url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Basra | 2023-02-04 | Basra | ['Kategori:30°N', 'Kategori:47°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Irak', 'Kategori:Guvernementet Basra', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Basra (arabisk: البصرة, al-Baṣrah), også transkribert Basrah og Bassora, sjeldnere Balsora) er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Den ligger ved Shatt al-Arab, som er utløpet av de to mektige flodene Eufrat og Tigris ned til Den persiske gulf.
Byen er en viktig havneby for Irak, blant annet med tanke på utskipning av olje. Basra er den tredje største byen i Irak med omtrent 1 700 000 innbyggere.
Den bibelske Edens have har, trass i beretningens klare symbolske trekk, gjerne blitt stedfestet til området rundt eller oppstrøms for det nåværende Basra (skjønt en rekke andre områder i den bibelske verden har også fått den ære). I fortellingen om Sinbad sjøfareren (Tusen og en natt) dreier det seg om en sjømann som seiler ut fra Basra.
| Basra (arabisk: البصرة, al-Baṣrah), også transkribert Basrah og Bassora, sjeldnere Balsora) er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Den ligger ved Shatt al-Arab, som er utløpet av de to mektige flodene Eufrat og Tigris ned til Den persiske gulf.
Byen er en viktig havneby for Irak, blant annet med tanke på utskipning av olje. Basra er den tredje største byen i Irak med omtrent 1 700 000 innbyggere.
Den bibelske Edens have har, trass i beretningens klare symbolske trekk, gjerne blitt stedfestet til området rundt eller oppstrøms for det nåværende Basra (skjønt en rekke andre områder i den bibelske verden har også fått den ære). I fortellingen om Sinbad sjøfareren (Tusen og en natt) dreier det seg om en sjømann som seiler ut fra Basra.
== Etymologi ==
Navnet Basra stammer formodentlig fra det arabiske Al-Basrah, som betyr «den overskuende» eller «den altseende». Dette gjenspeiler stedets militære betydning for araberne. Andre kilder hevder at et persisk ord ligger til grunn: Bas-rāh eller Bassorāh, som betyr «der mange veier møtes». Andre ser en forbindelse til det aramaiske ord basratha, som betyr «hyttested» eller «bosetting».I europeiske middelalderkilder kan man støte på Balsora om byen.
== Befolkning ==
Det overveldende flertall av befolkningen er etniske arabere av adnanittiske eller qahtanittiske røtter. De viktigste stammer i Basra er al-Emarah, bani tamim, bani assad, bani ka'ab, bani malik, sjammar, bani khalid, bani sa'ad, al-shwelat 'anizzah, suwa'id, al-bo Mohammed, al-Jboor, duwasir, dhufair, shreefat, al-Badr, al-Ubadi, ruba'ah sajjid, men det er dessuten et stort antall andre arabiske stammer representert. Basra har også noen få afro-irakere.
== Religion ==
Det er nesten 86 % sjiitter og 9 % sunnier i byen. Basras gamle moské presenterer seg som den første moské overhodet utenfor Den arabiske halvøy. Et lite antall kristne, blant annet tilhørende den kaldeisk-katolske kirke som har et bispesete her, finnes fortsatt i Basra. Det er også restene av den før-islamske gnostiske gruppen mandeerne, hvis hovedkvarter var bydelen tidligere kalt Suk esh-Sheikh, med en menighet på 3000 eller færre.
== Historie ==
=== Det gamle Basra ===
I år 638 bad kalif Umar ibn al-Khattab at general Utba ibn Ghazwan skulle bygge et militært feste og en handelsplass på stedet for den gamle persiske bosetning Vaheštābād Ardašīr. Rundt denne leiren oppstod så byen Basra.
Den 9. desember 656 kom det til et væpnet sammenstøt ved Basra mellom tilhengerne av den fjerde kalif og svigersønn av profeten Mohammed, Ali ibn Abi Talib, og hans motstandere som bestred Ali var en rashidun med anspråk til kalifatet. Slaget ble kjent som Kamelslaget ved Basra, og endte med seier for Alis parti («Sjiat Ali» - navnegivende for sjiamuslimenes trosretning). Frem til slutten av 670-årene var tilhørige til det arabiske stammeforbundet Tamīm og qaisittiske grupper toneangivende i Basra. Men så førte tilvandringene av azd til en maktforskyvning. Under den andre borgerkrigen (683-691) tilhørte Basra zubairidenes maktområde.Tidlig på 700-tallet virket den meget innflytelserike Koran-lærde Hasan al-Basri (642–728) og hans disippel, den rettslærde Qatāda ibn Diʿāma (døde 735/6) i Basra. Byen var på sitt kulturelle høydepunkt på 800-tallet, da den var sentrum for den teologisk-filosofiske muʿtazila-retningen. Til den hørte litterater som al-Jahiz (776-869). I Basra virket også Al-Hariri (1054-1122), en arabisk dikter og grammatiker kjent for sine makamaer.
Frem til Hülegüs mongolerinvasjon på 1200-tallet var Basra et blomstrende handelssentrum. Men i ettertiden tapte den stadig mer av sin betydning. Den reisende Ibn Battuta beskrev på 1300-tallet en heller forfallen by. Etter ilkhanenes tid hersket forskjellige dynastier over Basra, som for eksempel jalairidene, safavidene og fra 1500-tallet osmanene. Basra var hovedstad i eyaletet Basra mellom 1538 og 1862. Afrasiyab (†1624), en lokal storgodseier, manøvrerte mellom safavider og osmaner, knyttet kontakter til portugiserne og kunne fra 1612 etablere et for det meste selvstendig herredømme over Basra. Hans etterfølgere Ali og Hussein behersket byen frem til 1668, da den igjen kom under osmansk styre.
=== Den nye by ===
På 1700-tallet ble det nye Basra grunnlagt noen få kilometer fra gamlebyen. Restene av gamle Basra med sitt militære feste ligger utenfor den nye by, og på stedet er det en stor haug.
Basra forble osmansk til byen ble erobret av britiske styrker i november 1914 i innledningen av det britiske felttoget i Mesopotamia under første verdenskrig.
De britiske okkupanter moderniserte byen. De bygde havnen, hvorpå Basra ble Iraks viktigste havneby. Under annen verdenskrig var Basra med sin havn et viktig transittpunkt for de vestalliertes forsyninger til Sovjetunionen. Ved krigens slutt hadde Basra 93 000 innbyggere.
I 1964 ble Universitetet i Basra grunnlagt. Befolkningen var i 1977 steget til ca 1,5 millioner, men falt under den første Gulfkrigen mellom Irak og Iran muligens så langt ned som til 400 000 innbyggere. Det var harde kamper om herredømmet over Basra, og byen ble flere ganger tatt under ild, men fant aldri til iranerne.
Under den andre Gulfkrigen i 1991 ble Basra igjen sterkt rammet av de alliertes bombeangrep.Etter krigen var Basra sentrum for det sørirakiske opprør mot Saddam Hussein. Oppstanden brøt ut 2. mars 1991, og baserte seg på den amerikanske president Bushs løfte om å styrte Saddam Hussein. Opprørerne fikk ikke støtte av de allierte, og minst 3000 av dem falt i Basra.
Under den tredje Gulfkrigen i 2003 var Basra på nytt en av de viktigste krigsskueplassene. Britiske styrker var etterpå den stedlige okkupasjonsmakt. Tidlig i september 2007 forlot de britiske styrker sitt hovedkvarter i Basras palass, og trakk seg først tilbake til byens flyplass. Ved slutten av året overgav britene også den til de irakiske myndigheter. Senere raste det kamper mellom tilhengere av sjiittlederen Muqtada al-Sadr og de irakiske regjeringsstyrker om kontrollen over den viktige oljehavnen.
== Næringsliv ==
Basras omland er rikt på oljefelter, og selve byen har oljeraffinerier (med en kapasitet på 140.000 fat pr dag) og kjemisk industri. Oljefeltene rundt Basra representerer over 64 % av de irakiske oljereserver (2012). Samtidig har regionen et rikt landbruk; her dyrkes blant annet dadler, ris, mais, bygg, hirse og hvete om vinteren (sommeren er for tørr og varm).
== Utdanning ==
Universitetet i Basra har nærmere 100 000 studenter på tre campuser med til sammen 14 fakulteter.
== Se også ==
Slaget om Basra (1914)
Slaget om Basra 2003
Slaget om Basra 2008
== Litteratur ==
U. Abū l-Nasr: al-ʿIrāq al-jadīd, Beirut, 1937.
A. al-Azzawī: Taʾrīkh al-ʿIrāq bayna iḥtilālayn, Bagdad, 1955.
R.W. Bullard: Britain and the Middle East, London, 1950.
H.A. Foster: The Making of Modern Iraq, Oklahoma, 1935.
Wael Hallaq: The Origins and Evolution of Islamic Law. Cambridge University Press, 2005
Gerald R. Hawting: The First Dynasty of Islam. Routledge. 2nd ed, 2000
Kāmil al-Jādirjī: Mudhakkirāt Kāmil al-Jādirjī, Beirut, 1970.
M. Khadduri: Independent Iraq. A Study in Iraqi Politics since 1932, Oxford, 1951.
S.H. Longrigg: Four Centuries of Modern Iraq, London, 1925.
Wilferd Madelung: «Abd Allah b. al-Zubayr and the Mahdi» i Journal of Near Eastern Studies 40. 1981. s. 291–305.
Costanzo Marinucci de' Reguardati: Iraq, Roma, 1956.
B. Vernier: L'Irak d'aujourd'hui, Paris, 1963.
Stephen Vincent: Into The Red Zone: A Journey Into the Soul of Iraq. ISBN 1-890626-57-0.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Basra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) البصرة – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Basra (arabisk: البصرة, al-Baṣrah), også transkribert Basrah og Bassora, sjeldnere Balsora) er en by i sørlige Irak og administrativt senter for Basraprovinsen. Den ligger ved Shatt al-Arab, som er utløpet av de to mektige flodene Eufrat og Tigris ned til Den persiske gulf. | 7,924 | 7,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hymne_til_Sovjetunionen | 2023-02-04 | Hymne til Sovjetunionen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nasjonalsanger', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14. mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. Teksten ble skrevet av Sergej Mikhalkov sammen med G. El-Registan og melodien ble komponert av Alexander Alexandrov. Melodien har alltid vært den samme, men selve teksten er blitt endret av Mikhalkov tre ganger gjennom en sekstiårsperiode. Etter sovjetunionens fall i 1991 ble melodien brukt (med ny tekst av Mikhalkov) fra 2000 i Hymne til Den russiske føderasjonen, og er i dag Russlands nasjonalsang.
Stalin-hymnen er forbudt i noen land som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, bl.a. Litauen (fra 2008).
| Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14. mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. Teksten ble skrevet av Sergej Mikhalkov sammen med G. El-Registan og melodien ble komponert av Alexander Alexandrov. Melodien har alltid vært den samme, men selve teksten er blitt endret av Mikhalkov tre ganger gjennom en sekstiårsperiode. Etter sovjetunionens fall i 1991 ble melodien brukt (med ny tekst av Mikhalkov) fra 2000 i Hymne til Den russiske føderasjonen, og er i dag Russlands nasjonalsang.
Stalin-hymnen er forbudt i noen land som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, bl.a. Litauen (fra 2008).
== 1977-versjonen av teksten ==
== Se også ==
DDRs nasjonalsang
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Russisk versjon - http://www.sovmusic.ru/english/download.php?fname=ussr44
Engelsk versjon - http://www.sovmusic.ru/english/download.php?fname=ussr_eng
Flere Sanger – http://english.sovmusic.ru/ | Hymne til Sovjetunionen, også kalt Stalin-hymnen (russisk: Гимн Советского Союза, Gimn Sovetskogo Soyuza), ble Sovjetunionens nye nasjonalsang den 14. mars 1944, og erstattet dermed den gamle Internasjonalen. | 7,926 | 7,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tabulatur | 2023-02-04 | Tabulatur | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkteori'] | Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger.
| Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger.
== Hvordan tabulatursystemet praktiseres ==
Istedenfor fem notelinjer vil vi ved bruk av et slikt noteringssystem se seks tabulaturlinjer for gitar og fire for el-bass (dersom en ikke velger å skrive mellom linjene for å kunne bruke et vanlig melodiskjema). Enkelte foretrekker dessuten å skrive tallene ovenfor linjene istedenfor på disse.
Tabulaturer er i hovedsak kommet til anvendelse for strengeinstrumenter med tverrbånd, som gitar, banjo, salmodikon, langeleik og lutt. Mens noter kun angir tonehøyden, og må tilføyes opplysninger om i hvilken posisjon notene skal spilles, så vil en ved bruk av tabulatursystem kunne vise nøyaktig hvor på gripbrettet det skal spilles. Ved ulike typer åpen stemming, slik det ofte praktiseres på gitar, banjo og lutt, vil eneste brukbare alternativ til å huske det hele utenat være å få notert tonene innenfor et tabulatursystem.
Denne notasjonsteknikken blir derfor ofte foretrukket av utøverne på de ovennenvte strengeinstrumenter. Det fins imidlertid tabulatursystemer utarbeidet for andre instrumenter også, for eksempel til trommer og keyboard.
== I historisk perspektiv ==
På eldre tabulaturer forekommer det ofte at noteverdiene ikke er markert. Musikerne må følgelig kjenne melodien for å være i stand til å spille den etter anvisningene. En mulighet er å markere noteverdiene separat med tilleggsnoter plassert over notelinjene, slik som i illustrasjonseksempelet til høyre. Det er imidlertid fullt mulig å gjengi tonenes varighet som ellers, ved bruk av noter og taktstreker, men hel- og halvnoter må naturligvis noteres som flere 1/4-dels noter og knyttes sammen ved hjelp av bindebuer.
Tabulaturer har vært brukt i Europa i hvertfall siden senmiddelalderen.
== Referanser == | Tabulatur er en form for noter, hvor tonen angis ved hjelp av tall, og for enkelte instrumenter ved hjelp av bokstaver, hvor notelinjene viser til instrumentets strenger. | 7,930 | 7,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslospeiderne | 2023-02-04 | Oslospeiderne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Speiderbevegelsen'] | Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen.
| Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen.
== Grupper ==
Norges speiderforbund har totalt 51 speidergrupper i Oslo. Dessverre er det ikke aktivitet i alle disse, men godt over 30 av dem har aktiviteter i form av møter, turer, leir og lignende. Totalt er det nesten 1500 som er speidere i disse speidergruppene.
Følgende speidergrupper er blant de største i Oslo:
1.Bekkelaget
1.Nordstrand
17.Oslo
7.Oslo
Bøler speidergruppe
Tåsen
Kjelsås
Longship
1. Haugerud
4. Oslo speidergruppeFølgende speidergrupper eksisterer ikke lenger:
1.Trasop
== Hytteutleie ==
Oslospeiderne har flere hytter som de leier ut til både speidergrupper, andre organisasjoner og firmaer. Blåhaug er Oslospeidernes hytte ved Sandbakken, rett utenfor Oslo-grensa i Østmarka (Enebakk kommune). Hytta har innlagt vann og strøm, og overnattingskapasitet for inntil 35 personer. Krakosseter er Oslo-speidernes hyttesenter og leirsted i Nittedal. Hyttesenteret består av totalt 5 hytter.
== Eksterne lenker ==
www.oslospeiderne.no Hjemmeside
Oslospeiderne Norges speiderforbunds sider | Oslospeiderne er Norges speiderforbunds krets i Oslo. Kretsen består av de tre gamle kretsene i Oslo; Oslo Lillomarka krets, Oslo Østmarka krets og Oslo Nordmarka krets, som i juni 2004 slo seg sammen. | 7,931 | 7,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernbane_i_Norge | 2023-02-04 | Jernbane i Norge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Jernbane i Norge', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Norges jernbanenettverk består av rundt 4 200 km med normalspor (1 435 mm), hvorav 2 470 km er elektrifisert og 290 kilometer er dobbeltspor. På det norske jernbanenettverket finnes det totalt 733 tunneler og rundt 2 577 broer. Ca. 30 prosent av nettet tåler hastigheter på mer enn 100 kilometer i timen, og rundt fire prosent av dette igjen er tilpasset hastigheter på mer enn 160 kilometer i timen. I etterkrigstiden har jernbanens andel av persontrafikk sunket jevnt, og står i dag for om lag 4 %.Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Norske tog leier ut rullende materiell til togselskapene. Tekniske tjenester leveres av de statlige selskapene Mantena, Spordrift og Baneservice.Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Disse selskapene inkluderer blant andre SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog, Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg, Go-Ahead Norge, Arctic Train, Flytoget, CargoNet, Green Cargo, Green Cargo AS (avvikles 2023), Hector Rail, Onrail, Grenland Rail, Tågåkeriet i Bergslagen, LKAB Malmtrafik AB, BLS Rail AB, TM Togdrift AS, ProTrain AB og Railcare T AB.
| Norges jernbanenettverk består av rundt 4 200 km med normalspor (1 435 mm), hvorav 2 470 km er elektrifisert og 290 kilometer er dobbeltspor. På det norske jernbanenettverket finnes det totalt 733 tunneler og rundt 2 577 broer. Ca. 30 prosent av nettet tåler hastigheter på mer enn 100 kilometer i timen, og rundt fire prosent av dette igjen er tilpasset hastigheter på mer enn 160 kilometer i timen. I etterkrigstiden har jernbanens andel av persontrafikk sunket jevnt, og står i dag for om lag 4 %.Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Norske tog leier ut rullende materiell til togselskapene. Tekniske tjenester leveres av de statlige selskapene Mantena, Spordrift og Baneservice.Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Disse selskapene inkluderer blant andre SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog, Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg, Go-Ahead Norge, Arctic Train, Flytoget, CargoNet, Green Cargo, Green Cargo AS (avvikles 2023), Hector Rail, Onrail, Grenland Rail, Tågåkeriet i Bergslagen, LKAB Malmtrafik AB, BLS Rail AB, TM Togdrift AS, ProTrain AB og Railcare T AB.
== Jernbanens historie i Norge ==
=== Jernbaner i Norge før 1850, hestejernbanene ===
Norges første jernbane antas å være den omkring 1 400 meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen, som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. Kjerraten i Åsa var planlagt å nå helt frem til Storflåtan, slik at tømmeret kunne fløtes mot Bogstad, men den tolvte og siste strekningen ble i stedet betjent av hestejernbane over det flate eidet mellom innsjøene. Skinnegangen var av jernbeslåtte (1 x 8 cm flattjern) tømmerstokker/planker (om lag 15 x 20 cm) som hvilte på sviller av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner; vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender. Hjulene var relativt små, av støpejern og hadde flenser. På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 1 400–1 800 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Banen ble tatt i bruk i 1805 og tatt ut av bruk omkring 1849.Den neste jernbanen var antagelig den som ble anlagt på Blaafarveværket i Modum i 1820-årene, av den tyske bergmesteren Karl Friedrich Böbert. Dette var en gruvejernbane med hestedrift og støpejernssviller som ble brukt til å transportere malm.
Omtrent samtidig ble den 1 200 meter lange Gjøsbubanen på Otteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926.Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som Grasmobanen) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk. Banen var ca. 1 400 meter lang.
=== Norges første offentlige jernbane, Norsk Hoved-Jernbane ===
For jernbane Christiania-Eidsvoll ble det foreslått hester som trekkraft blant annet fordi hester kunne klare større stigning enn lokomotiver. Arbeidet med Norsk Hoved-jernbane (også benevnt Hovedbanen), den første norske jernbanen for offentlig transport, ble ledet av engelskmannen Robert Stephenson, sønnen til George Stephenson, som hadde konstruert den aller første offentlige jernbanen i verden. Anleggsarbeidet startet i 1851 og banen ble åpnet 1. september 1854. Banen går fra Oslo til Eidsvoll. Finansieringen av anlegget skjedde ved å utstede aksjer for 2,2 mill. spesiedalere der halvparten ble skaffet til veie av engelske aksjonærer og den andre halvparten av norske, hvorav staten stod for litt over halvparten. Hovedbanen var fram til 1926 et aksjeselskap der Staten riktignok med årene skaffet seg flere og flere av aksjene. Hovedbanen var derfor formelt en privatbane og ble ikke en del av Norges Statsbaner før 4. mars 1926.På kontinentet ble det anlagt en rekke jernbaner på midten av 1800-tallet, de aller fleste av engelske jernbaneingeniører som brukte blåkopier av engelske jernbaner, hvilket i disse landene medførte at jernbanene var venstrekjørte, tom. i Frankrike. Grunnen til at det ikke ble tilfelle i Norge var rett og slett at her var det bare enkeltsporede jernbaner. Og etter at Norge fikk vedtatt høyretrafikk på bilveiene på 1880-tallet var det ikke noe problem for NSB å etterfølge dette, ettersom det dengang ikke var noen dobbeltsporede jernbaner i landet.
=== Statsbanene inntil 1883 ===
Etter åpningen av Hovedbanen, fattet man interesse for at det kunne bygges offentlige jernbaner flere steder i Norge. I første omgang så man på jernbaner som ett blant flere ledd i en lengre transportåre, gjerne kombinert med transport til vanns. Hovedbanen knyttet sammen Mjøsa med Oslofjorden, og lignende hensyn lå til grunn for flere av de banene som Stortinget fra og med 1857 gjorde vedtak om. I den byggeperioden som varte fram til 1883, ble samtlige statsbaner organisert som aksjebaner der private ble innbudt til å tegne aksjer som kunne gi utbytte hvis overskudd, men ingen innflytelse ellers over banenes drift. Stortinget krevde at det måtte tegnes en viss andel aksjer for et baneprosjekt, før Stortinget vedtok banen og bevilget den resterende del av anleggskapitalen.
I årene mellom 1862 og 1883 åpnet man en rekke mer eller mindre løsrevne banestrekninger i hele Sør-Norge. Det startet med Hamar-Grundsetbanen og Kongsvingerbanen i 1862. Deretter fulgte Størenbanen, Randsfjordbanen, Drammenbanen, Rørosbanen, Jærbanen, Smaalensbanen, Hedmarksbanen, Meråkerbanen, Drammen-Skiensbanen og endelig Vossebanen. 1563,4 km offentlig jernbane var tatt i bruk. I 1883 ble det en pause i byggingen av flere jernbaner, og samme år ble det iverksatt en ny administrativ ordning for statsbanene med en hovedbestyrelse i Kristiania og seks distriktsadministrasjoner i Kristiania, Drammen, Hamar, Trondheim, Stavanger og Bergen. Betegnelsen «De norske Statsbaner» ble tatt i bruk i 1883, og i desember 1885 anvendes betegnelsen «Norges Statsbaner» for første gang.
=== Privatbanene ===
Selv om staten etter noe blandede erfaringer med modellen Hovedbanen ble bygget etter, ville ha kontroll med norsk jernbanebygging selv, ble det i perioden 1892–1956 åpnet en rekke private offentlige jernbaner i Norge. Noen av disse ble bygget ut fra transportbehovet til enkeltbedrifter, mens andre ble til som ordinære offentlige jernbaner som skulle tjene et bestemt distrikt. Først ut var Sulitjelmabanen som ble åpnet på strekningen Sjøntså-Fossen i 1892 og forlenget til Hellarmo året etter. Deretter fulgte Nesttun-Osbanen (1894), Lillesand-Flaksvandbanen (1896), Urskog-Hølandsbanen (1896–1898), Tønsberg-Eidsfossbanen (1901), Holmestrand-Vittingfosbanen (1902), Valdresbanen (1902–1906), Lierbanen (1904), Dunderlandsbanen (1904), Grimstad-Frolandbanen (1907), Thamshavnbanen (1908–1910),Rjukanbanen (1909), forlengelse av Sulitjelmabanen til Fagerli (1915), Askim-Solbergfossbanen (1918) og endelig forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Hølandsbanen, Valdresbanen, Dunderlandsbanen og Frolandbanen ble senere overtatt av NSB og er senere nedlagt, bortsett fra Dunderlandsbanen som er blitt en del av Nordlandsbanen. Privatbanene som var bygget for en bestemt bedrifts behov holdt seg lengst i drift (Sulitjelmabanen 1972, Thamshavnbanen 1974 og Rjukanbanen 1991). De resterende ble nedlagt for de flestes del i mellomkrigstiden allerede, da de ble utkonkurrert av veitransporten: Hvittingfossbanen 1931/1938, Lierbanen 1932/1938, Nesttun-Osbanen 1935, Eidsfossbanen 1938 og Flaksvatnbanen 1953.
=== Utvikling av jernbanenettet etter 1890 ===
Stansen i jernbaneutbyggingen etter 1883 ble kritisert av mange. Man hadde i løpet av en trettiårsperiode opparbeidet nasjonal kompetanse på jernbanebygging. Da anleggsvirksomheten stanset, risikerte man at denne kompetansen forsvant. Det manglet ikke på jernbaneplaner og ønsker, men den store byggeboomen på 1870-tallet ble finansiert for en stor del med ved statlige låneopptak i utlandet. Fra 1890 turde man imidlertid å satse igjen, og etter få år var man i full gang igjen, kanskje mer ambisiøst enn noen gang. I 1890 hadde man fulført kun én stambane, nemlig «Trondhjemsbanen» over Røros. I den femti år lange byggeperioden som fulgte (1890–1940) ble tre nye stambaner fullført: Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen til Kristiansand i 1938. I tillegg ble Solørbanen bygget (1893 og 1910), Gjøvikbanesystemet i 1900–1902, Bratsbergbanen forbandt den private Rjukanbanen med Vestfoldbanen 1909–1917, Nordlandsbanen parsellvis ført fram til Mosjøen 1902–1940, Raumabanen og Ålgårdbanen i 1924, Sperillbanen i 1926, Namsosbanen i 1933 og Hardangerbana i 1935.
Så kom krigen. Utbygging av jernbanenettet var en prioritert oppgave for okkupasjonsmakten, som forserte flere av anleggene, med stort sett elendig kvalitet som resultatet. I løpet av krigen ble Nordlandsbanen videreført til Dunderland, Flåmsbana ble åpnet i 1941 og hele Sørlandsbanen fullført i 1944 til Stavanger.
Etter krigen ble Nordlandsbanen ført helt fram til Bodø i 1962. Med dette anlegget stoppet den norske jernbanebyggingen i den forstand at senere anlegg kan betraktes som moderniseringer og kapasitetsutvidelser av eldre jernbaner: Ulrikstunnelen 1964, Lieråstunnelen 1973, Oslotunnelen 1980, Finsetunnelen 1993, Ski-Sandbukta fullført 1996, Gardermobanen 1998/1999, Gråskallen tunnel på Bergensbanen 1999, Kobbervik-Holm 2001 og Askerbanen i 2005.
Under 1920-tallet av regjeringen og Stortinget undersøkte jernbaneprosjekter som ikke ble bygget inkluderte:Torpo(nå Torpe)–Gol–Kvam. Sogndalsfjøra–Jostedalen–Otta. Vadheim–Sandene(nå Sandane). Dale–Brekke (Gulen). Tynset–Kvikne–Ulsberg. Spydeberg–Moss/Son. Finsand–Bagn. Hjellebøl/Hemnes–Mysen. Narvik–Kvesmenes. Foreslått i Stortinget, ikke undersøkt: Haugesund–Røldal–Haukeli–Bø. Bodø–Narvik–Vadsø. Bjerkvik–Harstad–Kvæfjord. Trondheim–Selbu. Oppdal–Sunndalsøra(Sunndalslinjen). Vangsmjøse–Lærdalsøyri. Voss–Vik.
== Organisering av jernbanedriften ==
Etter Hovedbanen ble det i 1862 åpnet to nye norske banestrekninger, eid og drevet av Staten. Alle nye jernbaner frem til 1890-årene var slike selvstendige statsbaneselskaper. Deretter ble det anlagt noen privatbaner, gjerne på strekninger som Stortinget ikke ville prioritere, men fortsatt var det Staten som sto for brorparten av jernbaneutbyggingen. Etter hvert ble de statlige banene slått sammen under én administrasjon – Statsbanene, senere Norges Statsbaner (NSB).
Privatbanene ble utover fra 1930-årene nedlagt eller overtatt av Staten. Fra 1950-årene til 1990 ble også de fleste av NSBs sidebaner nedlagt. Stykkgodstrafikken ble fra 1970 overtatt av Linjegods, som hovedsakelig brukte biler. På slutten av 1990-tallet ble jernbanen omorganisert med et eget organ for infrastruktur, Jernbaneverket, og NSB som operatørselskap (og stasjonseier). Godstrafikken ble skilt ut i et eget kommersielt selskap, CargoNet, som nå bare kjører såkalte heltog (hele togstammer med samme produkt som skal til samme sted). Lignende utvikling har skjedd i de fleste europeiske land, og er tilskyndet av EU.
Ved årsskiftet 2016/17 ble Jernbaneverket til Jernbanedirektoratet og Bane NOR og i april/mai 2017 ble Norske tog AS, Mantena AS og Entur skilt ut som egne selskaper fra Vy (tidligere NSB).
== Forskjellig om norske jernbaner ==
NSB var lenge et selskap med tilnærmet monopol på jernbanedrift. Jernbaneverket ble utskilt fra NSB i 1996 og hadde ansvar for norsk jernbanes infrastruktur. JBV ble avviklet 31. desember 2016 og oppgavene overført til Jernbanedirektoratet og Bane NOR. Jernbanedirektoratet skal utvikle jernbanen, mens Statens jernbanetilsyn er tilsynsmyndighet. Det nasjonale jernbanenettet eies og driftes av statsforetaket Bane NOR. Etter liberalisering av jernbanesektoren er det etablert flere togselskaper innenfor passasjer- og godstrafikk. Offentlig kjøp av persontogtrafikk ble innført i 2019.
Jernbanenettet i Norge består av 4 200 km med normalsporbane (1,435 mm), hvor 2 518 er elektrifisert og 290 km er dobbeltspor. Det er 702 tunneler og 2 804 bruer.
Jernbanelinjen mellom Kirkenes og Bjørnevatn (ikke persontogførende) er en av verdens nordligste jernbanestrekninger (verdens nordligste frem til Obskaja–Bovanenkovobanen i Russland åpnet i 2010). Kirkenes–Bjørnevatnbanen ble stengt på nittitallet og gjenåpna i 2009. En periode var gruvebanen i Ny-Ålesund på Svalbard verdens nordligste. I dag fører Ofotbanen – fra Kiruna i Sverige til Narvik – til at Narvik er en av verdens nordligste byer med jernbanetilknytning.
Det nordligste punktet i Norge og også på det sammenhengende nordiske jernbanenettet befinner seg ved Bjørneborg på Ofotbanen, noen få kilometer øst for Narvik. Det sørligste punktet på det norske nettet er på sidesporet til Odderøya i Kristiansand. Høyeste punkt i Norge er i Finsetunnelen på Bergensbanen – 1239 moh.
== Aktive jernbanestrekninger i Norge ==
== Nedlagte jernbanestrekninger i Norge ==
=== Industri- og anleggsbaner, større sidespor ===
Grasmobanen (hestejernbane i Eidskog)
Bergerlinna (hestejernbane fra Dal stasjon til Hurdalssjøen)
Losbylinja (Fjellhammer-Losby Verk, 1861-ca 1930/1935. Skinner fjernet 1942) (bare tømmertransport)
Hafslundbanen (Hafslund–Sundløkka, Sarpsborg) (1898–1974)
Ilsvikbanen (Skansen/Stavne–Fagervika) (Sidespor til industriområde)
Hauerseter-Gardermobanen (Hauerseter–Gardermoen) (Sidespor til flystasjon)
Ny-Ålesundsbanen (Ny-Ålesund)
=== Jernbaner som drives som museumsjernbaner ===
Krøderbanen (hele strekningen Vikersund-Krøderen)
Setesdalsbanen på strekningen Grovane-Røyknes
Urskog–Hølandsbanen på strekningen Sørumsand-Fossum
Thamshavnbanen på strekningen Bårdshaug-Løkken
Rjukanbanen, hele strekningen, men (per 2015) ikke regelmessig drift
Gamle Vossebanen, museets navn på sidesporet Tunestveit-Garnes-Midttun på den opprinnelige Vossebanen
Lommedalsbanen. Bygget som museumsbane for 600 mm sporvidde.
=== Jernbaner som drives som dresinbaner ===
Flekkefjordbanen (strekningen Flekkefjord-Bakkekleivi hp)
Valdresbanen (deler)
Namsosbanen (deler)
Numedalsbanen (fra Veggli og nordover)
== Vedtatte prosjekter ==
Følgende strekninger er enten under utbygging eller vedtatt av Stortinget:Østfoldbanen – nytt dobbeltspor Sandbukta - Moss - Såstad. Ferdig 2024.
Vestfoldbanen – nytt dobbeltspor Drammen - Kobbervikdalen. Ferdig 2025.
Vestfoldbanen – nytt dobbeltspor Nykirke - Barkåker (inkl. innføring og mindre ombygging av Tønsberg stasjon). Ferdig 2024.
Gardermobanen – utviding til dobbeltspor langs eksisterende spor på strekningen Venjar - Eidsvoll. Ferdig 2022.
Dovrebanen – nytt dobbeltspor Eidsvoll - Langset. Ferdig 2023.
Dovrebanen – nytt dobbeltspor Kleverud - Åkersvika ved Hamar. Ferdig 2027.
Bergensbanen – nytt løp i Ulriken tunnel, gir dobbeltspor mellom Arna og Bergen. Ferdig 2023.
== Potensielle strekninger ==
Ringeriksbanen – ny – (Oslo-Hønefoss). Planlagt ferdig 2028.
Bergensbanen – nytt dobbeltspor Stanghelle - Arna. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2030.
Grenlandsbanen – ny – (Porsgrunn-Sørlandsbanen nær Risør). Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2035.
Dovrebanen – dobbeltspor Åkersvika (Hamar) - Lillehammer. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2034.
Vestfoldbanen – nytt dobbeltspor mellom Tønsberg og Larvik samt innføring til Porsgrunn stasjon. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2032.
Østfoldbanen – nytt dobbeltspor Haug - Halden. Usikker fremdrift, tidligst ferdig ca. 2034.Disse planlegges å bygges før år 2030, usikkert datum.
=== Høyhastighetsbaner som utredes ===
Følgende strekninger er undersøkt som potensielle strekninger for høyhastighetstog mellom de større byene i Sør-Norge og Sverige:
Oslo – Bergen (via Ringeriksbanen mest sannsynlig dersom denne bygges)
Oslo – Trondheim (ny/oppgradert Dovrebane eller Rørosbane)
Oslo – Gøteborg (oppgradert Østfoldbane, i hvert fall til Halden)
Oslo – Stockholm.Man vil her se på de enkelte strekninger og eventuelle kombinasjoner av disse. Disse prosjekter har ikke noen tidsplan, og vil kanskje aldri bygges.Følgende lobbyistorganisasjoner har utredet nye baner:
Den sørnorske høyhastighetsringen. Oslo–Drammen–Kristiansand–Stavanger–Bergen–Drammen–Oslo. Medfører helt nye traséer med unntak av strekningen Drammen–Oslo, blant annet ny sørlandsbane, en helt ny strekning mellom Stavanger – Bergen, og ny bergensbane.
Norsk Bane har også utredet flere alternativer (inkluderer Haukelibanen, Dovrenettet og en ny sørlandsbane).
Didrik A. Seip har foreslått en alternativ jernbaneplan med linjer fra Trondheim og Ålesund til Oslo, en ny trasé for Bergensbanen og blant annet en alternativ ringeriksbane.
Y-banen er en høyhastighetsbane som knytter sammen Oslo, Bergen og Trondheim med knutepunkt ved Fagernes. Aktuelle tilknytningsbaner til Y-banen går gjennom Østfold, Møre og Sørvestlandet.
Jernbaneforum Sør har også utredet ny sørlandsbane, kallet Sørvestbanen.
Jernbaneforum Øst vil ha bedre Østfoldbane, med høyhastighetsdobbeltspor, og to nye spor Oslo–SkiAndre høyhastighetsbaner:
Nord-Norgebanen (denne planen ble vraket i 1994, men i 2009 vedtok Stortinget å utrede den under navnet Tromsbanen)
== Alvorlige jernbaneulykker i Norge ==
Se også Norske katastrofer og store ulykker og Liste over togulykker.
Mars 1914 – Motordresin med fire personer kolliderte med godstog ved Ilen i Askim: 2 omkom.
19. september 1921 – Nidareid-ulykken: 6 omkomne.
5. juli 1923 – Avsporing i "Vestfoldbanekrysset" ved Drammen stasjon: 16 skadde, hvorav 4 døde senere.
1. mai 1940 – Avsporing ved Lesjaverk etter bombing av jernbanelinja. 11 omkom.
3. mai 1940 – To passasjertog kolliderte ved Tangen i Stod. 8 omkom.
19. november 1940 – Hommelvik-ulykken: 22 omkomne.
28. februar 1944 – Breifoss-ulykken på Bergensbanen: minst 25 omkomne.
13. januar 1945 – Jørstad elv-sabotasjen: 81 omkomne.
6. januar 1948 – Passasjertog kolliderte med to godsvogner på Oslo Ø grunnet bremsesvikt: 3 skadde.
19. mai 1949 – Passasjertog kolliderer med et løslokomotiv ved Sagdalen holdeplass: 3 omkomne, 4 hardt skadde.
15. november 1950 – Hjuksebø-ulykken: 14 omkomne, 6 hardt skadde.
19. juni 1966 – To tog kolliderer ved Grefsen stasjon: 1 lokomotivfører omkom.
25. oktober 1966 – To passasjertog kolliderer ved Valebø stasjon: 1 lokomotivfører omkom.
18. juli 1969 – To malmtog frontkolliderte ved Straumsnes på Ofotbanen: 1 lokomotivfører omkom, 1 hardt skadd.
juni 1970 – Et passasjertog fra Skien stasjon kolliderte med et skiftelokomotiv ved Lysaker: 30 skadde.
8. oktober 1970 – Eksplosjonsulykken på Formo: 1 konduktør omkom.
2. desember 1970 – Grefsen-ulykken: 1 lokomotivfører omkom.
22. februar 1975 – Tretten-ulykken: 27 omkomne.
22. desember 1975 – Et passasjertog på Nordlandsbanen mellom Trondheim og Bodø sporer av: 1 lokomotivfører omkom.
10. juni 1977 – Et passasjertog sporer av på Nordlandsbanen ved Mo i Rana: 1 omkom.
8. januar 1982 – en pyroman setter fyr på en sovevogn på Sørlandsbanen: 4 omkom.
16. april 1990 – Lysaker-ulykken: 5 omkomne, 30 skadde.
18. januar 1991 – Et passasjertog sporer av ved Bjorli stasjon på Raumabanen: 2 omkomne.
3. oktober 1993 – Nordstrand-ulykken: 5 omkomne, 6 hardt skadde.
19. september 1998 – Et godstog kolliderer med en personbil på planovergangen ved Gol stasjon: 5 omkomne.
4. januar 2000 – Åsta-ulykken: 19 omkomne.
5. april 2000 – Lillestrømulykken: Et godstog mister bremseffekt og kolliderer med et annet på Lillestrøm stasjon, hvor det oppstår brann i vogner lastet med 94 tonn propan: 2000 mennesker ble evakuert, ingen skadet.
24. mars 2010 – Sjursøya-ulykken: 3 omkomne, 4 skadde.
== Se også ==
Jernbaneselskaper som trafikkerer norske spor
Flytoget
Jernbaneverket
Høyhastighetsbane i Norge
Damplokomotivtyper i Norge
Diesellokomotivtyper i Norge
Elektriske lokomotivtyper i Norge
Motorvogntyper i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aspenberg, Nils Carl (1994). Glemte spor: Boken om sidebanenes tragiske liv. Oslo: Baneforlaget. ISBN 9788291448008.
Bergh, Trond, Gulowsen, Jon og Ryggvik, Helge (2004). Jernbanen i Norge 1854-2004. 2. bind. Oslo: Vigmostad & Bjørke. ISBN 82-419-0333-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bjerke, Thor og Holom, Finn m.fl (2004). Banedata 2004. Oslo / Hamar: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. ISBN 82-90286-28-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Broch, Just (1930). Den gang man gikk til anlegg av Norges første jernbane. Oslo: Cappelen.
Børrehaug Hansen, Trond, Gundersen, Håkon og Sando, Svein (1980). Jernbanen i Norge. Oslo: Pax Forlag. ISBN 8253011156. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gundersen, Håkon (1983). Samferdsel i Norge. Oslo: Samlaget. ISBN 8252123627.
Hartmann, Eivind, Mangset, Øistein og Reisegg, Øyvind (1997). Neste stasjon. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-052-5294-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jernbaneverket (1997). Perler på et spor: en reise i jernbanens kulturminner. [Oslo]: Jernbaneverket.
Norsk jernbanemuseum (1998). Norsk jernbanemuseum: introduksjon til museet. Hamar: Jernbaneverket, Norsk jernbanemuseum.
Østvedt, Einar (1954). De norske jernbaners historie. 3. bind. Oslo: Cappelen.
== Eksterne lenker ==
(en) Rail transport in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Jernbaneverket om jernbanenettet m.m. i Norge
Langs linjen – Baner i Norge Arkivert 2. juli 2006 hos Wayback Machine.
Stasjonsdatabasen
Motorvogner i Norge | | operatører = SJ Norge, SJ, Vy, Vy Tog (inkl. Flåm Utvikling), Vy Gjøvikbanen, Vy Tåg (inkl. | 7,932 | 7,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernbane | 2023-02-04 | Jernbane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbane'] | Jernbane er et begrep som brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre:
Et komplett transportsystem av infrastruktur (spor, stasjoner, signalsystem osv), rullende materiell og virksomheten knyttet til dette (jernbanedrift).
Kun infrastrukturdelen av betydning 1, dvs. jernbanespor, bruer, tunneler, stasjoner, sikkerhets- og signalanlegg, telekommunikasjonsanlegg og jernbaneverksteder.
En bestemt jernbane, dvs. en jernbanestrekning. Denne bruken er egentlig sammenfallende med betydning 2 over, som et konkret tilfelle.
| Jernbane er et begrep som brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre:
Et komplett transportsystem av infrastruktur (spor, stasjoner, signalsystem osv), rullende materiell og virksomheten knyttet til dette (jernbanedrift).
Kun infrastrukturdelen av betydning 1, dvs. jernbanespor, bruer, tunneler, stasjoner, sikkerhets- og signalanlegg, telekommunikasjonsanlegg og jernbaneverksteder.
En bestemt jernbane, dvs. en jernbanestrekning. Denne bruken er egentlig sammenfallende med betydning 2 over, som et konkret tilfelle.
