url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Detroit | 2023-02-04 | Detroit | ['Kategori:1701 i Ny-Frankrike', 'Kategori:42°N', 'Kategori:83°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1701', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Detroit', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Detroit (fra fransk Détroit, som betyr «strede») er den største byen i den amerikanske delstaten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac.
Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – Detroit er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, The Motor City og Motown.
Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313 (byens retningsnummer i telefonkatalogen).
Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9 %.Navnet Detroit refererer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på 4 467 592,
hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. Detroit-Windsor-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent 5 700 000.
| Detroit (fra fransk Détroit, som betyr «strede») er den største byen i den amerikanske delstaten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac.
Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – Detroit er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, The Motor City og Motown.
Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313 (byens retningsnummer i telefonkatalogen).
Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9 %.Navnet Detroit refererer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på 4 467 592,
hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. Detroit-Windsor-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent 5 700 000.
== Historie ==
=== 1700-tallet ===
Byens navn kommer fra Detroitelven (på fransk: le détroit du Lac Érié), som betyr «Eriesjøens stred» og forbinder Huronsjøen og Eriesjøen; i historisk kontekst omfattet dette også St. Clairsjøen og St. Clairelven.Mens han reiste opp Detroitelven på skipet «Le Griffon» (eid av La Salle), fant presten Louis Hennepin nordbredden av elven et utmerket sted for en bosetning. Der grunnla den franske offiseren Antoine de la Mothe Cadillac sammen med 51 andre fransk-kanadiere et fort (festning) kalt Fort Ponchartrain du Détroit i 1701, navngitt etter greven av Pontchartrain, marineminister under Louis XIV. Frankrike tilbød gratis land for å lokke familier til Detroit, som vokste til 800 innbyggere i 1765, og ble dermed den største byen mellom Montréal og New Orleans.
Francois Marie Picoté, sieur de Belestre (Montréal 1719–1793) var den siste franske kommandøren av Fort Detroit (1758–1760) og oppga fortet til britene den 29. november 1760. Detroits flagg med sine liljer i øvre venstre halvdel reflekterer i så måte en del av den franske arv. Den første bygningen som ble bygd i Detroit var Ste. Anne de Detroit Catholic Church, oppført i 1701.
Under den franske og indianske krig i 1760 fikk britiske styrker kontroll over byen og forkortet navnet til Detroit. Flere stammer ledet av Pontiac, en ottawaindianerhøvding, startet pontiacopprøret i 1763 som blant annet førte til en beleiring av Fort Detroit. Som reaksjon la britene restriksjoner på hvit bosetning i indianerterritorier som ikke hadde blitt overdradd til koloniene. Detroit ble amerikansk grunn etter Jayavtalen i 1796. I 1805 ødela en bybrann mesteparten av bosetningen. Et varehus ved elven og skorsteinspiper fra trehusene var det eneste som sto igjen.
=== 1800-tallet ===
Fra 1805 til 1847 var Detroit hovedstaden i Michigan. Detroit falt til britene under den britisk-amerikanske krig i 1812, men ble året etter tatt tilbake av USA. Detroit fikk sin første borgermester (Solomon Sibley) i 1806, og bystatus i 1815.
Før den amerikanske borgerkrigen, gjorde byens nærhet til den kanadiske grensen den til et knutepunkt for den såkalte Underground Railroad.
Løytnant (og kommende president) Ulysses S. Grant ble stasjonert i byen (Grants bolig står fortsatt ved Michigan State Fairgrounds). Lokalpatriotisme gjorde at mange fra Detroit vervet seg, blant annet i «jernbrigaden» som tidlig i krigen forsvarte Washington D.C.. Abraham Lincoln skal ha sagt «Takk Gud for Michigan!». Etter attentatet på Lincoln, lovpriste general George Armstrong Custer de tusener fra Michigan som hadde samlet seg i nærheten av Campus Martius Park. Custer ledet Michigan-brigaden under borgerkrigen og kalte dem «wolverines» (jervene).
=== Første halvdel av 1900-tallet ===
På slutten av 1800- og tidlig 1900-tall ble mange av byens såkalte Gilded Age-villaer og -bygninger bygd (i amerikansk historie refererer Gilded Age til en stor befolkningsvekst i USA og en ekstravagant oppvisning i rikdom og pengebruk av Amerikas overklasse etter borgerkrigen på slutten av 1800-tallet (1877–1890), (se Cornelius Vanderbilt, John D. Rockefeller, Andrew Carnegie, Henry Flagler og J.P. Morgan)). Detroit ble kalt «Vestens Paris» for sin arkitektur og for de elektriske gatelysene i Washington Boulevard, som ble satt opp takket være Thomas Edison.
Detroit er strategisk plassert ved De store sjøer, og ble raskt et knutepunkt for transport. Byen hadde vokst jevnt fra 1830-tallet med shipping, skipsbygging og fabrikkindustri. Den voksende vognhandelen fikk Henry Ford til å bygge sin første bil i 1896 i en leid garasje på Mack Avenue, og i 1904 grunnla han Ford Motor Company. Fords fabrikker, samt de fra andre bilpionerer som William C. Durant, Dodge-brødrene, Packard og Walter Chrysler forsterket Detroits status som verdens bilhovedstad; bilmiljøet oppmuntret også lastebilprodusenter som Rapid og Grabowsky til å starte sine virksomheter.
I forbudstiden ble Detroitelven brukt til smugling av canadisk alkohol, som i stor grad ble organisert av Abe Bernsteins beryktede «Purple Gang».
1930-tallet medførte bitre arbeidskonflikter da bilarbeiderforeningene ble involvert i strider med Detroits bilprodusenter. Dette gjorde fagforeningsledere som Jimmy Hoffa og Walter Reuther berømte og beryktet. I 1940-årene ble verdens første senkede urbane motorvei, Davidson Freeway bygget.
Samtidig profitterte byen på krigsårenes industrielle vekst, som førte til Detroits kallenavn «Arsenal of Democracy».
=== Andre halvdel av 1900-tallet ===
Industrien sørget for en voldsom befolkningsvekst i første halvdel av 1900-tallet. Detroit trakk til seg titusenvis av nye innbyggere, spesielt fra Sørstatene, og vokste seg etter hvert til å bli USAs fjerde største by. På samme tid kom det en stor strøm av europeiske immigranter til byen. Den raske veksten førte til sosiale spenninger. De «fargeblinde» promosjonsreglene på bilfabrikkene endte i rasespenninger som utbredte seg til blant annet et omfattende opprør i 1943.Konsolideringer i industrien på 1950-tallet, spesielt i bilsektoren, økte konkurransen om arbeid. Et omfattende motorveisystem konstruert på 1950- og 1960-tallet banet vei for økt pendling. 12th Street Riot i 1967 og en ny politikk vedrørende integrering i skolesystemet ved valg av elever til skolene basert på rase istedenfor geografisk tilhørighet, slik at man kunne unngå rene hvite og svarte skoler, førte til at en stor andel av byens hvite befolkning utflyttet til de voksende forstedene. I årene siden, og frem til i dag, har Detroits innbyggertall blitt mer enn halvert fra 1,8 millioner i 1950. I 1974 ble Coleman Young valgt som Detroits første afroamerikanske borgermester og ble dermed også den første afroamerikaneren til å bli valgt som borgermester i en av USAs storbyer. Han ble også den borgermesteren i Detroit som satt lengst (til 1993).
Oljekrisen i 1973 og energikrisen i 1979 hadde stor påvirkning på amerikansk bilindustri, da mindre biler fra utenlandske produsenter gjorde sitt inntog. Heroin- og kokainbruk hjemsøkte byen gjennom gangstere som Butch Jones fra Young Boys Inc., Maserati Rick og Chambers Brothers. Renessanse har stadig vært et slagord blant myndighetene, forsterket gjennom byggingen av Renaissance Center på slutten av 1970-tallet. Dette komplekset av skyskrapere, tenkt som en by i byen, bidro til å forsinke, men kunne ikke snu strømmen av bedrifter som flyttet ut fra byen til forstedene.
I 1980 var Detroit tilholdssted for det republikanske landsmøtet som nominerte Ronald Reagan til deres presidentkandidat. Innen den tid hadde nærmere tre tiår med stor kriminalitet, narkotikatrafikk og utilstrekkelig politisk gjennomføringskraft sørget for at byen hadde forfalt. På 1980-tallet ble forlatte bygninger revet for å redusere antall tilholdssteder for narkotikalangere, da store områder av byen ble omgjort til et ødeområde (såkalt «urban prærie»).
=== I nyere tid ===
På 1990-tallet opplevde byen en gjenoppliving, hovedsakelig i sentrumsområdet. I 1993 ble One Detroit Center ved Detroit Center oppført som et nytt tilslag til byens skyline. I løpet av de følgende årene, med en ny politisk vind, ble det åpnet tre kasinoer i Detroit: MGM Grand Detroit, Motor City Casino og Greektown Casino. Nye sentrumstadia ble bygd for idrettslagene Detroit Tigers og Detroit Lions i henholdsvis 2000 og 2002, noe som plasserte Lions' stadion innenfor bygrensene for første gang siden 1974. Byen var vert for Super Bowl og World Series i 2006, og det ble gjort mange forbedringer i bylandskapet, men også tildekninger og rene fasadeendringer i hovedgatene i sentrum ved denne anledning.
Byens elvefront er fokus for mye av utbyggingen; i 2007 ble den første strekken av Detroit River Walk påbegynt, med parker og fontener langs elven. Dette er et forsøk på å omfokusere byens ansikt utad, fra bilindustri til casino- og turistvirksomhet.
Langs elven blir det satt opp boligblokker med leiligheter i milliondollarklassen. (Nyoppførte boliger har i seg selv vært et sjeldent syn i Detroit siden 60-tallet.) På noen bygrenseskilt, spesielt ved grensen til Dearborn, står det nå: «Welcome to Detroit, The Renaissance City Founded 1701».
Etter mye fram og tilbake, gikk Kwame Kilpatrick av som byens borgermester 19. september 2008, etter å ha blitt anmeldt for hele åtte grove tiltaler av tjenesteforsømming 24. mars 2008, blant annet for å ha bestukket to politimenn med flere millioner dollar fra bykassen.Byen sliter fortsatt den dag i dag med mye kriminalitet, øde og forlatte bygninger og bydeler med stor arbeidsledighet. Det meste av positive byutvikling har i de siste tiårene skjedd i sentrum av byen, men forstedene framstår fortsatt som mer attraktive områder for folk å bo og jobbe i (noen av dem er blant de mest velstående i USA). Områdene mellom sentrum og bygrensene (med unntak av noen få bevoktede nabolag) er i dag forfalne, blant de mest lovløse i USA og preget av stor arbeidsløshet og manglende sosiale tiltak de siste 40 årene.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Ifølge United States Census Bureau har byen et totalareal på 370,2 km² av dette består 359,4 km² av land og 10,8 km² av vann. Detroit er den største og viktigste byen i Detroit-området og det sørøstlige Michigan. Største høyde over havet i Detroit er i bydelen University District i det nordvestre Detroit, rett vest for Palmer Park, med en høyde på 204 moh. Detroits laveste område over havet er langs elvebredden, som ligger 176 moh. Detroit omkranser fullstendig byene Hamtramck og Highland Park. Ved den nordøstlige grensen finner man de velstående Grosse Pointe-stedene. Detroit River International Wildlife Refuge er det eneste internasjonale dyrereservatet i Nord-Amerika, og ligger unikt til i hjertet av et større urbant område. Reservatet omfatter øyer, våtmarker, myrer, grunner og elvebreddlandskap langs 77 km av Detroitelven og den vestre delen av kystlinjen til Eriesjøen.
Tre veinett krysser byen: Det originale franske mønsteret, radiale avenyer fra det Washington D.C.-inspirerte systemet og Mile Road-systemet fra Northwest Ordinance-systemet. Byen ligger nord for Windsor i Ontario, hvilket gjør Detroit til den eneste større byen langs den amerikansk-canadiske grensen hvor man reiser i retning sør for å kommer over til Canada. Detroit har fire grenseoverganger: Ambassador Bridge og Detroit-Windsor-tunnelen sørger for biltrafikken over grensen; Michigan Central Railway Tunnel gjør jernbanetransport til og fra Canada mulig. Den fjerde grenseovergangen er Detroit-Windsor Truck Ferry, nær Windsor Salt Mine og Zug Island. Ikke langt fra Zug Island ligger den sørvestre delen av byen over en 6 km² stor saltgruve, beliggende 335 meter under jorda. I gruven til Detroit Salt Company finnes det mer enn 160 km med vei.
=== Klima ===
Detroit og resten av det sørøstre Michigan har et kontinentalt klima som blir påvirket av de store sjøer. Vintrene er kalde med moderate mengder snøfall, og nattemperaturene kryper fra tid til annen under -12 °C, mens somrene er varme, gjerne med temperaturer på over 32 °C. Gjennomsnittlig månedlig nedbør er 50–100 mm. Snø, som gjerne faller mellom november og tidlig i april, ligger 3–25 cm per måned. Høyeste målte temperatur var 40,5 °C 24. juli 1934, mens laveste målte temperatur var -31.1 °C 22. desember 1872.
== Bylandskap ==
=== Arkitektur ===
Detroits elvefront viser stor arkitektonisk variasjon. De postmoderne, nygotiske spirene til One Detroit Center ved Detroit Center (1993) ble tegnet for å harmonere med byens art deco-skyskrapere. Sammen med Renaissance Center danner de en særpreget og gjenkjennelig skyline. Eksempler på art deco finner man blant annet i Guardian Building og Penobscot Building i sentrum, og Fisher Building og Cadillac Place i New Center-området nær Wayne State University. Blant byens prominente bygninger finner man USAs største Fox Theatre, Detroit Opera House og Detroit Institute of Arts.
Mens sentrum og New Center-områdene inneholder høyblokker og skyskrapere, består majoriteten av de omliggende delene av byen av lave bygninger og eneboliger. På utsiden av bykjernen finner man høyblokker i bydeler som East Riverfront, mot Grosse Pointe og i Palmer Park vest for Woodward. Bydeler som ble oppbygd før andre verdenskrig bærer preg av datidens arkitektur med bindingsverk og murhus i arbeiderklassestrøkene, større murhus i middelklasseområdene og store, utsmykkede villaer i bydeler som Brush Park, Woodbridge, Indian Village, Palmer Woods og Sherwood Forest. De eldste bydelene finner man langs Woodward og Jefferson Avenue, mens de fra 1950-tallet ligger lengre vest, nærmere 8 Mile Road Noen av de eldste bydelene er Corktown, en arbeiderklasse- og tidligere irsk bydel, og Brush Park. Begge disse bydelene opplever nå restaurasjoner og bygging av nye boliger i milliondollarklassen.
Flere av byens arkitektoniske viktige bygninger er listet på National Register of Historic Places og byen har en av USAs største nåværende samlinger av bygninger fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Det finnes flere kirker av arkitektonisk verdi, blant annet St. Joseph Catholic Church and Saint Anne de Detroit Catholic Church.
=== Nye tiltak ===
Det er betydelig aktivitet innenfor urban planlegging, vern av bygninger og arkitektur. Flere av byens saneringprosjekter, der Campus Martius Park er en av de mest betydelige, har revitalisert deler av byen. Grand Circus Park ligger nær byens teaterdistrikt, Ford Field, hjem til Detroit Lions og Comerica Park, Detroit Tigers nye hjem.
Detroit International Riverfront omfatter blant annet en delvis ferdig 6 km lang elvefrontpromenade med en kombinasjon av parker, boligblokker og forretningstrøk, fra Hart Plaza til MacArthur Bridge som går til Belle Isle (den største øyparken i en amerikansk by). Elvefronten omfatter også Tri-Centennial State Park og Harbor, Michigans første urbane delstatspark. Den andre delen skal bestå av en 3 km forlenging fra Hart Plaza til Ambassador Bridge som vil sørge for at det vil bli til sammen 8 km med gangvei fra bro til bro. Planen er at de nye grøntområdene og gangveien skal sørge for mer boligbygging og en fornying av området. Blant andre store parker i Detroit finner man Palmer Park (like nord for Highland Park), River Rouge (på sørvest siden av byen) og Chene Park.
=== Bydeler ===
På listen av nabolag og bydeler på National Register of Historic Places finner man blant annet Lafayette Park, som er del av bydelen Mies van der Rohe. På lørdager handler omtrent 45 000 på byens historiske Eastern Market (et bondens marked). Midtown- og New Center-området er sentrert rundt Wayne State University og Henry Ford Hospital. Midtown har rundt 50 000 innbyggere, men tiltrekker seg millioner av besøkende hvert år til sine museer og kulturinstitusjoner; for eksempel har Detroit Festival of the Arts i Midtown et besøkstall på omtrent 350 000. Bydelen University Commons-Palmer Park i det nordvestre Detroit er nær University of Detroit Mercy og Marygrove College og har historiske nabolag som Palmer Woods, Sherwood Forest og Green Acres.
== Kultur ==
=== Underholdning, teater og musikk ===
Musikk har vært en viktig del av Detroits uteliv siden slutten av 1940-tallet, og har gitt byen anerkjennelse under navnet Motown. Detroit-området har to nasjonalt kjente konsertarenaer: DTE Energy Music Theatre og The Palace of Auburn Hills. Teaterdistriktet i Detroit er USAs nest største. Viktige teatre er Fox Theatre, Music Hall, Gem Theatre, Masonic Temple Theatre, Detroit Opera House, Fisher Theatre og Orchestra Hall, som er hjem til det anerkjente Detroit Symphony Orchestra. Nederlander Organization, den største aktøren innenfor Broadway oppsettinger i New York, startet med oppkjøpet av Detroit Opera House i 1922 av Nederlanderfamilien.
Av viktige musikkbegivenheter finner man blant annet Ford Detroit International Jazz Festival, Detroit Electronic Music Festival, Motor City Music Conference (MC2), Urban Organic Music Conference, Concert of Colors og hip-hop Summer Jamz festival.
Detroit har en rik musikalsk arv og har bidratt med nye sjangere over flere tiår.
==== Tidlig rock, blues og jazz ====
På 1940-tallet bodde bluesartisten John Lee Hooker i bydelen Delray, sørvest i byen. Hooker, i likhet med andre viktige bluesmusikere, dro fra sitt hjem i Mississippi og brakte Deltabluesen til nordlige byer som Detroit. Bill Haley fra Highland Park hadde en av de første rockehittene i 1952 med «Rock Around the Clock». På 1950-tallet ble byen et senter for jazz, med kjente jazzmusikere som spilte i bydelen Black Bottom. Blant viktige jazzmusikere fra Detroit på 1960-tallet finner man blant annet trompetisten Donald Byrd, som spilte med Art Blakey & the Jazz Messengers tidlig i sin karriere, og saksofonisten Pepper Adams som blant annet spilte med Byrd på flere album. Graystone International Jazz Museum dokumenterer jazz i Detroit.
==== Motown ====
Berry Gordy Jr. grunnla plateselskapet Motown Records som ble internasjonalt kjent på 1960-tallet og tidlig 70-tallet med artister som Stevie Wonder, The Temptations, The Four Tops, Smokey Robinson & The Miracles, Diana Ross & the Supremes, Jackson 5, Martha & the Vandellas og Marvin Gaye. «The Motown Sound» spilte en betydelig rolle i populærmusikkens utvikling, da det var det første plateselskapet eid av en afroamerikaner som i hovedsak også bare hadde afroamerikanske artister på lønningslista. Gordy flyttet Motown til Los Angeles i 1972 for å starte med filmproduksjon, men selskapet har siden vendt tilbake til Detroit. Aretha Franklin er en annen R&B stjerne fra Detroit som er forbundet med Motown, skjønt hun aldri spilte inn med Berrys Motown-selskap. Hun bor forøvrig fortsatt i området, i den velstående forstaden Bloomfield Hills.
==== Detroit Rock City ====
Detroit-rocken begynte å gjøre seg gjeldende midt på 60-tallet, da det dukket opp garasjerock-grupper som ? & the Mysterians i byen. Etter hvert begynte Detroit-band som MC5 og The Stooges å lage sin helt særegne, støyende form for garasjerock – denne ble viktig for utviklingen av punk på 70-tallet. Utover i 70-årene bidro Detroit med to av glamrockens største aktører, Alice Cooper og Iggy Pop.
I denne perioden spilte lokale og nasjonalt kjente artister regelmessig i konsertlokaler som Grande Ballroom og Eastown Theater. Av andre lokale grupper på den tid, finner man blant annet artister som Bob Seger, Amboy Dukes med Ted Nugent, Mitch Ryder & The Detroit Wheels og Rare Earth. Detroit ble udødeliggjort av gruppen Kiss i sangen «Detroit Rock City», i «Detroit Breakdown» av J. Geils Band og «Panic in Detroit» av David Bowie.
Etter dette lå Detroit-rocken i dvale en stund, før The White Stripes og The Von Bondies ledet an i en ny bølge av garasjerock fra Detroit i det 21. århundre sammen med andre grupper som The Dirtbombs, Electric Six, The Hard Lessons og The Enemy Squad. Av andre artister i nyere tid finner man artister som Sponge, Kid Rock, Uncle Cracker, Eminem, Obie Trice og Aaliyah
Detroit har også blitt sitert som technomusikkens fødested. Viktige technoartister fra Detroit er Juan Atkins, Derrick May og Kevin Saunderson.
==== Rock & Roll Hall of Fame ====
I 2007 hadde disse personene med tilknytning til Detroit blitt innviet i Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio: Bill Haley, Aretha Franklin, Marvin Gaye, Smokey Robinson, Jackie Wilson, the Supremes, the Temptations, Stevie Wonder, Hank Ballard, the Four Tops, Gladys Knight & The Pips, John Lee Hooker, Wilson Pickett, Martha & The Vandellas, Little Willie John, Parliament-Funkadelic, James Jamerson, Holland-Dozier-Holland, Bob Seger, Glenn Frey, Berry Gordy og Patti Smith.
=== Turisme ===
Mange av områdets kjente museer ligger i det historiske Detroit Cultural Center rundt Wayne State University. Blant museene finner man Detroit Institute of Arts, Detroit Historical Museum, Charles H. Wright Museum of African American History, Detroit Science Center og hovedavdelingen til Detroit Public Library. Andre kulturelle høydepunkter er Motown Historical Museum, Tuskegee Airmen Museum, Fort Wayne, Dossin Great Lakes Museum, Museum of Contemporary Art Detroit, Contemporary Art Institute of Detroit og Belle Isle Conservatory. Viktig historie om Detroit og omegn finner man på The Henry Ford, USAs største innendørs og utendørs museumskompleks. Detroit Historical Society har informasjon om kirker, skyskrapere og herskapsboliger i området. Eastern Market (et bondens marked) har mer enn 150 mat- og spesialstander. Andre interessante steder er Detroit Zoo og Anna Scripps Whitcomb Conservatory på Belle Isle.
Byens Greektown og kasino er et underholdningssenter i Detroit. Byen har gjestet North American International Auto Show siden 1924.
En viktig offentlig skulptur i Detroit er Marshall Fredericks «Spirit of Detroit» ved Coleman Young Municipal Center. Den blir ofte brukt som et symbol på byen og blir fra tid til annen kledd i en sportsdrakt når et lag fra Detroit gjør det bra. I krysset mellom Jefferson og Woodward Avenue står et minne til Joe Louis, oppført 16. oktober 1986. Skulpturen som ble lagd på bestilling av Sports Illustrated, av Robert Graham er en 7,3 meter arm med en knyttet hånd som er opphengt i et pyramidisk rammeverk.Kunstneren Tyree Guyton skapte en kontroversiell kunstutstilling kjent som Heidelberg Project på midten av 1980-tallet, lagd med forlatte biler, klær, sko, støvsugere og annet skrot Guyton hadde funnet i nabolaget nær og i Heidelberg Street på Detroits østside.
== Idrett ==
=== Lagidrett ===
Detroit er et av 13 amerikanske metropolområder som er hjem til profesjonelle lag fra alle de fire store sportene i Nord-Amerika. Alle disse lagene, med unntak av ett, spiller i selve byen (NBA-laget Detroit Pistons og WNBA-laget Detroit Shock spiller begge i forstaden Auburn Hills i The Palace of Auburn Hills). Det finnes tre store sportsarenaer i byen: Comerica Park (hjemmebanen til MLB-laget Detroit Tigers), Ford Field (hjemmebanen til NFL-laget Detroit Lions( og Joe Louis Arena (hjemmebanen til NHL-laget Detroit Red Wings. En markedkampanje i 1996 promoterte kallenavnet «Hockeytown».
=== Collegeidrett ===
Innen collegeidrett gjør Detroits beliggenhet innenfor Mid-American Conference (MAC) den til et hyppig brukt sted for ligaens sluttspillkamper. Mens MAC Basketball Tournament flyttet for godt til Cleveland fra 2000, har MAC Football Championship Game blitt spilt på Ford Field i Detroit siden 2004, og tiltrekker seg årlig mellom 25 000 og 30 000 tilskuere. University of Detroit Mercy har et NCAA Division I-program, og Wayne State University har både NCAA Division I og II program. NCAA football (Motor City Bowl) blir holdt på Ford Field hver desember.
=== Seiling ===
Seiling er en stor idrett i Detroitområdet. St. Clairsjøen er hjem til mange yachtklubber som arrangerer regattaer. Bayview Yacht Club, Detroit Yacht Club, Crescent Sail Yacht Club, Grosse Pointe Yacht Club, Windsor Yacht Club og Edison Boat Club deltar alle i og er styrt av Detroit Regional Yacht-Racing Association (DRYA). Detroit er hjem til mange entypeklasser, blant annet North American 40, Cal 25, C&C 35, Crescent, Express 27, J 120, J 105, Flying Scots og mange andre.
Crescent Sailboat og L Boat ble begge designet og bygd i Detroit. Detroit har også et veldig aktivt og konkurransekraftig juniorprogram for seiling.
=== Motorsport ===
Siden 1916, har byen vært hjem til et American Boat Racing Association (ABRA) hydroplane båtløp, som har blitt holdt årlig (med unntak) på Detroitelven nær Belle Isle. Ofte er løpet for ABRA Challenge Cup, mer kjent som Gold Cup (først utdelt i 1904) som er det eldste motorsport trofeet i verden. Detroit var tidligere hjem til en runde av verdensmesterskapet i Formel 1, som ble holdt i sentrumsgatene i Detroit fra 1982 til 1988. Etterpå gikk man over til Indycarløp som ble holdt inntil 2001. I 2007 kom Open Wheel Racing igjen tilbake til Belle Isle med både Indy Racing League og American Le Mans Series løp.
=== City of Champions ===
Detroit ble gitt tilnavnet «City of Champions» på 30-tallet etter en serie av suksesser i både individuelle- og lagidretter. Gar Wood, en detroiter, vant Harmsworth Trophy for motorbåtløp på Detroitelven i 1931. I 1932 vant Eddie «The Midnight Express». Tolan, en svart student ved Cass Technical High School, vant på 100 og 200 meter og dermed to gullmedaljer i sommerlekene i Los Angeles i 1932. Joe Louis ble verdensmester i tungvekt i 1937. I 1935 vant Detroit Lions NFL mesterskapet. Detroit Tigers har vunnet fire World Series i baseball. I 1984 vant de Tigers-mesterskapet, noe som førte til tre døde og millioner av dollar i skade i Detroits gater. Detroit Red Wings har vunnet elleve Stanley Cup mesterskap (noe som er best blant NHL-lagene fra USA), Detroit Pistons har vunnet 3 NBA-titler, og Detroit Shock har vunnet 2 WNBA-titler. I 2007 ble Detroit gitt tilnavnet «Sports City USA» i anerkjennelse av byens mange gode lag og store antall tilhengere.
=== OL-søknader ===
Detroit har den tvilsomme æren av å ha vært den byen med flest bud for å arrangere De Olympiske sommerlekene uten å noensinne ha blitt tildelt dem: sju mislykkede bud for lekene i 1944, 1952, 1956, 1960, 1964, 1968 og 1972. Byen kom to ganger som en god nummer to, men tapte 1964-lekene til Tokyo og 1968-lekene til Mexico by.
=== Wrestling ===
Detroit har gjestet mange WWE-arrangement (innen wrestling), som WWEs WrestleMania 23 i 2007, som tiltrakk seg 80 103 tilskuere til Ford Field; og arrangementet markerte 20-årsjubileumet til WrestleMania III som tiltrakk seg 93 173 tilskuere til Ponitac Silverdome i nærliggende Pontiac, Michigan i 1987. 31. mai og 1. juni 2008 fant Red Bull Air Race sted langs Detroitelven.
== Media ==
The Detroit Free Press og The Detroit News er de to største dagsavisene. Begge er i fullformat og blir utgitt sammen under en såkalt felles operasjonsavtale. Dette stammer fra Newspaper Preservation Act of 1970, et forsøk på å bevare aviser i økonomisk krise ved å sammenslå administrasjonen til to aviser i samme område.
TV-markedet i Detroit er det ellevte største i USA; ifølge beregninger der tv-seere i store deler av Ontario (blant annet i byen Ottawa) som tar inn Detroitkanalene ikke er tatt med.
Detroit har også det ellevte største radiomarkedet i USA, selv om denne beregningen heller ikke tar i betraktning radiolyttere i Canada.
== Økonomi ==
Detroitområdet er et betydelig industrisenter, mest kjent som hjem til de tre store bilprodusentene, General Motors, Ford og Chrysler. Byen er et viktig senter for global handel, og store internasjonale advokatfirma har kontor i både Detroit og Windsor. Omtrent 80 500 jobber i sentrum av Detroit, som tilsvarer 21 % av byens sysselsatte.Det finnes omtrent fire tusen fabrikker i området. Den nasjonale bilindustrien har alle sine hovedkvarter i Detroitområdet (GM i Detroit, Ford i Dearborn og Chrysler i Auburn Hills). Nybilproduksjon, salg og jobber relatert til bilbruk står for omtrent hver tiende jobb i USA. Detroit er også et viktig område innenfor ingeniøryrket. En undersøkelse i 2004 viste at 150 000 jobber i Windsor-Detroit regionen og 13 000 000 000 $ i årsverk var avhengig av Detroits internasjonale grenseoverganger.
=== Bilindustrien ===
Detroitområdet er blitt vant til de økonomiske syklusene i bilindustrien En økning i automatisert produksjon ved hjelp av robotteknologi, billig arbeidskraft i andre deler av verden og økt konkurranse har ført til stødige forandringer av visse typer av industrijobber i området. Lokale komplikasjoner for byen er høyere eiendomsskatter enn de nærliggende forstedene, som gjør at mange ikke har råd til eget hus. I juni 2008, var arbeidsledigheten i Detroitområdet på 9,7 %. I selve byen var arbeidsledigheten på 14,2 % ved enden av 2005, og gjør at mer enn en tredjedel av Detroits innbyggere lever under fattigdomsgrense. Dette delvis p.g.a. den hvite utflyttingen etter deseggreasjonspolitikken i skolevesenet på 70-tallet. Deler av byen har blitt forlatt og mange tomme hjem står igjen. Selv om byen har slitt med økonomien, har den siden 2006 balansert budsjettet med mer midler til å rive forlatte bygg.
De tre store bilprodusentene har tilsammen tapt markedsandeler til utenlandske rivaler. Dodge har bilprodusentene i Detroit fortsatt å øke produksjonen fra tidligere tiår med ekspansjonen av amerikanske og globale bilmarkeder. I 1994, med en økende etterspørsel for SUVer og pickuper, kjempet bilindustrien mot Clintonadministrasjonens innsats for å minske bensinforbruket på biler. I 2005 gikk Bushadministrasjonen inn for å sette standarden fra et eneste gjennomsnittsforbruk til seks forskjellige kategorier i en innsats for å få bukt med problemet. På slutten av 90-tallet hadde bilprodusentene i Detroit økt sin markedsandel og hadde rekordoverskudd inntil tilbakegangen i økonomien i 2001; og med terrorangrepene den 11. september fulgte en alvorlig nedgang i aksjemarkedet sammen med en pensjons og trygdekrise. Selv om helsestellkostnader til pensjonister fortsatt er et stor problem, har General Motors investeringstrategi generert et overskudd på 17,1 milliarder dollar i 2007 for sitt amerikanske pensjonsfond verdt 101 milliarder dollar, en forandring på 35 milliarder dollar fra det tidligere underskuddet fra året før på 17,8 milliarder dollar. Med økende oljepriser og krig, kjøper forbrukere færre store biler som pickuper og SUVer. Dette har hatt en negativ effekt på bilindustrien i Detroit. P.g.a. dette har GM og Ford satt i gang sine respektive omveltningplaner. Bekymring blant analytikere om dette har skapt en økonomisk usikkerhet i Detroitområdet.
=== Satsing på miljøteknologi ===
I utgangspunktet, har GM og Ford prøvd å forsinke introduksjonen av ikke-profittbare hybridbiler til fordel fra konvensjonelle bensinbiler; dog har bilprodusentene til dels snudd etter økende oljepriser og utenlandske aktørers satsing på hybridbiler. I 2006 annonserte Ford en dramatisk økning i produksjonen av sine hybridbilmodeller, Ford og GM har også satset på promotering av biler som kan gå på miljødiesel (etanol) som et alternativ til bensinbiler. General Motors har investert kraftig i alle typer brenselcelle kjøretøy. Chrysler har også satt et større fokus på biodiesel i håp om økende salg. I 2002 etablerte delstaten Michigan "NextEnergy", et non-profit selskap hvis funksjon skal være med på å omsetningen av alternativ energiteknologi, spesielt hydrogen som drivstoffalternativ. Hovedavdelingen ligger nord for Wayne State University.
=== Vending av strømmen ===
Selskaper i forstedene søker oppkommende teknologier inkludert bioteknologi, nanoteknologi, informasjonsteknologi og brenselscelleutvikling. Byen Detroit prøvd å trekke til seg regionens voksende selskaper til dets sentrum med fordeler som trådløse nettverksoner for Internett, lavere firmaskatter, ulike infrastrukturtelle miljøtiltak og høyblokker. Byen har så langt hatt litt suksess med dette, blant annet har hovedkvarteret til Compuware, samt OnStar og EDS kontorer kommet til Renaissance Center. Dog flyttet banken Comerica hovedkvarteret til Dallas i 2007. 12. november 2007 annonserte Quicken Loans sin avtale med byen om å flytte sitt internasjonale hovedkvarter og 4000 ansatte til sentrum av Detroit, og dermed forlate sinn beliggenhet i forstedene, noe som har blitt sett på som viktig for utviklingen av det nye Detroit.
=== Selskaper i Detroit ===
Store selskaper med hovedkontor i Detroit er Fortune 500-selskapene er General Motors, American Axle & Manufacturing og DTE Energy. Detroit er også hjem til Compuware og den amerikanske pizzakjeden Little Caesars. Andre selskaper med store avdelinger i Detroit er Electronic Data Systems, Visteon, Delphi, Ford Motor Company (som holder til i Dearborn, MI, en forstad til Detroit), PricewaterhouseCoopers, Ernst & Young, Deloitte Touche, KPMG, Jeep og Dodgeavdelingen til Chrysler, GMAC og OnStar. Andre store industrier er reklame, jus, finans, kjemikalier og data. Et av USAs største advokatfirma Miller, Canfield, Paddock & Stone har kontor i både Windsor og Detroit.
=== Kasinovirksomhet ===
Kasino gambling spiller en stadig viktigere rolle, da Detroit er den største byen i USA med Kasino. Caesars Windsor, som er Canadas største kasino komplimenterer MGM Grand Detroit, MotorCity Casino og Greektown Casino i Detroit. Selv om kasinoene har brakt nye skatteinntekter og jobber til byen, har den fortsatt stor arbeidsledighet. Detroit var i 2007 USA femte største spillemarked. Hvis man inkluderer kasinoet i Windsor er ligger den som nummer 3 eller 4. I 2006 brukte byen 1,3 milliarder dollar på restaurering og nye bygningprosjekter som økte antallet jobber i byggebransjen i byen. Sykehusene Detroit Medical Center og Henry Ford Hospital er store arbeidsgivere i byen.
=== I dag ===
Medieomtaler av Detroits økonomi reflekterer gjerne de økonomiske syklusene. I 2007 ble bydelen Downtown i Detroit rangert blant de beste storby bydelene i USA å pensjonere seg i av CNN Money Magazine. Fortsatt er Detroit preget av et stort klasseskille med en veldig rik overklasse og en særdeles fattig arbeiderklasse.
I 2013 gikk byen til retten for å begjære beskyttelse under «Chapter 9 municipal bankruptcy» (konkurs) av konkurslovene i USA. Byens gjeld var på omtrentlig USD 14 milliarder. En gjeld de ikke lengre klarte å betjene og var dermed insolvent. Byen var siden mars 2013 satt under administrasjon av delstaten. Situasjonen er tildels et resultat av hvordan situasjonen er i USAs bilindustri. Byens offentlige pensjonister kjemper for ikke å miste sitt pensjonsfond. Konkursprosessen er forventet å ta måneder, muligens år.
== Demografi ==
En 2007 rapport viser at medianinntekten for en husholdning i Detroit er 34 512 $, en 12 % økning fra 2000. Ifølge United States Census Bureau var det 951 270 innbyggere, 336 428 husholdninger og 218 341 familier bosatt i byen. Befolkningstettheten var 2 646,7 km². Det var 375 096 boliger med en gjennomsnittstetthet på 1 043,6/km²
Byens befolkning vokste med mer enn seks ganger i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet, i hovedsak fra østeuropeiske og libanesiske immigranter og migranter fra sørstatene som søkte arbeid i den voksende bilindustrien. Dog har byen siden 1950 sett en voldsom utflytting til forstedene. Byens innbyggertall gikk ned fra sitt høyeste i 1950 med et innbyggertall på 1 849 568 til 916 952 i 2007. Dette kan delvis forklares med utbyggingen av et utbredt motorveisystem og utflytting av hvite.
Ifølge folketellingen i 2000, var 81,6 % av Detroits innbyggere av afroamerikansk avstamning, 12,3 % av europeisk avstamning, 1 % av asiatisk avstamning, 0,3 % av indiansk avstamning, 0,3 % av oseanisk avstamning, 2,5 % av andre raser og 2,3 % av to eller flere raser. 5 % av befolkning var av latinamerikansk avstamning uavhengig av rase. Den hvite delen av befolkningen (unntatt latinamerikanere) utgjorde 10,5 % av Detroits innbyggertall. Den utenlandsfødte delen av befolkningen utgjorde 4,8 %.
Det var 336 428 husholdninger derav 33,9 % hadde barn under atten år bosatt hos dem, 26,7 % var gifte par som bor sammen, 31,6 % besto av enslige kvinner uten ektemann og 35,1 % besto ikke av familier, 29,7 % av alle husholdninger besto av enslige og 9,2 % besto av enslige over 65. Størrelse på gjennomsnittshusholdningen var 2,77 og den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,45.
Innbyggernes aldersammensetning er spredt, med 31 % av byens innbyggere under atten, 9,7 % fra 18 til 24, 29,5 % fra 25 til 44, 19,3 % fra 45 til 64 og 10,4 % fra 65 og oppover. Medianalderen var 31 år. For hver 100 kvinne, var det 89,1 menn. For hver kvinne fra 18 og oppover, var det 83,5 menn.
I 2000, var medianinntekten til en husholdning i byen 29 526 $, og medianinntekten for en familie var 33 853 $. Menn hadde en medianinntekt på 33 381 $ og kvinner 26 749 $. Inntekt per innbygger var 14 717 $. 26,1 % av befolkningen og 21,7 % av familiene levde under fattigdomsgrensen. Av det totale innbyggertallet levde 34,5 % av de under 18 og 18,6 % av de under 65 og eldre under fattigdomsgrense.
Detroits forsteder i Oakland County, Macomb County og nordøstre og nordvestre Wayne County er i hovedsak bosatt av hvite. Av afroamerikanerne som bor i storbyområdet, bor omtrent 70 % innen bygrensene til Detroit. Detroitområdets etniske samfunn er mange og omfatter etterkommere av de franske grunnleggerne, og irer, tyskere, skotter, polakker, italienere, grekere, serbere, tyrkere, armenere, jøder, arabere og libanesere som bosatte seg i byen under den industrielle framgangen tidlig på 1900-tallet. Detroitområdet har det største antallet av belgiere utenfor Belgia; Cadieux Street på byens østside nord for Grosse Pointe var hjertet av et av veldig få distinktive belgiske nabolag i USA på tidlig og midten av det 20. århundre. Detroitområdet (spesielt Dearborn) er hjem til USAs største antall av muslimer.
== Utøvende makter og administrasjon ==
Byens politiske administrasjon består av en borgermester og ni byrådsmedlemmer samt en rådmann som blir valgt inn for hvert fjerde år, som er året etter presidentvalget i USA. Kandidatene blir stort sett valgt inn uavhengig av partitilhørighet. Siden 1974 har Detroit hatt et system der borgermesteren har mye makt, blant annet trenger borgermesteren ikke å følge øremerkinger på budsjettet som byrådet har lagt fram, dog må bystyret godkjenne større kontrakter.Detroits rettssaler er administrert av delstaten og valg er individuelt basert og uavhengig av partitilhørighet. Probate Court for Wayne County ligger i Coleman A. Young Municipal Center i sentrum av Detroit. Circuit Court ligger i Frank Murphy Hall of Justice i sentrum av Detroit. Byen er hjem til Thirty Sixth District Court, samt første herredsretten i Michigan Court of Appeals og United States District Court for the Eastern District of Michigan.
=== Politikk ===
Politisk støtter byen Demokratene i statlige og nasjonale valg (lokale valg er ikke basert på partitilhørighet). Ifølge en studie fra Bay Area Center for Voting Research, er Detroit den mest liberale storbyen i USA, basert på antall innbyggere i byen som stemte for Det demokratiske parti.
I 2000 ba byen om en etterforskning i regi av de amerikanske justisdepartementet av byens politivesen, som ble ferdig i 2003 og behandlet beskyldninger om bruk av makt og brudd på sivile rettigheter. Etter den konkluderende rapporten starten en omfattende reorganisering av politivesenet i Detroit.
Byutvikling i Detroit har vært et viktig emne i Detroit i mange år. I 1973, valgte byen sin første svarte borgermester, Coleman Young. Til tross forsøk på utbedring av byen, ble hans kjempende stil i hans første fem år som borgermester ikke tatt godt i mot blant byens hvite befolkning. Borgermester Dennis Archer, et tidligere overdommer i Michigans høyesterett, refokuserte byens mål om utvikling til en plan for tre casinoer i setrumsområdet.
=== Kriminalitet ===
Selv om kriminaliteten i Detroit har gått ned i de senere år (i 1986 ble det i gjennomsnitt skutt og drept et barn hver dag), hadde byen det sjette største antallet av voldelige forbrytelser blant de tjuefem største byene i USA i 2006. Og byen har ifølge tall fra 2003 over fem ganger så mye drap som det nasjonale gjennomsnittet i USA. Disse hendelsene i deler av byen har gjort byen beryktet. Byen har gjort forsøk på å konsentrere ressursbruken til sentrum, og en undersøkelse fra 2006 viser at kriminalitet i sentrum av Detroit er mye lavere enn det nasjonale statlige gjennomsnitt. Ifølge en analyse fra 2007, kunne administrasjonen vise at mellom 65 til 70 % av byens drap, var narkotikarelatert. I likhet med mange andre grensebyer, finnes det et stort pågående problem med smugling av blant annet narkotika, mennesker og av varer for å unngå beskattelse. I en omstridt analyse fra 2007, ble Detroit rangert som USAs farligste by foran St. Louis, Missouri og Los Angeles.
== Utdanning ==
=== Høyere utdanning ===
Detroit er hjem til flere institusjoner som kan tilby høyere utdanning, blant annet Wayne State University, et nasjonalt forskningsuniversitet med medisin og jusutdanning i bydelen Midtown. Andre utdanningsinstitusjoner er University of Detroit Mercy med jus og tannlegeutdanning, College for Creative Studies, Lewis College of Business, Marygrove College og Wayne County Community College. Detroit College of Law, som nå er tilknyttet Michigan State University ble etablert i byen i 1817, og ble senere flyttet til Ann Arbor i 1837. I 1959 ble en annen avdeling av University of Michigan etablert i Dearborn.
=== Lavere utdanning ===
==== Offentlige skoler ====
Med 116 000 elever, er Detroit Public School (DPS) det største skoledistriktet i Michigan og består av 220 skoler, samt offentlige spesialskoler med alternativ pedagosisk læring.
På midten og slutten av 90-tallet fjernet de statlige myndighetene det lokalt valgte skolestyre etter beskyldninger om vanstyre, og erstattet det med et styre utpekt av borgermesteren og guvernøren. Et nytt lokalvalgt styre ble reetablert i 2005. Det første valget av det nye styret med elleve medlemmer fant sted 8. november 2005. P.g.a. dårlige elevtall planla byen å stenge 95 skoler, og delstaten krevde på grunn av underskudd reduseringsplaner og dermed nedleggelse av hele 110 skoler. Ifølge tall fra offisielle rapporter, består 61 % av elevene i offentlige skoler eksamen.
==== Private skoler ====
Detroit har mange forskjellige private skoler, samt romersk-katolske skoler som blir administrert av det katolske bispedømme i Detroit.
== Infrastruktur ==
=== Helse ===
Innenfor bygrensene til Detroit, finnes det mer enn et dusin sykehus, blant annet Detroit Medical Center (DMC), Henry Ford Hospital, St. John Health og John D. Dingell VA Medical Center. DMC, er et regionalt sykehus og består av Detroit Receiving Hostpital and University Health Center, Children's Hospital of Michigan, Harper University Hospital, Hutzel Women's Hospital, Rehabilitation Institute, Sinai-Grace Hospital og Karmanos Cancer Institute. DMC har mer enn 2000 sengeplasser og 3000 tilknyttede helsearbeidere. Det er også den største ikke-statlige arbeidsgiveren i Detroit. Senteret er bemannet med helsearbeidere fra Wayne State University School of Medicine, den største singel-campus medisinskolen i USA. Metropolområdet har også andre sykehus, som for eksempel William Beaumant Hospital, St. Joseph's og University of Michigan Medical Center, hovedsakelig i forstadsfylkene.
=== Transport ===
Med sin nærhet til Canada og sine fasiliteter, havner, veier, jernbaneforbindelser og internasjonale flyplasser, er Detroit et viktig transportsentrum. Byen har tre internasjonale grenseoverganger, Ambassador Bridge, Detroit-Windsor Tunnel og Michigan Central Railway Tunnel, som forbinder byen til Windsor, Ontario. Ambassador Bridge er den travleste grenseovergangen i Nord-Amerika, og 27 % av den totale handelen mellom USA og Canada går over denne broa.
==== Flytrafikk ====
Detroit Metropolitan Wayne County Airport (DTW) er områdets hovedflyplass, og ligger i den nærliggende byen Romulus og er hovedbasen til Northwest Airlines og Spirit Airlines. Bishop International Airport (FNT) ligger i Flint og er den nest travleste ruteflyplasse i regionen. Coleman A. Young International Airport (DET), tidligere kalt Detroit City Airport ligger nordøst i Detroit. Selv om Southwest Airlines tidligere fløy fra flyplassen, foregår det i dag bare charterflyvning og hobbyflyvning der. Willow Run Airport, i den vestlige delen av Wayne County nær Ypsilanti, er en hobby og varetransportflyplass.
==== Offentlig transport ====
Buss er regionalt sett eneste offentlige transport av betydning. Antall busspassasjerer økte med 8,4 % i 2006. Detroit Department of Transportation (DDOT) sørger for rutetrafikk innenfor bygrensene og Suburban Mobility Authority for Regional Transportation (SMART) sørger for busstrafikk i forstedene. Grensetrafikk mellom sentrumsområdene i Windsor og Detroit blir utført av Transit Windsor via Tunnel Bus.Et banetrikkelinjesystem kalt Detroit People Mover, som sto ferdig i 1987, kjører daglig på en rundgang på 4.6 km i sentrum. Amtrak har togruter til Detroit; og har sin Wolverine-rute som går mellom Chicago og Pontiac. Bagasje kan ikke bli innsjekket i Detroit; dog kan inntil to kofferter i tillegg til personlige gjenstander som vesker, laptopvesker og spedbarnsutstyr bringes på toget som håndbagasje. Amtrackstasjonen i Detroit ligger nord for sentrum ved Woodward Avenue. «J.W. Westcott II», som leverer post til lastebåter på Detroitelven, er verdens eneste flytende postkontor.Fra 1976 til 21. juni 2003, gikk det en 1,6 km smalsporet trikkelinje i Detroit langs en L-formet rute fra Grand Circus Park til Renaissance Center, langs Washington Boulevard og Jefferson Avenue, med trikker fra opprinnelig fra Lisboa i Portugal. Trikkelinjen var opprinnelig omtrent 1200 m lang, men ble utvidet med 400 meter til Renainssance Center i 1980. Sporene ble fjernet i november 2003 etter en større utbedring av Washington Boulevard, og trikkestallen ble revet i 2004. Med åpningen av People mover, hadde trafikken på denne ruten gått ned til rundt 3000 per år (fra 75 000 passasjerer årlig) før linjen ble lagt ned. Trikkevognene blir for tiden oppusset i Seattle, Washington.Southeast Michigan Council of Governments (SEMCOG) har analysert muligheten til en jernbane mellom Detroit og Ann Arbor, som ville gitt pendlere mellom byene flere muligheter. Banen vil i såfall bli finansiert med 100 millioner dollar føderal støtte som er sikret på bakgrunn av analyseresultatene.
I et annet forslag, har DDOT planer om en trikkelinje. I mars 2008 ble det annonsert at en trikkelinje er planlagt langs Woodward Avenue. Den er beregnet til å koste 372 millioner dollar og er foreløpig prosjektert åpnet innen 2013.
==== Hovedfartsårer ====
Detroitområdet har et stort utbygd motorveisystem administrert av Michigan Department of Transportation. Byen er kryssningspunkt for tre Interstate highways. Detroit er forbundet via Interstate 75 og Interstate 96 til Kings Highway 401 og da til større Ontariobyer som London i Ontario og Torontometropolen som ligger langs Kings Highway 401.
== Vennskapsbyer ==
Detroit har seks vennskapsbyer:
Dubai, De forente arabiske emirater
Kitwe, Zambia
Minsk, Hviterussland
Nassau, Bahamas
Toyota, Japan
Basra, Irak
== Bilder fra Detroit ==
Billedgalleri med motiver fra Detroit by. Klikk på bildene for større versjoner.
