url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_von_Hohenau | 2023-02-04 | Wilhelm von Hohenau | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 11. april', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 27. november', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske ryttere'] | Wilhelm Graf von Hohenau (født 27. november 1884, død 11. april 1957) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm.
Von Hohenau vant en olympisk bronsemedalje under sommer-OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Sverige og Frankrike. Bronsevinnerne var Sigismund Freyer på hesten «Ultimus», von Hohenau på «Pretty Girl», Ernst Deloch på «Hubertus» og Prins Friedrich Karl av Preussen på hesten «Gibson Boy».
| Wilhelm Graf von Hohenau (født 27. november 1884, død 11. april 1957) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm.
Von Hohenau vant en olympisk bronsemedalje under sommer-OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på andreplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Sverige og Frankrike. Bronsevinnerne var Sigismund Freyer på hesten «Ultimus», von Hohenau på «Pretty Girl», Ernst Deloch på «Hubertus» og Prins Friedrich Karl av Preussen på hesten «Gibson Boy».
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i hestesport, sprangridning lag Tyskland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm von Hohenau – Olympedia
(en) Wilhelm von Hohenau – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Wilhelm von Hohenau – databaseOlympics.com (arkivert) | Wilhelm Graf von Hohenau (født 27. november 1884, død 11. | 189,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Deloch | 2023-02-04 | Ernst Deloch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 17. mai', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Tyske ryttere'] | Ernst-Hubertus Deloch (født 17. mai 1886, død ukjent) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm.
Deloch vant en olympisk bronsemedalje under sommer-OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Sverige og Frankrike. Bronsevinnerne var Sigismund Freyer på hesten «Ultimus», Wilhelm von Hohenau på «Pretty Girl», Deloch på «Hubertus» og Prins Friedrich Karl av Preussen på hesten «Gibson Boy».
| Ernst-Hubertus Deloch (født 17. mai 1886, død ukjent) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm.
Deloch vant en olympisk bronsemedalje under sommer-OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Sverige og Frankrike. Bronsevinnerne var Sigismund Freyer på hesten «Ultimus», Wilhelm von Hohenau på «Pretty Girl», Deloch på «Hubertus» og Prins Friedrich Karl av Preussen på hesten «Gibson Boy».
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i hestesport, sprangridning lag Tyskland
== Eksterne lenker ==
(en) Ernst Deloch – Olympedia
(en) Ernst Deloch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ernst Deloch – databaseOlympics.com (arkivert) | Ernst-Hubertus Deloch (født 17. mai 1886, død ukjent) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm. | 189,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bembidion_octomaculatum | 2023-02-04 | Bembidion octomaculatum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1777', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann August Ephraim Goeze', 'Kategori:Skyggeløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bembidion octomaculatum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
| Bembidion octomaculatum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
== Utbredelse ==
Bembidion octomaculatum finnes i nesten hele Europa, men mangler helt i nord, vidre østover i Asia. Den er ikke registrert fra Norge.
== Utseende ==
Bembidion octomaculatum er en liten løpebille, brun-svart med flere lysere orange flekker. Den har en ganske slank og litt flat kroppsform. Antenneleddene har lange hårbørster i spissen, antennens fjerde ledd har fine korte tilliggende hår. (Krever forstørrelse for å se), Fasettøynene er noe utstående. Maxillarpalpene har et lite og nålformet endeledd, dette skiller slekten fra de andre nordiske løpebillene, hvor dette leddet er mye større og mer økseformet. Mange av artene i slekten Bembidion er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme.
== Levevis ==
Bembidion octomaculatum tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bembidion octomaculatum i Encyclopedia of Life
(en) Bembidion octomaculatum i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bembidion octomaculatum hos Artsdatabanken
(sv) Bembidion octomaculatum hos Dyntaxa
(en) Bembidion octomaculatum hos Fossilworks
(en) Bembidion octomaculatum hos NCBI
(en) Kategori:Bembidion octomaculatum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bembidion octomaculatum – detaljert informasjon på Wikispecies
Bembidion octomaculatum (Photo Carabidae of the World) - bilde
Trepanes octomaculatus (Fauna Europaea) - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 189,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_kommunes_pris_for_god_byarkitektur | 2023-02-04 | Oslo kommunes pris for god byarkitektur | ['Kategori:Arkitektur i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Norske kulturlister', 'Kategori:Norske priser', 'Kategori:Oslo Bys arkitekturpris', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002'] | Oslo kommunes pris for god byarkitektur, kalles også Oslo Bys arkitekturpris i kommunens dokumenter, er en pris som ble etablert i 2002 og kan tildeles for «alle typer byggverk og bygde omgivelser som gjennom sin utforming og sitt samspill med sted og miljø bidrar til å heve, fornye og utvikle kvaliteten på de bygde omgivelser».
Prisen består av en plakett som settes på eller i byggverket, et diplom og et pengebeløp på minimum kr 10 000.
| Oslo kommunes pris for god byarkitektur, kalles også Oslo Bys arkitekturpris i kommunens dokumenter, er en pris som ble etablert i 2002 og kan tildeles for «alle typer byggverk og bygde omgivelser som gjennom sin utforming og sitt samspill med sted og miljø bidrar til å heve, fornye og utvikle kvaliteten på de bygde omgivelser».
Prisen består av en plakett som settes på eller i byggverket, et diplom og et pengebeløp på minimum kr 10 000.
== Tildeling ==
Prisen kan ikke søkes, men alle kan foreslå prisvinnere. Forretningsutvalget i Oslo kommune tildeler prisen etter forslag fra bystyrets byutviklingskomité, og den deles ut av ordføreren.
== Prisvinnere ==
Tema for prisen det enkelte år står bak prisvinneren.
2019 Vega scene, Hausmanns gate 28
2018 Kulturhuset 2.0, Youngs gate 6
2017 Mat- og merkevarehuset, Sofienberggata 19, tidligere næringsmiddelindustri (Agra, Mills)
2016 Ullevål tårn, Nedre Ullevål 5
2015 Bjerkedalen park
2014 Kuben yrkesarena - «gode materialer og store åpne fellesrom»
2013 Nedre gate 5-7
2012 Parkveien 5b/c - leilighetsbygg
2011 Institutt for informatikk UiO, Gaustadalléen 23b
2010 Lærernes Hus – Utdanningsforbundets konferansesenter, Osterhaus' gate 4
2009 Sognsveien barnehage, Sognsveien 13 – «Skoler og barnehager fra de siste ti årene»
2008 Gyldendalhuset, Sehesteds plass – «Næringsbygg, inkludert flerfunksjonsbygg»
2007 Urbygningen, Universitetet i Oslo – «Vedlikehold og utbedring av eldre/bevaringsverdig bebyggelse»
2006 Villa Korsnes (Ekelyveien 5E, Ris) – «Småhus i ytre områder»
2005 Pilestredet park – «Bærekraftige boligprosjekter»
2004 Oslo Spektrum – «Offentlige almennyttige bygg»
2003 Christiania Torv – «Offentlige uterom – byrom og grøntområder»
2002 Grünerløkka studenthus – «Gjenbruk og transformasjon»
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo kommunes pris for god byarkitektur, Oslo kommunes nettsider (oppdatert 25. august 2015)
Statutter for prisen, vedtatt i bystyret 28. august 2002, sist endret 16. mars 2005. Oslo kommunes regelsverksdatabase (Oppdatert 25. august 2015) | Oslo kommunes pris for god byarkitektur, kalles også Oslo Bys arkitekturpris i kommunens dokumenter, er en pris som ble etablert i 2002 og kan tildeles for «alle typer byggverk og bygde omgivelser som gjennom sin utforming og sitt samspill med sted og miljø bidrar til å heve, fornye og utvikle kvaliteten på de bygde omgivelser». | 189,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estuar | 2023-02-04 | Estuar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fluviale landformer', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Kyst- og havlandformer', 'Kategori:Vannmasser', 'Kategori:Vassdrag'] | Estuar, estuarie eller estuarium, er en vannmasse der en elvemunning fra en eller flere elver møter havets tidevann. Elvestrømmen danner et brakkvannslag i overflaten, mens saltere vannmasser blir revet med fra dypere lag i en motgående understrøm fra havet.
Redusert strømhastighet bidrar til ansamling av finere sediment som ofte avsettes til et delta i eller nær elvemunningen, som da gjerne omtales som et brakkvannsdelta. Slike elvemunninger er viktige næringsområder for fugl. Estuariet er en randsone, der det er store variasjoner i salinitet (saltinnhold) og varierende vannivåer på grunn av tidevann eller vind, hvilket stiller krav til estuarienes organismer.
Estuarier finnes hos flere av jordens større elver, som for eksempel:
Ob, Jenisej, Gironde, Saint Lawrenceelven, Río de la Plata.
| Estuar, estuarie eller estuarium, er en vannmasse der en elvemunning fra en eller flere elver møter havets tidevann. Elvestrømmen danner et brakkvannslag i overflaten, mens saltere vannmasser blir revet med fra dypere lag i en motgående understrøm fra havet.
Redusert strømhastighet bidrar til ansamling av finere sediment som ofte avsettes til et delta i eller nær elvemunningen, som da gjerne omtales som et brakkvannsdelta. Slike elvemunninger er viktige næringsområder for fugl. Estuariet er en randsone, der det er store variasjoner i salinitet (saltinnhold) og varierende vannivåer på grunn av tidevann eller vind, hvilket stiller krav til estuarienes organismer.
Estuarier finnes hos flere av jordens større elver, som for eksempel:
Ob, Jenisej, Gironde, Saint Lawrenceelven, Río de la Plata.
== Estuarier i Norge ==
I Norge er flere estuarier vernet, for eksempel Øra i Østfold, Gaulosen i Sør-Trøndelag, Målselvutløpet og Reisautløpet i Troms, Tanamunningen i Finnmark. Andre eller deler av andre elvemunninger inngår i reservater for våtmark.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Estuaries – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Estuar, estuarie eller estuarium, er en vannmasse der en elvemunning fra en eller flere elver møter havets tidevann. Elvestrømmen danner et brakkvannslag i overflaten, mens saltere vannmasser blir revet med fra dypere lag i en motgående understrøm fra havet. | 189,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prins_Friedrich_Karl_av_Preussen | 2023-02-04 | Prins Friedrich Karl av Preussen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i hestesport', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Ryttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske ryttere'] | Prins Tassilo Wilhelm Humbert Leopold Friedrich Karl av Preussen (født 6. april 1893, død 6. april 1917) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm.
Prins Friedrich Karl av Preussen vant en olympisk bronsemedalje under sommer-OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Sverige og Frankrike. Bronsevinnerne var Sigismund Freyer på hesten «Ultimus», Wilhelm von Hohenau på «Pretty Girl», Ernst Deloch på «Hubertus» og Prins Friedrich Karl av Preussen på hesten «Gibson Boy».
Han deltok i første verdenskrig mellom 1914 til 1917. Han ble tvunget til å nødlande når flyet hans ble truffet av en kule og selv ble han lett såret i foten. Han landet i ingenmannsland og ble ytterligere såret og tatt til fange av australske trupper, han døde senere av skadene.
| Prins Tassilo Wilhelm Humbert Leopold Friedrich Karl av Preussen (født 6. april 1893, død 6. april 1917) var en tysk rytter som deltok under OL 1912 i Stockholm.
Prins Friedrich Karl av Preussen vant en olympisk bronsemedalje under sommer-OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i lagkonkurransen i sprangridning bak Sverige og Frankrike. Bronsevinnerne var Sigismund Freyer på hesten «Ultimus», Wilhelm von Hohenau på «Pretty Girl», Ernst Deloch på «Hubertus» og Prins Friedrich Karl av Preussen på hesten «Gibson Boy».
Han deltok i første verdenskrig mellom 1914 til 1917. Han ble tvunget til å nødlande når flyet hans ble truffet av en kule og selv ble han lett såret i foten. Han landet i ingenmannsland og ble ytterligere såret og tatt til fange av australske trupper, han døde senere av skadene.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i hestesport, sprangridning lag Tyskland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Prins Friedrich Karl av Preussen – Olympedia
(en) Prins Friedrich Karl av Preussen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | Prins Tassilo Wilhelm Humbert Leopold Friedrich Karl av Preussen (født 6. april 1893, død 6. | 189,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bembidion_punctulatum | 2023-02-04 | Bembidion punctulatum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skyggeløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bembidion punctulatum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
| Bembidion punctulatum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
== Utbredelse ==
Bembidion punctulatum finnes i nesten hele Europa, men mangler i nord, videre østover i Asia og i Nord-Afrika. Den er ikke registrert fra Norge.
== Utseende ==
Bembidion punctulatum er en liten løpebille med en ganske slank og litt flat kroppsform. Antenneleddene har lange hårbørster i spissen, antennens fjerde ledd har fine korte tilliggende hår. (Krever forstørrelse for å se), Fasettøynene er noe utstående. Maxillarpalpene har et lite og nålformet endeledd, dette skiller slekten fra de andre nordiske løpebillene, hvor dette leddet er mye større og mer økseformet. Mange av artene i slekten Bembidion er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme.
== Levevis ==
Bembidion punctulatum tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bembidion punctulatum i Encyclopedia of Life
(en) Bembidion punctulatum i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bembidion punctulatum hos Artsdatabanken
(sv) Bembidion punctulatum hos Dyntaxa
(en) Bembidion punctulatum hos Fossilworks
(en) Bembidion punctulatum hos NCBI
(en) Kategori:Bembidion punctulatum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bembidion punctulatum – detaljert informasjon på Wikispecies
Bembidion punctulatum (Database Carabidae of the World) – engelskspråklig
Princidium punctulatum (Fauna Europaea) - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 189,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rland_flyklubb | 2023-02-04 | Ørland flyklubb | ['Kategori:Norske flyklubber'] | Ørland flyklubb holder til ved Ørland sivile lufthavn på vestsiden av Ørland hovedflystasjon.
Ørland flyklubb ble stiftet 01.01.1957 og het da Ørland militære flyklubb. Klubben fikk sitt nåværende navn i 1968 og har i dag ca. 35 medlemmer.
| Ørland flyklubb holder til ved Ørland sivile lufthavn på vestsiden av Ørland hovedflystasjon.
Ørland flyklubb ble stiftet 01.01.1957 og het da Ørland militære flyklubb. Klubben fikk sitt nåværende navn i 1968 og har i dag ca. 35 medlemmer.
== Historie ==
Ørland flyklubb er eneste flyklubb på Fosen øya som driver med flyging. Klubben har egne lokaler (Hangarer) vegg i vegg med Ørland sivile lufthavn. Der har de 2 hangarer, som tilsammen rommer 6 fly (LN-PMN, LN-KLC, LN-NFP, LN-MIL, LN-TVE), hvorav ett ikke er operativt, men står på langtidslagring (SE-...).
Klubben er medlem av Norges Luftsportforbund, som er Norges overordnede organ innenfor Generell flyging, og samtlige flyklubber i Norge.
== Flåte ==
Ørland Flyklubb har følgende fly:
== Eksterne lenker ==
Klubbens offisielle nettsted Arkivert 18. mai 2021 hos Wayback Machine. | Ørland flyklubb holder til ved Ørland sivile lufthavn på vestsiden av Ørland hovedflystasjon. | 189,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1936 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1936 | ['Kategori:1936 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1936'] | Presidentvalget i USA 1936 var det 38. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 3. november 1936, og valgte Franklin D. Roosevelt og John Nance Garner som henholdsvis president og visepresident for perioden 1937–1941. Dette var Roosevelts andre periode som USAs president.
Valget fant sted når den den store depresjonen var på vei inn i sitt 8. år. President Franklin D. Roosevelt jobbet fortsatt for å få sin økonomiske politikk, kjent som New Deal, gjennom i Kongressen og rettssalene. Flere av tiltakene i New Deal var allerede trådt i kraft, og hadde vist seg svært populære blant de fleste amerikanerne. Flere valgforskere spådde et jevnt løp mellom Roosevelt og republikanernes kandidat Alf Landon, men det skulle vise seg at demokraten Roosevelt skulle vinne med den største marginen siden innføringen av topartisystemet på 1850-tallet. Landon fikk bare 8 av 531 mulige valgmannsstemmer. Landon vant kun to delstater, Vermont og Maine, og tapte til og med i sin egen hjemstat Kansas.
Til sammen fikk Franklin D. Roosevelt 60,8 % av stemmene mot Landons 36,5 %.
| Presidentvalget i USA 1936 var det 38. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 3. november 1936, og valgte Franklin D. Roosevelt og John Nance Garner som henholdsvis president og visepresident for perioden 1937–1941. Dette var Roosevelts andre periode som USAs president.
Valget fant sted når den den store depresjonen var på vei inn i sitt 8. år. President Franklin D. Roosevelt jobbet fortsatt for å få sin økonomiske politikk, kjent som New Deal, gjennom i Kongressen og rettssalene. Flere av tiltakene i New Deal var allerede trådt i kraft, og hadde vist seg svært populære blant de fleste amerikanerne. Flere valgforskere spådde et jevnt løp mellom Roosevelt og republikanernes kandidat Alf Landon, men det skulle vise seg at demokraten Roosevelt skulle vinne med den største marginen siden innføringen av topartisystemet på 1850-tallet. Landon fikk bare 8 av 531 mulige valgmannsstemmer. Landon vant kun to delstater, Vermont og Maine, og tapte til og med i sin egen hjemstat Kansas.
Til sammen fikk Franklin D. Roosevelt 60,8 % av stemmene mot Landons 36,5 %.
== Se også ==
Liste over USAs presidenter
== Eksterne lenker ==
Stemmer fordelt på fylker
«How close was the 1936 election?» – Michael Sheppard, Michigan State University | Presidentvalget i USA 1936 var det 38. presidentvalget i USAs historie. | 189,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sabrina_Bryan | 2023-02-04 | Sabrina Bryan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Orange County i California', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | Reba Sabrina Hinojos (født 16. september i 1984 i Yorba Linda i Orange County, California) kjent som Sabrina Bryan, er en amerikansk sanger og skuespiller.
Sabrina har spilt i flere TV-serier, blant annet i flere episoder i såpeoperaen The Bold and the Beautiful.
Sabrina er mest kjent for rollen i Disney Channels film The Cheetah Girls, der hun spiller med Raven-Symoné, Adrienne Bailon, og Kiely Williams. I serien spiller Sabrina tenåringjenta Dorinda som er sanger og danser i The Cheetah Girls. Sammen med Adrienne Bailon og Kiely Williams synger hun i jentebandet The Cheetah Girls.
Hun har også gitt ut en single med navnet «BYou».
| Reba Sabrina Hinojos (født 16. september i 1984 i Yorba Linda i Orange County, California) kjent som Sabrina Bryan, er en amerikansk sanger og skuespiller.
Sabrina har spilt i flere TV-serier, blant annet i flere episoder i såpeoperaen The Bold and the Beautiful.
Sabrina er mest kjent for rollen i Disney Channels film The Cheetah Girls, der hun spiller med Raven-Symoné, Adrienne Bailon, og Kiely Williams. I serien spiller Sabrina tenåringjenta Dorinda som er sanger og danser i The Cheetah Girls. Sammen med Adrienne Bailon og Kiely Williams synger hun i jentebandet The Cheetah Girls.
Hun har også gitt ut en single med navnet «BYou».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sabrina Bryan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sabrina Bryan på Internet Movie Database
(fr) Sabrina Bryan på Allociné
(en) Sabrina Bryan på AllMovie
(en) Sabrina Bryan hos TV Guide
(en) Sabrina Bryan hos The Movie Database | Reba Sabrina Hinojos (født 16. september i 1984 i Yorba Linda i Orange County, California) kjent som Sabrina Bryan, er en amerikansk sanger og skuespiller. | 189,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bembidion_quadripustulatum | 2023-02-04 | Bembidion quadripustulatum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Skyggeløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bembidion quadripustulatum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
| Bembidion quadripustulatum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
== Utbredelse ==
Bembidion quadripustulatum finnes i nesten hele Europa, men mangler i nord, videre østover i Asia og i Nord-Afrika. Den er ikke registrert fra Norge.
== Utseende ==
Bembidion quadripustulatum er en liten løpebille med en ganske slank og litt flat kroppsform. Antenneleddene har lange hårbørster i spissen, antennens fjerde ledd har fine, korte tilliggende hår (krever forstørrelse for å se). Fasettøynene er noe utstående. Maxillarpalpene har et lite og nålformet endeledd, dette skiller slekten fra de andre nordiske løpebillene, hvor dette leddet er mye større og mer økseformet. Mange av artene i slekten Bembidion er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme.
== Levevis ==
Bembidion quadripustulatum tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bembidion quadripustulatum i Encyclopedia of Life
(en) Bembidion quadripustulatum i Global Biodiversity Information Facility
(no) Bembidion quadripustulatum hos Artsdatabanken
(sv) Bembidion quadripustulatum hos Dyntaxa
(en) Bembidion quadripustulatum hos Fauna Europaea
(en) Bembidion quadripustulatum hos NCBI
(en) Kategori:Bembidion quadripustulatum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Bembidion quadripustulatum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bembidion quadripustulatum – detaljert informasjon på Wikispecies
Bembidion quadripustulatum (Database Carabidae of the World) – engelskspråklig
Bembidion quadripustulatum (Fauna Europaea) - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 189,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_Beresford | 2023-02-04 | Julius Beresford | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 29. september', 'Kategori:Dødsfall i 1959', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Julius Beresford (født 29. juni 1868, død 29. september 1959) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Beresford vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
| Julius Beresford (født 29. juni 1868, død 29. september 1959) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Beresford vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i roing, firer med styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Julius Beresford – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Julius Beresford – Olympics.com
(en) Julius Beresford – Olympic.org
(en) Julius Beresford – Olympedia
(en) Julius Beresford – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Julius Beresford – FISA | Julius Beresford (født 29. juni 1868, død 29. | 189,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Vernon | 2023-02-04 | Karl Vernon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 11. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Landkreis Ahrweiler', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Karl Vernon (født 19. juni 1880, død 11. juli 1973) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Vernon vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
| Karl Vernon (født 19. juni 1880, død 11. juli 1973) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Vernon vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i roing, firer med styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Vernon – Olympics.com
(en) Karl Vernon – Olympic.org
(en) Karl Vernon – Olympedia
(en) Karl Vernon – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Karl Vernon – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Karl Vernon – FISA | Karl Vernon (født 19. juni 1880, død 11. | 189,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunnlandsfjorden | 2023-02-04 | Sunnlandsfjorden | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vågan', 'Kategori:Sider med kart'] | Sunnlandsfjorden er en fjord på nordsiden av Austvågøya i Vågan kommune i Lofoten. Den strekker seg 5,5 kilometer i sørøstlig retning av Vesterålsfjorden. Medregnet Indrefjorden, en fjordarm, er lengden 7,6 kilometer.Fjorden har innløp mellom Festvågneset, ved Brenna, i sørvest og Klubban, sør for Laukvik, i nordøst. På østsiden går et kort sund inn til fjordarmen Vatnfjorden. Mellom dette sundet og munningen ligger en rekke øyer, holmer og skjær som er en del av Laukvikøyene naturreservat.
Gårder i Vatnfjorden, på halvøya mellom Nordpollen og Sunnlandsfjorden, med veiforbindelse. Merket sti langs hele vestsiden rundt Festvågtinden og langs Durmålstinden og forbi gården på Nedreneset. Noen avfolkede gårder på halvøya mellom Vatnfjorden og Sunnlandsfjorden.
| Sunnlandsfjorden er en fjord på nordsiden av Austvågøya i Vågan kommune i Lofoten. Den strekker seg 5,5 kilometer i sørøstlig retning av Vesterålsfjorden. Medregnet Indrefjorden, en fjordarm, er lengden 7,6 kilometer.Fjorden har innløp mellom Festvågneset, ved Brenna, i sørvest og Klubban, sør for Laukvik, i nordøst. På østsiden går et kort sund inn til fjordarmen Vatnfjorden. Mellom dette sundet og munningen ligger en rekke øyer, holmer og skjær som er en del av Laukvikøyene naturreservat.
Gårder i Vatnfjorden, på halvøya mellom Nordpollen og Sunnlandsfjorden, med veiforbindelse. Merket sti langs hele vestsiden rundt Festvågtinden og langs Durmålstinden og forbi gården på Nedreneset. Noen avfolkede gårder på halvøya mellom Vatnfjorden og Sunnlandsfjorden.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Nordland: Laukvikøyene naturreservat
Bilder og turbeskrivelse fra turliv.no: Festvåg | | bredde = 4,7 | 189,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indrefjorden | 2023-02-04 | Indrefjorden | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vågan', 'Kategori:Sider med kart'] | For fjorden i Sogn og Fjordane se Indrefjorden (Vik)Indrefjorden, eller Indre Sunnlandsfjorden, er en fjordarm av Sunnlandsfjorden på nordsiden av Austvågøya i Vågan kommune i Lofoten som strekker seg rundt 3 kilometer i sørlig retning fra innløpet mellom Nedreneset i nordvest og Nesan i sørøst til Indrefjordmyran i fjordbunnen.Foruten gården Nedreneset er det ingen bebyggelse langs fjorden. Merket sti langs vestsiden.
| For fjorden i Sogn og Fjordane se Indrefjorden (Vik)Indrefjorden, eller Indre Sunnlandsfjorden, er en fjordarm av Sunnlandsfjorden på nordsiden av Austvågøya i Vågan kommune i Lofoten som strekker seg rundt 3 kilometer i sørlig retning fra innløpet mellom Nedreneset i nordvest og Nesan i sørøst til Indrefjordmyran i fjordbunnen.Foruten gården Nedreneset er det ingen bebyggelse langs fjorden. Merket sti langs vestsiden.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = 17 | 189,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charles_Rought | 2023-02-04 | Charles Rought | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 31. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1919', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Kingston upon Thames', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Charles Gardner Rought (født 16. oktober 1884, død 31. januar 1918) var en britisk roer som deltok i OL i 1912 i Stockholm.
Rought vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL i 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben Thames Rowing Club var Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
| Charles Gardner Rought (født 16. oktober 1884, død 31. januar 1918) var en britisk roer som deltok i OL i 1912 i Stockholm.
Rought vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL i 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben Thames Rowing Club var Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i roing, firer med styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Charles Rought – Olympics.com
(en) Charles Rought – Olympic.org
(en) Charles Rought – Olympedia
(en) Charles Rought – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Charles Rought – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Charles Rought – FISA | Charles Gardner Rought (født 16. oktober 1884, død 31. | 189,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vatnfjorden | 2023-02-04 | Vatnfjorden | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vågan', 'Kategori:Sider med kart'] | Vatnfjorden er en fjordarm av Sunnlandsfjorden på Austvågøya i Vågan kommune i Lofoten. Fjorden går parallelt med Sunnlandsfjorden og har innløp gjennom et omtrent 730 meter langt sund fra vest. Fra sundet strekker fjorden seg i underkant av 4 kilometer sørover til bunnen av Blålyngpollen. Fra nordøstsiden går den korte Nordpollen videre nordover.Spredte gårder og campingplass langs Fv888 som går langs østsiden. Lokal vei til gårdene Vatnfjorden på nordsiden.
| Vatnfjorden er en fjordarm av Sunnlandsfjorden på Austvågøya i Vågan kommune i Lofoten. Fjorden går parallelt med Sunnlandsfjorden og har innløp gjennom et omtrent 730 meter langt sund fra vest. Fra sundet strekker fjorden seg i underkant av 4 kilometer sørover til bunnen av Blålyngpollen. Fra nordøstsiden går den korte Nordpollen videre nordover.Spredte gårder og campingplass langs Fv888 som går langs østsiden. Lokal vei til gårdene Vatnfjorden på nordsiden.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = | 189,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_100_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 100 meter menn | ['Kategori:100 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | 100 meter menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia som ble avholdt 7. og 8. september.Norge var ikke representert i øvelsen.
| 100 meter menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia som ble avholdt 7. og 8. september.Norge var ikke representert i øvelsen.
=== Forsøksheat ===
Forsøksheatene ble avholdt 7. september.
=== Semifinaler ===
Semifinalene ble avholdt 7. september.
== Finalen ==
Finalen ble avholdt 8. september.
== Deltagere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Erich Borchmeyer, | 189,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bruce_Logan | 2023-02-04 | Bruce Logan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. november', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Cambridge', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hubert Bruce Logan (født 2. mars 1886, død 24. november 1965) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Logan vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
| Hubert Bruce Logan (født 2. mars 1886, død 24. november 1965) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Logan vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i roing, firer med styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bruce Logan – Olympics.com
(en) Bruce Logan – Olympic.org
(en) Bruce Logan – Olympedia
(en) Bruce Logan – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bruce Logan – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Bruce Logan – FISA | Hubert Bruce Logan (født 2. mars 1886, død 24. | 189,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geoffrey_Carr | 2023-02-04 | Geoffrey Carr | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske roere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Geoffrey Carr (født 22. januar 1886, død 13. juli 1969) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Carr vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var styrmann på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
| Geoffrey Carr (født 22. januar 1886, død 13. juli 1969) var en britisk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Carr vant en olympisk sølvmedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var styrmann på den britiske båten som kom på andreplass i firer med styrmann. De tapte finalen til den tyske båten med mannskap fra «Ludwigshafener Ruderverein». De britiske roerne fra roklubben «Thames Rowing Club» var; Julius Beresford, Karl Vernon, Charles Rought, Bruce Logan og Geoffrey Carr som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Sølv i roing, firer med styrmann Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geoffrey Carr – Olympics.com
(en) Geoffrey Carr – Olympic.org
(en) Geoffrey Carr – Olympedia
(en) Geoffrey Carr – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Geoffrey Carr – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Geoffrey Carr – FISA | Geoffrey Carr (født 22. januar 1886, død 13. | 189,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Neil_Webb | 2023-02-04 | Neil Webb | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Aldershot Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Grimsby Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for Portsmouth FC', 'Kategori:Fotballspillere for Reading FC', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Weymouth FC', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Reading', 'Kategori:Postfolk', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1988', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1992', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1990'] | Neil John Webb (født 30. juli 1963 i Reading) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han spilte for klubber som Nottingham Forest og Manchester United, i tillegg til på det engelske landslaget. Han har senere jobbet som ekspertkommentator på TV.
| Neil John Webb (født 30. juli 1963 i Reading) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han spilte for klubber som Nottingham Forest og Manchester United, i tillegg til på det engelske landslaget. Han har senere jobbet som ekspertkommentator på TV.
== Spillerkarriere ==
Webb kom til Reading da han forlot skolen i 1979, og fikk sin seniorlagsdebut i februar 1980. Han ble tidenes yngste målscorer for laget. I juli 1982 ble han solgt til Portsmouth, der han fikk fast plass og hjalp dem å vinne 3. divisjon i sin første sesong. De neste to sesongene var laget nær opprykk til 1. divisjon.
I 1985 betalte Nottingham Forests manager Brian Clough £250 000 for Webb. I Forest utviklet han seg til å bli en toppspiller. Laget vant ligscupen i 1989, og da ble han funnet god nok til en landslagsplass for England.
Sommeren 1989 ble han solgt til Manchester United for £1,5 millioner, og scoret i ligadebuten mot Arsenal. Uheldigvis fikk han en achillesskade allerede etter noen få kamper for United. Dette skjedde i en landskamp mot Sverige. Han klarte aldri å oppnå den formen han tidligere hadde hatt, mest på grunn av nye skader og vektproblemer. Han kom likevel med i Englands tropp til VM i fotball 1990, spesielt på grunn av sine pasningsegenskaper. Han hjalp også Manchester United å vinne FA-cupen (1990), cupvinnercupen (1991) og ligacupen (1992).
I returkampen av FA-cupfinalen i 1990 slo han en 50 meterspasning til Lee Martin, som dermed scoret og vant kampen for United. Dette reddet sannsynligvis jobben til manager Alex Ferguson. Skader og storspill fra konkurrenter som Paul Ince og Bryan Robson gjorde at han ikke fikk fast plass på laget, og dermed var hans dager i klubben talte. Han ble solgt tilbake til Nottingham Forest i november 1992.
Han var spiller nr. 1000 som fikk landskamp for England.
Hans andre opphold i Forest var uten suksess, og han fikk aldri fast plass på laget, mest på grunn av spillere som Steve Stone og Lars Bohinen. Han gikk på lån tilbake til moderklubben Reading i 1995-96, før han endelig forlot Nottingham Forest til fordel for Grimsby Town. Deretter ble han solgt til Aldershot Town, der han spilte 36 kamper og scoret 6 mål i Isthmin League, før han ble manager i Weymouth i 1997.
Han er blitt valgt inn i Readings beste startellever gjennom tidene, som sentral midtbanespiller.
== Managerkarriere ==
Etter han måtte gi seg som profesjonell fotballspiller, ble han manager i Weymouth FC. Det var en jobb han beholdt i 70 dager, fra juni til desember 1997. Laget spilte i «Dr Martens Southern Division». Hans neste oppdrag som manager var for Reading Town i 2001, men også dette oppdraget var kort.
== Etter fotballen ==
Etter Webbforlot Reading, kunne man ved enkelte anledninger se ham selge kampprogrammer på Madejski Stadium, Readings hjemmebane. Senere har han jobbet 10-timers skift som postmann i Reading, med £220 i uken.Senere fikk han jobb for en canadisk TV-kanal, som ekspert om engelsk fotball. Der er han på TV hver søndag og gir sin mening om de siste hendelser innen fotballen. Han avsluttet sin jobb som postmann og jobber nå for Charlton Athletic i Sørøst-London.
== Privatliv ==
Neil Webbs ekskone, Shelley Webb, var et kjent TV-ansikt, og intervjuet fotballspilleres koner, og skrev boken «Footballers' Wives». Neil og Shelley har to sønner, Luke og Josh, som også spiller fotball. Luke spiller for Hereford United, men har også vrt juniorspiller i Arsenal, mens Josh spiller for Weymouth FC, og har tidligere vært junior i Reading.
== Meritter ==
Med Nottingham Forest:
Vinner av Ligacupen: 1989Med Manchester United:
Vinner av Cupvinnercupen: 1991
Vinner av FA-Cupen: 1990
Vinner av Ligacupen: 1992
Finalist i Ligacupen: 1991
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Neil Webb – UEFA
(en) Neil Webb – Transfermarkt
(en) Neil Webb – national-football-teams.com
(en) Neil Webb – Soccerbase.com
(en) Neil Webb – FootballDatabase.eu
(en) Neil Webb – EU-Football.info
(en) Neil Webb – FBref | England B | 189,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Maier | 2023-02-04 | Otto Maier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Tyskland', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske roere'] | Otto Maier (født 23. desember 1887, død 29. mai 1957) var en tysk roer som deltok under de olympiske leker i 1900 i Paris og 1912 i Stockholm.
