, Alf Engeseth, Julian Johansen og Bjørn Dybing.
== Resultater ==
Sluttresultater:
== Referanser ==
|
World cup i kjelkehockey 1991 ble arrangert i Oslo i Norge.
| 14,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Himmelpol
|
2023-02-04
|
Himmelpol
|
['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astronomiske koordinatsystemer']
|
Den nordlige og den sørlige himmelpolen er de to imaginære punktene på himmelen hvor jordens rotasjonsakse, «uendelig forlenget», skjærer den imaginære, roterende kulen med stjerner kalt himmelkulen. Den nordlige og den sørlige himmelpolen befinner seg rett oppover for en observatør på henholdsvis jordens nordpol og sydpol.
Om natten synes stjernene å bevege seg over oss fra øst til vest, og fullfører en hel omdreining rundt himmelen i løpet av 24 (sideriske) timer. (Nøyaktig den samme bevegelsen forekommer gjennom dagen, bortsett fra at stjernene ikke er synlige på grunn av solskinnet.) Denne tilsynelatende bevegelsen kommer av jordens rotasjon rundt sin egen akse. I det jorden snurrer, forblir himmelpolene på samme sted på himmelen, og alle andre punkter synes å rotere rundt dem.
Himmelpolene er også polene for ekvatorialkoordinater, som betyr at den nordlige og den sørlige himmelpol har deklinasjoner på henholdsvis +90 grader og −90 grader.
Himmelpolene forblir ikke permanent på samme sted blant bakgrunnsstjernene. På grunn av fenomenet kjent som det fremadskridende jevndøgn tegner polene sirkler på himmelkulen, med en periode på 25 700 år. Jordaksen er også utsatt for andre kompliserte bevegelser som forårsaker at himmelpolene flytter seg langsomt over sykluser av varierende lengder; se nutasjon, polbevegelse og aksehelling. Og, over meget lange perioder, forandrer stjernenes posisjoner seg på grunn av stjernenes egenbevegelser.
Et likt prinsipp gjelder andre planeter: en planets himmelpoler er punktene på himmelen hvor projeksjonen av planetens rotasjonsakse skjærer himmelkulen. Disse punktene varierer fordi forskjellige planeters akser står forskjellig (de tilsynelatende stjerneposisjonene forandres også litt på grunn av parallakse-virkningen).
|
Den nordlige og den sørlige himmelpolen er de to imaginære punktene på himmelen hvor jordens rotasjonsakse, «uendelig forlenget», skjærer den imaginære, roterende kulen med stjerner kalt himmelkulen. Den nordlige og den sørlige himmelpolen befinner seg rett oppover for en observatør på henholdsvis jordens nordpol og sydpol.
Om natten synes stjernene å bevege seg over oss fra øst til vest, og fullfører en hel omdreining rundt himmelen i løpet av 24 (sideriske) timer. (Nøyaktig den samme bevegelsen forekommer gjennom dagen, bortsett fra at stjernene ikke er synlige på grunn av solskinnet.) Denne tilsynelatende bevegelsen kommer av jordens rotasjon rundt sin egen akse. I det jorden snurrer, forblir himmelpolene på samme sted på himmelen, og alle andre punkter synes å rotere rundt dem.
Himmelpolene er også polene for ekvatorialkoordinater, som betyr at den nordlige og den sørlige himmelpol har deklinasjoner på henholdsvis +90 grader og −90 grader.
Himmelpolene forblir ikke permanent på samme sted blant bakgrunnsstjernene. På grunn av fenomenet kjent som det fremadskridende jevndøgn tegner polene sirkler på himmelkulen, med en periode på 25 700 år. Jordaksen er også utsatt for andre kompliserte bevegelser som forårsaker at himmelpolene flytter seg langsomt over sykluser av varierende lengder; se nutasjon, polbevegelse og aksehelling. Og, over meget lange perioder, forandrer stjernenes posisjoner seg på grunn av stjernenes egenbevegelser.
Et likt prinsipp gjelder andre planeter: en planets himmelpoler er punktene på himmelen hvor projeksjonen av planetens rotasjonsakse skjærer himmelkulen. Disse punktene varierer fordi forskjellige planeters akser står forskjellig (de tilsynelatende stjerneposisjonene forandres også litt på grunn av parallakse-virkningen).
== Å finne den nordlige himmelpolen ==
Se også Nordstjernen.Den nordlige himmelpolen har for tiden nesten de samme koordinatene som den klare stjernen Polaris (navnet kommer fra Latin, stella polaris, som betyr «polstjerne»). Dette gjør at Polaris er nyttig for navigasjon på den nordlige halvkule: ikke bare er den alltid over nordpunktet på horisonten, men dens høydevinkel over horisonten er alltid (nesten) lik observatørens geografiske breddegrad. Polaris kan bare ses fra steder på den nordlige halvkule.
Polaris er nært himmelpolen for bare en liten den av den 25 700 år lange presesjonssyklusen, og faktumet at den for tiden er nært, er en ren tilfeldighet. Den vil forbli en god tilnærming i ca. 1000 år, på den tiden vil polen ha flyttet seg nærmere Alrai (Gamma Cephei). På ca. 5500 år vil polen ha flyttet seg nært stjernen Alderamin (Alfa Cephei), og om 12 000 år vil Vega (Alfa Lyrae) bli vår nordstjerne, men den vil være ca. 6 grader fra den sanne nordlige himmelpolen.
For å finne Polaris, se mot nord og finn stjernebildene Karlsvognen og Den lille bjørn. Se på «vogn-delen» av Karlsvognen, forestill deg at de to stjernene motsatt av draget danner en linje som peker oppover. Denne linjen peker rett mot den ytterste stjernen i enden av den nesten rette linjen som dannes av tre av stjernene i Den lille bjørn. Den stjernen er Nordstjernen.
== Å finne den sørlige himmelpolen ==
Den sørlige himmelpolen er synlig bare fra den sørlige halvkule. Den ligger i det svake stjernebildet Oktanten. Sigma Octantis er gjenkjent som den sørlige polstjernen, over en grad unna polen, men med en størrelsesklasse på 5,5 er den bare så vidt synlig på en stjerneklar natt.
=== Metode 1: Sydkorset ===
Den sørlige himmelpolen kan finnes ut fra Sydkorset (Crux) og dets to «pekerstjerner» α Centauri og β Centauri. Trekk en tenkt linje fra γ Crucis til α Crucis – de to stjernene ved endene av korsets lange akse – og følg denne linjen gjennom himmelen.
Enten forleng den lange aksen fire og en halv gang i retning av stjernen som er lengst fra «krysspunktet» i Sydkorset, eller knytt pekerstjernene sammen med en linje, del denne linjen i to, trekk så en annen tenkt linje fra midtpunktet, normalt på den forrige, gjennom himmelen til den møter linjen fra Sydkorset.
Punktet du kommer til er den sørlige himmelpolen. Meget få klare stjerner av betydning ligger mellom Sydkorset og selve polen, selv om stjernebildet Fluen ganske lett kan gjenkjennes rett nedenfor Sydkorset.
=== Metode 2: Canopus og Achernar ===
Den andre metoden bruker Canopus (den nest sterkeste stjernen på himmelen) og Achernar. Lag en stor likesidet trekant med disse stjernene som to av hjørnene. Det tredje tenkte hjørnet vil være den sørlige himmelpolen.
=== Metode 3: De magellanske skyer ===
Den tredje metoden er best for netter uten måne eller skyer, ettersom den benytter seg av to svake «skyer» på den sørlige stjernehimmelen. Disse er markert i astronomibøker som Den store og Den lille magellanske sky. Disse «skyene» er egentlig galakser nært vår egen Melkeveien. Lag en likesidet trekant; det tredje hjørnet er den sørlige himmelpolen.
== Se også ==
Himmelhvelving
Himmelekvator
Nordstjernen
Sirkumpolar stjerne
== Kilder ==
https://web.archive.org/web/20090203025818/http://library.thinkquest.org/C005462/astronomy.html
Visuelt eksempel på å finne Nordstjernen ved hjelp av Karlsvognen: https://web.archive.org/web/20081011164048/http://www.themcdonalds.net/richard/astro/find/polaris.shtml
== Eksterne lenker ==
(en) Himmelpol i Unified Astronomy Thesaurus
|
Den nordlige og den sørlige himmelpolen er de to imaginære punktene på himmelen hvor jordens rotasjonsakse, «uendelig forlenget», skjærer den imaginære, roterende kulen med stjerner kalt himmelkulen. Den nordlige og den sørlige himmelpolen befinner seg rett oppover for en observatør på henholdsvis jordens nordpol og sydpol.
| 14,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rogaland_Grand_Prix_2009
|
2023-02-04
|
Rogaland Grand Prix 2009
|
['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Rogaland Grand Prix', 'Kategori:Sykkelritt i Norge i 2009']
|
Rogaland Grand Prix 2009 var den 2. utgaven av Rogaland Grand Prix, og ble arrangert 1. juni 2009. Et tolv mann stort brudd kom samlet inn til mål, hvor norske Håvard Nybø fra Sparebanken Vest-Ridley var sterkest i spurten og vant rittet.
|
Rogaland Grand Prix 2009 var den 2. utgaven av Rogaland Grand Prix, og ble arrangert 1. juni 2009. Et tolv mann stort brudd kom samlet inn til mål, hvor norske Håvard Nybø fra Sparebanken Vest-Ridley var sterkest i spurten og vant rittet.
== Deltagende lag ==
20 lag stilte til start, av dem 8 utenlandske.
== Resultater ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rogaland Grand Prix 2009 - ProCyclingStats
Fullstendig resultatliste, 2009
|
Rogaland Grand Prix 2009 var den 2. utgaven av Rogaland Grand Prix, og ble arrangert 1.
| 14,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/World_cup_i_kjelkehockey_1992
|
2023-02-04
|
World cup i kjelkehockey 1992
|
['Kategori:Internasjonale mesterskap i 1992', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Canada', 'Kategori:Kjelkehockey', 'Kategori:Sport i Canada i 1992']
|
World cup i kjelkehockey 1992 ble arrangert i Ottawa og Hull i Canada.
Dette var det andre World cup som ble arrangert.
|
World cup i kjelkehockey 1992 ble arrangert i Ottawa og Hull i Canada.
Dette var det andre World cup som ble arrangert.
== Resultater ==
Sluttresultater:
== Referanser ==
|
World cup i kjelkehockey 1992 ble arrangert i Ottawa og Hull i Canada.
| 14,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yaqub_Beg
|
2023-02-04
|
Yaqub Beg
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1877', 'Kategori:Fødsler i 1820', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tasjkent', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Usbekere']
|
Yaqub beg Muhammad Badaulet (usbekisk: Муҳаммад Яқуб Бек; født 1820 i Tasjkent, død 30. mai 1877 i Pskent, Kashgaria), også kjent som Yakub, Yakoob eller Ya`qūb Beg (på engelsk), Yakub-bek (russisk eller ved det kinesiske navnet Abugo (hanzi: 阿古柏), samt flere navnevarianter, var en usbekisk eventyrer som ble Kashgar-kongerikets hersker.
|
Yaqub beg Muhammad Badaulet (usbekisk: Муҳаммад Яқуб Бек; født 1820 i Tasjkent, død 30. mai 1877 i Pskent, Kashgaria), også kjent som Yakub, Yakoob eller Ya`qūb Beg (på engelsk), Yakub-bek (russisk eller ved det kinesiske navnet Abugo (hanzi: 阿古柏), samt flere navnevarianter, var en usbekisk eventyrer som ble Kashgar-kongerikets hersker.
== Biografi ==
Yaqub Beg ble født i Pskent i Kokand-khanatet, i dag kjent som Piskent i Tasjkent-regionen i Usbekistan. Han steg raskt på rangstigen i tjeneste for Kokand-khanatet, og i 1847 kommanderte han fortet ved Ak-Mechet til det ble inntatt av den russiske hæren under general Vasilij Aleksejevitsj Perovskij i 1853. Etter fortet hadde blitt inntatt flyktet han til Bukhara-khanatet.
I 1865 hadde Yaqub blitt øverstkommanderende for Kokands hær. Han inntok Kashgar og Yarkand fra kineserne ved å benytte anledningen til å angripe når Kina forøkte å slå ned det muslimske dunganopprøret. I 1867 hadde han fått kontrollen over mesteparten av Østturkestan, inkludert Khotan, Aksu og Kucha, og han gjorde seg selv til hersker over Kashgaria med Kashgar som hovedstad.
Deretter kvittet han seg med sin tidligere mester, naqshbandi shaykh Buzurg Khan, Jahangir Khojas eneste overlenvende sønn, i 1867, og erklærte seg for amir. I et par år var han Kokand-khanens vasall, men han erklærte seg så selvstendig.
Yaqub Beg styrkte under det store spillets klimaks, da de russiske, madsjuiske og britiske imperiene konkurrerte om kontrollen over Sentral-Asia. Kashgaria strakte seg fra hovedstaden Kashgar i Sørvest-Xinjiang til Ürümqi, Turfan og Hami i det sentrale og østlige XInjiang, og strakte seg dermed over ett tusen kilometer nordøstover, og inkluderte mesteparten av det som på den tiden var kjent som Østturkstan.
Yaqub Beg var ikke spesielt populær blant sine undersåtter, og påtvang dem høye skatter og styrkte tyrannisk over dem. Det er ukjent hvordan Yaqub ble drept; noen mener han ble drept i kamper med kineserne, andre at han begikk selvmord eller hadde slag. Historikeren Musa Sayrami hevdet at han ble forgiftet 30. mai 1877 i Korla av den tidligere lokale herskeren (hakimen) Niyaz Hakim Bek, etter sistnevnte hadde sammensverget seg med kinesiske styrker i Dzungaria. En kilde hevder av graven hans ble rasert av kinesiske soldater i 1878.
Kashgaria falt sammen kort tid etter Yaqubs død, og Kashgar ble gjenerobret av Qing-dynastiet og ble senere en den av Folkerepublikken Kina.
== Referanser ==
|
Yaqub beg Muhammad Badaulet (usbekisk: Муҳаммад Яқуб Бек; født 1820 i Tasjkent, død 30. mai 1877 i Pskent, Kashgaria), også kjent som Yakub, Yakoob eller Ya`qūb Beg (på engelsk), Yakub-bek (russisk eller ved det kinesiske navnet Abugo (hanzi: 阿古柏), samt flere navnevarianter, var en usbekisk eventyrer som ble Kashgar-kongerikets hersker.
| 14,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mistreated
|
2023-02-04
|
Mistreated
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deep Purple-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1974']
|
«Mistreated» er en sang av det engelske hard rock-bandet Deep Purple, innspilt i november 1973 og utgitt i februar 1974 på bandets album Burn. Sangen er skrevet av David Coverdale og Ritchie Blackmore.
|
«Mistreated» er en sang av det engelske hard rock-bandet Deep Purple, innspilt i november 1973 og utgitt i februar 1974 på bandets album Burn. Sangen er skrevet av David Coverdale og Ritchie Blackmore.
== Struktur ==
Sangen starter med sangens hovedtema spilt av Blackmore på elektrisk gitar, med en taktfast basstromme som eneste akkompangement. Resten av instrumentene kommer inn ved starten av første vers. Rytmen er en tung blues, og hvert vers etterfølges av en kort og klagende gitarsolo.
På slutten av sangen økes tempoet, og over en forrykende gitarsolo «synger» Coverdale og Glenn Hughes som et slags «gråtekor». Dette bygges opp til et crescendo, hvorpå sangen brått og kort er tilbake til den tunge bluesrytmen og siste verselinje fremføres med sår og sukkende stemme. Teksten handler om en mann som føler seg misbrukt av en kvinne.
Under innøvninger av sangen var Ritchie Blackmore ikke helt fornøyd med Coverdales sang, og mente at han måtte opp en oktav fra sin normale sangstemme. Dette for at sangen skulle få den sårheten teksten «krevde». Coverdale gjorde som han fikk beskjed om, og resultatet var at han på slutten av sangen ble meget sår på stemmebåndet. Men effekten med den såre og sukkende avslutningen gjør at man nesten kan føle hvor såret personen i teksten er blitt.
== Konsertfremføringer ==
«Mistreated» ble spilt under nærmest samtlige konserter i perioden fra 1974 til 1975. Den ble tatt av setlisten og ble aldri spilt under konsertene med Tommy Bolin i 1975 og 1976 og har heller aldri blitt spilt av bandet hverken etter at det ble oppløst i 1976 eller etter gjenforeningen i 1984. Derimot har Ritchie Blackmores band Rainbow og David Coverdales band Whitesnake spilt sangen under sine respektive konserter på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet.
Utvalg av konsertalbum der «Mistreated» finnes:
Made in Europe – Deep Purple, innspilt i 1975
Mk III: The Final Concerts – Deep Purple, innspilt i 1975
Live in Paris 1975 – Deep Purple, innspilt i 1975
On Stage – Rainbow, innspilt i 1976
Live... in the Heart of the City – Whitesnake, innspilt i 1978
Whitesnakes innspilling fra 1978 ble utgitt på Live at Hammersmith, som kun var tilgjengelig i Japan.
== Personell ==
På originalinnspillingen fra 1974 medvirker:
David Coverdale: vokal
Ritchie Blackmore: elektrisk gitar
Glenn Hughes: bass, kor
Jon Lord: Hammondorgel, synthesizer
Ian Paice: trommer
== Alternative versjoner ==
På 30 års-jubileumsutgivelsen av albumet Burn finnes en remixet versjon av sangen («Mistreated 2004 Remix»). Denne versjonen er ikke vesentlig forskjellig fra den originale miksen, men er tre sekunder lengre.
== Eksterne lenker ==
TheHighwayStar.com med informasjon om «Mistreated»
TheHighwayStar.com med teksten til «Mistreated»
|
«Mistreated» er en sang av det engelske hard rock-bandet Deep Purple, innspilt i november 1973 og utgitt i februar 1974 på bandets album Burn. Sangen er skrevet av David Coverdale og Ritchie Blackmore.
| 14,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordic_Mission
|
2023-02-04
|
Nordic Mission
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kultur i Levanger', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Norske misjonsorganisasjoner', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1990']
|
Nordic Mission eller Nordic Harvest Mission er en kristen stiftelse som ble grunnlagt tidlig i 1990-årene av Håkon Fagervik. Det drives bønnesenter og holdes møtekampanjer, og stiftelsen driver et omfattende misjons- og hjelpearbeid i flere land, blant annet i Moldova, Ukraina og på Filippinene. Hovedkontoret er i bønnesenteret like nord for Levanger.
Nordic Mission er grunnlagt på en visjon om å evangelisere gjennom utadrettet kontakt med mennesker og gjennom bønn og faste.
Tidsskriftet Vekkelsesrapport utkommer seks ganger i året. Bladet er misjonens informasjonskanal og formidler rapporter om Nordic Missons arbeid og kristen vekkelse rundt om i verden. Bladet har frivillig abonnement.
|
Nordic Mission eller Nordic Harvest Mission er en kristen stiftelse som ble grunnlagt tidlig i 1990-årene av Håkon Fagervik. Det drives bønnesenter og holdes møtekampanjer, og stiftelsen driver et omfattende misjons- og hjelpearbeid i flere land, blant annet i Moldova, Ukraina og på Filippinene. Hovedkontoret er i bønnesenteret like nord for Levanger.
Nordic Mission er grunnlagt på en visjon om å evangelisere gjennom utadrettet kontakt med mennesker og gjennom bønn og faste.
Tidsskriftet Vekkelsesrapport utkommer seks ganger i året. Bladet er misjonens informasjonskanal og formidler rapporter om Nordic Missons arbeid og kristen vekkelse rundt om i verden. Bladet har frivillig abonnement.
== Nordisk bønnesenter ==
Nordisk Bønnesenter ligger i Nomi-bygget like nord for Levanger. Bønnesenteret er opprettet for å ta imot mennesker som ønsker å tilbringe tid i stillhet og bønn. Stedet har flere hybler og gir mulighet for opphold over en helg, en uke eller lenger.
== Nordic Aid ==
Nordic Aid er en avdeling av Nordic Mission og driver hjelpearbeid til fattige og nødlidende i Øst-Europa. Nordic Aid har en kombibuss med 20 sitteplasser og 35 kubikkmeters lasterom. Hjelpesendingene går til mottaksapparatet i Ukraina og Moldova, som videreformidler hjelpen dit behovet er størst. Først og fremst hjelp til fattige familier, med mat, skolegang, medisiner og husbygging.
Nordic Aid gir også økonomisk understøttelse til innfødte evangelister og pastorer, arrangerer teltmøteserier og bidrar ved etablering av nye menigheter.
De har også et prosjekt hos Warai-Warai folket på Filippinene og støtter evangelist Stewart Sichilongo i Zambia
== Nordic School of Supernatural Ministry ==
Nordic School of Supernatural Ministry er en bibelskole. Den ble etablert i 2009. Skolen har et særlig fokus på å åndelig utruste mennesker etter forbilde fra Jesu liv og slik det var hos de første kristne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nordic Mission
Nordic Aid
Nordisk Bønnesenter
|
Nordic Mission eller Nordic Harvest Mission er en kristen stiftelse som ble grunnlagt tidlig i 1990-årene av Håkon Fagervik. Det drives bønnesenter og holdes møtekampanjer, og stiftelsen driver et omfattende misjons- og hjelpearbeid i flere land, blant annet i Moldova, Ukraina og på Filippinene.
| 14,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B3gvan_Sundsteins_andre_regjering
|
2023-02-04
|
Jógvan Sundsteins andre regjering
|
['Kategori:1989 på Færøyene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyske regjeringer', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Jógvan Sundsteins andre regjering var Færøyenes regjering fra 22. juni 1989 til 15. januar 1991. Regjeringen var utgått av Fólkaflokkurin, Tjóðveldisflokkurin, og Sambandsflokkurin med Jógvan Sundstein fra Fólkaflokkurin som regjeringssjef.
|
Jógvan Sundsteins andre regjering var Færøyenes regjering fra 22. juni 1989 til 15. januar 1991. Regjeringen var utgått av Fólkaflokkurin, Tjóðveldisflokkurin, og Sambandsflokkurin med Jógvan Sundstein fra Fólkaflokkurin som regjeringssjef.
== Referanser ==
|
Jógvan Sundsteins andre regjering var Færøyenes regjering fra 22. juni 1989 til 15.
| 14,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idiostolidae
|
2023-02-04
|
Idiostolidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Idiostolidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter fire kjente arter fordelt på tre slekter. De er regnet som er primitiv gruppe som vanskelig lar seg plassere inn i et system.
De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Svært lite er kjent om biologien til denne gruppen.
|
Idiostolidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter fire kjente arter fordelt på tre slekter. De er regnet som er primitiv gruppe som vanskelig lar seg plassere inn i et system.
De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Svært lite er kjent om biologien til denne gruppen.
== Utseende ==
Middelsstore, ovalt-avlange teger. Hodet er fremstrakt og trekantet. Antennene og sugesnabelen består av fire ledd. De har punktøyne (ocelli). Pronotum er delt i en krage-del og en bakenforliggende hoved- (disk-) del. Forvingenes membranøse del har fire enkle lengdeårer.
== Levevis ==
Svært lite er kjent om biologien til disse tegene, som finnes mellom mose i skoger av sørbøk (Nothofagus spp.). Man har antatt at de er planteetere, men dette er ganske usikkert.
== Utbredelse ==
Familien er bare kjent fra de kald-tempererte områdene i de aller sørligste delene av Australia (Tasmania og New South Wales) og Sør-Amerika (Argentina og Chile).
== Systematisk inndeling ==
Det er ganske usikkert om Idiostolidae bør regnes til Lygaeoidea. Noen nyere klassifikasjoner fører familien til en overfamilie, Idiostoloidea, sammen med familien Henicocoridae.
Ekte insekter (Ectognatha)
Vingede insekter (Pterygota)
Neoptera («nyvinger»)
Nebbmunner (Hemiptera)
delgruppe plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
delgruppe teger (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Lygaeoidea – eller Idiostoloidea
familien Idiostolidae
Idiostolus insularis Berg – sørligste Sør-Amerika
slekten Trisecus Bergroth, 1895 – to arter, Tasmania og New South Wales
Trisecus armatus Woodward, 1968
Trisecus pictus Bergroth, 1895
Monteithocoris hirsutus Woodward, 1968 – Tasmania
== Kilder ==
Australian Faunal Directory – Idiostolidae (2002) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Idiostolidae i Encyclopedia of Life
(en) Idiostolidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Idiostolidae hos ITIS
(en) Idiostolidae hos NCBI
(en) Kategori:Idiostolidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Idiostolidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Idiostolus
| 14,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geir_H%C3%B8gsnes
|
2023-02-04
|
Geir Høgsnes
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske drapsofre', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske sosiologiprofessorer', 'Kategori:Personer fra Snåsa kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Geir Lennart Høgsnes (født 2. desember 1950 på Snåsa, død 3. juni 2009 i Oslo) var en norsk sosiolog. Han var professor ved Universitetet i Oslo fra 2000 og frem til sin død.
Høgsnes tok sin mag.art-grad i 1981, og avla sin dr.polit-grad i 1994 med avhandlingen Collective Wage Bargaining and the Impact of Norms of Fairness. Han arbeidet som forsker på ISF fra 1991 til 1998 og var førsteamanuensis ved NTNU fra 1996 til 1998 og ved Universitetet i Oslo fra 1998 til 2000. I 2000 ble han professor ved Universitetet i Oslo, der han også var bestyrer for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi fra 2002 til 2007.
Han var redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning fra 1999 til 2005. Han var også redaktør av Søkelys på arbeidsmarkedet.Høgsnes var ansett som en av Norges fremste spesialister på lønnsoppgjør og han ble ofte brukt som kommentator i mediene. Han var opptatt av at den økonomisk sfære måtte forstås også fra et sosiologisk perspektiv. Høgsnes' arbeidsfelt var særlig økonomisk sosiologi.
|
Geir Lennart Høgsnes (født 2. desember 1950 på Snåsa, død 3. juni 2009 i Oslo) var en norsk sosiolog. Han var professor ved Universitetet i Oslo fra 2000 og frem til sin død.
Høgsnes tok sin mag.art-grad i 1981, og avla sin dr.polit-grad i 1994 med avhandlingen Collective Wage Bargaining and the Impact of Norms of Fairness. Han arbeidet som forsker på ISF fra 1991 til 1998 og var førsteamanuensis ved NTNU fra 1996 til 1998 og ved Universitetet i Oslo fra 1998 til 2000. I 2000 ble han professor ved Universitetet i Oslo, der han også var bestyrer for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi fra 2002 til 2007.
Han var redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning fra 1999 til 2005. Han var også redaktør av Søkelys på arbeidsmarkedet.Høgsnes var ansett som en av Norges fremste spesialister på lønnsoppgjør og han ble ofte brukt som kommentator i mediene. Han var opptatt av at den økonomisk sfære måtte forstås også fra et sosiologisk perspektiv. Høgsnes' arbeidsfelt var særlig økonomisk sosiologi.
== Dødsfall ==
Høgnes ble funnet død i sin egen leilighet sammen med sin kinesiskfødte kone, som han hadde giftet seg med kort tid før. Obduksjonen viste at han ble drept med en overdose morfin, og at ektefellen deretter begikk selvmord.
== Utvalgte publikasjoner ==
Krone for krone. Lønnsforhandlinger og -fordelinger. Oslo: ad Notam Gyldendal (1999)
"Wage growth high in 1998 bargaining round". European Industrial Relation Reveiw, 1999, Vol. 303:32-34 (1999)
"Lønnsutvikling for ansatte i skoleverket". Søkelys på arbeidsmarkedet (2000) 17: 77-87
"What future for centralized pay moderation?" European Industrial Relation Review, vol. 322:19-21 (2000)
Med Arvid Fennefoss og Knut Arild Larsen, "Lønnsoppgjøret 2000 og samordningens framtid". Søkelys på arbeidsmarkedet 17 (2000): 189-203
Med Frode Longva, "Decentralized Wage Bargaining – A Threat to Incomes Policy Goals or an Instrument of Flexibility?" I Henry Milner and Eskil Wadensjö (eds.), Gösta Rehn, The Swedish Model and Labour Market Policies, Ashgate, UK (2001)
Med Arvid Fennefoss, ”Arbeidsliv, lønn og forhandlinger”. I Ivar Frønes & Lise Kjølsrød (red.), Det norske samfunn, (99-125) Oslo: Universitetsforlaget (2003)
“2003 intermediate round yields zero increases”. European Industrial Relations Review, 355:30-31 (2003)
Med Roy A. Nielsen og Trond Petersen, “Ulik lønn for likt arbeid? Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn under det statistiske mikroskop”. Sosiologisk tidsskrift, 2004, 12:51-79
Med Arvid Fennefoss, ”Lønnsoppgjøret i 2004 – en oppsummering og noen refleksjoner.” Søkelys på arbeidsmarkedet (2004) 21:225-231
”Norway: 2004 bargaining round in focus”. European Industrial Relations Review (2005), 373: 14-19
Med Roy A. Nielsen og Trond Petersen, ”Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn blant NHO-funksjonærer – Betydningen av nivå i stillingshierarkiet”. Sosiologisk tidsskrift, 2005, Volume 13, No. 3
Med Arvid Fennefoss, ”Lønnsoppgjøret i 2006 – noen hovedtrekk”. Søkelys på arbeidsmarkedet, 23: 213-220.
Med Trond Petersen og Pål Veiden, ”Den økonomisk-sosiologiske tradisjon – historisk overblikk og aktuelle perspektiver”. Sosiologi i Dag 36: 71-97 (2006)
Med Andrew Penner og Trond Petersen, “Betydningen av familie og barn for kvinner og menns lønn”. Søkelys på arbeidsmarkedet, 23: 31-37, Oslo: Institute for Social Research (ISR)
Med Trond Petersen, ”Betydningen av familie og barn for kvinner og menns lønns- og stillingsopprykk”. I Odd Gårsdal, Trond løyning, Johs. Hjellebrekke & Ragnhild Brusdal (red.) Makt, mening og struktur. Festskrift til Sigmund Grønmo, (163-180), Fagbokforlaget (2007)
"NHOs rolle i lønnsdannelsen – og dens samfunnsmessige betydning". I: Gode bedrifter – bra for Norge. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) 2007 s. 13-15
Med Andrew Penner og Trond Petersen, "Menns lønnspremie fra ekteskap – sostering eller påvirkning versus ulik belønning". Sosiologisk tidsskrift, 16 (3) s. 211-236
Med Arvid Fennefoss, "Lønnsoppgjøret 2008 – oppsummering og analyse". Søkelys på arbeidslivet, 25 (3) s. 381-399.
== Referanser ==
|
Geir Lennart Høgsnes (født 2. desember 1950 på Snåsa, død 3.
| 14,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henicocoridae
|
2023-02-04
|
Henicocoridae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Henicocoridae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter bare én kjent art, Henicocoris monteithi, som er beskrevet fra kald-tempererte områder i det sørligste Australia.
Tegene har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen.
|
Henicocoridae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter bare én kjent art, Henicocoris monteithi, som er beskrevet fra kald-tempererte områder i det sørligste Australia.
Tegene har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen.
== Utseende ==
Henicocoris monteithi er en middelsstor, avlangt-oval tege. Hodet er fremstrakt, punktøyne (ocelli) finnes. Både antennene og sugesnabelen består av fire ledd. Pronotum er bredere enn langt, trapes-formet. Beina er slanke, føttene består av tre ledd. Forvingene er harde, bille-lignende, bakvingene mangler. Bare hunnen har blitt formelt beskrevet, men hanner er også kjent.
