url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Hanguanaceae | 2023-02-04 | Hanguanaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Commelinales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hanguanaceae er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter 2-3 arter fordelt på bare én planteslekt – Hanguana. Familien omfatter arter i Sri Lanka, Sør-Amerika, Australia, og Sørøst-Asia.
| Hanguanaceae er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter 2-3 arter fordelt på bare én planteslekt – Hanguana. Familien omfatter arter i Sri Lanka, Sør-Amerika, Australia, og Sørøst-Asia.
== Slekter ==
Hanguana
Hanguana malayana
Hanguana sp. Kress 99-6325 US
Hanguana sp. Pedersen 1004
Hanguana sp. Pedersen 1091
== Eksterne lenker ==
(en) Hanguanaceae i Encyclopedia of Life
(en) Hanguanaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Hanguanaceae hos Artsdatabanken
(en) Hanguanaceae hos Fossilworks
(en) Hanguanaceae hos ITIS
(en) Hanguanaceae hos NCBI
(en) Hanguanaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Hanguanaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hanguanaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Hanguanaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants. | Se teksten | 10,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philydraceae | 2023-02-04 | Philydraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Commelinales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Philydraceae er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter 5-6 arter fordelt på bare 3 planteslekter. Familien omfatter arter i tropene i Asia og det vestlige Australia.
| Philydraceae er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter 5-6 arter fordelt på bare 3 planteslekter. Familien omfatter arter i tropene i Asia og det vestlige Australia.
== Slekter ==
Helmholtzia
Helmholtzia acorifolia
Helmholtzia glaberrima
Helmholtzia sp. Kress 92-3505
Philydrum
Philydrum lanuginosum – Kina, Sørøst-Asia, Australia
Orthothylax = syn. Helmholtzia
Philydrella
Philydrella drummondii – Australia
Philydrella pygmaea – Australia
== Eksterne lenker ==
(en) Philydraceae i Encyclopedia of Life
(en) Philydraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Philydraceae hos Artsdatabanken
(en) Philydraceae hos Fossilworks
(en) Philydraceae hos ITIS
(en) Philydraceae hos NCBI
(en) Philydraceae hos The International Plant Names Index
(en) Philydraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Philydraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Philydraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Philydraceae Arkivert 24. april 2006 hos Wayback Machine. – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants. | Se teksten | 10,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vannhyasintfamilien | 2023-02-04 | Vannhyasintfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Commelinales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Vannhyasintfamilien (latin: Pontederiaceae) er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 9 planteslekter. Familien omfatter også den rask spredende vannplanten vannhyasint. Slekten Heteranthera består også av akvatiske vann- og mudderplanter.
| Vannhyasintfamilien (latin: Pontederiaceae) er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 50 arter fordelt på 9 planteslekter. Familien omfatter også den rask spredende vannplanten vannhyasint. Slekten Heteranthera består også av akvatiske vann- og mudderplanter.
== Slekter ==
Slektene, og noen utvalgte arter, omfatter:
Vannhyasintslekten (Eichhornia) – 7 arter
Eichhornia azurea
Vannhyasint (Eichhornia crassipes)
Eichhornia diversifolia
Eichhornia paniculata – Brasil
Eurystemon
Heteranthera
Heteranthera dubia
Heteranthera limosa
Hydrothrix
Monochoria
Pontederia
Pontederia cordata
Reussia
Scholleropsis
Zosterella
== Eksterne lenker ==
(en) Vannhyasintfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Vannhyasintfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Vannhyasintfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vannhyasintfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Vannhyasintfamilien hos Dyntaxa
(en) Vannhyasintfamilien hos Fossilworks
(en) Vannhyasintfamilien hos ITIS
(en) Vannhyasintfamilien hos NCBI
(en) Vannhyasintfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Vannhyasintfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Pontederiaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pontederiaceae – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants. | Se teksten | 10,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aksai_Chin | 2023-02-04 | Aksai Chin | ['Kategori:35°N', 'Kategori:79°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Indias geografi', 'Kategori:Kinas geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tibets geografi'] | Aksai Chin (kinesisk 阿克赛钦 eller 阿克賽欽) er en region i grenseområdet mellom Kina, Pakistan og India. Regionen beherskes i realiteten av Kina som har tatt den med i prefekturene Hotan og en mindre remse i Ngari, mens India gjør krav på samme som en del av India.; disputten går tilbake til 1962.Området på rundt 37 tusen km² er så godt som helt ubebodd, men er av strategisk interesse for de innblandede stater. En av de direkte årsaker til Den sino-indiske krig i 1962 var den indiske oppdagelse av en ny kinesisk vei gjennom territoriet. Denne veien sammenbinder Tibet og Xinjiang og passerer gjennom byen Tianshuihai, det eneste egentlige tettstedet i hele Aksai Chin, og som har omkring 1.600 innbyggere.
I juni 2020 døde 20 indiske soldater og 43 kinesiske i en trefning ved Pangongsjøen.
| Aksai Chin (kinesisk 阿克赛钦 eller 阿克賽欽) er en region i grenseområdet mellom Kina, Pakistan og India. Regionen beherskes i realiteten av Kina som har tatt den med i prefekturene Hotan og en mindre remse i Ngari, mens India gjør krav på samme som en del av India.; disputten går tilbake til 1962.Området på rundt 37 tusen km² er så godt som helt ubebodd, men er av strategisk interesse for de innblandede stater. En av de direkte årsaker til Den sino-indiske krig i 1962 var den indiske oppdagelse av en ny kinesisk vei gjennom territoriet. Denne veien sammenbinder Tibet og Xinjiang og passerer gjennom byen Tianshuihai, det eneste egentlige tettstedet i hele Aksai Chin, og som har omkring 1.600 innbyggere.
I juni 2020 døde 20 indiske soldater og 43 kinesiske i en trefning ved Pangongsjøen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aksai Chin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Aksai Chin (kinesisk 阿克赛钦 eller 阿克賽欽) er en region i grenseområdet mellom Kina, Pakistan og India. Regionen beherskes i realiteten av Kina som har tatt den med i prefekturene Hotan og en mindre remse i Ngari, mens India gjør krav på samme som en del av India. | 10,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nepaltid | 2023-02-04 | Nepaltid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Nepals geografi', 'Kategori:Tidssoner'] | Nepaltid (NPT) er tidssonen for Nepal. Den ligger fem timer og 45 minutter foran UTC, og er den ene av kun to tidssoner som har et annet tidsavvik enn hele eller halve timer i forhold til UTC. Den andre er Chathamøyene, en øygruppe i Stillehavet som tilhører New Zealand, som ligger på UTC+12:45.
| Nepaltid (NPT) er tidssonen for Nepal. Den ligger fem timer og 45 minutter foran UTC, og er den ene av kun to tidssoner som har et annet tidsavvik enn hele eller halve timer i forhold til UTC. Den andre er Chathamøyene, en øygruppe i Stillehavet som tilhører New Zealand, som ligger på UTC+12:45.
== Se også ==
UTC+5:45 | Nepaltid (NPT) er tidssonen for Nepal. Den ligger fem timer og 45 minutter foran UTC, og er den ene av kun to tidssoner som har et annet tidsavvik enn hele eller halve timer i forhold til UTC. | 10,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stordalstrand | 2023-02-04 | Stordalstrand | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Tromsø', 'Kategori:Sider med kart'] | Stordalstrand (nordsamisk: Suortu) er ei bygd i Tromsø kommune i Troms og Finnmark fylke. Den ligger på vestsida av Sørfjorden (den innerste delen av Ullsfjorden), rundt 15 kilometer sør for Sjursnes. Bygda er endepunkt for Fv51. I 2015 var det 20 personer bosatt i bygda.
| Stordalstrand (nordsamisk: Suortu) er ei bygd i Tromsø kommune i Troms og Finnmark fylke. Den ligger på vestsida av Sørfjorden (den innerste delen av Ullsfjorden), rundt 15 kilometer sør for Sjursnes. Bygda er endepunkt for Fv51. I 2015 var det 20 personer bosatt i bygda.
== Referanser == | Stordalstrand (nordsamisk: Suortu) er ei bygd i Tromsø kommune i Troms og Finnmark fylke. Den ligger på vestsida av Sørfjorden (den innerste delen av Ullsfjorden), rundt 15 kilometer sør for Sjursnes. | 10,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ashrita_Furman | 2023-02-04 | Ashrita Furman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensrekordholdere'] | Ashrita Furman (født 16. september 1954 i Brooklyn i New York er kjent for sine mange guinness-rekorder.Han har satt til sammen ca. 230 guinness-rekorder siden han satte sin første i 1979. Den første rekorden han tok var 27 000 jumping jacks («sprellemannhopp»). Pr april 2009 innehar han 100 rekorder, som i seg selv er en guinness-rekord. Dette oppnådde han ved å samle en gruppe mennesker, som framførte et dikt på 111 språk. Diktet «Precious», skrevet av Sri Chinmoy, ble framført i City Hall Park.
Han har satt rekorder på alle 7 kontinenter, og i over 30 land. Bl.a. har han satt rekorder ved kjente landemerker som pyramidene i Egypt (løpe mens man balanserer en biljardkø), Stonehenge (balansere på treningsball), Eiffeltårnet (flest sit-ups på en time) og Den kinesiske mur (hoppe på hoppeball).
Han er en nær elev av Sri Chinmoy.
| Ashrita Furman (født 16. september 1954 i Brooklyn i New York er kjent for sine mange guinness-rekorder.Han har satt til sammen ca. 230 guinness-rekorder siden han satte sin første i 1979. Den første rekorden han tok var 27 000 jumping jacks («sprellemannhopp»). Pr april 2009 innehar han 100 rekorder, som i seg selv er en guinness-rekord. Dette oppnådde han ved å samle en gruppe mennesker, som framførte et dikt på 111 språk. Diktet «Precious», skrevet av Sri Chinmoy, ble framført i City Hall Park.
Han har satt rekorder på alle 7 kontinenter, og i over 30 land. Bl.a. har han satt rekorder ved kjente landemerker som pyramidene i Egypt (løpe mens man balanserer en biljardkø), Stonehenge (balansere på treningsball), Eiffeltårnet (flest sit-ups på en time) og Den kinesiske mur (hoppe på hoppeball).
Han er en nær elev av Sri Chinmoy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ashrita Furman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ashrita Furmans offisielle hjemmeside
Video: Ashrita Furman life story The Record Breaker
Video: Ashrita Furman interview | Ashrita Furman (født 16. september 1954 i Brooklyn i New York er kjent for sine mange guinness-rekorder. | 10,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ormyridae | 2023-02-04 | Ormyridae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Vepser'] | Ormyridae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Det er en artsfattig gruppe som omfatter rundt 125 kjente arter fordelt på 3 slekter. Familien er dårlig undersøkt i Norge, men det er trolig at vi har tre arter.
| Ormyridae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Det er en artsfattig gruppe som omfatter rundt 125 kjente arter fordelt på 3 slekter. Familien er dårlig undersøkt i Norge, men det er trolig at vi har tre arter.
== Utseende ==
Små til middelsstore (1,1 – 6,7 mm), tettbygde snylteveps. Hodet er nokså lite, antennene knebøyde. Beina er spinkle, vingene forholdsvis store, kledt med fine hår (microtrichia). Forvingen har en smal åre langs framkanten i de indre 2/3, denne ender i den ganske kort vingemerke-åre som går skrått bakover og utover. Bakkroppen er stor og høyt hvelvet, tett trykt inntil forkroppen slik at "vepsetaljen" (petiolus) ikke er synlig. På oversiden er den kraftig skulpturert med grove groper. Hunnens eggleggingsrør (ovipositor) er nokså kort og stikker lite ut fra bakkroppen.
== Levevis ==
Larvene til disse artene er knyttet til galledannende insekter, mest galleveps (Cynipoidea) og båndfluer (Tephritidae). Det er ofte uvisst om de er primære parasitoider, som angriper galledanneren, eller hyperparasitoider, som angriper andre parasitoider.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Ormyridae
Eubeckerella Narendran, 1999
Ormyrulus Bouček, 1986
Ormyrus Westwood, 1832 – inkluderer de fleste artene, eneste slekt som finnes i Europa der det er registrert 25 arter
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
van Noort, simon (uten dato) WaspWeb - Ormyrid wasps of the world [4]
== Eksterne lenker ==
(en) Ormyridae i Encyclopedia of Life
(en) Ormyridae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Ormyridae hos Artsdatabanken
(sv) Ormyridae hos Dyntaxa
(en) Ormyridae hos Fauna Europaea
(en) Ormyridae hos ITIS
(en) Ormyridae hos NCBI
(en) Kategori:Ormyridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ormyridae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Eubeckerella | 10,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Skaug | 2023-02-04 | Arne Skaug | ['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til Danmark', 'Kategori:Norges ambassadører til NATO', 'Kategori:Norges ambassadører til Storbritannia', 'Kategori:Norske ambassadører', 'Kategori:Norske handelsministre', 'Kategori:Norske samfunnsøkonomer', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Horten kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Gerhardsen III', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap'] | Arne Skaug (født 6. november 1906 i Horten, død 4. mars 1974 i København) var en norsk sosialøkonom, diplomat og politiker (Ap).
Han var statssekretær for utenriksminister Halvard Lange 1948–1949, handels- og skipsfartsminister i Einar Gerhardsens tredje regjering 1955–1962, samt fungerende utenriksminister i 1957. Som handels- og skipsfartsminister var han en sterk talsmann for en omlegging av den økonomiske politikken. Han ønsket mer europeisk og atlantisk samarbeid.
Skaug tok examen artium ved Horten gymnas i 1925. Han tok i tillegg handelsgymnas før han begynte å studere sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.oecon i 1930. Direktør i Statistisk sentralbyrå fra 1946-1948. Ambassadør til OEEC i Paris fra 1949, og også til NATO fra 1952. Ambassadør til Storbritannia 1962–1968, og ambassadør til Danmark 1968–1974.
| Arne Skaug (født 6. november 1906 i Horten, død 4. mars 1974 i København) var en norsk sosialøkonom, diplomat og politiker (Ap).
Han var statssekretær for utenriksminister Halvard Lange 1948–1949, handels- og skipsfartsminister i Einar Gerhardsens tredje regjering 1955–1962, samt fungerende utenriksminister i 1957. Som handels- og skipsfartsminister var han en sterk talsmann for en omlegging av den økonomiske politikken. Han ønsket mer europeisk og atlantisk samarbeid.
Skaug tok examen artium ved Horten gymnas i 1925. Han tok i tillegg handelsgymnas før han begynte å studere sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.oecon i 1930. Direktør i Statistisk sentralbyrå fra 1946-1948. Ambassadør til OEEC i Paris fra 1949, og også til NATO fra 1952. Ambassadør til Storbritannia 1962–1968, og ambassadør til Danmark 1968–1974.
== Se også ==
Cuba-saken
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Skaug – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Arne Skaug hos Stortinget
(no) Arne Skaug hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Arne Skaug i Norsk biografisk leksikon | | fsted = Horten, Norge | 10,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Perilampidae | 2023-02-04 | Perilampidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Perilampidae', 'Kategori:Vepser'] | Perilampidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Familien omfatter rundt 270 kjente arter fordelt på 15 slekter. Den er dårlig undersøkt i Norge, men det er trolig at vi har ca. 8 arter. Perilampidae er nært beslektet med Eucharitidae og det er sannsynlig at de to gruppene bør slås sammen.
| Perilampidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Familien omfatter rundt 270 kjente arter fordelt på 15 slekter. Den er dårlig undersøkt i Norge, men det er trolig at vi har ca. 8 arter. Perilampidae er nært beslektet med Eucharitidae og det er sannsynlig at de to gruppene bør slås sammen.
== Utseende ==
Små, som oftest blankt metalliske vepser. De er gjerne blå eller grønne. Forkroppen (mesosoma) er kraftig, særlig prothorax (det første thorax-avsnittet) er sterkt utviklet og mer eller mindre skiveformet. Bakkroppen (metasoma) er vanligvis liten og trekantet. Overflaten er vanligvis kraftig skulpturert.
== Levevis ==
Denne gruppen er stort sett hyperparasitoider, det vil si at de snylter på insekter som selv er parasitoider, spesielt snyltefluer (Tachinidae) og snylteveps (Ichneumonoidea) som snylter på sommerfugl- og planteveps-larver. De har også blitt funnet på larver av nettvinger, biller og nymfer av gresshopper. Hunnen kan legge opptil 500 små egg på planter. I likhet med Eucharitidae har de et første larvestadium som er såkalte planula-larver (navnet er også brukt om helt andre larvetyper hos enkelte marine, virvelløse dyr), knøttsmå og svært aktive larver som leter opp passende verter. Planula-larven finner en sommerfugl- eller planteveps-larve og borer seg inn i denne på jakt etter andre parasitoider. Man vet ikke om de kan skille mellom parasiterte og ikke-parasiterte larver. De voksne vepsene finner man ofte på blomster.
== Systematisk inndeling / europeiske slekter ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Perilampidae
Chrysolampinae – 63 arter i 6 slekter
Brachyelatus Hoffer & Novicky, 1954 – én art i Europa
Chrysolampus Spinola, 1811 – 30 arter i Europa
Chrysomalla Förster, 1859 – 4 arter i Europa
Perilampinae – 202 arter i 6 slekter
Euperilampus Walker, 1871 – én art i Europa
Perilampus Latreille, 1809 – 28 arter i Europa
Steffanolampus Peck, 1974 – én art i Europa
Philomidinae – 11 arter i 2 slekter
Philomides Haliday, 1862 – to arter i Europa
Uplassert til underfamilie: 1 slekt med 1 art
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) kulevepser i Encyclopedia of Life
(en) kulevepser i Global Biodiversity Information Facility
(no) kulevepser hos Artsdatabanken
(sv) kulevepser hos Dyntaxa
(en) kulevepser hos Fauna Europaea
(en) kulevepser hos Fossilworks
(en) kulevepser hos ITIS
(en) kulevepser hos NCBI
(en) Kategori:Perilampidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Perilampidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Chrysolampinae | 10,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pyramidene_i_Egypt | 2023-02-04 | Pyramidene i Egypt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Oldtidens Egypt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pyramidene i Egypt er pyramideformede steinstrukturer fra oldtidens Egypt. I 2008 var det registrert 138 pyramider i Egypt. De fleste pyramidene ble bygget som graver for landets faraoer (konger) og deres familie i løpet periodene til det gamle og det nye rike. I mai 2011 ble det rapportert at satellittbilder hadde avslørt eksistensen av ytterligere 17 pyramider, som er gått tapt. De tapte pyramidene ble oppdaget sammen med mer enn 1000 graver og 3000 gamle bosetninger.De eldste kjente egyptiske pyramider er funnet ved Saqqara, nordvest for byen Memfis. Den eldste blant disse er Djoserpyramiden (bygget i tiden 2630–2611 f.Kr.) fra det tredje dynasti. Denne pyramiden og dens omliggende kompleks ble formgitt av arkitekten Imhotep, og er generelt betraktet som verdens eldste monumentale byggverk, konstruert av tilhogd, høvlet kvadersten. En beregning av antallet arbeidere som deltok i byggingen strekker seg fra noen få tusen, tjue tusen og opp til hundre tusen.
De mest kjente pyramidene er Pyramidekomplekset ved Giza, et platå ved Giza utenfor Egypts hovedstad Kairo. Kheopspyramiden er den største av de egyptiske pyramidene, og er den eneste av Verdens syv underverker som fortsatt eksisterer.
I de store egyptiske pyramidene ble det ikke begravd mumier. De fleste konger og faraoer ble begravd inne i fjell eller i mindre pyramider i Egypt.
| Pyramidene i Egypt er pyramideformede steinstrukturer fra oldtidens Egypt. I 2008 var det registrert 138 pyramider i Egypt. De fleste pyramidene ble bygget som graver for landets faraoer (konger) og deres familie i løpet periodene til det gamle og det nye rike. I mai 2011 ble det rapportert at satellittbilder hadde avslørt eksistensen av ytterligere 17 pyramider, som er gått tapt. De tapte pyramidene ble oppdaget sammen med mer enn 1000 graver og 3000 gamle bosetninger.De eldste kjente egyptiske pyramider er funnet ved Saqqara, nordvest for byen Memfis. Den eldste blant disse er Djoserpyramiden (bygget i tiden 2630–2611 f.Kr.) fra det tredje dynasti. Denne pyramiden og dens omliggende kompleks ble formgitt av arkitekten Imhotep, og er generelt betraktet som verdens eldste monumentale byggverk, konstruert av tilhogd, høvlet kvadersten. En beregning av antallet arbeidere som deltok i byggingen strekker seg fra noen få tusen, tjue tusen og opp til hundre tusen.
De mest kjente pyramidene er Pyramidekomplekset ved Giza, et platå ved Giza utenfor Egypts hovedstad Kairo. Kheopspyramiden er den største av de egyptiske pyramidene, og er den eneste av Verdens syv underverker som fortsatt eksisterer.
I de store egyptiske pyramidene ble det ikke begravd mumier. De fleste konger og faraoer ble begravd inne i fjell eller i mindre pyramider i Egypt.
== Historisk utvikling ==
I tidlig dynastisk tid i egyptisk historie ble de med nødvendige midler gravlagt i benklignende bygninger kjent som mastabaer. Mastaba, som betyr «evighetens hus», for en form for egyptisk grav bestående av en rektangulær bygning med flatt tak og med skrånende vegger som markerte gravstedet til mange framstående egyptere. Mastabaer ble bygget av murstein fra soltørket leire eller av stein.
Den andre historiske dokumenterte egyptiske pyramide er tilskrevet arkitekten Imhotep som planla hva egyptologene mener var en grav for farao Djoser (det tredje dynasti, ca 2670 f.Kr.). Imhotep er gitt æren for å være den første som unnfanget ideen om stable mastabaer oppå hverandre – skapte således et stort byggverk med et antall lag eller «trapper» som minsket i størrelse opp mot toppen. Resultatet var trappepyramiden til Djoser – formet for å fungere som en gigantisk trapp hvor sjelen til den døde farao kunne komme til himmelen. Så stor var betydningen av Imhoteps prestasjon at han ble guddommeliggjort av senere egyptere.Den mest produktive fasen for byggingen av pyramider sammenfalt med den største graden av absolutt enevelde for faraos styre. Det var i denne tiden at de mest berømte pyramider, de på Gizaplatået, ble bygget. Etter hvert som faraos autoritet ble mindre sentralisert, ble evnen og villigheten til å samle ressursene som var nødvendig for å bygge i enorm skala mindre, og senere pyramider var mindre, dårligere bygget og ofte reist i all hast.
Lenge etter at Egypts egen periode med pyramidebygging, ble det bygd pyramider i området som i dag er Sudan. Det skjedde da det meste av oldtidens Egypt kom inn under styret til kongene fra Napata. Mens styret til disse kongene var kortvarig og opphørte i 661 f.Kr., hadde den egyptiske innflytelsen gjort seg varig gjeldende og i det senere sudanske kongedømmet i Meroë (omtrentlig i tiden mellom 300 f.Kr. og 300 e.Kr.) var det en ny periode med pyramidebygging. Mer enn 200 stedegne, men egyptiskinspirerte kongelige pyramidegraver ble reist i nærheten av kongedømmets hovedsteder.
Da Egypt kom under islamsk styre forsøkte Al-Aziz Uthman (1171–1198) å ødelegge pyramidene på Gizaplatået. Han ga opp etter å ha ødelagt Menkaurapyramiden da oppgaven viste seg å være for stor.
== Pyramidens symbolikk ==
Formen på pyramiden er antatt å representere den opphavlige kolle (jordhaug) fra hvor oldtidens egyptere forestilte seg at jorden ble skapt. Formen på pyramiden er antatt å representere solens nedstigende solstråler, og de fleste pyramidene ble dekorert med meget refleksive, hvite kalksteiner for å gi dem en skinnende framtoning som kunne bli sett fra lang avstand. Pyramider ble ofte navngitt på måter som refererte til solens luminescens. Eksempelvis var det formelle navnet til den bøyde pyramide ved Dahshur for «Den sørlige skinnende pyramide», og den til farao Senusret II fra tolvte dynasti ved el-Lahun var «Senusret er skinnende».
Mens det er generelt enighet om at pyramider var gravmonument, er det fortsatt uenighet om de særskilte teologiske prinsippene som kan ha gitt framvekst for dem. Et forslag er at de ble desginet som en form for «gjenfødelse-maskin», popularisert via Discovery Channels TV-serie Egypt Uncovered.Egypterne mente at de mørke områdene på natthimmelen rundt stjernene, var en den fysiske porten til himlene. En av de trange sjaktene som strekker seg fra hovedgravkammeret gjennom hele den store pyramiden ved Giza peker direkte mot midten av denne delen av himmelen. Det kan antyde at pyramiden kan ha blitt formet for å fungere som et middel for på magisk vis sende den avdøde faraos sjel direkte til gudenes bolig.
Alle egyptiske pyramider ble bygget på vestbredden av Nilen, hvilket var hvor den nedadgående solen ble assosiert med de dødes rike i egyptisk mytologi.
== Referanser ==
== Kilder ==
Stor Norske Leksikon
== Litteratur ==
Edwards, I.E.S. (1991): The Pyramids of Egypt, Penguin Books Ltd; ISBN 978-0-14-013634-0
Lehner, Mark (1997): The Complete Pyramids, Thames & Hudson, ISBN 978-0-500-05084-2
Mendelssohn, Kurt (1974): The Riddle of the Pyramids, Thames & Hudson Ltd; ISBN 978-0-500-05015-6
== Eksterne lenker ==
(en) Pyramids of Egypt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Ancient Egyptians», BBC History
«Pyramids World Heritage Site in panographies», 360 graders interaktiv bilder
«The Pyramids of Egypt», bygging av de egyptiske pyramider ved egyptologen Nabil Swelim. | Pyramidene i Egypt er pyramideformede steinstrukturer fra oldtidens Egypt. I 2008 var det registrert 138 pyramider i Egypt. | 10,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Hov | 2023-02-04 | Øystein Hov | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske meteorologer', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Meteorologisk institutt', 'Kategori:Personer tilknyttet NILU – Norsk institutt for luftforskning', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo'] | Øystein Hov (født 10. juni 1950 i Drammen) er en norsk atmosfæreforsker. Han er generalsekretær i Det Norske Vitenskaps-Akademi og tidligere forskningsdirektør ved Meteorologisk institutt.
| Øystein Hov (født 10. juni 1950 i Drammen) er en norsk atmosfæreforsker. Han er generalsekretær i Det Norske Vitenskaps-Akademi og tidligere forskningsdirektør ved Meteorologisk institutt.
== Utdanning og karriere ==
Hov ble cand.real. (meteorologi) ved Universitetet i Oslo i 1975. I 1977 fikk han Kongens gullmedalje for studien «En analyse av et globalt forurensningsproblem. Virkningen av utslipp av hydrokarboner og nitrogenoksider på ozoninnholdet i troposfæren». I 1982 ble han dr.philos. samme sted på avhandlingen «Models of the chemical turnover in the atmospheric boundary layer».Han var forsker ved NILU – Norsk institutt for luftforskning fra 1981 til 1989 og direktør samme sted fra 1996 til 2003. I perioden mellom var han professor i meteorologi ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen. Han var bestyrer 1990–95. Han hadde også bistilling som forskningsdirektør ved Nansensenteret for fjernmåling.
I 2003 blei Hov tilsatt ved Meteorologisk institutt, først som klimadirektør og fra 2004 som leder av instituttets forsknings- og utviklingsdivisjon. Høsten 2013 blei han valgt til president for Kommisjonen for atmosfærevitenskap under Verdens meteorologiorganisasjon. Høsten 2016 blei han valgt til generalsekretær i Det Norske Vitenskaps-Akademi for perioden 2017–20. Han har også hatt bistilling som professor II i meteorologi ved Universitetet i Oslo.
Høsten 2013 blei Hov utnevnt til æresdoktor ved Stockholms universitet.
== Forskning ==
Hovs forskning er knyttet til teoretiske modeller for den kjemiske sammensetningen av atmosfæren. I slike modeller tar en utgangspunkt i tilgjengelige data for utslipp, transport og spredning i atmosfæren, kjemiske transformasjoner og avsetnings- og utfellingsprosesser, og ut fra dette søker en å beregne hvordan forurensninger i gass- og partikkelform sprer seg i tid og rom.Hov har anvendt slike modeller på f.eks. lokale forurensningsproblemer i byer og industriområder, på sur nedbør, på overgjødsling (eutrofiering), på ozondannelse nær bakken og på globale endringer i atmosfæren og dennes innhold av drivhusgasser. Resultatene fra forskninga er tatt i bruk i nasjonal og internasjonal miljølovgivning for å redusere graden av luftforurensninger.
Hov har publisert over 260 vitenskapelige rapporter og artikler, herunder ca. 90 i internasjonale tidsskrifter.
== Verv ==
Hov har hatt tallrike verv innen norsk og internasjonal forskning, blant annet
leder av den norske hovedkomiteen for Det internasjonale polaråret (2005–)
medlem av FNs klimapanel første runde (1989)
leder av Europakommisjonens rådgivende komite for atmosfæreforskning (1992–2003)
leder av Verdens meteorologiorganisasjons arbeidsgruppe for atmosfærekjemi og forurensninger (1998–)Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Norsk vitenskapsakademi for polarforskning.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Øystein Hov i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Øystein Hov i BIBSYS | | fsted = | 10,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afghanistan | 2023-02-04 | Afghanistan | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afghanistan', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Afghanistan (dari/pashto: افغانستان Afghānestān), er en innlandsstat på grensen mellom Sentral-Asia og Sør-Asia. Landet grenser til Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Folkerepublikken Kina. Tre fjerdedeler av landet består av vanskelig tilgjengelige fjellområder.
Afghanistan, som betyr «Afghanernes land», har vært et gammelt midtpunkt på Silkeveien og for migrasjon. Landet har en viktig geostrategisk beliggenhet i og med at det forbinder Øst-, Sør-, Vest- og Sentral-Asia, og har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene. Regionen har vært et mål for ulike inntrengere siden antikken, blant annet de antikke makedonerne ledet av Aleksander den store, muslimske hærer, mongolene og andre. Afghanistan har også fungert som et dannelsessted for mange kongeriker som for eksempel Det gresk-baktriske kongedømmet, Kush-riket, heftalittene, samanidene, Ghaznavid-riket, Timurid-dynastiet og andre.Den politiske historien til det moderne Afghanistan begynner i det 18. århundre med pashtunske stammer (kjent som afghanere på persisk) på fremmarsj, da Hotaki-dynastiet i 1709 etablerte sitt styre i Kandahar og mer spesifikt da Ahmed Shah Durrani i 1747 skapte Durrani-riket, som var forløperen til det moderne Afghanistan. I 1776 ble hovedstaden flyttet fra Kandahar til Kabul, og samtidig ble de fleste av rikets territorier avstått til de omkringliggende dynastiene innen 1893.
På slutten av det 19. århundre ble Afghanistan en bufferstat i «det store spillet» mellom det britiske og russiske imperiet. Den 19. august 1919, etter den tredje anglo-afghanske krig, oppnådde landet full uavhengighet fra Storbritannia omkring dets utenrikssaker. Etter uavhengigheten og frem til opprettelsen av Republikken Afghanistan 1973 ble landet styrt som et monarki med stadige maktskifter og turbulente omveltninger. Kong Zahir Shah satt imidlertid sammenhengende ved makten fra 1933. I 1973 ble han styrtet ved et kupp. Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniserings-refomer.
Siden slutten av 1970-tallet har Afghanistan lidd under vedvarende og brutale borgerkriger med stor grad av utenlandsk innblanding. Et kommunistisk kupp mot Daoud Khan i 1978, der Afghanistan ble Den demokratiske republikken Afghanistan , skapte ikke bare uro i befolkningen, men også innad i kommunistpartiet, med intern splid om makten. Drapet på president Taraki i september 1979 utløste ny uro, og førte til den sovjetiske invasjonen desember 1979. Babrak Karmal ble innatt som ny president av Sovjetunionen. I 1980-årene kjempet en rekke grupperinger av mujahedin, støttet av Pakistan, Saudi-Arabia og USA, mot sovjetstyrkene og Karmals regime med store våpenleveranser. I 1989 trakk Sovjetunionen sine styrker ut av landet. Det sovjetisk-støttede regimet fortsatte å styre i Kabul, men mistet raskt kontrollen over resten av landet til mujahedin. Krigen mot kommunistregimet fortsatte. Da Sovjetunionen brøt sammen hadde ikke regjeringen lenger noen å støtte seg til, og i april 1992 ble Kabul inntatt og kommunistregimet styrtet. Mujahedin innsatte Burhanuddin Rabbani som president. Men de forskjellige mujahedingrupperingene, med base i hver sine deler av landet, begynte straks å kjempe mot hverandre om makten. Borgerkrigen fortsatte, denne gangen gruppe mot gruppe. Den fundamentalistiske, islamske bevegelsen Taliban, som oppsto i 1994 som en reaksjon mot den nye borgerkrigen, tok kontroll over 3/4 av landet og Kabul i 1996. De innførte en radikal tolkning av islam og styrte landet etter sharia med strenghet. Afghanistan ble et lukket land, der kvinnene mistet alle rettigheter og måtte bære burka, mens mennene ble påbudt å gå med skjegg, bønnetidene ble strengt overholdt, offentlig halshogging for brudd på sharia ble innført, og all "vestlig" teknologi ble forbudt. I mars 2001 ble den 53 meter høye Budda-statuen, som hadde stått i Bamiyan siden før-muslimsk tid, -og sto på verdensarvlisten-, sprengt i biter av Taliban fordi de mente den var blasfemisk. Taliban møtte under hele perioden motstand fra Nord-Alliansen i den stadig mindre delen av landet som Taliban ikke kontrollerte. Taliban lyktes med å drepe alliansens populære leder Ahmed Shah Massoud i et spektakulært terror-anslag 9. september 2001, noe som var et hardt slag mot Nord-Alliansen.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 i USA invaderte USA, med støtte fra flere NATO-land, Afghanistan i oktober 2001, ettersom Taliban-regimet nektet å utlevere Osama Bin Laden, leder av al-Qaida, som var hovedmistenkt for terrorangrepet. Invasjonen ble sett på som del av den amerikansk-ledede krigen mot terror. NATO lyktes raskt, i samarbeid med Nord-Alliansen, å okkupere landet og styrte regimet. Taliban ble midlertidig kraftig svekket, men bygget seg opp igjen og førte geriljakrig i samarbeid med andre radikale islamistgrupper. Hamid Karzai, som ble innsatt som interim-president allerede i juni 2002, ble valgt til republikkens første president, og satt til 2014. Ashraf Ghani Ahmadzai vant valget i 2014 og satt som president fram til han flyktet fra landet i 2021 ettersom Taliban overtok Kabul.I september 2020 pågikk det forhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban om et samarbeid for å gjøre slutt på den blodige konflikten som har vedvart siden invasjonen i 2001. Afghanistan har vært herjet av krig sammenhengende siden 1979, i over 40 år. I august 2021 innledet Taliban en storoffensiv der de på kort tid erobret stadig flere av landets provinser, og også inntok hovedstaden Kabul 15. august. I Panjshir-provinsen klarte styrker lojale til det gamle regimet å beholde kontrollen i noen uker til, men i september overtok Taliban også denne provinsen, og det ble rapportert at motstanden stort sett hadde stilnet, og at lederne for motstanden hadde forlatt landet.Afghanistan er et av de fattigste og minst utviklede landene i verden. Afghanistan sto for rundt 85 prosent av den globale opiumsproduksjonen i 2020, og forsynte rundt 80 prosent av alle opiatbrukere i verden.Afghansk mynde er en type familiehund som har opprinnelse i Afghanistan.
| Afghanistan (dari/pashto: افغانستان Afghānestān), er en innlandsstat på grensen mellom Sentral-Asia og Sør-Asia. Landet grenser til Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Folkerepublikken Kina. Tre fjerdedeler av landet består av vanskelig tilgjengelige fjellområder.
Afghanistan, som betyr «Afghanernes land», har vært et gammelt midtpunkt på Silkeveien og for migrasjon. Landet har en viktig geostrategisk beliggenhet i og med at det forbinder Øst-, Sør-, Vest- og Sentral-Asia, og har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene. Regionen har vært et mål for ulike inntrengere siden antikken, blant annet de antikke makedonerne ledet av Aleksander den store, muslimske hærer, mongolene og andre. Afghanistan har også fungert som et dannelsessted for mange kongeriker som for eksempel Det gresk-baktriske kongedømmet, Kush-riket, heftalittene, samanidene, Ghaznavid-riket, Timurid-dynastiet og andre.Den politiske historien til det moderne Afghanistan begynner i det 18. århundre med pashtunske stammer (kjent som afghanere på persisk) på fremmarsj, da Hotaki-dynastiet i 1709 etablerte sitt styre i Kandahar og mer spesifikt da Ahmed Shah Durrani i 1747 skapte Durrani-riket, som var forløperen til det moderne Afghanistan. I 1776 ble hovedstaden flyttet fra Kandahar til Kabul, og samtidig ble de fleste av rikets territorier avstått til de omkringliggende dynastiene innen 1893.
På slutten av det 19. århundre ble Afghanistan en bufferstat i «det store spillet» mellom det britiske og russiske imperiet. Den 19. august 1919, etter den tredje anglo-afghanske krig, oppnådde landet full uavhengighet fra Storbritannia omkring dets utenrikssaker. Etter uavhengigheten og frem til opprettelsen av Republikken Afghanistan 1973 ble landet styrt som et monarki med stadige maktskifter og turbulente omveltninger. Kong Zahir Shah satt imidlertid sammenhengende ved makten fra 1933. I 1973 ble han styrtet ved et kupp. Fra 1973 til 1978 var Afghanistan republikk med Mohammed Daoud Khan som president. Han innførte en rekke moderniserings-refomer.
Siden slutten av 1970-tallet har Afghanistan lidd under vedvarende og brutale borgerkriger med stor grad av utenlandsk innblanding. Et kommunistisk kupp mot Daoud Khan i 1978, der Afghanistan ble Den demokratiske republikken Afghanistan , skapte ikke bare uro i befolkningen, men også innad i kommunistpartiet, med intern splid om makten. Drapet på president Taraki i september 1979 utløste ny uro, og førte til den sovjetiske invasjonen desember 1979. Babrak Karmal ble innatt som ny president av Sovjetunionen. I 1980-årene kjempet en rekke grupperinger av mujahedin, støttet av Pakistan, Saudi-Arabia og USA, mot sovjetstyrkene og Karmals regime med store våpenleveranser. I 1989 trakk Sovjetunionen sine styrker ut av landet. Det sovjetisk-støttede regimet fortsatte å styre i Kabul, men mistet raskt kontrollen over resten av landet til mujahedin. Krigen mot kommunistregimet fortsatte. Da Sovjetunionen brøt sammen hadde ikke regjeringen lenger noen å støtte seg til, og i april 1992 ble Kabul inntatt og kommunistregimet styrtet. Mujahedin innsatte Burhanuddin Rabbani som president. Men de forskjellige mujahedingrupperingene, med base i hver sine deler av landet, begynte straks å kjempe mot hverandre om makten. Borgerkrigen fortsatte, denne gangen gruppe mot gruppe. Den fundamentalistiske, islamske bevegelsen Taliban, som oppsto i 1994 som en reaksjon mot den nye borgerkrigen, tok kontroll over 3/4 av landet og Kabul i 1996. De innførte en radikal tolkning av islam og styrte landet etter sharia med strenghet. Afghanistan ble et lukket land, der kvinnene mistet alle rettigheter og måtte bære burka, mens mennene ble påbudt å gå med skjegg, bønnetidene ble strengt overholdt, offentlig halshogging for brudd på sharia ble innført, og all "vestlig" teknologi ble forbudt. I mars 2001 ble den 53 meter høye Budda-statuen, som hadde stått i Bamiyan siden før-muslimsk tid, -og sto på verdensarvlisten-, sprengt i biter av Taliban fordi de mente den var blasfemisk. Taliban møtte under hele perioden motstand fra Nord-Alliansen i den stadig mindre delen av landet som Taliban ikke kontrollerte. Taliban lyktes med å drepe alliansens populære leder Ahmed Shah Massoud i et spektakulært terror-anslag 9. september 2001, noe som var et hardt slag mot Nord-Alliansen.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 i USA invaderte USA, med støtte fra flere NATO-land, Afghanistan i oktober 2001, ettersom Taliban-regimet nektet å utlevere Osama Bin Laden, leder av al-Qaida, som var hovedmistenkt for terrorangrepet. Invasjonen ble sett på som del av den amerikansk-ledede krigen mot terror. NATO lyktes raskt, i samarbeid med Nord-Alliansen, å okkupere landet og styrte regimet. Taliban ble midlertidig kraftig svekket, men bygget seg opp igjen og førte geriljakrig i samarbeid med andre radikale islamistgrupper. Hamid Karzai, som ble innsatt som interim-president allerede i juni 2002, ble valgt til republikkens første president, og satt til 2014. Ashraf Ghani Ahmadzai vant valget i 2014 og satt som president fram til han flyktet fra landet i 2021 ettersom Taliban overtok Kabul.I september 2020 pågikk det forhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban om et samarbeid for å gjøre slutt på den blodige konflikten som har vedvart siden invasjonen i 2001. Afghanistan har vært herjet av krig sammenhengende siden 1979, i over 40 år. I august 2021 innledet Taliban en storoffensiv der de på kort tid erobret stadig flere av landets provinser, og også inntok hovedstaden Kabul 15. august. I Panjshir-provinsen klarte styrker lojale til det gamle regimet å beholde kontrollen i noen uker til, men i september overtok Taliban også denne provinsen, og det ble rapportert at motstanden stort sett hadde stilnet, og at lederne for motstanden hadde forlatt landet.Afghanistan er et av de fattigste og minst utviklede landene i verden. Afghanistan sto for rundt 85 prosent av den globale opiumsproduksjonen i 2020, og forsynte rundt 80 prosent av alle opiatbrukere i verden.Afghansk mynde er en type familiehund som har opprinnelse i Afghanistan.
== Etymologi ==
Navnet Afghanistan betyr bokstavelig talt «afghanernes land». Endeleddet -stān er her det persiske uttrykket for «land». Ordet afghaner forstås i denne sammenheng ikke som det moderne uttrykket for statsborgere av Afghanistan, men det viser spesielt til pashtunerne og deres tilhørende stammer. Disse blir omtalt som afghanere i det persiske språket og på tvers av nærliggende land, mens på det indiske subkontinentet brukes betegnelsen pathaner om dette folket. Pashtunere regnes som grunnleggerne av det moderne Afghanistan.
Suffikset -stan er også brukt i navnet til andre geografiske enheter, for eks. Usbekistan, Kurdistan og Turkmenistan.
I 1801 ble navnet Afghanistan nevnt offisielt for første gang i den anglo-persiske fredsavtalen i forbindelse med de pashtunske bosetningene. Før det hadde navnet allerede blitt brukt om pashtunerne i de chagataiske memoarene til Babur i det 16. århundre, men den gang i begrenset forstand ved at det kun dreide seg om pashtunere bosatt sør for Kabul. Frem til det 19. århundre ble navnet bare brukt om de tradisjonelle landområdene til pashtunerne, mens riket som helhet var kjent som kongeriket Kabul eller Kabulistan som foretrukket av den britiske statsmannen og historikeren Mountstuart Elphinstone, selv på 1900-tallet. Andre deler av landet var i visse perioder anerkjent som selvstendige kongedømmer, slik som kongeriket Balkh sent i det 18. og tidlig i det 19. århundre. Det mest kjente, historiske navnet på denne regionen er likevel Stor-Khorasan, som i flere århundrer ble brukt i den islamske og persiske storhetstiden. Nordlige og vestlige deler av dagens Afghanistan utgjorde viktige områder i det historiske Khorasan-området.
Med ekspansjonen og sentraliseringen av landet, besluttet afghanske autoriteter å vedta å utvide navnet Afghanistan til å gjelde hele kongeriket, og det viste nå til landområder som var underlagt det pashtunske Barakzai-dynastiet. Den engelske oversettelsen hadde før dette allerede dukket opp i forskjellige avtaler mellom Britisk India og Qajar-dynastiet. Afghanistan som navn på hele riket ble nevnt av Friedrich Engels i 1857. Det var først i 1919, da Afghanistan løsrev seg fullstendig fra det britiske imperiet, at navnet Afghanistan ble offisielt anerkjent av verdenssamfunnet. I landets første grunnlov av 1923 ble navnet som sådan bekreftet.
== Naturgeografi ==
Afghanistan er en innlandsstat av strategisk betydning i regionen. Den grenser til Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan i nord, Iran i vest, Pakistan i sør og Folkerepublikken Kina i øst. Afghanistan er for det meste fjellrikt, men det finnes sletter i nord og sørvest. Mindre enn 10 % av landets samlede areal ligger under 600 moh. Fjellene i Hindu Kush (opp i mot 7 500 meter høye) og Safed Koh strekker seg over store deler av landet. Det høyeste punktet er Nowshak, som ligger 7 485 moh i Hindu Kush. Elvesletten rundt Amu-Darja på grensen til Turkmenistan ligger 285 moh og er dermed det laveste punktet i Afghanistan.
Det samlede arealet på 647 500 km² gjør Afghanistan til verdens 41. største land (etter Burma). Klimaet varierer etter region og har en tendens til å endre seg ganske raskt. Store deler av landet er tørt, og ferskvannstilgangen er begrenset. Det finnes kun sletter langs Amu-Darja i nord og ørkenaktige områder i sørvest.
I sørvest ligger en slette med myrområder på grensen til Iran. Den lengste elven er Helmand, som har sitt utspring i nærheten av hovedstaden Kabul øst i landet. Afghanistan er først og fremst et fjelland i østlige deler av Det iranske høylandet. I nordøst strekker Hindu Kush seg gjennom landskapet. Mellom bekkenet rundt Kabul og den nordlige delen av landet har det siden 1964 vært en vinteråpen veiforbindelse over fjellryggen med en nesten 3 km lang tunnel. Det endorheiske Sistan-bekkenet er et av de tørreste områdene i verden.Den sørlige delen av Hindu Kush faller bratt ned i landskapet i Nuristan, som fremdeles er delvis dekket av barskog. Landskapet mellom hovedstaden Kabul og Khyberpasset på grensen til Pakistan er det politiske og økonomiske kjerneområdet i landet. I vestlige Afghanistan er befolkningen konsentrert i og rundt byen Herat. Det sørlige og sørvestlige Afghanistan består av ørkener og stepper, og krysses kun av elven Helmand. Helmand ender i saltsjøen i Sistan på grensen til Iran. Øst for Helmand ligger ørkenen Dasht-e Lut, mens på vestsiden ligger Dasht-e Margoh som i hovedsak består av grus og leire. Band-e Amir-innsjøene i Bamiyan-provinsen er blant de mest berømte severdighetene i landet.
=== Klima ===
Afghanistan har kontinentalklima med varme somre og kalde vintre. Det er svært kalde vintre i de sentrale strøkene, fjellene i nordøst (rundt Nuristan) og Wakhan-korridoren. I disse områdene ligger den gjennomsnittlige temperaturen i januar under ÷15 °C. I motsatt tilfelle er det varme somre i de lavtliggende områdene Sistan-bekkenet i sørvest, Jalalabad-bekkenet i øst og Turkestanslettene langs Amu Darja-elven i nord, der temperaturen i gjennomsnitt ligger over 35 °C i juli.
De vinterlige vestavindene bringer med seg moderate nedbørsmengder, mens somrene er tørre, og det er kun helt i sørøst at monsunregn forekommer. På grunn av landets beliggenhet i høyt terreng forekommer det store snøfall i nord, men også i dalene kan det snø sporadisk. Klimatisk sett tilhører de sørlige delene av landet den subtropiske sonen der dyrking av daddelpalmer er mulig, mens nordområdene ligger i den tempererte sonen. Temperaturforskjellen er den største i verden: Den varierer mellom ÷50 °C og +53 °C. I 2000 led halvparten av befolkningen under hyppig og sterk tørke. Afghanistan blir jevnlig rystet av mindre jordskjelv, hovedsakelig i den nordøstlige delen av Hindu Kush. Rundt 125 landsbyer ble ødelagt og 4 000 mennesker drept av jordskjelvet 31. mai 1998.
== Demografi ==
Et FN-anslag fra 2021 viser at den afghanske befolkningen er 40 297 865, med rundt 2,7 millioner afghanske flyktninger som for tiden bor i Pakistan og Iran. Med et areal på 647 500 km² gir dette en folketetthet på 43,5 innbyggere pr. kvadratkilometer. En delvis folketelling gjennomført i 1979 viste at innbyggertallet i Afghanistan var 13 051 358. Det forventes at befolkningen vil øke til 82 millioner innen 2050.Siden 1980 har mer enn seks millioner afghanere flyktet til nabolandene Pakistan og Iran. Mange kommer greit tilbake, men de militære kampene etter 2001 skapte en ny flyktningstrøm; hundretusener har blitt internt fordrevne. UNHCR har siden 2002 hjulpet rundt fire millioner afghanske flyktninger med å vende tilbake til hjemlandet. Frem til i dag har de klart å få 3,2 millioner flyktninger tilbake fra Pakistan og 860 000 fra Iran. Om lag tre millioner registrerte afghanere var fortsatt i eksil i slutten av 2007, hvorav om lag to millioner i Pakistan, særlig i Peshawar, og 910 000 i Iran. Programmet for frivillig hjemreise fra Pakistan ble videreført i mars 2008.
=== Folkegrupper ===
Afghanistans etnisk og språklig blandede befolkning reflekterer dets plassering hvor historiske handelsveier og invasjonsruter ledet fra Sentral-Asia inn i sørlige og sørvestlige Asia. Befolkningen er delt inn i et stort antall etniske grupper og stammer. Av historiske grunner blir pashtunerne ofte sett på som landets fremste statsborgere. Ofte lever flere etniske grupper blandet i boligområdene, og i slike områder er det bare folketallet som kan beregnes og ikke eksakte tall for hver folkegruppe. Kategoriseringen i etniske grupper er heller ikke entydig, siden selvidentifisering og fremmedbeskrivelse ofte er forskjellig. Nøyaktige tall på størrelse og sammensetning av forskjellige etniske grupper finnes ikke siden det ikke har blitt holdt systematisk folketelling på flere tiår. De fleste tallene er derfor bare omtrentlige.
Persiskspråklige utgjør den største gruppen og er anslått til å være over 50 % (hazaraer, tadsjikere, turkmenere og usbekere snakker dari. Med 42 % utgjør pashtunerne (historisk «afghanerne») den største etniske gruppen, og disse er grunnleggerne og navngiverne av landet. Den nest størst gruppen er tadsjikere (27 % ) etterfulgt av usbekere og hazaraer (9 % hver). Deretter kommer stammen aimagh (4 % ), turkmenere (3 % ) og balucher (2 % ). De resterende 4 % tilhører andre etniske grupper eller stammer.
Pashtunerne er videre delt inn i flere nomadiske stammer, og kuchi-folket er blant de største med ca. fem millioner mennesker. Disse er under artikkel 14 av Afghanistans grunnlov gitt spesiell beskyttelse og stemmerettigheter. Tadsjiker er en generell beskrivelse av den persiske befolkningen i Afghanistan og de kalles ofte Dihgan eller Dihwar («Landsbyeier», «slå seg ned» i rett forstand) i øst og sør. I streng forstand er ikke tadsjikerne en etnisk gruppe, ettersom en gjenkjennbar kulturell, sosial eller politisk avgrensning i forhold til de andre gruppene ikke eksisterer. De utgjør flertallet i de fleste byer. Begrepet «tadsjiker» blir vanligvis brukt av andre som et analytisk begrep for folk som ikke er hører til et stammesamfunn, er dari-talende og i hovedsak følger sunnimuslimsk tro. Andre dari-språklige grupper som for eksempel qizilbash identifiserer seg selv som tadsjikere i økende grad. Hazaraene er hovedsakelig sjiamuslimer.