Maier var styrmann på den tyske fireren som ble olympisk mester i roing under OL 1912 i Stockholm. Roerne var Hermann Wilker, Albert Arnheiter og Rudolf Fickeisen. Mannskapet representerte «Ludwigshafener Ruderverein».
Den tyske fireren hadde to styrmenn, Maier og Karl Leister, og det råder usikkerhet om hvem som deltok i finalen.
| Otto Maier (født 23. desember 1887, død 29. mai 1957) var en tysk roer som deltok under de olympiske leker i 1900 i Paris og 1912 i Stockholm.
Maier var styrmann på den tyske fireren som ble olympisk mester i roing under OL 1912 i Stockholm. Roerne var Hermann Wilker, Albert Arnheiter og Rudolf Fickeisen. Mannskapet representerte «Ludwigshafener Ruderverein».
Den tyske fireren hadde to styrmenn, Maier og Karl Leister, og det råder usikkerhet om hvem som deltok i finalen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Gull i roing, firer med styrmann Tyskland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Otto Maier – Olympedia
(en) Otto Maier – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Otto Maier – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Otto Maier – FISA | Otto Maier (født 23. desember 1887, død 29. | 189,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_400_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 400 meter menn | ['Kategori:400 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Øvelsen 400 meter menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 7. og 8. september.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen 400 meter menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 7. og 8. september.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
=== Forsøksheat ===
Forsøksheatene ble avholdt 7. september.
==== Heat 1 ====
==== Heat 2 ====
==== Heat 3 ====
=== Finale ===
Finalen ble avholdt 8. september.
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Pierre Skawinski, | 189,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bembidion_stomoides | 2023-02-04 | Bembidion stomoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1831', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pierre François Marie Auguste Dejean', 'Kategori:Skyggeløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bembidion stomoides er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
| Bembidion stomoides er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
== Utbredelse ==
Bembidion stomoides finnes sør i Europa, østover i Asia. Den er ikke registrert fra Norge.
== Utseende ==
Bembidion stomoides er en liten løpebille med en ganske slank og litt flat kroppsform. Antenneleddene har lange hårbørster i spissen, antennens fjerde ledd har fine korte tilliggende hår. (Krever forstørrelse for å se), Fasettøynene er noe utstående. Maxillarpalpene har et lite og nålformet endeledd, dette skiller slekten fra de andre nordiske løpebillene, hvor dette leddet er mye større og mer økseformet. Mange av artene i slekten Bembidion er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme.
== Levevis ==
Bembidion stomoides tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bembidion stomoides i Encyclopedia of Life
(en) Bembidion stomoides i Global Biodiversity Information Facility
(en) Bembidion stomoides hos Fauna Europaea
(en) Bembidion stomoides hos NCBI
Sinechostictus stomoides – detaljert informasjon på Wikispecies
Sinechostictus stomoides (Fauna Europaea) - engelskspråklig
Norsk entomologisk forening | | norsknavn= | 189,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Bisgaard | 2023-02-04 | Erik Bisgaard | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske roere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Silkeborg', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik Bisgaard (født 25. januar 1890, død 21. juni 1987) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Bisgaard vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
| Erik Bisgaard (født 25. januar 1890, død 21. juni 1987) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Bisgaard vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, firer med styrmann Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Bisgaard – Olympics.com
(en) Erik Bisgaard – Olympic.org
(en) Erik Bisgaard – Olympedia
(en) Erik Bisgaard – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Erik Bisgaard – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Erik Bisgaard – FISA | Erik Bisgaard (født 25. januar 1890, død 21. | 189,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rasmus_Frandsen | 2023-02-04 | Rasmus Frandsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske roere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rasmus Peter Frandsen (født 17. april 1886, død 5. desember 1974) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Frandsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
| Rasmus Peter Frandsen (født 17. april 1886, død 5. desember 1974) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Frandsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, firer med styrmann Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rasmus Frandsen – Olympics.com
(en) Rasmus Frandsen – Olympic.org
(en) Rasmus Frandsen – Olympedia
(en) Rasmus Frandsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Rasmus Frandsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Rasmus Frandsen – FISA | Rasmus Peter Frandsen (født 17. april 1886, død 5. | 189,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_800_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 800 meter menn | ['Kategori:800 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Øvelsen 800 meter menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert i Torino, Italia 8. og 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen 800 meter menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert i Torino, Italia 8. og 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
=== Forsøksheat ===
8. september
==== Heat 1 ====
==== Heat 2 ====
==== Heat 3 ====
=== Finale ===
9. september
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Mario Lanzi, | 189,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikael_Simonsen | 2023-02-04 | Mikael Simonsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske roere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 20. november', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Løgstør', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mikael Simonsen (født 20. november 1882, død 29. mars 1950) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Simonsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
| Mikael Simonsen (født 20. november 1882, død 29. mars 1950) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Simonsen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, firer med styrmann Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mikael Simonsen – Olympics.com
(en) Mikael Simonsen – Olympic.org
(en) Mikael Simonsen – Olympedia
(en) Mikael Simonsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mikael Simonsen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Mikael Simonsen – FISA | Mikael Simonsen (født 20. november 1882, død 29. | 189,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Poul_Thymann | 2023-02-04 | Poul Thymann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske roere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 10. mai', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Vordingborg', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Poul Thymann (født 10. mai 1888, død 12. oktober 1971) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Thymann vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
| Poul Thymann (født 10. mai 1888, død 12. oktober 1971) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Thymann vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var med på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, firer med styrmann Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Poul Thymann – Olympics.com
(en) Poul Thymann – Olympic.org
(en) Poul Thymann – Olympedia
(en) Poul Thymann – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Poul Thymann – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Poul Thymann – FISA | Poul Thymann (født 10. mai 1888, død 12. | 189,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ejgil_Clemmensen | 2023-02-04 | Ejgil Clemmensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske roere', 'Kategori:Deltakere for Danmark under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1932', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Danmark', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Frederiksberg', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ejgil Becker Clemmensen (født 21. juni 1890, død 24. oktober 1932) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Clemmensen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var styrmann på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
| Ejgil Becker Clemmensen (født 21. juni 1890, død 24. oktober 1932) var en dansk roer som deltok i OL 1912 i Stockholm.
Clemmensen vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han var styrmann på den danske båten som kom på tredjeplass i firer med styrmann. De tapte tapte semifinalen til den tyske fireren med roerne fra roklubben «Ludwigshafener Ruderverein», som siden vant finalen over den britiske båten med mannskap fra «Thames Rowing Club».
Roerne på den danske båten fra «Polyteknisk Roklub» var Erik Bisgaard, Rasmus Frandsen, Mikael Simonsen, Poul Thymann og Ejgil Clemmensen som styrmann.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, firer med styrmann Danmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ejgil Clemmensen – Olympedia
(en) Ejgil Clemmensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ejgil Clemmensen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ejgil Clemmensen – FISA | Ejgil Becker Clemmensen (født 21. juni 1890, død 24. | 189,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan%E2%80%99s_Greatest_Hits_Volume_3 | 2023-02-04 | Bob Dylan’s Greatest Hits Volume 3 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-album', 'Kategori:Samlealbum fra 1994'] | Bob Dylan's Greatest Hits Volume 3 er det tredje albumet i Bob Dylans offisielle rekke av samlealbum og ble utgitt i 1994. I 2003 ble dette albumet sammen med de to andre albumene i «Greatest Hits»-serien gitt ut i et sett på fire CD-er som Greatest Hits Volumes I-III.
| Bob Dylan's Greatest Hits Volume 3 er det tredje albumet i Bob Dylans offisielle rekke av samlealbum og ble utgitt i 1994. I 2003 ble dette albumet sammen med de to andre albumene i «Greatest Hits»-serien gitt ut i et sett på fire CD-er som Greatest Hits Volumes I-III.
== Sporliste ==
Alle sangene er komponsert av Bob Dylan, unntatt hvor annet er notert.
«Tangled Up in Blue» – 5:42
«Changing of the Guards» – 6:36
«The Groom's Still Waiting at the Altar» – 4:03
« Hurricane» (Dylan, Jacques Levy) – 8:34
«Forever Young» – 4:58
«Jokerman» – 6:16
«Dignity» (første utgivelse av denne sangen som ble spilt inn til albumet Oh, Mercy) – 5:58
«Silvio» (Dylan, Robert Hunter) – 3:07
«Ring Them Bells» – 3:02
«Gotta Serve Somebody» – 5:25
«Series of Dreams» – 5:53
«Brownsville Girl (Dylan, Sam Shepard)» – 11:04
« Under the Red Sky)» – 4:09
«Knockin' on Heaven's Door» – 2:30
== Eksterne lenker ==
(en) Bob Dylan's Greatest Hits Volume 3 på Discogs
(en) Bob Dylan's Greatest Hits Volume 3 på MusicBrainz
(en) Bob Dylan's Greatest Hits Volume 3 på AllMusic | lenke | 189,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bembidion_testaceum | 2023-02-04 | Bembidion testaceum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1812', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Caspar Erasmus Duftschmid', 'Kategori:Europas insekter', 'Kategori:Skyggeløpere', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Bembidion testaceum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
| Bembidion testaceum er en av billene i delgruppen (underfamilien) skyggeløpere (Trechinae) i familiegruppen løpebiller.
Systematikken innen slekten Bembidion er uavklart, enkelte deler slekten opp i flere slekter, mens andre plasserer artene i underslekter.
== Utbredelse ==
Bembidion testaceum finnes i Mellom-Europa. Den er ikke registrert fra Norge
.
== Utseende ==
Bembidion testaceum er en liten løpebille med en ganske slank og litt flat kroppsform. Antenneleddene har lange hårbørster i spissen, antennens fjerde ledd har fine korte tilliggende hår. (Krever forstørrelse for å se), Fasettøynene er noe utstående. Maxillarpalpene har et lite og nålformet endeledd, dette skiller slekten fra de andre nordiske løpebillene, hvor dette leddet er mye større og mer økseformet. Mange av artene i slekten Bembidion er like hverandre og er vanskelige å artsbestemme.
== Levevis ==
Bembidion testaceum tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bembidion testaceum i Global Biodiversity Information Facility
(en) Bembidion testaceum hos ITIS
(en) Bembidion testaceum hos NCBI
Bembidion testaceum – detaljert informasjon på Wikispecies
Bembidion testaceum (Database Carabidae of the World) – engelskspråklig
Ocydromus testaceus (Fauna Europaea) - engelskspråklig
Norsk Entomologisk forening | | norsknavn= | 189,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_1500_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 1500 meter menn | ['Kategori:1500 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Øvelsen 1500 meter menn ved EM i friidrett 1934 ble avholdt 7. september 1934 på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen 1500 meter menn ved EM i friidrett 1934 ble avholdt 7. september 1934 på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
=== Forsøksheat ===
7. september
=== Finalen ===
7. september
== Deltakernasjoner ==
Ifølge uoffisielle tall deltok 14 utøvere fra 11 nasjoner i øvelsen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Miklos Szabo, | 189,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvam_idrettspark_(Steinkjer) | 2023-02-04 | Kvam idrettspark (Steinkjer) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Steinkjer', 'Kategori:Idrettsanlegg i Trøndelag', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Steinkjer'] | Kvam idrettspark ble åpnet sommeren 1986 og ligger på Kvam i Steinkjer, Trøndelag. Hovedformålet er fotball.
| Kvam idrettspark ble åpnet sommeren 1986 og ligger på Kvam i Steinkjer, Trøndelag. Hovedformålet er fotball.
== Eksterne lenker ==
Kvam IL på Kvamssida.no | Kvam idrettspark ble åpnet sommeren 1986 og ligger på Kvam i Steinkjer, Trøndelag. Hovedformålet er fotball. | 189,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Everard_Butler | 2023-02-04 | Everard Butler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske roere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 23. november', 'Kategori:Dødsfall i 1958', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Everard Burnside Butler (født 28. desember 1885, død 23. november 1958) var en canadisk roer som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Butler vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han kom på tredjeplass i singelsculler etter å ha tapt semifinalen til britiske William Kinnear som siden vant finalen.
| Everard Burnside Butler (født 28. desember 1885, død 23. november 1958) var en canadisk roer som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Butler vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han kom på tredjeplass i singelsculler etter å ha tapt semifinalen til britiske William Kinnear som siden vant finalen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, singelsculler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Everard Butler – Olympics.com
(en) Everard Butler – Olympic.org
(en) Everard Butler – Olympedia
(en) Everard Butler – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Everard Butler – FISA | Everard Burnside Butler (født 28. desember 1885, død 23. | 189,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_5_000_meter_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 5 000 meter menn | ['Kategori:5000 meter under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Dette er resultatene for øvelsen 5000 meter menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia som ble arrangert 9. september.Johs. Bognerud representerte Norge, men fullførte ikke konkurransen.
| Dette er resultatene for øvelsen 5000 meter menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia som ble arrangert 9. september.Johs. Bognerud representerte Norge, men fullførte ikke konkurransen.
== Finalen ==
9. september
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Dette er resultatene for øvelsen 5000 meter menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia som ble arrangert 9. september. | 189,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jure_Franko | 2023-02-04 | Jure Franko | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Jugoslavia under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 28. mars', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Jugoslaviske alpinister', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i alpint', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Jugoslavia', 'Kategori:Personer fra Goriska', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jure Franko (født 28. mars 1962 i Nova Gorica, Jugoslavia, i dag Slovenia) er en tidligere jugoslavisk alpinist.
Frankos høydepunkt i karrieren kom i sesongen 1983/84, da han oppnådde tre tredjeplasser i verdenscuprenn (en i storslalåm og to i Super-G).
Karrierens høydepunkt var 14. februar 1984 under OL i Sarajevo, da han tok sølv i storslalåm. Etter førsteomgangen lå Franko på fjerdeplass. Men med bestetid i andreomgangen kjørte han seg opp til sølvplass. Dette var Jugoslavias første medalje i vinterlekenes historie. Franko ble nummer fem sammenlagt i verdenscupens storslalåmdel denne sesongen.
Franko la opp etter sesongen 1984/85.
| Jure Franko (født 28. mars 1962 i Nova Gorica, Jugoslavia, i dag Slovenia) er en tidligere jugoslavisk alpinist.
Frankos høydepunkt i karrieren kom i sesongen 1983/84, da han oppnådde tre tredjeplasser i verdenscuprenn (en i storslalåm og to i Super-G).
Karrierens høydepunkt var 14. februar 1984 under OL i Sarajevo, da han tok sølv i storslalåm. Etter førsteomgangen lå Franko på fjerdeplass. Men med bestetid i andreomgangen kjørte han seg opp til sølvplass. Dette var Jugoslavias første medalje i vinterlekenes historie. Franko ble nummer fem sammenlagt i verdenscupens storslalåmdel denne sesongen.
Franko la opp etter sesongen 1984/85.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Jure Franko – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jure Franko – Olympics.com
(en) Jure Franko – Olympic.org
(en) Jure Franko – Olympedia
(en) Jure Franko – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cn) Jure Franko – Kinas olympiske komité
(en) Jure Franko – FIS (alpint)
(en) Jure Franko – ski-db.com
Portrett på IOKs nettsider | Jure Franko (født 28. mars 1962 i Nova Gorica, Jugoslavia, i dag Slovenia) er en tidligere jugoslavisk alpinist. | 189,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_110_meter_hekk_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 110 meter hekk menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Hekkeløp'] | Øvelsen 110 meter hekk menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia.
Holger Albrechtsen representerte Norge og vant bronsemedaljen.
| Øvelsen 110 meter hekk menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia.
Holger Albrechtsen representerte Norge og vant bronsemedaljen.
== Resultater ==
=== Finalen ===
=== Kvalifisering (norsk deltager) ===
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Øvelsen 110 meter hekk menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia. | 189,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bengt_Calmeyer | 2023-02-04 | Bengt Calmeyer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske journalister', 'Kategori:Norske krimforfattere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Artikkelen omhandler forfatteren Bengt Calmeyer. Se Bengt Calmeyer (musiker) for musikeren i Turboneger.Bengt Calmeyer (født 3. oktober 1932 i Oslo) er en norsk journalist, kulturredaktør og forfatter.
Etter oppvekst i Tromsø og Horten studerte han ved Journalistakademiet og kunst- og teaterstudier i Nice (Frankrike) og London før han ble ansatt i Horten Arbeiderblad (1956). Han gikk deretter over til Arbeiderbladet hvor han var ansatt fra 1959 til 1997), som journalist, korrespondent i London (1965–1970), kulturredaktør (1976–1991) og teaterkritiker (1972–1997).
Han har skrevet en rekke bøker, revyer, herunder for revyscenen Lysthuset i nært samarbeid med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr.. Han har hatt flere enklere filmroller, blant annet som intervjueren i Mannen som ikke kunne le (1968). Calmeyer er i tillegg maler og har hatt flere utstillinger.
Han var i flere år formann i redaksjonsklubben i Abeiderbladet, formann i Sosiaistiske kulturarbeideres forening og har hatt flere tillitsverv i Norsk Journalistlag og i Arbeiderpressen.
Han er tildelt Gullpennen (1989), Olav Dalgards kritikerpris (1996) og Arbeiderbladets statuett Aviskona, utformet av billedhuggeren Nils Aas.Han er bror til jazzmusikeren Ola Calmeyer (1930-2003), skuespilleren Joachim Calmeyer (1931-2016) og tekstilkunstneren Sidsel Calmeyer (f. 1941).
Calmeyer har i flere artikler forfektet Arne Treholts uskyld i Treholt-saken.
| Artikkelen omhandler forfatteren Bengt Calmeyer. Se Bengt Calmeyer (musiker) for musikeren i Turboneger.Bengt Calmeyer (født 3. oktober 1932 i Oslo) er en norsk journalist, kulturredaktør og forfatter.
Etter oppvekst i Tromsø og Horten studerte han ved Journalistakademiet og kunst- og teaterstudier i Nice (Frankrike) og London før han ble ansatt i Horten Arbeiderblad (1956). Han gikk deretter over til Arbeiderbladet hvor han var ansatt fra 1959 til 1997), som journalist, korrespondent i London (1965–1970), kulturredaktør (1976–1991) og teaterkritiker (1972–1997).
Han har skrevet en rekke bøker, revyer, herunder for revyscenen Lysthuset i nært samarbeid med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr.. Han har hatt flere enklere filmroller, blant annet som intervjueren i Mannen som ikke kunne le (1968). Calmeyer er i tillegg maler og har hatt flere utstillinger.
Han var i flere år formann i redaksjonsklubben i Abeiderbladet, formann i Sosiaistiske kulturarbeideres forening og har hatt flere tillitsverv i Norsk Journalistlag og i Arbeiderpressen.
Han er tildelt Gullpennen (1989), Olav Dalgards kritikerpris (1996) og Arbeiderbladets statuett Aviskona, utformet av billedhuggeren Nils Aas.Han er bror til jazzmusikeren Ola Calmeyer (1930-2003), skuespilleren Joachim Calmeyer (1931-2016) og tekstilkunstneren Sidsel Calmeyer (f. 1941).
Calmeyer har i flere artikler forfektet Arne Treholts uskyld i Treholt-saken.
== Utgivelser ==
Åpen grav (Norsk kulturfond, 1967). Krim.
Leif Sonells 1. lesebok (Helge Erichsens forlag, 1967). Humor med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr., deres første bok, omhandlende valgkampen for Vårt parti
Den hemmelige døde (Helge Erichsens forlag, 1968). Kriminal.
Massakren ved My Lai (Helge Erichsens forlag, 1970). Om My Lai-massakren i Vietnam
Vokt dem for hunden (1972). Kriminalstafett med Gerd Nyquist, Helge Hagerup, Kjell Arnljot Wig og Bernhard Borge
Den skjulte utfordring: NRK myter og virkelighet (Pax, 1975)
Skomakeren fra Sachsenhausen (Dreyer, 1990).
Forsinket oppgjør (1993). Om pengebeviset og skrivemaskinen i Treholt-saken
Hundreårsromanen (Aschehoug), trilogien Mennesker (1997), Vitner (1999) og Spor (2000). Skjønnlitterær behandling av hundreåret som gikk.
Svenskongan (Falken, 1999). Med Svea Andersen
== Utmerkekser ==
Gullpennen 1989
Dalgards kritikarpris 1996
Arbeiderbladets statuett Aviskona
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bengt Calmeyer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bengt Calmeyer hos Sceneweb | Bengt Calmeyer (født 3. oktober 1932 i Oslo) er en norsk journalist, kulturredaktør og forfatter. | 189,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandnessj%C3%B8en_videreg%C3%A5ende_skole | 2023-02-04 | Sandnessjøen videregående skole | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanning i Alstahaug', 'Kategori:Videregående skoler i Nordland'] | Sandnessjøen videregående skole (SVS) er en videregående skole på Stamnes, ca. to km. sørvest for Sandnessjøen sentrum i Alstahaug kommune. Skolen har ca. 450 elever og ca. 110 ansatte. Sandnessjøen videregående skole har både yrkesfaglige og allmennfaglig studieretninger.
Skolen er lokalisert nært Stamneshallen, Helgelandshallen og Stamnes kunstgressbane. Det er kort vei til Radåsmyra idrettsanlegg og til trimløypen i Åsen. Skolen ble bygd i 1985.
| Sandnessjøen videregående skole (SVS) er en videregående skole på Stamnes, ca. to km. sørvest for Sandnessjøen sentrum i Alstahaug kommune. Skolen har ca. 450 elever og ca. 110 ansatte. Sandnessjøen videregående skole har både yrkesfaglige og allmennfaglig studieretninger.
Skolen er lokalisert nært Stamneshallen, Helgelandshallen og Stamnes kunstgressbane. Det er kort vei til Radåsmyra idrettsanlegg og til trimløypen i Åsen. Skolen ble bygd i 1985.
==== Dronning Sonjas skolepris ====
Skolen vant Dronning Sonjas skolepris for 2021. Premien er et diplom, 250 000 kroner og et trykk med tittelen "Vekst" laget av dronningen selv.
== Referanser == | Sandnessjøen videregående skole (SVS) er en videregående skole på Stamnes, ca. to km. | 189,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ammoniumnitrat | 2023-02-04 | Ammoniumnitrat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Nitrater'] | Ammoniumnitrat er hvite krystaller med den kjemiske formelen NH4NO3. Stoffet holder seg stabilt under vanlig romtemperatur og atmosfærisk trykk, men kan spaltes når det blir oppvarmet (spaltes ved temp. over 210 grader C.) eller lagret på feil måte. Dette har ført til flere store ulykker. Ammoniumnitrat brukes i kunstgjødsel og som bestanddel i sprengstoff. Det er hovedingrediensen i ANFO, som er et mye brukt sprengstoff i anleggsvirksomhet og gruveindustrien. Ammoniumnitrat gjennomgår en endoterm reaksjon når det blandes med vann. Det brukes derfor i såkalte ice-pack som legges på hevelser i muskulaturen ved for eksempel idretts-skader.
| Ammoniumnitrat er hvite krystaller med den kjemiske formelen NH4NO3. Stoffet holder seg stabilt under vanlig romtemperatur og atmosfærisk trykk, men kan spaltes når det blir oppvarmet (spaltes ved temp. over 210 grader C.) eller lagret på feil måte. Dette har ført til flere store ulykker. Ammoniumnitrat brukes i kunstgjødsel og som bestanddel i sprengstoff. Det er hovedingrediensen i ANFO, som er et mye brukt sprengstoff i anleggsvirksomhet og gruveindustrien. Ammoniumnitrat gjennomgår en endoterm reaksjon når det blandes med vann. Det brukes derfor i såkalte ice-pack som legges på hevelser i muskulaturen ved for eksempel idretts-skader.
== Produksjon ==
Ammoniumnitrat fremstilles i industriell skala ved en syre/base reaksjon mellom ammoniakk og salpetersyre.
Ammoniumnitrat kan også produseres ved å blande ammoniumsulfat og kalsiumnitrat i en varm vannoppløsning. Det vil foregå et ionebytte i oppløsningen, og det meget tungt oppløselige stoffet kalsiumsulfat kan filtreres ut av den avkjølte oppløsningen, som nå inneholder ammoniumnitrat. Vannet kokes deretter ut til man har tørr ammoniumnitrat:
Ca(NO3)2 + (NH4)2SO4 → 2 NH4NO3 + CaSO4Ammoniumnitrat reagerer med alkalimetall-hydroksider under frigjøring av ammoniakk gass og et alkalimetall-nitrat:
NH4NO3 + NaOH → NH3 + H2O + NaNO3Ammoniumnitrat reagerer med saltsyre (HCl) under dannelse av ammoniumklorid og salpetersyre:
NH4NO3 + HCl → NH4Cl + HNO3
== Se også ==
Haber-Bosch-prosessen
Oddaprosessen
== Litteratur ==
Properties: UNIDO and International Fertilizer Development Center (1998), Fertilizer Manual, Kluwer Academic Publishers, ISBN 0-7923-5032-4. | Ammoniumnitrat er hvite krystaller med den kjemiske formelen NH4NO3. Stoffet holder seg stabilt under vanlig romtemperatur og atmosfærisk trykk, men kan spaltes når det blir oppvarmet (spaltes ved temp. | 189,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Limstrandpollen | 2023-02-04 | Limstrandpollen | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vestvågøy', 'Kategori:Sider med kart'] | Limstrandpollen er en poll på østsiden av Vestvågøya i Lofoten som har innløp fra Sundklakkstraumen mellom Storøya i nord og Grønhaugen i sør. Pollen strekker seg i underkant av 3 kilometer i vestlig retning til den 350 meter lange Straumen som gir forbindelse til Alstadpollen, og videre til Steirapollen, et pollsystem som samlet er 7,3 kilometer langt.På sørsiden av Limstrandpollen, langs E10, ligger flere gårder og grender med Grundstad og Lyngedal som de største. Europaveien krysser Straumen over en 35 meter lang bru til Kremmarneset. På nordsiden, langs
Fv996, ligger grenden Limstranden.
Den 1,4 km lange Lyngedalspollen går av i den sørlige delen av Limstrandpollen, inn til Lyngedal.
| Limstrandpollen er en poll på østsiden av Vestvågøya i Lofoten som har innløp fra Sundklakkstraumen mellom Storøya i nord og Grønhaugen i sør. Pollen strekker seg i underkant av 3 kilometer i vestlig retning til den 350 meter lange Straumen som gir forbindelse til Alstadpollen, og videre til Steirapollen, et pollsystem som samlet er 7,3 kilometer langt.På sørsiden av Limstrandpollen, langs E10, ligger flere gårder og grender med Grundstad og Lyngedal som de største. Europaveien krysser Straumen over en 35 meter lang bru til Kremmarneset. På nordsiden, langs
Fv996, ligger grenden Limstranden.
Den 1,4 km lange Lyngedalspollen går av i den sørlige delen av Limstrandpollen, inn til Lyngedal.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = 22 | 189,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hjalmar_Pettersen | 2023-02-04 | Hjalmar Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1928', 'Kategori:Fødsler 13. januar', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibliografer', 'Kategori:Norske bibliotekarer', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Hjalmar Marius Pettersen (født 13. januar 1856 i Christiania, død 18. januar 1928) var en norsk bibliograf og bibliotekar. han er mest kjent for det store bibliografiske verket Bibliotheca Norvegica i fire store bind, som utkom 1898–1924.
| Hjalmar Marius Pettersen (født 13. januar 1856 i Christiania, død 18. januar 1928) var en norsk bibliograf og bibliotekar. han er mest kjent for det store bibliografiske verket Bibliotheca Norvegica i fire store bind, som utkom 1898–1924.
== Oppvekst og studier ==
Hjalmar Pettersen var eldste sønn av storkjøpmannen Gunnerius Pettersen, og vokste opp i Storgaten i Christiania. I oppveksten var han særlig glad i å lese, og han begynte tidlig å vise interesse for samling av for eksempel folketradisjoner. Han ble student i 1874, leste norsk, tysk, engelsk og fransk, og tok filologisk embetseksamen i 1882. I 1875 foretok han en reise til Paris, som la grunnlaget for hans forkjærlighet for Frankrike. I 1877 ble han ansatt ved universitetsbiblioteket, og i 1887 fikk han fast ansettelse som amanuensis.
== Virke som bibliotekar ==
I sin første tid ved universitetsbiblioteket ble Pettersen satt til å hjelpe Jens Braage Halvorsen i bibliotekets norske avdeling. Halvorsen hadde ingen formell utdannelse som bibliotekar, og var dessuten opptatt med det store verket Norsk forfatterleksikon 1814–1880. Det var derfor Petterson som kom til å utføre det daglige arbeidet i avdelingen. Dermed fikk han anledning til selvstendig arbeid i å samle bibliografisk informasjon om norsk litteratur. I 1890 utga han Anonymer og pseudonymer i den norske litteratur, og i 1897 Udlændingers reiser i Norge. Til den siste boken hadde han også funnet informasjon i utenlandske biblioteker.
I 1898 fikk Jens Braage Halvorsen en statsbeviligning og kunne gå av som bibliotekar. Stillingen som sjef for den norske avdelingen ble da overtatt av Pettersen, som ble sittende i den samme stillingen helt til han gikk av i 1926. I 1898 begynte han dessuten å utgi det store verket Bibliotheca Norvegica, en stor norsk bibliografi. Han rakk å utgi fire store bind med til sammen over 3300 sider. Forbildet var Chr. V. Bruuns Bibliotheca Danica, men mens dette verket var preget av streng systematikk, er Pettersens verk en løsere opplisting av titler. Dette skyldtes delvis at han arbeidet alene, og derfor ikke hadde tid til å vente med utgivelsen av bøkene før alt stoffet var samlet. Det store arbeidet var meget tidkrevende, og han måtte også klare seg uten større økonomiske bidrag.
Mot slutten av sitt liv utga Pettersen en ny utgave av sin første bok, Norsk anonym- og pseudonym-lexikon (1924), og arbeidet på en bibliografi om Henrik Ibsen: Henrik Ibsen bedømt av samtid og eftertid. Den ble fullført av biblioteksassistent A. Holtsmark etter hans død, og utkom til Ibsens 100-årsdag i 1928.
== Privatliv ==
I 1895 ble Pettersen gift med Hildur Børs, som var fra Bergen. De bodde i en villa ved Langvikbukta på Bygdøy. Ellers likte han å reise, særlig til Paris. Han reiste også til Karthagos ruiner og Italia, hvor han besøkte vennene Christian Meyer Ross i Roma og Willard Fiske i Firenze. I Norge var han et ivrig medlem av Bibliofilklubben, hvor han var formann da han døde.
== Utmerkelser ==
I 1903 ble Pettersen valgt inn i Videnskapsakademiet, senere ble han ridder av St. Olavs Orden, og ved avskjeden i 1926 mottok han kommandørkorset. På 70-årsdagen samme år ble han overragt et festskrift.
== Verker ==
Anonymer og pseudonymer i den norske litteratur (1890)
Udlændingers reiser i Norge (1897)
Bibliotheca Norvegica (1899–1924, ny utg. 1972–74)
Norsk boglexikon 1643–1813 (1899–1908)
Norge og nordmænd i udlandets literatur (1908–1917)
Norske forfattere før 1814 (1911–1918)
Norske forfattere efter 1814. Beskrivende katalog over deres i udlandet trykte værker (1913–1924)
Henrik Ibsen bedømt av samtid og eftertid (1928)
== Kilder ==
Nekrolog av Wilhelm Munthe i Nordisk tidskrift fört bok- och biblioteksväsen, årgang XV 1928, s. 125–129.
== Litteratur ==
Bull, Francis og Sommerfeldt, W. P.: Festskrift til Hjalmar Pettersen 13de januar 1926. Oslo: Steenske forlag, 1926.
Munthe, Wilhelm: Førstebibliotekar Hjalmar Pettersen. Uppsala: Almqvist & Wiksell, 1928.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Hjalmar Pettersen i BIBSYS | Hjalmar Marius Pettersen (født 13. januar 1856 i Christiania, død 18. | 189,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alstadpollen | 2023-02-04 | Alstadpollen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vestvågøy', 'Kategori:Sider med kart'] | Alstadpollen er en poll på østsiden av Vestvågøya i Lofoten som har innløp fra Straumen som kommer fra Limstrandpollen i øst. Pollen strekker seg 1,2 kilometer vest-nordvestover til det 135 meter lange sundet Skjela som går videre inn til Steirapollen. Alstadpollen er den midtre av tre poller i et system som samlet strekker seg 7,3 kilometer.Den eneste bebyggelsen langs Alstadpollen er grendene Knutstad og Alstad på vestsiden.
| Alstadpollen er en poll på østsiden av Vestvågøya i Lofoten som har innløp fra Straumen som kommer fra Limstrandpollen i øst. Pollen strekker seg 1,2 kilometer vest-nordvestover til det 135 meter lange sundet Skjela som går videre inn til Steirapollen. Alstadpollen er den midtre av tre poller i et system som samlet strekker seg 7,3 kilometer.Den eneste bebyggelsen langs Alstadpollen er grendene Knutstad og Alstad på vestsiden.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = ? | 189,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_400_meter_hekk_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 400 meter hekk menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Hekkeløp'] | Øvelsen 400 meter hekk menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia.
Holger Albrechtsen representerte Norge og kom på 4.-plass.
| Øvelsen 400 meter hekk menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia.
Holger Albrechtsen representerte Norge og kom på 4.-plass.
== Resultater ==
=== Finalen ===
=== Kvalifisering (norsk deltager) ===
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Øvelsen 400 meter hekk menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia. | 189,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Steirapollen | 2023-02-04 | Steirapollen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjorder i Vestvågøy', 'Kategori:Sider med kart'] | Steirapollen er en poll på nordøstsiden av Vestvågøya i Lofoten som strekker seg i underkant av 3 kilometer i nordvestlig retning fra sundet Skjela som gir innløp fra Alstadpollen i sør. Pollen er siste del av et pollsystem som har en samlet lengde på 7,3 kilometer fra Sundklakkstraumen til Ellstadeidet.Europavei 10 krysser Skjela over en 24 meter lang bru og fortsetter nordover langs vestsiden av Steirapollen, hvor det er spredt gårdsbebyggelse. Steira ligger på sørøstsiden og Ellstad på nordøstsiden.
| Steirapollen er en poll på nordøstsiden av Vestvågøya i Lofoten som strekker seg i underkant av 3 kilometer i nordvestlig retning fra sundet Skjela som gir innløp fra Alstadpollen i sør. Pollen er siste del av et pollsystem som har en samlet lengde på 7,3 kilometer fra Sundklakkstraumen til Ellstadeidet.Europavei 10 krysser Skjela over en 24 meter lang bru og fortsetter nordover langs vestsiden av Steirapollen, hvor det er spredt gårdsbebyggelse. Steira ligger på sørøstsiden og Ellstad på nordøstsiden.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = ? | 189,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_50_kilometer_kappgang_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 50 kilometer kappgang menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Kappgang'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 50 km kappgang herrer ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 50 km kappgang herrer ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia.
