url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B4nia_Braga | 2023-02-04 | Sônia Braga | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Maringá', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Sônia Maria Campos Braga (født 8. juni 1950) er en brasiliansk skuespillerinne som har vært nominert til Golden Globe tre ganger.
Hun ble født i Maringá i delstaten Paraná i Brasil som datter av Maria José «Zeze» Braga. I 1975 ble hun berømt i Brasil med The telenovela Gabriela (basert på boken Gabriela, Cravo e Canela av Jorge Amado). Hun spilte hovedrollen i filmen Dona Flor og hennes to ektemenn («Dona Flor e Seus Dois Maridos») i 1976.
| Sônia Maria Campos Braga (født 8. juni 1950) er en brasiliansk skuespillerinne som har vært nominert til Golden Globe tre ganger.
Hun ble født i Maringá i delstaten Paraná i Brasil som datter av Maria José «Zeze» Braga. I 1975 ble hun berømt i Brasil med The telenovela Gabriela (basert på boken Gabriela, Cravo e Canela av Jorge Amado). Hun spilte hovedrollen i filmen Dona Flor og hennes to ektemenn («Dona Flor e Seus Dois Maridos») i 1976.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sônia Braga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sônia Braga på Internet Movie Database
(sv) Sônia Braga i Svensk Filmdatabas
(da) Sônia Braga på Filmdatabasen
(da) Sônia Braga på Scope
(fr) Sônia Braga på Allociné
(en) Sônia Braga på AllMovie
(en) Sônia Braga hos Turner Classic Movies
(en) Sônia Braga hos Rotten Tomatoes
(en) Sônia Braga hos The Movie Database
Sônia Braga på Twitter | Sônia Maria Campos Braga (født 8. juni 1950) er en brasiliansk skuespillerinne som har vært nominert til Golden Globe tre ganger. | 9,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molle%C5%A1johka | 2023-02-04 | Mollešjohka | ['Kategori:21°Ø', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kvænangen', 'Kategori:Elver i Nordreisa'] | Mollešjohka (nordsamisk) eller Mollisjoki (kvensk) er ei østlig sideelv til Reisaelva i Nordreisa og Kvænangen kommune i Troms og Finnmark. Den er 42 kilometer lang, har et nedbørfelt på 275 km², og en middelvannføring på 10,6 m³/sek.
Elva har utspring fra det lille vatnet Bajimus Mollešjávri sørvest for fjellet Áborášša, lengst sørvest i Kvænangen kommune, og renner derfra først mot sør, deretter sørøst. Den munner ut i Reisaelva gjennom Mollisfossen, Troms og Finnmark fylkes høyeste fossefall med en total fallhøyde på 269 meter. Den øverste delen av elva, fra Stuora Mollešjávri (786 moh), er overført til Ábojávri som er hovedmagasinet for Kvænangsbotn kraftverk og de øvrige kraftstasjonene i Ábojohka.
| Mollešjohka (nordsamisk) eller Mollisjoki (kvensk) er ei østlig sideelv til Reisaelva i Nordreisa og Kvænangen kommune i Troms og Finnmark. Den er 42 kilometer lang, har et nedbørfelt på 275 km², og en middelvannføring på 10,6 m³/sek.
Elva har utspring fra det lille vatnet Bajimus Mollešjávri sørvest for fjellet Áborášša, lengst sørvest i Kvænangen kommune, og renner derfra først mot sør, deretter sørøst. Den munner ut i Reisaelva gjennom Mollisfossen, Troms og Finnmark fylkes høyeste fossefall med en total fallhøyde på 269 meter. Den øverste delen av elva, fra Stuora Mollešjávri (786 moh), er overført til Ábojávri som er hovedmagasinet for Kvænangsbotn kraftverk og de øvrige kraftstasjonene i Ábojohka.
== Referanser == | | munning = Samløp med Reisaelva | 9,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Turkmenistans_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Turkmenistans riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Riksvåpen', 'Kategori:Turkmenistan'] | Turkmenistans riksvåpen ble antatt i sin nåværende form i 2003. Våpenet er et åttekantet grønnt emblem. Fasongen er stjernen Rub el Hizb (۞), a islamsk symbol med gull ramme. I midten en sirkulær blå skive med et naturlig, ikke-stilisert bilde av en Akhal-Teke-hest. Omkring skiven en rød ring med fem tradisjonelle teppemønstere kalt gul, ett for hver av de mest betydningsfulle turkmenske stammene: Teke, Yomut, Arsary, Choudur, og Saryk. Omkring våpenet ligger to hveteaks og syv bomullsblomster. Øverst en sølv månesigd og fem sølv femtakkete stjerner, en for hver av de fem provinsene: Ahal, Balkan, Daşoguz, Lebap, og Mary.
| Turkmenistans riksvåpen ble antatt i sin nåværende form i 2003. Våpenet er et åttekantet grønnt emblem. Fasongen er stjernen Rub el Hizb (۞), a islamsk symbol med gull ramme. I midten en sirkulær blå skive med et naturlig, ikke-stilisert bilde av en Akhal-Teke-hest. Omkring skiven en rød ring med fem tradisjonelle teppemønstere kalt gul, ett for hver av de mest betydningsfulle turkmenske stammene: Teke, Yomut, Arsary, Choudur, og Saryk. Omkring våpenet ligger to hveteaks og syv bomullsblomster. Øverst en sølv månesigd og fem sølv femtakkete stjerner, en for hver av de fem provinsene: Ahal, Balkan, Daşoguz, Lebap, og Mary.
== Historisk utvikling ==
Turkmenske SSR fikk eget riksvåpen 2. mars 1937, etter forbilde av Sovjetunionens riksvåpen. Det viser symboler for jordbruk (bomull og hvete), for oljeutvinning (boretårn og rørledning), og et Yomut teppe for turkmensk kultur. Oppadstigende sol, rød stjerne, samt hammer og sigd er kommunistiske symboler. På et banner står det teksten Proletarer i alle land, foren dere! med kyrilliske bokstaver på turkmensk Әхли юртлариң пролетарлары, бирлешиң! (Ähli ýurtlaryň proletarlary, birleşiň!) og russisk. TSSR er sovjetrepublikkens navn både på turkmensk og på russisk.
Etter oppløsningen av Sovjetunionen fikk Turkmenistan et riksvåpen som ligner på det nåværende, men med farger nærmere det sovjetiske.
== Referanser == | Turkmenistans riksvåpen ble antatt i sin nåværende form i 2003. Våpenet er et åttekantet grønnt emblem. | 9,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M1910_Maxim | 2023-02-04 | M1910 Maxim | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Russiske skytevåpen', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig', 'Kategori:Våpen fra første verdenskrig'] | M1910 Maxim (Pulemyot Maxima na stanke Sokolova – Пулемёт Максима на станке Соколова) er et tungt maskingevær brukt av Russland i første verdenskrig og Sovjetunionen andre verdenskrig.
Den ble approbert av den russiske hæren i 1910, og er en variant av Hiram Maxims Maxim maskingevær. Den er kamret for ammunisjon i kaliber 7,62 x 54R, som var standard kaliber på den tiden. Den kom montert på en vogn med to hjul. I tillegg til infanterimodellen fantes det versjoner for montering i fly og på skip. Den ble erstattet under sovjetisk tjeneste i 1943 av SG-43 Goryunov.
| M1910 Maxim (Pulemyot Maxima na stanke Sokolova – Пулемёт Максима на станке Соколова) er et tungt maskingevær brukt av Russland i første verdenskrig og Sovjetunionen andre verdenskrig.
Den ble approbert av den russiske hæren i 1910, og er en variant av Hiram Maxims Maxim maskingevær. Den er kamret for ammunisjon i kaliber 7,62 x 54R, som var standard kaliber på den tiden. Den kom montert på en vogn med to hjul. I tillegg til infanterimodellen fantes det versjoner for montering i fly og på skip. Den ble erstattet under sovjetisk tjeneste i 1943 av SG-43 Goryunov.
== Se også ==
Liste over maskingeværer
== Eksterne lenker ==
(en) Maxim M1910 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maxim M1910 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | type = Mitraljøse | 9,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dansk_film | 2023-02-04 | Dansk film | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarkstubber', 'Kategori:Dansk film', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Danmarks filmhistorie er historien om en lokal industri, som i stumfilmstiden oppnådde ganske markante globale markedsandeler, men i dag med sviktende billettsalg stort sett kun har betydning som prestisje på diverse filmfestivaler.
| Danmarks filmhistorie er historien om en lokal industri, som i stumfilmstiden oppnådde ganske markante globale markedsandeler, men i dag med sviktende billettsalg stort sett kun har betydning som prestisje på diverse filmfestivaler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Danmarks Nationalfilmografi hos Det Danske Filminstitut
Dansk Filmhistorie hos Det Danske Filminstitut
Dansk Film Database | Danmarks filmhistorie er historien om en lokal industri, som i stumfilmstiden oppnådde ganske markante globale markedsandeler, men i dag med sviktende billettsalg stort sett kun har betydning som prestisje på diverse filmfestivaler.Knp. | 9,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/WMAP | 2023-02-04 | WMAP | ['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astrofysikk', 'Kategori:Big Bang', 'Kategori:Explorer-programmet', 'Kategori:Kosmologi', 'Kategori:NASA-romfartøyer', 'Kategori:Satellitter'] | Wilkinson Microwave Anisotropy Probe (WMAP) er en NASA-romsonde som har som oppgave å måle den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen som har sitt opphav i Big Bang. Den ble oppskutt fra Cape Canaveral i Florida 30. juni 2001. WMAP er en etterfølger til COBE-satellitten og har liksom COBE som oppgave å måle og kartlegge de ørsmå fluktuasjonene i den kosmiske bakgrunnsstrålingen for å hjelpe til å teste kosmologiske teorier om universet.
Siden 1. oktober 2001 befinner WMAP seg i en bane rundt det andre Lagrangepunktet L2 i sol-jordsystemet, 1,5 millioner km fra jorden i retning bort fra solen. Dets instrumenter observerer fem ulike frekvenser av mikrobølgestråling for å måle temperaturforskjellen mellom to punkter på himmelen.
Forskerteamet bak WMAP har offentliggjort data to ganger, de hittil siste data kom i mars 2006 og var basert på tre års observasjoner. De bekrefter teoretiske forutsigelser fra Big Bang-kosmologien i form av den såkalte Lamda-CDM modellen med svært stor nøyaktighet. De viktigste resultatene er:
Universets alder er 13,7 milliarder år (med en feilangivelse på +100/-200 millioner år)
Universet består av
4% vanlig baryonisk materie
22% mørk materie, som ikke avgir eller reflekterer lys
74% mørk energi, som leder til at universets ekspansjon akselererer
Data er konsistente med en flat topologi
Hubbles konstant er 73 (km/s)/Mpc, +3/-4
Polariseringen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen verifiserer inflasjonsteorien og favoriserer de enkleste versjonene av teorien.Resultatene har også vist at alternative teorier som kvasi-Steady State-kosmologi og en modell der den mørke materien erstattes med modifisert gravitasjon à la MOND gir mye dårligere teoretiske beskrivelser av data.
| Wilkinson Microwave Anisotropy Probe (WMAP) er en NASA-romsonde som har som oppgave å måle den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen som har sitt opphav i Big Bang. Den ble oppskutt fra Cape Canaveral i Florida 30. juni 2001. WMAP er en etterfølger til COBE-satellitten og har liksom COBE som oppgave å måle og kartlegge de ørsmå fluktuasjonene i den kosmiske bakgrunnsstrålingen for å hjelpe til å teste kosmologiske teorier om universet.
Siden 1. oktober 2001 befinner WMAP seg i en bane rundt det andre Lagrangepunktet L2 i sol-jordsystemet, 1,5 millioner km fra jorden i retning bort fra solen. Dets instrumenter observerer fem ulike frekvenser av mikrobølgestråling for å måle temperaturforskjellen mellom to punkter på himmelen.
Forskerteamet bak WMAP har offentliggjort data to ganger, de hittil siste data kom i mars 2006 og var basert på tre års observasjoner. De bekrefter teoretiske forutsigelser fra Big Bang-kosmologien i form av den såkalte Lamda-CDM modellen med svært stor nøyaktighet. De viktigste resultatene er:
Universets alder er 13,7 milliarder år (med en feilangivelse på +100/-200 millioner år)
Universet består av
4% vanlig baryonisk materie
22% mørk materie, som ikke avgir eller reflekterer lys
74% mørk energi, som leder til at universets ekspansjon akselererer
Data er konsistente med en flat topologi
Hubbles konstant er 73 (km/s)/Mpc, +3/-4
Polariseringen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen verifiserer inflasjonsteorien og favoriserer de enkleste versjonene av teorien.Resultatene har også vist at alternative teorier som kvasi-Steady State-kosmologi og en modell der den mørke materien erstattes med modifisert gravitasjon à la MOND gir mye dårligere teoretiske beskrivelser av data.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
WMAP:s website hos NASA
Sammenfatning av resultatene | thumb|WMAP | 9,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jannie_Faurschou | 2023-02-04 | Jannie Faurschou | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste kvinnelige birolle', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jannie Faurschou (født 10. juni 1950) er en dansk skuespiller. Hun er utdannet på Skuespillerskolen ved Odense Teater i 1974.
Hun er kjent fra TV for sin medvirkning i seriene Strandvaskeren (1978) og Hjem til fem (1995–1997).
| Jannie Faurschou (født 10. juni 1950) er en dansk skuespiller. Hun er utdannet på Skuespillerskolen ved Odense Teater i 1974.
Hun er kjent fra TV for sin medvirkning i seriene Strandvaskeren (1978) og Hjem til fem (1995–1997).
== Priser og utmerkelser ==
I 1991 mottok hun Bodilprisen for beste kvinnelige birolle, for sin rolle i filmen Springflod. I 2005 ble hun tildelt Lauritzen-prisen på kr. 100.000.
== Familie ==
Jannie Faurschou er søster til instruktør og skuespiller Jørn Faurschou, og har tidligere vært gift med Preben Østerfelt.
== Filmografi (utvalg) ==
1977 – Pas på ryggen, professor
1978 –Vinterbørn
1979 –Johnny Larsen
1981 –Har du set Alice?
1981 –Ulvetid
1983 –Otto er et næsehorn
1984 –Busters verden
1989 – Tekno Love
1990 – Springflod
1992 – Det skaldede spøgelse
1992 – Snøvsen
1993 – Roser & persille
1995 – Farligt venskab
1997 – Riget II
1998 – Albert (film)
1999 – Den eneste ene
2002 – Små ulykker
2006 – Næste skridt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jannie Faurschou på Internet Movie Database
(sv) Jannie Faurschou i Svensk Filmdatabas
(da) Jannie Faurschou på Filmdatabasen
(da) Jannie Faurschou på danskefilm.dk
(da) Jannie Faurschou på danskfilmogtv.dk
(da) Jannie Faurschou på Scope
(fr) Jannie Faurschou på Allociné
(en) Jannie Faurschou på AllMovie
(en) Jannie Faurschou hos The Movie Database
(da) Jannie Faurschou hos danskefilmstemmer.dk | Jannie Faurschou (født 10. juni 1950) er en dansk skuespiller. | 9,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SG-43_Goryunov | 2023-02-04 | SG-43 Goryunov | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mitraljøser', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | SG-43 Goryunov er et tungt maskingevær fra Sovjetunionen.
Våpenet ble approbert av Den røde armé i 1943 under andre verdenskrig. Det er kamret for ammunisjon i kaliber 7,62 x 54R, som var standardammunisjon på den tiden. Den erstattet den eldre M1910 Maxim-maskingeværet. Den kom montert på små vogner, tripoder og på kjøretøy.
Etter andre verdenskrig ble den forbedret og fikk navnet SGM («m» for modernisert). En panservognmodell ble også laget med navnet SGMT. Den ble erstattet på 1960-tallet av PK-maskingeværet.
| SG-43 Goryunov er et tungt maskingevær fra Sovjetunionen.
Våpenet ble approbert av Den røde armé i 1943 under andre verdenskrig. Det er kamret for ammunisjon i kaliber 7,62 x 54R, som var standardammunisjon på den tiden. Den erstattet den eldre M1910 Maxim-maskingeværet. Den kom montert på små vogner, tripoder og på kjøretøy.
Etter andre verdenskrig ble den forbedret og fikk navnet SGM («m» for modernisert). En panservognmodell ble også laget med navnet SGMT. Den ble erstattet på 1960-tallet av PK-maskingeværet.
== Brukere ==
Afghanistan
Albania
Bulgaria
Kambodsja
Kina som Type 53
Cuba
Tsjekkoslovakia
Egypt
Etiopia
Ungarn
Irak
Laos
Mongolia
Nord-Korea
Vietnam
Polen
Romania
Sovjetunionen
Syria
== Se også ==
Liste over maskingeværer | | type = Mitraljøse | 9,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arcturus | 2023-02-04 | Arcturus | ['Kategori:Artikler hvor variabelklasse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med vismag v forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten spektralklasse i infoboks med spektralklasse på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten stjernebilde i infoboks med stjernebilde på Wikidata', 'Kategori:Astronomistubber', 'Kategori:Bjørnevokteren', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stjerner', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Arcturus er den klareste stjernen i stjernebildet bjørnevokteren. Den er den tredje klareste stjernen på nattehimmelen, etter Sirius og Canopus, og har en tilsynelatende størrelsesklasse på −0.05. Den er likevel svakere enn det samlede lyset fra de to komponentene i Alfa Centauri, som er for nære til å kunne skilles med det blotte øye som separate lyskilder, noe som får Arcturus til å synes å være den fjerde sterkeste stjernen. Arcturus er den nest klareste stjernen på de nordlige breddegrader, og den klareste stjernen på den nordlige himmelhvelving.
Arcturus er en rød kjempestjerne som også stråler ut mye infrarødt lys. Arcturus beveger seg med en fart på 122 km/sek i forhold til solsystemet, sammen med ca. 50 andre stjerner i en gruppe. Arcturus er 36,7 lysår fra solsystemet. Stjernen er muligens en dobbeltstjerne.
Arcturus kommer av et gresk ord som betyr «bjørnevokter». Den er da også den klareste stjernen i dette stjernebildet, og danner venstre fot i stjernebildets figur. Bjørnevokteren er like ved Store bjørn (eller Ursa Major) og Lille bjørn (eller Ursa Minor).
Lyset fra Arcturus ble brukt for å åpne verdensutstillingen i Chicago i 1933. Begrunnelsen var at lyset fra Arcturus i 1933 hadde startet på sin reise fra stjernen i 1893, da det sist var verdensutstilling i Chicago. Imidlertid viste dette seg ikke helt å stemme, da stjernen er 36,7 lysår borte.
| Arcturus er den klareste stjernen i stjernebildet bjørnevokteren. Den er den tredje klareste stjernen på nattehimmelen, etter Sirius og Canopus, og har en tilsynelatende størrelsesklasse på −0.05. Den er likevel svakere enn det samlede lyset fra de to komponentene i Alfa Centauri, som er for nære til å kunne skilles med det blotte øye som separate lyskilder, noe som får Arcturus til å synes å være den fjerde sterkeste stjernen. Arcturus er den nest klareste stjernen på de nordlige breddegrader, og den klareste stjernen på den nordlige himmelhvelving.
Arcturus er en rød kjempestjerne som også stråler ut mye infrarødt lys. Arcturus beveger seg med en fart på 122 km/sek i forhold til solsystemet, sammen med ca. 50 andre stjerner i en gruppe. Arcturus er 36,7 lysår fra solsystemet. Stjernen er muligens en dobbeltstjerne.
Arcturus kommer av et gresk ord som betyr «bjørnevokter». Den er da også den klareste stjernen i dette stjernebildet, og danner venstre fot i stjernebildets figur. Bjørnevokteren er like ved Store bjørn (eller Ursa Major) og Lille bjørn (eller Ursa Minor).
Lyset fra Arcturus ble brukt for å åpne verdensutstillingen i Chicago i 1933. Begrunnelsen var at lyset fra Arcturus i 1933 hadde startet på sin reise fra stjernen i 1893, da det sist var verdensutstilling i Chicago. Imidlertid viste dette seg ikke helt å stemme, da stjernen er 36,7 lysår borte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Illustrasjon som sammeligner Arcturus med andre stjerner (engelsk)
SolStation.com innlegg (engelsk)
Bilde av Arcturus Arkivert 26. januar 2009 hos Wayback Machine. | Arcturus er den klareste stjernen i stjernebildet bjørnevokteren. Den er den tredje klareste stjernen på nattehimmelen, etter Sirius og Canopus, og har en tilsynelatende størrelsesklasse på −0. | 9,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Whaleback | 2023-02-04 | Whaleback | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Skip', 'Kategori:Språkvask 2022-05'] | Whaleback var en unik kuriositet fra slutten av 1800-tallet innenfor skipshistorien omkring en skipstype med et meget oppsiktsvekkende utseende på sin konstruksjon. Overgangen mellom dekket og sidene hadde blitt erstattet med avrundede sider fra vertikalt til horisontalt. Når fraktskipet hadde full last, vil bare de avrundede sidene være synlig over vannlinjen og dermed minnet om en hvalrygg. Skroget ble smalere mot endene, og de fleste whaleback-skipene hadde en skjeformet baug. Dekket ble erstattet med en utbuet overgang for at besetningen skulle ta seg fram uten å bli vasket bort av bølgene. Denne skipstypen var tidlige brukt på de store amerikanske innsjøer mellom Canada og USA for bulklast som korn eller malm.
Begrepet ble aldri en offisiell betegnelse, men hadde utviklet seg i forbindelse med skipets utseendet når fullastet. Til sammen 43 slike fartøyer ble bygget fra 1887 til 1898. Alle bortsett fra to var først og fremst bygd som lastefartøyer på innsjøer med ferskvann for bruk på de store sjøer, men flere av fartøyene var godkjent for tjeneste på hav med saltvann.
Begrepet «whaleback» har også vært brukt på en type høyhastighetsfartøyer designet for det britiske flyvåpenet under andre verdenskrig, og til mindre forskningsfartøyer i Europa som i likhet med de amerikanske lastefartøyene har skrog med avrundede sider mot dekket. Et eksempel på dette er den britiske Type Two 63 ft HSL.
På enkelte fartøyer hadde begrepet også vært tatt i bruk om en skjermet del av dekket forut på skroget, hensikten med dette var for å avverge vannet som kom over baugen ved røft vær, fra å samle seg på det åpne dekket. Vannet som truffet denne skjermede delen av dekket, gled tilbake i havet. Dekket er omtalt som et «whaleback deck».
| Whaleback var en unik kuriositet fra slutten av 1800-tallet innenfor skipshistorien omkring en skipstype med et meget oppsiktsvekkende utseende på sin konstruksjon. Overgangen mellom dekket og sidene hadde blitt erstattet med avrundede sider fra vertikalt til horisontalt. Når fraktskipet hadde full last, vil bare de avrundede sidene være synlig over vannlinjen og dermed minnet om en hvalrygg. Skroget ble smalere mot endene, og de fleste whaleback-skipene hadde en skjeformet baug. Dekket ble erstattet med en utbuet overgang for at besetningen skulle ta seg fram uten å bli vasket bort av bølgene. Denne skipstypen var tidlige brukt på de store amerikanske innsjøer mellom Canada og USA for bulklast som korn eller malm.
Begrepet ble aldri en offisiell betegnelse, men hadde utviklet seg i forbindelse med skipets utseendet når fullastet. Til sammen 43 slike fartøyer ble bygget fra 1887 til 1898. Alle bortsett fra to var først og fremst bygd som lastefartøyer på innsjøer med ferskvann for bruk på de store sjøer, men flere av fartøyene var godkjent for tjeneste på hav med saltvann.
Begrepet «whaleback» har også vært brukt på en type høyhastighetsfartøyer designet for det britiske flyvåpenet under andre verdenskrig, og til mindre forskningsfartøyer i Europa som i likhet med de amerikanske lastefartøyene har skrog med avrundede sider mot dekket. Et eksempel på dette er den britiske Type Two 63 ft HSL.
På enkelte fartøyer hadde begrepet også vært tatt i bruk om en skjermet del av dekket forut på skroget, hensikten med dette var for å avverge vannet som kom over baugen ved røft vær, fra å samle seg på det åpne dekket. Vannet som truffet denne skjermede delen av dekket, gled tilbake i havet. Dekket er omtalt som et «whaleback deck».
== Den amerikanske whaleback ==
Designen var oppfunnet av kaptein Alexander McDougall (1845–1923), en skotskfødte sjømann på de store sjøer for å løse en rekke problemer med datidens fraktfartøyene på ferskvann. På den tiden var fartøyets størrelse begrenset av slusene og de fremkommelige elvene, og det var lite behov for motoriserte lastefartøyer med tilgjengelighet på slepebåter. De fleste lastefartøyer var enten ombyggede skonnerter eller lektere uten fremdriftsmaskineri.
McDougall som sjømann og kaptein var kjent med vanskelighetene om å slepe disse farkostene over lengre avstander på de store sjøer der de var utsatt for vind, bølger og kjølvannet fra slepebåten. Under slike forholder ble disse lekterne under slep dels ukontrollerte for besetningen på slepebåten. McDougall ønsket en bedre lekterkonstruksjon som skulle være lett å kontrollere under slep tross de krevende forholdene på sjøene, slusene og elvene. Hensikten med hans oppfinnelsen var å ha et fartøy uten fremdriftsmaskineri som skulle være meget egnet for slep og manøvrering i trange omgivelser.
=== Skipskonstruksjonen ===
Skipskonstruksjonen har vært sammenlignet med en sigar med oppbøyde ender, og relingen hadde blitt tatt bort for at en kontinuerlige kurve skulle gå fra vannlinjen der skipskroget er vertikalt, til det horisontale dekket. Bunnen på skipet ble relativt flatt. Baugen og akterskipet fikk en nesten identisk utformning som en skje, forkortet i en relativt liten plate. Overbygningene oppå skroget ble satt på såkalte «turrets» av rund eller oval form. Betegnelsen kom av likheten med kanontårnene på datidens krigsskipene av type monitoren og slagskipet. Hytter, dekk og annet overbygg var ofte montert oppå disse turretene.
Når fullastet, vil bare den buede delen av skroget være over vannlinjen, slik at fartøyet fikk sitt karakteristiske utseendet som en hvalrygg. Bølgene ble ikke hindret av skipssidene og vasket over dekket med minimal motstand utenom tårnene som overbygg med besetningen var satt ovenpå. Med klysser for ankerkjettinger og styreskinne for taukabelen, fikk baugen et utseende som minnet om en gris. Derfra kom det alternative og nedsettende begrepet «pig boat».
McDougall hadde kommet fram til en meget vellykkede design omkring lekterkonstruksjon ved at lekteren under slep ble mer sjødyktige enn vanlige lektere, og i begynnelsen var også langt forut i forhold til lastefartøyene med mindre fremdriftsmaskineri ved å være raskere også under slep. Med et skrog i stål var designen mindre kostbart å bygge, var langt mer stabilt og hadde større lastekapasitet enn samtidige lektere og lastefartøyer den gang.
I 1890 ble det første whaleback-skipet med egne fremdriftsmaskineri for seilas på de store sjøer sjøsatt, og skilte seg fra normalen med sitt arrangementet av overbygninger på dekket. De fleste såkalte Lakers lastefartøyene på de store sjøer den gang hadde styrehuset med kommandobryggen forut på forskipet, men med unntak av ét eksempel, hadde alle whaleback skipene med egne fremdriftsmaskineri styrehuset satt på et dekk oppå et tårn akterover.
Det største problemet med «whaleback»-konseptet var størrelsen på dekkslukene som kunne ikke forstørres som på de konvensjonelle bulklasteskipene, og lukene måtte være vanntette for at vannet ikke skulle trenge seg inn til lasten. Den vanntette forseglingen ble forringet over tiden med datidens lukearrangementet under stadige bruk, og lukekarm for beskyttelse ble tatt i bruk som en løsning.
Fordelene man hadde vunnet med den nye designen, ble forspilt mot vanskeligheter med lossing av skipene. Det var viktig å ta ut og føre inn bulklasten så raskt som mulig. Under slike handlinger ble de avrundede sider av skroget et problem ved at bulklasten kunne renne ned i vannet ved feil. Det var ikke mulig å utvide bredden på skroget på mer enn 43 fot, som hadde en konstruksjon basert på robuste stålspanter.
=== McDougall`s skipsverftet ===
McDougall bygde 25 lektere og 17 whaleback-skip samt ett passasjerskip for ferjevirksomhet etter å ha åpent sitt skipsverft American Steel Barge Co. på West Superior, Wisconsin. Den første som ble sjøsatt var nr. «101», antatt som respons ovenfor en venn som hadde kommentert om at han vil gi McDougalls konseptet 10 mot 1 i odds på at det vil ikke virket. Men til tross for en lovende begynnelse, hadde konseptet mislykket med bare 43 bygde farkoster og et skip bygget i England på lisens.
McDougall hadde vært for dristig som skipskonstruktør i sin tid, og fikk verdifull drahjelp av den rike magnaten John D. Rockefeller som vil utvidet markedet for fremstilling av stål ved hjelp av lektere bygd i stål. Skipsverftet var i 1892 ansett som en av de meste avanserte stålskipsverft i USA med 1200 arbeiderne.
Den store depresjonen i 1893 rammet McDougall på det verste tenkelige tidspunktet, handelsnettverket på de store sjøer omkring bulklast tørket inn meget fort at det ikke lenge var et behov for nyere fartøyer. Hans planer om en stor whaleback flåte på de store sjøer for malmtransport ble ofret under striden mellom Rockefeller og Andrew Carnegie om kontrollen på de rike Mesabi-malmgruvene nord for Duluth. Striden førte til at en tredje part, J. P. Morgan, tok fortjenesten med det nye selskapet United States Steel Corporation som tok kontrollen over malmtransporten på de store sjøer. Andre skipsbyggerne hadde kommet på banen med bedre design på fremtidige skip for bulklast som kunne ha større dimensjoner, og med ett var hele konseptet utdatert. Den maritime utviklingen hadde gått meget raskt framover med sluser utvidet for mye større skip enn tidligere, og det var ikke lenge behov for spesialiserte farkoster som whaleback-fartøyene.
== Whaleback-fartøyene ==
Mesteparten av whaleback-fartøyene på tilsammen 25 stykker var lektere som var identifisert med numre på skroget istedenfor skipsnavn som bare var brukt på én av disse lektere. Noen av lekterne hadde dampdrevne vinsjer og oppvarmning av overbygninger. Det første selvdrevede «whaleback» skipet som hadde egne fremdriftsmaskineri, ble sjøsatt i 1890 under navnet «Colgate Hoyt».
Det eneste passasjerskipet som var bygget for ferjevirksomhet med et whaleback-skrog, var den sagnomsuste «Christopher Columbus», bygget og sjøsatt for verdensutstillingen i Chicago under navnet World Columbian Exposition i 1893 som feiret 400 års jubileum for Columbus' oppdagelse av Amerika. Passasjerskipet var det lengste whaleback som har vært bygget i historien med en lengde på 362 fot eller 110 meter, og var også det største skipet på de store sjøene i 1893. «Christopher Columbus» har vært omtalt som «Queen of the Lakes», og skal ha fraktet flere passasjerer enn andre fartøyer på de store sjøer i historien.
Det første whaleback skipet som forlot de store sjøer for ferd på saltvannholdige hav, var «Charles W. Wetmore» som klarte å forsere de krevende strykene på St. Lawrence-elva tross sin størrelse på 265 fot (80 m lengde). Med en kornlast dro lastefartøyet fra Duluth til Liverpool, England på den andre siden av Atlanterhavet i juni 1891. I Liverpool vakte «Charles W. Wetmore» oppsikt med sitt utseendet, og inspirert et skipsverft om å konstruere deres egne skip basert på den samme designen. Skipsbyggeren ved skipsverftet hadde innsett svakhetene ved McDongall`s designen, og dermed koblet den sammen med et konvensjonelt skrog fra et vanlig fraktskip. Resultatet ble den nye skipstypen turret-skipet.
McDougall startet et skipsverft i Everett, Washington for bygging av havgående whaleback-fartøyer, men bare ét skip var bygget og sjøsatt i verftet. SS «City of Everett» som ble sjøsatt i 1894, seilte i 29 år på utenriksfarten og er det første dampskipet i den amerikanske historien som hadde gått rundt hele verden. Det var involvert i flere ulykker i den lange karrieren, deriblant en kollisjonsulykke med det norske damplasteskipet «Leif Eriksson» i januar 1905 nord for Charleston i Sør-Carolina. Det norske skipet sank på bare ti minutter med tap av to liv.
Bare ét skip designet som whaleback var bygget på et britisk skipsverft, SS «Sagamore» sjøsatt av William Doxford & Sons skipsbyggeriet den 15. juni 1893. Den var først eide av et belgisk-amerikansk rederi, senere solgt til Italia i 1896. Den ble senket under navnet «Ilva» 4. mai 1917 på Atlanterhavet utenfor kysten på Spania av den tyske ubåten UC-69.
Det siste whaleback skipet som var sjøsatt, var «Alexander McDougall» som også var det eneste med en tradisjonell baug. Den siste gjenværende whaleback-fartøyet som er bevart for øyeblikket, er SS «Meteor» sjøsatt i 1896 under navnet «Frank Rockefeller» som nr. 36 av de 44 skipene som var bygget fram til 1898. Etter å ha blitt ombygd til et tankskip i 1942, ble skipet reddet fra den samme skjebne som søsterskipene ved midten av 1900-tallet. Den ble tatt ut av tjeneste etter en grunnstøtting i 1969 og omgjort til et museumskip to år senere. Skipet er nå ved kai på Barkers Island. Den har blitt så dårlig bevart at det har oppstått alvorlige skader, og er truet av forfall.
== Se også ==
Turret-skip
== Litteratur ==
McDougall`s Dream, The American Whaleback, John H. Wilterding, Jr.; Lakeside Publications Ltd. 1969
Great Lakes Bulk Carriers 1869-1985, John F. Devendorf. 1996
== Eksterne lenker ==
About the Great Lakes
History Link
Minnesota Historical Society
«Christopher Columbus» bilder
Great Lakes Bilder
Kaptein Alexander McDougall | Whaleback var en unik kuriositet fra slutten av 1800-tallet innenfor skipshistorien omkring en skipstype med et meget oppsiktsvekkende utseende på sin konstruksjon. Overgangen mellom dekket og sidene hadde blitt erstattet med avrundede sider fra vertikalt til horisontalt. | 9,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Unni_Evjen | 2023-02-04 | Unni Evjen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. september', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Oslo Nye Teater', 'Kategori:Skuespillere ved Riksteatret'] | Unni Evjen (født 3. august 1943, død 27. september 2019) var en norsk skuespiller.
Hun fikk sin utdannelse ved Statens teaterhøgskole og debuterte på Oslo Nye Teater i 1965 i Anne-Cath. Vestlys barnekomidie Ut av trolldommen. Et gjennombrudd fikk hun på Det Norske Teatret i 1968 som Hedvig i Vildanden. I årene 1970-1974 var hun en av Fjernsynsteatrets mest markante unge profiler. Fra 1974 til 2010 var hun ansatt ved Oslo Nye Teater der hun hadde flere store roller.Hun var også tilknyttet Riksteatret hvor hun blant annet hadde tittelrollen i Hamsuns Victoria.
Hun var også med i mange TV-produksjoner, blant annet spilte hun Rosa i Benoni og Rosa.
| Unni Evjen (født 3. august 1943, død 27. september 2019) var en norsk skuespiller.
Hun fikk sin utdannelse ved Statens teaterhøgskole og debuterte på Oslo Nye Teater i 1965 i Anne-Cath. Vestlys barnekomidie Ut av trolldommen. Et gjennombrudd fikk hun på Det Norske Teatret i 1968 som Hedvig i Vildanden. I årene 1970-1974 var hun en av Fjernsynsteatrets mest markante unge profiler. Fra 1974 til 2010 var hun ansatt ved Oslo Nye Teater der hun hadde flere store roller.Hun var også tilknyttet Riksteatret hvor hun blant annet hadde tittelrollen i Hamsuns Victoria.
Hun var også med i mange TV-produksjoner, blant annet spilte hun Rosa i Benoni og Rosa.
== Filmografi ==
1981 Martin
1979 Lucie
1973 Kirsebærhaven (TV)
1973 Benoni og Rosa TV
1971 Smilet (TV)
1971 Samfunnets støtter (TV)
1968 De ukjentes marked
1968 Hennes meget kongelige høyhet
1968 Smuglere
== Referanser ==
== Kilder ==
Oslonye.no om Unni Evjen
www.imdb.com
== Eksterne lenker ==
(no) Unni Evjen hos Sceneweb | Unni Evjen (født 3. august 1943, død 27. | 9,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kosmisk_bakgrunnsstr%C3%A5ling | 2023-02-04 | Kosmisk bakgrunnsstråling | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Big Bang', 'Kategori:Kosmologi'] | Den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen er en isotropisk elektromagnetisk stråling, med bølgelengde i millimeterområdet, som tolkes som en rest av Big Bang og dermed viser at universet har hatt en begynnelse.
| Den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen er en isotropisk elektromagnetisk stråling, med bølgelengde i millimeterområdet, som tolkes som en rest av Big Bang og dermed viser at universet har hatt en begynnelse.
== Historie ==
Bakgrunnsstrålingen ble oppdaget ved en tilfeldighet da Arno Penzias og Robert Wilson eksperimenterte med en antenne lovet for satellittkommunikasjon. Uansett i hvilken retning de rettet antennen mottok de støy. Etter at de hadde utelukket andre årsaker (for eksempel hekkende duer i antennen), kunne de se en sammenheng med kosmologiske teorier.
Allerede på 1940-tallet forutså man at Big Bang ville skulle etterlate en varmestråling. I universets begynnelse var strålingen i termodynamisk likevekt med materie, som da bestod av et hett, tett og ugjennomsiktlig plasma. Med universets videre ekspansjon, ble plasmaet nedkjølt, og de frie elektronene rekombinerte seg med ionene til atomer (primært hydrogen). Dermed ble universet gjennomsiktig, noe som skjer ved temperaturer sammenlignbare med stjernenes overflatetemperatur, ca. 5 000 grader. Dette lyset fra tiden innen stjernene fantes beholdt siden sitt spektrum av svart legeme-stråling, frikoblet fra interaksjon med materien. Med universets og rommets ekspansjon ble alle bølgelengder strukket ut.
Penzias og Wilsons støy motsvarte en temperatur på ca. 3 K. Siden de svarte legemers strålings dominante bølgelengde ifølge Wiens forskyvningslov er omvendt proporsjonal med temperatur, kunne man dra slutningen at universet hadde ekspandert med en faktor z på ca. 1 000, ettersom atomene ble dannet fra plasma. Dette er den største kosmologiske rødforskyvningen vi kan observere. Dermed fikk big bang-teorien sterk støtte og den konkurrerende steady state-teorien ble oppgitt.
Penzias og Wilson fikk i 1978 nobelprisen i fysikk for sin oppdagelse.
== Fluktuasjoner ==
Bakgrunnsstrålingens svært jevne temperatur og høye isotropi var imidlertid besværlig når det gjaldt å forklare dannelsen galakser og galaksehoper. Dessuten burde strålingens spektrale fordeling ha en beskaffenhet som strålingen fra et svart legeme. NASA dro derfor i gang prodjektet COBE utrustet med spektrometeret FIRAS og en temperaturmåler med svært høy oppløsning. I 1989 fikk man resultater som bekreftet såvel små temperaturvariasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen som at dets spektrum er e meget presist svart legemes spektrum. Disse forholdene har styrket Big Bang-teoriens stilling i stor grad. De ørsmå temperaturfluktuasjonene er direkte relaterte til kvantefluktuasjoner i densiteten i det svært tidlige universet.
For disse oppdagelsene ble de ledende fysikerne George F. Smoot og John C. Mather belønnet med nobelprisen i fysikk 2006.
Forskningen mener at bakgrunnsstrålingen gjemmer flere hemmeligheter og stadig mer presise instrumenter har blitt konstruert og sendt ut. For eksempel NASA romsonden WMAP. WMAP har i et par omganger sendt ut store mengder dataresultater som har gitt ytterligere støtte for Big Bang-modellen.
Man har likevel ikke forstått alle aspekter av bakgrunnsstrålingen. Nye resultater hevder at en kjent effekt burde avstedkomme målbare skygger som ennå ikke har blitt observert, men at data fra WMAP bør kunne gi svar også på dette.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cosmic microwave background – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen er en isotropisk elektromagnetisk stråling, med bølgelengde i millimeterområdet, som tolkes som en rest av Big Bang og dermed viser at universet har hatt en begynnelse. | 9,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viggo_Sundmoen | 2023-02-04 | Viggo Sundmoen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fotballtrenere for Hamarkameratene', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Os kommune i Hedmark'] | Viggo Sundmoen (født 24. april 1954) er en norsk tidligere fotballspiller som har spilt for både Rosenborg Ballklub og Hamarkameratene. Sundmoen spilte rundt 90 kamper og skåret rundt 30 mål i eliteserien hos begge klubber i perioden 1978 til 1983.
Sundmoen var en angrepsspiller kjent for sin store hurtighet og rykk, derav kallenavnet «Os-ekspressen». Han ble toppskårer i Rosenborg både i 1979 og i 1980 med henholdsvis syv og elleve mål.Han tok over som trener for Hamarkameratene på slutten av 1998–sesongen sammen med Terje Kojedal, men klarte ikke å redde klubben fra nedrykk. Sundmoen er styreleder for Briskeby Gressbane og daglig leder for Hamar Olympiske Anlegg.
| Viggo Sundmoen (født 24. april 1954) er en norsk tidligere fotballspiller som har spilt for både Rosenborg Ballklub og Hamarkameratene. Sundmoen spilte rundt 90 kamper og skåret rundt 30 mål i eliteserien hos begge klubber i perioden 1978 til 1983.
Sundmoen var en angrepsspiller kjent for sin store hurtighet og rykk, derav kallenavnet «Os-ekspressen». Han ble toppskårer i Rosenborg både i 1979 og i 1980 med henholdsvis syv og elleve mål.Han tok over som trener for Hamarkameratene på slutten av 1998–sesongen sammen med Terje Kojedal, men klarte ikke å redde klubben fra nedrykk. Sundmoen er styreleder for Briskeby Gressbane og daglig leder for Hamar Olympiske Anlegg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
HamKam.no – Sundmoens spillerprofil hos Hamarkameratene | –(–)80(19) | 9,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Supplering_av_Verneplan_for_vassdrag | 2023-02-04 | Supplering av Verneplan for vassdrag | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Verneplan for vassdrag'] | Supplering av Verneplan for vassdrag er betegnelsen som brukes på utvidelsen av Verneplan for vassdrag, som ble vedtatt av Stortinget i 2005. Verneplanen var opprinnelig ment å avsluttes med Verneplan IV, som ble vedtatt i 1993.
Stortinget vedtok våren 2001 at verneplanen for vassdrag skulle suppleres. Vassdragene som ble vurdert var delvis de vassdragene i Samlet Plan hvor de negative konsekvensene ved kraftutbygging var størst, delvis vassdrag som skulle inngå i andre runde av Nasjonale laksevassdrag, og delvis vassdrag som ble foreslått vernet gjennom en forslagsrunde i forkant av vurderingen. I tillegg ble de tre vassdragene i Saltfjellet/Svartisen-området hvor utbygging i 2000 ble stanset av regjeringen også tatt med.
I alt ble 81 vassdrag vurdert, og i forslaget til supplering av verneplanen ble 50 nye vassdrag foreslått vernet. Det ble også foreslått endringer i grensene til tidligere vernede vassdrag. Suppleringen av verneplanen ble vedtatt av Stortinget 18. februar 2005.Under følger en fylkesvis liste over vassdrag som ble vernet under Supplering av Verneplan for vassdrag:
| Supplering av Verneplan for vassdrag er betegnelsen som brukes på utvidelsen av Verneplan for vassdrag, som ble vedtatt av Stortinget i 2005. Verneplanen var opprinnelig ment å avsluttes med Verneplan IV, som ble vedtatt i 1993.
Stortinget vedtok våren 2001 at verneplanen for vassdrag skulle suppleres. Vassdragene som ble vurdert var delvis de vassdragene i Samlet Plan hvor de negative konsekvensene ved kraftutbygging var størst, delvis vassdrag som skulle inngå i andre runde av Nasjonale laksevassdrag, og delvis vassdrag som ble foreslått vernet gjennom en forslagsrunde i forkant av vurderingen. I tillegg ble de tre vassdragene i Saltfjellet/Svartisen-området hvor utbygging i 2000 ble stanset av regjeringen også tatt med.
I alt ble 81 vassdrag vurdert, og i forslaget til supplering av verneplanen ble 50 nye vassdrag foreslått vernet. Det ble også foreslått endringer i grensene til tidligere vernede vassdrag. Suppleringen av verneplanen ble vedtatt av Stortinget 18. februar 2005.Under følger en fylkesvis liste over vassdrag som ble vernet under Supplering av Verneplan for vassdrag:
== Hedmark ==
Imsa
Sølna
Tunna (sideelvene Magnilla og Lona)
== Oppland ==
Tora
Glitra
Måråi
Åfåtgrovi
Jora
== Buskerud ==
Nedalselva
== Vestfold ==
Dalelva
== Telemark ==
Kåla
Rauda
DigeråiVernegrensene for følgende tidligere vernede vassdrag ble justert:
Lifjellområdet
Mjella
Hørteåa
Gjuvsåa
Bjønndøla
Klevaråa
Området mellom Seljordsvatn og Flåvatn
Kileåi
Flåmelva
Østeråa
Bygdaråi
Bamle-Solum-Drangedal
Åbyelva
Lona
Hullvannvassdraget
Rørholtfjorden
Grensen endret til å omfatte hele nedbørfeltet, ikke bare selve innsjøen.
