url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_R%C3%B8nning | 2023-02-04 | Ole Rønning | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Ole Rønning er navnet til flere personer:
Ole Rønning (bataljonssjef), norsk bataljonssjef i Norbatt fra 1979 til 1980.
Ole Rønning (langrennsløper), norsk langrennsløper (født 1987). | Ole Rønning er navnet til flere personer:
Ole Rønning (bataljonssjef), norsk bataljonssjef i Norbatt fra 1979 til 1980.
Ole Rønning (langrennsløper), norsk langrennsløper (født 1987). | Ole Rønning er navnet til flere personer: | 1,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kinesisk_mytologi | 2023-02-04 | Kinesisk mytologi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kinesisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kinesisk mytologi består av en samling kulturfortellinger, eventyr og religioner som har blitt videreført i muntlig og skriftlig form. Det er flere aspekter ved kinesisk mytologi, innbefattet skapelsesmyter og legender og myter som handler om grunnleggelsen av den kinesiske stat og kultur. Som de fleste mytologier er det en del som mener at den kinesiske mytologien er en del, i det minste delvis, en faktisk nedtegnet del av historien.
Historier formoder at kinesisk mytologi begynte på 1100-tallet f.Kr. Mytene og legendene ble formidlet i tusen år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som Shan Hai Jing. Andre myter fortsatte å bli fortalt i muntlige tradisjoner som teater og sang før de ble nedtegnet i former av litterære tekster som eksempelvis Fengshen Yanyi.
| Kinesisk mytologi består av en samling kulturfortellinger, eventyr og religioner som har blitt videreført i muntlig og skriftlig form. Det er flere aspekter ved kinesisk mytologi, innbefattet skapelsesmyter og legender og myter som handler om grunnleggelsen av den kinesiske stat og kultur. Som de fleste mytologier er det en del som mener at den kinesiske mytologien er en del, i det minste delvis, en faktisk nedtegnet del av historien.
Historier formoder at kinesisk mytologi begynte på 1100-tallet f.Kr. Mytene og legendene ble formidlet i tusen år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som Shan Hai Jing. Andre myter fortsatte å bli fortalt i muntlige tradisjoner som teater og sang før de ble nedtegnet i former av litterære tekster som eksempelvis Fengshen Yanyi.
== Nedtegnelser av myter ==
Et antall av verker med nedtegnelser av oldtidens kinesiske mytologi i deres stabile former. De fleste myter som fortsatt eksisterer i dag er avledet fra deres nedtegnelser i slike verker.
Shan Hai Jing – bokstavelig «Fjell- og sjø-skriftrullen», beskriver myter, hekseri og religion i oldtiden i mange detaljer og har også en nedtegnelse av geografi, sjøer og fjell, historie, medisin, skikker og etniske grupper i oldtiden. Det har blitt karakterisert som en tidlig encyklopedi over Kina. I den kinesiske dialekten Wu har talemåten «snakker om Shan Hai Jing» i betydningen sladder eller ørkesløst prat.
Hei'an Zhuan – bokstavelig «Mørkets epos», er den eneste samling av legender i episk form bevart fra Han-kinesere, det vil si 92 prosent av dagens kinesiske befolkningen på det kinesiske fastland. Verket inneholder redegjørelser fra Pangus fødsel og fram til historisk tid.
Keiserlig historiske dokumenter og filosofiske kanoner som Shangshu, Shiji, Liji, Lüshi Chunqiu, og andre.En del myter har blitt bevart i litterære formater som skuespill eller romaner. Betydningsfulle mytologiske fiksjoner som er sett på som endelige nedtegnelser av disse mytene omfatter:
Lyrisk poesi om oldtidens stater som Lisao av Qu Yuan fra staten Chu.
Fengshen Yanyi, eller «Salvingen av gudene», som er en mytologisk fiksjon som handler om grunnleggelsen av Zhou-dynastiet.
Reisen til vest av Wu Cheng'en er en fiktiv redegjørelse av munken Xuanzangs pilegrimsreise til India hvor pilegrimene opplevde en rekke spøkelser, uhyrer og demoner foruten også De flammende fjellene.
Baishe Zhuan, bokstavelig «Legenden om den hvite slange», er en romantisk fortelling lokalisert i Hangzhou som handler om en slange som fikk menneskelig form som en kvinne og som blir forelsket i en mann som er uvitende om hennes egentlige vesen. Legenden har siden blitt et betydelig emne i flere kinesiske operaer, filmer og TV-serier.
== Myter og legender ==
=== Skapelsesmyter ===
Et unikt karakterstikk av kinesisk kultur er den relative sene tilsynekomsten av skapelsesmyter i kinesisk litteratur. De som eksisterer synes å ha oppstått i god tid etter konfucianisme, taoisme og folkelige religioner. Fortellingene eksisterer i flere utgaver, ofte i innbyrdes motstridende utgaver hvor skapelsen av de første mennesker ble ulikt tilskrevet Shangdi, Yu Huang, Himmelen, Nuwa, og Pangu. Det følgende er de vanligste utgavene av skapelseshistorien i en løs kronologisk orden.
Shangdi, opptrer i litteraturen sannsynligvis tidligere enn 700 f.Kr. som Huangtian Dadi, dateringen er avhengig av datoen på orakelbein og Shujing, også kalt ”Boken med dokumenter”. Det er muligens et forsøk på å nasjonalisere kinesiske guder av religiøse talsmenn. Når Huangtian Dadi blir brukt refererer den til Jadekeiseren eller Yu Huang, og Tian og Jadekeiseren var synonyme i kinesiske bønner.
Yu Huang eller Jadekeiseren opptrår i litteraturen etter taoismen er etablert i Kina, men posisjonen til Yu Huang er datert tilbake til før Huangdi, Nüwa eller Fuxi.
Tian (Himmelen) opptrår i litteraturen en gang rundt 700 f.Kr., eller tidligere (dateringen er avhengig av Shujing, også kalt «Boken med dokumenter»). Det er ingen skapelsesfortellinger for Tian, og Shangdi opptrer for å bli sammenflettet i senere litteratur (og bli dyrket som et vesen i eksempelvis Himmelens tempel i Beijing). Omfanget av sondringen (om det er noen) mellom dem er omdiskutert. Sinologen Herrlee Creel har foreslått at analyse av Shang-orakelbein viser at Shangdi hadde forrang for ‘tian’ som en guddom, og at Zhou-dynastiets forfattere erstattet begrepet Shangdi ‘tian’ for fastholde kravet for deres innflytelse. Det er også en mulig kristenfisering av Jadekeiseren som Gud i den kristne Bibelen.
Nüwa dukker opp i litteraturen ikke tidligere enn rundt 350 f.Kr. Hennes følge var Fuxi, bror og ektefelle av Nüwa. Disse to vesenene er stundom dyrket som det endelige opphavet til hele menneskeheten. De er ofte representert som halv-slanger, halv-menneskelige vesener. Nüwa er også ansvarlig for å gjenopprette himmelen etter at Gong Gong ødela de søylene som holdt himmelen oppe.
Pangu, skrevet en gang rundt 200 f.Kr. av daoistiske forfatteren Xu Zheng, var en senere myte som hevdet å beskrive den første sansende vesen og skaper.
== Dragen ==
Den kinesiske drage er en av de mest betydningsfulle mytiske skapninger i kinesisk mytologi. Den kinesiske drage er betraktet som det mest mektige og himmelske vesen og det er trodd at den kontrollerte alle vann. Dragen symboliserer stor makt og ga omfattende støtte til helter og guder. En av de meste berømte drager i kinesisk mytologi er Yinglong, «Svarende drage», etter sigende gud for regnet. Mange mennesker på ulike steder ber til Yinglong i håp om regn. I kinesiske mytologi er drager troende til å skape skyer med deres pust. Kinesere benytter stundom begrepet «nedstammet fra dragen» som et tegn på etnisk identitet.
Kinesiske myter som handler om moralske spørsmål for fortelle folk om deres kultur og verdier. Det er mange fortellinger som kan bli studert eller utgravd i Kina.
== Religion og mytologi ==
Det har vært omfattende samhandling mellom kinesisk mytologi og de store trosforestillingene som konfucianisme, taoisme og buddhisme (se Kinesisk religion).
På den ene siden, elementer av føreksisterende mytologi ble tilpasset de nye trosforestillinger som utviklet (som i tilfellet med taoisme), eller ble tilpasset kinesisk kultur (som i tilfellet med buddhisme). På den andre siden, elementer fra læren og troen til disse symbolene ble lagt inn i kinesisk mytologi. Eksempelvis taoistisk tro på et åndelig paradis ble lagt inn i mytologien som et sted hvor dødelige og udødelige guder bodde.
Et mulig forklarende eksempel som er tilgjengelig er at det er intet skille mellom religionfraksjonene enten det er buddhismen, taoismen konfucianismen, islam eller katolisismen, i henhold til teksten Pantao Yen Log, «Gjestebud for udødelige ferskener», hvor de fem religioner delte den samme opprinnelse eller kilde. Skillene ble gjort på jorden, opprinnelig på grunn av geografi. Benevnelsene for den opplyste og rene yuanling inneholder særegenheter, samlet er disse kjent som Sheng Fo Xian Zhen (聖佛仙真).
== Litteratur ==
Anne Birrell: Chinesische Mythen. Reclam, Stuttgart 2002, ISBN 3-15-010496-3.
Whalens Lai: «An Anthology of Sources on Chinese Mythology», i: Asian Folklore Studies, Jg. 55, Nr.2, 1996, S. 319–27. (PDF; 125 kB)
Jordan D. Paper: The Spirits are Drunk: Comparative Approaches to Chinese Religion. Albany, New York: State University of New York Press, 1995. ISBN 0791423158.
E.T.C. Werner: Myths & Legends of China. New York: George G. Harrap & Co. Ltd., 1922
Chantal Zheng: Die Mythen des alten China. Diederichs, 1990, ISBN 3-424-01021-9.
Astrid Zimmermann og Andreas Gruschke: Als das Weltenei zerbrach: Mythen und Legenden Chinas. München-Kreuzlingen 2008, ISBN 978-3-7205-3052-1 [1]
== Eksterne lenker ==
Kinesisk mytologi på Godchecker
Mange kinesiske myter på Internett
Tiantang YiuChi 天堂遊記
Taoistiske bilder – en samling av bilder fra kinesisk mytologi | thumb|right|Et uhyre som gravvokter (zhenmushou), gjort i [[terrakotta, fra nordlige Kina, datert til nordlige Wei-dynastiet (386 – 534 e.Kr. | 1,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A5d%C3%A5ren | 2023-02-04 | Jådåren | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-11', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beitstad', 'Kategori:Bosetninger i Steinkjer', 'Kategori:Bygder og grender i Trøndelag', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Trøndelagstubber'] | Jådåren er ei landbruksgrend i Beitstad, som er en del av Steinkjer kommune i Trøndelag. Jådåren grenser til Dalbygda i nord, Følling i øst, Sør-Beitstad og Solberg i sør og Vellamelen i vest.
Kjente personer fra Jådåren: Stål Westerhus (operasanger), Stian Westerhus (jazz- og rockegitarist), Gunnar Green (musiker), Knut Aas (politiker), Brita Haugnes Haugan (kunstner), Arthur Tessem (kunstner), Gerd Idun Sotberg (kunstner), Bjørn Sothberg (skuespiller), Magne Myrseth (friidrettsutøver og skytter) og Arnt Ola Skjerve (hundekjører).
Bygda er kjent for å ha et innovativt landbruksmiljø, med blant annet Norges største melkefjøs, med over 1 mill. kg. melk i årsproduksjon. Det drives ellers med variert landbruk, der jordbærproduksjon, produksjon av jordbærstiklinger, kyllingproduksjon og eggproduksjon er de viktigste produktene.
| Jådåren er ei landbruksgrend i Beitstad, som er en del av Steinkjer kommune i Trøndelag. Jådåren grenser til Dalbygda i nord, Følling i øst, Sør-Beitstad og Solberg i sør og Vellamelen i vest.
Kjente personer fra Jådåren: Stål Westerhus (operasanger), Stian Westerhus (jazz- og rockegitarist), Gunnar Green (musiker), Knut Aas (politiker), Brita Haugnes Haugan (kunstner), Arthur Tessem (kunstner), Gerd Idun Sotberg (kunstner), Bjørn Sothberg (skuespiller), Magne Myrseth (friidrettsutøver og skytter) og Arnt Ola Skjerve (hundekjører).
Bygda er kjent for å ha et innovativt landbruksmiljø, med blant annet Norges største melkefjøs, med over 1 mill. kg. melk i årsproduksjon. Det drives ellers med variert landbruk, der jordbærproduksjon, produksjon av jordbærstiklinger, kyllingproduksjon og eggproduksjon er de viktigste produktene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart
Amerikansk side om Jådåren | Jådåren er ei landbruksgrend i Beitstad, som er en del av Steinkjer kommune i Trøndelag. Jådåren grenser til Dalbygda i nord, Følling i øst, Sør-Beitstad og Solberg i sør og Vellamelen i vest. | 1,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motorvei | 2023-02-04 | Motorvei | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Veier'] | En motorvei, motorveg eller autostrada er en vei som er beregnet for sikker kjøring i høy hastighet, og for å øke kapasiteten for biltrafikken. Veien har atskilte kjøreretninger og minst to kjørefelt i hver retning. Dersom veien tilfredsstiller gjeldende lands krav til motorveier, blir den skiltet med spesielle skilt. Forskjellige land bruker forskjellige navn på sine motorveier som autobahn, autopista, autoroute, autovia, expressway, freeway, highway, og superhighway. I tillegg til motorveier finnes i Europa motortrafikkveier med samme regler (forbud mot syklister, fotgjengere, mopeder osv.), men med noe mer moderate krav til utforming.
| En motorvei, motorveg eller autostrada er en vei som er beregnet for sikker kjøring i høy hastighet, og for å øke kapasiteten for biltrafikken. Veien har atskilte kjøreretninger og minst to kjørefelt i hver retning. Dersom veien tilfredsstiller gjeldende lands krav til motorveier, blir den skiltet med spesielle skilt. Forskjellige land bruker forskjellige navn på sine motorveier som autobahn, autopista, autoroute, autovia, expressway, freeway, highway, og superhighway. I tillegg til motorveier finnes i Europa motortrafikkveier med samme regler (forbud mot syklister, fotgjengere, mopeder osv.), men med noe mer moderate krav til utforming.
== Utforming ==
På motorveier skal kjøreretningene være atskilt og ha minst to kjørefelt i hver retning. Det er også krav til avstand mellom kjøreretningene, og enkelte land har krav til fysiske barrierer og belysning. Motorveier har planskilte kryss med andre veier og jernbane. Det vil si at veiene krysser hverandre via broer, tunneler eller viadukter. All innkjøring eller avkjøring på motorveien skjer enten ved start eller endepunkt, eller via av- og påkjøringsramper. Disse rampene har akselerasjonsfelt (påkjøring) og retardsjonsfelt (avkjøring). Disse er gjerne betydelig lengre enn på andre veier, og kravene til hastighet, kapasitet og sikkerhet gjør at motorveikryssene blir trafikkmaskiner av store dimensjoner.
== Spesielle regler for motorveier ==
Disse reglene gjelder for motorveier i Norge, men de er stort sett de samme i hele Europa.
All trafikk skal foregå med kjøretøy (inkludert traktor) som lovlig kan kjøre i minst 40 km/t.Vegmyndighetene kan innskrenke dette ved skilting og kan gi unntak i enkelttilfeller.
Moped er forbudt på motorveier.
Det er forbudt å gå eller sykle.
Det er forbudt å snu, rygge, stanse eller parkere.
=== Fartsgrenser ===
I Norge er det ingen særskilt fartsgrense for motorveier, så de generelle fartsgrensene på 80 km/t utenfor tettbygd strøk og 50 km/t i tettbygd strøk gjelder. De fleste er imidlertid skiltet med fartsgrense 90 km/t, 100 km/t eller 110 km/t. Enkelte strekninger, f.eks gjennom bomstasjoner, kan ha lavare fartsgrense. I 2000 økte fartsgrensen til på norske motorveier fra 90 km/t til 100 km/t, og i 2014 økte fartsgrensen fra 100 til 110 km/t. Den økte fartsgrensen i 2014 ble i første omgang innført på særlig sikre og oversiktlige motorveistrekninger. I første omgang dreide det seg om 53 kilometer på strekninger på E18 i Vestfold og E6 i Østfold. Senere har nyere strekninger blitt lagt til, senest E18-strekningen mellom Tvedestrand og Arendal. Flere strekninger har også 110 km/t i sommerfartsgrense, med redusert fart i vinterhalvåret: E6 mellom Dal i Akershus og Kollomoen i Hedmark, og E6 mellom Horgenkrysset i Akerhsus og Padderødkrysset ved Moss.Større kjøretøyer og kjøretøy som trekker tilhenger, har som regel egne fartsbegrensninger.
==== 120 og 130 km/t ====
Etter at 110 km/t ble innført som prøveprosjekt i 2014, ønsket regjeringen gjennom Granavolden-plattformen å vurdere 120 km/t i fartsgrense på visse motorveistrekninger. Regjeringspartiet Fremskrittspartiet hadde allerede i 2013 signalisert at de ønsker 130 km/t som fartsgrense på norske motorveier.En analyse fra Statens vegvesen konkluderte sommeren 2019 med at det var ulønnsomt å bygge nye veier for 120 km/t. Det kunne likevel være lønnsomt å øke farten til 120 km/t på enkelte eksisterende strekninger. Til tross fort dette planlegger veiutbyggeren Nye Veier fremtidige strekninger for 130 km/t i fartsgrense. En eventuell økning av fartsgrensene blir vedtdatt av Samferdselsdepartementet.
=== I andre land ===
Fartsgrensen er i Sverige normalt 110 km/t, men er enkelte steder justert til 70, 80, 90, 100 eller 120 km/t. I Danmark er den normale grensen 130 km/t, men ofte er det 110. Polen og Bulgaria har 140 km/t, og Italia opp til 150 km/t. Det vanligste i Europa er 130 km/t. Tyskland skiller seg ut når det gjelder motorveier, med de såkalte Autobahnen, hvor det på en del strekninger er fri fart. Alle andre land har fartsgrenser i dag.
I USA hadde statene Montana og Nevada fri fart til 1974, da man på grunn av oljekrisen innførte fartsgrense på 55 mph (ca. 88 km/t) over hele landet for å få ned drivstofforbruket. Da dette resulterte i langt færre dødsulykker, beholdt man fartsgrensene – men de er senere hevet. I USA varierer fartsgrensen fra stat til stat, men fartsgrensene varierer fra 65 og 80 mph (105–129 km/t). Noen strekninger på Texas State Highway 130 i Texas har fartsgrense 85 mph (137 km/t) – den høyeste fartsgrensen i USA.
== Historie ==
=== Italia ===
Verdens første offentlige motorvei ble bygget i Italia mellom Milano og Varese. Motorveien var 42 km lang og ble åpnet 21. september 1924. Ved åpningen hadde motorveien kun ett kjørefelt i hver retning som var nok med datidens trafikkmengde. Prosjektet kostet 90 millioner lire og skulle finansieres med bompenger. Året etter ble to nye strekninger på til sammen 35 km åpnet.
Store deler av Italias motorveier ble planlagt og bygget i 1950- og 1960-årene.
=== Norge ===
I juli 1962 åpnet den første strekningen i Norge som fremdeles er skiltet motorvei – en 1,8 kilometer lang parsell av E18 utenom Asker sentrum. I november 1964 åpnet en tilsvarende lang motorveistrekning av E18 utenom Sandvika. Den nye strekningen omfattet blant annet Sandvika bru. Et par uker etter åpnet den første lengre strekningen med motorvei, den 5,5 kilometer lange E6-parsellen mellom Berger og Hvam i Akershus. Denne regnes ofte som Norges første motorvei, og siden har motorveinettet i Norge gradvis blitt utbygget. Per 2019 har Norge 482 km motorveier og 422 km motortrafikkveier, hvorav mesteparten på Østlandet og rundt de største byene. Siden 2006 har norske myndigheter satset på samferdsel. Regjeringens budsjettforslag for 2016 innebærer en videre utbygging av motorveier, selv om ordet «motorveg» forekommer bare to steder i forslaget. Med få unntak er alle motorveier i Norge europaveier, men noen er også klassifisert som vanlig riksvei.
=== Danmark ===
Danmark første firefelts motorvei ble indviet i januar 1956 og gik fra Jægersborg til Brådebæk mellom København og Helsingør.
=== Sverige ===
Sveriges første firefelts motorvei var Malmö–Lund åpnet i september 1953. Nummer to var Danderyds–Ullna utenför Stockholm i 1957 og nummer tre Göteborg–Kungälv i 1958.
På slutten av 2017 var det i Sverige 2 145 km motorvei.
=== Tyskland ===
Utdypende artikkel: AutobahnDet som ofte blir sett på som verdens første motorvei er AVUS i Berlin. AVUS ble egentlig bygget som en ren motorsportsbane, men allerede fra starten var det tanker om at den også skulle brukes av vanlig trafikk. Automobilclub von Deutschland (AvD) begynte allerede i 1907 planleggingen av banen som motorsportsbane og testbane for bilindustrien. Byggingen startet i 1913, men ble forsinket på grunn av første verdenskrig, og banen var ferdig i 1921. Senere ble banen bygget sammen med motorveisystemet i Tyskland. Den utgjør i dag en del av A115, som igjen er en del av E51, og det kan være verdens eneste motorvei med tribuner.I 1930-årene startet en storstilt utbygging av motorveier, og Tyskland hadde i 2014 verdens femte lengste motorveisystem etter Kina, USA, Canada og Spania.
== Motortrafikkvei ==
Utdypende artikkel motortrafikkveiMotortrafikkvei er en type vei i europeiske land, som defineres av det enkelte lands veimyndigheter. Dette er typisk veier som ligner på motorveier, men ikke oppfyller alle krav. Som på en egentlig motorvei tillates bare motorkjøretøy med en viss minstehastighet. I Norge er således (som på motorveier) ferdsel på motortrafikkveier forbudt for gående, syklende og kjøretøy som ikke lovlig kan kjøres i minst 40 km/t på vannrett vei, samt mopeder. Motortrafikkvei er ofte dimensjonert for lavere hastighet med mindre krav til blant annet linjeføring, veibredde og utforming av kryss.
I Norge ble disse veiene tidligere benevnt motorvei klasse B (eller motor-B-vei eller tofelts motorvei, mer informelt benevnt motorvei). Dette skapte imidlertid forvirring internasjonalt og førte til feil på kart, så begreper ble erstattet av motortrafikkvei.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over norske motorveier
Liste over svenske motorveier
Liste over motorveier i Danmark
Liste over motorveier i Finland | Dette er en liste over motorveiene i Danmark | 1,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hv%C3%ADtavatn | 2023-02-04 | Hvítavatn | ['Kategori:17°V', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Innsjøer på Island', 'Kategori:Sider med kart'] | Hvítavatn er en liten innsjø på Island. Den ligger sør på det islandske høylandet mellom Sídujökull og Skeiðarájökull, to sørlige brearmer av isbreen Vatnajökull, og 15 km nord for elven Skeiðará.
Det finnes flere innsjøer og elver som har adjektivet hvíta (som betyr hvite) i navnet sitt på Island. Dette kommer av at de har sitt opphav fra isbreene. | Hvítavatn er en liten innsjø på Island. Den ligger sør på det islandske høylandet mellom Sídujökull og Skeiðarájökull, to sørlige brearmer av isbreen Vatnajökull, og 15 km nord for elven Skeiðará.
Det finnes flere innsjøer og elver som har adjektivet hvíta (som betyr hvite) i navnet sitt på Island. Dette kommer av at de har sitt opphav fra isbreene. | Hvítavatn er en liten innsjø på Island. Den ligger sør på det islandske høylandet mellom Sídujökull og Skeiðarájökull, to sørlige brearmer av isbreen Vatnajökull, og 15 km nord for elven Skeiðará. | 1,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motorvei | 2023-02-04 | Motorvei | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Veier'] | En motorvei, motorveg eller autostrada er en vei som er beregnet for sikker kjøring i høy hastighet, og for å øke kapasiteten for biltrafikken. Veien har atskilte kjøreretninger og minst to kjørefelt i hver retning. Dersom veien tilfredsstiller gjeldende lands krav til motorveier, blir den skiltet med spesielle skilt. Forskjellige land bruker forskjellige navn på sine motorveier som autobahn, autopista, autoroute, autovia, expressway, freeway, highway, og superhighway. I tillegg til motorveier finnes i Europa motortrafikkveier med samme regler (forbud mot syklister, fotgjengere, mopeder osv.), men med noe mer moderate krav til utforming.
| En motorvei, motorveg eller autostrada er en vei som er beregnet for sikker kjøring i høy hastighet, og for å øke kapasiteten for biltrafikken. Veien har atskilte kjøreretninger og minst to kjørefelt i hver retning. Dersom veien tilfredsstiller gjeldende lands krav til motorveier, blir den skiltet med spesielle skilt. Forskjellige land bruker forskjellige navn på sine motorveier som autobahn, autopista, autoroute, autovia, expressway, freeway, highway, og superhighway. I tillegg til motorveier finnes i Europa motortrafikkveier med samme regler (forbud mot syklister, fotgjengere, mopeder osv.), men med noe mer moderate krav til utforming.
== Utforming ==
På motorveier skal kjøreretningene være atskilt og ha minst to kjørefelt i hver retning. Det er også krav til avstand mellom kjøreretningene, og enkelte land har krav til fysiske barrierer og belysning. Motorveier har planskilte kryss med andre veier og jernbane. Det vil si at veiene krysser hverandre via broer, tunneler eller viadukter. All innkjøring eller avkjøring på motorveien skjer enten ved start eller endepunkt, eller via av- og påkjøringsramper. Disse rampene har akselerasjonsfelt (påkjøring) og retardsjonsfelt (avkjøring). Disse er gjerne betydelig lengre enn på andre veier, og kravene til hastighet, kapasitet og sikkerhet gjør at motorveikryssene blir trafikkmaskiner av store dimensjoner.
== Spesielle regler for motorveier ==
Disse reglene gjelder for motorveier i Norge, men de er stort sett de samme i hele Europa.
All trafikk skal foregå med kjøretøy (inkludert traktor) som lovlig kan kjøre i minst 40 km/t.Vegmyndighetene kan innskrenke dette ved skilting og kan gi unntak i enkelttilfeller.
Moped er forbudt på motorveier.
Det er forbudt å gå eller sykle.
Det er forbudt å snu, rygge, stanse eller parkere.
=== Fartsgrenser ===
I Norge er det ingen særskilt fartsgrense for motorveier, så de generelle fartsgrensene på 80 km/t utenfor tettbygd strøk og 50 km/t i tettbygd strøk gjelder. De fleste er imidlertid skiltet med fartsgrense 90 km/t, 100 km/t eller 110 km/t. Enkelte strekninger, f.eks gjennom bomstasjoner, kan ha lavare fartsgrense. I 2000 økte fartsgrensen til på norske motorveier fra 90 km/t til 100 km/t, og i 2014 økte fartsgrensen fra 100 til 110 km/t. Den økte fartsgrensen i 2014 ble i første omgang innført på særlig sikre og oversiktlige motorveistrekninger. I første omgang dreide det seg om 53 kilometer på strekninger på E18 i Vestfold og E6 i Østfold. Senere har nyere strekninger blitt lagt til, senest E18-strekningen mellom Tvedestrand og Arendal. Flere strekninger har også 110 km/t i sommerfartsgrense, med redusert fart i vinterhalvåret: E6 mellom Dal i Akershus og Kollomoen i Hedmark, og E6 mellom Horgenkrysset i Akerhsus og Padderødkrysset ved Moss.Større kjøretøyer og kjøretøy som trekker tilhenger, har som regel egne fartsbegrensninger.
==== 120 og 130 km/t ====
Etter at 110 km/t ble innført som prøveprosjekt i 2014, ønsket regjeringen gjennom Granavolden-plattformen å vurdere 120 km/t i fartsgrense på visse motorveistrekninger. Regjeringspartiet Fremskrittspartiet hadde allerede i 2013 signalisert at de ønsker 130 km/t som fartsgrense på norske motorveier.En analyse fra Statens vegvesen konkluderte sommeren 2019 med at det var ulønnsomt å bygge nye veier for 120 km/t. Det kunne likevel være lønnsomt å øke farten til 120 km/t på enkelte eksisterende strekninger. Til tross fort dette planlegger veiutbyggeren Nye Veier fremtidige strekninger for 130 km/t i fartsgrense. En eventuell økning av fartsgrensene blir vedtdatt av Samferdselsdepartementet.
=== I andre land ===
Fartsgrensen er i Sverige normalt 110 km/t, men er enkelte steder justert til 70, 80, 90, 100 eller 120 km/t. I Danmark er den normale grensen 130 km/t, men ofte er det 110. Polen og Bulgaria har 140 km/t, og Italia opp til 150 km/t. Det vanligste i Europa er 130 km/t. Tyskland skiller seg ut når det gjelder motorveier, med de såkalte Autobahnen, hvor det på en del strekninger er fri fart. Alle andre land har fartsgrenser i dag.
I USA hadde statene Montana og Nevada fri fart til 1974, da man på grunn av oljekrisen innførte fartsgrense på 55 mph (ca. 88 km/t) over hele landet for å få ned drivstofforbruket. Da dette resulterte i langt færre dødsulykker, beholdt man fartsgrensene – men de er senere hevet. I USA varierer fartsgrensen fra stat til stat, men fartsgrensene varierer fra 65 og 80 mph (105–129 km/t). Noen strekninger på Texas State Highway 130 i Texas har fartsgrense 85 mph (137 km/t) – den høyeste fartsgrensen i USA.
== Historie ==
=== Italia ===
Verdens første offentlige motorvei ble bygget i Italia mellom Milano og Varese. Motorveien var 42 km lang og ble åpnet 21. september 1924. Ved åpningen hadde motorveien kun ett kjørefelt i hver retning som var nok med datidens trafikkmengde. Prosjektet kostet 90 millioner lire og skulle finansieres med bompenger. Året etter ble to nye strekninger på til sammen 35 km åpnet.
Store deler av Italias motorveier ble planlagt og bygget i 1950- og 1960-årene.
=== Norge ===
I juli 1962 åpnet den første strekningen i Norge som fremdeles er skiltet motorvei – en 1,8 kilometer lang parsell av E18 utenom Asker sentrum. I november 1964 åpnet en tilsvarende lang motorveistrekning av E18 utenom Sandvika. Den nye strekningen omfattet blant annet Sandvika bru. Et par uker etter åpnet den første lengre strekningen med motorvei, den 5,5 kilometer lange E6-parsellen mellom Berger og Hvam i Akershus. Denne regnes ofte som Norges første motorvei, og siden har motorveinettet i Norge gradvis blitt utbygget. Per 2019 har Norge 482 km motorveier og 422 km motortrafikkveier, hvorav mesteparten på Østlandet og rundt de største byene. Siden 2006 har norske myndigheter satset på samferdsel. Regjeringens budsjettforslag for 2016 innebærer en videre utbygging av motorveier, selv om ordet «motorveg» forekommer bare to steder i forslaget. Med få unntak er alle motorveier i Norge europaveier, men noen er også klassifisert som vanlig riksvei.
=== Danmark ===
Danmark første firefelts motorvei ble indviet i januar 1956 og gik fra Jægersborg til Brådebæk mellom København og Helsingør.
=== Sverige ===
Sveriges første firefelts motorvei var Malmö–Lund åpnet i september 1953. Nummer to var Danderyds–Ullna utenför Stockholm i 1957 og nummer tre Göteborg–Kungälv i 1958.
På slutten av 2017 var det i Sverige 2 145 km motorvei.
=== Tyskland ===
Utdypende artikkel: AutobahnDet som ofte blir sett på som verdens første motorvei er AVUS i Berlin. AVUS ble egentlig bygget som en ren motorsportsbane, men allerede fra starten var det tanker om at den også skulle brukes av vanlig trafikk. Automobilclub von Deutschland (AvD) begynte allerede i 1907 planleggingen av banen som motorsportsbane og testbane for bilindustrien. Byggingen startet i 1913, men ble forsinket på grunn av første verdenskrig, og banen var ferdig i 1921. Senere ble banen bygget sammen med motorveisystemet i Tyskland. Den utgjør i dag en del av A115, som igjen er en del av E51, og det kan være verdens eneste motorvei med tribuner.I 1930-årene startet en storstilt utbygging av motorveier, og Tyskland hadde i 2014 verdens femte lengste motorveisystem etter Kina, USA, Canada og Spania.
== Motortrafikkvei ==
Utdypende artikkel motortrafikkveiMotortrafikkvei er en type vei i europeiske land, som defineres av det enkelte lands veimyndigheter. Dette er typisk veier som ligner på motorveier, men ikke oppfyller alle krav. Som på en egentlig motorvei tillates bare motorkjøretøy med en viss minstehastighet. I Norge er således (som på motorveier) ferdsel på motortrafikkveier forbudt for gående, syklende og kjøretøy som ikke lovlig kan kjøres i minst 40 km/t på vannrett vei, samt mopeder. Motortrafikkvei er ofte dimensjonert for lavere hastighet med mindre krav til blant annet linjeføring, veibredde og utforming av kryss.
I Norge ble disse veiene tidligere benevnt motorvei klasse B (eller motor-B-vei eller tofelts motorvei, mer informelt benevnt motorvei). Dette skapte imidlertid forvirring internasjonalt og førte til feil på kart, så begreper ble erstattet av motortrafikkvei.
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over norske motorveier
Liste over svenske motorveier
Liste over motorveier i Danmark
Liste over motorveier i Finland | Dette er en liste over motorveier i Finland | 1,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_L._Jensen | 2023-02-04 | Christian L. Jensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Høyre-ordførere i Akershus', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske bankfolk', 'Kategori:Norske foreningspersoner', 'Kategori:Ordførere i Aker', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1937–1945', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Christian Ludvig Jensen (født 17. november 1885, død 4. september 1978) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H).
Jensen ble cand. jur. i 1909, og arbeidet deretter som dommerfullmektig ved Moss sorenskriverembete 1909–1911. Fra 1912 til 1913 studerte han i Tyskland. I 1913 ble han fullmektig hos advokatene Fredrik Stang Lund og Jens Michael Lund, og etter at han tok advokaturen i 1917 ble han også kompanjong i firmaet. Han fortsatte i firmaet frem til i 1976, og hadde da arbeidet til sammen 63 år samme sted.Jensen hadde en lang rekke verv i både på nasjonalt og lokalt plan. Han ble valgt inn på Stortinget i 1937, og var da på grunn av krigen stortingsrepresentant til 1945. Han var også blant annet ordfører i Aker kommune (1935–37, 1938–41 og 1945), medlem i fylkesutvalget i Akershus 1945–46, styremedlem og formann (1926–28) i Norsk Tindeklub, styremedlem og formann i Den Norske Turistforening, redaktør i Norsk Retstidende 1946–63, direktør i Akers Sparebank, formann for Christiania Skiklubb og nestformann i Aker Høyre.
| Christian Ludvig Jensen (født 17. november 1885, død 4. september 1978) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H).
Jensen ble cand. jur. i 1909, og arbeidet deretter som dommerfullmektig ved Moss sorenskriverembete 1909–1911. Fra 1912 til 1913 studerte han i Tyskland. I 1913 ble han fullmektig hos advokatene Fredrik Stang Lund og Jens Michael Lund, og etter at han tok advokaturen i 1917 ble han også kompanjong i firmaet. Han fortsatte i firmaet frem til i 1976, og hadde da arbeidet til sammen 63 år samme sted.Jensen hadde en lang rekke verv i både på nasjonalt og lokalt plan. Han ble valgt inn på Stortinget i 1937, og var da på grunn av krigen stortingsrepresentant til 1945. Han var også blant annet ordfører i Aker kommune (1935–37, 1938–41 og 1945), medlem i fylkesutvalget i Akershus 1945–46, styremedlem og formann (1926–28) i Norsk Tindeklub, styremedlem og formann i Den Norske Turistforening, redaktør i Norsk Retstidende 1946–63, direktør i Akers Sparebank, formann for Christiania Skiklubb og nestformann i Aker Høyre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Christian L. Jensen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) NRK: Norsk profil: Christian L. Jensen, sendt 13-01-1969 (TV-program) | Christian Ludvig Jensen (født 17. november 1885, død 4. | 1,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skei%C3%B0ar%C3%A1 | 2023-02-04 | Skeiðará | ['Kategori:16°V', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Elver på Island'] | Skeiðará er en relativt kort elv på Island. Den er 30 km lang og har sitt utspring ved Skeiðarárjökull, en av de sørlige armene til Vatnajökull sør på Island.
Til tross for at den er kort har den et dårlig rykte, særlig på grunn av de mange farlige jökulhlaupene som oppstår i elven.
Før Skaftafell nasjonalpark har Skeiðará dannet Skeiðarársandur, en svart slette av lavasand og aske med mange små bekker som dekker hele området mellom nasjonalparken og sjøen (om lag 40 km lang og 5–10 km bredt). Det siste store jökulhlaupet fant sted i 1996 og ødela deler av ringveien. Den 880 meter lange brua over elva ble ødelagt av flytende isblokker på størrelse med hus. Da flommen var på sitt høyeste hadde elven en vannføring på 45 000 m³/s. Ingen personer ble skadd siden flommen var varslet av forskere som nøye overvåket vulkanen Grímsvötn under Vatnajökull, som skapte flommen etter utbruddet sitt. | Skeiðará er en relativt kort elv på Island. Den er 30 km lang og har sitt utspring ved Skeiðarárjökull, en av de sørlige armene til Vatnajökull sør på Island.
Til tross for at den er kort har den et dårlig rykte, særlig på grunn av de mange farlige jökulhlaupene som oppstår i elven.
Før Skaftafell nasjonalpark har Skeiðará dannet Skeiðarársandur, en svart slette av lavasand og aske med mange små bekker som dekker hele området mellom nasjonalparken og sjøen (om lag 40 km lang og 5–10 km bredt). Det siste store jökulhlaupet fant sted i 1996 og ødela deler av ringveien. Den 880 meter lange brua over elva ble ødelagt av flytende isblokker på størrelse med hus. Da flommen var på sitt høyeste hadde elven en vannføring på 45 000 m³/s. Ingen personer ble skadd siden flommen var varslet av forskere som nøye overvåket vulkanen Grímsvötn under Vatnajökull, som skapte flommen etter utbruddet sitt. | Skeiðará er en relativt kort elv på Island. Den er 30 km lang og har sitt utspring ved Skeiðarárjökull, en av de sørlige armene til Vatnajökull sør på Island. | 1,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rustom_Bharucha | 2023-02-04 | Rustom Bharucha | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Indiske forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kolkata', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rustom Bharucha (født 1953 i Calcutta (Kolkata)) er en uavhengig indisk fagbokforfatter, regissør og kulturkritiker.
Rustom Bharucha var tidligere teatersjef, og arbeider fremdeles som regissør, men det er særlig som forfatter han har skaffet seg et navn. Blant Rustom Bharuchas høyest verdsatte bøker er Theatre and the World, The Question of Faith, In the Name of the Secular, The Politics of Cultural Practice og Rajasthan: An Oral History, hvor han intervjuer den indiske folkloristen Komal Kothari. Også hans inter-asiatisk studie over den indiske forfatteren Rabindranath Tagore (1861–1941) og den japanske kunstmaleren Okakura Tenshin (1862–1913) har vakt livlig debatt. I dette verket setter han det pan-asiatiske inn i en kosmopolitisk kontekst.
| Rustom Bharucha (født 1953 i Calcutta (Kolkata)) er en uavhengig indisk fagbokforfatter, regissør og kulturkritiker.
Rustom Bharucha var tidligere teatersjef, og arbeider fremdeles som regissør, men det er særlig som forfatter han har skaffet seg et navn. Blant Rustom Bharuchas høyest verdsatte bøker er Theatre and the World, The Question of Faith, In the Name of the Secular, The Politics of Cultural Practice og Rajasthan: An Oral History, hvor han intervjuer den indiske folkloristen Komal Kothari. Også hans inter-asiatisk studie over den indiske forfatteren Rabindranath Tagore (1861–1941) og den japanske kunstmaleren Okakura Tenshin (1862–1913) har vakt livlig debatt. I dette verket setter han det pan-asiatiske inn i en kosmopolitisk kontekst.
== Identitet og segregasjon ==
Ved hjelp av muntlige fortellinger, i form av etnosentriske anekdoter og utsagn, har Rustom Bharucha sammenstilt de ulike konstruksjonene som fører til demonisering av indiske muslimer, og stiller spørsmål ved den mistenkeliggjøringen som fremkommer. Etnisk tilhørighet blir på ulike måter politisert i det en gir seg til å definere «de andre».
== Tankemessig provoserende presentasjoner ==
Rustom Bharucha er også opptatt av sammenstillingen av minner, historieskriving og kulturell identitet. Under hvilke forhold blir for eksempel kravet til selvhevdelse, uansett fundamentale tap, en idyllisert fortid, eller en levende tradisjon, spilt ut som en legitim grunn for å begå folkemord og føre krig?
== Bibliografi ==
Rehearsals of Revolution. The Political Theatre of Bengal. University of Hawaii Pr. ISBN 978-0824808457
Theatre of Kanhailal. Pebet and Memoirs of Africa. Seagull Books. India 1992. ISBN 9788170 460947
Theatre and the World. Performance and the Politics of Culture. Taylor & Francis Ltd. 1993. ISBN 978041 5092166
The Question of the Faith. 1993.
In the Name of the Secular. Contemporary Cultural Activitism in India. Oxford University Press. New Edition. Delhi 1999. ISBN 9780 195648898
The Politics of Cultural Practice. Thinking Through Theatre in an Age of Globalization. Continuum International Publicing Group Ltd. 2000. ISBN 9780485006148
Rajasthan. An Oral History – Conversaions with Komal Kothari. Penguin Books. New Delhi 2003. ISBN 97801 43029595
Anther Asia. Rabindranath Tagore and Okakura Tenshin. Oxford University Press, Delhi 2006.
== Referanser == | Rustom Bharucha (født 1953 i Calcutta (Kolkata)) er en uavhengig indisk fagbokforfatter, regissør og kulturkritiker. | 1,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Olympic Park | 1,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Blackcomb | 1,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Sliding Centre | 1,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harrisongs | 2023-02-04 | Harrisongs | ['Kategori:1968 i Storbritannia', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske selskaper', 'Kategori:George Harrison', 'Kategori:George Harrison-sanger', 'Kategori:Musikkpubliseringsselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1964', 'Kategori:The Beatles'] | Harrisongs Ltd. er et musikkpubliseringsselskap, stiftet i 1964 av musiker og låtskriver George Harrison, et medlem av The Beatles. Hovedkvarteret ligger i 27 Ovington Square i Londons Knightsbridge distrikt, i den samme bygningen som huser Apple Corps.
Harrisons tidligste komposisjoner (blant annet «Don't Bother Me», hans første, som kom ut på albumet With The Beatles og på Meet the Beatles!) ble publisert av Northern Songs. Dette selskapet ble stiftet i 1963 av Dick James og Brian Epstein på vegne av John Lennon og Paul McCartney, som sto for den største delen av låtskrivingen i the Beatles. Harrison og Ringo Starr hadde begge signert kontrakter med Northern Songs, men ingen var særlig fornøyd med de rettigheter de fikk og deres lave status i selskapet. Harrison skrev «Only a Northern Song» som en kommentar til hvordan Northern Songs pleide å behandle hans sanger. Harrison og Starr lot deres kontrakt med Northern Songs gå ut i 1968, og det var først da at Harrison aktiviserte selskapet Harrisongs.
Harrisons nye selskap utga hans siste Beatles-sanger, blant annet «Here Comes the Sun» og «Something» og hans første sanger fra tiden etter the Beatles, blant annet sangene fra All Things Must Pass. I 1973 tildelte Harrison utgiverrettighetene til albumet Living in the Material World til Material World Charitable Foundation, en veldedighetsorganisasjon han hadde stiftet for å hjelpe sultrammede land.
Harrisons album fra 1974, Dark Horse og senere utgivelser ble først utgitt av Ganga Publishing, B.V. i USA, og av Oops Publishing i Storbritannia og andre deler av verden. De er nå utgitt av Umlaut Corporation som er kontrollert av hans enke Olivia.
Harrisongs Limited utgir nå sangene til Harrisons sønn Dhani og hans musikalske prosjekt thenewno2.
| Harrisongs Ltd. er et musikkpubliseringsselskap, stiftet i 1964 av musiker og låtskriver George Harrison, et medlem av The Beatles. Hovedkvarteret ligger i 27 Ovington Square i Londons Knightsbridge distrikt, i den samme bygningen som huser Apple Corps.
Harrisons tidligste komposisjoner (blant annet «Don't Bother Me», hans første, som kom ut på albumet With The Beatles og på Meet the Beatles!) ble publisert av Northern Songs. Dette selskapet ble stiftet i 1963 av Dick James og Brian Epstein på vegne av John Lennon og Paul McCartney, som sto for den største delen av låtskrivingen i the Beatles. Harrison og Ringo Starr hadde begge signert kontrakter med Northern Songs, men ingen var særlig fornøyd med de rettigheter de fikk og deres lave status i selskapet. Harrison skrev «Only a Northern Song» som en kommentar til hvordan Northern Songs pleide å behandle hans sanger. Harrison og Starr lot deres kontrakt med Northern Songs gå ut i 1968, og det var først da at Harrison aktiviserte selskapet Harrisongs.
Harrisons nye selskap utga hans siste Beatles-sanger, blant annet «Here Comes the Sun» og «Something» og hans første sanger fra tiden etter the Beatles, blant annet sangene fra All Things Must Pass. I 1973 tildelte Harrison utgiverrettighetene til albumet Living in the Material World til Material World Charitable Foundation, en veldedighetsorganisasjon han hadde stiftet for å hjelpe sultrammede land.
Harrisons album fra 1974, Dark Horse og senere utgivelser ble først utgitt av Ganga Publishing, B.V. i USA, og av Oops Publishing i Storbritannia og andre deler av verden. De er nå utgitt av Umlaut Corporation som er kontrollert av hans enke Olivia.
Harrisongs Limited utgir nå sangene til Harrisons sønn Dhani og hans musikalske prosjekt thenewno2.
== Referanser == | Harrisongs Ltd. er et musikkpubliseringsselskap, stiftet i 1964 av musiker og låtskriver George Harrison, et medlem av The Beatles. | 1,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joel_Osteen | 2023-02-04 | Joel Osteen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Houston', 'Kategori:Predikanter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Joel Osteen (født 5. mars 1963 i Houston i Texas) er en amerikansk legpredikant, TV-pastor og forfatter, som er pastor i frikirken Lakewood Church i Houston.
Han studerte radio og fjernsyn ved det private lærestedet Oral Roberts University, men avla ingen grad. Han arbeidet deretter i sytten år som produsent av farens TV-sendte religiøse programmer. Etter farens død overtok han som pastor i Lakewood Church. Mange av hans gudstjenester er TV-sendte, blant annet på God Channel. Han har skrevet flere bøker, deriblant Ditt gudgitte potensial, som også er utgitt på norsk. Han har to barn med sin kone, Victoria Osteen.
