url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/282 | 2023-02-04 | 282 | ['Kategori:282', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/281 | 2023-02-04 | 281 | ['Kategori:281'] | null |
== Begivenheter ==
Bambusannalene ble funnet i Kina.
== Fødsler ==
Aquilina (d. 293), kristen helgen.
== Dødsfall ==
Omtrentlig dødsårProculus, romersk keiserusurpator. | == Begivenheter == | 6,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/280 | 2023-02-04 | 280 | ['Kategori:280'] | null |
== Begivenheter ==
De tre rikers tid kommer til en slutt i Kina. | == Begivenheter == | 6,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/279 | 2023-02-04 | 279 | ['Kategori:279', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/278 | 2023-02-04 | 278 | ['Kategori:278', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/277 | 2023-02-04 | 277 | ['Kategori:277'] | null | null | Kategori:277 | 6,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/276 | 2023-02-04 | 276 | ['Kategori:276', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Bahram II av Persia blir konge av Sasanideriket | == Begivenheter == | 6,306 |
null | 2023-02-04 | 275 | null | null | null | == Fødsler == | 6,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/274 | 2023-02-04 | 274 | ['Kategori:274', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Dødsfall ==
September - Bahram I av Persia, konge av Sasanideriket | == Dødsfall == | 6,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/273 | 2023-02-04 | 273 | ['Kategori:273'] | null |
== Begivenheter ==
Bahram I blir konge i Persia
== Dødsfall ==
Hormizd I, konge av Persia | == Begivenheter == | 6,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/272 | 2023-02-04 | 272 | ['Kategori:272', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Hormizd I av Persia blir konge i Sasanideriket
== Fødsler ==
27. februar - Konstantin den store, romersk keiser
== Dødsfall ==
Sjahpur I av Persia, konge i Sasanideriket | == Begivenheter == | 6,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/271 | 2023-02-04 | 271 | ['Kategori:271'] | null |
== Begivenheter ==
Juni – Bahram I (d. 274) blir konge av Persia.Dato ukjentAurelian evakuerer Dacia.
Gaius Pius Esuvius Tetricus blir keiser av det galliske riket (Imperium Galliarum).
Zenobia, dronning av Egypt, forsøkt på å erobre Anatolia, ble tatt til fange og ble seierstrofe og gissel i Roma.
== Dødsfall ==
Liu Shan (f. 207), den andre og siste keiseren av Shu Han i de tre rikers tid i Kinas historie.
Pei Xiu (f. 224), kinesisk minister, geograf og kartograf i riket Wei i de tre rikers tid og inn i Jin-dynastiets tid. | == Begivenheter == | 6,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/270 | 2023-02-04 | 270 | ['Kategori:270'] | null |
== Dødsfall ==
Claudius II, Romerrikets keiser | == Dødsfall == | 6,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/269 | 2023-02-04 | 269 | ['Kategori:269', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,313 |
null | 2023-02-04 | 268 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,314 |
null | 2023-02-04 | 267 | null | null | null | == Begivenheter == | 6,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/266 | 2023-02-04 | 266 | ['Kategori:266', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,316 |
null | 2023-02-04 | 265 | null | null | null | == Fødsler == | 6,317 |
null | 2023-02-04 | 264 | null | null | null | == Fødsler == | 6,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/263 | 2023-02-04 | 263 | ['Kategori:263', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Messerschmitt_Me_262 | 2023-02-04 | Messerschmitt Me 262 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Luftwaffe (Wehrmacht)', 'Kategori:Messerschmitt-luftfartøy', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy'] | Messerschmitt Me 262 var et tysk to-motors jetdrevet kampfly utviklet og produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under annen verdenskrig. Flyet ble produsert i 2 hovedvarianter, som jagerfly «Schwalbe» (Svale) og som jagerbomber «Sturmvogel» (Stormfugl). Da flyet kom i tjeneste mot slutten av krigen, led tyskerne av en kritisk mangel på drivstoffer, erfarne flyvere og strategiske materialer. I tillegg ble tyske flyplasser stadig angrepet av fiendtlige fly. Me 262 ble derfor brukt i altfor liten målestokk til å påvirke krigens gang.
| Messerschmitt Me 262 var et tysk to-motors jetdrevet kampfly utviklet og produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under annen verdenskrig. Flyet ble produsert i 2 hovedvarianter, som jagerfly «Schwalbe» (Svale) og som jagerbomber «Sturmvogel» (Stormfugl). Da flyet kom i tjeneste mot slutten av krigen, led tyskerne av en kritisk mangel på drivstoffer, erfarne flyvere og strategiske materialer. I tillegg ble tyske flyplasser stadig angrepet av fiendtlige fly. Me 262 ble derfor brukt i altfor liten målestokk til å påvirke krigens gang.
== Større innflytelse på flyutviklingen enn på krigens gang ==
Me 262 sitt banebrytende design hadde innflytelse på flyutviklingen i hele verden i tiden etter andre verdenskrig. Det fløy første gang med jetmotorer 18. juli 1942 og regnes derfor som verdens første jetdrevne fly i operativ tjeneste. Vingene var bøyd bakover, noe som var nyskapende og som ga flyet en høy grad av stabilitet ved høye hastigheter. Det ble utviklet fra 1938 og masseprodusert på 1940-tallet. Det ble satt inn i krigsinnsatsen fra juli 1944, men som jagerfly ble det ikke satt inn i større målestokk før i mars 1945, og selv da i beskjedent antall. Et angrep 18. mars viste flyets muligheter: 37 fly ble sendt opp mot 1221 fiendtlige bombefly og 632 eskortejagere. Med et tap av tre fly skjøt de ned 12 bombefly og én jager. Flyet fikk ikke særlig stor betydning under selve krigen: Bare ca. 150 fiendtlige fly ble skutt ned for hver 100. nedskutte Me 262, i tillegg til at mange fly ble ødelagt på bakken. Derimot var flyet sentralt i etterkrigstidens flyutvikling. I 2004 ble det startet en begrenset produksjon av kopier av den originale Me 262 i Seattle, USA.
På tross av at flyet opprinnelig ble utviklet som jagerfly, beordret Hitler at det skulle brukes i rollen som angreps- og bombefly. Denne avgjørelsen ble senere omgjort. Me 262 ble produsert i flere andre varianter, deriblant som to-seters treningsfly (B-1a) og nattjager (B-2a).
På grunn av den lave akselerasjonen var Me 262 svært utsatt når det skulle ta av eller når det kom inn for landing. En god del av Me 262-flyene gikk tapt ved at de ble skutt ned under landing. Metoden ble etterhvert kalt «rottemetoden» blant de allierte pilotene. Tyskerne styrket over tid luftvernet rundt flyplassene, noe som medførte en dramatisk økning i de allierte tapene, og metoden ble etterhvert skrinlagt. Det var spesielt det britiske Hawker Tempest og de amerikanske P-47 Thunderbolt og P-51 Mustang som representerte den største trusselen, da disse kunne komme opp i høye hastigheter og hadde en viss sjanse til å stupe ned mot en Me 262 og skyte den ned.
I 1944, omtrent samtidig med at Me 262 ble satt i operativ tjeneste, kom det britiske jetflyet Gloster Meteor, men dette flyets operasjoner var begrenset til Storbritannia. Disse jetflyene møttes aldri i kamp. Den første luftkampen mellom jetfly skjedde ikke før under Koreakrigen.
== Spesifikasjoner (Me 262 A-1a) ==
== Tilsvarende fly ==
Se Liste over jet- og rakettfly fra andre verdenskrig
Focke-Wulf Ta-183
Heinkel He 178
Heinkel He 280
Gloster Meteor
Bell P-59 Airacomet
Lockheed P-80 Shooting Star
North American FJ Fury
Nakajima Kikka
Sukhoj Su-9
Avia S-92
== Referanser ==
== Litteratur ==
Balous, Miroslav, Jiří Rajlich and Martin Velek. Messerschmitt Me 262 (in CZ/EN). Prague: MBI, 1995. ISBN 80-901263-7-5.
== Eksterne lenker ==
Wings Palette-fargelegging | == Begivenheter == | 6,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/261 | 2023-02-04 | 261 | ['Kategori:261', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/260 | 2023-02-04 | 260 | ['Kategori:260', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/259 | 2023-02-04 | 259 | ['Kategori:259', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russisk_rubel | 2023-02-04 | Russisk rubel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Asiatisk valuta', 'Kategori:Europeisk valuta', 'Kategori:Russlands økonomi'] | Russisk rubel (рубль, ₽) er Russlands valuta. En rubel tilsvarer 100 kopek. Valutakoden er RUB.
Rubelen har vært i brukt som valuta i Russland i flere hundre år og ble også brukt i sovjet-tiden. Etter Sovjetunionens fall ble det innført ulike valutaer i de tidligere sovjetrepublikkene.
Sovjetisk rubel ble erstattet av russisk rubel 24. juli 1993. I flere år var det likeverdige sedler i omløp med det gamle sovjetiske emblem påtrykket og med det russiske flagget påtrykket.
Etter flere år med høy inflasjon ble (ISO 4217 RUR) i 1998 erstattet av (ISO 4217 RUB) med en innvekslingskurs på 1000:1.
| Russisk rubel (рубль, ₽) er Russlands valuta. En rubel tilsvarer 100 kopek. Valutakoden er RUB.
Rubelen har vært i brukt som valuta i Russland i flere hundre år og ble også brukt i sovjet-tiden. Etter Sovjetunionens fall ble det innført ulike valutaer i de tidligere sovjetrepublikkene.
Sovjetisk rubel ble erstattet av russisk rubel 24. juli 1993. I flere år var det likeverdige sedler i omløp med det gamle sovjetiske emblem påtrykket og med det russiske flagget påtrykket.
Etter flere år med høy inflasjon ble (ISO 4217 RUR) i 1998 erstattet av (ISO 4217 RUB) med en innvekslingskurs på 1000:1.
== Se også ==
Rubel | |delt= 100 kopek | 6,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Polsk_zloty | 2023-02-04 | Polsk zloty | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeisk valuta', 'Kategori:Polens økonomi'] | Złoty (av polsk «złoto»: gull; på norsk som regel skrevet zloty; utt.: soåti) er valutaen i Polen. 1 złoty = 100 groszy. Valutakoden er PLN. Złotyen er en tradisjonell polsk pengeenhet som har vært i bruk siden middelalderen.
Złoty er en myntenhet med sterke historiske røtter i Polen. Den første bruken av navnet stammer fra middelalderen, da navnet ble brukt på all fremmed betalingsvaluta og mynter som ble brukt i Polen. Spesielt venetianske og ungarske dukater. Det var først i 1496 at Polens nasjonalforsamling Sejm vedtok en nasjonal myntenehtet, złoty, og den var basert på 30 groszy, en mynt som hadde blitt støpt siden 1347 og var basert på de tsjekkiske groschen.
Den erstattet den polske marken i april 1924, da Polen vedtok en valutareform for å bøte på hyperinflasjon i etterkant av 1. verdenskrig.
På begynnelsen av 1990-tallet var inflasjonen i Polen svært høy. 1. januar 1995 ble det derfor tatt bort fire nuller i valutaen, slik at 10 000 gamle złoty (PLZ) ble 1 ny (nåværende) złoty.
| Złoty (av polsk «złoto»: gull; på norsk som regel skrevet zloty; utt.: soåti) er valutaen i Polen. 1 złoty = 100 groszy. Valutakoden er PLN. Złotyen er en tradisjonell polsk pengeenhet som har vært i bruk siden middelalderen.
Złoty er en myntenhet med sterke historiske røtter i Polen. Den første bruken av navnet stammer fra middelalderen, da navnet ble brukt på all fremmed betalingsvaluta og mynter som ble brukt i Polen. Spesielt venetianske og ungarske dukater. Det var først i 1496 at Polens nasjonalforsamling Sejm vedtok en nasjonal myntenehtet, złoty, og den var basert på 30 groszy, en mynt som hadde blitt støpt siden 1347 og var basert på de tsjekkiske groschen.
Den erstattet den polske marken i april 1924, da Polen vedtok en valutareform for å bøte på hyperinflasjon i etterkant av 1. verdenskrig.
På begynnelsen av 1990-tallet var inflasjonen i Polen svært høy. 1. januar 1995 ble det derfor tatt bort fire nuller i valutaen, slik at 10 000 gamle złoty (PLZ) ble 1 ny (nåværende) złoty.
== Eksterne lenker ==
(en) Money of Poland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | delt = 100 groszy| | 6,325 |
null | 2023-02-04 | Liberia | null | null | null | Liberia er et land som ligger i den vestlige delen av Afrika, det grenser til Guinea, Elfenbenskysten og Sierra Leone. Landet har 5,2 millioner innbyggere (per 2022), fordelt på 111 370 kvadratkilometer, som er noe større enn Bulgaria. | 6,326 |
null | 2023-02-04 | Franz Vranitzky | null | null | null | Franz Vranitzky (født 4. oktober 1937 i Wien) er en østerriksk sosialdemokratisk politiker som var Østerrikes kansler fra 1986 til 1997. | 6,327 |
null | 2023-02-04 | Mynt | null | null | null | Mynt er en preget skive av metall, som ved lov har en fastsatt økonomisk verdi, slik at den kan brukes som tvangsmessig betalingsmiddel. | 6,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetet_i_Wien | 2023-02-04 | Universitetet i Wien | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1365', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Universiteter i Østerrike', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert på 1300-tallet', 'Kategori:Wien'] | Universitetet i Wien, tysk Universität Wien er Østerrikes største universitet.
Det ble grunnlagt i 1365 av Rudolf IV, og ble kalt Alma Mater Rudolphina. Det er etter universitetet i Prag (nå Praha) det eldste universitetet i det tyskspråklige området. Den nåværende hovedbygningen ble oppført mellom 1877 og 1884 av Heinrich von Ferstel ved Wiener Ringstraße; tidligere lå hovedbygningen ved Ignaz-Seipel-Platz, hvor også den gamle universitetskirken og det østerrikske videnskapsakademiet lå.
Siden 1897 ble også kvinner tillatt å følge forelesninger. Universitetet har ca. 94 000 studenter hvorav nærmere 30 000 er internasjonale stundenter.. Universitetet har 15 fakulteter og 4 sentre. Universitetet har over 170 studieprogram. Rektor er Heinz W. Engl.
Nobelprisvinnere som har undervist ved universitetet:
Robert Bárány
Julius Wagner-Jauregg
Hans Fischer
Karl Landsteiner
Erwin Schrödinger
Victor Franz Hess
Otto Loewi
Konrad Lorenz
Friedrich August von HayekAndre berømte vitenskapsmenn som har undervist ved universitetet:
Theodor Billroth
Victor Frankl
Johann Palisa
Georg Peurbach
Karl Freiherr von Rokitansky
August Schleicher
Joseph SkodaBerømte studenter ved Wiens universitet:
Bruno Bettelheim
Paul Feyerabend
O. W. Fischer
Iwan Franko
Herbert von Karajan
Karl Kautsky
Karl Kraus
Jörg Haider
Lise Meitner
Alois Mock
Pius III
Karl Popper
Peter Porsch
Manfred Rumpl
Adalbert Stifter
Kurt Waldheim
| Universitetet i Wien, tysk Universität Wien er Østerrikes største universitet.
Det ble grunnlagt i 1365 av Rudolf IV, og ble kalt Alma Mater Rudolphina. Det er etter universitetet i Prag (nå Praha) det eldste universitetet i det tyskspråklige området. Den nåværende hovedbygningen ble oppført mellom 1877 og 1884 av Heinrich von Ferstel ved Wiener Ringstraße; tidligere lå hovedbygningen ved Ignaz-Seipel-Platz, hvor også den gamle universitetskirken og det østerrikske videnskapsakademiet lå.
Siden 1897 ble også kvinner tillatt å følge forelesninger. Universitetet har ca. 94 000 studenter hvorav nærmere 30 000 er internasjonale stundenter.. Universitetet har 15 fakulteter og 4 sentre. Universitetet har over 170 studieprogram. Rektor er Heinz W. Engl.
Nobelprisvinnere som har undervist ved universitetet:
Robert Bárány
Julius Wagner-Jauregg
Hans Fischer
Karl Landsteiner
Erwin Schrödinger
Victor Franz Hess
Otto Loewi
Konrad Lorenz
Friedrich August von HayekAndre berømte vitenskapsmenn som har undervist ved universitetet:
Theodor Billroth
Victor Frankl
Johann Palisa
Georg Peurbach
Karl Freiherr von Rokitansky
August Schleicher
Joseph SkodaBerømte studenter ved Wiens universitet:
Bruno Bettelheim
Paul Feyerabend
O. W. Fischer
Iwan Franko
Herbert von Karajan
Karl Kautsky
Karl Kraus
Jörg Haider
Lise Meitner
Alois Mock
Pius III
Karl Popper
Peter Porsch
Manfred Rumpl
Adalbert Stifter
Kurt Waldheim
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) University of Vienna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Geschichte der Universität Wien | Universitetet i Wien, tysk Universität Wien er Østerrikes største universitet. | 6,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Heine | 2023-02-04 | Heinrich Heine | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1856', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Düsseldorf', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.
Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.
Faren var en handelsmann som under den franske okkupasjonen, og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. (Like fullt ble hans verker senere svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde.) Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av lieder-komponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.
Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.
| Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.
Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.
Faren var en handelsmann som under den franske okkupasjonen, og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. (Like fullt ble hans verker senere svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde.) Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av lieder-komponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.
Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.
== Verker ==
Gedichte, 1821
Tragödien, nebst einem lyrischen Intermezzo, 1823
William Ratcliff; norsk oversettelse 1864
Almansor
Lyrisches Intermezzo
Reisebilder. Erster Teil, 1826
Die Harzreise; norsk oversettelse 1993: Harzreisen ISBN 82-7488-023-4
Die Heimkehr
Die Nordsee. Erste Abteilung
Buch der Lieder, 1827; norsk gjendiktning ved Herman Wildenvey 1929: Sangenes bok
Reisebilder. Zweiter Teil
Die Nordsee. Zweite und dritte Abteilung
Das Buch Le Grand
Briefe aus Berlin
Reisebilder. Dritter Teil, 1830
Die Reise von München nach Genua
Die Bäder von Lucca
Reisebilder. Vierter Teil
Die Stadt Lucca
Englische Fragmente
Französische Zustände, 1832
Über den Denunzianten. Eine Vorrede zum dritten Teil des Salons, 1833
Der Salon. Erster Teil, 1834
Der Salon. Zweiter Teil, 1834
Zur Geschichte der Religion und Philosophie in Deutschland; norsk oversettelse 1891: Tro og tænkning i Tyskland
Neuer Frühling
Der Salon. Dritter Teil, 1836
Die romantische Schule, 1836
Der Schwabenspiegel, 1838
Shakespeares Mädchen und Frauen, 1839
Schriftstellernöten, 1839
Ludwig Börne. Eine Denkschrift, 1840
Der Salon. Vierter Teil, 1840
Neue Gedichte, 1844
Atta Troll. Ein Sommernachtstraum, 1847
Romanzero, 1851
Der Doktor Faust, 1851
Vermischte Schriften, 3 bd., 1854
Geständnisse
Die Götter im Exil
Die Göttin Diana
Ludwig Marcus
Gedichte 1853 und 1854
Lutetia
Tragödien, posthumt 1857
Letzte Gedichte und Gedanken, posthumt 1869
Memoiren, posthumt 1884Et utvalg av Heines prosa finnes på norsk i Heinrich Heine: Prosa, Oslo: Dreyer, 1977 ISBN 82-09-01535-4.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Eberhard Galley: «Heine, Christian Johann Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 286–291 (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(en) Heinrich Heine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Heine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Heine på Internet Movie Database
(sv) Heinrich Heine i Svensk Filmdatabas
(en) Heinrich Heine på AllMovie
(en) Heinrich Heine hos Internet Broadway Database
(en) Heinrich Heine på Apple Music
(en) Heinrich Heine på Discogs
(en) Heinrich Heine på MusicBrainz
(en) Heinrich Heine på Spotify
(de) Verk av og om Heinrich Heine i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Heinrich Heine i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Verk av Heinrich Heine, zeno.org.
Verk av Heinrich Heine i Projekt Gutenberg-DE
(en) Verk av Heinrich Heine. I Project Gutenberg. Wikiquote: Heinrich Heine – sitater | Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter. | 6,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_av_Preussen | 2023-02-04 | Henrik av Preussen | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1802', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1726', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Prøyssisk militærpersonell', 'Kategori:Prøyssiske diplomater', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Prins Friedrich Heinrich Ludwig av Preussen (født 18. januar 1726 i Berlin, død 3. august 1802 i Rheinsberg) var det 13. barn av kong Fredrik Vilhelm I av Preussen og dennes hustru Sophie Dorothea av Hannover (datter av kong Georg I av Storbritannia).
Han var en anerkjent feltherre i syvårskrigen og forberedte som prøyssisk diplomat Preussens territorielle utvidelser på slutten av 1700-tallet.
Han ble 25. juni 1752 gift med prinsesse Wilhelmine av Hessen-Kassel.
Henrik avla et besøk hos sin søster Lovisa Ulrika på Drottningholms slott i Sverige i 1770. Under hans besøk ble den franske rødsminkingen innført ved hoffet, da hoffdamene en kveld ble oppfordret til å anlegge rouge for å glede den høye gjest, noe de skal ha likt så fost at de fortsatte med det - Henrik skal selv ha aplissert rouge på Sofia Albertina.Hans palé i Unter den Linden i Berlin er idag sete for Humboldt-universitetet.
| Prins Friedrich Heinrich Ludwig av Preussen (født 18. januar 1726 i Berlin, død 3. august 1802 i Rheinsberg) var det 13. barn av kong Fredrik Vilhelm I av Preussen og dennes hustru Sophie Dorothea av Hannover (datter av kong Georg I av Storbritannia).
Han var en anerkjent feltherre i syvårskrigen og forberedte som prøyssisk diplomat Preussens territorielle utvidelser på slutten av 1700-tallet.
Han ble 25. juni 1752 gift med prinsesse Wilhelmine av Hessen-Kassel.
Henrik avla et besøk hos sin søster Lovisa Ulrika på Drottningholms slott i Sverige i 1770. Under hans besøk ble den franske rødsminkingen innført ved hoffet, da hoffdamene en kveld ble oppfordret til å anlegge rouge for å glede den høye gjest, noe de skal ha likt så fost at de fortsatte med det - Henrik skal selv ha aplissert rouge på Sofia Albertina.Hans palé i Unter den Linden i Berlin er idag sete for Humboldt-universitetet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ziebura, Eva: Prinz Heinrich von Preußen. Berlin: Stapp, 1999. (Reihe "Preußische Köpfe", Bd. 29) ISBN 3-87776-177-1. (Aktuellste Biographie Heinrichs, zurzeit leider vergriffen, aber Neuauflage als Taschenbuch geplant: Berlin: Aufbau Taschenbuch, November 2004. ISBN 3-7466-1770-7.)
== Eksterne lenker ==
(en) Prince Henry of Prussia (1726–1802) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Beitrag aus der Allgemeinen Deutschen Biographie von E. Graf zur Lippe: http://aronsson.se/adb/11/561 | Prins Friedrich Heinrich Ludwig av Preussen (født 18. januar 1726 i Berlin, død 3. | 6,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afghansk_afghani | 2023-02-04 | Afghansk afghani | ['Kategori:Afghanistans økonomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiatisk valuta'] | Afghani er valutaen i Afghanistan. Den har valutakoden AFN. Før 2003 var koden AFA.
| Afghani er valutaen i Afghanistan. Den har valutakoden AFN. Før 2003 var koden AFA.
== Kilder ==
Oanda. Afghan Afghani (en) | |delt= | 6,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_VI_av_Storbritannia | 2023-02-04 | Georg VI av Storbritannia | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Articles with incorrect citation syntax', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske monarker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Frigjøringsordenen', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Hertuger og hertuginner av Cornwall', 'Kategori:Huset Windsor', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sandringham', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Georg VI (Albert Frederick Arthur George; født 14. desember 1895 i York Cottage i Norfolk, død 6. februar 1952 på Sandringham House i Norfolk) var konge av Storbritannia og samvelderikene fra 1936 til 1952. Han var keiser av India fra han ble kronet til landet ble selvstendig i 1947. Han var den tredje britiske monarken av fyrstehuset Windsor.
Prinsen, som til daglig ble kalt Albert, var Georg og Mary av Tecks andre sønn. Da Albert var 15 år gammel ble hans far kronet til konge, og i 1920 ble Albert selv gitt tittelen hertug av York.
Hertugen giftet seg med Elizabeth Bowes-Lyon den 26. april 1923 i Westminster Abbey i London. Ekteparet fikk to døtre: 21. april 1926 ble Elizabeth født og 21. august fire år senere kom Margaret Rose.
Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936 og storebroren ble kong Edvard VIII. Men den 11. desember 1936 abdiserte kong Edvard for å kunne gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt kvinne. Hertugen av York ble nå konge av Storbritannia, og tok navnet Georg VI.
I løpet av andre verdenskrig ble kong Georg og dronning Elizabeth selve symbolet på Storbritannias motstandsvilje, og gjennom radiotaler og i møte med soldater og mennesker som var rammet av krigen oppnådde kongeparet stor popularitet hos folket.
Etter krigen slet kong Georg med dårlig helse. Mye røyking hadde ført til lungekreft, og hans datter og arvtaker, prinsesse Elisabeth, påtok seg etter hvert flere av hans oppgaver. Natt til 6. februar 1952 døde kongen, og eldstedatteren Elisabeth tok over som monark.
| Georg VI (Albert Frederick Arthur George; født 14. desember 1895 i York Cottage i Norfolk, død 6. februar 1952 på Sandringham House i Norfolk) var konge av Storbritannia og samvelderikene fra 1936 til 1952. Han var keiser av India fra han ble kronet til landet ble selvstendig i 1947. Han var den tredje britiske monarken av fyrstehuset Windsor.
Prinsen, som til daglig ble kalt Albert, var Georg og Mary av Tecks andre sønn. Da Albert var 15 år gammel ble hans far kronet til konge, og i 1920 ble Albert selv gitt tittelen hertug av York.
Hertugen giftet seg med Elizabeth Bowes-Lyon den 26. april 1923 i Westminster Abbey i London. Ekteparet fikk to døtre: 21. april 1926 ble Elizabeth født og 21. august fire år senere kom Margaret Rose.
Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936 og storebroren ble kong Edvard VIII. Men den 11. desember 1936 abdiserte kong Edvard for å kunne gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt kvinne. Hertugen av York ble nå konge av Storbritannia, og tok navnet Georg VI.
I løpet av andre verdenskrig ble kong Georg og dronning Elizabeth selve symbolet på Storbritannias motstandsvilje, og gjennom radiotaler og i møte med soldater og mennesker som var rammet av krigen oppnådde kongeparet stor popularitet hos folket.
Etter krigen slet kong Georg med dårlig helse. Mye røyking hadde ført til lungekreft, og hans datter og arvtaker, prinsesse Elisabeth, påtok seg etter hvert flere av hans oppgaver. Natt til 6. februar 1952 døde kongen, og eldstedatteren Elisabeth tok over som monark.
== Fødsel og familieliv ==
Han ble født med Albert som første navn, og var kjent som prins Albert («Bertie» i familien). Han ble født i Yorkhytten ved Sandringham House, Norfolk‚ England, i tiden da hans oldemor, Victoria var regjerende monark. Hans foreldre var hertugen av York (senere kong Georg V) og hertuginnen av York (senere dronning Mary). Han var deres andre sønn. Faren var eldste levende sønn av prinsen (senere kong Edvard VII) og prinsessen (senere dronning Alexandra) av Wales. Hans mor, hertuginnen av York, var den eldste datteren av prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge.
Albert ble født 14. desember 1895. Dronning Victorias mann, prins Albert døde denne dagen for 24 år tidligere, og det var uvisst hvordan barnets oldemor ville ta nyheten. Prinsen av Wales skrev i et brev til sin sønn at dronningen hadde blitt nokså bekymret. To dager senere skrev han «Jeg tror det ville gjort henne glad dersom du foreslo navnet Albert for henne». Dette blidgjorde barnets oldemor, som skrev i et brev til Alberts mor, at hun var glad for at det skjedde noe så gledelig på en så sørgelig dag, og at hun satte pris på at han fikk navnet Albert, som for henne stod for alt som var godt. Han ble døpt Albert Frederick Arthur George i St Maria Magdalenakirken nær Sandringham tre måneder etter fødselen. Bestemoren på morsiden, prinsesse Mary Adelaide av Cambridge likte ikke hans første navn, og hun håpet at navnet Georg ville erstatte Albert. Prinsen var den fjerde i arvefølgen ved fødselen, og hans storebror Edvard, født et år tidligere den 23. juni 1894, var nummer tre.
== Tidlig liv ==
Som dronning Victorias oldebarn ble Albert titulert Hans Høyhet prins Albert av York fra sin fødsel av. Dronningen uttrykte senere i et offisielt dokument at barna til den eldste sønnen til prinsen av Wales skulle få tittelen Kongelig Høyhet. Så i en alder av to år, ble Albert Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Wales.
Han slet mye med dårlig helse og ble beskrevet som «en lettskremt gutt som tar lett til tårene». Foreldrene stod ikke for den daglige oppdragelsen av sine barn, noe som var vanlig i aristokratiske miljø. Albert stammet mye som barn og utviklet kroniske mageproblemer. I tillegg hadde han problemer med knærne som måtte rettes opp med skinner, noe som var meget smertefullt. Han ble også tvunget til å skrive med høyrehånden, selv om han var venstrehendt.Da dronning Victoria døde 22. januar 1901, ble Alberts bestefar, prinsen av Wales, kronet til kong Edvard VII. Alberts far gikk da fra å være hertug av York til å bli prins av Wales. Broren Edvard ble nå andre person i arverekken og Albert ble tredje.
== Militær karrière og utdannelse ==
I 1909 begynte Albert på den kongelige marinens college i Osborne som marinekadett. Hans resultater var blant de verre, men allikevel gikk han videre til colleget i Dartmouth i 1911. Da kong Edvard VII døde 6. mai 1910, ble Alberts far kong Georg V, prins Edvard ble til prins av Wales og Albert andre person i arverekken.
Albert ble sjøkadett den 15. september 1913 og et år senere tjenestegjorde han i første verdenskrig. Hans offiserkolleger kalte ham «Mr. Johnson». Han var om bord på skipet HMS Collingwood i Jyllandsslaget (31. mai–1. juni 1916), som endte med taktisk seier til Tyskland, men strategisk seier for Storbritannia. Albert tjenestegjorde ikke stort mer i krigen, da han var syk og hadde mavesår. I februar 1918 ble prinsen utnevnt til offiser med ansvar for de unge mennene på den kongelige marines luftvåpens treningsbase på Cranwell. Som en følge av at Royal Air Force ble stiftet senere det samme året, ble Albert forflyttet fra marinen til luftvåpenet. Senere ble han utnevnt til kommanderende offiser for skvadron nummer 4 i guttefløyen på Cranwell, og han fortsatte der til august 1918.Etter krigen studerte prinsen historie, økonomi og samfunnskunnskap i et år på Trinity College i Cambridge fra oktober 1919. Den 3. juni 1920 ble Albert gjort til hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney. Etter dette begynte han å utføre en rekke kongelige plikter, og han representerte sin far da han besøkte kullminer, fabrikker, jernbaner, og skaffet seg med dette kallenavnet «industriprinsen».Hans fremtreden i offentligheten var mindre imponerende enn brorens. Han hadde problemer med stamming og var beskjeden. Prinsen var imidlertid fysisk aktiv og spilte mye tennis.
== Ekteskap ==
På Alberts tid var det vanlig at kongelige giftet seg med andre kongelige, allikevel fikk prinsen ganske frie tøyler når det gjaldt å finne seg en hustru. Han møtte Lady Elizabeth Bowes-Lyon i 1920, den yngste datteren av Claude Bowes-Lyon, 14. jarl av Strathmore og Kinghorne og Cecilia Bowes-Lyon, og han bestemte seg for å gifte seg med henne.
Selv om Elizabeth var en etterkommer av kong Robert I av Skottland og kong Henrik VII av England, var hun en vanlig borger ifølge britisk lov. Hun avslo derimot frieriet hans to ganger og nølte i nesten to år, trolig fordi hun ikke var villig til å ofre det som var nødvendig for å bli et medlem av kongefamilien. Etter en stund svarte hun allikevel ja til frieriet.
Paret giftet seg 26. april 1923 i Westminster Abbey. Det nylig etablerte selskapet British Broadcasting Company ønsket å gjøre et opptak av bryllupet for så å kringkaste det på radio, men kapittelet la ned forbud mot ideen. Lady Elizabeth ble titulert Hennes Kongelige Høyhet hertuginnen av York etter bryllupet. Alberts giftermål med en vanlig borger ble sett på som en moderniserende handling.Ekteparet fikk to døtre, Elizabeth i 1926 og Margaret i 1930. Familien på fire levde et beskyttet liv på eiendommen 145 Picadilly i London. Familien opplevde få offentlige problemer, men det vakte oppsikt da statsministeren i Canada foreslo hertugen som generalguvernør av Canada i 1931, et forslag kongen til slutt takket nei til etter råd fra sine ministre.Hertuginnen hjalp sin mann med å komme over frykten for å tale i offentlige sammenhenger. På vei til åpningen av det australske parlamentet introduserte hustruen ham for Lionel Logue, en australskfødt ekspert på taleteknikk. Hertugen og Logue møttes flere ganger for å avhjelpe taleproblemene, og i tillegg øvde hertuginnen med ham på reisen til Australia. I Canberra klarte han å holde en tale uten problemer, og etter dette var han senere i stand til å tale i forsamlinger uten større frykt og problemer.
== Konge mot sin vilje ==
Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936, og broren Edvard ble utropt til kong Edvard VIII av Storbritannia. Ettersom kongen ikke hadde barn, ble Albert arveprins inntil broren selv fikk barn eller døde. Den avdøde kongen likte ikke sønnen Edvard så godt, og en gang sa han: «Jeg ber til Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting må komme mellom Bertie og Lilibet og tronen.» Et snaut år senere, den 11. desember 1936, abdiserte Edvard for å kunne gifte seg med sin elskerinne, den fraskilte amerikaneren Wallis Simpson. Statsminister Baldwin rådet Edvard til å si fra seg tronen. Edvard valgte å abdisere for å kunne gifte seg. Prins Albert, hertugen av York, måtte da ta over som konge, noe han åpenbart ikke likte. Dagen før Edvards abdikasjon ble offentliggjort fortalte Albert sin mor om hva som skulle skje, og i sin dagbok skrev ham: «Da jeg fortalte henne dette, brøt jeg sammen og gråt som et barn.»Hoffmannen og journalisten Dermot Morroh påsto at det ble spekulert i om hvorvidt Albert og hans bror prins Henry, hertug av Gloucester skulle bli forbigått i arvefølgen til fordel for den yngre broren, prins George, hertug av Kent, da han på denne tiden var den eneste som hadde en sønn.
== Konge ==
Albert tok tittelen kong Georg VI for å følge faren og bevare monarkiets tillit. I begynnelsen av Georg VIs styre ble det stilt spørsmål om hvorvidt hans forgjenger og bror skulle beholde sine titler og posisjoner. Han ble introdusert som Hans Kongelige Høyhet prins Edvard på radiosendingen for abdikasjonen, men den nye kongen mente at følgene av abdikasjonen måtte være at han skulle si fra seg sine kongelige titler. For å avgjøre saken tildelte Georg broren tittelen HRH hertugen av Windsor. Men i et offentlig dokument ble det slått fast at hertugens kone og barn ikke skulle få kongelige titler. Kongen ble også nødt til å kjøpe de kongelige boligene Balmoral Castle og Sandringham House fra Edvard, da disse var hans private eiendommer og ikke tilfalt ham selv da han havnet på tronen. Tre dager etter at Georg ble konge tildelte han sin kone, dronningen, Hosebåndsordenen.Georg VI ble kronet den 13. mai 1937, dagen da Edvard VIII egentlig skulle bli kronet. Georgs mor støttet sin sønn, men brøt en tradisjon da hun deltok i kroningsseremonien. Det ble ikke holdt noen kroningsseremoni i Delhi i India, da dette ville kostet de indiske myndighetene vel mye. Den økende indiske nasjonalismen ville ført til en dårlig mottakelse, og en forlenget britisk tilstedeværelse, var ikke ønskelig. Det nye kongeparet besøkte Frankrike og Nord-Amerika, et besøk som senere ble sett på som en stor strategisk fordel i den kommende krigen.Den økende faren for krig i Europa dominerte Georgs første tid på tronen. Kongen var konstitusjonelt bundet til å godta Appeasement-politikken som statsminister Chamberlain førte mot Hitler. Statsministeren ble riktignok invitert av kongeparet til å stå på balkongen til Buckingham Palace da han kom hjem fra forhandlinger om Münchenavtalen. Dette båndet mellom monarkiet og politikken var uvanlig, da det var en tradisjon at kun kongelige stod på balkongen.I 1939 reiste kongeparet til Canada og fikk i tillegg besøkt USA. Canadas statsminister var deres reisefølge, og de ble alltid presentert som konge og dronning av Canada, både i USA og i Canada. Georg var den første regjerende kanadiske monarken som fikk besøke Nord-Amerika, han hadde imidlertid besøkt Canada som prins Albert og hertug av York. Statsministeren i Canada på denne tiden, William Lyon Mackenzie King, håpet at kongens besøk i landet ville føre til at han fikk fremstille prinsippene i Westminster-statutten fra 1931, som gav alle dominioner fullt selvstyre og gav dem hver sin trone. En historiker skrev følgende om dette kongelige besøket: «Da majestetene gikk inn i sin residens fikk Westminster-statutten sitt gjennombrudd: kongen av Canada hadde kommet hjem.»