== Aust-Agder ==
Tovdalsvassdraget ovenfor Herefossfjorden
== Vest-Agder ==
Kosåna
Litleåna ovenfor Eftestøl
== Rogaland ==
Bjerkreimsvassdraget
Åbødalsvassdraget
== Hordaland ==
Rylandselva
Loneelvi
Øvstedalsvassdraget
Hesjedalsvassdraget
Vaulo m/Langfossen og Saltåna
== Sogn og Fjordane ==
Nærøydalselvi med unntak av sideelva Jordalselvi
Erdalselvi
Sørebøelva i Guddalsvassdraget
Nausta
== Møre og Romsdal ==
Måna
== Sør-Trøndelag ==
Svorka
Hena
Homla
Nordelva
== Nord-Trøndelag ==
Verdalsvassdraget
Jørstadelva
Nesåa
Kvistaelva
Kongsmoelva m/Nordfolda
== Nordland ==
Urdvollelva
Glomdalselva
Tollåga
Store Gjeddåga
Tverråga (Beiarn)
Lakselva (Misvær)
Laksåga (Rago)
Forsaelva
Østervikelva
Sneiselva
Nykvågvassdraget
== Troms ==
Straumselva
== Finnmark ==
Sør-Tverrfjordvassdraget
Skillefjordelva
== Avsluttende supplering, 2009 ==
I april 2009 ble det i tillegg lagt fram et forslag til «avsluttende supplering» av verneplanen. Dette dreide seg om elva Vefsna i Nordland, samt de tre vassdragene Tovdalselva i Aust-Agder, Øystesevassdraget i Hordaland og Langvella i Sør-Trøndelag, som regjeringen ble oppfordret av Stortinget til å vurdere vern av i forbindelse med behandlingen av suppleringen av verneplanen i 2005. Av de fire vassdragene ble Vefsna og Tovdalsvassdraget foreslått tatt inn i verneplanen.
== Referanser == | Supplering av Verneplan for vassdrag er betegnelsen som brukes på utvidelsen av Verneplan for vassdrag, som ble vedtatt av Stortinget i 2005. Verneplanen var opprinnelig ment å avsluttes med Verneplan IV, som ble vedtatt i 1993. | 9,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Rend%C3%B3n_Herrera | 2023-02-04 | Daniel Rendón Herrera | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombianere', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for drap', 'Kategori:Personer dømt for forbrytelser', 'Kategori:Personer fra departementet Antioquia', 'Kategori:Personer involvert i organisert kriminalitet', 'Kategori:Smuglere'] | Daniel Rendón Herrera (født i 1964 i Amalfi i Antioquia i Colombia), best kjent under kallenavna «Don Mario» og «El Paisano», er en colombiansk narkotikasmugler, mafialeder og paramilitær. Han var landets mest ettersøkte narkotikasmugler fram til han ble arrestert 15. april 2009 i Antioquia nord i Colombia. Det var utlyst en dusør på to millioner amerikanske dollar for å bidra til at han ble arrestert.
Rendón betalte tidligere 6 000–7 000 kroner til mennene sine for hver politimann de drepte. Han var en god venn av Carlos Castaño Gil, og Rendóns kriminelle organisasjon ble døpt Heroes de Castaño («Castaños helter») til ære for ham. «Don Mario» tok over mange av smuglingsrutene til blant annet Salvatore Mancuso, Don Berna og Ramiro Vanoy, etter at disse ble arrestert og utvist fra landet.
I 2011 ble han dømt til 17 års fengsel for å ha beordret kidnappingen og drapet på advokaten Jose Absalom Achury Florez. Han ble utlevert til USA i 2017.
| Daniel Rendón Herrera (født i 1964 i Amalfi i Antioquia i Colombia), best kjent under kallenavna «Don Mario» og «El Paisano», er en colombiansk narkotikasmugler, mafialeder og paramilitær. Han var landets mest ettersøkte narkotikasmugler fram til han ble arrestert 15. april 2009 i Antioquia nord i Colombia. Det var utlyst en dusør på to millioner amerikanske dollar for å bidra til at han ble arrestert.
Rendón betalte tidligere 6 000–7 000 kroner til mennene sine for hver politimann de drepte. Han var en god venn av Carlos Castaño Gil, og Rendóns kriminelle organisasjon ble døpt Heroes de Castaño («Castaños helter») til ære for ham. «Don Mario» tok over mange av smuglingsrutene til blant annet Salvatore Mancuso, Don Berna og Ramiro Vanoy, etter at disse ble arrestert og utvist fra landet.
I 2011 ble han dømt til 17 års fengsel for å ha beordret kidnappingen og drapet på advokaten Jose Absalom Achury Florez. Han ble utlevert til USA i 2017.
== Referanser == | Daniel Rendón Herrera (født i 1964 i Amalfi i Antioquia i Colombia), best kjent under kallenavna «Don Mario» og «El Paisano», er en colombiansk narkotikasmugler, mafialeder og paramilitær. Han var landets mest ettersøkte narkotikasmugler fram til han ble arrestert 15. | 9,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Chingada | 2023-02-04 | La Chingada | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', "Kategori:Veracruz' geografi"] | La Chingada er et område i kommunen Perote i den meksikanske delstaten Veracruz. La Chingada har 5 innbyggere.På meksikansk-spansk betyr uttrykket «vete a la chingada» (bokstavelig «dra til la chingada») tilnærma det samme som det norske «dra til helvete». Imidlertid er det stedsnavnet som har tatt navnet sitt etter uttrykket, og ikke motsatt.
| La Chingada er et område i kommunen Perote i den meksikanske delstaten Veracruz. La Chingada har 5 innbyggere.På meksikansk-spansk betyr uttrykket «vete a la chingada» (bokstavelig «dra til la chingada») tilnærma det samme som det norske «dra til helvete». Imidlertid er det stedsnavnet som har tatt navnet sitt etter uttrykket, og ikke motsatt.
== Referanser == | La Chingada er et område i kommunen Perote i den meksikanske delstaten Veracruz. La Chingada har 5 innbyggere. | 9,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tlatlauquitepec | 2023-02-04 | Tlatlauquitepec | ['Kategori:19°N', 'Kategori:97°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Puebla', 'Kategori:Kommuner i Puebla', 'Kategori:Sider med kart'] | Tlatlauquitepec er en by og en kommune i Sierra Norte de Puebla, i den meksikanske delstaten Puebla. Kommunen har et innbyggertall på rundt 60 000, og grenser til Cuetzalan i nord, Chignautla, Atempan og Yaonáhuac i øst, Cuyoaco i sør, og Zautla, Zaragoza og Zacapoaxtla i vest.
I Tlatlauquitepec ligger Mazatepec-demningen.
Navnet Tlatlauquitepec betyr «Ås som farger» på nahuatl.
| Tlatlauquitepec er en by og en kommune i Sierra Norte de Puebla, i den meksikanske delstaten Puebla. Kommunen har et innbyggertall på rundt 60 000, og grenser til Cuetzalan i nord, Chignautla, Atempan og Yaonáhuac i øst, Cuyoaco i sør, og Zautla, Zaragoza og Zacapoaxtla i vest.
I Tlatlauquitepec ligger Mazatepec-demningen.
Navnet Tlatlauquitepec betyr «Ås som farger» på nahuatl.
== Referanser == | Tlatlauquitepec er en by og en kommune i Sierra Norte de Puebla, i den meksikanske delstaten Puebla. Kommunen har et innbyggertall på rundt 60 000, og grenser til Cuetzalan i nord, Chignautla, Atempan og Yaonáhuac i øst, Cuyoaco i sør, og Zautla, Zaragoza og Zacapoaxtla i vest. | 9,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eucharitidae | 2023-02-04 | Eucharitidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Eucharitidae', 'Kategori:Vepser'] | Eucharitidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 470 kjente arter fordelt på 53 slekter. De fleste lever i tropene. Det er funnet 15 arter i Europa, men familien går neppe så langt nord som Norge. Eucharitidene er parasitoider som angriper maur.
| Eucharitidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 470 kjente arter fordelt på 53 slekter. De fleste lever i tropene. Det er funnet 15 arter i Europa, men familien går neppe så langt nord som Norge. Eucharitidene er parasitoider som angriper maur.
== Utseende ==
Små, mørke snylteveps, gjerne metallfargede. De virker pukkelryggede med en høyt hvelvet forkropp og en bakkropp som er nokså liten og festet til forkroppen med en tynn stilk. Kroppen er hard og kraftig skulpturert, thorax har ofte bakoverrettede pigger eller kroker. Hodet er nokså lite, og slutter tett til kroppen slik at det dekker pronotum. Antennene er mer eller mindre trådformede hos hunnene, kamformede hos hannene. Beina er slanke, vingene avrundede uten synlige vingefrynser. Forvingen er noe fortykket ved fremkanten og har et lite vingemerke (pterostigma), ellers ingen årer. Bakkroppen er flattrykt fra sidene, nokså liten, ofte trekantet sett fra siden, og er festet til forkroppen med en lang og tynn "stilk" (petiolus).
Hunnens eggleggingsrør er ganske kort og stikker ikke påfallende ut bak bakkroppen.
== Levevis ==
Eucharitidene er parasitoider som angriper larver og pupper av maur (Formicidae). Hver parasittlarve utvikler seg i én maurlarve og spiser denne helt opp før den selv klekkes. Hunnene legger svært mange (opptil 15 000) knøttsmå egg på planter, enten boret inn i plantevevet eller i naturlige sprekker i planten (for eksempel knopper eller bladfester). Fra disse eggene klekkes knøttsmå (ca. 0,13 mm lange), slanke, harde larver, såkalte planulae. Disse har en sugekopp bakerst til å feste seg til passerende maur. Planula-larvene er svært aktive og i alle fall noen av dem kan hoppe. De henger seg fast på passerende arbeidsmaur for å bli ført tilbake til tua. Det er uklart om de aktivt leter etter maurene eller bare sitter og venter på at de skal passere. Bare en liten del av de mange larvene lykkes med dette. Om larven finner en maur, blir den fraktet tilbake til tua på mauren, der slipper den seg av og lever resten av larveperioden som parasitoid på maurens avkom. Planula-larven borer seg inn i en maurlarve og forvandler seg til en mer konvensjonell larve, men vokser ikke noe særlig før verten forvandler seg til en puppe. Da går eucharitide-larven til angrep på maurpuppen og spiser den etter hvert helt opp før den selv forpupper seg. Etter klekking blir de voksne snyltevepsene noen tid inne i maurtua. De får da være i fred for maurene, trolig fordi de etterligner maurkoloniens feromoner.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Eucharitidae
Akapalinae – to arter i én slekt
Eucharitinae – 352 arter i 50 slekter, den eneste underfamilien som forekommer i Europa
slekten Eucharis Latreille, 1804 – 12 arter i Europa, Mellom- og Sør-Europa
slekten Stilbula Spinola, 1811 – to arter i Mellom-Europa
slekten Thoracantha Latreille, 1825 – én art er funnet i Danmark
Gollumiellinae - ofte inkludert i Eucharitinae
Oraseminae – 69 arter i 4 slekter
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Eucharitidae i Encyclopedia of Life
(en) Eucharitidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Eucharitidae hos Fauna Europaea
(en) Eucharitidae hos Fossilworks
(en) Eucharitidae hos ITIS
(en) Eucharitidae hos NCBI
(en) Kategori:Eucharitidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eucharitidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Akapalinae | 9,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aoraki/Mount_Cook | 2023-02-04 | Aoraki/Mount Cook | ['Kategori:170°Ø', 'Kategori:43°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canterburys geografi', 'Kategori:Fjell over 3000 meter', 'Kategori:Fjell på New Zealand', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10'] | Aoraki / Mount Cook er New Zealands høyeste fjell. Det er 3 724 moh (justert ned fra 3 754 moh i 2014, på grunn av ras og erosjon) og befinner seg på Sørøya. Fjellet er del av fjellkjeden Søralpene.
Det offisielle navnet på fjellet ble i 1998 Aoraki / Mount Cook som en del av en avtale mellom maorinasjonen og de newzealandske styresmaktene.
| Aoraki / Mount Cook er New Zealands høyeste fjell. Det er 3 724 moh (justert ned fra 3 754 moh i 2014, på grunn av ras og erosjon) og befinner seg på Sørøya. Fjellet er del av fjellkjeden Søralpene.
Det offisielle navnet på fjellet ble i 1998 Aoraki / Mount Cook som en del av en avtale mellom maorinasjonen og de newzealandske styresmaktene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aoraki/Mount Cook – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aoraki/Mount Cook – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aoraki/Mount Cook National Park homepage | | region = Canterbury | 9,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_sterkeste_mann | 2023-02-04 | Norges sterkeste mann | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sportsarrangementer i Norge', 'Kategori:Strongman'] | Norges sterkeste mann (NSM) er en årlig strongman-konkurranse der de sterkeste i Norge får delta. Norges sterkeste mann-konkurranser har vært arrangert fra iallfall tidlig på 1990-tallet. 1998 var imidlertid det første året da konkurransen var godkjent av The International Federation of Strength Athletes (IFSA).
| Norges sterkeste mann (NSM) er en årlig strongman-konkurranse der de sterkeste i Norge får delta. Norges sterkeste mann-konkurranser har vært arrangert fra iallfall tidlig på 1990-tallet. 1998 var imidlertid det første året da konkurransen var godkjent av The International Federation of Strength Athletes (IFSA).
== Resultater fra NSM ==
=== Resultater ===
=== Medaljeoversikt (1998-2020) ===
== Resultater fra vektklassebasert NSM ==
=== Norges sterkeste mann -105 kg ===
=== Norges sterkeste mann -90 kg ===
=== Norges sterkeste mann -80 kg ===
== Vanlige øvelser ==
Yoke race
Farmers walk
Truckpull
Apollons axle
Stokkpress
Vikingpress
Dekkvelt
Atlassteiner
Markløft
Medley (kombinasjon av to eller flere øvelser)
== Referanser == | Norge | 9,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maridalsspillet | 2023-02-04 | Maridalsspillet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kunst og kultur i 1974', 'Kategori:Norske friluftsskuespill', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1974', 'Kategori:Teater i Oslo'] | Maridalsspillet ble etablert i 1974 og er Oslos friluftsspill med ruinene av Margaretakirken i Maridalen som scene.
Trilogien «Tre Maridalsspill» inneholder «Kirkebyggeren», «Svartedauen» og «Kirkesølvet» og ble skrevet av Carl Fredrik Engelstad nettopp for kirkeruinene. Disse tre samt flere andre spill har vært spilt nesten årlig siden 1974.
Maridalsspillet ble etablert av Maridalens Venner, Markautvalget og mange ildsjeler, og har vært spilt av både frivillige og profesjonelle skuespillere.
Med stor suksess og høye besøkstall var Maridalsspillet en særegen del av kulturen i Maridalen. På åttitallet var spillet det nest største friluftsspillet i Norge.
| Maridalsspillet ble etablert i 1974 og er Oslos friluftsspill med ruinene av Margaretakirken i Maridalen som scene.
Trilogien «Tre Maridalsspill» inneholder «Kirkebyggeren», «Svartedauen» og «Kirkesølvet» og ble skrevet av Carl Fredrik Engelstad nettopp for kirkeruinene. Disse tre samt flere andre spill har vært spilt nesten årlig siden 1974.
Maridalsspillet ble etablert av Maridalens Venner, Markautvalget og mange ildsjeler, og har vært spilt av både frivillige og profesjonelle skuespillere.
Med stor suksess og høye besøkstall var Maridalsspillet en særegen del av kulturen i Maridalen. På åttitallet var spillet det nest største friluftsspillet i Norge.
== Regissører ==
Bjørn Jenseg
Kari Wang
Stein Winge
Trond Brænne
Magne O. Brevik
Svein Gundersen (regisserte "Svartedauen" fra 2004-2008)
Bjørn Sæter (satte opp "Svartedauen i 2009 og 2010)
Bente Lavik (satte opp "Svartedauen" i 2011 og "Kirkebyggeren" i 2012)
== Skuespillere ==
Rolf Arly Lund
Ellen Horn
Marit Kolbræk
Alf Malland
Thomas Fasting
Sverre Wilberg
Grethe Randsborg
Wilfred Breistrand
Ronny Fagereng
Erik Hivju
Karl Sundby
Hedda Sandvig
Morten Svartveit
Fred Borg
Henrik Høie
Anne-Marthe Lund
Per Arne Løset
Karen Høie
Svend Erichsen
Ole Kristian Thomassen
== Musikere ==
Eli Storbekken
Sverre Jensen
Simen Vangen
== Eksterne lenker ==
Maridalsspillet
Maridalens Venner | Maridalsspillet ble etablert i 1974 og er Oslos friluftsspill med ruinene av Margaretakirken i Maridalen som scene. | 9,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eulophidae | 2023-02-04 | Eulophidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Eulophidae', 'Kategori:Vepser'] | Eulophidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 4500 kjente arter fordelt på rundt 300 slekter. Det er funnet 1163 arter i Europa, og man regner med at den kan være 300 i Norge.
| Eulophidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 4500 kjente arter fordelt på rundt 300 slekter. Det er funnet 1163 arter i Europa, og man regner med at den kan være 300 i Norge.
== Utseende ==
Små, mørke snylteveps, gjerne metallfargede. De kan kjennes på at føttene (tarsene) er fire-leddete (fem-leddete i andre Chalcidoidea) og at sporen på fram-leggen (protibia) er kort og rett (lang og krum hos de fleste andre Chalcidoidea). Antennene består av 10 eller færre ledd, de er knebøyde og de 2-4 første leddene danner et "skaft" (funiculus). Hodet er kort og bredt, med tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er forholdsvis korte, ofte litt kølleformede. Kroppen er oftest forholdsvis bred, men kan også være lang og smal. Den er markert innskåret mellom for- og bakkroppen. Beina er spinkle, oftest lyse på farge. Vingene er avrundede, vanligvis med korte hårfrynser langs ytter- og bakkantene. Forvingen har en åre (costa) langs framkanten ut til litt utenfor midten, denne ender i et kort vingemerke, ellers ingen årer.
== Levevis ==
De aller fleste av eulophidene er parasitoider, men det finnes noen få arter som har larver som utvikler seg på planter. Gruppen utnytter de fleste landlevende leddyr-grupper, blant annet er de en av bare to årevinge-grupper som snylter på trips (Thysanoptera). Det finnes også en art som lever i ferskvann, som parasitoid på biller i familien Psephenidae. Eulophidene angriper alle livsstadier, både egg, larver, pupper og voksne insekter. De fleste artene parasiterer larver som lever skjult, særlig blad-minerende sommerfugler, tovinger og vepser. Det er også noen som utvikler seg på galledannende midd og rundormer. Noen larver bør klassifiseres som rovdyr og ikke parasitoider, for de kryper rundt og dreper mange byttedyr i løpet av larvetiden.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Eulophidae
Elasminae – ca. 200 arter i én slekt, 27 i Europa. Før regnet som egen familie. Bør kanskje føres som undergruppe av Eulophinae
Elasmus
Entedoninae – ca. 1300 arter i 87 slekter, 335 arter i Europa
Entiinae – ca. 150 arter i 17 slekter, 31 arter i Europa
Eulophinae – ca. 1100 arter i 96 slekter, 275 arter i Europa (+ eventuelt Elasmus spp.)
Tetrastichinae – ca. 1650 arter i 91 slekter, 524 arter i Europa
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Eulophidae – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Eulophidae i Encyclopedia of Life
(en) Eulophidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Eulophidae hos Artsdatabanken
(sv) Eulophidae hos Dyntaxa
(en) Eulophidae hos Fauna Europaea
(en) Eulophidae hos Fossilworks
(en) Eulophidae hos ITIS
(en) Eulophidae hos NCBI
(en) Kategori:Eulophidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eulophidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Elasminae | 9,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2._serierunde_i_Toppserien_2009 | 2023-02-04 | 2. serierunde i Toppserien 2009 | ['Kategori:Serierundene i Toppserien 2009'] | 2. serierunde i Toppserien 2009 blir spilt den 13. april klokka 15:00.
| 2. serierunde i Toppserien 2009 blir spilt den 13. april klokka 15:00.
== Fakta ==
=== Tabell etter 2. runde ===
== Eksterne lenker ==
Toppserien 2009: Terminliste og resultater på altomfotball.no | 2. serierunde i Toppserien 2009 blir spilt den 13. | 9,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A1mi_Grand_Prix | 2023-02-04 | Sámi Grand Prix | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sámi Grand Prix'] | Sámi Grand Prix, ofte forkortet til SGP, er en samisk sang og joikekonkurranse som har blitt arrangert årlig siden 1990. Konkurransen avholdes i Báktehárji i tettstedet Kautokeino i Indre Finnmark hver påskeaften i forbindelse med Samisk påskefestival. Hovedarrangøren er stiftelsen Samisk musikkfestival, med NRK som medarrangør siden 2022. Konkurransen har deltakere fra hele Sápmi - Norge, Sverige, Finland og Russland - som konkurrerer i klassene tradisjonell joik eller moderne sang. Vinneren av sangklassen kan senere delta i konkurransen Liet International.
| Sámi Grand Prix, ofte forkortet til SGP, er en samisk sang og joikekonkurranse som har blitt arrangert årlig siden 1990. Konkurransen avholdes i Báktehárji i tettstedet Kautokeino i Indre Finnmark hver påskeaften i forbindelse med Samisk påskefestival. Hovedarrangøren er stiftelsen Samisk musikkfestival, med NRK som medarrangør siden 2022. Konkurransen har deltakere fra hele Sápmi - Norge, Sverige, Finland og Russland - som konkurrerer i klassene tradisjonell joik eller moderne sang. Vinneren av sangklassen kan senere delta i konkurransen Liet International.
== Historikk ==
=== Bakgrunn ===
Sámi Grand Prix er en sangkonkurranse som ble etablert i 1990 som et nytt tilskudd til Samisk påskefestival. Påskefestivalen har vært en årlig begivenhet i Kautokeino og bygdene rundt siden 1972. Konsertene som ble arrangert på påskeaften ble festivalens høyedepunkt, hvor etter hvert joikere og sangere fra hele Sápmi opptrådte. Fra 1974 ble den da nybygde «Plasshallen» benyttet som arena for disse konsertene.I januar 1990 sendte arrangørene av Påskefestivalen, Kautokeino sameforening og Kautokeino sameungdomsforening, ut en pressemelding med invitasjon til samer i hele Norden til å delta i verdens første «helsamiske melodifestival», Sámi Grand Prix. Til tross for at arrangementet ikke fikk noen statlig økonomisk støtte dette året, ble det gjennomført.Sámi Grand Prix har siden 1990 blitt arrangert årlig i Kautokeino på påskeaften, med unntak av i 2020 da den ble avlyst som følge av tiltakene som ble innført under covid-19-pandemien. De tre første konkurransene ble avholdt i «Plasthallen», og fra 1993 har idrettshallen Báktehárji blitt benyttet som arena.I løpet av 1990-årene hadde arrangørene av Påskefestivalen og Sámi Grand Prix opparbeidet seg et større økonomisk underskudd, og behovet for at en stiftelse skulle overta driften av festivalen meldte seg. I 2000 grunnla Kautokeino sameforening, Kautokeino kommune og Beaivváš stiftelsen Samisk musikkfestival, som senere har vært konkurransens hovedarrangør.
Siden 2022 har NRK vært medarrangør av Sámi Grand Prix.
=== Konkurransen siden 1990 ===
Utover 1990-tallet utviklet Sámi Grand Prix seg fra å være en nærmest lokal konkurranse med deltakere fra Finnmark til et mer mangfoldig arrangement med bidrag fra hele Norden. Av 17 påmeldte bidrag i 1990, valgte nominasjonskomitéen ut åtte deltakere til klassen sang og fire til klassen joik, hvorav elleve av deltakerne var fra den norske siden av Sápmi én var fra Sverige.
Fra 1991 til 1994 var alle deltakerne musikere fra Norge, og hovedsakelig fra Kautokeino, Karasjok og Masi. Musikeren Niko Valkeapää, som deltok tre ganger disse årene og vant i 1994 og 1995, er opprinnelig fra Finland, men var bosatt i Kautokeino.
Fra slutten av 1990-tallet, og spesielt fra årtusenskiftet, ble det et økende antall deltakere i konkurransen fra Sverige og Finland. I 2001 ble den samiske befolkningen i Russland for første gang representert i konkurransen. Deltakere fra Russland ble vinnere av joikdelen i 2001 og sangdelen i 2002.
Frem til 2005 var konkurransen åpen for alle, også barn. Blant andre deltok 13 år gamle Siv Tanja Gaup i 1991 og i 2003 var to av deltakerne 14 år.
I 2005 ble vinnerne av sangklassen den finske gruppa Poppoo, en kvartett av barn fra Utsjok i alderen 12 til 14 år. Denne seieren førte til at arrangørene diskuterte om det burde være en nedre aldersgrense for å delta, da det ikke var riktig at barn skulle konkurrere mot voksne. Før Sámi Grand Prix 2006 ble det vedtatt at artistene måtte ha fyllt 16 år for å kunne delta.I media har interessen for konkurransen gått fra å hovedsakelig ha omtale i lokalaviser og få korte nyhetsinnslag i riksdekkende TV til å bli en direktesendt konkurranse på NRKs hovedkanal med den mer omfattende forhåndsomtalen og markedsføringen dette innebærer. I 1991 gjorde Sameradioen et opptak av konkurransen, og det ble laget et kort innslag til NRKs nyhetssending.
De påfølgende året produserte de et TV-program fra konkurransen, som senere ble sendt på Sameradioen, og fra 1993 ble konkurransen sendt direkte på Sameradioen.
Fra 1994 sendte også NRK P2 konkurransen direkte i Nord-Norge.
I 2022 ble Sámi Grand Prix for første gang direktesendt på NRK1.
I Sverige og Finland blir konkurransen strømmet direkte på SVTs og Yles nett-TV-tjenester.
=== Sámi Grand Prix og Liet International ===
Siden 2006 har Sámi Grand Prix hatt funksjon som en av kvalifiseringsrundene til den beslektede Liet International (i Norden også kjent som Liet-Lávlut), en internasjonal sangkonkurranse for minoritetsspråk i Europa. Vinneren av klassen sang vinner retten til å representere Sápmi i Liet International.
Den norsk-svenske duoen Ellen Sara Bæhr og Johan Kitti (2006), det finske bandet SomBy (2009) og den norske sangeren Ella Marie Hætta Isaksen (2017) er artister som har har vunnet både Sámi Grand Prix og Liet International.
I 2017 var Kautokeino arrangørsted for Liet Internatinal. Konkurransen var opprinnelig planlagt å skulle avholdes i 2016, men manglende finansiering gjorde at den ble flyttet og arrangert som en del av Påskefestivalen i 2017, to dager før Sámi Grand Prix.
== Format ==
I Sámi Grand Prix kåres det vinnere i de to klassene tradisjonell joik, som fremføres uten instrumentering, og moderne sang, der sang eller joik fremføres med instrumentering.
Alle bidragene i begge klassene skal skal fremføres på ett eller flere av de samiske språkene. Bidragene skal være nyskrevne og ikke tidligere offentliggjort. Alle deltakerne må ha fyllt 16 år. Arrangørenes formål med konkurransen er å stimulere til nyproduksjon av samisk musikk, tekst og joik.Konkurransen avgjøres gjennom en kombinasjon av poenggivningen fra en ekspertjury og telefonstemmer fra seerne, som hver teller 50 %.
Vinnerne av begge klassene mottar et beløp på 20 000 kroner, et stipend til en verdi av 50 000 kroner og et tilbud om å avholde en konsert på neste års påskefestival. Andre- og tredjepremiene er på henholdsvis 10 000 og 5 000 kroner. Artistene kan delta i én eller begge klassene.
Premiebeløpet har endret seg gjennom tiden konkurransen har blitt arrangert. I 1990 ble vinnerne tildelt 5 000 (joik) og 25 000 (sang) norske kroner. Det påfølgende året ble beløpet til vinneren av joikedelen justert opp slik at begge vinnerne mottok samme premie.
== Vinnere av klassen sang ==
== Vinnere av klassen tradisjonell joik ==
== Áillohaš musikkpris ==
I 1993 ble Áillohaš musikkpris etablert av Kautokeino kommune og Norske samers riksforbund som en gave til den samiske musikeren Nils-Aslak «Áillohaš» Valkeapää i anledning hans femtiårsdag.
Prisen deles ut hvert år på påskeaften under Sámi Grand Prix for å ære samiske musikere eller band som har gjort en særlig viktig jobb for samisk musikk.
Prisvinnerne mottar en pengesum på 20 000 norske kroner, et diplom, kunst og ett to ukers opphold på «Lásságámmi», som er et hus oppført av Nils-Aslak Valkeapää i Skibotn i Nord-Troms.Mari Boine ble den første artisten som mottok prisen.
=== Vinnere av Áillohaš musikkpris ===
== Referanser ==
== Se også ==
Norsk Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Suns Europe
Tyrkvisjonens sangkonkurranse
== Eksterne lenker ==
Samisk musikkfestival (no)
Samisk musikkfestival (nordsamisk)
Sámi Grand Prix på NRK TV
Vinnere, deltakere og låtskrivere 1990—2021 på NRK Sápmi | Báktehárji i Kautokeino | 9,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvid_Pettersen | 2023-02-04 | Arvid Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Arvid Pettersen (født 19. april 1970 i Drammen) er en norsk pianist, sanger,komponist og forfatter.
Arvid Pettersen vokste opp i Åros i Røyken. Hans musikalske praksis begynte tidlig i den lokale frikirken. Siden har han skrevet ca. 350 sanger, hatt over 3500 konsertfremføringer og andre musikalske oppdrag i 20 land. Arvid har jobbet sammen med artister som Tom Inglis, Carola Häggkvist, Inger Lise Rypdal, Christian Ingebrigtsen, Frøydis Grorud, Solveig Leithaug og Arild Stav. Artisten har utgitt 11 musikkalbum i samarbeid med Bill Maxwell, Abraham Laboriel, Hadley Hockensmith, Alex Acuña, Justo Almario, Jonny Sjo, Lewi Bergrud, Karl Oluf Wennerberg, Thomas Gallatin, Bernt Rune Stray, Kjetil Steensnæs, Bernt Rune Stray, Jorge Cid, Tarjei Nysted, Torjus Vierli, Børge Petersen-Øverleir og Bill Schnee.
Arvid Pettersen har fremført sine sanger i Europaparlamentet og flere nasjonalforsamlinger, i kirker og konsertsaler, for politiske ledere, næringslivsledere, religiøse ledere og medlemmer av kongefamilier bl.a. i Romania, Makedonia, Luxemburg, Albania og Belgia. Samtidig har han hatt konserter i fengsler, på suppekjøkken, sykehjem og barnehjem. Arvid Pettersens musikk beveger seg i ulike musikalske landskap, men er kjennetegnet av et akustisk preg. Tekstene fokuserer i stor grad på håp og tro. Artisten har lenge vært engasjert i nødhjelpsarbeid, bl.a. som internasjonal ambassadør for Compassion International.
I April 2020 ga han ut boken "Når sant skal synges - Tanker om musikk og tro".
I 2022 ga Arvid Pettersen ut en singel hver måned i prosjektet "NYE SALMER" der tolv artister fremfører nye sanger som dekker et vidt spekter av stilarter. https://open.spotify.com/track/1Fu50B4NgqOb6JyVwgs1Mv?si=8e654ebe3818477a
www.arvidpettersen.net
| Arvid Pettersen (født 19. april 1970 i Drammen) er en norsk pianist, sanger,komponist og forfatter.
Arvid Pettersen vokste opp i Åros i Røyken. Hans musikalske praksis begynte tidlig i den lokale frikirken. Siden har han skrevet ca. 350 sanger, hatt over 3500 konsertfremføringer og andre musikalske oppdrag i 20 land. Arvid har jobbet sammen med artister som Tom Inglis, Carola Häggkvist, Inger Lise Rypdal, Christian Ingebrigtsen, Frøydis Grorud, Solveig Leithaug og Arild Stav. Artisten har utgitt 11 musikkalbum i samarbeid med Bill Maxwell, Abraham Laboriel, Hadley Hockensmith, Alex Acuña, Justo Almario, Jonny Sjo, Lewi Bergrud, Karl Oluf Wennerberg, Thomas Gallatin, Bernt Rune Stray, Kjetil Steensnæs, Bernt Rune Stray, Jorge Cid, Tarjei Nysted, Torjus Vierli, Børge Petersen-Øverleir og Bill Schnee.
Arvid Pettersen har fremført sine sanger i Europaparlamentet og flere nasjonalforsamlinger, i kirker og konsertsaler, for politiske ledere, næringslivsledere, religiøse ledere og medlemmer av kongefamilier bl.a. i Romania, Makedonia, Luxemburg, Albania og Belgia. Samtidig har han hatt konserter i fengsler, på suppekjøkken, sykehjem og barnehjem. Arvid Pettersens musikk beveger seg i ulike musikalske landskap, men er kjennetegnet av et akustisk preg. Tekstene fokuserer i stor grad på håp og tro. Artisten har lenge vært engasjert i nødhjelpsarbeid, bl.a. som internasjonal ambassadør for Compassion International.
I April 2020 ga han ut boken "Når sant skal synges - Tanker om musikk og tro".
I 2022 ga Arvid Pettersen ut en singel hver måned i prosjektet "NYE SALMER" der tolv artister fremfører nye sanger som dekker et vidt spekter av stilarter. https://open.spotify.com/track/1Fu50B4NgqOb6JyVwgs1Mv?si=8e654ebe3818477a
www.arvidpettersen.net
== Diskografi ==
Det nye huset (1997)
How Great Thou Art (2000)
Tid med deg (2002) https://open.spotify.com/album/27zN3QTX1pIXxuAQTLLIgJ
Navnet Jesus Blekner Aldri (2004)
Follow (2006) https://open.spotify.com/album/3LyIypo0GGNhD0PLdmqvfi
En dag til (2008) https://open.spotify.com/album/3vZIbAKvH0aBViOjlzPtKC
Kom til måltid (2011) https://open.spotify.com/album/7vEEtDI1LA7COjJzwEdGFG
Stor er din trofasthet (2013) https://open.spotify.com/playlist/0bRKcK6kb3x8GzQ6t9SaxI
Det eldgamle kors (2017) https://open.spotify.com/album/7ML6ttUXN1Nn7pCByFtYiG
Give Thanks (2018) https://open.spotify.com/album/5nXCAmkYcV3ASD52htGcie
Livets Seilas (2021) https://open.spotify.com/album/2PfJbhmhsh4Yei1JIE0kE0?si=ro3X3ag7Sse6t5DKtPKQhg
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside | Arvid Pettersen (født 19. april 1970 i Drammen) er en norsk pianist, sanger,komponist og forfatter. | 9,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_gylne_regel | 2023-02-04 | Den gylne regel | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-05', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Livsferdigheter', 'Kategori:Livssyn', 'Kategori:Rettsfilosofi'] | Den gylne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning.
Kristendommen, og noen mindre religioner, har en handlingsorientert positiv vinkling av gjensidighetsprinsippet: Matteus skriver at du skal gjøre godt mot andre. I de øvrige verdensreligionene (Islam, Jødedom, Buddhisme og Hinduisme) påpekes det hva man ikke skal gjøre mot andre, eller at man kun skal ha denne forpliktelsen over den man definerer som sin «neste» (likesinnede).
| Den gylne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning.
Kristendommen, og noen mindre religioner, har en handlingsorientert positiv vinkling av gjensidighetsprinsippet: Matteus skriver at du skal gjøre godt mot andre. I de øvrige verdensreligionene (Islam, Jødedom, Buddhisme og Hinduisme) påpekes det hva man ikke skal gjøre mot andre, eller at man kun skal ha denne forpliktelsen over den man definerer som sin «neste» (likesinnede).
== Kristendommen ==
I Tredje Mosebok 19.18 står det at «Du skal elske din neste som deg selv.»
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Matteus, 7.12)
== Jødedommen ==
«Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» (Talmud Shabbat, 31a)
== Islam ==
«Dere skal ikke gjøre urett, men det skal heller ikke gjøres urett mot dere.» Koranen, 2:279)
== Hinduismen ==
«Dette er pliktens sum: gjør aldri mot andre noe som ville volde smerte dersom det ble gjort mot deg.» (Mahabharata, 5:1517)
== Buddhismen ==
«Sår ikke andre, for du ønsker ikke selv å bli såret.» (Udana Varga, 5:18)
== Livssynshumanismen ==
«Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» (I Norge ved Human-Etisk Forbund, i brosjyren «Humanisme – et livssyn» s. 8)
== Bahai-troen ==
«Velsignet er den som foretrekker sin bror framfor seg selv.» (Tablets of Bahá'u'lláh, s. 71)
== Zoroastrismen ==
«Bare det menneske er godt som avstår fra å gjøre noe mot andre som det ikke finner godt for seg selv.» (Zarathustra: Dadistan-i-dinik, 94:5)
== Jainismen ==
«Et menneske bør vandre omkring og behandle alle vesener som det selv ville ha blitt behandlet.» (Sutrakritanga 1.11.33)
== Konfusianismen ==
«Gjør ditt beste for å behandle andre slik du ville ønske å bli behandlet selv.» (Mencius VII. A.4)
== Taoismen ==
«Se på din nabos vinning som din egen vinning, og din nabos tap som ditt eget tap.» (T'ai Shang Kan Yin P'ien)
== Ordtak fra Yoruba, Nigeria ==
«Den som er iferd med å ta en spiss pinne for å pirke i en fugleunge bør først prøve det på seg selv for å kjenne hvor vondt det gjør.»
== Shawnee-indianerne (Nord-Amerika) ==
«Hverken drep eller skad din neste, for det er ikke ham du skader, det er deg selv du skader. Gjør godt mot ham og gi ham derfor flere lykkelige dager slik du gir det til deg selv. Gjør ikke galt mot eller hat din neste, for det er ikke ham du gjør galt mot, men deg selv.»
== Immanuel Kant (1788) ==
«Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.»
== Referanser == | En regel (latinsk: regula, «Linjal, rettesnor») er en forskrift eller sedvane, og kan vise til: | 9,925 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hugh_E._Richardson | 2023-02-04 | Hugh E. Richardson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske diplomater', 'Kategori:Britiske tibetologer', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Indiske ambassadører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint Andrews', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hugh Edward Richardson (født 1905 i Saint Andrews i Skottland, død 2000) var en britisk diplomat og tibetolog. Hans akademiske virke knyttet seg særlig til tibetansk historie, og til epigrafi.
Han ble utdannet i Oxford og gikk inn i det britiske diplomati i 1930, og var britisk representant i Tibets hovedstad Lhasa fra 1936 til 1940 og igjen fra 1946. De siste årene representerte han det nettopp selvstendige India i Tibet.
Etter at han trakk seg tilbake fra diplomatiet, bosatte han seg i Saint Andrews og fortsatte som forsker. Han var en fremragende lingvist og behersket bengali og tibetansk flytende.
Han var forkjemper for tibetanernes politiske uavhengighet, og skrev to bøker som underbygget dette (Tibet and Its History, 1962) og (A Cultural History of Tibet, 1968), og engasjerte seg også i FN da Irland tok opp spørsmålet om kinesisk undertrykkelse i Tibet. Richardson var svært skuffet over den britiske holdning i spørsmålet.
| Hugh Edward Richardson (født 1905 i Saint Andrews i Skottland, død 2000) var en britisk diplomat og tibetolog. Hans akademiske virke knyttet seg særlig til tibetansk historie, og til epigrafi.
Han ble utdannet i Oxford og gikk inn i det britiske diplomati i 1930, og var britisk representant i Tibets hovedstad Lhasa fra 1936 til 1940 og igjen fra 1946. De siste årene representerte han det nettopp selvstendige India i Tibet.
Etter at han trakk seg tilbake fra diplomatiet, bosatte han seg i Saint Andrews og fortsatte som forsker. Han var en fremragende lingvist og behersket bengali og tibetansk flytende.
Han var forkjemper for tibetanernes politiske uavhengighet, og skrev to bøker som underbygget dette (Tibet and Its History, 1962) og (A Cultural History of Tibet, 1968), og engasjerte seg også i FN da Irland tok opp spørsmålet om kinesisk undertrykkelse i Tibet. Richardson var svært skuffet over den britiske holdning i spørsmålet.
== Verker ==
1949 «Three ancient inscriptions from Tibet», i: Journal of the Royal Asiatic Society of Bengal 15, (1949): 45-64.
1952. Ancient historical edicts at Lhasa and the Mu Tsung / Khri Gtsung Lde Brtsan treaty of A.D. 821-822 from the inscription at Lhasa. London: Royal Asiatic Society Prize Publication Fund 19, 1952.
1952-3 «Tibetan inscriptions at Zva-hi Lha Khang», i: Journal of the Royal Asiatic Society, (London, 1952): 133-54 (1953): 1-12.
1954 «A ninth-century inscription from Rkong-po.», i: Journal of the Royal Asiatic Society. London, (1954): 157-73.
1957 «A Tibetan Inscription from Rgyal Lha-khang», i: Journal of the Royal Asiatic Society London, (1957): 57-78.
1964 «A new inscription of Khri Srong Lde Brtans», i: Journal of the Royal Asiatic Society London. (1964): 1-13.
1965a «How old was Srong-brtsan Sgam-po ?», i: Bulletin of Tibetology, vol. 2, no. 1, 6-8. Repr. in Richardson 1998: 3-6.
1965b «A fragment from Tun-huang», i: Bulletin of Tibetology, vol. 2, no. 3, 33-38. Repr. in Richardson 1998: 7-11.
1969 «The inscription at the Tomb of Khri Lde Srong Btsan», i: Journal of the Royal Asiatic Society (1969): 29-38
1969b «Tibetan chis and tschis», i: Asia Major 14 (1969): 154-6.
1972 «The rKong-po Inscription», i: Journal of the Royal Asiatic Society London. (1972): 30-39.
1973 «The Skar-cung inscription», i: Journal of the Royal Asiatic Society. (1973): 12-20.
1974 Ch'ing Dynasty Inscriptions at Lhasa. (Serie Orientale Roma v. 47). Roma: Instituto italiano per l'Africa e l'Oriente. 1974.
1978 «The Sino-Tibetan treaty inscription of A.D. 821/823 at Lhasa», i: Journal of the Royal Asiatic Society: (1978): 137-62.
1983 «Bal-po and Lho-bal», i: Bulletin of the School of Oriental and African Studies 46 (1983): 136-8.
1985. A corpus of Early Tibetan Inscriptions. (James G. Forlong Series no. 29). Hertford: Royal Asiatic Society, 1985.
1987 «Early Tibetan Inscriptions: Some Recent Discoveries», i: The Tibet Journal 12.2.Dharamsala: Library of Tibetan works and archives, (1987): 3-15. (reprinted with 2 short notes added) Bulletin of Tibetology n.s. 3. Gangtok Sikkim Research Institute of Tibetology, (1987): 5-18. High Peaks, Pure Earth. London: Serindia, 1998: 261-275.
1988 «More Early Inscriptions from Tibet», i: Bulletin of Tibetology. New Series 2. Gangtok Sikkim Research Institute of Tibetology. (1988): 5-8. High Peaks, Pure Earth. London: Serindia, 1998: 276-278.
1989 «Eary Tibetan law concerning dog-bite», i: Bulletin of Tibetology, new ser. 3, 5-10. Repr. in Richardson 1998: 135-139.
1990 «Hunting accidents in early Tibet», i: Tibet Journal, 15-4, 5-27. Repr. in Richardson 1998: 149-166.
1995a «The Tibetan Inscription attributed to Ye shes ‘od», i: Journal of the Royal Asiatic Society. 3rd Series 5.3. (1995): 403-404.
1995b «The inscription at Ra-tshag Dgon-pa», i: Bulletin of the School of Oriental and African Studies 58 (1995): 534-9; High Peaks, Pure Earth. London: Serindia, 1998: 286-291.
1997 Adventures of Tibetan Fighting Monk with Khedrup Tashi, White Orchid Books; ISBN 9748736873, Orchid Press, 2006, ISBN 9748299171
1998 High peaks, pure earth: collected writings on Tibetan history and culture, Serindia publications, London.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tibetan Studies in Honour of Hugh Richardson. Redigert av Michael Aris og Aung San Suu Kyi, s. 284. (1979). Vikas Publishing house, New Delhi. | thumb|Hugh Richardson | 9,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tomatsuppe | 2023-02-04 | Tomatsuppe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matstubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Supper', 'Kategori:Tomat', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Tomatsuppe er en suppe laget av tomater. Den serveres både varm og kald, og er ofte brukt som ingrediens i mer avanserte retter. Det er også vanlig å tilsette makaroni eller hardkokt egg. | Tomatsuppe er en suppe laget av tomater. Den serveres både varm og kald, og er ofte brukt som ingrediens i mer avanserte retter. Det er også vanlig å tilsette makaroni eller hardkokt egg. | Tomatsuppe er en suppe laget av tomater. Den serveres både varm og kald, og er ofte brukt som ingrediens i mer avanserte retter. | 9,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louder_Than_Hell | 2023-02-04 | Louder Than Hell | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Manowar-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1996'] | Louder Than Hell er det åttende studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar. Albumet ble gitt ut i 1996 på plateselskapet Geffen. Dette er den første platen trommeslager Scott Columbus har spilt på siden Kings of Metal fra 1988. Låten «Return of the Warlord» er dedikert til ham.
Dette er også gitarist Karl Logans første plate, som erstattet bandets forrige gitarist, Davind Shankle, og har en egen instrumentallåt på platen, «Today Is a Good Day to Die». Han har også en gitarsolo på platen, «My Spirit Lives On», som blir utvidet med tre minutter på konsertalbumet Hell on Wheels.
| Louder Than Hell er det åttende studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar. Albumet ble gitt ut i 1996 på plateselskapet Geffen. Dette er den første platen trommeslager Scott Columbus har spilt på siden Kings of Metal fra 1988. Låten «Return of the Warlord» er dedikert til ham.
Dette er også gitarist Karl Logans første plate, som erstattet bandets forrige gitarist, Davind Shankle, og har en egen instrumentallåt på platen, «Today Is a Good Day to Die». Han har også en gitarsolo på platen, «My Spirit Lives On», som blir utvidet med tre minutter på konsertalbumet Hell on Wheels.
== Sporliste ==
«Return of the Warlord» – 5:19
«Brothers of Metal (Part 1)» – 3:54
«The Gods Made Heavy Metal» – 6:03
«Courage» – 3:49
«Number 1» – 5:10
«Outlaw» – 3:22
«King» – 6:25
«Today Is a Good Day to Die» – Instrumental – 9:42
«My Spirit Lives On» – gitarsolo – 2:10
«The Power» – 4:09
== Personell ==
Eric Adams – Vokal
Karl Logan – Gitar
Joey DeMaio – Bass, keyboard
Scott Columbus – Trommer
== Kilder ==
(en) Louder Than Hell på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Louder Than Hell på Discogs
(en) Louder Than Hell på MusicBrainz | Louder Than Hell er det åttende studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar. Albumet ble gitt ut i 1996 på plateselskapet Geffen. | 9,928 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_teatersenter | 2023-02-04 | Oslo teatersenter | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1975', 'Kategori:Teatre i Oslo'] | Oslo teatersenter, forkortet OTS, er et aktivitets- og servicesenter for det frivillige og frie scenekunstfeltet i Oslo. Oslo teatersenter ble etablert 2. september 1975 og er organisert som en medlems- og interesseorganisasjon for frivillige teatergrupper i Oslo. Senteret er et rådgivende organ og ett aktivitetssenter for ulike sceneuttrykk. Oslo teatersenter ønsker å stimulere til aktiviteter på tvers av kunstformer, aldersgrenser, livssyn og kulturell bakgrunn.
| Oslo teatersenter, forkortet OTS, er et aktivitets- og servicesenter for det frivillige og frie scenekunstfeltet i Oslo. Oslo teatersenter ble etablert 2. september 1975 og er organisert som en medlems- og interesseorganisasjon for frivillige teatergrupper i Oslo. Senteret er et rådgivende organ og ett aktivitetssenter for ulike sceneuttrykk. Oslo teatersenter ønsker å stimulere til aktiviteter på tvers av kunstformer, aldersgrenser, livssyn og kulturell bakgrunn.