== Referanser ==
Fotnoter
Litteratur
Bak, Richard. Detroit Across 3 Centuries. Thompson Gale, 2001. ISBN 1-585-36001-5
Burton, Clarence M. Cadillac's Village: A History of the Settlement, 1701–1710. Detroit Society for Genealogical Research, 1896. ISBN 0-943112-21-4
Burton, Clarence M. Early Detroit: A sketch of some of the interesting affairs of the olden time. Burton Abstracts, 1912. OCLC 926958
Chafets, Zev. Devil's Night: And Other True Tales of Detroit. Random House, 1990. ISBN 0-394-58525-9
Farley, Reynolds, et al.. Detroit Divided. Russell Sage Foundation Publications, 2002. ISBN 0-87154-281-1
Farmer, Silas. History of Detroit and Wayne County and Early Michigan. Omnigraphics Inc; Reprint edition, 1998. ISBN 1-55888-991-4
Gavrilovich, Peter og Bill McGraw. The Detroit Almanac. Detroit Free Press, 2000. ISBN 0-937247-34-0
Hill, Eric J. og John Gallagher AIA. Detroit: The American Institute of Architects Guide to Detroit Architecture. Wayne State University Press, 2002. ISBN 0-8143-3120-3
Meyer, Katherine Mattingly og Martin C.P. McElroy med forord av W. Hawkins Ferry, Hon A.I.A. Detroit Architecture A.I.A. Guide Revised Edition. Wayne State University Press, 1980. ISBN 0-8143-1651-4
Parkman, Francis. The Conspiracy of Pontiac. University of Nebraska Press, 1994. ISBN 0-8032-8737-2
Poremba, David Lee. Detroit: A Motor City History (Images of America). Arcadia Publishing, 2003. ISBN 0-7385-2435-2
Sharoff, Robert. American City: Detroit Architecture. Wayne State University Press, 2005. ISBN 0-8143-3270-6
Sobocinski, Melanie Grunow. Detroit and Rome: building on the past. Regents of the University of Michigan, 2005. ISBN 0933691092
Sugrue, Thomas J. The Origins of the Urban Crisis. Princeton University Press 1998. ISBN 0-691-05888-1
Woodford, Arthur M. This is Detroit 1701–2001. Wayne State University Press, 2001. ISBN 0-8143-2914-4
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Detroit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Detroit – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Detroit hos Wikivoyage
Detroit Metro Convention & Visitors Bureau
Detroit Regional Chamber of CommerceNettsider om Detroit
Aerialpics
Cityscape Detroit
Detroit1701
French Ontario in the 17th and 18th Centuries – Detroit
Detroit Economic Club
Detroit Economic Growth Corporation
Detroit Entertainment District
Detroit Historical Museums & Society
Detroit News Rearview Mirror
Detroit Riverfront Conservancy
Downtown Detroit Partnership
Guide2Detroit
New Center Council
North American International Auto Show
The World is Coming
Myspace City of Detroit | thumb|Fort Détroit | 196,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergenshalv%C3%B8ya | 2023-02-04 | Bergenshalvøya | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens geografi', 'Kategori:Bjørnafjordens geografi', 'Kategori:Halvøyer i Vestland', 'Kategori:Samnangers geografi'] | Bergenshalvøya eller Bergenshalvøyen består av hele Bergen kommune og 139,56 km² av Bjørnafjorden kommune. Arealet er på rundt 600 km², og det bor mer enn 300 000 mennesker der. Halvøyen henger sammen med fastlandet ved Samnanger og den vestligste fliken av Vaksdal kommune. Avstanden fra innerst i Samnangerfjorden til Sørfjorden er bare omkring 5 km, men det ligger høye fjell i området og det laveste punktet ligger på cirka 460 moh. i Grøskaret.
Bergenshalvøya er omkranset av Samnangerfjorden og Fusafjorden i sørøst, Bjørnafjorden i syd, Korsfjorden med fjordarmene Lysefjorden og Fanafjorden mot sørvest, Raunefjorden mot vest, Byfjorden mot nordvest og Sørfjorden mot nordøst. Brorparten av halvøyen ligger i Bergen kommune med et areal på 465 km², og et innbyggertall på 285 601 (1. januar 2021). Den sydlige delen ligger 139,56 km² av Bjørnafjorden. I øst ligger omkring 64 km² i Samnanger og 9 km² i Vaksdal. Tidligere var det flere selvstendige kommuner på halvøyen som omkranset gamle Bergen by, mot øst lå Arna (inntil 1964 Haus), mot syd Fana, mot vest Laksevåg og mot nord Åsane. Alle disse inngikk i storkommunen Bergen i 1972, slik at det nå bare er de før nevnte kommunene igjen.
I senere tid har det også vært snakk om sammenslåing av disse to kommunene og andre kommuner i Hordaland, men det har ikke blitt til ennå. Området har mye tettbebyggelser, men det det er mest av, er fjellområder som ligger helt øde, spesielt i bydelene Arna og Fana (Byfjellene og Gullfjellet), men og i deler av Os. Det finnes også noen områder med jordbruk, mest i den sydlige delen, Fana og Os.
Navnet finnes igjen i Bergenshalvøens Kommunale Kraftlag (BKK).
| Bergenshalvøya eller Bergenshalvøyen består av hele Bergen kommune og 139,56 km² av Bjørnafjorden kommune. Arealet er på rundt 600 km², og det bor mer enn 300 000 mennesker der. Halvøyen henger sammen med fastlandet ved Samnanger og den vestligste fliken av Vaksdal kommune. Avstanden fra innerst i Samnangerfjorden til Sørfjorden er bare omkring 5 km, men det ligger høye fjell i området og det laveste punktet ligger på cirka 460 moh. i Grøskaret.
Bergenshalvøya er omkranset av Samnangerfjorden og Fusafjorden i sørøst, Bjørnafjorden i syd, Korsfjorden med fjordarmene Lysefjorden og Fanafjorden mot sørvest, Raunefjorden mot vest, Byfjorden mot nordvest og Sørfjorden mot nordøst. Brorparten av halvøyen ligger i Bergen kommune med et areal på 465 km², og et innbyggertall på 285 601 (1. januar 2021). Den sydlige delen ligger 139,56 km² av Bjørnafjorden. I øst ligger omkring 64 km² i Samnanger og 9 km² i Vaksdal. Tidligere var det flere selvstendige kommuner på halvøyen som omkranset gamle Bergen by, mot øst lå Arna (inntil 1964 Haus), mot syd Fana, mot vest Laksevåg og mot nord Åsane. Alle disse inngikk i storkommunen Bergen i 1972, slik at det nå bare er de før nevnte kommunene igjen.
I senere tid har det også vært snakk om sammenslåing av disse to kommunene og andre kommuner i Hordaland, men det har ikke blitt til ennå. Området har mye tettbebyggelser, men det det er mest av, er fjellområder som ligger helt øde, spesielt i bydelene Arna og Fana (Byfjellene og Gullfjellet), men og i deler av Os. Det finnes også noen områder med jordbruk, mest i den sydlige delen, Fana og Os.
Navnet finnes igjen i Bergenshalvøens Kommunale Kraftlag (BKK).
== Referanser == | Bergenshalvøya eller Bergenshalvøyen består av hele Bergen kommune og 139,56 km² av Bjørnafjorden kommune. Arealet er på rundt 600 km², og det bor mer enn 300 000 mennesker der. | 196,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bent_Fabricius-Bjerre | 2023-02-04 | Bent Fabricius-Bjerre | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske komponister', 'Kategori:Danske pianister', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frederiksberg', 'Kategori:Personer med enkeltverk i den danske kulturkanonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Æres-Bodil', 'Kategori:Æres-Robert'] | Bent Fabricius-Bjerre (født 7. desember 1924 på Frederiksberg, død 28. juli 2020) var en dansk komponist og musiker som av og til brukte kunstnernavnet Bent Fabric.
Bent Fabricius-Bjerre skrev filmmusikk til mange filmer og TV-serier, og vant en amerikansk Grammy i 1963 for Alley Cat.
Han har blant annet skrevet musikken til film og TV-serier som Olsen-banden (hvor han laget Dixieland-temaet, spilt av Papa Bues Viking Jazzband. Han har også omarrangert overturen til Elverhøj i Olsen-banden ser rødt. Musikken til Matador, Huset på Christianshavn og Flåklypa Grand Prix er også komponert av ham. Han har også laget tittelmelodien til Klovn - The Movie, hvor han har en mindre rolle som eier av luksusbordellet Castello Alleycat.
| Bent Fabricius-Bjerre (født 7. desember 1924 på Frederiksberg, død 28. juli 2020) var en dansk komponist og musiker som av og til brukte kunstnernavnet Bent Fabric.
Bent Fabricius-Bjerre skrev filmmusikk til mange filmer og TV-serier, og vant en amerikansk Grammy i 1963 for Alley Cat.
Han har blant annet skrevet musikken til film og TV-serier som Olsen-banden (hvor han laget Dixieland-temaet, spilt av Papa Bues Viking Jazzband. Han har også omarrangert overturen til Elverhøj i Olsen-banden ser rødt. Musikken til Matador, Huset på Christianshavn og Flåklypa Grand Prix er også komponert av ham. Han har også laget tittelmelodien til Klovn - The Movie, hvor han har en mindre rolle som eier av luksusbordellet Castello Alleycat.
== Komposisjoner (utvalg) ==
Alley Cat
Forelsket i København
Jeg Sætter Min Hat Som Jeg Vil
Matador
Duerne Flyver
Olsen Banden
Olsenbanden
Kærlighed
Pusterummet
Jukebox (sammen med Remee, Paw Lagermann, Lina Rafn)
Nattens Sidste Cigaret
Slingrevalsen
En Enkel Melodi Til Dig
Jeg Er Vist Nok Lidt Gammeldags
Kuppet Over Alle Kup
Slå Først Frede
Not For The Dough (sammen med Lars Larssen Naumann)
Shake (sammen med Remee, Paw Lagermann, Lina Rafn)
Hvor Blev Den Af
For Sent
Hvorfor Ska' Foråret Vær' Grønt
Reodors Ballade (Norwegian Sunset)
== Diskografi ==
1962: Alley Cat
1962 The Happy Puppy (Atco Records)
1963 Piano Party with Bent Fabric (Columbia 33-OSX-7720) (Australia)
1964 Organ Grinder's Swing (Atco Records)
1964: The Drunken Penguin (Atco Records)
1966 Never Tease Tigers (Atco Records)
1967 Operation Lovebirds (Atco Records)
1968: Relax With Bent Fabric (Atco Records)
1997: The Very Best of Bent Fabric
1998: Klaver med mer (CMC Records)
2001: Mit livs melodi (Copenhagen Records)
2004: Jukebox (Universal)
2005: Kan du kende melodien (Universal)
== Kulturkanonen ==
Sangen «Duerne flyver» av Fabricius-Bjerre med tekst av Klaus Rifbjerg, fra filmen Jeg er sgu min egen er tatt opp i den danske kulturkanon under 12 evergreens. Den ble sunget av Cæsar.
== Privatliv ==
Bent Fabricius-Bjerre har vært gift tre ganger:
Harriet Frederikke Dessau fra 28. februar 1948 til hennes død 15. mars 1975
Anne Mechlenburg fra 12. februar 1977 til skilsmissen 2004
Camilla Padilla Arndt siden 4. september 2005
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bent Fabricius-Bjerre på Discogs
(en) Bent Fabricius-Bjerre på MusicBrainz
(en) Bent Fabricius-Bjerre på MusicBrainz
(en) Bent Fabricius-Bjerre på Songkick
(en) Bent Fabricius-Bjerre på AllMusic
(en) Bent Fabricius-Bjerre på Internet Movie Database
(sv) Bent Fabricius-Bjerre i Svensk Filmdatabas
(da) Bent Fabricius-Bjerre på Filmdatabasen
(da) Bent Fabricius-Bjerre på danskefilm.dk
(da) Bent Fabricius-Bjerre på danskfilmogtv.dk
(da) Bent Fabricius-Bjerre på Scope
(fr) Bent Fabricius-Bjerre på Allociné
(en) Bent Fabricius-Bjerre på AllMovie
(en) Bent Fabricius-Bjerre hos The Movie Database
(da) Bent Fabricius-Bjerre hos danskefilmstemmer.dk
(da) Offisielt nettsted
Matador-temaet på noter | Bent Fabricius-Bjerre (født 7. desember 1924 på Frederiksberg, død 28. | 196,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fess_Parker | 2023-02-04 | Fess Parker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', 'Kategori:Personer fra Fort Worth', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Fess Elisha Parker, Jr. (født 16. august 1924 i Forth Worth i Texas, død 18. mars 2010 i Santa Barbara i California) var en amerikansk skuespiller innen film og TV, mest kjent for sine skildringer av Davy Crockett for Walt Disney på 1950-tallet og av Daniel Boone mot slutten av 1960-tallet. Han er også kjent for sitt vinmakeri, og eide og drev flere feriesteder.
| Fess Elisha Parker, Jr. (født 16. august 1924 i Forth Worth i Texas, død 18. mars 2010 i Santa Barbara i California) var en amerikansk skuespiller innen film og TV, mest kjent for sine skildringer av Davy Crockett for Walt Disney på 1950-tallet og av Daniel Boone mot slutten av 1960-tallet. Han er også kjent for sitt vinmakeri, og eide og drev flere feriesteder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fess Parker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fess Parker på Internet Movie Database
(sv) Fess Parker i Svensk Filmdatabas
(da) Fess Parker på Filmdatabasen
(fr) Fess Parker på Allociné
(en) Fess Parker på AllMovie
(en) Fess Parker hos The Movie Database | (hans død) 2 barn | 196,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Hennepin | 2023-02-04 | Louis Hennepin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Belgiske misjonærer', 'Kategori:Belgiske oppdagere', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1701', 'Kategori:Fransiskanere', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1626', 'Kategori:Kartografer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Canada', 'Kategori:Misjonærer i USA', 'Kategori:Personer fra distriktet Ath', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Louis Hennepin (dåpsnavn Antoine, døpt 12. mai 1626 i Ath i det som nå er Belgia, død ca. 1705 muligens i Roma) var katolsk prest og misjonær tilhørende fransiskanerordenen, kjent for sine oppdagelsesreiser i Nord-Amerika, som han foretok i fransk tjeneste. Han oppdaget blant annet to fosser: Niagarafallene og Saint Anthony Falls, navngitt etter hans egen vernehelgen, ved dagens Minneapolis.
| Louis Hennepin (dåpsnavn Antoine, døpt 12. mai 1626 i Ath i det som nå er Belgia, død ca. 1705 muligens i Roma) var katolsk prest og misjonær tilhørende fransiskanerordenen, kjent for sine oppdagelsesreiser i Nord-Amerika, som han foretok i fransk tjeneste. Han oppdaget blant annet to fosser: Niagarafallene og Saint Anthony Falls, navngitt etter hans egen vernehelgen, ved dagens Minneapolis.
== Biografi ==
Hennepin hadde hørt historier fra sjømenn som hadde vendt hjem til Europa fra det nordamerikanske kontinent og blitt interessert i dette området.I 1675 steg han i land i Ny-Frankrike i den nordøstre delen av Nord-Amerika, som del av en kontingent på fire fransiskanerrekollekter som ble sendt dit som misjonærer på oppdrag av kong Ludvig XIV.
Han fulgte med på La Salles reise i 1680 for å kartlegge områdene i det indre av kontinentet, finne Mississippiflodens kilder, og - hva prestene angikk - å omvende indianere til katolisismen. Pater Hennepin bar med seg et reisealter på ryggen under ferden.
Det oppstod meningsforskjeller innen ekspedisjonen, og noen av deltakerne gjorde mytteri mot La Salle og dro på egne veier. Også Hennepin brøt ut fra gruppen og fulgte elven Illinois ned til Mississippielvens munning. Han fulgte så Mississippi motstrøms opp til områdene rundt det nåværende Minneapolis.
På vei sørover igjen ble han nær Illinois' munning i Mississippielven ble han den 11. april 1680 tatt til fange av siouxindianere. I juli slapp de ham fri igjen. Han kom seg ned til kysten og var i 1681 hjemme i Frankrike igjen.
Vel tilbake i Frankrike utgav han i 1683 en beskrivelse av La Louisiane med et kart over området med navnet Carte de la Nouvelle France et de la Louisiane Nouvellement découverte. Etter det man kjenner til er dette første gangen som navnet Louisiana nevnes i skrift.Mot slutten av 1690-årene flyttet Hennepin til Nederlandene der han i 1697 publiserte Nouvelle découverte d’un très grand pays situé‚ dans l’Amérique entre le Nouveau Mexique et la mer Glaciale og i 1698 Nouveau voyage d’un pais plus grand que l’Europe. Den førstnevnte kom på engelsk 1698, da under tittelen A New Discovery of a Vast Country in America, med et kart med navnet A Map of a Large Country Newly Discovered.
Hennepins skrifter var fulle av unøyaktigheter og feil. For eksempel hadde han på A Map of a Large Country Newly Discovered plassert Mississippis utløp for langt mot vest. Missouris kilde ble vist som en sjø i nærheten av Rio Grandes kilde. På den franske versjonen av kartet kan man også se ytterligere en elv som skulle ha sin kilde i nærheten av Missourielvens kilde, en elv som skulle ha sitt utløp i Californiabukten. En slik elv eksisterer ikke.
USAs tredje president Thomas Jefferson eide et eksemplar av alle tre av Hennepins verker. De leste han da han forberedte seg før Louisianakjøpet i 1803.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Voyage ou nouvelle découverte d'un très-grand pays, dans l'Amérique, entre le Nouveau Mexique et la mer glaciale. Amsterdam 1704
== Eksterne lenker ==
(en) Louis Hennepin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Catholic Encyclopedia on Hennepin | thumb|Pater Hennepins kart over Nord-Amerika, 1698 | 196,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9206.00 | 2023-02-04 | UTC−06.00 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−06.00 er et belte av tidssoner som ligger seks timer etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−06.00 følgende områder:
| UTC−06.00 er et belte av tidssoner som ligger seks timer etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−06.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
=== Sentral-Amerika ===
Belize
Costa Rica
El Salvador
Guatemala
Honduras
Nicaragua
=== Øyer i det østlige Stillehav ===
Påskeøya (Chile)
Galápagosøyene (Ecuador)
=== Nord-Amerika ===
Canada
Saskatchewan (unntatt Lloydminster og området rundt)
== Nordlige halvkule – som standard tid (vinter) ==
=== Central Standard Time ===
Canada
Manitoba, Nunavut (central), Ontario (western) USA
Hele Alabama, Arkansas, Illinois, Iowa, Louisiana, Minnesota, Mississippi, Missouri, Wisconsin
Mesteparten av Kansas , Nebraska, Nord-Dakota, Oklahoma, Sør-Dakota , Tennessee, Texas
Vestlige deler av Florida, Indiana, Kentucky, Michigan Mexico
Sentrale og østlige deler (mesteparten av landet). Mexicos sommertid starter noen uker etter USA.
== Nordlige halvkule – som sommertid ==
=== Mountain Daylight Time ===
Canada
Alberta, Britisk Columbia (sørøstlige deler), Nordvestterritoriene (mesteparten), Nunavut (vestre del), Saskatchewan (kun Lloydminster og området rundt). USA
Hele Colorado, Montana, New Mexico, Utah og Wyoming
Mesteparten av Idaho
Vestre deler av Kansas, Nebraska, Oklahoma, Sør-Dakota og Texas
Sørvestre deler av Nord-Dakota
Små områder lengst øst i Oregon og Nevada Mexico
Baja California Sur, Chihuahua, Nayarit (mesteparten), Sinaloa
== Se også ==
Tid i Canada
Tid i Mexico
Tid i Peru
Tid i Chile | UTC−06.00 er et belte av tidssoner som ligger seks timer etter standardtiden UTC. | 196,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ren%C3%A9-Robert_Cavelier,_Sieur_de_La_Salle | 2023-02-04 | René-Robert Cavelier, Sieur de La Salle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 19. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1687', 'Kategori:Franske jesuitter', 'Kategori:Franske oppdagere', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1643', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rouen', 'Kategori:Personer tilknyttet pelshandel i Nord-Amerika', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | René Robert Cavelier, Sieur de La Salle, eller Robert de LaSalle (født 22. november 1643 i Rouen i Frankrike, død 19. mars 1687 ved Navasota) var en fransk pelshandler og oppdager. Han utforsket området rundt De store sjøer i USA og Canada, Mississippielven og Mexicogulfen. La Salle tok hele Mississippivassdraget i besittelse for Frankrike.
| René Robert Cavelier, Sieur de La Salle, eller Robert de LaSalle (født 22. november 1643 i Rouen i Frankrike, død 19. mars 1687 ved Navasota) var en fransk pelshandler og oppdager. Han utforsket området rundt De store sjøer i USA og Canada, Mississippielven og Mexicogulfen. La Salle tok hele Mississippivassdraget i besittelse for Frankrike.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
René Robert Cavelier var sønn av den velstående kjøpmann Jean Cavelier i Rouen. Navnet «La Salle», som han tok senere, stammet fra en familiebesittelse nær Rouen. Han fikk sin utdannelse ved jesuittkollegiet fra Rouen, og trådte inn i ordenen som novise.
=== I Amerika ===
La Salle forlot jesuittene og emigrerte som 22-åring i 1666 til den franske kolonien Ny-Frankrike (Canada), der han hadde en bror, Jean, som var prest i sulpicianerordenen. Der begynte han å opprette en befestet bosetting, livnærte seg som pelshandler og lærte seg indianerspråk. Han foretok flere ekspedisjoner til det pelsrike landet omkring og sør for De store sjøene og nådde derunder frem til elven Ohio.
Nært alliert med koloniens guvernør Louis de Buade de Frontenac som han var, lyktes han ved et besøk i Frankrike å vinne Ludvig XIVs støtte for fortsatt koloniseringsvirksomhet i landet sør for De store sjøeene. I 1679 startet han en stor ekspedisjon og begav seg fra Cakade mot sør, utforsket landet omkring elven Illinois og lot oppføre fort der. I 1682 nådde han frem til Missippi og dens munning i Mexicogulfen og proklamerte dette store landområdet som fransk besittelse under navnet Louisiana.
Da Frontenac ble hjemkalt, og det utbrøt konflikt mellom hans etterfølger og La Salle, begav La Salle seg til Frankrike, der han ble utnevnt til guvernør over Louisiana og i 1684 ble sendt på en ekspedisjon til Mississippis munning. La Salle havnet imidlertid i Texas i stedet for ved Mississippi, og under forsøk på å komme seg fra landstigningsstedet og til fransk område, ble La Salle myrdet av mytterister.
Frankrike solgte sin store besittelse til USA i 1802.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Urs Bitterli (2006). Die Entdeckung Amerikas – Von Kolumbus bis Alexander von Humboldt (2. utg.). München. s. 374–378.
Philip Marchand: Ghost Empire: How the French Almost Conquered North America. McClelland & Stewart, Toronto 2005 ISBN 978-0-7710-5677-2
Hans-Otto Meissner: Louisiana für meinen König. Die Abenteuer des Robert La Salle. Cotta, Stuttgart 1966; wieder Klett, Stuttgart 1982, 3. Aufl. ISBN 3-12-920023-1
== Eksterne lenker ==
La Salle bei Virtual Museum of New France (Wahlweise Engl., Frz.), eine Site von Kanadas Nationalmuseum für Geschichte und Gesellschaft
Online bei Catholic Encyclopedia | René Robert Cavelier, Sieur de La Salle, eller Robert de LaSalle (født 22. november 1643 i Rouen i Frankrike, død 19. | 196,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_871 | 2023-02-04 | Europavei 871 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Bulgaria', 'Kategori:Veier i Nord-Makedonia'] | Europavei 871 går mellom Kumanovo i Nord-Makedonia og Sliven i Bulgaria.
| Europavei 871 går mellom Kumanovo i Nord-Makedonia og Sliven i Bulgaria.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 196,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minh_M%E1%BA%A1ng | 2023-02-04 | Minh Mạng | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hue', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vietnamesiske keisere'] | Minh Mạng, opprinnelig Nguyễn Phúc Đảm (født 25. mai 1791 i Huế, død 20. januar 1841 samme sted) var den andre keiseren i Nguyễn-dynastiet og satt på tronen fra faren døde 14. februar 1820 til sin død.
| Minh Mạng, opprinnelig Nguyễn Phúc Đảm (født 25. mai 1791 i Huế, død 20. januar 1841 samme sted) var den andre keiseren i Nguyễn-dynastiet og satt på tronen fra faren døde 14. februar 1820 til sin død.
== Liv og virke ==
Minh Mạng var en ivrig konfucist og negativ til buddhismen, Cao Dai men på denne tiden var det første og fremst kristendommen som begynte å vinne nye tilhengere. Han beordret tvangskonvertering og beordret brenning av kirker. I provinsen Gia Dinh i den søndre delen av landet styrte krigshelten og farens stattholder Le Van Duyet, og han motsatte seg forfølgelsen av kristne og kritiserte keiseren. Da han døde i 1832 økte forfølgelsen av de kristne, og hans sønn Le Van Duyet startet et opprør som mange kristne sluttet seg til. Opprøret fikk støtte fra Thailand, men Minh Mạng beseiret de thailandske soldatene og de hjemlige opprørerne. De som hadde deltatt i opprøret og i tillegg en rekke vestlige misjonærer ble drept, noe som førte til vanskeligere relasjoner til Europa.
Champariket, som under sin tilbakegang stadig ble mer influert av islam, gikk tilslutt under ved at keiser Minh Mạng erobret de siste områdene, noe som førte til to muslimske opprør i den sørlige delen av landet, men begge ble slått ned.
I Kambodsja forsøkte Minh Mạng å «vietnamisere» befolkningen ved å tvinge på dem vietnamesisk kultur og språk, noe som også førte til et opprør mot de vietnamesiske styrkene som befant seg i landet.
Minh Mạng døde i 1841 da han falt av hesten, og han ble etterfulgt av sin sønn Thiệu Trị.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Emperor Minh Mạng – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Minh Mang | Minh Mạng, opprinnelig Nguyễn Phúc Đảm (født 25. mai 1791 i Huế, død 20. | 196,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sphenomorphus | 2023-02-04 | Sphenomorphus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Leopold Fitzinger', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1843', 'Kategori:Skinker'] | Sphenomorphus er en artsrik slekt av skinker. De forekommer i det sørlige Asia fra India og Sri Lanka til Sør-Kina, Filippinene og Ny-Guinea, og i Mellom-Amerika.
Slekten er blitt brukt som et oppsamlingstaxon, og The Reptile Database oppgir 150 gyldige arter. Disse artene er ikke nødvendigvis spesielt nært beslektet, og i framtida vil nok mange arter bli flyttet til nye slekter.
| Sphenomorphus er en artsrik slekt av skinker. De forekommer i det sørlige Asia fra India og Sri Lanka til Sør-Kina, Filippinene og Ny-Guinea, og i Mellom-Amerika.
Slekten er blitt brukt som et oppsamlingstaxon, og The Reptile Database oppgir 150 gyldige arter. Disse artene er ikke nødvendigvis spesielt nært beslektet, og i framtida vil nok mange arter bli flyttet til nye slekter.
== Eksterne lenker ==
(en) Sphenomorphus i Encyclopedia of Life
(en) Sphenomorphus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Sphenomorphus hos Fossilworks
(en) Sphenomorphus hos ITIS
(en) Sphenomorphus hos NCBI
(en) Kategori:Sphenomorphus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sphenomorphus – detaljert informasjon på Wikispecies
The Reptile Database: Sphenomorphus
Pacific Biodiversity Infomation Forum: Sphenomorphus Arkivert 22. april 2009 hos Wayback Machine.
Lizards of Southeast Asia: Blotched Forest Skink
A.E. Greer, P. David & A. Teynié (2006) The Southeast Asian scincid lizard Siaphos tridigitus Bourret, 1939 (Reptilia, Scincidae): a second specimen Zoosystema 28(3): 785–790
L.L. Grismer (2008) A new species of insular skink (Genus Sphenomorphus Fitzinger 1843) from the Langkawi Archipelago, Kedah, West Malaysia with the first report of the herpetofauna of Pulau Singa Besar and an updated checklist of the herpetofauna of Pulau Langkawi Zootaxa 1691: 53–66
R.M. Brown, J.A. McGuire, J.W. Ferner & A.C. Alcala (1999) New species of diminutive scincid lizard (Squamata; Lygosominae:Sphenomorphus) from Luzon Island, Republic of the Philippines Copeia, 1999(2), pp. 362–370 | Sphenomorphus er en artsrik slekt av skinker. De forekommer i det sørlige Asia fra India og Sri Lanka til Sør-Kina, Filippinene og Ny-Guinea, og i Mellom-Amerika. | 196,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sentral-Hellas | 2023-02-04 | Sentral-Hellas | ['Kategori:22°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', "Kategori:Hellas' periferier", 'Kategori:Sentral-Hellas', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Sentral-Hellas (egentlig Fastlandshellas, gresk Στερεά Ελλάδα – Stereá Elláda) er en av tretten periferier i Hellas. Det er videre delt inn i prefekturene Evvia, Evrytania, Fokis, Fthiotis og Viotia.
Periferien utgjør den østlige delen av det sentrale Hellas, nord for Attika og Peloponnes og øst for periferien Vest-Hellas. I nord ligger periferiene Thessalia og Ípiros. Området er et av de mest fjellendte i Hellas.
De største byene og landsbyene i hvert prefektur (etter en folketelling i 2001):
| Sentral-Hellas (egentlig Fastlandshellas, gresk Στερεά Ελλάδα – Stereá Elláda) er en av tretten periferier i Hellas. Det er videre delt inn i prefekturene Evvia, Evrytania, Fokis, Fthiotis og Viotia.
Periferien utgjør den østlige delen av det sentrale Hellas, nord for Attika og Peloponnes og øst for periferien Vest-Hellas. I nord ligger periferiene Thessalia og Ípiros. Området er et av de mest fjellendte i Hellas.
De største byene og landsbyene i hvert prefektur (etter en folketelling i 2001):
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Central Greece Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sentral-Hellas (egentlig Fastlandshellas, gresk Στερεά Ελλάδα – Stereá Elláda) er en av tretten periferier i Hellas. Det er videre delt inn i prefekturene Evvia, Evrytania, Fokis, Fthiotis og Viotia. | 196,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristen_Taraldsen | 2023-02-04 | Kristen Taraldsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Journalister i Vårt Land', 'Kategori:Journalister i norske lokalaviser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske krigshistorikere', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kristen Georg Taraldsen (født 1. april 1936, død 28. desember 2018) er en norsk journalist, forfatter og krigshistoriker fra Arendal.
| Kristen Georg Taraldsen (født 1. april 1936, død 28. desember 2018) er en norsk journalist, forfatter og krigshistoriker fra Arendal.
== Journalist ==
Taraldsen var journalist utdannet ved Journalistakademiet i Oslo i 1961, med tilleggsutdannelse fra Nordisk Journalistkursus i Århus (1963). Han arbeidet i Agderposten, Vårt Land, Vestlandske Tidende, Sørlandske Tidende og Fædrelandsvennen.
== Verv ==
Taraldsen var sekretær i DIS-Aust-Agder (underavdeling av DIS-Norge) og redaktør for medlemsbladet Linken. Han var sekretær i stiftelsen D/S Pelle og satt som leder i PR-komiteen i samme stiftelse. Han var sekretær for Norsk Journalistlags seniorklubb i Agder, og tidligere sekretær i Arendal Forsvarsforening. Han var nestleder i Aust-Agder MS-forening og redaktør av foreningens medlemsblad Austnytt.
== Krigshistoriker ==
Taraldsen var en aktiv krigshistoriker og skrev flere bøker om andre verdenskrig på Sørlandet. Han holdt også en rekke foredrag om emnet.
Boken Arkivet – torturens høyborg ble tilbakekalt og salget stanset etter at over 1000 eksemplarer var solgt. Grunnen var at tre bilder i boken som skulle forstille Gestapo-lederen Rudolf Kerner viste seg å være tannlege Reidar Mosland, som satt som fange på Arkivet i 1944. Taraldsens bok Industrieventyret: fra jernmalm til høyteknologi fra 1999 ble oversatt til engelsk av Ren K. Powell.
== Bibliografi (utvalg) ==
1984: Da krigen kom til Lillesand: Den dramatiske torpederingen av Rio de Janeiro, 8. april 1940 – Fædrelandsvennen, ISBN 9788290581003
1985: Med livet som innsats: Milorg-operasjoner i Aust-Agder – Agdin, ISBN 8273600068
1994: Frihetens flamme: Major Laudal og hans menn – Fædrelandsvennen. ISBN 8290581181
1998: Ti i krig – Fædrelandsvennen, ISBN 8290581289
1999: Industrieventyret: Fra jernmalm til høyteknologi, Wigestrand, ISBN 9788291370194
1999: An adventure in industry: From iron ore to high technology – Wigestrand, ISBN 9788291370200
1999: Niels Olsens krigsberetning i Tvedestrand Historielag Årbok 1999
1999: Arendals Sjømandsforening 150 år 1849 – 1999
1999: Motstandspionérene, Arendalsgruppens vekst og fall – Friluftsforlaget, ISBN 8291495211
2003: Arkivet: Torturens høyborg – Stiftelsen Arkivet, ISBN 9788299372343
2005: 75-årsberetningen til Uglandselskapene, engelsk tekst
2006: 50-årsberetningen til NYMO, engelsk tekst
2007: Pelle: Hele Norges kjæledegge (sammen med Nikolai Terjesen) – ISBN 9788299767712
2008: Jørgen P. Jensen: En eventyrskikkelse i norsk skipsfart
2010: Frihetens seilas. Krigsseilere fra Aust-Agder i uteflåten. 1939-1945. Bind 1, Skipsførere – Stiftelsen Arkivet, Kristiansand, ISBN 9788212306154.
2011: Arendals Sjømandsforenings Hus : En 300 år gammel trebygning med sjel og historisk sus – nytt opplag i 2015
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NRK – Veteran blant veteraner
Om Kristen Taraldsen på Lokalhistoriewiki.no Besøkt 14. juni 2020 | Kristen Georg Taraldsen (født 1. april 1936, død 28. | 196,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inspirasjonsmusklene | 2023-02-04 | Inspirasjonsmusklene | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av'] | Inspirasjonsmuskelene er diafragma og de ytre interkostalmusklene, når disse musklene kontraherer, heves ribbeina, og brysthulen øker både i bredde og dybde. når vi ved fysisk anstrengelse, forsterkes bruken av diafragma og de ytre interkostalmusklene. | Inspirasjonsmuskelene er diafragma og de ytre interkostalmusklene, når disse musklene kontraherer, heves ribbeina, og brysthulen øker både i bredde og dybde. når vi ved fysisk anstrengelse, forsterkes bruken av diafragma og de ytre interkostalmusklene. | Inspirasjonsmuskelene er diafragma og de ytre interkostalmusklene, når disse musklene kontraherer, heves ribbeina, og brysthulen øker både i bredde og dybde. når vi ved fysisk anstrengelse, forsterkes bruken av diafragma og de ytre interkostalmusklene. | 196,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9207.00 | 2023-02-04 | UTC−07.00 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−07.00 er et belte av tidssoner som ligger syv timer etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−07.00 følgende områder:
| UTC−07.00 er et belte av tidssoner som ligger syv timer etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−07.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Canada
Britisk Columbia - En del av dalføret til elva Peace. USA
Arizona - unntatt Navajo Nation i nordøst, som bruker sommertid. Mexico
Sonora
== Nordlige halvkule – som standard tid (vinter) ==
=== Mountain Standard Time ===
Canada
Alberta, Britisk Columbia (sørøstlige deler), Nordvestterritoriene (mesteparten), Nunavut (vestre del), Saskatchewan (kun Lloydminster og området rundt). USA
Hele Colorado, Montana, New Mexico, Utah og Wyoming
Mesteparten av Idaho
Vestre deler av Kansas, Nebraska, Oklahoma, Sør-Dakota og Texas
Sørvestre deler av Nord-Dakota
Små områder lengst øst i Oregon og Nevada Mexico
Baja California Sur, Chihuahua, Nayarit (mesteparten), Sinaloa
== Nordlige halvkule – som sommertid ==
=== Pacific Daylight Time ===
Canada
Britisk Columbia (mesteparten av provinsen),
Yukon USA
Hele California og Washington
Mesteparten av Nevada og Oregon
Nordlige del av Idaho Mexico
Baja California
== Se også ==
Tid i Canada
Tid i USA
Tid i Mexico | UTC−07.00 er et belte av tidssoner som ligger syv timer etter standardtiden UTC. | 196,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_83 | 2023-02-04 | Europavei 83 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Bulgaria'] | Europavei 83 går mellom Sofia og Byala i Bulgaria. Veiens lengde er 266 km.
| Europavei 83 går mellom Sofia og Byala i Bulgaria. Veiens lengde er 266 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 196,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transpulmonaltrykk | 2023-02-04 | Transpulmonaltrykk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Åndedrettssystemet'] | Transpulmonaltrykket er differansen mellom alveoletrykket og intrapleuraltrykket (Pt=Palv-Ppl). Fordi det ikke er noen direkte forbindelse mellom pleurahulen og alveolene, vil det alltid være forskjell mellom alveoletrykket og intrapleuraltrykket. Pt, er et mål på lungenes vevselastiske krefter, og er et uttrykk for det draget som holder lungene utspilt inne i brysthulen. | Transpulmonaltrykket er differansen mellom alveoletrykket og intrapleuraltrykket (Pt=Palv-Ppl). Fordi det ikke er noen direkte forbindelse mellom pleurahulen og alveolene, vil det alltid være forskjell mellom alveoletrykket og intrapleuraltrykket. Pt, er et mål på lungenes vevselastiske krefter, og er et uttrykk for det draget som holder lungene utspilt inne i brysthulen. | Transpulmonaltrykket er differansen mellom alveoletrykket og intrapleuraltrykket (Pt=Palv-Ppl). Fordi det ikke er noen direkte forbindelse mellom pleurahulen og alveolene, vil det alltid være forskjell mellom alveoletrykket og intrapleuraltrykket. | 196,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kwame_Kilpatrick | 2023-02-04 | Kwame Kilpatrick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Borgermestere i Detroit', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Lokalpolitikere i USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Detroit'] | Kwame Malik Kilpatrick (født 8. juni 1970) var tidligere borgermester i Detroit, Michigan. Da han ble valgt inn i en alder av 31, var han den yngste borgermesteren i Detroits historie. Kilpatricks periode i stolen fra 2002 til 2008 ga rom for kontroverser med direkte og indirekte beskyldninger om utroskap, konspirasjon, forfalskning og mord. Kilpatrick er den eneste borgermesteren i Detroits historie som har blitt dømt for en alvorlig forbrytelse i sin periode. 4. september 2008 gikk han av som borgermester. | Kwame Malik Kilpatrick (født 8. juni 1970) var tidligere borgermester i Detroit, Michigan. Da han ble valgt inn i en alder av 31, var han den yngste borgermesteren i Detroits historie. Kilpatricks periode i stolen fra 2002 til 2008 ga rom for kontroverser med direkte og indirekte beskyldninger om utroskap, konspirasjon, forfalskning og mord. Kilpatrick er den eneste borgermesteren i Detroits historie som har blitt dømt for en alvorlig forbrytelse i sin periode. 4. september 2008 gikk han av som borgermester. | Kwame Malik Kilpatrick (født 8. juni 1970) var tidligere borgermester i Detroit, Michigan. | 196,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Isle_of_May | 2023-02-04 | Slaget ved Isle of May | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjøslag under første verdenskrig'] | Slaget på Isle of May var en rekke med katastrofale feil under en øvelse under navnet «Operasjon E.C.1». Oppkalt etter Isle of May, en nærliggende øy i munningen av Firth of Forth, besto «slaget» av en rekke katastrofal feil/ulykker utført av Royal Navys skip på vei fra Rosyth i Skottland til flåteøvelser i Nordsjøen. Den tåkete natten 31. januar – 1. februar 1918 skjedde fem kollisjoner mellom åtte skip. To ubåter av K-klasse gikk tapt og tre andre ubåter og en lett krysser ble skadet. Totalt omkom 104 britiske sjømenn i ulykkene.
| Slaget på Isle of May var en rekke med katastrofale feil under en øvelse under navnet «Operasjon E.C.1». Oppkalt etter Isle of May, en nærliggende øy i munningen av Firth of Forth, besto «slaget» av en rekke katastrofal feil/ulykker utført av Royal Navys skip på vei fra Rosyth i Skottland til flåteøvelser i Nordsjøen. Den tåkete natten 31. januar – 1. februar 1918 skjedde fem kollisjoner mellom åtte skip. To ubåter av K-klasse gikk tapt og tre andre ubåter og en lett krysser ble skadet. Totalt omkom 104 britiske sjømenn i ulykkene.
== Betegnelse ==
Bruken av «slaget» for hendelsene er et eksempel på svart humor. Selv om det skjedde under den første verdenskrig var det ingen fiendtlige styrker var til stede og tapene var helt og holdent tilfeldige. Betegnelsen «slaget» er tradisjonell, selv for et britisk krigsmuseum, men ’ulykke’ er mer presist.
== Operasjon E.C.1 ==
På ettermiddagen 31. januar 1918 forlot rundt førti marinefartøyer Rosyth ved Firth of Forth, Skottland, på vei til Scapa Flow på Orknøyene til påtenkte øvelser som involverte hele Grand Fleet ville finne sted dagen etter. I forflytningen var 5th Battle Squadron: med tre slagskip og deres jagereskorte, 2nd Battlecruiser Squadron: med fire slagkryssere, deres jagereskorte og 2 små flåter(flotilla) med ubåter i k-klassen. Begge skvadronene ble ledet av en krysser.
Ubåter av K klassen var konstruert for å operere med en kampflåte. De var spesielt store for sin tid, 339 fot (omtrent 103 meter), og var drevet av dampmotorer. De hadde en toppfart på 24 knop i overflateposisjon.
== Tidslinje ==
Kl. 18:30 løftet flåten anker og seilte 50 km lang linje, i front av linjen var de to krysserne «Courageous» og «Ithuriel». Rett bak disse kom 13th Submarine Flotilla(13. ubåtflotilla), deretter kom slagkrysserskvadronen, deretter kom 12th Submarine Flotilla(12. ubåtflåte) og til slutt kom slagskipskvadronen. Siden de ønsket og unngå tyske ubåter, de mistenkte at det var en i området, var kun en svak akterlanterne slik at de som kom bak kunne følge etter. I tillegg holdt alle absolutt radiotaushet. Da de passerte øya Isle of May endret de kurs og økte farten til 20 knop. Da den 13. ubåtflåten passerte øya nærmet det seg et par minesveipende hjelpekryssere. Ubåtflåten endret kurs kraftig for å unngå disse, men «K14»s ror låste seg så «K14» og ubåten bak («K12») havnet utenfor gruppen. Da «K14» hadde fått fikset roret og prøvde å finne sin plass igjen, men «K22» hadde da mistet de foran av syne. «K22» kræsjet da inn i «K14», begge ubåtene ble ligget igjen mens resten av flåten dro videre uvitende om kollisjonen. «K22» meddelte over radio at de kunne komme seg til havn, men «K14» var skadet og holdt på å synke.
15 minutter senere passert slagkrysserne øya og de to skadete ubåtene, men slagkrysseren «Inflexible» traff ubåten «K22». 30 fot (9 meter) av fronten bøyd av, «K22» sank ned til kun tårnet var synlig. Samtidig som dette skjedde fikk kapteinen på «Ithuriel» (den første krysseren) en dekodet melding om den første kollisjonen. Da «Ithuriel» og ubåtene bak henne snudde passerte 2nd Battle Squadron gjennom linjen av båter og ubåter som hadde snudd. Det var kun krisemanøvre som gjorde at de unngikk kollisjon. Da den 13. ubåtflotillaen nærmet seg Isle of May, traff de på den 12. ubåtflotillaen. «Fearless», lederen for den 12.ubåtflotillaen, seilte ut av tåken og kolliderte med «K17». Den sank i løpet av noen få minutter, men store deler av mannskapet rakk å hoppe over bord før den sank. «Fearless» stoppet da opp så de ubåtene som kom bak måtte endre kurs for å unngå kollisjon. Slagkrysseren «Australia» unngikk akkurat «K12», men endte da på kollisjonskurs mot «K6». Da «K6» prøvde å unngå slagkrysseren traff den «K4» som sank med hele mannskapet, mens den sank ble den også truffet av K7. Uten å vite hva som hadde skjedd passerte 5th Battle Squadron området. Noen av jagerne seilte over og kuttet opp de overlevende fra «K17», kun 9 av de 56 ombord på ubåten overlevde. En av disse døde senere av skadene han fikk. På 75 minutter hadde ubåtene «K17» og «K4» sunket, «K6», «K7», «K14», «K22» og «Fearless» var blitt skadet.
== Ettervirkning ==
Totalt døde 104 mennesker i løpet av «slaget» eller ulykken ved øya May: 55 fra «K4», 47 fra «K17», og 2 fra «K14». Hendelsen ble holdt skjult under krigen, minnesmerke ble satt opp 84 år etter den 31. januar 2002 i havnen Anstruther ovenfor Isle of May. Submariners' Association (Ubåtfolkets forening) holder en årlig minnegudstjeneste for å hedre tapet av menneskeliv.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bates, Stephen (29. August 2011): «Divers survey Scottish graveyard of first world war submarine disaster», The Guardian.
Cockburn, Paul (24. mars 2018): «HM Submarine K4 & HM Submarine K17 "Battle" Of May Island», Paul Cockburn Journalist.
Gray, Edwyn (1996): Few Survived: A History of Submarine Disasters. Pen and Sword Books. ISBN 978-0-85052-499-4.
Gray, Edwyn (2006): Disasters of the Deep: A Comprehensive Survey of Submarine Accidents & Disasters. Barnsley: Pen and Sword Military. ISBN 978-0-85052-987-6.
Hutchinson, Robert (2001): Jane's Submarines. War Beneath the Waves from 1776 to the Present Day. Ted Smart. ISBN 978-0-00-765333-1.
«HM Submarine K4 & HM Submarine K17 "Battle" Of May Island», Imperial War Museum. 11. juni 2017.
Macdonell, Hamish (13. august 2011): «Sea search stumbles upon submarines Navy tried to forget», The Times.
«K-class submarine», Oxford Reference
Winson, Mark (Mai 2018): «Remembering the Battle of the Isle of May a Century Ago», Ships Monthly. | Slaget på Isle of May var en rekke med katastrofale feil under en øvelse under navnet «Operasjon E.C. | 196,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_773 | 2023-02-04 | Europavei 773 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Bulgaria'] | Europavei 773 går mellom Chirpan og Burgas i Bulgaria. Veiens lengde er rundt 230 km.
| Europavei 773 går mellom Chirpan og Burgas i Bulgaria. Veiens lengde er rundt 230 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 196,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Detroit | 2023-02-04 | Detroit | ['Kategori:1701 i Ny-Frankrike', 'Kategori:42°N', 'Kategori:83°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1701', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Detroit', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Detroit (fra fransk Détroit, som betyr «strede») er den største byen i den amerikanske delstaten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac.
Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – Detroit er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, The Motor City og Motown.
Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313 (byens retningsnummer i telefonkatalogen).
Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9 %.Navnet Detroit refererer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på 4 467 592,
hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. Detroit-Windsor-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent 5 700 000.
| Detroit (fra fransk Détroit, som betyr «strede») er den største byen i den amerikanske delstaten Michigan og hovedsete i Wayne County. Detroit er en betydelig havneby på Detroitelven i Midtvesten i USA. Detroit ligger nord for Windsor i Ontario, og er med dette den eneste større amerikanske byen som vender sørover mot Canada. Byen ble grunnlagt i 1701 av franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac.
Byen er kjent som verdens tradisjonelle bilsenter – Detroit er et metonym for den amerikanske bilindustrien – og en viktig kilde for populærmusikk, noe som gjenspeiles i byens to kjente kallenavn, The Motor City og Motown.
Byen fikk flere kallenavn i løpet av det 1900-tallet, blant annet Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313 (byens retningsnummer i telefonkatalogen).
Detroit var i 1950 den fjerde største byen i USA, med over 1,8 millioner innbyggere. Etter folketellingen i 2010 har byen 713 777 innbyggere, 237 493 færre enn etter den forrige folketellingen i 2000. Siden 1950 har byen sett en betydelig utstrømning til forstedene. Arbeidsledigheten i Detroit var i august 2009 på 28,9 %.Navnet Detroit refererer ofte til storbyområdet Detroit (Metro Detroit), en voksende region med et innbyggertall på 4 467 592,
hvilket gjør det til USAs ellevte største storbyområde. Detroit-Windsor-området, som består av Detroit-området på den amerikanske siden av Detroitelven og Windsor-området på den kanadiske siden, er en viktig handelsforbindelse mellom USA og Canada og har en samlet befolkning på omtrent 5 700 000.
== Historie ==
=== 1700-tallet ===
Byens navn kommer fra Detroitelven (på fransk: le détroit du Lac Érié), som betyr «Eriesjøens stred» og forbinder Huronsjøen og Eriesjøen; i historisk kontekst omfattet dette også St. Clairsjøen og St. Clairelven.Mens han reiste opp Detroitelven på skipet «Le Griffon» (eid av La Salle), fant presten Louis Hennepin nordbredden av elven et utmerket sted for en bosetning. Der grunnla den franske offiseren Antoine de la Mothe Cadillac sammen med 51 andre fransk-kanadiere et fort (festning) kalt Fort Ponchartrain du Détroit i 1701, navngitt etter greven av Pontchartrain, marineminister under Louis XIV. Frankrike tilbød gratis land for å lokke familier til Detroit, som vokste til 800 innbyggere i 1765, og ble dermed den største byen mellom Montréal og New Orleans.
Francois Marie Picoté, sieur de Belestre (Montréal 1719–1793) var den siste franske kommandøren av Fort Detroit (1758–1760) og oppga fortet til britene den 29. november 1760. Detroits flagg med sine liljer i øvre venstre halvdel reflekterer i så måte en del av den franske arv. Den første bygningen som ble bygd i Detroit var Ste. Anne de Detroit Catholic Church, oppført i 1701.
Under den franske og indianske krig i 1760 fikk britiske styrker kontroll over byen og forkortet navnet til Detroit. Flere stammer ledet av Pontiac, en ottawaindianerhøvding, startet pontiacopprøret i 1763 som blant annet førte til en beleiring av Fort Detroit. Som reaksjon la britene restriksjoner på hvit bosetning i indianerterritorier som ikke hadde blitt overdradd til koloniene. Detroit ble amerikansk grunn etter Jayavtalen i 1796. I 1805 ødela en bybrann mesteparten av bosetningen. Et varehus ved elven og skorsteinspiper fra trehusene var det eneste som sto igjen.
=== 1800-tallet ===
Fra 1805 til 1847 var Detroit hovedstaden i Michigan. Detroit falt til britene under den britisk-amerikanske krig i 1812, men ble året etter tatt tilbake av USA. Detroit fikk sin første borgermester (Solomon Sibley) i 1806, og bystatus i 1815.
Før den amerikanske borgerkrigen, gjorde byens nærhet til den kanadiske grensen den til et knutepunkt for den såkalte Underground Railroad.