Hensikten med turen var å myke opp de sterke isolasjonstendensene i den nordamerikanske offentligheten overfor spenningene i Europa på den tiden. Selv om formålene med turen hovedsakelig var politiske, for å oppnå støtte i en mulig krig, ble kongeparet tatt godt imot av den kanadiske befolkningen. Frykten for at den nye kongen ville bli mindre likt enn sin forgjenger, Edvard VIII, ble lagt til side. Paret ble også godt mottatt av amerikanerne da de besøkte New York World's Fair og bodde hos president Franklin D. Roosevelt i Det hvite hus og på hans private eiendom i Hyde Park, New York.Krigen brøt ut i 1939, og til tross for bombefaren i London, bodde kongefamilien på Buckingham Palace under hele krigen, selv om det å reise til sikrere forhold i Canada ble foreslått. De fleste nettene ble allikevel tilbrakt på Windsor Castle. Georg VI og dronning Elizabeth unngikk å bli drept da to tyske bomber eksploderte i gårdsrommet til Buckingham Palace mens de var på eiendommen.I 1940 ble Neville Chamberlain etterfulgt av Winston Churchill som statsminister. Gjennom hele krigen sørget kongeparet for moralsk opprustning, da de reiste rundt i hele landet og besøkte bombede områder og fabrikker som produserte krigsmateriell. Kongefamilien fulgte rasjoneringsrestriksjonene som var i landet.Forfatteren Will Swift hevdet at det ble knyttet sterke vennskapsbånd mellom kongeparet og førstedamen Roosevelt i løpet av turen til Amerika i 1939, og at dette hadde mye å si for det gode forholdet USA og Storbritannia hadde gjennom krigen. Allikevel hadde kongen mest sannsynlig ingen strategiske roller i krigen.
I 1945 inviterte kongen Churchill til å stå sammen med ham på balkongen på Buckingham Palace, i anledning feiring av seiersdagen.
== Imperium til samvelde ==
I løpet av sin tid som konge var Georg VI vitne til oppløsningen av det britiske imperiet, en prosess som begynte med imperiekonferansene i 1926. Samveldet ble da opprettet, og dominionene ble erklært som suverene stater. Erklæringen ble formelt kalt Westminster-statutten (1931).Mandatet over Irak tok slutt i 1932, og den nyopprettede staten Irak ble ikke med i det noe dårlig definerte nyetablerte Samveldet av nasjoner. Transjordan ble selvstendig, som kongedømmet Jordan, i 1946, Burma i januar 1948; alle trakk seg ut av Samveldet. Irland innførte president i 1936, ble republikk i 1949 og forlot Samveldet i 1949. India ble delt i de to selvstendige statene India og Pakistan. Georg sa fra seg tittelen keiser av India og ble konge av Pakistan og konge av India isteden. Georgs tittel som konge av India opphørte i 1950, da India ble republikk. Hans nye tittel ble Samveldets overhode (Head of the Commonwealth).
== Sykdom og død ==
Krigens spenning hadde satt sine spor på kongens helse, og hans hyppige røyking førte til at han utviklet lungekreft og andre lidelser, blant annet åreforkalkning i benene, såkalte røykeben. Datteren Elisabeth, arveprinsesse, påtok seg flere og flere av kongens plikter ettersom hans helse ble verre. Under en lungeoperasjon i september 1951 ble hans ene lunge fjernet, da det ble funnet en ondartet svulst.Han trosset rådene fra sine nærmeste da han reiste til flyplassen for å ta farvel med sin datter Elisabeth, som skulle reise til Australia via Kenya i januar 1952. Før avgang skal han ha sagt til Elisabeths barnepike, Bobo Macdonald, som skulle følge henne på turen: «Ta godt vare på Lilibet for meg», og hun lovte at hun skulle det. Dette var siste gangen han så henne. Bildet av den syke kongen som sto og vinket til flyet så lenge det kunne ses, gikk senere verden over.
Kongen døde den 6. februar 1952 av et hjerteinfarkt mens han sov på Sandringham House i Norfolk. Dødsfallet ble oppdaget da tjeneren kom inn med en kopp te som kongen pleide å få servert ved sengen hver morgen. Han ble 56 år. Hans kiste ble vist frem til offentligheten i Westminster Hall inntil begravelsen den 15. februar, og han ble begravet i St. George's Chapel på Windsor Castle. I 2002 ble hans kone Elisabeths levninger og datteren Margarets aske, begravet i King George VI Memorial Chapel i St. George's Chapel ved siden av ham.
Datteren Elisabeth overtok som monark etter hans død.
== Ettermæle ==
Et sitat av parlamentsmedlemmet for Labour Georg Hardie slo fast at abdikasjonskrisen i 1936 gjorde «mer for republikanismen enn femti år med propaganda». Georg VI skrev til sin eldre bror Edvard at han som følge av skandalen overtok «en vaklende trone» som han ville prøve å stabilisere. Han ble konge i en tid der folkets støtte til monarkiet hadde nådd et bunnpunkt. I hans regjeringstid måtte folk utholde prøvelser knyttet til krig, og de ble vitne til at imperiets makt minsket. Likevel greide han å vinne tilbake folkets gunst ved å framtre som en god familiefar og ta modige beslutninger.
Georgskorset og Georgsmedaljen ble innstiftet etter kongens forslag under andre verdenskrig. Utmerkelsene hadde den hensikt å skjenke ære til sivile som hadde vist stort mot. Han ble etter sin død tildelt Ordre de la Libération av den franske regjering i 1960, en av to personer (den andre var Churchill) som har blitt tildelt medaljen etter 1946.Flere steder, veier og institusjoner er oppkalt etter Georg VI. Blant disse finner man King George Hospital
i London, King George VI Highway og King George Station i Surrey, British Columbia, Georg VI Sound i Antarktis, og King Georg VI Chase, et hesteløp i Storbritannia.
I 1955 ble en statue av kongen ikledd hosebåndsordenens kapper satt opp like ved The Mall og Carlton House Terrace i London. I 2009 ble det satt opp en statue av hans kone ved siden. En annen statue av kongen finner man i Hongkongs zoologiske og botaniske hager. Georg VI har blitt spilt av blant andre Colin Firth, som vant en Oscar for beste mannlige hovedrolle for hans rolle i filmen Kongens tale (2010).
== Titler og utmerkelser ==
Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland
1895–1898: His Highness Prince Albert of York (norsk: Hans Høyhet prins Albert av York)
1898–1901: His Royal Highness Prince Albert of York (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert av York)
1901: His Royal Highness Prince Albert of Cornwall and York (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Cornwall og York)
1901–1910: His Royal Highness Prince Albert of Wales (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Wales)
1910–1920: His Royal Highness The Prince Albert (norsk: Hans Kongelige Høyhet prins Albert)
1920–1936: His Royal Highness The Duke of York (norsk: Hans Kongelige Høyhet hertugen av York)
i Skottland: mai 1929: His Grace The Lord High Commissioner
1936–1952: His Majesty The King (norsk: Hans Majestet Kongen)i noen tilfeller, spesielt når det ble referert til India, inntil tittelen ble avskaffet som følge av indisk selvstendighet:
1936–1947: His Imperial Majesty The King–Emperor (norsk: Hans Keiserlige Majestet Keiser-konge) Man
1936–1952: Lord of Mann Guernsey og Jersey
1936–1952: Duke of NormandyHans fulle benevnelse som konge var, fra 11. desember 1936, George the Sixth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas King, Defender of the Faith, Emperor of India (på norsk: Georg den sjette, av Guds nåde, av Storbritannia, Irland og de britiske oversjøiske dominionene, Konge, beskytter av troen, Keiser av India). Etter at tittelen keiser av India ble avskaffet i 1948 ble tittelen forandret til George the Sixth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas King, Defender of the Faith (norsk: Georg den sjette, av Guds nåde, av Storbritannia, Irland og de britiske oversjøiske dominionene, Konge, beskytter av troen).
=== Våpen ===
Mens han var hertug av York, bar han det kongelige våpenet med en hvit turnerkrage med tre fliker og med et anker i den midterste fliken. Det samme våpenet blir i dag båret av hans barnebarn Andrew, hertug av York. Som konge bar han det kongelige våpenet uten tillegg.
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) George VI of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George VI of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Georg VI av Storbritannia på Discogs
(en) Georg VI av Storbritannia på MusicBrainz
(en) Georg VI av Storbritannia på AllMusic
(en) Georg VI av Storbritannia hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Georg VI av Storbritannia hos The Peerage
Kong Georg VIs illustrerte biografi på nettsiden English Monarchs. Besøkt 4. april 2019
CBC Digital Archives – Kongeparet i Canada: Kongelig besøk i 1939 Reportasje på Canadian Broadcasting Corporations nettsider. Besøkt 4. april 2019 | | | 6,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albansk_lek | 2023-02-04 | Albansk lek | ['Kategori:Albanias økonomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeisk valuta'] | Lek er valutaen i Albania. 1 lek = 100 qindarka. Valutakoden er ALL.
Det finnes sedler i størrelsene 100, 200, 500, 1000, 2000 og 5000 lek.
| Lek er valutaen i Albania. 1 lek = 100 qindarka. Valutakoden er ALL.
Det finnes sedler i størrelsene 100, 200, 500, 1000, 2000 og 5000 lek.
== Eksterne lenker ==
(en) Money of Albania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Albansk sentralbanken (engl.)
Historisk og aktuell sedler fra Albania (på tysk) (på engelsk) | | | 6,334 |
null | 2023-02-04 | Algerisk dinar | null | null | null | | delt =100 centime | 6,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dinar | 2023-02-04 | Dinar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Valuta'] | Dinar eller denar er en valuta som nedstammer fra den romerske valutaen denarius (denarii i flertall).
Flere land bruker forskjellig dinar-valutaer:
Algerie – algerisk dinar
Bahrain – bahrainsk dinar
Irak – irakisk dinar
Jordan – jordansk dinar
Kuwait – kuwaitisk dinar
Libya – libysk dinar
Nord-Makedonia – makedonsk denar
Serbia – serbisk dinar
Tunisia – tunisisk dinarDe flest av disse landene er araberland eller tilhørte det gamle osmanske riket. | Dinar eller denar er en valuta som nedstammer fra den romerske valutaen denarius (denarii i flertall).
Flere land bruker forskjellig dinar-valutaer:
Algerie – algerisk dinar
Bahrain – bahrainsk dinar
Irak – irakisk dinar
Jordan – jordansk dinar
Kuwait – kuwaitisk dinar
Libya – libysk dinar
Nord-Makedonia – makedonsk denar
Serbia – serbisk dinar
Tunisia – tunisisk dinarDe flest av disse landene er araberland eller tilhørte det gamle osmanske riket. | Dinar eller denar er en valuta som nedstammer fra den romerske valutaen denarius (denarii i flertall). | 6,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stkaribisk_dollar | 2023-02-04 | Østkaribisk dollar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Karibias økonomi', 'Kategori:Nordamerikansk valuta'] | Østkaribisk dollar (EC$ eller XCD) er valutaen i åtte land i Det karibiske hav. Seks av disse er selvstendige stater – Antigua og Barbuda, Dominica, Grenada, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene – mens to er britiske oversjøiske territorier – Anguilla og Montserrat.
Den østkaribiske dollaren utgis av Den østkaribiske sentralbanken i Saint Kitts og Nevis. Banken ble etablert gjennom en avtale (Den østkaribiske sentralbankavtalen), underskrevet i Port of Spain den 5. juli 1983, og etterfulgte Den østkaribiske valutamyndigheten. Den første seddelserien utgitt av Den østkaribiske sentralbanken kom i 1984.Valutakoden for østkaribisk dollar er XCD, men den skrives vanligvis som EC$.
Valutaen har siden 1976 fulgt en fast kurs mot amerikansk dollar slik at 1 amerikansk dollar gir 2,7 østkaribiske dollar.
| Østkaribisk dollar (EC$ eller XCD) er valutaen i åtte land i Det karibiske hav. Seks av disse er selvstendige stater – Antigua og Barbuda, Dominica, Grenada, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia og Saint Vincent og Grenadinene – mens to er britiske oversjøiske territorier – Anguilla og Montserrat.
Den østkaribiske dollaren utgis av Den østkaribiske sentralbanken i Saint Kitts og Nevis. Banken ble etablert gjennom en avtale (Den østkaribiske sentralbankavtalen), underskrevet i Port of Spain den 5. juli 1983, og etterfulgte Den østkaribiske valutamyndigheten. Den første seddelserien utgitt av Den østkaribiske sentralbanken kom i 1984.Valutakoden for østkaribisk dollar er XCD, men den skrives vanligvis som EC$.
Valutaen har siden 1976 fulgt en fast kurs mot amerikansk dollar slik at 1 amerikansk dollar gir 2,7 østkaribiske dollar.
== Referanser == | }}| | 6,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dirham | 2023-02-04 | Dirham | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pekere'] | Dirham er en valuta som brukes i:
De forente arabiske emirater: Emiratarabisk dirham
Marokko: Marokkansk dirham | Dirham er en valuta som brukes i:
De forente arabiske emirater: Emiratarabisk dirham
Marokko: Marokkansk dirham | Dirham er en valuta som brukes i: | 6,338 |
null | 2023-02-04 | Emiratarabisk dirham | null | null | null | | | 6,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marokkansk_dirham | 2023-02-04 | Marokkansk dirham | ['Kategori:Afrikansk valuta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Marokkos økonomi'] | Marokkansk dirham er valutaen i Marokko. 1 marokkansk dirham = 100 centimes. Valutakoden er MAD.
| Marokkansk dirham er valutaen i Marokko. 1 marokkansk dirham = 100 centimes. Valutakoden er MAD.
== Se også ==
Dirham | | | 6,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fransk_franc | 2023-02-04 | Fransk franc | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes økonomi', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Økonomistubber'] | Franske franc er en tidligere pengeenhet og valuta i Frankrike. Franske franc hadde etter ISO 4217-standarden valutakoden FRF.
Den ble innført 1795 som etterfølger av livre og var da den første valuta som fulgte desimalsystemet. Den 1. januar 1999 ble det ved euro-fikseringen fastlagt at 1 € = 6,55957 FRF. 1. januar 2002 ble euroen innført som valuta i Frankrike.
| Franske franc er en tidligere pengeenhet og valuta i Frankrike. Franske franc hadde etter ISO 4217-standarden valutakoden FRF.
Den ble innført 1795 som etterfølger av livre og var da den første valuta som fulgte desimalsystemet. Den 1. januar 1999 ble det ved euro-fikseringen fastlagt at 1 € = 6,55957 FRF. 1. januar 2002 ble euroen innført som valuta i Frankrike.
== Eksterne lenker ==
(en) French franc – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) French franc – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Franske franc er en tidligere pengeenhet og valuta i Frankrike. Franske franc hadde etter ISO 4217-standarden valutakoden FRF. | 6,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hakkespettboka | 2023-02-04 | Hakkespettboka | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-tegneserier', 'Kategori:Introduksjoner i 1954'] | Hakkespettboka (engelsk: Junior Woodchucks' Guidebook and Reservoir of Inexhaustible Knowledge) er en fiktiv håndbok fra Disney-tegneseriene. Boka inneholder all verdens kunnskap i verdens minste format og er forbeholdt medlemmene i speiderbevegelsen Hakkespettene, hvor blant annet Ole, Dole og Doffen er flerestjerners generaler. Hakkespettboka ble skapt av Carl Barks og vist for første gang i 1954.
| Hakkespettboka (engelsk: Junior Woodchucks' Guidebook and Reservoir of Inexhaustible Knowledge) er en fiktiv håndbok fra Disney-tegneseriene. Boka inneholder all verdens kunnskap i verdens minste format og er forbeholdt medlemmene i speiderbevegelsen Hakkespettene, hvor blant annet Ole, Dole og Doffen er flerestjerners generaler. Hakkespettboka ble skapt av Carl Barks og vist for første gang i 1954.
== Opprinnelse ==
Hakkespettbokas opprinnelse blir fortalt i historien Visdommens voktere av Don Rosa. Her blir det fortalt at boka sies å opprinnelig stamme fra biblioteket i Alexandria. Da biblioteket brant ned, trodde mange at all kunnskapen som ble oppbevart der hadde gått tapt for alltid. Imidlertid klarte en hemmelig orden som hadde som oppgave å beskytte kunnskapen i biblioteket, å berge mange av rullene til et hemmelig sted. Da boktrykkerkunsten så ble videreutviklet av Johann Gutenberg på 1400-tallet, ble rullene kopiert over til bøker. Disse bøkene hadde Francis Drake med seg da han gikk i land på Amerikas vestkyst i 1579 og grunnla Drakestaden i Calisota. Ols Ødekvakk (en av Drakes menn) gjemte denne skatten i en hemmelig tunnel under fortet Drakestaden, hvor Ødekvakk hadde jobben med å samle all den viktigste kunnskapen fra disse bøkene i én bok.
Kornelius Kvakk fant tunnelen under Drakestaden ved en tilfeldighet da han i 1821 holdt på å grave en tunnel for fri passasje inn og ut av fortet i tilfelle en beleiring. Kornelius overlot boka som nå inneholdt den tapte kunnskapen fra biblioteket i Alexandria til sin sønn, Clinton, grunnleggeren av Hakkespettene. Hakkespettboka var på den tiden en kjempestor bok som måtte bæres av én eller flere hakkespetter, men dagens utgave er komprimert til lommeformat.
== Litteratur ==
The Junior Woodchucks' Guide (engelsk). Danbury Press. 1973.
Solveig Thime, red. (2017). Hakkespettboken: Håndbok for gutter og jenter. Egmont Kids Media. ISBN 9788242955432.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Junior Woodchucks Guidebook hos The Disney Wiki på Wikia
(en) Junior Woodchucks' Guidebook hos $crooge McDuck Wiki på Wikia | Hakkespettboka (engelsk: ) er en fiktiv håndbok fra Disney-tegneseriene. Boka inneholder all verdens kunnskap i verdens minste format og er forbeholdt medlemmene i speiderbevegelsen Hakkespettene, hvor blant annet Ole, Dole og Doffen er flerestjerners generaler. | 6,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Waldheim | 2023-02-04 | Kurt Waldheim | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Bezirk Tulln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Østerrikere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Østerrikes presidenter', 'Kategori:Østerrikske diplomater', 'Kategori:Østerrikske offiserer'] | Kurt Waldheim (født 21. desember 1918 i St. Andrä-Wördern i Niederösterreich i Østerrike, død 14. juni 2007 i Wien) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han var FNs generalsekretær fra 1972 til 1981, og deretter Østerrikes president fra 1986 til 1992.
Han var offiser i Wehrmacht under andre verdenskrig. I 1986 ble det kjent at han hadde tjenestegjort lengre i krigen enn han tidligere hadde hevdet. Waldheim innrømmet aldri at han hadde gjort noe galt, men sa at han hadde dårlig hukommelse og fremstilte seg som et offer. Mange mener han hadde kommet langt bedre ut av det hvis han hadde tatt et klart oppgjør med sin egen fortid.
| Kurt Waldheim (født 21. desember 1918 i St. Andrä-Wördern i Niederösterreich i Østerrike, død 14. juni 2007 i Wien) var en østerriksk diplomat og politiker fra det konservative partiet. Han var FNs generalsekretær fra 1972 til 1981, og deretter Østerrikes president fra 1986 til 1992.
Han var offiser i Wehrmacht under andre verdenskrig. I 1986 ble det kjent at han hadde tjenestegjort lengre i krigen enn han tidligere hadde hevdet. Waldheim innrømmet aldri at han hadde gjort noe galt, men sa at han hadde dårlig hukommelse og fremstilte seg som et offer. Mange mener han hadde kommet langt bedre ut av det hvis han hadde tatt et klart oppgjør med sin egen fortid.
== Bakgrunn ==
Han ble født i St. Andrä-Wördern nær Wien, gikk på stiftsgymnasiet i Klosterneuburg og avtjente deretter militærtjenesten, den såkalte «Bundesdienstpflicht». Han gikk deretter på det diplomatiske akademiet i Wien hvor han gikk ut i 1939, og begynte deretter å studere jus ved Universität Wien. Han meldte seg som frivillig soldat til den østerrikske hæren i 1936 og ble fram til 31. august utdannet som reserveoffiser. ved Anschluss i 1938 ble han i august samme år innrullert i Wehrmacht og deltok som i kavaleriet ved innmarsjen i Sudetenland. I oktober 1938 ble han dimittert. På hans militære tjenestekort ble det oppført at han var medlem av Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen og SA, noe han bestred etter at dette ble kjent i 1986.23. august 1939 ble Waldheim igjen innrullert i Wehrmacht, og sendt på offiserskurs for kavaleriet i Krampnitz i Potsdam.
== Andre verdenskrig ==
Etter felttoget i Polen var han i to år troppsjef i oppklaringsavdeling nr 45. Han deltok i slaget om Frankrike og i den følgende besettelsen av Frankrike. Fra juni 1941 deltok han i krigen mot Sovjetunionen og ble ved Orjol alvorlig såret i beinet. Han ble her tildelt Jernkorset og Østfrontmedaljen. Frem til 6. mars 1942 var han i Wien på sykepermisjon, og ble fra 14. mars sendt til tjeneste ved Wehrmachts 12. armé på Balkan. Her tilhørte han avdelingen til general Paul Bader, og tjenestegjorde som tolk ved hovedkvarteret ti den italienske fjellstyrken i Pljevlja i Montenegro hvor de kjempet sammen med Baders gruppe mot partisanene, hvor de samarbeidet med Ustasja og vasallstaten Den uavhengige staten Kroatia. 28. mai 1942 ble Waldheim overført til Kampfgruppe Westbosnien og var fra juni stasjonert ved dets hovedkvarter i Banja Luka.
Waldheim påstod i sin selvbiografi fra 1977 at han trakk seg fra aktiv tjeneste etter å ha blitt såret i desember 1941. Løgnen ble avslørt i mars 1986 av WJC (Den jødiske verdenskongressen). Den daværende juridiske rådgiveren deres, Eli Rosenbaum, hadde skaffet til veie et fotografi av Waldheim i løytnantuniform i Jugoslavia i mai 1943, stående ved siden av øverstkommanderende for 7. SS-frivillige-bergdivisjon «Prinz Eugen», SS-oberst Artur Phleps. Waldheim fikk for sin innsats kong Zvonimir-medaljen med eikeløv for «tapper kamp under fiendtlig ild», utdelt av regimet til Ante Pavelić i Den uavhengige staten Kroatia. Våren 1943 da Waldheim tjenestegjorde i Tessaloniki, ble byens ca. 54 000 jøder deportert, og etterretningsenheten i Waldheims armégruppe E stod ansvarlig for drapene på syv britiske soldater fra Special Boat Service, som ble tatt til fange i april 1944.28. august 1943 ble Kampfgruppe Westbosnien oppløst og Waldheim ble en del av generalstaben til 12. arme i Thessaloniki under generaloberst Alexander Löhr. Mens han var på en studiepermisjon i perioden 19. november 1942 til 31. mars 1943 ble han i desember forfremmet til Oberleutnant. Han var deretter fra april til juli 1943 liaisonoffiser hos den italienske 9. arme i Tirana før han var «første offiser» ved generalstaben for «spesialoppgaver» som da ble opprettet i Aten. Fra oktober 1943 og resten av krigen var han ordonnansoffiser i det så da var blitt Hærgruppe E.
I januar 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset av andre klasse med sverd, og fra 20. april samme orden av første klasse. Under en studiepermisjon i perioden 25. februar til 16. april 1944 hadde han fullført sin avhandling ved Universitetet i Wien. Avhandlingens tittel var Die Reichsidee bei Konstantin Frantz) og han fikk med dette doktorgraden i juss. 19. august 1944 giftet Waldheim seg i Wiener Karlskirche med Elisabeth Ritschel, og de fikk tre barn sammen.
Fra slutten av april 1945 hadde generalstaben i Hærgruppe E flyttet til Zagreb. Da krigen sluttet 8. mai 1945 ønsket Waldheim og enten ta seg fram til Trieste eller til Villach i Kärnten i det sørlige Østerrike. 9. mai 1945 ble han dimittert fra Wehrmacht.
== Etter krigen ==
I 1947 trådte han inn i Østerrikes utenrikstjeneste, først som sekretær for utenriksminister Karl Gruber. Fra 1948 var han førstesekretær ved legasjonen i Paris, og deretter var han ved utenriksministeriet i Wien fra 1951. I 1956 ble han ambassadør til Canada, før han ble kalt tilbake til tjeneste ved ministeriet i 1960. Deretter ble han Østerrikes faste representant til FN i 1964. Fra 1968 var han Østerrikes utenriksminister for det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP), før han i 1970 igjen gikk tilbake som delegat til FN. Som utenriksminister måtte han håndtere oppstanden mot de sovjetiske okkupantene i Tsjekkoslovakia. Han gav daværende ambassadør Rudolf Kirchschläger ordre om å stenge ambassaden og ikke slippe inn noen flyktninger, noe Kirchschläger imidlertid ignorerte. Waldheim forsøkte å bli Østerrikes president i 1971, men tapte valget. Imidlertid klarte han å bli valgt til generalsekretær i FN året etter, og ble gjenvalgt i 1976. I 1981 blokkerte Folkerepublikken Kina hans gjenvalg for en tredje periode, og han ble etterfulgt av Javier Pérez de Cuéllar.
I 1986 ble han valgt til Østerrikes president og innehadde denne stillingen frem til 1992. Han ble etterfulgt av sin partifelle Thomas Klestil.
I forbindelse med presidentvalget i 1986 dukket den såkalte Waldheimsaken opp. Bladet Profil fortalte i en artikkel om Waldheim at flere sider ved hans liv mellom 1938 og 1945 hadde blitt utelatt. Samtidig som Waldheim lanserte sitt kandidatur til presidentposten, utkom selvbiografien hans, der han påstod at han var student i årene 1942/43, mens han i virkeligheten hadde vært soldat på Balkan under general Alexander Löhr, etter krigen kjent som «Slakteren fra Balkan» og henrettet som krigsforbryter. Waldheim hadde vært liaison-offiser og tolk overfor italienske enheter, og ingenting tydet på at han selv begikk noen krigsforbrytelser. Problemet var at han løy om sin fortid. Etter kort tid innrømmet Waldheim offentlig at han hadde unnlatt å opplyse at han hadde vært offiser i SA-rytterkorpset, og at han hadde gitt gale opplysninger om hvor og hvor lenge han gjorde tjeneste under krigen. I en oppsiktsvekkende avgjørelse bestemte amerikanske myndigheter at Waldheim som privatperson var uønsket i USA. Selv sa Waldheim om saken: «Ich habe im Krieg nichts anderes getan als hunderttausende Österreicher auch, nämlich meine Pflicht als Soldat erfüllt.» («Jeg har ikke gjort noe annet under krigen enn hundretusener andre østerrikere, nemlig oppfylt min plikt som soldat.») Saken førte til at valgkampen ble stadig mer aggressiv, og de konservative antydet at amerikanske jøder stod bak en svertekampanje mot Waldheim. ÖVPs generalsekretær Michael Graff sa at «så lenge det ikke er bevist at han egenhendig har drept seks jøder, er det ikke noe problem». «Vi østerrikere vil velge hvem vi vil!» stod det på en plakat. Simon Wiesenthal var alt i 1979 blitt anmodet av Israel om å granske Waldheims fortid, fordi de mente han som generalsekretær i FN var partisk til fordel for arabiske land. Wiesenthals undersøkelser konkluderte med at selv om Waldheim nok hadde løyet, var han øyensynlig ingen krigsforbryter. Nazi-jegeren Beate Klarsfeld uttalte at «det at Wiesenthal holder til i Wien, er en av grunnene til at det ikke ble gjort noe med Waldheims fortid da han ble generalsekretær i FN». Eli Rosenbaum fra WJC mente at fortielsene også skyldtes at Wiesenthal ikke ville risikere en sosialistisk valgseier.Offentliggjøringen av undersøkelsen fremkalte en regjeringskrise i 1988, kort tid før 50-årsdagen for Østerrikes innlemmelse i Det tredje rike. Mange så i Waldheim-saken et symptom på Østerrikes manglende oppgjør med sin nazistiske fortid.
Etter forslag fra jødiske organisasjoner ble Waldheim i 1987 oppført på den amerikanske listen over uønskede personer. Dermed kunne han ikke få innreisetillatelse til USA. I sin presidentperiode foretok Waldheim stort sett bare statsbesøk til Vatikanet og arabiske land.
I 1994 hevdet den tidligere Mossad-agenten Victor Ostrovsky at Mossad hadde plantet falske dokumenter for å diskreditere Waldheim. Grunnen skal ha vært at Waldheim hadde kommet med kritikk angående israels krigføring i sørlige Libanon. Et annet dokument fra en jugoslavisk historiker ble også avslørt som forfalskning.Ved begynnelsen av Gulfkrigen i 1990 reiste han personlig til Bagdad hvor Saddam Hussein holdt utlendinger som gisler, og fikk løslatt østerrikerne.
Han ble æresdoktor ved det katolske universitetet i Leuven i Belgia i 1975. Fra 1992 var han dessuten æresmedlem av K.H.V. Welfia Klosterneuburg i ÖCV.
== Ettermæle ==
Waldheim døde om ettermiddagen 14. juni 2007 av hjertesvikt, 88 år gammel. «Østerrike har mistet en stor forkjemper for fred og frihet i verden», sa ÖVPs parlamentariske leder og tidligere forbundskansler Wolfgang Schüssel ved Waldheims død. ÖVPs leder og visekansler Wilhelm Molterer kalte Waldheim en verdensborger og sa: «Vi har i dag mistet en stor østerriker som aldri glemte sitt hjemland,» og trakk frem Waldheims innsats for å løse Sydtirol-spørsmålet. President Heinz Fischer trakk også frem Waldheim som en stor østerriker, og pekte på at han hadde tjent sitt land «i mange funksjoner» og «med store fortjenester». Andre representanter for det konservative partiet fremhevet Waldheim som en «statsmann av internasjonal rang». Lederen for ÖVP i delstaten Steierland pekte på at Waldheim hadde måttet oppleve en «bakvaskelseskampanje», som han hadde båret som en statsmann på en verdig måte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kurt Waldheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kurt Waldheim på Internet Movie Database
(sv) Kurt Waldheim i Svensk Filmdatabas
(fr) Kurt Waldheim på Allociné
(en) Kurt Waldheim på AllMovie
(en) Kurt Waldheim hos The Movie Database
(en) Kurt Waldheim på Discogs
(en) Kurt Waldheim på MusicBrainz | Kurt Waldheim (født 21. desember 1918 i St. | 6,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gidsken_Jakobsen | 2023-02-04 | Gidsken Jakobsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Norske flyvere', 'Kategori:Personer fra Narvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gidsken Nilsine Jakobsen (født 1. august 1908 på Fagernes i Narvik, død 13. juni 1990 på Fagernes) var en norsk flypioner og forretningskvinne.
Gidsken Jakobsen tok flysertifikat ved Aeromaterials flyveskole i Stockholm i 1929. Jakobsen var en av de første nordmenn som forsøkte å gjøre norsk luftfart kommersiell, og i 1932 etablerte hun eget flyselskap. Jakobsen var den første kvinnelige leder av et flyselskap i Skandinavia. Selskapet hennes drev taxiflying i Nord-Norge og på Vestlandet. Da hun registrerte sitt første fly i Oslo i 1929, ble hun den første som fløy fra Nord-Norge til Oslo om vinteren. Jakobsen var også initiativtaker til flyfrakt av fisk fra Nord-Norge. Hun regnes som en av våre største personligheter innen norsk luftfart og var en kvinne som trosset både kjønnsrollemønstre og geografiske barrierer. Jakobsen var den andre norske kvinne som tok flysertifikat. Da var hun 20 år og ble rangert som nummer 1 av de 10 som gjennomførte utdannelsen.
Hennes fly, en VL Sääski kalt «Måsen» er gjenskapt som en kopi og finnes i Norsk Luftfartsmuseums samlinger. Jakobsen fikk i 2014 oppkalt en park etter seg på hennes hjemsted, Fagernes i Narvik.
| Gidsken Nilsine Jakobsen (født 1. august 1908 på Fagernes i Narvik, død 13. juni 1990 på Fagernes) var en norsk flypioner og forretningskvinne.
Gidsken Jakobsen tok flysertifikat ved Aeromaterials flyveskole i Stockholm i 1929. Jakobsen var en av de første nordmenn som forsøkte å gjøre norsk luftfart kommersiell, og i 1932 etablerte hun eget flyselskap. Jakobsen var den første kvinnelige leder av et flyselskap i Skandinavia. Selskapet hennes drev taxiflying i Nord-Norge og på Vestlandet. Da hun registrerte sitt første fly i Oslo i 1929, ble hun den første som fløy fra Nord-Norge til Oslo om vinteren. Jakobsen var også initiativtaker til flyfrakt av fisk fra Nord-Norge. Hun regnes som en av våre største personligheter innen norsk luftfart og var en kvinne som trosset både kjønnsrollemønstre og geografiske barrierer. Jakobsen var den andre norske kvinne som tok flysertifikat. Da var hun 20 år og ble rangert som nummer 1 av de 10 som gjennomførte utdannelsen.
Hennes fly, en VL Sääski kalt «Måsen» er gjenskapt som en kopi og finnes i Norsk Luftfartsmuseums samlinger. Jakobsen fikk i 2014 oppkalt en park etter seg på hennes hjemsted, Fagernes i Narvik.
== Litteratur ==
Seilas i storm – et portrett av Gidsken Jakobsen av Olav Gynnild ISBN 9788281040571
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mer om Gidsken
Glemte helter – Gidsken Jakobsen og «Måsen» Program sendt på NRK (tilgjengelig til 19. mai 2013). | Gidsken Nilsine Jakobsen (født 1. august 1908 på Fagernes i Narvik, død 13. | 6,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hakkespetter | 2023-02-04 | Hakkespetter | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Lucien Bonaparte', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1838', 'Kategori:Spettefugler'] | Se Hakkespettene for den fiktive speiderorganisasjonen i Disney-tegneseriene.
Hakkespetter eller egentlige spetter (Picinae) er én av tre underfamilier i spettefamilien (Picidae), og i særklasse den med tallrike av dem. Gruppen teller omkring 206 arter eller mer. Artene har tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, unntatt i Australia og på New Zealand, Papua Ny-Guinea, Madagaskar, Island, og øyene i Stillehavet.
Ni hakkespetter hekker i Europa, hvorav sju i Norge; svartspett, grønnspett, gråspett, dvergspett, flaggspett, hvitryggspett og tretåspett.
| Se Hakkespettene for den fiktive speiderorganisasjonen i Disney-tegneseriene.
Hakkespetter eller egentlige spetter (Picinae) er én av tre underfamilier i spettefamilien (Picidae), og i særklasse den med tallrike av dem. Gruppen teller omkring 206 arter eller mer. Artene har tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, unntatt i Australia og på New Zealand, Papua Ny-Guinea, Madagaskar, Island, og øyene i Stillehavet.
Ni hakkespetter hekker i Europa, hvorav sju i Norge; svartspett, grønnspett, gråspett, dvergspett, flaggspett, hvitryggspett og tretåspett.
== Inndeling ==
Inndelingen følger Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017). Boyd regner med 206 arter fordelt i sju tribus og 33 slekter. Det hersker imidlertid uenighet om denne inndelingen. HBW Alive regner med noen flere arter, men deler dem inn i færre tribus og slekter. Andre autoriteter kan ha lignende forskjeller i inndelingen. Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008). Beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn. Alle arter har nødvendigvis ikke fått norsk navn.
Piciformes, spettefugler, 484 arter
Galbuli, (jakamarfugler), 57 arter
Pici, (egentlige spettefugler), 427 arter
Ramphastides, 157 arter
Picides, 270 arter
Indicatoridae, vokseterfamilien, 16 arter
Picidae, spettefamilien, 237–254 arter
Jynginae, vendehalser
Picumninae, pikuletter
Picinae, hakkespetter
Nesoctitini
Nesoctites, 1 art
Hemicircini
Hemicircus, 2 arter
Chrysocolaptini
Blythipicus, 2 arter
Reinwardtipicus, 1 art
Chrysocolaptes, 2 arter
Campephilini
Campephilus, 12 arter
Picini
Micropternus, 1 art
Meiglyptes, 3 arter
Gecinulus, 2 arter
Dinopium, 6 arter
Chrysophlegma, 3 arter
Picus, 13 arter
Geocolaptes, 14 art
Hylatomus, 3 arter
Dryocopus, 3 arter
Mulleripicus, 4 arter
Celeus, 13 arter
Piculus, 7 arter
Colaptes, 13 arter
Melanerpini
Chryserpes. 1 art
Sphyrapicus, 4 arter
Xiphidiopicus, 1 art
Melanerpes, 7 arter
Centurus, 16 arter
Picoidini
Picoides, 3 arter
Yungipicus, 7 arter
Dendrocoptes, 3 arter
Leiopicus, 1 art
Chloropicus, 15 arter
Dendrocopos, 12 arter
Dryobates, 5 arter
Leuconotopicus, 6 arter
Veniliornis, 14 arter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) hakkespetter hos Fossilworks
(en) hakkespetter hos ITIS
(en) Kategori:Picidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Picinae – detaljert informasjon på Wikispecies
Hakkespettene våre: En innføring i økologi | Hakkespettene er en fiktiv speiderorganisasjon i Disneys Andeby-univers. (I engelsk original kalles de ikke Woodpeckers men Woodchucks, dvs. | 6,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/258 | 2023-02-04 | 258 | ['Kategori:258', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/257 | 2023-02-04 | 257 | ['Kategori:257', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/256 | 2023-02-04 | 256 | ['Kategori:256', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Begivenheter ==
Kristenforfølgelse under keiser Valerian.
Gotere invaderte Lilleasia. Romerriket mistet provinsen Dacia.
== Fødsler ==
Arius, grunnlegger av ariansk kristendom.