== Lokaler og aktiviteter ==
OTS leier lokaler av Oslo kommune i Tøyen kulturhus i Hovinveien 1. Huset kalles populært for «Trafo» siden det tidligere huset en transformatorstasjon, og er også kjent for å være arbeidssted for billedkunstnere. Bygningen er fra 1915 og registrert som bevaringsverdig hos Byantikvaren. Senteret har fire studioer til disposisjon som benyttes av teaterskolen og faste grupper på kveldene og leies av frie profesjonelle scenekunstnere på dagtid. OTS har sin egen teaterskole (Oslo teaterskole) med elever i aldersgruppen 7–19 år. Oslo teatersenter har kursaktiviteter for amatører og profesjonelle, og samarbeider nært med Nordic Black Theatre, Solstrålen Teater, Sirkussmulene og Cordao de Ouro (Capoeira).
== Festivaler og jubileer ==
Oslo teatersenter arrangerer hvert år to store teaterfestivaler – Teatertreff og Rampelysfestivalen. Teatertreff er de voksne medlemsgruppenes festival og ble til som en følge av at Rampelysfestivalen (som tidlige rommet både barn, ungdom og voksengrupper) i 2006 ble en rendyrket festival for barn og ungdom. Den første festivalen ble arrangert i 1990, og feiret 20-årsjubileum i 2010 med besøk av kronprinsesse Mette-Marit og hennes tre barn. I 2011 ble Rampelysfestivalen åpnet av kulturminister Anniken Huitfeldt og festivalen har blitt gjestet av blant andre barneombud Reidar Hjermann, ordfører Fabian Stang og artistene Robert Stoltenberg, Adil Khan og Knut Nærum.
På 2000-tallet ble festivalene flyttet til Black Box Teater, som med sine to scener og foajéscene er et stort nok teaterhus for Nordens største teaterfestival for barn og ungdommer.
I forbindelse med senterets 30-årsjubileum 2. september 2005 ble det laget et jubileumsskrift.
== Kommunal støtte ==
Oslo Teatersenter støttes av Oslo kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo teatersenters hjemmeside
Jubileumsskrift utgitt ved 30-årsjubileet i 2005
Videoinnslag på YouTube: Åpningen av Rampelysfestivalen 2010 | Oslo teatersenter, forkortet OTS, er et aktivitets- og servicesenter for det frivillige og frie scenekunstfeltet i Oslo. Oslo teatersenter ble etablert 2. | 9,929 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eupelmidae | 2023-02-04 | Eupelmidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Eupelmidae', 'Kategori:Vepser'] | Eupelmidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 900 kjente arter fordelt på rundt 45 slekter. Det er funnet 110 arter i Europa, og man regner med at den kan være ti i Norge.
| Eupelmidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 900 kjente arter fordelt på rundt 45 slekter. Det er funnet 110 arter i Europa, og man regner med at den kan være ti i Norge.
== Utseende ==
Små snylteveps, gjerne metallisk fargede. Mange er lette å kjenne igjen ved at midt-delen av forkroppen (thorax) er nedsenket slik at det dannes en grop midt på ryggen. De krøller seg gjerne sammen når de dør, slik at døde eksemplarer ofte er mer eller mindre sammenrullet. Antennene har 9-10 ledd. Hodet er middelsstort, kortere enn bredt, med tre fasettøyne i pannen. Det er tydelig avdelt fra forkroppen ved en smal «hals». Hunnene har en stor, udelt plate (mesopleuron) på sidene av forkroppen, hos hannene er denne vanligvis delt i to. Vingene er avrundede, forvingen har en åre langs framkanten (costa) i de innerste 2/3, denne ender i et lite vingemerke (pterostigma). Noen arter er helt vingeløse. Bakkroppen er trykt tett inntil forkroppen, «vepsetaljen» (petiolus) er nesten usynlig.
Hunnen har et langt eggleggingsrør (ovipositor), noen ganger lenger enn kroppen.
== Levevis ==
De fleste er parasitoider som angriper larver av biller, men de kan også snylte på andre insektgrupper og edderkopper. Noen er parasitter på insekt-egg, og noen er hyperparasitoider, det vil si at de snylter på andre parasitoider. Eupelmidene har en unik muskelgruppe som gjør at de kan foreta høye, eksplosive hopp. Stor muskler i thorax spenner en blokk av resilin, et meget elastisk protein som virker som en oppvundet fjær. Når denne utløses, drar resilinet thorax sammen slik at den krummer seg opp ved at grensen mellom scutum og scutellum bøyes. Dette fører til at en senelignende muskel drar midthoftene (mesocoxae) sammen, og midt-beina retter seg plutselig ut. Det er også dette systemet som gjør at de gjerne krøller seg sammen etter at de er døde.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Eupelmidae
Calosotinae – 144 arter i 8 slekter, 29 arter i Europa
Eupelminae – 686 arter i 33 slekter, 78 arter i Europa
Neanastatinae – 77 arter i 4 slekter, 3 arter i Europa
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Eupelmidae i Encyclopedia of Life
(en) Eupelmidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Eupelmidae hos Artsdatabanken
(sv) Eupelmidae hos Dyntaxa
(en) Eupelmidae hos Fauna Europaea
(en) Eupelmidae hos Fossilworks
(en) Eupelmidae hos ITIS
(en) Eupelmidae hos NCBI
(en) Kategori:Eupelmidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eupelmidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Calosotinae | 9,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giuseppe_Tucci | 2023-02-04 | Giuseppe Tucci | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Indologer', 'Kategori:Italienske lingvister', 'Kategori:Italienske professorer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Macerata', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tibetologer'] | Giuseppe Tucci (født 5. juni 1894 i Macerata i Italia, død 5. april 1984 i San Polo dei Cavalieri nær Roma) var en italiensk forsker som først og fremst er kjent som tibetolog. Som orientalist spente hans interesser enda videre, og han kan også betegnes som indolog. Han var svært språkmektig, og foruten å beherske en rekke europeiske språk kunne han også sanskrit, bengali og tibetansk. Han var også ekspert på buddhisme.
Han virket som professor ved det romerske universitet «La Sapienza» til sin død, men hadde også perioder som professor i Napoli og ved asiatiske universiteter.
Tucci var en av Italias viktigste orientalister på sin tid. Hans forskningsinteresser strakk seg fra iransk religion til kinesisk filosofi.
Fra 1955 og fremover organiserte han en rekke banebrytende arkeologiske utgravninger, blant annet i Swatdalen i dagens Pakistan, Ghazni i Afghanistan, Persepolis i Iran, og i Himalaya. Mange av funngjenstandene befinner seg i Museo Nazionale d'Arte Orientale i Roma.
| Giuseppe Tucci (født 5. juni 1894 i Macerata i Italia, død 5. april 1984 i San Polo dei Cavalieri nær Roma) var en italiensk forsker som først og fremst er kjent som tibetolog. Som orientalist spente hans interesser enda videre, og han kan også betegnes som indolog. Han var svært språkmektig, og foruten å beherske en rekke europeiske språk kunne han også sanskrit, bengali og tibetansk. Han var også ekspert på buddhisme.
Han virket som professor ved det romerske universitet «La Sapienza» til sin død, men hadde også perioder som professor i Napoli og ved asiatiske universiteter.
Tucci var en av Italias viktigste orientalister på sin tid. Hans forskningsinteresser strakk seg fra iransk religion til kinesisk filosofi.
Fra 1955 og fremover organiserte han en rekke banebrytende arkeologiske utgravninger, blant annet i Swatdalen i dagens Pakistan, Ghazni i Afghanistan, Persepolis i Iran, og i Himalaya. Mange av funngjenstandene befinner seg i Museo Nazionale d'Arte Orientale i Roma.
== Verker i utvalg ==
Indo-tibetica 1: Mc'od rten e ts'a ts'a nel Tibet indiano ed occidentale: contributo allo studio dell'arte religiosa tibetana e del suo significato, Roma, Reale Accademia d'Italia, 1932;
Indo-tibetica 2: Rin c'en bzan po e la rinascita del buddhismo nel Tibet intorno al Mille, Roma, Reale Accademia d'Italia, 1933 (English transl.: Rin-chen-bzan-po and the renaissance of Buddhism in Tibet around the millennium, New Delhi, Aditya Prakashan, [1988]);
(with E. Ghersi) Cronaca della missione scientifica Tucci nel Tibet occidentale (1933), Roma, Reale Accademia d'Italia, 1934 (English transl.: Secrets of Tibet. Being the chronicle of the Tucci Scientific Expedition to Western Tibet, 1933, London & Glasgow, Blackie & Son, 1935);
Indo-tibetica 3 : I templi del Tibet occidentale e il loro simbolismo artistico, 2 vols, Roma, Reale Accademia d'Italia, 1935-1936;
Santi e briganti nel Tibet ignoto: diario della spedizione nel Tibet occidentale 1935, Milano, U. Hoepli, 1937;
Indo-tibetica 4: Gyantse ed i suoi monasteri, 3 vols, Roma, Reale Accademia d'Italia, 1941 (English transl.: Gyantse and its monasteries, New Delhi, Aditya Prakashan, 1989);
Asia religiosa, Roma, Partenia, 1946;
Tibetan Painted Scrolls, 3 vols, Roma, Istituto Poligrafico e Zecca dello Stato, 1949;
Teoria e pratica del Mandala, Roma, Astrolabio, 1949 (English transl.: The theory and practice of the Mandala, London, Rider and Co., 1961);
Italia e Oriente, Milano, Garzanti, 1949;
Tibetan folksongs from the district of Gyantse, Ascona, Artibus Asiae, 1949; 2nd rev. ed. 1966;
The Tombs of the Tibetan Kings, Roma, IsMEO, 1950;
A Lhasa e oltre, Roma, La Libreria dello Stato, 1950 (English transl.: To Lhasa and beyond, Roma, La Libreria dello Stato, 1956);
Tra giungle e pagode, Roma, La Libreria dello Stato, 1953;
Preliminary report on two scientific expeditions in Nepal, Roma, IsMEO, 1956;
Storia della filosofia indiana, Bari, Laterza, 1957;
Nepal: alla scoperta dei Malla, Bari, Leonardo da Vinci, 1960 (English transl.: Nepal. The discovery of the Malla, London, George Allen & Unwin, 1962);
Die Religionen Tibets in G. Tucci and W. Heissig, Die Religionen Tibets und der Mongolei, Stuttgart, W. Kohlhammer, 1970 (English transl.: The religions of Tibet, London, Routledge & Kegan Paul, 1980).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Giuseppe Tucci: Commemorazione tenuta dal Presidente dell'Istituto Gherardo Gnoli il 7 maggio 1984 a Palazzo Brancaccio, Roma, IsMEO, 1984;
Raniero Gnoli: Ricordo di Giuseppe Tucci, Roma, IsMEO, 1985;
Giuseppe Tucci nel centenario della nascita : Roma, 7-8 giugno 1994, a cura di Beniamino Melasecchi, Roma, IsMEO, 1995;
Giuseppe Tucci : Un maceratese nelle terre sacre dell'Oriente, Macerata, Comune di Macerata, 2000;
Tucci l'esploratore dell'anima, Catalogue of the Exhibition, Pollenza, Arte Nomade, 2004 (in Italian and English)
Enrica Garzilli: «Un maceratese che andò lontano: Giuseppe Tucci, le Marche e l'Oriente», i Identità Sibillina, Anno 2006, n. 2;
Oscar Nalesini, "Assembling loose pages, gathering fragments of the past: Giuseppe Tucci and his wanderings throughout Tibet and the Himalayas, 1926-1954", in Sanskrit Texts from Giuseppe Tucci’s Collection Part I, Edited by Francesco Sferra, Roma, IsIAO, 2008, pp. 79-112 (Manuscripta buddhica, 1);
Oscar Nalesini, "A short history of the Tibetan explorations of Giuseppe Tucci", in Visibilia invisibilium. Non-invasive analyses on Tibetan paintings from the Tucci expeditions, ed. by M. Laurenzi Tabasso. M.A. Polichetti, C. Seccaroni. Orientalis Publications, 2011, pp. 17-28.
O. Nalesini, "Felice Boffa Ballaran, diarista, fotografo e cartografo della spedizione italiana in Tibet del 1939", in Miscellanea di storia delle esplorazioni, vol. XXXVIII, Genova, Bozzi, 2013, pp. 267-309. | Giuseppe Tucci (født 5. juni 1894 i Macerata i Italia, død 5. | 9,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kings_of_Metal | 2023-02-04 | Kings of Metal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Manowar-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1988'] | Kings of Metal er det sjette studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar.
Albumet ble sluppet i 1988 og er det siste albumet med originalgitarist Ross «The Boss» Friedman. Han ble erstattet av David Shankle på turneen. Albumet ble spilt inn på nytt 2014 og gitt ut under tittelen Kings Of Metal MMXIV.
| Kings of Metal er det sjette studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar.
Albumet ble sluppet i 1988 og er det siste albumet med originalgitarist Ross «The Boss» Friedman. Han ble erstattet av David Shankle på turneen. Albumet ble spilt inn på nytt 2014 og gitt ut under tittelen Kings Of Metal MMXIV.
== Sporliste ==
«Wheels of Fire» – 4:11
«Kings of Metal» – 3:43
«Heart of Steel» – 5:10
«Sting of the Bumblebee»-Instrumental/bass-solo – 2:45
«The Crown and the Ring (Lament of the Kings)» – 4:46
«Kingdom Come» – 3:55
«Pleasure Slave» – 5:37
«Hail and Kill» – 5:54
« The Warrior's Prayer»-Hørespill, ingen musikk – 4:20
«Blood of the Kings» – 7:30Alle sangene er skrevet av Joey DeMaio, bortsett fra «Kings of Metal» og «Hail and Kill» som er skrevet av Ross the Boss/Joey DeMaio
«Pleasure Slave» var inkludert som et bonusspor på de amerikanske og europeiske versjonene av albumet. Asiatiske utgivelser inkluderer ikke dette sporet, bortsett fra den japanske.
== Personell ==
Eric Adams – Vokal
Ross «The Boss» Friedman – Gitar
Joey DeMaio – Bass
Scott Columbus – Trommer
== Annet ==
Etter utgivelsen av Kings of Metal forlot Friedman (en av Manowars grunnleggere) bandet og gjenforentes med punk bandet The Dictators.
== Eksterne lenker ==
(en) Kings of Metal på Discogs
(en) Kings of Metal på MusicBrainz | Kings of Metal er det sjette studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar. | 9,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inga_Edwards | 2023-02-04 | Inga Edwards | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Inga Edwards (født Inga Botorp 7. september 1937 i Oscars församling i Stockholm, død 1. juni 2020) var en svensk skuespiller. Hun var et av de opprinnelige medlemmene av teaterkollektivet Nationalteatern.
| Inga Edwards (født Inga Botorp 7. september 1937 i Oscars församling i Stockholm, død 1. juni 2020) var en svensk skuespiller. Hun var et av de opprinnelige medlemmene av teaterkollektivet Nationalteatern.
== Filmografi (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Inga Edwards på Internet Movie Database
(sv) Inga Edwards i Svensk Filmdatabas
(en) Inga Edwards hos The Movie Database | Inga Edwards (født Inga Botorp 7. september 1937 i Oscars församling i Stockholm, død 1. | 9,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indias_nasjonalvalg_2009 | 2023-02-04 | Indias nasjonalvalg 2009 | ['Kategori:2009 i India', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valg i 2009', 'Kategori:Valg i India'] | India avholdt nasjonalvalg – det største politiske, demokratiske prosess i verden – til det 15. Lok Sabha i 5 faser, 16. april, 22. april/23. april, 30. april, 7. mai og 13. mai 2009.
| India avholdt nasjonalvalg – det største politiske, demokratiske prosess i verden – til det 15. Lok Sabha i 5 faser, 16. april, 22. april/23. april, 30. april, 7. mai og 13. mai 2009.
== Valgordning ==
Ifølge den indiske konstitusjonen må valg for Lok Sabha (underhuset) under normale omstendigheter, avholdes minst hvert femte år. Perioden for det 14. Lok Sabha utløp den 1. juni 2009.
Valget ble ledet av Election Commission of India, som anslo 714 millioner stemmeberettigede, en økning på 43 millioner etter 2004-valget. I nasjonalbudsjettet presentert i februar 2009 ble 1,120 rupi (176 millioner €) bevilget for valget.Tre indiske stater Andhra Pradesh, Orissa og Sikkim holdt samtidig til sine respektive lovgivende forsamlinger.
== Uro under valget ==
Mer enn seks millioner mennesker hadde i oppdrag å holde ro og orden under valgmåneden. Maoister øst i India drepte elleve personer i to angrep den første valgdagen. Det første angrepet fant sted i delstaten Jharkand der syv sikkerhetsvakter og to sivile ble drept av en landmine og geværskudd. I nabodelstaten Bihar ble to sikkerhetsvakter skutt og drept og en tredje såret.
== Valgplan ==
Valgplan for nasjonalvalg 2009 ble offentliggjort av Chief Election Commissioner of India, N. Gopalaswami, den 2. mars 2009:
16. april – Andhra Pradesh, Arunachal Pradesh, Assam, Bihar, Jammu & Kashmir, Kerala, Maharashtra, Manipur, Meghalaya, Mizoram, Nagaland, Orissa, Uttar Pradesh, Chhattisgarh, Jharkhand, Andaman & Nicobar Islands, Lakshadweep
22.april – Manipur
23. april – Andhra Pradesh, Assam, Bihar, Goa, Jammu & Kashmir, Karnataka, Madhya Pradesh, Maharashtra, Orissa, Tripura, Uttar Pradesh, Jharkhand
30. april – Bihar, Gujarat, Jammu & Kashmir, Karnataka, Madhya Pradesh, Maharashtra, Sikkim, Uttar Pradesh, West Bengal, Dadra & Nagar Haveli, Daman & Diu
7. mai – Bihar, Haryana, Jammu & Kashmir, Punjab, Rajasthan, Uttar Pradesh, West Bengal, Delhi
13.mai – Himachal Pradesh, Jammu & Kashmir, Punjab, Tamil Nadu, Uttar Pradesh, West Bengal, Uttarakhand, Chandigarh, Puducherry
== Referanser == | India avholdt nasjonalvalg – det største politiske, demokratiske prosess i verden – til det 15. Lok Sabha i 5 faser, 16. | 9,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalvalg_i_India | 2023-02-04 | Nasjonalvalg i India | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Valg i India'] | Nasjonalvalg i India er valg der det indiske valgstyret velger medlemmer til Lok Sabha i parlament for neste termin på fem år. Valgstyret stemmer også indirekte for statsminister som leder valgt av det største parti eller største koalisjon blir neste statsminister.
Nasjonalvalget er største valg i verden. Med innførselen av EVMs har valgprosessen blitt sikrere og raskere. | Nasjonalvalg i India er valg der det indiske valgstyret velger medlemmer til Lok Sabha i parlament for neste termin på fem år. Valgstyret stemmer også indirekte for statsminister som leder valgt av det største parti eller største koalisjon blir neste statsminister.
Nasjonalvalget er største valg i verden. Med innførselen av EVMs har valgprosessen blitt sikrere og raskere. | Nasjonalvalg i India er valg der det indiske valgstyret velger medlemmer til Lok Sabha i parlament for neste termin på fem år. Valgstyret stemmer også indirekte for statsminister som leder valgt av det største parti eller største koalisjon blir neste statsminister. | 9,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bensoylekgonin | 2023-02-04 | Bensoylekgonin | ['Kategori:Alkaloider', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Karboksylsyrer'] | Kokain metaboliseres raskt (t½=1 h) til bensoylekgonin (ca. 50%) og andre metaboliter. Halveringstiden for bensoylekgonin er 8 timer hvilket innebærer at et inntak kan spores noen døgn. | Kokain metaboliseres raskt (t½=1 h) til bensoylekgonin (ca. 50%) og andre metaboliter. Halveringstiden for bensoylekgonin er 8 timer hvilket innebærer at et inntak kan spores noen døgn. | Kokain metaboliseres raskt (t½=1 h) til bensoylekgonin (ca. 50%) og andre metaboliter. | 9,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solefald | 2023-02-04 | Solefald | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Avant-garde metal-band', 'Kategori:Band etablert i 1995', 'Kategori:Norske rockegrupper'] | Solefald er et norsk avant-garde metal-band.
Bandet ble stiftet som et black metal-band av Lars Are «Lazare» Nedland (vokal, keyboard og trommer) og Cornelius Jakhelln (vokal, gitar og bass) i august 1995. Solefald er et gammelt nordisk ord for solnedgang, og er tatt fra et maleri av Theodor Kittelsen. Bandet ble nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen metal for albumet Norrøn livskunst fra 2010.
| Solefald er et norsk avant-garde metal-band.
Bandet ble stiftet som et black metal-band av Lars Are «Lazare» Nedland (vokal, keyboard og trommer) og Cornelius Jakhelln (vokal, gitar og bass) i august 1995. Solefald er et gammelt nordisk ord for solnedgang, og er tatt fra et maleri av Theodor Kittelsen. Bandet ble nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen metal for albumet Norrøn livskunst fra 2010.
== Diskografi ==
1995 – Jernlov, (Demo)
1997 – The Linear Scaffold, (Studioalbum)
1999 – Neonism, (Studioalbum)
2001 – Solefald / Carnal Forge, (Split-album)
2001 – Pills Against The Ageless Ills (Studioalbum)
2003 – In Harmonia Universali, (Studioalbum)
2005 – Red for Fire: An Icelandic Odyssey: Part I, (Studioalbum)
2006 – Black For Death: An Icelandic Odyssey : Part II, (Studioalbum)
2008 – The Circular Drain, (Samlealbum)
2010 – Norrøn livskunst, (Studioalbum)
2015 – World Metal. Kosmopolis Sud, (Studioalbum)
== Se også ==
Age of Silence – Lars Nedland som vokalist
Ásmegin – Lars Nedland som vokalist
Borknagar – Lars Nedland som keyboardist
Winds – Lars Nedland er gjesteartist på albumet Prominence and Demise
Vintersorg – Lars Nedland deltok på albumene Visions From The Spiral Generator og The Focusing Blur
Sturmgeist – Cornelius Jakhellns andre band
== Eksterne lenker ==
(en) Solefald på Discogs
(en) Solefald på MusicBrainz
(en) Solefald på Encyclopaedia Metallum
(en) Solefald på Songkick
(en) Solefald på Last.fm
(en) Solefald på Last.fm
(en) Solefald på AllMusic | Solefald er et norsk avant-garde metal-band. | 9,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eurytomidae | 2023-02-04 | Eurytomidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Eurytomidae', 'Kategori:Vepser'] | Eurytomidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 1420 kjente arter fordelt på rundt 87 slekter. Det er funnet ca. 350 arter i Europa, og man regner med at den kan være 60 i Norge. Ulikt de fleste andre Chalcidoidea er larvene til de fleste artene planteetere. Eurytomidae er sannsynligvis en polyfyletisk gruppe som vil bli delt opp i framtiden.
| Eurytomidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 1420 kjente arter fordelt på rundt 87 slekter. Det er funnet ca. 350 arter i Europa, og man regner med at den kan være 60 i Norge. Ulikt de fleste andre Chalcidoidea er larvene til de fleste artene planteetere. Eurytomidae er sannsynligvis en polyfyletisk gruppe som vil bli delt opp i framtiden.
== Utseende ==
Små (1,4 – 6 mm), tettbygde, mattsvarte, ikke metalliske vepser. Kroppen er vanligvis tett punktert. Forbrystet (pronotum) er stort og bredt, rektangulært sett ovenfra, og danner en "krage" bak hodet. Antennen er mer eller mindre trådformet (ikke knebøyd) og har 12 eller færre ledd. Hodet er bredere enn langt, ofte forholdsvis lite. Forvingen er avrundet uten vingefrynser, med en tynn åre (costa) langs framkanten i indre 2/3, denne ender i et lite vingemerke. Beina er vanligvis slanke, lårene kan være litt tykkere. Bakkroppen er vanligvis nokså slank, tilspisset, hunnens eggleggingsrør stikker litt ut.
== Levevis ==
De fleste av artene har larver som utvikler seg i galler inne i ulike planter. Det er også en del som er mer konvensjonelle parasitoider, disse snylter gjerne på galledannende insekter og lever dermed også inne i planter.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Eurytomidae
Buresiinae - 9 arter i to slekter, Afrika
Eurytominae – 1366 arter i 73 slekter, 349 arter i Europa
Heimbrinae – 7 arter i 2 slekter, ikke i Europa
Rileyinae – 50 arter i 12 slekter, 3 arter i Europa
Uplassert: 1 slekt med 1 art
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [3]
== Eksterne lenker ==
(en) Eurytomidae i Encyclopedia of Life
(en) Eurytomidae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Eurytomidae hos Artsdatabanken
(sv) Eurytomidae hos Dyntaxa
(en) Eurytomidae hos Fauna Europaea
(en) Eurytomidae hos Fossilworks
(en) Eurytomidae hos ITIS
(en) Eurytomidae hos NCBI
(en) Kategori:Eurytomidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Eurytomidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Eurytominae | 9,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Usbekistantid | 2023-02-04 | Usbekistantid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner', 'Kategori:Usbekistan'] | Usbekistantid er standard-tidssonen i Usbekistan. Den ligger 5 timer foran UTC, det vil si tidsavvik UTC+5. Usbekistan bruker ikke sommertid, til tross for konstant debatt hvorvidt det burde innføres.
Før Sovjetunionen gikk i oppløsning var det to tidssoner i Usbekistan. I sovjettiden besto de fleste tidssonene i unionen av sommertid om vinteren og dobbel sommertid om sommeren. Den vestlige delen av landet brukte Samarkandtid, som lå 5 hhv. 6 timer foran UTC. Den østlige delen brukte Tasjkenttid 6 hhv. 7 timer foran UTC. I 1991 ble ikke klokkene stilt framover om våren, slik at det den påfølgende sommeren kun ble brukt enkel sommertid. Samme høst ble det innført en enhetlig tidssone på 5 timer foran UTC.
| Usbekistantid er standard-tidssonen i Usbekistan. Den ligger 5 timer foran UTC, det vil si tidsavvik UTC+5. Usbekistan bruker ikke sommertid, til tross for konstant debatt hvorvidt det burde innføres.
Før Sovjetunionen gikk i oppløsning var det to tidssoner i Usbekistan. I sovjettiden besto de fleste tidssonene i unionen av sommertid om vinteren og dobbel sommertid om sommeren. Den vestlige delen av landet brukte Samarkandtid, som lå 5 hhv. 6 timer foran UTC. Den østlige delen brukte Tasjkenttid 6 hhv. 7 timer foran UTC. I 1991 ble ikke klokkene stilt framover om våren, slik at det den påfølgende sommeren kun ble brukt enkel sommertid. Samme høst ble det innført en enhetlig tidssone på 5 timer foran UTC.
== Referanser == | Usbekistantid er standard-tidssonen i Usbekistan. Den ligger 5 timer foran UTC, det vil si tidsavvik UTC+5. | 9,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lok_Sabha | 2023-02-04 | Lok Sabha | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Indisk politikk'] | Lok Sabha (folkets kammer) er det ene kammer i Indias tokammerparlament, Sansad. Indias regjering er parlamentarisk ansvarlig innenfor Lok Sabha.
Ifølge Indias grunnlov kan Lok Sabha ha høyst 530 delegater fra delstatene, høyst 20 delegater fra de føderale territoriene (union territories) og 2 delegater fra den angloindiske minoriteten. Lok Sabha har idag 545 delegater, hvorav 543 delegater velges for en mandatperiode på 5 år i majoritetsvalg i enmannsvalgkretser, og øvrige 2 delegater da utses av Indias president å representere den angloindiske minoriteten. Valg kan utlyses før det er gått 5 år av en mandatperiode. Den nye mandatperioden begynner da å løpe fra dagen før det nye valgets avslutning. Valgbar alder er 25 år. Stemmerettsalder ble i 1988 senket fra 21 til 18 år.
| Lok Sabha (folkets kammer) er det ene kammer i Indias tokammerparlament, Sansad. Indias regjering er parlamentarisk ansvarlig innenfor Lok Sabha.
Ifølge Indias grunnlov kan Lok Sabha ha høyst 530 delegater fra delstatene, høyst 20 delegater fra de føderale territoriene (union territories) og 2 delegater fra den angloindiske minoriteten. Lok Sabha har idag 545 delegater, hvorav 543 delegater velges for en mandatperiode på 5 år i majoritetsvalg i enmannsvalgkretser, og øvrige 2 delegater da utses av Indias president å representere den angloindiske minoriteten. Valg kan utlyses før det er gått 5 år av en mandatperiode. Den nye mandatperioden begynner da å løpe fra dagen før det nye valgets avslutning. Valgbar alder er 25 år. Stemmerettsalder ble i 1988 senket fra 21 til 18 år.
== Se også ==
Liste over Lok Sabhas presidenter
Rajya Sabha | Lōk sabhāHouse of the People | 9,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gyarong | 2023-02-04 | Gyarong | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sichuan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tibets geografi'] | Gyarong (fra tibetansk: rgyal mo rong, [fjellgudinnen] «Gyalmo Mordos dal»; kinesisk: Jiarong) er et historisk landskap i den østligste del av den østtibetanske regionen Kham, der hvor Tibets høyfjellsplatå brytes med de dype og trange dalene dannet av elvene Min Jiang og Dadu He, rett før fjellene gir seg for lavere land og provinsen Sichuans «røde bekken» begynner å strekke seg ut.
Gyarong hører i dag for det meste inn under det autonome prefektur Ngawa (Aba) for tibetanere og qiangfolk (Aba Zangzu Qiangzu zizhizhou). Bare en liten del, fylket Danba, ligger i det autonome prefektur Garzê for tibetanerne (Ganzi Zangzu zizhizhou). Hele området er del av provinsen Sichuan, slik den ble definert med utvidede grenser under Qing-dynastiet i 1728.
De forskjellige slukter og dype daler ble en gang generelt omtalt som De atten Gyarong-fyrstedømmer. Episenteret for det store jordskjelvet i Sichuan i mai 2008 var i fylket Wenchuan, som var sete for ett av disse atten gamle kongedømmene. Fra Lhasa-tibetanernes synsvinkel er Gyarong del av Kham, hvis «grenser» i dag ofte er uklare ettersom det ikke lenger dreier seg om noen administrativ enhet.
| Gyarong (fra tibetansk: rgyal mo rong, [fjellgudinnen] «Gyalmo Mordos dal»; kinesisk: Jiarong) er et historisk landskap i den østligste del av den østtibetanske regionen Kham, der hvor Tibets høyfjellsplatå brytes med de dype og trange dalene dannet av elvene Min Jiang og Dadu He, rett før fjellene gir seg for lavere land og provinsen Sichuans «røde bekken» begynner å strekke seg ut.
Gyarong hører i dag for det meste inn under det autonome prefektur Ngawa (Aba) for tibetanere og qiangfolk (Aba Zangzu Qiangzu zizhizhou). Bare en liten del, fylket Danba, ligger i det autonome prefektur Garzê for tibetanerne (Ganzi Zangzu zizhizhou). Hele området er del av provinsen Sichuan, slik den ble definert med utvidede grenser under Qing-dynastiet i 1728.
De forskjellige slukter og dype daler ble en gang generelt omtalt som De atten Gyarong-fyrstedømmer. Episenteret for det store jordskjelvet i Sichuan i mai 2008 var i fylket Wenchuan, som var sete for ett av disse atten gamle kongedømmene. Fra Lhasa-tibetanernes synsvinkel er Gyarong del av Kham, hvis «grenser» i dag ofte er uklare ettersom det ikke lenger dreier seg om noen administrativ enhet.
== Befolkningen ==
Gyarongs innbyggere kalles Gyarongpa, og har en identitet som adskiller seg fra khampaene. Det dreier seg dessuten bare delvis om tibetanere, men også om tibetiserte grupper, om qiangfolk og om hankinesere (de siste først og fremst i byer og større landsbyer). De rundt 200.000 qiang står i en særstilling. De kalles jang (‘jang) av sentraltibetansk hold, og blir derfra betraktet som én av flere khamske tibetanske stammer. Men deres kultur har nokså distinkte egne trekk, og deres språk, som er av tibetoburmansk, er også annerledes. Nabostammene i Gyarong betrakter seg selv enten som tibetanere (khampaer), eller i noen tilfeller som noe helt for seg selv.
== Litteratur ==
Andreas Gruschke: «Demographie und Ethnographie im Hochland von Tibet», i: Geographische Rundschau, 49 (1997), Heft 5, S. 279-286
Andreas Gruschke: «Wer sind die Tibeter?», i: Wulf Köpke/Bernd Schmelz (utg.), Die Welt des Tibetischen Buddhismus, Mitteilungen aus dem Museum für Völkerkunde Hamburg, Neue Folge, Band 34. Hamburg, 2005, s. 171-221 – ISBN 3980922243
== Eksterne lenker ==
Doktoravhandling om en rGyalrong-dialekt (på fransk)
Demografi og etnografi i Tibets høyland | Gyarong (fra tibetansk: rgyal mo rong, [fjellgudinnen] «Gyalmo Mordos dal»; kinesisk: Jiarong) er et historisk landskap i den østligste del av den østtibetanske regionen Kham, der hvor Tibets høyfjellsplatå brytes med de dype og trange dalene dannet av elvene Min Jiang og Dadu He, rett før fjellene gir seg for lavere land og provinsen Sichuans «røde bekken» begynner å strekke seg ut. | 9,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eva_Rydell-Orrensj%C3%B6 | 2023-02-04 | Eva Rydell-Orrensjö | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Svenske turnere'] | Eva Rydell-Orrensjö (født Eva Rydell, 26. februar 1942) er en tidligere svensk turner.
Hun har deltatt i 2 olympiske leker som aktiv turner og 5 som turndommer, og under EM i 1963 vant hun gull i bom, og fikk bronse sammenlagt. Hun sitter i dag også i Svenska Idrottsakademin.
I VM-sammenheng har hun deltatt i ett mesterskap; i 1962. Her endte hun på 25.-plass sammenlagt.Hun er datter av fotballspilleren Sven Rydell, og har datteren Sara, som ble nordisk mester i ekstremskisport i 2004.Rydell-Orrensjö bor i dag i Göteborg.
| Eva Rydell-Orrensjö (født Eva Rydell, 26. februar 1942) er en tidligere svensk turner.
Hun har deltatt i 2 olympiske leker som aktiv turner og 5 som turndommer, og under EM i 1963 vant hun gull i bom, og fikk bronse sammenlagt. Hun sitter i dag også i Svenska Idrottsakademin.
I VM-sammenheng har hun deltatt i ett mesterskap; i 1962. Her endte hun på 25.-plass sammenlagt.Hun er datter av fotballspilleren Sven Rydell, og har datteren Sara, som ble nordisk mester i ekstremskisport i 2004.Rydell-Orrensjö bor i dag i Göteborg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Eva Rydell-Orrensjö – Olympics.com
(en) Eva Rydell-Orrensjö – Olympic.org
(en) Eva Rydell-Orrensjö – Olympedia
(en) Eva Rydell-Orrensjö – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Eva Rydell-Orrensjö – Sveriges olympiske komité | }} | 9,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telenor | 2023-02-04 | Telenor | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fasttelefoni', 'Kategori:Mobiloperatører', 'Kategori:Norske teleselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Bærum', 'Kategori:Selskaper etablert i 1855', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Telenor'] | Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
| Telenor ASA (OSE: TEL), engasjert internasjonalt med konsernnavnet Telenor Group, er et norsk teleselskap opprinnelig opprettet av staten i 1855 som Kongelige Elektriske Telegraf. Selskapet er i dag et delprivatisert og børsnotert aksjeselskap med selvstendig forretningsvirksomhet innen mobiltelefontjenester, fastnett for telefoni, bredbånd og internett, videre TV-tjenester via kabel, satellitt, fiber og kystradio i Norge.
Telenor har i alt om lag 16 000 ansatte i ni land. Statens eierandel i Telenor er 54 % gjennom Nærings- og handelsdepartementet, og 5 % gjennom Statens pensjonsfond – Innland (tidligere Folketrygdfondet). Telenor betjener ca. 172 millioner mobilkunder i Europa og Asia.
Navnet Telenor ble innført i 1995, og avløste Televerket (1969–1994), tidligere Telegrafverket og Telegrafvesenet. Det norske telemarkedet ble liberalisert i løpet av 1990-tallet og Telenor ble børsnotert i 2000. I 2012 ble navnet Telenor Group tatt i bruk for å beskrive konsernet, ikke minst i de landene hvor selskapets mobilvirksomhet drives under et annet merkenavn enn Telenor.
== Historie ==
For en oversikt over historien 1855–1969, se Telegrafverket
For en oversikt over historien 1969–1994, se Televerket
For en oversikt over Alfagruppens strid med Telenor om strategiene for VimpelCom og Kyivstar, se Alfagruppen.
Telenor ble dannet i 1855 som Telegrafvesenet, og skiftet navn en rekke ganger, endelig til Telegrafverket i 1933, Televerket i 1969 og til Telenor i 1995 – etter at virksomheten var blitt omdannet til et statlig aksjeselskap. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: Kongelige Elektriske Telegraf (1855), Telegrafvæsenet (1866), Statstelegrafen (1906), Den norske Rigstelegraf (1914), Telegraphværket (1918–19), Telegrafvesenet (1919–33), Telegrafverket (1933–69), Televerket (1969-94, herav fra 1980 med kortformen Tele), og endelig Telenor AS fra 1995.
Telegrafen var den første virksomhet i Norge som tillot ansettelse av kvinner (1858), i en tid da det stod politisk strid om kvinners myndighet, arverett og lønnsarbeid. Dette var en ren økonomisk beslutning, siden kvinner var billigere arbeidskraft enn menn. Telegrafvesenet startet radiokommunikasjon i Lofoten i 1906, skipsradio fra Svalbard i 1911, og global skipsradio fra 1930. Overgangen til Televerket markerer inngangen til æraen for personlig kommunikasjon gjennom mobiltelefoni fra 1966 og satellittvirksomhet fra midten av 1970-tallet, knyttet til bosettingene på Svalbard og i Nordsjøen. Televerket var på 1980-tallet involvert i utviklingen av GSM-teknologien for mobiltelefoni.
Omstillingen av selskapet startet i 1992, da Televerket ble fristilt fra regjeringens styringsrett og fikk opptre stadig mer selvstendig i sine forretningsmessige valg. I løpet av få tiår gjennomgikk virksomheten en omdannelse fra å være direktorat, via særlovselskap til dagens status som børsnotert aksjeselskap. I Tormod Hermansens lederperiode ble det igangsatt investeringer i selskaper utenfor Norge, første investeringer utenlands var eierposter i Russland og Montenegro i 1992 og 1994. Fra 1. november 1994 ble selskapet også formelt omstilt fra forvaltningsbedrift til statlig aksjeselskap, og fra 1. januar 1995 fikk virksomheten navnet Telenor AS. I 1996 fikk Telenor klarsignal til å investere i Asia, med oppkjøpet av Grameen Phone i Bangladesh. Dette året ervervet Telenor også en større aksjepost i Promonte i Montenegro og Cosmote i Hellas, som begge fikk sterk kundevekst. Investeringer i Irland og Tyskland samme år ble kortvarige, i 1999–2000 ble alle daværende eiendeler i fastnettvirksomhet i Vest-Europa solgt, og salgsgevinstene ble investert i mobilvirksomheter i Asia.
Konkurransen i fastnettet startet med opphevelse av Televerkets monopol på fast telefoni- og datatrafikk for bedriftskunder på 1980-tallet, og i mobilmarkedet da konkurrenten NetCom GSM ble etablert i 1993. I mars 1994 startet først NetCom, og en måned senere Telenor med utbygging av GSM-nett i Norge. Telenor hadde fortsatt monopol på fasttelefoni for private kunder fram til 1998. Dette året startet den endelige liberaliseringen av telemarkedet som ledet til opphevelse av de siste monopolene. Disse omfattet blant annet enerettene til å tilby sluttbrukertjenester i kobberlinjene (LLUB) og hovedlinjene (bitstrøm-aksess), samt eneretten til å montere utstyr i telefonisentralene (telelosji) og enerettene til nummeropplysning og nettfakturering av sluttbrukeren.
4. desember 2000 ble Telenor notert på Oslo børs og teknologibørsen Nasdaq i New York. Dette skjedde etter at to år lange forhandlinger med Telia om fusjon strandet samme år. Svenskene hadde krevet et bytteforhold 70:30 i verdifastsettelse av selskapene i Telias favør, mens Telenor hadde krevet bytteforhold 60:40. Telia valgte på slutten av 2002 å slå seg sammen med finske Sonera. I tiden som har gått siden 2000, har Telenor forbigått Telia målt i både omsetning, overskudd, kundemengde og antall ansatte.
Telenor trakk seg fra Nasdaq-børsen i 2007. Jon Fredrik Baksaas overtok stillingen som konsernsjef etter Tormod Hermansen den 21. juni 2002.
I 2003 la Telenor en av verdens kraftigste fiberkabler fra Tromsø til Longyearbyen på Svalbard, noe som ga grunnlag for utvidelse av teletilbudet der og bedre dataoverføring for forskning og satellittovervåking.
Telenor har foretatt en sterk ekspansjon på mobilområdet etter børsnoteringen, med oppkjøp eller start av egen virksomhet i Malaysia (1999, 2002), Danmark og Thailand (2000), Montenegro (2004), Ungarn (2002), Pakistan (2005) og Serbia (2006). I 2007 annonserte regjeringen i Malaysia at Telenor måtte selge seg ned fra 61 % til 45 % i selskapet DiGi. Tilsvarende forsøk fra medeierne i Grameenphone om å tvinge fram en eierskapsreduksjon, har ikke lykkes. I oktober 2005 kjøpte Telenor aksjemajoriteten i mobilselskapet Vodafone Sverige (Europolitan, som tok navnet Telenor i april 2006. Et annet stort mobiloppkjøp var Mobi63 ved privatiseringen i Serbia, hvor Telenor overtok selskapet for 1,51 mrd euro 31. juli 2006.
I januar 2009 gjorde Telenor sitt kanskje mest dristige oppkjøp, da det ble avtalt en 60 % aksjeovertakelse i selskapet Unitech Wireless, som har mobillisens i 22 av 23 mobilkretser i India. Per 1. april 2009 hadde Telenor 31 % % eierskap i selskapet, og eierskapet økte til 60 % i 2010, og videre til 71 % i 2012. Selskapet endret i 2009 navn til Uninor og etablerte virksomhet i 9 av de 23 teleregionene i India. Per 2013 driver selskapet virksomhet i 6 sirkler.
I april 2013 kjøpte Telenor mobilselskapet Globul i Bulgaria for 717 millioner euro, og signaliserte sitt kandidatur for en av de to ledige mobilfrekvensene som sommeren 2013 tildeles i Myanmar.
I 2004 inngikk Telenor en avtale med Samferdselsdepartementet om plikt til å tilby ulike grunnleggende teletjenester. Avtalen inkluderte blant annet en plikt til å tilby tilgang til telefonkiosker, nummeropplysningstjenester og elektronisk telefonkatalog. Fra 1. januar 2016 har ikke lenger Telenor en plikt til å tilby tilgang til slike grunnleggende teletjenester.
== Organisering ==
=== Telenor Norge ===
Telenoreksperten var Telenor Norges supportsenter for ikt. Senteret hadde kompetanse på forbrukerelektronikk og pc og støttet også iPhone og mobilt bredbånd for Telenor. Senteret var lokalisert med resten av Telenors hovedkvarter på Fornebu. Senteret hadde om lag 70 ansatte og hjalp til med ulike problemstillinger innen IKT for bedrifter og private.
Telenoreksperten ble avviklet 02.03.2020.
=== Telenor internasjonalt ===
==== Mobil- og TV-selskaper etter marked ====
Telenors strategi er å oppnå flertallsposisjon i fortrinnsvis mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med fokus på Europa og Asia. Selskapet har per 1. kvartal 2012 over 140 millioner mobilkunder i de forskjellige selskapene, eksklusive VimpelCom. Telenor er eier eller deleier i følgende mobil- og TV-distribusjonsselskaper, med angivelse av operasjonsmarkeder i parentes:
Kontrollerte selskaperTelenor Norge AS (Norge)
djuice (Norge, Danmark, Ungarn, Ukraina m.fl) Merkenavnet ble avviklet i 2017 og kundene ble overført til Telenor mobil.
Dipper AS (Norge) (Mobilselskap for små og mellomstore bedrifter)
Talkmore (Norge) (Mobilselskap for privat og bedrift)
Telenor Broadcast Holding
Telenor Satellite (Norge)
Canal Digital (Norge, Danmark, Sverige, Finland) (Satellitt for privat og bedrift)
Norkring
Telenor Danmark Holding
Sonofon (Danmark)
CBB Mobil (Danmark)
Telenor Danmark (Danmark)
Cybercity (Danmark)
Telenor AB (Sverige)
Telenor Sverige (Sverige)
Pannon GSM (Ungarn) - Solgt 2018
Telenor d.o.o. (Serbia) - Solgt 2018
Telenor Banka d.o.o. (Serbia)
ProMonte (Montenegro) - Solgt 2018
Globul (Bulgaria) - Solgt 2018
DiGi (Malaysia) (45 %)
DTAC (Thailand)
Grameenphone (Bangladesh)
Telenor Pakistan (Pakistan)
Uninor (India) - Solgt 2018 MinoritetsposterVimpelCom (Russland) (35,7 % av aksjene, 42,94 % av stemmene) - Solgt 2017-2018
Avløste eierposter i VimpekCom (Russland) og Kyivstar GSM (Ukraina)
NTV (Norge) (33,3 %)
RiksTV (Norge) (33,3 %) (solgte seg ut av RiksTV i 2019)Av disse er Telenor kun minoritetsaksjonær i tre av selskapene i utlandet – russiske Vimpelcom, thailandske DTAC, og malaysiske DiGi – samt i norske RiksTV og NTV (33,3 % eierandel i begge).
I 2005 kjøpte Telenor opp Vodafones virksomhet i Sverige, og i 2006 overtok selskapet mobilselskapet Sonofon og internettselskapet Cybercity i Danmark.