Etter 1992 har etniske konflikter mellom mujahedin tilhørende de ulike gruppene preget situasjonen i landet. De tradisjonelle herskerne i Afghanistan var pashtuner, og disse utgjør også størsteparten av Talibans medlemmer. Taliban-regimets fall i 2001 ga en allianse av tadsjikere, hazaraer og usbekere muligheten til å komme frem til en avtale om maktdeling. Siden den gang føler pashtunerne at de har blitt angrepet til gjengjeld. Under Taliban-styret oppstod det i tillegg en konflikt mellom sunnier og sjiaer.
=== Språk ===
I Afghanistan snakkes det ca. 49 talespråk og over 200 ulike dialekter. Av disse er dari (også kjent som østpersisk) det mest vanlige talespråket med omtrent 50 % av befolkningen som brukere, mens pashto benyttes av ca. 35 % av innbyggerne. Begge er indoeuropeiske språk fra underfamilien iranske språk, og offisielle språk i landet. Disse språkene brukes blant annet under det store møtet Loya jirga.
Andre førstespråk er tyrkiske språk (i hovedsak usbekisk og turkmensk; 11 % ) og 30 andre mindre språk, først og fremst balutsji og pashai (4 % ). I tillegg brukes mindre språk som nuristani (askunu, kamkata-viri, vasi-vari, tregami og waigali), pamiri (shughni, munji, ishkashimi og wakhi), brahui, hindko, kirgisisk etc rundt omkring i landet. Et mindre antall etniske minoriteter, først og fremst sikher og hinduer, snakker punjabi. Det er vanlig å være tospråklig i Afghanistan.
=== Religion ===
Over 99,9 % av befolkningen i Afghanistan er muslimer, hvorav om lag fire femtedeler (80 % ) er sunnimuslimer, en femtedel (19 % ) er sjiamuslimer og 1 % er andre. Frem til 1890-årene var området rundt Nuristan kjent som Kafiristan («kafirenes land») på grunn av dets innbyggere, nuristani-folket, et etnisk distinkt folk som praktiserte animisme, polyteisme og sjamanisme.Frem til midten av 1980-tallet var det muligens rundt 50 000 hinduer og sikher som bodde i forskjellige byer, hovedsakelig i Kabul, Kandahar, Jalalabad og Ghazni. I dag finnes det også hindu- og sikh-minoriteter, omtrent 15 000 hinduer og noen få hundre sikher. Det var også et mange hundreår gammelt jødisk samfunn på flere tusen i Afghanistan som utvandret til Europa, Israel og USA ved slutten av forrige århundre, og bare ett jødisk individ, Zablon Simintov, bor fortsatt i landet. Utvandringen skjedde blant annet som følge av den sovjetiske invasjonen og borgerkrigen i 1990-årene.
Kristne står for høyst 0,1 % av befolkningen og det er bare én kirke som er akseptert av myndighetene. Den ligger i den italienske ambassaden i Kabul. Antageligvis er det mange «underjordiske kirker» i Afghanistan. Hele Bibelen er oversatt til dari og Det nye testamentet er oversatt til pashto. Myndighetene i Afghanistan nekter afghanske statsborgere å være kristne, og dersom noen konverterer kan de risikere dødsstraff. Hvis en afghaner ikke går i moskéen ofte blir det med en gang satt mistanke om at personen har konvertert. Afghanistan har fengselsstraff på to år for homofili, med mulighet for dødsstraff.Islam tolkes og forstås forskjellig etter etnisk gruppe, geografisk område og/eller utdanningsnivå. De pre-islamske skikkene spiller en viktig rolle for befolkningen, blant annet den iranske nyttårsfeiringen (Norouz) etter den iranske kalenderen eller troen på at virak (røkelse) bringer velsignelse. Begge de nevnte eksemplene er zoroastrianske skikker.
== Historie ==
Afghanistan blir ofte omtalt som «veikrysset i Sentral-Asia», og landet har en turbulent historie som oppmarsjområde for invasjoner. I oldtiden var landet kjent som Ariana eller Bactria, i middelalderen som Khorasan. Regionen som i dag heter Afghanistan har i gamle dager vært en del av Perserriket og har opp gjennom tidene blitt okkupert av mange styrker, inkludert Aleksander den store, Djengis Khan, det britiske imperiet og Sovjetunionen.
Den afghanske staten slik vi kjenner den i dag, oppstod i 1746 under Durrani-dynastiet, men kontrollen over landet ble gitt til Storbritannia helt frem til kong Amanullah kom på tronen i 1919. Til tross for at den moderne staten Afghanistan ble opprettet i 1746 har landet en meget gammel historie og ulike tidslinjer over forskjellige sivilisasjoner. Arkeologisk utgraving på prehistoriske steder utført av Louis Dupree, University of Pennsylvania, Smithsonian Institution og andre indikerer at mennesker bodde i det som nå er Afghanistan for minst 50 000 år siden, og at jordbrukssamfunn i området var blant de første i verden.Afghanistan er et land med en unik beliggenhet der mange sivilisasjoner har omgått hverandre, ofte kjempet, og var et viktig sted for tidlig historisk aktivitet. Regionen har vært hjemmet til ulike folkeslag gjennom tidene, blant dem gamle ariske stammer, som i dominerende grad la grunnlaget for at indoiranske språk fikk fotfeste i området. I enkelte deler av historien ble landet erobret og innlemmet i store imperier, blant dem Akamenide-dynastiet, det makedonske riket, Mauryariket, det muslimsk-arabiske riket, Sasanide-dynastiet og en rekke andre. Mange dynastier og kongeriker kom også til makten i det som nå er Afghanistan, som for eksempel gresk-baktrianerne, kushanerne, indosasanidene, saffaridene, samanidene, ghaznavidene, ghuridene, kartidene, timuridene, mogulene og til slutt Hotaki- og Durrani-dynastiene, som markerte starten på det moderne Afghanistans politiske historie.
=== Fra antikken til moderne tid ===
Det området som i dag utgjør Afghanistan, altså den østlige delen av det iranske høylandet, tilhørte det persiske riket i antikken. Senere oppstod et gresk-baktrisk kongedømme i Baktria, og dette riket ble styrt av etterkommerne av troppene til Aleksander den store. Etter dette ble området kontrollert av parterne og dernest det persiske Sasanide-dynastiet. Etter Sasanide-dynastiets fall i kjølvannet av de muslimske arabernes invasjon, og den langsomme oppløsningen av Abbaside-kalifatet, ble området dominert av lokale, persiske dynastier som nominelt sett var underlagt kalifatet i middelalderen. Islam fikk fotfeste i denne regionen relativt sakte. Ifølge en islamsk krønike skal de fleste menneskene i området Ghowr (mellom Herat og Kabul) ha blitt muslimer først når de tyrkiske nomadene og krigsfangene (under blant annet ghaznavidene og seldsjukkene) erobret regionen mot slutten av det 10. århundre. Fra det 16. til 18. århundre var området midtpunkt for konflikten mellom de persiske safavidene i vest, det indiske Mogulriket i sørøst og det usbekiske Shaibanid-dynastiet i nord.
=== Pashtunernes fremmarsj ===
Historien til det moderne Afghanistan er uten tvil knyttet til pashtunernes nasjonale historie. Utallige pashtunske opprør mot respektive herskere (persiske safavider og indiske moguler) endte med Ghilzai-stammens opprør i 1719, som i sin tur ledet til fallet av safavidene i Persia i år 1722. Dette var en seier for pashtunerne, men den ble kortvarig. Bare syv år senere ble de beseiret av Nadir Shah og fordrevet tilbake til Kandahar. Gjennom Nadir Shahs etterfølgende erobringer i perioden 1736-1747 fikk det persiske riket midlertidig tilbake kontrollen over regionen som i dag heter Afghanistan. Etter mordet på ham overtok Durrani-stammen, som var alliert med Nadir Shah og kjempet under hans kommando mot Ghilzai, selv makten.
=== Statsdannelse og navngiving ===
Etter Nadir Shahs død i år 1747 grunnla pashtuneren Ahmed Shah Durrani et uavhengig, pashtunsk rike øst for sitt kongedømme. Det nyetablerte riket kan ses på som en forløper til den moderne staten Afghanistan. Av den grunn regnes Durrani vanligvis som grunnleggeren av Afghanistan. Senere brøt dette riket sammen på grunn av interne stridigheter og innblandinger utenfra. Litt senere kom Afghanistan under innflytelse av det stadig ekspanderende britiske imperiet. Navnet «Afghanistan» ble innført først i det 19. århundre og vedtatt som statsnavn først i 1919.
=== Britisk og russisk innflytelse ===
I Afghanistan kolliderte russiske og britiske koloniale interesser, og The Great Game er betegnelsen på denne strategiske rivaliseringen og konflikten mellom det britiske og russiske imperiet om herredømmet i Sentral-Asia. Helt siden etableringen av den keiserlige russiske marine av tsar Peter den store hadde marinens mål vært å ekspandere sin innflytelsessfære til Indiahavet og bygge en isfri havn der. For å komme Russland i forkjøpet skulle Afghanistan erobres og annekteres som en del av det britiske imperiet, og senere innlemmes i Britisk India. I perioden 1839-1842 kjempet i tillegg en stor angloindisk hær i den første anglo-afghanske krig mot relativt dårlig utstyrte afghanere. Britene var i stand til å okkupere regionen, men ikke oppnå sine mål. I 1842 kom en våpenhvile på plass og britene gikk med på å trekke sine tropper tilbake. Disse troppene ble imidlertid kort tid etterpå utsatt for et angrep i Khyberpasset, og dette resulterte i at alle de 12 000 sivile, 690 britiske og 2 840 indiske soldatene ble drept.
Som svar på dette nederlaget dro en straffeekspedisjon under generalmajor George Pollock til Afghanistan og ankom Kabul 15. september 1842. Den 11. oktober 1842 trakk britiske styrker seg ut av Kabul, og senere også ut av hele landet. Denne krigen fikk den britiske koloniforvaltningen til ikke å gjennomføre ytterligere direkte operasjoner i Afghanistan på lang tid. Den vanskeliggjorde også britenes politisk-økonomiske tiltak, som for eksempel kontroll av handelsrutene i Sentral-Asia og britenes forsøk på å angripe det kinesiske Qing-dynastiet gjennom disse rutene. Katastrofen i Afghanistan trakk også til seg mange indere ettersom den britisk-indiske hæren i stor grad bestod av balutsjer.
I frustrasjon over den tidligere ydmykelsen erklærte den britiske regjeringen i 1878 nok en gang krig mot Afghanistan. Til tross for afghanernes små militære suksesser under andre anglo-afghanske krig, som i slaget om Maiwand i 1880, ble motstanden knust av britene, som til gjengjeld satte fyr på hovedstaden Kabul og innsatte en marionett som konge. Samtidig drev Storbritannia den afghanske utenrikspolitikken i de neste 40 årene. På grunn av mange opprør i Afghanistan ble landet i 1893 delt av britene ved hjelp av Durand-linjen, og det sørøstlige området (dagens pakistanske provinser Khyber Pakhtunkhwa, FATA og en liten del av Balutsjistan) ble overført til den indiske kronkolonien. For å bevokte grenselinjen ble den paramilitære styrken Khyber Rifles, bestående av afridier tilhørende en pashtun-stamme, opprettet i 1880. Denne styrken skulle sørge for at bare lokalbefolkningen kunne bevege seg fritt i området. Regimentet eksisterer fremdeles som en del av den pakistanske hæren.
Den tredje anglo-afghanske krig i mai 1919 – et siste forsøk fra afghansk side på å frigjøre seg fra Storbritannia – førte gjennom omfattende forhandlinger med de afghanske diplomatene under Amanullah Khan til slutt til Rawalpindi-traktaten. Den 8. august 1919 ble Afghanistan anerkjent som en suveren og uavhengig stat av Storbritannia. Under forhandlingene i forkant av traktaten hadde afghanerne truet med å skape tettere forbindelser til Russland dersom Storbritannia ikke ga opp sin utenrikspolitikk i Afghanistan. Dermed hadde Afghanistan oppnådd full uavhengighet etter mer enn 60 år med britisk styre, mens en stor del av de områdene som hadde blitt innlemmet i Britisk India senere ble en del av Pakistan. Det uavhengige Afghanistan utgjorde en buffersone mellom i det storpolitiske spillet mellom britiske og russiske interesser. Dette kunne også legges merke til på grensen og viser seg i dag fortsatt i Wakhan-korridoren.
=== Afghanistan etter uavhengigheten ===
Fra 1933 til 1973 var Afghanistan et konstitusjonelt monarki (Barakzai-dynastiet) med Mohammed Zahir Shah i spissen. Dette var også den foreløpig siste stabile perioden i landet. I 1946 ble Afghanistan medlem av FN. I 1973 måtte kongedømmet vike for en republikk etter at kongens svoger, Mohammed Daoud Khan, gjennomførte et kupp. Daoud og hele hans familie ble myrdet i 1978 da kommunistene kom til makten i 1978, men som imidlertid bare kunne holde seg ved makten med sovjetisk hjelp. Med den sovjetiske invasjonen i desember 1979 utviklet borgerkrigen seg til en ti år lang stedfortrederkrig, den afghansk-sovjetiske krig, mellom den sovjetiske okkupasjonsmakten og mujahedin støttet av USA, Pakistan, Saudi-Arabia og en rekke andre land. Krigen endte med tilbaketrekning av sovjetiske tropper i 1989. Den sovjet-støttede regjeringen under president Najibullah kunne fortsatt holde til i Kabul, til tross for mujahedins erobring av byen i 1992. De forskjellige mujahedin-gruppene begynte å bekjempe hverandre umiddelbart i etterkant. Det brøt ut en annen borgerkrig, som varte frem til rundt 1995.
I 1995 begynte den radikale, islamistiske bevegelsen Taliban, med røtter i Pakistan, å erobre landområder i Afghanistan. I løpet av 1995 hadde de overtatt byene Kandahar og Jalalabad og i september 1996 erobret de hovedstaden Kabul, samtidig som de erklærte landet som Det islamske emiratet Afghanistan. Mot slutten av 2000 hadde Taliban fått kontroll over 95 % av landet. Den eneste gjenværende opposisjonen, Nordalliansen, klarte bare å holde et lite stykke land nordøst i Afghanistan. Under Talibans syv år lange regime opplevde store deler av befolkningen restriksjoner på sin frihet og brudd på sine menneskerettigheter. Blant annet ble musikk, sport, bilder og fjernsyn forbudt, nesten alle skoler og universiteter stengt, menn tvunget til å bære skjegg og kvinner fikk kun forlate huset burkakledd med en mannlig ledsager. I tillegg fikk jenter og kvinner ikke lov til å gå på skole og arbeid. Kommunistene ble systematisk utryddet og tyver ble straffet med amputering av en av deres hender eller føtter. I løpet av 2001 klarte Taliban å stanse nesten all opiumproduksjon i Afghanistan.
=== Etter terrorangrepet 11. september 2001 ===
Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 begynte amerikanske og britiske luftstyrker å bombe Afghanistan under Operasjon Enduring Freedom. På bakken samarbeidet amerikanske og britiske spesialstyrker med team tilhørende CIAs Special Activities Division og den tadsjiksk-dominerte Nordalliansen om å iverksette en militær offensiv for å styrte regimet. Disse angrepene førte til fallet av Mazar-e Sharif og deretter Kabul i november 2001, samtidig som Taliban trakk seg tilbake fra mesteparten av Nord-Afghanistan. ISAF ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i desember 2001 for å sikre Kabul og de omkringliggende områdene. I samme måned ble også Karzai-administrasjonen etablert for å styre landet.
Ettersom flere koalisjonsstyrker ble med i krigen og Nordalliansens styrker kjempet seg sørover, trakk Taliban og Al-Qaida seg tilbake mot det fjellendte grenseområdet rundt Durand-linjen, mellom Afghanistan og Pakistan. Fra 2002 og fremover fokuserte Taliban på å overleve og gjenoppbygge sine styrker. I mellomtiden tok NATO kontroll over ISAF i 2003. Fra 2003 og fremover økte Taliban antallet angrep ved hjelp av opprørskrig. Taliban, som var fast forankret i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan, opplevde en oppblomstring og viste at det kunne innlede store, koordinerte og effektive angrep mot koalisjonsstyrker og afghanske styrker. I løpet av årene gjennomførte NATO-ledede styrker flere offensiver mot befestede Taliban, men disse viste seg ikke å være i stand til å fjerne Taliban-opprørerne fullt ut. I løpet av 2009 begynte en Taliban-ledet skyggeregjering å danne sin egen fullkomne versjon av meklingsinstans.Den 1. desember 2009 kunngjorde den amerikanske presidenten Barack Obama at han ville øke det amerikanske militærets engasjement ved å utplassere ytterligere 30 000 soldater over en periode på seks måneder. Han foreslo også å begynne tilbaketrekking av tropper 18 måneder fra den dagen. Under Afghanistan-konferansen i London den 26. januar 2010, som samlet 70 land og organisasjoner, fortalte den afghanske presidenten Hamid Karzai verdens ledere at han siktet på å nå ut til ledersjiktet i Taliban med et fredsinitiativ i løpet av noen uker. Karzai satte rammen for dialog med Taliban-ledere da han gikk inn for at gruppens ledelse skulle ta del i et «loya jirga» - eller en samling av de eldre - for å sette i gang fredssamtaler.
=== Talibans nye militæroffensiv i 2021 ===
I august 2021 rykket væpnede styrker fra Taliban inn i hovedstaden Kabul, etter å ha tatt kontrollen i et stort antall afghanske provinser.Tidlig om morgenen søndag den 15. august 2021 flyktet den afghanske presidenten Ashraf Ghani fra presidentpalasset i Kabul, ifølge talsmenn for regjeringen. Han kom seg i sikkerhet i den amerikanske ambassaden, og det ble rapportert at han hadde flyktet videre til Tadjikistan samtidig som Taliban-styrkene inntok Kabul. Ghani hadde blitt gjenvalgt i 2019 og tatt i ed 9. mars 2020; resultatet av presidentvalget i 2019 ble kunngjort så sent som 18. februar 2020.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Historisk sett har den afghanske politikken bestått av maktkamper, blodige statskupp og ustabile maktoverføringer. Med unntak av en militærjunta har landet blitt styrt med så å si alle styreformer, blant annet som et monarki, en republikk, et teokrati og en kommuniststat. I perioden 1978-87 var landet en folkerepublikk etter tradisjonelt sovjetisk mønster, og fra 1992 var det en islamsk republikk. Denne republikken ble styrt av den fundamentalistiske Taliban-bevegelsen fra 1996 til 2001. Siden den sovjetiske invasjonen i 1979 har ingen myndighet hatt kontroll over hele landet.
Etter regimeskiftet ble det i 2002 opprettet en grunnlovgivende forsamling, Loya jirga, og en grunnlovskommisjon, som i november 2003 la frem et forslag til ny grunnlov. Forslaget ble vedtatt av Loya jirga i januar 2004. Grunnloven som erstattet den gamle fra 1964 og som ble ratifisert av Loya jirga i 2004, omstrukturerte staten som en islamsk republikk bestående av tre grener; utøvende, lovgivende og dømmende makt. Den tidligere grunnloven hadde i praksis vært ute av kraft siden monarkiets fall 1973. Landets grunnlov anses som en av de mest demokratiske i den islamske verden og sørger for likestilling av folk tilhørende alle religioner og etniske grupper, samt mellom kjønn.Den nye grunnloven fastslår at den utøvende presidenten og de to visepresidentene skal velges direkte av folket for en periode på fem år. Etter to perioder kan ikke presidenten og visepresidentene stille til valg igjen. En presidentkandidat må være en muslim, afghansk statsborger og minst 40 år gammel. Presidentkandidaten nominerer to kandidater til stillingen som visepresident. Presidenten er både stats- og regjeringsoverhode, samt øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Han har også makt til å bestemme over sin regjering, samt tildeling av stillinger i militæret, politiet og provinsielle regjeringer med samtykke fra parlamentet. Presidenten er ansvarlig for å utpeke de 25 ministrene som må godkjennes av nasjonalforsamlingen, Meli Shura. Forsamlingen består av to kamre: Senatet (Meshrano Jirga) og folkekammeret (Wolesi Jirga). Wolesi Jirga velges i direkte valg for fem år og har (etter valget i 2005) 249 medlemmer; 68 av plassene er reservert for kvinner og ti plasser er reservert for minoriteten av nomadiske kuchi-folk. Meshrano Jirga har 102 medlemmer, hvorav en tredjedel er representanter for provinsene (med en funksjonstid på fire år), en tredjedel for distriktene (for tre år) og en tredjedel er utpekt av presidenten (for fem år). Halvparten av de sistnevnte skal være kvinner.
Sammen med medlemmene av nasjonalforsamlingen utgjør provins- og distriktsguvernørene Loya jirga, som kan sammenkalles av regjeringen ved behov for å diskutere grunnleggende spørsmål om nasjonal selvstendighet og suverenitet. Den fungerer også som riksrett.
Den dømmende myndighet består av Stera Mahkama (høyesterett), lagmannsretten og domstoler på lavere nivå. Høyesteretten består av ni dommere som presidenten utnevner for en periode på fem år og som godkjennes av parlamentet. Dommerne må være minst 40 år gamle før tjenestegjøring, ikke tilhøre noe politisk parti og må ha en grad i rettsvitenskap eller islamsk lovgivning. Stera Mahkama har også prøvelsesrett.
=== Statsoverhode og regjering ===
Presidenten er som nevnt statsoverhode i Afghanistan. Landet ble i tiden 2001-2014 ledet av Karzai-administrasjonen med Hamid Karzai som president og leder. Karzai ble håndplukket av Bush-administrasjonen å lede et interimsstyre etter Talibans fall. Fra 2014 styres landet av president Ashraf Ghani Ahmadzai. Blant de valgte representantene i 2005 var det tidligere mujahedin, Taliban-medlemmer, kommunister, reformister og islamske fundamentalister. 28 % av representantene som ble valgt var kvinner, tre prosent mer enn kravet på minst 25 % kvinner fastsatt i grunnloven. Dette plasserte Afghanistan, lenge kjent under Taliban for dets undertrykkelse av kvinner, på 30.-plass med hensyn til prosentandel kvinnerepresentasjon i regjeringen. Karzais nåværende regjering består av medlemmer av Nordalliansen og en blanding av andre regionale og etniske grupper fra overgangsregjeringen som ble dannet av Loya jirga. Den tidligere monarken Mohammed Zahir Shah reiste tilbake til landet etter eksil i Roma, men ble ikke gjeninnsatt som konge og var til stede kun ved seremonier.
=== Politiske partier ===
Afghanistan har et flerpartisystem med flere politiske partier i utvikling, der ofte ingen parti har en mulighet til å ha all makt alene og partiene må samarbeide med hverandre for å danne koalisjonsregjeringer.De viktigste partiene i landet er Hizb ut-Tahrir («Frihetspartiet»), Hezb-i-Islami («Det islamske partiet»), Harakat-e Islami-yi Afghanistan («Afghanistans islamske bevegelse») og Hizb-i-wahdat («Afghanistans islamske enhetsparti»). Ingen av disse partiene har imidlertid stor innflytelse siden de er små og må gå sammen for å danne koalisjoner. Blant disse er United National Front en av de største.Et fåtall politiske partier er forbudt,[hvilke?] enten på grunn av deres ideologi eller tidligere historie. Communist (Maoist) Party of Afghanistan («Det afghanske kommunist(maoist)partiet»), Taliban («De som søker kunnskap») og Sazman-i Rihayi Afghanistan («Afghanistans frigjøringsorganisasjon») hører med blant disse.
=== Administrativ inndeling ===
Afghanistan er administrativt inndelt i 34 provinser (velayat), som hver har en hovedstad. Hver provins er delt inn i mange provinsielle distrikter, og hvert distrikt dekker vanligvis en by eller flere bydeler. Landet har i dag 398 distrikter, men dette tallet er ventet å øke med fremtidig omorganisering av den administrative inndelingen.
I hver provins er det en guvernør (waali) som blir utnevnt av det afghanske innenriksdepartementet, mens prefekter for distriktene i provinsen utnevnes av provinsguvernøren. Guvernøren er representant for den sentrale regjeringen i Kabul, og er ansvarlig for alle administrative og formelle saker. Regjeringen i Kabul har imidlertid ikke kontroll over hele landet. Den provinsielle politimesteren utnevnes også av innenriksdepartementet, og arbeider sammen med guvernøren i alle politirelaterte saker for alle byene eller distriktene i den bestemte provinsen.
Det er et unntak i hovedstaden (Kabul) der ordføreren velges av den afghanske presidenten, og er helt uavhengig av prefekturet Kabul.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det afghanske forsvarsbudsjettet for 2008 hadde en total ramme på ca. 172 millioner amerikanske dollar, og forsvarsutgiftene utgjorde dermed 2,2 % av BNP. Det afghanske forsvaret består av de to våpengrenene Nasjonalhæren og Luftkorpset. I tillegg eksisterer Afghanistans nasjonalpoliti og grensepoliti, samt autoriserte militser rundt om i landet. Siden Afghanistan er en innlandsstat har den ingen marine. Det er allmenn verneplikt for menn og kvinner i en fireårsperiode fra fylte 22 år.
Nasjonalhæren har for tiden (per januar 2010) ca. 108 000 soldater, men det er planer om å øke styrken til 260 000 innen 2014. De afghanske styrkene trenes i hovedsak av ISAF og det amerikanske forsvaret. Luftkorpset har en mannskapsstyrke på ca. 8000 og råder over 40 fly og helikoptre, de fleste fra sovjettiden. På grunn av det foreldede utstyret er luftvåpenet i stor grad ubrukelig. Grensevakten har en styrke på ca. 12 000 og paramilitære styrker/politi på ca. 70 000. Det nasjonale forsvaret plages av ineffektivitet og endemisk korrupsjon. Desertering er et annet betydelig problem i den afghanske hæren. Frem til september 2009 sluttet en av fire soldater i aktiv tjeneste i den afghanske hæren i løpet av tolv måneders perioden, ifølge data fra det amerikanske forsvarsdepartementet og generalinspektøren for rekonstruksjon i Afghanistan.Helt siden Taliban-regimet ble fjernet har Afghanistans nye regjering opprettholdt tette bånd til USA og andre medlemmer av NATO. Mer enn 22 NATO-land har sendt tusenvis av soldater til Afghanistan som en del av International Security Assistance Force (ISAF). Utenom nære militære forbindelser har Afghanistan også sterke økonomiske forbindelser med NATO-medlemmer og andre allierte. USA er den største bidragsyteren til Afghanistan, fulgt av Japan, Storbritannia, Tyskland og India.Forholdet mellom Afghanistan og nabolandet Pakistan svinger ofte. Pakistan hadde stor innflytelse i Afghanistan på grunn av nære forbindelser med de fleste Taliban-lederne. Denne innflytelsen har imidlertid gradvis gått nedover siden Talibans fall. Likevel er det tette sikkerhetsmessige og økonomiske bånd mellom nabolandene i dag. Afghanistan har også sterke historiske og kulturelle forbindelser med nabolandet Iran, ettersom begge landene var en del av Stor-Iran. I tillegg har landet gode relasjoner til en rekke tidligere sovjetstater, særlig Russland, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan.
Afghanistan ble medlem av FN i 1946 og er med i de fleste av FNs særorganisasjoner, som for eksempel Verdensbanken. Landet har observatørstatus i WTO og er med i ICC. Afghanistan er i tillegg med i en rekke andre internasjonale organisasjoner, slik som Den islamske konferanse, Den islamske utviklingsbank (IDB), Colombo-planen og ECO.
=== Flagg, symboler og ordener ===
Det afghanske nasjonalflagget har blitt skiftet mer enn 20 ganger siden 1900. De fleste flaggene hadde tre horisontale eller vertikale striper i grønt, hvitt (eller rødt) og svart, noen med islamske inskripsjoner, andre med statens våpen i midten. Dagens flagg ble godkjent av interimregjeringen og innført 26. januar 2002. Det er stort sett identisk med flagget som ble benyttet under kongedømmet fra 1930 til 1973. Flagget er en vertikal trikolor i svart, rødt og grønt (regnet fra stangen), med det hvite riksvåpenet i midten.
I likhet med nasjonalflagget har også riksvåpenet til Afghanistan blitt endret flere ganger. Afghanistans nåværende riksvåpen ble tatt i bruk i 2002 og modifisert i 2004. Det består av en stilisert moské med en bønnenisje og alter, flankert på begge sider av flagg på flaggstenger. Over moskeen står det «Allahu Akbar», arabisk for «Gud er stor». Moskeen er omkranset av et ombundet hveteaks, der det nederst er skrevet «Afghanistan». Øverst, der aksene møtes, er det en inskripsjon av shahadah på arabisk. Under moskeen står årstallet 1298, som i den islamske solkalender tilsvarer 1919, da landet oppnådde uavhengighet fra Storbritannia.
=== Forholdet til Norge ===
Norge har ikke hatt noen direkte politiske og/eller kulturelle forhold til Afghanistan, men har gjennom bidrag til krigen i Afghanistan skapt gode bilaterale forbindelser mellom landene. Disse forbindelsene er skapt gjennom blant annet FN og NATO. Afghanistankomiteen i Norge (AiN) er et eksempel på en norsk hjelpeorganisasjon som driver diverse nødhjelpsprosjekter i landet. Norge har hatt tilstedeværelse i Afghanistan i form av uavhengige hjelpeorganisasjoner i mer enn 30 år. I de senere år har den norske tilstedeværelsen i Afghanistan vært ekstra sterk, med omfattende sivilt og militært nærvær. Rundt 500 menn og kvinner deltar for tiden i den internasjonale stabiliseringsstyrken (ISAF).
Regnskapsførte merkostnader direkte knyttet til Norges deltagelse i militære operasjoner i utlandet var 1 315 millioner kroner i 2008. I Afghanistan var det norske bidraget en stabiliseringsstyrke i Meymaneh i Faryab-provinsen, en utrykningsstyrke basert i Mazar-e-Sharif og en spesialstyrke i Kabul-området. Det norske forsvaret bidro dessuten med støtte til utvikling av anestesimiljøet ved Balkh sykehus og sanitetsutdanning av den lokale politistyrken i Mazar-e Sharif. Den norske bistanden har tre hovedsatsinger: Landsbyutvikling, skole og et godt styresett. Afghanistans betydning i norsk utenrikspolitikk fører til hyppige og høytstående besøk til landet, både fra militær og sivil side.
Afghanistan er representert i Norge med ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Afghanistan gjennom ambassade i Kabul. Den sistnevnte ambassaden ble opprettet i 2001, og er én av Norges største ambassader.
== Næringsliv ==
Afghanistan er medlem av Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC), ECO og Den islamske konferanse (OIC). Landet er veldig avhengig av dyrking og husdyrhold. I 2010 lever 40 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. To tredjedeler av befolkningen lever på mindre enn to amerikanske dollar om dagen. Økonomien har lidd kraftig av den sovjetiske invasjonen i 1979 og etterfølgende kriger, mens ekstrem tørke vanskeliggjorde landets økonomiske situasjon ytterligere i perioden 1998-2001. Ifølge Verdensbanken «har den økonomiske veksten vært sterk og gitt bedre levekår siden 2001».Landets næringsliv begynte å forbedre seg i 2002 på grunn av tilførsel av flere milliarder amerikanske dollar gjennom internasjonal bistand og investeringer, samt migrantoverføringer fra afghanere i utlandet. Det skyldes også dramatiske forbedringer i jordbruksproduksjonen og slutten på en fire år lang tørkeperiode i det meste av landet.
En av de viktigste drivkreftene for den nåværende økonomiske gjenoppbyggingen er tilbakevendingen av over fem millioner afghanske flyktninger fra nabolandene, som brakte med seg frisk energi, entreprenørskap og nyttige ferdigheter, i tillegg til trengende midler for å starte opp bedrifter. Det som også hjelper er internasjonal bistand på to-tre milliarder amerikanske dollar hvert år, den delvise gjenoppbyggingen av jordbrukssektoren og gjenåpningen av markedsinstitutter. Private utbygginger er også satt i gang. I 2006 åpnet en Dubai-basert afghansk familie et Coca-Cola-anlegg i Afghanistan til en verdi av 25 millioner amerikanske dollar.Mens landets betalingsbalanse i stor grad finansieres av donorpenger, går bare en liten del – omtrent 15 % – direkte til statsbudsjettet. Resten går til ikke-budsjettmessig forbruk og donorbaserte prosjekter gjennom FN-systemet og ikke-statlige organisasjoner. Statsbudsjettet utgjorde kun 350 millioner amerikanske dollar i 2003 og anslagsvis 550 millioner i 2004. Landets valutareserver utgjør ca. 500 millioner amerikanske dollar. Inntekter kommer hovedsakelig fra toll, mens skatteinntekter er ubetydelige.
Ny afghani er i dag Afghanistans gjeldende valuta. Innføringen av de nye sedlene kombinert med den relative stabiliteten i forhold til tidligere perioder har bidratt til å stabilisere prisene, samt redusere dem mellom desember 2002 og februar 2003. Siden den gang har indeksen vist stabilitet, med en moderat økning mot slutten av 2003.Den yrkesaktive befolkningen i 2002 var om lag elleve millioner (av et estimert folketall på 29 millioner). Per 2005 er den offisielle arbeidsledigheten på 40 %. Ca. 70 % av den arbeidsføre befolkningen er sysselsatt med jordbruk og fedrift, som tidligere svarte for nesten halve eksporten og mer enn halve BNP. Antallet ufaglærte unge mennesker er anslått til tre millioner, noe som sannsynligvis vil øke med rundt 300 000 per år. BNP ble i 2006 anslått til 8,4 milliarder amerikanske dollar. Jordbrukssektoren står for ca. 60 % av BNP, industrien for ca. 15 % og tjenestesektoren for ca. 25 %.
Den virkelige verdien av BNP, uten inntekter fra narkotika, økte med 29 % i 2002, 16 % i 2003, 8 % i 2004 og 14 % i 2005. Så mye som en tredjedel av Afghanistans BNP kommer fra dyrkede valmuer og illegale narkotikastoffer som opium og dens to derivater, morfin og heroin, samt hasjproduksjon. Ifølge FN satte opiumsproduksjonen i Afghanistan ny rekord i 2007 med en økning i produksjon på mer enn en tredjedel fra det foregående året. Om lag 3,3 millioner afghanere er nå involvert i opiumsproduksjon. Produksjonen av opiumsvalmuen er 20 ganger høyere siden krigen i 2001 og utgjør over 90 % av verdensproduksjonen.
FN anslår at verdien av eksporten av opium utgjorde fire milliarder amerikanske dollar i 2007, dvs ca. 50 % av BNP. Det meste ender i Vesten som heroin.
=== Naturressurser ===
Ifølge Amerikas forente staters geologiske undersøkelse og det afghanske departementet for gruvedrift og industri kan Afghanistan være i besittelse av opp i mot 1 000 km³ naturgass, 3,6 milliarder fat (570 millioner m³) petroleum og opp i mot 1 325 millioner fat (2,107 x 108 m³) våtgass. Dette kan markere et vendepunkt i gjenoppbyggingen av Afghanistan. Energieksport kan generere de inntektene den afghanske staten trenger for å modernisere landets infrastruktur og gi befolkningen flere økonomiske muligheter. Andre rapporter viser at landet har store mengder gull, kobber, kull, jernmalm og andre mineraler. Den afghanske regjeringen er i ferd med å hente ut eksportere landets kobberreserver, noe som vil gi royalty tilsvarende 1,2 milliarder amerikanske dollar hvert år i de neste 30 årene. Kobberdriften vil også sørge for 3 000 faste arbeidsplasser.
Det foregår betydelig opiumsdyrking i landet. Både i 2018 og i 2019 var produksjonen av opium 6 400 tonn.
=== Energiproduksjon og -bruk ===
Etter flere tiår med borgerkrig er den elektriske infrastrukturen ødelagt i mange områder. I 2004 hadde bare ca. 6-7 % av befolkningen tilgang til elektrisitet, men dette var bare rundt fire timer om dagen. 30 % av alle elektriske forbindelser i landet var i Kabul, og de daværende 42 kraftverkene hadde en installert effekt på kun 240 MW i stedet for den nominelle effekten 454 MW. Et landsdekkende distribusjonsnett finnes ikke, men det er foreslått bygging av småkraftverk for lokal forsyning. Enkelte kraftverk er allerede realisert. Ved utgangen av 2006 hadde Afghanistan inngått avtaler med nabolandene for import av elektrisitet. Landet har stort potensial for å utnytte vannkraft. Det er planer om å utvide det eksisterende Kajakai vannkraftverk. I mellomtiden har det skjedd store fremskritt på dette området: I 2009 ble et landsdekkende distribusjonsnett satt i drift, noe som gir store deler av befolkningen tilgang til elektrisitet.
=== Bankvesen ===
Den afghanske sentralbanken kalles Da Afghanistan Bank, og ble etablert i 1939 for å regulere alle bank- og pengeoperasjoner i landet samt for å opprettholde en stabil valuta. Sentralregjeringen satser på økt effektivitet og bedre innsamling av skatt og tollavgifter. Ombygging av den finansielle sektoren synes å ha vært vellykket så langt. Penger kan nå overføres inn og ut av landet via offentlige bankkanaler. Siden 2003 har over 16 nye (private) banker åpnet i landet, blant annet Afghanistan International Bank, Kabul Bank, Azizi Bank, Pashtany Bank, Standard Chartered Bank, First Micro Finance Bank og andre.
=== Samferdsel ===
Afghanistans internasjonale bilkjennetegn er AFG.
Veinettet er under utbygging og skal utvides. Før den russiskbygde veien og tunnelen gjennom Salangpasset (3 363 moh) ble åpnet i 1964, var store deler av nordområdene avstengt fra Kabul og resten av landet om vinteren. I løpet av 1960- og 1970-årene ble veinettet sterkt forbedret, men senere igjen rasert. Den såkalte «ringveien» er hovedfartsåren i landet, og rundt 60 % av befolkningen bor innenfor denne. Frem til 2007 hadde 715 km av den allerede blitt oppgradert. Ferdigstillingen av den siste strekningen på 400 km nordvest i landet er forsinket på grunn av den lokale sikkerhetssituasjonen. I tillegg ble 800 km med andre veier oppgradert eller bygget.
Grenseelven Amu-Darja og dens tilløpselv Pjandzj er en naturlig hindring for landtransport til nabolandene Usbekistan og Turkmenistan, siden det bare finnen noen få broer over begge elvene. Videre er det stor minefare i enkelte områder, og mange veier er ofte underminert på spesielle tider av året. De fleste som reiser fra en by til en annen tar bussen. I senere tid har biler blitt mer tilgjengelig med blant annet Toyota-, Nissan- og Hyundai-forhandlere i Kabul. Et stort antall brukte biler importeres også fra De forente arabiske emirater.
I Afghanistan er det over 60 flystriper og flyplasser, men de fleste av disse har dekke av grus. Bare i noen få byer finnes det større flyplasser med fast dekke, men disse brukes hovedsakelig av US Air Force. Kabul og Kandahar har internasjonale lufthavner. Over et dusin flyselskaper flyr til destinasjoner i Afghanistan. Det nasjonale flyselskapet i landet er Ariana Afghan Airlines, som flyr innenriks mellom Kabul, Kandahar, Herat og Mazar-e Sharif. Selskapet har også internasjonale ruter til blant annet Dubai, Frankfurt am Main og Istanbul. Andre flyselskaper som flyr noen innenriks- og utenriksavganger er Kam Air, Pamir Airways og Safi Airways.
Det afghanske jernbanenettet er begrenset til 24,6 km og forbinder med Turkmenistan. Tidligere var det en mindre forbindelse mellom den afghanske byen Hairatan (ved Amu-Darja nord for Mazar-e Sharif) over til den usbekiske byen Termez. Fra Turkmenistan, Usbekistan og Pakistan fører anleggsbaner til Afghanistan, og banen over Khyberpasset til den pakistansk-afghanske grensebyen Landi Khana er stengt. Det er for tiden to pågående jernbaneprosjekter, et mellom Herat og den iranske byen Mashhad og et annet mellom Kandahar og Quetta i Pakistan.
Bare Amu-Darja, grenseelven i nord, er seilbar for litt større fartøyer. Elvehavner langs Amu-Darja har veiforbindelser til Kabul. Karachi (i Pakistan) er normalt den viktigste transitthavnen for skipstrafikk.
Afghanistan har i flere tiår blitt betraktet som et potensielt transittland for fossilt brensel, først og fremst på grunn av sin beliggenhet mellom de turkmenske olje- og gassfeltene i Det kaspiske hav og Det indiske hav. Utbygging av en rørledning mellom Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan har blitt foreslått lenge, og denne vil mest sannsynlig sørge for transport av turkmensk gass til India og Pakistan. Prosjektet var uklart, men ble på grunn av den usikre sikkerhetssituasjonen og finansieringen utsatt på ubestemt tid, og skal kanskje ikke gjennomføres allikevel. Byggingen av rørledningen vil skape tusenvis av arbeidsplasser og hvert år bringe staten gode fortjenester på 100-300 millioner amerikanske dollar i form av transittavgifter.
=== Turisme ===
I Kabul er enkelte hoteller og gjestgiverier åpne for utlendinger. Reiser utenfor hovedstaden er farlige. Mange kulturskatter, slik som de berømte Buddha-statuene i Bamiyan, har blitt ødelagt eller plyndret. Dette har svekket turismen betraktelig. Afghanistan publiserer ikke offisielle tall for turismenæringen. I 1960- og 1970-årene førte den såkalte hippie trail fra Europa til Sør-Asia gjennom Afghanistan.
Utlendingsdirektoratet har advart mot å reise til Afghanistan. Reiser anses som farlige og frarådes på det sterkeste, siden redningsarbeid i tilfelle ulykke bare er mulig under ekstreme forhold og ikke kan garanteres.
== Samfunn ==
Afghanistan er et av verdens fattigste land. Gjennom historien har landet vært preget av indre og ytre konflikter. Landbefolkningen har tradisjon for lokalt selvstyre basert på familiedynastier, stammeledere og opposisjon til sentralmyndighetene. Størstedelen av befolkningen er sunnimuslimer, som praktiserer religionen i streng tradisjonell form med stor grad av atskillelse mellom menn og kvinner.
Islam i Afghanistan har gjennom århundrer blitt tolket meget konservativt av afghanerne fordi den pashtunske stammeloven har en spilt en sentral rolle. Spesielt i byer og større tettsteder kan kvinner stort sett bare forlate huset med burka. Imidlertid er dette bare vanlig i urbane strøk. På landsbygda var burka ikke en vanlig praksis fordi det var til hinder i for eksempel feltarbeid. Bare i den korte perioden med kommunistisk regime i 1978 og gjennom støtte av sovjetiske tropper i 1979 fikk kvinner formell uavhengighet, frihet og utdanning. Senere tvang Taliban alle kvinner til å bære burka, men denne forpliktelsen opphørte offisielt i 2001. Likevel er burka kvinnenes alminnelige klesplagg og det er fortsatt uvanlig å se dem uten ansiktsdekkende slør.
=== Kalender og helligdager ===
Den iranske kalenderen er den offisielle kalenderen i Afghanistan siden 1922. Alle nasjonale helligdager og administrative begivenheter følger denne kalenderen. Islamsk kalender brukes fortsatt i religiøs sammenheng, mens gregoriansk kalender brukes parallelt med den iranske kalenderen for å holde tidsregningen i overensstemmelse med den øvrige verden. I Det islamske emiratet Afghanistan under Taliban ble den islamske månekalenderen brukt til fordel for den iranske solkalenderen. Siden Loya jirga i 2004 er bruken av iransk solkalender grunnlovsfestet.
Afghanistans offisielle helligdager er 21. mars (norouz), 1. mai (arbeidernes internasjonale kampdag) og 19. august (nasjonaldag). Den 28. april hvert år feires mujahedins seiersdag, da afghansk mujahedin i 1992 veltet kommunistregimet i landet. Selv om denne dagen feires som en helligdag av folket, regnes den ikke som en offentlig høytidsdag.
=== Utdanning ===
Sovjetinvasjonen, den 20 år lange borgerkrigen, Taliban-regimet og flyktningproblemet har hatt store negative konsekvenser for utviklingen av utdanningssystemet i Afghanistan. De fleste afghanske barn og unge har i dag ingen tilgang til utdanning. Kvinner er spesielt utsatt. Under Taliban-regimet ble all undervisning av jenter og kvinner forbudt. Andelen analfabeter blant den voksne befolkningen er blant de høyeste i verden. Analfabetisme på ca. 70 % er svært høy i internasjonal målestokk. Den nasjonale lesekyndigheten er beregnet til å være kun 34 % . UNICEF anslår at mer enn 80 % av de voksne kvinnene og rundt 50 % av de voksne mennene mangler tilgang til utdanningsinstitusjoner. Ifølge FN har 700 skoler blitt stengt i landet på grunn av dårlig sikkerhet.
Analfabetismen er en av de største hindringene for å gjenoppbygge landet. Etter den internasjonale intervensjonen i høsten 2001 stod oppbygging av utdanningssystemet sentralt i gjenoppbyggingen av Afghanistan og fredsprosessen i landet. Som ledd i alfabetiseringsprosessen satte UNESCO i gang The Literacy and Non-Formal Education Development in Afghanistan Project i januar 2003. Med utenlandsk hjelp har mange nye skoler blitt bygget, og disse drives av velutdannede lærere. Med dette har en stor andel barn og unge, særlig jenter, fått tilgang til utdanning.Per 2009 ble var mer enn fem millioner mannlige og kvinnelige studenter immatrikulert i skoler over hele landet. Det er imidlertid fortsatt betydelige hindringer til utdanning i Afghanistan, alt fra manglende finansiering, utrygge skolebygninger og kulturelle normer. Videre er det stor mangel på kvalifiserte lærere, spesielt i landlige strøk. Mangel på kvinnelige lærere er et annet problem som angår noen afghanske foreldre, særlig i mer konservative områder. Enkelte foreldre tillater ikke at deres døtre blir undervist av menn.Et annet aspekt ved utdanning som er i rask endring i Afghanistan er høyere utdanningsinstitusjoner. Etter Talibans fall, ble Universitetet i Kabul gjenåpnet for både mannlige og kvinnelige studenter. I 2006 åpnet også American University of Afghanistan dørene med hensikt å tilby et engelskspråklig, pedagogisk læringsmiljø i verdensklasse. Universitetet tar i mot studenter fra Afghanistan og nabolandene. Universitetet i Balkh utvides kraftig med hjelp fra USA og Tyskland. En ny militærskole har også blitt satt opp for å trene og utdanne afghanske soldater.
=== Massemedia ===
I enkelte deler av Afghanistans historie, som for eksempel under Taliban-regimet, var alle typer medier under streng kontroll av staten, mens i andre deler av historien stod mediene relativt fritt. Under Taliban ble fjernsyn forbudt fra 1996, og trykte medier fikk forbud mot å publisere kommentarer, bilder eller leserinnlegg. Den statlige Radio Afghanistan ble omdøpt til Radio Shari'as stemme. Dette var den eneste tillatte radiostasjonen og den sendte kun religiøse programmer og propaganda, ingen musikk.Etter Talibans fall skjedde det en frigjøring av mediene. Radio Afghanistan ble gjenopprettet, og musikk, som hadde vært forbudt i fem år, ble igjen sendt. Private medier kom også på banen. Litt senere ble Kabul TV gjenopprettet og en kvinne ble ansatt som nyhetsoppleser. Både radio og fjernsyn står direkte under kommunikasjonsdepartementet. Radioen sender i hovedsak på dari og pashto, men enkelte sendinger skjer på andre minoritetsspråk. Landets fjernsynssendinger ble startet i 1961, og fargesendinger ble innført i 1978.
Presse- og ytringsfrihet er fremmet i grunnloven av 2004 og sensur er forbudt, men krenkelse av enkeltpersoner eller produksjon av innhold som strider mot islamske prinsipper er forbudt. I 2008 rangerte organisasjonen Reportere uten grenser det afghanske mediemiljøet på 156.-plass av i alt 173 plasser, der førsteplass betyr størst pressefrihet. 400 publikasjoner er nå registrert og 60 radiostasjoner, en viktig kilde til informasjon, finnes i dag. Utenlandske radiostasjoner, slik som BBC World Service, sender også sendinger.
Afghanistan hadde tidligere 14 dagsaviser med et samlet opplag på 180 000 samt en rekke periodiske publikasjoner. Under borgerkrigen sluttet de fleste å komme ut på regulær basis, eller gikk inn. Etter Talibans fall i høsten 2001 har mange aviser, ukeblader og tidsskrifter kommet i gang igjen, eller er blitt nystartet. Viktigst er de tre Kabul-avisene Hewad («hjemland», statlig), den statlige engelskspråklige avisen Kabul Times og avisen Shari'at. Kabul Weekly er for tiden den mest utbredte avisen i landet. På midten av 1980-tallet var Haqiqat-e Inquilab-e Saur en av de mest innflytelsesrike avisene i Afghanistan.
=== Helsevesen ===
Befolkningen i Afghanistan har i gjennomsnitt kort levealder, faktisk blant de korteste i verden. Gjennomsnittlig levealder for afghanske menn er 43,9 år, mens det for kvinner er 43,8 år. Med tanke på HDI er Afghanistan det nest minst utviklede landet i verden. Mye av dette skyldes landets dramatiske historie, dårlig utbygde helsevesen, tøffe arbeidsforhold og klima. Siden 2002, da FN begynte å fokusere på situasjonen i Afghanistan etter Operasjon Enduring Freedom, har en rekke forbedringer blitt gjort i landets helsevesen. Til tross for omfattende internasjonal bistand, forventet ikke WHO i 2004 at Afghanistans helseindikatorer skulle forbedre seg vesentlig i løpet av de ti årene.Hver halvtime dør i gjennomsnitt en afghansk kvinne som følge av graviditetsrelaterte komplikasjoner, en annen av tuberkulose og 14 barn, hovedsakelig av unngåelige sykdommer. Åtte år etter Talibans fall forblir det humanitære og utviklingsmessige behovet i Afghanistan akutt. Ifølge en UNICEF-rapport fra november 2009 er Afghanistan nå det farligste stedet i verden for et barn å bli født. Afghanistan har den høyeste barnedødeligheten i verden – 257 dødsfall per 1 000 levendefødte – og 70 % av befolkningen mangler tilgang til rent vann. I landlige områder dør én av fem barn før fylte fem år. På grunn av dårlige sanitære forhold og utilstrekkelig tilgang til rent drikkevann er infeksjons- og parasittsykdommer som malaria og diaré svært vanlige. Feilernæring og dårlig ernæring er også utbredt. Tørken i 1999-2002 forsterket disse forholdene.Den afghanske regjeringen har ambisiøse planer om å redusere barnedødeligheten fra 1 600 til 400 for hver 100 000 levendefødte innen 2020. Anslagsvis har 80 000 afghanere mistet lemmer, i hovedsak på grunn av landminer. Etter flere år med krig i Afghanistan er det anslagsvis en million handikappede. Dette er en av de høyeste prosentandelene i verden.