== Dødsfall == | == Begivenheter == | 6,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/255 | 2023-02-04 | 255 | ['Kategori:255', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler ==
Zuo Fen (d. 300), kinesisk dikterinne under Vestlige Jin (omtrentlig fødselsår). | == Fødsler == | 6,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/254 | 2023-02-04 | 254 | ['Kategori:254', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 6,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/253 | 2023-02-04 | 253 | ['Kategori:253'] | null |
== Dødsfall ==
Kornelius, pave | == Dødsfall == | 6,351 |
null | 2023-02-04 | 252 | null | null | null | == Fødsler == | 6,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/251 | 2023-02-04 | 251 | ['Kategori:251'] | null |
== Dødsfall ==
Decius, keiser i Romerriket | == Dødsfall == | 6,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/250 | 2023-02-04 | 250 | ['Kategori:250'] | null |
== Begivenheter ==
Kornelius ble valgt til pave etter Fabians martyrdød
== Dødsfall ==
Pave Fabian | == Begivenheter == | 6,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole,_Dole_og_Doffen | 2023-02-04 | Ole, Dole og Doffen | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Fiktive trillinger'] | Ole, Dole og Doffen Duck er fiktive figurer i Disneys Andeby-univers. De er mest kjent fra historiene om Donald Duck, selv om de også figurerer i egen film og tegneserier, som Ole, Dole og Doffen på eventyr.
Skaperne av figurene var Ted Osborne og Al Taliaferro.
Ole, Dole og Doffen opptrer for første gang i historien «Donalds nevøer» som kom ut i 1937, og som tittelen indikerer er de Donald Ducks nevøer. Ifølge Don Rosa er guttene født ca. 1940. De er trillinger og barn av Donalds søster, Della Duck. Hvem som er faren til guttene, er det ifølge Don Rosas stamtre ingen som vet. Ryktet skal likevel ha det til at de var rampete som barn, og flyttet til Donald etter å ha smelt en kinaputt under farens stol (mens han satt i den). Dette skal ha skjedd før jula i 1937.I 1951 ble Ole, Dole og Doffen medlem av speiderorganisasjonen Hakkespettene, etter å ha funnet igjen restene av Andebyfortet. Guttene gjorde det bra i Hakkespettene, og klatret raskt i rang. I dag er de mangestjerners generaler, og kanskje mest kjent for alltid å ha med seg Hakkespettboka som tilsynelatende inneholder svar på alt.
Ole, Dole og Doffen har ved flere anledninger hjulpet onklene sine, Donald og Skrue, ut av vanskelige kniper, og samtidig vært med på mange eventyr.
De norske navnenes opphav synes å være barneregla «Olen, Dolen, Doff, Kinkel, Kankel, Koff» eller "Ole, Dole, Doff, kinkelikane koff ..." osv. (Doffen var i eldre norsk brukt som kallenavn for Adolf.).
| Ole, Dole og Doffen Duck er fiktive figurer i Disneys Andeby-univers. De er mest kjent fra historiene om Donald Duck, selv om de også figurerer i egen film og tegneserier, som Ole, Dole og Doffen på eventyr.
Skaperne av figurene var Ted Osborne og Al Taliaferro.
Ole, Dole og Doffen opptrer for første gang i historien «Donalds nevøer» som kom ut i 1937, og som tittelen indikerer er de Donald Ducks nevøer. Ifølge Don Rosa er guttene født ca. 1940. De er trillinger og barn av Donalds søster, Della Duck. Hvem som er faren til guttene, er det ifølge Don Rosas stamtre ingen som vet. Ryktet skal likevel ha det til at de var rampete som barn, og flyttet til Donald etter å ha smelt en kinaputt under farens stol (mens han satt i den). Dette skal ha skjedd før jula i 1937.I 1951 ble Ole, Dole og Doffen medlem av speiderorganisasjonen Hakkespettene, etter å ha funnet igjen restene av Andebyfortet. Guttene gjorde det bra i Hakkespettene, og klatret raskt i rang. I dag er de mangestjerners generaler, og kanskje mest kjent for alltid å ha med seg Hakkespettboka som tilsynelatende inneholder svar på alt.
Ole, Dole og Doffen har ved flere anledninger hjulpet onklene sine, Donald og Skrue, ut av vanskelige kniper, og samtidig vært med på mange eventyr.
De norske navnenes opphav synes å være barneregla «Olen, Dolen, Doff, Kinkel, Kankel, Koff» eller "Ole, Dole, Doff, kinkelikane koff ..." osv. (Doffen var i eldre norsk brukt som kallenavn for Adolf.).
=== Navnene på andre språk ===
Norsk: Ole, Dole og Doffen
Arabisk: سوسو وتوتو ولولو (Soso, Tutu, Lulu)
Bulgarsk: Хюи, Дюи и Луи (Khyui, Dyui i Lui)
Dansk: Rip, Rap og Rup
Engelsk: Huey, Dewey and Louie
Estisk: Hups, Tups ja Lups
Finsk: Tupu, Hupu ja Lupu
Fransk: Riri, Fifi et Loulou
Frisisk: Kwik, Kwek en Kwak
Færøysk: Dinni, Danni, Dunni
Gresk: Χιούη, Ντιούη και Λιούη (Chioúi, Ntioúi kai Lioúi)
Hebraisk: Eedo, Deedo ve Yoo
Indonesisk: Kwik, Kwek dan Kwak
Islandsk: Ripp, Rapp og Rupp
Italiensk: Qui, Quo e Qua
Japansk: ヒューイ・デューイ・ルーイ (Hyūi deyūi rūi)
Koreansk: 휴이, 듀이, 루이 (hyui, dyui, lu-i)
Kroatisk: Hinko, Dinko i Vinko
Latvisk: Tiks, Tiiks, Triks
Litauisk: Bilis, Dilis ir Vilis
Mandarin: 休易,杜易和路易 (Xiū yì, dù yì hé lùyì)
Nederlandsk: Kwik, Kwek en Kwak
Polsk: Hyzio, Dyzio i Zyzio
Portugisisk: Huguinho, Zezinho & Luisinho
Russisk: Билли, Вилли, Дилли (Billy, Villy i Dilly)
Serbisk: Раја, Гаја и Влаја (Raja, Gaja i Vlaja)
Slovakisk: Hui, Dui, Lui
Slovensk: Pak, Žak in Mak
Spansk: Hugo, Paco y Luis (Jorgito, Juanito y Jaimito i Spania)
Svensk: Knatte, Fnatte och Tjatte
Tsjekkisk: Bubík, Dulík a Kulík
Tyrkisk: Cin, Can ve Cem
Tysk: Tick, Trick und Track
Ungarsk: Tiki, Niki és Viki
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Tick, Trick und Track Duckipedia | Ole, Dole og Doffen Duck er fiktive figurer i Disneys Andeby-univers. De er mest kjent fra historiene om Donald Duck, selv om de også figurerer i egen film og tegneserier, som Ole, Dole og Doffen på eventyr. | 6,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pengebingen | 2023-02-04 | Pengebingen | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Disney-tegneserier'] | Pengebingen er det berømte kontorbygget til Skrue McDuck i Disney-tegneseriene. Den er som regel fremstilt som en stor, kubisk bygning der fremsiden har et sirkelrundt felt med et enormt dollartegn. Dollartegnet er omtegnet til «KR» i de norske utgivelsene av tegneseriene. I Carl Barks' opprinnelige amerikanske serier hadde pengebingen flatt tak; den frodige italienske Disney-produksjonen har skapt sin egen tradisjon der bingen øverst har en kuppel og et lite spir.I pengebingen oppbevarer Skrue alle sine kontanter i et stort hvelv. Foruten kontorlokaler og hvelv har Pengebingen også en bolig for Skrue i øverste etasje. Pengebingen er selve hjertet i McDucks verdensomspennende finansimperium. Pengebinge har også blitt et begrep i norsk dagligtale.Pengebingen er bygd på toppen av «Daudbilbakken» i Andeby, Calisota, på samme sted som Andebyfortet stod. Andebyfortet ble bygget av Sir Francis Drake, og ble senere blant annet brukt som hovedkvarter for Hakkespettbevegelsen. Carl Barks var imidilertid ekstremt inkonsekvent når det gjelder fremstillingen av bingens nærmeste omgivelser. Noen ganger står den på flat mark nede i selve byen, med andre hus tett inntil seg, heller enn å ruve i ensom majestet oppe på en høyde. De fleste tegnere etter Barks har imidlertid gått tilbake til å la bingen stå isolert oppe på en haug. Hele skråningen opp til bingen er vanligvis full av skilt med hissige forbud mot å nærme seg, og advarsler om at det er utlagt miner. Samtidig forutsetter seriene som regel at Skrue benytter bingen som kontorbygg der han tar imot gjester og forretningsforbindelser, som da altså på noe vis må bli loset trygt inn.
Carl Barks har brukt to forskjellige tidspunkt for byggingen av pengebingen. I historien Frosne penger (første gang utgitt i 1951) nevner Skrue sin «nye pengebinge», mens i Onkel Skrue på flyttefot (1956) sier Skrue «Her har huset [Pengebingen] stått i sytti år og her skal det stå». Don Rosas episode 10 av Skrues liv viser byggingen av pengebingen; ifølge Rosas egne notater skjer dette i 1902. Byggearbeidet tok ca. 6 måneder.
Ferdig reist måler Pengebingen 40×40×42 meter over bakkenivå, men har også en kjeller. Bygningen har i tillegg til kjelleren, 12 etasjer. Hvelvet måler 40×30×44 meter, og er fylt med kontanter fra kjelleren til ca. 10.–11. etasje.
Pengebingen er utstyrt med all slags feller for å stoppe innbruddstyver, og spesielt B-gjengen, fra å stjele pengene som oppbevares der. Til tross for fellene og strengt vakthold har bygningen likevel måtte gi tapt for mangt et angrep. Ved et tilfelle ble den til og med krympet så liten at B-gjengen kunne få den med i bukselommen.
I tillegg har Skrue bygget inn diverse fallemmer og annet for å holde uønskete kreditorer og selgere borte.
Foruten Skrue selv, har frøken Vable vært ansatt som sekretær i bygningen i en årrekke. Hun ble ansatt av søstrene til Skrue for å hjelpe til med papirarbeidet mens han var borte for å tjene penger til å fylle bingen.
Seriene er ikke konsekvente når det gjelder hvorvidt Skrue faktisk bor i bingen og overnatter der, eller om han sover et annet sted og «går på arbeid» om morgenen.
| Pengebingen er det berømte kontorbygget til Skrue McDuck i Disney-tegneseriene. Den er som regel fremstilt som en stor, kubisk bygning der fremsiden har et sirkelrundt felt med et enormt dollartegn. Dollartegnet er omtegnet til «KR» i de norske utgivelsene av tegneseriene. I Carl Barks' opprinnelige amerikanske serier hadde pengebingen flatt tak; den frodige italienske Disney-produksjonen har skapt sin egen tradisjon der bingen øverst har en kuppel og et lite spir.I pengebingen oppbevarer Skrue alle sine kontanter i et stort hvelv. Foruten kontorlokaler og hvelv har Pengebingen også en bolig for Skrue i øverste etasje. Pengebingen er selve hjertet i McDucks verdensomspennende finansimperium. Pengebinge har også blitt et begrep i norsk dagligtale.Pengebingen er bygd på toppen av «Daudbilbakken» i Andeby, Calisota, på samme sted som Andebyfortet stod. Andebyfortet ble bygget av Sir Francis Drake, og ble senere blant annet brukt som hovedkvarter for Hakkespettbevegelsen. Carl Barks var imidilertid ekstremt inkonsekvent når det gjelder fremstillingen av bingens nærmeste omgivelser. Noen ganger står den på flat mark nede i selve byen, med andre hus tett inntil seg, heller enn å ruve i ensom majestet oppe på en høyde. De fleste tegnere etter Barks har imidlertid gått tilbake til å la bingen stå isolert oppe på en haug. Hele skråningen opp til bingen er vanligvis full av skilt med hissige forbud mot å nærme seg, og advarsler om at det er utlagt miner. Samtidig forutsetter seriene som regel at Skrue benytter bingen som kontorbygg der han tar imot gjester og forretningsforbindelser, som da altså på noe vis må bli loset trygt inn.
Carl Barks har brukt to forskjellige tidspunkt for byggingen av pengebingen. I historien Frosne penger (første gang utgitt i 1951) nevner Skrue sin «nye pengebinge», mens i Onkel Skrue på flyttefot (1956) sier Skrue «Her har huset [Pengebingen] stått i sytti år og her skal det stå». Don Rosas episode 10 av Skrues liv viser byggingen av pengebingen; ifølge Rosas egne notater skjer dette i 1902. Byggearbeidet tok ca. 6 måneder.
Ferdig reist måler Pengebingen 40×40×42 meter over bakkenivå, men har også en kjeller. Bygningen har i tillegg til kjelleren, 12 etasjer. Hvelvet måler 40×30×44 meter, og er fylt med kontanter fra kjelleren til ca. 10.–11. etasje.
Pengebingen er utstyrt med all slags feller for å stoppe innbruddstyver, og spesielt B-gjengen, fra å stjele pengene som oppbevares der. Til tross for fellene og strengt vakthold har bygningen likevel måtte gi tapt for mangt et angrep. Ved et tilfelle ble den til og med krympet så liten at B-gjengen kunne få den med i bukselommen.
I tillegg har Skrue bygget inn diverse fallemmer og annet for å holde uønskete kreditorer og selgere borte.
Foruten Skrue selv, har frøken Vable vært ansatt som sekretær i bygningen i en årrekke. Hun ble ansatt av søstrene til Skrue for å hjelpe til med papirarbeidet mens han var borte for å tjene penger til å fylle bingen.
Seriene er ikke konsekvente når det gjelder hvorvidt Skrue faktisk bor i bingen og overnatter der, eller om han sover et annet sted og «går på arbeid» om morgenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Who's who in Duckburg: The Money Bin | Pengebingen er det berømte kontorbygget til Skrue McDuck i Disney-tegneseriene. Den er som regel fremstilt som en stor, kubisk bygning der fremsiden har et sirkelrundt felt med et enormt dollartegn. | 6,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Winta_(artist) | 2023-02-04 | Winta (artist) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn av eritreisk opphav', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Winta Efrem Negassi, kjent under artistnavnet Winta, (født 20. mars 1984) er en norsk artist og låtskriver.
Winta kommer fra Haugerud i Oslo og har foreldre fra Eritrea. Hun har gitt ut flere singler og debutalbumet First kom i 2004. Fra 2002-2004 ble det gitt ut musikkvideoer til singlene «Emotions», «Hot Romance (Rok With You)» og «I Want U», som alle ble regissert av Ray Kay. Hit-singlen «Hot Romance (Rok With You)» ble skrevet av Taio Cruz.
Winta har også bidratt på albumet Nå har vi vaska golvet – Sanger av Alf Prøysen. Der synger hun Prøysens «Julekveldsvisa» i duett med Maria Arredondo.
I september 2011 ble Wintas første album på sju år, My Life gitt ut. Albumet inkluderte singlene «Top of the World», «Nails on a Chalkboard», «My Life», «Heart On Fire (Merry-Go-Round)», «Amazes Me», «Just For Tonight», «Storm In Paradise» og «No Last Regrets».
I februar 2013 deltok hun i Melodi Grand Prix med sangen «Not Afraid» og i mai samme år ga hun ut singelen «Drip» i duett med svenske Johnel.
| Winta Efrem Negassi, kjent under artistnavnet Winta, (født 20. mars 1984) er en norsk artist og låtskriver.
Winta kommer fra Haugerud i Oslo og har foreldre fra Eritrea. Hun har gitt ut flere singler og debutalbumet First kom i 2004. Fra 2002-2004 ble det gitt ut musikkvideoer til singlene «Emotions», «Hot Romance (Rok With You)» og «I Want U», som alle ble regissert av Ray Kay. Hit-singlen «Hot Romance (Rok With You)» ble skrevet av Taio Cruz.
Winta har også bidratt på albumet Nå har vi vaska golvet – Sanger av Alf Prøysen. Der synger hun Prøysens «Julekveldsvisa» i duett med Maria Arredondo.
I september 2011 ble Wintas første album på sju år, My Life gitt ut. Albumet inkluderte singlene «Top of the World», «Nails on a Chalkboard», «My Life», «Heart On Fire (Merry-Go-Round)», «Amazes Me», «Just For Tonight», «Storm In Paradise» og «No Last Regrets».
I februar 2013 deltok hun i Melodi Grand Prix med sangen «Not Afraid» og i mai samme år ga hun ut singelen «Drip» i duett med svenske Johnel.
== Diskografi ==
Singler«Emotions» (daWorks, 2002)
«Emotions» - spesialversjon med den norske rapperen Diaz (daWorks, 2003)
«Trippin’» - med den amerikanske rapperen Aphletik (daWorks, 2003)
«I Want U» (daWorks, 2004)
«Hot Romance (Rok With You)» - med den britiske sangeren Anton Gordon (daWorks, 2004)
«Teaser» (daWorks, 2004)
«Good Times (Hitesh Remix)» (daWorks, 2005)
«Top Of The World» (daWorks, 2007)
«Nails On A Chalkboard» (daWorks, 2010)
«My Life» (daWorks, 2011)
«Heart On Fire (Merry-Go-Round)» (daWorks, 2011)
«Amazes Me» (daWorks, 2011)
«Just For Tonight» (daWorks, 2011)
«Storm In Paradiset» (daWorks, 2012)
«No Last Regrets» (daWorks, 2012)
«Not Afraid» (daWorks, 2013)
«Drip» featuring Johnel (daWorks, 2013)AlbumFirst (daWorks, 2004)
My Life (daWorks, 2011)
== Kilder ==
Norsk pop og rock leksikon. Vega forlag (2005)
«daWorks Records». Besøkt 16. januar 2013.
«Official website». Arkivert fra originalen 3. juni 2012. Besøkt 16. januar 2013. Arkivert 3. juni 2012 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Winta Efrem Negassi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winta på Internet Movie Database
(en) Winta på Discogs
(en) Winta på MusicBrainz
(en) Winta på Songkick | Winta Efrem Negassi, kjent under artistnavnet Winta, (født 20. mars 1984) er en norsk artist og låtskriver. | 6,357 |
null | 2023-02-04 | Tjenestenektangrep | null | null | null | Tjenestenekt (denial-of-service, DoS) eller distribuert tjenestenekt (distributed denial-of-service, DDoS) brukes innen Informasjons- og IT-sikkerhet for å beskrive et angrep hvor man hindrer at noen eller noe (for eksempel en person eller et system) får tilgang til informasjon eller ressurser de vil ha tilgang til. Et vellykket tjenestenektsangrep vil således føre til et brudd på tilgjengeligheten til informasjonen/ressursen. | 6,358 |
null | 2023-02-04 | Alfa og omega | null | null | null | Alfa og Omega er den første (Α) og siste (Ω) bokstaven i det klassiske (joniske) greske alfabetet.«alfa og omega», Nynorskordboka Det er tilsvarende A og Z i det engelske alfabet, og A og Å i det norske. | 6,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christiania_Fusel_%26_Blaagress | 2023-02-04 | Christiania Fusel & Blaagress | ['Kategori:1968 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Norske musikkgrupper'] | Christiania Fusel & Blaagress var ei gruppe som ble startet hjemme hos Øystein Sunde etter en kveld på Dolphins viseklubb i Oslo, 18. februar 1968. Første øvelse var 22. februar samme år. Gruppas aktive periode var 1968-73 med sporadiske opptredener senere. Albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress lå i 1972-73 17 uker på VG-lista med nummer ti som høyeste plassering. Singelen «Ola Olsen»/«Fanitullen» nådde sjetteplass og lå seks uker på lista i 1973. Blaagress er en direkte oversettelse (med eldre rettskrivning) av bluegrass, en musikksjanger som gruppen har vært inspirert av.
| Christiania Fusel & Blaagress var ei gruppe som ble startet hjemme hos Øystein Sunde etter en kveld på Dolphins viseklubb i Oslo, 18. februar 1968. Første øvelse var 22. februar samme år. Gruppas aktive periode var 1968-73 med sporadiske opptredener senere. Albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress lå i 1972-73 17 uker på VG-lista med nummer ti som høyeste plassering. Singelen «Ola Olsen»/«Fanitullen» nådde sjetteplass og lå seks uker på lista i 1973. Blaagress er en direkte oversettelse (med eldre rettskrivning) av bluegrass, en musikksjanger som gruppen har vært inspirert av.
== Medlemmer ==
Anne Elisenberg (fele, vaskebrett, banjo) 1968
Wiggo Elisenberg (gitar, klarinett, saksofon, vaskebrett) 1970-
Gerd Gudding (fele) 1968-71
Einar Mjølsnes (fele, hardingfele) 1971-
Kåre Schanche (gitar) 1968-70
Øystein Sunde (akustisk gitar, elektrisk gitar, mandolin, dobro, steel guitar)
Kari Svendsen (banjo, tuba/baryton) 1968-69
Fredrik Wibe (bass, vaskebaljebass) 1968-Gruppa turnerte sommeren 1973 med Espen Rud (trommer) og med Øystein Ruud (gitar) som vikar for Wiggo Elisenberg. Etter det har aktiviteten vært begrenset, men gruppa har gjennomført jubileumsmarkeringer med varierende besetning.
== Diskografi ==
«Det kjem nok betre tider» / «Mamma vi'kke ha» (singel, Nor-Disc 1968)
Som varmt hvetebrød i tørt gress (LP, Philips 1972; CD m/bonusspor, Spinner 1993)
«Ola Olsen» / «Fanitullen» (singel, Philips 1972)
«Gamle-Eriks drøm» / «Rauma-banen» (singel, Philips 1972)Den første singelen ble spilt inn med originalbesetningen, LP-en og de to siste singlene med Anne Elisenberg, Wiggo Elisenberg, Einar Mjølsnes, Øystein Sunde og Fredrik Wibe. På det nyinnspilte bonussporet «Svigermor kommer» i 1993 deltok også Kåre Schanche og Kari Svendsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christiania Fusel & Blaagress på Discogs
(en) Christiania Fusel & Blaagress på MusicBrainz
(no) Christiania Fusel & Blaagress. Historisk gjennomgang ved Øystein Sunde (Spinner Records).
(no) NRK TV: Flimra 7. mai 1971 | Fusel, eller fuseloljer, er en fellesbetegnelse for forskjellige kjemiske stoffer som oppstår i tillegg til etanol under gjæring. Hoveddelen av dette er høyverdige alkoholer som propanol og butanol, men også estere, aldehyder og karboksylsyrer forekommer. | 6,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haiku | 2023-02-04 | Haiku | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Lyriske sjangre', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Haiku er en tradisjonell japansk poesiform. Et haikudikt består av 17 mora, en fonetisk betegnelse som vagt tilsvarer stavelser. Første linje har 5 mora, andre linje har 7 mora, og tredje linje har 5 mora.
Tradisjonelle haiku er ofte knyttet til naturen, og skal inneholde et kigo, som er det ordet i haiku som setter diktet inn i en spesiell årstid. Et haikudikt skal foregå i nåtid, og det skrives ikke på rim. Japanske haiku skrives på én linje, mens vestlige haiku som regel skrives over tre linjer.
Haiku fortsetter å være en meget populær diktform i Japan. Formen har også inspirert mange europeiske og amerikanske diktere opp gjennom litteraturhistorien, for eksempel Ezra Pound og den amerikanske beat-generasjonen, samt noen norske poeter.
| Haiku er en tradisjonell japansk poesiform. Et haikudikt består av 17 mora, en fonetisk betegnelse som vagt tilsvarer stavelser. Første linje har 5 mora, andre linje har 7 mora, og tredje linje har 5 mora.
Tradisjonelle haiku er ofte knyttet til naturen, og skal inneholde et kigo, som er det ordet i haiku som setter diktet inn i en spesiell årstid. Et haikudikt skal foregå i nåtid, og det skrives ikke på rim. Japanske haiku skrives på én linje, mens vestlige haiku som regel skrives over tre linjer.
Haiku fortsetter å være en meget populær diktform i Japan. Formen har også inspirert mange europeiske og amerikanske diktere opp gjennom litteraturhistorien, for eksempel Ezra Pound og den amerikanske beat-generasjonen, samt noen norske poeter.
== Historie ==
Haiku er utviklet ut av en eldre diktform, waka, en diktform på 5 linjer med 31 mora, fordelt etter mønsteret 5-7-5-7-7. Betegnelsen haikai ble først brukt om et humoristisk waka, og senere om de tre første linjene i en humoristisk waka.
De første diktene på den tradisjonelle formen var ofte en hokku, et åpningsvers til et lengre dikt som ble kalt haikai. Først på 1890-tallet ble det vanlige med frittstående dikt med samme form som hokku, og disse ble kalt haiku. I dag brukes betegnelsene haiku og haikai om hverandre.
== Eksempel ==
Tradisjonell hokku av Bashō:古池や蛙飛込む水の音
Furu ike ya kawazu tobikomu mizu no otoGammal dam
Ein frosk hoppar
Lyden av vatnet
== Samlinger av haikudikt ==
Truls Horvei: Bortenfor haugen, bak plommetreet, 2003
Øystein Hauge: Grønt, Tiden Norsk Forlag, 2000
== Referanser == | thumb | 6,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operativsystem | 2023-02-04 | Operativsystem | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Operativsystemer', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et operativsystem (OS) er den grunnleggende programvaren på en datamaskin, og det som tildeler de forskjellige ressursene i datamaskinen til andre programmer. Én type ressurs er eksterne enheter, som en skriver. Operativsystemet passer for eksempel på at to programmer ikke samtidig sender informasjon til samme skriver, men at de legges i en venteliste før utskrivning. En annen type ressurs er interne enheter som minne og prosessorer. Dette er svært grunnleggende komponenter som operativsystemet også holder styr på.
Man kan betrakte programvare som å være én av to typer: applikasjonsprogramvare eller systemprogramvare. Applikasjonsprogramvare er slikt som tekstbehandlere, regneark og andre programmer som brukeren har direkte kontakt med. Av systemprogramvare er operativsystemet den viktigste. Det holder styr på systemressursene og gjør programmererens jobb enklere. Tilleggsenheter som er koblet til datamaskinen er ofte kompliserte å bruke. En harddisk, for eksempel, trenger detaljerte instruksjoner om å starte motoren sin, stoppe den, flytte på lesehodene og mye annet. Operativsystemet bruker harddisken ved å kommunisere på en standard måte med et driverprogram laget spesielt for enheten. Et annet program som ønsker å skrive noe til harddisken gir bare beskjed til operativsystemet om for eksempel «å skrive teksten 'kongle' til filen "kongle.txt" på katalogen c:\». Operativsystemet, i samarbeid med driverprogrammet, tar seg så av resten av oppgaven.
Operativsystemet er et program som alle andre i datamaskinen. Det er skrevet i et programmeringsspråk og følger vanlige regler for programmer. Forskjellen er at det er det første som lastes inn i minnet når maskinen startes, og det styrer «hverdagen» for alle programmer som lastes inn senere.
| Et operativsystem (OS) er den grunnleggende programvaren på en datamaskin, og det som tildeler de forskjellige ressursene i datamaskinen til andre programmer. Én type ressurs er eksterne enheter, som en skriver. Operativsystemet passer for eksempel på at to programmer ikke samtidig sender informasjon til samme skriver, men at de legges i en venteliste før utskrivning. En annen type ressurs er interne enheter som minne og prosessorer. Dette er svært grunnleggende komponenter som operativsystemet også holder styr på.
Man kan betrakte programvare som å være én av to typer: applikasjonsprogramvare eller systemprogramvare. Applikasjonsprogramvare er slikt som tekstbehandlere, regneark og andre programmer som brukeren har direkte kontakt med. Av systemprogramvare er operativsystemet den viktigste. Det holder styr på systemressursene og gjør programmererens jobb enklere. Tilleggsenheter som er koblet til datamaskinen er ofte kompliserte å bruke. En harddisk, for eksempel, trenger detaljerte instruksjoner om å starte motoren sin, stoppe den, flytte på lesehodene og mye annet. Operativsystemet bruker harddisken ved å kommunisere på en standard måte med et driverprogram laget spesielt for enheten. Et annet program som ønsker å skrive noe til harddisken gir bare beskjed til operativsystemet om for eksempel «å skrive teksten 'kongle' til filen "kongle.txt" på katalogen c:\». Operativsystemet, i samarbeid med driverprogrammet, tar seg så av resten av oppgaven.
Operativsystemet er et program som alle andre i datamaskinen. Det er skrevet i et programmeringsspråk og følger vanlige regler for programmer. Forskjellen er at det er det første som lastes inn i minnet når maskinen startes, og det styrer «hverdagen» for alle programmer som lastes inn senere.
== Vanlige operativsystem ==
Microsoft Windows er et av de mest brukte operativsystemene for personlige datamaskiner. Dets forløpere kom på begynnelsen av 1980-tallet med MS-DOS fra Microsoft og DR-DOS fra Digital Research. Forkortelsen DOS står for Disk Operating System.
Unix er blant de eldste operativsystemene som fortsatt er i bruk. Det frie operativsystemet Linux brukes også til personlige datamaskiner, men særlig tjenere, superdatamaskiner og forbrukerelektronikk. Linux er en avart av Unix. Blant andre Unix-varianter finner vi Berkeley Software Distribution (BSD).
IBM hadde en periode suksess med sitt OS/2, og Macintosh-maskiner bruker Mac OS (tidligere rett og slett kalt systemet). Nye Macer kjører imidlertid Mac OS X, som er BSD-basert.
== Bakgrunn ==
Et moderne datasystem består av komponenter som prosessorer, hovedminne, klokker, inn- og utenheter, lagringsenheter med mer. Operativsystemet holder styr på komponentene og gir applikasjonsprogrammer tilgang til dem. På denne måten behøver ikke hver programmerer kjenne til detaljene ved å bruke de ofte komplekse enhetene, eller hvordan et program skal dele disse med andre programmer. Operativsystemet kan sees på som et lag som skiller applikasjonsprogramvaren fra den ofte mer komplekse maskinvaren.Forskjellige datamaskiner bruker forskjellige typer maskinvare. En applikasjon skrevet til en type datamaskin vil da ikke nødvendigvis kjøre på en annen. Imidlertid kan et operativsystem finnes til flere typer maskiner, noe som gjør at operativsystemet fungerer som en felles plattform utvikleren av en applikasjon kan benytte seg av, uten å tenke på de forskjellige typene maskinvare brukeren kan tenkes å ha.
== Kjente operativsystemer ==
Operativsystemer kan grupperes på flere måter. En av dem er etter bruksområde. Stormaskiner har operativsystemer som er tilpasset deres bruk, minimaskiner sitt og tjenere har sine operativsystemer. Felles for alle disse er at de ikke har interaksjon med brukeren som fokus. På skrivebord og i private hjem finner vi det som tidligere kaltes mikrodatamaskiner, senere kalt hjemmedatamaskin og så PC. Disse har egne operativsystemer, og fra sent på 1980-tallet ble Microsoft sine operativsystemer markedsledende der. Håndholdte enheter som PDAer og mobiltelefoner har operativsystemer som er spesielt tilpasset maskinvaren. En annen kategori OSer er sanntidsoperativsystemer. Disse siste tilbyr tjenester hvor de garanterer responstid. Eksempler er datamaskinen som kontrollerer tenning og drivstofftilførsel i en moderne bil.I tillegg til systemene nevnt i innledningen, som er de mest kjente, finnes det også flere alternative operativsystemer. Blant disse finner vi BeOS, som ikke lenger blir utviklet, men det er flere nye operativsystemer under utvikling som er kloner av eller inspirert av BeOS, et av disse er Haiku. Andre alternative operativsystemer under utvikling er Syllable og SkyOS.
Også samtidens store teknologiske nyhet mobiltelefonen bruker operativsystem. Tidligere var disse ganske primitive, men etter hvert som mobilene har blitt kraftigere og fått flere bruksområder har også mobiltelefonoperativsystemene også blitt mer utbygde. Dette er særlig noe som har kommet samtidig med fargeskjermen og kameramobilene. Eksempler på operativsystemer for mobil er: Symbian, Windows CE, Linux, Android, IOS
== Historie ==
Utdypende artikkel: Operativsystemets historieVerdens første datamaskin, Charles Babbage mekaniske «analytiske maskin» fra 1800-tallet, brukte ikke et operativsystem. Babbage brukte mesteparten av sitt liv og sin formue på å få denne til å virke, men uten større suksess, da datidens mekaniske elementer ikke hadde presisjonen som krevdes. Etter dette var det liten utvikling fram til rundt andre verdenskrig, hvor blant annet Howard Aiken, John von Neumann, J. Presper Eckert og William Mauchley i USA og Konrad Zuse i Tyskland lagde datamaskiner som fylte hele rom med titusenvis av vakuumrør. Disse datamaskinene ble utviklet, bygget, programmert og driftet av den samme gruppen mennesker, og hadde heller ikke noe operativsystem å snakke om. All programmering skjedde i maskinspråk, ofte ved å plugge inn ledninger i riktige hull. Så å si alle problemene disse maskinene løste besto av enkel aritmetikk, som for eksempel å lage store tabeller av sinus og cosinus.
På 1950-tallet ble transistoren oppfunnet, og bildet endret seg radikalt. Nå ble det forskjellige mennesker som sto for henholdsvis utvikling, bygging, programmering og drifting av datamaskinene, og programmer ble lagret på hullkort som de forskjellige utviklerne kunne ta med seg ned i datarommet og kjøre. Programmeringsspråk som Fortran dukket også opp. Siden mye tid gikk med til å bytte hullkort, behandle utskrifter og lignende, så man raskt at et bedre system trengtes. Dette ble batchjobben, hvor en stabel hullkort ble lest inn på magnetisk tape og kjørt etter som datamaskinen ble ledig. Ofte var det flere datamaskiner involvert, én som var god på å lese hullkort og skrive tape og én som var god på å kjøre aritmetikk (for eksempel henholdsvis IBM 1401 og IBM 7094).
En typisk jobb er illustrert i figuren til høyre. Den besto av et input-kort, et kort med instruksjoner om hva som skulle lastes, en rekke kort som inneholdt programmet, et kort som fortalte datamaskinen at programmet som akkurat var kompilert skulle lastes i minnet, et kort som fortalte datamaskinen at programmet skulle kjøres, et sett kort med dataene som skulle brukes under kjøring og et kort som fortalte at stabelen med kort var slutt. Kontrollkortene kan sees på som en forgjenger til dagens skriptspråk og kommandotolker.Operativsystemer på denne typen inkluderte FMS (Fortran Monitor System) og IBSYS, IBM sitt operativsystem for 7094-modellen.På begynnelsen av 1960-tallet hadde de fleste produsenter to sett produkter; en datamaskinserie for bruk til vitenskapelig tallknusing og en datamaskinserie for bruk til lesing og sortering av data. Denne første typen ble brukt innenfor vitenskap og beregninger, og den andre ble brukt av banker og forsikringsselskaper. Det var dyrt å ha to separate produktserier, og IBM løste dette ved å introdusere System/360. Denne ble levert i et antall forskjellige konfigurasjoner etter kundens behov, og skulle i teorien kunne kjøre samme programvaren uavhengig av akkurat hvilken konfigurasjon den hadde. 360 var den første serien datamaskiner som brukte integrerte kretser, og hadde en stor fordel på ytelse i forhold til pris foran forrige generasjon datamaskiner, som var bygget opp av individuelle transistorer.Operativsystemet OS/360 var flere størrelsesordener større enn forgjengerne, men løste oppgavene sin tross problemene størrelsen frembrakte med tanke på antall feil og vedlikeholdet som krevdes. Dette systemet kan betraktes som en tredje generasjons operativsystem, og det brukte flere teknikker som manglet i andre generasjons produkter som FMS. Den viktigste av disse var multiprogrammering. På datamaskiner som IBMs 7094 måtte datamaskinen gå «på tomgang» hvis en jobb ventet på noen eksterne enheter. I tunge regneoperasjoner var dette relativt sjelden, mens brukere som banker som behandlet mye eksterne data opplevde at prosessoren sto ledig 80-90% av tiden. Dette var ikke holdbart, da det var svært kostbart å drifte disse maskinene. Løsningen var da at minnet ble delt i flere partisjoner, slik at man kunne ha flere jobber inne samtidig. Spesiell maskinvare ble utviklet til tredjegenerasjonssystemer slik at jobbene ikke laget krøll i de andres minneområder.En annen teknikk var spooling, som besto i av at man hentet inn jobbene på disk så snart hullkortene var brakt ned til datarommet. Dette medførte at en jobb kunne hentes inn i minnet så snart en annen jobb var ferdig. Dette eliminerte og mye bæring av tape fram og tilbake mellom lesemaskinen og regnemaskinen.
Disse to framskrittene førte til et problem for programmererne, som tidligere hadde hatt datamaskinen for seg selv da de kjørte jobbene sine, noe som gjorde feilfinning mye enklere. Nå var det ofte et flere timer mellom da jobben ble sendt ned til datasenteret og når utskriften kom tilbake. Dette gjorde at man utviklet systemer med flere terminaler, hvor hver programmerer kunne gi kommandoer til datamaskinen etter forgodtbefinnende. Siden en programmerer som feilsøker i et program gir kommandoer som kan utføres fort, altså ikke av typen «sortér en million felter i databasen», så fungerte dette greit. Dette ble kalt timesharing.Etter dette forsøkte man å bygge enorme systemer hvor hundrevis av brukere hadde terminaler. Et eksempel er MULTICS (MULTIplexed Information and Computing Service), som skulle tilby datakraft til alle i Boston. Dette konseptet var vanskelig å sette ut i praksis, og medførte blant annet at General Electrics ga opp datamaskiner i det store og hele. MULTICS innførte dog en rekke ideer som ble brukt senere.En annen trend på tiden var stadig kraftigere og billigere minimaskiner som for eksempel DEC PDP-1 fra 1961. Disse ble brukt til all mulig slags databehandling som ikke krevde ekstrem «nummerknusing», og ble veldig utbredte. Et resultat av dette var at Ken Thompson, en av bidragsyterne på Bell Labs til MULTICS, fant en ubrukt PDP-7 og skrev en redusert enbrukersversjon av MULTICS. Dette arbeidet ble senere spiren til Unix. Bruken av Unix tok av og spredde seg til alle typer maskiner. Etter hvert fordrev de alle de proprietære operativsystemene fra stormaskiner, med unntak av IBMs MVS og DECs OpenVMS. MVS overlevde på grunn av antall installerte maskiner som brukte det, og OpenVMS overlevde i bank- og finansverdenen på grunn av pålitelighet, sikkerhet og bevaring av data.Etter hvert som integrerte kretser ble tatt i bruk i stor skala kom den personlige datamaskinen på markedet. Arkitekturen på personlige datamaskiner var ikke ulik minimaskiner, men prisen var mye lavere. En annen forskjell var at de var beregnet på brukere uten solide datakunnskaper, og sånn sett måtte være brukervennlige.