== Jernbane som transportsystem ==
Jernbanens tekniske innretninger kan deles i det som beveger seg (lokomotiver og vogner) og den faste infrastrukturen som skal til for at denne bevegelsen skjer hensiktsmessig. Den virksomheten som knyttes til bruken av begge deler er jernbanens drift:
Infrastruktur
Rullende materiell
Drift og organisasjon
=== 1. Infrastruktur ===
Infrastrukturen kan deles inn i:
Kjøreveien (skinnegangen) med tilhørende konstruksjoner som ballast, tunneler og bruer
Kontaktledningsanlegg (ofte kalt «kjøreledninger») og omformere ved elektrisk jernbanedrift – kontaktledningene erstattes av og til av takskinne (som i Oslotunnelen) eller (vanligere for tunnelbaner) strømskinne
Sikringssystemer
Stasjoner med utstyr
Bygninger langs sporet for kjøreveiens vedlikehold, så som banevokterbolig, hvilebuer, dresinskur
Jernbaneverksteder
=== 2. Rullende materiell ===
Det rullende materiellet kan deles inn slik:
Trekkraftmateriell
Lokomotiver
Damplokomotiver (ved NSB inntil 1971)
Elektriske lokomotiver
Akkumulatorlokomotiver (ved NSB siden 1916)
Kontaktledningslokomotiver (ved NSB siden 1922)
Diesellokomotiver (ved NSB siden 1942)
Gassturbinlok (vanligst i 1970- og 80-årene)
Skinnetraktorer (små lokomotiver, helst med forbrenningsmotor)
Motorvogner
Bensinmotorvogner
Dieselmotorvogner
Elektriske motorvognerBåde lok og motorvogner kan ha flere fremdriftsteknologier. Noen elektriske lok og motorvogner, særlig slike som krysser landegrenser, kan utnytte flere strømsystemer.Jernbanevogner
Personvogner, som kan deles opp etter bruksområde (samme vogn kan kombinere en eller flere av disse):
1. klasse (litra A, i dag gjerne benevnt "Komfort")
2. klasse (litra B)
3. klasse (litra C inntil 1956 i Norge)
Post (litra D)
Spiseavdeling (litra E fram til 1970, deretter litra R)
Reisegods- og konduktøravdeling (litra F)
Sovevogner (litra WL)
Godsvogner
Lukkede vogner
Plattformvogner med staker, med eller uten nedleggbare sidelemmer
Lavkarmvogner med staker
Kassevogner
Bunntømmingsvogner
Tankvogner
Biltransportvogner (jf. biltog)
Vogner for bulklast (f.eks. korn)
Vogner for særlig tungt gods, transformatorer o.l.
Materiell for internt bruk
Losjivogner
Transportvogner
Lastetraktorer
Sporvedlikeholdsmateriell
Redningsmateriell
Kontaktledningsrevisjonsmateriell
Snøryddingsmateriell
m.fl.
=== 3. Jernbanedriften ===
Jernbanevirksomheten kan deles inn i disse hoveddelene:
Planer og anlegg av nye jernbaner
Ledelse og administrasjon
Persontrafikk
Godstrafikk
Togframføring
Vedlikehold og drift av infrastruktur
Vedlikehold og drift av rullende materiell
== Jernbanestrekninger i Norge ==
Det norske jernbanenettet kan snarere beskrives som en stjerne med Oslo i navet. Fra Oslo går det baner i de fire himmelretningene:
Mot sør: Østfoldbanen (banen ble også kalt Sydbanen tidligere) og Østfoldbanen Østre Linje
Mot øst (nordøst): Hovedbanen/Gardermobanen, Kongsvingerbanen, Solørbanen, Rørosbanen og Dovrebanen til Trondheim, Meråkerbanen og Nordlandsbanen.
Mot nord: Gjøvikbanen, Valdresbanen og tidligere også Bergensbanen (som nå kjøres via Drammen. Bergensbanen er i dag definert som strekningen mellom Hønefoss og Bergen.).
Mot vest: Drammenbanen, Randsfjordbanen, Vestfoldbanen, Sørlandsbanen med sidelinjer.
== Historie ==
=== Starten ===
Helt fra oldtiden eksisterte det hestebaner, og fra 1600-tallet ble banene belagt med plater av jern slik at vognene rullet lettere. Det var særlig gruvedrift som skapte behovet for baner. I 1789 laget en engelskmann det første jernbanespor med opphøyde skinnehoder og vognhjul med flenser, og den videre utvikling skjedde først og fremst i England. Men det var først da damplokomotivet ble anvendelig på slutten av 1820-tallet at vi fikk det vi i dag forstår med jernbaner og jernbanedrift.
Etter forskjellige forsøk kom det første vellykkede damplokomotivet i praktisk bruk i 1813. Konstruktøren, George Stephenson, vant i 1829 en berømt lokomotivkonkurranse med sin nyskapning "Rocket", som kunne presses opp i 60 km/t; og dermed var jernbanefeberen i gang. Jernbaner ble bygget over hele Europa og også USA, etter hvert også i andre verdensdeler, og innen århundret var omme var praktisk talt samtlige byer og tettsteder i vår verdensdel knyttet sammen med jernbanen.
=== Norsk jernbanehistorie ===
I Norge ble de første jernbanesporene anlagt for å løse lokale transportoppgaver. Antagelig var den 1,4 km lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen den første (1805). Den inngikk som del av en transportkjede for tømmer som strakte seg fra Land og Valdres og ned til Christiania. Otteid-anlegget var et kombindert kanal- og jernbaneanlegg i Marker i Østfold ble bygget i 1825 for å frakte tømmer mellom Store Le og Øymarksjøen. I 1849 ble Mortsjølungen-Tvillingtjernanlegget åpnet, også det kombinert kanal- og hestejernbane, for å forbinde Mangenvassdraget og Haldenvassdraget. Anlegget skulle frakte tømmer, men også jern og annet tungt gods. Det var Engebret Soot som stod bak dette foretagendet.Landets første lokomotivjernbane var Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvold. Den ble påbegynt i 1851 og offisielt åpnet i 1854 og var et samvirke mellom engelske investorer og norske myndigheter. Banen fikk stor trafikk, men erfaringene med de sterke, utenlandske interessene var blandede, og man ble fort enige om at jernbaner heretter skulle bygges med norsk kapital og med sterk, statlig styring. Da de neste jernbanene (Hamar-Grundset, Kongsvingerbanen, Trondhjem-Støren) ble vedtatt av Stortinget i 1857, var det baner der staten hadde aksjemajoriteten og full styring. Raumabanen, Dombås-Åndalsnes, ble åpnet i 1924 og er 114 km lang.
Mens Sverige helt fra starten bygget ut sitt hovedbanenett etter en landsplan, skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og avhengig av hva distriktene ønsket og hvilke distrikter og byer som ville bidra mest (det norske system). Det, sammen med landets fjellnatur og vanskelige byggeforhold, gjorde at de viktigste stambanene, bortsett fra Rørosbanen (1877), ble bygget bitvis og fullført for sent; Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen i 1944 og Nordlandsbanen til Bodø i 1962. Noen bane langs kysten rundt Norge kom aldri (der hadde man jo skipsleia, med kystruteskip), og dermed fikk Norge aldri et ordentlig, sammenbindende jernbanenett som andre land; bare noen lange strekninger som strålte ut fra hovedstaden. Mens Sverige på det meste hadde 18 000 km jernbane, fikk Norge aldri mer enn 4 500 km.
Jernbaneutbyggingen tok en lang pause etter at Nordlandsbanen var fullført frem til Bodø i 1962. Neste utbyggingsprosjekt var Oslotunnelen, en ny øst–vest-forbindelse gjennom Oslo, i 1980. Riktignok ble enkelte kortere strekninger utbedret, vesentlig for å forkorte eller øke kapasiteten på hovedlinjene. Arnanipa tunnel og Ulriken tuneller ved Bergen ble åpnet i 1964. Nytt dobbeltspor Asker–Drammen (med Lieråsen tunnel) ble åpnet i 1973). Dobbeltsporet Ski–Sandbukta på Østfoldbanens vestre linje var fullført i 1996. Mange viktige forbindelser var vedtatt av Stortinget, men ble ikke bygget – Gjøvik–Lillehammer, Åndalsnes–Ålesund, Oslo–Hønefoss (direkte, jf. Ringeriksbanen) og mange flere. Disse forbindelsene var det da blitt mulig å erstatte med rutebiler. I 1998 kom Gardermobanen, som den første høyhastighetsbane i landet.
Skandinavias første, elektriske jernbane ble bygget på Skotfoss i Skien i forbindelse med papirfabrikken Skotfos Brug (1892). Mer ordinære jernbanestrekninger fikk elektrisk drift utover på 1920-tallet, med Drammenbanen (1922), Ofotbanen, Rjukanbanen og Tinnosbanen (Bratsbergbanen).
== Teknologi ==
Det er glatte stålhjul på stålskinner som gir jernbanens store fortrinn; både fordi det tillater stor fart, og fordi det krever mye mindre energi enn tilsvarende transport med gummihjul på vei. Til gjengjeld må sporet være jevnt og av god kvalitet, svingene (kurvene) bør være slake, og bare slake bakker (stigninger og fall) bør tillates; mye slakere enn på vei. Normalt bygges ikke hovedlinjene i Norge med sterkere stigning/fall enn 25 ‰ (25 meter stigning på 1 000 meter bane).
Sporvidden er en jernbanes viktigste parameter. Alle lokomotiver og vogner på banen er bygget for nettopp denne sporvidden (avstanden mellom skinnehodene). Normalsporvidden på jernbanenettet er 1 435 mm (4'8,5"), men det finnes mange andre sporvidder også. Det er utviklet forskjellige systemer for å kjøre tog fra en sporvidde til en annen. I Spania har de utviklet systemer der toget kan skifte sporvidde i fart. På andre grenseoverganger med sporbrudd heises vognene opp for å bytte boggier, en prosess som tar lang tid. På enkelte jernbanestrekninger (hovedsakelig over broer) kan det være et ekstra sett med skinner for å holde toget på rett kurs og forhindre at det endre kurs dersom det skulle spore av.
Forskjellige jernbanesystemer kan ha ulik linjeprofil, altså hvor høye og brede tog som kan kjøres uten å treffe møtende tog, tunnelvegger, broer og perronger. Norge og Sverige har bred og høy linjeprofil, og mange norske og svenske tog kan ikke kjøre til Danmark eller kontinentet. Storbritannia har en smal og lav linjeprofil som fører til problemer med å overføre containertransport fra vei til bane.
I tillegg til sporene er signalsystemer og kontaktledninger eller andre anlegg for energiforsyning (kull, diesel, vann) i dag viktige deler av infrastrukturen på en jernbane. I Norge, Sverige, Tyskland, Østerrike og Sveits kjører de elektriske togene på en spenning på 15 kV vekselspenning med en periode på 16 ⅔ Hz enfase. Høyhastighetstog i Frankrike, Spania, Belgia og Nederland kjører med 25 kV vekselspenning 50 Hz. Mange internasjonale tog er utstyrt med omformere og kan kjøre på forskjellige spenninger.
På den klassiske jernbanen var sporet lagt på tresviller i grusballast. Lokomotivene var damplokomotiver. Vognene hadde ramme og understell av jern/stål, og var ellers bygget av tre. I begynnelsen var det dårlig med bremser; bare lokomotivet og et par bemannede vogner kunne bremse. Fra begynnelsen av 1900-tallet fikk persontogene gjennomgående bremser som ble styrt fra lokomotivet, og fra 1930-årene ble dette vanlig også i godstogene.
Elektriske lokomotiver ble introdusert på Drammenbanen i 1921, og fra 1930 ble det – med unntak for «Dovregubben» og tyske lokomotiver under krigen – for det meste bygget elektriske lokomotiver. Dette skjedde selvfølgelig samtidig med at stadig flere banestrekninger ble elektrifisert; først på Østlandet, så Sørlandsbanen i 1944, Bergensbanen i 1964 og Dovrebanen i 1970.
Motorvogner ble også mer og mer vanlig, særlig fra 1950-årene. Idag kjøres de fleste persontog med motorvognsett. De banestrekninger som fortsatt ikke er elektrifisert, betjenes av dieseldrevne lokomotiver og motorvogner. Det dreier seg stort sett om Rørosbanen, Raumabanen og Nordlandsbanen.
Mens hastigheten for hurtigtogene lå på 80–90 km/t helt til etter krigen, kommer de fleste togene i dag opp i 130–160 km/t på noenlunde rette strekninger. Nesten alt persontogmateriell i Norge er godkjent for 160 km/t eller mer. I Europa forøvrig er hastigheten ofte betydelig høyere. Det norske banenettet er fortsatt belemret med alt for mange kurver. Det ble også i Norge gjort forsøk med krengende vognsett som gikk fortere i kurvene, men negative reaksjoner fra publikum satte en delvis stopper for den utviklingen.
På en god jernbane kan et kraftig lokomotiv uten problemer trekke et godstog på over tusen tonn, og på en høyhastighetsbane kan et togsett lett komme opp i 200 km/t og mer. Hastighetsrekorden på jernbanespor ble satt 3. april 2007 av et modifisert V150 TGV-togsett i Frankrike. Hastigheten som ble oppnådd var 574,8 km/t.Et elektrisk tog med 400 passasjerer mellom Bergen og Oslo på Bergensbanen bruker rundt 0,1 kWh/passasjerkilometer. Mens en batteridrevet bil som Tesla X bruker rundt 0,2 kWh/passasjerkilometer og tog i slakt terreng og god trase bruker rundt 0,03 kWh/passasjerkilometer.
== Jernbanedrift ==
I godstrafikken gikk utviklingen hos NSB, senere NSB Gods, idag Cargo Net AS fra små godsvogner som ble lastet og losset ved håndkraft, sekketraller, jekketraller eller små gaffeltrucker, til faste togstammer som bare frakter ferdiglastede containere, eller eventuelle massegods (olje, tremasse, tømmer, flydrivstoff, malm osv.). Etter at det ble åpnet for konkurranse innen godstransporten har godstogselskaper som har etablert seg i Norge gjeninnført transporter med åpne og lukkede godsvogner - nå vogner av stor og moderne type - som lastes og losses med gaffeltrucker. I godstogene er fortsatt lokomotivene enerådende som trekkraft.
Trafikken ble før avviklet ved hjelp av et omfattende personale. Selv de minste stasjonene hadde mange ansatte som var opptatt med togstyring, signalgivning, skifting av vogner, billettsalg, reisegods m.m. Idag er nesten alle stasjoner ubetjente. Billettene selges fra automater eller Internett. Togtrafikken styres fra (per 2017) 7 fjernstyringssentraler som har kontroll med alle signaler, sporveksler og togbevegelser over nesten hele landet.
== Andre skinnegående transportsystemer ==
En del skinnegående transportsystemer, oftest lokalt i byene, ligner på den «ekte» jernbanen – men er som regel skilt fra denne, både fysisk og ved at f.eks. strømsystemene er annerledes. Skillelinjene mellom systemene er ofte flytende, og flere former for kombivogner (f.eks. kombitrikker av Tram-Train-typen) finnes og kan gå både i gatene og på «ekte» jernbanespor. Med disse forbehold kan systemene inndeles f.eks. slik:
Trikk/sporvei – persontransport (sjelden godstransport) i bygater og bystrøk
Bybane, persontransport i bystrøk, nær slektning av trikken, men for en stor del i egen trasé
Forstadsbane – persontransport med geografiske begrensninger; kan gå som trikk i bygatene og er av og til et resultat av at en trikkelinje er forlenget ut i nye forsteder
Mellombytrikk, går som trikk i bygatene, men også fra by til by, ofte i landlige omgivelser mellom byene – f.eks. de schlesiske trikkene i Polen, Kusttram i Belgia og Manx Electric Railway på øya Man
T-bane (metro) – helt eller delvis tunnelbasert og med meget høy kapasitet; som regel adskilt fra all annen trafikk, persontransport i og rundt de største byene; bruker gjerne strømskinne istedenfor kontaktledninger
Semimetro eller «nesten-T-bane», bybane som nærmer seg en egentlig T-bane i kapasitet – og anleggskostnader
== Se også ==
Jernbane i Norge
Jernbane i Sverige
Transport
Jernbanearkitektur
Hestejernbaner: Kjerraten i Åsa · Otteidkanalen · Grasmobanen
== Referanser ==
4. Bjerke, Haugen, Holom og Tovås (2013). Banedata 2013. Data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Norsk jernbanemuseum og Norsk Jernbaneklubb | Jernbane er et begrep som brukes på flere måter, der den første er mer omfattende enn de andre: | 7,933 | 7,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernbanetog | 2023-02-04 | Jernbanetog | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jernbanedrift'] | Et jernbanetog, oftest bare kalt tog, har i dag flere betydningsnyanser:
Rullende jernbanemateriell (se betydning 2) som brukes til å framføre et tog på en jernbanestrekning. Dette er en jernbanedriftsmessig forståelse av begrepet tog. Den norske togframføringsforskriften definerer tog som: «trekkraftkjøretøy, med eller uten vogner, som er gitt et tognummer i en rute og som skal kjøres fra et bestemt utgangssted til et bestemt ankomststed». Definisjonen omfatter altså ikke f.eks. et hensatt tog, mens f.eks. en enslig motorvogn eller skinnebuss i rute er et tog.
Sammenkoblet rullende jernbanemateriell som er koblet sammen og at minst én av enhetene er selvgående. Dette er den gjengse forståelse av begrepet tog.
Rullende jernbanemateriell i sin alminnelighet, uten krav til antall eller om det er selvgående eller ikke, eller om det brukes i togframføring der og da. Dette er en bruk av ordet som har oppstått i de senere årene og som eldre personer og de med jernbanekunnskap oftest anser som feilaktig. Denne betydningen er mindre spesifikk i og med at den inkluderer mer enn både den gjengse og den jernbanefaglige.Det er altså i hovedsak en økende grad av generalitet i listen over, som da kan settes opp slik:
Rullende jernbanemateriell som brukes til å framføre et tog som er gitt et tognummer i en rute
Rullende jernbanemateriell som er sammenkoblet og som har minst en trekkraftenhet
Rullende jernbanemateriell
| Et jernbanetog, oftest bare kalt tog, har i dag flere betydningsnyanser:
Rullende jernbanemateriell (se betydning 2) som brukes til å framføre et tog på en jernbanestrekning. Dette er en jernbanedriftsmessig forståelse av begrepet tog. Den norske togframføringsforskriften definerer tog som: «trekkraftkjøretøy, med eller uten vogner, som er gitt et tognummer i en rute og som skal kjøres fra et bestemt utgangssted til et bestemt ankomststed». Definisjonen omfatter altså ikke f.eks. et hensatt tog, mens f.eks. en enslig motorvogn eller skinnebuss i rute er et tog.
Sammenkoblet rullende jernbanemateriell som er koblet sammen og at minst én av enhetene er selvgående. Dette er den gjengse forståelse av begrepet tog.
Rullende jernbanemateriell i sin alminnelighet, uten krav til antall eller om det er selvgående eller ikke, eller om det brukes i togframføring der og da. Dette er en bruk av ordet som har oppstått i de senere årene og som eldre personer og de med jernbanekunnskap oftest anser som feilaktig. Denne betydningen er mindre spesifikk i og med at den inkluderer mer enn både den gjengse og den jernbanefaglige.Det er altså i hovedsak en økende grad av generalitet i listen over, som da kan settes opp slik:
Rullende jernbanemateriell som brukes til å framføre et tog som er gitt et tognummer i en rute
Rullende jernbanemateriell som er sammenkoblet og som har minst en trekkraftenhet
Rullende jernbanemateriell
== Tog i togrute – den jernbanefaglige betydningen ==
Togframføringsforskriften sier at et tog er materiell som kjøres etter en ordre. Det er slike tog som opptrer i ruteplaner. Disse omfatter også f.eks. arbeidstog og tomtog og er altså mer omfattende enn de rutetabellene som er tilgjengelig for publikum. Tog etter denne forståelsen oppstår idet toget starter å gjennomføre ordren, dvs. ved avgang fra utgangsstasjonen, og opphører når toget har nådd sin bestemmelsesstasjon. Når ordren er fullført, opphører materiellet å være tog. Da er det bare materiell. En togrute er en ordre. For å framføre tog er det ikke nok at det foreligger en rute. Sporet må også være klart for toget, og det reguleres av forskjellige sikkerhetsbestemmelser og sikkerhetsmidler, der lyssignaler og ATC (automatisk togkontroll) er de viktigste midlene ved moderne jernbanedrift. Tidligere spilte togekspeditørene på stasjonene en viktig rolle i så måte, ved at de hadde ansvar for at togveien var klar fram til neste stasjon. Togekspeditøren gav kjøreordre til toget enten ved signalflagg, signallamper eller ved manuelt å stille stasjonens faste lyssignaler ved de stasjonene som var utstyrt med slikt utstyr. Denne mer manuelle måten å framføre tog på, er fortsatt i bruk på noen få strekninger, slik som Raumabanen og Nordlandsbanens nordligste del.
Innen jernbaneterminologien skiller man mellom hhv. kjøring av tog og skifting. Skifting er definert som flytting av rullende jernbanemateriell lokalt innen et stasjonsområde.
Innen sporveisterminologi, herunder T-banen i Oslo, defineres tog som den kjøringen en bestemt trikk eller et T-banetogsett utfører i løpet av et helt driftsdøgn. Det kjøres med samme tognummer hele driftsdøgnet, fra og med utkjøringen om morgenen til innkjøring om kvelden. Dette i motsetning til hva som gjelder på jernbanen, der et bestemt tognummer bare gjelder fra en utgangs- til en endestasjon. Det tildeles nytt og unikt tognummer til hver avgang fra en utgangsstasjon.
== Tog som materiell – den gjengse betydningen ==
For at jernbanemateriell skal forstås som tog, må materiellet være koblet sammen, og det må kunne bevege seg ved egen hjelp. Det må altså ha ett eller flere trekkaggeregater i seg.
Det tradisjonelle toget består av et lokomotiv først, og så én eller flere etterhengte vogner. I mellomkrigstiden ble det også vanligere å utstyre vogner med egne motorer slik at man ikke trengte et eget lokomotiv. Dette var begrunnet ut fra driftsøkonomi og fleksibilitet, da slike motorvogner gjerne utstyres med førerrom i begge ender av motorvogntoget. Motorvognene ble gjort så kraftige at de kunne trekke et par vogner i tillegg til seg selv. Et vanlig motorvogntog ved NSB fram til 1990-årene besto derfor som regel av tre vogner:
En selvgående motorvogn med passasjeravdeling.
En mellomvogn - en ren passasjervogn, normalt tilpasset designmessig motorvognen.
En styrevogn, en passasjervogn, men med et førerrom i enden hvorfra man kan fjernbetjene motorvognas motorer.Mellomvognen manglet i noen motorvogntog, bl.a. de første lokaltogene av type 69.
I de fleste nyere motorvognsett er motorene og annen teknisk utrustning spredt rundt på alle eller flere av vognene. Flytoget har for eksempel en motorboggi på hver av de fire vognene i motorvognsettet. Den opprinnelige betydningen av begrepet tog, noe som trekker, er derfor utvannet en del ved at alle enhetene i toget trekker seg selv.
Sammenkoblet rullende materiell som ikke er tilkoblet lokomotiv eller motorvogn, kalles på sjargong «slerke». Hvis et tog med lokomotiv etter endt tur kobles fra vognene, står det altså igjen ei slerke.
== Ulike typer tog ==
Trafikkregler for Jernbaneverkets nett omtaler følgende ulike typer tog:
Faste tog – tog «som er tatt inn i tjenesteruteboka»
Ekstratog – «tog som kjøres etter rutesirkulære eller ruteordre»
Godstog – «tog som kjøres for transport av gods, samt nødvendig personell som har tilsyn med godset» f.eks. malmtog.
Persontog – «tog som kjøres for transport av passasjerer eller for transport av både passasjerer og gods »
Kipptog – «godstog som kjøres fra stasjon til sidespor og tilbake til utgangstasjon uten å passere noen fjernstyrt eller betjent stasjon.»
Tomtog – «tog som kjøres med personvogner som etter ruten ikke tar med passasjerer.» Tomtog benyttes gjerne i døgnets ytterkant for å få materiell på plass enten for morgenes første tog eller for å kjøre materiellet fra dagens siste tog tilbake til overnattingsstasjonen der vedlikeholdet skjer.
Arbeidstog – «tog som kjøres for å utføre arbeid i spor»
Hjelpetog – «tog som kjøres for å hente et tog som er blitt stående på linjen»
== Historikk ==
Historisk var de første jernbanetogene sammensatt av passive vogner som ble trukket av et aktiv trekkaggeregat. De første trekkaggregatene var hester eller til og med mennesker. I noen få tilfeller var det også stasjonære trekkilder som via tau/wire/kjetting trakk vogner opp en kort stigning. Disse primitive togene kunne man finne på korte banestumper i den europeiske gruveindustrien o.l.
De første lokomotivene ble konstruert på starten av 1800-tallet ved å ta bruk dampmaskinteknologien som hadde vært kjent noen tiår som stasjonære maskiner. Richard Trevithick bygget det første kjørbare lokomotivet i 1804, men skinnene var for svake for denne tunge konstruksjonen og ble av samtiden ansett som en fiasko. Andre gjorde forsøk med å bygge brukbare lokomotiver i årene som fulgte, med mer eller mindre hell. Generelt hadde disse første lokomotivene lav ytelse i forhold til vekten. I 1825 åpnet verdens første egentlige jernbane, den 40 km lange banen mellom Stockton og Darlington, med lokomotivet «Locomotion». Lokomotivet var bygget av George Stephenson og sønnen Robert Stephenson. Det klassiske toget var dermed et faktum. Det er imidlertid først med lokomotivet «The Rocket» i 1829 på Liverpool & Manchester Railway at damplokomotivet fikk en tilstrekkelig vellykket teknisk utforming slik at ordinær jernbanedrift i stor skala ble mulig.
Etter hvert skjønte samfunnsplanleggere og investorer i England at lokomotivjernbanen var tidens viktigste oppfinnelse på transportfronten. Jernbanetoget ble synonymt med modernisering og industrialisering. Toget ble en viktig forutsetning for den industrielle revolusjon fordi man med dette middelet kunne transportere store og tunge gjenstander over store avstander og på en brøkdel av tiden i forhold til eldre transportmetoder.
Jernbanetoget gjør bruk av en viten om Newtons klassiske fysikks bevegelseslover og er slik sett en naturlig følge av sin tid. Stål mot stål gir minimalt med rullemotstand og særlig de første jernbanene ble bygget med svært liten stigning på grunn av svake lokomotiver. Dermed er energien som skal til for å framføre et tog svært liten i forhold til forflyttet masse. Et tog bruker energi først og fremst til akselerasjon, og dernest skal kun eventuell stigning, luftmotstand og friksjon overvinnes, men den siste er på grunn av skinnenes jevnhet og hardhet svært liten. Allerede på 1920-tallet begynte man å forsøke å nyttiggjøre seg den store bevegelsesenergien som normalt ville gå til spille ved oppbremsing. Ved elektrisk jernbanedrift kan man anvende motorene som generatorer og sende strøm tilbake på ledningsnettet ved oppbremsing (rekuperasjon). Dette systemet var på barnestadiet på 1920-tallet da man forsøkte dette på bl.a. Ofotbanen, men er i dag standard teknologi. Energien som frigjøres av et tog som kjører ned et fall, kan benyttes av et annet tog som skal oppover et annet sted.
Ved sporveisdrift betegnet "tog" tidligere at det var flere vogner sammenkoblet og ikke en enkelt motorvogn. Et slikt sporvogntog kan bestå av en motorvogn og én eller to tilhenger(e) (bivogn(er)), eller to motorvogner. Ved tunnelbanedrift kjøres gjerne T-banetog med 3-8 vogner, enkelte steder opptil 18. I dag regnes også enkeltvogner, f.eks. leddtrikker, som "tog" i drift- og ruteplanlegging.
== Bremser ==
I motsetning til biler, som i stor grad kan regulere farten ned ved å slippe gassen, har jernbanetog så liten rullemotstand at toget kan fortsette svært langt på horisontal bane uten at motorene brukes. Det stiller store krav til togets utrustning av bremser, og selv med aktive bremser på samtlige hjul i et tog, bruker det mange hundre meter på å stanse.
Hovedbremseanordningen på moderne tog er en trykkluftbremse som fungerer slik at dersom det skjer en trykksenkning i bremseledningen som går gjennom hele toget, så settes hele togets bremser til. Det betyr at hvis vogner sliter seg løs fra resten av toget, så brytes også trykkluftledningen der vognene slet seg løs, og dermed oppstår det et raskt trykkfall i bremseledningen, og både de løsrevne vognene og resten av toget stanser. Det at feil medfører at ting automatisk stanses, kalles «fail safe». Lokomotivføreren har også en fail safe anordning ved førerplassen. Denne kaltes opprinnelig «dødmannsknappen», mens det offisielle navnet er sikkerhetsbremseapparat. Det fungerer slik at dersom lokomotivføreren ikke kvitterer jevnlig på et apparat for at «nå er jeg våken», så tilsettes bremser slik at toget stanser av seg selv.
== Se også ==
Rullende materiell
Togrute
Jernbane
Jernbanestasjon
Høyhastighetstog
Vogner med egen motor jfr. lokomotiv
Toetasjes tog
Vekselsbeholder, konteiner brukt på tog og lastebiler
== Referanser == | Et jernbanetog, oftest bare kalt tog, har i dag flere betydningsnyanser: | 7,934 | 7,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Windows_NT | 2023-02-04 | Windows NT | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Microsoft Windows'] | Windows NT er et operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP, Windows Vista, Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Første versjon kom i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 10. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systemene, vært et 32-biters-operativsystem fra starten av, men senere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates en forkortelse av ordene New Technology («ny teknologi»).
| Windows NT er et operativsystem fra Microsoft og omfatter Microsofts flaggskip Windows 2000, Windows XP, Windows Vista, Windows 7, Windows 8 og Windows 10. Første versjon kom i juli 1993 og siste utgitte stabile versjon er Windows 10. Windows NT har, ulikt de DOS-baserte systemene, vært et 32-biters-operativsystem fra starten av, men senere versjoner er også tilgjengelig i 64-biters-utgave. Navnet NT er ifølge Bill Gates en forkortelse av ordene New Technology («ny teknologi»).
== Utvikling ==
Windows NT ble planlagt i oktober 1988 som et operativsystem som skulle ha støtte for mer enn bare én kjerne. Da utviklinga starta i 1989, skulle Windows NT egentlig hete OS/2 3.0 og være den tredje versjonen av operativsystemet som blei utvikla av Microsoft og IBM. Operativsystemet er laga for å virke med flere forskjellige typer maskiner. Da Windows 3.0 kom i mai 1990, blei den en så stor suksess at Microsoft erstatta OS/2-API-en med Windows API. Windows NT var på den tida kjent som NT OS/2. Med dette brøyt samarbeidet mellom Microsoft og IBM sammen og utfallet blei at IBM fortsatte utviklinga av OS/2 aleine, mens Microsoft døpte om NT OS/2 til Windows NT. Navnet NT mottok en del latterliggjøringer gjennom kallenavn som Not There, Nice Try osv.
== Utgaver ==
=== Maskinvarekrav ===
Minstekravet til maskinvare for å kunne kjøre Windows NT har økt ganske sakte fram til utgivelsen av versjon 6.0 (Vista). Vista krever minst 15 GB ledig plass på platelageret og ytterligere 5 GB til bruk. Dette er ti ganger så mye som forrige versjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Windows NT – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | NT og nT kan referere til | 7,935 | 7,935 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerd_Thoreid | 2023-02-04 | Gerd Thoreid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske standupkomikere', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gerd Miriam Thoreid (født 17. september 1924 på Hamar, død 14. november 2020 på Kongsvinger) var en norsk musiker og sanger. Hun gikk for å være Norges eldste stand-up-komiker. Artistnavnet hennes var GT-Sara, et kallenavn hun fikk av Dag Frøland da hun deltok i radioprogrammet Har du lyst har du lov. Der sang hun «Vill ni se en stjärna», som Zarah Leander hadde gjort kjent i hele Skandinavia. Siden Thoreid alltid var på farten og initialene i navnet hennes var GT (Gerd Thoreid), ga artistnavnet seg selv, mente Dag Frøland. Hun gjorde sin første TV-opptreden i 1975.
I 2007 platedebuterte hun som 83-åring med albumet GT-Sara på farten med Full Rulle. GT-Sara ble dermed Norges eldste platedebutant noensinne. Albumet lå lenge blant toppene på VG-lista. «Ballongvisa» gikk til topps på Norsktoppen og figurerte på Norsktopplista i seks uker.Året etter kom albumet Hva var vel livet uten deg? med Hedemarkslaget. I 2009 kom albumet 85 år og alt intakt. GT-Sara hadde gjesteopptredener i Senkveld med Thomas og Harald, Frokost-TV og Trygdekontoret. Ett år var hun en av prisutdelerne på arrangementet Spellemannprisen.
| Gerd Miriam Thoreid (født 17. september 1924 på Hamar, død 14. november 2020 på Kongsvinger) var en norsk musiker og sanger. Hun gikk for å være Norges eldste stand-up-komiker. Artistnavnet hennes var GT-Sara, et kallenavn hun fikk av Dag Frøland da hun deltok i radioprogrammet Har du lyst har du lov. Der sang hun «Vill ni se en stjärna», som Zarah Leander hadde gjort kjent i hele Skandinavia. Siden Thoreid alltid var på farten og initialene i navnet hennes var GT (Gerd Thoreid), ga artistnavnet seg selv, mente Dag Frøland. Hun gjorde sin første TV-opptreden i 1975.
I 2007 platedebuterte hun som 83-åring med albumet GT-Sara på farten med Full Rulle. GT-Sara ble dermed Norges eldste platedebutant noensinne. Albumet lå lenge blant toppene på VG-lista. «Ballongvisa» gikk til topps på Norsktoppen og figurerte på Norsktopplista i seks uker.Året etter kom albumet Hva var vel livet uten deg? med Hedemarkslaget. I 2009 kom albumet 85 år og alt intakt. GT-Sara hadde gjesteopptredener i Senkveld med Thomas og Harald, Frokost-TV og Trygdekontoret. Ett år var hun en av prisutdelerne på arrangementet Spellemannprisen.
== Diskografi ==
2007: GT-Sara på farten med Full Rulle (Tuft Production Team)
2008: Hva var vel livet uten deg? (Brænderi Studio)
2009: 85 år og alt intakt (Slagerfabrikken)
2012: Når Jeg Blir 88 (Ess Engros)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gerd Thoreid på Internet Movie Database
(no) Gerd Thoreid hos Filmfront
(en) Gerd Thoreid på Discogs
(en) Gerd Thoreid på MusicBrainz
(no) Gerd Thoreid på Rockipedia
(en) Gerd Thoreid på AllMusic | GT og Gt kan sikte til flere ting: | 7,936 | 7,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukaba | 2023-02-04 | Kaukaba | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 600 personer her. Befolkningen er katolsk, tilhørende den maronittiske kirke. I Kaukaba var Norbatts tropp 1 i kompani A forlagt.
Norske FN-soldater fra UNIFIL og PLO-soldater var 9. mai 1978 i kamp ved Kaoukaba.
| Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 600 personer her. Befolkningen er katolsk, tilhørende den maronittiske kirke. I Kaukaba var Norbatts tropp 1 i kompani A forlagt.
Norske FN-soldater fra UNIFIL og PLO-soldater var 9. mai 1978 i kamp ved Kaoukaba.
== Referanser == | Kaukaba (Kaoukaba) er en liten by nordøst for Blatt i det sørøstlige Libanon. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. | 7,937 | 7,937 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Hebbariye | 2023-02-04 | El Hebbariye | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 500 personer her. Alle var sunnimuslimer. | El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 500 personer her. Alle var sunnimuslimer. | El Hebbariye er en landsby øst for El Ferdiss i det sørøstlige Libanon. I 1988 da landbyen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. | 7,939 | 7,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Ferdiss | 2023-02-04 | El Ferdiss | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | El Ferdiss (فرديس) er en landsby nord for Rachaya el Foukhar, sydøst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon.
Under Libanon-konflikten i 1978 etablerte tropp 2 i Norbatts daværende Kompani 1 seg her. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 500 personer her. Alle var drusere.
| El Ferdiss (فرديس) er en landsby nord for Rachaya el Foukhar, sydøst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon.
Under Libanon-konflikten i 1978 etablerte tropp 2 i Norbatts daværende Kompani 1 seg her. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 500 personer her. Alle var drusere.
== Eksterne lenker ==
Fardis, Localiban | El Ferdiss (فرديس) er en landsby nord for Rachaya el Foukhar, sydøst for Kaukaba og vest for El Hebbariye i det sørøstlige Libanon. | 7,940 | 7,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kfar_Hamam | 2023-02-04 | Kfar Hamam | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon.
Kfar Hamam var i 1985/1986 en sunnimuslimsk landsby med moské vis-à-vis Norbatts hovedkvarter 4-12. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 300 personer der. | Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon.
Kfar Hamam var i 1985/1986 en sunnimuslimsk landsby med moské vis-à-vis Norbatts hovedkvarter 4-12. I 1988, da landsbyen fortsatt lå innenfor Norbatts område, bodde det ca. 300 personer der. | Kfar Hamam er en liten kristen landsby sørøst for Rachaya el Foukhar og nordvest for Kfar Chouba i det sørøstlige Libanon. | 7,941 | 7,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rachaya_el_Foukhar | 2023-02-04 | Rachaya el Foukhar | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | En annen artikkel omhandler den større byen Rachaya noe lenger mot nordRachaya el Foukhar er en landsby i Libanon.
| En annen artikkel omhandler den større byen Rachaya noe lenger mot nordRachaya el Foukhar er en landsby i Libanon.
== Norsk nærvær under Libanon-konflikten ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20180703010443/http://www.rachaya-al-foukhar.com/
http://www.localiban.org/spip.php?article4311 | Rachaya el Foukhar er en landsby i Libanon. | 7,942 | 7,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kfar_Chouba | 2023-02-04 | Kfar Chouba | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon.
| Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon.
== Historikk ==
Landsbyen var en del av Norbatts område frem til UNIFIL ved årsskiftet 1978/1979 måtte gi etter for trusler fra major Haddad og den israelske okkupasjonsstyrken, og trekke seg tilbake fra landsbyen. Norbatt-posisjonen i Kafr Chouba ble beskutt med artilleri av Haddad-styrkene (israelerne), noe som var en viktig årsak til Norbatts utrekning.
I 1986 ble landsbyen igjen lagt innenfor Norbatts område. Imidlertid var Kfar Chouba i 1988 ikke lenger på listen over byer i Norbatt.
Kafr Chouba var en av de hardest rammede byene i 1996-konflikten med Israel. | Kfar Chouba er en landsby sørøst for Kfar Hamam i det sørøstlige Libanon. | 7,943 | 7,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chebaa | 2023-02-04 | Chebaa | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:UNIFIL'] | Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 12 000 personer her, et tall som økte til 17 000 om sommeren. 97% var sunnimuslimer og 3% var kristne.
Cheeba var Norbatts største by, selv om det bare var fast stasjonert rundt 30 norske soldater her.
| Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. 12 000 personer her, et tall som økte til 17 000 om sommeren. 97% var sunnimuslimer og 3% var kristne.
Cheeba var Norbatts største by, selv om det bare var fast stasjonert rundt 30 norske soldater her.
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20041204131923/http://www.chebaa.org/ | Cheeba er en fjellby østfor El Hebbariye og Kfar Hamam på 1300 meters høyde i det sørøstlige Libanon, helt på grensen mot Syria. I 1988 da byen lå innenfor Norbatts område bodde det ca. | 7,944 | 7,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry | 2023-02-04 | Henry | ['Kategori:Pekere'] | Henry kan ha flere betydninger:
Henry (navn)
Henry (enhet)
Henry (Illinois)
Henry (film)
| Henry kan ha flere betydninger:
Henry (navn)
Henry (enhet)
Henry (Illinois)
Henry (film)
== Se også ==
Henry County
Henrik | Herøy er navnet på to kommuner i Norge, samt øya som Herøy kommune i Møre og Romsdal har navnet sitt fra: | 7,946 | 7,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Golo_Mann | 2023-02-04 | Golo Mann | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Dødsfall 7. april', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Georg Büchners pris', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske historikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. april 1994 i Leverkusen) var en tysk-sveitsisk historiker, forfatter og publisist.
| Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. april 1994 i Leverkusen) var en tysk-sveitsisk historiker, forfatter og publisist.
== Liv og virke ==
=== Barndom og studietid ===
Golo Mann var sønn av forfatteren Thomas Mann og hans jødisk-tyske kone Katja Pringsheim. Han hadde to eldre søsken, Erika og Klaus, og tre yngre, Monika, Elisabeth og Michael. I et dagboknotat beskrev moren Golo som sensitiv, nervøs og lettskremt. Faren skjulte ikke sin skuffelse over sønnen og nevnte ham sjelden i sine dagbøker. Golo Mann skrev senere at faren nok kunne være snill i blant, men at han stort sett var taus, streng, nervøs eller sint. I sin første biografi, Kind dieser Zeit, skrev Klaus Mann at som barn var Golo nærmest absurd stoisk, men også kunne være både ondskapsfull og servil. Han var tjenestevillig, likevel aggressiv i skjul; samtidig førte han seg verdig som en liten konge. Klaus skriver videre at han selv kom godt overens med broren, men at Golo og Erika kranglet mye.Fra september 1918 gikk Golo Mann på det humanistiske Wilhelmsgymnasium i München og studerte fra 1927 til 1932 filosofi og historie i München, Berlin, og til slutt ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, der han tok doktorgraden under Karl Jaspers.
På begynnelsen av 1925 ble Golo Mann rammet av en tung depresjon, en lidelse som fra tid til annen plaget ham resten av livet.
=== I eksil ===
Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 emigrerte Golo Mann til Frankrike og Sveits. Som emigrant var han lektor i tysk historie ved École normale supérieure i Saint-Cloud, senere ble han dosent i Rennes. Mann-familien ble kollektivt fratatt det tyske statsborgerskapet, men den tsjekkiske tekstilfabrikanten Rudolf Fleischmann skaffet dem tsjekkisk statsborgerskap og Golo Mann var en tid i Praha der han publiserte bidrag i Die Neue Weltbühne. Fra 1937 til 1940 var Mann redaktør i Zürich.
I 1940 flyktet han fra Perpignan over Pyreneene Spania og derfra til USA. Sammen med ham under den dristige flukten var onkelen Heinrich Mann med ektefellen Nelly, dessuten ekteparet Alma Mahler og Franz Werfel. Fra høsten 1942 underviste Golo Mann historie i ti måneder ved Olivet College i Olivet, Michigan. I 1943 fulgte han broren Klaus eksempel og gikk inn i US Army, ble amerikansk statsborger og arbeidet i Office of Strategic Services i Washington, D.C. Oppgaven var å samle inn og oversette viktig militær informasjon. Mot slutten av krigen ble han sendt til London og etter en reise gjennom Tykland ble han så rasende over ødeleggelsen utført av «seiersherrepøbelen» forlot han på eget ønske US Army og arbeidet som sivil kontrolloffiser under krigsforbryterprosessene. Mot slutten av 1946 vendte han tilbake til USA.I 1946 kom Golo Manns første store verk ut, Secretary of Europe. The Life of Friedrich Gentz. Fra 1947 til 1958 var han assistentprofessor i historie ved Claremont Men’s College (dagens Claremont McKenna College) i Claremont i California. I ettertid karakteriserte han denne tida som sin lykkeligste, men klaget også på at studentene var de mest hånlige, uvennlige og steindumme han hadde vært borti.
=== Senere år i Europa ===
Golo Manns andre bok, Vom Geist Amerikas, kom i 1954. I denne boka, som han skrev under opphold i Sveits og Østerrike, skildrer han USA fra et europeisk ståsted. I årene 1956 og 1957 tilbrakte han mange uker i Altnau ved Bodensjøen mens han skrev Deutsche Geschichte des XIX. und XX. Jahrhunderts. Verket ble gitt ut i to bind i juli 1958 og ble straks en bestselger og etterhvert et standardverk. Samme år vendte han tilbake til Europa for godt og ble gjesteprofessor ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster.