Løytnant (og kommende president) Ulysses S. Grant ble stasjonert i byen (Grants bolig står fortsatt ved Michigan State Fairgrounds). Lokalpatriotisme gjorde at mange fra Detroit vervet seg, blant annet i «jernbrigaden» som tidlig i krigen forsvarte Washington D.C.. Abraham Lincoln skal ha sagt «Takk Gud for Michigan!». Etter attentatet på Lincoln, lovpriste general George Armstrong Custer de tusener fra Michigan som hadde samlet seg i nærheten av Campus Martius Park. Custer ledet Michigan-brigaden under borgerkrigen og kalte dem «wolverines» (jervene).
=== Første halvdel av 1900-tallet ===
På slutten av 1800- og tidlig 1900-tall ble mange av byens såkalte Gilded Age-villaer og -bygninger bygd (i amerikansk historie refererer Gilded Age til en stor befolkningsvekst i USA og en ekstravagant oppvisning i rikdom og pengebruk av Amerikas overklasse etter borgerkrigen på slutten av 1800-tallet (1877–1890), (se Cornelius Vanderbilt, John D. Rockefeller, Andrew Carnegie, Henry Flagler og J.P. Morgan)). Detroit ble kalt «Vestens Paris» for sin arkitektur og for de elektriske gatelysene i Washington Boulevard, som ble satt opp takket være Thomas Edison.
Detroit er strategisk plassert ved De store sjøer, og ble raskt et knutepunkt for transport. Byen hadde vokst jevnt fra 1830-tallet med shipping, skipsbygging og fabrikkindustri. Den voksende vognhandelen fikk Henry Ford til å bygge sin første bil i 1896 i en leid garasje på Mack Avenue, og i 1904 grunnla han Ford Motor Company. Fords fabrikker, samt de fra andre bilpionerer som William C. Durant, Dodge-brødrene, Packard og Walter Chrysler forsterket Detroits status som verdens bilhovedstad; bilmiljøet oppmuntret også lastebilprodusenter som Rapid og Grabowsky til å starte sine virksomheter.
I forbudstiden ble Detroitelven brukt til smugling av canadisk alkohol, som i stor grad ble organisert av Abe Bernsteins beryktede «Purple Gang».
1930-tallet medførte bitre arbeidskonflikter da bilarbeiderforeningene ble involvert i strider med Detroits bilprodusenter. Dette gjorde fagforeningsledere som Jimmy Hoffa og Walter Reuther berømte og beryktet. I 1940-årene ble verdens første senkede urbane motorvei, Davidson Freeway bygget.
Samtidig profitterte byen på krigsårenes industrielle vekst, som førte til Detroits kallenavn «Arsenal of Democracy».
=== Andre halvdel av 1900-tallet ===
Industrien sørget for en voldsom befolkningsvekst i første halvdel av 1900-tallet. Detroit trakk til seg titusenvis av nye innbyggere, spesielt fra Sørstatene, og vokste seg etter hvert til å bli USAs fjerde største by. På samme tid kom det en stor strøm av europeiske immigranter til byen. Den raske veksten førte til sosiale spenninger. De «fargeblinde» promosjonsreglene på bilfabrikkene endte i rasespenninger som utbredte seg til blant annet et omfattende opprør i 1943.Konsolideringer i industrien på 1950-tallet, spesielt i bilsektoren, økte konkurransen om arbeid. Et omfattende motorveisystem konstruert på 1950- og 1960-tallet banet vei for økt pendling. 12th Street Riot i 1967 og en ny politikk vedrørende integrering i skolesystemet ved valg av elever til skolene basert på rase istedenfor geografisk tilhørighet, slik at man kunne unngå rene hvite og svarte skoler, førte til at en stor andel av byens hvite befolkning utflyttet til de voksende forstedene. I årene siden, og frem til i dag, har Detroits innbyggertall blitt mer enn halvert fra 1,8 millioner i 1950. I 1974 ble Coleman Young valgt som Detroits første afroamerikanske borgermester og ble dermed også den første afroamerikaneren til å bli valgt som borgermester i en av USAs storbyer. Han ble også den borgermesteren i Detroit som satt lengst (til 1993).
Oljekrisen i 1973 og energikrisen i 1979 hadde stor påvirkning på amerikansk bilindustri, da mindre biler fra utenlandske produsenter gjorde sitt inntog. Heroin- og kokainbruk hjemsøkte byen gjennom gangstere som Butch Jones fra Young Boys Inc., Maserati Rick og Chambers Brothers. Renessanse har stadig vært et slagord blant myndighetene, forsterket gjennom byggingen av Renaissance Center på slutten av 1970-tallet. Dette komplekset av skyskrapere, tenkt som en by i byen, bidro til å forsinke, men kunne ikke snu strømmen av bedrifter som flyttet ut fra byen til forstedene.
I 1980 var Detroit tilholdssted for det republikanske landsmøtet som nominerte Ronald Reagan til deres presidentkandidat. Innen den tid hadde nærmere tre tiår med stor kriminalitet, narkotikatrafikk og utilstrekkelig politisk gjennomføringskraft sørget for at byen hadde forfalt. På 1980-tallet ble forlatte bygninger revet for å redusere antall tilholdssteder for narkotikalangere, da store områder av byen ble omgjort til et ødeområde (såkalt «urban prærie»).
=== I nyere tid ===
På 1990-tallet opplevde byen en gjenoppliving, hovedsakelig i sentrumsområdet. I 1993 ble One Detroit Center ved Detroit Center oppført som et nytt tilslag til byens skyline. I løpet av de følgende årene, med en ny politisk vind, ble det åpnet tre kasinoer i Detroit: MGM Grand Detroit, Motor City Casino og Greektown Casino. Nye sentrumstadia ble bygd for idrettslagene Detroit Tigers og Detroit Lions i henholdsvis 2000 og 2002, noe som plasserte Lions' stadion innenfor bygrensene for første gang siden 1974. Byen var vert for Super Bowl og World Series i 2006, og det ble gjort mange forbedringer i bylandskapet, men også tildekninger og rene fasadeendringer i hovedgatene i sentrum ved denne anledning.
Byens elvefront er fokus for mye av utbyggingen; i 2007 ble den første strekken av Detroit River Walk påbegynt, med parker og fontener langs elven. Dette er et forsøk på å omfokusere byens ansikt utad, fra bilindustri til casino- og turistvirksomhet.
Langs elven blir det satt opp boligblokker med leiligheter i milliondollarklassen. (Nyoppførte boliger har i seg selv vært et sjeldent syn i Detroit siden 60-tallet.) På noen bygrenseskilt, spesielt ved grensen til Dearborn, står det nå: «Welcome to Detroit, The Renaissance City Founded 1701».
Etter mye fram og tilbake, gikk Kwame Kilpatrick av som byens borgermester 19. september 2008, etter å ha blitt anmeldt for hele åtte grove tiltaler av tjenesteforsømming 24. mars 2008, blant annet for å ha bestukket to politimenn med flere millioner dollar fra bykassen.Byen sliter fortsatt den dag i dag med mye kriminalitet, øde og forlatte bygninger og bydeler med stor arbeidsledighet. Det meste av positive byutvikling har i de siste tiårene skjedd i sentrum av byen, men forstedene framstår fortsatt som mer attraktive områder for folk å bo og jobbe i (noen av dem er blant de mest velstående i USA). Områdene mellom sentrum og bygrensene (med unntak av noen få bevoktede nabolag) er i dag forfalne, blant de mest lovløse i USA og preget av stor arbeidsløshet og manglende sosiale tiltak de siste 40 årene.
== Geografi ==
=== Topografi ===
Ifølge United States Census Bureau har byen et totalareal på 370,2 km² av dette består 359,4 km² av land og 10,8 km² av vann. Detroit er den største og viktigste byen i Detroit-området og det sørøstlige Michigan. Største høyde over havet i Detroit er i bydelen University District i det nordvestre Detroit, rett vest for Palmer Park, med en høyde på 204 moh. Detroits laveste område over havet er langs elvebredden, som ligger 176 moh. Detroit omkranser fullstendig byene Hamtramck og Highland Park. Ved den nordøstlige grensen finner man de velstående Grosse Pointe-stedene. Detroit River International Wildlife Refuge er det eneste internasjonale dyrereservatet i Nord-Amerika, og ligger unikt til i hjertet av et større urbant område. Reservatet omfatter øyer, våtmarker, myrer, grunner og elvebreddlandskap langs 77 km av Detroitelven og den vestre delen av kystlinjen til Eriesjøen.
Tre veinett krysser byen: Det originale franske mønsteret, radiale avenyer fra det Washington D.C.-inspirerte systemet og Mile Road-systemet fra Northwest Ordinance-systemet. Byen ligger nord for Windsor i Ontario, hvilket gjør Detroit til den eneste større byen langs den amerikansk-canadiske grensen hvor man reiser i retning sør for å kommer over til Canada. Detroit har fire grenseoverganger: Ambassador Bridge og Detroit-Windsor-tunnelen sørger for biltrafikken over grensen; Michigan Central Railway Tunnel gjør jernbanetransport til og fra Canada mulig. Den fjerde grenseovergangen er Detroit-Windsor Truck Ferry, nær Windsor Salt Mine og Zug Island. Ikke langt fra Zug Island ligger den sørvestre delen av byen over en 6 km² stor saltgruve, beliggende 335 meter under jorda. I gruven til Detroit Salt Company finnes det mer enn 160 km med vei.
=== Klima ===
Detroit og resten av det sørøstre Michigan har et kontinentalt klima som blir påvirket av de store sjøer. Vintrene er kalde med moderate mengder snøfall, og nattemperaturene kryper fra tid til annen under -12 °C, mens somrene er varme, gjerne med temperaturer på over 32 °C. Gjennomsnittlig månedlig nedbør er 50–100 mm. Snø, som gjerne faller mellom november og tidlig i april, ligger 3–25 cm per måned. Høyeste målte temperatur var 40,5 °C 24. juli 1934, mens laveste målte temperatur var -31.1 °C 22. desember 1872.
== Bylandskap ==
=== Arkitektur ===
Detroits elvefront viser stor arkitektonisk variasjon. De postmoderne, nygotiske spirene til One Detroit Center ved Detroit Center (1993) ble tegnet for å harmonere med byens art deco-skyskrapere. Sammen med Renaissance Center danner de en særpreget og gjenkjennelig skyline. Eksempler på art deco finner man blant annet i Guardian Building og Penobscot Building i sentrum, og Fisher Building og Cadillac Place i New Center-området nær Wayne State University. Blant byens prominente bygninger finner man USAs største Fox Theatre, Detroit Opera House og Detroit Institute of Arts.
Mens sentrum og New Center-områdene inneholder høyblokker og skyskrapere, består majoriteten av de omliggende delene av byen av lave bygninger og eneboliger. På utsiden av bykjernen finner man høyblokker i bydeler som East Riverfront, mot Grosse Pointe og i Palmer Park vest for Woodward. Bydeler som ble oppbygd før andre verdenskrig bærer preg av datidens arkitektur med bindingsverk og murhus i arbeiderklassestrøkene, større murhus i middelklasseområdene og store, utsmykkede villaer i bydeler som Brush Park, Woodbridge, Indian Village, Palmer Woods og Sherwood Forest. De eldste bydelene finner man langs Woodward og Jefferson Avenue, mens de fra 1950-tallet ligger lengre vest, nærmere 8 Mile Road Noen av de eldste bydelene er Corktown, en arbeiderklasse- og tidligere irsk bydel, og Brush Park. Begge disse bydelene opplever nå restaurasjoner og bygging av nye boliger i milliondollarklassen.
Flere av byens arkitektoniske viktige bygninger er listet på National Register of Historic Places og byen har en av USAs største nåværende samlinger av bygninger fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Det finnes flere kirker av arkitektonisk verdi, blant annet St. Joseph Catholic Church and Saint Anne de Detroit Catholic Church.
=== Nye tiltak ===
Det er betydelig aktivitet innenfor urban planlegging, vern av bygninger og arkitektur. Flere av byens saneringprosjekter, der Campus Martius Park er en av de mest betydelige, har revitalisert deler av byen. Grand Circus Park ligger nær byens teaterdistrikt, Ford Field, hjem til Detroit Lions og Comerica Park, Detroit Tigers nye hjem.
Detroit International Riverfront omfatter blant annet en delvis ferdig 6 km lang elvefrontpromenade med en kombinasjon av parker, boligblokker og forretningstrøk, fra Hart Plaza til MacArthur Bridge som går til Belle Isle (den største øyparken i en amerikansk by). Elvefronten omfatter også Tri-Centennial State Park og Harbor, Michigans første urbane delstatspark. Den andre delen skal bestå av en 3 km forlenging fra Hart Plaza til Ambassador Bridge som vil sørge for at det vil bli til sammen 8 km med gangvei fra bro til bro. Planen er at de nye grøntområdene og gangveien skal sørge for mer boligbygging og en fornying av området. Blant andre store parker i Detroit finner man Palmer Park (like nord for Highland Park), River Rouge (på sørvest siden av byen) og Chene Park.
=== Bydeler ===
På listen av nabolag og bydeler på National Register of Historic Places finner man blant annet Lafayette Park, som er del av bydelen Mies van der Rohe. På lørdager handler omtrent 45 000 på byens historiske Eastern Market (et bondens marked). Midtown- og New Center-området er sentrert rundt Wayne State University og Henry Ford Hospital. Midtown har rundt 50 000 innbyggere, men tiltrekker seg millioner av besøkende hvert år til sine museer og kulturinstitusjoner; for eksempel har Detroit Festival of the Arts i Midtown et besøkstall på omtrent 350 000. Bydelen University Commons-Palmer Park i det nordvestre Detroit er nær University of Detroit Mercy og Marygrove College og har historiske nabolag som Palmer Woods, Sherwood Forest og Green Acres.
== Kultur ==
=== Underholdning, teater og musikk ===
Musikk har vært en viktig del av Detroits uteliv siden slutten av 1940-tallet, og har gitt byen anerkjennelse under navnet Motown. Detroit-området har to nasjonalt kjente konsertarenaer: DTE Energy Music Theatre og The Palace of Auburn Hills. Teaterdistriktet i Detroit er USAs nest største. Viktige teatre er Fox Theatre, Music Hall, Gem Theatre, Masonic Temple Theatre, Detroit Opera House, Fisher Theatre og Orchestra Hall, som er hjem til det anerkjente Detroit Symphony Orchestra. Nederlander Organization, den største aktøren innenfor Broadway oppsettinger i New York, startet med oppkjøpet av Detroit Opera House i 1922 av Nederlanderfamilien.
Av viktige musikkbegivenheter finner man blant annet Ford Detroit International Jazz Festival, Detroit Electronic Music Festival, Motor City Music Conference (MC2), Urban Organic Music Conference, Concert of Colors og hip-hop Summer Jamz festival.
Detroit har en rik musikalsk arv og har bidratt med nye sjangere over flere tiår.
==== Tidlig rock, blues og jazz ====
På 1940-tallet bodde bluesartisten John Lee Hooker i bydelen Delray, sørvest i byen. Hooker, i likhet med andre viktige bluesmusikere, dro fra sitt hjem i Mississippi og brakte Deltabluesen til nordlige byer som Detroit. Bill Haley fra Highland Park hadde en av de første rockehittene i 1952 med «Rock Around the Clock». På 1950-tallet ble byen et senter for jazz, med kjente jazzmusikere som spilte i bydelen Black Bottom. Blant viktige jazzmusikere fra Detroit på 1960-tallet finner man blant annet trompetisten Donald Byrd, som spilte med Art Blakey & the Jazz Messengers tidlig i sin karriere, og saksofonisten Pepper Adams som blant annet spilte med Byrd på flere album. Graystone International Jazz Museum dokumenterer jazz i Detroit.
==== Motown ====
Berry Gordy Jr. grunnla plateselskapet Motown Records som ble internasjonalt kjent på 1960-tallet og tidlig 70-tallet med artister som Stevie Wonder, The Temptations, The Four Tops, Smokey Robinson & The Miracles, Diana Ross & the Supremes, Jackson 5, Martha & the Vandellas og Marvin Gaye. «The Motown Sound» spilte en betydelig rolle i populærmusikkens utvikling, da det var det første plateselskapet eid av en afroamerikaner som i hovedsak også bare hadde afroamerikanske artister på lønningslista. Gordy flyttet Motown til Los Angeles i 1972 for å starte med filmproduksjon, men selskapet har siden vendt tilbake til Detroit. Aretha Franklin er en annen R&B stjerne fra Detroit som er forbundet med Motown, skjønt hun aldri spilte inn med Berrys Motown-selskap. Hun bor forøvrig fortsatt i området, i den velstående forstaden Bloomfield Hills.
==== Detroit Rock City ====
Detroit-rocken begynte å gjøre seg gjeldende midt på 60-tallet, da det dukket opp garasjerock-grupper som ? & the Mysterians i byen. Etter hvert begynte Detroit-band som MC5 og The Stooges å lage sin helt særegne, støyende form for garasjerock – denne ble viktig for utviklingen av punk på 70-tallet. Utover i 70-årene bidro Detroit med to av glamrockens største aktører, Alice Cooper og Iggy Pop.
I denne perioden spilte lokale og nasjonalt kjente artister regelmessig i konsertlokaler som Grande Ballroom og Eastown Theater. Av andre lokale grupper på den tid, finner man blant annet artister som Bob Seger, Amboy Dukes med Ted Nugent, Mitch Ryder & The Detroit Wheels og Rare Earth. Detroit ble udødeliggjort av gruppen Kiss i sangen «Detroit Rock City», i «Detroit Breakdown» av J. Geils Band og «Panic in Detroit» av David Bowie.
Etter dette lå Detroit-rocken i dvale en stund, før The White Stripes og The Von Bondies ledet an i en ny bølge av garasjerock fra Detroit i det 21. århundre sammen med andre grupper som The Dirtbombs, Electric Six, The Hard Lessons og The Enemy Squad. Av andre artister i nyere tid finner man artister som Sponge, Kid Rock, Uncle Cracker, Eminem, Obie Trice og Aaliyah
Detroit har også blitt sitert som technomusikkens fødested. Viktige technoartister fra Detroit er Juan Atkins, Derrick May og Kevin Saunderson.
==== Rock & Roll Hall of Fame ====
I 2007 hadde disse personene med tilknytning til Detroit blitt innviet i Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio: Bill Haley, Aretha Franklin, Marvin Gaye, Smokey Robinson, Jackie Wilson, the Supremes, the Temptations, Stevie Wonder, Hank Ballard, the Four Tops, Gladys Knight & The Pips, John Lee Hooker, Wilson Pickett, Martha & The Vandellas, Little Willie John, Parliament-Funkadelic, James Jamerson, Holland-Dozier-Holland, Bob Seger, Glenn Frey, Berry Gordy og Patti Smith.
=== Turisme ===
Mange av områdets kjente museer ligger i det historiske Detroit Cultural Center rundt Wayne State University. Blant museene finner man Detroit Institute of Arts, Detroit Historical Museum, Charles H. Wright Museum of African American History, Detroit Science Center og hovedavdelingen til Detroit Public Library. Andre kulturelle høydepunkter er Motown Historical Museum, Tuskegee Airmen Museum, Fort Wayne, Dossin Great Lakes Museum, Museum of Contemporary Art Detroit, Contemporary Art Institute of Detroit og Belle Isle Conservatory. Viktig historie om Detroit og omegn finner man på The Henry Ford, USAs største innendørs og utendørs museumskompleks. Detroit Historical Society har informasjon om kirker, skyskrapere og herskapsboliger i området. Eastern Market (et bondens marked) har mer enn 150 mat- og spesialstander. Andre interessante steder er Detroit Zoo og Anna Scripps Whitcomb Conservatory på Belle Isle.
Byens Greektown og kasino er et underholdningssenter i Detroit. Byen har gjestet North American International Auto Show siden 1924.
En viktig offentlig skulptur i Detroit er Marshall Fredericks «Spirit of Detroit» ved Coleman Young Municipal Center. Den blir ofte brukt som et symbol på byen og blir fra tid til annen kledd i en sportsdrakt når et lag fra Detroit gjør det bra. I krysset mellom Jefferson og Woodward Avenue står et minne til Joe Louis, oppført 16. oktober 1986. Skulpturen som ble lagd på bestilling av Sports Illustrated, av Robert Graham er en 7,3 meter arm med en knyttet hånd som er opphengt i et pyramidisk rammeverk.Kunstneren Tyree Guyton skapte en kontroversiell kunstutstilling kjent som Heidelberg Project på midten av 1980-tallet, lagd med forlatte biler, klær, sko, støvsugere og annet skrot Guyton hadde funnet i nabolaget nær og i Heidelberg Street på Detroits østside.
== Idrett ==
=== Lagidrett ===
Detroit er et av 13 amerikanske metropolområder som er hjem til profesjonelle lag fra alle de fire store sportene i Nord-Amerika. Alle disse lagene, med unntak av ett, spiller i selve byen (NBA-laget Detroit Pistons og WNBA-laget Detroit Shock spiller begge i forstaden Auburn Hills i The Palace of Auburn Hills). Det finnes tre store sportsarenaer i byen: Comerica Park (hjemmebanen til MLB-laget Detroit Tigers), Ford Field (hjemmebanen til NFL-laget Detroit Lions( og Joe Louis Arena (hjemmebanen til NHL-laget Detroit Red Wings. En markedkampanje i 1996 promoterte kallenavnet «Hockeytown».
=== Collegeidrett ===
Innen collegeidrett gjør Detroits beliggenhet innenfor Mid-American Conference (MAC) den til et hyppig brukt sted for ligaens sluttspillkamper. Mens MAC Basketball Tournament flyttet for godt til Cleveland fra 2000, har MAC Football Championship Game blitt spilt på Ford Field i Detroit siden 2004, og tiltrekker seg årlig mellom 25 000 og 30 000 tilskuere. University of Detroit Mercy har et NCAA Division I-program, og Wayne State University har både NCAA Division I og II program. NCAA football (Motor City Bowl) blir holdt på Ford Field hver desember.
=== Seiling ===
Seiling er en stor idrett i Detroitområdet. St. Clairsjøen er hjem til mange yachtklubber som arrangerer regattaer. Bayview Yacht Club, Detroit Yacht Club, Crescent Sail Yacht Club, Grosse Pointe Yacht Club, Windsor Yacht Club og Edison Boat Club deltar alle i og er styrt av Detroit Regional Yacht-Racing Association (DRYA). Detroit er hjem til mange entypeklasser, blant annet North American 40, Cal 25, C&C 35, Crescent, Express 27, J 120, J 105, Flying Scots og mange andre.
Crescent Sailboat og L Boat ble begge designet og bygd i Detroit. Detroit har også et veldig aktivt og konkurransekraftig juniorprogram for seiling.
=== Motorsport ===
Siden 1916, har byen vært hjem til et American Boat Racing Association (ABRA) hydroplane båtløp, som har blitt holdt årlig (med unntak) på Detroitelven nær Belle Isle. Ofte er løpet for ABRA Challenge Cup, mer kjent som Gold Cup (først utdelt i 1904) som er det eldste motorsport trofeet i verden. Detroit var tidligere hjem til en runde av verdensmesterskapet i Formel 1, som ble holdt i sentrumsgatene i Detroit fra 1982 til 1988. Etterpå gikk man over til Indycarløp som ble holdt inntil 2001. I 2007 kom Open Wheel Racing igjen tilbake til Belle Isle med både Indy Racing League og American Le Mans Series løp.
=== City of Champions ===
Detroit ble gitt tilnavnet «City of Champions» på 30-tallet etter en serie av suksesser i både individuelle- og lagidretter. Gar Wood, en detroiter, vant Harmsworth Trophy for motorbåtløp på Detroitelven i 1931. I 1932 vant Eddie «The Midnight Express». Tolan, en svart student ved Cass Technical High School, vant på 100 og 200 meter og dermed to gullmedaljer i sommerlekene i Los Angeles i 1932. Joe Louis ble verdensmester i tungvekt i 1937. I 1935 vant Detroit Lions NFL mesterskapet. Detroit Tigers har vunnet fire World Series i baseball. I 1984 vant de Tigers-mesterskapet, noe som førte til tre døde og millioner av dollar i skade i Detroits gater. Detroit Red Wings har vunnet elleve Stanley Cup mesterskap (noe som er best blant NHL-lagene fra USA), Detroit Pistons har vunnet 3 NBA-titler, og Detroit Shock har vunnet 2 WNBA-titler. I 2007 ble Detroit gitt tilnavnet «Sports City USA» i anerkjennelse av byens mange gode lag og store antall tilhengere.
=== OL-søknader ===
Detroit har den tvilsomme æren av å ha vært den byen med flest bud for å arrangere De Olympiske sommerlekene uten å noensinne ha blitt tildelt dem: sju mislykkede bud for lekene i 1944, 1952, 1956, 1960, 1964, 1968 og 1972. Byen kom to ganger som en god nummer to, men tapte 1964-lekene til Tokyo og 1968-lekene til Mexico by.
=== Wrestling ===
Detroit har gjestet mange WWE-arrangement (innen wrestling), som WWEs WrestleMania 23 i 2007, som tiltrakk seg 80 103 tilskuere til Ford Field; og arrangementet markerte 20-årsjubileumet til WrestleMania III som tiltrakk seg 93 173 tilskuere til Ponitac Silverdome i nærliggende Pontiac, Michigan i 1987. 31. mai og 1. juni 2008 fant Red Bull Air Race sted langs Detroitelven.
== Media ==
The Detroit Free Press og The Detroit News er de to største dagsavisene. Begge er i fullformat og blir utgitt sammen under en såkalt felles operasjonsavtale. Dette stammer fra Newspaper Preservation Act of 1970, et forsøk på å bevare aviser i økonomisk krise ved å sammenslå administrasjonen til to aviser i samme område.
TV-markedet i Detroit er det ellevte største i USA; ifølge beregninger der tv-seere i store deler av Ontario (blant annet i byen Ottawa) som tar inn Detroitkanalene ikke er tatt med.
Detroit har også det ellevte største radiomarkedet i USA, selv om denne beregningen heller ikke tar i betraktning radiolyttere i Canada.
== Økonomi ==
Detroitområdet er et betydelig industrisenter, mest kjent som hjem til de tre store bilprodusentene, General Motors, Ford og Chrysler. Byen er et viktig senter for global handel, og store internasjonale advokatfirma har kontor i både Detroit og Windsor. Omtrent 80 500 jobber i sentrum av Detroit, som tilsvarer 21 % av byens sysselsatte.Det finnes omtrent fire tusen fabrikker i området. Den nasjonale bilindustrien har alle sine hovedkvarter i Detroitområdet (GM i Detroit, Ford i Dearborn og Chrysler i Auburn Hills). Nybilproduksjon, salg og jobber relatert til bilbruk står for omtrent hver tiende jobb i USA. Detroit er også et viktig område innenfor ingeniøryrket. En undersøkelse i 2004 viste at 150 000 jobber i Windsor-Detroit regionen og 13 000 000 000 $ i årsverk var avhengig av Detroits internasjonale grenseoverganger.
=== Bilindustrien ===
Detroitområdet er blitt vant til de økonomiske syklusene i bilindustrien En økning i automatisert produksjon ved hjelp av robotteknologi, billig arbeidskraft i andre deler av verden og økt konkurranse har ført til stødige forandringer av visse typer av industrijobber i området. Lokale komplikasjoner for byen er høyere eiendomsskatter enn de nærliggende forstedene, som gjør at mange ikke har råd til eget hus. I juni 2008, var arbeidsledigheten i Detroitområdet på 9,7 %. I selve byen var arbeidsledigheten på 14,2 % ved enden av 2005, og gjør at mer enn en tredjedel av Detroits innbyggere lever under fattigdomsgrense. Dette delvis p.g.a. den hvite utflyttingen etter deseggreasjonspolitikken i skolevesenet på 70-tallet. Deler av byen har blitt forlatt og mange tomme hjem står igjen. Selv om byen har slitt med økonomien, har den siden 2006 balansert budsjettet med mer midler til å rive forlatte bygg.
De tre store bilprodusentene har tilsammen tapt markedsandeler til utenlandske rivaler. Dodge har bilprodusentene i Detroit fortsatt å øke produksjonen fra tidligere tiår med ekspansjonen av amerikanske og globale bilmarkeder. I 1994, med en økende etterspørsel for SUVer og pickuper, kjempet bilindustrien mot Clintonadministrasjonens innsats for å minske bensinforbruket på biler. I 2005 gikk Bushadministrasjonen inn for å sette standarden fra et eneste gjennomsnittsforbruk til seks forskjellige kategorier i en innsats for å få bukt med problemet. På slutten av 90-tallet hadde bilprodusentene i Detroit økt sin markedsandel og hadde rekordoverskudd inntil tilbakegangen i økonomien i 2001; og med terrorangrepene den 11. september fulgte en alvorlig nedgang i aksjemarkedet sammen med en pensjons og trygdekrise. Selv om helsestellkostnader til pensjonister fortsatt er et stor problem, har General Motors investeringstrategi generert et overskudd på 17,1 milliarder dollar i 2007 for sitt amerikanske pensjonsfond verdt 101 milliarder dollar, en forandring på 35 milliarder dollar fra det tidligere underskuddet fra året før på 17,8 milliarder dollar. Med økende oljepriser og krig, kjøper forbrukere færre store biler som pickuper og SUVer. Dette har hatt en negativ effekt på bilindustrien i Detroit. P.g.a. dette har GM og Ford satt i gang sine respektive omveltningplaner. Bekymring blant analytikere om dette har skapt en økonomisk usikkerhet i Detroitområdet.
=== Satsing på miljøteknologi ===
I utgangspunktet, har GM og Ford prøvd å forsinke introduksjonen av ikke-profittbare hybridbiler til fordel fra konvensjonelle bensinbiler; dog har bilprodusentene til dels snudd etter økende oljepriser og utenlandske aktørers satsing på hybridbiler. I 2006 annonserte Ford en dramatisk økning i produksjonen av sine hybridbilmodeller, Ford og GM har også satset på promotering av biler som kan gå på miljødiesel (etanol) som et alternativ til bensinbiler. General Motors har investert kraftig i alle typer brenselcelle kjøretøy. Chrysler har også satt et større fokus på biodiesel i håp om økende salg. I 2002 etablerte delstaten Michigan "NextEnergy", et non-profit selskap hvis funksjon skal være med på å omsetningen av alternativ energiteknologi, spesielt hydrogen som drivstoffalternativ. Hovedavdelingen ligger nord for Wayne State University.
=== Vending av strømmen ===
Selskaper i forstedene søker oppkommende teknologier inkludert bioteknologi, nanoteknologi, informasjonsteknologi og brenselscelleutvikling. Byen Detroit prøvd å trekke til seg regionens voksende selskaper til dets sentrum med fordeler som trådløse nettverksoner for Internett, lavere firmaskatter, ulike infrastrukturtelle miljøtiltak og høyblokker. Byen har så langt hatt litt suksess med dette, blant annet har hovedkvarteret til Compuware, samt OnStar og EDS kontorer kommet til Renaissance Center. Dog flyttet banken Comerica hovedkvarteret til Dallas i 2007. 12. november 2007 annonserte Quicken Loans sin avtale med byen om å flytte sitt internasjonale hovedkvarter og 4000 ansatte til sentrum av Detroit, og dermed forlate sinn beliggenhet i forstedene, noe som har blitt sett på som viktig for utviklingen av det nye Detroit.
=== Selskaper i Detroit ===
Store selskaper med hovedkontor i Detroit er Fortune 500-selskapene er General Motors, American Axle & Manufacturing og DTE Energy. Detroit er også hjem til Compuware og den amerikanske pizzakjeden Little Caesars. Andre selskaper med store avdelinger i Detroit er Electronic Data Systems, Visteon, Delphi, Ford Motor Company (som holder til i Dearborn, MI, en forstad til Detroit), PricewaterhouseCoopers, Ernst & Young, Deloitte Touche, KPMG, Jeep og Dodgeavdelingen til Chrysler, GMAC og OnStar. Andre store industrier er reklame, jus, finans, kjemikalier og data. Et av USAs største advokatfirma Miller, Canfield, Paddock & Stone har kontor i både Windsor og Detroit.
=== Kasinovirksomhet ===
Kasino gambling spiller en stadig viktigere rolle, da Detroit er den største byen i USA med Kasino. Caesars Windsor, som er Canadas største kasino komplimenterer MGM Grand Detroit, MotorCity Casino og Greektown Casino i Detroit. Selv om kasinoene har brakt nye skatteinntekter og jobber til byen, har den fortsatt stor arbeidsledighet. Detroit var i 2007 USA femte største spillemarked. Hvis man inkluderer kasinoet i Windsor er ligger den som nummer 3 eller 4. I 2006 brukte byen 1,3 milliarder dollar på restaurering og nye bygningprosjekter som økte antallet jobber i byggebransjen i byen. Sykehusene Detroit Medical Center og Henry Ford Hospital er store arbeidsgivere i byen.
=== I dag ===
Medieomtaler av Detroits økonomi reflekterer gjerne de økonomiske syklusene. I 2007 ble bydelen Downtown i Detroit rangert blant de beste storby bydelene i USA å pensjonere seg i av CNN Money Magazine. Fortsatt er Detroit preget av et stort klasseskille med en veldig rik overklasse og en særdeles fattig arbeiderklasse.
I 2013 gikk byen til retten for å begjære beskyttelse under «Chapter 9 municipal bankruptcy» (konkurs) av konkurslovene i USA. Byens gjeld var på omtrentlig USD 14 milliarder. En gjeld de ikke lengre klarte å betjene og var dermed insolvent. Byen var siden mars 2013 satt under administrasjon av delstaten. Situasjonen er tildels et resultat av hvordan situasjonen er i USAs bilindustri. Byens offentlige pensjonister kjemper for ikke å miste sitt pensjonsfond. Konkursprosessen er forventet å ta måneder, muligens år.
== Demografi ==
En 2007 rapport viser at medianinntekten for en husholdning i Detroit er 34 512 $, en 12 % økning fra 2000. Ifølge United States Census Bureau var det 951 270 innbyggere, 336 428 husholdninger og 218 341 familier bosatt i byen. Befolkningstettheten var 2 646,7 km². Det var 375 096 boliger med en gjennomsnittstetthet på 1 043,6/km²
Byens befolkning vokste med mer enn seks ganger i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet, i hovedsak fra østeuropeiske og libanesiske immigranter og migranter fra sørstatene som søkte arbeid i den voksende bilindustrien. Dog har byen siden 1950 sett en voldsom utflytting til forstedene. Byens innbyggertall gikk ned fra sitt høyeste i 1950 med et innbyggertall på 1 849 568 til 916 952 i 2007. Dette kan delvis forklares med utbyggingen av et utbredt motorveisystem og utflytting av hvite.
Ifølge folketellingen i 2000, var 81,6 % av Detroits innbyggere av afroamerikansk avstamning, 12,3 % av europeisk avstamning, 1 % av asiatisk avstamning, 0,3 % av indiansk avstamning, 0,3 % av oseanisk avstamning, 2,5 % av andre raser og 2,3 % av to eller flere raser. 5 % av befolkning var av latinamerikansk avstamning uavhengig av rase. Den hvite delen av befolkningen (unntatt latinamerikanere) utgjorde 10,5 % av Detroits innbyggertall. Den utenlandsfødte delen av befolkningen utgjorde 4,8 %.
Det var 336 428 husholdninger derav 33,9 % hadde barn under atten år bosatt hos dem, 26,7 % var gifte par som bor sammen, 31,6 % besto av enslige kvinner uten ektemann og 35,1 % besto ikke av familier, 29,7 % av alle husholdninger besto av enslige og 9,2 % besto av enslige over 65. Størrelse på gjennomsnittshusholdningen var 2,77 og den gjennomsnittlige familiestørrelsen var 3,45.
Innbyggernes aldersammensetning er spredt, med 31 % av byens innbyggere under atten, 9,7 % fra 18 til 24, 29,5 % fra 25 til 44, 19,3 % fra 45 til 64 og 10,4 % fra 65 og oppover. Medianalderen var 31 år. For hver 100 kvinne, var det 89,1 menn. For hver kvinne fra 18 og oppover, var det 83,5 menn.
I 2000, var medianinntekten til en husholdning i byen 29 526 $, og medianinntekten for en familie var 33 853 $. Menn hadde en medianinntekt på 33 381 $ og kvinner 26 749 $. Inntekt per innbygger var 14 717 $. 26,1 % av befolkningen og 21,7 % av familiene levde under fattigdomsgrensen. Av det totale innbyggertallet levde 34,5 % av de under 18 og 18,6 % av de under 65 og eldre under fattigdomsgrense.
Detroits forsteder i Oakland County, Macomb County og nordøstre og nordvestre Wayne County er i hovedsak bosatt av hvite. Av afroamerikanerne som bor i storbyområdet, bor omtrent 70 % innen bygrensene til Detroit. Detroitområdets etniske samfunn er mange og omfatter etterkommere av de franske grunnleggerne, og irer, tyskere, skotter, polakker, italienere, grekere, serbere, tyrkere, armenere, jøder, arabere og libanesere som bosatte seg i byen under den industrielle framgangen tidlig på 1900-tallet. Detroitområdet har det største antallet av belgiere utenfor Belgia; Cadieux Street på byens østside nord for Grosse Pointe var hjertet av et av veldig få distinktive belgiske nabolag i USA på tidlig og midten av det 20. århundre. Detroitområdet (spesielt Dearborn) er hjem til USAs største antall av muslimer.
== Utøvende makter og administrasjon ==
Byens politiske administrasjon består av en borgermester og ni byrådsmedlemmer samt en rådmann som blir valgt inn for hvert fjerde år, som er året etter presidentvalget i USA. Kandidatene blir stort sett valgt inn uavhengig av partitilhørighet. Siden 1974 har Detroit hatt et system der borgermesteren har mye makt, blant annet trenger borgermesteren ikke å følge øremerkinger på budsjettet som byrådet har lagt fram, dog må bystyret godkjenne større kontrakter.Detroits rettssaler er administrert av delstaten og valg er individuelt basert og uavhengig av partitilhørighet. Probate Court for Wayne County ligger i Coleman A. Young Municipal Center i sentrum av Detroit. Circuit Court ligger i Frank Murphy Hall of Justice i sentrum av Detroit. Byen er hjem til Thirty Sixth District Court, samt første herredsretten i Michigan Court of Appeals og United States District Court for the Eastern District of Michigan.
=== Politikk ===
Politisk støtter byen Demokratene i statlige og nasjonale valg (lokale valg er ikke basert på partitilhørighet). Ifølge en studie fra Bay Area Center for Voting Research, er Detroit den mest liberale storbyen i USA, basert på antall innbyggere i byen som stemte for Det demokratiske parti.
I 2000 ba byen om en etterforskning i regi av de amerikanske justisdepartementet av byens politivesen, som ble ferdig i 2003 og behandlet beskyldninger om bruk av makt og brudd på sivile rettigheter. Etter den konkluderende rapporten starten en omfattende reorganisering av politivesenet i Detroit.
Byutvikling i Detroit har vært et viktig emne i Detroit i mange år. I 1973, valgte byen sin første svarte borgermester, Coleman Young. Til tross forsøk på utbedring av byen, ble hans kjempende stil i hans første fem år som borgermester ikke tatt godt i mot blant byens hvite befolkning. Borgermester Dennis Archer, et tidligere overdommer i Michigans høyesterett, refokuserte byens mål om utvikling til en plan for tre casinoer i setrumsområdet.
=== Kriminalitet ===
Selv om kriminaliteten i Detroit har gått ned i de senere år (i 1986 ble det i gjennomsnitt skutt og drept et barn hver dag), hadde byen det sjette største antallet av voldelige forbrytelser blant de tjuefem største byene i USA i 2006. Og byen har ifølge tall fra 2003 over fem ganger så mye drap som det nasjonale gjennomsnittet i USA. Disse hendelsene i deler av byen har gjort byen beryktet. Byen har gjort forsøk på å konsentrere ressursbruken til sentrum, og en undersøkelse fra 2006 viser at kriminalitet i sentrum av Detroit er mye lavere enn det nasjonale statlige gjennomsnitt. Ifølge en analyse fra 2007, kunne administrasjonen vise at mellom 65 til 70 % av byens drap, var narkotikarelatert. I likhet med mange andre grensebyer, finnes det et stort pågående problem med smugling av blant annet narkotika, mennesker og av varer for å unngå beskattelse. I en omstridt analyse fra 2007, ble Detroit rangert som USAs farligste by foran St. Louis, Missouri og Los Angeles.
== Utdanning ==
=== Høyere utdanning ===
Detroit er hjem til flere institusjoner som kan tilby høyere utdanning, blant annet Wayne State University, et nasjonalt forskningsuniversitet med medisin og jusutdanning i bydelen Midtown. Andre utdanningsinstitusjoner er University of Detroit Mercy med jus og tannlegeutdanning, College for Creative Studies, Lewis College of Business, Marygrove College og Wayne County Community College. Detroit College of Law, som nå er tilknyttet Michigan State University ble etablert i byen i 1817, og ble senere flyttet til Ann Arbor i 1837. I 1959 ble en annen avdeling av University of Michigan etablert i Dearborn.
=== Lavere utdanning ===
==== Offentlige skoler ====
Med 116 000 elever, er Detroit Public School (DPS) det største skoledistriktet i Michigan og består av 220 skoler, samt offentlige spesialskoler med alternativ pedagosisk læring.
På midten og slutten av 90-tallet fjernet de statlige myndighetene det lokalt valgte skolestyre etter beskyldninger om vanstyre, og erstattet det med et styre utpekt av borgermesteren og guvernøren. Et nytt lokalvalgt styre ble reetablert i 2005. Det første valget av det nye styret med elleve medlemmer fant sted 8. november 2005. P.g.a. dårlige elevtall planla byen å stenge 95 skoler, og delstaten krevde på grunn av underskudd reduseringsplaner og dermed nedleggelse av hele 110 skoler. Ifølge tall fra offisielle rapporter, består 61 % av elevene i offentlige skoler eksamen.
==== Private skoler ====
Detroit har mange forskjellige private skoler, samt romersk-katolske skoler som blir administrert av det katolske bispedømme i Detroit.
== Infrastruktur ==
=== Helse ===
Innenfor bygrensene til Detroit, finnes det mer enn et dusin sykehus, blant annet Detroit Medical Center (DMC), Henry Ford Hospital, St. John Health og John D. Dingell VA Medical Center. DMC, er et regionalt sykehus og består av Detroit Receiving Hostpital and University Health Center, Children's Hospital of Michigan, Harper University Hospital, Hutzel Women's Hospital, Rehabilitation Institute, Sinai-Grace Hospital og Karmanos Cancer Institute. DMC har mer enn 2000 sengeplasser og 3000 tilknyttede helsearbeidere. Det er også den største ikke-statlige arbeidsgiveren i Detroit. Senteret er bemannet med helsearbeidere fra Wayne State University School of Medicine, den største singel-campus medisinskolen i USA. Metropolområdet har også andre sykehus, som for eksempel William Beaumant Hospital, St. Joseph's og University of Michigan Medical Center, hovedsakelig i forstadsfylkene.
=== Transport ===
Med sin nærhet til Canada og sine fasiliteter, havner, veier, jernbaneforbindelser og internasjonale flyplasser, er Detroit et viktig transportsentrum. Byen har tre internasjonale grenseoverganger, Ambassador Bridge, Detroit-Windsor Tunnel og Michigan Central Railway Tunnel, som forbinder byen til Windsor, Ontario. Ambassador Bridge er den travleste grenseovergangen i Nord-Amerika, og 27 % av den totale handelen mellom USA og Canada går over denne broa.
==== Flytrafikk ====
Detroit Metropolitan Wayne County Airport (DTW) er områdets hovedflyplass, og ligger i den nærliggende byen Romulus og er hovedbasen til Northwest Airlines og Spirit Airlines. Bishop International Airport (FNT) ligger i Flint og er den nest travleste ruteflyplasse i regionen. Coleman A. Young International Airport (DET), tidligere kalt Detroit City Airport ligger nordøst i Detroit. Selv om Southwest Airlines tidligere fløy fra flyplassen, foregår det i dag bare charterflyvning og hobbyflyvning der. Willow Run Airport, i den vestlige delen av Wayne County nær Ypsilanti, er en hobby og varetransportflyplass.
==== Offentlig transport ====
Buss er regionalt sett eneste offentlige transport av betydning. Antall busspassasjerer økte med 8,4 % i 2006. Detroit Department of Transportation (DDOT) sørger for rutetrafikk innenfor bygrensene og Suburban Mobility Authority for Regional Transportation (SMART) sørger for busstrafikk i forstedene. Grensetrafikk mellom sentrumsområdene i Windsor og Detroit blir utført av Transit Windsor via Tunnel Bus.Et banetrikkelinjesystem kalt Detroit People Mover, som sto ferdig i 1987, kjører daglig på en rundgang på 4.6 km i sentrum. Amtrak har togruter til Detroit; og har sin Wolverine-rute som går mellom Chicago og Pontiac. Bagasje kan ikke bli innsjekket i Detroit; dog kan inntil to kofferter i tillegg til personlige gjenstander som vesker, laptopvesker og spedbarnsutstyr bringes på toget som håndbagasje. Amtrackstasjonen i Detroit ligger nord for sentrum ved Woodward Avenue. «J.W. Westcott II», som leverer post til lastebåter på Detroitelven, er verdens eneste flytende postkontor.Fra 1976 til 21. juni 2003, gikk det en 1,6 km smalsporet trikkelinje i Detroit langs en L-formet rute fra Grand Circus Park til Renaissance Center, langs Washington Boulevard og Jefferson Avenue, med trikker fra opprinnelig fra Lisboa i Portugal. Trikkelinjen var opprinnelig omtrent 1200 m lang, men ble utvidet med 400 meter til Renainssance Center i 1980. Sporene ble fjernet i november 2003 etter en større utbedring av Washington Boulevard, og trikkestallen ble revet i 2004. Med åpningen av People mover, hadde trafikken på denne ruten gått ned til rundt 3000 per år (fra 75 000 passasjerer årlig) før linjen ble lagt ned. Trikkevognene blir for tiden oppusset i Seattle, Washington.Southeast Michigan Council of Governments (SEMCOG) har analysert muligheten til en jernbane mellom Detroit og Ann Arbor, som ville gitt pendlere mellom byene flere muligheter. Banen vil i såfall bli finansiert med 100 millioner dollar føderal støtte som er sikret på bakgrunn av analyseresultatene.
I et annet forslag, har DDOT planer om en trikkelinje. I mars 2008 ble det annonsert at en trikkelinje er planlagt langs Woodward Avenue. Den er beregnet til å koste 372 millioner dollar og er foreløpig prosjektert åpnet innen 2013.
==== Hovedfartsårer ====
Detroitområdet har et stort utbygd motorveisystem administrert av Michigan Department of Transportation. Byen er kryssningspunkt for tre Interstate highways. Detroit er forbundet via Interstate 75 og Interstate 96 til Kings Highway 401 og da til større Ontariobyer som London i Ontario og Torontometropolen som ligger langs Kings Highway 401.
== Vennskapsbyer ==
Detroit har seks vennskapsbyer:
Dubai, De forente arabiske emirater
Kitwe, Zambia
Minsk, Hviterussland
Nassau, Bahamas
Toyota, Japan
Basra, Irak
== Bilder fra Detroit ==
Billedgalleri med motiver fra Detroit by. Klikk på bildene for større versjoner.
== Referanser ==
Fotnoter
Litteratur
Bak, Richard. Detroit Across 3 Centuries. Thompson Gale, 2001. ISBN 1-585-36001-5
Burton, Clarence M. Cadillac's Village: A History of the Settlement, 1701–1710. Detroit Society for Genealogical Research, 1896. ISBN 0-943112-21-4
Burton, Clarence M. Early Detroit: A sketch of some of the interesting affairs of the olden time. Burton Abstracts, 1912. OCLC 926958
Chafets, Zev. Devil's Night: And Other True Tales of Detroit. Random House, 1990. ISBN 0-394-58525-9
Farley, Reynolds, et al.. Detroit Divided. Russell Sage Foundation Publications, 2002. ISBN 0-87154-281-1
Farmer, Silas. History of Detroit and Wayne County and Early Michigan. Omnigraphics Inc; Reprint edition, 1998. ISBN 1-55888-991-4
Gavrilovich, Peter og Bill McGraw. The Detroit Almanac. Detroit Free Press, 2000. ISBN 0-937247-34-0
Hill, Eric J. og John Gallagher AIA. Detroit: The American Institute of Architects Guide to Detroit Architecture. Wayne State University Press, 2002. ISBN 0-8143-3120-3
Meyer, Katherine Mattingly og Martin C.P. McElroy med forord av W. Hawkins Ferry, Hon A.I.A. Detroit Architecture A.I.A. Guide Revised Edition. Wayne State University Press, 1980. ISBN 0-8143-1651-4
Parkman, Francis. The Conspiracy of Pontiac. University of Nebraska Press, 1994. ISBN 0-8032-8737-2
Poremba, David Lee. Detroit: A Motor City History (Images of America). Arcadia Publishing, 2003. ISBN 0-7385-2435-2
Sharoff, Robert. American City: Detroit Architecture. Wayne State University Press, 2005. ISBN 0-8143-3270-6
Sobocinski, Melanie Grunow. Detroit and Rome: building on the past. Regents of the University of Michigan, 2005. ISBN 0933691092
Sugrue, Thomas J. The Origins of the Urban Crisis. Princeton University Press 1998. ISBN 0-691-05888-1
Woodford, Arthur M. This is Detroit 1701–2001. Wayne State University Press, 2001. ISBN 0-8143-2914-4
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Detroit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Detroit – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Detroit hos Wikivoyage
Detroit Metro Convention & Visitors Bureau
Detroit Regional Chamber of CommerceNettsider om Detroit
Aerialpics
Cityscape Detroit
Detroit1701
French Ontario in the 17th and 18th Centuries – Detroit
Detroit Economic Club
Detroit Economic Growth Corporation
Detroit Entertainment District
Detroit Historical Museums & Society
Detroit News Rearview Mirror
Detroit Riverfront Conservancy
Downtown Detroit Partnership
Guide2Detroit
New Center Council
North American International Auto Show
The World is Coming
Myspace City of Detroit | Ste. Anne de Detroit, etablert 26. | 196,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B08.00 | 2023-02-04 | UTC+08.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+08.00 er et belte av tidssoner som ligger åtte timer før standardtiden UTC. UTC+08.00 er en mulig kandidat for ASEAN Common Time. I 2008 omfattet UTC+08.00 følgende områder:
| UTC+08.00 er et belte av tidssoner som ligger åtte timer før standardtiden UTC. UTC+08.00 er en mulig kandidat for ASEAN Common Time. I 2008 omfattet UTC+08.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Brunei
Folkerepublikken Kina – Kinesisk standardtid (offisielt kalt Beijingtid)
Hongkong – se Tid i Hongkong
Taiwan – se Chungyuan standardtid
Indonesia – se Tid i Indonesia
Den østlige delen av Kalimantan
De små Sundaøyer, inkl. Bali
Sulawesi
Macao – se Macao standardtid
Malaysia – se Tid i Malaysia
Mongolia (Hele landet unntatt en liten del lengst vest)
Filippinene – Filippinsk standardtid
Singapore – Tid i Singapore
== Sørlige halvkule - Som standard tid (vinter) ==
Australia - se Tid i Australia
Vest-Australia (AWST—Australsk vestlig standardtid)
== Nordlige halvkule - Som standard tid (vinter) ==
Russland (Irkutsktid) [trenger oppdatering]Republikken Burjatia
Irkutsk oblast
== Nordlige halvkule - Som sommertid ==
Russland (Krasnojarsktid) [trenger oppdatering]Krasnojarsk kraj, Kemerovo oblast og republikkene Khakasia og Tuva. | UTC−08.00 er et belte av tidssoner som ligger åtte timer etter standardtiden UTC. | 196,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9209.00 | 2023-02-04 | UTC−09.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−09.00 er et belte av tidssoner som ligger ni timer etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−09.00 følgende områder:
| UTC−09.00 er et belte av tidssoner som ligger ni timer etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−09.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Fransk Polynesia
Gambierøyene
== Nordlige halvkule – som standard tid (vinter) ==
USA – Alaska Time Zone
Alaska - unntatt Aleutene vest for 169°30′V
== Nordlige halvkule – som sommertid ==
USA – Hawaii-Aleutian Time Zone
Alaska - Aleutene vest for 169°30′V
== Se også ==
Tid i USA | UTC−09.00 er et belte av tidssoner som ligger ni timer etter standardtiden UTC. | 196,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_852 | 2023-02-04 | Europavei 852 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Albania', 'Kategori:Veier i Nord-Makedonia'] | Europavei 852 går mellom Tirana i Albania og Ohrid i Nord-Makedonia.
| Europavei 852 går mellom Tirana i Albania og Ohrid i Nord-Makedonia.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | kart = | 196,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mario_Party | 2023-02-04 | Mario Party | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mario Party', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Videospill utviklet av Nintendo'] | Mario Party (japansk: マリオパーティ Mario Pāti) er en videospillserie utviklet av det Konami-eide spillselskapet Hudsoft Soft. Det første spillet i serien ble utgitt i 1998, og siden har det blitt sluppet ett spill hvert år med unntak av 2006, 2008-2011, 2014 og 2019-2020. Mario Party er laget som et interaktivt brettspill og følger mange av reglene som tradisjonelle brettspill gjør. Ett unntak er diverse «minispill» som avslutter hver runde, der deltakerne konkurrerer i en rekke forskjellige spill. Her deles man enten inn i lag (to mot to, tre mot én) eller spiller alle mot alle (fire mot fire).