=== Eierinteresser ===
Oversikten viser Telenors samlede eierinteresser i større selskaper i Norge og utlandet:
Mobilselskaper100 % av Djuice (norsk og europeisk mobiltilbyder, selskapet opphørte i 2017)
100 % av Talkmore AS (norsk mobiltilbyder)
100 % av Dipper AS (Internettbasert mobiltilbyder rettet mot bedriftsmarkedet)
100 % av Maritime Communications Partner AS (mobilselskap i Arendal som tilbyr mobiltelefoni til sjøs)
100 % i AeroMobile (første selskap som lanserte GSM mobiltilbud ombord i fly)
100 % av Telenor Sverige (tidligere Bredbandsbolaget, Glocalnet, Vodafone Sweden Europolitan)
100 % av Telenor Danmark (tidligere Sonofon)
100 % av Telenor Pakistan
62 % i Grameen Phone (Bangladesh)
49 % i DiGi, > 60 % av stemmene (Malaysia)
43 % i DTAC, > 60 % av stemmene (Thailand)
95% i DNA SuomiNylig solgte eierposter36 % i VimpelCom, 42,94 % av stemmene (Russland) til 2017-2018.
100 % av Pannon (Ungarn) til 2018
100 % av Telenor Serbia til 2018
100 % av Promonte (Montenegro) til 2018
100 % av Globul (Bulgaria) til 2018
71 % i Uninor (India) til 2018Bredbåndselskaper, oppkjøp siden 2000100 % av Bredbandsbolaget og Glocalnet i Sverige, 543 000 abonnenter
100 % av Cybercity i Danmark, 180 000 abonnenterTelenor Broadcast Holding (100 %)100 % av Canal Digital
100 % av Telenor Satellite (operatør av tre geostasjonære satellitter på 1° vest)
100 % av Norkring
33,3 % i NTV
RiksTV (solgte seg ut i 2019)Øvrige media- og TV-selskaper47,8 % i A-pressen
50 % i TV 2 Zebra (aksjeposten er en verdsetting av delingen av fotballrettigheter)
99,6 % i ABC StartsidenTelenor har eierforhold i alle plattformer for digital-TV i Norge: Canal Digital dekker satellitt-TV, mens NTV/RiksTV har monopol på det digitale bakkenettet (eierskap frem til 2019). Telenor tilbyr IPTV over deres internettlinjer på Svalbard, samt for kunder tilkoblet over fiber på fastlandet.
IT-selskaper30,2 % i Evry, tidligere 52% av EDB Business Partner (Fornebu)Andre selskaper100 % av Telenor Connexion AB (Karlskrona)
100 % av Telenor Objects AS (Oslo)
100 % av Maritim Radio (Bergen)
100 % av Telenor Svalbard AS (Longyearbyen)
100 % av Telehuset (Oslo)
100 % av Telenor Inpli (Helsfyr)
100 % i Aeromobile AS (Fornebu)
Tidligere 100 % av Conax AS (Oslo) - solgt i 2016Telenor har i tillegg en rekke andre heleide datterselskaper i Norge.
== Virksomhet ==
=== Mobiltelefoni ===
Manuell mobiltelefonitjeneste ble lansert i Norge i 1966. Telenor introduserte det automatiske NMT-systemet (1G) i Norge i 1981, og i 1993 kom det digitale systemet GSM (2G). I 2004 ble UMTS (3G), gjort tilgjengelig for kommersiell bruk i landet. I oktober 2012 ble LTE 4G lansert. I desember 2012 ble LTE 4G tilgjengelig for mobiltelefoner. 13. mars 2020 åpnet Telenor 5G-nettet – som første mobiloperatør i Norge.Høsten 2010 startet Telenor mobil utskiftingen av hele 2G- og 3G-nettet, utbyggingen/oppgraderingen er ventet å ta halvannet år. Samtidig legger de om frekvensene for mobilt brebånd med 3G-teknologi, til en del 900-frekvenser (tidligere brukt av GSM-nettet), noe som vil gi langt bedre dekning og kapasitet i distriktene.
=== IP-telefoni ===
Telenor lanserte noen av verdens første kommersielle tjenester for IP-telefoni i 1998 med egen nummerserie for sine internettkunder i underselskapet Telenor Nextel. Tjenesten ble kalt Interfon, nåværende navn Softphone.
På slutten av 1990-tallet kjøpte Telenor flere utenlandske selskaper i en veldig ekspansiv periode, noe som delvis førte til store underskudd i Telenor Nextel i de internasjonale enhetene som var i startfasen.
I 1999 meldte Telenor at interessen for IP-telefoni var for lav, og at VoIP-marginene var for dårlige siden prisene på fasttelefoni gikk så raskt nedover. De ville derfor fokusere på inntekter fra fastlinjeabonnementer. De stoppet Interfon-tjenesten i 2002, men nummerserien og tjenesten figurerer fortsatt på prislisten deres. I 2005 var Telenor imidlertid nødt til å møte den voldsomme konkurransen fra IP-telefoni-operatører som Telio som raskt erobret store deler av markedet med moms-fritt tilbud administrert fra Sveits. Siden ble det fra 2012 innført momsplikt på IP-telefoni levert fra utlandet og konkurransen med Telio ble mer jevnbyrdig.
=== Bredbånd ===
Telenor leverer bredbåndstjenester. I 2006 er Telenors gamle NMT 450 MHz-frekvensene blitt gjenbrukt av det nye mobilselskapet Nordisk Mobiltelefon, nå Ice, for å sikre bedre utbygging av bredbånd i Norge på geografisk vanskelige steder for kabel- eller mikrobølgekommunikasjon.
I 2007 lanserte Telenor en større fiberutbygging i de største byene, og den første utrullingen av WiMAX trådløst bredbånd i Sør-Trøndelag.
=== TV og medier ===
Telenor eier to TV-satellitter – Thor III og Thor 5. Høsten 2009 ble selskapets tredje satellitt, Thor 6, skutt opp fra Fransk Guyana. Det var i 2009 om lag 50 slike satellitter som til sammen dekket Europa.
Hver satellitt har kapasitet til om lag 200 TV-kanaler, og kapasiteten leies ut til Canal Digital og andre interessenter. Thor 5 og 6 vil utvide Telenors satsingsområde ved å åpne for belysning av landområder også i Midtøsten, og potensielt også Afrika.
I 1997 startet Telenor en rekke små, lokale kabelselskaper og dannet Canal Digital i samarbeid med den franske premiumkanalen Canal+. Selskapet skulle drive med distribusjon av TV-signaler over satellitt. Telenor kjøpte i 2003 ut franskmennene etter at de valgte å kvitte seg med den skandinaviske delen av virksomheten, og i 2004 fusjonerte de kabel-TV-operatøren Telenor Avidi inn i Canal Digital.
Telenor har gjennom sitt datterselskap Telenor Broadcast (som også eier Canal Digital) eierinteresser i Norges Televisjon (NTV) som har ansvaret for utbyggingen av digitalt bakkenett, og også i RiksTV som står for kanaltilbudet på det nye bakkenettet. Begge selskaper eies i samarbeid med NRK og TV 2. Telenor eier også 45 % av TV 2 Zebra, som eier rettighetene til den norske Tippeligaen, nåværende Eliteserien i fotball for menn. I tillegg eier Telenor 48 % av A-pressen, som igjen blant annet eier 50 % i TV 2 Gruppen. Telenor har også helt siden Canal+ entret det skandinaviske markedet, hatt sterke forbindelser til dem, selv om de tross flere forsøk ikke har noen eierinteresser i selskapet. Telenor har blant annet i likhet med samarbeidet med TV 2 rundt fotballrettigheter, også vært med å by på sportsrettigheter sammen med Canal+.
=== Distribusjon ===
Telenor er eneste eier i distribusjonskjeden Telehuset, nåværende Telenor, som har telebutikker en rekke steder i Norge. Butikkjeden selger utelukkende Telenor- abonnement, Telia og andre konkurrenter har distribusjon gjennom andre detaljvarekjeder.
Telenor solgte Telehuset AS til Kjedehuset AS februar 2011.
=== Kystradio ===
Telenor driver Kystradiotjenesten i Norge, på vegne av Staten (gjennom avtaler med Justis- og politidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet). Telenor Kystradio er en enhet i Telenor som både driver kystradiostasjonene, infrastrukturen, radioinspeksjon, utsteder sertifikater, kursvirksomhet og representerer Norge i internasjonale fora. Det er i dag 2 kystradiostasjoner, Kystradio Nord og Kystradio Sør, som er samlokalisert med Hovedredningssentralene. Hovedoppgaven er nød- og sikkerhetssamband.
=== Forskning ===
Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble grunnlagt av Nic. Knudtzon på Kjeller i 1967 som en avdeling i daværende Telegrafverket. Avdelingen flyttet i 2001 til Telenors hovedkontor på Fornebu utenfor Oslo. Telenor Research er i dag en del av omstillingsenheten i Telenor Group. Forskningsavdelingen har også enheter i Trondheim og Tromsø. Telenor Research utfører forskning og forskningsbasert rådgivning innen marked, teknologi, dataanalyse, innovasjon og organisasjon.
=== Maskin-til-maskin-kommunikasjon ===
Selskapet Connexion ble etablert i Stockholm i 2008 for å virkeliggjøre Telenors satsing på maskin-til-maskin-kommunikasjon, også kalt «Connected Objects». Maskin-til-maskin eller «cloud computing» innebærer at maskiner, apparater, biler, lyspærer osv utstyres med SIM-kort og kommuniserer sammen, eller styres av mennesker for å forbedre logistikk, energiforbruk eller andre virksomhetsfunksjoner.
=== Ansatte ===
Telenor-konsernet hadde per 2012 om lag 30 000 medarbeidere på verdensbasis, hvorav ca. 4 400 er ansatte i Telenor Norge. Ved utgangen av 2018, etter salg av virksomheter i Sentraleuropa, hadde konsernet totalt 20 832 ansatte, hvorav 5 164 i Norge (Telenor Norge, Telenor Broadcast Holding, Konsernstaber).
=== Markedsverdi ===
Telenor er notert på Oslo Børs under tickeren TEL. Sommeren 2007 gikk Telenor av Nasdaq-børsen i New York. Selskapets markedsverdi var per 16. desember 2009 kroner 136 195 663 500 (136,2 milliarder kroner).
== Ledelse ==
Telenor har per april 2019 følgende toppledelse, inklusive styreleder, og ledere for konsernets datterselskaper:
=== Toppledelse ===
Styreleder – Gunn Wærsted. Utnevnt 14. januar 2016, gjenvalgt for en periode opp til to år fra 2017.
=== Konsernledelse ===
Konsernsjef fra august 2015 – Sigve BrekkeTone Hegland Bachke, finansdirektør i Telenor Group
Ruza Sabanovic, teknologidirektør i Telenor Group
Rita Skjærvik, konserndirektør for HR, bærekraft og eksterne relasjoner
Petter-Børre Furberg, leder for Telenors virksomheter i Norden
Jørgen Arentz Rostrup, leder for Telenors virksomheter i Asia (fra september 2022)
Dan Ouchterlony, leder for den nyetablerte enheten Adjacent Business (fra 19. september 2022)
Jannicke Hilland, leder for den nyetablerte enheten Telenor Infrastruktur (fra 1. oktober 2022)
=== Telenor Norge ===
Birgitte Engebretsen – administrerende direktør (fra 1. september 2022)
Ric Brown – leder for Mobil privatmarkedet
Camilla Amundsen – leder for Fastnett og TV
Ove Fredheim – leder for Bedriftsmarkedet
Asle Svanøe – leder for divisjon Sikkerhet, grossistsalg og regulatorisk
Magnus Zetterberg – leder for Teknologi
Ragnhild Mathisen – leder for Samfunnskontakt
Kristin Muri Møller – leder for Finance
Øystein Bakken – leder for HR
=== Telenor Broadcast ===
Bjørn Ivar Moen - Administrerende direktør i Telenor Broadcast Holding og Administrerende direktør i Canal Digital.
Morten Tengs - Administrerende direktør i Telenor Satellite
Torbjørn Teigen - Administrerende direktør i Norkring
== Direktører i Telegrafverket, Televerket og Telenor ==
Telegrafvæsenet, Telegrafverket1855–1892: Carsten Tank Nielsen
1892: Jonas P. S. Collett (midlertidig bestyrelse 2. august – 20. november)
1892–1905: Jonas Severin Rasmussen
1905–1921: Thomas Thomassen Heftye (omkom i en jernbaneulykke)
1921: Tore Olaus Engset midlertidig bestyrelse 26. september- 31. desember)
1922–1929: Niels S. Nickelsen
1930–1935: Tore Olaus Engset
1935–1938: Magne Hermod Petersen
1940: Theodor Nikolai Kjeldsø (for Nord-Norge før landsdelen ble okkupert)
1941–1945: Andreas Hadland (fra Nasjonal Samling, innsatt av Vidkun Quisling)
1942–1962: Sverre Rynning Tønnesen
1962–1968: Leif LarsenTeleverket1968–1980: Per Øvregard
1980–1991: Kjell HollerTelenor (konsern)1991–2002: Tormod Hermansen
2002–2015: Jon Fredrik Baksaas
2015–: Sigve Brekke
== Kulturprisen «Grenseløs kommunikasjon» ==
Telenor deler årlig ut den internasjonale kulturprisen Grenseløs kommunikasjon («Telenors kulturpris») til én kunstner fra inn- eller utland.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jahren, Finn (1996). Glimt fra Televerks-kulturen. 3 : Forholdet til kundene ; og Telegrafverket blir til Televerket (norsk). Oslo: Norsk Telemuseum. ISBN 8291335125.
Rafto, Thorolf (1955). Telegrafverkets historie 1855-1955 (norsk). Bergen: John Grieg.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Telenor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Telenor på Wikinvest
Telenor Norges hjemmesider | Telenor AB er en svensk teleoperatør som tilbyr mobil-, bredbånds- og fastnettjenester. Selskapet oppsto i 2006 ved en sammenslåing av selskapene Vodafone Sverige (Europolitan), Bredbandsbolaget, og Glocalnet. | 9,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen | 2023-02-04 | Fridtjof Nansen | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 13. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Fridtjof Nansen', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Italias kroneorden', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Norske biologiprofessorer', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske oseanografer', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske zoologer', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra tidligere Aker kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Æresdoktorer', 'Kategori:Æreslegionen'] | Fridtjof Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum) var en norsk polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.
| Fridtjof Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum) var en norsk polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.
== Biografi ==
Nansen ble født på Store Frøen gård i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bølling.
Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedet å studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880–1882. I 1882 fikk han en stilling som 2. konservator ved Bergens Museum, der han skrev avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte i en doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med selfangstskuta D/S Viking fra Arendal til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis.I 1884 gikk Nansen på ski over fjellene mellom Bergen og Kristiania (Oslo), beretningen ble trykt i Aftenposten som føljetong. Han tok først toget til Voss, videre til fots eller på ski til Gudvangen, med dampbåt til Lærdal, til fots gjennom Lærdal og over Hemsedalsfjellet, videre ned Hemsedal og Hallingdal til Krøderen. Nansen brukte fem dager fra Voss til Krøderen der han kunne ta tog det siste stykket til Kristiania. Tilbaketuren gikk samme vei med unntak av at han gikk fra Hol over Geitryggen og Hallingskeid til Voss. I Kristiania deltok han i Husebyrennet (niendeplass) før han returnerte til Bergen.
Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Nansen (født Sars). Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe. Hun var datter av Jenny Bjørnson og Jørgen Flood Sandberg, og hadde tidligere vært gift med Gerhard Munthe.Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum. Nansen betegnet seg som agnostiker og fikk en borgerlig gravferd på statens regning.Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt.
== Vitenskapsmann ==
=== Pionér i nevrovitenskap, zoolog og oseanograf ===
Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble 2. konservator ved Bergen Museum i 1882 under 1. konservator Johan Koren som han forøvrig etterfulgte som 1. konservator i 1885. Der sorterte han havprøver av planter og dyr som ble innsamlet ved Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm (virvelløst dyr), slimål og lansettfisk. Dette førte til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser), og han vant «Joachim Frieles Guldmedaille», selv om arbeidet i ettertid har forblitt lite sitert.Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. I 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling; The structure and combination of the histological elements of the central nervous system. Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker.
Nansen var professor i zoologi 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo).
=== På ski over Grønland 1888 ===
Nansen ønsket å utforske det indre av Grønland. Tidligere ekspedisjoner, blant andre Adolf Erik Nordenskiöld hadde forsøkt å gå fra den bebodde vestkysten til den ubebodde østkysten. Nansen bestemte seg i stedet for å gå fra øst mot vest. Forskjellige autoriteter angrep ham for dette, men han trosset advarslene. Til å være med på ferden valgte 26 år gamle Nansen Otto Sverdrup (33), Samuel Balto (27), Oluf Dietrichson (32), Ole Nilsen Ravna (46) og Kristian Kristiansen (23).På grunn av isforholdene lyktes ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland.
3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker; Paa ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891). Paa ski over Grønland ble oversatt til engelsk og tysk og påvirket skiidrettens utbredelse internasjonalt. Nansen mente selv i ettertid at det viktigste med ferden var at den dannet innledningen til den rekke norske polarferder av større rekkevidde, som senere ble utført.
=== Kryssingen av Polhavet med «Fram» ===
Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881.
Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.
«Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37′ grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Dette var planlagt. Hensikten med dette var at «Fram» skulle drive med isen over polpunktet, slik at ekspedisjonen skulle bli den første som kom til Nordpolen. Nansen visste at det var funnet tre fra Sibir på Grønlands østkyst, så alt tydet på at hele Nordpolområdet var hav. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.
=== På ski mot Nordpolen ===
Planen til Nansen om å la «Fram» drive over polpunktet slo feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen nord for Sibir. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars 1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann, tre kjelker og 27 hunder. Det var −40 °C på avreisedagen. «Fram» var da 600 km fra Nordpolen. 7. april snudde de på 86° 14′ nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14′ var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04′. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også både strabasiøs og farlig. En farlig episode inntraff da en isbjørn plutselig dukket opp og kastet seg over Johansen. Nansen hadde lagt fra seg geværet og kunne ikke nå det. Johansen som lå under bjørnen ropte da over til kameraten: «Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent». Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. De bygde hytta av stein med primitive redskaper: En avskåret kjelkemeie var spett, et hvalrosskulderblad var spade, og en skistav og en hvalrosstann ble brukt som hakker. Hytta var tre meter lang og to meter bred innvendig, og høyden var slik at Nansen nesten kunne stå oppreist. Den var bygd av stein, tettet med mose og skinnrester og isolert med is og snø. Hyttetaket var kledt med hvalrosskinn, hadde en rekvedstokk som mønsås. De overlevde på tran, hvalrosspekk og isbjørnkjøtt, og spekket ble også brukt til brensel. Julaften 1895 skriver Nansen at han vasket seg i en kvart kopp vann, dessuten byttet både Johansen og han skjorter: De satte den ytterste innerst og den innerste ytterst. Nyttårsaften foreslo Nansen at de skulle bli dus.
Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i de selvbygde kajakkene. En gang holdt det på å gå galt: De to kajakkene, som var surret sammen som en katamaran, drev av mens Nansen og Johansen var oppe på land. Nansen rakte uret til Johansen, kastet av seg noe av klærne, la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakkene. På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josefs Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Nansen hadde møtt Jackson fire år tidligere i London. Men Jackson kjente ikke igjen denne villmannen som plutselig sto der foran ham. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?» eller de var: «Doctor Nansen, I presume?» Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske forsyningsskuta «Windward» til Nord-Norge, og de ankom til Vardø 13. august 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de kom fram 9. september. Overalt ble de feiret som nasjonalhelter.
=== Gjennom Sibir ===
Nansen skrev boka Gjennom Sibir om ferden sin ned Jenisej til Krasnojarsk i 1913.
I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende i folks minne. Jonas Lied, som organiserte reisen fra Norge til Sibir, hadde stiftet Det sibirske kompani for å drive handel og industri i Sibir og grunnla blant annet et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisej, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisej og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette.
=== Forskningspriser ===
Flere priser for vitenskapelig innsats er knyttet til Nansens navn. Den fremste av disse er Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, med den tilknyttede Nansenmedaljen for fremragende forskning, som tildeles for innsats innen humaniora og samfunnsfag, samt realfag og medisin. Framkomiteens Nansenbelønning tildeles for utforskning av polarområdene innen fagfeltene biologi, geografi, geofysikk, geologi eller oseanografi.
== Politiker og diplomat ==
Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen som førte til unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet Norge og Foreningen med Sverige. Statsminister Christian Michelsen sendte ham som uoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning.
I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge. Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.Nansen ble utnevnt til Norges første minister i London 1906–08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet.
I 1909 var Nansen med på å stifte partiet Frisinnede Venstre. I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1918 ble Nansen den første formann i Den norske forening for Nationernes Liga, en forening som skulle bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig (tilsvarende den engelske League of Nations Union). I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Nansen ble leder i Pan-Europa-bevegelsen. Nansen tok avstand fra den norske okkupasjonen av Eirik Raudes land, og mente Grønland tilhørte eskimoene. I forbindelse med første verdenskrig forlot han den nasjonale holdningen. Han mente at imperialisme og politikernes maktbegjær hadde drevet landene ut i krig.Ifølge Harald Dag Jølles biografi var Nansens politiske ideer og refleksjon særlig avansert, og reflekterte i stor grad borgerlig tankegods i samtiden. Nansens tro på sterke, handlekraftige menn og frustrasjon over partibasert parlamentarisme nærmet seg en antidemokratisk holdning. Han var internasjonalist og hadde ikke sans for nasjonalismen som lå bak Norges krav på Grønland. Nansen var tilhenger av internasjonale domstoler. Han gjennomskuet antisemittismen bak forsøk på å forby tradisjonell jødisk slaktemetode. Nansen var medlem av Norges Fredsforbund og avskydde krig, samtidig var han tilhenger av militærtjeneste som en disiplinerende og oppdragende erfaring. Jølle gjengir rasistiske uttalelser fra Nansen blant annet i omtale av Samuel Balto og Ole Ravna som deltok på Grønlandsekspedisjonen. Nansen skrev om «negerspørsmålet» i USA og omtalte de svarte der som en mindreverdig rase.
== Humanitært arbeid ==
Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Russland forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. Quisling og Konstantin Gulkevitsj var blant Nansens medarbeidere.
Nansen fikk ansvaret fra Folkeforbundet og Røde Kors å lede utvekslingen av krigsfanger etter første verdenskrig. I løpet av kort tid ble 427.886 fanger fra 26 land skysset til sine hjemland. Dette var en av de få suksessene i Folkeforbundets historie
I april 1920 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Det osmanske rike og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Det osmanske rike var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.
For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Storparten av pengene brukte Nansen på greske bosettinger for flyktninger i Trakia og til to jordbruksstasjoner i Sovjetunionen, én i Ukraina og én ved Volga. Noe ble reservert til flyktninghjelpen til statsløse flyktninger. Det som var igjen av disse ble etter Nansens død overført til et fond med samme formål.
== Hedersbevisninger ==
Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandske ordener var Dannebrogordenen (ridder), den britiske Viktoriaordenen (storkors) og den franske Æreslegionen (kommandør). Nansen ble også hedret med storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden, og ble utnevnt til storkors av Italias kroneorden, storoffiser av den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen og storkors av den østerrikske Frans Josef-ordenen. Nansen ble i 1897 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone.Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene.
== Bibliografi ==
Fridtjof Nansen skrev mye, blant annet mange vitenskapelige verk. Her er en liten liste over de mer kjente ikke spesialiserte bøkene:
Fridtjof Nansen (1885). Bidrag til myzosomernes anatomi og histologi. John Griegs boktrykkeri. [Online versjon av hele avhandlingen]
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1890). Paa ski over Grønland: en skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888-89. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1891). Eskimoliv. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1897). Fram over Polhavet: den norske polarfærd 1893-1896. 1. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1897). Fram over Polhavet: den norske polarfærd 1893-1896. 2. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1905). Norge og foreningen med Sverige. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1911). Nord i tåkeheimen: utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1914). Gjennem Sibirien. Kristiania: Jacob Dybwads forlag.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1916). Frilufts-liv: blade av dagboken. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1920). En ferd til Spitsbergen. Kristiania: Jacob Dybwads forlag.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1923). Rusland og freden. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1924). Blant sel og bjørn: min første Ishavs-ferd. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1927). Gjennem Armenia. Oslo: Jacob Dybwads forlag.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1929). Gjennem Kaukasus til Volga. Oslo: Dybwad. Samlinger av brev, artikler og taler:
Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes. 2 bind. Dybwad, Oslo, 1942
Fridtjof Nansen: Brev. Brev 1882-1930, utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim. 5 bind. Universitetsforlaget 1961-1978.
Fridtjof Nansen: På ski over fjellet. På ski over Grønland. Friluftsliv. Eventyrlyst. Aventura forlag 1988
Fridtjof Nansen: Eventyrlyst. Redigert av Erling Kagge. Kagge Forlag, Oslo, 2011. ISBN 9788248910558
== Arven etter Nansen ==
=== Nansenmedaljen og Nansenprisen ===
Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjenstfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter Nansen. Denne er siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning.
=== Nansenskolen på Lillehammer ===
Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer, fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement.
=== Nansens minneforelesning ===
Nansens minneforelesning ble opprettet i forbindelse med feiringen av Fridtjof Nansens 100-årsdag i 1961. Minneforelesningen har siden den gang vært et årlig arrangement ved Det Norske Videnskaps-Akademi.
=== Ulike idrettslag ===
Idrettslaget Nansen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, stiftet 1899, har navn etter Nansen. Det samme har Nansen Ski Club i Berlin, New Hampshire i USA. Idrettslaget Nansen ble stiftet i Rindal i 1906, men siden det var et annet idrettslag med samme navn fra før, måtte dette laget skifte navn i 1946.
=== Stedsnavn på jorden og i verdensrommet ===
En rekke geografiske navn er gitt til minne om Nansen: Nansenbassenget i Polhavet, Nansenryggen som avgrenser Polhavet fra Grønlandshavet, Nansenøya i Karahavet, Nansenøya i Franz Josefs land, Nansenøya i Antarktis, Cape Nansen i Nunavut, Kap Nansen på Grønland, Fridtjof Nansenfjellet i Antarktis, Nansenfjellet i Kirgisistan, Nansentoppen på Svalbard. Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen, og asteroiden Nansenia er oppkalt etter Nansen.
Fridtjof Nansens plass finnes i Tromsø, Oslo og København. Veier eller gater med Nansens navn finnes i Askim, Bergen, Bodø, Drammen, Egersund, Fredrikstad, Høyanger, Kirkenes, Kopervik, Kristiansund, Larvik, Mandal, Mo i Rana, Molde, Moss, Namsos, Narvik, Oslo, Porsgrunn, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Vardø, Øvre Årdal og Ålesund og på Andenes, Bryne, Fjellhamar, Gardermoen, Gjøvik, Hamar, Kongsberg, Lillestrøm, Lysaker og Notodden. I Storbritannia finnes de i Ardwick, Bembridge, Belfast, Blackburn, Clacton-on-Sea, Consett, Corby, Daventry, Farsley, Fleetwood, Gatley, Glasgow, Gravesend, Ipswich, Leeds, Leicester, Liverpool, Manchester, Newcastle, Poole, Rochford, Rothwell, Salford, Saltley, Scarborough, Stretford og Warrington. I Tyskland finnes de i Berlin, Bonn, Delmenhorst, Essen, Frechen, Lübeck-Brandenbaum og Stieghorst. Ellers finnes de i Asserbo, Horsens, København, Lundby, Løkken-Vrå, Odense, Slagelse, Svaneke og Århus i Danmark; Västerås i Sverige; Kosovo Polje i Kosovo; Spittal an der Drau i Østerrike; Gouda i Nederland; Jerevan i Armenia; Zürich i Sveits; Amnéville og Rouen i Frankrike; Sofia i Bulgaria (Fridtjof Nansen-bulevarden); Anderlecht i Belgia; Cape Town i Sør-Afrika samt i Flushing og Forest Hills i Queens, New York; i Cincinnati, Ohio; i Gloucester City, New Jersey; i Orlando, Florida og i San Diego, California i USA.
=== Frimerker i og utenfor Norge ===
Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (14 stk.). En av hans egne tegninger, av «Fram», ble i 1972 gjengitt på et norsk frimerke i serien Polarskuter. I tillegg er Nansen avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker. Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955–1963 og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972–1984.
=== Odd Fellow-losje ===
I Oslo ble det den 10. oktober 1936 stiftet en Odd Fellow-losje som fikk navnet Loge nr. 20 Fridtjof Nansen.
=== Skip, fly og sparkstøtting ===
En rekke skip er oppkalt etter Nansen: oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» (1930–1940); tre forskningsskip med navnet FF «Dr. Fridtjof Nansen», det første fra 1975, det andre fra 1993 til 2016 og det tredje fra 2017; KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, fra 2006 og Hurtigrutens hybridskip MS «Fridtjof Nansen» settes i drift i 2019 som cruiseskip i polare vann.Nansen var tidligere avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på LN-KKF, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300, og er nå avbildet på LN-DYF, en Boeing 737-800.
Sparken Nansen-sparken som ble produsert av Nansen Produkter på Vegårshei var ifølge firmaet selv det eneste produkt som Fridtjof Nansen personlig gav tillatelse til å bære hans navn. Nansen-sparken produseres nå av Norax AS på Tynset. Åsnes Ski produserer fjellski med modellbetegnelsen Nansen. Skiene er prydet med bilder av Fridtjof Nansen og «Fram». Dessuten har Nansen fått oppkalt en konjakk etter seg, Nansen Cognac. I 2007 fikk også Nansen en akevitt oppkalt etter seg, Nansen Aquavit.
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Galleri ==
== Referanser ==
== Noter ==
== Litteratur ==
Tor Bomann-Larsen (2004). Folket – Haakon & Maud II. Oslo: Cappelen.
Tor Bomann-Larsen (2006). Vintertronen – Haakon & Maud III. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-24665-5.
Tor Bomann-Larsen (2008). Makten – Haakon & Maud IV. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-27355-2.
Karl H. Brox (1991). Eva og Fridtjof Nansen - et samliv. Gyldendal. ISBN 82-05-20230-3.
Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
Edberg, Rolf (1912-1997) (1961). Fridtjof Nansen: europeeren : en studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug.
Hestmark, Geir (1958-) (1999). Vitenskap og nasjon: Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223915.
Geir Hestmark (1991): Fridtjof Nansen and the Geology of the Arctic. Earth Sciences History 12: 168-212.
Roland Huntford (1996). Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten. Oslo.
Harald Dag Jølle (2011). Nansen – Oppdageren. Gyldendal. ISBN 9788205384187.
Halvor Kleppen (2007). Skisporten ut av OL? Om striden om amatørskap mellom alpin skisport og den olympiske rørsla frå 1935 til 1973. (PDF) (Masteroppgave). Institutt for idretts- og friluftslivsfag, Høgskolen i Telemark. Arkivert fra originalen (PDF) 16. mars 2016.
Kvam, Ragnar (1942-) (2000). De fire store: og hvordan de ledet sine menn. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205271070.
Fridtjof Nansen (1897). Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896. 2. Kristiania: Aschehoug.
Fridtjof Nansen (1891). Eskimoliv. Kristiania: Aschehoug.
Morten Smelror (2011). '-en sten løftet fra mitt hjerte-' : en reise over Polhavet i Nansens og Frams geologiske fotefar. Tapir akademisk. ISBN 978-82-519-2774-1.
Berit Tolleshaug (2001) Fridtjof Nansen : en norsk helt i en gresk tragedie?. Pax
Carl Emil Vogt (2007). Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23. Aschehoug. ISBN 978-82-03-23371-5.
Carl Emil Vogt (2011). Fridtjof Nansen : Mannen og verden. Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-30665-6.
Audun Renolen Aasbø (2009). Skiløperkunstens poetikk. Om Fridtjof Nansens litterære manøvrer under den moderne skiidrettens fremvekst. Masteroppgave ved Universitetet i Oslo.
Sørensen, Øystein (1954-) (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8252525237.
== Eksterne lenker ==
(en) Fridtjof Nansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fridtjof Nansen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fridtjof Nansen på Internet Movie Database
(no) Fridtjof Nansen hos Filmfront
(en) Fridtjof Nansen hos The Movie Database
(en) Fridtjof Nansen – Olympedia
(en) Fridtjof Nansen – SpeedSkatingNews.info
(no) NRK Skole - Diverse klipp om Fridtjof Nansen
(no) Galleri NORs fotografier av Nansen
(no) «På sporet av Nansen og Johansen». Riksantikvaren. Besøkt 26. mai 2007.
(no) Norsk polarhistorie Biografiside om Fridtjof Nansen
(en) Fridtjof Nansen - A great man Kortfilm om Fridtjof Nansen
(no) Digitaliserte bøker av Nansen hos Nasjonalbiblioteket.
(no) Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Nansen i Nasjonalbiblioteket
(no) Politiske taler av Fridtjof Nansen, virksommeord.uib.no
(no) Nansen i norsk politikk, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Nansen på verdensscenen, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Nansens internasjonale engasjement, artikkel hos Norgeshistorie.no | Fridtjof Nansen kan sikte til: | 9,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bombardier_TRAXX | 2023-02-04 | Bombardier TRAXX | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diesellokomotiver', 'Kategori:Elektriske lokomotiver'] | TRAXX er en lokomotivfamilie utviklet av Bombardier Transportation. Navnet er en forkortelse for Transnational Railway Applications with eXtreme fleXibility. I tråd med navnet finnes det mange varianter i bruk i forskjellige land. Lokomotivet er tilgjengelig i både dieselelektriske og elektriske utgaver. De elektriske har mulighet for å operere på én eller flere strømsystemer, både vekselstrøm og likestrøm. Dette kan være nødvendig for tog som skal krysse landegrenser.
De forskjellige utgavene blir ofte tildelt egne typenavn hos de ulike jernbaneselskapene som benytter TRAXX-lokomotiv. Noen benytter typenummeret 185 eller 185.2, som var det som ble gitt av den opprinnelige kunden Deutsche Bahn.
TRAXX kan spores tilbake til type 145 utviklet av ADtranz for Deutsche Bahn. ADTranz ble senere kjøpt opp av Bombardier.
| TRAXX er en lokomotivfamilie utviklet av Bombardier Transportation. Navnet er en forkortelse for Transnational Railway Applications with eXtreme fleXibility. I tråd med navnet finnes det mange varianter i bruk i forskjellige land. Lokomotivet er tilgjengelig i både dieselelektriske og elektriske utgaver. De elektriske har mulighet for å operere på én eller flere strømsystemer, både vekselstrøm og likestrøm. Dette kan være nødvendig for tog som skal krysse landegrenser.
De forskjellige utgavene blir ofte tildelt egne typenavn hos de ulike jernbaneselskapene som benytter TRAXX-lokomotiv. Noen benytter typenummeret 185 eller 185.2, som var det som ble gitt av den opprinnelige kunden Deutsche Bahn.
TRAXX kan spores tilbake til type 145 utviklet av ADtranz for Deutsche Bahn. ADTranz ble senere kjøpt opp av Bombardier.
== Operatører ==
Siden lokomotiver i dag ofte leases ut til andre operatører, kan de faktiske brukerne av TRAXX-lokomotiver endre seg relativt fort. Her er noen av de mange operatørene:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bombardier Traxx – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bombardier Traxx – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
BR 185.2 (TRAXX F140 AC2) – NJK Materielldatabasen
185/CE 119 – Jernbane.net
Bombardiers side om TRAXX
TRAXX family @ Trainspo
«TRAXX 4 Environment» (PDF) (engelsk). Bombardier Transportation. Arkivert fra originalen (PDF) 17. november 2008. Besøkt 16. april 2009. | | bredde = 2977 | 9,945 |
null | 2023-02-04 | St. Johannesloge | null | null | null | St. Johannesloge er betegnelse på en losje hvor det arbeides i de tre første gradene innen frimureriet. | 9,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Film%C3%A5ret_1956 | 2023-02-04 | Filmåret 1956 | ['Kategori:1956', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer etter årstall', 'Kategori:Filmer fra 1956', 'Kategori:Filmår', 'Kategori:Kunst og kultur i 1956', 'Kategori:Utgivelser fra 1956', 'Kategori:Verk fra 1956'] | Filmåret 1956 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1956.
| Filmåret 1956 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1956.
== Fødsler ==
== Dødsfall ==
== Årets filmer ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 1956 in film – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norske titler fra Filmdelta.se | Filmåret 1956 er en oversikt over lanserte filmer, fødte og avdøde filmpersonligheter i 1956. | 9,947 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hotot | 2023-02-04 | Hotot | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kaninraser'] | Hotot er en kaninrase fra Frankrike.
Rasen har fått sitt navn etter en byen Hotot-en-Ange nord i Frankrike, hvor en kvinnelig kaninoppdretter, madame Bernard, bodde og avlet fram rasen i 1902. Den ble ikke tatt inn i fransk standard før 1922.
| Hotot er en kaninrase fra Frankrike.
Rasen har fått sitt navn etter en byen Hotot-en-Ange nord i Frankrike, hvor en kvinnelig kaninoppdretter, madame Bernard, bodde og avlet fram rasen i 1902. Den ble ikke tatt inn i fransk standard før 1922.
== Farger, mønstre og rasepreg ==
Vekten skal være fra 4,01, ørene skal bæres stivt opp, være jevnt behåret og skal være til stil med kroppstørrelsen. Hannens hode er kraftig med bred panne og nese. Kjeven er fyldig og neseprofilet lett bøyd. Hunnen hode er smalere enn hannens. Halsen er kort og den sitter tett på kroppen. Hunner kan ha en liten hakepose, men ikke hanner. Da dyret blir bedømt av hakepose skal det være i oppreist stilling. Bryste er bredt og kraftig. Ryggen er bred med god muskelansetting. Rygglinje er normal. Bakbeina er kraftige, rette adskilte forbein som bærer kroppen opp fra underlaget. Skulderbladene sitter tett inntil kroppen. Lårene er kraftige, muskuløse uten fremtredende bein og med innsidene tett inntil kroppen.
Rundt øyet har hototen en karakteristisk ring som kan minne om eye-liner, 3-5 mm i bredde. Denne tegningen er bare godkjent i fargen svart. Klørne skal være fargeløse. Grunnfargen er hvit. Øynene er mørkebrune.
== Eksterne lenker ==
(en) Hotot rabbit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | karakter = | 9,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puncak_Jaya | 2023-02-04 | Puncak Jaya | ['Kategori:137°Ø', 'Kategori:4°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Oseania', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Puncak Jaya eller Carstensz-pyramiden (4 884 moh.) er Oseanias høyeste fjelltopp. Tidligere og mer unøyaktige kilder hevdet at det var 5 030 moh.. Puncak Jaya ligger i fjellrekken Sudirman Range i Ny-Guineahøylandet, nærmere bestemt i provinsen Papua på den indonesiske delen av øya Ny-Guinea. Fjellet er også en del av den enorme Lorentz nasjonalpark, som er det største beskyttede området i hele Sørøst-Asia.
| Puncak Jaya eller Carstensz-pyramiden (4 884 moh.) er Oseanias høyeste fjelltopp. Tidligere og mer unøyaktige kilder hevdet at det var 5 030 moh.. Puncak Jaya ligger i fjellrekken Sudirman Range i Ny-Guineahøylandet, nærmere bestemt i provinsen Papua på den indonesiske delen av øya Ny-Guinea. Fjellet er også en del av den enorme Lorentz nasjonalpark, som er det største beskyttede området i hele Sørøst-Asia.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Puncak Jaya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Puncak Jaya – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | fjellrekke = Sudirman Range | 9,949 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bod%C3%B8_Tennisklubb | 2023-02-04 | Bodø Tennisklubb | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1918', 'Kategori:Idrettslag i Bodø', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Tennisklubber i Norge'] | Bodø Tennisklubb (stiftet i 1918) er en norsk tennisklubb fra Bodø. Klubben er Bodøs eneste tennisklubb og den har omkring 310 medlemmer.
Bodø tennisklubbs anlegg ligger på Stormyra. Det består av fire utebaner (hvorav tre er grusbaner og en har asfaltdekke) og en hall med to baner. Innebanene er hardcourt (plexipave). Hall og utebaner ligger side ved side. Grusbanene holdes åpne mellom mai og september.
| Bodø Tennisklubb (stiftet i 1918) er en norsk tennisklubb fra Bodø. Klubben er Bodøs eneste tennisklubb og den har omkring 310 medlemmer.
Bodø tennisklubbs anlegg ligger på Stormyra. Det består av fire utebaner (hvorav tre er grusbaner og en har asfaltdekke) og en hall med to baner. Innebanene er hardcourt (plexipave). Hall og utebaner ligger side ved side. Grusbanene holdes åpne mellom mai og september.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Bodø Tennisklubb (stiftet i 1918) er en norsk tennisklubb fra Bodø. Klubben er Bodøs eneste tennisklubb og den har omkring 310 medlemmer. | 9,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amdo | 2023-02-04 | Amdo | ['Kategori:Amdo', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gansu', 'Kategori:Qinghai', 'Kategori:Sichuan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Amdo er også et fylke i Tibet.Amdo er en av de tre tradisjonelle regioner i Tibet. De to andre er Ü-Tsang og Kham. Etter at Kinas kommunistiske parti tok makten i Tibet på 1950-tallet ble Amdo inkorporert i de tre kinesiske provinser Gansu, Sichuan og Qinghai. Tenzin Gyatso, den fjortende Dalai Lama, ble født i en del av denne regionen som nå er underlagt Qinghai.
| Amdo er også et fylke i Tibet.Amdo er en av de tre tradisjonelle regioner i Tibet. De to andre er Ü-Tsang og Kham. Etter at Kinas kommunistiske parti tok makten i Tibet på 1950-tallet ble Amdo inkorporert i de tre kinesiske provinser Gansu, Sichuan og Qinghai. Tenzin Gyatso, den fjortende Dalai Lama, ble født i en del av denne regionen som nå er underlagt Qinghai.
== Bibliografi ==
Andreas Gruschke: The Cultural Monuments of Tibet's Outer Provinces: Amdo, 2 vols, White Lotus Press, Bangkok 2001 ISBN 974-7534-59-2
Toni Huber (utg.): Amdo Tibetans in Transition: Society and Culture in the Post-Mao Era (Brill's Tibetan Studies Library, Proceedings of the Ninth Seminar of the Iats, 2000) ISBN 90-04-12596-5
Paul Kocot Nietupski: Labrang: A Tibetan Buddhist Monastery at the Crossroads of Four Civilizations ISBN 1-55939-090-5
== Eksterne lenker ==
Amdo – delineation and history in brief (PDF; 216 kb) Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. | Amdo er en av de tre tradisjonelle regioner i Tibet. De to andre er Ü-Tsang og Kham. | 9,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%9C-Tsang | 2023-02-04 | Ü-Tsang | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tibets geografi', 'Kategori:Tibets historie'] | Ü-Tsang (tibetansk: དབུས་གཙང་, Wylie: Dbus-gtsang), eller omvendt Tsang-Ü, eller Utsang, er sammen med Kham og Amdo en av de tre historiske regioner i Tibet. Ü-Tsang er sammenslått av to områder, Ü og Tsang, som hadde Lhasa henholdsvis Shigatse som sentrum. Den nåværende autonome regionen Tibet omfatter den større del av det territorium som en gang utgjorde Ü-Tsang, samt deler av Kham.
Ü-Tsang er således det kulturelle kjerneområde i Tibet, og her hadde det viktigste og mest sentrale tibetanske kongedømme sitt hjem. Utsang omfatter de øvre deler av elven Brahmaputra og dens sidedaler. Her er en rekke middelalderklostre av historisk betydning, relativt gode jordbruksområder, og en rekke moderne større eller mindre byer. Blant dem er Tibets hovedstad Lhasa.
| Ü-Tsang (tibetansk: དབུས་གཙང་, Wylie: Dbus-gtsang), eller omvendt Tsang-Ü, eller Utsang, er sammen med Kham og Amdo en av de tre historiske regioner i Tibet. Ü-Tsang er sammenslått av to områder, Ü og Tsang, som hadde Lhasa henholdsvis Shigatse som sentrum. Den nåværende autonome regionen Tibet omfatter den større del av det territorium som en gang utgjorde Ü-Tsang, samt deler av Kham.
Ü-Tsang er således det kulturelle kjerneområde i Tibet, og her hadde det viktigste og mest sentrale tibetanske kongedømme sitt hjem. Utsang omfatter de øvre deler av elven Brahmaputra og dens sidedaler. Her er en rekke middelalderklostre av historisk betydning, relativt gode jordbruksområder, og en rekke moderne større eller mindre byer. Blant dem er Tibets hovedstad Lhasa.
== Litteratur ==
Michael Henss: Tibet. Die Kulturdenkmäler. Atlantis Verlag, Luzern 1981, ISBN 3-7611-0626-2 | thumb|right|350px | 9,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Gruschke | 2023-02-04 | Andreas Gruschke | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 30. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Konstanz', 'Kategori:Personer knyttet til Silkeveien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske etnologer', 'Kategori:Tyske fotografer', 'Kategori:Tyske sinologer', 'Kategori:Tyske tibetologer'] | Andreas Gruschke (født 16. april 1960 i Tengen-Blumenfeld i Tyskland, død 30. januar 2018) var en tysk forfatter, fotograf, tibetolog, geograf, sinolog og etnolog.
| Andreas Gruschke (født 16. april 1960 i Tengen-Blumenfeld i Tyskland, død 30. januar 2018) var en tysk forfatter, fotograf, tibetolog, geograf, sinolog og etnolog.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Etter videregående skole på gymnasiet i Singen og tjeneste som sivilarbeider, studerte Gruschke fra 1981 til 1990 i Aachen og i Freiburg. I denne perioden hadde han to flermånederes studieopphold i Øst-Asia og Sørøst-Asia. I studieåret 1984/85 tok han et ettårig studium i kinesisk på Universität für Sprache und Kultur Peking i Folkerepublikken Kina.
I 1990 avsluttet han sitt studium i Freiburg med magistergrad. Hans magistergradsarbeid ble offentliggjort med tittelen Neulanderschließung in Trockengebieten der Volksrepublik China und ihre Bedeutung für die Nahrungsversorgung der chinesischen Bevölkerung.
=== Karrière ===
I 1985/86 underviste han på Shanxis lanfbruksuniversitet i Taigu i provinsen Shanxi (Kina), og 1992/93 var han '‘visiting professor’' på Kangweon National University i Chuncheon i Sør-Korea.
Siden 1987 arbeidet Gruschke mer og mer som freelanceskribent og fotojournalist med hovedinteresse for Tibet, Himalaya, Silkeveien og mer generelt Øst-Asia.