Da Houston ble rammet av orkanen Harvey i slutten av august 2017, gikk Lakewood Church ut i sosiale medier og oppfordret folk til ikke å forsøke å søke tilflukt hos dem. Dette vakte stor oppsikt, og Joel Osteen fikk massiv kritikk både i massemedia og av privatpersoner, blant annet på Twitter. Kritikken førte til at Osteen etter et par dager gikk ut og forsøkte å gi en ny forklaring på hvorfor kirken hans hadde søkt å avverge at bostedsløse Harvey-ofre kom til dem. Nettavisen Huffington Post publiserte en artikkel der det blant annet het:Pastor Joel Osteen can’t seem to get his story straight about why he didn’t offer his 16,800-seat megachurch in Houston as a shelter sooner for those displaced by Hurricane Harvey.(Norsk: "Pastor Joel Osteen sliter med å bestemme seg for hvilken forklaring han skal gi på hvorfor han ikke var raskere til å tilby sin 16 800-seters gigantkirke i Houston som tilfluktssted for folk som var blitt hjemløse på grunn av orkanen Harvey.)
| Joel Osteen (født 5. mars 1963 i Houston i Texas) er en amerikansk legpredikant, TV-pastor og forfatter, som er pastor i frikirken Lakewood Church i Houston.
Han studerte radio og fjernsyn ved det private lærestedet Oral Roberts University, men avla ingen grad. Han arbeidet deretter i sytten år som produsent av farens TV-sendte religiøse programmer. Etter farens død overtok han som pastor i Lakewood Church. Mange av hans gudstjenester er TV-sendte, blant annet på God Channel. Han har skrevet flere bøker, deriblant Ditt gudgitte potensial, som også er utgitt på norsk. Han har to barn med sin kone, Victoria Osteen.
Da Houston ble rammet av orkanen Harvey i slutten av august 2017, gikk Lakewood Church ut i sosiale medier og oppfordret folk til ikke å forsøke å søke tilflukt hos dem. Dette vakte stor oppsikt, og Joel Osteen fikk massiv kritikk både i massemedia og av privatpersoner, blant annet på Twitter. Kritikken førte til at Osteen etter et par dager gikk ut og forsøkte å gi en ny forklaring på hvorfor kirken hans hadde søkt å avverge at bostedsløse Harvey-ofre kom til dem. Nettavisen Huffington Post publiserte en artikkel der det blant annet het:Pastor Joel Osteen can’t seem to get his story straight about why he didn’t offer his 16,800-seat megachurch in Houston as a shelter sooner for those displaced by Hurricane Harvey.(Norsk: "Pastor Joel Osteen sliter med å bestemme seg for hvilken forklaring han skal gi på hvorfor han ikke var raskere til å tilby sin 16 800-seters gigantkirke i Houston som tilfluktssted for folk som var blitt hjemløse på grunn av orkanen Harvey.)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Joel Osteen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Joel Osteen (født 5. mars 1963 i Houston i Texas) er en amerikansk legpredikant, TV-pastor og forfatter, som er pastor i frikirken Lakewood Church i Houston. | 1,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qik | 2023-02-04 | Qik | ['Kategori:Mobiltelefoni', 'Kategori:Nettsamfunn'] | Qik er en gratistjeneste som gir brukeren mulighet til å kringkaste video fra mobiltelefonen direkte på internett. Qik skal fungere på en rekke forskjellige mobiler, og bruker 3G-nettet til å sende videoen direkte til serveren hos Qik.
Bladet PC World har kåret Qik til en av de to viktigste nettstedene i 2009.
| Qik er en gratistjeneste som gir brukeren mulighet til å kringkaste video fra mobiltelefonen direkte på internett. Qik skal fungere på en rekke forskjellige mobiler, og bruker 3G-nettet til å sende videoen direkte til serveren hos Qik.
Bladet PC World har kåret Qik til en av de to viktigste nettstedene i 2009.
== Kilder ==
VG om Qik
== Eksterne lenker ==
QIK sin hjemmeside | Qik er en gratistjeneste som gir brukeren mulighet til å kringkaste video fra mobiltelefonen direkte på internett. Qik skal fungere på en rekke forskjellige mobiler, og bruker 3G-nettet til å sende videoen direkte til serveren hos Qik. | 1,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvind_S%C3%B8rum | 2023-02-04 | Øyvind Sørum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske organister'] | Øyvind Sørum (født 22. oktober 1970) er en norsk pianist og organist.
Øyvind Sørum er utdannet ved Bergen Musikkonservatorium 1990-94 og ved Musikhögskolan i Malmö 1996-98. Videre har han musikkvitenskap hovedfag fra Universitetet i Oslo 2006. Han var repetitør i Den norske Opera 2000-2006, og underviste i teori og akkompagnement ved Barratt Due musikkinstitutt 1994-96. Han har studert hos blant annet Jiri Hlinka, Håvard Gimse og Hans Pålsson Han har vært solist med Helsingborgs Synfoniorkester og Musikhögskolan i Malmös symfoniorkester. Han har også gitt ut en solo- CD med verker av Hilding Rosenberg på det svenske selskapet Malmö Audio Production (MAP).
Siden 2003 har Øyvind Sørum jobbet som kirkemusiker, først og fremst i Nes på Romerike. I 2018 ble han kåret til årets mannlige utøver i Nes kommune for sin mangeårige innsats for musikklivet i kommunen. I Nes kirke har han siden 2004 hatt over 60 egne konserter både som pianist, organist, cembalist og dirigent.
Øyvind Sørum har hatt tallrike konserter både som solist og kammermusiker og har samarbeidet med flere av landets mest kjente musikere. Som dirigent har han gjort flere norske førstegangsfremførelser av verker av blant annet Britten og MacMillan.
| Øyvind Sørum (født 22. oktober 1970) er en norsk pianist og organist.
Øyvind Sørum er utdannet ved Bergen Musikkonservatorium 1990-94 og ved Musikhögskolan i Malmö 1996-98. Videre har han musikkvitenskap hovedfag fra Universitetet i Oslo 2006. Han var repetitør i Den norske Opera 2000-2006, og underviste i teori og akkompagnement ved Barratt Due musikkinstitutt 1994-96. Han har studert hos blant annet Jiri Hlinka, Håvard Gimse og Hans Pålsson Han har vært solist med Helsingborgs Synfoniorkester og Musikhögskolan i Malmös symfoniorkester. Han har også gitt ut en solo- CD med verker av Hilding Rosenberg på det svenske selskapet Malmö Audio Production (MAP).
Siden 2003 har Øyvind Sørum jobbet som kirkemusiker, først og fremst i Nes på Romerike. I 2018 ble han kåret til årets mannlige utøver i Nes kommune for sin mangeårige innsats for musikklivet i kommunen. I Nes kirke har han siden 2004 hatt over 60 egne konserter både som pianist, organist, cembalist og dirigent.
Øyvind Sørum har hatt tallrike konserter både som solist og kammermusiker og har samarbeidet med flere av landets mest kjente musikere. Som dirigent har han gjort flere norske førstegangsfremførelser av verker av blant annet Britten og MacMillan.
== Eksterne lenker ==
(en) Øyvind Sørum på Discogs | Øyvind Sørum (født 22. oktober 1970) er en norsk pianist og organist. | 1,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Sliding Centre | 1,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_L%C3%B8venkrands | 2023-02-04 | Peter Løvenkrands | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Schalke 04', 'Kategori:Fotballspillere for Newcastle United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler 29. januar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hørsholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 2002', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Peter Rosenkrands Løvenkrands (født 29. januar 1980 i Hørsholm) er en tidligere dansk fotballspiller. Han kan spille som både ving og spiss.
| Peter Rosenkrands Løvenkrands (født 29. januar 1980 i Hørsholm) er en tidligere dansk fotballspiller. Han kan spille som både ving og spiss.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Løvenkrands – FIFA
(en) Peter Løvenkrands – Transfermarkt
(en) Peter Løvenkrands – national-football-teams.com
(en) Peter Løvenkrands – WorldFootball.net
(en) Peter Løvenkrands – Soccerbase.com
(en) Peter Løvenkrands – FootballDatabase.eu
(de) Peter Løvenkrands – fussballdaten.de
(da) Peter Løvenkrands – Dansk Boldspil-Union
(en) Peter Løvenkrands – FBref | 32 (7)129 (37)44 (6)12 (3)63 (19)37 (4) | 1,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Olympic Park | 1,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amy_Sedaris | 2023-02-04 | Amy Sedaris | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Komikere fra USA', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Broome County i New York', 'Kategori:Personer fra Raleigh', 'Kategori:Personer fra USA av gresk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Språkvask 2021-05'] | Amy Louise Sedaris (født 29. mars 1961 i Endicott i New York) er en amerikansk skuespiller, forfatter, og komiker. Hun er søster av komiker og forfatter David Sedaris.Sedaris er gjenganger som gjest hos Late Show with David Letterman. Hun bruker å fortelle at hun bor sammen med kaninen sin Dusty og fantasikjæresten Ricky. Under en opptreden på Late Show with David Letterman den 6. oktober 2006 fortalte hun at fantasikjæresten Ricky hadde blitt myrdet og at hun nå bodde sammen med spøkelse etter Ricky. Hun har også en fantasiape som kjæledyr.
14. mai 2004 spilte Late Show with David Letterman inn programmet sitt klokken 4 på morgenen så Amy Sesaris stilte opp og viste dem rundt i nabolaget sitt via satellitt klokka 4:30 på morgenen.Sedaris var med i musikkvideoen til Dolly Partons sang «Better Get to Livin».
| Amy Louise Sedaris (født 29. mars 1961 i Endicott i New York) er en amerikansk skuespiller, forfatter, og komiker. Hun er søster av komiker og forfatter David Sedaris.Sedaris er gjenganger som gjest hos Late Show with David Letterman. Hun bruker å fortelle at hun bor sammen med kaninen sin Dusty og fantasikjæresten Ricky. Under en opptreden på Late Show with David Letterman den 6. oktober 2006 fortalte hun at fantasikjæresten Ricky hadde blitt myrdet og at hun nå bodde sammen med spøkelse etter Ricky. Hun har også en fantasiape som kjæledyr.
14. mai 2004 spilte Late Show with David Letterman inn programmet sitt klokken 4 på morgenen så Amy Sesaris stilte opp og viste dem rundt i nabolaget sitt via satellitt klokka 4:30 på morgenen.Sedaris var med i musikkvideoen til Dolly Partons sang «Better Get to Livin».
== Filmografi ==
Pus med støvler (2011) Jill (stemme)
The Best and the Brightest (2011) Sue Lemon
Beware the Gonzo (2010) Diane Gilman
Shrek Forever After (2010) (stemme) Cinderella
Old Dogs (2009 Condo Woman
Jennifer's Body (2009) Needy's Mom
Space Buddies (2009) (stemme) Gravity
Dance Flick (2009) Ms Cameltoe
Tanner Hall (2009) Mrs. Middlewood
Gym Teacher: The Movie (2008) Principal Hoffman
Puberty: The Movie (2007) (stemme)
Dedication (2007)
Snow Angels (2007)
Shrek den tredje (2007) (stemme) Cinderella
Strangers with Candy (2006)
I Want Someone to Eat Cheese With (2006) School Therapist – Ms. Clark
Full Grown Men (2006)
Chicken Little (2005) (stemme) Foxy Loxy
Stay (2005) Toni
Romance & Cigarettes (2005)
Forhekset (2005)
Wonder Showzen Miss Amy (1 episode, 2005)
My Baby's Daddy (2004)
Neurotica (2004) Renee
Elf (2003) Deb
School of Rock (2003) Mrs. Haynish
Maid in Manhattan (2002) Rachel Hoffberg
Jump Tomorrow (2001)
Six Days Seven Nights (1998) Robin's Secretary
Wheels of Fury (1998) Pepper Mills
Commandments (1997) Scholar
Bad Bosses Go to Hell (1997) Trendy Boss
Big Deals (1991) (TV) Topaz Radulavitch
== TV ==
SpongeBob SquarePants Ma Angler (stemme) (1 episode, 2011)
Bob's Burgers Samantha (stemme) (1 episode, 2011)
Raising Hope Delilah (2 episode, 2011)
Royal Pains Nan (1 episode, 2011)
Hot in Cleveland Heather (2 episode, 2011)
The Middle Abby (1 episode, 2010)
The New Adventures of Old Christine Frances (1 episode, 2009)
American Dad! Carolyn Gilbert-Lawson (1 episode, 2009)
The Closer Claire Howard (2 episoder, 2009)
Rescue Me Beth (2 episoder, 2007)
Andy Barker, P.I. Rita Spaulding (1 episode, 2007)
My Name Is Earl Judy (1 episode, 2006)
Sesame Street Snow White (1 episode, 2006)
Law & Order: Special Victims Unit Charlie Donato (1 episode, 2004)
Cracking Up Marla (1 episode, 2004)
Ed Kate McCormick (2 episoder, 2004)
Monk Gail Fleming (2 episoder, 2002–2003)
Sex and the City Courtney Masterson (4 episoder, 2002-2003)
Just Shoot Me! Betsy Frayne (2 episoder, 2001)
Strangers with Candy Jerri Blank (30 episoder, 1999–2000)
== Bøker ==
Simple Times: Crafts for Poor People (2010) ISBN 978-0-446-55703-0
I Like You: Hospitality Under the Influence (2006)
Wigfield: The Can-Do Town That Just May Not (2003)
The Book of Liz (2002)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Amy Sedaris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Amy Sedaris – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Amy Sedaris på Internet Movie Database
(sv) Amy Sedaris i Svensk Filmdatabas
(da) Amy Sedaris på Scope
(fr) Amy Sedaris på Allociné
(en) Amy Sedaris på AllMovie
(en) Amy Sedaris hos Rotten Tomatoes
(en) Amy Sedaris hos The Movie Database
(en) Amy Sedaris hos Internet Broadway Database
(en) Amy Sedaris hos Behind The Voice Actors
Intervju fra Paper magazine
NPR's Weekend Edition intervju med Amy Sedaris
shares her favorite NY places at ontheinside.info
Amy Sedaris 4 AM Tour on Late Show with David Letterman | Amy Louise Sedaris (født 29. mars 1961 i Endicott i New York) er en amerikansk skuespiller, forfatter, og komiker. | 1,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Vancouver Olympic/Paralympic Centre | 1,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnmyra | 2023-02-04 | Bjørnmyra | ['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Lyngdals geografi'] | Bjørnmyra er ei myr lokalisert ved Fleselandsheia i Lyngdal kommune i Vest-Agder.
| Bjørnmyra er ei myr lokalisert ved Fleselandsheia i Lyngdal kommune i Vest-Agder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bjørnmyra på norgeskart.no | Bjørnmyra er ei myr lokalisert ved Fleselandsheia i Lyngdal kommune i Vest-Agder. | 1,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reinhard_Tritscher | 2023-02-04 | Reinhard Tritscher | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Liezen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister', 'Kategori:Østerrikske mestere i alpint'] | Reinhard Tritscher (født 5. august 1946 i Ramsau am Dachstein, død 20. september 2018) var en østerriksk alpinist.
I 1968 ble han østerriksk mester i storslalåm, og etter hvert en av de få utøverne som kunne gå til topps i alle de eksisterende disiplinene i verdenscupen. I 1969 vant han slalåmrennet i Wengen BE, det samme året også storslalåmrennene i Kranjska Gora og Squaw Valley Ski Resort. I 1969 kom han på tredjeplass sammenlagt i verdenscupen, og ble nummer to i storslalåmcupen. I 1972 gikk han til topps i utforrennet i Val-d’Isère. Han oppnådde totalt 36 topp 10-plasseringer i verdenscupen.
Under OL 1972 i Sapporo deltok han i storslalåm, der han ble nummer 8. I 1975 ble han østerriksk mester i kombinasjonsøvelsen. Samme sesong pådro han seg et beinbrudd, noe som førte til at han la opp som aktiv alpinist.
| Reinhard Tritscher (født 5. august 1946 i Ramsau am Dachstein, død 20. september 2018) var en østerriksk alpinist.
I 1968 ble han østerriksk mester i storslalåm, og etter hvert en av de få utøverne som kunne gå til topps i alle de eksisterende disiplinene i verdenscupen. I 1969 vant han slalåmrennet i Wengen BE, det samme året også storslalåmrennene i Kranjska Gora og Squaw Valley Ski Resort. I 1969 kom han på tredjeplass sammenlagt i verdenscupen, og ble nummer to i storslalåmcupen. I 1972 gikk han til topps i utforrennet i Val-d’Isère. Han oppnådde totalt 36 topp 10-plasseringer i verdenscupen.
Under OL 1972 i Sapporo deltok han i storslalåm, der han ble nummer 8. I 1975 ble han østerriksk mester i kombinasjonsøvelsen. Samme sesong pådro han seg et beinbrudd, noe som førte til at han la opp som aktiv alpinist.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Reinhard Tritscher – Munzinger Sportsarchiv
(en) Reinhard Tritscher – Olympics.com
(en) Reinhard Tritscher – Olympic.org
(en) Reinhard Tritscher – Olympedia
(en) Reinhard Tritscher – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Reinhard Tritscher – FIS (alpint)
(en) Reinhard Tritscher – ski-db.com
Reinhard Tritschers hjemmeside | Reinhard Tritscher (født 5. august 1946 i Ramsau am Dachstein, død 20. | 1,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psyche | 2023-02-04 | Psyche | ['Kategori:Pekere'] | Psyche kan referere til:
Cupid og Psyche, en gresk legende
Christophe Psyché, en fransk fotballspiller
16 Psyche, en hovedbelteasteroide
Psyche (psykoanalytisk tidsskrift)
Psyche (entomologisk tidsskrift) | Psyche kan referere til:
Cupid og Psyche, en gresk legende
Christophe Psyché, en fransk fotballspiller
16 Psyche, en hovedbelteasteroide
Psyche (psykoanalytisk tidsskrift)
Psyche (entomologisk tidsskrift) | thumb|upright|«[[Cupid og Psyche», skulptur av Antonio Canova ca. 1808, utstilt i Eremitasjen i St. | 1,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ofelia | 2023-02-04 | Ofelia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rollefigurer i Hamlet'] | Ofelia er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Hun er en ung adelsdame i Danmark, datter til Polonius og søster til Laertes. Hun er tilsynelatende elsket av Hamlet, men holder seg pliktoppfyllende unna ham etter instrukser fra sin far. Hun sviker ham ved å spionere på ham for Kong Claudius under tvang, og som en følge av dette lager Hamlet en monolog i et skuespill i skuespillet, som har navnet «The Murder of Gonzago», hvor han håner henne. Ofelia ender i en tilstand av galskap og sorg etter alle svikter henne, Polonius dør, og hun dør siden selv i en drukningsdød som tilsynelatende er selvmord. | Ofelia er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Hun er en ung adelsdame i Danmark, datter til Polonius og søster til Laertes. Hun er tilsynelatende elsket av Hamlet, men holder seg pliktoppfyllende unna ham etter instrukser fra sin far. Hun sviker ham ved å spionere på ham for Kong Claudius under tvang, og som en følge av dette lager Hamlet en monolog i et skuespill i skuespillet, som har navnet «The Murder of Gonzago», hvor han håner henne. Ofelia ender i en tilstand av galskap og sorg etter alle svikter henne, Polonius dør, og hun dør siden selv i en drukningsdød som tilsynelatende er selvmord. | Ofelia er en rollefigur fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Hun er en ung adelsdame i Danmark, datter til Polonius og søster til Laertes. | 1,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rev%C3%B8ysund | 2023-02-04 | Revøysund | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Sør-Varanger', 'Kategori:Fiskevær i Troms og Finnmark'] | Revøysund er et tidligere fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Revøysund ligger mellom Revøya og Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden. I dag er det kun hytter i Revøysund.
| Revøysund er et tidligere fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Revøysund ligger mellom Revøya og Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden. I dag er det kun hytter i Revøysund.
== Eksterne lenker ==
Sør-Varanger fotoklubb har foto av Revøysund | Revøysund er et tidligere fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Revøysund ligger mellom Revøya og Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden. | 1,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Revholmen | 2023-02-04 | Revholmen | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Sør-Varanger'] | Revholmen, også kalt Revøya, (nordsamisk: Guovllas, historisk også skrevet Guovlas) er ei øy i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark. Revholmen ligger ytterst i Kjøfjorden, like ved Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden. Det fraflytta fiskeværet Revøysund ligger på øya.
| Revholmen, også kalt Revøya, (nordsamisk: Guovllas, historisk også skrevet Guovlas) er ei øy i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark. Revholmen ligger ytterst i Kjøfjorden, like ved Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden. Det fraflytta fiskeværet Revøysund ligger på øya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sør-Varanger fotoklubb har foto av Revøysund | Norge | 1,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kenneth_Johnson_(skuespiller) | 2023-02-04 | Kenneth Johnson (skuespiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New Haven', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Kenneth «Kenny» Johnson (født 13. juli 1963 i New Haven i Connecticut) er en amerikansk skuespiller, best kjent som politimannen Curtis Lemansky i TV-serien The Shield. I ettertid har han også hatt suksess som Hamilton Dewey i TV-serien Saving Grace. Han startet sin karriere som modell og reklame-skuespiller, og var tidligere aktiv i håndbak-konkurranser.
Kenny Johnson gikk opprinnelig på prøvespillingen for The Shield for den mindre rollen som Terry Crowley, men skaperen av serien likte han så godt at han skrev inn en ekstra rolle i TV-serien, Curtis Lemansky, spesiallaget for Johnson.
| Kenneth «Kenny» Johnson (født 13. juli 1963 i New Haven i Connecticut) er en amerikansk skuespiller, best kjent som politimannen Curtis Lemansky i TV-serien The Shield. I ettertid har han også hatt suksess som Hamilton Dewey i TV-serien Saving Grace. Han startet sin karriere som modell og reklame-skuespiller, og var tidligere aktiv i håndbak-konkurranser.
Kenny Johnson gikk opprinnelig på prøvespillingen for The Shield for den mindre rollen som Terry Crowley, men skaperen av serien likte han så godt at han skrev inn en ekstra rolle i TV-serien, Curtis Lemansky, spesiallaget for Johnson.
== Eksterne lenker ==
(en) Kenneth Allen Johnson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kenneth Johnson på Internet Movie Database
(fr) Kenneth Johnson på Allociné
(en) Kenneth Johnson på AllMovie
(en) Kenneth Johnson hos The Movie Database | Kenneth «Kenny» Johnson (født 13. juli 1963 i New Haven i Connecticut) er en amerikansk skuespiller, best kjent som politimannen Curtis Lemansky i TV-serien The Shield. | 1,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%B8%C3%B8ya | 2023-02-04 | Kjøøya | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Sør-Varanger'] | Kjøøya (nordsamisk: Gievju) er ei øy i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark. Kjøøya ligger like ved Revholmen og Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden.
| Kjøøya (nordsamisk: Gievju) er ei øy i Sør-Varanger kommune i Troms og Finnmark. Kjøøya ligger like ved Revholmen og Skogerøya, der Kjøfjorden munner ut i Varangerfjorden.
== Historie ==
På Kjøøya finnes det, i likhet med på Holmengrå, en labyrint datert til ca. 1000–1600 e.Kr. Labyrinten på Kjøøya er, i motsetning til den på Holmengrå, overgrodd og vanskelig å finne.
Labyrinten på Kjøøya har trulig sammenheng med østsamisk kultur. Østsamiske menn fra Neidensiidaen brukte øya som base for havfiske om våren. En kilde beskriver bruken av øya som base for fiske allerede på 1690-tallet. Da hadde øya tjent til dette formålet i flere hundre år, kanskje fra 800–900 f.kr.
== Geologi ==
Det er en forekomst av kleberstein på Kjøøya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bilder av Kjøøya | Norge | 1,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tulipantreslekten | 2023-02-04 | Tulipantreslekten | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Magnoliafamilien'] | Liriodendron er en slekt med 2 arter av trær, som kjennetegnes av runde, grovt fingerflikede blader og gul-oransje blomster. De kalles også tulipantre.
Trærne tilhører underfamilien Liriodendroidae under magnoliafamilien (Magnoliaceae). Det naturlige habitatet er Nord-Amerika, og Asia (Kina og Vietnam).
Liriodendron kalles av og til «tulipanpoppel» eller «gul poppel». De er eldgamle arter, med kultiverte varianter som er fremkultivert for hagebruk. I Europa kjenner man fossiler av tulipantrær fra tertiær, og i Amerika og Asia fra både kritt og tertiær. Tulipantre dødde i likhet med mange andre treslag ut i Europa i tidlig pleistocen.
| Liriodendron er en slekt med 2 arter av trær, som kjennetegnes av runde, grovt fingerflikede blader og gul-oransje blomster. De kalles også tulipantre.
Trærne tilhører underfamilien Liriodendroidae under magnoliafamilien (Magnoliaceae). Det naturlige habitatet er Nord-Amerika, og Asia (Kina og Vietnam).
Liriodendron kalles av og til «tulipanpoppel» eller «gul poppel». De er eldgamle arter, med kultiverte varianter som er fremkultivert for hagebruk. I Europa kjenner man fossiler av tulipantrær fra tertiær, og i Amerika og Asia fra både kritt og tertiær. Tulipantre dødde i likhet med mange andre treslag ut i Europa i tidlig pleistocen.
== Taksonomi og arter ==
Forskjellen på de to artene er:
tulipantre (Liriodendron tulipifera) – mindre innbuktede blader, oransje flekker på de gule kronbladene, vokser naturlig i Nord-Amerika. Inntil 50 m høyt.
kinesisk tulipantre (Liriodendron chinense) – mer innbuktede blader, mangler oransje på kronbladene, vokser naturlig i Kina og Vietnam. Inntil 40 m høyt.Varianter og hybrider som er kultivert fram for hagebruk omfatter:
Liriodendron 'Chapel Hill' og 'Doc Deforce's Delight', hybrider av de to artene
L. tulipifera 'Ardis', variant med små blader
L. tulipifera 'Aureomarginatum', variant
L. tulipifera 'Fastigiatum', variant som er oppreist
L. tulipifera 'Glen Gold', gull-gule blader
L. tulipifera 'Mediopictum', variantDet står et eksemplar av kinesisk tulipantre i Kristiansand Dyrepark.
Afrikansk tulipantre (Spathodea campanulata) er et vanlig prydtre i varme land. Det tilhører trompettrefamilien og er ikke nært beslektet med Liriodendron.
== Eksterne lenker ==
(en) Tulipantreslekten i Encyclopedia of Life
(en) Tulipantreslekten i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Tulipantreslekten hos Dyntaxa
(en) Tulipantreslekten hos Fossilworks
(en) Tulipantreslekten hos ITIS
(en) Tulipantreslekten hos NCBI
(en) Tulipantreslekten hos The International Plant Names Index
(en) Tulipantreslekten hos Tropicos
(en) Kategori:Liriodendron – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Liriodendron – detaljert informasjon på Wikispecies | * tulipantre (Liriodendron tulipifera) | 1,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tulipantre | 2023-02-04 | Tulipantre | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Magnoliafamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753'] | Tulipantre (Liriodendron tulipifera) er et stort, løvfellende tre i magnoliafamilien.
Det har en lang, rett stamme uten lave greiner og kan bli mer enn 60 m høyt og 300 år gammelt. Barken er grå med grunne ribber. Bladene er firelappete og 10–15 cm lange og 15–20 cm brede. De store, tulipanaktige blomstene er endestilte blant bladene. Frukten er mørkebrun og papiraktig med mange frø som har vinge og spres med vinden.
Tulipantreet hører hjemme i løvskogene i den østlige delen av Nord-Amerika. Det vokser i flere ulike klimasoner, og i det sørlige lavlandet kan den finnes sammen med trær som Nyssa, sumpsypress, eik, hickory, rødlønn, ambratre, virakfuru, blomsterkornell, syretre og virginiaeiner. I Appalachene og lenger nord kommer delvis andre arter inn, som robinia, weymouthfuru, canadahemlokk, svartvalnøtt, sukkerbjørk, svartlind, snøklokketre, kvitask, romhegg, agurkmagnolia, gul hestekastanje, amerikabøk, sukkerlønn og gulbjørk.
Utbredelsen strekker seg fra sørlige New England, vestover gjennom sørlige Ontario og Michigan, sørover til Louisiana og østover til sentrale Florida. Arten er vanligst, og trærne blir høyest i Ohio-dalen og i fjellstrøkene i Nord-Carolina, Tennessee, Kentucky og Vest-Virginia.
Trevirket brukes i møbelproduksjon og som massevirke. Dette vakre treet er mye plantet i parker og store hager, men er ikke vanlig i Norge. Arten finnes forvillet i Østerrike, Danmark, Tyskland, Italia og den tidligere Sovjetunionen.
Tulipantre er delstatstre i både Indiana og Tennessee.
| Tulipantre (Liriodendron tulipifera) er et stort, løvfellende tre i magnoliafamilien.
Det har en lang, rett stamme uten lave greiner og kan bli mer enn 60 m høyt og 300 år gammelt. Barken er grå med grunne ribber. Bladene er firelappete og 10–15 cm lange og 15–20 cm brede. De store, tulipanaktige blomstene er endestilte blant bladene. Frukten er mørkebrun og papiraktig med mange frø som har vinge og spres med vinden.
Tulipantreet hører hjemme i løvskogene i den østlige delen av Nord-Amerika. Det vokser i flere ulike klimasoner, og i det sørlige lavlandet kan den finnes sammen med trær som Nyssa, sumpsypress, eik, hickory, rødlønn, ambratre, virakfuru, blomsterkornell, syretre og virginiaeiner. I Appalachene og lenger nord kommer delvis andre arter inn, som robinia, weymouthfuru, canadahemlokk, svartvalnøtt, sukkerbjørk, svartlind, snøklokketre, kvitask, romhegg, agurkmagnolia, gul hestekastanje, amerikabøk, sukkerlønn og gulbjørk.
Utbredelsen strekker seg fra sørlige New England, vestover gjennom sørlige Ontario og Michigan, sørover til Louisiana og østover til sentrale Florida. Arten er vanligst, og trærne blir høyest i Ohio-dalen og i fjellstrøkene i Nord-Carolina, Tennessee, Kentucky og Vest-Virginia.
Trevirket brukes i møbelproduksjon og som massevirke. Dette vakre treet er mye plantet i parker og store hager, men er ikke vanlig i Norge. Arten finnes forvillet i Østerrike, Danmark, Tyskland, Italia og den tidligere Sovjetunionen.
Tulipantre er delstatstre i både Indiana og Tennessee.
== Se også ==
Kinesisk tulipantre
== Litteratur ==
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 265. ISBN 82-10-01282-7.
«Liriodendron tulipifera». Flora of North America. Besøkt 8. mai 2015.
D.E. Beck. «Yellow-Poplar». Silvics of North America. Besøkt 8. mai 2015.
«Liriodendron tulipifera». Flora Europaea. Besøkt 8. mai 2015.
== Eksterne lenker ==
(no) Tulipantre i Store norske leksikon
(en) Tulipantre i Encyclopedia of Life
(en) Tulipantre i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Tulipantre hos Dyntaxa
(en) Tulipantre hos ITIS
(en) Tulipantre hos NCBI
(en) Tulipantre hos The International Plant Names Index
(en) Tulipantre hos Tropicos
(en) Kategori:Liriodendron tulipifera – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Liriodendron tulipifera – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Liriodendron tulipifera – detaljert informasjon på Wikispecies | Tulipantre (Liriodendron tulipifera) er et stort, løvfellende tre i magnoliafamilien. | 1,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brudekrone | 2023-02-04 | Brudekrone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bunader', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Seremoniell kledsel'] | Brudekrone er en krone som en brud bærer på hodet i et bryllup. Slik hodepynt er kjent fra flere europeiske land fra omkring år 400. Kronene oppstod i middelalderen som del av inventaret i katolske kirker; der prydet de statuene av jomfru Maria, «himmelens dronning», og ble lånt ut som tegn på kyskhet til bruk under vielsene. Etter påvirkning fra adel og borgerskap ble skikken videreført blant bønder og vanlige folk i Norden etter reformasjonen på 1500-tallet.I de ortodokse kirkene er det tradisjon for at både brud og brudgom bærer krone. Der inngår kroninga som del av bryllupsseremonien. I Hellas lages kronene vanligvis av blomster og tas med hjem, i Russland er de av metall og oppbevares i kirkene.
| Brudekrone er en krone som en brud bærer på hodet i et bryllup. Slik hodepynt er kjent fra flere europeiske land fra omkring år 400. Kronene oppstod i middelalderen som del av inventaret i katolske kirker; der prydet de statuene av jomfru Maria, «himmelens dronning», og ble lånt ut som tegn på kyskhet til bruk under vielsene. Etter påvirkning fra adel og borgerskap ble skikken videreført blant bønder og vanlige folk i Norden etter reformasjonen på 1500-tallet.I de ortodokse kirkene er det tradisjon for at både brud og brudgom bærer krone. Der inngår kroninga som del av bryllupsseremonien. I Hellas lages kronene vanligvis av blomster og tas med hjem, i Russland er de av metall og oppbevares i kirkene.
== Eksempler ==
== Brudekroner i Norge ==
Flere steder i Norge er det gamle tradisjoner for store brudekroner. De første skal ha blitt bestilt av håndverkere i Bergen på slutten av 1500-tallet. Mange steder er de fortsatt til utleie. Brudekrone og utslått hår skulle være tegn på renhet og seksuell urørhet, og det kunne være høye bøter i straff om noen som ikke var jomfru, brukte det. Brudekronene er gjerne i sølv og rikt utsmykket; motiver som går igjen er blant annet vaktende haner og duer, et symbol på jomfruelighet. Tradisjonelle brudekroner bæres gjerne sammen med bunad.
=== Eksempler ===
Galleriet viser norske brudekroner i sølv fra samlingene i Norsk Folkemuseum.
=== I bruk ===
== Se også ==
Diadem, tiara, pannesmykke, halvkroneformet hårpryd for kvinner
Krone (hodebekledning)
Brudekjole
Bunad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bridal crowns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Søk på «brudekrone» i Digitalt Museum
(no) Digital blakopi av Krone og skaut : jente-, brure- og konehovudbunader i Hordaland (Norsk folkemuseum, 1996) | thumb|Mindre brudekrone av [[forgylt sølv laget av den svenske gullsmeden Bo Stefan på 1930-tallet og båret av fire bruder i perioden 1938-1978.]] | 1,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lyng%C3%B8ya_(Troms%C3%B8) | 2023-02-04 | Lyngøya (Tromsø) | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Tromsø'] | Lyngøya eller Store Lyngøya (lokalt: /løŋøya/) er ei lita øy i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger nord for Vengsøya, mellom Musvær og Risøya.Øya har ei naturlig havn. Det er bebyggelse på øya, men den er fraflytta.
| Lyngøya eller Store Lyngøya (lokalt: /løŋøya/) er ei lita øy i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Den ligger nord for Vengsøya, mellom Musvær og Risøya.Øya har ei naturlig havn. Det er bebyggelse på øya, men den er fraflytta.
== Referanser == | |areal =0,22 | 1,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_svenske_monarkiet | 2023-02-04 | Det svenske monarkiet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Svensk politikk'] | Det svenske monarkiet er et arvelig konstitusjonelt monarki hvor monarken er statsoverhode, men i realiteten bare har seremoniell betydning.
I middelalderen ble svenske konger valgt. I 1544 ble det innført arvemonarki gjennom en riksdagsbeslutning i Västerås. Under Gustav Vasas etterfølgere kom makten til å bli delt mellom riksdagen, riksrådet og monarken. Dette varte til 1680, da kong Karl XI gjorde seg eneveldig. Etter at Karl XII var død fulgte frihetstiden, da det kongelige eneveldet ble opphevet og monarkens stilling var svak. Perioden endte med at Gustav III gjennom det som kan ses som en form for statskupp oppnådde større makt og til sist gjorde seg eneveldig. Siden har kongens makt minsket. I 1975 fant det sted en lovendring som fratok monarken nær sagt alle politiske oppgaver.
Det svenske kongehusets offisielle nettsted Kungahuset.se | Det svenske monarkiet er et arvelig konstitusjonelt monarki hvor monarken er statsoverhode, men i realiteten bare har seremoniell betydning.
I middelalderen ble svenske konger valgt. I 1544 ble det innført arvemonarki gjennom en riksdagsbeslutning i Västerås. Under Gustav Vasas etterfølgere kom makten til å bli delt mellom riksdagen, riksrådet og monarken. Dette varte til 1680, da kong Karl XI gjorde seg eneveldig. Etter at Karl XII var død fulgte frihetstiden, da det kongelige eneveldet ble opphevet og monarkens stilling var svak. Perioden endte med at Gustav III gjennom det som kan ses som en form for statskupp oppnådde større makt og til sist gjorde seg eneveldig. Siden har kongens makt minsket. I 1975 fant det sted en lovendring som fratok monarken nær sagt alle politiske oppgaver.
Det svenske kongehusets offisielle nettsted Kungahuset.se | Det svenske monarkiet er et arvelig konstitusjonelt monarki hvor monarken er statsoverhode, men i realiteten bare har seremoniell betydning. | 1,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CONCACAF_Gold_Cup_for_kvinner_2000 | 2023-02-04 | CONCACAF Gold Cup for kvinner 2000 | ['Kategori:CONCACAF Gold Cup for kvinner', 'Kategori:Fotball i 2000', 'Kategori:Fotballturneringer i USA', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2000', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sport i USA i 2000'] | CONCACAF-mesterskapet i fotball for kvinner (CONCACAF's Women's Gold Cup) i 2000 ble spilt mellom 23. juni og 3. juli 2000. Det var den femte turneringen for kvinnelandslag arrangert av CONCACAF, men den hadde to ikke-CONCACAF-lag med; Kina og Brasil. Dette var den andre turneringen som ikke også var kvalifisering til VM, den første var CONCACAF's Women's Championship 1993.
| CONCACAF-mesterskapet i fotball for kvinner (CONCACAF's Women's Gold Cup) i 2000 ble spilt mellom 23. juni og 3. juli 2000. Det var den femte turneringen for kvinnelandslag arrangert av CONCACAF, men den hadde to ikke-CONCACAF-lag med; Kina og Brasil. Dette var den andre turneringen som ikke også var kvalifisering til VM, den første var CONCACAF's Women's Championship 1993.
== Turneringen ==
Lagene som var med i denne turneringen var:
=== Gruppespill ===
==== Gruppe A ====
USA ble vinner på myntkast.
==== Gruppe B ====
== Finalespill ==
=== Semifinaler ===
=== Bronsefinale ===
=== Finale ===
== Eksterne lenker ==
Tabeller og resultater ved RSSSF.com | CONCACAF-mesterskapet i fotball for kvinner (CONCACAF's Women's Gold Cup) i 2000 ble spilt mellom 23. juni og 3. | 1,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rock_and_roll | 2023-02-04 | Rock and roll | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-10', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Rock'] | Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet. Elvis Presley nevnes oftest som den mest kjente representanten for rock and roll. Andre viktige artister var blant annet Jerry Lee Lewis, Little Richard, Chuck Berry, Gene Vincent, Eddie Cochran, Bill Haley and His Comets og Buddy Holly. Rock, kortform av rock'n'roll, er en samlebetegnelse for de delene av moderne vestlig populærmusikk som har utviklet seg på grunnlag av rock'n'roll-«revolusjonen» i USA i midten av 1950-årene. Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet rock, og oppfatningene av hvor vidt det favner, er subjektive og varierende. Se også popmusikk, populærmusikk og rock'n'roll.
Moderne pop og rock kan trekke sine røtter helt tilbake til populærmusikk tidlig på 1900-tallet. Musikkformer som blues og folk fikk en avgjørende betydning, men også elementer fra jazz har satt sitt preg. Rockens begynnelse dateres gjerne til slutten av 1940-årene, da artister som John Lee Hooker og Muddy Waters gjorde seg bemerket for den musikkformen som ble kjent som rhythm and blues.Rock and roll brukes også i utvidet forstand som betegnelsen på en populærkulturell stilart som benytter seg av bestemte symboler. Disse symbolene er blant annet musikk, men også bestemte frisyrer, bestemte klær og bestemte gjenstander som møbler eller biler. De fleste av disse symbolene oppfattes som typiske for den siste halvdelen av 1950-årene. I kunsten og kulturen har rock and roll som stilart ofte vært knyttet til fortellinger om ungdom, pubertet og opprør. Rock and roll blir på denne måten ofte forstått som ungdomskultur produsert for de store barnekullene som ble født i den vestlige verden i årene etter annen verdenskrig.
| Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet. Elvis Presley nevnes oftest som den mest kjente representanten for rock and roll. Andre viktige artister var blant annet Jerry Lee Lewis, Little Richard, Chuck Berry, Gene Vincent, Eddie Cochran, Bill Haley and His Comets og Buddy Holly. Rock, kortform av rock'n'roll, er en samlebetegnelse for de delene av moderne vestlig populærmusikk som har utviklet seg på grunnlag av rock'n'roll-«revolusjonen» i USA i midten av 1950-årene. Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet rock, og oppfatningene av hvor vidt det favner, er subjektive og varierende. Se også popmusikk, populærmusikk og rock'n'roll.
Moderne pop og rock kan trekke sine røtter helt tilbake til populærmusikk tidlig på 1900-tallet. Musikkformer som blues og folk fikk en avgjørende betydning, men også elementer fra jazz har satt sitt preg. Rockens begynnelse dateres gjerne til slutten av 1940-årene, da artister som John Lee Hooker og Muddy Waters gjorde seg bemerket for den musikkformen som ble kjent som rhythm and blues.Rock and roll brukes også i utvidet forstand som betegnelsen på en populærkulturell stilart som benytter seg av bestemte symboler. Disse symbolene er blant annet musikk, men også bestemte frisyrer, bestemte klær og bestemte gjenstander som møbler eller biler. De fleste av disse symbolene oppfattes som typiske for den siste halvdelen av 1950-årene. I kunsten og kulturen har rock and roll som stilart ofte vært knyttet til fortellinger om ungdom, pubertet og opprør. Rock and roll blir på denne måten ofte forstått som ungdomskultur produsert for de store barnekullene som ble født i den vestlige verden i årene etter annen verdenskrig.
== Begrepet rock 'n' roll ==
=== Etymologi ===
Begrepet rock and roll ble tidlig brukt både i en religiøs, i en sekulær og i en erotisk kontekst. Det ble brukt i spirituals og åndelige sanger, hvor det uttrykker en form for religiøs erfaring som springer ut av at mennesket beveges og rystes i møte med Guds nærvær. Det ble brukt i en sekulær kontekst, hvor det beskriver ulike former for dans. Det hadde også en erotisk betydning, som et slanguttrykk for samleie.
=== Alan Freed ===
Enkelte tilskriver radio-discjockeyen Alan Freed å ha gjort uttrykket populært, som en alternativ betegnelse på rhythm and blues – populærmusikk fra 1940- og 1950-tallet beregnet på det afroamerikanske publikum og i all hovedsak framført av afroamerikanske artister. Denne musikken hadde tidligere blitt betegnet rett og slett som race music. Alan Freed populariserte uttrykket rock 'n' roll omkring 1952 gjennom sitt radioprogram som ble sendt fra Cleveland i Ohio, der han spilte rhythm and blues-plater.
Rock and roll som markedsførings- og bransjebetegnelse ble tatt i bruk rundt 1954. Fra samme tid av begynte platebransjen å markedsføre musikken i stor stil mot et publikum bestående av hvit ungdom, og Alan Freed flyttet seg og sitt program til New York.
=== Gjennombrudd ===
Den første store platesuksessen med en referanse til rock and roll i teksten, var Bill Haley and His Comets versjon av sangen Rock Around the Clock fra 1954, en innspilling som to år senere ble verdenskjent da den ble brukt i filmsuksessen Blackboard Jungle (norsk tittel Vend dem ikke ryggen – Se eget avsnitt «Rock and roll i Norge» lengre ned.)
Det definitive kommersielle gjennombruddet for musikkstilen og begrepet rock 'n' roll på verdensbasis må sies å ha funnet sted i 1956, året da Elvis Presley ble berømt og da Blackboard Jungle ble vist i Europa.
== Musikken ==
=== Røtter ===
Noen tolker Rock 'n' roll som en syntese av amerikansk rhythm and blues, gospel, jazz og country and western. Den populære pianostilen boogie-woogie har opplagt vært en viktig påvirkning, med sin tolvtaktersform og sin åttendedelsrytmikk.
Andre hevder at grensene mellom disse musikksjangrene alltid var flytende, særlig i sørstatsmiljøer, der de eksisterte side om side som levende, muntlige tradisjoner. I henhold til den siste tolkningen er altså det nye med rock and roll at musikken i større grad framføres av hvite artister og markedsføres mot et hvitt publikum.
=== Musikkteoretiske særtrekk ===
Musikken er ofte nært beslektet med blues og benytter ofte de samme akkordprogresjoner og skalaer, inklusive det hyppig brukte tolvtakter-skjemaet. I forhold til blues har rock and roll gjennomgående et høyere tempo og et mer humørfylt uttrykk.
De vanligste taktartene er 4/4 eller 8/8, men 12/8 er også relativt hyppig brukt. Et vanlig og viktig særtrekk er tydelig rytmemarkering (ofte med skarptrommeslag) på andre og fjerde taktslag (tredje og syvende hvis man bruker 8/8, fjerde og tiende hvis man bruker 12/8), den såkalte backbeat, et trekk som viser at musikken er forankret i folkelig afroamerikansk tradisjon. Backbeat hadde fram til da ofte blitt regnet som en temmelig vulgær rytmikk og var regelmessig foraktet av jazzentusiaster og skolerte musikere. I dag er backbeat nærmest fullstendig enerådende i alle populære musikksjangre. Tidlig rock and roll kjennetegnes ofte av en rytmisk tvetydighet, der triolbaserte swingrytmer og mer stakkato åttendedelsrytmer med heftig backbeat kjemper om oppmerksomheten samtidig.
Typisk for musikken er at alle instrumentene ofte spiller forholdsvis stakkato og rytmebasert. Musikken er ofte bygd opp rundt repeterende fraser, såkalte riff.
=== Instrumentering og vokalstil ===
Foruten en rytmeseksjon av bass (kontrabass i tidlig rock and roll, etterhvert bassgitar) og trommer, benyttes ofte gitar som hovedinstrument. Først og fremst elektrisk gitar, som kom i masseproduksjon omtrent på samme tid. Saksofon har også ofte en framtredende plass i tradisjonell rock and roll, og dessuten er piano hyppig brukt.
Over musikken ligger som regel en hovedsangstemme, noen ganger supplert med koring, og både sangmelodier og tekstlinjer består, på samme måte som musikken, ofte av repeterende fraser, og kan forstås som riffs.
Et annet viktig særtrekk ved rock and roll er at afroamerikanske vokalteknikker som shouting, moaning and groaning og melisma, kjent fra både svart gospel, jazz og blues, ble aksepterte og hyppig brukte vokale uttrykksformer også blant hvite artister.
== Tekstene ==
Tekstene inneholder ofte en blanding av nonsens og halvveis skjulte seksuelle referanser (innuendo), og kretser i mange tilfelle rundt kjærlighet og dobbeltbunnede referanser til seksuelt begjær.