== Levevis ==
Nesten ingenting er kjent om biologien til denne arten, som er funnet i kald-tempererte skoger. Den er blitt samlet inn løpende på falne trestammer om natten. Man vet ikke hva den spiser.
== Utbredelse ==
Henicocoris monteithi har en ganske begrenset utbredelse og er bare kjent fra fjellområdet Otway Ranges i delstaten Victoria, og ved sørkysten av New South Wales.
== Systematisk inndeling ==
Det er ganske usikkert om Henicocoridae bør regnes til Lygaeoidea. Noen nyere klassifikasjoner fører familien til en overfamilie, Idiostoloidea, sammen med familien Idiostolidae.
Klasse Insekter (Insecta)
Vingede insekter (Pterygota)
Neoptera («nyvinger»)
Orden Nebbmunner (Hemiptera)
Underorden Plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
Underorden Teger (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Lygaeoidea – eller Idiostoloidea
familien Henicocoridae – bare én kjent art
Henicocoris monteithi Woodward, 1968
== Kilder ==
Australian Faunal Directory – Henicocoridae (2002) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Henicocoridae i Encyclopedia of Life
(en) Henicocoridae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Henicocoridae hos ITIS
Henicocoridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* Henicocoris monteithi
| 14,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ye_Ting
|
2023-02-04
|
Ye Ting
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. april', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Hakkaer', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Huizhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Ye Ting (tradisjonell kinesisk: 葉挺, forenklet kinesisk: 叶挺, pinyin: Yè Tǐng jyutping: Yip6 Ting2; født 10. september 1896 i Huiyang i provinsen Guangdong i Kina, død i flystyrt 8. april 1946 i Kina) var en kinesisk militær leder. Han begynte som nasjonalist og endte opp som kommunist.
|
Ye Ting (tradisjonell kinesisk: 葉挺, forenklet kinesisk: 叶挺, pinyin: Yè Tǐng jyutping: Yip6 Ting2; født 10. september 1896 i Huiyang i provinsen Guangdong i Kina, død i flystyrt 8. april 1946 i Kina) var en kinesisk militær leder. Han begynte som nasjonalist og endte opp som kommunist.
== Liv og virke ==
Ye Ting gikk med i Kuomintang da Sun Yat-sen grunnla partiet i 1919 (Kuomintang eksisterte tidligere enn 1919, men het da Det kinesiske revolusjonære parti), og fra 1921 var han bataljonsskommandant i Den nasjonale revolusjonshær.
I 1924 studerte han i Sovjetunionen og i desember det året ble han medlem av det kinesiske kommunistiske parti.
I september 1925 returnerte han til Kina og var først stabsoffiser, deretter regimentskommandant i Den nasjonale revolusjonshærs fjerde armé. I mai 1926 ledet han en fremskutt enhet under Nordekspedisjonen, og vant flere seirer. I september beleiret han Wuchang og brøt gjennom fiendens forsvarslinjer den 10. oktober. I 1927 var han først vise divisjonskommandant av 15. divisjon, deretter divisjonskommandant av den 11. armés 24. divisjon, og så nestkommanderende for den 11. armé.
Den 1. august deltok han i den feilslåtte Nanchangoppstanden sammen med blant annet Chen Yi, Zhou Enlai, He Long, Zhu De, Ye Jianying, Lin Biao, Liu Bocheng og Guo Moruo. Det var ved denne anledning at Den røde armé, forløperen til Folkets frigjøringshær, ble grunnlagt.
Etter Nanchangoppstanden dro Ye Ting til Hongkong, og derfra ledet han den 11. desember Guangzhouoppstanden. Opprørerne hadde overraskelsesmomentet på sin side og klarte å ta kontroll over det meste av byen Guangzhou på få timer, selv om de stod overfor regjeringsstyrker med overlegne ressurser både hva gjaldt soldater og utstyr. Kommunistlederne utropte byens politiske struktur til «Guangzhousovjetet». Men opprøret ble raskt slått ned av krigsherrestyrker. Opprøret smuldret hen og var over i morgentimene den 13. desember. Under de påfølgende opprenskningsaksjoner ble mange unge kommunister drept; mer enn 5.000 av dem var døde, og omtrent det samme antall var savnet. «Guangzhousovjetet» ble blant kommunistene i ettertid kjent som «Guangzhoukommunen» eller «Østens Pariskommune». Ye Ting ble gjort til syndebukk; han ble utrensket og gitt skylden for fiaskoen. Dette til tross for at kommunistene var åpenbart og objektivt underlegne, noe Ye Ting og andre hadde advart om på forhånd.
Etter at den slo feil ble han utpekt som syndebukk. Han dro da i langvarig eksil, først til Europa. Da han vendte tilbake til Asia måtte han først holde seg i skjul i Macao.
I 1937 var han kommandant for den nye fjerde armé. Etter Den nye fjerde arme-hendelsen havnet han i fengsel for fem år, frem til 1946.
Den 8. april samme år døde han i en flystyrt på vei fra Chongqing til Yan'an. Blant de øvrige omkomne var noen av hans familiemedlemmer og flere ledende kommunistledere som Bo Gu, Deng Fa og Wang Ruofei. Det oppstod rykter om at Chiang Kai-shek hadde arrangert flyulykken.
Ye Ting fikk i alt ni barn. Ett av hans barnebarn, Ye Xiaoyan (叶小燕), som var datter av Ye Tings nest eldste sønn Ye Zhengming (叶正明), giftet seg med Li Xiaoyong (李小勇), som er nest eldste sønn og yngste barn av den tidligere kinesiske statsminister Li Peng.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Черепанов А. И. Записки военного советника в Китае. Изд. 2-е. М.: Гл. ред. восточной лит. изд. «Наука», 1976.
|
thumb|Sun Yat-sen, Soong Chi-Ling og regjeringsoffiserer
| 14,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dunganoppr%C3%B8ret
|
2023-02-04
|
Dunganopprøret
|
['Kategori:1860-årene i Kina', 'Kategori:1870-årene i Kina', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Gansus historie', 'Kategori:Konflikter i 1860-årene', 'Kategori:Konflikter i 1862', 'Kategori:Konflikter i 1870', 'Kategori:Konflikter i 1870-årene', 'Kategori:Konflikter i 1872', 'Kategori:Konflikter i 1873', 'Kategori:Konflikter i 1874', 'Kategori:Konflikter i 1875', 'Kategori:Konflikter i 1877', 'Kategori:Kriger i Asia', 'Kategori:Ningxia Huis historie', 'Kategori:Opprør', 'Kategori:Qing-dynastiets historie', 'Kategori:Shaanxis historie', 'Kategori:Xinjiangs historie']
|
Dunganopprøret (kinesisk: 陕甘回民起義; pinyin: Shǎn-Gān Huímín Qǐyì), også kjent som huiminoritetens krig og det muslimske opprøret, var en religiøs krig i 1800-tallets Kina. Begrepet har også blitt brukt om det muslimske panthayopprøret i Yunnan. De muhammedanske huikineserne og andre muslimske folkegrupper i Qing-dynastiets Shaanxi-, Gansu- og Ningxia-provinser og også i Xinjiang gjorde opprør mot de mandsjuiske styresmaktene fra 1862 til 1877.
Opprørets formål var å opprette et muslimsk land på vestsiden av Huanghe (i Shaanxi, Gansu og Ningxia, ekskludert Xinjiang). En vanlig feiloppfatning er at opprøret ble direkte rettet mot Qīng-dynastiet, men det er lite som tyder på at opprørerne hadde intensjoner om å angripe hovedstaden Beijing. Opprøret ble aktivt oppmuntret av taipingopprørets ledere.
Opprørets nederlag førte til store mengder av dunganer flyktet til Det russiske keiserdømmet, dagens Kasakhstan og Kirgisistan. Før krigen hadde Shaanxi hatt en befolkning på omtrent 13 millioner, hvorav minst 1 750 000 dunganer. Etter krigen var befolkningen falt til sju millioner, og 150 000 hadde flyktet. Xi'an, Shaanxis hovedstad, var dunganenes hellige by før opprøret. I Shaanxi falt den muslimske befolkningen med over 90%. Mellom 1648 og 1878 ble rundt tolv millioner hui- og hankinesere drept i mislykkede opprør.
|
Dunganopprøret (kinesisk: 陕甘回民起義; pinyin: Shǎn-Gān Huímín Qǐyì), også kjent som huiminoritetens krig og det muslimske opprøret, var en religiøs krig i 1800-tallets Kina. Begrepet har også blitt brukt om det muslimske panthayopprøret i Yunnan. De muhammedanske huikineserne og andre muslimske folkegrupper i Qing-dynastiets Shaanxi-, Gansu- og Ningxia-provinser og også i Xinjiang gjorde opprør mot de mandsjuiske styresmaktene fra 1862 til 1877.
Opprørets formål var å opprette et muslimsk land på vestsiden av Huanghe (i Shaanxi, Gansu og Ningxia, ekskludert Xinjiang). En vanlig feiloppfatning er at opprøret ble direkte rettet mot Qīng-dynastiet, men det er lite som tyder på at opprørerne hadde intensjoner om å angripe hovedstaden Beijing. Opprøret ble aktivt oppmuntret av taipingopprørets ledere.
Opprørets nederlag førte til store mengder av dunganer flyktet til Det russiske keiserdømmet, dagens Kasakhstan og Kirgisistan. Før krigen hadde Shaanxi hatt en befolkning på omtrent 13 millioner, hvorav minst 1 750 000 dunganer. Etter krigen var befolkningen falt til sju millioner, og 150 000 hadde flyktet. Xi'an, Shaanxis hovedstad, var dunganenes hellige by før opprøret. I Shaanxi falt den muslimske befolkningen med over 90%. Mellom 1648 og 1878 ble rundt tolv millioner hui- og hankinesere drept i mislykkede opprør.
|
Russisk støtte
| 14,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Imperiet_(polsk_bok)
|
2023-02-04
|
Imperiet (polsk bok)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1993', 'Kategori:Sakprosabøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Imperiet, publisert i 1993, er en bok av den polske journalisten Ryszard Kapuściński om hans reiser i Sovjetunionen, og hans forhold til landet i vid forstand.
Boken er både en personlig litterær reiseskildring og en selvbiografisk bok, delt inn i tre deler.
I den første delen, Første møter (1939–1967), skriver Kapuściński om innbrytning i 1939 av Den røde armé i Pińsk, hans hjemby i Polesie-området, og om fattigdommen og terroren han opplevde under Sovjetstyret. Han fortsetter å beskrive opplevelsene i Sovjetunionen etter krigen, blant annet hans reiser på den transsibirske jernbanen, og han reiser til eksotiske sentralasiatiske og transkaukasus republikker i Sovjetunionen, i dag Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan.
Den andre delen av boken, Fra et fugleperspektiv (1989–1991), utgjør over halvparten av boken, og er en reiseskildring fra hans ensomme reiser rundt om i Sovjetunionen under dets kollaps. I den europeiske delen av unionen som Kapuściński besøkte, blant annet Brest, Moskva og Donetsk, i det ytterste nord – Magadan og Vorkuta, i sør – Tbilisi and Jerevan. Disse reisene var på over 60 000 km, mest med fly.
Den siste og korteste delen, Oppfølgning fortsetter (1992–1993), er et sammendrag. Det er også et forsøk på å analysere forandringene i landene som steg fram etter oppløsningen av Sovjetunionen. Ifølge forfatteren selv, ender ikke hele arbeidet i en høyere og endelig syntese, men med det motsatte, fordi i løpet av skrivingen hadde subjektet og temaet for boken, det store sovjetiske imperiet, forsvunnet.
|
Imperiet, publisert i 1993, er en bok av den polske journalisten Ryszard Kapuściński om hans reiser i Sovjetunionen, og hans forhold til landet i vid forstand.
Boken er både en personlig litterær reiseskildring og en selvbiografisk bok, delt inn i tre deler.
I den første delen, Første møter (1939–1967), skriver Kapuściński om innbrytning i 1939 av Den røde armé i Pińsk, hans hjemby i Polesie-området, og om fattigdommen og terroren han opplevde under Sovjetstyret. Han fortsetter å beskrive opplevelsene i Sovjetunionen etter krigen, blant annet hans reiser på den transsibirske jernbanen, og han reiser til eksotiske sentralasiatiske og transkaukasus republikker i Sovjetunionen, i dag Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan.
Den andre delen av boken, Fra et fugleperspektiv (1989–1991), utgjør over halvparten av boken, og er en reiseskildring fra hans ensomme reiser rundt om i Sovjetunionen under dets kollaps. I den europeiske delen av unionen som Kapuściński besøkte, blant annet Brest, Moskva og Donetsk, i det ytterste nord – Magadan og Vorkuta, i sør – Tbilisi and Jerevan. Disse reisene var på over 60 000 km, mest med fly.
Den siste og korteste delen, Oppfølgning fortsetter (1992–1993), er et sammendrag. Det er også et forsøk på å analysere forandringene i landene som steg fram etter oppløsningen av Sovjetunionen. Ifølge forfatteren selv, ender ikke hele arbeidet i en høyere og endelig syntese, men med det motsatte, fordi i løpet av skrivingen hadde subjektet og temaet for boken, det store sovjetiske imperiet, forsvunnet.
== Utgivelsesdetaljer ==
1993, Polen, Imperium
1994, Norge, Imperiet, Aschehoug, oversatt av Ole Michael Selberg. ISBN 82-03-20021-4 (h.)
|
Imperiet, publisert i 1993, er en bok av den polske journalisten Ryszard Kapuściński om hans reiser i Sovjetunionen, og hans forhold til landet i vid forstand.
| 14,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konkurskarantene
|
2023-02-04
|
Konkurskarantene
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konkursrett', 'Kategori:Snevre artikler']
|
Den som er ilagt konkurskarantene kan ikke stifte aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag.
Konkurskarantene kan ilegges hvis det foreligger skjellig grunn til mistanke mot en person for en straffbar handling i forbindelse med konkurs eller den virksomhet som har ført til insolvensen. De straffbare forhold som kan begrunne karantene må altså ha tilknytning til virksomheten eller være begått i forbindelse med konkursen.
Reglene om konkurskarantene følger av konkursloven §§ 142, 143 og 143a.
Er det et selskap eller en stiftelse som er konkurs, kan personer som i løpet av det siste året før konkursen har vært ansvarlig deltaker i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap settes i karantene. Det samme gjelder personer som formelt eller reelt har vært styremedlem, varamedlem av styret eller administrerende direktør i aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag. Skyldnere som har gått personlig konkurs kan også ilegges karantene.
Konkurskarantenen varer, dersom ikke annet er bestemt av skifteretten, i 2 år fra konkursåpningen.
|
Den som er ilagt konkurskarantene kan ikke stifte aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag.
Konkurskarantene kan ilegges hvis det foreligger skjellig grunn til mistanke mot en person for en straffbar handling i forbindelse med konkurs eller den virksomhet som har ført til insolvensen. De straffbare forhold som kan begrunne karantene må altså ha tilknytning til virksomheten eller være begått i forbindelse med konkursen.
Reglene om konkurskarantene følger av konkursloven §§ 142, 143 og 143a.
Er det et selskap eller en stiftelse som er konkurs, kan personer som i løpet av det siste året før konkursen har vært ansvarlig deltaker i et ansvarlig selskap eller kommandittselskap settes i karantene. Det samme gjelder personer som formelt eller reelt har vært styremedlem, varamedlem av styret eller administrerende direktør i aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag. Skyldnere som har gått personlig konkurs kan også ilegges karantene.
Konkurskarantenen varer, dersom ikke annet er bestemt av skifteretten, i 2 år fra konkursåpningen.
== Eksterne lenker ==
Lov om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) – hos lovdata.no
Les mer om konkurskarantene på Konkursrådets sider.
|
Den som er ilagt konkurskarantene kan ikke stifte aksjeselskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag eller samvirkelag.
| 14,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heterogastridae
|
2023-02-04
|
Heterogastridae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Heterogastridae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter snaut 100 kjente arter fordelt på 23 slekter, 7 er funnet i Europa og foreløpig ingen i Norge, men én art finnes i Sverige og Finland. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av å suge ut næring fra frø av mange ulike planter.
|
Heterogastridae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter snaut 100 kjente arter fordelt på 23 slekter, 7 er funnet i Europa og foreløpig ingen i Norge, men én art finnes i Sverige og Finland. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av å suge ut næring fra frø av mange ulike planter.
== Utseende ==
Tegene er avlange til avlangt-ovale. Noen arter etterligner maur. Forvingens membranøse del har en eller to lukkede celler.
== Levevis ==
Heterogastrinae lever som de fleste Lygaeoidea av å suge ut næringsstoffer fra frø. De ser ikke ut til å være svært spesialiserte på visse plantearter, men en del arter går på leppeblomstfamilien (Lamiaceae) og neslefamilien (Urticaceae). I Afrika er det mange arter som går på fiken (Ficus spp.) og trenger inn i disse plantenes spesielle, lukkede blomster/frukter (sykonier).
== Systematisk inndeling / europeiske arter ==
Heterogastridae har tradisjonelt vært regnet som en underfamilie i familien frøteger (Lygaeidae), men er nylig skilt ut som egen familie.
Klasse insekter (Insecta)
Vingede insekter (Pterygota)
Neoptera («nyvinger»)
Orden nebbmunner (Hemiptera)
Underorden plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
Underorden teger (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Lygaeoidea
familien Heterogastridae – tidligere regnet som underfamilie av Lygaeidae. 23 slekter, blant andre:
slekten Dinomachus Distant, 1901
slekten Heterogaster Schilling, 1829 – 5 arter i Europa. I Norden:
Heterogaster urticae (Fabricius, 1775) – funnet i Sverige og Finland
slekten Parathyginus Scudder, 1957
slekten Platyplax Fieber, 1860 – 2 arter i Europa
slekten Woodwardothignus Slater, 1981 – Australia
== Kilder ==
Australian Faunal Directory – Heterogastridae (2002) [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Heterogastridae i Encyclopedia of Life
(en) Heterogastridae i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Heterogastridae hos Dyntaxa
(en) Heterogastridae hos Fauna Europaea
(en) Heterogastridae hos ITIS
(en) Heterogastridae hos NCBI
(en) Kategori:Heterogastridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Heterogastridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Bildegalleri over nordamerikanske arter: [3]
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
|
* se Systematisk inndeling
| 14,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltisk_forsamling
|
2023-02-04
|
Baltisk forsamling
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltikum', 'Kategori:Europeiske organisasjoner']
|
Baltisk forsamling er en internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme samarbeid mellom parlamentene i Estland, Latvia og Litauen. Baltisk forsamling forsøker å bidra til at de tre landene finner felles posisjoner i viktige internasjonale spørsmål innen økonomi, politikk og kultur. Organisasjonens avgjørelser er rådgivende og binder ikke landenes regjeringer. Baltisk forsamling kan fremme saker for Baltisk ministerråd.
Organisasjonen ble bestemt opprettet 1. desember 1990 og sekretariatet er plassert i Riga i Latvia.
|
Baltisk forsamling er en internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme samarbeid mellom parlamentene i Estland, Latvia og Litauen. Baltisk forsamling forsøker å bidra til at de tre landene finner felles posisjoner i viktige internasjonale spørsmål innen økonomi, politikk og kultur. Organisasjonens avgjørelser er rådgivende og binder ikke landenes regjeringer. Baltisk forsamling kan fremme saker for Baltisk ministerråd.
Organisasjonen ble bestemt opprettet 1. desember 1990 og sekretariatet er plassert i Riga i Latvia.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Baltisk forsamling (engelsk)
|
Baltisk forsamling er en internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme samarbeid mellom parlamentene i Estland, Latvia og Litauen. Baltisk forsamling forsøker å bidra til at de tre landene finner felles posisjoner i viktige internasjonale spørsmål innen økonomi, politikk og kultur.
| 14,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ritchie_Blackmore%E2%80%99s_Rainbow
|
2023-02-04
|
Ritchie Blackmore’s Rainbow
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1975', 'Kategori:Rainbow-album']
|
Ritchie Blackmore's Rainbow er debutalbumet til hard rock-bandet Rainbow, utgitt i mai 1975.
Albumet ble innspilt og utgitt mens bandets gitarist og leder Ritchie Blackmore fremdeles (offisielt) var medlem av bandet Deep Purple. Vokalist Ronnie James Dio har nevnt dette albumet som sitt favorittalbum fra Rainbow.
|
Ritchie Blackmore's Rainbow er debutalbumet til hard rock-bandet Rainbow, utgitt i mai 1975.
Albumet ble innspilt og utgitt mens bandets gitarist og leder Ritchie Blackmore fremdeles (offisielt) var medlem av bandet Deep Purple. Vokalist Ronnie James Dio har nevnt dette albumet som sitt favorittalbum fra Rainbow.
== Historien bak ==
Ronnie James Dio og hans band Elf hadde i 1974 vært oppvarmere for Deep Purple, og musikerne på dette albumet består av Elf minus gitaristen Steve Edwards, som ble erstattet av Ritchie Blackmore. Dette albumet var i utgangspunktet ment som et sideprosjekt for Blackmore mens han fremdeles skulle være med i Deep Purple, men det viste seg snart at Rainbow skulle bli en perfekt årsak til å forlate Purple. Blackmore hadde lenge vært tydelig på at han mislikte den musikalske retningen Deep Purple var i ferd med å ta.
Ronnie James Dio startet med dette albumet å skrive tekster som var mytiske og mystiske, og som skulle baseres på «virkelige» eller fiktive legender, sagn og myter. Handlingen i tekstene foregikk ofte i middelalderen. Gode eksempler på dette er sangene «Man on the Silver Mountain», «Sixteenth Century Greensleeves» og «Temple of the King». Men her er det også standard rock 'n roll, som på sangene «Snake Charmer», «If You Don't Like Rock 'n' Roll» og coverlåten «Black Sheep of the Family».
Denne utgaven av Rainbow spilte aldri en eneste konsert sammen. Kort tid etter at innspillingen av dette albumet var over, sluttet Blackmore i Deep Purple og skaffet nye musikere til sitt nye band. Bare Dio overlevde denne første «utrenskningen» av bandet.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio, unntatt hvor annet er notert.
Side én«Man on the Silver Mountain» – 4:42
«Self Portrait» – 3:17
«Black Sheep of the Family» (Steve Hammond) – 3:22
«Catch the Rainbow» – 6:27Side to «Snake Charmer» – 4:33
«The Temple of the King» – 4:45
«If You Don't Like Rock 'n' Roll» – 2:38
«Sixteenth Century Greensleeves» – 3:31
«Still I'm Sad» (Paul Samwell-Smith, Jim McCarty) – 3:51
== Personell ==
RainbowRitchie Blackmore - gitar
Ronnie James Dio - vokal
Mickey Lee Soule - synthesizer
Craig Gruber - bass
Gary Driscoll - trommer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ritchie Blackmore's Rainbow på Discogs
(en) Ritchie Blackmore's Rainbow på MusicBrainz
(en) Ritchie Blackmore's Rainbow på Encyclopaedia Metallum
(en) Ritchie Blackmore's Rainbow på Spotify
(en) Ritchie Blackmore's Rainbow på AllMusic
|
lenke
| 14,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utrikespolitiska_Institutet
|
2023-02-04
|
Utrikespolitiska Institutet
|
['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Svensk politikk']
|
Utrikespolitiska institutet (UI) er et svensk institutt som forsker og informerer svenske borgere og forskere verden over om internasjonal politikk og tilhørende aktuelle problem. Det er organisert under Utrikespolitiska samfundet, som er en ideell forening.
Instituttet ble opprettet i 1938 med navnet Kommittén för utrikespolitisk upplysning, og blant dens tidlige profiler var Yngve Lorents og Ragnvald Lundström. Komitéen byttet i 1940 til det nåværende navnet. Yngve Lorents var ordfører fra starten til 1959, og deltok også i stiftelsen. Blant de som har vært styreledere og direktører ved UI gjennom årene finnes Rutger Lindahl, Nils Andrén, Leif Leifland, Kurt Samuelsson, Yngve Möller, Anders Mellbourn, Åke Sparring, Nordal Åkerman og Bo Huldt.
Siden 1940 har instituttet utgitt Världspolitikens dagsfrågor; under det førsta året medvirket Herbert Tingsten, Bernhard Karlgren og Gunnar Jarring. Världspolitikens dagsfrågor ble i begynnelsen distribuert av Kooperativa förbundet. Andre publikasjoner som UI utgir er Internationella Studier, Organisationer i fickformat og Länder i fickformat. Siden 2002 finnes Länder i fickformat også på Internett som Landguiden. Landguiden inneholder alle verdens land og oppdateres daglig med nye fakta.
Utrikespolitiska Institutet arrangerer forelesninger, seminarer og konferanser åpne for allmennheten. Hensikten er å informere allmennheten om utenrikspolitikk og UI har også flere forskere innen området. Flere av forskerne er tilsluttet gjennom ulike prosjekter og instittutet har også en permanent stab på cirka 40 personer.
Instituttet får sine inntekter fra bidrag og fra salg av egne publikasjoner, fra den svenske staten (fremst UD), næringslivsorganisasjoner og folkbevegelser. I tillegg får organisasjonen også forskningsmidler og donasjoner.
Utrikespolitiska Institutet (UI) flyttet sommeren 2005 til nye lokaler på Drottning Kristinas väg, Campus Vallhallavägen ved Kungliga Tekniska Högskolan. UI flyttet fra kjente lokaler på Lilla Nygatan 23 i Gamla stan til et helt nybygd lokale i samarbeid med Försvarshögskolan. I og med flyttingen så ble UIs bibliotek slått sammen med FHS bibliotek dannet Anna Lindh-biblioteket, som er Sveriges største offentlige bibliotek for utenriks- og sikkerhetspolitikk.
|
Utrikespolitiska institutet (UI) er et svensk institutt som forsker og informerer svenske borgere og forskere verden over om internasjonal politikk og tilhørende aktuelle problem. Det er organisert under Utrikespolitiska samfundet, som er en ideell forening.
Instituttet ble opprettet i 1938 med navnet Kommittén för utrikespolitisk upplysning, og blant dens tidlige profiler var Yngve Lorents og Ragnvald Lundström. Komitéen byttet i 1940 til det nåværende navnet. Yngve Lorents var ordfører fra starten til 1959, og deltok også i stiftelsen. Blant de som har vært styreledere og direktører ved UI gjennom årene finnes Rutger Lindahl, Nils Andrén, Leif Leifland, Kurt Samuelsson, Yngve Möller, Anders Mellbourn, Åke Sparring, Nordal Åkerman og Bo Huldt.
Siden 1940 har instituttet utgitt Världspolitikens dagsfrågor; under det førsta året medvirket Herbert Tingsten, Bernhard Karlgren og Gunnar Jarring. Världspolitikens dagsfrågor ble i begynnelsen distribuert av Kooperativa förbundet. Andre publikasjoner som UI utgir er Internationella Studier, Organisationer i fickformat og Länder i fickformat. Siden 2002 finnes Länder i fickformat også på Internett som Landguiden. Landguiden inneholder alle verdens land og oppdateres daglig med nye fakta.
Utrikespolitiska Institutet arrangerer forelesninger, seminarer og konferanser åpne for allmennheten. Hensikten er å informere allmennheten om utenrikspolitikk og UI har også flere forskere innen området. Flere av forskerne er tilsluttet gjennom ulike prosjekter og instittutet har også en permanent stab på cirka 40 personer.
Instituttet får sine inntekter fra bidrag og fra salg av egne publikasjoner, fra den svenske staten (fremst UD), næringslivsorganisasjoner og folkbevegelser. I tillegg får organisasjonen også forskningsmidler og donasjoner.
Utrikespolitiska Institutet (UI) flyttet sommeren 2005 til nye lokaler på Drottning Kristinas väg, Campus Vallhallavägen ved Kungliga Tekniska Högskolan. UI flyttet fra kjente lokaler på Lilla Nygatan 23 i Gamla stan til et helt nybygd lokale i samarbeid med Försvarshögskolan. I og med flyttingen så ble UIs bibliotek slått sammen med FHS bibliotek dannet Anna Lindh-biblioteket, som er Sveriges største offentlige bibliotek for utenriks- og sikkerhetspolitikk.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Swedish Institute for International Affairs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Utrikespolitiska institutet (UI) er et svensk institutt som forsker og informerer svenske borgere og forskere verden over om internasjonal politikk og tilhørende aktuelle problem. Det er organisert under Utrikespolitiska samfundet, som er en ideell forening.
| 14,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lillesand
|
2023-02-04
|
Lillesand
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Skagerrak', 'Kategori:Lillesand', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Lillesand er en kommune og en by i Agder. Kommunen grenser i vest mot Kristiansand, i nord mot Birkenes, og i nordøst mot Grimstad. I Lillesand kommune bor det 10 700 mennesker, men folketallet øker sterkt sommerstid. Kommunens senter er det gamle ladestedet Lillesand, nå by og tettsted, og her bor de fleste av kommunens innbyggere. Tettstedet har 8 148 innbyggere per 1. januar 2022. Kommunen preges av vekst grunnet, samt sitt renommé som sørlandsidyll og feriested. Blindleia går igjennom store deler av kommunen.
Dagens kommune har sin historie fra 1962, da de tidligere kommunene Vestre Moland og Høvåg samt ladestedet Lillesand ble slått sammen.
|
Lillesand er en kommune og en by i Agder. Kommunen grenser i vest mot Kristiansand, i nord mot Birkenes, og i nordøst mot Grimstad. I Lillesand kommune bor det 10 700 mennesker, men folketallet øker sterkt sommerstid. Kommunens senter er det gamle ladestedet Lillesand, nå by og tettsted, og her bor de fleste av kommunens innbyggere. Tettstedet har 8 148 innbyggere per 1. januar 2022. Kommunen preges av vekst grunnet, samt sitt renommé som sørlandsidyll og feriested. Blindleia går igjennom store deler av kommunen.
Dagens kommune har sin historie fra 1962, da de tidligere kommunene Vestre Moland og Høvåg samt ladestedet Lillesand ble slått sammen.
== Historie ==
=== Vestre Moland kirkesogn ===
Steinkirken ved Møglestu var senter for Vestre Moland kirkesogn, og bygningen er sannsynligvis fra slutten av 1100-tallet. Den har senere blitt påbygd; kun murdelen er opprinnelig. Kirkesognet nevnes først i middelalderbrev fra 13. desember 1347. Der nevnes nemlig Modgulandar kirkiu sokn.
Vestre Moland hørte sammen med Høvåg og Lillesand sammen i ett sokn intil Høvåg ble eget prestegjeld ved kongelig resolusjon 25.02.1860. Gårdene Vatne, Ådnevig, Eftevåg, Grønnevoll og Romstøl ble ved res. av 31.08.1861 overført fra Høvåg sokn til Randesund sokn i Oddernes prestegjeld. Ved kongelig resolusjon 18.12.1886 ble også Lillesand eget kirkesokn. Ordningen trådte i kraft i 1889 da Lillesand fikk egen kirke. Ved kongelig resolusjon 27.06.1975 ble Høvåg igjen lagt under Vestre Moland prestegjeld.
1. januar 1962 ble Høvåg sokn, Vestre Moland sokn og Gitmark gårdene i Eide slått sammen med Lillesand sokn.
Kirkegården har tidligere hatt to gravsteiner eller kistelokk fra middelalderen, men den ene ble ødelagt i mellomkrigstiden. Den andre er fortsatt å finne ved sørveggen, og er skjoldformet med et kors i relieff på. Steinen tilhører den romanske stilen.