== Finalen ==
== Eksterne lenker ==
Resultater | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen 50 km kappgang herrer ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia. | 189,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Lengdehopp_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Lengdehopp menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Lengdehopp under EM i friidrett'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen lengdehopp herrer i EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 8. september.Norge var representert av Otto Berg og ble sølvmedaljevinner.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen lengdehopp herrer i EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 8. september.Norge var representert av Otto Berg og ble sølvmedaljevinner.
== Finalen ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen lengdehopp herrer i EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 8. september. | 189,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kriminalitetsforebyggende_r%C3%A5d | 2023-02-04 | Det kriminalitetsforebyggende råd | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1980', 'Kategori:Kriminalitet i Norge', 'Kategori:Norske statlige råd og utvalg', 'Kategori:Opphør i 2015', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder URL-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel'] | Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) var den norske regjeringens spesialorgan for forebygging av kriminalitet. Rådet ble etablert i 1980 etter initiativ av daværende justisminister Inger Louise Valle.
Selv om rådet administrativt var knyttet til Justis- og beredskapsdepartementet, var det faglig uavhengig. Med dette menes at det var rådet som bestemmer hva som sto på dagsordenen, og det var rådet som vedtok hvilke felt gitt i mandatet som skulle prioriteres.
Rådsmedlemmer ble oppnevnt i statsråd for tre år av gangen.
Rådet ble avviklet 30. juni 2015.
| Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) var den norske regjeringens spesialorgan for forebygging av kriminalitet. Rådet ble etablert i 1980 etter initiativ av daværende justisminister Inger Louise Valle.
Selv om rådet administrativt var knyttet til Justis- og beredskapsdepartementet, var det faglig uavhengig. Med dette menes at det var rådet som bestemmer hva som sto på dagsordenen, og det var rådet som vedtok hvilke felt gitt i mandatet som skulle prioriteres.
Rådsmedlemmer ble oppnevnt i statsråd for tre år av gangen.
Rådet ble avviklet 30. juni 2015.
== Tilsvarende myndigheter i resten av Norden ==
Tilsvarende organ i Sverige heter Brottsförebyggande rådet, i Danmark Det Kriminalpræventive Råd og i Finland Rådet för brottsförebyggande.
== Historikk ==
1. KRÅDs bakgrunn
2. Oversikt over rådsperiodene
2.1 Rådsperioden 1980 – 1984
2.2 Rådsperioden 1984 – 1987
2.3 Rådsperioden 1988 – 1992
2.4 Rådsperioden 1993 – 1995
2.5 Rådsperioden 1996 – 1998
2.6 Rådsperioden 1999 – 2002
2.7 Rådsperioden 2002 – 2005
2.8 Rådsperioden 2005 – 2008
2.9 Rådsperioden 2009 – 2011
2.10 Rådsperioden 2012 – 2015
3. Nedleggelsen av KRÅD i 2015
4. Rådsledere og sekretariatsledere
4.1 Rådsledere
4.2 Sekretariatsledere
5. Regjeringens kriminalitetsforebyggende pris
6. De store årlige KRÅD-konferansene
7. Et utvalg av KRÅDs publikasjoner
=== Bakgrunn ===
Det kriminalitetsforebyggende råd ble opprettet ved Kongelig resolusjon 24. oktober 1980. Dette var en oppfølging av stortingsmeldingen om kriminalpolitikken, lagt frem av regjeringen under ledelse av statsminister Oddvar Nordli (Ap) i mai 1978.
Daværende justisminister Inger Louise Valle (Ap) var ansvarlig for meldingen som innebar et linjeskift i synet på straff.I meldingen ble det foreslått å nedsette minstestraffen, oppheve dødsstraffen (som fortsatt kunne idømmes under krig), skape mer humane fengsler, heve den kriminelle lavalder, øke støtten til ofrene, opprette konfliktråd, innføre samfunnstjeneste, nedsette en straffelovkommisjon, endre sikringsreglene, styrke friomsorgen og få mer politi ut i folks nærmiljø. Alt dette er gjennomført i dag. Det ble også foreslått å etablere et kriminalitetsforebyggende råd som skulle arbeide for at kampen mot kriminalitet ble en del av den alminnelige politikken. Slike råd fantes allerede i Danmark og Sverige. Norge fikk sitt råd i 1980.
KRÅD har bestått av et politisk oppnevnt råd og et sekretariat. Rådet ble utnevnt i statsråd for perioder på tre år. Medlemmene ble valgt på grunn av faglig bakgrunn og innsikt i kriminalitetsforebygging. Antallet har variert mellom ti og 21 medlemmer. Sekretariatets medarbeidere var først ansatt i Justisdepartementet, deretter i Politidirektoratet, før de i 2005 ble administrativt ført tilbake til Justisdepartementet. Antallet ansatte i sekretariatet har variert. Høyeste antall medarbeidere har vært syv. I 2015 var det fem. Rådet har vært uavhengig av den til enhver tid sittende regjering.
Justisminister Anders Anundsen (Frp) bestemte i 2015 at rådet skulle nedlegges. 31. oktober ble ansettelsesforholdet for sekretariatets medarbeidere avsluttet.
Til erstatning opprettet justisminister Anundsen fra 1. november 2015 Nasjonalt kompetansesenter for kriminalitetsforebygging, administrativt lagt til Sekretariatet for konfliktrådene og underlagt et tverrdepartementalt utvalg for kriminalitetsforebygging. Justisdepartementet presenterte dette som en styrking av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Kompetansesenteret fikk redusert antallet stillinger sammenliknet med Det kriminalitetsforebyggende råd, og budsjettet ble redusert med rundt 15 prosent.
=== Oversikt over rådsperiodene ===
==== 1980 – 1984 ====
Stortingsrepresentant Anne-Lise Bakken (Ap) ble rådets første leder. Rådet fikk oppnevnt 21 medlemmer. De kriminalitetsforebyggende rådene i Danmark og Sverige bisto med erfaringer og kunnskap i den første tiden.
Med økonomisk støtte fra Statens informasjonstjeneste ble rådets utadrettede arbeid i de første årene viet sikring av boliger mot innbrudd og tyveri- og helerivirksomhet. KRÅD brukte blant annet filmen Olsenbandens aller siste kupp for å få oppmerksomhet rundt heleri-kampanjen «Operasjon Merking». Den fikk i 1982 Norsk Ukepresses pris for beste samfunnsreklame. Aksjon Nabohjelp ble lansert i samarbeid med politiet som kjøpte en buss for å kjøre rundt i landet med stands og reklamemateriell. Ikke bare enkeltpersoner var i fokus for sikringsarbeidet. Det ble også gitt informasjon om så ulike felt som sikring av kirker og museer, våpen, ammunisjon og av verditransport.
Underutvalg:
• Sikringsteknisk utvalg
• Forskningsutvalg
Kampanjer og arbeidsoppgaver
• ”Operasjon merking”
• Helerikampanjen
• Informasjon om årsaker til kriminalitet
• Den kulørte ukepressens fremstilling og behandling av kriminalstoff
• Rehabilitering til arbeidslivet av rus-
middelmisbrukere og straffedømte
• Skolens undervisningsopplegg mht. forebygging
• Samordning av lokale tiltak (SLT-utvalg)2.2 Rådsperioden 1984 – 1987
I 1984 ble nytt råd oppnevnt og medlemstallet ble redusert til 15. Anne Lise Bakken var fortsatt leder, men Torild Lien Utvik (A) overtok som rådets leder i 1986. Tematisk begynte rådet nå å rette innsatsen mot hvordan forhindre at barn og ungdom ble kriminelle. Tanken var at noe må gjøres tidlig, men spørsmålet ble hvordan.
Prosjektet ”Samordning av tiltak på lokalplanet for utsatte barne- og ungdomsgrupper” ble startet i kommunene Lillehammer og Øyer. Prosjektet tok sikte på å vurdere de problemer som eventuelt hindret samordning. I tillegg forsøkte man å skape et undervisningsopplegg for grunnskolen, innrettet på kriminalitetsforebygging.
Etter å ha eksistert under økonomiske og personellmessige mangler i lengre tid, gjorde rådet i 1987 opp status om sin egen berettigelse. Resultatet ble at rådets tilknytning i Justisdepartementet ble endret. KRÅD ble overført fra Kriminalomsorgsavdelingen til Plan- og administrasjonsavdelingen for å markere den faglige frie stillingen.
Underutvalg:
• Utvalg vedr. nye kriminalitetsformer
• Sikringsteknisk utvalg
• Utvalget for kriminalitetsforebyggelse i arbeidslivet
• Utvalget for kriminalitetsforebyggelse i skolen
• Samordningsutvalget for Aksjon nabohjelp
Prosjekt og arbeidsoppgaver:
• ”Nabohjelp”
• Kriminalitetsforebyggende undervisning
• Rusmidler og kriminalitet
• Samordning av tiltak på lokalplanet for utsatte barne- og ungdomsgrupper
• Sikring av helse- og sosialsentre
2.3 Rådsperioden 1988 – 1992
I 1988 ble rådet oppnevnt for tredje gang. Rådet fikk igjen 11 medlemmer og Torild Lien Utvik fortsatte som rådsleder.
Rådet konsentrerte nå tyngden av sin virksomhet mer og mer mot å forebygge kriminalitet blant barn og ungdom. Arbeidet med å samordne lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) fikk fornyet kraft og i 1990 ble det igangsatt et treårig SLT-prosjekt i syv kommuner. Samtidig ble et nytt initiativ tatt i Aksjon Nabohjelp. Prosjektet Nabohjelpsområder ble lansert i en rekke utvalgte kommuner.
I denne perioden ble rådets organisering og rolle igjen et sentralt tema. Budsjettildelingen i 1991 førte til at rådet anbefalte seg selv nedlagt, bunnen var nådd. Rådet stilte konkrete betingelser for fortsatt eksistens. Som en følge av dette økte Justisdepartementet KRÅDs budsjett samtidig som rådet fikk disponere en del av departementets forskningspott.
Underutvalg:
• SLT-utvalg
• Utvalg for forskning om kriminalitet og kriminalitetsutvikling
• Aksjon Nabohjelp
• Økonomisk kriminalitet
• Utvalg for integrering av straffedømte i arbeidslivet
Prosjekt og arbeidsoppgaver:
• SLT-prosjekt i samarbeid med i sju kommuner
• Prosjekt Nabohjelpsområder starter
• Integrering av straffedømte i arbeidslivet
2.4 Rådsperioden 1993 – 1995
I begynnelsen av 1993 ble nytt råd oppnevnt med 15 medlemmer. Assisterende skolesjef, og tidligere stortingsrepresentant og statsråd for Arbeiderpartiet, Mary Kvidal ble oppnevnt som ny leder. Representanter for flere departementer ble representert i rådet.
Det nye rådet fortsatte stort sett med prioriteringene fra den foregående perioden. I arbeidet med kriminalitetsforebygging blant barn og unge rettet man oppmerksomheten mot skolene. Våren 1994 ble det opprettet et tverrsektorielt underutvalg for å utvikle et kriminalitetsforebyggende undervisningsopplegg til bruk i grunnskolen og gjennom dette skape gode samarbeidsløsninger som kunne involvere skole og nærmiljø.
Samtidig arbeidet rådet med sin formidlingsform og med å utvikle gode informasjonsstrategier overfor samarbeidspartnere i departementer, kommuner, skoler, politi, organisasjoner og pressen. Rådet fikk ny logo og nye profilelementer.
Det var vanskelig å finne en hensiktsmessig administrativt plassering av KRÅD som et uavhengig ekspertorgan. Sekretariatet ønsket et bredere fagmiljø og det formelles ansvaret ble overført til Sivilavdelingen i Justisdepartementet. Dette fungerte ikke som håpet og KRÅD ble etter eget ønske igjen lagt til departementets Plan- og administrasjonsavdeling.
Underutvalg og arbeidsgrupper
• Underutvalget for forebygging av økonomisk kriminalitet
• Underutvalget for tverrsektorielt kriminalitetsforebyggende arbeid overfor barn og unge
• Underutvalg for forskning og utredning
• Arbeidsgruppe for kriminalitetsforebygging og kommuneplanlegging
Prosjekt og arbeidsoppgaver
• Samarbeidsløsninger for kriminalitetsforebyggende arbeid i grunnskolen
• Kartlegging og utvikling av kriminalitetsforebyggende undervisningsopplegg
• Forskningsprosjekt om heleri
• Prosjekt nabohjelpsområder avsluttes ved at oppgavene legges til en selvstendig stiftelse
2.5 Rådsperioden 1996 – 1998
Rådets femte periode startet i 1996 med 15 medlemmer, ledet av direktør i Norges forskningsråd, tidligere statsråd for Arbeiderpartiet, Tove Strand Gerhardsen. Rådet fikk nå et medlem som også var advokat. Arbeidet med barn og unge fortsatte, og det nordiske samarbeidet ble trappet opp. Tanken på å få til et fellesnordisk sekretariat ble vurdert. Planen var å samordne innsatsen i Norden og være et kontaktledd for andre internasjonale kriminalitetsforebyggende organer i Europa og verden for øvrig. Dette arbeidet fortsatte gjennom perioden.
I 1997 var undervisningsopplegget for alle trinn i grunnskolen ferdigstilt; skolepakken LEV VEL. Den ble presentert og sendt gratis til alle landets skoler i forbindelse med innføring av den nye læreplanen samme høst. Denne satsingen var et stort økonomisk løft som forutsatte en samfinansiering mellom KRÅD og de departementene som er representert i rådet. Et godt eksempel på sentral samordning.
Den kriminalitetsforebyggende pris ble opprettet samme år – som en påskjønnelse for en eksemplarisk kriminalitetsforebyggende innsats over en viss tid.
KRÅD fikk i 1998 sin egen hjemmeside på internett, og dette økte mengden henvendelser betraktelig. Men det ble fortsatt produsert mye papirbasert informasjon til kommuner, politi, skoler og andre interesserte.
Underutvalg
• Underutvalget for barn og unge
• Underutvalget for forebygging av økonomisk kriminalitet
• Underutvalget for forskning
Arbeidsgrupper
• Kriminalitetsforebygging og kommuneplanlegging
• informasjon
• SLT-arbeidet
• spredning og videreutvikling av nabohjelpsområder
Prosjekt og arbeidsoppgaver
• Skolepakken LEV VEL sendes alle landets grunnskoler
• Utvikling og markedsføring av SLT-modellen
• Utvikling av en nasjonal Nabohjelporganisasjon
• Samarbeid med Handelsstandens hovedorganisasjon for å redusere butikktyverier
• Kriminalitet og fysisk planlegging
2.6 Rådsperioden 1999 – 2002
I den sjette rådsperioden, som startet februar 1999, fikk rådet 16 medlemmer. Leder ble fylkesvaraordfører i Troms, Elisabeth Aspaker. Aspaker hadde vært stortingsrepresentant og nestleder i Høyre. Advokaten fra den foregående rådsperioden ble erstattet med en prest.
Det nye rådet ønsket fortsatt å ha hovedoppmerksomhet rettet mot barn og ungdom, i tillegg til økonomisk kriminalitet. Ut over primærforebyggende satsing mot skole og fritidssektoren, ville rådet bistå i arbeidet med å etablere gode nettverk rundt barn og unge i risikosonen. SLT-modellen og skolepakken LEV VEL var fortsatt viktige temaer i rådets arbeid.
Sekretariatet fikk i år 2000 tilsatt en rådgiver særlig øremerket for arbeid med SLT-modellen. Stillingen ble opprettet for tre år og ble finansiert i fellesskap mellom de fem departementer som er representert i KRÅD - en vellykket sentral samordning. Alle landets kommuner ble tilbudt SLT-modellen. Det ble avholdt startkonferanser og nettverkskonferanser for SLT-koordinatorene.
KRÅD gjenopptok sin tidligere satsing på Nabohjelp med ønske om å etablere et nasjonalt servicekontor. Ideen ble solgt til næringslivet og den 11. november 2000 kunne justisministeren foreta den høytidelige åpningen av servicekontoret i Kristiansand. Sentret var drevet av en privat stiftelse.
I forbindelse med omorganisering i Justisdepartementet, ble KRÅDs virksomhet evaluert av Statskonsult. Formålet var å se på hvilken rolle rådet hadde spilt, om det var levedyktig eller ikke eller om arbeidsområdet kunne legges inn under andre avdelinger/etater. Etter råd fra Statskonsult avgjorde justisminister Odd Einar Dørum i november 2001 at rådet skulle fortsette sin virksomhet og fortsatt ha en faglig selvstendig rolle. Administrativt ble rådet nå knyttet til Politidirektoratet.
Fagutvalg
• Fagutvalg for barn og ungdom
• Fagutvalg for økonomisk kriminalitet
• Fagutvalg for forskning og utredning
• Fagutvalg for SLT
Prosjekter og arbeidsoppgaver
• videreføring og spredning av SLT
• kriminalitetsforebyggende areal- og kommuneplanlegging
• systematisering og informasjon om forskningsresultater
• bidra til å styrke den nordiske modellen for forebygging av kriminalitet
• utvikling av tilbud om forebyggende opplegg for videregående skole
2.7 Rådsperioden 2002 – 2005
I 2002 ble nytt råd oppnevnt. Kjellbjørg Lunde, utdanningsdirektør i Hordaland og tidligere stortingsrepresentant for SV, ble rådsleder. Antallet rådsmedlemmer var fortsatt 16. Blant medlemmene fikk rådet fire som var politisk oppnevnt og to ungdomsrepresentanter.
Rådet fikk nytt mandat denne perioden. Satsingen på områdene barn og ungdom og lokalsamfunn fortsatte, men økonomisk kriminalitet og forskning ble tatt ut. I stedet kom forebygging av vold og forebygging av tilbakefall til fengsel inn som to nye områder, uten at de økonomiske ressursene ble økt. Det var ikke lenger økonomi til å sette i gang større prosjekter eller til å utvikle og produsere skriftlig materiell. Bl.a. ble skolepakken LEV VEL lagt ned og Den kriminalitetsforebyggende pris ble delt ut for syvende og siste gang.
Rådets nye strategi var «KRÅD gir RÅD». Den gikk ut på å finne fram til kriminalitetsforebyggende tiltak og programmer i andres regi som fungerte godt. Metoden var å arrangere miniseminarer for å hente inn og videreformidle de beste rådene til politikere, offentlige myndigheter og andre relevante beslutningstakere. KRÅD løftet fram emner som bl.a. utvikling av konfliktrådenes metoder (Restorative Justice), ADHD problematikk, bruk og misbruk av mobiltelefon/internett og reaksjoner på kriminalitet blant barn og unge.
Med stimuleringsmidler fra Justisdepartementet som KRÅD kunne dele ut til kommunene ble SLT-arbeidet holdt ved like. Antallet SLT-kommuner steg til over 100. Anstrengelsene for å få etablert et felles nordisk sekretariat lyktes ikke. Imidlertid ble det arbeidet med å intensivere og målrette de årlige nordiske arbeidsutvalgsmøtene rundt fellesprosjekter.
Ekspertutvalg:
• Ekspertutvalget for barn og unge
• Ekspertutvalget for lokalsamfunn
• Ekspertutvalget for forebygging av vold
• Ekspertutvalget for forebygging av tilbakefall til fengsel
KRÅD gir bl.a. RÅD til aktuelle offentlige og politiske myndigheter om
• reaksjoner på barne- og ungdomskriminalitet
• fornyelse og utvikling av SLT
• kriminalitetsforebyggende by- og boligplanlegging
• forebygging av vold i familien
• alternativer til fengsel
2.8 Rådsperioden 2005 – 2008
I 2004 gjorde Justisdepartementet atter en gang en vurdering av KRÅD fremtid. Det ble ikke nedleggelse, men derimot en fornyelse ved inngangen til den åttende rådsperiode i 2005; nytt mandat, ny organisering og nye medlemmer. Kjellbjørg Lunde ble gjenoppnevnt som rådsleder. Antall rådsmedlemmer ble redusert til ti. Ekspertutvalgene ble ikke gjenoppnevnt. Administrativt ble KRÅD tilbakeført fra Politidirektoratet til Justisdepartementet, hvor det administrative ansvaret ble lagt til Politiavdelingen.
Mandatets hovedprioritering var fortsatt kriminalitetsforebygging blant barn og ungdom. Det nye rådet samkjørte sin virksomhet med Justisdepartementets handlingsplan ”Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet”, lansert i august 2005.KRÅDs 25-årsjubileum ble feiret den 24. oktober med en SLT-markering i Røyken kommune og festmiddag i Gamle Logen.
KRÅDs virksomhetsplan for perioden inneholdt følgende områder:
SLT – vedlikeholde, videreutvikle og spre
Kriminalitetsforebygging som selvstendig for mål i plan- og bygningsloven
Rus, kriminalitet og psykisk sykdom
Ungdom med minoritetsbakgrunn og kriminalitet
Økt status for forebyggerne i politiet
Oppfølging av Justisdepartementets handlingsplan Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet
ADHD og kriminalitet
Forebygge tilbakefall til fengsel
Etablere en kunnskapsbank for gode kriminalitetsforebyggende tiltak
KRÅD begynte i denne perioden å gjøre en årlig studietur til en kommune med godt tverrfaglig, kriminalitetsforebyggende samarbeid. Det ble Stavanger (2006), Bodø (2007) og Ringsaker (2008).
KRÅD var medarrangør til en stor internasjonal kriminalitetsforebyggende konferanse i Oslo i 2007 for The International Center for the Prevention of Crime (ICPC).De nordiske kriminalitetsforebyggende rådene hadde årlig et tre dager langt felles møte for å utveksle kunnskap og erfaringer. Vertskap for disse møtene gikk på omgang. I 2008 arrangerte KRÅD det fellesnordiske møtet i Lofoten.
I denne rådsperioden ga KRÅD ut følgende publikasjoner:
SLT-koordinatorenes stand og stilling (2006)
Rapport frå KRÅD-konferansen om menneskehandel (2007)
Rapport om kriminalitet blant innvandrerungdom (2007)
Skolepakke om kriminalitet blant innvandrerungdom (2007)
Rapport fra KRÅD-konferansen Fra gutt til mann – sosialt løft eller karrieregrøft (2008)
Rapporten Nordiske erfaringer med tiltak for voldsutsatte innvandrerkvinner, utarbeidet i fellesskap mellom Nordisk samarbeidsråd for kriminologi og KRÅD. (2008)2.9 Rådsperioden 2009 – 2011
Ved årsskiftet 2008 – 2009 ble det oppnevnt et nytt råd med 11 medlemmer. Tidligere justisminister Odd Einar Dørum ble oppnevnt som ny rådsleder. Han var på det tidspunktet stortingsrepresentant, og tiltrådte først sin funksjon da han gikk ut av Stortinget etter valget høsten 2009.
Mye av aktiviteten denne perioden var konsentrert rundt oppfølgingen av regjeringens kriminalitetsforebyggende handlingsplan, der KRÅD hadde helt eller delvis ansvar for oppfølging av 14 av tiltakene.
I tillegg inneholdt KRÅDs virksomhetsplan for perioden følgende områder:
SLT – vedlikeholde, videreutvikle og spre
Tidlig innsats
Restorative justice
Skjenkepolitikk og gatevold
Rus, kriminalitet og psykisk sykdom
Nabohjelp
Utvikle politiets bekymringssamtale
Spre kunnskap om kriminalitetsforebygging som selvstendig for mål i planprosesser
Ungdom med minoritetsbakgrunn og kriminalitet
Videreutvikle hjemmesiden som kunnskapsbank for gode kriminalitetsforebyggende tiltak
Fra 1. juli 2009 trådte en ny plandel i plan- og bygningsloven i kraft. Her fremgår i § 3-1 også kriminalitetsforebyggende hensyn som et selvstendig formål i loven. En mangeårig KRÅD-kampsak var kronet med seier.
En arbeidsgruppe nedsatt av KRÅD utarbeidet to rapporter til Justisdepartementet. Den første inneholdt forslag til målekriterium for kriminalitetsforebyggende politiarbeid (2010) og den andre inneholdt forslag til «samsyn» mellom de ulike samarbeidspartnerne i det tverrfaglige og tverretatlige kriminalitetsforebyggende arbeidet (2011). Rapportene ble aldri fulgt opp av departementet.
KRÅD fortsatte i denne perioden å gjøre årlige studietur til en kommune med godt tverrfaglig, kriminalitetsforebyggende samarbeid. Det ble Trondheim (2010) og Kristiansand (2011).
I denne perioden ga KRÅD ut følgende publikasjoner:
Rapport frå KRÅD-konferansen Restorative justice – ny mulighet for ungdom på skråplanet (2009)
En praktisk håndbok om SLT. Forebygging av rus og kriminalitet. https://docplayer.me/2831707-Forebygging-av-rus-og-kriminalitet-en-praktisk-handbok-om.html (2011)
Kriminalitet i tall og tekst. En oversikt over kriminalitetsbildet i norske kommuner. (2011)
Sterke - sikre - sunne lokalsamfunn. En veileder i å lage kommunetrygghetsprofiler. (2011)2.10 Rådsperioden 2012 – 2015
I begynnelsen av 2012 ble det oppnevnt et nytt råd, fortsatt med 11 medlemmer. Ny rådsleder ble Shahzad Rana, teknologidirektør i Microsoft. Mandatet hadde nå vært uendret siden 2005.
KRÅDs virksomhetsplan for perioden inneholdt følgende områder:
SLT – vedlikeholde, videreutvikle og spre
Tidlig innsats
Restorative justice
Rus, kriminalitet og psykisk sykdom
Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremismeDenne perioden var også for KRÅD preget av sjokket etter terroraksjonene 22. juli 2011 og hva som kunne gjøres fore å forebygge at noe liknende skjer igjen. Gjørv-kommisjonens rapport fra august 2012 viste at mye hadde gått galt. KRÅD hadde i denne rådsperioden til stadighet gjentatt at ensidig satsing på reaktiv beredskap ikke kan forhindre nye terroraksjoner. I beste fall kan skadeomfanget reduseres. KRÅD etterlyste satsing på forebygging, i tillegg til beredskap.
I 2012 ga KRÅD ut Tryggere nærmiljøer, en håndbok om kriminalitetsforebygging og fysiske omgivelser. Håndboken var beregnet på kommunale planleggere, politi og befolkningen generelt og informerte om hvordan man kan ivareta det nye kriminalitetsforebyggende hensynet som var blitt et selvstendig formål etter plan- og bygningsloven § 3-1.
KRÅD laget også en veileder om Forebygging av lokal, organisert kriminalitet i 2013. Veilederen redegjorde for generelle prinsipper for kriminalitetsforebygging, taushetsplikt og informasjonsrett og mer konkret om hvordan kriminelle MC-gjenger, mobile vinningskriminelle, hvitvasking, svart arbeid og bedragerier kan forebygges.
Tilskyndet av statssekretær Laila Bokari ved Statsministerens kontor, utviklet KRÅD i 2015 en idésamling med innspill til hva som er viktig når norske kommuner skulle ta tak i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
KRÅD fortsatte i denne perioden å gjøre årlige studieturer til kommuner med godt tverrfaglig, kriminalitetsforebyggende samarbeid. Det ble København og Malmø (2012) og Ringsaker (2013).
Det var i 2013 igjen KRÅDs oppgave å være vertskap for de nordiske kriminalitetsforebyggende rådenes årlige tre dager lange felles møte for å utveksle kunnskap og erfaringer. Møtet ble denne gangen lagt til fengselsøya Bastøy, som er ulik alle fengselsinstitusjoner både i Norge og i utlandet.
I denne perioden ga KRÅD ut følgende publikasjoner:
Tryggere nærmiljøer. En håndbok om kriminalitetsforebygging og fysiske omgivelser. (2012)
Veilederen Gjenopprettende prosess. Grunnprinsippene ved gjenopprettende prosess (restorative justice) generelt, og ungdomsstraff spesielt. (2012)
Veilederen KRÅD gir råd - til helsestasjoner og barnehager (2013)
Tidlig innsats for barn, unge og deres familier. Gode eksempler på arbeidsmåter og tiltak i åtte SLT-kommuner. (2013)
Forebygging av lokal, organisert kriminalitet. Rapport. (2013)
Er du bekymret for et barn? 10 spørsmål og svar om å melde til barnevernet. (2014)
Kommuneveileder om å forebygge radikalisering, hatkriminalitet og voldelig ekstremisme. (2015)3. Nedleggelsen av KRÅD i 2015
I 2014 ble KRÅD evaluert av Rambøll Management Consulting på oppdrag fra Justisdepartementet. Evalueringsrapporten var i all hovedsak svært positiv. Et hovedfunn i rapporten var at KRÅD først og fremst lykkes med rådgivning og samordning rettet mot førstelinjen (politi og kommuner), men at KRÅD – etter Justisdepartementets oppfatning – i mindre grad oppnådde resultater på nasjonalt nivå (departementer og direktorater).
Rambøll drøftet i evalueringsrapporten flere ulike måter å organisere det kriminalitetsforebyggende arbeidet på. Det var forutsatt at KRÅD skulle videreføres, men med enkelte forslag til endringer. Herunder å styrke rådslederes stilling og justere mandatet, som var alt for omfattende til å kunne oppfylles av en så vidt liten organisasjon. I evalueringsrapporten ble KRÅDs faglige frie og uavhengige stilling trukket frem som særlig viktig å beholde.
I begynnelsen av januar 2015 sendte Justisdepartementet ut et høringsnotat hvor det fremgikk at hensikten var å legge ned KRÅD. Til erstatning ønsker departementet å opprette et kompetansesenter for kriminalitetsforebygging, administrativt lagt til Politidirektoratet eller et annet kunnskaps- og kompetansemiljø. Departementet ønsket at det nye kompetansesenteret skulle styres av et tverrdepartementalt utvalg. Den faglige frie og uavhengige stillingen, som KRÅD hadde hatt i 35 år, skulle bort.
I sin høringsuttalelse pekte KRÅD på at en høringsfrist på bare fire uker var i strid med utredningsinstruksen og følgelig ulovlig. Videre pekte KRÅD på at når det i evalueringsrapporten ble anført at KRÅD ikke hadde fungert tilfredsstillende som rådgiver på nasjonalt nivå, var dette en påstand som ikke var underbygget og dokumentert med objektive funn. Vedlagt KRÅDs høringsuttalelse var det derfor en liste på 52 konkrete forslag som KRÅD i evalueringsperioden hadde fremmet for Justisdepartementet. Det het videre at KRÅD ikke visste i hvilken utstrekning disse er fulgt opp, fordi departementet ga aldri informasjon om hvordan forslagene ble vurdert og om de eventuelt ble fulgt opp.
Ett eksempel på et tema der KRÅD hadde pekt på behovet for økt og samordnet innsats var tiltak for psykisk syke som begikk alvorlig kriminalitet. Høsten 2021 skjedde det to dramatiske hendelser som involverte personer med kjent psykisk sykdom, uten at det var gitt adekvat helsehjelp. 13. oktober 2021 ble fem personer drept i sentrum av Kongsberg. 9. november 2021 ble en mann som truet forbipasserende med kniv skutt og drept av politiet ved Bislett i Oslo. Mannen var dømt til tvungent psykisk helsevern.
I en kronikk i VG 13. november 2021 («Kunne politiskuddene vært unngått?») redegjorde KRÅDs tidligere sekretariatsleder, direktør Erik Nadheim, for hvordan rådet hadde forsøkt å få helsevesenet til å ta større ansvar for denne gruppen psykisk syke. KRÅD hadde gjennom flere år fokusert på situasjonen. Noen psykisk syke begår kriminalitet, men mange må politiet ta hånd om fordi det ikke finnes tilgjengelig helsehjelp. Ofte blir psykisk syke plassert på glattcelle som nødløsning. For svært mange av disse personene blir det aldri noen straffesak. De er ikke strafferettslig tilregnelige, men heller ikke så syke at de kan dømmes til tvungent psykisk helsevern.
KRÅD foreslo derfor flere ganger for Justisdepartementet en samarbeidsmodell mellom psykiatri, sosialtjenester og politi. Forslagene ble aldri fulgt opp. KRÅD hadde to møter med statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg (H) i Helse- og omsorgsdepartementet sommeren 2014. Statssekretæren sendte KRÅDs skisse for samarbeidsmodell til Helsedirektoratet som ikke var interessert, men sendte saken videre til Politidirektoratet. Og der forsvant den.
Hvorvidt KRÅD lyktes i sitt arbeid overfor sentralt nivå var i stor grad avhengig av i hvilken grad departementene og direktoratene valgte å benytte seg av KRÅDs kompetanse. At Justisdepartementet ikke brukte de råd og anbefalinger KRÅD ga, kom blant annet til uttrykk i kritikk fra Riksrevisjonen i rapporten om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2013. Her var Riksrevisjonen kritisk til at Justisdepartementet i for liten grad hadde sikret en enhetlig og helhetlig oppfølging av det kriminalitetsforebyggende arbeidet.
Det kom inn 53 høringsuttalelser til forslaget om å legge ned KRÅD. Uttalelsene var i overveldende grad svært positive til det arbeid KRÅD hadde gjort og mange understreker at det var viktig å velge en ny organisasjonsform som innebar faglig uavhengighet.
Justisdepartementet opplyste først at KRÅDs nye administrative tilknytning ville bli Politihøgskolen, der det var et relevant forskningsmiljø. Men senere ble det opplyst at det det på politisk hold var endret mening og at den nye tilknytningen skulle bli under Sekretariatet for konfliktrådene. Dette var en løsning som
ikke hadde grunnlag i evalueringen som Rambøll gjennomførte,
som var i strid med de alternativene departementet pekte på i høringsnotatet fra 6. januar 2015,
som ikke en eneste av høringsinstansene pekte på som et relevant alternativ,
som hadde svært få faglige argumenter for seg og
som ikke hadde støtte fra rådsmedlemmene eller hos KRÅDs ansatte.Til tross for en uttalt forutsetning i høringsnotatet om omorganiseringen fra januar 2015 om at KRÅDs ressurser skulle videreføres i det nye kompetansesenteret, var sekretariatet redusert med en stilling allerede i mars 2015. 31. oktober 2015 ble KRÅDs sekretariat nedlagt og tre ansatte ble overført til Sekretariatet for konfliktrådene. Derved var 35 års innsats for kriminalitetsforebygging og trygghetsskapende virksomhet avsluttet. En fri og uavhengig røst i den kriminalpolitiske debatten var brakt til taushet. Erstatningen, Det Nasjonale kompetansesenteret for kriminalitetsforebygging, ble i stillhet avviklet våren 2020. Norge har i 2022, i motsetning til Danmark, Sverige, Island og Finland, intet kriminalitetsforebyggende råd.