Høsten 1960 ble Golo Mann professor i statsvitenskap ved Technische Hochschule Stuttgart. Et forsøk på å få et professorat ved det sosialvitenskapelige fakultetet ved Johann Wolfgang Goethe-Universität Frankfurt i 1963 strandet på at Max Horkheimer og Theodor W. Adorno intrigerte mot ham.I 1965 sa Golo Mann fra seg professoratet i Stuttart og ble selvstendig historiker og publisist. Han omgikk politikere som Konrad Adenauer og Willy Brandt. Han var en periode rådgiver for Brandt og støttet østpolitikken hans. Han stilte seg avvisende til studentbevegelsen og i 1980 engasjerte han seg i valgkampen til Franz Josef Strauß.
Fra 1961 arbeidet Golo Mann på tibindsverket Propyläen-Weltgeschichte som ble ferdig 1964. I 1965 ble han æret med Schillerprisen i Mannheim. Mann ble i 1973 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og mottok en rekke andre priser. I 1971 skrev han en kjent Wallenstein-biografi.
Golo Mann var homofil, men av frykt for represalier holdt han det skjult for offentligheten inntil han noen dager før sin død bekjente seg i et intervju.
== Priser ==
1968: Georg Büchner-prisen fra Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.
== Verk i utvalg ==
1947: Friedrich von Gentz. Ullstein, Berlin 1982, ISBN 3-548-02935-3.
1954: Vom Geist Amerikas. Kohlhammer, Stuttgart, 2. opplag. 1955.
1958: Deutsche Geschichte des XIX. und XX. Jahrhunderts. Ny utgave Deutsche Geschichte des 19. und 20. Jahrhunderts. Fischer, Frankfurt/Main 2009, ISBN 978-3-10-047920-4.
1960–1964: Medugiver Golo Mann: Propyläen Weltgeschichte. Eine Universalgeschichte von den Anfängen bis zur Nachkriegszeit. Zehn Bände, Propyläen Verlag Berlin 1960 til 1964, ISBN 978-3-549-05840-4.
1964: Wilhelm II. Archiv der Weltgeschichte. Scherz-Verlag, München-Bern-Wien 1964.
1970: Von Weimar nach Bonn. Fünfzig Jahre deutsche Republik. Fromm Druckhaus A 1982, ISBN 3-7729-5003-5.
1971: Wallenstein. Sein Leben erzählt von Golo Mann. Fischer, Frankfurt/Main 1971, ISBN 3-10-047903-3 (innbundet) og Fischer, Frankfurt/Main 1997, ISBN 3-596-13654-7 (paperback).
1973: Golo Mann, Ruedi Bliggenstorfer: Wallenstein. Bilder zu seinem Leben. Fischer, Frankfurt/Main 1973, ISBN 3-10-047904-1.
1986: Erinnerungen und Gedanken. Eine Jugend in Deutschland. Fischer, Frankfurt/Main 1991, ISBN 3-596-10714-8.
1989: Wir alle sind, was wir gelesen. Verlag der Nation, ISBN 3-373-00435-7.
1989: Ludwig I., König von Bayern. Oreos, Schaftlach; Fischer, Frankfurt 2006, ISBN 3-596-14491-4.
1992: Wissen und Trauer. Historische Portraits und Skizzen. Reclam, Leipzig. Überab. Neuaufl. 1995, ISBN 3-379-01548-2.
1994: Vorwort zum Buch Rudolf Heß: Ich bereue nichts. Wolf Rüdiger Heß (red.) Leopold Stocker Verlag, Graz, Stuttgart 1994, ISBN 3-7020-0682-6.
1999: Erinnerungen und Gedanken. Lehrjahre in Frankreich. Frankfurt/Main, postum erschienen. Als Taschenbuch 2000: ISBN 3-596-14952-5.
2006: Briefe 1932–1992. Herausgegeben von Tilmann Lahme und Kathrin Lüssi. Wallstein Verlag, Göttingen 2006, ISBN 3-8353-0003-2.
2009: Man muss über sich selber schreiben. Erzählungen, Familienporträts, Essays. Herausgegeben von Tilmann Lahme, mit einem Nachwort von Hans-Martin Gauger. S. Fischer, Frankfurt 2009, ISBN 978-3-10-047915-0.
== Referanser og noter ==
== Litteratur ==
(de) Thomas Feitknecht: «Mann, Golo» i Historisches Lexikon der Schweiz
Urs Bitterli: Golo Mann – Instanz und Außenseiter. Eine Biographie, zugleich Verlag NZZ Zürich und Kindler Berlin 2004, ISBN 3-463-40460-5; auch: Rowohlt, Reinbek 2005, ISBN 3-499-24078-5
Joachim Fest: Begegnungen med et svært personlig kapittel om Golo Mann. Rowohlt, Reinbek 2006, ISBN 3-499-62082-0
Jeroen Koch: Golo Mann und die deutsche Geschichte. Eine intellektuelle Biographie. Schöningh, Paderborn 1998, ISBN 3-506-74662-6.
Tilmann Lahme: Golo Mann. S. Fischer, Frankfurt/Main 2009, ISBN 978-3-10-043200-1 (Omtale).
== Eksterne lenker ==
(en) Golo Mann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Golo Mann på Internet Movie Database
(de) Verk av og om Golo Mann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Golo Mann i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Golo Mann, thomasmann.de
(de) Golo Mann, wikiservice.at
(de) Tilmann Lahme: War so ein Mensch als Kollege wünschbar?, faz.net mars 2009 (Om kontroversen Adorno/Horkheimer mot Golo Mann)
(de) Patrick Bahners: Selbstbehauptung des Unter-Ichs , utstilling om Golo Mann, faz.net, 29. oktober 2009 | Angelus Gottfried Thomas «Golo» Mann (født 27. mars 1909 i München, død 7. | 7,950 | 7,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesopotamia | 2023-02-04 | Mesopotamia | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Mesopotamia'] | Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
| Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f.Kr. har det eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i Mesopotamia.
Den første kjente kulturen i området var den sumeriske, som omfattet blant annet Ur-kulturen og Uruk-kulturen. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk kileskrift som beskriver et velfungerende samfunn.
Området var den gang lenge delt i to: Assyria og Babylonia. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene Mosul (det daværende Ninive), Arbil og Tikrit, mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende Bagdad og Basra.
Mesopotamia har siden vært under blant annet gresk innflytelse, inntil araberne erobret området i år 656. I 1534 ble området overtatt av tyrkerne i Det osmanske riket. Under den 1. verdenskrig, i 1915, forviste britene tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil 1932, da Irak erklærte sin selvstendighet.
== Fra forhistorie til historie (8000–3000 f.Kr.) ==
Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Disse kunnskapene hentet de fra naboområder oppe i fjellsidene rundt Mesopotamiasletten – fra den såkalte fruktbare halvmåne. Jordbruket krevde hard arbeidsinnsats og reduserte levealderen, men økte matmengden betydelig. Tross hardt arbeidspress og økt sykdomstilfang fra husdyr, vokste likevel befolkningen merkbart. Neolittiseringsprosessen var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda. Se også artikkel Den fruktbare halvmåne.
=== Halafperioden ===
Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de armenske høydene i vest til Zagrosfjellene i øst.
Halafperioden (6900–4000 f.Kr) innebar to revolusjonerende nyvinninger i nordskråningene av Mesopotamia – handelen med obsidian fra fjellstrøk lengre nord, og den første bruk av keramikk for koking og lagring av matvarer. Når vi kommer til 6000 f.Kr gjorde bedre koking av mat og lagring av korn over tid det mulig å introdusere jordbruk i stor skala i de tidligere sumpområdene i Egypt og Mesopotamia.
Nå ble floddalen i sør bebodd og tatt i bruk. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig kunstig vanning før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem.
Mangel på stein, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer.
Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte palasser og templer; selv de kjempemessige tempeltårnene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i Midtøsten.
=== Ubaidperioden og Uruk ===
Med det omfattende landbruket fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. Urbaniseringsprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Ubaidperioden (4000–3500 f.Kr) betegner den korte perioden med utviklet jordbruk, skrivekunst og bruk av hest og hjul, men uten store, sentraliserte imperiestater utover forstørrede bystater. Perioden opplevde ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3500 f.Kr. rådde over hele slettelandet, Uruk.
Uruk i det sørlige Mesopotamia var verdens største by på det tidspunktet, med monumental arkitektur og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke handelskolonier i den nære Orienten. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud.
Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første skriftspråk i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren billedskrift, som ble brukt til å forenkle regnskapsføringen. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble tegnene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen kileskrift.
== De første riker (3000–2000 f.Kr.) ==
=== Den tidlig-dynastiske periode ===
I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900 f.Kr.–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig befolkningsvekst. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheter mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden.
Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte Gribbstein: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong Eannatum av Lagash (ca. 2400 f.Kr.) lede en falanks (tungt infanteri med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten Umma, mens løver og gribber fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud Nin-girsu med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte.
De fantastisk rike kongegravene i Ur, med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods.
Endelig ble bystatene underlagt Sargon den store (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret Lugalzaggesi av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes Sumer.
=== Den oldakkadiske periode ===
Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350–2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra Middelhavet i nord til Den persiske golf i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som Bahrain, Oman og India.
I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn Naram-Sin (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det iranske høyland. Helt fram til den nybabyloniske periode i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den arketypiske gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er Sargons fødselslegende, som ligger tett opp til Bibelens historie om Moses' oppvekst i Egypt. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på Eufrat av sin mor, som var yppersteprestinne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen Ishtars yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år.
Perioden har fått navn etter kongebyen Akkad, som også har gitt navn til hele området nord for Sumer og Sargons folk, akkaderne. De snakket et østsemittisk språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for sumerisk, som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med sumererne.
Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske steppen i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den gammelakkadiske periode avsluttes med et angrep av guteere fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater.
Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et etnosentrisk bilde som mange imperialister gjennom tidene har kunnet nikke gjenkjennende til.
Bystaten Lagash klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong Gudea nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen Girsu, som var bystatens administrative senter.
I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende sumerisk. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden Nin-girsu i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans tempel, og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet.
De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da Utu-hegal fordrev guteerne ut av Uruk på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av Ur-nammu (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i Ur.
=== Ur-III-dynastiet ===
Ur-nammu grunnla Ur-III-dynastiet (2100–2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort byråkratisk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong Shulgi (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i institusjonene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme byråkratiet krevde selvsagt et stort antall sorenskrivere, noe som gjorde samfunnet til et av de mest skriftrike i oldtiden.
I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen litteraturen og sumerisk ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av akkadisk.
Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en stor strøm av innvandrende amoritter fra steppen i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i Kina, en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både Tigris og Eufrat.
I 2004 f.Kr. var Ur uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep elamittene fra naboriket Elam i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte kong Ibbi-Sin (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange.
== Det tidlige 2. årtusen (2000–1500 f.Kr.) ==
=== Isin-Larsa perioden ===
Ur-III-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til Isin-Larsa-perioden (2000–1800 f.Kr.).
Allerede i 2017 f.Kr. hadde Ibbi-Sins general Ishbi-Erra (2017-1985 f.Kr.) frigjort seg fra Urs overherredømme og opphøyd seg til konge av Isin. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, elamittene.
Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og litteraturen mulighet til å blomstre.
Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne sivilisasjonen. På denne tiden var sumerisk utdødd på bekostning av akkadisk, men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med latin i Europa; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk.
=== Den oldbabylonske perioden ===
I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under kong Gungunum, et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen Ur. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra Bahrain.
I 1894 f.Kr. ble et annet amorittisk dynasti grunnlagt i Babylon av Sumu-abum, som under Hammurabi (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen Codex Hammurabi, som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden Shamash, som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand.
I 1792 f.Kr. beseiret kong Rim-Sin I av Larsa bystaten Isin, og ble dermed Babylons eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var Shamshi-Adad I (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene Ekallatum og Mari. Etter Shamshi-Adads død, smuldret riket opp, og Kong Zimrilim gjenvant kontrollen over Mari.
Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til Elam i øst.
Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot kassitter fra Zagrosfjellene. Sammen med hettittere og hurrittere oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen Mursilis I foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot Aleppo. Han plyndret og ødela riket totalt.
=== Den oldassyriske perioden ===
Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten Assurs sentrale plassering i en livlig handel. I Anatolia har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under assyrerne i byen Kanesj (dagens Kültepe). Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte tinn fra Afghanistan og tekstiler fra Babylonia, som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i sølv og gull. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700–1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie.
== Den storpolitiske scene (1500–1000 f.Kr.) ==
=== Den mellombabylonske perioden ===
Etter Babylons fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det kassitiske dynasti (1415-1150 f.Kr.).
Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med sumerisk som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det kassitiske språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet.
Storpolitisk er perioden best kjent fra Amarnaarkivet i egypterkongen Aknatons nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det akkadiske språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene Egypt, Mitanni og Hettitterriket, i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene.
Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den elamittiske kongen Shutruk-Nahhunte plyndret Babylonia. Denne hendelsen brakte blant annet Hammurabis gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden Susa. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet.
=== Den mellomassyriske perioden ===
Assur-uballit I (1363–1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket.
Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden Assur befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria.
På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte havfolkene fra vest, noe som felte Hettitterriket og mange av de store kystbyene langs Middelhavet.
Mesopotamia kom under press fra innvandrende arameere fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra Den arabiske halvøy, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en alfabetskrift til å skrive arameisk, og gradvis erstattet dette de akkadiske dialektene babylonisk og assyrisk som talespråk. Skriften ble skrevet med blekk på pergament, som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire.
Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som var tilgjengelige i store mengder. Med en griffel ble tegnene presset ned i den fuktige leirtavlen, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelige rikdommen av kilder fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med UNESCO, plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og antikvitetshandlere, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien.
== Det nyassyriske rike (1000–600 f.Kr.) ==
Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den arameiske innvandringen, innledet Adad-nirari (911–891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.).
De assyriske interessene lå mot vest, og Kong Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til Middelhavet. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av guvernører. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden Nimrod og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av alabasterrelieffer med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder.
Etter Assurnasirpal IIs etterfølger Shalmaneser III (858–824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av Tiglat-pileser III (744–727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg Babylons krone. Han var den første som for alvor utøvde tvangsforflytninger i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene.
Det sargonidiske dynastiet (721–612 f.Kr.) ble innledet av Sargon II (721–705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren Sargon den store var en tronraner av ukjent herkomst).
Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen Khorsabad og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige Anatolia, omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen.
Sønnen Sankerib (704–681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende vannløp som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, akvedukter og arkimediske vannskruer. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons hengende hager. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av Jerusalem og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn Esarhaddon.
Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen.
Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen Assurbanipal (668–627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i Egypt og erobret den elamittiske hovedstaden Susa. Dette banet indirekte vei for mederne i det nordlige Iran, som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets økonomi fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store bibliotek i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med relieffer av prektige løvejaktsscener.
== Det kaldeiske rike (600–540 f.Kr.) ==
Den nybabylonske periode (625–539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av kaldeeren Nabopolassar (625–605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla det kaldeiske dynastiet. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over Babylonia og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet.
Kaldeerne marsjerte opp langs Eufrat og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de Assur i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i Tikrit, der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble Nimrud plyndret og Assur beseiret av Kong Kyaxares av Media. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen.
Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i Tyrkia. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste bastion inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en garnison.
Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong Josjia av Judea ved Megiddo og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i Karkemish. Våren 605 f.Kr. angrep kronprinsen Nebukadnesar II (604–562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken.
Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet tempeltårnet Etemenanki, den store prosesjonsveien og Ishtarporten. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige nyttårsfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra Bibelen er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av jødene etter erobringen av Jerusalem i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell.
Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen Nabonid (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom Media og Lydia, etter at den berømte måneformørkelsen 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen.
Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var prestinne for måneguden Sin i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden; frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på romerske mynter preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den store hadde innsatt datteren Enheduanna 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er verdenshistoriens første kjente forfatter. Nabonid forsøkte å reformere religionen ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden Marduks presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50 %, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn Belsassar som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og Libanon og videre frem til den viktige karavanebyen Taima i det som nå er det nordvestlige Saudi-Arabia, hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet.
I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet perserkongen Kyros den babylonske hæren ved Opis og marsjerte videre ned til Sippar. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret.
Kong Kyros førte en slagkraftig propaganda og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, JHVHs sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Selv blant babylonerne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober.
Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter første verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak, under britisk mandat i 1921. I 1932 ble landet selvstendig.
== Prolog ==
Med unntak av nomadene som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en tell, en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden.
De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike kulturarv dukket mildt sagt opp av jorden.
Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde antikvitetssamlinger, lagde forfalskninger, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig antikvar. Under restaureringen av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i Sippar, hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen Naram-Sins tid (2254–2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong Shulgi fra Ur-III dynastiet(2094–2047 f.Kr.), en av Larsa-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en kassitisk grensestein fra slutten av det 2. årtusen.
Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den vestlige verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev europeere Persepolis' ruiner og laget kopier av oldpersiske kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren Georg Grotefend i 1802. Blant de tidlige reisende var Carsten Niebuhr, som besøkte Ninive i 1766 under den danske ekspedisjonen til Arabia felix («Det lykkelige Arabia»).
De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten Claudius Rich, som ble etterfulgt av den unge Henri Austen Layard. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i Nimrud, hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med assyriske palassrelieffer. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret viktoriansk offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til Adam og Evas tid.
Den gamle kileskriften ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel akkadisk, (assyrisk og babylonisk), sumerisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, hurrittisk, urarteisk, ugaritisk og oldpersisk. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong Dareios I ved Bisutun i det sydvestlige Iran. Etter en møysommelig kopiering av den oldpersiske inskripsjonen utga Henry Rawlinson en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen.
I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av Edwin Norris, på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i assyriologien.
== Eksterne lenker ==
Søkbar digitalkopi av Margaret Oliphants Oldtidens sivilisasjoner : rikene, kulturene, herskerne (Grøndahl Dreyer, 1993) | Mesopotamia (Μεσοποταμία Mesopotamia) stammer fra oldgresk og betyr landet mellom (μεσο mesos) flodene (ποταμός potamos), og sikter til området mellom flodene Eufrat og Tigris i det nåværende Irak. Siden omkring 5000 f. | 7,951 | 7,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sargon_II | 2023-02-04 | Sargon II | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Assyriske konger', 'Kategori:Babylonske konger', 'Kategori:Fødsler i 765 f.Kr.', 'Kategori:Menn'] | Sargon II av Assyria (akkadisk: Šarru-ukin, «han [= guden] gjorde kongen urokkelig/hard», styrte 722 – 705 f.Kr.) var en assyrisk konge. Han var først medregent med Salmanassar V. Det er ikke klart om Sargon var sønn av Tiglat-Pileser III eller en usurpator (tronraner) ikke i slekt med den kongelige familie. I sine inskripsjoner har titulert seg selv som en ny mann, og sjeldent referert til sine forgjengere; imidlertid tok han navnet Sharru-kinu («sanne/rettmessige konge»), etter Sargon av Akkad — grunnlegger av det første semittiske rike i regionen rundt 16 århundrer tidligere. Sargon er den bibelske formen av navnet Sharru-kinu.
Sargons tid ødela assyrerne tistammeriket i Israel, og da byen Samaria falt etter tre års beleiring, ble innbyggerne bortført. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.
| Sargon II av Assyria (akkadisk: Šarru-ukin, «han [= guden] gjorde kongen urokkelig/hard», styrte 722 – 705 f.Kr.) var en assyrisk konge. Han var først medregent med Salmanassar V. Det er ikke klart om Sargon var sønn av Tiglat-Pileser III eller en usurpator (tronraner) ikke i slekt med den kongelige familie. I sine inskripsjoner har titulert seg selv som en ny mann, og sjeldent referert til sine forgjengere; imidlertid tok han navnet Sharru-kinu («sanne/rettmessige konge»), etter Sargon av Akkad — grunnlegger av det første semittiske rike i regionen rundt 16 århundrer tidligere. Sargon er den bibelske formen av navnet Sharru-kinu.
Sargons tid ødela assyrerne tistammeriket i Israel, og da byen Samaria falt etter tre års beleiring, ble innbyggerne bortført. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.
== Tidlig styre ==
Beleiret av vanskeligheter i begynnelsen av sitt styre, inngikk Sargon en pakt med den babylonske kong Marduk-apla-iddina II. Han var i stand til å frigjøre alle templene, foruten også innbyggerne av byene Assur og Harran fra skattlegging. Mens Sargon således forsøkte å få støtte i Assyria, erobret Marduk-apla-iddina II Babylon med hjelp fra den nye elamittiske kong Ummanigasj og ble kronet som konge i 721 f.Kr.
== Militære kampanjer ==
I 720 f.Kr. dro Sargon mot Elam, men den assyriske hæren ble beseiret i nærheten av Der i Sumer. Senere det samme året beseiret Sargon en sammenslutning fra Aram ved Qarqar, og fikk på den måten kontroll over Arpad, Simirra, og Damaskus. Sargon erobret Gaza i Filistia, ødela Rafah, og vant en seier over en egyptisk hær. På vegen tilbake fikk han Samaria ombygd som hovedstaden i den nye provinsen Samerina og fikk assyrere bosatt der.
I 717 f.Kr. erobret han deler av Zagrosfjellene og den syrisk-hettittiske byen Karkemisj i øvre Eufrat. I 716 f.Kr. gikk han mot mannaierne (et oldtidsfolk eller stamme som det i dag er noe vanskelig å identifisere), hvor deres hersker Aza, sønn av Iranzu, hadde blitt avsatt av Ullusunu ved hjelp av Urartu. Sargon tok hovedstaden Izirtu og stasjonerte soldater i Parsuasj eller Parsua og Kar-Nergal (Kishesim). Han bygde nye baser i Media hvor den fremste var Harhar og som han omdøpte til Kar-Sharrukin. I 715 f.Kr. fulgte andre etter: Kar-Nabu, Kar-Sin og Kar-Ishtar — alle oppkalt etter babylonske guder og som fikk assyriske bosettere.
Sargons åttende militære kampanje var vendt mot Urartu i 714 f.Kr. er velkjent fra et brev fra Sargon til guden Assur, som ble gjenfunnet i byen Assur, og i dag oppbevart i Louvre. Dessuten i relieffer i palasset i Dur-Sharrukin («Sargons festning»). Relieffene viser vanskeligheter med terrenget: stridsvognene måtte bli tatt fra hverandre og båret i deler av soldatene (mens kongen er fortsatt avbildet i sin stridsvogn). Brevet beskriver hvordan det måtte hogges veg gjennom ugjennomtrengelige skoger. Krigstoktet var antagelig motivert av det faktum at Urartu var blitt svekket av angrep fra kimmeriere, en nomadisk stamme fra steppene. En hær fra Urartu hadde blitt fullstendig utryddet og hærføreren Qaqqadanu ble tatt til fange.Etter å ha nådd fram til Urmiasjøen gikk han mot øst og inn i Zikirtu og Andia ved de kaspiske toppene av Kaukasia. Da rapporter om at kong Rusa I av Urartu bevegede seg mot ham, vendte han tilbake til Urmia og beseiret en hær fra Urartu i en bratt dal i Uausj (antagelig Sahend, øst for Urmiasjøen, eller lengre sør i landet til mannaierne), et bratt fjell som nådde opp til skyene og hvor fjellsidene var dekket av snø. Slaget er beskrevet som ren nedslaktning, men kong Rusa greide å slippe unn. Hestene til hans stridsvogn ble drept av assyriske spyd, noe som tvang ham til å ri på en hoppe for å slippe unna, ydmykende for en konge.
Sargon plyndret det fruktbare landet ved de sørlige og vestlige breddene av Urmiasjøen, felte frukttrærne og brente avlingene. I den kongelige bolig ved Ulhu ble vinkjelleren til kongene av Urartu plyndret. Den assyriske hæren plyndret deretter Sangibuti og marsjerte nord til Van uten å møte motstand. Folket hadde øyensynlig enten trukket seg tilbake til sine festninger eller dratt opp i fjellene. Sargon hevdet å ha ødelagt 430 tomme landsbyer.
Etter å ha nådd fram til Vansjøen forlot han Urartu via Uaiaisj. I Hubushkia mottok han tributt fra Nairilandene. Mens det meste av hæren dro tilbake til Assyria, dro Sargon videre for å herje urartiske tempelet for guden Nairi i Musasir i 714 f.Kr. Krigsbyttet må ha vært veldig og imponerende: beskrivelsen av det tar opp til femti rader i brevet til guden Assur. Mer enn et tonn med gull og fem tonn med sølv falt i hendene på assyrerne; 334 000 objekter totalt. Et relieff fra Dur-Sharrukin har også avbildet plyndringen av Musasir. Sargon hevdet å tapt kun en eneste stridsvogn, to kusker og tre andre. Kong Rusa skal etter sigende ha blitt fortvilet da han hørte om tapet av Musasir og ble syk. I henhold til de keiserlige annaler skal han ha tatt sitt eget liv med å falle på sverdet.I 713 ble Sargon ved sitt hjem. Hans soldater erobret blant annet Karalla, Tabal og Kilikia. En del mediske herskere underkastet seg og tilbud tributter. I 711 f.Kr. ble byen Gurgum erobret. Et opprør i den filistiske byen Ashdod, støttet av rikene Judea, Moab og Egypt, ble slått ned og Ashdod ble en assyrisk provins.
Under Sargons styre ble kongedømmet Israel (det israelske nordriket) fullstendig beseiret etter at hovedstaden Samaria ble beleiret i tre år og til sist erobret. Alle innbyggerne ble ført bort i landflyktighet. Det ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer. I henhold til den bibelske redegjørelsen ble andre mennesker ført til Samaria, samaritaner, under hans medregent Salmanassar V, se Andre kongebok 18. Sargons navn opptrer kun en gang i Bibelen, i Jesajaboken som nedtegner den assyriske erobringen av Ashdod i 711 f.Kr.
== Krigen mot Babylonia ==
I 702 f.Kr. følte Sargon seg trygg nok sitt styre til å gå imot sin babylonske erkefiende Marduk-apla-iddina II. En hær bevegede seg mot Elam og landets nye konge Shutruk-Nahhunte II; den andre, som han førte selv, gikk mot Babylon. Hæren beleiret Babylon og Marduk-apla-iddina II flyktet. Det ble sagt at han ble tatt til fange i sumplandet ved det som i dag kalles for Shatt al-Arab, men det er kanskje usannsynlig da han fortsatt var en motstander for Sargons etterfølger Sankerib. Sørlige Babylonia ble erobret og omgjort til provinsen Gambulu.
Etter at Marduk-apla-iddina II var flyktet eller tatt til fange, overga Babylon seg til Sargon og han ble proklamert konge av Babylonia i 710 f.Kr. og gjeninnførte således fellesmonarkiet Babylonia og Assyria. Han gjorde Babylon til sitt hovedkvarter og ble boende der i tre år. I 709 f.Kr. ledet han en nyttårsprosesjon som konge av byen. Han fikk sin sønn Sankerib gift med den arameiske adelskvinnen Naqi'a, og ble værende i sør for å pasifisere de arameisk og kaldeiske stammene i nedre Eufrat foruten også sutinomader. En del områder ved grensen til Elam ble også erobret og underlagt ham.
== Senere styre ==
I 710 f.Kr. hadde de syv kongene på Ia' (Kypros) akseptert assyrisk overherredømme; i 709 f.Kr. hadde Midas, konge av Frygia, underkastet seg assyrisk styre, og i 708 f.Kr. hadde Kummuhu (Kommagene) blitt en assyrisk provins. Assyria var toppen av sin makt. Urartu hadde bortimot underkastet kimmerierne, Elam var svekket, Marduk-apla-iddina II var maktesløs, og den egyptiske innflytelsen i Midtøsten var også for tiden svinnende.
== Byggeprosjekter ==
Sargon valgte Nineve framfor den tradisjonelle hovedstaden ved Assur. I 713 f.Kr. beordret han byggingen av et nytt palass og by kalt Dur-Sharrukin («Sargons festning/hus»), 20 km nord for Nineve ved foten av Gebel Musri. Landet ble kjøpt og gjelden til byggarbeidene ble nullstilt for å tiltrekke seg tilstrekkelig med arbeidskraft. Landet rundt byen ble kultivert og oliventrær ble plantet for å øke Assyrias mangelfulle produksjon av olivenolje. I tillegg ble det opprettet hager for alle slags frukttrær.Byen hadde en rektangulær formgivning og målte 1760 ved 1635 meter. Lengden på murene var 16 280 assyriske enheter, tilsvarende til den numeriske verdien av Sargons assyriske navn. Byen ble delvis bosatt med krigsfanger og landflyktige under kontroll av assyriske embetsmenn som sikret at de viste nok respekt for gudene og kongen. Hoffet flyttet til Dur-Sharrukin i 706 f.Kr. selv om det fortsatt ikke var helt ferdigstilt. Det var fortsatt ikke helt ferdig da Sargon II døde i 705 f.Kr. Hans sønn og etterfølger flyttet hovedstaden tilbake til den etablerte byen Nineve, rundt 24 km lengre sør, og Dur-Sharrukin synes i stor grad å ha blitt forlatt.
== Død ==
I år 705 f.Kr. dro Sargon ut for å drive krig mot kimmerierne, som senere kom til å ødelegge kongedømmene Urartu og Frygia før de dro videre vestover. I denne krigen ble Sargon drept. Han ble etterfulgt av sin sønn, Sin-ahhe-eriba, som styrte i årene 705 – 681 f.Kr., og er mest kjent under sitt bibelsk navn, Sankerib.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hurowitz, Victor Avigdor (2008): «‘Shutting Up’ the Enemy: Literary Gleanings from Sargon's Eighth Campaign» i: Mordechai Cogan & Dan'el Kahn (red.): Treasures on Camels' Humps: Historical and Literary Studies from the Ancient Near East Presented to Israel Eph'al, Jerusalem, Magnes Press
Kriwaczek, Paul (2010): Babylon. Mesopotamia and The Birth of Civilization, London
== Eksterne lenker ==
(en) Sargon II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Great Inscription of Khorsaband, babylonsk og assyrisk litteratur hos Prosjekt Gutenberg.
Sargon’s VIII Campaign | Sargon (2334-2279 f.Kr. | 7,952 | 7,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lingua_franca | 2023-02-04 | Lingua franca | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk'] | Lingua franca (uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk») var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk eller fellesspråk, som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet. Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk, eksempelvis fransk som diplomatspråk.Ulike former for lingua franca har utviklet seg rundt om i verden i menneskehetens historie, tidvis av kommersielle hensyn (såkalte «handelsspråk»), men også av kulturelle, religiøse, diplomatiske og administrativ bekvemmelighet, og som et virkemiddel for å utveksle informasjon mellom vitenskapsfolk og andre lærde av forskjellige nasjonaliteter. Et verdensspråk er idéen bak et global lingua franca. Et av de mest utstrakt praktiserte språket og hurtigst spredte verdensspråket i dag er engelsk. Det har over 980 000 000 bruker som første- og andrespråk verden over.
| Lingua franca (uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk») var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk eller fellesspråk, som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet. Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk, eksempelvis fransk som diplomatspråk.Ulike former for lingua franca har utviklet seg rundt om i verden i menneskehetens historie, tidvis av kommersielle hensyn (såkalte «handelsspråk»), men også av kulturelle, religiøse, diplomatiske og administrativ bekvemmelighet, og som et virkemiddel for å utveksle informasjon mellom vitenskapsfolk og andre lærde av forskjellige nasjonaliteter. Et verdensspråk er idéen bak et global lingua franca. Et av de mest utstrakt praktiserte språket og hurtigst spredte verdensspråket i dag er engelsk. Det har over 980 000 000 bruker som første- og andrespråk verden over.
== Karaktertrekk ==
Lingua franca er et funksjonelt eller praktisk begrep, uavhengig av lingvistisk historie eller språklig struktur. Pidgin- og kreolspråk har ofte funksjon som lingua francas. Hvor morsmålet er benyttet som et innfødt språk i et samfunn, er lingua franca benyttet utfor dette samfunnets grenser og som et andrespråk for kommunikasjon mellom grupper. Lingua franca fungerer som et fellesspråk for grupper som ikke deler samme morsmål, for eksempel kiswahili i Sentral- og Øst-Afrika, og engelsk som er innfødt språk Storbritannia, men er benyttet som lingua franca på Filippinene og i India. Russisk, mandarin (kinesisk), arabisk, spansk, portugisisk, og fransk fungerer med tilsvarende hensikt som lingua francas i mange områder.
== Etymologi ==
Begrepet «lingua franca» er avledet fra det språk som folk rundt Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet benyttet som hovedspråk for handel og diplomati i senmiddelalderen, også under renessansen og fram til 1700-tallet. Til tross for navnet, som bokstavelig betyr «frankisk språk», var det en svært forenklet form for italiensk, fylt opp med spanske, greske, arabiske og tyrkiske ord. På denne tiden dominerte italienere handelen i havnbyene rundt Middelhavet innenfor Det osmanske rike og i arabiske Midtøsten. Selve betegnelsen, som muligens er av arabisk opprinnelse, har sitt opphav tilbake til korsfarertiden, hvor araberne kalte alle europeere for «frankere». Engelske kilder fra 1600-tallet omtalte det også som «bastardspansk».
== I betydningen «fellesspråk» ==
Flere versjoner av lingua franca utviklet seg, blant annet en portugisisk form som ble brukt på portugisiske skip og i landets kolonier. I dag finner man spor etter språket særlig i algirsk slang. Også i britisk engelsk finner man enkelte ord fra lingua franca, da mange engelske sjømenn gjorde tjeneste på skip hvor man snakket språket.
Funksjonen lingua franca hadde som handelsspråk, har ført til at man også bruker navnet som betegnelse på et fellesspråk i en region med flere språkgrupper, spesielt i forbindelse med uoffisielle språk. Man finner for eksempel hausa i Vest-Afrika, hindi i det meste av India og swahili i Øst-Afrika. Språkformen som er i bruk som lingua franca avviker ofte fra formen som brukes som morsmål, da den påvirkes av de forskjellige morsmålene i regionen. Et lands offisielle språk kan også ha funksjon som lingua franca, men omtales da gjerne nettopp som offisielt språk. Dette er et vanlig fenomen særlig i tidligere kolonier, der kolonimaktens språk brukes i offentlige sammenhenger, mens befolkningen ofte har andre morsmål.
I Europa har flere språk gjort tjeneste som fellesspråk i de øvre samfunnssjikt. Spesielt har latin utmerket seg som akademisk og kirkelig språk gjennom mange århundrer.
Konstruerte språk som esperanto, ido, interlingua og volapük har vært ment å skulle fylle en funksjon som globalt fellesspråk, og er derfor ofte omtalt som kandidater for et globalt lingua franca. Bruken har imidlertid vært begrenset.
== Referanser == | Lingua franca (uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk»)lingua franca, Bokmålsordboka var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk«blandingsspråk», NAOB eller fellesspråk,«fellesspråk», NAOB som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet. Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk,Chirikba, Viacheslav A. (2008): «The problem of the Caucasian Sprachbund» i: Muysken, Pieter red.: From Linguistic Areas to Areal Linguistics, ISBN 90-272-3100-1, s. 31. eksempelvis fransk som diplomatspråk. | 7,953 | 7,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beirut | 2023-02-04 | Beirut | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Beirut', 'Kategori:Byer i Libanon', 'Kategori:Hovedsteder i Asia', 'Kategori:Levanten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | For detaljer om eksplosjonen 4. august, se Havneeksplosjonen i Beirut.Beirut (بيروت) er hovedstaden, den største byen og en viktig havneby i Libanon. Beirut har omtrent 2,2 millioner innbyggere inkludert forsteder (2014).Bykjernen har om lag 360 000 innbyggere (2014).
Beirut er en av Midtøstens mest sammensatte byer, med mange etniske og religiøse retninger innenfor byen. Under den libanesiske borgerkrigen ble byen nærmest delt mellom det overveiende kristne Øst-Beirut og det muslimske Vest-Beirut. Flyktningleirene Burj el Barajneh og Dbeyeh ligger i Beirut. Shiamuslimske Dahieh ligger like sør for byen.
Navnet Beirut kommer ifra det fønikiske ordet Beroth som betyr «byen med brønner».
| For detaljer om eksplosjonen 4. august, se Havneeksplosjonen i Beirut.Beirut (بيروت) er hovedstaden, den største byen og en viktig havneby i Libanon. Beirut har omtrent 2,2 millioner innbyggere inkludert forsteder (2014).Bykjernen har om lag 360 000 innbyggere (2014).
Beirut er en av Midtøstens mest sammensatte byer, med mange etniske og religiøse retninger innenfor byen. Under den libanesiske borgerkrigen ble byen nærmest delt mellom det overveiende kristne Øst-Beirut og det muslimske Vest-Beirut. Flyktningleirene Burj el Barajneh og Dbeyeh ligger i Beirut. Shiamuslimske Dahieh ligger like sør for byen.
Navnet Beirut kommer ifra det fønikiske ordet Beroth som betyr «byen med brønner».
== Historie ==
Den første gangen Beirut er nevnt er i brevene fra Tell el-Amarna fra 14. århundre f.Kr.. Byen ble tatt og rasert av Diodotus Tryfon i 140 f.Kr., da hans hær kjempet for å få makten i Selevkidriket. Byen ble snart bygd opp igjen i planmessig hellenistisk stil. Dagens by er bygget oppå den gamle, og arkeologiske undersøkinger har vist at gaten Souk Tawile følger kursen til en gate fra romersk-gresk tid.
Under romerne fikk Beirut et berømt juridisk akademi der blant annet de to kjente juristene Papinian og Ulpian underviste.
I 533 utnevnte keiser Justinian skolen til en av de tre offisielle for justis i keiserdømmet, men etter et jordskjelv i 551 måtte skolen flytte til Sidon. Beirut var lenge et viktig handelssenter, men i mellomalderen tok etter hvert Akko mye av denne rollen.
I 653 ble byen arabisk. Kristne korsfarere hadde makten fra 1110 til 1291. Beirut ble uansett alltid styrt av lokale drusiske emirer. En av disse, Fakr ed-Din Maan II, erobret byen på 1600-tallet, men osmanene tok byen tilbake i 1763. Etter 1763 vokste Beirut forbi Akko som handelssenter, men maktkamp og krig førte til tilbakegang for byen, som fikk redusert innbyggertallet til rundt 10 000.
Byen ble syrisk provinshovedstad i 1888 og fikk et kosmopolitisk preg med påvirkning fra Europa og USA samt Midtøsten. Beirut ble etter hvert kjent som Midtøstens Paris. Byen ble et handelssentrum og et intellektuelt samlingspunkt.
Da Det osmanske riket brøt samen etter første verdenskrig, fikk Frankrike kontrollen over både Beirut og resten av Libanon. De nye styresmaktene favoriserte de kristne innbyggerne, noe som førte til spenning mellom de ulike religiøse folkegruppene. Byen fortsatte å tiltrekke seg intellektuelle og turister fram til borgerkrig brøt ut i 1975, da også mange fastboende flyktet. Etter at krigen sluttet i 1989 arbeidet styremaktene hardt for å gjøre Beirut til et midtpunkt for kunnskap, kultur, turisme og mote igjen. I 2006 ble byen bombet av Israel, som okkuperte deler av Libanon for å krige mot Hizbollah.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Beirut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beyrouth بيروت – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Beirut hos Wikivoyage | – | 7,954 | 7,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IBM | 2023-02-04 | IBM | ['Kategori:41°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:IBM', 'Kategori:IT-konsulentselskaper', 'Kategori:Maskinvareprodusenter', 'Kategori:Sider med kart'] | International Business Machines (IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk i New York, og med virksomhet i over 170 land.
Selskapet ble grunnlagt i 1911 som Computing-Tabulating-Recording Company (CTR) og ble omdøpt til «International Business Machines» i 1924. Dette gjør IBM til en av verdens eldste teknologibedrifter, bare NCR Corporation er eldre.
IBM produserer og markedsfører program- og maskinvare, og tilbyr internet-hosting, og konsulenttjenester på alt fra stormaskiner til nanoteknologi. IBM er også en betydelig forskningsorganisasjon som har rekorden for mest patenter oppfunnet av en bedrift (pr 2016) for 23. år på rad. Oppfinnelser fra IBM inkluderer blant annet Minibanken, disketter, harddisker, magnetkort, relasjonsdatabase, SQL programmeringsspråk, UPC barcode, og dynamic random-access memory (DRAM).
IBM har kontinuerlig skiftet ut sin produkt/tjeneste-portefølje ved å forlate massemarkeder med lave marginer og heller fokusere på høyverdi- og mer profitable markeder. Eksempler på dette inkluderer å fisjonere ut skriver-produsenten Lexmark i 1991 og ved å selge PC- (ThinkPad) og x86-baserte server- divisjonen til Lenovo (i 2005 og 2014 respektivt), samt å kjøpe opp firmaer som PwC Consulting (i 2002), SPSS (i 2009), og The Weather Company (i 2016).
På grunn av størrelsen og den blå logoen er firmaet også kjent som Big Blue («Store blå»). Selskapet er en av verdens største arbeidsgivere med (pr 2016) nesten 380 000 ansatte. Omtalt som «IBM-ere» har IBM ansatte blitt tildelt fem nobelpriser, seks Turing Awards, ti National Medals of Technology og fem National Medals of Science.
| International Business Machines (IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk i New York, og med virksomhet i over 170 land.
Selskapet ble grunnlagt i 1911 som Computing-Tabulating-Recording Company (CTR) og ble omdøpt til «International Business Machines» i 1924. Dette gjør IBM til en av verdens eldste teknologibedrifter, bare NCR Corporation er eldre.
IBM produserer og markedsfører program- og maskinvare, og tilbyr internet-hosting, og konsulenttjenester på alt fra stormaskiner til nanoteknologi. IBM er også en betydelig forskningsorganisasjon som har rekorden for mest patenter oppfunnet av en bedrift (pr 2016) for 23. år på rad. Oppfinnelser fra IBM inkluderer blant annet Minibanken, disketter, harddisker, magnetkort, relasjonsdatabase, SQL programmeringsspråk, UPC barcode, og dynamic random-access memory (DRAM).
IBM har kontinuerlig skiftet ut sin produkt/tjeneste-portefølje ved å forlate massemarkeder med lave marginer og heller fokusere på høyverdi- og mer profitable markeder. Eksempler på dette inkluderer å fisjonere ut skriver-produsenten Lexmark i 1991 og ved å selge PC- (ThinkPad) og x86-baserte server- divisjonen til Lenovo (i 2005 og 2014 respektivt), samt å kjøpe opp firmaer som PwC Consulting (i 2002), SPSS (i 2009), og The Weather Company (i 2016).
På grunn av størrelsen og den blå logoen er firmaet også kjent som Big Blue («Store blå»). Selskapet er en av verdens største arbeidsgivere med (pr 2016) nesten 380 000 ansatte. Omtalt som «IBM-ere» har IBM ansatte blitt tildelt fem nobelpriser, seks Turing Awards, ti National Medals of Technology og fem National Medals of Science.
== Historie ==
IBMs historie begynte flere tiår før utviklingen av datamaskinen – før den tid produserte man hullkortmaskiner. Opprinnelig het virksomheten Computing Tabulating Recording Corporation (CTR), som ble opprettet som et aksjeselskap 15. juni 1911 i Binghamton, New York. Denne virksomheten var en fusjon mellom Tabulating Machine Corporation, Computing Scale Corporation og International Time Recording Company. Direktøren for Tabulating Machine Corporation var den gang Herman Hollerith. Thomas J. Watson Sr., som grunnla IBM, ble direktør for CTR i 1914 og administrerende direktør i 1915. 14. februar 1924 endret CTR navn til International Business Machines Corporation (IBM).