Tidlig på 1980-tallet kom Commodore og Apple med OSer med et til dels grafisk brukergrensesnitt, henholdsvis for Commodore PET og Apple II. Digital Research kom med CP/M, et enkelt operativsystem for forretningsbruk – men dette kunne også brukes på flere produsenters datamaskiner. Etter hvert som teknologien modnet så Commodore med sin Amiga, Atari med sin GEM og Apple med sine Lisa og Macintosh, og alle disse hadde fullt utbygde grafiske brukergrensesnitt. Det som i dag er programvaregiganten Microsoft kom etter hvert med MS-DOS, sterkt influert av CP/M, og Windows, sterkt influert av Macintosh. De forskjellige konkurrentene kom etter hvert i finansielle problemer, og Microsoft dominerer i dag markedet for personlige datamaskiner.Midt på 1980-tallet kom de første datanettverkene og distribuerte operativsystemene. Dette førte til at operativsystemene måtte være klar over at nettverkene og andre datamaskiner fantes, og tillate brukerne å logge inn på andre maskiner for å for eksempel flytte filer. Et distribuert operativsystem synes ikke for brukeren; det lar ham bruke en datamaskin med flere prosessorer som om det skulle være én enkelt prosessor i en tradisjonell arkitektur. Dette siste konseptet er det mest kompliserte av de to, og krever nye paradigmer, ikke bare noen kodelinjer ekstra.GNU-prosjektet ble startet av aktivist og programmerer Richard Stallman og hadde som mål å skape et komplett og fritt alternativ til det proprietære UNIX-operativsystemet. Mens prosjektet var svært vellykket i å kopiere funksjonaliteten til ulike deler av UNIX, viste utviklingen av GNU Hurd-kjernen seg å være uproduktiv. I 1991 lanserte den finske informatikkstudenten Linus Torvalds, i samarbeid med frivillige som samarbeider over Internett, den første versjonen av Linux-kjernen. Den ble snart slått sammen med user space-komponentene og systemprogramvaren til GNU for å danne et komplett operativsystem. Siden da har kombinasjonen av de to viktigste komponentene vanligvis blitt referert til som bare "Linux" av programvareindustrien, en navnekonvensjon som Stallman og Free Software Foundation fortsatt er motstandere av, de foretrekker navnet GNU/Linux. The Berkeley Software Distribution, kjent som BSD, er et UNIX-derivat distribuert av University of California, Berkeley, som startet i 1970. Det er fritt distribuert og portert til mange minidatamaskiner, og har etterhvert også fått en fanskare for bruk på PC, i hovedsak som FreeBSD, NetBSD og OpenBSD.
=== Tidslinje ===
Merk at tabellen mangler de fleste operativsystemer for stormaskiner, for eksempel ICL George, IBM MFT, IBM MVS, IBM VM, Univac, Tandem, og minidatamaskiner som Digital PDP, etc. Flere av disse har nå mest historisk betydning, da moderne trender er å kjøre Unix/Linux på stor- och superdatamaskiner.
== Oppbygging ==
Oppbyggingen av et typisk datasystem vises i figuren til høyre. Underst er den fysiske maskinvaren. Den består av kretser, kabler, strømforsyning og lignende fysiske innretninger. Over denne ligger det første, enkle programvarelaget, kalt et mikroprogram. Denne ligger som oftest i minne som bare kan leses. Mikroprogrammet er en liten tolk, som henter inn maskinkodeinstruksjonene og sender de til prosessoren. For eksempel bestemmer mikroprogrammet hvordan to tall skal legges sammen, ved å hente en ADD-instruksjon, hente de to tallene fra sine plasser i minnet, legger de sammen og lagrer resultatet et sted i minnet.Maskinspråket består som regel av mellom 50 og 300 forskjellige instruksjoner, hvor de fleste brukes til å flytte rundt på tall, gjøre enkel aritmetikk og sammenligne tall. Som et eksempel kan man styre en ekstern enhet som en disk ved å flytte inn verdier i forskjellige register, bestemte lokasjoner i minnet. Man putter kanskje inn verdier for adressen på disken, adressen i hovedminnet dataene skal flyttes til, antall bytes som skal flyttes og retningen disken skal leses. I praksis kreves enda flere parameter, og for mange eksterne enheter spiller også timingen en viktig rolle.En viktig oppgave for operativsystemet er å skjule alle denne kompleksiteten. For eksempel så er kommandoen LES DATABLOKK FRA DISK enklere å forholde seg til enn å sysle med posisjonen til lesehodet, ventetid før lesehodet er på plass og lignende.Oppå operativsystemet ligger resten av systemprogramvaren. Her er kompilatorer, kommandolinjen, teksteditorier og lignende. Disse programmene er ikke en del av operativsystemet, selv om de ofte behandles som det i hverdagen. Operativsystemet er den delen av systemprogrammene som kjøres i kjernemodus eller supervisor mode, altså en tilstand hvor den har tilgang til alt fysisk i datasystemet. Kompilatorer og lignende kjører i brukermodus, altså hvor operativsystemet styrer tilgangen på ressurser.På toppen ligger applikasjonsprogramvaren. Denne er til for at brukeren av systemet skal kunne løse sine problemer, om det er snakk om tekstbehandling, regneark eller høre på musikk.
Hva som betraktes som en del av operativsystemet og hva som er applikasjonsprogramvare forandrer seg over tid. Tidlige operativsystemer var lite annet enn en samling rutiner som håndterte de forskjellige maskinvareenhetene. Etterhvert som forskjellige applikasjoner fikk forskjellige måter å behandle ting som filhåndtering, ble disse standardiserte og ble en del av operativsystemet. Microsoft Windows begynte som et skall som lå over operativsystemet MS-DOS (noe som gjorde Windows til en applikasjon), senere var det Windows som faktisk ble selve operativsystemet etter å ha svelget MS-DOS et sted på veien. På samme måte begynte nettlesere som applikasjoner, mens det i dag er en uklar linje mellom nettleseren og systemet i mange operativsystemer.
== Konsepter innenfor operativsystemer ==
=== Grunnleggende konsepter ===
Et grunnleggende konsept innenfor alle operativsystemer er prosessen. En prosess er i utgangspunktet et program som kjører. Den har sin kjørbare kode, sine data og stakk, sin programteller og andre registre og all annen informasjon den trenger for å kjøre. Operativsystemet sysler med å styre prosessene, først og fremst ved å skape og terminere dem. Noen ganger kan en prosess lage andre prosesser, kalt barn. Prosessene kommuniserer med hverandre med signaler. En prosess som venter på at noe skal skje, for eksempel at en skriver skal gjøre jobben sin, kan gå i dvale og ble vekt opp igjen av operativsystemet når maskinvaren mottar et avbruddssignal. I et flerbrukerssystem har hver bruker et eierforhold til sine egne prosesser, noe som kan være med på å styre hva slags signaler prosessene i systemet kan sende til hverandre.Et annet grunnleggende konsept er filer. Åpning og lukking, sletting og skriving av filer styres av OSet. De fleste operativsystemer i dag støtter kataloger for å gruppere filer sammen. Både prosessene og filene er gruppert hierarkisk, men mens filene har lang levetid (dager, måneder og år), så blir prosesser ofte skapt og destruert innenfor sekunder. Hver prosess har sitt eget arbeidsområde, altså den katalogen prosessen i utgangspunktet ser etter filer som ikke har et fullstendig filnavn i. OSet holder også rede på tilstanden til filene i tillegg til selve innholdet og plasseringen. For eksempel har filer i Unix et sett med boolske tilstander kalt RWX, hvor R er rett til å lese filen, W er rett til å skrive til filen og X er rett til å kjøre filen (altså om den anses som et program). For kataloger betyr X rett til å liste opp innhold. Filer eies av en eier og en gruppe, og det er et sett med RWX-tilstander for eieren, gruppen, andre enn disse, samt et sett som angir eventuelle spesialegenskaper. Slik sikres forskjellige brukere og deres prosesser fra å tråkke hverandre på tærne. Ofte er eksterne enheter også representert som filer, for å gjøre jobben til programmererne lettere. To typer slike filer finnes, med blokkskriving og tegnskriving. Blokkskriving brukes til å modellere enheter hvor man kan bevege seg fram og tilbake og lese og skrive vilkårlig, slik som en harddisk. Tegnskriving innebærer at man må lese og skrive i en bestemt rekkefølge, slik som til en skriver. Den siste spesialfilen er en pipe (engelsk for rør). Denne kobler sammen to prosesser, slik at mens én prosess skriver til pipen som om det var en fil, leser en annen prosess fra den, også som om det var en fil.Brukernes programmer kommuniserer med operativsystem og ber om tjenester ved hjelp av systemkall. For programmereren ser dette ut som vanlige prosedyrekall, mens operativsystemet kjører sine grunnleggende funksjoner på bakgrunn av kallet. Eksempler er skaping av prosesser, allokering av minne og behandling av eksterne enheter.
=== Interaksjon med brukeren ===
Brukeren av en datamaskin kommuniserer typisk med maskinen gjennom brukergrensesnittet til en applikasjon. Men før applikasjonen kan kjøre, må brukeren kunne starte den. Brukeren må dessuten kanskje logge seg inn på systemet før han får kjørt noen programmer. Derfor må også brukeren kunne gi kommandoer direkte til operativsystemet.
Operativsystemets brukergrensesnitt tar seg av interaksjon med brukeren. Det er to hovedmåter å gjøre dette på, enten ved hjelp av tekstkommandoer til et systems skall, eller ved hjelp av et grafisk brukergrensesnitt (GUI). Grafiske brukergrensesnitt krever lite brukeropplæring og er relativt enkelt å lære, men bruker mer systemressurser enn kommandoer til et skall.Historisk og strengt teknisk hører ikke brukergrensesnittet til operativsystemet, men bruker operativsystemet i stor grad og nevnes ofte sammen med operativsystemet når det omtales. Flere moderne operativsystem i unix-familien, slik som Linux og Solaris, kan i dag leveres med helt forskjellige grafiske grensesnitt – både X11-baserte og andre.
== Arkitektur ==
Med arkitektur menes den overliggende strukturen på hvordan operativsystemet er bygget. Et lite antall arkitekturer dominerer fagfeltet. I 2006 bruker Linux og Windows en monolittisk kjerne, mens Mac OS X er basert på Mach og bruker en mikrokjerne.
=== Monolittiske systemer ===
Den mest vanlige arkitekturen er et monolittisk system. Her er det ingen bestemt struktur, da all funksjonaliteten til operativsystemet ligger i ett enkelt program. For å lage det faktisk kjørbare operativsystemet, blir alle individuelle filer med kildekode kompilert sammen og lenket sammen til én enkelt kjørbar fil. Grensesnittet til operativsystemet er da skrevet som et antall prosedyrer, og applikasjonsprogramvaren kaller prosedyrene. Når operativsystemet kalles, skiftes kjøremåten til datamaskinen fra brukermodus, hvor programvaren har en rekke begrensninger, til kjernemodus, hvor operativsystemet har tilgang på alle instruksjoner og eksterne enheter.Monolittiske systemer har som regel delt inn prosedyrene i flere typer eller lag. Man har hovedprosedyren, som kaller de forskjellige tjenestene. Tjenestene består av prosedyrer som utfører systemkall. Tjenestene benytter seg av forskjellige hjelpefunksjoner, som inneholder funksjonalitet som benyttes av flere tjenester.Fordelen med monolittiske systemer er at ytelsen blir noe bedre. Ulempene inkluderer at de tar større plass. Moderne monolittiske kjerner som Linux, FreeBSD og Solaris kan laste komponenter inn i minnet mens operativsystemet kjører, noe som reduserer størrelseskravet. Eldre eksempler på monolittiske kjerner er MS-DOS og Mac OS fram til versjon 8.6. Et eksempel på et OS til undervisningsbruk som nytter en monolittisk kjerne er Agnix.
=== Hierarkiske systemer ===
En generalisering av lagdelingen innebærer å lage et hierarki. I en lagdelt arkitektur gjøres dette formelt, og hvert lag bygger på laget under det. Den første lagdelte strukturen kom fra operativsystemet THE, utviklet av Edsger Dijkstra og studentene hans på slutten av 1960-tallet. Systemet hadde seks lag, som vist i tabellen til høyre.Der hvor THE brukte lagdeling som en hjelp i utviklingen (alt ble uansett lenket sammen til én kjørbar fil), brukte MULTICS et system med ringer, hvor utenpåliggende ringer hadde mindre rettigheter enn innenforliggende, og denne strukturen var støttes av den underliggende maskinvaren.
=== Klient-tjener-systemer ===
En tredje arkitektur kalles klient-tjener eller mikrokjerne. Den tar lagdelingen et skritt videre. Her er så mye som mulig av funksjonaliteten flyttet fra operativsystemet, og det gjenværende kalles kjernen. Man implementerer her mye av funksjonaliteten i brukerprosesser. En applikasjon (klienten) som trenger å bruke en tjeneste, for eksempel for å lese en fil, sender en forespørsel til tjenerprosessen, som gjør arbeidet og sender tilbake et svar. Alt kjernen ideelt sett gjør er å håndtere kommunikasjon mellom klienter og tjenere. På denne måten blir kjernen liten og håndterbar.En fordel med klient-tjener-modellen er at en feil i en komponent kan forårsake et krasj av den tjenesten, men det vil vanligvis ikke føre til at hele maskinen stanser. En annen fordel er at klient-tjener-modellen kan lettere tilpasses bruk i distribuerte systemer.
Eksempler på moderne mikrokjerne-systemer inkluderer QNX, Mach og senere Mac OS X. Et eksempel på et OS for undervisningsformål som har en mikrokjerne er Amoeba.
== Mangfoldet av operativsystemer og kompatibilitet ==
Programvare er generelt skrevet for bruk på et bestemt operativsystem, og noen ganger også for bestemt maskinvare. Når programmet porteres til å kjøre på et annen operativsystem kan funksjonaliteten programmet krever bli implementert annerledes av det andre systemet (navn på funksjoner, betydningen av argumenter osv.) Dette krever at programmet må tilpasses, endres eller annen måte opprettholdes.
Kostnaden det innebærer å sørge for støtte i flere operativsystemer kan unngås ved i stedet å skrive programmer mot en programvareplattform som for eksempel Java, eller Qt for nettlesere. Disse abstraksjonene har allerede båret kostnadene ved tilpasning til bestemte operativsystemer og deres systembibliotek.
== Drivere ==
Drivere er formidlere mellom operativsystemet og maskinvareenheter som brukes til å sende og motta data mellom dem.
== Se også ==
Liste over operativsystemer
LiveDistro
BIOS
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tanenbaum, Andrew S. (1992). Modern operating systems. Englewood Cliffs: Prentice Hall.
Davis, William S. og Rajkumar, T. M (2005). Operating Systems - A Systematic View. Boston: Pearson. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Øyvind Teig, Operativsystemet – Dataprogrammet som gir maskinene handlekraft i P2-Akademiet – NRK P2s populærvitenskapelige foredragsserie, også utgitt i bokserien P2-Akademiet X bind 24, side 55-68, ISBN 82-7118-281-1 (2002) (Foredraget ble sendt 28. juni 2001)
== Eksterne lenker ==
(en) Operating systems – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
=== Teknisk ===
Hvordan operativsystemer virker hos HowStuffWorks (engelsk)
Operativsystemer i nettkatalogen dmoz.org (engelsk)
Prosjektliste hos OSDev.org (130+ OS-prosjekter) (engelsk)
TUNES – en wiki med anmeldelser av operativsystemer (engelsk)
"Write Your Own Operating System" OS Developer FAQ (engelsk)
Operating System Programming - opplæring og kildekode (engelsk)
Teknisk sammenlikning av operativsystemer (engelsk)
=== Historisk ===
OS History – Tidslinje over operativsystemer (engelsk)
Historien til MULTICS (engelsk)
In the Beginning was the Command Line – uformell historie om OS av Neal Stephenson (engelsk) | Haiku er et fritt og åpent operativsystem, som er en klone av det tidligere operativsystemet BeOS. Haiku vil være både binærkompatibelt og kildekodekompatibelt med BeOS. | 6,362 |
null | 2023-02-04 | Magnus Carlsen | null | null | null | }} | 6,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grafisk_brukergrensesnitt | 2023-02-04 | Grafisk brukergrensesnitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grafiske brukergrensesnitt'] | Grafisk brukergrensesnitt (GUI, forkortelse for engelske Graphical User Interface, uttales «gooey») er et brukergrensesnitt for dataprogrammer som gjør det mulig for brukeren til å samhandle med datamaskinen via anordninger som tastatur, datamus, datapenn og lignende. Grafisk brukergrensesnitt er det motsatte av tekstbaserte grensesnitt på en datamaskin som har shell-applikasjoner som krever at kommandoer tastes inn. Grafisk brukergrensesnitt ble introdusert som en reaksjon på den bratte vanskelighetsgraden det var å beherske kommandobasert datamaskin. Isteden kan brukeren ved hjelp av en mus klikke på forskjellige knapper, tekstbokser og informasjonsfelt for å få gjort ting.
Det første grafiske brukergrensesnittet ble utviklet av forskerne ved Xerox PARC og finansiert av kopimaskinselskapet Xerox. Apple og senere Microsoft plukket opp ideen.
Man kan se på et grafisk brukergrensesnitt som en kobling mellom brukeren og programmet som kjører. Det viser brukeren valg- og navigasjonsmuligheter ved hjelp av ikoner, vinduer og lignende hjelpemidler, samtidig som det er et transparent bindeledd til det underliggende operativsystemet. De fleste operativsystemene idag som Windows og macOS støtter slike grafiske løsninger. Det samme gjelder Linux- UNIX-baserte systemer, som vanligvis benytter vindussystemet X som grunnlag for KDE, GNOME eller Motif (CDE). I de senere år har Wayland begynt å erstatte X-vindussystemet.
Ofte kan brukergrensesnittet også betjenes med hurtigtaster. En rekke slike av dem er standardisert.
| Grafisk brukergrensesnitt (GUI, forkortelse for engelske Graphical User Interface, uttales «gooey») er et brukergrensesnitt for dataprogrammer som gjør det mulig for brukeren til å samhandle med datamaskinen via anordninger som tastatur, datamus, datapenn og lignende. Grafisk brukergrensesnitt er det motsatte av tekstbaserte grensesnitt på en datamaskin som har shell-applikasjoner som krever at kommandoer tastes inn. Grafisk brukergrensesnitt ble introdusert som en reaksjon på den bratte vanskelighetsgraden det var å beherske kommandobasert datamaskin. Isteden kan brukeren ved hjelp av en mus klikke på forskjellige knapper, tekstbokser og informasjonsfelt for å få gjort ting.
Det første grafiske brukergrensesnittet ble utviklet av forskerne ved Xerox PARC og finansiert av kopimaskinselskapet Xerox. Apple og senere Microsoft plukket opp ideen.
Man kan se på et grafisk brukergrensesnitt som en kobling mellom brukeren og programmet som kjører. Det viser brukeren valg- og navigasjonsmuligheter ved hjelp av ikoner, vinduer og lignende hjelpemidler, samtidig som det er et transparent bindeledd til det underliggende operativsystemet. De fleste operativsystemene idag som Windows og macOS støtter slike grafiske løsninger. Det samme gjelder Linux- UNIX-baserte systemer, som vanligvis benytter vindussystemet X som grunnlag for KDE, GNOME eller Motif (CDE). I de senere år har Wayland begynt å erstatte X-vindussystemet.
Ofte kan brukergrensesnittet også betjenes med hurtigtaster. En rekke slike av dem er standardisert.
== Referanser ==
== Se også ==
Vindusbehandler
Mac OS
Microsoft Windows
Vindussystemet X
Linux | Grafisk brukergrensesnitt (GUI, forkortelse for engelske Graphical User Interface, uttales «gooey»)Longman Pronunciation Dictionary, 3. utg. | 6,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duck-familien | 2023-02-04 | Duck-familien | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Disney-tegneserier'] | Duck-familien er en fiktiv familie fra Disney-tegneseriene. Familien er en av de tre hovedfamiliene i Donald Ducks stamtre av Don Rosa.
| Duck-familien er en fiktiv familie fra Disney-tegneseriene. Familien er en av de tre hovedfamiliene i Donald Ducks stamtre av Don Rosa.
== Medlemmer av familien nevnt i Donald Ducks stamtre ==
=== Sortebill Duck ===
Sortebill Duck (1530–1564) er det eldste kjente medlemmet av familien. Han var båtsmann og pirat på «Falken» sammen med Hannibal McDuck.
Han ble skapt av Carl Barks, og opptrådte i historien Tilbake til fortiden, som for første gang ble utgitt i Uncle $crooge nr. 16 i 1956.
=== Hilmar Duck ===
Hilmar Duck var bonde på en gård utenfor Andeby, og gift med Bestemor Duck. Hilmar var far til Didrik, Dora og Eddy Duck.
Hilmar Duck ble skapt av Don Rosa, og opptrådte for første gang i 1994 i historien Slaget om Andebyfortet, del 10 av serien om Skrues liv.
=== Didrik Duck ===
Didrik Duck er gift med Skrue McDucks lillesøster Lillegull McDuck, og far til Donald og Della Duck. Didrik er i likhet med Lillegull kjent for å være svært hissig, og denne egenskapen har gått i arv til Donald. Didrik har arbeidet i noen år for Skrue.
Han ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, og opptrådte i likhet med Hilmar for første gang i Don Rosas historie Slaget om Andebyfortet.
=== Donald Duck ===
Hovedartikkel: Donald DuckDonald Duck er seriens hovedperson. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Donald karikeres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også romantisk, eventyrlysten og omtenksom. Et av Donalds kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress.
=== Della Duck ===
Della Duck er Donalds tvillingsøster og Ole, Dole og Doffens mor. Hun sendte Ole, Dole og Doffen til Donald etter at guttene hadde smelt en kinaputt under farens stol mens han satt i den, og han måtte på sykehus.
Della ble for første gang nevnt av Bob Karp og Al Taliaferro i søndagssiden for 17. oktober 1937, der guttene kommer til Donald.
=== Ole, Dole og Doffen Duck ===
Hovedartikkel: Ole, Dole og DoffenOle, Dole og Doffen er trillinger som bor hos sin onkel Donald. De opptrådte for første gang i søndagssiden for 17. oktober 1937. De ble skapt av Ted Osborne og Al Taliaferro.
Ole, Dole og Doffen er medlemmer av Hakkespettbevegelsen. De er ofte med onklene sine, Donald og Skrue, på eventyr, og har ved flere anledninger hjulpet dem ut av vanskelige kniper.
Della Duck er moren til Ole, Dole og Doffen.
=== Dora Duck ===
Dora Duck er gift med onkel Andrik, og mor til Anton. Hun var kjent for å være svært heldig, en egenskap som Anton har arvet.
Dora ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, og opptrådte for første gang i 1994 i Don Rosas historie Slaget om Andebyfortet, del 10 av serien om Skrues liv.
=== Anton Duck ===
Hovedartikkel: Anton DuckAnton Duck eller Anton Antonsen er Donalds fetter, og hans rival om Dolly. Han er særlig kjent for sin eventyrlige flaks. Denne flaksen har også gitt seg utslag i at Anton ikke trenger å jobbe, han kan bare overlate til flaksen å få tak i alt han trenger. At Anton alltid er så heldig har også ført til at han anses som lat.
Anton ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i Isbaderen, utgitt for første gang i Walt Disney's Comics and Stories nr. 88 i 1948.
=== Eddy Duck ===
Eddy Duck, også kalt Edder, er gift med Lulla Lom, og far til Stokkstein og Klodrik Duck. Han ble for første gang nevnt av Carl Barks i historien Donald Duck og falken, utgitt i Walt Disney's Comics and Stories nr. 47 i 1944, da han sendte Donald en falk i posten.
=== Stokkstein Duck ===
Stokkstein Duck, også kalt Willy, er en hissig tømmerfløter som bor i skogen. Han ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i historien Fløterne, som for første gang kom i Walt Disney's Comics and Stories nr. 268 i 1962.
=== Klodrik Duck ===
Hovedartikkel: KlodrikKlodrik er Donalds fetter, og er mest kjent som en klønete og irriterende person. Han skaper ofte problemer for Donald og resten av gjengen.
Klodrik ble skapt av Dick Kinney og Al Hubbard, og opptrådte for første gang i 1964 i historien Fetter Klodrik som helseapostel.
== Se også ==
McDuck-klanen
Kvakk-slekten
== Litteratur ==
Jon Gisle: Donaldismen. Et muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden, Oslo: Gyldendal, 1973
== Eksterne lenker ==
Om Stokkstein Duck og andre i Duck-familien | Bestemor Duck (engelsk: Elvira «Grandma Duck» Coot) er en fiktiv figur i Andeuniverset. | 6,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/United_States_Constitution_Party | 2023-02-04 | United States Constitution Party | ['Kategori:1992 i USA', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Partistubber', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1992', 'Kategori:Politiske partier i USA', 'Kategori:Sosialkonservative partier', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | United States Constitution Party («Konstitusjonspartiet») er et konservativt amerikansk politisk parti som har fått oppmerksomhet for sin kristne retorikk.
De har blant annet åpent gått ut mot homofili, abort og innvandring. De står for den såkalte paleokonservatismen, en retning som også eksempelvis Pat Buchanan er tilhenger av, og dette er et tradisjonelt konservativt alternativ til nykonservatismen.
Partiet ble grunnlagt i 1992 under navnet U.S. Taxpayers Party («De amerikanske skattebetalernes parti»). Den ledende grunnleggeren var Howard Phillips (Howard Jay Pillips)Partiet fikk dagens navn i 1999, men i noen stater og områder har partiet tilknytning til politiske grupper med andre navn.
Deres hovedpunkter er:
Beskyttelse av livet fra unnfangelse til naturlig død
Individuell frihet
Tradisjonelle kjernefamilie-verdier
Privat eiendomsrett
Tradisjonell grunnlovsfortolkning
Lokalt selvstyre
Amerikansk isolasjonisme
| United States Constitution Party («Konstitusjonspartiet») er et konservativt amerikansk politisk parti som har fått oppmerksomhet for sin kristne retorikk.
De har blant annet åpent gått ut mot homofili, abort og innvandring. De står for den såkalte paleokonservatismen, en retning som også eksempelvis Pat Buchanan er tilhenger av, og dette er et tradisjonelt konservativt alternativ til nykonservatismen.
Partiet ble grunnlagt i 1992 under navnet U.S. Taxpayers Party («De amerikanske skattebetalernes parti»). Den ledende grunnleggeren var Howard Phillips (Howard Jay Pillips)Partiet fikk dagens navn i 1999, men i noen stater og områder har partiet tilknytning til politiske grupper med andre navn.
Deres hovedpunkter er:
Beskyttelse av livet fra unnfangelse til naturlig død
Individuell frihet
Tradisjonelle kjernefamilie-verdier
Privat eiendomsrett
Tradisjonell grunnlovsfortolkning
Lokalt selvstyre
Amerikansk isolasjonisme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Constitution Party (United States) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | United States Constitution Party («Konstitusjonspartiet») er et konservativt amerikansk politisk parti som har fått oppmerksomhet for sin kristne retorikk. | 6,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Green_Party_(USA) | 2023-02-04 | Green Party (USA) | ['Kategori:1990 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grønne politiske partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1990', 'Kategori:Politiske partier i USA'] | Green Party (USA) har vært et nasjonalt tredje parti i USA siden 1990. Partidannelsen var et resultat av flere diskusjonsfora, det første etablert i 1984. Partiet stilte første gang til valg i 1995, og nasjonalt første gang i 1996 med Ralph Nader som presidentkandidat. Partiet er medlem av Global Greens.
Green Party i USA har kun vunnet posisjoner i lokale valg. Det fleste som er blitt valgt har vært partiuavhengige. Den første som oppnådde verv i en delstatsforsamling var Audie Bock i California 1999. Hun søkte gjenvalg som uavhengig året etter. John Eder ble valgt i Maine i 2002, gjenvalgt 2004, og mistet plassen i 2006. På føderalt nivå har et tredje parti som regel gjort det dårlig i USA. Grunnen er at USA ikke er et parlamentarisk demokrati, og tredjepartier danner derfor koalisjoner etter valget for oppnå makt. En annen grunn til at tredjepartier gjør dårlige valg er at USA gjør bruk av enmannskretser og en generell bekymring for at stemmer på et tredje parti skaper en ødeleggelseeffekt, et forhold som er blitt forutsagt av Duvergers lov.
Green Party legger vekt på desentralisering og lokalt selvstyre, i henhold til partiets forpliktelser til et ikke-hierarktisk styringssett.
De ti grunnverdiene til Green Party:
Grasrotsdemokrati
Sosial rettferdighet og like muligheter
Økologisk visdom
Ikkevold
Desentralisering
Lokalbasert økonomi
Feminisme og like muligheter for begge kjønn
Respekt for ulikhet
Personlig og globalt ansvar
Siktemål fram i tid og bærekraft
| Green Party (USA) har vært et nasjonalt tredje parti i USA siden 1990. Partidannelsen var et resultat av flere diskusjonsfora, det første etablert i 1984. Partiet stilte første gang til valg i 1995, og nasjonalt første gang i 1996 med Ralph Nader som presidentkandidat. Partiet er medlem av Global Greens.
Green Party i USA har kun vunnet posisjoner i lokale valg. Det fleste som er blitt valgt har vært partiuavhengige. Den første som oppnådde verv i en delstatsforsamling var Audie Bock i California 1999. Hun søkte gjenvalg som uavhengig året etter. John Eder ble valgt i Maine i 2002, gjenvalgt 2004, og mistet plassen i 2006. På føderalt nivå har et tredje parti som regel gjort det dårlig i USA. Grunnen er at USA ikke er et parlamentarisk demokrati, og tredjepartier danner derfor koalisjoner etter valget for oppnå makt. En annen grunn til at tredjepartier gjør dårlige valg er at USA gjør bruk av enmannskretser og en generell bekymring for at stemmer på et tredje parti skaper en ødeleggelseeffekt, et forhold som er blitt forutsagt av Duvergers lov.
Green Party legger vekt på desentralisering og lokalt selvstyre, i henhold til partiets forpliktelser til et ikke-hierarktisk styringssett.
De ti grunnverdiene til Green Party:
Grasrotsdemokrati
Sosial rettferdighet og like muligheter
Økologisk visdom
Ikkevold
Desentralisering
Lokalbasert økonomi
Feminisme og like muligheter for begge kjønn
Respekt for ulikhet
Personlig og globalt ansvar
Siktemål fram i tid og bærekraft
== Presidentkandidater ==
1996: Ralph Nader, 685 128 stemmer (0,7%)
2000: Ralph Nader, 2 882 000 stemmer (2,7%)
2004: David Cobb, 119 859 stemmer (0,1%)
2008: Cynthia Ann McKinney, 161 680 stemmer (0,1%)
2012: Jill Stein, 469 627 stemmer (0,4%)
2016: Jill Stein, 1 457 218 stemmer (1,1%)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Green Party of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Green Party (USA) har vært et nasjonalt tredje parti i USA siden 1990. Partidannelsen var et resultat av flere diskusjonsfora, det første etablert i 1984. | 6,367 |
null | 2023-02-04 | United States Libertarian Party | null | null | null | | comcat = | 6,368 |
null | 2023-02-04 | United States Natural Law Party | null | null | null | The Natural Law Party er et amerikansk parti som tror på en såkalt alle-partier-regjering – å samle de beste ideene, programmene og lederne fra alle politiske partier og private sektorer. | 6,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reformpartiet_(USA) | 2023-02-04 | Reformpartiet (USA) | ['Kategori:1995 i USA', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1995', 'Kategori:Politiske partier i USA'] | Reformpartiet (engelsk: Reform Party of the United States of America, RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt.
Ross Perot gjorde et spesielt godt valg i 1992 som uavhengig kandidat og han ble den første kandidat utenom republikanerne og demokratene siden 1912 som fikk en reell sjanse til å vinne valget, i hvert fall få betydning for utfallet. Han fikk om lag 20% av stemmene på landsbasis. Ross Perot stilte igjen til valg, denne gang som reformpartiets kandidat i 1996 og fikk 8% av stemmene.
I 1998 vant Jesse Ventura guvernørvalget i Minnesota, som reformpartiets kandidat. Tidligere republikaner Pat Buchanan ble nominert til valget i 2000 og fikk 0,4% av stemmene på landsbasis.
Partiet har vært igjennom flere splittelser de siste årene og er en skygge av det det var for noen år siden da det hadde potensial til å bli USAs tredje store parti, og er ikke lenger offisielt registrert parti i alle delstatene. Ralph Nader var presidentkandidat i 2004, først og fremst på grunn av Reform Partys motstand mot George W. Bush' politikk, en motstand som også deltes av Nader, uten at han sto på partiets politikk.
| Reformpartiet (engelsk: Reform Party of the United States of America, RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt.
Ross Perot gjorde et spesielt godt valg i 1992 som uavhengig kandidat og han ble den første kandidat utenom republikanerne og demokratene siden 1912 som fikk en reell sjanse til å vinne valget, i hvert fall få betydning for utfallet. Han fikk om lag 20% av stemmene på landsbasis. Ross Perot stilte igjen til valg, denne gang som reformpartiets kandidat i 1996 og fikk 8% av stemmene.
I 1998 vant Jesse Ventura guvernørvalget i Minnesota, som reformpartiets kandidat. Tidligere republikaner Pat Buchanan ble nominert til valget i 2000 og fikk 0,4% av stemmene på landsbasis.
Partiet har vært igjennom flere splittelser de siste årene og er en skygge av det det var for noen år siden da det hadde potensial til å bli USAs tredje store parti, og er ikke lenger offisielt registrert parti i alle delstatene. Ralph Nader var presidentkandidat i 2004, først og fremst på grunn av Reform Partys motstand mot George W. Bush' politikk, en motstand som også deltes av Nader, uten at han sto på partiets politikk.
== Prinsipper ==
Sette de høyeste etiske standarder for Det hvite hus og Kongressen
Ingen flere gaver
Ingen flere gratis måltider
Lover med betydelige straffer, ikke regler
Gi Kongressen og Det hvite hus de samme planene for pensjon og helse som gjennomsnittlige borgere
== Reform-kampanjen ==
Redusere kostnadene til kampanjene ved å korte ned valg syklusen
Stemme på lørdager og søndager — ikke tirsdag, slik at arbeidere kan stemme
Forhindre kunngjøring av de endelige stemmene før alle stemmene har blitt talt i Hawaii
Skape et nytt skattesystem:
Det må være rettferdig
Det må være papirløst
Det må være nok penger til å betale regningene
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Reform Party of the United States of America – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Reformpartiet (engelsk: Reform Party of the United States of America, RPUSA) er et amerikansk politisk parti grunnlagt av forretningsmannen Ross Perot i 1995. Partiet har ønsket et oppgjør med topartisystemet i USA, og beskrives gjerne (i amerikansk forstand) som sentrumsorientert, populistisk og konservativt. | 6,370 |
null | 2023-02-04 | Al Taliaferro | null | null | null | Charles Alfred Taliaferro (født 29. august 1905, død 3. | 6,371 |
null | 2023-02-04 | Fetter Anton | null | null | null | Anton Duck er en fiktiv figur i Andeby-universet. Han er mest kjent som fetteren til Donald Duck, derav også navnet fetter Anton. | 6,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Barks | 2023-02-04 | Carl Barks | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Disney-tegneserier', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klamath County i Oregon', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Tegneserieskapere fra USA', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Carl Barks (født 27. mars 1901, død 25. august 2000) var en kjent tegneserieskaper som regnes for å ha gjort mest for Andeby-universet i Disney-tegneseriene. Hans samlede verk er utgitt med den norske tittelen Carl Barks Samlede Verk.
| Carl Barks (født 27. mars 1901, død 25. august 2000) var en kjent tegneserieskaper som regnes for å ha gjort mest for Andeby-universet i Disney-tegneseriene. Hans samlede verk er utgitt med den norske tittelen Carl Barks Samlede Verk.
== Biografi ==
Carl Barks ble født 27. mars 1901 på en gård nær Merrill i Oregon. Som ungdom var han ensom, fordi han bodde så avsides til og fordi han var delvis døv. Allerede i svært ung alder begynte Barks å tegne, blant annet småtegninger og karikaturer i kladdebøker og lesebøker på skolen. Ellers var ungdomstida ved siden av skolen mest fylt med arbeid for foreldrene.
I 1918 dro han hjemmefra til San Francisco for å forfølge sin drøm om å bli profesjonell tegner, men det gikk fort opp for ham at det allerede fantes så mange tegnere med utdanning at man ikke ville ansette en nybegynner. I stedet tok han mange andre forskjellige jobber, til han i 1931 fikk fast jobb i bladet Calgary Eye-Opener i Minneapolis. Han leverte inn flere komiske tegninger, og det varte ikke lenge før han både tegnet og redigerte mer enn halvparten av bladets innhold. Dessuten leverte han også stoff til to andre blader; Judge og College Humor.
I 1935 leste Barks en annonse hvor Walt Disney Studio søkte tegnere. Han følte med en gang at dette var det han hadde ventet på, og sendte søknad med fire prøvetegninger. De ansatte i Disney ble imponert, og Barks fikk jobben. Han startet med flere timers daglig tegnetrening de første månedene, og han fikk også jobben med å være in-betweener på de korte tegnefilmene. Snart ble han plassert i story-avdelingen, hvor filmmanuskriptene ble til. Der laget han skisser til forskjellige tegnefilmer. Senere ble han også kreditert som manus- og idéforfatter i flere enn 20 av kortfilmene. Den første han prøvde seg på, var Modern Inventions, hvor han fant på en kort sekvens hvor Donald Duck hadde et lite uhell i en barberstol. Senere fikk Barks også muligheten til å være med på Disneys langfilmer Fantasia og Bambi.