4. KRÅDs rådsledere og sekretariatsledere
Rådsledere (se foran for lenker til biografiopplysninger)
1981 - 1986 Anne Lise Bakken, stortingsrepresentant
1986 - 1992 Torild Lien Utvik, kontorleder i Stovner Bydelsforvaltning
1993 - 1996 Mary Kvidal, ass. skolesjef
1996 - 1998 Tove Strand (Gerhardsen), direktør i Norges Forskningsråd
1999 - 2002 Elisabeth Aspaker, fylkesvaraordfører i Troms
2002 - 2008 Kjellbjørg Lunde, undervisningsdirektør, Statens utdanningskontor i Hordaland
2009 - 2011 Odd Einar Dørum, ombudsmann og pensjonist
2012 - 2015 Shahzad Rana, teknologidirektør Microsoft
Sekretariatsledere
1981 - 1982 Ingeborg Moen Borgerud
1982 - 1983 Jacob Wahl
1984 - 1986 Børre Lid
1986 - 1987 Anne-Marie Aslaksrud
1988 - 1994 Marit Tresselt
1994 - 2005 Inger Marie Fridhov
2006 – 2015 Erik Nadheim
5. Regjeringens kriminalitetsforebyggende pris
I Justisdepartementets handlingsplan for kriminalitetsforebygging, Gode krefter fra 2009, var ett av tiltakene å innstifte regjeringens kriminalitetsforebyggende pris. Jury for valg av prisvinnerkommune skulle være KRÅD. Prisen besto av kroner 100 000 og et diplom.
Kriminalitetsforebygging handler om å satse systematisk på å unngå kriminalitet, i stedet for å reparere i ettertid. Det handler om å analysere hvor og hvordan problematisk atferd og kriminalitet oppstår, for deretter å sette inn konkrete tiltak rettet mot årsakene til problemene. Innsatsen må starte tidlig, være mangfoldig og rettes mot både sosiale miljøer, enkeltpersoner og fysiske omgivelser.
Å forebygge kriminalitet er ikke bare politiets ansvar. Mye viktig kriminalitetsforebyggende arbeid skjer lokalt, når politi og kommune samordner sin innsats og sine ressurser. En effektiv innsats handler om å forebygge kriminalitet og gjennomføre tidlig forebyggende innsats, med oppmerksomhet på så vel lovbruddsituasjonen, som på offeret og gjerningspersonen. Mange kommunale virksomheter har dermed en indirekte kriminalitetsforebyggende funksjon, uten at dette er hovedoppgaven.
Prisvinnerne har vært:
2010: Sola
2011: Røyken
2012: Stavanger
2013: Ringsaker
2014: Oslo
2015: Nittedal
6. De store årlige KRÅD-konferansene
1982: Pressens omtale av kriminalsaker sett fra en kriminalitetsforebyggende vinkel
1983: Skolens muligheter i det kriminalitetsforebyggende arbeidet
1985: Kontroll, teknikk og personvern
1987: Sikring av våpen. ammunisjon og sprengstoff
1988: Økonomisk kriminalitet – bekjempelse, forebygging og forskning
1990: Konferanse om konkurser og kriminalitet
1991: Om kontraktørvirksomhet
1992: Forebygging av kriminalitet i storby
1993: Forskningskonferanse om kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn og unge
1994: Næringslivet som offer for økonomisk kriminalitet
1995: Dagens ungdomspolitikk - bygget på gårsdagens virkelighet?
1996: Samarbeid om kriminalitetsforebygging i Norden
1997: Butikktyveri – et nødvendig onde?
1999: Når det lovlige blir umoralsk
2002: Forebygging av økonomisk kriminalitet – hva virker ikke?
2003: Barne- og ungdomskriminalitet
2004: Forebygging av familievold Kriminalitetsforebygging i kommuneplanleggingen
2005: Jubileumskonferansene: - Stigmatisert kjeltring, eller samfunnsressurs? - ADHD og kriminalitet - Bruk og misbruk av mobiltelefon - Media og kriminalitet
2006: Kriminalitetsforebygging – umulig eller mulig?
2007: Menneskehandel – er vi på rett spor?
2008: Fra gutt til mann – sosialt løft eller karrieregrøft?
2009: Restorative justice – ny mulighet for ungdom på skråplanet
2010: 30 år i kriminalitetsforebyggingens tjeneste – erfaringer og utfordringer
2011: Kriminalitetsforebygging i et praktisk perspektiv
2012: Rus, kriminalitet og psykisk sykdom – felles utfordring og felles ansvar
2013: Ungdom og straff
2014: Ungdommens digitale liv – på godt og vondt
7. Et utvalg av KRÅDs publikasjoner
Helerikampanjen i 1983: Løpesedler, annonser, plakater og artikler.
Kåre Bødal: ”Rusmidler og kriminalitet” (1984)
Brosjyre om sikring av muséer. (1986)
Informasjonspakken ”For din sikkerhet», for ansatte i sosial og helsevesenet, inneholdt video, kassett, brosjyre og instruksjonshefte
”Forbrytelse og straff. Ulike kriminalitetsforebyggende strategier.” Boka inneholder 17 artikler. (1987)
I 1990 ble det produsert 5 radioprogrammer ”Ungdom og kriminalitet” Tema: biltyveri, hærverk, butikktyveri, vold og forebygging.
Astrid Kaufmann ”Kriminalitetsutvikling hos barn og unge” (1991)
Dag Ellingsen: ”Den økonomiske kriminaliteten slik de næringsdrivende erfarer den” (1995).
Skolepakken LEV VEL. (Videoer, CDer, multimedia, elevhefter, lærerveiledninger, spill m.m.) (1997)
Per Hage: ”Samfunnsmessige årsaker til kriminalitet” (1997)
I brosjyren ”Lurt trill rundt” presenteres en rekke tiltak som ansatte og eiere kan iverksette for å forebygge butikktyveri. (1998)
”Jeg klarte det”, Om verdiforankring, mestrings-opplevelser og selvbildestyrking i skolen. (1998)
Aktiv skolestart, en håndbok for videregående opp-læring. (2001)
Straffe, veilede eller overtale? En studie av fire tilsynsmyndigheters reguleringsstrategier, (2002).
Gjenger – mer enn kriminalitet? Konsentrat av 5 KRÅD-finansierte forskningsrapporter om gjenger. (2002)
Barne- og ungdomskriminaliteten i Norge på nittitallet, (2002).
En guide til utelivet, Forebygging av vold i forbindelse med fest og byliv. (2003)
Reaksjoner på barne- og ungdomskriminalitet, (2005). Også som eget nettsted www.stoppopp.no
SLT-koordinatorenes stand og stilling (2006)
Rapport frå KRÅD-konferansen om menneskehandel (2007)
Rapport om kriminalitet blant innvandrerungdom (2007)
Skolepakke om kriminalitet blant innvandrerungdom (2007)
Rapport frå KRÅD-konferansen Fra gutt til mann – sosialt løft eller karrieregrøft (2008)
Nordiske erfaringer med tiltak for voldsutsatte innvandrerkvinner. Rapport utarbeidet i fellesskap mellom Nordisk samarbeidsråd for kriminologi og KRÅD. (2008)
Rapport frå KRÅD-konferansen Restorative justice – ny mulighet for ungdom på skråplanet (2009)
En praktisk håndbok om SLT. Forebygging av rus og kriminalitet. (2011)
Kriminalitet i tall og tekst. En oversikt over kriminalitetsbildet i norske kommuner. (2011)
Sterke - sikre - sunne lokalsamfunn. En veileder i å lage kommunetrygghetsprofiler. (2011)
Tryggere nærmiljøer. En håndbok om kriminalitetsforebygging og fysiske omgivelser. (2012)
Veilederen Gjenopprettende prosess. Grunnprinsippene ved gjenopprettende prosess (restorative justice) generelt, og ungdomsstraff spesielt. (2012)
Veilederen KRÅD gir råd - til helsestasjoner og barnehager (2013)
Tidlig innsats for barn, unge og deres familier. Gode eksempler på arbeidsmåter og tiltak i åtte SLT-kommuner. (2013)
Forebygging av lokal, organisert kriminalitet. Rapport. (2013)
Er du bekymret for et barn? 10 spørsmål og svar om å melde til barnevernet. (2014)
Kommuneveileder om å forebygge radikalisering, hatkriminalitet og voldelig ekstremisme. (2015)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rådets hjemmeside | Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) var den norske regjeringens spesialorgan for forebygging av kriminalitet. Rådet ble etablert i 1980 etter initiativ av daværende justisminister Inger Louise Valle. | 189,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Allround-VM på skøyter', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
| Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
== Se også ==
EM på skøyter, allround for herrer
EM på skøyter, allround for damer
== Referanser == | | arena = Ruddalens Idrottsplats | 189,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Tresteg_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Tresteg menn | ['Kategori:Tresteg under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Øvelsen Tresteg menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 9. september.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen Tresteg menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 9. september.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Rekorder ==
Verdensrekord før denne konkurransen var:
Mesterskapsrekorden etter konkurransen var:
== Finale ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Erik Svensson, | 189,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Allround-VM på skøyter', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
| Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
== Se også ==
EM på skøyter, allround for herrer
EM på skøyter, allround for damer
== Referanser == | | vertsby = Baselga di Pinè | 189,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Boone | 2023-02-04 | Daniel Boone | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. september', 'Kategori:Dødsfall i 1820', 'Kategori:Fødsler 2. november', 'Kategori:Fødsler i 1734', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mountain Men', 'Kategori:Oppdagere fra USA', 'Kategori:Personer fra Berks County i Pennsylvania', 'Kategori:Personer fra Davie County i Nord-Carolina', 'Kategori:Personer fra USA av engelsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av walisisk opphav', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Daniel Boone (født 22. oktoberjul./ 2. november 1734greg., død 26. september 1820) var en amerikansk pioner og jeger hvis grensearbeid gjorde ham til en av de første folkeheltene i USA. Boone er mest kjent for sin utforsking og bosetting av det som i dag er den amerikanske staten Kentucky, som på den tiden var bortenfor de vestlige grensene til de tretten koloniene. På tross av motstand fra indianerne, som opprinnelig hadde Kentucky som sin jaktmark, stormet Boone i 1775 nedover Wilderness Road via passasjen Cumberland Gap og inn i Kentucky. Der grunnla han Boonesborough, en av de første engelskspråklige bosettingene vestenfor Appalachene. Ved slutten av 1800-tallet hadde mer enn 200 000 mennesker inntatt Kentucky ved å følge ruten som var brukt og oppmerket av Boone.Boone var militsoffiser under den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783), som i Kentucky var hovedsakelig en kamp mellom nybyggere og britisk-allierte indianere. Boone ble tatt til fange av shawneene i 1778 og tilsluttet stammen, men klarte å rømme og fortsatte med sitt arbeid for å forsvare bosettingen i Kentucky. Han ble valgt til den første av sine tre perioder i Virginias lovgivende forsamling under krigen, og kjempet i slaget ved Blue Licks i 1782, en av de siste kampene i den amerikanske revolusjonen. Boone jobbet som landmåler og handelsmann etter krigen, men endte opp veldig gjeldstynget som følge av landspekulasjon. Han opplevde rettslige problemer knyttet til områdene han hadde gjort krav på, og en frustrert Boone slo seg til ro igjen i Missouri i 1799, hvor han bodde frem til sin død.
Boone er fortsatt et ikon i amerikansk historie. Han var en legende på sin egen tid, spesielt etter at en beretning om hans eventyr ble utgitt i 1784, som gjorde ham kjent i Amerika og Europa. Etter sin død var han en gjenganger i røverhistorier og oppdiktninger. Hans eventyr—ekte såvel som legendariske—var viktige for dannelsen av bildet om den arketypiske Western-helten i amerikanske folkeminner. I amerikansk populærkultur huskes han som en av de fremste tidlige nybyggerne, selv om mytologien ofte overskygger de historiske detaljene om hans liv.
| Daniel Boone (født 22. oktoberjul./ 2. november 1734greg., død 26. september 1820) var en amerikansk pioner og jeger hvis grensearbeid gjorde ham til en av de første folkeheltene i USA. Boone er mest kjent for sin utforsking og bosetting av det som i dag er den amerikanske staten Kentucky, som på den tiden var bortenfor de vestlige grensene til de tretten koloniene. På tross av motstand fra indianerne, som opprinnelig hadde Kentucky som sin jaktmark, stormet Boone i 1775 nedover Wilderness Road via passasjen Cumberland Gap og inn i Kentucky. Der grunnla han Boonesborough, en av de første engelskspråklige bosettingene vestenfor Appalachene. Ved slutten av 1800-tallet hadde mer enn 200 000 mennesker inntatt Kentucky ved å følge ruten som var brukt og oppmerket av Boone.Boone var militsoffiser under den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783), som i Kentucky var hovedsakelig en kamp mellom nybyggere og britisk-allierte indianere. Boone ble tatt til fange av shawneene i 1778 og tilsluttet stammen, men klarte å rømme og fortsatte med sitt arbeid for å forsvare bosettingen i Kentucky. Han ble valgt til den første av sine tre perioder i Virginias lovgivende forsamling under krigen, og kjempet i slaget ved Blue Licks i 1782, en av de siste kampene i den amerikanske revolusjonen. Boone jobbet som landmåler og handelsmann etter krigen, men endte opp veldig gjeldstynget som følge av landspekulasjon. Han opplevde rettslige problemer knyttet til områdene han hadde gjort krav på, og en frustrert Boone slo seg til ro igjen i Missouri i 1799, hvor han bodde frem til sin død.
Boone er fortsatt et ikon i amerikansk historie. Han var en legende på sin egen tid, spesielt etter at en beretning om hans eventyr ble utgitt i 1784, som gjorde ham kjent i Amerika og Europa. Etter sin død var han en gjenganger i røverhistorier og oppdiktninger. Hans eventyr—ekte såvel som legendariske—var viktige for dannelsen av bildet om den arketypiske Western-helten i amerikanske folkeminner. I amerikansk populærkultur huskes han som en av de fremste tidlige nybyggerne, selv om mytologien ofte overskygger de historiske detaljene om hans liv.
== Oppvekst ==
Boone ble født den 22. oktober 1734. Hans fødselsdato blir noen ganger oppgitt til å være 2. november 1734 — som er datoen ifølge den gregorianske kalender som ble innført i hans levetid — men Boone brukte oktoberdatoen. Han var den sjette av elleve barn i en familie av kvekere. Hans far, Squire Boone, Sr. (1696–1765), innvandret til Pennsylvania fra den lille byen Bradninch, Devon, England i 1713. Squire Boones foreldre, George og Mary Boone, fulgte etter sin sønn til Pennsylvania i 1717. Squire, som jobbet hovedsakelig som vever og smed, giftet seg med Sarah Morgan (1700–1777) i 1720, hvis familiemedlemmer var kvekere fra Wales. I 1731 bygde Boones familie en tømmerhytte i Oley Valley, nå Daniel Boone Homestead i Berks County, hvor Daniel ble født.Boone tilbrakte sine første år i det som den gang var det vestlige grenseområdet av Pennsylvania. Det fantes flere landsbyer med innfødte amerikanere i nærheten. De pasifistiske kvekerne fra Pennsylvania hadde generel et godt forhold til indianerne, men presset fra den stadig økende hvite befolkningen tvang mange indianere til å flytte vestover. Boone fikk sin første rifle i 1747 og lærte å jakte av lokale hvite og indianere, noe som markerte starten på hans livslange kjærlighet for jakt. Amerikanske folkeminner la ofte vekt på Boones jaktferdigheter. I én historie dro den unge Boone på jakt i skogen med noen andre gutter. Skriket fra en puma skremmer guttene vekk, med unntak av Boone, som rolig ladet pistolen sin og skjøt dyret i hjertet idet det passerer ham. Historien kan både være sann og usann, i likhet med mange andre historier om Boone, men den ble fortalt så ofte at den ble en del av folks populære tankebilde av ham.I Boones ungdom sto familien hans i sentrum av en kontrovers i kvekermiljøet. Hans foreldre ble i 1742 tvunget til å unnskylde seg offentlig etter at deres eldste barn, Sarah, giftet seg med en såkalt «worldling», eller ikke-kveker, mens hun var synlig gravid. Da Boones eldste bror, Israel, også giftet seg med en ikke-kveker i 1747, støttet Squire Boone sin sønn og ble derfor utstøtt av kvekerne. Hans kone fortsatte derimot å treffe sine barn jevnlig på månedlige møter. Som en mulig konsekvens av denne kontroversen, solgte Squire eiendommen sin i 1750 og tok med seg familien til Nord-Carolina. Daniel Boone gikk aldri i kirken igjen, selv om han anså seg for å være kristen og passet på å få døpt alle barna sine. Familien Boone slo seg omsider ned ved elven Yadkin, i det som er dagens Davie County, omtrent 3 km vest for Mocksville.Fordi han brukte så mye tid på jakt i sin ungdom, endte Boone opp med lite formell utdannelse. Ifølge et familiesagn skal en skolelærer en gang ha uttrykt sin bekymring over Boones utdannelse, men hans far var ubekymret og skal ha sagt «la jentene ta seg av stavingen, så vil Dan ta seg av skytingen…». Boone fikk noe opplæring fra sine familiemedlemmer, men hans rettskrivning forble uortodoks. Historikeren John Mack Faragher advarer derimot om at folkebildet av Boone som udugelig er misvisende, ved å påstå at Boone «oppnådde et nivå av lese- og skrivekyndighet som var likt de fleste menn på hans tid». Boone tok jevnlig med seg lesestoff på sine jaktturer — Bibelen og Gullivers Reiser var favorittene — og han var ofte den eneste lese- og skrivekyndige personen i gruppene med nybyggere. Boone underholdt iblant sine jaktkolleger ved å lese for dem rundt kveldsbålet.
== Jeger, ektemann og soldat ==
Som ung mann tjenestegjorde Boone i det britiske militæret under den franske og indianske krig (1754–1763), som var en kamp om kontrollen over landet vestenfor Appalachene. I 1755 var han vognkjører under general Edward Braddocks forsøk på å drive franskmennene ut av Ohio Country, som endte med katastrofe i slaget om Monongahela. Boone vendte hjem etter nederlaget, og den 14. august 1755 giftet han seg med Rebecca Bryan, som var fra en nabogård i Yadkin Valley. I starten av ekteskapet bodde paret i en hytte på farens gård. De fikk ti barn sammen.
I 1759 brøt det ut en konflikt mellom britiske kolonister og cherokeer, som var deres tidligere allierte i den franske og indianske krig. Etter at Yadkin Valley ble raidet av cherokeer, rømte mange familier, inkludert Boones, til Culpeper, Virginia. Boone tjenestegjorde i Nord-Carolinas milits under det såkalte cherokee-opprøret og var borte fra sin kone i omtrent to år. Ifølge én historie var Boone borte så lenge at Rebecca antok at han var død, og inngikk et forhold med hans bror Edward («Ned»), og fødte datteren Jemima i 1762. Historien forteller videre at Boone skal ha vært forståelsesfull og ikke blitt irritert på Rebecca da han kom tilbake. Det er ikke klart om historien er sann eller ei, men Boone oppdro Jemima som sitt eget barn. Boones tidlige biografer kjente til denne historien, men publiserte den aldri.
Jeg kan ikke si at jeg noen gang var bortkommet, men jeg var en gang fortumlet i tre dager.
Boones arbeid førte også til lange opphold hjemmefra. Familien vokste, og han forsørget den ved å arbeide som profesjonell jeger og fangstmann. Nesten hver høst dro Boone på «langjakt» i flere uker eller måneder. Noen ganger jaktet han alene, andre ganger sammen med en liten gruppe menn. En slik langtur kunne om høsten resultere i hundrevis av hjorteskinn som kunne selges på markedet, og om vinteren var det først og fremst bever og oter som var byttedyrene. Jegerne vendte hjem hver vår for å selge fangsten til kommersielle pelshandlere. Hjorteskinn (engelsk: «buckskin») ble kalt «bucks», og dette er opphavet til at den amerikanske dollaren den dag i dag kalles «buck» i amerikansk slang.Nybyggere skar ofte inn meldinger på trær og skrev sine navn på grottevegger, og Boones navn eller initialer har blitt funnet flere steder. En av de mest kjente inskripsjonene ble skåret inn i et tre i dagens Washington County i Tennessee, som viser «D. Boon Cilled a. Bar [killed a bear] on [this] tree in the year 1760». En lignende har blitt bevart i museet til Filson Historical Society i Louisville, Kentucky; der står det at «D. Boon Kilt a Bar, 1803». Med tanke på at navnet til Boone ble stavet uten en «e» til slutt, kan disse inskripsjonene være senere forfalskninger; det eksisterer en rekke forfalskninger knyttet til Boone.På midten av 1760-tallet begynte Boone å se seg om etter et nytt sted å bo. Befolkningen vokste i Yadkin Valley etter at den franske og indianske krig var over, og dette hadde ført til at det ble færre dyr å jakte på. Boone fikk derfor problemer med å få endene til å møtes; han ble ofte stilt for retten fordi han ikke hadde betalt gjelden sin, og han solgte jorda han eide for å betale kreditorene sine. Etter at faren hans døde i 1765 reiste Boone sammen med broren Squire og noen andre menn til Florida, som var blitt britisk territorium etter krigen, for å se an muligheten for å slå seg ned der. Ifølge familiehistorien kjøpte Boone en tomt i Pensacola, men Rebecca nektet å flytte så langt fra venner og familie. Familien Boone flyttet i stedet til et mer avsidesliggende område i Yadkin River Valley, og Boone begynte å jakte vestover i Blue Ridge Mountains.
== Kentucky ==
Boone kom først til Kentucky om høsten 1767 da han var ute på en langjakt sammen med sin bror Squire Boone, Jr. Under Braddock-ekspedisjonen noen år tidligere hadde Boone hørt om Kentuckys fruktbare land og rikelige viltbestand av sin vognkompanjong John Findley, som hadde vært i Kentucky for å handle med indianerne. I 1768 møttes Boone og Findley igjen, og Findley skrøt enda mer av Kentucky. På samme tid hadde nyheten om Fort Stanwix-avtalen kommet, hvor irokeserne hadde oppgitt sitt krav på Kentucky og overgitt området til britene. Dette, sammen med uroen i Nord-Carolina, var sannsynligvis hovedårsaken til at Boone utvidet det området han utforsket.I mai 1769 begynte Boone på en to års jaktekspedisjon i Kentucky. Den 22. desember 1769 ble han og en medjeger tatt til fange av shawneer, som konfiskerte alt skinnet deres og ba dem om å forlate området og aldri komme tilbake. Shawneene hadde ikke skrevet under på Fort Stanwix-avtalen, og siden de regnet Kentucky som sin egen jaktmark, anså de alle amerikanske jegere for å være tjuvjegere. Boone fortsatte imidlertid å jakte og utforske Kentucky frem til han vendte tilbake til Nord-Carolina i 1771, og dro tilbake dit for å jakte på høsten 1772.
Den 25. september 1773 dro Boone med familien og en gruppe på 50 emigranter ut på det første forsøket av britiske kolonister på å etablere en bosetting i Kentucky. Boone var fortsatt en obskur jeger og feller på den tiden. Ekspedisjonens mest fremtredende medlem var William Russell, en velkjent virginianer og fremtidig svoger til Patrick Henry. Den 9. oktober ble Boones eldste sønn James og en liten gruppe menn og gutter, som hadde forlatt hovedgruppen for å hente forsyninger, angrepet av en gruppe delawarer, shawneer og cherokeer. I etterkant av Fort Stanwix-avtalen hadde indianerne i området holdt en debatt for å løse problemet med innstrømmingen av nybyggere. Denne gruppen hadde valgt, med historiker John Mack Faraghers ord, «å sende en beskjed om deres opposisjon mot bosettingen…». James Boone og William Russells sønn Henry ble tatt til fange og på grusomt vis torturert til døde. Drapets brutalitet sendte sjokkbølger i nybyggerområdene, og Boones gruppe avlyste umiddelbart ekspedisjonen.Denne massakren var en av de første hendelsene i det som senere ble kjent som Lord Dunmores krig, en strid mellom Virginia og hovedsakelig shawneer fra Ohio Country, om kontroll over det som er dagens Vest-Virginia og Kentucky. Sommeren 1774 dro Boone og en kamerat frivillig til Kentucky for å varsle landmålerne der om krigens utbrudd. De tilbakela totalt mer enn 1 300 km i løpet av to måneder for å varsle de som ennå ikke hadde kommet seg ut av området. Etter tilbakekomsten til Virginia hjalp Boone til med å forsvare kolonistenes bosettinger langs elven Clinch og ble forfremmet til kaptein i militsen og hyllet av sine medborgere. Etter den korte krigen, som endte like etter virginianernes seier i slaget ved Point Pleasant i oktober 1774, gav shawneene opp sine krav på Kentucky.Richard Henderson, en velkjent jurist og dommer fra Nord-Carolina, leide Boone i etterkant av Lord Dunmores krig for å reise til cherokeebyene i dagens Nord-Carolina og Tennessee for å informere dem om det forestående møtet. I traktaten fra 1775 kjøpte Henderson cherokeenes rett på Kentucky for å etablere kolonien kalt Transylvania. Senere leide han inn Boone for å storme det som senere ble Wilderness Road, som gikk gjennom Cumberland Gap og inn sentralt i Kentucky. Sammen med en gruppe på 30 arbeidsmenn blinket Boone ut en vei til elven Kentucky, hvor han etablerte Boonesborough. Andre bosettinger, derav Harrodsburg, ble også etablert på denne tiden. På tross av et par indianerangrep, returnerte Boone til Clinch Valley og tok med seg familien og andre nybyggere til Boonesborough den 8. september 1775.
== Amerikansk revolusjon ==
Volden i Kentucky økte da den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783) brøt ut. Innfødte amerikanere som var misfornøyde med tapet av Kentucky som følge av traktater, anså krigen som en mulighet for å drive ut kolonistene. Enkeltvise nybyggere og jegere ble deres vanlige angrepsmål, noe som førte til at mange valgte å forlate Kentucky. På senvåren 1776 var det færre enn 200 kolonister igjen i Kentucky; de oppholdt seg for det meste i godt beskyttede bosteder i Boonesborough, Harrodsburg og Logan's Station.
Den 14. juli 1776 ble Boones datter Jemima og to andre tenåringsjenter tatt til fange utenfor Boonesborough av indianere, som førte jentene nordover mot shawneenes byer i Ohio country. Boone og en gruppe menn fra Boonesborough fulgte etter. To dager senere tok de igjen indianerne og gjennomførte et bakholdsangrep på indianerne mens da de hadde stoppet for et måltid. Jentene ble reddet og indianerne jagd vekk. Dette ble den mest feirede hendelsen i Boones liv. James Fenimore Cooper skapte en fiktiv versjon av situasjonen i sin klassiske bok Den siste mohikaner (1826).I 1777 begynte Henry Hamilton, den britiske viseguvernøren av Canada, å rekruttere indianske krigere for å raide bosettingene i Kentucky. Den 24. april angrep shawneene Boonesborough under ledelse av høvding Blackfish. Boone ble skutt i ankelen utenfor sitt eget fort, men ble båret i sikkerhet innenfor palisadene av Simon Kenton, som nettopp var ankommet til Boonesborough, mens kulene haglet fra alle kanter. Kenton ble senere Boones nærmeste venn og en legendarisk nybygger.
Shawneene fortsatte sine angrep utenfor Boonesborough og drepte kveg og ødela avlinger. Da nybyggernes matlagre begynte å gå tomme behovet for salt for å berge den gjenværende beholdningen av kjøtt bestemte Boone seg i januar 1778 for å ta med 30 mann for å hente salt i saltkildene ved elven Licking. Den 7. februar 1778 ble han overrasket og fanget av Blackfish sine krigere mens han jaktet etter kjøtt til ekspedisjonen. Boones gruppe var tallmessig kraftig underlegen, og han forsikret derfor sine menn om at det var lurere å overgi seg enn å kjempe imot.
Blackfish ønsket å fortsette til Boonesborough for å erobre bosettingen siden det nå bare var en liten forsvarsstyrke der, men Boone overtalte ham til å tro at kvinnene og barna ikke var tøffe nok til å overleve en vintervandring. I stedet lovet Boone at Boonesborough skulle overgi seg til shawneene den kommende våren. Boone hadde imidlertid ikke mulighet til å fortelle sine menn om at han brukte bløff for å forhindre et umiddelbart angrep på Boonesborough. Han gjennomførte sin strategi så overbevisende at mange av hans egne menn konkluderte med at Boone hadde gått over til britenes side.
Boone og hans menn ble tatt med til Blackfish sin by Chalahgawtha, hvor de ble tvunget til å gå spissrot. På sedvanlig måte adopterte shawneene noen av fangene inn i stammen for å erstatte falne krigere. De andre ble ført til Hamilton i Detroit. Boone ble adoptert inn i en shawneefamilie i Chillicothe, muligens i familien til Blackfish selv, og gitt navnet Sheltowee («Store Skilpadde»). Den 16. juni 1778, da han fikk nyss om at Blackfish skulle vende tilbake til Boonesborough med en stor styrke, klarte Boone å rømme og vendte hjem. Han red 260 km på hesteryggen, og etter at hesten hans måtte gi tapt fortsatte han til fots.Mens Boone var fraværende hadde hans kone og barn (med unntak av Jemima) dratt tilbake til Nord-Carolina fordi hun fryktet at han var død. Da han returnerte til Boonesborough var flere av hans egne menn i tvil om han virkelig var til å stole på, siden han tilsynelatende hadde levd i fred og fordragelighet sammen med shawneene i månedsvis etter at han var blitt tatt til fange. Boone svarte med å lede et forkjøpsangrep mot shawneene over elven Ohio, og deretter ved å hjelpe dem med å forsvare Boonesborough gjennom en ti dagers beleiring som Blackfish innledet 7. september 1778.
Etter beleiringen fikk kaptein Benjamin Logan og oberst Richard Callaway — som begge hadde nevøer som fortsatt var i fangenskap hos Blackfish — reist tiltale mot Boone for hans nylige aktiviteter. I krigsretten som fulgte, ble Boone funnet «ikke skyldig» og ble i tillegg forfremmet etter rettens høring. På tross av frifinnelsen ble Boone ydmyket av krigsrettsdommeren, noe han sjelden snakket om i ettertid.Etter rettssaken dro Boone til Nord-Carolina for å ta med seg familien sin tilbake til Kentucky. Høsten 1779 startet ferden, sammen med en stor gruppe emigranter, inkludert bestefaren til Abraham Lincoln. I stedet for å bli i Boonesborough, grunnla Boone et nytt nybyggersted i et nærliggende område som ble kalt Boone's Station. Boone tjente på denne tiden gode penger på å finne brukbare landområder der andre nybyggere kunne slå seg ned. Etter at Virginia grunnla Kentucky County måtte nybyggere inngå avtaler med Virginia om nye landkrav. I 1780 fikk Boone omtrent $20 000 fra diverse nybyggere og reiste til Williamsburg for å kjøpe ordne skjøter på de eiendommene de gjorde krav på. Under et opphold på et vertshus på vei til Williamsburg ble imidlertid disse pengene stjålet fra rommet hans da han sov. Noen av nybyggerne tilgav Boone dette tapet, mens andre insisterte på at han skulle betale tilbake det stjålne beløpet, noe som tok ham flere år å gjennomføre.
Nybrottsmennene hadde lite til overs for et «sivilisert» samfunn, og flyttet vekk fra steder som Boonesborough når de ble «for overbefolket». Boone derimot var en ledende borger i Kentucky på denne tiden. Da Kentucky ble delt inn i tre Virginia fylker i november 1780, ble Boone forfremmet til oberstløytnant i Fayette Countys milits. I april 1781 ble han valgt til representant i Virginias lovgivende forsamling, som ble holdt i Richmond. I 1782 ble han valgt til sheriff i Fayette County.I mellomtiden fortsatte den amerikanske uavhengighetskrigen. Boone sluttet seg til general George Rogers Clarks invasjon av Ohio Country i 1780. Han var med i slaget ved Piqua den 7. august. I oktober, mens Boone var ute på jakt med sin bror Ned, ble broren skutt og drept av shawneene. De trodde tilsynelatende at de hadde drept Daniel Boone og halshogd Ned før de tok med seg hodet hjem som et trofé. I 1781 reiste Boone til Richmond for å ta plass i den lovgivende forsamlingen, men britiske dragoner under Banastre Tarleton tok Boone og flere andre lovgivere til fange nær Charlottesville. Britene løslot Boone på prøve flere dager senere. Under Boones fangenskap overgav Cornwallis seg ved Yorktown i oktober 1781, men kampen fortsatte uavbrutt i Kentucky. Boone returnerte til Kentucky, og i august 1782 kjempet han i slaget ved Blue Licks, hvor sønnen Israel ble drept. I november 1782 tok Boone del i en annen ekspedisjon under Clark, inn i Ohio, som var krigens siste store felttog.
== Forretningsmann ved Ohio ==
Etter revolusjonen bosatte Boone seg i Limestone (som endret navn til Maysville i 1786) og deretter i det raskt voksende elveområdet Ohio. I 1787 ble han valgt til Virginias statlige forsamling som representant for Bourbon County. I Maysville eide han et vertshus og jobbet som landmåler, hestehandler og eiendomspekulant. I begynnelsen var han velstående med totalt syv slaver innen 1787, noe som var relativt mange i Kentucky på den tiden. Boone ble en slags celebritet mens han levde i Maysville: på Boones 50-årsdag i 1784 gav historikeren John Filson ut The Discovery, Settlement And present State of Kentucke, en bok som inkluderte en krønike av Boones mange eventyr.Grensekrigen med indianerne nord for elven Ohio fortsatte selv etter at uavhengighetskrigen var over. I september 1786 var Boone med på en militær ekspedisjon inn i Ohio Country ledet av Benjamin Logan. Da han kom tilbake til Limestone, gav Boone husly og mat til shawneene som var blitt tatt til fange under raidet og hjalp til med å forhandle frem våpenhvile og utveksling av fanger. Selv om den nordvestlige indianerkrigen ble trappet opp og varte frem til amerikanerne seiret i slaget ved Fallen Timbers i 1794, var ekspedisjonen i 1786 Boones siste militære opptreden.