Virksomhetene som ble fusjonert under CTR-navnet, fremstilte et bredt utvalg produkter, blant annet tidsstyringssystemer, vekter, automatiske kjøttskjærere og, viktigst av alt for utviklingen av datamaskinen, hullkortutstyr. Etter hvert fokuserte CTR utelukkende på hullkortutstyr, og innstilte sine øvrige aktiviteter.
=== 1980-årene og PC-standarder ===
Selv om IBM ikke oppfant PC-en, ble deres arkitektur - som er blitt kopiert fra deres opprinnelige 1981-design - industristandarden innen dataverden. Dette omtales som komponentbasert arkitektur, hvor man gjerne er avhengig av komponenter laget av tredjeparter. Microsoft og Intel ble monopol-leverandører av henholdsvis operativsystemer og prosessorer, to av nøkkelkomponentene i disse datamaskinene.
IBM Personal System/2 eller PS/2 ble lansert i april 1987 og var IBMs tredje generasjon av personlige datamaskiner. Innenfor IBMs produktrekke erstattet den offisielt IBM PC, XT, AT og PC Convertible. PS/2 ble skapt av IBM i et forsøk på å gjenoppnå kontrollen over markedet for personlige datamaskiner ved å introdusere en avansert, men likevel proprietær arkitektur. IBMs betydelige markedsandeler gjorde produktet til en salgssuksess.
Mange av nyvinningene til PS/2 gikk over til å bli standarder i markedet generelt. Av disse kan nevnes:
Seriell porten 16550 UART (omtrent alltid kombinert med sammenkoplingen RS-232)
3 1/2 tommer 1.44 Mb disketter
72-pinners SIMM
PS/2-tilkoblinger for mus og tastatur
VGA
=== Omstillingen i 1990-årene ===
Etter å ha vært ledende i årtier, fikk IBM problemer på 1990-tallet. Kvalitetsforskjellen overfor konkurrentenes produkter ble redusert, og selskapets høyere priser lot seg vanskelig forsvare. Fra 1991 til 1993 registrerte IBM tap på US$ 16 milliarder. Aksjemarkedet presset selskapet til å kvitte seg med undervirksomheter, og børsverdien raste nedover. 19. januar 1993 offentliggjorde IBM et underskudd på 4,97 milliarder dollar i 1992, noe som den gangen var det største underskuddet i noen amerikansk bedrift noensinne
Den 1. april samme år ble Louis V. Gerstner, Jr. administrerende direktør i IBM. Han solgte hovedkontoret i New York, og gjennomførte en kritisk studie av hele organisasjonen. Konklusjonen var at IBM var for ukritisk til hva som ble utviklet og solgt, og kulturen var for innadskuende. Gerstner endret fokus radikalt ved å sette kundene og deres behov i fokus. Gerstner endret IBM totalt fra å være en produktfokusert bedrift, til å bli kunde- og løsningsorientert. Mot slutten av 1990-årene begynte IBM igjen å levere gode resultater.
Gerstner innførte også bonusordninger som baserte seg på det helhetlig resultatet av organisasjonen. Tidligere hadde ordningene kun tatt utgangspunkt i hvordan den enkelte avdeling gjorde det, helt uavhengig av total resultat. På den måten ble kulturen under Gerstner mer samlet om et helhetlig IBM. Kulturen i IBM ble nå basert på å levere det kunden vil ha.
=== På 2000-tallet ===
IBM har forskning og utviklingsavdelinger over hele verden og forskningssentre i Austin, Beijing, Delhi, Cambridge (Massachusetts), Haifa, New York, San Jose (California), Tokyo og Zürich. IBM har over 545 000 aksjonærer (per april 2010).
Bedriften produserte i nesten alle markedssegmentene innen program- og maskinvare, og var pr 2005 i tillegg verdens desidert største leverandør av IT-tjenester (dette utgjorde over 50 % av inntektene). IBM var også verdens tredje største PC-leverandør da de i desember 2004 solgte denne del av virksomheten til det kinesiske selskapet Lenovo.
=== Oppkjøp f.o.m 1995 ===
Lotus Development Corporation i 1995 for 3,5 milliarder dollar.
Tivoli Systems i 1995 for 750 millioner dollar.
Sequent Computer Systems i 1999 for 810 millioner dollar.
Informix Software (Ikke egentlig en overtagelse, bare oppkjøp av all aktiva) i 2001 for 1 milliard dollar.
PricewaterhouseCoopers' Consulting i 2002 for 3,5 milliarder dollar
Rational Software Corporation i 2003 for 2,1 milliarder dollar.
== IBM Norge ==
De første IBM hullkortmaskinene ankom Norge i 1931. I 1935 etableres AS Hollerith som er forgjengeren til dagens IBM Norge. Administrerende direktør i IBM Norge er Hans-Henrik Merckoll.
== Diverse fakta ==
IBMs logo ble designet av Paul Rand.Louis V. Gerstner, Jr. var styreformann og administrerende direktør for IBM fra 1. april 1993 til 29. januar 2002, da Samuel J. Palmisano ble valgt som ny administrerende direktør (og satt til 2012).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) IBM – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IBM – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
IBM Research
IBM Research i Cambridge | International Business Machines (IBM) er en amerikansk teknologibedrift med hovedkontor i Armonk i New York, og med virksomhet i over 170 land. | 7,955 | 7,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Houthulst | 2023-02-04 | Houthulst | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Houthulst er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Houthulst er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Houthulst – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,956 | 7,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koekelare | 2023-02-04 | Koekelare | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Koekelare er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Koekelare er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Koekelare – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,957 | 7,957 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kortemark | 2023-02-04 | Kortemark | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Kortemark er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av byene Handzame, Kortemark Werken og Zarren.
| Kortemark er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av byene Handzame, Kortemark Werken og Zarren.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kortemark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,958 | 7,958 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lo-Reninge | 2023-02-04 | Lo-Reninge | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Lo-Reninge er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Lo-Reninge er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Lo-Reninge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,959 | 7,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bredene | 2023-02-04 | Bredene | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Belgiastubber', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-11'] | Bredene er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
| Bredene er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) Bredene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,960 | 7,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_Haan | 2023-02-04 | De Haan | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | De Haan er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen inneholder fire tettsteder: De Haan, Klemskerke, Vlissegem og Wenduine. Mange bygninger i kommunen stammer fra Belle Époque.
| De Haan er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen inneholder fire tettsteder: De Haan, Klemskerke, Vlissegem og Wenduine. Mange bygninger i kommunen stammer fra Belle Époque.
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(en) De Haan, Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) De Haan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fotografier av De Haan | | provins = Vest-Flandern | 7,961 | 7,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gistel | 2023-02-04 | Gistel | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Kommuner i Vest-Flandern', 'Kategori:Sider med kart'] | Gistel er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av, i tillegg til selve Gistel, byene Moere, Snaaskerke og Zevekote.
| Gistel er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Kommunen består av, i tillegg til selve Gistel, byene Moere, Snaaskerke og Zevekote.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gistel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | provins = Vest-Flandern | 7,962 | 7,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mars | 2023-02-04 | Mars | ['Kategori:Pekere'] | Mars har flere betydninger:
Mars (planet), en av planetene i solsystemet
Mars (gud) i den romerske mytologien
Mars (måned), den tredje i året
Mars, Incorporated, et amerikansk selskap
Frank C. Mars, grunnleggeren av Mars, Inc
Mars (sjokolade), en sjokolade lansert av Mars, Inc
Mars-500, et prosjekt for å simulere en romferd til planeten Mars
MARS, et musikkalbum av Gackts
MARS (band), en norsk musikkgruppe
M.A.R.S., en amerikansk musikkgruppe med én utgivelse, Project: Driver | Mars har flere betydninger:
Mars (planet), en av planetene i solsystemet
Mars (gud) i den romerske mytologien
Mars (måned), den tredje i året
Mars, Incorporated, et amerikansk selskap
Frank C. Mars, grunnleggeren av Mars, Inc
Mars (sjokolade), en sjokolade lansert av Mars, Inc
Mars-500, et prosjekt for å simulere en romferd til planeten Mars
MARS, et musikkalbum av Gackts
MARS (band), en norsk musikkgruppe
M.A.R.S., en amerikansk musikkgruppe med én utgivelse, Project: Driver | Mars har flere betydninger: | 7,963 | 7,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8ytorp_fort | 2023-02-04 | Høytorp fort | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,5°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Indre Østfold', 'Kategori:Festningsverk i Østfold', 'Kategori:Fort i Norge', 'Kategori:Fossumstrøkets festning', 'Kategori:Fredete byggverk i Viken', 'Kategori:Grensebefestningene 1895–1915', 'Kategori:Kulturminner i Indre Østfold', 'Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart'] | Høytorp fort er et festningsanlegg som igjen var en del av Fossumstrøkets festning. Fortet ligger like nordøst for Mysen i Indre Østfold kommune, Viken.
Fortet var det største anlegget i festningen, og det var sete for festningskommandoen. Det sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er i dag overtatt av kommunen.
Høytorp fort er av antikvariske myndigheter betegnet som et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus festning i Oslo og Fredriksten festning i Halden.
| Høytorp fort er et festningsanlegg som igjen var en del av Fossumstrøkets festning. Fortet ligger like nordøst for Mysen i Indre Østfold kommune, Viken.
Fortet var det største anlegget i festningen, og det var sete for festningskommandoen. Det sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er i dag overtatt av kommunen.
Høytorp fort er av antikvariske myndigheter betegnet som et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus festning i Oslo og Fredriksten festning i Halden.
== Historien bak Høytorp fort ==
=== Forhistorien ===
Etter unionsoppløsningen, under Karlstadforhandlingene høsten 1905, la den svenske delegasjonen fram et krav om at det skulle opprettes en demilitarisert sone langs den norsk-svenske grensen, fra Svinesund i sør til 61°N, det vil si like nord for Elverum. Norge måtte motstrebende godta kravet, selv om det innebar at flere nybygde og meget påkostede festningsanlegg måtte legges ned:
Ved Fredriksten festning måtte alt det moderne utstyret, inkludert de nye tårnkanonene, fjernes.
Kongsvinger festning fikk beholde de nye fortene, på betingelse av at de ikke måtte moderniseres.
Hjelmkollen fort, Ørje nordre og søndre fort, Vittenbergåsen batteri og Urskog fort ble fraflyttet og demolert. Dette ble gjort i løpet av sommeren 1906.Allerede høsten 1905, etter forhandlingene i Karlstad, hadde imidlertid sjefen for festningsartilleriet, oberst Georg Stang, begynt på egen hånd å utarbeide forslag til planer for en helt ny forsvarslinje mot Sverige, men da trukket tilbake, vest for den demilitariserte sonen. Dette skulle resultere i en ny rekke av grensefestninger. I Trøndelag kom de Værdalske befestninger og Hegra festning i Stjørdal. Etter en langtrukken prosess mellom Forsvarsdepartementet, Stortinget og diverse komiteer ble til slutt også Fossumstrøkets festning anlagt etter Stangs opprinnelige konsept, som et framskutt brohode på østsiden av Glommabuen.
Ved mobilisering skulle det etableres en dobbel forsvarslinje med til sammen to tusen infanterister fra Øyeren i nord, over Skjønhaug, Havnås og Hærland og videre ned til Glomma sør for Eidsberg kirke. Linjene skulle ved mobilisering opparbeides med forhugninger, piggtrådsperringer og skyttergraver. Bak linjene skulle det ligge tre kraftige fort, på Trøgstad varde, Høytorpåsen og Torkelsrudåsen. Fortene skulle utstyres med langtrekkende kanoner som kunne gjøre det mulig å utføre operasjoner også dypt inn i, eller bak, fiendtlige stillinger.
Våren 1912 ble planene godkjent av Stortinget, men man frafalt planene om befestningene på Torkelsrudåsen. Festningen kom dermed til å omfatte Trøgstad fort, Høytorp fort og brogalleriene ved Fossum veibru og Langnes jernbanebru. Høytorp fort var det største og kraftigste av dem, og skulle tjene som kommandoplass for hele festningen.
=== 1912 – 1915 Anleggsperioden ===
I 1908 ble Høytorpåsen målt opp av Ingeniørvåpenet, og det ble utarbeidet kart i målestokk 1 : 1000. Dette ble utgangspunkt for den videre utviklingen av anlegget. Det ble kjøpt inn et område på ca. 600 dekar, for det meste utmark. Arkitekten bak selve befestningsanleggene var ingeniørkaptein Thomas Neumann. Han hadde gjennom flere år studert festningsverk på kontinentet, hovedsakelig i Frankrike og Tyskland, og han kom direkte fra utbyggingen av Ingstadkleven fort i Stjørdal, det som i ettertid er blitt bedre kjent som Hegra festning. Anleggsarbeidene ble igangsatt sommeren 1912, umiddelbart etter Stortingets vedtak.
Da fortet begynte å ta form resulterte det i protester fra svensk side. Enkelte der mente at selve anlegget av fortet var en uvennlig handling. Saken ble til og med tatt opp i Riksdagen. Men fra norsk side kunne man bare vise til at fortet lå vest for, og på betryggende avstand til, den demilitariserte sonen.
Opp til ni hundre anleggsarbeidere, alle norske statsborgere, deltok ved anlegget på Høytorpåsen. Sommeren 1915, nesten nøyaktig tre år etter anleggsstart, ble 12 cm tårnkanoner montert og fortet var på det nærmeste ferdigstilt. Festningens første kommandant var oberst Olaf Elias Jølsen, som kom fra stillingen som kommandant på Agdenes festning.
=== 1915 – 1933 ===
Den 10. august 1915 rykket den første kontingenten med rekrutter inn, og garnisonsmannskapene ankom den 14. september. Den 22. august ble tårnkanonene prøveskutt og godkjent. Likevel drøyde det helt til 1918 før offisiell åpning ble markert.
Til daglig var bemanningen ved fortet en rekruttskole på ca. 70 mann, og en garnisonsavdeling, også den på ca. 70 mann. I tillegg kom 10 – 15 befal og håndverkere.
Fra fortet sto ferdig og ut gjennom 1920-tallet var det jevnlige våpenøvelser. Da ble fortet, sammen med resten av Fossumstrøkets festning, fullt bemannet og satt i krigsorden. Høytorp fort ble da satt opp med full bemanning, ca. 850 soldater, hovedsakelig var dette vernepliktige mannskaper utskrevet til repetisjonsøvelse. De aller fleste av disse igjen var infanteri, som bemannet nærforsvarsstillingene på fortet. Ved skarpskyting med tårnkanonene måtte befolkningen i deler av Hærland flytte ut av skuddsektoren. De fikk en fast årlig godtgjørelse fra Staten for å dekke utgiftene ved dette.
=== 1933 – 1940 ===
Hærordningen av 1933 kom til å innebære store endringer i det norske forsvaret. Festningsartilleriet hadde vært en egen våpengren siden 1903. Nå ble det nedlagt, og kystfestningene ble overført til Kystartilleriet. Landfestningene ble overført til Hærens artilleri og nesten samtlige ble stilt i reserve. Unntakene for dette var Høytorp og Trøgstad fort, som fikk status som manøver- og depotfestninger for feltartilleriet.
Fra nå satset hæren for fullt på det mobile feltartilleriet. Ved festningen ble det oppsatt to bilbårne batterier á fire 7,5 cm Schneider-Canet M 1899 feltkanoner allerede mot slutten av 1920-tallet, og det ble kjøpt inn én Citroën C4 lastebil, øvrige lastebiler skulle rekvireres ved mobilisering. Det ble også oppsatt en motorisert bataljon i 1938, bestående av stabsbatteri, tre batterier á fire 10,5 cm Cockerill M/1904 posisjonskanoner hver, med omgjorte understell til biltrekk. I 1939 tilkom stabsbatteri og to batterier á fire stk. 12 cm Selmer M/32 felthaubitser. I tillegg ble det innkjøpt 16 stk. Opel Blitz lastebiler, en Opel Kapitän, en Horch patruljebil, en Latil traktor og våren 1940 kom åtte Allis Chalmer beltetraktorer for å kunne trekke kanoner i terreng. Fossumstrøkets festning ble med dette senteret for utviklingen av det motoriserte artilleriet i Norge, og kommandant Lauritz Rodtwitt fikk Kongens fortjenstmedalje for dette arbeidet. Det var kaptein Halvor Gudmundsen som sto for selve omgjøringen og konstruksjonen av nye understell på de seksten 10,5 cm Cockerill kanonene.
Det fastmonterte artilleriet på festningene mistet sin betydning, og bare unntaksvis ble det drevet øvelsesskyting herfra. Kommandanten forsøkte å få ut midler til vedlikehold og opplæring på det faste skytset, men forgjeves. Dette er grunnen til at i 1940 var det nesten bare befal og vernepliktige mannskaper som hadde gjort førstegangstjeneste fra 1933 og tidligere som hadde kompetanse til å betjene tårnkanonene.
== Andre verdenskrig ==
=== Kampene i 1940 ===
Under kampene i Østfold kom Høytorp fort til å spille en betydelig rolle. Fortet var i begynnelsen av april bemannet med 70 soldater, 12 befal og fem håndverkere.
Det begynte allerede om morgenen 9. april. Kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, ble tidlig om morgenen varslet om kampene i Oslofjorden. Han beordret da fortets tre luftvernmitraljøser satt opp på Vestre høyde. Det skulle vise seg at flyene med den tyske invasjonsstyrken som var planlagt landsatt på Fornebu var blitt dirigert inn over Østfold. Antakelig regnet man denne ruten som sikrere enn å gå rett inn over Oslofjorden. De tyske Ju-52 transportflyene kom i lav høyde sørfra – rett over Høytorp fort. Mitraljøsebetjeningene skjøt alt de maktet, og det ble observert treff på flere fly, men ingen ble skutt ned.
Omtrent samtidig med dette begynte de første frivillige å melde seg ved fortet. Etter hvert skulle det bli flere hundre av dem. Blant disse var det folk som hadde avtjent verneplikt ved fortet og som hadde fått opplæring på tårnkanonene. Batterioffiserene var derfor spesielt oppmerksomme for kjente fjes og tok dem til side som kanonbetjening. Allerede på kvelden 9. april var det etablert dobbelt sett betjening til hovedbatteriet.
Tidlig om morgenen den 13. april klarte tyskerne å ta seg over Glomma og de greide snart å nedkjempe forsvarsstillingene ved Fossum bro. Deretter fortsatte de framrykkingen mot Askim og videre østover. Omtrent klokken 14.00 ba sjefen for Askim-detasjementet om artilleristøtte fra Høytorp fort. 12 cm kanonene ga da flere lag ild mot de framrykkende tyske styrkene. Ved 15.30-tiden brøt telefonnettet vest for Mysen sammen. Fortet fortsatte da å gi ild mot punkter på Askimveien for å hindre den tyske framrykkingen.
På ettermiddagen den 13. april kom ordren om at den motoriserte 12 cm haubitsbataljonen skulle trekkes ut av kampene og sendes til Sverige. 460 mann ble da sendt østover, de fleste av disse var tatt fra besetningen på Høytorp fort. 350 mann ble igjen, men de var rent for få til å bemanne nærforsvarsstillingene. Oberstløytnant Rodtwitt fikk imidlertid ordre om å holde fortet mot de framrykkende tyskerne og dekke opp for den videre evakueringen av norske styrker østover.
Ut mot kveldingen ble det rapportert at det var hørt tyske kommandorop nede fra området ved Momarken. Da klokken var blitt 20.00 begynte fortet å komme under direkte beskytning, først med håndvåpen og maskingevær, etter hvert også med bombekastere og artilleri. Fortet var da fullstendig omringet og beleiret. Rodtwitt trakk besetningen inn i reduiten og satset på å holde den mot direkte angrep. Gjennom natten og morgenen 14. april var fortet utsatt for flere kraftige tyske stormangrep, men de klarte å avvise dem.
Ut over formiddagen ble det meldt om lite ammunisjon. Omtrent kl. 13.00 ringte Rodtwitt til Ørje for å forhøre seg om situasjonen. Han fikk da opplyst at det sto nå ingen norske styrker på vestsiden av Haldenvassdraget; alle var nå på marsj mot grensen. Klokken 13.30 innkalte han til krigsråd. Man fant at besetningen hadde utført den oppgaven de hadde fått ordre om. Det ble vedtatt å overgi fortet. Det skjedde kl. 14.16 den 14. april. De norske soldatene ble holdt på fortet som krigsfanger, de fleste fikk dra hjem igjen i slutten av april.
Én nordmann, gårdbruker Thorer Homstvedt Skaarer, født 17. august 1912, fra Eidsberg, ble såret under kampene og brakt inn til Réduitens sykestue. Han døde av skadene 14. april på Mysen sykestue og ble gravlagt ved Hærland kirke. Det foreligger ingen sikre tyske tapstall.
=== Fortet under okkupasjonen ===
Høytorp fort ble overtatt av Wehrmacht. Bygningsmassen ble brukt som rekonvalesentleir for sårede soldater, og det ble bygget fire «tyskerbrakker» og ny vaktstue nede ved Momarken. Selve fortet var av liten interesse for tyskerne. Det ble snart ribbet for strategiske metaller, som kobber og messing. Tårnkanonene ble i 1942/43 pigget løs og sendt til kystfort på Vestlandet. 12 cm kanonene kom til Eigerøya, 7,5 cm kanonene til Storøy utenfor Haugesund. Høsten 1944 ble fortet ribbet for alt av metall; ovner, ståldører, vindusskodder og piggtrådsperringer ble fjernet og sendt til omsmelting i Tyskland.
== Etter andre verdenskrig ==
=== 1945 – 2003 ===
Etter annen verdenskrig ble Høytorp fort mye brukt til øvelse, blant annet av Feltartilleriets avdelinger i Tysklandsbrigaden. Det forelå også planer om videre utbygging av hele Fossumstrøkets festning. Disse planene inkluderte også nye befestninger med svære underjordiske anlegg på Torkildsrudåsen. Men i 1956 ble planene satt i bero og festningen stilt i reserve fram til den ble endelig nedlagt i 1959.
Fra 1956 var Høytorp fort standkvarter for Transportregimentet, men de la stort sett bare beslag på bygningsmassen. Réduiten ble bygd om til ammunisjonslager. Vinduene ble murt igjen, og Inngangstårnet ble revet for å gi adgang for lastebiler. I denne perioden hadde også Norges Bank lagret store mengder kontanter i Réduiten for bruk i en eventuell krigssituasjon.
I 1980-årene ble Réduiten tømt og ominnredet til krigshovedkvarter for Østre Oslofjord Forsvarsdistrikt / FDI 1. Transportregimentet ble nedlagt i 1994, men fortet var fortsatt base for flere større repetisjonsøvelser, og Heimevernet disponerte en del av bygningene. På slutten av 1990-tallet arbeidet Forsvarsdepartementet for en endelig nedlegging av fortet.
Det var opprinnelig meningen å sprenge og forsegle fjellanleggene, noe som utløste kraftig lokal motstand. Foreningen for Høytorp fort ble stiftet i 1996, og de klarte å arbeide fram en løsning der fortet ble liggende intakt. Det ble videre inngått forhandlinger med Eidsberg kommune, og hele anlegget ble overdratt kommunen høsten 2003. Heimevernet disponerte fortsatt lokaler ved fortet fram til 2005.
Forsvarssjefen under felttoget i 1940, general Otto Ruge, fikk i 1945 tildelt kommandantboligen på Høytorp fort som æresbolig, og han bodde der fram til sin død. På folkemunne i Mysen kalles fremdeles huset «Rugevillaen», det ligger for seg selv nordvest for hovedanlegget.
Også andre landskjente personer har hatt tilknytning til Høytorp fort: Einar Gerhardsen tjenestegjorde i det ene 12 cm pansertårnet under sin militærtjeneste i 1917 – 1918. Under kampene i 1940 var André Bjerke en av soldatene som forsvarte Reduiten.
=== Høytorp fort i dag ===
Hele fortet ble fredet av Riksantikvaren i 2001. Mesteparten av området er regulert til bevaring.
Området utgjør i alt 426 dekar. Dette inkluderer også 41 større og mindre bygninger. Disse leies ut til sivile formål for eksempel til lag, foreninger, kunstnere og firmaer. Den gamle mannskapsmessa ble påbygd og utstyrt med nytt kjøkken på 1990-tallet og er i dag restaurant. Foreningen for Høytorp fort har innredet bygning 11, det gamle kanonskuret, til utstilling av artillerimateriell.
Fortet er i dag et mye nyttet friluftsområde for befolkningen i Mysen. Inne på området finnes det flere kilometer med turveier og stier. Om vinteren blir det laget en to kilometer lang lysløype med kunstsnø. Hver høst arrangeres motbakkeløpet «Høytorp Opp» fra Kulturtorget i Mysen sentrum opp til toppen av Reduiten.
Området er mye brukt av foreninger og organisasjoner som samlingssted i sommerhalvåret. Her kan nevnes Norgestreffet, en årlig samling i august måned av entusiaster som konsentrerer seg om militære kjøretøyer av eldre modell.
== Beskrivelse av fortet ==
Høytorp fort er oppført på toppen av en markert åsrygg rett øst for nåværende Mysen sentrum. Høyeste punkt er på 227 moh. Fra toppunktet faller terrenget bratt mot øst og vest, på østsiden nesten hundre meter ned, på vestsiden går en dalgang sørover før terrenget igjen stiger til det man i dag kaller Vestre høyde. Derfra faller det bratt nedover mot Mysen sentrum. Toppen av åsen er synlig lange veier i det relativt flate terrenget. Fra gammelt av har det vært varde her. På et kart fra 1797 er den kalt «Skoftefields Varde». Senere er åsen referert til som «Høytorpåsen», etter bruket Høytorp under Opsal på vestsiden, nå i tettbebyggelsen i Mysen.
=== Reduiten ===
I den øverste toppen av åsen ble hovedanlegget, Reduiten, lagt. Da den sto ferdig var den Norges største betongbygning, en status den hadde i fem år, fram til Havnelageret i Oslo sto ferdig i 1920. Reduiten er et fjellanlegg omgitt av en dyp grav på tre sider. Denne såkalte fortgraven ligger i vest, nord og sør for Reduiten, den er sprengt ned i fjellet og er 7 – 10 meter bred og 5 – 12 meter dyp. Her er også mitraljøsestillinger plassert i flankene i graven. Inne i fjellanlegget er alle nødvendige rom for drift av fortet; sambandssentral (med 1000 linjer inn), kommandosentral, kjøkken, offisersmesse, ammunisjonsmagasiner, lagerrom og forlegningsrom. Alle er forbundet med underjordiske ganger og trappeløp, og det er ganger opp til kanonstillingene helt oppe på toppen. Kanonene var hovedbatteriet i festningen, og besto av fire kanoner montert i dreibare pansertårn. Det er også ganger ut til infanteristillinger, kaponnierer og lyskasterstillinger på østsiden av åsen. Til sammen er det over 1100 meter med underjordiske tunneler, ganger og passasjer inne på fortområdet.
=== Storfyllingen og nordre infanteriverk ===
Eneste vei inn i fortgraven er gjennom en tunnel fra vestsiden. Den var opprinnelig lukket i åpningen mot vest av «Inngangstårnet», et tre etasjer høyt betongtårn med skyteskår og stålport. Fra dette strakte det seg en stor fylling av sprengstein på vest- og sørsiden av Reduiten. Dette er den såkalte «Storfyllingen», der det var overdekkede skytestillinger, dekningsrom og sammenhengende brystvern for infanteri. På nordflanken ligger tilsvarende stillinger med kaponniere og dekningsrom, kalt «Nordre infanteriverk». Her er også stillinger for Krupp feltkanoner.
Inngangstårnet ble sprengt vekk av Forsvaret en gang på 1970-tallet, men det foreligger planer om å gjenreise det.
=== Haubitsbatteriet ===
Vest for og nedenfor Storfyllingen er det stort sett flatt terreng i en svakt sørhellende dalgang, som er sperret mot sør av Tverrvollen, en tversgående voll av jord og stein med brystvern på toppen. Bak denne, på nordsiden, sto fire fastmonterte 12 cm festningshaubitser i betongstillinger. I fjellet nedenfor Storfyllingen er det sprengt inn et ammunisjonsmagasin for batteriet. I tverrvollen er det lagt inn et oppholdsrom med ståldør, opprinnelig utstyrt med ovn og køyer for ett kanonmannskap i beredskap. Ved haubitsbatteriet er også fire mindre ammunisjonsskur, ved- og koksskur og kanonskur til 8,4 cm feltkanonene.
=== Vestre høyde ===
Vestre høyde ligger på en kolle vest for haubitsbatteriet og er nærforsvarsstilling for vestflanken. Hele høyden er omgitt av infanteristillinger. Fra haubitsbatteriet går den såkalte forbindelsestunnelen opp til toppen av høyden, og fra denne går trapper videre opp i stillingene. Det er lagt inn lys i tunnelen, fjellet er sikret og den er åpen for fri ferdsel. På høyden er også dekningsrom, fire plattformer for 8,4 cm kanoner, to lyskasterstillinger og stilling for en Puteaux anti-ballonkanon. På Vestre høyde står også fortets flaggstang, og herfra blir det avfyrt flaggsalutt på 17. mai.
=== Piggtrådsperringene ===
Da Høytorp fort ble planlagt var piggtråd et av de mest moderne defensive middel også for permanente installasjoner. Det ytre førstelinjeforsvaret var en kraftig piggtrådsperring som omringet hele fortområdet, total lengde var 1590 meter. Sperringen var ti meter bred og opptil tre meter høy, og hele sperringen var dekket fra infanteristillinger i bakkant. Det var bare en port i sperringen, foran vaktstua (bygning 19). I dag finnes bare mindre spor igjen av denne sperringen. Den ble så godt som totalt fjernet i 1944 da fortet ble ribbet for alt av metall. Rundt fortgraven i Reduiten var det en mindre piggtrådsperring, tre meter bred og 362 meter lang. Denne er i dag rekonstruert.
=== Bygningsmassen ===
Nord for haubitsbatteriet ligger leirområdet med brakker for den faste bemanningen og andre nødvendige bygninger. I alt 19 bygninger er bevart av leiren fra 1915. Ti av disse er tegnet av Gerhard Fischer, som den gang var engasjert som arkitekt ved Ingeniørvåpenet. Kommandantboligen, offisers- og underoffisersmesser, mannskapsmesse og mannskapsbrakker er hans verk. Likeså den gamle vaktstua og tøymagasinet, som er inspirert av svalgangsbygningene.
I løpet av okkupasjonstiden ble det bygd en ny vaktstue nede ved Momarken og fire typiske «tyskerbrakker». Fra etterkrigstiden er det seks bygninger, blant annet garasjene ved Momarken. I alt er det 41 bygninger inne på området, de fleste er fredet, eller de er vernet administrativt. Fem mindre bygninger er revet.
== Bevæpning ==
Høytorp fort var utstyrt med:
To 12 cm Schneider-Canet L/40 M/1902 kanoner i dreibare pansertårn. Kanonene ble opprinnelig satt opp på Fredriksten festning i 1902, men etter Karlstad-avtalen måtte de demonteres og fjernes fra den demilitariserte sonen. Kanonene ble da kjørt til Ski magasinplass og lå midlertidig på lager der. I 1915 ble de satt opp igjen i nye stillinger på Høytorp fort. Kanonene hadde en rekkevidde på 11 300 meter og avfyrte granater på 20,4 kg. Skuddtakten var to skudd i minuttet. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann; kanonkommandør, fire kanonbetjening og tre til ammunisjonsbehandling. I tillegg var en telefonoperatør fra signaltroppen fast plassert i tårnet.
Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942 og satt opp igjen ved kystfortet HKB 20./978 Eigerøy, ved Vedafjellet på Midbrødøya utenfor Egersund. Høsten 2014 ble den ene kanonen hentet tilbake til Indre Østfold, den ble restaurert og satt opp i sin opprinnelige stilling på Høytorp fort til fortets hundreårsjubileum i 2015.
To 7,5 cm Cockerill L/50 M/1909 kanoner i dreibare pansertårn. Disse kanonene ble bestilt i 1913 for levering høsten 1914, men på grunn av første verdenskrig kunne de ikke leveres før i 1920. Fabrikkens standardutgave var med haubitser med rekkevidde ca. 6000 meter, men til Fossumstrøkets festning var det nødvendig å ha kanoner med samme rekkevidde som 12 cm batteriet. Kanonene ble derfor spesiallaget og de er derfor helt unike for denne festningen. Kanonene var halvautomatiske med skuddtakt på fire skudd i minuttet, og de var ansett som meget avanserte våpen for sin tid. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann pluss en telefonoperatør. Tårnene består av 22 cm tykt panserstål og veier over 16 tonn. Største rekkevidde var 11 300 meter.
Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942, og de ble satt opp igjen på kystfortet HKB 68/977 Artilleriegruppe Haugesund på Storøya i innseilingen til Haugesund. Sommeren 2009 ble de pigget løs og hentet tilbake til Høytorp fort. De ble endelig restaurert og satt opp igjen i sine gamle stillinger høsten 2014.
Fire 12 cm Schneider-Canet L/14 festningshaubitser montert i betongstillinger. Kanonene var, som tårnkanonene, opprinnelig satt opp på Fredriksten festning og ble demontert etter 1905. De ble igjen montert på Høytorp fort i 1915, og hver av dem hadde en besetning på sju mann pluss en telefonoperatør. Kanonene hadde en rekkevidde på maks. 7500 meter, og de var først og fremst beregnet for nærforsvar av fortet.
Kanonene ble demontert og fjernet av tyskerne i løpet av krigen, og det foreligger ingen ytterligere opplysninger om deres skjebne. Antakelig ble de sendt til omsmelting. Betongstillingene står fortsatt på Haubitsbatteriet. Her er også ammunisjonsrom og beredskapsrom for én kanonbesetning.
Åtte 8,4 cm Krupp feltkanoner. Disse kanonene hadde en rekkevidde på 6000 meter og hadde en bemanning på kanonkommandør og fire artillerister.
Dette var bakladekanoner av første generasjon, uten rekylbrems. Det vil si at de hadde en teknologisk vinning i at ladingen gikk betydelig raskere enn ved de gamle forladekanonene. Men de hadde fortsatt ulempen med at rekylen fikk kanonene til å hoppe flere meter bakover ved avfyring, slik at betjeningen måtte bringe dem tilbake i stilling for hvert skudd. Kanonene ble raskt umoderne da rekylbremsen ble introdusert bare ca. ti år senere. Feltartilleriet skaffet seg da nye kanoner, og Krupp-kanonene ble fordelt til festnings- og posisjonsartilleriet.
Fire av de åtte kanonene ble avsatt til Nordre infanteriverk, der det ble opparbeidet stillinger for ild nordover eller østover. Det ble i tillegg bygget en liten kasematt på Storfyllingen for én kanon. De andre fire ble stasjonert på Vestre høyde og utstyrt med den såkalte «Calmeyers rekylbremse». Dette var en rund betongplatting med en kraftig stålbolt i midten. Rekylbremsen var en kraftig stålfjær som forbandt bolten og kanonen, og som dro kanonen tilbake i stilling etter avfyring.
Kanonene ble fjernet av tyskerne under krigen, og ble sannsynligvis smeltet om. Fire plattinger til rekylbremsene ligger fortsatt på Vestre høyde og én i kasematten på Storfyllingen.
En 7,5 cm Puteaux anti-ballonkanon. Da fortet ble anlagt var det ikke mange som så for seg at fly hadde noen framtid som våpen. Derimot var luftskip ansett som en farlig trussel. Denne kanonen var rett og slett en alminnelig feltkanon på en egenartet lavett; en såkalt «krinolineaffutasje» i en sirkelformet stilling. Kanonen skulle skyte fosforgranater, som skulle antenne hydrogenet i luftskipene. Skuddtakten var lav, og for å operere den skulle det til en betjening på hele 14 mann.
Kanonen kom opp på Vestre høyde i 1920, og den ble demontert og lagt i magasin ved Langenes batteri i 1939. Affutasjen er fortsatt bevart, men selve kanonen ble fjernet av tyskerne under krigen. Stillingen kan fortsatt sees på Vestre høyde.
== Omvisninger ==
I sommermånedene arrangeres det 1½ times omvisninger på fortet hver søndag ettermiddag kl. 14.00. Oppmøte ved bygning nr. 19; den gamle vaktstua. Samlede grupper kan avtale omvisninger til andre tider. Arrangør er Foreningen for Høytorp fort. Venneforeningen, som ble stiftet 4. november 1996, arbeider på dugnad for å kunne bevare Høytorp fort for ettertiden.
Høytorp fort ligger på åskammen rett bak Momarken travbane, avkjøringen fra E18 og Vandugbakken (Fv 129) er skiltet.
== Litteratur ==
Dukstad, Sigurd (1994). Transportregimentet 1946-1994: historisk oversikt. [Mysen]: Transportregimentet.
Faye, Wilhelm (1963). Operasjonene i Østfold. Oslo: Gyldendal.
Indre Østfold i krig: en berettelse om kampene i Indre Østfold for 50 år siden. [Askim: D.B. Haugen, Solbergfossvn. 1990.
Oppegaard, Tore Hiorth (1996). Østfold regiment: norsk infanteri gjennom 350 år. Oslo: Elanders forl. ISBN 8290545592.
Sandem, Arne (1990). Den siste SS-leiren: SS-Sonderlager – Mysen. [Eidsberg]: Arne Sandem.
Jostein Flåøien og Per Hernæs: Fossumstrøkets festning, Norges største innlandsfestning etter 1905, Mysen, Foreningen for Høytorp fort, 2009.
== Referanser ==
== Se også ==
Nasjonale festningsverk
== Eksterne lenker ==
(en) Høytorp fort – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Foreningen for Høytorp fort.
Opplev Østfold: Jostein Flåøien forteller og viser om på fortet (8 min. video).
Tatt av nazistene – hjem etter 66 år Tårnkanonprosjektet.
«Høytorp fort». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
12 cm tårnkanon prøveskytes før hundreårsjubileet. | __NOTOC__ | 7,964 | 7,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklandsbrigaden | 2023-02-04 | Tysklandsbrigaden | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Avdelinger og forband i Hæren (Norge)', 'Kategori:Etableringer i 1947', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Opphør i 1953', 'Kategori:Schleswig-Holsteins historie'] | Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Brigaden var utstasjonert under britisk kommando i 1947–1953.
| Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Brigaden var utstasjonert under britisk kommando i 1947–1953.
== Bakgrunn ==
Mot slutten av krigen forhandlet London-regjeringen med britene om våpenleveranser til det norske etterkrigsforsvaret. Britene kom med et utilfredsstillende tilbud og satte som betingelse at norske styrker måtte delta i okkupasjonen av Tyskland. Norge utredet så mulighetene for våpenkjøp fra Sverige som ble oppgitt på grunn av mangel på hard valuta. Norge hadde store tilgodehavender i britiske pund grunnet handelsflåtens innsats, og forhandlingene med britene ble gjenopptatt. I mars 1945 godtok London-regjeringen det britiske tilbudet og aksepterte norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Den britiske regjeringen krevde opprinnelig 12 000 norske soldater, mens Stortinget i 1946 bare ville akseptere 4000 mann.Forsvarsledelsen var imot å binde så store styrker i utlandet, mens forsvarsminister Jens Chr. Hauge av sikkerhetspolitiske grunner ønsket å samarbeide praktisk og operativt med britene som han anså som en viktig alliansepartner. Hauges syn vant igjennom.
== Utstasjonering ==
Tysklandsbrigaden sto under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men under britisk operativ kommando. Den var utstyrt med britisk utstyr, og ble i januar 1947 utstasjonert i Harz, underlagt britenes 5. divisjon. De norske soldatene hadde britiske uniformer merket med et lite norsk flagg på ermet, oppe ved skulderen. Styrken var på omkring 5000 soldater. Hver kontingent tjenestegjorde i seks måneder.I 1948 økte den internasjonale spenningen, og norske myndigheter krevde at brigaden ble flyttet nordover til Schleswig-Holstein, slik at den lettere kunne trekkes tilbake til Norge i en krisesituasjon. Schleswig og Holstein var tidligere (før 1814) i personalunion med Norge, i egenskap av besittelser av den danske kongen.
I tillegg til selve brigaden ble det etablert et permanent kommandoelement under en norsk general, Tysklandskommandoen, som også skulle håndtere forbindelsen mellom norske myndigheter og det britiske okkupasjonsstyret.
== Døde ==
Totalt 40 norske soldater døde under tjeneste i Tysklandsbrigaden, de fleste i ulykker. Fullstending liste finnes under Liste over norsk militærpersonell omkommet i tjeneste i etterkrigstiden.
== Avslutning ==
På grunn av den kalde krigens begynnelse, og grunnleggelsen av NATO, endret den norske styrken karakter fra å være okkupasjonsstyrke til å være en del av en britisk-dansk-norsk NATO-styrke (South Jutland Land Covering Force) som skulle bidra til forsvaret av Schleswig-Holstein og de sørlige delene av NATOs nordregion mot den sovjetiske trusselen i tilfelle krig. Norge var interessert i en slik styrke, siden man anså at invasjonstrusselen mot landet var størst sørfra.
Våren 1953 ble brigaden trukket hjem og omdannet til Brigaden i Nord-Norge som følge av NATOs fokusering på forsvaret av Nord-Norge mot Sovjet. Her ble en rekke høytstående tyske offiserer med erfaring fra krigen invitert som rådgivere.
== Ettertid ==
Et stort antall av medlemmene i Tysklandsbrigaden er senere blitt profilerte tysklandsvenner og har engasjert seg i norsk-tyske vennskapsforeninger. Blant annet var tidligere statsminister Kåre Willoch og tidligere forsvarssjef, general Fredrik Bull-Hansen soldater i brigaden.Nær 40 nordmenn i Tysklandsbrigaden omkom i årene fra 1947 til 1953. På Akershus festning er reist en minnebauta med navnene på de norske som falt i tjeneste.
Det var i alt tolv brigadekontingenter. Disse fikk navn Brig. 471, 472, 481, 482, 491, 492, 501, 502, 511, 512, 521, 522. Det var rundt 4200 soldater i hver kontingent. Det er utgitt både bøker og artikler fra Tysklandsbrigaden. Arkiv fra tjenestetiden i Tyskland er nå oppbevart og arkivert ved Riksarkivet i Oslo.
== Sjef for Tysklandskommandoen ==
1946–48: Generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen
1948–49: Generalmajor Ragnvald Roscher Nielsen
1949–50: Generalmajor Arne Dagfin Dahl
1950–52: Generalmajor Hans Reidar Holtermann
1952–53: Generalmajor Bjørn Olafsøn Christophersen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Veteranforening
Artikkel av Kåre Willoch | Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til den allierte okkupasjonsstyrken i Tyskland etter den andre verdenskrig. Brigaden var utstasjonert under britisk kommando i 1947–1953. | 7,965 | 7,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sibir | 2023-02-04 | Sibir | ['Kategori:105°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Arktis', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sibir', 'Kategori:Sider med kart'] | Sibir (russisk: Сиби́рь) er et større geografisk område i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia.
Geografisk kan Sibir deles i tre hovedområder; det vestlige lavlandet (Det vestsibirske lavland) som går over i det sibirske platå (Det sentralsibirske platå), og til slutt fjellområdene i Det fjerne østen. På samme måte kan Sibir også deles inn i tre i nord/sør-retning; i nord er det tundra som går over i et ca. 1 000 km. bredt barskogbelte – taigaen, og videre til steppe/ørken områdene i sør. Geologisk utgjør mesteparten av Sibir et kraton, kalt Angaraland.