Han hadde en stor produksjon bøker og artikler for det meste om tibetansk kultur, blant dem pionerarbeid vedrørende klostre i de østtibetanske historiske regionene Amdo og Kham. Andre verk dreier seg om Korea, Himalayafjellene og Kina.
Fra 2004 til 2012 arbeidet han på Universitetet i Leipzig og var der konsentrert om sin tibetanske faginteresse. Fra 2012 var han gjesteprofessor på instituttet for sosial utvikling og for utviklingsstudier for Vest-Kina på Sichuanuniversitetet i Chengdu i Sichuan i Kina. Hans hovedsakelige forskningsinteresse var landbefolkningens næringsmessige sikkerhet, særlig for nomadiske gjetere i tibetanske områder. Dette et av hans siste prosjekter var om nomader i Yushu (det nordlige Kham).
Han utgav også to billedbøker om sine hjemlige trakter i Tyskland, om Hegau og Hochrhein.
== Verker i utvalg ==
«Demographie und Ethnographie im Hochland von Tibet», i: Geographische Rundschau, 49 (1997), Heft 5, S. 279-286
The Cultural Monuments of Tibet’s Outer Provinces: Amdo, 2 vols., Bangkok 2001
The Cultural Monuments of Tibet’s Outer Provinces: Kham, 2 vols., Bangkok 2004 ff.
«Wer sind die Tibeter?», i Wulf Köpke/Bernd Schmelz (utg.): «Die Welt des Tibetischen Buddhismus», Mitteilungen aus dem Museum für Völkerkunde Hamburg, Neue Folge, Band 34. Hamburg, 2005, s. 171-221 – ISBN 3-9809222-4-3
«A Vital Monastic Centre of the Jonang Tradition: The Grand Lamasery of Dzamthang», i: 《China Tibetology》中国藏学(英文版) 2008年01期
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
A. Gruschke at the THDL/ Tibetan & Himalayan Digital Library
Research on eastern Tibetan nomads
The Jonangpa Order of Tibetan Buddhism | Andreas Gruschke (født 16. april 1960 i Tengen-Blumenfeld i Tyskland, død 30. | 9,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leucospidae | 2023-02-04 | Leucospidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chalcidoidea', 'Kategori:Vepser'] | Leucospidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 135 kjente arter fordelt på 4 slekter. Det er funnet 8 arter i Europa, de finnes ikke i Norge. Ulikt de fleste andre Chalcidoidea er disse middelsstore, kraftig bygde vepser. De er trolig nærmest beslektet med Chalcididae.
| Leucospidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 135 kjente arter fordelt på 4 slekter. Det er funnet 8 arter i Europa, de finnes ikke i Norge. Ulikt de fleste andre Chalcidoidea er disse middelsstore, kraftig bygde vepser. De er trolig nærmest beslektet med Chalcididae.
== Utseende ==
Middelsstore (4–17 mm), nokså kraftige vepser, gjerne farget i gult eller rødt og svart. Hodet er nokså lite, antennene trådformede. Forkroppen (thorax) er noe sammanklemt fra sidene. Fram- og mellombeina er nokså slanke, bakbeina har svært fortykkede hofter (coxae) og lår (femorae), sistnevnte med én eller flere tenner på innsiden. Leggen er krummet slik at den kan foldes inntil låret. Bakkroppen er noe sammentrykt fra sidene. Hos hannen ser det ut som om den bare består av tre ledd, siden det tredje og de utenforliggende leddene er vokst sammen til et skjold. Hos hunnen kan eggleggingsrøret være ganske kort, hvis det er forlenget, bøyer det seg oppover og framover over ryggen på insektet, dette er et unikt trekk for familien. Vingene kan foldes sammen som hos stikkveps. Forvingen har en smal åre langs framkanten i de innerste 2/3, et lite vingemerke og en buet åre nær vingespissen.
== Levevis ==
Leucospidene er, så langt man kjenner til, parasitoider som angriper broddveps (Aculeata), særlig solitære bier (Apoidea) men også graveveps (Sphecidae) og murerveps (Eumeninae). Vertslarvene ligger gjerne inne i ved eller i kamre av leire, og hunnen kan bruke opptil tre timer på å bore seg ned til den. Hunnen legger egg også om vertslarven er død eller angrepet av en parasitoid, det ser ut til at leucospide-larven kan klare seg med en død larve eller en parasitt-larve som føde. Eggene er uvanlig store, hos Leucospis gigas opptil 3 mm lange. De voksne vepsene besøker gjerne blomster, særlig skjermplanter og kurvplanter.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Chalcidoidea
familien Leucospidae
Leucospis Fabricius, 1775 – ca. 100 arter, 8 i Europa, nord til Tyskland og Ukraina
Micrapion Kriechbaumer, 1894 - 12 arter
Neleucopsis Bouček, 1974 - bare én art
Polistomorpha Westwood, 1839 - 7 arter
== Referanser ==
== Kilder ==
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [1]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [2]
== Eksterne lenker ==
(en) Leucospidae i Encyclopedia of Life
(en) Leucospidae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Leucospidae hos Fauna Europaea
(en) Leucospidae hos Fossilworks
(en) Leucospidae hos ITIS
(en) Leucospidae hos NCBI
(en) Kategori:Leucospidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leucospidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Leucospis | 9,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solvang_(rederi) | 2023-02-04 | Solvang (rederi) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1936', 'Kategori:Norske rederier'] | Solvang (OSE: SOLV) er et rederi med hovedkontor i Stavanger. Selskapet opererer sytten skip, blant annet tankskip for LPG og etylen. Syv av skipene er nybygde fra Meyerverftet i Rostock/Papenburg og Hyundai Heavy Industries (HHI) i Ulsan, Sør-Korea. MT «Clipper Orion» (60 000 m³), den første LPG-tankeren fra HHI, ble levert i 2008. Selskapet ble stiftet i 1936. Det er notert på Oslo børs. | Solvang (OSE: SOLV) er et rederi med hovedkontor i Stavanger. Selskapet opererer sytten skip, blant annet tankskip for LPG og etylen. Syv av skipene er nybygde fra Meyerverftet i Rostock/Papenburg og Hyundai Heavy Industries (HHI) i Ulsan, Sør-Korea. MT «Clipper Orion» (60 000 m³), den første LPG-tankeren fra HHI, ble levert i 2008. Selskapet ble stiftet i 1936. Det er notert på Oslo børs. | ) | 9,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacques_Bacot | 2023-02-04 | Jacques Bacot | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Franske tibetologer', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Saint-Germain-en-Laye', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Turkologer'] | Jacques Bacot (født 4. juli 1877 i Saint-Germain-en-Laye i Frankrike, død 25. juni 1965 i Paris) var en fransk tibetolog. Han reiste på kryss og tvers i India, det vestlige Kina og i de tibetanske grenseregioner. Han virket ved École pratique des hautes études.
Bacot var den første vestlige forsker som studerte den tibetanske grammatiske tradisjon, og sammen med F. W. Thomas (1867–1956) var han i den første generasjon av tibetologer som gransket de gammeltibetanske manuskripter fra Dunhuang.
Jacques Bacots tibetologiske karriere går tilbake til en verdensomreise han foretok i 1904 og fra en ekspedisjon til Tibet i 1906, som hadde Tonkin som utgangspunkt. På denne reisen fulgte han tradisjonelle pilegrimsleder og ble godt kjent med Tibets religiøse liv. Etter hjemkomsten til Frankrike i 1908, viet han seg til tibetanske studier under Sylvain Lévi.
Jacques Bacots viktigste forskningsreiser ble foretatt i:
de øvre regioner rundt Yangtzefloden (1907) ;
det nordlige Indokina (1909–1910) ;
Himalaya (1913-1914 og 1930-1931).Ellers reiste han meget i India, i Kina og Tibets grenseregioner.
Jacques Bacot ble studiedirektør (directeur d'études) for tibetansk ved l'École pratique des hautes études i 1936. Han ble medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres i 1947, og i Société Asiatique i 1908. Han ble dets president etter Paul Pelliots død i 1945, og ble i den posten til 1954.
De malerier og figurer han anskaffet på sine reiser donerte han i 1912 til Guimetmuseet i Paris. Hans bibliotek og papirer er kommet til samme sted etter hans død.
| Jacques Bacot (født 4. juli 1877 i Saint-Germain-en-Laye i Frankrike, død 25. juni 1965 i Paris) var en fransk tibetolog. Han reiste på kryss og tvers i India, det vestlige Kina og i de tibetanske grenseregioner. Han virket ved École pratique des hautes études.
Bacot var den første vestlige forsker som studerte den tibetanske grammatiske tradisjon, og sammen med F. W. Thomas (1867–1956) var han i den første generasjon av tibetologer som gransket de gammeltibetanske manuskripter fra Dunhuang.
Jacques Bacots tibetologiske karriere går tilbake til en verdensomreise han foretok i 1904 og fra en ekspedisjon til Tibet i 1906, som hadde Tonkin som utgangspunkt. På denne reisen fulgte han tradisjonelle pilegrimsleder og ble godt kjent med Tibets religiøse liv. Etter hjemkomsten til Frankrike i 1908, viet han seg til tibetanske studier under Sylvain Lévi.
Jacques Bacots viktigste forskningsreiser ble foretatt i:
de øvre regioner rundt Yangtzefloden (1907) ;
det nordlige Indokina (1909–1910) ;
Himalaya (1913-1914 og 1930-1931).Ellers reiste han meget i India, i Kina og Tibets grenseregioner.
Jacques Bacot ble studiedirektør (directeur d'études) for tibetansk ved l'École pratique des hautes études i 1936. Han ble medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres i 1947, og i Société Asiatique i 1908. Han ble dets president etter Paul Pelliots død i 1945, og ble i den posten til 1954.
De malerier og figurer han anskaffet på sine reiser donerte han i 1912 til Guimetmuseet i Paris. Hans bibliotek og papirer er kommet til samme sted etter hans død.
== Verker ==
1913 Les Mo-so. Ethnographie des Mo-so, leurs religions, leur langue et leur écriture. Leiden: E.J. Brill, 1913.
1925 Le poète tibétain Milarépa, ses crimes, ses épreuves, son Nirvāna. (Classiques de l’Orient 11 ) Paris: Éditions Bossard.
1928 Une grammaire tibétaine du tibétain classique. Les ślokas grammaticaux de Thonmi Sambhoṭa, avec leurs commentaires. (Annales du Musée Guimet. Bibliothèque d’études 37) Paris: P. Geuthner.
1946. Grammaire du tibétain littéraire. Paris: Librairie d’Amérique et d’Orient.
1947 Le Bouddha. (Mythes et religions 20 ) Paris: Presses universitaires de France.
1948 Grammaire du tibétain littéraire. Index morphologique. Paris: Librairie d’Amérique et d’Orient.
1956 “Reconnaissance en haute Asie septentrionale par cinq envoyés ouigours au VIIIe siècle.” Journal Asiatique 2 :137-153.
Bacot, Jacques et al. (1940). Documents de Touen-Houang relatifs à l’histoire du Tibet. (Annales du Musée Guimet 51). Paris: P. Geuthner, 1940.
== Referanser == | Jacques Bacot (født 4. juli 1877 i Saint-Germain-en-Laye i Frankrike, død 25. | 9,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henk_Blezer | 2023-02-04 | Henk Blezer | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Indologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlendere', 'Kategori:Personer fra Landgraaf', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tibetologer'] | H.W.A. (Henk) Blezer (født Schaesberg, 14. juli 1961 i Nederland) er en nederlandsk tibetolog, indolog og buddholog.
Henk Blezer er seniorforsker ved Research School for Asian, African, and Amerindian Studies ved Universitetet i Leiden. Hans hovedinteresse er tibetansk idehistorie innen tibetansk buddhisme og bøn.
| H.W.A. (Henk) Blezer (født Schaesberg, 14. juli 1961 i Nederland) er en nederlandsk tibetolog, indolog og buddholog.
Henk Blezer er seniorforsker ved Research School for Asian, African, and Amerindian Studies ved Universitetet i Leiden. Hans hovedinteresse er tibetansk idehistorie innen tibetansk buddhisme og bøn.
== Verker ==
=== Bøker ===
Blezer, Henk (1997) Kar gling Zhi khro: A Tantric Buddhist Concept, Research School CNWS, School of Asian, African, and Amerindian Studies, Vol.56, ISBN 90-73782-85-6
Blezer, Henk (2002) Tibetan Studies: Proceedings of the International Association for Tibetan Studies (PIATS), redaktør av tre bind av generell saksbehandling, Tibetan Studies I, II & III, og til redaktør av sju bind av panel proceedings til IATS:Tibet, Past and Present, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 1, av H. Blezer, med samarbeidet med A. Zadoks, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12775-3
Religion and Secular Culture in Tibet, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 2, av H. Blezer, med samarbeidet med A. Zadoks, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-15482-7
Impressions of Bhutan and Tibetan Art, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 3, av J. Ardussi og H. Blezer, med samarbeidet med A. Zadoks, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12545-2
Khams pa Histories: Visions of People, Place and Authority, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 4, av L. Epstein, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90 04-12423-3
Amdo Tibetans in Transition, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 5, av T. Huber, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12596-4
Medieval Tibeto-Burman Languages, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 6, av C.I. Beckwith, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12424-0
Buddhist Art and Tibetan Patronage Ninth to Fourteenth Centuries, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 7, av D. Klimburg-Salter og E. Allinger, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12600-8
Tibet, Self, and the Tibetan Diaspora, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 8, av P.C. KLieger, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12555-1
Territory and Identity in Tibet and the Himalayas, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 9, av K. Buffetrille og H. Diemberger, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12597-1
The Many Canons of Tibetan Buddhism, Proceedings of the Ninth Seminar of the IATS, 2000, Volume 10, av H. Eimer og D. Germano, Brill Academic Publishers, Leiden, ISBN 978-90-04-12595-7
=== Vitenskapelige artikler (utvalg) ===
Blezer, Henk (2003) "Karma Gling pa: Treasure Finder (gTer sTon), Creative Editor (gTer sTon?)", i East and West, vol.52, nos.1–4 (December 2002), pp.311–45, IsIAO: Rome, ISSN 0012-8376
Blezer, Henk (2007) "Heaven my Blanket, Earth my Pillow: Wherever Rin po che Lays his Head down to Rest is the Original Place of Bon", i Acta Orientalia, Vol.68 (2007), pp.75-112, Hermes: Oslo, ISSN 001-6483
Blezer, Henk (2008) "sTon pa gShen rab: Six Marriages and Many More Funerals", i Revue d'Etudes Tibétaines (RET), Vol.15 (November 2008), pp.421–79, Paris.
Blezer, Henk (2009) "The Silver Castle Revisited: A Few Notes", i Acta Orientalia, Vol.70 (2009), pp.217–23 (addition to Blezer 2007), Novus: Oslo, ISSN 0001-6438
== Eksterne lenker ==
Biografi
Intervju
Homepage
Bibliografi | H.W. | 9,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Alfred_Bell | 2023-02-04 | Charles Alfred Bell | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske tibetologer', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kolkata', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Alfred Bell (født 1870 i Calcutta i Britisk India, død 1945 i Canada) var en britisk-indisk tibetolog. Han ble utdannet ved Winchester College. Etter å ha trådt inn i embedsverket i Britisk India ble han utnevnt til Political Officer i Sikkim i 1908. Han ble snart temmelig sentral i sikkimesisk og bhutansk politikk, og i 1910 møtte han den 13. Dalai Lama, som var tvunget i midlertidig eksil av kineserne. Han ble godt kjent med Dalai Lama, og forfattet senere hans biografi (Portrait of a Dalai Lama, publisert i 1946). Til forskjellige tider var han britenes Political officer for Bhutan, Sikkim og Tibet.
Etter å ha reist rundt i Tibet og besøkt Lhasa i 1920, trakk han seg tilbake til Oxford, der han forfattet flere bøker om tibetansk historie, kultur og religion.
| Charles Alfred Bell (født 1870 i Calcutta i Britisk India, død 1945 i Canada) var en britisk-indisk tibetolog. Han ble utdannet ved Winchester College. Etter å ha trådt inn i embedsverket i Britisk India ble han utnevnt til Political Officer i Sikkim i 1908. Han ble snart temmelig sentral i sikkimesisk og bhutansk politikk, og i 1910 møtte han den 13. Dalai Lama, som var tvunget i midlertidig eksil av kineserne. Han ble godt kjent med Dalai Lama, og forfattet senere hans biografi (Portrait of a Dalai Lama, publisert i 1946). Til forskjellige tider var han britenes Political officer for Bhutan, Sikkim og Tibet.
Etter å ha reist rundt i Tibet og besøkt Lhasa i 1920, trakk han seg tilbake til Oxford, der han forfattet flere bøker om tibetansk historie, kultur og religion.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
the Tibet Album, British photography in Central Tibet 1920 – 1950
List of illustrations from 'The People of Tibet', Sir Charles Bell, Oxford: Clarendon Press, 1928
Photo | Charles Alfred Bell (født 1870 i Calcutta i Britisk India, død 1945 i Canada) var en britisk-indisk tibetolog. Han ble utdannet ved Winchester College. | 9,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vasilij_Vasiljev | 2023-02-04 | Vasilij Vasiljev | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nizjnij Novgorod', 'Kategori:Russiske lingvister', 'Kategori:Russiske sinologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tibetologer'] | Vasilij Pavlovitsj Vasiljev (Василий Павлович Васильев; født 20. februar 1818 i Nizjnij Novgorod i Russland, død 27. april 1900 i St. Petersburg) var en russisk sinolog, tibetolog og buddholog. Wilhelm Grube var en av hans studenter.
| Vasilij Pavlovitsj Vasiljev (Василий Павлович Васильев; født 20. februar 1818 i Nizjnij Novgorod i Russland, død 27. april 1900 i St. Petersburg) var en russisk sinolog, tibetolog og buddholog. Wilhelm Grube var en av hans studenter.
== Biografi ==
I 1837 tok Vasiljev slutteksamen ved avdelingen for orientalske språk ved det historisk-filologiske fakultet ved Universitetet i Kazan. I 1849 ble han tilknyttet den russisk-ortodokse legasjon i Beijing, og der lærte han seg sanskrit, kinesisk, mongolsk, tibetansk og mandsjuisk. I 1851 ble han professor ved Universitetet i Kazan, og i 1855 professor ved Statsuniversitetet i St. Petersburg. I 1866 ble Vasiljev korresponderende medlem, og i 1886 fullt medlem av St. Petersburgs Vitenskapsakademi.
Vasiljev hadde et bredt interessefelt. Hans viktigste verker var:
Буддизм, его догматы, история и литература (1857–1869).
История и древности восточной части Средней Азии от Х до XIII века (1857).
Die mohammedanische Bewegung in China (Petersb. 1867, russ.)
Китайская хрестоматия (1868).
Религия Востока: конфуцианство, буддизм и даосизм (1873).
Анализ китайских иероглифов (1866–1884).
Очерк истории китайской литературы (1880).
Графическая система китайских иероглифов. Опыт первого китайско-русского словаря (1867).
Die Erschliessung Chinas. Kulturhistorische und wirtschaftspolitische Aufsätze zur Geschichte Ostasiens (Leipzig, Weicher 1909).
== Referanser ==
== Litteratur ==
З.И. Горбачева, Н.Н. Пертов, Г.Ф. Смыкалов: Русский китаевед академик Василий Павлович Васильев (1818–1900). In: Очерки по истории русского востоковедения, Band 2 (Moskau, Nauka 1965), S. 234–340.
Е.В. Мальцева: В.П. Васильев как исследователь китайской литературы. In: Материалы по истории и филолоигии Центральной Азии, Nr. 4. (Ulan-Ude, 1970), S. 9–11.
Р.Е. Пубаев: Академик В.П.Васильев — первый исследователь тибетской исторической литературы в России. In: Востоковедные исследования в Бурятии (Nowosibirsk, 1981.), S. 62–78.
Ю.А. Сорокин: Академик В.П.Васильев как маньчжуровед. In: Восточная филология. Характерологические исследования (Moskau, Nauka 1971), S. 213–219.
Васильев Василий Павлович, In: Большая советская энциклопедия (Große Sowjet-Enzyklopädie; 3. Auflage, Moskau 1969–1978).
== Eksterne lenker ==
Василий Павлович Васильев (peoples.ru)
Дмитрий Арапов: «Весь мир будет населен одними только китайцами» (Rodina)
瓦西里·巴甫洛维奇·瓦西里耶夫
Vasiljevs grafiske system for kinesisk skrift | Vasilij Pavlovitsj Vasiljev (Василий Павлович Васильев; født 20. februar 1818 i Nizjnij Novgorod i Russland, død 27. | 9,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mymarommatidae | 2023-02-04 | Mymarommatidae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vepser'] | Mymarommatidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 14 nålevende, kjente arter som før vanligvis ble plassert i én slekt, Palaeomymar, denne er nå delt opp. I tillegg kjenner man ca. 20, hittil ubeskrevne, arter. Det er funnet én nålevende art i Europa, denne er også funnet i Norge. I tillegg til de nålevende artene kjenner man en del arter fra ravfossiler, denne gruppen har trolig vært mye mer artsrik tidligere. Disse knøttsmå insektene er bare kjent bevart i rav.
| Mymarommatidae er en gruppe som hører til blant parasittvepsene og er en familie i ordenen vepser. Gruppen omfatter rundt 14 nålevende, kjente arter som før vanligvis ble plassert i én slekt, Palaeomymar, denne er nå delt opp. I tillegg kjenner man ca. 20, hittil ubeskrevne, arter. Det er funnet én nålevende art i Europa, denne er også funnet i Norge. I tillegg til de nålevende artene kjenner man en del arter fra ravfossiler, denne gruppen har trolig vært mye mer artsrik tidligere. Disse knøttsmå insektene er bare kjent bevart i rav.
== Utseende ==
Knøttsmå (mindre enn 0,75 mm, typisk ca. 0,3 mm), spinkle vepser. Antennene er nokså lange, de to innerste leddene er kraftige, de to ytterste danner en spoleformet kølle. Hodet er bredt, gjerne så bredt som eller bredere enn kroppen, med små fasettøyne, uten punktøyne. Forkroppen (thorax) er nokså smal, rektangulær sett ovenfra. Beina er spinkle. Forvingen er omtrent kølleformet, overflaten med en nettaktig skulptur, uten synlige årer. Den har ganske lange hårfrynser. Bakkroppen (gaster) er pæreformet, og er festet til propodeum (som egentlige er første bakkroppsledd, men sammenvokst med thorax) med en to-leddet stilk (petiolus) – dette finnes ellers bare hos maur. Hunnens eggleggingsrør er ganske kort.
== Levevis ==
Ingenting er kjent med sikkerhet om biologien til denne gruppen, som på grunn av sin meget beskjedne størrelse er vanskelig å finne. Man antar at de er parasitoider på insekt-egg. Et individ ble klekket fra en kjuke, og på New Zealand blir en art ofte funnet sammen med snutebiller som lever i mose.
== Systematisk plassering ==
Det hersker stor usikkerhet om hvor disse merkelige vepsene bør plasseres. Opprinnelig ble de beskrevet som en avvikende gruppe av dvergsnylteveps (Mymaridae), som de ligner, men denne likheten skyldes trolig konvergent evolusjon. Tradisjonelt har de blitt plassert i overfamilien Chalcidoidea, men det er også tvilsomt om dette er korrekt. Nyere fylogenetiske undersøkelser tyder på at de bør plasseres i en overfamilie for seg selv, Mymarommatoidea, sammen med familien Gallorommatidae som bare har utdødde arter. Eventuelt kan de plasseres sammen med familien Serphitidae (også denne med bare utdødde arter) i overfamilien Serphitoidea.
== Systematisk inndeling ==
ordenen vepser, (Hymenoptera)
gruppen stilkvepser, Apocrita
gruppen Proctotrupomorpha
gruppen Mymarommatoidea
familien Mymarommatidae
Archaeromma – bare fossile arter fra kritt-tiden
Archaeromma carnifex Engel & Grimaldi, 2007
Archaeromma gibsoni Engel & Grimaldi, 2007
Archaeromma japonicum (Fursov et al.)
Archaeromma mandibulatum (Kozlov & Raznitsyn)
Archaeromma masneri Yoshimoto
Archaeromma minutissima (Brues, 1937)
Archaeromma nearctica Yoshimoto, 1975
Archaeromma senonicum (Kozlov & Raznitsyn)
Palaeomymar Meunier, 1901 – kjent fra ravfossiler fra tertiær
Palaeomymar succini Meunier, 1901 – fra ravfossiler
Mymaromma Girault – nålevende
Mymaromma anomalum (Blood & Kryger, 1922) – eneste nålevende art i Europa
Mymaromma buyckxi Mathot
Mymaromma goethei Girault
Mymaromma mirissimum (Girault)
Mymaromma ypt (Triapitsyn & Berezovskiy)
Mymaromella Girault
Mymaromella chaoi (Lin)
Mymaromella cyclopterus (Fidalgo & DeSantis)
Mymaromella mira Girault
Mymaromella duerrenfeldi (Schlüter & Koring) – ravfossil fra tertiær
Zealaromma Gibson et al., 2007
Zealaromma insulare Valentine
Zealaromma valentinei Gibson et al., 2007
== Kilder ==
Engel, M.S. & Grimaldi, D.A. (2007) New false fairy wasps in Cretaceous amber from New Jersey and Myanmar (Hymenoptera, Mymarommatoidea). Transactions of the Kansas Academy of Science 110: 159-168. [1]
Gibson, G.A.P., Read, J. & Huber, J.T. (2007) Diversity, classification and higher relationships of Mymarommatoidea (Hymenoptera). Journal of Hymenoptera Research 16: 51-146.[2]
Natural History Museum, Universal Chalcidoidea Database [3]
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr: [4]
Ottesen, P.S. (1993, revidert 1999) Norske insekter og deres artsantall. NINA utredning 55: 1-40. [5]
== Eksterne lenker ==
(en) urvepser – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) urvepser i Encyclopedia of Life
(en) urvepser i Global Biodiversity Information Facility
(no) urvepser hos Artsdatabanken
(sv) urvepser hos Dyntaxa
(en) urvepser hos Fauna Europaea
(en) urvepser hos Fossilworks
(en) urvepser hos ITIS
(en) urvepser hos NCBI
Mymarommatidae – detaljert informasjon på Wikispecies | * Archaeromma | 9,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A1ndor_K%C5%91r%C3%B6si_Csoma | 2023-02-04 | Sándor Kőrösi Csoma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. april', 'Kategori:Dødsfall i 1842', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1784', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Orientalister', 'Kategori:Personer fra Covasna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tibetologer', 'Kategori:Ungarere', 'Kategori:Ungarske lingvister'] | Sándor Kőrösi Csoma (født 27. mars 1784 i Kőrös i Transilvania i Ungarn, død 11. april 1842 i Darjeeling i Britisk India) var en ungarsk lingvist, orientalist og tibetolog.
Csoma studerte 1815-18 i Göttingen i Tyskland og bestemte seg der for å oppsøke magyarernes urhjem i
det indre av Asia. Han lærte seg under flerårig opphold i et buddistisk kloster det tibetanske språk. Årene 1820-31 gjennomreiste han Egypt, Syria, Bukhara, Punjab, Kashmir og andre land og regioner.
I 1831 ble han ansatt som bibliotekar hos Asiatic society i Calcutta. Csoma hadde fått tillatelse
av Dalai Lama til å besøke Lhasa, men før han kunne komme seg avsted, døde han plutselig i 1842 i Darjeeling i øvre Bengal.
Csoma gjorde tibetansk språk og litteratur tilgjengelig for den europeiske vitenskap, framfor alt ved sine
banebrytende arbeider A grammar of the Tibetan language
(1834) og Essay towards a dictionary Tibetan and English (1835).
| Sándor Kőrösi Csoma (født 27. mars 1784 i Kőrös i Transilvania i Ungarn, død 11. april 1842 i Darjeeling i Britisk India) var en ungarsk lingvist, orientalist og tibetolog.
Csoma studerte 1815-18 i Göttingen i Tyskland og bestemte seg der for å oppsøke magyarernes urhjem i
det indre av Asia. Han lærte seg under flerårig opphold i et buddistisk kloster det tibetanske språk. Årene 1820-31 gjennomreiste han Egypt, Syria, Bukhara, Punjab, Kashmir og andre land og regioner.
I 1831 ble han ansatt som bibliotekar hos Asiatic society i Calcutta. Csoma hadde fått tillatelse
av Dalai Lama til å besøke Lhasa, men før han kunne komme seg avsted, døde han plutselig i 1842 i Darjeeling i øvre Bengal.
Csoma gjorde tibetansk språk og litteratur tilgjengelig for den europeiske vitenskap, framfor alt ved sine
banebrytende arbeider A grammar of the Tibetan language
(1834) og Essay towards a dictionary Tibetan and English (1835).
== Referanser == | Sándor Kőrösi Csoma (født 27. mars 1784 i Kőrös i Transilvania i Ungarn, død 11. | 9,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jamila | 2023-02-04 | Jamila | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn', 'Kategori:Navn med arabisk opprinnelse'] | Jamila er et jentenavn, som betyr vakker på arabisk og swahili. Navnet er mye brukt i Midtøsten.
| Jamila er et jentenavn, som betyr vakker på arabisk og swahili. Navnet er mye brukt i Midtøsten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Jamila
(en) Think Baby Names: Jamila | Jamila er et jentenavn, som betyr vakker på arabisk og swahili.BabyNamesWorld – Jamila Navnet er mye brukt i Midtøsten. | 9,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carlos,_prins_av_Asturias | 2023-02-04 | Carlos, prins av Asturias | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1568', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1545', 'Kategori:Huset Habsburg', 'Kategori:Kongelige spanjoler', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Valladolid', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Don Carlos, prins av Asturias (født 8. juli 1545 i Valladolid, død 24. juli 1568 i Madrid) var den eldste sønn av Filip II av Spania og hans første kone Maria Manuela av Portugal, datter av Johan III av Portugal.
Don Carlos var mentalt ustabil og ble fengslet av faren tidlig i 1568, hvor han døde etter et halvt år i isolasjon. Hans skjebne er skildret i Friedrich Schillers tragiske drama Don Carlos, infante fra Spania og operaen Don Carlos av Giuseppe Verdi.
Historien om en konge som fengsler sin egen sønn er også tema i boken Livet er en drøm av Pedro Calderón de la Barca fra 1635, selv om Don Carlos ikke nevnes direkte.
Don Carlos' mor døde 4 dager etter fødselen, og han begynte tidlig i puberteten å vise tegn til mental ustabilitet. Mange fysiske og mentale tegn kan tyde på at dette var et resultat av innavl innen Huset Habsburg og de kongelige familiene i Portugal og Spania.
Carlos hadde bare fire oldeforeldre i stedet for maksimalt åtte, og hans foreldre hadde samme stamtavle (1/8) som om de var halvsøsken . Han hadde bare seks tippoldeforeldre, i stedet for de maksimale 16; mormoren og hans farfar var søsken, sin morfar og hans farmor var også søsken, og hans to oldemødre var søstre.
I 1562 ble han utsatt for en hodeskade da han falt ned en trapp. Han overlevde etter en trepanasjon av hodeskallen, gjennomført av den kjente anatomen Andreas Vesalius. Etter denne hendelsen, fikk Don Carlos en vanskelig adferd, hvor han blant annet begynte å mislike hertugen av Alba, som var kongens kommandant i Nederland, en stilling som var blitt lovet Don Carlos. Don Carlos skal da ha startet å konspirere med opprørere i Nederland. Han ble også fiendtlig innstilt overfor faren, og skal ha planlagt å ta livet av ham. Høsten 1567 var han i ferd med å flykte til Nederland, men planen ble avslørt av Don Juan de Austria.
Det er i ettertid blitt spekulert i om han døde av forgiftning mens han satt fengslet, men historikere i dag tror han døde av naturlige årsaker. Han ble svært tynn og kan ha utviklet spiseforstyrrelser i fengselet.
| Don Carlos, prins av Asturias (født 8. juli 1545 i Valladolid, død 24. juli 1568 i Madrid) var den eldste sønn av Filip II av Spania og hans første kone Maria Manuela av Portugal, datter av Johan III av Portugal.
Don Carlos var mentalt ustabil og ble fengslet av faren tidlig i 1568, hvor han døde etter et halvt år i isolasjon. Hans skjebne er skildret i Friedrich Schillers tragiske drama Don Carlos, infante fra Spania og operaen Don Carlos av Giuseppe Verdi.
Historien om en konge som fengsler sin egen sønn er også tema i boken Livet er en drøm av Pedro Calderón de la Barca fra 1635, selv om Don Carlos ikke nevnes direkte.
Don Carlos' mor døde 4 dager etter fødselen, og han begynte tidlig i puberteten å vise tegn til mental ustabilitet. Mange fysiske og mentale tegn kan tyde på at dette var et resultat av innavl innen Huset Habsburg og de kongelige familiene i Portugal og Spania.
Carlos hadde bare fire oldeforeldre i stedet for maksimalt åtte, og hans foreldre hadde samme stamtavle (1/8) som om de var halvsøsken . Han hadde bare seks tippoldeforeldre, i stedet for de maksimale 16; mormoren og hans farfar var søsken, sin morfar og hans farmor var også søsken, og hans to oldemødre var søstre.
I 1562 ble han utsatt for en hodeskade da han falt ned en trapp. Han overlevde etter en trepanasjon av hodeskallen, gjennomført av den kjente anatomen Andreas Vesalius. Etter denne hendelsen, fikk Don Carlos en vanskelig adferd, hvor han blant annet begynte å mislike hertugen av Alba, som var kongens kommandant i Nederland, en stilling som var blitt lovet Don Carlos. Don Carlos skal da ha startet å konspirere med opprørere i Nederland. Han ble også fiendtlig innstilt overfor faren, og skal ha planlagt å ta livet av ham. Høsten 1567 var han i ferd med å flykte til Nederland, men planen ble avslørt av Don Juan de Austria.
Det er i ettertid blitt spekulert i om han døde av forgiftning mens han satt fengslet, men historikere i dag tror han døde av naturlige årsaker. Han ble svært tynn og kan ha utviklet spiseforstyrrelser i fengselet.
== Referanser ==
== Kilder ==
Geoffrey Parker: Philip II: Fourth Edition Open Court 2002 ISBN 9780812695199
Encyclopædia Britannica, ellevte utgave | Don Carlos, prins av Asturias (født 8. juli 1545 i Valladolid, død 24. | 9,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ladakh | 2023-02-04 | Ladakh | ['Kategori:34°N', 'Kategori:77°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Jammu og Kashmir', 'Kategori:Ladakh', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 2019', 'Kategori:Tibets geografi'] | Ladakh (tibetansk: ལ་དྭགས་ La dwags, hindi: लद्दाख़ [ləd̪.d̪ɑːx], urdu: لدّاخ ) er et unionsterritorium i India. Det ligger mellom fjellkjeden Kunlun i nord og Himalaya i sør. Området av Ladakh som er kontrollert av India er 59146 km² stort. Inkludert de pakistansk- og kinesiskkontrollerte områdene av det historiske Ladakh er det 117000 km² stort. I 2001 hadde indisk Ladakh 270126 innbyggere, hvorav de fleste er av tibetansk og indoeuropeisk herkomst. De viktigste språk er urdu og ladakhi, som er en tibetansk dialekt. Ladakh tilhører den tibetanske kultursfære, og tibetansk buddhisme er ved siden av sjiaislam den største religionen.
Ladakh er kjent for sin naturskjønnhet i fjellene og for sin tibetansk-buddhistiske kultur.
Den viktigste byen i Ladakh er Leh, som en gang var hovedstad i det ladakhiske kongedømmet. Dette kongedømmet omfattet det område som nå er kjent som Aksai Chin, som også ble del av Britisk India, men nå er regjert som en del av Folkerepublikken Kina.
| Ladakh (tibetansk: ལ་དྭགས་ La dwags, hindi: लद्दाख़ [ləd̪.d̪ɑːx], urdu: لدّاخ ) er et unionsterritorium i India. Det ligger mellom fjellkjeden Kunlun i nord og Himalaya i sør. Området av Ladakh som er kontrollert av India er 59146 km² stort. Inkludert de pakistansk- og kinesiskkontrollerte områdene av det historiske Ladakh er det 117000 km² stort. I 2001 hadde indisk Ladakh 270126 innbyggere, hvorav de fleste er av tibetansk og indoeuropeisk herkomst. De viktigste språk er urdu og ladakhi, som er en tibetansk dialekt. Ladakh tilhører den tibetanske kultursfære, og tibetansk buddhisme er ved siden av sjiaislam den største religionen.
Ladakh er kjent for sin naturskjønnhet i fjellene og for sin tibetansk-buddhistiske kultur.
Den viktigste byen i Ladakh er Leh, som en gang var hovedstad i det ladakhiske kongedømmet. Dette kongedømmet omfattet det område som nå er kjent som Aksai Chin, som også ble del av Britisk India, men nå er regjert som en del av Folkerepublikken Kina.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ladakh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ladakh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ladakh (tibetansk: ལ་དྭགས་ La dwags, hindi: लद्दाख़ [], urdu: لدّاخ ) er et unionsterritorium i India. Det ligger mellom fjellkjeden Kunlun i nord og Himalaya i sør. | 9,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eskimo_%26_Icebird | 2023-02-04 | Eskimo & Icebird | ['Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske plateprodusenter'] | Eskimo & Icebird (Petter Andrésen og Snorre Forsgren) er et norsk produksjonsteam innen techno/dance-sjangeren.
De startet sine musikerkarrierer på 1990-tallet. Eskimo er blant annet kjent for låten «Dreaming of Me» og Icebird ga ut musikkalbumet «Arctic Trance».
De to produsentene startet å jobbe sammen i 2003 og deres første låt «Music is Movin'» ble plukket opp av den norske radiostasjonen NRK_mPetre og debuterte med tredjeplass på hitlisten Ti i skuddet. Dette var starten på en rekke låter fra Eskimo & Icebird. De har også produsert og remikset låter for artister som Helene Rask, Jamita, Tom Stereo og Weststylers.
| Eskimo & Icebird (Petter Andrésen og Snorre Forsgren) er et norsk produksjonsteam innen techno/dance-sjangeren.
De startet sine musikerkarrierer på 1990-tallet. Eskimo er blant annet kjent for låten «Dreaming of Me» og Icebird ga ut musikkalbumet «Arctic Trance».
De to produsentene startet å jobbe sammen i 2003 og deres første låt «Music is Movin'» ble plukket opp av den norske radiostasjonen NRK_mPetre og debuterte med tredjeplass på hitlisten Ti i skuddet. Dette var starten på en rekke låter fra Eskimo & Icebird. De har også produsert og remikset låter for artister som Helene Rask, Jamita, Tom Stereo og Weststylers.
== Utgivelser/radiolåter ==
2003: Eskimo & Icebird – Music is movin' (Radiolåt) # 3 på «Ti i skuddet»
2004: Eskimo & Icebird – Follow Your Voice (Radiolåt) # 1 på «Ti i skuddet»
2005: Eskimo & Icebird – House Music (Radiolåt)
2006: Eskimo & Icebird – Feels Just Like That Night (Radiolåt / Utgitt på arcade spillet «Pump It Up Pro»)
2006. Eskimo & Icebird – Round and Round (Utgitt på arcade spillet «Pump It Up Pro»)
2006: Helene Rask – No Love (Eskimo & Icebird Radiomix) (Nordic Records) # 2 på «Ti i skuddet»
2006: Helene Rask – Get On (Eskimo & Icebird Mix) (Radiolåt)
2006: Helene Rask – Magic Summer (Eskimo & Icebird Mix) (Nordic Records)
2006: Eskimo & Icebird – Love Is An Ocean (Infravibe Records)
2006: Helene Rask – Eskimo & Icebird megamix (Nordic Records)
2008: Tom Stereo – Now Or Never (Eskimo & Icebird Radio Edit) og (Eskimo & Icebird Clubmix)
2008: Eskimo & Icebird – That Night (Out Now Records)
2009: Weststylers – Lost Without You (Eskimo & Icebird Remix) (Out Now Records)I 2008 produserte Eskimo & Icebird albumene Be Proud og Ibiza for Jamita, utgitt på Crystal Jam Records.
== Eksterne lenker ==
Discogs
Icebird – Icebird webside
Eskimo & Icebird intervju
Eskimo & Icebird intervju 2 | Eskimo & Icebird ( og ) er et norsk produksjonsteam innen techno/dance-sjangeren. | 9,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kapasitetsdiode | 2023-02-04 | Kapasitetsdiode | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Halvlederkomponenter'] | Innenfor elektronikken er en kapasitetsdiode eller en variabel kapasitansdiode en type diode som har en variabel kapasitans som er en funksjon av spenningen over terminalene.
Kapasitetsdioder brukes vanligvis som en spenningsstyrt kondensator, fremfor en likeretter. De brukes i blant annet spenningsstyrte oscillatorer. | Innenfor elektronikken er en kapasitetsdiode eller en variabel kapasitansdiode en type diode som har en variabel kapasitans som er en funksjon av spenningen over terminalene.
Kapasitetsdioder brukes vanligvis som en spenningsstyrt kondensator, fremfor en likeretter. De brukes i blant annet spenningsstyrte oscillatorer. | right|250px|thumb|[[Kretsskjema|Skjemasymbol for en kapasitetsdiode]] | 9,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FLK_%C2%ABHvalen%C2%BB | 2023-02-04 | FLK «Hvalen» | ['Kategori:1892 i Norge', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvalkokerier', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1892', 'Kategori:Skip sluttseilt 1918'] | FLK «Hvalen» var et flytende hvalkokeri eid av den norske selskapet A/S Hvalen ved skipsreder Lars Christensen i Sandefjord, senere ved skipsreder Nils Bugge i Tønsberg. Skipet ble bygget av Sir Raylton Dixon & Co i Middlesbrough og overlevert C. G. Dunn & Co Ltd i 1892 som lasteskipet DS «Fallodon Hall».
Den første fangstsesongen, i 1910/11, kartla kaptein Hans Borge på «Hvalen» South Sandefjord Anchorage (også kalt Michelsen Harbour) på Trinity Island ved Antarktishalvøya. Senere ble Wilhelmina Bay i Graham Land benyttet som havn. Våren 1914 solgte Lars Christensen A/S Hvalen og det flytende kokeriet til Nils Bugge i Tønsberg, som også disponerte Hvalfangerselskabet Hektor.«Hvalen» forliste utenfor Vigo i Spania 30. mars 1918 på vei fra Almería til Barrow-in-Furness med jernmalm. Fire mann omkom i forliset.
| FLK «Hvalen» var et flytende hvalkokeri eid av den norske selskapet A/S Hvalen ved skipsreder Lars Christensen i Sandefjord, senere ved skipsreder Nils Bugge i Tønsberg. Skipet ble bygget av Sir Raylton Dixon & Co i Middlesbrough og overlevert C. G. Dunn & Co Ltd i 1892 som lasteskipet DS «Fallodon Hall».
Den første fangstsesongen, i 1910/11, kartla kaptein Hans Borge på «Hvalen» South Sandefjord Anchorage (også kalt Michelsen Harbour) på Trinity Island ved Antarktishalvøya. Senere ble Wilhelmina Bay i Graham Land benyttet som havn. Våren 1914 solgte Lars Christensen A/S Hvalen og det flytende kokeriet til Nils Bugge i Tønsberg, som også disponerte Hvalfangerselskabet Hektor.«Hvalen» forliste utenfor Vigo i Spania 30. mars 1918 på vei fra Almería til Barrow-in-Furness med jernmalm. Fire mann omkom i forliset.
== Se også ==
Liste over flytende hvalkokerier
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
1910 Hvalen Larship.no
1910 Hvalen Arkivert 24. juli 2008 hos Wayback Machine. lardex.net | | type = 1892 – 1910: Lasteskip1910 – 1918: Flytende hvalkokeri | 9,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rum_bibliotek | 2023-02-04 | Bærum bibliotek | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Folkebiblioteker i Norge', 'Kategori:Kultur i Bærum'] | Bærum bibliotek er et folkebibliotek med hovedkontor på Bekkestua.
| Bærum bibliotek er et folkebibliotek med hovedkontor på Bekkestua.
== Historikk ==
Den første kommunale folkeboksamlingen åpnet på Stabekk den 27. januar 1909. Samme år åpnet også folkeboksamlingen i Sandvika. På 1930-tallet åpnet en rekke mindre utlånsstasjoner, blant annet på Fossum, Snarøya, Jar, Haslum, Grav, Tanum, Lysaker, Bryn og Bærums Verk. I 1961 flyttet folkeboksamlingen i Sandvika inn i den nybygde Kinogården og ble hovedbibliotek. I 1972 åpnet Eiksmarka bibliotek i det nybygde Velferdshuset. I 1981 ble Bekkestua bibliotek innviet og ble hovedbibliotek. I 1987 åpnet Rykkinn bibliotek i Grendehuset. I 1990 flyttet Sandvika bibliotek inn i Kommunegården og ble Norges største filial. | Bærum bibliotek er et folkebibliotek med hovedkontor på Bekkestua. | 9,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS-39 | 2023-02-04 | DS-39 | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Maskingeværer', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | DS-39 (Дегтярёва Станковый образца 1939 года) er et maskingevær fra Sovjetunionen.
Våpenet ble designet av Vasily Degtyaryov, og var i bruk under andre verdenskrig. Arbeidet med designet ble begynt i 1930, og den ble approbert av Den røde armé i september 1939. Omtrent 10 000 eksemplarer ble laget mellom 1939 til 1941. Våpenet var mislykket og derfor ble produksjonen stanset helt i juni 1941, etter Tysklands invasjon av Sovjet. Istedenfor satt fabrikkene igang igjen produksjonen av det eldre M1910 Maxim maskingeværet.
200 stk ble tatt av finske styrker i 1941 og ble så brukt av dem.
| DS-39 (Дегтярёва Станковый образца 1939 года) er et maskingevær fra Sovjetunionen.
Våpenet ble designet av Vasily Degtyaryov, og var i bruk under andre verdenskrig. Arbeidet med designet ble begynt i 1930, og den ble approbert av Den røde armé i september 1939. Omtrent 10 000 eksemplarer ble laget mellom 1939 til 1941. Våpenet var mislykket og derfor ble produksjonen stanset helt i juni 1941, etter Tysklands invasjon av Sovjet. Istedenfor satt fabrikkene igang igjen produksjonen av det eldre M1910 Maxim maskingeværet.
200 stk ble tatt av finske styrker i 1941 og ble så brukt av dem.