=== Sand skipreide ===
I middelalderbrev nevnes Sands skipreide på Agder; skipreide var et geografisk område som hadde plikt til å utstyre ett leidangsskip i ufredstider. Stedsnavn som Vardåsen og Vardeheia vitner om leidangsordningens tilstedeværelse. Trolig har Sands skipreide bestått av kirkesognene Vestre Moland, Høvåg, Birkenes og Eide, jfr. brev i Diplomatarium Norvegicum og yngre kilder.
=== Lillesand by ===
På gården Møglestus grunn vokste strandstedet Sanden fram på begynnelsen av 1600-tallet som utskipningssted for tømmer. Den første innbygger nevnt i skriftlige kilder er Jens smed, som i 1610 er nevnt i en skatteliste. Før Kristiansands grunnleggelse het strandstedet Sanden. Dette var grunnet ladestedets beliggenhet ved Sandsbekkens utløp; hele Lillesand ligger på sand. Det nåværende navnet ble innført for å skille mellom disse to naboene.
Byen vokste sakte gjennom 1600- og 1700-tallet, men det var på 1800-tallet at veksten tok til for alvor.
Lillesand fikk ved lov i 1821 status som ladested. I 1830 gikk man opp grensene som skilte Lillesand fra det omliggende Vestre Moland, og noen av grenseboltene kan fortsatt ses i terrenget.
=== Uthavnene ===
Uthavnene var kommunens eldste kommunikasjonsmessige sentralsteder. Skipstrafikken i Skagerrak og langs kysten har i århundrer brukt uthavnene for overnatting og nødhavn eller til å vente på lagelig bør for videre seilas. Her møttes utenlandske kjøpmenn og lokale bønder for å handle tømmer. De best kjente uthavnene er Brekkestø på Justøy og Ulvøysund.
Sommeren 2011 ble det utført marinarkeologiske undersøkelser på et vrakfunn i Ulvøysund i Høvåg, helt vest i kommunen. C14-datering av et tilskåret reinsdyrgevir funnet under en stabel kvernsteiner viser at dette har vært et handelsskip fra perioden 1020-1030. Dette viser klart og tydelig at handelsruten langs kysten har gått innom Blindleia, også i svært gammel tid.
Biskop Håkon Erlingsson av Bergen lå værfast i Ulvøysund fra 24. august 1339, det skrev han i et brev til landets mektigste og rikeste adelsmann, herr Erling Vidkunsson 28. august samme år. Biskopen og følget hans var på vei til kong Magnus Eriksson på Østlandet. Siden biskopen sendte brev til herr Erling og spurte om råd angående videre reise, er det sannsynlig at bispefølget lå i Ulvøysund flere dager.
I samme området finnes flere kompassroser innhogd i fjellet, de eldste fra 1400-tallet. Ulvøysund er også nevnt på gamle nederlandske kart fra andre halvdel av 1500-tallet, da i formen Wolfsondt. På de samme kartene står bl.a. Olde Hil Sont, for oss kjent som Gamle Hellesund.
=== Gårdene fra middelalderen ===
De fleste gårdsnavnene i Lillesand kommune er fra middelalderen eller før, og blant de som nevnes i middelalderkilder er Moland (nå bare kalt Prestegården), Flørenes, og Eigeland i Vestre Moland sogn, samt høvåggårdene Kvannes og Høvåg. I 1962 ble Lillesand og nabokommunene Høvåg og Vestre Moland slått sammen.
=== Maritim historie ===
Byen er bortsett fra turismen mest kjent for sin rike maritime historie. På 1700-tallet begynte man å bygge seilskip her, men det var på 1800-tallet at det virkelig tok av. Trelasthandelen var en svært viktig faktor, og det eksisterte flere rederier og mange verft i byen og omlandet. By- og Sjøfartsmuseet er en gammel skipsredergård, som på et tidspunkt tilhørte rederen Carl Knudsen.
=== Jernbane ===
Mellom Lillesand og Flakksvann i Birkenes kommune ble det i 1895 bygget en privatdrevet, smalsporet jernbane, Lillesand–Flaksvandbanen med to damplokomotiver, tre passasjervogner og 34 godsvogner (se også Jernbane i Norge). Denne banen hadde fire bemannede stasjoner (sørfra og nord: Lillesand, Tveide, Birkeland og Flakksvann) og fraktet hovedsakelig tømmer, torvstrø fra Myhre torvstrøfabrikk på Tveide og annet gods. Banen gikk i de fleste år med underskudd, og ble til slutt nedlagt i 1953. Alle stasjonene bortsett fra Birkeland står ennå.
=== Okkupasjonshistorie ===
Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 ble det tyske troppetransportskipet «Rio de Janeiro» torpedert utenfor Lillesand. Dette skjedde 8. april, altså dagen før selve invasjonen. Skipet ble senket av den polske ubåten Orzel, som senere ble senket av tyske fly. Lokale fiskere bidro med å redde tyske soldater og mannskap.
Tyskerne bygde en troppeleir på Møglestu der videregående skole ligger i dag. Det ble også bygd et kystfort på Justøya, og i 1944 flyttet de også et kystfort fra Marivold ved Grimstad til Vestre Moland prestegård. Rundt Lillesand sentrum finnes fortsatt en rekke mindre stillinger og hitlertenner.
=== Nedgangstider ===
Etter motorisert skipsfart, først med damp og siden forbrenningsmotor, tok over markedet, mistet Lillesand mye av den rikdommen som hadde blitt opparbeidet. Tilveksten tok slutt, og stedet forble slik det var.
Det som skulle sette fart i Lillesand igjen, var fabrikken Norton, som produserte silisiumkarbid. Denne fabrikken er fortsatt i drift, nå under navnet Fiven.Store deler av Lillesand sentrum er omfattet av NB!-registeret, en liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.
== Natur og geografi ==
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kultur og idrett ==
Lillesands Idrettslag (LIL) har mange aktiviteter og arrangerer blant annet Sørlandscupen hver sommer. LIL disponerer fotballanlegget Holta som har hovedbane, kunstgressbane, ballbinge, grusbane og et stort treningsfelt. Meritterte Tony Knapp har lenge vært trener for klubben, men i mai 2008 tok Willie Irvine over.
I 2009 ble Lillesand Fotballklubb (LFK) stiftet. Klubben har to seniorlag på herresiden, og ett Gutter-07-lag som spiller i serien i Vest-Agder. A-laget rykket opp til 5.divisjon i 2011. LFK disponerer i likhet med LIL fotballanlegget Holta som eies av Lillesand kommune.
Lillesand har to korps; Lillesand Skolekorps for de unge og Lillesand Hornmusikk for de voksne. Flere forskjellige kor er aktive, bl.a. Storegabet og shantykoret Hermanos. For de unge har Lillesand og Birkenes Rockeklubb et øvingslokale med utstyr til disposisjon mot en beskjeden medlemsavgift.
I 1978 ble Sommerfestivalen arrangert for første gang i Lillesand; i dag heter den Lillesandsdaene, og finner sted i slutten av juni hvert år. I 2005 ble Sanden Revyteater etablert for å ta opp en gammel tradisjon med lokalrevy, men også sette opp teaterstykker.
== Næringsliv ==
Fiven er et smelteverk, lokalisert på Fyresmoen, og produserer silisiumkarbid.
Jens Eide er en slakteribedrift i Lillesand.
Orkla valgte Lillesand da de etablerte sitt nye bakeri Bakers. Dette ble lagt til Gaupemyr næringsfelt og sto ferdig sommeren 2006. En av sørlandets største næringsetableringer har blitt lagt til Lillesand. IKEA har valgt Lillesands del i Sørlandsparken som sin tomt og åpnet ny filial der oktober 2010.
== Friluftsliv og turisme ==
Skjærgården er Lillesands største attraksjon. Byen kan lokke med en høy andel glattslipte svaberg, spennende holmer, lune laguner (f eks "Nilen") og trange sund. En attraksjon er Blindleia, som er båtenes smale riksvei fra Lillesand og vestover til Ulvøysund. Uthavnene på Justøy og Ågerøy er også attraktive turistmål innenfor kommunegrensene.
Lillesand har mange fine turløyper og stier, og det er mange utkikkspunkter, som bl.a. Kniben, Skifjell, Olashei, Vardeheia, Vardåsen og Fløresteinen. En del av utkikkspunktene har utplassert bøker fra Lillesand og Omegn Turforening (LOT). Der kan man skrive seg opp og bli med i en trekning om turutstyr.
Tingsaker familiecamping nær sentrum har plass til 160 campingvogner/bobiler og har også en del små campinghytter.
== Diverse ==
I området rundt Hisåsen, som ligger nær grensa til Grimstad kommune, ligger flere gamle klebersteinsbrudd som har vært i bruk fra vikingtid og framover. Ingen av dem er lenger i bruk, og bruddene er fredete kulturminner.
Ved Kaldvell lå det et tresliperi og kartongfabrikk.
Lokalavisen i Lillesand heter Lillesands-Posten og kommer ut hver tirsdag og fredag. Den startet opp på 1870-tallet.
Høvåg-avisa dekket tidligere Høvåg kommune, som har vært en del av Lillesand kommune siden 1962, men avisa ble lagt ned i 2017.
Lokalradioene for Lillesand og Birkeland er Radio Sør Lillesand og Radio L. Radio L sender fra sine studioer på Svåbekk. Radioen har holdt på siden 80-tallet, på dugnadsbasis. Radio Sør deler frekvens med Radio L, slik at den går på lufta når Radio L ikke har sending.
Nasjonal kommunikasjonsmyndighets hovedkvarter ble ferdigstilt mai 2007, nærmere bestemt på Nygårds jorde midt mellom sentrum og Tingsaker camping.
Den nye 4-felts E-18 åpnet høsten 2009, nord for byen. I Høvåg, vest for sentrum ligger Bronseplassen, som viser levesett fra Bronsealderen og Vikingtiden, og like over grensen, i Kristiansand ligger Kristiansand Dyrepark, en av Norges best besøkte turistattraksjoner. Generelt sett er Lillesand kommune en kommune i vekst, både når det gjelder befolkningstall og etableringen av nye bedrifter og boligområder.
== Geografi og topografi i Lillesand ==
Elver og vassdrag :
Stigselvvassdraget
Kaldvellelva
Moelva
Sandsbekken
Sekkebekk
Vann :
Østre Grimevann
Vestre Grimevann
Langedalsvannet
Borkedalsstemmen
Springvannsstemmen
Fjorder og sund :
Bliksfjorden
Isefjærfjorden
Kaldvellfjorden
Kvåsefjorden
Røynevardsfjorden
Skallefjorden
Blindleia
Gamle Hellesund
Kassenkanalen
Øyer :
Justøya
Kalvøya
Skauerøya
Saltholmen
Fjell og høyder :
Fløresteinen (82 moh.)
Vardåsen (84 moh.)
Kniben (95 moh.)
Barbro slott (126 moh.)
Vardehei (138 moh.)
Lonekniben (160 moh.)
Skifjell (160 moh.)
Olashei (162 moh.)
Hisåsen (235 moh.)
== Kjente personer med tilknytning til Lillesand ==
Jacob Justssøn (død 1640), handelsmann, ofte nevnt som byens første beboer.
Kristian Lofthus (død 1797), bondeleder
Hans Jacob Grøgaard (1764-1836), sokneprest og eidsvollsmann
Johan Reinert Reiersen (1810-1861), redaktør og utvandrerpioner (Texas)
Mads Ellef Langaard (1815-1891), grunnlegger av Frydenlunds Bryggeri
Conrad Langaard (1823-1897), forretningsmann, grunnlegger av Conrad Langaards tobakksfabrikk
Noan Christian Gauslaa (1864-1952), stortingsrepresentant og skolemann
Gabriel Scott (1874–1958), forfatter
Albert Andersson (1881-1960), Lillesands bymaler
Hans Braarvig (1905-1986), forfatter, oversetter og tegneseriepioner
Thore Idsal Tau (1909-1981), norsk offiser og motstandsmann
Haakon W. Tranberg (1917–1991), friidrettsutøver og NM-mester
Reginald Norby (1934-2012), ambassadør
Else "Sprossa" Rønnevig (1940-), kulturminneverner
Margrete Robsahm (1942-), filmskuespiller og filmregissør
Fred Robsahm (1943-2015), filmskuespiller
Edvard Moseid (1945-), dyreekspert, tidl. leder og direktør for Kristiansand Dyrepark
Finn Berg Bendixen (1949-), friidrettsutøver, norgesmester i lengde
Harald Solberg (1954-), keramiker
Ellinor Hedemann (1954-), tekstilkunstner
Ketil Moe (1966–1999), kjent for sin kamp mot lungesykdommen cystisk fibrose
Tine Sundtoft (1967-), politiker (H), klima- og miljøminister 2013-2015
Lene Espegren (1971-), friidrettsutøver, (tresteg og lengde), NM-mester
== Dialekt ==
== Vennskapsbyer ==
Kalundborg, Danmark
Kimito, Finland
Nynäshamn, Sverige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lillesand Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lillesand hos Wikivoyage
(no) Turistinfo
(no) Bronseplassen i Høvåg
(no) Dyreparken – ved grensen til Lillesand
(no) Historisk hotell
(no) Overnattingssteder, Lillesand
(no) Lillesandsdaene
(no) Bilder av Lillesand By- og Sjøfartsmuseum
(no) Bilder av Lillesand
(no) Bilder av Vestre Moland kirke
(no) Bilder av Høvåg museum
(no) Bilder av Høvåg kirke
(no) MS"Rio de Janeiro"
(no) Vestre Moland og Lillesand Historielag (Lokalhistorie)
(no) Oluf Ryghs "Norske Gaardnavne" om Vestre Moland
(no) Lillesands – Posten (Lokalavis)
(no) Lillesand (Fædrelandsvennen)
(no) Lillesand Fotballklubb Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine.
(no) Lillesand Idrettslag
(no) Historiske arkiver etter Lillesand kommune på Arkivportalen
|
Lillesand by- og sjøfartsmuseum er et kulturhistorisk museum i Lillesand i Aust-Agder fylke.
| 14,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birkenes
|
2023-02-04
|
Birkenes
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Birkenes', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Birkenes er en kommune i Agder.
I 1837 var Birkenes et annekssogn til Tveit prestegjeld. Men siden det var adskilt fra sitt hovedsogn av en fylkesgrense (Birkenes tilhørte tidligere Aust-Agder, mens Tveit hovedsogn lå i tidligere Vest-Agder) måtte det opprettes som et eget formannskapsdistrikt. (For samme problem se også Bakke, Bindal, Røldal, Strømm og Åseral – samt Hemne.)
Nåværende Birkenes kommune har bestått siden 1. januar 1967, da kommunene Birkenes, Herefoss og Vegusdal ble slått sammen til én.
Kommunen grenser til Kristiansand, Vennesla, Iveland, Evje og Hornnes, Froland, Grimstad og Lillesand. Sørlandsbanen går gjennom kommunen over en strekning på 40 kilometer, blant annet forbi Herefoss stasjon.
Birkeland er kommunesentrum og ca. halvparten av innbyggerne i kommunen bor her. Birkeland ligger ved riksvei 41, 30 km fra Kristiansand og 13 km fra Lillesand. Tovdalselva renner gjennom kommunen fra nord til sør og følger i store trekk Rv 41. Tovdalselva er lakseførende helt opp til Herefossfjorden. Teiefossen er en kjent badeplass i Tovdalselva, rett vest for Birkeland sentrum
Jord- og skogbruk er viktige næringer, men kommunen har også en del industri med om lag 400 arbeidsplasser. Den største bedriften er 3B Fiberglass Norway (tidl. Owens Corning) med cirka 180 ansatte. Andre større bedrifter inkluderer Uldal Vinduer og Dører, Foss Bad, Scanflex, KOAB Industrier, Birkeland Trykkeri, m.fl. Hanefossen kraftverk er største kraftverk i kommunen og produserer 103 GWh i året. I tillegg er det flere mindre kraftverk i kommunen, de fleste i den nordlige delen av kommunen.
Lokalavisa i Birkenes heter Birkenes-Avisa og kommer ut hver onsdag.
|
Birkenes er en kommune i Agder.
I 1837 var Birkenes et annekssogn til Tveit prestegjeld. Men siden det var adskilt fra sitt hovedsogn av en fylkesgrense (Birkenes tilhørte tidligere Aust-Agder, mens Tveit hovedsogn lå i tidligere Vest-Agder) måtte det opprettes som et eget formannskapsdistrikt. (For samme problem se også Bakke, Bindal, Røldal, Strømm og Åseral – samt Hemne.)
Nåværende Birkenes kommune har bestått siden 1. januar 1967, da kommunene Birkenes, Herefoss og Vegusdal ble slått sammen til én.
Kommunen grenser til Kristiansand, Vennesla, Iveland, Evje og Hornnes, Froland, Grimstad og Lillesand. Sørlandsbanen går gjennom kommunen over en strekning på 40 kilometer, blant annet forbi Herefoss stasjon.
Birkeland er kommunesentrum og ca. halvparten av innbyggerne i kommunen bor her. Birkeland ligger ved riksvei 41, 30 km fra Kristiansand og 13 km fra Lillesand. Tovdalselva renner gjennom kommunen fra nord til sør og følger i store trekk Rv 41. Tovdalselva er lakseførende helt opp til Herefossfjorden. Teiefossen er en kjent badeplass i Tovdalselva, rett vest for Birkeland sentrum
Jord- og skogbruk er viktige næringer, men kommunen har også en del industri med om lag 400 arbeidsplasser. Den største bedriften er 3B Fiberglass Norway (tidl. Owens Corning) med cirka 180 ansatte. Andre større bedrifter inkluderer Uldal Vinduer og Dører, Foss Bad, Scanflex, KOAB Industrier, Birkeland Trykkeri, m.fl. Hanefossen kraftverk er største kraftverk i kommunen og produserer 103 GWh i året. I tillegg er det flere mindre kraftverk i kommunen, de fleste i den nordlige delen av kommunen.
Lokalavisa i Birkenes heter Birkenes-Avisa og kommer ut hver onsdag.
== Natur og geografi ==
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet,, og består av to geologiske hovedformasjoner: Et underlag av Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Den største forkastningen er Kristiansand-Porsgrunn-forkastningen hvor Riksvei 41 («Telemarksvegen») og Sørlandsbanen følger grabenen som i nedre løp rommer Tovdalselva ned til Kristiansand ved Kjevik like sør for kommunen.
== Målestasjon ==
Norsk institutt for luftforskning (NILU) drifter en målestasjon ved Birkenes som er en av de viktigste stasjonene i Europa for måling av grenseoverskridende luftforurensninger. Stasjonen ble betydelig oppgradert høsten 2009, og måler nå også karbondioksid på fastlandet i Norge. Utvidelsen vil også gjøre observatoriet til et av de mest sentrale for å forstå trender i utslipp av klimagasser og klimapådrivere i Europa.
== Kultur og turisme ==
På Tveide sør for Birkeland tettsted ligger Birkenes Bygdemuseum og landets eneste torvstrømuseum (Myhre torvstrøfabrik). Sørvest for Birkeland ligger Birkenes kirke, som er en stor korsformet trekirke i bysantinsk-romansk stil med 650 sitteplasser. Kirken ble vigslet i 1858, og er bygget på området Birkenes gamle kirke stod. I vest (Vegusdal) er det eget bygdemuseum i samarbeid med nabokommunen – Iveland og Vegusdal bygdemuseum. Nord i kommunen ligger tettstedet Herefoss hvor man finner Herefoss kirke, ei 8-talls kirke fra 1865. Altertavlen er fra 1600-tallet. med opprinnelig stasjonsbygning, og her går både Sørlandsbanen og den gamle ferdselsåren Telemarksvegen (RV 41) sammen langs Tovdalselva i Kristiansand-Porsgrunn-forkastningen. Fra 1896 til 1953 hadde Birkeland lokal jernbane (Lillesand-Flaksvandbanen).
Skrivargarden Nes ligger i Herefoss var fra gammelt av Sorenskrivergården i den vestlige delen av Råbyggelagets fogderi. Det vil si for Herefoss, Vegusdal, Iveland og heile Setesdalen. Skrivargarden sees over vannet fra Herefoss kirke.
GBfestivalen har vært arrangert her siden 2011 i og ved Tovdalselva.
Birkenes kommune har store tur- og rekreasjonsområder som er tilgjengelige via Telemarksvegen som kommer inn fra nord via Tovdalselva. Det er gode padlemuligheter i innsjøen Ogge med sine 365 øyer og holmer.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Tobias' jorde som ligger midt i Birkeland sentrum. Det er en grønn lunge/park. Det er anlagt en sti rundt hele jordet og beplantet.
== Kjente personer fra Birkenes ==
Olav Espegren (1879-1948), Kina-misjonær
Omund Birkeland (født 1918), misjonær i Etiopia
Otto Furholt (1921-2005), folkemusiker og felemaker
Egil Flakk (1932-) næringslivsleder og gründer
Normann Aanesland (1933-2021), professor (landbruksøkonomi) ved NMBU
Bjarne Bjorvatn (1936-), professor (medisin) ved UiB
Geir Knutson (1954-), komponist, arrangør og storbandleder
Tore Thomassen (1955-), artist og entertainer
Barbro Raen Thomassen (1955-), visuell kunstner
Gunhild Tømmerås (1970-), folkemusiker
Gunn Margit Aas Andreassen (1973), skiskytter
Venke Knutson (1978-), popartist
Amalie Snøløs (1996-), Influenser, programleder og tidligere fotballspiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Birkenes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kultur i Birkenes på kart fra Kulturnett.no
(no) Historiske arkiver etter Birkenes kommune på Arkivportalen
(no) Gamle bilder Birkenes kommune fra Aust-Agder kulturhistoriske senter
(no) Bilder, film og statistikk fra Birkenes
(no) Birkenes-Avisa
|
Birkenes Bygdemuseum er et lokalmuseum på Tveide i Birkenes kommune i Aust-Agder fylke. Museet ble opprettet i 1987, og har et friluftsmuseum på gården Grasham og Myhre torvstrøfabrik et annet sted på Tveide, samt fløterhytte og bomfestehus på Flaksvann.
| 14,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elvarheim_Museum
|
2023-02-04
|
Elvarheim Museum
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Agderstubber', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Kultur i Åmli', 'Kategori:Museer etablert i 1980-årene', 'Kategori:Museer i Agder', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tusenårssteder', 'Kategori:Åmlis historie']
|
Elvarheim Museum er et museum i Åmli kommune i Aust-Agder fylke.
Museet ble opprettet i 1989, og holder til i det gamle samfunnshuset Elvarheim fra 1925 i Åmli sentrum. Museet viser bl.a. jakt og fangstredskaper, kniver og utstoppede dyr som ulv, gaupe,jerv m.m. etter fangstmannen Aslak Harstveit. Bjørneskytteren Olav Tverrstløyl har sin egen utstilling med bl.a. en utstoppet bjørn. I beverutstillingen Det vesle folket kan du oppleve beverens liv over og under vann. Du kan også lære om den store blåbæreksporten og gå inn i Sveinung Gjøvlands felemakerverksted. Og du kan se folkedrakter fra 1700-1900-tallet i utstillingen Mangfald og Mote.
Fra 1. januar 2015 er museet en del av Aust-Agder Museum og Arkiv.
Museet er Åmli kommunes tusenårssted.
Mal:Aust-Agder museum og arkiv, Arendal
|
Elvarheim Museum er et museum i Åmli kommune i Aust-Agder fylke.
Museet ble opprettet i 1989, og holder til i det gamle samfunnshuset Elvarheim fra 1925 i Åmli sentrum. Museet viser bl.a. jakt og fangstredskaper, kniver og utstoppede dyr som ulv, gaupe,jerv m.m. etter fangstmannen Aslak Harstveit. Bjørneskytteren Olav Tverrstløyl har sin egen utstilling med bl.a. en utstoppet bjørn. I beverutstillingen Det vesle folket kan du oppleve beverens liv over og under vann. Du kan også lære om den store blåbæreksporten og gå inn i Sveinung Gjøvlands felemakerverksted. Og du kan se folkedrakter fra 1700-1900-tallet i utstillingen Mangfald og Mote.
Fra 1. januar 2015 er museet en del av Aust-Agder Museum og Arkiv.
Museet er Åmli kommunes tusenårssted.
Mal:Aust-Agder museum og arkiv, Arendal
|
Elvarheim Museum er et museum i Åmli kommune i Aust-Agder fylke.
| 14,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ris%C3%B8r
|
2023-02-04
|
Risør
|
['Kategori:58°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Agder', 'Kategori:Risør', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Risør er en kommune i Agder fylke. Den ligger mot Skagerrak og grenser i sørvest mot Tvedestrand, i nordvest mot Vegårshei og Gjerstad og i nordøst mot Kragerø.
Administrasjonssenteret i kommunen er tettstedet Risør, som har 4 497 innbyggere per 1. januar 2022.
I 1964 ble bykommunen Risør slått sammen med Søndeled kommune. Risør ble navnet på den nye kommunen.
|
Risør er en kommune i Agder fylke. Den ligger mot Skagerrak og grenser i sørvest mot Tvedestrand, i nordvest mot Vegårshei og Gjerstad og i nordøst mot Kragerø.
Administrasjonssenteret i kommunen er tettstedet Risør, som har 4 497 innbyggere per 1. januar 2022.
I 1964 ble bykommunen Risør slått sammen med Søndeled kommune. Risør ble navnet på den nye kommunen.
== Navnene Risør og Søndeled ==
Navnet Risør kommer fra øya Risøya, en øy utenfor byen, som er bevokst med kratt (ris). Det gamle stedsnavnet for byen var Øster-Riisøer, for å skille byen fra Vester-Risøer (Mandal). Det ble benyttet frem til 1905, da Risør ble den offisielle skrivemåten. Risør by blir ofte kalt Trehusbyen eller Den hvite by ved Skagerrak.
Betydningen av navnet Søndeled er uklar. Den eldste stavemåten skal ifølge professor Oluf Rygh være Sundaleid, Sundaleir eller Sundaleidi. Det første leddet er ifølge professor Rygh flertallsform av ordet «sund», og det andre leddet er beslektet med ordet leid eller led, et annet ord for «vei». Denne leden gjennom sundene mente professor Rygh må ha vært det opprinnelige navnet på fjorden, og at navnet etter hvert ble overført til gården innerst i fjorden, deretter til kirken og sognet.
= Geografi og natur =
== Topografi ==
Det meste av gamle Søndeled kommune (Nå Risør kommune) er preget av et sterkt kupert terreng med skogdekte åser og knauser. Kommunen har tre store fjorder, Nordfjorden, Sørfjorden og Sandnesfjorden, markerer seg i landskapet. Innerst i Søndeledfjorden munner Gjerstadvassdraget ut og bygda Søndeled ligger også der inne innerst i Søndeledfjorden. Risør ligger lunt bak beskyttende holmer og skjær noen steinkast fra åpent hav, på den store halvøya som dannes mellom de to fjordene.
== Øyene ==
== Vann ==
== Klima ==
== Geologi ==
Denne delen av Agder tilhører Bamblefeltet i det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning.
== Dyreliv ==
== Naturvern ==
= Samfunn =
== Befolkning ==
Antall innbyggere i Risør kommune er 6 762 per 1. januar 2021. Pr. 1.10.2012 var tallet 6.899 mennesker hjemmehørende i kommunen. Folketallet viser som tendens en svak tilbakegang.
En stor del av kommunens befolkning bor innenfor tettstedet Risør. Pr. 1. januar 2011 bodde 4 535 innenfor det området SSB definerer som tettstedet Risør.
== Tettsteder ==
=== Byen Risør ===
Tettstedet Risør består av Risør «byen». I tettstedet Risør bor det 4 535 innenfor det området Statistisk sentralbyrå definerer som tettstedet Risør
=== Tettstedet Søndeled ===
Søndeled er et lite tettsted innerst i Søndeledfjorden
== Politikk ==
Ved ordførervalget i 2007 ble Risør første kommune i landet som valgte en ordfører fra partiet RV/Rødt, da Knut Henning Thygesen ble direktevalgt. Ved neste valg i 2011 ble han valgt til varaordfører, mens Per Kristian Lunden (Arbeiderpartiet) ble valgt til ordfører. Per Kristian Lunden ble gjenvalgt som ordfører for perioden 2015-2019 og igjen for 2019-2023.Bystyret 2019-2023 består av 9 medlemmer fra Arbeiderpartiet (30,8 %), 9 fra Høyre (29,0 %), 3 fra Venstre (10,2 %), 3 fra Rødt (10,0 %), 2 fra Fremskrittspartiet (8,4 %), 2 fra Senterpartiet (5,6 %) og 1 fra Kristelig Folkeparti (4,5 %).
== Religiøst liv ==
=== Kirker ===
Søndeled kirke - Søndeled kirke er fra 1150 til 1200-tallet og er en middelalderkirke i mur, med tilbygg fra 1700-tallet. Kirka ligger på garden Søndeled og ligger også rett ved siden av skolen. Søndeled kirke var en gang hovedkirke i Søndeled, Gjerstad og deler av Vegårshei, (før Risør ble by). Sogneprest i Søndeled kirke er Albert Martin Valla.
Risør kirke - Risør kirke er bygd i 1647 som en korskirke Alterbildet er malt av en Rubens-elev, og var bestemt for en kirke i Riga, men skipet forliste mellom Risør og Lyngør. Alterbildet ble skjenket kirken i 1667. Rammen rundt alterbildet og prekestolen er fra 1674. Per Oscar Berg er sogneprest i Risør kirke.
Frydendal kirke (Tidligere Ytre Søndeled kirke) - Frydendal kirke er bygd i 1879 for de sønndlølingene i de ytre delene av Søndeled herred. Det er en langkirke, med to tårn. Fram til 1. januar 2006 var Ytre Søndeled egen menighet (Ytre Søndeled menighet), men fra 2006 ble Ytre Søndeled og Risør menigheter slått sammen til nye Risør menighet. Den skulle dekke Frydendal og Risør kirker. Albert Martin Valla og Per Oscar Berg er sogneprester i Frydendal kirke.
=== Frikirker ===
Risør frikirke - Risør frikirke er en av Norges eldste frikirker. Frikirken ligger i Kragsgata, ved siden av "Risørhuset". Else Birgit Strand er Pastor i Risør frikirke.
Søndeled frikirke - Gamle Søndeled frikirke lå ved gamle E18 på Vormli, men ble revet på grunn av utbygging av E18 på 1970-tallet. Søndeled frikirke ligger nå på Akland, noe den har gjort siden kirken ble innvigd i 1976. Kjell Einar Akeland er Forstanderen i Søndeled frikirke.
=== Baptistkirken ===
Risør baptistkirke - Risør baptistkirke er fra 1884, mens mens menigheten ble stiftet i 1867. Baptistkirka er Risør og Søndeled eneste trosamfunn uten for Den Norske kirke og Frikirken. Den ligger midt i Risør, i bunnen av Storgata. Tor L. Rønneberg er pastor i Risør baptistkirke.
== Skoler i Risør ==
Risør barneskole (1-7.kl) - skolen ligger i tettstedet Risør. Rektor ved skolen er Erik Hjelmberg.
Søndeled skole (1-7.kl) - skolen ligger på Søndeled ved siden av Søndeled kirke i Indre Søndeled. Rektor ved skolen er Gry Hellerdal.
Hope skole (1-7.kl) - skolen ligger i grenda Hope/Sandnes i Ytre Søndeled. Rektor ved skolen er Kristin Nieslen Vintermyr.
Risør ungdomsskole (8-10.kl) - skolen ligger i tettstedet Risør Rektor ved skolen er Anne Synnøve Drage.