Størsteparten av befolkningen bor langs Den transsibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok ved stillehavskysten. De største byene er Novosibirsk, Jekaterinburg, Omsk og Tsjeljabinsk. Sibir utgjør omkring 77 % av Russlands territorium (13,1 millioner kvadratkilometer), men kun 25 % av Russlands befolkning (36 millioner mennesker). Den resterende delen av Russland kalles bare Europeisk Russland.
Vann utgjør viktige elementer i Sibirs geografi, som inneholder 53 000 elver og mer enn én million innsjøer. Bajkalsjøen er verdens dypeste innsjø og inneholder nær en femtedel av verdens ferskvann, og elvene er blant verdens største. Fra vest til øst er de største elvene i Sibir Ob, Jenisej og Lena som flyter nordover til Nordishavet og Amur som flyter østover mot Stillehavet. Disse fire elvene drenerer omkring ⅔ av Sibir.
Det kan bli veldig kaldt der, ned til −71 ℃. Det finnes sibirtiger og ulv.
Det ligger gode økonomiske muligheter i Sibir, blant annet olje og gass. Et omfattende nettverk av rørledninger fører olje og gass til de ulike deler av det tidligere Sovjetunionen. Rørsystemet er bevart etter samveldets oppløsning, og det er nå planlagt å videreføre ledningene til Kina og Middelhavet.
| Sibir (russisk: Сиби́рь) er et større geografisk område i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia.
Geografisk kan Sibir deles i tre hovedområder; det vestlige lavlandet (Det vestsibirske lavland) som går over i det sibirske platå (Det sentralsibirske platå), og til slutt fjellområdene i Det fjerne østen. På samme måte kan Sibir også deles inn i tre i nord/sør-retning; i nord er det tundra som går over i et ca. 1 000 km. bredt barskogbelte – taigaen, og videre til steppe/ørken områdene i sør. Geologisk utgjør mesteparten av Sibir et kraton, kalt Angaraland.
Størsteparten av befolkningen bor langs Den transsibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok ved stillehavskysten. De største byene er Novosibirsk, Jekaterinburg, Omsk og Tsjeljabinsk. Sibir utgjør omkring 77 % av Russlands territorium (13,1 millioner kvadratkilometer), men kun 25 % av Russlands befolkning (36 millioner mennesker). Den resterende delen av Russland kalles bare Europeisk Russland.
Vann utgjør viktige elementer i Sibirs geografi, som inneholder 53 000 elver og mer enn én million innsjøer. Bajkalsjøen er verdens dypeste innsjø og inneholder nær en femtedel av verdens ferskvann, og elvene er blant verdens største. Fra vest til øst er de største elvene i Sibir Ob, Jenisej og Lena som flyter nordover til Nordishavet og Amur som flyter østover mot Stillehavet. Disse fire elvene drenerer omkring ⅔ av Sibir.
Det kan bli veldig kaldt der, ned til −71 ℃. Det finnes sibirtiger og ulv.
Det ligger gode økonomiske muligheter i Sibir, blant annet olje og gass. Et omfattende nettverk av rørledninger fører olje og gass til de ulike deler av det tidligere Sovjetunionen. Rørsystemet er bevart etter samveldets oppløsning, og det er nå planlagt å videreføre ledningene til Kina og Middelhavet.
== Se også ==
Sibir-khanatet | Sibir (russisk: Сиби́рь) er et større geografisk område i det østlige Russland og deler av Kasakhstan. Det strekker seg ifra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, og utgjør mesteparten av det nordlige Asia. | 7,966 | 7,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minsk | 2023-02-04 | Minsk | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Belarusstubber', 'Kategori:Bosetninger etablert på 1000-tallet', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Minsk', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06'] | Minsk (belarusisk: Мінск (Менск); russisk: Минск) er hovedstad og største by i Belarus med 1,9 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislatsj og Njamiha, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS).
| Minsk (belarusisk: Мінск (Менск); russisk: Минск) er hovedstad og største by i Belarus med 1,9 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislatsj og Njamiha, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS).
== Geografi ==
Minsk ligger midt i landet og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Minsk ligger ved vannskillet mellom Østersjøen og Svartehavet. Minsk er landets største by. Minsk var på 1000-tallet en viktig by langs handelsruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Byen ble gjenoppbygget etter å ha blitt fullstendig ødelagt under andre verdenskrig og ble et handels- og industrisenter. Jernbanelinjene Moskva-Warszawa og Vilnius-Homjel (Gomel) går gjennom Minsk. Etter Minsk er Homjel og Vitebsk viktige industri- og handelsbyer, Mahiljow (Mogiljov) er en industriby og elvevhavn ved Dnepr, og Hrodna (Grodno) er et samferdselssenter ved Nemunas.
== Historie ==
Minsk nevnes for første gang i Nestorkrøniken, og skal ha blitt grunnlagt i 1067. Byen lå på denne tiden under Fyrstedømmet Polotsk. Minsk er omtalt i skriftlige kilder første gang i 1067. I middelalderen forgikk en utstrakt trafikk på elvene i området. Byen ble senere underlagt Polen-Litauen. I 1655 ble Minsk erobret av russerne, men ble tatt tilbake av Polen-Litauen. Byen ble igjen annektert av Russland ved Polens andre deling.
Etter oktoberrevolusjonen ble Minsk hovedstaden i Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under andre verdenskrig ble byen erobret av tyske styrker. Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941 ved invasjonen av Sovjetunionen. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Dette var den korteste veien til Moskva og hadde tidligere blitt brukt av blant andre Napoleon. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. De tyske styrkene krysset elven Bug, inntok Minsk etter fire dager og tok 300 000 sovjetiske soldater til fange. Mesteparten av Minsk ble ødelagt i harde kamper, og byen ble etter krigen gjort til helteby for rollen i motstandskampen. Etter krigen ble byen bygget opp igjen i sosialistisk klassisisme. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95 % bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen.I etterkrigstiden var byen i sterk vekst, og nådde 1 million innbyggere i 1972 og 1,5 millioner i 1986.
== Administrativ inndeling ==
Minsk er delt inn i ni administrative distrikter:
██ Tsentralny («Sentral-distriktet», belarusisk: Цэнтральны раён)
██ Savjetski («Arbeiderråd-distriktet», belarusisk: Савецкі раён)
██ Pjersjamajski (oppkalt etter 1. mai, belarusisk: Першамайскі раён)
██ Partyzanski (oppkalt etter sovjetiske partisaner, belarusisk: Партызанскі раён)
██ Zavodski («Fabrikk-distriktet», belarusisk: Заводскі раён)
██ Ljeninski (oppkalt etter Lenin, belarusisk: Ленінскі раён)
██ Kastrytsjnitski (oppkalt etter oktoberrevolusjonen, belarusisk: Кастрычніцкі раён)
██ Maskowski (oppkalt etter Moskva, belarusisk: Маскоўскі раён)
██ Frunzienski (oppkalt etter Mikhail Frunze, belarusisk: Фрунзенскі раён)
== Klima ==
Minsk har varme somre med et fuktig kontinentalklima,på grunn av byens beliggenhet mellom den sterke innflytelsen fra den fuktige luften fra Atlanterhavet og den tørre luften fra landområdene i Eurasia. Byens vær er dog ustabilt og har en tendens til å skifte ofte.
Den gjennomsnittlige januartemperaturen er på -6,1 ° celsius, mens julitemperaturen ligger på 17,8 °C. Den laveste temperaturen notert i byen var den 17. januar 1940 og var på hele -40 °C. Den varmeste historiske temperaturen ble notert den 29. juli 1936, og var 35 °C.
== Næringsliv ==
Minsk er sentrum for næringslivet i Belarus. Den har utviklede industri- og tjenesteytelsessektorer, og leverer varer og tjenester til hele landet.
=== Industri ===
Minsk har over 250 fabrikker. Byens industrielle utvikling startet på 1860-tallet, og på 1870-tallet kom jernbanen til byen. Mesteparten av Minsk sin industrielle infrastruktur ble ødelagt under første verdenskrig og spesielt under andre verdenskrig. Etter siste krig har byens utvikling tett fulgt industriens utvikling. Minsk ble forvandlet til et kjempemessing produksjonsentrum for lastebiler, traktorer, tannhjul, optisk utstyr, kjøleskap, fjernsynsapparat, radioer, sykler, motorsykler og klokker. I tillegg til maskin- og elektronikkindustrien hadde også Minsk tekstil-, næringsmiddel- og trykkeindustri.
Minsk var avhengig av det store innenriksmarkedet i Sovjetunionen, og ved unionens sammenbrudd tidlig på nittitallet fikk byens næringsliv alvorlige problemer. Med Aleksandr Lukasjenkos ny-keynesianske politikk fra 1995 har det gått oppover igjen med byens industri, og ulikt mange andre østeuropeiske byer har ikke Minsk blitt avindustrialisert etter kommunismens fall. Over 70 % av de fremstilte industrivarene blir eksportert, i all hovedsak til Russland og andre land i SUS.
== Befolkningsvekst ==
* – folketelling
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555.
Salisbury, Harrison E. (1979). Den ukjente krigen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202044707.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Minsk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Мінск — Менск — Минск – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Minsk (belarusisk: Мінск (Менск); russisk: Минск) er hovedstad og største by i Belarus med 1,9 millioner innbyggere. Byen ligger mellom elvene Svislatsj og Njamiha, og huser blant annet hovedkvarteret til Samveldet av uavhengige stater (SUS). | 7,967 | 7,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertie_Ahern | 2023-02-04 | Bertie Ahern | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Irske borgermestere', 'Kategori:Irske politikere', 'Kategori:Medlemmer av det 21. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 22. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 23. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 24. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 25. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 26. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 27. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 28. Dáil', 'Kategori:Medlemmer av det 29. Dáil', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (irsk Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951 i Dublin) var den tiende taoiseach (statsminister) i Irland. Han ble statsminister i 1997 og gikk av i begynnelsen av mai 2008. I 1994 ble han leder for partiet Fianna Fáil. Ahern har også vært arbeidsminister (1987–1991) og finansminister (1991–1994).
| Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (irsk Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951 i Dublin) var den tiende taoiseach (statsminister) i Irland. Han ble statsminister i 1997 og gikk av i begynnelsen av mai 2008. I 1994 ble han leder for partiet Fianna Fáil. Ahern har også vært arbeidsminister (1987–1991) og finansminister (1991–1994).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ahern ble født i Drumcondra i Dublin, i en republikansk familie. Hans far Con, som var fra grevskapet Cork, hadde kjempet i uavhengighetskrigen og borgerkrigen, og var tilhenger av Eamon de Valera.Ahern fikk sin utdannelse ved St. Patrick's National School i Drumcondra, St. Aidan's Christian Brothers i Whitehall, University College Dublin, Rathmines College of Commerce og muligens ved London School of Economics.
=== Karriere ===
Han ble regnskapsfører, og arbeidet en tid ved Mater sykehus.
I eller rett før 1972 møtte han Miriam Kelly, en bankfunksjonær som bodde rett ved ham. De giftet seg på Aherns 24-årsdag i 1975. Det viste seg at hans politiske aktivitet var vanskelig å kombinere med ekteskapet, og forholdet mellom de to var anstrengt da han han ble borgermester i Dublin i 1986. Da han kom inn i regjeringen ble det for mye, og i 1992 endte ekteskapet. Paret fikk to barn sammen, Georgina og Cecelia. Sistnevnte er romanforfatter. Etter ekteskapets slutt hadde Ahern i en periode et forhold til Celia Larkin, som er aktiv i partiet Fianna Fáil. Dette forholdet tok slutt i 2003.Datteren Georgina er gift med Nicky Byrne fra Westlife, noe som har fått mye oppmerksomhet. Deres avgjørelse om å gifte seg i Frankrike i stedet for Irland, kostnadene for bryllupet og salget av bryllupsbildene til ukebladet Hello! var kontroversielle temaer både for paret og for Bertie Ahern.Religion har vært viktig for Ahern gjennom hele hans liv, og han går til katolsk messe hver søndag. Han reiste også til Lourdes to ganger med sin mor. Allikevel ble han irettesatt av kardinal Desmond Connell, erkebiskopen av Dublin, for sitt offentlig kjente forhold til Celia Larkin.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bertie Ahern – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertie Ahern – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertie Ahern hos Oireachtas, Irlands parlament | Patrick Bartholemew (Bertie) Ahern (irsk Pádraig Parthalán Ó hEachthairn) (født 12. september 1951 i Dublin) var den tiende taoiseach (statsminister) i Irland. | 7,968 | 7,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taoiseach | 2023-02-04 | Taoiseach | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Embetstitler', 'Kategori:Lister over regjeringssjefer', 'Kategori:Politikk i Republikken Irland'] | Taoiseach (pluralis Taoisigh) er den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset).
Ordet Taoiseach er irsk og betyr «leder» eller «høvding». Før den irske grunnloven fra 1937 ble tatt i bruk ble regjeringssjefen kalt President of the Executive Council of the Irish Free State (Irsk: Uachtarán ar Ard-Chomhairle Shaorstát Éireann), altså Presidenten for Den irske fristatens utøvende råd. Han ble utnevnt av generalguvernøren, som imidlertid var bundet av konstitusjonell sedvanerett til å utnevne den kandidaten som var nominert av Dáil Éireann.
Under Den irske republikk 1919–1922 var Dáil Éireanns presidenter og republikkens president regjeringssjefer.
| Taoiseach (pluralis Taoisigh) er den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset).
Ordet Taoiseach er irsk og betyr «leder» eller «høvding». Før den irske grunnloven fra 1937 ble tatt i bruk ble regjeringssjefen kalt President of the Executive Council of the Irish Free State (Irsk: Uachtarán ar Ard-Chomhairle Shaorstát Éireann), altså Presidenten for Den irske fristatens utøvende råd. Han ble utnevnt av generalguvernøren, som imidlertid var bundet av konstitusjonell sedvanerett til å utnevne den kandidaten som var nominert av Dáil Éireann.
Under Den irske republikk 1919–1922 var Dáil Éireanns presidenter og republikkens president regjeringssjefer.
== Den irske republikk 1919–1922 ==
Sinn Féin
Sinn Féin (Pro-Treaty-fraksjon)
== Sør-Irland 1922 ==
Sinn Féin (Pro-Treaty-fraksjon)
== Den irske fristaten 1922–1937 ==
Sinn Féin (Pro-Treaty-fraksjon)
Cumann na nGaedheal
Fianna Fáil
== Irland 1937– ==
Fianna Fáil
Fine Gael
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(ga) Offisielt nettsted
(en) Taoisigh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Taoiseach (pluralis Taoisigh) er den irske regjeringssjefen. Han blir utnevnt av presidenten etter nominasjon ifra Dáil Éireann (det irske underhuset). | 7,969 | 7,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ruhr | 2023-02-04 | Ruhr | ['Kategori:51°N', 'Kategori:5°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Ruhrs vassdragsområde', 'Kategori:Sauerland'] | Ruhr er ei elv i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Den er ei sideelv av Rhinen og er 219 kilometer lang med et nedbørområde på 4 485 km². Elva renner gjennom Ruhrområdet, Tysklands største industriområde, med store deler av Tysklands historiske kull- og stålproduksjon. Elva begynner i Winterberg i fjellregionen Sauerland, og renner ut i Rhinen ved Duisburg. Ved Pegel Mülheim er vannføringen på 79 m³ per sekund.
I dag er Ruhr en viktig kraft- og drikkevannskilde for befolkningen i Ruhrområdet. Elvebåttrafikk foregår i dag bare på de 12 nederste kilometrene, nedenfor Mülheim.
| Ruhr er ei elv i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Den er ei sideelv av Rhinen og er 219 kilometer lang med et nedbørområde på 4 485 km². Elva renner gjennom Ruhrområdet, Tysklands største industriområde, med store deler av Tysklands historiske kull- og stålproduksjon. Elva begynner i Winterberg i fjellregionen Sauerland, og renner ut i Rhinen ved Duisburg. Ved Pegel Mülheim er vannføringen på 79 m³ per sekund.
I dag er Ruhr en viktig kraft- og drikkevannskilde for befolkningen i Ruhrområdet. Elvebåttrafikk foregår i dag bare på de 12 nederste kilometrene, nedenfor Mülheim.
== Historie ==
Fra karolingertiden på 800-tallet vokste det fram en linje av fort langs den naturlige befestningslinjen som Ruhr utgjorde, til forsvar for handelen ut fra Bergisches Land i sør. På 1200-tallet begynte også erkebiskopen i Köln og ulike grevskap å bygge forsvarsverker langs elven.
Vannkraften ble utnyttet til tidlig håndverksproduksjon og industrialisering. Omkring 1650 utviklet Mülheim en lærindustri som innen 1920 talte mer enn 50 bedrifter. På 1800-tallet var Ruhr Tysklands mest trafikkerte elv. Tidlige jernverk ble etablert, men det var først med utnyttelsen av kullkraft fra midten av 1800-tallet at utviklingen skjøt fart. Stålverk som Krupp og Thyssen har sine røtter langs Ruhr.
Fra 1920-tallet kom begrepet Ruhrområdet i bruk om hele industriområdet langs elva, og dette vokste kraftig med opprustningen etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Under avslutning av andre verdenskrig ble store tyske styrker under kommando av Walter Model omringet i området av britiske og amerikanske styrker i perioden 1. til 21. april 1945. Til slutt overga den tyske styrken med rundt 325 000 seg til de allierte.
På 1980- og 90-tallet ble derimot kull- og stålindustrien kraftig nedbygd, og mange gruver er i dag stengt i «spøkelsesbydeler» over hele Ruhrområdet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ruhr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ruhr – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
www.ruhr.nrw.de Ruhrregionen
Der Pegel der Ruhr
Informasjonsside om Ruhr
Naturvern og turisme i Ruhrdalen
Websiden til Ruhrverband | | munning = Rhinen ved Duisburg | 7,970 | 7,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rimini | 2023-02-04 | Rimini | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Emilia-Romagna', 'Kategori:Eksarkatet Ravenna', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Kommuner i provinsen Rimini', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-02'] | Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. Den gamle bydelen ligger mellom elvene Marecchia (”historisk Ariminus”) og Ausa (”Aprusa”). Sammen med nærliggende byer som Riccione danner byen en av de mest populære turiststedene langs Adriaterhavet. I utstrekning strekker kommunen seg opp til San Marino.
| Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. Den gamle bydelen ligger mellom elvene Marecchia (”historisk Ariminus”) og Ausa (”Aprusa”). Sammen med nærliggende byer som Riccione danner byen en av de mest populære turiststedene langs Adriaterhavet. I utstrekning strekker kommunen seg opp til San Marino.
== Transport ==
Rimini har 5 jernbanestasjoner (Rimini, Rimini Fiera, Rimini Torre Pedrera, Rimini Viserba og Rimini Miramare). Jernbanelinjen Bologna-Bari går gjennom byen. Den andre jernbanelinjen går til Ravenna. Fram til 2. verdenskrig gikk det også en jernbanelinje til San Marino. Hovedstasjonen i Rimini har avganger til de fleste byene i Nord-Italia, til Roma og Puglia. Det er også togavganger til utlandet.
Flyplassen heter Federico Fellini (eller Miramare) og betjener Rimini og San Marino. De senere årene har flere lavpris-selskaper etablert seg og Rimini har nå forbindelse med blant annet München, London og Roma, men det er først og fremst charterfly som betjener flyplassen. IATAkoden er RMI.
Motorveien A14 passerer byen. Ellers går det hovedveier til San Marino og Ravenna. Byen har en trolleybusslinje som går fra sentrum til jernbanestasjonen og videre langs kysten.
Om sommeren går det hurtigbåter til Venezia og Kroatia
== Næringsliv ==
Den viktigste næringssektoren i Rimini er turisme. Byen har 15 km sandstrand som varierer med en bredde fra 40 m til 200 m. Dette har gjort at byen har rundt 1300 hoteller med over 50000 sengeplasser. Den første informasjonen om badeturister til Rimini stammer fra slutten av 1700-tallet. De første badeanstaltene kom på midten av 1800-tallet og byens første hotell ble åpnet i 1896, Villa Adriatica. Grand Hotell ble åpnet i 1908. Byen er kjent for sitt uteliv og har mange diskoteker, kaffer, barer, restauranter, kjøpesentre og butikker. Man finner også delfinarium, marina, teater, kinoer, messe og diverse fornøyelsesparker. Industri er av liten betydning.
== Historie ==
=== Ariminum ===
De første bosetterne i området bodde på sletten mellom de nærmeste åsene og stranda for mer enn 800 000 år siden. I år 390 f. Kr ble området okkupert av Gallere, mens Romerne kom til området i år 295 f. Kr, men det var først i 286 f. Kr at Romerne etablerte en koloni her mellom de to elvene Ausa og Marecchia. Byen fikk raskt en viktig strategisk posisjon som en viktig veiknutepunkt for 3 romerske veier.
Via Flaminia (220 f. Kr) som gikk til Roma
Via Emilia (197 f. Kr) som gikk langs foten av Appenninene til Piacenza
Via Popilia (132 f. Kr) gikk langs Adriaterhavskysten til byen AquileiaByen var involvert i den romerske borgerkrigen og var hele tiden trofast til det regjerende partiet og dets leder, først Marius og deretter Caesar. Caesar besøkte også byen etter at han krysset elva Rubicone (50 f. Kr) og holdt si legendariske appell i byens Forum. Etter ham kom også Augustus (9 f. Kr) som senere byens borgerer hedret ved å oppkalle byporten etter ham. Augustus lot bygge en bro over Marecchia. Broen ble senere ferdigstilt av Tiberius som ga broa sitt navn. I denne perioden ble flere prestisjebygninger bygd som Amfiteateret og San Stefano-kirken.
== Kjente mennesker fra Rimini ==
Federico Fellini
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rimini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rimini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rimini hos Wikivoyage | Rimini er en italiensk by i regionen Emilia-Romagna. Byen ligger langs Adriaterhavet og danner sin egen provins med omkringliggende kommuner. | 7,971 | 7,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Schweigaard | 2023-02-04 | Christian Schweigaard | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Høyre-ordførere i Oslo', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1814–1884', 'Kategori:Ordførere i Oslo', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1889–1891', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1895–1897', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Holmestrand', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Christian Homann Schweigaard (født 14. oktober 1838 i Christiania, død 24. mars 1899) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var statsminister i det såkalte Aprilministeriet i 1884, etter riksrettssaken. Christian Schweigaard var Emil Stangs nære venn og uunnværlige partner i ledelsen av Høyres politikk og organisasjonsbygging i 1880- og 1890-årene, som formann i Høyres sentralstyre 1889–1891 og 1893–1896 og formann i stortingsgruppen 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard beskrives hverken som en kampens mann eller noen lederskikkelse, men «med sin begavelse og evne til å lytte og utjevne motsetninger» ble han en samlende figur i et parti som hadde tapt i mange saker, mente Paul Thyness.
| Christian Homann Schweigaard (født 14. oktober 1838 i Christiania, død 24. mars 1899) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (H). Han var statsminister i det såkalte Aprilministeriet i 1884, etter riksrettssaken. Christian Schweigaard var Emil Stangs nære venn og uunnværlige partner i ledelsen av Høyres politikk og organisasjonsbygging i 1880- og 1890-årene, som formann i Høyres sentralstyre 1889–1891 og 1893–1896 og formann i stortingsgruppen 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard beskrives hverken som en kampens mann eller noen lederskikkelse, men «med sin begavelse og evne til å lytte og utjevne motsetninger» ble han en samlende figur i et parti som hadde tapt i mange saker, mente Paul Thyness.
== Familie og yrke ==
Schweigaard ble født i Christiania i 1838, som sønn av Anton Martin Schweigaard og Caroline Magnine Homan. Han var dermed nevø av Peder Jacob Homan og Henrik Homan. Han ble gift den 23. mai 1867 med Thea Meyer, datter av Thorvald Meyer, og ble svoger til Axel Heiberg, svigerfar til Fredrik Stang samt morfar til Erling Christophersen og Christian Schweigaard Stang.
Han tok examen artium i 1855 som preseterist, og studerte deretter rettsvitenskap og ble cand.jur. i 1860. Han var fullmektig i onkelen Peder Jacob Homans advokatforretning, studerte deretter ett år i London og Paris, og ble overrettssakfører i 1863. I 1864 ble han høyesterettsadvokat og opparbeidet raskt en stor og velrenommert advokatforretning. Ved siden av dette og politikken innehadde Schweigaard en rekke offentlige verv, blant annet som direksjonsmedlem i Hovedbanen, medlem av den kongelige kommisjon om utvidelse av Christiania i 1873, samt medlem av den parlamentariske skattekommisjon i 1877.
== Politisk arbeid ==
Ved en regjeringsomdannelse i 1880 ble Schweigaard revisjonsminister fra 22. desember. Han bestyrte Revisjonsdepartementet inntil september 1882, i tillegg til Justisdepartementet fra 26. september til november 1881. Han var ved statsrådsavdelingen i Stockholm fra september 1882 til september 1883. Han var finansminister fra september 1883 til 3. april 1884, da han gikk av sammen med Christian Selmers ministerium som følge av Statsrådssaken.
Emil Stang fikk i oppdrag å danne ny regjering, men man innså etter hvert at Høyres stortingsgruppe ikke kunne avse Stangs parlamentariske talent, og det ble derfor Schweigaards oppgave å lede Aprilministeriet.
Regjeringen, hvor Schweigaard dessuten var sjef for Revisjonsdepartementet, tiltrådte 3. april 1884, til Venstres store forargelse, idet Venstre utgjorde flertallet på Stortinget. Regjeringens marinebudsjett ble så avvist, med Jacob Lerche Johansens avgang som resultat. Trusler om en ny riksrettssak, et splittet Høyre, en motstridende svensk opinion og en usikker kong Oscar II førte til slutt til at Schweigaard søkte avskjed den 31. mai, hvilket senere ble innvilget den 26. juli.Schweigaard var innvalgt på Stortinget fra Holmestrand 1886–1897, i henhold til Grunnlovens unntak fra bostedsbåndet for tidligere statsråder. Han var odelstingspresident 1889–1891 og parlamentarisk leder mens Emil Stang var statsminister 1889–1891 og 1894–1895. Schweigaard var innvalgt i Christiania bystyre 1873–1880 og 1885–1894, og var ordfører 1879–1880 og 1885–1888.
Han var formann i Høyre 1889–1891 og 1893–1896, og i Christiania Høire var han viseformann fra stiftelsen i 1884 og formann 1889–1891.
== Utmerkelser ==
Schweigaard ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1880 og til kommandør av 1. klasse i 1890, og han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Homann Schweigaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Christian Schweigaard hos Norsk senter for forskningsdata | Christian Schweigaard Stang (født 15. mars 1900 i Kristiania, død 2. | 7,972 | 7,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alternativ_behandling | 2023-02-04 | Alternativ behandling | ['Kategori:Alternativ behandling', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.
Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.
De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.
| Alternativ behandling er en samlebetegnelse på medisinske behandlingsformer ved hjelp av teknikker, utstyr eller legemidler som ikke bygger på vitenskapelig grunnlag.
Som motsetning til alternativ behandling brukes gjerne betegnelsene konvensjonell behandling, evidensbasert medisin eller skolemedisin. Når alternativ behandling benyttes som et tillegg til behandling med dokumentert virkning, brukes ofte benevnelsen komplementær behandling.
De fleste alternative behandlingsformer praktiseres utenfor det etablerte helsevesen, men i noen land er noen av disse tatt inn i det regulære helsetilbudet, til tross for at disse behandlingsformenes grunnlag omtales som pseudovitenskapelig. Dette gjelder kiropraktikk i Norge.
== Norske definisjoner ==
Alternativ behandling ble i Norge tidligere kalt alternativ medisin. Begrepsbruken ble endret i 2002 i forbindelse med innstilling til ny lov om alternativ behandling av sykdom.
Lov om alternativ behandling av sykdom ble vedtatt i 2003 og alternativ behandling har siden vært den offentlig akstepterte termen. Loven definerer hva som er alternativ behandling § 2: «Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell.» Videre definerer lovens § 2 i tillegg behandling som utøves av autorisert helsepersonell som alternativ behandling når: «.. det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.».
Begrepet alternativ behandling favner vidt og er bare avgrenset til at det skal være helserelatert og at det skal være metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Variasjonen i hva som kalles alternativ behandling er stort og i forarbeidene til loven omtales over 100 forskjellige former for alternativ behandling. Lov om alternativ behandling av sykdom har, i tillegg til definisjonen av hva alternativ behandling er, også bestemmelser om registerordning, taushetsplikt, hvilke helsetilstander alternative behandlere ikke kan behandle, beskyttede titler, markedsføring av alternativ behandling og om straff.
Det som i Norge omtales som alternativ behandling eller alternativ medisin må ikke forveksles med tradisjonell medisin slik det er definert av WHO (FNs helseorganisasjon). Tradisjonell medisin er medisin som har lange tradisjoner i et land og er forankret i innbyggernes kultur. Bruk av et lands tradisjonelle medisinske kunnskap og praksis er anbefalt av WHO og for rundt 80% av verdens befolkning er primærhelsetilbudet å finne innenfor behandlingssystemer og -metoder som WHO betegner som tradisjonell medisin. I dag tilbys rundt 200 forskjellige alternative behandlingsformer i Norge i tillegg til det medisinske tilbudet innenfor helsetjenesten.
== Benevnelse ==
Helse- og omsorgsdepartementet har fra 2002 valgt å bruke begrepet «alternativ behandling» i rettslig sammenheng og i den generelle omtalen av feltet. Begrunnelsen er begrunnet med at begrepet behandling har den fordel at det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring. Begrepet behandling kan tolkes videre enn begrepet medisin, og må sies å favne de ulike terapiformene på en mer dekkende måte enn medisinbegrepet. Medisinbegrepet kan av mange oppfattes slik at det er avgrenset til den virksomhet som utøves av leger, basert på en naturvitenskapelig biomedisinsk forståelsesmodell.Behandling kan ha både et kurativt aspekt, og et forebyggende og lindrende aspekt. Behandling vil imidlertid også kunne omfatte tjenester som kun har økt velvære som formål. Begrepet behandling vurderes å være et mer hensiktsmessig begrep enn medisin. Dette kan begrunnes med at behandlingsbegrepet kan tolkes videre, samtidig som det ikke gir så sterke assosiasjoner til vitenskapelig dokumentasjon og systematisert erfaring.Helse- og omsorgsdepartementet vurderer det som mest hensiktsmessig å bruke begrepet alternativ behandling fremfor alternativ medisin eller komplementær behandling. Begrepet er enkelt i bruk, særlig i rettslig sammenheng, og er det som er mest nærliggende å benytte i stedet for alternativ medisin. Begrepet regnes også som mer dekkende og nøytralt.
Valg av begrepet alternativ behandling bygger ikke på en vurdering av eventuell effekt, men på behandlingens hensikt. Begrepsbruken er med andre ord ikke å forstå som en offisiell bekreftelse på at de aktuelle behandlingsformene virkelig representerer et anerkjent og reelt vitenskapelig basert alternativ til den offisielle medisinen.
== Verdens helseorganisasjon (WHO) om alternativ medisin og tradisjonell medisin ==
WHO ser på tradisjonell medisin som et svært viktig tilbud. I «General Guidelines for Methodologies on Research and Evaluation of Traditional Medicine» fra 2000 fra november 2008 oppfordrer WHO alle sin 193 medlemsland til å integrere tradisjonell medisin i sine nasjonale helsesystemer og dele erfaringer og kunnskap. WHO definerer tradisjonell medisin som summen av den viten, ferdighet og den praksis som er basert på opprinnelige teorier, tro og erfaring i innfødte kulturer enten de kan forklares eller ikke. WHO omtaler også alternativ medisin og Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB skriver: «Verdens helseorganisasjon, (WHO) bruker følgende definisjon» (alternativ medisin): «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet”. Denne definisjonen ser man ofte brukt om alternativ behandling i Norge.»WHO anerkjenner tradisjonell medisin som viktig for primærhelsetjenesten både på grunn av tilgjengelighet og lave kostnader – og dens bidrag til forbedret helse hos mange, ikke minst i utviklingsland i Afrika og Asia. Samtidig ser man at 80% av befolkningen i Tyskland og 70% i Canada bruker alternativ behandling. I alle de tre skandinaviske land, Norge, Sverige og Danmark, ligger antallet brukere mellom 45 og 50%.Ifølge WHOs generaldirektør, Margaret Chan, er plantemedisin, tradisjonelle behandlinger og tradisjonelle utøvere det viktigste og ofte også det eneste helsetilbudet som finnes for millioner av mennesker. Chan mener tradisjonell medisin og skolemedisin ikke trenger å støte mot hverandre, men kan utvikles harmonisk sammen i primærhelsetjenesten og dra nytte av det beste i begge systemene. Dette kan ifølge henne bare oppnås om myndighetene tar de riktige beslutningene. Hun sier videre at mange land har klart å kombinere systemene og nevner Kina som et godt eksempel hvor plantemedisin med dokumentert virkning tilbys i offentlige sykehus over hele landet ved siden av skolemedisin.
== Dynamisk begrep ==
Hva som faller inn under begrepet alternativ behandling og hva som er medisin, endres og varierer over tid, over landegrenser, mellom fagmiljøer, og grensesnittet mellom områdene er flytende og i forandring.
I Norge ble alternativ behandling først introdusert på departementsnivå som ”politisk korrekt” begrep i forbindelse med ovennevnte lov. Tidligere er andre begrep brukt.
=== Eksempler på endringer og forskjeller ===
Kiropraktikk ble en del av det offentlige helsevesen i Norge fra 1. januar 2006. Kiropraktorer ble først autorisert helsepersonell i Norge i 1988.
Naprapati er integrert i helsevesenet og naprapater er autorisert helsepersonell i Sverige og Finland, men ikke i Norge. Osteopater er autorisert i Finland, men ikke i Sverige og Norge.
=== Andre betegnelser ===
Begrepet alternativ medisin er fortsatt i utstrakt bruk i forskjellige sammenhenger. Både i Norge og utlandet brukes ofte betegnelsene komplementær og alternativ medisin (KAM/CAM i engelskspråklige land). Også alternativ terapi er brukt samt ikke-skolemedisinsk behandling / konvensjonell terapi. En nyere variant er integrert medisin. Utøvere og brukere av behandlingene kan bruke betegnelser som naturmedisin, helhetsmedisin, ikke-toksisk medisin, holistisk medisin, naturlig medisin og tradisjonell medisin. Norges forskningsråd bruker begrepene etablert og ikke-etablert medisin, og begrepsinnholdet vil dermed nødvendigvis endre seg over tid, ettersom forskjellige systemer, terapier og preparater vinner aksept etter hvert som det genereres forskningsresultater og dokumentasjon.
I EU brukes forskjellige uttrykk, blant annet konvensjonell medisin og komplementær medisin. Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker forkortelsen TCAM, som står for tradisjonell, komplementær og alternativ medisin. I internasjonal sammenheng og i vestlig skolemedisin brukes ofte begrepet ”non-proven therapy” (ikke-utprøvd terapi).
Den fremste forskningsinstitusjonen på området i Norge har navnet Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) som er lagt til det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Det nasjonale informasjonssenteret kalles Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB).
På engelsk brukes gjerne samlebetegnelsen complementary and alternative medicine, forkortet CAM. På fransk brukes betegnelsen médecine non conventionnelle og denne er også en del av begrepsapparatet i EU-kommisjonen. Svensk bruker begrepene alternativmedicin og komplementärmedicin om hverandre.
== Definisjoner internasjonalt ==
WHO definerer alternativ behandling slik: «En vid gruppe av behandlingsmetoder som ikke er en del av landets egne tradisjoner, og som ikke er integrert i det dominerende behandlingssystemet». WHO-definisjonen brukes ofte om alternativ behandling i Norge.
National Center for Complementary and Alternative Medicine (NCCAM) i USA har denne definisjonen: «En gruppe av mangfoldige medisinsk- og helseomsorgsystemer, praksiser og produkter, som for øyeblikket ikke vurderes som en del av konvensjonell medisin. Selv om det finnes vitenskapelig bevis for noen komplementære og alternative terapiformer, gjenstår det for de fleste å besvare nøkkelspørsmål med godt designede vitenskapelige studier. Spørsmål om hvorvidt terapiformene er trygge, og hvorvidt de virker mot sykdommene eller de medisinske tilstandene de brukes mot».
Ifølge VIFAB, Videns- og forskningscenter for alternativ behandling i Danmark, er alternativ behandling «behandlingsformer som ikke foregår i eller med støtte fra den offentlige helsetjenesten».
I Sverige er det vanligste begrepet komplementär medicin, men det finnes ingen offisiell definisjon av dette begrepet.
== Bruk av komplementær og alternativ behandling ved norske sykehus ==
En studie publisert i januar 2011 viser at alternativ behandling tilbys ved om lag halvparten av norske sykehus. 40 sykehus tilbød akupunktur, mens 19 hadde tilbud om behandlinger som biofeedback, hypnose, kopping, øreakupunktur, urtemedisin, kunstterapi, homøopati, refleksologi, tankefeltterapi, gestaltterapi, aromaterapi, tai chi, akupressur, yoga, pilates og andre. 9 sykehus hadde flere enn ett tilbud.
Alternativ behandling brukes i flere avdelinger i sykehusene; i fødeavdelinger, smerteklinikker og kreftavdelinger. Alternativ behandling kan være aktuelt å tilby ved smerter i forbindelse med fødsel, ryggplager, hodepine, samt ved bivirkninger etter operasjon eller ved cellegiftbehandlinger. Også kvalme, leddsmerter, revmatiske lidelser, diabetes, allergier og søvnplager oppgis som tilfeller der sykehusene kan tilby pasientene å forsøke en alternativ behandlingsform.
Undersøkelsen viser at så godt som alle som har ansvaret for den alternative behandlingen som sykehuset tilbyr, er utdannet helsepersonell. Ved akupunktur stiller sykehusene også krav til utdanning i akupunktur til de som skal utføre den. Det er hovedsakelig fysioterapeuter, jordmødre, leger og sykepleiere som utfører den alternative behandlingen på sykehusets pasienter. I liten grad hentes det inn alternative behandlere utenfra.
Studien konkluderer med at det har vært en merkbar økning i tilbudet av alternativ behandling i norske sykehus fra 2001, da andelen som tilbudte pasientene slik behandling var 25%, mot 50% i dag. Grunnene til at sykehuset velger å tilby alternativ behandling, har endret seg noe fra 2001. Forskningsresultater og økt vitenskapelig dokumentasjon oppgis nå oftere som årsak til at sykehusene tilbyr akupunktur.
== Andre land og kulturer ==
=== Kina ===
I Kina har man to likestilte medisinsystemer: Vestlig medisin og tradisjonell kinesisk medisin (TKM). Begge systemene er anerkjent av staten, og finansieres for en stor del av staten. Helsemyndighetene ønsker å fremme systemenes likeverdighet blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Både medisin og tradisjonell kinesisk medisin utøves av leger, men de har forskjellig utdannelse. Under utdannelsen lærer studentene noe om den andre medisinformen.
=== India ===
I India har man fire parallelle, likeverdige medisinsystemer som alle er anerkjent av staten og
som delvis også finansieres av staten. I tillegg til vestlig medisin, er det ayurveda og siddha, unani samt homøopati. Helsemyndighetene søker å fremme de tradisjonelle medisinformene ayurveda, siddha og unani blant annet av politiske, kulturelle og økonomiske årsaker. Også homøopati søkes fremmet av blant annet økonomiske grunner. Det er etablert offentlig godkjenning for leger innen alle fire systemer. De ulike typer leger utdannes ved forskjellige skoler.
=== Europa ===
En analyse foretatt ved Universitetet i Neuchâtel, Institutt for helserett, i forbindelse med et forskningsprosjekt om alternativ behandlings rettslige stilling i Europa omfatter 24 land. I tre land, Norge, Island og Ukraina er det kun medisin, kiropraktikk og fysioterapi som inkluderes og som kan refunderes. I Danmark er akupunktur og osteopati inkludert i det offentlige helsevesen. Irland og Finland inkluderer akupunktur, naprapati, osteopati og lymfedrenasje, Latvia inkluderer akupunktur, homøopati, naprapati, osteopati, iridologi og bioresonans, Luxembourg og Malta inkluderer TKM. Private forsikringer gir dekning for homøopati, osteopati, og akupunktur i Østerrike og Belgia og osteopati og manipulasjonsteknikker i Liechtenstein, Spania og Storbritannia. Både private forsikringer og offentlige ordninger inkluderer refusjon for homøopati, akupunktur og osteopati i Frankrike, akupunktur, hypnose, laserterapi, lymfedrenasje og soneterapi i Italia og akupunktur og homøopati i Tyskland, Nederland og Sveits.
=== Storbritannia ===
Veldig få former for alternativ behandling tilbys pasienter i det britiske helsevesenet (NHS). Bruk av disse behandlingene er økende begrenset, og i de fleretall av sakene vil helsetjeneste ikke betale for dem. Bare to typer alternative behandlinger er regulert, osteopati og kiropraktikk. Disse kan ikke kreves på nasjonal helsesystemet og tolkes som uortodoks behandlinger med lite bevis for effektivitet bortsett fra noen typer leddsmerter. For kiropraktikk er det varslet fare for negativ bivirkninger som skiveprolaps eller hjerneslag.
=== Innvandrermiljøer i Norge ===
Innvandrere i Norge velger gjerne de tradisjonelle behandlingssystemer de er kjent med fra hjemlandet, blant annet behandling med urter og healing. Årsakene er mange. Kulturelle, språklige, psykiske og religiøse på den ene siden, og at helsevesenet ikke er godt nok tilpasset det flerkulturelle samfullet på den andre. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse er kjent med dette, men påpeker at også mange etnisk norske pasienter bruker alternativ behandling.
== Alternative behandlingssystemer ==
Bak de ulike alternative behandlingssystemer er det en omfattende teori, filosofi og metoder. Disse spiller er viktig rolle både i behandling og forebygging av sykdom. For brukerne er bakgrunnen også en naturlig del av det daglige liv for opprettholdelse av balanse og helse.
=== TKM ===
Tradisjonell kinesisk medisin (TKM/TCM) har røtter som går flere tusen år tilbake. TKM omfatter en rekke elementer innen behandling, blant annet akupunktur, kosthold, livsstilsveiledning og øvelser. Den bygger på taoisme, kinesisk kultur og livsvisdom. Et sentralt begrep i TKM er ”Qi” eller «livsenergi». Ifølge TKM sirkulerer «livsenergien» i hele kroppen gjennom meridiansystemet og opprettholder kroppens livsprosesser. Sykdomsteorien bygger på at sykdommer oppstår på grunn av ubalanser i Qi. Du blir frisk når likevekt og indre ro gjenopprettes.
=== Ayurveda ===
Ayurveda / ayurvedisk medisin er antagelig ett av verdens eldste medisinske systemer som fortsatt er i bruk. Den er offentlig anerkjent i India. Både i India og på Sri Lanka er ayurvedisk medisin nært knyttet til hinduistisk filosofi. Den praktiseres også i Norge, resten av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den grunnleggende tanken bak behandlingstradisjonen er at alt i universet består av en kombinasjon av ulike livsenergier. Ubalanser mellom livsenergiene gjør at vi blir syke. I behandlingen inngår blant annet kosthold, mosjon, en lang rekke urter og planter, meditasjon, massasje og pusteøvelser.