== Se også ==
Liste over maskingeværer | | type = Maskingevær | 9,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Hegra | 2023-02-04 | Liste over ordførere i Hegra | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordførere i Hegra', 'Kategori:Ordførerlister i Nord-Trøndelag'] | Liste over ordførere i Hegra. Hegra sogn ble opprettet som egen kommune ved delingen Øvre Stjørdalen i 1874. I 1962 ble Hegra, Stjørdal, Lånke og Skatval slått sammen til nye Stjørdal kommune.
| Liste over ordførere i Hegra. Hegra sogn ble opprettet som egen kommune ved delingen Øvre Stjørdalen i 1874. I 1962 ble Hegra, Stjørdal, Lånke og Skatval slått sammen til nye Stjørdal kommune.
== Fotnoter ==
== Referanser == | Liste over ordførere i Hegra. Hegra sogn ble opprettet som egen kommune ved delingen Øvre Stjørdalen i 1874. | 9,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mattias_Flink | 2023-02-04 | Mattias Flink | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Massemordere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for drap', 'Kategori:Personer fra Falun', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Svenske offiserer', 'Kategori:Svensker dømt for forbrytelser'] | Mattias Flink (født 8. mars 1970) er en svensk massemorder. Han skjøt og drepte fem kvinner og to menn natten til lørdag den 11. juni 1994 i Falun i Sverige. Flink, fenrik i den svenske hæren, hadde våren 1994 slitt med psykiske problemer. Store humørsvingninger, søvnproblemer, paranoia og sjalusi, kombinert med en komplisert oppvekst der moren forlot familien, førte fram til de fatale hendelsene.
Flink fikk livstidsstraff for mordene, men ble løslatt i 2014 etter å ha sonet 20 år av en tidsbestemt livstidsdom på 30 år. Han ble løslatt etter 2/3 regelen på dagen 20 år etter at drapene fant sted.
| Mattias Flink (født 8. mars 1970) er en svensk massemorder. Han skjøt og drepte fem kvinner og to menn natten til lørdag den 11. juni 1994 i Falun i Sverige. Flink, fenrik i den svenske hæren, hadde våren 1994 slitt med psykiske problemer. Store humørsvingninger, søvnproblemer, paranoia og sjalusi, kombinert med en komplisert oppvekst der moren forlot familien, førte fram til de fatale hendelsene.
Flink fikk livstidsstraff for mordene, men ble løslatt i 2014 etter å ha sonet 20 år av en tidsbestemt livstidsdom på 30 år. Han ble løslatt etter 2/3 regelen på dagen 20 år etter at drapene fant sted.
== Eksterne lenker ==
'Massmordet i Falun', radiodokumentar fra Sveriges Radio P3 | Mattias Flink (født 8. mars 1970) er en svensk massemorder. | 9,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jerry_West | 2023-02-04 | Jerry West | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere for Los Angeles Lakers', 'Kategori:Basketballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Medlemmer av Naismith Memorial Basketball Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Kanawha County i Vest-Virginia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jerry Alan West (født 28. mai 1938) er en tidligere profesjonell basketballspiller for Los Angeles Lakers i NBA. West spilte som small forward i starten av sin karriere. Han utmerket seg hos East Bank High School, og tilsvarende også hos West Virginia University. Etter det hadde West en 14 år lang karriere for Los Angeles Lakers og var en av to lagledere for USA i OL i 1960.
Etter Wests spillerkarriere var han trener for Los Angeles Lakers i tillegg til at han jobbet som talentspeider i tre år, før han fikk jobben som hovedtrener for den samme klubben. I 2002 ble West hovedtrener for Memphis Grizzlies, og vant West-prisen som årets leder i NBA to ganger for sin innsats.
| Jerry Alan West (født 28. mai 1938) er en tidligere profesjonell basketballspiller for Los Angeles Lakers i NBA. West spilte som small forward i starten av sin karriere. Han utmerket seg hos East Bank High School, og tilsvarende også hos West Virginia University. Etter det hadde West en 14 år lang karriere for Los Angeles Lakers og var en av to lagledere for USA i OL i 1960.
Etter Wests spillerkarriere var han trener for Los Angeles Lakers i tillegg til at han jobbet som talentspeider i tre år, før han fikk jobben som hovedtrener for den samme klubben. I 2002 ble West hovedtrener for Memphis Grizzlies, og vant West-prisen som årets leder i NBA to ganger for sin innsats.
== Tidlige år ==
West spilte for ungdomsskolelaget til East Bank i West Virginia fra 1952 til 1956. Det første året var han innbytter store deler av tiden, fordi han var så kort i forhold til de andre på laget. Hans trener Duke Shaver understreket imidlertid betydningen av kondisjon og forsvarsspill, noe West fulgte opp. Sommeren 1953 vokste han imidlertid til 183 cm. Da West først ble førstelagspiller som lagets small forward, etablerte han seg raskt som en av de beste spillerne på ungdomsskolen i sin generasjon. West ble kåret til West Virginias beste small forward fra 1953 til 1956, og beste amerikanske small forward i 1956.
Jerry West ble også kåret til årets spiller i West Virginia etter at han hadde scoret mer enn 900 poeng og hatt et gjennomsnitt på 32,2 poeng per kamp i en sesong. Hans hoppskudd ble hans varemerke, som han ofte brukte til å score viktige poeng. Det året ledet han også ungdomsskolen til statsmesterskapet den 24. mars, noe som fikk East Bank High School til innføre en tradisjonen med å skifte navn til «West Bank High School» hvert år på denne dagen til minne om dette.
== Collegekarriere ==
Mer enn 60 universiteter viste sin interesse for Jerry West. Han valgte West Virginia University som ligger i Morgantown i West Virginia. Den første sesongen scoret West i gjennomsnitt 17,8 poeng per kamp og tok i gjennomsnitt 11,1 returer per kamp. Han startet alle de 28 kampene den sesongen, traff på 49,6 % av skuddene sine og 73,2 % av skuddene sine fra straffelinjen. Collegelaget vant hele 26 kamper den sesongen, men de tapte 2 kamper. De avsluttet sesongen med et 89–84-tap mot Manhattan College.Den neste sesongen, 1958–1959-sesongen, ble enda mer vellykket. West scoret i gjennomsnitt 26,6 poeng per kamp og tok i gjennomsnitt 12,3 returer per kamp. Han tangerte rekorden i den fem kamper lange cupen i NCAA med 160 poeng, noe som tilsvarer 32,0 poeng i gjennomsnitt per kamp. Han ledet West Virginia-laget i poeng og returer hver kamp. I finalen tapte laget mot California da resultatet ble 71–70. I denne kampen tok West 11 returer og scoret 28 poeng.
Jerry West ble kåret til den mest fremragende spilleren det året. Han ble også kåret til USAs beste i sin posisjon, den sørlige avdelings beste spiller, årets atlet, den sørlige avdelingsturneringens mest verdifulle spiller og årets spiller i den sørlige avdelingen. Senere det året var West på USAs herrelandslag i basketball i Panamerikanske leker, der de vant gullmedaljen. Under en kamp mot Kentucky denne sesongen knakk West nesen, men til tross for smerten og det at han bare kunne puste gjennom munnen, scoret han 19 poeng i andre omgang, og ledet West Virginia University til seier mot Wildcats.I Wests siste collegesesong, 1959–1960-sesongen, opplevde han flere av sin collegekarrieres høydepunkter. Blant annet scoret han et gjennomsnitt på 29,3 poeng per kamp, ga 134 målgivende pasninger i løpet av en sesong, tok i gjennomsnitt 16,5 returer per kamp mens han traff på 50,4 % av skuddene sine fra banen og 76,6 % fra straffelinjen. Nok en gang ble han hyllet med flere priser, igjen som beste small forward i USA og som den sørlige avdelings mest verdifulle spiller. Wests beste prestasjon den sesongen ble kampen mot Virginia, der han tok 16 returer og scoret 40 poeng.
Den samme sesongen scoret han også 30 dobbel-dobbeler, og hadde 15 kamper hvor han scoret 30 poeng. West var kaptein for det amerikanske herrelandslaget i basketball sammen med Oscar Robertson i sommer-OL 1960, der de vant gullmedaljen. Totalt i sin karriere for West Virginia University scoret West 2 309 poeng og tok 1 240 returer. Han scoret i gjennomsnitt 24,8 poeng per kamp i sin collegekarriere og tok i gjennomsnitt 13,3 returer per kamp. West har nå tolv rekorder som fortsatt står hos universitetet.
== NBA-karriere ==
=== Statistikker fra NBA-karrieren ===
Enkelte av Jerry Wests statistikker ble ikke målt før senere i karrieren hans, og er derfor ikke med i de første årene.
==== Tegnforklaring ====
==== Sesongen ====
==== Sluttspillet ====
=== Los Angeles Lakers ===
==== «Mr. Inside» og «Mr. Outside» ====
West var med i NBA-draftet i 1960, og ble valgt som nummer to totalt blant serielagene av Minneapolis Lakers, men dette laget skiftet navn i 1960 til det vi kjenner det som i dag: Los Angeles Lakers, og West ble den første spilleren som det nye laget trakk opp. Nå fikk West en ny rolle som spiller. Treneren, Fred Schaus, hadde nemlig bestemt seg for å la West spille posisjonen som shooting guard, selv om han tidligere hadde spilt som small forward på college. Spillerstallen bestod da blant andre av den kjente kapteinen Elgin Baylor.
I sin første tid i NBA var West nokså alene. Han ble utestengt av resten av laget, og fikk kallenavnet «Tweety Bird» på grunn av sin lyse stemme. På grunn av Wests bondeaksent, ble han også kalt «Zeke from Cabin Creek» etter elven Cabin Creek i hans hjemby, Chelyan. Selv ville han uttalt det sistnevnte kallenavnet slik: «Zeek fr'm Cab'n Creek». West var vant til å imponere sine collegekamerater med sine defensive evner. West kunne rekke hele 41 cm over ringen når han hoppet, og trenet stadig for å bli en generelt bedre spiller.West gjorde seg likevel kjapt populær hos treneren Fred Schaus, som satte ham til å spille 35 minutter per kamp. Dette gjorde at han snart ble Los Angeles Lakers' andre mestscorende spiller. NBA kommenterte at Lakers nå var enormt effektive med både «Mr. Inside», som var 2-poengscoreren Elgin Baylor, og «Mr. Outside», som var langdistanseskytteren Jerry West. Disse oppvisningene førte til at West ble stemt til å spille sin første, av totalt 14, NBA All-Star-kamper.
==== «Mr. Clutch», den nye kapteinen ====
West hjalp Lakers med å forbedre seg fra 25 seiere i serien til 36, så de kom til NBA-sluttspillet i 1961. Los Angeles ble slått ut av dette sluttspillet da de tapte sin siste kamp mot St. Louis Hawks 105–103.I Wests andre NBA-sesong for Los Angeles Lakers, fikk de kun brukt Baylor i 48 kamper fordi han ble kalt inn til hæren. Dette førte til at Jerry West tok over rollen som kaptein. Dette året kom West med på All-NBA First Team. Han ble kjent for å beholde roen i pressede situasjoner og for å treffe viktige og avgjørende skudd sent i kampen. Det var da Lakers' Chick Hearn ga West tilnavnet «Mr. Clutch», et navn som ble brukt om ham resten av hans karriere.Los Angeles Lakers vant 54 av sesongens kamper. I 1962 kom de til NBA-sluttspillet, der Lakers kom seg helt til NBA-finalen mot kommende erkerival Boston Celtics. Hvert av lagene vant en av de to første kampene, men i tredje kamp, som ble spilt i Los Angeles, utjevnet West så lagene hadde 115 poeng hver. Sam Jones fra Boston Celtics kastet ballen tilbake i spill til midtbanen. Med tre sekunder igjen på klokka stjal West ballen og løp mot kurven og scoret en vanskelig layup da klokka kimte. Likevel utliknet Celtics igjen i den sjette kampen så de to lagene sto med tre seiere hver.
Den sjuende kampen ble spilt i Boston. I det meste av kampen ledet Celtics, men plutselig scoret West og Frank Selvy mange poeng etter hverandre, noe som stilte lagene likt med 100 poeng hver. Da bommet Frank Selvy med et åpent skudd fra omtrent 2,5 meter fra kurven. Dersom han hadde truffet med dette skuddet, ville Los Angeles mest sannsynlig blitt NBA-mestere for første gang. Baylor prøvde å få ballen oppi kurven etter å ha tatt returen, men ble hindret på ulovlig vis av Sam Jones, men det ble ikke dømt straffe til Baylor. På overtid scoret Jones mange poeng, og sikret Celtics seieren 110–107. Senere sa NBA at rivaliseringen mellom de to lagene hadde startet dette året.I 1962–1963-sesongen var Baylor tilbake for fullt. West spilte kun 55 kamper denne sesongen da han mistet de siste syv ukene på grunn av kneskade. Nok en gang kom Lakers til finalen i sluttspillet mot Boston Celtics. Siden West ikke var helt frisk, lå Lakers under 3–2 etter fem kamper spilt. Det hele ble ikke noe bedre for Lakers da de tapte nok en gang i sjette kamp 112–109, denne gangen på hjemmebane.I 1962–1963-sesongen ble West for første gang lagets toppscorer med sine 28,7 poeng per kamp, noe som gjorde ham noe bedre enn Baylor med 25,4 poeng per kamp. Baylor spilte denne sesongen med kneproblemer. Hele denne sesongen slet Los Angeles Lakers da de kun fikk 42 seiere, før de ble slått ut av Atlanta Hawks i sluttspillet.
==== Lederprofil i Los Angeles Lakers ====
Etter å ha spilt ferdig 1964–1965-sesongen med 49 seiere, møtte Lakers Baltimore Bullets i første kamp i NBA-sluttspillet, men før denne kampen ble lagkapteinen, Baylor, utsatt for nok en kneskade. Denne gangen truet skaden hans karriere. West tok umiddelbart over rollen som kaptein, og styrte laget til seier med sine 42 poeng i denne kampen. I den andre kampen greide ikke Baltimore å stoppe Lakers fra å vinne. West scoret 52 poeng, og dermed nesten halvparten av Los Angeles Lakers' totalt 118 poeng. Stillingen endte til slutt 118–115. Bullets vant begge sine to hjemmekamper, til tross for at West scoret 44 poeng i den ene kampen, og 48 i den andre. I den femte kampen vant derimot Lakers igjen da West scoret 42 poeng og hjalp laget sitt så sluttresultatet endte 117–115. Wests gjennomsnitt på 46,3 poeng per kamp i finalekampen står fortsatt som en rekord i NBA.I sluttspillet i 1965 vant Boston Celtics overlegent med totalt fire seiere mot Los Angeles Lakers' ene. I den første kampen scoret West kun 26 poeng, mye på grunn av den svært gode defensive spilleren K.C. Jones. I den andre kampen scoret West hele 45 poeng, men Celtics vant allikevel 129-123. I den tredje kampen vant endelig Los Angeles da West scoret 49 poeng, men i både den fjerde og femte kampen vant Celtics overlegent. I siste periode av den femte kampen bommet West på 14 av 15 skudd, og kunne ikke hindre Celtics i å vinne nok en kamp.I 1965–1966-sesongen ble West nok en gang nominert til All-Star-prisen, og vant igjen prisen All-NBA First Team. Med 45 seiere i serien spilte Los Angeles seg lett igjennom sluttspillet inntil de nok en gang møtte Boston Celtics i finalen. West hadde denne gangen med seg Baylor, som selv sa han var 75 % frisk for denne kampen etter hans tidligere skade. De to lagene sto likt med tre seiere hver etter seks kamper.
Jerry West scoret flesteparten av poengene til Los Angeles, men Bostons John Havlicek greide å holde laget sitt i kampen. Hans størrelse og fart skapte store dekningsproblemer for Lakers. I den syvende kampen traff Baylor og West kun tre av 18 skudd i første omgang, og dette førte til at Boston Celtics tok ledelsen. Helt til slutt greide Los Angeles allikevel å kjempe seg tilbake så stillingen sto 95–93 til Boston med fire sekunder igjen av kampen. Dessverre for Los Angeles Lakers klarte Boston å holde på ballen, og med det vinne kampen. Los Angeles ble nektet en seier i sluttspillet nok en gang.
==== Nedgangstider for West ====
I 1966–1967-sesongen spilte West kun 66 kamper på grunn av skade. Los Angeles Lakers hadde en skuffende sesong med kun 36 seiere i seriespillet. Da de ble slått ut i første runde av sluttspillet, gjorde ikke det saken noe bedre. På toppen av det hele trakk treneren Fred Schaus seg tilbake og Butch Van Breda Kolff tok over jobben.
Under ledelse av Van Breda Kolff vant Lakers 52 kamper i 1967–1968-sesongen med deres nye hjemmearena The Forum. I flere av disse kampene klarte Los Angeles å vinne på tross av at West kun spilte 51 kamper. På disse kampene scoret han i gjennomsnitt 26,3 poeng per kamp, det laveste antallet poeng per kamp siden hans første sesong i NBA. I tillegg fikk West kun utmerkelsen All-NBA Second Team denne sesongen, etter å ha vunnet prisen All-NBA First Team de siste seks årene.I sluttspillet i 1968 kom Lakers nok en gang til finalen mot Celtics. Det ble sett på som en kamp mellom størrelse og kjapphet, da Lakers ikke hadde noen som kunne måle seg med størrelsen til Celtics spillende trener Bill Russell samt John Havlicek, som var nær kurven. Men til gjengjeld hadde Boston Celtics problemer med å forsvare seg mot Los Angeles' skyttere: Baylor, West og Gail Goodrich. I den første kampen scoret West kun syv av 24 skudd, og Los Angeles Lakers tapte kampen 107–101. Etter den fjerde kampen sto stillingen likt på to seiere hver for de to lagene, men West, som hadde scoret 38 poeng i den fjerde kampen da Lakers vant, hadde forstuet ankelen og kunne ikke spille for full styrke resten av sluttspillet. I den femte kampen scoret West 35 poeng på tross av skaden, men Boston vant allikevel med tre poeng. I den sjette kampen scoret Boston Celtics' Havlicek hele 40 poeng, noe som ga seier over Los Angeles. Etter kampen kommenterte West at Lakers hadde tapt to kamper som de skulle ha vunnet: «Vi ga dem den første kampen, og vi ga dem den femte. Men jeg tar ikke fra dem noe... Alle er sånn mot Celtics, og du kan ikke lære det.»
==== Wilt Chamberlains ankomst ====
Den 9. juli 1968 gjorde Los Angeles et gigantisk bytte der de tok til seg Wilt Chamberlain fra Philadelphia 76ers. For å få tak i denne centeren ga Los Angeles Lakers bort Archie Clark, Darrall Imhoff og Jerry Chambers til Philadelphia. Treneren, Van Breda Kolff, var bekymret da han mistet Clark. Særlig da han også mistet Goodrich til Phoenix Suns på grunn av lønningsgrensen var han redd for at han hadde for få guarder. I tillegg til West satt han bare igjen med Johnny Egan, som var noe mangelfull i forsvar. Verken Van Breda Kolff eller Elgin Baylor var noe særlig begeistret over Chamberlain, men West kom relativt godt overens med han. West var ikke vant til slik uenighet og misnøye mellom spillere, og dette kom også til syne under kamper. Han scoret kun 25,9 poeng per kamp denne sesongen, det dårligste han noen gang hadde scoret i gjennomsnitt i NBA. West kom med på All-NBA Defensive Second Team dette året.
I sluttspillet i 1969 kom Los Angeles til finalen mot Boston Celtics for sjette gang. Lakers hadde vunnet 55 av de 82 kampene i sesongen dette året, og klarte seg greit frem til finalen. I den første kampen mot Boston scoret West 53 poeng og ledet Los Angeles Lakers til en seier med to poeng mer enn Boston Celtics. Los Angeles vant også den andre kampen der West scoret 41 poeng. I den tredje kampen bestemte Boston Celtics-treneren, Bill Russell, seg for å sette to spillere til å forsvare West. Dette førte til at West ble svært sliten og spurte om å få bytte to ganger i løpet av kampen. Begge gangene ble han sittende en stund, og begge gangene dro Boston Celtics fra Los Angeles. Til slutt tapte Lakers kampen med seks poeng. I den fjerde kampen traff Celtics' guard, Sam Jones, et skudd da klokken kimte i siste sekund. Det var noe som gjorde så begge lagene hadde vunnet to kamper hver etter fire kamper spilt. I den femte kampen slo Lakers tilbake og vant med 13 poeng, men de fikk et stort slag da West, som hadde scoret 39 av poengene, strakk en sene mot slutten av kampen.
Med en gang var det klart at han ville være skadet for resten av sluttspillet. I den sjette kampen deltok allikevel West og han scoret 26 poeng. Allikevel vant Celtics kampen 99–90 med Bill Russell som sørget for at Chamberlain kun scoret åtte poeng. Før den syvende kampen hadde Los Angeles Lakers-eieren, Jack Kent Cooke, hengt opp tusenvis av ballonger i taket i The Forum i Los Angeles. Dette hovmodet virket mot sin hensikt da det motiverte Boston Celtics og irriterte West. Los Angeles Lakers lå under hele kampen, og lå under med 15 poeng til den siste perioden.
Takket være West kom Lakers tilbake og lå kun under med ett poeng da det gjensto to minutter av kampen. Los Angeles hadde ballen, men da West startet å sende mange feilpasninger tapte de til slutt kampen 108–106 til tross for at West klarte en trippel-dobbel med 42 poeng, 13 returer og tolv pasninger. I denne finalen ble West den første fra taperlaget til å motta NBA-finalens mest verdifulle spiller-prisen.
==== West blir lagkaptein ====
I 1969–1970-sesongen fikk Los Angeles Lakers en ny trener, Joe Mullaney. Det kom som et sjokk for hele laget da Chamberlain fikk en alvorlig kneskade på starten av denne sesongen. Jerry West fylte tomrommet som ble igjen etter han, akkurat som han hadde gjort tidligere da Baylor hadde blitt skadet. Nå var West nok en gang lagets kaptein. Denne sesongen kom West for første gang med på All-Defensive First Team og vant nok en gang All-NBA First Team etter å kun ha vunnet All-NBA Second Team de to siste årene. Los Angeles vant 46 av kampene sine denne sesongen, og ble dermed med i sluttspillet.
I sluttspillet i 1970 vant de over både Phoenix Suns og Atlanta Hawks før de møtte New York Knicks i finalen. New York hadde kommende spillere i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame. Disse stjernene var Willis Reed, Dave DeBusschere, Bill Bradley og Walt Frazier. Los Angeles og New York sto likt etter to kamper med en seier hver. I den tredje kampen lå Lakers under med to poeng da det sto tre sekunder igjen. Chamberlain sentret ballen tilbake i spill til West som kastet et 18-meters langt skudd som gikk i kurven.
Senere har dette skuddet blitt sett på som det beste skuddet som noen gang har blitt skutt i NBA. Etter skuddet kommenterte New Yorks Walt Frazier hendelsen: «Den mannen er gal! Han så bestemt ut. Han tror virkelig at den vil gå inn!» Siden trepoengslinjen ikke hadde blitt en del av spillet enda gjorde skuddet at stillingen ble lik. På overtid forstuet West sin venstre hånd og bommet på alle sine fem skudd. New York Knicks vant kampen med tre poeng. I den fjerde kampen scoret West 37 poeng og ga 18 målgivende pasninger. Los Angeles Lakers endte opp med å vinne kampen.
Likevel ventet mer frustrasjon for West i den femte kampen da Reed strakk en muskel, og det virket som om han var skadet for resten av sluttspillet. Istedenfor å kjøre på for fullt, tok Los Angeles det rolig. De to toppscorerne, West og Chamberlain, skjøt kun ballen fem ganger til sammen, noe som resulterte i et 107–100-tap. Kampen er kalt et av de beste tilbakekomstene i NBAs historie. Etter at Chamberlain hadde scoret 45 poeng og West hadde scoret 31 poeng og gitt 13 målgivende pasninger i sjette kamp, vant Los Angeles denne kampen 135–113. New York og Los Angeles var da likt med tre seiere hver etter seks kamper, derfor ville kamp nummer syv være utslagsgivende for finalen.
Nå hadde West også skadet sin høyre hånd, og Reed hadde begynt å komme seg fra sin skade. Knicks' center scoret først fire poeng, og inspirerte laget sitt til å spille en av de mest kjente sluttspillkampene noen gang. Med sine skadede hender traff West allikevel ni av sine 19 skudd, men Walt Frazier spilte bedre da han scoret 36 poeng, ga 19 målgivende pasninger og fikk tak i flere viktige stjelinger fra Lakers' guard Dick Garrett.I 1970–1971-sesongen signerte Los Angeles nok en gang Gail Goodrich, som hadde vært hos Phoenix Suns etter å ha spilt hos Los Angeles til 1968. Lakers vant 46 kamper og kom til sluttspillet. Etter å ha mistet Elgin Baylor til en skade som endte hans karriere, skadet også West seg. Amputerte Los Angeles Lakers tapte alle de fem første kampene i sluttspillet og ble slått ut.
==== Ny trener skaper nye håp ====
Før 1971–1972-sesongen tenkte West, på grunnlag av tidligere skader, på å avslutte karrieren sin. Da ansatte Los Angeles Lakers den tidligere guarden Bill Sharman fra Boston Celtics som ny trener. Sharman var en tidligere stjerne for den rivaliserende klubben. Selv om tidligere kaptein Elgin Baylor hadde lagt opp på grunn av skade greide Sharman, med fokus på godt forsvar og raske angrep, å få 69 seiere denne sesongen med rekordhøye 33 seiere på rad. Denne sesongen kom West med på All-Star-laget, All-NBA First Team-laget, NBA All-Defensive First Team-laget og ble kåret til All-Star-kampens mest verdifulle spiller.I finalen i 1972 møtte Los Angeles Lakers nok en gang New York Knicks. Selv om West bommet på uvanlig mange skudd de første to kampene, klarte Lakers å gjøre sammenlagtstillingen likt på 1–1 etter disse kampene. I kamp nummer tre ledet han derimot Los Angeles Lakers til seier med 21 poeng. Etter denne kampen hadde han scoret beundringsverdige 4002 poeng i sluttspillene som han hadde vært med på, noe som satte en ny NBA-rekord.
Etter å ha vunnet den fjerde kampen takket være en Chamberlain i toppform, scoret West 23 poeng i den femte kampen. Denne prestasjonen gjorde så Los Angeles Lakers ble NBA-mestere for første gang. West innrømmet at han hadde spilt sin dårligste serie noen gang og krediterte resten av laget for suksessen da han sa: «Jeg spilte elendig basketball i finalen, og vi vant... Det var særlig frustrerende fordi jeg spilte så dårlig at laget overkom meg. Kanskje det er det et lag handler om.»
==== Sen karriere ====
West startet sin 13. NBA-sesong i 1972–1973-sesongen. Scorerjobben ble overtatt av kollegaen Gail Goodrich, og West fikk en ny rolle som en spillfordeler som ga mange målgivende pasninger. West kom allikevel med på All-Star-laget, fikk All-NBA First Team-prisen og NBA All-Defensive Team-prisen. Los Angeles Lakers vant 60 kamper denne sesongen, og gjorde seg med det spilleklare for sluttspillet i 1973.
I den første kampen scoret West 24 poeng før han ble feilet ut da det sto tre minutter igjen av kampen, men Lakers vant allikevel med 115–112. Knicks vant både den andre og den tredje kampen og West overbelastet begge sine hasesener. Dermed ble Los Angeles en lett kamp for New York i den fjerde kampen. I den femte kampen spilte både West og Hairston dårlig, men Chamberlain scoret 23 poeng og tok 21 returer. Lakers tapte kampen 102–93, og tapte dermed også sluttspillfinalen med en seier mot fire.1973–1974-sesongen ble Jerry Wests siste da han hadde fylt 36 år. Han spilte kun 36 kamper på grunn av strekk i lysken, men kom allikevel med på All-Star-laget, fikk All-NBA First Team-prisen og NBA All-Defensive Team-prisen. Uten Chamberlain, som hadde lagt opp NBA-karrieren sin, vant Los Angeles Lakers kun 47 kamper denne sesongen. Etter fem tap mot Milwaukee Bucks uttalte West at han begynte å bli gammel, og at han skulle avslutte sin NBA-karriere: «Jeg er ikke villig til å ofre mine standarder. Kanskje jeg forventer for mye.» På denne tiden hadde West scoret flere poeng enn noen annen Los Angeles Lakers-spiller i NBAs historie.
=== Trenerkarriere ===
West ble trener for Los Angeles Lakers i 1976–1977-sesongen. I de tre sesongene valgte han centeren Kareem Abdul-Jabbar til å styre laget slik at laget kvalifiserte seg for sluttspillet hver sesong, og helt til finalen i 1977. Etter at han var ferdig med trenerkarrieren, ble han talentspeider i tre år til før han ble hovedtrener for den samme klubben før 1982–1983-sesongen.
NBA krediterer West for sine glansdager som førte til at Lakers vant fire mesterskap i 1982, 1985, 1987 og 1988. Etter en nedgangsperiode i 1990 klarte West å få Los Angeles tilbake på rett spor ved å ansette treneren Del Harris, centeren Vlade Divac og guarden Nick Van Exel.
Lakers vant 48 kamper denne sesongen, og kom til Western Conference-semifinalen før de røyk ut. West vant da sin første NBA Executive of the Year Award. Ved å signere Shaquille O'Neal, bytte Vlade Divac mot Kobe Bryant og signere treneren Phil Jackson la West grunnlaget for Los Angeles' tre NBA-mesterskap fra 2000 til 2002. Byttet som gjorde at Lakers skaffet seg Bryant samt byttet som sendte Memphis Grizzlies' Pau Gasol til Lakers blir sett på som noen av de beste byttene i NBAs historie. Lakers kom best ut av begge disse byttene.
I 2002 ble West hovedtrener for NBA-klubben Memphis Grizzlies. Slik kommenterte han sin trang for å utforske noe nytt: «Etter å ha vært en del av Lakers' suksess i så mange år, har jeg alltid lurt på hvordan det hadde vært å bygge et vinnerlag som ikke har opplevd så mange seiere fra før. Jeg vil hjelpe til å gjøre en forskjell.» Wests Memphis Grizzlies-karriere var ikke like suksessfull som Los Angeles Lakers-karrieren, men fortsatt imponerende.
West lot være å selge og kjøpe spillere, og fikk heller det maksimale potensialet ut av spillerne han allerede hadde. Blant disse var Pau Gasol, James Posey og Jason Williams. I tillegg signerte han treneren Hubie Brown, som ble kåret til årets trener i 2004.
West vant sin andre NBA Executive of the Year Award det samme året. I 2007 trakk West seg fra hovedtrenerjobben da han var 69 år gammel. Chris Wallace tok da over jobben i Memphis Grizzlies.
=== Utmerkelser og ettermæle ===
Jerry Wests karriere var veldig vellykket. Mens han spilte guard på banen vant han prisene All-NBA First Team og All-NBA Second Team hele tolv ganger, ble NBA All-Star 14 ganger og ble kåret til All-Star-kampens mest verdifulle spiller i 1972, samme året som han ble NBA-mester. West er den spilleren som har scoret mest poeng i gjennomsnitt per kamp på et år i NBA-sluttspillet med 46,3 poeng per kamp. West kom med på de tre første NBA All-Defensive Team-lagene som kom fra han var 32 år gammel. Han har også vunnet prisen NBA-finalens mest verdifulle spiller i 1969. Han kom med i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame i 1979 og ble kåret til en av NBAs 50 beste spillere i 1996. I tillegg til alle disse utmerkelsene har Jerry West fått æren av å bli avbildet i NBA-logoen.Totalt i karrieren scoret han 25 192 poeng, ga 6 238 målgivende pasninger og tok 5 366 returer på sine totalt 932 kamper. Av spillere som har lagt opp sin profesjonelle karriere, er det bare Michael Jordan, Elgin Baylor og Wilt Chamberlain som har flere poeng per kamp enn Wests 27. West scoret mest av Los Angeles Lakers-spillerne i syv sesonger, og det er kun Michael Jordan som har et høyere gjennomsnitt av poeng per kamp i sluttspillene, med sine 33,5 mot Wests 29,1 poeng per kamp, av spillere som har lagt opp proffkarrieren sin.Los Angeles Lakers trakk Wests spillerdrakt, nummer 44, fra stallen i 1983. I mars i 2008 kåret ESPN West til den tredje beste shooting guarden noensinne. Som trener førte West Los Angeles Lakers til tre NBA-sluttspill, og som hovedtrener vant han syv NBA-sluttspill. Han bygde Los Angeles Lakers-dynastiet i 1980–årene under trener Pat Riley og spillerne Magic Johnson, Kareem Abdul-Jabbar og James Worthy, og førte det senere videre til spillere som Kobe Bryant og Shaquille O'Neal under treneren Phil Jackson i 2000-årene.På sommeren i 2000 i byen Morgantown i West Virginia dedikerte guvernøren Cecil H. Underwood veien utenfor West Virginia University Coliseum til West ved å kalle den «Jerry West Boulevard». Den samme veien slutter seg til «Don Knotts Boulevard», som også er dedikert til en annen WVU-student. Hans nummer 44 ble den 26. november 2005 det første nummeret som ble utmerket i West Virginia University, og den 17. februar 2007, ble det bygget en bronsestatue av West utenfor WVU Coliseum.
=== Spillerprofil ===
West var en alt i alt god guard, som kunne dele ballen og spille på lagkameratene som en point guard, samtidig som han kunne skyte som en shooting guard. I tillegg til dette var han også noenlunde like god i forsvar som i angrep. Han avfyrte skuddet sitt som etter hvert ble omtalt som «lightning quick», eller «lynkjapt», fra kommentatorene i NBA, og West ble etter hvert også kjent for å treffe på viktige skudd mot slutten av kamper, noe som gjorde at han fikk tilnavnet «Mr. Clutch».Da West hadde spilt forward tidlig karrieren, var han også god til å ta returer, med lange og velegnede armer, raske hender og godt instinkt i forsvar. Det ble også sagt at West var en av de beste spillerne i NBA til å holde et øye med ballen. Det ble sagt at han var en av de beste mann-mot-mann-forsvarsspillerne og blokkeringsspillerne blant guarder i ligaen. Da det for første gang ble valgt NBA All-Defensive Team i 1969, kom han med hvert år til han endte karrieren sin i 1974. West har til tross for dette blitt kommentert for å alltid ha trent for å bli bedre. Han ble sjelden særlig fornøyd over sitt eget spill.West sitt alt i alt gode spill og hans gode holdning førte til at han en kamp greide å score 44 poeng, med 16 av 17 treff fra banen og tolv av tolv straffekast, tok tolv returer og ga tolv målgivende pasninger. I tillegg til dette ble det uoffisielt talt at han blokkerte ti skudd, noe som ville fått han til å få en historisk firedobbel-dobbel dersom dette hadde blitt offisielt. Som et godt eksempel på det at West sjelden var fornøyd med seg selv, sa han etter denne kampen: «I forsvar, fra lagets synsvinkel, føler jeg ikke at jeg spilte veldig godt. Jeg er så vidt fornøyd med hvordan jeg spilte.»
== Privatliv ==
Jerry Allan West ble født som nummer fem av seks barn i en fattig familie. Hans mor, Cecil Sue West, var hjemmeværende, og hans far, Howard Steward West, var elektriker i en kullgruve. Jerry West var en sjenert og innadvent gutt som vokste opp med en far som ofte var for sliten til å leke med barna etter jobb. Jerry var så liten at han trengte vitamintilskudd og ble holdt borte fra barnesport da det var fare for at han ville bli skadet. Han trakk seg enda mer tilbake da hans bror døde i Korea-krigen i en alder av 22 år da West var tolv år. Som en typisk innadvent person brukte West dagene sine på å jakte, fiske og på å spille basketball så ofte at NBA så på det som en besettelse.West var gift med collegekjæresten Martha Jane Kane fra 1960 til 1976, til de skilte seg. De har tre sønner; David, Mark og Michael. West giftet seg med sin nåværende kone i 1978. Sammen har de to sønner; Ryan og Jonathan. Jonathan West spiller som guard for Jerry Wests gamle lag, West Virginia Mountaineers.Som person ble West ofte beskrevet som en innadvent og nervøs person med karaktertrekk som bonde, men fikk ros for sin kompromissløse arbeidsetikk. Angående hans sjenanse kunne romkameraten hans på WVU fortelle at West aldri hadde hatt et stevnemøte på hele det første året, og Lakers' trener Fred Schaus tilbakekalte han en to ukers periode da hans guard aldri sa et ord.I tillegg til å være sjenert, var West også svært rastløs. Schaus beskrev han som «bunt av nerver». Medspilleren Rod Hudley kunne fortelle at da de besøkte barer, ville West helst sno seg unna og forlange at de skulle dra et annet sted før alle andre hadde slått seg ned. Hans første kone, Martha Kane, røpet også at West hadde problemer med å åpne seg for henne. Etter en kamp som han hadde tapt stort, prøvde hun å trøste han da de kjørte hjem fra kampen. Da sa West kun «kom deg ut» da de var ved verandaen til huset, kjørte av gårde og ønsket å være alene.Wests aksent var så tykk at treneren avbrøt han og spurte han om han kunne snakke engelsk, og Baylor kommenterte en gang: «Rykter er trygge hos deg, Tweety Bird. Du sender dem videre, men ingen kan forstå deg.»West ble belønnet for sin ekstremt gode mentale styrke og gode arbeidsetikk. NBA beskrev West slik: «perfeksjonisme, selvtillit og en usammenlignbar vilje til å vinne... intensiteten er så høy at den kunne smeltet bly». Los Angeles Lakers-kommentatoren, Chick Hearn, sa en gang: «Han tok et tap verre enn noen annen spiller jeg noen gang har kjent. Han ville sette seg ved seg selv og stirre ut i luften. Et tap tok bare futten ut av han.»Før hans siste mesterskap i 1972 holdt Los Angeles Lakers en «Jerry West-kveld», der elleve-ganger NBA-mester og rival, Bill Russell, sa: «Jerry, du er, i alle verdens kroker, en ekte mester... Hvis jeg kunne få et ønske oppfylt, hadde det blitt at du alltid vil være lykkelig.»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jerry West – Olympedia
(en) Jerry West – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jerry West – California Sports Hall of Fame
(en) Jerry West – FIBA
(en) Jerry West – Basketball-Reference.com
(en) Jerry West – Basketball-Reference.com (trener)
Jerry West hos NBA.com
Basketball Hall of Fame-biografi
Jerry Wests statistikker som spiller
Jerry Wests statistikker som trener
Jerry Wests statistikker som collegespiller | Jerry Alan West (født 28. mai 1938) er en tidligere profesjonell basketballspiller for Los Angeles Lakers i NBA. | 9,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emilie_Strandberg | 2023-02-04 | Emilie Strandberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Svenske skuespillere'] | Emilie Strandberg (født Emilie Maria Strandberg i 19. februar 1976 i Härlanda, Göteborg) er en svensk skuespiller.
| Emilie Strandberg (født Emilie Maria Strandberg i 19. februar 1976 i Härlanda, Göteborg) er en svensk skuespiller.
== Filmografi (utvalg) ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emilie Strandberg på Internet Movie Database
(sv) Emilie Strandberg i Svensk Filmdatabas
(da) Emilie Strandberg på Filmdatabasen
(en) Emilie Strandberg hos The Movie Database | | fsted = Härlanda, Göteborg | 9,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Degtjarjov_maskingev%C3%A6r | 2023-02-04 | Degtjarjov maskingevær | ['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lette maskingeværer', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Sovjetiske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Degtjarjov-maskingevær eller DP-28 (russisk: Ручной пулемёт Дегтярёва Пехотный – Rutsjnoj pulemjot Degtjarjova Pekhotnyj) er et lett maskingevær som ble produsert i Sovjetunionen.
Det ble tatt i bruk i 1928, var kamret for ammunisjon i kaliber 7,62 x 54R, og var enkelt og rimelig å produsere. De tidligste modellene hadde mindre enn 80 deler, og kunne bli satt sammen av ufaglærte arbeidere. Det var spesielt motstandsdyktig mot støv og smuss. Ulempen med våpenet var tofoten, den tålte lite og knakk fort, samt at våpenmagasinene var trege å sette inn og tok lang tid å fylle. Våpenet ble brukt helt frem til 1960-tallet.
| Degtjarjov-maskingevær eller DP-28 (russisk: Ручной пулемёт Дегтярёва Пехотный – Rutsjnoj pulemjot Degtjarjova Pekhotnyj) er et lett maskingevær som ble produsert i Sovjetunionen.
Det ble tatt i bruk i 1928, var kamret for ammunisjon i kaliber 7,62 x 54R, og var enkelt og rimelig å produsere. De tidligste modellene hadde mindre enn 80 deler, og kunne bli satt sammen av ufaglærte arbeidere. Det var spesielt motstandsdyktig mot støv og smuss. Ulempen med våpenet var tofoten, den tålte lite og knakk fort, samt at våpenmagasinene var trege å sette inn og tok lang tid å fylle. Våpenet ble brukt helt frem til 1960-tallet.
== Varianter ==
DPM, modernisert versjon, approbert i 1943-44
DA, for flymontering (Дегтярёва авиационный – Degtjarjova aviatsionnyj; ДА)
DT og DTM, for montering på kjøretøy (Дегтярёва танковый – Degtyaryova Tankovy; ДТ and ДТМ)
RP-46, beltematet versjon, approbert i 1946 (produsert i Kina som Type 58)
== Se også ==
Liste over maskingeværer
== Eksterne lenker ==
(en) Degtyarev light machine gun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DP – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DPM – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | type = Maskingevær | 9,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DTAC | 2023-02-04 | DTAC | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Telenors utenlandske datterselskaper', 'Kategori:Thailandske selskaper'] | DTAC eller dtac (offisielt Total Access Communication PCL) er en thailandsk mobiloperatør som tilbyr mobiltelefoni-tjenester. Selskapet ble grunnlagt i august 1989, og er i dag direkte og indirekte eid av Telenor med en 65,5% total eierandel. Telenor kjøpte seg inn i selskapet fra 2000. DTAC er børsnotert i Bangkok, og et av landets største selskaper. Omsetningen i 2008 var 12 milliarder norske kroner. Administrerende direktør er Tore Johnsen, som i 2008 overtok stillingen etter Sigve Brekke.
DTAC er Thailands nest største mobiloperatør med om lag 28 millioner kunder, som gir en markedsandel på 30,4%. Bare mobilselskapet AIS – grunnlagt av Thaksin Shinawatra – er større i det thailandske markedet.
| DTAC eller dtac (offisielt Total Access Communication PCL) er en thailandsk mobiloperatør som tilbyr mobiltelefoni-tjenester. Selskapet ble grunnlagt i august 1989, og er i dag direkte og indirekte eid av Telenor med en 65,5% total eierandel. Telenor kjøpte seg inn i selskapet fra 2000. DTAC er børsnotert i Bangkok, og et av landets største selskaper. Omsetningen i 2008 var 12 milliarder norske kroner. Administrerende direktør er Tore Johnsen, som i 2008 overtok stillingen etter Sigve Brekke.
DTAC er Thailands nest største mobiloperatør med om lag 28 millioner kunder, som gir en markedsandel på 30,4%. Bare mobilselskapet AIS – grunnlagt av Thaksin Shinawatra – er større i det thailandske markedet.
== Konsesjon og frekvenser ==
DTAC har GSM-frekvenser i 1800 MHz-båndet og i 850 MHz-båndet. I sistnevnte bånd tilbyr selskapet tilpassede 3G-tjenester. Selskapet har 8.300 basestasjoner, hvorav 1.500 reist i 2008.I Thailand eier ikke de private mobiloperatørene nettverket selv – de bygger det og overfører nettet til det offentlige Communications Authority of Thailand (CAT) – men de private operatørene har til gjengjeld enerett til å operere nettet i sitt frekvensområde over en konsesjonsperiode på 27 år. Konsesjonene med denne ordningen kalles Build-Transfer-Operate (BTO-konsesjoner). I 1994 inngikk DTAC også avtale om tilgang til fastnettet som var eid av det offentlig eide Telephone Organization of Thailand (TOT).
== Tjenester ==
DTAC har utviklet en rekke mobile tjenester til befolkningen i Thailand – også til fattige og hjemløse på landsbygda. Ved hjelp av EDGE-, GPRS- og 3G-teknologi tilbys internett over mobiltelefonen siden 2001. SIM-kortet i mobiltelefonene brukes i en rekke tjenester som identifikasjon for brukeren, og medfører at selv brukere uten fast adresse eller personnummer kan benytte betaling, bank- og forsikringstjenester.
ATM SIM er en mobilbasert banktjeneste som drives sammen med en av Thailands største banker, K-bank. Tjenesten gjør det mulig å foreta transaksjoner og overføre penger mellom privatpersoner og mellom personer og bedrifter.
LifeCare er et tilbud om livsforsikring med identifikasjon gjennom SIM-kortet. Tjenesten tilbys til mer enn 1 million brukere, mange av dem uten bankkonto og som ellers ikke ville kunne tegne livsforsikring. partneren for tjenesten er forsikringsselskapet Muang Thai Life.Siden 2006 har DTAC en samtrafikkavtale med konkurrenten AIS, inngått i AIS-eier Thaksins maktperiode i Thailand. Med denne avtalen ble mobilnettenes kunder sammenknyttet og utbredelsen av mobiltelefoni i Thailand økte ytterligere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dtac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | DTAC eller dtac (offisielt Total Access Communication PCL) er en thailandsk mobiloperatør som tilbyr mobiltelefoni-tjenester. Selskapet ble grunnlagt i august 1989, og er i dag direkte og indirekte eid av Telenor med en 65,5% total eierandel. | 9,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tofot | 2023-02-04 | Tofot | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytevåpen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Våpenstubber'] | Et tofotstativ, ofte bare kalt tofot, er en tobent støtte for skytevåpen for å få økt presisjon.
Brukes oftest av lette bærbare maskingevær for å få kontrollbar ildgiving ved fullautomatisk ild, og på skarpskyttergevær og rifler for jakt, hvor presisjon er meget viktig. Det finnes både faste og justerbare tofoter, og de felles normalt forover bort fra skytteren når de ikke er i bruk.
For presisjonsskyting mot luftmål eller sterkt bevegelige mål brukes trefot, som er høyere og langt mer stabil.
| Et tofotstativ, ofte bare kalt tofot, er en tobent støtte for skytevåpen for å få økt presisjon.
Brukes oftest av lette bærbare maskingevær for å få kontrollbar ildgiving ved fullautomatisk ild, og på skarpskyttergevær og rifler for jakt, hvor presisjon er meget viktig. Det finnes både faste og justerbare tofoter, og de felles normalt forover bort fra skytteren når de ikke er i bruk.
For presisjonsskyting mot luftmål eller sterkt bevegelige mål brukes trefot, som er høyere og langt mer stabil.