Boone fikk etterhvert økonomiske problemer mens han bodde i Maysville. Ifølge det senere folkebildet var løypeskaperen Boone for lite sofistikert for sivilisasjonen som fulgte ham, og som til slutt bedro ham for sitt land. Boone var derimot ikke en simpel nybygger: han tok del i landspekulasjon i stor skala, ved å kjøpe og selge rettigheter på titusenvis av acre. Landmarkedet ved Kentuckys grense var kaotisk, og Boone feilet til slutt på grunn av en dårlig investeringsstrategi og fordi ærefulle holdning gjorde ham motvillig til å tjene på andres bekostning. Ifølge Faragher «manglet Boone de hensynsløse instinktene som kreves ved spekulasjon».Boone flyttet i 1788 opp elven til Point Pleasant, Virginia (nå Vest-Virginia) som følge av sin frustrasjon over de rettslige stridene som fulgte med landspekulasjonen. Der ledet han en handelsplass og jobbet stundom som landmålerassistent. Da Virginia grunnla Kanawha County i 1789, ble Boone utpekt til oberstløytnant for fylkets milits. I 1791 ble han valgt inn i Virginias lovgivningsmakt for tredje gang. Han skrev under på å hjelpe Kanawhas milits med forsyninger, men hans gjeld forhindret ham i å kjøpe varer på kreditt, og han måtte derfor legge ned butikken og gå tilbake til jakting og felling.
I 1795 flyttet han med Rebecca tilbake til Kentucky, hvor de bodde i dagens Nicholas County på sønnen Daniel Morgan Boones landområde. Året etter søkte Boone til Isaac Shelby, den første guvernøren i den nye staten Kentucky, om en kontrakt for å vide ut Wilderness Road til en rute for vogner, men guvernøren svarte ikke og kontrakten og tillatelse ble heller gitt til noen andre. I mellomtiden fortsatte søksmålene over landområdestrider å strømme inn til Kentuckys rettsvesen. Boones resterende landrettigheter ble solgt for å betale rettsutgifter og skatter. I 1798 ble det utstedt en arrestasjonsordre for Boones etter at han ignorerte en vitneinnkalling i en rettssak, men sheriffen fant ham aldri. Samme år gav Kentucky navn på Boone County til ære for ham.
== Missouri ==
I 1799 flyttet Boone ut av USA til Missouri, som på den tiden var en del av Spansk Louisiana. Spanjolene, som var ivrige på å starte nybyggerområder i dette tynt befolkede området, tilfredsstilte ikke de rettslige kravene om at alle immigranter måtte være katolikker. Boone ønsket en ny start, og utvandret derfor med sin storfamilie til nåtidens St. Charles County. Den spanske guvernøren utpekte Boone til «syndikus» (dommer og jury) og kommandant (militær leder) av Femme Osage-distriktet. De mange anekdotene om Boones stilling som syndikus antyder at han ønsket å gi rettferdige dommer i stedet for å følge loven til punkt og prikke.
Boone jobbet som syndikus og kommandant frem til 1804, da Missouri ble en del av USA som følge av Louisiana-kjøpet. Fordi landområdene Boone hadde fått fra de spanske myndighetene stort sett var basert på muntlige avtaler, mistet han nok en gang sine rettigheter. I 1809 klaget han saken inn for Kongressen for å gjenvinne sine krav på de spanske landområdene, og dette fikk han gjennomslag for i 1814. Boone solgte mesteparten av sine landområder for å betale tilbake gammel gjeld fra tiden i Kentucky. Da 1812-krigen kom til Missouri deltok begge Boones sønner, Daniel Morgan Boone og Nathan Boone, men på den tiden var Boone for gammel for militær tjeneste.
Boone tilbrakte sine siste år i Missouri, og brukte mye tid på sine barn og barnebarn. Han jaktet og felte så ofte som hans nedsatte helse tillot. Ifølge en historie dro Boone i 1810 (eller senere) med en gruppe på langjakt langt mot vest til elven Yellowstone, noe som var en bemerkelsesverdig ekspedisjon for en mann på hans alder, dersom historien er sann. Andre historier om Boone på denne tiden skal ha det til at han foretok et siste besøk til Kentucky for å betale tilbake sine långivere, men noen eller alle av disse fortellingene kan være folkeminner. Den amerikanske maleren John James Audubon hevdet å ha jaktet med Boone i Kentuckys skoger omkring 1810. Flere år senere malte han et portrett av Boone, antakeligvis fra hukommelsen, men skeptikere har lagt merke til likheten med de velkjente portrettene til maleren Chester Harding. Boones familie insisterte på at han aldri kom tilbake til Kentucky etter 1799, selv om noen historikere tror at Boone besøkte sin bror Squire nær Kentucky i 1810 og dermed anser Audubons historie som sann.
Boone døde den 26. september 1820, i Nathan Boones hjem i Femme Osage. Han ble gravlagt ved siden av Rebecca, som døde 18. mars 1813. Gravene var umerkede frem til midten av 1830-tallet, og lå like ved Jemima (Boone) Callaways hjem i Tuque, omtrent 3 km fra nåtidens Marthasville, Missouri. I 1845 ble Boones levninger gravd opp og gravlagt på en ny gravlund i Frankfort, Kentucky. Oppgravingen skapte store fornærmelser i Missouri i ettertid, og et sagn ble også til om at Boones rester aldri fotlot Missouri. Sagnet forteller videre at Boones gravstein i Missouri hadde blitt feilaktig plassert i en annen grav, men at ingen hadde rettet opp i feilen. Boones slektninger i Missouri var misfornøyde med at Kentucky-folket ønsket å grave opp Boone, og lot feilen passere i stillhet slik at de gravde opp feil lik. Det finnes ikke noe samtidsbevis for at dette faktisk skjedde, men en rettsantropolog studerte i 1983 en gipsavstøpning av Boones hodeskalle som ble laget før gravleggelsen i Kentucky, og uttalte at det kunne være skallen fra en afroamerikaner. Sorte slaver ble også gravlagt ved Tuque, så det er mulig at feil levninger kan ha blitt tatt fra den tettfylte gravlunden ved en feiltakelse. Både gravlunden i Frankfort i Kentucky og Old Bryan Farm kirkegård i Missouri hevder å være i besittelse av Boones levninger.
== Kulturarv ==
Mange heroiske handlinger og ridderlige eventyr som relateres til meg eksisterer bare i fantasiens verden. I min tid har verden tatt seg store friheter, og likevel har jeg bare vært en vanlig mann.
Daniel Boone forblir et ikon i amerikansk historie, selv om hans status som en tidlig amerikansk folkehelt og senere som en fiksjonsfigur har ført til uklarheter rundt de faktiske detaljene om hans liv. Allmennheten husker ham som en jeger, pioner og «indianerbekjemper», selv om de er usikre på når han levde eller nøyaktig hva han gjorde. Mange steder i USA er oppkalt etter ham, inkludert Daniel Boone nasjonalskog, Sheltowee Trace Trail og Boone County (Missouri). Hans navn har for mange vært synonymt med amerikansk friluftsliv i lang tid. For eksempel var Boone and Crockett Club en miljøvernorganisasjon dannet av Theodore Roosevelt i 1887, og Sons of Daniel Boone var forløperen til speiderbevegelsen Boy Scouts of America.
=== Fremtreden som legende ===
Mye av årsaken til at Boone fikk status som legende var John Filsons The Adventures of Colonel Daniel Boon, som var en del av hans bok The Discovery, Settlement And present State of Kentucke. Boken ble først utgitt i 1784, senere oversatt til fransk og tysk, og gjorde Boone kjent i Amerika og Europa. Den var basert på intervjuer med Boone, og inneholdt en stort sett virkelig fremstilling av Boones eventyr fra utforskingen av Kentucky og frem til slutten av den amerikanske uavhengighetskrigen. Likevel måtte Filson finne opp flotte filosofiske dialoger i denne «selvbiografien», siden Boone var en mann av få ord. Noen av avsnittene ble senere fjernet av redaktører og erstattet med noen av den mer plausible typen — selv om disse fortsatt var usanne &mdash. Filsons bok kom i stadig nye opplag og etablerte Boone som en av de første populære heltene i USA.Forfatteren Timothy Flint intervjuet også Boone, og hans bok Biographical Memoir of Daniel Boone, the First Settler of Kentucky (1833) ble en bestselgerbiografi på 1800-tallet. Flint forskjønnet Boones eventyr, og gjorde det samme for Boone som Parson Weems gjorde for George Washington. I Flints bok sloss Boone med bare nevene mot en bjørn, rømte fra indianere ved å bruke lianer (som Tarzan senere gjorde), og så videre. Selv om Boones familie mente at boken var absurd, var Flint med på å påvirke den nyere tids oppfatning av Boone, siden disse historiene gikk på rundgang i utallige seriehefter og bøker rettet mot yngre gutter.
=== Symbol og stereotypi ===
Takket være Filsons bok ble Boone et symbol i Europa for «den naturlige mann» som lever et dydig, ukomplisert liv i villmarken. En kjent skildring av dette finnes i Lord Byrons episke dikt Don Juan (1822), som viet en rekke vers til Boone, inkludert dette:
Of the great names which in our faces stareThe General Boon, back-woodsman of Kentucky,Was happiest amongst mortals any where;For killing nothing but a bear or buck, heEnjoyed the lonely vigorous, harmless daysOf his old age in wilds of deepest maze.
Byrons dikt hyllet Boone som en person som har funnet lykken ved å vende ryggen til sivilisasjonen. Flere folkeeventyr fremstilte også Boone som en mann som flyktet til fjerntliggende områder når han fikk nok av menneskemasser. Ifølge en anekdote skal han ha blitt spurt om hvorfor han flyttet til Missouri og svart: «Jeg ønsker mer albuerom!». Boone nektet derimot selv for denne tolkningen av hans liv. «Ingenting forbitrer min høye alder,» sa han i sine siste år, «som sirkulasjonen av absurde historier om at jeg trekker meg tilbake når sivilisasjonen går fremover…».På samme tid eksisterte også en annen populær og paradoksal samfunnsoppfattelse av Boone — som sivilisasjonens banebryter. Boone ble hyllet som en representant for vestlig ekspansjon, en stifinner som temmet villmarken og banet vei for den amerikanske sivilisasjonens utfoldelse. I 1852 ble Boone utnevnt til «Skogens Columbus» av kritikeren Henry Tuckerman. Han sammenlignet Boones passasje gjennom Cumberland Gap med Christofer Columbus' reise til den nye verden. I folkemytologien ble Boone den første til å utforske og bosette Kentucky, noe som åpnet for etterfølgelse for utallige andre mennesker. Han var faktisk ikke den første amerikaneren til å utforske og bosette Kentucky, som historikere på 1900-tallet ofte påpekte, men Boone endte opp som et symbol for dem alle, noe som gjorde ham til det historikeren Michael Lofaro kalte for «den vestlige ekspansjons grunnlovsfar».
På 1800-tallet, mens indianere ble fordrevet fra sine landområder og sperret inne i reservater, ble Boone ofte fremstilt som en stereotypi av en krakilsk, indianerhatende nybygger som på den tiden var populær. I John A. McClungs bok Sketches of Western Adventure (1832), for eksempel, ble Boone fremstilt som en mann som lengtet etter «villmannskrigens store spenning». Boone fikk rykte på seg for å forakte indianere og for å ha drept massevis av disse «villmennene». Den virkelige Boone mislikte derimot blodsutgytelse. Ifølge historikeren John Bakeless finnes det ikke noe bevis for at Boone skal ha drept indianere, i motsetning til andre nybyggere på den tiden. Boone fortalte en gang sin sønn Nathan at han var sikker på å ha drept bare én indianer, under slaget ved Blue Licks, selv om han antok at flere kunne ha dødd av hans kuler i andre slag. Selv om Boone hadde mistet to sønner i kriger mot indianere, var det gjensidig respekt mellom indianerne og ham selv. I Missouri dro Boone faktisk ofte på jakt med shawneene som hadde fanget og adoptert ham noen tiår tidligere. Et par forfattere fra 1800-tallet betraktet Boones sympati for indianerne som en karakterbrist, og forandret derfor hans uttalelser for å tilpasse dem til de eksisterende samtidige holdninger.
=== Fiksjon ===
Boones eventyr, både de ekte og de mytiske, dannet grunnlaget for den arketypiske helten i det amerikanske Vesten som var populær i 1800-tallets romaner og 1900-tallets filmer. Hovedpersonen i James Fenimore Coopers romanserie om Lærstrømpe, hvorav den første ble utgitt i 1823, hadde slående likhetstrekk med Boone; også navnet Nathaniel Bumppo hadde lik ordlyd som Daniel Boones navn. Som nevnt over inneholdt Coopers andre roman i Lærstrømpe-serien, Den siste mohikaner (1826), en versjon av Boones redningsdåd av sin datter. Flere andre forfattere har etter Cooper utviklet Western-helten, som begynte som en variasjon av Daniel Boone.På 1900-tallet var Boone en gjenganger i utallige tegneserier, radioprogrammer og filmer, hvor det normalt ble lagt mer vekt på spenning og melodrama enn på historisk nøyaktighet. Disse er ikke særlig kjent idag; filmen Daniel Boone fra 1936, med George O'Brien i hovedrollen, er sannsynligvis den mest kjente idag. En hel generasjon amerikanere vokste opp med TV-serien Daniel Boone, som ble sendt fra 1964 til 1970. I seriens populære signaturmelodi, ble Boone beskrevet som en «stor mann» i en «vaskebjørnlue». Dette stemte ikke med den virkelige Daniel Boone, som hverken var noen stor mann eller bar noen vaskebjørnlue. Boone ble fremstilt på denne måten fordi den høye skuespilleren som spilte Boone, Fess Parker, spilte rollen hovedsakelig som sin tidligere rolle som Davy Crockett fra en tidligere TV-serie. Det faktum at Boone ble fremstilt som Crockett, en annen amerikansk nybygger med en veldig annerledes rollefigur, var et annet eksempel på hvordan bildet av Boone kunne forandre seg for å tilpasses mer moderne ønsker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bakeless, John. Daniel Boone: Master of the Wilderness. Opprinnelig utgitt i 1939, trykket på nytt ved University of Nebraska Press, 1989; ISBN 0-8032-6090-3. Dette var den avgjørende biografien om Boone fra sin tid, og den første som benyttet de store mengdene materiale samlet av historikeren Lyman Draper til fulle.
Draper, Lyman. The Life of Daniel Boone, redigert av Ted Franklin Belue. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books, 1998; ISBN 0-8117-0979-5. Belues notater gir et moderne, vitenskapelig perspektiv til Drapers uferdige biografi fra 1800-tallet, som følger Boones liv helt til beleiringen av Boonesborough.
Elliott, Lawrence. The Long Hunter: A New Life of Daniel Boone. New York: Reader's Digest Press, 1976; ISBN 0-88349-066-8.
Faragher, John Mack. Daniel Boone: The Life and Legend of an American Pioneer. New York: Holt, 1992; ISBN 0-8050-1603-1. Den mest vanlige vitenskapelige biografien, som gransker både historien og folkeminnet.
Jones, Randell. In the Footsteps of Daniel Boone. Blair: North Carolina, 2005. ISBN 0-89587-308-7. Guide til historiske steder som assosieres med Boone.
Lofaro, Michael. Daniel Boone: An American Life. Lexington, KY: University Press of Kentucky, 2003; ISBN 0-8131-2278-3. En kort biografi, tidligere utgitt (i 1978 og 1986) som The Life and Adventures of Daniel Boone.
== Videre lesning ==
Aron, Stephen. How the West was Lost: The Transformation of Kentucky from Daniel Boone to Henry Clay. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1996. ISBN 0-8018-5296-X.
Hammon, Neal O., ed. My Father, Daniel Boone: The Draper Interviews with Nathan Boone. Lexington: University Press of Kentucky, 1999; ISBN 0-8131-2103-5. Drapers intervjuer med Nathan Boone.
Morgan, Robert. Boone: A Biography. Chapel Hill, N.C.: Algonquin Books of Chapel Hill, 2007; ISBN 978-1-56512-455-4.
Slotkin, Richard. Regeneration through Violence: The Mythology of the American Frontier, 1600–1860. Middletown, Conn.: Wesleyan University Press, 1973. ISBN 0-8195-4055-2.
Smith, Henry Nash. Virgin Land: The American West as Symbol and Myth. Cambridge: Harvard University Press, 1950.
Sweeney, J. Gray. The Columbus of the Woods: Daniel Boone and the Typology of Manifest Destiny. St. Louis, Mo.: Washington University Gallery of Art, 1992. ISBN 0-936316-14-4.
Thwaites, Reuben Gold. Daniel Boone. Den første moderne biografien, opprinnelig utgitt i 1902 og trykket på nytt flere ganger.
== Eksterne lenker ==
(en) Daniel Boone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Daniel Boone – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Hovedmateriale«The Adventures of Col. Daniel Boon» (sic) Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine. Filsons «selvbiografiske» avhandling
The Discovery, Settlement and present State of Kentucke Hele verket til John Filson
Daniel Boones personlige papirer ved Wisconsin Historical Society søkbar 32-volums samling av Boones manuskripter og brevvekslinger, en del av Lyman Drapers samlingAnnet materialeKentucky kirkegård, flere bilder
Daniel Boones fødested, Berks Countys hjemmeside
«Daniel Boone, The Extraordinary Life of a Common Man», genealogisk informasjon, bilder av Missouri kirkegård, diverse annet materiale | Daniel Boone var en prominent amerikansk pioner og jeger, som regnes som en folkehelt i USA. | 189,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1932 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1932 | ['Kategori:1932 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1932'] | Presidentvalget i USA 1932 var det 37. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 8. november 1932, og valgte Franklin D. Roosevelt og John Nance Garner som henholdsvis president og visepresident for perioden 1933–1937. De to kandidatene var den sittende republikanske presidenten Herbert Hoover og den demokratiske guvernøren i New York Franklin D. Roosevelt.
Valget var det første etter børskrakket i 1929 og USA befant seg i en økonomisk depresjon. Mange hadde dessuten mistet troen på den sittende konservative presidenten Hoovers evne til å snu den økonomiske utviklingen. Under valgkampen presenterte Roosevelt sitt New Deal-program som skulle bli demokratenes hovedprogram i mange år fremover.
Roosevelt vant valget med 57,4 % av stemmene mot Hoovers 39,7 %. Seieren var historisk, først og fremst fordi Demokratene ikke hadde vunnet et presidentvalg siden 1916 og kun hatt to presidenter siden 1860. Seieren innebar dessuten at den sosialliberale, føderalistiske fløyen innen Det demokratiske partiet vant fram på nasjonalt nivå, noe som skulle bli utgangspunkt for begge partienes nåtidige orientering.
| Presidentvalget i USA 1932 var det 37. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 8. november 1932, og valgte Franklin D. Roosevelt og John Nance Garner som henholdsvis president og visepresident for perioden 1933–1937. De to kandidatene var den sittende republikanske presidenten Herbert Hoover og den demokratiske guvernøren i New York Franklin D. Roosevelt.
Valget var det første etter børskrakket i 1929 og USA befant seg i en økonomisk depresjon. Mange hadde dessuten mistet troen på den sittende konservative presidenten Hoovers evne til å snu den økonomiske utviklingen. Under valgkampen presenterte Roosevelt sitt New Deal-program som skulle bli demokratenes hovedprogram i mange år fremover.
Roosevelt vant valget med 57,4 % av stemmene mot Hoovers 39,7 %. Seieren var historisk, først og fremst fordi Demokratene ikke hadde vunnet et presidentvalg siden 1916 og kun hatt to presidenter siden 1860. Seieren innebar dessuten at den sosialliberale, føderalistiske fløyen innen Det demokratiske partiet vant fram på nasjonalt nivå, noe som skulle bli utgangspunkt for begge partienes nåtidige orientering.
== Se også ==
Liste over USAs presidenter | Presidentvalget i USA 1932 var det 37. presidentvalget i USAs historie. | 189,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Danny_Wallace | 2023-02-04 | Danny Wallace | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske landslagsspillere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn'] | David Lloyd «Danny» Wallace (født 21. januar 1964) er en engelsk tidligere fotballspiller som spilte for blant annet Manchester United og Southampton. Han fikk én landskamp for England. Han måtte tidlig legge karrieren på hyllen på grunn av effektene av sykdommen multippel sklerose.
| David Lloyd «Danny» Wallace (født 21. januar 1964) er en engelsk tidligere fotballspiller som spilte for blant annet Manchester United og Southampton. Han fikk én landskamp for England. Han måtte tidlig legge karrieren på hyllen på grunn av effektene av sykdommen multippel sklerose.
== Spillerkarriere ==
=== Southampton ===
Wallace ble født i Greenwich i Sørøst-London. Som unggutt spilte han fotball for West Greenwich School og for Deal Town, og hans talent vakte oppmerksomhet fra mange store London-klubber, inkludert Millwall og Arsenal, men han ble plukket opp av Southampton. Han ble tilknyttet klubben som skolegutt i februar 1977, i en alder av 13 år, før han fikk profesjonell kontrakt i januar 1982.
Han debuterte i en alder av 16 år og 313 dager den 29. november 1980, da han erstattet en skadd Kevin Keegan, på Old Trafford mot Manchester United. Han ble med det tidenes yngste spiller for Southampton. Rekorden ble stående til Theo Walcott slo den i august 2005.
De neste to sesongene fikk han bare sporadiske opptredener for A-laget. Han fikk bare 3 kamper fra start og 4 som innbytter i 1981-82 sesongen. 23. oktober 1982 scoret han sitt første mål, da klubben tapte 2-3 for Swansea City. Southamptons andre mål ble scoret av Justin Fashanu, som var på lån i klubben. Dette var starten på en sekvens der han scoret 7 mål på 10 kamper, og han avsluttet 1982-83 med 12 mål på 35 kamper.
Han var kortvokst, kompakt og hadde eksplosiv styrke. Wallace gledet publikumet på The Dell med sin store hurtighet og flotte individuelle prestasjoner og mål. De fleste forsvarsrekker i toppdivisjonen slet med å holde følge med ham. Han fikk stor anerkjennelse da han scoret 2 mål mot Liverpool i en TV-sendt kamp 16. mars 1984. Det første målet ble scoret på et brassespark, der ballen gikk over keeper Bruce Grobbelaar. Det andre målet kom da han stupte frem foran stopperen Alan Hansen og headet ballen i mål. Det første målet ble kåret til «årets mål» i 1983-84.
Wallace beholdt formen og scoret blant annet et hat-trick i 8-2 seiren over Coventry City. Steve Moran scoret også 3 mål i denne kampen, men siden han hadde scoret hat-trick tidligere, fikk Wallace beholde ballen etter kampen. Southampton endte på 2.-plass i ligaen i 1983-84, bare 3 poeng bak vinneren Liverpool. Wallace scoret 11 mål på 42 ligakamper. Southampton nådde også semifinalen i FA-cupen denne sesongen, men tapte 0-1 for Everton etter ekstraomganger.
Han hadde en imponerende karriere i Southampton, og ble tatt ut til landslagsspill mot Egypt 29. januar 1986. England vant 4-0 og Wallace scoret for landet sitt. Dette ble hans eneste A-landskamp.
22. oktober 1988 fikk også brødrene Rod og Ray spille for Southampton i en kamp mot Sheffield Wednesday. Dette var første gang 3 brødre noensinne hadde spilt på samme lag i en kamp i toppdivisjonen siden 1920. Brødrene spilte sammen resten av sesongen. Danny og Rod spilte i angrepet ved siden av Alan Shearer og Matthew Le Tissier.
Sommeren 1989 ble Wallace kjøpt av Manchester United for £1,2 millioner, noe som den gangen var rekordsalg for Southampton. I alt fikk han 317 førstelagskamper (79 mål) for sørkystklubben.
=== Manchester United ===
Etter å ha solgt høyrevingen Gordon Strachan til Leeds og tapt for Rangers om signaturen til Trevor Steven for å erstatte ham, bestemte Alex Ferguson seg for å gå for en ving som kunne spille på begge flanker, da Ferguson på tidspunktet ikke var sikker på om framtiden til fremadstormende Lee Sharpe var som venstre-ving eller venstre-back. Valget falt på Danny Wallace. Wallace hadde begrenset suksess for United, men hjalp likevel klubben å vinne FA-cupen i sin første sesong der (1989–90). Dette var det første troféet manager Alex Ferguson vant med klubben, og reddet sannsynligvis jobben hans. Denne sesongen spilte Wallace venstreving. Selv om han mistet den plassen til unggutten Lee Sharpe i 1990-91 sesongen, fikk han likevel spille i finalen av Cupvinnercupen mot FC Barcelona. United vant 2-1 i Rotterdam i deres første triumf i Europa siden 1968.
Klubben vant FA Premier League i hans siste sesong der, men selv om han fikk 2 ligakamper var han ikke kvalifisert til å få vinnermedalje. Han fikk heller ikke spille finalekampen mot Nottingham Forest på Wembley Stadium i 1991-92.
Et kort låneopphold i Millwall ble løsningen for å få førstelagsfotball, men heller ikke der klarte han å spille seg til en fast plass på laget. Han fikk bare 3 kamper der.
=== Birmingham City ===
En rekke skader og en underlig formsvikt gjorde at han nesten ikke fikk spille for United de to siste sesongene sine der. Han ble derfor solgt til Birmingham City for £250 000. Det ble raskt klart at han var langt fra toppform, og etter 18 måneder gikk han på fri transfer til Wycombe Wanderers, der han bare fikk én kamp som reserve.
== Multippel sklerose ==
Bakgrunnen for hans formsvikt ble oppdaget i 1996 da han ble diagnostisert med multippel sklerose og dermed tvunget til å legge opp som fotballspiller. I 2006 gjennomførte Wallace den 42 kilometer lange London Marathon på fire og en halv dag. Målet var å samle inn penger til «Danny Wallace Foundation», som er en hjelpeorganisasjon for de som lider av multippel sklerose. Han ble hilst velkommen på målstreken av den tidligere bokseren Michael Watson, som selv hadde fullført maraton på syv dager etter å ha fått hjerneskader i en boksekamp i 1991.
== Meritter ==
Southampton FC
2.-plass i ligaen: 1983-84Manchester United FC
FA-cupen: 1990
FA Community Shield: 1990 (delt med Liverpool
Cupvinnercupen: 1991
UEFA Super Cup: 1991
Ligacupen: 1992
Finalist i Ligacupen: 1991
== Karrierestatistikk ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Danny Wallace – national-football-teams.com
(en) Danny Wallace – Soccerbase.com
(en) Danny Wallace – EU-Football.info
www.dannywallacefoundation.co.uk | | klubb1 = | 189,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Stavsprang_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Stavsprang menn | ['Kategori:Stavsprang', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Stavsprang herrer ved EM i friidrett 1934 ble avholdt på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 7. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Stavsprang herrer ved EM i friidrett 1934 ble avholdt på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 7. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Medaljevinnere ==
== Rekorder før mesterskapet ==
== Resultater ==
=== Kvalifisering ===
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Stavsprang herrer ved EM i friidrett 1934 ble avholdt på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 7. september 1934. | 189,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Befalselevenes_Samarbeidsorgan | 2023-02-04 | Befalselevenes Samarbeidsorgan | ['Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Norske militærorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1979', 'Kategori:Reklameartikler', 'Kategori:Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund'] | Befalselevenes Samarbeidsorgan (BESO) ble dannet i 1979 som et partipolitisk nøytralt organ for befalselever fra Sjøforsvaret, Hæren og Luftforsvaret, innen YS. Initiativtaker, grunnlegger og første leder var Pål Wold, som hadde gjennomgått Sjømilitære Korps - Sjøforsvarets tekniske befalsskole.
BESO ble opprettet i erkjennelsen av at befalselever er en spesiell gruppe i Forsvaret som har egne problemområde. Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO) ivaretok sjelden befalselevene interessefelt like godt og kjente ikke alltid regelverket som omhandlet befalselever spesielt. Videre er jo ikke befalselevene befal ennå, så elevene falt til en viss grad mellom to stoler.
For å rette på dette opprettet Befalets Fellesorganisasjon, altså BESO i 1979.
"BESO er av og for befalselever, BESO har sine egne vedtekter og sitt eget handlingsprogram som befalselevene selv vedtar. Dette skjer hvert år i november på BESO Landskonferanse. Da velges også BESO Landsstyre som styrer BESO-aktiviteten i henhold til handlings-programmet fram til neste Landskonferanse. BESOs høyeste organ er Landskonferansen. Styret er satt sammen av befalselever fra alle forsvarsgrener og har møter ca. 6-8 ganger i året.
Styrets oppgaver er å gjennomføre det som Landskonferansen pålegger det. Styret er altså den utøvende makt i BESO og ansvarlig for koordinering av lokale elevforum.Ved hver skole opprettes det et lokalt elevforum hvor det velges et styre. Dette styret skal stå for lokal aktivitet samt å rapportere til Landsstyret. For å kvalitetssikre dette arbeidet har BFO sekretariat en heltidsansatt person som har ansvar for BESO-driften."
| Befalselevenes Samarbeidsorgan (BESO) ble dannet i 1979 som et partipolitisk nøytralt organ for befalselever fra Sjøforsvaret, Hæren og Luftforsvaret, innen YS. Initiativtaker, grunnlegger og første leder var Pål Wold, som hadde gjennomgått Sjømilitære Korps - Sjøforsvarets tekniske befalsskole.
BESO ble opprettet i erkjennelsen av at befalselever er en spesiell gruppe i Forsvaret som har egne problemområde. Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO) ivaretok sjelden befalselevene interessefelt like godt og kjente ikke alltid regelverket som omhandlet befalselever spesielt. Videre er jo ikke befalselevene befal ennå, så elevene falt til en viss grad mellom to stoler.
For å rette på dette opprettet Befalets Fellesorganisasjon, altså BESO i 1979.
"BESO er av og for befalselever, BESO har sine egne vedtekter og sitt eget handlingsprogram som befalselevene selv vedtar. Dette skjer hvert år i november på BESO Landskonferanse. Da velges også BESO Landsstyre som styrer BESO-aktiviteten i henhold til handlings-programmet fram til neste Landskonferanse. BESOs høyeste organ er Landskonferansen. Styret er satt sammen av befalselever fra alle forsvarsgrener og har møter ca. 6-8 ganger i året.
Styrets oppgaver er å gjennomføre det som Landskonferansen pålegger det. Styret er altså den utøvende makt i BESO og ansvarlig for koordinering av lokale elevforum.Ved hver skole opprettes det et lokalt elevforum hvor det velges et styre. Dette styret skal stå for lokal aktivitet samt å rapportere til Landsstyret. For å kvalitetssikre dette arbeidet har BFO sekretariat en heltidsansatt person som har ansvar for BESO-driften."
== Eksterne lenker ==
Organisasjonens nettsider | Befalselevenes Samarbeidsorgan (BESO) ble dannet i 1979 som et partipolitisk nøytralt organ for befalselever fra Sjøforsvaret, Hæren og Luftforsvaret, innen YS. Initiativtaker, grunnlegger og første leder var Pål Wold, som hadde gjennomgått Sjømilitære Korps - Sjøforsvarets tekniske befalsskole. | 189,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NSB_type_49 | 2023-02-04 | NSB type 49 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Damplokomotiver i Norge', 'Kategori:Lokomotivtyper hos Norges Statsbaner'] | NSB type 49, også kjent som «Dovregubben», var en norsk damplokomotivtype som ble konstruert for at ett lok skulle erstatte to lok av type 30 og holde høyere hastighet i de sterke stigningene på Dovrebanen. Type 49 betegner høydepunktet og slutten på norsk damplokomotivproduksjon. De var teknisk avanserte, sterke og raske, men hadde en meget komplisert konstruksjon og ble derfor aldri helt driftssikre. De tre første lokomotivene var prototyper, men ble satt i ordinær drift nesten med en gang og uten tilstrekkelig prøvekjøring. De var befengt med mange 'barnesykdommer' og stod mye på verksted før krigen. De fire neste lokomotivene ble levert i 1940-41. Under krigen måtte NSB gjøre andre prioriteringer enn å holde avanserte lokomotiver i drift. Etter 1945 ble lokene satt i stand for igjen å trekke Dovrebanens hurtigtog over høyfjellet, og i 1950-årene fungerte de stort sett tilfredsstillende. De gikk i persontogene mellom Otta og Trondheim, Ht. 401/402 og Ht. 405/406. (Ht. 401/402, ble ved stor trafikk kjørt hver dag, men ble ikke satt inn i daglig helårsrute før i 1951. Kjørelengden for de 7 lokomotivene økte derfor etter 1951). Fra 1948 gikk «Dovregubbene» i dagtoget fra Trondheim til Dombås mens de i nattoget gikk til Otta. De ble avløst av diesellokomotiver av type Di 3 som hadde lavere ytelse. I stigningene klarte type 49 å holde en hastighet på 70 km/t mens Di3 bare klarte 38 km/t. Men Di3 var mer økonomisk i drift.
Lokomotivet kom i tre utgaver, 49a (1935), 49b (1936) og 49c (1940-41). De ble produsert av Hamar Jernstøberi, Thunes mekaniske verksted og Krupp i Essen. I tillegg til de syv leverte lokomotivene, ble syv nybestilte maskiner fra Krupp ødelagt i et bombeangrep under produksjon i Tyskland. Fire lokomotiver under bygging hos Thune ble aldri fullført, men endte som reservedeler for de 7 eksisterende maskinene. Disse 11 lokomotivene var tenkt brukt på den nye Sørlandsbanen og ville trolig fått betegnelsen type 49d. Type 49c nr. 470 og 471 overvant under produksjon hos Krupp i begynnelsen av krigen mange av de barnesykdommene som de tre første maskinene slet med, og etter krigen hadde de sammen med 49c, nr 472 og 473, bygget av Thune etter tyske tegninger, i gjennomsnitt et dobbelt så høyt årlig kilometerløp. (Mellom 1951 og 1957 kjørte for eksempel nr. 463 152 829 km mens nr. 470 kjørte hele 407 762 km). Krupp hadde forandret konstruksjonen på fire punkter, reduksjon av sylinderdiameteren med 20 %, forlengelse av rammen over bakre løpeboggi, større heteflate og enkel skorstein. 49c var mer økonomisk i drift enn 49a og b. Nr. 464 ble hensatt 16. september 1953 etter en sylinderskade, mens de øvrige ble tatt ut av drift i 1957. Lok 470 var det siste i bruk, og det ble hensatt 4. september 1957. Lok 464 ble utrangert 20. juni 1958, mens de øvrige ble utrangert 16. desember samme år. Alt i alt står «Dovregubben» som en stor bragd i norsk damplokomotivkonstruksjon selv om de langt i fra var vellykkede driftsteknisk.