== Norge ==
Rock 'n' roll kom til Norge i 1956, gjennom visningen av filmen Rock Around the Clock på Sentrum Kino, i dag Sentrum Scene, på Arbeidersamfunnets plass i Oslo.
Etter kinopremieren oppsto tumulter mellom politi og ungdom. (Se Blackie-gjengen.) De sosiale konsekvensene av rockens inntog i Norge har ellers antatt mindre dramatisk karakter, overfladisk sett.
Roald Stensby ble nordisk mester i rock på Jordal Amfi i 1959 hvor han sang rock-klassikeren «Breathless» (av Jerry Lee Lewis) med bandet sitt The Rockin’ Dukes.
I tillegg til Roald Stensby kom også Rocke-Pelle og Per Elvis Granberg. Disse tre utgjorde de viktigste pionerene i norsk rock på 1950-tallet. Nevnes kan også Jan Rohde, Little Sofus og Odd Gisløy («Smiling Tommy») med sin selvkomponerte rock and roll-sang «Dancing With My Rockin' Shoes». Miljøet var mannsdominert, men «Rocke-Lill» alias Åse Marie Amundsen er omtalt som den første kvinnelige norske rockeartisten.
=== Tidlige turneer ===
Rocke-Pelle hadde på forhånd kunngjort at han skulle bli fulltidstudent (ved ingeniørstudier) [etter sommerturnéen i Sør-Norge i 1958].I 1960 ble det turné med Nora Brockstedt, Ray Adams og rockeren «Smiling Tommy»; Turneens nordligste punkt var Hamar.
== Se også ==
Akrobatisk rock 'n' roll, en danseform akkompagnert av rock 'n' roll-musikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rock and roll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Rockemuseet i Norge
The History of Rock'n'Roll 1954–1963
Rock-Songs.com | lenke | 1,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sad_Wings_of_Destiny | 2023-02-04 | Sad Wings of Destiny | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1976'] | Sad Wings of Destiny er det andre studioalbumet til det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Musikkalbumet ble utgitt i 23. mars 1976, og omslaget er illustrert av Patrick Woodroffe. Motivet har navnet «Fallen Angels». Albumet ble innspilt i tiden mars – juli i 1975 i Rockfield Studios, Wales. Albumet er det andre og siste som ble utgitt på plateselskapet Gull Records, et britisk uavhengig selskap.
| Sad Wings of Destiny er det andre studioalbumet til det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Musikkalbumet ble utgitt i 23. mars 1976, og omslaget er illustrert av Patrick Woodroffe. Motivet har navnet «Fallen Angels». Albumet ble innspilt i tiden mars – juli i 1975 i Rockfield Studios, Wales. Albumet er det andre og siste som ble utgitt på plateselskapet Gull Records, et britisk uavhengig selskap.
== Sporliste ==
=== Original LP-sporliste ===
Side A«Prelude» (Glenn Tipton) – 2:02
«Tyrant» (Rob Halford, Tipton) – 4:28
«Genocide» (Halford, K.K. Downing, Tipton) – 5:51
«Epitaph» (Tipton) – 3:08
«Island of Domination» (Halford, Downing, Tipton) – 4:32Side B«Victim of Changes» (Al Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 7:47
«The Ripper» (Tipton) – 2:50
«Dreamer Deceiver» (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 5:51
«Deceiver» (Halford, Downing, Tipton) – 2:40
=== CD-sporliste ===
«Victim of Changes» (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 7:47
«The Ripper» (Tipton) – 2:50
«Dreamer Deceiver» (Atkins, Halford, Downing, Tipton) – 5:51
«Deceiver» (Halford, Downing, Tipton) – 2:40
«Prelude» (Tipton) – 2:02
«Tyrant» (Halford, Tipton) – 4:28
«Genocide» (Halford, Downing, Tipton) – 5:51
«Epitaph» (Tipton) – 3:08
«Island of Domination» (Halford, Downing, Tipton) – 4:32
== Personell ==
Rob Halford: Vokal
K.K. Downing: Gitar
Glenn Tipton: Gitar, piano
Ian Hill: Bassgitar
Alan Moore – Trommesett
== Eksterne lenker ==
(en) Sad Wings of Destiny på Discogs
(en) Sad Wings of Destiny på MusicBrainz
(en) Sad Wings of Destiny på Encyclopaedia Metallum
Sad Wings of Destiny på Judas Priest infomasjonside | lenke | 1,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blackmarketbikes | 2023-02-04 | Blackmarketbikes | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sportsutstyrprodusenter fra USA', 'Kategori:Sykkelprodusenter'] | BlackMarketBIkes (Blk Mrkt) er et amerikansk sykkelmerke som lager deler og komplette sykler innenfor sykkelgrenen dirt-sykling. De er spesielt kjent for sykkelrammen «BlackMarket The Mob» som blir håndlaget i USA. En annen ramme som kalles «Riot», har samme geometri, men blir ikke håndlaget.
De lager komplette sykler, drev, styrer, stem, holker, seter og rammer.
| BlackMarketBIkes (Blk Mrkt) er et amerikansk sykkelmerke som lager deler og komplette sykler innenfor sykkelgrenen dirt-sykling. De er spesielt kjent for sykkelrammen «BlackMarket The Mob» som blir håndlaget i USA. En annen ramme som kalles «Riot», har samme geometri, men blir ikke håndlaget.
De lager komplette sykler, drev, styrer, stem, holker, seter og rammer.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
The Mob | BlackMarketBIkes (Blk Mrkt) er et amerikansk sykkelmerke som lager deler og komplette sykler innenfor sykkelgrenen dirt-sykling. De er spesielt kjent for sykkelrammen «BlackMarket The Mob» som blir håndlaget i USA. | 1,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jurassic_Park_(film) | 2023-02-04 | Jurassic Park (film) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer på film', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Eventyrfilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer lagt til Mellom-Amerika', 'Kategori:Filmer lagt til villmarksområder', 'Kategori:Filmer regissert av Steven Spielberg', 'Kategori:Gode artikler', 'Kategori:Jurassic Park', 'Kategori:Oscar-vinnere (lydklipp)', 'Kategori:Oscar-vinnere (lydmiks)', 'Kategori:Oscar-vinnere (visuelle effekter)', 'Kategori:Science fiction-filmer fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Thrillerfilmer fra USA'] | Jurassic Park er en amerikansk science fiction-thriller og eventyrfilm fra 1993 regissert av Steven Spielberg. Filmen handler om en fornøyelsespark på en øde øy hvor en eksentrisk forsker i all hemmelighet har klart å gjenskape dinosaurer. Han har invitert noen forskere til å besøke parken før den offisielle åpningen, men uvær og strømbrudd forårsaker totalt kaos på øya. De ledende rollene spilles av Sam Neill, Laura Dern, Jeff Goldblum og Richard Attenborough. Manus er basert på Michael Crichtons roman med samme tittel. Han var også med og skrev manus.
Jurassic Park ble meget populær og endte opp som den mest innbringende filmen på verdensbasis i 1993. I USA har den blitt stående som en av de aller mest innbringende filmene på 1990-tallet, kun slått av Titanic. Den fikk gode kritikker og ble belønnet med tre Oscar-statuetter, i klassene beste lyd, beste lydeffekter og beste visuelle effekter.
Den har fått fem oppfølgere: Den tapte verden (1997), Jurassic Park III (2001), Jurassic World (2015), Jurassic World: Fallen Kingdom (2018) og Jurassic World Dominion (2022).
I 2013 ble filmen relansert i 3D-utgave.
| Jurassic Park er en amerikansk science fiction-thriller og eventyrfilm fra 1993 regissert av Steven Spielberg. Filmen handler om en fornøyelsespark på en øde øy hvor en eksentrisk forsker i all hemmelighet har klart å gjenskape dinosaurer. Han har invitert noen forskere til å besøke parken før den offisielle åpningen, men uvær og strømbrudd forårsaker totalt kaos på øya. De ledende rollene spilles av Sam Neill, Laura Dern, Jeff Goldblum og Richard Attenborough. Manus er basert på Michael Crichtons roman med samme tittel. Han var også med og skrev manus.
Jurassic Park ble meget populær og endte opp som den mest innbringende filmen på verdensbasis i 1993. I USA har den blitt stående som en av de aller mest innbringende filmene på 1990-tallet, kun slått av Titanic. Den fikk gode kritikker og ble belønnet med tre Oscar-statuetter, i klassene beste lyd, beste lydeffekter og beste visuelle effekter.
Den har fått fem oppfølgere: Den tapte verden (1997), Jurassic Park III (2001), Jurassic World (2015), Jurassic World: Fallen Kingdom (2018) og Jurassic World Dominion (2022).
I 2013 ble filmen relansert i 3D-utgave.
== Handling ==
Foretaket InGen har i all hemmelighet lykkes med å gjenopplive dinosaurer ved hjelp av DNA. De holder til på ei ubebodd øy utenfor Costa Rica, hvor de har etablert en fornøyelsespark som har fått navnet Jurassic Park. Før parken skal åpnes hyrer eieren, John Hammond, inn de to dinosaurekspertene dr. Alan Grant og dr. Ellie Sattler, samt matematikeren dr. Ian Malcolm. Dette for å forsikre seg om at parken er trygg å besøke slik at investorene skal bli overbevist. Vel fremme på øya får de en omvisning i parkens hovedkvarter der de blir informert hvilke skapninger den huser. De får også vite at dinosaurene har blitt gjenskapt ved å kombinere DNA fra frosk og gammelt dinosaur-DNA, som har blitt funnet intakt i blodet til et utdødd insekt som har vært innkapslet i kvae i flere millioner år.
Senere blir forskerne tatt med på en attraksjon i jeeper. Hammonds to unge barnebarn, Lex og Tim, blir også med. Alt ved turen fremstår som sikkert, men på veien tilbake til hovedkvarteret blir øya rammet av et voldsomt uvær. Samtidig med dette saboterer en uærlig ansatt det elektriske systemet for å kunne smugle dinosaur-egg ut av øya. Når strømmen blir borte blir også de elektriske gjerdene som holder øglene inne, satt ut av drift. I løpet av natten angripes den ene bilen av en tyrannosaurus rex. Alan og Hammonds to barnebarn unnslipper såvidt angrepet, men tvinges på flukt inn i jungelen. De overnatter i et tre og forsøker dagen etter å finne tilbake til hovedkvarteret, men etter seg har de en tyrannosaurus rex og flere velociraptorer. Nattens uvær har samtidig vanskeliggjort hjelp utenfra øya.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Jurassic Park ble svært populær og innbrakte 1,03 milliard dollar på verdensbasis, hvorav 402 millioner i USA, 120 millioner i Japan, 71 millioner i Storbritannia, 55 millioner i Tyskland og drøyt 3 millioner dollar i Norge (ca. 20 millioner kr). Den ble den mest innbringende filmen i 1993, både i USA og på verdensbasis. I Norge hadde den et besøkstall på drøyt 361 000 personer, og ble den mest besøkte filmen på kino i 1993.Produksjonskostnadene var på 63 millioner dollar.
=== Anmelderne ===
Den ble godt mottatt av kritikere, noe som gjenspeiles i at den har fått 91 % på Rotten Tomatoes. Den amerikansk filmanmelderen Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner, mens Leonard Maltin gav den 3,5 av 4 stjerner.De norske kritikerne var mer blandet. Arbeiderbladet gav den terningkast to, mens Dagbladet gav den tre og Aftenposten fire. Det vakte en del oppsikt at VGs filmanmelder Jon Selås bare gav den terningkast én og samtidig beskrev den som et «Spekulativt misfoster!». Han mente filmen spilte på folks følelser på en kynisk måte, spesielt ved at den skildret barn utsatt for livsfare. Anmelderen i CINERAMA gav DVD-utgaven terningkast seks i 2001 og terningkast fem i 2012 (i forbindelse med lanseringen av blu-ray utgaven).
=== Priser ===
Den ble i alt belønnet med 34 priser. Dette inkluderer tre Oscar (beste lyd, beste lydeffekter og beste visuelle effekter), to BAFTA (spesial effekter og folkets pris) og fire Saturn Awards (beste Sci-Fi-film, beste regi, beste manus og beste visuelle effekter).I 2001 kåret Det amerikanske filminstituttet den til tidenes 35. beste spenningsfilm fra USA.
=== Innspilling ===
Det meste av filmen ble innspilt på Kauai, den fjerde største av Hawaiiøyene.
== Rollebesetning ==
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jurassic Park på Internet Movie Database
(no) Jurassic Park hos Filmfront
(no) Jurassic Park på NRK TV
(sv) Jurassic Park i Svensk Filmdatabas
(da) Jurassic Park i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Jurassic Park på Allociné
(nl) Jurassic Park på MovieMeter
(en) Jurassic Park på AllMovie
(en) Jurassic Park på Turner Classic Movies
(en) Jurassic Park på Rotten Tomatoes | Jurassic Park III er den siste filmen i originaltrilogien som starter med Jurassic Park. Den introduserer en ny kjempedinosaur, den glupske Spinosaurus. | 1,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ophelia | 2023-02-04 | Ophelia | ['Kategori:Pekere'] | Ophelia kan vise til:
Ofelia, rollefigur i William Shakespeares tragedie Hamlet.
Ophelia (maleri)
Ophelia (måne), en av Uranus' måner
Ophelia – International Journal of Marine Biology | Ophelia kan vise til:
Ofelia, rollefigur i William Shakespeares tragedie Hamlet.
Ophelia (maleri)
Ophelia (måne), en av Uranus' måner
Ophelia – International Journal of Marine Biology | Ophelia kan vise til: | 1,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_innenriksminister | 2023-02-04 | USAs innenriksminister | ['Kategori:1849 i USA', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1849', 'Kategori:Innenriksministre', 'Kategori:USAs innenriksministre'] | USAs innenriksminister (engelsk: Secretary of the Interior) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Innenriksministeren er sjef for Innenriksdepartementet og utnevnes av USAs president med godkjenning av Senatet.
Som sjef for Innenriksdepartementet er innenriksministeren øverste leder for blant annet Bureau of Indian Affairs, Bureau of Land Management, United States Geological Survey og National Park Service.
Fordi Innenriksdepartementets virksomhet i stor grad påvirker det vestlige kontinentet, er innenriksministeren som regel en person fra en vestlig delstat.
Etter bekreftelse i senatet ble tidligere kongressrepresentant Deb Haaland tatt i ed som innenriksminister. Hun ble den første uramerikanske kvinnen til å holde embetet.
| USAs innenriksminister (engelsk: Secretary of the Interior) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Innenriksministeren er sjef for Innenriksdepartementet og utnevnes av USAs president med godkjenning av Senatet.
Som sjef for Innenriksdepartementet er innenriksministeren øverste leder for blant annet Bureau of Indian Affairs, Bureau of Land Management, United States Geological Survey og National Park Service.
Fordi Innenriksdepartementets virksomhet i stor grad påvirker det vestlige kontinentet, er innenriksministeren som regel en person fra en vestlig delstat.
Etter bekreftelse i senatet ble tidligere kongressrepresentant Deb Haaland tatt i ed som innenriksminister. Hun ble den første uramerikanske kvinnen til å holde embetet.
== Liste over USAs innenriksministre ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Secretaries of the Interior of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | USAs innenriksminister (engelsk: Secretary of the Interior) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering. Innenriksministeren er sjef for Innenriksdepartementet og utnevnes av USAs president med godkjenning av Senatet. | 1,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blodmat | 2023-02-04 | Blodmat | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blodmat'] | Blodmat er ulike typer kjøttprodukter som er laget av eller inneholder blod. Blodmat har vært vanlig som en del av tradisjonell mat mange steder, men er sjeldnere i moderne tid. Ofte er det særskilte forskrifter forbundet med produksjon av blodmat.
Fra vår del av verden kjenner man blant annet blodpølse, blodpudding, blodklubb, blodball og blodpannekaker. Noen steder i verden lager man blodsuppe. Blod har også blitt brukt som ingredisens, for eksempel i saus.
Noen steder spiser man blodet som det er. I Ungarn er en tradisjon å tilberede griseblod med løk. I Afrika er det ikke uvanlig å drikke dyreblod fra et felt dyr, og noen steder tapper man til og med blod fra et levende dyr.
I noen religioner er enhver spising av blod forbudt. Det gjelder ikke minst i jødedommen og islam.
| Blodmat er ulike typer kjøttprodukter som er laget av eller inneholder blod. Blodmat har vært vanlig som en del av tradisjonell mat mange steder, men er sjeldnere i moderne tid. Ofte er det særskilte forskrifter forbundet med produksjon av blodmat.
Fra vår del av verden kjenner man blant annet blodpølse, blodpudding, blodklubb, blodball og blodpannekaker. Noen steder i verden lager man blodsuppe. Blod har også blitt brukt som ingredisens, for eksempel i saus.
Noen steder spiser man blodet som det er. I Ungarn er en tradisjon å tilberede griseblod med løk. I Afrika er det ikke uvanlig å drikke dyreblod fra et felt dyr, og noen steder tapper man til og med blod fra et levende dyr.
I noen religioner er enhver spising av blod forbudt. Det gjelder ikke minst i jødedommen og islam.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Henriette Schønberg Erken (1866–1953) (1905). Kogebog for sparsommelige husmødre i by og bygd. Kristiania: Aschehoug. s. 96–98. | Blodmat er ulike typer kjøttprodukter som er laget av eller inneholder blod. Blodmat har vært vanlig som en del av tradisjonell mat mange steder, men er sjeldnere i moderne tid. | 1,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rosenkrantz_og_Gyldenstern | 2023-02-04 | Rosenkrantz og Gyldenstern | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rollefigurer i Hamlet'] | Rosenkrantz og Gyldenstern er rollefigurer fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Navnene hentet Shakespeare fra to av Danmarks ledende adelsslekter på 1500-tallet, Rosenkrantz og Gyldenstierne.
I Hamlet er de hoffmenn ved det kongelige danske slott under Kong Claudius. De er gode venner og tidligere skolekamerater med Hamlet, og blir derfor satt til å spionere på ham. De sviker begge Hamlet og følger kongens ordre, men Hamlet oppdager raskt deres agenda. Begge dør når instruksjonen fra Kong Claudius, som innebærer at ihendehaveren av instruksjonsbrevet blir drept, blir endret av Hamlet til å instruere at Rosenkrantz og Gyldenstern heller blir ofre.
De er også rollefigurer i W. S. Gilberts skuespill Rosenkrantz og Gyldenstern og Tom Stoppards skuespill Rosenkrantz og Gyldenstern er døde. | Rosenkrantz og Gyldenstern er rollefigurer fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Navnene hentet Shakespeare fra to av Danmarks ledende adelsslekter på 1500-tallet, Rosenkrantz og Gyldenstierne.
I Hamlet er de hoffmenn ved det kongelige danske slott under Kong Claudius. De er gode venner og tidligere skolekamerater med Hamlet, og blir derfor satt til å spionere på ham. De sviker begge Hamlet og følger kongens ordre, men Hamlet oppdager raskt deres agenda. Begge dør når instruksjonen fra Kong Claudius, som innebærer at ihendehaveren av instruksjonsbrevet blir drept, blir endret av Hamlet til å instruere at Rosenkrantz og Gyldenstern heller blir ofre.
De er også rollefigurer i W. S. Gilberts skuespill Rosenkrantz og Gyldenstern og Tom Stoppards skuespill Rosenkrantz og Gyldenstern er døde. | Rosenkrantz og Gyldenstern er rollefigurer fra William Shakespeares tragedie Hamlet. Navnene hentet Shakespeare fra to av Danmarks ledende adelsslekter på 1500-tallet, Rosenkrantz og Gyldenstierne. | 1,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OpenMP | 2023-02-04 | OpenMP | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Parallellprogrammering', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programmeringstubber', 'Kategori:Stubber 2019-08'] | OpenMP (engelsk: Open Multi-Processing) er en API for SIMD multiprosessering i programmeringsspråkene C, C++ og Fortran. Den er tilgjengelig for mange datamaskinarkitekturer og operativsystemer, deriblant Unix, Unix-liknende systemer og Microsoft Windows.
OpenMP består av et sett kompilator-direktiver, biblioteksrutiner og miljø-variabler. APIen utvider programmeringsspråkets syntaks på en slik måte at man kan utvikle parallelle programmer på ulike plattformer, fra personlige datamaskiner til superdatamaskiner. I dataklynger kan den parallelle utførelsen i OpenMP kombineres med et meldingsbasert grensesnitt.
| OpenMP (engelsk: Open Multi-Processing) er en API for SIMD multiprosessering i programmeringsspråkene C, C++ og Fortran. Den er tilgjengelig for mange datamaskinarkitekturer og operativsystemer, deriblant Unix, Unix-liknende systemer og Microsoft Windows.
OpenMP består av et sett kompilator-direktiver, biblioteksrutiner og miljø-variabler. APIen utvider programmeringsspråkets syntaks på en slik måte at man kan utvikle parallelle programmer på ulike plattformer, fra personlige datamaskiner til superdatamaskiner. I dataklynger kan den parallelle utførelsen i OpenMP kombineres med et meldingsbasert grensesnitt.
== Historikk ==
OpenMP er definert av en gruppe større maskinvare- og programvareselskaper. The OpenMP Architecture Review Board (ARB) publiserte spesifikasjonen OpenMP for Fortran 1.0 i oktober 1997. I oktober 1998 fulgte OpenMP for C/C++ 1.0. OpenMP for Fortran 2.0 fulgte i 2000, og OpenMP for C/C++ 2.0 i 2002. Versjon 2.5 er en kombinert spesifikasjon for C/C++/Fortran, som ble utgitt i 2005. Den nåværende versjon, OpenMP 3.0, ble utgitt i mai 2008.
== Implementasjoner ==
OpenMP er blitt implementert i flere kommersielle kompilatorer, deriblant kompilatorer fra Intel, Microsoft Visual C++ 2005, Sun Studio Express for Solaris OS (UltraSPARC and x86/x64) og Linux. PGI Visual Fortran fra The Portland Group støtter OpenMP 2.5.
OpenMP 2.5 i C/C++ og Fortran-95 ble introdusert i GNU Compiler Collection versjon 4.2. OpenMP 3.0 ble lansert i versjonene 4.3 og 4.4.
Andre kompilatorer med støtte for OpenMP 3.0 er:
Sun Studio Express November 2008 Release
Nanos compiler
Intel C++ 11 compiler
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) OpenMP – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | OpenMP (engelsk: Open Multi-Processing) er en API for SIMD multiprosessering i programmeringsspråkene C, C++ og Fortran. Den er tilgjengelig for mange datamaskinarkitekturer og operativsystemer, deriblant Unix, Unix-liknende systemer og Microsoft Windows. | 1,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Sliding Centre | 1,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Cypress Mountain Resort | 1,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Canada Hockey Place og UBC Winter Sports Centre | 1,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Richmond Olympic Oval | 1,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Pacific Coliseum | 1,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pony_the_Pirate | 2023-02-04 | Pony the Pirate | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norske popgrupper', 'Kategori:Årets Urørt'] | Pony the Pirate er en norsk popgruppe.
Bandet ble kåret til Årets Urørt i 2009 med sangen «Walk the Shame». De ga ut debutalbumet This Is Our Psychopedia! på Sony Music i januar 2010. Låtene «Walk the Shame», «Psychopedia» og «Sing» ble A-listet på NRK P3 i 2009/2010. I 2009 var Pony the Pirate det 4. meste spilte norske band på NRK P3. De spilte på flere store norske festivaler i 2009 og 2010, blant annet hovedscenen på Hovefestivalen, Øyafestivalen, Quartfestivalen, Norwegian Wood, Slottsfjellfestivalen og Pstereo.
Bandet ble lagt på is med et nesten ferdig innspilt album høsten 2010 men startet opp igjen i 2015, da med redusert besetning.
| Pony the Pirate er en norsk popgruppe.
Bandet ble kåret til Årets Urørt i 2009 med sangen «Walk the Shame». De ga ut debutalbumet This Is Our Psychopedia! på Sony Music i januar 2010. Låtene «Walk the Shame», «Psychopedia» og «Sing» ble A-listet på NRK P3 i 2009/2010. I 2009 var Pony the Pirate det 4. meste spilte norske band på NRK P3. De spilte på flere store norske festivaler i 2009 og 2010, blant annet hovedscenen på Hovefestivalen, Øyafestivalen, Quartfestivalen, Norwegian Wood, Slottsfjellfestivalen og Pstereo.
Bandet ble lagt på is med et nesten ferdig innspilt album høsten 2010 men startet opp igjen i 2015, da med redusert besetning.
== Diskografi ==
This Is My Psychopedia! (2009) (EP)
This Is Our Psychopedia! (2010) (Album)
Dangerous (2015) (Maxisingel)
== Medlemmer ==
Joakim Johannessen: vokal, bass, gitarer
Kurt André Aase: trommer, koring
Kristian Harnes: tangenter, koring
=== Tidligere medlemmer ===
Erik Nerheim: saksofon, midisax, koring
Elin Johannessen: klokkespill, tamburin, koring
Ole Ådland: gitar, koring
Camilla Sæle Ådland: gitarer, pedal steelgitar, koring
Lene Notland: piano, fløyte, koring.
Gunhild Rotvik: fiolin, koring.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Pony the Pirate på Facebook
Pony the Pirate på MySpace | Pony the Pirate er en norsk popgruppe. | 1,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Farmakognosi | 2023-02-04 | Farmakognosi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmakognosi', 'Kategori:Farmakologi'] | Farmakognosi (gresk: phármakon «legemiddel» + gnosis «kunnskap, viten») er den vitenskapen som studerer og genererer viten om de fysiske, kjemiske, biokjemiske og biologiske egenskapene til naturstoffer og naturlige substanser som brukes eller som potensielt kan brukes i (nye) legemidler.
| Farmakognosi (gresk: phármakon «legemiddel» + gnosis «kunnskap, viten») er den vitenskapen som studerer og genererer viten om de fysiske, kjemiske, biokjemiske og biologiske egenskapene til naturstoffer og naturlige substanser som brukes eller som potensielt kan brukes i (nye) legemidler.
== Forskningsområder ==
Farmakognosien fokuserer på naturstoffenes dannelse i levende organismer, foredling av organismer som danner medisinske naturstoffer, ytre og indre oppbygging av drogene (morfologi og anatomi), kvalitativ og kvantitativ analyse for å finne innhold av naturstoffer, isolering av disse og studie av disse med fysikalske og kjemiske metoder for å kartlegge deres kjemiske struktur, egenskaper og medisinske bruksområder.
== Se også ==
Pedanius Dioskorides
== Litteratur ==
Dewick, Paul M. (2009). Medicinal Natural Products : A Biosynthetic Approach. (3 utg.). Chichester: John Wiley & Sons, Ltd. ISBN 978-0-470-74168-9.
Samuelsson, Gunnar; Bohlin, Lars (2009). Drugs of natural origin : a treatise of pharmacognosy (6 utg.). Stockholm: Apotekarsocieteten. ISBN 978-91-976510-5-9.
Heinrich, Michael; Barnes, Joanne; Gibbons, Simon; Williamson, Elizabeth M. (2012). Drugs of natural origin : a treatise of pharmacognosy (2 utg.). Edinburgh: Elsevier, Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3388-9.
Paulsen, Berit Smestad; Ringertz, Signe Holta; Ekeli, Hege (2014). Medisinplanter. Trondheim: Museumsforl. ISBN 9788283050097. | Farmakognosi (gresk: phármakon «legemiddel» + gnosis «kunnskap, viten») er den vitenskapen som studerer og genererer viten om de fysiske, kjemiske, biokjemiske og biologiske egenskapene til naturstoffer og naturlige substanser som brukes eller som potensielt kan brukes i (nye) legemidler. | 1,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chacokrigen | 2023-02-04 | Chacokrigen | ['Kategori:1930-årene i Bolivia', 'Kategori:1930-årene i Paraguay', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bolivias historie', 'Kategori:Konflikter i 1932', 'Kategori:Konflikter i 1933', 'Kategori:Konflikter i 1934', 'Kategori:Konflikter i 1935', 'Kategori:Kriger i Mellom- og Sør-Amerika', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Bolivia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Paraguay', 'Kategori:Mellomkrigstiden', 'Kategori:Paraguays historie', 'Kategori:Sør-Amerikas militærhistorie'] | Chacokrigen var en krig mellom Bolivia og Paraguay som omhandlet kontrollen over store deler av Gran Chaco-regionen som man på den tiden trodde inneholdt mye olje. Det er aldri blitt gjort noen særlige oljefunn der i ettertid.
Krigen om den sparsomt befolkede regionen mellom elvene Pilcomayo, Rio Paraguay, Otuquis og Parapiti var den største og blodigste militære konflikten på det amerikanske kontinentet i det 20. århundre. 250 000 bolivianske og 150 000 paraguayanske soldater kjempet mot hverandre i tre år fra juni 1932 til juni 1935 i ugjestmilde forhold i et øde og vannfattige landskap. Opptil ett hundre tusen soldater mistet livet i krigen som til slutt ikke gav noen av partene fordeler. For begge land ble krigen en økonomisk katastrofe idet man hadde innsett at oljeforekomster i Gran Chaco-regionen var mye mindre enn man trodde i forveien.
| Chacokrigen var en krig mellom Bolivia og Paraguay som omhandlet kontrollen over store deler av Gran Chaco-regionen som man på den tiden trodde inneholdt mye olje. Det er aldri blitt gjort noen særlige oljefunn der i ettertid.
Krigen om den sparsomt befolkede regionen mellom elvene Pilcomayo, Rio Paraguay, Otuquis og Parapiti var den største og blodigste militære konflikten på det amerikanske kontinentet i det 20. århundre. 250 000 bolivianske og 150 000 paraguayanske soldater kjempet mot hverandre i tre år fra juni 1932 til juni 1935 i ugjestmilde forhold i et øde og vannfattige landskap. Opptil ett hundre tusen soldater mistet livet i krigen som til slutt ikke gav noen av partene fordeler. For begge land ble krigen en økonomisk katastrofe idet man hadde innsett at oljeforekomster i Gran Chaco-regionen var mye mindre enn man trodde i forveien.
== Bakgrunn ==
Området kjent som Gran Chaco er fordelt fra nord til sør i tre regioner: Chaco Boreal langs elven Pilcomayo som renner gjennom slettene til elva Paraguay, Chaco Central med elven Bermejo som krysser Chaco nær jungelen El Impenetrable (den ugjennomtrengelige) som en mindre, sørlig grein kalt Bermejito, og Chaco Austral som omfatter landskapet langs det gamle elveløpet av Bermejo som den sørlige delen av Gran Chaco-området.
Det omstridte området mellom nabolandene Bolivia og Paraguay befinner seg utelukkende innenfor det geografiske området Chaco Boreal nord for elven Pilcomayo og vest for elven Paraguay. Området hadde stort sett vært ubebodd og nesten uutforsket helt til begynnelsen på det tjuende århundret. Landskapet som for det meste er flatt med ei svak helning mot øst, deles inn i to klimatiske regioner: Alto Chaco, eller det tørre Chaco, i vest, der det er veldig tørt og lite bevokst, og Bajo Chaco, eller det fuktige Chaco, med store krattjungler med quebrachotrær og enger med rikt insektliv.
Klimaet i Chaco Boreal-regionen er enten meget tørt eller meget vått, om sommeren og høsten (juni-november) er det tørkesesong med voldsomme hete, om vinteren og våren (desember-mai) har man regnsesongen med regnskyll som skaper ugjennomtrengelige våtmarksområder. Det var så lite drikkevann at folk som flyttet inn i området, var tvunget til å bosette seg der det var mulig å finne ferskvann for hele året. De få gjennomgående vegene i regionen var ofte ikke mer enn stier, og gikk ofte langs de fåtallige brønnene og innsjøene med ferskvann. I regnsesongen ble de støvete veiene omgjort av regnet til ufremkommelige og sølete veier omringet av våtmark. Chaco Boreal-regionen i Gran Chaco er et av de meste ugjestmilde områdene i verden, og det er ansett at krigen i 1932-35 var en av de verste konflikter for den vanlige soldaten i historien.
=== Tvistene om Gran Chaco ===
Fordi Gran Chaco var en umåtelig stor og uutforsket grenseregion mellom flere administrasjonsområder i det spanske Amerika var det ikke mulig å bestemme hvor grensene skulle gå, og på bakgrunn av dette kom det raskt til de første tvistene mellom de nyopprettede statene. Bolivia gjorde krav på hele Gran Chaco-regionen ettersom den såkalte audiencia domstolen i Charcas, opprettet i 1559, hadde forent administrasjonsområdet Øvre Peru (Bolivia) med Gran Chaco-regionen. Argentina gjorde krav på grenseområder sør for elven Bermejo, mens Paraguay gjorde det klart at territoriet vest for Paraguay-elven, som hadde blitt utforsket og okkupert av myndighetene i Asunción, hørte under den nye paraguayanske staten. Spania hadde også gitt jurisdiksjon over deler av Gran Chaco, inkludert Chaco Boreal, til domstolen i Asunción langs elvene fra Rio de la Plata-bassenget. Det var overlappende administrasjonsområder mellom Øvre Peru i nord og Asunción i sør.
Under trippelalliansekrigen 1864-70 tok argentinerne en del av Paraguay de tidligere hadde gjort krav på, inkludert deler av Gran Chaco. De paraguayanske myndighetene oppmuntret immigranter fra Europa og innfødte fra andre deler av landet til å bosette seg der, uten at Bolivia reagerte. De fåtallige innfødte i regionen hadde allerede sluttet seg til den paraguayanske staten. Etter at Paraguay var slått og okkupert av Argentina og Brasil i slutten på den meget blodige trippelalliansekrigen, begynte bolivianerne å gjøre seg gjeldende på det omstridte området ved å bygge en rekke mindre befestede forposter kalt fortiner som ble forbundet med hverandre med veger kalt picadaer som ikke var mer enn smale veger gjennom hardfør vegetasjon.
Siden 1810, etter at Bolivia hadde gjort krav på Gran Chaco-regionen helt fram til den vestlige bredden av elven Paraguay, hadde en utbygging i regionen blitt gjort i regi av myndighetene i Asunción både langs den viktige elven og dypere innover i regionen for å konsolidere deres grep om sine territorier. Nederlaget mot Argentina, Brasil og Uruguay kom som et voldsomt tilbakeslag på Paraguay, som ble tvunget til å gi fra seg en tredjedel av sitt landområde. For å unngå en gjenopptakelse av fiendtligheter mellom de to landene om det nordlige Chaco-området ble det voldgift om denne saken i 1870-årene. Paraguays rettigheter ble bekreftet av den internasjonale voldgiftsretten den 23. november 1878. Den tredje parten, den utenforstående Bolivia, annonserte umiddelbart sin uenighet med kjennelsen av voldgiftsretten, og startet en diplomatisk kamp om herredømmet over Chaco Boreal.
=== Havtilgang ===
Selv om området var spredt befolket, ville kontrollen over Paraguay sikre ett av de to innlandslandene adgang til Atlanterhavet via denne elva. Større havgående fartøyer kunne navigeres oppover den dype elven fra munningen av Rio de la Plata. Dette var spesielt viktig for Bolivia, som hadde mistet sin adgang til Stillehavet under salpeterkrigen i 1879 til 1883. Bolivia, som hadde alliert seg med nabolandet Peru mot det sørlige nabolandet Chile, hadde sett seg tvunget til å gi avkall på det viktige havnestedet Antofagasta i den bolivianske kyststripen som bestemt i fredstraktaten i Ancon den 20. oktober 1883. Tapet av adgangen til Stillehavet var et stort tilbakeslag for den bolivianske staten som trengte tilgang til det internasjonale markedet for sine produkter uten utenforstående innblanding.
For Paraguay hadde Chaco Boreal-regionen, med korte avstander til havnesteder langs elven Paraguay, blitt lønnsom på begynnelsen på 1900-tallet. En tredjedel av landets nasjonale inntekter, sammen med deres tilgang på internasjonale valuta kom fra salget av quebrachotrær, guaiacolje og kveg. Etter hvert som utbyggingen tok til i regionen, ble den mer og mer økonomisk viktig for det fattige landet som allerede hadde startet arbeidet med jernbane i flere traseer, deriblant Casado-jernbanetraseen som så sent som i 1929 var med på å skape en koloni (Colonia Filadelfia) for seks tusen kanadiske og russiske mennonitter som hadde flyttet til Paraguay.
=== Naturressurser ===
Den bolivianske økonomien var stort sett basert på eksport av råvarer som sølv og tinn fra slutten på 1800-tallet fram til 1920-årene. Etter et kupp i 1920 som gjorde slutt på den lange regjeringsperioden for det liberale partiet, overtok det republikanske partiet makten i landet, dette startet en periode med politiske og økonomiske forvandlinger. Produksjonen av tinn som hadde blitt den viktigste eksportvaren for den bolivianske økonomien, begynte å synke sammen med et prisfall på tinn frem til børskrakket i 1929. Etter hvert som den økonomiske veksten avtok, økte den finansielle avhengigheten av internasjonale parter i form av utenlandske lån til staten i Bolivia. Nedgangen i økonomien kom samtidig med store og kostbare utbyggingsprosjekter, hvilket tvang regjeringen til å låne mye i USA. I løpet av årene hadde sosial uro oppstått med økende bruk av vold mot streikende arbeidere for å stabilisere produksjonstakten. Den store depresjonen som først hadde rammet den amerikanske økonomien, kom som et sjokk på den bolivianske befolkningen med et sprang i antall arbeidsledige. Arbeidsstokken av gruvearbeidere ble sterkt redusert som følge av den økonomiske kollapsen av markedet for tinn.
En mulig utvei av den økonomiske nedturen ble oppdaget av politikerne etter at det var funnet olje i Sanandita i 1926 og Camiri i 1927, ikke langt fra det omstridte Chaco Boreal-område. Dette kom etter at det amerikanske oljeselskapet Standard Oil hadde åpent sin avdeling i Bolivia i 1921. Allerede i 1895 var det oppdaget olje i departementet Chuquisaca. Med bakgrunn i dette kom Standard Oil til Bolivia, der de tok kontakt med den regjerende eliten som etter hvert gikk med på å gi dem stor innflytelse i bytte mot økonomiske gevinster. I 1926 hadde Standard Oil overtatt kontrollen over syv millioner hektar jord.
Oppdagelsen av olje ved foten av Andesfjellene i Bolivia fikk de internasjonale oljeselskapene til å lure på om Chaco-regionen kunne inneholde store mengder parafin. Utenlandske oljeselskaper begynte å involvere seg i utforskningen, og etter hvert ble det et tydelig skille; selskapet Standard Oil støttet Bolivia, mens Shell støttet Paraguay. Standard Oil hentet allerede opp olje fra fjellene øst i Bolivia, rundt Villa Montes. I mellomtiden forsøkte det amerikanske oljeselskapet å få tillatelse til å bygge en oljerørledning til et havnested i Argentina, men dette ble avslått av uvisse årsaker. Paraguay på sin side nektet å tillate transport av olje fra Bolivia under Standard Oils kontroll til sine havnesteder. Etter å ha fått leterettigheter av myndighetene i Paraguay skulle det engelsk-nederlandske oljeselskapet Shell vinne innpass hos de utenlandske investorene som dominerte den paraguayanske økonomien.
Dette trakk ulike interesser fra diverse stormakter inn i striden, hvilket bidro til å tilspisse tvisten om Chaco Boreal mellom Bolivia, som var i økonomiske vanskligheter, og Paraguay som for lengst anså regionen som sin siste sjanse til å få en levedyktig økonomi. Paraguay begynte å innse at deres ønsker om en bedre økonomi måtte skje på bekostning av den bolivianske, og dermed startet de første forberedelser på en væpnet konflikt, mens forhandlingene om regionen ble mer intense. Den paraguayanske president Jose Guggiari, motivert av muligheten for at det kunne være rike oljeforekomster i det omstridte området som for lengst delvis hadde kommet under paraguayansk kontroll, inntok en hard holdning under forhandlingene.
Internasjonalt argumenterte Bolivia med at regionen hadde vært en del av den tidligere spanske koloni-provinsen Moxos og Chiquitos som da hørte under Bolivia. Samtidig hadde Paraguay begynt å kolonisere regionen, som var blitt deres viktigste tilgang på naturressurser for å styrke sin nasjonale økonomi som var meget svak i kjølvannet av trippelalliansekrigens slutt i 1870. Utover 1920-årene ble tonen hardere mellom de to landene. De startet å forberede seg på en væpnet konflikt, og den diplomatiske krisen som hadde oppstått eskalerte med nyheten om en konfrontasjon mellom patruljer i regionen den 6. desember 1928.
== Forspillet i 1928 ==
Den paraguayanske majoren, Rafael Franco, var blitt så frustrert over regjeringens tilsynelatende mangel på interesse for den territoriale tvisten, at han begikk ordrenekt og gikk til angrep på den befestede forposten fortin Vanguardia ved Rio Negro-elven langt mot nordøst. Fortet ble ødelagt av det paraguayanske kavaleriet som drepte seks bolivianske soldater under angrepet. Majoren hadde handlet på egen hånd i strid med de paraguayanske myndigheters ønsker, og utløst en kortvarig konflikt fra den 6. desember 1928. Som hevn tok de bolivianske styrker den paraguayanske fortin Boquerón den 14. desember og sendte dagen etterpå et bombefly mot havnestedet Bahia Negra langs elven Paraguay.
Folkeforbundet grepet inn, og klarte å bilegge den kortvarige konflikten for en stakket stund, den egentlige grunnen var at begge land var uforberedt på en større konflikt. Den akutte spenningen mellom Bolivia og Paraguay var ikke løst etter en retur til status quo og den paraguayanske staten måtte betale for gjenoppbyggingen av fortin Vanguardia. I de neste årene var de to landene hele tiden et skritt fra åpen krig med hverandre.
== Militære styrker ==
=== Det paraguayanske militæret ===
Befolkningen i Paraguay i 1932 er oppgitt til å ha vært på cirka 900 000 innbyggere, men landet hadde en stående hærorganisasjon på 4 026 mann (355 stridbare offiserer, 146 ikke-stridbare offiserer deriblant legepersonell, 200 kadetter, 690 underoffiserer og 2 653 menige soldater) organisert i åtte regimenter (fem infanteri- og tre kavaleriregimenter), to artillerigrupper og en ingeniørbataljon. Den paraguayanske marinen med ansvar for bevoktning av elvene i landet hadde en besetning på 679 mann om bord sine fartøyer.
Den paraguayanske hæren var basert på verneplikt ved at alle menn i aldergruppen fra 18 til 20 år skulle tjenestegjøre i militæret for to år i aktiv tilstand, deretter som reservister fram til 28-årsalderen. Deretter skulle de være i nasjonalgarden fram til 39-årsalderen, deretter i den territoriale garde fram til de hadde nådd 45-årsalderen. Samfunnsmessig sett var mennene som utgjorde den paraguayanske hæren ensartet med noenlunde lik kulturell og etnisk bakgrunn den gang som i dag. Både offiserer og vernepliktige soldater var mestizo av spansk-guaraní bakgrunn. Hæren var byd opp etter fransk modell med inspirasjon fra det argentinske militæret, ettersom man hadde for vane å utdanne sine offiserer i Chile og Argentina. Etter den første verdenskrigen og revolusjonen i 1922 var den franske påvirkningen så sterk at reformene i militæret tok preg av dette. Den planlagte mobiliseringsplanen ved krigsutbrudd ville kunne øke den stående hæren fra 4 000 mann til 24 000 mann.
En betydelig del av hæren var allerede utplassert i Chaco-regionen før krigsutbruddet. Før krigsutbruddet den 15. juni 1932, var det kanskje 3 000 til 3 500 militære i regionen. Mobiliseringen av det paraguayanske militæret startet den 1. august 1932, og en måned senere var 18 000 mann (17 300 i hæren og 700 i marinen) overført til regionen. Disse troppene var utstyrt med 56 feltskyts, 22 morterskyts, 38 mitraljøser og 375 maskingeværer.
Siden midten av 1920-tallet hadde Paraguay i det skjulte startet en opprustning av militæret. Dette var gjennomført så effektivt at den internasjonale opinion, sammen med Bolivia og deler av det paraguayanske militæret (deriblant major Franco i 1928), ikke ante noe om deres reelle styrke. I august 1932 var arsenalet for hæren oppgitt til 21 450 sylinderlåsrifler (7 000 belgiske mauser, 10 363 spanske mauser og 4 096 eldre rifler), 32 nye mitraljøser av type Colt, 29 eldre mitraljøser (6 Madsen, 11 Vickers og 12 Maxim) og 406 maskingeværer av type Madsen (151 uten tripod, 255 med). Artillerivåpenet bestod av 24 moderne bombekasterskyts, 24 moderne Schneider 75 mm fjellkanoner, 8 moderne Schneider 105 mm fjellhaubitser og 28 eldre skyts (75 mm og 76 mm). Ammunisjonslagrene hadde 6 400 granater for det eldre skytset, 2 400 granater for morterne og 9 800 granater for nytt skyts.
Det paraguayanske flyvåpenet hadde sin spede start som en integrert del av hæren den 25. november 1912 med flygningen av den franske Marcel Paillete fra Buenos Aires til Paraguay. Dette inspirerte militæret til å anskaffe et fly året etterpå med Silvio Pettirossi som den første piloten fra Paraguay. I tråd med opprustningen ble flyvåpenet styrket, endog med krigserfaring fra en væpnet innbyrdesstrid i 1922 som så de første bombeoppdrag, til en reell styrke på 5 Wilbault 73 C1 jagerfly (av opprinnelige syv fra 1929), 7 Potez 25C rekognoserings/angrepsfly, 3 flybåter og et dusin andre fly.
På de paraguayanske elvene, inkludert den viktige Paraguay-elven, hadde en marineorganisasjon oppstått med to nyere og to eldre kanonbåter, to mindre væpnede farkoster og flere småbåter samt et passasjerskip, åtte lasteskip, 22 mindre fraktskip, 8 større og 22 chata (lektere). Etter hvert som konflikten raste, ble marinen med sin transportkapasitet meget viktig for Paraguays krigsinnsats. De to nyere kanonbåtene «Paraguay» og «Humaita», som var bygget i Italia og var meget godt bestykket, kunne frakte over to tusen soldater per tur.
=== Det bolivianske militæret ===
Befolkningen i Bolivia er oppgitt til å være på omtrent tre millioner innbyggerne i 1932. Landet hadde større økonomiske inntekter gjennom sine sølv- og tinngruver som gjorde det mulig å ha større militærbudsjetter i landet, men den bolivianske hæren var bare litt større enn sitt paraguayanske motstykket, med 5 539 mann delt i 25 regimenter (13 infanteri, 5 kavaleri, 3 artilleri og 4 ingeniør) som bare eksisterte på papiret som ledd i en mobiliseringsplan fra bataljonsnivået. Disse regimentene skulle deretter organiseres i seks divisjoner, hvorav fem som etter planen skulle utplasseres i den nordlige delen av Chaco-regionen. På papiret skulle alle menn i aldergruppen fra 19 til 25 år tjenestegjøre i militæret i to år, deretter i reservetroppene fram til de fylte 32 år, siden i den sekundære reservestyrken fram til 40-årsalderen, og til slutt nasjonalgarden for vernepliktige fra 40- til 49-årsalderen.