=== Største byer ===
Den eneste byen i Afghanistan med over en million innbyggere er hovedstaden Kabul. Andre store byer i landet (etter folketall) er Herat, Kandahar, Mazar-e Sharif, Jalalabad, Ghazni og Kunduz. Urbane områder opplever sterk befolkningsvekst etter opprettelsen av den islamske republikken i 2002.
== Kultur ==
Afghanistan har en kompleks historie som har overlevd enten i sine nåværende kulturer eller i form av ulike språk og monumenter. Imidlertid har mange av landets historiske monumenter blitt skadet i de senere krigene. De to kjente statuene av Buddha i Bamiyan-provinsen ble ødelagt av Taliban, som betraktet dem som avgudsdyrkende. Andre kjente steder er byene Kandahar, Herat, Ghazni og Balkh. I Haridalen ligger minareten i Jam, som i likhet med Buddha-statuene er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. En kappe som visstnok ble båret av Mohammed skal være oppbevart inne i den berømte Moskéen for Profeten Muhammads kappe (eng. Mosque of the Cloak of the Prophet Mohammed) i byen Kandahar.
=== Musikk, dans og drama ===
Musikktradisjonene i Afghanistan varierer regionalt og etnisk, og gjenspeiler bånd til sentralasiatisk, orientalsk og indisk kultur. Hver etniske gruppe fremviser egne musikalske stiltrekk, spesielt i folkemusikken. Luttinstrumenter i mange forskjellige utforminger, størrelser og etniske varianter (robab, tanbur, dambura og dutar) er svært populære. Fløyter og trommer er andre instrumenter som også er vanlige. Ellers finnes ulike fløytetyper, obo-lignende blåseinstrumenter (zurna), munnharpe, fingersymbaler, trommer og andre rytmeinstrumenter.
Tradisjonelt er de fleste musikere menn, samtidig som musikerrollen har lav sosial status. Siden 1950-tallet har bruken av musikk i afghansk radio ført til et bedre syn på musikerrollen og samtidig formidlet en sterkere innflytelse fra andre land, blant annet fra indisk populærmusikk. Musikkulturen i Afghanistan er stadig preget av de negative holdningene til musikk som ofte følger med islamsk ortodoksi. Disse holdningene kom til uttrykk i sin mest ekstreme form etter Talibans maktovertakelse i 1996, i form av forbud mot musikkutøvelse. Før Taliban tok makten var byen Kabul hjem for mange musikere som mestret både tradisjonell og moderne afghansk musikk, særlig under norouz-feiringen. Kabul i midten av det 20. århundre har blitt sammenlignet med Wien i det 18. og 19. århundre.
Gateopptredener med fortellerteater har vært en del av den afghanske teatertradisjonen. De opptredende bærer lange kostymer som ligner på de som kjennes fra det gamle Hellas. Fortellerne resiterer på en syngende måte dikt om religiøse helter og deres gjerninger. Sanger som bringer nytt om kjente personer er også vanlig, men fremføringen av ballader som handler om krig står sentralt.
Teater i moderne vestlig forstand ble introdusert i Kabul på slutten av 1920-årene under regjeringen til Amanullah Khan, som gjorde forsøk på å vestliggjøre Afghanistan. Et nasjonalteater ble bygd tidlig i 1940-årene, og her ble det spilt skuespill både fra vestlige land og fra Sovjetunionen. Nasjonalteateret i Kabul ble sterkt ødelagt under de mange krigshandlingene, men er blitt gjenåpnet etter Taliban-regimets fall. Flere vestlige teatre har bidratt til gjenetablering av teateret, deriblant også Den Nationale Scene i Bergen.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Av de offisielle språkene i Afghanistan har pashto en relativt beskjeden litterær tradisjon tilbake til 1500-tallet, mens dari har meget rike litterære tradisjoner felles med persisk og tadsjikisk. De østlige dialektene av det persiske språket er kjent som dari. Selve navnet stammer fra Pārsī-e Darbārī som betyr «det kongelige hoffs persisk». Det gamle uttrykket Darī – et av de opprinnelige navnene til persisk – ble tatt i bruk igjen i den afghanske grunnloven av 1964, og var ment å markere at «afghanerne betraktet deres land som språkets vugge. Derfor unngås i stor grad navnet Fārsī, språket i Fārs».
Til tross for at lesekyndigheten er lav spiller klassisk persisk poesi en meget viktig rolle i den afghanske kulturen. Poesi har alltid vært en av de store pedagogiske pilarene i Iran og Afghanistan, til det nivået at den har integrert seg i kulturen. Persisk kultur har alltid hatt stor innflytelse på afghansk kultur. Private poesikonkurranser kjent som musha’era er ganske vanlige selv blant vanlige folk. I nesten hvert eneste hus finner man en eller flere diktsamlinger av en eller annen type, selv om de ikke leses ofte.
Mange av de kjente persiske poetene fra det 10. til 15. århundre stammer fra Khorasan (i dag kjent som Afghanistan), slik som Jalal al-Din Muhammad Balkhi (også kjent som Rumi eller Mawlana), Rabi'a Balkhi (den første dikteren innen persisk poesi), Khwaja Abdullah Ansari, Nasir Khusraw, Jami, Ali-Shir Nava'i (den berømte visir av Timurid), Sanā'ī Ghaznawi, Abu-Mansur Daqiqi, Farrukhi Sistani, Unsuri Balkhi, Anvari og mange andre. Dessuten er Khalilullah Khalili, Sufi Ashqari, Sarwar Joya, Qahar Asey og Parwin Pazhwak noen av de moderne persiskspråklige dikterne og forfatterne som er relativt godt kjent i den persisktalende verden.
I tillegg til diktere og forfattere vokste mange persiske forskere og filosofer opp og arbeidet i regionen som i dag utgjør Afghanistan. Mest kjent var Avicenna (Abu Ali Hussein ibn Sina). Ibn Sina, som senere i livet reiste til Isfahan for å åpne en medisinsk skole der, betegnes som «faren til moderne medisin» av noen forskere. George Sarton kalte Ibn Sina «den mest berømte vitenskapsmann innen islam og en av de mest kjente blant alle raser, steder og tider». Hans mest kjente verker er The Book of Healing («Boka om healing») og Medisinens Kanon, også kjent som Qanun. Ibn Sinas historie fant også veien til samtidig engelsk litteratur gjennom Noah Gordons The Physician, nå utgitt på mange språk.
Al-Farabi var en annen kjent filosof og forsker i 9. og 10. århundre, som ifølge Ibn al-Nadim var fra Faryab-provinsen i Afghanistan. Andre kjente forskere og filosofer var Abu Rayhan Biruni, Abu Zayd al-Balkhi, Abu Ma'shar al-Balkhi og Al-Sijzi.
=== Kunst og arkitektur ===
Fra første årtusen e.Kr. oppstod det, under vekslende dynastier, interessante møter mellom gresk-romersk, indisk og buddhistisk kunst, særlig i det som kalles Gandhara-perioden. Det finnes fremdeles rester av buddhistisk kunst og arkitektur, selv om mye ble ødelagt av Taliban-opprørerne, som betraktet det som avgudsdyrkende. Det billedfiendtlige regimet gikk hardt til verks mot landets billedkunst, både den som var i museer og andre steder. Det mest kjente tilfellet var de store Buddha-statuene i Bamiyan-dalen, de største Buddha-statuene i verden. Her lå det en gammel klippehelligdom med de to store statuene fra 100-tallet e.Kr. hugd ut i fjellveggen; statuene var påvirket av iransk kunst. I mars 2001 sjokkerte Taliban-regimet den kulturinteresserte verden ved å sprenge og skyte dem i stykker. En annen kultur det finnes spor etter, er den persisk-sassanidiske fra omkring år 870. Dette sees blant annet i arkitektoniske løsninger på kuppelbygninger.
Fra 900-tallet styrket islam sin stilling, og ble etter hvert den dominerende religionen og den kulturelle kraften i landet. Det viktigste byggverket fra denne tiden er en moské i Mazar-e Sharif, viet til kalifen Ali. Dessuten finnes flere praktfulle minareter. Herat i den vestlige delen av landet var en viktig by fra 1000-tallet, og på 1400-tallet begynte dens blomstringstid. Byen hadde mange monumentalbygg, og var dessuten et viktig senter for produksjon av finere stoffer. Iransk stil dominerte i billedkunst og arkitektur. Moskeen i Herat er et eksempel på timuridisk arkitektur fra tidlig på 1400-tallet. Herat var også kjent for sine miniatyrmalerier. Det meste var illustrasjoner til litteratur, særlig poesi. Perspektivet ble innført etter mongolsk forbilde. Arbeidene fra Herat er mer detaljerte og levende enn tilsvarende arbeider fra Shiraz i Iran, som var det andre viktige senteret for illuminasjonskunst. Behzad var den fremste av malerne i Herat.
På 1900-tallet ble malerkunsten i Afghanistan ofte brukt til å uttrykke ulike nasjonalistiske synspunkter. Den var da inspirert av både vestlige retninger og eldre islamsk kunst, for eksempel Herat-stil.
=== Mat og drikke ===
Afghanistan har variert topografi, noe som gjør det mulig å dyrke mange forskjellige avlinger. Afghansk mat er i stor grad basert på nasjonens viktigste avlinger, det vil si korn som hvete, mais, ris og bygg. Landets kulinariske spesialiteter reflekterer dets etniske og geografiske mangfold, og har likheter med nabolandet Pakistan, Iran, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan. Det afghanske kjøkken har mye til felles med kjøkkenet i Sentral-Asia og Midtøsten. Blant de kulinariske spesialitetene i det afghanske kjøkken har man for eksempel qabili pilaff med delikat grønnsakssaus, Badenjan-Burani (kokt aubergine med rømmesaus) og ashak.
=== Idrett ===
Hestesporten buzkashi er nasjonalsporten i Afghanistan. Den ligner polo og blir spilt av ryttere i to lag, der hver rytter prøver å få tak i og holde kadaveret av en kalv, og deretter få den bort fra de andre spillerne eller kaste den over en mållinje.
Afghan Premier League er den øverste fotballigaen i Afghanistan. Det afghanske fotballandslaget ble grunnlagt i 1933 og var inaktivt i perioden 1984-2002 på grunn av indre og ytre uroligheter. I dag er laget igjen aktivt og deltar i internasjonale arrangementer. Afghanistan har per desember 2009 ikke et eget kvinnelandslag.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Minareten i Jam
Bamiyandalens kulturlandskap og fornminnerMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Nawrouz, 21. mars er starten på et nytt år
== Referanser ==
== Litteratur ==
NorskElisabeth Eide og Terje Skaufjord Afghanistan : ingen fred å få Pax 2014 ISBN 978-82-530-3699-1
Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer «Alt dette kunne vært unngått» : en reise gjennom det nye Afghanistan, Press 2014 ISBN 978-82-7547-706-2EngelskBarfield, Thomas: Afghanistan: A Cultural and Political History. University Presses of California, Columbia and Princeton, 2010, ISBN 9780691145686.
Barth, Fredrik: Afghanistan og Taliban. Pax, 2010, ISBN 9788253032696.
Griffiths, John C.: Afghanistan: A History of Conflict. André Deutsch, London. 1981, oppdatert utgave (2001).
Griffiths, John C.: Afghanistan: Land of Conflict and Beauty. Carlton Books Ltd, 2009, ISBN 9780233002750.
Levi, Peter: The Light Garden of the Angel King: Journeys in Afghanistan. Bobbs-Merrill Company, Indianapolis / New York, 1972.
Moorcroft, William og Trebeck, George: Travels in the Himalayan Provinces of Hindustan and the Panjab; in Ladakh and Kashmir, in Peshawar, Kabul, Kunduz, and Bokhara... from 1819 to 1825, Vol. II. Reprint: New Delhi, Sagar Publications, 1971 (1841).
Toynbee, Arnold J.: Between Oxus and Jumna. Oxford University Press, London, 1961.
Wood, John: A Journey to the Source of the River Oxus. Ny utgave, endret av hans sønn, med en ekstra tekst, «Geography of the Valley of the Oxus», av Henry Yule. John Murray, London, 1872.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Afghanistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) افغانستان – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Afghanistan hos Wikivoyage
(en) Topografisk kart over Afghanistan (1:300 000)
(en) FN-kart over Afghanistan fra 2009 (PDF)
(en) Wikimedia atlas: Afghanistan - diverse kart over Afghanistan
(en) Afghanistan - CIA: The World Factbook
(en) Afghanistan - Open Directory Project (generell informasjon)
(en) Afghanistan Information Management Service Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine. - et FN-prosjekt
(en) Library of Congress Country Study of Afghanistan - Detaljert informasjon om Afghanistan
(en) IRIN landsprofil: Afghanistan
(en) Historiske bilder fra Afghanistan
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Afghanistan i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Utenriksdepartementets informasjonssider om Afghanistan | Jordskjelvet i østlige del av Afghanistan hadde styrke 5,7 Momentmagnitude den 15. april 2009, 0157 lokal tid (2127 GMT). | 10,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Django_Bates | 2023-02-04 | Django Bates | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske pianister', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Jazzkomponister', 'Kategori:Jazzpianister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Django Bates
(født 2. oktober 1960 i Beckenham)
er en engelsk jazzmusiker,
kjent fra flere samarbeid med norske musikere, blant
annet Bendik Hofseth og Sidsel Endresen.
I hjemlandet har han ledet flere grupper siden 1979, herunder Earthworks
sammen med norgesvennen Iain Ballamy.
Han er professor ved rytmekonservatoriet i København (2005) og
har ledet Nordic Youth Improvisers.
| Django Bates
(født 2. oktober 1960 i Beckenham)
er en engelsk jazzmusiker,
kjent fra flere samarbeid med norske musikere, blant
annet Bendik Hofseth og Sidsel Endresen.
I hjemlandet har han ledet flere grupper siden 1979, herunder Earthworks
sammen med norgesvennen Iain Ballamy.
Han er professor ved rytmekonservatoriet i København (2005) og
har ledet Nordic Youth Improvisers.
== Premier ==
Jazzpar Prize 1997
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Django Bates – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Django Bates på Internet Movie Database
(en) Django Bates på AllMovie
(en) Django Bates på Discogs
(en) Django Bates på MusicBrainz
(en) Django Bates på Songkick
(en) Django Bates på AllMusic | Django Bates | 10,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anna_Gr%C3%A4ber | 2023-02-04 | Anna Gräber | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sangere', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Anna Gräber (født Anna Henrietta Gräber 1. oktober 1887 i Göteborg, død 24. mai 1957 i Stockholm) var en svensk skuespiller, opera- og operettesangerinne og sangpedagog. Hun var søster til skuespilleren Mary Gräber og kunstnerinnen Lilly Gräber.
| Anna Gräber (født Anna Henrietta Gräber 1. oktober 1887 i Göteborg, død 24. mai 1957 i Stockholm) var en svensk skuespiller, opera- og operettesangerinne og sangpedagog. Hun var søster til skuespilleren Mary Gräber og kunstnerinnen Lilly Gräber.
== Biografi ==
Anna Gräber gikk på Stockholmsoperans balettskole og studerte sang ved Kungliga Musikaliska Akademien og i Berlin. Hun debuterte på scenen i 1910 på Stora Teatern i Göteborg i rollen som Arabella i operetten Surcouf. Fram till 1911 hadde hun sidan engagemang hos Albert Ranft ved dennes turnerende lyriske avdelning og deretter ved forskjellige selskap. Årene 1923–1925 var hun ved operan i Göttingen, der hun blant annet spilte Brünhilde i Valkyrien, men overgikk senere til å virke som sangpedagog.
Anna Gräber var søster til skuespilleren Lilly Gräber (Emeli Signe Wilhelmina "Lilly" Gräber, födt den 6. november 1893 i Stockholm, død der den 21. april 1965) og til revyartisten Mary Gräber (Mary Clementine Theresia Gräber, født 15. desember 1891 i Stockholm, død 27 oktober 1982 i Täby).
Filmen Eviga länkar fra 1946 er en romantisert skildring av de tre søstrenes liv. Søstrene Gräber er begravde på Norra begravningsplatsen i Solna kommune i Stockholms län.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Myggans nöjeslexikon: ett uppslagsverk om underhållning. 7, Gabo–Hageg. Höganäs: Bra böcker. 1991. s. 189. ISBN 91-7752-265-6. .
Minns du det än …: ett avsnitt ur operettens historia. Stockholm: Fritzes bokförl. 1941. s. 148. .
== Eksterne lenker ==
(en) Anna Gräber på Internet Movie Database
(sv) Anna Gräber i Svensk Filmdatabas | Anna Gräber (født Anna Henrietta Gräber 1. oktober 1887 i Göteborg, død 24. | 10,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Solem | 2023-02-04 | Kristian Solem | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. mars', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske turnere'] | Kristian Håkon Solem (født 13. mars 1980 i Trondheim) er en norsk turner. Han representerer Trondhjems Turnforening.
Han har trent sammen Arve Jørgensen. Solem har ingen individuelle NM-gull sammenlagt som senior, men som junior vant han imidlertid 3 NM-gull på rad i 1996, 97 og 98.Som senior har han deltatt i både EM (2004) og VM (2006). I VM 2006 fikk det norske laget en 34.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå har han flere NM-medaljer. I 2001 fikk han bronse sammenlagt, bak Espen Jansen og Arve Jørgensen. I NM 2004 ble det lagsølv på Trondhjems Turnforening, der Solem deltok.Ved NM 2006 i Stavanger fikk han 4 medaljer; gull i lagkonkurransen, samt gull i bøylehest, sølv i skranke og bronse i svingstang.
| Kristian Håkon Solem (født 13. mars 1980 i Trondheim) er en norsk turner. Han representerer Trondhjems Turnforening.
Han har trent sammen Arve Jørgensen. Solem har ingen individuelle NM-gull sammenlagt som senior, men som junior vant han imidlertid 3 NM-gull på rad i 1996, 97 og 98.Som senior har han deltatt i både EM (2004) og VM (2006). I VM 2006 fikk det norske laget en 34.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå har han flere NM-medaljer. I 2001 fikk han bronse sammenlagt, bak Espen Jansen og Arve Jørgensen. I NM 2004 ble det lagsølv på Trondhjems Turnforening, der Solem deltok.Ved NM 2006 i Stavanger fikk han 4 medaljer; gull i lagkonkurransen, samt gull i bøylehest, sølv i skranke og bronse i svingstang.
== Referanser == | }} | 10,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Momentum | 2023-02-04 | Momentum | ['Kategori:Pekere'] | Momentum kan vise til:
Momentum – nordisk festival for samtidskunst
Momentum – foreningen for arm- og benprotesebrukere
Momentum (Storbritannia)
Momentum, en spillefilm
Moment, herunder
Dreiemoment
Drivmoment
Treghetsmoment | Momentum kan vise til:
Momentum – nordisk festival for samtidskunst
Momentum – foreningen for arm- og benprotesebrukere
Momentum (Storbritannia)
Momentum, en spillefilm
Moment, herunder
Dreiemoment
Drivmoment
Treghetsmoment | Momentum er en norsk organisasjon for protesebrukere, pårørende og alle som er interessert i rehabilitering av amputerte. | 10,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spildra_(Gol) | 2023-02-04 | Spildra (Gol) | ['Kategori:60°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Gol', 'Kategori:Sider med kart'] | Spildra er ett lite sted i Gol kommune i Buskerud. I nærheten av Spildra ligger også Gol kirke og Gol skisenter. Fylkesvei 223 mellom Spildra og Rotneim begynner her.
Navnet kommer fra elva Spildra som har sitt startsted på Skagaåsen, og renner ut i Heimsil ved Spildra. | Spildra er ett lite sted i Gol kommune i Buskerud. I nærheten av Spildra ligger også Gol kirke og Gol skisenter. Fylkesvei 223 mellom Spildra og Rotneim begynner her.
Navnet kommer fra elva Spildra som har sitt startsted på Skagaåsen, og renner ut i Heimsil ved Spildra. | Spildra er ett lite sted i Gol kommune i Buskerud. I nærheten av Spildra ligger også Gol kirke og Gol skisenter. | 10,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boris_Gregorka | 2023-02-04 | Boris Gregorka | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Ljubljana'] | Boris Gregorka (født 2. august 1906 i Ljubljana, død 19. mars 2001) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i to olympiske leker og to verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham til sammen tre bronsemedaljer; i lagkonkurransen under OL 1928, og i lagkonkurransen under verdensmesterskapet i turn 1930 og VM i 1938.
Individuelt kom han på 33.-plass under OL i 1928 og 78.-plass under OL i 1936.
| Boris Gregorka (født 2. august 1906 i Ljubljana, død 19. mars 2001) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i to olympiske leker og to verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham til sammen tre bronsemedaljer; i lagkonkurransen under OL 1928, og i lagkonkurransen under verdensmesterskapet i turn 1930 og VM i 1938.
Individuelt kom han på 33.-plass under OL i 1928 og 78.-plass under OL i 1936.
== Eksterne lenker ==
(en) Boris Gregorka – Olympedia
(en) Boris Gregorka – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 10,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lord_Howe-%C3%B8ya | 2023-02-04 | Lord Howe-øya | ['Kategori:159°Ø', 'Kategori:31°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', "Kategori:New South Wales' geografi", 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Australia', 'Kategori:Øyer i Australia', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Lord Howe-øya er ei øy i Australia. Den ligger i Tasmanhavet, rundt 600 km øst for Australia. Administrativt tilhører den delstaten New South Wales. Den har et areal på 14,6 km² og 350 innbyggere. I tillegg til de faste beboerne kan det maksimalt være 400 turister på øya til enhver tid.
Øya er halvmåneformet, omkring 10 km lang og 1,5 km bred. Den består av en erodert rest av en 6,9 millioner år gammel vulkan. Et korallrev og en lagune ligger beskyttet til på innsida av øyas halvmåneform.
Lord Howe-øya ble oppdaget i februar 1788 av HMS «Supply», under befal av løytnant Lidgbird Ball, som var på vei til Norfolkøya med fanger for å opprette en bosetning der. Øya var ubebodd, og ble oppkalt etter en engelsk admiral. Den første bosetningen ble dannet i 1833.
Siden 1982 har øya vært på Verdensarvlista, på grunn av sitt sjeldne dyre- og planteliv.
| Lord Howe-øya er ei øy i Australia. Den ligger i Tasmanhavet, rundt 600 km øst for Australia. Administrativt tilhører den delstaten New South Wales. Den har et areal på 14,6 km² og 350 innbyggere. I tillegg til de faste beboerne kan det maksimalt være 400 turister på øya til enhver tid.
Øya er halvmåneformet, omkring 10 km lang og 1,5 km bred. Den består av en erodert rest av en 6,9 millioner år gammel vulkan. Et korallrev og en lagune ligger beskyttet til på innsida av øyas halvmåneform.
Lord Howe-øya ble oppdaget i februar 1788 av HMS «Supply», under befal av løytnant Lidgbird Ball, som var på vei til Norfolkøya med fanger for å opprette en bosetning der. Øya var ubebodd, og ble oppkalt etter en engelsk admiral. Den første bosetningen ble dannet i 1833.
Siden 1982 har øya vært på Verdensarvlista, på grunn av sitt sjeldne dyre- og planteliv.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Lord Howe Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lord Howe Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lord Howe Island subtropical forests (World Wildlife Fund)
(en) Jane's Lord Howe Island Page Arkivert 14. april 2011 hos Wayback Machine.
(en) Pacific Island Travel Lord Howe Island Information
(en) UNESCO World Heritage Centre - Lord Howe Island Group | Lord Howe-øya er ei øy i Australia. Den ligger i Tasmanhavet, rundt 600 km øst for Australia. | 10,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABJason%C2%BB | 2023-02-04 | «Jason» | ["Kategori:Antarktis' historie", 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalbåter', 'Kategori:Norsk polarhistorie', 'Kategori:Norske barker', 'Kategori:Norske polarskuter', 'Kategori:Polarforskning', 'Kategori:Skip bygget i Sandefjord', 'Kategori:Skip fra 1881'] | «Jason» var en norsk selfangstskute på 495 brt som ble bygget ved Rødsverven (Framnæs Mek. Værksted i Sandefjord) i 1881. Den var rigget som bark og hadde en mindre hjelpemotor. Skipet var finansiert av forretningsmannen Christen Christensen fra Sandefjord. Hun ble i 1899 solgt til Italia og omdøpt «Stella Polare».
I 1888 brakte «Jason» Fridtjof Nansen til Grønland i forbindelse med den første dokumenterte kryssingen av øya.I 1892/93 og 1893/94 ble «Jason» benyttet av Carl Anton Larsen på hvalfangstekspedisjoner til Antarktis for Christensens selskap A/S Oceana for å kartlegge hval- og selforekomster. «Jason» undersøkte i første rekke områdene rundt Sør-Georgia og øst for Antarktishalvøya og nådde 68°10' sørlig bredde, det sørligste punkt noen hadde seilt i dette området. Den første ekspedisjonen var hovedsakelig interessert i fangst av retthval, men observerte bare blåhval, finnhval og knølhval. Disse artene hadde man ikke tilfredsstillende utstyr for å kunne fange. Det ble imidlertid tatt over 6000 pelssel, og året etter reiste man ned med fire skip og over hundre mann for å fange mer sel.Oberservasjonene fra «Jason»-ekspedisjonene ledet blant annet til at C.A. Larsen i 1904 etablerte hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia.
«Jason» ble i 1899 solgt til den italienske prinsen og oppdageren Luigi Amedeo, hertug av Abruzzi og omdøpt «Stella Polare». Luigi Amedeo ledet en nordpolekspedisjon, og fra Kristiania gikk ferden til Arkhangelsk, der «Stella Polare» ankret opp 30. juni 1899. En overvintringsleir ble etablert på Frans Josefs land, men da hertugen mistet to fingre i løpet av overvintringen, tok kaptein Umberto Cagni over ledelsen av sledeturen som nådde 86° 34’ den 25. april 1900, 35–40 kilometer lenger nord enn Nansens rekord fra 1895. Den 16. august 1900 startet «Stella Polare» returreisen til Norge og ankom Tromsø 16. august.
I 1902 ble skipet strøket fra Lloyd's Register. Hun ble landsatt i Tiber ved Roma i 1909.
| «Jason» var en norsk selfangstskute på 495 brt som ble bygget ved Rødsverven (Framnæs Mek. Værksted i Sandefjord) i 1881. Den var rigget som bark og hadde en mindre hjelpemotor. Skipet var finansiert av forretningsmannen Christen Christensen fra Sandefjord. Hun ble i 1899 solgt til Italia og omdøpt «Stella Polare».
I 1888 brakte «Jason» Fridtjof Nansen til Grønland i forbindelse med den første dokumenterte kryssingen av øya.I 1892/93 og 1893/94 ble «Jason» benyttet av Carl Anton Larsen på hvalfangstekspedisjoner til Antarktis for Christensens selskap A/S Oceana for å kartlegge hval- og selforekomster. «Jason» undersøkte i første rekke områdene rundt Sør-Georgia og øst for Antarktishalvøya og nådde 68°10' sørlig bredde, det sørligste punkt noen hadde seilt i dette området. Den første ekspedisjonen var hovedsakelig interessert i fangst av retthval, men observerte bare blåhval, finnhval og knølhval. Disse artene hadde man ikke tilfredsstillende utstyr for å kunne fange. Det ble imidlertid tatt over 6000 pelssel, og året etter reiste man ned med fire skip og over hundre mann for å fange mer sel.Oberservasjonene fra «Jason»-ekspedisjonene ledet blant annet til at C.A. Larsen i 1904 etablerte hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia.
«Jason» ble i 1899 solgt til den italienske prinsen og oppdageren Luigi Amedeo, hertug av Abruzzi og omdøpt «Stella Polare». Luigi Amedeo ledet en nordpolekspedisjon, og fra Kristiania gikk ferden til Arkhangelsk, der «Stella Polare» ankret opp 30. juni 1899. En overvintringsleir ble etablert på Frans Josefs land, men da hertugen mistet to fingre i løpet av overvintringen, tok kaptein Umberto Cagni over ledelsen av sledeturen som nådde 86° 34’ den 25. april 1900, 35–40 kilometer lenger nord enn Nansens rekord fra 1895. Den 16. august 1900 startet «Stella Polare» returreisen til Norge og ankom Tromsø 16. august.
I 1902 ble skipet strøket fra Lloyd's Register. Hun ble landsatt i Tiber ved Roma i 1909.
== Geografiske steder oppkalt etter «Jason» ==
Jason Harbour, Sør-Georgia 54°12′S 36°35′V
Jason Island, Sør-Georgia 54°11′S 36°29,5′V
Jason Peak,Sør-Georgia 54°11,5′S 36°37′V
Jason Peninsula
== Referanser ==
== Litteratur ==
C. A. Larsen: «Nogle optegnelser af sæl- og hvalfanger Jason's reise i sydishavet 1893–94», i Det norske geografiske Selskabs Aarbog 1894, s. 115-151.
Louis Amédée de Savoie (Duc des Abruzzes): «Expédition de l’Étoile Polaire dans la Mer Arctique 1899-1900», Paris, coll. Polaires, Économica, 2004
== Eksterne lenker ==
(no) C. A. Larsens dagbok fra «Jason»s ekspedisjon i 1893/94 Arkivert 26. mars 2009 hos Wayback Machine. Norsk Polarhistorie
(it) Modell av «Stella Polare» | __NOTOC__ | 10,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Malej | 2023-02-04 | Anton Malej | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Ljubljana'] | Anton Malej (født 1908 i Ljubljana, død 1930) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i et OL og et verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham to bronsemedaljer; i lagkonkurransen under OL 1928, og i lagkonkurransen under verdensmesterskapet i turn 1930.
Individuelt kom han på 25.-plass sammenlagt under OL i 1928, og han fikk 15.-plass i skranke og bøylehest som beste enkeltresultater individuelt.
| Anton Malej (født 1908 i Ljubljana, død 1930) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i et OL og et verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham to bronsemedaljer; i lagkonkurransen under OL 1928, og i lagkonkurransen under verdensmesterskapet i turn 1930.
Individuelt kom han på 25.-plass sammenlagt under OL i 1928, og han fikk 15.-plass i skranke og bøylehest som beste enkeltresultater individuelt.
== Eksterne lenker ==
(en) Anton Malej – Olympedia
(en) Anton Malej – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 10,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stane_%C5%BDili%C4%8D | 2023-02-04 | Stane Žilič | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Jugoslaviske turnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ljubljana'] | Stane Žilič (født 1897 i Ljubljana, død 1980) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i et OL (1924) og et verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham én bronsemedalje; i lagkonkurransen under verdensmesterskapet i turn 1930.
Jugoslavia kom på 4.-plass i lagkonkurransen under OL i 1924. Individuelt kom han på 29.-plass, og ble med det Jugoslavias tredje beste utøver sammenlagt. Leon Štukelj vant sammenlagt, og Janez Porenta kom på 20.-plass. Žilič' beste enkeltresultat i denne olympiaden var 5.-plass i tauklatring.
| Stane Žilič (født 1897 i Ljubljana, død 1980) var en jugoslavisk turner.
Han deltok i et OL (1924) og et verdensmesterskap for Jugoslavia. Dette ga ham én bronsemedalje; i lagkonkurransen under verdensmesterskapet i turn 1930.
Jugoslavia kom på 4.-plass i lagkonkurransen under OL i 1924. Individuelt kom han på 29.-plass, og ble med det Jugoslavias tredje beste utøver sammenlagt. Leon Štukelj vant sammenlagt, og Janez Porenta kom på 20.-plass. Žilič' beste enkeltresultat i denne olympiaden var 5.-plass i tauklatring.
== Eksterne lenker ==
(en) Stane Žilič – Olympedia
(en) Stane Žilič – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 10,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Strindberg | 2023-02-04 | Tore Strindberg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske billedhuggere', 'Kategori:Svenske gravører'] | Tore Strindberg, født 19. februar 1882 i Stockholm, død 6. februar 1968 var en svensk billedhugger og medaljegravør.
Strindberg studerte under medaljegravøren Adolf Lindberg og deretter på Konstakademien 1902–05. Han er først og fremst kjent for bronseskulpturer i en klassifisert og realistisk stil fra 1920- og 30-tallet. Mest kjent er «Crokus», en skulptur av en ung pike som symboliserer ungdomstidens forgjengelighet.
Tore Strindberg var yngre bror til Nils Strindberg (1872–97), som deltok i Andrées ballongferd mot Nordpolen i 1897. Tore Strindberg formgav senere et gravmonument for ekspedisjonenes medlemmer på Norra kyrkogården i Stockholm. En annen bror var Sven Strindberg (1874–1957), som blant annet var den første intendenten for Liljevalchs konsthall. August Strindberg var fetter till Tore Strindbergs far.
| Tore Strindberg, født 19. februar 1882 i Stockholm, død 6. februar 1968 var en svensk billedhugger og medaljegravør.
Strindberg studerte under medaljegravøren Adolf Lindberg og deretter på Konstakademien 1902–05. Han er først og fremst kjent for bronseskulpturer i en klassifisert og realistisk stil fra 1920- og 30-tallet. Mest kjent er «Crokus», en skulptur av en ung pike som symboliserer ungdomstidens forgjengelighet.
Tore Strindberg var yngre bror til Nils Strindberg (1872–97), som deltok i Andrées ballongferd mot Nordpolen i 1897. Tore Strindberg formgav senere et gravmonument for ekspedisjonenes medlemmer på Norra kyrkogården i Stockholm. En annen bror var Sven Strindberg (1874–1957), som blant annet var den første intendenten for Liljevalchs konsthall. August Strindberg var fetter till Tore Strindbergs far.
== Utvalg av verk ==
Yngling (1904), Thielska galleriet, Stockholm
En mor (1905), Finspång
Altaruppsats (1909) kalkbruk, Hjorthagens kyrka i Stockholm
Hubertus-hjort forgylt tre, i koret i Hjorthagens kyrka
Statuer på fasaden til den av Cyrillus Johansson tegnede bygningen Riddaren 17, hjørnet Nybrogatan/Riddargatan (1912)
Uppstånden Kristus (1914), stykkrelieffer i Engelbrektskyrkan i Stockholm
Krucifix (1917), Åmots kapell i Gästrikland og Över-Luleå kyrka
Altaruppsats (ca. 1917), Bäckseda kyrka i Småland
Crokus (1925) bronse, Stadshusparken i Stockholm, i Rosengården i Karlshamn, i Kungsparken vid Vasaplatsens nedre del i Göteborg og ved Kapella i Borås
Diana (1925), Moderna Muséet
Järntorgsbrunnen,«De fem världsdelarna» (1927) støpejern, bronse og granitt, Järntorget i Göteborg
Andrée-expeditionen (1933), gravmonument på Norra kyrkogården i Stockholm
Fågelbad fontänskulptur (1941–42), Hörsalsparken i Norrköping samt i Nässjö og Sandviken
Hjalmar Branting, portrettbyste i granitt (1945) i Folkets Park i Linköping
Flicka knyter sitt hår (1946) bronse, i Olof Palmes park i Kalmar
Skogsnuvan och näcken (1956), Norrköping og Gävle
Flicka med docka (1950) bronse, Högby servicehus, Finspång
Staty av två barn och en hund (1957) bronse, Dagsbergsvägen i Norrköping
S:t Göran tre, kapellet i Skelleftehamn
Ett flertal portrettbyster og medaljer
== Ytterligre ==
Svenskt konstnärslexikon V, 1967
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tore Strindberg – Olympedia
(en) Tore Strindberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
ToreStrindberg.se | Tore Strindberg, født 19. februar 1882 i Stockholm, død 6. | 10,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Muru | 2023-02-04 | Karl Muru | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite stjernes orden', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Estiske professorer', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jõgevamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karl Muru (født 1. januar 1927 i Kaarepere, død 30. mai 2017) var en estisk professor i litteratur.
Han tok lærerutdanning ved Tartu seminar 1945–51, og studerte 1951–58 ved Universitetet i Tartu. Fra 1951 til 1959 underviste han i videregående skole, hvoretter han fra 1962 underviste i estisk litteratur ved TRU. Han tok doktorgraden i 1974 på en studie av 1930-tallslyrikk.
Fra 1974 var han også medlem av den estiske forfatterforeningen.
Hans forfatterskap omfatter hovedsakelig studier av estisk lyrikk. Han skrev og utviklet også undervisningsmateriell til skolebruk. I perioden 1989–95 utga han den årlige diktantologien Sonár.
Muru mottok i 1995 Estlands kulturfonds litteraturpris for sitt arbeid med Sonár-antologiene. Han fikk i 1997 en medalje fra Universitetet i Tartu og mottok i 2002 Den hvite stjernes orden.
| Karl Muru (født 1. januar 1927 i Kaarepere, død 30. mai 2017) var en estisk professor i litteratur.
Han tok lærerutdanning ved Tartu seminar 1945–51, og studerte 1951–58 ved Universitetet i Tartu. Fra 1951 til 1959 underviste han i videregående skole, hvoretter han fra 1962 underviste i estisk litteratur ved TRU. Han tok doktorgraden i 1974 på en studie av 1930-tallslyrikk.
Fra 1974 var han også medlem av den estiske forfatterforeningen.
Hans forfatterskap omfatter hovedsakelig studier av estisk lyrikk. Han skrev og utviklet også undervisningsmateriell til skolebruk. I perioden 1989–95 utga han den årlige diktantologien Sonár.
Muru mottok i 1995 Estlands kulturfonds litteraturpris for sitt arbeid med Sonár-antologiene. Han fikk i 1997 en medalje fra Universitetet i Tartu og mottok i 2002 Den hvite stjernes orden.
== Referanser == | Karl Muru (født 1. januar 1927 i Kaarepere, død 30. | 10,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Encyrtidae | 2023-02-04 | Encyrtidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Encyrtidae', 'Kategori:Vepser'] | Encyrtidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen er artsrik og omfatter rundt 3700 kjente arter fordelt på ca. 450 slekter. Det er funnet 765 arter i Europa, og det er nå funnet 123 arter i Norge ,,.
| Encyrtidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen er artsrik og omfatter rundt 3700 kjente arter fordelt på ca. 450 slekter. Det er funnet 765 arter i Europa, og det er nå funnet 123 arter i Norge ,,.
== Utseende ==
Encyrtidae er små, kompakte snylteveps. Antennene er svært variable, de kan være enkelt trådformede eller med forstørret første og/eller ytterste ledd, knebøyde eller svært tykke og kraftige, ganske korte eller like lange som insektet. Hodet er nokså stort og bredt, med store fasettøyne og tre punktøyne i pannen. Forkroppen (thorax) er bred, midtplaten (mesoscutum) er bredere enn lang. Pronotum er ganske smalt og ofte knapt synlig ovenfra. Scutellum er stort og trekantet. På sidene er minst halve sideflaten dekket av en stor plate (mesopleuron). Beina er spinkle. Forvingen er avrundet uten vingefrynser, ofte med tverrbånd eller andre fargemønstre. Mange er vingeløse. Bakkroppen er nokså bred, knapt synlig avsnørt fra forkroppen. Hunnens eggleggingsrør er kort.
== Levevis ==
De fleste artene er parasitoider på nebbmunner (Hemiptera), rundt halvparten av de kjente artene snylter på skjoldlus (Coccoidea). Det er også mange arter som snylter på bladlopper (Psylloidea) og på sommerfugl-larver. Blant de sistnevnte finnes det interessante eksempler på polyembryoni: vepsehunnen legger bare ett egg i verten, men dette deler seg og gir opphav til mange larver, i ekstreme tilfeller opptil 2000. Hos noen av disse artene utvikler det seg to slags larver: normale, små larver og store "vokter"-larver som danner et vern for sine søsken. De sistnevnte blir aldri voksne, men dør som larver samtidig med at de "normale" søsknene klekkes. Denne familien er svært viktig i biologisk kontroll av skadeinsekter.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Encyrtidae
Encyrtinae – ca. 2900 arter i ca. 350 slekter, 643 arter i Europa. Slekter i Europa:
slekten Achalcerinys
slekten Adelencyrtus - i Norge:
Adelencyrtus aulacaspidis (Brèthes, 1914)
slekten Admirencyrtus
slekten Agekianella
slekten Ageniaspis - i Norge:
Ageniaspis fuscicollis (Dalman, 1820)
Ageniaspis longicornis Trjapitzin, 1968
slekten Agromyzaphagus
slekten Allocerchysius
slekten Amicroterys
slekten Anicetus
slekten Anthemus
slekten Aphycoides - i Norge:
Aphycoides clavellatus (Dalman, 1820)
Aphycoides speciosus Hoffer, 1965
slekten Aphyculus
slekten Aphycus - i Norge:
Aphycus apicalis (Dalman, 1820) (Japoshvili og Hansen 2014)
Aphycus moravicus (Hoffer, 1952)
slekten Arrhenophagus
slekten Aschitus
slekten Avetianella
slekten Baeocharis
slekten Blastothrix - i Norge:
Blastothrix brittanica Girault, 1917 (Japoshvili og Hansen 2014)
Blastothrix longipennis Howard, 1881
Blastothrix osloensis Japoshvili & Hansen, 2017
slekten Bothriophryne
slekten Bothriothorax - i Norge:
Bothriothorax cyaneus Nikolskaya, 1952
Bothriothorax ghesquieri Ferrière, 1956
Bothriothorax paradoxus (Dalman, 1820)
Bothriothorax proximus Nikol'skaya, 1952 (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Boucekiella
slekten Brachyencyrtus
slekten Ceballosia
slekten Cerapterocerus
slekten Cerchysiella - i Norge:
Cerchysiella planiscutellum (Mercet, 1921) (Japoshvili og Hansen 2014)
slekten Cerchysius - i Norge:
Cerchysius subplanus (Dalman, 1820)
slekten Cercobelus - i Norge:
Cercobelus jugaeus (Walker, 1837)
slekten Charitopsis
slekten Cheiloneurus - i Norge:
Cheiloneurus claviger Thomson, 1876 (Hansen og Japoshvili 2013)
Cheiloneurus paralia (Walker, 1837)
Cheiloneurus submuticus Thomson, 1876
slekten Choreia
slekten Coccidencyrtus
slekten Coelopencyrtus - i Norge:
Coelopencyrtus arenarius (Erdös, 1957)
Coelopencyrtus callidii (Jansson, 1957)
slekten Comperia
slekten Comperiella
slekten Copidosoma - i Norge:
Copidosoma boucheanum Ratzeburg, 1844
Copidosoma cervius (Walker, 1846)
Copidosoma charon Guerrieri & Noyes, 2005
Copidosoma cuproviride Springate & Noyes, 1990
Copidosoma dius (Walker, 1837)
Copidosoma filicorne (Dalman, 1820)
Copidosoma serricorne (Dalman, 1820) (Japoshvili og Hansen 2014)
Copidosoma terebrator Mayr, 1876 (Japoshvili og Hansen 2014)
Copidosoma thebe (Walker, 1838)
Copidosoma tibiale Hoffer, 1970
Copidosoma truncatellum (Dalman, 1820)
slekten Copidosomopsis
slekten Cowperia
slekten Discodes - i Norge:
Discodes aeneus (Dalman, 1820)
slekten Diversinervus
slekten Echthroplexiella
slekten Echthroplexis - i Norge:
Echthroplexis puncticollis (Thomson, 1876) (Japoshvili og Hansen 2014)
slekten Ectroma
slekten Encyrtus - i Norge:
Encyrtus albitarsis Zetterstedt, 1838
Encyrtus infidus (Rossi, 1790) (Japoshvili og Hansen 2014)
Encyrtus swederi Dalman, 1820
slekten Epitetracnemus - i Norge:
Epitracnemus intersectus (Fonscolombe, 1832)
slekten Eucoccidophagus
slekten Eugahania - i Norge:
Eugahania fumipennis (Ratzeburg, 1852)
slekten Eupoecilopoda
slekten Eusemion - i Norge:
Eusemion cornigerum (Walker, 1838) (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Ginsiana - i Norge:
Ginsiana carpetana (Mercet, 1921)
slekten Globulencyrtus
slekten Habrolepis - i Norge:
Habrolepis italicus Delucchi, 1965
Habrolepis pascuorum Mercet, 1921
slekten Helegonatopus
slekten Heterococcidoxenus
slekten Homalotyloidea - i Norge:
Homalotyloidea aphycomorpha Mercet, 1925
Homalotyloidea erginus (Walker, 1837) (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Homalotylus - i Norge:
Homalotylus flaminius (Dalman, 1820)
slekten Hoplopsis
slekten Ilicia
slekten Ioessa
slekten Isodromus - i Norge:
Isodromus flaviceps (Dalman, 1820)
Isodromus vinulus (Dalman, 1820)
slekten Ixodiphagus
slekten Lakshaphagus
slekten Lamennaisia
slekten Leiocyrtus
slekten Mahencyrtus - i Norge:
Mahencyrtus comara (Walker, 1837)
Mahencyrtus pulcherrimus (Hoffer, 1969) (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Mayrencyrtus - i Norge:
Mayrencyrtus imandes (Walker, 1837) (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Mayridia
slekten Metablastothrix
slekten Metanotalia
slekten Metaphycus - i Norge:
Metaphycus ater (Mercet, 1925) (Japoshvili og Hansen 2014)
Metaphycus insidiosus (Mercet, 1921)
Metaphycus petitus (Walker, 1851)
Metaphycus punctipes (Dalman, 1820)
Metaphycus stagnarum Hoffer, 1954 (Japoshvili og Hansen 2014)
Metaphycus unicolor Hoffer, 1954
Metaphycus zebratus (Mercet, 1917) (Japoshvili og Hansen 2014)
slekten Metapsyllaephagus
slekten Microterys - i Norge:
Microterys aeneiventris (Walker, 1837) (Japoshvili og Hansen 2014)
Microterys bellae Trjapitzin, 1968
Microterys duplicatus (Nees, 1834) (Hansen og Japoshvili 2013)
Microterys interpunctus (Dalman, 1820)
Microterys lunatus (Dalman, 1820)
Microterys tessellatus (Dalman, 1820)
slekten Negeniaspidius
slekten Neococcidencyrtus
slekten Neocyrtus
slekten Oobius
slekten Ooencyrtus - i Norge:
Ooencyrtus acastus Trjapitzkin, 1967
Ooencyrtus nigerrimus Ferriere & Voegele, 1961
Ooencyrtus telenomicida (Vassiliev, 1904)
slekten Parablastothrix
slekten Parablatticida
slekten Parasauleia
slekten Paraschedius
slekten Paratetracnemoidea
slekten Parechthrodryinus
slekten Pareupelmus
slekten Pentacladocerus
slekten Pistulina
slekten Plagiomerus
slekten Platencyrtus
slekten Prionomastix
slekten Prionomitus - i Norge:
Prionomitus mitratus (Dalman, 1820)
Prionomitus tiliaris (Dalman, 1820)
slekten Prochiloneurus - i Norge:
Prochiloneurus bolivari Mercet, 1919
slekten Protyndarichoides - i Norge:
Protyndarichoides aligarhensis (Fatma & Shafee, 1985)
slekten Pseudaphycus
slekten Pseudectroma
slekten Pseudencyrtus - i Norge:
Pseudencyrtus eumedes Trjapitzkin, 1978
Pseudencyrtus idmon (Walker, 1848)
Pseudencyrtus misellus (Dalman, 1820)
Pseudencyrtus salicisstrobili (Linnaeus, 1758) (Japoshvili og Hansen 2014)
slekten Pseudococcobius
slekten Pseudorhopus
slekten Psilophrys
slekten Psyllaephagus - i Norge:
Psyllaephagus belanensis (Hoffer, 1963)
Psyllaephagus ogazae Sugonjaev, 1968
Psyllaephagus vendicus (Erdös, 1961)
slekten Quadrencyrtus
slekten Sectiliclava - i Norge:
Sectiliclava cleone (Walker, 1844)
slekten Semen
slekten Stemmatosteres
slekten Subprionomitus
slekten Syrphophagus - i Norge:
Syrphophagus aeruginosus (Dalman, 1820)
Syrphophagus annulipes (Thomson, 1876)
Syrphophagus ariantes (Walker, 1837)
Syrphophagus herbidus (Dalman, 1820)
Syrphophagus pertiades (Walker, 1837)
Syrphophagus philotis (Walker, 1848)
Syrphophagus taeniatus (Förster, 1861)
Syrphophagus vicinus (Trjapitzin, 1978) (Japoshvili og Hansen 2014)
slekten Thomsonisca
slekten Tineophoctonus
slekten Trechnites - i Norge:
Trechnites alni Erdös, 1957 (Japoshvili og Hansen 2014)
Trechnites flavipes (Mercet, 1921) (Hansen og Japoshvili 2013)
Trechnites trjapitzini Sugonjaev, 1968
slekten Trichomasthus - i Norge:
Trichomasthus bavarici Hoffer, 1965
Trichomasthus cyanifrons (Dalman, 1820)
Trichomasthus marsus (Walker, 1837) (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Trigonogaster
slekten Trjapitzinellus - i Norge:
Trjapitzinellus arboricola Myartseva, 1980
Trjapitzinellus nigricornis Hoffer, 1976
slekten Tyndarichus - i Norge:
Tyndarichus melanacis (Dalman, 1820)
Tyndarichus scaurus (Walker, 1837)
slekten Zaomma - i Norge:
Zaomma lambinus (Walker, 1838)
slekten Zaommoencyrtus
Tetracneminae – vel 800 arter i vel 100 slekter, 122 arter i Europa. Slekter i Europa:
slekten Aenasius
slekten Aglyptus
slekten Anagyrietta
slekten Anagyrus - i Norge:
Anagyrus belibus (Walker, 1837)
Anagyrus securicornis Domenichini, 1953
slekten Anomalicornia
slekten Anusia
slekten Aquaencyrtus
slekten Asitus
slekten Bureshiella
slekten Callipteroma
slekten Charitopus - i Norge:
Charitopus fulviventris Förster, 1860
Charitopus obscurus (Erdös, 1946) (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Clausenia
slekten Coccidoxenoides
slekten Dicarnosis
slekten Dinocarsiella
slekten Dinocarsis
slekten Dusmetia
slekten Ericydnus - i Norge:
Ericydnus aeneus Nikol'skaya, 1952 (Hansen og Japoshvili 2013)
Ericydnus apterogenes Mayr, 1876 (Hansen og Japoshvili 2013)
Ericydnus longicornis (Dalman, 1820) (Hansen og Japoshvili 2013)
Ericydnus robustior Mercet, 1921 (Hansen og Japoshvili 2013)
Ericydnus ventralis (Dalman, 1820)
slekten Euzkadiella
slekten Gyranusoidea
slekten Hofferencyrtus
slekten Incisencyrtus
slekten Leptomastidea - i Norge:
Leptomastidea bifasciata (Mayr, 1876) (Japoshvili og Hansen 2014)
slekten Leptomastix - i Norge:
Leptomastix tanasijtshuki Sharkov, 1983 (Hansen og Japoshvili 2013)
slekten Lyka
slekten Metaphaenodiscus
slekten Mira - i Norge:
Mira mucora Schellenberg, 1803
slekten Mohelencyrtus
slekten Mohelniella
slekten Monodiscodes
slekten Monstranusia
slekten Moraviella
slekten Nesebaria
slekten Paracopidosoma
slekten Paraenasioidea
slekten Paramasia
slekten Pseudleptomastix
slekten Rhopus
slekten Tetracnemoidea - i Norge:
Tetracnemoidea spilococci Ferrière, 1957
slekten Tetracnemus
slekten Tricladia
slekten Xanthoectroma
== Referanser ==
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Encyrtidae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Encyrtidae i Encyclopedia of Life
(en) Encyrtidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Encyrtidae hos Artsdatabanken
(sv) Encyrtidae hos Dyntaxa
(en) Encyrtidae hos Fauna Europaea
(en) Encyrtidae hos Fossilworks
(en) Encyrtidae hos ITIS
(en) Encyrtidae hos NCBI
(en) Kategori:Encyrtidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Encyrtidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Encyrtinae | 10,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romeo_Neri | 2023-02-04 | Romeo Neri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Italia under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Italienske turnere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Rimini'] | Romeo Neri (født 26. mars 1902 i Rimini, død 23. september 1961 samme sted) var en italiensk turner. Han var med i tre OL og et turn-VM for Italia.