Lokomotivene fikk numrene 463, 464, 465, 470, 471, 472 og 473. Offisielt ble kun nr 463 gitt navnet «Dovregubben» med et navnskilt på tenderen, men alle lokomotivene ble raskt kjent under samme navn. Lokomotiv nr. 470 står utstilt på Norsk jernbanemuseum.
| NSB type 49, også kjent som «Dovregubben», var en norsk damplokomotivtype som ble konstruert for at ett lok skulle erstatte to lok av type 30 og holde høyere hastighet i de sterke stigningene på Dovrebanen. Type 49 betegner høydepunktet og slutten på norsk damplokomotivproduksjon. De var teknisk avanserte, sterke og raske, men hadde en meget komplisert konstruksjon og ble derfor aldri helt driftssikre. De tre første lokomotivene var prototyper, men ble satt i ordinær drift nesten med en gang og uten tilstrekkelig prøvekjøring. De var befengt med mange 'barnesykdommer' og stod mye på verksted før krigen. De fire neste lokomotivene ble levert i 1940-41. Under krigen måtte NSB gjøre andre prioriteringer enn å holde avanserte lokomotiver i drift. Etter 1945 ble lokene satt i stand for igjen å trekke Dovrebanens hurtigtog over høyfjellet, og i 1950-årene fungerte de stort sett tilfredsstillende. De gikk i persontogene mellom Otta og Trondheim, Ht. 401/402 og Ht. 405/406. (Ht. 401/402, ble ved stor trafikk kjørt hver dag, men ble ikke satt inn i daglig helårsrute før i 1951. Kjørelengden for de 7 lokomotivene økte derfor etter 1951). Fra 1948 gikk «Dovregubbene» i dagtoget fra Trondheim til Dombås mens de i nattoget gikk til Otta. De ble avløst av diesellokomotiver av type Di 3 som hadde lavere ytelse. I stigningene klarte type 49 å holde en hastighet på 70 km/t mens Di3 bare klarte 38 km/t. Men Di3 var mer økonomisk i drift.
Lokomotivet kom i tre utgaver, 49a (1935), 49b (1936) og 49c (1940-41). De ble produsert av Hamar Jernstøberi, Thunes mekaniske verksted og Krupp i Essen. I tillegg til de syv leverte lokomotivene, ble syv nybestilte maskiner fra Krupp ødelagt i et bombeangrep under produksjon i Tyskland. Fire lokomotiver under bygging hos Thune ble aldri fullført, men endte som reservedeler for de 7 eksisterende maskinene. Disse 11 lokomotivene var tenkt brukt på den nye Sørlandsbanen og ville trolig fått betegnelsen type 49d. Type 49c nr. 470 og 471 overvant under produksjon hos Krupp i begynnelsen av krigen mange av de barnesykdommene som de tre første maskinene slet med, og etter krigen hadde de sammen med 49c, nr 472 og 473, bygget av Thune etter tyske tegninger, i gjennomsnitt et dobbelt så høyt årlig kilometerløp. (Mellom 1951 og 1957 kjørte for eksempel nr. 463 152 829 km mens nr. 470 kjørte hele 407 762 km). Krupp hadde forandret konstruksjonen på fire punkter, reduksjon av sylinderdiameteren med 20 %, forlengelse av rammen over bakre løpeboggi, større heteflate og enkel skorstein. 49c var mer økonomisk i drift enn 49a og b. Nr. 464 ble hensatt 16. september 1953 etter en sylinderskade, mens de øvrige ble tatt ut av drift i 1957. Lok 470 var det siste i bruk, og det ble hensatt 4. september 1957. Lok 464 ble utrangert 20. juni 1958, mens de øvrige ble utrangert 16. desember samme år. Alt i alt står «Dovregubben» som en stor bragd i norsk damplokomotivkonstruksjon selv om de langt i fra var vellykkede driftsteknisk.
Lokomotivene fikk numrene 463, 464, 465, 470, 471, 472 og 473. Offisielt ble kun nr 463 gitt navnet «Dovregubben» med et navnskilt på tenderen, men alle lokomotivene ble raskt kjent under samme navn. Lokomotiv nr. 470 står utstilt på Norsk jernbanemuseum.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjerke, Thor; Hansen, Trond B.; Johansson, Erik W.; Sando, Svein E. (1987). Damplokomotiver i Norge. Norsk Jernbaneklubb. s. 198–202. ISBN 82-90286-09-0.
Dovregubben - en lokomotivlegende utg. 1991 og 2014
Diverse artikler i På Sporet
== Eksterne lenker ==
Type 49 – NJK Materielldatabasen
Type 49/Dovregubben – Jernbane.net | | hjulstand = 2825 | 189,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mart_Kuusik | 2023-02-04 | Mart Kuusik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Russland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Russland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i roing', 'Kategori:Personer fra Pärnu', 'Kategori:Roere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Russiske roere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Hugo-Maksimilian «Mart» Kuusik russisk:Хуго-Максимилиан Куузик (født 9. desember 1877, død 24. august 1965) var en estisk roer fra Pärnu som representerte Det russiske keiserdømmet og deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Kuusik vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han kom på tredjeplass i singelsculler etter å ha tapt semifinalen til Polydore Veirman fra Belgia som siden tapte finalen mot britiske William Kinnear
| Hugo-Maksimilian «Mart» Kuusik russisk:Хуго-Максимилиан Куузик (født 9. desember 1877, død 24. august 1965) var en estisk roer fra Pärnu som representerte Det russiske keiserdømmet og deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Kuusik vant en olympisk bronsemedalje i roing under OL 1912 i Stockholm. Han kom på tredjeplass i singelsculler etter å ha tapt semifinalen til Polydore Veirman fra Belgia som siden tapte finalen mot britiske William Kinnear
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm - Bronse i roing, singelsculler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mart Kuusik – Olympedia
(en) Mart Kuusik – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Mart Kuusik – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Mart Kuusik – FISA | Hugo-Maksimilian «Mart» Kuusik russisk:Хуго-Максимилиан Куузик (født 9. desember 1877, død 24. | 189,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Aure | 2023-02-04 | Anton Aure | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibliografer', 'Kategori:Norske boksamlere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Fræna kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anton Magnus Aure (født 15. januar 1884 i Fræna i Romsdal, død 18. juli 1924) var en norsk boksamler og bibliograf. Han er mest kjent for å ha skrevet de tre første bindene av Nynorsk boklista, en bibliografi over litteratur på nynorsk.
| Anton Magnus Aure (født 15. januar 1884 i Fræna i Romsdal, død 18. juli 1924) var en norsk boksamler og bibliograf. Han er mest kjent for å ha skrevet de tre første bindene av Nynorsk boklista, en bibliografi over litteratur på nynorsk.
== Liv ==
Anton Aure var av bondeslekt. I ungdommen ble han grepet av målsaken, men begynte først 24 år gammel på lærerskolen i Volda. Han forlot skolen i 1911, og var siden lærer mange steder på Vestlandet. Ved siden av skolearbeidet var han en ivrig boksamler, og samlet opplysninger til en stor nynorsk bibliografi. I 1919 ble han statsstipendiat, og kunne arbeide i universitetsbiblioteket. I 1924 døde han bare 40 år gammel, etter lang tids sykdom. Han var gift to ganger; først med Hallgerd Malmfrid Kristensdatter Røsok (1887–1913) og deretter med Marta Johanne Aadna (1898–1919) fra Mælum, men begge hustruene og en datter, døde fra ham etter kort tid.I 1918 begynte Aure å utgi et nynorsk månedsskrift, «Ung-Norig», på Erik Gunleiksons forlag i Risør. Hvert nummer ble gjerne innledet med en skildring av en nynorsk-forfatter, skrevet av Aure selv.
== Boksamler ==
Aure begynte å samle bøker omkring 1900. Han sier selv i Ungdom og bøker at han alt 16–17 år gammel satte seg fore å samle all nynorsk litteratur. Senere satte han seg mer realistiske mål, og spesialiserte seg på bygde- og folkelitteratur på nynorsk. Dette var et område som var lite påaktet av andre samlere. Han kom i kontakt med alle som utga nynorsk litteratur i Norge, og i sommerferiene dro han omkring og lette etter bøker. Aure bygget dermed etter hvert opp en stor boksamling med nynorsk litteratur, mellom 40 og 50 hyllemeter. Dessuten hadde han aviser, autografer og en brevsamling.
Like før han døde, ga han Det norske Samlaget forkjøpsrett til samlingen, og etter hans død kjøpte Samlaget den for 8000 kr., som til dels var skaffet til veie ved innsamling. Samlingen ble i 1925 deponert i universitetsbiblioteket som «Norsk Boksamling, grunnlagd av Anton Aure». Stortinget bidro med en bevilgning på 5000 kr. til innbinding og konservering av samlingen.
== Bibliograf ==
Ved siden av boksamlingen begynte Aure å utarbeide en bibliografi over nynorsk litteratur. Han tok da med alle nynorske trykksaker på mer enn fire sider. Riktignok var han ikke den første som forsøkte et slikt arbeid; Ingjald Kjennerud og Idius Nybø hadde vært før ham, men Aures arbeid var mer fullstendig. Selv rakk han å utgi to bind av sin Nynorsk Boklista. Første bind dekker perioden 1646–1915, og andre bind 1916–20. Tilsammen tok han med over 4600 titler i disse bindene. De aller fleste titlene hadde han i sin egen boksamling.
Da Aure døde, arbeidet han med det tredje bindet av Nynorsk boklista. Dette bindet ble utgitt av Olav Dalgard i 1926. Stoff til et fjerde bind ble samlet av Arne Gallis, og utgitt i 1942. Aure etterlot seg dessuten en samling biografiske og bibliografiske data, som han håpet skulle legge grunnlaget for et nynorsk forfatterleksikon.
== Verker ==
Nynorsk boklista (1916–42)
I 1646–1915 (1916)
II 1916–1920 (1921)
III 1921–1925 (utgitt av Olav Dalgard, 1926)
Vestfoldvisor (1918)
Norske songar og visor (sammen med Ingvar Bøhn, 1921)
Ungdom og bøker (1923)
Norsk Bladmannalag gjenom 10 aar – 1913–1923 (sammen med Hans Aarnes, 1923)
== Referanser ==
== Kilder ==
Munthe, Wilhelm: Nekrolog i Nordisk tidskrift för bok- og biblioteksväsen, årgang XII (1925), s. 63–66.
Skard, Sigmund: «Norsk boksamling grunnlagd av Anton Aure». I Nordisk tidskrift för bok- og biblioteksväsen, årgang XV (1928), s. 47–52.
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Anton Aure i BIBSYS
Ivar Aasen-tunet om Anton Aure
Ivar Aasen-tunet om Aures samling | Anton Magnus Aure (født 15. januar 1884 i Fræna i Romsdal, død 18. | 189,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakov_Gotovac | 2023-02-04 | Jakov Gotovac | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1982', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Kroatiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Split', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jakov Gotovac (født 11. oktober 1895 i Split, Østerrike-Ungarn, idag Kroatia, død 16. oktober 1982 i Zagreb) var en jugoslavisk komponist og dirigent.
| Jakov Gotovac (født 11. oktober 1895 i Split, Østerrike-Ungarn, idag Kroatia, død 16. oktober 1982 i Zagreb) var en jugoslavisk komponist og dirigent.
== Liv ==
Gotovac studerte i Split først hos Antun Dobronić, Josip Hatze og Cyril Metoděj Hrazdíra, fra 1920 hos Joseph Marx i Wien. 1922 virket han i det filharmoniske selskapet i Šibenik og dirigerte i tidsrommet mellom 1923 og 1958 ved det kroatiske nasjonalteatret i Zagreb. Ved siden av var han leder for flere kor, blant annet studentkoret Mladost-Balkan og koret Vladimir Nazor.
Gotovac var en av de tidligste representantene for en kroatisk senromantisk nasjonalstil. Ofte ligger folkediktning til grunn for hans vokalverk, og selv om han sjelden benyttet original folkemusikk er hans tonespråk sterkt folkloristisk preget.Hans største suksess var operaen Ero s onoga svijeta som ble uroppført i 1935 og senere spilt på fler enn 80 europeiske scener. Gotovac skrev utelukkende vokal- og orkesterverk.
Gotovac ble etter sin død bisatt på Mirogoj-kirkegården i Zagreb.
== Referanser == | Jakov Gotovac (født 11. oktober 1895 i Split, Østerrike-Ungarn, idag Kroatia, død 16. | 189,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/LilyPond | 2023-02-04 | LilyPond | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Musikkprogramvare', 'Kategori:Sider som bruker Score'] | LilyPond er et kodespråk og notasjonsprogram for fremstilling av noter og partiturer på papir.
Målet er å gjøre det enkelt å skrive inn noter for hånd.Språket kan sammelignes med et slags TeX for noter, der målet er å lage utskrifter av håndverksmessig kvalitet.
Det er laget av nederlenderne Han-Wen Nienhuys og Jan Nieuwenhuizen, og utgitt som fri programvare i GNU, versjon 1 i 1998 og versjon 2 i 2003. Det er skrevet i C++ og Python, som kan lenkes med Scheme-biblioteket GNU Guile for tilpassing og utvidelser.Arbeidsgangen er gjerne at komponisten skriver inn notene som LilyPond-kode med en teksteditor og ber om å få de skrevet ut eller lagret som PDF eller som bilde (PNG). Koden lagres gjerne i LilyPondfiler som ".ly", disse kan leses inn senere.
En har også grafiske program som Rosegarden og Denemo der komponisten ikke skriver LilyPond-kode, men kan få laget LilyPond ved behov.
LilyPond er et kodespråk som forstås av andre programmer, som notebiblioteket Mutopia project. Med MediaWiki kan en vise noter i artikler på Wikipedia, og tekstbehandlerne LibreOffice og LaTeX kan ta inn noter i teksten.
| LilyPond er et kodespråk og notasjonsprogram for fremstilling av noter og partiturer på papir.
Målet er å gjøre det enkelt å skrive inn noter for hånd.Språket kan sammelignes med et slags TeX for noter, der målet er å lage utskrifter av håndverksmessig kvalitet.
Det er laget av nederlenderne Han-Wen Nienhuys og Jan Nieuwenhuizen, og utgitt som fri programvare i GNU, versjon 1 i 1998 og versjon 2 i 2003. Det er skrevet i C++ og Python, som kan lenkes med Scheme-biblioteket GNU Guile for tilpassing og utvidelser.Arbeidsgangen er gjerne at komponisten skriver inn notene som LilyPond-kode med en teksteditor og ber om å få de skrevet ut eller lagret som PDF eller som bilde (PNG). Koden lagres gjerne i LilyPondfiler som ".ly", disse kan leses inn senere.
En har også grafiske program som Rosegarden og Denemo der komponisten ikke skriver LilyPond-kode, men kan få laget LilyPond ved behov.
LilyPond er et kodespråk som forstås av andre programmer, som notebiblioteket Mutopia project. Med MediaWiki kan en vise noter i artikler på Wikipedia, og tekstbehandlerne LibreOffice og LaTeX kan ta inn noter i teksten.
== Språket LilyPond ==
Noter angis som "c", "d", "cis" (hevet) og "ces" (senket).
Lengde i tid angis med 1, 2, 4, 8, 16, så "a8" er en 1/8-dels "a".
Språket har ellers mye til felles med TeX og LaTeX der kommandoer starter med "\" (bakover skrå). Taktart angis med "\time", som "\time 3/4" for valsetakt, av andre kommandoer nevnes partiturets tittel (\title), komponist (\composer), papirformat (\paper).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) LilyPond – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | LilyPond er et kodespråk og notasjonsprogram for fremstilling av noter og partiturer på papir. | 189,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Kulest%C3%B8t_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Kulestøt menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Kulestøt under EM i friidrett'] | Øvelsen Kulestøt menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia ble avholdt 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen Kulestøt menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia ble avholdt 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
=== Finalen ===
Finalen ble avholdt 9. september.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Øvelsen Kulestøt menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia ble avholdt 9. september 1934. | 189,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Grosvenor | 2023-02-04 | William Grosvenor | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1924'] | William Percy Grosvenor (født 18. juli 1869, død 5. juni 1948) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Grosvenor vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på andreplass i trap med 511 poeng bak USA med 532. De andre på laget var John Butt, Harold Humby, Alexander Maunder, Charles Palmer og George Whitaker. Grosvenor skjøt totalt 89 poeng som var det nest beste resultatet på det britiske laget. Han kom på 16.-plass i den individuelle trapkonkurransen.
Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på fjerdeplass i lagskytingen i trap.
| William Percy Grosvenor (født 18. juli 1869, død 5. juni 1948) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm og 1920 i Antwerpen.
Grosvenor vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på andreplass i trap med 511 poeng bak USA med 532. De andre på laget var John Butt, Harold Humby, Alexander Maunder, Charles Palmer og George Whitaker. Grosvenor skjøt totalt 89 poeng som var det nest beste resultatet på det britiske laget. Han kom på 16.-plass i den individuelle trapkonkurransen.
Åtte år senere, under OL 1920 i Antwerpen, kom han på fjerdeplass i lagskytingen i trap.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Sølv i skyting, trap lagskyting Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) William Grosvenor – Olympedia
(en) William Grosvenor – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) William Grosvenor – databaseOlympics.com (arkivert) | William Percy Grosvenor (født 18. juli 1869, død 5. | 189,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Diskoskast_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Diskoskast menn | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diskos under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Diskoskast herrer ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 8. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Diskoskast herrer ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 8. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
=== Kvalifisering ===
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Paul Winter, | 189,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Allround-VM på skøyter', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
| Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
== Se også ==
EM på skøyter, allround for herrer
EM på skøyter, allround for damer
== Referanser == | Tyskland | 189,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Whitaker | 2023-02-04 | George Whitaker | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsfall 23. august', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1920'] | George Whitaker (født 25. august 1864, død 23. august 1937) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Whitaker vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på andreplass i trap med 511 poeng bak USA med 532. De andre på laget var John Butt, William Grosvenor, Harold Humby, Alexander Maunder og Charles Palmer. Whitaker skjøt totalt 84 poeng som var det fjerde beste resultatet på det britiske laget. Han kom på 29.-plass i den individuelle trapkonkurransen.
Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på tredjeplass i lagskytingen i trap og ellevteplass individuelt.
| George Whitaker (født 25. august 1864, død 23. august 1937) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Whitaker vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på andreplass i trap med 511 poeng bak USA med 532. De andre på laget var John Butt, William Grosvenor, Harold Humby, Alexander Maunder og Charles Palmer. Whitaker skjøt totalt 84 poeng som var det fjerde beste resultatet på det britiske laget. Han kom på 29.-plass i den individuelle trapkonkurransen.
Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på tredjeplass i lagskytingen i trap og ellevteplass individuelt.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Sølv i skyting, trap lagskyting Storbritannia
1908 London – Bronse i skyting, trap lagskyting Storbritannia
== Eksterne lenker ==
(en) George Whitaker – Olympedia
(en) George Whitaker – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) George Whitaker – databaseOlympics.com (arkivert) | George Whitaker (født 25. august 1864, død 23. | 189,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Butt | 2023-02-04 | John Butt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske skyttere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1850', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Storbritannia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912'] | John Hurst Butt (født 30. oktober 1850, død 1939) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Butt vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på andreplass i trap med 511 poeng bak USA med 532. De andre på laget var William Grosvenor, Harold Humby, Alexander Maunder, Charles Palmer og George Whitaker. Whitaker skjøt totalt 79 poeng som var det svakeste resultatet på det britiske laget. Han kom på 17.-plass i den individuelle trapkonkurransen.
Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på tredjeplass i lagskytingen i trap og på 24.-plass i den individuelle skytingen.
| John Hurst Butt (født 30. oktober 1850, død 1939) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm.
Butt vant en olympisk sølvmedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det britiske laget som kom på andreplass i trap med 511 poeng bak USA med 532. De andre på laget var William Grosvenor, Harold Humby, Alexander Maunder, Charles Palmer og George Whitaker. Whitaker skjøt totalt 79 poeng som var det svakeste resultatet på det britiske laget. Han kom på 17.-plass i den individuelle trapkonkurransen.
Fire år tidligere, under OL 1908 i London, kom han på tredjeplass i lagskytingen i trap og på 24.-plass i den individuelle skytingen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Sølv i skyting, trap lagskyting Storbritannia
1908 London – Bronse i skyting, trap lagskyting Storbritannia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) John Butt – Olympedia
(en) John Butt – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | John Hurst Butt (født 30. oktober 1850, død 1939) var en britisk skytter som deltok i de olympiske leker 1908 i London og 1912 i Stockholm. | 189,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NSB_type_12 | 2023-02-04 | NSB type 12 | ['Kategori:Damplokomotiver i Norge', 'Kategori:Lokomotivtyper hos Norges Statsbaner'] | NSB type 12 var en damplokomotivtype hos Norges Statsbaner som ble anskaffet primært for lokaltogstrafikk. Den første, 12a nr. 67, ble anskaffet for lokaltogene mellom Kristiania og Ljan på Smaalensbanen. Dette var tanklokomotiver bygget for å kunne gå begge veier uten å måtte snu de ved endestasjonen. De var derfor utstyrt med styrende boggi i begge ender; en såkalt Bissel-aksel foran, og en Adams løpeaksel bak. Loktypen var en tankutgave av type 11, som ble konstruert samtidig og også levert av Dübs and Company i Glasgow.
De to siste lokene (12c 100 og 12b 101) ble levert til Gjøvikbanen, særlig med tanke på lokaltogene mellom Jaren og Røykenvik. Nr. 100 gikk der til 1931 under tilnavnet «Kaffebrennern'n». Disse to siste lokene var compound-lokomotiver, i motsetning til 12a som var såkalt våtdamp høyttrykk-lok. Loktypen ble videreutviklet som type 20, levert til Vossebanen i 1904.
| NSB type 12 var en damplokomotivtype hos Norges Statsbaner som ble anskaffet primært for lokaltogstrafikk. Den første, 12a nr. 67, ble anskaffet for lokaltogene mellom Kristiania og Ljan på Smaalensbanen. Dette var tanklokomotiver bygget for å kunne gå begge veier uten å måtte snu de ved endestasjonen. De var derfor utstyrt med styrende boggi i begge ender; en såkalt Bissel-aksel foran, og en Adams løpeaksel bak. Loktypen var en tankutgave av type 11, som ble konstruert samtidig og også levert av Dübs and Company i Glasgow.
De to siste lokene (12c 100 og 12b 101) ble levert til Gjøvikbanen, særlig med tanke på lokaltogene mellom Jaren og Røykenvik. Nr. 100 gikk der til 1931 under tilnavnet «Kaffebrennern'n». Disse to siste lokene var compound-lokomotiver, i motsetning til 12a som var såkalt våtdamp høyttrykk-lok. Loktypen ble videreutviklet som type 20, levert til Vossebanen i 1904.
== Litteratur ==
Bjerke, Thor; Hansen, Trond B.; Johansson, Erik W.; Sando, Svein E. (1987). Damplokomotiver i Norge. Norsk Jernbaneklubb. s. 133–134. ISBN 82-90286-09-0.
== Eksterne lenker ==
Type 12 – NJK Materielldatabasen
Bilde på digitaltmuseum.no | | hjulstand = 3810 | 189,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Spydkast_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Spydkast menn | ['Kategori:Spydkast under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Spydkast menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 7. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Spydkast menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 7. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Rekorder ==
== Resultater ==
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | | sølv = Matti Sippala, | 189,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akula-klassen | 2023-02-04 | Akula-klassen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordflåten', 'Kategori:Russiske undervannsbåter', 'Kategori:Skip bygget i Russland', 'Kategori:Skip bygget i Sovjetunionen', 'Kategori:Undervannsbåtklasser'] | Akula-klassen (russisk Project 971 Щука-Б (Sjtsjuka-B), sjtsjuka betyr gjedde) er en russisk atomdrevet angrepsundervannsbåt. Akula-klassen ble tatt i bruk av den sovjetiske marinen i 1986.
Det er tre underklasser av Akula-klassen; de første syv Akula-I bygget mellom 1982 og 1986, fem «forbedret Akula» bygget mellom 1986 og 1991 og fire Akula-II bygget fra 1991. Denne inndelingen er omdiskutert, da forskjellen mellom «forbedret Akula» og Akula-II debatteres av eksperter.
Akula-klassen har dobbelt skrog og er i stand til å dykke dypere enn noen moderne angrepsubåt; anslått dykkedybde er 450 meter og det er den mest stillegående russiske angrepsubåt. Den markante bulben som kan sees akter, over båtenes ror, er sonar som slepes.
Alle fartøyene i Akula-klassen er bestykket med fire 533 millimeter torpedorør som kan ta Type 53-torpedoer eller RPK-2 Viyuga kryssermissil (NATO-betegnelse SS-N-15 Starfish).
| Akula-klassen (russisk Project 971 Щука-Б (Sjtsjuka-B), sjtsjuka betyr gjedde) er en russisk atomdrevet angrepsundervannsbåt. Akula-klassen ble tatt i bruk av den sovjetiske marinen i 1986.
Det er tre underklasser av Akula-klassen; de første syv Akula-I bygget mellom 1982 og 1986, fem «forbedret Akula» bygget mellom 1986 og 1991 og fire Akula-II bygget fra 1991. Denne inndelingen er omdiskutert, da forskjellen mellom «forbedret Akula» og Akula-II debatteres av eksperter.
Akula-klassen har dobbelt skrog og er i stand til å dykke dypere enn noen moderne angrepsubåt; anslått dykkedybde er 450 meter og det er den mest stillegående russiske angrepsubåt. Den markante bulben som kan sees akter, over båtenes ror, er sonar som slepes.
Alle fartøyene i Akula-klassen er bestykket med fire 533 millimeter torpedorør som kan ta Type 53-torpedoer eller RPK-2 Viyuga kryssermissil (NATO-betegnelse SS-N-15 Starfish).
== Leie til India ==
India skal ha betalt 2 milliarder dollar for ferdigstilling av to Akula-II som var 80% ferdigbygget. 300 indiske undervannsbåteksperter har blitt trenet i Russland for bruken av Akula-klasse-ubåter. Den første av ubåtene som skal overleveres får navnet INS «Chakra» og ligger nå til ferdigstilling ved den russiske stillehavsflåten.
Mens de russiske Akula-klasse-undervannsbåtene er utstyrt med inntil 28 kryssermissiler med en angrepsradius på 3 000 kilometer, er det angitt at den indiske versjonen utstyres med missilet 3M-54 Klub med en angrepsradius på 300 kilometer. Russland kan ikke eksportere missiler med større rekkevidde uten å bryte MTCR-avtalen.
Den 8. november 2008 ble det meldt at den russiske Akula-klasse-undervannsbåten K 152 Nerpa, som var nær ferdigstillelse for overlevering til India som INS «Chakra», hadde hatt en ulykke med utløsning av deler av fartøyets freonanlegg (for brannslukking) og 20 mennesker hadde omkommet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkel om Akula-klassen fra naval-technology.com (engelsk)
Artikkel om Akula-klassen fra Federation of American Scientists (engelsk) | Akula-klassen (russisk Project 971 Щука-Б (Sjtsjuka-B), sjtsjuka betyr gjedde) er en russisk atomdrevet angrepsundervannsbåt. Akula-klassen ble tatt i bruk av den sovjetiske marinen i 1986. | 189,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorge_Mel%C3%A9ndez | 2023-02-04 | Jorge Meléndez | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra San Salvador', 'Kategori:Salvadoranske presidenter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-10'] | Jorge Meléndez (født 15. april 1871 i San Salvador, El Salvador, død 22. november 1953). Salvadoransk politiker.
Fra 1. mars 1919 til 1. mars 1923 var han president i El Salvador. | Jorge Meléndez (født 15. april 1871 i San Salvador, El Salvador, død 22. november 1953). Salvadoransk politiker.
Fra 1. mars 1919 til 1. mars 1923 var han president i El Salvador. | Jorge Meléndez (født 15. april 1871 i San Salvador, El Salvador, død 22. | 189,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_P._Fessenden | 2023-02-04 | William P. Fessenden | ['Kategori:Advokater fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 1869', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1806', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Maine', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Merrimack County i New Hampshire', 'Kategori:Senatorer fra Maine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs finansministre'] | William Pitt Fessenden (født 16. oktober 1806 i Boscawen i New Hampshire i USA, død 8. september 1869 i Portland i Maine) var en amerikansk politiker fra Whig-partiet og senere det republikanske partiet, kjent som USAs 26. finansminister under president Abraham Lincoln i perioden mellom 5. juli 1864 og 3. mars 1865.
| William Pitt Fessenden (født 16. oktober 1806 i Boscawen i New Hampshire i USA, død 8. september 1869 i Portland i Maine) var en amerikansk politiker fra Whig-partiet og senere det republikanske partiet, kjent som USAs 26. finansminister under president Abraham Lincoln i perioden mellom 5. juli 1864 og 3. mars 1865.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Fessenden netstammet fra en innflytelsesrik familie. Hans far Samuel Fessenden var ikke bare parlamentariker i Massachusetts, men var også et tidlig motstander av det amerikanske negerslaveriet. To av hans brødre, Samuel C. Fessenden og Thomas Fessenden, var likesom Wilkliam ogsp medlemmer av Representantenes Hus. Hans tre sønner tjenestegjorde for Nordstatene i den amerikanske borgerkrig: Samuel falt i det andre slaget ved Bull Run, mens James avanserte til brigadegeneral og Francis til generalmajor.
Selv studerte William først frem til 1823 allmenndannende fag ved Bowdoin College i Brunswick i Maine, og deretter utdannet han seg til advokat. Han var ved farens kanselli til han fikk advokatsbevillingen i 1827.
=== Karriere ===
I 1827 var han med på å grunnlegge avholdsforeningen Maine Temperance Society i Maine. Han var i 1827 med på å grunnlegge Temperance Society i Maine - en avholdsbevegelse. Senere ble han medlem av styret for Smithsonian Institution. I 1858 gjorde Bowdoin College ham til æresdoktor, og han fikk lignende heder fra Harvard University i 1864.
=== Politikk ===
William P. Fessenden var medlem av representantenes hus i perioden 1843 til 1845, og ble i 1853 medlem av USAs senat fra Maine, et verv han hadde til 1864 og igjen i perioden 1865 til 1869. Han ble innvalgt til senatet med støtte fra whigs og enkelte demokrater som var motstandere av slaveriet.
I juli 1864 ble Fessenden utnevnt til landets neste finansminister av president Abraham Lincoln etter at daværende finansminister Salmon P. Chase hadde blitt utnevnt til ny sjefsdommer til De forente staters høyesterett. Fessenden inndehadde vervet kun i ett år før han igjen dro tilbake til senatet for sin andre periode i 1865.
Han satt i senatet helt frem til sin død den 8. september 1869 i Portland, hvorpå han ble gravlagt ved Evergreen Cemetery i Portland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William P. Fessenden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William P. Fessenden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William P. Fessenden hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) William P. Fessenden hos American National Biography
(en) Treas.gov – William P. Fessenden (1864–1865) – Biografien til Fessenden hos U.S. Department of the Treasury. | William Pitt Fessenden (født 16. oktober 1806 i Boscawen i New Hampshire i USA, død 8. | 189,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Divina_Galica | 2023-02-04 | Divina Galica | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske Formel 1-førere', 'Kategori:Britiske alpinister', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner'] | Divina Galica (født 13. august 1946 i Bushey Heath, Hertfordshire, England) er en tidligere britisk alpinist og Formel 1-fører. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet var hun Storbritannias fremste alpinist.
Galica deltok i Vinter-OL 1964 i Innsbruck. I årene mellom 1968 og 1971 kom hun 15 ganger blant de 10 beste i verdenscuprenn, nesten utelukkende i utfor og storslalåm. To ganger oppnådde hun pallplass. Hun befestet posisjonen som en av Storbritannias fremste alpinister gjennom tidende ved en åttendeplass i OL 1968 i Grenoble og en sjuendeplass i storslalåm i Sapporo under OL 1972 i Sapporo.
Etter alpinkarrieren gjorde hun karriere som bilfører. Hun startet bl.a. i tre Formel 1-løp, men kom ikke videre fra kvalifiseringen ved noen av anledningene.
| Divina Galica (født 13. august 1946 i Bushey Heath, Hertfordshire, England) er en tidligere britisk alpinist og Formel 1-fører. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet var hun Storbritannias fremste alpinist.
Galica deltok i Vinter-OL 1964 i Innsbruck. I årene mellom 1968 og 1971 kom hun 15 ganger blant de 10 beste i verdenscuprenn, nesten utelukkende i utfor og storslalåm. To ganger oppnådde hun pallplass. Hun befestet posisjonen som en av Storbritannias fremste alpinister gjennom tidende ved en åttendeplass i OL 1968 i Grenoble og en sjuendeplass i storslalåm i Sapporo under OL 1972 i Sapporo.
Etter alpinkarrieren gjorde hun karriere som bilfører. Hun startet bl.a. i tre Formel 1-løp, men kom ikke videre fra kvalifiseringen ved noen av anledningene.
== Formel 1-resultater ==
(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)
== Se også ==
Liste over Formel 1-førere
== Eksterne lenker ==
(en) Divina Galica – Olympics.com
(en) Divina Galica – Olympic.org
(en) Divina Galica – Olympedia
(en) Divina Galica – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Divina Galica – eWRC-results.com
(en) Divina Galica – FIS (alpint)
(en) Divina Galica – ski-db.com | |Sesonger = , | 189,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sly_%26_the_Family_Stone | 2023-02-04 | Sly & the Family Stone | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA'] | Sly & the Family Stone var et amerikansk funk-, rock- og soulband fra San Francisco, California. I årene 1967 til 1987 da de var aktive spilte de en viktig rolle i utviklingen av soul, funk og psykedelisk musikk. Gruppens frontfigur var sangeren, produsenten og låtskriveren Sly Stone og med i gruppen fantes også flere av hans søsken og venner. Sly & the Family Stone var det første store mangekulturelle gruppen i USA og inneholdt såvel medlemmer av ulike raser som kjønn.