Den bolivianske hæren var godt administrert, men sterkt plaget av det bolivianske samfunnets sosiale oppbygging som var et klassesamfunn med etniske og språkmessige forskjeller midt i vedvarende sosial uro. Offiserene var for det meste spansktalende hvite fra de øverste sjikt av befolkningen, med manglende kontakt med troppene sine, som stort sett besto av aymaratalende indianerne fra bondebefolkningen. 90 % av troppene kom fra høylandet kalt altipano. Disse var ikke forberedt på å kjempe i fremmedartede omgivelser med tropiske sykdommer som en alvorlig trussel, og var i tillegg trent for fjellkrig for å gjenvinne deres la salida al mar (tilgangen til havet) mot Chile. De fleste underoffiserer var analfabeter som ikke kunne skrive eller lese på spansk, noe som gjorde at muntlige ordrer var en nødvendighet.
Den bolivianske hæren var bygd opp etter tysk modell med sterk chilensk innflytelse og sterkt innpass av europeiske offiser-materiale, særlige tyske, som sto sentralt i opplæring og veiledning av de bolivianske militære. Dette skjedde etter at den tyskfødte Hans Kundt ble stabssjef for hæren 10. februar 1921. Etter hvert var militæret gradvis omformet til et politisk instrument, ettertraktet av de vekslende presidentene som forsøkt å vise sin makt gjennom militærparader. Hvert år ble selvstendighetsdagen feiret med en militærparade, og Kundt overgikk alle andre med minst seks tusen mann ledet av tysk militærmusikk i prøyssisk stil den 6. august 1925. Mistro mellom politikerne og offiserene var merkbart hele tiden.
Opprustningen i Bolivia var sterkt synlig hele tiden fram til krigsutbruddet, dette i kontrast til den skjulte og kamuflerte opprustningen i Paraguay, ledet bolivianerne til en overdreven tiltro til egen militær kapasitet. Arsenalet for hæren besto av 39 000 moderne sylinderlåsrifler (meste tsjekkoslovakiske mauser), 750 Vickers mitraljøser og maskingeværer, 115 moderne artilleriskyts (65mm, 75mm, 105mm), 78 eldre skyts, 38 luftvernskyts (20mm), 3 Vickers 6-ton stridsvogner og 2 Carden-Lloyd Mk VIb tanketter. Blant Bolivias våpenleverandører var den norske Raufoss Ammunisjonsfabrikk, leveransen av 22 000 artilleriskudd til et land i krig førte til innstramming av regler for norsk våpeneksport.Det bolivianske flyvåpenet var et av de sterkeste flyvåpen i Sør-Amerika sommeren 1932 med omtrent 80 fly. Flygningens historie i Bolivia begynte i april 1913 da en flystripe var gjort ferdig for å teste et fly i ekstrem høyde i La Paz. Det viste seg så vanskelige ta av at de første flygninger ikke kom før sommeren 1915, men interessen var vekket og et politisk vedtak kom med dannelsen av «Escuela de Aviación Militar» i 1916 som en flyskole for utdanning av piloter. Med en amerikansk pilot om bord på et Curtiss 18-T fly i våren 1920 var det ikke lenger umulig å fly i store høyder med de nyere flymaskiner. En eksplosjonaktig begynnelse på det bolivianske flyvåpenet fulgte, og bare ti år senere hadde et stort antall militære og sivile fly kommet til det fjellrike landet.
Ved krigsutbruddet hadde flyvåpenet 15 Breguet 19 A2 rekognoserings/angrepsfly, 12 Curtiss-Wright Osprey lette rekognoserings/angrepsfly, 4 Fokker CCV jagerfly, 4 Curtiss Hawk 1A jagerfly, 6 Vickers 143 rekognoserings/angrepsfly, 6 Vespa III bombefly, 3 Vendace III skolefly og tjue andre typer som var kjøpt inn i hast. Dertil det sivile flyselskapet «Lloyd Aereo Boliviano» eid av regjeringen og tyske investorer, et dusin transportfly deriblant 3 Junkers Ju 52/3M tremotors fly, 4 Junkers F13L og 3 Junkers W 34. Transportkapasiteten skulle bli viktigere etterhvert som krigen fortsatte.
== Krigen ==
15. juni 1932 krysset bolivianske tropper, etter ordre fra President Daniel Salamanca, grensen mot Paraguay. De angrep en paraguayansk garnison ved Pitiantuta samme måned. Senere okkuperte de Fortín Boquerón lengre sør. Senere skulle dette strategiske punktet bli skueplass for krigens mest brutale slag, hvor 600 bolivianske tropper ble beleiret i 22 dager av 14 000 paraguayanere før de overgav seg.
Paraguay hadde bare en tredjedel så mange innbyggere som Bolivia (880 000 mot 2 150 000), men Paraguay hadde erfaring i å føre geriljakrig. Dette var mye mer effektivt enn den tradisjonelle, bolivianske strategien. Paraguay fikk i tillegg støtte og forsyninger fra Argentina, og paraguayanerne hadde et fortrinn i sin mulighet for radiokommunikasjon, men de fikk problemer med å transportere troppene på store prammer over Paraguay-elva og til fronten. Dessuten var bolivianerne tungt utrustet. Paraguay fikk en stor uventet fordel – tusenvis av bolivianske soldater døde som resultat av det tørre klimaet og mangel på vann. Paraguay mistet også mange soldater på denne måten, men Bolivia mistet flest.
Bolivia brukte stridsvogner for første gang på det amerikanske kontinentet. Dessuten var det første gang på det søramerikanske kontinentet at det ble kriget over et så stort areal. Bolivia dro fordel av å importere utstyr fra Peru, men dette kunne ikke avgjøre det endelige utkommet. Dessuten kostet det kolossale summer, noe som dro Bolivia enda lengre ned i den pengeløse situasjonen landet alltid hadde vært i. Hadde krigen dratt i langdrag, ville den antakelig ødelagt økonomien til begge de to landene fullstendig.
== Resultat ==
Krigen endte med en omfattende og endelig seier for Paraguay, som dermed på mange måter reddet seg ut ifra sin elendighet. Men i sin helhet var krigen en katastrofe for begge sider. Bolivia hadde måttet dra de innfødte inn i krigen. Moralen blant de innfødte soldatene var dårlig, siden de ikke følte seg som bolivianere, og siden grensene for dem var irrelevante. Paraguay derimot hadde en militær organisasjon som ikke hadde noen splittelse som Bolivias hær hadde. Dessuten stod nasjonalismen sterkt i Paraguay. På begge sider, spesielt for Bolivias del, var ikke soldatene klare for mangelen på vann, og dårlig trent til krigføring i Gran Chacos terreng. Av de 100 000 som døde under krigen, døde flere av malaria og andre infeksjoner enn av selve krigføringen. Dessuten ble begge landene dyttet nær en økonomisk kollaps. I Bolivia ble president Salamanca avsatt av sine egne.
Paraguay annekterte to tredeler av Gran Chaco, og leting etter olje ble umiddelbart satt i gang. Det ble aldri gjort funn i området. Området som ikke ble okkupert av Paraguay, fortsatte under Bolivia som før. I Bolivia førte denne militære fiaskoen til revolusjon i 1952.
Senere skulle det vise seg at områdene som Paraguay erobret var fullstendig tomme for rike naturressurser. Områdene som Bolivia beholdt viste seg derimot senere å være rike på parafin og naturgass.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Wahl, Politisk ammunisjon : En analyse av Cuba-saken 1958-1960, Masteroppgave i historie ved Universitetet i Bergen, 2011
== Eksterne lenker ==
(en) Chaco War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Chacokrigen var en krig mellom Bolivia og Paraguay som omhandlet kontrollen over store deler av Gran Chaco-regionen som man på den tiden trodde inneholdt mye olje. Det er aldri blitt gjort noen særlige oljefunn der i ettertid. | 1,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | Kunstløp under Vinter-OL 2010 ble arrangert på Pacific Coliseum mellom 14. og 27. | 1,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Cypress Mountain Resort | 1,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_sp%C3%B6kar_%E2%80%93_det_sp%C3%B6kar_... | 2023-02-04 | Det spökar – det spökar ... | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1943', 'Kategori:Sort-hvitt-filmer', 'Kategori:Svenske filmkomedier', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Det spökar – det spökar ... er en svensk filmkomedie fra 1943 med Nils Poppe I hovedrollen.
| Det spökar – det spökar ... er en svensk filmkomedie fra 1943 med Nils Poppe I hovedrollen.
== Handlingen ==
Vikke Vire kjører med trikken og ser en reportasje om et dyrt porselensservise. Hun får lyst til å kjøpe det. Etter atskillige forviklinger lykkes hun å få tak i vekslepenger så hun kan ringa hennes nåde Karin Maar på Möllegården i Mölle. Men hun stiller seg helt avvisende til å selge serviset. Hun reiser til Stockholm for å besøke sin unge slektning Brita. Betjent Andersson blir forlatt alene igjen på gården. Han er overbevist om at det spøker og er nær ved å dø av skrekk. Under tante Karins besøk blir Brita uvenner med sin Stefan, forloveden sin. Hun forlater ham i sinne og reiser med sin tante til Skåne.
Vikke bestemmer seg for å reise til Mölle og forsøker å kjøpe serviset der. Banditten Kalle Browning er også interessert i serviset, og avtaler møte med den for ham ukjente skapsprengeren Klock-Jimmy. Klock-Jimmy arresteres av politiet og Kalle tror at det er Vikke som er Jimmy.
Negeren Onkel Tom sovner på posten sin, når han vokter de ville dyrene på et omreisende sirkus. Dyrene tar seg ut av burene og jages av en ulykkelig Tom.
Tante Karin, Brita og Andersson, som er redd for spøkelser, drikker kveldste på Möllegården. Kalle, Vikke, Onkel Tom, en babian, en løve, en struts, en dromedar og en pytonslange kommer innom gården. Alle blir skremt og skremmer hverandre hulter til bulter mens de ruser vilt rundt i korridorer og kjellere. Tom triller flere ganger gjennom en hemmelig falluke i golvet. Vikke spiller terninger og snakker hjemmelaget afrikansk med Tom. Kalle blir innestengt i en koffert og tar seg ut av den. Tom knuser en vase som Vikke, med hjelp av baklengsfilmning, tryller sammen igjen.
Stefan kommer til gården, kler seg i et gorillakostyme og deltar i det allmenne jaget, som pågår ytterligere en stund. Så samles man i et stort rom. Vikke legger Kalle ned i kofferten for godt og Stefan avslører sin rette identitet. Han og Brita blir forsont. Vikke gjør noen avsluttende akrobatiske øvelser.
== Rolleliste ==
Nils Poppe – Viktor Virén, kalt Vikke Vire
Carl Reinholdz – Kalle Browning, gangster
John Botvid – Andersson, betjent
Joe Naster – Onkel Tom, dyrevokter på sirkus
Birgitta Arman – Brita Lind
Egon Larsson – Stefan, kalt Steffe, Britas forlovede
Millan Bolander – Karin Maard, Britas tante, eier av herregården i Mölla
Carl Hagman – trombonespiller fra Chicago
Sigge Fürst – Klokke-Emil, gangster
Ragnar Falck – Pengeskap-Oskar, gangster
Arne Lindblad – en ansatt i skjønnhetssalongen Salon Rose
Gösta Bodin – mannen utenfor telefonkiosken
Åke Collet – en av Steffes kamerater
Carl Ericson – Karlsson, en mann i telefon (ikke kreditert)
John Hilke – politikonstabelen (ikke kreditert)
Keve Hjelm – en ung mann som går inn på skjønnhetssalongen (ikke kreditert)
Axel Isaksson – stasjonmester i Mölla (ikke kreditert)
Allan Johansson – pianisten på festen (ikke kreditert)
Verner Oakland – politidetektiv på jernbaneperrongen (ikke kreditert)
Birger Sahlberg – mannen ved frimerkeautomaten (ikke kreditert)
Hanny Schedin – Britas hushjelp (ikke kreditert)
Georg Skarstedt – politidetektiv på jernbaneperrongen (ikke kreditert)
Victor Thorén – mannen som bestilte fotbehandling på skjønnhetssalongen (ikke kreditert)
== Eksterne lenker ==
(en) Det spökar – det spökar ... på Internet Movie Database
(no) Det spökar – det spökar ... hos Filmfront
(sv) Det spökar – det spökar ... i Svensk Filmdatabas | Det spökar – det spökar ... er en svensk filmkomedie fra 1943 med Nils Poppe I hovedrollen. | 1,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2010 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010'] | Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
| Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en) | | arena = Whistler Olympic Park | 1,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_motorveier_i_Belgia | 2023-02-04 | Liste over motorveier i Belgia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Referanser til E17', 'Kategori:Referanser til E19', 'Kategori:Referanser til E25', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E42', 'Kategori:Referanser til E429', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Belgia', 'Kategori:Veilister'] | Dette er en liste over motorveier i Belgia.
(Europavei 19): Brussel - Mechelen - Antwerpen - Nederland (Breda)
(Europavei 314): Leuven - Diest - Genk - Nederland (Geleen)
(Europavei 40): Brussel - Leuven - Liège - Tyskland (Aachen)
(Europavei 411): Brussel - Namur - Arlon - Luxembourg (Luxembourg (by))
(Europavei 19): Halle - Nivelles - Mons - Frankrike (Valenciennes)
(Europavei 429 og Europavei 42): Halle - Tournai - Frankrike (Lille)
(Europavei 40): Brussel - Aalst - Gent - Brugge - Oostende
(Europavei 34): Antwerpen - Zelzate
: Brussel - Boom - Antwerpen - Nederland (Bergen op Zoom)
(Europavei 34 og Europavei 313): Antwerpen - Hasselt - Liège
(Europavei 17): Antwerpen - Sint-Niklaas - Gent - Kortrijk - Frankrike (Lille)
(Europavei 42): La Louvière - Charleroi - Namur - Liège
(Europavei 42): Mons - Tournai
(Europavei 403): Brugge - Kortrijk - Tournai
(Europavei 40): Brugge - Veurne - Frankrike (Dunkerque)
: Kortrijk - Ieper
(Europavei 34): Antwerpen - Turnhout - Nederland (Eindhoven)
(Europavei 25: Liège - Visé - Nederland (Maastricht)
(Europavei 25): Liège - Bastogne - Neufchâteau
(Europavei 42): Battice - Verviers - Malmedy - Sankt Vith - Tyskland (Bitburg)
(Europavei 411): Aubange - Frankrike
: Nivelles - Charleroi
: Wilrijk -
: Brussel lufthavn - Brussel
: La Louvière -
: Charleroi - Mont-sur-Marchienne
: - (ved Liège)
(Europavei 25): - (ved Liège)
: Seraing -
| Dette er en liste over motorveier i Belgia.
(Europavei 19): Brussel - Mechelen - Antwerpen - Nederland (Breda)
(Europavei 314): Leuven - Diest - Genk - Nederland (Geleen)
(Europavei 40): Brussel - Leuven - Liège - Tyskland (Aachen)
(Europavei 411): Brussel - Namur - Arlon - Luxembourg (Luxembourg (by))
(Europavei 19): Halle - Nivelles - Mons - Frankrike (Valenciennes)
(Europavei 429 og Europavei 42): Halle - Tournai - Frankrike (Lille)
(Europavei 40): Brussel - Aalst - Gent - Brugge - Oostende
(Europavei 34): Antwerpen - Zelzate
: Brussel - Boom - Antwerpen - Nederland (Bergen op Zoom)
(Europavei 34 og Europavei 313): Antwerpen - Hasselt - Liège
(Europavei 17): Antwerpen - Sint-Niklaas - Gent - Kortrijk - Frankrike (Lille)
(Europavei 42): La Louvière - Charleroi - Namur - Liège
(Europavei 42): Mons - Tournai
(Europavei 403): Brugge - Kortrijk - Tournai
(Europavei 40): Brugge - Veurne - Frankrike (Dunkerque)
: Kortrijk - Ieper
(Europavei 34): Antwerpen - Turnhout - Nederland (Eindhoven)
(Europavei 25: Liège - Visé - Nederland (Maastricht)
(Europavei 25): Liège - Bastogne - Neufchâteau
(Europavei 42): Battice - Verviers - Malmedy - Sankt Vith - Tyskland (Bitburg)
(Europavei 411): Aubange - Frankrike
: Nivelles - Charleroi
: Wilrijk -
: Brussel lufthavn - Brussel
: La Louvière -
: Charleroi - Mont-sur-Marchienne
: - (ved Liège)
(Europavei 25): - (ved Liège)
: Seraing -
== Under bygging/planlegging ==
A5: Brussel - Charleroi - Philippeville - Couvin - Frankrike
A6: junction A7-A54 - junction A15-R3 (west)
A9: Anderlecht - Geraardsbergen? - Kortrijk
A24: Hasselt - Lommel - Nederland (Eindhoven) | Dette er en liste over motorveier i Belgia. | 1,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Stovner | 2023-02-04 | Bydel Stovner | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydel Stovner', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Stovner er en administrativ bydel nordøst i Oslo.
Bydelen grenser til Nittedal kommune i nord, Lillestrøm kommune i nord og øst og Lørenskog i øst. I sør grenser Stovner til nabobydelen Alna med Ellingsrud og Østmarka. I vest grenser Stovner til nabobydelen Grorud. Stovner bydel ligger tett inntil Gjelleråsmarka som er et populært skogsområde i nord. I vest ligger Lillomarka og i sør ligger Østmarka.
| Bydel Stovner er en administrativ bydel nordøst i Oslo.
Bydelen grenser til Nittedal kommune i nord, Lillestrøm kommune i nord og øst og Lørenskog i øst. I sør grenser Stovner til nabobydelen Alna med Ellingsrud og Østmarka. I vest grenser Stovner til nabobydelen Grorud. Stovner bydel ligger tett inntil Gjelleråsmarka som er et populært skogsområde i nord. I vest ligger Lillomarka og i sør ligger Østmarka.
== Historie ==
Bydelen har siden tidlig i middelalderen vært en jordbruksbygd. Gjennom bygda gikk også tjodveien (Oldtidsveien på Stovner) fra Oslo til Romerike og videre til Trondheim. Først som en sti der dyrene hadde vært de første ingeniører, en vei som vi i dag kjenner som oldtidsveien. Senere i år 1777 ble en ny og bedre vei bygget vest i bygda, omtrent der Trondheimsveien går i dag. Denne nesten tusenårige gjennomfarten av dyr og mennesker bidro til at bygda også har lange tradisjoner med gjestgiverier og skyssvirksomhet.
Den fine nordmarkitt (grorudgranitt) som finnes langs Trondheimsveien ble meget populær som stein til mange prektige byggverk på slutten av 1700-tallet. En mangfoldig steinhoggervirksomhet oppsto derfor langs Trondheimsveien fra Stovner til Årvoll. Noe også Stovnerbygda ble en del av. Løvene utenfor Stortinget er hugget i denne granittsteinen.
Rundt år 1900 ble den østlige delen av bygda utparsellert til boligtomter, en del av bydelen som i dag utgjør det som nå kalles Gamle Stovner og Høybråten. Høybråten vokste raskt til å bli bygdas sentrum, med skole, kino og butikker. De øvrige arealene i bygda var fortsatt jordbruksarealer i mange år der tolv større og mindre gårder var i drift. Og i de neste seksti år bodde det omkring 1800 beboere i bygda inntil Oslo kommune vedtok ytterligere utbygging i 1965.
Kommunen eksproprierte de gjenværende jordbruksarealer og en storstilt utbygging kom i gang. Dette er i dag ny bebyggelse, med hvert sitt særpreg, som nå heter Vestli, Fossum, Haugenstua, Smedstua og Rommen. Og selvfølgelig den eldste bebyggelsen på Gamle Stovner og Høybråten som faktisk ikke er så gammel lenger. For de fleste av de gamle husene er enten revet eller bygget om.
Etter bystyrets vedtak om bare 15 bydeler fra år 2004 blir også Høybråten en del av Stovner bydel. Da har den opprinnelige bygda, «Høybråten og Stovner», som har vært atskilt siden bydelsordningen i 1973, igjen blitt samlet. I løpet av en periode på tretti år økte innbyggertallet til ca. 27.885 innbyggere .
Stovner bydel er inndelt i mindre regioner med Vestli som i hovedsak er bebygget med terrasseblokker og rekkehus. Øvre del av Rommen som er bebygget med eneboliger. Fossum som er bebygget med høye og lave blokker. Haugenstua og Smedstua som også er bebygget med blokker, og Gamle Stovner som består av eneboliger og rekkehus. Eneboliger finner vi også på Høybråten med noen rekkehus og blokker inne i blant. Den siste tilveksten til bydelen er Tangerud som ble ferdigstilt for innflytting med rekkehus og eneboliger i perioden 2001–2003.
== Idrett ==
Ved siden av industrifeltet ligger Rommen ballfelt der også deler av Norway cup blir spilt hver sommer. Andre idrettsanlegg i bydelen er Stovnerbanen, Vestlibanen, Jesperud kunstgressbane, Haugenstuahallen og Stovnerhallen. I skogkanten ved Vestli har Høybråten og Stovner idrettslag bygget en liten slalåmbakke med skitrekk mindre barn. Det finnes ca. 3 km lang lysløype i det samme området. I tillegg har bydelen en rekke mindre ballfelt. Nordvest i bydelen finnes det en 9-hulls golfbane. I tillegg til nærhet til marka har bydelen mange grønne felter inne i mellom bebyggelsen med et godt utbygget gangveisystem gjennom hele bydelen.
== Bebyggelse ==
Bydelen har flere nærbutikker og større dagligvarebutikker i tillegg til Stovner Senter, som er et av byens største forretningssentre. Bydelen har to kommunale legesentre og en felles helsestasjon. Bydelen har god kommunikasjon inn til Oslo sentrum. T-banen, linje 5, har stoppestedene Vestli stasjon, Stovner stasjon og Rommen stasjon i bydelen med avgang hvert kvarter (og halvparten av dette igjen i rushtid). Reisetiden med T-banen til Jernbanetorget (Oslo-S) er ca. 25 minutter. Litt lenger sør i bydelen går lokaltoget med stoppesteder på Høybråten stasjon og Haugenstua holdeplass. Lokaltoget til Oslo sentralstasjon tar ca. 15 minutter.
== Velferdstilbud og frivillige organisasjoner ==
Stovner bydel er godt utbygget med barnehager, og har i dag en barnehagedekning på 80%. 27 barnehager av forskjellige kategorier er drevet av kommunen, i tillegg er 3 for tiden drevet av private. Bydelen har 6 barneskoler, 3 ungdomsskoler og 1 skole for videregående.
De fleste bondegårdene i bydelen er nå borte, men det står fortsatt igjen tre fullverdige bondegårder i sentrum av bydelen.[hvilke?] Det blir drevet et meget populært ridesenter, skolefritidsordning og husflidsaktiviteter på Øvre Fossum som er eiet av kommunen. Den andre gården Nedre Fossum er i privat eie, men gården er nå leiet av kommunen. Hva som skal skje videre av aktiviteter på denne gården er under planlegging og utvikling, men Stovnerbarnehagenes pedagogiske ressurssenter har allerede flyttet inn på gården. Den tredje gården er Bånkall gård som ligger ved Trondheimsveien 640 og som har en lang historietradisjon som gård på tomten. Gården ble første gang nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1396, men antas å være enda eldre. I 1993 brant hovedbygningen innvendig, men ble senere bygget opp igjen. I dag blir gården blant annet brukt som tilholdssted for Familie dagene som arrangeres av Groruddalen Historielag, Lions i Groruddalen, Foreningen Kunnskap og Kultur i Groruddalen, Bånkall gårds venner, Grorud Ungdomskorps, Akers Avis Groruddalen og bydelene Grorud og Stovner. Under festivalen arrangeres bl.a. Groruddals mesterskap i kjerringbæring.
Den kommunale musikkskolen har egen avdeling på Stovner, og gir et tilbud for alle variasjoner av musikkinstrumenter. De mer "rockete" kan finne en annen spirende utviklings- og karrieremulighet i Stovner Rockefabrikk som også har et fullverdig tilbud om alt rundt det å feste musikken til lydbånd.
Stovner politistasjon ligger midt i bydelen. Denne politistasjonen var den første i landet som begynte å arbeide etter en ny arbeidsmodell. Noe som en tid het Stovnermodellen. Men som nå, etter at flere politistasjoner fulgte etter, heter Oslomodellen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Stovner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stovnerporten (arkiv)
(en) ScenicNorway, bilder av Stovner | Oldtidsveien på Stovner er den delen av oldtidsveien fra Oslo til Trondheim som går gjennom Stovner. Veien ble mye brukt av pilegrimene på vei til Nidaros i middelalderen. | 1,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afte | 2023-02-04 | Afte | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Sykdommer i fordøyelsessystemet'] | After eller aftøs stomatitt (aftøse sår), også kjent som munnskåld («munn-brannsår») eller bare skåll, er små sår i munnslimhinnen oftest på innsiden av kinnet der det er i kontakt med tennene, men kan forekomme på hele den bevegelige munnslimhinnen og på tungen. Det er et hvit til gulaktig lite felt uten slimhinne 1-3 mm i diameter oftest med en rød slimhinne like utenfor. Det er oftest ett enkelt sår, men i sjeldne tilfeller kan det sees flere after i munnen samtidig. Såret forsvinner vanligvis etter et par uker, og etterlater oftest ikke arr. Hos enkelte pasienter kan sårene komme igjen en eller flere ganger i løpet av livet, men forekommer som oftest hos barn og unge voksne.Det er ingen sikker kjent årsak til after. Omtrent 15-20% av befolkningen vil oppleve å få after en eller flere ganger i livet.After må skilles fra munnsår av andre årsaker som herpes og andre munnsår.
| After eller aftøs stomatitt (aftøse sår), også kjent som munnskåld («munn-brannsår») eller bare skåll, er små sår i munnslimhinnen oftest på innsiden av kinnet der det er i kontakt med tennene, men kan forekomme på hele den bevegelige munnslimhinnen og på tungen. Det er et hvit til gulaktig lite felt uten slimhinne 1-3 mm i diameter oftest med en rød slimhinne like utenfor. Det er oftest ett enkelt sår, men i sjeldne tilfeller kan det sees flere after i munnen samtidig. Såret forsvinner vanligvis etter et par uker, og etterlater oftest ikke arr. Hos enkelte pasienter kan sårene komme igjen en eller flere ganger i løpet av livet, men forekommer som oftest hos barn og unge voksne.Det er ingen sikker kjent årsak til after. Omtrent 15-20% av befolkningen vil oppleve å få after en eller flere ganger i livet.After må skilles fra munnsår av andre årsaker som herpes og andre munnsår.
== Behandling ==
After har ofte mildere plager som ikke krever behandling. Om det er ønskelig å lindre plagene, er det antatt at munnskyllevann med klorheksidin, bedøvende oppløsning og steroidholdig salve kan lindre plagene. After kan oppleves som vondere om man spiser sterkt krydret mat, eller drikker syreinnholdig drikke som fruktsaft og brus når man har en afte.Ofte går after bort av seg selv etter en uke, men det anbefales å oppsøke lege om det tar mer enn en uke før de gror.
== Referanser == | lenke | 1,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Kolle | 2023-02-04 | Axel Kolle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bærum SK', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Juniornorgesmestere i fotball', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune'] | Axel Olav Kolle (født 24. januar 1973) er en norsk fotballspiller som spiller for Bærumsløkka. Kolle var lenge regnet som et stort talent og spilte i Eliteserien for Lyn og Stabæk. Han er sønn av den tidligere Lyn-spilleren Knut Kolle.
| Axel Olav Kolle (født 24. januar 1973) er en norsk fotballspiller som spiller for Bærumsløkka. Kolle var lenge regnet som et stort talent og spilte i Eliteserien for Lyn og Stabæk. Han er sønn av den tidligere Lyn-spilleren Knut Kolle.
== Karriere som aktiv ==
Kolle spilte i barneårene for Fredrikstad-klubben Cicignon. Fra tidlige tenår spilte han for Lyn, klubben hans far hadde gjort karriere for over ti sesonger. Mens faren var kjent som en hardtspillende back, var han selv kjent som en teknisk slepen midtbanespiller.
Axel Kolle debuterte i norsk toppfotball 12. mai 1991 for Lyn i en kamp laget slo Start 1-0. På dette tidspunktet hadde Kolle allerede representert det norske G-17 landslaget ved to anledninger, samt vunnet den norske cupen for juniorer for Lyn med blant annet Jan-Derek Sørensen på laget. Han hadde også vært på treningsopphold hos Sampdoria og Barcelona som 14-åring. Juni 1991 valgte Kolle å gå på lån ut sesongen til Fredrikstad, som han sammen med sin eldre bror Kristian hadde trent med tidligere. Oppholdet ble ingen suksess da Kolle fikk det vanskelig også i Fredrikstad med å spille seg inn på laget. Han spilte syv kamper for klubben.Med hard kamp om plassene på et Lyn-lag som av Bladet Fotball før sesongstart i 1992 var tippet som favoritt til å vinne Tippeligaen, valgte Kolle å forlate Lyn til fordel for Bærum i divisjonen under. Etter en god sesong hos Bærum, avslo Kolle tilbud fra Vålerenga og Strømsgodset for å vende tilbake til Lyn.1993-sesongen var Kolle etablert på midtbanen til et Lyn-lag som endte sesongen med nedrykk fra Tippeligaen. Påfølgende sesong hjalp Kolle Lyn å nå cupfinalen, men klubben mislykkes i forsøket på opprykk. Mot slutten av en 1995-sesong som heller ikke gikk mot opprykk, ble det i oktober offentliggjort at Kolle var klar for fremadstormende Stabæk fra neste sesong. Da Kolle forlot Lyn hadde han spilt 78 obligatoriske kamper og scoret 28 mål. I 1994 spilte han også seks kamper for det norske U21-landslaget.
I sin første sesong for Stabæk spilte Kolle 24 kamper (2 mål). Kolle spilte for Stabæk ut sesongen 1999. Han spilte totalt 109 kamper i Eliteserien for Stabæk og scoret 10 mål. Høydepunktet i Stabæk-perioden var cupgullet i NM i 1998. Kolle spilte ikke cupfinalen grunnet en kneskade, men ble likevel toppcorer i cupen dette året.
Kolle ble etter sitt opphold hos Stabæk sidelinjet i to år, igjen grunnet en kneskade. Da Lyn var tilbake i Tippeligaen i 2001 hadde Kolle håpet å spille sesongen for klubben han startet karrieren i og få avsluttet karrieren som utenlandsproff. I stedet hang fotball-karrieren i en tynn tråd. I 2003 returnerte Kolle til toppfotballen med Lyn. Kolle fikk med seg to seriekamper og en cupkamp som innbytter i det som ble hans siste sesong for Lyn. Hans siste kamp i norsk toppfotball ble et innhopp i det 69. minutt i Lyns 1-2 tap mot Bodø/Glimt 31. juli 2003. I 2004 og 2005 spilte Kolle i 6. divisjon for Heming. Senere har Kolle signert for 5.-divisjonslaget Bærumsløkka, der han har spilt sammen med Jan-Derek Sørensen, Thomas Wæhler, Glenn Hartmann og andre gamle lagkamerater fra Lyn.
=== Opphold i utlandet ===
Axel Kolle hadde i løpet av sin aktive karriere flere opphold i utlandet på prøvespill. Allerede som 14-åring var han på prøvespill i Sampdoria. Han fikk også opphold hos de italienske klubbene Genoa og Perugia, samt prøvespill for det tyske laget 1860 München.
=== Kontroverser ===
11. september 1995 fikk Kolle sitt eneste røde kort som Lyn-spiller. Etter en hodeløs takling i det 25. minutt i en kamp mot Sandefjord fikk Kolle direkte rødt kort. Kolle scoret for øvrig Lyns eneste mål i den samme kampen som endte 1-1.
== Etter fotballkarrieren ==
Da Hrvoje Braović forlot Lyn i 2003, overtok Kolle sammen med Tommy Berntsen treneransvaret i klubben for en kort periode.
Etter endt fotballkarriere etablerte Kolle seg som eiendomsmegler og er bosatt på Frogner i Oslo.
== Meritter ==
Juniornorgesmester med Lyn i 1990 Norgesmester med Stabæk i 1998
== Karriereoversikt ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Axel Kolle – Transfermarkt
(no) Axel Kolle – Norges Fotballforbund
(en) Axel Kolle – FBref | | fødtsted = Fredrikstad | 1,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Groruddalen | 2023-02-04 | Groruddalen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bydel Alna', 'Kategori:Bydel Bjerke', 'Kategori:Bydel Grorud', 'Kategori:Bydel Stovner', 'Kategori:Daler i Oslo', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv163', 'Kategori:Referanser til Rv4'] | Groruddalen er fellesbetegnelse for Oslos nordøstre bydeler. Det kan avgrenses av Østmarka i øst, Gjelleråsmarka i nord, Lillomarka i vest, og en tenkt linje omtrent fra Bjerke via Økern til Bryn i sør. Omfattes stort sett av bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner.
Dalstrøket ligger i det tidligere Østre Aker sogn i Aker kommune og het tidligere Akersdalen. Inntil 1960 var Groruddalen betegnelsen på dalen fra Alnsjøen langs Alnaelva frem til Bryn. I 1960 foreslo redaktøren av Akers Avis/Groruddalen å bruke navnet Groruddalen om dalføret fra ringveien til bygrensen.
Navnet har sammenheng med at Grorud lenge var det viktigste sentrum for befolkningen i deler av dalen. Grorud er et gammelt industritettsted, og der har det vært drevet både sagbruk, bergverk og tekstilproduksjon. Grorud fikk jernbanestasjon i 1854, skole i 1900 og kirke i 1902. Grorud var altså et sentrum for dalen på flere måter.
| Groruddalen er fellesbetegnelse for Oslos nordøstre bydeler. Det kan avgrenses av Østmarka i øst, Gjelleråsmarka i nord, Lillomarka i vest, og en tenkt linje omtrent fra Bjerke via Økern til Bryn i sør. Omfattes stort sett av bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner.
Dalstrøket ligger i det tidligere Østre Aker sogn i Aker kommune og het tidligere Akersdalen. Inntil 1960 var Groruddalen betegnelsen på dalen fra Alnsjøen langs Alnaelva frem til Bryn. I 1960 foreslo redaktøren av Akers Avis/Groruddalen å bruke navnet Groruddalen om dalføret fra ringveien til bygrensen.
Navnet har sammenheng med at Grorud lenge var det viktigste sentrum for befolkningen i deler av dalen. Grorud er et gammelt industritettsted, og der har det vært drevet både sagbruk, bergverk og tekstilproduksjon. Grorud fikk jernbanestasjon i 1854, skole i 1900 og kirke i 1902. Grorud var altså et sentrum for dalen på flere måter.
== Bydeler ==
Fire av Oslos bydeler regnes til Groruddalen; Bjerke ligger i vest, Alna i sør, Grorud i nord og Stovner i øst.
== Kommunikasjon ==
Vei- og baneforbindelser går hovedsakelig langs med dalen. T-banelinje 2, Furusetbanen og Europavei 6 går langs dalen i sør. I dalbunnen går Hovedbanen og Riksvei 163 Østre Aker vei. Nordsiden er betjent av T-banelinje 5, Grorudbanen og Riksvei 4 Trondheimsveien. Det er også vei- og bussforbindelser og som går på tvers av Groruddalen.
== Befolkning og bebyggelse ==
Groruddalen rommer flere drabantbyområder med høye og lave blokker, i tillegg til områder med småhus, rekkehus og villabebyggelse. Dalbunnen, og spesielt området rundt Alnabru er preget av industri og Jernbanens lagerområde.
Området har en befolkning på rundt 140 000 , altså mer enn hver femte Oslo-innbygger. Hovedtyngden av befolkningen bor i dalsidene mot nord og sør, mens befolkningstettheten i midten er noe lavere. En storstilt boligbygging på 1960- og 1970-tallet hevet folketallet og skapte om landbruks- og småindustrimorådene om til drabantbyer fra 1960-tallet . På alle kanter er Groruddalen omkranset av Oslomarka: Lillomarka og Østmarka. De fleste beboere har mindre enn 15 minutters gangavstand til skog – skiløyper, badevann og andre rekreasjonsmuligheter.
Sammen med Søndre Nordstrand, har Groruddalen høy andel innbyggere født i utlandet eller med foreldre født i utlandet . I enkelte strøk eller delbydeler ligger andelen innvandrere på mer enn 50 prosent.
I 2007 begynte Staten og Oslo kommune en felles satsing over ti år for å bedre miljøforhold samt levekår i Groruddalen. Dette tiltaket, kalt Groruddalssatsningen, ble videreført og skal vare fram til 2026 .
== Historie ==
=== Eldre tider ===
Den tidligste bosetningen i området stammer sannsynligvis fra jernalderen: det finnes blant annet helleristninger på Furuset, tre skålgroper i Kristofer Robins vei 23, gravrøyser under Røverkollen på Romsås og på Stovner. Det har blitt drevet jordbruk i området i alle fall i fire tusen år eller mer. Området har i lange tider vært en viktig gjennomfartsåre for folk som skulle inn til Oslo, og for folk som skulle på pilegrimsreise til Nidaros. Andreas Holmsen daterer de 39 kjente gårdsnavnene i Groruddals-området til å være 14 fra middelalderen, 7 fra vikingtiden og 2 eldre. Svartedauden fór ille med Groruddalen: bare Bredtvet sto noenlunde vitalt igjen.
Fra 1600-tallet av oppsto etter hvert en variert industri i Groruddalen. Den første var sagdrift langs Alna, fra 1700 bergverksdrift ved Alnsjøen. Steindrift, særlig av groruditt ble viktig særlig fra 1840-årene av. Både groruditten og teglverkene i Groruddalen har bidratt til byggingen av Oslo - og til byer på kontinentet.
=== De første tettstedene ===
Den første litt mer bymessige bebyggelsen i Groruddalen kom rundt 1900, i tilknytning til jernbanestasjonene på Bryn og Grorud. Likevel fortsatte Groruddalen å være hovedsakelig et jordbruksområde i mange tiår: i 1950 var det fremdeles drift ved 40 gårder i området. Grorudbanen ble bygget i 1966 og forlenget til Vestli i 1975. Furusetbanen kom i 1970.
Flaen, Kalbakken, Grorud og Veitvet ble bebygd med blokker på 1950-tallet. På 1960-tallet ble Ammerud, Rødtvet, Tveita og Haugerud bebygget. De siste områdene som ble blokkbebyggelse var blant annet Stovner, Furuset, Romsås og Ellingsrud.
=== Kulturminner ===
Det har blant annet i forbindelse med Groruddalssatsingen vært gjort et arbeid på å dokumentere, sette i stand og informere om Groruddalens mange kulturminner. Til godt ut i etterkrigstida var store deler av Groruddalen landbruksområder, og mange av de gamle gårdsbygningene er intakte. I tillegg er det mye industrielle kulturminner, og enkelte oldtidsfunn.
På Grorud ble det i 2012 åpnet et museum for formidling av steinhoggernes liv. Det ligger i de gamle arbeiderboligene i Grorudveien.
== Galleri ==
== Kjente groruddøler ==
Mohammed Abdellaoue, fotballspiller
Mustafa Abdellaoue, fotballspiller
Tshawe Baqwa, musiker
Tommy Berntsen, fotballspiller
Jan Bøhler, politiker
Odd Børretzen, forfatter og sanger
Torgeir Bryn, basketballspiller
Gene Dalby, lyriker
Tom Egeland, forfatter
Torgrim Eggen, forfatter
Dagfinn Enerly, fotballspiller
Pål Enger, billedkunstner og tyv
Jostein Gaarder, forfatter
Christer George, fotballspiller
Erik Fosnes Hansen, forfatter
Guri B. Hagen, forfatter
Inger Hagerup, forfatter
Iram Haq, skuespiller, filmskaper
Anders Hoff, revyartist
Daniel Fredheim Holm, fotballspiller
Thomas Holm, fotballspiller
Kim Holmen, fotballspiller
Roy Jacobsen, forfatter
Finn Kalvik, musiker
Joshua King, fotballspiller
Mike Kjølø, fotballspiller
Trygve Lie, politiker
Hilde Lyrån, skuespiller
Kim Andre Madsen, fotballspiller
Anne Marie Meyer, forfatter
Stig Millehaugen, drapsmann
Bjarte Myrhol, håndballspiller
Tommy Nilsen, musiker
Aham Okeke, sprinter
Ezinne Okparaebo, sprinter
Øystein Pettersen, langrennsløper
Per Petterson, forfatter
Ingvild H. Rishøi, forfatter
Petter Salsten, ishockeyspiller
Harmeet Singh, fotballspiller
Bjørn «Botta» Skaare
Jan Derek Sørensen, fotballspiller
Mats Zuccarello, ishockeyspiller
Martin «Don Martin» Raknerud
Mala Wang-Naveen, forfatter og journalist
Zeshan Shakar, forfatter
Sofian Benzaim, sanger
Maria Navarro Skaranger, forfatter
== Fotnoter ==
== Kilder ==
Artikkel om Groruddalen på Lokalhistoriewiki
Heide, Eivind 1980: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
Holden, Finn 2003: Akergårder i Oslo – en landsens byhistorie, Andersen & Butenschøn AS
Thuesen, Nils Petter 1980: «Fortidsminner i Groruddalen», i Heide, Eivind: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
Thuesen, Nils Petter 1980: «Den eldste gardshistorien», i Heide, Eivind: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
Oslo byleksikon 1987
Oslo byleksikon 2000
== Se også ==
Akers Avis Groruddalen
Lokalavisen Groruddalen
Groruddalen skole
Groruddalen Ballklubb
Groruddalen Historielag
== Eksterne lenker ==
Oppdag Groruddalen - et nettsted for Groruddalens kulturminner
Offisiell side for Groruddalssatsingen
"Sosiale utfordringer", lederartikkel i Akers avis Groruddalen 2006
Groruddalen Historielag
Groruddalen og Søndre Nordstrand. Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør.Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten, Notatserien 3/2008. 201 sider. Gir detaljert befolknings- og levekårsstatstikk for bydeler og delområder (drabantbyer og strøk) (lest 31. mars 2009)
Oslopuls.Aftenposten – Oslo skal vokse i Groruddalen – «Innen 2030 kan Oslo få 200.000 nye innbyggere. Mer enn 70.000 av dem skal bosette seg i Groruddalen» (05.04.11)
Groruddalen Rotary Klubb
Ja, vi elsker Groruddalen Arkivert 20. november 2012 hos Wayback Machine.
Historiske turtips i Groruddalen | Groruddalen Historielag ble stiftet 27. oktober 1981. | 1,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Narrows | 2023-02-04 | The Narrows | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:New York', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | The Narrows er det tidevannsstredet som skiller bydelene Staten Island og Brooklyn i New York City. Det knytter sammen den øvre og nedre delen av New York-bukta, og er hovedutløpet fra Hudsonelva til Atlanterhavet. Det har lenge vært regnet som «inngangsporten» fra sjøveien til New York City, og har historisk vært den viktigste inngangen til New York havn.
The Narrows ble sannsynligvis dannet for ca. 6000 år siden, ved slutten av siste istid. Tidligere var Staten Island og Brooklyn sammenkoblet, og Hudsonelva hadde sitt utløp i havet gjennom dagens Raritan River, ved å ta et vestligere løp gjennom nordlige deler av dagens New Jersey, langs østsiden av Watchung Mountains til Bound Brook, New Jersey og videre til Atlanterhavet via Raritan Bay. En økning i vannstanden i Upper Bay gjorde at elva brøt gjennom og dannet Narrows, slik den eksisterer i dag (Waldman, 2000).
Den første registrerte europeer som ankom Narrows var Giovanni da Verrazzano i 1524, da han ankret i sundet, og ble møtt av en gruppe Lenape-indianere, som padled ut for å møte ham.
I 1964 ble Verrazano Narrows Bridge bygd over The Narrows, den lengste hengebroen i verden på den tiden. Denne er fremdeles den lengste hengebroen i USA (etter lengden av hovedspennet). Fordi bindestreken i navnet på broen ofte er utelatt, kalles stredet ofte feilaktig "Verrazano Narrows".
| The Narrows er det tidevannsstredet som skiller bydelene Staten Island og Brooklyn i New York City. Det knytter sammen den øvre og nedre delen av New York-bukta, og er hovedutløpet fra Hudsonelva til Atlanterhavet. Det har lenge vært regnet som «inngangsporten» fra sjøveien til New York City, og har historisk vært den viktigste inngangen til New York havn.
The Narrows ble sannsynligvis dannet for ca. 6000 år siden, ved slutten av siste istid. Tidligere var Staten Island og Brooklyn sammenkoblet, og Hudsonelva hadde sitt utløp i havet gjennom dagens Raritan River, ved å ta et vestligere løp gjennom nordlige deler av dagens New Jersey, langs østsiden av Watchung Mountains til Bound Brook, New Jersey og videre til Atlanterhavet via Raritan Bay. En økning i vannstanden i Upper Bay gjorde at elva brøt gjennom og dannet Narrows, slik den eksisterer i dag (Waldman, 2000).
Den første registrerte europeer som ankom Narrows var Giovanni da Verrazzano i 1524, da han ankret i sundet, og ble møtt av en gruppe Lenape-indianere, som padled ut for å møte ham.
I 1964 ble Verrazano Narrows Bridge bygd over The Narrows, den lengste hengebroen i verden på den tiden. Denne er fremdeles den lengste hengebroen i USA (etter lengden av hovedspennet). Fordi bindestreken i navnet på broen ofte er utelatt, kalles stredet ofte feilaktig "Verrazano Narrows".
== Bibliografi ==
John Waldman; Heartbeats in the Muck; ISBN 1-55821-720-7 The Lyons Press (2000). | The Narrows er det tidevannsstredet som skiller bydelene Staten Island og Brooklyn i New York City. Det knytter sammen den øvre og nedre delen av New York-bukta, og er hovedutløpet fra Hudsonelva til Atlanterhavet. | 1,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bordeaux | 2023-02-04 | Bordeaux | ['Kategori:0°V', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-05', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bordeaux', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1,2 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Nouvelle-Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles bordelais.
Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre.
Havneområdet, Port de la Lune, er siden 2007 et verdensarvminne. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988.
| Bordeaux er en havneby ved Garonne i departementet Gironde sørvest i Frankrike.
Storbyområdet Bordeaux-Arcachon-Libourne har ca. 1,2 million innbyggere, og er det sjette største storbyområdet i Frankrike. Bordeaux er hovedstad i regionen Nouvelle-Aquitaine, samt prefektur i departementet Gironde. Innbyggerne kalles bordelais.
Bordeaux er hovedstad for verdens største vinindustri. Verdens viktigste vinmesse, Vinexpo, arrangeres her, mens vinindustrien i området har en omsetning på 14,5 milliarder euro i året. Bordeaux-vin har blitt produsert i regionen siden det 8. århundre.
Havneområdet, Port de la Lune, er siden 2007 et verdensarvminne. Havnebygningene skriver seg fra opplysningstiden på 1700-tallet, og utgjør sammen med byplanen et godt bevart eksempel på nyklassisistisk arkitektur. I alt finnes det 347 fredede bygninger i byen. Havneområdet ble fredet i 1988.