Hans første OL var i 1928, her fikk han sølv i svingstang, bak sveitsiske Georges Miez. Sveits vant denne konkurransen. I tillegg kom han på 4.-plass i ringer og sammenlagt. Sammenlagt var han kun 0,125 poeng fra bronsen; Leon Štukelj fikk 244,875, mens Neri fikk 244,750 poeng. Han ble beste italiener sammenlagt. Hans neste OL var i 1932 i Los Angeles, her vant han tre gullmedaljer; i lagkonkurransen, den individuelle mangekampen og i skranke. Han kom på 4.-plass i frittstående. Under OL i 1936 vant han ingen medaljer, men Italia fikk her 5.-plass i lagkonkurransen.
I VM-sammenheng har han to medaljer; sølv i mangekampen, der sveitsiske Eugen Mack vant, og bronse i hopp fra VM i 1934.
På nasjonalt nivå har han fire mesterskap i turn, han ble italiensk mester i 1928 til 1930, samt i 1933.
| Romeo Neri (født 26. mars 1902 i Rimini, død 23. september 1961 samme sted) var en italiensk turner. Han var med i tre OL og et turn-VM for Italia.
Hans første OL var i 1928, her fikk han sølv i svingstang, bak sveitsiske Georges Miez. Sveits vant denne konkurransen. I tillegg kom han på 4.-plass i ringer og sammenlagt. Sammenlagt var han kun 0,125 poeng fra bronsen; Leon Štukelj fikk 244,875, mens Neri fikk 244,750 poeng. Han ble beste italiener sammenlagt. Hans neste OL var i 1932 i Los Angeles, her vant han tre gullmedaljer; i lagkonkurransen, den individuelle mangekampen og i skranke. Han kom på 4.-plass i frittstående. Under OL i 1936 vant han ingen medaljer, men Italia fikk her 5.-plass i lagkonkurransen.
I VM-sammenheng har han to medaljer; sølv i mangekampen, der sveitsiske Eugen Mack vant, og bronse i hopp fra VM i 1934.
På nasjonalt nivå har han fire mesterskap i turn, han ble italiensk mester i 1928 til 1930, samt i 1933.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Romeo Neri – Olympedia
(en) Romeo Neri – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Romeo Neri – databaseOlympics.com (arkivert)
(it) Romeo Neri – Italias olympiske komité
(en) Romeo Neri – Gymn Forum
Profil DatabaseOlympics.com | }} | 10,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bilabial_nasal | 2023-02-04 | Bilabial nasal | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bilabiale konsonanter'] | En bilabial nasal er en konsonantlyd som brukes i nesten alle språk. Symbolet i det internasjonale fonetiske alfabetet som representerer denne lyden er m, og det tilsvarende X-SAMPA-symbolet er m. Den bilabiale nasalen forekommer i norsk, hvor den representeres ved «m» i mann og kam.
| En bilabial nasal er en konsonantlyd som brukes i nesten alle språk. Symbolet i det internasjonale fonetiske alfabetet som representerer denne lyden er m, og det tilsvarende X-SAMPA-symbolet er m. Den bilabiale nasalen forekommer i norsk, hvor den representeres ved «m» i mann og kam.
== Egenskaper ==
Den bilabiale nasalens egenskaper:
Artikulasjonsmåten er plosiv, altså frembringes den ved å stenge for luftstrømmen gjennom taleorganene.
Artikulasjonsstedet er bilabialt, altså frembringes lyden med begge leppene.
Fonasjonen er stemt, altså vibrerer stemmebåndene under artikulasjonen.
Den er en nasal, altså slipper luften ut gjennom nesen.
Den er en sentral konsonant, altså frembringes den ved at luftstrømmen går over midten av tungen, i stedet for over sidene.
Luftstrømmen er pulmonisk egressiv, altså frembringes den ved å skyve luft ut av lungene og gjennom strupen, i stedet for fra glottis eller munnen. | En bilabial nasal er en konsonantlyd som brukes i nesten alle språk. Symbolet i det internasjonale fonetiske alfabetet som representerer denne lyden er , og det tilsvarende X-SAMPA-symbolet er m. | 10,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telenor | 2023-02-04 | Telenor | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fasttelefoni', 'Kategori:Mobiloperatører', 'Kategori:Norske teleselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Bærum', 'Kategori:Selskaper etablert i 1855', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Telenor'] | Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
| Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
== Historie ==
For en oversikt over historien 1855–1969, se Telegrafverket
For en oversikt over historien 1969–1994, se Televerket
For en oversikt over Alfagruppens strid med Telenor om strategiene for VimpelCom og Kyivstar, se Alfagruppen.
Telenor ble dannet i 1855 som Telegrafvesenet, og skiftet navn en rekke ganger, endelig til Telegrafverket i 1933, Televerket i 1969 og til Telenor i 1995 – etter at virksomheten var blitt omdannet til et statlig aksjeselskap. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: Kongelige Elektriske Telegraf (1855), Telegrafvæsenet (1866), Statstelegrafen (1906), Den norske Rigstelegraf (1914), Telegraphværket (1918–19), Telegrafvesenet (1919–33), Telegrafverket (1933–69), Televerket (1969-94, herav fra 1980 med kortformen Tele), og endelig Telenor AS fra 1995.
Telegrafen var den første virksomhet i Norge som tillot ansettelse av kvinner (1858), i en tid da det stod politisk strid om kvinners myndighet, arverett og lønnsarbeid. Dette var en ren økonomisk beslutning, siden kvinner var billigere arbeidskraft enn menn. Telegrafvesenet startet radiokommunikasjon i Lofoten i 1906, skipsradio fra Svalbard i 1911, og global skipsradio fra 1930. Overgangen til Televerket markerer inngangen til æraen for personlig kommunikasjon gjennom mobiltelefoni fra 1966 og satellittvirksomhet fra midten av 1970-tallet, knyttet til bosettingene på Svalbard og i Nordsjøen. Televerket var på 1980-tallet involvert i utviklingen av GSM-teknologien for mobiltelefoni.
Omstillingen av selskapet startet i 1992, da Televerket ble fristilt fra regjeringens styringsrett og fikk opptre stadig mer selvstendig i sine forretningsmessige valg. I løpet av få tiår gjennomgikk virksomheten en omdannelse fra å være direktorat, via særlovselskap til dagens status som børsnotert aksjeselskap. I Tormod Hermansens lederperiode ble det igangsatt investeringer i selskaper utenfor Norge, første investeringer utenlands var eierposter i Russland og Montenegro i 1992 og 1994. Fra 1. november 1994 ble selskapet også formelt omstilt fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap, og fra 1. januar 1995 fikk virksomheten navnet Telenor AS. I 1996 fikk Telenor klarsignal til å investere i Asia, med oppkjøpet av Grameen Phone i Bangladesh. Dette året ervervet Telenor også en større aksjepost i Promonte i Montenegro og Cosmote i Hellas, som begge fikk sterk kundevekst. Investeringer i Irland og Tyskland samme år ble kortvarige, i 1999–2000 ble alle daværende eiendeler i fastnettvirksomhet i Vest-Europa solgt, og salgsgevinstene ble investert i mobilvirksomheter i Asia.
Konkurransen i fastnettet startet med opphevelse av Televerkets monopol på fast telefoni- og datatrafikk for bedriftskunder på 1980-tallet, og i mobilmarkedet da konkurrenten NetCom GSM ble etablert i 1993. I mars 1994 startet først NetCom, og en måned senere Telenor med utbygging av GSM-nett i Norge. Telenor hadde fortsatt monopol på fasttelefoni for private kunder fram til 1998. Dette året startet den endelige liberaliseringen av telemarkedet som ledet til opphevelse av de siste monopolene. Disse omfattet blant annet enerettene til å tilby sluttbrukertjenester i kobberlinjene (LLUB) og hovedlinjene (bitstrøm-aksess), samt eneretten til å montere utstyr i telefonisentralene (telelosji) og enerettene til nummeropplysning og nettfakturering av sluttbrukeren.
4. desember 2000 ble Telenor notert på Oslo børs og teknologibørsen Nasdaq i New York. Dette skjedde etter at to år lange forhandlinger med Telia om fusjon strandet samme år. Svenskene hadde krevet et bytteforhold 70:30 i verdifastsettelse av selskapene i Telias favør, mens Telenor hadde krevet bytteforhold 60:40. Telia valgte på slutten av 2002 å slå seg sammen med finske Sonera. I tiden som har gått siden 2000, har Telenor forbigått Telia målt i både omsetning, overskudd, kundemengde og antall ansatte.
Telenor trakk seg fra Nasdaq-børsen i 2007. Jon Fredrik Baksaas overtok stillingen som konsernsjef etter Tormod Hermansen den 21. juni 2002.
I 2003 la Telenor en av verdens kraftigste fiberkabler fra Tromsø til Longyearbyen på Svalbard, noe som ga grunnlag for utvidelse av teletilbudet der og bedre dataoverføring for forskning og satellittovervåking.
Telenor har foretatt en sterk ekspansjon på mobilområdet etter børsnoteringen, med oppkjøp eller start av egen virksomhet i Malaysia (1999, 2002), Danmark og Thailand (2000), Montenegro (2004), Ungarn (2002), Pakistan (2005) og Serbia (2006). I 2007 annonserte regjeringen i Malaysia at Telenor måtte selge seg ned fra 61 % til 45 % i selskapet DiGi. Tilsvarende forsøk fra medeierne i Grameenphone om å tvinge fram en eierskapsreduksjon, har ikke lykkes. I oktober 2005 kjøpte Telenor aksjemajoriteten i mobilselskapet Vodafone Sverige (Europolitan, som tok navnet Telenor i april 2006. Et annet stort mobiloppkjøp var Mobi63 ved privatiseringen i Serbia, hvor Telenor overtok selskapet for 1,51 mrd euro 31. juli 2006.
I januar 2009 gjorde Telenor sitt kanskje mest dristige oppkjøp, da det ble avtalt en 60 % aksjeovertakelse i selskapet Unitech Wireless, som har mobillisens i 22 av 23 mobilkretser i India. Per 1. april 2009 hadde Telenor 31 % % eierskap i selskapet, og eierskapet økte til 60 % i 2010, og videre til 71 % i 2012. Selskapet endret i 2009 navn til Uninor og etablerte virksomhet i 9 av de 23 teleregionene i India. Per 2013 driver selskapet virksomhet i 6 sirkler.
I april 2013 kjøpte Telenor mobilselskapet Globul i Bulgaria for 717 millioner euro, og signaliserte sitt kandidatur for en av de to ledige mobilfrekvensene som sommeren 2013 tildeles i Myanmar.
I 2004 inngikk Telenor en avtale med Samferdselsdepartementet om plikt til å tilby ulike grunnleggende teletjenester. Avtalen inkluderte blant annet en plikt til å tilby tilgang til telefonkiosker, nummeropplysningstjenester og elektronisk telefonkatalog. Fra 1. januar 2016 har ikke lenger Telenor en plikt til å tilby tilgang til slike grunnleggende teletjenester.
== Organisering ==
=== Telenor Norge ===
Telenoreksperten var Telenor Norges supportsenter for ikt. Senteret hadde kompetanse på forbrukerelektronikk og pc og støttet også iPhone og mobilt bredbånd for Telenor. Senteret var lokalisert med resten av Telenors hovedkvarter på Fornebu. Senteret hadde om lag 70 ansatte og hjalp til med ulike problemstillinger innen IKT for bedrifter og private.
Telenoreksperten ble avviklet 02.03.2020.
=== Telenor internasjonalt ===
==== Mobil- og TV-selskaper etter marked ====
Telenors strategi er å oppnå flertallsposisjon i fortrinnsvis mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med fokus på Europa og Asia. Selskapet har per 1. kvartal 2012 over 140 millioner mobilkunder i de forskjellige selskapene, eksklusive VimpelCom. Telenor er eier eller deleier i følgende mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med angivelse av operasjonsmarkeder i parentes:
Kontrollerte selskaperTelenor Norge AS (Norge)
djuice (Norge, Danmark, Ungarn, Ukraina m.fl) Merkenavnet ble avviklet i 2017 og kundene ble overført til Telenor mobil.
Dipper AS (Norge) (Mobilselskap for små og mellomstore bedrifter)
Talkmore (Norge) (Mobilselskap for privat og bedrift)
Telenor Broadcast Holding
Telenor Satellite (Norge)
Canal Digital (Norge, Danmark, Sverige, Finland) (Satellitt for privat og bedrift)
Norkring
Telenor Danmark Holding
Sonofon (Danmark)
CBB Mobil (Danmark)
Telenor Danmark (Danmark)
Cybercity (Danmark)
Telenor AB (Sverige)
Telenor Sverige (Sverige)
Pannon GSM (Ungarn) - Solgt 2018
Telenor d.o.o. (Serbia) - Solgt 2018
Telenor Banka d.o.o. (Serbia)
ProMonte (Montenegro) - Solgt 2018
Globul (Bulgaria) - Solgt 2018
DiGi (Malaysia) (45 %)
DTAC (Thailand)
Grameenphone (Bangladesh)
Telenor Pakistan (Pakistan)
Uninor (India) - Solgt 2018 MinoritetsposterVimpelCom (Russland) (35,7 % av aksjene, 42,94 % av stemmene) - Solgt 2017-2018
Avløste eierposter i VimpekCom (Russland) og Kyivstar GSM (Ukraina)
NTV (Norge) (33,3 %)
RiksTV (Norge) (33,3 %) (solgte seg ut av RiksTV i 2019)Av disse er Telenor kun minoritetsaksjonær i tre av selskapene i utlandet – russiske Vimpelcom, thailandske DTAC, og malaysiske DiGi – samt i norske RiksTV og NTV (33,3 % eierandel i begge).
I 2005 kjøpte Telenor opp Vodafones virksomhet i Sverige, og i 2006 overtok selskapet mobilselskapet Sonofon og internettselskapet Cybercity i Danmark.
=== Eierinteresser ===
Oversikten viser Telenors samlede eierinteresser i større selskaper i Norge og utlandet:
Mobilselskaper100 % av Djuice (norsk og europeisk mobiltilbyder, selskapet opphørte i 2017)
100 % av Talkmore AS (norsk mobiltilbyder)
100 % av Dipper AS (Internettbasert mobiltilbyder rettet mot bedriftsmarkedet)
100 % av Maritime Communications Partner AS (mobilselskap i Arendal som tilbyr mobiltelefoni til sjøs)
100 % i AeroMobile (første selskap som lanserte GSM mobiltilbud ombord i fly)
100 % av Telenor Sverige (tidligere Bredbandsbolaget, Glocalnet, Vodafone Sweden Europolitan)
100 % av Telenor Danmark (tidligere Sonofon)
100 % av Telenor Pakistan
62 % i Grameen Phone (Bangladesh)
49 % i DiGi, > 60 % av stemmene (Malaysia)
43 % i DTAC, > 60 % av stemmene (Thailand)
95% i DNA SuomiNylig solgte eierposter36 % i VimpelCom, 42,94 % av stemmene (Russland) til 2017-2018.
100 % av Pannon (Ungarn) til 2018
100 % av Telenor Serbia til 2018
100 % av Promonte (Montenegro) til 2018
100 % av Globul (Bulgaria) til 2018
71 % i Uninor (India) til 2018Bredbåndselskaper, oppkjøp siden 2000100 % av Bredbandsbolaget og Glocalnet i Sverige, 543 000 abonnenter
100 % av Cybercity i Danmark, 180 000 abonnenterTelenor Broadcast Holding (100 %)100 % av Canal Digital
100 % av Telenor Satellite (operatør av tre geostasjonære satellitter på 1° vest)
100 % av Norkring
33,3 % i NTV
RiksTV (solgte seg ut i 2019)Øvrige media- og TV-selskaper47,8 % i A-pressen
50 % i TV 2 Zebra (aksjeposten er en verdsetting av delingen av fotballrettigheter)
99,6 % i ABC StartsidenTelenor har eierforhold i alle plattformer for digital-TV i Norge: Canal Digital dekker satellitt-TV, mens NTV/RiksTV har monopol på det digitale bakkenettet (eierskap frem til 2019). Telenor tilbyr IPTV over deres internettlinjer på Svalbard, samt for kunder tilkoblet over fiber på fastlandet.
IT-selskaper30,2 % i Evry, tidligere 52% av EDB Business Partner (Fornebu)Andre selskaper100 % av Telenor Connexion AB (Karlskrona)
100 % av Telenor Objects AS (Oslo)
100 % av Maritim Radio (Bergen)
100 % av Telenor Svalbard AS (Longyearbyen)
100 % av Telehuset (Oslo)
100 % av Telenor Inpli (Helsfyr)
100 % i Aeromobile AS (Fornebu)
Tidligere 100 % av Conax AS (Oslo) - solgt i 2016Telenor har i tillegg en rekke andre heleide datterselskaper i Norge.
== Virksomhet ==
=== Mobiltelefoni ===
Manuell mobiltelefonitjeneste ble lansert i Norge i 1966. Telenor introduserte det automatiske NMT-systemet (1G) i Norge i 1981, og i 1993 kom det digitale systemet GSM (2G). I 2004 ble UMTS (3G), gjort tilgjengelig for kommersiell bruk i landet. I oktober 2012 ble LTE 4G lansert. I desember 2012 ble LTE 4G tilgjengelig for mobiltelefoner. 13. mars 2020 åpnet Telenor 5G-nettet – som første mobiloperatør i Norge.Høsten 2010 startet Telenor mobil utskiftingen av hele 2G- og 3G-nettet, utbyggingen/oppgraderingen er ventet å ta halvannet år. Samtidig legger de om frekvensene for mobilt brebånd med 3G-teknologi, til en del 900-frekvenser (tidligere brukt av GSM-nettet), noe som vil gi langt bedre dekning og kapasitet i distriktene.
=== IP-telefoni ===
Telenor lanserte noen av verdens første kommersielle tjenester for IP-telefoni i 1998 med egen nummerserie for sine internettkunder i underselskapet Telenor Nextel. Tjenesten ble kalt Interfon, nåværende navn Softphone.
På slutten av 1990-tallet kjøpte Telenor flere utenlandske selskaper i en veldig ekspansiv periode, noe som delvis førte til store underskudd i Telenor Nextel i de internasjonale enhetene som var i startfasen.
I 1999 meldte Telenor at interessen for IP-telefoni var for lav, og at VoIP-marginene var for dårlige siden prisene på fasttelefoni gikk så raskt nedover. De ville derfor fokusere på inntekter fra fastlinjeabonnementer. De stoppet Interfon-tjenesten i 2002, men nummerserien og tjenesten figurerer fortsatt på prislisten deres. I 2005 var Telenor imidlertid nødt til å møte den voldsomme konkurransen fra IP-telefoni-operatører som Telio som raskt erobret store deler av markedet med moms-fritt tilbud administrert fra Sveits. Siden ble det fra 2012 innført momsplikt på IP-telefoni levert fra utlandet og konkurransen med Telio ble mer jevnbyrdig.
=== Bredbånd ===
Telenor leverer bredbåndstjenester. I 2006 er Telenors gamle NMT 450 MHz-frekvensene blitt gjenbrukt av det nye mobilselskapet Nordisk Mobiltelefon, nå Ice, for å sikre bedre utbygging av bredbånd i Norge på geografisk vanskelige steder for kabel- eller mikrobølgekommunikasjon.
I 2007 lanserte Telenor en større fiberutbygging i de største byene, og den første utrullingen av WiMAX trådløst bredbånd i Sør-Trøndelag.
=== TV og medier ===
Telenor eier to TV-satellitter – Thor III og Thor 5. Høsten 2009 ble selskapets tredje satellitt, Thor 6, skutt opp fra Fransk Guyana. Det var i 2009 om lag 50 slike satellitter som til sammen dekket Europa.
Hver satellitt har kapasitet til om lag 200 TV-kanaler, og kapasiteten leies ut til Canal Digital og andre interessenter. Thor 5 og 6 vil utvide Telenors satsingsområde ved å åpne for belysning av landområder også i Midtøsten, og potensielt også Afrika.
I 1997 startet Telenor en rekke små, lokale kabelselskaper og dannet Canal Digital i samarbeid med den franske premiumkanalen Canal+. Selskapet skulle drive med distribusjon av TV-signaler over satellitt. Telenor kjøpte i 2003 ut franskmennene etter at de valgte å kvitte seg med den skandinaviske delen av virksomheten, og i 2004 fusjonerte de kabel-TV-operatøren Telenor Avidi inn i Canal Digital.
Telenor har gjennom sitt datterselskap Telenor Broadcast (som også eier Canal Digital) eierinteresser i Norges Televisjon (NTV) som har ansvaret for utbyggingen av digitalt bakkenett, og også i RiksTV som står for kanaltilbudet på det nye bakkenettet. Begge selskaper eies i samarbeid med NRK og TV 2. Telenor eier også 45 % av TV 2 Zebra, som eier rettighetene til den norske Tippeligaen, nåværende Eliteserien i fotball for menn. I tillegg eier Telenor 48 % av A-pressen, som igjen blant annet eier 50 % i TV 2 Gruppen. Telenor har også helt siden Canal+ entret det skandinaviske markedet, hatt sterke forbindelser til dem, selv om de tross flere forsøk ikke har noen eierinteresser i selskapet. Telenor har blant annet i likhet med samarbeidet med TV 2 rundt fotballrettigheter, også vært med å by på sportsrettigheter sammen med Canal+.
=== Distribusjon ===
Telenor er eneste eier i distribusjonskjeden Telehuset, nåværende Telenor, som har telebutikker en rekke steder i Norge. Butikkjeden selger utelukkende Telenor- abonnement, Telia og andre konkurrenter har distribusjon gjennom andre detaljvarekjeder.
Telenor solgte Telehuset AS til Kjedehuset AS februar 2011.
=== Kystradio ===
Telenor driver Kystradiotjenesten i Norge, på vegne av Staten (gjennom avtaler med Justis- og politidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet). Telenor Kystradio er en enhet i Telenor som både driver kystradiostasjonene, infrastrukturen, radioinspeksjon, utsteder sertifikater, kursvirksomhet og representerer Norge i internasjonale fora. Det er i dag 2 kystradiostasjoner, Kystradio Nord og Kystradio Sør, som er samlokalisert med Hovedredningssentralene. Hovedoppgaven er nød- og sikkerhetssamband.
=== Forskning ===
Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble grunnlagt av Nic. Knudtzon på Kjeller i 1967 som en avdeling i daværende Telegrafverket. Avdelingen flyttet i 2001 til Telenors hovedkontor på Fornebu utenfor Oslo. Telenor Research er i dag en del av omstillingsenheten i Telenor Group. Forskningsavdelingen har også enheter i Trondheim og Tromsø. Telenor Research utfører forskning og forskningsbasert rådgivning innen marked, teknologi, dataanalyse, innovasjon og organisasjon.
=== Maskin-til-maskin-kommunikasjon ===
Selskapet Connexion ble etablert i Stockholm i 2008 for å virkeliggjøre Telenors satsing på maskin-til-maskin-kommunikasjon, også kalt «Connected Objects». Maskin-til-maskin eller «cloud computing» innebærer at maskiner, apparater, biler, lyspærer osv utstyres med SIM-kort og kommuniserer sammen, eller styres av mennesker for å forbedre logistikk, energiforbruk eller andre virksomhetsfunksjoner.
=== Ansatte ===
Telenor-konsernet hadde per 2012 om lag 30 000 medarbeidere på verdensbasis, hvorav ca. 4 400 er ansatte i Telenor Norge. Ved utgangen av 2018, etter salg av virksomheter i Sentraleuropa, hadde konsernet totalt 20 832 ansatte, hvorav 5 164 i Norge (Telenor Norge, Telenor Broadcast Holding, Konsernstaber).
=== Markedsverdi ===
Telenor er notert på Oslo Børs under tickeren TEL. Sommeren 2007 gikk Telenor av Nasdaq-børsen i New York. Selskapets markedsverdi var per 16. desember 2009 kroner 136 195 663 500 (136,2 milliarder kroner).
== Ledelse ==
Telenor har per april 2019 følgende toppledelse, inklusive styreleder, og ledere for konsernets datterselskaper:
=== Toppledelse ===
Styreleder – Gunn Wærsted. Utnevnt 14. januar 2016, gjenvalgt for en periode opp til to år fra 2017.
=== Konsernledelse ===
Konsernsjef fra august 2015 – Sigve BrekkeTone Hegland Bachke, finansdirektør i Telenor Group
Ruza Sabanovic, teknologidirektør i Telenor Group
Rita Skjærvik, konserndirektør for HR, bærekraft og eksterne relasjoner
Petter-Børre Furberg, leder for Telenors virksomheter i Norden
Jørgen Arentz Rostrup, leder for Telenors virksomheter i Asia (fra september 2022)
Dan Ouchterlony, leder for den nyetablerte enheten Adjacent Business (fra 19. september 2022)
Jannicke Hilland, leder for den nyetablerte enheten Telenor Infrastruktur (fra 1. oktober 2022)
=== Telenor Norge ===
Birgitte Engebretsen – administrerende direktør (fra 1. september 2022)
Ric Brown – leder for Mobil privatmarkedet
Camilla Amundsen – leder for Fastnett og TV
Ove Fredheim – leder for Bedriftsmarkedet
Asle Svanøe – leder for divisjon Sikkerhet, grossistsalg og regulatorisk
Magnus Zetterberg – leder for Teknologi
Ragnhild Mathisen – leder for Samfunnskontakt
Kristin Muri Møller – leder for Finance
Øystein Bakken – leder for HR
=== Telenor Broadcast ===
Bjørn Ivar Moen - Administrerende direktør i Telenor Broadcast Holding og Administrerende direktør i Canal Digital.
Morten Tengs - Administrerende direktør i Telenor Satellite
Torbjørn Teigen - Administrerende direktør i Norkring
== Direktører i Telegrafverket, Televerket og Telenor ==
Telegrafvæsenet, Telegrafverket1855–1892: Carsten Tank Nielsen
1892: Jonas P. S. Collett (midlertidig bestyrelse 2. august – 20. november)
1892–1905: Jonas Severin Rasmussen
1905–1921: Thomas Thomassen Heftye (omkom i en jernbaneulykke)
1921: Tore Olaus Engset midlertidig bestyrelse 26. september- 31. desember)
1922–1929: Niels S. Nickelsen
1930–1935: Tore Olaus Engset
1935–1938: Magne Hermod Petersen
1940: Theodor Nikolai Kjeldsø (for Nord-Norge før landsdelen ble okkupert)
1941–1945: Andreas Hadland (fra Nasjonal Samling, innsatt av Vidkun Quisling)
1942–1962: Sverre Rynning Tønnesen
1962–1968: Leif LarsenTeleverket1968–1980: Per Øvregard
1980–1991: Kjell HollerTelenor (konsern)1991–2002: Tormod Hermansen
2002–2015: Jon Fredrik Baksaas
2015–: Sigve Brekke
== Kulturprisen «Grenseløs kommunikasjon» ==
Telenor deler årlig ut den internasjonale kulturprisen Grenseløs kommunikasjon («Telenors kulturpris») til én kunstner fra inn- eller utland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jahren, Finn (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3 : Forholdet til kundene ; og Telegrafverket blir til Televerket (norsk). Oslo: Norsk Telemuseum. ISBN 8291335125.
Rafto, Thorolf (1955). Telegrafverkets historie 1855-1955 (norsk). Bergen: John Grieg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Telenor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Telenor på Wikinvest
Telenor Norges hjemmesider | Telenor Danmark Holding AS er et dansk selskap som er 100% heieid av Telenor. Selskapet er et holdingsselskap for Telenors selskaper innen mobiltelefoni og bredbånd i det danske markedet. | 10,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Union_europ%C3%A9enne_de_gymnastique | 2023-02-04 | Union européenne de gymnastique | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1982', 'Kategori:Europeiske idrettsforbund', 'Kategori:Gymnastikk'] | Union européenne de gymnastique (UEG), stiftet i 1982, er én av de fire kontinentale unionene i Fédération internationale de gymnastique (FIG) og representerer Europa med hovedkvarter i Lausanne i Sveits.
| Union européenne de gymnastique (UEG), stiftet i 1982, er én av de fire kontinentale unionene i Fédération internationale de gymnastique (FIG) og representerer Europa med hovedkvarter i Lausanne i Sveits.
== Disipliner ==
UEG regulerer åtte disipliner innen gymnastikk:
== Medlemmer ==
I 2017 var 50 nasjonale forbund tilsluttet UEG, med til sammen over 10 millioner medlemmer:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata | Union européenne de gymnastique (UEG), stiftet i 1982, er én av de fire kontinentale unionene i Fédération internationale de gymnastique (FIG) og representerer Europa med hovedkvarter i Lausanne i Sveits. | 10,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach | 2023-02-04 | Johann Sebastian Bach | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
| Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.
Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene.
Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke.
På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach.
Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser.
Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.
== Liv ==
=== Eisenach ===
Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell.
Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen.
3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år.
=== Ohrdruf ===
Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene.
Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi.
Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne.
Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728.
=== Lüneburg ===
Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder.
Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:»
Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse.
Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg.
=== Arnstadt ===
Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret.
I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted.
=== Mühlhausen ===
Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn.
Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730).
=== Weimar ===
Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715).
Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført.
Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart.
Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet.
2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott.
Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert:
«6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.»
=== Köthen ===
I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051).
I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser.
Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor.
I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene.
Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater.
=== Leipzig ===
Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler».
==== Kirkemusikk ====
Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden.
Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729).
Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke.
==== Verdslig musikk ====
I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning.
På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene.
Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes.
==== De siste årene ====
Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner.
Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad.
Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell.
Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort:
«Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig.
Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det:
«Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig.
== Musikk ==
Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium.
=== En selvlært komponist ===
Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former.
«Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk.
=== Forholdet til andre komponister ===
Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister:
Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch
Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk
Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux
Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara
Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt.
=== Musikksjangre ===
Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater
På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen.
En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer.
InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater.
Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate.
På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre.
=== Særlig kjente verk ===
== Bach som lærer ==
Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter.
Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV.
== Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» ==
Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.»
== Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging ==
Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk.
Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse:
«Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…»
== Bachs religiøsitet ==
I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning.
== Mottakelseshistorikk ==
=== Ry i Bachs levetid ===
Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos:
«Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam:
«Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.»
=== Overlevering via sønner og elever ===
Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord:
«Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier.
En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer.
Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død.
=== Innvirkning på wienerklassikerne ===
Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der.
«Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk.
Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon.
=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.
Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen:
«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.
Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf:
«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.
=== I det 20. og 21. århundre ===
Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen.
Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett.
I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»).
I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.»
== Minnesmerker ==
Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære:
Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt.
Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel.
Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt.
Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885).
Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach.
Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908.
== Se også ==
Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner
=== Originaltekster til sitatene ===
== Litteratur ==
For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine.
=== Nyere litteratur ===
Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905.
Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225.
Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610.
Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4.
Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X.
Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3.
Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2.
Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482.
Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8.
Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD).
Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0.
Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6).
Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567.
Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5
Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1.
Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8.
Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3.
Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563.
Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5.
Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314.
Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136.
Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811.
Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747.
Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263.
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.
Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506.
=== Historisk litteratur ===
(de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743.
(de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering).
Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org.
Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908).
Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4.
Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5.
Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993.
Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978.
=== Monografier ===
Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0.
Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7.
Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0
Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64.
=== Redigerte originalkilder ===
Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1.
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Enkeltreferanser ===
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon
(en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database
(no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb
(sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas
(en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database
(en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database
(de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie
Bachs verk på Bam-Portal
=== Litteratur, biografier, institusjoner ===
Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662.
Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug.
Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes.
(de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323.
Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums
(de) Zedler Online
(de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850
(de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster
(de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig
(de) Bach-Archiv Leipzig
(de) Dt nye Bachselskapets webside
(de) Bachhaus Eisenach
(de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk
(de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine.
=== Diskografier ===
(de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon
jsbach.org – med informasjon om fortolkning
=== Opptak ===
Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler
Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter
Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak
=== Online partiturer ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf
Kantater (pianoversjoner) og orgelverk
De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat
Lutt-tabulatur (moderne intabulering)
Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk
Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter | }} | 10,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Junkergylt | 2023-02-04 | Junkergylt | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fisk i Middelhavet', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Leppefisker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Junkergylt er en leppefisk, og er en av de mest fargestrålende fiskene som kan påtreffes i nordeuropeiske farvann. Hunnene har en langsgående hvit stripe nede på sidene, og lengre opp en langsgående brun stripe. Hannene har derimot en langsgående rød eller oransje sikksakk-stripe, og en svart eller rød flekk ved brystfinnen.
Den er utbredt i det østlige Atlanterhavet fra De britiske øyer til Guineabukta. Arten finnes også i Middelhavet og det sørlige Svartehavet. De afrikanske funnene sør for Kapp Verde og Senegal bør sannsynligvis regnes til en annen art, Coris atlantica. Junkergylt er fanget noen få ganger i Kattegat, men er aldri observert i norske farvann.
I likhet med andre leppefisker lever den ved algegrodde klippevegger og steiner. I Middelhavet er den også vanlig i Posidonia-sjøgras. Arten finnes på 3–120 m dyp, og står dypest om vinteren. Junkergylten er en hermafroditt som lever i grupper dominert av en hann.
| Junkergylt er en leppefisk, og er en av de mest fargestrålende fiskene som kan påtreffes i nordeuropeiske farvann. Hunnene har en langsgående hvit stripe nede på sidene, og lengre opp en langsgående brun stripe. Hannene har derimot en langsgående rød eller oransje sikksakk-stripe, og en svart eller rød flekk ved brystfinnen.
Den er utbredt i det østlige Atlanterhavet fra De britiske øyer til Guineabukta. Arten finnes også i Middelhavet og det sørlige Svartehavet. De afrikanske funnene sør for Kapp Verde og Senegal bør sannsynligvis regnes til en annen art, Coris atlantica. Junkergylt er fanget noen få ganger i Kattegat, men er aldri observert i norske farvann.
I likhet med andre leppefisker lever den ved algegrodde klippevegger og steiner. I Middelhavet er den også vanlig i Posidonia-sjøgras. Arten finnes på 3–120 m dyp, og står dypest om vinteren. Junkergylten er en hermafroditt som lever i grupper dominert av en hann.
== Litteratur ==
P. Pethon (1998). Aschehougs store fiskebok (4 rev. utg.). Aschehoug. s. 372. ISBN 82-03-22260-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Junkergylt – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Junkergylt i Encyclopedia of Life
(en) Junkergylt i Global Biodiversity Information Facility
(no) Junkergylt hos Artsdatabanken
(sv) Junkergylt hos Dyntaxa
(en) Junkergylt hos FishBase
(en) Junkergylt hos ITIS
(en) Junkergylt hos NCBI
(en) Kategori:Coris julis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Coris julis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Coris julis – detaljert informasjon på Wikispecies
(en) Coris julis - Mediterranean rainbow wrasse - FishBase | Junkergylt er en leppefisk, og er en av de mest fargestrålende fiskene som kan påtreffes i nordeuropeiske farvann. Hunnene har en langsgående hvit stripe nede på sidene, og lengre opp en langsgående brun stripe. | 10,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emmaste_kommune | 2023-02-04 | Emmaste kommune | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hiiu fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Estland'] | Emmaste er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 200 innbyggere og et areal på 197 km². Kommunen lå sør på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy.
Administrasjonssenteret var Enmaste, og kommunens befolkningstall var svakt stigende.
| Emmaste er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 200 innbyggere og et areal på 197 km². Kommunen lå sør på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy.
Administrasjonssenteret var Enmaste, og kommunens befolkningstall var svakt stigende.
== Referanser == | Emmaste er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 200 innbyggere og et areal på 197 km². | 10,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B5rgessaare_kommune | 2023-02-04 | Kõrgessaare kommune | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hiiu fylke', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Estland'] | Kõrgessaare er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 300 innbyggere og et areal på 379,5 km². Kommunen lå nordvest på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy.
Administrasjonssenteret var Kõrgessaare, og kommunens folketall var fallende.
Oppe på Kõpu-halvøya som strekker seg vestover i Østersjøen, finner vi Kõpu fyr som per 2011 feirer 480-årsjubileum og er verdens eldste kontinuerlig drevne fyrtårn. Hvert år besøkes det av 30.000 turister, og er et kjent symbol for Estland. De har blitt avbildet av maleren Paul Kamm (1917-1979) og andre estiske kunstnere.
| Kõrgessaare er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 300 innbyggere og et areal på 379,5 km². Kommunen lå nordvest på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy.
Administrasjonssenteret var Kõrgessaare, og kommunens folketall var fallende.
Oppe på Kõpu-halvøya som strekker seg vestover i Østersjøen, finner vi Kõpu fyr som per 2011 feirer 480-årsjubileum og er verdens eldste kontinuerlig drevne fyrtårn. Hvert år besøkes det av 30.000 turister, og er et kjent symbol for Estland. De har blitt avbildet av maleren Paul Kamm (1917-1979) og andre estiske kunstnere.
== Referanser == | Kõrgessaare er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 300 innbyggere og et areal på 379,5 km². | 10,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malt%C3%B8l | 2023-02-04 | Maltøl | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkestubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Øltyper'] | Maltøl er det tradisjonelle ølet som folk flest har brygget hjemme hos seg selv fra vikingtiden og frem til i dag. Dette er en egen bryggetradisjon som er helt adskilt fra den moderne hjemmebryggingen som ble utbredt fra begynnelsen av 1990-tallet, der man brygger utenlandske øltyper som porter og IPA. Maltølet ble opprinnelig brygget i hele Norge sør for polarsirkelen, men døde gradvis ut i det meste av Norge. På Romerike døde bryggingen ut på 1700-tallet, mens i resten av Norge døde den for det meste ut rundt århundreskiftet eller i de første tiårene av 1900-tallet. I dag overlever tradisjonen så vidt i Telemark, Hardanger, Voss, deler av Sogn og Fjordane, Sunnmøre, Oppdal og i deler av Nord-Trøndelag.
| Maltøl er det tradisjonelle ølet som folk flest har brygget hjemme hos seg selv fra vikingtiden og frem til i dag. Dette er en egen bryggetradisjon som er helt adskilt fra den moderne hjemmebryggingen som ble utbredt fra begynnelsen av 1990-tallet, der man brygger utenlandske øltyper som porter og IPA. Maltølet ble opprinnelig brygget i hele Norge sør for polarsirkelen, men døde gradvis ut i det meste av Norge. På Romerike døde bryggingen ut på 1700-tallet, mens i resten av Norge døde den for det meste ut rundt århundreskiftet eller i de første tiårene av 1900-tallet. I dag overlever tradisjonen så vidt i Telemark, Hardanger, Voss, deler av Sogn og Fjordane, Sunnmøre, Oppdal og i deler av Nord-Trøndelag.
== Historie ==
Brygging av maltøl er en tradisjon som går tilbake til førhistorisk tid, og som gradvis har endret seg i løpet av århundrene. I gammel tid var kanskje de viktigste endringene innføringen av kobberkjelene og at man tok i bruk humle. På 1900-tallet skjedde også store endringer, ved at man ofte sluttet å malte selv, begynte å kjøpe apotekerhumle og skiftet ut egne gjærstammer (kveik) med såkalt pressgjær (bakegjær). Likevel er mye av bryggeteknikkene og -utstyret langt på vei de samme som for flere århundrer siden.
== Varianter ==
Maltølet varierer stort fra brygger til brygger og fra område til område. De kanskje viktigste fellestrekkene er at man bruker einerlåg (avkok av einerkvister), metallkjeler over åpen ild, ikke filtrerer ølet og at ølet ikke er karbonert. I tillegg tilsettes humle typisk kun for å unngå infeksjon, og i svært begrenset grad for å gi smak.
Det finnes noen kjente typer maltøl, og den mest kjente er antagelig Stjørdalsøl fra Nord-Trøndelag. Stjørdalsøl brygges på korn som maltes av bryggeren selv i et såinnhus, og dette maltet får under maltingen en karakteristisk røyksmak som gir ølet mørk farge og røyksmak. Stjørdalsøl brygges i dag typisk med apotekerhumle og pressgjær. Noen ganger tilsettes sukker for å få opp alkoholprosenten, men noen bryggere mener dette er unødvendig, og at man skal klare seg med kun malt.
Vossaølet er en annen kjent maltøltype. I dag brygges denne på importert malt og humle, men noe av særpreget er bevart gjennom lange mesketider, lange koketider og bruken av kveik. Særlig kveiken gir en særegen, karaktisterisk smak. Vossaølet er typisk lysere enn Stjørdalsøl, og mye av fargen kommer fra den lange kokingen. Maltølet fra Hardanger har ikke noe eget navn, og ser ut til å være svært likt Vossaølet.
Kornøl er navnet på tradisjonsølet som brygges på Sunnmøre og i Nordfjord. Dette er et øl der vørteren ikke blir kokt i det hele tatt, noe som er helt uhørt i moderne ølbrygging, men som også gjøres i tradisjonell hjemmebrygging i andre land. Råøl får en fyldigere kropp siden proteinet ikke skilles ut under koking, slik at det kan gjæres lenger ut uten å oppleves som tynt, men har lavere holdbarhet. Disse ølene får en helt særegen smaksprofil sammenlignet med kokt øl. I tillegg brukes einer og kveik til gjæring.
== I dag ==
Maltølet fikk et oppsving i løpet av 1990-tallet, og bryggingen som var i ferd med å dø helt ut begynte å ta seg opp igjen flere steder i landet. De siste årene har mikrobryggeriene fattet interesse for maltølet, og en rekke øl som i varierende grad utgir seg for å være maltøl, f.eks. med bruk av einerlåg, har kommet på markedet. Spesielt interessante er kanskje Alstadberger fra Klosterbryggeriet, som er et Stjørdalsøl brygget på lokalt malt, og Voss Bryggeris Vossabrygg anno 1814, som er et tradisjonelt Vossaøl med kveik. Alstadberger er godkjent som Norsk Spesialitet av Matmerk.
== Se også ==
Byggøl
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Skikkar og truer ved ølbryggjing, Andreas Leiro, Voss Folkeminnenemnd, 1965.
Brewing and Beer Traditions in Norway, Odd Nordland, Universitetsforlaget, 1969.
Heimebrygg - ølet som Gud elskar, Norvald Tveit, Det Norske Samlaget, 1986.
Gårdsøl - det norske ølet, Lars Marius Garshol, Cappelen Damm, 2016. | Maltøl er det tradisjonelle ølet som folk flest har brygget hjemme hos seg selv fra vikingtiden og frem til i dag. Dette er en egen bryggetradisjon som er helt adskilt fra den moderne hjemmebryggingen som ble utbredt fra begynnelsen av 1990-tallet, der man brygger utenlandske øltyper som porter og IPA. | 10,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentrifugalpumpe | 2023-02-04 | Sentrifugalpumpe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fluiddynamikk', 'Kategori:Kjemiteknikk', 'Kategori:Pumper', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En sentrifugalpumpe er en rotodynamisk pumpe som bruker en roterende impeller (løpehjul) for å øke trykket i en væske. Sentrifugalpumper brukes ofte for å transportere væsker i rør, og det er den mest brukte pumpetypen i prosessindustrien. Denne type pumpe er forholdsvis rimelig, og den har stor leveransemengde i forhold til pumpestørrelsen. I tilfeller hvor man har behov for høye trykk men beskjedne mengder, eller man skal pumpe en væske med høy viskositet, bruker man heller en fortrengningspumpe.
| En sentrifugalpumpe er en rotodynamisk pumpe som bruker en roterende impeller (løpehjul) for å øke trykket i en væske. Sentrifugalpumper brukes ofte for å transportere væsker i rør, og det er den mest brukte pumpetypen i prosessindustrien. Denne type pumpe er forholdsvis rimelig, og den har stor leveransemengde i forhold til pumpestørrelsen. I tilfeller hvor man har behov for høye trykk men beskjedne mengder, eller man skal pumpe en væske med høy viskositet, bruker man heller en fortrengningspumpe.
== Historie ==
Leonardo da Vinci var blant de første som foreslo bruken av sentrifugalkrefter for å flytte på væsker, men de første sentrifugalpumpene ble ikke bygget før på begynnelsen av 1700-tallet av Denis Papin. Dog var disse første sentrifugalpumpene rene kuriositeter, uten praktisk nytteverdi.Den første virkelig fungerende pumpen ble bygget i USA i 1818, og ble kalt The Massachusetts Pump. I 1830 ble det bygget en pumpe med brukbar effektivitet i New York, og i 1846 ble det startet opp produksjon av sentrifugalpumper i England. De første sentrifugalpumpene hadde rette blader i impelleren, men den første engelske produsenten av pumpene introduserte kurvede blader i 1849.En av hovedårsakene til at sentrifugalpumper ikke ble brukt i større utstrekning før slutten av 1800-tallet, er at den krever en motor med høy hastighet for å fungere.
== Oppbygging og virkemåte ==
En sentrifugalpumpe består av en eller flere roterende impellere, som er plassert inne i et stasjonært pumpehus. En aksling går gjennom senter av impelleren, og ut gjennom pumpehuset. En motor er koblet til denne akslingen. Det er vanligst å ha bare én impeller, men flere impellere kan brukes i serie dersom man trenger høye utløpstrykk. På akslingen er det også en pakkboks (for tetning mellom pumpehus og omgivelser), og ett eller flere lagre.
Innløpet til pumpa er i senter av impelleren, med rørinnføring midt i pumpehuset. Innløpet i en sentrifugalpumpe kalles sugeside. Dette kan være et noe misvisende navn, da sentrifugalpumper normalt ikke kan suge inn væsker. For at sentrifugalpumpen skal fungere, trenger den et visst trykk i væsken på sugesiden. Dette trykket kalles NPSH (Net Pressure Suction Height). NPSH er et karakteristisk data som oppgis i pumpens spesifikasjoner.Impelleren består av en rekke krummede blader (skovler), og væsken som kommer inn i senter av impelleren slynges radielt ut mot pumpehusets periferi på grunn av sentrifugalkreftene. Det er en liten klaring mellom pumpehus og impeller, slik at denne kan rotere fritt.
Når væsken akselererer fra sentrum av impelleren og ut mot periferien, dannes det en sone med lavt trykk midt i impelleren. Dette kan forklares ut ifra Bernoullis prinsipp: når hastigheten øker må trykket minke. Når væsken forlater ytterkantene av impelleren, treffer den veggene i pumpehuset. Væsken mister da farten den hadde utover i radiell retning fra impelleren, og den kinetiske energien som ble tilført går nå over til trykk i væsken.Utløpet til pumpa, også kalt trykksiden, er plassert på pumpehusets periferi. Det er vanligvis flenser på innløp og utløp i pumpa, for tilkobling mot rørsystemer.
Det er viktig at en sentrifugalpumpe alltid er væskefylt, da gassbobler i væsken kan føre til kavitasjon og alvorlige skader på pumpa. Dersom innløpstrykket (NPSH) er lavere enn væskens damptrykk, kan dette føre til at væsken koker og danner gassbobler.
Sentrifugalpumpens ytelse (mengde og trykk) er først og fremst bestemt av impellerbladenes høyde og lengde, samt av impellerens rotasjonshastighet. Andre faktorer, så som antall impellerblader og stigning på bladene, spiller mindre rolle.
== Flertrinns-sentrifugalpumper ==
En sentrifugalpumpe med to eller flere impellere, kalles for en flertrinns-sentrifugalpumpe. Impellerne kan være montert på samme aksling, eller på separate akslinger. Hensikten med slike flertrinns-sentrifugalpumper er å:
produsere et høyt utløpstrykk
levere store mengder væske
== Andre varianter ==
I noen tilfeller kan impelleren på en rotodynamisk pumpe være utformet som en propell. Væsken vil da strømme aksielt gjennom pumpen. Slike pumper kalles ofte propellpumper. Varianter som har en mellomting mellom radiell og aksiell gjennomstrømning finnes også, disse kalles gjerne for mixed flow pumper.
== Se også ==
Kavitasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Centrifugal pumps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Centrifugal pump – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|right|En sentrifugalpumpe bruker en roterende "impeller" utstyrt med krummede blader | 10,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wiener_Neustadt_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Wiener Neustadt bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Niederösterreich', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer i Østerrike'] | Wiener Neustadt bispedømme var et romersk-katolsk bispedømme i Østerrike som eksisterte fra 1469 til 1785. Siden 1990 eksisterer Wiener Neustadt bispedømme (igjen) som titulærbispedømme.
Bispedømmet ble skilt ut fra Salzburg erkebispedømme av pave Paul II og bestod av bare ett sogn. Bakgrunnen var at keiser Fredrik III av Det tysk-romerske rike ønsket et eget bispedømme for sin residensby, Wiener Neustadt. Frem til 1722 var bispedømmet immediat. Dette året ble Wien bispedømme opphøyet til erkebispedømme og fikk tildelt Wiener Neustadt som suffraganbispedømme, som i sin tur ble utvidet med ett ytterlige sogn.
Da Maria Teresia opprettet militærbiskop-embedet, ble dette tildelt biskopen av Wiener Neustadt, siden bispedømmet var så lite. Militærbiskopen beholdt Wiener Neustadt som sitt sete også etter at bispedømmet ble opphevet i 1785 og innlemmet i Wien erkebispedømme. Østerrikes militærbiskop har fremdeles sitt sete i byen, og det er han som siden 1990 igjen bærer tittelen «titulærbiskop av Wiener Neustadt». Innehaveren av tittelen siden 1997 er Christian Werner. | Wiener Neustadt bispedømme var et romersk-katolsk bispedømme i Østerrike som eksisterte fra 1469 til 1785. Siden 1990 eksisterer Wiener Neustadt bispedømme (igjen) som titulærbispedømme.
Bispedømmet ble skilt ut fra Salzburg erkebispedømme av pave Paul II og bestod av bare ett sogn. Bakgrunnen var at keiser Fredrik III av Det tysk-romerske rike ønsket et eget bispedømme for sin residensby, Wiener Neustadt. Frem til 1722 var bispedømmet immediat. Dette året ble Wien bispedømme opphøyet til erkebispedømme og fikk tildelt Wiener Neustadt som suffraganbispedømme, som i sin tur ble utvidet med ett ytterlige sogn.
Da Maria Teresia opprettet militærbiskop-embedet, ble dette tildelt biskopen av Wiener Neustadt, siden bispedømmet var så lite. Militærbiskopen beholdt Wiener Neustadt som sitt sete også etter at bispedømmet ble opphevet i 1785 og innlemmet i Wien erkebispedømme. Østerrikes militærbiskop har fremdeles sitt sete i byen, og det er han som siden 1990 igjen bærer tittelen «titulærbiskop av Wiener Neustadt». Innehaveren av tittelen siden 1997 er Christian Werner. | Wiener Neustadt bispedømme var et romersk-katolsk bispedømme i Østerrike som eksisterte fra 1469 til 1785. Siden 1990 eksisterer Wiener Neustadt bispedømme (igjen) som titulærbispedømme. | 10,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KNM_%C2%ABHelge_Ingstad%C2%BB_(F313) | 2023-02-04 | KNM «Helge Ingstad» (F313) | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fregatter', 'Kategori:Skip bygget i Spania', 'Kategori:Skip fra 2007', 'Kategori:Skipsvrak'] | KNM «Helge Ingstad» (F 313) var en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen, navngitt etter oppdageren Helge Ingstad, og ble overlevert fra verftet Navantia i Spania i 2009.