Risør videregående skole - skolen ligger på Hønseheia ved Risør. Rektor ved skolen er Eirik Kaasa Eliassen.
== Lokale medier ==
Risørs lokalavis heter Aust Agder Blad, hvor Trond Nøstvold Tou er ansvarlig redaktør. Han tok over for Camilla Glad i 2019. Før dette var Lars Taraldsen redaktør. Han overtok etter Linda Helgesen Aslaksen i 2018. Før henne var det Rolf Røisland, og før ham igjen var Oddvar Mykland, Erik Myklands far, redaktør i avisa.
Nettavisa iRisør.no ble etablert i 2016. Den driftes nå gjennom vekstbedriften Lisand AS, hvor mennesker med uføretrygd har en meningsfull arbeidsplass.
== Kommunikasjon ==
Risørs historie går tilbake til en uthavn ved Skagerrak, som Øster-Risøer havn på Randviks grunn. Risør var en av landets største seilskutebyer. Søndeled hadde mange trebåtbyggerier, og hadde noen av de beste i landet.
E18 går gjennom gamle Søndeled kommune (nå Risør kommune). Før gikk E18 gjennom Søndeled, kjent som 50-sona på E18. På begynnelsen av 2000-tallet, ble E18 lagt om bygda, så nå går den inn i skogen, mellom Akland i Søndeled og Brokelandsheia i Gjerstad.
Risør kommune har bussforbindelse med fylkeshovedstaden Arendal flere ganger hver dag. Vinterkjær er kommunens bussknutepunkt med buss til og fra Risør. Her kan man også ta buss på strekningen Kristiansand - Oslo. Det går bilferge over Søndeledfjorden fra Risør til Øysang.
På 1890-tallet ble det planlagt å lage en jernbanelinje til Risør, men Risørbanen ble skrinlagt.
== Severdigheter ==
=== Risør ===
Risør er en av Nordens best bevarte trehusbebyggelser. Byen markedsfører seg som Trehusbyen og Den Hvite By ved Skagerrak fordi trehusene i sentrale Risør er like gjennomført hvite som de er av treverk, og byen ligger ved Skagerrak.
=== Postkontor under vann ===
I Risør var det et Undervannspostkontor på fire meters dyp utenfor Dampskipsbrygga i Risør, etablert etter idé av Risør undervannsklubb.
Undervannspostkontoret ble startet 4. juni 2004 og ble drevet i sommersesongen. Publikum kunne legge post eller kort som de ønsket å få stemplet i en postkasse på Dampskipsbrygga, like ved akvariet. To til tre ganger i uken (som oftest onsdag og lørdag) iførte postbetjenten seg dykkerutstyr og tok med posten i en vanntett beholder ned i et spesialbygd postkontor. Der ble posten stemplet, og deretter returnert til land og sendt som normal post til adressaten.
Postkontoret var bygd i glassfiber, og fylt med luft, slik at posten holdt seg tørr etter dykkerklokke-prinsippet. Hele enheten var festet i en fem tonn moring. Referanser til postkontoret fant man også i norsk katalog over lokalpost laget av Magne Josefson. Postkontoret ble omtalt og vist i bruk på NRKs program «Sommeråpent» fredag 28. juni, da programmet handlet om Risør.
=== MF Øysang ===
Norges eldste tre-ferje som tar bil. Den går fra Risør til Øysang (gjernes). MF Øisang brukes som transport for elever gjennom hele skoleåret og rutetidene om vinteren er tilpasset dette. Om sommeren tar de hensyn til turistene, og kjører timesrute gjennom dagen. Om en ønsker en tur innom "Lille Danmark" (en øy utenfor Risør) gjør de det etter behov. MF Øisang ble bygget ved Moen Trebåtbyggeri i 1950, og er dermed den eldste bilferga i tre som fortsatt er i drift. Ferga kan ta 60 passasjerer og har plass til tre biler på hver tur. MF Øisang er en del av sykkelrute 1 (Nordsjøreuten) som er et nasjonalt sykkelrutenett for feriesykling. I tillegg til vanlig passasjertrafikk, kan også ferga chartres til selskaper.
=== Kronprinsparet ===
I mai 2008 kjøpte Kronprinsparet en hytte på den idylliske øya Flatholmen, for rundt 9 millioner kr. Det er ikke innlagt strøm eller vann, og det er ikke planer om å endre på dette.
=== Risør Akvarium ===
Risør Akvarium er Sørlandets eneste saltvannsakvarium, og har mer enn 500 fisk og havdyr å vise frem. Akvariet på dampskipsbrygga åpnet sommeren 1996 og er et lærerikt og spennende opplevelsestilbud for både barn og voksne. Akvariet er spesielt tilpasset for barn, og har lav høyde og god tilgjengelighet til bassengene. I Akvariet kan du se de vanligste slagene av fisk og skalldyr i Skagerrak. Akvariet består av 28 kar. 6 store, hvorav 4 av dem er åpne. I tillegg er det seks mellomstore kar, hvorav ett kan ses fra utsiden. Det er også bygget en vegg med 14 små akvarier. Her kan du komme tett inn på dyrene å studere detaljer. I akvariet har vi også et berøringsbasseng hvor du for eksempel kan mate fisk og ta på kråkeboller.
=== Risørflekken ===
Over byen ligger Risørflekken, som er en hvitkalket fjellknaus 45 m over havna og kan sees 12 nautiske mil (22 km) til havs. Risørflekken brukes fortsatt som sjømerke og kalkes jevnlig. Den er trolig det eldste sjømerket i tidligere Aust-Agder som fremdeles er i bruk og jevnlig vedlikeholdes. Tradisjonen sier at det opprinnelig var en naturlig hvit flekk i fjellet, kanskje kvarts. Kalkingen har pågått i alle fall siden før 1641. Etter tradisjonen var det hollandske sjøfolk som først begynte å kalke Risørflekken.
=== Stangholmen ===
Ved innseilingen fra vest ligger Stangholmen, Risørs innseilingsfyr, som er fra 1855. Fyret er nå elektrifisert og ubemannet. Området er overdratt Risør kommune. Om sommeren drives det restaurant der. Baksiden av Stangholmen er også en meget brukbar badeplass. Risør kammermusikkfest blir i år arrangert for 25. gang (2015) på Stangholmen.
Stangholmen fyr ble første gang tent 27. oktober 1855.
Stangholmen-navnet forteller at det fra gammel tid har stått et sjømerke her ute - en stang fundamentert i stein, med en arm på toppen som viser rett vei. Men dette var dagmerker. I mørket netter kunne bare fyrlys hjelpe den sjøfarende. Fyrdirektøren uttalte i et skriv av 16. april 1850 at et innseilingsfyr på Stangholmen var særdeles viktig, og i 1854 ble det søkt Stortinget om bevilgning av 3400 spesidaler til oppføring av fyr på Stangholmen. Det ble vedtatt å bygge fyret uten vederlag, og i mai 1855 ble det opprettet en "fyrvokterpost av 6. orden". Fyrvokterens årslønn ble satt til 300 spesidaler, men av denne lønna hadde han plikt til å holde fyrkar. Det ble i tillegg til fyrbygningen oppført et lite uthus, båtnøst, båtopptak og brygge.
Inntil 1890 var alle bygninger på fyrene malt okergule. Etter hvert ble selve forbygningene malt hvite, mens uthusene på Stangholmen beholdt den gamle fargen helt til 1930. En meter bred, loddrett rød stripe mellom vinduene på forbygningenes sørside ble fjernet året før.
Den merkelige "bunkeren" nær fyrbygningen er ikke noe krigsminne. Den er bygd i -20-årene som et forsøk på å gi fyrvokter familiene en brukbar kjeller, men den fikk en skiftende historie; som redskapsskur, dokkestue, hønsehus og sauefjøs.
Fram til 1959 hadde 8 fyrvokterfamilier sitt hjem på Stangholmen kortere eller lengre tid. En av fyrvokterne, Theodor Neumann og hans familie, bodde på Stangholmen fra 1929.
Bildene i restauranten viser Magna og Theodor Neumann på Stangholmen med datteren Valerie i 1938. Valerie beskriver Stangholmen som et sted hvor himmel og hav møtes, hvor sjøfuglene alltid skriker og hvor skip passerer forbi.
Dagens Fyrvert er Dag Eikeland, som sammen med sin familie har passet husene og ønsket velkommen de siste 21 årene.
= Historie =
Tvilling-ladestedene Arendal-Risør fikk sin selvstendighet med status som kjøpsteder i 1723. Disse byene hadde da lenge vært underlagt Kristiansand som ladesteder. I den første tiden ble byen kalt Øster-Risør for ikke å bli forvekslet med Vester-Risør ved Mandal.
= Kultur =
Risør Kammermusikkfest – Internasjonal musikkfestival: i slutten av juni.
Risør Festuke - 10 dager med fokus på idrett og kultur fredag i uke 39 til søndag i uke 40
Villvin kunsthåndverkmarked – Kunst og håndverksmarked: andre helgen i juli.
Trebåtfestival: første helg i august.
100% Risør – Designtreff og møteplass for designere: arrangeres annenhvert år.
Risør Bluegrass Festival – Musikkfestival som arrangeres hvert år i juli.
Søndeled dagene - Markedsdager på Søndeled, med konsert.
Frydendal auksjonen - Auksjonen på Frydendal, er fast hvert år og det kommer inn mange penger til kristne og humanitære formål. I regi av Frydendal kirke og Risør menighet.
Loppemarked og auksjon på gjernes - begynnelsen av juli (andre helgen).
Risør Pride - Pridefestival som arrangeres første gang i mai 2020
Historievandring med Historielosen - siden 2015
== Musikk ==
== Museum ==
== Idrett ==
== Ord og våpen ==
== Tusenårssted ==
== Severdigheter ==
== Kulturminner ==
== Vennskapsbyer ==
= Kjente risørværinger og sønndølinger =
Henrik Carstensen (1753-1835), eidsvollsmann
Nikolai Prebensen (1850-1938), politiker (H) og diplomat
Dikken Zwilgmeyer (1853-1913), barnebokforfatter, oppvokst i villaen Bakken
S. H. Finne-Grønn (1869-1953), museumsdirektør/Oslo bymuseum
Finn Lützow-Holm (1890-1950), marineoffiser og pionerflyver
Johan Ulstrup (1896-1956), marineoffiser og krigshelt
Per Preben Prebensen (1896-1961), ambassadør
Axel Sandemose (1899-1965). norsk-dansk forfatter
Alfred Seland (1903-1960), billedhugger
Torolv Solheim (1907-1995), lektor og politiker (SF)
Axel W. Prebensen (1916-1974), marineoffsier og krigshelt
Finn Hødnebø (1919-2007), professor
Aslaug Odnes (1922-2003), billedkunstner
Per Sunderland (1924-2012), skuespiller
Helga Arntzen (1942-), initiativtaker til stiftelsen Hvite busser til Auschwitz
Victor D. Norman (1946-) - professor og tidl. statsråd
Bernt Lauritz Larsen (1946-2004), direktør for Det Norske Kammerorkester
Knut Henning Thygesen (1953-), Norges første ordfører fra partiet RV/Rødt
Eirik Moen (1953-), tidl. generalsekretær i Høyre
Hans Fredrik Jacobsen (1954-), folkemusiker
Alfred Gammelsæter (1955-), komponist
Erik Mykland (1971-) - fotballspiller
= Lydopptak av dialekt i Risør =
= Referanser =
= Eksterne lenker =
Offisielt nettsted
(en) Risør Municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Aust Agder Blad
(no) Lokale historier fra Risør
(no) Risør Akvarium
(no) Visit Risør
(no) Risør – Den hvite by ved Skagerrak
(no) Historiske arkiver etter Risør kommune på Arkivportalen
|
Risør Museum er et tidligere bymuseum i Risør kommune i Aust-Agder fylke.
| 14,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yang_Hucheng
|
2023-02-04
|
Yang Hucheng
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. september', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 26. november', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Kinesiske offiserer', 'Kategori:Krigsherrer i Republikken Kina', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Weinan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Yang Hucheng (kinesisk: 楊虎城, pinyin: Yáng Hǔchéng; Wade-Giles: Yang Hu-ch'eng; født 26. november 1893 i Pucheng i provinsen Shaanxi i Kina, henrettet 6. september 1949 i Chongqing) var en kinesisk krigsherre under krigsherretiden i Republikken Kina, og senere general i Kuomintang under den kinesiske borgerkrig.
Yang Hucheng var blitt en populær krigsherre i Shaanxi i 1926. Etter Feng Yuxiang og Yan Xishans nederlag i Sentralslettekrigen i 1930 allierte Yang seg med Kuomintangs regjering, og ble kommandant for Kuomintangs Nordvestarmé. Han fikk ordre om å ødelegge Det kinesiske kommunistpartis nye baseområde rundt Yan'an sammen med Zhang Xueliangs nordøstarmé i 1935. Både Yang og Zhang Xueliang fikk stor respekt for kommunistenes forsvarskamp og kampdyktighet, og ble tiltrukket av kommunistenes forslag om et forent kinesisk forsvar mot de japanske invasjonsstyrkene i Kina.
Da begge parter innstilte kamphandlingene fløy Kuomintangs leder Chiang Kai-shek til Xi'an tidlig i desember for å undersøke hva som skjedde. Han nektet da å gå inn på kommunistenes forslag, og dermed arresterte Yang og Zhang Xueliang ham og holdt ham fanget til han ombestemte seg og gikk med på en allianse med kommunistene mot Japan.
Zhang Xueliang fløy tilbake til Kuomintangs hovedstad Nanjing sammen med Chiang Kai-shek, og ble arrestert de kom frem. Senere ble også Yang arrestert, i all hemmelighet, og han satt i fengsel i tretten år til han ble henrettet på Chiang Kai-sheks ordre i september 1949, kort før kommunistene erobret Nanjing.
|
Yang Hucheng (kinesisk: 楊虎城, pinyin: Yáng Hǔchéng; Wade-Giles: Yang Hu-ch'eng; født 26. november 1893 i Pucheng i provinsen Shaanxi i Kina, henrettet 6. september 1949 i Chongqing) var en kinesisk krigsherre under krigsherretiden i Republikken Kina, og senere general i Kuomintang under den kinesiske borgerkrig.
Yang Hucheng var blitt en populær krigsherre i Shaanxi i 1926. Etter Feng Yuxiang og Yan Xishans nederlag i Sentralslettekrigen i 1930 allierte Yang seg med Kuomintangs regjering, og ble kommandant for Kuomintangs Nordvestarmé. Han fikk ordre om å ødelegge Det kinesiske kommunistpartis nye baseområde rundt Yan'an sammen med Zhang Xueliangs nordøstarmé i 1935. Både Yang og Zhang Xueliang fikk stor respekt for kommunistenes forsvarskamp og kampdyktighet, og ble tiltrukket av kommunistenes forslag om et forent kinesisk forsvar mot de japanske invasjonsstyrkene i Kina.
Da begge parter innstilte kamphandlingene fløy Kuomintangs leder Chiang Kai-shek til Xi'an tidlig i desember for å undersøke hva som skjedde. Han nektet da å gå inn på kommunistenes forslag, og dermed arresterte Yang og Zhang Xueliang ham og holdt ham fanget til han ombestemte seg og gikk med på en allianse med kommunistene mot Japan.
Zhang Xueliang fløy tilbake til Kuomintangs hovedstad Nanjing sammen med Chiang Kai-shek, og ble arrestert de kom frem. Senere ble også Yang arrestert, i all hemmelighet, og han satt i fengsel i tretten år til han ble henrettet på Chiang Kai-sheks ordre i september 1949, kort før kommunistene erobret Nanjing.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Trevor N. Dupuy: The Harper Encyclopedia of Military Biography, New York: HarperCollins Publishers Inc., 1992.
|
Yang Hucheng (kinesisk: 楊虎城, pinyin: Yáng Hǔchéng; Wade-Giles: Yang Hu-ch'eng; født 26. november 1893 i Pucheng i provinsen Shaanxi i Kina, henrettet 6.
| 14,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sideakkreditering
|
2023-02-04
|
Sideakkreditering
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diplomati']
|
Sideakkreditering betyr at en ambassadør er gitt fullmakt til å representere sin stat i to eller flere stater. Vanligvis gjelder sideakkrediteringen andre stater i regionen enn den staten der ambassadøren har sin bopel. Slik akkreditering er regulert artikkel 5 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961. Folkerettslig er det ingen forskjell på en sideakkreditert ambassadør og en ambassadør som bor i staten vedkommende er akkreditert til. Særlig mindre stater har foretrukket sideakkreditering av kostnadshensyn, men ordningen er også benyttet av større stater.Under det første besøket i et sideakkreditert land avleverer ambassadøren sine akkreditiver til landets statsoverhode på samme måte som en ambassadør som er bosatt i landet.
Det finnes, også i den norske utenrikstjenesten, eksempler på at en ambassadør ivaretar sine oppgaver fra sin egen hovedstad og dermed ikke har bopel i noen av de land som han har ansvaret for. En slik norsk ambassadør betegnes som hjemmebasert ambassadør.
|
Sideakkreditering betyr at en ambassadør er gitt fullmakt til å representere sin stat i to eller flere stater. Vanligvis gjelder sideakkrediteringen andre stater i regionen enn den staten der ambassadøren har sin bopel. Slik akkreditering er regulert artikkel 5 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem fra 1961. Folkerettslig er det ingen forskjell på en sideakkreditert ambassadør og en ambassadør som bor i staten vedkommende er akkreditert til. Særlig mindre stater har foretrukket sideakkreditering av kostnadshensyn, men ordningen er også benyttet av større stater.Under det første besøket i et sideakkreditert land avleverer ambassadøren sine akkreditiver til landets statsoverhode på samme måte som en ambassadør som er bosatt i landet.
Det finnes, også i den norske utenrikstjenesten, eksempler på at en ambassadør ivaretar sine oppgaver fra sin egen hovedstad og dermed ikke har bopel i noen av de land som han har ansvaret for. En slik norsk ambassadør betegnes som hjemmebasert ambassadør.
== Referanser ==
|
Sideakkreditering betyr at en ambassadør er gitt fullmakt til å representere sin stat i to eller flere stater.G.
| 14,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sophie_M%C3%B8ller
|
2023-02-04
|
Sophie Møller
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1920', 'Kategori:Fødsler 7. mai', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske botanikere', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Sophie Maren Møller (født 7. mai 1840 i Bergen, død 13. oktober 1920 i Kristiania) var en norsk lærer og botaniker.
|
Sophie Maren Møller (født 7. mai 1840 i Bergen, død 13. oktober 1920 i Kristiania) var en norsk lærer og botaniker.
== Oppvekst og utdannelse ==
Frøken Møller vokste opp i et intellektuelt stimulerende miljø omkring Bergen katedralskoles rektor Hans Holmboe. Rektorens datter Nanna (senere gift Storjohann) var hennes bestevenninne.Hun fattet spesielt stor interesse for realfagene, og aller mest kjemi og biologi. Men høyere studier kunne ikke komme på tale, ettersom universitetet på denne tid ikke var åpent for kvinner. Dermed valgte hun lærerinneutdannelse i Kristiania i stedet. Ferdig utdannet fikk hun allerede i 1874 ansettelse som lærerinne ved Det praktiske Cursus til Uddannelse af Lærerinder af højere Grad. Under utdannelsen i Kristiania hadde hun også vært en flittig samler av planter i omegnen. Et arbeid hun skulle fortsette med hele livet igjennom.
== Botanikk ==
Høsten 1874 mottok hun dessuten offentlig stipendium for å studere biologiundervisningen i Stockholm, og leverte etterpå en rikholdig rapport om besøket. Hun knyttet også kontakt med botanikerne ved Naturhistoriska riksmuseet.
I 1881 skrev og utga hun en lærebok Om Planternes Grundformer og deres Forvandling, spesielt med tanke på kvinnelige lærere. I de kommende år var hun lærer for diverse pikeskoler i Kristiana, både Frøken Bauers Skole, Frøken Heyerdahls Skole og Hartvig Nissens Pigeskole, også omtalt som guvernanteskolen.
== Luftkvaliteten i skolen ==
Sophie Møller var en flittig debattant i dagsavisene, og var spesielt opptatt av skolepolitikk. Hun var sentral i opprettelse av skolemuseet på Møllergaten skole, i å etablere undervisning i generelt husstell, opprette skolehager og, etter et studieopphold i Tyskland i 1891, å fokusere på hygiene. Etter professor Pettenkofers metode foretok hun også en luftundersøkelse i klasseværelsene, men fikk motbør fra legene Berner og Holst, som sterkt mislikte at en kvinne blandet seg opp i slikt som de betraktet som sitt domene. De karakteriserte kravet om frisk luft som uvesentlig for undervisningen. De rent tekniske sidene ved analysen og graden av målbare resultater trakk oppmerksomheten bort fra de faktiske konsentrasjonsproblemene og deres mulige sammenheng med dårlig ventilasjon og forurensning knyttet til fyring.
== Moser ==
Via moseforskeren, overlege Frantz Kiær, deltok hun i flere ekskursjoner og fjellvandringer for å kartlegge forekomster av moser. 1890 publiserte hun sammen med den britiske presten og moseforskeren C.H. Binstead en avhandling om mosene på Maristuen ved Fillefjell, hvor hun hadde samlet materiale 1886. I hennes moseherbarium fantes det ved overleveringen til Bergens Museum 1889 også moser samlet av henne i Jotunheimen, på Dovre og i Lyngsalpene.
== Norske Kvinners Sanitetsforening ==
I 1896 deltok frøken Møller i etableringen av Norske Kvinners Sanitetsforening, hvor hun i de første årene tjente som organisasjonens materialforvalter og ble en sentral skikkelse i velge ut satsningsområder for sanitetsarbeidet. Hun fikk også opprettet et legat for å hjelpe foreningen. Hun var dessuten med på å stifte Den naturhistoriske Forening i Kristiania.
== På besøk hos Henrik Ibsen ==
I 1894 satte Sophie Møller seg fore å gjøre en analyse av dikteren Henrik Ibsens håndskrift, og viste hans overgang fra vanlig høyrehellende løkkeskrift til steilskrift. Hun fikk låne en rekke ibseniana fra, mange hold og oppsøkte også Ibsen selv i hans hjem i Victoria Terrasse, hvor hun fikk låne flere skriftprøver av ham personlig. Hun passet dessuten på å få beskrevet dikterens arbeidsværelse og en del av maleriene som befant seg der. Det hele ble publisert i faksimile i Juleaften 1894. Blant faksimilene var også teksten til et visittkort, som Ibsen ga henne som en helt fersk skriftprøve:
Dette er min hånd-skrift nu for tiden.
Kristiania, den 4. September 1894.
Henrik Ibsen.
Selve juleheftet i stort folioformat hadde tre sider med faksimiler og et illustrert tilleggshefte i kvartformat, forfattet av Sophie Møller. Skriftstudiene ble senere fulgt opp med et større hefte, kalt Er steilskrift lodret skraaskrift? (1896).
== Det nordiske Naturforskermødet 1916 ==
Så sent som i 1916 holdt hun et engasjert botanisk foredrag for Det nordiske Naturforskermødet i Kristiania, om en merkelig form for strutsevingbregne, med voldsomme sporehoper, som hun hadde blitt klar over under en reise i Telemark allerede høsten 1874, og som hun også hadde lagt atskillig innsats i å undersøke og beskrive i 1885. Selv om hun manglet formell utdannelse på dette felt regnes hun som Norges første kvinnelige botaniker.
Sophie Møller forble ugift.
== Bibliografi ==
Om Planternes Grundformer og deres Forvandling. Lærebog i Botanik, 1881.
Kvindeemancipationen i Tyskland og dens ledere. Særtryk af Aftenposten. 1886.
(Sm.m. C.H. Binstead): Mosses collected at and in the neighbourhood of Mariestuen in the summer 1886, (s. 200-213). NMfN 31. 1890.
Henrik Ibsens haandskrift. En studie. Bilag til Juleaften 1894.
Forelæsninger over hygiene holdt paa Den kvindelige industriskole i Kristiania. 1895.
Er steilskrift lodret skraaskrift? Skriftteknisk studie. 1896.
Struthiopteris germanica var. warmingii, (s. 600-606). Forhandlinger fra Det 16. Naturforskermøtet 1916. 1917.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Minneord i Urd. 1920.
|
Sophie Maren Møller (født 7. mai 1840 i Bergen, død 13.
| 14,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Happiness_Is_A_Warm_Gun
|
2023-02-04
|
Happiness Is A Warm Gun
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1968', 'Kategori:Sanger skrevet av Lennon/McCartney', 'Kategori:The Beatles-sanger']
|
«Happiness Is A Warm Gun» er en sang av gruppen The Beatles, utgitt i 1968 på albumet The Beatles (White Album). Sangen er skrevet av John Lennon, men er på vanlig vis kreditert duoen Lennon/McCartney.
|
«Happiness Is A Warm Gun» er en sang av gruppen The Beatles, utgitt i 1968 på albumet The Beatles (White Album). Sangen er skrevet av John Lennon, men er på vanlig vis kreditert duoen Lennon/McCartney.
== Bakgrunn ==
Tittelen er sannsynligvis hentet fra bladet American Rifleman, som hadde det som overskrift til en artikkel skrevet av Warren W. Herlihy. Ifølge Lennon selv opplevde han tittelen slik:
«George Martin viste meg omslaget på et magasin hvor det sto, 'Happiness is a warm gun'. Jeg tenkte at det var en fantastisk, sinnssyk ting å si. En varm pistol betyr at du akkurat har skutt noe.»
== Referanser ==
|
«Happiness Is A Warm Gun» er en sang av gruppen The Beatles, utgitt i 1968 på albumet The Beatles (White Album). Sangen er skrevet av John Lennon, men er på vanlig vis kreditert duoen Lennon/McCartney.
| 14,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_Nios_Vinterpris
|
2023-02-04
|
De Nios Vinterpris
|
['Kategori:1976 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samfundet De Nio', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1976']
|
De Nios Vinterpris er en litteraturpris på 40 000 SEK som deles ut av Samfunnet De Nio. Prisen gis alltid uten begrunnelse og har blitt delt ut siden 1976.
|
De Nios Vinterpris er en litteraturpris på 40 000 SEK som deles ut av Samfunnet De Nio. Prisen gis alltid uten begrunnelse og har blitt delt ut siden 1976.
== Liste over prismottakere ==
== Eksterne lenker ==
«Samfundet de Nios priser» (PDF) (svensk). Samfundet de Nio. s. 2–3. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014. Besøkt 1. september 2017.
|
De Nios Vinterpris er en litteraturpris på 40 000 SEK som deles ut av Samfunnet De Nio. Prisen gis alltid uten begrunnelse og har blitt delt ut siden 1976.
| 14,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Burke
|
2023-02-04
|
Peter Burke
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske historikere', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Harrow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æresdoktorer ved Københavns Universitet']
|
Ulick Peter Burke (født 16. august 1937) er britisk forfatter og historiker.
Burke er sønn av katolsk far og en jødisk mor (som senere konverterte til katolisismen), og fikk sin første utdannelse ved jesuittskoler. Seinere tok han sin akademiske utdannelse ved St John's College ved Universitetet i Oxford, hvor han tok sin doktorgrad. Fra 1962 til 1979 var han del av School of European Studies ved Universitetet i Sussex før han flyttet til Universitetet i Cambridge. Han er professor emeritus i kulturhistorie ved Emmanuel College på Cambridge.
Burke har vært sentral i historiefaget ved å framheve relevansen sosial- og kulturhistorie, og har særlig publisert om tidlig moderne historie. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet i 2011.Han er gift med den brasilianske historikeren Maria Lúcia Garcia Pallares-Burke.
|
Ulick Peter Burke (født 16. august 1937) er britisk forfatter og historiker.
Burke er sønn av katolsk far og en jødisk mor (som senere konverterte til katolisismen), og fikk sin første utdannelse ved jesuittskoler. Seinere tok han sin akademiske utdannelse ved St John's College ved Universitetet i Oxford, hvor han tok sin doktorgrad. Fra 1962 til 1979 var han del av School of European Studies ved Universitetet i Sussex før han flyttet til Universitetet i Cambridge. Han er professor emeritus i kulturhistorie ved Emmanuel College på Cambridge.
Burke har vært sentral i historiefaget ved å framheve relevansen sosial- og kulturhistorie, og har særlig publisert om tidlig moderne historie. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet i 2011.Han er gift med den brasilianske historikeren Maria Lúcia Garcia Pallares-Burke.
== Bibliografi ==
Blant hans mer betydningsfulle verker er:
The Italian Renaissance (1972)
Popular Culture in Early Modern Europe (1978)
The Renaissance (1987)
History and Social Theory (1991)
Varieties of cultural history (1997)
New perspectives on historical writing (2001) (editor and contributor)
The Fabrication of Louis XIV (1992)
The Art of Conversation (1993)
A Social History of Knowledge (2000)
The European Renaissance: Centres and Peripheries (1998)
Eyewitnessing (2000)
What is Cultural History? (2004)
Languages and Communities in Early Modern Europe (2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi ved Emmanuel College
Verker av eller om Peter Burke i bibliotekene (WorldCat)
Peter Burke intervjuet av Alan Macfarlane den 31. juli 2004 (film)
|
Ulick Peter Burke (født 16. august 1937) er britisk forfatter og historiker.
| 14,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_kjente_personer_fra_Lillehammer
|
2023-02-04
|
Liste over kjente personer fra Lillehammer
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune']
|
Listen viser et utvalg kjente personer med tilknytning til Lillehammer.
|
Listen viser et utvalg kjente personer med tilknytning til Lillehammer.
== Politikere og embetsmenn ==
Johan P. Lunde (1866-1938), biskop i Oslo bispedømme
Axel Thallaug (1866–1938), stortingsrepresentant (H)1904-18, ordfører 1912-22, medlem av Den norske Nobelkomite 1931-36,
Magnus Nilssen (1871-1947), stortingsrepresentant (Ap) 1907-21 og 1928-45, nestformann i Arbeiderpartiet 1927-39
Bjarne Børde (1897-1976), ambassadør
Peter Michael Motzfeldt (1920-2013), ambassadør
Reidar T. Larsen (1923-2012), formann i Norges Kommunistiske Parti (NKP) 1965-75, stortingsrepresentant for SV/NKP 1973-77
Knut Korsæth (1932-2022), ordfører (Ap), skolemann, fylkesmann i Oppland 1981-2002
Erlend Rian (1941-2020), norsk pressemann og politiker (H), ordfører i Tromsø 1980-95
Stein Vegard Hagen (1944-2010), ambassadør
Georg Fredrik Rieber-Mohn (1945- ), tidl. riksadvokat, høyesterettsdommer
Sigbjørn Johnsen (1950- ), stortingsrepresentant (Ap) 1977-97, statsråd1990-96 og 2009-13, fylkesmann (Hedmark), født på Lillehammer.
Aksel Hagen (1953- ), stortingsrepresentant (SV) 2009-2013
Olemic Thommessen (1956- ), stortingsrepresentant (H) siden 2001, stortingspresident 2013-2018
Karita Bekkemellem (1965- ), stortingsrepresentant (Ap) 1989-2009. statsråd 2000-01 og 2005-07, født på Lillehammer.
Laila Bokhari (1974- ), politiker (H) og forfatter
Espen Johnsen (1976- ), stortingsrepresentant (Ap) 2005-2009, ordfører i Lillehammer fra 2011.