== Historie ==
Allerede rundt 300 f.Kr. var det en bosetting av keltere (gallere) på stedet. Byen Bordeaux ble først grunnlagt som Burdigala av romerne, som var dem som tok med vindruene til Sørvest-Frankrike. Byen ble grunnlagt på grunn av sin strategiske beliggenhet, området rundt besto på denne tiden av pestbefengte sumper. På 400-tallet ble byen plyndret av vandaler, vestgotere og frankere, i 732 av araberne (maurerne) og på 800-tallet av vikingene.
I perioden 1154-1453 hørte Bordeaux til England, og var en rik havneby med store markeder for sin vin i England. Byen var også et utgangspunkt for engelske militære felttog nord- og østover i Frankrike, spesielt under Den Svarte Prinsens (The Black Prince) styre på slutten av 1300-tallet. I 1441 ble universitetet i Bordeaux grunnlagt. Bordeaux-borgerne var slett ikke glad for å bli franske i 1453, fordi de mistet markedene sine i England. Derfor ble det bygd sterke befestninger etter den franske overtakelsen.
På 1700-tallet var Bordeaux involvert i handelen med de franske koloniene, inkludert slavehandelen. Etter nedgangen som følge av Napoleonskrigene kom det til ny oppgang på grunn av oppdyrkingen av myrer og sumper i Les Landes-området rett sør for byen på 1800-tallet.
Under første verdenskrig ble Bordeaux en viktig «frukt» for torpederte mannskaper som kom inn fra Den engelske kanal og Biscayabukta.
== Språk ==
Byens opprinnelige språk er gascon, en dialekt av det sørfranske språket langue d'oc. På gascon heter byen Bordeu. Imidlertid går språkgrensen mellom langue d'oc og langue d'oeil, altså dialekter av fransk, like nord for byen. I løpet av 1800-tallet gikk imidlertid bruken av gascon tilbake, og i dag er dette språket ukjent for de fleste. De fleste snakker dermed fransk med en sørvestfransk dialektfarge, hvor man blant annet utelater nasallydene.
== Attraksjoner ==
Place des Quinconces, stor, åpen plass på ca. 126 000 m2 brukt til parader og lignende.
Grand Théâtre de Bordeaux ligger ved Place de la Comédie, innviet 17. april 1780. Huser i dag blant annet l’Opéra National de Bordeaux.
Place de la Bourse, symmetrisk bebygd plass ved bredden av Garonne.
Miroir d'eau, vannspeilet, åpen plass ved Place de la Bourse som har en vannflate på 3850 m2 oppå steinheller og varierende dybde på bare få cm. Vannstanden endres i sykluser på få minutter.
Pont de pierre, bro over Garonne, bygd 1819-1822.
Rue Sainte-Catherine, 1,2 km lang gågate med butikker, restauranter og kafeer.
== Viner fra Bordeaux ==
Helt siden romertiden har vin fra Bordeaux hatt godt rykte på seg. Men det var først på 1300-tallet at Bordeaux fikk sin storhetstid. Det var alliansen med engelskmennene som fikk handelen i gang, noe som også gjorde godt for Bordeaux' viner.
På den tiden kom vinene fra Bordeaux fra et område lenger syd, som i dag heter Sud-Ouest. Médoc som vi kjenner til i dag, var ikke en gang kultivert. I godt over 300 år dominerte engelskmennene handelen av vin i Bordeaux. Selv kalte de vinene for «clariet» – senere kom termen «claret», en term som brukes den dag i dag.
Bordeaux er spesielt kjent for sine røde viner som har en unik lagringsdyktighet. Røde viner fra Bordeaux skiller seg grovt sett i to, hvor «rive gauche» («venstre elvebredd») er viner fra vestsiden av elven Garonne og «rive droite» («høyre elvebredd») er viner fra områdene til øst. Viner fra områder eller kommuner på vestsiden av elven er hovedsakelig basert på Cabernet sauvignon i tillegg til Merlot, Cabernet franc og Petit verdot. På østsiden av elven finner vi noe mer elegante viner, med hovedvekt på Merlot-druen. Kommunene St. Emilion og Pomerol regnes å være de som produserer de beste vinene øst for Gironde, mens vest preges av Margaux, St. Julien, Pauillac og St-Estèhe.
== Utdanning ==
E-Artsup
École pour l'informatique et les nouvelles technologies
ESME Sudria
Kedge Business School
Universitetet Bordeaux I
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Bordeaux
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Bordeaux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bordeaux – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
arkitekturhistorie.no Arkitektur i Bordeaux | «Ville de Bordeaux» er et fraktskip bygget for å befordre vingene til Airbus A380 fra havnen Mostyn i Wales til Bordeaux i Frankrike. | 1,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Podg%C3%B3rze | 2023-02-04 | Podgórze | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraków'] | Podgórze er et distrikt i Kraków, Polen på den høyre banke (sør) til elven Vistula.
| Podgórze er et distrikt i Kraków, Polen på den høyre banke (sør) til elven Vistula.
== Se også ==
Kraków-ghettoen lå sentralt i Podgórze
Płaszów konsentrasjonsleir
Store deler av 1993 filmen Schindlers liste ble tatt opp i Podgórze
== Eksterne lenker ==
Podgórze District Council | Podgórze er et distrikt i Kraków, Polen på den høyre banke (sør) til elven Vistula. | 1,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greg_Craig | 2023-02-04 | Greg Craig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barack Obamas regjering', 'Kategori:Bill Clintons regjering', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Jurister fra USA', 'Kategori:Lewinsky-skandalen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Norfolk i Virginia'] | Gregory Bestor Craig (født 4. mars 1945) er en amerikansk jurist og tidligere juridisk rådgiver for Det hvite hus og president Barack Obama. Som advokat har Craig representert en rekke kjente klienter, blant andre John Hinckley jr., som ble frikjent for attentatforsøket mot president Ronald Reagan. Som spesialrådgiver til president Bill Clinton ledet Craig teamet som forsvarte Clinton i riksrettssaken. Han har også vært utenrikspolitisk rådgiver for senator Edward Kennedy og utenriksminister Madeleine Albright.
| Gregory Bestor Craig (født 4. mars 1945) er en amerikansk jurist og tidligere juridisk rådgiver for Det hvite hus og president Barack Obama. Som advokat har Craig representert en rekke kjente klienter, blant andre John Hinckley jr., som ble frikjent for attentatforsøket mot president Ronald Reagan. Som spesialrådgiver til president Bill Clinton ledet Craig teamet som forsvarte Clinton i riksrettssaken. Han har også vært utenrikspolitisk rådgiver for senator Edward Kennedy og utenriksminister Madeleine Albright.
== Eksterne lenker ==
(en) Greg Craig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Greg Craig intervjuet 24. desember 2007 på C-SPAN om senator Obamas utenrikspolitikk | Gregory Bestor Craig (født 4. mars 1945) er en amerikansk jurist og tidligere juridisk rådgiver for Det hvite hus og president Barack Obama. | 1,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krak%C3%B3w | 2023-02-04 | Kraków | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Galicia (Sentral-Europa)', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Kraków', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder'] | For metal-bandet, se: Krakow (band)Kraków ( ['krakuf] ) er en av de største og eldste byer i Polen. Den har status som distriktsnivåby, og er hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.
Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig.
| For metal-bandet, se: Krakow (band)Kraków ( ['krakuf] ) er en av de største og eldste byer i Polen. Den har status som distriktsnivåby, og er hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.
Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Legenden sier at byen ble grunnlagt over grotten til en drage av den mytiske herskeren Krak, derav navnet Kraków. I virkeligheten er navnets opprinnelse noe mindre kongelig; det gammelslaviske krak (moderne polsk kruk) betyr ravn, og byens navn betydde derfor opprinnelig «et sted med mange ravner».
Arkeologiske utgravninger viser at de eldste bosetningene i området er fra forhistorisk tid, men det var ikke før i det 8. århundre at bosetningene fikk form av en by.
Før grunnleggelsen av staten Polen var Kraków hovedstad for wiślaner-stammen. Arkeologiske funn av mynt belegger at området samhandlet med Romerriket. Wiślanernes stammestat tilhørte i kort tid Stor-Mähren, og etter at sistnevnte ble erobret av ungarerne, ble Kraków innlemmet i Böhmen. Mot slutten av det 10. århundre var byen allerede et viktig handelssenter, og rundt 990 ble den inkorporert til de polske piastenes rike, av Mieszko I eller Bolesław I den modige. Det var da byen fikk sine første mursteinsbygninger, blant annet slottet på Wawel, romanske kirker, en katedral og en basilika. Samtidig ble det opprettet et bispedømme i Kraków i år 1000.
Byen opptrer i historiske kilder fra det 8. århundre, mens bynavnet nevnes for første gang i skrift av en handelsreisende fra Córdoba, Ibrahim-Ibn-Iakub, i år 966 e.Kr., der Kraków omtales som et betydelig handelssenter.
=== Krakóws periode som hovedstad i Polen ===
Under Kasimir I Fornyeren ble Kraków Polens hovedstad i 1039. I oppløsningstiden, da landet som følge av Bolesław IIIs arvefølgeregler ble delt i flere fyrstedømmer, ble Kraków setet til seniorhertugen – den eldste arvingen som skulle få kongetittelen.
Allerede i det 12. århundre virket i Kraków et bibliotek og en katedralskole, som i sin tid ble ansett som Polens beste.
Kraków ble nesten fullstendig ødelagt under en tatarsk invasjon i 1241. Bygningene ble gjenoppbygd i gotisk stil, og i 1257 fikk byen byrettigheter (Magdenburg-rettigheter). Det var på den tiden Kraków fikk et sjakkbrettmønstret byplan og sitt hovedtorg, og bebyggelsen fra den gang kan fremdeles sees i gamlebyen.
Den polske oppløsningstiden endte i 1320, da kroningen av Władysław Łokietek fant sted i Wawel-katedralen. Fra den tid av og frem til 1734 var Kraków Polens kroningsby, med katedralen som begravelsesplass for de polske kongene.
Regjeringstiden til Kasimir III den store, som ble kronet til Polens konge i 1333, viste seg å være svært viktig for byens utvikling. Kongen opprettet blant annet to nye byer, Kazimierz og Kleparz, som var direkte forbundet med Kraków. På denne tiden ble flere av byens viktigste severdigheter oppført eller ombygget, blant annet flere kirker, markedshallen, eller slottet på Wawel. Kasimirs største oppnåelse ble imidlertid grunnleggingen av byens universitet i 1364, som et av Europas eldste og mest renommerte.
Fra Vladislav II Jagellos kroning i 1386 og frem til 1572 hersket jagellonerne over byen. Som hovedstad i et av Europas mektigste monarkier, utviklet byen seg i det 15. og særlig det 16. århundre på alle områder – både innen arkitektur, håndverk, handel, kultur og vitenskap. Det var særlig under Sigismund I den eldre og Sigismund II August at byen ble et maktsentrum i Polen. Her studerte blant annet Nikolaus Kopernikus, og den store skulptøren Veit Stoß utformet alteret i Mariakirken, mens Hans Dürer, yngre bror av Albrecht Dürer, var hoffmaler hos kong Sigismund I. I byen virket mange fremtredende humanister, vitenskapsmenn og kunstnere fra Italia, Tyskland og andre stater. Fra denne tiden stammer et stort antall renessansebygg og -kunstverker. Etter nok en ombygning i årene 1499–1536 ble slottet på Wawel en av Polens vakreste renessansebygninger, mens det nyoppførte Sigismund-kapellet i Wawel-katedralen Polens vakreste mausoleum. I 1520 kunne man høre Polens største kirkeklokke – Sigismund-klokken – ringe i Kraków. På Sigismund II Augusts tid hadde byen 30 000 innbyggere.
Sigismund II August døde i 1572 som den siste jagellonske kongen, og i 1596 forla Vasa-kongen Sigismund III den polske residensen til Warszawa.
=== Nedgangstider for Kraków ===
Byen mistet mye av sin betydning etter at den mistet statusen som hovedstad. Katedralen på Wawel forble imidlertid kronings- og begravelsesstedet for de polske kongene.
Svenske troppers beleiring og påfølgende rasering av byen i årene 1655–1657 samt et pestutbrudd, bidrog til å redusere folketallet. I det 18. århundre ble byen inntatt av prøyssiske, svenske, østerrikske og russiske styrker. 24. mars 1794 avla Tadeusz Kościuszko ed på torget i Kraków, og med det samme begynte Kościuszko-oppstanden, som skulle befri Polen fra russisk innflytelse.
Mot slutten av det 18. århundre, etter at den polske staten hadde blitt delt av sine mer militariserte og politisk aktive nabostater Russland, Østerrike og Preussen, ble Kraków inntatt av østerrikske styrker. I årene 1809–1815 tilhørte byen Hertugdømmet Warszawa, og ble som følge av Wienerkongressen en fristad - også kalt republikken Kraków - frem til 16. november 1846, da den ble annektert av Østerrike og innlemmet i den østerriksk-ungarske vasallstaten og kronlandet Kongedømmet Galicia og Lodomeria. Da det østerrikske styret var mer liberalt enn i det russisk- og prøyssiskokkuperte Polen, ble byen på ny sentret for polsk kultur og kunst og et nasjonalsymbol for polakkene.
Etter første verdenskrig ble byen del av det nye selvstendige Polen i 1918.
=== Kraków under andre verdenskrig ===
Da Polen ble okkupert av tyske tropper under andre verdenskrig, ble byen gjort til hovedstad i Generalguvernementet, som var de delene av Polen som ikke ble innlemmet i det tyske riket. Nasjonalsosialisten Hans Frank fikk vervet som generalguvernør, og flyttet inn på Wawel.
Under Franks styre ble store deler av byens intellektuelle arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer («Sonderaktion Krakau»), som Płaszów konsentrasjonsleir utenfor byen. Dette gjaldt også byens store jødiske befolkning som ble sendt videre til Auschwitz rett vest for Kraków, der flesteparten mistet livet. De tyske nasjonalsosialistene gjorde jødestrøket Kazimierz fullstendig folketomt under krigen.
Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. To andre polske storbyer som ikke ble utsatt for større skader var Vilnius (Wilno) og Lviv (Lwów), men disse ble annektert av Sovjetunionen etter krigen.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen kom Polen under sovjetisk innflytelse, og landet ble gjort om til et kommunistdiktatur i 1948. Under det kommunistiske styret ble det bygget en svær drabantby (Nowa Huta) og et stort stålverk i nærheten av Kraków. Enkelte mener at grunnene til dette var ideologiske; man ønsket å sette et «sosialistisk» preg på byen og undertrykke borgerlige og aristokratiske strømninger blant byens innbyggere.
Dette forsøket på å ødelegge byens status som et kulturelt og religiøst senter ble imidlertid mislykket. I 1978 ble byens erkebiskop Karol Wojtyła valgt til pave under navnet Johannes Paul II. Den polske paven ble enormt populær i Polen, og ble et viktig symbol i motstanden mot kommunistregimet, med sistnevntes fall i 1989.
I dag er Kraków blitt et av Europas mest populære reisemål. Den ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv som et av 12 objekter som havnet på den første listen i 1978.
== Transport ==
Offentlig transport er basert på et tett nettverk av trikk og bussruter drevet av et kommunalt selskap, supplert med private minibuss-aktører. Lokale tog korresponderer med enkelte undergrunnsbaner.
Mesteparten av det historiske området har gågater med rickshaws og hestetransport; men trikkelinjene opererer innen en tre kvartalers radius.Togforbindelser finnes til de fleste polske byer. Tog til Warszawa går hver time. Internasjonale destinasjoner omfatter Berlin, Budapest, Praha, Hamburg, Lvov, Kiev, og Odessa (Juni–September). Kraków hovedjernbanestasjon ligger like utenfor Gamlebyen og er lett tilgjengelig med offentlig transport.
Kraków flyplass, (Johannes Paul II lufthavn Kraków-Balice er 11 km vest for byen. Direkte tog dekker ruten mellom Kraków Główny togstasjon og flyplassen hvert 15. minutt. Kapasiteten på flyplassen har vært anslått til 1,3 millioner passasjerer; men i 2007 reiste mer enn 3 millioner via flyplassen, noe som ga den en andel på 15 prosent av alle flypassasjerer i Polen. Passasjerterminalen er under utbygging og blir tilpasset kravene som følger av Schengen-traktaten.
== Landemerker ==
Krakóws gamleby (Stare Miasto) har en rik arkitektur, hovedsakelig fra renessansen, med noen eksempler av gotikk og barokk. Byens palasser, kirker og herregårder viser stor rikdom innen farger, arkitektoniske detaljer, kulørt glass, malerier, skulpturer og innredning.
Krakóws rike kulturarv og de mange historiske minnesmerker skyldes byens lange historie og de mange funksjoner byen hadde som Polens hovedstad, og som et betydelig senter for handel, kultur og vitenskap. I tillegg viste de store krigene seg å være godhjertet mot Krakóws bebyggelse, især andre verdenskrig, da tyskerne ikke rakk å ødelegge byen ved sin retrett. Som et resultat av dette er byen en av Europas viktigste – og vakreste – turistsentre. Blant de mest kjente av byens mange historiske bygninger er kongeslottet og katedralen på Wawel, gamlebyen fra middelalderen, universitetsbygningene, over 100 kirker, og bydelen Kazimierz, det historiske sentret for Krakóws jødiske religiøse og sosiale liv.
Sentralt i byen ligger det som i middelalderen var Europas største plass, Rynek Główny (Hovedtorget). Denne enorme plassen måler 200 meter langs hver side, og omkranses av staslige bygninger. Størst blant disse er Mariakirken, med sitt berømte alter. Dagens kirke er fra 1355, etter at den første (grunnlagt i 1222) ble ødelagt av invaderende tatarer. Sentralt på Hovedtorget ligger også den 120 meter lange markedsplassen fra 1500-tallet, Sukiennice. Denne har fungert som midtpunkt i byens handelsvirksomhet i alle år, og er fortsatt i aktiv bruk.
I den sørlige delen av Gamlebyen finnes et av Krakóws største landemerker – slottet og katedralen på Wawel. Wawel-slottet var monarkens residens mens Kraków var Polens hovedstad, og den tilhørende katedralen fortsatte å være stedet der Polens konger ble kronet og begravd også etter at hovedstaden ble flyttet til Warszawa. Wawel er derfor den polske histories naturlige midtpunkt, og besøkes av store mengder turister hvert år.
== Personer med tilknytning til Kraków ==
Pave Johannes Paul II
Alexander Abusch
Stefan Banach
Adam Bochenek
Daniel Bogusz
Bolesław III av Polen
Joseph Conrad
Napoleon Cybulski
Ewa Demarczyk
Robert Gadocha
Konrad Gałka
Mordecai Gebirtig
Henryk Grossmann
Ludwig Gumplowicz
Friedrich Halm
Wojciech Has
Roman Haubenstock-Ramati
Zvi Hecker
Jerzy Hoffman
Józef Hofmann
Stanislaus Hosius
Roman Ingarden
Jan I Olbracht av Polen
Tadeusz Kantor
Sankt Kasimir
Jan II Kasimir av Polen
Robert Kubica
Ewa Lipska
Franciszek Macharski
Jan Matejko
Edward Ochab
Agnieszka Radwańska
Karin Reschke
Jan Rokita
Sigismund II av Polen
Jerzy Stuhr
Grzegorz Turnau
Karl Freiherr von Urban
Vladislav II Jagello
Wanda Wasilewska
== Bydeler ==
Stare Miasto
Grzegórzki
Prądnik Czerwony
Prądnik Biały
Krowodrza
Bronowice
Bieńczyce
Zwierzyniec
Dębniki
Łagiewniki
Swoszowice
Wola Duchacka
Prokocim-Bieżanów
Podgórze
Czyżyny
Mistrzejowice
Grębałów
Nowa Huta
== Vennskapsbyer ==
Bordeaux
Bratislava
Curitiba
Cuzco
Edinburgh
Fes
Firenze
Frankfurt
Göteborg
Innsbruck
Kiev
La Serena
Leipzig
Leuven
Lviv
Milano
Nürnberg
Orléans
Pécs
Rochester
Sevilla
Solothurn
Vilnius
Zagreb
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Kraków – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kraków – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kraków hos Wikivoyage
www.e-krakow.pl | Stare Miasto (Gamlebyen) er den sentrale, historiske bydelen i Kraków, Polen.Ingrid Gustafson, Let's Go: Eastern Europe Published by Macmillan, page 444. | 1,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Holm-Glad | 2023-02-04 | Christian Holm-Glad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske TV-regissører', 'Kategori:Norske filmregissører'] | Christian Alexander Holm-Glad er en norsk filmregissør.
Holm-Glad har regissert en rekke musikkvideoer for bla. Calvin Harris, Madcon, Kano, Serena Maneesh, Kaada, Number Seven Deli, Cloroform, Launderettes med flere og har hatt nummer 1 hits i UK og Norge. Totalt har hans musikkvideoer over 100 millioner visninger på YouTube. Hans musikkvideoer er ofte tuftet på humor og flere har blitt tatt ut til kortfilmfestivalen i Grimstad.
Videre har Christian regissert Tingenes Tilstand (NRK1, 6 av 12 episoder) i 2008, Tingeenes Tilstand 2 (NRK1, 8 av 8 episoder) i 2009, Påpp & Råkk (NRK3, 1 episode/musikkvideo) i 2010 , Siffer (NRK1, 10 av 10 episoder) i 2010, Folkeopplysningen (NRK1, 6 av 6 episoder) i 2011, Typisk Deg (TVN, 2 episoder) og Fylla (NRK3 - eksperimenter/studioproduksjon). I tillegg har han regissert og skrevet åpningssekvensen til MGP-finalen i 2011 (NRK1) samt 8 valgportretter med Petter Schjerven (NRK1).
Christian har regissert og produsert den matematisk-filosofiske kunstfilmen "Jakten på verdens største tall" samt 20 episoder for Discovery Channels "How Do They Do It". I tillegg har han reggissert en rekke reklamefilmer og er representert på det danske reklamefilmselskapet Bacon. Christian har også regissert kortfilmer hvorav "Insomnia"-serien ble plukket ut til flere festivaler.
Christian er gründer og en del av Bulldozer Film samt kunnskapsformidlingsselskapet Science Addiction sammen med Jo Røislien.
| Christian Alexander Holm-Glad er en norsk filmregissør.
Holm-Glad har regissert en rekke musikkvideoer for bla. Calvin Harris, Madcon, Kano, Serena Maneesh, Kaada, Number Seven Deli, Cloroform, Launderettes med flere og har hatt nummer 1 hits i UK og Norge. Totalt har hans musikkvideoer over 100 millioner visninger på YouTube. Hans musikkvideoer er ofte tuftet på humor og flere har blitt tatt ut til kortfilmfestivalen i Grimstad.
Videre har Christian regissert Tingenes Tilstand (NRK1, 6 av 12 episoder) i 2008, Tingeenes Tilstand 2 (NRK1, 8 av 8 episoder) i 2009, Påpp & Råkk (NRK3, 1 episode/musikkvideo) i 2010 , Siffer (NRK1, 10 av 10 episoder) i 2010, Folkeopplysningen (NRK1, 6 av 6 episoder) i 2011, Typisk Deg (TVN, 2 episoder) og Fylla (NRK3 - eksperimenter/studioproduksjon). I tillegg har han regissert og skrevet åpningssekvensen til MGP-finalen i 2011 (NRK1) samt 8 valgportretter med Petter Schjerven (NRK1).
Christian har regissert og produsert den matematisk-filosofiske kunstfilmen "Jakten på verdens største tall" samt 20 episoder for Discovery Channels "How Do They Do It". I tillegg har han reggissert en rekke reklamefilmer og er representert på det danske reklamefilmselskapet Bacon. Christian har også regissert kortfilmer hvorav "Insomnia"-serien ble plukket ut til flere festivaler.
Christian er gründer og en del av Bulldozer Film samt kunnskapsformidlingsselskapet Science Addiction sammen med Jo Røislien.
== Utmerkelser og nominasjoner ==
2005 - Nominated «Alarmprisen» - Serena Maneesh, Drain Cosmetics
2006 - Selected «The Norwegian Short Film Festival» - Number Seven Deli, Blame Me
2006 - Selected «The Norwegian Short Film Festival» - Serena Maneesh, Drain Cosmetics
2008 - Nominated «Gullruten» - Tingenes Tilstand
2009 - Selected «The Norwegian Short Film Festival» - Calvin Harris, Not Alone
2010 - Selected «The Norwegian Short Film Festival» - Madcon, Freaky Like Me
2012 - Nominated x 2 «Gullruten» - Siffer
2012 - Selected «The Norwegian Short Film Festival» - Transient Insomnia
2012 - Nominated UK Music Video Awards - Rhapsody
2013 - Selected «Minimalen Short Film Festival» - Chronic Insomnia
2013 - Nominated «Gullruten» - Typisk Deg
2013 - Nominated «Gullruten» - Folkeopplysningen
2013 - Selected «The Norwegian Short Film Festival» - Chasing The Worlds Largest Numbers
2013 - Selected «Nordic Docs» - Chasing The Worlds Largest Numbers
2013 - Shortlist «New York Festivals» - Rhapsody
2013 - Nominated «The Visuelt awards» - Rhapsody
2013 - Selected «Aesthetica Short Film Festival» - Animals
2013 - Selected «Aesthetica Short Film Festival» - Chasing The Worlds Largest Numbers
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Websted
mvdbase.com om Christian Holm-Glad
(en) Christian Holm-Glad på Internet Movie Database | Christian Alexander Holm-Glad er en norsk filmregissør. | 1,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mitchellrapporten | 2023-02-04 | Mitchellrapporten | ['Kategori:Midtøsten-konflikten', 'Kategori:Palestina'] | Mitchellrapporten var en rapport om Midtøsten-konflikten, konflikten mellom Israel og Palestina i begynnelsen av Andre intifada. Rapporten var utarbeidet av en gruppe under den forhenværende amerikanske senatoren George J. Mitchell og ble fremlagt 30. april 2001. Blant medlemmene i gruppen var også den daværende norske utenriksministeren og tidligere statsministeren, Thorbjørn Jagland.
Rapportens offisielle navn var «Sharm El-Sheikh Fact-Finding Committee Report». Medlemmene av komitéen var George Mitchell, Javier Solana, Warren Rudman, Thorbjørn Jagland og Suleiman Demirel.
For å få den israelsk-palestinske fredsprosessen i gang etter fiaskoen ved Camp David-forhandlingene:
«anbefalte komitéen tiltak i tre faser: 1) et øyeblikkelig opphør av alle fiendtligheter, 2) gjenoppbygging av tillit ved kraftfulle tiltak fra den palestinske selvstyremyndigheten for å hindre terrorisme, frysing av israelske bosetninger, ... og andre tillitsskapende tiltak, og 3) gjenopptakelse av forhandlinger. Selv om den israelske regjeringen og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterte rapportens konklusjoner, med noen reservasjoner, så mislyktes de i å implementere anbefalingene, og palestinsk terror fortsatte uhindret. (Eran, 146)»
| Mitchellrapporten var en rapport om Midtøsten-konflikten, konflikten mellom Israel og Palestina i begynnelsen av Andre intifada. Rapporten var utarbeidet av en gruppe under den forhenværende amerikanske senatoren George J. Mitchell og ble fremlagt 30. april 2001. Blant medlemmene i gruppen var også den daværende norske utenriksministeren og tidligere statsministeren, Thorbjørn Jagland.
Rapportens offisielle navn var «Sharm El-Sheikh Fact-Finding Committee Report». Medlemmene av komitéen var George Mitchell, Javier Solana, Warren Rudman, Thorbjørn Jagland og Suleiman Demirel.
For å få den israelsk-palestinske fredsprosessen i gang etter fiaskoen ved Camp David-forhandlingene:
«anbefalte komitéen tiltak i tre faser: 1) et øyeblikkelig opphør av alle fiendtligheter, 2) gjenoppbygging av tillit ved kraftfulle tiltak fra den palestinske selvstyremyndigheten for å hindre terrorisme, frysing av israelske bosetninger, ... og andre tillitsskapende tiltak, og 3) gjenopptakelse av forhandlinger. Selv om den israelske regjeringen og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterte rapportens konklusjoner, med noen reservasjoner, så mislyktes de i å implementere anbefalingene, og palestinsk terror fortsatte uhindret. (Eran, 146)»
== Litteratur ==
Eran, Oded. «Arab-Israel Peacemaking» The Continuum Political Encyclopedia of the Middle East. Ed. Avraham Sela. New York: Continuum, 2002.
== Eksterne lenker ==
Mitchellrapporten (PDF) | Mitchellrapporten var en rapport om Midtøsten-konflikten, konflikten mellom Israel og Palestina i begynnelsen av Andre intifada. Rapporten var utarbeidet av en gruppe under den forhenværende amerikanske senatoren George J. | 1,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hv%C3%ADt%C3%A1rvatn | 2023-02-04 | Hvítárvatn | ['Kategori:19°V', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Innsjøer på Island', 'Kategori:Sider med kart'] | Hvítárvatn eller Hvítárlón er en innsjø på Island. Den ligger på det islandske høylandet og er kilden til elven Hvítá. 45 kilometer mot sørvest ligger Gullfoss. Sjøen har et areal på 30 km² og største dybde er 84 meter.
Det er flere elver og innsjøer på Island som bruker adjektivet hvítur (= hvit) i navnet sitt. Dette kommer av at vannet i disse innsjøene og elvene kommer fra isbreene. | Hvítárvatn eller Hvítárlón er en innsjø på Island. Den ligger på det islandske høylandet og er kilden til elven Hvítá. 45 kilometer mot sørvest ligger Gullfoss. Sjøen har et areal på 30 km² og største dybde er 84 meter.
Det er flere elver og innsjøer på Island som bruker adjektivet hvítur (= hvit) i navnet sitt. Dette kommer av at vannet i disse innsjøene og elvene kommer fra isbreene. | Hvítárvatn eller Hvítárlón er en innsjø på Island. Den ligger på det islandske høylandet og er kilden til elven Hvítá. | 1,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Valeur | 2023-02-04 | Christian Valeur | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Christian Valeur (født 22. mars 1986 i Oslo) er en norsk romanforfatter og manusforfatter.
| Christian Valeur (født 22. mars 1986 i Oslo) er en norsk romanforfatter og manusforfatter.
== Biografi ==
Valeur debuterte med boken Steffen tar sin del av ansvaret på Aschehoug forlag i 2009. I 2012 ga han ut romanen PUSLING!!! I 2013 kom hans første ungdomsroman Sprengt Monster.
Han har vært aktiv innen revymiljøet i Oslo, blant annet som medinstruktør på Ullernrevyen «Maktesløs» (2009), Handelsgymrevyen «Termostatus» (2010) og Lambertseterrevyen «Alt handler om meg» (2010). Sistnevnte revy vant samme år Aftenpostens revypris.
Christian Valeur jobber som tekstforfatter for TV, blant annet på det kort-levde Tweet4Tweet og humortalkshowet Karl Johan med Hasse Hope og Erik Solbakken. Han har også vært redaktør og manusforfatter på VGTV-seriene @home og TV-Ekstra.Valeur er utdannet ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og tekstforfatterutdanningen ved Westerdals School of Communication.
Fra 2006 til 2007 var Christian Valeur redaktør for Balder magasin for militærnektere.
Han er oppvokst på Borgen i Oslo.
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Christian Valeur i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
Christian (22) antatt på to uker Akersposten
Christian Valeur på Aschehougs hjemmeside Arkivert 9. januar 2015 hos Wayback Machine. | Christian Valeur (født 22. mars 1986 i Oslo) er en norsk romanforfatter og manusforfatter. | 1,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98nskebarn | 2023-02-04 | Ønskebarn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske helseorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1982'] | Ønskebarn er en norsk interesseorganisasjon for fertilitet og barnløshet. Organisasjonen ble stiftet i 1982 og rådgir mennesker som strever med å få barn. Ønskebarns hovedkontor ligger i Oslo; i tillegg ligger det to lokalavdelinger i Rogaland og i Midt-Norge.
| Ønskebarn er en norsk interesseorganisasjon for fertilitet og barnløshet. Organisasjonen ble stiftet i 1982 og rådgir mennesker som strever med å få barn. Ønskebarns hovedkontor ligger i Oslo; i tillegg ligger det to lokalavdelinger i Rogaland og i Midt-Norge.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Ønskebarn er en norsk interesseorganisasjon for fertilitet og barnløshet. Organisasjonen ble stiftet i 1982 og rådgir mennesker som strever med å få barn. | 1,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_National_Lights | 2023-02-04 | The National Lights | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkemusikk i USA'] | The National Lights er et folkeband fra Poughkeepsie, N.Y. De spiller rolig musikk med bl.a tamburin, banjo og akustisk gitar. De har gitt ut ett album, The Dead Will Walk, Dear som inkluderer 10 sanger.
| The National Lights er et folkeband fra Poughkeepsie, N.Y. De spiller rolig musikk med bl.a tamburin, banjo og akustisk gitar. De har gitt ut ett album, The Dead Will Walk, Dear som inkluderer 10 sanger.
== Om bandet ==
I 2004, Poughkeepsie, N.Y ble the National Lights dannet av Jacob Thomas Berns og Chris Kiehne (the Bland Allisons). Musikken skulle være et utløp for Berns' tanker og følelser for skrekkfilmer, Sørstatslitteratur og havet, og en mulighet for Kiehne til å jobbe med produksjon og innspilling. Deres debut, The Dead Will Walk, Dear ble spilt inn mellom juli i 2005 og juni i 2006. Den ble utgitt på BloodShake Records, et lite selskap grunnlagt av Berns og Kiehne, nå eid og drevet av Berns og hans bror Adam Louis.
Assistert av Kiehnes arrangementer og Sonya Cottons harmonier, satte Jacob Thomas ut på sin ferd med å tilgi fortiden samtidig som han brøt ned dens feil og mangler. Inspirert av gotisk litteratur, dokumenterer The Dead Will Walk, Dear lidenskapen, prøvelsene og angeren som ligger bak et mord. Med denne utgivelsen vil The National Lights minne lyttere på at av og til kan de største kjærlighetene være de mest grusomme.
I 2006 flyttet Berns til Richmond, Virginia. hvor han for øyeblikket jobber med å skrive og spille inn The National Lights' neste album, som har fått navnet Whom the Sea Will Keep. Albumet er angivelig en samling sanger som handler om skip, kapteiners døtre og Jousha Slocum.
== Medlemmer ==
Jacob Thomas Berns
Chris Kiehne
Sonya Cotton
== Diskografi ==
The Dead Will Walk, Dear (BloodShake Records; Album; 2007)
== Kilder ==
The National Lights' Website (etc.)
== Eksterne lenker ==
MySpace | The National Lights er et folkeband fra Poughkeepsie, N.Y. | 1,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Mamelund | 2023-02-04 | Erlend Mamelund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. mai', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Håndballspillere for FC København', 'Kategori:Håndballspillere for SG Flensburg-Handewitt', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2010 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2012 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2014 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 2016 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2009 for menn', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 2011 for menn'] | Erlend Mamelund (født 1. mai 1984) er en norsk tidligere landslagsspiller i håndball, som per september 2017 er assistenttrener for Haslum HK. Han har tidligere spilt for Helset IF, Haslum, HSG Nordhorn, SG Flensburg-Handewitt, FCK Håndbold, Haslum og Montpellier HB før han igjen vendte tilbake til Haslum i januar 2013. Fra 2015 spilte han for THW Kiel.
Sommeren 2015 giftet han seg med håndballspilleren Karoline Næss Mamelund.
| Erlend Mamelund (født 1. mai 1984) er en norsk tidligere landslagsspiller i håndball, som per september 2017 er assistenttrener for Haslum HK. Han har tidligere spilt for Helset IF, Haslum, HSG Nordhorn, SG Flensburg-Handewitt, FCK Håndbold, Haslum og Montpellier HB før han igjen vendte tilbake til Haslum i januar 2013. Fra 2015 spilte han for THW Kiel.
Sommeren 2015 giftet han seg med håndballspilleren Karoline Næss Mamelund.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erlend Mamelund – Det europeiske håndballforbundet (EHF)
(en) Erlend Mamelund – Norges Håndballforbund
Landslagsprofil Norges Håndballforbund | Erlend Mamelund (født 1. mai 1984) er en norsk tidligere landslagsspiller i håndball, som per september 2017 er assistenttrener for Haslum HK. | 1,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pomelo | 2023-02-04 | Pomelo | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Rutefamilien', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pomelo (Citrus maxima) slekter til grapefrukten, men den er søtere, har tørrere konsistens og er ikke fullt så besk i smak.
| Pomelo (Citrus maxima) slekter til grapefrukten, men den er søtere, har tørrere konsistens og er ikke fullt så besk i smak.
== Opprinnelse ==
Pomelo stammer fra Sørøst-Asia. Den er også kjent som balinesisk lime/appelsin, etter øya Bali.
I dag dyrkes pomelo i størst grad i USA og Kina. Pomelo vokser på pomelotrær som kan bli opp til 15 meter.
Fruktene kan bli opp til 20 – 25 cm i diameter, veier 1–2 kg og har et grønngult, ganske tykt skall. Pomelo har et fruktkjøtt som er delt inn i lommer mellom kraftige hinner. Disse hinnene er seige og de anbefales ikke å spise. Fruktkjøttet har en noe tørrere konsistens enn grapefrukt og uten den beske nyansen i smak.
Pomelo finnes i hovedsak i to varianter, en med grønngult fruktkjøtt og en med rødlig.
=== Rekord ===
I en konkurranse i Kumamoto i Japan 28. januar 2005 viste Seiji Sonodo frem den hittil største pomelo som er registrert. Pomeloen ble veid til 4,86 kg, og det er per i dag rekord.
== Produksjon ==
USA er den ledende produsenten av Pomelo i verden, etterfulgt av Kina, Sør-Afrika og Mexico.
== Pomelo i dagliglivet ==
=== Bruksområde ===
Pomelo kan spises naturell eller brukes i forskjellige typer fruktsalat. Den kan serveres til forrett eller spises som et lite mellommåltid. Pomelo har et tørt fruktkjøtt, men dette egner seg ikke til å presse juice med. Det blir sagt at pomelo er en familiefrukt.
Hvis skallet ikke er sprøytet kan det brukes til bakverk eller til produksjon av marmelade.
=== Oppbevaring ===
Pomelo har lang holdbarhetstid og oppbevares best ved 10-12 °C, men trenger ikke å oppbevares i kjøleskap.
Pomelo skal ikke ha sprekker og bløte flekker. Skallet skal være blankt og fast. Små flekker har ingen betydning, og er som regel resultatet av vindstøt i vekstperioden.
=== Næringsinnhold ===
Pomeloen inneholder mineraler, C-vitamin og er svært kalorifattig.
== Eksterne lenker ==
(en) Pomelo i Encyclopedia of Life
(en) Pomelo i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Pomelo hos Dyntaxa
(en) Pomelo hos ITIS
(en) Pomelo hos NCBI
(en) Pomelo hos The International Plant Names Index
(en) Pomelo hos Tropicos
(en) Kategori:Citrus maxima – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Citrus maxima – detaljert informasjon på Wikispecies | Pomelo (Citrus maxima) slekter til grapefrukten, men den er søtere, har tørrere konsistens og er ikke fullt så besk i smak. | 1,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Perry | 2023-02-04 | Joe Perry | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Joe Perry er navnet til flere personer:
Joe Perry (snookerspiller), engelsk snookerspiller
Joe Perry (musiker), musiker fra USA | Joe Perry er navnet til flere personer:
Joe Perry (snookerspiller), engelsk snookerspiller
Joe Perry (musiker), musiker fra USA | Joe Perry er navnet til flere personer: | 1,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stained_Class | 2023-02-04 | Stained Class | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Judas Priest-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1978'] | Stained Class er det fjerde studioalbumet til det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Musikkalbumet ble utgitt 10. februar 1978 og var det første Judas Priest-albumet som kom på den amerikanske Billboard 200-listen med 173.-plass.
I 1985 skjøt 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap seg med et haglegevær etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» ved først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyldt for å være ansvarlige for selvmordene. Grunnlaget var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble etter hvert henlagt.
Albumet ble utgitt på nytt i 2001 med to bonusspor. I 2004 kåret Metal Hammer albumet til «The heaviest metal album of all time».
| Stained Class er det fjerde studioalbumet til det britiske heavy metal-bandet Judas Priest.
Musikkalbumet ble utgitt 10. februar 1978 og var det første Judas Priest-albumet som kom på den amerikanske Billboard 200-listen med 173.-plass.
I 1985 skjøt 20-år gamle James Vance og 19-år gamle Ray Belknap seg med et haglegevær etter å ha hørt på sporet «Better By You, Better Than Me» ved først å inngått en selvmordspakt. Belknap døde momentant, mens Vance overlevde såvidt med store ansiktskader. Han begikk selvmord tre år senere med en overdose smertestillende tabletter. Bandet ble stevnet for retten sommeren 1990 da de ble beskyldt for å være ansvarlige for selvmordene. Grunnlaget var at det ble påstått å være en skjult melding på sporet som sa «do it» (gjør det). Saken ble etter hvert henlagt.
Albumet ble utgitt på nytt i 2001 med to bonusspor. I 2004 kåret Metal Hammer albumet til «The heaviest metal album of all time».
== Sporliste ==
Alle spor skrevet av Rob Halford og Glenn Tipton samt produsert av Dennis Mackay, unntatt hvor annet er oppført.
«Exciter» – 5:34
«White Heat, Red Hot» (Tipton) – 4:20
«Better By You, Better Than Me» (Gary Wright) – 3:24 (Produsert av Judas Priest og James Guthrie)
«Stained Class» – 5:19
«Invader» (Halford, Tipton, Ian Hill) – 4:12
«Saints in Hell» (Halford, K.K. Downing, Tipton) – 5:30
«Savage» (Halford, Downing) – 3:27
«Beyond the Realms of Death» (Halford, Les Binks) – 6:53
«Heroes End» (Tipton) – 5:012001 Bonusspor «Fire Burns Below» – 6:58
«Better By You, Better Than Me» (Live) (Wright) – 3:24
== Personell ==
Rob Halford: Vokal
K.K. Downing: Gitar
Glenn Tipton: Gitar, bakgrunnsvokal
Ian Hill: Bassgitar
Les Binks: Slagverk
== Eksterne lenker ==
(en) Stained Class på Discogs
(en) Stained Class på MusicBrainz
(en) Stained Class på Encyclopaedia Metallum
(en) Stained Class på Spotify
(en) Stained Class på AllMusic
Stained Class på Judas Priest informasjonside | lenke | 1,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_%C3%98stensj%C3%B8 | 2023-02-04 | Bydel Østensjø | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Bydel Østensjø', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Østensjø (av norr. Austansjór, oppr. gårdbruk) er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har 50 806 innbyggere (per 2020), og dekker et område på 12,24 km².
Bydelen ligger sørøst i Oslo i ytre by. Den er plassert nær Østmarka, et populært turområde for innbyggerne i Oslo og Lørenskog.
Østensjø består av drabantbyene Oppsal, Bøler, Bogerud, Abildsø, Manglerud, Rognerud og Høyenhall, som alle ligger rundt Østensjøvannet, i tillegg til Skullerud helt sør i bydelen som også har noen næringsområder, samt Trasop like ved Østmarka, og Godlia i nord. Østensjøvannet naturreservat, som omfatter dette vannet og nærliggende områder, ble opprettet i 1992.
Bydelen har fått navn fra Østensjø gård. Denne er fortsatt bevart. I tillegg er Nordre Skøyen hovedgård lenger nord i bydelen bevart og fredet.
| Østensjø (av norr. Austansjór, oppr. gårdbruk) er en administrativ bydel i Oslo. Bydelen har 50 806 innbyggere (per 2020), og dekker et område på 12,24 km².
Bydelen ligger sørøst i Oslo i ytre by. Den er plassert nær Østmarka, et populært turområde for innbyggerne i Oslo og Lørenskog.
Østensjø består av drabantbyene Oppsal, Bøler, Bogerud, Abildsø, Manglerud, Rognerud og Høyenhall, som alle ligger rundt Østensjøvannet, i tillegg til Skullerud helt sør i bydelen som også har noen næringsområder, samt Trasop like ved Østmarka, og Godlia i nord. Østensjøvannet naturreservat, som omfatter dette vannet og nærliggende områder, ble opprettet i 1992.
Bydelen har fått navn fra Østensjø gård. Denne er fortsatt bevart. I tillegg er Nordre Skøyen hovedgård lenger nord i bydelen bevart og fredet.
== Naturgeografi ==
Bydel Østensjø ligger sydøst i Oslo. Sentralt i bydelen ligger et dalsøkk med innsjøen Østensjøvannet (ca. 100 meter over havet), mens områdene øst for vannet, som Oppsal og Bøler, ligger betydelig høyere og strekker seg opp til ca. 200 moh. på det høyeste. Vest for dalsøkket ligger Ekeberg og Lambertseter (begge utenfor bydelens administrative grenser), som også ligger betydelig høyere enn Østensjøvannet. Nordvest for vannet ligger åsen Tallberget, og skiller Østensjøvannet fra Manglerud og Rognerud. Syd i bydelen ligger Skulleruddumpa, som utgjør grensen mot Bydel Søndre Nordstrand.
Geologisk tilhører Østensjøområdet den delen av Oslogryta som består av gneis, granitt o.l. Disse er fra prekambrisk tid, og sørger for en parallellorientering av daler og rygger i nord-sør retning, som gir seg utslag i innsjøene i området slik som Østensjøvannet, Nøklevann, Nord-Elvåga og Sør-Elvåga.
Ljanselva renner langs bydelens utkant fra Nøklevann (Rustadsaga) via Skraperudtjern og ned i Skulleruddumpa. Et område av elven og omgivelser er vernet, dels som friområde, dels som naturvernområde. Bydelen har også en rekke småbekker (mange delvis lagt i rør) som renner ned og inn i Østensjøvannet, her kan nevnes Langerudbekken, Ulsrudbekken, Bølerbekken og Østensjøbekken. Syd for Østensjøvannet ligger våtmarksområdet Bogerudmyra.
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Bydelen har 50 163 innbyggere per 1. januar 2018. Med en botetthet på 3,72 innbyggere/da (2010) er bydelen mer tettbygget enn ytre by sør forøvrig (3,05). Befolkningsveksten i perioden 2000-2010 var på 11,9 %, noe som er en del under befolkningsveksten til byen som helhet (15,6 %).Andelen innvandrere (inkludert norskfødte med innvandrerforeldre) er pr. 2012 på 21,9 %, noe lavere enn innvandrerandelen for Oslo som helhet (29,6 %).Alderssammensetningen i bydel Østensjø følger stort sett alderssammensetningen i Oslo i alt, selv om andelen pensjonister er noe høyere enn gjennomsnittet i byen: 14,6 % av befolkningen i bydelen er 67 år og eldre, sammenlignet med 10,1 % i hele Oslo. For andelen barn (her definert som innbyggere under 16 år) er forskjellene mindre (20,5 % i bydel Østensjø kontra 18,1 % i hele Oslo).