Det første spillet i serien ble utgitt på Nintendo 64, og ble fulgt opp av Mario Party 2 og 3 på samme konsoll. Deretter ble serien flyttet over til Nintendos nye maskin Nintendo Gamecube, der Mario Party 4, 5, 6 og 7 så dagens lys. Det til nå siste spillet i serien ble utgitt til Nintendo Switch i 2018. I tillegg til de åtte spillene utgitt for konsoll har det også blitt laget versjoner til Game Boy Advance, Nintendo DS og Nintendo 3DS med samme konsept.
| Mario Party (japansk: マリオパーティ Mario Pāti) er en videospillserie utviklet av det Konami-eide spillselskapet Hudsoft Soft. Det første spillet i serien ble utgitt i 1998, og siden har det blitt sluppet ett spill hvert år med unntak av 2006, 2008-2011, 2014 og 2019-2020. Mario Party er laget som et interaktivt brettspill og følger mange av reglene som tradisjonelle brettspill gjør. Ett unntak er diverse «minispill» som avslutter hver runde, der deltakerne konkurrerer i en rekke forskjellige spill. Her deles man enten inn i lag (to mot to, tre mot én) eller spiller alle mot alle (fire mot fire).
Det første spillet i serien ble utgitt på Nintendo 64, og ble fulgt opp av Mario Party 2 og 3 på samme konsoll. Deretter ble serien flyttet over til Nintendos nye maskin Nintendo Gamecube, der Mario Party 4, 5, 6 og 7 så dagens lys. Det til nå siste spillet i serien ble utgitt til Nintendo Switch i 2018. I tillegg til de åtte spillene utgitt for konsoll har det også blitt laget versjoner til Game Boy Advance, Nintendo DS og Nintendo 3DS med samme konsept.
== Mario Party ==
Det første spillet i serien ble utgitt på Nintendo 64 14. desember 1998 i Japan. Mario Party har totalt 53 minispill.
== Mario Party 2 ==
Det andre spillet i serien ble utgitt 17. desember 1999 i Japan og var det første spillet som introduserte gjenstander som kan brukes av deltakerne i spillet til egen gevinst, eller for å ødelegge for de andre spillerne. Mario Party 2 har totalt 65 minispill.
== Mario Party 3 ==
Mario Party 3 ble utgitt 7. desember 2000 i Japan. Mario Party 3 har totalt 71 minispill, og er det siste spillet utgitt på Nintendo 64.
== Mario Party 4 ==
Det fjerde spillet i serien ble utgitt 21. oktober 2002 i Japan til Nintendo Gamecube. Mario Party 4 har totalt 77 minispill.
== Mario Party 5 ==
Det femte spillet spillet i serien ble utgitt 10. november 2003 i Japan og har totalt 75 minispill.
== Mario Party 6 ==
Det sjette spillet i serien ble utgitt 18. november 2004 i Japan. Mario Party 6 har totalt 82 minispill.
== Mario Party 7 ==
Mario Party 7 er det siste spillet i serien som ble utgitt Nintendo Gamecube. Det er totalt 88 minispill i den sjuende utgaven av spillserien. Spillet ble sluppet 7. november 2005 i Japan.
== Mario Party 8 ==
Mario Party 8 ble sluppet 29. mai 2007 i Japan til Nintendo Wii og har totalt 81 minispill. Det første spillet til Nintendos populære konsoll og tar i bruk Wii-kontrollens funksjoner på de fleste områder.
== Mario Party 9 ==
Mario Party 9 ble sluppet til Nintendo Wii U mars 2012 i Europa. Spillet inneholder 82 nye minispill hvor deltakerne blant annet kan lage pizza, rømme fra hjemsøkte herregårdshus og kjøre om kapp med snøscootere. Det er feltet på spillbrettet som avgjør hva slags minispill man skal spille.
== Mario Party 10 ==
Hovedartikkelen:Mario Party 10
== Super Mario Party ==
Hovedartikkelen: Super Mario Party
== Andre spill ==
=== Mario Party Advance ===
Mario Party Advance ble sluppet 28. mars 2005 til Game Boy Advance, og er det første spillet i serien sluppet på en håndholdt maskin.
Det er over 120 minispill i spillet.
=== Mario Party DS ===
Mario Party DS ble sluppet til Nintendo DS 19. november 2007 i USA. Spillet tar i bruk den håndholdte konsollens berøringsskjerm på mange av minispillene.
Det er det andre håndholdte spillet i serien.
Det er totalt 74 minispill i spillet.
=== Mario Party: Island Tour ===
Mario Party: Island Tour ble sluppet November 2013 og er det første Mario Party spillet på Nintendo 3DS.
Det er det tredje håndholdte spillet i serien.
Spillet har totalt 81 minispill.
=== Mario Party: Star Rush ===
=== Mario Party: The Top 100 ===
Mario Party: The Top 10 er en samling av de 100 beste minispillene i serien så langt og ble utgitt i desember 2017.
Den er det femte håndholdte spillet i serien.
== Spillbare figurer ==
== Referanser == | Mario Party (japansk: マリオパーティ Mario Pāti) er en videospillserie utviklet av det Konami-eide spillselskapet Hudsoft Soft. Det første spillet i serien ble utgitt i 1998, og siden har det blitt sluppet ett spill hvert år med unntak av 2006, 2008-2011, 2014 og 2019-2020. | 196,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrikshamn | 2023-02-04 | Fredrikshamn | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1653', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Byer i Södra Finlands län', 'Kategori:Kommuner i Kymmenedalen', 'Kategori:Sider med kart'] | Fredrikshamn (finsk: Hamina) er en by og kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Byen ligger ved Finskebukta og har en av Finlands viktigste havner. Fredrikshamn er en enspråklig finsk kommune som grenser til Kotka, Kouvola, Luumäki (på ett punkt), Miehikkälä, Vederlax og Russland (i sjøen og på den lille øya Jähi). I 2003 ble landkommunen Veckelax slått sammen med Fredrikshamn.
Byen ble grunnlagt i 1723, men ble ødelagt av brann i 1821 og 1840. Byen ble også sterkt skadet under vinterkrigen og fortsettelseskrigen.
| Fredrikshamn (finsk: Hamina) er en by og kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Byen ligger ved Finskebukta og har en av Finlands viktigste havner. Fredrikshamn er en enspråklig finsk kommune som grenser til Kotka, Kouvola, Luumäki (på ett punkt), Miehikkälä, Vederlax og Russland (i sjøen og på den lille øya Jähi). I 2003 ble landkommunen Veckelax slått sammen med Fredrikshamn.
Byen ble grunnlagt i 1723, men ble ødelagt av brann i 1821 og 1840. Byen ble også sterkt skadet under vinterkrigen og fortsettelseskrigen.
== Vennskapsbyer ==
Falun, Sverige
Paide, Estland
Røros, Norge
Vordingborg, Danmark
== Eksterne lenker ==
Uppslagsverket Finland, Fredrikshamn | Fredrikshamn (finsk: Hamina) er en by og kommune i landskapet Kymmenedalen i Finland. Byen ligger ved Finskebukta og har en av Finlands viktigste havner. | 196,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9210.00 | 2023-02-04 | UTC−10.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−10.00 er et belte av tidssoner som ligger ti timer etter standardtiden UTC. I 2012 omfattet UTC−10.00 følgende områder:
| UTC−10.00 er et belte av tidssoner som ligger ti timer etter standardtiden UTC. I 2012 omfattet UTC−10.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
New Zealand
Cookøyene Fransk Polynesia
Selskapsøyene, inkludert Tahiti
Tuamotu
Australøyene
== Nordlige halvkule – som standard tid (vinter) ==
USA – Hawaii-Aleutian Time Zone
Alaska - Aleutene vest for 169°30′V
Hawaii
Johnston Atoll
== Tidligere bruk ==
Som standard tid hele året
New Zealand
Tokelau (Fram til og med 29.12.11, deretter UTC+14)
== Sørlige halvkule - Som sommertid ==
Samoa (Fram til og med 29.12.11, deretter UTC+14)
== Se også ==
Tid i USA
== Referanser == | UTC−10.00 er et belte av tidssoner som ligger ti timer etter standardtiden UTC. | 196,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marin_Marais | 2023-02-04 | Marin Marais | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 1728', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1656', 'Kategori:Gambister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marin Marais (1656–1728) var en fransk gambist og barokk-komponist.
| Marin Marais (1656–1728) var en fransk gambist og barokk-komponist.
== Liv og virke ==
Marais var sønn av skomakeren Vincent Marais og vokste opp i beskjedne kår. Etter morens død i 1666 ble Marin korgutt i St. Germain-l'Auxerrois. Onkelen Louis Marais var kapellan i denne kirken og François Couperin «le Grand» var orkesterleder. Kjente medelever var Michel-Richard Delalande og Jean-Francois Lalouette. Sistnevnte var noe eldre enn Marin, og hjalp ham senere med å få tjeneste ved Ludvig XIVs hoff. Sannsynligvis hadde Marais allerede lært å spille gambe, for da han i 1672 kom i stemmeskiftet og måtte forlate koret, fikk han undervisning av tidens mest kjente gambister, Nicolas Hotman og den hemmelighetsfulle Monsieur de Sainte-Colombe, og de tok sannsynligvis ikke nybegynnere.
Fra 1676 spilte Marais i Ludvig 14.'s petit Choeur etter å ha blitt anbefalt av Jean-Baptiste Lully. Oppgaven til det lille ensemblet var å akkompagnere sangerne.
Lully hadde høye tanker om Marais, og han fikk fra nå av spille i alle oppføringene av Lullys store operaer, mest i basso continuo-gruppen. Iblant vikarierte han for Lully som dirigent. Marais betraktet Lully som sin komposisjonslærer og dediserte ham sitt første bind av Pièces de viole (1686).
Marais hadde nå sikker inntekt og giftet seg 21. september 1676 med Catherine Damicourt, datter av en sadelmaker. Sammen fikk de 19 barn.
1. august 1679 fikk Marais patent som joueur de viole de la musique de la Chambre, egenhendig underskrevet av Colbert og kongen; Marais var dermed sologambist i det kongelige kammerorkesteret. Blant hans oppgaver var å spille gambe for kongen. I 1685 ble han medlem av orkesteret Acadèmie Royale de Musique. På denne tiden begynte Marais å opparbeide seg et ry som en fremragende gambist og komponist, og i 1686 debuterte han som hoffkomponist med stor suksess. Dessverre er denne musikken forsvunnet.
På anbefaling fra kongen ble Marais i 1705 utnevnt til leder for orkesteret Acadèmie Royale de Musique etter Andre Campra. Dette gjorde Marais i stand til å oppføre sitt mesterverk, operaen Alcyone 18. februar 1706. Marais var orkesterleder fram til 1710.
På side eldre dager trakk Marais seg stadig mer tilbake, og i 1725 sa han fra seg posten som Gambiste du chambre du Roi.
Noen av Marais' 19 barn ble musikere, de mest berømte var Vincent (ca. 1677–1737) som overtok farens post i 1725 og Roland (ca. 1685–1750) som det finnes 2 bøker med Pièces de viole etter.
== Litteratur og film ==
Marin Marais er den sentrale figuren i filmen Tous les matins du monde (1991) (på norsk omtrent «Allverdens morgener») av Alain Corneau etter Pascal Quignards roman med samme navn. I Norge ble filmen markedsført under navnet Alle årets dager. Guillaume og Gérard Depardieu spiller henholdsvis den unge og den voksne Marais i filmen.
Stykket La Sonnière De Geneviève Du Mont de Paris ble brukt som soundtrack i filmen Liquid Sky (1982).
== Media ==
Folies d'Espagne fra Tous les matins du monde med Guillaume Depardieu som den unge Marais.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marin Marais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marin Marais på Internet Movie Database
(sv) Marin Marais i Svensk Filmdatabas
(fr) Marin Marais på Allociné
(en) Marin Marais på AllMovie
(en) Marin Marais på Discogs
(en) Marin Marais på MusicBrainz
(en) Marin Marais på Spotify
(en) Marin Marais på Songkick
(en) Marin Marais på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Marin Marais i International Music Score Library Project
Werner Friedrich Kümmel: Marin Marais (1656-1728). Le Tableau de l’Opération de la Taille – Die barocke Vertonung einer Blasenstein-Operation | Marin Marais (1656–1728) var en fransk gambist og barokk-komponist. | 196,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9211.00 | 2023-02-04 | UTC−11.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−11.00 er et belte av tidssoner som ligger elleve timer etter standardtiden UTC. I 2012 omfattet UTC−11.00 følgende områder:
| UTC−11.00 er et belte av tidssoner som ligger elleve timer etter standardtiden UTC. I 2012 omfattet UTC−11.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
USA – Samoa Time Zone
Amerikansk Samoa
Midwayøyene
New Zealand
Niue
== Se også ==
Tid i USA | UTC−11.00 er et belte av tidssoner som ligger elleve timer etter standardtiden UTC. | 196,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amfitrite | 2023-02-04 | Amfitrite | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Greske gudinner', 'Kategori:Nymfer'] | Amfitrite (gresk Ἀμφιτρίτη) er i antikk gresk mytologi en nereide, en sjøgudinne. Hun må ikke forveksles med kjærlighetsgudinnen Afrodite. Hun var gift med Poseidon, sjøguden og bror av Zevs, himmelguden. Som guddom kom hun i skyggen av sin ektemann Poseidon og mistet med tiden ytterligere betydning. Greske poeter ga henne etter hvert kun symbolsk betydning for havet. I romersk mytologi var hun den tilsvarende Salacia, ektefelle av Neptun, og tilsvarende en mindre figur.
| Amfitrite (gresk Ἀμφιτρίτη) er i antikk gresk mytologi en nereide, en sjøgudinne. Hun må ikke forveksles med kjærlighetsgudinnen Afrodite. Hun var gift med Poseidon, sjøguden og bror av Zevs, himmelguden. Som guddom kom hun i skyggen av sin ektemann Poseidon og mistet med tiden ytterligere betydning. Greske poeter ga henne etter hvert kun symbolsk betydning for havet. I romersk mytologi var hun den tilsvarende Salacia, ektefelle av Neptun, og tilsvarende en mindre figur.
== Mytologisk liv ==
Amfitrite var datter av havguden Nerevs og havnymfen Doris (og således en nereide) i henhold til den greske poeten Hesiod i hans Theogonia, men i henhold til den lærde Apollodoros fra Athen var hun datter av guden Okeanos, den store urstrøm som omga hele jorden, og dennes søster Tethys (og således en okeanide). Apollodoros lister henne faktisk som både nereide og okeanide. Andre kalte henne for personifiseringen av havet i seg selv.
Amfitrites egne avkom var seler og delfiner. Med sin ektefelle Poseidon fødte sønnen Triton og datteren Rhode (som i begynnelsen ble sett på som en datter av Okeanos og Tethys, men som senere ble den som hadde Poseidon som far og hennes mor var enten Amfitrite, Halia (en nymfe fra Rhodos), eller Afrodite. Apollodoros nevner også enda en datter av Amfitrite og Poseidon, da kalt for Benthesikyme.
Amfitrite er ikke fullstendig personifisert i de homerske epos: «ut på den åpne sjø, i Amfitrites brenninger»; hun deler sin homerske epitet Halosydne («sjøfostret») med havnymfen Thetis, mor til Akilles: i en mening er sjønymfene dubletter.
== Representasjon og kult ==
Selv om Amfitrite ikke figurerer i gresk cultus var hun i den arkaiske tiden av framtredende betydning: for i den homeriske hymnen til Apollon er hun ved Apollons fødsel blant «alle de øverste gudinnene, Dione og Rhea og Iknaia og Themis og den høytjamrende Amfitrite».
Thesevs så i undervannshallene til sin far Poseidon døtrene til Nereus danse med flytende føtter, og «ærverdige, okseøyete Amfitrite», som lutret ham med sin bryllupskrans, i henhold til et fragment av den antikke poeten Bacchylides. Forskeren Jane Ellen Harrison anerkjente i den poetisk behandlingen et autentisk ekko av Amfitrites tidligere betydning: «Det ville ha vært langt enklere for Poseidon å anerkjenne sin egen sønn... myten tilhører til det tidlige mytologiske laget da Poseidon ennå ikke var blitt sjøens konge, eller i det minste, ennå ikke den høyeste der – Amfitrite og nereidene styrte der med sine tjenere, tritonene. Selv så sent som Iliadens Amfitrite er ennå ikke Neptuni uxor (Neptuns hustru)».Amfitrite, «den tredje som omkretser (sjøen)» var så fullstendig begrenset i hennes autoritet til sjøen og vesenene i den at hun var bortimot aldri assosiert med sin ektemann, enten for dyrkelse eller i kunstverk, unntatt når Poseidon ble tydelig anerkjent som guden som kontrollerte sjøen. Et unntak kan være kultbildet av Amfitrite som Pausanias som i tempelet til Poseidon ved Korinteidet (ii.1.7).
Den respekterte Pindaros anerkjente i sin sjette olympiske ode Poseidons rolle som «sjøens store gud, ektefelle til Amfitrite, gudinne av den gylne spindel». For senere poeter ble Amfitrite kun en metafor for sjøen: Evripides, i Cyclops (702) og Ovid, i Metamorphoses, (i.14).
Eustathios fra Thessaloniki sa at Poseidon først så Amfitrite danse ved Naxos sammen med de andre nereidene og førte henne med seg. Men i en annen versjon av myten flykter hun fra hans tilnærmelser til Atlas og til den fjerneste avkroker i sjøen; der søker Poseidons delfiner henne gjennom alle sjøens øyer og finner, taler overtalende på Poseidons vegne, om vi skal tro Hyginus og delfinene ble belønnet med å bli plassert blant stjernene i konstellasjon Delphinus (Delfinen).I kunsten på greske vasemaleri og i mosaikk ble Amfitrite skilt ut fra andre nereider kun ved sine dronningattributter. I kunstverk, både antikke og malerier etter renessansen, er hun representert enten på tronen ved Poseidons side eller kjørende sammen med ham i en vogn trukket av sjøhester (hippokampos), eller andre fantastiske skapninger fra havets dyp, og bemannet av tritoner og nereider. Hun er kledt i dronningkappe og har nett i håret. Kloene til krabber er stundom vist i tilknytning til hennes templer.
== Annen bruk ==
Amfitrite er også navnet på en slekt av flerbørstemarkfamilien Terebellidæ
I poesi er Amfitrite ofte benyttet som en metafor for havet og som et synonym for Thalassa, et gresk, mytologisk havvesen.
Syv skip i den britiske marine Royal Navy har hatt navnet HMS Amphitrite.
En astroide, 29 Amphitrite, er navngitt etter henne.
I 1936 benyttet Australia et bilde av Amfitrite på et frimerke som en klassisk allusjon for en kommunikasjonkabel under vannet over Bass-stredet fra Apollo Bay, Victoria til Stanley, Tasmania.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Theoi.com: Amphitrite: et repertoar av greske og latinske sitater i engelsk oversettelse.
Smith: A Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology: «Halosydne» og «Amphitrite» | Okeanos og Tethys | 196,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pontiacoppr%C3%B8ret | 2023-02-04 | Pontiacopprøret | ['Kategori:1760-årene i Canada', 'Kategori:1760-årene i De tretten kolonier', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Irokesiske slag', 'Kategori:Konflikter i 1763', 'Kategori:Konflikter i 1766', 'Kategori:Kriger', 'Kategori:Ottawa (folk)'] | Pontiacopprøret var en krig i 1763 av nordamerikanske indianere som var misfornøyd med britisk styre i De store sjøer-regionen etter britenes seier i den Den franske og indianske krig (1754–1763). Krigere fra flere stammer gikk til felles front for å drive britiske soldater og bosettere ut av regionen. Krigen ble oppkalt etter ottawahøvdingen Pontiac, den mest prominente av de mange høvdingene i konflikten.
Krigen begynte i mai 1763 da indianere, bekymret for tiltak iverksatt av den britiske generalen Jeffrey Amherst, angrep en rekke britiske fort og bosetninger. Åtte fort ble ødelagt, og hundrevis av kolonister drept eller fanget, med mange flere som rømte regionen. Stridene kom til ende etter britiske militærekspedisjoner i 1764 førte til fredsforhandlinger over de neste to årene. Indianerne klarte ikke å drive vekk britene, men opprøret fikk de britiske myndighetene til å modifisere policiene som hadde provosert fram konflikten.
| Pontiacopprøret var en krig i 1763 av nordamerikanske indianere som var misfornøyd med britisk styre i De store sjøer-regionen etter britenes seier i den Den franske og indianske krig (1754–1763). Krigere fra flere stammer gikk til felles front for å drive britiske soldater og bosettere ut av regionen. Krigen ble oppkalt etter ottawahøvdingen Pontiac, den mest prominente av de mange høvdingene i konflikten.
Krigen begynte i mai 1763 da indianere, bekymret for tiltak iverksatt av den britiske generalen Jeffrey Amherst, angrep en rekke britiske fort og bosetninger. Åtte fort ble ødelagt, og hundrevis av kolonister drept eller fanget, med mange flere som rømte regionen. Stridene kom til ende etter britiske militærekspedisjoner i 1764 førte til fredsforhandlinger over de neste to årene. Indianerne klarte ikke å drive vekk britene, men opprøret fikk de britiske myndighetene til å modifisere policiene som hadde provosert fram konflikten.
== Eksterne lenker ==
(en) Pontiac's War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Pontiacopprøret var en krig i 1763 av nordamerikanske indianere som var misfornøyd med britisk styre i De store sjøer-regionen etter britenes seier i den Den franske og indianske krig (1754–1763). Krigere fra flere stammer gikk til felles front for å drive britiske soldater og bosettere ut av regionen. | 196,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Siikajoki | 2023-02-04 | Slaget ved Siikajoki | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finskekrigen', 'Kategori:Konflikter i 1808'] | Slaget ved Siikajoki var et slag under finskekrigen (1808–1809) som ble utkjempet mellom svenske og russiske styrker den 18. april 1808 ved Siikajoki nær Uleåborg (Oulu) i dagens Finland. Slaget endte med svensk seier, den første under kampene på fastlandet i den finske delen av riket (russiske styrker hadde tidligere blitt beseiret på Gotland og Åland.
Da den finske delen av Sverige ble angrepet av Russland i februar 1808 besluttet den svenske øverstkommanderende Wilhelm Mauritz Klingspor å trekke seg tilbake til det nordvestlige Finland i påvente av troppeforsterkninger fra Sverige og Sveriges allierte Storbritannia. To dager før hadde slaget ved Pyhäjoki blitt utkjempet og den finske generaladjutanten, grev Gustaf Löwenhielm hadde blitt tatt som fange av russerne, i hans sted ble Carl Johan Adlercreutz utnevnt.
Under retretten til Georg Carl von Döbelns styrker begynte de å krysse over den islagte elven Siikajoki da de ble de angrepet av russiske styrker. Von Döbeln gikk først til motangrep, men ble beordret å trekke seg tilbake. Da blottet de russiske styrkene sitt senter og et angrep ble beordret av general Adlercreutz hvorpå russerne ble slått.
På tross av en generell ordre om strategisk tilbaketrekning så vant de svenske styrkene en taktisk seier ved å utnytte en svekkelse hos de forfølgende russiske styrkene.
Slaget ved Siikajoki beskrives i diktet «Adlercreutz» i diktverket Fänrik Ståls sägner av Finlands nasjonalpoet Johan Ludvig Runeberg.
Det Nylandske regimentet (nå Nylands brigade) utmerket seg i slaget ved Siikajoki, fremdeles idag får soldater i brigaden rett til å bære Siikajokikorset etter fullført rekruttskole.
| Slaget ved Siikajoki var et slag under finskekrigen (1808–1809) som ble utkjempet mellom svenske og russiske styrker den 18. april 1808 ved Siikajoki nær Uleåborg (Oulu) i dagens Finland. Slaget endte med svensk seier, den første under kampene på fastlandet i den finske delen av riket (russiske styrker hadde tidligere blitt beseiret på Gotland og Åland.
Da den finske delen av Sverige ble angrepet av Russland i februar 1808 besluttet den svenske øverstkommanderende Wilhelm Mauritz Klingspor å trekke seg tilbake til det nordvestlige Finland i påvente av troppeforsterkninger fra Sverige og Sveriges allierte Storbritannia. To dager før hadde slaget ved Pyhäjoki blitt utkjempet og den finske generaladjutanten, grev Gustaf Löwenhielm hadde blitt tatt som fange av russerne, i hans sted ble Carl Johan Adlercreutz utnevnt.
Under retretten til Georg Carl von Döbelns styrker begynte de å krysse over den islagte elven Siikajoki da de ble de angrepet av russiske styrker. Von Döbeln gikk først til motangrep, men ble beordret å trekke seg tilbake. Da blottet de russiske styrkene sitt senter og et angrep ble beordret av general Adlercreutz hvorpå russerne ble slått.
På tross av en generell ordre om strategisk tilbaketrekning så vant de svenske styrkene en taktisk seier ved å utnytte en svekkelse hos de forfølgende russiske styrkene.
Slaget ved Siikajoki beskrives i diktet «Adlercreutz» i diktverket Fänrik Ståls sägner av Finlands nasjonalpoet Johan Ludvig Runeberg.
Det Nylandske regimentet (nå Nylands brigade) utmerket seg i slaget ved Siikajoki, fremdeles idag får soldater i brigaden rett til å bære Siikajokikorset etter fullført rekruttskole.
== Eksterne lenker ==
Diktet «Adlercreutz», fra Fänrik Ståls sägner om Adlercreutz ved Siikajoki (svensk) | Sverige | 196,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solomon_Sibley | 2023-02-04 | Solomon Sibley | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestere i Detroit', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1846', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1769', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Worcester County i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Solomon Sibley (født 7. oktober 1769, død 4. april 1846) var en amerikansk politiker og jurist i Michiganterritoriet, samt Detroits første borgermester.
| Solomon Sibley (født 7. oktober 1769, død 4. april 1846) var en amerikansk politiker og jurist i Michiganterritoriet, samt Detroits første borgermester.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Solomon Sibley hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek | Solomon Sibley (født 7. oktober 1769, død 4. | 196,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_851 | 2023-02-04 | Europavei 851 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Albania', 'Kategori:Veier i Kosovo', 'Kategori:Veier i Montenegro'] | Europavei 851 går mellom Petrovac i Montenegro og Priština i Kosovo.
| Europavei 851 går mellom Petrovac i Montenegro og Priština i Kosovo.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | kart = | 196,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kenneth_Cockrel | 2023-02-04 | Kenneth Cockrel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Borgermestere i Detroit', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Lokalpolitikere i USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Detroit'] | Kenneth Vern «Ken» Cockrel jr. (født 29. oktober 1965) var borgermester i Detroit, Michigan. Han var president i Detroits bystyre fra 30. september 2005 til 19. september 2008. Da ble han ordfører i byen, etter at tidligere ordfører Kwame Kilpatrick sa opp. Cockrel tapte det påfølgende valget 5. mai 2009 mot den tidligere basketballspilleren Dave Bing med 48% mot 52%. Bing ble tatt i ed 11. mai, og Cockrel gikk tilbake som president for bystyret. | Kenneth Vern «Ken» Cockrel jr. (født 29. oktober 1965) var borgermester i Detroit, Michigan. Han var president i Detroits bystyre fra 30. september 2005 til 19. september 2008. Da ble han ordfører i byen, etter at tidligere ordfører Kwame Kilpatrick sa opp. Cockrel tapte det påfølgende valget 5. mai 2009 mot den tidligere basketballspilleren Dave Bing med 48% mot 52%. Bing ble tatt i ed 11. mai, og Cockrel gikk tilbake som president for bystyret. | Kenneth Vern «Ken» Cockrel jr. (født 29. | 196,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coleman_Young | 2023-02-04 | Coleman Young | ['Kategori:Afroamerikanere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Borgermestere i Detroit', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tuscaloosa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Coleman Alexander Young (født 24. mai 1918 i Tuscaloosa – død 29. november 1997 i Detroit) var borgermester i Detroit i den amerikanske staten Michigan fra 1974 til 1993. Young var Detroits første valgte afroamerikanske borgermester. I det første borgermestervalget vant han med en liten margin, som økte til 60 prosent ved neste valg i 1977.
| Coleman Alexander Young (født 24. mai 1918 i Tuscaloosa – død 29. november 1997 i Detroit) var borgermester i Detroit i den amerikanske staten Michigan fra 1974 til 1993. Young var Detroits første valgte afroamerikanske borgermester. I det første borgermestervalget vant han med en liten margin, som økte til 60 prosent ved neste valg i 1977.
== Referanser == | Coleman Alexander Young (født 24. mai 1918 i Tuscaloosa – død 29. | 196,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Revolax | 2023-02-04 | Slaget ved Revolax | ['Kategori:24°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finskekrigen', 'Kategori:Konflikter i 1808'] | Slaget ved Revolax var et slag under finskekrigen og fant sted 27. april 1808 da den svenske øverstkommanderende Wilhelm Mauritz Klingspor og Savolaxbrigaden under oberst Johan Adam Cronstedt overrasket en isolert russisk styrke under generalmajor Mikhail Bulatov. Den russiske styrken ble omringet, og under forsøket på å trenge ut led de store tap, 200 døde og sårede og 400 fanger, blant de generalmajor Bulatov. Sammen med slaget ved Siikajoki ansees slaget ved Revolax som det første vendepunktet for svenskene etter to måneders planmessig retrett.
| Slaget ved Revolax var et slag under finskekrigen og fant sted 27. april 1808 da den svenske øverstkommanderende Wilhelm Mauritz Klingspor og Savolaxbrigaden under oberst Johan Adam Cronstedt overrasket en isolert russisk styrke under generalmajor Mikhail Bulatov. Den russiske styrken ble omringet, og under forsøket på å trenge ut led de store tap, 200 døde og sårede og 400 fanger, blant de generalmajor Bulatov. Sammen med slaget ved Siikajoki ansees slaget ved Revolax som det første vendepunktet for svenskene etter to måneders planmessig retrett.
== Bakgrunnen for slaget ==
Den svenske øverstkommanderende Klingspor fortsatte sin retrett mot Uleåborg etter slaget ved Siikajoki, de svenske styrken ble tett fulgt av russiske. En russisk styrke under kommando av generalmajor Bulatov hadde slått leir ved bygda Revolax. Oberst Cronstedt (underlagt Klingspor) planla et angrep for å drive vekk Bulatovs styrke, under natten til 27. april ledet han en styrke på 1800 soldater. Nord for seg kunne de høre skudd fra Adlercreutz' styrke som var i kamp med fremrykkende russiske enheter. Cronstedts 4. brigade forberedte seg for morgenens angrep. Bulatovs styrker hadde forskanset seg i landsbyen, de russiske styrkene besto av to regimenter, Mohilev og Perm, russerne hadde tre kanoner.
== Slaget ==
De svenske styrkene angrep på to kolonner om morgenen den 27. april, høyre kolonne ble ledet av Gustav Aminoff og besto av 2 bataljoner fra Savolax infanteriregiment, den tredje bataljonen fra Savolax jegerregiment, den andre bataljon fra Karelens jegerkorps og to tre-punds kanoner. Den venstre kolonnen ble ledet av oberstløytnant Adolf Ludwig Christiern og besto av to bataljoner fra Savolax infanteriregiment, den første bataljonen fra Savolax jegerregiment, den første bataljonen fra Karelens jegerkorps og to tre-punds kanoner.
Den høyre kolonnen klarte å feie unna all russisk motstand og avanserte langs elven, mot landsbyen. Samtidig med dette gjorde den venstre kolonnen seg klar for å angripe prestegården, hvor Bulatov hadde etablert sitt kvarter og hadde hovedstyrken. Angrepet på prestegården ble en vanskelig operasjon da russerne forsvarte seg kraftig. De svenske styrkene stormet til sist bygningen klokken 10 om formiddagen og en blodig nærkamp fant sted.
== Etterspill ==
Mer enn 94 svensker og 600 russere var drept, såret eller tatt til fange når kampen var over. Den svenske seieren ved Revolax markerte slutten på den første svenske retretten. Klingspor, kjent som en forsiktig hærfører beordret en mot-offensiv mot sør. Savolaxbrigaden ledet av Johan August Sandels kom til å utkjempe en rekke blodige strider i det sørlige Finland. Sandels nylig etablerte 5. brigade ville tilsvarende delta i kampene i det østre Finland. Den svenske mot-offensiven var igang og ville vare hele sommeren 1808. | Sverige | 196,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camel_(sigarettmerke) | 2023-02-04 | Camel (sigarettmerke) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sigarettmerker'] | Camel er et varemerke for sigaretter som ble introdusert sommeren 1913 av det amerikanske tobakksselskapet R.J. Reynolds Tobacco som en av de første, ferdigrullede sigarettene. Pakkene er forsynt med et bilde av en dromedar. De fleste variantene inneholder tyrkisk og Virginiatobakk og gjennom årene er det varianten uten filter i myk pakning i regulær størrelse som er mest kjent og mest kjøpt.
I Norge markedsførte Imperial Tobacco merket, men i begynnelsen av 2008 tok Conrad Langaard AS over. På det norske markedet finnes kun Camel Blue og Camel Filters. På verdensbasis finnes nesten utallige varianter av merket.
I og med reklameforbudet mot tobakk i mange land, er det blitt lansert spin-off-produkter som sko og støvler, noe man kan reklamere for. Fottøy er også nærliggende til slagordet som er brukt gjennom alle år: «I'd walk a mile for a Camel!» (Jeg ville gått en mile for en Camel)
| Camel er et varemerke for sigaretter som ble introdusert sommeren 1913 av det amerikanske tobakksselskapet R.J. Reynolds Tobacco som en av de første, ferdigrullede sigarettene. Pakkene er forsynt med et bilde av en dromedar. De fleste variantene inneholder tyrkisk og Virginiatobakk og gjennom årene er det varianten uten filter i myk pakning i regulær størrelse som er mest kjent og mest kjøpt.
I Norge markedsførte Imperial Tobacco merket, men i begynnelsen av 2008 tok Conrad Langaard AS over. På det norske markedet finnes kun Camel Blue og Camel Filters. På verdensbasis finnes nesten utallige varianter av merket.
I og med reklameforbudet mot tobakk i mange land, er det blitt lansert spin-off-produkter som sko og støvler, noe man kan reklamere for. Fottøy er også nærliggende til slagordet som er brukt gjennom alle år: «I'd walk a mile for a Camel!» (Jeg ville gått en mile for en Camel)
== Sigarettenes innhold ==
I en studie i 1977 ble det funnet 27 mg tjære og 1,6 mg nikotin i hver Camel Plain-sigarett. Dette var det femte høyeste innholdet av tjære og det niende høyeste innholdet av nikotin i testen som dekket 28 sigarettmerker som var tilgjengelig på det norske markedet.
Nå er nikotin innholdet på 0,7mg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Camel (cigarette) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Camel Cigarettes packs Fra Encyclopedia av Sigaretter
Galleri | Camel er et varemerke for sigaretter som ble introdusert sommeren 1913 av det amerikanske tobakksselskapet R.J. | 196,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friskytter | 2023-02-04 | Friskytter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Esoterisme', 'Kategori:Folkeminne'] | En friskytter er i sagn og folketro en skytter, jeger eller soldat, som, etter å ha forsverget seg til djevelen, har blitt utstyrt med sju magiske kuler. Vedkommende får utdelt seks kuler som alle vil treffe det en sikter på, mens den sjuende tilhører djevelen selv, eller hans demoner.
Forestillingen synes å ha vært spesielt rotfestet i tysk tradisjon, og finnes nevnt i flere kontinentale jaktbøker fra 15- og 1600-tallet. For å skaffe seg slike kuler kunne en benytte seg av nattverdsbrødet.
I Norge møter vi som oftest forestillingen om friskyttere gjennom mytiske sagnfortellinger, men i utvannet form, i det kulene blir utlevert eller ranet fra de underjordiske.
| En friskytter er i sagn og folketro en skytter, jeger eller soldat, som, etter å ha forsverget seg til djevelen, har blitt utstyrt med sju magiske kuler. Vedkommende får utdelt seks kuler som alle vil treffe det en sikter på, mens den sjuende tilhører djevelen selv, eller hans demoner.
Forestillingen synes å ha vært spesielt rotfestet i tysk tradisjon, og finnes nevnt i flere kontinentale jaktbøker fra 15- og 1600-tallet. For å skaffe seg slike kuler kunne en benytte seg av nattverdsbrødet.
I Norge møter vi som oftest forestillingen om friskyttere gjennom mytiske sagnfortellinger, men i utvannet form, i det kulene blir utlevert eller ranet fra de underjordiske.
== Trivia ==
Emnet ble i 1821 behandlet i en opera av Carl Maria von Weber.
Motivet er gjengitt som en av ønskene i eventyret om Veslefrikk med fela.
== Litteratur ==
Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Universitetsforlaget. Oslo 1979, s. 64f.
Ole Andreas Øverland: En Friskytter (s. 87-91). Af Sagnet og Historien. Kristiania 1897. | En friskytter er i sagn og folketro en skytter, jeger eller soldat, som, etter å ha forsverget seg til djevelen, har blitt utstyrt med sju magiske kuler. Vedkommende får utdelt seks kuler som alle vil treffe det en sikter på, mens den sjuende tilhører djevelen selv, eller hans demoner. | 196,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_763 | 2023-02-04 | Europavei 763 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E70', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Montenegro', 'Kategori:Veier i Serbia'] | Europavei 763 går mellom Beograd i Serbia og Bijelo Polje i Montenegro. Veiens lengde er rundt 330 km.
| Europavei 763 går mellom Beograd i Serbia og Bijelo Polje i Montenegro. Veiens lengde er rundt 330 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 196,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_milit%C3%A6re_Wilhelmsordenen | 2023-02-04 | Den militære Wilhelmsordenen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære utmerkelser', 'Kategori:Nederlandske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1815'] | Den militære Wilhelmsordenen (nederlandsk: de Militaire Willems-Orde) er en nederlandsk militær orden. Den ble innstiftet 30. april 1815 av kong Vilhelm I. Ordenen er Nederlands fremste utmerkelse for militært mot og innsats. Den kan også tildeles sivile. Både nederlandske og utenlandske borgere kan tildeles ordenen. Regjerende monark er stormester for Den militære Wilhelmsordenen.
| Den militære Wilhelmsordenen (nederlandsk: de Militaire Willems-Orde) er en nederlandsk militær orden. Den ble innstiftet 30. april 1815 av kong Vilhelm I. Ordenen er Nederlands fremste utmerkelse for militært mot og innsats. Den kan også tildeles sivile. Både nederlandske og utenlandske borgere kan tildeles ordenen. Regjerende monark er stormester for Den militære Wilhelmsordenen.
== Inndeling ==
Den militære Wilhelmsordenen er inndelt i fire grader:
Ridder storkors (Ridder Grootkruis)
Ridder kommandør (Commandeur)
Ridder av tredje klasse (Ridder derde klasse)
Ridder av fjerde klasse (Ridder vierde klasse)Fjerde og laveste grad kan også tildeles militære avdelinger.
== Insignier ==
Ordenstegnet for Den militære Wilhelmsordenen er et hvitemaljert malteserkors. Korset er i gull, bortsett fra for fjerde klasse der korset er laget av sølv. I korsvinklene er det plassert et grønt burgundkors, eller et kors laget av kvistede stokker. Midt i korset finnes et fyrstål. Både burgundkorset og fyrståelet viser til Ordenen det gylne skinn. Vilhelm I av Nederland gjorde krav på denne. Korsarmene er påskrevet ordene «VOOR MOED BELEID TROUW», som betyr «for mot, lederskap, troskap». Korset er opphengt i båndet i en ledd som består av en kongekrone. Ordensstjernen er av sølv og har åtte tagger. Den er belagt med ordenstegnet.
Ordensbåndet er oransje med blå striper, huset Oranien-Nassaus farger.
== Tildeling ==
Den militære Wilhelmsordenen tildeles for usedvanlig mot, lederskap og troskap. Inntil 1940 ble ordenen kun tildelt militære, men kan siden da kan også tildeles sivile. Innstilling om tildeling av ordenen skjer gjennom anbefaling fra den innstiltes overordnede. Den som mener seg berettiget til ordenen, kan likevel selv søke om å få den tildelt.
Den militære Wilhelmsordenen tildeles sjeldent og har derfor fått svært høy anseelse. I alt er 6000 personer tildelt ordenen. Etter slagene ved Quatre Bras og Waterloo i 1815 fulgte mer enn 1000 tildelinger av ordenen. Senere fulgte tallrike tildelinger som følge av stridighetene knyttet til den belgiske revolusjonen i 1830 og til tidagersfelttoget i 1831. De mange konfliktene i Nederlandsk Østindia mellom 1873 og 1927 medførte tildeling av to storkors, seks utnevnelser til kommandør, 42 riddere av 3. klasse og over 800 riddere av 4. klasse. Den andre verdenskrig medførte 199 utnevnelser til ordenen. Nederlands deltakelse i FN-styrkene i Koreakrigen resulterte i hele 3500 tildelinger av Den militære Williamsordenen. Prinsesse Wilhelmina ble i 1948 den første kvinne som ble tildelt ordenen.Ordenen ble ikke tildelt mellom 1955 og 2006. I 2006 ble ordenens 4. klasse tildelt en polsk militær avdeling fra den andre verdenskrig, Den 1. uavhengige polske fallskjermbrigade. Den 29. mai 2009 ble Den militære Wilhelmsordenen tildelt en enkeltperson for første gang siden 1955. Kaptein Marco Kroon fra Korps Commandotroepen ble da utnevnt til ridder av 4. klasse for utvist mot, lojalitet og lederskap utover det tjenesten krever. Foranledningen for utnevnelsen var Kroons tjeneste i Afghanistan i 2006. Tildelingen skjedde ved en seremoni i Binnenhof, fastsatt ved lov av Nederlands nasjonalforsamling, i nærvær av Nederlands kongehus, medlemmer av regjering og nasjonalforsamling, representanter for forsvaret og Nederlands koalisjonspartnere i Afghanistan, samt alle dalevende innehavere av ordenen og representanter for de militære avdelinger som var hedret med ordenen, seks nederlandske og to utenlandske avdelinger. Ordenen ble overrakt av dronning Beatrix, som i seremonien også slo kaptein Kroon til ridder.En ny tildeling, også denne av ordenens 4. klasse og for innsats i Afghanistan, fant sted i 2014. Det var da major Gijs Tuinman som ble hedret. Ytterligere en tildeling av 4. klasse fant sted i 2018, da til helikopterflygeren major Roy de Ruiter, også det for innsats i Afghanistan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Militaire Willems-Orde en Kapittel der Militaire Willems-Orde Arkivert 28. september 2008 hos Wayback Machine., Kanselarij der Nederlandse Orden. | Den militære Wilhelmsordenen (nederlandsk: de Militaire Willems-Orde) er en nederlandsk militær orden. Den ble innstiftet 30. | 196,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_762 | 2023-02-04 | Europavei 762 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E62', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E80', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Albania', 'Kategori:Veier i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Veier i Montenegro'] | Europavei 762 går mellom Sarajevo i Bosnia-Hercegovina og grensen mellom Montenegro og Tirana i Albania. Veiens lengde er rundt 250 km.
| Europavei 762 går mellom Sarajevo i Bosnia-Hercegovina og grensen mellom Montenegro og Tirana i Albania. Veiens lengde er rundt 250 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 196,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cambridge-eksamen | 2023-02-04 | Cambridge-eksamen | ['Kategori:Gründervirksomhet', 'Kategori:University of Cambridge'] | Cambridge-eksamen eller Young Enterprise International Examination er en frivillig eksamen for studenter som arbeider med ungdomsbedrift eller studentbedrift. Denne eksamen som foregår over hele Europa i mars hvert år. Den er oppkalt etter University of Cambridge fordi det er der den organiseres og rettes.
Eksamen handler om hvordan det er å starte og å drive en ungdomsbedrift, og besvarelsene må relateres til egne opplevelser i sin egen bedrift.
Det er en skriftlig eksamen, og den foregår på engelsk. Språkfeil teller ikke med i evalueringen, så lenge sensoren kan forstå innholdet. Eksamen koster 300 kroner, og tar vanligvis 2 skoletimer. I 2008 var eksamen tirsdag 4. mars. Fristen for påmelding var 1. desember.
Eksamen skal alltid foregå for hånd med hjelp av ordbok. Datamaskiner er forbudt for å forhindre juks.
Det er mulig å få fire karakterer:
Ungraded = ikke bestått
Pass = bestått
Credit = bra
Distinction = meget bra
| Cambridge-eksamen eller Young Enterprise International Examination er en frivillig eksamen for studenter som arbeider med ungdomsbedrift eller studentbedrift. Denne eksamen som foregår over hele Europa i mars hvert år. Den er oppkalt etter University of Cambridge fordi det er der den organiseres og rettes.
Eksamen handler om hvordan det er å starte og å drive en ungdomsbedrift, og besvarelsene må relateres til egne opplevelser i sin egen bedrift.
Det er en skriftlig eksamen, og den foregår på engelsk. Språkfeil teller ikke med i evalueringen, så lenge sensoren kan forstå innholdet. Eksamen koster 300 kroner, og tar vanligvis 2 skoletimer. I 2008 var eksamen tirsdag 4. mars. Fristen for påmelding var 1. desember.
Eksamen skal alltid foregå for hånd med hjelp av ordbok. Datamaskiner er forbudt for å forhindre juks.
Det er mulig å få fire karakterer:
Ungraded = ikke bestått
Pass = bestått
Credit = bra
Distinction = meget bra
== Referanser == | Cambridge-eksamen eller Young Enterprise International Examination er en frivillig eksamen for studenter som arbeider med ungdomsbedrift eller studentbedrift. Denne eksamen som foregår over hele Europa i mars hvert år. | 196,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chrysler | 2023-02-04 | Chrysler | ['Kategori:1925 i Michigan', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Bilprodusenter fra USA', 'Kategori:Chrysler', 'Kategori:Selskaper etablert i 1925'] | Chrysler er et amerikansk bilmerke og bilprodusent som har produsert biler siden 1925, og helt fra 1914 under Dodge-navnet. Fra 1998 til 2007 var selskapet en del av DaimlerChrysler-konsernet, da Daimler Benz og Chrysler fusjonerte, men den 14. mai 2007 annonserte DaimlerChrysler AG salget av 80,1% av aksjene i Chrysler-gruppen til det amerikanske selskapet Cerberus Capital Management. Selskapets nye navn er Chrysler LLC, og avtalen ble sluttført den 3. august 2007.
I likhet med de andre, store bilprodusentene ble Chrysler hard rammet av krisen i bilindustrien i årene 2008-2010. Etter forhandlinger med kreditorer og bidrag fra regjeringens T.A.R.P.-program, klarte Chrysler å overleve. Sammen med Fiat ble den amerikanske og canadiske regjeringen de største eierne i selskapet. I mai 2011 hadde Chrysler dekket inn sine forpliktelser til den amerikanske regjeringen. Fiat kjøpte gjennom de neste årene de andre interessentenes aksjer gradvis og fra mai 2014 ble Chryslergruppen et datterselskap av Fiat og fikk navnet Fiat Chrysler Automobiles, NV. I desember 2014 fikk selskapet navnet FCA US LLC (Fiat Chrysler Automobiles).
Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Chrysler en del av konsernet Stellantis.
| Chrysler er et amerikansk bilmerke og bilprodusent som har produsert biler siden 1925, og helt fra 1914 under Dodge-navnet. Fra 1998 til 2007 var selskapet en del av DaimlerChrysler-konsernet, da Daimler Benz og Chrysler fusjonerte, men den 14. mai 2007 annonserte DaimlerChrysler AG salget av 80,1% av aksjene i Chrysler-gruppen til det amerikanske selskapet Cerberus Capital Management. Selskapets nye navn er Chrysler LLC, og avtalen ble sluttført den 3. august 2007.
I likhet med de andre, store bilprodusentene ble Chrysler hard rammet av krisen i bilindustrien i årene 2008-2010. Etter forhandlinger med kreditorer og bidrag fra regjeringens T.A.R.P.-program, klarte Chrysler å overleve. Sammen med Fiat ble den amerikanske og canadiske regjeringen de største eierne i selskapet. I mai 2011 hadde Chrysler dekket inn sine forpliktelser til den amerikanske regjeringen. Fiat kjøpte gjennom de neste årene de andre interessentenes aksjer gradvis og fra mai 2014 ble Chryslergruppen et datterselskap av Fiat og fikk navnet Fiat Chrysler Automobiles, NV. I desember 2014 fikk selskapet navnet FCA US LLC (Fiat Chrysler Automobiles).
Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Chrysler en del av konsernet Stellantis.
== Historie ==
Selskapet ble stiftet av Walter Percy Chrysler den 6. juni 1925, med midlene som var igjen etter Maxwell Motor Company.
I 1928 startet Chrysler Plymouth-merket for rimelige biler, DeSoto-merket for mellomklassen, og kjøpte i tillegg selskapet til Dodge-brødrene – alt dette for å ha et utvalg merker liknende det General Motors allerede hadde. Denne prosessen fikk sin logiske slutt i 1955, da Imperial ble et eget merke, og Chrysler hadde da en portefølje på fem, like mange som GM. Mot slutten av 1930-tallet byttet DeSoto og Dodge-divisjonene plass i hierarkiet, slik at rekkefølgen (fra billigst til dyrest) ble Plymouth, Dodge, DeSoto, Chrysler og Imperial.
I 1934 lanserte selskapet Chrysler Airflow, med et avansert, strømlinjeformet karosseri blant de aller første som var designet etter aerodynamiske prinsipper. Chrysler bygget også bransjens første vindtunnel for å utvikle dem. Dessverre ble ikke modellen godt mottatt av publikum, og det var de beskjedne avdelingene Dodge og Plymouth som holdt selskapet i live gjennom depresjonen på 1930-tallet, med sine tradisjonelle, men populære bilmodeller. Plymouth var et av svært få bilmerker som faktisk økte salget gjennom 1930-tallet. Det var i dette tiåret selskapet stiftet en deleavdeling under navnet Mopar (Motor Parts), med det resultat at modeller fra Chrysler-gruppen fortsatt kalles Mopar.
Den mislykkede Airflow hadde en synlig effekt på Chryslers utviklings- og markedsavdelinger, som holdt seg bemerkelsesverdig tradisjonelle gjennom 1940-tallet og et godt stykke inn på 1950-tallet, med ett eneste unntak: introduksjonen av skjulte lykter på DeSoto-modellene i 1942. Ingeniørfremskritt fortsatte dog, og i 1951 introduserte selskapet den første av en lang og svært vellykket serie Hemi V8-motorer. I 1955 så fremtiden lys ut, med introduksjonen av Virgil Exners vellykkede stil Forward Look. Med disse bilmodellene tok Chrysler ledelsen når det gjaldt design, og produserte flere modeller som i dag ansees som klassikere. Kanskje viktigst blant disse er Plymouth Fury fra 1956 og Chrysler 300C fra 1957. Da andre generasjon Forward Look-biler ble lansert i 1957 ble Torsion-Aire introdusert. Dette var ikke luftunderstell, men et torsjonsbasert system som reduserte den uavfjærede vekten dramatisk, og flyttet bilenes tyngdepunkt nedover og bakover, noe som resulterte i mer behagelig fjæring og økte kjøreegenskaper. Dessverre hadde Chrysler hatt det travelt med å sette systemet i produksjon, noe som førte til kvalitetsproblemer. Dette, kombinert med en nedgang i økonomien, førte til at selskapet igjen var i trøbbel.
Da 1960-tallet begynte tok selskapet både gode og dårlige avgjørelser. I 1960 introduserte Chrysler selvbærende karosserier, og ble dermed den første blant de tre største amerikanerne (Chrysler, Ford og GM). Selvbærende karosserier var standard for alle Chrysler-produkter, med unntak av Imperial. Dette sørget for et stivere karosseri med færre ulyder, og ble snart den mest vanlige konstruksjonsmetoden for biler. Selskapets nye kompaktmodell, Valiant, tok allerede fra begynnelsen store markedsandeler, og fortsatte å selge godt i over ti år. Valiant ble introdusert som et eget merke under Chrysler-gruppen, men ble tatt over av Plymouth i 1961. DeSoto ble lagt ned etter introduksjonen av 1961-modellene, delvis på grunn av at Dodge hadde et bredt modellprogram, noe som gikk ut over DeSoto-salget. Plymouth led av det samme, fordi noen Dodge-modeller hadde krøpet ned i Plymouths prisnivå. (Dette førte til at Plymouth ble nedlagt flere tiår senere.) En nedgradering av alle de største modellene fra Dodge og Plymouth ble en stor fiasko, og gikk ut over salg og fortjeneste flere år fremover.
I april 1964 ble Plymouth Barracuda introdusert, nesten to uker før Ford Mustang, noe som gjorde den til markedets første pony car. Til tross for at Barracuda holdt høyere kvalitet enn Mustang ble den ingen stor suksess, og Mustang solgte ti ganger så mange eksemplarer mellom april 1964 og august 1965.
I 1966 introduserte Chrysler bilene sine i Europa, ved å ta over den engelske Rootes-gruppen, samt franske Simca, og stiftet Chrysler Europe. Oppkjøpet av Rootes-gruppen viste seg senere å være et stort feilgrep på grunn av problemer i britisk bilindustri på 1960-tallet, og Chrysler la ned alle Rootes-merkene til fordel for sine egne. Simca-divisjonen hadde noe mer suksess, men også her var det problemer, og alt i alt tjente Chrysler lite på noen av merkene. Chrysler solgte sine europeiske forretninger til PSA Peugeot Citroën] i 1978.
Samtidig utviklet selskapet muskelbilene i USA, først ved å produsere en gateversjon av sin racingmotor Hemi, og deretter ved å introdusere et legendarisk utvalg biler som var relativt billige, men svært kraftige. Eksempler på disse modellene er Plymouth GTX, Plymouth Road Runner og Dodge Charger. Flere av disse modellene gjorde det godt i NASCAR-løp, og dette bidro til selskapets rykte for kvalitet.
1970-tallet brakte med seg både suksesser og nedturer. Selskapets eldre kompaktmodeller solgte godt igjen, på grunn av etterspørsel etter mindre biler da den første oljekrisen meldte seg i 1973. Selskapet investerte i utviklingen av et helt nytt program for store sedan-modeller, som dessverre ble lansert nesten samtidig som bensinprisene nådde toppen og salget av store biler kollapset. Samme år markerte slutten på Barracuda-produksjonen, etter ti år. Midt i tiåret gjorde selskapet stor suksess med sin første modell i lusksmarkedet, Chrysler Cordoba. Introduksjonen av tvillingmodellene Dodge Aspen/Plymouth Volare i 1976 ble dessverre ikke den suksessen Chrysler hadde håpet på, og selskapet hadde utsatt en modell i det nå viktige kompaktmarkedet i det lengste. Problemene vokste samtidig i Europa, og i 1977 kollapset Chrysler Europe. Året etter ble det solgt til Peugeot, som også hjalp Chrysler med utviklingen av modellene Plymouth Horizon og Dodge Omni, som det nå stadig mer desperate selskapet satset alt på. Kort tid etter ble Chrysler Australia, som til nå hadde produsert Mitsubishi Galant med Chrysler-logo på lisens fra Mitsubishi, solgt til Mitsubishi Motors. Kompaktbilen Horizon hadde ikke kommet til USA idet den andre bensinkrisen slo til og knuste salget av selskapets større bilmodeller, mens selskapet ikke lenger hadde noen kompaktmodeller å falle tilbake på.
I ren desperasjon henvendte Chrysler Corporation den 7. september 1979 seg til amerikanske myndigheter og ba om en lånegaranti på én milliard amerikanske dollar for å unngå konkurs. Samtidig ble Lee Iacocca, en tidligere Ford-sjef, hentet inn for å fylle stillingen som administrerende direktør. Den 20. desember 1979 godkjente den amerikanske kongressen en lånegaranti for Chrysler Corporation (signert av president Jimmy Carter den 7. januar 1980), og takket være dette, samt noen nye og innovative modeller, unngikk Chrysler konkurs og kunne sakte, men sikkert kjempe seg vei tilbake til markedsandelene. Tidlig på 1980-tallet ble lånene tilbakebetalt, og Chrysler kjøpte AMC-merket, mest for å få Jeep. Dette gjorde selskapet enda sterkere, men Chrysler var fortsatt den svakeste av de tre store (General Motors, Ford og Chrysler).
Tidlig på 1990-tallet forsøkte Chrysler seg igjen i Europa, og satt igang bilproduksjon i Østerrike, samtidig som de startet produksjon av høyrestyrte versjoner av enkelte Jeep-modeller i 1993, for introduksjon i Storbritannia. Jeeps stadig økende popularitet sørget for nye modeller for hjemmemarkedet, som Dodge Ram, sportsbilen Dodge Viper og hot-roden Plymouth Prowler, noe som satt selskapet i en sterk posisjon da 1990-tallet gikk over i 2000.
=== Fusjon med Daimler-Benz ===
Chrysler fusjonerte med Daimler-Benz i 1998, og ble til DaimlerChrysler AG. Dette ble innledningsvis presentert som en sammenslåing av to jevnstore selskaper, men innen få år kom sannheten frem: Det var et oppkjøp av Chrysler fra Daimler-Benz, hvor Daimler-Benz var den dominerende part. Kort tid etter sammenslåingen kom Chrysler igjen i økonomiske problemer, noe som senket aksjekursen på det nye selskapet og fikk alarmen til å gå i hovedkvarteret i Tyskland. Dermed fikk Jürgen Shrempp jobben som administrerende direktør. Plymouth-merket ble nedlagt i 2001, og en plan for å kutte kostnader ved deling av plattformer og komponenter ble lagt. Modellen Chrysler Crossfire, som hovedsakelig var bygget med Mercedes-komponenter, var det første resultatet av denne planen. Chrysler gikk tilbake til bakhjulstrekk, og i 2004 ble Chrysler 300 lansert, med bakhjulstrekk og en ny Hemi V8-motor. Modellen ble straks en suksess, og Chryslers økonomi var igjen på bedringens vei. Det langvarige partnerskapet med Mitsubishi ble avviklet da DaimlerChrysler solgte sine aksjer i selskapet på grunn av synkende profitt og salg for Mitsubishi over hele verden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Chrysler Group LLC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den norske Chrysler-importøren
Stock Mopar
Chrysler Weblog Arkivert 4. oktober 2006 hos Wayback Machine.
Allpar.com – Mopar entusiast-nettsted
Biltesten.no sine tester av Chrysler
Chryslers berømte Hemi-motor | Walter Percy Chrysler (født 2. april 1875, død 18. | 196,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ti_i_krig | 2023-02-04 | Ti i krig | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografier', 'Kategori:Bøker fra 1998', 'Kategori:Norsk motstand under andre verdenskrig', 'Kategori:Norske sakprosabøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ti i krig er en sakprosabok fra 1998 skrevet av journalist og lokalhistoriker Kristen Taraldsen.Boken er utgitt av Fædrelandsvennen i 1998 og har ISBN 8290581289. Den inneholder biografier om ti menn med tilknytning til Sørlandet som er relatert til andre verdenskrig. Ni av disse utførte viktig arbeid for den norske motstandsbevegelsen under krigen, og en arbeidet i SIPO for tyskerne og var aktiv torturist på Arkivet i Kristiansand. Tre av personene gjorde tjeneste i Kompani Linge og to av dem falt i kamp.
| Ti i krig er en sakprosabok fra 1998 skrevet av journalist og lokalhistoriker Kristen Taraldsen.Boken er utgitt av Fædrelandsvennen i 1998 og har ISBN 8290581289. Den inneholder biografier om ti menn med tilknytning til Sørlandet som er relatert til andre verdenskrig. Ni av disse utførte viktig arbeid for den norske motstandsbevegelsen under krigen, og en arbeidet i SIPO for tyskerne og var aktiv torturist på Arkivet i Kristiansand. Tre av personene gjorde tjeneste i Kompani Linge og to av dem falt i kamp.
== Innhold ==
Han oppdaget krigen (om Nils Onsrud)
PM med monokkel (om Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen)
Ordets edle kriger (om Johannes Seland)
Den stridige admiralen (om Edvard Christian Danielsen)
Helten i Vinjesvingen (om Thor O. Hannevig)
Kapergasten fra Farsund (om Odd Starheim)
Gestapos overmann (om Jens Ropstad)
Tok sitt eget liv (om Edvard Tallaksen)
Den flyvende viking (om Bernt Balchen)
Sørlandets Rinnan (om Ole Wehus)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata | Ti i krig er en sakprosabok fra 1998 skrevet av journalist og lokalhistoriker Kristen Taraldsen. | 196,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_C._Durant | 2023-02-04 | William C. Durant | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilprodusenter fra USA', 'Kategori:Dødsfall 18. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boston', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | William Crapo «Billy» Durant (født 8. desember 1861, død 18. mars 1947) var en amerikansk pionér i bilindustrien som grunnla General Motors og Chevrolet.
Durant begynte som selger i byen Flint i Michigan. I 1885 startet han og en partner Durant-Dort Carriage Company, et selskap som produserte vogner, og som ekspanderte til å bli en av verdens største. I 1904 gikk Durant inn i bilbransjen da han kjøpte Buick Motor Company som hadde økonomiske vanskeligheter. Da Durant kom inn hadde Buick solgt et titalls biler, og under Durant vokste Buick til å bli det nest største bilprodusenten i USA. Durant var en særdeles dyktig selger og Alfred P. Sloan hevdet at Durant hadde evnen til å «prate fugler ned fra trærne».
| William Crapo «Billy» Durant (født 8. desember 1861, død 18. mars 1947) var en amerikansk pionér i bilindustrien som grunnla General Motors og Chevrolet.
Durant begynte som selger i byen Flint i Michigan. I 1885 startet han og en partner Durant-Dort Carriage Company, et selskap som produserte vogner, og som ekspanderte til å bli en av verdens største. I 1904 gikk Durant inn i bilbransjen da han kjøpte Buick Motor Company som hadde økonomiske vanskeligheter. Da Durant kom inn hadde Buick solgt et titalls biler, og under Durant vokste Buick til å bli det nest største bilprodusenten i USA. Durant var en særdeles dyktig selger og Alfred P. Sloan hevdet at Durant hadde evnen til å «prate fugler ned fra trærne».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Durant Motors Automobile Club, engelsk
Durantcars.com, engelsk | William Crapo «Billy» Durant (født 8. desember 1861, død 18. | 196,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Flagler | 2023-02-04 | Henry Flagler | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1913', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 2. januar', 'Kategori:Fødsler i 1830', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ontario County i New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Standard Oil'] | Henry Morrison Flagler (født 2. januar 1830, død 20. mai 1913) var en amerikansk tykon, jernbaneutbygger og Rockefeller partner i Standard Oil. Han spilte en nøkkelrolle i utviklingen av østkysten av Florida langs Atlanterhavet og var grunnlegger av Florida East Coast Railway. Han er kjent som personen bak Miami, Florida.
| Henry Morrison Flagler (født 2. januar 1830, død 20. mai 1913) var en amerikansk tykon, jernbaneutbygger og Rockefeller partner i Standard Oil. Han spilte en nøkkelrolle i utviklingen av østkysten av Florida langs Atlanterhavet og var grunnlegger av Florida East Coast Railway. Han er kjent som personen bak Miami, Florida.
== Referanser == | Henry Morrison Flagler (født 2. januar 1830, død 20. | 196,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Carlson | 2023-02-04 | Robert Carlson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Seilere fra USA', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1932'] | Robert Carlson (født 11. april 1905, død 14. april 1965) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Carlson vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-meterklassen bak «Bissbi» fra Sverige.
Mannskapet på «Gallant» var; Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Charles Smith, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
| Robert Carlson (født 11. april 1905, død 14. april 1965) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Carlson vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-meterklassen bak «Bissbi» fra Sverige.
Mannskapet på «Gallant» var; Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Charles Smith, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles – Sølv i seiling, 6-metersklassen USA
== Eksterne lenker ==
(en) Robert Carlson – Olympedia
(en) Robert Carlson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Robert Carlson – databaseOlympics.com (arkivert) | Robert Carlson (født 11. april 1905, død 14. | 196,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kool | 2023-02-04 | Kool | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sigarettmerker'] | Kool er sigaretter med mentolsmak som ble innført for første gang i USA i 1933, som har markedsført seg mot den «sofistikert mann». I Norge er ikke mentolsigaretten tilgjengelig lenger, men i tobakksindustriens glansdager her hjemme, på 1960-tallet, markedsførte Gunnar Stenberg (nå Imperial Tobacco) sigaretten, med slagord som Tenn en King Kool. I reklamekampanjer ble den assosiert som ren, kjølig og frisk, da med tanke på mentolsmaken, som i teorien har en frisk og kjølig smak. Reklamer som tok for seg det ’rene’ og ’naturlige’ i produktene, var kanskje egnet til å innbille røykerne om å fortsette å røyke med god samvittighet. I reklamekampanjer for Kool kunne det nærmest virke som sigarettene var "sikre", på grunn av sin «naturlige» og friske smak. Mentolsigaretter har møtt motstand opp igjennom tidene, fordi det har blitt påstått at de er laget for å lokke yngre brukere med smak, som i dette tilfellet, Mentol.
Det er usikkert hvorfor Imperial Tobacco stoppet salget av Kool. Men per 2008 finnes det likevel flere sigaretter med mentolsmak på det norske markedet, som Prince (sigaretter)Prince Mentol, Marlboro Mentol, Salem og Mento som også finnes som rulletobakk med navnet Mentolett. Med andre ord, alle tobaksselskapene i Norge (Conrad Langaard AS, Phillip Morris, Tiedemanns Tobakk, Imperial Tobacco) har sine sigaretter med mentol.
I USA, der Kool selges, er den største konkurrenten Newport, som også har mentolsmak. Kool må se seg slått av Newport, som er på topp 3 i USA.
| Kool er sigaretter med mentolsmak som ble innført for første gang i USA i 1933, som har markedsført seg mot den «sofistikert mann». I Norge er ikke mentolsigaretten tilgjengelig lenger, men i tobakksindustriens glansdager her hjemme, på 1960-tallet, markedsførte Gunnar Stenberg (nå Imperial Tobacco) sigaretten, med slagord som Tenn en King Kool. I reklamekampanjer ble den assosiert som ren, kjølig og frisk, da med tanke på mentolsmaken, som i teorien har en frisk og kjølig smak. Reklamer som tok for seg det ’rene’ og ’naturlige’ i produktene, var kanskje egnet til å innbille røykerne om å fortsette å røyke med god samvittighet. I reklamekampanjer for Kool kunne det nærmest virke som sigarettene var "sikre", på grunn av sin «naturlige» og friske smak. Mentolsigaretter har møtt motstand opp igjennom tidene, fordi det har blitt påstått at de er laget for å lokke yngre brukere med smak, som i dette tilfellet, Mentol.
Det er usikkert hvorfor Imperial Tobacco stoppet salget av Kool. Men per 2008 finnes det likevel flere sigaretter med mentolsmak på det norske markedet, som Prince (sigaretter)Prince Mentol, Marlboro Mentol, Salem og Mento som også finnes som rulletobakk med navnet Mentolett. Med andre ord, alle tobaksselskapene i Norge (Conrad Langaard AS, Phillip Morris, Tiedemanns Tobakk, Imperial Tobacco) har sine sigaretter med mentol.
I USA, der Kool selges, er den største konkurrenten Newport, som også har mentolsmak. Kool må se seg slått av Newport, som er på topp 3 i USA.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Galleri | Kool er sigaretter med mentolsmak som ble innført for første gang i USA i 1933, som har markedsført seg mot den «sofistikert mann». I Norge er ikke mentolsigaretten tilgjengelig lenger, men i tobakksindustriens glansdager her hjemme, på 1960-tallet, markedsførte Gunnar Stenberg (nå Imperial Tobacco) sigaretten, med slagord som Tenn en King Kool. | 196,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Temple_Ashbrook | 2023-02-04 | Temple Ashbrook | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 21. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Seilere fra USA', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1932'] | Temple W. Ashbrook (1896–1976) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Ashbrook vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige.
Mannskapet på «Gallant» var; Ashbrook, Robert Carlson, Frederic Conant, Charles Smith, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
| Temple W. Ashbrook (1896–1976) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Ashbrook vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige.
Mannskapet på «Gallant» var; Ashbrook, Robert Carlson, Frederic Conant, Charles Smith, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles – Sølv i seiling, 6-metersklassen USA
== Eksterne lenker ==
(en) Temple Ashbrook – Olympedia
(en) Temple Ashbrook – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Temple Ashbrook – databaseOlympics.com (arkivert) | Temple W. Ashbrook (1896–1976) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles. | 196,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederic_Conant | 2023-02-04 | Frederic Conant | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Seilere fra USA', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1932'] | Frederic Warren Conant (født 9. februar 1892, død 24. mars 1974) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Conant vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige.
Mannskapet på «Gallant» var; Conant, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Charles Smith, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
| Frederic Warren Conant (født 9. februar 1892, død 24. mars 1974) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Conant vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige.
Mannskapet på «Gallant» var; Conant, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Charles Smith, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles – Sølv i seiling, 6-metersklassen USA
== Eksterne lenker ==
(en) Frederic Conant – Olympedia
(en) Frederic Conant – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Frederic Conant – databaseOlympics.com (arkivert) | Frederic Warren Conant (født 9. februar 1892, død 24. | 196,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Etnomedisin | 2023-02-04 | Etnomedisin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Esoterisme', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Humaniora', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialantropologi'] | Etnomedisin (av gresk ethnos som betyr «folk») eller folkemedisin er et sammenliknende studium av hvordan folk klassifiserer, oppfatter og søker måter å helbrede sykdommer.
Etnomedisinen er en del av etnobotanikken, og en undergruppe av medisinsk antropologi, som særlig konsentrerer seg om å kartlegge tradisjonell medisin. Kildene er i mindre grad basert på skriftlige kilder, men forekommer ofte som muntlig traderte kunnskaper og helbredelsesmåter, slik de har vært tatt vare på og har blitt utført gjennom århundrer.
| Etnomedisin (av gresk ethnos som betyr «folk») eller folkemedisin er et sammenliknende studium av hvordan folk klassifiserer, oppfatter og søker måter å helbrede sykdommer.
Etnomedisinen er en del av etnobotanikken, og en undergruppe av medisinsk antropologi, som særlig konsentrerer seg om å kartlegge tradisjonell medisin. Kildene er i mindre grad basert på skriftlige kilder, men forekommer ofte som muntlig traderte kunnskaper og helbredelsesmåter, slik de har vært tatt vare på og har blitt utført gjennom århundrer.
== Magisk og rasjonell medisin ==
Det kan ofte være vanskelig å skjelne mellom de rituelle og magiske elementer i utøvelsen og de rasjonelt begrunnede sider av den folkelige medisinske praksis. Det kan dessuten opptre psykologiske ringvirkninger ved bruk av supranormale eller «overnaturlige» handlinger, f.eks. som reaksjon på helbrederens bruk kommandospråk: «Stå opp og gå!»Til de rasjonelle midlene, basert på århundrer med prøving og feiling, hører bruken av urter, ulike former for bandasjering, og det en regner som den eldste av alle former for helbredse; den antiseptiske metode – å blåse på eller slikke på sår -.
Kunnskaper om etnomedisin ble i hovedsak formidlet via:
a. muntlig tradisjon,
b. folkelige legebøker (lærde-, astrologiske-, og jordmorsbøker], og
c. svartebøker.
== Årsakssammenheng ==
Sykdommer ble gjerne sett på som straff eller som resultatet av en overtredelse. Slikt kunne skyldes at en hadde brutt et tabu, at en var blitt angrepet av en sykdomsdemon, eller noen ved hjelp av magiske gjenstander påfører den enkelte skadeverk.
I svartebøkene omtales sykdomsdemonene som mara, tussen eller ikti (dvs. gikta), og disse kunne enten være menneskeliknende vesener eller i dyreskikkelser (for eksempel tannverksorm).
== Helbrederen ==
De som drev med helbredelse var gjerne etter sin tilnærmelsesmåte og utøvelse av legerådene omtalt som signere, kloke (koner og menn), runekaller, ganfolk eller trollmenn og –kvinner. Fremgangsmåten var gjerne at en foretok en diagnostisering av sykdommen og dens årsak. I trollformlene foregikk diagnosen ved opplesning av teksten, hvor en hellig person møter sykdomsdemonen og spør den ut hva den har fore. Demonen forteller da hva dens ærend er, for eksempel å knuse marg og bein eller suge blod. Dermed går en over i neste fase hvor den hellige person forviser demonen til et øde sted.Det var først på 1800-tallet at lek og lærd medisin kom i et mer markant motsetningsforhold, og lovverket ble formet slik at en søkte å forhindre de alternative helbrederne i å utøve yrket.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Deepak Acharya og Shrivastava Anshu: Indigenous Herbal Medicines: Tribal Formulations and Traditional Herbal Practices, Aavishkar Publishers Distributor, Jaipur (India) 2008. ISBN 9788179102527.
Richard Bergh og Erik H. Edvardsen: Mannen som stoppet hurtigruta. Historier og sagn om noaiden Johan Kaaven. Grøndahl & Søn forlag. Oslo 1990. ISBN 82-504-1771-2
Olav Bø: Folkemedisin og lærd medisin. Norsk medisinsk kvardag på 1800-talet. Det Norske Samlaget. Oslo 1972.
Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Universitetsforlaget. Oslo 1979. ISBN 82-00-01954-3.
Ingjald Reichborn-Kjennerud: Vår gamle trolldomsmedisin I-V. Oslo 1928-1947.
Ingjald Reichborn-Kjennerud, Fredrik Grøn og I. Kobro: Medisinens historie i Norge. Grøndahl & søns forlag. Oslo 1936. (Ny utgave. Kildeforlaget. Oslo 1985. ISBN 82-990896-5-4)
Carol Ann Rinzler: Dictiopnary of Medical Folklore. Fact and Fiction in Traditional Remedies. Wordsworth Reference. 3. Edition. Hertfordshire 1994. ISBN 1-85326-323-0.
== Eksterne lenker ==
Medical ethnology / by C.E. Woodruff. Arkivert 11. juni 2016 hos Wayback Machine. (1915)
Journal of Ethnobiology and Ethnomedicine
The Institute for Ethnomedicine | Etnomedisin (av gresk ethnos som betyr «folk») eller folkemedisin er et sammenliknende studium av hvordan folk klassifiserer, oppfatter og søker måter å helbrede sykdommer. | 196,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Smith | 2023-02-04 | Charles Smith | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 2. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Seilere fra USA', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles E. Smith (født 21. oktober 1889, død 2. januar 1969) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.Smith vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige. Seilingene ble gjennomført i Port of Los Angeles mellom 5. og 12. august 1932.
Mannskapet på «Gallant» var; Smith, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
| Charles E. Smith (født 21. oktober 1889, død 2. januar 1969) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.Smith vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige. Seilingene ble gjennomført i Port of Los Angeles mellom 5. og 12. august 1932.
Mannskapet på «Gallant» var; Smith, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Donald Wills Douglas, Jr. og Emmett Davis.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles – Sølv i seiling, 6-metersklassen USA
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Smith – Olympedia
(en) Charles Smith – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Smith – databaseOlympics.com (arkivert) | Charles E. Smith (født 21. | 196,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donald_Wills_Douglas_jr. | 2023-02-04 | Donald Wills Douglas jr. | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Seilere fra USA', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1932'] | Donald Wills Douglas jr. (født 3. juli 1917, død 3. oktober 2004) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Douglas vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige. Seilingene ble gjennomført i Port of Los Angeles mellom 5. og 12. august 1932.
Mannskapet på «Gallant» var; Douglas, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Charles Smith og Emmett Davis.
| Donald Wills Douglas jr. (født 3. juli 1917, død 3. oktober 2004) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Douglas vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige. Seilingene ble gjennomført i Port of Los Angeles mellom 5. og 12. august 1932.
Mannskapet på «Gallant» var; Douglas, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Charles Smith og Emmett Davis.
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles – Sølv i seiling, 6-metersklassen USA
== Eksterne lenker ==
(en) Donald Wills Douglas jr. – Olympics.com
(en) Donald Wills Douglas jr. – Olympic.org
(en) Donald Wills Douglas jr. – Olympedia
(en) Donald Wills Douglas jr. – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Donald Wills Douglas jr. – databaseOlympics.com (arkivert) | Donald Wills Douglas jr. (født 3. | 196,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emmett_Davis | 2023-02-04 | Emmett Davis | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 22. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for USA', 'Kategori:Seilere fra USA', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1932'] | Emmett S. Davis (født 28. februar 1886 i Maryland, død 22. desember 1967 i Los Angeles, California) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Davis vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige. Seilingene ble gjennomført i Port of Los Angeles mellom 5. og 12. august 1932.
Mannskapet på «Gallant» var; Davis, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Charles Smith og Donald Wills Douglas, Jr..
| Emmett S. Davis (født 28. februar 1886 i Maryland, død 22. desember 1967 i Los Angeles, California) var en amerikansk seiler som deltok i de olympiske leker 1932 i Los Angeles.
Davis vant en olympisk sølvmedalje i seiling under OL 1932 i Los Angeles. Han var med på den amerikanske båten «Gallant» som kom på andreplass i 6-metersklassen bak «Bissbi» fra Sverige. Seilingene ble gjennomført i Port of Los Angeles mellom 5. og 12. august 1932.
Mannskapet på «Gallant» var; Davis, Robert Carlson, Temple Ashbrook, Frederic Conant, Charles Smith og Donald Wills Douglas, Jr..
== OL-medaljer ==
1932 Los Angeles – Sølv i seiling, 6-metersklassen USA
== Eksterne lenker ==
(en) Emmett Davis – Olympics.com
(en) Emmett Davis – databaseOlympics.com (arkivert) | Emmett S. Davis (født 28. | 196,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2019 | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix 2019 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2019', 'Kategori:Pages using div col with unknown parameters'] | Melodi Grand Prix 2019 var den 57. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert av NRK og fant sted i Oslo Spektrum lørdag 2. mars 2019. Ti sanger deltok i konkurransen, og vinneren ble gruppen KEiiNO med låten «Spirit in the Sky», skrevet av Tom Hugo, Fred Buljo, Alexandra Rotan, Henrik Tala, Alex Olsson og Rüdiger Schramm. Sangen representerte Norge i Eurovision Song Contest i Israel i mai 2019, der den endte på sjetteplass. Kåre Magnus Bergh var programleder for femte år på rad, mens makkeren Heidi Ruud Ellingsen ledet sendingen for første gang.
| Melodi Grand Prix 2019 var den 57. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert av NRK og fant sted i Oslo Spektrum lørdag 2. mars 2019. Ti sanger deltok i konkurransen, og vinneren ble gruppen KEiiNO med låten «Spirit in the Sky», skrevet av Tom Hugo, Fred Buljo, Alexandra Rotan, Henrik Tala, Alex Olsson og Rüdiger Schramm. Sangen representerte Norge i Eurovision Song Contest i Israel i mai 2019, der den endte på sjetteplass. Kåre Magnus Bergh var programleder for femte år på rad, mens makkeren Heidi Ruud Ellingsen ledet sendingen for første gang.
== Bakgrunn ==
Som tidligere år inviterte NRK norske og utenlandske musikere til å sende inn sanger til konkurransen. I likhet med fjoråret åpnet redaksjonen for påmelding til 2019-finalen allerede før 2018-finalen var avholdt. Påmeldingen til Melodi Grand Prix 2019 åpnet 31. januar 2018, med frist til 9. september. Litt over 1000 bidrag kom inn til redaksjonen innen fristen, en nedgang fra årene før. Bidragene ble redusert til rundt 60 låter som deretter ble presentert for ulike lyttergrupper. De 60 sangene ble deretter skåret ned til 10 finalister som ble offentliggjort av NRK under en pressekonferanse fredag 25. januar 2019. Finalelåtene ble sluppet for salg og strømming samme dag.Carina Dahl og Tom Hugo deltok i konkurransen for tredje gang, mens Erlend Bratland, Alexandra Rotan, Hans-Erik Dyvik Husby og den tidligere vinneren Kjetil Mørland deltok for andre gang. På forhånd var KEiiNO de største favorittene, etterfulgt av Kjetil Mørland og Adrian Jørgensen.
== Sendingen ==
Finalen fant sted i Oslo Spektrum, der den har blitt arrangert hvert år siden 2001. Sendingen ble overført direkte på NRK1, NRK TV, og på NRK P1 med Ole Christian Øen som kommentator. Sendingen varte fra 21.00 til 23.45. Opprinnelig sendetid var 20.55–23.15, men sendestart ble forskjøvet til 21.00 på grunn av Jakob Ingebrigtsens gulløp under innendørs-EM i friidrett.Finalen åpnet med at fjorårsvinner Alexander Rybak fremførte sine to vinnersanger i konkurransen: «That's How You Write a Song» (2018) og «Fairytale» (2009). Deretter ønsket programlederne Kåre Magnus Bergh og Heidi Ruud Ellingsen velkommen. De ti bidragene ble først fremført én gang, før seerne og ti internasjonale jurygrupper stemte frem fire sanger til gullfinalen. Erlend Bratland fikk fremføre låten sin på nytt, siden pyroteknikken ikke fungerte under den første fremførelsen.I første runde telte seernes stemmer 50 prosent og de internasjonale juryenes poeng de siste 50 prosentene. Fra første runde gikk D'Sound, Anna-Lisa Kumoji, Adrian Jørgensen og KEiiNO videre til gullfinalen. Seerne kunne stemme per SMS eller via NRKs nettsider.
I gullfinalen ble stemmene nullstilt, og det ble vist utdrag av gullfinalistene. Deretter avanserte de to låtene med flest stemmer til en gullduell: KEiiNO og Adrian Jørgensen. De to duellantene opptrådte deretter på nytt, før seerne stemte igjen. Både i gullfinalen og gullduellen var det norske seere alene som kåret vinneren. Til slutt ble KEiiNO kåret til vinner etter å ha fått flest stemmer fra seerne. Dette var andre gang en norsk vinnerlåt inneholdt joik; første gang var i 1980, da «Sámiid ædnan» vant den norske finalen.I pausen før gullfinalen rapporterte Stian «Staysman» Thorbjørnsen fra en MGP-fest i Slevik i Østfold. Deretter ble artisten Tor Endresen hyllet for sin MGP-innsats, da Tone Damli, Christine Guldbrandsen og Heidi Ruud Ellingsen fremførte Endresens slager «Ingen er så nydelig som du». Siden 1987 har Endresen deltatt i Melodi Grand Prix tolv ganger, bare Jahn Teigen har deltatt flere ganger med sine fjorten deltakelser. I pausen før vinneren ble kåret, opptrådte fjorårets Eurovision-vinner, israelske Netta, med «Toy».
== Deltakere ==
Under er deltakerne ut fra startrekkefølgen som ble offentliggjort 22. februar.
=== Gullfinale og gullduell ===
== Avstemning ==
=== Første runde ===
I første runde stemte de internasjonale juryene på bidragene med poeng i valørene 1–8, 10 og 12. Det var ti internasjonale juryer med fem medlemmer i hver gruppe. Totalt avga de ti juryene gi 580 poeng, og tv-seerne hadde like mange poeng til fordeling. Seernes poeng ble fordelt ut fra hvor stor prosentandel hver sang fikk. Dersom et bidrag fikk 10 prosent av stemmene, fikk denne sangen 10 prosent av seernes 580 poeng – altså 58 poeng. De fire sangene med flest poeng avanserte til gullfinalen. Seerne kunne stemme per SMS, og for første gang gratis via nrk.no.
=== Gullfinalen ===
I gullfinalen var det norske seere alene som stemte. Etter en kort reprise av sangene, ble de fire gullfinalistene satt opp i to par. Vinnerne fra hvert par møttes deretter i en gullduell. Gullduellantene fikk med seg stemmene fra gullfinalens første del. Stemmetallene i gullfinalen samt navnene på de internasjonale dommerne ble offentliggjort på nrk.no etter finalen.
== Hendelser ==
=== Seertall ===
Prosjektleder Stig Karlsen uttalte at han ønsket seg et deltakerfelt med «kjendiser og artister som folk kjenner». NRK vil «gjøre en enda større jobb for å bringe fram noen nye talenter også», sa Karlsen i et intervju med NTB etter den internasjonale finalen i 2018. NRK har ved flere anledninger uttalt at Melodi Grand Prix 2019 ser ut til å bli «historiens største MGP-finale». Finalen hadde 961 000 seere og en markedsandel på 62,1 prosent – noe ned fra fjorårets 1 001 000 seere og en andel på 68,6 prosent. Programmet var det fjerde mest sette på norsk tv samme helg.
=== Plagiatanklager mot vinneren ===
Etter finalen påpekte brukere i sosiale medier at vinnerlåten «Spirit in the Sky» var lik det finske bidraget «Monsters» med Saara Aalto i Eurovision Song Contest 2018. Flere av de internasjonale juryene i den norske finalen mente det samme og ga låten trekk da de skulle bedømme låtene. VGs musikkanmelder Tor Martin Bøe mente låtene hadde «klare likhetstrekk». Musikalsk leder for Melodi Grand Prix, Stig Karlsen, var enig i at sangene hadde visse likheter, men la til at «Spirit in the Sky» er «et hav unna å være plagiat». Låtskriver Tom Hugo Hermansen avviste også plagiatanklagene og la til: «melodien i både Monsters-låten og vår er innom fire toner som utgjør en mollakkord. Rytmen og lengden på tonene er ikke lik, og disse fire tonene er å finne i mange andre låter».
=== Kritikk mot NRK ===
Et par måneder etter den norske finalen kom musikkmanager Erland Bakke med kritikk mot NRK. Til Dagbladet mente Bakke at sentrale personer i NRK blandet sammen roller og la «sterke føringer for hvem som vinner den norske MGP-finalen». Han pekte på at tre av deltakerne i 2019 var tilknyttet selskapet Starworks, som eies delvis av den innleide konsulenten og scenografen Mattias Carlsson. Flere jurister, blant andre jusprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen, mente Carlsson er inhabil fordi han kan ha «økonomiske interesser i hvilke sanger som velges ut». NRK avviste anklagene, og underholdningssjef Charlo Halvorsen understreket at Carlsson ikke har noen «beslutningsmyndighet i forbindelse med deltakende artister og låter».Under Eurovision Song Contest 2019 i Tel Aviv uttalte vinnerne KEiiNO at de synes NRK burde dekke promotering, reiser og tapt arbeidsfortjeneste for Norges representanter i forkant av konkurransen. Mellom den norske finalen og den internasjonale konkurransen hadde bandet turnert i Europa for egen regning. Kostnadene ble dekket av kredittkort og kronerulling. NRK opplyst at kanalen brukte 3 millioner kroner på Eurovision Song Contest, inkludert senderettigheter. Til TV 2 uttalte prosjektleder Stig Karlsen at NRK legger store ressurser i artistens deltakelse. «Alle må bringe noe til bordet, og i artistens tilfelle betyr det deres tid og talent«, sa Karlsen til TV 2.
== Se også ==
MGPjr 2019
Eurovision Song Contest 2019
Norge i Eurovision Song Contest
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Melodi Grand Prix 2019 på Internet Movie Database | Italia | 196,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B05.00 | 2023-02-04 | UTC+05.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+05.00 er et belte av tidssoner som ligger fem timer før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+05.00 følgende områder:
| UTC+05.00 er et belte av tidssoner som ligger fem timer før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+05.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
=== Sentral-Asia ===
Kasakhstan
vestlig del – Aktau, Atyrau, Aktobe og Uralsk oblaster
Tadsjikistan
Usbekistan
Turkmenistan
=== Det indiske hav ===
Australia - Heard- og McDonaldøyene
De franske sørterritorier (Frankrike)
Maldivene
== Nordlige halvkule - Som standard tid (vinter) ==
Pakistan
Russland (Jekaterinburgtid) [trenger oppdatering]Basjkortostan, Tsjeljabinsk oblast, Kurgan oblast, Orenburg oblast, Perm kraj, Sverdlovsk oblast, Tjumen oblast, Khanty-Mansia, Jamalo-Nenetsk
== Nordlige halvkule - Som sommertid ==
Armenia
Aserbajdsjan
Russland (Samaratid) [trenger oppdatering]Samara oblast
Republikken Udmurtia
== Sørlige halvkule - Som sommertid ==
Mauritius (pr. oktober 2008)
== Se også ==
Usbekistantid
Tid i Russland
== Referanser == | UTC+05.00 er et belte av tidssoner som ligger fem timer før standardtiden UTC. | 196,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Dawnay | 2023-02-04 | David Dawnay | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Dawnay (født 10. juli 1903, død 9. oktober 1971) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Dawnay vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Dawnay var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var; Bryan Fowler, Humphrey Guinness og William Hinde. Dawnay spilte begge Storbritannias kamper.
| David Dawnay (født 10. juli 1903, død 9. oktober 1971) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Dawnay vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Dawnay var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var; Bryan Fowler, Humphrey Guinness og William Hinde. Dawnay spilte begge Storbritannias kamper.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i polo Storbritanna
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) David Dawnay – Olympedia
(en) David Dawnay – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David Dawnay – databaseOlympics.com (arkivert) | David Dawnay (født 10. juli 1903, død 9. | 196,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B06.00 | 2023-02-04 | UTC+06.00 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+06.00 er et belte av tidssoner som ligger seks timer før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+06.00 følgende områder:
| UTC+06.00 er et belte av tidssoner som ligger seks timer før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+06.00 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Bangladesh
Bhutan
Det britiske territoriet i Indiahavet (inkl. Chagosøyene og Diego Garcia)
Kirgisistan
== Nordlige halvkule - Som standard tid (vinter) ==
Russland (Omsktid) [trenger oppdatering]Omsk, Novosibirsk og Tomsk oblast, Altaj kraj og republikken Altaj
Kasakhstan - østre to tredjedeler av landet (inkl. Astana og Almaty)
== Nordlige halvkule - Som sommertid ==
Pakistan
Russland (Jekaterinburgtid) [trenger oppdatering]Basjkortostan, Tsjeljabinsk oblast, Kurgan oblast, Orenburg oblast, Perm kraj, Sverdlovsk oblast, Tjumen oblast, Khanty-Mansia, Jamalo-Nenetsk
== Se også ==
Tid i Russland | UTC+06.00 er et belte av tidssoner som ligger seks timer før standardtiden UTC. | 196,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bryan_Fowler | 2023-02-04 | Bryan Fowler | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Bryan John Fowler (født 18. august 1898, død 4. desember 1987) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Fowler vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Fowler var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var; David Dawnay, Humphrey Guinness og William Hinde. Fowler spilte begge Storbritannias kamper.
| Bryan John Fowler (født 18. august 1898, død 4. desember 1987) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Fowler vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Fowler var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var; David Dawnay, Humphrey Guinness og William Hinde. Fowler spilte begge Storbritannias kamper.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i polo Storbritanna
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bryan Fowler – Olympedia
(en) Bryan Fowler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Bryan John Fowler (født 18. august 1898, død 4. | 196,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Studentersamfundet_i_Trondhjem | 2023-02-04 | Studentersamfundet i Trondhjem | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1929', 'Kategori:Byggverk i Trondheim', 'Kategori:Carl Michalsen', 'Kategori:Elgeseter', 'Kategori:Etableringer i 1910', 'Kategori:Eystein Michalsen', 'Kategori:Houens fonds diplom', 'Kategori:Konsertlokaler i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Studentersamfundet i Trondhjem', 'Kategori:Studentforeninger i Norge', 'Kategori:Studentkroer i Norge', 'Kategori:Studentkultur i Trondheim'] | Studentersamfundet i Trondhjem, ofte forkortet til Samfundet eller Samf, er en organisasjon for studenter i Trondheim. Det ble stiftet 1. oktober 1910, og er det tredje eldste studentsamfunnet i Norge. Samfundet er kjent for debattmøter, kino, egenproduserte teaterstykker, og annen kulturvirksomhet i tillegg til utgivels av avisa Under Dusken og kringkasting. Organisasjonen holder til i eget bygg i Elgeseter gate 1 på Vollan i Trondheim hvor medlemmene også står for utestedsdriften. Omtrent 1 700 av medlemmene jobber frivillig i Samfundet. De frivilige er organisert i mer enn 20 forskjellige ansvarsgrupper som blir kalt «gjenger». Studentersamfundets leder for året 2022/2023 er Una Onsrud, etter at Jonas Scheie måtte gå av som leder i oktober 2022.
| Studentersamfundet i Trondhjem, ofte forkortet til Samfundet eller Samf, er en organisasjon for studenter i Trondheim. Det ble stiftet 1. oktober 1910, og er det tredje eldste studentsamfunnet i Norge. Samfundet er kjent for debattmøter, kino, egenproduserte teaterstykker, og annen kulturvirksomhet i tillegg til utgivels av avisa Under Dusken og kringkasting. Organisasjonen holder til i eget bygg i Elgeseter gate 1 på Vollan i Trondheim hvor medlemmene også står for utestedsdriften. Omtrent 1 700 av medlemmene jobber frivillig i Samfundet. De frivilige er organisert i mer enn 20 forskjellige ansvarsgrupper som blir kalt «gjenger». Studentersamfundets leder for året 2022/2023 er Una Onsrud, etter at Jonas Scheie måtte gå av som leder i oktober 2022.
== Organisasjon ==
Studentersamfundet samlet til Samfundsmøte er Samfundets høyeste organ og velger Samfundets leder. Lederen velger selv sitt styre som igjen må godkjennes av Studentersamfundet. Medlemmer til Finansstyret velges av generalforsamlingen, mens medlemmer til Rådet, UKEsjef og ISFiT-president velges ved ordinære møter. Styret utformer den politiske profilen og er Studentersamfundets ansiktet utad, Finansstyret administrerer forretningsdriften og Rådet kontrollerer at all virksomhet i Samfundet foregår i henhold til norske og interne lover. Samfundet ansetter daglig leder, økonomiansvarlig, vaktmester og renholdspersonell. Forøvrig gjøres det meste arbeidet på dugnad blant medlemmene. Arbeidet er organisert i selvrekrutterende enheter som kalles gjenger.
=== Formenn og ledere ===
Studentersamfundet var tidligere ledet av en formann. Senere gikk man over til tittelen leder. Til å begynne med var det ny formann hvert semester; fra 1987 har styrene blitt valgt for ett år av gangen.
Den første formannen var Edgar Bonsak Schieldrop. Andre som kan trekkes fram er blant annet Asbjørn Lindboe som var leder høsten 1916. Han ble justisminister i Norge i 1931. Videre har man arkitekten Frode Rinnan som var formann under innflyttingen i «Cassa Rossa», Lorentz Angell Conradi som var den siste formannen før tyskerne tok over under krigen, og Harald «Rasmus» Ramm Rønneberg som var formann både i 1922 og i 1945. For en mer utfyllende liste, se Liste over formenn og ledere ved Studentersamfundet i Trondhjem.
=== Gjengene ===
Med sine omkring 1700 gjengmedlemmer og funksjonærer utgjør det indre miljøet i Studentersamfundet en betydelig del av det organiserte fritidstilbudet til studenter i Trondheim. Miljøet har vært kritisert for å være lukket og internt sammenlignet med andre studentersamfunn i Norge og studentorganisasjoner forøvrig. På den annen side har samhold og eksklusivitet blitt nevnt som en faktor som fremmer engasjement. Spesielt kommentatorer fra Samfundet-miljøet har pekt på lukketheten som en nødvendig konsekvens av det tette samarbeidet i organisasjonen.
Et vanlig gjengmedlem ved Samfundet er forventet å legge ned omkring 10 arbeidstimer per uke i sin gjeng. Er man funksjonær, forventes det at man nedlegger omkring 20 frivillige arbeidstimer per uke. Dette varierer dog stort. Funksjonærer er stort sett de som har tillitsverv (gjengsjefer, styremedlemmer osv.) eller har en jobb der man ofte jobber lenge sammenhengende til ugunstige tider. Disse får i tillegg til gjengmedlemmenes privilegier og plikter også tilskudd fra Finansstyret til jobbemat og gratis inngang ved de fleste arrangementer, for eksempel konserter eller teater.
Hver gjeng har i utgangspunktet rett til et kontor, en hybel, i Samfundets bygning. Likevel gjør plassmangel at flere gjenger, særlig de ferskeste, må dele hybel.
Det er Finansstyret som til enhver tid bestemmer hvilke gjenger som skal eksistere på Huset. Dette avgjøres ut fra behov og økonomi. Nye gjenger og komiteer blir rett som det er opprettet, men de kan gjerne forsvinne igjen semesteret etter. Det har blitt gjort mange forsøk på å dele inn gjengene i mer lettfattelige grupper. Den vanligste måten i dag er å dele dem i tre; driftsgjenger, kunstneriske gjenger og tilknyttede foreninger.
==== Driftsgjenger ====
Driftsgjengene sørger for at all infrastruktur fungerer, de serverer mat og drikke, de styrer lys, lyd og video, de booker artister og foredragsholdere, de markedsfører arrangementer, og de sørger for bygningsmessig vedlikehold av Elgeseter gate 1, Klæbuveien 1 og Klostergata 35.
==== Kunstneriske gjenger ====
De kunstneriske gjengene sørger for at Samfundet har et egenprodusert kulturtilbud. Under disse hører Studentersamfundets Orkester, Studentersamfundets Interne Teater, Pirum, Candiss og Strindens Promenade Orchester. Trondhjems Studentersangforening og Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening regnes i de fleste sammenhenger som kunstneriske gjenger, selv om de egentlig er tilknyttede, selvstendige foreninger som ikke har felles økonomi med resten av Samfundet.
==== Andre grupperinger ====
I tillegg til disse kommer også Finansstyrets undergrupper og Studentmediene, som drives som en del av selskapet Mediastud, der Studentsamskipnaden i Trondheim og Studentersamfundet eier halvparten hver. Finansstyrets undergrupper er små, uoversiktlige og meget flyktige, men av de mer bestandige kan nevnes Arkivet, Sikringskomiteen, Gjengsekretariatet og Nybyggkomiteen.
== Historie ==
Lørdag 24. september 1910, bare en drøy uke etter Norges tekniske høyskoles første immatrikuleringsdag 15. september, var de rundt 100 nye studentene kalt inn til møte i det matematiske auditorium (nåværende auditorium H1 i Hovedbygget). Initiativtager var Åge Falck-Ytter, og han ble ved akklamasjon valgt til ordstyrer for dette første møtet. Her ble det nye studentsamfunnet i realiteten stiftet, men det var foreløpig uten navn. Først en uke etter, lørdag 1. oktober 1910, fikk det sitt første navn, Norges Tekniske Høiskoles Studentersamfund. Denne datoen ble senere vedtatt til å være Samfundets stiftelsesdato. Dette er den første gang man vet om en bruk av dette navnet på NTH, da man til da kun hadde brukt navnet Den Tekniske Høiskole. Det nåværende navnet fikk det i februar 1912, etter et vedtak om å åpne for medlemskap også blant byens andre akademikere. Første formann var Edgar B. Schieldrop. I sin tale på Samfundets ettårsdag 1. oktober 1911 kom han med utsagnet som han senere har blitt kjent for:
Høiskolen vil gjøre dere til studerende, vi, Samfundet, vil gjøre dere til studenter. Den er blind som ikke øiner kløften mellom disse to ords betydning. Den som blott er det første uten å være det annet, han blir ingen mann, intet helt menneske - han kan i høiden drive det til professor.