Fregatten sank i Hjeltefjorden i 2018 etter en skipskollisjon, i ettertid kjent som «Helge Ingstad»-ulykken. Den ble deretter hevet og nødreparert, skipet til kai på Hanøytangen på Askøy, hvor den ble ferdig hugget opp i februar 2022.
| KNM «Helge Ingstad» (F 313) var en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen, navngitt etter oppdageren Helge Ingstad, og ble overlevert fra verftet Navantia i Spania i 2009.
Fregatten sank i Hjeltefjorden i 2018 etter en skipskollisjon, i ettertid kjent som «Helge Ingstad»-ulykken. Den ble deretter hevet og nødreparert, skipet til kai på Hanøytangen på Askøy, hvor den ble ferdig hugget opp i februar 2022.
== Overlevering og oppdrag ==
Fregatten ble overlevert 29. september 2009 fra verftet Navantia i Ferrol i Spania til Sjøforsvaret ved Forsvarets logistikkorganisasjon. Fartøyet var nummer fire i serien av fem som i perioden 2006–2011 ble overlevert til Sjøforsvaret. Da fregatten ble anskaffet var prisen rundt 3,78 milliarder kroner.Fra desember 2013 til mai 2014 deltok KNM «Helge Ingstad» i uttransportering av kjemiske våpen fra Syria i operasjonen RECSYR.Fregattens siste oppdrag var som deltaker i NATOs stående maritime styrke 1.
== Skjebne ==
Den 8. november 2018 kolliderte fregatten med tankskipet «Sola TS» og sank nær land i Hjeltefjorden i Hordaland.Den 2. mars 2019 ble den havarerte fregatten hevet, satt på en lekter, og fraktet til Haakonsvern, hvor den ankom 3. mars 2019.I perioden 3. mars 2019 til 10. april ble det utført midlertidige reparasjoner slik at fartøyet kunne sjøsettes igjen. Den ble 3. juni 2019 slept til Ågotnes der den ligger til kai i påvente av hogging etter at regjeringen i juni 2019 besluttet at skipet ikke vil bli istandsatt. I juli 2020 ble vraket lagt ut på anbud for opphugging. I januar 2021 ble oppdraget tildelt Norscrap West AS, og fregatten var ferdig hugget opp et drøyt år senere.Forsvarsmateriell donerte en rekke deler til Forsvarsmuseet som skal stilles ut for besøkende. Blant annet har en mannskapslugar blitt tatt ut og bevart. En gassturbin skal blant annet brukes til undervisningsformål i Forsvaret.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forsvarets hjemmeside for Fridtjof Nansen-klassen Arkivert 2. juli 2019 hos Wayback Machine.
Omtale i Maritimt Magasin | KNM «Helge Ingstad» (F 313) var en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen, navngitt etter oppdageren Helge Ingstad, og ble overlevert fra verftet Navantia i Spania i 2009. | 10,037 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%BChalepa_kommune | 2023-02-04 | Pühalepa kommune | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hiiu fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Estland'] | Pühalepa er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 700 innbyggere og et areal på 225 km². Kommunen lå nordøst på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy.
Kommunesenteret var Tempa, og folketallet i kommunen var svakt stigende.
| Pühalepa er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 700 innbyggere og et areal på 225 km². Kommunen lå nordøst på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy.
Kommunesenteret var Tempa, og folketallet i kommunen var svakt stigende.
== Referanser == | Pühalepa er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 700 innbyggere og et areal på 225 km². | 10,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wien | 2023-02-04 | Wien | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:16°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1221', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wien'] | Wien (uttales /viːn/, bairisk: Wean) er Østerrikes hovedstad og største by. Den ligger ved Donau.
Byen er inndelt i 23 distrikter. Wien er også en egen østerriksk delstat (siden 1921), som er fullstendig omsluttet av delstaten Niederösterreich. Wien hadde 1 973 403 innbyggere per 1. oktober 2022.Det er en betydelig industri i byen, som likeledes er et viktig sentrum for kultur og vitenskap.
Universität Wien ble grunnlagt i 1365. Byen har flere faghøyskoler, det østerrikske nasjonalbibliotek, verdensberømte muséer, teatre og operaer, blant annet Burgtheater og Staatsoper.Byen er en betydelig turistby og et viktig trafikknutepunkt. Den er sete for mange internasjonale organisasjoner, som OPEC og Det internasjonale atomenergibyrået, og er dessuten den fjerde FN-byen ved siden av Genève, Nairobi og New York.
Wien har en interessant byplanhistorie. Byen har en indre middelaldersk kjerne som inntil midten av 1800-tallet var omgitt av festningsverk. Festningsverket var blitt bygget ut i løpet av det 15. og 16. århundre for å holde fienden ute, i første rekke tyrkerne. Dette førte til at byen etter hvert holdt på å bli kvalt. Et av byens problemer var at det ikke fantes noen naturlige gjennomfartsveier mellom bykjernen og omlandet, til den bebyggelse som var grodd opp der. Fra 1809 til 1850 hadde ruinene av festningsverket stått uendret, men i 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Ringstraße, som området ble kalt, består av ca. 30 offentlige bygninger, 38 statuer, syv fontener og fem parker fordelt over ca. 4 km. Ringstrasse fungerte ikke bare som et overgangsområde mellom sentrum innenfor og arbeiderbydelene utenfor. Det hadde også en militær funksjon i tilfelle opptøyer, og kaserner ble plassert strategisk på strekningen.Gatenettet preges av dette ringformede strøket. Blant de kulturhistorisk mest betydningsfulle bygninger kan særlig nevnes domkirken Stephansdom, keiserens tidligere residens Hofburg, det keiserlige lystslott Schönbrunn, slottet Belvedere, foruten rådhuset og parlamentsbygningen. Naturparken Prater med forlystelseområde er også berømt.
| Wien (uttales /viːn/, bairisk: Wean) er Østerrikes hovedstad og største by. Den ligger ved Donau.
Byen er inndelt i 23 distrikter. Wien er også en egen østerriksk delstat (siden 1921), som er fullstendig omsluttet av delstaten Niederösterreich. Wien hadde 1 973 403 innbyggere per 1. oktober 2022.Det er en betydelig industri i byen, som likeledes er et viktig sentrum for kultur og vitenskap.
Universität Wien ble grunnlagt i 1365. Byen har flere faghøyskoler, det østerrikske nasjonalbibliotek, verdensberømte muséer, teatre og operaer, blant annet Burgtheater og Staatsoper.Byen er en betydelig turistby og et viktig trafikknutepunkt. Den er sete for mange internasjonale organisasjoner, som OPEC og Det internasjonale atomenergibyrået, og er dessuten den fjerde FN-byen ved siden av Genève, Nairobi og New York.
Wien har en interessant byplanhistorie. Byen har en indre middelaldersk kjerne som inntil midten av 1800-tallet var omgitt av festningsverk. Festningsverket var blitt bygget ut i løpet av det 15. og 16. århundre for å holde fienden ute, i første rekke tyrkerne. Dette førte til at byen etter hvert holdt på å bli kvalt. Et av byens problemer var at det ikke fantes noen naturlige gjennomfartsveier mellom bykjernen og omlandet, til den bebyggelse som var grodd opp der. Fra 1809 til 1850 hadde ruinene av festningsverket stått uendret, men i 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Ringstraße, som området ble kalt, består av ca. 30 offentlige bygninger, 38 statuer, syv fontener og fem parker fordelt over ca. 4 km. Ringstrasse fungerte ikke bare som et overgangsområde mellom sentrum innenfor og arbeiderbydelene utenfor. Det hadde også en militær funksjon i tilfelle opptøyer, og kaserner ble plassert strategisk på strekningen.Gatenettet preges av dette ringformede strøket. Blant de kulturhistorisk mest betydningsfulle bygninger kan særlig nevnes domkirken Stephansdom, keiserens tidligere residens Hofburg, det keiserlige lystslott Schönbrunn, slottet Belvedere, foruten rådhuset og parlamentsbygningen. Naturparken Prater med forlystelseområde er også berømt.
== Historie ==
I romertiden var Wien en befestet leir, Vindobona. I 1278 ble den sentrum i det habsburgske rike (senere Østerrike-Ungarn), noe den var frem til slutten av første verdenskrig, og som medfører at Wien i dag er mye større og mer praktfull som hovedstad enn det nåværende Østerrikes størrelse skulle tilsi. Hele den indre byen finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den ble utsatt for store ødeleggelser under annen verdenskrig, men gjenoppbygget etter krigen.
Wien spilte også en stor rolle i stridighetene mellom de europeiske maktene og Det osmanske riket, og fra begynnelsen av 1500-tallet lå byen nært grensene mot Det osmanske riket. I 1529 ble Wien for første gang beleiret av de osmanske troppene, som imidlertid måtte heve beleiringen etter kort tid. I 1683 ble imidlertid Wien beleiret av osmanene for andre gang, og først etter hjelp fra en rekke katolske stater, deriblant Polen, klarte de keiserlige troppene å heve beleiringen. I de påfølgende krigene ble imidlertid tyrkerne jaget bort fra de ungarske slettene, og Wien ble ikke lenger en grenseby. Et varig minne fra den tyrkiske beleiringen er wienernes forkjærlighet for kaffe.
I 1809 led Napoleon sitt første store nederlag utenfor Wien, men han holdt byen okkupert en stund. Wiens befolkning ble tidoblet fra ca. 130 000 i 1801 til over to millioner i 1910. Følgelig var bolignøden større enn i noen annen europeisk by. I 1910 bodde knapt 1% av Wiens befolkning i husstander på bare én familie. Bare 7% disponerte et bad. Mindre enn en fjerdedel hadde toalett. Mange var Bettgeher (= sengegåere), dvs at de ikke leide et rom, bare en sengeplass. Mange slet med tuberkulose og tarminfeksjoner på grunn av den sviktende drikkevannsforsyningen. Byen var svært konservativ. Frem til 1900 var det forbudt å etablere varehus i Wien, ettersom mer enn halvparten av innbyggerne levde av å drive en liten forretning som neppe ville tåle for mye konkurranse. Telefoner og heiser vant svært langsomt innpass, klær ble sydd for hånd, og frem til 1918 var skrivemaskiner bannlyste fra offentlige kontorer.
=== Jødisk befolkning ===
På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja, som da tilhørte det østerrikske keiserriket, en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene i Det østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333.000 av offisielt 467.000 i 1850). Lemberg var på 1800-tallet dominerte jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10-20 %. Den jødiske befolkningen i Galicia var ved århundreskiftet på over 800.000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6000 til 146.000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned i Leopoldstadt. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen, haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien.Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, nær 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv. Blant andre Sigmund Freud, Gustav Mahler, Stefan Zweig, Karl Popper og Viktor Frankl. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning. Ved folketellingen i 1934 var 92 % av Østerrikes 191 481 jødiske borgere i Wien. Videre bodde 6 % av jødene Niederösterreich som omslutter Wien og Burgenland langs grensen til Ungarn.Under Franz Josefs lange regjeringstid opplevde jødene frihet og relativ trygghet. En stor del av jødene var assimilert til tyskspråklig kultur og hadde antatt en tysk identitet. Politisk var en stor del av jødene i Wien sosialdemokratiske eller sosialliberale, og la vekt på innsats og kvalifikasjoner fremfor nedarvede privilegier. Ungdom av jødisk bakgrunn gjorde det godt i utdanningssystemet og for eksempel var opp mot 40 % av legestudentene av jødisk bakgrunn.
== Demografi ==
Befolkningstallet i Wien nådde en topp i 1916 etter en lengre tids tilvekst. Tilveksten skjedde på tross av barske vilkår for de tilflyttende, men forholdene ble gradvist forbedret, særlig med de store tiltakene under Røde Wien. Byen har i dag gode forhold, både med hensyn til utdannelse, transport, helse, kultur og natur. Etter 1916 inntraff et befolkningsfall pga. krigs- og etterkrigstidene og Wall Street-krakket og depresjonen i 1930-årene.
Befolkningssammensetningen er preget av tiden da Wien var hovedstad i det multietniske Østerrike-Ungarn. Både kultur, religion og språk stammer fra forskjellige folkeslag. Forskjellene er likevel i stor grad visket ut, og bevisstheten om opphav er derfor liten i dag. For eksempel betraktes mange slaviske etternavn i dag som alminnelige «wieneriske». Samtidig er den opprinnelige wienerdialekten sammensatt av ord fra både tysk og det tysk-slaviske-jødiske jiddisch. Dialekten er nå for det meste erstattet av en ny, «hevet» wienerdialekt. Jødiske borgere har også etter 2. verdenskrig stort sett forsvunnet fra byen.
I nyere tid har det laveste innbyggertallet vært i 1987, etter dette har det igjen er steget svakt, og i begynnelsen av 2007 bodde rundt 1,67 millioner mennesker i byen. Omtrent en sjettedel av befolkningen i Wien hadde riktignok ikke østerriksk statsborgerskap. Av utlendingene kommer de fleste fra et av de tidligere jugoslaviske landene.
Randområdene av Wien (kalt «fleskebeltet») har de siste årtiene vokst ved tilflytning, noe som skyldes bedre pendlermuligheter samt roligere og grønnere omgivelser enn i sentrum. Dessuten er folk fra det øvrige Østerrike og spesielt fra Niederösterreich flyttet til hit stort omfang, idet jobbmulighetene i Wien er større enn i de øvrige delstatene generelt.
=== Religion ===
Selv om andelen av folk som bekjenner seg til den romersk-katolske tro har falt sterkt siden midten av det 20. århundre er denne trosretningen likevel stadig den dominerende i Wien. Omtrent halvdelen av innbyggerne bekjenner seg til den. Stefansdomen er katedralen for Wien erkebispedømme.
I Østerrike har Islam været anerkjent siden 1912 og presidenten for Østerrikes muslimske trossamfunn har hovedsete i Wien, hvor religionen har blitt den nest største med ca. 8 % av innbyggerne.
Den jødiske menigheten i Wien består kun av omkring 7 000 personer etter en stor emigrasjon før og utryddelse under 2. verdenskrig. Den eneste synagogen som overlevde Krystallnatten er Stadttempelet i 1. Bezirk.Det finnes også en ortodoks menighet med ca. 6 % og en evangelisk-luthersk biskop i byen med ca. 5 % av innbyggere.
== Geografi ==
Wien er med et areal på 414,65 km² den minste delstaten i Østerrike. Samtidig er det den eneste delstaten som ikke grenser opp til et annet land, da den er avgrenset av delstaten Niederösterreich på alle sider. På grunn av sin særstatus som delstat og samtidig statutarby råder Wien over det største trafikk- og byggeareal av de 9 delstatene i forhold til størrelsen. 11,3 % av det samlede arealet er bebygget, 11,1 % er ferdselsarealer og 2,2 % er banelegemer. Dessuten er Wien delstaten med størst andel parkarealer som utgjør 28,4 % eller 117,76 km². Wien er også en av fire delstater som driver vinifikasjon, 1,7 % av arealet er dekket av vinmarker. Skogarealet dekker 16,6 % og landbruksjord utgjør i alt 15,8 %.
=== Beliggenhet ===
At Wien har utviklet seg til en av Europas viktigste storbyer kan byen blant annet takke sin geografiske plassering for. Byen ligger mellom den nordøstlige enden av Alpene i den nordøstlige delen av Wienbekkenet. Den historiske byen Vindobona oppsto opprinnelig på den sydlige siden av Donau, men i dag strekker byområdet seg på begge sider av elven. Wien oppsto i skjæringspunktet mellom de gamle ferdselsårene i øst-vestlig retning (Donau) og nord-sydlig-retning (Bernsteinstrasse). Her kunne Donau lett passeres, ettersom elven i Wienbekkenet forgrenet seg i tallrike elvearmer med mellomliggende småøyer.
Siden Jernteppets fall i 1989 har trafikk- og handelsforbindelsene til de nordlige og østlige nabolandene vokst. Den geografiske nærheten til den forhenværende østblokken er særlig viktig i denne sammenhengen. Wien ligger for eksempel kun 60 km fra den slovakiske hovedstaden Bratislava, noe som er den korteste avstanden mellom to hovedsteder i Europa.
=== Landskap ===
Av Wiens byområder er kun en relativt liten del bebygget. Omkring halvparten av Wiens areal er gressletter, hvorav store deler blir utnyttet til landbruk.
Wien stiger fra 151 moh i Lobau til 542 m, som nås på Hermannskogel. I nordvest, såvel som i den vestlige og sydvestlige delen av Wien, strekker Wienerwald (Wienskogen) seg med sine høye fjell (Leopoldsberg og Kahlenberg) og skoger helt inn til byområdet. Donau løper gjennom «Wienerporten», som er en snever åpning mellom Leopoldsberg på høyre bredde og Bisamberg på venstre bredde, på sin vei inn mot Wien. Fra Wienerwald flyter også tallrige små elver inn i byen, hvorav den mest kjente er Wienerelven. Fjellene i vest går i syd over i jernalderterrassene (Wienerberg og Laaer Berg). Dette samlede området blir utnyttet til dyrking av vindruer.
Den østlige delen av byen er preget av flate områder omkring Moravafeltet, som benyttes til landbruk, men som riktignok i tiltagende grad blir bebygget. I sydøst ligger Donau-Auen nasjonalpark, et landskap langs Donau som i 1996 ble nasjonalpark.
Byen er som mange europeiske byer preget av den fremherskende vestavinden, som muligens har medvirket til at beboelsesområdene fortrinnsvis ligger mot vest, mens de forurensende industriområdene overveiende er plassert i byens østlige del.
=== Inndeling ===
Wien er oppdelt i 23 bydeler ("bezirke") som hver ledes av en bezirksformann. Inndelingen har eksisteret i sin nåværende form siden 1954.
=== Klima ===
Wien ligger i overgangen mellom et maritimt klima og fuktig kontinentalklima i henhold til Köppens klimaklassifisering. Byen har varme somre med gjennomsnittlig høye temperaturer på 22 til 26 °C, med maksimumstemperaturer over 30 °C og minimumstemperaturer på rundt 15 °C. Vintrene er relativt kalde med gjennomsnittlig temperaturer rundt frysepunktet, og snøfall forekommer hovedsakelig fra desember til mars. Vår og høst er kjølig til mildt. Nedbør er generelt moderat gjennom hele året, i snitt 620 mm årlig, med betydelige lokale variasjoner, Wienskogen i vest er den våteste delen (700 til 800 mm årlig) og de flate slettene i øst den tørreste delen (500 til 550 mm årlig).
== Transport ==
Kollektivtrafikken i Wien er sammensluttet i et felles trafikkselskap, Wiener Linien, som inngår i aksjeselskapet Wiener Stadtwerke, som eies 100 prosent av Wiens bystyre. Nettet er godt utbygget og består av 33 sporvognslinjer, 45 busslinjer og 5 U-banelinjer, samt lokaltoget til Baden (Badner Bahn). I Wiens indre by, innenfor Ringstraße, kjører som regel minibusser som lett kan komme rundt i de små gatene. Den største del av sporvognene kjører langs med eller ut fra Ringstraße; hele 7 linjer går ut fra Schottentor. Busslinjene går hovedsakelig fra U-banestasjonene og betjener ytterområdene. Utover Wiener Linien betjener det private selskapet Dr. Richard også en rekke busslinjer. Wiener U-Bahn ble åpnet i 1976, og de fem nåværende linjene, som kjører som en blanding av undergrunnsbane og bybane, bygges ut fortløpende. Der er konkrete planer for (og dermed også finansiering til) utbygging frem til 2020. Wiener Linien transporterer årlig 772 millioner passasjerer (2006).
S-Bahn Wien drives av Österreichische Bundesbahnen og består av 15 linjer som med utgangspunkt i de store hovedbanestasjonene i Wien, eller fra stamstrekningen gjennom Wien Mitte, betjener Wiens omegn. S-banenettet innenfor Gürtel er ombygget til U-bane.
Den nasjonale og internasjonale togtrafikken utgår fra de 2 store sekkestasjonene Westbahnhof og Franz-Josef-Bahnhof. Det bygges også en ny gjennomgangsstasjon, Wien Hauptbahnhof, som når den står ferdig i 2015 skal knytte sammen linjene fra nord, øst, sør og vest, og dermed forbedre Wiens internasjonale togforbindelser.
Hovedveinettet fra Wien stråler ut fra Gürtel mot de viktigste byene i det gamle Østerrike-Ungarn (f.eks. Praha, Trieste og Budapest). Motorveinettet går mot vest, sør og øst samt en kortere strekning mot nord langs en del av Donau. Motorveiene bindes sammen på tvers av to forbindelsesmotorveier. For den interne trafikken i Wien spiller Ringstraße og Gürtelstraße viktige roller som gjennomkjørsels- og fordelingsgater. De to ringveiene løper langs de gamle vold- og forsvarverkene.
Flytrafikken betjenes fra Flughafen Wien-Schwechat som årlig betjener 7,9 millioner passasjerer og 115 000 flyavganger (2005). Den ligger i Schwechat 18 km sørøst for Wien.
Historisk sett har Donau hatt stor betydning for transport av gods og passasjerer, men i dag er betydningen for Wien minimal og passasjertransporten er hovedsakelig begrenset til turistseilaser.
== Kultur ==
Viktige strømninger som har sitt opphav i Wien er gjerne også navngitt etter byen. Eksempler på dette er wienerklassisismen, første og Andre Wienerskole (musikk), Wienerkretsen (filosofi), Wienergruppen (litteratur) samt den østerrikske skole (vitenskapsteori). Den europeiske kulturepoken omkring århundreskiftet 1900 er ofte kalt Wiener Moderne, idet byen i dette tidsrommet hadde stor innflytelse på hovedstrømningen av europeisk kultur.Som kulturby har Wien stor internasjonal betydning, og mange prominente musikere og komponister kommer da også fra denne byen. Musikalske spesialiteter fra Wien inkluderer Wienervalsen, Wiener Sängerknaben samt store begivenheter som Nyttårskonserten og Operaballet. Wiener Staatsoper og Volksoper er sentrale scener for henholdsvis opera- og operetteforestillinger, men de oppfører begge forskjellige, gjerne overlappende, genre. Volksoper setter også opp musicals.
Theater an der Wien har hatt mange urfremføringer av forestillinger de siste årene, blant annet på Schönbrunn slott hvor det er marionettedukketeater. Klassisk musikk høres hovedsakelig på Wiener Musikverein og Wiener Konzerthaus, men nylig er det også oppført et Musikkens Hus som fungerer som klangmuseum. Slottet Belvedere fungerer også som museum med østerriksk kunst fra middelalder til i dag. Alle stilperioder representeres også innenfor arkitekturen i Wien: fra den gotiske Stefandomen over Stadtbahnstation Karlsplatz i jugendstil til det farverike Hundertwasserhaus og Wiener Gasometer som er en kombinasjon av gammelt og nytt.
Sub- og ungdomskulturen i Wien har et hovedsete i Werkstätten- und Kulturhaus («Verksted- og kulturhus»), som huser flere hundre arrangementer årlig. Med sine over 12 000 kvadrameter grunnflate er det blant de største bygningene i av denne art i Europa. Også Ernst-Kirchweger-Haus, som har vært okkupert siden 1990, er sentrum for en aktiv og aktivistisk ungdomskultur. Volxtheaterkarawanen er et av tiltakene fra ungdomskulturen som gjennom diverse aksjoner og begivenheter prøver å skape oppmerksomhet omkring forhold de betrakter som urettferdige.
=== Kulinariske spesialiteter ===
Wien er dessuten berømt for sitt kjøkken, sin litteratur og sin kaffehuskultur, som blant annet er representert ved Café Hawelka og Café Landtmann.
==== Mat ====
Wien er verdenskjent for sin Wienerschnitzel, et stykke benfritt kalvekjøtt som er banket flatt, dekket med mel, egg og raspet brød og så stekt i smør. Denne spesialiteten kan man få nesten overalt hvor det serveres mat fra wienerkjøkkenet. Av andre eksempler på Wiens kjøkken kan «Tafelspitz» (meget magert kokt kjøtt av rundbiff), som tradisjonelt serveres med «Geröstete Erdäpfel» (kokte poteter most med en gaffel og deretter stekt) og pepperrotsaus, «Apfelkren» (en blanding av pepperrot og eple) og «Schnittlauchsauce» (en purreløksaus tilberedt med majones).
Wien har dessuten en lang tradisjon med kaker og desserter: apfelstrudel (varm butterdeigstang med eple), «palatschinken» (søte pannekaker) og knödel (boller) ofte fylt med frukter som for eksempel aprikos. Sachertorte, en tørr sjokoladekake med aprikosmarmelade fra Hotel Sacher, er verdenskjent.
Om vinteren er det små gateboder der det selges Maroni (stekte kastanjer) og potetrösti. Pølser er også populære og selges også fra gateboder natten igjennom. Av populære pølser kan nevnes Wiener-/Frankfurterpølsen, «Burenwurst» (kokt med blandet kjøtt) og «Käsekrainer» (krydret svinekjøtt med små stykker ost).
«Naschmarkt» var opprinnelig et marked med frukt, grønnsaker, krydder, fisk, kjøtt og andre matvarer fra hele verden. Idag eksisterer de side om side med restaurantboder som serverer delikatesser. Det avholdes et loppemarked ved siden av Naschmarkt hver lørdag.
I sentrum av Wien ligger det også mange spesialforretninger for mat.
==== Drikkevarer ====
Wien er, i likhet med Paris og Praha, en by som har sin egen vinproduksjon i umiddelbar nærhet. Vinen som produseres blir servert i små vinstuer og er kjent som Heuriger. Den dyrkes blant annet i Döbling og Floridsdorf. Vinen blir ofte drukket med kullsyreholdig vann som Gespritzter eller Spritzer. Grüner Veltliner er den mest kjente hvitvinen i Østerrike. Zweigelt og Blaufränkisch er de vanligste rødvinene.
Øl er den nest viktigste drikken i Wien etter vin. Wien har et enkelt stort bryggeri, Ottakringer Brauerei, og mer enn ti småbryggerier. En «Beisl» er en typisk liten østerriksk pub som det finnes mange av i Wien.
== Vennskapsbyer ==
Wien er vennskapsby med følgende byer:
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Vienna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wien – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wien hos Wikivoyage
Turistinformasjon info på 14 språk | Wien erkebispedømme er et av Østerrikes to erkebispedømmer (sammen med det mye eldre Salzburg erkebispedømme). Det består av Wien, som også er erkebispedømmets sete, samt den østlige halvparten av delstaten Niederösterreich. | 10,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wien_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Wien bispedømme | ['Kategori:Pekere'] | Wien bispedømme eller Østerrike bispedømme kan referere til flere bispedømmer som har sitt sete i Wien:
den augsburgsk-evangeliske kirke i Østerrike
den gammelkatolske kirke i Østerrike
det gresk-ortodokse bispedømmet Østerrike
det koptisk-ortodokse bispedømmet Wien og hele Østerrike
det romersk-katolske erkebispedømmet Wien
det russisk-ortodokse eparkiet Wien og Østerrike
det serbisk-ortodokse eparkiet Østerrike, Sveits og Italia
| Wien bispedømme eller Østerrike bispedømme kan referere til flere bispedømmer som har sitt sete i Wien:
den augsburgsk-evangeliske kirke i Østerrike
den gammelkatolske kirke i Østerrike
det gresk-ortodokse bispedømmet Østerrike
det koptisk-ortodokse bispedømmet Wien og hele Østerrike
det romersk-katolske erkebispedømmet Wien
det russisk-ortodokse eparkiet Wien og Østerrike
det serbisk-ortodokse eparkiet Østerrike, Sveits og Italia
== Se også ==
Wiener Neustadt bispedømme
Religion i Østerrike | Wien bispedømme eller Østerrike bispedømme kan referere til flere bispedømmer som har sitt sete i Wien: | 10,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A4ina_kommune | 2023-02-04 | Käina kommune | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hiiu fylke', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Estland'] | Käina er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 700 innbyggere og et areal på 225 km². Kommunen lå sør på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy. Kommunen omfattet også øya Kassari like sør for kommunesenteret Käina, og denne øya er forbundet med hovedlandet via en smal landtunge.
Administrasjonssenteret var Käina, og befolkningstallet i kommunen var fallende.
Landskapet er preget av innlandsisen. Her finner vi morener og på øya Kassari også en esker som løper ut i sjøen. Floraen omfatter einer, store forekomster av strandkål, bjørnebær, og andre utpregede kystplanter.
Kystområdet ble tolket av maleren Väino Paris (1921–2001), og på Kassari har en rekke estiske kunstnere hatt sommerhus og arbeidet, inklusive Aino Kallas og hennes mann Oskar Kallas.
| Käina er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 700 innbyggere og et areal på 225 km². Kommunen lå sør på øya Hiiumaa som er Estlands nest største øy. Kommunen omfattet også øya Kassari like sør for kommunesenteret Käina, og denne øya er forbundet med hovedlandet via en smal landtunge.
Administrasjonssenteret var Käina, og befolkningstallet i kommunen var fallende.
Landskapet er preget av innlandsisen. Her finner vi morener og på øya Kassari også en esker som løper ut i sjøen. Floraen omfatter einer, store forekomster av strandkål, bjørnebær, og andre utpregede kystplanter.
Kystområdet ble tolket av maleren Väino Paris (1921–2001), og på Kassari har en rekke estiske kunstnere hatt sommerhus og arbeidet, inklusive Aino Kallas og hennes mann Oskar Kallas.
== Referanser == | Käina er en tidligere landkommune i Hiiu fylke i Estland. Kommunen hadde cirka 1 700 innbyggere og et areal på 225 km². | 10,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pumpe | 2023-02-04 | Pumpe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fluiddynamikk', 'Kategori:Kjemiteknikk', 'Kategori:Pumper'] | En pumpe er en mekanisk anretning som brukes for å forflytte fluider (gasser og væsker). Pumper kan brukes til å flytte fluider fra et sted med lavt trykk til et sted med høyt trykk, eller fra et lavtliggende punkt til et høyereliggende punkt. Dersom det er motstand mot forflytning av fluidet, for eksempel fra et rør i utløpet av pumpa, vil dette forårsake en trykkøkning.
De fleste pumpetyper vil kunne fungere på både gasser og væsker, men de blir spesialtilpasset i forhold til hva slags fluid de skal jobbe med. En pumpe som er konstruert for å jobbe med gasser, kalles en kompressor.
| En pumpe er en mekanisk anretning som brukes for å forflytte fluider (gasser og væsker). Pumper kan brukes til å flytte fluider fra et sted med lavt trykk til et sted med høyt trykk, eller fra et lavtliggende punkt til et høyereliggende punkt. Dersom det er motstand mot forflytning av fluidet, for eksempel fra et rør i utløpet av pumpa, vil dette forårsake en trykkøkning.
De fleste pumpetyper vil kunne fungere på både gasser og væsker, men de blir spesialtilpasset i forhold til hva slags fluid de skal jobbe med. En pumpe som er konstruert for å jobbe med gasser, kalles en kompressor.
== Historie ==
Mennesker har lenge brukt redskaper for å løfte vann fra et lavt nivå til et høyere nivå. Det første kjente eksempelet på et slikt redskap, er en shaduf (et arabisk ord, شادوف, šādūf). Dette redskapet var en balansert vippe, med en pose eller bøtte i den ene enden. Redskapet ble brukt til å løfte vann opp fra brønner, og det ble utviklet i Mesopotamia omkring 2000 f.Kr.Rundt 200 f.Kr. ble det utviklet pumper som likner mer på dem vi kjenner i dag. Ktesibios (en gresk oppfinner og matematiker) utviklet fortrengningspumpen, og Arkimedes beskrev Arkimedes' skrue (men det er omstridt om han faktisk var oppfinneren).
På slutten av 1500-tallet ble tannhjulspumpen oppfunnet, og sentrifugalpumpen ble oppfunnet på begynnelsen av 1700-tallet. Mangel på hensiktsmessige motorer som kunne drive disse pumpene, gjorde at videreutvikling og utstrakt anvendelse ikke kom før på 1800-tallet.
== Pumpetyper ==
Pumper deles gjerne inn i to hovedtyper: sentrifugalpumper og fortrengningspumper.
=== Sentrifugalpumper ===
En sentrifugalpumpe (eller rotodynamisk pumpe) er utstyrt med en hurtig roterende impeller (løpehjul), som er plassert inne i et pumpehus. Væsken ledes inn i senter av impelleren, og slynges ut mot veggene av pumpehuset på grunn av sentrifugalkreftene. Når væsken treffer veggene i pumpa, mister den farten. Den kinetiske energien som ble tilført væsken, går nå over til en trykkøkning.
En sentrifugalpumper er vanligvis ikke selvsugende, og de trenger derfor et visst fluidtrykk på innløpssiden for å fungere. Dette trykket kalles NPSH (Net Pressure Suction Height)
Sentrifugalpumper er billige og har stor leveransemengde i forhold til pumpens størrelse. De er lite følsomme mot erosjon, sammenliknet med andre pumpetyper. Sentrifugalpumper er den mest brukte pumpetypen i prosessindustrien.
=== Fortrengningspumper ===
Fortrengningspumper fungerer på den måten at de lukker et fluid inn i et avgrenset volum, for så å presse fluidet ut av utløpet i pumpa. Fortrengningspumper finnes i mange ulike varianter, den enkleste typen er stempelpumpen. I sin enkleste form består denne av en sylinder, et stempel, en innløpsventil og et utløpsventil.
Når stempelet beveger seg slik at volumet i sylinderen øker, synker trykket inne i pumpa. Dermed vil fluidet presses inn i pumpa, fordi trykket på utsiden er høyere. Stempelet beveger seg så i motsatt retning, og fluidet presses ut gjennom utløpsventilen.
Fortrengningspumper brukes der hvor man har behov for høye trykk, presis dosering eller håndterer spesielt krevende fluider (giftige, korrosive eller liknende). Fortrengningspumper foretrekkes også fremfor sentrifugalpumper der hvor man håndterer væsker med høy viskositet.
== Anvendelser ==
Pumper er en svært viktig del av et moderne samfunn.
Vannverk pumper vann ut til husholdninger.
I kloakkanleggene som tar seg av avløpsvannet, er pumper også helt sentralt.
I forbrenningsmotorer spiller pumper også en viktig rolle, hvor man gjerne har drivstoffpumper og smøreoljepumper, og pumpe som sirkulerer kjølevæske mellom motorblokk og radiator
Prosessindustrien er helt avhengig av pumper.
== Se også ==
Fluiddynamikk
Hydraulikk
Gasskompressor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pumps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pump – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|right| 250px|Sentrifugalpumpe (til høyre) med elektromotor (til venstre). | 10,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Szombathely_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Szombathely bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Ungarn', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer i Østerrike'] | Szombathely bispedømme er et av Ungarns tolv katolske bispedømmer og ligger i kirkeprovinsen Veszprém lengst vest i landet. Bispedømmets skytshelgen er Martin av Tours, som ble født i Szombathely (den gang Sabaria) i 316.
| Szombathely bispedømme er et av Ungarns tolv katolske bispedømmer og ligger i kirkeprovinsen Veszprém lengst vest i landet. Bispedømmets skytshelgen er Martin av Tours, som ble født i Szombathely (den gang Sabaria) i 316.
== Historie ==
Området rundt Szombathely hørte opprinnelig til Salzburg erkebispedømme, men ble rundt år 1000 overført til Győr bispedømme. Szombathely bispedømmet ble grunnlagt i 1777 under erkehertuginne Maria Teresia av Østerrike. Sognene kom fra bispedømmene Győr, Veszprém og Zagreb. Området hadde en betydelig andel tysktalende innbyggere, og bispedømmet hadde derfor også det tyske navnet Bistum Steinamanger.
Etter første verdenskrig ble i 1922 de vestlige sognene skilt ut som apostolisk administratur Burgenland (Østerrike), mens noen sydlige sogn i 1923 kom til Lavant bispedømme (Jugoslavia).
== Eksterne lenker ==
(hu) Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Szombathely – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Szombathely bispedømme er et av Ungarns tolv katolske bispedømmer og ligger i kirkeprovinsen Veszprém lengst vest i landet. Bispedømmets skytshelgen er Martin av Tours, som ble født i Szombathely (den gang Sabaria) i 316. | 10,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_Damli | 2023-02-04 | Tone Damli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix 2020', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske Idol-deltakere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Sogndal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Tone Damli Aaberge'] | Tone Damli Aaberge (født 12. april 1988 i Sogndal) er en norsk sanger.Hun gikk på musikk, dans og drama ved Firda videregående skole fra 2004. Hun avsluttet skolegangen etter at hun i 2005 deltok i talentprogrammet Idol på TV 2. Hun kom på andreplass etter Jorun Stiansen, og det var etter dette at hun fikk sitt gjennombrudd som artist. Finalen ble sett av 1 475 000 seere og gikk inn i historien som det mest sette underholdningsprogrammet i TV 2s historie (per 2012).Hun ga ut sitt første musikkalbum, Bliss, 5. desember 2005. Albumet solgte til gullplate det året. Hun hadde så en av hovedrollestemmene i animasjonsfilmen Over hekken, som hadde norgespremiere i september 2006. Hun deltok i andre sesong av Skal vi danse på TV 2 høsten samme år. Hun endte på tredjeplass. I 2007 ga hun ut oppfølgeralbumet Sweet Fever.
Hun deltok i Melodi Grand Prix 2009 med sangen «Butterflies» og kom til finalen 21. februar 2009. Der endte hun på andreplass, bare slått av Alexander Rybak med sangen «Fairytale» som senere vant Eurovision Song Contest 2009. Singelen «Butterflies» solgte til platinaplate og lå på VG-lista i 17 uker, med en andreplass som beste plassering. Sangen var med på musikkalbumet I Know, som ble utgitt 30. mars 2009.
Etter å ha reklamert for Opel Ampera i 2011, deltok hun også i den svenske versjonen av Melodi Grand Prix, Melodifestivalen, i 2013, der hun sang «Hello Goodbye» med Erik Segerstedt og ble slått ut i semifinalen. En av låtskriverne av denne var Måns Zelmerlöw, som senere vant Eurovision Song Contest 2015. Fra 12. januar 2013 sendte TV 2 dokumentarserien Tone i seks avsnitt.
Hun var en tid forlovet med skuespilleren Aksel Hennie. I 2014 startet hun som frontfigur i det utenlandske spillselskapet Betsson.I 2020 deltok hun i Melodi Grand Prix på nytt, med sangen «Hurts Sometimes». Hun opptrådte i den nordnorske delfinalen, og var forhåndskvalifisert direkte til finalen Trondheim Spektrum 15. februar 2020. Der ble hun slått ut i første runde og gikk ikke videre til gullfinalen.
| Tone Damli Aaberge (født 12. april 1988 i Sogndal) er en norsk sanger.Hun gikk på musikk, dans og drama ved Firda videregående skole fra 2004. Hun avsluttet skolegangen etter at hun i 2005 deltok i talentprogrammet Idol på TV 2. Hun kom på andreplass etter Jorun Stiansen, og det var etter dette at hun fikk sitt gjennombrudd som artist. Finalen ble sett av 1 475 000 seere og gikk inn i historien som det mest sette underholdningsprogrammet i TV 2s historie (per 2012).Hun ga ut sitt første musikkalbum, Bliss, 5. desember 2005. Albumet solgte til gullplate det året. Hun hadde så en av hovedrollestemmene i animasjonsfilmen Over hekken, som hadde norgespremiere i september 2006. Hun deltok i andre sesong av Skal vi danse på TV 2 høsten samme år. Hun endte på tredjeplass. I 2007 ga hun ut oppfølgeralbumet Sweet Fever.
Hun deltok i Melodi Grand Prix 2009 med sangen «Butterflies» og kom til finalen 21. februar 2009. Der endte hun på andreplass, bare slått av Alexander Rybak med sangen «Fairytale» som senere vant Eurovision Song Contest 2009. Singelen «Butterflies» solgte til platinaplate og lå på VG-lista i 17 uker, med en andreplass som beste plassering. Sangen var med på musikkalbumet I Know, som ble utgitt 30. mars 2009.
Etter å ha reklamert for Opel Ampera i 2011, deltok hun også i den svenske versjonen av Melodi Grand Prix, Melodifestivalen, i 2013, der hun sang «Hello Goodbye» med Erik Segerstedt og ble slått ut i semifinalen. En av låtskriverne av denne var Måns Zelmerlöw, som senere vant Eurovision Song Contest 2015. Fra 12. januar 2013 sendte TV 2 dokumentarserien Tone i seks avsnitt.
Hun var en tid forlovet med skuespilleren Aksel Hennie. I 2014 startet hun som frontfigur i det utenlandske spillselskapet Betsson.I 2020 deltok hun i Melodi Grand Prix på nytt, med sangen «Hurts Sometimes». Hun opptrådte i den nordnorske delfinalen, og var forhåndskvalifisert direkte til finalen Trondheim Spektrum 15. februar 2020. Der ble hun slått ut i første runde og gikk ikke videre til gullfinalen.
== Bakgrunn og familie ==
Er samboer med Markus Foss. . Hun har hatt stor interesse for blomster siden hun var barn. Faren var anleggsgartner så hun fikk mye gjennom han. Hun har tildels arbeidet i firmaet og vært ansiktet utad og med på innkjøps turer til Holland. Firmaet eies av svogeren og samboeren, og de driver med hjemlevering av blomster..
== TV opptredener ==
Programleder for Love Island 2018 på tv3. Den første sesongen .
Hun var i 2013 dommer i Idol ved programmets 10-årsjubileum, noe hun gjentok i 2014 .
Hver gang vi møtes i 2018 .
== Stor på Instagram og har lenge hatt blogg ==
Blogg
Hun har hatt mange forskjellige bloggportaler gjennom ulike nettsteder. I den bloggen hun har nå fokuserer hun på livsstil, mote, skjønnhet, trening & mat, hus & hjem, musikk & media .
Instagram
Har over 300 tusen følgere på Instagram. Hun har mange annonsøroppdrag her . Hun fokuserer mye på mote på hennes Instagram side .
== Coversanger ==
2011 Mitt Lille Land av Ole Paus (Mitt Vetle Land)
2020 Skyfri himmel av Bjørn Eidsvåg
== Diskografi ==
Album2005: Bliss
2007: Sweet Fever
2009: I Know
2010: Cocool
2012: Looking Back
2014: Di første julGjorde en egen versjon av Ole Paus sang Vårt lille land. På dialekt heter den Mitt Vetle Land . Sang duett med Vinni, sangen heter Stuck In My Head .
Medvirkning2005: Idol (andreplass)
2009: Melodi Grand Prix 2009 (andreplass)
2020: Melodi Grand Prix 2020 (uplassert)
== Se også ==
Liste over kjente elever ved Firda videregående skole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tone Damli Aaberge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tone Damli Aaberge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Tone Damli på Internet Movie Database
(en) Tone Damli hos The Movie Database
(en) Tone Damli på Apple Music
(en) Tone Damli på Apple Music
(en) Tone Damli på Discogs
(en) Tone Damli på MusicBrainz
(en) Tone Damli på SoundCloud
(en) Tone Damli på Spotify
(en) Tone Damli på Songkick
(en) Tone Damli på Last.fm
(en) Tone Damli på Last.fm
(no) Tone Damli på Rockipedia | lenke | 10,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fortrengningspumpe | 2023-02-04 | Fortrengningspumpe | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Fluiddynamikk', 'Kategori:Kjemiteknikk', 'Kategori:Pumper'] | En fortrengningspumpe er en pumpe som lukker en mengde fluid (gass eller væske) inn i et fast volum, for så å presse dette volumet ut gjennom utløpet av pumpa.
| En fortrengningspumpe er en pumpe som lukker en mengde fluid (gass eller væske) inn i et fast volum, for så å presse dette volumet ut gjennom utløpet av pumpa.
== Typer ==
Noen vanlige typer fortrengningspumper, er:
Tannhjulspumpe
Stempelpumpe
Skruepumpe
Peristaltisk pumpe
Membranpumpe
== Bruksområder ==
Fortrengningspumper foretrekkes vanligvis fremfor strømningspumper der hvor man har:
væsker med høy viskositet
behov for presis dosering
behov for høye trykk (men små mengder) | En fortrengningspumpe er en pumpe som lukker en mengde fluid (gass eller væske) inn i et fast volum, for så å presse dette volumet ut gjennom utløpet av pumpa. | 10,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peristaltisk_pumpe | 2023-02-04 | Peristaltisk pumpe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Pumper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En peristaltisk pumpe er en type fortrengningspumpe som brukes for å pumpe en rekke ulike typer væsker. Væsken er innelukket i et fleksibelt rør, plassert inne i et sirkulært pumpehus. En rotor med to eller flere ruller trykker mot det fleksible røret, og lukker på denne måten et lite volum inne i røret. Rullene er festet på en rotor, og den roterende bevegelsen tvinger væsken gjennom røret.
Peristaltiske pumper brukes ofte der hvor man har behov for svært nøyaktig dosering.
| En peristaltisk pumpe er en type fortrengningspumpe som brukes for å pumpe en rekke ulike typer væsker. Væsken er innelukket i et fleksibelt rør, plassert inne i et sirkulært pumpehus. En rotor med to eller flere ruller trykker mot det fleksible røret, og lukker på denne måten et lite volum inne i røret. Rullene er festet på en rotor, og den roterende bevegelsen tvinger væsken gjennom røret.
Peristaltiske pumper brukes ofte der hvor man har behov for svært nøyaktig dosering.
== Eksterne lenker ==
(en) Peristaltic pumps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Peristaltic pump – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | En peristaltisk pumpe er en type fortrengningspumpe som brukes for å pumpe en rekke ulike typer væsker. Væsken er innelukket i et fleksibelt rør, plassert inne i et sirkulært pumpehus. | 10,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heving_(jus) | 2023-02-04 | Heving (jus) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kontraktsrett', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Heving eller hevingsrett er en kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse som innebærer at en avtale helt eller delvis kanselleres. Heving representerer således et unntak fra det avtalerettslige grunnprinsippet om at avtaler skal holdes («pacta sunt servanda»), som gjelder både i norsk rett og i svært mange andre rettssystemer. Heving som misligholdsbeføyelse kan avgrenses mot andre forhold som kan lede til at en eller flere av partene kan si seg fri fra et avtaleforhold, så som ugyldighet, svik, bristende forutsetninger, o.l. I relasjon til hevingsadgangen må det også avgrenses mot kreditormora og tilfeller der kreditor har risikoen, da det her ikke vil være et mislighold fra debitor som er grunnen til den manglende oppfyllelsen av kontrakten. Mislighold kan foreligge der hvor ytelsen er forsinket eller ikke erlagt, ytelsen har faktiske eller rettslige mangler eller i visse tilfeller ved brudd på sekundærforpliktelser i kontraktsforholdet. Et grunnvilkår for heving er at mislighold foreligger. Alle mislighold leder derimot ikke til en hevingsrett. De nærmere vilkår for beføyelsen følger av allmenne prinsipper, selve avtalen eller av lov i de tilfellene hevingsadgangen er lovregulert.
| Heving eller hevingsrett er en kontraktsrettslig misligholdsbeføyelse som innebærer at en avtale helt eller delvis kanselleres. Heving representerer således et unntak fra det avtalerettslige grunnprinsippet om at avtaler skal holdes («pacta sunt servanda»), som gjelder både i norsk rett og i svært mange andre rettssystemer. Heving som misligholdsbeføyelse kan avgrenses mot andre forhold som kan lede til at en eller flere av partene kan si seg fri fra et avtaleforhold, så som ugyldighet, svik, bristende forutsetninger, o.l. I relasjon til hevingsadgangen må det også avgrenses mot kreditormora og tilfeller der kreditor har risikoen, da det her ikke vil være et mislighold fra debitor som er grunnen til den manglende oppfyllelsen av kontrakten. Mislighold kan foreligge der hvor ytelsen er forsinket eller ikke erlagt, ytelsen har faktiske eller rettslige mangler eller i visse tilfeller ved brudd på sekundærforpliktelser i kontraktsforholdet. Et grunnvilkår for heving er at mislighold foreligger. Alle mislighold leder derimot ikke til en hevingsrett. De nærmere vilkår for beføyelsen følger av allmenne prinsipper, selve avtalen eller av lov i de tilfellene hevingsadgangen er lovregulert.
== Heving i norsk rett ==
For å kunne heve en avtale trengs et rettsgrunnlag. Normalt vil man her først se om det finnes regler i preseptorisk (ufravikelig) lovgivning som kommer til anvendelse i det aktuelle tilfellet. Deretter ser en på om avtalen eller kontrakten selv regulerer hevingsadgangen. Har en fortsatt ikke noe grunnlag for å vurdere hevingsretten ser en på deklaratorisk (fravikelig) lovgivning. Finnes det fortsatt ikke noe grunnlag for å vurdere hevingsretten går en til de alminnelig obligasjonsrettslig prinsippene, og legger det til grunn for vurderingen.
Heving er en misligholdsbeføyelse, dette betyr at heving er noe den krenkede part kan påberope seg når den annen har misligholdt avtalen. Har f.eks. A inngått avtale med B om kjøp av en ny bil med 180 hestekrefter, men den bilen B leverer bare har 130 hestekrefter, foreligger det et objektivt avvik fra det partene har avtalt, og således en mangel. Man kan derfor også si at heving er en mangelsbeføyelse. Det finnes også andre misligholdsbeføyelser som prisavslag, retting og omlevering, som den annen part kan kreve i stedet for å heve. En annen måte å si dette på er at et kontraktsbrudd får kontraktsbruddsvirkninger som gir den krenkede part et kontraktbruddskrav. Heving er et slikt krav dersom vilkårene er oppfylt (se om vilkår nedenfor).
I tillegg til disse kan den annen part alltid kreve erstatning som følge av et mislighold fra den annen parts side. Retten til erstatning vurderes uavhengig av hevingsadgangen, dersom vilkårene for erstatning er oppfylt.
=== Rettskilder ===
I norsk rett er heving et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Det vil si et grunnprinsipp som alltid kan påberopes og kan komme til anvendelse dersom de nærmere vilkårene vurderes som oppfylt.
I kjøp er hevingsadgangen i tillegg lovregulert. Feks. ved kjøpsloven (§ 39) og i forbrukerkjøpsloven (§23), som er sentrale lover.
En rekke andre kontraktstyper innen blant annet transport, leie, forsikring, oppdragstagere, arbeidsforhold, selskaper, o.l. er også lovregulert, herunder finnes regler om heving rundt om i lovverket. Det er derfor viktig å vurdere om en gitt avtale faller inn under definisjonene for noen av de lovregulerte kontraktstypene, før en kan si noe helt presis om hevingsreglene.
Forholdet mellom å heve en avtale og å si opp en avtale bør også bemerkes. Å si opp en avtale er mer praktisk for å avbryte langvarige avtaleforhold fra dato. Men, dette er ikke først og fremst noen misligholdsbeføyelse og retter seg mot videre fremtidig oppfyllelse. Altså noe annet enn heving, selv om resultatet noen ganger kan tenkes likt enten det heves eller sies opp. Rett til å si opp avtalen, og eventuelle vilkår for å kunne gjøre det, kan følge av lovbestemmelser såvel som av kontrakten selv.
=== Vilkår for heving ===
Der hevingsretten er lovregulert oppstilles egne vilkår for heving, men disse bygger i hovedsak på det alminnelige hevingsprinsippet ved vesentlig mislighold, og momentene nevnt under er således også ofte relevante i disse tilfellene – selv om man her knytter an til lovens ord.