=== Strøkene i bydelen ===
Flestepartene av strøkene i bydel Østensjø er drabantbyer utbygget i etterkrigstiden, selv om bydelen også har lommer av eldre bebyggelse. Strøksoversikten under begynner nordøst for Østensjøvannet og følger klokken rundt vannet.
Godlia består av småhus, og ble først utbygget på 1920-tallet. Stedet fikk trikkeholdeplass på Østensjøbanen i 1926, og velhus med kino i 1935. Godlia skole åpnet i 1968.Trasop ligger øst for Godlia, inn imot Østmarka. Strøket ble bygget ut like etter krigen, og består av to- og firemannsboliger bygget i regi av OBOS (såkalte «svenskehus»). Trasop Idrettspark og Oppsal Arena ligger her. Trasop skole stod klar i 1958, og er igjen i drift fra 1998 etter en stund å ha vært slått sammen med Godlia (da som Trasop-Godlia skole).Skøyenåsen har navn etter Skøyen-gårdene. Området ble kjøpt av Aker kommune til boligutbygging i 1910, og fikk forstadsbane i 1926. Østensjø skole kom i 1917. Området har mest rekkehus, samt blokkbebyggelse fra 1950-tallet i retning Oppsal.
Oppsal består av en blanding av blokker, rekkehus og villaer. Navn etter Oppsal gård. Området ble først utbygget fra ca. 1900, blant annet med egne hjem-boliger. Etter andre verdenskrig satte OBOS i gang utbygging i større skala, noe som pågikk hele 1950- og 1960-tallet. Oppsal skole åpnet i 1954, Oppsal kirke i 1961, og Oppsal sykehjem i 1975.Ulsrud ble kjøpt av Aker kommune i 1897 for å sikre drikkevannsforsyningen. I mellomkrigstiden kom Østmarkseteren på Ulsrudåsen og badeplassen ved Ulsrudvann. Ulsrud hageby ble utbygget like etter krigen. Ulsrud fikk forstadsbane i 1958, og Bøler ungdomsskole (senere gjort om til Ulsrud videregående skole) åpnet i 1964.
Bøler ble utbygget fra 1954 ved OBOS og USBL etter en reguleringsplan av Preben Krag og Jens Selmer. Blanding av høyhus, småblokker og rekkehus. Bøler skole ble tatt i bruk 1957, Nøklevann skole fra 1963. Østensjøbanen ble forlenget hit i 1958, første del av forretningssenteret stod klart i 1960. En midlertidig Bøler kirke stod klar i 1960, men det var ikke før i 2011 at stedet fikk en ny og permanent kirke.Bogerud ligger sydvest for Bøler, og ble bygget ut fra 1958. Strøket består av en blanding av lavblokker, høyblokker og rekkehus. Den norske Eterfabrikk (etablert 1900) ligger også her. Strøket har navn etter Bogerud gård.
Rustad ble utbygget samtidig som Bogerud, og består av småhus og lavblokker. Rustad skole ble innviet i 1967, Skullerud skole i 1972. Navn etter Rustad gård, en periode i Thomas Heftyes eie.Skullerud er bydelens sydligste strøk, og består av boliger og industri. Stedet hadde opprinnelig sagbruk, kjent fra 1600-tallet. Boligutbyggingen tok til i 1964. I 1967 kom Østensjøbanen hit, og Skullerud stasjon var lenge linjens endestasjon.Langerud har navn etter Langerud-gårdene, og ble utbygget på 1950-tallet. Mesteparten av bebyggelsen er rekkehus, blant annet på Lille Langerud. Langerud sykehjem stod klart i 1976.
Abildsø har med Abildsø skole (1859) bydelens eldste skole. Området fikk småhusbebyggelse fra tidlig på 1900-tallet, og fra 1920 støttet kommunen utbyggingen. Abildsø kapell ble oppført i 1961, senere revet til fordel for Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus.Ryen består av en blanding av industri og boliger. Det var noe bebyggelse her fra 1920, men stedet var i hovedsak ikke utbygget ved krigens slutt. Boligbebyggelsen består av blokker fra 1950-tallet, som glir over i vestre Manglerud. Blant industribedriftene på Ryen er Philips Norge, Møllergruppen og T-banens verksteder. Stedet har navn etter Ryen gård, revet 1983 for å gi plass til et alders- og sykehjem.
Manglerud har navn etter Manglerud-gårdene. Stedet ble utbygget 1952-1963 med 3200 leiligheter, i hovedsak blokker og rekkehus. Forstadsbane i 1957 (Lambertseterbanen), Manglerud kirke stod klar i 1963. Manglerud Senter åpnet i 1966. I 1968 ble Manglerud politistasjon opprettet; denne dekker Oslos sydøstre bydeler.Rognerud er et boligområde nord for Østensjøvannet. Det har navn etter gården Rognerud, opprinnelig en husmannsplass under Manglerud. Dagens bebyggelse består av småhus.Høyenhall var opprinnelig en løkke eid av P.W.W. Kildal, med landets største frukthage. Fra 1890-tallet ble området industrialisert, blant annet med et teglverk. Fra 1920-tallet ble Høyenhall utparsellert, og mesteparten av dagens bebyggelse er villaer fra 1950-tallet.Bryn er et industri- og boligområde som delvis ligger i bydel Østensjø. Hovedbanen ble lagt igjennom Bryn i 1854, noe som sammen med den gunstige beliggenheten ved fossefallene i Alnaelven førte til industriutbyggingen i området. Kjøpesenteret Bryn Senter (åpnet 1992) ligger i bydel Østensjø, noe syd for det egentlige Bryn.
=== Politikk ===
Ved valget i 2015 fikk venstresiden flertall i bydelsutvalget. Arbeiderpartiet fikk syv mandater, Sosialistisk Venstreparti ett, Venstre ett, Høyre fire, Fremskrittspartiet ett og Miljøpartiet De Grønne ett. Leder for bydelsutvalget er Kristin Sandaker (Ap).
=== Samferdsel ===
To av T-banens linjer – Østensjøbanen og Lambertseterbanen – går igjennom bydelen. Førstnevnte har åtte stasjoner (Hellerud, Godlia, Skøyenåsen, Oppsal, Ulsrud, Bøler, Bogerud og Skullerud) i bydel Østensjø, mens sistnevnte har tre (Høyenhall, Manglerud og Ryen).Jernbanen tangerer såvidt bydelen på Bryn, der et strekke av Loenga–Alnabrulinjen (fra jernbanebroen i Fagerlia til Tvetenbrua) utgjør grensen mot bydel Alna. Den ene halvdelen av Bryn stasjon ligger således i Østensjø.Europavei 6, Oslos viktigste innfartsåre fra syd, utgjør bydel Østensjøs grense mot bydel Nordstrand. Via Ryenkrysset og Ryenlokket fortsetter motorveien som Adolf Hedins vei/Ring 3 i retning bydel Alna.
Andre større veier i bydelen er Ytre Ringvei (Hellerudveien, General Ruges vei) og Østensjøveien på østsiden av Østensjøvannet, og Enebakkveien på vestsiden av vannet.
=== Skoler ===
Bydel Østensjø har 14 grunnskoler pr. 2020 (se tabell under). Av disse er 13 offentlige og én (Østmarka skole) privat. Bydelens miste skole er Vetland, som er en skole og et ressurssenter for hørselshemmede. Flertallet av skolene ble bygget i etterkrigstiden i samband med drabantbyutbyggingen av Østensjø-området, mens bydelens eldste skole, Abildsø, ble grunnlagt så tidlig som i 1859.
Det er én videregående skole i bydelen: Ulsrud videregående skole. Ulsrud vgs. ligger på Bøler og tilbyr studiespesialisering, helse- og sosialfag og idrettsfag. Tidligere hadde også bydelen Manglerud videregående skole, men denne ble nedlagt i 2015.
=== Trossamfunn ===
Innenfor Den norske kirke hører bydel Østensjø til Søndre Aker prosti. Følgende kirker ligger i bydelen:
Bøler kirke
Manglerud kirke
Oppsal kirkeI tillegg kommer Søndre Skøyen kapell, som hører til Oppsal menighet og eies i fellskap med Normisjon.
Mellom Bøler og Oppsal ligger Adventkirken Ulsrud, som tilhører Syvendedags Adventistsamfunnet i Norge. På Abildsø ligger Oslo misjonskirke Betlehems Fellesskapshus.
== Næringsliv ==
== Historie ==
=== De eldste tider ===
Man har funnet gjenstander fra Nøstvetkulturen både på Ryen og ved Østensjø gård, noe som viser at Østensjøområdet var bebodd allerede for 5000 år siden. Det er også funnet skafthulløkser fra ca. 1800 f.Kr. på østsiden av Østensjøvannet. Gårdsnavn med «vin-formen» – som i Apaldasin, Rygin og Bruvin – vitner om at det ble drevet jordbruk her i jernalderen, kanskje også tidligere.På Tallberget ved Manglerud ligger store gravhauger på toppen av åsen, med god utsikt til alle kanter. Disse er senere plyndret. Universitetets Oldsaksamling har registrert fem sikre graver på Tallberget, alle datert til eldre jernalder (ca. år 400-600 e.Kr.)Ved utgangen av vikingtiden var det fortsatt store, øde områder mellom gårdene i Osloherad og nabobygdene, og flere av innfartsveiene til Oslo-området gikk igjennom det som senere ble bydel Østensjø. Ved Langerud kan man fortsatt se rester av en oldtidsvei fra Enebakk, og langs veien ligger en rekke gravhauger. Fra Abildsø, ved foten av bakken opp til Lambertseter, gikk vinterveien over Ryenberget og ned Kværnerdumpa. Oldtidsveien ved Østensjø terrasse og på Nordre Skøyen går tilbake til forhistorisk tid, og krysset Alnaelven på Bryn.
=== Middelalder og reformasjon ===
Inn i middelalderen ble bygda rundt Oslo stadig tettere, og i Oslodalen og rundt Østensjøvannet finnes det 22 rydningsnavn fra middelalderen innimellom de eldre gårdsnavnene. Svært mange av gårdene og stedsnavnene i Østensjøområdet har navn som innbefatter formen -rud (fra norrønt ruð, «nyrydningsgård»).
Svartedauden rundt 1350 la store deler av Aker øde, men gårdene i Østensjøområdet slapp noe lettere unna. Likevel vitner stedsnavn som «Ødegården» (en husmannsplass under Rustad) om at gårder ble fraflyttet på denne tiden.Flertallet av gårdene i området var på denne tiden i kirkens eie. For eksempel lister Biskop Eysteins jordebok Oppsal gård som tilhørende Domkirkegodset, mens fransiskanerne kjøpte Bøler gård i 1453 og brukte den som ladegård. Rundt år 1400 eide kirken 82 % av all jord i Aker. Ca. tre prosent var eid av Kongen, mens resten var i privat eie.Reformasjonen fikk store konsekvenser for eierskapet til Aker-gårdene. I 1536 ble praktisk talt all jord i den katolske kirkes eie – slik som Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud og Ryen – overført til Kongen, som dermed ble bygdas største godseier. Mye av jorden ble pantsatt av kongemakten, og etter innføringen av eneveldet i 1660 ble mesteparten solgt unna. Omkring 1700 eide kronen kun én prosent av jorden i Aker, mens ca. 85 % var på private hender.Oslo Hospital var blitt den største gårdeieren i Aker, og fra 1735 begynte hospitalet å sette bort driften. Dette skjedde igjennom forpaktningsauksjoner for niårskontrakter. Fra 1794 ble kontraktene gjort livsvarige, og fra 1820 ble gårdene solgt til private etterhvert som forpakterne døde. For eksempel ble Bøler gård frikjøpt i 1827, for en sum av 1 500 spesiedaler. Her ble 2⁄3 av summen betalt kontant, og 1⁄3 betalt i form av årlige avgifter som jordavgift og kornrente. For Bølers del pågikk denne betalingen til Oslo Hospital helt frem til 1941.
=== Industri og forstadsbebyggelse ===
Jernbaneneutbyggingen på andre halvdel av 1800-tallet gjorde at det ble mulig med en ny type forstadsbebyggelse til Christiania. Langs hovedbanen oppstod det en liten stasjonsby på Bryn fra 1860-tallet, og i år 1900 bodde det ca. 900 personer her. Det ble også bygget industri på stedet, så det var dermed ikke snakk om noen ren pendlingsforstad.Tyskeren Eduard Fett startet i 1891 Høyenhall fabrikker (egentlig Eduard Fett & Co.). Her ble det først produsert takpapp, senere også isolerende tangmatter og asfaltemulsjon. Virksomheten ble videreført under sønnen Harry Fett, og fabrikken var i drift helt til 1973. I 1892 startet også Høyenhall Teglverk (i drift frem til 1960-tallet), mens Den norske Eterfabrikk (fortsatt i drift) startet opp på Bogerud i 1900.Jernbaneutbyggingen tilgjengeliggjorde også Østensjøområdet som friluftsområde. Thomas Heftyes landsted Sarabråten ved Nøklevann ble et populært utfartssted for Oslos overklasse, og her ble Den Norske Turistforening stiftet i 1868. Heftye fikk anlagt egen vei fra Bryn til Sarabråten, der den karakteristiske «korketrekkeren» inngår.
Bebyggelsen fra Bryn begynte etterhvert å trekke oppover mot Godlia. I 1910 kjøpte Aker kommune Nordre Skøyen, og det ble raskt utarbeidet reguleringsplan for området. I 1917 kom Østensjø skole, og i 1920 ble Aker byggeselskap dannet med tanke på utbygging. De første husene på Godlia stod klare i 1922.Oppsalgrenda ble også bygget ut rundt århundreskiftet, og den første utparselleringen av tomter skjedde i 1902. I tiden som fulgte oppstod det gradvis en småhusbebyggelse, blant annet satte mange arbeidere opp sommerhus her. I mellomkrigstiden økte tilflyttingen, og Oppsal ble en slags «kolonibebyggelse» i Aker. I 1926 fikk Oppsal trikkeforbindelse til Vålerenga med Østensjøbanen.
=== Utbyggingen av drabantbyene ===
Aker kommune var blitt slått sammen med Oslo i 1948, og de store og (etter Oslos standard) ubebygde områdene skulle raskt tas i bruk til nye drabantbyer. I 1950 ble «Generalplan for Oslo» fremlagt, og på tross av at denne aldri ble formelt vedtatt var likevel drabantbyutbyggingen forankret i denne. Tankegangen var sterkt preget av de såkalte New Towns i Storbritannia, der det lokale, sosiale fellesskapet stod sterkt. Det skulle være en helhetlig tankegang bak plasseringene av nybygde boliggrupper, og i nærmiljøet skulle finnes alt av skoler, butikker, sosiale møteplasser og andre nødvendige funksjoner i en liten by.Fokus for første hovedfase av utbyggingen var det som ble kalt Østensjøbyen, og først ut var Lambertseter i 1951. I årene som fulgte fulgte Manglerud, Oppsal/Skøyen og Bøler i rask rekkefølge. Disse nye byene lå i en ring rundt Østensjøvannet, og utgjorde Oslos første generasjon av drabantbyer. Utbyggingen skjedde i en skala byen tidligere ikke hadde sett, og i en debatt i Oslo bystyre i 1954 uttalte ordfører Brynjulf Bull at «de bysamfunn som i dag reiser seg for våre øyne … en virksomhet av et omfang som vi aldri i denne bys historie eller i dette land har sett maken til!»
Inspirert av Le Corbusiers Unité d'Habitation fikk høyhuset en viktig rolle i de nye drabantbyene, og det store gjennombruddet var Jens Selmer og Preben Krags høyblokker i Bølerlia i Oslo, som vant Sundts premie i 1957.
Selmer og Krag fulgte i 1962-63 opp med lignende blokker på Bogerud, og i årene som fulgte ble høyblokker tatt i bruk i de fleste norske byer og drabantbyer. Høyblokkene ble populære blant beboerne, og i 1956 beskrev Arbeiderbladet begeistret de nye Bøler-blokkene:
Tre rom og kjøkken er et voldsomt areal når man i mange år har vært nødt til å klare seg på ett rom og kjøkken […] I leilighetene er det godt utstyr, rustfri stålbenk med to oppvaskkummer, skap med skyvedører […] Badekaret er innbygd. Verandaen er stor […] Det er oljefyring i byggene […] stort fellesvaskeri med ti vaskemaskiner, tre sentrifuger og tre tørketromler […] I kjelleren er et stort kjølerom som drives sentralt.
Infrastrukturutbyggingen lå alltid mange hakk bak selve boligutbyggingen. Det fantes knapt telefoner; på Bøler var det ti apparater på 8000 mennesker i 1958, og fra Manglerud var det femten minutters spasertur for å finne en telefonkiosk. For å gå på postkontoret måtte man gå helt til Bryn. Også transporttilbudene ble utbygget langt senere enn planlagt, og det var først i 1967 at Østensjøbanen var ferdig oppgradert til T-bane og strekket ut til Skullerud stasjon stod klart.
Østensjøbyen fikk innbyggertallet sitt ellevedoblet i årene frem mot 1966, og nesten tre fjerdedeler av de nye innbyggerne kom fra andre steder i Oslo. Den nye østkanten ble i hovedsak befolket av innbyggere fra den gamle østkanten, der innbyggertallet gikk ned i hele etterkrigsperioden.Ved Oslos første organisering i bydeler i 1973 ble Østensjøområdet fordelt på tre bydeler, og denne inndelingen fortsatte etter den større reformen i 1988. De tre administrative bydelene Bøler, Østensjø og Manglerud gikk sammen i nye bydel Østensjø ved bydelssammenslåingene i 2004. Ved omorganiseringen ble også en liten del av Trasop overført til nye bydel Østensjø.
== Kultur ==
=== Friområder og idrettsanlegg ===
Sentralt i bydelen er Østensjøvannet, som med et areal på 0,31 km² er den største innsjøen innenfor byggesonen i byen. I 1992 ble vannet med strandsonen rundt vernet som Østensjøvannet naturreservat. Området er spesielt viktig som raste- og hvileplass for trekkfugler, og blant artene som holder til i eller ved vannet er toppdykker, toppand, sivhøne, sothøne, sivspurv, rørsanger, sivsanger og knoppsvane.Helt nord i bydelen, mellom Godlia, Høyenhall og Bryn, ligger Nordre Skøyen hovedgård. Gården kom i Aker kommunes eie i 1910, og brukes nå som forsamlingslokaler. Nordre Skøyen er omgitt av et offentlig parkanlegg med en lang lindeallé foran hovedbygningen.Øst for bebyggelsen på Skullerud, i randsonen til Østmarka, ligger Skullerudstua og Skullerudhavna fritidsområde. Dette området var egentlig tenkt utbygget til boliger, men på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet ble området reddet som friluftsområde etter innsats fra lokale frilufts- og idrettsorganisasjoner. Her holdes det skiskole om vinteren i regi av Skiforeningen, og området har både lysløyper (med muligheter for kunstsnø) og en liten slalåmbakke.
De viktigste anleggene for breddeidrett i bydelen er Haraløkka (Bøler IF), Rustadfeltet (Rustad IL), Abildsøfeltet (Abildsø IL) og Trasop idrettspark (Oppsal IF). Sistnevnte ligger i tilknytning til flerbrukshallen Oppsal Arena (oppført 2005). Vest i bydelen ligger Manglerudhallen, med kunstgress og ishall. Her holder ishockeylaget Manglerud Star til.
== Referanser ==
=== Anvendt litteratur ===
Benum, Edgeir (1994). Oslo bys historie : Byråkratienes by : fra 1948 til våre dager. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12305-4.
Bruun, Ole Daniel (1999). Arkitektur i Oslo : en veiviser til byens bygningsmiljø. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0948-6.
Bruun, Stein (red.) (1998). Goliaboka : Golia vel 75 år. Oslo: Golia Vel. ISBN 82-994927-1-8.
Brække, Arne (red.) (1991). Historien om bydelen Manglerud/Abildsø. Oslo.
Guttu, Jon (2011). Boligvisjoner : ti forbilder for den sosiale boligbyggingen. Oslo: Press. ISBN 978-82-7547-456-6.
Jensen, Bjarne (1990). Stuene i marka. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1358-2.
Kjeldstadli, Knut (1991). Oslo bys historie : Den delte byen : fra 1900 til 1948. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09145-4.
Myhre, Jan Eivind (1991). Oslo bys historie : Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09144-6.
Nedkvitne, Arnved & Norseng, Per G. (1991). Oslo bys historie : Byen under Eikaberg : fra byens oppkomst til 1536. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09141-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Senje, Sigurd (1985). Vi i Østensjøbyen. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02764-6.
Tvedt, Knut Are (red.) (2010). Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bydel Østensjø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Østensjø historielag Arkivert 10. desember 2006 hos Wayback Machine.
(no) Østensjøvannets Venner | Oldtidsveien er betegnelsen på restene av en av hovedveiene inn til Oslo i jernalderen og middelalderen. Restene av veien ligger i Bydel Østensjø, og veien er fredet av Byantikvaren. | 1,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaffirlime | 2023-02-04 | Kaffirlime | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rutefamilien', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kaffirlime (Citrus hystrix) også kjent som Papeda er sitrusfamiliens krydderfrukt. Dens sterke duft kan vanskelig erstattes av annet krydder.
| Kaffirlime (Citrus hystrix) også kjent som Papeda er sitrusfamiliens krydderfrukt. Dens sterke duft kan vanskelig erstattes av annet krydder.
== Eksterne lenker ==
(en) Kaffirlime i Encyclopedia of Life
(en) Kaffirlime i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kaffirlime hos ITIS
(en) Kaffirlime hos NCBI
(en) Kaffirlime hos The International Plant Names Index
(en) Kaffirlime hos Tropicos
(en) Kategori:Citrus hystrix – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Citrus hystrix – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Citrus hystrix – detaljert informasjon på Wikispecies | }} | 1,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krak%C3%B3w | 2023-02-04 | Kraków | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Galicia (Sentral-Europa)', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Kraków', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere hovedsteder'] | For metal-bandet, se: Krakow (band)Kraków ( ['krakuf] ) er en av de største og eldste byer i Polen. Den har status som distriktsnivåby, og er hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.
Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig.
| For metal-bandet, se: Krakow (band)Kraków ( ['krakuf] ) er en av de største og eldste byer i Polen. Den har status som distriktsnivåby, og er hovedstad i regionen Lille-Polen og det lillepolske voivodskap. Kraków ligger ved elven Wisła og er siden andre halvdel av 2007 befolkningsmessig Polens nest største by, med over 750 000 innbyggere. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Kraków-agglomerasjonen med 1 200 000 innbyggere. Byen regnes som en av Europas vakreste, og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.
Byen regnes som Polens kulturhovedstad, og trekker til seg over 7 millioner turister årlig.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Legenden sier at byen ble grunnlagt over grotten til en drage av den mytiske herskeren Krak, derav navnet Kraków. I virkeligheten er navnets opprinnelse noe mindre kongelig; det gammelslaviske krak (moderne polsk kruk) betyr ravn, og byens navn betydde derfor opprinnelig «et sted med mange ravner».
Arkeologiske utgravninger viser at de eldste bosetningene i området er fra forhistorisk tid, men det var ikke før i det 8. århundre at bosetningene fikk form av en by.
Før grunnleggelsen av staten Polen var Kraków hovedstad for wiślaner-stammen. Arkeologiske funn av mynt belegger at området samhandlet med Romerriket. Wiślanernes stammestat tilhørte i kort tid Stor-Mähren, og etter at sistnevnte ble erobret av ungarerne, ble Kraków innlemmet i Böhmen. Mot slutten av det 10. århundre var byen allerede et viktig handelssenter, og rundt 990 ble den inkorporert til de polske piastenes rike, av Mieszko I eller Bolesław I den modige. Det var da byen fikk sine første mursteinsbygninger, blant annet slottet på Wawel, romanske kirker, en katedral og en basilika. Samtidig ble det opprettet et bispedømme i Kraków i år 1000.
Byen opptrer i historiske kilder fra det 8. århundre, mens bynavnet nevnes for første gang i skrift av en handelsreisende fra Córdoba, Ibrahim-Ibn-Iakub, i år 966 e.Kr., der Kraków omtales som et betydelig handelssenter.
=== Krakóws periode som hovedstad i Polen ===
Under Kasimir I Fornyeren ble Kraków Polens hovedstad i 1039. I oppløsningstiden, da landet som følge av Bolesław IIIs arvefølgeregler ble delt i flere fyrstedømmer, ble Kraków setet til seniorhertugen – den eldste arvingen som skulle få kongetittelen.
Allerede i det 12. århundre virket i Kraków et bibliotek og en katedralskole, som i sin tid ble ansett som Polens beste.
Kraków ble nesten fullstendig ødelagt under en tatarsk invasjon i 1241. Bygningene ble gjenoppbygd i gotisk stil, og i 1257 fikk byen byrettigheter (Magdenburg-rettigheter). Det var på den tiden Kraków fikk et sjakkbrettmønstret byplan og sitt hovedtorg, og bebyggelsen fra den gang kan fremdeles sees i gamlebyen.
Den polske oppløsningstiden endte i 1320, da kroningen av Władysław Łokietek fant sted i Wawel-katedralen. Fra den tid av og frem til 1734 var Kraków Polens kroningsby, med katedralen som begravelsesplass for de polske kongene.
Regjeringstiden til Kasimir III den store, som ble kronet til Polens konge i 1333, viste seg å være svært viktig for byens utvikling. Kongen opprettet blant annet to nye byer, Kazimierz og Kleparz, som var direkte forbundet med Kraków. På denne tiden ble flere av byens viktigste severdigheter oppført eller ombygget, blant annet flere kirker, markedshallen, eller slottet på Wawel. Kasimirs største oppnåelse ble imidlertid grunnleggingen av byens universitet i 1364, som et av Europas eldste og mest renommerte.
Fra Vladislav II Jagellos kroning i 1386 og frem til 1572 hersket jagellonerne over byen. Som hovedstad i et av Europas mektigste monarkier, utviklet byen seg i det 15. og særlig det 16. århundre på alle områder – både innen arkitektur, håndverk, handel, kultur og vitenskap. Det var særlig under Sigismund I den eldre og Sigismund II August at byen ble et maktsentrum i Polen. Her studerte blant annet Nikolaus Kopernikus, og den store skulptøren Veit Stoß utformet alteret i Mariakirken, mens Hans Dürer, yngre bror av Albrecht Dürer, var hoffmaler hos kong Sigismund I. I byen virket mange fremtredende humanister, vitenskapsmenn og kunstnere fra Italia, Tyskland og andre stater. Fra denne tiden stammer et stort antall renessansebygg og -kunstverker. Etter nok en ombygning i årene 1499–1536 ble slottet på Wawel en av Polens vakreste renessansebygninger, mens det nyoppførte Sigismund-kapellet i Wawel-katedralen Polens vakreste mausoleum. I 1520 kunne man høre Polens største kirkeklokke – Sigismund-klokken – ringe i Kraków. På Sigismund II Augusts tid hadde byen 30 000 innbyggere.
Sigismund II August døde i 1572 som den siste jagellonske kongen, og i 1596 forla Vasa-kongen Sigismund III den polske residensen til Warszawa.
=== Nedgangstider for Kraków ===
Byen mistet mye av sin betydning etter at den mistet statusen som hovedstad. Katedralen på Wawel forble imidlertid kronings- og begravelsesstedet for de polske kongene.
Svenske troppers beleiring og påfølgende rasering av byen i årene 1655–1657 samt et pestutbrudd, bidrog til å redusere folketallet. I det 18. århundre ble byen inntatt av prøyssiske, svenske, østerrikske og russiske styrker. 24. mars 1794 avla Tadeusz Kościuszko ed på torget i Kraków, og med det samme begynte Kościuszko-oppstanden, som skulle befri Polen fra russisk innflytelse.
Mot slutten av det 18. århundre, etter at den polske staten hadde blitt delt av sine mer militariserte og politisk aktive nabostater Russland, Østerrike og Preussen, ble Kraków inntatt av østerrikske styrker. I årene 1809–1815 tilhørte byen Hertugdømmet Warszawa, og ble som følge av Wienerkongressen en fristad - også kalt republikken Kraków - frem til 16. november 1846, da den ble annektert av Østerrike og innlemmet i den østerriksk-ungarske vasallstaten og kronlandet Kongedømmet Galicia og Lodomeria. Da det østerrikske styret var mer liberalt enn i det russisk- og prøyssiskokkuperte Polen, ble byen på ny sentret for polsk kultur og kunst og et nasjonalsymbol for polakkene.
Etter første verdenskrig ble byen del av det nye selvstendige Polen i 1918.
=== Kraków under andre verdenskrig ===
Da Polen ble okkupert av tyske tropper under andre verdenskrig, ble byen gjort til hovedstad i Generalguvernementet, som var de delene av Polen som ikke ble innlemmet i det tyske riket. Nasjonalsosialisten Hans Frank fikk vervet som generalguvernør, og flyttet inn på Wawel.
Under Franks styre ble store deler av byens intellektuelle arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer («Sonderaktion Krakau»), som Płaszów konsentrasjonsleir utenfor byen. Dette gjaldt også byens store jødiske befolkning som ble sendt videre til Auschwitz rett vest for Kraków, der flesteparten mistet livet. De tyske nasjonalsosialistene gjorde jødestrøket Kazimierz fullstendig folketomt under krigen.
Kraków var den eneste polske storby hvis arkitektur forble uberørt under krigen. To andre polske storbyer som ikke ble utsatt for større skader var Vilnius (Wilno) og Lviv (Lwów), men disse ble annektert av Sovjetunionen etter krigen.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen kom Polen under sovjetisk innflytelse, og landet ble gjort om til et kommunistdiktatur i 1948. Under det kommunistiske styret ble det bygget en svær drabantby (Nowa Huta) og et stort stålverk i nærheten av Kraków. Enkelte mener at grunnene til dette var ideologiske; man ønsket å sette et «sosialistisk» preg på byen og undertrykke borgerlige og aristokratiske strømninger blant byens innbyggere.
Dette forsøket på å ødelegge byens status som et kulturelt og religiøst senter ble imidlertid mislykket. I 1978 ble byens erkebiskop Karol Wojtyła valgt til pave under navnet Johannes Paul II. Den polske paven ble enormt populær i Polen, og ble et viktig symbol i motstanden mot kommunistregimet, med sistnevntes fall i 1989.
I dag er Kraków blitt et av Europas mest populære reisemål. Den ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv som et av 12 objekter som havnet på den første listen i 1978.
== Transport ==
Offentlig transport er basert på et tett nettverk av trikk og bussruter drevet av et kommunalt selskap, supplert med private minibuss-aktører. Lokale tog korresponderer med enkelte undergrunnsbaner.
Mesteparten av det historiske området har gågater med rickshaws og hestetransport; men trikkelinjene opererer innen en tre kvartalers radius.Togforbindelser finnes til de fleste polske byer. Tog til Warszawa går hver time. Internasjonale destinasjoner omfatter Berlin, Budapest, Praha, Hamburg, Lvov, Kiev, og Odessa (Juni–September). Kraków hovedjernbanestasjon ligger like utenfor Gamlebyen og er lett tilgjengelig med offentlig transport.
Kraków flyplass, (Johannes Paul II lufthavn Kraków-Balice er 11 km vest for byen. Direkte tog dekker ruten mellom Kraków Główny togstasjon og flyplassen hvert 15. minutt. Kapasiteten på flyplassen har vært anslått til 1,3 millioner passasjerer; men i 2007 reiste mer enn 3 millioner via flyplassen, noe som ga den en andel på 15 prosent av alle flypassasjerer i Polen. Passasjerterminalen er under utbygging og blir tilpasset kravene som følger av Schengen-traktaten.
== Landemerker ==
Krakóws gamleby (Stare Miasto) har en rik arkitektur, hovedsakelig fra renessansen, med noen eksempler av gotikk og barokk. Byens palasser, kirker og herregårder viser stor rikdom innen farger, arkitektoniske detaljer, kulørt glass, malerier, skulpturer og innredning.
Krakóws rike kulturarv og de mange historiske minnesmerker skyldes byens lange historie og de mange funksjoner byen hadde som Polens hovedstad, og som et betydelig senter for handel, kultur og vitenskap. I tillegg viste de store krigene seg å være godhjertet mot Krakóws bebyggelse, især andre verdenskrig, da tyskerne ikke rakk å ødelegge byen ved sin retrett. Som et resultat av dette er byen en av Europas viktigste – og vakreste – turistsentre. Blant de mest kjente av byens mange historiske bygninger er kongeslottet og katedralen på Wawel, gamlebyen fra middelalderen, universitetsbygningene, over 100 kirker, og bydelen Kazimierz, det historiske sentret for Krakóws jødiske religiøse og sosiale liv.
Sentralt i byen ligger det som i middelalderen var Europas største plass, Rynek Główny (Hovedtorget). Denne enorme plassen måler 200 meter langs hver side, og omkranses av staslige bygninger. Størst blant disse er Mariakirken, med sitt berømte alter. Dagens kirke er fra 1355, etter at den første (grunnlagt i 1222) ble ødelagt av invaderende tatarer. Sentralt på Hovedtorget ligger også den 120 meter lange markedsplassen fra 1500-tallet, Sukiennice. Denne har fungert som midtpunkt i byens handelsvirksomhet i alle år, og er fortsatt i aktiv bruk.
I den sørlige delen av Gamlebyen finnes et av Krakóws største landemerker – slottet og katedralen på Wawel. Wawel-slottet var monarkens residens mens Kraków var Polens hovedstad, og den tilhørende katedralen fortsatte å være stedet der Polens konger ble kronet og begravd også etter at hovedstaden ble flyttet til Warszawa. Wawel er derfor den polske histories naturlige midtpunkt, og besøkes av store mengder turister hvert år.
== Personer med tilknytning til Kraków ==
Pave Johannes Paul II
Alexander Abusch
Stefan Banach
Adam Bochenek
Daniel Bogusz
Bolesław III av Polen
Joseph Conrad
Napoleon Cybulski
Ewa Demarczyk
Robert Gadocha
Konrad Gałka
Mordecai Gebirtig
Henryk Grossmann
Ludwig Gumplowicz
Friedrich Halm
Wojciech Has
Roman Haubenstock-Ramati
Zvi Hecker
Jerzy Hoffman
Józef Hofmann
Stanislaus Hosius
Roman Ingarden
Jan I Olbracht av Polen
Tadeusz Kantor
Sankt Kasimir
Jan II Kasimir av Polen
Robert Kubica
Ewa Lipska
Franciszek Macharski
Jan Matejko
Edward Ochab
Agnieszka Radwańska
Karin Reschke
Jan Rokita
Sigismund II av Polen
Jerzy Stuhr
Grzegorz Turnau
Karl Freiherr von Urban
Vladislav II Jagello
Wanda Wasilewska
== Bydeler ==
Stare Miasto
Grzegórzki
Prądnik Czerwony
Prądnik Biały
Krowodrza
Bronowice
Bieńczyce
Zwierzyniec
Dębniki
Łagiewniki
Swoszowice
Wola Duchacka
Prokocim-Bieżanów
Podgórze
Czyżyny
Mistrzejowice
Grębałów
Nowa Huta
== Vennskapsbyer ==
Bordeaux
Bratislava
Curitiba
Cuzco
Edinburgh
Fes
Firenze
Frankfurt
Göteborg
Innsbruck
Kiev
La Serena
Leipzig
Leuven
Lviv
Milano
Nürnberg
Orléans
Pécs
Rochester
Sevilla
Solothurn
Vilnius
Zagreb
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(es) Offisielt nettsted
(en) Kraków – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kraków – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kraków hos Wikivoyage
www.e-krakow.pl | Kraków hovedjernbanestasjon (Kraków Główny}, kalt Dworzec Główny) er den største og mest sentrale jernbanestasjon i Kraków. | 1,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball | 2023-02-04 | Norges kvinnelandslag i fotball | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen'] | Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
| Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.
Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.
Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.
Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.
== Historie ==
I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark.
Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland.
=== Begynnelsen (1978–1983) ===
Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.
=== Erling Hokstad (1983–1989) ===
I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.
==== Første norske europamestre i lagidrett ====
Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.
Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.
EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.
=== Even Pellerud (1990–1996) ===
Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.
Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.
==== EM 1993: Ny triumf ====
Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.
I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.
==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ====
I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.
==== VM 1995: Verdensmestre ====
EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.
I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.
Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.
Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.
I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.
==== OL 1996: Ny medalje ====
Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.
Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.
I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.
Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.
=== Per-Mathias Høgmo (1997–2000) ===
==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ====
Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.
Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport..
Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.
==== VM 1999: Opp og ned ====
Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.
Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.
Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.
==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ====
Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.
Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.
=== Åge Steen (2000–2004) ===
Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.
==== EM 2001: Tyskland for sterke ====
Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.
Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.
Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.
==== VM 2003: To tap og ut av OL ====
I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.
Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.
I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.
=== Bjarne Berntsen (2005–2009) ===
For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen
==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ====
Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.
Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.
==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ====
Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.
Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.
Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.
Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.
Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.
==== OL 2008: God start, men tung nedtur ====
Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.
Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.
==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ====
Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.
Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.
Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.
=== Eli Landsem (2009–2012) ===
==== VM 2011: Igjen ut av OL ====
Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.
Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.
=== Even Pellerud (2013-2015) ===
==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ====
Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag.
==== VM 2015: Kollaps mot England ====
VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig.
=== Martin Sjögren (2017–2022) ===
I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget.
==== EM 2017: Ut i gruppespillet ====
Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp.
Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar.
==== VM 2019: Etterlengtet opptur ====
Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur.
==== EM 2022: Ny EM-fiasko ====
Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart.
=== Hege Riise (2022–) ===
3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand.
== Hjemmebane, drakt og kallenavn ==
Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.
=== Hjemmebane ===
Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia:
Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013)
Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008)
Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016)
Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016)
Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015)
Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015)
Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015)
Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005)
Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014)
Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014)
Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013)
Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005)
Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009)
Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009)
Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010)
AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010)
Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008)
Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008)
Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007)
Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005)
Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007)
Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007)
Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006)
Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006)
Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004)
Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004)
Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003)
Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003)
Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003)
Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.
=== Drakt ===
Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser.
Et utvalg av Norges drakter i turneringer:
=== Kallenavn ===
Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».
== Spillestil ==
Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk».
== Rivalisering ==
Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:
=== USA ===
Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.
== Landslagstrenere ==
=== Nåværende trenere ===
== Tropp ==
oppdatert 16. november 2022
(Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål)
== Rekorder ==
* oppdatert 16. november 2022
** spillere som fortsatt er aktive er uthevet.
== OL-resultater ==
== VM-resultater ==
== EM-resultater ==
I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.
== Se også ==
Liste over norske landslagstrenere i fotball
Liste over norske mesterlag i kvinnefotball
Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990
Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball
Liste over kvinnelandslag i fotball
Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner
Gullklokka
Norges herrelandslag i fotball
Samelandslaget
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund
All-time women national team record på www.rsssf.no | Guineas kvinnelandslag i fotball representerer Guinea i internasjonal fotball. Guinea har en tredjeplass fra Afrikamesterskapet 1991, da de kom til semifinalen på walkover, tapte den mot Nigeria, og fikk tredjeplass ettersom Zambia trakk seg fra sin semifinale. | 1,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Faktori | 2023-02-04 | Faktori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Handel', 'Kategori:Historie'] | Et faktori (fransk factorerie eller factorie, engelsk factory, tysk Faktorei, italiensk fattoria, spansk factoría, portugisisk feitoria, nederlandsk factorij) var i kolonitiden en handelsstasjon med handelsfolk i det europeiske utland eller oversjøisk. Det ble etablert oversjøiske faktorier særlig i Asia, Afrika og Amerika, og de underlettet varehandelen mellom de europeiske (eller i noen tilfeller amerikanske) hjemlige handelshus og de lokale innbyggere. Det var ofte anlagt store lagre for import- og eksportvarer i faktoriene.
Lederen var vanligvis kalt faktor (factor, eller faktorist), og han var den stedlige representant for sin prinsipal (handelsherre) eller sitt handelsselskap. Han var ansvarlig for inngåelse av avtaler, innhentet informasjoner og rapporterte hjem til hovedkontoret, og hadde først og fremst ansvar for handelsstasjonens logistikk – fagmessig lagring og videretransport. Stillingen var meget høyt betrodd, ikke minst fordi informasjoner kunne bruke uker eller måneder å nå frem til hjemmekontoret. I middelalderen var dette også slik; faktoristen for Fuggernes og Welsernes handelshus var meget høyt oppsatte med betydelig autonom beslutningsmyndighet.
Systemet har sine forbilder i Hansaen fra 1200-tallet og fremover i Nordsjø- og Østersjøområdet, men selve uttrykket faktori fantes ikke da. Det stammer fra 1500-tallet. Hansaen holdt seg med faktorier blant annet i England (Boston, King's Lynn), Norge (Tønsberg, og under navnet «kontor» i Bergen) og Finland (Åbo).
På 1800-tallet ble det etablert faktorier i Afrika, det sørlige Asia, Ostindia, Kanton (i Kina, til 1842). Fra før var det et nederlandsk faktori i Nagasaki i Japan som fikk bestå fra 1609 til 1858. I Nord-Amerika var det mange faktorier rundt fortene etterhvert som man la under seg nye områder vestover, og i nord hadde Hudson’s Bay Company faktorier som var kombinerte handels- og militærstasjoner. Noen av faktoriene ble utgangspunktet for moderne kolonier. | Et faktori (fransk factorerie eller factorie, engelsk factory, tysk Faktorei, italiensk fattoria, spansk factoría, portugisisk feitoria, nederlandsk factorij) var i kolonitiden en handelsstasjon med handelsfolk i det europeiske utland eller oversjøisk. Det ble etablert oversjøiske faktorier særlig i Asia, Afrika og Amerika, og de underlettet varehandelen mellom de europeiske (eller i noen tilfeller amerikanske) hjemlige handelshus og de lokale innbyggere. Det var ofte anlagt store lagre for import- og eksportvarer i faktoriene.
Lederen var vanligvis kalt faktor (factor, eller faktorist), og han var den stedlige representant for sin prinsipal (handelsherre) eller sitt handelsselskap. Han var ansvarlig for inngåelse av avtaler, innhentet informasjoner og rapporterte hjem til hovedkontoret, og hadde først og fremst ansvar for handelsstasjonens logistikk – fagmessig lagring og videretransport. Stillingen var meget høyt betrodd, ikke minst fordi informasjoner kunne bruke uker eller måneder å nå frem til hjemmekontoret. I middelalderen var dette også slik; faktoristen for Fuggernes og Welsernes handelshus var meget høyt oppsatte med betydelig autonom beslutningsmyndighet.
Systemet har sine forbilder i Hansaen fra 1200-tallet og fremover i Nordsjø- og Østersjøområdet, men selve uttrykket faktori fantes ikke da. Det stammer fra 1500-tallet. Hansaen holdt seg med faktorier blant annet i England (Boston, King's Lynn), Norge (Tønsberg, og under navnet «kontor» i Bergen) og Finland (Åbo).
På 1800-tallet ble det etablert faktorier i Afrika, det sørlige Asia, Ostindia, Kanton (i Kina, til 1842). Fra før var det et nederlandsk faktori i Nagasaki i Japan som fikk bestå fra 1609 til 1858. I Nord-Amerika var det mange faktorier rundt fortene etterhvert som man la under seg nye områder vestover, og i nord hadde Hudson’s Bay Company faktorier som var kombinerte handels- og militærstasjoner. Noen av faktoriene ble utgangspunktet for moderne kolonier. | Et faktori (fransk factorerie eller factorie, engelsk factory, tysk Faktorei, italiensk fattoria, spansk factoría, portugisisk feitoria, nederlandsk factorij) var i kolonitiden en handelsstasjon med handelsfolk i det europeiske utland eller oversjøisk. Det ble etablert oversjøiske faktorier særlig i Asia, Afrika og Amerika, og de underlettet varehandelen mellom de europeiske (eller i noen tilfeller amerikanske) hjemlige handelshus og de lokale innbyggere. | 1,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iliadens_historiske_korrekthet | 2023-02-04 | Iliadens historiske korrekthet | ['Kategori:Arkeologi i Hellas', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den trojanske krig', 'Kategori:Gresk bronsealder', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Iliaden', 'Kategori:Klassisk arkeologi'] | Iliadens historiske korrekthet angår graden av det historiske grunnlaget for Homers epos Iliaden.
| Iliadens historiske korrekthet angår graden av det historiske grunnlaget for Homers epos Iliaden.
== De historiske vurderingene ==
Diskusjon for det historiske grunnlaget har vært diskutert i lang tid og allerede utdannede grekere på 400-tallet fortsatte å akseptere de menneskelige handlinger som ble beskrevet i Iliaden som sannheter, selv filosofiske skeptikere hadde en tro på den guddommelige innblanding i menneskelige gjøremål. På Strabos tid ble det gjort topologiske avhandlinger som diskuterte identifiseringen av det steder som ble omtalt av Homer. Interessen ble ikke stoppet da den gresk-romerske kulturen ble kristnet. Eusebius av Cæsarea tilbød en universal historie redusert til en tidslinje hvor Troja fikk samme vektlegging som Abraham som Eusebius begynte sin Chronologia med, rangerte Argos og Mykene blant de kongedømmer som rangert i vertikale kolonner og hvor han satte opp bibelsk historie til venstre (verso) og kongedømmenes verdslige historie til høyre (recto). Hieronymus' Chronicon etterfulgte Eusebius, og alle middelalderens kronikører begynte sin oversikter med den universelle historien til Hieronymus.
Med slike autoriteter bak fortsatte Troja og hendelsene fra trojakrigen å bli betraktet som historisk hendelser av europeere også etter Romerrikets fall. Geoffrey av Monmouths pseudo-genealogi sporet en trojansk avstamming for kongelige briter i Historia Regum Britanniae (Historien til kongene av Britannia). Også merovingerne fremmet en avstamming fra Troja i en litterær myte som først ble opprettet i Fredegars krønike (2.4, 3.2.9) og hvor det het at frankerne var av trojansk opprinnelse og hadde deres navn etter en kong Francio som hadde et reist et nytt Troja ved bredden av Rhinen. Selv før den rasjonelle opplysningstiden ble disse «fakta» som lå innbakt i middelalderens syn på historien betvilt av Blaise Pascal: «Homer skrev en romanse, for ingen mener at Troja og Agamemnon eksisterer mer enn eplene til Hesperidene». Etter opplysningstiden ble fortellingene om Troja nedvurdert til fabler av den engelske klassiske historikeren George Grote.De oppdagelsene som ble gjort av Heinrich Schliemann ved Hisarlik åpnet derimot spørsmålet i moderne tid, og nyere oppdagelser har gitt mer brensel til diskusjonen på tvers av fagdisiplinene. De hendelsene som ble beskrevet i Homers Iliaden, selv om de var basert på historiske hendelser, skjedde før verket ble skrevet ned med rundt 450 år, og vil aldri bli fullstendig identifisert med historiske eller arkeologiske fakta, selv om det var en bronsealderby på det stedet som kalles Troja, og selv om denne byen ble ødelagt av brann eller krig på omtrent samme tid som er postulert for trojakrigen.