== Se også ==
Ettbenstativ
Skytestokk
Våpenreim | Et tofotstativ, ofte bare kalt tofot, er en tobent støtte for skytevåpen for å få økt presisjon. | 9,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skranevatnet | 2023-02-04 | Skranevatnet | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Bergen kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ytrebygda'] | Skranevatnet er et vann i nærheten av Sandsli/Kokstad i bydelen Ytrebygda i Bergen. Vannet er omringet av nydelig natur. Det finnes både gran og furu i områdene rundt vannet. Det finnes også gule vannliljer i vannkanten. Om sommeren kan man også få øye på røde blomster langs svaberget. Det finnes to brygger med redningsutstyr og benker hvor man kan sole seg og slappe av.
| Skranevatnet er et vann i nærheten av Sandsli/Kokstad i bydelen Ytrebygda i Bergen. Vannet er omringet av nydelig natur. Det finnes både gran og furu i områdene rundt vannet. Det finnes også gule vannliljer i vannkanten. Om sommeren kan man også få øye på røde blomster langs svaberget. Det finnes to brygger med redningsutstyr og benker hvor man kan sole seg og slappe av.
== Dyreliv ==
Det finnes både ål og gjedde i Skranevatnet. Fisking er mulig, men det er redusert med fisk så det skal litt til å få napp.
Vannet er positivt preget av både hegre, stokkand og sothøne. Det har også siden 2008 vært observert svaner.
== Forurensning ==
Ifølge en rapport fra Etat for helsetjenester skrevet i januar 2008, står det at Skranevatnet ikke er egnet som badevann. Dette er grunnet høyt bakterienivå som har blitt vist fra målinger gjort i 1998 av Etat for helsetjenester, og målinger gjort av elever på Sandsli videregående skole i 2008.Det ble laget en nyhetssak angående målingene som ble gjort av elevene på Sandsli videregående i Bergens Tidene. I denne artikkelen kommer det frem at Skranevatnet inneholder E.Coli-bakterier, som er en patogenetisk bakterie som lever i tykktarmen på varmblodige dyr.I 1992 ble det tatt prøver for innhold av E.Coli, der det ble registrert funn på én av tre prøvetakinger i løpet av året. Dette betyr at Skranevatnet har blitt utsatt for kloakk og avløpsvann enkelte perioder i 1992.
== Referanser == | Skranevatnet er et vann i nærheten av Sandsli/Kokstad i bydelen Ytrebygda i Bergen. Vannet er omringet av nydelig natur. | 9,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Citro%C3%ABn | 2023-02-04 | Citroën | ['Kategori:1919 i Frankrike', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Citroën', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1919'] | Citroën (utt: Sitråénn) er et fransk bilmerke som ble grunnlagt i 1919 av André Citroën. Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Citroën en del av konsernet Stellantis.
| Citroën (utt: Sitråénn) er et fransk bilmerke som ble grunnlagt i 1919 av André Citroën. Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Citroën en del av konsernet Stellantis.
== Historie ==
André Citroën hadde prøvd seg i bilbransjen tidligere, men under første verdenskrig omstilte han tannhjulsfabrikken sin til å produsere artillerigranater. I 1919 begynte han bilproduksjon i de samme lokalene.
Citroëns første modell het Type A, og ble produsert i 24 000 eksemplarer fram til 1921. Da ble den avløst av B-serien, og i 1922 C-serien. B-serien var første europeiske bil med helstål-karosseri.
Fram mot 1930-tallet hadde fabrikken økonomiske problemer, og i 1934 tok hovedkreditoren Michelin over og kastet ut Citröen selv. Den nye modellen Traction Avant ble satt i produksjon.
I 1948 kom den store klassikeren, Citroën 2CV (1948–1990) på markedet.
I 1955 kom D-modellene (1955–1975), med skivebremser, hydropneumatisk fjæring og nivåregulering, noe som var svært avansert på den tiden.
Fiat gikk sammen med Michelin om eierskapet i 1966. Fram mot 1974 hadde fabrikken igjen økonomiske problemer, og eierskapet gikk til Peugeot. I dag er Citroën en del av konsernet PSA Peugeot Citroën, tidligere kjent som Peugeot Société Anonyme.
I 2014 skilte de DS-modellene ut i eget selskap DS Automobiles.
== I Norge ==
I 1930 ble datterselskapet Norsk Citroën A/S opprettet. I 1992 endret de navnet sitt til Citroën Norge AS og flyttet inn i nye lokaler på Storo i Oslo. Våren 2008 ble det opprettet et hovedkontor i København for de tre skandinaviske søsterselskapene. Citroën Norge AS flyttet desember 2008 til Lysaker utenfor Oslo.
Direktører i Citroën Norge AS
2002–2008 José Antonio Menarguez
2008- Christophe Bayle
== Modeller ==
=== Personbiler ===
==== Førkrigs-modeller ====
Citroën Type A (1919–1921)
Citroën Type B (1921–1928)
Citroën Type C C2-C3 (1922–1926)
Citroën Type C C4-C6 (1928–1934)
Citroën 5CV (Opel Laubfrosch)
Citroën 8CV (1932–1935)
Citroën 10CV
Citroën Traction Avant (1934–1957)
Citroën 7CV
Citroën 11CV
Citroën 15CV (6-sylindret)
Citroën 22CV (8-sylindret prototyp, 1939)
==== Etterkrigstiden under Michelin 1945 til 1975 ====
Citroën 2CV Ente (1948–1990)
D-modellene: DS (Déesse) (1955–1975) & ID (Idée) (1957–1975)
Citroën Ami (1961–1978)
Citroën Dyane (1967–1984)
Citroën Méhari (1968–1987)
Citroën Pony (1973–1979)
Citroën SM Sa Majesté (1970–1975)
Citroën GS & Citroën GSA (1970–1986)
Citroën Ami M35 – Citroën GS Birotor (modeller med wankelmotorer, se også Comotor og NSU)
Citroën CX (1974–1991)
==== PSA-tiden (fra 1975) ====
Citroën LN Hélène (1976 – 1986, fra 1978 under LNA) (lik Peugeot 104 og Talbot Samba)
Citroën Visa (1978–1988)
Citroën A4x4 (1980–?, 5000 eksemplarer)
Citroën Axel (1983–1996, bygget i Romania, kom til Vest-Europa i 1991 under navnene Oltcit, så Oltena og fra 1994 også som Rodae)
Citroën BX (1982–1995)
Citroën AX (1986–1997)
Citroën XM (1989–2000)
Citroën ZX (1991–1998)
Citroën Xantia (1993–2001)
Citroën Evasion (1994–2002, lik Fiat Ulysse, Lancia Zeta og Peugeot 806)
Citroën Berlingo (fra 1996, lik Peugeot Partner)
Citroën Saxo (1996–2004) (lik Peugeot 106)
Citroën Xsara (Xsara 1: september 1997 til november 2000, Xsara 2: fra november 2000)
Citroën Xsara Picasso (fra 1999)
Citroën C1 (fra 2005)
Citroën C2 (fra 2004)
Citroën C3 (fra 2002)
Citroën C3 Pluriel (fra 2003)
Citroën C4 (fra 2004)
Citroën C4 Loeb Edition (kun 3000 stk laget, alle nummerert)
Citroën C4 Picasso (etterfølger til Xsara Picasso, kommer i 2007)
Citroën C4 Cactus (fra 2014)
Citroën C5 (fra 2001)
Citroën C6 (fra 2006)
Citroën C8 (fra 2002, lik Fiat Ulysse (2. gen.), Lancia Phedra og Peugeot 807)
Citroën DS3 (fra 2009)
Citroën DS4 (fra 2010)
Citroën DS5 (fra 2011)
==== Konseptbiler ====
Citroen Karin (1980)
Citroen GT by Citroen (2008)
Citroën Revolte (2009)
Citroen Survolt (2010)
=== Nyttekjøretøyer ===
==== Førkrigstiden (til 1945) ====
Lastebiler og lettlastere
Traktorer
Kegresse
TUB
==== Årene 1945 til 1975 ====
Lastebiler
AU, AZU, AK, AKS
H, HY, HW, HX, HZ und 1600 Le TUB (1947–1981)
Citroën Acadiane (Dyane varebil)
==== PSA-tiden (fra 1975) ====
Citroën C15 (Visa varebil)
Citroën C25 (samme som Fiat Ducato og Peugeot J5)
Citroën C35 (samme som Fiat 242)
Citroën Berlingo (fra 1996, samme som Peugeot Partner)
Citroën Jumpy (samme som Fiat Scudo og Peugeot Expert)
Citroën Jumper (samme som Fiat Ducato 2 og Peugeot Boxer)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Citroën – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Citroën – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Citroën Norge AS
Biltesten.no sine tester av Citroën
MotorGuiden sine tester av Citroën
Bilnorge.no sin historie om merket
Citroën World: over 4000 Citroën-lenker
Citroën Crash Test
CitCityNorske Citroën-klubber:
Traction Norvège
Norsk Citroën 2CV klubb
Citroën DS/ID-klubb Norge
Norsk BX-klubb
Norsk CX-klubb
Norsk XM-klubb | Citroën C3 er en bilmodell fra den franske produsenten Citroën. Bilen ble introdusert i 2002 som en 5-dørs kombi, designet av Donato Coco and Jean-Pierre Ploué. | 9,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Shia_LaBeouf | 2023-02-04 | Shia LaBeouf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Shia Saide LaBeouf (født 11. juni 1986) er en amerikansk skuespiller kjent for rollen som Sam Witwicky i Transformers fra 2007 og oppfølgerne Transformers: De beseirede slår tilbake fra 2009 og Transformers: Dark of the Moon fra 2011.
| Shia Saide LaBeouf (født 11. juni 1986) er en amerikansk skuespiller kjent for rollen som Sam Witwicky i Transformers fra 2007 og oppfølgerne Transformers: De beseirede slår tilbake fra 2009 og Transformers: Dark of the Moon fra 2011.
== Karriere ==
Alle hans seks seneste hovedroller, fra Disturbia i 2007 til Wall Street 2: Money Never Sleeps i 2010, har gått rett inn på førsteplassen på kinotoppen i USA.Han slo først igjennom i Disney-serien Even Stevens, hvor han spilte hovedrollen Louis Stevens, noe som ble et springbrett til de større rollene. Han har deretter spilt i store produksjoner som Charlie's Angels: Full Throttle (2003), I, Robot (2004), Constantine (2005), The Greatest Game Ever Played (2005), Disturbia (2007), Transformers-filmene (2007, 2009 og 2011), Indiana Jones og krystallhodeskallens rike (2008), Eagle Eye (2008) og Wall Street: Money Never Sleeps (2010). I 2012 har LaBeouf to store filmer på plakaten i Lawless og The Company You Keep, mens han i 2013 spiller tittelrollen i The Necessary Death of Charlie Countryman.
== Privatliv ==
LaBeouf har fått stor oppmerksomhet for kontroversielle uttalelser. Han har kritisert filmer han selv har spilt i, som Indiana Jones og krystallhodeskallens rike og Transformers: De beseirede slår tilbake. Han har også uttalt at han hadde et seksuelt forhold til sin Transformers-medspiller Megan Fox mens hun var sammen med sin nåværende ektemann Brian Austin Green. Han har senere beklaget uttalelsene sine og lovet å være mer forsiktig med hva han sier til mediene i fremtiden.Han var også sammen med Wall Street: Money Never Sleeps-medskuespiller Carey Mulligan fra de møttes på settet i 2009 frem til høsten 2010.
== Filmografi ==
=== Filmer ===
2014: Fury ... Boyd Swan
2013: Triple Nine
2013: Nymphomaniac
2013: The Necessary Death of Charlie Countryman ... Charlie Countryman
2012: The Company You Keep ... Ben Shepard
2012: Lawless ... Jack Bondurant
2011: Transformers: Dark of the Moon ... Sam Witwicky
2010: Wall Street: Money Never Sleeps ... Jake Moore
2009: Transformers: De beseirede slår tilbake ... Sam Witwicky
2009: New York, I Love You ... Jacob
2008: Eagle Eye ... Jerry Shaw
2008: Indiana Jones og krystallhodeskallens rike ... Mutt Williams
2007: Transformers ... Sam Witwicky
2007: Surf's Up ... Cody Maverick (stemme)
2007: Disturbia ... Kale
2006: Bobby ... Cooper
2006: A Guide to Recognizing Your Saints ... Young Dito
2005: The Greatest Game Ever Played ... Francis Ouimet
2005: Constantine ... Chas Kramer
2005: Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal (1984) ... Asbel (stemme, engelsk versjon)
2004: I, Robot ... Farber
2003: The Battle of Shaker Heights ... Kelly Ernswiler
2003: Charlie's Angels: Full Throttle ... Max
2003: Dum og dummere: Da Harry møtte Lloyd ... Lewis
2003: Holes ... Stanley Yelnats IV / 'Caveman'
1998: The Christmas Path ... Cal
1998: Monkey Business ... Wyatt
=== Fjernsyn ===
2003: The Even Stevens Movie (TV-film) ... Louis Stevens
1998–2003: Even Stevens ... Louis Stevens (66 episoder)
2002: The Proud Family ... Johnny McBride (1 episode)
2002: Tru Confessions (TV-film) ... Eddie Walker
2001: Hounded (TV-film) ... Ronny Van Dusen
2001: The Nightmare Room ... Dylan Pierce (1 episode)
2000: Akutten ... Daniel Smith (1 episode)
2000: Freaks and Geeks ... Herbert (1 episode)
1999: The X-Files ... Richie Lupone (1 episode)
1999: Touched by an Angel … Johnny (1 episode)
1999: Suddenly Susan … Ritchie (1 episode)
1998: Breakfast with Einstein (TV-film) … Joey
1998: Jesse … Moe (1 episode)
1998: Caroline i storbyen … Ethan (1 episode)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Shia LaBeouf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Shia LaBeouf på Internet Movie Database
(sv) Shia LaBeouf i Svensk Filmdatabas
(da) Shia LaBeouf på Filmdatabasen
(da) Shia LaBeouf på danskfilmogtv.dk
(da) Shia LaBeouf på Scope
(fr) Shia LaBeouf på Allociné
(en) Shia LaBeouf på AllMovie
(en) Shia LaBeouf hos Turner Classic Movies
(en) Shia LaBeouf hos Rotten Tomatoes
(en) Shia LaBeouf hos The Movie Database | Shia Saide LaBeouf (født 11. juni 1986) er en amerikansk skuespiller kjent for rollen som Sam Witwicky i Transformers fra 2007 og oppfølgerne Transformers: De beseirede slår tilbake fra 2009 og Transformers: Dark of the Moon fra 2011. | 9,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smuglere_i_smoking | 2023-02-04 | Smuglere i smoking | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1957', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske filmer fra 1950-årene', 'Kategori:Norske filmstubber', 'Kategori:Norske kriminalfilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Smuglere i smoking er en norsk kriminal- og dramafilm fra 1957. Den var Norges første spillefilm i farger (Eastmancolor) og Grethe Kauslands filmdebut. Regien var ved Bjarne Andersen og manus var av Odd Berset. Eksekutiv produsent var Bjørn Bergh-Pedersen.
Ifølge Norsk filminstitutt var filmen ved årsskiftet 1996–97 under restaurering.
| Smuglere i smoking er en norsk kriminal- og dramafilm fra 1957. Den var Norges første spillefilm i farger (Eastmancolor) og Grethe Kauslands filmdebut. Regien var ved Bjarne Andersen og manus var av Odd Berset. Eksekutiv produsent var Bjørn Bergh-Pedersen.
Ifølge Norsk filminstitutt var filmen ved årsskiftet 1996–97 under restaurering.
== Skuespillere ==
== Eksterne lenker ==
(en) Smuglere i smoking på Internet Movie Database
(no) Smuglere i smoking hos Filmfront | Smuglere i smoking er en norsk kriminal- og dramafilm fra 1957. Den var Norges første spillefilm i farger (Eastmancolor) og Grethe Kauslands filmdebut. | 9,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Winsnes | 2023-02-04 | Bjørn Winsnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Bjørn Winsnes (født 13. september 1925 i Oslo, død 25. november 2012) var en norsk tegner og fotograf. Han startet sin karriere som fotograf i De norske politistyrkene som ble opprettet i Sverige under den 2. verdenskrig. Han ble tilknyttet Distriktskommando Nord-Norge og senere overført til Allied Forces Warcrime Commition, som arbeidet med avsløring av tyske krigsforbrytelser mot Sovjetiske og Jugoslaviske krigsfanger. Denne fotografiske dokumentasjonen ble brukt ved Krigsforbryterdomstolen i Nürnberg i 1945-46.
Winsnes startet eget atelier i Oslo i 1949. Han var en av stifterne av Norske Reklamefotografers Landsforening, Forbundet Frie Fotografer og Kreativ Forum.
Han arbeidet som tegner i Dagbladet under vinterolympiaden i Oslo i 1952 og sommerolympiaden i Helsingfors samme år.
Han var også medarrangør og deltager på fotoutstillingen Foto i Fokus i Oslo i 1956 og eneansvarlig for utvelgelsen av bilder til Norges Fotograf Forbunds jubileumsutstilling på Frogner Hovedgård i Oslo i 1969.
Han har også arbeidet som fotografisk jurymedlem både i Norge og Sverige, blant annet flere år i Aftenpostens A-magasin.
I 1962 mottok han, som første fotograf reklameprisen gullblyanten for sitt arbeid som reklamefotograf og i 1963 matprisen for sine fotografier av mat.
Winsnes var den første fotograf som fikk Statens Kunstnerstipend i 1968. Han var norsk representant ved utarbeidelsen og fremstillingen av billedmaterialet til den audiovisuelle delen av Nordens Paviljong på verdensutstillingen i Osaka, Japan i 1970. Arne Nordheim komponerte musikken til dette programmet.
Han stilte ut bilder i Pentax Gallery i London, Kaare Berntsen Galleri i Oslo, Preus Fotomuseum i Horten, Kløverhuset i Bergen, Forbundet Frie Fotografers vårutstilling i Oslo. Han hadde også separatutstilling i Kodaks hovedkontor i Oslo.
Han var i en årrekke eneste norske representant i det verdenskjente, svenske billedarkivet Tio Foto i Stockholm.
| Bjørn Winsnes (født 13. september 1925 i Oslo, død 25. november 2012) var en norsk tegner og fotograf. Han startet sin karriere som fotograf i De norske politistyrkene som ble opprettet i Sverige under den 2. verdenskrig. Han ble tilknyttet Distriktskommando Nord-Norge og senere overført til Allied Forces Warcrime Commition, som arbeidet med avsløring av tyske krigsforbrytelser mot Sovjetiske og Jugoslaviske krigsfanger. Denne fotografiske dokumentasjonen ble brukt ved Krigsforbryterdomstolen i Nürnberg i 1945-46.
Winsnes startet eget atelier i Oslo i 1949. Han var en av stifterne av Norske Reklamefotografers Landsforening, Forbundet Frie Fotografer og Kreativ Forum.
Han arbeidet som tegner i Dagbladet under vinterolympiaden i Oslo i 1952 og sommerolympiaden i Helsingfors samme år.
Han var også medarrangør og deltager på fotoutstillingen Foto i Fokus i Oslo i 1956 og eneansvarlig for utvelgelsen av bilder til Norges Fotograf Forbunds jubileumsutstilling på Frogner Hovedgård i Oslo i 1969.
Han har også arbeidet som fotografisk jurymedlem både i Norge og Sverige, blant annet flere år i Aftenpostens A-magasin.
I 1962 mottok han, som første fotograf reklameprisen gullblyanten for sitt arbeid som reklamefotograf og i 1963 matprisen for sine fotografier av mat.
Winsnes var den første fotograf som fikk Statens Kunstnerstipend i 1968. Han var norsk representant ved utarbeidelsen og fremstillingen av billedmaterialet til den audiovisuelle delen av Nordens Paviljong på verdensutstillingen i Osaka, Japan i 1970. Arne Nordheim komponerte musikken til dette programmet.
Han stilte ut bilder i Pentax Gallery i London, Kaare Berntsen Galleri i Oslo, Preus Fotomuseum i Horten, Kløverhuset i Bergen, Forbundet Frie Fotografers vårutstilling i Oslo. Han hadde også separatutstilling i Kodaks hovedkontor i Oslo.
Han var i en årrekke eneste norske representant i det verdenskjente, svenske billedarkivet Tio Foto i Stockholm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Verk av Bjørn Winsnes på nasjonalmuseet.no | Bjørn Winsnes (født 13. september 1925 i Oslo, død 25. | 9,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maruti_Suzuki_A-STAR | 2023-02-04 | Maruti Suzuki A-STAR | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 2008', 'Kategori:Maruti-modeller', 'Kategori:Suzuki-modeller'] | Maruti Suzuki A-STAR (også kjent som Suzuki Alto og Nissan Pixo) er en bilmodell introdusert i 2008. Bilen produseres i India av indisk-japanske Maruti Suzuki. A-STAR er en videreutvikling av Suzuki Alto. Bilen skal eksporteres på verdensbasis.
Bilen leveres med én motor, en tresylindret bensinmotor fra Suzuki på 996 ccm som yter 68 hk ved 6000 o/min, og 90 Nm ved 3400 o/min. | Maruti Suzuki A-STAR (også kjent som Suzuki Alto og Nissan Pixo) er en bilmodell introdusert i 2008. Bilen produseres i India av indisk-japanske Maruti Suzuki. A-STAR er en videreutvikling av Suzuki Alto. Bilen skal eksporteres på verdensbasis.
Bilen leveres med én motor, en tresylindret bensinmotor fra Suzuki på 996 ccm som yter 68 hk ved 6000 o/min, og 90 Nm ved 3400 o/min. | Maruti Suzuki A-STAR (også kjent som Suzuki Alto og Nissan Pixo) er en bilmodell introdusert i 2008. Bilen produseres i India av indisk-japanske Maruti Suzuki. | 9,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leinster_Rugby | 2023-02-04 | Leinster Rugby | ['Kategori:1870-årene i Irland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1875', 'Kategori:Rugbylag', 'Kategori:Sport i Storbritannia i 1875'] | Leinster Rugby (best kjent som Leinster) er en irsk profesjonell Rugby Union lag fra provinsen Leinster i Irland. De konkurrerer i ligaen Pro14 og de to europeiske turneringene European Rugby Champions Cup eller European Rugby Challenge Cup (alt etter tabellplassering). Laget representerer Leinster-avdelingen av Irish Rugby Fotball Union. Leinster er en av fire irske profesjonelle rugbylag, og var et amatørlag fram til 1995. Den offisielle Leinster-drakten er marineblå, blå og hvit med den tradisjonelle Leinster-harpen, som er lagets logo.
Leinster spiller hjemmekampene på RDS Arena eller Aviva Stadium i Dublin. De spilte på Donnybrook Stadium, også i Dublin, fram til 2007. Leinster vant ligaen i 2002, 2008, 2013 og 2014 og European Rugby Champions Cup (tidl. Heineken European Cup) i 2009, 2011, 2012 og 2018.
| Leinster Rugby (best kjent som Leinster) er en irsk profesjonell Rugby Union lag fra provinsen Leinster i Irland. De konkurrerer i ligaen Pro14 og de to europeiske turneringene European Rugby Champions Cup eller European Rugby Challenge Cup (alt etter tabellplassering). Laget representerer Leinster-avdelingen av Irish Rugby Fotball Union. Leinster er en av fire irske profesjonelle rugbylag, og var et amatørlag fram til 1995. Den offisielle Leinster-drakten er marineblå, blå og hvit med den tradisjonelle Leinster-harpen, som er lagets logo.
Leinster spiller hjemmekampene på RDS Arena eller Aviva Stadium i Dublin. De spilte på Donnybrook Stadium, også i Dublin, fram til 2007. Leinster vant ligaen i 2002, 2008, 2013 og 2014 og European Rugby Champions Cup (tidl. Heineken European Cup) i 2009, 2011, 2012 og 2018.
== Se også ==
Rugby union
Irish Rugby Football Union
== Eksterne lenker ==
Leinster Rugby offisielle nettside
Uoffisielle supporrterklubb nettside | Leinster Rugby (best kjent som Leinster) er en irsk profesjonell Rugby Union lag fra provinsen Leinster i Irland. De konkurrerer i ligaen Pro14 og de to europeiske turneringene European Rugby Champions Cup eller European Rugby Challenge Cup (alt etter tabellplassering). | 9,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ene_Mihkelson | 2023-02-04 | Ene Mihkelson | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 2017', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Järvamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ene Mihkelson (født 21. oktober 1944 i Tammeküla, død 20. september 2017 i Tartu) var en estisk forfatter, særlig av lyrikk.
Mihkelson studerte litteraturvitenskap og arbeidet som lærer, og som forsker ved Estlands litteraturmuseum. Det meste av livet arbeidet hun som forfatter.
Hennes første litterære verk ble publisert i 1967, men den første diktsamlingen utkom ikke før i 1978. Ettersom faren var en aktiv opposisjonell, hadde hun problemer med å bli utgitt i sovjettiden. Hun publiserte ti diktsamlinger, fire romaner, én essaysamling kalt Kirjanduse seletusi (Litteratur forklart) og én novellesamling kalt Surma sünnipäev (Dødens fødselsdag).
Mihkelsons lyrikk er i frie vers, uten metrikk og rytme, men karakterisert ved sin intensitet, allegorier og metafysiske emner. Hun refererte ofte til barndomserfaringer, estisk mytologi og estisk historie.
Hun mottok Juhan Livi-prisen i 1994 og 1999, Estlands kulturfonds litteraturpris i 2001, og i 2006 fikk hun den tysk-østerrikske Herderprisen.
| Ene Mihkelson (født 21. oktober 1944 i Tammeküla, død 20. september 2017 i Tartu) var en estisk forfatter, særlig av lyrikk.
Mihkelson studerte litteraturvitenskap og arbeidet som lærer, og som forsker ved Estlands litteraturmuseum. Det meste av livet arbeidet hun som forfatter.
Hennes første litterære verk ble publisert i 1967, men den første diktsamlingen utkom ikke før i 1978. Ettersom faren var en aktiv opposisjonell, hadde hun problemer med å bli utgitt i sovjettiden. Hun publiserte ti diktsamlinger, fire romaner, én essaysamling kalt Kirjanduse seletusi (Litteratur forklart) og én novellesamling kalt Surma sünnipäev (Dødens fødselsdag).
Mihkelsons lyrikk er i frie vers, uten metrikk og rytme, men karakterisert ved sin intensitet, allegorier og metafysiske emner. Hun refererte ofte til barndomserfaringer, estisk mytologi og estisk historie.
Hun mottok Juhan Livi-prisen i 1994 og 1999, Estlands kulturfonds litteraturpris i 2001, og i 2006 fikk hun den tysk-østerrikske Herderprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Estonian Literary Magazine, introduksjonsartikkel | Ene Mihkelson (født 21. oktober 1944 i Tammeküla, død 20. | 9,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romefamilien | 2023-02-04 | Romefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dioscoreales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Romefamilien (Nartheciaceae) er en plantefamilie i ordenen Dioscoreales med om lag 20 arter i 5 planteslekter. Den har bare vært anerkjent siden 2003.
Plantene er urter som ofte er opprette med parallelle eller klasestilte, gule blomster og lite iøynefallende blader. Arten Rome (Narthecium ossifragum) vokser også i Norge.
| Romefamilien (Nartheciaceae) er en plantefamilie i ordenen Dioscoreales med om lag 20 arter i 5 planteslekter. Den har bare vært anerkjent siden 2003.
Plantene er urter som ofte er opprette med parallelle eller klasestilte, gule blomster og lite iøynefallende blader. Arten Rome (Narthecium ossifragum) vokser også i Norge.
== Slekter og arter ==
Slektene og de viktigste artene i familien omfatter:
Aletris
Aletris farinosa
Aletris foliosa
Aletris glabra
Aletris laxiflora
Aletris lutea
Aletris pauciflora
Aletris pauciflora var. khasiana
Aletris rigida
Aletris spicata
Aletris stenoloba
Lophiola
Lophiola americana
Lophiola aurea
Metanarthecium
Metanarthecium luteo-viride
Romeslekten (Narthecium)
Narthecium asiaticum
Narthecium californicum
Rome (Narthecium ossifragum)
Nietneria
Nietneria paniculata
== Eksterne lenker ==
(en) Romefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Romefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Romefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Romefamilien hos Dyntaxa
(en) Romefamilien hos Fossilworks
(en) Romefamilien hos ITIS
(en) Romefamilien hos NCBI
(en) Romefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Romefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Nartheciaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nartheciaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Nartheciaceae – beskrivelser i: L. Watson & M. J. Dallwitz, The Families of Flowering Plants. | Se teksten | 9,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pandanales | 2023-02-04 | Pandanales | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1833', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pandanales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pandanales er en orden av palme-liknende trær, busker, lianer og urter. Ordenen har 5 familier, 36 slekter og anslått 1 345 arter. De vokser i tropene på alle kontinenter, dog går familien Pandanaceae helt sør til New Zealand.
Flere av artene har blader som brukes til flettverk ved produksjon av kurver, eksempelvis slekten Pandanus, som også brukes i koking i asiatisk matlaging. Arten Carludovica palmata brukes som flettverk til produksjonen av panamahatter.
| Pandanales er en orden av palme-liknende trær, busker, lianer og urter. Ordenen har 5 familier, 36 slekter og anslått 1 345 arter. De vokser i tropene på alle kontinenter, dog går familien Pandanaceae helt sør til New Zealand.
Flere av artene har blader som brukes til flettverk ved produksjon av kurver, eksempelvis slekten Pandanus, som også brukes i koking i asiatisk matlaging. Arten Carludovica palmata brukes som flettverk til produksjonen av panamahatter.
== Familier ==
Familiene i ordenen omfatter:
Cyclanthaceae
Pandanaceae
Stemonaceae
Triuridaceae – siden 2003
VelloziaceaeFør 2003 var Triuridaceae ikke plassert i noen orden, den var ansett som en basal familie direkte under enfrøbladingene, men etter DNA-studier er det fastslått at den tilhører Pandanales.
== Eksterne lenker ==
(en) Pandanales – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Pandanales i Encyclopedia of Life
(en) Pandanales i Global Biodiversity Information Facility
(no) Pandanales hos Artsdatabanken
(en) Pandanales hos Fossilworks
(en) Pandanales hos ITIS
(en) Pandanales hos NCBI
(en) Pandanales hos Tropicos
(en) Kategori:Pandanales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pandanales – detaljert informasjon på Wikispecies
Oversikt over ordenen – hos MOBOT, Missouri Botanical Garden. | Se teksten | 9,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eiby | 2023-02-04 | Eiby | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bygder i Alta'] | Eiby (nordsamisk: Eaibu) er ei bygd i Alta kommune i Finnmark. Grunnkretsen heter Eiby/Storelvdalen. Den ligger 10 km sør for Alta sentrum, på vestsida av Eibyelva, rundt 3 kilometer før den munner ut i Altaelva. Grunnkretsen har 369 innbyggere (2012).Europavei 45 passerer gjennom bygda.
Bygdas navn kommer visstnok fra Iver Eiby, som var den første som bosatte seg i bygda.
| Eiby (nordsamisk: Eaibu) er ei bygd i Alta kommune i Finnmark. Grunnkretsen heter Eiby/Storelvdalen. Den ligger 10 km sør for Alta sentrum, på vestsida av Eibyelva, rundt 3 kilometer før den munner ut i Altaelva. Grunnkretsen har 369 innbyggere (2012).Europavei 45 passerer gjennom bygda.
Bygdas navn kommer visstnok fra Iver Eiby, som var den første som bosatte seg i bygda.
== Referanser == | Eiby (nordsamisk: Eaibu) er ei bygd i Alta kommune i Finnmark. Grunnkretsen heter Eiby/Storelvdalen. | 9,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Grim%C3%A5s | 2023-02-04 | Jonas Grimås | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uppsala', 'Kategori:Svenske regissører'] | Jonas Kristofer Ulfson Grimås (født 7. august 1958 i Uppsala, Sverige) er en svensk regissør.
| Jonas Kristofer Ulfson Grimås (født 7. august 1958 i Uppsala, Sverige) er en svensk regissør.
== Biografi ==
Grimås gikk på Dramatiska institutets regilinje 1987–89 og deretter på The Royal College of Art. Han er kjent blant annet for filmatiseringen av Henning Mankells Kurt Wallander. Grimås har vært bosatt og arbeidet i London siden 1988 der han har regissert en rekke dramaserier for BBC, ITV og Channel 4, blant andre Silent Witness, Hope and Glory, Hamish Macbeth (med Robert Carlyle), Second Sight (med Clive Owen) og Med hjarte på rette staden (Heartbeat).
Grimås vant en British Academy Award for kortfilmen sin Artisten og ble nominert for ytterligere en med sin film Marooned.
I 2007 er Jonas Grimås aktuell med filmatiseringen av Camilla Läckbergs romaner Isprinsessan og Predikanten som sendes av SVT høsten 2007.
== Filmografi (utvalg) ==
== Eksterne lenker ==
Jonas Grimås' nettsider
(en) Jonas Grimås på Internet Movie Database
(sv) Jonas Grimås i Svensk Filmdatabas
(da) Jonas Grimås på Filmdatabasen
(en) Jonas Grimås på AllMovie
(en) Jonas Grimås hos The Movie Database | | fsted = Uppsala, Sverige | 9,988 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petrosaviaceae | 2023-02-04 | Petrosaviaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Enfrøbladete planter', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Petrosaviaceae er en familie av enfrøbladete planter som er plassert direkte under enfrøbladingene i APG II-systemet. Før 2003 hadde familien liten anerkjennelse, og artene ble da av de fleste forskere plassert under liljeordenen Liliales. De to slektene i familien ble i tiden 1998–2003 ansett som egen familier, men anses nå som slekter under Petrosaviaceae.
Petrosaviaceae er basale enfrøbladinger og omfatter 4 arter. De er urter med blomster og vokser i høytliggende biotoper. Plantene er enkle og opprette med gulgrønne eller hvite blomster.
Plantene vokser kun i Kina, Japan og Sørøst-Asia.
| Petrosaviaceae er en familie av enfrøbladete planter som er plassert direkte under enfrøbladingene i APG II-systemet. Før 2003 hadde familien liten anerkjennelse, og artene ble da av de fleste forskere plassert under liljeordenen Liliales. De to slektene i familien ble i tiden 1998–2003 ansett som egen familier, men anses nå som slekter under Petrosaviaceae.
Petrosaviaceae er basale enfrøbladinger og omfatter 4 arter. De er urter med blomster og vokser i høytliggende biotoper. Plantene er enkle og opprette med gulgrønne eller hvite blomster.
Plantene vokser kun i Kina, Japan og Sørøst-Asia.
== Slekter og arter ==
Slektene og artene i denne familien omfatter:
Japanolirion
Japanolirion osense – Japan
Petrosavia
Petrosavia sakuraii – Kina, Taiwan, Sumatra, Japan, Myanmar, Vietnam
Petrosavia stellaris – Øst-Asia
Petrosavia sinii – Kina
== Eksterne lenker ==
(en) Petrosaviaceae i Encyclopedia of Life
(en) Petrosaviaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Petrosaviaceae hos Artsdatabanken
(en) Petrosaviaceae hos Fossilworks
(en) Petrosaviaceae hos ITIS
(en) Petrosaviaceae hos NCBI
(en) Petrosaviaceae hos The International Plant Names Index
(en) Petrosaviaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Petrosaviaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Petrosaviaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Petrosavia i Flora of China.
NCBI Taxonomy Browser - lenker til familie, slekter og arter.
Petrosaviaceae Arkivert 12. oktober 2008 hos Wayback Machine. - lenker hos CSDL, Texas. | Se teksten | 9,989 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estland | 2023-02-04 | Estland | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Estland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1991'] | Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.
Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen. Estland hadde høyest levestandard av Sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.
Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år .
Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Estland ble medlem av OECD i 2010.
| Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.
Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen. Estland hadde høyest levestandard av Sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.
Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år .
Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Estland ble medlem av OECD i 2010.
== Naturgeografi ==
Estland ligger på østkysten av Østersjøen med Finskebukta i nord, Russland i øst og Latvia sør. Landet er flatt og den gjennomsnittlige høyden er ikke høyere enn 50 meter, og det høyeste punktet i landet, Suur Munamägi, ligger i sørøst med 318 meter. Grunnfjellet er dekket av et skikt kalkstein, sandstein og leirstein. Kysten i nord er preget av kalksteinsskrenter, «klinter», som på det meste er 56 meter høye. Grunnfjellet ligger dypt under de sedimentære bergartene. I de nordlige delene er grunnfjellet dekket av 200 meter kalksteinslag, i sør omkring 600 meter tykt lag av sand- og leirstein som danner et tildels kupert landskap. I vest og nordvest er kysten lav og dekket av sand. Innsjøen Peipus er også omgitt av sandstrender.Oljeskifer (eller kukersite, særlig øst for Tallinn langs Finskebukta) og kalkstein, sammen med skogområdene som dekker 47 % av landet, spiller en viktig økonomisk rolle i Estland, som ellers har få naturressurser. Utvinning og brenning av skiferolje har etterlatt kilometerlange hauger av slagg og aske ved Kohtla-Järve der et varmekraftverk produserte så mye strøm (omkring 1980) at verket bidro til Leningrads strømforsyning. Omkring 1980 ble det brutt 30 millioner tonn oljeskifer årlig og reservene ble da anslått til å vare i 200 år med daværende utvinningstakt.Estland har over 1 400 innsjøer. De fleste er svært små, men den største, Peipus (Peipsi på estisk), er med 3 555 km² en av de største innsjøene i Europa. Den danner det meste av grensa mellom Estland og Russland. De fleste innsjøene er grunn (som i Finland), Peipus er bare 15 meter dyp.
Det renner også mange elver gjennom landet, de lengste av Estlands elver er Võhandu (162 km), Pärnu (144 km) og Põltsamaa (135 km). Estland har også mange myrområder, våtemarker og marskland særlig i den vestlige delen av fastlandet mot Østersjøen omkring Haapsalu. Kystlinjen er 3 794 km lang med mange bukter, sund og viker. Tallet på øyer og holmer er anslått til 1 500, og de to største er Saaremaa og Hiiumaa, som begge er egne fylker. Øyene utgjør omkring 10 % av landets areal.Omkring 32 % av landets areal er dyrket mark, 21 % er myr og 40 % er skog.Største by er hovedstaden Tallinn, andre store byer er Tartu, Narva, Kohtla-Järve og Pärnu. Elven Emajõgi er seilbar og har en høydeforskjell på under 4 meter over en strekning på 100 km.I 1945 gjorde Sovjetunionen en grenseregulering slik at 2300 km2 ble overført fra Den estiske sovjetrepublikk til Den russiske sovjetrepublikk. Estlands regjeringen godtok ikke reguleringen og regner grensen satt ved freden i Tartu (1920) som gjeldende.
=== Klima ===
Estland har et temperert klima som ligner på klimaet i Skandinavia, middeltemperaturen er 16 °C i juli og -5 °C i januar. Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene er relativt høye sammenlignet med andre områder på samme breddegraden. De nordlige kystområdene kan derimot få kraftig vind innimellom som gir ganske sure forhold, i tillegg til den kalde østavinden fra Russland. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har man regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er de tørreste månedene på året. Tallinn har en normal årsnedbør på 585 mm.
Klimaet er gjennomgående kjølig, en følge av at landet ligger så langt mot nord. Vind fra Østersjøen gjør vintrene fuktige, men fører samtidig til at landet blir spart for de betydelig kaldere luftmassene fra øst. Selv om over halvparten av Estland er oppdyrket eller blir brukt som beitemark, er det fortsatt veldig mye igjen av den naturlige vegetasjonen. Den omfatter blant annet skog, først og fremst gran og en del furu. I lavlandet er det store myrstrekninger. Det finnes et rikt dyreliv, med blant annet hjortedyr, ulv og gaupe.
== Demografi ==
På slutten av 1990-tallet beskrev 30 % av befolkningen seg som på grensen til å være fattige, sammenlignet med nær halvparten i Latvia og Litauen. Fafos kartlegging beskrev da Estland som det mest velstående av de tre baltiske landene. Tilgang til internett, personlig datamaskin og mobiltelefon var på den tiden langt mer vanlig i Estland (over 30 % hadde mobiltelefon mot 10 % i Litauen). En tredel av befolkningen hadde da høyere utdanning.
=== Språk ===
Estisk språk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med finsk. Det er verken beslektet med de baltiske språkene latvisk eller litauisk eller med russisk, men derimot med det nylig utdødde livisk (et finsk-ugrisk språk), som ble snakket på Livlands odde. Det opprinnelige liviske språket døde ut omkring 1800. På grunn nært slektskap med finsk språk har landet mye kontakt med Finland.
=== Religion ===
Estland ble på grunn av tysk og svensk innflytelse overveiende luthersk. Landet gjennomgikk en luthersk reformasjon og katekisme på estisk ble innført i 1535. Russisk-ortodokse kristne er i hovedsak etniske russere og en del etniske estere.
=== Befolkning ===
TFR (Total Fertility rate) i Estland er 1.45, noe som er for lavt til at det nåværende befolkningstallet skal kunne opprettholdes, og det er derfor ventet en økende andel eldre og en synkende befolkning. Fra 2000 til 2010 ble befolkningen i Estland redusert med ca. 30.000 mennesker. Etter 2014 har riktignok utviklingen snudd igjen, og i 2017 hadde Estland en befolkningsøkning på 3070 personer. Estland er et relativt heterogent samfunn, og landet har en stor russisk minoritet som utgjør 25 % av totalbefolkningen.
Etter andre verdenskrig gikk landet gjennom en kraftig industrialisering i regi av det sovjetiske regimet. Behovet for arbeidskraft i industrien trakk til seg arbeidskraft fra Russland og andre slaviske deler av Sovjetunionen. I 1980 var 40 % av befolkningen innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen. I Tallinn var per 1980 nær halvparten av befolkningen ikke-estisk. I 1994 hadde 25 % av etniske russere statsborgerskap, i 1999 var andelen med estisk statsborgerskap økt til 40 % og 20 % av de etniske russerne var borgere av Russland. I 1999 var 13 % av innbyggerne statsløse. I løpet av 1990-tallet gjorde mange av de innbyggere fra andre deler av Sovjetunionen estere av seg.Ved grensen til Russland, i Setuland, holder omkring 5000 personer av minoriteten setuer eller setukeser til.
== Historie ==
Estland har vært befolket av finsk-ugriske stammer siden forhistorisk tid. De ble kristnet etter langvarige korstog som endte i 1227 da Danmark hadde erobret nordre del av landet og den tyske Sverdbrødrenes ridderorden søndre del. Danskene ble i 1219 invitert av biskop Albert av Livland for å hjelpe til med omvending av de hedenske esterne. Tallinn, Tartu og Pärnu sluttet seg i 1285 til hanseatene og Lübecks lover ble innført. Som medlem av Hansa-forbundet formidlet Tallinn handel med Russland og opplevde en velstandsperiode. Danmark beholdt nordre Estland til 1346. Tysk herredømme over nordre Estland varte til Sverige erobret landsdelen i 1561. Russiske invasjoner i 1481 og 1558 ble slått tilbake. Søndre del, Livland, var under tysk styre til Polen-Litauen erobret provinsen i 1580-årene. I 1550 grunnla Gustav Vasa Helsingfors som konkurrent til Tallinn. Da hansahandelen stagnerte begynte Tallinns nedgang og pesten i 1710 etterlot bare 15 % av byens befolkning.På 13- og 1400-tallet vokste hovedstaden Tallinn (tysk: Reval) sterkt, og den ble en hansaby i Hansaforbundet. Navnet er en sammentrekning av Taani og Linn, som betyr «dansk by» eller «av danskene». Den vanlige betegnelsen på Tallinn er derfor «Danskeborgen». Estland ble protestantisk i 1524.
Danmarks historiske tilknytning til Estland er bakgrunnen for myten om opphavet til det danske flagget Dannebrog. Ifølge myten skal Dannebrog ha dalt fra himmelen under slaget ved Felin i Estland under korstoget som kong Valdemar II ledet mot de hedenske esterne. Danskene var nær ved å lide nederlag da flagget mirakuløst dalte ned og ga dem nytt mot og seier. Forskjellig versjoner tidfester hendelsen enten til 1207 eller til 1219, og slagstedet sies også å være Lyndanisse.I 1625 kom hele Fastlands-Estland under svensk herredømme. Svenskene beholdt den administrative inndelingen i to provinser. Estland var betegnelsen på kyststripen i nord langs Finskebukta, mens Livland i sør også omfattet deler av det nåværende Latvia. Denne inndelingen besto til inn på 1900-tallet. Kong Gustav II Adolf tvang den tyske adelen til å gi bøndene større frihet, og opprettet et trykkeri og et (tyskspråklig) universitet i Tartu (tidligere Dorpat) i 1632.
=== Under tsaren ===
Under den store nordiske krig ble Sverige knekket som stormakt da Russland erobret Estland og Livland i 1710, en erobring som ble bekreftet ved freden i Nystad i 1721. Men godseierne og byborgere forble overveiende tysktalende så lenge det russiske styret varte, og estisk språk ble stort sett bare talt av de livegne bøndene. Jordbruket var dominert av de omkring 2000 baltisk-tyske godseierne og deres eiendommer omfattet nesten hele landet. De fikk bedre kår da Russland opphevet livegenskapet i Estland i 1816 og i Livland i 1818. På 1800-tallet var handel og administrasjon dominert av etniske tyskere og russere, mens de fleste etniske estere var bønder. De frigjorte bøndenes foreninger ble utover på 1800-tallet sentre for en nasjonal vekkelse. I 1880 ble det etablert treårige folkeskole med undervisning på estisk (ifølge Det Beste tiltok russifiseringen rundt 1880 da det russisk ble eneste språk i undervisning og administrasjon). Nasjonale sangerstevner (fra 1870) ble også et symbol på den nasjonale bevisstheten. Aviser på estisk ble forbudt i 1905.