Vilkårene for å heve er de samme for både kreditor og debitor etter avtalen. En erklæring om heving til den annen part er også normalt et vilkår og bygger blant annet på lojalitetsplikten som følger av et kontraktsforhold.
Det grunnleggende vilkår i det alminnelige obligasjonsrettslige hevingsprinsippet, er at kontraktsbruddet (misligholdet) må være vesentlig. Dette vesentlighetskravet innebærer at ikke et hvilket som helst mislighold mellom A og B gir rett til å heve. Begrunnelsen for dette er at heving er en alvorlig og inngripende beføyelse overfor den annen part og derfor bør forbeholdes de tilfeller der den annen part har rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen, m.a.o. der kontraktsbruddet er vesentlig. Prinsippet om at avtaler skal holdes står således sterkt i norsk rett.
Om andre misligholdsbeføyelser som retting, omlevering eller prisavslag, vil være tilstrekkelig, kan også påvirke adgangen til å heve.
Om misligholdet er vesentlig er et spørsmål som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, altså en skjønnsvurdering. Ved en tvist for retten vil dommeren bruke sitt såkalte diskresjonære skjønn. Gjennom en rettspraksis og juridisk teori er det likevel utviklet rettningsgivende momenter som ofte er relevante i vurderingen av om et kontraktsbrudd er vesentlig.
Sentralt blant disse typisk relevante skjønnsmomentene er avtalens art, misligholdets objektive størrelse, betydning for kjøper, synbarhet av betydning for kjøper hos selger, hvor hardt selger rammes av heving, spekulasjonsfare (om det illojalt overfor den annen part kan spekuleres i heving) og om andre mangelsbeføyelser kan gjenopprette balansen i kontraktsforholdet. Skyld kan også være et moment i denne vurderingen, men heving er ikke betinget av skyld (heving er en objektiv beføyelse). Dessuten vil hensyn som gjør seg gjeldende i den konkrete saken kunne trekkes inn i en slik skjønnsvurdering.
=== Bortfall av hevingsrett ===
Retten til å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende, herunder heving, kan være begrenset alt gjennom avtalen mellom partene. Videre kan passivitet, brudd på en eventuell undersøkelsesplikt (ved avtaleinngåelse eller levering) eller manglende/for sen reklamasjon (hevingserklæring) på kontraktsbruddet føre til at det ikke kan heves. I noen tilfeller kan avvisning av avhjelpstilbud også lede til at retten til å heve faller bort.
=== Følger av heving ===
Virkningene av heving er at partenes plikt til å oppfylle faller bort. Er tingen levert, skal det skje en restitusjon, en tilbakeføring av ytelsene. Dette kan også innebære kompensasjon for berikelse man har hatt av tingen som tilbakeføres. Dersom tingene eller ytelsene ikke kan tilbakeføres i samme stand, vil også dette kunne kreves kompensert på nærmere vilkår avhengig av grunnen til forringelsen. Når det som er ytt ikke kan tilbakeføres gjelder normalt hevingen fremover (heving ex nunc), da betales eller kompenseres det som er oppfylt av kontrakten. Men, på nærmere vilkår kan også hevingen gjelde for det som er ytt (heving ex tunc).
Visse plikter, som f.eks. plikten til å bevare motpartens forretningshemmeligheter, vil fremdeles stå seg også etter en heving av avtalen. Risikoen for tingen vil gå over igjen til den annen part når kontrakten heves, men den annen part vil også ha en omsorgsplikt for slike ting etter hevingen.
== Heving i skandinavisk rett ==
Svensk og dansk rett står svært nær norsk rett på dette rettsområdet. Disse har også heving som et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. I svensk rett reguleres i mange kjøpstilfeller hevingsadgangen av Köplagen (1990:931), og Konsumentköplagen (1990:932), som materielt sett ligner henholdsvis den norske kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. Dansk rett har blant annet Købeloven som materielt sett ligner på tilsvarende norsk og svensk lov. Bakgrunnen for at de skandinaviske kjøpslovene ligner hverandre såpass i innhold er at dette er et rettsområde hvor det tradisjonelt har vært et tett skandinavisk lovgiversamarbeid. Senere lovgivning innen forbrukerkjøp har videre bakgrunn i europeisk rettsutvikling i tilknytning til EU og påvirkningen har derfor også her i hovedsak vært lik i Norge, Sverige og Danmark med det til følge at også regler om heving samsvarer godt.
Ellers er visse andre kontraktstyper også lovregulert her. Vilkår om vesentlighet gjelder også. I svensk rett uttrykt ved väsentlig betydelse. Misligholdet kan således langt på vei vurderes etter en lignende skjønnsvurdering med de samme relevante skjønnsmomenter som en finner i norsk rett.
== Referanser og fotnoter ==
== Litteratur ==
Om vilkår for heving etter kjøpsloven – Ot.prp. nr. 80 1986-87 s.70
Hov, Jo (2002). Avtalebrudd og partsskifte. ISBN 9788291060132.
Hagstrøm, Viggo (2003). Obligasjonsrett. ISBN 9788251840231.
== Eksterne lenker ==
Relevante norske lover
UiO – Christian Vs Norske Lov på Internett
Lovdata – Christian Vs Norske Lov (de bestemmelser som fremdeles antas å være gjeldende)
Lovdata – Lov om kjøp (Kjøpsloven)
Lovdata – Lov om forbrukerkjøp (Forbrukerkjøpsloven) Relevante svenske lover
Regeringskansliets rättsdatabaser - Köplag (1990:931)
Regeringskansliets rättsdatabaser - Konsumentköplag (1990:932) Relevante danske lover
retsinformation.dk - Bekendtgørelse af lov om køb (Købeloven) | Heving kan vise til: | 10,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pteromalidae | 2023-02-04 | Pteromalidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Pteromalidae', 'Kategori:Vepser'] | Pteromalidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen er artsrik og omfatter rundt 3450 kjente arter fordelt på ca. 640 slekter og ca. 31 underfamilier. Det er funnet ca. 1400 arter i Europa, og man regner med at det finst 500 arter i Norge, men det er foreløpig registrert 276 arter . Det er liten tvil om av denne "familien" er en kunstig gruppering, som består av alle Chalcidoidea med 5-leddete føtter, som ikke viser typiske kjennetegn på noen av de andre, anerkjente familiene innen denne gruppen. Gruppen kommer ganske sikkert til å bli delt opp i framtiden. Et flertall av artene føres til den artsrike underfamilien Pteromalinae.
| Pteromalidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen er artsrik og omfatter rundt 3450 kjente arter fordelt på ca. 640 slekter og ca. 31 underfamilier. Det er funnet ca. 1400 arter i Europa, og man regner med at det finst 500 arter i Norge, men det er foreløpig registrert 276 arter . Det er liten tvil om av denne "familien" er en kunstig gruppering, som består av alle Chalcidoidea med 5-leddete føtter, som ikke viser typiske kjennetegn på noen av de andre, anerkjente familiene innen denne gruppen. Gruppen kommer ganske sikkert til å bli delt opp i framtiden. Et flertall av artene føres til den artsrike underfamilien Pteromalinae.
== Utseende ==
Små, kompakte, metallisk fargede snylteveps. De fleste er ganske små (1 – 3 mm), men det finnes arter som er opptil 48 mm lange. Antennene er vanligvis knebøyde og består av 8-13 ledd. Beina er vanligvis spinkle, føttene er fem-leddete. Bakkroppen er oftest konisk, hunnens eggleggingsrør ofte ganske langt. Vingene er uten markert årenett, mange er også vingeløse. Enkelte har et avvikende utseende, for eksempel de svært lange og slanke artene i underfamilien Leptofoeninae som blir flere centimeter lange.
== Levevis ==
Gruppen utviser et svært mangfold av variasjoner av parasittisme. Dette har trolig i alle fall delvis sammenheng med at Pteromalidae er en kunstig gruppe satt sammen av ulike vepsegrupper som ikke er innbyrdes nært beslektet.
Noen grupper bør betegnes som rovdyr og ikke parasitoider, siden larven dreper mange vertslarver under sin utvikling. Det er også noen arter som er planteetere, disse er gjerne såkalte inkviliner som lever inne i galler laget av andre insekter, av gallematerialet. En stor del av artene snylter på larver eller pupper av tovinger, biller, Vepser, sommerfugler eller lopper. De kan leve enkeltvis eller mange sammen inne i en vert, inne i verten (endoparasitoider) eller på utsiden (ektoparasitoider). En del snylter på insekter som selv er parasitoider, de er dermed hyperparasitoider. Pteromalidene er en ganske viktig gruppe for biologisk kontroll av skadeinsekter.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Pteromalidae
Asaphinae – 25 arter i 5 slekter, 8 i Europa
Austrosystasinae – én art
Austroterobiinae – fire arter i to slekter
Ceinae -15 arter i 3 slekter, 6 i Europa
Cerocephalinae – 41 arter i 13 slekter, 5 i Europa
Chromeurytominae – 16 arter i 3 slekter
Cleonyminae – 264 arter i 42 slekter, 20 i Europa
Coelocybinae – 38 arter i 15 slekter
Colotrechninae – 41 arter i 19 slekter, 2 i Europa
Cratominae – tre arter i én slekt, én i Europa
Diparinae – 117 arter i 31 slekter, tre i Europa
Ditropinotellinae – tre arter i én slekt
Elatoidinae – fire arter i én slekt
Erotolepsiinae – fire arter i fire slekter
Eunotinae – 84 arter i 23 slekter, 17 i Europa
Eutrichosomatinae – fem arter i fire slekter
Herbertiinae – 7 arter i én slekt
Keiraninae – én art
Leptofoeninae – 8 arter i to slekter, svært langstrakt kroppsform
Louriciinae – fire arter i én slekt
Macromesinae – 12 arter i én slekt, 2 i Europa
Miscogasterinae – 303 arter i 34 slekter, 160 i Europa
Nefoeninae – én art
Neodiparinae – tre arter i én slekt, tre i Europa
Ormocerinae – 176 arter i 40 slekter, 17 i Europa
Panstenoninae – 13 arter i to slekter, to i Europa
Parasaphodinae – fire arter i én slekt
Pireninae – 179 arter i 16 slekter, 87 i Europa
Pteromalinae – 2073 arter i 314 slekter, 1025 i Europa
Spalangiinae – 52 arter i to slekter, 17 i Europa
Storeyinae – to arter i én slekt
== Referanser ==
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Pteromalidae i Encyclopedia of Life
(en) Pteromalidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Pteromalidae hos Artsdatabanken
(sv) Pteromalidae hos Dyntaxa
(en) Pteromalidae hos Fauna Europaea
(en) Pteromalidae hos Fossilworks
(en) Pteromalidae hos ITIS
(en) Pteromalidae hos NCBI
(en) Kategori:Pteromalidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pteromalidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Asaphinae | 10,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otep%C3%A4%C3%A4_kommune | 2023-02-04 | Otepää kommune | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Estlands kommuner', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valga fylke'] | Otepää kommune er en landkommune i Valga fylke i Estland. Kommunen ligger nordøst i fylket og administrasjonssenteret er Otepää. Kommunen har 6 456 innbyggere (2019) og et areal på 523 km². Folketallet er fallende.
Den 21. oktober 2017 ble kommunen utvidet gjennom en sammenslåing med Sangaste og deler av kommunene Puka og Palupera.
De største tettstedene er Otepää med 2 213 innbyggere, etterfulgt av Sihva med 370 innbyggere, og vintersportsstedet Arula. Otepää er en by, men ligger i en landkommune og er ikke egen bykommune. Dette er Estlands fremste vinterkommune, med Tehvandi Spordikeskus hvor verdenscupen i langrenn arrangeres hvert år. Her finner vi også landets nasjonalanlegg for skihopp og alpint.
Otepää kommune preges landskapsmessig av høydedraget Otepää, som strekker seg fra områder lengre nordvest inne i nabokommunen Puka, og om lag 20 km sørøstover. Området er dekket av barskog og kupert terreng med mange innsjøer. Den mest kjente og største av sjøene er Pühajärv, som regnes som en av landets mest maleriske sjøer. Maleren Johannes Uiga (1918–1998) malte hundrevis av malerier av denne innsjøen. Også Johannes Võerahansu (1902–1980) har malt mange skogsmotiver fra denne kommunen.Sørvest for byen Otepää ligger landsbyen Kääriku som er kjent som sports- og friluftssenter. Her etablerte Tartu Universitet et treningssenter allerede i 1947, og etter hvert vokste stedet fram som et treningssenter for denne delen av Sovjetunionen, med eget skistadion.
| Otepää kommune er en landkommune i Valga fylke i Estland. Kommunen ligger nordøst i fylket og administrasjonssenteret er Otepää. Kommunen har 6 456 innbyggere (2019) og et areal på 523 km². Folketallet er fallende.
Den 21. oktober 2017 ble kommunen utvidet gjennom en sammenslåing med Sangaste og deler av kommunene Puka og Palupera.
De største tettstedene er Otepää med 2 213 innbyggere, etterfulgt av Sihva med 370 innbyggere, og vintersportsstedet Arula. Otepää er en by, men ligger i en landkommune og er ikke egen bykommune. Dette er Estlands fremste vinterkommune, med Tehvandi Spordikeskus hvor verdenscupen i langrenn arrangeres hvert år. Her finner vi også landets nasjonalanlegg for skihopp og alpint.
Otepää kommune preges landskapsmessig av høydedraget Otepää, som strekker seg fra områder lengre nordvest inne i nabokommunen Puka, og om lag 20 km sørøstover. Området er dekket av barskog og kupert terreng med mange innsjøer. Den mest kjente og største av sjøene er Pühajärv, som regnes som en av landets mest maleriske sjøer. Maleren Johannes Uiga (1918–1998) malte hundrevis av malerier av denne innsjøen. Også Johannes Võerahansu (1902–1980) har malt mange skogsmotiver fra denne kommunen.Sørvest for byen Otepää ligger landsbyen Kääriku som er kjent som sports- og friluftssenter. Her etablerte Tartu Universitet et treningssenter allerede i 1947, og etter hvert vokste stedet fram som et treningssenter for denne delen av Sovjetunionen, med eget skistadion.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Otepää Parish – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Otepää kommune er en landkommune i Valga fylke i Estland. Kommunen ligger nordøst i fylket og administrasjonssenteret er Otepää. | 10,049 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sool | 2023-02-04 | Sool | ['Kategori:47°Ø', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Somalias regioner', 'Kategori:Somaliland'] | Sool er en region i det nordligere Somalia. Den største byen og administrasjonssenteret i Sool er Las Anod. Regionen Sool er et omstridt område mellom utbryterrepublikkene Somaliland og Puntland. Mellom 2003 og 2007 var Sool kontrollert av Puntland før Somaliland tok kontrollen. Somaliland anser området som deres siden området var del av territoriet til Britisk Somaliland, som Somaliland anser seg som etterfølger-stat til.
Regionen har et areal på 25 036 km² og 115 000 innbyggere (2007)
Regionen er kjent for Dervish-staten som motsatte seg britiske interesser og gjennomførte en lengre geriljakrig ledet av Sayid Mohammed Abdullah Hassan (kjent som The Mad Mullah av britene) mellom 1896 til 1920. | Sool er en region i det nordligere Somalia. Den største byen og administrasjonssenteret i Sool er Las Anod. Regionen Sool er et omstridt område mellom utbryterrepublikkene Somaliland og Puntland. Mellom 2003 og 2007 var Sool kontrollert av Puntland før Somaliland tok kontrollen. Somaliland anser området som deres siden området var del av territoriet til Britisk Somaliland, som Somaliland anser seg som etterfølger-stat til.
Regionen har et areal på 25 036 km² og 115 000 innbyggere (2007)
Regionen er kjent for Dervish-staten som motsatte seg britiske interesser og gjennomførte en lengre geriljakrig ledet av Sayid Mohammed Abdullah Hassan (kjent som The Mad Mullah av britene) mellom 1896 til 1920. | Sool er en region i det nordligere Somalia. Den største byen og administrasjonssenteret i Sool er Las Anod. | 10,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Petter_Kolset | 2023-02-04 | Trond Petter Kolset | ['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. april', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Forsvarets medalje for falne i strid', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norsk etterretning', 'Kategori:Norsk militærpersonell drept i Afghanistan (2001–2021)', 'Kategori:Offiserer i Hæren (Norge)', 'Kategori:Personer drept av eksplosjon', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune'] | Trond Petter Kolset (født 9. juni 1978 i Steinkjer i Nord-Trøndelag, død 17. april 2009 i Afghanistan) var en kaptein i den norske Hæren. Han tjenestegjorde i den norske ISAF-styrken i Afghanistan, hvor han var tilknyttet den norske Etterretningstjenesten. I sin tjeneste der hadde han lært seg det lokale språket Dari, og blir av hans bekjente beskrevet som en positiv gledesspreder, med engasjement for sin jobb, befolkningen og kulturen i Afghanistan. Han ble drept i et selvmordsangrep vest for Mazār-e Sharīf nord i Afghanistan 17. april 2009. De nøyaktige detaljene rundt hendelsesforløpet er fremdeles under etterforskning av afghansk politi.
| Trond Petter Kolset (født 9. juni 1978 i Steinkjer i Nord-Trøndelag, død 17. april 2009 i Afghanistan) var en kaptein i den norske Hæren. Han tjenestegjorde i den norske ISAF-styrken i Afghanistan, hvor han var tilknyttet den norske Etterretningstjenesten. I sin tjeneste der hadde han lært seg det lokale språket Dari, og blir av hans bekjente beskrevet som en positiv gledesspreder, med engasjement for sin jobb, befolkningen og kulturen i Afghanistan. Han ble drept i et selvmordsangrep vest for Mazār-e Sharīf nord i Afghanistan 17. april 2009. De nøyaktige detaljene rundt hendelsesforløpet er fremdeles under etterforskning av afghansk politi.
== Dødsfallet ==
Kolset ble drept den 17. april 2009 mens han satt i en upansret Toyota Landcruiser rundt syv kilometer vest for Mazār-e Sharīf. En mann kjørte mot kolonnen i en bil og utløste en bombe. Den norske offiseren ble raskt fraktet ut av området med helikopter til det tyske feltsykehuset i Mazār-e Sharīf, men livet sto ikke til å redde. Han ble erklært død klokken 10:09 fredag morgen norsk tid. Kolset ble den fjerde norske soldaten drept i Afghanistan siden 2004.Det norske forsvaret opplyste først at det var en veibombe som sprengte den upansrede bilen som den norske offiseren kjørte. Senere bekreftet både afghansk politi og Taliban at handlingen var utført av en selvmordsbomber. Abdul Raouf Taj, visepolitisjef i Balkh-området, uttalte at det var en selvmordsbomber som slo til mot kolonnen som offiseren kjørte i, og det tyske nyhetsbyrået DPA meldte at Taliban påtok seg skylden for angrepet. Ifølge Taliban-talsmann Zabiullah Mujahid var selvmordsbomberen den 18 år gamle Abdul Based og kom fra den sørafghanske byen Kandahar. Mujahid hevdet også at ti NATO-soldater ble drept i angrepet, og at tre stridsvogner ble ødelagt. Ifølge det norske forsvaret ble én person drept og en annen lettere skadet i angrepet.Dagen etter ble det holdt en minnestund for Kolset i den norske leiren Camp Nidaros i Mazār-e Sharīf, hvor hans medsoldater gav ham en siste hilsen og skrev seg inn i en kondolanseprotokoll, som senere skulle overleveres til hans familie.Den 21. april ga 1000 soldater honnør til Kolsets båre som ble fraktet langs hovedveien gjennom leiren Camp Marmal i Mazār-e Sharīf. Deretter tok flyet med kisten av fra flystripen i Camp Marmal.Klokken 16 ankom et svensk C-130 Hercules transportfly med båren på Gardermoen militære flystasjon, etterfulgt av en lukket seremoni med Kolsets familie, Forsvarets ledelse, Etterretningstjenesten og andre venner og kolleger.
== Utmerkelser ==
Kolset mottok Forsvarets operasjonsmedalje i bånd for Afghanistan med markering for to tjenesteperioder, Heimevernets vernedyktighetsmedalje, NATO-medaljen for deltagelse i ISAF og Forsvarets medalje for falne i strid.
== Referanser ==
== Se også ==
Krigen i Afghanistan (2001–2021)
Nordmenn drept i tjeneste under krigen i Afghanistan (2001–2021) | Trond Petter Kolset (født 9. juni 1978 i Steinkjer i Nord-Trøndelag, død 17. | 10,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valga | 2023-02-04 | Valga | ['Kategori:26°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Estland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Estland', 'Kategori:Valga fylke'] | Valga er en by i Valga fylke i det sørøstlige Estland. Byen er administrasjonssenter både for Valga kommune og Valga fylke. Den ligger 245 km fra Tallinn, 89 km fra Tartu, 175 km fra Riga og 170 km fra Pskov.
Byen ligger rundt grenseelva Gauja (estisk: Koiva) som renner videre helt til Riga.
Valga er en grenseby mot Latvia, hvor nabobyen Valka en gang inngikk i samme formelle bydannelse. Den er en middelsstor by med drøyt 13 600 innbyggere, hvor folketallet er fallende. Arealet er bare 16,5 km². Derimot har latviske Valka om lag 6 150 innbygger på 14,2 km², slik at det totale, urbane folketallet er om lag 20 000.
Man kjenner den tyske byen Walk fra 1286, og de neste seksti årene led byen under plyndringstokt fra det fremvoksende Litauen, som da var en stormakt. Likevel vokste byen fram og ble 1449 sete for landdagen i den Livonske konføderasjon. Det neste hundreåret var byen stadig i konflikt med Russland. Under Livlandskrigen ble byen helt ødelagt i 1558. Etter hvert fikk stedet byrettigheter og kom under Sverige i 1626. Derimot brakte Store nordiske krig byen og hele resten av Estland under Tsar-Russland. Katarina II av Russland bekreftet byens status og oppførte flere offentlige bygninger her, inklusive fylkessetet. Byen fikk avis fra 1876 (Walkscher Anzeiger) og jernbane-forbindelse i 1896.
I Sovjetunionen var byen base for sovjetisk flyvåpen, med en egen flystasjon som nå er pløyet om til jordbruksmark. Valga er i dag et knutepunkt for jernbane mellom de baltiske land og Russland. Alle grenseposter mellom Valga og Valka ble revet i 2009, da landene ble medlemmer av Schengen. Estisk TV har distriktskontor i byen, og avisen Valgamaalane kommer ut tre ganger i uken.
Valga har jernbaneforbindelse nordover til Tertu og videre til den baltiske jernbanes hovedlinje i nordlige del av landet.
Byen er vennskapsby med Haparanda i Sverige og Kalundborg i Danmark, men har ingen norsk vennskapsby.
| Valga er en by i Valga fylke i det sørøstlige Estland. Byen er administrasjonssenter både for Valga kommune og Valga fylke. Den ligger 245 km fra Tallinn, 89 km fra Tartu, 175 km fra Riga og 170 km fra Pskov.
Byen ligger rundt grenseelva Gauja (estisk: Koiva) som renner videre helt til Riga.
Valga er en grenseby mot Latvia, hvor nabobyen Valka en gang inngikk i samme formelle bydannelse. Den er en middelsstor by med drøyt 13 600 innbyggere, hvor folketallet er fallende. Arealet er bare 16,5 km². Derimot har latviske Valka om lag 6 150 innbygger på 14,2 km², slik at det totale, urbane folketallet er om lag 20 000.
Man kjenner den tyske byen Walk fra 1286, og de neste seksti årene led byen under plyndringstokt fra det fremvoksende Litauen, som da var en stormakt. Likevel vokste byen fram og ble 1449 sete for landdagen i den Livonske konføderasjon. Det neste hundreåret var byen stadig i konflikt med Russland. Under Livlandskrigen ble byen helt ødelagt i 1558. Etter hvert fikk stedet byrettigheter og kom under Sverige i 1626. Derimot brakte Store nordiske krig byen og hele resten av Estland under Tsar-Russland. Katarina II av Russland bekreftet byens status og oppførte flere offentlige bygninger her, inklusive fylkessetet. Byen fikk avis fra 1876 (Walkscher Anzeiger) og jernbane-forbindelse i 1896.
I Sovjetunionen var byen base for sovjetisk flyvåpen, med en egen flystasjon som nå er pløyet om til jordbruksmark. Valga er i dag et knutepunkt for jernbane mellom de baltiske land og Russland. Alle grenseposter mellom Valga og Valka ble revet i 2009, da landene ble medlemmer av Schengen. Estisk TV har distriktskontor i byen, og avisen Valgamaalane kommer ut tre ganger i uken.
Valga har jernbaneforbindelse nordover til Tertu og videre til den baltiske jernbanes hovedlinje i nordlige del av landet.
Byen er vennskapsby med Haparanda i Sverige og Kalundborg i Danmark, men har ingen norsk vennskapsby.
== Vennskapsbyer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Valga, Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Valga/Valka bilder og beskrivelser av tiden før Schengenavtalen da byen var delt. | Valga er en by i Valga fylke i det sørøstlige Estland. Byen er administrasjonssenter både for Valga kommune og Valga fylke. | 10,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bionicle_Heroes | 2023-02-04 | Bionicle Heroes | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:GameCube-spill', 'Kategori:Game Boy Advance-spill', 'Kategori:Lego-videospill', 'Kategori:Nintendo DS-spill', 'Kategori:PlayStation 2-spill', 'Kategori:Tredjepersonsskytespill', 'Kategori:Videospill fra 2006', 'Kategori:Videospill utviklet i Finland', 'Kategori:Videospill utviklet i Storbritannia', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Wii-spill', 'Kategori:Windows-spill', 'Kategori:Xbox 360-spill'] | Bionicle Heroes er et 3D-tredjepersonsskytespill.Handlingens hovedtema er at Toa Inika skal redde øya Voya Nui fra de onde piraka, som har tatt over øya. Under spillet vil man samle legoklosser som kan brukes til å kjøpe lekeapparater til pirakaene i piraka-lekeplassen, samt oppgraderinger til toaene. «Bossene» er medium vanskelige å ta fordi de bruker skjold. Under spillet vil man også samle gull- og sølvhylstre. Hver gang man får 5/5 sølvhylstre, får man en spesialfigur, en Visorak, Borhok, Vaki og så videre. Vezons rolle er liten: Han skal finne og stjele livets maske som gjør brukeren udødelig.
| Bionicle Heroes er et 3D-tredjepersonsskytespill.Handlingens hovedtema er at Toa Inika skal redde øya Voya Nui fra de onde piraka, som har tatt over øya. Under spillet vil man samle legoklosser som kan brukes til å kjøpe lekeapparater til pirakaene i piraka-lekeplassen, samt oppgraderinger til toaene. «Bossene» er medium vanskelige å ta fordi de bruker skjold. Under spillet vil man også samle gull- og sølvhylstre. Hver gang man får 5/5 sølvhylstre, får man en spesialfigur, en Visorak, Borhok, Vaki og så videre. Vezons rolle er liten: Han skal finne og stjele livets maske som gjør brukeren udødelig.
== Handling ==
Spillere kontrollerer en anonym helt for å stoppe en ond Piraka, som har brukt kraften til "Mask of Life" for å forvandle dyrelivet på øya Voya Nui til aggressive, ondskapsfulle skapninger. Helten er i stand til å bære en maske av Toa Inika for å ta på seg utseende og krefter. Spillere kan veksle mellom masker som samles inn etter eget ønske. Men hvis disse maskene går tom for helse, går den masken tapt. Spilleren kan også samle Lego-brikker med forskjellige poeng-verdier. Å samle nok poeng kan aktivere "Hero Mode" som gir karakteren uovervinnelighet.
Etter å ha gjennomført et nivå kan innsamlede poeng også brukes til å kjøpe forskjellige produkter og oppgraderinger fra Lego Shop i spillet. Spredt over alle nivåene finnes det en rekke beholdere som kan gi bonus når de samles inn. Spillet inneholder 25 forskjellige nivåer I tillegg til alle nivåene og de synlige samleobjektene, kan spilleren også utforske et spesielt bonus-område kalt Piraka Playground, hvor Piraka kan sees vandre rundt etter at spilleren har beseiret skurken på hoved-nivåene. Spillere kan også kjøpe forskjellige ting til Piraka Playground fra butikken.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bionicle heroes hos MobyGames
(en) Bionicle heroes hos MobyGames
(en) Bionicle heroes hos MobyGames
(en) Bionicle heroes på Metacritic
(en) Bionicle heroes på Metacritic
(en) Bionicle heroes på Metacritic
(en) Bionicle heroes på Metacritic
(en) Bionicle heroes på Metacritic
(en) Bionicle heroes på Internet Movie Database
(en) Bionicle heroes hos Giant Bomb | Bionicle Heroes er et 3D-tredjepersonsskytespill. | 10,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B5rva | 2023-02-04 | Tõrva | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Estland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Estland', 'Kategori:Valga fylke'] | Tõrva er en by i Valga fylke i Estland. Byen har cirka 3 100 innbyggere og et areal på 4,8 km². Tõrva fikk bystatus 1. mai 1938.
Tõrva er administrasjonssenter for Tõrva kommune.
| Tõrva er en by i Valga fylke i Estland. Byen har cirka 3 100 innbyggere og et areal på 4,8 km². Tõrva fikk bystatus 1. mai 1938.
Tõrva er administrasjonssenter for Tõrva kommune.
== Vennskapsbyer ==
Timrå, Sverige
Laihela, Finland
Łuków, Polen
Grantsville, Maryland, USA
Hemsedal, Norge
Essunga, Sverige
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tõrva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tõrva er en by i Valga fylke i Estland. Byen har cirka 3 100 innbyggere og et areal på 4,8 km². | 10,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rotoitidae | 2023-02-04 | Rotoitidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Levende fossiler', 'Kategori:Vepser', 'Kategori:Årevinger formelt beskrevet i 1987'] | Rotoitidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Familien omfatter rundt bare to kjente arter i hver sin slekt. Den ene er beskrevet fra Chile, den andre fra New Zealand. De er sannsynligvis "levende fossiler" som representerer en meget gammel gruppe. Deres nærmeste, nålevende slektninger er mest sannsynlig dvergsnyltevepsene (Mymaridae).
| Rotoitidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Familien omfatter rundt bare to kjente arter i hver sin slekt. Den ene er beskrevet fra Chile, den andre fra New Zealand. De er sannsynligvis "levende fossiler" som representerer en meget gammel gruppe. Deres nærmeste, nålevende slektninger er mest sannsynlig dvergsnyltevepsene (Mymaridae).
== Utseende ==
Små, kompakte snylteveps. Hodet er bredere enn langt, med tre punktøyne i pannen og middels store fasettøyne. Antennen er knebøyd, med to lange ledd innerst, så en svøpe av seks ledd og ytterst en avlang kølle av seks ledd (i alle fall hos hunnen). Vingene er avrundede med middels lange hårfrynser langs kantene, tett dekket med små hår (microtrichia). Årenettet i forvingen består av en kort stigma-åre ved framkanten omtrent i midten og en tverr-åre (dette er uvanlig i Chalcidoidea) nær roten. Beina er spinkle, føttene består av fire ledd. Bakkroppen er nokså liten, pæreformet og sitter tett inntil forkroppen. Hunnens eggleggingsrør er kort.
== Levevis ==
Biologien til denne familien, som først ble oppdaget i 1987, er totalt ukjent, men det er grunn til å tro at larvene er parasitoider.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Rotoitidae
Chiloe micropteron Gibson & Huber, 2000 – Chile
Rotoita basalis Bouček & Noyes, 1987 – New Zealand
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Rotoitidae i Encyclopedia of Life
(en) Rotoitidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Rotoitidae hos Fossilworks
(en) Rotoitidae hos ITIS
(en) Rotoitidae hos NCBI
(en) Kategori:Rotoitidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Rotoitidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Chiloe micropteron | 10,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeborg_Cook | 2023-02-04 | Ingeborg Cook | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ingeborg Cook (født 13. mai 1915 i Texas i USA, død 27. desember 2003) var en norsk skuespiller og sanger. Hun debuterte som skuespiller i filmen Tørres Snørtevold i 1940. Hun spilte en lang rekke roller både på film og tv. Sin siste skuespillerrolle hadde hun i Karl & Co i 1999, hun var da 84 år gammel. Ingeborg Cook var søsteren til bassist og orkesterleder Frank Cook.
| Ingeborg Cook (født 13. mai 1915 i Texas i USA, død 27. desember 2003) var en norsk skuespiller og sanger. Hun debuterte som skuespiller i filmen Tørres Snørtevold i 1940. Hun spilte en lang rekke roller både på film og tv. Sin siste skuespillerrolle hadde hun i Karl & Co i 1999, hun var da 84 år gammel. Ingeborg Cook var søsteren til bassist og orkesterleder Frank Cook.
== Filmografi ==
1999 Karl & Co
1998 Karl & Co
1996 Markus og Diana
1992 Ute av drift!
1979 Lucie
1979 To Norway, Home of Giants (tv)
1972 Olsenbanden tar gull
1972 Norske byggeklosser
1970 Døden i gatene
1969 Olsenbanden - Operasjon Egon
1966 Før frostnettene
1965 Hjelp – vi får leilighet!
1960 Veien tilbake
1959 5 loddrett
1947 Sankt Hans fest
1946 Englandsfarere
1942 Jeg drepte!
1940 Tørres Snørtevold
== Referanser ==
== Kilder ==
www.filmfront om Ingeborg Cook
== Eksterne lenker ==
(en) Ingeborg Cook på Internet Movie Database
(sv) Ingeborg Cook i Svensk Filmdatabas
(en) Ingeborg Cook hos The Movie Database | Ingeborg Cook (født 13. mai 1915 i Texas i USA, død 27. | 10,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ilmar_Talve | 2023-02-04 | Ilmar Talve | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Etnologer', 'Kategori:Finske professorer', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kirov rajon i Leningrad oblast', 'Kategori:Personer fra Lääne-Virumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ilmar Talve (født 17. januar 1919 i Mga i Ingermanland i guvernementet Sankt Petersburg i Sovjetunionen, død 21. april 2007 i Åbo) var en estisk forfatter og finsk professor i etnologi.
| Ilmar Talve (født 17. januar 1919 i Mga i Ingermanland i guvernementet Sankt Petersburg i Sovjetunionen, død 21. april 2007 i Åbo) var en estisk forfatter og finsk professor i etnologi.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ilmar Talve var født i Russland av estiske foreldre, og flyttet ett år gammel tilbake til Estland. I 1942 tok han eksamen i etnologi ved Universitetet i Tartu.
I løpet av annen verdenskrig kjempet han på finsk side mot Sovjetunionen, ble torpedert i Østersjøen, satt i flyktningleir i Tyskland og flyktet via Danmark til Sverige. Talve har gjennom livet vært innrullert i fem nasjoners hærstyrker.
I Stockholm ble han en del av et estisk eksilmiljø, og han var fast bestemt på å ikke vende tilbake til Estland før landet var fritt fra sovjetisk okkupasjon.
=== Forfatter ===
I Sverige debuterte han i 1948 med novellesamlingen Ainult inimene (Bare et menneske), som er en dokumentarisk, selvbiografisk skildring av en tapt generasjon estere. Også i de to følgende romanene Maja lumes (1952, Innesnødd hus) og Juhansoni reisid (1959, Juhansons reiser) skildres nær historie og samtid i et Estland presset av nabostatene. Bøkene er eksistensialistiske i tonen.
==== ... og etnolog ====
Samtidig fortsatt han sine studier i etnologi, og avla en doktorgrad. Fra 1959 ble han ansatt som professor ved Universitetet i Åbo, en stilling han hadde til han ble pensjonist i 1996. Hans hovedverk Suomen kansankulttuuri. Historiallisia päälinjoja (1979 og flere senere utgaver; Hovedlinjer i finsk folkekultur) er et standardverk, og er også oversatt til engelsk.
Under det østeuropeiske tøværet utga han i 1988 dokumentarromanen Maapagu (Eksil), hvor han gjennom hovedpersonen Sebastian Alkman skildrer esternes liv i og utenfor sitt hjemland gjennom det 20. århundre.
I årene 1997-99 utga han en reflektert selvbiografi i tre bind: Kevad Eestis, Kutsumatu külaline og Kolmas kodumaa (Vår i Estland, Ubuden gjest og Tredje hjemland).
Hans faglige innsats ble avrundet med den omfattende Eesti kultuurilugu. Keskaja algusest Eesti iseseisvuseni (2004), en estisk kulturhistorie som er bredt anlagt, solid fundert og likevel populært fremstilt, på i alt 700 sider.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Estonian Literary Magazine, 2004: «Ilmar Talve – a Man with Three Life» by Janika Kronberg | Ilmar Talve (født 17. januar 1919 i Mga i Ingermanland i guvernementet Sankt Petersburg i Sovjetunionen, død 21. | 10,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mati_Unt | 2023-02-04 | Mati Unt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jõgevamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Mati Unt (født 1. januar 1944 i landsbyen Linnamäe i Jõgeva fylke, død 22. august 2005 i Tallinn) var en estisk forfatter, dramatiker og regissør. Han var en av Estlands mest produktive skribenter. I tillegg til å gi ut en lang rekke romaner, noveller, skuespill og essay, var han en flittig bidragsyter i tidsskrifter og aviser.
Unt skrev sin første roman da han var 18 og nettopp ferdig med gymnaset. Den hadde tittelen Hüvasti, kollane kass (Adjø, gule katt) og gjorde ham berømt over hele landet. Han studerte siden litteratur og journalistikk ved Universitetet i Tartu. I tillegg til sin forfattervirksomhet var han aktiv i å bringe avantgardeteater til Estland. I 1981 ble han sjef for ungdomsteateret i Tallinn.
I 1979 ble hans roman Haustdansen (norsk oversettelse av Turid Farbregd 1987) gitt ut. Den er oversatt til en rekke språk og gav ham internasjonal anerkjennelse. Etter hans død har det blitt laget flere filmer basert på hans verker.
| Mati Unt (født 1. januar 1944 i landsbyen Linnamäe i Jõgeva fylke, død 22. august 2005 i Tallinn) var en estisk forfatter, dramatiker og regissør. Han var en av Estlands mest produktive skribenter. I tillegg til å gi ut en lang rekke romaner, noveller, skuespill og essay, var han en flittig bidragsyter i tidsskrifter og aviser.
Unt skrev sin første roman da han var 18 og nettopp ferdig med gymnaset. Den hadde tittelen Hüvasti, kollane kass (Adjø, gule katt) og gjorde ham berømt over hele landet. Han studerte siden litteratur og journalistikk ved Universitetet i Tartu. I tillegg til sin forfattervirksomhet var han aktiv i å bringe avantgardeteater til Estland. I 1981 ble han sjef for ungdomsteateret i Tallinn.
I 1979 ble hans roman Haustdansen (norsk oversettelse av Turid Farbregd 1987) gitt ut. Den er oversatt til en rekke språk og gav ham internasjonal anerkjennelse. Etter hans død har det blitt laget flere filmer basert på hans verker.
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Mati Unt i BIBSYSBare én av hans bøker er til nå oversatt til norsk:
Haustdansen – scener frå bylivet / frå estisk ved Turid Farbregd. Originaltittel: Sügisball ISBN 82-521-2866-1
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mati Unt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mati Unt på Internet Movie Database
(en) Mati Unt hos The Movie Database | Mati Unt (født 1. januar 1944 i landsbyen Linnamäe i Jõgeva fylke, død 22. | 10,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Impeller | 2023-02-04 | Impeller | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Pumper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En impeller er en rotor (løpehjul) som er plassert inne i et rør, et pumpehus eller en beholder. Impellere brukes i sentrifugalpumper, vannjet, gassturbiner og røreverk i tanker og beholdere. Når impelleren brukes i en pumpe, kalles den også for pumpehjul. | En impeller er en rotor (løpehjul) som er plassert inne i et rør, et pumpehus eller en beholder. Impellere brukes i sentrifugalpumper, vannjet, gassturbiner og røreverk i tanker og beholdere. Når impelleren brukes i en pumpe, kalles den også for pumpehjul. | En impeller er en rotor (løpehjul) som er plassert inne i et rør, et pumpehus eller en beholder. Impellere brukes i sentrifugalpumper, vannjet, gassturbiner og røreverk i tanker og beholdere. | 10,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cluny-klosteret | 2023-02-04 | Cluny-klosteret | ['Kategori:46°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Benediktinerordenen', 'Kategori:Byggverk i Bourgogne-Franche-Comté', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Frankrike', 'Kategori:Saône-et-Loire'] | Cluny-klosteret (eller Cluni, eller Clugny) er et benediktinerkloster i den franske byen Cluny i departementet Saône-et-Loire. Det ble grunnlagt i 910 av Vilhelm I av Aquitaine som installerte abbed Berno og la klosteret direkte under pave Sergius IIIs kontroll. Klosteret og dets konstellasjoner av underavdelinger ble snart et eksempel på den form religiøs liv som ble hjertet til 1000-tallets kristne fromhet. Byen Cluny i Bourgogne i østsentrale delen av Frankrike, i nærheten av Mâcon, vokste fram rundt det tidligere klosteret, og lå i et skogkledt jaktområde.
Benediktinerordenen var en nøkkelstein for stabiliteten i de europeiske samfunn på 1000-tallet, og delvis takket være en strengere tilslutning til den reformert benediktinerregelen ble Cluny en anerkjent leder av den vestlige klosterbevegelse fra slutten av 900-tallet. En rekke meget kompetente abbeder fra Cluny ble statsmenn i Europa. Klosteret i Cluny ble i seg selv det største, meste ansette og det som fikk de største donasjoner i Europa. Høydepunktet for Cluny-klosterets innflytelse var fra andre halvdel av 900-tallet og fram til tidlig på 1100-tallet. Klosteret ble plyndret og hovedsakelig ødelagt i løpet av 1790 under den franske revolusjon og kun en liten del av det som var opprinnelige er tilbake.
Hotel de Cluny i Paris er datert tilbake til rundt 1334 og var tidligere byhuset for abbedene fra Cluny. Det ble omgjort til et offentlig museum i 1833, men bortsett fra navnet har det nå ingenting igjen som opprinnelig var tilknyttet klosteret.
| Cluny-klosteret (eller Cluni, eller Clugny) er et benediktinerkloster i den franske byen Cluny i departementet Saône-et-Loire. Det ble grunnlagt i 910 av Vilhelm I av Aquitaine som installerte abbed Berno og la klosteret direkte under pave Sergius IIIs kontroll. Klosteret og dets konstellasjoner av underavdelinger ble snart et eksempel på den form religiøs liv som ble hjertet til 1000-tallets kristne fromhet. Byen Cluny i Bourgogne i østsentrale delen av Frankrike, i nærheten av Mâcon, vokste fram rundt det tidligere klosteret, og lå i et skogkledt jaktområde.
Benediktinerordenen var en nøkkelstein for stabiliteten i de europeiske samfunn på 1000-tallet, og delvis takket være en strengere tilslutning til den reformert benediktinerregelen ble Cluny en anerkjent leder av den vestlige klosterbevegelse fra slutten av 900-tallet. En rekke meget kompetente abbeder fra Cluny ble statsmenn i Europa. Klosteret i Cluny ble i seg selv det største, meste ansette og det som fikk de største donasjoner i Europa. Høydepunktet for Cluny-klosterets innflytelse var fra andre halvdel av 900-tallet og fram til tidlig på 1100-tallet. Klosteret ble plyndret og hovedsakelig ødelagt i løpet av 1790 under den franske revolusjon og kun en liten del av det som var opprinnelige er tilbake.
Hotel de Cluny i Paris er datert tilbake til rundt 1334 og var tidligere byhuset for abbedene fra Cluny. Det ble omgjort til et offentlig museum i 1833, men bortsett fra navnet har det nå ingenting igjen som opprinnelig var tilknyttet klosteret.
== Grunnleggelsen ==
Vilhelm I av Aquitaine, den fromme hertug av Aquitaine og greve av Auvergne (fransk Guillaume le Pieux) grunnla benediktinerklosteret Cluny, moderhuset for menigheten i Cluny i beskjeden skala i 910. Han donerte også sitt jaktområde i skogene i Burgund og ga klosteret det bemerkelsesverdige privilegium ved at klosteret var fritatt fra alle framtidige forpliktelser til ham og hans familie, med unntak av bønnetjenester. Samtidige patroner beholdt normalt en eierinteresse og forventet å kunne installere sine slektninger som abbeder. Vilhelm synes å ha gjort denne ordningen med Berno, den første abbeden, for å frigjøre klosteret fra slike sekulære vanskeligheter, og således ga opphavet til de cluniatiske reformer. De første kvinnelige medlemmene av ordenen kom i løpet av 1000-tallet.
== Organisasjonen ==
Klosteret i Cluny skilte seg på tre måter fra andre benediktinerhus: i dens organisasjonsstruktur, i dens forbud mot å eie jord i føydaltjeneste, og dens utførelse av liturgien som hovedvirksomheten. Mens de fleste benediktinerklostre beholdt sin selvstendighet og var kun uformelt tilknyttet hverandre skapte Cluny en stor forbundsorden hvor administratorene i enkelte hus tjenestegjorde som stedfortredere for abbeden i Cluny og svarte til ham. De underlagte husene som var direkte underlagt abbed av Clunys overoppsyn, ordenens autokrat, ble kalt for priorat og ikke abbedi. Priorene, eller overhodene av prioratene, møttes ved Cluny en gang i året for å avgjøre administrative saker og for å gi rapport. Mange andre benediktinerhus, selv tidligere grunnleggelser, kom til å se på Cluny som deres rettesnor. Da pave Benedict VIII i 1016 ga forordningen at Clunys privilegier også omfattet de underliggende husene var det ytterligere en drivkraft for andre benediktinersamfunn om å komme seg inn under ordenen i Cluny.
Delvis grunnet at ordenens velstand i nonneklostrene ikke ble sett på som kostnadseffektiv kan også være grunnen til ordenens åpenbare manglende interesse i å grunnlegge ny klostre for kvinner.
Clunys skikker er også representert i et skifte fra benediktinerklostrenes som selvbærende jordbruksenheter, tilsvarende til de samtidige villaer som overlevde i de mer romaniserte områdene av Europa og til landgods som i de mer føydale områdene, hvor hvert medlem gjorde fysisk arbeid i tillegg til å utføre bønnetjenester. Den hellige Benedict av Aniane, «den andre Benedict», hadde anerkjent at svartmunkene ikke lenger virkelig brødfødde seg selv utelukkende ved deres fysiske arbeid. I de klosterinstitusjoner som han hadde tegnet opp i 817 for å styre alle klostre i Frankrike på henstilling av kong Ludvig den fromme. Clunys avtale om å tilby evigvarende bønnetjeneste (laus perennis, bokstavelig «vedvarende ros») betydde at spesialiseringen av roller hadde utviklet seg lengre i Cluny.
Cluny ble kanskje det rikeste klosterhus i Vesten, noe som gjorde det mulig å leie bestyrere og arbeidsfolk istedenfor at brødrene selv gjorde noe arbeid. En slik velstand gjorde det mulig for munkene å tilbringe det meste av sin tid med bortimot konstant bønnetjeneste og således å opphøye sin posisjon til en profesjon. Til tross for deres løfter om fattigdom var klosteret i Cluny i stand til ha store kandelaber av rent sølv og begre av gull dekorert med kostbare edelsteiner for bruk ved alteret. Istedenfor kjøttsuppe og grøt som var den tradisjonelle klostermaten spiste munkene ved Cluny svært godt, stekt kylling (luksus i Frankrike den gang) og vin fra deres vingårder og ost som deres ansatte produserte. Munkene hadde de fineste lerretsklær og kostbare messedrakter gjort av silke ved messen. Mange av de gjenstander som framviste Cluncy-klosterets velstand er i dag utstilt i Musée Cluny i Paris.
== Cluny-ordenens hus i Storbritannia ==
Alle de engelske Cluny-ordenens hus som var større enn celler var kjent som priory, noe som symboliserte deres underordnede funksjon til Cluny. På begynnelsen av 1000-tallet spredte Clunys innflytelse seg til De britiske øyer. Ved at overhodet for deres orden var abbeden i Cluny, var alle de britiske bestyrerne forpliktet til å krysse kanalen til Frankrike og reise til Cluny for å konsultere eller for selv å bli konsultert om ikke abbeden selv kom til England, noe han gjorde fem ganger på 1200-tallet og kun to ganger på 1300-tallet. Et kloster innenfor denne ordenen var nonneklosteret Delapré Abbey og klosteret i St Andrews Abbey i Northampton, klosteret St Pancras Priory i Lewes (hvor klosterforstander vanligvis hadde posisjonen som generalvikar for abbed av Cluny for England og Skottland); Pontefract Priory; og tre hus i Skottland, blant annet klosteret Paisley Abbey; og i 1056 ble det første nonneklosteret grunnlagt ved Marcigny og etter dette fulgte andre klostermedlemmer. Ordenens nonner var alltid i overlegent mindretall enn deres mannlige munker.
== Kunst ==
For Cluny var hovedkunsten liturgien i seg selv, omfattende og vakker i inspirerende omgivelser, som reflekterte den nye dypfølte bølgen av fromhet på 1000-tallet; klosterforbønn var uunnværlig for å oppnå en tilstand av nåde, og verdslige herskere konkurrerte om å bli husket i Clunys endeløse bønner, var til inspirasjon for de kunstneriske begavelsene landet over og de som begunstiget kunsten.
Det raskt voksende samfunnet ved Cluny krevde bygninger i en stor skala. Eksemplene satt ved Cluny påvirket dyptgående arkitekturen i Vest-Europa fra 900-tallet til begynnelsen av 1200-tallet. De tre påfølgende kirkene, konvensjonelt kalt for Cluny I, II og III reiste klosteret den største bygningen i Europa før Peterskirken ble reist i Roma på 1500-tallet. Konstruksjonen av Cluny II, ca. 955-981, begynte etter de destruktive ungarske herjingene i 953 og som førte til at de burgundiske kirkene ble hovedsakelig bygd i stein.
Bygningskampanjene ble finansiert av de årlige folketellingene etablert av Ferdinand I av León, hersker av et forent Castilla og León, en gang mellom årene 1053 og 1065. Det ble reetablert av Alfonso VI i 1077 og bekreftet i 1090. Summen var fastsatt til 1000 golden aurei av Ferdinand og ble doblet av Alfonso VI i 1090. For Cluny var totalsummen ganske enkelt den største livrente som klosterordenen noen gang mottok fra en konge eller lekmann og ble aldri forbigått siden. Henrik I av Englands årlige tilskudd på 100 merker sølv (ikke gull) fra 1131 ser smålig ut i sammenligning. Folketellingen tillot abbed Hugo (død 1109) å bygge den enorme tredje klosterkirken. Da betalingen i muslimske gullmynter utpresset av León-Castilla senere forsvant var det en betydelig faktor til den finanskrise som forkrøplet Cluny og de øvrige Cluny-klostrene i løpet tiden til abbed Pons (1109 – 1125) og abbed Pierre le Vénérable (Peter den ærverdige, 1122 – 1156). Importen av gull til Cluny fra nyrike spanjoler trakk Spania for første gang inn i den større europeiske virkefelt.
== Biblioteket ==
Biblioteket ved Cluny var sannsynligvis et av de rikeste og viktigste i Frankrike og i Europa. Det var et lagerhus med et stort antall meget verdifulle manuskripter. Herjingen av klosteret av hugenotter i 1562 førte til at mange disse ble ødelagt eller forsvant. Av de som ble igjen ble en del brent i 1790 av opprørsk mobb. Andre ble lagret unna i Clunys byhall.