Ingen tekst eller kulturgjenstand har blitt funnet på stedet som helt klart identifiserer bronseladerstedet ved navn. Dette er sannsynligvis grunnet planeringen av et tidligere bygdeborg i løpet av ødeleggelsen av det hellenistiske Ilium (Troja IX), ødeleggelsen av deler som sannsynligvis inneholdt byens arkiver. Et enkelt segl av en luvisk skriver har blitt funnet i ett av husene og beviser tilstedeværelsen av skriftlig korrespondanse i byen, men det er ikke funnet tekster. Vår begynnende forståelse av det geografiske omfanget av hettitterriket gjør det svært sannsynlig at stedet tilsvarer med byen Wilusa. Men selv om det er akseptert, er det ikke i seg selv et positivt bevis for identiteten med det homeriske (W)ilios.
Det tospråklig toponymi av Troja/Ilion er godt etablert i den homeriske tradisjon. Navnet Wilios eller Troja opptrer ikke i noen gresk tekst nedtegnet fra mykenske steder. De mykenske grekere på 1200-tallet f.Kr. hadde bosatt seg på det greske fastlandet og på Kreta, og var bare så vidt begynt å vandre inn i Anatolia, etablerte et bruhode på Milet (gresk Μίλητος, Miletos, tidligere Millawanda). Historiske Wilusa lå på området til Arzawa så var i en løs allianse med hettittene, og skriftlige referanser til byen er derfor antatt å være hettittenes brevveksling heller enn i mykenske palassarkiver.
== Iliadens status ==
Diskusjonene over Iliadens historiske korrekthet har vært meget opphisset til tider. Jo mer vi får kunnskap om bonsealderens historie, jo klarere blir det at det ikke er et spørsmål om ja-eller-nei, men et av en lærd bedømmelse av hvor mye historisk kunnskap som er tilstede hos Homer. Fortellingen i Iliaden er ikke en redegjørelse av krigen, men en fortelling om psykologi, om vrede, hevn og død til de enkelte heltene som forutsetter felles kunnskap om trojakrigen som bakgrunnsteppe. Ingen forskere forutsetter at de enkelte hendelsene i fortellingen (hvor mange er sentrert rundt guddommelig inngripelse) er historiske fakta. På den andre siden, ingen forskere hevder at sceneriet er fullstendig blottet fra minnene fra mykenske tider. Det er heller et subjektivt spørsmål om det faktiske innholdet er mer eller mindre enn det man kan anta.
Omfanget av en beviselig historisk korrekthet for Homers Troja møter hindre som er analoge til de historiske bevis for kong Arthur. Med Platons Atlantis som det mindre sammenlignbare sak er omfanget til hvilken mye som har blitt manipulert eller skapt, til å illustrere filosofiske generaliseringer. I alle tilfeller, en antikk mengde av kulturell enighet om «fakta» er legemliggjort i en utkrystallisert «klassisk» fortellende versjon, er nå sett på av mange som å være sann, av andre for å være en mytologi eller fiksjon. Det kan være mulig å etablere sammenhenger mellom enten fortellingen og faktiske steder og hendelser, men disse er alltid utsatt for risikoen å være basert på subjektive vurderinger.
== Iliaden som vesentlig legendarisk ==
En del arkeologer og historikere, mest kjent, inntil hans død i 1986, Moses Finley, hevdet at ingen av hendelsene i Homers verker er historiske. Andre aksepterte at det kan være et grunnlag for historiske hendelser i Homers fortellinger, men opprettholder at fraværet av uavhengige bevis gjør det ikke mulig å skille fakta fra myte.
I nyere tid har forskere foreslått at Homers fortellinger representerer en syntese av mange gamle greske fortellinger fra ulike beleiringer og krigsekspedisjoner fra bronsealderen, sammenblandet i gresk minne i løpet av «de mørke tidsaldre» som etterfulgte sammenbruddet til den mykenske sivilisasjon. I dette synet har det aldri eksistert noen by ved navn Troja noe sted: navnet er avledet fra et folk kalt trojanere som sannsynligvis levde i sentrale Hellas. Identifikasjonen av en høyde ved Hisarlık som Troja er en senere utvikling som fulgte den greske bosetningen av Lilleasia på 700-tallet f.Kr.
Det er også verd å sammenligne detaljene i Iliaden med de i den eldre mesopotamiske litteraturen, hovedsakelig eposet Gilgamesj. Navn, bestemte scener, og selv betydelig deler av fortellingen, er påfallende lik. De fleste forskere mener at skriftkulturen kom til de greske kystene fra øst via handelsmenn, og disse eldre diktene ble benyttet for å demonstrere bruken av alfabetet og således påvirket i stor grad den tidlige greske litteraturen.
== Iliaden er hovedsakelig historisk ==
Et annet syn er at Homer var arvtager til en ubrutt tradisjon av muntlig episk poesi som strakte seg tilbake rundt 500 år inn i mykensk tid. I dette synet er diktets kjerne en refleksjon av en historisk krigstokt som skjedde rett før nedgangen til den mykensk sivilisasjon. Mye legendarisk materiale vil ha blitt lagt til i løpet av denne tiden, men i dette synet er det meningsfullt å spørre etter arkeologisk og tekstbevis som tilsvarer hendelsene som er referert til i Iliaden. En slik historisk bakgrunn gir en pålitelig forklaring på den geografiske kunnskapen om Troja (som kan, imidlertid, ha vært skaffet i Homers tid ved å besøke de tradisjonelle lokaliteten til byen som faktisk var Nye Ilium, bygd på fundamentet av høyden ved Hisarlik) og ellers umotiverte elementer i diktet, særlig den detaljerte oppramsingen av skipstyper.
Lingvistisk er det en del vers i Iliaden som antyder bakgrunn i oldtiden ettersom de kun tilpasses versemålene om de blir projisert tilbake til mykensk gresk, delvis grunnet det klassiske tapet av bokstaven digamma. Dette sporet av arkaisk språk antyder en poetisk tradisjon som går tilbake til den greske mørke tidsalder. På den annen side, det er velkjente innskudd i teksten som vi har. Selv om Homer var jonisk reflekterer Iliaden geografien som var kjent for mykenske grekere og viser detaljert kunnskap om fastlandet, men lite som strekker seg til De joniske øyer eller Anatolia, noe som antyder at Iliaden ble reprodusert på redegjørelser av hendelser som ble ført videre av tradisjon og hvor forfatteren ikke la til hans egen geografiske kunnskap.
== Iliaden er delvis historisk ==
Som nevnt tidligere er det sannsynlig at den homeriske tradisjon inneholder elementer av historisk fakta og samtidig fiktive elementer vevd inn. Homer beskriver et sted, antagelig i bronsealderen, med en by. Denne byen lå nær fjellet Ida (Kaz Dağı) i nordvestlige Tyrkia. En slik by eksisterte på kollen av Hisarlık. Homer beskriver at stedet var svært vindfullt, noe Hisarlık bortimot alltid er, og flere andre geografiske trekk som også passer, slik at det synes som om Homer beskriver et faktisk sted, skjønt dette fakta er ikke nok i seg selv til at fortellingen er sann.
=== Homerisk bevis ===
Den listen eller katalogen av skip som nevnes viser en stor variasjon av byer, noen, inkludert Athen, var bebodd både i bronsealderen og i Homers tid, og noe, som Pylos, som ikke ble gjenoppbygd etter bronsealderen ettersom det er usannsynlig at Homer ville ha listet navnene fra betydelige bronsealderbyer om de bare var, på hans tid, kun ruiner på overflaten og ofte uten en gang et navn. En del bevis er blandet: lokaliseringen av bronsealderens palass i Sparta, det tradisjonelle hjemmet til Menelaos under den moderne byen har blitt utfordret.
=== Mykensk bevis ===
Tilsvarende opptrer en del homeriske navn i Linear B-tavler, blant annet Akilles som også var et vanlig navn i klassisk tid. Den Akilles på Linear B-tavlene er en hyrde, ikke en konge eller kriger, men det faktum at navnet er et autentisk navn fra bronsealderen er betydningsfullt. Disse navnene i de homeriske diktene antagelig husker, om ikke nødvendigvis et bestemt folk, er i det minste en eldre tid da folks navn ikke var de samme som de var da de homeriske diktene ble skrevet ned.
=== Lokale bevis ===
Det er svært sannsynlig at Homer nedtegnet en del informasjon som var faktiske, ting som viser til noe i det virkelige liv, selv om det ikke er klart at de ikke nedtegnet historie. Men hva med krigen i seg selv. Det er ingenting innebygget som er usannsynlig om et stor slag eller selv en krig om en by ved navn Troja. Det generelle området har alltid vært meget verdifullt og i stor grad et stridsspørsmål ettersom munningen av Dardanellene. Istanbul, byen på den andre siden av sundet som forbinder Egeerhavet og Svartehavet har vært åsted for mange konfrontasjoner for nøyaktig samme årsak. Det er imidlertid ikke en stor del av positive bevis for at Hisarlık, den beste kandidaten for Troja, ble ødelagt av krig. De egnete kronologiske jordlagene, «Troja VIh» og «Troja VIIa», synes begge å ha blitt ødelagt av brann, den første mest sannsynlig av et jordskjelv eller en naturkatastrofe, men det er vanskeligere å identifisere hva som ødela det sistnevnte. Det er mulig at «Troja VIIa» ble ødelagt i et slag, men det er ikke avgjort.
=== Hettittisk bevis ===
Hettittiske tekster er en viktig kilde for informasjon ettesom de ble skrevet uavhengig av den homeriske tradisjonen. Brevene Manapa-Tarhunda nevner kamp om Wilusa, antagelig greske Ilios, Ilion, det vil si Troja, men å datere det og tilpasse det med en bestemt ødeleggelse av et bestemt arkeologisk lag ved Hisarlık er ikke lett. Uansett, brevene nevner Piyama-Radu som den vanskelige herskeren av Wilusa; han er også nevnt i brevet Milawata og det samme navnet har en viss likhet med den homeriske kong Priamos. Alaksandu hersket over Wilusa en del tid etter Piyama-Radu, og Alexandros/Alexander var et alternativt navn for Priamos' sønn Paris. Alaksandu inngikk en avtale med den hettittiske konge, påberopte seg guden Appaliunas. Apollon var trojanernes fremste forkjemper i Iliaden, og i den hjalp han Paris å drepe den ellers usårbare Akilles.
=== Bevis fra kulturgjenstander ===
På den annen side, det er deler av Homers fortelling som synes ikke å være en bronsealderkrig over stedet Hisarlık. De rustninger som han beskriver er mer fra hans tidsalder enn fra bronsealderen, skjønt det er også en del blandet. Ajaxs tårnskjold gir mening i sammenhengen av skjold beskrevet i kunstverk fra bronsealderen, hvor de er svært høye og enten rektangulære eller formet noe likt et bøyd timeglass. De fleste andre skjold som er beskrevet er runde, noe som er en anakronisme i henhold til hva moderne forskere kan slå fast. Rustningene er også en del blandet.
Således er detaljene nedtegnet i de homeriske diktene en blanding av fakta og fiksjon, og skille de to er sannsynligvis verket til mange framtidige generasjoner av arkeologer slik som det har vært arbeidet til mange foregående.
=== Geologisk bevis ===
I november 2001 presenterte geologene John C. Kraft fra Universitetet i Delaware og John V. Luce fra Trinity College, Dublin, resultatene av undersøkelser i områdets geologi som hadde begynt i 1977. Geologene sammenlignet den nåværende geologi med landskapene og trekk fra kysten med trekk beskrevet i Iliaden og andre klassiske kilder, hovedsakelig Strabos Geographia. Deres konklusjon var at det er en regelmessig konsistens mellom stedet Troja som er identifisert av Schliemann (og andre lokaliteter som den greske leiren), geologisk bevis, og beskrivelser av topografi og redegjørelser av slaget som er nevnt i Iliaden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(Dartmouth College) Prehistoric Archaeology of the Aegean: 27. Troy VII and the Historicity of the Trojan War
The Greek Age of Bronze «Trojan War» | Iliadens historiske korrekthet angår graden av det historiske grunnlaget for Homers epos Iliaden. | 1,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rg_Gaselle | 2023-02-04 | Bjørg Gaselle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Norske manusforfattere', 'Kategori:Norske serieforfattere', 'Kategori:Pseudonymer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bjørg Gaselle var forfattenavnet brukt av Bjørg Gaselle Müller (født 9. april 1923, død 18. mars 2008), født Bjørg Gjendal, gift først som Bjørg Müller, senere som Bjørg de Chantenay.
Bjørg Gaselle utga fra 1949 en populær bokserie for ungjenter, de såkalte Mette-Marit-bøkene. Det ble utgitt i alt 14 bøker med Mette-Marit Tande i hovedrollen. Serien ble utgitt på nytt i 2001 av Gyldendal. Gjenutgivelsen ble i pressen satt i forbindelse med Mette-Marit Tjessem Høibys forlovelse med kronprins Haakon, og forlagets redaktør nevnte i intervju at hun «hadde hørt at» Tjessem Høiby skulle være oppkalt etter bøkenes Mette-Marit.
Bjørg Gaselle begynte sin yrkeskarriere som ballettdanserinne. Hun ble gift med den norske regissøren Nils R. Müller, medvirket i flere av hans filmer og skrev under navnet Gaselle Müller manus for filmen Vi vil skilles. Etter å ha blitt skilt fra Müller flyttet hun til Mallorca, hvor hun i 1962 ble gift med den franske greven Jean de Chantenay. Hun ble boende på Mallorca inntil hun døde i 2008.
| Bjørg Gaselle var forfattenavnet brukt av Bjørg Gaselle Müller (født 9. april 1923, død 18. mars 2008), født Bjørg Gjendal, gift først som Bjørg Müller, senere som Bjørg de Chantenay.
Bjørg Gaselle utga fra 1949 en populær bokserie for ungjenter, de såkalte Mette-Marit-bøkene. Det ble utgitt i alt 14 bøker med Mette-Marit Tande i hovedrollen. Serien ble utgitt på nytt i 2001 av Gyldendal. Gjenutgivelsen ble i pressen satt i forbindelse med Mette-Marit Tjessem Høibys forlovelse med kronprins Haakon, og forlagets redaktør nevnte i intervju at hun «hadde hørt at» Tjessem Høiby skulle være oppkalt etter bøkenes Mette-Marit.
Bjørg Gaselle begynte sin yrkeskarriere som ballettdanserinne. Hun ble gift med den norske regissøren Nils R. Müller, medvirket i flere av hans filmer og skrev under navnet Gaselle Müller manus for filmen Vi vil skilles. Etter å ha blitt skilt fra Müller flyttet hun til Mallorca, hvor hun i 1962 ble gift med den franske greven Jean de Chantenay. Hun ble boende på Mallorca inntil hun døde i 2008.
== Bibliografi ==
Mette-Marit på ballettskolen (1949)
Mette-Marit blir berømt (1951)
Mette-Marit går til filmen (1952)
Mette-Marit klarer brasene (1952)
Mette-Marit russepike (1955)
Mette-Marit får noe å tenke på (1955)
Mette-Marit, ballettpike (1956)
Mette-Marit danser ut (1956)
Mette-Marit og kjærligheten (1957)
Mette-Marit og Pluggen (1959)
Mette-Marit gjør seg gjeldende (1960)
Mette-Marit filmer videre (1961)
Mette-Marit på nye veier (1962)
Mette-Marit på minkfarmen (1962)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
nrk.no: Børster støv av Mette-Marit
Nasjonalbiblioteket: "Mette-Marit", Bjørg Gaselle | Bjørg Gaselle var forfattenavnet brukt av Bjørg Gaselle Müller (født 9. april 1923, død 18. | 1,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yamaha_YZ | 2023-02-04 | Yamaha YZ | ['Kategori:Yamaha-modeller'] | Yamaha YZ er terrengmotorsykler produsert av Yamaha som brukes til konkurransekjøring på lukkede områder. Det finnes både 2- og 4-taktssykler, fra 80ccm til 450ccm
2-takt:
yamaha yz 80
Yamaha yz 85
Yamaha yz 125
Yamaha yz 250
4-takt:
Yamaha yz 250f
Yamaha yz 450f | Yamaha YZ er terrengmotorsykler produsert av Yamaha som brukes til konkurransekjøring på lukkede områder. Det finnes både 2- og 4-taktssykler, fra 80ccm til 450ccm
2-takt:
yamaha yz 80
Yamaha yz 85
Yamaha yz 125
Yamaha yz 250
4-takt:
Yamaha yz 250f
Yamaha yz 450f | Yamaha YZ er terrengmotorsykler produsert av Yamaha som brukes til konkurransekjøring på lukkede områder. Det finnes både 2- og 4-taktssykler, fra 80ccm til 450ccm | 1,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Motorveier_i_Norge | 2023-02-04 | Motorveier i Norge | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv159', 'Kategori:Referanser til Rv25', 'Kategori:Referanser til Rv3', 'Kategori:Referanser til Rv4', 'Kategori:Referanser til Rv555', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Veier i Norge'] | Motorveier i Norge er gradvis bygget ut fra og med 1960-årene. Kravene til motorveier er blant annet minst to kjørefelt i hver retning, fysisk skille mellom kjøreretningene og planskilte kryss. Tidligere kunne også visse tofeltsveier klassifiseres som motorvei i Norge, såkalt motorvei klasse B, men fra 2005 ble slike veier omdøpt til motortrafikkvei. Per 15. januar 2023 er det rundt 620 kilometer med skiltet motorvei i Norge. Øvre hastighet på norske motorveier er 110 km/t, men Stortinget vedtok sommeren 2021 å vurdere 120 km/t på utvalgte strekninger som en prøveordning. Statens vegvesen jobber per 2023 fortsatt med å utrede denne prøveordningen.
Den første motorveien i Norge gikk utenom Asker sentrum og åpnet for trafikk sommeren 1962. Deretter fulgte flere nye, korte strekninger de neste årene. Norske veimyndigheter planla å bygge ut nærmere 800 kilometer motorvei frem til 1980, men tidlig i 1970-årene stoppet motorveibyggingen opp. Det skyldtes blant annet at motorveiene la beslag på store deler av veibudsjettene, og at politikerne ønsket å prioritere kortbanenettet for fly. I 1990-årene ble motorveiutbyggingen trappet vesentlig opp, blant annet med økt bruk av bompenger. Flere lengre strekninger ble åpnet på Østlandet og Sørlandet.
Da motorveien mellom Assurtjern og Vinterbro i Viken åpnet høsten 2009, ble det mulig å kjøre på sammenhengende motorvei og firefeltsvei fra Tønsberg og Gardermoen til grensen mot Sverige ved Svinesund. I 2015 fullførte Sverige motorveien gjennom Bohuslän, og det norske motorveinettet ble da koblet sammen med det europeiske motorveinettet.
Frem til 2018 var det motorveier kun på Østlandet, og i Agder, Rogaland og Vestland. Like før jul 2018 åpnet en kort motorveistrekning i Trøndelag. Veimyndighetene Statens vegvesen og Nye Veier har planer om å bygge ytterligere 600 kilometer motorvei i Norge i løpet av 2020-årene, og flere strekninger er under utbygging.
| Motorveier i Norge er gradvis bygget ut fra og med 1960-årene. Kravene til motorveier er blant annet minst to kjørefelt i hver retning, fysisk skille mellom kjøreretningene og planskilte kryss. Tidligere kunne også visse tofeltsveier klassifiseres som motorvei i Norge, såkalt motorvei klasse B, men fra 2005 ble slike veier omdøpt til motortrafikkvei. Per 15. januar 2023 er det rundt 620 kilometer med skiltet motorvei i Norge. Øvre hastighet på norske motorveier er 110 km/t, men Stortinget vedtok sommeren 2021 å vurdere 120 km/t på utvalgte strekninger som en prøveordning. Statens vegvesen jobber per 2023 fortsatt med å utrede denne prøveordningen.
Den første motorveien i Norge gikk utenom Asker sentrum og åpnet for trafikk sommeren 1962. Deretter fulgte flere nye, korte strekninger de neste årene. Norske veimyndigheter planla å bygge ut nærmere 800 kilometer motorvei frem til 1980, men tidlig i 1970-årene stoppet motorveibyggingen opp. Det skyldtes blant annet at motorveiene la beslag på store deler av veibudsjettene, og at politikerne ønsket å prioritere kortbanenettet for fly. I 1990-årene ble motorveiutbyggingen trappet vesentlig opp, blant annet med økt bruk av bompenger. Flere lengre strekninger ble åpnet på Østlandet og Sørlandet.
Da motorveien mellom Assurtjern og Vinterbro i Viken åpnet høsten 2009, ble det mulig å kjøre på sammenhengende motorvei og firefeltsvei fra Tønsberg og Gardermoen til grensen mot Sverige ved Svinesund. I 2015 fullførte Sverige motorveien gjennom Bohuslän, og det norske motorveinettet ble da koblet sammen med det europeiske motorveinettet.
Frem til 2018 var det motorveier kun på Østlandet, og i Agder, Rogaland og Vestland. Like før jul 2018 åpnet en kort motorveistrekning i Trøndelag. Veimyndighetene Statens vegvesen og Nye Veier har planer om å bygge ytterligere 600 kilometer motorvei i Norge i løpet av 2020-årene, og flere strekninger er under utbygging.
== Historie ==
=== De første «boulevard-veiene» ===
De første firefeltsveiene i Norge utenom rene bygater, ble bygget som såkalte boulevard-gater med plankryss og smal midtrabatt. De første veiene åpnet i og rundt Oslo på siste halvdel av 1950-årene. Sjølystlinjen på dagens E18 fra Rådhuskaia og veien videre vestover inn i Bærum ble åpnet fra slutten av 1950-årene, og i 1961 var det fire felt frem til Blommenholm. I 1959 åpnet Store ringvei mellom Økern og Sinsen som firefeltsvei. Disse strekningene hadde ved åpning flere kryss i plan. På E18 vestover fra Oslo skapte dette så store trafikkproblemer på midten av 1960-årene at kryssene etter hvert ble bygd om til planskilte kryss.Riksvei 4 fra Sinsen retning Gjelleråsen fikk fire felt på sine sørligste deler mot slutten av 1950-årene. Dette var før den såkalte Djupdalslinjen på E6 mellom Karihaugen og Hvam ble anlagt i slutten av 1960-årene, og veien over Gjelleråsen var dermed hovedfartsåre inn til Oslo fra nord. På riksvei 4 var det plankryss som senere ble ombygd til planskilte kryss i slutten av 1970-årene. Ingen av disse strekningene har i dag status eller standard som motorveier.
=== Motorveiene kommer ===
I overgangen fra 1950- til 1960-årene økte trafikken kraftig, god hjulpet av frislippet av bilsalget 1. oktober 1960. Veistandarden som var brukt fra Oslo mot Sandvika, hadde både plankryss og myke trafikanter. Strekningen hadde heller ingen sammenhengende parallellvei som kunne ta unna lokaltrafikk, saktegående kjøretøy, syklister og gående. Den økende trafikken gjorde at veimyndighetene tidlig i 1960-årene innførte en egen motorveistandard etter mønster fra utlandet.Den nye motorveistandarden påvirket den videre utbyggingen av Drammensveien fra Sandvika til Drammen, og daværende riksvei 50 Oslo–Gardermoen. Den aller første motorveien i Norge ble den 1,8 kilometer lange parsellen av E18 (daværende riksvei 40) utenom Asker sentrum (Fusdal–Drengsrud). Veien ble åpnet av fylkesmann Trygve Lie 13. juli 1962, og den var fortsatt skiltet motorvei. Strekningen ble påbegynt før motorveistandarden ble innført, og parsellen er derfor smalere enn motorveiene som ble bygd de påfølgende årene. Blant annet er veiskuldrene smale, og kjøreretningene er skilt fra hverandre med et smalt rekkverk. På den tiden hadde Norge heller ikke noe skilt for motorvei. I stedet satte veisjefen i daværende Akershus opp et stort skilt i begge ender av parsellen med teksten: «Bare for motorvogner, herunder motorsykler. 1,8 km. Fotgjengere – syklister – hestekjøretøyer – traktorer vises til vegen gjennom Asker sentrum». Det provisoriske skiltet ble kritisert av avisen VG, som kommenterte: «Det finnes klare, internasjonale skilter som forteller når en motorvei begynner, men det vet tydeligvis ikke de ansvarlige i Asker. Her må bilistene stanse opp på veien og ta seg god tid til å lese den ganske omfattende plakaten som kort og godt forteller at man nå kjører inn på en motorvei. I alle andre land vet man da at det er forbudt å kjøre med sykkel, traktor eller hest.»Den neste motorveistrekningen var E18-parsellen utenom Sandvika sentrum (Blommenholm–Kjørbo) som åpnet 18. november 1964. I likhet med veien utenom Asker sentrum, var også dette en kort strekning: 1,7 kilometer, inkludert Sandvika bru, som i dag har tre felt i hver retning på bekostning av de opprinnelige veiskuldrene og kjørefeltbreddene. Én måned senere åpnet den 5,5 kilometer lange E6-strekningen Berger–Hvam nord for Oslo. Veien ble åpnet 21. desember 1964 og regnes som Norges første motorvei med full bredde og kryssløsning etter dagens standard. Motorveien ble forlenget sørover gjennom Djupdalen inn til Karihaugen i Groruddalen i 1968. Dette la vesentlig om veitransporten inn til Oslo nordfra i det som i dag er E6-korridoren, ved at trafikken ikke lenger måtte om Gjelleråsen i Nittedal. Sørover fra Karihaugen gikk E6 til dels på midlertidige firefeltsveier med plankryss. Utover i 1970-årene ble E6 gjennom Groruddalen gradvis ombygget til full motorveistandard med planskilte kryss og fire og seks felt. Hele strekningen Berger–Ulven stod ferdig høsten 1978. Parallelt med dette ble E6 bygget ut nordover fra Berger, først til Gran i 1972, så til Kløfta i 1975. Deler av sistnevnte strekning ble først anlagt med to felt.
=== Den norske motorveiplanen ===
I 1960-årene planla og bygget Sverige og Danmark flere hundre kilometer med motorvei. I Sverige prioriterte en strekningene Uddevalla–Trelleborg (440 km) og Uppsala–Jönköping (390 km), mens Danmark la planer for motorvei på strekningene Aalborg–Tyskland (290 km), Helsingør–Rødby (200 km) og Vejle–Køge (200 km). Norge fulgte opp, og i 1962 la daværende samferdselsminister Trygve Bratteli frem Norsk vegplan 1, som igjen ledet til en egen motorveiplan som ble vedtatt av Stortinget i 1963. Motorveiplanen la opp til at Sør-Norge skulle ha 785 km firefelts motorvei i 1980. Av dette måtte 305 kilometer bygges ut innen 1972, i tillegg til ytterligere 105 kilometer med motorvei klasse B som måtte bygges ut til firefeltsvei i 1972–1980. Prislappen for perioden 1963–1972 ble anslått til 1,06 milliarder kroner. Det meste skulle bygges ut rundt byene Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund og Trondheim.Motorveiutbyggingen kom i gang i 1960-årene, med 41 kilometer motorvei ut av Oslo. Utbyggingen fortsatte utover i 1970-årene: E18 Oslo–Drammen var fullført i 1977, mens Oslo–Kløfta sto ferdig i 1978. I tillegg ble det bygget noen kilometer motorvei fra Stavanger sentrum og sørover mot Sandnes. Etter dette stoppet norsk motorveiutbygging opp. Hovedårsaken var misnøye med at den høye veistandarden gjorde at det ble lite midler igjen til bygging av andre veier. Stadig mer omfattende og kompliserte planprosesser, der kommuner og interessegrupper kunne trekke ut prosessen, førte også til utsettelser og omkamper om flere store veiprosjekter.
Motorveiplanen ble forkastet for godt i begynnelsen av 1970-årene, blant annet som følge av den grønne miljøbølgen og oljekrisen i 1973. Like viktige var en «blanding av økonomiske hensyn og ønsket om politisk husfred», skriver Sverre Knutsen og Knut Boge i boken Norsk vegpolitikk etter 1960 – stykkevis og delt? (2005). I stedet satset Norge på kortbanenettet for fly. I perioden 1970–1995 ble det derfor kun bygget 45 kilometer motorvei i Norge. Mesteparten av dette var to- og trefelts motorveier, såkalt motorvei klasse B. Resultatet ble flere strekninger med vedvarende kø og strekninger (blant andre E6 i Trøndelag, Viken og Innlandet og E18 i Vestfold og Telemark og Agder) der ulykkestallene gikk opp mens antallet trafikkulykker ellers gikk ned. I 1990 var det 73 kilometer firefelts motorvei i Norge, en tidel av den opprinnelige ambisjonen fra 1962.
=== Opptrapping i motorveiutbyggingen ===
Etter 25 år nesten uten nye firefeltsveier, ble motorveibyggingen vesentlig trappet opp fra midten av 1990-årene. Samtidig ble bompenger tatt i bruk for flere strekninger, noe som ga muligheter for en høyere utbyggingstakt.
Høsten 1995 åpnet en fem kilometer lang motorveiparsell på E18 sør for Drammen (Eik–Gutu). E18 skulle bygges videre sørover til Kopstad sør for Holmestrand som tofelts motortrafikkvei – men tilrettelagt for firefeltsvei. Etter lange diskusjoner besluttet Stortinget i 1998 at strekningen skulle bygges med fire felt, og hele strekningen til Kopstad sto ferdig sommeren 2002. Parallelt med dette ble E6 bygget ut sørover mellom Vinterbro og grensen til daværende Østfold fylke, og E6 fikk motorveistandard til nye Gardermoen flyplass i 1990-årene. E39 mellom Stavanger og Sandnes og et par strekninger i Bergen ble bygget ut til motorveistandard på slutten av 1980-årene og første halvdel av 1990-årene.Etter 2000 begynte utbyggingen av lengre strekninger som E6 gjennom daværende Østfold og E18 gjennom Vestfold og Telemark. 62 kilometer med motorvei på E6 i daværende Østfold stod ferdig i 2008, Kristiansand–Grimstad i 2009, mens E18 mellom Sande og Langangen ble fullført i 2017 med strekningen utenfor Larvik. E6 ble bygget videre nordover fra Gardermoen og til Kolomoen i 2015, mens E18 mellom Retvet og Momarken ble fullført som motorvei i 2016. I 2019 åpnet næmere fire mil med motorveistrekninger på E18: Tvedestrand–Arendal, og Rugtvedt–Dørdal gjennom Bamble. I 2020 ble E6 fullført som motorvei nordover fra Kolomoen, forbi Hamar og Brumunddal, og til Mjøsbrua ved Moelv. Høsten 2022 åpnet de to E39-strekningene Kristiansand–Mandal (19 km) og Os–Bergen (15 km).
== Lønnsomhet og kostnader ==
Generelt har veiprosjekter i Norge lav samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Veiprosjekter har blitt analysert og sammenlignet med tilsvarende utbygginger i Sverige og Danmark, der en har funnet betydelig lavere samfunnsøkonomisk lønnsomhet for veiprosjekter i Norge. Årsaker til forskjellen ligger spesielt i topografi (daler, fjell og fjorder) og befolkningstetthet (svakt befolkningsgrunnlag). I en rapport fra Transportøkonomisk institutt gjøres det vurderinger rundt befolkningsmønstre i Norge og Sverige. Ifølge rapporten er trolig viktigste forskjell at befolkningen i Sverige bor mer konsentrert: halvparten av befolkningen bor i Sør-Sverige (Stockholm, Västra Götaland og Skåne) og svenskene bor mer konsentrert innad i øvrige fylker og regioner. Dette innebærer at trafikken blir mer konsentrert langs hovedveiene mellom de tettest befolkete områdene, noe som medfører bedre lønnsomhet for veiutbygging.Statens vegvesen undersøkte i 2017 årsakene til at veiutbygginger i Norge ofte ble dyrere enn tilsvarende utbygginger i Danmark og Sverige. Undersøkelsen viste at veibygging i Norge har høyere kostnader hovedsakelig på grunn av naturgitte forhold som topografi, terreng- og grunnforhold, og klima. Det nevnes også forhold knyttet til prosjektenes formål og servicegrad (veistandard). Topografi, terreng- og grunnforhold og klima er gitte forutsetninger som det ikke kan gjøres noe med. Reelle kostnadsforskjeller, altså at alle forskjellene nevnt over forutsettes like, skyldes personalkostnader. Norske lønns- og arbeidsvilkår kan gi en forskjell på veiprosjektets totalkostnad på opp mot 10 prosent i forhold til Danmark og Sverige. Valg av kontraktsformer og størrelsen kan også ha betydning for at prosjektene blir dyrere i Norge.I Norge kan kostnadene holdes nede ved massebalanse i prosjektene, ved at steinmasser fra fjellsprengning kan brukes eller selges til andre vei- og utbyggingsprosjekter i nærheten. I Danmark er det mindre tilgang på stein og andre masser nært anlegget.
== Planlagt utbygging ==
Per 15. januar 2023 er det rundt 620 kilometer med motorvei i Norge, mens over 150 kilometer motorvei er under bygging. I tillegg er det utbyggingsplaner for ytterligere 600 kilometer motorvei. Dette omfatter lengre strekninger som E18 Bamble–Grimstad, E39 Mandal–Sandnes, E39 Stavanger–Bergen, E6 Moelv–Øyer, E6 gjennom Trøndelag, E16 Hønefoss–Sandvika og Kløfta–Kongsvinger, og riksvei 4 Hadeland–Gjøvik–Mjøsbrua. Det omfatter også kortere strekninger som E16 Indre Arna–Trengereid, E18 Vinterbro–Retvet, E134 Lier–Dagslett og E134 Oslofjordtunnelen–Vassum. Disse strekningene er på ulike stadier i planleggingen; noen er på utrednings- og kommuneplan-stadiet, mens andre strekninger er byggeklare med vedtatte regulerings- og byggeplaner. I hvilken grad prosjektene gjennomføres, avhenger av politiske prioriteringer og økonomiske forhold. Våren 2022 varslet både Nye Veier og Støre-regjeringen at flere motorveiprosjekter ville bli utsatt eller nedskalert på grunn av økte utbyggingskostnader og tøffere økonomiske tider.Frem til 2016 sto Statens vegvesen i praksis for all planlegging og utbygging av veier i Norge. I 2016 etablerte regjeringen Solberg det statlige veibyggeselskapet Nye Veier som fikk utbyggingsansvaret for flere strekninger på stamveinettet. Selskapet har lagt planer for en sammenhengende motorveiutbygging av E18 mellom Langangen og Kristiansand, E39 mellom Kristiansand og Stavanger, E6 fra Kolomoen til Otta, E6 gjennom Trøndelag og E16 Kløfta–Kongsvinger. Dette omfatter rundt 600 kilometer vei som er planlagt utbygget innen 2030. Det aller meste av dette er firefelts motorvei. Nye Veier ønsker å overta utbyggingsansvaret for ytterligere 18 veistrekninger frem mot 2041.Parallelt med Nye Veier jobber Statens vegvesen med å planlegge og bygge ut flere motorveistrekninger. Blant strekningene er E39 Stavanger–Os, og enkelte strekninger på E39 mellom Bergen og Trondheim. I tillegg til riksvei 4 fra Hadeland og nordover til Mjøsbrua, samt kortere strekninger på E134 i Viken.Tradisjonelt har trafikkmengden vært avgjørende for at en veistrekning skal være aktuell for motorveiutbygging. En vei bør ha en årsdøgntrafikk på minst 12 000 kjøretøyer for at en skal bygge ut motorvei. I 2018 anbefalte Statens vegvesen å vurdere smal firefelts motorvei på strekninger med en årsdøgntrafikk på 6000–12 000. Dette betyr at over 2000 kilometer veier kan være aktuelle for utbygging til motorvei eller smal firefelts motorvei. Mens ordinære motorveier er minst 23 meter brede, har en smal motorvei en bredde på rundt 20 meter. Blant annet er veiskuldrene smalere, og midtdeleren mellom kjøreretningene er smalere. Trafikksikkerhetsorganisasjoner som Trygg Trafikk er kritiske til planene, men Statens vegvesen og Nye Veier anbefalte standarden overfor Samferdselsdepartementet. Sommeren 2020 vedtok Stortinget at det fremover skal bygges smal motorvei på strekninger der en tidligere ville ha bygget to- og trefeltsveier.
== Virkninger ==
=== Færre ulykker og kortere reisetid ===
Utbyggingen av stamveinettet til motorvei har flere steder ført til en kraftig nedgang i antall trafikkulykker og omkomne. Sterkt trafikkerte veistrekninger som E6 gjennom Viken og E18 mellom Drammen og Larvik fikk tilnavn som «dødsveier» av pressen. Etter at disse veiene fikk motorveistandard, har det vært en stor nedgang i tallet på alvorlige ulykker. På E18 mellom Drammen og Kopstad gikk antall omkomne og alvorlig skadde ned med 86 prosent i de første åtte årene etter at strekningen fikk motorveistandard. På E6 gjennom tidligere Østfold fylke har det også vært en betydelig nedgang i antall omkomne og hardt skadde.Motorveiene har redusert reisetid og bilkøer, og byer og tettsteder har blitt kvitt gjennomfartstrafikk siden de nye veiene i hovedsak legges utenfor bebygd område.
=== Mer trafikk og økte utslipp ===
Med økt kapasitet og kortere reisetid har trafikken økt på flere av strekningene. Trafikkveksten fører til mer kø og økte klimautslipp, noe som har møtt kritikk fra blant andre miljøorganisasjoner. Ifølge Naturvernforbundet økte trafikken på E18 mellom Drammen og Holmestrand med 45–58 prosent i årene etter åpningen, og veitrafikken sto for 69 prosent av daværende Vestfold fylkes klimautslipp.
=== Beslag på areal og matjord ===
Store veier legger beslag på store områder, og har flere ganger ført til konflikter med veinaboer, bønder og lokalsamfunn. Flere steder legger de nye veiene beslag på matjord og dyrket mark, blant annet har en ny E18-strekning ved Ski møtt motbør og forsinkelser på grunn av konflikten med dyrket mark.
=== Økt bruk av bompenger ===
Deler av motorveiutbyggingen har blitt delvis finansiert av bompenger, der trafikantene betaler en avgift for å bruke veien. Med fullføringen har stadig flere strekninger med tilhørende bompenger, har også kostnaden for å kjøre samme strekning økt. I 2021 betalte en bensindrevet personbil 156 kroner i bompenger (125 kroner med AutoPass) for å kjøre E18 på strekningen Oslo–Kristiansand, mens en elbil betalte 144 kroner (36 kroner med AutoPass) for den samme strekningen. For E6 Oslo–Trondheim betalte en bensinbil rundt 454 kroner (346 kroner med AutoPass), og en elbil 432 kroner (39 kroner med AutoPass).Omfanget av bompenger får støtte fra miljøorganisasjoner som mener bompengene bremser trafikkveksten. Fremveksten av bompenger har på den andre siden møtt store protester fra bilister og brukere av veiene, særlig rundt de store byene. Motstanden mot bompenger og bomringer har ført til en fremvekst av politiske protestpartier som Folkeaksjonen nei til mer bompenger, som har hatt opptil 25 prosent oppslutning på enkelte partimålinger i byer som Bergen og Stavanger.
== Standarder og krav ==
=== Motorveier ===
Motorveier skal ifølge veinormalen av 2019 bygges på nasjonale ruter med en årsdøgntrafikk på over 12 000 kjøretøy, såkalt klasse H3. Motorveier skal i utgangspunktet ha fartsgrense 110 km/t og være minst 23 meter brede. Veien skal ha minst fire felt med 3,5 meter brede kjørefelt og 2,75 brede veiskuldre. Alle kryss skal være planskilte, og med på- og avkjøringsfelt. I tillegg bør det være minst 5 kilometer mellom kryssene.
==== Smal firefelts motorvei ====
I samråd med Nye Veier AS utredet Vegdirektoratet i 2019 såkalt smal firefelts motorvei, klasse H2, for strekninger med en årsdøgntrafikk på mellom 6000 og 12 000 kjøretøy. Disse veiene har en bredde på mellom 19 og 21,5 meter, men hvert kjørefelt er fortsatt 3,5 meter bredt. For strekninger med årsdøgntrafikk mellom 12 000 og 20 000 kjøretøy, kan bredden være mellom 20 og 23 meter. Det skal også være mulig å ha 110 km/t i fartsgrense.Vegdirektoratet anbefalte ikke standarden, og mente smal firefelts vei ikke gir høyere samfunnsøkonomisk nytte enn to- og trefeltsveier med midtdeler. Både Statens vegvesen og Nye Veier støttet derimot planene, og fikk støtte fra Stortinget sommeren 2020. I desember 2020 stilte også regjeringen seg bak anbefalingen og besluttet å innføre smal firefeltsvei som godkjent veistandard. Regjeringen argumenterte for at smal firefeltsvei gir økt fleksibilitet og øker den samfunnsøkonomiske nytten for enkelte prosjekter.Det blir opp til veibyggerne Statens vegvesen og Nye Veier å avgjøre hvilken standard som skal brukes, men Samferdselsdepartementet skal formelt avgjøre standarden. Aktuelle veistrekninger er ifølge regjeringen E39 Ålesund–Molde, E134 Saggrenda–Gvammen, E39 Mandal–Ålgård, E18 Dørdal–Tvedestrand, E6 Roterud–Øyer, E6 Ulsberg–Melhus, E6 Kvithammar–Åsen og riksvei 4 Oslo–Mjøsbrua.
=== Motortrafikkveier ===
Motortrafikkveier skal ifølge veinormalen av 2019 bygges på alle nasjonale hovedveier med årsdøgntrafikk på mellom 6000 og 12 000 kjøretøy, såkalt klasse H5. Fartsgrensen skal være 90 km/t. I veinormalen fra 2019 skal motortrafikkvei ha planskilte kryss og midtdeler. Veibredden skal være minst 12,5 meter. Minsteavstand mellom kryss bør være 1,5 kilometer. Hvert kjørefelt skal ha en bredde på 3,5 meter, men ved forbikjøringsfelt kan de to feltene være 3,25 meter brede hver.
=== Veiskilt og oppmerking ===
Frem til 2005 ble motorveier og motortrafikkveier kalt henholdsvis «Motorveg klasse A» og «Motorveg klasse B» i Norge. Begrepene ble erstattet med motorvei og motortrafikkvei i 2005 for å unngå misforståelser mellom de to veistandardene.I Norge markeres motorveier med blått skilt og veivisningsskilt med blå bakgrunnsfarge. Tidligere var veisningsskiltene også blå på motortrafikkveier (da kalt motorvei klasse B), men disse fikk gul bakgrunnfarge fra 2005 for å skape et tydeligere skille mellom motortrafikkveier og motorveier. Motorveiskiltene i Norge skiller seg fargemessig ut fra resten av Skandinavia, der motorveiskilt har grønn bakgrunnsfarge, men ligner Tyskland som har blått på motorveier og gult på vanlige veier.Oppmerkingen av motorveier følger samme prinsipp som øvrige norske veier. Hvit oppmerking for trafikk som kommer i samme retning, og gul oppmerking for å skille motgående trafikk. Dette betyr at den venstre linjen i hver kjørebane, altså linjen nærmest midtdeleren, har gul farge. Det samme gjelder linjer på av- og påkjøringsramper som leder til og fra veier med møtende trafikk. Tidligere hadde all veioppmerking på norske motorveier hvit farge, men dette ble endret i 2012. Norge skiller seg ut fra resten av Skandinavia og Europa, der det utelukkende brukes hvit oppmerking for å skille både med- og motgående trafikk. USA, Canada og flere latinamerikanske land bruker to-fargesystemet som Norge bruker.
=== Fartsgrenser ===
Per januar 2023 er 110 km/t høyeste fartsgrense på norske motorveier. I juni 2021 vedtok Stortinget å innføre 120 km/t på utvalgte strekninger, som en forsøksordning, men denne forsøks-fartsgrensen er per 2023 fortsatt under utredning.
==== Fra 80 til 110 km/t ====
Da de første motorveiene åpnet i Norge i 1960-årene, var den generelle fartsgrensen utenfor tettbygd strøk 80 km/t. Fartsgrensen gjaldt også på motorveier, men i juli 1965 innførte Samferdselsdepartementet en motorvei-fartsgrense på 90 km/t. I første omgang ble fartsgrensen tatt i bruk på to E6-strekninger: motorveien Hvam–Berger i Skedsmo og motortrafikkveien mellom Akershus og Rygge. Med fullføringen av flere lengre motorveistrekninger rundt årtusenskiftet, ble fartsgrensen i år 2000 hevet til 100 km/t som en prøveordning for motorveistrekninger med lav ulykkesfrekvens. Fartsgrensen ble økt til 110 km/t i 2014 for utvalgte motorveier.
==== Prøveordning med 120 km/t ====
I juni 2021 ga Stortinget grønt lys for å øke fartsgrensen til 120 km/t på de beste motorveiene som en prøveordning. Stortinget vedtok fartsøkningen etter forslag fra Fremskrittspartiet. Det er ikke avgjort hvor og når den nye fartsgrensen skal innføres, men forslagsstillerne trakk frem E18 gjennom Agder og Telemark, samt E6 Kolomoen–Moelv som aktuelle strekninger. Prosjektet ble møtt med skepsis fra trafikksikkerhetsorganisasjoner, som mente fartsøkningen vil føre til flere omkomne på norske veier. Tidligere har Fremskrittspartiet jobbet for å øke fartsgrensen til 130 km/t, men partiet uttalte våren 2021 at 120 km/t bør være høyeste fartsgrense på norske motorveier.Statens vegvesen jobber per 2023 fortsatt med å utrede prøveordningen for 120 km/t. Blant annet jobber Statens vegvesen med å velge ut aktuelle veistrekninger og vurdere utbedringsbehov, trafikksikkerhet og økonomisk lønnsomhet.
== Statistikk og rekorder ==
Tall og fakta om norske motorveier:
Samlet lengde på motorveiene: 620 km (per 15. januar 2023)
Mest trafikkerte strekning: E6 Furuset–Alfaset 92 000 ÅDT (2020)
Lengste sammenhengende motorvei: E6 Ulvensplitten–Moelv, 147 km
Lengste motorveibro: E18 Drammensbrua, 1892 meter
Lengste motorveitunnel: Lyshorntunnelen, 9300 meter
Eldste motorveistrekning: E18 Fusdal–Drengsrud (utenom Asker sentrum), 1,8 km, åpnet 13. juli 1962 (1962-07-13)
Nyeste motorveistrekning: E39 Grauthelleren–Døle bru, Agder, 19 km, åpnet 24. november 2022 (2022-11-24)
Sørligste punkt: E39 Mandalskrysset i Lindesnes, koordinater 58°04′06″N 7°32′06″Ø
Nordligste punkt: E6 Tiller i Trondheim, koordinater 63°21′36″N 10°22′21″Ø (erstattes av E6 ved Ranheim i Trondheim i 2023, og E6 ved Åsen i Levanger fra 2027)
Vestligste punkt: Riksvei 555 kryss med Askøyveien i Bergen, koordinater 60°22′14″N 5°12′59″Ø
Østligste punkt: Riksvei 3/25 Åkroken i Elverum, koordinater 60°53′15″N 11°30′27″Ø
Høyeste punkt: Riksvei 3/25, Granerud i Løten i Innlandet, 275 moh, koordinater 60°51′23″N 11°24′00″Ø
== Historien om hver enkelt veistrekning ==
Kronologisk oversikt for åpning av firefelts motorveier. For veier som ble utvidet fra tofelts motortrafikkvei til motorvei, er tidspunktet for motorveiåpning satt som åpningsår. Lengden på hver parsell er målt i 2022. Den er målt strekningsvis fra A til B, og inkluderer ikke av- og påkjøringsramper eller andre tilførselsveier.