I 1942 tok Barks på seg en oppgave som skulle forandre livet hans. En manusforfatter ved navn Bob Karp hadde nemlig fått tak i et gammelt filmmanus som aldri hadde blitt filmet, og han, Barks, og en tredje kollega, Jack Hannah, ble interessert i å lage filmen som tegneserie. Karp skrev manuset til historien, og Barks og Hannah tegnet halve serien hver. Historien ble kalt Sjørøvergull (Donald Duck Finds Pirate Gold).
Arbeidspresset i studioet passet ikke Barks. Han ble snart klar over at han trivdes best i sitt eget tempo, og det at han var delvis døv gjorde det ikke lett for ham å følge med i alle møtene som ble holdt. Under den andre verdenskrig holdt Disney-konsernet på med å produsere instruksjons- og propagandafilmer til den amerikanske hæren, og den jobben passet ikke ham. Dessuten ble air conditioning mye brukt, og Barks' bihuler tålte ikke den fuktige lufta. I 1942 sa han opp, og trakk seg tilbake til gården sin for å jobbe som hønsebonde. Men karrieren var ennå ikke over. Barks hadde hørt at et selskap ved navn Western Printing and Litography hadde fått lisens til å produsere tegneseriehefter med Disney-figurene, og de manglet nye historier til bladene sine.
Barks arbeidet hjemme på gården, og fortsatte som bonde, til tross for jobben som serietegner. Her kunne han få den roen og tiden han trengte til arbeidet. Først fikk han tilsendt et ferdig tisiders manus til historien Parselldyrkeren (The Victory Garden) av Western. Barks tegnet historien og la til et par konstruktive endringer. Forlaget ble så imponert at de foreslo at han kunne skrive noen historier selv, noe som passet Barks bra. I den kommende tiden skrev han den ene tisiders-historien etter den andre, og allerede i 1943 kom hans første lange eventyr, Mumiens ring (The Mummy's Ring).
I noen få år hadde Barks litt ekstra tid til også å produsere tegneserier utenfor andeuniverset. Han prøvde seg litt med Mikke Mus og Snurre Sprett, og skrev i perioden 1944 til 1947 flere historier med Bruno Bjørn, Benny Burro, Andy Panda, Pelle Pigg og Droopy for forlaget Dell. Etter en stund vendte han tilbake til å bare tegne endene.
Barks trengte aldri i sin karriere å sende ideene og manuskriptene til godkjennelse hos forlaget. Begge parter var klare over at resultatet alltid var av høy standard, så det eneste Barks gjorde når han var ferdig med en historie, var å poste den til forlagets kontor i Los Angeles, hvor han ikke lenge etter fikk lønna si fra.
Mellom 1944 og 1966 skrev Barks flere hundre historier som fikk stor innflytelse for flere generasjoner. Han laget flere figurer til Disney-universet, blant dem Skrue McDuck, Fetter Anton og Petter Smart. Byen Andeby (Duckburg) fikk også sitt navn fra Barks.
Etter to mislykkede ekteskap giftet Barks seg i 1954 for tredje gang, med Margaret Wynnfred Williams, eller «Garé». Garé hjalp Barks med å skrive teksten i snakkeboblene, og bidro også med mange bakgrunnstegninger.
I 1966 trakk Barks seg tilbake, delvis fordi han begynte å se dårlig. Da hadde han tegnet 6371 tegneseriesider med de velkjente endene. Etter dette tegnet han aldri flere tegneserier for Western, men han fortsatte å skrive manus og tegne forsidetegninger. På denne tiden begynte han også å male, men han hadde ingen nevneverdig suksess før i 1971, da han begynte å male scener fra Andeby. I 1976, da han ikke lenger fikk lov til å male Disney-figurer, hadde han malt flere enn 120 oljemalerier med motiver av endene. I 1982 startet det amerikanske forlaget Another Rainbow en serie med litografier, og Barks bidro med flere bilder av Donald og vennene hans.
I 1993 døde Garé. I stedet for å trekke seg tilbake for godt, etablerte Barks foretaket Carl Barks Studio, og ansatte Bill Grandey og Kathy Morby som administrative ledere. Dette ble starten på en ny, arbeidsintensiv epoke.
Året etter, i mai 1994, dro Barks for første gang til Europa. Han dro på turné til elleve europeiske land på syv uker, og besøkte blant annet Norge. Etter Europaturnéen skrev han manus til ytterligere to historier; Historien gjentar seg (Horsing Around with History), som ble tegnet av William Van Horn og utgitt i norske Donald Duck nr. 40 og 41 i 1994, samt Et sted i Ingensteds (Somewhere in Nowhere) i samarbeid med John Lustig og tegnet av Pat Block, men ble ikke utgitt i Norge før i bilaget til Donald Duck nr. 8/2008.
I 1997 opphørte samarbeidet med Grandey og Morby etter en bitter rettssak der Barks vant en knusende seier. Etter dette sluttet Barks med sin kunstneriske virksomhet.
I 1999 fikk Barks diagnosen leukemi. Han døde 25. august 2000, over 99 år gammel.
== Popularitet ==
I 1948 kom Carl Barks' historier til Norge, da Donald Duck & Co ble utgitt for første gang. Folk kjente raskt igjen tegnestilen hans fra de andre tegnernes tegnemåte, og han ble kalt «Den gode tegner». Siden ingen Disney-forfattere eller -tegnere på den tiden ble kreditert for historiene de skrev, levde Barks lenge et anonymt og rolig liv, helt fram til to amerikanske tegneseriefans klarte å finne ut hvem denne tegneren var. Det begynte fort å vrimle med fanbrev, og Barks svarte personlig på så mange han kunne.
Carl Barks har vunnet Sproingprisen for beste utenlandske serie to ganger. Første gang var i 1988, da for Donald Duck-historien I det gamle Persia (Ancient Persia). Andre gang var i 1998, da for historien Marco Polos skatt (Treasure of Marco Polo).
Barks har også fått en asteroide oppkalt etter seg. Asteroiden 2730 Barks ble observert for første gang den 30. august 1980 av Edward L. G. Bowell.
== Figurer, steder og gjenstander skapt av Carl Barks ==
Skrue McDuck
Petter Smart og Lille Hjelper
Fetter Anton
B-gjengen
Magica fra Tryll
Gulbrand Gråstein
Gufseplassen
Frøken Vable
Hetti, Netti og Letti
Gyldne Gulda
Rikerud (bare brukt av Barks i én historie)
Andeby
Kornelius Kvakk
Skrues pengebinge
Lykketiøringen
Hakkespettene
Hakkespettboka
Brutopia
Bombastium
Tralla La/Xanadu
== Carl Barks' Andeby ==
Mens Carl Barks' samlede verk er utgitt i Carl Barks' Samlede Verk, er mange – om ikke alle – av hans Donald-historier samlet i serien Carl Barks' Andeby.
Carl Barks' Andeby 1 – Tilbake til Klondike og andre historier fra 1952–1953Tilbake til Klondike (også kjent som På jakt etter gull eller Onkel Skrue på jakt etter gull på norsk)
Bom! Du er hypnotisert!
Omelett
Knask eller knep (også kjent som Godteri eller trolleri på norsk)
Driftige demoner
De gode naboers klubb
Gratis julemiddag
Kronismen
Onkel Skrues penger faller i fisk
Påskeparaden
Den tapre postmann
Hunden som snakket
Aksjon supermark
Pepperrotfrakten
Hus til salgs
Regnbuen
Regnmakeren
Carl Barks' Andeby 2 – Tralla la og andre historier fra 1953–1954Tralla La
Vidundermelet
Med penger kan man klare alt
Krigerske bier
Pengetanken
Reparasjonsverkstedet
Atlantis’ hemmelighet
Ivrig kjøper
Menehunenes øy
En kamel er den beste julegave
Den tapre stasjonsmester
Perlehalsbåndet
Mektig musikk
Gamle Knarks hus
Racerkjøreren
Carl Barks' Andeby 3 – Lemenjakten og andre historier fra 1954–1955Lemenjakten
Den store fiskekonkurransen
Bustenskjold greier brasene
Cibolas sju byer
Den som venter …
På skolebenken igjen
Maurkrigen
Mus i bingen
Nyttårsløftet
Den gale professoren
Valgkampanje
Julaften på havets bunn
Ispostmannen
Vårfesten
Karamellkrise
Den hikkende sheriffen
Kjempeperlen
Carl Barks' Andeby 4 – De vises sten og andre historier fra 1955–1956De vises sten
Arveklokken
Nye naboer
Kanokonkurransen
Forsikringsagenter
Det store elvebåtracet
Brobyggerkonkurransen
Det gyldne skinn
Spådom går i oppfyllelse
Onkel Skrue som gullgraver
Kremjegeren
Ole, Dole og Doffens julebad
Hundefangeren
Nyttårsløftet
Eventyr i Ekvaduras
Donald på isfiske
Carl Barks' Andeby 5 – I pygmeindianernes land – og andre historier fra 1956–1957I pygméindianernes land
Skrues gjettelek
Snøprinsessen
Spåmaskinen
Grensevakten
Kostymeballet
Iskalde forretninger
Nye fiskemetoder
Peg Leg-gruvens hemmeligheter
På tur i verdensrommet
Feriejobben
Den forbudte dalen
Rent vann
Fjernt gull
Donald blir regnmaker
Problematisk landtur
Farlig jobb
Onkel Skrues fantastiske elvekappløp
Carl Barks' Andeby 6 – Onkel Skrue får en konkurrent og andre historier fra 1956Onkel Skrue får en konkurrent
Landet under jorden
Petter Smart som regnmaker
Tatt av vinden
Det viktigste er å delta
Naturens harde orden
Dsjengis Khans tapte krone
Superbensin
Stort oljefunn
Kappestriden
Tilbake til fortiden
Suverene stifinnere
Supereksperten
Onkel Skrue på flyttefot
Kattemusikk
Hvalen
Røykskriveren
Donald Duck på kollisjonskurs
Ferie på landet
Carl Barks' Andeby 7 – Med to tomme hender og andre historier fra 1957–1958Med to tomme hender
Donald Duck i Minneparken
Kong Salomos gruver
Kakebakeren
Mykhuset
Eplehøst
Donald Duck som hotelldirektør
Villeslene
Eventyr på Tabu Yama-øya
Endelig berømt Onkel Skrue spiller høyt
Roboten Robin
Ren gave
Den tapre postmann
Pengekilden
Fugleskremsel
Ønskesteinene
Jorden rundt med rakett
Vårrengjøring
Fuglefangeren
Carl Barks' Andeby 8 – Den Flygende Hollender og andre historier fra 1958–1959Den flygende hollender
Melken skal frem
Kongen av gullelven
Blomsterdyrker
Kjempemaurene
Vannskikonkurranse
Intelligent ekko
Orkanen
Hvem plyndret onkel Skrues skip?
Petter Smarts svømmetriks
Hvem er rikest i landet her?
Teatergal
Onkel Skrue i knipe
Stormvarselklokken
Trylleblekket
Juletrefest i Andeby
Prærieulven og Gullmånen
Carl Barks' Andeby 9 – Inkagullet og andre historier fra 1958–1959Inkagullet
Storfangst
Rakettstekt kalkun
Dyktige sporfinnere
Petter Smarts ønskebrønn
Flyttebyrået
Deilig er våren
Farlig eksperiment
Den store strandfesten
Spøkelsesbyen
Donald Duck som brannmann
Kong Stormann den gale
Den nye øya
Hjelp fra oven
Skrues hønekjøp
Værprofeten
Cowboyer i saueflokken
Forsvinningsnummer i Svartskogen
Moro? Hva er det?
Jungelfotografen
Til topps med Potifar
Penger er makt
Drømmeplaneten
Foreldreklubben “Våkne foreldre”
Carl Barks' Andeby 10 – Sterke-Nils med øksen og andre historier fra 1959–1960Sterke-Nils med øksen
Allsidig oppfinnelse
Pengegaloppen
Hjelpebåten Fiks
Bråkebryteren
Gode gjerninger
Svart-onsdag
Glassmesteren
Høystemt rock
En sta stork
Tapt harelabb
Bibliotekaren
Dobbeldeiten
Donalds selskap
Barnevakten
Miss Andeby
Vokskabinettet
Donald danser cha-cha
Musefangeren
Ønskekvisten
Nordpolferden
Den slemme naboen
Snøfjerneren
Onkel Skrue tar ferie
Flygende riddere.
Carl Barks' Andeby 11 – Hunden fra Whiskerville og andre historier fra 1960Hunden fra Whiskerville
Pony-ekspressen
Himmeløya
Full av futt
Hvem vil kjøpe en øy
Harpefjell
Villspill på Stordal Amfi
Froskefarmen
Stjernefotografen
Kaneldemningen
Bjørnetemmeren
Rørledning til besvær
Krigsmaling
Onkel Skrue på revejakt
Hundevakten
Landsbysmeden
Når enden er god
Gulltransport fra Gullistan
Fiskeoppsynsmannen
Hell i uhell
Steinrik
Ballonggalskap
Carl Barks' Andeby 12 – Billiarder i hullet og andre historier fra 1960–1961Billiarder i hullet
Donald Duck på kalkunjakt
Ungdomskilden
En liten overraskelse
Invitasjonen
Hvordan mestre mannfolk
Diamantringen
For mye av det gode
Sjefens smarte sekretær
Helt annerledes
Rakettrabalder
Mot berømmelsens tinder
Ny gårdsgutt
Da tiden sto stille
Tyrefekteren
Bakvendt redning
Over til Gufsejuvene
Til lags åt alle kan ingen gjera...
Bongo i Kongo
Donald Duck som turist
Fiskeskipperen
Mer automatikk, takk!
Kuben
Uutholdelig sterk
Peter Smart klarer brasene
Fremtidsutsikter
Carl Barks' Andeby 13 – Gode, gamle tiøringen og andre historier fra 1961–1962Gode, gamle tiøringen
Gudemysteriet
Nye oppfinnelser
Veteranbilløpet
Tur med forviklinger
Lykkekakene
Detektiv Gløgg
Iskremøya
Løve i presang
Gullklumpbåten
Hundefangereksperten
Frem for et fredelig halloween
Super-dupert
Skrekkens dag i Andeby
Pengebukken
Eksperten
Storstormen på Kapp Kvakk
Filmgale Donald
Magica fra Tryll på farten igjen
Ali Babas hule
Snakker om sprett
Perler på dypt vann
Neshornjakten
Carl Barks' Andeby 14 – Snobber med status og andre historier fra 1962–1963Snobber med status
Fergemannen Donald
Låve-løven
Utrygt i bingen
Gærne oppfinnere
Onkel Skrue tar siste stikk
Benveien Dyktige Donald
Riveraceren
Onkel Skrue på muskatjakt
Fin fiskelykke
Skrues skjulekule
Ravnemoro
Skogvokteren
Fløterne
I Odyssevs' kjølvann
Postmannen
Brolegningen
Løse skruer
Snedige Petter
Mistelteifesten
Carl Barks' Andeby 15 – Mayaenes krone og andre historier fra 1963Mayaenes krone
Tomtegubben
Nestemann til barbering
Det store klistermysteriet
Europa rundt på fem dager
Gode gamle tiøringen min
Ut i den "fri" natur
Handelsfyrsten
Sengesorger
Livredderen
Øya med gullgjessene
Inn for en ny livsstil
Den store paraden
Poppe saker
Å, du gamle tiøringen min
Mestermaleren
Kjøttkake til mars
Ærlighet varer lengst.
Carl Barks' Andeby 16 – Olympisk fakkelbærer og andre historier fra 1964Olympisk fakkelbærer
Dobbelt forveksling
To halvsider
Skrue blir spandabel
Tilbake til naturen
Oss naboer imellom
Bubleslurpmesteren
Gullfeber på månen
Grønn var min barndoms salat
Posten skal fram
Som Jonas i hvalfiskens buk
Magica fra Trylls mange ansikter
Kaptein Blimps mystiske skip
Erkefiendene
Opp i det blå
Parykkmysteriet
Dikenes Jens
En milliard for en elefant
Carl Barks' Andeby 17 – Kjemperobotenes oppmarsj og andre historier fra 1964–1966Kjemperobotenes oppmarsj
Leveringsvansker
Fulle mugger
McDuck av Arabia
Spøkelsesbymysteriet
Med lite granne flaks
Nifse greier i Nifsemyra
Gøy i Alaska
Apestreker og bjelleklang
Fantomet i Notre Duck
Safari i Afrika
Carl Barks' Andeby 18 – Skjønnhetsspesialisten og andre historier fra 1966–1967Skjønnhetsspesialisten
Villhundenes dronning
Spøkelseshuset
Marco Polos skatt
Albatross alt
De små grønne
Den som ler hest, ler best
Havfruedronningen
Kvegkongekvaler
Skjebnediamanter
Carl Barks' Andeby 19 – Mumiens ring og andre historier fra 1942–1944Sjørøvergull
Parselldyrkeren
Lykken er en harelabb
Livredderen
En god dag for gode gjerninger
Store stifinner
Den store pelsjegeren
Mumiens ring
Dårlig taper
For mange kjæledegger
Gode naboer
Dørselgeren
Vinterglede
Rustet til kamp
Carl Barks' Andeby 20 – Mysteriet i Surklemarksumpene og andre historier fra 1944–1945Mysteriet i Surklemarksumpene
Høyt til værs
Tre små skitne fyrer
Til månen i rakett
Rivaler til sjøs
Kamerajakten
Falken
Gode naboer
Ståhei på stram line
Myntsamleren
Ønskehytta
Gåten om den røde hatt
Frosset gull
Bytte, bytte bort…
Som man reder…
Skøyteløpet
Den fødte cowboy
Søvngjengeren
Fuglefotografen
Donald Duck i Styggestupet
Villfolen
Carl Barks' Andeby 21 – Tore fra Singapore og andre historier fra 1945–1946Tore fra Singapore
Donald Duck får radarøyne
Detektivene
Vannskikonkurransen
Pengeseddelfunnet
Den fineste julen
Donald Duck i julestemning
Nyttårsforsett
Pilkeeksperten
Tre små jetmotorer
Brannstifteren
Elvens skrekk
Sel-som opplevelse
Dragebyggeren
Muskelmirakler
Den kvikkeste
Fusk og fristelser
De glade vandrere
Gullfinneren
Regningsbudet
Kalkunmiddagen
Carl Barks' Andeby 22 – På eventyr i Australia og andre historier fra 1946–1947På eventyr i Australia
Nissen på stormbesøk
Maharaja Donald
Stillefjell
Katteelskeren
Donald Ducks atombombe
Billerabalder
Donald Duck kjøper pengeskap
Piknikforviklinger
Vulkandalen
Donald Duck steller i hagen
Skattekartet
Tryllekunstneren
En ukes hvile
Altfor villige hjelpere
Vrakets hemmelighet
Carl Barks' Andeby 23 – Det gamle slottets hemmelighet og andre historier fra 1947–1948Det gamle slottets hemmelighet
Styrketrioen
Donald Duck som brannmann
Englebarna
Jul på Bjørnefjell – Den første historien med Onkel Skrue
Kalkunmiddagen
Isbaderen
Nattevakten
Sommerfugljakten
Telegrafbudene
Apestreker
Barnas venn
Tur-retur månen
Kystens våkneste vakt
Jakt etter penger
Donald som golfmester
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barrier, Michael, Carl Barks and the Art of Comic Book (USA 1981, Inducks)
Donald Ault, Carl Barks Conversations, University Press of Mississippi, Jackson (Mississippi) 2003, Inducks. (Intervjuer av Thomas Andrae, Michael Barrier, Bill Blackbeard, E. B. Boatner, Glenn Bray, Paul Ciotti, Sébastien Durand, Bob Foster, Didier Ghez, Stephen Gong, Leonardo Gori, Bruce Hamilton, Gottfried Helnwein, Markku Kivekäs, Michael Naiman, Bill Spicer, Francesco Stajano, Klaus Strzyz, Edward Summer, Erik Svane, Don Thompson, Maggie Thompson, Malcolm Willits, Nicky Wright og Lynda Ault)
Liste over intervjuer og artikler om Carl Barks i internasjonal presse
== Eksterne lenker ==
(en) Carl Barks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Barks – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl Barks på Internet Movie Database
(da) Carl Barks på Filmdatabasen
(da) Carl Barks på Scope
(en) Carl Barks hos The Movie Database
(en) Carl Barks hos American National Biography
(en) Sitater og biografi av Erik Svane (engelsk)
(en) Biografi (engelsk)
(da) Alt om Carl Barks (Danmark) | | dsted = Grants Pass, Oregon | 6,373 |
null | 2023-02-04 | BeOS | null | null | null | BeOS er et operativsystem som ble utviklet av Be Incorporated fra 1990 som et media-operativsystem for personlige datamaskiner. | 6,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DOS | 2023-02-04 | DOS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:MS-DOS og beslektede operativsystemer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08'] | DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS.
Noen av de forskjellige utgavene av DOS er:
FreeDOS
MS-DOS
QDOS – Quick and Dirty Operating System (Henspiller på at programmeren skrev det på veldig kort tid. Det er denne versjonen av DOS som MS-DOS bygger på.
PC-DOS
DR-DOSPå en Linux-maskin er det dessuten mulig å emulere dos gjennom et program som heter dosemu, mens på en Windows-pc kan det samme gjøres med dosbox. | DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS.
Noen av de forskjellige utgavene av DOS er:
FreeDOS
MS-DOS
QDOS – Quick and Dirty Operating System (Henspiller på at programmeren skrev det på veldig kort tid. Det er denne versjonen av DOS som MS-DOS bygger på.
PC-DOS
DR-DOSPå en Linux-maskin er det dessuten mulig å emulere dos gjennom et program som heter dosemu, mens på en Windows-pc kan det samme gjøres med dosbox. | DOS (Disk Operating System) er en samling operativsystemer som var vanlige på åtti- og nittitallet. Eldre versjoner av Microsoft Windows, inkludert Windows 95, Windows 98 og Windows Millennium Edition, er bygd på en versjon av DOS som heter MS-DOS. | 6,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Duck | 2023-02-04 | Donald Duck | ['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den danske kulturkanonen', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Tegneserier fra USA'] | Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg.
I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge.
Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger.
| Donald Duck er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av amerikaneren Walt Disney og som opptrer i en rekke filmer fra The Walt Disney Company og i den fiktive tegneseriebyen Andeby. Han dukket første gang opp i tegnefilmen Den kloke lille høna (The Wise Little Hen) den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Skaperen Walt Disney oppdaget nemlig tidlig at hans hjertebarn Mikke Mus ikke var spesielt morsom alene, og gav Donald rollen som Mikkes hissige medhjelper. Siden hadde Donald hovedrollen i en rekke egne filmer, og fikk i tillegg en egen tegneserie oppkalt etter seg.
I Norge utgis tegneserien ukentlig i bladet Donald Duck & Co, men fra 2015 er det kun abonnenter som får bladet ukentlig, mens det i butikken nå bare utgis annenhver uke. Første nummer kom i desember 1948, selv om tegneserieversjonen av «Den kloke lille høna» ble utgitt av A-magasinet allerede i 1935, hvor han gikk under navnet Teodor And. I dag er det norske Donald-bladet den mest leste tegneserien i Norge. I forhold til folketallet kommer Norge på andreplass når det gjelder Donald-lesing. Bare Finland ligger foran Norge.
Donald karakteriseres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også litt romantisk av seg, eventyrlysten og omtenksom. Ellers skifter han hobby og personlighet nesten like hyppig som han skifter jobb, avhengig av forfatteren. Donalds vanligste jobber er myntpusser for Onkel Skrue og jobb i margarinfabrikken, der han nesten har fast jobb. Men han blir også sparket en del ganger.
== Fødselen på tegnebordet ==
Bakgrunnen for Donalds tilkomst som figur, strekker seg etter legenden tilbake til året 1931, da Disney var på jakt etter artige stemmer til tegnefilmene sine. Ved en tilfeldighet kom han over en reklame for melk, der en kvekkende stemme plutselig slo gjennom. Disney ringte radioselskapet og ble satt i forbindelse med skuespilleren Clarence Nash, som senere ga stemme til Donald. Han ble ansatt av Disney omgående, men det oppsto snart et problem fordi de ikke hadde noen figur som passet til stemmen hans. Nash var dermed ansatt et års tid uten egentlige gjøremål. Våren 1932 fant tegnerne ut at stemmen hans passet best til en and, og den første skissen til Donald skal ha kommet ned på tegnebrettet den 13. mai 1932, en dag som lenge ble regnet som Donalds fødselsdag. Arbeidet med Den kloke lille høna tok til snart etter, og filmen hadde premiere 9. juni 1934.
== Utseendemessig utvikling ==
Et av Donalds viktigste kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress.
Donalds nebb har endret seg med årene. På 1930-tallet var det noe lengre enn i dag. Dette og andre fascinerende fakta om Donalds univers er utredet i norske Jon Gisles bok Donaldismen (1973).
== Donalds norske stemmer ==
Frank Robert var den første som ga stemmen til Donald, det var i filmen «Gøy og gammen», tidligere kjent som «Bongo og Mikke og Bønnestengelen». På den tiden var det få nordmenn som kunne snakke Donald-språk, ikke en gang de mest kjente skuespillerne kunne snakke Donald-språk. I den opprinnelige norske versjonen av «Gøy og gammen» kan man høre Frank Robert, som Donald Duck, snakke med en tynn og svak stemme, som er en god del forståelig enn vanlig, i tillegg var språket en smule lespende. I den samme versjonen kan man også høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. I den opprinnelige norske versjonen av Mikkes juleeventyr var det Helge Reiss som er stemmen til Donald, den er også tynn og svak, men forstålig. Det er lettere å forstå Donald der, siden man ikke kan høre Clarence Nashs originale amerikanske stemme i bakgrunnen. Fra slutten av 80-tallet til 2006 var det Rune Alstedt som ga stemmen til Donald Duck, og denne gangen med ekte Donald-språk. Fra 2006 til 2015 var det Nickolas Henriksen som var stemmen til Donald. I dag er det Ståle Dammen Ek som er Donalds norske stemme.
== Biografi ==
Ifølge Carl Barks' versjon av Donald Ducks familietre (senere videreutviklet av Don Rosa for forlaget Egmont), er Donalds foreldre Lillegull McDuck og Didrik Duck. Donalds søster heter Della Duck, men hverken foreldrene eller søsteren er med i tegneserien, unntatt i spesielle tilfeller, som i Skrues liv og levnet. Ifølge Rosa er Donald og Della tvillinger. Det var ikke Carl Barks som tegnet den første skissen av Donald Duck, det var Walt Disney selv, men det var Barks som videreutviklet Donald Duck.
I sine personlige notater har Don Rosa satt Donald Ducks fødsel til rundt 1920, fordi han setter historiene sine til å skje på 1950-tallet. Donald vokste opp på gården til Anna Duck, og mye tyder på at han også hadde ungdomsåra i Andeby, selv om kildene forteller lite om disse årene. Men både Carl Barks og Don Rosa forteller om Donalds forsøk på å bli med i speidergruppa Friskusene, og viser også til at de fleste av Donalds venner kommer fra og bor i Andeby, så mye tyder på at han bodde der også i denne perioden.
Donald var også ute og reiste i ungdomsåra, blant annet i Latin-Amerika og Mexico hvor han var sammen med José Carioca og Panchito Pistoles. Sammen dannet disse tre vennene gruppa De tre caballeros, som det finnes både film og tegneseriehistorier om.
I kortfilmen Donald gets drafted (1942) har han mellomnavnet Fauntleroy.Da han senere slo seg ned i Andeby fikk Donald forsørgeransvaret for de tre nevøene sine Ole, Dole og Doffen, etter at faren deres hadde blitt skadet av en kinaputt som hadde eksplodert under stolen hans. Som forsørger ble det viktig for Donald å prøve å få seg fast jobb, men det ender opp med at han tar diverse strøjobber for sin rike onkel, Skrue McDuck, og har ansettelser på Margarinfabrikken av kortere varighet. I noen historier har han også en hund ved navn Bolivar.
I tegneseriehistoriene til Tony Strobl jobber Donald og fetteren Klodrik ofte som journalister i en avis hvor onkel Skrue er redaktør, og Dolly er parkometervakt. I tillegg eier Donald en hvit katt som heter Mons, iblant også Truls (Tabby på originalspråket). Katten ble skapt av Dick Kinney and Al Hubbard, og via tankebobler ser leserne hva katten tenker selv om han ikke kan snakke.
Donald Duck har ennå ikke giftet seg, men det er ingen hemmelighet at han har et godt øye til Dolly Duck og de to er ofte sett på stevnemøter sammen. Den strake motsetningen til Donalds uflaks er hans fetter Antons flaks, og de to slåss stadig vekk om Dollys gunst. Som regel er det Donald som til slutt trekker det lengste strået når det gjelder Dolly.
== Donaldisme ==
I Norge fikk den store interessen for Donald Duck på 1970-tallet som resultat at enkelte begynte å studere Donald-bladene etter en mer intellektuell modell kalt donaldisme. Spesielt har den svært kjente historien om Donald Duck og firkantfolket vært grundig undersøkt vitenskapelig. Norske Jon Gisle utga i 1973 boken Donaldismen, som dannet grunnlaget for en delvis seriøs, delvis humoristisk vitenskapsgren.
== Tegnefilmserier ==
I USA har Donald vært best kjent som tegnefilmfigur. Han er sentral i tegnefilmseriene Kvakkpakket og Disneys Musehus, men gjorde også noen få opptredener i klassikeren Ole, Dole og Doffen på eventyr. Av andre TV-serieopptredener kan nevnes Bonkers, Mikkes morromaskin og Mikkes Klubbhus.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Donald Ducks offisielle hjemmesider på norsk
Andeby online
Andeby I Dag
AndebyNett
Donald Duck i Inducks
«Donald Duck & Co, faktasider». Arkivert fra originalen 4. august 2008. Besøkt 18. desember 2009.
Digital faksimileutgave av åtte klassiske Donald-historier på norsk, av Carl Barks 1949-1964 | Dolly Duck er en fiktiv figur i Andeby-universet. Dolly dukket første gang opp i 1940 i Donald Ducks avisstripe. | 6,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Panchito_Pistoles | 2023-02-04 | Panchito Pistoles | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier'] | Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen Donald møter nye venner i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (2000).
Foruten Panchito består trioen av José Carioca og Donald Duck.
| Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen Donald møter nye venner i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (2000).
Foruten Panchito består trioen av José Carioca og Donald Duck.
== Eksterne lenker ==
Panchito Pistoles Inducks | Panchito Pistoles er en fiktiv figur introdusert i Disney-tegnefilmen Donald møter nye venner i 1945. Han ble første gang introdusert i Barks'/Rosas Andeby-univers i Don Rosa historien "De tre Caballeros rir igjen" (2000). | 6,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Carioca | 2023-02-04 | José Carioca | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Figurer fra Disney-tegneserier', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen Hei, venner (Saludos Amigos) i 1942. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba. Han opptrer også i 3 caballeros (The Three Caballeros, også kjent som Donald møter nye venner på norsk), sammen med Donald Duck og Panchito Pistoles..
| José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen Hei, venner (Saludos Amigos) i 1942. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba. Han opptrer også i 3 caballeros (The Three Caballeros, også kjent som Donald møter nye venner på norsk), sammen med Donald Duck og Panchito Pistoles..
== Eksterne lenker ==
José Carioca Arkivert 19. mars 2016 hos Wayback Machine. i Internet Movie Database | José Carioca er en fiktiv figur skapt av Walt Disney Studios og første gang introdusert i tegnefilmen Hei, venner (Saludos Amigos) i 1942. Han er en brasiliansk papegøye med elegante klær og en forkjærlighet for samba. | 6,378 |
null | 2023-02-04 | Norges politiske system | null | null | null | Norges politiske system bygger på at Norge er et konstitusjonelt monarki, et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet. | 6,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fagforbundet | 2023-02-04 | Fagforbundet | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-05', 'Kategori:Fagforbundet', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2003'] | Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund. Fagforbundet organiserer over 400 000 arbeidstakere i kommunale, fylkeskommunale, private og offentlige virksomheter og i sykehusene med alle støttefunksjoner. Alle medlemmene tilhører en lokal fagforening. Forbundet var fra starten ledet av Jan Davidsen, inntil Mette Nord i 2013 ble valgt til ny leder.
Fagforbundet organiserer over 100 ulike yrkesgrupper. Forbundet er delt inn i fire yrkesseksjoner; Yrkesseksjon helse og sosial, Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst og Yrkesseksjon kontor og administrasjon. Yrkesseksjonene arbeider blant annet med yrkespolitiske spørsmål, yrkesutdanning, yrkesetikk og arbeidsmiljø.
Fagforbundet eier Fagbladet.
Ungdomsorganiseringen til Fagforbundet er Fagforbundet Ung med over 40 000 medlemmer. Der ble Mats Monsen, fra Trøndelag valgt som leder i 2017 og Victoria De Oliveira, fra Viken valgt som nestleder.
Fra 1. januar 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet.
| Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund. Fagforbundet organiserer over 400 000 arbeidstakere i kommunale, fylkeskommunale, private og offentlige virksomheter og i sykehusene med alle støttefunksjoner. Alle medlemmene tilhører en lokal fagforening. Forbundet var fra starten ledet av Jan Davidsen, inntil Mette Nord i 2013 ble valgt til ny leder.
Fagforbundet organiserer over 100 ulike yrkesgrupper. Forbundet er delt inn i fire yrkesseksjoner; Yrkesseksjon helse og sosial, Yrkesseksjon samferdsel og teknisk, Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst og Yrkesseksjon kontor og administrasjon. Yrkesseksjonene arbeider blant annet med yrkespolitiske spørsmål, yrkesutdanning, yrkesetikk og arbeidsmiljø.
Fagforbundet eier Fagbladet.
Ungdomsorganiseringen til Fagforbundet er Fagforbundet Ung med over 40 000 medlemmer. Der ble Mats Monsen, fra Trøndelag valgt som leder i 2017 og Victoria De Oliveira, fra Viken valgt som nestleder.
Fra 1. januar 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet.
== Styrende organer ==
Landsmøtet er Fagforbundets høyeste myndighet. Ordinært landsmøte holdes hvert fjerde år, i andre halvdel av året. I henhold til vedtektene velger landsmøtet:
Forbundsstyrets arbeidsutvalg (AU), bestående av: leder, to nestledere, hovedkasserer, to medlemmer og de valgte lederne av seksjonene, til sammen ti personer.
Landsstyret bestående av 74 representanter.
Forbundsstyret bestående av 22 representanter valgt blant landsstyrets medlemmer
Kontrollkomité på tre medlemmer og tre varamedlemmer
Lederne av Fagforbundets syv kompetansesentre.
== Ledere ==
2003–2013 Jan Davidsen
2013– Mette Nord
== Kompetansesentere ==
Fagforbundet har 8 regionale kompetansesentre som har ansvaret for forbundets saker vedrørende lov- og avtaleverk.
Kompetansesenteret for Oslo (Oslo), leder Per Egil Johansen.
Kompetansesenteret for Østlandet (Østfold, Akershus, Buskerud, Hedmark, Oppland), leder Anne Bondevik.
Kompetansesenteret i Stavanger (Rogaland), Bernth Harry Eliassen
Kompetansesenteret i Skien (Vestfold, Telemark), leder Inger M. Holøs.
Kompetansesenteret i Agder (Agder), leder Svein Kristiansen.
Kompetansesenteret i Bergen (Hordaland, Sogn og Fjordane), leder Trude Rosnes Haukås.
Kompetansesenteret i Trondheim (Møre og Romsdal, Trøndelag ), leder Hanne Nordby.
Kompetansesenteret for Nord-Norge (Nordland, Troms, Finnmark), leder Tor-Inge Hoaas.
== Fylkesregioner ==
Fagforbundet Agder
Fagforbundet Innlandet
Fagforbundet Møre og Romsdal
Fagforbundet Nordland
Fagforbundet Oslo
Fagforbundet Rogaland
Fagforbundet Troms og Finnmark
Fagforbundet Trøndelag
Fagforbundet Vestfold og Telemark
Fagforbundet Vestland
Fagforbundet Viken
== Fagforeninger ==
Fagforbundet har ca. 470 fagforeninger.
Buss- og Sporveisbetjeningens Forening (BSF)
Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA)
I 2020 ble Postkom en del av Fagforbundet.
== Valget 2005 ==
I forbindelse med valgkampen 2005 produserte NRK Brennpunkt en dokumentar om Åslaug Haga. Hun gikk derfor rundt med en mikrofon som hun glemte å skru av under en privat samtale med Jan Davidsen. NRK sendte denne samtalen med henne og Davidsen. Der sier Davidsen blant annet «hvis vi skal spille en rolle her, er det jævla viktig at våre tillitsvalgte og medlemmer går inn i alle disse partiene». Carl I. Hagen (Frp) mente dette minte om korrupsjon. Anklagen ble en del av valgkampen 2005.