=== Revolusjon og frigjøring ===
Etter det russiske tsarrikets sammenbrudd under oktoberrevolusjonen erklærte Estland seg uavhengig 24. februar 1918. Russlands svake stilling etter revolusjonen gjorde det mulig for Estland å bli en suveren stat. Etter oktoberrevolusjonen i den nærliggende St. Petersburg hadde et bolsjevikregime kortvarig kontroll også i Estland. Selvstendighetserklæringen kom overraskende på norske myndigheter. Tyske styrker inntok Tallinn 25. februar og holdt byen til november 1918. Den tyske kontrollen over Baltikum var i 1918 så sterk at det ble snakket om å innlemme deler av regionen i det tyske riket, dette ble senere avvist av myndighetene i de tre landene. Russiske bolsjevikstyrker invaderte i november 1918 (med støtte av lokale kommunister) og hadde i januar 1919 kontroll over nesten hele landet, bare Tallinn med oppland var fritt der en britisk flåtestyrke støttet den estiske motstandsbevegelsen. De estiske styrkene ble forsterket med 3.500 finske frivillige. Den britiske regjeringen anmodet i oktober 1918 de skandinaviske land om bidra med soldater til Baltikum for å beskytte sivilbefolkningen og hindre et bolsjevikopprør, alternativt ba britene om våpenhjelp dersom det ikke var mulig å sende styrker. Anmodningen om styrker ble avslått, særlig av hensyn til landenes nøytralitet, mens våpeneksport ble godtatt. Sverige lot også svenske borgere delta som frivillige. Den britiske flåteenheten var avgjørende for at det russiske fremstøtet mot Narva i 1919 ble slått tilbake. Landet ble frigjort i februar 1919. Russland anerkjente Estland 2. februar 1920, underskrev fredsavtale i Tartu og fastsatte landets østlige grense. Estland ble anerkjent av vestlige land i 1921. Livland ble i 1918 delt mellom Estland og Latvia langs språkgrensen. Demokratiske forfatninger etter vestlig mønster blir innført i Estland som i Latvia og Litauen. Universitetet i Tartu ble gjenåpent i 1919 og ble for første gang undervist på estisk. I januar 1921 ble Estland formelt anerkjent av de allierte og av Sverige. Norge var tilbakeholden med anerkjennelse fordi det var tvil om staten ville overleve den dagen Russland ble stabilisert og av frykt for å komme i konflikt med Estlands naboer.I 1934 erklærte statsminister Konstantin Päts unntakstilstand og utnevnte seg selv til president.
=== Andre verdenskrig ===
Sovjetunionen tvang Estland til å tillate opprettelsen av militærbaser i oktober 1939 som følge av de hemmelige tilleggene til Molotov–Ribbentrop-pakten med Tyskland. I juni 1940 ble landet fullstendig okkupert, og Sovjetunionen tok full kontroll over styret. Estland ble formelt del av Sovjetunionen 6. august 1940. Anneksjonen ble ikke anerkjent internasjonalt. Ved «valget» samme år fikk kommunistene flertall i Riksdagen, som anmodet om at landet måtte bli opptatt i Sovjetunionen som Estiske SSR. Det skjedde formelt i august 1940, men anneksjonen ble ikke anerkjent av andre stater enn Tyskland og dets allierte. Estland hadde en fullt akkreditert «diplomatic mission» i New York mens landet var under sovjetisk kontroll. Befolkningen ble redusert etter omfattende deportasjon til Sibir. Deportasjonene begynte 14. juni 1941 (en uke før operasjon Barbarossa) og hadde vært planlagt siden 1939 da general Ivan Serov ga ordre om at alle «anti-sovjetiske elementer» i Baltikum skulle deporteres. Serov-instruksene og andre hemmelige dokumenter ble funnet etterlatt da Den røde arme trakk seg tilbake fra det tyske angrepet. Ifølge instruksen skulle bestemte kategorier ledende personer, patrioter og intellektuelle arresteres og deporters til øde område i det østlige Sovjetunionen. Ordren omfattet blant annet medlemmer av parlamentet, partiledere, regjeringsmedlemmer, politimenn, ordførere, redaktører, aktive medlemmer av bondelaget, prester, fagforeningsledere, bedriftseiere og skipsredere. Anslagsvis 60.000 personer ble deportert eller drept.I 1941 kom Estland under tysk okkupasjon da Tyskland angrep Sovjetunionen. Nazistene hadde planer om å kolonisere hele Baltikum ved å deportere store deler av befolkningen og deretter bosette et stort antall etniske tyskere. Tyske navn på byer og gater ble tatt i bruk av okkupanten.Sovjetiske styrker gjenerobret landet i 1944. Mange estere hadde sluttet seg til de tyske styrkene i kamp mot den røde arme. Sovjetiske myndigheter gikk hardhendt frem mot antatte kollaboratører. Terrorpolitikken ble gjenopptatt med deportasjoner og tvangskollektivisering. Fra Estland foregikk massedeportasjonene 1946-1949 og transportene gikk særlig til Novosibirsk og til Kasakhstan ved Semipalatinsk. Mange av de deporterte var bønder slik at tvangskollektiviseringen skulle være lettere å gjennomføre. Anslagsvis 124.000 ble deportert eller drept etter krigen. De deporterte ble blant annet erstattet av personer fra ulike deler av Sovjetunionen, hovedsakelig russiske arbeidere.Forholdene bedret seg gradvis etter Stalins død. Takket være naboskapet til Finland og adgangen til å ta inn finsk fjernsyn ble Estland den av sovjetrepublikkenen som ble sterkest påvirket av vestlige verdier og vestlig kultur. Industrialiseringen av landet gjennom bedrifter styrt fra Moskva førte til stadig mer russifisering. Samtidig førte industrialiseringen til at Estland ble den mest velstående delen av Sovjetunionen med lønninger som var 60-70 % høyere enn i Russland. De baltiske landene var til en viss grad utstillingsvindu for det sovjetunionen fikk til. Russiske fortrengte i stor grad estisk som språk i det offentlige liv. I 1939 var 90 % av befolkningen etniske estere, i 1989 var tallet 65 %. I Estland var det store flåtebaser for Sovjetunionen og ved Tallinn var flyvåpenets varslingsanlegg plassert. Industrien ble i Sovjet-tiden styrt fra Moskva. Industribyen Sillamäe var da lukket og hadde 86 % etniske russere. Vestlige besøkende fikk besøke universitetsbyen Tartu bare i dagslys.Innlemmingen av Estland i Sovjetunionen ble betraktet som ulovlig av esterne selv og ambassader i Washington D.C. og andre steder fortsatte sin virksomhet med aldrende diplomater. I USAs utenriksdepartement hang landets flagg som om landet eksisterte som selvstendig stat også i Sovjet-tiden. Storbritannia overlot landets gullreserver til Moskva.
=== Sovjetunionens oppløsning ===
Under det sovjetiske «tøværet» med glasnost og perestrojka vokste det fram en åpenlys politisk bevegelse for nasjonal selvstendighet. Sovjetunionens sammenbrudd gjorde løsrivelsen mulig. I 1987 var det demonstrasjoner mot utvidelse av fosforittutvinning i landet (i Rakvere-området). Motstanden var motivert delvis av miljøhensyn, delvis av motstand mot den russiske dominansen som fulgte med virksomheten. Det var blant annet planer om å flytte 100 000 arbeidere fra Kola til gruvene i Estland. Denne form for motstand var ukjent i Sovjetunionen. Fra estisk side ble det også argumentert med miljøproblemer knyttet til utvinning av oljeskifer og brenning av denne i varmekraftverkene i Narva, brenningen gir utslipp av svoveldioksid og store mengder aske som lagres i nærheten. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov.I 1988 ble nasjonale symboler som flagg, nasjonalsang og riksvåpen tillatt og dominerende i bybildet. Studentene i Tartu tok initiativet og forlangte at førstesekretær Karl Vaino måtte gå av og at landet måtte få økonomisk selvstyre. De forlangte også at det skulle offentliggjøres lister over deporterte og at verneplikten skulle avtjenes i Estland. I 1988 ble «Folkefronten for gjennomføring av endringer i samfunnet» etablert og den samlet 300.000 personer til en sangfest. Vaino Väljas, en venn av Gorbatsjov, overtok ledelsen og de gjenværende politiske fanger ble løslatt. Det estiske parlamentet (øverste sovjet) vedtok 16. november 1988 en erklæring om landets suverenitet og ba oppfordret til å utarbeide en unionstraktat for Sovjetunionen (noe Gorbatsjov selv foreslo året etter). Samtidig vedtok parlamentet forfatningsendringer om borgerretter. Sovjetunionens øverste sovjet avviste vedtakene som ugyldige. Mot «folkefronten» etablerte etniske russere «interfronter» som ville motvirke selvstendighetsønskene og krav til blant annet språkkunnskaper. Enn-Arno Sillari ble 20. mars 1990 valg til førstesekretær i kommunistpartiet mens Arnold Rüütel ble valg til president, og 30. mars erklærer Estland seg som uavhengig av Sovjetunionen. Uavhengighetserklæringen henviste til fredsavtalen mellom Estland og Den russiske sovjetrepublikk fra 1920. På 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten i 1989 dannet 2 millioner estere, latviere og litauere enn menneskekjede på 500 km mellom Tallinn og Vilnius.
Jordbruket i Estland var tidligere organisert i omkring 600 store gods med føydale trekk. Under sovjetisk styre ble jorbruket drevet innenfor 150 kolkhoser (kollektivbruk) og 160 sovkhoser (statlige jorbruksbedrifter). Omkring 80.000 estere, såkalte kulakker, ble deportert til Sibir i 1949 for å bryte motstanden mot kollektiviseringen av landbruket.Våren 1991 ble det avholdt folkeavstemning om selvstendighet som endte med klart flertall for løsrivelse fra Sovjetunionen. Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991 avgjorde selvstendighetsdagen til 20. august 1991. Egen valuta, krone, ble innført i 1992 og knyttet til tyske mark. De siste tidligere sovjetiske soldatene forlot Estland 31. august 1994. Løsrivelsen fra Sovjetunionen og Russland gikk relativt lett da Sovjetunionen ble oppløst og Russland var svekket. En ny generasjon ledere var til dels unge ubeskrevne fra Sovjet-tiden og dels fra den estiske diasporaen. For eksempel Jüri Luik var bare 26 år gammel da han ble statsråd, mens Toomas Hendrik Ilves var født i Sverige, vokste opp i USA, og arbeidet blant annet i Canada og Tyskland.
=== Etter 1991 ===
Estland ble medlem i EU 1. mai 2004. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Det er det fjerde minste EU-landet. Estland ble medlem av NATO 29. mars 2004. I 2010 ble landet medlem av OECD. Euro ble innført som valuta i 2011. Da landet ble del av EU, ble også omfattende EU-regler innført i stort tempo. Fra 2004 opplevde landet en kraftig økonomisk oppgang. Fra 2008 til 2009 ble de baltiske landene rammet av en økonomisk nedgang, i 2009 falt Estlands BNP med 15 % og statsbudsjettets utgifter ble kuttet med 9 % - det var lignende tall for de to andre landene der Latvia gjennomgikk den største krisen. Økonomien tok seg raskt opp igjen.
== Politikk og administrasjon ==
Estland er et konstitusjonelt demokrati med en president valgt av parlamentet for fem år av gangen og et ettkammerparlament. Den utøvende makt ligger hos statsministeren, nominert av presidenten. Regjeringen er oppnevnt av presidenten etter parlamentets godkjenning. Presidentens oppgaver er i hovedsak representative og seremonielle.
Lovgivende makt ligger hos parlamentet (Riigikogu, riksdagen) med 101 representanter. Representantene blir valgt for fire år av gangen.
Den dømmende makt er høyesterett (Riigikohus) med 17 dommere hvis leder er utnevnt på livstid av presidenten.
=== Administrativ inndeling ===
Estland er delt inn i 15 fylker (maakonnad, entall – maakond)
Harju fylke (Harju maakond eller Harjumaa)
Hiiu fylke (Hiiu maakond eller Hiiumaa)
Ida-Viru fylke (Ida-Viru maakond eller Ida-Virumaa)
Järva fylke (Järva maakond eller Järvamaa)
Jõgeva fylke (Jõgeva maakond eller Jõgevamaa)
Lääne fylke (Lääne maakond eller Läänemaa)
Lääne-Viru fylke (Lääne-Viru maakond eller Lääne-Virumaa)
Pärnu fylke (Pärnu maakond eller Pärnumaa)
Põlva fylke (Põlva maakond eller Põlvamaa)
Rapla fylke (Rapla maakond eller Raplamaa)
Saare fylke (Saare maakond eller Saaremaa)
Tartu fylke (Tartu maakond eller Tartumaa)
Valga fylke (Valga maakond eller Valgamaa)
Viljandi fylke (Viljandi maakond eller Viljandimaa)
Võru fylke (Võru maakond eller Võrumaa)Fylkene er videre inndelt i bykommuner (linn) og landkommuner/herreder (vald), uten at det er noen administrativ forskjell på disse. Totalt har Estland 79 kommuner (per oktober 2017), 15 bykommuner og 64 landkommuner. Noen av bykommunene, slik som Tallinn er videre inndelt i bydeler/distrikter (linnaosad).
Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere.
== Næringsliv ==
Etter 1991 har Estland raskt utviklet en velfungerende markedsøkonomi. Hovedårsakene til dette var en stabil valuta, omfattende privatisering og gode forhold for handel og utenlandske investeringer. De siste årene er Estland et av de landene i Øst-Europa som har opplevd sterkest økonomisk vekst, mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU. Estlands utenrikshandel gikk i Sovjet-tiden hovedsakelig til andre sovjet-republikker. Matvarer, møbler og turisme var viktige eksportnæringer etter oppløsningen av Sovjetunionen. Senere ble høyteknologi en viktig industri i landet og regjeringen var tidlig ute med å digitalisere offentlig administrasjon. Verdensbanken rangerte i 2010 landet som det 17. enkleste å drive forretning i, foran Tyskland og Sveits.Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder kroner. I tillegg har norsk næringsliv investert tungt i Estland. Over 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Vardar, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og polimoon) er i dag etablert i Estland, sammen med flere andre utenlandske bedrifter.
Ved uavhengigheten i 1991 og de påfølgende årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Det statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen får år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Selskapet tilbyr et bredt spekter av moderne mobil-, internett- og TV-tilbud.
I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var oljeprisen, rask økonomisk vekst og sterkt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt fra 2007 til perioden 2011–13 på grunn av den høye inflasjonen. Bedriftsskatten i Estland ligger på 21 %.
Estland har forekomster av oljeskifer som brennes i varmekraftverkene i Narva. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov på 1990-tallet. I Sovjet-tiden var landbruket spesialisert på storfe. Landbrukets andel av sysselsettingen har falt etter frigjøringen fra Sovjetunionen.
=== Turisme ===
Det har i de senere årene vært økende interesse for turisme til Estland på grunn av billig mat, korte avstander innenlands, shopping og mange severdigheter. I tillegg er det mulig å få både hotell og lavprisfly (kun 75 minutters flytur fra Oslo) til en billig penge. Landet er også kjent feriereiser med spaopphold.
Det primære reisemålet i Estland er Tallinn som folder seg ut rundt Raekoja-plattformene, det gotiske rådhuset og travle kafeer. Gamlebyen i Tallinn er inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og består av noen av de best bevarte middelalderske kvartalene i Europa. Også øya Kihnu i Rigabukta har siden 2008 vært på UNESCOs liste for mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Om sommeren lokker lange vakre sandstrender og båtturen til øyene, i tillegg til friluftsmuseet Rocca al Mare og den 725 km² store nasjonalparken Lahemaa 50 kilometer øst for hovedstaden.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Etter at Estland ble uavhengig, vokste det raskt frem en rekke aviser og fjernsynsstasjoner under hard konkurranse. Medieindustrien har i tillegg tiltrukket seg en rekke utenlandske aktører. De to største kommersielle fjernsynsstasjonene eies av henholdsvis et norsk og et svensk konsern. Allmennkringkasting er drevet av Eesti Televisioon (ETV) og Eesti Raadio (ER). Utbredelsen av kabel-TV er stor og det er mulig å ta inn finsk, svensk, russisk og latvisk fjernsyn. Blant landets store russiske minoritet, er russisk fjernsyn – produsert og kringkastet fra Russland – ofte hovedkilden til nyheter og informasjon.
Estland har godt utbygd internettdekning, og var tidlig opptatt av mulighetene i teknologien. I juni 2007 brukte 768 000 (65 % av befolkningen) internett, og samme år avholdt landet verdens første elektroniske parlamentsvalg.
Avisene Postimees og Eesti Paevaleht kommer ut daglig, sammen med nærlingslivsavisen Aripaev. SL Ohtuleht er en tabloid kveldsavis, mens Maaleht kommer ut ukentlig. Vesti Dnya er en russiskspråklig avis. I tillegg til allmennkringkasteren ETV er de to største fjernsynsstasjonene TV3 (privat) og Kanal 2 (privat). I Sverige utkommer den estiske ukeavisen Eesti Päevaleht.
Eesti Raadio opererer med fire nettverk inkludert flaggskipet Vikerradio. I tillegg har landet den private musikkbaserte radiokanalen Raadio Elmar og den første private radiostasjonen Kuku Radio.
Delfi er en nyhetsportal på internett på både estisk og russisk.
== Kultur ==
=== Musikk, dans og drama ===
Folkesangtradisjonen står sterk i Estland, og er tett knyttet opp mot den estiske identiteten og den nasjonale oppvåkningen i kjølvannet av selvstendigheten. Det finnes en stor kanon sanger, og mange estlenderne regner seg som en syngende folk. Nasjonens viktigste samlingspunkt er den estiske sangfestivalen, som arrangeres hvert femte år, og musikkens rolle for frigjøringen fra Sovjetunionen er dokumentert i den amerikanske dokumentarfilmen The Singing Revolution. Dans har også en svært viktig posisjon, og store dansefestivaler arrangeres jevnlig.
Scenekunst har også en viktig posisjon i estisk kulturliv. Siden 1952 har landet hatt et statlig dukketeater, som siden 2013 bærer navnet NUKU Teater. Teateret ble etter hvert utvidet med et figurteatermuseum, som ble utvidet og renovert i 2017.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Estlands nasjonalepos Kalevipoeg har samme røtter som det finske Kalevala. Kalevipoeg ble utgitt 1857-61 av Friedrich Reinhold Kreutzwald. Estland holder litteratur svært høyt, noe som gjenspeiles i munnhellet «99 % av estlenderne kan lese og skrive – av disse er 98 % forfattere». Blant de fremst estiske forfatterne fra det 20. århundre regnes Jaan Kross, Jaan Kaplinski, Anton Hansen Tammsaare, Oskar Luts og Viivi Luik, mens forfattere som Andrus Kivirähk og Tõnu Õnnepalu har hatt stor suksess etter Sovjetunionens oppløsning.
Blant de nye forfatterstemmene regnes i særdeleshet finsk-estiske Sofi Oksanen som viktig. Oksanen er født og bosatt i Finland, men er av estisk herkomst, og bøkene hennes har i hovedsak tematikk relatert til Estland. I 2010 ble hun tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Utrenskning.
=== Billedkunst, byggekunst og museer ===
Estland har en rikere kunsthistorie enn landets beskjedne størrelse skulle tilsi. Nybygde og påkostede Kumu kunstmuseum i Tallinn ble i 2008 kåret til Årets museum i Europa av Det europeiske museumsforum. Tallinn har ellers en rekke museer, de fleste ligger innenfor de middelalderske bymurene.
Estlands nasjonalmuseum ligger i landets nest største by, Tartu; der ligger også Estlands litteraturmuseum. Estlands friluftsmuseum, 8 km vest for Tallinn, er en rekonstruert 1700-talls landsby fra Estlandkysten.
=== Mat og drikke ===
Estlands nasjonalkjøkken er et bondekjøkken, der mesteparten av kosten baserer seg på svin, fisk, meieriprodukter, poteter og andre vanlige grønnsaker. En av landets gastronomiske spesialiteter er stekt bjørnekjøtt med tilbehør.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Tallinns gamleby, Vanalinn
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Kulturområdet på Kihnu (rituelle og seremonielle tradisjoner, klær, musikk spill og håndverk)2003 – Oppføringene innen sangerfestivalene i Baltikum. (Sammen med Lativa og Litauen)
2009 – Den polyfone Leelo-sangertradisjonen til Setukeserne
2014 – Røykbadstuetradisjon i Võromaa
2021 – Dugout-båter i Soomaa-regionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(et) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted
(en) Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eesti – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell reiseportal for Estland (Norsk)
Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
"Riigikogu" Parlament
Informasjon fra regjeringen og departementene
God statistisk oversikt
Lonely Planet: History of Estonia Besøkt 8. april 2015
(no) Estland i Store norske leksikon(no) Statistikk og andre data om Estland i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Estlands litteraturmuseum (estisk: Eesti Kirjandusmuuseum) er et statlig arkiv og forskningsinstitutt i Tartu, som arbeider med å dokumentere estisk litteratur, folklore og folkemusikk. | 9,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Susan_Boyle | 2023-02-04 | Susan Boyle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske sangere'] | Susan Magdalane Boyle (født 1. april 1961) er en sanger fra Blackburn i West Lothian i Skottland.
| Susan Magdalane Boyle (født 1. april 1961) er en sanger fra Blackburn i West Lothian i Skottland.
== Biografi ==
Hun ble kjent etter sin opptreden i tv-programmet Britain's Got Talent 11. april 2009 på tv-kanalen ITV. En snau uke etter opptredenen hadde klippet med opptredenen hennes blitt vist over 30 millioner ganger på YouTube. I finalen, hvor hun også fremførte «I Dreamed a Dream» fra Les Misérables, kom hun på andreplass, bak dansegruppen Diversity. At hun ikke vant, var imidlertid svært overraskende for de fleste.Hennes debutalbum I Dreamed a Dream ble utgitt i november 2009, og i USA solgte det over 700 000 eksemplarer den første uken, noe som var ny rekord. Albumet gikk også til topps i Storbritannia, og fikk de høyeste salgstallene noensinne registrert.
== Britain's Got Talent ==
Susan Boyles opptredener:
== Utgivelser ==
I Dreamed a Dream (2009)
The Gift (2010)
Someone to Watch Over Me (2011)
Standing Ovation: The Greatest Songs from the Stage (2012)
Home for Christmas (2013)
Hope (2014)
A Wonderful World (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Susan Boyle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Susan Boyle på Internet Movie Database
(en) Susan Boyle hos The Movie Database
(en) Susan Boyle på Apple Music
(en) Susan Boyle på Discogs
(en) Susan Boyle på MusicBrainz
(en) Susan Boyle på Spotify
(en) Susan Boyle på Songkick
(en) Susan Boyle på Last.fm
(en) Susan Boyle på Genius — sangtekster
(en) Susan Boyle på AllMusic
Susan Boyle på Twitter
Susan Boyle på Twitter
Susan Boyle på Facebook
Susan Boyle på Instagram
Susan Boyle på YouTube
Susan Boyle på Myspace
Hele hennes opptreden Britain's Got Talent 11.04.2009 på YouTube
Reportasje om Susan Boyle på BBC på YouTube | Susan Magdalane Boyle (født 1. april 1961) er en sanger fra Blackburn i West Lothian i Skottland. | 9,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyclanthaceae | 2023-02-04 | Cyclanthaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Pandanales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cyclanthaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av palme-liknende trær og busker med 12 slekter og anslått 180arter. De vokser i tropene vesentlig i Latin-Amerika.
Flere av artene har blader som brukes til flettverk ved produksjon av kurver eller andre bruksgjenstander. Arten Carludovica palmata brukes som flettverk til produksjonen av Panamahatter.
| Cyclanthaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av palme-liknende trær og busker med 12 slekter og anslått 180arter. De vokser i tropene vesentlig i Latin-Amerika.
Flere av artene har blader som brukes til flettverk ved produksjon av kurver eller andre bruksgjenstander. Arten Carludovica palmata brukes som flettverk til produksjonen av Panamahatter.
== Slekter ==
Slektene i familienomfatter:
Asplundia
Carludovica
Chorigyne
Cyclanthus
Dianthoveus
Dicranopygium
Evodianthus
Ludovia
Schultesiophytum
Sphaeradenia
Stelestylis
Thoracocarpus
== Eksterne lenker ==
(en) Cyclanthaceae i Encyclopedia of Life
(en) Cyclanthaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Cyclanthaceae hos Artsdatabanken
(en) Cyclanthaceae hos Fossilworks
(en) Cyclanthaceae hos ITIS
(en) Cyclanthaceae hos NCBI
(en) Cyclanthaceae hos The International Plant Names Index
(en) Cyclanthaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Cyclanthaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cyclanthaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Cyclanthaceae – beskrivelse av familien i: L. Watson & M. J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Beskrivelse – hos MOBOT, Missouri Botanical Garden. | Se teksten | 9,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skruepalmer | 2023-02-04 | Skruepalmer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pandanales', 'Kategori:Stubber 2017-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Skruepalmer (Pandanaceae) er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, lianer og busker med 4 slekter og anslått 700 arter. De vokser i tropene vesentlig i Asia, men også i sentrale Afrika og i Australia samt begge øyene på New Zealand. Noen arter vokser også på øyer i Stillehavet. Det er den sørligstgående familien innen ordenen Pandanales.
| Skruepalmer (Pandanaceae) er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, lianer og busker med 4 slekter og anslått 700 arter. De vokser i tropene vesentlig i Asia, men også i sentrale Afrika og i Australia samt begge øyene på New Zealand. Noen arter vokser også på øyer i Stillehavet. Det er den sørligstgående familien innen ordenen Pandanales.
== Slekter ==
Det er fire slekter i familien, som med enkelte av sine arter omfatter:
Freycinetia – 20 arter
Freycinetia arborea («ʻIeʻie») – Hawaii, Fransk Polynesia, Cookøyene
Freycinetia auriculata – Filippinene
Freycinetia banksii – New Zealand
Freycinetia urvilleana – Stillehavet
Martellidendron – 80 arter
Martellidendron androcephalanthos
Martellidendron cruciatum
Martellidendron gallinarum
Martellidendron hornei
Martellidendron karaka
Martellidendron kariangensis
Martellidendron masoalense
Pandanus – 600 arter
Pandanus aldabraensis
Pandanus amaryllifolius
Pandanus boninensis
Pandanus decastigma
Pandanus fascicularis = syn. P. odoratissimus = syn. P. tectorius
Pandanus halleorum
Pandanus joskei
Pandanus lacuum
Pandanus multispicatus
Pandanus palustris
Pandanus papenooensis
Pandanus pyramidalis
Pandanus sechellarum
Pandanus spiralis
Pandanus taveuniensis
Pandanus temehaniensis
Pandanus teuszii
Pandanus thomensis
Pandanus utilis
Pandanus verecundus
Sararanga – 2 arter
Sararanga philippinensis
araranga sinuosa
== Eksterne lenker ==
(en) Skruepalmer i Encyclopedia of Life
(en) Skruepalmer i Global Biodiversity Information Facility
(no) Skruepalmer hos Artsdatabanken
(en) Skruepalmer hos Fossilworks
(en) Skruepalmer hos ITIS
(en) Skruepalmer hos NCBI
(en) Skruepalmer hos The International Plant Names Index
(en) Skruepalmer hos Tropicos
(en) Kategori:Pandanaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pandanaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Pandanaceae – beskrivelse av familien i: L. Watson & M. J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Beskrivelse – hos MOBOT, Missouri Botanical Garden. | Se teksten | 9,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%AB%C3%85rdalsfjord%C2%BB_(1914) | 2023-02-04 | MS «Årdalsfjord» (1914) | ['Kategori:1919 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:DSD-skip', 'Kategori:Jøsenfjord Rutelag', 'Kategori:Motorskip', 'Kategori:Sjøfart i Rogaland', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1914', 'Kategori:Skip sluttseilt 1989', 'Kategori:Stavanger havn'] | For andre skip med samme navn, se Årdalsfjord (skip)MS «Årdalsfjord» var i perioden 1953–76 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger, og benyttet til selskapets lokalruter i Ryfylke. «Årdalsfjord» var uvanlig moderne utstyrt da den kom i fart i 1953, men var i virkeligheten resultatet av en radikal ombygning av et mye eldre fartøy, dampbåten «Duen II». «Duen II» hadde vært brukt til lokalrutefart i Oslofjorden, men var to år tidligere utrangert og solgt til opphugging.
| For andre skip med samme navn, se Årdalsfjord (skip)MS «Årdalsfjord» var i perioden 1953–76 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger, og benyttet til selskapets lokalruter i Ryfylke. «Årdalsfjord» var uvanlig moderne utstyrt da den kom i fart i 1953, men var i virkeligheten resultatet av en radikal ombygning av et mye eldre fartøy, dampbåten «Duen II». «Duen II» hadde vært brukt til lokalrutefart i Oslofjorden, men var to år tidligere utrangert og solgt til opphugging.
== Tyskland ==
Juni 1914: Sjøsatt ved Union-Giesserei AG, Königsberg, Tyskland (byggenr. 175) som taubåt og isbryter «Statdrat Arnswald» for A. Augsburg, Riga, Russland.
Oktober 1914: Overtatt på beddingen av Kaiserliche Marine, Tyskland.
Desember 1914: Levert som taubåt og isbryter «Hindenburg» til Kaiserliche Marine. Lengde: 29,99 m, lengde: 6,49 m, dypgående: 2,99 m og 136 bruttoregistertonn. Maskin: 2 sylinder Compound (Union-Giesserei AG) 314 ihk
1918: Solgt til Spenger & Clausen, Hadersleben, Preussen / Abenrade (nåværende Haderslev, Danmark / Aabenraa).
== DS «Duen II» ==
20. desember 1919: Solgt til Dampskibs-AS Asker, Røken & Hurum / v. T. Mortensen, Kristiania. Omdøpt «Freden» midlertidig. Benyttet som lokalrutebåt registrert for 289 passasjerer i eierselskapets lokalrute Oslo–Askerlandet–Sætre. Båten var uvanlig solid bygget og isbryteregenskapene kom godt med i denne ruten vinterstid.
1920: Omdøpt «Duen II».
1934: Ombygd. Ny bro og nytt styrehus. brt:194
13. mars 1947: Brannskadet i forbindelse med dokking ved Nylands Verksted, Oslo. Reparert.
21. juni 1947: Levert og satt i fart igjen.
1951: Solgt til British Iron & Steel Corp. (BISCO), Newcastle, England for opphugging sammen med samme rederis lokalrutebåt DS «Asker». Det var meningen at «Duen II» skulle slepe «Asker» over Nordsjøen, men slepet ble stanset av Skipskontrollen i Tønsberg og salget ble annullert.
== MS «Årdalsfjord» ==
Januar 1952: Solgt til AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger som erstatning for forliste «Ombofjord».
Sommeren 1952: Benyttet som avløser i Jøsenfjord-selskapets lokalruter i Ryfylke.
Høsten 1952: Radikalt ombygd og forlenget til lokalrutebåt av «sjøbuss»-type ved Br. Lothe AS Flytedokken på Hasseløy i Haugesund. Overbygning med to salonger for 398 passasjerer midtskips, lasterom forut og bildekk akterut. Totalt hadde båten plass for 12 personbiler. Skroget ble forlenget både midtskips, forut og akterut og fikk helt ny baug og overbygg (det gamle styrehuset ble solgt og montert på fraktefartøyet «Tungholm» som lå for ombygning ved verkstedet samtidig). Båten fikk montert to stk. krigsbygde 6 sylinder 4 tev. Davey Paxman dieselmotorer hver på 400 bhk (fra 1943, muligens fra en britisk ubåt) giret til en aksling med vridbar propell. I motsetning til «Hjelmelandsfjord» fikk den nye båten ikke bare manøvrering fra broen, men også fra begge brovingene, fjernstyring for roret og styring av vinsjene på fordekket fra broen. Båten var dessuten svært tidlig ute med baugpropell og ble dermed svært lett å manøvrere. Utrustning og innredning ble utført ved Jøsenfjord-selskapets eget verksted på Buøy i Stavanger. Kjenningsmål etter ombygningen: 39,68 m (130,2’) x 6,55 m (21,5’) x 2,35 (7,7’) brt:267
16. juli 1953: Gikk prøvetur som MS «Årdalsfjord» etter endt ombygning. Kaptein var Ola Hagen. Deretter satt inn i rute Stavanger–Tau–Årdalsfjorden, hvor den raskt ble populær blant passasjerene. På strekningen Stavanger-Tau var Jøsenfjordselskapet i hard konkurranse med Stavangerske. «Årdalsfjord» og Stavangerskes «Fjordbris» kappkjørte derfor mye her. «Fjordbris» var raskere, men mistet raskt fart med mye last/biler på bildekket akter.
1962: Olav Erøy, Erfjord overtok som fører.
Høsten 1964: Satt inn i ruten Stavanger–Sjernarøyane–Ombo–Foreneset–Erfjord, mens gamle «Fisterfjord» overtok ruten på Årdal (der trafikken var synkende). Gikk også tidvis i ruten på Vadla.
Sommer 1965: Selmer Halsne, Tau overtok som fører.
April 1970: Avløste Haugesund Dampskibsselskabs ferge «Tre Måker» i ruten Haugesund-Stavanger. I mellomtiden avløste «Ombofjord» i ruten på Erfjord.
Juni 1975: Utleid til Stavangerske for bruk i dette selskapets lokalrute Stavanger–Sjernarøyane.
== Det Stavangerske Dampskibsselskab ==
1. januar 1976: Eierselskapets fartøy og ruter overtatt av Det Stavangerske Dampskibsselskab, Stavanger. «Årdalsjord» ble nå hvitmalt og fortsatte i Stavangerskes rute på Sjernarøyane.
Høsten 1976: Sigurd Døskeland, Stavanger, overtok som fører.
Høsten 1978: Enok Dalaker, Rennesøy, overtok som fører.
Januar 1980: Bjarne Erfjord, Randaberg, overtok som fører.
1. mai 1980: Gikk siste tur i ruten. Deretter opplagt som reserve i Stavanger.
21. juli 1980: Gikk siste tur i rute i Ryfylke – fra Vadla til Stavanger som avløser.
== MS «Liberty of the South Seas» i Middelhavet ==
September 1980: Solgt til Gebr. Bruhn, Düsseldorf, Tyskland. Omdøpt «Liberty». Noe ombygd i Nederland. Brønn og bildekk overbygget. Hensikten var å benytte skipet til cruise i Middelhavet.
1981: Solgt til Ocean Ltd., St. Peter Port, Guernsey. Omdøpt «Liberty of the South Seas».
1984: Solgt til SS Liberty Shipping Co./ v. Kasif Mehmet, Kyrenia, Kypros / Limassol. Påmalt navnet «Liberty». Benyttet i rutefart Girne, Kypros–Tasucu, Tyrkia.
1987: Under male- og sveisearbeider ombord på havnen i Tasucu, ble skipet truffet av et lyn som slo ned gjennom skorsteinen. Maskinrommet ble fullstendig utbrent. Skipet ble så tauet ut av havnen og opplagt i Tasucu-bukten. Der forfalt det raskt.
1989: Solgt til Izmir Shipyard, Tasucu, Tyrkia for 70 000 000 tyrkiske lire for opphugging. Opphugget i Tasucu.
== Se også ==
AS Jøsenfjord Rutelag
Det Stavangerske Dampskibsselskab
== Kilder ==
Artikkel om AS Jøsenfjord Rutelag i bladet «Skipet» 2.1991 av Alf Johan Kristansen og Per Alsaker.
Artikkel om Stavangerske i «Skipet» 1-2.1991 av Alf Johan Kristiansen
Artikkel om Asker, Røken & Hurum i «Skipet» 3.1992 av Pål Ulsteen
«Fjordabådane», Magnus Torgersen 1981
«Fjordabåtene», Jone Laugaland 2005
www.skipsarkiv-rogaland.net
Trygve Eriksen jr.'s arkiv | | register = | 9,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stemonaceae | 2023-02-04 | Stemonaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pandanales', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Stemonaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, busker og urter med 4 slekter og anslått 35 arter. De vokser i tropene vesentlig i Asia og Australia, og én art i USA.
| Stemonaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, busker og urter med 4 slekter og anslått 35 arter. De vokser i tropene vesentlig i Asia og Australia, og én art i USA.
== Slekter ==
Det er fire slekter i familien, som med enkelte av sine arter omfatter:
Croomia – 3 arter
Croomia heterosepala – Japan
Croomia japonica – Japan
Croomia pauciflora – USA
Stemona – 27 arter
Stemona angusta
Stemona australiana
Stemona japonica = syn. Roxburghia japonica
Stemona javanica
Stemona kerrii
Stemona lucida =syn. S. philippinensis
Stemona mairei
Stemona parviflora
Stemona prostrata
Stemona sessilifolia = syn. Roxburghia sessilifolia
Stemona shandongensis
Stemona tuberosa
Stichoneuron – 2 arter, Asia
Pentastemona – 2 arter, SumatraSlekten Pentastemona regnes fortsatt av enkelte forskere som en egen familie – Pentastemonaceae. i APG II-systemet er den derimot inkludert i Stemonaceae.
== Eksterne lenker ==
(en) Stemonaceae i Encyclopedia of Life
(en) Stemonaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Stemonaceae hos Artsdatabanken
(en) Stemonaceae hos Fossilworks
(en) Stemonaceae hos ITIS
(en) Stemonaceae hos NCBI
(en) Stemonaceae hos The International Plant Names Index
(en) Stemonaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Stemonaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Stemonaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Stemonaceae Arkivert 13. desember 2010 hos Wayback Machine. – beskrivelse av familien i: L. Watson & M. J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Beskrivelse – hos MOBOT, Missouri Botanical Garden. | Se teksten | 9,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Triuridaceae | 2023-02-04 | Triuridaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Pandanales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Triuridaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, busker og urter med 7-10 slekter og anslått 80 arter. De vokser i tropene i alle verdensdeler.
| Triuridaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, busker og urter med 7-10 slekter og anslått 80 arter. De vokser i tropene i alle verdensdeler.
== Slekter ==
Det er 7-10 slekter i familien, som omfatter:
Andruris
Hexuris
Hyalisma
Lacandonia – Mexico – (Usikker taksonomi)
Peltophyllum (Usikker taksonomi)
Sciaphila
Seychellaris
Soridium
Triuridopsis (Usikker taksonomi)
Triuris – Latin-AmerikaFamilien ble tidligere ansatt som en basal gruppe direkte under kladen av enfrøbladete planter, men nærmere DNA-studier førte i 2003 til at APG II-systemet inkluderer familien i ordenen Pandanales.
== Eksterne lenker ==
(en) Triuridaceae i Encyclopedia of Life
(en) Triuridaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Triuridaceae hos Artsdatabanken
(en) Triuridaceae hos Fossilworks
(en) Triuridaceae hos ITIS
(en) Triuridaceae hos NCBI
(en) Triuridaceae hos The International Plant Names Index
(en) Triuridaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Triuridaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Triuridaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Triuridaceae – beskrivelse av familien i: L. Watson & M. J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Beskrivelse – hos MOBOT, Missouri Botanical Garden. | Se teksten | 9,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Velloziaceae | 2023-02-04 | Velloziaceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Pandanales', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Velloziaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, busker og urter med 7-9 slekter og anslått 270 arter. De vokser i tropene i alle verdensdeler, særlig i Sør-Amerika, Afrika, Madagaskar og Arabia.
| Velloziaceae er en plantefamilie i ordenen Pandanales, bestående av trær, busker og urter med 7-9 slekter og anslått 270 arter. De vokser i tropene i alle verdensdeler, særlig i Sør-Amerika, Afrika, Madagaskar og Arabia.
== Slekter ==
Det er 7-9 slekter i familien, som omfatter:
Acanthochlamys
Aylethonia
Barbacenia
Barbaceniopsis
Burlemarxia
Nanuza (Usikker taksonomi)
Pleurostima (Usikker taksonomi)
Vellozia = syn. Talbotia
Xerophyta
== Eksterne lenker ==
(en) Velloziaceae i Encyclopedia of Life
(en) Velloziaceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Velloziaceae hos Artsdatabanken
(en) Velloziaceae hos Fossilworks
(en) Velloziaceae hos ITIS
(en) Velloziaceae hos NCBI
(en) Velloziaceae hos The International Plant Names Index
(en) Velloziaceae hos Tropicos
(en) Kategori:Velloziaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Velloziaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Velloziaceaeceae Arkivert 14. februar 2006 hos Wayback Machine. – beskrivelse av familien i: L. Watson & M. J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants.
Beskrivelse – hos MOBOT, Missouri Botanical Garden. | Se teksten | 9,997 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trefot | 2023-02-04 | Trefot | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fototeknikk', 'Kategori:Skytevåpen', 'Kategori:Verktøy'] | Trefot eller tripod er en trebent støtte eller stativ som ofte brukes til å støtte opp eller holde noe i arbeidshøyde, eller for å holde noe i ro. På toppen av stativet/trefoten kan det være et justerbart kuleledd for å stille kamera eller annet som er montert i ønsket vinkel.
| Trefot eller tripod er en trebent støtte eller stativ som ofte brukes til å støtte opp eller holde noe i arbeidshøyde, eller for å holde noe i ro. På toppen av stativet/trefoten kan det være et justerbart kuleledd for å stille kamera eller annet som er montert i ønsket vinkel.
== Skytevåpen ==
På større skytevåpen brukes stativ og trefot for å få økt presisjon og for å kontrollere et tungt våpen så vekten ikke er problematisk i forhold til å sikte nøyaktig. Stativ brukes ofte med tunge maskingevær for å få kontrollbar ildgiving ved fullautomatisk ild. Dette er mye mer stabilt enn en tofot.
== Fotografering og film ==
Stativ brukes ofte på fotoapparater og filmkamera. Stativet vil bidra til at bildet er i ro som både gir mulighet for lengre eksponeringstider, lengre brennvidder ved bruk av telelinser og det vil gi skarpere bilde enn med håndholdt kamera. Et stativ gir også mulighet til eksponeringstider på flere minutter ved nattfotografering. Stativ for fotografering varierer i størrelse fra de største og tyngste til små bordstativ med lav vekt.
For film og videoopptak er det hensiktsmessig med et dobbeltledd på toppen som kan rotere i horisontalplanet (følge noe i et bilde til høyre og venstre) og i vertikalplanet, ( å kunne se høyere opp i bildet.) Noen slike stativ kan ha horisontale stag lenger nede på stativet med en loddline, som ved hjelp av justerbar lengde på stativets ben, kan stille stativet helt rett.
== Teodolitt ==
Teodolitt (fra nylatin theodolitus) er en nøyaktig kikkert som brukes til vinkelmåling, gjerne med avstandsmåler. Den brukes til landmåling og til oppmåling ved veibygging, utbyggig av tomtefelt, ved større byggeprosjekter og for andre posisjonsbestemmelser. Disse oppgavene ville være umulig uten et svært stabilt stativ som understøttelse til teodolitten.
== Kikkerter og teleskoper ==
Ved bruk av kikkerter og teleskoper skal ikke forstørrelsen være særlig stor før bevegelsene med en håndholdt kikkert gir altfor ustabilt og urolig bilde. Ved kikking på stjerner og andre himmellegemer vil spesielt stødige stativ gi gode muligheter for å granske fjerne objekter. Enkelte astronomiske stativer har en akse som stilles parallelt med aksen for jordrotasjonen, og et klokkestyrt drivverk som roterer teleskopet. Dette gjør at et lite objekt på himmelen holdes i ro i bildet selv om bakken og stativet roterer med jordas rotasjon.
== Vater med laserlinje ==
En del nye vaterpass for bygningsarbeidere har en laserlyskilde som lager en linje på en vegg som kan stilles til vannrett eller loddrett lyslinje på en vegg. Disse trenger et stabilt underlag og leveres ofte med en trefot som er helt likt et fotostativ i samme størrelse.
== Skruestandard ==
For kameraer og en del annet utstyr som trenger stativ / trefot benyttes en ofte en skrue på topplaten av trefoten med 1⁄4 " (6,35 mm) diameter og stigning 20 gjenger per tomme (1.27 mm per omdreining). Hullet i kameraer og annet utstyr har gjerne tilsvarende innvendig 1⁄4 " (6,35 mm) gjenge, som ofte er rundt 6 mm dypt.På kameraer og stativer fra før 60-tallet var skruen 5⁄16 " (7,9 mm) med 3⁄8 " (9,5 mm) dypt hull. Fotobutikkene solgte små ringer med gjenger utenpå og inni som overganger mellom disse skruestandardene slik at gamle kameraer kunne brukes på nye stativer.
Det er viktig at kameraet / teodolitten / kikkerten har stabil støtte mot stativets topplate. Derfor bør skruen stramme instrumentet ned mot platen. Dette oppnåes ofte ved at en mutter, tilsvarende vingemutter er plassert rundt skruen på andre siden av platen, slik at instrumentet og skruen trekkes nedover så instrumentet presses ned mot platen når vingemutteren strammes.
== Stubbebryter ==
En stubbebryter er en spesielt stor trefot eventuelt med en talje. Den består av tre ben som flere meter lange stokker festet sammen i toppen der det henger en talje som kan dra tunge røtter opp fra bakken. Dette var en vanlig måte å rydde ny jord på før traktor med utstyr gjorde slikt arbeide betydelig enklere.
== Støtte over bål ==
Det er ofte praktisk å lage en enkel trefot til kaffekanne eller gryte over et enkelt bål.
== Støtte for lyskilder ==
Ved behov for kunstig belysning, som kan være vanskelig å feste på annen måte, vil en trefot være en enkel mulighet for å plassere lyskilden der det er behov for den.
== Referanser ==
== Se også ==
Offertripod, et religiøst møbelobjekt på tre føtter i gresk antikk
Ettbenstativ
Skytestokk
== Eksterne lenker ==
(en) Tripods – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Trefot eller tripod«tripod», NAOB er en trebent støtte eller stativ som ofte brukes til å støtte opp eller holde noe i arbeidshøyde, eller for å holde noe i ro. På toppen av stativet/trefoten kan det være et justerbart kuleledd for å stille kamera eller annet som er montert i ønsket vinkel. | 9,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haemodoraceae | 2023-02-04 | Haemodoraceae | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Commelinales', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Haemodoraceae er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 100 arter fordelt på 14 planteslekter. Familien omfatter urter og busker. Artene vokser i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia, Ny-Guinea og Sør-Afrika.
| Haemodoraceae er en plantefamilie i ordenen Commelinales. Den omfatter ca. 100 arter fordelt på 14 planteslekter. Familien omfatter urter og busker. Artene vokser i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Australia, Ny-Guinea og Sør-Afrika.
== Slekter ==
Anigozanthos – «Kangaroo Paws» – Australia
Barberetta
Blancoa
Conostylis – vestlige Australia
Dilatris
Haemodorum – «Bloodroots»
Lachnanthes – Nord-Amerika
Macropidia – «Black Kangaroo Paw» – sørvestlige Australia
Phlebocarya
Pyrrhorhiza
Schiekia
Tribonanthes
Wachendorfia – 25 arter, Sør-Afrika
Xiphidium
== Eksterne lenker ==
(en) Haemodoraceae i Encyclopedia of Life
(en) Haemodoraceae i Global Biodiversity Information Facility
(no) Haemodoraceae hos Artsdatabanken
(en) Haemodoraceae hos Fossilworks
(en) Haemodoraceae hos ITIS
(en) Haemodoraceae hos NCBI
(en) Haemodoraceae hos The International Plant Names Index
(en) Haemodoraceae hos Tropicos
(en) Kategori:Haemodoraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Haemodoraceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Haemodoraceae Arkivert 24. april 2006 hos Wayback Machine. – beskrivelse i: L. Watson & M.J. Dallwitz (1992–), The families of flowering plants. | Se teksten | 9,999 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.