== Motorveier under bygging ==
Liste over motorveistrekninger som er i anleggsfasen. Listen omfatter ikke planlagte prosjekter, se Liste over norske motorveier og motortrafikkveier for oversikt over prosjekter på planleggingsstadiet.
=== Tidligere motorveier ===
Følgende strekninger ble opprinnelig skiltet som motorvei, men har senere blitt nedklassifisert.
== Noter ==
== Se også ==
Liste over norske motorveier og motortrafikkveier
== Referanser == | | status = Første strekning åpnet 1962, utbygging pågår. | 1,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_45 | 2023-02-04 | Europavei 45 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Danmark', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Europaveier i Italia', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Europaveier i Tyskland', 'Kategori:Referanser til E10', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E14', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E26', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E331', 'Kategori:Referanser til E35', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til E55', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til E70', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E90', 'Kategori:Referanser til Rv92', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Referanser til riksvei', 'Kategori:Veier i Østerrike'] | Europavei 45 går mellom Alta i Norge og Gela i Italia og er 5190 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Alta – Kautokeino – Hetta – Palojoensuu – Kaaresuvanto – Karesuando – Gällivare – Storuman – Östersund – Mora – Grums – Trollhättan – Göteborg … Frederikshavn – Aalborg – Århus – Vejle – Kolding – Frøslev – Flensburg – Hamburg – Hannover – Göttingen – Kassel – Fulda – Würzburg – Nürnberg – München – Rosenheim – Wörgl – Innsbruck – Brennerpasset – Franzenfeste – Bolzano – Trento – Verona – Modena – Bologna – Cesena – Perugia – Fiano (Roma) – S. Cesareo (Roma) – Napoli – Salerno – Sicignano – Cosenza – Villa S. Giovanni ... Messina – Catània – Siracusa – Gela.
| Europavei 45 går mellom Alta i Norge og Gela i Italia og er 5190 km lang.
Trasé fastlagt av UNECE: Alta – Kautokeino – Hetta – Palojoensuu – Kaaresuvanto – Karesuando – Gällivare – Storuman – Östersund – Mora – Grums – Trollhättan – Göteborg … Frederikshavn – Aalborg – Århus – Vejle – Kolding – Frøslev – Flensburg – Hamburg – Hannover – Göttingen – Kassel – Fulda – Würzburg – Nürnberg – München – Rosenheim – Wörgl – Innsbruck – Brennerpasset – Franzenfeste – Bolzano – Trento – Verona – Modena – Bologna – Cesena – Perugia – Fiano (Roma) – S. Cesareo (Roma) – Napoli – Salerno – Sicignano – Cosenza – Villa S. Giovanni ... Messina – Catània – Siracusa – Gela.
== Forlengelse ==
Den 24. november 2006 ble veien forlenget, med start i Karesuando (på den svenske siden) ved at den svenske riksvei 45 (Karesuando-Göteborg) ble oppgradert til europavei. Den ble da 4917 km lang. Før det gikk den Göteborg … Frederikshavn – Hamburg – München – Verona – Napoli – Gela og var 3230 km. Omskiltinga skjedde sommeren 2007.
Den 5. desember 2017 ble en forlengelse av E45 gjennom Finland og Norge, over Kautokeino (riksvei 93) gyldig, slik at veiens nordlige start er Alta.
Forslaget ble fremlagt særlig av lokale krefter i Nordfinland og i Finnmark. Daværende Samferdselsminister i Norge, Liv Signe Navarsete støttet forslaget i 2007, men presiserte at det ikke vil medføre ekstra bevilgninger til forbedring av veistandarden. I august 2016 har Norges og Finlands regjeringer ansøkt til UNECE om forlengelse Karesuando-Alta, og det ble godkjent i oktober 2016. Forlengelsen er 273 km lang. Det ble gyldig 5. desember 2017. Regjeringen har i søknaden lovet et veiprosjekt i Alta kommune.
== Knutepunkter ==
== Veialternativer ==
Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet.
Nürnberg-Göteborg: Europavei 51 / Europavei 55 / via Berlin-Helsingør, 90 km kortere, ferjer ikke medregnet.
Göteborg-Vänersborg: / via Uddevalla, motorvei nesten hele veien, 14 km lengre.
Göteborg-Mora: / via Mariestad, 1 km kortere
Mora-Östersund: / / / via Los, 18 km kortere.
Göteborg-Karesuando: / / / / / / via Västerås-Luleå-Pajala, 48 km kortere.
E45 kan brukes som et alternativ til E6 for reiser mellom Oslo og Finnmark.
For å reise mellom Oslo og E45 finnes det noen alternativer:
Oslo – Nybergsund – Särna – Sveg – Östersund, 575 km
Oslo – Nybergsund – Särna – Lofsdalen – Östersund, 577 km
Oslo – Nybergsund – Särna – Tännäs – Östersund, 596 km
Oslo – Kongsvinger – Torsby – Los – Östersund, 637 km. Det er 18 km kortere å kjøre via Los enn å kjøre E45 via Sveg.Avstand til Nord-Norge via Särna-Sveg-Östersund-Karesuando:
Oslo – Östersund – Tromsø, 1736 km (1619 km via E6)
Oslo – Östersund – Alta, 1740 km (1879 km via E6)
Oslo – Östersund – Karasjok, 1740 km (2077 km via E6)
== Se også ==
Europavei 45 (Danmark)
Europavei 45 (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveieneStena Line
Forslag å forlenge E45 i Sverige | | bilde = | 1,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolloid | 2023-02-04 | Kolloid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Kollodial kjemi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Et kolloid er en blanding der ett stoff bestående av mikroskopisk dispergerte uløselige partikler som er suspendert gjennom et annet stoff. Noen definisjoner spesifiserer at partiklene må være dispergert i en væske, mens andre utvider definisjonen til å inkludere stoffer som aerosoler og gel. Begrepet kolloidal suspensjon refererer entydig til den totale blandingen (selv om en smalere betydning av ordet suspensjon skiller seg fra kolloider ved større partikkelstørrelse). Et kolloid har en dispergert fase (de suspenderte partiklene) og en kontinuerlig fase (suspensjonsmediet). De dispergerte fasepartiklene har en diameter på omtrent 1 nanometer til 1 mikrometer.Noen kolloider er transperente på grunn av Tyndall-effekten, som er spredning av lys av partikler i kolloidet. Andre kolloider kan være opakt eller ha en svak farge.
Kolloidale suspensjoner er gjenstand for grensesnitt- og kolloidvitenskap. Denne studieretningen ble introdusert i 1845 av den italienske kjemikeren Francesco Selmi og videre undersøkt siden 1861 av den skotske vitenskapsmannen Thomas Graham.
| Et kolloid er en blanding der ett stoff bestående av mikroskopisk dispergerte uløselige partikler som er suspendert gjennom et annet stoff. Noen definisjoner spesifiserer at partiklene må være dispergert i en væske, mens andre utvider definisjonen til å inkludere stoffer som aerosoler og gel. Begrepet kolloidal suspensjon refererer entydig til den totale blandingen (selv om en smalere betydning av ordet suspensjon skiller seg fra kolloider ved større partikkelstørrelse). Et kolloid har en dispergert fase (de suspenderte partiklene) og en kontinuerlig fase (suspensjonsmediet). De dispergerte fasepartiklene har en diameter på omtrent 1 nanometer til 1 mikrometer.Noen kolloider er transperente på grunn av Tyndall-effekten, som er spredning av lys av partikler i kolloidet. Andre kolloider kan være opakt eller ha en svak farge.
Kolloidale suspensjoner er gjenstand for grensesnitt- og kolloidvitenskap. Denne studieretningen ble introdusert i 1845 av den italienske kjemikeren Francesco Selmi og videre undersøkt siden 1861 av den skotske vitenskapsmannen Thomas Graham.
== Referanser == | Et kolloid er en blanding der ett stoff bestående av mikroskopisk dispergerte uløselige partikler som er suspendert gjennom et annet stoff. Noen definisjoner spesifiserer at partiklene må være dispergert i en væske, mens andre utvider definisjonen til å inkludere stoffer som aerosoler og gel. | 1,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redningsselskapets_redningssk%C3%B8yter | 2023-02-04 | Redningsselskapets redningsskøyter | ['Kategori:Norske redningsskøyter'] | Redningsselskapets redningsskøyter er redningsskøyter som har tjenestegjort for Redningsselskapet siden etableringen av Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) i 1891.
| Redningsselskapets redningsskøyter er redningsskøyter som har tjenestegjort for Redningsselskapet siden etableringen av Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) i 1891.
== Se også ==
Redningsselskapets stasjoner
== Referanser == | Redningsselskapets redningsskøyter er redningsskøyter som har tjenestegjort for Redningsselskapet siden etableringen av Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) i 1891. | 1,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5lfrid_J._Frahm_Jensen | 2023-02-04 | Målfrid J. Frahm Jensen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Fødsler 19. mai', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Aalborg', 'Kategori:Personer fra Sandnes kommune', 'Kategori:Varslere (arbeidsliv)'] | Målfrid Julie Frahm Jensen (født 19. mai 1963) er en norsk lyriker og forfatter. Hun har gitt ut syv diktsamlinger, en kunst- og fødselsdagskalender, vært redaktør for opplysningshefter innen psykisk helse og medforfatter til flere fagbøker.
| Målfrid Julie Frahm Jensen (født 19. mai 1963) er en norsk lyriker og forfatter. Hun har gitt ut syv diktsamlinger, en kunst- og fødselsdagskalender, vært redaktør for opplysningshefter innen psykisk helse og medforfatter til flere fagbøker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Frahm Jensen er oppvokst på Sandnes i Rogaland. Hun er utdannet helsefagarbeider.
=== Karriere ===
Frahm Jensen har arbeidet innen eldreomsorg og som erfaringskonsulent i psykiatrisk divisjon ved Stavanger universitetssjukehus i perioden 2009–2015. Hun sa opp sin stilling ved Stavanger Universitetssjukehus i 2015 etter omfattende gjengjeldelse etter hun varslet om ulovlig tvangsmiddelbruk. I dag driver hun med forfattervirksomhet og kunnskapsformidling gjennom undervisning og kultur.
=== Priser og utmerkelser ===
I 2016 ble hun tildelt Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern for 2015. Begrunnelsen for prisen var at Målfrid J. Frahm Jensen gjennom mange år vært en viktig og uredd forkjemper for bedring av pasienters rettigheter og ytringsfrihet i psykisk helsevern. Ved å uttale seg kritisk om den høye tvangsmiddelbruken ved psykiatrisk divisjon, Helse Stavanger fikk hun sykehusets ansatte mot seg blant annet i form av en underskriftskampanje. Belastningene etter ytringer i media og varslinger medførte at Frahm Jensen sa opp stillingen. Saken fikk bred dekning i Stavanger Aftenblad, og journalist Ina Gundersen mottok Sør-Rogalands journalistpris for nyhetsdekningen av saken.I 2015 ble hun tildelt Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse for sin uredde stemme for brukerne av psykiske helsetjenester. Hun har utmerket seg ved å kjempe for psykisk sykes rettigheter og vilkår, samt bidratt til oppmerksomhet mot mange tabuer innen psykisk helse. Frahm Jensen har bidratt til å øke kunnskapen om hvordan det er å leve med type 1-diabetes samtidig med psykiske lidelser og hvordan disse helseplagene påvirker hverandre.I 2009 ble hun kåret til «årets foredragsholder» ved Undervisnings- og Forskningsavdelingen ved psykiatrisk divisjon på Stavanger universitetssjukehus for sin «innsats som foredragsholder og kunnskapsformidler i og utenfor psykiatrisk divisjon».I 2002 ble hun tildelt legemiddelfirmaet Lillys Partnership in Diabetes – Global Award. Prisen ble delt ut under American Diabetes Association-kongressen i New Orleans i 2003. Prisen ble begrunnet med: Målfrid J. Frahm Jensen, fra Sandnes, er en av fem internasjonale vinnere av mer enn 300 nominasjoner. Hun har hatt en rekke verv i Norges Diabetesforbund (NDF) og har vist en imponerende innsats helt siden hun fikk diagnosen diabetes for 14 år siden. I den senere tid har hennes engasjement i Diabetesforbundet vært mest rettet mot eldre personer og mennesker med psykiske lidelser. På initiativ fra, og sammen med Målfrid, utarbeider en prosjektgruppe i NDF blant annet et opplysningshefte om diabetes og psykiske lidelser.
I 2002 ble hun tildelt «Diabetesforbundets gullnål» «for særlig stor innsats i utvikling av diabetesomsorgen i Norge og særskilt Rogaland».
== Bibliografi ==
=== Utgivelser ===
Varsling, med utgangspunkt i helsetjenesten. (Fagbok) Universitetsforlaget 2020
Innestengd, diktsamling, Commentum Forlag 2018
Morgendagen blir fin, 15 år som lyriker. Notatbok, Commentum Forlag 2016
Farmor er hippie, diktsamling, Commentum Forlag 2015
Under snøen spirer solen, diktsamling, Commentum Forlag 2014
Når vi forstår, diktsamling, Commentum Forlag 2009
Kunst- og fødselsdagskalender, utgitt på Commentum Forlag 2008
Gjennom ord, diktsamling,, Commentum Forlag 2007
Livets bølger, diktsamling,, Commentum Forlag 2003
Spor i menneskeland, diktsamling, Commentum Forlag 2001
=== Illustrasjoner ===
Utsnitt av forfatters dikt er brukt som illustrasjon i Sandnes 2007
Fotografisk praktbok av John Sirevåg. Trolls of Norway
=== Som medforfatter ===
Brukeransettelser. Håndbok om brukeransettelser innen psykisk helse. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, 2016
Psykisk helse. Nye arenaer, aktører og tilnærminger Universitetsforlaget 2015
Uten samtykke, men med rettigheter i psykisk helsevern 2009 (opplysningshefte) Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning
Stigma/Antistigma (opplysningshefte) 2009 Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning
Livet med diabetes i ord og bilder 2009 (informasjonsbok) Diabetesforbundet
Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid, fagbok utgitt på Gyldendal Akademisk 2009
Klienten – den glemte terapeut, fagbok utgitt på Gyldendal Akademisk 2007
Med vitende og vilje 2006 (fagbok) Kommuneforlaget
Ord over sinn – og våre virkeligheter 2004 (antologi) Kolofon forlag
TEN YEARS OF PAIN 2003 (essay) Hertervig Forlag
Alt det galna 2003 (essay) Hertervig Forlag
Jeg har bedt til Gud om å få en annen familie 2003 (DVD)
Diabetes og psykiske lidelser 2002 (opplysningshefte) Diabetesforbundet
Ei håndbok om type 2-diabetes 1997 (Studieplan) Diabetesforbundet
Mat og diabetes 1996 (Studieplan) Diabetesforbundet
Ei håndbok om type 1-diabetes 1996 (Studieplan) Diabetesforbundet
Med søkelys på oss selv og vårt foreningsliv (Studieplan) Diabetesforbundet
== Teater ==
Forfatterens dikt om selvskade har inspirert til og blitt brukt av Teater Kompas i teaterforestillingen «Når det skærer i hjertet». Teater Kompas ble i 2014 nominert til en Reumert i kategorien «Bedste forestilling for børn og unge» for denne forestillingen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Egenpresentasjon Arkivert 17. april 2008 hos Wayback Machine. | Målfrid Julie Frahm Jensen (født 19. mai 1963) er en norsk lyriker og forfatter. | 1,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jumpcut.com | 2023-02-04 | Jumpcut.com | ['Kategori:Etableringer i 2006', 'Kategori:Nettsteder'] | Jumpcut.com er et nettsted for nettbasert redigering av video, samt deling av sluttproduktene. Nettstedet ble lansert i januar 2006, men ble først tilgjengelig for alle i april samme år. Allerede i oktober 2006 ble Jumpcut kjøpt av Yahoo. I desember 2008 ble tjenesten stengt for opplasting av videoer, mens eksisterende videomateriale fremdeles var tilgjengelig.Navnet viser til begrepet jumpcut, en filmatisk klippe- og opptaksteknikk der deler av et opptak fra en kamerainnstilling fjernes, slik at man hopper i tid.
| Jumpcut.com er et nettsted for nettbasert redigering av video, samt deling av sluttproduktene. Nettstedet ble lansert i januar 2006, men ble først tilgjengelig for alle i april samme år. Allerede i oktober 2006 ble Jumpcut kjøpt av Yahoo. I desember 2008 ble tjenesten stengt for opplasting av videoer, mens eksisterende videomateriale fremdeles var tilgjengelig.Navnet viser til begrepet jumpcut, en filmatisk klippe- og opptaksteknikk der deler av et opptak fra en kamerainnstilling fjernes, slik at man hopper i tid.
== Historie ==
Jumpcut ble grunnlagt i 2005, offentlig tilgjengelig 5, april 2006 og kjøpt av Yahoo! i oktober 2006.
I desember 2008 kom Yahoo! med følgende meddelelse på tjenestens opplastingsside:
«We’re sorry to announce that we are no longer accepting uploads to Jumpcut. We will be keeping the Jumpcut site up and running for the foreseeable future so you‘ll still be able to play, remix and share your existing movies – you just won’t be able to upload anything new. If you’re looking for a place to upload and share your video, we recommend that you head over to Flickr ... It was a difficult decision that we wish we didn’t have to make, but it was necessary in order to focus resources on other Yahoo! sites.»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jumpcut.com | Jumpcut.com er et nettsted for nettbasert redigering av video, samt deling av sluttproduktene. | 1,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Music_Canada | 2023-02-04 | Music Canada | ['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadisk musikk', 'Kategori:Canadiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1964'] | Music Canada, tidligere Canadian Recording Industry Association (forkortet til CRIA), er en organisasjon som ble grunnlagt i 1964 og som representerer interessene til canadiske selskaper som lager, produserer og markedsfører musikk i Canada. Organisasjonens hovedkvarter er i Toronto.
| Music Canada, tidligere Canadian Recording Industry Association (forkortet til CRIA), er en organisasjon som ble grunnlagt i 1964 og som representerer interessene til canadiske selskaper som lager, produserer og markedsfører musikk i Canada. Organisasjonens hovedkvarter er i Toronto.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | Music Canada, tidligere Canadian Recording Industry Association (forkortet til CRIA), er en organisasjon som ble grunnlagt i 1964 og som representerer interessene til canadiske selskaper som lager, produserer og markedsfører musikk i Canada. Organisasjonens hovedkvarter er i Toronto. | 1,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sm%C3%A5borgerskap | 2023-02-04 | Småborgerskap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Samfunnsklasser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosiologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | Småborgerskap er en betegnelse som brukes om en borgerlig samfunnsgruppe som sosioøkonomisk står høyere enn arbeiderklassen, som er arbeidskraften i samfunnet. Småborgerskapet står sosioøkonomisk lavere enn høyborgerskapet, som eier produksjonsmidlene og har en stor mengde kapital. I marxistisk terminologi omfattes begrepet av "overgangsklassen". Småborgetskapet er overgangen fra arbeiderklasse til borgerklasse. I denne fasen, ifølge marxistisk teori blir interessene fra proletariatet og borgerskapet blandet sammen, småborgerskapet eier ikke arbeidskraft, men arbeider heller ikke for noen. De som tilhører småborgerskapet er dem som eier og driver egen butikk, driver et lite foretak eller er for eksempel er aksjemegler o.l.. Yrker som tradisjonelt regnes som typiske for småborgere er blant andre butikkeiere, enkeltmannsforetak, små private foretak og kjøpmann.
Uttrykket småborgerlig, som beskriver småborgerskapet, må ikke forveksles med det nedsettende uttrykket spissborger(lig), som betyr sneversynt person.
| Småborgerskap er en betegnelse som brukes om en borgerlig samfunnsgruppe som sosioøkonomisk står høyere enn arbeiderklassen, som er arbeidskraften i samfunnet. Småborgerskapet står sosioøkonomisk lavere enn høyborgerskapet, som eier produksjonsmidlene og har en stor mengde kapital. I marxistisk terminologi omfattes begrepet av "overgangsklassen". Småborgetskapet er overgangen fra arbeiderklasse til borgerklasse. I denne fasen, ifølge marxistisk teori blir interessene fra proletariatet og borgerskapet blandet sammen, småborgerskapet eier ikke arbeidskraft, men arbeider heller ikke for noen. De som tilhører småborgerskapet er dem som eier og driver egen butikk, driver et lite foretak eller er for eksempel er aksjemegler o.l.. Yrker som tradisjonelt regnes som typiske for småborgere er blant andre butikkeiere, enkeltmannsforetak, små private foretak og kjøpmann.
Uttrykket småborgerlig, som beskriver småborgerskapet, må ikke forveksles med det nedsettende uttrykket spissborger(lig), som betyr sneversynt person.
== Referanser ==
== Ekster lenker ==
The Class Struggles in France, 1948 to 1950 sett av artikler av Karl Marx, skrevet for avisen Neue Rheinische Zeitung i 1850. | Småborgerskap er en betegnelse som brukes om en borgerlig samfunnsgruppe som sosioøkonomisk står høyere enn arbeiderklassen, som er arbeidskraften i samfunnet. Småborgerskapet står sosioøkonomisk lavere enn høyborgerskapetGuttu, Tor: Norsk ordbok, s. | 1,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sertifisering | 2023-02-04 | Sertifisering | ['Kategori:Akkreditering', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Standarder'] | En sertifisering refererer til en bekreftelse for et objekt, person eller organisasjon. Denne bekreftelsen er ofte, men ikke alltid, som en form for ekstern evaluering, opplæring eller vurdering.
| En sertifisering refererer til en bekreftelse for et objekt, person eller organisasjon. Denne bekreftelsen er ofte, men ikke alltid, som en form for ekstern evaluering, opplæring eller vurdering.
== Se også ==
TCO-sertifisering
Akkreditering
Det Norske Veritas | En sertifisering refererer til en bekreftelse for et objekt, person eller organisasjon. Denne bekreftelsen er ofte, men ikke alltid, som en form for ekstern evaluering, opplæring eller vurdering. | 1,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gallspach | 2023-02-04 | Gallspach | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Østerrike', 'Kategori:Oberösterreich'] | Gallspach er en kommune i Østerrike. Den ligger i Oberösterreich.
| Gallspach er en kommune i Østerrike. Den ligger i Oberösterreich.
== Kursted ==
I Gallspach ligger Zeileis-instituttet der det brukes høyfrekvensstrøm med svær spenning til å helbrede forskjellige sykdommer. Vitenskapelig sett er metoden mangelfullt dokumentert.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gallspach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gallspach er en kommune i Østerrike. Den ligger i Oberösterreich. | 1,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Natt_i_hamn | 2023-02-04 | Natt i hamn | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1943', 'Kategori:Filmer regissert av Hampe Faustman', 'Kategori:Svenske dramafilmer', 'Kategori:Svenskspråklige filmer'] | Natt i hamn er en svensk dramafilm fra 1943 med regi av Hampe Faustman.
| Natt i hamn er en svensk dramafilm fra 1943 med regi av Hampe Faustman.
== Om filmen ==
Filmen hadde premiere 27. september 1943 på biograf Skandia i Stockholm og Uppsala. Innspillingen av filmen skjedde med atelierfilming i Filmstaden i Råsunda med eksteriører fra Stockholm av Gunnar Fischer. Filmen var Faustmans debutfilm som regissør.
== Rolleliste ==
Sigurd Wallén – «Canada» Eriksson, tømmermann på S.S. «Rune»
Birgit Tengroth – Maria, arbeidsløs
Alf Kjellin – Arnold, lettmatros på S.S. «Rune»
Sigge Fürst – «Biggen», matros på S.S. «Rune»
Holger Löwenadler – Mårten, leder for en sabotasjeliga
Linnéa Hillberg – Jenny Eriksson, «Canadas» kone
Rune Halvarsson – Jim, lettmatros på S.S. «Rune»
Bengt Ekerot – John, uerfaren dekksmatros på S.S. «Rune»
Gunnar Björnstrand – Sven Eriksson, kalt Lillen, «Canadas» sønn, medlem av sabotasjeligaen
Carl Ström – kaptein på S.S. «Rune»
Thore Thorén – Kurt, matros på S.S. «Rune»
=== Ikke-krediterte ===
Torsten Lilliecrona – «Pajen», medlem av sabotageligan
Helge Mauritz – førstestyrmann
Nils Nordståhl – andrestyrmann
Werner Ohlson – stewarden
Axel Isaksson – havnepoliti
Robert Ryberg – rederirepresentant
John Ericsson Oskar – rormann
Karl Erik Flens – kokken
Siv Thulin Sonja – en jente på restaurant Kontinenten
Marianne Lenard – jente som danser med «Biggen» på Kontinenten
Birgitta Öijen Frida – en jente på Kontinenten
Lillie Lindroth – kvinnen som danser med Jim på Kontinenten
Erik «Hampe» Faustman – gjest på Kontinenten
Gerda Boman – avisbudet som oppdager den myrdede Maria
Jerry Nordquist – radiotelegrafist
Eric von Gegerfelt – kaptein på S.S. «Mexico»
Georg Årlin – første detektiven som henter Sven
Segol Mann – andre detektiven som henter Sven
Ernst Wellton – besetningsmann på S.S. «Mexico»
Uno Larsson – en mann med caps på kaien ved S.S. «Runes» ankomst
Keve Hjelm – en ung mann på Kontinenten
Ann-Marie Hellgren – hans følge
Uno Görling – trombonisten på Kontinenten
Arne Domnérus – klarinettisten på Kontinenten
=== Bortklippet eller uidentifiserte ===
Sture Djerf – en sjømann
Gunnar Collin – en sjømann
Olle Ek – radiotelegrafist
Gottfrid Holde – kontorist
== Musikk i filmen ==
«Oh! Susanna» – komponist og tekst Stephen C. Foster, instrumental.
«Meet the Sun Halfway» – komponist James V. Monaco tekst Johnny Burke, instrumental.
«To You, Sweetheart» – Aloha, komponist og tekst Harry Owens
«Då – då – då» – komponist Jules Sylvain text Sven Paddock, instrumental.
«Zigenare, låt violinen sjunga» – komponist Jules Sylvain tekst Martin Erix, instrumental.
«Ständchen/Serenad» – komponist Franz Schubert tekst Ludwig Rellstab, instrumental.
«Munspelsvals (Karlsson)» – komponist Verner Karlsson, instrumental.
== Eksterne lenker ==
(en) Natt i hamn på Internet Movie Database
(no) Natt i hamn hos Filmfront
(sv) Natt i hamn i Svensk Filmdatabas | | manus = | |Alf Kjellin }} | 1,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DNA_mikromatrise | 2023-02-04 | DNA mikromatrise | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Mikromatriser', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | DNA-mikromatrise er en teknologi som brukes innen molekylærbiologi og medisin for å måle mengden av bestemte DNA-fragmenter i en biologisk prøve. Teknologien utnytter det at DNA har to tråder eller strenger som er komplementære. Komplementariteten betyr at dersom man har den ene strengen, så kan man alltid utlede den andre. Disse to trådene binder seg til hverandre ved hybridisering, og dette blir utnyttet i mikromatriseteknologien. Fragmenter fra en av DNA-trådene til for eksempel et gen eller en annen del av DNA som man ønsker å måle, festes til mikromatrisen. Disse fragmentene kalles prober. Probene er små, og en mikromatrise kan inneholde fra noen titalls tusen til noen få millioner prober. For å måle genuttrykk i humane prøver brukes prober for alle de ca. 22 000 proteinkodende genene i mennesker. Selve mikromatrisen er vanligvis en fast overflate av glass eller en nylon-membran. Andre typer mikromatriser, som Illumina, bruker mikroskopiske kuler som sitter i små brønner i stedet for den faste overflaten.
Fragmentene man ønsker å måle mengden av varierer etter hva målet med forsøket er. Dersom man er interessert i genuttrykket isoleres mRNA, som så blir reverstranskibert til cDNA. cDNAet blir vanligvis farget med en rød eller grønn fluoreserende farge før de tømmes på mikromatrisen. Her flyter de rundt til de finner sin komplementære probe på matrisen og binder seg fast. Det cDNA som ikke fester seg blir så vasket bort før matrisen skannes. Under skanningen sender man lys ned på matrisen, som gjør at de fluoreserende molekylene lyser opp. Styrken på lyssignalet gir et mål på mengden av cDNA som har bundet seg.
Der finnes mange forskjellige typer mikromatriser. DNA mikromatriser skiller seg fra de andre typene ved at de bruker DNA som deteksjonssystem.
| DNA-mikromatrise er en teknologi som brukes innen molekylærbiologi og medisin for å måle mengden av bestemte DNA-fragmenter i en biologisk prøve. Teknologien utnytter det at DNA har to tråder eller strenger som er komplementære. Komplementariteten betyr at dersom man har den ene strengen, så kan man alltid utlede den andre. Disse to trådene binder seg til hverandre ved hybridisering, og dette blir utnyttet i mikromatriseteknologien. Fragmenter fra en av DNA-trådene til for eksempel et gen eller en annen del av DNA som man ønsker å måle, festes til mikromatrisen. Disse fragmentene kalles prober. Probene er små, og en mikromatrise kan inneholde fra noen titalls tusen til noen få millioner prober. For å måle genuttrykk i humane prøver brukes prober for alle de ca. 22 000 proteinkodende genene i mennesker. Selve mikromatrisen er vanligvis en fast overflate av glass eller en nylon-membran. Andre typer mikromatriser, som Illumina, bruker mikroskopiske kuler som sitter i små brønner i stedet for den faste overflaten.
Fragmentene man ønsker å måle mengden av varierer etter hva målet med forsøket er. Dersom man er interessert i genuttrykket isoleres mRNA, som så blir reverstranskibert til cDNA. cDNAet blir vanligvis farget med en rød eller grønn fluoreserende farge før de tømmes på mikromatrisen. Her flyter de rundt til de finner sin komplementære probe på matrisen og binder seg fast. Det cDNA som ikke fester seg blir så vasket bort før matrisen skannes. Under skanningen sender man lys ned på matrisen, som gjør at de fluoreserende molekylene lyser opp. Styrken på lyssignalet gir et mål på mengden av cDNA som har bundet seg.
Der finnes mange forskjellige typer mikromatriser. DNA mikromatriser skiller seg fra de andre typene ved at de bruker DNA som deteksjonssystem.
== Historie ==
DNA-mikromatriseteknologien er sprunget ut fra Southern blot, som er en molekylærbiologisk metode som brukes til å påvise bestemte DNA-fragmenter i en prøve. Den første samlingen av spesifikke DNA-fragmenter brukt til profilering av genuttrykk ble beskrevet i 1987
i en studie hvor de ønsket å identifiserte gener hvis genuttrykk moduleres av interferon. De første DNA-mikromatrisene ble laget ved å trykke cDNA ned på filterpapir. De første mikromatrisene for profilering av genuttrykk ble rapportert i 1995
, og komplett eukaryotisk genom (Saccharomyces cerevisiae) på en mikromatrise ble publisert i 1997.
== Bruksområder og typer DNA mikromatriser ==
DNA mikromatriser kan brukes til å detektere DNA (som i Comparativ Genomic Hybridisation) eller RNA (som regel cDNA etter reverstranskripsjon).
Siden en mikromatrise inneholder titusener av prober gjør man i praksis titusener av tester parallelt. Mikromatrisene har derfor ført til at det er mulig å se sammenhenger mellom forskjellige gener som det ikke var mulig å oppdage tidligere. DNA mikromatriser har i tillegg akselerert mange typer metoder:
== Mikromatriser og bioinformatikk ==
Anvendelse av mikromatriser i forskningen har skapt flere statistiske og bioinformatiske utfordringer:
Eksperimentell planlegging
Standardisering
Statistisk analyse
Forholdet mellom prober og gener (Nøyaktighet og presisjon)
Datamengde og offentilig tilgjengelighet
=== ===
Kompleksiteten av genuttryksdata gjør at det er viktig å planlegge forsøket nøye for at det skal være mulig å dra biologiske slutninger som er statistisk gyldige. Mye av grunnen til dette er en sensitiv teknologi sammen med mengden data som gjør at systematiske støy i dataene blir tydeligere. Eksperimentell planlegging i denne sammenhengen er svært omfattende og dekker alt fra design av prober og produksjon av matrisene til prøvebehandling, prøvetaking, rensing av RNA samt stegene som omfatter selve mikromatriseforsøket.
=== ===
Sammenligning av resultater fra forskjellige mikromatriseforsøk kan ofte by på store utfordringer på grunn av manglende standarder både når det gjelder produksjon av matriser, protokoller brukt under forsøket, og et hav av analysemetoder som kan brukes i etterkant. Dette byr på bioinformatiske utfordringer og flere prosjekter er satt igang for gjøre det lettere å utveksle data, samt analysere data som kommer fra forskjellige plattformer:
Microarray Gene Expression Data (MGED) Society har utviklet standarder for representering og beskrivelse av mikromatrisedata. For eksempel så er "Minimal Information About a Microarray Experiment" (MIAME) er en sjekkliste som hjelper til med å definere nivået av detaljer som bør publiseres sammen med resultatene. Mange tidsskrifter krever at denne standarden er fulgt før de vil publisere data som inneholder mikromatriseresultater.
"MicroArray Quality Control (MAQC) Project" er et internasjonalt prosjekt ledet av Food and Drug Administration i USA, som gikk ut på at de samme prøvene ble testet i mange forskjellige laboratorier på matriser fra mange forskjellige produsenter. Prosjektet ble startet fordi mange mikromatriseforsøk rapporterte motsigende resultater, og det ble stilt spørsmål til hvor mye man kunne stole på mikromatriseforesøkene. Resultatet fra denne studien viste at mikromatriseresultater er reproduserbare både på tvers av forskjellige laboratorier og på matriser fra forskjellige produsenter.
=== ===
Før man analyserer data fra forskjellige fysiske mikromatriser må man som regel normalisere dataene for å sikre at de er sammenlignbare. Der er flere måter å normalisere dataene på, og det kan noen ganger være vanskelig å vite hvilke metoder som er best å bruke. Dersom man har brukt det som kalles "Spike-ins", som er eksternt DNA fra feks plante dersom man jobber med DNA fra menneske eller dyr, så kan man se på hvordan dataene fra dette DNAet oppfører seg under diverse normaliseringsmetoder. Man tilsetter det eksterne DNAet i kjente mengder, sånn at det er mulig å sammenligne på tvers av mikromatriser.
Når man gjør statistiske analyser beregnes ofte en p-verdi som sier noe om sannsynligheten for å få dette resultatet ved en tilfeldighet. Normalt sett gjør man noen få tester om gangen. Det som er litt spesielt når det gjelder de statistiske analysene av mikromatrisedata er at man gjør mange tester samtidig. Når man gjør mange tester så øker sannsynligheten for at man gjør et funn, helt tilfeldig. P-verdiene blir derfor ofte justert for å ta høyde for multippel testing problematikken.
=== ===
Forholdet mellom probene og genene de er forventet å detektere kan være noe problematisk. Noen mRNA molekyler kan binde seg til flere prober enn de er tenkt å hybridisere til. Dette kalles krysshybridisering. Disse mRNA molekylene vil da bidra til signal for prober som egentlig er ment å skulle detektere et helt annet mRNA molekyl.
=== ===
De to viktigste datavarehusene for mikromatrisedata er ArrayExpress og Gene Expression Omnibus (GEO). Begge disse har funksjoner som gjør det mulig å søke etter bestemte gener på tvers av forskjellig mikromatriseforsøk, eller man kan laste ned dataene som er brukt i forskjellige publikasjoner for å se om man greier å reprodusere selve analysen. Mange tidsskrifter krever at dataene gjøres offentlig tilgjengelig, og da ofte at de gjøres tilgjengelig gjennom en av disse datavarehusene.
== Se også ==
Genuttrykk
Genuttrykksprofilering
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norwegian Microarray Consortium | DNA-mikromatrise er en teknologi som brukes innen molekylærbiologi og medisin for å måle mengden av bestemte DNA-fragmenter i en biologisk prøve. Teknologien utnytter det at DNA har to tråder eller strenger som er komplementære. | 1,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Pie | 2023-02-04 | American Pie | ['Kategori:Pekere'] | Begrepet American Pie kan bety
sangen «American Pie» av Don McLean
filmserien American Pie
filmen American Pie (1999)
filmen American Pie 2 (2000)
filmen American Pie: Bryllupet (2003)
filmen American Pie Presents Band Camp (2005)
filmen American Pie 5: The Naked Mile (2006)
filmen American Pie Presents: Beta House (2007)
filmen American Pie Presents: The Book of Love (2009)
filmen American Pie: Reunion (2012) | Begrepet American Pie kan bety
sangen «American Pie» av Don McLean
filmserien American Pie
filmen American Pie (1999)
filmen American Pie 2 (2000)
filmen American Pie: Bryllupet (2003)
filmen American Pie Presents Band Camp (2005)
filmen American Pie 5: The Naked Mile (2006)
filmen American Pie Presents: Beta House (2007)
filmen American Pie Presents: The Book of Love (2009)
filmen American Pie: Reunion (2012) | | manus = | 1,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fenetylamin | 2023-02-04 | Fenetylamin | ['Kategori:Alkaloider', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Fenetylamin, eller β-fenetylamin eller 2-fenetylamin, er et alkaloid og monoamin. Fenetylamin har også en isomer α-fenetylamin (1-fenetylamin), som har to stereoisomere: R-1-fenetylamin og S-1-fenetylamin. I menneskets hjerne, er 2-fenetylamin trodd å ha funksjon som en signalsubstans (neurotransmitter). Fenetylamin blir biosyntetisert fra aminosyren fenylalanin. Stoffet finnes også naturlig i kakao og i sjokolade.
Fenetylamin er ikke oppført på legemiddellisten eller narkotikalisten.
Stoffet står på dopinglista til antidopingbyråa WADA og Antidoping Norge, men ikke straffelovens dopingliste.. Noe Statens Legemiddelverk spesifikt sier man skal holde adskilt fra WADAs dopingliste.
| Fenetylamin, eller β-fenetylamin eller 2-fenetylamin, er et alkaloid og monoamin. Fenetylamin har også en isomer α-fenetylamin (1-fenetylamin), som har to stereoisomere: R-1-fenetylamin og S-1-fenetylamin. I menneskets hjerne, er 2-fenetylamin trodd å ha funksjon som en signalsubstans (neurotransmitter). Fenetylamin blir biosyntetisert fra aminosyren fenylalanin. Stoffet finnes også naturlig i kakao og i sjokolade.
Fenetylamin er ikke oppført på legemiddellisten eller narkotikalisten.
Stoffet står på dopinglista til antidopingbyråa WADA og Antidoping Norge, men ikke straffelovens dopingliste.. Noe Statens Legemiddelverk spesifikt sier man skal holde adskilt fra WADAs dopingliste.
== Substitutede fenetylaminer ==
Substitusjonede fenetylaminer inneholder flere kjemiske modifikasjoner enten på fenylringen, sidekjeden eller på aminogruppen. Dette er en stor gruppe som ligner på fenetylamin.
== Referanser == | Fenetylamin, eller β-fenetylamin eller 2-fenetylamin, er et alkaloid og monoamin. Fenetylamin har også en isomer α-fenetylamin (1-fenetylamin), som har to stereoisomere: R-1-fenetylamin og S-1-fenetylamin. | 1,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Andresen | 2023-02-04 | Trond Andresen | ['Kategori:AKP-politikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med ufullstendige referanser', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Førsteamanuenser ved NTNU', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:RV-politikere', 'Kategori:Rødt-politikere i Sør-Trøndelag'] | Trond Andresen (født 30. april 1947) er en norsk samfunnsdebattant, politiker (tidligere Rødt) og førsteamanuensis emeritus i kybernetikk ved NTNU.
| Trond Andresen (født 30. april 1947) er en norsk samfunnsdebattant, politiker (tidligere Rødt) og førsteamanuensis emeritus i kybernetikk ved NTNU.
== Politikk ==
Andresen har vært aktiv i politikk for SUF, Rød Front, AKP(m-l), RV og Rødt siden 1960-tallet, og hatt en rekke verv. Han var med å grunnlegge Rød Valgallianse i 1973. Etter opphevelsen av kringkastingsmonopolet etablerte Andresen i 1982 en radiokanal i Trondheim, Radio RV, hvor han var journalist og redaktør frem til 1996. Han har også frilanset som reporter for NRK. Videre er han en aktiv samfunnsdebattant, og har særlig markert seg som kritiker av Israel, som han anklager for manglende empati med palestinerne. Han har vært en regelmessig skribent i avisen Klassekampen så lenge den har eksistert, og var en periode moderator for avisens diskusjonsforum da det ble lansert i 2008.I mars 1996 etablerte han epostlisten KK-forum, som spilte en sentral rolle i AKPs avsettelse av Paul Bjerke og innsettelse av Jon Michelet som redaktør for Klassekampen i 1997. KK-forum fungerte som et halvoffisielt nettforum for Klassekampen frem til 2002, da Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen avsluttet samarbeidet.Andresen var på grunn av sitt engasjement i kommunistiske organisasjoner og partier overvåket av Politiets overvåkningstjeneste fra 1970 til begynnelsen av 1990-tallet, og har publisert sin omfattende mappe fra POT på internett.I februar 2009 meldte Andresen seg ut av Rødt etter 35 års medlemskap i partiet han var med på å stifte. Han kritiserte partiet for manglende evne til å tenke nytt og for å vokte over «vedtatte sannheter». Han nevnte debatten om Israel og jødene spesielt, men skrev også at dette gjorde seg gjeldende i andre saker.I september 2011 skrev Andresen en kronikk i Klassekampen der han gjorde rede for sin oppfatning om at Israel visste om terrorangrepene 11. september 2001 på forhånd, men at de unnlot å melde fra om dette.I april 2015 ble han anmodet av LO om å ikke ta med til 1. mai-toget en plakat der det stod at «Gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk». Den samme plakaten hadde han båret i 1. mai-tog i de tre foregående årene. Forut for 1. mai-feiringen i 2015 ble gikk to SV-medlemmer ut i media og omtalte Andresens plakattekst, og anklaget ham for å spre hat mot jøder. Andresen uttalte i 2016 at han ville ha stemt på Marine Le Pen dersom han bodde i Frankrike, og at det fantes «“tilbakestående” trekk ved muslimske samfunn basert på “vitenskapelig antropologi”».
== Kybernetikk ==
Andresen er utdannet sivilingeniør (kontrollingeniør) ved NTH (senere integrert i NTNU) i 1973, og var ansatt der fra 1982 til han gikk av i 2022. Han var styremedlem ved NTNU, som representant for de vitenskapelig ansatte, 1999–2001. Andresen ble dr.philos. ved NTNU i 2018 med avhandlingen On the Dynamics of Money Circulation, Creation and Debt – a Control Systems Approach og fikk samtidig opprykk til førsteamanuensis.Andresen mottok flere priser for sin undervisning. I 2005 ble han kåret til Årets lærer ved IME-fakultetet, og i 2006 mottok han SINTEF-gruppens pris for fremragende pedagogisk virke.
Andresen underviste i kybernetiske fag ved NTNU, deriblant reguleringsteknikk og dynamikk i sosiale systemer, og holdt forelesninger blant annet i kybernetikk introduksjon. I 2006 mottok han Sintefs pris for fremragende pedagogisk virke. Blant studenter ble han kjent for å snakke på en folkelig og engasjerende måte i forelesningene. Under en forelesning i reguleringsteknikk uttalte han eksempelvis:«For å finne den lukkede sløyfes transferfunksjon av et system med negativ enhetstilbakekobling, setter vi alt grafset fra forovergreina i både teller og nevner og plusser på 1 i nevner. (...) I praksis får vi en nisse på lasset ved at det ikke fins reine integratorer (...) ellers er det rett fram etter nesa. Det er lett å utlede, så de som vil kan jo prøve seg på kammerset.»I 2015 ble han tildelt IME-fakultetets formidlingspris. I juryens begrunnelse sto det blant annet: «Begrunnelsen er blant annet at han engasjerer og motiverer elever på videregående skole på en sjeldent god måte, samt at han alltid sier ja når han blir spurt om å stille opp.»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Trond Andresen i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Trond Andresen i BIBSYS
Trond Andresens NTNU-hjemmeside | Trond Andresen (født 30. april 1947) er en norsk samfunnsdebattant, politiker (tidligere Rødt) og førsteamanuensis emeritus i kybernetikk ved NTNU. | 1,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prostatakreftforeningen | 2023-02-04 | Prostatakreftforeningen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske pasientorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2003'] | Prostatakreftforeningen (PROFO) er en brukerorganisasjon for menn som er eller har vært rammet av prostatakreft. Den er en av tretten pasientforeninger tilsluttet Kreftforeningen. Foreningen ble etablert 22. mai 2003.
PROFO har som formål å bidra til å bedre tilbudet for behandling og rehabilitering. Samtidig driver foreningen omfattende informasjonsvirksomhet til medlemmene, leger, helsemyndigheter og annet fagpersonell.
Prostatatkreftforeningen har også en likemannstelefon 02606 hvor man kan snakke med menn som har eller har hatt prostatakreft. Denne er åpen fra 0800 til 2200 hver dag hele året.
Foreningen har også en partnergruppe for de som lever sammen med en som har prostatakreft.
I 2011 fikk nesten 5000 menn diagnosen og nesten 1100 dør av prostatakreft hvert år. Nesten 35000 menn lever med eller har hatt prostatakreft.
PROFO har passert 3000 medlemmer fordelt på 26lokallag over hele landet. PROFOs lokallag har blitt et forum hvor menn tør å snakke om sykdommen.
| Prostatakreftforeningen (PROFO) er en brukerorganisasjon for menn som er eller har vært rammet av prostatakreft. Den er en av tretten pasientforeninger tilsluttet Kreftforeningen. Foreningen ble etablert 22. mai 2003.
PROFO har som formål å bidra til å bedre tilbudet for behandling og rehabilitering. Samtidig driver foreningen omfattende informasjonsvirksomhet til medlemmene, leger, helsemyndigheter og annet fagpersonell.
Prostatatkreftforeningen har også en likemannstelefon 02606 hvor man kan snakke med menn som har eller har hatt prostatakreft. Denne er åpen fra 0800 til 2200 hver dag hele året.
Foreningen har også en partnergruppe for de som lever sammen med en som har prostatakreft.
I 2011 fikk nesten 5000 menn diagnosen og nesten 1100 dør av prostatakreft hvert år. Nesten 35000 menn lever med eller har hatt prostatakreft.
PROFO har passert 3000 medlemmer fordelt på 26lokallag over hele landet. PROFOs lokallag har blitt et forum hvor menn tør å snakke om sykdommen.
== Eksterne lenker ==
Prostatakreftforeningens hjemmeside
Kreftforeningens hjemmeside | Prostatakreftforeningen (PROFO) er en brukerorganisasjon for menn som er eller har vært rammet av prostatakreft. Den er en av tretten pasientforeninger tilsluttet Kreftforeningen. | 1,399 |
Subsets and Splits