== Tilknyttet virksomhet ==
Fagforbundet eier 15 prosent av aksjene i dagsavisa Klassekampen. Forbundet har en barneby i Huambo i Angola.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fagforbundet | Fagforbundet er et fagforbund som er resultat av en sammenslåing av Norsk Helse- og Sosialforbund og det tidligere LO-forbundet Norsk Kommuneforbund i 2003. Fagforbundet sluttet seg til Landsorganisasjonen samme år og er LOs største forbund. | 6,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dario_Fo | 2023-02-04 | Dario Fo | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Italienske dramatikere', 'Kategori:Italienske nobelprisvinnere', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra provinsen Varese', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Dario Fo (født 24. mars 1926 i Sangiano i provinsen Varese i Lombardia i Italia, død 13. oktober 2016 i Milano) var en italiensk dramatiker og teaterregissør som mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. I Norge var han særlig kjent for sine satiriske skuespill av politisk og sosial karakter. Han var en av de få italienske skuespillforfattere som regelmessig fikk sine stykker oppført over hele verden mens han levde. Av hans skuespill oppført i Norge kan nevnes «En anarkists tilfeldige død», «Vi betaler ikke, vi betaler ikke». I Italia var han også kjent som skuespiller og instruktør, ofte i egne teatergrupper sammen med sin kone Franca Rame. Hans arbeid ga dem begge i perioder problemer med det etablerte Italia, i form av for eksempel arrestasjoner og fysiske overgrep.
| Dario Fo (født 24. mars 1926 i Sangiano i provinsen Varese i Lombardia i Italia, død 13. oktober 2016 i Milano) var en italiensk dramatiker og teaterregissør som mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. I Norge var han særlig kjent for sine satiriske skuespill av politisk og sosial karakter. Han var en av de få italienske skuespillforfattere som regelmessig fikk sine stykker oppført over hele verden mens han levde. Av hans skuespill oppført i Norge kan nevnes «En anarkists tilfeldige død», «Vi betaler ikke, vi betaler ikke». I Italia var han også kjent som skuespiller og instruktør, ofte i egne teatergrupper sammen med sin kone Franca Rame. Hans arbeid ga dem begge i perioder problemer med det etablerte Italia, i form av for eksempel arrestasjoner og fysiske overgrep.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Foreldrene var Felice Fo (1898-1987) og Pina Rota (1903-1987). Dario Fos far var stasjonsmester, amatørskuepiller og sosialist. Familie måtte flytte hyppig, idet faren ble postert til stadig nye steder i jernbanesystemet. Møte med fortellerkunsten fikk den unge Dario fra sin morfar, som var fisker og glassblåser.
Familien var engasjert i antifascistisk motstandsarbeid, og Dario hjelp faren med å smugle flyktninger og desertører over til Sveits under annen verdenskrig.
Som ung bedrev Fo maleri og utdannet seg til arkitekt. Han deltok i en amatørteatergruppe som han skrev sketsjer og farser. I Paris studerte han mime hos Jacques Lecoq og var knyttet til Piccoloteateret i Milano som skuespiller og tekstforfatter.
=== Forfatter ===
Hans gjennombrudd kom i 1953 med revyen Il dito nell'occhio. I 1958 grunnla han teaterselskapet Compagnia Fo-Rame sammen med sin kone Franca Rame. I 1968 var de del av teaterkollektivet Nuova scena som var en agitasjonsteater som var direkte knyttet til det italienske kommunistiske parti. I 1970 grunnla Fo sammen med hustruen teaterkollektivet La Comune.
Dario Fo var gjennom hele sitt virke vært en viktig og retningskapende inspirator politisk likesinnede teaterfolk som interesserer seg for politisk teater, gjennom sine samfunnskritiske og humoristiske teaterstykker.
== Priser (utvalg) ==
1997 – Nobelprisen i litteratur
1983 – Sonningprisen
== Litteratur ==
Erminia Artese. Dario Fo parla di Dario Fo. Cosenza, Lerici 1977
Anna Barsotti. Eduardo, Fo e l'attore-autore del Novecento. Roma, Bulzoni, 2007
Anna Barsotti, Eva Marinai (a cura di). Dario Fo e Franca Rame, una vita per l'arte, Corazzano (PI), Titivillus, 2011
Lanfranco Binni. Dario Fo. Firenze, La Nuova Italia 1977
Andrea Bisicchia. Invito alla lettura di Dario Fo. Milano, Mursia 2003
Concetta D'Angeli - Simone Soriani (a cura di). Coppia d'arte - Dario Fo e Franca Rame. Pisa, Plus, 2006
Giuseppina Manin (a cura di). Dario Fo - Il mondo secondo Fo. Conversazione con Giuseppina Manin. Parma, Ugo Guanda Editore, 2007
Claudio Meldolesi. Su un comico in rivolta. Roma, Bulzoni 1978
Marisa Pizza. Il gesto, la parola, l'azione. Roma, Bulzoni 1996
Paolo Puppa. Il teatro di Dario Fo. Venezia, Marsilio 1978
Antonio Scuderi. Dario Fo and Popular Performance. Legas 1998
Simone Soriani. Dario Fo. Dalla commedia al monologo (1959-1969). Corazzano (PI), Titivillus, 2007
Chiara Valentini. La storia di Dario Fo. Milano, Feltrinelli 1997
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Dario Fo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dario Fo på Internet Movie Database
(no) Dario Fo hos Sceneweb
(en) Dario Fo hos The Movie Database
(en) Dario Fo hos Internet Broadway Database
(en) Dario Fo på Apple Music
(en) Dario Fo på Discogs
(en) Dario Fo på MusicBrainz
(en) Dario Fo på Songkick
(en) Nobelprisen i litteratur 1997 hos Nobelprize.org
(en) Dario Fo hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1997 | FO kan sikte til flere ting; | 6,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forbundet_for_Ledelse_og_Teknikk | 2023-02-04 | Forbundet for Ledelse og Teknikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1951', 'Kategori:Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Norske fagforbund'] | Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer. Forbundet organiserer også i attføringsbransjen, samt teknisk personell innenfor Statens veivesen.
FLT har om lag 21 000 medlemmer (2015), og utgir medlemsbladet Ledelse og Teknikk.
Forbundsleder er Ulf Madsen. Han har vært forbundsleder fra 2017.
| Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer. Forbundet organiserer også i attføringsbransjen, samt teknisk personell innenfor Statens veivesen.
FLT har om lag 21 000 medlemmer (2015), og utgir medlemsbladet Ledelse og Teknikk.
Forbundsleder er Ulf Madsen. Han har vært forbundsleder fra 2017.
== Addisco ==
I 1999 stiftet FLT aksjeselskapet Addisco. Dette utdanningsselskapet skulle tilby kurs og utdanningstilbud til FLTs medlemmer. Addisco, som er heleid av forbundet, gir en rekke utfordrende utdanningstilbud og en kan ta utdanning fra fagbrev til master, uten noen egenandel. Addisco forvalter og administrerer FLTs støtteordning for etter- og videreutdanning. Addisco ble opprettet 21. mai 1999. Daglig leder i Addisco er Nina Henriksen. Styreleder i Addisco er Ulf Madsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forbundets hjemmeside | Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT) er et norsk, LO-tilknyttet fagforbund som ble opprettet i 1951 og organiserer to hovedgrupper; arbeidsledere og tekniske funksjonærer i tekniske stillinger i privat virksomhet. Den siste gruppen er inndelt i ingeniører og teknikere, laboranter, optiske tegnere og tekniske funksjonærer. | 6,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/BMW | 2023-02-04 | BMW | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1916 i Tyskland', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:BMW', 'Kategori:Motorsykkelmerker', 'Kategori:Motorsykkelprodusenter', 'Kategori:München', 'Kategori:Selskaper etablert i 1916', 'Kategori:Selskaper notert på Frankfurt-børsen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 116 324 ansatte (2014), en omsetning på 46,66 milliarder euro og et resultat på 2,24 milliarder euro.
BMW eide i perioden 1994–2000 det britiske MG Rover Group der bilmerkene Rover, MG, Mini og Land Rover inngikk. BMW eier fremdeles bilmerket Mini og selskapet som produserer luksusbilmerket Rolls-Royce er et heleid datterselskap. BMW produserer motorsykler under sitt eget merke, de produserte også samt sykler under merke Husqvarna frem til 2013 da Husqvarna ble solgt.
BMWs hovedkontor «Vierzylinder» i München i Bayern ble bygd på begynnelsen av 1970-tallet og er en futuristisk bygning som forestiller fire sylindre. Ved hovedkontoret ligger en av konsernets bilfabrikker og BMW-museet BMW Welt.
BMW-symbolet er inspirert av logoen til Rapp Motorenwerke da BMW tok over selskapet i 1917. Motivet og farvene er de samme som i det bayerske statsvåpenet.
| Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 116 324 ansatte (2014), en omsetning på 46,66 milliarder euro og et resultat på 2,24 milliarder euro.
BMW eide i perioden 1994–2000 det britiske MG Rover Group der bilmerkene Rover, MG, Mini og Land Rover inngikk. BMW eier fremdeles bilmerket Mini og selskapet som produserer luksusbilmerket Rolls-Royce er et heleid datterselskap. BMW produserer motorsykler under sitt eget merke, de produserte også samt sykler under merke Husqvarna frem til 2013 da Husqvarna ble solgt.
BMWs hovedkontor «Vierzylinder» i München i Bayern ble bygd på begynnelsen av 1970-tallet og er en futuristisk bygning som forestiller fire sylindre. Ved hovedkontoret ligger en av konsernets bilfabrikker og BMW-museet BMW Welt.
BMW-symbolet er inspirert av logoen til Rapp Motorenwerke da BMW tok over selskapet i 1917. Motivet og farvene er de samme som i det bayerske statsvåpenet.
== Historie ==
7. mars 1916 ble bedriften Bayerische Flugzeug-Werke (BFW) grunnlagt. Denne datoen anser BMW som sin stiftelsesdato, selv om BFW ikke var BMW. BMW deler sin historie mellom BFW og Rapp-Motorenwerk. Sistnevnte endret navn til Bayerische Motoren Werke GmbH – BMW den 20. juli 1917. I 1922 kjøpte BMW opp Bayerische Flugzeug-Werke (BFW).
=== Flymotor- og motorsykkelprodusent ===
BMW etablerte seg som flymotorprodusent under første verdenskrig. Frem til 1918 la den tyske krigsmakten inn store bestillinger på flymotorer fra blant annet BMW. En stor fabrikk ble bygd utenfor Münchens flyplass Oberwiesenfeld. Tysklands nederlag i krigen medførte at BMW fra og med 1919 måtte stanse all produksjon av flymotorer. Dette var en del av fredsvilkårene i Versailles-traktaten. På 1920-tallet startet en diversifisering av produktporteføljen for å holde liv i bedriften og allerede i 1923 begynte de å lage motorer for båter og lastebiler, samt også komplette motorsykler.
Sjefskonstruktør Max Friz er BMWs ledende mann innenfor motorsykkelproduksjon når man presenterer den første motorsykkelen BMW R32 på den internasjonale bilutstillingen IAA i Berlin i 1923.
I 1924 forsvant forbudet mot flymotorproduksjon og BMW starter opp på nytt. BMW produserte flymotorer frem til 1965 da man solgte produksjonen til MAN. Det skulle gå 25 år til BMW på nytt startet opp flyproduksjonen da man sammen med Rolls-Royce startet et felles selskap i 1990. BMW solgte det felles selskapet til Rolls-Royce etter ti år, og bedriften heter i dag Rolls-Royce Deutschland.
=== BMW blir bilprodusent ===
Mange tyske bilfabrikker slet tungt i siste halvdel av 1920-årene: Mercedes og Benz slo seg sammen, GM overtok Opel, Ford brøytet seg inn i landet med lisensfabrikk, og BMW overtok bilfabrikken Dixi i Eisenach, som bygde den engelske folkebilen Austin Seven på lisens. BMW lagde også en sportsutgave av Austin Seven under navnet Wartburg. I tillegg produserer BMW en bil som til daglig ble omtalt som «Dixi», BMW 3/15 PS. BMW oppnår stor suksess med bilen som produseres i 16 000 eksemplarer frem til 1932. Den konkurrerte med datidens storselger Opel Laubfrosch og kostet i grunnutgaven 2 200 riksmark. Dixi-modellene ble bygget frem til 1932, da BMW kom med sin første egenkonstruerte bil BMW 3/20 PS.
I 1933 begynte de med rekkeseksere, en motortype som de fortsatt er kjent for. Den første var på bare 1,2 liter. Modellen het 303, og var konstruert av Fritz Fiedler.
I 1936 lanserte BMW den legendariske BMW 328 som ga BMW et godt renommé innenfor baneracing og dominerte til tider i sporten. BMW 328 vant det første løpet bilen deltok i, det gikk på Nürburgring med Ernst Henne som sjåfør. BMW 328 vant 141 av 172 løp som den deltok i. BMW 328 ble kun produsert i 464 eksemplarer og er et ettertraktet samlerobjekt. Motoren i denne ble brukt i løp fram til 1950-tallet.
I 1939 ble BMW 335 lansert, BMWs første store bil. BMWs utvikling i løpet av den siste tiårsperioden var imponerende, med en utvikling fra den lille småbilen BMW 3/15 til storbilen BMW 335, som var egnet for langkjøring på Autobahn. BMW var ikke alene om denne utviklingen i denne perioden. Opel presterte det samme, men de fikk støtte fra den amerikanske giganten General Motors. BMW 335s fremgang stoppet da det som skulle forandre bedriftens og verdenshistorien startet samme år, andre verdenskrig.
=== Krigsproduksjon ===
Under annen verdenskrig produserte BMW flymotorer for Luftwaffe, det tyske luftforsvaret, mens bil- og motorsykkelproduksjonen ble lagt til siden. Den sivile produksjonen fortsatte i krigens første år, men ble lagt ned i 1943. BMW produserte også et militærkjøretøy for Wehrmacht, den tyske hæren, med betegnelsen 325 Leichter Einheits-PKW.
Under krigen produserte BMW over 30 000 eksemplarer av sin 801-flymotor. Fra 1942 startet man også produksjon av raketter, og dette er hovedgrunnen til at BMW ble tvunget til å demontere sine fabrikker etter krigsslutt. BMWs fabrikk i München ble bombet til ruiner i 1944–45, og var frem til da en viktig del av Tysklands krigsproduksjon.
BMW gjorde seg bruk av mange tusener av krigsfanger og utenlandske tvangsarbeidere til sin krigsproduksjon. I fabrikkene i Allach arbeidet det jevnlig mellom 6 500 og 9 000 tvangsarbeidere som ble stilt til rådighet av SS og Organisation Todt, og kom fra konsentrasjonsleirer i Bayern, ikke minst fra Dachau. Kanskje var det i løpet av krigsårene så mange som 20 000 sammenlagt. Etter at det på 1990-tallet ble meget blest rundt alle de ufrivillig utkommandertes lidelser i den tyske industris tjeneste, erklærte BMW-ledelsen at dersom den tyske regjering opprettet et fond for de tidligere tvangsarbeiderne, ville firmaet yte bidrag til det.
=== Etterkrigstiden ===
Etter annen verdenskrig gikk det dårlig for BMW. Bildivisjonen lå i østsonen, og fram til 1955 bygget de biler med teknologi fra mellomkrigstiden. Disse het først Autowelo BMW, deretter EMW (Eisenacher Motoren Werke). Emblemet var identisk med BMWs, bortsett fra bokstavene, samt at den blå himmelen ble erstattet med en (politisk korrekt?) rød himmel!
De første årene etter krigen hadde de også mer enn nok med å fylle etterspørselen av motorsykler. Bilproduksjonen startet igjen i 1952, og da ble fabrikken flyttet til München. Bilene som ble laget på 30-tallet hadde modellnavn som startet med 3, og de bilene som ble laget på 50-tallet fikk modellnavn på 5, bl.a. 501 og 502. Bilene var imidlertid tunge, og hadde for svake motorer. De slet med salget og økonomien. Salget av sportsutgavene 503 og 507 gikk også svakt.
=== Økonomisk fremgang ===
På 1950-tallet lanserer BMW nye modeller men oppnår ingen suksess og bedriftens økonomi er på slutten av 1950-tallet anstrengt og det er like før en konkurs inntreffer. Konkurrenten Daimler-Benz (eierkonsernet til Mercedes-Benz) vurderer å ta over BMW. BMW omtales i media som Bald Mercedes Werke (snart Mercedes Werke). Men i stedet kommer den tyske forretningsmannen Herbert Quandt inn som en dominerende eier og klarer å gjennomføre en snuoperasjon
Det som reddet økonomien var mikrobilen Isetta. Karosseriet var fra italienske ISO, og motoren var en BMW motorsykkelmotor. I 1957 kom den større modell 600, som ble en stor fiasko, og selskapet var nær konkurs. Det var også på nippet at Daimler-Benz kjøpte opp BMW. I 1959 kom modell 700, med hekkmotor. Denne solgte brukbart, og holdt hjulene i gang for BMW.
På 1960-tallet hadde de ambisjoner om å komme seg inn i det markedssegmentet som lå mellom Opel og Mercedes. Dette markedet var på denne tiden dominert av Carl Borgwards modell Isabella. Han hadde meget god drift, og banken hjalp ham alltid over vinteren fram til nybilsalget tok seg opp på våren. BMW hyret en advokat som krevde å se tallene hans under vinteren 1960/61. Disse så ikke så bra ut, noe BMW lagde så mye støy rundt at han ble slått konkurs i 1961. Dette var til tross for at han nylig hadde investert i nye produksjonshaller, og hadde flere nye modeller på gang som var signert det italienske bildesignfirmaet Pietro Frua.
=== Nye modellserier ===
På 1960-tallet lanserer BMW nye modeller med BMW 1500 i 1961 som en viktig milepæl. BMW 1500 var designet av nettopp Pietro Frua. Denne hadde svært mange feil, men senere modeller 1600, 1800 og 2000 hadde bedre kvalitet, og solgte også godt. I 1966 kom 02-serien, med toppmodellen BMW 2002, forløperen til dagens 3-serie.
1970-tallet innebærer ny medgang for BMW, som posisjonerer seg med ett helt nytt modellprogram som fremdeles består: 5-serien i 1972, 3-serien i 1976 og 7-serien i 1977. 6-serien kom også i 1977. Supersportsbilen M1 kom i 1979, og M-en brukes den dag i dag på de trimmede versjonene av BMWs biler (M3, M5). BMW markerer sin suksess med innvielsen av det nye hovedkontoret i München med landemerket «firesylinderen» i 1972. En internasjonalisering tar til, da BMW satser på nye eksportmarkeder og bygger sin første utenlandske bilfabrikk i Sør-Afrika i 1972.
På 1980-tallet fortsetter BMW sin positive utvikling med å lansere nye modeller, der stasjonsvognutgavene av 3-serien og 5-serien tilhører de største nyhetene. I tillegg lanserer BMW modeller med dieselmotor og firehjulsdrift. BMW satser stort på utvikling og åpner to nye utviklings- og designsentre.
I 1994 produserer BMW for første gang flere biler en erkerivalen Mercedes-Benz.
I 2004 kom 1-serie, en forholdsvis dyr kompaktbil, og eneste i klassen med bakhjulsdrift. Konkurrentene er VW Golf og Audi A3.
=== BMW kjøper Rover ===
BMW kjøpte i 1994, med datidens toppsjef Bernd Pischetsrieder, det britiske Roverkonsernet med bilmerkene Rover, Range Rover, MG og Mini, samt noen historiske bilmerker som Triumph.
Kjøpet ble gjort for å få flere ben å stå på, slik at ikke all produksjon var rettet mot luksussegmentet. Investeringen gikk ikke som forventet. I flere år hadde Rover prøvd å rivalisere med BMW, om ikke i produktkvalitet, men i markedsposisjonering og snobbefaktor. De viste seg at det var langt vanskeligere å reposisjonere merket enn antatt. Under BMWs seks år lange eierskap ble Rover markedsført som premiummerke, volummerke på linje med Volkswagen og Ford, en divisjon underlagt BMW og som et selvstendig merke.
BMW oppnådde langt større suksess med bilmerkene Mini, Land Rover og Range Rover. Dette var merker som hadde modeller som BMW ikke hadde tilsvarende av fra før.
I 2000 ga BMW opp hele Roverprosjektet etter å ha tapt store summer hvert år siden starten i 1994. Rover og MG ble solgt til Phoenix Consortium, et britisk investeringsselskap, for 10 britiske pund. Land Rover og Range Rover ble solgt til Ford. I pressen fikk flere år med underinvesteringer som gikk tilbake før BMWs tid hovedskylden for de økonomiske problemene.
BMW har beholdt rettighetene til bilmerkene Mini og Triumph. Mini har oppnådd stor suksess, mens merket Triumph ikke er i bruk.
=== BMW kjøper Rolls-Royce ===
Tidlig på 1990-tallet innledet BMW og Rolls-Royce Motors et samarbeid hvor de nye modellene Rolls-Royce Silver Seraph og Bentley Arnage skulle få BMW-motorer.
I 1998 prøvde både BMW og Volkswagen å kjøpe Rolls-Royce Motors. Volkswagen kjøpte selskapet for 430 millioner britiske pund, men BMW ga seg ikke, og fikk kjøpt rettighetene til varemerket Rolls-Royce for biler til en tidel av prisen, 40 millioner pund. Volkswagen satt dermed igjen med en gammel fabrikk og bilmerket Bentley.
Volkswagen var forpliktet til å produsere Rolls-Royce-biler på fabrikken i Crewe frem til BMWs overtagelse av merket i 2003, men i de fem årene som gikk brukte man det meste av markedsføringskreftene på Bentley, og ikke Rolls-Royce.
I mellomtiden måtte BMW bygge en ny fabrikk og utvikle en ny modell. Den nye fabrikken i Goodwood produserer den nye Rolls-Royce Phantom, som ble presentert for første gang 2. januar 2003, og den offisielle salgsstarten ble lagt til bilmessen i Detroit 5. januar 2003.
== Tidslinje ==
1916 – BMW grunnlegges som Bayerische Flugzeug-Werke (BFW).
1917 – Skifter navn til Bayerische Motoren Werke GmbH.
1919 – Versailles-traktaten forbyr produksjon av krigsmateriell i Tyskland – flymotorproduksjonen opphører.
1922 – Dagens BMW skapes.
1923 – BMW produserer sin første motorsykkel – BMW R32.
1924 – Flymotorproduksjonen starter opp på nytt.
1928 – BMW kjøper bilfabrikken i Eisenach og blir bilprodusent.
1944 – Fabrikken i München bombes under 2. verdenskrig
1945 – BMW mister fabrikken Eisenach, da fabrikken ligger i det som ble DDR. Bilproduksjonen opphører.
1948 – BMW lanserer sin første motorsykkel etter krigen.
1951 – Bilproduksjonen starter på nytt.
1955 – Småbilen BMW Isetta lanseres.
1959 – Daimler-Benz forsøker å ta over BMW. Oppkjøpet mislykkes.
1962 – Den første moderne og store BMW-en lanseres – BMW 1500
1966 – De første bilene i 02-serien (forgjengeren til dagens 3-serie) kommer i produksjon.
1967 – BMW overtar Glas.
1969 – Berlin-fabrikken får ansvaret for motorsykkelproduksjonen.
1972 – BMWs nye hovedkontor i München- «Vierzylinder» – innvies.
1972 – BMW starter sin første fabrikk utenfor Tyskland i Rosslyn, Sør-Afrika
1973 – Fabrikken i Landshut innvies.
1979 – Motorfabrikken i Steyr innvies.
1986 – BMW starter produksjon av 3-serien i Regensburg.
1986 – BMW starter produksjon av BMW M3
1990 – BMW beslutter å bygge en ny fabrikk i Eisenach, 45 år etter nedleggelsen.
1994 – BMW starter produksjon i Spartanburg, USA.
1994 – BMW tar over det britiske Roverkonsernet.
1994 – BMW produserer for første gang flere biler en erkerivalen Mercedes-Benz.
1995 – BMW markedsfører BMW Z3 via James Bond-filmen GoldenEye.
2000 – BMW selger Rover – men beholder bilmerket Mini.
2003 – Rolls-Royces bilproduksjon blir en del av BMW.
2005 – Ny fabrikk i Leipzig
== Dagens modellprogram ==
For BMWs elbiler, se: BMW i
=== BMW 1-serie ===
Utfyllende artikkel: BMW 1-serie
BMW 1-serie er en bil i kompaktklassen. Det er det minste og mest prisgunstige BMW som er på markedet i dag. Nåværende versjon, som også var den første i serien, ble lansert i 2004. Modellen konkurrerer med VW Golf og Audi A3 i premiumsegmentet. 1-serie har som eneste bil i kompaktsegmentet bakhjulsdrift.
=== BMW 2-serie ===
BMW 2-serie er en bil i kompaktklassen sammen med 1-serie
=== BMW 3-serie ===
Utfyllende artikkel: BMW 3-serie
BMW 3-serie er en modellserie av kompakte sedaner. Dagens 3-serie ble lansert i sedanversjon våren 2005, mens stasjonsvognen kom høsten 2005 og coupéversjonen i 2006. Modellen konkurrerer hovedsakelig med Audi A4 og Mercedes-Benz C-klasse.
=== BMW 4-serie ===
BMW 4-serie er BMW sin coupé og kabriolet versjon av 3-serien for modeller produsert fra og med 2013.
=== BMW 5-serie ===
Utfyllende artikkel: BMW 5-serie
BMW 5-Serie er en modellserie av mellomstore luksussedaner og er tilgjengelig som sedan og stasjonsvogn. Hovedkonkurrentene er Audi A6 og Mercedes-Benz E-klasse.
=== BMW 6-serie ===
Utfyllende artikkel: BMW 6-serie
BMW 6-serie Coupé er en luksuscoupé, også kjent som Gran Turismo. 6-serien er elegant og luksuriøs med sportslig interiør og kraftig motor. Dagens versjon ble lansert i 2003. Finnes i coupé og kabriolet.
Bilen konkurrerer mot biler som Mercedes-Benz CLS, Jaguar XK, Aston Martin DB9 og Maserati GranSport.
=== BMW 7-serie ===
Utfyllende artikkel: 7-serie
BMW 7-serie er en eksluksiv og presitsjetung sedan og er BMWs største modell. Første gang lansert i 1978. Hovedkonkurrentene er Audi A8 og Mercedes-Benz S-klasse.
=== BMW X1 ===
BMW X1 er BMWs mellomste SUV (Sport Utility Vehicle) og ble lansert i 2009. Bilen produseres i Østerrike.
BMW X1 konkurrerer med Mercedes Benz GLA, Audi Q3 og andre tilsvarende små-SUVer i premiumsegmentet. X1 leveres i seks forskjellige motorer, fra 1.8 liter diesel til 3.0 liter bensin.
=== BMW X2 ===
Utfyllende artikkel: BMW X2
=== BMW X3 ===
Utfyllende artikkel: BMW X3
BMW X3 er BMWs mellomste SUV (Sport Utility Vehicle) og ble lansert i 2003. Bilen produseres i Østerrike.
BMW X3 er mindre enn alle de andre etablerte SUVene i prestisjemarkedet, og har demed ingen sammenlignbare konkurrenter. X3 leveres i seks forskjellige motorer, fra 2.0 liter diesel til 3.0 liter bensin.
=== BMW X4 ===
BMW X4 er en Coupé versjon av BMW X3, slik X6 er for X5.
=== BMW X5 ===
Utfyllende artikkel: BMW X5
BMW X5 ble lansert i 2000, og var BMWs første bil i dette segmentet. Bilen produseres i USA, og var USAs mest eksporterte bilmodell i 2004. Bilen er basert på plattform til E39, forrige utgave av 5-serien. X5 har konstant firehjulstrekk og leveres med rekkesekser- eller V8-motorer. Hovedkonkurrentene er Mercedes-Benz ML, Volvo XC90 og Porsche Cayenne.
=== BMW X6 ===
BMW X6 er en Coupé versjon av BMW X5, slik X4 er for X3.
=== BMW X7 ===
Utfyllende artikkel: BMW X7
=== BMW Z4 ===
Utfyllende artikkel: BMW Z4
Med sitt langstrakte panser, lange akselavstand, bakhjulsdrift, korte overheng og lave sittestilling tilfredsstiller BMW Z4 alle de klassiske roadster-trekkene. Z4 ble lansert i 2003, og erstattet BMW Z3. Z4 er lengre, har mer motorkraft og et stivere karosseri enn hva Z3 hadde.
Hovedkonkurrenten er Mercedes-Benz SLK.
== BMW i dag ==
Bilmerket BMW har høy status, kvalitet og pris og konkurrerer i samme prestisjesegment som Mercedes-Benz og Audi. I 2004 nådde produksjonen for første gang over 1 million. BMW produserer også motorer for Formel 1-teamet BMW Sauber F1. BMW-konsernet vokser og har i de senere årene utvidet sitt modellprogram kraftig, og økonomisk har konsernet kommet seg etter de store tapene de hadde på sitt syvårige eierskap i Rover. Noen plattformer og motorer leveres også til sportsbilbyggere som for eksempel brødrene Wiesmann.
=== Antall ansatte og økonomiske nøkkeltall ===
Omsetnings- og resultattall er i hele tusen.
=== Karakteristiske kjennetegn ===
Den såkalte nyregrillen, med to brede stående luftinntak. Første gangen «nyrene» ble tatt i bruk på en BMW var på BMW 303 fra 1933.
På hver side av grillen har BMW hatt to separate frontlykter. Dette er nå bortgått, og BMW bruker nå en komplett lyktenhet i stedet. Fire separate lykter er erstattet med såkalte "Angel-Eyes" (Runde parkeringslys formet rundt hhv. kjøre- og langlys).
Bakenden på de bakre sidevinduene har en liten knekk, kanten går oppover-bakover. Dette kalles "Hofmeister-Knick" etter designeren Wilhelm Hofmeister, som innførte dette stilelementet i 1961.
=== Produksjonstall ===
I motorsykkelproduksjonen er ikke BMW C1 medregnet
Se: BMW Group
=== Hovedkontor ===
Utfyllende artikkel: BMWs hovedkontorBMWs hovedkontor, Vierzylinder, er et landemerke i den bayerske hovedstaden München. Byggingen av hovedkontoret, som ligger like ved den olympiske landsbyen, ble påbegynt i 1968 og stod ferdig i 1972, rett før Sommer-OL i 1972. BMWs logo ble fjernet mens OL pågikk for å unngå å provosere arrangørene med uønsket reklame og produktplassering.
Bygningen er 101 meter høy og forestiller sylindrene i en bilmotor. Bygningen ble erklært som historisk av myndighetene i 1999 og blir regnet som et av de fremste eksemplene på moderne arkitektur i München.
BMW-muséet BMW Welt ligger rett ved hovedkontoret.
=== Eierforhold ===
Den dominerende eiergrenen de seneste tiårene har vært den tyske familien Quandt. Familien Quandt eier 46,6 % av aksjene fordelt på Herbert Quandts enke Johanna Quandt og barna Susanne Klatten (født Quandt) og Stefan Quandt. Forsikringsgiganten Allianz eier 6,52 %, mens resten av aksjene er spredd på mange eiere. Aksjene er blant annet notert på Frankfurt-børsen.
Tallene er pr 1. september 2005
== Modeller ==
Utdypende artikkel: Liste over BMW-modeller
=== Utgått av produksjon ===
M1: Sportsbil fra 1970-tallet med midtstilt motor, utviklet i samarbeid med Lamborghini
Z3 roadster og coupé: en kompakt 2-seters roadster / 2-seters coupe
M roadster og coupé: high-performance versjoner av Z3
8-serie: Coupé fra 1990-tallet, ment som erstatter for den eldre 6-serien.
Z1: En to-seter fra slutten av 1980-tallet. Kun 8 000 ble produsert.
Z8: BMW dyreste sportsbil. Design basert på den klassiske 507 roadster fra 1950-tallet. Kun 5 000 ble produsert, de siste 500 var en spesialutgave laget av Alpina, men solgt igjennom BMWs forhandlerapparat.
=== Klassisk BMW ===
Dixi, 3/20, 303, 309, 315, 319, 320, 321, 325, 326, 327, 328, 329, 335
Isetta, 600, 700
501, 502, 503, 507
3200 CS, 2000 CS, se BMW E9
2500 / 2800 / Bavaria / 3.0, se BMW E3 – Forløperen til dagens 7-serie
1500 / 1502 / 1600 / 1800 / 1802 / 2000 /2002) – Forløperen til dagens 3-serie
=== Modellprogram for nyserien ===
Internt bruker BMW en «e-kode» for hver generasjon av sine serier. «E» står for Entwicklung, tysk for utvikling eller evolusjon. Kodene endrer seg kun ved større endringer eller ved introduksjon av nye serier.
BMW E3 – (1968–1977) 2.5, 2.8, 3.0, 3.3 – Nye sekser sedaner
BMW E9 – (1969–1975) 2800CS, 3.0CS, 3.0CSL – Nye sekser coupéer
BMW E12 – (1972–1981) 5-serie
BMW E21 – (1975–1985) 3-serie
BMW E23 – (1977–1986) 7-serie
BMW E24 – (1976–1989) 6-serie
BMW E26 – (1978–1981) M1
BMW E28 – (1981–1988) 5-serie
BMW E30 – (1983–1993) 3-serie
BMW E31 – (1990–1999) 8-serie
BMW E32 – (1986–1994) 7-serie
BMW E34 – (1988–1995) 5-serie
BMW E36 – (1990–1999) 3-serie/Z3 (as E36/7)
BMW E38 – (1994–2001) 7-serie
BMW E39 – (1997–2003) 5-serie
BMW E46 – (1998–2005) 3-serie
BMW E52 – (2000–2004) Z8
BMW E53 – (2000–) X5
BMW E60 – (2003–) 5-serie sedan
BMW E61 – (2004–) 5-serie touring
BMW E63 – (2004–) 6-serie coupé
BMW E64 – (2004–) 6-serie kabriolet
BMW E65 – (2002–) 7-serie
BMW E66 – (2002–) 7-serie lang
BMW E67 – (2002?–) 7-serie lang Protection
BMW E70 – fremtidig X5 (Antatt 2007)
BMW E83 – (2004–) X3
BMW E85 – (2003–) Z4 roadster
BMW E86 – (2006–) Z4 coupé
BMW E87 – (2004–) 1-serie
BMW E90 – (2005–) 3-serie
BMW E91 – (2005–) 3-serie stasjonsvogn
BMW E92 – (2006–) 3-serie coupé
BMW E93 – (2007–) 3-serie cabriolet
== Produksjonssteder ==
=== Fabrikker i Tyskland ===
Berlin (1939–)
Produserer BMWs motorsykler. Fabrikken i Berlin startet med produksjon av flymotorer med gikk over til motorsykler etter andre verdenskrig. I 1979 startet også produksjon av bilkomponenter. 2 600 ansatte. BMW Berlin
Dingolfing (1967–)
Ble en del av BMW-konsernet etter kjøpet av Glas i 1967. BMW bygde om hele fabrikken og stilte om til BMW-produksjon. Fabrikken er i dag BMWs største med 23 000 ansatte og produserer 3-, 5- og 7-serien. Er i tillegg BMW sentral for reservedeler. BMW Dingolfing
Eisenach (1992–)
BMW Fahrzeugtechnik GmbH med 250 ansatt produserer produksjonsverktøy. Eisenach har dessuten en viktig rolle historisk da man under førkrigstiden hadde bilproduksjon her. Etter krigen ble fabrikken konfiskert av DDR og produksjon av EMW startet. Etter murens fall var BMW raskt tilbake i Eisenach. BMW Eisenach
München (1922–)
Fabrikken ligger i direkte tilknytning til hovedkvarteret og har en viktig historisk rolle. I 1923 tok man steget til å starte med motorsykkelproduksjon og siden også bilproduksjon. Frem til andre verdenskrig utviklet man bilene her, mens produksjonen skjedde i Eisenach. I forbindelse med DDRs konfiskering av Eisenach-fabrikken, ble München stedet for oppbygging av konsernet. I dag har fabrikken 11 000 ansatte som produserer 3-serien, motorer samt komponenter til andre deler av konsernets bilfabrikker.
Regensburg (1982–)
Produserer 3-seriens ulike versjoner og M3, samt den nye 1-serien. 10 000 ansatte. BMW Regensburg
Landshut (1967–)
Produserer komponenter til andre deler av konsernets bilfabrikker (personbilder, motorsykler og formel 1). BMW Landshut
Leipzig
Produksjonen startet i 2005. BMW Leipzig
Wackersdorf (1999–)
Produserer komponenter. 2 700 ansatte.
=== Fabrikker i Europa utenfor Tyskland ===
Graz, Østerrike (ikke egeneiet fabrikk)Magna Steyr produserer på oppdrag BMW X3-modellen.
Hams Hall, Storbritannia (2000–)
Produksjonen startet i 2000. BMW Hams Hall
Kaliningrad, Russland
Monteringsfabrikk med årlig produksjon på 2 500 enheter beregnet på det russiske markedet. Kaliningrad
Oxford, Storbritannia
Produserer Mini. 4 500 ansatte.
Steyr, Østerrike (1979–)
BMWs største motorfabrikk. 2 600 ansatte. BMW Steyr
=== Fabrikker utenfor Europa ===
Rosslyn, Sør-Afrika (1972–)
BMWs første fabrikk utenfor Tyskland.
Shenyang, Kina (2003–) Brilliance China Automotive Holdings Limited (joint-venture)
Produserer 3- og 5-serien for det kinesiske markedet.
Spartanburg, USA (1994–)
Produserer BMW X5 og BMW Z4 Roadster hovedsakelig for det amerikanske markedet. 4 700 ansatte. BMW Zentrum/Spartanburg
== Toppsjefer i BMW ==
=== Liste over toppsjefer ===
Dipl. ing Franz Josef Popp (1922–1942)
Fritz Hille (1942–1944)
Dipl. ing. Hanns Grewenig (1948–1957)
Dr. Heinrich Richter-Brohm (1957–1960)
Dr.oec. Karl-Heinz Sonne (1962–1965)
Gerhard Wilck (1965–1969)
Dr. Eberhard von Kuenheim (1970–1993)
Bernd Pischetsrieder (1993–1999)
Prof. Dr. Joachim Milberg (1999–2002)
Dr. Helmut Panke (2002–2006)
Dr. ing. Norbert Reithofer (2006–)
=== Eberhard von Kuenheim 1970–1993 ===
Eberhard von Kuenheim gjorde en kometkarriere innen Quandt-sfæren hvor han startet i 1965. I 1970 ble han den yngste storbedriftslederen i Vest-Tyskland når han ble sjef for Quandt-eide BMW. I 23 år var Eberhard von Kuenheim sjef for BMW, en periode da bedriftens størrelse og omsetning stadig økte. En sterk og konsekvent satsing på nye modellserier som startet med 5-serien i 1972. Samme år bidro Eberhard von Kuenheim til at BMW startet sin første utenlandske fabrikk i Sør-Afrika. På tross av oljekrisen i 1973 lanserte BMW en kommende klassiker, BMW 2002 Turbo.