=== Tibetansk medisin ===
Tibetansk medisin bygger på medisinske tradisjoner fra begynnelsen av 800-tallet og er påvirket av bl. a gammel indisk og kinesisk medisin. Det er dokumentert at en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina og Persia samt leger som beherske gammel gresk medisin til en konferanse hvor de utvekslet teorier og erfaringer om behandlinger for å finne frem til de beste. Det finnes varianter av denne medisinformen i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder. Tibetansk medisin består av forskjellige deler: Medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon (etsing/brenning), kosthold og åndelige og psykologiske metoder.
I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnose og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.
En rekke behandlinger som er utviklet av indianere i Nord-Amerika, aboriginer i Australia og av stammer i Afrika, Midtøsten og Mellom- og Sør-Amerika regnes også som behandlingssystemer.
NCCAM regner homøopati og naturopatisk medisin til behandlingssystemene og bruker dem som eksempler på medisinske systemer som er utviklet i vesten.
== Medisinske systemer i Norge ==
Også i Norge er det tradisjonelle, medisinske systemer. Utviklingen i bruk av urter til medisin kan i grove trekk deles inn ifølgende faser:
førhistorisk bruk
samisk folkemedisin
norrøn bruk
importert medisin fra munkeordener
folkemedisin og trolldomsurter
industriproduksjon
moderne, medisinsk bruk.Hos oss eksisterer ikke den folkemedisinske tradisjonen lenger som et eget medisinsk system i den forstand at tradisjonen er en integrert del av folks verdensbilde og sykdomsoppfatning. Men deler av tradisjonen lever godt videre som «kjerringråd» og hos enkeltindivider med omfattende kunnskaper om urter og droger, særlig i vår nordlige landsdel. Denne overleverte kunnskapen er i noen grad blitt tatt opp i praksis av moderne, alternative behandlere. Dens rolle som supplement til medisinen er ikke noe nytt.
På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det i hele landet ikke mer enn 5 embetsleger og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet – Nordland hadde fått hele 2 leger! Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. I 1827 var det 120 leger i Norge. 80 hadde praksis i byene.
=== Samisk behandlingstradisjon ===
Syke samer fikk neppe særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige - og avstandene så store. Deres helseproblemer ble opp til vår tid fremlagt for deres tradisjonelle behandlere, noaider, i dag gjerne kalt sjamaner. Den første distriktslegen kom til samiske områder i Finnmark så sent som på 1950-tallet. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin lenge levde i fredelig sameksistens i store deler av landet. På folkemunne har det gjennom tidene hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».
Kunnskapen om legemidler ble nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene brukte terapeutiske bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: Ballblom, bjerkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjerkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann var kjent som et middel mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.
Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst fra okser eller kuer for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode. Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.
Reinen har – naturlig nok – vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.
== Sammenhengen mellom kropp og psyke ==
Til denne kategorien regnes behandlingsteknikker eller terapiformer som fokuserer på hvordan vi selv kan påvirke ulike kroppsfunksjoner og symptomer med bevisstheten eller tankene. Hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi styrer tankene påvirker oss hvordan vi har det fysisk og psykisk. Denne grunnidéen er den samme i adferds- og kognitiv terapi.
Visualisering er en type behandling som faller inn i denne gruppen. Teorien er at det er mulig å påvirke konkrete fysiske forhold eller problemer ved å lage mentale bilder. Andre alternative behandlinger/teknikker i denne gruppen er gestaltterapi, kunst- og uttrykksterapi, musikkterapi og meditasjon.
== Behandlinger som tar utgangspunkt i biologiske prosesser ==
Behandlinger som baserer seg på biologiske prosesser tar i bruk ulike biologiske produkter som naturlegemidler, naturmidler, urter, mat og kosttilskudd (vitamin- og mineralpreparater og planteuttrekk). Disse behandlingsformene overlapper på flere felt kost- og diettbehandling i helsetjenesten.
Ernæringsterapi, urtemedisin, biopati og ortomolekylær medisin er eksempler på alternative behandlinger innenfor denne gruppen.
== Behandlinger med berøring og manuell manipulasjon av kroppen ==
Felles for denne gruppen av behandlinger er idéen om at forstyrrelser i kroppen et sted påvirker funksjoner andre steder i kroppen. Metodene som brukes baseres på manipulering og/eller bevegelse av en eller flere deler av kroppen. Ved behandling av spesifikke steder på kroppen antas at kroppens øvrige organer, systemer og funksjoner påvirkes.
Soneterapi er et eksempel på den typen behandlingsformer. Ved å trykke eller massere på bestemte punkter på føttene antar kan man påvirke kroppens organer. Teorien bak er at punktene på føttene korresponderer med bestemte organer i kroppen.
Kraniosakral terapi er en manuell behandlingsform som er hevdet å bruke svært lette trykk og bevegelser for angivelig å manipulere/påvirke ryggmargvæskens rytmiske puls som igjen er ment å stimulere kroppens selvhelbredende evner. En 2004 rapport fra Folkehelseinstitutt konkludert "Det finnes ikke god dokumentasjon om effekten av kraniosakral terapi utover placeboeffekt, men behandlingen medfører indirekte og direkte risiko for bivirkninger. Kraniosakral terapi kan ikke anbefales for noen tilstander."Andre behandlingsformer som kommer inn under denne gruppen er ulike former for massasje. Under massasje søker man å manipulere kroppens mykvev, muskler og bindevev for å normalisere kroppens funksjoner. Under massasje anvendes statiske og bevegelige trykk, gjerne i kombinasjon med bevegelse. Enkelte massører tar også med psykologiske aspekter i behandlingen.
== Behandlinger som tar utgangspunkt i en putativ energisystem ==
«Energibehandling» tar sikte på å gjenopprette kroppens evne til selvhelbredelse ved å tilføre kroppen såkalte energetiske kvaliteter enten i form av et remedie eller energi fra en «livskraft»«utsagn» via en behandler.
Et eksempel på behandlingsform er healing som benytter ulike metoder som håndspåleggelse, energibalansering, bønn, eller lignende spirituelt orienterte metoder for å søke å gjenopprette balanse i kroppen gjennom å løse opp blokkeringer.
Et annet eksempel på behandlinger som tar utgangspunkt i kroppens energisystem er klassisk homøopati. Alle homøopatiske legemidler er fremstilt ved en rekke fortynninger (potensering) langt utover grensen hvor det er mulig å måle rester av det opprinnelige råstoff. Homøopater forklarer effekten av behandlingen ved at under fortynningen vil det opprinnelige stoffets energimessige egenskaper overføres til bærestoffet og forsterke effekten.
Bachs blomstermedisin er også eksempel på denne kategorien behandlinger. Blomstermedisinen er laget av planteuttrekk og tanken bak er at uttrekket inneholder energi eller kraft som kan virke inn på menneskets psyke og hjelpe til med å balansere kroppens energi.
NCCAM skiller mellom terapiformer som har som mål å påvirke kroppens energifelt (f.eks healing) og terapiformer som innbefatter bruk av elektromagnetisme som for eksempel magnetfeltterapi.
== Utbredelse ==
Ifølge NAFKAM brukte nordmenn NOK 4,7 milliarder på alternativ behandling i 2012.
== Utdannelse ==
Internasjonalt tilbyr stadig flere akademiske institusjoner undervisning innen alternativ behandling. Blant disse er University of California i Los Angeles, University of Arizona, Stanford University, Columbia University, Johns Hopkins og University of Maryland.
I Norge har myndighetene gitt Universitetet i Tromsø et særlig ansvar for forskning og undervisning innenfor alternativ behandling.
Yrkesbetegnelsene på alternative behandlere er ubeskyttede. Det vil si at hvem som helst kan bruke tittelen uten formell utdannelse.
== Kvalitetssikret informasjon ==
I Norge opprettet Helse- og omsorgsdepartementet et eget, nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, i 2005. Planleggingen av senteret startet i desember 2003. Senteret er organisasjonsmessig plassert under det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø. Informasjonen er rettet mot brukere, utøvere og helsepersonell og skal gi kvalitetssikret, nøytral og objektiv informasjon om alternativ behandling basert på erfaring og forskning.
== Se også ==
NOU 1998: 21 Alternativ medisin
Liste over alternative behandlinger
== Litteratur ==
NorskAnne Woodham (1999). Gyldendals store bok om alternativ medisin. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205251959. norsk utgave av «Encyclopedia of complementary medicine»
Edzard Ernst og Simon Singh Bløff eller behandling Alternativ medisin under lupen norsk utgave 2012 ISBN 9788282820257
Ben Goldacre Kvakksalverne Et oppgjør med tvilsom medisin, falske slankekurer og naive medier norsk utgave 2012, engelsk original Bad Science utgitt 2008 ISBN 9788205422872
Kristian Gundersen Snåsakoden en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin 2013 ISBN 9788203293887
Gunnar R. Tjomlid Placebodefekten : hvorfor alternativ behandling virker som det virker Humanist forlag 2013 ISBN 978-82-82820-51-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nasjonalt forskingssenter for komplementær og alternativ medisin
Lov om alternativ behandling
«Hva er alternativ behandling?», artikkel fra nettstedet forskning.no 22. oktober 2003 | Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) er en enhet under det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak) ved UiT Norges arktiske universitet. NAFKAM stimulerer til, utfører og koordinerer norsk forskning innen komplementær og alternativ behandling. | 7,973 | 7,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moseb%C3%B8kene | 2023-02-04 | Mosebøkene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det gamle testamente'] | Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. De kalles også Pentateuken, som betyr «den femfoldige boken», og på hebraisk Torá (תּוֹרָה, «Loven» eller «Læren»). Mosebøkene utgjør, ved siden av Misjná, grunnlaget for jødisk religiøs lov.
| Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. De kalles også Pentateuken, som betyr «den femfoldige boken», og på hebraisk Torá (תּוֹרָה, «Loven» eller «Læren»). Mosebøkene utgjør, ved siden av Misjná, grunnlaget for jødisk religiøs lov.
== Forfatterne ==
Det antas at flere personer har skrevet Mosebøkene. Det kan en se av analyser av eksempel ordvalg. Det er ennå ikke mulig å finne ut hvor mange forskjellige forfattere som står bak skriftene, men en kan finne steder i tekstene der det er en overgang fra en forfatter til en annen.
== Hebraiske og greske navn ==
De fem bøkene, med deres hebraiske og greske navn er:
== Mosebøkene på ulike språk ==
== Referanser == | Mosebøkene er den eldste delen av Bibelen. De er de første av de tre delene av den jødiske Tanákh og utgjør de fem første bøkene i Det gamle testamente. | 7,974 | 7,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katolisisme | 2023-02-04 | Katolisisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering.
Begrepet viser til kristne og kirker, innenfor vestlig og østlig kristendom, som er i full kommunion med Den hellige stol. Foruten Den romersk-katolske kirke, betegnes de 22 orientalske katolske kirker, som anerkjenner paven som sitt overhode, som katolske. Også noen kirker med en lignende lære, som har brutt med eller aldri har vært i kommunionen, omtaler seg selv som katolske kirker.
Ordet katolisisme kan også referere til tanken om en allmenn kirke uten hensyn til hvilket kirkesamfunn. Dette illustreres blant annet ved at mange protestantiske kirker bruker begrepet «katolsk kirke» i trosbekjennelsen. Den norske kirke gjorde dette inntil 1700-tallet, da det ble byttet ut med «allmenn kirke». Mange anglikanere beskriver sin kirke som «både reformert og katolsk».
Ordet kommer fra gresk καθολικος (katholikos), som betyr «allmenn» og først ble brukt av Ignatius av Antiokia i et brev til Smyrnas kristne ca. år 107.
| Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering.
Begrepet viser til kristne og kirker, innenfor vestlig og østlig kristendom, som er i full kommunion med Den hellige stol. Foruten Den romersk-katolske kirke, betegnes de 22 orientalske katolske kirker, som anerkjenner paven som sitt overhode, som katolske. Også noen kirker med en lignende lære, som har brutt med eller aldri har vært i kommunionen, omtaler seg selv som katolske kirker.
Ordet katolisisme kan også referere til tanken om en allmenn kirke uten hensyn til hvilket kirkesamfunn. Dette illustreres blant annet ved at mange protestantiske kirker bruker begrepet «katolsk kirke» i trosbekjennelsen. Den norske kirke gjorde dette inntil 1700-tallet, da det ble byttet ut med «allmenn kirke». Mange anglikanere beskriver sin kirke som «både reformert og katolsk».
Ordet kommer fra gresk καθολικος (katholikos), som betyr «allmenn» og først ble brukt av Ignatius av Antiokia i et brev til Smyrnas kristne ca. år 107.
== Historisk bakgrunn for begrepet katolsk ==
Den første kilden man har der en katolsk kirke omtales er i brevet til kirken i Smyrna, skrevet av Ignatius av Antiokia rundt år 107. I brevet oppfordres kirken i Smyrna til å underordne seg sin biskop. Han skrev: « (...) der hvor Jesus Kristus er, der er den Katolske Kirke». Flere av kirkefedrene, som Kyrillos av Jerusalem (ca. 315-386), Augustin av Hippo (354-430) og andre, omtalte den ene, rette tro som «katolsk», altså allmenn eller universell.
== Se også ==
Den katolske kirke
Orientalske katolske kirker
== Kilder ==
(no) Katolisisme i Store norske leksikon | Katolisisme er et begrep som viser til Den katolske kirkes tro i sin helhet, herunder kirkens teologi og dogmatikk, etikk, spiritualitet og organisering. | 7,975 | 7,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvensk | 2023-02-04 | Kvensk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Kvensk', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Språk i Norge'] | «Kvensk» kan også referere til kvener.Kvensk (kvensk: kvääni, finsk: kveeni, nordsamisk: kveanagiella) er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med finsk og meänkieli. Det tales i all hovedsak av kvener i Finnmark og Troms nord i Norge.
Kvensk ble tidligere regnet som en dialekt av finsk, og norske myndigheter omtalte det ofte med betegnelsen kvensk/finsk. Etter ønske fra blant annet kvenenes organisasjoner vedtok regjeringen i juni 2005 at kvensk skulle regnes som et språk, ikke en finsk dialekt. Kvensk er sammen med samisk, romanes og romani anerkjent som minoritetsspråk i Norge og slik beskyttet av den europeiske minoritetsspråkpakten. I Porsanger kommune har språket status som administrasjonsspråk ved siden av norsk. Kvenene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge og har sin bakgrunn og sine røtter fra området rundt Bottenvika og Tornedalen, både fra svensk og finsk side av grensen. Kvensk regnes i dag som et svært truet språk.
| «Kvensk» kan også referere til kvener.Kvensk (kvensk: kvääni, finsk: kveeni, nordsamisk: kveanagiella) er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med finsk og meänkieli. Det tales i all hovedsak av kvener i Finnmark og Troms nord i Norge.
Kvensk ble tidligere regnet som en dialekt av finsk, og norske myndigheter omtalte det ofte med betegnelsen kvensk/finsk. Etter ønske fra blant annet kvenenes organisasjoner vedtok regjeringen i juni 2005 at kvensk skulle regnes som et språk, ikke en finsk dialekt. Kvensk er sammen med samisk, romanes og romani anerkjent som minoritetsspråk i Norge og slik beskyttet av den europeiske minoritetsspråkpakten. I Porsanger kommune har språket status som administrasjonsspråk ved siden av norsk. Kvenene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge og har sin bakgrunn og sine røtter fra området rundt Bottenvika og Tornedalen, både fra svensk og finsk side av grensen. Kvensk regnes i dag som et svært truet språk.
== Omdiskuterte begrep ==
Navnet på minoriteten, så vel som språket, har ofte vært utsatt for diskusjoner. Blant annet i deler av Øst-Finnmark er det mange som ikke vedkjenner seg begrepene kvener og kvensk språk. Istedenfor omtaler disse seg som norsk-finner eller finskættede og kaller språket for finsk.
Mange steder i Troms og Finnmark har minoriteten i tidligere tider tidvis blitt omtalt som finlendere og språket som finsk, men også begrepene kvener og kvensk har vært i bruk. Dette har vekslet og variert mellom tidsperiode, fra sted til sted, hvilken politikk som ble ført og hvem som gjorde notis på slike ting. Mange kvener kom imidlertid til Norge lenge før riksrøysene var satt.
Etter hardt press fra blant annet Norsk-Finsk Forbund bestemte myndighetene i 2012 at det offisielle navnet på minoriteten skulle endres fra kvener til kvener/norskfinner. Den største interesseorganisasjonen, Norske Kveners Forbund, støttet ikke denne endringen. Det offisielle navnet på språket er kvensk.
== Re-vitalisering ==
Antall språkbrukere synker fra år til år grunnet naturlig frafall. De fleste som taler språket, er eldre mennesker og det er få eller ingen barn som har kvensk som morsmål i dag. Interesseorganisasjoner, institusjoner, språksentre og ildsjeler jobber aktivt med re-vitalisering. En av disse er Kvensk institutt, et nasjonalt senter for kvensk språk, som er lokalisert i Børselv i Porsanger kommune. I 2008 dannet de Kvensk språkting, et kontrollorgan i forbindelse med normeringa, og i 2015 vil den første kvenske grammatikken lanseres.
I 2014 gjorde fylkestingene i Finnmark og Troms enstemmige vedtak om å støtte oppgradering av kvensk språk fra nivå to til nivå tre på det europeiske språkcharteret etter et innbygger-opprop i begge fylkene. Dersom myndighetene i fremtiden skulle gå inn for en slik oppgradering, vil kvensk sidestilles med samisk på nivå tre og ansvaret for å redde språket vil flyttes fra kommunene til sentrale myndigheter. Samene er kategorisert som urfolk og har dermed et langt større vern omkring både språket og kulturen enn de nasjonale minoritetene har i dag.
I Statsbudsjettet for 2015 ble Halti kvenkultursenter og Storfjord språksenter, som begge blant annet arbeider med re-vitalisering av kvensk språk, tildelt driftmidler for første gang. Kvenene fikk også sin egen pott og en økning fra om lag 2,6 til 3,6 millioner totalt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Incubator : Kvensk
Kvensk språk – språk eller dialekt?
«Kvener får grammatikk etter 300 år», Forskning.no 21. januar 2015
Kvensk bibliografi fra Universitetsbiblioteket i Tromsø
Meänviesti
Pohjankielet | |region=Troms og Finnmark | 7,976 | 7,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Stang_d.y. | 2023-02-04 | Fredrik Stang d.y. | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens ledere', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Rektorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909'] | Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
| Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
== Slekt ==
Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y.
Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg.
Stang var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang.
== Liv ==
Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.
Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble cand.jur. i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.
I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for Institutt for sammenlignende kulturforskning og som formann i Den norske Nobelkomite. Som formann var han blant annet med på å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1941. Etter at Aftenposten hadde trykket en velvillig nekrolog, rykket Knut Hamsun følgende innlegg inn i avisa:
Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høit kultiverte personlighet» skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun.
== Virke ==
=== Politisk karriere ===
I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.
Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.
Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.
Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.
Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske, ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920.
=== Vitenskapelig og kulturelt arbeid ===
Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning.
=== Stang som jurist ===
Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i Indledning til formueretten (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.
=== Stang som historiker ===
Stang var interessert i historie og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunkt for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som Stattholdersak og unionsstrid i 1943.
Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som Erindringer fra min politiske tid i 1946.
== Utmerkelser ==
Stang var dr. h.c. fra Københavns Universitet. Han var medlem av Den norske Nobelkomite i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Streiftog. Oslo: Aschehoug, 1939.
Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943.
Erindringer fra min politiske tid. Oslo: Grøndahl, 1946.
=== Sekundærlitteratur ===
Roald Berg: Norge på egen hånd. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
Arne Björnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905. Uppsala och Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1939.
Per Hem: Megleren Paal Berg. Oslo: Aschehoug, 2012.
Jens Arup Seip: Anmeldelse av Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862, i Historisk Tidsskrift 33.
Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 2001.
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Stang d.y. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrik Stang hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Fredrik Stang d.y. i BIBSYS
Nobels fredspris til Carl von Ossietzky | Fredrik Stang (d.y. | 7,977 | 7,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Stang_d.y. | 2023-02-04 | Fredrik Stang d.y. | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. november', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 27. desember', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens ledere', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske jusprofessorer', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Rektorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909'] | Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
| Fredrik Stang (d.y.) (født 27. desember 1867 i Christiania, død 15. november 1941 i Oslo) var en norsk politiker (H), jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han var en av de ledende politikerne i Høyre i perioden etter 1905, inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1913. Fra 1912 til 1913 var han norsk justisminister. Resten av livet konsentrerte han seg om vitenskap og kultur. Han er særlig kjent for sitt arbeid for å etablere Institutt for sammenlignende kulturforskning.
== Slekt ==
Fredrik Stang var sønn av tidligere statsminister Emil Stang (1834–1912) og Adelaide Pauline Berg. Han var barnebarn av statsminister Frederik Stang og bror av journalisten og Høyre-politikeren Augusta Stang og av høyesterettsjustitiarius, Arbeiderparti- og senere NKP-politikeren Emil Stang d.y.
Stang giftet seg i 1894 med Caroline Schweigaard (1871–1900), datter av statsminister Christian Homann Schweigaard. Han giftet seg senere med Margrethe Grung Andvord (1883–1961). Ekteskapet ble oppløst, og Stang giftet seg for tredje gang med Nini Augusta Wedel-Jarlsberg.
Stang var far til språkforskeren Christian Schweigaard Stang.
== Liv ==
Fredrik Stang vokste opp i 1800-tallets kanskje mest kjente politiske slekt og opplevde slutten av bestefarens tid som statsminister i Stiftsgården. Han var 16 år da bestefaren gikk av i 1884. I voksen alder skulle han også oppleve at faren, Emil Stang, satt to perioder som statsminister.
Stang ble student i 1885, studerte rettsvitenskap under blant andre Francis Hagerup og ble cand.jur. i 1890. Fra 1890 til 1892 var han advokatfullmektig i Kristiania før han dro utenlands på studiereise fra 1893 til 1894. I 1896 ble han høyesterettsadvokat, og året etter ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap ved universitetet. Han var assessor i Høyesterett fra 1901 av. I 1918 tok han doktorgraden. Fra 1921 til 1927 var han rektor ved universitetet.
I de senere årene var Stang også opptatt med arbeid for Institutt for sammenlignende kulturforskning og som formann i Den norske Nobelkomite. Som formann var han blant annet med på å tildele Carl von Ossietzky Nobels fredspris i 1936. Stang døde under den tyske okkupasjonen av Norge, i 1941. Etter at Aftenposten hadde trykket en velvillig nekrolog, rykket Knut Hamsun følgende innlegg inn i avisa:
Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs «høit kultiverte personlighet» skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen som hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun.
== Virke ==
=== Politisk karriere ===
I politikken arbeidet Stang for at det skulle bli et varig samarbeid mellom venstrefløyen i Høyre og Venstre, noe som ikke lot seg realisere.
Han trådte inn i norsk rikspolitikk i 1906 da han på Høyres landsmøte i januar ble valgt til partiformann. Samme år ble han innvalgt på Stortinget, hvor han også ble Høyres parlamentariske leder. Foran valget i 1909 vendte han seg til de uavhengige Venstre-politikerne (etter splittingen av Venstre i 1908) for å innby dem til et organisert samarbeid med Høyre, eventuelt et nytt parti. Dette samarbeidet ble det ikke noe av. I stedet dannet de uavhengige Venstre-politikerne sitt eget parti, Frisinnede Venstre. Selv unnlot Stang å la seg velge som stortingsrepresentant i 1909 og overlot ledelsen av stortingsgruppen til Jens Bratlie. Han vendte tilbake til professoratet, selv om han fortsatte som partiformann.
Da Venstre tapte valget i 1909, ble grunnen lagt for en regjering av Høyre og Frisinnede Venstre. Stang oppsøkte i Bergen den fremste statsministerkandidaten, Christian Michelsen, men da denne avslo, gikk stillingen til Wollert Konow (SB). Konow måtte imidlertid trekke seg etter den berømte måltalen i 1912. Det ble dannet en ny Høyre-regjering under Jens Bratlie med Stang som justisminister.
Som justisminister overtok Stang et utkast til ny arbeidstvistlov, som var blitt utarbeidet av en komité under ledelse av Ole Solnørdal og nedsatt av Johan Castberg i 1908. Konows regjering hadde latt saken ligge, men Stang gjenopptok arbeidet etter henstilling fra Stortinget og fremsatte proposisjon i saken. Utkastet til en arbeidstvistlov var banebrytende i norsk historie, siden det var det første forsøket på å temme disse årenes store arbeidskonflikter ved hjelp av sosial lovgivning. På grunn av regjeringens avgang ble loven imidlertid ikke vedtatt. Allerede i 1913 måtte nemlig Stang gå av sammen med resten av regjeringen, etter som Venstre vant valget dette året. Han trådte med dette ut av rikspolitikken.
Utenrikspolitisk kom Stang til å spille en rolle da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Som formann i en komité nedsatt av gruveselskapet Store Norske, ble han nemlig sendt til Paris-konferansen i 1919. Komitéen hadde utarbeidet et forslag til en traktat som skulle ordne Norges overtakelse av øygruppa. I Paris samarbeidet Stang med minister Fritz Wedel Jarlsberg under forhandlingene, som ledet fram til Spitsbergen-traktaten i 1920.
=== Vitenskapelig og kulturelt arbeid ===
Stang var en av initiativtakerne til Institutt for sammenlignende kulturforskning.
=== Stang som jurist ===
Innenfor norsk rettsvitenskap var Stang fornyende ved at han brøt med den realistiske rettstenkningen som var dominerende i Norge etter Schweigaards tid, og hevdet at retten skulle tjene sosiale formål: «Det blivende og store i rettsstudiet er de tusen traade, som knytter rettens abstrakte verden til det levende livs arbeide og kampe». I dette synet, som blant annet kom til uttrykk i synet på eiendomsretten i Indledning til formueretten (1911), var han blitt påvirket av den nye sosiologien under et opphold i Frankrike ved århundreskiftet.
=== Stang som historiker ===
Stang var interessert i historie og gikk lenge med en plan om å skrive et historisk verk om sin far. I stedet kom han til å skrive om sin bestefar. Som utgangspunkt for historien valgte han stattholdersaken 1859–1860, som førte til at Birch-Reichenwald måtte gå av til fordel for Frederik Stang. Egentlig er det Birch-Reichenwald som er hovedpersonen i boka, mens Frederik Stang spiller en viktig birolle. Planen var å skrive to bind som skulle gå helt til 1872, men da Stang døde var han ikke kommet lenger enn til 1862. Manuskriptet ble bearbeidet av historikeren Sverre Steen og utgitt som Stattholdersak og unionsstrid i 1943.
Stang etterlot seg også nedtegnelser om de årene han var aktiv politiker. Disse ble utgitt av Den Norske historiske forening som Erindringer fra min politiske tid i 1946.
== Utmerkelser ==
Stang var dr. h.c. fra Københavns Universitet. Han var medlem av Den norske Nobelkomite i 1918 og igjen fra 1921 til sin død, fra 1922 som formann.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Streiftog. Oslo: Aschehoug, 1939.
Stattholdersak og unionsstrid. Oslo: Aschehoug, 1943.
Erindringer fra min politiske tid. Oslo: Grøndahl, 1946.
=== Sekundærlitteratur ===
Roald Berg: Norge på egen hånd. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
Arne Björnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905. Uppsala och Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1939.
Per Hem: Megleren Paal Berg. Oslo: Aschehoug, 2012.
Jens Arup Seip: Anmeldelse av Stattholdersak og unionsstrid 1856–1862, i Historisk Tidsskrift 33.
Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 2001.
== Eksterne lenker ==
(en) Fredrik Stang d.y. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Fredrik Stang hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Publikasjoner av Fredrik Stang d.y. i BIBSYS
Nobels fredspris til Carl von Ossietzky | Fredrik Stang kan vise til: | 7,978 | 7,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Borrevannet | 2023-02-04 | Borrevannet | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Horten', 'Kategori:Naturreservater i Horten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1981'] | Borrevannet er en næringsrik innsjø som ligger i Horten kommune i Vestfold. Vannet har tilsig fra mindre bekker i sør og vest, og utløpet er i nord gjennom elva Kvisla
og Mølledammen til sjøen ved Falkensten.
Her finnes gjedde, abbor, gjørs, brasme, suter, laue og ål. Det er også registrert over 250 fuglearter ved vannet.Borrevannet var fra 1905 drikkevannskilde for Horten, men er nå reservekilde. Vannet har også i flyvningens barndom vært brukt som forsøksstasjon for militære fly.Fra 1981 er Borrevannet med våtmarksområdene ved Vassbånn fredet som naturreservat.Ved vannet ligger Semb Hovedgård og Borre Golfbane.
| Borrevannet er en næringsrik innsjø som ligger i Horten kommune i Vestfold. Vannet har tilsig fra mindre bekker i sør og vest, og utløpet er i nord gjennom elva Kvisla
og Mølledammen til sjøen ved Falkensten.
Her finnes gjedde, abbor, gjørs, brasme, suter, laue og ål. Det er også registrert over 250 fuglearter ved vannet.Borrevannet var fra 1905 drikkevannskilde for Horten, men er nå reservekilde. Vannet har også i flyvningens barndom vært brukt som forsøksstasjon for militære fly.Fra 1981 er Borrevannet med våtmarksområdene ved Vassbånn fredet som naturreservat.Ved vannet ligger Semb Hovedgård og Borre Golfbane.
== Fotnoter ==
== Referanser == | | dybde = ca. 16 | 7,979 | 7,979 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krone_(hodebekledning) | 2023-02-04 | Krone (hodebekledning) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Hodeplagg', 'Kategori:Insignier', 'Kategori:Kronregalier'] | Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. Kroner er kjent fra langt tilbake og varierer i utformingen.
| Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. Kroner er kjent fra langt tilbake og varierer i utformingen.
== Kongekrone ==
En kongekrone er en metallkrone som bæres av en konge, og det finnes tilsvarende, gjerne noe mindre kroner for dronninger som er gift med konger og for andre medlemmer av en kongefamilie. En slik krone blir satt på en kongelig persons hode under en kroningsseremoni, og den kan også stå fremme ved ulike anledninger, som for eksempel en signingsseremoni eller ved kongelige begravelser.
Den kongekronen som inngår i de norske kronregaliene stammer fra unionstiden med Sverige, mens den kongekronen som ble brukt i den senerne delen av dansketiden er i København. Begge kronetyper har en kronring av gull besatt med juveler, det er juvelbesatte bøyler fra ringen opp og inn mot et toppunkt og der er det et lite rikseple med øverst et kors. Inne i kronene er det en hette eller pull av tøy som er purpurfarget, rødt eller blått, og som også kan ha forskjellige utsmykninger. En annen type kroner er åpne takkekroner. Den norske arvefyrstekronen har en slik form.
== Kongekroner i heraldikken ==
En fremstilling av en kongekrone er også et symbol i form av en grafisk figur. Kongekronen som symbol brukes for å vise kongen som statsoverhode, bl.a. som kjennetegn på trykksaker. Kongekronen markerer at det er en konge eller noen på hans vegne som opptrer.
Kongekroner i sterkt stilisert form inngår gjerne i europeiske lands kongelige monogrammer, heraldiske kongevåpen og riksvåpen. I norsk kommunal heraldikk er konger symbolisert i middelalderens kroneformer, dvs en kronring med blader og/eller spisser som stikker opp, for eksempel i Vestfolds og Holes våpen.
Kongekroner brukes som dekorativt element, såvel på steder og stoler der konger kan befinne seg f.eks. ved åpningen av Stortinget, som i allegorier, folkekunst og brukskunst.
Betegnelsen regaliekrone blir noen ganger brukt om den stiliserte kronen som står over initialen (forbokstaven) i den norske kongens monogram. Det er enkelte små forskjeller i detaljene i de monogramkronene som er brukt av de siste tre kongene. Disse "regaliekronene" skiller seg også litt fra kronetypene på skjoldet i riksvåpenet slik det vanligvis blir brukt av statsmyndighetene. En skal imidlertid ha et trenet øye – eller se ganske nøye på disse kronetypene – for å finne forskjellene.
== Historie ==
Fra de tidligste tider kjenner man kroner som så ut som utsmykkede diademer. De ble noen ganger båret utenpå et annet hodeplagg, for eksempel en turban. De var ofte av edelt metall og kunne ha innsatt edelstener. Tidlig kjenner man også kroner som var utformet med spisser så de skulle ligne en strålekrans, det man kaller takkekroner.
I Egypt bar farao en meget spesiell hodebekledning som lignet på en høy smalnende hatt. Kongene i det øvre Egypt hadde en krone som var hvit og som ble kalt hedjet. Den så ut som en hatt med en knopp på toppen, og den var antagelig laget av lin. Kongene i det nedre Egypt bar en krone som så ut som et rødt diadem med en høy spiss bak, antagelig av tre. Den ble kalt deshret. Kongene som regjerte over hele Egypt bar den såkalte dobbeltkrone som så ut som en sammensetning av disse to; den bestod av den røde kronen utenpå den hvite. Foran på kronen var det en utsmykning av gull, gjerne i form av en liten slange. Også variasjoner over denne hodebekledningen er avbildet, som kroner med høye fjær på. Kongen kunne også bære et utsmykket hodeklede. I krig bar han en utsmykket hjelm.
Assyriske og babylonske konger bar en slags tiara. Dette hodeplagget lignet en fez, men var høyere. Det var laget av lin, eller muligens også av tre eller et metall. Kronen kunne ha broderier eller andre ornamenter på seg, i noen tilfelle små horn.
Keisere i Romerriket bar vanligvis en krans av blader, i likhet med andre embedsmenn i riket. På et senere tidspunkt avbildes noen av dem med takkekroner.
Fra middelalderen har europeiske regenter brukt mange forskjellige slags kroner, som bøylekroner og andre lukkede kroner. De har bøyler eller en flate som krummer seg og møtes på toppen, der det er en form for utsmykning, vanligvis en kule med et kors på.
Forskjellige andre typer er også kjent. I det østlige Asia har regenter ofte båret kroner som er høye og spisse. Noen steder har regenter også brukt en hel hjelm som krone.
I den senere tid har de kongelige flere steder gått fullstendig bort i fra å bruke kroner og andre regalier. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste kongelige i Norge som bar krone. Etter at kroningen ble avskaffet ved en endring i grunnloven, har de kongelige i Norge ikke båret kroner. Kong Olav V og Harald V har derfor ikke hatt på seg krone. Likedan er det i flere andre europeiske monarikier. Men noen steder brukes fortsatt de kongelige regaliene. Kongefamilien i Storbritannia hører til dem som fortsatt bærer kroner ved visse anledninger.
== Brudekrone ==
Brudekroner er kroner som blir båret av bruden i bryllupet. Bruk av brudekrone var meget vanlig flere steder i tidligere tider, men er idag mer sjelden. Flere steder i Norge har man gamle tradisjoner for brudekroner, og mange steder er brudekroner til utleie. Før i tiden var spesielle former for kutyme knyttet til brudens drakt. Brudekrone og fritt hår skulle være tegnet på jomfruelighet, og det kunne være straffbart om noen som ikke var jomfru brukte det. Brudekronene var ofte rikt utsmykket, og flere motiver som går igjen er en hane eller en due. Begge deler skulle være et tegn på kyskhet.
== Se også ==
Kronregalier
Septer
Rikseple
Kroning
Rangkrone
Dobbeltkrone
== Litteratur ==
Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924
Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler inntil 1814», Historisk Tidsskrift, bind 29 hefte 8 og 9, Oslo 1933
Hallvard Trætteberg: «Norges krone og våpen», Festskrift til Francis Bull, Oslo 1937
Sigurd Grieg: «En brudekrone fra Stranda i Møre» i Kulturhistoriske streiftog, Oslo 1950, side 134-148 samt side 154 med en norsk og nordisk litteraturliste om brudekroner (med 11 henvisninger)
Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med senere tilleggshefte
Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
Harald Nissen: «Det norske kongevåpenet», Heraldisk Tidsskrift bind 10 nr 91, København mars 2005
Hans Cappelen: «Norge i 1905: Gammelt riksvåpen og nytt kongevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 10 nr 94, København oktober 2006Utenlandsk
Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset, England 1981
Erling Svane: Det danske Rigsvåben og Kongevåben, (Odense University Studies in History and Social Sciences 160), 1994
== Eksterne lenker ==
(en) Crowns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Krone er en særlig utsmykket form for hodebekledning. Kroner forbindes mest med kongelige og adelige personer, da som symbol på makt og verdighet, men kan også bli brukt av andre ved visse anledninger, for eksempel som hodepynt båret av bruder i brylluper, eller når barn har bursdag. | 7,980 | 7,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_krone | 2023-02-04 | Norsk krone | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges økonomi', 'Kategori:Norske mynter'] | Norsk krone (oftest bare krone, forkortes kr) er Norges valuta. Kronen deles i hundre øre.Valutaen ble innført da Norge sluttet seg til Den skandinaviske myntunion og hadde sin direkte parallell i danske kroner og svenske kroner; valutaer betegnet «krone» er også brukt i andre land. Tradisjonelt forkortes både norske, danske og svenske kroner som «kr.»; for å skille norske kroner fra danske og svenske brukes tradisjonelt også forkortelsen «nkr.» ISO 4217-koden for valutaen er NOK, en betegnelse som dominerer i internasjonale sammenhenger.
Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungent betalingsmiddel i Norge. Kronen har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875.
| Norsk krone (oftest bare krone, forkortes kr) er Norges valuta. Kronen deles i hundre øre.Valutaen ble innført da Norge sluttet seg til Den skandinaviske myntunion og hadde sin direkte parallell i danske kroner og svenske kroner; valutaer betegnet «krone» er også brukt i andre land. Tradisjonelt forkortes både norske, danske og svenske kroner som «kr.»; for å skille norske kroner fra danske og svenske brukes tradisjonelt også forkortelsen «nkr.» ISO 4217-koden for valutaen er NOK, en betegnelse som dominerer i internasjonale sammenhenger.
Norges Bank har enerett til å utstede norske pengesedler og mynter, og disse er tvungent betalingsmiddel i Norge. Kronen har vært landets offisielle valuta siden den erstattet daler og skilling i 1875.
== Historie ==
I Norge ble kronen innført som betalingsmiddel ved lov om pengevesenet av 4. april 1875. Den norske kronen erstattet da speciedaleren til en rate på fire kroner per speciedaler. Etter dagens pengeverdi (2019 – korrigert for konsumprisindeksen) tilsvarer verdien av en speciedaler fra 1875 ca. kr. 262. Innføringen av kronen gjorde det mulig for Norge å tre inn i Den skandinaviske myntunionen som var blitt etablert to år tidligere, i 1873. Denne unionen ble oppløst i 1914, men på tross av dette valgte både Norge, Danmark og Sverige å beholde navnene på sine respektive og nå separate valutaer. Formelt bestod den skandinaviske myntunionen frem til 1972.Innenfor myntunionen hadde den norske kronen en gullstandard på 2 480 kroner mot ett kilo rent gull. Denne standarden ble gjeninnført mellom 1916 og 1920, og igjen mellom 1928 og 1931. I 1931 ble kronen i stedet knyttet til det britiske pundet med en rate på 19,9 kroner per pund. I 1939 ble kronen knyttet til den amerikanske dollaren med en rate på 4,4 kroner per dollar. Under okkupasjonen 1940–1945 var kronen knyttet opp mot den tyske riksmarken med en rate på 1 krone per 0,6 riksmark, og noe senere med en rate på 1 krone per 0,57 riksmark. Etter frigjøringen av Norge i 1945 ble kronen igjen knyttet opp mot gull, gjennom Bretton Woods-systemet. Etter at Bretton Woods-systemet brøt sammen i 1971, deltok Norge i flere former for europeisk valutasamarbeid.
I 1992 valgte Norges Bank å gå bort fra de faste vekslingskursene, og gikk over til flytende, markedsregulerte kurser. Dette er også måten Norges Bank forfekter vekslingskursen i dag.
I forbindelse med koronaviruspandemien våren 2020 sank den norske kronen til sitt laveste nivå mot andre valutaer, som 11,77 for 1 dollar, 12,58 for 1 euro, 169 for 100 danske kroner og 13,77 for 1 pund, og ble raskt omtalt i finanskretser som Scandi-drakmer, hvilket er en ufin referanse til den tidligere greske valuta, som var notorisk i forhold til sin synkende verdi.Den norske kronen styrket seg noe etter dette og lå primo april 2020 på 10,26 for 1 USD, 11,14 for 1 euro, 149 for 100 danske kroner og 12,70 for 1 pund.
Lov av 21. juni 2019 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) fastsetter i § 1-9 at den norske pengeenheten er en krone, og at kronen deles i hundre øre.
== Mynter og sedler ==
=== Mynter ===
Kronemynter ble satt i sirkulasjon i 1875, i valørene 10 og 50 øre, samt 1 og 10 kroner. De første myntene var også preget med skilling-valører, henholdsvis 3, 15 og 30 skilling og 2½ og 5 specidaler. Nye valører ble introdusert mellom 1875 og 1878: 1, 2, 5 10, 25 og 50 øre, og 1, 2 og 10 kroner. 1-, 2- og 5-ørene ble slått i bronse, 10-, 25- og 50-ørene samt 1- og 2-kronene ble slått i sølv, mens 10-, og senere også 20-kronene ble slått i gull.
Den siste gullmynten ble slått i 1910, og sølvmyntene ble erstattet med koppernikkel i 1920. Mellom 1917 og 1921 ble bronsemyntene slått i jern. 2-kronemynten ble avviklet i 1917. Under tyskernes okkupasjon av Norge ble sink brukt i stedet for koppernikkel, samtidig som man avviklet 1-kronemynten.
I 1963 ble 5-kronemynten introdusert. Produksjon av 1- og 2-øremynter ble avsluttet i 1972. Året etter ble størrelsen på 5-øremynten redusert, og produksjonen av mynten ble avviklet i 1982, sammen med 25-øremynten. 10-kronemynter ble satt i produksjon i 1983, og i 1992 ble den siste tiøringen produsert. Mellom 1994 og 1998 ble dagens myntserie innført, bestående av 50 øre, og 1, 5, 10 og 20 kroner. 1. mai 2012 ble 50 øre-mynten fjernet fra pengeomløpet i Norge og fra den dag ble den ugyldig som betalingsmiddel.
All norsk mynt har siden 1686 blitt produsert ved Det Norske Myntverket på Kongsberg. (Tidligere het institusjonen Den Kongelige mynt.)
=== Sedler ===
I 1887 introduserte Norges Bank 5-, 10-, 50-, 100-, 500- og 1000-kronersedler. I 1917 ble det også introdusert 1-kronessedler, og mellom 1918 og 1922 også 2-kronerssedler. På grunn av mangelfull tilgang på råvarer til mynt var dette også tilfelle mellom 1940 og 1950. I 1963 ble 5-kronersseddelen erstattet med en 5-kronersmynt, og det samme gjaldt 10-kronersseddelen i 1984. 200-kronersseddelen ble introdusert i 1994.
50 kroner: Grønn, utgitt 18. oktober 2018 – hovedmotivet er Utvær fyr
100 kroner: Rød, utgitt 30. mai 2017 – hovedmotivet er Gokstadskipet
200 kroner: Blå, utgitt 30. mai 2017 – hovedmotivet er en torsk
500 kroner: Oransje, utgitt 18. oktober 2018 – hovedmotivet er RS 14 «Stavanger»
1000 kroner: Lilla, utgitt høsten 2019– hovedmotivet er en bølge på åpent hav
== Historiske mynter og sedler ==
Tabellen nedenfor er en oversikt over alle mynter og pengesedler, med unntak av gull- sølv- og minnemynter, som har vært i bruk i Norge siden 1875. Bare 1-kronen har hatt betydelig overlapp mellom sedler og mynter, nærmere bestemt 1917–1925 og 1940–1950.