== Oppdagere ==
Carl Lumholtz (1851–1922), oppdagelsesreisende, født i Fåberg
Thor Heyerdahl (1914-2002), eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer, bosted Lillehammer da han foretok «Kon-Tiki»-ferden
Anne Stine Ingstad (1918–1997), arkeolog, oppdager av de norrøne bosettingene i Nord-Amerika
== Akademikere og forskere ==
Inger Alver Gløersen (1892–1982), kunsthistoriker
Paul Owren (1905-1990), professor (indremedisin) og overlege
Arvid S. Kapelrud (1912–1994), professor (teologi)
Øystein Rian (1945- ), professor (historie) ved Universitetet i Oslo
Kristian Berg Harpviken (1961- ), sosiolog og forsker, direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO) 2009-2017
Jo Røislien (1972- ), professor (medisinsk statistikk) ved Universitetet i Stavanger.
== Media - fjernsyn. radio, presse ==
Harald Torp (1890-1972), norsk pressemann og politiker (H), sjefredaktør av Adresseavisen i Trondheim 1945-69
Odd Grythe (1918–1995), journalist, programleder (NRK) og underholder
Børt-Erik Thoresen (1932-2011), sanger, programleder (NRK)
== Forfattere ==
Sigrid Undset (1882–1949), nobelprisvinner bosatt på Bjerkebæk fra 1919
Robert Bergsaker (1914-2009), misjonær og forfatter
Anne-Cath. Vestly (1920-2008), bodde på Lillehammer 1931-39
Odd Selmer (1930- )
Pål Espolin Johnson (1940- )
Ingar Sletten Kolloen (1951- )
Erik Bystad (1952- )
Øyvind Berg (1959- )
Jonny Halberg (1962- )
Terje Thorsen (1965- )
Stig Sæterbakken (1966-2012)
Janne Aasebø Johnsen (1967- )
Åsne Seierstad (1970- ), journalist og forfatter
Christer Mjåset (1973- )
Eivind Sudmann Larssen (1984- )
Fatemeh Ekhtesari (1986- )
Kristin Fridtun (1987- )
Petter Brevik (1994- )
== Musikere, sangere og skuespillere ==
Sparre Olsen (1903–1984), komponist og fiolinist, bodde stor del av sitt liv i Gausdal og Lillehammer
Leif Solberg (1914-2016), norsk organist og komponist
Ole Henrik Moe (1920-2013 ), kunsthistoriker og pianist
Aase Nordmo Løvberg (1923-2013), operasangerinne, professor og operasjef
Kjell Lund (1927-2013 ), visedikter og arkitekt
Atle Antonsen (1969- ), komiker og skuespiller
Ståle Storløkken (1969- ), jazzmusiker og komponist,* Kristin Asbjørnsen (1971- )
Ingrid Olava Brænd Eriksen (1981- ), musiker, skuespiller
Jaa9 (1982- )
Smörebua (2020- )
== Bildekunstnere ==
Kalle Løchen (1865-1893)
Kristen Holbø (1869-1953)
Jakob Weidemann (1923–2001), bosatt på gården Ringsveen fra 1968
Reidun Tordhol (1931- )
Morten Paulsen (1936- )
Borgny Svalastog (1943- )
Inger Holbø (1947- )
Marte Johnslien (1977- )
Marianne Hurum (1978- )
Mads Andreas Andreassen (1986- )
== Idrettsutøvere ==
Lars Høgvold (1888–1961), skihopper
Håkon Brusveen (1927-2021 ), skiløper og olympisk mester i 1960
Oddmund Jensen (1928-2011) skiløper og langrennstrener
Per Ivar Moe (1944- ), skøyteløper
Per Bjørang (1948- ) verdensmester i skøytesprint 1974
Morten Sæther (1959- ), syklist
Brit Pettersen (1961- ), OL-medaljevinner i langrenn
Arnstein Hammershaug (1965- ), fotballspiller og sanger
Petter Belsvik (1967- ), fotballspiller
Anita Rapp (1977-), tidl. norsk fotballspiller
Edvald Boasson Hagen (1987-), syklist
Robert Johansson (1990-), skihopper
== Andre kategorier ==
Svend Tråseth (ca. 1699-1769), kirkebygger
Lars Olsen Skrefsrud (1840–1910), misjonær og språkforsker, Santalmisjonens grunnlegger
Lars Lysgaard (1841–1905), ingeniør og jernbanepioner
Anders Sandvig (1862–1950), grunnleggeren av Maihaugen, Lillehammers eneste æresborger
Marcello Haugen (1878–1967), «syns» naturlege som bygde kapell ved Mesnafossen
Thor Bjørklund (1889–1975), fant opp ostehøvelen i 1925
Gunnar Fougner (1911–1995), arkitekt
Nils Slaatto (1923–2002), arkitekt
Svein Tore Holsether (1972-) konsernsjef i Yara International
|
Listen viser et utvalg kjente personer med tilknytning til Lillehammer.
| 14,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aimar_V_av_Limoges
|
2023-02-04
|
Aimar V av Limoges
|
['Kategori:Adelige franskmenn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1190-årene', 'Kategori:Dødsfall i 1199', 'Kategori:Fødsler i 1130-årene', 'Kategori:Fødsler i 1139', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Limoges', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Aimar V Boso av Limoges (også nevnt som Adhemar, Ademar, Adhemir, Aymar, Aymer, eller Ademir; født ca. 1135, død ca. 1199) var vicomte av Limoges, en lavadelsmann i Loiredalen i hertugdømmet Aquitaine.Aimar ble født i Limoges, men ble foreldreløs i ung alder og oppfostret av slektninger i det sørfranske aristokratiet. Han styrte over sine besittelser fra 1148 til 1199.Aimar er mest kjent for å være et støttepunkt i et mindre opprør mot kong Rikard I av England i hans Angevin-riket ved at han også var hertug av Aquitaine i retten av sin mor Eleanora av Aquitaine. Hans fulle tittel var «Rikard I, ved Guds nåde, konge av de engelske, hertug av normannere og aquitanianere, greve av angevinene».
Aimar som så mange opprørske adelsmenn i Aquitaine deltok i sporadiske opprør mot hertugen gjennom hele hans voksne liv, ofte i allianse med hertug Rikards brødre, greven av Angoulême og huset Lusignan, men han ble som regel nedkjempet og måtte underkaste seg sin overherre.
Det var mens Rikard var tvunget til å nedkjempe en av Aimars utallige opprør at kong Rikard møtte sin skjebne. Han beleiret Château de Chalus-Chabrol, en liten og svakt befestet festning i Limousin som var kontrollert av Aimar. Mens kongen spankulerte på vollen utenfor festningen ble han truffet mellom nakken og skulderen av en mer eller mindre tilfeldig pil fra en armbrøst. Han døde noen få dager senere den 6. april 1199 av skaden.Aimars motvilje til lyde sin overherre var blitt oppmuntret av Bertran de Born, en adelsmann og en kjent trubadur. En sørgesang for vicomte av Limoges av en trubadur, Giraut de Bornelh, gir antydninger om at Aimar døde brått. Den engelske krønikeforfatteren Roger av Hoveden hevder at han ble drept av Filip av Cognac, kong Rikards sønn utenfor ekteskap som således straffet Aimars lange tid som gjenstridig vasall og hans andel i farens død. Denne fortellingen blir hovedsakelig betraktet som mer tradisjonell enn nødvendigvis historisk korrekt og det er få håndfaste bevis bak fortellingen, men den ble ført videre av William Shakespeare i skuespillet Kong Johan hvor Filip, «bastarden fra Falconbridge» dreper en sammensetning av flere elementer, her beskrevet som «Lymoges, hertug av Østerrike».
Aimar var gift med Sarah de Dunstanville, datter av Reginald de Dunstanville, 1. jarl av Cornwall i Bordeaux i 1159. Hans datter og arving, Marie de Limoges, ble gift med Eble V av Ventadorn, vicomte av Ventadour.
På film er Aimar blitt portrettert av skuespiller Robert McBain i BBCs TV-dramaserie The Devil's Crown (1978) som dramatiserte regimet til kong Rikard I av England og hans far og bror.
|
Aimar V Boso av Limoges (også nevnt som Adhemar, Ademar, Adhemir, Aymar, Aymer, eller Ademir; født ca. 1135, død ca. 1199) var vicomte av Limoges, en lavadelsmann i Loiredalen i hertugdømmet Aquitaine.Aimar ble født i Limoges, men ble foreldreløs i ung alder og oppfostret av slektninger i det sørfranske aristokratiet. Han styrte over sine besittelser fra 1148 til 1199.Aimar er mest kjent for å være et støttepunkt i et mindre opprør mot kong Rikard I av England i hans Angevin-riket ved at han også var hertug av Aquitaine i retten av sin mor Eleanora av Aquitaine. Hans fulle tittel var «Rikard I, ved Guds nåde, konge av de engelske, hertug av normannere og aquitanianere, greve av angevinene».
Aimar som så mange opprørske adelsmenn i Aquitaine deltok i sporadiske opprør mot hertugen gjennom hele hans voksne liv, ofte i allianse med hertug Rikards brødre, greven av Angoulême og huset Lusignan, men han ble som regel nedkjempet og måtte underkaste seg sin overherre.
Det var mens Rikard var tvunget til å nedkjempe en av Aimars utallige opprør at kong Rikard møtte sin skjebne. Han beleiret Château de Chalus-Chabrol, en liten og svakt befestet festning i Limousin som var kontrollert av Aimar. Mens kongen spankulerte på vollen utenfor festningen ble han truffet mellom nakken og skulderen av en mer eller mindre tilfeldig pil fra en armbrøst. Han døde noen få dager senere den 6. april 1199 av skaden.Aimars motvilje til lyde sin overherre var blitt oppmuntret av Bertran de Born, en adelsmann og en kjent trubadur. En sørgesang for vicomte av Limoges av en trubadur, Giraut de Bornelh, gir antydninger om at Aimar døde brått. Den engelske krønikeforfatteren Roger av Hoveden hevder at han ble drept av Filip av Cognac, kong Rikards sønn utenfor ekteskap som således straffet Aimars lange tid som gjenstridig vasall og hans andel i farens død. Denne fortellingen blir hovedsakelig betraktet som mer tradisjonell enn nødvendigvis historisk korrekt og det er få håndfaste bevis bak fortellingen, men den ble ført videre av William Shakespeare i skuespillet Kong Johan hvor Filip, «bastarden fra Falconbridge» dreper en sammensetning av flere elementer, her beskrevet som «Lymoges, hertug av Østerrike».
Aimar var gift med Sarah de Dunstanville, datter av Reginald de Dunstanville, 1. jarl av Cornwall i Bordeaux i 1159. Hans datter og arving, Marie de Limoges, ble gift med Eble V av Ventadorn, vicomte av Ventadour.
På film er Aimar blitt portrettert av skuespiller Robert McBain i BBCs TV-dramaserie The Devil's Crown (1978) som dramatiserte regimet til kong Rikard I av England og hans far og bror.
== Referanser ==
|
Aimar V Boso av Limoges (også nevnt som Adhemar, Ademar, Adhemir, Aymar, Aymer, eller Ademir; født ca. 1135, død ca.
| 14,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_idrettslag_i_Lillehammer
|
2023-02-04
|
Liste over idrettslag i Lillehammer
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Idrettslag i Lillehammer', 'Kategori:Lister over idrettslag', 'Kategori:Ufullstendige lister']
|
Dette er en liste over idrettslag i Lillehammer. Listen er ikke uttømmende.
|
Dette er en liste over idrettslag i Lillehammer. Listen er ikke uttømmende.
== Elitelag ==
Ishockey: Lillehammer Ishockeyklubb, GET-ligaen
Fotball: Lillehammer Fotballklubb, 2. divisjon fotball for herrer
Skiidrett: Lillehammer Skiklub
== Idrettslag ==
Faaberg Idrettslag
Roterud Idrettslag
Søre Ål Idrettslag
Vingar Idrettslag
Vingrom Idrettslag
== Særlag ==
Aikido Lillehammer
Dansehuset Lillehammer
Faaberg Fotball
Faaberg Håndball
Jørstadmoen Sportsklubb
Lillehammer Ake og Bobklubb
Lillehammer Biljardklubb
Lillehammer Bowlingklubb
Lillehammer Bueskytterklubb
Lillehammer Cykle Klubb
Lillehammer Curlingklubb
Lillehammer Fotballklubb
Lillehammer Innebandyklubb
Lillehammer Kunstløpklubb
Lillehammer Kvinnefotballklubb
Lillehammer Lawn Tennisklubb
Lillehammer Orienteringsklubb
Lillehammer Ro- og Kajakklubb
Lillehammer Schakselskap
Lillehammer Senior Bowling
Lillehammer Skeletonklubb
Lillehammer Skøiteklubb
Lillehammer Svømmeklubb
Lillehammer Turnforening
Lillehammer Vannskiklubb
Lillehammer Volleyballklubb
Mesna Fotballklubb
|
Dette er en liste over idrettslag i Lillehammer. Listen er ikke uttømmende.
| 14,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinn_(Sortland)
|
2023-02-04
|
Kinn (Sortland)
|
['Kategori:15°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Sortland', 'Kategori:Gårder i Nordland']
|
Kinn er en gård ved Godfjorden i Sortland kommune i Nordland. Før endringa av kommunegrensa 1. januar 2000 lå Kinn i Kvæfjord kommune i Troms. Gårdshistoria hører derfor til Kvæfjords lokalhistorie.
Gården har gårdsnummer 61 i Sortland kommune og hadde gårdsnummer 1 i Kvæfjord.
Navnet Kinn blir brukt om bratte fjellsider eller om gårder som ligger under slike. Tidligere skrivemåter av gårdsnavnet er Kind på Kinde (1567), Kiindt og Kindenn (1614), Kinden (1661) og Kind (1723). Kinn var en fiskergård, og fisket var spesielt godt i 1870-årene. Det ble fanget både sild og laks. Utenfor Kinn ligger Kinnholmen, hvor det ble sanket fugleegg og dun som en binæring.
Grensene mot gårdene Lovika og Finnsæter ble fastsatt ved en skifteforretning i 1723.
|
Kinn er en gård ved Godfjorden i Sortland kommune i Nordland. Før endringa av kommunegrensa 1. januar 2000 lå Kinn i Kvæfjord kommune i Troms. Gårdshistoria hører derfor til Kvæfjords lokalhistorie.
Gården har gårdsnummer 61 i Sortland kommune og hadde gårdsnummer 1 i Kvæfjord.
Navnet Kinn blir brukt om bratte fjellsider eller om gårder som ligger under slike. Tidligere skrivemåter av gårdsnavnet er Kind på Kinde (1567), Kiindt og Kindenn (1614), Kinden (1661) og Kind (1723). Kinn var en fiskergård, og fisket var spesielt godt i 1870-årene. Det ble fanget både sild og laks. Utenfor Kinn ligger Kinnholmen, hvor det ble sanket fugleegg og dun som en binæring.
Grensene mot gårdene Lovika og Finnsæter ble fastsatt ved en skifteforretning i 1723.
== Se også ==
Liste over gårder i Kvæfjord
== Kilder ==
Norman, Jac., red. (1972). Kvæfjordboka (Bygdebok for Kvæfjord). 1 og 2. Kvæfjord. s. I:132, II:16.
Bergh, Claus. «Kinn i Kvæfjord». Besøkt 5. juni 2009.
|
Kinn er en gård ved Godfjorden i Sortland kommune i Nordland. Før endringa av kommunegrensa 1.
| 14,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_matrikkelg%C3%A5rder_i_Kv%C3%A6fjord
|
2023-02-04
|
Liste over matrikkelgårder i Kvæfjord
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bosetninger i Kvæfjord', 'Kategori:Gårder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Lister over bosetninger i Norge']
|
Liste over matrikkelgårder i Kvæfjord lister matrikkelgårder i Kvæfjord kommune i Troms.
|
Liste over matrikkelgårder i Kvæfjord lister matrikkelgårder i Kvæfjord kommune i Troms.
== Se også ==
Grunnkretser i Kvæfjord kommune
|
Liste over matrikkelgårder i Kvæfjord lister matrikkelgårder i Kvæfjord kommune i Troms.
| 14,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_B._Goode
|
2023-02-04
|
Johnny B. Goode
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chuck Berry-sanger', 'Kategori:Rock and Roll-sanger', 'Kategori:Rockesanger fra 1950-årene', 'Kategori:Sanger fra 1958', 'Kategori:Sanger fra USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Singler fra 1958', 'Kategori:Øystein Sunde-innspillinger skrevet av andre']
|
«Johnny B. Goode» er en berømt rock and roll-sang fra 1958 av Chuck Berry. Den nådde nummer 8 på Billboard Hot 100 og er Berrys mest kjente sang.
Sangen ble skrevet av Berry i 1955, og er en rock and roll-versjon av den amerikanske drømmen — en fattig gutt fra landet som blir berømt gjennom hardt arbeid og inspirert gitarspill.
Gitarriffet i starten på «Johnny B. Goode» er blant de aller mest berømte riff i rockens historie. Det er hovedsakelig en tone-for-tone kopi av åpningssoloen på Louis Jordans «Ain't That Just Like a Woman» fra 1946, spilt av gitaristen Carl Hogan.Selv om sangen delvis er autobiografisk så skal den viktigste inspirasjonen til sangen ha vært Johnnie Johnson, som spilte piano og komponerte flere sanger sammen med Berry og anses som en viktig bidragsyter til den umiskjennelige Berry-sounden. På denne sangen var det dog Lafayette Leake som spilte piano. På tidligere, ikke utgitte innspillinger sang Chuck Berry «coloured boy» i stedet for «country boy», men det ble endre av frykt for at den ikke ville bli spilt på radio. Som en mulig kilde for etternavnet nevnes det at Berry ble født på Goode Avenue i St. Louis.Berry var klar over betydningen som sangen hadde for hans berømmelse og image, og har skrevet ytterligere to sanger om Johnny, «Bye Bye Johnny» og «Go Go Go», og har også gitt ut et instrumentalalbum med tittelen Concerto in B. Goode.
Berrys innspilling av sangen ble inkludert på gullplaten som fulgte med romfartøyet Voyager, en av tre amerikanske sanger blant mange av menneskehetens kulturelle prestasjoner.
I mars 2005 plasserte Q magazine «Johnny B. Goode» på nummer 42 på sin liste over de 100 største gitarsporene. I 2008 plassert Rolling Stone den på førsteplass på sin liste The 100 Greatest Guitar Songs Of All Time. Guitar World rangerte sangen som nummer 12 på listen 100 Greatest Guitar Solos. Sangen er for tiden rangert som nummer 6 på listen over sanger gjennom alle tider på en samling av kritikerlister på acclaimedmusic.net. Den kom også på en syvendeplass på Rolling Stone sin liste 500 Greatest Songs of All Time.
|
«Johnny B. Goode» er en berømt rock and roll-sang fra 1958 av Chuck Berry. Den nådde nummer 8 på Billboard Hot 100 og er Berrys mest kjente sang.
Sangen ble skrevet av Berry i 1955, og er en rock and roll-versjon av den amerikanske drømmen — en fattig gutt fra landet som blir berømt gjennom hardt arbeid og inspirert gitarspill.
Gitarriffet i starten på «Johnny B. Goode» er blant de aller mest berømte riff i rockens historie. Det er hovedsakelig en tone-for-tone kopi av åpningssoloen på Louis Jordans «Ain't That Just Like a Woman» fra 1946, spilt av gitaristen Carl Hogan.Selv om sangen delvis er autobiografisk så skal den viktigste inspirasjonen til sangen ha vært Johnnie Johnson, som spilte piano og komponerte flere sanger sammen med Berry og anses som en viktig bidragsyter til den umiskjennelige Berry-sounden. På denne sangen var det dog Lafayette Leake som spilte piano. På tidligere, ikke utgitte innspillinger sang Chuck Berry «coloured boy» i stedet for «country boy», men det ble endre av frykt for at den ikke ville bli spilt på radio. Som en mulig kilde for etternavnet nevnes det at Berry ble født på Goode Avenue i St. Louis.Berry var klar over betydningen som sangen hadde for hans berømmelse og image, og har skrevet ytterligere to sanger om Johnny, «Bye Bye Johnny» og «Go Go Go», og har også gitt ut et instrumentalalbum med tittelen Concerto in B. Goode.
Berrys innspilling av sangen ble inkludert på gullplaten som fulgte med romfartøyet Voyager, en av tre amerikanske sanger blant mange av menneskehetens kulturelle prestasjoner.
I mars 2005 plasserte Q magazine «Johnny B. Goode» på nummer 42 på sin liste over de 100 største gitarsporene. I 2008 plassert Rolling Stone den på førsteplass på sin liste The 100 Greatest Guitar Songs Of All Time. Guitar World rangerte sangen som nummer 12 på listen 100 Greatest Guitar Solos. Sangen er for tiden rangert som nummer 6 på listen over sanger gjennom alle tider på en samling av kritikerlister på acclaimedmusic.net. Den kom også på en syvendeplass på Rolling Stone sin liste 500 Greatest Songs of All Time.
== Coverversjoner ==
Johnny B. Goode er blant de sangene som har blitt innspilt flest ganger i coverversjon gjennom rockens historie. Listen omfatter blant annet: Bill Haley and His Comets
, Marc Broussard
, Andrés Calamaro
, Marty McFly
, The Carpenters
, Dion DiMucci,Dion
, Dr. Feelgood (band),Dr. Feelgood
, Johnny Dowd
, Earthlings?
, John Farnham (sanger),John Farnham
, Five Iron Frenzy
, Freddie & The Dreamers
, Green Day
, The Grateful Dead
, Hanson
, Jimi Hendrix
, Will Hoge
, Buddy Holly
, Elton John
, John Denver
, Judas Priest
, Jerry Lee Lewis
, Julian Lennon
, Led Zeppelin
, Leif Garrett
, Living Colour
, LL Cool J
, Lynyrd Skynyrd
, MF Doom
, Eddie Meduza
, Frank Marino
, Motörhead
, NOFX
, NRBQ
, Off Kilter
, Operation Ivy (band),Operation Ivy
, Buck Owens
, Phish
, Elvis Presley
, Prince (artist),Prince
, Ratdog
, The Rolling Stones
, Carlos Santana
, The Sex Pistols
, The Shadows
, Slade
, Slaughter & The Dogs
, Status Quo
, The Stimulators
, Stray Cats
, Los Suaves
, George Thorogood
, The Tornadoes
, Peter Tosh (1983)
, Cidade Negra
, Twisted Sister
, The Ukulele Orchestra of Great Britain
, Uncle Tupelo
, Brian Wilson
, Johnny Winter
, Jonny Lang
, Philip Magee
, Freddie & The Dreamers.
== Norsk versjon ==
Kåre Virud har skrevet en norsk tekst. På norsk bærer den tittelen «Ola E. God». Sangen ble utgitt av Virud på LP-platen Barbeinte engel (RCA Victor YNPL 1-700) i 1974.
== «Johnny B Goode på sjukehjem» med Øystein Sunde ==
Øystein Sunde ga ut en coverversjon med tittelen «Johnny B Goode på sjukehjem» den 11. november 2016 på Sundes musikkalbum Bestefar. Den ble innspilt 21. juni 2016 i Snaxville Studio i Skogbygda med Henrik Maarud som lydtekniker. Sundes utgitte coverversjon og Berrys original har til felles at de går i B-dur og har samme tempo. I anledning Chuck Berrys 90-årsdag ble Sundes versjon spilt 18. oktober 2016 i NRK-programmet Kveldsåpent. På denne innspillingen deltok:
Øystein Sunde: vokal, gitar, kor
Petter Baarli: elektrisk gitar, kor
Reidar Larsen: piano, kor
Olaf Kamfjord: bass, kor
Knut Hem: trommer5. januar 2013 spilte Sunde en tidligere variant i NRK1-programmet Øystein Sunde: Meget i sløyd. På den tiden var tittelen «Johnny og Teena Lady B Goode». Første halvdel av sangen sang og spilte Sunde på sin akustiske gitar, mens i siste halvdel ble han kompet av Øystein Fosshagen (mandolin/kor), Terje Kinn (akustisk gitar/kor), Olaf Kamfjord (bass/kor) og Knut Hem (perkusjon). «Johnny og Teena Lady B Goode» har blitt spilt på konserter siden september 2010.Sunde hadde fra før spilt inn en annen studioversjon i 2014 som i stil var mer country. Han og Ingrid Bjørnov hørte opptaket av denne tidligere versjonen i bilen på vei til en felles spillejobb; hvor Bjørnov gjorde Sunde oppmerksom på at den ikke var god nok. Han var enig og kontaktet Baarli og Larsen som begge ble begeistret for å få bli med på innspilling. Sunde ga ut den kasserte første versjon på vinylalbumet Sanger som ikke rakk toget i november 2018. På den innspillingen deltok: Sunde (vokal/gitar), Olaf Kamfjord (bass), Knut Hem (trommer), Kari Iveland (kor) og Marian Lisland (kor). På samme album er det også en konsertversjon fra Sundes 70-års feiring i Oslo Spektrum 1. april 2017. På den versjonen deltok mange musikere deriblant Eldar Vågan (gitarsolo), Ingrid Bjørnov (pianosolo) og Terje Kinn (gitarsolo).
== Referanser ==
|
«Johnny B. Goode» er en berømt rock and roll-sang fra 1958 av Chuck Berry.
| 14,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geocoridae
|
2023-02-04
|
Geocoridae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Geocoridae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De ble tidligere regnet som en undergruppe av familien Lygaeidae. Det er kjent 275 arter fordelt på 25 slekter, 26 av dem fra Europa, men bare én er registrert fra Norge.
|
Geocoridae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De ble tidligere regnet som en undergruppe av familien Lygaeidae. Det er kjent 275 arter fordelt på 25 slekter, 26 av dem fra Europa, men bare én er registrert fra Norge.
== Utseende ==
Ovale til avlange, noe hvelvede, små teger. Noen etterligner maur og noen har et temmelig bisart utseende. Oversiden er kraftig punktert. Hodet er stort og bredt. Fasettøynene er vanligvis store og nyreformede, av og til står de på stilk. Punktøyne (ocelli) finnes. Antennene og sugesnabelen består av fire ledd.
== Levevis ==
Artene i underfamilien Geocorinae ser ut til for det meste å være generalistiske rovdyr, som lever av mange ulike små leddyr. De er regnet som viktige naturlige fiender for skadedyr i ulike avlinger, blant annet bomull. Det er sannsynlig at de i tillegg tar noe plantekost, for eksempel frø. De andre underfamiliene er trolig planteetere. Den ene arten i Bledionotinae lever på bakken, ellers holder de seg mest oppe i vegetasjonen. Henestarinae finnes ofte på saltholdige steder og lever trolig på frø av ulike salt-tolerante planter. Pamphantinae, der alle de kjente artene utenom én lever i Sør-Amerika, holder til i trekronene i tropisk regnskog.
== Systematisk inndeling / europeiske slekter ==
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Klasse insekter (Insecta)
Vingede insekter (Pterygota)
Neoptera («nyvinger»)
Orden nebbmunner (Hemiptera)
Underorden plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
Underorden teger (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Lygaeoidea
familien Geocoridae
underfamilien Bledionotinae – én art i Europa:
Bledionotus systellonotoides Reuter, 1878
underfamilien Geocorinae – - 233 arter fordelt på 13 slekter, 17 arter i Europa
slekten Geocoris Fallén, 1814 – 169 arter, 16 i Europa. I Norden:
Geocoris ater (Fabricius, 1787) – funnet i Sverige og Finland
Geocoris dispar (Waga, 1839) – funnet i Sverige og Finland
Geocoris grylloides (Linnaeus, 1761) – funnet i Sverige
Geocoris lapponicus Zetterstedt, 1838 – eneste art som er registrert fra Norge
slekten Germalus Stål – 37 arter, ikke i Europa
slekten Stenophthalmicus A.Costa, 1875 – én art i Europa
slekten Stylogeocoris
underfamilien Henestarinae – , 16 arter fordelt på 3 slekter, 8 arter i Europa
slekten Coriantipus – én art i Argentina, eneste i Amerika
slekten Engistus Fieber, 1864 – 4 arter i Europa
slekten Henestaris Spinola, 1837 – 4 arter i Europa
underfamilien Pamphantinae – 34 kjente arter fordelt på 9 slekter, Sør-Amerika bortsett fra:
Austropamphantus woodwardi Slater – Australia
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Australian Faunal Directory – Geocoridae (2002) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Geocoridae i Encyclopedia of Life
(en) Geocoridae i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Geocoridae hos Dyntaxa
(en) Geocoridae hos Fauna Europaea
(en) Geocoridae hos ITIS
(en) Geocoridae hos NCBI
(en) Kategori:Geocoridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Geocoridae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Bildegalleri over nordamerikanske arter: [2]
|
* Bledionotinae
| 14,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stein_Vegard_Hagen
|
2023-02-04
|
Stein Vegard Hagen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. september', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til De forente arabiske emirater', 'Kategori:Norges ambassadører til Estland', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden']
|
Stein Vegard Hagen (født 30. juni 1944 i Lillehammer, død 2. september 2010 i Tallinn) var Norges ambassadør i Estland fra november 2005 til sin død.
Hagen var utdannet jurist fra Universitetet i Oslo og gikk inn i utenrikstjenesten i 1971. Han hadde tidligere vært ambassadør i Abu Dhabi og vært stasjonert ved ambassadene i Jakarta, Paris, Roma og ved Norges EU-delegasjon i Brussel. Han var også hovedlærer på Forsvarets høgskole og hadde en rekke stillinger i Utenriksdepartementet, blant annet som byråsjef i Utenriksøkonomisk avdeling og Rettsavdelingen samt underdirektør i Skipsfartsavdelingen.
Han ble i 2010 tildelt den estiske Terra Mariana-korsets orden av første klasse av president Toomas Hendrik Ilves.
|
Stein Vegard Hagen (født 30. juni 1944 i Lillehammer, død 2. september 2010 i Tallinn) var Norges ambassadør i Estland fra november 2005 til sin død.
Hagen var utdannet jurist fra Universitetet i Oslo og gikk inn i utenrikstjenesten i 1971. Han hadde tidligere vært ambassadør i Abu Dhabi og vært stasjonert ved ambassadene i Jakarta, Paris, Roma og ved Norges EU-delegasjon i Brussel. Han var også hovedlærer på Forsvarets høgskole og hadde en rekke stillinger i Utenriksdepartementet, blant annet som byråsjef i Utenriksøkonomisk avdeling og Rettsavdelingen samt underdirektør i Skipsfartsavdelingen.
Han ble i 2010 tildelt den estiske Terra Mariana-korsets orden av første klasse av president Toomas Hendrik Ilves.
== Referanser ==
|
Stein Vegard Hagen (født 30. juni 1944 i Lillehammer, død 2.
| 14,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil-prisen
|
2023-02-04
|
Emil-prisen
|
['Kategori:1995 i Sverige', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kunst og kultur i 1995', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1995']
|
Emil-priset er en litteratur- og kulturpris «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda» som deles ut årlig. Prisen er på 30 000 SEK (2007). Den ble innstiftet av Smålands akademi til ære for Astrid Lindgren og deles ut sammen med Sveriges Radio Kronoberg.
|
Emil-priset er en litteratur- og kulturpris «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda» som deles ut årlig. Prisen er på 30 000 SEK (2007). Den ble innstiftet av Smålands akademi til ære for Astrid Lindgren og deles ut sammen med Sveriges Radio Kronoberg.