1967 slo de to brødrene Sly Stone og Freddie Stone sammen sine respektive band, Sly & the Stoners og Freddie & the Stone Souls og ble sammen Sly and the Family Stone, et band som fra starten var foruten Sly og Freddie, inkluderte det også Cynthia Robinson (trompet), Greg Errico (trommer), Jerry Martini (saksofon) og Larry Graham (bass). Det første året kom også brødrenes søster Rosie Stone på keyboard. Denne gruppen spilte tilsammen inn fem topp-10-hits og fire banebrytende album som påvirket sterkt det amerikanske musikken innenfor sjangre som pop, soul, R&B, funk og hiphop. I boken For the Record: Sly and the Family Stone: An Oral History som kom ut i 1998 fortalte forfatteren Joel Selvin i forordet hvor mye Sly & the Family Stone hadde betydd for den afroamerikanske musikken; «Det finnes to sorter svart musikk – svart musikk før Sly Stone, og svart musikk etter Sly Stone». Gruppen ble i 1993 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame.
| Sly & the Family Stone var et amerikansk funk-, rock- og soulband fra San Francisco, California. I årene 1967 til 1987 da de var aktive spilte de en viktig rolle i utviklingen av soul, funk og psykedelisk musikk. Gruppens frontfigur var sangeren, produsenten og låtskriveren Sly Stone og med i gruppen fantes også flere av hans søsken og venner. Sly & the Family Stone var det første store mangekulturelle gruppen i USA og inneholdt såvel medlemmer av ulike raser som kjønn.
1967 slo de to brødrene Sly Stone og Freddie Stone sammen sine respektive band, Sly & the Stoners og Freddie & the Stone Souls og ble sammen Sly and the Family Stone, et band som fra starten var foruten Sly og Freddie, inkluderte det også Cynthia Robinson (trompet), Greg Errico (trommer), Jerry Martini (saksofon) og Larry Graham (bass). Det første året kom også brødrenes søster Rosie Stone på keyboard. Denne gruppen spilte tilsammen inn fem topp-10-hits og fire banebrytende album som påvirket sterkt det amerikanske musikken innenfor sjangre som pop, soul, R&B, funk og hiphop. I boken For the Record: Sly and the Family Stone: An Oral History som kom ut i 1998 fortalte forfatteren Joel Selvin i forordet hvor mye Sly & the Family Stone hadde betydd for den afroamerikanske musikken; «Det finnes to sorter svart musikk – svart musikk før Sly Stone, og svart musikk etter Sly Stone». Gruppen ble i 1993 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame.
== Historie ==
Familien Stewart var en dypt troende middelklassefamilie fra Denton, Texas der foreldrene K.C. og Alpha Stewart oppmuntret barna til musikalske ytringer i hjemmet. Etter at familien flyttet til Vallejo, California, ble de fire yngste søskene (Sylvester, Freddie, Rose og Vaetta) sammen i gruppen The Stewart Four som slapp lokalt singelen "On the Battlefield of the Lord", med B-siden "Walking in Jesus" i 1952. Den eldste søsteren, Loretta, var den eneste i søskenflokken Stewart som ikke satset på en karriere innenfor musikken.
I løpet av årene på high school ble Sylvester og Freddie medlemmer i flere ulike band. En av de musikkgruppene som Sylvester tilhørte var doo-wopgruppen The Viscaynes, en gruppe der Sylvester og hans filippinske venn, Frank Arelano, var de eneste svarte medlemmene. The Viscaynes slapp et fåtall lokale singler og Sylvester spilte også inn noen solosingler under artistnavnet Danny Stewart.
I 1963 ble Sylvester Sly Stone DJ for den R&B-baserte radiokanalen KSOL i San Francisco, der han revlusjonerte med å spille låter med hvite musikere, som Beatles og Rolling Stones. I samme periode arbeidet han også som produsent for selskapet Autumn Records. En av de låtene som han produserte var "C'mon and Svim" med Bobby Freeman som ble en hit over hele landet.
== De tidlige årene ==
I 1966 lagde Sly bandet Sly & the Stoners sammen med vennen, og trompetisten, Cynthia Robinson. Nesten samtidig lagde også broren, Freddie, et eget band – Freddie & the Stone Souls. En av medlemmene var trommisen Greg Errico. Etter råd fra Slys kompis, saksofonisten Jerry Martini, slo brødrene i 1967 sammen sine respektive band og ble sammen til bandet Sly and the Family Stone. Ettersom både Sly og Freddie var gitarister bestemte Sly at Freddie skulle bli bandets offisielle gitarist – og at han selv skulle spille elorgel. Sly overtalte også Larry Graham til å spille bass.
Slys søster Vaetta ville også bli med i gruppen. Hun og hennes venninner, Mary McCreary og Elva Mouton, hadde en gospelgruppe som var kalt The Heavenly Tones. De tre ungdommene hoppet, etter Slys råd, av high school for å satse på musikken. De opprettet bandet Little Sister og ble Sly and the Family Stones korjenter.
Bandets første singel, "I Ain't Nobody", ble en stor lokal hit for plateselskapet Loadstone Records og større plateselskap fikk opp øynene for gruppen. De som var raskest med å skrive kontrakt var Epic records. Samme år som kontrakten ble skrevet slapp gruppen debutalbumet Whole New Thing og ble hyllet av kritikerne. Tross det, uteble den kommersielle fremgangen og bandets spillejobber var begrenset til små klubber, og fra plateselskapet sin side måtte lederen, Clive Davis, gripe inn.
Davis pratet med Sly om hvordan man skriver og spiller inn en hitlåt, og rett etter det slapp gruppen singelen "Dance to the Music" som ble en umiddelbar hit for gruppen og som beste lå på åttendeplass på Billboard Hot 100. Rett før singelen ble sluppet fikk bandet utbedring i og med at Rosie Stone som sang og spilte keyboard. Hun hadde blitt tilbudt en plass i bandet av sine brødre så tidlig som ved grunnbandet, men takket nei i frykt for å miste jobben i den lokale platebutikken.
Sly & the Family Stone tok vare på fremgangen de hadde fått med singelen og gjorde spillejobber over hele USA. De ble velkjente for sine energiske opptredener og unike sceneklær. Albumet Dance to the Music ble en stor fremgang, men etterfølgeren, Life, ble dessverre ingen kommersiell fremgang. I september 1968 reiste bandet i vei på sin første turné på andre siden av Atlanteren der de gjorde konserter i England. Turnén ble avsluttet tidlig etter at bassist Larry Graham ble tatt med marijuana – og på grunn av flere tvister med konsertarrangørene.
== Stand! (1969) ==
I slutten av 1968 slapp Sly & the Family Stone singelen "Everyday People" som ble gruppens første liste-ener. "Everyday People" var en protest mot alle de fordommene som finnes mellom mennesker. Låten gjorde seg populær med catchphrasen "different strokes for different folks". Som b-side på singelen lå "Sing a Simple Song". Albumet som ble sluppet den 3. mai 1969 og ble solgt i så mye som 3 millioner eksemplar. Stand! anses av mange som å være høydepunktet på gruppens karriere.
Etter sukséssen med Stand! sikret også gruppen seg en konsert på Woodstockfestivalen. Bandet gjorde sin fremføring på morgenen den 17. august 1969 og deres opptreden har i ettertid blitt sagt å være en av beste under den legendariske festivalen. Sammen med gruppens spilling i Woodstock, slapp de singelen "Hot Fun in the Summertime" som klatret til en andreplass på den amerikanske singellisten.
== Problemer i bandet ==
I og med bandets nye berømmelse og framgang oppsto mange problemer. Forholdet mellom bandmedlemmene ble verre. Urolighetene var verst mellom brødrene Stone og Larry Graham. Plateselskapet Epic krevde mer innspilt materiale av bandet. Dessuten ble bandet kvitt Svarte Panterne som ville at Sly skulle skrive mer politisk vinklede tekster og tekster som støttet utviklingen av Black Power. Aktivistgruppene foreslo også at bandets to hvite medlemmer, Greg Errico og Jerry Martini, skulle erstattes av svarte musikere.
Etter at de flyttet til Los Angeles høsten 1969, ble Sly Stone og hans bandmedlemmer flittige brukere av narkotika, spesielt kokain og PCP. Da medlemmene ble mer og mer interessert i narkotika og fester, uteble nye innspillinger. Mellom sommeren 1969 og høsten 1971 slapp bandet bare en singel, "Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)" / "Everybody Is a Star". Disse kom i desember 1969. "Everybody Is a Star" var enda en positiv og glad låt fra bandet, men singelens a-side presenterte en betydelig sintere Sly & the Family Stone, som i samklang fastslo at de ikke lengre kunne være bekjent av å være noe de ikke var (fredelige, elskende og glade) og takket respektløst sitt publikum for "at de hadde latt dem bli seg selv igjen". Singelen "Thank You" nådde førsteplassen på Billboard Hot 100, i februar 1970.
== 1970 - 1971 ==
1970 brukte Sly Stone den meste av sin våkne tid til narkotika. Han ble uberegnelig og hissig, og mistet så mye som en tredjedel av bandets konserter og spillejobber det året. Samtidig gjorde han to av sine venner, Hamp "Bubba" Banks og J.B. Brown, til sine personlige managers; og de igjen ansatte gangsters som Edward "Eddie Chin" Elliott og J.R. Valtrano til å bli Slys livvakter. Sly lot også disse personene ta hånd om hans økonomi, for å få råd til narkotika, og for å beskytte han mot de han anså som sine fiender – noen av dem var hans egne bandmedlemmer. En sprekk oppsto mellom Sly og de øvrige i Sly & the Family Stone. I starten av 1971 forlot trommisen Greg Errico, som første person, gruppen og ble erstattet av en rekke trommiser før Sly bestemte seg for Gerry Gibson. Gibsons tid i bandet ble kortvarig. Etter ett år forlot han gruppen og ble erstattet av Andy Newmark i 1973.
For å berolige fansens krav til nye låter, startet Epic å gjøre nyslipp av bandets innspillinger. Debuten A Whole New Thing ble sluppet på nytt, nå med et annet omslag. Og i slutten av 1970 ble de fleste av bandets populære låter sluppet på samlingen Greatest Hits. Greatest Hits nådde andreplassen på den amerikanske albumlisten.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sly and the Family Stone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sly & the Family Stone på Internet Movie Database
(en) Sly & the Family Stone på Discogs
(en) Sly & the Family Stone på MusicBrainz
(en) Sly & the Family Stone på MusicBrainz
(en) Sly & the Family Stone på Spotify
(en) Sly & the Family Stone på Songkick
(en) Sly & the Family Stone på Last.fm
(en) Sly & the Family Stone på AllMusic
Sly & the Family Stone på Facebook
Sly & the Family Stone på YouTube
Sly & the Family Stone på Myspace | Sly & the Family Stone var et amerikansk funk-, rock- og soulband fra San Francisco, California. I årene 1967 til 1987 da de var aktive spilte de en viktig rolle i utviklingen av soul, funk og psykedelisk musikk. | 189,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NSB_type_26 | 2023-02-04 | NSB type 26 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Damplokomotiver i Norge', 'Kategori:Lokomotivtyper hos Norges Statsbaner'] | NSB type 26 var en damplokomotivtype som ble brukt av Norges Statsbaner. De første lokene av typen, nr. 215–217, ble anskaffet for Bergensbanens høyfjellsstrekning i 1910 for å slippe å kjøre to lokomotiver i hurtigtogene. Banen var fra starten relativt svakt bygget (12 tonns akseltrykk), noe som medførte en stor utfordring i å konstruere et kraftig lokomotiv som samtidig var lett nok for banelegemet. Løsningen ble en fireakslet maskin for å fordele vekten på flere aksler, og firesylindret nær 100 % utbalansert maskineri som gav stor trekkraft.
Schweizerische Lokomotiv- und Maschinenfabrik (SLM) konstruerte de første maskinene som fikk betegnelsen 26a og levert i 1910. Lokene ble lettere enn forutsatt, så neste serie, levert innenlands av Thune på Skøyen, ble gjort litt tyngre (noe bedre trekkraft) og fikk dermed betegnelsen 26b. Lokene var firesylindrede og ble kjent for sitt store kullforbruk. Neste serie (378–380 i 1919) ble derfor bygget som compound-lokomotiv og fikk betegnelsen 26c. Disse var vellykket, og ytterligere 14 lok av type 26c ble bygget mellom 1920 og 1924.
Loktypen er den første fireslyndrede maskinen i Norge, og var brukbar til det meste bortsett fra de raskeste ekspresstogene. Med sine relativt små drivhjul var de gode til å gå i store stigninger og til å komme igang med tunge godstog. På Bergensbanen ble type 26 i 1915 avløst der av den enda tyngre, men ellers ganske like type 31a etter at banen ble forsterket. 26-lokene ble derfor flyttet over på andre banestrekninger, gikk mye i Hamar distrikt, noe i Trondheim distrikt og var å se på Gjøvikbanen til elektrifiseringen i 1963. Etter krigen gikk lokomotivet i Hamar distrikt i Ht. 355/56 Otta-Åndalsnes-Otta (til 1958), Ht. 405/06 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5703/04 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5705/06 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5707/08 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5287/88 Hamar-Otta-Hamar (til 1963), i Pt. 301/02 Hamar-Tynset /Røros-Hamar (til 1965), Gt. 5217/5716/5717 Hamar-Elverum-Støren-Hamar (til 1965), Gt. 5291/92 Hamar-Tynset/Røros-Hamar (til 1968) og Gt. 5293/94 Hamar-Elverum-Hamar (til 1968). I 1948 ble tre 26-maskiner i Hamar og Oslo distrikt, (nr. 378, 398 og 411), bygget om til oljefyring, men med gjennomgående dårlig resultat. I Trondheim distrikt var de å se i Pt. 301/02 Trondheim-Tynset-Trondheim (til 1964) og i Gt. 5712/5711 Støren-Tynset-Støren (til 1964). Lokenes siste driftoppgaver i vanlige tog var på Rørosbanen i Gt. 5219 (Hamar-Elverum) så sent som 1. juni 1969 og på Solørbanen i Gt. 5081/82 Kongsvinger-Elverum-Kongsvinger til april samme år. Det siste året NSB hadde regulær dampdrift, 1970, stod det alltid oppfyrt en 26-maskin på Hamar stasjon som reserve for diesellokene på Rørosbanen. Lokomotivene 411 og 412 var de siste i så måte, og når man lot fyren på 411 slokne den 31. oktober 1970, var også dampdriften ved NSB slutt hva angikk all planmessig bruk.
Lok 411 ble satt til side for bevaring som den eneste av denne på mange måter svært vellykkede loktypen. Norsk Jernbaneklubb fikk disponere loket, og fikk etter ca. ti års arbeid satt det i driftsklar stand.
Lokomotivet har gjennomgått restaurering og revisjon i perioden 1991-2021 og ble den 10. september 2021 prøvekjørt for egen maskin for første gang på 30 år og skal benyttes under Dovrebanens 100-årsjubileum i tospann med Lok 30a271 17.-19. sept 2021
| NSB type 26 var en damplokomotivtype som ble brukt av Norges Statsbaner. De første lokene av typen, nr. 215–217, ble anskaffet for Bergensbanens høyfjellsstrekning i 1910 for å slippe å kjøre to lokomotiver i hurtigtogene. Banen var fra starten relativt svakt bygget (12 tonns akseltrykk), noe som medførte en stor utfordring i å konstruere et kraftig lokomotiv som samtidig var lett nok for banelegemet. Løsningen ble en fireakslet maskin for å fordele vekten på flere aksler, og firesylindret nær 100 % utbalansert maskineri som gav stor trekkraft.
Schweizerische Lokomotiv- und Maschinenfabrik (SLM) konstruerte de første maskinene som fikk betegnelsen 26a og levert i 1910. Lokene ble lettere enn forutsatt, så neste serie, levert innenlands av Thune på Skøyen, ble gjort litt tyngre (noe bedre trekkraft) og fikk dermed betegnelsen 26b. Lokene var firesylindrede og ble kjent for sitt store kullforbruk. Neste serie (378–380 i 1919) ble derfor bygget som compound-lokomotiv og fikk betegnelsen 26c. Disse var vellykket, og ytterligere 14 lok av type 26c ble bygget mellom 1920 og 1924.
Loktypen er den første fireslyndrede maskinen i Norge, og var brukbar til det meste bortsett fra de raskeste ekspresstogene. Med sine relativt små drivhjul var de gode til å gå i store stigninger og til å komme igang med tunge godstog. På Bergensbanen ble type 26 i 1915 avløst der av den enda tyngre, men ellers ganske like type 31a etter at banen ble forsterket. 26-lokene ble derfor flyttet over på andre banestrekninger, gikk mye i Hamar distrikt, noe i Trondheim distrikt og var å se på Gjøvikbanen til elektrifiseringen i 1963. Etter krigen gikk lokomotivet i Hamar distrikt i Ht. 355/56 Otta-Åndalsnes-Otta (til 1958), Ht. 405/06 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5703/04 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5705/06 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5707/08 Hamar-Otta-Hamar (til 1958), Gt. 5287/88 Hamar-Otta-Hamar (til 1963), i Pt. 301/02 Hamar-Tynset /Røros-Hamar (til 1965), Gt. 5217/5716/5717 Hamar-Elverum-Støren-Hamar (til 1965), Gt. 5291/92 Hamar-Tynset/Røros-Hamar (til 1968) og Gt. 5293/94 Hamar-Elverum-Hamar (til 1968). I 1948 ble tre 26-maskiner i Hamar og Oslo distrikt, (nr. 378, 398 og 411), bygget om til oljefyring, men med gjennomgående dårlig resultat. I Trondheim distrikt var de å se i Pt. 301/02 Trondheim-Tynset-Trondheim (til 1964) og i Gt. 5712/5711 Støren-Tynset-Støren (til 1964). Lokenes siste driftoppgaver i vanlige tog var på Rørosbanen i Gt. 5219 (Hamar-Elverum) så sent som 1. juni 1969 og på Solørbanen i Gt. 5081/82 Kongsvinger-Elverum-Kongsvinger til april samme år. Det siste året NSB hadde regulær dampdrift, 1970, stod det alltid oppfyrt en 26-maskin på Hamar stasjon som reserve for diesellokene på Rørosbanen. Lokomotivene 411 og 412 var de siste i så måte, og når man lot fyren på 411 slokne den 31. oktober 1970, var også dampdriften ved NSB slutt hva angikk all planmessig bruk.
Lok 411 ble satt til side for bevaring som den eneste av denne på mange måter svært vellykkede loktypen. Norsk Jernbaneklubb fikk disponere loket, og fikk etter ca. ti års arbeid satt det i driftsklar stand.
Lokomotivet har gjennomgått restaurering og revisjon i perioden 1991-2021 og ble den 10. september 2021 prøvekjørt for egen maskin for første gang på 30 år og skal benyttes under Dovrebanens 100-årsjubileum i tospann med Lok 30a271 17.-19. sept 2021
== Litteratur ==
Bjerke, Thor; Hansen, Trond B.; Johansson, Erik W.; Sando, Svein E. (1987). Damplokomotiver i Norge. Norsk Jernbaneklubb. s. 168–170. ISBN 82-90286-09-0.
== Eksterne lenker ==
(en) NSB type 26 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Type 26 – NJK Materielldatabasen
Type 26 – Jernbane.net | | typenavn = 26a, 26b, 26c | 189,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Allround-VM på skøyter', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
| Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
== Se også ==
EM på skøyter, allround for herrer
EM på skøyter, allround for damer
== Referanser == | | arrangør = International Skating Union (ISU) | 189,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Sleggekast_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Sleggekast menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Sleggekast under EM i friidrett'] | Sleggekast herrer ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 8. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Sleggekast herrer ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 8. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Medaljevinnere ==
== Resultater ==
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater | Sleggekast herrer ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 8. september 1934. | 189,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Goeldel | 2023-02-04 | Alfred Goeldel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Tyske skyttere'] | Alfred Goeldel-Bronikowen (født 12. mars 1882, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Goeldel vant to olympiske medaljer, en sølv- og en bronsemedalje, i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han kom på andreplass i den individuelle trapkonkurransen bak James Graham fra USA. Han var også med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var hans bror Horst Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Goeldel skjøt totalt 81 poeng som var det fjerde beste resultatet på det tyske laget.
| Alfred Goeldel-Bronikowen (født 12. mars 1882, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Goeldel vant to olympiske medaljer, en sølv- og en bronsemedalje, i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han kom på andreplass i den individuelle trapkonkurransen bak James Graham fra USA. Han var også med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var hans bror Horst Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Goeldel skjøt totalt 81 poeng som var det fjerde beste resultatet på det tyske laget.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Sølv i skyting, trap
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap lagskyting (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alfred Goeldel – Olympedia
(en) Alfred Goeldel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Alfred Goeldel – databaseOlympics.com (arkivert) | Alfred Goeldel-Bronikowen (født 12. mars 1882, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 189,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alfonso_Qui%C3%B1%C3%B3nez_Molina | 2023-02-04 | Alfonso Quiñónez Molina | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Cuscatlan', 'Kategori:Salvadoranske presidenter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-10'] | Alfonso Quiñónez Molina (født 11. januar 1874 i Suchitoto, El Salvador, død 22. mai 1950 i San Salvador, El Salvador) var en salvadoransk politiker som var president i El Salvador i tre perioder. Fra 29. august 1914 til 1. mars 1915 var han provisorisk president. Hans andre periode var fra 21. desember 1918 til 1. mars 1919 som konstituert president. Tredje og lengste presidentperiode hadde han fra 1. mars 1923 til 1. mars 1927.
| Alfonso Quiñónez Molina (født 11. januar 1874 i Suchitoto, El Salvador, død 22. mai 1950 i San Salvador, El Salvador) var en salvadoransk politiker som var president i El Salvador i tre perioder. Fra 29. august 1914 til 1. mars 1915 var han provisorisk president. Hans andre periode var fra 21. desember 1918 til 1. mars 1919 som konstituert president. Tredje og lengste presidentperiode hadde han fra 1. mars 1923 til 1. mars 1927.
== Referanser == | Alfonso Quiñónez Molina (født 11. januar 1874 i Suchitoto, El Salvador, død 22. | 189,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bispehaugen_Ungdomskorps | 2023-02-04 | Bispehaugen Ungdomskorps | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1923', 'Kategori:Norske musikkorps'] | Bispehaugen Ungdomskorps (BUK) er et amatørkorps som ble stiftet i 1923, og som følgelig regnes som et av Trondheims eldste amatørkorps.
| Bispehaugen Ungdomskorps (BUK) er et amatørkorps som ble stiftet i 1923, og som følgelig regnes som et av Trondheims eldste amatørkorps.
== NM for janitsjarkorps ==
Korpset deltar årlig i NM for janitsjarkorps, og har de siste årene stilt i 2. divisjon. I 2006 vant BUK 1. divisjon, og i 2007 og 2008 deltok korpset i elitedivisjonen.
== Plateutgivelse ==
I 1985 ga korpset ut en vinylplate med åtte spor, med Knut Lauritzen som dirigent og Frode Thingnæs som solist.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«DigitaltMuseum: Søk: 'Bispehaugen Ungdomskorps'». | Bispehaugen Ungdomskorps (BUK) er et amatørkorps som ble stiftet i 1923, og som følgelig regnes som et av Trondheims eldste amatørkorps. | 189,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donau | 2023-02-04 | Donau | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
| Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
== Navn og etymologi ==
På latin var Donau kjent som Danubius, Danuvius og Ister. Det latinske navnet Dānuvius er en av en rekke gammeleuropeiske elvenavn hentet fra proto-indoeuropeisk *dānu. Andre elvenavn av samme rot er Don, Donets, Dzvina/Düna, Dysna, Dnepr og Dnestr. På rigvedisk sanskrit betyr dānu «dråpe», «væske»; på avestisk betyr det samme ordet «elv». I Rigveda fremtrer Dānu én gang som Vrtras mor. Det er mulig at dānu på skytisk, som på avestisk, var et generisk ord for «elv»; Dnjepr og Dnjestr, fra Danapris og Danastius, antas å være respektive videreføringer av skytisk *dānu apara – «fjern elv», og *dānu nazdya- – «nær elv». Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister; enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen ad Istrum, for eksempel Nicopolis ad Istrum.
Alle moderne språk som snakkes i Donaus nedbørsfelt har navn som er avledet fra det latinske Dānuvius: tysk: Donau; bayersk: Doana; jiddisk: דוניי, Duney; schlesisk: Důnaj; høysorbisk: Dunaj; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea; romani: Dunaja; ukrainsk: Дунай, Dunai.
For antikkens grekere var elven kjent som Istros, Ἴστρος, et låneord fra et trakisk/dakisk navn som betyr «sterk», «rask» (jamfør Sanskrit iṣiras, «rask»). Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene ys («rask») og ura («vann», «elv»). Det dakiske/trakiske navnet var Donaris for øvre Donau, og Istros for nedre Donau. Det trakisk-frygiske navnet var Matoas, «lykkebringeren».Det latinske navnet er hankjønnsord (maskulinum, jamfør navnet på Rhinen, Rhenus Pater – «fader Rhinen»). Det tyske Donau (tidlig nyhøytysk: Donaw, Tonaw; middelhøytysk: Tuonowe) er femininum, da det har blitt omtolket til å inneholde suffikset -ouwe – «våtmark».
== Geografi ==
=== Befolkning, byer og stater i nedbørfeltet ===
Donaus nedbørfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volga. Det omfatter store deler av det sørlige Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker.
Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedbørfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og București.
Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser.
Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.
=== Nedbørfeltets yttergrenser ===
Savas nedbørfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedbørfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro, og utgjør Albanias eneste nedbørfelt som drenerer til Svartehavet. Herfra renner den gjennom Montenegro, og over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina.
Nord-Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Binačka Morava (her kalt Golema, lenger nedstrøms kalt Južna Morava). Binačka Morava renner inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia og deretter fortsette med navnet Južna Morava. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo.
I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia.
Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn.
Tsjekkia knyttes til Donaus nedbørfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava.
Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno.
(Kilde: Ty. Wikipedia/Donaukommisjonen, Budapest, januar 2000 til mars 2004)
=== Sideelver ===
Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galați. Nord for Alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km.
Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut, som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava.
De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i Alpene.
=== Tyskland ===
==== Striden om kilden ====
Donau oppstår som geografisk navn ca. 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har uansett tilfelle sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven.
==== Naturen langs den tyske ruten ====
Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm.
Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser.
Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen.
Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april.
==== Sideelver langs den tyske ruten ====
Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike.
==== Byer langs den tyske ruten ====
Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau.
==== Byggverk langs den tyske ruten ====
Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca. åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau.
=== Østerrike ===
Donau spiller en sentral rolle i Østerrikes historie og kultur. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som omfattet omtrent 1 300 kilometer av Donaus løp, ble gjerne omtalt som «Donaumonarkiet».
Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Vltava og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Vltava.Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen, og ca. 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca. 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, Enns og Grein.
Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln.
Hovedstaden Wien ligger nær Donau. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert, blant annet gjennom Donauinsel. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien.
Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia.
Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre).
Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau.
=== Slovakia ===
Ved Devín møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava, som er hovedstaden i Slovakia, følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd.
Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Malý Dunaj) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Kornøya (Žitný ostrov), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob.
=== Ungarn ===
Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen.
Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sidegrenen Mosoni-Duna og elveøya Szigetköz. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni-Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni-Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Győr, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Győr fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau.
Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria Valeria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side.
Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Visegrádfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca. 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya.
Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet.
Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet.
=== Kroatia ===
Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca. 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia.
=== Serbia ===
Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd).
Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider.
Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005.
Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning.
Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca. 40 kilometer nedover elven ligger Smederevo festning på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca. 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre bredd ligger øya Ostrovo mellom elvens hovedleie og Srebrnosjøen. Videre passeres på høyre side ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark.
=== Romania ===
Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea.
Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning.
Donau er grenseelv med Bulgaria i ca. 500 kilometer.
Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca. 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Argeș).
Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – Bratul Borcea – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp.
Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina.
Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet.
=== Bulgaria ===
Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria.
Sju bulgarske provinser med tilsammen ca. 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra.
Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra.
Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare to broer. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen ble fullført i 2012 og ventes åpnet i 2013. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași.
Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskăr, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom.
=== Moldova ===
Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt.
=== Ukraina ===
Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca. 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet.
== Geologi ==
Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedbørfeltet som omfatter dagens Sør-Tyskland. Dette fører til visse særlige forhold.
=== Elvens opprinnelige løp ===
Rhinen er den eneste elv i Alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av Sør-Tyskland.
Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra Alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkische Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra Alpene retning og forsyner i dag Rhinen.
=== Dagens situasjon med «Donauversickerungen» ===
Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen.
Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau.
== Historie ==
=== Grekerne ===
I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem.
=== Romerne ===
Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven.
Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375).
Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen Drobeta idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004.
=== Magyarene ===
I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon.
=== Det første korstoget ===
Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd.
=== Tyrkerne ===
I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom Sørøst-Europa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet.
I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanenes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid Det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i Sørøst-Europa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten.
=== Donauschwaberne ===
Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra slutten av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien.
Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel.
Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, blant annet for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep.
== Livet langs Donau ==
=== Flora og fauna ===
I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet.
Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladask som forekommer fra Wien og nedstrøms. Videre finnes alm, vrangalm og sommereik. I selve Donau vokser wasserfalle (Aldrovanda vesiculosa) og blærerot.
Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser.
Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel donauniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedbørfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete hundefisken gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks.
Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår (Martes foina), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeilder (Mustela eversmannii) og sisel (Spermophilus).
Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder æskulapsnok, østlig smaragdfirfisle (Lacerta viridis), murfirfisle (Podarcis muralis), buorm, slettsnok og sandfirfisle, Hermanns landskilpadde (Testudo hermanni), maurisk landskilpadde (Testudo graeca ibera), og europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis) og endelig donau-kammolch (Triturus dobrogicus) en type salamander.
=== Større nasjonalparker og reservater ===
==== Naturpark Obere Donau ====
Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg.
==== Nasjonalpark Donau-Auen ====
Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i Mellom-Europa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca. 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag.
Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996.
==== Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn ====
Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum).
==== Naturpark Kopački rit ====
Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven.
==== Spesial-naturreservat Deliblatska peščara ====
Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende.
==== Djerdap ====
Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir.
==== Srebarna naturreservat ====
Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv.
==== Biosfærereservatet Donaudeltaet ====
Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5 800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa.
Se hovedartikkel om Donaudeltaet
==== Planlagte vernetiltak ====
Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia.
=== Store økologiske inngrep ===
I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”.
Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven.
==== Kraftverket Jernporten ====
I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven.
For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte.
For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar.
==== Gabčíkovo-Nagymaros ====
I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros.
Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet.
Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia.
==== Havnen ved Giurgiulești ====
Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet.
==== Bystryjkanalen ====
Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet.
Se hovedartikkel om Bystryjkanalen
=== Forurensningsulykker ===
==== Cyanidutslippet ved Baia Mare ====
Se utdypede artikkel om Cyanidutslippet ved Baia Mare 200030. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet.
==== Giftutslippet i Ungarn 2010 ====
I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedbørfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk.
Se utdypende artikkel om Giftutslippet i Ungarn 2010
== Næringslivet langs Donau ==
=== Vannressurser ===
==== Drikkevann ====
Donau er en viktig drikkevannskilde for ca. 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca. 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau.
Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet.
==== Vannkraft ====
Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina.
I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området.
Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca. 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven.
I Slovakia utgjør vannkraften ca. 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn.
Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene.
=== Skipsfart og navigasjon ===
Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet.
Med tanke på skipstrafikken blir Donau oppdelt i tre ruter:
Øvre Donau fra Kelheim til Komárom/Komárno
Midtre-Donau fra Komárom/Komárno til Drobeta Turnu Severin
Nedre Donau fra Drobeta Turnu Severin til munningen.I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galați i Romania måles elven i sjømil / nautiske mil (Donaus munningsområde). Videre fra Galați måles elven i kilometer.
==== Skipsfartshistorie på Øvre Donau ====
Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca. 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk.
Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften.
==== Dampskipsfart på Donau ====
Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip.
Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg.
Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget.
==== Skipsfarten i dag ====
Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu.
==== Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten ====
Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940.
Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot.
I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donau-kommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998.
=== Tømmerfløting ===
I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved.
=== Fiskerier ===
I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet.
=== Vinproduksjon ===
Det vokser vindruer langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania.
Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes.
I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse.
Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo.
Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i fylket Mehedinți, sørvest i landet, og i Murfatlar, langs Donau-Svartehavskanalen.
På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse
=== Turisme ===
I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike.
Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig.
== Donau i kulturen ==
Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven.
Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven.
Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen «An der schönen blauen Donau» (norsk: «Ved den vakre blå Donau») av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver elven som blond (a szöke Duna, norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner Le beau Danube jaune (Den vakre, gule Donau).Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser.
Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino».
== «Donau-dagen» ==
29. juni er «Donau-dagen», som ble feiret for første gang i 2003. Den ble instituert av «Den internasjonale kommisjon til vern av Donau» som minne om underskrivningen av avtalen om Donaus vern den 29. juni 1994.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elsbeth Wessel. «An der schönen, grauen Donau» I: P2-akademiet: I. NRK, 1997 ISBN 82-7118-245-5
Péter Esterházy. Ned ad Donau eller Grevinde Hahn-Hahns blik. København, 1994 ISBN 87-16-14990-4
David Cumming. Donau. Flachs forlag, 1993 ISBN 87-89122-79-8 (dansk faktabok for barn)
Claudio Magris. Donau : en følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen, 1991 ISBN 82-02-12875-7
Vince Sulyok. Ungarns historie og kultur. Solum forlag, 1994. ISBN 82-560-0910-1
Melanie Haselhorst og Kenneth Dittmann. Die Donau.Von Kelheim zum Schwartzen Meer. ISBN 978-3-89225-586-4 En guide (tysk) for småbåturister med opplysninger om sluser, liggeplasser etc. Kartskisser for hele strekningen.
Hans Bahlow. Deutschlands geographische Namenswelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft. ISBN 3-518-37721-3
Ernst Trost: Die Donau. Lebenslauf eines Stromes Verlag Frits Molden, Wien – München – Zürich, 1968.
Lothar-Günther Buchheim: Tage und Nächte steigen asu dem Strom. Eine Donaufahrt. Langen Müller in der F.A. Verlag ISBN 3-492-23297-3
== Eksterne lenker ==
(en) Danube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«(en) (de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)». Besøkt 28. mars 2009.