== Se også ==
Norske mynter
Norske pengesedler
Liste over lands valuta
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Bank: Sedler og mynter Besøkt 26. mars 2022.
Kroner og øre i et historisk perspektiv. Fra en nettutstilling laget av Dokumentasjonsprosjektet i 1995 for Universitetets Myntkabinett. Besøkt 26. mars 2022. | Krone eller Krona kan vise til: | 7,981 | 7,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kroning | 2023-02-04 | Kroning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Seremonier'] | Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. En form for kroningsseremonier er kjent siden oldtiden. Kroning har vært særlig vanlig siden middelalderen, og var ofte et tegn på at de kongelige viste sin troskap til kirken. Siden har seremonien vært en del av flere lands grunnlover.
| Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. En form for kroningsseremonier er kjent siden oldtiden. Kroning har vært særlig vanlig siden middelalderen, og var ofte et tegn på at de kongelige viste sin troskap til kirken. Siden har seremonien vært en del av flere lands grunnlover.
== Kroningsseremonien ==
Kroningsseremoniene er ofte bygd over eldgamle tradisjoner i de land hvor de holdes. Ritualene rundt det at monarken får kronen satt på hodet har variert. Det er vanlig at andre i kongefamilien også deltar i seremonien og får kroner satt på hodet. De kongelige mottar vanligvis også andre kronregalier, som scepter og rikseple under kroningen. Kongen har også ofte avlagt en ed i forbindelse med seremonien. Seremonien har ofte hatt et tydelig religiøst tilsnitt og den som setter kronen på monarkens hode har gjerne vært en fremtredende religiøs myndighetsperson, for eksempel en pave eller en biskop. Ofte har salving inngått i ritualet. Noen ganger har den som blir kronet satt kronen på seg selv, slik tilfellet var i Russland og Iran.
De fleste steder har allikevel ikke kroning blitt sett på som noe nødvendig. En monark overtar som oftest makten like etter at forgjengeren dør og trenger ikke ha gjennomgått kroningsseremonien for å kalle seg monark eller utføre sine plikter. Kroningsseremonien finner gjerne sted flere måneder senere.
== Kongekroninger i Norge ==
Norges første kongekroning fant sted i 1163. Da ble Magnus Erlingsson kronet i Bergen av erkebiskop Eystein, etter lange stridigheter om tronen. Magnus var bare 5 år gammel, og det var gjennom sin mor, Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare, Magnus fikk arverett til tronen. Kongemakten ble sikret med kirkens støtte. Samtidig fikk kirken styrket sin posisjon ved å fremstå som premissleverandør for kongedømmet. Den sikret seg viktige garantier gjennom kroningseden, der kong Magnus sverget troskap til paven. Også de fire neste kongekroningene foregikk i Bergen.
Håkon Magnusson ble kronet i Oslo i 1299. Da han døde uten mannlig arving i 1319, gled Norge gjennom giftemål inn i union med Sverige og Danmark. Fra 1397 var Norge, Sverige og Danmark i union under felles konge, Kalmarunionen. Kongene ble stort sett kronet etter tur i de tre landene fram til trippelunionen ble oppløst i 1523. Tre kroninger i middelalderen fant sted i Nidarosdomen: 1449 Karl Knutsson Bonde, 1450 Christian I, 1484 Hans.
Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble det ingen flere kroninger i Norge så lenge unionen med Danmark bestod. Da ble en fellesseremoni utført i København. Eneveldet ga kongen absolutt all makt som «det ypperste og højeste hovede her på jorden». Derfor ble seremonien nå endret til et rent salvingsrituale der kongen satte kronen på sitt eget hode.
I grunnloven av 1814 ble kroning i Nidarosdomen innført ved lov. Etter at Norge gikk i union med Sverige samme år, var skikken slik at kongen først lot seg krone i Sverige og deretter i Norge. I 1818 fant den første kroningen i henhold til grunnloven sted, da Karl XIV Johan ble kronet i Nidarosdomen med regaliene som han selv hadde fått laget. Kronprins Oscar fikk også på seg en kappe og fikk satt på seg en krone som var utlånt fra Sverige. Carl Johans kone Desideria var i Frankrike på det tidspunktet. Senere ble hun kronet i Sverige i en egen seremoni, og det ble gjort forberedelser til at hun skulle krones i Norge, men det ble aldri gjennomført. Oscar I og Josefine av Leuchtenberg ble ikke kronet som konge og dronning i Norge. I 1860 ble Karl XV og Louise av Nederland kronet, hvilket altså var den første kroningen av en dronning i Norge på flere hundre år. I 1873 ble Oscar II og Sofie kronet.
Den første og siste kroningen av en norsk konge etter unionstiden, og den siste kroningen i Norden, fant sted i 1906 da Haakon VII og dronning Maud av Norge ble kronet. I denne seremonien var det statsminister Christian Michelsen som løftet kronen opp fra der den stod og som sammen med biskop Vilhelm Andreas Wexelsen satte den på kongens hode.
=== Oversikt over kongekroninger i Norge ===
Oversikt over faktiske kongekroninger forestått i Norge:
Magnus Erlingsson i Bergen 1163
Sverre Sigurdsson i Bergen 1194
Håkon Håkonsson i Bergen 1247
Magnus Lagabøte i Bergen 1261
Eirik Magnusson i Bergen 1280
Håkon 5. Magnusson i Oslo 1299
Magnus Eriksson i Oslo 1337
Erik av Pommern i Oslo 1392
Kristoffer av Bayern Oslo 1442
Karl Knutson Bonde i Trondheim 1449
Christian I i Trondheim 1450
Kong Hans i Trondheim 1483
Christian II i Oslo 1512---
Haakon VII i Trondheim 1906
== Kroninger stort sett avviklet ==
Se også Kroning av den britiske monarkenI dag er seremonien med kroning avviklet i mange monarkier. Kongefamilien i Storbritannia er den eneste i Europa som har beholdt skikken. Ved innsettelse av paver har det også vært en slags kroningsseremoni, men de siste pavene har ikke fulgt den i sin helhet. Flere monarkier utenfor Europa praktiserer fortsatt en form for kroning.
I Sverige fant den siste kroning sted da kong Oscar II ble kronet i 1873. Kong Haakon VII og dronning Maud var de siste i Norge som ble kronet. Seremonien var grunnlovsfestet, men paragrafen ble avskaffet i 1908. Isteden gjennomgikk kong Olav V og senere kong Harald V og dronning Sonja en signing i Nidarosdomen. Denne seremonien er imidlertid ikke lovfestet.
== Referanser ==
== Se også ==
Krone
Signing | Kroning er en seremoni hvor noen får en krone satt på hodet, vanligvis som et tegn på politisk makt. Den har noen ganger vært tegnet på at en monark blir innsatt eller anerkjent, mens den i andre tilfelle blir gjennomført som en innvielsesseremoni etter at monarken allerede er i sin stilling. | 7,982 | 7,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forhud | 2023-02-04 | Forhud | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Huden', 'Kategori:Kjønnsorganer'] | Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde.
Forhuden holder glans fuktig og gjør penetrering i kvinnens skjede lettere ved at hudfolden sklir tilbake under samleie. Denne glidende effekten sies å øke den seksuelle tilfredsstillelsen for både mannen og kvinnen.
Ved mannlig omskjæring fjernes forhuden. Det kirurgiske inngrepet utføres av medisinske, religiøse eller kulturelle grunner.
| Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde.
Forhuden holder glans fuktig og gjør penetrering i kvinnens skjede lettere ved at hudfolden sklir tilbake under samleie. Denne glidende effekten sies å øke den seksuelle tilfredsstillelsen for både mannen og kvinnen.
Ved mannlig omskjæring fjernes forhuden. Det kirurgiske inngrepet utføres av medisinske, religiøse eller kulturelle grunner.
== Se også ==
Fimose
Omskjæring
Mannlig omskjæring | Forhuden er en hudfold som omgir glans på penis. Forhuden forhindrer dagligdagse berøringer og eksponeringer og er en løsning på problemet at slimhinnene bør befinne seg i et våtområde. | 7,983 | 7,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abraham_Berge | 2023-02-04 | Abraham Berge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Frisinnede Venstre-statsråder', 'Kategori:Fylkesmenn i Vestfold', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Ordførere i Lista', 'Kategori:Personer fra Lyngdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1892–1894', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1898–1900', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1901–1903', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1904–1906', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1907–1909', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1910–1912', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1925–1927', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Vest-Agder', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Frisinnede Venstre', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledelse'] | Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. juli 1936 i Tønsberg) var en norsk lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker (FV). Han var en sentral Venstre-politiker frem til partisplittelsen i 1908, og ble medstifter og første formann i Frisinnede Venstre. Berge var stortingsrepresentant 1892–1894, 1898–1912 og 1925–1927, statsråd flere ganger og statsminister 1923–1924. Abraham Berges regjering huskes særlig for riksrettssaken som ble ført mot den 1926–1927.
| Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. juli 1936 i Tønsberg) var en norsk lærer, gårdbruker, embetsmann og politiker (FV). Han var en sentral Venstre-politiker frem til partisplittelsen i 1908, og ble medstifter og første formann i Frisinnede Venstre. Berge var stortingsrepresentant 1892–1894, 1898–1912 og 1925–1927, statsråd flere ganger og statsminister 1923–1924. Abraham Berges regjering huskes særlig for riksrettssaken som ble ført mot den 1926–1927.
== Bakgrunn og yrkeskarrière ==
Berge var bosatt på Lista, hvor han jobbet som lærer på Nordbygda skole. Han var opptatt av halvøyas historie, og gav ut to bøker om dette.
== Politisk arbeid ==
Berge var i mange år Venstre-representant fra Lister og Mandals amt (nå Vest-Agder). Han møtte på Stortinget fra amtet 1892–1894 og 1898–1912 (fra 1909 for Frisinnede Venstre). Han var generalsekretær i Venstre 1899–1901, president i Odelstinget 1905, finansminister i Christian Michelsens regjering 1906–1907, kirkeminister i Jørgen Løvlands regjering 1907–1908, finansminister i Wollert Konows regjering 1910–1912 og i Otto B. Halvorsens andre regjering 1923.
Da statsminister Otto B. Halvorsen døde etter bare to måneder i statsministerstolen i sin andre regjering i 1923, ble Berge statsminister samtidig som han fortsatte som sjef for finansdepartementet (Abraham Berges regjering 30. mai 1923–25. juli 1924).
Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, noe som gav den nye regjeringen problemer. Stortingsflertallet krevde ny folkeavstemning, og regjeringen gikk av 25. juli 1924. Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre dannet ny regjering.
=== Riksrett ===
Abraham Berge og seks av hans statsråder ble i 1926 stilt for riksrett. Regjeringen Berge hadde tildelt bevilgninger uten å informere Stortinget. Saken var fra 1923 og beviligningene var gjort for å støtte Den norske Handelsbank. Berge og statsrådene ble 25. mars 1927 likevel frikjent (under dissens) ut fra at de hadde handlet i beste mening.
== Utmerkelser ==
Berge var innehaver av 7. juni-medaljen. Han ble hedret med storkors av St. Olavs Orden da han gikk av som statsråd i 1912.
== Bibliografi ==
Listerlandets kystværn og kaperfart 1807-14 (Tønsberg 1914; gjenutgitt 2006)
Lista. En bygdebok (Tønsberg 1926; gjenutgitt 2006)
== Stortingskomiteer ==
1925–1925 medlem i Finanskomiteen
1912–1912 medlem i Næringskomiteen
1908–1909 formann i Næringskomiteen
1906–1906 formann i Næringskomiteen
1904–1906 medlem i Næringskomiteen
1900–1903 medlem i Næringskomiteen
1898–1900 medlem i Næringskomiteen
1892–1894 medlem i Veikomiteen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bull, N.R. (red.): Norges statskalender for aaret 1907. Kristiania: H. Aschehoug & Co., 1906. Sp. 975.
Hogstad, Reidun B.: Regjeringa Abraham Berge si haldning under arbeidskonfliktane 1923/24. Hovedoppgave i historie. Bergen: Universitetet i Bergen, 1986.
== Eksterne lenker ==
(en) Abraham Berge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Abraham Berge hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Abraham Berge i Norsk biografisk leksikon
Abraham Berge hos regjeringen.no
Politiske taler av Abraham Berge, virksommeord.uib.no | Abraham Theodor Berge (født 20. august 1851 i Lyngdal, død 10. | 7,984 | 7,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_B._Halvorsen | 2023-02-04 | Otto B. Halvorsen | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske høyesterettsadvokater', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1905–1940', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1913–1915', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1916–1918', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1919–1921', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1922–1924', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom.
Halvorsen stod sammen med Odd Klingenberg for en sosialreformatorisk linje innen Høyre i tiden etter den første verdenskrig. Ved stortingsvalgene i 1918 og 1921 gikk Høyre til valg på å avhjelpe boligmangelen, utvide sosialforsikringen og innføre utbyttedeling i bedriftene mellom arbeidere og funksjonærer.I 1919 ble han formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre, og samme år valgt til stortingspresident. Han ble statsminister da sparepolitikken tvang Gunnar Knudsen til å gå av i 1920. Halvorsen styrte i en periode med en rekke ustabile regjeringer. Han hadde stortingsflertallets støtte i sin håndtering av jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921, men ble felt med forbudssaken som bakenforliggende årsak. I sin andre periode som statsminister løste han «traktatkrigen» med land som Frankrike, Spania og Portugal, som ikke fikk eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og som til gjengjeld boikottet norsk klippfisk. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.Otto B. Halvorsen var beskjeden på egne vegne. Han ble gjennomgående beskrevet som ærlig og redelig med stor rettferdighetssans. På grunn av sine personlige egenskaper nøt han stor tillit.
| Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom.
Halvorsen stod sammen med Odd Klingenberg for en sosialreformatorisk linje innen Høyre i tiden etter den første verdenskrig. Ved stortingsvalgene i 1918 og 1921 gikk Høyre til valg på å avhjelpe boligmangelen, utvide sosialforsikringen og innføre utbyttedeling i bedriftene mellom arbeidere og funksjonærer.I 1919 ble han formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre, og samme år valgt til stortingspresident. Han ble statsminister da sparepolitikken tvang Gunnar Knudsen til å gå av i 1920. Halvorsen styrte i en periode med en rekke ustabile regjeringer. Han hadde stortingsflertallets støtte i sin håndtering av jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921, men ble felt med forbudssaken som bakenforliggende årsak. I sin andre periode som statsminister løste han «traktatkrigen» med land som Frankrike, Spania og Portugal, som ikke fikk eksportert vin til Norge under hetvinsforbudet av 1917, og som til gjengjeld boikottet norsk klippfisk. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923.Otto B. Halvorsen var beskjeden på egne vegne. Han ble gjennomgående beskrevet som ærlig og redelig med stor rettferdighetssans. På grunn av sine personlige egenskaper nøt han stor tillit.
== Familie, utdannelse og yrkesliv ==
Han var sønn av Otto Hellen Halvorsen og hustru Karine (født Christiansen). Farfaren Haagen Halvorsen kom fra enkle kår i Østerdalen, men endte som forvalter på Vækerø bruk. Moren kom fra en skipper- og rederfamilie på Hvaler, i slekt med polfareren Roald Amundsen. Slektsnavnet Bahr fikk han fra sin onkel, bruksinspektør Fredrik August Bahr, som var gift med hans fars søster Olava Petra. Otto vokste opp med flere søsken i Akersbakken i Gamle Aker. Selv om faren hadde en nokså beskjeden stilling som sekretær i Storebrand, sørget foreldrene for at sønnen fikk en solid utdannelse. Dessuten kom han fra et politisk interessert hjem. Ottos farbror var Carl Herman Halvorsen, som var sakfører og ordfører i Bærum. Det skal ha vært etter oppfordring fra farbroren at han søkte seg til advokatyrket.
Halvorsen tok artium ved Kristiania katedralskole i 1890 og filosofikum i 1891, begge med beste karakter (preseterist). Han tok juridisk embedseksamen med laud under høstsemesteret i 1896. Fra 1897 til 1898 var han edsvoren fullmektig ved Nedre Romerike sorenskriverembede, deretter fullmektig hos høyesterettsadvokat Christian Constant Stoud Platou i Kristiania. Halvorsen fikk møterett for Høyesterett i 1903 og etablerte sin egen advokatvirksomhet i 1904. Han vant stor anseelse som jurist, og ble en ettertraktet advokat.Som student var han med i Den Konservative Studenterforening og deltok i flaggstriden i Det Norske Studentersamfund. Halvorsen tilhørte en engere krets fra studenterforeningen som Høyres generalsekretær Paul Benjamin Vogt tok under sine vinger. Vogt ønsket især å skolere studentene til «folketalere» som kunne brukes i Høyres valgkamper. Fra 1893 til 1894 hadde Halvorsen et års avbrekk fra studiene. Han drog til Bergen, hvor han ble ansatt som politisk journalist i Bergens Aftenblad under redaktør Thorstein Diesen, som senere ble Høyres generalsekretær. Sammen med Diesen deltok han også som lønnet privatsekretær under stortingsvalgkampen i 1894. Etter sin juridiske eksamen arbeidet Halvorsen i trekvart år i Høyres hovedorganisasjon, men forsvant fra politikken da han stiftet familie.
=== Ekteskap og barn ===
Otto B. Halvorsen giftet seg i Uranienborg kirke i 1899 med Kathrine Hofgaard (1875–1960), hvis familie var knyttet til Aars og Voss' skole, som datter av skolebestyrer Simon Wright Hofgaard og Ida Mathilde Aars (søster til skolebestyrer Jacob Jonathan Aars).Otto og Kathrine bodde først i Holbergs gate, senere i Eilert Sundts gate på Uranienborg. De fikk tre barn. Eldstesønnen Otto, født i 1901, ble høyesterettsadvokat, og deres andre sønn, Haakon, født i 1913, ble filolog og lektor ved Stockholms högskola og senere Asker gymnas. Datteren Ida, født i 1907, ble førsteassistent ved Deichmanske bibliotek. Ida fikk sønnen Dag Halvorsen, som ble utenriksjournalist.
== Politisk arbeid ==
=== Halvorsens første regjering ===
Ved stortingsvalget 1912 ble Halvorsen bragt tilbake i politikken som Høyres kandidat i den usikre kretsen Gamle Aker i Kristiania. Ved valget gikk Høyre kraftig tilbake, men Halvorsen holdt sin valgkrets, selv om han da var en temmelig ukjent mann, uten nevneverdig erfaring fra offentlige verv. Han ble også gjenvalgt i samme krets ved stortingsvalgene i 1915 og 1918, og vant seg en stilling som en av Høyres mest fremstående politikere. Han var formann i Kristiania konservative forening (Oslo Høyre) 1914–1916.Ved stortingsvalget 1918 var Halvorsen Høyres fremste mann, ettersom de gamle førerskikkelsene Edvard Hagerup Bull og Jens Bratlie var på vei ut av politikken. Etter mange års venstrestyre hadde Høyre stor fremgang ved valgene. På Stortinget i 1919 var Halvorsen Høyres gruppeleder, og samme år ble han valgt til stortingspresident. Fra 1919 var han dessuten formann i Høyres sentralstyre.
Da Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed 4. februar 1919, var det til stortingspresident Halvorsen kongen henvendte seg. Halvorsen henvendte seg først til Venstre og Arbeiderpartiet for om mulig å danne en samlingsregjering, ettersom ingen av partiene hadde flertall alene. Da dette mislyktes, tilkalte han Christian Michelsen fra Bergen for at denne om mulig skulle kunne få i stand en samlingsregjering. Først etter dette andre mislykkede forsøket gikk Halvorsen med på å danne en mindretallsregjering av Høyre.
Halvorsen var bare 48 år gammel da han ble utnevnt til statsminister 21. juni 1920, på den tiden en uvanlig lav alder. Som statsminister overtok han selv Justisdepartementet. Blant de utfordringer han ble stilt overfor i sin første statsministerperiode var jernbanestreiken i 1920 og generalstreiken i 1921. Han fikk også avsluttet handelskrigen med de vinproduserende landene, som var en følge av det norske alkoholforbudet.
Halvorsens første regjering ble felt etter at han hadde stilt kabinettsspørsmål på et forslag fra Martin Olsen Nalum fra Venstre om en bevilgning til en ny stortingsoppnevnt komité vedrørende skolesaker, i stedet for den regjeringsoppnevnte. Olsen Nalums forslag ble vedtatt med 67 mot 58 stemmer, og Halvorsens regjering gikk av 22. juni 1921. Otto Blehr dannet ny regjering, mens Halvorsen gikk tilbake til Stortinget og snart ble valgt til stortingspresident på ny.
=== Halvorsens andre regjering ===
I 1921 ble Halvorsen igjen innvalgt til Stortinget, etter den nye valgordningen. På Stortinget 1922 inntok han igjen stillingen som Høyres gruppeleder, og han ble valgt til stortingsrepresident og formann i Stortingets konstitusjonskomité. Samme år lot han seg overtale til å påta seg vervet som viseformann i direksjonen for Centralbanken for Norge.Etter at Blehrs regjering søkte avskjed 2. mars 1923, henvendte kongen seg til Halvorsen, som igjen undersøkte mulighetene for å få dannet en samlingsregjering. Etter negativt resultat dannet Halvorsen ny regjering 5. mars. Igjen overtok han Justisdepartementet selv.
Vinteren 1922/1923 hadde han vært sengeliggende med en hard influensa. Han var også utslitt etter hardt arbeidspress. Kort tid etter regjeringsskiftet ble Halvorsen rammet av sykdom, som han først trodde var revmatisme, men det ble konstatert at han led av uhelbredelig kreft. Halvorsen var sykemeldt fra regjeringsarbeidet fra Stortinget gikk i påskeferie den 24. mars, og utenriksminister Michelet fungerte som statsminister. Kongen besøkte Halvorsen på sykeleiet den 18. mai, og ble innforstått med at Halvorsen var døende. Halvorsen døde i sitt hjem i Eilert Sundts gate den 23. mai, ikke ennå fylt 51 år, og etter bare 79 dager som statsminister i den nye regjeringen. Under statsråd dagen etter stilte alle regjeringens medlemmer sine plasser til disposisjon, men etter oppfordring fra kongen fortsatte den som forretningsministerium under ledelse av Michelet. Den 30. mai ble regjeringen rekonstruert med Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som statsminister.Den sosiale reformlinjen som Halvorsen representerte innen Høyre, ble underminert allerede på hans dødsleie, da lederstriden raste i partiet, preget av en voksende uro for statsfinansene. Til slutt endte finansminister Abraham Berge fra Frisinnede Venstre som ny statsminister, ikke Halvorsens venn og meningsfelle, sosialminister Odd Klingenberg, mens sparepolitikeren Ivar Lykke ble formann i Høyres stortingsgruppe og sentralstyre.
Den nye regjeringsdannelsen ble utsatt til etter Otto B. Halvorsens begravelse den 29. mai, så han kunne begraves som statsminister. Han fikk en begravelse på statens bekostning. Han ble begravet på Vestre gravlund i Oslo. Begravelsesseremonien foregikk i Trefoldighetskirken med tilstedeværelse av representanter fra det offisielle Norge, deriblant kong Haakon, og tale av sogneprest Erling Grønland, som avsluttet med Halvorsens egne ord fra dødsleiet:
«Om min person skal det ikke tales. Men jeg vil så gjerne at det manende bringes til uttrykk nødvendigheten av at folket i samdrektighet nå forener sine krefter for å bringe land og folk ut av de vanskeligheter vi lever i. De vil sikkert overvinnes, hvis vårt folk innser nødvendigheten av dette og lever deretter.»
== Utmerkelser ==
Otto B. Halvorsen ble tildelt storkorset av St. Olavs Orden i 1921 og storkorset av Dannebrogordenen i 1921.
== Se også ==
Otto B. Halvorsens første regjering
Otto B. Halvorsens andre regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Danielsen, Rolf (2001). «Otto B. Halvorsen». I Arntzen, Jon Gunnar. Norsk biografisk leksikon. 4 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1006-9.
Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Bind 2: Borgerlig oppdemmingspolitikk, 1918–1940. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04991-1.
Getz, Eyvind (1931). «Halvorsen, Otto Bahr». I Bull, Edvard og Janssen, Einar. Norsk biografisk leksikon. V (1 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 296–298. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Hambro, C.J. (1937). Portræter og profiler. Oslo: Aschehoug. s. 158–170.
== Eksterne lenker ==
(en) Otto Bahr Halvorsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Otto B. Halvorsen hos Norsk senter for forskningsdata
Wikiquote: Otto B. Halvorsen – sitater | Otto Bahr Halvorsen (1872–1923) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1920 til 1921 og på nytt fra mars 1923 til mai samme år, da han døde av en smertefull kreftsykdom. | 7,985 | 7,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siemens_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Siemens (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Siemens kan vise til
En enhet innen fysikk, Siemens (enhet)
Industrikonsernet Siemens
En tysk industrifamilie, se
Werner von Siemens
Arnold von Siemens
Carl von Siemens
Carl Friedrich von Siemens
Ernst von Siemens
Friedrich von Siemens
Georg von Siemens
Wilhelm von Siemens
Hans Siemens | Siemens kan vise til
En enhet innen fysikk, Siemens (enhet)
Industrikonsernet Siemens
En tysk industrifamilie, se
Werner von Siemens
Arnold von Siemens
Carl von Siemens
Carl Friedrich von Siemens
Ernst von Siemens
Friedrich von Siemens
Georg von Siemens
Wilhelm von Siemens
Hans Siemens | Siemens kan vise til | 7,990 | 7,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Steen | 2023-02-04 | Johannes Steen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1827', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske finansministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Ordførere i Stavanger', 'Kategori:Ordførere i Tromsø', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1895–1897', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1898–1900', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Trondheim og Levanger', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Rogaland', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. april 1906 i Voss) var en norsk skolemann, stortingsrepresentant (Venstre), og statsminister i periodene 1891–1893 og 1898–1902. I den første regjeringsperioden var han også finansminister; i den andre dels indreminister, dels revisjonsminister.
| Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. april 1906 i Voss) var en norsk skolemann, stortingsrepresentant (Venstre), og statsminister i periodene 1891–1893 og 1898–1902. I den første regjeringsperioden var han også finansminister; i den andre dels indreminister, dels revisjonsminister.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Johannes Steen var sønn av sorenskriver og stortingsmann John Svaboe Steen og vokste opp i Vesterålen og Tromsø. Han tok artium i Christiania i 1844 og ble cand.philol. i 1848. Han var lærer i Bergen 1850–55 og i Tromsø 1855–1866.
=== Lokalpolitiker, rektor ===
Han var ordfører i Tromsø 1856–1862 og igjen i årene 1864–1865. Fra 1866 var han rektor ved Stavanger lærde skole. Han var ordfører i Stavanger fra 1872 til 1883, og på nytt i 1885 og 1890.
=== Stortingsmann ===
Han ble stortingsrepresentant første gang fra 1859. Han var stortingsrepresentant i elleve perioder, fra 1859 til 1873, fra 1877 til 1888 og fra 1895 til 1900, til sammen 33 år. Han representerte Tromsø amt eller byene i Troms i tre perioder, Stavanger og Haugesund i seks perioder, Trondhjem og Levanger i én periode og Lillehammer, Hamar og Gjøvik i én periode. Før 1883 representerte ingen stortingsrepresentanter politiske parti, etter 1883 representerte Steen Venstre.Steen utmerket seg tidlig som en ledende politiker, og en av Stortingets beste talere. Han var Stortingsrepresentant odelstingspresident 1871–73 og 1877–81, og stortingspresident 1881–88 og 1895–98. Steen var i starten en ivrig tilhenger av Johan Sverdrup, men utover i 1880-årene ble det et motsetningsforhold mellom disse to. Dette førte til at Venstre ble splittet i «Moderate Venstre» (Sverdrup) og det «rene Venstre» (Steen).I 1884 var han medstifter av Norsk Kvinnesaksforening.
=== Statsminister 1891–1893 og 1898–1902 ===
Ved regjeringen Stangs avgang den 23. februar 1891 ble Steen kalt til å danne en ny, parlamentarisk venstreregjering, og med ham som statsminister og sjef for finans- og tolddepartementet ble denne utnevnt den 6. mars samme år. Den gamle striden med Sverige om konsulatspørsmålet hadde som følge at regjeringen Steen gikk av allerede den 2. mai 1893.
For andre gang var Steen regjeringssjef fra den 17. februar 1898 til den 21. april 1902, da han ble avløst av Otto Blehr og trakk seg tilbake fra det offentlige liv.
Han var medlem av Den Norske Nobelkomite fra 7. august 1897 frem til han døde.Steen var innehaver av Storkorset av St. Olavs Orden.Steen er i Stavanger hedret med Rektor Steens plass og Rektor Steens gate, som begge ligger på Våland, og i Tromsø med Rektor Steens gate like nord for sentrum.
== Se også ==
Johannes Steens første regjering (6. mars 1891–2. mai 1893)
Johannes Steens andre regjering (17. februar 1898–21. april 1902)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johannes Steen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johannes Steen hos Norsk senter for forskningsdata
regjeringen.no: biografi
Slektsinformasjon om Johannes Steen
Politiske taler av Johannes Steen, virksommeord.uib.no | Johannes Wilhelm Christian Steen (født 22. juli 1827 i Christiania, død 1. | 7,991 | 7,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europall | 2023-02-04 | Europall | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Logistikk'] | En europall (EUR-pall eller EPAL-pall) er en standardisert lastepall og lastbærer som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. Høyden er 144 mm. En EUR-pall kan lastes med 4 tonn når den står stille (stabling osv) og 1,5 tonn i bruk (forflytning osv).Det finnes et godkjent pantesystem for godkjente paller med spesifiserte mål, materiale og kvalitet. For dagligvarebransjen er det blant annet Norsk Lastebærer Pool og Smart Retur som administrerer dette. Tre er det vanligste materialet, men det finnes også godkjente paller i resirkulert plast. European Pallet Association (EPAL) holder øye med at standarden overholdes. Det finnes også andre initiativ til plastpaller som oppfyller samme standardmål, men som ikke er sertifiserte europaller.Sett fra langsiden har godkjente europaller et ovalt merke på høyre kloss med bokstavene «EUR» inni, og på venstre kloss navnet på et europeisk jernbaneselskap, f.eks. NSB, SJ, DB, osv.Det polske jernbaneselskapet PKP har fått inndratt sin lisens fra Den internasjonale jernbaneunionen (UIC) til å autorisere polske EUR-paller med merket PKP (Polskie koleje panstwowe). Årsaken er en utglidning når det gjelder oppfylling av kvalitetskrav i henhold til standarden. PKP-paller produsert etter 1. mai 2004 er derfor å betrakte som forfalskninger av EUR-pallen.Mange produsenter lager paller tilpasset egne behov med mål som avviker fra de godkjente standardmålene. Derfor finnes det paller som avviker fra standardmålene som må holdes utenfor pantesystemet.
I Norge blir standardpaller i stor utstrekning produsert på Ilseng fengsel av folk som soner promilledom.
| En europall (EUR-pall eller EPAL-pall) er en standardisert lastepall og lastbærer som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. Høyden er 144 mm. En EUR-pall kan lastes med 4 tonn når den står stille (stabling osv) og 1,5 tonn i bruk (forflytning osv).Det finnes et godkjent pantesystem for godkjente paller med spesifiserte mål, materiale og kvalitet. For dagligvarebransjen er det blant annet Norsk Lastebærer Pool og Smart Retur som administrerer dette. Tre er det vanligste materialet, men det finnes også godkjente paller i resirkulert plast. European Pallet Association (EPAL) holder øye med at standarden overholdes. Det finnes også andre initiativ til plastpaller som oppfyller samme standardmål, men som ikke er sertifiserte europaller.Sett fra langsiden har godkjente europaller et ovalt merke på høyre kloss med bokstavene «EUR» inni, og på venstre kloss navnet på et europeisk jernbaneselskap, f.eks. NSB, SJ, DB, osv.Det polske jernbaneselskapet PKP har fått inndratt sin lisens fra Den internasjonale jernbaneunionen (UIC) til å autorisere polske EUR-paller med merket PKP (Polskie koleje panstwowe). Årsaken er en utglidning når det gjelder oppfylling av kvalitetskrav i henhold til standarden. PKP-paller produsert etter 1. mai 2004 er derfor å betrakte som forfalskninger av EUR-pallen.Mange produsenter lager paller tilpasset egne behov med mål som avviker fra de godkjente standardmålene. Derfor finnes det paller som avviker fra standardmålene som må holdes utenfor pantesystemet.
I Norge blir standardpaller i stor utstrekning produsert på Ilseng fengsel av folk som soner promilledom.
== Se også ==
Eurokasse, beholdere laget for å kunne stables for å fylle en europall
CEN-contianer, type konteiner tilpasset bredden til europaller ved å være litt bredere enn en ISO-container
Vekselsbeholder, type conteiner brukt på tog og lastebiler
== Referanser == | En europall (EUR-pall eller EPAL-pall) er en standardisert lastepall og lastbærer som brukes som underlag ved transport og lagring. En helpall er 1200 mm lang og 800 mm bred, mens en halvpall er 800 mm lang og 600 mm bred. | 7,992 | 7,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mard%C3%B8la-aksjonen | 2023-02-04 | Mardøla-aksjonen | ['Kategori:1970 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Konflikter i 1970', 'Kategori:Kultur i Møre og Romsdal', 'Kategori:Miljøvern i Norge', 'Kategori:Politiske demonstrasjoner', 'Kategori:Sivil ulydighet'] | Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. Aksjonen ble særlig kjent på grunn av den høye Mardalsfossen i Eikesdal, som skulle legges i rør.
Mardøla-aksjonen var den første aksjonen Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern tok ansvar for. Dette var en ideologisk begrunnet, ikke-voldelig direkte aksjon, noe som gjorde den enestående i sin tid. I aksjonene ble det tatt i bruk sivil ulydighet som middel i motstand mot kraftutbygging, noe som var nytt i Norge. Lederne for aksjonen ble fjernet av politiet etter at det ble organisert en leir ved anleggsveiens trasé. Blant de flere hundre aksjonistene var flere kjente personer, blant annet filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng så vel som politikeren Odd Einar Dørum. Aksjonen ble støttet av lokalbefolkningen i Eikesdal og Eresfjord. Men aksjonistene måtte trekke seg tilbake etter trusler fra andre romsdalinger, særlig var det motstand i Rauma kommune som ville få inntekter av kraftutbyggingen.
Det ble utbygging av vassdraget og Mardalsfossen er tørrlagt det meste av året. Bare noen uker i turistsesongen hver sommer slippes 2 m³ pr. sekund vann i fossen. Den gamle vassføringen kunne være vesentlig større - 40 m³ pr. sekund var ikke uvanlig i snøsmeltinga.
Protester mot utbygging av vannkraft var mye av grunnlaget for å bygge opp en slagkraftig natur- og miljøvernsbevegelse i Norge.
Etter Mardøla-aksjonen ble det laget en film, Kampen om Mardøla, og det ble skrevet flere bøker.
| Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. Aksjonen ble særlig kjent på grunn av den høye Mardalsfossen i Eikesdal, som skulle legges i rør.
Mardøla-aksjonen var den første aksjonen Samarbeidsgruppene for Natur- og Miljøvern tok ansvar for. Dette var en ideologisk begrunnet, ikke-voldelig direkte aksjon, noe som gjorde den enestående i sin tid. I aksjonene ble det tatt i bruk sivil ulydighet som middel i motstand mot kraftutbygging, noe som var nytt i Norge. Lederne for aksjonen ble fjernet av politiet etter at det ble organisert en leir ved anleggsveiens trasé. Blant de flere hundre aksjonistene var flere kjente personer, blant annet filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng så vel som politikeren Odd Einar Dørum. Aksjonen ble støttet av lokalbefolkningen i Eikesdal og Eresfjord. Men aksjonistene måtte trekke seg tilbake etter trusler fra andre romsdalinger, særlig var det motstand i Rauma kommune som ville få inntekter av kraftutbyggingen.
Det ble utbygging av vassdraget og Mardalsfossen er tørrlagt det meste av året. Bare noen uker i turistsesongen hver sommer slippes 2 m³ pr. sekund vann i fossen. Den gamle vassføringen kunne være vesentlig større - 40 m³ pr. sekund var ikke uvanlig i snøsmeltinga.
Protester mot utbygging av vannkraft var mye av grunnlaget for å bygge opp en slagkraftig natur- og miljøvernsbevegelse i Norge.
Etter Mardøla-aksjonen ble det laget en film, Kampen om Mardøla, og det ble skrevet flere bøker.
== Litteratur ==
Alnæs, Finn: Svart snø eller samvern : dokumentarbok fra en brytningstid, Oslo 1976.
Gleditsch, Nils Petter: Mardøla-aksjonen, Oslo 1971.
Grepstad, Jon: Mardøla. Dokumentasjon og perspektiv, Oslo 1971.
Kvaløy, Sigmund: «Fra kraftrom til elvetid. To kulturer på norsk jord.» i Kjell Haagensen og Atle Midtun: Kraftutbygging, konflikt og aksjoner, Oslo 1984.
Persen, Åsne Berre og Johansen, Jørgen: Den nødvendige ulydigheten, Oslo 1998.
Reed, Peter: Wisdom in the Open Air. The Norwegian Roots of Deep Ecology, Minnesota 1993. | Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. | 7,993 | 7,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hamas | 2023-02-04 | Hamas | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Gazastripen', 'Kategori:Hamas', 'Kategori:Israel', 'Kategori:Sunni-islamistiske organisasjoner'] | Hamas, akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah (arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), er en palestinsk, islamistisk/nasjonalistisk, paramilitær og politisk organisasjon som er ledet av Khaled Mashaal. Hamas har sterkest oppslutning på Gazastripen, men har også tilhengere på Vestbredden og i palestinske flyktningleirer utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987, som en reaksjon på den israelske okkupasjonen. Den består av de paramilitære Qassambrigadene, en hjelpeorganisasjon og et politisk parti.
Hamas er en omstridt organisasjon og enkelte stater regner den som en terrororganisasjon. Blant disse er Israel, EU, Tyskland,USA, Canada og Japan. I tillegg er organisasjonen forbudt i Jordan, til tross for at den ikke regnes som en terrororganisasjon. Organisasjonen er også i praksis forbudt i Saudi-Arabia, som regner den som en del av Det muslimske brorskapet, som anses som en terrororganisasjon. Storbritannia og Australia regner dens militære fløy, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, som en terrororganisasjon uten å regne hele Hamas som terrorister. Verken FN, eller land som Russland, Kina, Brasil, Sveits, Tyrkia og Qatar regner den som en terrororganisasjon. Egypts myndigheter svartelistet også organisasjonen som en terrororganisasjon i 2014, men Hamas-forbudet ble fjernet noen måneder senere. Norge regner ikke Hamas som en terrororganisasjon, til tross for at enkelte politikere har tatt til orde for å svarteliste organisasjonen.Hamas har angrepet israelske militær- og sikkerhetsstyrker, og står bak flere selvmordsaksjoner mot Israel i kampen mot okkupasjonen av de palestinske territoriene.
Hamas har tradisjonelt vært avvisende overfor Israel og har nektet å anerkjenne landets eksistens. Men i de senere år har deres holdning til dette vært mindre bastant. Den 27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Den samme påstanden kom da Palestina ble oppgradert til å være observatørstat. I 2010 uttalte Aziz Dwaik, leder for Det palestinske lovgivende råd og Hamas' viktigste representant på Vestbredden at «Hamas har akseptert Israels rett til å eksistere og er forberedt på å fjerne programpunktet om å knuse den jødiske staten». Flere motstridende uttalelser har falt i ettertid.
| Hamas, akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah (arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), er en palestinsk, islamistisk/nasjonalistisk, paramilitær og politisk organisasjon som er ledet av Khaled Mashaal. Hamas har sterkest oppslutning på Gazastripen, men har også tilhengere på Vestbredden og i palestinske flyktningleirer utenfor det palestinske selvstyrte området. Organisasjonen ble grunnlagt i 1987, som en reaksjon på den israelske okkupasjonen. Den består av de paramilitære Qassambrigadene, en hjelpeorganisasjon og et politisk parti.
Hamas er en omstridt organisasjon og enkelte stater regner den som en terrororganisasjon. Blant disse er Israel, EU, Tyskland,USA, Canada og Japan. I tillegg er organisasjonen forbudt i Jordan, til tross for at den ikke regnes som en terrororganisasjon. Organisasjonen er også i praksis forbudt i Saudi-Arabia, som regner den som en del av Det muslimske brorskapet, som anses som en terrororganisasjon. Storbritannia og Australia regner dens militære fløy, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, som en terrororganisasjon uten å regne hele Hamas som terrorister. Verken FN, eller land som Russland, Kina, Brasil, Sveits, Tyrkia og Qatar regner den som en terrororganisasjon. Egypts myndigheter svartelistet også organisasjonen som en terrororganisasjon i 2014, men Hamas-forbudet ble fjernet noen måneder senere. Norge regner ikke Hamas som en terrororganisasjon, til tross for at enkelte politikere har tatt til orde for å svarteliste organisasjonen.Hamas har angrepet israelske militær- og sikkerhetsstyrker, og står bak flere selvmordsaksjoner mot Israel i kampen mot okkupasjonen av de palestinske territoriene.
Hamas har tradisjonelt vært avvisende overfor Israel og har nektet å anerkjenne landets eksistens. Men i de senere år har deres holdning til dette vært mindre bastant. Den 27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Den samme påstanden kom da Palestina ble oppgradert til å være observatørstat. I 2010 uttalte Aziz Dwaik, leder for Det palestinske lovgivende råd og Hamas' viktigste representant på Vestbredden at «Hamas har akseptert Israels rett til å eksistere og er forberedt på å fjerne programpunktet om å knuse den jødiske staten». Flere motstridende uttalelser har falt i ettertid.
== Ideologi og mål ==
Hamas ble grunnlagt i 1987 i Hebron av sjeik Ahmed Yassin, Muhammad Jamal al-Netshen fra Hebron, Jamal Mansour fra Nablus, sjeik Hassan Yousef, Mahmud Muslih fra Ramallah, Jamil Hamami fra Jerusalem og Ayman Abu Taha fra Gaza som en gren av Det muslimske brorskap og har som målsetting å erstatte de okkuperte områdene med en islamsk stat.
Hamas-charteret fra august 1988 erklærer at hele Palestinaområdet er muslimsk land som aldri kan overgis til ikke-muslimer.
== Sionismen ==
I innledningen til Hamas-charteret slås det fast at «Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig». Charteret refererer eksplisitt Sions vises protokoller og forholder seg til dem som om de var autentiske.Artikkel 32 i Hamas-charteret slår fast:
Sionistenes plan har ingen grenser. Etter Palestina aspirerer sionistene til en utvidelse fra Nilen til Eufrat. Når de så har fordøyd regionen de har overtatt, vil de aspirere til videre ekspansjon, og så videre. Deres plan er beskrevet i 'Sions vises protokoller', og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier.Hamas-charteret kommer også med en rekke referanser til frimurerne, Rotary og Lions som noen av de «hemmelige brorskapene» som «sionistene» kontrollerer. «Sionistene» blir også anklaget for å ha stått bak såvel den franske revolusjon som den russiske revolusjon. Jødene sto dessuten, ifølge programmet, bak første verdenskrig, da de klarte å ødelegge det islamske kalifatet, og også andre verdenskrig.