== Mottakere av prisen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Emil Priset
Smålands akademi
|
Emil-priset er en litteratur- og kulturpris «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda» som deles ut årlig. Prisen er på 30 000 SEK (2007).
| 14,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Thon
|
2023-02-04
|
Olav Thon
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Hotelldrivere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske eiendomsinvestorer', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske handelsfolk', 'Kategori:Norske milliardærer', 'Kategori:Olav Thon', 'Kategori:Personer fra Ål kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet pelshandel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden']
|
For andre med samme etternavn, se ThonOlav Thon (født 29. juni 1923 i Ål i Hallingdal) er en norsk forretningsmann og en av Norges rikeste personer, med en ligningsformue på ca. 5,5 milliarder kroner i 2010. Thon var tidligere hovedaksjonær i Olav Thon Eiendomsselskap, et selskap med store interesser i den norske eiendomsbransjen. I 2010 regnet tidsskriftet Kapital Thon som Norges rikeste mann, med en anslått formue på 21,3 milliarder. Olav Thon er bosatt på Sollihøgda i Buskerud.
Thon eide Olav Thon Gruppen, som er en gruppe selskaper med ulike virksomheter (eiendom, hotell- og restaurantdrift, varehandel og industrivirksomhet). I 2004 innbefattet gruppen blant annet 320 eiendommer i Norge samt atten i utlandet samt 92 hoteller. Per 2016 har gruppen 99 kjøpesentre i Norge og 11 i Sverige. Olav Thon er spesielt kjent for sin ikoniske røde strikkelue.
|
For andre med samme etternavn, se ThonOlav Thon (født 29. juni 1923 i Ål i Hallingdal) er en norsk forretningsmann og en av Norges rikeste personer, med en ligningsformue på ca. 5,5 milliarder kroner i 2010. Thon var tidligere hovedaksjonær i Olav Thon Eiendomsselskap, et selskap med store interesser i den norske eiendomsbransjen. I 2010 regnet tidsskriftet Kapital Thon som Norges rikeste mann, med en anslått formue på 21,3 milliarder. Olav Thon er bosatt på Sollihøgda i Buskerud.
Thon eide Olav Thon Gruppen, som er en gruppe selskaper med ulike virksomheter (eiendom, hotell- og restaurantdrift, varehandel og industrivirksomhet). I 2004 innbefattet gruppen blant annet 320 eiendommer i Norge samt atten i utlandet samt 92 hoteller. Per 2016 har gruppen 99 kjøpesentre i Norge og 11 i Sverige. Olav Thon er spesielt kjent for sin ikoniske røde strikkelue.
== Bakgrunn ==
=== Tidlige år ===
Olav Thon vokste opp på gården Søndre Thon i Ål i Hallingdal sammen med tre eldre søsken. Foreldrene hans var Sevat (Sigvart) Embrikson (Engebretsen) (1880–1973) og Margit Engebretsdatter Dok (1888–1980), gift 1913 (Strømsø).
Thon ville opprinnelig studere medisin, men da den andre verdenskrig brøt ut ville ikke foreldrene at han skulle reise utenlands. Isteden ble det pelsdyroppdrett hjemme på gården og kjøp og salg av skinn i Hallingdal. For å selge skinn ble det etablert kontakt med pelshandlere i Oslo. To rødrevskinn som han solgte for 600 kroner, for å skaffe startkapital danner forøvrig hovedmotivet i Olav Thon Gruppens logo.
=== Annet ===
Han er glad i ulike friluftsaktiviteter og er æresmedlem i Den Norske Turistforening. Thon er «stolt over suksessen sin og den store skatteregningen, som han sier han er glad for å betale».Thon ble utnevnt til æresdoktor ved Karlstad Universitet i 2013.Thon har ingen arvinger. Thon har slitt med artrose i knærne.
== Handel og eiendom ==
Ett år etter første reise til Oslo kjøpte han sin første butikk på Majorstuen (Volvat pels). Etter en tid flyttet Thon virksomheten til sentrum av Oslo. Mens han drev butikk studerte han ved Handelsskolen. I 1946–1947 begynte import/eksport for fullt av all slags pelsverk.
Thons karriere innen eiendomsutvikling begynte i Oslo i 1942. I 1950 kjøpte han Karl Johans gate 5–7, det som i dag er kjent som Arkaden. for 1,7 millioner kroner.
I 1970 investerte Olav Thon 35 millioner kroner i ett skip og tapte femti millioner kroner. På 70-tallet var det krise i shipping og Strømmen Stål gikk konkurs. Industrilokalet som da ikke hadde interessenter ble kjøpt av Thon uten at han hadde noen planer for videre bruk. Thon og den amerikanske ambassadøren lanserte etter en stund konseptet som senere skulle bli til Strømmen Storsenter. I intervju med Niels Chr. Geelmuyden i 1988 fortalte Thon at han innhentet approbasjon og byggekort fra myndighetene etter å ha forelagt dem sine planer om å skaffe fem hundre arbeidsplasser i gamle Strømmen Stål. Han ble deretter politianmeldt for å ha påbegynt arbeidet uten etableringsløyve og ble bøtelagt med 75 000 kroner.
Thon ble i 2007 listet med en formue på 20,8 milliarder kroner av Kapital, noe som gjør han til Norges 3. rikeste person, bak John Fredriksen og Stein Erik Hagen.
Thon bekjentgjorde på en pressekonferanse 12. september 2008 at han gir bort mindre deler av milliardarven til realfaglig forskning, anslagsvis inntil 50-100 millioner kroner årlig, som vil utgjøre 0,2-0,4 % årlig av totalformuen. Dette vil bli forvaltet av en stiftelse. Samme dag utkom Hallgrim Bergs autoriserte biografi En milliardær i anorakk (Kagge Forlag).
=== Tidslinje ===
1952–53: I 1952 reiste Thon til Island for å selge ekkolodd. Da han returnerte i 1953 ble han anholdt og satt i varetekt mistenkt for tollsvindel. Senere blir han dømt til å betale en bot på 50 000 kroner og ett års betinget fengsel.
1966: Thon etablerer seg med sin første restaurant.
1970: Thon satser i shipping og går med tap. Kjøper lokalene til Strømmen Stål som senere ble Strømmen Storsenter
1976: Kjøper Hotel Bristol i Oslo.
1989: Kjeden Rainbow Hotels etablert. Per 5. januar 2023 eier Thon 92 hoteller.
1990-årene: Thon foretar en kjøpesentersatsing anført av Strømmen Storsenter samt Sandvika Storsenter. Per 12. september 2008 kontrollerer han mer enn sytti kjøpesentere med en samlet årsomsetning på førti milliarder kroner.
2005: Rainbow Hotels omdøpt til Thon Hotels.
2016: Olav Thon Gruppen innebefatter 99 kjøpesentre i Norge og 11 i Sverige.
2022: Går av som konsernsjef i Olav Thon Gruppen
== Utmerkelser ==
2018: Entrepreneur of the century - Seed Forum
2013: Æresdoktor ved Karlstad Universitet
2013: Årets Gründer - Gründerforeningen
2007: Kommandør av Nordstjerneordenen
2007: WORLDHOTELS Leadership Award
2007: «Årets Fjellgeit» under Norsk Fjellfestival
2003: Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
2002: Oslo Handelsstands Forenings æresmedalje «Århundrenes kjøpmann»
2002: «Århundrets halling»
1998: Æresmedlem av Den Norske Turistforening
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olav Thon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav Thon på Internet Movie Database
|
Thon Hotel Vettre er et konferansehotell med fasiliteter til 600 personer. Hotellet ligger på Vettre i Asker, like ved sjøen.
| 14,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/En_bok_f%C3%B6r_allas_litter%C3%A4ra_humorpris
|
2023-02-04
|
En bok för allas litterära humorpris
|
['Kategori:2001 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kunst og kultur i 2001', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2001']
|
En bok för allas litterära humorpris er en litteraturpris på 10 000 SEK som deles ut årlig. Prisen ble innstiftet i 2001 da En bok för alla feiret 25-årsjubileum.
|
En bok för allas litterära humorpris er en litteraturpris på 10 000 SEK som deles ut årlig. Prisen ble innstiftet i 2001 da En bok för alla feiret 25-årsjubileum.
== Liste over prisvinnere ==
|
En bok för allas litterära humorpris er en litteraturpris på 10 000 SEK som deles ut årlig. Prisen ble innstiftet i da En bok för alla feiret 25-årsjubileum.
| 14,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Lindegren-priset
|
2023-02-04
|
Erik Lindegren-priset
|
['Kategori:1992 i Sverige', 'Kategori:Kunst og kultur i 1992', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1992']
|
Erik Lindegren-priset er en lyrikkpris på 100 000 SEK som blir delt ut hvert annet år av Luleå kommune. Prisvinneren utpekes av en jury som består av tre til fem ledende litteraturkjennere. Prisen deles ut i forbindelse med arrangementet Bok & Bild. I 2006 ble arrangementet forskjøvet ett år og det ble heller ikke delt ut noen pris det året.
I 2007 ble en ny pris innstiftet, Lilla Erik Lindegren-priset, med et prisbeløp på 5 000 SEK som deles ut til en ung forfatter mellom som er mellom 15-20 år gammel. Denne prisen blir på samme måte som Erik Lindegren-priset delt ut hvert annet år.
|
Erik Lindegren-priset er en lyrikkpris på 100 000 SEK som blir delt ut hvert annet år av Luleå kommune. Prisvinneren utpekes av en jury som består av tre til fem ledende litteraturkjennere. Prisen deles ut i forbindelse med arrangementet Bok & Bild. I 2006 ble arrangementet forskjøvet ett år og det ble heller ikke delt ut noen pris det året.
I 2007 ble en ny pris innstiftet, Lilla Erik Lindegren-priset, med et prisbeløp på 5 000 SEK som deles ut til en ung forfatter mellom som er mellom 15-20 år gammel. Denne prisen blir på samme måte som Erik Lindegren-priset delt ut hvert annet år.
== Liste over prisvinnere ==
=== Erik Lindegren-priset ===
=== Lilla Erik Lindegren-priset ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Erik Lindegren-priset hos lulea.se
|
Erik Lindegren-priset er en lyrikkpris på SEK som blir delt ut hvert annet år av Luleå kommune. Prisvinneren utpekes av en jury som består av tre til fem ledende litteraturkjennere.
| 14,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eyvind_Johnsonpriset
|
2023-02-04
|
Eyvind Johnsonpriset
|
['Kategori:1988 i Sverige', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Svenske litteraturpriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1988']
|
Eyvind Johnsonpriset er en litteraturpris innstiftet i 1988 av
Bodens kommune. Prisen, som er på 40 000 SEK, deles ut annethvert år. Pristakerne pekes ut av en jury som består av noen av de fremste forfatterne
og litteraturkritikerne i Sverige.
|
Eyvind Johnsonpriset er en litteraturpris innstiftet i 1988 av
Bodens kommune. Prisen, som er på 40 000 SEK, deles ut annethvert år. Pristakerne pekes ut av en jury som består av noen av de fremste forfatterne
og litteraturkritikerne i Sverige.
== Liste over pristakere ==
== Se også ==
Eyvind Johnson
|
Eyvind Johnsonpriset er en litteraturpris innstiftet i av
| 14,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jenis_av_Rana
|
2023-02-04
|
Jenis av Rana
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Færøyske leger', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trongisvágur', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler']
|
Jenis Kristian av Rana (født 7. januar 1953 i Trongisvágur) er en færøysk politiker og lege. Han har vært innvalgt på det færøyske Lagtinget siden 1994. Han representerer Miðflokkurin, som springer ut av de vekkelseskristne miljøene på Færøyene. Han var utenriks- og kulturminister i Bárður Nielsens regjering fra 2019 til 2022.
|
Jenis Kristian av Rana (født 7. januar 1953 i Trongisvágur) er en færøysk politiker og lege. Han har vært innvalgt på det færøyske Lagtinget siden 1994. Han representerer Miðflokkurin, som springer ut av de vekkelseskristne miljøene på Færøyene. Han var utenriks- og kulturminister i Bárður Nielsens regjering fra 2019 til 2022.
== Familie og yrke ==
Han er sønn av Aslaug og Dánjal av Rana, tidligere borgermester i Tvøroyrar kommuna. Han er gift og har tre barn. Han er utdannet lege med spesialisering i allmennmedisin fra Aarhus Universitet fra 1983. Jenis av Rana har vært kommunelege i hovedstaden Tórshavn siden 1995.Han har vært lekpredikant samt radiovert på den kristne radiostasjonen Lindin. Han er tilknyttet frimenigheten Lívdin i Hoyvík, som har sitt utspring fra den vekkelseskristne lekmannsbevegelsen Brøðrasamkoman.
Han har hatt en rekke tillitsverv i legenes faglige organisasjoner.
== Politisk arbeid ==
Før dannelsen av Miðflokkurin i 1992 var Jenis av Rana medlem av forløperen Kristiligi Fólkaflokkurin. I perioden 1993–1996 var han medlem av kommunestyret i Tórshavn, valgt for den partiløse felleslisten Uttanflokkalistin.Jenis av Rana har vært formann i Miðflokkurins hovedstyre siden 2001, noe han også var 1994 til 1997.
Jenis av Rana har representert Miðflokkurin på Lagtinget siden 1994. Han var innvalgt fra Suðurstreymoy frem til ordningen med valgkretser ble avskaffet i 2008. Han ledet Miðflokkurins lagtingsgruppe fra 1994 til han ble medlem av regjeringen i 2019.Han har vært medlem av Lagtingets utenrikskomité siden 1998. Han har også vært medlem av Lagtingets arbeidskomité og Lagtingets markedskomité 1994–1998, Lagtingets velferdskomité 2002–2004 og Lagtingets kulturkomité 1998–2002 og fra 2011. Han var medlem av Færøyenes delegasjon til Vestnordisk Råd 1994–2008 samt medlem av Færøyenes delegasjon til Nordisk råd 2002–2004 og 2008–2011.Den politiske retorikken hans minner mest om den som blir utøvd i kirker eller bedehus. Jenis av Rana og Miðflokkurin fremmer et tradisjonelt, kristent syn på moralske og etiske spørsmål. Han er en profilert motstander av blant annet selvbestemt abort og ekteskap eller registrert partnerskap for homofile.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Jenis av Rana – sitater
|
Jenis Kristian av Rana (født 7. januar 1953 i Trongisvágur) er en færøysk politiker og lege.
| 14,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ta-lik
|
2023-02-04
|
Ta-lik
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Vestre Slidre', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norsk folkemusikk', 'Kategori:Norske plateselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Vestre Slidre', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1999', 'Kategori:Stubber 2021-10']
|
På grunn av tekniske begrensninger har denne artikkelen feil navn. Den riktige tittelen er Ta:lik.ta:lik er et norsk plateselskap som ble etablert i Lomen i 1999. Selskapet gir ut folkemusikk, visesang og verdensmusikk. Selskapet står bak rundt 150 utgivelser, mange i samarbeid med NRK.Selskapet har fått Spellemannpriser i 2011 for Ragnhild Furebotten / Never on a Sunday, og i 2012 for Ottar Kåsa / Ottar Kåsa.
I 2011 fikk to av selskapets produksjoner også pris for beste folkemusikkutgivelser under Folkelarm, den såkalte Folkelarmprisen gikk til platen Soli samt til en DVD-utgivelse av materiale fra NRKs folkemusikkarkiv.
|
På grunn av tekniske begrensninger har denne artikkelen feil navn. Den riktige tittelen er Ta:lik.ta:lik er et norsk plateselskap som ble etablert i Lomen i 1999. Selskapet gir ut folkemusikk, visesang og verdensmusikk. Selskapet står bak rundt 150 utgivelser, mange i samarbeid med NRK.Selskapet har fått Spellemannpriser i 2011 for Ragnhild Furebotten / Never on a Sunday, og i 2012 for Ottar Kåsa / Ottar Kåsa.
I 2011 fikk to av selskapets produksjoner også pris for beste folkemusikkutgivelser under Folkelarm, den såkalte Folkelarmprisen gikk til platen Soli samt til en DVD-utgivelse av materiale fra NRKs folkemusikkarkiv.
== Utgivelser ==
Hått, B-burger!
Fant-Karl, Spelemanns- arven – ein historisk kulturarv
Synnøve S. Bjørset, Slåttar
Tassili. Latebkish
Aslak O. Brimi og Erlend Viken, Duo
Ragnhild Furebotten Trio, Endelig vals
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Plateselskapets hjemmesider - besøkt 16. juli 2018
|
ta:lik er et norsk plateselskap som ble etablert i Lomen i 1999. Selskapet gir ut folkemusikk, visesang og verdensmusikk.
| 14,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cymidae
|
2023-02-04
|
Cymidae
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Teger']
|
Cymidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De ble tidligere regnet som en undergruppe av familien Lygaeidae. Det er kjent 54 arter fordelt på 9 slekter, 5 av dem fra Europa, i tillegg to arter som bare er kjent fra Kanariøyene. I Norge er det funnet to arter.
|
Cymidae er en familie av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De ble tidligere regnet som en undergruppe av familien Lygaeidae. Det er kjent 54 arter fordelt på 9 slekter, 5 av dem fra Europa, i tillegg to arter som bare er kjent fra Kanariøyene. I Norge er det funnet to arter.
== Utseende ==
Små (2 – 5 mm), brune eller gulaktige, avlangt-ovale teger. Sett ovenfra er de ofte nærmest rombeformede. Oversiden er tydelig punktert, men lite hårete, blank. Hodet er forholdsvis stort, med markert "snute". Antennene består av fire ledd, det innerste er kort og tykt, det ytterste spoleformet, danner en svak klubbe. Pronotum er trapesformet med rette sider. Scutellum er trekantet og middels stort. Vingene er vanligvis velutviklede. Beina er slanke og forholdsvis korte.
== Levevis ==
Cymidae lever av frø på enfrøbladete planter, mest i sivfamilien (Juncaceae) og halvgrasfamilien (Cyperaceae). Tegene kryper omkring på aksene og er godt kamuflerte da de selv ligner på frø. Artene er lite spesialiserte og kan angripe mange ulike plantearter.
== Systematisk inndeling ==
Cymidae ble tidligere regnet som en underfamilie av Lygaeidae.
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Klasse Insekter (Insecta)
Vingede insekter (Pterygota)
Neoptera («nyvinger»)
Orden Nebbmunner (Hemiptera)
Underorden Plantesugere (Homoptera) (parafyletisk)
Underorden Teger (Heteroptera)
gruppe Trichophora
overfamilien Lygaeoidea
familien Cymidae
underfamilien Cyminae – 40 arter i fire slekter
slekten Ashlockia Hamid, 1975
slekten Cymodema Spinola, 1837. I Europa:
Cymodema tabida Spinola, 1837 – Sør-Europa
slekten Cymus Hahn, 1832. I Europa:
Cymus aurescens Distant, 1883 – nord til Finland
Cymus claviculus (Fallén, 1807) – finnes i Norge
Cymus glandicolor Hahn, 1832 – finnes i Norge
Cymus melanocephalus Fieber, 1861 – finnes i Sverige og Finland
Cymus gracilicornis Vidal, 1940 – Kanariøyene
Cymus remanei Heiss & P´wericard, 1999 – Kanariøyene
slekten Neocymodema Hamid, 1975
underfamilien Ontiscinae – 14 arter i fem slekter, alle utenom Ontiscus bare funnet på øyene i det østlige Stillehavet
slekten Neocymus Hamid, 1975
slekten Nesocymus Kirkaldy
slekten Ontiscus Stål, 1874 – Australia og øyer i det vestlige Stillehavet
slekten Pseudocymus van Duzee
slekten Sephora Kirkaldy
== Kilder ==
Coulianos, C.-C. 1998. Annotated Catalogue of the Hemiptera-Heteroptera of Norway. Fauna Norv. Ser.B 45 (1-2), side 11-39
Australian Faunal Directory – Cymidae (2002) [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Cymidae i Encyclopedia of Life
(en) Cymidae i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Cymidae hos Dyntaxa
(en) Cymidae hos Fauna Europaea
(en) Cymidae hos ITIS
(en) Cymidae hos NCBI
(en) Kategori:Cymidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cymidae – detaljert informasjon på Wikispecies
Norsk Entomologisk forening – for deg som vil lære mer om insekter.
Fauna Europaea - Europas fauna, arter og utbredelseskart.
Bildegalleri over nordamerikanske arter: [2]
|
* Cyminae
| 14,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faz%C4%B1l_Say
|
2023-02-04
|
Fazıl Say
|
['Kategori:21. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ankara', 'Kategori:Pianister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Tyrkiske komponister', 'Kategori:Veldig små stubber']
|
Fazıl Say (født 14. januar 1970 i Ankara) er en kjent tyrkisk pianist og komponist.
|
Fazıl Say (født 14. januar 1970 i Ankara) er en kjent tyrkisk pianist og komponist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fazıl Say – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fazıl Say på Internet Movie Database
(en) Fazıl Say på Apple Music
(en) Fazıl Say på Discogs
(en) Fazıl Say på MusicBrainz
(en) Fazıl Say på Spotify
(en) Fazıl Say på Songkick
(en) Fazıl Say på Last.fm
(en) Fazıl Say på AllMusic
Fazıl Say på Twitter
Fazıl Say på Twitter
Fazıl Say på Facebook
Fazıl Say på Instagram
Fazıl Say på Myspace
|
Fazıl Say (født 14. januar 1970 i Ankara) er en kjent tyrkisk pianist og komponist.
| 14,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hurtigskole
|
2023-02-04
|
Hurtigskole
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skoler', 'Kategori:Utviklingshjelp']
|
Hurtigskole (engelsk: Speed School) er en åtte måneder lang intensiv utdanning for barn i alderen åtte til tolv år som har gått glipp av skolegang i Mali, Burkina Faso og Niger. Tiltaket er satt i gang av den norske utviklingsorganisasjonen Strømmestiftelsen for å hjelpe barna tilbake til skolebenken.
Barna kan ha vært tvunget til å slutte i grunnskolen eller de har ikke fått muligheten til å begynne i det hele tatt på grunn av fattigdom. Etter åtte måneder med opplæring tar elevene en test. Dersom de består den, kan de starte i vanlig 3. eller 4. klasse.
Opplegget er gratis for foreldrene. Skolene opprettes i landsbyer der det er mange barn som ikke går på skolen og varer et år før man flytter til en ny landsby neste år. Kostnadene per elev er 650 kroner, inkludert materiell og lærerlønninger. Dette dekkes av givere.
|
Hurtigskole (engelsk: Speed School) er en åtte måneder lang intensiv utdanning for barn i alderen åtte til tolv år som har gått glipp av skolegang i Mali, Burkina Faso og Niger. Tiltaket er satt i gang av den norske utviklingsorganisasjonen Strømmestiftelsen for å hjelpe barna tilbake til skolebenken.
Barna kan ha vært tvunget til å slutte i grunnskolen eller de har ikke fått muligheten til å begynne i det hele tatt på grunn av fattigdom. Etter åtte måneder med opplæring tar elevene en test. Dersom de består den, kan de starte i vanlig 3. eller 4. klasse.
Opplegget er gratis for foreldrene. Skolene opprettes i landsbyer der det er mange barn som ikke går på skolen og varer et år før man flytter til en ny landsby neste år. Kostnadene per elev er 650 kroner, inkludert materiell og lærerlønninger. Dette dekkes av givere.
== Utviklet i Mali ==
Ideen til hurtigskolene kom fra en av Strømmestiftelsens lokale samarbeidsorganisasjoner i Mali. De begynte med hurtigskoler i det små i 2004. Strømmestiftelsen kom på banen i 2005 og har siden vært med å videreutvikle konseptet. Det pedagogiske opplegget er utformet av professor i pedagogikk Denia Dougnon ved Universitetet i Mali.
== Stort behov i Vest-Afrika ==
Strømmestiftelsen har startet opp hurtigskoler i Mali, Niger og Burkina Faso. Disse landene er blant de fire minst utviklede stater i verden. Her er det til sammen mer enn tre millioner barn som arbeider i stedet for å gå på skolen. Jentene gjør husarbeid og passer yngre søsken. Guttene dyrker jorda og gjeter husdyr. Mange blir ofre for menneskehandel og tvangsarbeid, eller giftes bort før de når tenårene.
I Mali driver Strømmestiftelsen nå 285 hurtigskoler med over 7000 barn.
I Burkina Faso startet de et prøveprosjekt i 2006 og er i gang med 70 skoler for 1750 barn.
I Niger har startet opp 40 hurtigskoler hvor det går 1000 elever.I 2007 fullførte 5982 elever Speed School i Vest-Afrika. Av disse begynte 76,65 prosent på vanlig skole etterpå. Strømmestiftelsen arbeider også med å utvikle tiltak for de barna som ikke kommer inn på vanlig skole etter å ha gått på hurtigskole.
== Eksterne lenker ==
Strømmestiftelsens nettsider om Speed School
Speed Schools får fart på utdanning i Vest-Afrika
|
Hurtigskole (engelsk: Speed School) er en åtte måneder lang intensiv utdanning for barn i alderen åtte til tolv år som har gått glipp av skolegang i Mali, Burkina Faso og Niger. Tiltaket er satt i gang av den norske utviklingsorganisasjonen Strømmestiftelsen for å hjelpe barna tilbake til skolebenken.
| 14,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nordenski%C3%B6ld%C3%B8yene
|
2023-02-04
|
Nordenskiöldøyene
|
['Kategori:Arktis', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Polarforskning', 'Kategori:Øyer i Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Øyer i Nordishavet']
|
Nordenskiöldøyene eller Nordenskjoldøyene (russisk Архипелаг Норденшельда; Arkhipelag Nordensjelda) er ei stor øygruppe øst i Karahavet i Krasnojarsk kraj i Russland. De østligste øyene ligger 120 km vest for Tajmyrhalvøya.
Øygruppa har fått navn etter polfareren Adolf Erik Nordenskiöld av den norske polfareren Fridtjof Nansen og ble nedtegnet på de første nøyaktige kart av havområdet nord for Sibir.
Det er om lag 90, kalde, forblåste og øde øyer denne øygruppen. De består hovedsakelig av magmatiske bergarter og er dekket av tundravegetasjon. Det er ingen permanente bosetninger på noen av øyene.
Nordenskiöldøyene er av geografiske årsaker blitt delt i flere mindre grupper. De største gruppene fra nord til sør er:
Litkeøyene (острова Литке; Ostrova Litke), Denne gruppen inneholder Russkijøya (остров Русский; Ostrov Russkij) Den ligger helt nord i øygruppa og er den største øya i Nordenskiöldøyene.
Austøyane (Восточные острова; Vostiotsjnyje Ostrova), Denne gruppa inneholder Kolomejtsevøyene (острова Коломейцева; Ostrova Kolomejtseva)
Tsivolkoøyene (острова Циволько; Ostrova Tsivolko).
Pakhtusovøyene (острова Пахтусова; Ostrova Pakhtusova).
Vilkitskijøyane (острова Вилькицкого) eller Dzjekmanøyene.Nordenskiöldøyene strekker seg nesten 100 km fra vest til øst langs Karahavet utenfor kysten av Sibir, der en finner store kystøyer som Tajmyrøya og Nansenøya.
Klimaet på Nordenskiöldøyene er arktisk og hardt. Havet omkring de mange øyene er isdekket om vinteren og stengt av pakkis om sommeren, som bare varer to måneder av året.
Øyene er en del av Det store arktiske statlige naturreservatet, det største naturreservatet i Russland og Europa.
|
Nordenskiöldøyene eller Nordenskjoldøyene (russisk Архипелаг Норденшельда; Arkhipelag Nordensjelda) er ei stor øygruppe øst i Karahavet i Krasnojarsk kraj i Russland. De østligste øyene ligger 120 km vest for Tajmyrhalvøya.
Øygruppa har fått navn etter polfareren Adolf Erik Nordenskiöld av den norske polfareren Fridtjof Nansen og ble nedtegnet på de første nøyaktige kart av havområdet nord for Sibir.
Det er om lag 90, kalde, forblåste og øde øyer denne øygruppen. De består hovedsakelig av magmatiske bergarter og er dekket av tundravegetasjon. Det er ingen permanente bosetninger på noen av øyene.
Nordenskiöldøyene er av geografiske årsaker blitt delt i flere mindre grupper. De største gruppene fra nord til sør er:
Litkeøyene (острова Литке; Ostrova Litke), Denne gruppen inneholder Russkijøya (остров Русский; Ostrov Russkij) Den ligger helt nord i øygruppa og er den største øya i Nordenskiöldøyene.
Austøyane (Восточные острова; Vostiotsjnyje Ostrova), Denne gruppa inneholder Kolomejtsevøyene (острова Коломейцева; Ostrova Kolomejtseva)
Tsivolkoøyene (острова Циволько; Ostrova Tsivolko).
Pakhtusovøyene (острова Пахтусова; Ostrova Pakhtusova).
Vilkitskijøyane (острова Вилькицкого) eller Dzjekmanøyene.Nordenskiöldøyene strekker seg nesten 100 km fra vest til øst langs Karahavet utenfor kysten av Sibir, der en finner store kystøyer som Tajmyrøya og Nansenøya.
Klimaet på Nordenskiöldøyene er arktisk og hardt. Havet omkring de mange øyene er isdekket om vinteren og stengt av pakkis om sommeren, som bare varer to måneder av året.
Øyene er en del av Det store arktiske statlige naturreservatet, det største naturreservatet i Russland og Europa.
== Kilder ==
Plassering
Valerian Albanov, In the Land of the White Death, 2001. Inneheld bilete av dei tidlege karta til Fridtjof Nansen.
Om istilhøva i Nordenskjoldøyane
Naturreservat
Geografiske trekk langs Nordaustpassasjen
|
Nordenskiöldøyene eller Nordenskjoldøyene (russisk Архипелаг Норденшельда; Arkhipelag Nordensjelda) er ei stor øygruppe øst i Karahavet i Krasnojarsk kraj i Russland. De østligste øyene ligger 120 km vest for Tajmyrhalvøya.
| 14,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soccer_City
|
2023-02-04
|
Soccer City
|
['Kategori:26°S', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstadioner i Sør-Afrika', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Johannesburg']
|
Soccer City (afrikaans: Sokkerstad, tidligere kjent som First National Bank Stadium, FNB Stadium) er et fotballstadion i forstaden Soweto i Johannesburg, Sør-Afrika som brukes av Sør-Afrikas herrelandslag i fotball. Det ligger ved siden av Det sørafrikanske fotballforbundets hovedkvarter (SAFA House), som huser både FIFA-kontorer og den lokale organisasjonskomitéen for fotball-VM 2010.
Soccer City, som er spesielt tilrettelagt for fotball, er i dag Afrikas største stadion med en kapasitet på 94 700. De fleste store fotballkampene i Sør-Afrika spilles på dette stadionet og arenaen er bedre egnet til dette formål enn Ellis Park Stadium, der finalen i VM i rugby 1995 ble spilt. Soweto og National Exhibition Centre i Nasrec ligger i nærheten.
Stadionet var stedet for Nelson Mandelas første tale i Johannesburg etter at han ble løslatt fra fengselet. Det var også stedet for Chris Hanis begravelse.
Soccer City benyttes i fotball-VM 2010, hvor Sør-Afrika er vertsnasjon. Finalen i verdensmesterskapet ble spilt på dette stadionet 11. juli 2010. Soccer City har gjennomgått en totalrenovasjon i forbindelse med dette arrangementet.
|
Soccer City (afrikaans: Sokkerstad, tidligere kjent som First National Bank Stadium, FNB Stadium) er et fotballstadion i forstaden Soweto i Johannesburg, Sør-Afrika som brukes av Sør-Afrikas herrelandslag i fotball. Det ligger ved siden av Det sørafrikanske fotballforbundets hovedkvarter (SAFA House), som huser både FIFA-kontorer og den lokale organisasjonskomitéen for fotball-VM 2010.