== Elgeseter gate 1 ==
Huset i Elgeseter gate 1 ble bygd i 1929, som et av de første rene betongbygg i Norge. Bygget er listet i antikvarisk klasse A: «Svært høy antikvarisk verdi» av Byantikvaren i Trondheim. Det har hele sin levetid vært eid i sin helhet av Studentersamfundet i Trondhjem. Bortsett fra utleie av noen få kvadratmeter til hamburgerrestauranten Sesam, drives nå hele bygningsmassen av frivillige fra Samfundet. Bygningen antas å ha en gulvflate på ca. 6 000 m², og inneholder ca. 300 rom fordelt på ca. 40 ulike gulvnivåer.
Studentersamfundet i Trondhjem hadde opprinnelig tilholdssted i NTHs gamle festsal. I 1912 ble salen imidlertid gjort om til tegnesal, og organisasjonen måtte finne seg et nytt husvære. Man kjøpte Circus, som var en gammel sirkusbygning i Prinsens gate, like ved nåværende Prinsen kinosenter. Dette bygget, som ble bygget på midten av 1800-tallet, var som navnet tilsier først et sirkus. Siden fikk det flere bruksområder, blant annet lager for Frelsesarmeen. Da Studentersamfundet overtok det, fungerte det som kino. Denne kinodriften ble delvis videreført i Samfundets eierperiode, og bidro til en del leieinntekter. Bygget ble revet i 1960-årene for å gi plass til en parkeringsplass, og det eneste sporet av det i dag er en utspringende bue på sørsiden av Prinsen kinosenter, som bandt de to byggene sammen.
Etter hvert så man mulighetene til å bygge et nytt, større hus på tomta «Vollan». I 1918 ble Cirkus solgt til Trondheim kommune for kr 100 000. En byggekomité ledet av senere justisminister Asbjørn Lindboe sørget senere for at en arkitektkonkurranse ble utlyst, og Eystein Michalsens Merry-go-round sto klar i 1929. Bygningens grunnform var sylinderen, og Studentersamfundets nye storsal ble svært lik den gamle sirkussalen, fullstendig i tråd med byggekomiteens krav. Arkitekten Knut Knaus har dekorert flere steder i samfundsbygningen, blant annet veggene i Ryttergangen, taket i Daglighallen og veggene på Knaus, som er oppkalt etter ham. Veggene på Knaus er for tiden ikke synlige, da de ble kledd inn i forbindelse med en oppussing før UKA i 1970-årene.
=== Lokaler ===
Studentersamfundet i Trondhjem er nok mest kjent som et utested. Med sine elleve offentlige lokaler, hvorav ni har minst ett skjenkepunkt, er det i ren størrelse et av Norges største utesteder. De aller fleste av disse lokalene er flerbrukslokaler og huser gjerne flere ulike aktiviteter i løpet av en dag, alt fra kino og debatt til kafédrift og konserter.
==== Storsalen ====
Storsalen er det største lokalet i hele samfundsbygningen, og har plass til ca. 600 sittende personer. Ved konserter tas stolene på gulvet ut, og frigjør plass til ytterlige ca. 400 mennesker, slik at den maksimale kapasiteten ender på ca. 1000. Lokalet har to skjenkesteder, plassert på hver sin side av scenen oppe på galleriet. Bortsett fra noen få små ombygginger, de aller fleste med tanke på bedre sceneteknikk, framstår lokalet nøyaktig slik det gjorde da huset sto ferdig i 1929. Siste store oppussing skjedde på midten av 1990-tallet.
Den runde salen har arvet mye av sitt uttrykk fra salen i Studentersamfundets tidligere tilholdssted Cirkus. Mest iøynefallende er kanskje taket som med sin buede form i røde og gule radielle striper er formet som innsiden av et sirkustelt. Salen er som i Cirkus delt inn i fire kvadranter med fastmonterte stoler og et galleri med ståplasser over. I midten er det et stort, flatt og rundt gulv.
Scenen er den delen av lokalet som har gjennomgått de største forandringene gjennom årenes løp. Opprinnelig gikk scenekanten ved sceneteppet, og det som i dag er forscene med løftebord, var den gang orkestergrav. Denne var i bruk til slutten av 1960-tallet. Til UKA i 1947 bygde man en dreiescene som fyller det meste av bakscenen, og går helt fram til sceneteppet. Denne ble bygget som en diplomoppgave, og er i dag den eldste i landet som fremdeles er i bruk.
==== Rundhallen ====
Rundhallen er Samfundets foajé, og er det første lokalet man kommer til når man går inn gjennom hovedinngangen. Lokalet domineres i dag av den store lysekronen som kom på plass til UKA-07. Her er det garderobe, bar og toaletter. Samfundets grunnstein, som ble nedlagt av kronprins Olav i 1927 ligger under en glassplate i midten av gulvet. Rundhallen henger i dag sømløst sammen med Ryttergangen, en trapp/gang som leder direkte til Daglighallen. Ryttergangen har en slak stigning som blir utjevnet av svært lange trappetrinn. På veggene er det malerier utført av arkitekt Knut Knaus.
==== Bodegaen ====
Bodegaen fungerer i dag som et av Samfundets diskoteker. Det ligger nederst i den runde delen av huset, og ble gravd ut før UKA-31. Det ble sist pusset opp til UKA i 2015. Lokalet ble gravd ut etter at huset var ferdigbygd, noe det bærer preg av med sin lave takhøyde. Bodegaen fikk etter oppussingen i 2005 egne toaletter. Bodegaen var i den første tiden en bodega i ordets rette forstand; en vinkjeller. Her var det rekker av vinflasker langs hele veggene, og på den opphøyede delen midt på gulvet var det dansegulv. I åresvis var det Bodega Band som spilte opp til dans her, men i dag er det kun DJs som styrer musikken.
==== Selskapssiden ====
I de første årene av Samfundets historie, var ikke studentene egentlig herre i eget hus. Mye av inntektene man trengte for å få økonomien til å gå rundt i det daglige kom fra utleie av lokaler på Selskapssiden. Selskapssiden er en samlebetegnelse på de opprinnelige tre rommene Sangerhallen, Aarhønerommet og Praktrommet. Lokalet har samme gulvnivå som Storsalen og ligger på nordre side av firkantbygningen. I dag fungerer Selskapssiden som en drinkbar, og er et av tre lokaler i Samfundsbygningen som serverer sprit.
==== Knaus ====
Knaus er Samfundets minste scene, og ett av to offentlige lokaler i bygget uten egen bar. Rommet ligger over bakdøra, på østsida av firkantbygningen, og deler gulvnivå med scenen i Storsalen, ca. 1,20 meter over gulvnivået i Storsalen, Selskapssiden og Klubben. Her arrangeres det konserter hver fredag og lørdag i semesteret, og det er som regel på denne scenen Studentersamfundets Interne Teater har sine teateroppsetninger. Opprinnelig var Knaus en spisesal, men etter at nåværende Edgar fikk kjøkken i 1964, ble middagsserveringen flyttet dit. Siden har lokalet fungert som blant annet møtelokale for Samfundsstyret og fyllearrest, før det på 1970-tallet ble bygd om og malt svart. Med denne ombyggingen forsvant også det som til da hadde vært Knaus' varemerke, de store veggmaleriene utført av Knut Knaus i 1929. Veggmaleriene finnes riktignok fortsatt, men de er for tiden kledd inn bak de svartmalte veggene. Taket er ett av to tønnetak i hele landet, og skal visstnok bidra til en helt spesiell akustikk.
==== Klubben ====
Klubben ligger på samme nivå som Storsalen og Selskapssiden, øverst på søndre side av firkantbygningen. Opprinnelig inndelt i tre rom, var Klubben lenge det eneste stedet studentene hadde for seg selv i Studentersamfundet, da det var fritatt all utleievirksomhet. Her var det lenge bibliotek, peis og biljardbord, noe som gjorde det til studentenes faste møtested etter endt studiedag på NTH. De tre tidligere klubbværelsene; Birkeland, Amerikarommet og Kongsberg ble slått sammen under en ombygging til UKA i 2001 og Birkeland ble bygd om til scene. Klubben er i dag Samfundets nest største konsertlokale og ble sist pusset opp til UKA-11. Den offentlige delen av lokalet ble da utvidet til å inkludere den tidligere anretningen og et tidligere kontor.
==== Edgar ====
Edgar, tidligere kalt Spisesalen, er kafélokalet som ligger til venstre med en gang man kommer inn bakdøra. Det er oppkalt etter Samfundets første formann, Edgar Bonsak Schieldrop. Dette lokalet er åpent hver dag i semesteret og står for mye av den daglige driften. Lokalet ligger under Klubben på søndre side av firkantbygningen, på samme gulvnivå som Daglighallen.
==== Daglighallen Bar & Mikrobryggeri ====
I det nordøstre hjørnet av Daglighallen, rett på innsiden av Samfundets hverdagsinngang på baksida, ligger Daglighallen Bar & Mikrobryggeri. Den ble bygd i 1997, da hetende Daglighallen Pub, og er således det nyeste tilskuddet til Samfundets skjenkelokaler. Tidligere var det her et TV-rom med biljardbord, og før dét igjen var det kontorer. Denne delen ble pusset opp i 2009, og på nytt som en del av UKAs byggeprosjekt i 2013. Administrasjonens tidligere kontorer i den sørøstre delen av Daglighallen ble da revet og erstattet av et nytt sitteområde med gjennomgang til den gamle pubdelen der bardisken står. Begge sitteområdene har TV-skjermer som ofte viser fotballkamper eller andre sportsbegivenheter. Lokalet har Samfundets rikeste utvalg av øl og har siden høsten 2014 også hatt eget mikrobryggeri. Daglighallen holder åpent hver dag i semesteret. Våren 2022 ble navnet endret fra Daglighallen Pub til sitt nåværende navn.
==== Biblioteket ====
Bortgjemt i det nordøstre hjørnet av huset ligger Studentersamfundets bibliotek. Lokalet har minst gulvareal av de offentlige, men det er til gjengjeld meget høyt under taket. Inngangsdøren ligger på en liten mesanin, slik at man går ned i selve biblioteket som ligger på bakkenivå. Lokalet har ikke skjenking og er kun åpent på enkelte hverdager siden det fungerer som pauserom på de mest hektiske dagene. Her kan du finne bøker, magasiner, tidsskrifter og tegneserier. Dersom man er medlem av Studentersamfundet i Trondhjem, kan man også låne med seg bøker hjem. Selve boksamlingen er eldre enn Samfundet selv. Den ble som så mye annet arvet fra Trondhjems Tekniske Læreanstalts Elevforening da denne ble nedlagt i 1915.
==== Lyche ====
På gateplan i den søndre delen av bygget, under Edgar, ligger Lyche. Tidligere var dette lokalet utleid til private aktører under navnet Puben, men det ble overtatt av frivillige fra Samfundet i 2006. Det ble da vedtatt å oppkalle lokalet etter en av Samfundets tidligere formenn, Ralph Tambs Lyche. Han var i tillegg til å være formann også forfatter på en del UKErevyer. Før Puben holdt til her var lokalet delt inn i to leiligheter hvor husets vaktmester og forretningsfører bodde med sine familier. I dag er Lyche Samfundets restaurant og tilbyr middagsretter til en rimelig penge. I tillegg er Lyche ett av tre lokaler på huset som serverer sprit. Lyche holder åpent hver dag i semesteret.
==== Strossa ====
Til UKA-67 ble det satt i gang store gravearbeider under gulvet på det som i dag er Lyche. En strosse ble gravd ut som en utvidelse av den daværende Herreklubben. Etter sin ferdigstillelse fikk det mange forskjellige bruksområder, blant annet som Trondheims første diskotek. Senere ble lokalet brukt i sammenheng med utleiedriften i Puben, og det gikk en stund under navnet Pub-a-gogo. Navnet har gitt opphav til en hardnakket myte om at stedet hadde toppløs servering som sitt varemerke. Det medfører ikke riktighet. I 2003 ble driften igjen overtatt av de frivillige ved Samfundet, og lokalet ble pusset opp til UKA-03. Det ble også pusset opp til UKA-09 og UKA-19, og er ett av tre lokaler i Samfundsbygningen der det serveres sprit.
=== Ombygginger ===
Elgeseter gate 1 har en lang og komplisert bygningshistorie. Bygget har i årenes løp vært utsatt for utallige ombygginger i en slik grad at nye som kommer dit, ofte går seg vill. Rommene er utallige, og ingen vet nøyaktig hvor mange det er, siden plantegningene ikke er blitt oppdatert i takt med ombyggingen. Ikke en gang da bygget sto frem som nytt ved den offisielle åpningen 1. oktober 1929, var huset helt i henhold til de originale plantegningene. I løpet av de siste delene av bygningsarbeidet ble det nemlig besluttet å løfte taket på loftet over Storsalen, øverst i rotunden, til et nivå som muliggjorde byggingen av den øverste vindusraden. Like etter ferdigstillelsen ble det også foretatt en utvidelse av rotundedelen – denne gangen ved å grave ut blindkjelleren under Rundhallen, Studentersamfundets foajé. Dette prosjektet sto ferdig til UKA-31, og det nye lokalet ble hetende Bodegaen.
I 1963–1964 var huset stengt i ti måneder for å foreta en total indre ombygning. De største forandringene som merkes i dag, er at den søndre delen av bakgården i firkantbygningen ble bygget igjen, at butikklokalene i nordre del av firkantbygningen, i fasaden mot Klostergata, ble fjernet og delt i to etasjer og at takvinduene man i dag ser på toppen av firkantdelen ble installert. Dette siste muliggjorde en bedre utnyttelse av loftene på nordre og søndre side av firkantdelen, og flere av gjengene flyttet hit, til mye større lokaler enn de hadde hatt tidligere. Med gjenbyggingen av søndre del av bakgården ble det blant annet også mulig å bygge kjøkken for lokalet som i dag heter Edgar, samt å bygge et fotostudio med mørkerom for Fotogjengen. Fjerningen av butikklokalene gav blant annet en ny plassering av Studentersamfundets omfattende boksamling i Biblioteket, samt redaksjonslokaler for Under Dusken.
Til Samfundets 75-årsjubileum i 1985 ble nok en omfattende utbygging gjennomført. Denne gangen ble den andre halvdelen av bakgården bygget igjen, noe som blant annet gav plass til vareheis, kostymeverksted og kontorer for Styret og Finansstyret. Fasaden på søndre side, hvor kaféen Lyche holder til nå, fikk også et tilskudd med de karakteristiske «puklene» i glass og metall man ser i dag.
I 2012 ble Samfundets søndre fasade endret ved at en glassinngang ble oppført utenpå den runde delen av huset. Denne inngangen var et ledd i prosjektet for å gjøre bygningen mer tilgjengelig for bevegelseshemmede. I tillegg til å inneholde et trappeløp, gir den nye inngangen tilgang til en ny personheis som fører til alle offentlige lokaler med unntak av Knaus. Da «Søndre side» åpnet, ble hverdagsinngangen og informasjonsskranken flyttet fra bakdøra i Kronprinsesse Märthas allé. Samtidig endret informasjonsskranken navn fra Kontrollkontoret til Luka.
Etterhvert har det blitt en tradisjon at ett eller flere lokaler oppgraderes i forbindelse med forberedelsene til UKA. Disse oppussingene innebærer ofte større inngrep i huset enn de vanlige semestervise oppussingene Diversegjengen og Profilgruppa står for, for eksempel gjennom flytting av vegger og dører, fornying av el-anlegg, installasjon av nye ventilasjonsanlegg og forbedring av adkomstveier.
=== Nybygg ===
Helt siden Vollan kretsfengsel, som sto på tomten rett bak Samfundet, mellom Statsarkivet i Trondheims gamle bygg og Samfundsbygningen, ble revet i 1972, har diskusjonen om en utvidelse av Samfundets bygningsmasse vært diskutert. I dag er en utbygning av Samfundet underveis, og nybyggets første spadetak ble tatt i april 2022, med planlagt ferdigstillelse i årsskiftet 2023/2024. Nybygg har en vedtatt kostnadsramme på 245 millioner, som er finansiert både fra offentlige tilskudd, gaver fra NTNU, Studentsamskipnaden i Trondheim og gaver fra private aktører slik som Reitangruppen.
== Priser og utmerkelser ==
Sør-Trøndelag fylkes kulturpris 2010
Vinner av Frivillighetsprisen 2009
== Referanser ==
== Litteratur ==
Georg Brochmann: Studentersamfundet i Trondhjem gjennem 25 år: et bidrag til norske studenters historie (norsk). Nasjonalforlaget. 1935.
Harald Ramm Rønneberg (red.): Studenter i Den Gamle Stad: Studentersamfundet i Trondhjem gjennom femti år. Teknisk Ukeblads Forlag, 1969.
Idar Lind og Gunnar Strøm: Vår egen lille verden: Studentersamfundet i Trondhjem 1910—85. Studentersamfundet i Trondhjem, Trondheim, ISBN 82-991458-0-5, 1985.
Jan Thomas Kobberrød: Engasjement og begerklang: Studentersamfundet i Trondhjem 1910-2010. Tapir, Trondheim, ISBN 978-82-519-2659-1, 2010.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Studentersamfundet Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Studentersamfundet i Trondhjem
Video fra byggingen av Samfundet | Dette er en liste over formenn og ledere ved Studentersamfundet i Trondhjem. | 196,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humphrey_Guinness | 2023-02-04 | Humphrey Guinness | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 10. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1902', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Humphrey Patrick Guinness (født 24. mars 1902, død 10. februar 1986) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Guinness vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Guinness var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var David Dawnay, Bryan Fowler og William Hinde. Guinness spilte begge Storbritannias kamper.
| Humphrey Patrick Guinness (født 24. mars 1902, død 10. februar 1986) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Guinness vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Guinness var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var David Dawnay, Bryan Fowler og William Hinde. Guinness spilte begge Storbritannias kamper.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i polo Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Humphrey Guinness – Olympedia
(en) Humphrey Guinness – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Humphrey Guinness – databaseOlympics.com (arkivert) | Humphrey Patrick Guinness (født 24. mars 1902, død 10. | 196,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Hinde | 2023-02-04 | William Hinde | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Robert William Norris Hinde (født 25. juni 1900, død 13. juli 1981) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Hinde vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Hinde var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var David Dawnay, Bryan Fowler og Humphrey Guinness. Hinde spilte begge Storbritannias kamper.
| Robert William Norris Hinde (født 25. juni 1900, død 13. juli 1981) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Hinde vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Hinde var med på det britiske laget som kom på andreplass i poloturneringen bak Argentina. De vant over Mexico med 13-11 i den innledende runden men tapte i finalen mot Argentina med 0-11. De andre spillerne på laget var David Dawnay, Bryan Fowler og Humphrey Guinness. Hinde spilte begge Storbritannias kamper.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Sølv i polo Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Hinde – Olympedia
(en) William Hinde – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Hinde – databaseOlympics.com (arkivert) | Robert William Norris Hinde (født 25. juni 1900, død 13. | 196,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hydrazin | 2023-02-04 | Hydrazin | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Baser', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Nitrogenforbindelser', 'Kategori:Organiske forbindelser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-03'] | Hydrazin (NH2)2 er et giftig og kreftfremkallende stoff, som lukter som ammoniakk, hvorfra det også utvinnes, men dets kjemiske egenskaper minner mer om vann. Det anvendes blant annet i rakettdrivstoff.
Ved forsøksdyr er det påvist kreft i neseslimhinnen, lunger, blodkar og tykktarm.
| Hydrazin (NH2)2 er et giftig og kreftfremkallende stoff, som lukter som ammoniakk, hvorfra det også utvinnes, men dets kjemiske egenskaper minner mer om vann. Det anvendes blant annet i rakettdrivstoff.
Ved forsøksdyr er det påvist kreft i neseslimhinnen, lunger, blodkar og tykktarm.
== Se også ==
USA 193
Columbia-ulykken | Giftig og kreftfremkallende. | 196,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julio_Mueller | 2023-02-04 | Julio Mueller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Mexico under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Chihuahua i Chihuahua', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Julio Muller Luján (født 28. februar 1905 i Chihuahua, død 28. mars 1984) var en meksikansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Mueller vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Mueller var med på det meksikanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Juan Gracia, Antonio Nava og Alberto Ramos. Mueller, som var lagkaptein, spilte alle tre kampene i poloturneringen.
| Julio Muller Luján (født 28. februar 1905 i Chihuahua, død 28. mars 1984) var en meksikansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Mueller vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Mueller var med på det meksikanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Juan Gracia, Antonio Nava og Alberto Ramos. Mueller, som var lagkaptein, spilte alle tre kampene i poloturneringen.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i polo Mexico
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julio Mueller – Olympedia
(en) Julio Mueller – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Julio Mueller – databaseOlympics.com (arkivert) | Julio Muller Luján (født 28. februar 1905 i Chihuahua, død 28. | 196,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_471 | 2023-02-04 | Europavei 471 | ['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Ukraina'] | Europavei 471 går mellom Mukačeve og Lviv i Ukraina. Veiens lengde er rundt 210 km.
| Europavei 471 går mellom Mukačeve og Lviv i Ukraina. Veiens lengde er rundt 210 km.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 196,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Nava | 2023-02-04 | Antonio Nava | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Mexico under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1983', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Puebla', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Antonio Nava Castillo (født 5. september 1905 i Ixcaquixtla i Puebla) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Nava vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Nava var med på det mexicanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Juan Gracia, Julio Mueller og Alberto Ramos. Nava spilte i alle Mexicos tre kampene i poloturneringen.
| Antonio Nava Castillo (født 5. september 1905 i Ixcaquixtla i Puebla) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Nava vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Nava var med på det mexicanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Juan Gracia, Julio Mueller og Alberto Ramos. Nava spilte i alle Mexicos tre kampene i poloturneringen.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i polo Mexico
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antonio Nava – Olympedia
(en) Antonio Nava – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Antonio Nava – databaseOlympics.com (arkivert) | Antonio Nava Castillo (født 5. september 1905 i Ixcaquixtla i Puebla) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin. | 196,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mannose | 2023-02-04 | Mannose | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Monosakkarider'] | Mannose er en monosakkarid og en viktig heksose. Den finnes i store mengder i celleveggene hos bartre, og er også en bestanddel i mange proteiner. | Mannose er en monosakkarid og en viktig heksose. Den finnes i store mengder i celleveggene hos bartre, og er også en bestanddel i mange proteiner. | Mannose er en monosakkarid og en viktig heksose. Den finnes i store mengder i celleveggene hos bartre, og er også en bestanddel i mange proteiner. | 196,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alberto_Ramos | 2023-02-04 | Alberto Ramos | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Mexico under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 17. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Oaxaca', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936'] | Alberto Ramos Sesma (født 25. mars 1909 i Zanatepec i Oaxaca, død 17. mars 1967) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Ramos vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Ramos var med på det mexicanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Juan Gracia, Julio Mueller og Antonio Nava. Ramos spilte i alle Mexicos tre kampene i poloturneringen.
| Alberto Ramos Sesma (født 25. mars 1909 i Zanatepec i Oaxaca, død 17. mars 1967) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Ramos vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Ramos var med på det mexicanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Juan Gracia, Julio Mueller og Antonio Nava. Ramos spilte i alle Mexicos tre kampene i poloturneringen.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i polo Mexico
== Eksterne lenker ==
(en) Alberto Ramos – Olympedia
(en) Alberto Ramos – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alberto Ramos – databaseOlympics.com (arkivert) | Alberto Ramos Sesma (født 25. mars 1909 i Zanatepec i Oaxaca, død 17. | 196,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jegerkorpset-Akershus_regiment | 2023-02-04 | Jegerkorpset-Akershus regiment | ['Kategori:Heimevernet', 'Kategori:Jegeravdelinger'] | Jegerkorpset - Akershus regiment var en nyere utgave av Det Norske Jegerkorps og ble opprettet i 1788. Det Norske Jegerkorps har en historie som går helt tilbake til 1628.
Fra og med 1902 var Akershus regiment et vanlig infanterikorps. Jegerkorpset ble nedlagt den 1. oktober 2003. Da var korpset mindre enn 100 dager unna å fylle 375 år. Regimentet er nå en del av Heimevernet.
Jegerkorpset - Akershus infanteriregient nr. 4 ble dannet i juni 1961 ved at Jegerkorpset infanteriregiment nr. 2 ble sammenslått med Akershus infanteriregiment nr. 4.
| Jegerkorpset - Akershus regiment var en nyere utgave av Det Norske Jegerkorps og ble opprettet i 1788. Det Norske Jegerkorps har en historie som går helt tilbake til 1628.
Fra og med 1902 var Akershus regiment et vanlig infanterikorps. Jegerkorpset ble nedlagt den 1. oktober 2003. Da var korpset mindre enn 100 dager unna å fylle 375 år. Regimentet er nå en del av Heimevernet.
Jegerkorpset - Akershus infanteriregient nr. 4 ble dannet i juni 1961 ved at Jegerkorpset infanteriregiment nr. 2 ble sammenslått med Akershus infanteriregiment nr. 4.
== Litteratur ==
Magnar Saltnes: Akershus infanteriregiment nr 4 : 1628-1995 Oslo : Elanders forl., 1998 | Jegerkorpset - Akershus regiment var en nyere utgave av Det Norske Jegerkorps og ble opprettet i 1788. Det Norske Jegerkorps har en historie som går helt tilbake til 1628. | 196,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maleinsyreanhydrid | 2023-02-04 | Maleinsyreanhydrid | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Syreanhydrider'] | Maleinsyreanhydrid (cis-butendianhydrid, toksilanhydrid, dihydro-2,5-dioksofuran) er en organisk forbindelse med formel C4H2O3. I denne rene tilstanden er den et fargeløst eller hvitt fast stoff med stikkende lukt.
Maleinsyreanhydrid ble tidligere fremstilt ved oksidasjon av benzen eller en annen aromatisk forbindelse. Fra 2006 er det bare noen få små anlegg som bruker benzen på grunn av økende benzenpriser, og de fleste har gått over til n-butan som råvare:
2 CH3CH2CH2CH3 + 7 O2 → 2 C2H2(CO)2O + 8 H2O | Maleinsyreanhydrid (cis-butendianhydrid, toksilanhydrid, dihydro-2,5-dioksofuran) er en organisk forbindelse med formel C4H2O3. I denne rene tilstanden er den et fargeløst eller hvitt fast stoff med stikkende lukt.
Maleinsyreanhydrid ble tidligere fremstilt ved oksidasjon av benzen eller en annen aromatisk forbindelse. Fra 2006 er det bare noen få små anlegg som bruker benzen på grunn av økende benzenpriser, og de fleste har gått over til n-butan som råvare:
2 CH3CH2CH2CH3 + 7 O2 → 2 C2H2(CO)2O + 8 H2O | Maleinsyreanhydrid (cis-butendianhydrid, toksilanhydrid, dihydro-2,5-dioksofuran) er en organisk forbindelse med formel C4H2O3. I denne rene tilstanden er den et fargeløst eller hvitt fast stoff med stikkende lukt. | 196,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Gracia | 2023-02-04 | Juan Gracia | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Mexico under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Sonora', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1936'] | Juan Gracia Zazueta (født 18. april 1901 i Quiriego i Sonora, død 13. oktober 1981) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Gracia vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Gracia var med på det mexicanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Julio Mueller, Antonio Nava og Alberto Ramos. Gracia spilte i alle Mexicos tre kampene i poloturneringen.
| Juan Gracia Zazueta (født 18. april 1901 i Quiriego i Sonora, død 13. oktober 1981) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Gracia vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1936 i Berlin. Det var femte og siste gang polo var med som olympisk sport. Fem nasjoner stilte med lag. Gracia var med på det mexicanske laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak Argentina og Storbritannia. De tapte mot Storbritannia med 11-13 og mot Argentina med 5-15 i den innledende runden. I bronsefinalen møtte de Ungarn som de beseiret med 16-2. De andre spillerne på laget var; Julio Mueller, Antonio Nava og Alberto Ramos. Gracia spilte i alle Mexicos tre kampene i poloturneringen.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i polo Mexico
== Eksterne lenker ==
(en) Juan Gracia – Olympedia
(en) Juan Gracia – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Juan Gracia – databaseOlympics.com (arkivert) | Juan Gracia Zazueta (født 18. april 1901 i Quiriego i Sonora, død 13. | 196,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Histon_FC | 2023-02-04 | Histon FC | ['Kategori:1904 i England', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cambridgeshire', 'Kategori:Fotballag etablert i 1904', 'Kategori:Fotballag i England'] | Histon Football Club er en engelsk fotballklubb fra de to byene Histon og Impington, Cambridgeshire. Laget spiller i Conference National. Histon spiller sine hjemmekamper på Bridge Road (kapasitet 3 800). Lagets manager er Steve Fallon.
I november 2008 vant Histon 1–0 i FA-cupens andre runde over Leeds United, som spiller to nivåer over dem, i Football League One. Dette er første gang Histon har kommet til tredje runde i FA-cupen. I tredje runde skal dem møte Championship-laget Swansea City.
Histon ble stifta i 1904 som Histon Institute.
| Histon Football Club er en engelsk fotballklubb fra de to byene Histon og Impington, Cambridgeshire. Laget spiller i Conference National. Histon spiller sine hjemmekamper på Bridge Road (kapasitet 3 800). Lagets manager er Steve Fallon.
I november 2008 vant Histon 1–0 i FA-cupens andre runde over Leeds United, som spiller to nivåer over dem, i Football League One. Dette er første gang Histon har kommet til tredje runde i FA-cupen. I tredje runde skal dem møte Championship-laget Swansea City.
Histon ble stifta i 1904 som Histon Institute.
== Ligaer ==
1960 – Delphian League
1963 – Athenian League Division Two
1965 – Eastern Counties League Premier Division
1995 – Eastern Counties League Division One
1997 – Eastern Counties League Premier Division
2000 – Southern League Eastern Division
2004 – Southern League Premier Division
2005 – Conference South
2007 – Conference National
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Histon FC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Histon Football Club er en engelsk fotballklubb fra de to byene Histon og Impington, Cambridgeshire. Laget spiller i Conference National. | 196,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gordon_Aitchison | 2023-02-04 | Gordon Aitchison | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske basketballspillere', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Canada', 'Kategori:Personer fra Nipissing District', 'Kategori:Personer fra Ontario', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gordon «Gord» Aitchison (født 14. juni 1909 i North Bay i Ontario, død 6. januar 1990) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Aitchison vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadisk laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42-15 i semifinalen, men tapte finalen mot USA med 8-19. Aitchison spilte alle seks kampene inklusive finalekampen.
| Gordon «Gord» Aitchison (født 14. juni 1909 i North Bay i Ontario, død 6. januar 1990) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Aitchison vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadisk laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42-15 i semifinalen, men tapte finalen mot USA med 8-19. Aitchison spilte alle seks kampene inklusive finalekampen.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin – Sølv i basketball (Canada)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gordon Aitchison – Olympedia
(en) Gordon Aitchison – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gordon Aitchison – databaseOlympics.com (arkivert) | Gordon «Gord» Aitchison (født 14. juni 1909 i North Bay i Ontario, død 6. | 196,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Makedonia | 2023-02-04 | Nord-Makedonia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Nord-Makedonia', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nord-Makedonia (makedonsk: Северна Македонија, Severna Makedonija; albansk: Maqedonia e Veriut), offisielt Republikken Nord-Makedonia (makedonsk: Република Северна Македонија, Republika Severna Makedonija; albansk: Republika e Maqedonisë së Veriut), er en innlandsstat på Balkan i Sørøst-Europa. Den grenser til Kosovo og Serbia i nord, Bulgaria i øst, Hellas i sør og Albania i vest. Hovedstaden er Skopje. Landet har makedonsk og albansk som offisielle språk.
Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Fra selvstendigheten var landet i konflikt med Hellas om bruken av navnet, som også betegner en gresk region. I juni 2018 ble de to landene enige om en løsning, og den 12. februar 2019 erklærte den makedonske regjeringen at landets navn var endret fra FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) til Nord-Makedonia. Landet ble medlem av NATO 27. mars 2020.Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2 764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija.
Nord-Makedonia er et av de fattigste landene i Europa.
| Nord-Makedonia (makedonsk: Северна Македонија, Severna Makedonija; albansk: Maqedonia e Veriut), offisielt Republikken Nord-Makedonia (makedonsk: Република Северна Македонија, Republika Severna Makedonija; albansk: Republika e Maqedonisë së Veriut), er en innlandsstat på Balkan i Sørøst-Europa. Den grenser til Kosovo og Serbia i nord, Bulgaria i øst, Hellas i sør og Albania i vest. Hovedstaden er Skopje. Landet har makedonsk og albansk som offisielle språk.
Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Fra selvstendigheten var landet i konflikt med Hellas om bruken av navnet, som også betegner en gresk region. I juni 2018 ble de to landene enige om en løsning, og den 12. februar 2019 erklærte den makedonske regjeringen at landets navn var endret fra FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) til Nord-Makedonia. Landet ble medlem av NATO 27. mars 2020.Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2 764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija.
Nord-Makedonia er et av de fattigste landene i Europa.
== Etymologi ==
Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Som følge av navnekonflikt med nabolandet Hellas var landet i noen internasjonale organisasjoner kjent som Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, ofte forkortet FYROM på engelsk. Noe av bakgrunnen for navnekonflikten ligger i hvilken tidsepoke navnet «Makedonia» peker til: Nord-Makedonia har navnet sitt fra den romerske provinsen Makedonia som dagens landområder var en del av, mens den greske regionen Makedonia har navnet sitt fra Kongeriket Makedonia i Antikkens Hellas (se Oldtidens Makedonia) som lå lenger sør.
I juni 2018 ble Nord-Makedonia og Hellas enige om å legge konflikten bak seg med en avtale som innebar at landet endret navn. Landets regjering erklærte 12. februar 2019 at landets navn var endret fra Makedonia til Nord-Makedonia.
== Geografi ==
Nord-Makedonia er en fjellrik innlandsstat som avgrenses geografisk av den sentrale dalen som skapes av elva Vardar og fjellkjedene som omgir denne. Landet preges av fjellandskap med dype daler og bassenger. I nord danner Šar-fjellet grensen mot Kosovo i nordvest, mens Osogovo-fjellet danner grensen mot Bulgaria i nordøst. Mot sør danner tre store innsjøer, Ohridsjøen, Prespasjøen og Dojransjøen, grensen mot Albania og Hellas. Landets høyeste punkt er fjellet Korab, 2764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija. Klimaet preges av varme og tørre sommer og høst, med kalde og snørike vintre.
Vardar-dalen, som går tvers gjennom landet, har historisk vært en viktig ferdselsåre gjennom Balkan fra Thessaloniki ved Egeerhavet til Donau og de pannonske slettene i innlandet. Nord-Makedonia utgjør en del av det videre landskapet som var oldtidens Makedonia, der hoveddelen ligger i Hellas («Egeisk Makedonia») og en del i Bulgaria («Pirin-Makedonia»). Nord-Makedonia omfatter det som også kalles Vardar-Makedonia. Området har vært strategisk viktig på Balkan. I romersk tid gikk veien mellom Roma og Konstantinopel rett gjennom Makedonia.Området er seismisk aktivt og rammes av jordskjelv. Det siste store skjelvet ødela Skopje i 1963, da flere enn 1000 menneskeliv gikk tapt.Nord-Makedonia har forekomster av krom, bly, sink, mangan, nikkel, jernmalm, asbest og svovel. Landet er skogrikt da 39 % av landet er dekket av skog. I underkant av en firedel av landeområdet er dyrkbart. I sørlige deler av landet er god dyrkingsjord og landbruk er en viktig næringsvei.
== Demografi ==
Nord-Makedonia er befolket av en rekke etniske grupper. Etniske makedonerne er i flertall, mens etniske albanerne (bosatt særlig i nordvest) er den største mindretallsgruppen. I folketellingen i 2002 erklærte 64,2 % seg som makedonere, mens 25,2 % erklærte seg som albanere. Nord-Makedonia har også flere mindre folkegrupper. Blant disse er tyrkere (3,9 %), roma (2,7 %, omkring 40 000 i 1991, tallene er usikre), serbere (1,8 %), bosniere (0,8 %) og valaker (0,5 %). I tillegg utgjør andre folkeslag til sammen 1 % av landets befolkning.Kulturen skiller Nord-Makedonia mer fra Bulgaria enn språket. Blant annet har folkemusikken et eget makedonsk preg.
=== Språk ===
Språksituasjonen i Nord-Makedonia er kompleks. I underkant av to tredeler av landets befolkning identifiserer seg som makedonere og taler makedonsk. Makedonsk er et sørslavisk språk som er beslektet med både serbisk og bulgarsk, og i Bulgaria regnes ofte makedonsk som en bulgarsk dialekt. Mellom de østmakedonske og vestbulgarske dialektene er det knapt noen språkgrense. Disse er etterkommere etter slaviske stammer som kom til området på 500-700-tallet. Språket disse taler er nært beslektet med bulgarsk. Det skrives med det kyrilliske alfabetet og er landets primære offisielle språk.
Om lag en firedel av folket er albansktalende. Disse bor hovedsakelig nord og vest i landet og er særlig konsentrert rundt byene Tetovo og Gostivar. Som følge av Ohridavtalen og grunnlovsendringene i 2002 har albansk fått status som offisielt språk i Nord-Makedonia. Etter dette får ethvert språk som tales av minst 20 % av befolkningen offisiell status på nasjonalt nivå.
Loven om kommunalt selvstyre av 2002 bestemmer at makedonsk er offisielt språk i alle kommuner, men at kommuner der mer enn 20 % av befolkningen taler et annet språk, skal ha disse som offisielle språk for kommunens virksomhet. Etter denne regelen er albansk offisielt språk i
28 av landets 84 kommuner. Av disse har 16 albansk flertall.
Tre språk oppfyller kravet om at et språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen skal være offisielt språk i en kommune: tyrkisk, serbisk og roma. Den tyrkisktalende befolkningen, som stammer fra flere århundrers osmansk styre, er på knapt 78 000 og finnes spredd i det sentrale og vestre av landet. Tyrkisk er offisielt språk i fire kommuner (Mavrovo og Rostusja, Plasnitsa, Tsentar Zjupa og Vranesjtitsa). Den serbisktalende befolkningen er på 36 000 mennesker og er spesielt konsentrert til Skopje og til landets tredje største by Kumanovo nord i landet. Serbisktalende utgjør likevel bare mer enn en femdel i en kommune, Tsjutsjer-Sandevo.
Roma-befolkningen i Nord-Makedonia er på i underkant av 54 000 mennesker. I kommunen Sjuto Orizari i utkanten av Skopje utgjør disse et flertall på 60,6 % av befolkningen.
Kommunen kan selv avgjøre om den skal gjøre et språk som tales av mindre enn 20 % av befolkningen til offisielt språk i egen kommune. Andre språk, som ikke utgjør mer enn en femdel av befolkningen i noen kommune, er arumensk og bosnisk. Arumensk er en dialekt av rumensk som tales særlig rundt byen Krusjevo. Arumenerne i Nord-Makedonia teller 9 700 mennesker. Bosnisk tales av 17 000.
=== Religion ===
Religionsgrensene følger stort sett språkgrensene i Nord-Makedonia, da slik at makedonerne og andre slavisktalende grupper er ortodokse kristne, mens hoveddelen av albanerne, tyrkerne og roma-befolkningen er muslimer. Til sammen utgjør de ortodokse i underkant av to tredeler av befolkningen, mens muslimene utgjør den øvrige tredelen.
De ortodokse er organisert i den Den makedonske ortodokse kirke. Denne erklærte seg selvstendig i 1968, etter at den brøt ut av Den serbisk-ortodokse kirke. Kirken står under ledelse av erkebiskopen av Ohrid og Makedonia.
== Historie ==
=== Under Det osmanske rike ===
De makedonske områdene kom fra midten av 1300-tallet og videre utover 1400-tallet under osmansk styre. Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram bevegelser som hadde til formål å etablere en egen stat i hele regionen Makedonia. Ved århundreskiftet var nesten halve befolkningen i Sofia av makedonsk opphav og medvirket til å destabilisere politikken i Bulgaria. Det sto strid om det slaviske språket som ble talt i området skulle regnes som bulgarsk eller som et eget språk, og både bulgarske og serbiske interesser talte for å regne slavisktalende innbyggere til sine respektive språkgrupper. Den mest kjente makedonske bevegelsen fra denne tiden er Den indre makedonske revolusjonære organisasjon (IMRO), en revolusjonær organisasjon som var dominert av slavisktalende medlemmer. I 1903 sto IMRO bak Ilinden-opprøret (eller St. Eliasdag-opprøret) og i byen Kruševo ble det utropt en makedonsk republikk. Opprøret ble slått ned og området forble under osmansk styre inntil Makedonia ble delt etter Balkankrigene. Det anses likevel som en milepæl i utviklingen av det som skulle bli Republikken Nord-Makedonia.
=== Makedonia i Jugoslavia ===
Etter Balkankrigen 1912–1913 ble den historiske regionen Makedonias landområder delt mellom Hellas, Bulgaria, Serbia og Albania. Den serbiskkontrollerte delen, som fikk navnet Sør-Serbia, gikk i 1918 inn i det nydannede kongeriket Jugoslavia. Under den andre verdenskrig ble området delt mellom Bulgaria og italienskokkupert Albania. Landområdet som i dag utgjør Republikken Nord-Makedonia, fikk i hovedsak sine grenser fastsatt etter den annen verdenskrig da Den føderale folkerepublikken Jugoslavia anerkjente slavisktalende makedonere som en egen nasjon og etablerte en delstat med navnet Folkerepublikken Makedonia. Anerkjennelsen av makedonerne som nasjon og opprettelsen av Makedonia som en politisk enhet var politisk viktig for å sikre integrasjon av Makedonia i Jugoslavia og for å motvirke Bulgarias interesser i området, men fikk også avgjørende betydning for makedonsk nasjonsbygging. Delstaten skiftet i 1963 navn til Den sosialistiske republikken Makedonia. Benevnelsen «sosialistisk» ble sløyfet da Makedonia i 1991 gikk ut av Jugoslavia etter en fredelig selvstendighetsprosess. Som selvstendighetsdag regnes 8. september, etter dagen i 1991 da det ble holdt folkeavstemning om selvstendighet.
Delrepublikken Makedonia var sammen med provinsen Kosovo de fattigste områdene av Jugoslavia særlig sammenlignet med det velstående Slovenia. Dette skapte misnøye internt i Jugoslavia der de fattige områdene mente det ble gjort for lite for å jevne ut forskjellene, mens de rikere områdene i nord mente det gikk for store ressurser til støtte.
=== Selvstendighet ===
Republikken Makedonia meldte seg ut av Jugoslavia høsten 1991 noen måneder etter Slovenia og Kroatia. I Makedonia var det i utgangspunktet ønske om å bevare Jugoslavia i en eller annen form blant annet fordi områdets kompliserte historie og etniske forhold kunne ha fordel av å tilhøre en større stat. Bulgaria var det første landet som anerkjente Makedonia og det makedonske språket anses der som bulgarsk. Bulgaria ønsket med anerkjennelsen å hindre at Makedonia ble delt mellom Serbia og Hellas slik det gikk rykter om. Republikken Makedonia kom ut av Jugoslavias oppløsning på en fredelig måte, uten å være innblandet i jugoslaviakrigene som involverte de andre utbryterrepublikkene Slovenia, Kroatia og ikke minst Bosnia-Hercegovina. Sanksjonene mot Jugoslavia og flyktningstrømmene var en belastning på Makedonias økonomi. Makedonias BNP var på det laveste i 1995. I 1998 var landets BNP på 71 % av nivået i 1989. Til sammenligning hadde Serbia og Montenegros BNP falt til 50 % av nivået i 1989, mens Slovenias BNP i 1998 var tilbake på samme nivå som 1989.Landet var den siste av republikkene som erklærte selvstendighet tidlig på 1990-tallet og som etterlot et Rest-Jugoslavia bestående av Serbia og Montenegro. Det var frykt for at krig ville bryte ut i den skjøre republikken Makedonia etter løsrivelsen. Republikken Makedonias regjering anmodet i slutten av 1992 FN om FN-styrker for å overvåke grensen mot Serbia og Albania. Denne styrken ble etablert av de nordiske landene og var operativ i løpet av første kvartal 1993. Styrken var en del av UNPROFOR.
Omkring 20 % av befolkningen er etniske albanere og myndighetene fryktet etter uavhengigheten at det skulle bli diskusjon om grensejustering mot Albania og Kosovo. Under Kosovokrigen våren 1999 økte flyktningstrømmen sterkt og makedonske myndigheter forsøkte å holde antallet flyktninger nede av frykt for at den etniske balansen i landet skulle bli forskjøvet betydelig. Etniske albanere i Nord-Makedonia har hatt en større befolkningsvekst enn befolkningen for øvrig. Etniske albanere har minoritetsretter og det oppsto gnissninger da et albansk universitet ble opprettet i Tetovo i 1995 mot myndighetenes ønske. Albanske partier har deltatt i regjeringskoalisjoner. Krav om likestilling mellom albansk og makedonsk språk har blitt avvist av etniske albanere.I etterkant av uavhengigheten opplevde landet indre uro og etniske stridigheter mellom slavisktalende makedonere og landets albansktalende minoritet, som særlig er konsentrert i områdene nord og vest i landet. Konflikten ble forsterket av at 360 000 albanske flyktninger tok tilhold i landet i forbindelse med Kosovokrigen. Selv om disse raskt forlot Republikken Makedonia, kom det i januar 2001 til væpnet konflikt mellom Republikken Makedonias militære styrker og den albanske nasjonale opprørsgruppen UCK. Konflikten endte i mars 2001 med at NATO gikk inn med en styrke for å overvåke våpenhvilen. Forhandlinger mellom partene fulgte og 13. august 2001 inngikk Republikken Makedonias regjering og representanter for den albanske folkegruppen, ved partiene Albanernes Demokratiske Allianse og Partiet for Demokratisk Velstand, Ohridavtalen om fredelig løsning på konflikten. Avtalen innebærer kulturell og politisk anerkjennelse av den albanske folkegruppen og overføring av større fullmakter til lokalforvaltningen i albanskdominerte områder, samtidig som den albanske siden overga alle krav om løsrivelse og i stedet aksepterte Republikken Makedonias territorielle integritet og landets politiske institusjoner.
=== Strid om navn og internasjonal anerkjennelse ===
Republikken Makedonias selvstendighetsprosess var preget av diplomatisk strid, ikke bare med Rest-Jugoslavia, men særlig med nabolandet Hellas over landets navn. Den makedonske navnekonflikten gjorde at landet i internasjonale sammenhenger og i internasjonale organisasjoner ble kalt Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (engelsk forkortelse: FYROM). Dette hadde sin bakgrunn i at Republikken Makedonia utgjorde kun rundt 38 % av arealet til det historiske området oldtidens Makedonia. Landets navn ble derfor omstridt, fordi spesielt i Hellas, fant det misvisende. Hellas forsøkte å hindre EU-landenes anerkjennelse av den nye staten om den fikk navnet Makedonia. Hellas mente også at flagget med Vergina-stjernen og 16 stråler var hentet fra antikkens Makedonia. I 1994 stengte Hellas havnen i Thessaloniki for trafikk til og fra Makedonia. Etter internasjonal megling åpnet Hellas havnen i 1995. Makedonia endret symbolet i flagget til en sol og tok i grunnloven inn en bestemmelse om at landet ikke har territorielle krav overfor nabolandene. Navnet «Makedonia» brukes også som navn på et område som ikke følger landegrensene: Republikken Makedonia, den greske provinsen Makedonia (med Thessaloniki) og Pirin-Makedonia i det vestlige Bulgaria. De språklige grensene mellom serbisk, makedonsk og bulgarsk er gradvise og uklare. I forbindelse med Balkan-krigene, oppløsningen av det ottomanske riket og første verdenskrig ble grensene endret flere ganger. Området som utgjør Nord-Makedonia har ikke en gammel statsdannelse å vise til. I mellomkrigstiden ble området også omtalt som Sør-Serbia. Under andre verdenskrig var et kortvarig bulgarsk styre i Nord-Makedonia med tysk støtte. Den makedonsk-ortodokse kirke ble utskilt fra den serbisk-ortodokse kirken i 1967. Mange grekere oppfattet også denne bruken av navnet Makedonia som krenkende, og hevdet at Makedonia er et historisk gresk, ikke slavisk område, og at mesteparten av Makedonia ligger i Hellas. Fra gresk side ble derfor landet omtalt som «Skopje», etter hovedstaden. Nord-Makedonia har også ligget i strid med Hellas om andre spørsmål knyttet til denne problematikken.
I november 2004 gikk USA bort fra sin tidligere nøytralitet i navnedisputten og anerkjente landets konstitusjonelle navn, «Republikken Makedonia». En rekke andre land anerkjente også Republikken Makedonia under dens konstitusjonelle navn.
I juni 2018 ble det meldt at statsministrene i Makedonia og Hellas hadde blitt enige om å bilegge navnestriden, og at Makedonia ville endre navn til Nord-Makedonia. Målet var å fjerne hindringene for makedonsk medlemskap i NATO og EU. Navneendringen krevde grunnlovsendring vedtatt av det makedonske parlamentet. Avtalen ble møtt med kritikk i begge land, men ble undertegnet av de to landenes utenriksministre i grenselandsbyen Préspes den 17. juni 2018. Den 20. juni 2018 godkjente nasjonalforsamlingen i Makedonia avtalen med Hellas om at landet skal hete Nord-Makedonia. Nasjonalforsamlingen i Republikken Makedonia vedtok 11. januar 2019 å ratifisere endringen til Nord-Makedonia. Den greske nasjonalforsamlingen godkjente 25. januar 2019 avtalen med nabolandet. Etter en prosess for iverksettelse av avtalen som også innebar at landet ble medlem av NATO, erklærte regjeringen at landet fra 12. februar 2019 endret navn til Nord-Makedonia. 27. mars 2020 ble landet medlem av NATO.
== Politikk ==
=== Forfatning ===
Nord-Makedonia er et parlamentarisk demokrati styrt etter forfatningen som ble vedtatt 17. november 1991. Etter vedtakelsen i 1991 har forfatningen har gjennomgått endringer tre ganger, først i 1992, dernest i 2001 og sist i 2005.
Grunnlovsendringene av 6. januar 1992 gjør det klart at Nord-Makedonia ikke har territorielle krav mot nabolandene, og at landet ikke vil blande seg inn i andre lands indre anliggender. Endringene kom som følge av internasjonal, særlig gresk, press, og var en forutsetning for landets internasjonale anerkjennelse.