=== Bernd Pischetsrieder 1993–1999 ===
1993 gikk Eberhard von Kuenheim av som toppsjef etter rekordlange 23 år og ble erstattet av Münchenfødte Bernd Pischetsrieder. Pischetsrieder var den drivende kraften bak kjøpet av Rover i 1994 for å rette konsernet inn mot massemarkedet. Det viste seg å være en uklok investering, da man aldri klarte å snu underskudd til overskudd. Etter knappe fem år i sjefstolen, i 1999, valgte Pischetsrieder å gå av. Året etter solgte BMW Rover-delen til det britisk investeringsselskapet Phoenix for 10 britiske pund. Land Rover-delen ble solgt til Ford.
=== Helmut Panke 2002–2006 ===
I 2002 tok Helmut Panke over som BMW-sjef etter Joachim Milberg. Helmut Panke hadde lang erfaring i BMW-systemet, hvor han blant annet hadde vært sjef for BMWs fremgangsrike satsing i USA. Panke hadde også vært sjef for teknikk- og designutvikling hos BMW. Milberg fortsatte som styremedlem, og ble i 2004 styreformann. Panke gikk av for aldersgrensen i september 2006.
=== Norbert Reithofer 2006– ===
Norbert Reithofer tok over som BMW- sjef 1. september 2006. Har tidligere blant annet har vært teknisk direktør på BMWs fabrikk i Sør-Afrika og sjef for BMW Manufacturing Corporation i USA. Fra 2000 hadde Reithofer ansvaret for produksjonen.
== Sosialt miljøet rundt merket i Norge ==
Det er to offisielle interesseorganisasjoner for BMW i Norge; BMW Klubben Norge (MC) og BMW Car Club Norway (bil).
== Tidslinje for BMW modeller ==
Se også: Liste over BMW-modeller
== Litteratur ==
Clarke, R.M: BMW Six Cylinder Coupes and Saloons, 1969-76 Gold Portfolio. ISBN 1-85520-437-1
Kiley: Driven – Inside BMW, the Most Admired Car Company in the World – Inside the Ultimate Driving Machine. ISBN 0-471-26920-4
Lewin, Tony: The Complete Book of BMW – Every Model in the World Since 1962. ISBN 0-7603-1951-0
Robson, Graham: BMW. ISBN 1-85960-870-1
Rosengarten, Philipp G. / Stuermer, Christoph B.: Premium Power – The Secret of Success of Mercedes-Benz, BMW, Porsche and Audi. ISBN 1-4039-9883-3
Taylor, James: BMW 5 Series – The Complete Story. ISBN 1-86126-795-9
Taylor, James: BMW Alpina. ISBN 1-86126-760-6
Taylor, James: Original BMW M-series. ISBN 0-7603-0898-5
Walton, Jeremy: Unbeatable BMW – Eighty Years of Engineering and Motorsport Success. ISBN 0-8376-0206-8
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) BMW – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) BMW – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
BMW International | Bayerische Motoren Werke Aktiengesellschaft (BMW AG) er et tysk konsern som produserer biler og motorsykler. Konsernet har 116 324 ansatte (2014), en omsetning på 46,66 milliarder euro og et resultat på 2,24 milliarder euro. | 6,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maldivene | 2023-02-04 | Maldivene | ['Kategori:0°S', 'Kategori:73°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Maldivene', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1965', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øygrupper i Asia', 'Kategori:Øystater'] | Republikken Maldivene er en stat i Indiahavet, sørvest for India som består av en gruppe atoller. Maldivene er et land med 1192 øyer som ofte ikke er høyere enn 2 meter på det høyeste, og ligger cirka 650 km sørvest for Sri Lanka. Maldivene ligger 4 timer foran Norge.
25,0 % av befolkningen jobber i landbruket. 21,5 % jobber i industri, 53,5 % i tjenesteyting. Turisme er en viktig industri. Viktige eksportvarer er tunfisk, hermetisert, frossen og fersk; klær og fiskemel. Viktige importvarer er forbruksvarer, halvfabrikata, kapitalvarer, og petroleumsprodukter. Viktige handelspartnere er Singapore, Sri Lanka, Storbritannia, Thailand, USA og India. Maldivene har én flyplass med regulær trafikk. Lesekyndige over 15 år er 90,4 % av befolkningen. Pressefriheten er begrenset. På hovedøya Malé utgis det to dagsaviser.
| Republikken Maldivene er en stat i Indiahavet, sørvest for India som består av en gruppe atoller. Maldivene er et land med 1192 øyer som ofte ikke er høyere enn 2 meter på det høyeste, og ligger cirka 650 km sørvest for Sri Lanka. Maldivene ligger 4 timer foran Norge.
25,0 % av befolkningen jobber i landbruket. 21,5 % jobber i industri, 53,5 % i tjenesteyting. Turisme er en viktig industri. Viktige eksportvarer er tunfisk, hermetisert, frossen og fersk; klær og fiskemel. Viktige importvarer er forbruksvarer, halvfabrikata, kapitalvarer, og petroleumsprodukter. Viktige handelspartnere er Singapore, Sri Lanka, Storbritannia, Thailand, USA og India. Maldivene har én flyplass med regulær trafikk. Lesekyndige over 15 år er 90,4 % av befolkningen. Pressefriheten er begrenset. På hovedøya Malé utgis det to dagsaviser.
== Geografi ==
Maldivene har 26 naturlige atoller som er delt inn i 20 «administrative atoller». Hvert av disse er styrt av en atolleier, atholhu veriyaa.
Det minste administrative atollen er Fua Mulaku. Det dekker bare en øy, men til gjengjeld er det den største øya i Maldivene. Det største atollen i verden såvel som i øygruppen er Huvadhu.
Det høyeste punktet på Maldivene er 2,3 moh., noe som gjør det til det flateste landet i verden, og svært utsatt for en eventuell økning i havnivå. Underlig nok har det foregått en landheving på flere koralløyer i takt med økningen i havnivået, fordi havstigningen medfører økt korallvekst.
Havstykket mellom Maldivene i sør og Lakkadivene i nord kalles Maliku Kandu (Åttegraderskanalen).
=== Klima ===
Maldivene har et tropisk klima med mye nedbør og høye temperaturer året rundt. Øyene nær eller sør for ekvator har nedbøren jevnt fordelt gjennom året eller et lite maksimum i perioden november til mars. Byen Malé har en årlig nedbørsnormal på 1613 mm. De nordlige øyene blir av og til truffet av kraftige tropiske sykloner i Det arabiske hav mellom august og november. Disse fører med seg svært kraftig vind og svært mye nedbør.
== Befolkning ==
Folketallet var 298.842 ved folketellingen i 2006, og estimeres til 309.000 i 2009. Høye fødselstall har i kombinasjon med en synkende dødelighet gitt en sterk tilvekst i befolkningen. Innbyggerne er av singalesisk, malaysisk og arabisk opprinnelse.
=== Språk ===
Innbyggerne i Maldivene taler maldivisk, også kalt mahl og divehi bas. Det er omstridt hvorvidt maldivisk er en sterkt avvikende dialekt av singalesisk eller et nært beslektet språk av singalesisk. Som skriftspråk har det vært meget lite benyttet. Maldivisk har tatt opp mange lånord fra arabisk.
=== Religion ===
Islam ble innført i 1153, og så godt som hele befolkningen er sunni-muslimer, det er forbudt å forkynne andre religioner offentlig. Arkeologiske utgravinger ledet av Thor Heyerdahl i 1980-årene viste at både hinduismen og buddhismen tidligere var dominerende. Det er omtrent 300 kristne i øygruppen eller 0,08 %.
== Historie ==
Den tidligste historien til Maldivene er basert på en legende. En singalesisk prins ved navn Koimale strandet i en av de maldiviske lagunene sammen med sin brud, kongen av Sri Lankas datter. Her ble han værende og ble den første sultan.
Gjennom århundrene er øyene blitt besøkt og påvirket av sjøfolk fra Arabia og Det indiske hav.
Mopla-pirater fra Malabarkysten, i dag kjent som staten Kerala i India, herjet på øyene. I det 13. århundre var Abd al-Aziz en somalisk guvernør på Maldivene, som pleide å være en koloni av Ajuran-riket. Han var en del av Hilaalee-dynastiet, som var en sub-dynasti av Garen-dynastiet. I det 16. århundre regjerte portugiserne over øyene i 15 år, men før det av somaliere (1558–1573), før de ble drevet bort av sultan Muhammad Thakurufaanu Al-Azam.
Selv om øyene ble styrt som et islamsk sultanat i det meste av perioden fra 1153 til 1968, var Maldivene et britisk protektorat fra 1887 til 25. juli 1965. I 1953 var det et kort forsøk på å innføre republikansk styreform uten hell. Sultanen fortsatte sitt styre.
Etter at øygruppen ble selvstendig i 1965, fortsatte sultanen sitt styre også de tre neste årene. 11. november 1968 ble sultanstyret avskaffet, Maldivene ble republikk og fikk sitt nåværende navn.
26. desember 2004 ble Maldivene truffet av 10 meter høye bølger fra en tsunami forårsaket av et jordskjelv i Det indiske hav.
Nesten hele øygruppen ble oversvømmet av tsunamien. Minst 75 mennesker ble savnet, inkludert seks utlendinger. All infrastruktur ble ødelagt på 13 av de bebodde øyene. Hovedstaden Malé ble i liten grad rammet, på grunn av en 3,5 m høy molo utenfor byen som tok det meste av kraften fra tsunamien. Det er ikke meldt om omkomne i byen, og selv om mye av infrastrukturen er skadet er nivået på skadene ikke på langt nær så ille som i andre deler av landet.
== Samfunn ==
Det foreligger ingen opplysninger om trygdeordninger. Legedekningen har bedret seg i de senere årene, selv om den fremdeles ikke er tilfredsstillende. Det var én lege pr. 5297 innbyggere i 1993. Sykehusdekningen er på et tilsvarende nivå. Spedbarnsdødeligheten er høy etter europeisk målestokk, men selv på dette området har det skjedd stor endringer til det bedre. Menn lever vanligvis til de er rundt 65 år gamle, kvinner lever til de blir ca. 62 år. På verdensbasis er det en sjeldenhet at menn i gjennomsnitt lever lenger enn kvinner. De viktigste dødsårsakene oppgis å være giktfeber, hjertesykdommer, bronkitt, emfysem, astma, stivkrampe og tuberkulose. Maldivene har fengselsstraff inntil 8 år for homofili.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kartskisser over Maldivene
Maldivene reise, reise til Maldivene
(no) Statistikk og andre data om Maldivene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Dhivehi Raajjeyge Jumhooriyyaa | 6,384 |
null | 2023-02-04 | Daimler Motoren Gesellschaft | null | null | null | Daimler-Motoren-Gesellschaft (DMG) var en tysk produsent av motorer, og senere biler, som opererte mellom 1890 og 1926. Selskapet ble stiftet av Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, og var først basert i Cannstatt nær Stuttgart. | 6,385 |
null | 2023-02-04 | Fiat | null | null | null | Fiat er et italiensk bilmerke som tilhører bilprodusenten Fabbrica Italiana Automobili Torino basert i Torino i nordlige Italia. Merkenavnet er forkortelsen for firmanavnet, men har en dobbeltbetydning, da det er homonymt med det latinske ordet "fiat" som betyr "la det bli". | 6,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikronesiaf%C3%B8derasjonen | 2023-02-04 | Mikronesiaføderasjonen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Mikronesiaføderasjonen', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1986', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinene, bortsett fra Palau: Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer. Setet for regjeringen er i Palikir på øya Pohnpei.
Øygruppen ble administrert som en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands fra 1947 til 1990. Øyene fikk selvstyre i 1986, og har deretter vært en suveren stat i fri assosiasjon med USA gjennom Compact of Free Association, som sikrer landet både økonomisk og militær bistand fra USA.
| Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinene, bortsett fra Palau: Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer. Setet for regjeringen er i Palikir på øya Pohnpei.
Øygruppen ble administrert som en del av det USA-styrte UN Trust Territory of the Pacific Islands fra 1947 til 1990. Øyene fikk selvstyre i 1986, og har deretter vært en suveren stat i fri assosiasjon med USA gjennom Compact of Free Association, som sikrer landet både økonomisk og militær bistand fra USA.
== Geografi ==
Mikronesiaføderasjonen består av 607 øyer som strekker seg ca. 2.900 km fra vest til øst og utgjør den største delen av Karolinene. Området er delt i fire delstater som symboliseres med hver sin stjerne i landets flagg. Landet dekker en flate på 701 km².Hovedøyen Pohnpei ligger ca. 3.250 km øst for Filippinene og ca. 2 000 km nordøst for Papua Ny-Guinea. Pohnpeis geografiske koordinater er 6°51' N og 158°13' Ø.
=== Klima og miljø ===
Klimaet i landet er tropisk, dvs varmt og fuktig. Regntiden varer store deler av året med nedbør i alle årets måneder. Området er blant de steder der det faller mest nedbør i verden.
== Demografi ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 103 000.Chuuk, som hadde 48 654 innbyggere ved folketellingen i 2010, er den mest folkerike delstaten, etterfulgt av Pohnpei med 36 196 og Yap med 11 377, mens Kosrae er den minst folkerike delstaten med 6 616 innbyggere.Landet har sju offisielle språk: Engelsk, ulitiansk, woleaisk, yapesisk, pohnpeisk, kosraeansk og chukesisk. Det snakkes også andre språk.
=== Religion ===
Innbyggerne er for det meste kristne.
Ved folketellingen i 2010 tilhørte 54,7 % Den katolske kirke, mens 38,5 % var kongregasjonalister.Katolikkene er i flertall i delstatene Yap (81,8 %), Pohnpei (54,8 %) og Chuuk (55,4 %), mens det er et flertall av kongregasjonalister (87,1 %) i delstaten Kosrae.
== Historie ==
Øyene har trolig vært bebodd siden ca. 1000 f.Kr.
Nan Madol som består av en rekke små kunstige øyer forbundet med et nettverk av kanaler og ofte kjent som Stillehavets Venezia er lokalisert nær Pohnpei. Nan Madol var et politisk og seremonielt sete for Saudeleur-dynastiet som samlet om lag 25000 mennesker i årene 500-1500.
Øyene ble oppdaget av portugisiske oppdagelsesreisende i det 16. århundre på let etter Indonesia. Øyene ble siden oppdaget av spanske oppdagelsesreisende og øyene kom under spansk herredømme.
Det tyske keiserriket kjøpte øyene i 1899 og området ble da en del av tysk Ny-Guinea. Under den første verdenskrig ble landet okkupert av Japan, som beholdt forvaltningsmandatet over øyene etter Versaillesfreden i 1919. Chuuk var da hovedsetet i den japanske Nan'yo Cho (Det Japanske stillehavsmandatet). I juli 1921 flyttet forvaltningen til Koror.
Under den andre verdenskrigen ble øyene brukt som fly og flåtebase av Japan og USA erobret området i 1944.
I 1947 ble hele Karolinene tilsynsområde under FN, Trust Territory of the Pacific Islands, og området ble forvaltet av USA.
Den 10. mai 1979 ble den autonome føderasjonen Mikronesia opprettet med lokalt selvstyre og landet ble selvstendig stat 3. november 1986.
== Politikk ==
Landets konstitusjon fra 1979 garanterer fundamentale menneskerettigheter og etablerer maktfordeling. Den lovgivende makt, Kongressen, består av 14 valgte medlemmer. Fire senatorer, en fra hver stat, velges for fire år, de øvrige senatorene velges i enmannskretser basert på innbyggertall for to år av gangen. Presidenten og visepresidenten velges av kongressen fra de fire delstatsvalgte senatorene for fire år og de to utgjør den utøvende makt i landet. De to plassene de da ikke opptar i kongressen fylles ved spesielle valg. Presidenten og visepresidenten utpeker en regjering.
Det er ingen formelle partier i landet. Den dømmende makt utøves av Høyesterett.
Landet er nært knyttet opp til USA og har ved avstemninger i FNs generalforsamling alltid stemt likt med USA. Blant annet var Mikronesia ett av ytterst få land (ved siden av USA, Israel og Marshalløyene) som unnlot å stemme mot bygging av den omstridte israelske Muren på Vestbredden.Mikronesiaføderasjonen har en Compact of Free Association med USA og er avhengig av årlig økonomisk bistand fra USA.
=== Presidenter ===
Tosiwo Nakayama, 1979–1987
John Haglelgam, 1987–1991
Bailey Olter, 1991–1997
Jacob Nena, 1997–1999
Leo A. Falcam, 1999–2003
Joseph J. Urusemal, 2003–2007
Manny Mori, 2007–2015
Peter M. Christian, 2015–
=== Administrativ inndeling ===
Landet er inndelt i fire delstater:
Chuuk – tidligere Truk
Kosrae – tidligere Kusaie
Pohnpei – tidligere Ponape
Yap
== Økonomi ==
Økonomisk aktivitet består hovedsakelig i fiske og landbruk. Det utvinnes en del fosfat. Muligheter for utvidet satsing på turisme finnes, men begrenses i dag av lite utviklet infrastruktur og landets geografiske isolasjon. Viktigste inntektskilde er økonomiske overføringer fra USA gjennom Compact of Free Association. Landet bruker også amerikanske dollar som valuta, og innbyggerne verver seg for det amerikanske militæret.
== Kultur ==
De fire delstatene har sin egen kultur og lokale tradisjon, men det er også kulturelle og økonomiske bånd mellom dem. Likhetstrekk som klansystem og utvidede storfamilier kan man finne på alle øyene.
Yap er kjent for sine tradisjonelle «steinpenger», Rai, som er sirkulære steinmynter på opptil 4 meter i diameter. Myntene har hull i midten. Øyboerne var klar over hvem som eide de ulike myntene og flyttet dem ikke nødvendigvis rundt når eierskap ble overdradd. Det finnes fire hovedtyper: Mmbul, Gaw, Ray, Yar, og Reng. Den siste var bare på ca. 0,3 m i diameter. Verdien til myntene var basert på både størrelse og historie. Mange av dem var brakt til øyene fra andre øyer, de fleste fra Palau, men også fra Ny-Guinea. Det finnes om lag 6 500 slike mynter spredt rundt på øyene.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Nan Madol, seremonisenter i Øst-MikronesiaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2021 – Kanoproduksjon og navigasjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
FSM regjering
FSM turistbyrå
US-CIA. CIA – The World Factbook: Federated States of Micronesia Arkivert 7. august 2018 hos Wayback Machine.. The World Factbook. United States of America: Central Intelligence Agency. 2003.
(no) Statistikk og andre data om Mikronesiaføderasjonen i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Mikronesiaføderasjonen er en forbundsrepublikk i regionen Mikronesia i den nordlige delen av Stillehavet. Den består av øyene i Karolinene, bortsett fra Palau: Yap, Pohnpei, Chuuk, Kosrae og flere mindre øyer. | 6,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_mark | 2023-02-04 | Tysk mark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Tysklands økonomi'] | Tysk mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euro i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002. 1 tysk mark tilsvarte 100 pfennig, på tysk Pfennige. & (må ikke forvirres med &) ble brukt som myntenhetens merke i aviser, magasiner og i noe mindre grad (etter 1990) på datamaskiner.
Myntenheten ble innført etter en valutareform 20. juni 1948 fordi det gikk inflasjon i den gamle riksmarken på slutten av 1940-tallet.
Raskt etablerte den tyske mark seg som en svært solid og respektert valuta, og ble ofte benyttet internasjonalt. Kosovo og Montenegro brukte tyske mark som valuta fra 1999 til 2001.
Vekslingskursen mellom tyske mark og norske kroner var i 2001 gjennomsnittlig på 4,11766 kroner per mark.
| Tysk mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euro i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002. 1 tysk mark tilsvarte 100 pfennig, på tysk Pfennige. & (må ikke forvirres med &) ble brukt som myntenhetens merke i aviser, magasiner og i noe mindre grad (etter 1990) på datamaskiner.
Myntenheten ble innført etter en valutareform 20. juni 1948 fordi det gikk inflasjon i den gamle riksmarken på slutten av 1940-tallet.
Raskt etablerte den tyske mark seg som en svært solid og respektert valuta, og ble ofte benyttet internasjonalt. Kosovo og Montenegro brukte tyske mark som valuta fra 1999 til 2001.
Vekslingskursen mellom tyske mark og norske kroner var i 2001 gjennomsnittlig på 4,11766 kroner per mark.
== DDR ==
Den tyske demokratiske republikk hadde en egen myntenhet som på tysk opprinnelig ble kalt Mark der deutschen Notenbank, men fra 1967 Mark der DDR. Da den økonomiske unionen mellom Vest-Tyskland og DDR ble innført i 1990, ble tyske mark tatt i bruk i DDR.
== Se også ==
Mark der DDR
Riksmark
Papirmark
Rentenmark
Goldmark
== Eksterne lenker ==
(en) Deutsche Mark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tysk mark, på tysk Deutsche Mark, forkortet DM som symbol eller DEM som kode ifølge ISO-standard, var den offisielle myntenheten i Tyskland fra 1948 til den ble etterfulgt av euro i 1999. Mynter og sedler ble trukket tilbake i 2002. | 6,388 |
null | 2023-02-04 | Drakme | null | null | null | Drakme (flertall drakmer; gresk δραχμή, flertall δραχμές) er: | 6,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spansk_peseta | 2023-02-04 | Spansk peseta | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Spanias økonomi'] | Peseta (flertall: pesetas) var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med fransk franc) fram til 31. desember 1998. Euro ble først introdusert som elektronisk betalingsmiddel, men 1. januar 2002 kom mynter og sedler i omløp. Siden 1. mars 2002 har peseta ikke vært gyldig som betalingsmiddel i Spania og Andorra.
Navnet peseta stammer fra det katalanske ordet pesseta, som betyr «liten bit». | Peseta (flertall: pesetas) var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med fransk franc) fram til 31. desember 1998. Euro ble først introdusert som elektronisk betalingsmiddel, men 1. januar 2002 kom mynter og sedler i omløp. Siden 1. mars 2002 har peseta ikke vært gyldig som betalingsmiddel i Spania og Andorra.
Navnet peseta stammer fra det katalanske ordet pesseta, som betyr «liten bit». | Peseta (flertall: pesetas) var myntenheten i Spania (og Andorra, sammen med fransk franc) fram til 31. desember 1998. | 6,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finsk_mark | 2023-02-04 | Finsk mark | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finsk mark'] | Finsk mark (finsk: Suomen markka) var valutaen i Finland fra 1860 og frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro. Finske mark var imidlertid betalingsmiddel frem til 1. januar 2002, da euro overtok helt for den gamle valutaen. Valutakoden for finsk mark var FIM. En mark var delt opp i 100 penniä.
Marken ble introdusert 4. april 1860 som en kvart russisk rubel. I 1917 fikk Finland sin uavhengighet, og Finlands Bank ble uavhengig. Mark ble da reintrodusert som en egen myntenhet basert på gullstandard. I 1963 ble den gamle finske marken byttet ut med ny-mark på grunn av inflasjon. Den nye marken var verdt 100 gamle mark.Navnet mark kommer fra den middelalderske vektenheten. Både «mark» og «penniä» er lånord basert på de samme røttene som den tyske marken.
Mynter og sedler ble trukket fra sirkulasjon i 2002, og erstattet av euro. Siden da har euro vært den gjeldende valutaen i Finland.
| Finsk mark (finsk: Suomen markka) var valutaen i Finland fra 1860 og frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro. Finske mark var imidlertid betalingsmiddel frem til 1. januar 2002, da euro overtok helt for den gamle valutaen. Valutakoden for finsk mark var FIM. En mark var delt opp i 100 penniä.
Marken ble introdusert 4. april 1860 som en kvart russisk rubel. I 1917 fikk Finland sin uavhengighet, og Finlands Bank ble uavhengig. Mark ble da reintrodusert som en egen myntenhet basert på gullstandard. I 1963 ble den gamle finske marken byttet ut med ny-mark på grunn av inflasjon. Den nye marken var verdt 100 gamle mark.Navnet mark kommer fra den middelalderske vektenheten. Både «mark» og «penniä» er lånord basert på de samme røttene som den tyske marken.
Mynter og sedler ble trukket fra sirkulasjon i 2002, og erstattet av euro. Siden da har euro vært den gjeldende valutaen i Finland.
== Referanser ==
== Se også ==
Sølvmark | Finsk mark (finsk: Suomen markka) var valutaen i Finland fra 1860 og frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro. | 6,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikard_III_av_England | 2023-02-04 | Rikard III av England | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 1485', 'Kategori:Engelske monarker', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1452', 'Kategori:Hertuger av Gloucester', 'Kategori:Huset York', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militærpersonell drept i strid', 'Kategori:Personer fra distriktet East Northamptonshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. august 1485) var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York.
Han levninger ble først funnet i 2012.
| Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. august 1485) var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York.
Han levninger ble først funnet i 2012.
== Bakgrunn ==
Rikard ble født på Fotheringhay Castle som det åttende og yngste barnet til Richard Plantagenet, 3. hertug av York (som var tronpretendent til Henrik VIs trone) og hans hustru Cecily Neville. Rikard oppholdt seg i store deler av barndommen på Middleham Castle i Wensleydale under opplæring av hans fetter Richard Neville, 16. jarl av Warwick (som senere ble kjent under kallenavnet «Kingmaker» for sin rolle under rosekrigene). Mens Rikard var hos Warwick, utviklet han et nært vennskap med Francis Lovell som skulle vare livet ut. Et annet barn der var Warwicks datter Anne Neville, som Rikard senere skulle bli gift med.
Etter at faren og hans eldre bror Edmund, jarl av Rutland ble drept i slaget ved Wakefield i 1460, og Rikard, som da var åtte år gammel, flyktet sammen moren, hertuginnen av York til Nederlandene, fulgt av hans eldre bror George Plantagenet. De vendte tilbake til England etter Lancasters nederlag i slaget ved Towton og deltok i kroningen av Rikards eldre bror Edvard IV i 1461. På denne tiden ble Rikard utnevnt til hertug av Gloucester og utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen og av Order of the Bath. Rikard ble deretter sent til Warwicks eiendom Middleham Castle for opplæring som ridder. Med enkelte avbrytelser bodde han i Middleham fram til tidlig i 1465, da han var 12 år.Han ble tidlig involvert i den harde striden under rosekrigene, og førte som 17 åring sin egen, uavhengige kommando.For andre gang i sin ungdom måtte han søke tilflukt i Nederlandene, som da var under kontroll av Hertugdømmet Burgund. Han søster Margaret ble gift med Karl I av Burgund i 1468, og i 1470 flyktet Rikard dit sammen med bror, kongen, etter at Warwick hadde gått over til å støtte Margaret av Anjou. Bare 18 år gammel spilte Rikard en stor rolle i slagene ved Barnet og Tewkesbury, som var avgjørende for at hans bror fikk tilbake tronen våren 1471.
== Vei til tronen ==
Etter at hans bror Edvard IV døde i april 1483, styrte Rikard som Lord Protector på vegne av Edvards sønn Edvard V. Rikard holdt Edvard og hans bror Richard («de to prinsene») fengslet i Tower hvor de hadde blitt innlosjert under forberedelsene til Edvards planlagte kroning 22. juni. I stedet ble det denne dagen kunngjort at deres fars ekteskap til moren Elizabeth Woodville var erklært ugyldig, fordi han på dette tidspunktet hadde vært forlovet med lady Eleanor Talbot. Dette gjorde at de to guttene ble erklært uekte barn av Edvard IV og dermed uten arverett. Rikard III ble da som nærmeste arving anmodet om å overta tronen, og aksepterte dette 26. juni. Han ble kronet til konge i Westminster Abbey 6. juli 1483. Dette ble senere stadfestet av loven Titulus Regius (latin «Kongens tittel») som ble vedtatt av det engelske parlamentet tidlig i 1484.
Det antas at de de to prinsene ble myrdet i Tower, men det er uklart hva som skjedde med dem. Dersom de ble myrdet, ble dette holdt godt skjult, samtidig er det ingenting som tyder på at de overlevde oppholdet i Tower, eller at de levde der i lengre tid.
I 1674 fant arbeidere en kiste med to små skjeletter i en avfallshaug i Tower. Det ble antatt at det kunne være prinsenes levninger, og disse ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at det ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene.
== Opprør ==
Det reiste seg to store opprør mot Rikard. Det første kom allerede i oktober 1483 og ble blant andre ledet av Rikards tidligere allierte Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham. Dette ble mislykket, og Buckingham ble halshugget for høyforræderi 2. november i Salisbury. Det neste opprøret kom i august 1485, ledet av Henrik Tudor, 2. jarl av Richmond og dennes onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford. Rikard falt da de møttes i slaget ved Bosworth Field, som den siste kongen som har falt i strid.
== Reformer ==
I desember 1483 innførte Rikard det som senere skulle ble Court of Requests, en domstol hvor fattige som ikke hadde råd til å føre en egen rettergang kunne søke juridisk hjelp og prøve sin sak. Han innførte også løslatelse mot kausjon for varetektsfanger i januar 1484 for å beskytte mistenkte mot fengsling før domstolsbehandling og for å beskytte at ikke deres eiendommer ble overtatt av andre mens rettsprosessen pågikk. Han stiftet College of Arms i 1484. og forbød restriksjoner på trykking og salg av bøker, Han innførte at alle lover og bestemmelser skulle oversettes fra den tradisjonelle franske språkdrakten til engelsk.
== Ettermæle ==
Shakespeares historiske skuespill Richard III har gjort hans navn berømt. Her tillegges han replikken «En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest!», etter at hans fiender har felt hesten han red på, og omringer ham for å drepe ham. I stykket fremstilles han som en tyrann, noe som er historisk kontroversielt og preget av ettertidens politiske propaganda fra det vinnende Tudorene.
== Levninger ==
Det hersket lenge usikkerhet om hvor Rikards levninger ble begravet. Den døde kongens levninger skulle ha blitt brakt til et fransiskansk kloster i Leicester, hvor han skulle ha blitt begravet i klosterets kirke. Kirken og klosteret ble imidlertid revet av Henrik VIII under oppløsningen av Englands klostre på 1530-tallet, og siden verserte det flere rykter om hvor Richard IIIs levninger var.
=== Funn i 2012 ===
Den 5. september 2012 ble levningene til Richard funnet under en parkeringsplass i Leicester hvor koret i den tidligere kirken lå. Levningene ble identifisert ved hjelp av mtDNA fra en etterkommer i 2013, kombinert med karbondatering.Funnet bekreftet at Richard III var lav av vekst og hadde en unormal krumming av ryggen. Skadene på hodeskallen bekreftet teorien om hvordan han ble drept i slaget ved Bosworth i 1485, hvor særlig hodet skal ha blitt utsatt for massiv vold, trolig av en hellebard, i tillegg til flere stikkvåpen, i hvert fall et sverd. Samtidig ville det beskyttelsesutstyret som var vanlig på den tiden ha beskyttet ham mot noen av disse skadene, slik at det kan se ut som at han ble utsatt for et raseri eller hevntørst etter at han var død.Funnet gjorde at man var i stand til å rekonstruere hans utseende.Det ble tatt til orde for at levningene skulle begraves på nytt ved en større kristen, økumenisk seremoni i Leicester-katedralen. Det ble også foreslått at levningene skulle begraves i Westminster Abbey eller i York Minster, hvor kongen selv skal å ytret ønske om å bli begravet. Formelt sett var det imidlertid myndighetene i Leicester og Leicester universitet som disponerte levningene og som skulle bestemme deres videre skjebne.Rikard III ble begravet i Leicester den 26. mars 2015.
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Michael St John Parker (2001). Britain's Kings & Queens. United Kingdom: Pitkin.
Paul Murray Kendall (1955). Richard III. London: London: Allen & Unwin.
== Eksterne lenker ==
(en) Richard III of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Richard III of England – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rikard III av England hos The Peerage | Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. | 6,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palau | 2023-02-04 | Palau | ['Kategori:1994 i Oseania', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Palau', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1994', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øystater'] | Republikken Palau (også skrevet Belau) er en øystat i Stillehavet, rundt 650 km øst for Filippinene. Den oppnådde selvstendighet fra USA i 1994. Landet hadde i 2013 en folkemengde på 17 800.
| Republikken Palau (også skrevet Belau) er en øystat i Stillehavet, rundt 650 km øst for Filippinene. Den oppnådde selvstendighet fra USA i 1994. Landet hadde i 2013 en folkemengde på 17 800.
== Geografi ==
Landet dekker en flate på 444 km².Den største øya i Palau er Babeldaob, som er en fjelløy, med landets høyeste punkt Mount Ngerchelchuus på 242 moh. På denne øya ligger ti av Palaus seksten delstater, blant dem den nye hovedstaden Melekeok, og Airai som er landets nest største delstat og som har landets eneste internasjonale flyplass. Airai har dessuten broforbindelse til øya og delstaten Koror.
De andre øyene i Palau er hovedsakelig korallatoller. Nord for Babeldaob ligger atollen Kayangel. Rett sør/sørvest for Babeldaob ligger Koror, den mest folkerike delstaten, som inntil 2006 var landets hovedstad. Rundt to tredeler av Palaus befolkning lever på Koror. Også øyene (og delstatene) Peleliu og Angaur ligger samlet som deler av ett og samme korallrev som Koror. De ubebodde Steinøyene ligger på vestsiden av denne atollen. To avsidesliggende øygrupper, kjent som Sørvestøyene, ligger langt sørvest for Palaus hovedøyer, delstaten Sonsorol med fire øyer mellom 340 og 400 km fra hovedøyene, og Hatohobei (lokalt omtalt som Tobi) med to øyer, 680 km unna. Så langt sørvest i havet er deres nærmeste naboer på øya Morotai i det østlige Indonesia bare 230 km unna. Alle Palaus øyer ligger nord for ekvator, den sørligste øya i delstaten Tobi ligger ca. 3 grader nordlig.
=== Klima ===
Palau har et tropisk klima året rundt, med en gjennomsnittstemperatur på 27 °C. Det kan regne når som helst på året; den årlige gjennomsnittsnedbøren er på 3800 mm. Det er i gjennomsnitt 82 % luftfuktighet, og selv om det regner mest mellom juli og oktober, er det likevel mye solskinn. Tyfoner er sjeldne, siden Palau ligger utenfor tyfonsonen.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 17 800.Den største etniske folkegruppa er palauere (70 %) av melanesisk etnisitet. Mikronesiere, polynesiere, indoeuropeere, asiater (for det meste fra Filippinene) og europeere utgjør minoritetsgruppene.
=== Språk ===
De offisielle språkene er engelsk og palauisk, utenom tre stater (Sonsorol, Hatohobei og Angaur), der det lokale språket er offisielt i stedet for palauisk. I Angaur er også japansk offisielt.
=== Religion ===
Befolkninga er for det meste kristne.
Ved folketellinga i 2005 var 49,4 % av befolkninga katolikker, mens 25,6 % var protestanter. 8,7 % tilhørte modekngei, basert på tradisjonell tro. 5,3 % var sjuendedagsadventister, 1,1 % var Jehovas vitner og 0,7 % var mormoner. 8,1 % tilhørte andre religioner.
== Historie ==
Palau ble først bosatt for rundt 4000 år siden, sannsynligvis av immigranter fra det som i dag er Indonesia. Britiske handelsmenn begynte å komme til øya på 1700-tallet, fulgt av økende spansk innflytelse på 1800-tallet. Etter å ha blitt beseiret i den spansk-amerikanske krigen, solgte Spania Palau og resten av øygruppen Karolinene til Tyskland i 1899. Kontrollen gikk til Japan i 1914, og så til USA under oppsyn av FN i 1947, som del av tilsynsområdet i Stillehavet.
Fire av mandatdistriktene formet en mikronesisk stat i 1979, men Palau og Marshalløyene nektet å delta. Palau, den vestlige delen av Karolinene, gikk heller for selvstendighet i 1978. I 1981 fikk de en grunnlov, og ble til Republikken Palau, og i 1982 signerte de en avtale med USA som gjorde at de ble en selvstendig nasjon fra 1. oktober 1994.
== Politikk ==
Palau er en demokratisk republikk med direkte valgte utøvende og lovgivende grener. Presidentvalg finner sted hvert fjerde år, og president og visepresident blir valgt uavhengig av hverandre. Palaus nasjonalkongress består av to kamre – Senatet og House of Delegates. Senatet har ni medlemmer, valgt på nasjonalt nivå. House of Delegates har 16 medlemmer, en fra hver av Palaus stater. Hver stat velger også en egen guvernør og lovgivende forsamling.
Det juridiske systemet består av Supreme Court, National Court, Court of Common Pleas og Land Court. Supreme Court har rettssaker og appellative divisjoner, og overvåkes av Chief Justice.
Det har vært rolig i flere år nå, men på 80-tallet var det mye politisk vold i Palau. Republikkens første president, Haruo I. Remeliik, ble myrdet i 1985, og statsministeren ble funnet skyldig i drapet. Landets tredje president, Lazurus Salii, begikk selvmord i 1988 på grunn av korrupsjonsanklager. Saliis personlige assistent hadde da vært fengslet i flere måneder allerede, etter å ha blitt dømt for å ha avfyrt skudd i hjemmet til formannen i House of Delegates.
Presidenten er i tillegg til å være regjeringssjef, også statsoverhode. Det finnes ingen politiske partier i Palau.
=== Delstater ===
Palau er inndelt i seksten administrative områder, kalt delstater. Bortsett fra de to–tre største / folkerikeste delstatene, er de øvrige delstatene meget små; landskapene innbyr ofte til spredte bosetninger. Det er disse bosetningene med «ubebodd omland» som utgjør delstatene. Fem av delstatene er 10 km² eller mindre, den aller største bare 65 km², og halvparten av delstatene har mindre enn 400 innbyggere hver.