Mange av disse manuskriptene sammen med andre som havnet på private hender har blitt gjenfunnet og reddet av de franske myndigheter og er nå blitt tatt vare på i det franske nasjonalbibliotek, Bibliotheque Nationale i Paris. Ved British Museum i London er det også rundt seksti manuskripter og dokumenter som har sin opprinnelse fra Cluny-klosteret.
== Clunys innflytelse ==
I det fragmenterte og lokalbaserte Europa på 900- og 1000-tallet strakte Clunys nettverk dens reformasjonsinnflytelse vidt. Fri for forstyrrelse fra lekmenn og kirke, ansvarlig kun for paven, som da var i en svak og kaotisk tilstand med rivaliserende paver som ble støttet av konkurrerende adelsmenn, ble ånden fra Cluny følt som revitaliserende for den normanniske kirke, reorganiserte de kongelige franske klostre i Fleury og inspirerte Dunstan, erkebiskopen av Canterbury, selv om det var noen engelske klostre tilknyttet ordenen før Lewes, grunnlagt av den normanniske jarlen av Warren i Lewes en gang rundt 1077. De best bevarte husene i England er klostrene Castle Acre Priory i Norfolk, og ved Wenlock i Shropshire.
Fram til regimet til Henrik VI var alle klosterhus tilknyttet Cluny franske, styrt av franske priorer og kontrollert direkte fra Cluny. Henrik sørget for at de engelske husene ble uavhengige klostre og det skjedde som en politisk handling, en markering av Englands nasjonale bevissthet.
De første etableringene til Cluny-ordenen tilbød flyktninger asyl fra en kaotisk verden, men ved slutten av 1000-tallet hadde ordenens fromhet gjennomtrengt samfunnet. Det var i denne perioden kristningen av det sentrale Europa nådde sin endelige utstrekning.
Priorer fra god familie og med god utdannelse arbeidet ivrig med de lokale patroner, kongelige og adelige, hadde ansvarlige posisjoner i deres råd og kansellier og ble ofte utnevnt til biskoper. Cluny spredde skikken med ærbødighet for kongen som patron og som beskytter av kirken, og resultatet var at 1000-tallets konger gjennomgikk en åndelig holdningsendring. I England ble den engelske kongen Edvard Bekjenneren senere helgenerklært. I Tyskland skjedde gjennomføringen av idealene fra Cluny i forståelse med Henrik III av Det tysk-romerske rike som hadde giftet seg med en datter av hertugen av Aquitaine. Henrik var fylt med en sans for sin sakramentale rolle som en utsending av Jesus Kristus i en verdslig sfære som ga ham en åndelig og intellektuell basis for hans kontroll over den tyske kirke, noe som kulminerte i at en slektning av ham ble pave, pave Leo IX.
Den ny fromhet hos de verdslige lederne gjorde det mulig å gjennomføre bevegelsen Guds våpenstillstand for å temme aristokratisk voldsutøvelse.
Innenfor sin orden var abbeden av Cluny fri til sende en hvilken som helst munk til et hvilket som helst kloster og skapte en flytende struktur rundt en sentral autoritet som ble et vesenstrekk hos de kongelige kanselliene i England og i Frankrike, og av byråkratiet til de store uavhengige hertugene som eksempelvis Burgund. Clunys meget sentraliserte hierarki var også en naturlig treningsskole for katolske prelater: fire munker fra Cluny ble paver: Gregor VII, Urban II, Paschalis II og Urban V.
Cluny ble ledet av en velordnet etterfølgelse av dyktige og velutdannede abbeder som kom fra de høyeste aristokratiske sirkler, tre av dem ble helgenerklært: Den hellige Odo av Cluny, den andre abbed (død 942); Hugo av Cluny, den sjette abbed (død 1109) og Odilo av Cluny, den femte abbed (død 1049). Sistnevnte forsatte arbeidet med å reformere andre klostre, men oppmuntret også en tettere kontroll til de løsere husene til å knytte til abbeden av Cluny.
== Cluny og de gregorianske reformer ==
Cluny var ikke kjent for dets strenghet eller askese, men abbedene ved Cluny støttet pavedømmets styrking og reformene til pave Gregor VII, som var en av deres egne, og Cluny-klostrene identifiserte seg nært med pavedømmet, – rik, ærverdig og verdslig. Tidlig på 1100-tallet mistet ordenen drivende kraft under svak ledelse. Det ble påfølgende styrket under abbed Peter den ærverdige (død 1156) som strammet opp slakke og løse priorer og fremmet en strammere disiplin. Cluny nådde sin siste maktperiode og innflytelse under abbed Peter da dets munker ble biskoper, legater og kardinaler over hele Frankrike og Det tysk-romerske riket. På den tiden da Peter døde hadde nyere og mer spartanske ordener som cistercienserordenen ført til en ny bølge av kirkelige reformer. Utenfor klosterstrukturene førte engelsk og fransk nasjonalisme til en atmosfære som ikke lenger var gunstig for selvstendige klostre styrt fra et overhode i hertugdømmet Burgund. Det pavelige skisma fra 1378 til 1409 førte til ytterligere delt lojalitet: Frankrike anerkjente en pave i Avignon og England en i Roma, og forstyrret forholdene mellom Cluny og dets tilknyttede hus. Under disse belastningene og slitasjen ble en del engelske hus, som klosteret Lenton Priory i Nottingham, nøytralisert (Lenton i 1392) og ikke lenger ansett som fremmede klostre, noe som svekket Cluny-strukturen.
På tiden av den franske revolusjon var engstelige klostre så gjennomført identifisert med Ancien Régime (det gamle regimet) at også Cluny ble undertrykket i Frankrike i 1790. Klostret ble bortimot helt ødelagt i 1810. Det ble senere solgt og benyttet som steinbrudd fram til 1823. I dag er det lite annet enn det ene av de opprinnelig 8 tårnene som gjenstår av hele klosteret.
Moderne utgravninger og undersøkelser av klosteret begynte i 1927 under ledelse av Kenneth John Conant, en amerikansk arkitektonisk historiker fra Harvard University, og fortsatte med ujevne avbrudd fram til 1950.
== Bygningenes forfall og ødeleggelse ==
Fra 1100-tallet begynte Clunys betydelige finansielle problemer, hovedsakelig på grunn av byggingen av det tredje kloster. Veldedighet gitt til de fattige økte utgiftene. Klosterets innflytelse ble gradvis svekket mens andre religiøse klosterordener hadde framgang, først cistercienserordenen og deretter tiggermunkene på 1200-tallet. Svak ledelse av eiendommene og uvillighet til å la datterselskap betale årlige skatt bidro også til å minske Clunys inntekter.
Cluny skaffet seg lån og endte opp med å havne i gjeld til sine kreditorer som var handlende av Cluny eller jøder i Mâcon. Konfliktene med prioriene økte og pavens autoritet ble tyngre. Fram til 1300-tallet var det pavene som utnevnte abbedene. Krisene ved middelalderens slutt og religionskrigene på 1300-tallet svekket klosteret ytterligere. Munkene levde i luksus og det var ikke mer enn rundt 60 munker igjen på midten av 1400-tallet. Med overenskomsten i Bologna i 1516, overvåket av Antoine du Prat, fikk den franske kongen myndigheten til å utpeke abbeden ved Cluny.
Årene under og etter den franske revolusjon var fatale for alle klosterbygningene og dens kirke. I 1793 ble klosterets arkiver brent og kirken herjet av plyndringer. Klosterets jordeiendommer ble solgt i 1798 for 2 140 000 francs. Inntil 1813 ble klosterets bygninger benyttet som steinbrudd for å bygge hus i byen.
I dag er det eneste som er gjenværende av bygningene de som ble reist under den gamle tid, foruten en mindre del av Cluny III. Det representerer mindre en 10 prosent av overflaten av Cluny III som en gang var den største kirken i kristenheten inntil Peterkirken i Roma kom fem århundrer senere. Klosteret i Cluny har siden 1901 dannet et senter for École nationale supérieure d'arts et métiers, forkortet til Gadzarts av studentene, en utdannelsesinstitusjon for teknologi og ingeniørkunst.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bainton, Roland H. (1962): The Medieval Church. Princeton: D. Van Nostrand Company Inc.
Conant, Kenneth J. (1968): Cluny. Les églises et la maison du chef d'Ordre.
Cowdrey, H. E. J. (1970): The Cluniacs and the Gregorian Reform.
Evans, Joan (1968): Monastic Life at Cluny 910-1157. Oxford: Oxford University Press.
Lawrence, C. H. (1984): Medieval Monasticism.
Mullins, Edwin (2006): In Search of Cluny: God's Lost Empire.
Rosenwein, Barbara H. (1982): Rhinoceros Bound: Cluny in the 10th Century.
== Eksterne lenker ==
(Universität Münster: Institut für Frühmittelalterforschung) Cluny. (engelsk) Forskningsportal til mange aspekter ved Cluny.
Catholic Encyclopedia: Congregation of Cluny
Christopher Golden, «Cluniac Order»
Societas Christiana Encyclopedia: The Cluniac movement
Herbert Green, «Lenton Priory»: et kloster tilknyttet Cluny i Nottingham, England
Charter of the Abbey of Cluny
Stor arkiv av fotografier av klosteret
The History of Romanesque Cluny Clarified by Excavations and Comparisons, by K.J. Conant (PDF)
Paradoxplace – Fransk nettsted om Cluny – med bilder | Cluny-klosteret (eller Cluni, eller Clugny) er et benediktinerkloster i den franske byen Cluny i departementet Saône-et-Loire. Det ble grunnlagt i 910 av Vilhelm I av Aquitaine som installerte abbed Berno og la klosteret direkte under pave Sergius IIIs kontroll. | 10,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tannhjulspumpe | 2023-02-04 | Tannhjulspumpe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pumper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | En tannhjulspumpe er en type fortrengningspumpe hvor ett eller flere roterende tannhjul transporterer en væske. Væsken fanges inn i volumet mellom tennene i tannhjulene, og presses ut ved utløpet av pumpa. Tennene i tannhjulene griper i hverandre uten klaring, slik at væsken ikke kan strømme tilbake til innløpet.
Tannhjulspumper er svært mye brukt i hydrauliske systemer, men brukes generelt der hvor man ønsker å transportere væsker med høy viskositet (tyktflytende væsker). En tannhjulspumpe har forholdsvis liten kapasitet, sammenliknet med for eksempel en sentrifugalpumpe. | En tannhjulspumpe er en type fortrengningspumpe hvor ett eller flere roterende tannhjul transporterer en væske. Væsken fanges inn i volumet mellom tennene i tannhjulene, og presses ut ved utløpet av pumpa. Tennene i tannhjulene griper i hverandre uten klaring, slik at væsken ikke kan strømme tilbake til innløpet.
Tannhjulspumper er svært mye brukt i hydrauliske systemer, men brukes generelt der hvor man ønsker å transportere væsker med høy viskositet (tyktflytende væsker). En tannhjulspumpe har forholdsvis liten kapasitet, sammenliknet med for eksempel en sentrifugalpumpe. | thumb| right|Ekstern tannhjulsdesign for [[Hydraulikk|hydrauliske systemer. ]] | 10,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linje%C3%B8yene | 2023-02-04 | Linjeøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Øyer i Kiribati', 'Kategori:Øyer i USA', 'Kategori:Øygrupper i Oseania'] | Linjeøyene (engelsk: Line Islands) er en øygruppe bestående av elleve atoller og lave koralløyer i det sentrale Stillehavet, sør for Hawaii. Åtte av øyene, blant dem de fem største, tilhører Kiribati, mens tre regnes til USAs ytre småøyer. Øyene som tilhører Kiribati ligger i verdens fremste tidssone, UTC+14. Tiden på dagen er den samme som på Hawaii, men datoen er en dag før.
Alle øyene i denne øygruppen er eller har vært lagt krav på av USA, unntatt Filipporevet. USA oppga i 1979 sitt krav på åtte av øyene til fordel for Kiribati i Tarawa-traktaten.
Øygruppen er geografisk inndelt i tre undergrupper, de nordlige, sentrale, og sørlige Linjeøyene. De sentrale Linjeøyene blir noen ganger gruppert sammen med de sørlige øyene. Tabellen under lister øyene fra nord til sør.
* Lagunearealene merket med stjerne er inkludert i øyarealene i forrige kolonne ettersom de, i motsetning på en vanlig atoll, er innlandssjøer som er helt avskåret fra sjøen.
Bare tre av øyene er bebodd, med en samlet befolkning på 8 809 (folketelling 2005), herav 5 115 på Kiritimati, 2 539 på Tabuaeran, og 1 155 på Teraina. I 1900 var innbyggertallet på disse tre øyene rundt 300.
Kiritimati er verdens største atoll regnet etter landareal. Øyene ble annektert av Storbritannia i 1888 med henblikk på å legge en telegrafkabel over Stillehavet med Tabuaeran (som da het Fanningøya) som relestasjon. Kabelen var i drift mellom 1902 og 1963, med unntak av en kort periode i 1914
Kopra, tang og akvariefisker er de viktigste eksportproduktene. | Linjeøyene (engelsk: Line Islands) er en øygruppe bestående av elleve atoller og lave koralløyer i det sentrale Stillehavet, sør for Hawaii. Åtte av øyene, blant dem de fem største, tilhører Kiribati, mens tre regnes til USAs ytre småøyer. Øyene som tilhører Kiribati ligger i verdens fremste tidssone, UTC+14. Tiden på dagen er den samme som på Hawaii, men datoen er en dag før.
Alle øyene i denne øygruppen er eller har vært lagt krav på av USA, unntatt Filipporevet. USA oppga i 1979 sitt krav på åtte av øyene til fordel for Kiribati i Tarawa-traktaten.
Øygruppen er geografisk inndelt i tre undergrupper, de nordlige, sentrale, og sørlige Linjeøyene. De sentrale Linjeøyene blir noen ganger gruppert sammen med de sørlige øyene. Tabellen under lister øyene fra nord til sør.
* Lagunearealene merket med stjerne er inkludert i øyarealene i forrige kolonne ettersom de, i motsetning på en vanlig atoll, er innlandssjøer som er helt avskåret fra sjøen.
Bare tre av øyene er bebodd, med en samlet befolkning på 8 809 (folketelling 2005), herav 5 115 på Kiritimati, 2 539 på Tabuaeran, og 1 155 på Teraina. I 1900 var innbyggertallet på disse tre øyene rundt 300.
Kiritimati er verdens største atoll regnet etter landareal. Øyene ble annektert av Storbritannia i 1888 med henblikk på å legge en telegrafkabel over Stillehavet med Tabuaeran (som da het Fanningøya) som relestasjon. Kabelen var i drift mellom 1902 og 1963, med unntak av en kort periode i 1914
Kopra, tang og akvariefisker er de viktigste eksportproduktene. | Linjeøyene (engelsk: Line Islands) er en øygruppe bestående av elleve atoller og lave koralløyer i det sentrale Stillehavet, sør for Hawaii. Åtte av øyene, blant dem de fem største, tilhører Kiribati, mens tre regnes til USAs ytre småøyer. | 10,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Periodesystemet | 2023-02-04 | Periodesystemet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Periodesystemet'] | Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man i dag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC).
I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme.
Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og actinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen.
FN erklærte 2019 som Det internasjonale året for Periodesystemet», i anledning 150-årsjubileet for «en av vitenskapens vesentligste bragder».
| Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man i dag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC).
I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme.
Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og actinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen.
FN erklærte 2019 som Det internasjonale året for Periodesystemet», i anledning 150-årsjubileet for «en av vitenskapens vesentligste bragder».
== Periodesystemet i tabellform ==
Ved å la musepekeren hvile i et av tabellens felter, vil tilleggsinformasjon om det aktuelle grunnstoffet vises. Masse er oppgitt i atommasseenheten u, smeltepunktet i grader celsius, og elektronegativiteten etter Pauling-skalaen.
== Oppbygging ==
Tabellen er organisert etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer), antall elektronskall rundt kjernen (periode), og antall elektroner i ytterste elektronskall (gruppe). Grunnstoffene klassifiseres også i kjemiske serier etter sine kjemiske egenskaper, for eksempel metaller, halogener, edelgasser og så videre. I tillegg deles tabellen opp i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Disse blokkene betegnes med bokstaver: s-blokken, p-blokken, d-blokken og f-blokken. Alle grunnstoff har navn. Navnene har også en forkortelse bestående av én eller to bokstaver kalt kjemisk symbol (unntaket er de midlertidige navnene som har tre bokstaver i forkortelsen). I tabellens enkleste form vises grunnstoffene kun med kjemisk symbol og atomnummer. I mer detaljerte tabeller vises også stoffets fulle navn, atommasse, indikasjon av stofftilstanden ved romtemperatur (fast form, væske eller gass) og så videre. Dagens periodiske system består av syv perioder (118 grunnstoffer). Tabellens utseende har forandret seg flere ganger opp gjennom tiden, men utformingen med lantanoider og aktinoider plassert for seg selv under resten av tabellen, er den mest vanlige i dag.
=== Atomnummer ===
Atomnummeret er identisk med antall protoner i atomets kjerne (må ikke forveksles med massetall som er det totale antall protoner og nøytroner i kjernen). Antall nøytroner i kjernen kan variere (isotoper), mens antall protoner er unikt for hvert grunnstoff. Dersom et atom mister eller får tilført protoner, går det over til å bli et annet grunnstoff. Ved radioaktiv nedbrytning (for eksempel alfahenfall eller spontan fisjon) vil antall protoner reduseres i kjernen og resultere i et eller flere lettere grunnstoff.
==== Atommasse ====
Antall protoner og nøytroner avgjør atommassen, og forskjellige isotoper har forskjellig atommasse. Angivelse av atommassen er derfor gitt som et gjennomsnitt av naturlig forekommende (stabile) isotoper. For grunnstoff som ikke har noen stabile isotoper blir atommassen til den mest stabile isotopen oppgitt. Enheten u er relativ atommasse og er definert som en tolvtedel av massen til et atom 12C (karbon) i sin grunntilstand. I notasjon blir massetallet (det totale antall kjernepartikler) angitt av et tall oppe til venstre for det kjemiske symbolet. I tilfellet 12C betyr det at kjernen har 6 protoner (siden det er karbon) og 6 nøytroner. En annen måte er å angi massetallet etter grunnstoffnavnet eller det kjemiske symbolet (uran-235 eller U-235). Det er bare de minste atomkjernene som har likt antall protoner og nøytroner; større atomkjernerer inneholder flere nøytroner enn protoner. Uran som har atomnummer 92 (og dermed 92 protoner), har 146 nøytroner i den vanligst forekommende isotopen 238U.
=== Perioder ===
Periodene er de vannrette radene i tabellen, og de refererer til antall elektronskall i atomet. Elektronskallene kalles fra innerst og utover K, L ,M , N, O, P, og Q eller 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7. De deles også opp i underskall som igjen består av orbitaler. Hvert elektronskall (og dets underskall) har «plass» til et bestemt antall elektroner. Dagens periodesystem består av 7 perioder. I 1985 ble forsøk på å fremstille grunnstoff 119 utført ved Berkeley-universitetet i California. Forsøket mislyktes, men dersom fremstilling av grunnstoff med høyere atomnummer enn 118 skulle lykkes, må periodesystemet utvides med periode 8.
=== Grupper ===
Periodesystemets grupper utgjøres av kolonnene der grunnstoffene står vertikalt plassert i forhold til hverandre. Mendelejevs gruppeinndeling var basert på stoffenes kjemiske egenskaper (som reaktivitet). Dagens gruppe-klassifisering baserer seg på antall elektroner i ytterste skall (valenselektroner), noe som har nøye sammenheng med de kjemiske egenskapene Mendelejev observerte. Gruppe 1 (unntatt hydrogen) kalles alkalimetaller og er plassert helt til venstre i tabellen. Disse stoffene har kun ett valenselektron, og er meget reaktive (reaksjonsvillige). De binder seg svært lett med andre grunnstoff, og finnes derfor ikke i ren form naturlig. Alkalimetallenes rake motsetning er edelgassene som utgjør gruppe 18. Hos edelgassene er det ytterste elektronskallet fullt, noe som gjør at de er ekstremt lite reaktive. De danner derfor ikke kjemiske forbindelser naturlig (edelgass-forbindelser har imidlertid vært kunstig fremstilt i laboratorier).
==== Elektronegativitet ====
Elektronegativitet er et mål på atomets evne til å trekke til seg felles elektroner i en kjemisk forbindelse. Begrepet ble innført av den amerikanske kjemikeren Linus Pauling, og skalaen har fått navn etter ham. Tallet er et relativt tall, og tar utgangspunkt i verdien 4 for fluor (som er det mest elektronegative grunnstoffet). Elektronegativiteten er lavest i gruppe 1 (alkalimetallene) og stiger ved høyere gruppenummer. De mest elektronegative grunnstoffene tilhører gruppe 17 (halogenene). Tallet er et viktig hjelpemiddel til å forstå og forutse kjemiske bindinger og reaksjoner mellom de forskjellige grunnstoffene.
==== Nummerering ====
Gruppene deles gjerne inn i 8 hovedgrupper som angir antall valenselektroner fra 1 til 8 (i tidligere tider benevnt I – VIII), og 10 undergrupper (tidligere benevnt med romertall etterfulgt av bokstaven A eller B). I dagens nummereringssystem tilsvarer hovedgruppene gruppe 1, 2, og 13 – 18, og undergruppene tilsvarer 3 – 12.
Frem til 1988 eksisterte det to forskjellige nummereringssystem for periodesystemets grupper, en amerikansk og en europeisk. Begge benyttet romertall i kombinasjon med bokstavene A og B. Problemet var at bokstavene var brukt forskjellig, noe som gjorde at misforståelser lett kunne oppstå (se tabell under). Siden begynnelsen av 1980-tallet hadde IUPAC forsøkt å finne en løsning på problemet før de skulle gi ut sin navnekonvensjon Nomenclature of Inorganic Chemistry (Part I ) i 1988. IUPAC sendte i 1985 ut et høringsforslag om å gå over til tall i stedet for romertall og bokstaver. Som ventet kom det protester, men på tross av motstanden valgte IUPAC i 1988 å gi ut navnekonvensjonen med en anbefaling om å ta i bruk det nye nummer-systemet. I dag er gruppenummerering med tall i bruk i hele verden.
=== Kjemiske serier ===
Kjemiske serier er grupper av grunnstoff som har lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og der visse egenskaper endrer seg systematisk gjennom serien. Noen av de kjemiske seriene sammenfaller med periodesystemets grupper, mens andre spenner over flere grupper. De 10 kjemiske seriene blir i periodesystemet uthevet ved hjelp forskjellige farger, og omfatter: alkalimetaller, jordalkalimetaller, lantanoider, aktinoider, transisjonsmetaller, metaller, halvmetaller, ikke-metaller, halogener og edelgasser.
=== Blokker ===
Grunnstoffene i periodesystemet blir også plassert i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Blokkene beskriver fyllingen av elektronskallenes orbitaler, og angis med bokstavene s, p, d, og f. Utvidelsene av periodesystemet som ble foreslått av Glenn T. Seaborg, vil innebære en ny blokk. Denne blokken (og utvidelsen) er ikke formalisert eller normert av IUPAC, men kalles uoffisielt for g-blokken. Tabellen under viser blokkene markert med farger, inkludert den foreslåtte utvidelsen med periode 8 og g-blokken.
== Grunnstoffenes forekomst ==
Det mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen er oksygen, fulgt av silisium. Nesten 99 % av Jordens atmosfære består av grunnstoffene nitrogen og oksygen, hvorav nitrogen utgjør brorparten med over 78 %. I hele jordkloden sett under ett, er jern det vanligste grunnstoffet med 34,6 %, fulgt av oksygen med 29,5 %. På Solen og i universet er det imidlertid hydrogen og helium som er de vanligste grunnstoffene, der hydrogen utgjør 73-75 % og helium 23-24 %. I tabellen under vises noen av de mest vanlige grunnstoffene og forekomsten deres (tabellen er sortérbar).
Det tyngste grunnstoffet som forekommer naturlig, er uran (atomnummer 92). Spor av neptunium (atomnummer 93) og plutonium (atomnummer 94) finnes i uranmalm, men disse er resultat av beta minus-henfall av uran, og defineres ikke som naturlige forekomster. Det letteste grunnstoffet som ikke forekommer naturlig er technetium (atomnummer 43). Alle de transurane grunnstoffene (med atomnummer høyere enn uran) fremstilles kunstig.
=== Isotoper ===
De fleste grunnstoffene har flere isotoper som forekommer naturlig, både stabile og ustabile. De ustabile isotopene omdannes ved nedbrytning av atomkjernen med ioniserende stråling som resultat (radioaktivitet). Tinn har 10 naturlig forekommende stabile isotoper, noe som er det høyeste antallet blant grunnstoffene. Technetium er det letteste grunnstoffet som ikke har noen stabile isotoper. Bly (atomnummer 82) er det tyngste grunnstoffet som har stabile isotoper. Før 2003 var vismut (atomnummer 83) ansett for å være det tyngste grunnstoffet med stabile isotoper, men det viser seg at det nedbrytes under utsendelse av alfastråling, og har en halveringstid på 1019 år (10 000 000 000 000 000 000 år). Den ekstremt lange halveringstiden og den meget svake strålingen gjør at vismut i alle praktiske henseender kan betraktes som stabilt og ikke radioaktivt.
== Administrasjon av periodesystemet ==
Periodesystemet og avgjørelser angående navn og kjemiske symbol administreres av den ikke-statlige internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). Organisasjonen står for oppdateringer og korrigeringer av periodesystemet, og har også avgjørende myndighet når oppdagelse og navngiving av nye grunnstoff skal godkjennes. Grunnstoffene 113, 115, 117 og 118 er rapportert fremstilt, og oppdagelsene ble bekreftet og godkjent av IUPAC i desember 2015. Dersom oppdagelse av et nytt grunnstoff kan bekreftes, vil oppdagerne bli gitt anledning til å foreslå navn og kjemisk symbol.
== Historie ==
I antikkens Hellas foreslo Aristoteles at all materie i universet besto av grunn-elementene jord, luft, vann og ild i forskjellige proporsjoner. Inntil for omkring 350 år siden var dette den vanlige oppfatningen. I 1661 skrev den irske alkymisten Robert Boyle (1626–91) boken The Skeptical Chymist der han stilte seg kritisk til datidens alkymi og forestillingen om at all materie besto av bare fire grunnstoff. Boyle bidro sterkt til å gjøre alkymi til en analytisk vitenskap, og har blitt betegnet som en pioner innen moderne kjemi. Aristoteles' teori måtte forkastes på 1700-tallet da stadig nye grunnstoff ble oppdaget, og kjemikerne ikke greide å se noen sammenheng mellom dem og de forskjellige kjemiske forbindelsene.
=== De første skrittene ===
I 1828 utarbeidet den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius (1779–1848) en liste over grunnstoffene basert på relativ vekt. Han utviklet også et notasjonssystem der grunnstoffenes navn ble erstattet av bokstavforkortelser (kjemisk symbol) – et system som fortsatt er i bruk. På 1860-tallet var antallet oppdagede grunnstoff kommet opp i over 60, og det syntes som det ikke var noen grense for hvor mange kjemiske forbindelser som fantes. I 1864 utarbeidet den engelske kjemikeren John Alexander Reina Newlands (1837–98) en liste over grunnstoffene sortert etter relativ masse i stigende rekkefølge (ikke ulikt Berzelius' liste fra 1828). Han noterte seg at første og niende grunnstoff hadde kjemiske likhetstrekk, likeså andre og tiende. Basert på dette formulerte han i 1865 sin Law of Octaves – oktavenes lov (en oktav er et sprang på 8). Newlands' system viste seg ufullkomment og ufullstendig, noe han mente var forårsaket av uoppdagede grunnstoff. Newlands ble latterliggjort i sin samtid, men observasjonene hans hadde mye for seg (som Mendelejev skulle demonstrere noen år senere).
=== Det første utkastet ===
I 1869 utarbeidet den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Mendelejev en tabell over grunnstoffene som organiserte dem etter masse og kjemiske egenskaper. Denne tabellen viste ikke bare det kjemiske slektskapet mellom de forskjellige grunnstoffene, men kunne også forutsi både eksistensen av – og egenskapene til grunnstoff som til da ikke var oppdaget. Mendelejvs system inneholdt flere tomme plasser som senere skulle vise seg å romme grunnstoff som ennå ikke var oppdaget i Mendelejevs samtid. Unntaket var edelgassene som Mendelejev ikke hadde forutsett og satt av plass til. Disse ble tilføyd av William Ramsay senere uten at resten av tabellen behøvde modifisering. Med utviklingen av atomteorien økte forståelsen av atomenes indre oppbygning, og Mendelejevs system ble bekreftet. Massen som Mendelejev hadde sortert stoffene etter, viste seg å ha nøye sammenheng med antall protoner i kjernen, og de kjemiske egenskapene hadde sammenheng med antall elektroner i ytterste skall (gruppe).
=== Dagens periodesystem ===
Den (foreløpig) siste store endringen i periodesystemet kom i 1940 da den svenskættede amerikanske forskeren Glenn Theodore Seaborg (1912–99) innførte aktinoidene og plasserte dem under lantanoidene. Seaborg identifiserte flere av de transurane grunnstoffene, og mottok i 1951 nobelprisen i kjemi for sitt arbeid. I 1969 foreslo han også å utvide periodesystemet med periode 8 (og dermed 168 grunnstoff). Grunnstoff nummer 119 til 122 og 141 til 168 ville tilhøre de etablerte gruppene, mens nummer 123 til 140 ble plassert i den teoretiske g-blokken og kalt super-aktinoider sammen med nummer 140 til 153. Utvidelsen er en logisk fortsettelse av periodesystemet, men er per mai 2022 ikke offisielt innført.
== Se også ==
Kjemiens historie
Grunnstoffliste
Isotoptabell
Oppdagelser av grunnstoff
== Referanser ==
== Kilder ==
Universitetet i Oslo – Periodesystemet Besøkt 10. januar 2016
Forskning.no – Grunnstoffenes periodiske system Besøkt 10. januar 2016
Ausetute.com – History of the Periodic Table of the Elements (engelsk) Besøkt 10. januar 2016
Periodictable.com – The Elements. (omfattende engelskspråklig side om grunnstoffene) Besøkt 10. januar 2016
== Eksterne lenker ==
Dynamisk Periodesystem Besøkt 10. januar 2016 | Periodesystemets perioder er betegnelsen på de horisontale grupperingene av grunnstoff i periodesystemet. Grunnstoff i samme periode har samme antall elektronskall rundt atomkjernen. | 10,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._P%C3%B6lten_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | St. Pölten bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bispedømmer i Østerrike', 'Kategori:Niederösterreich'] | St. Pölten bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter den vestlige halvparten av delstaten Niederösterreich og har sitt sete i St. Pölten.
I 1784/85 ble biskopen av Passau presset av keiser Josef II til å avstå de østerrikske områdene sine. Sognene i Niederösterreich ble da fordelt slik at St. Pölten bispedømme ble opprettet, mens Wien erkebispedømme – som også ble St. Pöltens metropolitanbispedømme – ble utvidet.
| St. Pölten bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter den vestlige halvparten av delstaten Niederösterreich og har sitt sete i St. Pölten.
I 1784/85 ble biskopen av Passau presset av keiser Josef II til å avstå de østerrikske områdene sine. Sognene i Niederösterreich ble da fordelt slik at St. Pölten bispedømme ble opprettet, mens Wien erkebispedømme – som også ble St. Pöltens metropolitanbispedømme – ble utvidet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Sankt Pölten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | St. Pölten bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. | 10,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lompoc | 2023-02-04 | Lompoc | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Byer i Santa Barbara County'] | Lompoc er en by i Santa Barbara County, California, USA, omtrent 38 km sør for Santa Maria, 90 km vest for Santa Barbara og 240 km vest for Los Angeles.
Byen ligger omtrent 32 meter over havet. Innbyggertallet var på 41 103 ved folketellingen i 2000. Arealet er 30,1 km². Navnet Lompoc kommer fra den innfødte Cumash-stammen, og betyr "liten sjø" eller "lagune". Borgermester i byen er Dick DeWees.
Like ved byen ligger Vandenberg Air Force Base, som er den største arbeidsplassen. Byen huser også fengselet "Federal Correctional Institution, Lompoc" og en kiselgurgruve.
| Lompoc er en by i Santa Barbara County, California, USA, omtrent 38 km sør for Santa Maria, 90 km vest for Santa Barbara og 240 km vest for Los Angeles.
Byen ligger omtrent 32 meter over havet. Innbyggertallet var på 41 103 ved folketellingen i 2000. Arealet er 30,1 km². Navnet Lompoc kommer fra den innfødte Cumash-stammen, og betyr "liten sjø" eller "lagune". Borgermester i byen er Dick DeWees.
Like ved byen ligger Vandenberg Air Force Base, som er den største arbeidsplassen. Byen huser også fengselet "Federal Correctional Institution, Lompoc" og en kiselgurgruve.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Lompoc, California – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Lompoc Valley Historical Society
Lompoc Valley Magazine | Lompoc er en by i Santa Barbara County, California, USA, omtrent 38 km sør for Santa Maria, 90 km vest for Santa Barbara og 240 km vest for Los Angeles. | 10,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Gallen_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | St. Gallen bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Europa', 'Kategori:Sveitsisk samfunn'] | St. Gallen bispedømme er et av Sveits' seks katolske bispedømmer. Det omfatter kantonene St. Gallen, Appenzell Ausserrhoden og Innerrhoden, selv om Appenzell-kantonene har en særstatus. Bispedømmets katedral er stiftskirken i St. Gallen, som stammer fra den senbarokke høyhetstiden til bispedømmets forgjengerinstitusjon, fyrsteabbediet St. Gallen. Bispedømmet skytshelgen er den hellige Gallus.
| St. Gallen bispedømme er et av Sveits' seks katolske bispedømmer. Det omfatter kantonene St. Gallen, Appenzell Ausserrhoden og Innerrhoden, selv om Appenzell-kantonene har en særstatus. Bispedømmets katedral er stiftskirken i St. Gallen, som stammer fra den senbarokke høyhetstiden til bispedømmets forgjengerinstitusjon, fyrsteabbediet St. Gallen. Bispedømmet skytshelgen er den hellige Gallus.
== Historie ==
Området for dagens bispedømme lå inntil begynnelsen av 1800-tallet delvis i bispedømmene Konstanz og Chur, men storparten hørte til det eksempte fyrsteabbediet St. Gallen. Dette hadde vært et av Det tysk-romerske rikes mektigste riksklostre, men ble opphevet i 1805 og innlemmet i kantonen St. Gallen. Kantonen ble i 1819 (etter at også Konstanz bispedømme var blitt opphevet) i sin helhet overført til Chur bispedømme. Det fantes imidlertid sterke bestrebelser etter å knytte an til St. Gallens mangehundreårige historie som viktig territorialabbedi. For å fremheve St. Gallens betydning endret Chur bispedømme derfor i 1823 navn til Chur-St. Gallen bispedømme. 1847 ble så St. Gallen skilt ut som et eget bispedømme.
== Særtrekk ved bispevalget ==
St. Gallen bispedømme er unik blant romersk-katolske bispedømmer i at valget av ny biskop involverer noen basisdemokratiske elementer: Alle troende i bispedømmet kan foreslå kandidater. Domkapitelet velger ut noen av kandidatene og sender listen til Vatikanet for godkjenning. Til slutt velger domkapitelet biskopen blant de godkjente kandidatene.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Saint Gallen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | St. Gallen bispedømme er et av Sveits' seks katolske bispedømmer. | 10,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fyrsteabbediet_St._Gallen | 2023-02-04 | Fyrsteabbediet St. Gallen | ['Kategori:47°N', 'Kategori:700-tallet i Sveits', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 613', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Sveits', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1768', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1207', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1798', "Kategori:Sveits' historie", 'Kategori:Tysk-romerske rike', 'Kategori:Verdensarven i Sveits'] | Fyrsteabbediet St. Gallen var et benediktinerabbedi med sete i St. Gallen (Sveits), som var blant Det hellige romerske rike av den tyske nasjons viktigste riksklostre. Det hadde i mange hundre år status som både fyrste- og territorialabbedi, men ble opphevet i 1805. St. Gallen bispedømme viderefører på en måte arven etter abbediet.
| Fyrsteabbediet St. Gallen var et benediktinerabbedi med sete i St. Gallen (Sveits), som var blant Det hellige romerske rike av den tyske nasjons viktigste riksklostre. Det hadde i mange hundre år status som både fyrste- og territorialabbedi, men ble opphevet i 1805. St. Gallen bispedømme viderefører på en måte arven etter abbediet.
== Historisk oversikt ==
Allerede 612 bodde den irske munken Gallus som eremitt i nærheten av klosterets senere beliggenhet. Selve klosteret ble grunnlagt i 719 som et «løst munkesamfunn» og sluttet seg i 747 til benediktinerordenen. Allerede 818 ble klosteret riksumiddelbar, dvs. fikk status som rikskloster. 1207 ble abbeden dessuten hevet til fyrsterangen, dvs. han ble riksfyrste med personlig stemme i riksdagen, og klosteret fikk æresbetegnelsen fyrsteabbedi. Senest siden 1217 var abbediet dessuten eksempt, dvs. løst fra biskopen av Konstanz (i hvis bispedømme abbediet lå) og direkte underlagt paven.
Gjennom hele middelalderen økte abbediets besittelser, hovedsakelig gjennom gaver fra ulike adelsslekter, slik at abbeden var verdslig og kirkelig herre over et anselig territorium. På sitt største omfattet fyrsteabbediet et sammenhengende område på 1258 km² som bestod av det såkalte Fürstenland, grevskapet Toggenburg og Appenzellerland, samt en rekke mindre besittelser på begge sider av Bodensjøen. Territoriet skrumpet etter hvert noe fordi byen St. Gallen (fri stad fra 1401) og Appenzellerland (1429) ble uavhengige.
1451 ble abbediet et «vennligsinnet sted» (zugewandter Ort), dvs. et assosiert medlem av Det sveitsiske edsforbund. I flere århundrer var abbediet dermed på papiret del av to stater samtidig: Sveits og Det tysk-romerske rike. Tilknytningen til sistnevnte opphørte i etterdønningene av den franske revolusjon, da abbediets undersåtter erklærte abbeden for avsatt i 1798. Abbediets omfattende besittelser ble dermed innlemmet i de nyoppretta kantonene Säntis og Linth, og fra 1803 i kantonen St. Gallen. Denne bestemte i 1805 at klosteret skulle oppheves.
På det kirkelige plan kom abbediets område med opphevelsen (tilbake) til Konstanz bispedømme og i 1819, etter at også dette bispedømmet var blitt opphevet, til Chur bispedømme. For å fremheve St. Gallens betydning for katolisismen skiftet dette navn til Chur-St. Gallen bispedømme i 1823, og 24 år senere ble kantonen St. Gallen skilt ut som et eget bispedømme.
== Betydning ==
I den tidlige middelalderen var fyrsteabbediet St. Gallen et av de mest betydningsfulle kulturelle sentre i Europa. Klosterbiblioteket og stiftsarkivet, som inneholder omfattende samliger med dokumenter helt tilbake til 700-tallet, vitner fremdeles om denne høyhetstiden.
Klosteret hadde en ny blomstringstid på 1700-tallet, noe som vises i de overdådige barokkbygningene som ble oppført mellom 1755 og 1767. Hele klosteranlegget ble i 1983 tatt med på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
== Bildegalleri ==
== Se også ==
Rikskloster
St. Gallen bispedømme
Territorialabbedi
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Fürstabtei St. Gallen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fyrsteabbediet St. Gallen var et benediktinerabbedi med sete i St. | 10,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maribor_erkebisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Maribor erkebispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Europa', 'Kategori:Kristendom i Slovenia', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer i Østerrike'] | Maribor erkebispedømme er siden opphøyelsen til erkebispedømme i 2006 et av Slovenias to romersk-katolske erkebispedømmer (ved siden av Ljubljana). Det het opprinnelig Lavant bispedømme.
| Maribor erkebispedømme er siden opphøyelsen til erkebispedømme i 2006 et av Slovenias to romersk-katolske erkebispedømmer (ved siden av Ljubljana). Det het opprinnelig Lavant bispedømme.
== Historie ==
Bispedømmet Lavant ble opprettet i 1228 som det siste av Salzburg erkebispedømmes såkalte egenbispedømmer. Bispesetet var St. Andrä i Lavantdalen i Kärnten. Til tross for navnet fantes det ingen direkte historisk forbindelse med det antikke bispedømmet som bestod i Aguntum ved dagens Lavant (Øst-Tirol) på 400-tallet.
Selv om Lavant bispedømme i sin opprinnelige utstrekning (bare sju sogn i Kärnten) ikke hadde geografisk overlapp med dagens Maribor erkebispedømme, består det en uavbrutt historisk kontinuitet mellom disse bispedømmene: Ved flere anledninger ble Lavant bispedømme utvidet syd- og østover (1786 til Völkermarkt, 1789 til Celje, 1859 til Maribor), mens de nordlige sognene etter hvert ble overført til andre bispedømmer (1789 kom områdene nord for Drau til Seckau bispedømme, 1859 de resterende områdene i Kärnten til Gurk bispedømme). Også bispesetet ble i 1859 flyttet fra St. Andrä til Maribor (tysk Marburg), som den gang hørte til det østerriksk-ungarske kronlandet Steiermark.
Etter første verdenskrig lå Lavant bispedømmet i kongeriket Jugoslavia, og ble derfor i 1924 løst fra sitt opprinnelige metropolitanbispedømme Salzburg. Frem til 1968, da Lavant ble suffraganbispedømme under Ljubljana erkebispedømme, var bispedømmet immediat, dvs. var direkte underlagt paven. Navneskiftet fra Lavant til Maribor bispedømme skjedde i 1962, og opphøyelsen til erkebispedømme i 2006. Samtidig ble to områder skilt ut som nye bispedømmer og underlagt Maribor som suffraganbispedømmer: Celje og Murska Sobota bispedømme.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Archdiocese of Maribor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Maribor erkebispedømme er siden opphøyelsen til erkebispedømme i 2006 et av Slovenias to romersk-katolske erkebispedømmer (ved siden av Ljubljana). Det het opprinnelig Lavant bispedømme. | 10,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lavant | 2023-02-04 | Lavant | ['Kategori:Pekere'] | Lavant har flere betydninger:
Lavant (elv)
Lavant bispedømme
Lavant kommune (Tirol) | Lavant har flere betydninger:
Lavant (elv)
Lavant bispedømme
Lavant kommune (Tirol) | Lavant har flere betydninger: | 10,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linz_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Linz bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bispedømmer i Østerrike', 'Kategori:Oberösterreich'] | Linz bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Oberösterreich og har sitt sete i Linz.
Fra 739 lå dagens Oberösterreich under Passau bispedømme. 1784/85 ble biskopen av Passau presset av keiser Josef II til å avstå de østerrikske områdene sine. Sognene i Oberösterreich ble da grunnlaget for det nyoppretta Linz bispedømme i kirkeprovinsen Wien.
Det er mulig at det i antikken (3. og 4. århundre) fantes et bispesete i Lauriacum, dagens Lorch i Oberösterreich, som i så fall gikk under i folkevandringstiden. Det finnes i hvert fall ingen kontinuitet til dagens bispedømme.
| Linz bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Oberösterreich og har sitt sete i Linz.
Fra 739 lå dagens Oberösterreich under Passau bispedømme. 1784/85 ble biskopen av Passau presset av keiser Josef II til å avstå de østerrikske områdene sine. Sognene i Oberösterreich ble da grunnlaget for det nyoppretta Linz bispedømme i kirkeprovinsen Wien.
Det er mulig at det i antikken (3. og 4. århundre) fantes et bispesete i Lauriacum, dagens Lorch i Oberösterreich, som i så fall gikk under i folkevandringstiden. Det finnes i hvert fall ingen kontinuitet til dagens bispedømme.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Linz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Linz bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Oberösterreich og har sitt sete i Linz. | 10,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gy%C5%91r_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Győr bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Ungarn', 'Kategori:Tidligere katolske bispedømmer i Østerrike'] | Győr bispedømme er et av Ungarns tolv katolske bispedømmer og ligger i kirkeprovinsen Esztergom-Budapest.
Bispedømmet ble opprettet i 1009 og hadde den gang en mye større utstrekning. Fordi det i vest omfattet en del tyskspråklige sogn, hadde bispedømmet også det tyske navnet Bistum Raab. 1777 ble Szombathely bispedømme skilt ut som eget bispedømme i sør. Etter første verdenskrig ble dessuten i 1922 de resterende tyskspråklige sognene overført til det apostoliske administraturet Burgenland i Østerrike.
| Győr bispedømme er et av Ungarns tolv katolske bispedømmer og ligger i kirkeprovinsen Esztergom-Budapest.
Bispedømmet ble opprettet i 1009 og hadde den gang en mye større utstrekning. Fordi det i vest omfattet en del tyskspråklige sogn, hadde bispedømmet også det tyske navnet Bistum Raab. 1777 ble Szombathely bispedømme skilt ut som eget bispedømme i sør. Etter første verdenskrig ble dessuten i 1922 de resterende tyskspråklige sognene overført til det apostoliske administraturet Burgenland i Østerrike.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Győr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Győr bispedømme er et av Ungarns tolv katolske bispedømmer og ligger i kirkeprovinsen Esztergom-Budapest. | 10,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Graz | 2023-02-04 | Graz | ['Kategori:15°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Steiermark', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Verdensarven i Østerrike', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør.
Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, Grad – Gradec betyr en mindre borg.
I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgsk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanene. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme.
I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad og i den forbindelsen laget Vito Acconci en gangbro med en flytende "øy", Murinsel, i elven midt i Mur.
Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv.
Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz og Alfred Wegner underviste ved Karl-Franzens-Universität. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design.
| Graz (slovensk Gradec) er Østerrikes nest største by og hovedstad i delstaten Steiermark. Elven Mur renner gjennom byen fra nord mot sør.
Grazområdet var under det romerske keiserriket et tett befolket landbruksområde. På 500-tallet ble det i det senere Graz opprettet en borg. Navnet Graz kommer også fra det slovenske ordet for borg, Grad – Gradec betyr en mindre borg.
I 1245 fikk Graz byvåpen og fra 1379 til 1619 var Graz en habsburgsk residensby som i perioden ble utsatt for en rekke angrep fra osmanene. Byen er bispesete for Graz-Seckau bispedømme.
I 2003 var Graz europeisk kulturhovedstad og i den forbindelsen laget Vito Acconci en gangbro med en flytende "øy", Murinsel, i elven midt i Mur.
Gamlebyen og Schloss Eggenberg utenfor sentrum, ble i 1999 satt på listen over Verdens kulturarv.
Graz har en lang historie som universitetsby og har nå seks universiteter med til sammen rundt 45 000 studenter. Her studerte blant annet Nikola Tesla, ved Technische Universität Graz og Alfred Wegner underviste ved Karl-Franzens-Universität. Den er fra mars 2011 med i Creative Cities Network som en UNESCO City of Design.
== Vennskapsbyer ==
Coventry (England)
Montclair (USA)
Groningen (Nederland)
Darmstadt (Tyskland)
Trondheim (Norge) – fra 1968
Pula (Kroatia)
Dubrovnik (Kroatia)
Trieste (Italia)
Maribor (Slovenia)
Pécs (Ungarn)
== Kjente personer født i Graz ==
Arnold Schwarzenegger, skuespiller og politiker
Armin Assinger, alpinist
Leopold Auenbrugger, lege
Martin Bartenstein, statsråd
Wolfgang Bauer, forfatter
Karl Böhm, dirigent
Fritz Eichler, arkeolog
Ferdinand II, tysk-romersk keiser 1619-1637
Ferdinand III, tysk-romersk keiser 1637-1657
Heinz Fischer, forbundspresident
Johann Bernhard Fischer von Erlach, arkitekt
Georg von Hauberrisser, arkitekt
Anselm Hüttenbrenner, komponist
Marisa Mell, skuespiller
Inge Morath, fotograf
Gerda Paumgarten, alpinist
Gerhard Roth, forfatter
Schiffkowitz, musiker
Peter Simonischek, skuespiller
Joseph Stammel, kunstner
Robert Stolz, komponist og dirigent
Roman Wallner, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Graz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Graz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Karl-Franzens-Universität Graz | Graz-Seckau bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Steiermark og har sitt sete i Graz. | 10,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eisenstadt_bisped%C3%B8mme | 2023-02-04 | Eisenstadt bispedømme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bispedømmer i Østerrike', 'Kategori:Burgenland'] | Eisenstadt bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Burgenland og har sitt sete i Eisenstadt.
Dagens delstat Burgenland hørte inntil første verdenskrig til den transleithanske (dvs. ungarske) delen av Østerrike-Ungarn, og lå derfor på det kirkelige plan under bispedømmene Szombathely (tysk Steinamanger) og Győr (tysk Raab). 1922 ble de tyskspråklige sognene i disse to bispedømmene skilt ut som Det apostoliske administraturet Burgenland, som ble administrert av Wiens erkebiskop. 1960 ble administraturet opphøyet til bispedømme.
| Eisenstadt bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Burgenland og har sitt sete i Eisenstadt.
Dagens delstat Burgenland hørte inntil første verdenskrig til den transleithanske (dvs. ungarske) delen av Østerrike-Ungarn, og lå derfor på det kirkelige plan under bispedømmene Szombathely (tysk Steinamanger) og Győr (tysk Raab). 1922 ble de tyskspråklige sognene i disse to bispedømmene skilt ut som Det apostoliske administraturet Burgenland, som ble administrert av Wiens erkebiskop. 1960 ble administraturet opphøyet til bispedømme.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Eisenstadt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Eisenstadt bispedømme er et av Østerrikes ni katolske bispedømmer. Det omfatter delstaten Burgenland og har sitt sete i Eisenstadt. | 10,073 |
null | 2023-02-04 | Santa Maria (California) | null | null | null | Santa Maria er en by i Santa Barbara County, California, USA. Byen ble grunnlagt i 1874, og hadde i 2008 et innbyggertall på 111 972. | 10,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Suuman | 2023-02-04 | Aleksander Suuman | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Estiske malere', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lääne-Virumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aleksander Suuman (født 25. april 1927 i Laekvere, Lääne-Viru fylke, død 19. april 2003) var en estisk lyriker og maler. Han var også kjent under den estifiserte formen av navnet sitt, Suumani Sass.
Aleksander Suuman kom fra en bondefamilie. Fra 1947 til 1954 studerte han ved det estiske kunstakademiet, og underviste deretter ved kunstskoler: 1954-58 i Tallinn og 1957-75 i Tartu. Fra 1980 underviste han ved kunstakademiet i Tallinn. Han er kjent som naturmaler og spilte en symbolsk rolle for den estiske miljøbevegelsen og estisk landskapsvern.Som lyriker debuterte han i 1963 med Å seda inimeste. Han utga i alt 12 samlinger fra 1963 til 2000. Dikt i utvalg ble utgitt tre ganger, i 1977, 1988 og 2002. Hans lyrikk omfatter flere sjangre: naturdikt, sentrallyrikk, aforismer og konkret lyrikk.
| Aleksander Suuman (født 25. april 1927 i Laekvere, Lääne-Viru fylke, død 19. april 2003) var en estisk lyriker og maler. Han var også kjent under den estifiserte formen av navnet sitt, Suumani Sass.