Soccer City, som er spesielt tilrettelagt for fotball, er i dag Afrikas største stadion med en kapasitet på 94 700. De fleste store fotballkampene i Sør-Afrika spilles på dette stadionet og arenaen er bedre egnet til dette formål enn Ellis Park Stadium, der finalen i VM i rugby 1995 ble spilt. Soweto og National Exhibition Centre i Nasrec ligger i nærheten.
Stadionet var stedet for Nelson Mandelas første tale i Johannesburg etter at han ble løslatt fra fengselet. Det var også stedet for Chris Hanis begravelse.
Soccer City benyttes i fotball-VM 2010, hvor Sør-Afrika er vertsnasjon. Finalen i verdensmesterskapet ble spilt på dette stadionet 11. juli 2010. Soccer City har gjennomgått en totalrenovasjon i forbindelse med dette arrangementet.
== Før renovasjonen ==
Før oppgraderingen hadde stadionet en kapasitet på 80 000. Det nyrenoverte stadionet beholder den originale strukturens øvre rekke i vest og hele den nedre rekken (riktignok ombygd).
== Renovasjon ==
Soccer City Stadium i Johannesburg har gjennomgått en stor oppgradering i forbindelse med fotball-VM 2010, med et nytt utvendig design inspirert av tradisjonell afrikansk keramikk. Arkitektfirmaet Populous, som spesialiserer seg innenfor blant annet banedesign, kom med designforslaget. Den øvre rekken har blitt utvidet rundt stadionet for å øke kapasiteten til 94 700. I tillegg har stadionet fått 99 nye eksklusive suiter, et nytt tak over tribunene, nye garderobeanlegg og nye lyskastere. Antall suiter i dette stadionet har økt til 195. Anbudet på 1,5 mrd. rand for å oppgradere Soccer City ble vunnet av Grinaker-LTA. Oppgraderingsarbeidet ble fullført onsdag 21. oktober 2009. Gjennomføringen ble markert med stor feiring på stadionet.
== Design ==
Utsiden av stadionet er designet for å etterligne utseendet til en kalebass, en afrikansk potte, kledningen på utsiden er en mosaikk av ild og jordens farger med en ring av lys som strekker seg rundt bunnen av arenaen. Denne kombinasjonen av farger gir uttrykk for ild under potten. Ingen tilskuer vil befinne seg mer enn 100 meter fra handlingen og det er ingen begrenset utsikt på stadionet.Tribunene i Soccer City kommer til uttrykk gjennom ti svarte, vertikalgående linjer; ni linjer er geografisk rettet mot de ni andre arenaene som vil bli brukt i fotball-VM 2010, mens den tiende linjen peker mot Olympiastadion i Berlin, som var stedet for forrige VM-finale i 2006. Dette representerer veien til finalen. Etter VM har ledelsen et ønske om å sette opp alle mål som blir scoret på Soccer City i løpet av VM i betongpaneler på et podium, slik at turneringens fulle oversikt over resultater kan bli sett av besøkende i årene som kommer.
== Arrangementer ==
Soccer City har vært viktigste arena for klassiske kamper i Sør-Afrikas fotballhistorie. En slik kamp er finalen mot Tunisia i Afrikamesterskapet 1996.
=== Afrikamesterskapet i fotball 1996 ===
Soccer City fungerte som viktigste arena i turneringen. Det var her åpningskampen ble spilt, samt fem andre gruppespillkamper, en kvartfinale, semifinale, bronsefinalen og finalen. Oversikten under viser kampene som ble spilt på dette stadionet.
=== VM i fotball 2010 ===
Soccer City var arena for åpningskampen mellom vertsnasjonen Sør-Afrika og Mexico og er arena for fire andre kamper i første runde, en åttendedelsfinale, en kvartfinale og finalen.
Kampoppsett:
== Se også ==
VM i fotball 2010
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Soccer City – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Offisiell nettside(en) Om Soccer City på ESPN
|
|
| 14,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sapporo_Dome
|
2023-02-04
|
Sapporo Dome
|
['Kategori:141°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 2002', 'Kategori:Arenaer under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstadioner i Japan', 'Kategori:Hokkaido prefektur', 'Kategori:Sider med kart']
|
Sapporo Dome er et innendørs fotball- og baseballstadion i Sapporo i Japan som brukes av Consadole Sapporo og Hokkaido Nippon-Ham Fighters. Hallen har en kapasitet på 41 000 tilskuere til fotball og 53 845 til konserter.
|
Sapporo Dome er et innendørs fotball- og baseballstadion i Sapporo i Japan som brukes av Consadole Sapporo og Hokkaido Nippon-Ham Fighters. Hallen har en kapasitet på 41 000 tilskuere til fotball og 53 845 til konserter.
== Kamper i fotball-VM 2002 ==
Gruppespill 1. juni Tyskland 8 – 0 Saudi-Arabia
Gruppespill 3. juni Italia 2 – 0 Ecuador
Gruppespill 7. juni Argentina 0 – 1 England
|
Sapporo Dome er et innendørs fotball- og baseballstadion i Sapporo i Japan som brukes av Consadole Sapporo og Hokkaido Nippon-Ham Fighters. Hallen har en kapasitet på 41 000 tilskuere til fotball og 53 845 til konserter.
| 14,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pygmalion_(mytologi)
|
2023-02-04
|
Pygmalion (mytologi)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Metamorfoser i gresk mytologi', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi']
|
Pygmalion (gresk: Πυγμαλίων) er en legendarisk figur fra Kypros. Selv om Pygmalion er en gresk variant av det fønikiske kongsnavnet Pumayyaton, er han mest kjent fra den romerske dikteren Ovids Metamorfoser hvor Pygmalion var skulptør som ble forelsket i en statue av en kvinne han framstilt fra elfenbein. Pumayyaton betyr «Pumays gave» eller «Pumay har gitt som en gave/velsignelse», en referanse til en fønikisk gud hvis navn opptrer på en steininskripsjon i Nora på Kypros. I henhold til greske mytologiske fortellinger var Pygmalion en konge på Kypros som bestilte en statue av elfenbein da ingen virkelig kvinne levde opp til hans forventninger. Isteden ble han håpløst forelsket i statuen, men denne skjebnen var enda mer utilfredsstillende for ham. Grunnet hans ektefølte skuffelse, sørget Afrodite for at statuen ble levende og elsket ham tilbake. Ovids fortelling om Pygmalion har siden tidlig moderne tid vært et yndet tema i billedkunsten og ble blant annet tittelen på et skuespill av George Bernard Shaw, Pygmalion (1913), siden omgjort til en musikal under tittelen My Fair Lady, om en professor i lingvistikk som blir forelsket i sin egen skapelse, en ung cockneykvinne han lærte opp i dannet engelsk slik at hun kunne gjenfødes til de høyere samfunnslag.
|
Pygmalion (gresk: Πυγμαλίων) er en legendarisk figur fra Kypros. Selv om Pygmalion er en gresk variant av det fønikiske kongsnavnet Pumayyaton, er han mest kjent fra den romerske dikteren Ovids Metamorfoser hvor Pygmalion var skulptør som ble forelsket i en statue av en kvinne han framstilt fra elfenbein. Pumayyaton betyr «Pumays gave» eller «Pumay har gitt som en gave/velsignelse», en referanse til en fønikisk gud hvis navn opptrer på en steininskripsjon i Nora på Kypros. I henhold til greske mytologiske fortellinger var Pygmalion en konge på Kypros som bestilte en statue av elfenbein da ingen virkelig kvinne levde opp til hans forventninger. Isteden ble han håpløst forelsket i statuen, men denne skjebnen var enda mer utilfredsstillende for ham. Grunnet hans ektefølte skuffelse, sørget Afrodite for at statuen ble levende og elsket ham tilbake. Ovids fortelling om Pygmalion har siden tidlig moderne tid vært et yndet tema i billedkunsten og ble blant annet tittelen på et skuespill av George Bernard Shaw, Pygmalion (1913), siden omgjort til en musikal under tittelen My Fair Lady, om en professor i lingvistikk som blir forelsket i sin egen skapelse, en ung cockneykvinne han lærte opp i dannet engelsk slik at hun kunne gjenfødes til de høyere samfunnslag.
== Hos Ovid ==
I Alimos fortelling var Pygmalion en kypriotisk gullsmed som var interessert i skulptur og skar en kvinne ut av elfenbein. I henhold til Ovid, etter å ha sett propoetidene, døtrene til Propoetus, prostituere seg selv (mer nøyaktig, de nektet Venus' guddommelighet og hun således «reduserte» dem til prostitusjon), var han «ikke interessert i kvinner», men da oppdaget at hans egen skapelse, kvinnestatuen, var så vakker og virkelighetstro, ble han forelsket.
På den dagen da Venus' festival var, gjorde Pygmalion sine ofringer på Venus' alter. Der ønsket han i all stillhet at hans elfenbeinsstatue ville bli forvandlet til en virkelig kvinne. Da han kom hjem kysset han sin statue og oppdaget da at dens lepper føltes varme. Han kysset den igjen og berørte hennes bryster og oppdaget at de var varme. Venus hadde bønnhørt hans ønske.
Pygmalion giftet seg med sin forvandlede statue, og sammen fikk de en sønn, Páfos, og fra sønnen er et stedsnavn på Kypros avledet.
I en del versjoner fikk de også en datter, Metharme.At Ovid nevner Páfos antyder at han hadde kilder fra en mer omstendelig redegjørelse av myten enn den korte notisen av Pygmalion i Pseudo-Apollodorus' Bibliotheke, en hellenistisk mytografi fra 100-tallet e.Kr. Kanskje var Ovids kilde den nå tapte fortellingen til Filostefanos som var parafrasert av Klemens av Alexandria: «Slik at den velkjente Pygmalion av Kypros ble forelsket i en elfenbeinstatue; den var Afrodite og var naken. Mannen fra Kypros ble fengslet av dens velskapte former og omfavnet statuen. Dette er fortalt av Filostefanos.»
== Paralleller i greske myter ==
Fortelling om puste liv i en statue har paralleller i fortellingene om oppfinneren Daidalos som benyttet seg av kvikksølv for å installere en stemme i sine statuer; hos Hefaistos, den gresk gud for smeder og teknologi, som skapte en automata for sitt verksted; av Talos, en kunstig mann gjort av bronse; og i henhold til Hesiod kvinnen Pandora som ble framstilt av leire på befaling av Zevs.
Den moralske anekdoten om Apega, gjenfortalt av historikeren Polybios, er beskrevet som en antatt mekanisk etterlikning av hustruen til tyrannen Nabis av Sparta, men det var egentlig et torturinstrument som knuste sine ofre i omfavnelsen.Oppdagelsen av Antikythera-mekanismen antyder at slike rykter om levende eller automatiske figurer eller statuer kan ha hatt en viss bakgrunn i samtidens mekaniske teknologi. Øya Rhodos var særlig kjent for sin mekaniske ingeniørkunst og automata. Poeten Pindaros har sagt om Rhodos i hans syvende olympiske ode:
De livfylte figurer står
Pryder hvert eneste gate
Og synes å puste i stein, eller
Bevege deres mormorføtter.Merk at denne referansen ikke nødvendigvis henviser til automatiske figurer, men like gjerne til så virkelighetstro marmorstatuer som synes å være levende grunnet dens kunstneriske dyktighet. Tropen om en skulptur så levende at det var som om den kunne bevege seg, var en meget vanlig beskrivelse av kunst i antikken som siden ble etterlignet av kunstskribenter etter renessansen.
== Nytolkning av Pygmalion ==
Den grunnleggende fortellingen om Pygmalion har i omfattende grad blitt videreformidlet og nytolket i ulike kunstformer gjennom århundrene. Ved en ukjent dato ga senere forfattere som navn til statuen det som tilhørte havnymfen Galatea (gresk Γαλατεία, Galateia, «den melkehvite»). Goethe kalte henne for Elise, basert på variasjoner av fortellingen om Dido/Elissa.
I middelalderen ble Pygmalion holdt fram som et eksempel på idoltilbedingens utsvevelser og farer, antagelig tilskyndet av Klemens av Alexandrias kommentar at Pygmalion hadde gjort en statue av Afrodite selv. På 1700-tallet var det imidlertid blitt en meget innflytelsesrik kjærlighetshistorie, sett slik i Rousseaus musikalske drama basert på fortellingen. Ved 1800-tallet var fortellingen ofte blitt til at det våkne, levendegjorte subjektet avviste Pygmalions kjærlighet hvor de tragiske ligger i at selv om hun er blitt levende, er hun forblitt kald, frigid og utilnærmelig.
En variant av dette temaet kan også bli sett i fortellingen om Pinocchio hvor en dukke formet av tre ble omformet til en virkelig gutt, skjønt i dette tilfellet har dukken menneskelige evner som går forut omformingen slik at det er dukken og ikke dens skaper, treskjæreren Geppetto som opplever mirakelet.
William Shakespeare lar i den siste scenen i Vintereventyret en statue av dronning Hermione bli gjort levende og avslørt som Hermione selv, og således fører stykket til sine forsonende konklusjoner.
I George Bernard Shaws skuespill Pygmalion, en moderne variant av myten med et subtilt hentydning til feminisme, er det underklassens blomsterpike Eliza Doolittle som metaforisk blir «brakt til live» av Henry Higgins, professor i lingvistikk og fonetikk, som lærer henne å forfine sin aksent og konversasjon i sosiale situasjoner. Ved at Elisa oppgir sin dialekt ble hun omformet og «gjenfødt» til å kunne virke i de høyere sosiale lag av samfunnet.
Fortellingen har også blitt emne for en rekke kjente malerier, blant annet av Agnolo Bronzino, Jean-Léon Gérôme, Honoré Daumier, Edward Burne-Jones (fire betydelige verker fra 1868–1870, deretter på nytt i større versjoner fra 1875–1878 med tittelen Pygmalion and the Image), Auguste Rodin, Ernest Normand, Paul Delvaux, Francisco Goya, Franz von Stuck, François Boucher, og Thomas Rowlandson. Det har også vært gjort en rekke skulpturer over det samme emne, passende nok da fortellingen henviser til en statue.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pygmalion and Galatea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Engelsk oversettelse av Ovids dikt.
Latisnk original, linjene 243-297 hos The Latin Library
Shakespeare-referansen
|
Pygmalion (gresk: Πυγμαλίων) er en legendarisk figur fra Kypros. Selv om Pygmalion er en gresk variant av det fønikiske kongsnavnet Pumayyaton,Se Pygmalion av Tyr, en konge av den fønikiske byen Tyr; den tradisjonelle kongelisten til Tyr er avledet fra Josefus: Pros Apiona (Mot Apion) i.
| 14,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cubansk_krokodille
|
2023-02-04
|
Cubansk krokodille
|
['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Georges Cuvier', 'Kategori:Krokodiller', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1807']
|
Cubansk krokodille er en kortsnutet krokodille i familien egentlige krokodiller og er den eneste arten krokodiller som finnes i på Cuba. Den kalles også rutekrokodille. Arten finnes for det meste i ferskvann, men det er antatt at den også tåler brakkvann, på Cuba. Arten fantes før på flere øyer i Karibia. Arten har også levd på Bahamas. Cubansk krokodille er i dag sterkt truet.
Cuba-krokodillen blir omkring 2,5 m lang. Den lever for det meste av fisk og små pattedyr. Arten regnes som den krokodillearten som er best tilpasset livet på land. Som sådan har den lenger lemmer enn sine nærmeste slektninger, og kan både trave og galoppere over korte strekninger. Den regnes som en spesielt aggressiv art.
|
Cubansk krokodille er en kortsnutet krokodille i familien egentlige krokodiller og er den eneste arten krokodiller som finnes i på Cuba. Den kalles også rutekrokodille. Arten finnes for det meste i ferskvann, men det er antatt at den også tåler brakkvann, på Cuba. Arten fantes før på flere øyer i Karibia. Arten har også levd på Bahamas. Cubansk krokodille er i dag sterkt truet.
Cuba-krokodillen blir omkring 2,5 m lang. Den lever for det meste av fisk og små pattedyr. Arten regnes som den krokodillearten som er best tilpasset livet på land. Som sådan har den lenger lemmer enn sine nærmeste slektninger, og kan både trave og galoppere over korte strekninger. Den regnes som en spesielt aggressiv art.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rutekrokodille – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Rutekrokodille i Encyclopedia of Life
(en) Rutekrokodille i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rutekrokodille hos Fossilworks
(en) Rutekrokodille hos Reptile Database
(en) Rutekrokodille hos ITIS
(en) Rutekrokodille hos NCBI
(en) Kategori:Crocodylus rhombifer – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Crocodylus rhombifer – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Crocodylus rhombifer – detaljert informasjon på Wikispecies
|
Cubansk krokodille er en kortsnutet krokodille i familien egentlige krokodiller og er den eneste arten krokodiller som finnes i på Cuba. Den kalles også rutekrokodille.
| 14,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seveso-ulykken
|
2023-02-04
|
Seveso-ulykken
|
['Kategori:45°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hendelser i 1976', 'Kategori:Lombardia', 'Kategori:Miljøkatastrofer', 'Kategori:Sider med kart']
|
Seveso-ulykken var et ukontrollerbart utslipp av farlige miljøgifter den 10. juli 1976 fra en kjemisk fabrikk i byen Seveso nord i Italia. Flere enn 100 mennesker måtte evakueres fra byen, flere av dem fikk akutte lidelser i huden. Som følge av ulykken ble flere av husdyrene i byen avlivet og avlingene ble ødelagt for å sikre at miljøgiftene ikke spredte seg. I lang tid etterpå ble det registrert mulige senvirkninger på personer som kunne være utsatt for skader.
|
Seveso-ulykken var et ukontrollerbart utslipp av farlige miljøgifter den 10. juli 1976 fra en kjemisk fabrikk i byen Seveso nord i Italia. Flere enn 100 mennesker måtte evakueres fra byen, flere av dem fikk akutte lidelser i huden. Som følge av ulykken ble flere av husdyrene i byen avlivet og avlingene ble ødelagt for å sikre at miljøgiftene ikke spredte seg. I lang tid etterpå ble det registrert mulige senvirkninger på personer som kunne være utsatt for skader.
|
Seveso-ulykken var et ukontrollerbart utslipp av farlige miljøgifter den 10. juli 1976 fra en kjemisk fabrikk i byen Seveso nord i Italia.
| 14,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Tofan
|
2023-02-04
|
Operasjon Tofan
|
['Kategori:2009 i Afghanistan', 'Kategori:Krigen i Afghanistan (2001–2021)']
|
Operasjon Tofan var en militær operasjon som varte fra slutten av mai til den 5. juni 2009, hvor styrker fra den afghanske hæren og norske soldater tilhørende en OMLT-styrke kjempet imot Taliban-opprørere i Ghowrmach- og Bala Morghab-distriktene i Badghis-provinsen i Afghanistan. Målet var at det afghanske politiet skulle kunne overta ansvaret for kontrollpunkter langs ringveien i Badghis-provinsen og sikre denne mot sabotasje fra Taliban og andre motstandere av Karzai-regjeringen, samt å bedre sikkerheten for befolkningen og legitimiteten til de afghanske sikkerhetsstyrkene.
Operasjonen var andre gang på et halvt år hvor norske ISAF-styrker hadde deltatt i en større offensiv mot Taliban i den urolige Badghis-provinsen; i mai deltok norske og afghanske styrker i operasjon Vanguard Viper, hvor de møtte hard motstand fra Taliban-opprørere.
|
Operasjon Tofan var en militær operasjon som varte fra slutten av mai til den 5. juni 2009, hvor styrker fra den afghanske hæren og norske soldater tilhørende en OMLT-styrke kjempet imot Taliban-opprørere i Ghowrmach- og Bala Morghab-distriktene i Badghis-provinsen i Afghanistan. Målet var at det afghanske politiet skulle kunne overta ansvaret for kontrollpunkter langs ringveien i Badghis-provinsen og sikre denne mot sabotasje fra Taliban og andre motstandere av Karzai-regjeringen, samt å bedre sikkerheten for befolkningen og legitimiteten til de afghanske sikkerhetsstyrkene.
Operasjonen var andre gang på et halvt år hvor norske ISAF-styrker hadde deltatt i en større offensiv mot Taliban i den urolige Badghis-provinsen; i mai deltok norske og afghanske styrker i operasjon Vanguard Viper, hvor de møtte hard motstand fra Taliban-opprørere.
== Se også ==
Operasjon Harekate Yolo
Operasjon Karez
== Referanser ==
|
Norge Afghan National Army
| 14,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yunfu
|
2023-02-04
|
Yunfu
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byprefekturer i Guangdong']
|
Yunfu (forenklet kinesisk: 云浮, pīnyīn: Yúnfú) er en by på prefekturnivå i vestlige Guangdong-provinsen i Folkerepublikken Kina. Den grenser til Zhaoqing i nord, Foshan i øst, Jiangmen og Maoming i sydvest, Yangjiang i syd og den autonome regionen Guangxi i vest.
|
Yunfu (forenklet kinesisk: 云浮, pīnyīn: Yúnfú) er en by på prefekturnivå i vestlige Guangdong-provinsen i Folkerepublikken Kina. Den grenser til Zhaoqing i nord, Foshan i øst, Jiangmen og Maoming i sydvest, Yangjiang i syd og den autonome regionen Guangxi i vest.
== Administrative enheter ==
Byprefekturet Yunfu har jurisdiksjon over ett distrikt (区 qū), ett byfylke (市 shì) og 3 fylker (县 xiàn).
== Samferdsel ==
Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Yunfu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Yunfu (forenklet kinesisk: 云浮, pīnyīn: Yúnfú) er en by på prefekturnivå i vestlige Guangdong-provinsen i Folkerepublikken Kina. Den grenser til Zhaoqing i nord, Foshan i øst, Jiangmen og Maoming i sydvest, Yangjiang i syd og den autonome regionen Guangxi i vest.
| 14,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sporveien
|
2023-02-04
|
Sporveien
|
['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kollektivtransport i Oslo', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Norge', 'Kategori:Norske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Oslos samferdselshistorie', 'Kategori:Selskaper etablert i 1924', 'Kategori:Tidligere norske busselskaper', 'Kategori:Tidligere norske jernbaneselskaper']
|
Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo.
|
Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo.
== Beskrivelse ==
Hele konsernet har rundt 3 590 ansatte og omsatte i 2021 for om lag 5 milliarder kroner. Sporveien eier, drifter, bygger ut og vedlikeholder infrastruktur som benyttes til T-bane og trikk, og forvalter en betydelig eiendomsmasse. Dette innebærer drift, vedlikehold, reinvesteringer og nyinvesteringer. Sporveien er også byggherre for flere større infrastrukturprosjekter, slik som oppgradering av Østensjøbanen. Videre har Sporveien ansvaret for vedlikehold av T-banevognene og trikkene som eies av datterselskapet Sporveien Vognmateriell AS.Konsernet eier også datterselskapene Bussanlegg AS og Sporveien Media AS.
== Historie ==
Betegnelsen Sporvei har eksistert siden den første hestesporveien så dagens lys i 1875.
Det kommunale ⅍ Kristiania Sporveier ble opprettet i 1924 da konsesjonen for Blå- og Grøntrikken opphørte. Selskapet endret navn til ⅍ Oslo Sporveier fra 1. januar 1925 da hovedstaden tok tilbake sitt gamle navn.
=== Privat sporveisdrift fra 1875 ===
Hestesporveien (senere kalt Grøntrikken) mellom Stortorvet og Homansbyen ble etablert i 1875 av Kristiania Sporveisselskab, med Jens P. Vogt som foregangsmann.I 1894 åpnet Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) rute fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstuen med sidelinje til Skarpsno. Dette var den første elektriske sporvei i Skandinavia.
⅍ Holmenkolbanen åpnet driften på Skandinavias første forstadsbane mellom Majorstuen og Holmenkollen i 1898. I 1912 ble det åpnet sidelinje fra Majorstuen til Smestad, og i 1916 ble linja mellom Majorstuen og Holmenkollen forlenget til Frognerseteren.
=== Kommunalt sporveisselskap mellom 1899 og 1905 ===
Kommunen hadde sporveisselskap mellom 1899 og 1905, og anla et rutenett knyttet til Grøntrikken straks etter at denne gikk over til elektrisk drift. Dette selskapet gikk inn/ble overtatt av før nevnte Kristiania Sporveisselskab i 1905, som fortsatte kraftig utviding av linjenettene til "Grøntrikken" og "Blåtrikken" frem til 1924.
=== Kommunal drift fra 1925 ===
Fra 1925 var Sporveien Oslo kommunes driftsselskap for trikk og bybuss – og fra 1966 også T-bane – med 2-3000 ansatte. Etter omorganiseringen i 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS), mens det ble opprettet et nytt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken, med ca. 50 ansatte, som overtok navnet AS Oslo Sporveier.
Oslo Sporveier bedrev innkjøp av kollektivtransporttjenester på vegne av Oslo kommune, herunder buss, trikk, tunnelbane og ferge, samt servicefunksjoner som stoppestedsvedlikehold mv. Selskapet hadde også ansvar for organiseringen av kollektivtrafikkens omfang og for billettinntektene fra trafikantene. Etter avtale med Stor-Oslo Lokaltrafikk og NSB hadde kundene overgangsrett og kompensasjon for bruk av Sporveiens kort og billetter. Sporveiens trafikk ble utført av driftsselskapene Oslo T-banedrift, Oslo Sporvognsdrift og diverse buss- og fergeselskaper gjennom kontrakter med Sporveien.
AS Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk AS fusjonerte i 2008 for å bli et felles administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, og tok det nye navnet Ruter.
=== Utvidelse av linjenettet fra 1924 ===
Sporveiene av 1924 fortsatte utviding av linjenettet Grønntrikken og Blåtrikken – om enn noe langsommere en tidligere – frem til 1940; deretter ble det ikke anlagt nye trikkelinjer i bygatene før åpningen av Vikatrikken i 1995 (riktignok i samme område som en tidligere nedlagt linje), og forlengelsen til Rikshospitalet i 1999.
I 1927 startet den første bybussdriften med linje mellom Loelvdalen og Alexander Kiellands plass.
I 1928 ble Skandinavias første undergrunnsbane mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet.
Forstadsbanen mellom Majorstua og Smestad ble forlenget til Røa i 1935 og til Østerås i 1972, og en annen sidelinje til Sognsvann i 1934.
Under den andre verdenskrig ble sporveiene også brukt til godstrafikk med egne godsvogner.
I årene 1940 til 1967 ble enkelte busslinjer trafikkert med elektriske busser, såkalte trolleybusser. Idag er det bussdriften som har flest passasjerer i Oslotrafikken.
I 1966 åpnet T-banen, og dermed fikk Oslo – som verdens minste by – «full metro».I 1987 ble det østlige T-banenettet koblet sammen med Holmenkolbanens vestlige linjer på Stortinget stasjon, og fra 1995 har alle linjene vært gjennomgående gjennom sentrum.
I 2006 åpnet T-baneringen med linje 4 og 6 som knytter sammen Sognsvannbanen og Grorudbanen over Storo.
Sporveien inngikk i 2003 kontrakt med Siemens om levering av 99 nye T-banevogner, senere øket til 345 eller 115 3-vognsett.
Fra 2003 til 2014 ble Kolsåsbanen ombygd. Lørenbanen ble ferdigstilt i 2016.
=== Omorganiseringer ===
1. juli 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS) mens det samtidig ble opprettet et rent administrasjonsselskap, med ca. 50 ansatte, som overtok det gamle navnet AS Oslo Sporveier. Administrasjonsselskapet fungerer som Oslo kommunes bestillerorgan for kollektivtrafikk. Dette selskapet skiftet 1. januar 2008 navn til Ruter og administrerer all kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Ruter har blant annet ansvar for det elektroniske billettsystemet Flexus. Oslo kommune eier 60 prosent av det nye selskapet, mens Akershus fylkeskommune eier 40 %.
Oslo byråd foreslo i 2007 å selge Unibuss. Bystyret vedtok 12. desember samme år å utrede saken. I 2009 vedtok styret i KTP å droppe et videre salg. Byrådet gjentok forslaget i budsjettet for 2011. Etter press fra opposisjonen ble vedtaket at det skulle legges frem en eierskapsmelding for selskapet.Kollektivtransportproduksjon AS endret i mai 2013 navn til Sporveien Oslo AS, og i september 2017 til Sporveien AS.
== Selskapsstruktur ==
Sporveien består totalt av seks aksjeselskap i tillegg til morselskapet:
Sporveien T-banen
Sporveien Trikken
Unibuss
Sporveien Media AS
Bussanlegg AS
Sporveien Vognmateriell ASOslo Vognselskap AS var tidligere organisert som et datterselskap av Kollektivtransportproduksjon, men ble fisjonert ut som eget selskap 27. september 2006. Selskapet skal finansiere og anskaffe nye vogner til t-bane og trikk, samt leie ut disse til operatørene. I 2019 ble det vedtatt i bystyret å fusjonere Oslo Vognselskap tilbake inn i Sporveien. Selskapet byttet samme år navn til Sporveien Vognmateriell AS.
Selskapet byttet i april 2013 navn fra Kollektivtransportproduksjon AS til Sporveien Oslo AS. I dagligtalen benyttes kun Sporveien.
== Administrerende direktør ==
Cato Hellesjø 2009–d.d.
Trond Bjørgan 1997–2009
== Lokaltrafikkhistorisk forening ==
I 1966 ble Lokaltrafikkhistorisk forening dannet for å ta vare på utrangert materiell blant annet fra Oslo Sporveier. Foreningen driver idag Sporveismuseet i en bevart vognhall ved Majorstuen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo Sporveier
Digitalt fortalt: «Reisen til byen» (skrevet av Jon Haakon Hustad, Sporveismuseet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Arkiv etter Sporveien på Arkivportalen
|
| antall_ansatte = 5 (2010)Årsregnskap for 2010 (PDF)
| 14,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sachsen-Weimar-Eisenach
|
2023-02-04
|
Sachsen-Weimar-Eisenach
|
['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De ernestinske hertugdømmer', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1809', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1918', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1920', 'Kategori:Tidligere fyrstedømmer']
|
Sachsen-Weimar-Eisenach var et hertugdømme som ble opprettet i 1809 som følge av samlingen av de to hertugdømmene Sachsen-Weimar og Sachsen-Eisenach, som hadde vært i personalunion siden 1741.
|
Sachsen-Weimar-Eisenach var et hertugdømme som ble opprettet i 1809 som følge av samlingen av de to hertugdømmene Sachsen-Weimar og Sachsen-Eisenach, som hadde vært i personalunion siden 1741.
== Fyrster av Sachsen-Weimar-Eisenach ==
=== Hertuger, 1809-1815 ===
Karl August av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1809-1815; hertug av Sachsen-Weimar og Sachsen-Eisenach fra 1758
=== Storhertuger, 1815-1918 ===
Karl August av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1815–1828
Karl Friedrich av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1828–1853
Karl Alexander av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1853–1901
Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1901–1918
=== Overhoder for huset Sachsen-Weimar-Eisenach, 1918- ===
Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1919-1923
Karl August, arvestorhertug av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1923-1988
Michael av Sachsen-Weimar-Eisenach, 1988-nå
|
Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar-Eisenach (født 10. juni 1876, død 24.
| 14,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brit_L%C3%B8vseth
|
2023-02-04
|
Brit Løvseth
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges ambassadører til Antigua og Barbuda', 'Kategori:Norges ambassadører til Bahamas', 'Kategori:Norges ambassadører til Barbados', 'Kategori:Norges ambassadører til Dominica', 'Kategori:Norges ambassadører til Estland', 'Kategori:Norges ambassadører til Grenada', 'Kategori:Norges ambassadører til Haiti', 'Kategori:Norges ambassadører til Jamaica', 'Kategori:Norges ambassadører til Saint Kitts og Nevis', 'Kategori:Norges ambassadører til Saint Lucia', 'Kategori:Norges ambassadører til Saint Vincent og Grenadinene', 'Kategori:Norges ambassadører til Slovakia', 'Kategori:Norges ambassadører til Trinidad og Tobago', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Brit Løvseth (født 1948 i Oslo) var Norges ambassadør i Slovakia.