De 16 delstatene er:
=== Utenrikspolitikk ===
Palau er blant en håndfull land som fortsatt anerkjenner Taiwan, ikke kommunistregimet i Beijing, som Kinas rettmessige myndighet.I juni 2009 ble det kjent at øyas myndigheter hadde sagt ja til å ta imot 17 uighurske fanger fra Guantánamo etter en forespørsel fra President Obama. Palau har som motytelse fått et løfte om 200 millioner dollar i utviklingshjelp fra USA.
== Økonomi ==
Palaus økonomi består for det meste av turisme, etterfulgt av jordbruk og fiske. Regjeringa er den største arbeidsgiveren, men landet er sterkt avhengig av finansiell støtte fra USA gjennom Compact of Free Association. I finansåret 2000/2001 kom det 50 000 turister og forretningsfolk til landet. Befolkninga har en nettoinntekt som er dobbelt så høy som på Filippinene og i det meste av Mikronesia. De langsiktige utsiktene for turistsektoren har blitt bedret av økende luftfart i Stillehavet, den økende rikdommen til østasiatiske land, og utlendingers villighet til å finansiere infrastrukturutvikling.
I juli 2004 ble Palau Micronesia Air lansert, med ruter fra Palau til Yap, Guam, Mikronesia, Saipan, Australia og Filippinene.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Rock Islands sørlige lagune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Palau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Belau / Palau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Palau i FN-sambandets nettsted Globalis.no | | lokalt navn språk = engelsk | 6,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Paul_II | 2023-02-04 | Johannes Paul II | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 2. april', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 18. mai', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personalistiske filosofer', 'Kategori:Personer fra Wadowice fylke', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Polakker fra andre verdenskrig', 'Kategori:Polske helgener', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Pave Johannes Paul II (født Karol Józef Wojtyła 18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. april 2005 i Vatikanstaten) ble valgt til pave den 16. oktober 1978.
Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og ble presteviet i 1946. I 1958 ble han hjelpebiskop, og i 1964 erkebiskop av Kraków. 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som første ikke-italiener på 455 år. Han var sterkt kritisk til både den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak kommunismens fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff med mer) og skrev flere tekster og bøker.
I sin tid som pave besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: Morsmålet polsk, italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge som pave (en tidligere pave besøkte Norge før han ble pave). I 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han så besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige.
I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II skulle saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011. Over en million mennesker var til stede på festen.
| Pave Johannes Paul II (født Karol Józef Wojtyła 18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. april 2005 i Vatikanstaten) ble valgt til pave den 16. oktober 1978.
Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og ble presteviet i 1946. I 1958 ble han hjelpebiskop, og i 1964 erkebiskop av Kraków. 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som første ikke-italiener på 455 år. Han var sterkt kritisk til både den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak kommunismens fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff med mer) og skrev flere tekster og bøker.
I sin tid som pave besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: Morsmålet polsk, italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge som pave (en tidligere pave besøkte Norge før han ble pave). I 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han så besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige.
I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II skulle saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011. Over en million mennesker var til stede på festen.
== Tidlig liv ==
Han ble født i den lille industribyen Wadowice, omkring fem mil sørvest for Kraków i Polen. Byen, som den gang hadde rundt 12 000 innbyggere, hvorav 2000 jøder, lå i et område som hadde vært okkupert av Østerrike-Ungarn i den tiden Polen var delt. Karol Wojtyła ble kalt «Lolek» som gutt.
Hans far var løytnant i den keiserlige østerrikske hær under første verdenskrig. Etter krigen gikk han inn i den gjenopprettede polske hæren, hvor han jobbet med administrative oppgaver. Han ble tidlig pensjonert, og familien hadde derfor trange økonomiske kår. Moren Emilia (født Kaczorowska), var syerske, men led av en nyresykdom og døde i barselseng 13. april 1929, 45 år gammel. Datteren hun ventet var dødfødt. 5. desember 1932 døde Karols 14 år eldre bror Edmund av skarlagensfeber. Dermed var faren og Karol alene. Mormorens etternavn var Scholz, noe som har ført til spekulasjoner om at Wojtyła hadde delvis jødisk opphav.Wojtyła begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Som tiåring ble han sendt til et offentlig gymnas. Han markerte seg som en dyktig elev, både i teoretiske fag og idrett. Spesielt likte han språk og litteratur. Hans lidenskap for drama førte til at han ble spådd en framtid som skuespiller. Fysisk aktivitet var også viktig for ham, særlig fotball, svømming og padling, senere i livet også fjellklatring og skigåing. I Wadowice spilte han som barn blant annet på det jødiske fotballaget mot katolikkenes lag.Han gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, i likhet med svært mange andre gutter i byen. I 1938 ble han fermet og tok sin avgangseksamen ved gymnaset. Han flyttet sammen med faren til Kraków og begynte å studere ved Det jagellonske universitet, Sentral-Europas nest eldste universitet (etter Prahas), grunnlagt i 1364. Wojtyła studerte polsk språk, litteratur og filosofi. På fritiden deltok han blant annet på dramakurs og skrev poesi. I 1939 ble han med i studentteatret «Studio 38».
Blant hans nære venner i Wadowice var jødiske Jerzy Kluger. Gjennom ham lærte Wojtyła mye om jødedommen. Dette vennskapet påvirket trolig forholdet til jødedommen da han ble pave. Kluger var med Wojtyła i kirken, og Wojtyła besøkte synagogen sammen med ham. De ble skilt av den tyske invasjonen i 1939, og møttes ikke igjen før i 1965. Kluger satt i sovjetisk fangenskap til Tyskland invaderte Sovjetunionen og han kjempet deretter på alliert side, blant annet ved Monte Cassino. Da Wojtyła ble pave i 1978, var Kluger med familie den første audiensen han ga. Wojtyła var den første paven som besøkte en synagoge. Kluger hjalp på 1980-tallet til med å opprette diplomatiske forbindelser mellom Israel og Vatikanet. Menachem Begin brukte Kluger som kontaktperson til Vatikanet før offisielle forbindelser ble formelt opprettet i 1994.
== Okkupasjonstiden ==
Tyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939, og Kraków falt 6. september. Den 17. september rykket også sovjetiske styrker inn i landet, og tok den østlige delen. Polske intellektuelle ble ansett som potensielle uromomenter, og professorene ved universitetet ble deportert, de fleste til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens studentene ble utkommandert til arbeid. Wojtyła ble først sendt til kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikken Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, og fra våren 1942 arbeidet han i vannrenseavdelingen i Solvays sodafrabrikk i Borek Falecki i Kraków. Mange av hans senere dikt er inspirert av opplevelsene fra denne tiden. Mange av studentene hadde problemer med å klare det tunge arbeidet, og ble dermed sendt til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Takket være hans aktive livsførsel før krigsutbruddet var Wojtyła sterk, og klarte seg dermed unna dødsleirene. 18. februar 1941 døde hans far, noe som merket ham dypt.
I august 1941 lot han sin venn Mieczysław Kotłarczyk, en tidligere tysklærer, og hans kone flytte inn i sitt hjem etter at de hadde blitt fordrevet fra sitt eget hjem av nazistene. De grunnla den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny (Rapsoditeateret), som de arbeidet med inntil 1944. Formålet var å bevare kulturlivet under okkupasjonen. Han fortsatte studier i hemmelighet, og var også i denne tiden forelsket i ei jente.
Under okkupasjonen møtte han også Jan Tyranowski, en skredder som hadde begynt å samle ungdommer i en bønnegruppe. Wojtyłas interesse for religion vokste, og han begynte å studere blant annet karmelitten St Johannes av Korset, en spansk mystiker og dikter fra det 16. århundre. Senere skrev han en doktoravhandling om Johannes. Det var i forbindelse med disse studiene at han først begynte å føle et kall til å bli prest.
== Prestestudier ==
Tidlig i 1942 kontaktet Wojtyła erkebiskop Sapieha av Kraków om å begynne prestestudier. I oktober samme år begynte han, sammen med ni andre, på det underjordiske presteseminaret som Sapieha hadde startet. Ved siden av prestestudiene fortsatte han med teatergruppen og tvangsarbeidet. Det finnes en anekdote om det første møtet mellom Wojtyła og erkebiskopen. De traff hverandre noen år tidligere da Wojtyła tok studenteksamen og holdt avskjedstalen. Erkebiskopen ble så imponert at han spurte om ikke Wojtyła ville studere teologi, men fikk til svar at han ville lese filosofi. Sapieha skal ha sukket og sagt: «Synd, denne unge mannen kunne nådd langt.».
29. februar 1944 ble Wojtyła påkjørt av en trikk i gaten der han bodde, og fikk kraniebrudd. Det var en stund fare for livet, men 12. mars kunne han skrives ut fra sykehuset uten varige mén. Et par måneder senere var uhellet ute igjen, og han unngikk såvidt å bli klemt ihjel av en lastebil. Skadene førte denne gangen til at den ene skulderen ble høyere enn den andre, og at han ble rund i ryggen.
Fra august 1944 sto Wojtyła på Gestapos lister, og han måtte gjemme seg sammen med fire andre teologistudenter i erkebiskopens palass. Han mottok der tonsuren 9. september 1944, og 17. desember mottok han de to laveste ordinasjonene (tidligere ble prestestudenter i den katolske kirke ordinert til akolytt og lektor før de ble diakonviet). I januar 1945 ble Polen tatt av sovjetiske styrker, og universitetet åpnet igjen slik at han åpent kunne studere teologi der. Han avla sin eksamen i august 1946.
I januar 1945 fant Wojtyła den 13 år gamle jødiske Edith Zierer på gaten i Jędrzejów. Hun var sterkt utsultet etter å sluppet ut av konsentrasjonsleiren i Częstochowa. Wojtyła ga henne mat, tok henne med til Kraków og reddet trolig livet hennes. De møttes igjen i 1997.Polens framtid var usikker under den sovjetiske okkupasjonen. Wojtyła unngikk såvidt å bli arrestert i 1945 da han sammen med andre studenter sang patriotiske sanger på torvet i Kraków. Stalin hadde lovet frie valg, men valget i 1947 var arrangert slik at kommunistene vant en overveldende seier.
13. oktober 1946 ble Wojtyła ordinert til subdiakon, 20. oktober til diakon og 1. november til prest. Alle ordinasjonene ble foretatt av Sapieha, som samme år hadde blitt kardinal.
Etter ordinasjonen ba han om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men fikk avslag. Han ble i stedet sendt til Roma for videre studier. Han hadde blitt ordinert før tiden, og man var også usikker på kvaliteten av undergrunnsstudiene under krigen. Han studerte ved dominikanernes universitet Angelicum. Under studiene bodde han i det belgiske kollegiet, og benyttet muligheten til å lære både italiensk og fransk. I 1947 fikk han sin lisensiatgrad, og 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker».
== Prestegjerningen ==
I samme måned som han fullførte doktorgraden, vendte Wojtyła tilbake til Polen. 24. august 1948 fikk han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet, og 16. desember samme år tok han samme sted doktorgraden i teologi som han hadde forsvart i Roma. Dette var et resultat av studiene som han hadde utført dels under krigen og dels parallelt med andre studier i Roma.
7. august 1949 ble han, etter å ha vært kapellan i en menighet ved Tarnów, studentprest i den store menigheten St. Florian i Kraków.
På det tidspunkt hvor han kom tilbake til Polen, var 400 prester i fengsel eller i arbeidsleirer i Sibir. Fire år senere hadde tallet steget til 1 000, eller omkring 10 % av prestene i landet. Samtidig hadde kirken i Polen fått ansvar for nye områder ved Oder og Neisse, tyske områder som Stalin hadde okkupert og gitt til Polen, mens den opprinnelige, tyske befolkningen ble utsatt for etnisk rensning dels gjennom fordrivelser, dels gjennom massakrer og deporteringer. Sapieha prøvde å få pave Pius XII til å utnevne apostoliske administratorer for de okkuperte områdene, men ettersom det ikke eksisterte noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen ville han vente. Områdene hadde vært tyske i 600 år eller lenger, og etter folkeretten var de å anse som en okkupert del av Tyskland, og Paven kunne derfor ikke innlemme områdene i den polske kirkelige provins uten noen folkerettslig basis. Dette førte til at forholdet mellom kardinalen og polske myndigheter ble dårligere. Kardinalen døde noen måneder senere, den 23. juli 1951. Hans begravelse ble en nasjonal manifestasjon mot kommunismen og den sovjetiske innflytelsen i landet.
Etterfølgeren, den apostoliske administratoren Eugeniusz Baziak, sendte i september 1951 Wojtyła til Det jagellonske universitet for videre studier. Han studerte filosofi, og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte en avhandling om i 1960. Dette ga ham nok en doktorgrad.
Fra 1951 til 1958 foreleste han i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Samtidig ble forholdet til myndighetene stadig verre. Åtte biskoper, blant dem erkebiskop Baziak, og mer enn 900 prester var fengslet. Det teologiske fakultet i Kraków ble stengt i 1954, og Wojtyła flyttet til Lublin, der han fikk en stilling ved byens katolske universitet. 1. desember 1956 fikk han stillingen som professor i etikk.
15. august 1956 samlet tusener av mennesker seg i Częstochowa for å feire festen for jomfru Marias opptagelse i himmelen. I 1956 var det også 300-årsjubileet for kong Jan II Kasimirs løfte til jomfruen, som han hadde avlagt etter å ha blitt fordrevet fra tronen av Karl X Gustav av Sveriges styrker. Svenskene trakk seg tilbake senere på året, og kongen kunne vende tilbake. Løftet ble avlagt i 1655, men i 1656, etter å kommet tilbake til tronen, kronet kongen Maria til Polens evige dronning, og dette ble datoen man feiret. Częstochowa var derfor et symbol på polsk uavhengighet, og man mener at opp mot 1,5 millioner mennesker samlet seg der i 1956. Kardinal Wyszyński hadde sittet i husarrest siden 1953, og hans tomme trone, dekorert i nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon.
Seks uker senere endret politikken mot kirken seg. Kardinalen ble sluppet fri, og oppfordret på sin side katolikkene til å vise lojalitet mot republikken. Det ble også oppfordret til å delta i valget i 1957.
== Fra biskop til kardinal ==
4. juli 1958 fikk Wojtyła vite at han av pave Pius XII var utnevnt til titulærbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Han aksepterte utnevnelsen, og ble bispeviet 28. september 1958, bare 38 år gammel. Han ble dermed Polens yngste biskop. Det var erkebiskop Eugeniusz Baziak av det latinske katolske erkebispedømmet i Lwów som i sin landflyktighet var blitt apostolisk administrator av Kraków, som var den hovedkonsekrerende biskop. De to medkonsekrerende var hjelpebiskopene Franciszek Jop (i Sandomierz) og Bolesław Kominek (i Wrocław).
Da den apostoliske administrator erkebiskop Eugeniusz Baziak døde i 1962, ble biskop Wojtyła valgt til administrator. 13. januar 1964 ble han utnevnt til erkebiskop av Kraków, og dermed nummer to i det polske kirkelige hierarkiet, av pave Paul VI. Han ble dermed den første erkebiskop av Kraków siden kardinal Sapiehas død 13 år tidligere. Han var også den første ikke-adelige som hadde hatt dette embetet. Han ble innsatt i embetet 8. mars 1964.
Egentlig ville han helst bo i sin toroms leilighet, men måtte flytte til bispegården der han hadde levd i skjul under krigen. En anekdote fra denne tiden forteller at han ankom med et par ski på skulderen, og at en forvirret husholderske trodde det var en ny slags bispestav.
Kardinal Wyszyński og 16 andre polske biskoper fikk utreisetillatelse for å delta på Andre Vatikankonsil 1962–65. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen, og var med på alle fire sesjoner. Han høstet anerkjennelse, og kom inn i kommisjonene for liturgi, presteskapet og den kristne oppdragelse. Han markerte seg som en liberal biskop i forhold til samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og krevde blant annet at kirken måtte innrømme annerledes troende full tanke-, handlings- og talefrihet. Han ble en av hovedpersonene bak konsildokumentet Lumen Gentium, som førte til en nyorientering av den katolske kirke.
29. mai 1967 ble det offentliggjort at Wojtyła og 26 andre var utnevnt til kardinaler. 28. juni mottok han den røde kardinalshatten i Roma, og fikk som sin titulærkirke San Cesareo in Palatino. Under innsettelsen i katedralen i Kraków den 6. juni samme år skal han ha sagt til prestene at det var siste gang han forårsaket så mye besvær, for høyere kunne han ikke komme.
== Pavevalget ==
28. september 1978 døde pave Johannes Paul I, bare 33 dager etter å ha blitt innsatt som pave. 14. oktober ble 111 kardinaler samlet til konklave i Roma. Det var krisestemning, ikke bare på grunn av Johannes Paul Is brå død, men også på grunn av slikt som krigen i Libanon og ny aktivitet fra de Røde brigader i Italia.
Etter første avstemning ledet de to italienske kardinalene Benelli og Siri, med en tredje italiener, Felicini, rett bak. Wojtyła hadde fått noen få stemmer. Nye valgrunder måtte til, og i ettertid har man undret seg over om italienernes rivalisering utløste valget av en ikke-italiener. Siste gang dette hadde skjedd var ved valget av Hadrian VI i 1522.
Noe som styrket Wojtyłas kandidatur var den sterke helse hans kjærlighet til idrett hadde gitt ham. Etter det korte pontifikatet som nettopp hadde endt, var det viktig å finne en som man kunne regne med ble sittende i noen år.
16. oktober var det to avstemninger, men utfallet er ikke kjent. En av de sterkeste kandidatene ser ut til å ha vært kardinal Franz König, men han erklærte at han ikke ville akseptere å bli valgt, og anbefalte de som stemte på ham, i stedet å støtte Wojtyła. Dermed økte hans andel av stemmene betraktelig. I syvende eller åttende valgomgang (resultatene blir brent, og informantene hadde mistet tellingen) ble han valgt med en majoritet på 103 av 109 avgitte stemmer. Han var 58 år gammel, og dermed yngste pave siden Pius IX ble valgt i 1846.
Wojtyła hadde selv tenkt å ta navnet Stanislas som pave, etter Polens nasjonalhelgen. Men i Roma hadde det straks etter Johannes Paul Is død kommet opp plakater som ønsket «Johannes Paul II» velkommen, og av hensyn til dette folkelige krav tok han samme navn som forgjengeren. Etter at valget var annonsert, gikk paven ut på balkongen på Peterskirken og hilste folket. For første gang skjedde dette ikke på latin, men på italiensk.
Johannes Paul ble innsatt i embetetet med en enkel seremoni på Petersplassen 22. oktober 1978. Han fikk da også en ny pavelig tittel, «Kirkens universelle hyrde». Som sin forgjenger ønsket han ikke å bli kronet. Han ble også svært populær blant italienerne ved denne anledningen. Mange var skeptiske til en utlending på pavetronen, men da han la innsettelsen til klokken ti på formiddagen i stedet for senere på dagen slik det tradisjonelt hadde vært, vant han deres hjerter – da fikk man anledning til å se innsettelsen om morgenen og følge en viktig fotballkamp på ettermiddagen.
Som pave beholdt han det valgspråk han hadde tatt ved bispeordinasjonen, Totus tuus ('Din i alt', eller 'Helt din'). Dette viser til hans hengivenhet til jomfru Maria, som selv ga seg helt ut da hun aksepterte å bli Guds mor. Hans våpen viser et gult kors på blå bunn, med en 'M' nede i venstre hjørne; dette symboliserer Maria som står under Kristi kors.
== Kurien ==
Til forskjell fra sine forgjengere prioriterte Johannes Paul reisevirksomhet og kontakt med omverdenen fremfor å styre kurien. Hans viktigste bidrag til kuriens oppbygning var en reform i 1988 gjennom konstitusjonen Pastor Bonus. Det sentrale i reformen var en gjennomgang av kongregasjoner, råd og kommisjoner, slik at arbeidsoppgavene ble mer hensiktsmessig fordelt, og slik at linjene ble klarere, så man slapp dobbeltarbeid.
På ni konsistorier kreerte han totalt 231 kardinaler. Av de 117 som var under 80 år gamle da han døde, og dermed hadde stemmerett ved konklavet 2005, var bare tre utnevnt av Paul VI (Johannes Paul I rakk ikke å utnevne noen kardinaler).
Han foretok 483 helligkåringer; til sammenligning ble det fra 1588 til 1978 foretatt totalt 440 helligkåringer. Han foretok også 1 345 saligkåringer, mot 1 776 fra 1588 til 1978. Videre forenklet han prosessen ved å redusere tidsrommet fra kandidatens død til starten på kåringen fra tredve til bare fem år. Veien frem til full helgenverdighet vil, selv for opplagte kandidater som Moder Teresa, fremdeles ta femten år.
== Reiser ==
Johannes Paul reiste mer enn noen pave før ham. Han besøkte land i alle verdensdeler, i mange land var han også flere ganger. Han dro på 104 utenlandsreiser og besøkte i alt 129 land.Johannes Pauls «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige 1.–10. juni 1989 var det første pavebesøk i land med lutherske folkekirker. I tillegg til å feire messe med sine egne, deltok paven også i økumeniske gudstjenester på steder som inntil reformasjonen på 1500-tallet var sentrale katolske valfartssteder: i Norge i Nidarosdomen, på Island ved St. Olav kirke på Tingvellir, i Finland i Åbo domkirke, i Danmark i Roskilde domkirke og i Sverige i Uppsala domkirke.
== Attentat ==
13. mai 1981, før den ukentlige onsdagsaudiensen på Petersplassen, kjørte paven rundt i en åpen bil på plassen for å møte folket. Mehmet Ali Ağca, et medlem av den tyrkiske nasjonalistiske organisasjonen De grå ulvene, løsnet flere skudd mot ham, og paven ble fraktet til Gemelli-klinikken i kritisk tilstand. Allerede 3. juni samme år var han tilbake i Vatikanet. Etter et halvt års tid var han i fullt arbeid, men hans helse ble aldri helt den samme.
Paven selv mente at jomfru Maria hindret kulene i å treffe vitale organer, og han har derfor plassert den ene av kulene som traff ham i kronen til Mariastatuen i Fatima (attentatet skjedde på festdagen for Vår Frue av Fatima), og den andre i kronen til bildet av Den svarte Madonna i Częstochowa.
Det er en tradisjon i Italia for at man setter noen fanger fri i et jubelår, og i 2000 ble Mehmet Ali Ağca benådet av den italienske presidenten. Ağca ble sendt til Tyrkia, der han ble fengslet for et mord begått før attentatet mot paven.
En følge av attentatet var en oppjustering av sikkerhetstiltakene. Mercedes leverte en spesialbil, kjent som Papamobile, med et skuddsikkert glassbur hvor paven kunne stå slik at folket kunne se ham.
I mars 2006 kom det, ifølge den italienske avisen Corriere della Sera, gjennom dokumenter i det tidligere DDRs etterretningstjeneste STASIs arkiv frem at det var KGB som hadde beordret attentatet, og at bulgarsk etterretningstjeneste hadde fått ansvaret for å utføre det. Dette stemmer med Ağcas forklaring, ettersom han hele tiden har hevdet at bulgarsk etterretning hadde leiet ham inn for å utføre attentatet.
== Fred og menneskerettigheter ==
I juni 1979 besøkte Johannes Paul Polen. Flere ganger var det klart at samlingene – pinseaften var mer en én million samlet i Warszawa for å delta på pavemessen – når som helst kunne bryte ut i massedemonstrasjoner mot regimet. Paven la stor vekt på at det måtte bli en verdig pilegrimsreise, og man klarte å beholde kontrollen. Det sto dog klart for myndighetene at det var paven som kontrollerte massene, og ikke politiet.
I desember 1981 var situasjonen kritisk i Polen på grunn av fagforeningen Solidaritets voldsomme oppslutning, og general Wojciech Jaruzelski erklærte snart unntakstilstand. Mange ventet en sovjetisk invasjon, slik det hadde skjedd i flere østeuropeiske land tidligere. Paven spilte en rolle i forhandlingene, og trusselen om at han kunne komme til å lede motstandskampen førte antagelig til at myndighetene trakk seg noe tilbake. I 1983 kunne paven reise tilbake til hjemlandet for annen gang, på et tidspunkt da Solidaritet syntes å være spilt ut over sidelinjen. Paven fikk ikke inkludere Gdańsk, Solidaritets høyborg, på reiseruten. Men på rundreisens siste dag insisterte han på å få møte Lech Wałęsa. Dette møtet antas å ha spilt en stor rolle for at fagforeningen igjen tiltok i styrke.
Johannes Paul har møtt flere ledende kommunister, som Fidel Castro og Mikhail Gorbatsjov, og mange historikere mener han er den enkeltperson som har spilt den viktigste rolle for den østeuropeiske kommunismes fall i 1989.
I januar 1991 skrev paven til George Bush og Saddam Hussein i et siste forsøk på å avverge Gulfkrigen. Han gjentok etter krigsutbruddet et uttrykk pave Benedikt XV hadde brukt om første verdenskrig, da han kalte krigen et inutile strage – et nytteløst blodbad. Han gjentok sin innsats før krigen mot Irak i 2003. Kardinal Roger Etchegaray ble sendt som spesialrådgiver til Bagdad; det ble i de dagene det skjedde hevdet i media at USA utsatte angrepet av frykt for å drepe kardinalen.
Johannes Paul sendte også rådgivere til Jugoslavia under krigen der, blant annet med henblikk på forsoning med de ortodokse kristne.
Den hellige stol har siden middelalderen hatt et eget diplomatisk korps, og Johannes Paul har utvidet dette. I 1984 ble det opprettet fulle diplomatiske forbindelser med USA, og i 1989 ble forbindelsen med Polen gjenopprettet. I 1990 utvekslet Sovjetunionen og Den hellige stol utsendinger. Forbindelser med Jordan og Sør-Afrika ble opprettet i 1994; samme år begynte man også samtaler om gjensidig anerkjennelse med Israel. Den 4. juni 2004 ble han av president George W. Bush tildelt Presidentens frihetsmedalje. Han ble i 2004 også ekstraordinært tildelt Karlsprisen.
== Helse ==
Etter attentatet i 1981 ble pavens helse aldri helt som før. 11. november 1993 falt han under en audiens i Vatikanet, og slo høyre skulder ut av ledd. Denne skulderen hadde vært skadet tidligere, under arbeidsulykken der han ble klemt av en lastebil. Så, den 28. april 1994 falt han på badegulvet og brakk lårhalsen. Han fikk satt inn kunstig hofteledd, og kom ut fra sykehuset 27. mai 1994. Neste helseproblem kom 6. oktober 1996, da han ble lagt inn for å fjerne blindtarmen. Undersøkelsene viste en uventet transmural blindtarmbetennelse, det vil si en betennelse som har gått gjennom tarmveggen.
Siden begynnelsen/midten av 1990-tallet led paven av en sykdom som ifølge massemediene var Parkinsons sykdom. I september 1996 ble det bekreftet fra Vatikanet at han led av et «ekstrapyramidalt syndrom», en betegnelse som kan omfatte Parkinsons sykdom.
Det finnes tidligere eksempler på paver som har abdisert, men ikke av helseårsaker. Johannes Paul selv gjorde det klart at han skulle bli sittende inntil han døde. Han hadde gjentatte ganger også uttrykt at han så på dette som en viktig fase i livet, både for seg selv og som et eksempel på at også alvorlig syke har en verdi for samfunnet.
Den 31. mars 2005 ble paven akutt verre, og hans privatsekretær erkebiskop Stanislaw Dziwisz meddelte ham sykesalvingens sakrament. Paven døde 2. april 2005 klokken 21.37 norsk tid. Dødsårsaken er oppgitt å være hjerte- og nyresvikt.
== Privat forfatterskap ==
Hans første diktsamling ble utgitt i mars 1946 under navnet Pieśń o Bogu ukrytym (Sangen om den skjulte Gud). I 1950 ga han ut Pieśń o blasku wody (En sang om glitrende vann) under pseudonymet Andrzej Jawien. Deretter fulgte Przed sklepem jubilera (Foran gullsmedens vindu) i 1960, igjen under pseudonymet Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanisław Andrzej Gruda.
En serie fasteprekener han holdt for medlemmene av den romerske kurie i 1976 er utgitt under tittelen Segno di Contraddizione («Tegn på motsigelse»).
I 1994 ga han ut Over håpets terskel, som ble en bestselger i mange land. Han ble på grunn av boken kåret til 'årets navn' i 1994 av Time Magazine. I 1996 utga han boken Gave og mysterium i anledning 50-årsjubileet for prestevielsen. Hans siste bok er diktsamlingen Romersk triptykon, som er en betraktning over døden og livets vesen.
I forbindelse med besøket i Norge i 1989 gav Ansgar forlag ut boka Paven, (ISBN 82-503-0856-5) skrevet av Lars Rooth og Per Lønning, med tekster av Johannes Paul II oversatt av Anne-Brit Bjørk.
== Begravelse ==
Johannes Paul IIs død førte til at opp mot fem millioner mennesker ankom Roma i tiden mellom dødsfallet og begravelsen.
Selve begravelsen fant sted 8. april, med rekviemmesse på Petersplassen og deretter en lukket seremoni i krypten i Peterskirken. Omkring 300 000 mennesker var til stede på messen, deriblant omkring 200 statsledere og politikere samt en rekke ledere for andre kirkesamfunn. Norge var representert ved dronning Sonja og statsminister Kjell Magne Bondevik, mens Den norske kirke var representert av biskopenes preses, Finn Wagle.
Liturgien var skrevet av Johannes Paul II selv, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse i 1996.
Etter begravelsen begynte en ni dagers sørgeperiode. Deretter begynte konklavet 2005, som valgte en ny pave.
Under seremonien ble det, for første gang i en pavelig begravelse, lest bønner av protestantiske kirkeledere, samt jødiske og muslimske ledere. Dette var også første gang siden reformasjonen en sittende erkebiskop av Canterbury deltok i en pavelig begravelse.
== Helligkåring ==
Under begravelsen var det spontane krav om at Johannes Paul II skulle helligkåres straks. Etter pavens død er han av flere fremtredende kardinaler blitt omtalt som Johannes Paul den store, også av pave Benedikt XVI som den store Johannes Paul. Dette er et tilnavn som vanligvis bare gis helgener. Saligkåringssaken ble formelt satt igang 28. juni 2005. Dette er et avvik fra den generelle regelen om at det skal gå fem år fra en persons død før en sak formelt settes igang. Forrige gang regelen fra fraveket var etter Moder Teresa av Calcuttas død. Arbeidet ledet av promotor iustitiae for Roma, Giuseppe D'Alonzo. 14. januar 2011 ble hans saligkåring annonsert. Den fant sted 1. mai 2011. med over en million mennesker til stede.29. april 2011 ble Johannes Paul IIs kiste i forbindelse med saligkåringen hentet opp fra gravstedet i Peterskirkens krypt, til en midlertitig plass foran høyalteret. 3. mai 2011 ble Johannes Paul IIs kiste så plassert i alteret i Peterskirkens St. Sebastian-kapell - ved siden av Pieta-kapellet.
23. april 2013 ble det meldt at det var godkjent et nytt mirakel etter en «uforklarlig» medisinsk helbredelse. Det angivelige mirakelet ble sendt til vurdering hos teologer og Kongregasjonen for helligkåringer, og en gruppe teologer tilknyttet kongregasjonen uttalte 18. juni 2013 at mirakelet var godkjent. Saken skal deretter fremlegges for selve kongregasjonen for formell godkjennelse, før saken legges fram for pave Frans. Det ble da antatt at han kunne bli helligkåret 20. oktober 2013, men pave Frans erklærte 30. september 2013 at han ville bli helligkåret i en felles seremoni med Johannes XXIII 27. april 2014. Helligkåringsmessen for de to pavene ble feiret på Petersplassen med pave Frans som hovedcelebrant.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio, O.P. (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758
Pave Leo XII (1760-1829) *1794
Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826
Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839
Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861
Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886
Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901
Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919
Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933
Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958
== Se også ==
Karol Wojtyła – Geheimnisse eines Papstes
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Ioannes Paulus II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ioannes Paulus II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johannes Paul II på Internet Movie Database
(fr) Johannes Paul II på Allociné
(fr) Johannes Paul II på Allociné
(en) Johannes Paul II hos The Movie Database
(en) Johannes Paul II på Discogs
(en) Johannes Paul II på Discogs
(en) Johannes Paul II på Discogs
(en) Johannes Paul II på Discogs
(en) Johannes Paul II på MusicBrainz
(en) Johannes Paul II – Olympedia
(en) Offisiell biografi i forbindelse med Johannes Paul IIs død
(it) Johannes Paul IIs dødsattest
(en) Johannes Paul IIs testamente
(en) Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church
(en) Third pilgrimage of John Paul II to Poland, Institute of National Remembrance
Wikiquote: Johannes Paul II – sitater | Pave Johannes Paul II (født 18. mai 1920 i Wadowice nær Kraków, Polen, død 2. | 6,394 |
null | 2023-02-04 | Italiensk lira | null | null | null | Italiensk lira (flertall: lire) var den offisielle myntenheten i Italia frem til 1. januar 1999, da den ble byttet ut med euro (euromynter og sedler ble ikke introdusert før i 2002). | 6,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venstrehendthet | 2023-02-04 | Venstrehendthet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nevrologi', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Venstrehendthet er det å foretrekke å bruke venstre hånd framfor høyre til praktiske oppgaver, for eksempel skriving. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte. De fleste forskerne er enige om at venstrehendthet er genetisk bestemt. Valg av utførende hånd skjer tidlig under et barns utvikling, og henger sammen med utviklingen av en dominerende hjernehemisfære for ulike funksjoner. Hos venstrehendte dominerer nesten alltid den høyre hjernehalvdelen. Venstrehendthet regnes ikke som en sykdom eller funksjonshemning.
| Venstrehendthet er det å foretrekke å bruke venstre hånd framfor høyre til praktiske oppgaver, for eksempel skriving. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte. De fleste forskerne er enige om at venstrehendthet er genetisk bestemt. Valg av utførende hånd skjer tidlig under et barns utvikling, og henger sammen med utviklingen av en dominerende hjernehemisfære for ulike funksjoner. Hos venstrehendte dominerer nesten alltid den høyre hjernehalvdelen. Venstrehendthet regnes ikke som en sykdom eller funksjonshemning.
== Årsaker ==
Man vet ikke helt hvorfor noen er venstrehendte, men én teori går ut på at det finnes et gen som bestemmer at de fleste mennesker skal være høyrehendte, og at 20 % av oss fødes uten dette genet. Disse vil ha 50 prosent sannsynlighet for å bli venstrehendt.
Noen mener at venstrehendte er mer utsatt for sykdommer enn høyrehendte, men at venstrehendte til gjengjeld er mer kreative, og oftere har kunstneriske talenter. Dette har sammenheng med hvilken hjernehalvdel som er mest aktiv. Hvis du gjør mange bevegelser med venstre kroppshalvdel (for eksempel å skrive), vil høyre hjernehalvdel være mest aktiv, og omvendt ved mest bruk av høyre kroppshalvdel. De to hjernehalvdelene har ansvaret for forskjellige oppgaver. Derfor vil venstrehendte og høyrehendte ha økt hjerneaktivitet i motsatte hjernehalvdeler (hemisfærer) og av denne grunn kunne ha noen forskjellige talenter.Det finnes også en teori om at venstrehendte er en del av et tvillingpar hvor tvillingene er speilvendte og bare den venstrehendte overlever svangerskapet. Spontanaborter tidlig i svangerskapet skjer sannsynligvis mye oftere enn vi tidligere har trodd. Teorien om at alle venstrehendte er den ene delen av et tvillingpar, har sannsynligvis sammenheng med det faktum at blant eneggede tvillinger er en del det som på engelsk kalles «mirror image twins», det vil si at de fremstår som hverandres speilbilder. I disse tvillingparene vil den ene være høyrehendt, og den andre venstrehendt.
== Kulturelle forestillinger og annet ==
Før i tiden trodde man at stress hos mor under svangerskapet kan føre til at barnet blir venstrehendt. Dette har ingen vitenskapelig relevans.
I henhold til dagens mer liberale kultur, er det ikke lenger politisk korrekt å omtale en venstrehendt som «keivhendt», selv om betegnelsene fortsatt brukes om hverandre. Dette kommer av opphavet til ordet keivhendt, som betyr «feilhendt» eller «skjevhendt», som er av den gamle skole, hvor en venstrehendt ikke hadde lov til å skrive med venstre hånd, men måtte bruke høyre, «den pene hånden», til tross for at dette ikke var genetisk riktig.
== «De venstrehendtes dag» ==
Den 13. august markeres årlig over hele verden som «De venstrehendtes dag» (The Lefthanders Day). Denne dagen ble opprinnelig innstiftet av den engelske nettbutikken Anything Left-Handed.
== Litteratur om venstrehendthet ==
2016 De 700 kjevhende menn - en bok om venstrehendthet (skrevet av nevrolog Johan Arild Aarli)
== Kjente, venstrehendte personer ==
Justin Bieber
Ronald Reagan
Bill Clinton
Jean d'Arc
Aleksander den store
Julius Cæsar
Fidel Castro
Henry Ford
Edwin Buzz Aldrin
Lord Baden-Powell
Matt Groening
Bart Simpson
Jack the Ripper
Mark Twain
Kurt Cobain
Paul McCartney
Michelangelo
Robert De Niro
Whoopi Goldberg
Angelina Jolie
== Se også ==
Høyrehendthet
Ambidekstri
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Left-handedness – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Venstrehendthet er det å foretrekke å bruke venstre hånd framfor høyre til praktiske oppgaver, for eksempel skriving. Cirka 10 % av alle menn, og 8 % av alle kvinner er venstrehendte. | 6,396 |
null | 2023-02-04 | Us3 | null | null | null | Us3 var en jazz-rap-gruppe som ble startet i London i 1991. De var veldig inspirert av de klassiske innspillingene på Blue Note Records, et plateselskap for jazzmusikere som var stort på 1950- og 1960-tallet. | 6,397 |
null | 2023-02-04 | Minotti Bøhn | null | null | null | | dødssted = | 6,398 |
null | 2023-02-04 | Norges Fotballforbund | null | null | null | }} | 6,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.