Aleksander Suuman kom fra en bondefamilie. Fra 1947 til 1954 studerte han ved det estiske kunstakademiet, og underviste deretter ved kunstskoler: 1954-58 i Tallinn og 1957-75 i Tartu. Fra 1980 underviste han ved kunstakademiet i Tallinn. Han er kjent som naturmaler og spilte en symbolsk rolle for den estiske miljøbevegelsen og estisk landskapsvern.Som lyriker debuterte han i 1963 med Å seda inimeste. Han utga i alt 12 samlinger fra 1963 til 2000. Dikt i utvalg ble utgitt tre ganger, i 1977, 1988 og 2002. Hans lyrikk omfatter flere sjangre: naturdikt, sentrallyrikk, aforismer og konkret lyrikk.
== Referanser == | Aleksander Suuman (født 25. april 1927 i Laekvere, Lääne-Viru fylke, død 19. | 10,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/3._serierunde_i_Toppserien_2009 | 2023-02-04 | 3. serierunde i Toppserien 2009 | ['Kategori:Serierundene i Toppserien 2009'] | 3. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 19. april klokka 13:30 og 16:00.
| 3. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 19. april klokka 13:30 og 16:00.
== Fakta ==
=== Tabell etter 3. runde ===
== Kommentarer ==
== Eksterne lenker ==
Toppserien 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no | 3. serierunde i Toppserien 2009 ble spilt den 19. | 10,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_Cup | 2023-02-04 | Stanley Cup | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NHLs priser og trofeer', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893', 'Kategori:Stanley Cup-sluttspill', 'Kategori:Trofeer', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1893'] | Dominion Hockey Challenge Cup of Canada (kjent som Stanley Cup på engelsk og La Coupe Stanley på fransk) er trofeet som overrekkes vinneren av sluttspillet i Dominion of Canadas National Hockey League. Stanley Cup er derfor det mest prestisjefylte trofeet noen ishockeyspiller kan vinne.
Etter at Stanley Cup i 1914 gikk over fra å være et utfordrertrofé til å bli et sluttspill mellom lag som hadde vunnet ulike ligaer, har troféet blitt vunnet av 18 av de 30 lagene som nå er med i NHL, og fem nedlagte lag. Før 1914 ble troféet vunnet av ni forskjellige lag. Det mestvinnende laget er Montreal Canadiens som har vunnet Stanley Cup 24 ganger, og har i tillegg spilt ytterligere ti finaler. Laget er også det siste canadiske laget som har vunnet troféet, i 1993. Det første laget fra USA som vant troféet var Seattle Metropolitans i 1917.
Det har i troféets historie vært to år hvor det ikke ble delt ut, i 1919 på grunn av spanskesyken og som følge av lock out som følge av en arbeidskonflikt i 2005.
| Dominion Hockey Challenge Cup of Canada (kjent som Stanley Cup på engelsk og La Coupe Stanley på fransk) er trofeet som overrekkes vinneren av sluttspillet i Dominion of Canadas National Hockey League. Stanley Cup er derfor det mest prestisjefylte trofeet noen ishockeyspiller kan vinne.
Etter at Stanley Cup i 1914 gikk over fra å være et utfordrertrofé til å bli et sluttspill mellom lag som hadde vunnet ulike ligaer, har troféet blitt vunnet av 18 av de 30 lagene som nå er med i NHL, og fem nedlagte lag. Før 1914 ble troféet vunnet av ni forskjellige lag. Det mestvinnende laget er Montreal Canadiens som har vunnet Stanley Cup 24 ganger, og har i tillegg spilt ytterligere ti finaler. Laget er også det siste canadiske laget som har vunnet troféet, i 1993. Det første laget fra USA som vant troféet var Seattle Metropolitans i 1917.
Det har i troféets historie vært to år hvor det ikke ble delt ut, i 1919 på grunn av spanskesyken og som følge av lock out som følge av en arbeidskonflikt i 2005.
== Historie ==
I de første årene, fra 1893 til 1914, ble det spilt om Stanley Cup som et utfordrertrofé («challenge trophy»), ved at tittelholderen hadde denne til den ble utfordret av noen andre, som da eventuelt vant den, eller en mester fra en annen liga formelt utfordret tittelholderen og da eventuelt vant cupen fra den tidligere tittelholderen i en avtale kamp eller kampserie. Dette ble til gjennom en avtale mellom de to aktuelle klubbene, men utfordren måtte først bli godkjent som utfordrer av forvalterne («trustees») av Stanley Cup.
Fra 1909 ble Stanley Cup et trofé for profesjonelle lag. I 1908 ble derfor Allan Cup innført som trofé for canadiske amatørlag og utdelt første gang i 1909. Troféet blir fortsatt delt ut til beste canadiske amatørlag etter en årlig turnering mellom vinnerne av de reionale ligaene.Før 1912 kunne disse utfordringene komme når som helt, og flere ganger gjennom samme sesong, avhengig av hva baner og annen infrastruktur tillot. I 1912 ble det imidlertid bestemt at mesterskapet bare skulle forsvares ved utløpet av tittelholderens sesong.
Også i løpet av denne perioden hadde ingen av de ligaene som spilte fom trofeet noe årlig sluttspillsystem for å bestemme de respektive ligaenes mestere, de som lå øverst på tabellen vant ligatittelen.
I 1919 tvang Spanskesyken Montreal Canadiens og Seattle Metropolitans å kansellere deres finaleserie, og dette ble første gang Stanley Cup ikke ble utdelt.Spillesystemet for Stanley Cup mesterskapet ble endret i 1921–22 sesongen da Western Canada Hockey League (WCHL) ble etablert. Da ble det tre ligaer som konkurrerte om Stanley Cup og dette gjorde det nødvendig med en semifinale mellom to ligamestre, mens den tredje gikk direkte til finalen. I 1924–25 sesongen ble PCHA nedlagt og bare Vancouver Maroons og Victoria Cougars gikk inn i WCHL. Etter tapet av PCHA, ble mesterskapet avgjort gjennom en enkel serie. Etter at de vant i 1925, ble Victoria Cougars det siste laget utenfor NHL til å vinne Stanley Cup. Fra 1925–26 sesongen ble WCHL omdøpt til Western Hockey League (WHL). Med Victoria Cougars' tap i 1926 var dette siste gang et lag utenfor NHL kjempet om Stanley Cup.
Det første laget fra USA som ble invitert inn var Boston Bruins i 1927.
== Pokalen ==
Pokalen ble satt opp av lord Stanley av Preston i 1892. Han var generalguvernør (Det britiske monarkis representant) i Canada mellom 1888 og 1893. I denne perioden ble han og hans familie store ishockeyentusiaster, og både datteren og hans syv sønner ble aktive spillere i Canada og etterpå i England.
Ved familiens avreise fra Canada tilbake til England etter endt tjenestetid, satte derfor Frederick Stanley opp dette troféet til det beste (amatør)laget i Canada. Selve bollen («cup») er egentlig en salatbolle i sølv, kjøpte han av en sølvsmed i England og fikk gravert inn «Dominion Hockey Challenge Cup of Canada» på den ene siden, og «From Stanley of Preston» på den andre. Etter hvert som ishockeyen i Canada og De forente stater ble mer integrert, ble en gjennom den ordningen med forvaltere som Stanley satte opp, enige om at pokalen skulle tilfalle det beste (profesjonelle) laget i Canada og USA.
== Dagens bruk ==
Pokalen er en vandrepokal og hvert vinnende lag kan supplere med en sølvring med lagets navn og år, hvilket alle gjør. De siste vinnerne står nederst, og nå inngraveres også navnet på alle spillerne, trenere og støtteapparat. Opprinnelig var det bare en bred ring nederst for å danne en såle, nå utgjør denne delen mer en halvparten av pokalens samlede høyde.
Stanley Cup spilles nå hvert år mellom vinnerne av sluttspillene innen henholdsvis Eastern Conference og Western Conference.
For tiden er pokalen 89,54 cm høy og veier 15,5 kg, og originalen finnes i National Hockey Leagues The Hockey Hall of Fame (engelsk) eller Le Temple de la Renommée de hockey (fransk) i Toronto.
Da Detroit Red Wings vant trofeet i sesongen 2007–08, var dette første gangen at et lag med europeisk lagkaptein (svensken Nicklas Lidström) gikk til topps.
== Vinnere av Stanley Cup ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Diamond, Dan (2003). The Ultimate Prize: The Stanley Cup. Andrews McMeel Publishing. ISBN 0-7407-3830-5.
Podnieks, Andrew (2004). Lord Stanley's Cup. Triumph Books. ISBN 1-55168-261-3.
== Eksterne lenker ==
Stanley Cup Winners | Stanley Cup sluttspillet 2009 i National Hockey League startet den 15. april 2009, etter at grunnspillet 2008–09 var ferdig og ble avsluttet etter den syvende og avgjørende finalekampen fredag 12. | 10,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ben_10 | 2023-02-04 | Ben 10 | ['Kategori:Animerte barneserier fra USA', 'Kategori:Animerte eventyrserier fra USA', 'Kategori:Animerte science fiction-TV-serier fra USA', 'Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ben 10', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:TV-produksjoner på Cartoon Network', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA'] | Ben 10 er amerikansk animasjonsserie for barn som gikk på Cartoon Network fra 2005 til 2008. Den hadde premiere i Norge 23. september 2006.
Den har fått tre oppfølgere: Ben 10: Alien Force, Ben 10: Ultimate Alien og Ben 10: Omniverse.
En femte serie kalt Ben 10 Reboot hadde premiere 10. oktober 2016 i Norge.
| Ben 10 er amerikansk animasjonsserie for barn som gikk på Cartoon Network fra 2005 til 2008. Den hadde premiere i Norge 23. september 2006.
Den har fått tre oppfølgere: Ben 10: Alien Force, Ben 10: Ultimate Alien og Ben 10: Omniverse.
En femte serie kalt Ben 10 Reboot hadde premiere 10. oktober 2016 i Norge.
== Historie ==
10 år gamle Ben Tennyson finner en dag en merkelig klokke kalt Omnitrixen som kan forvandle han til 10 ulike romvesener. Han er på sommerferietur med bestefaren Max og kusinen Gwen. Ben bestemmer seg for å bruke kreftene sine til å forsvare det gode og bekjempe det onde. Men det betyr ikke at han holder seg unna rampestreker innimellom.
== Episoder ==
=== Sesong 1: 2005-2006 ===
1. Ti småromvesen
2. Forhistorisk by
3. Sjøuhyret
4. Monsterpensjonister
5. Jaget
6. Turistfellen
7. Kevin 11
8. To i en
9. Den som ler sist
10. Heldigpiken
11. Et lite problem
12. Småkryp
13. Hemmeligheter
=== Sesong 2: 2006 ===
14. Sannheten
15. Den store parasitten
16. Uskyldig dømt
17. Gwen 10
18. Kampskipet
19. De galaktiske vokterne
20. Soppangrep
21. Det ultimate våpenet
22. De lurer under overflaten
23. Uflaks
24. Dr. Animo og mutantstrålen
25. Ånden vil ut
26. Tilbake for fullt
=== Sesong 3: 2006-2007 ===
27. Midnatts vanvidd
28. Ben 10000
29. Ansiktsbytte
30. God jul
31. Benulv
32. Spillet er slutt
33. Monstervær
34. Super romvesen helt kompis eventyr
35. Mumier og møkk
36. De unaturlige
37. Gjenkomsten
38. Vær redd for mørket
39. Gjesten
=== Sesong 4: 2007-2008 ===
40. En perfekt dag
41. Vi deler oss
42. Drikk ikke vannet
43. Stort fet romvesen bryllup
44. Landeveisrøverne
45. Nattwrestling
46. Ken 10
47. Farvel og godt å bli kvitt
48. Ben 10 mot De Negative 10, del 1
49. Ben 10 mot De Negative 10, del 2
== Norske stemmer ==
Jannike Kruse som Ben Tennyson
Marcus Malling Breen som Ben Tennyson i «Ben 10 reebot»
Hanne Dancke Arnesen som Gwen Tennyson
Trond Brænne som Bestefar Max (utenom episode 14-21)
Harald Mæle som Bestefar Max (episode 14-21)
Halvard Djupvik som Fakkelen (utenom episode 26), Kevin Levin (episode 18) og Cash Murray (episode 47)
Christoffer Staib som Fakkelen (episode 26), Fakkelkjeft, Articguana og Oppkast
Tommy Karlsen som Wildmutt, XLR8, Gråbarken, Firarm, Stinkers, Rivkjeft, Ånden, Syreånde, Stinkarm, Zs'Skayr, Spytter og Eye Guy
Ove Christian Owe som Hardhaus, Vilgax (utenom episode 17), Dr. Animo, Zombozo, Tommelskalle, Hex, Enoch, Clancy, Villranken, Hardbarken, Sublimino, Ben 10000 og Snare-Oh
Erik Skøld som Upgrade (sesong 1, 3 og episode 41), Kevin Levin (episode 7), Cash Murray (utenom episode 47) og Blitzulven
Benjamin Helstad som Upgrade (episode 16 og 18) og Kevin Levin (episode 16 og 26)
Øyvind B. Lyse som Cannonbolt, Vilgax (episode 17), Dr. Viktor, Frankenstrike, Carl Tennyson og Kjempa
Simen Sand som Jonas Melville, Evighetskongen Driscoll og Kevin 11000
Christin Borge som Tante Vera og Parykken
== Filmer ==
1. Ben 10: Omnitrixens Hemmelighet
2. Ben 10: Kappløp med tiden
3. Ben 10: Alien Swarm
4. Ben 10: Destroy All Aliens
5. Ben 10/Generator Rex: Heroes United
6. Unavngitt Ben 10 Live-Action film
== Videospill ==
1. Ben 10: Protector of Earth
2. Ben 10: Alien Force The Game
3. Ben 10 Alien Force: Vilgax Attacks
4. Ben 10 Alien Force: The Rise of Hex
5. Ben 10 Ultimate Alien: Cosmic Destruction
6. Ben 10: Galactic Racing
7. Ben 10: Omniverse The Game
8. Ben 10: Omniverse 2
== Tegneserieblad ==
1. 100% Offisielt Ben 10 Magasin
2. 100% Offisielt Ben 10: Alien Force Magasin
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ben 10 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ben 10 på Internet Movie Database
(en) Ben 10 på Metacritic
Ben 10 hos TV.com | Ben 10: Alien Force The Game er et amerikansk videospill basert på den amerikanske animerte TV-serien Ben 10: Alien Force som går på Cartoon Network. Spillet kom til Norge 26. | 10,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunnar_Rehlin | 2023-02-04 | Gunnar Rehlin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Visby', 'Kategori:Svenske filmkritikere', 'Kategori:Svenske programledere'] | Karl Gunnar Gullbrand Rehlin (født 15. januar 1949 i Visby) er en svensk filmkritiker og programleder.
| Karl Gunnar Gullbrand Rehlin (født 15. januar 1949 i Visby) er en svensk filmkritiker og programleder.
== Biografi ==
Rehlin har tidigere vært programleder for TV-programmet Filmkrönikan. Han bor i Jakobsberg med sin kone og datter.
Rehlin har skrevet en biografi over skuespilleren Stellan Skarsgård: Stellan Skarsgård : en biografi.
I 1999 laget Killinggänget den fiktive dokummentaren Gunnar Rehlin - en liten film om att göra någon illa.
== Priser og utmerkelser ==
1978 – Filmpennan
== Referanser == | | fsted = Visby, Gotland | 10,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeborg_Steinholt | 2023-02-04 | Ingeborg Steinholt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. juli', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lokalpolitikere fra Rødt', 'Kategori:Lokalpolitikere i Nordland', 'Kategori:Personer fra Alstahaug kommune'] | Ingeborg Haug Steinholt (født 16. juni 1986 i Sandnessjøen) er gruppeleder for Rødt (tidligere Rød Valgallianse) i Nordland fylkesting og sitter i partiets sentralstyre. Hun har tidligere vært sentralstyremedlem i Rød Ungdom. Ved stortingsvalget i 2009 var Steinholt 1. kandidat for Rødt i Nordland. Det er hun igjen ved stortingsvalget i 2013.I 2006 ble Steinholt valgt inn i Rød Ungdoms sentralstyre som organisasjonssekretær. I 2007 ble hun nominert på 2.-plass i fylkestingsvalget for Rødt i Nordland. Ved valget gikk Steinholt imidlertid forbi veteranen Einar Jetne på grunn av svært mange personstemmer, og ble valgt inn på fylkestinget som yngste representant.Steinholt studerer i dag medisin ved Universitetet i Tromsø.
| Ingeborg Haug Steinholt (født 16. juni 1986 i Sandnessjøen) er gruppeleder for Rødt (tidligere Rød Valgallianse) i Nordland fylkesting og sitter i partiets sentralstyre. Hun har tidligere vært sentralstyremedlem i Rød Ungdom. Ved stortingsvalget i 2009 var Steinholt 1. kandidat for Rødt i Nordland. Det er hun igjen ved stortingsvalget i 2013.I 2006 ble Steinholt valgt inn i Rød Ungdoms sentralstyre som organisasjonssekretær. I 2007 ble hun nominert på 2.-plass i fylkestingsvalget for Rødt i Nordland. Ved valget gikk Steinholt imidlertid forbi veteranen Einar Jetne på grunn av svært mange personstemmer, og ble valgt inn på fylkestinget som yngste representant.Steinholt studerer i dag medisin ved Universitetet i Tromsø.
== Referanser ==
== Kilder ==
«10 milliarder mer til kommunene», NRK Nordland 2. juli 2009; besøkt 27. juni 2013.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisiell blogg
(en) Ingeborg Steinholt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Ingeborg Steinholt på Twitter | Ingeborg Haug Steinholt (født 16. juni 1986 i Sandnessjøen) er gruppeleder for Rødt (tidligere Rød Valgallianse) i Nordland fylkestingRollepresentasjon på Nordland fylkeskommunes nettsted; besøkt 27. | 10,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elyssa_Davalos | 2023-02-04 | Elyssa Davalos | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Skuespillerstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-01'] | Elyssa Davalos (født 30. mai 1959) er en amerikansk skuespiller. Hun er datter av skuespilleren Richard Davalos. Sammen med den kjente fotografen Jeff Dunas har hun en datter, skuespillerinnen Alexa Davalos.
| Elyssa Davalos (født 30. mai 1959) er en amerikansk skuespiller. Hun er datter av skuespilleren Richard Davalos. Sammen med den kjente fotografen Jeff Dunas har hun en datter, skuespillerinnen Alexa Davalos.
== Filmografi ==
=== TV ===
Familien Macahan (1976- 1979)
Knight Rider-episoden "Blind Spot", som den blinde Julie Robinson (1983)
MacGyver (1987 – 1988)
Scarecrow and Mrs. King (1985–1986)
=== Film ===
Urban Chaos Theory (2000)
A House in the Hills (1993)
Jericho Fever (1993)
Riviera (1987)
Herbie Goes Bananas (1980)
The Apple Dumpling Gang Rides Again (1979)
Wild and Wooly (1978)
== Eksterne lenker ==
(en) Elyssa Davalos på Internet Movie Database
(sv) Elyssa Davalos i Svensk Filmdatabas
(fr) Elyssa Davalos på Allociné
(en) Elyssa Davalos på AllMovie
(en) Elyssa Davalos hos The Movie Database | | fsted = USA | 10,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henri_Lachambre | 2023-02-04 | Henri Lachambre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1904', 'Kategori:Franske forretningsfolk', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1846', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Henri Lachambre (født 30. desember 1846, død 12. juni 1904 i Vagney) var en fransk produsent av ballonger. Hans fabrikk lå i Paris-forstaden Vaugirard. Han deltok også i over 500 ballongoppstigninger selv.
Lachambre leverte ballonger til både det amerikanske US Signal Corps og til den mislykkede Andrée-ekspedisjonen i 1897. Han arbeidet sammen med den brasilianske ballong-pionereen Alberto Santos-Dumont som i 1897 fløy sin egenkonstruerte ballong.
Sammen med sin nevø Alexis Machuron Lachambre skrev Henri Lachambre en bok om Andrées ekspedisjon (Au pôle nord en ballon (Imprimerie Nilsson, 1897, 250 sider) som raskt ble oversatt til svensk, engelsk, fransk, tysk, italiensk, hollandsk og polsk.
| Henri Lachambre (født 30. desember 1846, død 12. juni 1904 i Vagney) var en fransk produsent av ballonger. Hans fabrikk lå i Paris-forstaden Vaugirard. Han deltok også i over 500 ballongoppstigninger selv.
Lachambre leverte ballonger til både det amerikanske US Signal Corps og til den mislykkede Andrée-ekspedisjonen i 1897. Han arbeidet sammen med den brasilianske ballong-pionereen Alberto Santos-Dumont som i 1897 fløy sin egenkonstruerte ballong.
Sammen med sin nevø Alexis Machuron Lachambre skrev Henri Lachambre en bok om Andrées ekspedisjon (Au pôle nord en ballon (Imprimerie Nilsson, 1897, 250 sider) som raskt ble oversatt til svensk, engelsk, fransk, tysk, italiensk, hollandsk og polsk.
== Referanser == | thumb|upright=1.3|Henri Lachambres ballongverksted | 10,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A4ntis_(kanton) | 2023-02-04 | Säntis (kanton) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1798', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | Säntis var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kantoner Appenzell Ausser- og Innerrhoden samt mesteparten av St. Gallen, og hadde om lag 141 000 innbyggere. Navnet ble (etter fransk forbilde) valgt etter fjellet Säntis. Kantonens hovedstad var først Appenzell, så St. Gallen.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble seks områder sammenfattet som kanton Säntis (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Appenzell Ausserrhoden (kanton)
Appenzell Innerrhoden (kanton)
fyrsteabbediet St. Gallen (zugewandter Ort, dvs. assosiert medlem av edsforbundet) med to territorier,
Fürstenland og
den nordlige halvparten av grevskapet Toggenburg
byen St. Gallen (zugewandter Ort)
herligheten Rheintal (gemeine Herrschaft, dvs. avhengig territorium)Dette betød m.a.o. slutten på St. Gallens nesten tusenårige historie som rikskloster. Allerede 1803 ble Appenzell-kantonene gjenopprettet. De resterende territoriene av Säntis gikk – sammen med den nordlige delen av kantonen Linth) – opp i den nyoppretta kantonen St. Gallen. | Säntis var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kantoner Appenzell Ausser- og Innerrhoden samt mesteparten av St. Gallen, og hadde om lag 141 000 innbyggere. Navnet ble (etter fransk forbilde) valgt etter fjellet Säntis. Kantonens hovedstad var først Appenzell, så St. Gallen.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble seks områder sammenfattet som kanton Säntis (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Appenzell Ausserrhoden (kanton)
Appenzell Innerrhoden (kanton)
fyrsteabbediet St. Gallen (zugewandter Ort, dvs. assosiert medlem av edsforbundet) med to territorier,
Fürstenland og
den nordlige halvparten av grevskapet Toggenburg
byen St. Gallen (zugewandter Ort)
herligheten Rheintal (gemeine Herrschaft, dvs. avhengig territorium)Dette betød m.a.o. slutten på St. Gallens nesten tusenårige historie som rikskloster. Allerede 1803 ble Appenzell-kantonene gjenopprettet. De resterende territoriene av Säntis gikk – sammen med den nordlige delen av kantonen Linth) – opp i den nyoppretta kantonen St. Gallen. | Säntis var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kantoner Appenzell Ausser- og Innerrhoden samt mesteparten av St. | 10,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linth_(kanton) | 2023-02-04 | Linth (kanton) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1798', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | Linth var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kanton Glarus samt deler av Schwyz og St. Gallen, og hadde om lag 78 000 innbyggere. Navnet ble (etter fransk forbilde) valgt etter elven Linth. Kantonens hovedstad var først Glarus, så Rapperswil.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble tolv områder sammenfattet som kanton Linth (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Glarus (kanton)
grevskapet Werdenberg (Untertanenland, dvs. avhengig territorium, av Glarus)
Höfe (Untertanenland av Schwyz)
March (Untertanenland av Schwyz)
herligheten Sax-Forstegg (Untertanenland av Zürich)
byen Rapperswil (zugewandter Ort, dvs. assosiert medlem av edsforbundet)
Obertoggenburg (fyrstabbediet St. Gallen, zugewandter Ort)
herligheten Hohensax (gemeine Herrschaft, dvs. felles avhengig territorium)
abbediet Pfäfers (gemeine Herrschaft)
grevskapet Sargans (gemeine Herrschaft)
grevskapet Uznach (gemeine Herrschaft)
herligheten Windegg (gemeine Herrschaft)Allerede 1803 ble Glarus og Schwyz gjenopprettet (inkludert deres forhenværende Untertanenlande). De resterende territoriene av Linth (bl.a. alle forhenværende gemeine Herrschaften) gikk – sammen med den nordlige delen av kantonen Säntis) – opp i den nyoppretta kantonen St. Gallen. | Linth var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kanton Glarus samt deler av Schwyz og St. Gallen, og hadde om lag 78 000 innbyggere. Navnet ble (etter fransk forbilde) valgt etter elven Linth. Kantonens hovedstad var først Glarus, så Rapperswil.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble tolv områder sammenfattet som kanton Linth (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Glarus (kanton)
grevskapet Werdenberg (Untertanenland, dvs. avhengig territorium, av Glarus)
Höfe (Untertanenland av Schwyz)
March (Untertanenland av Schwyz)
herligheten Sax-Forstegg (Untertanenland av Zürich)
byen Rapperswil (zugewandter Ort, dvs. assosiert medlem av edsforbundet)
Obertoggenburg (fyrstabbediet St. Gallen, zugewandter Ort)
herligheten Hohensax (gemeine Herrschaft, dvs. felles avhengig territorium)
abbediet Pfäfers (gemeine Herrschaft)
grevskapet Sargans (gemeine Herrschaft)
grevskapet Uznach (gemeine Herrschaft)
herligheten Windegg (gemeine Herrschaft)Allerede 1803 ble Glarus og Schwyz gjenopprettet (inkludert deres forhenværende Untertanenlande). De resterende territoriene av Linth (bl.a. alle forhenværende gemeine Herrschaften) gikk – sammen med den nordlige delen av kantonen Säntis) – opp i den nyoppretta kantonen St. Gallen. | Linth var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kanton Glarus samt deler av Schwyz og St. | 10,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linth | 2023-02-04 | Linth | ['Kategori:Aares vassdragsområde', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sveits'] | Linth var også navnet på en sveitsisk kanton.
Linth er en elv i de sveitsiske kantonene Glarus, St. Gallen og Schwyz. Den har sin kilde i Glarus-Alpene og munner ut i Zürichsee. Opprinnelig rant den forbi Walensee og tok opp dennes avløp (Maag) før Zürichsee. På grunn av stadige oversvømmelser ble imidlertid Linth regulert mellom 1806 og 1816. Siden den gang munner Linth (under navnet Escherkanal) ut i Walensee, hvorfra den fortsetter (som Linthkanal) til Zürichsee. Når elven forlater Zürichsee, har den skiftet navn til Limmat, som er en bielv til Aare. | Linth var også navnet på en sveitsisk kanton.
Linth er en elv i de sveitsiske kantonene Glarus, St. Gallen og Schwyz. Den har sin kilde i Glarus-Alpene og munner ut i Zürichsee. Opprinnelig rant den forbi Walensee og tok opp dennes avløp (Maag) før Zürichsee. På grunn av stadige oversvømmelser ble imidlertid Linth regulert mellom 1806 og 1816. Siden den gang munner Linth (under navnet Escherkanal) ut i Walensee, hvorfra den fortsetter (som Linthkanal) til Zürichsee. Når elven forlater Zürichsee, har den skiftet navn til Limmat, som er en bielv til Aare. | Linth er en elv i de sveitsiske kantonene Glarus, St. Gallen og Schwyz. | 10,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_gylne_skinns_orden | 2023-02-04 | Det gylne skinns orden | ['Kategori:Georgia', 'Kategori:Ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1998'] | Det gylne skinns orden (georgisk: ოქროს საწმისის ორდენი) er en georgisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 26. juni 1998 av Georgias nasjonalforsamling. Ordenen er oppkalt etter Jason, som ifølge mytologien ledet argonautene på reisen til Kolkhis på jakt etter Det gylne skinn. Etter tradisjonen lå Kolkhis i dagens Georgia. Også den langt eldre og opprinnelig burgundiske, nå spanske og habsburgske, Ordenen det gylne skinn er oppkalt etter samme mytologiske person. Den georgiske Det gylne skinns orden har en klasse. Den rangerer som nummer fire av landets ordener. Ordenen tildeles av Georgias president.
| Det gylne skinns orden (georgisk: ოქროს საწმისის ორდენი) er en georgisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 26. juni 1998 av Georgias nasjonalforsamling. Ordenen er oppkalt etter Jason, som ifølge mytologien ledet argonautene på reisen til Kolkhis på jakt etter Det gylne skinn. Etter tradisjonen lå Kolkhis i dagens Georgia. Også den langt eldre og opprinnelig burgundiske, nå spanske og habsburgske, Ordenen det gylne skinn er oppkalt etter samme mytologiske person. Den georgiske Det gylne skinns orden har en klasse. Den rangerer som nummer fire av landets ordener. Ordenen tildeles av Georgias president.
== Insignier ==
Det gylne skinns orden er utformet som et kors med sju armer. Korset er i gull. Mellom armene stikker taggene i en sjutagget stjerne fram. Midtmedaljongen er blå og bærer en avbildning av et gyllent skinn. Den er omgitt av en bord i sølv. Ordenstegnet er opphengt i et ledd bestående av et skjold holdt av to griffer, med i underkant et rødt bånd der mottoet «LABOR PRO GEORGIA» er innskrevet.
== Tildeling ==
Det gylne skinns orden tildeles i diplomatisk og protokollær sammenheng, først og fremst til andre lands statsoverhoder, men også andre for innsats for georgisk statsbygging, nasjonal sikkerhet og territoriell integritet, fremme av et fritt og demokratisk samfunn, mellomstatlige forbindelser, fremme av georgisk kunst, kultur og vitenskap.
Blant mottagerne av Det gylne skinns orden er Estlands president Toomas Hendrik Ilves og dronning Elisabeth II av Storbritannia.
== Litteratur ==
«Georgia» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1148.
== Eksterne lenker ==
State Decorations, Communications Office of the President of Georgia. | Det gylne skinns orden (georgisk: ოქროს საწმისის ორდენი) er en georgisk orden. Utmerkelsen ble innstiftet 26. | 10,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waldst%C3%A4tte | 2023-02-04 | Waldstätte | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | Waldstätte var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kantoner Nidwalden, Obwalden, Uri og Zug samt deler av Schwyz. Navnet Waldstätten («skogskantoner») hadde fra gammelt av blitt brukt som samlebetegnelse på disse fem kantonene. Kantonens hovedstad var Schwyz.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble ni områder sammenfattet som kanton Waldstätte (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Nidwalden (kanton)
Obwalden (kanton)
Schwyz (kanton) (kanton)
Uri (kanton)
Zug (kanton)
abbediet Einsiedeln (Untertanenland, dvs. avhengig territorium, av Schwyz)
Urseren (Untertanenland av Uri)
abbediet Engelberg (zugewandter Ort, dvs. assosiert medlem av edsforbundet)
republikken Gersau (zugewandter Ort)Allerede 1803 ble de fem sammenslåtte kantonene gjenopprettet. Einsiedeln (samt deler av kantonen Linth) kom til Schwyz; Urseren til Uri; og Engelberg først til Nidwalden, fra 1815 til Obwalden. Gersau ble først i 1818 innlemmet i Schwyz. | Waldstätte var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kantoner Nidwalden, Obwalden, Uri og Zug samt deler av Schwyz. Navnet Waldstätten («skogskantoner») hadde fra gammelt av blitt brukt som samlebetegnelse på disse fem kantonene. Kantonens hovedstad var Schwyz.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble ni områder sammenfattet som kanton Waldstätte (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Nidwalden (kanton)
Obwalden (kanton)
Schwyz (kanton) (kanton)
Uri (kanton)
Zug (kanton)
abbediet Einsiedeln (Untertanenland, dvs. avhengig territorium, av Schwyz)
Urseren (Untertanenland av Uri)
abbediet Engelberg (zugewandter Ort, dvs. assosiert medlem av edsforbundet)
republikken Gersau (zugewandter Ort)Allerede 1803 ble de fem sammenslåtte kantonene gjenopprettet. Einsiedeln (samt deler av kantonen Linth) kom til Schwyz; Urseren til Uri; og Engelberg først til Nidwalden, fra 1815 til Obwalden. Gersau ble først i 1818 innlemmet i Schwyz. | Waldstätte var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet dagens kantoner Nidwalden, Obwalden, Uri og Zug samt deler av Schwyz. | 10,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bellinzona | 2023-02-04 | Bellinzona | ['Kategori:2017 i Sveits', 'Kategori:46°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 590', 'Kategori:Byer i Sveits', 'Kategori:Kommuner etablert i 2017', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ticino', 'Kategori:Verdensarven i Sveits'] | Bellinzona (gammeltysk Bellenz; fransk Bellinzone, eller tidligere Bellence; lat. Bilitio) er hovedstaden i den sveitsiske kantonen Ticino. Den er kantonens nest største by etter Lugano.
Bellinzona ligger ved elven Ticino der Val Mesolcina munner ut i Ticino-dalen. Dermed befinner byen seg i skjæringspunktet for veiene over flere viktige fjellpass mot nord: St. Gotthard-, Lucomagno-, Nufenen- og San Bernardino-passet. Denne beliggenheten har gjort byen til et handelssentrum. Nærheten til Italia forklarer at italiensk er snakket av hoveddelen av bevolkningen (cirka 85%).
Etter å ha vært kontrollert av Milano gjennom det meste av middelalderen kom Bellinzona til Sveits i året 1500. I og rundt Bellinzona ligger en rekke festningsanlegg som gjenspeiler plassens nøkkelposisjon for flere fjelloverganger. Anleggene går tilbake til middelalderen og delvis helt til romertiden. Disse ble i 2000 tatt opp på listen over verdens kulturarv.
| Bellinzona (gammeltysk Bellenz; fransk Bellinzone, eller tidligere Bellence; lat. Bilitio) er hovedstaden i den sveitsiske kantonen Ticino. Den er kantonens nest største by etter Lugano.
Bellinzona ligger ved elven Ticino der Val Mesolcina munner ut i Ticino-dalen. Dermed befinner byen seg i skjæringspunktet for veiene over flere viktige fjellpass mot nord: St. Gotthard-, Lucomagno-, Nufenen- og San Bernardino-passet. Denne beliggenheten har gjort byen til et handelssentrum. Nærheten til Italia forklarer at italiensk er snakket av hoveddelen av bevolkningen (cirka 85%).
Etter å ha vært kontrollert av Milano gjennom det meste av middelalderen kom Bellinzona til Sveits i året 1500. I og rundt Bellinzona ligger en rekke festningsanlegg som gjenspeiler plassens nøkkelposisjon for flere fjelloverganger. Anleggene går tilbake til middelalderen og delvis helt til romertiden. Disse ble i 2000 tatt opp på listen over verdens kulturarv.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Bellinzona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bellinzona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Bellinzona (gammeltysk Bellenz; fransk Bellinzone, eller tidligere Bellence; lat. Bilitio) er hovedstaden i den sveitsiske kantonen Ticino. | 10,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bellinzona_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Bellinzona (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Bellinzona har flere betydninger:
Bellinzona (by)
Bellinzona (distrikt)
Bellinzona (kanton) | Bellinzona har flere betydninger:
Bellinzona (by)
Bellinzona (distrikt)
Bellinzona (kanton) | Bellinzona har flere betydninger: | 10,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bellinzona_(kanton) | 2023-02-04 | Bellinzona (kanton) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1798', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | Bellinzona var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den nordøstlige delen av dagens kanton Ticino og hadde en italiensktalende befolkning. Hovedstad var byen Bellinzona.
Napoleons plan var først å slå områdene til Den cisalpinske republikk, men befolkningen fikk gjennomslag for å forbli en del av Sveits. Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble derfor fire områder sammenfattet som kanton Bellinzona (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Leventina, tysk Livinen (Untertanenland, dvs. avhengig territorium, av Uri)
Bellinzona, tysk Bellenz (gemeine Herrschaft, dvs. felles avhengig territorium)
Blenio, tysk Bollenz (gemeine Herrschaft)
Riviera, tysk Reffier (gemeine Herrschaft)Allerede 1803 ble kantonen Bellinzona slått sammen med Lugano til den nye kantonen Ticino. | Bellinzona var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den nordøstlige delen av dagens kanton Ticino og hadde en italiensktalende befolkning. Hovedstad var byen Bellinzona.
Napoleons plan var først å slå områdene til Den cisalpinske republikk, men befolkningen fikk gjennomslag for å forbli en del av Sveits. Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble derfor fire områder sammenfattet som kanton Bellinzona (status før sammenslåingen er angitt i parentes):
Leventina, tysk Livinen (Untertanenland, dvs. avhengig territorium, av Uri)
Bellinzona, tysk Bellenz (gemeine Herrschaft, dvs. felles avhengig territorium)
Blenio, tysk Bollenz (gemeine Herrschaft)
Riviera, tysk Reffier (gemeine Herrschaft)Allerede 1803 ble kantonen Bellinzona slått sammen med Lugano til den nye kantonen Ticino. | Bellinzona var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den nordøstlige delen av dagens kanton Ticino og hadde en italiensktalende befolkning. | 10,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lugano | 2023-02-04 | Lugano | ['Kategori:46°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 804', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1439', 'Kategori:Byer i Sveits', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ticino'] | Lugano (latinsk: Luganum) er en by som ligger i det sydlige Sveits, i den italienskspråklige kantonen Ticino ved grensen til Italia. Byens varme somre, som har ført til at mange kjendiser, underholdere og idrettsmennesker besøker byen, har gitt den kallenavnet «Sveits' Monte Carlo». Den er den niende største byen i Sveits etter folketall.
Byen ligger syd for Alpene, ved Lago di Lugano mellom innsjøene Maggioresjøen og Comosjøen.
Billedhuggeren og ingeniøren Guiniforte Solari (ca. 1429–1481) stammet fra Carona, som dengang var en egen kommune, men nå er en bydel i Lugano.
Den første Eurovision Song Contest ble arrangert i byen i 1956.
| Lugano (latinsk: Luganum) er en by som ligger i det sydlige Sveits, i den italienskspråklige kantonen Ticino ved grensen til Italia. Byens varme somre, som har ført til at mange kjendiser, underholdere og idrettsmennesker besøker byen, har gitt den kallenavnet «Sveits' Monte Carlo». Den er den niende største byen i Sveits etter folketall.
Byen ligger syd for Alpene, ved Lago di Lugano mellom innsjøene Maggioresjøen og Comosjøen.
Billedhuggeren og ingeniøren Guiniforte Solari (ca. 1429–1481) stammet fra Carona, som dengang var en egen kommune, men nå er en bydel i Lugano.
Den første Eurovision Song Contest ble arrangert i byen i 1956.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Lugano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lugano – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Lugano var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den sydvestlige delen av dagens kanton Ticino og hadde en italiensktalende befolkning. | 10,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lugano_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Lugano (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Lugano har flere betydninger:
Lugano (by)
Lago di Lugano (innsjø)
Lugano (asteroid)
Lugano (bispedømme)
Lugano (distrikt)
Lugano (kanton) | Lugano har flere betydninger:
Lugano (by)
Lago di Lugano (innsjø)
Lugano (asteroid)
Lugano (bispedømme)
Lugano (distrikt)
Lugano (kanton) | Lugano har flere betydninger: | 10,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_%C3%A5tte_gamle_steder | 2023-02-04 | De åtte gamle steder | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | De åtte gamle steder (tysk Die Acht Alten Orte) var de åtte kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1353 og 1481. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton.) De oppstod av forbundet mellom de tre urkantonene (Unterwalden, Schwyz og Uri) ved at Luzern (1332), Zürich (1351), Glarus (1352), Zug (1352) og Bern (1353) ble medlemmer.
I to kriger (slagene ved Sempach i 1386 og Näfels I 1388) vant De åtte gamle steder avgjørende seire over habsburgerne. Etter dette gjennomgikk edsforbundet en kraftig ekspansjonsperiode, der kantonene erobret Aargau og Thurgau fra Habsburg (1415 resp. 1460), allierte seg med en rekke frie byer, grevskaper, herligheter og abbedier (såkalte zugewandte Orte) og opprettet flere avhengige områder (gemeine Herrschaften).
Mellom 1481 og 1513 ble edsforbundet utvidet med kantonene Fribourg, Solothurn, Basel, Schaffhausen og Appenzell. Disse omtales ofte som «De 13 gamle steder». | De åtte gamle steder (tysk Die Acht Alten Orte) var de åtte kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1353 og 1481. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton.) De oppstod av forbundet mellom de tre urkantonene (Unterwalden, Schwyz og Uri) ved at Luzern (1332), Zürich (1351), Glarus (1352), Zug (1352) og Bern (1353) ble medlemmer.
I to kriger (slagene ved Sempach i 1386 og Näfels I 1388) vant De åtte gamle steder avgjørende seire over habsburgerne. Etter dette gjennomgikk edsforbundet en kraftig ekspansjonsperiode, der kantonene erobret Aargau og Thurgau fra Habsburg (1415 resp. 1460), allierte seg med en rekke frie byer, grevskaper, herligheter og abbedier (såkalte zugewandte Orte) og opprettet flere avhengige områder (gemeine Herrschaften).
Mellom 1481 og 1513 ble edsforbundet utvidet med kantonene Fribourg, Solothurn, Basel, Schaffhausen og Appenzell. Disse omtales ofte som «De 13 gamle steder». | De åtte gamle steder (tysk Die Acht Alten Orte) var de åtte kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1353 og 1481. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton. | 10,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_13_gamle_steder | 2023-02-04 | De 13 gamle steder | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | De 13 gamle steder (tysk Die Dreizehn Alten Orte) var de tretten kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1513 og 1798. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton.) De oppstod av «De åtte gamle steder» (Bern, Glarus, Luzern, Schwyz, Unterwalden, Uri, Zug, Zürich) ved at Fribourg og Solothurn (1481), Basel og Schaffhausen (1501) samt Appenzell (1513) ble medlemmer.
Ved å erobre Ticino (1512) og Vaud (1536) som avhengige områder (Untertanenlande) og knytte bånd til Drei Bünde (Graubünden, zugewandter Ort) oppnådde edsforbundet omtrent dagens utstrekning. Også løsrivelsen fra Det hellige romerske rike av den tyske nasjon skjedde i denne perioden: Faktisk var edsforbundet allerede blitt uavhengig etter seieren i den såkalte Schwabenkrigen (1499). Med freden i Westfalen (1648) ble Sveits' uavhengighet også folkerettslig anerkjent.
En del interne uroligheter falt også i denne perioden: Reformasjonen og motreformasjonen førte til dels til blodige sammenstøt (bl.a. 1531), mens f.eks. delingen av Appenzell i en katolsk og en protestantisk halvkanton i 1597 gikk fredelig for seg. Fra 1712 dominerte de reformerte kantonene.
Også absolutismen gjorde seg gjeldende. Selv om kantonene hadde protodemokratiske strukturer, bar forvaltningen av de avhengige områdene (Untertanenlande) tydelig preg av føydalisme. Også bykantonene ble styrt av oligarkier heller enn demokratier: I Bern, Fribourg, Luzern og Solothurn styrte borgerskapet; i Basel, St. Gallen, Schaffhausen og Zürich laugene. Bondeopprør i Bern, Luzern, Solothurn (1653) og Vaud (1723) ble slått ned.
På denne bakgrunn er det forståelig at befolkningen ikke ytte mye motstand da franske revolusjonstropper opprettet Den helvetiske republikk i 1798. Dette innebar opphevelsen av statsforbundet, som De 13 gamle steder hadde utgjort, og tvangsforeningen til en sentralistisk enhetsstat, som bestod til 1803. De tidligere Untertanenlande inngikk i Den helvetiske republikk på lik linje med De 13 gamle steder. | De 13 gamle steder (tysk Die Dreizehn Alten Orte) var de tretten kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1513 og 1798. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton.) De oppstod av «De åtte gamle steder» (Bern, Glarus, Luzern, Schwyz, Unterwalden, Uri, Zug, Zürich) ved at Fribourg og Solothurn (1481), Basel og Schaffhausen (1501) samt Appenzell (1513) ble medlemmer.
Ved å erobre Ticino (1512) og Vaud (1536) som avhengige områder (Untertanenlande) og knytte bånd til Drei Bünde (Graubünden, zugewandter Ort) oppnådde edsforbundet omtrent dagens utstrekning. Også løsrivelsen fra Det hellige romerske rike av den tyske nasjon skjedde i denne perioden: Faktisk var edsforbundet allerede blitt uavhengig etter seieren i den såkalte Schwabenkrigen (1499). Med freden i Westfalen (1648) ble Sveits' uavhengighet også folkerettslig anerkjent.
En del interne uroligheter falt også i denne perioden: Reformasjonen og motreformasjonen førte til dels til blodige sammenstøt (bl.a. 1531), mens f.eks. delingen av Appenzell i en katolsk og en protestantisk halvkanton i 1597 gikk fredelig for seg. Fra 1712 dominerte de reformerte kantonene.
Også absolutismen gjorde seg gjeldende. Selv om kantonene hadde protodemokratiske strukturer, bar forvaltningen av de avhengige områdene (Untertanenlande) tydelig preg av føydalisme. Også bykantonene ble styrt av oligarkier heller enn demokratier: I Bern, Fribourg, Luzern og Solothurn styrte borgerskapet; i Basel, St. Gallen, Schaffhausen og Zürich laugene. Bondeopprør i Bern, Luzern, Solothurn (1653) og Vaud (1723) ble slått ned.
På denne bakgrunn er det forståelig at befolkningen ikke ytte mye motstand da franske revolusjonstropper opprettet Den helvetiske republikk i 1798. Dette innebar opphevelsen av statsforbundet, som De 13 gamle steder hadde utgjort, og tvangsforeningen til en sentralistisk enhetsstat, som bestod til 1803. De tidligere Untertanenlande inngikk i Den helvetiske republikk på lik linje med De 13 gamle steder. | De 13 gamle steder (tysk Die Dreizehn Alten Orte) var de tretten kantonene som utgjorde Det sveitsiske edsforbund mellom 1513 og 1798. («Sted» eller Ort var en gammel betegnelse for kanton. | 10,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Appenzell_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Appenzell (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Appenzell (Sveits) har flere betydninger:
Appenzell (historisk kanton)
Appenzell (landsby)
Appenzell Ausserrhoden (kanton)
Appenzell Innerrhoden (kanton)
| Appenzell (Sveits) har flere betydninger:
Appenzell (historisk kanton)
Appenzell (landsby)
Appenzell Ausserrhoden (kanton)
Appenzell Innerrhoden (kanton)
== Se også ==
Appenzeller | Appenzell (Sveits) har flere betydninger: | 10,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basel_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Basel (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Basel (Sveits) har flere betydninger:
Basel (by)
Basel (historisk kanton)
Basel-Landschaft (kanton)
Basel-Stadt (kanton)
Basel bispedømme
FC Basel | Basel (Sveits) har flere betydninger:
Basel (by)
Basel (historisk kanton)
Basel-Landschaft (kanton)
Basel-Stadt (kanton)
Basel bispedømme
FC Basel | Basel (Sveits) har flere betydninger: | 10,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_eldre_futharken | 2023-02-04 | Den eldre futharken | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Runologi'] | Den eldre futharken (eller Den eldre fuþarken) er den eldste formen av runealfabetet, brukt av germanske stammer for urnordisk og andre germanske dialekter fra 100-tallet og antagelig fram til 600-tallet i inskripsjoner på forskjellige gjenstander (eksempelvis juveler, amuletter, verktøy og runesteiner).
Funnet av Svingerudsteinen på Røyse i Hole høsten 2021 kan endre fasit for dateringen av den eldre futharken, som kan vise seg å ha vært i bruk lenger enn tidligere antatt. Arkeologer har nemlig karbondatert (C14-datering) menneskelige beinrester fra flatmarksgraven der steinen ble funnet til perioden 25–120 e.Kr. Svingerudsteinen antas å være verdens eldste runestein.
| Den eldre futharken (eller Den eldre fuþarken) er den eldste formen av runealfabetet, brukt av germanske stammer for urnordisk og andre germanske dialekter fra 100-tallet og antagelig fram til 600-tallet i inskripsjoner på forskjellige gjenstander (eksempelvis juveler, amuletter, verktøy og runesteiner).
Funnet av Svingerudsteinen på Røyse i Hole høsten 2021 kan endre fasit for dateringen av den eldre futharken, som kan vise seg å ha vært i bruk lenger enn tidligere antatt. Arkeologer har nemlig karbondatert (C14-datering) menneskelige beinrester fra flatmarksgraven der steinen ble funnet til perioden 25–120 e.Kr. Svingerudsteinen antas å være verdens eldste runestein.
== Alfabetet ==
Den vanlige transkripsjonen er:
f u þ a r k g w
h n i j ï p z s
t b e m l ŋ d o
== Se også ==
Nordendorf fibula
== Referanser == | Den eldre futharken (eller Den eldre fuþarken) er den eldste formen av runealfabetet, brukt av germanske stammer for urnordisk og andre germanske dialekter fra 100-tallet og antagelig fram til 600-tallet i inskripsjoner på forskjellige gjenstander (eksempelvis juveler, amuletter, verktøy og runesteiner). | 10,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baden_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Baden (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Baden er et geografisk og historisk navn med flere betydninger:
i Tyskland
Baden (stat)
tidligere navn på byen Baden-Baden
i Sveits
Baden (by)
Baden (distrikt)
Baden (grevskap)
Baden (kanton)
i Østerrike
Baden (by)
Baden (distrikt)
i Frankrike
Baden (kommune) | Baden er et geografisk og historisk navn med flere betydninger:
i Tyskland
Baden (stat)
tidligere navn på byen Baden-Baden
i Sveits
Baden (by)
Baden (distrikt)
Baden (grevskap)
Baden (kanton)
i Østerrike
Baden (by)
Baden (distrikt)
i Frankrike
Baden (kommune) | Baden er et geografisk og historisk navn med flere betydninger: | 10,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baden_(kanton) | 2023-02-04 | Baden (kanton) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1798', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', "Kategori:Sveits' historie", "Kategori:Sveits' kantoner"] | Baden var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den østlige delen av dagens kanton Aargau. Hovedstad var byen Baden.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble tre områder sammenfattet som kanton Baden. Alle var tidligere gemeine Herrschaften (felles vasallstater av Det sveitsiske edsforbund):
grevskapet Baden
Freie Ämter
KelleramtI 1803 ble kantonen Baden slått sammen med Aargau og Fricktal. Enkelte kommuner gikk imidlertid andre veier (til Zürich samt til og fra Luzern).
| Baden var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den østlige delen av dagens kanton Aargau. Hovedstad var byen Baden.
Under opprettelsen av Den helvetiske republikk i 1798 ble tre områder sammenfattet som kanton Baden. Alle var tidligere gemeine Herrschaften (felles vasallstater av Det sveitsiske edsforbund):
grevskapet Baden
Freie Ämter
KelleramtI 1803 ble kantonen Baden slått sammen med Aargau og Fricktal. Enkelte kommuner gikk imidlertid andre veier (til Zürich samt til og fra Luzern).
== Kilder ==
(de) Historisches Lexikon der Schweiz - Baden (AG, Kanton) | Baden var en kanton i Sveits som eksisterte under Den helvetiske republikk fra 1798 til 1803. Kantonen omfattet den østlige delen av dagens kanton Aargau. | 10,099 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.