Den andre, og mer omfattende, grunnlovsendringen ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 16. november 2001 og var en følge av avtalen de største makedonske og albanske partiene inngikk for å gjøre slutt på den væpnede konflikten mellom den albanske minoriteten og makedonske myndigheter. Grunnloven fikk et nytt preambel der det vektlegges at Nord-Makedonia er en stat for alle dens innbyggere. Albansk ble anerkjent som offisielt språk på nasjonalt nivå, og ethvert språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen i en kommune blir offisielt innenfor offentlig virksomhet i kommunen. Det ble nedfelt spesielle parlamentariske prosedyrer som krever dobbelt flertall i saker som særlig angår minoritetene (språk, kultur, utdanning, symboler), det vil si at slike saker for å bli vedtatt også trenger et flertall av stemmene fra minoritetsrepresentantene i parlamentet. Nasjonalforsamlingen ble tilført en ny Komiteen for interetniske valgt av og blant forsamlingens medlemmer. Denne har lik representasjon av makedonere og albanere, samt en representant for tyrkere, vlacher, roma, serbere og bosniere. Videre ble det gjort endringer for å sikre minoritetsrepresentasjon i offentlig forvaltning. Endringene medførte også vidtrekkende overføring av myndighet fra sentralregjeringen til kommunene.
Grunnlovsendringene vedtatt av nasjonalforsamlingen 7. desember 2005 gjaldt landets rettssystem og hadde som mål å styrke rettsapparatets uavhengighet og effektivisere dets arbeid. Etter disse endringene er ikke lenger dommere og statsadvokater utnevnt av nasjonalforsamlingen men av to uavhengige råd.
=== President ===
Etter forfatningen er landet republikk, med en president som statsoverhode, men der den utøvende makten ligger til en regjering utgått av nasjonalforsamlingen. Presidenten velges for en periode av fem år i direkte valg. En og samme person kan bare velges for to perioder. Bare statsborgere som er over 40 år og som har bodd i landet i minst ti av de siste femten år er valgbare til presidentembetet. Presidenten har mest symbolske oppgaver, men er øverstkommanderende for republikkens væpnede styrker og leder for Statens sikkerhetsråd. Formelt er det presidenten som gir mandat for regjeringsdannelse etter valg, men er forpliktet til å gi dette mandatet til det eller de partier som har flertall i nasjonalforsamlingen.
Landets første president etter selvstendigheten var Kiro Gligorov. Han ble første gang valgt i 1991 og vant sin andre periode i 1994. Gligorov satt som president til 15. desember 1999 da Boris Trajkovski tok over. Trajkovski var republikkens president fra inntil han døde i en flyulykke ved Mostar i Bosnia 26. februar 2004. Siden Makedonia ikke har visepresident, kom forfatningens artikkel 82 til anvendelse ved president Trajkovskis død slik at presidenten i nasjonalforsamlingen, Ljubtso Jordanovski, fungerte i presidentembetet inntil ny president ble valgt og innsatt. Branko Tsrvenkovski ble valgt til president i andre valgomgang i april 2004. Tsrvenkovski var i flere perioder statsminister og representerte ved valget Makedonias Sosialdemokratiske Union. Han ble innsatt som president 12. mai 2004. Ny president fra 2009 var Gjorge Ivanov, fra 2019 Stevo Pendarovski.
Se også: Liste over Nord-Makedonias statsoverhoder
=== Nasjonalforsamling ===
Nasjonalforsamlingen, Sobranie på makedonsk, er en ettkammerforsamling som er republikkens lovgivende og bevilgende myndighet. Regjeringen utgår fra og står til ansvar overfor nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen består av 120 medlemmer valgt etter listevalg og proporsjonal representasjon uten sperregrense. Landet er inndelt i seks valgkretser, hver med 20 mandater. Valgperioden er fire år. Siden selvstendigheten har Nord-Makedonia hatt tre ulike valgsystemer. Fra 1991 av gjaldt flertallsvalg i enmannskretser. I 1998 ble et blandet valgsystem av flertallsvalg og proporsjonal representasjon innført. En valgordning basert på ren proporsjonal representasjon ble innført i mai 2002.
=== Politiske partier ===
Den dominerende politiske skillelinjen i Nord-Makedonia går mellom landets største etniske grupper, makedonere og albanere, og partiene tar utgangspunkt i en av disse. Det ledende nasjonale makedonske partiet er Den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon-Det Demokratiske Parti for Makedonsk Nasjonal Enhet (VMRO-DPMNE). Partiet framstiller seg som et kristeligdemokratisk parti. Det største partiet på venstresiden er Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), arvtakeren etter Makedonias Kommunistliga, det statsbærende partiet i tiden landet tilhørte Jugoslavia. SDSM inntar en forsonende holdning til landets øvrige etniske grupper. På albansk side er Demokratisk Union for Integrasjon det ledende partiet, i konkurranse med Albanernes Demokratiske Parti. Det finnes en rekke andre partier, blant annet flere som representerer landets etniske minoriteter. Disse stiller gjerne til valg i allianse med ett av de dominerende partiene. Ved valget i 2008 ble antallet partier representert i nasjonalforsamlingen redusert til fem, en nedgang fra åtte etter valget i 2006. Dette reduserer tendensene til fragmentering som har preget makedonsk politikk. De to første valgene, i 1991 og 1994, brakte 13 og 12 partier inn i nasjonalforsamlingen, mens henholdsvis 8 og 7 partier vant representasjon ved valgene i 1998 og 2002.
=== Valg og regjeringsdannelse ===
Nasjonalforsamlingen velges i allmenne valg for fire år av gangen. Nasjonalforsamlingen kan oppløse seg selv. Regjeringen har rett til å be om tillitsvotum. Nasjonalforsamlingen kan også stemme over tillit til regjeringen dersom minst 20 av representantene ber om det. Om det framkommer mistillit til regjeringen, avholdes det nyvalg innen 60 dager etter at nasjonalforsamlingen ble oppløst.
==== 2006 ====
Ved valget 5. juli 2006 ble sentrums-høyre koalisjonen VMRO-DPMNE størst med 32,5 % av stemmene og 45 mandater. Partiet vant 38 mandater, mens koalisjonspartnerne Makedonias Sosialistparti fikk tre representanter, Makedonias Liberale Parti to representanter, mens Demokratisk Union og Unionen av Roma i Makedonia fikk en representant hver. Koalisjonen Sammen for Makedonia, bestående av partiene Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), Det liberaldemokratiske parti, Tyrkernes demokratiske parti, Det Forente Parti for Roma i Makedonia og Serbernes Demokratiske Parti, fikk 23,3 % og 32 av plassene i nasjonalforsamlingen. SDSM ble det største av koalisjonspartnerne med 23 representanter, mens de liberale fikk 5. Partiene for tyrkerne fikk to representanter valgt inn, mens koalisjonspartnerne for roma og serberne fikk ett mandat hver. Koalisjonen ledet av Demokratisk Union for Integrasjon, som samarbeidet med Partiet for Demokratisk Velstand og Bosniernes Liga, fikk 12,1 % av stemmene og 17 representanter innvalgt. De to albanske partiene ble her valgt inn med 14 og 3 representanter, mens bosniernes parti ble uten representasjon. Albanernes Demokratiske Parti stilte alene, fikk 7,5 % av stemmene og vant med et 11 mandater. Partiet Nytt Sosialdemokratisk Parti, som ble stiftet i november 2005 av utbrytere fra SDSM, fikk 6 % og 7 mandater. VMRO Folkepartiet fikk 6,1 % og 6 representanter, mens partiene Demokratisk Rekonstruksjon av Makedonia og Partiet for Europeisk Framtid fikk en representant hver med henholdsvis 1,9 % og 1,2 % av stemmene.
Valget i 2006 ledet til en koalisjonsregjering av partiene VMRO-DPMNE, Makedonias Sosialistparti, Albanernes Demokratiske Parti, Makedonias Liberale Parti, Nytt Sosialdemokratisk Parti og Partiet for Tyrkernes Bevegelse i Makedonia.
==== 2008 ====
Valget til nasjonalforsamlingen i 2006 var for perioden 2006–2010. På bakgrunn av at Nord-Makedonia ikke ble invitert til å bli medlem av NATO under organisasjonens toppmøte i București, foreslo partiet Demokratisk Union for Integrasjon å skrive ut nyvalg. Forslaget ble støttet av regjeringskoalisjonen bestående av VMRO-DPMNE og Albanernes Demokratiske Parti. Forslaget var omstridt og opposisjonen, med Makedonias Sosialdemokratiske Allianse og Det liberaldemokratiske parti, boikottet avstemningen. Forslaget fikk likevel flertall og nasjonalforsamlingen vedtok 12. april 2008 å oppløse seg selv. Dette var første gang siden selvstendigheten at det ble utskrevet nyvalg. Valget ble avholdt 1. juni 2008. Det var preget av uro og voldsepisoder, særlig mellom de rivaliserende albanske partiene, noe som medførte at det ble nødvendig med omvalg ved 193 av 2 976 stemmelokaler. Valgdeltakelsen var imidlertid lav, 57 %.
To brede valgallianser, ledet av de to viktigste partiene, ble dannet foran valget. VMRO-DPMNE sto i spissen for alliansen «For et bedre Makedonia», som også omfattet atten mindre partier. Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM) ledet an i «Sol – koalisjonen for Europa» og fikk følge av åtte andre partier. VMRO-DPMNE og «For et bedre Makedonia» ble valgets vinner med 48,8 % av stemmene og 63 av 120 mandater. SDSM og «Sol – koalisjonen for Europa» vant 23,6 % av stemmene og 27 mandater i nasjonalforsamlingen. De to albanske partiene Demokratisk Union for Integrasjon og Albanernes Demokratiske Parti fikk henholdsvis 12,8 % og 8,3 % av stemmene. Partiene fikk 18 og 11 representanter i nasjonalforsamlingen. Partiet for europeisk framtid fikk 1,5 % av stemmene og ett mandat. Ingen av de øvrige tretten partiene som stilte til valg oppnådde representasjon.
Valget sikret nytt og større regjeringsflertall for VMRO-DPMNE og statsminister Nikola Gruevski, som likevel av hensyn til ønske om stabilitet og forsoning mellom folkegruppene søkte støtte fra det største av de albanske partiene, denne gang Demokratisk Union for Integrasjon. Landets regjering ble i juli 2008 en koalisjon bestående av VMRO-DPMNE, DUI og det lille Partiet for europeisk framtid.
=== Administrativ inndeling ===
Nord-Makedonia er delt inn i 84 kommuner (makedonsk: opsjtini (pl.), opsjtina (sing.)). Hovedstaden Skopje er organisert som en samling av ti kommuner, men utgjør samtidig i seg selv en egen kommunaladministrativ enhet.
Kommunestrukturen ble revidert i 2005, da antallet kommuner ble redusert fra de 123 kommunene som var etablert i 1996. Før 1996 var landet inndelt i 34 distrikter, kommuner eller fylker. Nord-Makedonias åtte regioner har kun statistiske funksjoner.
=== Forsvar ===
Nord-Makedonias forsvarsstyrker er organisert i hæren, med 9760 mannskaper, og flyvåpenet med 1130 mannskaper. En mindre maritim styrke, som opererer på innsjøene som også utgjør deler av landets grense, sorterer under hæren og er oppsatt med patruljebåter. Totalt har landet 10890 mannskaper under våpen, i tillegg kommer en reservestyrke på 21000. Den paramilitære politistyrken teller 7600, av disse er rundt 5000 væpnet. Landet har tidligere hatt verneplikt med en tjenestetid på seks måneder, men ordningen ble avskaffet i 2006. Makedonia skal fra da av ha et forsvar bestående av vervet personell.
Nord-Makedonia aspirerte i flere år til medlemskap i NATO og var medlem av det NATO-tilknyttede Euro-atlantiske partnerskap. I mars 2020 ble landet fullverdig NATO-medlem.Nord-Makedonias forsvar har gitt styrkebidrag til internasjonale operasjoner, inkludert ISAF i Afghanistan og de multinasjonale styrkene i Operation Enduring Freedom i Irak. I 2007 var disse bidragene på henholdsvis 120 mann i ISAF og 33 til Operation Enduring Freedom.
=== Internasjonale forbindelser ===
Nord-Makedonia er medlem av de fleste internasjonale organisasjoner. Landet ble opptatt som medlem av FN 8. april 1993 under navnet «The former Yugoslav Republic of Macedonia» og sorterer deretter under bokstaven T i FN-systemet, der landet er medlem av de fleste særorganisasjonene. Landet fikk medlemskap i OSSE 12. oktober og medlemskap i Europarådet fulgte 9. november samme år, i begge tilfeller under same navn som i FN. Makedonia er videre med i organisasjonen av fransktalende land, La Francophonie. Fra 4. april 2003 har landet vært medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Nord-Makedonia har som mål å bli medlem av EU. Navnestriden med Hellas var til hinder for dette, men avtalen om løsning av striden endret situasjonen. Prosessen for medlemskap i NATO ble satt i gang tidlig i 2019. I 2004 søkte Republikken Makedonia om medlemskap i EU. Landet fikk status som kandidat 17. desember 2005.Nord-Makedonias ambassade i Stockholm er sideakkreditert til Norge. I Norge har landet generalkonsulat i Molde, representert ved generalkonsul Knut Ødegård. Norge hadde fram til 2012 ambassade i Skopje. Norges ambassade i Beograd overtok da ansvaret for Makedonia.
=== Domstoler ===
Den dømmende myndighet består av Forfatningsdomstolen og et domstolshierarki bestående av tre instanser med Høyesterett på toppen. Etter grunnlovsendringen av 2005 utpekes dommere nå av et uavhengig dommerråd og ikke lenger av nasjonalforsamlingen. Endringene innførte også egne domstoler for mindre saker.
== Økonomi ==
=== Kommunikasjoner ===
==== Flytransport ====
Til sammen finnes det tolv flyplasser i Nord-Makedonia, de fleste av disse mindre. Det er to internasjonale lufthavner, den ene ved hovedstaden, Skopje internasjonale lufthavn, den andre ved byen Ohrid, med navnet «Ohrid St. Paul Apostelen». Skopje har direkteforbindelser til 17 europeiske byer; Oslo, København, Amsterdam, Berlin, Düsseldorf, Hamburg, Paris, Praha, Zürich, Milano, Wien, Ljubljana, Budapest, Roma, Zagreb, Split og Istanbul. Ohrid har direkteforbindelser til Amsterdam, Düsseldorf, Ljubljana, Tel Aviv, Wien og Zürich.Det nasjonale flyselskapet MAT-Macedonian Air Transport ble etablert i januar 1994 og frakter passasjerer så vel som gods. Selskapet har base i Skopje og flyr til ni destinasjoner i Europa.
==== Jernbane ====
Jernbanenettet er forholdsvis dårlig utbygd. Det har en total lengde på 699 km der 233 km er elektrifisert. Hovedlinjen går hovedsakelig til Serbia og Hellas. Skopje som viktigste knutepunkt og internasjonal stasjon også som stoppested for trafikken mellom Serbia og Hellas. Det finnes planer for utbygging av jernbanenettet til nabolandene Albania og Bulgaria.
Jernbanen drives av det statlige selskapet Makedonski Zjeleznitsi.
==== Vegnett ====
Nord-Makedonia har et vegnett på 8684 km, der 5540 km har fast dekke. Hovedferdselsåren er motorvegen E75, som går fra den serbiske grensen i nord og sørøstover via Skopje til grensen mot Hellas. I og rundt hovedstaden Skopje finnes det også et motorvegnettet. Vegnettet har vært under opprustning siden selvstendigheten.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Retten til utdannelse er garantert i grunnloven, som også sikrer at grunnopplæring er obligatorisk og gratis. Retten til utdannelse på eget språk er sikret for alle landets nasjonaliteter gjennom grunnlovens artikkel 48 og er videre styrket gjennom grunnlovsendringene av 2001.
Nord-Makedonia har tre offentlige universiteter. Det eldste og største av disse er St. Kyrill og St. Method-universitetet i Skopje, grunnlagt i 1949. Universitetet har over 36 000 studenter fordelt på 23 fakulteter. St. Klement av Ohrid-universitetet i Bitola ble grunnlagt i 1979 og har 15 000 studenter fordelt på åtte fakulteter. Universitetene i Skopje og Bitola er begge statlige og har makedonsk som hovedspråk. Landets tredje universitet er Statsuniversitetet i Tetovo. Dette var opprinnelig et privat albanskspråklig universitet, grunnlagt i 1994. Inntil 2004 manglet det anerkjennelse fra makedonske myndigheter, men ble gjort til statsuniversitet som del av prosessen for å integrere landets albanske minoritet. Statsuniversitetet i Tetovo har fem fakulteter.
I oktober 2001 åpnet det private Sørøsteuropeiske universitetet i Tetovo, grunnlagt etter initiativ fra OSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter og finansiert av internasjonale donasjoner. Videre finnes det et privat University American College Skopje i hovedstaden. Dette gir utdanninger på engelsk.
Nord-Makedonia deltar fra 2003 i Bologna-prosessen.
=== Presse ===
Det utgis omkring 10 dagsaviser i Nord-Makedonia. Selv etter privatisering har den største avisutgiverne forblitt i statlig eie. De største av dagsavisene utgis i Skopje og skrives på makedonsk. Den statssubsidierte «Nova Makedonija» ble grunnlagt i 1944 og har et opplag på omkring 25000. «Vetsjer», som også er statsstøttet, ble grunnlagt i 1963 og har et opplag på i overkant av 29000. De viktigste private dagsavisene er «Utrinski Vesnik», «Dnevnik» og «Vreme». Den albanskspråklige avisen «Flaka e vëllazërimit», opprinnelig grunnlagt 1945 og relansert i 1994, utkommer i Skopje og har et opplag på 4000.
=== Kringkasting ===
Makedonska Radio-Televizija (MRT) er den eldste kringkastingsorganisasjonen i Nord-Makedonia. MRT ble grunnlagt i Skopje i 1944 og er tidligere kjent under navnene Radio Skopje og Radiotelevizija Skopje. Radioprogrammene startet i 1944, mens fjernsynssendinger kom til i 1964. Sitt nåværende navn fikk MRT i 1993 da organisasjonen gikk ut av den jugoslaviske kringkastingsunionen. MRT er en statlig kringkaster som er lisensfinansiert. Den kringkaster tre kanaler og en satellittkanal i fjernsyn og tre radiokanaler. MRT kringkaster på makedonsk og albansk, men har også programmer på språkene til landets nasjonale minoriteter, det vil si tyrkisk, serbisk, roma, vlach og bosnisk. Til utlandet kringkastes det på bulgarsk, gresk og serbisk. Det finnes tre større private fjernsynsstasjoner i Makedonia, A1 Television, Kanal 5 og Sitel TV. Til de riksdekkende private radiostasjonene hører Antenna 5 Radio, Kanal 77 og Radio Ros. Det finnes i tillegg mange mindre radio- og fjernsynskanaler, samt flere som opererer uten lisens.
Macedonian Information Agency (MIA) er et statlig nyhetsbyrå med hovedkvarter i Skopje. Det har konkurranse fra det private nyhetsbyrået Makfax, etablert i 1993.
=== Byer ===
Landets største byer er (innbyggertall fra folketellingen av 2002):
Skopje 506 926
Kumanovo 105 484
Bitola 95 385
Tetovo 86 580
Gostivar 81 042
Prilep 76 768
Andre viktige byer er Ohrid, Veles, Sjtip, Kotsjani og Strumitsa. 58 % av befolkningen bor i byer.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Byen Ohrid og Ohridsjøen
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i EuropaUNESCO satte i 1979 Ohridsjøen på sin Verdensarvliste som naturarv og året etter ble dette utvidet til å gjelde Ohrid-regionens kulturelle arv. Noen av de eldste bosettinger i Europa finnes ved innsjøen. Byen Ohrid ble grunnlagt på 600-tallet og rommer St. Pantaleon-klosteret, det eldste slaviske kloster. Den viktigste samlingen av bysantinske ikoner, for det meste fra 1000- til 1300-tallet, finnes i byen.
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2013 – Holy Forty Martyrs i Štip
2014 – Kopachkata, sosial dans fra Dramche, Pijanec
== Se også ==
Jugoslavias historie
Makedonia
Makedonsk språk
Oldtidens Makedonia
Makedonia, dagens greske provins
== Referanser ==
== Litteratur ==
Svein Mønnesland: «Før Jugoslavia og etter», 2006
Loring M. Danforth: «The Macedonian conflict: Ethnic nationalism in a transnational world», 1995
Lyubomir Ivanov et al. Bulgarian Policies on the Republic of Macedonia. Sofia: Manfred Wörner Foundation, 2008. ISBN 978-954-92032-2-6
== Eksterne lenker ==
(sq) Offisielt nettsted
(en) North Macedonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Северна Македонија – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Nord-Makedonia i FN-sambandets nettsted Globalis.noConstitution of the Republic of Macedonia fra Nasjonalforsamlingen
Census of Population, Households and Dwellings in The Republic of Macedonia, 2002 fra State Statistical Office
«PM claims win in Macedonian poll» BBC News
Early Parliamentary Elections 2008 fra State Election Commission, 30. juli 2008 | Sentral-Makedonia (gresk: Κεντρική Μακεδονία, Kentrikí Makedonía) er en av tretten periferier i Hellas og er en sentral del av gresk Makedonia nord i landet. Sentral-Makedonia grenser til Nord-Makedonia og Bulgaria i nord, til Øst-Makedonia og Thrakia i øst, Vest-Makedonia i vest og Thessalia i sørvest. | 196,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Wehus | 2023-02-04 | Ole Wehus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske statspolitifolk', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ole Wehus (født 25. juni 1909 i Kristiansand, død 10. mars 1947 i Oslo) var en norsk statspolitimann som ble dømt for å ha utført tortur og for landssvik under andre verdenskrig. Han ble etter krigen dømt til døden og deretter henrettet.
| Ole Wehus (født 25. juni 1909 i Kristiansand, død 10. mars 1947 i Oslo) var en norsk statspolitimann som ble dømt for å ha utført tortur og for landssvik under andre verdenskrig. Han ble etter krigen dømt til døden og deretter henrettet.
== Bakgrunn ==
Wehus ble født i Kristiansand. Foreldrene var Ole O. og Maren Wehus, født Eriksen. Etter Folkeskolen gikk han to år på middelskolen, men fullførte ikke. Han gikk så et halvt år på handelsgymnasiet i Kristiansand i 1926. Han arbeidet i foreldrenes skinnforretning frem til 1939.
== Nasjonal Samling ==
Wehus meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1934. I 1937 var han med på å danne Kristiansands lag av frivillig norsk Arbeidstjeneste. Han meldte seg frivillig sent i 1939 til fronten i vinterkrigen. Han ble utnevnt til undersersjant i Finland i 1940, men endte opp med lungebetennelse og ble sendt hjem samme år uten å ha vært i kamp.
== Tysk tjeneste ==
Wehus ble ansatt i det norske statspolitiet/STAPO 7. april 1942. Han forsøkte å melde seg inn i Germanske-SS Norge og senere Den norske legion, men ble nektet av Statspolitiet. Han begynte å arbeide for SIPO og var tolk for Gestapo i Kristiansand i 1942. Ikke lenge etter fant Gestapo ut at han hadde andre egenskaper, og han ble satt i gang med forhør og systematisk tortur av nordmenn på Arkivet i Kristiansand. Det er funnet bevis for at Wehus gikk lenger i torturen under forhør enn han ble bedt om.Etter krigen ble han dømt under det norske landssvikoppgjøret. Saken mot ham startet i lagmannsretten i Kristiansand 20. november 1946, og tiltalebeslutningen lød i tillegg til alle torturtilfellene også på overlagt drap på Leif Tofte og deltagelse i henrettelse av Ragnvald Andersen etter en ulovlig dom. Statsadvokaten la ned påstand om dødsstraff. Lagmannsretten fastsatte under dissens straffen til livsvarig tvangsarbeid, tre av lagdommerne stemte for dødsstraff. Dommen ble anket til Høyesterett av statsadvokaten som var enig med mindretallet i lagmannsretten og enstemmig fastsatte dommen til dødsstraff. Wehus ble henrettet 10. mars 1947 på Akershus festning i Oslo. Han er beskrevet som den verste torturisten under andre verdenskrig i Norge, etter Henry Rinnan.
== Personer som Wehus torturerte ==
Listen er ikke utfyllende
== Referanser == | Ole Wehus (født 25. juni 1909 i Kristiansand, død 10. | 196,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Green_Yard_Kleven | 2023-02-04 | Green Yard Kleven | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk i Ulstein', 'Kategori:Norske skipsverft', 'Kategori:Næringsliv i Ulstein', 'Kategori:Sider med kart'] | Green Yard Kleven, tidligere Kleven Verft, er et skipsverft som ligger i Ulstein kommune på Søre Sunnmøre. Verftet ble i juli 2020 kjøpt av foretaket Green Yard og fikk da navnet Green Yard Kleven. Verftet har cirka 50 ansatte per desember 2020.
| Green Yard Kleven, tidligere Kleven Verft, er et skipsverft som ligger i Ulstein kommune på Søre Sunnmøre. Verftet ble i juli 2020 kjøpt av foretaket Green Yard og fikk da navnet Green Yard Kleven. Verftet har cirka 50 ansatte per desember 2020.
== Eierskap ==
Verftet ble etablert i 1939 av Marius Kleven, og fikk da navnet M. Kleven Mekaniske Verksted. Etter hans død tok de fire sønnene hans over. Kleven Verft var en periode del av Kværner-konsernet. Etter en nedgangstid i skipsindustrien kjøpte Kleven-brødrene verftet tilbake fra Kværner, og pr. 2018 var Kleven verft et datterselskap av Kleven Maritime AS.I januar 2020 ble det kroatiske industrikonsernet DIV Group enig med Hurtigruten om å kjøpe Kleven verft. I juli 2020 ble det klart at verftet var konkurs. Deretter ble verftet kjøpt av Green Yard.
== Fartøyer ==
Kleven Verft har bygd en rekke hurtigbåter, fiskefartøy og forsyningsskip. I 2017 inngikk verftet en intensjonsavtale med et namibisk selskap om å bygge et spesialfartøy til bruk i diamantutvinning. I desember 2020 kunngjorde verftet at det norske selskapet Rem Offshore hadde bestilt et spesialfartøy til bruk i konstruksjon av offshore vindinstallasjoner.
== Galleri ==
== Se også ==
Skip bygget ved Green Yard Kleven
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kleven Verft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Green Yard Kleven, tidligere Kleven Verft, er et skipsverft som ligger i Ulstein kommune på Søre Sunnmøre. Verftet ble i juli 2020 kjøpt av foretaket Green Yard og fikk da navnet Green Yard Kleven. | 196,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sydpolen | 2023-02-04 | Sydpolen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1911 i Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sydpolen', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter', 'Kategori:Verneområder i Antarktis'] | Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.
Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, etter et episk kappløp mot polpunktet mot britiske Robert Falcon Scott, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base gitt navnet Polheim som de neste dagene var utgangspunktet til å fastslå med stor nøyaktighet hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.
I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.
| Sydpolen, eller Sørpolen, er det geografisk sydligste punktet på jordkloden, i kartografiske henseende definert som 90°S. Det finnes også en annen sydpol, den magnetiske sydpolen, som av geomagnetiske årsaker ligger lenger nord enn den geografiske sydpolen.
Den norske polfareren Roald Amundsen og hans mannskap i Framekspedisjonen var de første mennesker som nådde den geografiske sydpolen, den 14. desember 1911, etter et episk kappløp mot polpunktet mot britiske Robert Falcon Scott, noe som utvilsomt er den største bedrift av en norsk utforsker siden Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika omkring år 1000. Amundsen opprettet en base gitt navnet Polheim som de neste dagene var utgangspunktet til å fastslå med stor nøyaktighet hvor polpunktet lå. Dette fant sted i tiden 14.–17. desember 1911. Med disse målingene er det fastslått at Amundsen og hans folk var innenfor 50 m fra den faktiske geografiske sydpolen.
I dag ligger den amerikanske forskningsstasjonen Amundsen-Scott South Pole Station på polpunktet. Basen er oppkalt etter Amundsen og briten Robert Falcon Scott, som kom til polpunktet en drøy måned etter Amundsen, i januar 1912, og som omkom med sitt mannskap på tilbaketuren.
== Erobring og utforskning ==
Det første forsøket på å nå den geografiske Sydpol var Discoveryekspedisjonen i årene 1901–04, som ledet av Robert Falcon Scott nådde 82° 16′ S, rundt 860 km fra Sydpolen. Ved Nimrodekspedisjonen ledet av Ernest Shackleton i 1909 kom de første menneskene opp på Antarktisplatået, som han kalte Kong Edward VII platå. Pga. manglende ressurser til å nå polpunktet og likevel returnere i live, snudde ekspedisjonen på 88° 23' S, kun 97,5 nautiske mil eller 180,6 km fra polpunktet.
I det som senere er omtalt som kappløpet om Sydpolen, var det i årene 1911-12 to utfordere som samtidig søkte å bli de første menneskene til å nå den geografiske sydpolen. Det ene utfordreren var igjen Robert Falcon Scott i ledelsen av Terra Nova-ekspedisjonen, mens den andre var Roald Amundsen og hans Fram-ekspedisjon. Begge lag nådde polpunktet, men bare det ene vendte tilbake med livet i behold. Etter en ferd på 55 dager nådde det norske mannskapet Sydpolen den 14. desember 1911. Amundsen kalte leiren Polheim, og gav platået omkring polen navnet Kong Haakon VII's vidde (nå Kong Håkon VII Vidde) til ære for kong Haakon VII. Den første i verden til å sette foten på Sydpolen, var Olav Bjaaland, som også fikk Mount Bjaaland oppkalt etter seg. Amundsens konkurrent Scott og hans lag nådde Sydpolen en drøy måned senere, 17. januar 1912. På tilbaketuren omkom Scott og hele hans mannskap på fire av sult og ekstrem kulde.
I 1914 prøvde den britiske utforskeren Shackleton å krysse det antarktiske kontinentet via Sydpolen, men hans skip «Endurance» ble fanget i pakkisen og sank 11 måneder senere. Han ble nødt til å avbryte antarktisekspedisjonen og i stedet evakuere seg og sine menn ut av Sydpollandet. Etter den mest utrolige redningsdåd i den heroiske tidsalderen ble samtlige av Shackletons besetningsmedlemmer reddet (tre personer døde i Rosshavsgruppen).
Den amerikanske admiralen Richard Byrd, med hjelp av førstepilot Bernt Balchen, ble den første til å fly over Sydpolen 29. november 1929. Det var derimot først den 31. oktober 1956 at mennesker igjen satte foten på sydpolen. Dette var da den amerikanske admiralen George Dufek gikk inn for landing i sitt Douglas DC-3-fly. Den amerikanske Amundsen-Scott-basen ble opprettet i 1956–1957, og har siden den gang vært bemannet av forskere.
== Den geografiske sydpol ==
Den geografiske sydpol er definert som ett av de to punktene hvor jordens rotasjonsakse gjennomskjærer jordoverflaten, hvorav det andre er den geografiske nordpol. Jordens rotasjon er imidlertid ikke helt stabil slik at denne definisjonen er ikke helt presis over tid.
For tiden ligger et Antarktika over Sydpolen, men det har ikke alltid vært slik. Dette på grunn av kontinentaldriften. Fastlandet over Sydpolen ligger svært nær havnivået, men iskalotten som dekker området er 3000 meter tykt, slik at overflaten faktisk ligger på en stor høyde.
Den polare iskalotten flytter seg om lag 10 meter hvert år, så den eksakte posisjonen til isen og bygningene som står på den, flytter seg gradvis over tid relativt til polpunktet. Markøren på Sydpolen blir derfor flyttet hvert år for å vise dette.
=== Klima ===
Sydpolen har et helt halvår uten sollys, mens solen aldri går ned det andre halvåret. Selv om den aldri går ned i sommerhalvåret, står den alltid lavt på himmelen. Mye av sollyset som når ned til overflaten, blir reflektert av den hvite sneen. Denne mangelen på varme fra solen, kombinert med høyden Sydpolen ligger på (om lag 3 200 moh), fører til at Sydpolen har ett av de kaldeste klimaene på jorden. Temperaturene på Sydpolen er mye lavere enn på Nordpolen, hovedsakelig fordi Sydpolen ligger i et høyere nivå midt på en stor kontinentallandmasse, mens Nordpolen ligger på havnivået midt i et hav (som virker som et varmereservoar).
På midtsommeren, når solen står høyest på himmelen, om lag 23,5 grader over horisonten, er middeltemperaturen på Sydpolen om lag -25 ºC. Når solen synker, faller temperaturen, og i det solen går ned (sent i mars) eller står opp (sent i september), er den rundt -45 ºC. Om vinteren holder temperaturen seg jevnt rundt -65 ºC. Den høyeste temperaturen som noen gang er målt på Amundsen-Scott-basen er -14ºC, og den laveste er -83 ºC. Dette er derimot ikke det kaldeste som er målt på jorden. Forskningsstasjonen Vostok lenger inne i isødet har målt -89,2 ºC.
Sydpolen har ørkenklima, og opplever nesten aldri nedbør. Vind kan derimot føre til sterkt snedrev.
=== Tid ===
De fleste stedene på jorden er den lokale tiden mer eller mindre synkronisert med solens posisjonen på himmelen. Dette går ikke på Sydpolen, siden «dagene» varer et helt år. Man har ikke valgt noen spesiell tidssone på Sydpolen, men av praktiske årsaker benytter Amundsen-Scott-basen New Zealand-tid.
== Den seremonielle sydpolen ==
Den seremonielle sydpolen er et område som er satt opp for å ha et sted å ta bilde av. Den består av en metallkule på en sokkel omringet av flaggene til landene som har signert Antarktistraktaten. Punktet ligger noen meter fra den geografiske sydpolen, som bare er markert av et lite skilt og en stolpe. Dette kommer av at iskalotten flytter seg om lag 10 meter per år, og staken blir flyttet hver nyttårsdag.
== Den magnetiske sydpolen ==
Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten der de geomagnetiske feltlinjene er direkte vertikale oppover. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2005 var den kalkulert til å ligge ved 64,53°S og 137,86°Ø [1], like utenfor kysten av Wilkes Land i Antarktis.
== Den geomagnetiske sydpolen ==
Jordens geomagnetiske felt kan tilnærmes av en skråstilt dipol plassert i senteret av Jorden. Den geomagnetiske sydpolen er det punktet der aksen til den best tilpassede skråstilte dipolen krysser jordoverflaten på den sydlige halvkulen. I 2005 ble dette punktet kalkulert til å være 79,74°S and 108,22°Ø [2], nær forskningsstasjonen Vostok. Fordi dette feltet ikke er en eksakt dipol, ligger ikke Den geomagnetiske sydpolen på samme sted som Den magnetiske sydpolen. I tillegg flytter den geomagnetiske sydpolen seg av samme årsak som den magnetiske polen.
== Utilgjengelighetspolen ==
Utilgjengelighetspolen (eller den mest utilgjengelige sydpolen) er det punktet på det antarktiske kontinentet som er lengst borte fra Sydishavet. Det ligger ved 85°50′S 65°47′Ø og ble nådd 14. desember 1958 av den tredje sovjetiske antarktisekspedisjonen, ledet av Jevgeni Tolstikov. På dette punktet opprettet de en midlertidig stasjon, Poljus Nedostupnosti. På vei til polen, ved 78°24′S 87°32′Ø, opprettet de stasjonen Sovetskaja, som eksisterte mellom 16. februar 1958 og 3. januar 1959.
En ny sovjetisk ekspedisjon returnerte til Utilgjengelighetspolen i 1967. I dag står en av bygningene fra basen som ble opprettet der, på taket av bygningen er det en byste av Vladimir Lenin med ansiktet vendt mot Moskva.
Utilgjengelighetspolen er mye fjernere, og mye vanskeligere å nå, enn den geografiske sydpolen. Den 4. desember 2006 la Team N2i ut på en ekspedisjon der målet var å bli de første som nådde denne polen uten direkte mekanisk assistanse. De brukte skipulker og kite-skigåing. Målet ble nådd den 20. januar 2007.
== Litteratur ==
Det er skrevet en rekke bøker om og av personer som ledet eller deltok på sydpolekspedisjoner:
Alexander Wisting: Roald Amundsen. Det største eventyret. Kagge Forlag 2011 ISBN 9788248911111
Tor Borch Sannes: Fram. Sem & Stenersen forlag 2011 ISBN 9788270460847
Apsley Cherry-Garrard: Den fryktelige ferden. Schibsted forlag. 2011 ISBN 9788251655583
Harald Østgaard Lund og Siv Frøydis Berg: Norske polarheltbilder 1888-1928. Forlaget Press/Nasjonalbiblioteket 2011 ISBN 9788275474771
Marit Figenschou: Til Sydpolen ingen bragd. Heltsykt Forlag. 2011 ISBN 9788230317846
Jon Ewo: Spillet om Sydpolen. Omnipax. 2011 ISBN 9788253032665
Etsuko Watanabe: Alle ombord til Sydpolen Cappelen Damm 2011 ISBN 9788202330903
== Se også ==
Nordpolen
Historiske steder og kulturminner i Antarktis
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sydpolen.no
Norsk Polarinstitutt | Den magnetiske sydpolen er det punktet på jordoverflaten hvor de geomagnetiske feltlinjene er vertikale på jordens overflate. Den magnetiske sydpolen endrer posisjon hele tiden på grunn av variasjoner i jordens magnetfelt, og i 2010 var den beregnet å ligge ved 64,42° S og 137,34° ØGeomagnetism Frequently Asked Questions. | 196,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5k%C3%B8ya | 2023-02-04 | Håkøya | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Tromsø'] | Håkøya er ei øy i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Øya ligger i Sandnessundet mellom Kvaløya og Tromsøya, sørøst for Eidkjosen på Kvaløya.
Toppen av Håkøya er skogkledd, mens det langs kysten er bolighus, hytter og gårdsbruk. Øya er knyttet til Eidjordneset på Kvaløya med kommunal vei over den 330 meter lange Håkøybrua. Den opprinnelige brua var bygget i tre, men overdelen ble erstattet med stål og betong i 2004.
Det tyske slagskipet «Tirpitz» lå ved Håkøya fra 15. oktober 1944, og ble senket der av engelske bombefly den 12. november samme år. Et minnesmerke over de ca. 1200 falne på «Tirpitz» står på Håkøya. Vraket av «Tirpitz» ble for øvrig hogd opp, men en del vrakrester ligger fremdeles der skipet sank. | Håkøya er ei øy i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Øya ligger i Sandnessundet mellom Kvaløya og Tromsøya, sørøst for Eidkjosen på Kvaløya.
Toppen av Håkøya er skogkledd, mens det langs kysten er bolighus, hytter og gårdsbruk. Øya er knyttet til Eidjordneset på Kvaløya med kommunal vei over den 330 meter lange Håkøybrua. Den opprinnelige brua var bygget i tre, men overdelen ble erstattet med stål og betong i 2004.
Det tyske slagskipet «Tirpitz» lå ved Håkøya fra 15. oktober 1944, og ble senket der av engelske bombefly den 12. november samme år. Et minnesmerke over de ca. 1200 falne på «Tirpitz» står på Håkøya. Vraket av «Tirpitz» ble for øvrig hogd opp, men en del vrakrester ligger fremdeles der skipet sank. | Norge | 196,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Margrethe_Henden_Aaraas | 2023-02-04 | Margrethe Henden Aaraas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Margrethe Henden Aaraas (født 26. mai 1962 på Sandane i Gloppen kommune) er en norsk journalist og forfatter.
Aaraas var programsekretær i NRK, en periode i Oslo og senere en periode i Førde. I 2001 ble hun tilsatt ved fylkeskulturkontoret i Sogn og Fjordane.
I 2000 debuterte hun som forfatter med «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane», et verk i to bind, med tekst og bildedokumentasjon om kirkene i fylket. Boka ble utgitt på Selja Forlag.
| Margrethe Henden Aaraas (født 26. mai 1962 på Sandane i Gloppen kommune) er en norsk journalist og forfatter.
Aaraas var programsekretær i NRK, en periode i Oslo og senere en periode i Førde. I 2001 ble hun tilsatt ved fylkeskulturkontoret i Sogn og Fjordane.
I 2000 debuterte hun som forfatter med «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane», et verk i to bind, med tekst og bildedokumentasjon om kirkene i fylket. Boka ble utgitt på Selja Forlag.
== Bibliografi ==
2006: Geiranger Norway – ei god historie, Selja Forlag, Førde. ISBN 82-91722-71-4
2000: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane – 1. Nordfjord og Sunnfjord, Selja Forlag, Førde. ISBN 82-91722-13-7
2000: På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane – 2. Sogn, Selja Forlag, Førde. ISBN 82-91722-14-5
== Se også ==
Liste over kjente personer fra Gloppen kommune
Liste over kjente elever ved Firda videregående skole
== Eksterne lenker ==
NRKs fylkesleksikon: om Margrethe Henden Aaraas | | fsted = Sandane | 196,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aluminiumsulfat | 2023-02-04 | Aluminiumsulfat | ['Kategori:Aluminiumforbindelser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sulfater'] | Aluminiumsulfat, Al2(SO4)3 er en vanlig industrikjemikalie som kjemisk sett ligner alun. Det anvendes for å desinfisere vann, men er giftig i for høy konsentrasjon.
| Aluminiumsulfat, Al2(SO4)3 er en vanlig industrikjemikalie som kjemisk sett ligner alun. Det anvendes for å desinfisere vann, men er giftig i for høy konsentrasjon.
== Anvendelse ==
Aluminiumsulfat anvendes i desinfeksjon av vann og ved blekning av tøy. Aluminiumsulfat anvendes også for å senke pH-verdien i jord ettersom aluminiumsulfat i vannløsning til viss del kan spaltes til aluminiumhydroksid. Som mattilsetning har aluminiumsulfat E-nummer 520.
== Produksjon ==
Aluminiumsulfat produseres gjennom reaksjon mellom aluminiumhydroksid og svovelsyre.
2Al(OH)3 + 3H2SO4 + 10H2O –> Al2(SO4)3·16H2O
== Litteratur ==
Rayner-Canham, Geoff; Overton, Tina (2010). Descriptive inorganic chemistry (5 utg.). New York. Freeman. ISBN 1429218142.
Rayner-Canham, Geoff; Overton, Tina (2014). Descriptive inorganic chemistry (6 utg.). New York, N.Y. Freeman. ISBN 9781464125577.
Chang, Raymond (2008). General chemistry : the essential concepts (5 utg.). Boston. McGraw-Hill. ISBN 9780071102261.
Chang, Raymond; Goldsby, Kenneth A. (2014). General chemistry : the essential concepts (7 utg.). New York. McGraw-Hill. ISBN 9781259060427. | Aluminiumsulfat, Al2(SO4)3 er en vanlig industrikjemikalie som kjemisk sett ligner alun. Det anvendes for å desinfisere vann, men er giftig i for høy konsentrasjon. | 196,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2022 | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix 2022 | ['Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2022', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Melodi Grand Prix 2022 var den 60. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Vinneren av konkurransen ble Subwoolfer med låten «Give That Wolf a Banana». Som vinnere representerte de Norge i Eurovision Song Contest 2022 i Torino i Italia, der de endte på en tiendeplass i finalen.
Konkurransen ble arrangert av NRK og besto av fire delfinaler, to sistesjanse-sendinger og en finale. Til sammen deltok 21 sanger. Av disse var fem direktekvalifisert til finalen, mens de øvrige 16 konkurrerte i delfinalene og sistesjansen. Vinnerne fra hver delfinale og sistesjansen kvalifiserte seg til finalen, slik at finalefeltet besto av ti låter.
Delfinalene ble arrangert i januar og februar, mens finalen fant sted lørdag 19. februar 2022. Alle sendingene gikk direkte fra H3 Arena på Fornebu, med Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva som programledere. Bergh ledet konkurransen for åttende gang, mens Momrak og Niva debuterte som Melodi Grand Prix-programledere. Delfinalene og sistesjansen gikk uten publikum i salen, mens det var 500 publikummere i finalen.
| Melodi Grand Prix 2022 var den 60. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Vinneren av konkurransen ble Subwoolfer med låten «Give That Wolf a Banana». Som vinnere representerte de Norge i Eurovision Song Contest 2022 i Torino i Italia, der de endte på en tiendeplass i finalen.
Konkurransen ble arrangert av NRK og besto av fire delfinaler, to sistesjanse-sendinger og en finale. Til sammen deltok 21 sanger. Av disse var fem direktekvalifisert til finalen, mens de øvrige 16 konkurrerte i delfinalene og sistesjansen. Vinnerne fra hver delfinale og sistesjansen kvalifiserte seg til finalen, slik at finalefeltet besto av ti låter.
Delfinalene ble arrangert i januar og februar, mens finalen fant sted lørdag 19. februar 2022. Alle sendingene gikk direkte fra H3 Arena på Fornebu, med Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva som programledere. Bergh ledet konkurransen for åttende gang, mens Momrak og Niva debuterte som Melodi Grand Prix-programledere. Delfinalene og sistesjansen gikk uten publikum i salen, mens det var 500 publikummere i finalen.
== Bakgrunn ==
En ukes tid etter Eurovision Song Contest 2021 åpnet NRK for innsending av bidrag til den norske konkurransen i 2022. Påmeldingsvinduet var opprinnelig fra 28. mai til 15. august, men fristen ble senere forlenget til 15. september.Konkurransen var åpen for alle låtskrivere, men hver låtskriver kunne maksimalt sende inn tre låter. De innsendte bidragene måtte ha minst én norsk bidragsyter for å «prioritere og fremme norsk musikkliv». I tillegg til den åpne konkurransen så også konkurranseredaksjonen etter potensielle bidrag gjennom målrettede søk og direkte dialog med den norske musikkbransjen. Redaksjonen hadde til sammen rundt 1200 låter til vurdering.Artistene og låtene ble presentert under en lanseringssending 10. januar 2022.
== Sendingene ==
Konkurransen besto av fire delfinaler med fire låter hver, der vinneren av hver delfinale kvalifiserte seg til finalen lørdag 19. februar 2022.
I tillegg fikk de tolv utslåtte låtene fra delfinalene en ny mulighet til å kvalifisere seg til finalen gjennom to «sistesjanse»-sendinger. Mandag 7. februar stemte seerne og lytterne videre fire av de tolv utslåtte artistene i en direktesending på NRK1 og NRK P1. I denne sendingen viste en opptredenene fra delfinalene. De fire beste gikk videre til sistesjansen lørdag 12. februar. Der opptrådte de live med låtene sine på nytt og konkurrerte om den aller siste finalebilletten. I tillegg direktekvalifiserte NRK fem låter til finalen, slik at finalefeltet besto av ti bidrag.
Alle sendingene gikk direkte fra H3 Arena på Fornebu, der NRK hadde slått sammen to studioer for å gi større fysisk plass til produksjon og scene. På grunn av smittvernsrestriksjoner rundt covid-19 var det ingen publikum under delfinalene eller sistesjansen, men finalen hadde 500 publikummere. Delfinalene ble sendt direkte på NRK1 og NRK TV fra klokken 19.50 til 21.10, mens finalen ble sendt fra klokken 19.55 til 22.00.
=== Programledere ===
Sendingene ble ledet av Kåre Magnus Bergh, Annika Momrak og Mikkel Niva. Bergh var programleder for åttende gang og styrket med det programlederrekorden sin i Melodi Grand Prix; den forrige rekorden hadde Odd Grythe, som ledet de seks første konkurransene i 1960–1965. Annika Momrak og Mikkel Niva debuterte som programledere i konkurransen. Alle programlederne hadde imidlertid erfaring fra barneutgaven MGPjr: Bergh var programleder i 2009 og 2010, Momrak vant konkurransen i 2013 som del av gruppen Unik 4, mens Niva hadde ledet MGPjr tre ganger: i 2017, 2018 og 2019.
=== Konsept ===
Høsten 2021 varslet konkurranse-redaksjonen flere endringer i stemmesystemet for Melodi Grand Prix. Blant annet vurderte NRK å innføre en form for juryer for å gjøre den norske utvelgelsen mer likt Eurovision Song Contest. Til slutt droppet NRK juryplanene og lot seerne ene og alene avgjøre delfinalene og finalen.I hver delfinale konkurrerte fire artister om én finaleplass. På forhånd ble artistene trukket i to par som kjempet mot hverandre i to dueller. De to duellvinnerne møttes i en avgjørende gullduell, hvor vinneren sikret seg en plass i finalen. De fem forhåndskvalifiserte ble presentert i hver sin sending før finalen for å sikre lik sendetid. Fire av de forhåndskvalifiserte opptrådte i hver sin delfinale, mens den femte forhåndskvalifiserte ble presentert under sistesjansen 12. februar.
== Finalen ==
Finalen ble avholdt i H3 Arena lørdag 19. februar og ble overført direkte på NRK1, NRK P1 og NRK TV klokken 19.55–22.00. Ti melodier deltok; fem var forhåndskvalifiserte, mens de øvrige fem kvalifiserte seg via de fire delfinalene og sistesjansen. Seerne bestemte vinneren ved å stemme på nrk.no eller via sms.
=== Deltakere ===
Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter etter sistesjanse-programmet og offentliggjort 14. februar.
=== Resultat ===
I finalen skal de ti låtene fremføres direkte før seerne stemmer på sine favoritter. Da første avstemningsrunde var over, avslørte programlederne hvilke fire låter som har fått flest stemmer. Av disse fire avslørte programlederne deretter hvilke to låter som fikk flest stemmer av de fire. Disse to låtene møttes i den endelige gullduellen.I gullduellen opptrådte de to finalistene på nytt, før seerne stemte igjen. Stemmene fra første avstemning ble nullstilt, og avstemningen foregikk via nrk.no eller tekstmelding.
==== Første runde ====
==== Gullduell ====
De fire med flest stemmer ble avslørt av programlederne. Av disse fire gikk de to med flest stemmer videre til den avgjørende gullduellen. Låten som fikk flest stemmer i gullduellen, vant Melodi Grand Prix og er Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2022.
=== Detaljert stemmeresultat ===
Stemmene til de to gullduellantene ble lest opp landsdel for landsdel. Stemmene ble lest opp av Jorun Stiansen (Sørlandet), Imerika (Midt-Norge), Jenny Jenssen (Nord-Norge), Jostein Austvik (Vestlandet) og fjorårsvinner TIX (Østlandet).
== Delfinalene ==
=== Delfinale 1 ===
Delfinalen ble arrangert i H3 Arena lørdag 15. januar 2022, klokken 19.50–21.15. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte den forhåndskvalifiserte finalisten Elsie Bay sitt bidrag «Death of Us» i denne delfinalen. Didrik og Emil Solli-Tangen var gjesteeksperter.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Delfinale 2 ===
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 22. januar 2022, klokken 19.50–21.15. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte den forhåndskvalifiserte finalisten Christian Ingebrigtsen sitt bidrag «Wonder of the World» i denne delfinalen. Annika Momrak var ikke programleder for denne delfinalen, siden hun var i isolasjon på grunn av covid-19. Hun ønsket imidlertid seerne velkommen hjemme fra sin egen stue. Marte Stokstad og Kevin Vågenes var gjesteeksperter.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Delfinale 3 ===
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 29. januar 2022, klokken 19.50–21.15. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte det forhåndskvalifiserte bandet NorthKid sitt finalebidrag «Someone» i denne delfinalen. Opprinnelig skulle Subwoolfer ha fremført finalebidraget sitt i denne delfinalen, men duoen måtte avlyse på grunn av covid-19. Også programleder Kåre Magnus Bergh måtte stå over denne delfinalen, siden han var i isolasjon på grunn av covid-19. Ingeborg Heldal og Stian «Staysman» Thorbjørnsen var gjesteeksperter.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Delfinale 4 ===
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 5. februar 2022, klokken 19.50–21.22. I denne delfinalen deltok fire låter. I tillegg presenterte det forhåndskvalifiserte bandet Subwoolfer sitt finalebidrag «Give That Wolf a Banana» under sendingen.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen var lagt opp som en cup. Først ble de fire deltakerne delt inn i to dueller som ble trukket før delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre deretter i en avgjørende gullduell, der vinneren fikk en plass i finalen. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no.