«(en) (de) Donau turistkommisjon». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 28. mars 2009. | Naturpark Obere Donau (Naturparken Øvre Donau) ble etablert i 1980 og ligger sør i Baden-Württemberg. Parken dekker 860 km² og omfatter store deler av landkretsene Tuttlingen og Siegmaringen. | 189,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Horst_Goeldel | 2023-02-04 | Horst Goeldel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Tyskland', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Tyske skyttere'] | Horst Goeldel-Bronikowen (født 7. juni 1883, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Goeldel vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var hans bror Alfred Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Goeldel skjøt totalt 88 poeng som var det nest beste resultatet på det tyske laget. Han kom på tolvteplass i den individuelle trapskytingen og på 100 meter løpende hjort, enkeltskudd ble han nummer tjuefire.
| Horst Goeldel-Bronikowen (født 7. juni 1883, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Goeldel vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var hans bror Alfred Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Goeldel skjøt totalt 88 poeng som var det nest beste resultatet på det tyske laget. Han kom på tolvteplass i den individuelle trapskytingen og på 100 meter løpende hjort, enkeltskudd ble han nummer tjuefire.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap lagskyting (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Horst Goeldel – Olympedia
(en) Horst Goeldel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Horst Goeldel – databaseOlympics.com (arkivert) | Horst Goeldel-Bronikowen (født 7. juni 1883, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 189,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erland_Koch | 2023-02-04 | Erland Koch | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Tyske skyttere'] | Erland Koch (født 3. januar 1867, 29. april 1945) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Koch vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Albert Preuß, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Koch skjøt totalt 82 poeng som var det fjerde beste resultatet på det tyske laget. Han kom på tolvteplass i den individuelle trapskytingen. På 100 meter løpende hjort, enkeltskudd ble han nummer tretti og dobbeltskudd kom han på 17.-plass.
| Erland Koch (født 3. januar 1867, 29. april 1945) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Koch vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Albert Preuß, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Koch skjøt totalt 82 poeng som var det fjerde beste resultatet på det tyske laget. Han kom på tolvteplass i den individuelle trapskytingen. På 100 meter løpende hjort, enkeltskudd ble han nummer tretti og dobbeltskudd kom han på 17.-plass.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap lagskyting (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Erland Koch – Olympedia
(en) Erland Koch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Erland Koch – databaseOlympics.com (arkivert) | Erland Koch (født 3. januar 1867, 29. | 189,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Preu%C3%9F | 2023-02-04 | Albert Preuß | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skyttere'] | Albert Preuß (født 29. januar 1864, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Preuß vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Erland Koch, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Preuß skjøt totalt 81 poeng som var det svakeste resultatet på det tyske laget. Han kom på fjerdeplass i den individuelle trapskytingen. På 100 meter løpende hjort, enkeltskudd ble han nummer tjuetre og dobbeltskudd kom han på 17.-plass.
| Albert Preuß (født 29. januar 1864, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Preuß vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Erland Koch, Erich Graf von Bernstorff og Franz von Zedlitz und Leipe. Preuß skjøt totalt 81 poeng som var det svakeste resultatet på det tyske laget. Han kom på fjerdeplass i den individuelle trapskytingen. På 100 meter løpende hjort, enkeltskudd ble han nummer tjuetre og dobbeltskudd kom han på 17.-plass.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap lagskyting (Storbritannia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Preuß – Olympedia
(en) Albert Preuß – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Albert Preuß – databaseOlympics.com (arkivert) | Albert Preuß (født 29. januar 1864, død ukjent) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm. | 189,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keiji_Shirahata | 2023-02-04 | Keiji Shirahata | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Japan i enkeltdistanse-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Japan under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Japanske skøyteløpere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kushiro', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter'] | Keiji Shirahata (白幡圭史 Shirahata Keiji) (født 8. oktober 1973) er en japansk tidligere skøyteløper.
Keiji Shirahata er en av få japanske skøyteløpere som har behersket lengre distanser enn 1 000 meter. Han la opp i 2002, men regnes fremdeles som tidenes beste japanske allroundløper, selv om han ble passert på Adelskalenderen av Takahiro Ushiyama i 2005.
Shirahata gjorde sine fremste prestasjoner i tiden før klappskøytene. Han tok sølv på 5 000 meter under VM enkeltdistanser i 1996, og i allround-VM tok han sølv sammenlagt to ganger (1995 og 1997) og bronse en gang (1996). I 2000 vant Shirahata en ny bronsemedalje på 5 000 meter i VM enkeltdistaner. I Shirahatas siste olympiske opptreden, 10 000 meter i Utah Olympic Oval, Salt Lake City, så det lenge ut til at han ville få en medalje, men måtte til slutt nøye seg med fjerdeplassen (bak Lasse Sætre).
| Keiji Shirahata (白幡圭史 Shirahata Keiji) (født 8. oktober 1973) er en japansk tidligere skøyteløper.
Keiji Shirahata er en av få japanske skøyteløpere som har behersket lengre distanser enn 1 000 meter. Han la opp i 2002, men regnes fremdeles som tidenes beste japanske allroundløper, selv om han ble passert på Adelskalenderen av Takahiro Ushiyama i 2005.
Shirahata gjorde sine fremste prestasjoner i tiden før klappskøytene. Han tok sølv på 5 000 meter under VM enkeltdistanser i 1996, og i allround-VM tok han sølv sammenlagt to ganger (1995 og 1997) og bronse en gang (1996). I 2000 vant Shirahata en ny bronsemedalje på 5 000 meter i VM enkeltdistaner. I Shirahatas siste olympiske opptreden, 10 000 meter i Utah Olympic Oval, Salt Lake City, så det lenge ut til at han ville få en medalje, men måtte til slutt nøye seg med fjerdeplassen (bak Lasse Sætre).
== Personlige rekorder ==
== Eksterne lenker ==
(en) Keiji Shirahata – Olympics.com
(en) Keiji Shirahata – Olympics.com
(en) Keiji Shirahata – Olympic.org
(en) Keiji Shirahata – Olympedia
(en) Keiji Shirahata – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Keiji Shirahata – Speedskatingbase.eu
(en) Keiji Shirahata – SpeedSkatingNews.info
(en) Keiji Shirahata – SpeedSkatingStats.com
(en) Keiji Shirahata – TheSports.org
«Nagano 1998 - Athlete profile: Keiji Shirahata» (engelsk). CNN/SI. A Time Warner Company. 3. februar 1998. Arkivert fra originalen 14. juli 2012. Besøkt 15. oktober 2014.
«Keiji Shirahata» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 11. mars 2007. Besøkt 25. desember 2015.
«Keiji Shirahata» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 14. september 2009. Besøkt 25. desember 2015. | Keiji Shirahata (白幡圭史 Shirahata Keiji) (født 8. oktober 1973) er en japansk tidligere skøyteløper. | 189,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_Tikamp_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – Tikamp menn | ['Kategori:Mangekamp under EM i friidrett', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen Tikamp menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 8. og 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Dette er de offisielle resultatene for øvelsen Tikamp menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 8. og 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
8./9. september
██ Beste resultat i hver øvelse vises i gult
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Dette er de offisielle resultatene for øvelsen Tikamp menn ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 8. og 9. | 189,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Graf_von_Bernstorff | 2023-02-04 | Erich Graf von Bernstorff | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Tyske skyttere'] | Erich Graf von Bernstorff-Gyldensteen (født 26. juni 1883, død 6. oktober 1968) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Von Bernstorff vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß og Franz von Zedlitz und Leipe. Von Bernstorff skjøt totalt 87 poeng som var det tredje beste resultatet på det tyske laget. Han kom på 17.-plass i den individuelle trapskytingen.
| Erich Graf von Bernstorff-Gyldensteen (født 26. juni 1883, død 6. oktober 1968) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Von Bernstorff vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß og Franz von Zedlitz und Leipe. Von Bernstorff skjøt totalt 87 poeng som var det tredje beste resultatet på det tyske laget. Han kom på 17.-plass i den individuelle trapskytingen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap lagskyting (Tyskland)
== Eksterne lenker ==
(en) Erich Graf von Bernstorff – Olympedia
(en) Erich Graf von Bernstorff – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Erich Graf von Bernstorff – databaseOlympics.com (arkivert) | Erich Graf von Bernstorff-Gyldensteen (født 26. juni 1883, død 6. | 189,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Allround-VM på skøyter', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
| Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
== Se også ==
EM på skøyter, allround for herrer
EM på skøyter, allround for damer
== Referanser == | Heerenveen | 189,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentvalget_i_USA_1928 | 2023-02-04 | Presidentvalget i USA 1928 | ['Kategori:1928 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Presidentvalg i USA', 'Kategori:Valg i 1928'] | Presidentvalget i USA 1928 var det 36. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 6. november 1928, og resultatet var at republikanerne Herbert Hoover og Charles Curtis ble valgt til henholdsvis president og visepresident for perioden 1929–1933. Deres hovedmotstandere i valget var demokratene Al Smith og Joseph Taylor Robinson. Hoover slo Smith i et valgskred som ga ham seier i 40 av de 48 daværende delstatene.
| Presidentvalget i USA 1928 var det 36. presidentvalget i USAs historie. Valget fant sted den 6. november 1928, og resultatet var at republikanerne Herbert Hoover og Charles Curtis ble valgt til henholdsvis president og visepresident for perioden 1929–1933. Deres hovedmotstandere i valget var demokratene Al Smith og Joseph Taylor Robinson. Hoover slo Smith i et valgskred som ga ham seier i 40 av de 48 daværende delstatene.
== Nominasjoner ==
Den sittende presidenten, Calvin Coolidge, erklærte tidlig at han ikke ville søke gjenvalg, til tross for et renommé som en populær og dyktig president. De tre hovedkandidatene i Det republikanske partiet ble dermed handelsminister Herbert Hoover fra California, tidligere guvernør Frank Lowden fra Illinois og Senatets majoritetsleder, Charles Curtis fra Kansas. Ved partiets landsmøte i Kansas City i Missouri ble Hoover valgt med stort flertall. Etter å ha kommet på tredjeplass i presidentnominasjonen, ble Curtis valgt til visepresidentkandidat med desto større flertall.
Kampen om hvem skulle være Det demokratiske partis presidentkandidat var helt åpen, men spekteret av mulige kandidater ble raskt begrenset til guvernør Al Smith fra New York, kongressrepresentant Cordell Hull fra Tennessee, senator James A. Reed fra Missouri og tidligere senator Atlee Pomerene fra Ohio. Ved partiets landsmøte i Houston ble Smith en klar vinner. Han ble da den første irsk-amerikaneren og katolikken til å bli nominert som et av de store partienes presidentkandidat. (Det var imidlertid ikke før presidentvalget 1960 at en katolikk, John F. Kennedy, ble valgt til president.) Joseph Taylor Robinson ble valgt til visepresidentkandidat.
I de mindre partiene ble Norman Thomas fra New York og William Z. Foster fra Illinois valgt til presidentkandidater for henholdsvis Socialist Party of America og CPUSA. I Prohibition Party vurderte man å støtte Herbert Hoovers kandidatur, men man valgte til slutt å nominere William F. Varney fra New York.
== Valgkamp ==
Den folkelige og sjarmerende Smith fant sitt motstykke i Hoover, som var så stiv og kjedelig at Det republikanske partiet måtte «rykke inn annonser for å gjøre ham mer menneskelig». Republikanerne fikk æren for det økonomiske oppsvinget i 1920-årene, noe som utvilsomt gav Hoover et gunstig utgangspunkt for sin valgkamp. Han var den første republikanske presidentkandidaten som klarte å vinne Texas. De øvrige sørstatene forholdt seg i all hovedsak lojale til demokratene. Mange afroamerikanske velgere håpet at Smith, med sin innvandrerbakgrunn, støttet integrering. At katolikker og Ku Klux Klan stod i et motsetningsforhold, gjorde også at mange afroamerikanere festet lit til Smith.
Smith hadde to store heftelser ved seg: Han var av irsk avstamning, og han var katolikk. Irsk-amerikanere ble på denne tiden hånet for sin bondske bakgrunn, og frykten for katolisismen var overveldende i det stort sett protestantiske USA. Gjennom hele valgkampen ble det påstått at Smith hadde sverget overfor paven at USA skulle bli katolsk, at han ville annullere protestantiske ekteskap, at protestantiske barn skulle erklæres uekte, at bibellesing ville bli forbudt, og at hans kone ville skjemme seg ut og «få Washington, D.C. til å stinke kål og hjemmebrent.» Smith ble også kritisert for sin motstand mot Volstead Act, som forbød omsetting, transport og produksjon av alkohol.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Kristi (1979). The Creation of a Democratic Majority: 1928-1936 (engelsk). University of Chicago Press.
Bornet, Vaughn Davis (1964). Labor Politics in a Democratic Republic: Moderation, Division, and Disruption in the Presidential Election of 1928 (engelsk). Spartan Books.
Craig, Douglas B. (1993). After Wilson: The Struggle for Control of the Democratic Party, 1920-1934 (engelsk). University of North Carolina Press.
Hostetler, Michael J. (1998). «Gov. Al Smith Confronts the Catholic Question: The Rhetorical Legacy of the 1928 Campaign». Communication Quarterly (engelsk) (46 utg.).
Lichtman, Allan (1979). Prejudice and the old politics: The Presidential election of 1928 (engelsk). University of North Carolina Press.
Moore, Edmund A. (1956). A Catholic Runs for President: The Campaign of 1928 (engelsk). Ronald Press Company.
== Eksterne lenker ==
(en) United States presidential election, 1928 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stemmer fordelt på stater
Stemmer fordelt på stater (med grafer)
Stemmer fordelt på fylker (counties) | Presidentvalget i USA 1928 var det 36. presidentvalget i USAs historie. | 189,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_von_Zedlitz_und_Leipe | 2023-02-04 | Franz von Zedlitz und Leipe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 21. april', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skyting', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1912', 'Kategori:Tyske skyttere'] | Franz Freiherr von Zedlitz und Leipe (født 21. april 1876, død 29. mars 1944) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Von Zedlitz und Leipe vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß og Erich Graf von Bernstorff. Von Zedlitz und Leipe skjøt totalt 91 poeng som var det beste resultatet på det tyske laget. Han kom på fjerdeplass i den individuelle trapskytingen.
| Franz Freiherr von Zedlitz und Leipe (født 21. april 1876, død 29. mars 1944) var en tysk skytter som deltok i de olympiske leker 1912 i Stockholm.
Von Zedlitz und Leipe vant en olympisk bronsemedalje i skyting under OL 1912 i Stockholm. Han var med på det tyske laget som kom på tredjeplass i trap med 510 poeng, bak USA med 532 og Storbritannia med 511. De andre på laget var Alfred Goeldel, Horst Goeldel, Erland Koch, Albert Preuß og Erich Graf von Bernstorff. Von Zedlitz und Leipe skjøt totalt 91 poeng som var det beste resultatet på det tyske laget. Han kom på fjerdeplass i den individuelle trapskytingen.
== OL-medaljer ==
1912 Stockholm – Bronse i skyting, trap lagskyting (Storbritannia)
== Eksterne lenker ==
(en) Franz von Zedlitz und Leipe – Olympedia
(en) Franz von Zedlitz und Leipe – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Franz von Zedlitz und Leipe – databaseOlympics.com (arkivert) | Franz Freiherr von Zedlitz und Leipe (født 21. april 1876, død 29. | 189,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A5tens_Verden_(tidsskrift) | 2023-02-04 | Båtens Verden (tidsskrift) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske tidsskrifter', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 2006'] | Båtens Verden er et båtmagasin, etablert 25. mars 2006 av Vetle Børresen, Marius Magnussen og Mathias Pedersen.
Magasinet tar for seg både seil- og motorbåtrelaterte artikler og utgis seks ganger årlig. Magasinet, som tidligere var en elevbedrift gjennom Ungt Entreprenørskap Østfold, utgis av VB Media AS i Fredrikstad.
Redaktør er Vetle Børresen.
| Båtens Verden er et båtmagasin, etablert 25. mars 2006 av Vetle Børresen, Marius Magnussen og Mathias Pedersen.
Magasinet tar for seg både seil- og motorbåtrelaterte artikler og utgis seks ganger årlig. Magasinet, som tidligere var en elevbedrift gjennom Ungt Entreprenørskap Østfold, utgis av VB Media AS i Fredrikstad.
Redaktør er Vetle Børresen.
== Eksterne lenker ==
Nettside
Båtliv - Yngste båtredaksjon i landet
Demokraten – Ung båtredaksjon satser nasjonalt
Ungt Entreprenørskap - Båtens Verden langs sommerkysten!
Fredrikstad Blad – Gir ut båtmagasin | Båtens Verden er et båtmagasin, etablert 25. mars 2006 av Vetle Børresen, Marius Magnussen og Mathias Pedersen. | 189,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_p%C3%A5_sk%C3%B8yter,_allround_for_menn | 2023-02-04 | Verdensmesterskapet på skøyter, allround for menn | ['Kategori:Allround-VM på skøyter', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over skøyteløpere', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1893'] | Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
| Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) har organisert verdensmesterskap på skøyter siden 1893. Fra 1889 til 1892 ble det arrangert uoffisielle mesterskap.
På grunn av verdenskrigene ble det ikke arrangert VM i årene 1915–1921 og 1940–1946. I 1940 og 1946 ble OSKs internasjonale løp på Bislett kalt «uoffisielt VM».
Fra starten i 1889 til og med 1908 måtte man vinne tre distanser for å bli kåret som mester; andre- og tredjeplasser talte ikke. Det er årsaken til at det ikke ble utropt noen vinner enkelte år. Fra og med 1909 begynte man å bruke plass-siffer, og i 1925 begynte man å bruke et poengsystem der poengene ble beregnet ut fra verdensrekorden på de enkelte distanser. Fra og med 1928 begynte man å bruke poengsystemet vi kjenner i dag, der alle tider blir omregnet til 500 m-tid og summert. I hele denne perioden gjaldt fortsatt regelen om at man ble utropt til verdensmester dersom man vant minst 3 distanser, men denne regelen ble fjernet etter VM i 1983, da Rolf Falk-Larssen ble mester etter seier på 3 distanser, til tross for at svenske Tomas Gustafson hadde lavere sammenlagt poengsum etter 4 distanser.
== Se også ==
EM på skøyter, allround for herrer
EM på skøyter, allround for damer
== Referanser == | Allround-VM på skøyter 1999 ble arrangert i Vikingskipet på Hamar, Norge den 6. og 7. | 189,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Natko_Zrn%C4%8Di%C4%87-Dim | 2023-02-04 | Natko Zrnčić-Dim | ['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kroatia under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Kroatia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Kroatia under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Kroatia under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kroatiske alpinister', 'Kategori:Menn'] | Natko Zrnčić-Dim (født 7. mars 1986) er en kroatisk alpinist.
Kroaten debuterte i verdenscupen i 2004 i slalåm i Sestriere. I tillegg til slalåm kjører han også Super-G og utfor. Inntil begynnelsen av 2008 tok han utelukkende verdenscuppoeng i superkombinasjon, første gang da han ble nummer 24 i Val-d’Isère. Superkombinasjonen utviklet seg etter hvert til spesialdisiplinen til Natko Zrnčić-Dim, i sesongen 2007/08 ble han nummer 13 i Beaver Creek og i Wengen oppnådde han sin første plassering blant de 10 fremste (nummer 9). En uke senere kjørte han ned til 18.-plass i utforrennet i Kitzbühel. 3. februar 2008 oppnådde han for første gang å havne på seierspallen etter en 3.-plass i superkombinasjonen. Han fikk samme plass i superkombinasjonen i Alpin-VM 2009. Hans beste plassering i verdenscupen fikk han i Chamonix 30. januar 2011 i kombinasjonen, det var en andreplass og det ble plassen bak lagkameraten hans Ivica Kostelic.
| Natko Zrnčić-Dim (født 7. mars 1986) er en kroatisk alpinist.
Kroaten debuterte i verdenscupen i 2004 i slalåm i Sestriere. I tillegg til slalåm kjører han også Super-G og utfor. Inntil begynnelsen av 2008 tok han utelukkende verdenscuppoeng i superkombinasjon, første gang da han ble nummer 24 i Val-d’Isère. Superkombinasjonen utviklet seg etter hvert til spesialdisiplinen til Natko Zrnčić-Dim, i sesongen 2007/08 ble han nummer 13 i Beaver Creek og i Wengen oppnådde han sin første plassering blant de 10 fremste (nummer 9). En uke senere kjørte han ned til 18.-plass i utforrennet i Kitzbühel. 3. februar 2008 oppnådde han for første gang å havne på seierspallen etter en 3.-plass i superkombinasjonen. Han fikk samme plass i superkombinasjonen i Alpin-VM 2009. Hans beste plassering i verdenscupen fikk han i Chamonix 30. januar 2011 i kombinasjonen, det var en andreplass og det ble plassen bak lagkameraten hans Ivica Kostelic.
== Eksterne lenker ==
(en) Natko Zrnčić-Dim – Olympics.com
(en) Natko Zrnčić-Dim – Olympic.org
(en) Natko Zrnčić-Dim – Olympedia
(en) Natko Zrnčić-Dim – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Natko Zrnčić-Dim – FIS (alpint)
(en) Natko Zrnčić-Dim – ski-db.com | | høyde = 177 cm | 189,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pantotensyre | 2023-02-04 | Pantotensyre | ['Kategori:Amider', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Karboksylsyrer', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Vitaminer'] | Pantotensyre er nødvendig når kroppen omdanner karbohydrater og fettsyrer til energi. Når kroppen bygger opp energilagre i form av karbohydrater og fettsyrer, er pantotensyre også viktig. Dannelsen av enkelte hormoner er også avhengig av pantotensyre.
Pantotensyre finnes i naturlige kilder som kornprodukter, kjøtt, innmat, melk og grønnsaker er rike på pantotensyre.
Anbefalt dagsbehovet av pantotensyre er på 5-10 mg.
Siden pantotensyre finnes i store mengder i mange typer mat, er pantotensyremangel uvanlig. Det finnes ingen kjente mangelsykdommer.
Inntak av pantotensyre gir ikke bivirkninger, selv i høye doser.
Pantotensyre finnes kun i sammensatte B-vitaminpreparater. | Pantotensyre er nødvendig når kroppen omdanner karbohydrater og fettsyrer til energi. Når kroppen bygger opp energilagre i form av karbohydrater og fettsyrer, er pantotensyre også viktig. Dannelsen av enkelte hormoner er også avhengig av pantotensyre.
Pantotensyre finnes i naturlige kilder som kornprodukter, kjøtt, innmat, melk og grønnsaker er rike på pantotensyre.
Anbefalt dagsbehovet av pantotensyre er på 5-10 mg.
Siden pantotensyre finnes i store mengder i mange typer mat, er pantotensyremangel uvanlig. Det finnes ingen kjente mangelsykdommer.
Inntak av pantotensyre gir ikke bivirkninger, selv i høye doser.
Pantotensyre finnes kun i sammensatte B-vitaminpreparater. | Pantotensyre er nødvendig når kroppen omdanner karbohydrater og fettsyrer til energi. Når kroppen bygger opp energilagre i form av karbohydrater og fettsyrer, er pantotensyre også viktig. | 189,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_4_%C3%97_100_meter_stafett_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 4 × 100 meter stafett menn | ['Kategori:EM i friidrett 1934', 'Kategori:Stafettløp'] | Øvelsen 4 x 100 meter stafett menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
| Øvelsen 4 x 100 meter stafett menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 9. september 1934.Norge var ikke representert i øvelsen.
== Resultater ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | Øvelsen 4 x 100 meter stafett menn ble arrangert ved EM i friidrett 1934 i Torino, Italia den 9. september 1934. | 189,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Levine | 2023-02-04 | Adam Levine | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Adam Noah Levine (født 18. mars 1979) er en amerikansk sanger, låtskriver, multi-instrumentalist, og skuespiller. Han er hovedvokalist i pop-rock-bandet Maroon 5 fra Los Angeles.
Han er født og oppvokst i Los Angeles i California og begynte sin karriere i 1994 da var med på å danne det alternative rockbandet Kara's Flowers hvor han var gitarist og hovedsanger. Gruppa gikk fra hverandre etter deres eneste album, The Fourth World (utgitt i 1997), og som ikke fikk større oppmerksomhet. I 2001 ble gruppa opprettet på nytt med endringer. Gitaristen James Valentine ble med og de endret navn til Maroon 5. I 2002 utga den nye sammensetningen deres første album, Songs About Jane, som solgte svært godt i USA. Siden da har de utgitt ytterligere fire album: It Won't Be Soon Before Long (2007), Hands All Over (2010), Overexposed (2012) og V (2014). Som en del av Maroon 5, har Levine mottatt 3 Grammy-priser, 2 Billboard Music-priser, 2 American Music-priser, 1 pris fra MTV Video Music og 1 fra World Music.
Siden 2011 har Levine fungert som instruktør på NBCs talentshow The Voice. I 2012 debuterte han som skuespiller i skrekkprogrammet American Horror Story: Asylum. Han hadde også en rolle i filmen Begin Again. Som entreprenør har han lansert sin egen produktutvalg av parfyme i 2013 som er navngitt etter ham selv og det samme året samarbeidet han med Kmart and ShopYourWay.com for å utvikle en kleskolleksjon. Han eier også et plateselskap, 222 Records. I 2013 kunne The Hollywood Reporter fortelle at det var beregnet at Levine kunne tjene mer enn 35 millioner dollar dette året.
| Adam Noah Levine (født 18. mars 1979) er en amerikansk sanger, låtskriver, multi-instrumentalist, og skuespiller. Han er hovedvokalist i pop-rock-bandet Maroon 5 fra Los Angeles.
Han er født og oppvokst i Los Angeles i California og begynte sin karriere i 1994 da var med på å danne det alternative rockbandet Kara's Flowers hvor han var gitarist og hovedsanger. Gruppa gikk fra hverandre etter deres eneste album, The Fourth World (utgitt i 1997), og som ikke fikk større oppmerksomhet. I 2001 ble gruppa opprettet på nytt med endringer. Gitaristen James Valentine ble med og de endret navn til Maroon 5. I 2002 utga den nye sammensetningen deres første album, Songs About Jane, som solgte svært godt i USA. Siden da har de utgitt ytterligere fire album: It Won't Be Soon Before Long (2007), Hands All Over (2010), Overexposed (2012) og V (2014). Som en del av Maroon 5, har Levine mottatt 3 Grammy-priser, 2 Billboard Music-priser, 2 American Music-priser, 1 pris fra MTV Video Music og 1 fra World Music.
Siden 2011 har Levine fungert som instruktør på NBCs talentshow The Voice. I 2012 debuterte han som skuespiller i skrekkprogrammet American Horror Story: Asylum. Han hadde også en rolle i filmen Begin Again. Som entreprenør har han lansert sin egen produktutvalg av parfyme i 2013 som er navngitt etter ham selv og det samme året samarbeidet han med Kmart and ShopYourWay.com for å utvikle en kleskolleksjon. Han eier også et plateselskap, 222 Records. I 2013 kunne The Hollywood Reporter fortelle at det var beregnet at Levine kunne tjene mer enn 35 millioner dollar dette året.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Adam Levine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Adam Levine på Internet Movie Database
(sv) Adam Levine i Svensk Filmdatabas
(da) Adam Levine på Scope
(fr) Adam Levine på Allociné
(en) Adam Levine på AllMovie
(en) Adam Levine hos Rotten Tomatoes
(en) Adam Levine hos The Movie Database
(en) Adam Levine på Discogs
(en) Adam Levine på MusicBrainz
(en) Adam Levine på Spotify
(en) Adam Levine på Songkick
(en) Adam Levine på Last.fm
(en) Adam Levine på AllMusic
Adam Levine på Twitter
Adam Levine på Facebook
Adam Levine på Facebook
Adam Levine på Instagram
Adam Levine på Myspace
Adam Levine på TikTok
222 Records offisielle nettsted | Adam Noah Levine (født 18. mars 1979) er en amerikansk sanger, låtskriver, multi-instrumentalist, og skuespiller. | 189,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glasgow_Queen_Street_stasjon | 2023-02-04 | Glasgow Queen Street stasjon | ['Kategori:1842 i Storbritannia', 'Kategori:1886 i Storbritannia', 'Kategori:4°V', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Storbritannia', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1842', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1886', 'Kategori:Kommunikasjon i Glasgow', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vernede byggverk i Glasgow'] | Glasgow Queen Street (skotsk-gælisk Glaschu Sràid na Banrighinn) er den nest største jernbanestasjonen i Glasgow, Skottland og den tredje mest trafikkerte i Skottland. Stasjonen er lokalisert sentralt i byen, nært til hovedgaten Buchanan Street og Buchanan Street undergrunnsstasjon på Glasgows undergrunnsbane.
Perrongene på overflaten er endestasjon for flere ruter fra nordlige og sentrale deler av Skottland. Ruten med størst trafikk er til Edinburgh, med en reisetid på omtrent 45 minutter. De to perrongene under bakken betjener mer lokale ruter til steder i nærheten av Clyde.
Et problem både for Queen Street og Glasgow sentralstasjon, som er den stasjonen med størst trafikk, er at det ikke er noen forbindelse mellom disse. Dette innebærer at dersom man kommer til Glasgow fra sør og skal lenger nord, eller omvendt, må man komme seg mellom disse stasjonene til fots, med bil eller buss gjennom sentrum av Glasgow. Undergrunnsbanen i byen betjener heller ikke noen av stasjonene direkte. Det har vært planer om å opprette en jernbane i mellom stasjonene som en del av Crossrail Glasgow, men dette har foreløpig ikke blitt gjennomført. | Glasgow Queen Street (skotsk-gælisk Glaschu Sràid na Banrighinn) er den nest største jernbanestasjonen i Glasgow, Skottland og den tredje mest trafikkerte i Skottland. Stasjonen er lokalisert sentralt i byen, nært til hovedgaten Buchanan Street og Buchanan Street undergrunnsstasjon på Glasgows undergrunnsbane.
Perrongene på overflaten er endestasjon for flere ruter fra nordlige og sentrale deler av Skottland. Ruten med størst trafikk er til Edinburgh, med en reisetid på omtrent 45 minutter. De to perrongene under bakken betjener mer lokale ruter til steder i nærheten av Clyde.
Et problem både for Queen Street og Glasgow sentralstasjon, som er den stasjonen med størst trafikk, er at det ikke er noen forbindelse mellom disse. Dette innebærer at dersom man kommer til Glasgow fra sør og skal lenger nord, eller omvendt, må man komme seg mellom disse stasjonene til fots, med bil eller buss gjennom sentrum av Glasgow. Undergrunnsbanen i byen betjener heller ikke noen av stasjonene direkte. Det har vært planer om å opprette en jernbane i mellom stasjonene som en del av Crossrail Glasgow, men dette har foreløpig ikke blitt gjennomført. | Glasgow Queen Street (skotsk-gælisk Glaschu Sràid na Banrighinn) er den nest største jernbanestasjonen i Glasgow, Skottland og den tredje mest trafikkerte i Skottland. Stasjonen er lokalisert sentralt i byen, nært til hovedgaten Buchanan Street og Buchanan Street undergrunnsstasjon på Glasgows undergrunnsbane. | 189,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EM_i_friidrett_1934_%E2%80%93_4_%C3%97_400_meter_stafett_menn | 2023-02-04 | EM i friidrett 1934 – 4 × 400 meter stafett menn | ['Kategori:Stafettløp', 'Kategori:Øvelser under EM i friidrett 1934'] | 4 x 400 meter stafett menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 9. september 1934..
Norge var ikke representert i øvelsen.
| 4 x 400 meter stafett menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 9. september 1934..
Norge var ikke representert i øvelsen.
== Medaljevinnere ==
== Resultater ==
=== Finale ===
== Deltakelse ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Resultater
Norske EM-deltakere | 4 x 400 meter stafett menn ved EM i friidrett 1934 ble arrangert på Stadio Benito Mussolini i Torino, Italia den 9. september 1934. | 189,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legesekret%C3%A6r | 2023-02-04 | Legesekretær | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helsepersonell'] | Legesekretær og helsesekretær er titler som brukes for sekretær- og servicefunksjoner innenfor helsevesenet, ofte hos privatpraktiserende leger, legesentre eller kommunale helsesentre.
Siden 1995 er den offisielle og beskyttede tittelen helsesekretær. Legesekretærer med utdannelse fra helse og sosiallinjen ved videregående skoler mellom 1972 og 1995, og som har relevant arbeidserfaring kan søke om tittelen helsesekretær gjennom Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell. Helsesekretærens dag er 1. februar.
Legesekretærer/helsesekretærer arbeider under legens faglige ansvar. Den vanlige ansettelsesformen er at legesekretæren er ansatt i legens enkeltmannsforetak eller aksjeselskap. Der kommunene driver legekontoret, er legesekretæren ansatt i kommunen.
Vanlige arbeidsoppgaver for legesekretær er:
Ta imot telefoner til legekontoret,
Ta imot pasienter som henvender seg direkte ved kontoret,
Sette opp pasienttimer i avtaleboka,
Gjøre klare resepter som er klarert av legen,
Assistere ved undersøkelser som gynekologiske undersøkelser og rektoskopi.
Assistere ved sying av kutt/skader.
Ta blodprøver samt utføre noen blodanalyser, samt å gjøre klar blodprøver for forsendelse.
Sette enkelte injeksjoner og vaksiner,
Enklere sårskift,
Øreskylling,
Åpne post og klargjøre post for sending.
Arkivere/registrere mottatt post.
| Legesekretær og helsesekretær er titler som brukes for sekretær- og servicefunksjoner innenfor helsevesenet, ofte hos privatpraktiserende leger, legesentre eller kommunale helsesentre.
Siden 1995 er den offisielle og beskyttede tittelen helsesekretær. Legesekretærer med utdannelse fra helse og sosiallinjen ved videregående skoler mellom 1972 og 1995, og som har relevant arbeidserfaring kan søke om tittelen helsesekretær gjennom Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell. Helsesekretærens dag er 1. februar.
Legesekretærer/helsesekretærer arbeider under legens faglige ansvar. Den vanlige ansettelsesformen er at legesekretæren er ansatt i legens enkeltmannsforetak eller aksjeselskap. Der kommunene driver legekontoret, er legesekretæren ansatt i kommunen.
Vanlige arbeidsoppgaver for legesekretær er:
Ta imot telefoner til legekontoret,
Ta imot pasienter som henvender seg direkte ved kontoret,
Sette opp pasienttimer i avtaleboka,
Gjøre klare resepter som er klarert av legen,
Assistere ved undersøkelser som gynekologiske undersøkelser og rektoskopi.
Assistere ved sying av kutt/skader.
Ta blodprøver samt utføre noen blodanalyser, samt å gjøre klar blodprøver for forsendelse.
Sette enkelte injeksjoner og vaksiner,
Enklere sårskift,
Øreskylling,
Åpne post og klargjøre post for sending.
Arkivere/registrere mottatt post.
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av legesekretær
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av helsesekretær
Om stilling som legesekretær
Statens autorisasjonskontor for Helsepersonell
Norsk Helsesekretærforbund
Fagforbundet for helsesekretærer | Legesekretær og helsesekretær er titler som brukes for sekretær- og servicefunksjoner innenfor helsevesenet, ofte hos privatpraktiserende leger, legesentre eller kommunale helsesentre. | 189,599 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.