Løvseth er cand.mag med fagene historie, folkloristikk og nordisk fra Universitetet i Oslo og cand.philol. i nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Trondheim. Hun har også studert finsk språk og litteratur i Finland. Løvseth har i 1990 og 2000 studert ved Forsvarets høgskole.
I 1974 gikk Løvseth inn i utenrikstjenesten. Hun har tidligere vært stasjonert i Wien og Moskva og har arbeidet som nestleder i protokollavdelingen, som spesialrådgiver for Barentsregionen, i skipsfartsavdelingen og i avdelingen for utenriksøkonomisk samarbeid. I 1991 ble Løvseth Norges første ambassadør i Estland, etter at landet gjenvant sin selvstendighet. Fra 1998 til 2004 var hun ambassadør i Jamaica, Antigua og Barbuda, Saint Lucia, Saint Kitts og Nevis, Trinidad og Tobago, Barbados, Saint Vincent og Grenadinene, Bahamas, Grenada, Haiti og Dominica. Utnevnelsen til ambassadør i Bratislava kom i 2004. Hun er fra 2009 tilbake i utenriksdepartementet i Oslo.
|
Brit Løvseth (født 1948 i Oslo) var Norges ambassadør i Slovakia.
Løvseth er cand.mag med fagene historie, folkloristikk og nordisk fra Universitetet i Oslo og cand.philol. i nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Trondheim. Hun har også studert finsk språk og litteratur i Finland. Løvseth har i 1990 og 2000 studert ved Forsvarets høgskole.
I 1974 gikk Løvseth inn i utenrikstjenesten. Hun har tidligere vært stasjonert i Wien og Moskva og har arbeidet som nestleder i protokollavdelingen, som spesialrådgiver for Barentsregionen, i skipsfartsavdelingen og i avdelingen for utenriksøkonomisk samarbeid. I 1991 ble Løvseth Norges første ambassadør i Estland, etter at landet gjenvant sin selvstendighet. Fra 1998 til 2004 var hun ambassadør i Jamaica, Antigua og Barbuda, Saint Lucia, Saint Kitts og Nevis, Trinidad og Tobago, Barbados, Saint Vincent og Grenadinene, Bahamas, Grenada, Haiti og Dominica. Utnevnelsen til ambassadør i Bratislava kom i 2004. Hun er fra 2009 tilbake i utenriksdepartementet i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The Ambassador's curriculum vitae Arkivert 21. august 2009 hos Wayback Machine., Norges ambassade i Slovakia
|
Brit Løvseth (født 1948 i Oslo) var Norges ambassadør i Slovakia.
| 14,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vester%C3%B8y_skole
|
2023-02-04
|
Vesterøy skole
|
['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skoler i Sandefjord', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1887']
|
Vesterøy skole (tidligere Buer skole) er en barneskole på Vesterøya i Sandefjord. Den legger vekt på fysisk aktivitet og organiserer også uteskole. Organisatorisk har Vesterøy skole også ansvar for Korsvik uteskole.
Skolen ble grunnlagt som Buer skole i 1887 og ble ferdig bygget i 1890. Den fikk et påbygg i 1907, og ble igjen utvidet i 1950. En ny skole ble bygget i 1958 og navnet ble endret fra Buer skole til Vesterøy skole. Skolen ble utvidet med nytt bygg i 1971.
|
Vesterøy skole (tidligere Buer skole) er en barneskole på Vesterøya i Sandefjord. Den legger vekt på fysisk aktivitet og organiserer også uteskole. Organisatorisk har Vesterøy skole også ansvar for Korsvik uteskole.
Skolen ble grunnlagt som Buer skole i 1887 og ble ferdig bygget i 1890. Den fikk et påbygg i 1907, og ble igjen utvidet i 1950. En ny skole ble bygget i 1958 og navnet ble endret fra Buer skole til Vesterøy skole. Skolen ble utvidet med nytt bygg i 1971.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skolens hjemmeside
|
Vesterøy skole (tidligere Buer skole) er en barneskole på Vesterøya i Sandefjord. Den legger vekt på fysisk aktivitet og organiserer også uteskole.
| 14,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nationalkomitee_Freies_Deutschland
|
2023-02-04
|
Nationalkomitee Freies Deutschland
|
['Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det tredje rikes historie', 'Kategori:Sovjetunionen under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske motstandsgrupper under det tredje rike']
|
Nationalkomitee Freies Deutschland (norsk: Nasjonalkomiteen for det frie Tyskland, forkortet NKFD) var en tysk antinazistisk organisasjon som opererte i Sovjetunionen under andre verdenskrig. Organisasjonen som ble stiftet i juli 1943, var en sammenslutning av kommunistiske tyske emigranter og tyske soldater og offiserer som var krigsfanger. NKFD var i stor grad opptatt av agitasjonsarbeid ved fronten for å overbevise tyske soldater om å kapitulere.
|
Nationalkomitee Freies Deutschland (norsk: Nasjonalkomiteen for det frie Tyskland, forkortet NKFD) var en tysk antinazistisk organisasjon som opererte i Sovjetunionen under andre verdenskrig. Organisasjonen som ble stiftet i juli 1943, var en sammenslutning av kommunistiske tyske emigranter og tyske soldater og offiserer som var krigsfanger. NKFD var i stor grad opptatt av agitasjonsarbeid ved fronten for å overbevise tyske soldater om å kapitulere.
== Nevneverdige medlemmer ==
Anton Ackermann
Wilhelm Adam
Johannes R. Becher
Willi Bredel
Heinrich Graf von Einsiedel
Peter Gingold
Walter Janka
Alfred Kurella
Arno von Lenski
Wolfgang Leonhard
Vincenz Müller
Friedrich Paulus
Wilhelm Pieck
Walther von Seydlitz-Kurzbach
Walter Ulbricht
Gustav von Wangenheim
Erich Weinert
Otto Winzer
Friedrich Wolf
Markus Wolf
Hans Kahle
== Referanser ==
|
Nationalkomitee Freies Deutschland (norsk: Nasjonalkomiteen for det frie Tyskland, forkortet NKFD) var en tysk antinazistisk organisasjon som opererte i Sovjetunionen under andre verdenskrig. Organisasjonen som ble stiftet i juli 1943, var en sammenslutning av kommunistiske tyske emigranter og tyske soldater og offiserer som var krigsfanger.
| 14,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Celine_Helgemo
|
2023-02-04
|
Celine Helgemo
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 31. august', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Orkdal kommune', 'Kategori:Personer fra Orkland kommune', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix Junior']
|
Celine Solemsløkk Helgemo (født 31. august 1995 i Gjølme i Orkdal) er en norsk sanger.
Hun vant MGP Junior Nordic i Oslo Spektrum i 2007 med sangen «Bæstevænna», etter å ha vunnet Melodi Grand Prix junior 2007.
Helgemo er en av Norges aller mest populære barnestjerner og mestselgende artister. Hun hadde fem sommerturnéer på rad etter at hun, som 11-åring, vant Melodi Grand Prix Junior med låta Bæstevænna i juni 2007. Låten handlet om bestevennen hennes, Astrid Smeplass. Albumet Bæstevænna kom 19. november og solgte til gull på en uke.
24. november deltok hun i MGP Nordic på hjemmebane, og vant der også.
Før året var omme rakk Bæstevænna å selge til platina, noe som gjorde henne til årets mestselgende kvinnelige artist.Helgemos andre album, Jul på Røros, ble gitt ut 17. november 2008.
Helgemo og Malin Reitan hadde i 2008 juleturné med fire konserter i Trøndelag i tillegg til fem i Olavshallens store sal. Turnéen ble gjentatt i 2009, denne gang med tre konserter i Olavshallen i tillegg til en i Kristiansund, og i 2010.
Den 9. oktober 2009 deltok hun og vant i Beat for beat på NRK1. Hun er danseinstruktør og aktiv i MOT.
Andre album hun medvirker på: MPG jr. 07, MGP Nordic 07, Hits for Kids 18, Lego hits 08, Batteris debutplate.
Høsten 2015 var hun deltaker i Stjernekamp.
|
Celine Solemsløkk Helgemo (født 31. august 1995 i Gjølme i Orkdal) er en norsk sanger.
Hun vant MGP Junior Nordic i Oslo Spektrum i 2007 med sangen «Bæstevænna», etter å ha vunnet Melodi Grand Prix junior 2007.
Helgemo er en av Norges aller mest populære barnestjerner og mestselgende artister. Hun hadde fem sommerturnéer på rad etter at hun, som 11-åring, vant Melodi Grand Prix Junior med låta Bæstevænna i juni 2007. Låten handlet om bestevennen hennes, Astrid Smeplass. Albumet Bæstevænna kom 19. november og solgte til gull på en uke.
24. november deltok hun i MGP Nordic på hjemmebane, og vant der også.
Før året var omme rakk Bæstevænna å selge til platina, noe som gjorde henne til årets mestselgende kvinnelige artist.Helgemos andre album, Jul på Røros, ble gitt ut 17. november 2008.
Helgemo og Malin Reitan hadde i 2008 juleturné med fire konserter i Trøndelag i tillegg til fem i Olavshallens store sal. Turnéen ble gjentatt i 2009, denne gang med tre konserter i Olavshallen i tillegg til en i Kristiansund, og i 2010.
Den 9. oktober 2009 deltok hun og vant i Beat for beat på NRK1. Hun er danseinstruktør og aktiv i MOT.
Andre album hun medvirker på: MPG jr. 07, MGP Nordic 07, Hits for Kids 18, Lego hits 08, Batteris debutplate.
Høsten 2015 var hun deltaker i Stjernekamp.
== Diskografi ==
AlbumBæstevænna (2007)
Jul på Røros (2008)
Jentekveld (2010)
Julekonserten (2010), med MalinSinglerI min verden (2013)
Beating Me (2018), med ÅSN
=== Garbage Hunks ===
TBA (2018/19)
=== Deltar på ===
Melodi Grand Prix junior 2007: MGP jr. 2007 (2007)
McMusic: Hits for Kids 18 (2007)
MGP Nordic 2007: MGP Nordic 2007 (2007)
EMI: Lego hits (2008)
USM: Fiskoteket (2009)
Malin: Malin (2009)
Batteri: Batteri (2010)
Skøyen skolekor: Perler (2010)
Universal Music: Familiens julesanger (2012)
Universal Music: Hits for Kids X-Mas (2012)
Universal Music: Tidenes beste julebarneplate 1 (2012)
Universal Music: Tidenes beste julebarneplate 2 (2012)
Universal Music: Tidenes beste julebarneplate 3 (2012)
The Walt Disney Company: Violetta – In My Own World (2013)
ESS Engros: Ferien for store og små – 50 skandinaviske sommerfavoritter (2014)
Universal Music: Hits for Kids 34 (2014)
=== Medvirkning ===
2007: Melodi Grand Prix junior 2007 (vinner)
2007: Melodi Grand Prix junior Nordic 2007 (vinner)
2007: Artist-opptreden
2009: Beat for beat
== Eksterne lenker ==
(en) Celine Helgemo på Internet Movie Database
(en) Celine Helgemo på Discogs
(en) Celine Helgemo på Discogs
(en) Celine Helgemo på MusicBrainz
(en) Celine Helgemo på Songkick
(no) Offisiell blogg
|
Celine Solemsløkk Helgemo (født 31. august 1995 i Gjølme i Orkdal) er en norsk sanger.
| 14,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Willi_Bredel
|
2023-02-04
|
Willi Bredel
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:DDR-politikere', 'Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (republikanere)', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske kommunister', 'Kategori:Tyske soldater', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra den spanske borgerkrig']
|
Willi Bredel (født 2. mai 1901 i Hamburg, død 27. oktober 1964 i Berlin) var en tysk forfatter og president for Akademie der Künste. Han var en pioner innen sosialistisk-realistisk litteratur.
Like etter at nazistene tok makten i 1933 ble Bredel fengslet ved KZ Fuhlsbüttel, en konsentrasjonsleir. Etter å ha flyktet fra det nasjonalsosialistiske Tyskland til Tsjekkoslovakia og Moskva, publiserte ham Die Prüfung (1934), en roman som beskrev nazi-konsentrasjonsleiren og som ble oversatt til flere språk.
Bredel deltok i den spanske borgerkrigen som en del av Thälmann-bataljonen, og i den andre verdenskrig hvor han kjempet på Sovjetunionens side. Under krigen ble han medlem i Nationalkomitee Freies Deutschland. Etter krigen bodde han i Den tyske demokratiske republikk, og døde i Berlin.
|
Willi Bredel (født 2. mai 1901 i Hamburg, død 27. oktober 1964 i Berlin) var en tysk forfatter og president for Akademie der Künste. Han var en pioner innen sosialistisk-realistisk litteratur.
Like etter at nazistene tok makten i 1933 ble Bredel fengslet ved KZ Fuhlsbüttel, en konsentrasjonsleir. Etter å ha flyktet fra det nasjonalsosialistiske Tyskland til Tsjekkoslovakia og Moskva, publiserte ham Die Prüfung (1934), en roman som beskrev nazi-konsentrasjonsleiren og som ble oversatt til flere språk.
Bredel deltok i den spanske borgerkrigen som en del av Thälmann-bataljonen, og i den andre verdenskrig hvor han kjempet på Sovjetunionens side. Under krigen ble han medlem i Nationalkomitee Freies Deutschland. Etter krigen bodde han i Den tyske demokratiske republikk, og døde i Berlin.
== Utvalgte verk ==
Die Prüfung
The Death of General Moreau and other stories
Verwandte und Bekannte-trilogien
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Willi Bredel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Willi Bredel på Internet Movie Database
(de) Willi Bredel Gesellschaft
|
Willi Bredel (født 2. mai 1901 i Hamburg, død 27.
| 14,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardcore_techno
|
2023-02-04
|
Hardcore techno
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronisk musikk']
|
Hardcore techno eller hardcore elektronika er en musikksjanger som kommer fra New beat fra sent på 1980-tallet. Hardcore er en veldig «hard» sjanger som kommer fra Nederland (Rotterdam), Tyskland (Frankfurt), Belgia. Kjennetegn på musikken er raske og lange basstakter, hissige melodier og ofte veldig harde rytmer. Stilen kjennetegnes ved veldig høy rytme, som regel 160-180 BPM (beats per minute, dvs. slag per minutt).
|
Hardcore techno eller hardcore elektronika er en musikksjanger som kommer fra New beat fra sent på 1980-tallet. Hardcore er en veldig «hard» sjanger som kommer fra Nederland (Rotterdam), Tyskland (Frankfurt), Belgia. Kjennetegn på musikken er raske og lange basstakter, hissige melodier og ofte veldig harde rytmer. Stilen kjennetegnes ved veldig høy rytme, som regel 160-180 BPM (beats per minute, dvs. slag per minutt).
== Kjente artister ==
Angerfist
Neophyte
The Playah
Rotterdam Terror Corpse
Hellsystem
Predator
Drokz
DJ Nosferatu
Crucifier
DJ Promo
Amnesys
Exode
The Viper
DJ Dione
Tommyknocker
Endymion
G-Town Madness
Art of Fighters
Meccano Twins
Catscan
DJ Outblast
Evil Activities
Kasparov
Noize Supressor
Paul Elstak
The Stunned Guys
The Outside Agency
== Undergenrer ==
Happy Hardcore
UK Hardcore
Breakbeat hardcore også kjent som Old-Skool.
Gabber
Speedcore
Terrorcore
Psycore - hardcore blandet med Psykedelisk trance.
Mørk Psycore - hardcore blandet med mørk psykedelisk trance, som også er kalt Darkpsy.
Frenchcore
Powerstomp
Industrial Hardcore
Hardcore Breaks – Old-Skool lagd med moderne teknologi
|
Hardcore techno eller hardcore elektronika er en musikksjanger som kommer fra New beat fra sent på 1980-tallet. Hardcore er en veldig «hard» sjanger som kommer fra Nederland (Rotterdam), Tyskland (Frankfurt), Belgia.
| 14,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_Rhys
|
2023-02-04
|
Jean Rhys
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Roseau', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Jean Rhys (født 24. august 1890 i Roseau på Dominica, død 14. mai 1979 i Exeter i England), født Ella Gwendolen Rees Williams, var en karibisk forfatter. Hun er best kjent for sin roman Wide Sargasso Sea. Den er skrevet som en «prequel» (tidsmessig lagt til før originalverkets tidsramme) til Charlotte Brontës Jane Eyre. For denne boken ble hun tildelt W.H. Audens årlige litterære pris.
|
Jean Rhys (født 24. august 1890 i Roseau på Dominica, død 14. mai 1979 i Exeter i England), født Ella Gwendolen Rees Williams, var en karibisk forfatter. Hun er best kjent for sin roman Wide Sargasso Sea. Den er skrevet som en «prequel» (tidsmessig lagt til før originalverkets tidsramme) til Charlotte Brontës Jane Eyre. For denne boken ble hun tildelt W.H. Audens årlige litterære pris.
== Bakgrunn, liv og forfatterskap ==
Jean Rhys' far var lege og opprinnelig fra Wales. Hennes mor var kreolsk, det vil si hvit vestindier. Som sekstenåring dro Jean Rhys til London for å begynne på Royal Academy of Dramatic Art. Dette var første gang hun forlot øya der hun ble født, og møtet med et totalt fremmed samfunn ble skjellsettende og satte spor i hennes forfatterskap. Pengeproblemer førte til at hun måtte slutte på teaterskolen, og hun forsøkte deretter å tjene til livets opphold som modell og som ballett- og korpike. Hun giftet seg og flyttet til Wien med sin ektemann. Derfra dro de videre til Paris og endte opp i Budapest. I Paris var hun mye alene og hadde det svært trangt økonomisk, men hun kom inn i den litterære kretsen rundt litteraten Ford Madox Ford. Samtidig som hun tok jobber som mannekeng, ekspeditrise og oversetter skrev hun litterære tekster, og i 1927 debuterte hun med novellesamlingen The Left Bank and Other Stories. Selv kalte hun disse historiene «skisser fra et parisisk bohemliv».Fram til 1939 ga hun ut fire romaner som fikk positive anmeldelser. Forfatterskapet hennes gikk imidlertid i glemmeboken inntil BBC Radio i 1957 dramatiserte romanen Good Morning, Midnight og oppdaget at hun nå var bosatt i Devon og var i gang med en ny novellesamling. Disse novellene ble ikke utgitt før i 1968, men i 1966 kom Jean Rhys' siste roman Wide Sargasso Sea. Perioden fra 1957 ble en renessanse for Jean Rhys som forfatter, og i 1978 ble hun tildelt Den britiske imperieordenen.McFarlin-biblioteket ved Universitetet i Tulsa i Oklahoma har i sine samlinger store deler av Jean Rhys' etterlatte manuskripter og papirer.
== Norske utgivelser ==
Romanen Wide Sargasso Sea er utgitt på norsk i to versjoner: Kreolerinnen på Thornfield Hall (Aschehoug Forlag 1966) / Vide Sargasso (Pax Forlag 1999). Novellen På gjensyn i september, Petronella, som først ble utgitt i samlingen Tigers Are Better-Looking (1968), finnes på norsk i antologien Det kalles kjærlighet. Noveller av kvinner fra andre land, utgitt på Universitetsforlaget (1982). Novellen er oversatt av Eli Lindtner Næss, som også har bidratt til antologien med omtaler av Rhys' novelle og øvrige forfatterskap i forordet og i en introduksjon til selve novellen.Professor i litteraturvitenskap Tone Selboe har skrevet om Rhys' forfatterskap i boken Litterære vaganter.
== Bibliografi (utvalg) ==
The Left Bank and Other Stories, 1927
Postures, roman, 1928 (i USA utgitt under tittelen Quartet, 1929)
After Leaving Mr. Mackenzie, roman, 1931
Voyage in the Dark, roman, 1934
Good Morning, Midnight, roman, 1939
Wide Sargasso Sea, roman, 1966 – utkommet på norsk i to versjoner. I 1966 på Aschehoug forlag; oversatt av Liv Malling med norsk tittel Kreolerinnen på Thornfield Hall. I 1999 ga Pax forlag ut boken på nytt; den nye oversettelsen var ved Ragnfrid Stokke, norsk tittel Vide Sargasso.
Tigers Are Better-Looking: With a Selection from 'The Left Bank' , noveller, 1968
Penguin Modern Stories 1, 1969 (andre forfattere representert i novellesamlingen: Bernard Malamud, David Plante og William Sansom)
My Day: Three Pieces, noveller, 1975
Sleep It Off Lady, noveller, 1976
Smile Please: An Unfinished Autobiography, 1979
Jean Rhys Letters 1931–1966, 1984
Early Novels, 1984
The Complete Novels, 1985
Tales of the Wide Caribbean, noveller, 1985
The Collected Short Stories, 1987
Let Them Call It Jazz, noveller,1995
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean Rhys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean Rhys på Internet Movie Database
(en) Jean Rhys hos The Movie Database
(en) Literary Encyclopedia biography
|
Jean Rhys (født 24. august 1890 i Roseau på Dominica, død 14.
| 14,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentrum%E2%80%93h%C3%B8yre
|
2023-02-04
|
Sentrum–høyre
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Politisk terminologi']
|
Sentrum–høyre betegner bevegelser som ligger mellom det som tradisjonelt regnes som sentrum og høyresiden i politikken. Sentrum–høyre brukes også som et begrep når det er snakk om et kompromiss eller samarbeid mellom partier eller organisasjoner i sentrum og høyre.
|
Sentrum–høyre betegner bevegelser som ligger mellom det som tradisjonelt regnes som sentrum og høyresiden i politikken. Sentrum–høyre brukes også som et begrep når det er snakk om et kompromiss eller samarbeid mellom partier eller organisasjoner i sentrum og høyre.
== Norge ==
I Norge ligger Høyre, deler av Venstre og Kristelig Folkeparti nært sentrum–høyre.
== Politisk ståsted og ideologi ==
Fordi sentrum–høyre alltid vil variere med hvilke parter som deltar, vil også politikkens innhold variere. Sentrum–høyre fører som regel en politikk som verner om den private eiendomsretten og en økonomisk modell etter markedsøkonomien der staten tar en mindre aktiv del i næringslivet. Sentrum–høyre skiller seg fra den mer ytterliggående høyresiden ved at den likevel vil verne om noen offentlige velferdsløsninger og regulere markedet til en viss grad, spesielt gjelder dette grunnleggende velferdstjenester og at det skal eksistere et offentlig tilbud av disse. Sentrum–høyre-partier er noen ganger verdikonservative og mot ekstrem sekularisering og andre store forandringer av samfunnet. Ideologiske retninger som ligger sentrum–høyre nært er sosialliberalismen, kristendemokrati og liberalkonservatismen.
== Se også ==
Sentrum–venstre
Høyresiden
Sentrum
Markedsøkonomi
Liberalisme
Konservatisme
== Referanser ==
|
Sentrum–venstre betegner et spekter i den politiske akse bestående av personer, organisasjoner, partier eller samarbeid mellom dem som strekker seg fra sentrum til venstresiden på høyre- og venstreskalaen i politikken. Betegnelsen brukes også om sentrumspolitikk med helning til venstre eller den moderate venstresiden.
| 14,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Skagen
|
2023-02-04
|
Gunnar Skagen
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere']
|
Gunnar Skagen (født 13. januar 1923, død 31. desember 1985)
var en norsk fotballspiller.
Han spilte for SK Brann der han oppnådde 120 scoringer i perioden 1945-56, 68 i serie, 46 i cup og 6 i andre sammenhenger.Med Kniksen og Thorstein Helstad er han den eneste som scoret fem mål i samme kamp, det gjelder kun Norgesmesterskapet i fotball for herrer: Det var i første runde, den 18. mai 1946, da Bragd ble overvunnet 10-0 og i 3. runde 26. juni 1955 da de vant 6-2 borte mot Ålgård FK. Derimot var han i snart femti sesonger den siste som bommet med straffespark i cupfinale (det skjedde under Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1950.
Deretter ble han formann i klubbens Uttakingskomite (1959), en tid trener (1960) men ble jo underdir. i ligningsvesenet (1984).
|
Gunnar Skagen (født 13. januar 1923, død 31. desember 1985)
var en norsk fotballspiller.
Han spilte for SK Brann der han oppnådde 120 scoringer i perioden 1945-56, 68 i serie, 46 i cup og 6 i andre sammenhenger.Med Kniksen og Thorstein Helstad er han den eneste som scoret fem mål i samme kamp, det gjelder kun Norgesmesterskapet i fotball for herrer: Det var i første runde, den 18. mai 1946, da Bragd ble overvunnet 10-0 og i 3. runde 26. juni 1955 da de vant 6-2 borte mot Ålgård FK. Derimot var han i snart femti sesonger den siste som bommet med straffespark i cupfinale (det skjedde under Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1950.
Deretter ble han formann i klubbens Uttakingskomite (1959), en tid trener (1960) men ble jo underdir. i ligningsvesenet (1984).
== Referanser ==
|
Gunnar Skagen (født 13. januar 1923, død 31.
| 14,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nansen%C3%B8ya_i_Karahavet
|
2023-02-04
|
Nansenøya i Karahavet
|
['Kategori:Arktis', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Fridtjof Nansen', 'Kategori:Øyer i Krasnojarsk kraj', 'Kategori:Øyer i Nordishavet']
|
Nansenøya (russisk Остров Нансена; Ostrov Nansena) er en lang og smal øy ved kysten av Karahavet i Krasnojarsk kraj i Russland. Øya er 21 km lang og i snitt om lag 2,5 km bred. Øya ligger i et område med mange skjær, like utenfor kysten av Tajmyrhalvøya. Det smale sundet mellom Nansenøya og kysten av Sibir (Framsundet) er i snitt 2,5 km bredt.
Kysten av Nansenøya og noen av de større naboøeyne, som Tajmyrøya, Bonevi og Pilota Makhotkina er innskåret med mange bukter og viker. Sundet mellom denne øya og naboøyene har derfor et labyrintpreg over seg. Geologisk er alle disse øyene en forlengelse av Nordenskiöldøyene som ligger lengre nord, og ofte blir Nansenøya regnet som en del av denne øygruppa. Ostrov Vkhodnoj er 750 meter lang og ligger like vest for Nansenøya.
Havet omkring Nansenøya er dekket av pakkis med noe åpent vann gjennom den lange harde vinteren, og det er mye isflak i havet om sommeren.
Øya er en del av «Det store arktiske statlige naturreservatet», det største naturreservatet i Russland og Europa.
|
Nansenøya (russisk Остров Нансена; Ostrov Nansena) er en lang og smal øy ved kysten av Karahavet i Krasnojarsk kraj i Russland. Øya er 21 km lang og i snitt om lag 2,5 km bred. Øya ligger i et område med mange skjær, like utenfor kysten av Tajmyrhalvøya. Det smale sundet mellom Nansenøya og kysten av Sibir (Framsundet) er i snitt 2,5 km bredt.
Kysten av Nansenøya og noen av de større naboøeyne, som Tajmyrøya, Bonevi og Pilota Makhotkina er innskåret med mange bukter og viker. Sundet mellom denne øya og naboøyene har derfor et labyrintpreg over seg. Geologisk er alle disse øyene en forlengelse av Nordenskiöldøyene som ligger lengre nord, og ofte blir Nansenøya regnet som en del av denne øygruppa. Ostrov Vkhodnoj er 750 meter lang og ligger like vest for Nansenøya.
Havet omkring Nansenøya er dekket av pakkis med noe åpent vann gjennom den lange harde vinteren, og det er mye isflak i havet om sommeren.
Øya er en del av «Det store arktiske statlige naturreservatet», det største naturreservatet i Russland og Europa.
== Historie ==
I oktober 1900 under Baron Eduard von Tolls skjebnesvangre siste ekspedisjon lå Tolls skip «Zarja» i vinterforlegning ved Nabljudenijøya, og en forskingsstasjon ble bygget der. Dette er ei lita granittøy sørøst for Nansenøya i en bukt som Baron Toll kalte for Colin Archer-bukta.
Under den andre verdenskrig var det mye militæraktivitet nær Nansenøya, spesielt under Operasjon Wunderland.
På enkelte kart står Nansenøya bare oppført som Nansena. Øya må ikke forvekles med den russiske øya Nansenøya, som er en del av Franz Josef land, i Nordishavet. Begge øyene er oppkalt etter den norske polfareren Fridtjof Nansen.
|
Nansenøya (russisk Остров Нансена; Ostrov Nansena) er en lang og smal øy ved kysten av Karahavet i Krasnojarsk kraj i Russland. Øya er 21 km lang og i snitt om lag 2,5 km bred.
| 14,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oppdagelsesreise
|
2023-02-04
|
Oppdagelsesreise
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspedisjoner', 'Kategori:Geografi', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09']
|
En oppdagelsesreise er en ekspedisjon med formål å oppdage, kartlegge eller gjøre krav på ukjente landområder. Lederen for en oppdagelsesreise, og iblant alle deltagerne, kalles oppdagelsesreisende.
Selv om oppdagelsesreiser har funnet sted til alle tider i menneskets historie, så anses dens toppunkt å være i oppdagelsestiden fra slutten av 1400-tallet til slutten av 1800-tallet, da europeiske sjøfarere reiste verden rundt og oppdaget nye land og kulturer.
|
En oppdagelsesreise er en ekspedisjon med formål å oppdage, kartlegge eller gjøre krav på ukjente landområder. Lederen for en oppdagelsesreise, og iblant alle deltagerne, kalles oppdagelsesreisende.
Selv om oppdagelsesreiser har funnet sted til alle tider i menneskets historie, så anses dens toppunkt å være i oppdagelsestiden fra slutten av 1400-tallet til slutten av 1800-tallet, da europeiske sjøfarere reiste verden rundt og oppdaget nye land og kulturer.
== Se også ==
Forskningsreise
Liste over antarktisekspedisjoner
Liste over oppdagere
Liste over oppdagelsesreiser i Norge
== Eksterne lenker ==
Digital bokkopi av De store oppdagere : fra oldtid til romalder (Schibsted, 1991)
|
En oppdagelsesreise er en ekspedisjon med formål å oppdage, kartlegge eller gjøre krav på ukjente landområder. Lederen for en oppdagelsesreise, og iblant alle deltagerne, kalles oppdagelsesreisende.
| 14,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forskningsreise
|
2023-02-04
|
Forskningsreise
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Ekspedisjoner', 'Kategori:Forskning']
|
En forskningsreise er en reise i forskningsøyemed, ofte for å studere natur og samfunn på et uutforsket sted. Til forskjell fra en oppdagelsesreise foretas forskningsresiser til allerede kjente områder.
|
En forskningsreise er en reise i forskningsøyemed, ofte for å studere natur og samfunn på et uutforsket sted. Til forskjell fra en oppdagelsesreise foretas forskningsresiser til allerede kjente områder.
== Kjente forskningsreiser ==
Carl von Linnés reise til Lappland
Charles Darwins reise med HMS Beagle
Thor Heyerdahls reise med Kon-Tiki
|
En forskningsreise er en reise i forskningsøyemed, ofte for å studere natur og samfunn på et uutforsket sted. Til forskjell fra en oppdagelsesreise foretas forskningsresiser til allerede kjente områder.
| 14,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.