=== Sistesjansen ===
==== Del 1 ====
Den første delen av sistesjansen ble sendt på NRK1 og NRK P1 mandag 7. februar, klokken 20.05–21.00 og 21.15–22.30. Sendingen var lagt opp som et radioprogram fra NRK Marienlyst, og det ble vist opptak av opptredenene i delfinalene. Via NRK.no stemte seerne og lytterne videre fire låter til del 2 av sistesjansen lørdag 12. februar.
==== Del 2 ====
Ble arrangert i H3 Arena lørdag 12. februar 2022, klokken 19.55–21.10. I denne sendingen deltok de fire låtene som ble stemt frem fra del 1 av sistesjansen. I tillegg presenterte forhåndskvalifiserte Anna-Lisa Kumoji sitt bidrag «Queen Bees» under sendingen.
==== Deltakere ====
==== Resultat ====
Konkurransen besto av to runder. I første runde opptrådte alle de fire sistesjansen-deltakerne. Seerne stemte frem to av dem til den siste og avgjørende gullduellen, der vinneren fikk den siste plassen i finalen. Seerne avgjorde begge rundene ved å stemme på NRK.no.
== Tilbakevendende artister ==
Flere av deltakerne i 2022 hadde deltatt i konkurransen tidligere:
I tillegg var Frode Vassel korist for JOWST i Eurovision Song Contest 2017, Alexander Rybak i 2018 og KEiiNO i 2019.
== Hendelser ==
=== Korona-konsekvenser ===
Fremdeles fikk koronaviruspandemien konsekvenser for arrangementet, siden NRK ikke ønsket å legge finalen til en stor arena som for eksempel Trondheim Spektrum eller Oslo Spektrum. «Det var rett og slett ikke mulig å gamble med en så stor arena med tanke på den fortsatt usikre koronasituasjonen», sa prosjektleder Stig Karlsen under årsmøtet til Den norske Grand Prix-klubben i oktober 2021.Konkurransen ble opprinnelig planlagt med publikum i alle sendinger, men NRK besluttet 16. desember å droppe publikum i delfinalene og sistesjansen. Årsaken var den forverrede smittesituasjonen med omikronvarianten og nye, forsterkede nasjonale restriksjoner. Folk som allerede hadde kjøpt billetter, fikk refundert dem. NRK besluttet 2. februar 2022 at finalen skulle ha inntil 500 publikummere.Sykdom, karantene og isolasjon førte til flere fravær og endringer i programmet. Programleder Annika Momrak måtte stå over delfinale 2 på grunn av covid-19, mens Kåre Magnus Bergh måtte stå over delfinale 3 på grunn av det samme. Også flere i produksjonen måtte isoleres på grunn av koronasykdom, noe som gjorde at NRK flere ganger måtte iverksette flere nødløsninger for å få avviklet sendingene.Forhåndskvalifiserte Subwoolfer skulle ha fremført sin låt under delfinale 3, men måtte avlyse siden duoen ble smittet av covid-19. I stedet byttet de plass med forhåndskvalifiserte NorthKid, som skulle ha fremvist låten sin i delfinale 4.
=== Private telefonnumre på skjermen ===
Under sistesjansen del 1 ringte NRK opp de fire artistene som gikk videre til sistesjansen del 2. Ved en glipp dukket telefonnumrene til Mari Bølla og Maria Mohn opp på skjermen. NRK avpubliserte programmet da dette ble kjent, og republiserte det neste dag uten telefonnumrene.
== Seertall ==
Antall seere på NRK1 og NRK TV. Markedsandelene gjelder for lineær-tv. Finalen ble kun sett av 737 000 seere, det laveste seertallet som er registrert for en norsk finale.
== Noter ==
== Se også ==
MGPjr 2022
Sámi Grand Prix 2022
== Referanser == | Melodi Grand Prix 2009 var den 47. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. | 196,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9203.30 | 2023-02-04 | UTC−03.30 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC−03.30 er en tidssone som ligger tre timer og tretti minutter etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−03.30 følgende områder:
| UTC−03.30 er en tidssone som ligger tre timer og tretti minutter etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−03.30 følgende områder:
== Nordlige halvkule – som standard tid (vinter) ==
Canada (NST – Newfoundland standardtid)
Labrador (sørøstre del)
Newfoundland
== Eksterne lenker ==
Finn byer i UTC−3:30 | UTC+03.30 er et belte av tidssoner som ligger tre timer og tretti minutter før standardtiden UTC. | 196,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Braefeltet | 2023-02-04 | Braefeltet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske olje- og gassfelter', 'Kategori:Energi i Skottland', 'Kategori:Nordsjøen'] | Brae-feltet er et skotsk oljefelt. Navnet kommer fra et skotsk ord for åsside. Feltet ligger i blokk 16/7a på britisk sektor, helt inntil grensen mot norsk sektor. Feltet opereres av TAQA Bratani, etter at de i 2020 tok over som operatør etter Marathon oil. Feltet ble oppdaget og bygget ut av BP på 1970- og 1980-tallet. De utvinnbare reservene er foreløpig anslått til omtrent 70 MSm³ olje og 22 GSm³ gass. Feltet består av tre deler som ikke er forbundet, henholdsvis Brae North, Brae South og Brae Central. Hver del har sine installasjoner. Hovedplattformene produserer for tiden fra hovedfeltene, men mindre felter fra områdene rundt vil etterhvert bygges ut som satelittfelter og kobles på Brae-installasjonene. Dette vil forlenge feltets levetid og øke totalproduksjonen. Gass eksporteres til St Fergus, Skottland via SAGE-rørledningssystemet, og olje eksporteres via Forties-systemet.
| Brae-feltet er et skotsk oljefelt. Navnet kommer fra et skotsk ord for åsside. Feltet ligger i blokk 16/7a på britisk sektor, helt inntil grensen mot norsk sektor. Feltet opereres av TAQA Bratani, etter at de i 2020 tok over som operatør etter Marathon oil. Feltet ble oppdaget og bygget ut av BP på 1970- og 1980-tallet. De utvinnbare reservene er foreløpig anslått til omtrent 70 MSm³ olje og 22 GSm³ gass. Feltet består av tre deler som ikke er forbundet, henholdsvis Brae North, Brae South og Brae Central. Hver del har sine installasjoner. Hovedplattformene produserer for tiden fra hovedfeltene, men mindre felter fra områdene rundt vil etterhvert bygges ut som satelittfelter og kobles på Brae-installasjonene. Dette vil forlenge feltets levetid og øke totalproduksjonen. Gass eksporteres til St Fergus, Skottland via SAGE-rørledningssystemet, og olje eksporteres via Forties-systemet.
== Instalasjoner ==
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over olje- og gassfelt på britisk kontinentalsokkel | Brae-feltet er et skotsk oljefelt. Navnet kommer fra et skotsk ord for åsside. | 196,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%E2%88%9204.30 | 2023-02-04 | UTC−04.30 | ['Kategori:Tidssoner'] | UTC−04.30 er en tidssone som ligger fire timer og tretti minutter etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−04.30 følgende områder:
| UTC−04.30 er en tidssone som ligger fire timer og tretti minutter etter standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC−04.30 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Venezuela (VST — Venezuelansk standardtid)
== Se også ==
Tid i Venezuela
== Eksterne lenker ==
Finn byer i UTC−4:30 | UTC+04.30 er et belte av tidssoner som ligger fire timer og tretti minutter før standardtiden UTC. | 196,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belle_Isle_Park_(Michigan) | 2023-02-04 | Belle Isle Park (Michigan) | ['Kategori:42°N', 'Kategori:82°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Parker i Detroit', 'Kategori:Sider med kart'] | Belle Isle er en 3.9 km² bypark i på øya Belle Isle i Detroitelven i Detroit, Michigan. Den er forbundet med resten av byen via MacArthur Bridge. Den er den største øyparken i USA. Anna Scripps Whitcomb Conservatory, Detroit Yacht Club, Detroit Boat Club, Dossin Great Lakes Museum, en kystvaktstasjon samt en golfbane finnes her.
| Belle Isle er en 3.9 km² bypark i på øya Belle Isle i Detroitelven i Detroit, Michigan. Den er forbundet med resten av byen via MacArthur Bridge. Den er den største øyparken i USA. Anna Scripps Whitcomb Conservatory, Detroit Yacht Club, Detroit Boat Club, Dossin Great Lakes Museum, en kystvaktstasjon samt en golfbane finnes her.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Belle Isle Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Belle Isle er en 3.9 km² bypark i på øya Belle Isle i Detroitelven i Detroit, Michigan. | 196,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B05.30 | 2023-02-04 | UTC+05.30 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+05.30 er et belte av tidssoner som ligger fem timer og tretti minutter før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+05.30 følgende områder:
| UTC+05.30 er et belte av tidssoner som ligger fem timer og tretti minutter før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+05.30 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
India
Sri Lanka
== Se også ==
Indisk standardtid
Sri Lankatid | UTC+05.30 er et belte av tidssoner som ligger fem timer og tretti minutter før standardtiden UTC. | 196,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Acad%C3%A9mie_internationale_d%E2%80%99h%C3%A9raldique | 2023-02-04 | Académie internationale d’héraldique | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikere'] | L'Académie internationale d'héraldique (det internasjonale heraldiske akademi), er en sammenslutning av heraldisk kyndige personer fra hele verden. Dets hovedsete er i Sveits. Akademiet som ble grunnlagt i Paris i 1949, utgjør et internasjonalt forum for heraldiske studier. Annethvert år avholdes et internasjonalt kollokvium.
Medlemstallet er begrenset til 75, men det er ingen begrensninger på antallet assosierte medlemmer. Det innbys til generalforsamling en gang i året.
Blant fremtredende heraldikere som var eller er medlemmer, kan nevnes: Bruno Heim, Sven Tito Achen, Gunnar Scheffer, Jan Raneke, Arvid Berghman, Nils G. Bartholdy, Ottfried Neubecker, Carl-Alexander von Volborth og Michel Pastoureau.
| L'Académie internationale d'héraldique (det internasjonale heraldiske akademi), er en sammenslutning av heraldisk kyndige personer fra hele verden. Dets hovedsete er i Sveits. Akademiet som ble grunnlagt i Paris i 1949, utgjør et internasjonalt forum for heraldiske studier. Annethvert år avholdes et internasjonalt kollokvium.
Medlemstallet er begrenset til 75, men det er ingen begrensninger på antallet assosierte medlemmer. Det innbys til generalforsamling en gang i året.
Blant fremtredende heraldikere som var eller er medlemmer, kan nevnes: Bruno Heim, Sven Tito Achen, Gunnar Scheffer, Jan Raneke, Arvid Berghman, Nils G. Bartholdy, Ottfried Neubecker, Carl-Alexander von Volborth og Michel Pastoureau.
== Norske medlemmer ==
Hans Krag, forfatter
Hallvard Trætteberg, førstearkivar i Riksarkivet
Jørgen Mathiesen, godseier
Hans Cappelen, advokat
Lars Tangeraas, ambassadør
Kaare Seeberg Sidselrud, seniorrådgiver
Tom Sverre Vadholm, advokat
Torgeir Melsæter, historiker dr.
== Se også ==
Heraldisk Selskap
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
AIH Information (på fransk) Arkivert 22. desember 2008 hos Wayback Machine. | L'Académie internationale d'héraldique (det internasjonale heraldiske akademi), er en sammenslutning av heraldisk kyndige personer fra hele verden. Dets hovedsete er i Sveits. | 196,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trakia | 2023-02-04 | Trakia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bulgarias historie', "Kategori:Hellas' historie", 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Romerske provinser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trakia', 'Kategori:Tyrkias historie'] | Trakia eller Thrakia (gresk: Θράκη, Thráki; bulgarsk: Тракия, Trakiya; tyrkisk: Trakya) er et historisk og geografisk område i sørøstlige Europa. Som et geografisk konsept utgjorde Trakia en region grenset av Balkanfjellene i nord, Rodopifjellene og Egeerhavet i sør, og av Svartehavet og Marmarahavet i øst. Området besto av sørøstlige Bulgaria (nordlige Trakia), nordøstlige Hellas (vestlige Trakia) og den europeiske delen av Tyrkia (østlige Trakia). Den største delen av Trakia er en del av dagens Bulgaria. I Tyrkia er det også kalt for Rumelia. Navnene kommer fra trakerne, et indoeuropeisk folk i oldtiden som var bosatt i sørøstlige Europa.
| Trakia eller Thrakia (gresk: Θράκη, Thráki; bulgarsk: Тракия, Trakiya; tyrkisk: Trakya) er et historisk og geografisk område i sørøstlige Europa. Som et geografisk konsept utgjorde Trakia en region grenset av Balkanfjellene i nord, Rodopifjellene og Egeerhavet i sør, og av Svartehavet og Marmarahavet i øst. Området besto av sørøstlige Bulgaria (nordlige Trakia), nordøstlige Hellas (vestlige Trakia) og den europeiske delen av Tyrkia (østlige Trakia). Den største delen av Trakia er en del av dagens Bulgaria. I Tyrkia er det også kalt for Rumelia. Navnene kommer fra trakerne, et indoeuropeisk folk i oldtiden som var bosatt i sørøstlige Europa.
== Geografi ==
=== Grenser ===
De historiske grensene til Trakia har vært forskjellige. Bemerkelsesverdig er det faktum at fra en tidlig tid benyttet oldtidens grekere betegnelsen Thraki for å referere til hele området som lå nord for Thessalia som bosatt av trakere, en region som «ikke hadde bestemte grenser» og som andre regionen (som Makedonia og selv Skytia) ble lagt til. I en antikk gresk kilde er hele Jorden delt inn i «Asia, Libya, Europa og Trakia». Da grekerne fikk økt kunnskapen om verdens geografi ble begrepet «Trakia» mer begrenset i anvendelsen: Trakia utgjorde da de landene som var grenset av elven Donau i nord, Svartehavet i øst, av nordlige Makedonia i sør og av Illyria i vest. Dette utgjorde stort sett det som sammenfalt med det trakiske odrysiske kongerike som også hadde grenser som endret seg i historiens løp.
I løpet av denne tiden, særlig etter den makedonske erobringen, endret regionens gamle grense med Makedonia fra elven Struma til elven Mesta. Denne definisjonen varte fram til den romerske erobringen. Den klassiske betegnelsen Trakia refererte kun til det område som hovedsakelig dekket det samme område som den moderne geografiske region. I dens tidlige periode utgjorde den romerske provinsen Trakia dette området, men etter administrative reformer på slutten av 200-tallet, ble Trakias langt mer redusert område omgjort til seks små provinser som utgjorde bispedømmet Trakia. Middelalderens bysantinske theme Trakia besto kun av hva som i dag er østlige Trakia.
=== Byer i Trakia ===
De største byene i Trakia er: İstanbul (den europeiske siden), Komotini, Alexandroupolis, Plovdiv, Burgas, Stara Zagora, Haskovo, Edirne, Çorlu og Tekirdag.
== Mytologisk Trakia ==
Antikkens greske mytologi har gitt trakerne en mytisk stamfar ved navn Trax, sønn av krigsguden Ares, som det ble sagt bodde i Trakia. Trakerne opptrer Homers Iliaden som allierte av Troja, ledet av Akamas og Peiros. Senere i Iliaden gjorde Rhesos, en annen konge av Trakia, sin opptreden. Kisseos, svigerfar til den trojanske eldre Antenor, er også oppgitt som en trakisk konge. Homers Trakia er vagt definert og strakte seg fra elven Axios i vest til Dardanellene og Svartehavet i øst. Skipskatalogen, det vil si opplistingen av skip i kapittel to av Iliaden, nevner tre adskilte kontingenter fra Trakia: trakere ledet av Akamas og Peiros, fra Ainos; kikonianere ledet av Eufemos fra sørlige Trakia i nærheten av Ismaros; og fra byen Sestos på den trakiske (nordlige) siden av Hellespont som utgjorde andelen som var ledet av Asios.
Gresk mytologi er fylt opp med trakiske konger, blant annet Diomedes, Tereus, Lykurgos, Phineus, Tegyrios, Eumolpos, Polymestor, Poltys, og Oiagros (fra til Orfeus). I tillegg til folket som Homer kaller for trakere, var oldtidens Trakia hjemstedet for tallrike andre folk eller stammer, blant annet edonere, bisaltaere, kikonianere, og bistonere.
Trakia er også nevnt i Ovids Metamorfoser i episoden om Filomela, Prokne og Tereus. Sistnevnte er konge av Trakia og begjærer sin svigerinne Filomela. Han kidnapper henne, holder henne fanget, voldtar henne og skjærer av henne tungen. Filomela greier å komme seg fri, og sammen med sin søster Prokne planlegger hun hevn ved å drepe Itys, Tereus' sønn med Prokne. De tar den drepte Itys, koker ham og serverer ham som middag til Tereus. Ved slutten av myten blir de alle forvandlet til fugler: Prokne til en svale, Filomela til en nattergal, og Tereus til en hærfugl.
== Historie ==
=== Antikk historie ===
Se hovedartikkel, TrakereDen innfødte befolkningen i Trakia besto av et indoeuropeisk folk som ble kalt for trakere, og de var inndelt i tallrike stammegrupper. Trakiske tropper var kjent for å følge naboherskeren Aleksander den store da han krysset Hellespont som grenset opp mot Trakia, og deretter angrep Perserriket.
Trakerne selv beskrev seg ikke ved navn som «Trakia» og «trakere» da det var de navn grekerne hadde gitt dem.Inndelt i adskilte stammer dannet ikke trakerne noen form for fast og varig politisk organisering før fram til det odrysiske kongerike ble opprettet på 300-tallet f.Kr. Som illyrere fostret de trakiske stammene i de fjellrike regionene en lokalt styrt krigertradisjon mens stammene på slettene og ved kysten var angivelig mer fredelig, og innviklet i handel sjøvegen. Nyoppdaget gravhauger i Bulgaria antyder at trakiske konger styrte disse regionene i Trakia med særskilt trakisk nasjonal identitet og bevissthet.I løpet av denne perioden levde en særegen sølibatkultur av asketer som ble kalt for Ctistae (gresk: κτίσται, i betydningen «grunnleggerne») i Trakia. De fungerte som filosofer, prester og profeter, og ble holdt høyt i ære da de hadde dedikert sine liv til gudene. Homer snakket kollektivt om disse Abii av den grunn at menn som lever adskilt fra kvinner er kun halvveis komplette.
=== Middelalderens historie ===
På midten av 400-tallet begynte Romerriket å smuldre opp. Trakia mistet Romas overherredømme og havnet under ulike germanske stammehøvdinger. Med Romerrikets fall, selv om Østromerriket fortsatt besto, ble Trakia omformet til en slagmark for de neste tusen årene. Den østlige etterfølgeren til Romerriket, Det bysantinske rike, beholdt kontroll over Trakia fram til 700-tallet da den nordlige delen av hele regionen ble underlagt det første bulgarske riket. Bysants erobret tilbake store deler av Trakia på slutten av 900-tallet og administrerte det som en thema inntil bulgarerne overtok den nordlige delen på slutten av 1100-tallet. Gjennom hele 1200-tallet og den første halvdelen av 1300-tallet skiftet bysantinske og bulgarske herskerne på å ha kontrollen over området. I 1265 ble området herjet av et mongolsk angrep fra Den gylne horde, ledet av Nogai Khan. I 1352 utførte de osmanske tyrkerne deres første fiendtlige angrep på regionen og underla den fullstendig i løpet av de neste to tiårene og okkuperte den deretter for fem århundrer.
=== Moderne historie ===
Med Berlin-kongressen i 1878 ble nordlige Trakia underlagt den delvis selvstyrte osmanske provinsen Østlige Rumelia som ble forent med Bulgaria i 1885. Resten av det historiske Trakia ble fordelt blant Bulgaria, Hellas og Tyrkia ved begynnelsen av 1900-tallet etter Balkankrigene, den første verdenskrig og den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922. Dagens trakere har en viss form for regional identitet i Hellas, Tyrkia, Bulgaria og andre naboland.
== Trakiske byer ==
=== Bulgaria ===
Plovdiv
Stara Zagora
Jambol
Kazanlak
Haskovo
Burgas
Pistiros
Seuthopolis
=== Hellas ===
Alexandroupolis
Komotini
Sapes
Xanthi
=== Tyrkia ===
Edirne («Adrianopel») grunnlagt på nytt av keiser Hadrian, åsted for flere slag, særlig slaget i Adrianopel i 378 og i 1205
Kırklareli
Tekirdağ
İstanbul (europeisk side)
Çanakkale (Dardanellene)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoddinott, R.F. (1981): The Thracians.
Ilieva, Sonya (2001): Thracology
== Eksterne lenker ==
Ethnological Museum of Thrace, omfattende nettsted om trakisk historie og kultur
Bulgaria's Thracian Heritage med bilder av omfattende kunstsamlinger av trakisk gull som er funnet i Bulgaria
Information on Ancient Thrace
MA in Black Sea Studies. International Hellenic Universities-School of Humanities | Øst-Makedonia og Trakia (gresk: Ανατολική Μακεδονία και Θράκη, Anatolikí Makedonía ke Thráki) er en av tretten periferier i Hellas og den østlige delen av gresk Makedonia sammen med Vest-Trakia. Den er delt inn prefekturene: Drama, Evros, Kavala, Rodopi og Xanthi. | 196,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2013 | 2023-02-04 | Ski-VM 2013 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2013'] | Ski-VM 2013 var det 50. ski-VM (offisielt verdensmesterskapet på ski, nordiske grener) og ble arrangert i Val di Fiemme i Italia fra 20. februar til 3. mars 2013. Det ble konkurrert i 21 øvelser. Val di Fiemme var også arrangørsted for ski-VM i 1991 og 2003.
Avgjørelsen på Val de Fiemme ble tatt 29. mai 2008 under den internasjonale skikongressen i Cape Town i Sør-Afrika, i konkurranse med Falun i Sverige, Lahtis i Finland, Oberstdorf i Tyskland og Zakopane i Polen. Alle disse har arrangert ski-VM tidligere.
| Ski-VM 2013 var det 50. ski-VM (offisielt verdensmesterskapet på ski, nordiske grener) og ble arrangert i Val di Fiemme i Italia fra 20. februar til 3. mars 2013. Det ble konkurrert i 21 øvelser. Val di Fiemme var også arrangørsted for ski-VM i 1991 og 2003.
Avgjørelsen på Val de Fiemme ble tatt 29. mai 2008 under den internasjonale skikongressen i Cape Town i Sør-Afrika, i konkurranse med Falun i Sverige, Lahtis i Finland, Oberstdorf i Tyskland og Zakopane i Polen. Alle disse har arrangert ski-VM tidligere.
== Program ==
== Medaljevinnere ==
=== Langrenn ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
=== Skihopp ===
==== Menn ====
==== Kvinner ====
==== Mixed lag ====
=== Kombinert ===
== Medaljestatistikk ==
== Norges tropp ==
=== Langrenn ===
==== Kvinner ====
==== Menn ====
=== Hopp ===
==== Kvinner ====
==== Menn ====
=== Kombinert ===
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) FIS Nordic World Ski Championships 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
FIS Resultatside langrenn hos FIS-Ski.com
FIS Resultatside hopp hos FIS-Ski.com
FIS Resultatside kombinert hos FIS-Ski.com
== Kilder ==
2013 World Championships hos skisport365.com | | arena = | 196,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Egil_Husby | 2023-02-04 | Egil Husby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 24. april', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lokalhistorikere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Egil Husby (født 1913 i Kristiansund, død 2007 samme sted) er en norsk forfatter, tidligere lektor ved Atlanten videregående skole i Kristiansund og på Raufoss. I 1943 tok han språklig-historisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo med historie som hovedfag.
Har som pensjonist forfattet bøker om Nordmøre Sparebanks historie gjennom 150 år (1984), historien til Grand Hotel i Kristiansund, samt bind 6 av Kristiansunds historie. Dessuten har Husby forfattet en rekke artikler publisert i lokale årbøker.
Husby er tildelt en rekke utmerkelser for sitt arbeid. I 1983 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, overrakt av fylkesmannen. I 1994 fikk han igjen Kongens fortjenstmedalje, denne gang i sølv. Han fikk Kristiansund kommunes kulturpris i 1982, han ble æresmedlem i Nordmøre historielag i 1980, og ble i 1989 tildelt Kuliprisen.
Han var i mange år leder for Nordmøre historielag, og styremedlem i Nordmøre museum.
| Egil Husby (født 1913 i Kristiansund, død 2007 samme sted) er en norsk forfatter, tidligere lektor ved Atlanten videregående skole i Kristiansund og på Raufoss. I 1943 tok han språklig-historisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo med historie som hovedfag.
Har som pensjonist forfattet bøker om Nordmøre Sparebanks historie gjennom 150 år (1984), historien til Grand Hotel i Kristiansund, samt bind 6 av Kristiansunds historie. Dessuten har Husby forfattet en rekke artikler publisert i lokale årbøker.
Husby er tildelt en rekke utmerkelser for sitt arbeid. I 1983 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, overrakt av fylkesmannen. I 1994 fikk han igjen Kongens fortjenstmedalje, denne gang i sølv. Han fikk Kristiansund kommunes kulturpris i 1982, han ble æresmedlem i Nordmøre historielag i 1980, og ble i 1989 tildelt Kuliprisen.
Han var i mange år leder for Nordmøre historielag, og styremedlem i Nordmøre museum.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jan H.Leithe og Einar Lystad: Egil Husby. I Årbok for Nordmøre 1994.
(no) Publikasjoner av Egil Husby i BIBSYS | Egil Husby (født 1913 i Kristiansund, død 2007 samme sted) er en norsk forfatter, tidligere lektor ved Atlanten videregående skole i Kristiansund og på Raufoss. I 1943 tok han språklig-historisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo med historie som hovedfag. | 196,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B05.40 | 2023-02-04 | UTC+05.40 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+05.40 ble fra tid til annen benyttet som en avrunding for nepaltid, som fram til 1986 var basert på Katmandu middeltid, som ut fra Katmandus beliggenhet på 85°19'Ø var lik UTC+05.41:16.
Fra 1986 av er Nepaltid UTC+05.45. | UTC+05.40 ble fra tid til annen benyttet som en avrunding for nepaltid, som fram til 1986 var basert på Katmandu middeltid, som ut fra Katmandus beliggenhet på 85°19'Ø var lik UTC+05.41:16.
Fra 1986 av er Nepaltid UTC+05.45. | UTC+05.40 ble fra tid til annen benyttet som en avrunding for nepaltid, som fram til 1986 var basert på Katmandu middeltid, som ut fra Katmandus beliggenhet på 85°19'Ø var lik UTC+05. | 196,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torgeir_Flekk_Suul | 2023-02-04 | Torgeir Flekk Suul | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Torgeir Flekk Suul (født 13. september 1921 i Verdal, død 21. april 2006 i Trondheim) var en norsk arkitekt. Han fikk sin utdanning ved Norges tekniske høyskole, som han fullførte i 1950. De første årene etter at han var ferdig, arbeidet han i Finnmark med gjenreisningen etter andre verdenskrig. Siden var han hos distriktsarkitekten i Bodø før han kom tilbake til Trondheim og ble arkitekt ved Bøndenes Bygningskontor. I 1958 ble han vit.ass. ved Avdeling for Byggekunst 5 ved NTH og fra 1962 instituttarkitekt hos professor Erling Gjone der.
Fra 1964 var han arkitekt og byggeleder for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider og i 1972 ble han ansvarshavende arkitekt etter Helge Thiis. For å synliggjøre utbyggingen av Nidarosdomen, brukte han foto og var selv en dyktig fotograf og fotomontør. Sammen med Riksantikvaren utviklet han Nidaros domkirkes restaureringsarbeider til å bli nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein. Han var videre en drivkraft sammen med biskop Tord Godal i arbeidet for å få riksregaliene flyttet til Nidarosdomen, noe som ble en realitet 29. juli 1988.
Suul skrev også flere bøker om Nidarosdomen. Da han gikk av i 1988, ble han hedret som ridder av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av kirken. Han hadde også Deltagermedaljen med rosett, og to russiske deltagermedaljer for innsatsen i «den store fedrelandskrigen».
| Torgeir Flekk Suul (født 13. september 1921 i Verdal, død 21. april 2006 i Trondheim) var en norsk arkitekt. Han fikk sin utdanning ved Norges tekniske høyskole, som han fullførte i 1950. De første årene etter at han var ferdig, arbeidet han i Finnmark med gjenreisningen etter andre verdenskrig. Siden var han hos distriktsarkitekten i Bodø før han kom tilbake til Trondheim og ble arkitekt ved Bøndenes Bygningskontor. I 1958 ble han vit.ass. ved Avdeling for Byggekunst 5 ved NTH og fra 1962 instituttarkitekt hos professor Erling Gjone der.
Fra 1964 var han arkitekt og byggeleder for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider og i 1972 ble han ansvarshavende arkitekt etter Helge Thiis. For å synliggjøre utbyggingen av Nidarosdomen, brukte han foto og var selv en dyktig fotograf og fotomontør. Sammen med Riksantikvaren utviklet han Nidaros domkirkes restaureringsarbeider til å bli nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein. Han var videre en drivkraft sammen med biskop Tord Godal i arbeidet for å få riksregaliene flyttet til Nidarosdomen, noe som ble en realitet 29. juli 1988.
Suul skrev også flere bøker om Nidarosdomen. Da han gikk av i 1988, ble han hedret som ridder av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av kirken. Han hadde også Deltagermedaljen med rosett, og to russiske deltagermedaljer for innsatsen i «den store fedrelandskrigen».
== Bibliografi ==
(no) Publikasjoner av Torgeir Flekk Suul i BIBSYS
Nidarosdomen – vestfrontens skulpturer 1980
Nidarosdomen i farger 1982 ISBN 82-990773-1-1
Nidarosdomen – glassmaleriene 1983 ISBN 82-90536-00-3
Kroninger og regalier – Nidaros domkirke 1988 ISBN 82-991445-2-3
Tanker omkring en biskopring, et par strømper – og litt til 1993 ISBN 82-7693-006-9
De gamle panelmalerier i Stiklestad kirke 1996 ISBN 82-993882-0-1
Arkitektur i 1000 år – en arkitekturguide for Trondheim 1999 ISBN 82-995433-0-4
== Referanser ==
== Kilder ==
Hvem Hva Hvor 1990 side 151 ISBN 82-516-1267-5
== Eksterne lenker ==
Minneord i Arkitektnytt | Torgeir Flekk Suul (født 13. september 1921 i Verdal, død 21. | 196,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Varde_film_og_media | 2023-02-04 | Varde film og media | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske filmselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Vestland', 'Kategori:Selskaper etablert i 2005'] | Varde Film & Media er et firma som driver med produksjon av film, video og medietjenester til privatpersoner og bedrifter. Varde Film & Media har også en av Vestlandets største utstyrsparker innen film- og tv-produksjon. Selskapet ble startet i 2005, da under navnet Varde Media, og skiftet senere (2007) navn til Varde Film & Media DA. Varde Film & Media har kontor i Os i Hordaland og leverer produkter til hele Vestlandet.
| Varde Film & Media er et firma som driver med produksjon av film, video og medietjenester til privatpersoner og bedrifter. Varde Film & Media har også en av Vestlandets største utstyrsparker innen film- og tv-produksjon. Selskapet ble startet i 2005, da under navnet Varde Media, og skiftet senere (2007) navn til Varde Film & Media DA. Varde Film & Media har kontor i Os i Hordaland og leverer produkter til hele Vestlandet.
== Virksomhet ==
Varde Film & Media er en av de største på Vestlandet innen utleie av utstyr til filmproduksjoner. Selskapet produserer også egne filmer til bedrifter og privatpersoner. Siden starten i 2005 har Varde Film & Media også levert fotograftjenester.
== Eiere ==
Selskapet er 100 % privateid av Anders Fløysand og Vegard Strønen, som har 50 % eierandel hver.
== Eksterne lenker ==
Selskapets nettside | Varde Film & Media er et firma som driver med produksjon av film, video og medietjenester til privatpersoner og bedrifter. Varde Film & Media har også en av Vestlandets største utstyrsparker innen film- og tv-produksjon. | 196,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UTC%2B05.45 | 2023-02-04 | UTC+05.45 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidssoner'] | UTC+05.45 er et belte av tidssoner som ligger fem timer og førtifem minutter før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+05.45 følgende områder:
| UTC+05.45 er et belte av tidssoner som ligger fem timer og førtifem minutter før standardtiden UTC. I 2008 omfattet UTC+05.45 følgende områder:
== Som standard tid (hele året) ==
Nepal - fra 1986.
== Se også ==
Nepaltid | UTC+05.45 er et belte av tidssoner som ligger fem timer og førtifem minutter før standardtiden UTC. | 196,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ian_Allison | 2023-02-04 | Ian Allison | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Canadiske basketballspillere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Canada', 'Kategori:Personer fra Greenock', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ian Alistar Allison (født 26. juli 1909 i Greenock i Skottland, død 4. august 1990) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Allison vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadisk laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42-15 i semifinalen, men tapte finalen mot USA med 8-19. Allison spilte alle seks kampene inklusive finalekampen.
| Ian Alistar Allison (født 26. juli 1909 i Greenock i Skottland, død 4. august 1990) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Allison vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadisk laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42-15 i semifinalen, men tapte finalen mot USA med 8-19. Allison spilte alle seks kampene inklusive finalekampen.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin – Sølv i basketball (Canada)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ian Allison – Olympedia
(en) Ian Allison – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ian Allison – databaseOlympics.com (arkivert) | Ian Alistar Allison (født 26. juli 1909 i Greenock i Skottland, død 4. | 196,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Art_Chapman | 2023-02-04 | Art Chapman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Canadiske basketballspillere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 3. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Victoria i Britisk Columbia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arthur «Art» St. Clair Chapman (født 28. oktober 1912 i Victoria i Britisk Columbia, død 3. februar 1986 i Nanaimo i Britisk Columbia) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker i 1936 i Berlin.
Chapman vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadiske laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen, som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42–15 i semifinalen, men tapte finalen mot USA med 8–19. Chapman spilte alle seks kampene inklusive finalekampen. Han eldre bror Chuck Chapman spilte også på laget.
| Arthur «Art» St. Clair Chapman (født 28. oktober 1912 i Victoria i Britisk Columbia, død 3. februar 1986 i Nanaimo i Britisk Columbia) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker i 1936 i Berlin.
Chapman vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadiske laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen, som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42–15 i semifinalen, men tapte finalen mot USA med 8–19. Chapman spilte alle seks kampene inklusive finalekampen. Han eldre bror Chuck Chapman spilte også på laget.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin – Sølv i basketball Canada
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Art Chapman – Olympedia
(en) Art Chapman – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Art Chapman – databaseOlympics.com (arkivert) | Arthur «Art» St. Clair Chapman (født 28. | 196,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Greske_%C3%B8yer | 2023-02-04 | Greske øyer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hellas-relaterte lister', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Hellas'] | Gresk øyer betegner de mange og ulike øyene i havene rundt Hellas, som tradisjonelt er samlet i flere øygrupper. Hellas har et stort antall øyer, og det beregnet til å utgjøre fra rundt 1200 til hele 6000, avhengig av den minste størrelsen som tas med i beregningen. Antallet bebodde øyer er derimot langt mindre, mellom 166 og 227.Den største greske øya er Kreta, lokalisert i den sørlige enden av Egeerhavet. Den nest største øya er Evvia (tidligere Euboia), som er adskilt fra fastlandet av Euriposstredet som er kun 60 meter bredt på det smaleste, og er administrert som en del av regionen Sentral-Hellas. Etter de tredje og fjerde største øyene, Lesbos og Rhodos, er de øvrige greske øyer to-tredjedeler av arealet til Rhodos, eller mindre.
De greske øyer er tradisjonelt gruppert i følgende grupper:
Dodekanesene
Kykladene
De saroniske øyer
Sporadene
De joniske øyer
Nordlige egeiske øyerDe saroniske øyer ligger i Saroniabukta i nærheten av Athen; Kykladene er en stor, men kompakt samling som utgjør den sentrale delen av Egeerhavet; de nordegeiske øyer er en løs samling utenfor vestkysten av Tyrkia; Dodekanesene er en annen løs samling i sørvest mellom Kreta og Tyrkia; Sporadene er en liten tett gruppe utenfor kysten av Evvia; De joniske øyer er lokalisert vest for det greske fastlandet i det joniske hav (en av disse øyene er Kythira som ligger et stykke unna, utenfor sørenden av halvøya Peloponnes og er en del av regionen Attika, men er fortsatt betraktet som en del av De joniske øyer, hovedsakelig av historiske årsaker). Det er også mange øyer, småøyer og holmer som omgir kysten av Kreta.
| Gresk øyer betegner de mange og ulike øyene i havene rundt Hellas, som tradisjonelt er samlet i flere øygrupper. Hellas har et stort antall øyer, og det beregnet til å utgjøre fra rundt 1200 til hele 6000, avhengig av den minste størrelsen som tas med i beregningen. Antallet bebodde øyer er derimot langt mindre, mellom 166 og 227.Den største greske øya er Kreta, lokalisert i den sørlige enden av Egeerhavet. Den nest største øya er Evvia (tidligere Euboia), som er adskilt fra fastlandet av Euriposstredet som er kun 60 meter bredt på det smaleste, og er administrert som en del av regionen Sentral-Hellas. Etter de tredje og fjerde største øyene, Lesbos og Rhodos, er de øvrige greske øyer to-tredjedeler av arealet til Rhodos, eller mindre.
De greske øyer er tradisjonelt gruppert i følgende grupper:
Dodekanesene
Kykladene
De saroniske øyer
Sporadene
De joniske øyer
Nordlige egeiske øyerDe saroniske øyer ligger i Saroniabukta i nærheten av Athen; Kykladene er en stor, men kompakt samling som utgjør den sentrale delen av Egeerhavet; de nordegeiske øyer er en løs samling utenfor vestkysten av Tyrkia; Dodekanesene er en annen løs samling i sørvest mellom Kreta og Tyrkia; Sporadene er en liten tett gruppe utenfor kysten av Evvia; De joniske øyer er lokalisert vest for det greske fastlandet i det joniske hav (en av disse øyene er Kythira som ligger et stykke unna, utenfor sørenden av halvøya Peloponnes og er en del av regionen Attika, men er fortsatt betraktet som en del av De joniske øyer, hovedsakelig av historiske årsaker). Det er også mange øyer, småøyer og holmer som omgir kysten av Kreta.
== Gresk øyer i størrelse ==
De følgende er de største øyer listet ved overflateareal. Tabellen omfatter alle øyer over 190 km².
== Referanser == | Nordlige egeiske øyer (egentlig Nord-Egeerhavet, gresk: Βόρειο Αιγαίο, Vório Egéo) er en av tretten periferier i Hellas og ligger nordøst i Egeerhavet. Tyrkia ligger i øst, mens det greske fastlandet ligger i vest og i nord. | 196,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chuck_Chapman | 2023-02-04 | Chuck Chapman | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Canadiske basketballspillere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i basketball', 'Kategori:Personer fra Vancouver', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Winston «Chuck» Chapman (født 21. april 1911 i Vancouver, død 6. mars 2002) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Chapman vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadisk laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42-15 i semifinalen men tapte finalen mot USA med 8-19. Chapman spilte fire kamper inklusive finalekampen. Han yngre bror Art Chapman spilte også på laget.
| Charles Winston «Chuck» Chapman (født 21. april 1911 i Vancouver, død 6. mars 2002) var en canadisk basketballspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Berlin.
Chapman vant en olympisk sølvmedalje i basketball under OL 1936 i Berlin. Han var med på det canadisk laget som kom på andreplass i basketturneringen. Det var første gang som basketball var olympisk sport. Tjuetre lag deltok i turneringen som ble avviklet i perioden 7. og 14. august. Canada vant over Polen med 42-15 i semifinalen men tapte finalen mot USA med 8-19. Chapman spilte fire kamper inklusive finalekampen. Han yngre bror Art Chapman spilte også på laget.
== OL-medaljer ==
1936 Berlin – Sølv i basketball Canada
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Chuck Chapman – Olympedia
(en) Chuck Chapman – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Chuck Chapman – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Chuck Chapman – Britisk Columbia Sports Hall of Fame | Charles Winston «Chuck» Chapman (født 21. april 1911 i Vancouver, død 6. | 196,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uwe_Seeler | 2023-02-04 | Uwe Seeler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fotballspillere for Cork Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1962', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1966', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1970', 'Kategori:Tyske fotballspillere'] | Uwe Seeler (født 5. november 1936 i Hamburg, død 21. juli 2022 i Norderstedt) var en tysk fotballspiller. Han spilte for Hamburger SV hele sin karriere, og var en viktig spiller for Vest-Tyskland i årene 1954 til 1970.
Han var den første spilleren som spilte over 20 VM-kamper, og deltok i 1958, 1962, 1966 og 1970, og er fremdeles den eneste spilleren som har scoret minst to mål i fire forskjellige VM-sluttspill. Han spilte totalt 21 VM-kamper for Vest-Tyskland, og spilte også i VM-finalen i 1966 mot England.
I 1963-64 ble han toppscorer i den første Bundesligasesongen, og han ble kåret til Årets spiller i Vest-Tyskland tre ganger, i 1960, 1964 og i 1970.
Etter sin aktive karriere var han blant annet president i Hamburger SV mellom 1995 og 1998, men etter en finansskandale fratrådte han dette vervet. Seeler var ikke en av de involverte i skandalen.
| Uwe Seeler (født 5. november 1936 i Hamburg, død 21. juli 2022 i Norderstedt) var en tysk fotballspiller. Han spilte for Hamburger SV hele sin karriere, og var en viktig spiller for Vest-Tyskland i årene 1954 til 1970.
Han var den første spilleren som spilte over 20 VM-kamper, og deltok i 1958, 1962, 1966 og 1970, og er fremdeles den eneste spilleren som har scoret minst to mål i fire forskjellige VM-sluttspill. Han spilte totalt 21 VM-kamper for Vest-Tyskland, og spilte også i VM-finalen i 1966 mot England.
I 1963-64 ble han toppscorer i den første Bundesligasesongen, og han ble kåret til Årets spiller i Vest-Tyskland tre ganger, i 1960, 1964 og i 1970.
Etter sin aktive karriere var han blant annet president i Hamburger SV mellom 1995 og 1998, men etter en finansskandale fratrådte han dette vervet. Seeler var ikke en av de involverte i skandalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Uwe Seeler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Uwe Seeler på Internet Movie Database
(sv) Uwe Seeler i Svensk Filmdatabas
(fr) Uwe Seeler på Allociné
(en) Uwe Seeler hos The Movie Database
(en) Uwe Seeler på Discogs
(de) Uwe Seeler – Munzinger Sportsarchiv
(en) Uwe Seeler – FIFA
(en) Uwe Seeler – UEFA
(en) Uwe Seeler – Transfermarkt
(en) Uwe Seeler – national-football-teams.com
(en) Uwe Seeler – WorldFootball.net
(en) Uwe Seeler – Soccerbase.com
(en) Uwe Seeler – FootballDatabase.eu
(en) Uwe Seeler – Soccerway
(en) Uwe Seeler – EU-Football.info | (404) 476 (404) | 196,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olavsrosa | 2023-02-04 | Olavsrosa | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk næringsliv', 'Kategori:Olavsrosa', 'Kategori:Symboler'] | Andre betydninger: Olavsrose er også betegnelsen på et symbol i folkekunsten, og navn på et heraldisk motiv.
Olavsrosa er et kvalitetsmerke tildelt av stiftelsen Norsk Kulturarv for opplevelsestilbud med basis i norsk kulturarv.
| Andre betydninger: Olavsrose er også betegnelsen på et symbol i folkekunsten, og navn på et heraldisk motiv.
Olavsrosa er et kvalitetsmerke tildelt av stiftelsen Norsk Kulturarv for opplevelsestilbud med basis i norsk kulturarv.
== Kriterier ==
Kvalitetsmerket Olavsrosa «blir tildelt opplevingar av særleg høg standard, med omsyn både til kulturhistorie og formidling.» Til grunn for tildeling ligger en vurdering av opplevelsestilbudets kulturhistoriske verdi, hvordan kulturarven blir ivaretatt og formidlet til publikum. Den som tildeles merket er underlagt årlig kontroll og rapportering. Retten til å benytte merket kan trekkes tilbake om kriteriene ikke lenger er møtt. Merket kan benyttes til profilering og markedsføring av dem som tildeles merket.
For å bli tildelt Olavsrosa må kandidaten selv søke, og kunne dokumentere visse krav som stilles i søknadsskjemaet. Eksterne nominasjoner blir derfor ikke realitetsbehandlet.
== Utforming ==
Symbolet for varemerket Olavsrosa bygger på figuren olavsrose, en form for valknute, et gammelt symbol for vern. Figuren er grønn og har omskriften «NORSK KULTURARV • NORWEGIAN HERITAGE». Figuren ble i 1996 registrert som varemerke for Norsk Kulturarv.Formen og utseendet til Olavsrosa er så å si identisk med det som var kjennetegnet til den tidligere Bøndernes Bank som er opphørt som egen bank. Formen er forskjellig fra vanlige valknuter som har et midtfelt omgitt av fire eller flere løkker, for eksempel i kommunevåpenet til Lødingen.
== Tildeling ==
Olavrosa er tildelt over 100 kulturarvprodukter i Norge i 2010. Eksempler på kulturopplevelser som er tildelt kvalitetsmerket er seilskuter, fyr, fiskevær, overnattingstilbud, serveringstilbud, setrer, historiske hoteller, rorbuer, industrihistorie, gamle jernbaner, handverkstradisjoner og kulturarrangement.
== Virksomheter som er tildelt Olavsrosa ==
Abelvær Gård
Agatunet
Amperhaugen
Andvord gard
Ankalterud Gård
Astruptunet
Auen Urtegård
Aur prestegård
Batalden Havbu
Bekkjarvik Gjestgiveri
Bergseng Seter
Bjerkem
Bortistu gjestegard (1998)
Brenden Seter
Bryhni Søndre
Budsjord Gard, Dovre
Byparken i Mosjøen
Bøndenes hus
Båtskott Trebåtbyggeri
Dalen Hotel
DS «Bjoren»
Det gamle Rekkjetunet anno 1599
Devoldfabrikken
DogA, Norsk Design- og Arkitektursenter
DS «Skibladner»
Dønnes Gård
Dåpstradisjon
Edvardas Hus
Eide Gard
Eidsvollsbygningen
Ekebergrestauranten
Engevik Gaard
Fausko Skysstasjon
Festiviteten og Stallgården på Eidsvold Verk
Fetsund Lenser
Fiskeværet Sør-Gjæslingan
Fokus Bank
Folldal Gruver
Galleri Bodøgaard
Galleri Synnøve
Gamalost frå Vik
Gamle Hvam Museum
MF «Gamle Lofotferga»
Glittersjå Fjellgård
Glopheim Kafe
Gloppen Hotell
Greivjord Fjellgard
Guddalstunet
Hamsungalleriet
Handelsstedet Bærums Verk
Handelsstedet Havnnes
Hardanger Fartøyvernsenter og Mathilde
Heddan Gard
Herangtunet
Herdalssetra
Hoel Gård
Holmen gård
Holsdagen
Hotell Bondeheimen, Kaffistova og Heimen Husfliden
Hotel Mundal
Hundorp, Dale-Gudbrands gard
Hvalbåten «Southern Actor»
Hvalstrand bad
Isfjord radio
Jaktslottet Raasjøen
Kalsa gårdsbakeri
Kjerringøy handelssted
Kjærra Laxefiske
Kongensgt. 10 b og 12 i Ålesund
Kongsfjord landhandel & café
Kongsvold Fjeldstue
Krøderbanen
Kulturstua i Ro
Kvebergsøya Gard
Kviknes Hotel
Kvipt
Køhler-Paviljongen
Landskappleiken
Langodden gard
Lien Fjellgard
Losby Gods
Lysebu
Løvøy Gamle Handelssted
Marit Annys Vevstogo
Mathallen Oslo
Mjonøy – møtestad for bygde- og ferdafolk, tradisjon og kultur
MOLO AS - bygningsvernbutikk
Moster Amfi og Mostraspelet
Nesset prestegard
Nestunet
Nordgardsetra 4H-Seter
Nordre Ekre Gård, Vågå gardshotell
Norsk Hesteavlsseter
Norsk Trikotasjemuseum
Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum
Numedalsbanen
Nutheim gjestgiveri
Oselvarverkstaden
Parkteateret Scene
Per Gynt-gården
Peer Gynt-stemnet
Quality Hotel 33
Ramsvig handelsstad
Refsnes Gods
Renndølsetra
Romenstad Hytte- og Gardsferie
Rotnes Bruk
Rudi Gard
Ryvarden Kulturfyr
Røisheim Hotell og Skysstasjon
Røkenes Gård og Gjestehus
Sandtorgholmen
Sandven Hotel
Setesdalsbanen
Sevletunet
Sikkilsdalen - Norsk hesteavlsseter
Simenstad Gard
Sjøgata i Mosjøen v. Kulturverkstedet
Sjømannssuitene og «Vatikanet» – Det lille Hotel
Skonnerten Anna Rogde
Skudeneshavn
Smia Fiskerestaurant
Solbråsetra
Solstrand Hotel & Bad
Spillum Dampsag & Høvleri – Norsk Sagbruksmuseum
Stiklestad Nasjonale Kultursenter
Stuhaug Gaardsmuseum
Sundet gård
Sundvolden Hotel
Sveinhaug Gård & historisk pensjonat
Svinøya Rorbuer og Børsen Spiseri
Sygard Grytting
Sygard Storrvik
Sølvgarden
Søre Harildstad
Søre Traaen
Sørfjelltunet
Sørre Hemsing
Thamshavnbanen
Ullershov gård
Utstein kloster
Valbjør Gard
Vigsnes grubeområde
Villa Norangdal
Visnes hotel
Volda Elektriske Mylne
Vølneberg gamle skole
Walaker Hotell – Galleri Walaker 300
Ytste Skotet
Åmot Operagard
Årvoll gård
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Olavsrosa
Norsk kulturarv | __NOTOC__ | 196,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.