I charteret slås det fast at det overordnede målet til Hamas er å gå foran i kampen mot jødene til islam har utslettet Israel, og Allahs seier er realisert i hele verden:
Hamas utfordrer de arabiske og islamske folk til å handle oppriktig og utrettelig for å forpurre disse djevelsk uttenkte planer, og til å gjøre massene klar over farene ved å trekke seg ut av motstandskampen mot sionismen. I dag er det Palestina og i morgen kan det være et annet land.
== Endring og reform ==
I januar 2006 publiserte Hamas-lista «Change and Reform» en offisiell plattform for det palestinske valget som ifølge avisa Haaretz var beviselig mer moderat enn charteret fra 1988.Forsoningen mellom Hamas og Fatah-bevegelsen som fant sted våren 2011 innebærer at Hamas anerkjenner Israels folkerettslige grenser fra 1967.Hamas-ledelsen selv synes å mene at organisasjonens ideologi, siktemål og aktiviteter er tydelig forvrengt i vestlige media.
== Humanitær virksomhet ==
Ved siden av sin politiske virksomhet har Hamas et utstrakt nett av sykehus, eldrehjem, barnehager, skoler og andre utdannelsesinstitusjoner i Palestina, i all hovedsak på Gazastripen. Disse institusjonene opererer tildels på siden, tildels parallelt med myndighetenes tiltak. Organisasjonen bidrar i tillegg med økonomisk og annen støtte til nødlidende. Ifølge den israelske forskeren Reuven Paz består «omtrent nitti prosent av organisasjonens totale virksomhet av sosiale, kulturelle, utdannelses- og velferdsorienterte tiltak.»
== Historie ==
Hamas ble stiftet av Ahmed Yassin i 1987 før den første intifadaen (opptøyene) i 1987, som en militær gren av det egyptiske Muslimske brorskap.
Hamas' militære gren ble fra 1991 oppkalt etter Az Adin Al-Qassam, den militante, arabiske forkynneren som ble drept av britene den 20. november 1935 i en grotte i Jenin. Hamas' første selvmordsterroraksjon rettet mot jødiske sivile fant sted den 16. april 1993.Før intifadaen brøt ut på 1980-tallet, var den religiøse, sosiale bevegelsen Al-Majama Al-Islami en viktig kilde til rekrutteringen av Hamas-aktivister. Mange av seniormedlemmene i Al-Majama stod i samband med intifadaen fram som hovedledere i Hamas. Det kunne være alt fra undergrunnsvirksomhet til åpne folkemøter. Terrorangrep på sivile jøder og drap på arabiske «kollaboratører» gav dem stadig flere tilhengere blant palestinerne.Grunnlaget for det militære apparatet ble lagt i 1982 av sheik Ahmed Yassin og et flertall av aktivister fra Al-Majama. De la også grunnlaget for den kampen Hamas fører mot rivaliserende palestinske grupper. Da virksomheten ble avslørt i 1984, ble Yassin dømt til 13 års fengsel, men slapp ut etter kort tid som ledd i den såkalte «Jibril-utvekslingen» (mai 1985). Etter å ha sluppet fri fra israelsk fangenskap, fortsatte Yassin sitt arbeid.
Selve navnet «Hamas» dukket første gang opp på en løpeseddel i januar 1988. Sommeren 1988 offentliggjorde Hamas' stiftelsesdokument.Fra begynnelsen av het det at man skulle kjempe mot kjettere og kollaboratører, i tråd med programerklæringen til Det muslimske brorskap. Etter at den første intifadaen brøt ut, stod Hamas bak en rekke angrep på israelske mål, de fleste nord i Gaza. Klimaks i disse handlingene ble nådd da den israelske soldaten Avi Sasportas kidnappet og myrdet i februar 1989. I mai samme år ble en annen soldat, Ilan Sagde'adon, tatt til fange og henrettet.Jehaz Aman-fylkingen ble stiftet tidlig i 1986 av sheik Jassin sammen med to av medarbeiderne hans, som var aktive i Al-Majama. Mot slutten av 1986 og i begynnelsen av 1987 begynte Jassin arbeidet med å sette sammen tropper under tittelen MAJD, en gruppe som hadde til formål å drepe «vantro» og «kollaboratører». Slik fortsatte det inntil intifadaen brøt ut, og MAJD-gruppene ble en del av Al-Majahadoun-nettverket.
== Valgseier 2006 ==
Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling (Palestinian Legislative Council, forkortet PLC) 26. januar 2006 fikk Hamas som deltok i valget under navnet Forandring og reformer, 74 av i alt 132 representanter i forsamlingen. Fatah-bevegelsen oppnådde 45 mandater mens fire småpartier og uavhengige kandidater tilsammen fikk 13 plasser i henhold til de endelige valgresultatene som ble offentliggjort 29. januar 2006.Valget foregikk på en demokratisk måte, og det var 185 valgobservatører fra 23 EU-land til stede.
== Fangedokumentet fra 2006 ==
27. juni 2006 godkjente Hamas, sammen med den rivaliserende Fatah-bevegelsen, Fangedokumentet, som ifølge enkelte kommentatorer skulle inneholde en indirekte anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Hamas har imidlertid slått fast at egen stat på Vestbredden og Gaza bare er en begynnelse. De tror at fremtidens palestinske generasjon vil ta tilbake alt det som de anser som deres historiske hjemland. Samme dag som fangedokumentet ble undertegnet, presiserte Hamas-ministeren Abdel Rahman Zeidan overfor BBC at den nye avtalen ikke sa noen ting om Hamas' forhold til Israel:
- Du vil ikke finne ett eneste ord i avtalen som sier at vi anerkjenner Israel som en stat. Ingen er blitt enig om dette, og det ble ikke diskutert, sa Zeidan til BBC.BBCs korrespondenter mener denne utelatelsen er bevisst.Kilder i Hamas har sagt til den britiske kanalen at hele Israel er bygget på palestinsk land. De tror at opprettelsen av en palestinsk stat på Gaza og Vestbredden kun er første skritt i prosessen, og ikke siste skritt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Hamas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Krever tilbake bistandspenger
Truer med å styrte Hamas
Hamas-charteret i engelsk oversettelse
Hamas-charteret i norsk oversettelse
MIPT Terrorism Knowledge base
BBCnews side om Hamas
Hamas modererer seg i Dagbladet
Krigen mot jødene. Dagbladet 21. april 2006 | | paramilitær = Izz ad-Din al-Qassam-brigadene | 7,994 | 7,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Sprog%C3%B8e | 2023-02-04 | Ove Sprogøe | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Danske boksamlere', 'Kategori:Danske kunstsamlere', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer', 'Kategori:Æres-Bodil'] | Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. september 2004 på Amager) var en av Danmarks mest benyttede skuespillere.
| Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. september 2004 på Amager) var en av Danmarks mest benyttede skuespillere.
== Biografi ==
Han ble utdannet som skuespiller ved Alliancescenernes elevskole i 1944, og debuterte som Nicolai året etter i Nøddebo Præstegård på Folketeatret i København. Det var også dette teateret han han særlig var knyttet til. Han vant ry og popularitet som en frodig revy- og komedieartist, blant annet med visen om Fandens oldemor. Med årene utviklet han seg – uten å forlate komedien helt – til en betydelig karakterskuespiller, og løste oppgaver som bl.a. Volpone, Mefisto og pastor Manders i Ibsens Gengangere.
I 1945 giftet han seg med Eva Sprogøe, som han fikk tre sønner med, bl.a. sønnen Henning Sprogøe, som også er skuespiller.
I mange år spilte han sammen med komikeren Dirch Passer. Hans mest kjente roller både i Danmark og utlandet er nok doktor Hansen i Matador og den geniale vaneforbryter Egon Olsen i filmene om Olsenbanden.
Ove Sprogøe medvirket i 145 filmer, hvilket er flere enn noen annen dansk skuespiller. Det er opprettet en dansk minnepris i hans navn som deles ut årlig. Denne kulturprisen heter Ove Sprogøe Prisen.
== Filmografi (utvalg) ==
=== Spillefilmer ===
1976 – Affæren i Mølleby
1973 – Afskedens time
1970 – Amour
1971 – Ballade i Christianshavn
1960 – Baronessen på benzintanken
1963 – Bussen
1995 – Carmen og Babyface
1959 – Charles tante
1968 – Dage i min fars hus
1980 – Danmark er lukket
1970 – De fem i fedtefadet
1969 – De fem og spionerne
1950 – De røde heste
1967 – Det er ikke appelsiner, det er heste
1954 – Det er så yndigt at følges ad
1971 – Den forsvundne fuldmægtig
1953 – Den gamle mølle på Mols
1976 – Den korte sommer
1956 – Den kloge mand
1982 – Den ubetænksomme elsker
1969 – Der kom en soldag
1966 – Der var engang
1957 – Der var engang en gade
1968 – Det er så synd for farmand
1992 – Det skaldede spøgelse
1962 – Det stod i avisen
1952 – Det store løb
1962 – Det støver stadig
1962 – Det tossede paradis
1968 – Det var en lørdag aften
1955 – Det var på rundetårn
1946 – Diskret ophold
1964 – Don Olsen kommer til byen
1951 – Dorte
1963 – Dronningens vagtmester
1962 – Drømmen om det hvide slot
1978 – Du er ikke alene
1968 – Dyrlægens plejebørn
1965 – Een pige og 39 sømænd
1960 – Elefanter på loftet
1967 – Elsk din næste
1988 – Elvis Hansen - en samfundshjælper
1965 – En ven i bolignøden
1963 – Et døgn uden løgn
1975 – Familien Gyldenkål
1972 – Familien med de 100 børn
1953 – Far til fire
1968 – Farvel Thomas (TV)
1966 – Flagermusen
1965 – Flådens friske fyre
1960 – Forelsket i København
1963 – Frøken April
1963 – Frøken Nitouche
1990 – Fuglekrigen i Kanøfleskoven
1967 – Fup eller fakta
1956 – Færgekroen
1970 – Giv gud en chance om søndagen
1961 – Gøngehøvdingen
1947 – Hatten er sat
1946 – Hans store aften - den første film han medvirket i
1967 – Historien om Barbara
1987 – Hip hip hurra
1971 – Hjemme hos William (TV)
1976 – Hjerter er trumf
1956 – Hvad vil de ha'?
1978 – Hvem myrder hvem?
1948 – I de lyse nætter
1954 – I kongens klær
1957 – Ingen tid til kærtegn
1967 – Jeg - en markis
1967 – Jeg er sku min egen
1979 – Johnny Larsen
1949 – Kampen mod uretten
1956 – Kispus
1979 – Krigernes børn
1953 – Kriminalsagen Tove Andersen
1992 – Krummerne 2 - Stakkels Krumme
1994 – Kærlighed ved første desperate blik
1983 – Kurt og Valde
1969 – Kys til højre og venstre
1972 – Lenin, din gavtyv
1978 – Lille spejl
1947 – Lise kommer til byen
1962 – Lykkens musikanter
1950 – Lynfotografen
1964 – Majorens oppasser
1967 – Martha
1984 – Midt om natten
1955 – Min datter Nelly
1967 – Min kones ferie
1968 – Min søsters børn vælter byen
1965 – Mor bag rettet
1972 – Mor, jeg har patienter
1986 – Mord i mørket
1972 – Nu går den på Dagmar
1967 – Nyhavns glade gutter (Onkel Joakims hemmelighed)
1951 – Nålen
1985 – Når engle elsker
1964 – Når enden er go
1970 – Oktoberdage
1959 – Onkel Bill fra New York
1962 – Oskar
1977 – Pas på ryggen, professor
1965 – Passer passer piger
1963 – Peters landlov
1948 – Penge som græs
1982 – Pengene eller livet
1978 – Picassos eventyr - Karen Blixen (fortellerstemme)
1969 – Pigen fra Engborg
1966 – Pigen og greven
1965 – Pigen og millionæren
1963 – Pigen og pressefotografen
1959 – Poeten og Lillemor
1960 – Poeten og Lillemor og Lotte
1961 – Poeten og Lillemor i forårshumør
1970 – Præriens skrappe drenge
1955 – På tro og love
1952 – Rekrut 67 Petersen
1970 – Rend mig i revolutionen
1979 – Rend mig i traditionerne
1971 – Revolutionen i vandkanten
1969 – Sjov i gaden
1987 – Sidste akt
1966 – Slap af, Frede
1981 – Slingrevalsen
1965 – Slå først, Frede
1950 – Smedestræde 4
1968 – Soldaterkammerater på bjørnetjeneste
1964 – Sommer i Tyrol
1961 – Sorte Shara - Alarm i Østersøen
1966 – Soyas tagsten
1958 – Styrmand karlsen
1963 – Støv for alle pengene
1961 – Støv på hjernen
1948 – Støt står den danske sømand
1962 – Sømænd og svigermødre
1966 – Søskende
1957 – Tag til marked i Fjordby
1966 – Tre små piger
1948 – Tre år efter
1980 – Trællenes børn
1979 – Trællenes oprør
1953 – Ved kongelunden
1963 – Vi har det jo dejligt
1953 – Vi som går køkkenvejen
1951 – Vores fjerde farOlsen-Banden1968 – Olsen Banden
1969 – Olsen Banden på spanden
1971 – Olsen Banden i Jylland
1972 – Olsen Bandens store kup
1973 – Olsen Banden går amok
1974 – Olsen Bandens sidste bedrifter
1975 – Olsen Banden på sporet
1976 – Olsen Banden ser rødt
1977 – Olsen Banden deruda
1978 – Olsen Banden går i krig
1979 – Olsen Banden overgi'r sig aldrig
1981 – Olsen Bandens flugt over plankeværket
1981 – Olsen Banden over alle bjerge
1998 – Olsen Bandens sidste stik - den siste film han laget
=== TV-serier ===
Antonsen, 1984
Dr. Dip, 1990
Huset på Christianshavn, 1970–1977
Charlot og Charlotte, 1996
Matador, 1978–1981
Jul i Gammelby, 1979
== Priser (utvalg) ==
1999 – Æres-Bodil
1989 – Ole Haslunds Kunstnerfond
1976 – Teaterpokalen
1975 – Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen Olsen-bandens sidste bedrifter
1972 – Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen Den forsvundne fuldmægtig
1956 – Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen På tro og love
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ove Sprogøe på Internet Movie Database
(sv) Ove Sprogøe i Svensk Filmdatabas
(da) Ove Sprogøe på Filmdatabasen
(da) Ove Sprogøe på danskefilm.dk
(da) Ove Sprogøe på danskfilmogtv.dk
(da) Ove Sprogøe på Scope
(fr) Ove Sprogøe på Allociné
(en) Ove Sprogøe på AllMovie
(en) Ove Sprogøe hos The Movie Database
(da) Ove Sprogøe hos danskefilmstemmer.dk
Ove Sprogøe hos Store norske leksikon
Biografi
Film i Danmarks Ove Sprogøe-filmografi | Ove Wendelboe Sprogøe Petersen (født 21. desember 1919 i Odense, død 14. | 7,995 | 7,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tux | 2023-02-04 | Tux | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linux', 'Kategori:Linuxstubber', 'Kategori:Maskoter', 'Kategori:Pingviner', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12'] | Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP.
Tux er en forkortelse for Torvalds Unix. Det er altså ikke en forkortelse for tuxedo (smoking), selv om mange nok assosierer smoking med pingviner. Navnet Tux ble forøvrig første gang brukt av James Hughes. | Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP.
Tux er en forkortelse for Torvalds Unix. Det er altså ikke en forkortelse for tuxedo (smoking), selv om mange nok assosierer smoking med pingviner. Navnet Tux ble forøvrig første gang brukt av James Hughes. | Tux er den offisielle Linux-maskoten tegnet av Larry Ewing i 1996, som et resultat av en logo-konkurranse. Larry tegnet Tux på frihånd med tegneprogrammet GIMP. | 7,998 | 7,998 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stabblandet | 2023-02-04 | Stabblandet | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Aure kommune'] | Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den har et areal på 36,62 km². Inntil kommunesammenslåingen mellom Aure og Tustna, 1. januar 2006, var Stabblandet en del av Tustna kommune.
| Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den har et areal på 36,62 km². Inntil kommunesammenslåingen mellom Aure og Tustna, 1. januar 2006, var Stabblandet en del av Tustna kommune.
== Topografi ==
Stabblandet ligger mellom øyene Tustna i vest og Ertvågøya i øst. Like nord for Stabblandet ligger øya Solskjel, og i sør grenser Stabblandet til Vinjefjorden og til Halsa kommune på fastlandet.
Det er to fjellkjeder på Stabblandet, den kompakte Innerbergssalen/Stabben langs vestsiden av øya og fjellene Storøra og Litløra som fortsetter i en mindre bergrygg langs østsiden av øya. Mellom disse ligger dalen Soleimsdalen. Innerbergsalen er med sine 908 moh forøvrig også høyeste topp i Aure kommune. Den er også Sør-Norges høyeste øytopp.
== Bosetting ==
Hoveddelen av befolkningen på Stabblandet bor på den relative flatlendte nordenden av øya, på gårdene Soleim og Nygarden, og særlig i grenda Nordheim lengst nordøst.
== Veinett ==
Stabblandet ble i 2007 landfast med Ertvågøya da Imarsundprosjektet ble ferdigstilt. Før dette var det fergesamband fra Aukan fergekai til Vinsternes på Ertvågøya, Edøya i Smøla kommune og Forsnes på Hitra. Det er også veiforbindelse til Tustna med broen over Sålåsundet. I januar 2009 ble det kabelfergeforbindelse fra Nordheim til Solskjelsøya.
== Referanser == | Stabblandet er en øy i Aure kommune på Nordmøre. Den har et areal på . | 8,000 | 8,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toki_pona | 2023-02-04 | Toki pona | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk'] | Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Lang. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. «Toki» betyr «språk» på dette språket, «pona» betyr «godt» eller «enkelt».
Toki pona er et «minimalistisk» språk, som fokuserer på de enkle og ukompliserte
tingene i livet. Det er ikke ment som et internasjonalt hjelpespråk, men er dannet i forbindelse med taoistisk filosofi.
Toki pona er laget for å kunne uttrykke mest mulig mening med minst mulig innsats. Opprinnelig hadde det bare 118 ord. I dag har språket 120 offisielle ord. Flere behøves ikke for å kunne uttrykke all menneskelig kommunikasjon, mener de som snakker toki pona.
Det begrensede ordforrådet gjør at man tvinges til å uttrykke seg enkelt (og etterhvert også tenke ukomplisert) ved å kutte bort all detaljinformasjon som ikke er relevant for det man egentlig ønsker å si.
En Wikipedia på toki pona ble stengt av Wikipedia Foundation våren 2005.
| Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Lang. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. «Toki» betyr «språk» på dette språket, «pona» betyr «godt» eller «enkelt».
Toki pona er et «minimalistisk» språk, som fokuserer på de enkle og ukompliserte
tingene i livet. Det er ikke ment som et internasjonalt hjelpespråk, men er dannet i forbindelse med taoistisk filosofi.
Toki pona er laget for å kunne uttrykke mest mulig mening med minst mulig innsats. Opprinnelig hadde det bare 118 ord. I dag har språket 120 offisielle ord. Flere behøves ikke for å kunne uttrykke all menneskelig kommunikasjon, mener de som snakker toki pona.
Det begrensede ordforrådet gjør at man tvinges til å uttrykke seg enkelt (og etterhvert også tenke ukomplisert) ved å kutte bort all detaljinformasjon som ikke er relevant for det man egentlig ønsker å si.
En Wikipedia på toki pona ble stengt av Wikipedia Foundation våren 2005.
== Skrift ==
Toki pona bruker disse bokstavene fra det latinske alfabetet:
p, t, k, s, m, n, l, j, w, a, e, i, o, u
Store bokstaver er kun brukt i navn, og ikke i begynnelsen av setninger. Det vil si, de markerer fremmede ord, aldri de 120 rotordene.
== Fonologi ==
Språket har 14 fonemer (ni konsonanter og fem vokaler).
Bare visse, «velklingende» bokstavkombinasjoner er tillatt på toki pona, så oversatte navn må ofte forenkles og kan være vanskelige å gjenkjenne. Navn er dessuten ikke substantiver på toki pona, men vanligvis adjektiver og må derfor stå sammen med et substantiv som «person» eller «sted».
Følgende bokstavkombinasjoner er lov:
an en in on un
ka ke ki ko ku
sa se si so su
ta te to tu
na ne ni no nu
pa pe pi po pu
ma me mi mo mu
ja je jo ju
la le li lo lu
wa we wi
== Grammatikk ==
Grammatikken er ekstremt enkel, for eksempel finnes det ikke subjunksjoner eller passive verbformer. Det finnes ingen bøyningsformer av ord, og det går heller ikke an å lage sammensatte ord.
Språket brukes mest på internett, der det er i daglig bruk av et lite samfunn på et hundretall mennesker. Det er produsert noe litteratur, for det meste ordspråk og poesi, men også noen noveller og stiler. Mange internasjonale, litterære verk er delvis oversatt til toki pona.
== Språkprøve ==
Fader vår:
mama pi mi mute o,sina lon sewi kon.nimi sina o sewi en pona.ma sina o kama.jan o pali e wile sina en lon sewi kon en lon ma.sina o pana lon tenpo suno ni e moku tawa mi.o weka e pali ike mi, sama la mi weka e pali ike pi jan ante.o pana ala e wile ike tawa mi.o awen e mi weka tan ike.ni li nasin.
== Se også ==
Planspråk: definisjoner
Naturalistisk planspråk
Nylatinsk planspråk
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Toki Pona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Toki pona leksikon | Toki pona er et planspråk (konstruert språk) utviklet av Sonja Lang. Det ble første gang offentliggjort på Internett sommeren 2001. | 8,001 | 8,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kolvereid | 2023-02-04 | Kolvereid | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Nærøysund', 'Kategori:Byer i Trøndelag', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Nærøys historie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nord-Trøndelag'] | Kolvereid (sørsamisk: Gåelvere) er Norges minste by og et av to administrasjonssentrum i Nærøysund kommune i Ytter-Namdalen, sammen med Rørvik. Den 1. januar 2022 hadde Kolvereid 1 728 innbyggere.
Kolvereid ligger på et smalt eid mellom fjordene Sørsalten og Innerfolda; den delen av Innerfolda som strekker seg inn mot bebyggelsen, kalles Kolvereidvågen. Kolvereid grenser til Horvereid i vest og Finne i øst. Kolvereid er et trafikalt knutepunktet i Nærøysund kommune: Fylkesvei 770 forbinder Kolvereid med Rørvik i vest og Foldereid i øst. Fylkesvei 769 forbinder Kolvereid med Namsos via fergesambandet Hofles–Lund. Mange arbeidsplasser på Kolvereid er knyttet til varehandel, privat og offentlig tjenesteyting, bygg og anlegg, og til den maritime industrien ved Kolvereidvågen, fremfor alle verftet Moen Marin med bedding, verkstedhall og kai.
Nærøy kommunestyre vedtok å gi Kolvereid bystatus i 2002. I siste kapittel i boken om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid. Byen som diskuteres, er nettopp Kolvereid:
«Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. …de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.»
Kolvereid kirke er sognekirke for Kolvereid sogn i Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Den gamle hovedkirken i distriktet lå på Nærøya. I 1797 ble Nærøy prestegjeld delt slik at Kolvereid, Foldereid og Leka (med Gravvik) skulle utgjøre et nytt Kolvereid prestegjeld.Med formannskapslovene av 1837 ble Kolvereid prestegjeld opprettet som eget formannskapsdistrikt (kommune). Leka og Foldereid ble utskilt fra Kolvereid som egne kommuner i 1860 og 1886; Gravvik ble så utskilt fra Leka i 1909. I 1964 ble Kolvereid slått sammen med Foldereid, Gravvik og Nærøy til den nye Nærøy kommune. Vikna kommune hadde i mellomtiden blitt utskilt fra gamle Nærøy.Etter 2004 ble prestegjeldene avviklet og sognene direkte underlagt prostiene. Nærøy prosti med 10 000 innbyggere var Norges minste prosti før det ble innlemmet i Namdal prosti i 2015. Prosten hadde sete på Dalen prestegård i Nærøy sogn.
| Kolvereid (sørsamisk: Gåelvere) er Norges minste by og et av to administrasjonssentrum i Nærøysund kommune i Ytter-Namdalen, sammen med Rørvik. Den 1. januar 2022 hadde Kolvereid 1 728 innbyggere.
Kolvereid ligger på et smalt eid mellom fjordene Sørsalten og Innerfolda; den delen av Innerfolda som strekker seg inn mot bebyggelsen, kalles Kolvereidvågen. Kolvereid grenser til Horvereid i vest og Finne i øst. Kolvereid er et trafikalt knutepunktet i Nærøysund kommune: Fylkesvei 770 forbinder Kolvereid med Rørvik i vest og Foldereid i øst. Fylkesvei 769 forbinder Kolvereid med Namsos via fergesambandet Hofles–Lund. Mange arbeidsplasser på Kolvereid er knyttet til varehandel, privat og offentlig tjenesteyting, bygg og anlegg, og til den maritime industrien ved Kolvereidvågen, fremfor alle verftet Moen Marin med bedding, verkstedhall og kai.
Nærøy kommunestyre vedtok å gi Kolvereid bystatus i 2002. I siste kapittel i boken om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid. Byen som diskuteres, er nettopp Kolvereid:
«Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. …de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.»
Kolvereid kirke er sognekirke for Kolvereid sogn i Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Den gamle hovedkirken i distriktet lå på Nærøya. I 1797 ble Nærøy prestegjeld delt slik at Kolvereid, Foldereid og Leka (med Gravvik) skulle utgjøre et nytt Kolvereid prestegjeld.Med formannskapslovene av 1837 ble Kolvereid prestegjeld opprettet som eget formannskapsdistrikt (kommune). Leka og Foldereid ble utskilt fra Kolvereid som egne kommuner i 1860 og 1886; Gravvik ble så utskilt fra Leka i 1909. I 1964 ble Kolvereid slått sammen med Foldereid, Gravvik og Nærøy til den nye Nærøy kommune. Vikna kommune hadde i mellomtiden blitt utskilt fra gamle Nærøy.Etter 2004 ble prestegjeldene avviklet og sognene direkte underlagt prostiene. Nærøy prosti med 10 000 innbyggere var Norges minste prosti før det ble innlemmet i Namdal prosti i 2015. Prosten hadde sete på Dalen prestegård i Nærøy sogn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kolvereids nettsted
kaakenmagasinet.com
Kolvereid Idrettslags nettsted
Nærøy kommunes nettsted
Ytringens nettsted | |fylke = Trøndelag | 8,002 | 8,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_67 | 2023-02-04 | Europavei 67 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E22', 'Kategori:Referanser til E30', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E50', 'Kategori:Referanser til E55', 'Kategori:Referanser til E65', 'Kategori:Referanser til E67', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E77', 'Kategori:Referanser til E85', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Estland', 'Kategori:Veier i Latvia', 'Kategori:Veier i Litauen', 'Kategori:Veier i Polen', 'Kategori:Veier i Tsjekkia'] | Europavei 67 (også kjent som Via Baltika) er en hovedvei mellom Helsingfors i Finland og Praha i Tsjekkia. Den går via Tallinn i Estland, Riga i Latvia, Kaunas i Litauen og gjennom Polen, veiens lengde er 1630 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Helsingfors − Tallinn − Riga − Panevėžys − Kaunas − Warszawa − Piotrków – Trybunalski − Wrocław − Kłodzko − Běloves − Náchod − Hradec Kralové − Praha.
Den er den viktigste hovedveien mellom de baltiske landene, og mellom Finland og Polen.
| Europavei 67 (også kjent som Via Baltika) er en hovedvei mellom Helsingfors i Finland og Praha i Tsjekkia. Den går via Tallinn i Estland, Riga i Latvia, Kaunas i Litauen og gjennom Polen, veiens lengde er 1630 km.
Trasé fastlagt av UNECE: Helsingfors − Tallinn − Riga − Panevėžys − Kaunas − Warszawa − Piotrków – Trybunalski − Wrocław − Kłodzko − Běloves − Náchod − Hradec Kralové − Praha.
Den er den viktigste hovedveien mellom de baltiske landene, og mellom Finland og Polen.
== Knutepunkter ==
== Eksterne lenker ==
European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14)
UNECEs oversiktskart over alle europaveiene | | bilde = | 8,003 | 8,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fidel_Castro | 2023-02-04 | Fidel Castro | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cubanske opprørsledere eller opprørere', 'Kategori:Cubanske presidenter', 'Kategori:Cubanske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Personer fra provinsen Holguin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fidel Castro ( audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. november 2016 i Havanna) var en cubansk kommunistisk revolusjonær og diktator. Han var statsminister fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.
Castro ble statsminister i januar 1959 etter Den cubanske revolusjonen, da 26. juli-bevegelsen styrtet Fulgencio Batista, og omgjorde i løpet av perioden 1959–1965 Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som Cubas president. På Cuba gjennomførte han en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme gjennom en vellykket alfabetiseringskampanje og bygget ut et gratis helsetjeneste- og utdanningssystem. Samtidig har han blitt kritisert for å bryte menneskerettighetene og for dårlig økonomisk politikk. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembetet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president. Nasjonalforsamlingen valgte Fidels bror Raul Castro som ny president. Han fortsatte som førstesekretær i kommunistpartiet fram til han trakk seg i april 2011.
| Fidel Castro ( audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. november 2016 i Havanna) var en cubansk kommunistisk revolusjonær og diktator. Han var statsminister fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.
Castro ble statsminister i januar 1959 etter Den cubanske revolusjonen, da 26. juli-bevegelsen styrtet Fulgencio Batista, og omgjorde i løpet av perioden 1959–1965 Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som Cubas president. På Cuba gjennomførte han en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme gjennom en vellykket alfabetiseringskampanje og bygget ut et gratis helsetjeneste- og utdanningssystem. Samtidig har han blitt kritisert for å bryte menneskerettighetene og for dårlig økonomisk politikk. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembetet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president. Nasjonalforsamlingen valgte Fidels bror Raul Castro som ny president. Han fortsatte som førstesekretær i kommunistpartiet fram til han trakk seg i april 2011.
== Bakgrunn ==
=== Liv og virke før revolusjonen (1926–1952) ===
==== Barndom (1926–1945) ====
Fidel Alejandro Castro Ruz ble født utenfor ekteskap ved en sukkerplantasje i Birán, nær Mayarí, i det som nå er provinsen Holguín i det østlige Cuba. Han var den tredje sønnen til Ángel Castro y Argiz, en arbeidersønn som hadde innvandret fra den fattige regionen Galicia i det nordvestlige Spania. Faren var falangist, tilhenger av Franco, og hadde opprinnelig kommet som soldat til Cuba for å slå ned nasjonale frigjøringsbevegelsen. Faren tjente seg rik gjennom å ha arbeidet for UFCO (United Fruit Company), som han senere ble kontraktør for, og investeringer. For fortjenesten kjøpte han land fra UFCO og anla en sukkerplantasje som leverte varer til UFCO. Etter hvert investerte han i butikk, bakeri, sagbruk og nikkelgruve. På det meste levde og arbeidet ca. 300 familier på eiendommen. Fidels mor, Lina Ruz González, som var husholderske, var også av galisisk avstamning. Castros far var gift med en annen kvinne, Maria Luisa Argota, til Castro var 17 år, og faren anerkjente ikke Fidel som sin sønn før dette ekteskapet var over. og under oppveksten måtte han leve med sin illegitimitet i tillegg til at han ble flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. I barndommen ble han ofte nedsettende omtalt som «jøde» fordi han ikke var døpt.Som femåring ble Fidel sendt til privatundervisning hos en lærerinne i Santiago de Cuba. Han mistrivdes, og som åtteåring ble han sendt på den kristne internatskolen Hemanos de Salle, men ble utvist grunnet dårlig oppførsel. I 1938 ble han sammen med Raul sendt til jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba, og i 1942 til Colegio de Belén (en annen jesuittskole) i Havanna. Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev. Han og Raul ble en periode utvist fra skolen fordi de hadde gjort opprør.Fidel Castro har seks søsken, to brødre og fire søstre – alle født utenfor ekteskap:
Angelita (f.1923)
Ramon (f.1924)
Raul (f.1931)
Juanita (f.1933)
Enma (f.1935)
Agustina (f.1938)I tillegg har Fidel to halvsøsken (Lidia og Pedro Emilio) fra farens første ekteskap.
==== Studier og aktivisme (1945–1952) ====
Castro utdannet seg til jurist ved Universitetet i Havanna. Til tross for at Castro ifølge seg selv var «politisk analfabet» på dette tidspunktet, bemerket han seg som en radikal studentaktivist ved universitetet. Han var lidenskapelig opptatt av antiimperialisme, og rettet sterk kritikk mot USAs innflytelse på Cuba og i Latin-Amerika forøvrig.I 1947 meldte han seg inn i partiet Partido Ortodoxo, som var ledet av den karismatiske Eduardo Chibás (som begikk selvmord under et radioprogram i 1951). Partiet var ikke marxistisk, men hadde kamp mot korrupsjon og forsvar av nasjonale interesser som noen av sine fanesaker.I 1947 deltok Castro i planleggingen av ekspedisjon for å styrte diktatoren i Den dominikanske republikk, Rafael Trujillo. Denne ekspedisjonen ble derimot aldri noe av fordi Trujillo truet med å starte krig mot Cuba dersom den ble gjennomført. I april 1948 deltok han på en studentkongress i Bogotá i Colombia, og møtte den liberale opposisjonspolitikeren Jorge Eliécer Gaitán, som ble drept to dager etterpå, noe som regnes som en sentral hendelse i nyere colombiansk historie. Attentatet førte til voldelige sammenstøt mellom de rådende konservative–med støtte fra hæren–og liberale, kjent som Bogotázo. Castro bistod de liberale gjennom å stjele våpen fra en politistasjon, men den etterfølgende politietterforskningen konkluderte med at Castro ikke hadde vært involvert i noen drap. Tilbake på Cuba giftet Castro seg med Mirta Díaz-Balart, en filosofistudent fra en rik familie som også studerte ved Universitetet i Havanna, samme år.
Castro planla å stille som presidentkandidat for Orthodoxo i valget som var planlagt i 1952, men partiledelsen nektet å nominere ham på grunn av sine radikale standpunkter, og Castro måtte nøye seg med å stille som kandidat for Representantenes hus. Meningsmålinger viste at partiet kunne ha vunnet valget, men valget ble aldri avholdt, da general Fulgencio Batista tok makten i et militærkupp og erklærte seg som president 10. mars 1952.
== Virke ==
=== Revolusjon (1952–1959) ===
Som reaksjon på Batistas kupp grunnla Castro i hemmelighet et hemmelig, revolusjonært cellenettverk, La Movimiento (bevegelsen), som trykket illegale aviser og trente og bevæpnet revolusjonære motstandere av Batista. Fra juli 1952 til juli 1953 hadde nettverket rekruttert 1 200 personer, hovedsakelig fra fattigere områder i Havanna. Castros nettverk samlet våpen for et planlagt angrep på militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba. Castro håpet at et slikt angrep også ville føre til flere slike angrep andre steder på Cuba.
Angrepet ble gjennomført 26. juli 1953 av 160 menn, men ble en fiasko. Da opprørerne nærmet seg brakka, ble alarmen utløst og opprørerne ble møtt med maskingeværskudd. Fem revolusjonære ble drept i selve angrepet, og 56 ble henrettet uten rettssak etterpå. Både Fidel og Raúl Castro ble tatt til fange og brødrene risikerte dødsstraff. Under rettssaken holdt Castro sin berømte fire-timers tale Historien vil frikjenne meg, hvor Castro bl.a. kom med krav om at gjeninnføring av grunnloven fra 1940, landreformer, og bedre vilkår for arbeiderne. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og brødrene ble i stedet idømt lange fengselsstraffer. Fidel tilbragte 22 måneder av den 15 år lange straffen bak lås og slå i fengselet Presidio Modelo på Isla del Pino. I fengsel leste Castro mye. Han studerte verkene til kommunistene Karl Marx, Friedrich Engels og Vladimir Lenin, men også andre forfattere som Sigmund Freud, Emmanuel Kant, William Shakespeare, Axel Munthe, Somerset Maugham og Fjodor Dostojevskij.
Han ble satt fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955, men var nødt til å forlate Cuba. Sammen med flere andre Moncada-overlevende tilbrakte han sitt eksil i Mexico for å planlegge revolusjon på Cuba. Her møtte han blant annet den argentinske marxisten Ernesto «Che» Guevara, som sluttet seg til revolusjonen. Under eksilet i Mexico forberedte han ekspedisjonen med yachten Granma, og la ut mot Cuba 2. desember 1956.
Sammen med 81 andre revolusjonære gikk Castro i land på Cuba. Bevegelsen han frontet kalte seg nå for 26. juli-bevegelsen, oppkalt etter dagen for det mislykkede Moncada-angrepet. I fjellene Sierra Maestra startet Castro en geriljakrig. Etter en krig på over to år mot en tallmessig langt sterkere kubansk hær, kom gjennombruddet: Diktatoren Batista flyktet den 1. januar 1959 fra Cuba. Det skjedde etter at fagforeningene og den borgerlige opposisjon gjorde felles sak mot ham, og etter at USA innførte en våpenembargo mot landet og nektet militær bistand etter en massakre som Batistas styrker hadde utøvet mot opposisjonelle.
Etter seieren ble Castro landets nye statssjef, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.
=== Castro som statssjef og det nye Cuba (1959–2008) ===
==== Provisorisk regjering (1. januar–16. februar 1959) ====
I tråd med Castros ønske, ble den liberale advokaten Manuel Urrutia Lleó utpekt som president, og José Miró Cardona ble statsminister. Castro erklærte seg på sin side som forsvarssjef. Castro hadde likevel stor innflytelse på politikken til Urrutias administrasjon, som styrte gjennom dekreter. Han presset regjeringen implementerte politikk for å bekjempe korrupsjon og bekjempe analfabetisme, og at den forsøkte å fjerne Batista-tilhengere fra maktposisjoner ved å avvise Kongressen og å hindre alle som ble valgt i de riggede valgene i 1954 og 1958 fra fremtidige stillinger. Han presset deretter Urrutia til å innføre et midlertidig forbud mot politiske partier; han fortalte gjentatte ganger Urrutia at flerpartivalg ville bli holdt når det var klart for det. Blant annet på grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling ble Castro i starten ansett av mange som et bindeledd mellom revolusjonens mest radikale og de borgerlig-liberale kreftene, mens hans bror Raúl sammen med Che Guevara ønsket en utvikling i sosialistisk og kommunistisk retning og samarbeid med de sosialistiske stater. Til tross for at Castro gjentatte ganger hadde benektet at han var en kommunist til pressen, arrangerte han i hemmelighet møter med representanter for kommunistpartiet Partido Socialist Popular, hvor hans bror Raúl var medlem, for å diskutere etaberingen av en sosialistisk stat.
==== Statsminister (1959–1976) ====
===== Castro og det nye Cuba (1959–1960) =====
16. februar 1959 tiltrådte Castro stillingen som Cubas statsminister, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.
Til tross for Castros negative holdning til det han anså som amerikansk imperialisme, ønsket Castro opprinnelig å opprettholde et godt forhold til USA, og han reiste derfor allerede i april 1959 på statsbesøk til USA. Han hadde ønsket å møte president Eisenhower, men den amerikanske presidenten nektet å møte den kubanske revolusjonslederen, og lot ham nøye seg med et møte med visepresident Richard Nixon, som etter møtet var svært kritisk til Castro. På møte i Organisasjonen av amerikanske stater Buenos Aires 2. mai samme år foreslo Fidel Castro en «Marshallplan for Latin-Amerika», som ble nedstemt.I mai 1959 undertegnet Castro den første landreformen, som satte en grense på landbesittelser til 993 dekar, og som forbydde utlendinger å kjøpe land på Cuba. Rundt 200 000 cubanske bønder fikk nå land ettersom de store landområdene ble delt opp. Reformen var svært populær blant arbeiderklassen, men møtte sterk motstand fra landeierne.Castro benektet gjentatte ganger at han var kommunist. Han utpekte marxister til sentrale posisjoner i regjeringen og militæret, blant annet Che Guevara, som ble utpekt til sjef for sentralbanken og industriminister. Forferdet av dette deserterte sjefen for luftforsvaret, Pedro Luis Díaz Lanz, til USA den 14. juli 1959. President Urrutia tok avstand fra Díaz' desertering, men uttrykte bekymring overfor den sterke marxistiske innflytelsen i landet. Castro svarte med å erklære at han gikk av som statsminister i protest mot Urrutias «blinde antikommunisme», noe som førte til at 500 000 Castro-tilhengere omringet presidentpalasset og forlangte at Urrutia gikk av. Urrutia gikk av, Castro ble gjeninnsatt og utpekte marxisten Osvaldo Dórticos Torrado som ny president.
Castros regjering fremmet sosiale prosjekter for å øke Cubas levestandard, ofte på bekostning av økonomisk vekst. Det ble lagt svært høy vekt på utdanning, og i løpet av den første måneden etter Castro kom til makten, ble det åpnet flere klasserom enn de 30 forrige årene. Helsevesenet ble nasjonalisert og utvidet, og helsestasjoner og poliklinikker ble åpnet i landlige områder over hele øya for å tilby gratis medisinsk hjelp. Universell vaksinering mot barnesykdommer ble innført, og spedbarnsdødeligheten sank drastisk. En tredje del av Castro-regjeringens sosiale program var forbedring av infrastruktur. I løpet av det første halvåret Castro var statsminister ble 360 mil med veier bygd utover øya, og 300 millioner dollar ble brukt på vann- og sanitetsprosjekter. Over 800 hus ble konstruert månedlig i løpet av de første årene etter revolusjonen for å bekjempe hjemløshet, og barnehager ble åpnet for barn, og andre sentre for eldre og funksjonshemmede.Castro brukte radio og TV for å utvikle en «dialog med folket», hvor han stilte spørsmål og kom med provoserende uttalelser. Hans regime forble populært blant arbeidere, bønder og studenter, som utgjorde flertallet av landets befolkning, men møtte motstand fra middelklassen. Tusenvis av leger, ingeniører og andre fagfolk utvandret til USA, som resulterte i hjerneflukt fra øya. Produktiviteten sank, og landets finansielle reserver ble tømt i løpet av to år. Etter den konservative pressen uttrykte fiendtlighet mot regjeringen, avbrøt skribentenes Castro-vennlige fagforening redaksjonen, og i januar 1960 beordret regjeringen dem til å publisere en "presisering" skrevet av skribentenes fagforening på slutten av alle artikler som kritiserte regjeringen. Castros regjering arresterte hundrevis av kontrarevolusjonære, og mange av dem ble utsatt for isolat, røff behandling, og truende oppførsel. Militante anti-Castro grupper, finansiert av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA, eksilcubanere og regimet til Héctor Trujillo i Den dominikanske republikk, foretok væpnede angrep og etablerte geriljabaser i Escambrayfjellene, noe som førte til en seks år lang konflikt kjent som «krigen mot bandittene».
Ettersom forholdet mellom USA og Cuba utviklet seg i stadig mer negativ retning, hadde Cuba nå felles interesser med Sovjetunionen og Østblokken, og Castro gjenopprettet de diplomatiske relasjonene med Sovjet – som ble helt brutt etter Batistas kupp i 1952 – i februar 1960. Han holdt et møte med Sovjetunionens visestatsminister, Anastas Mikojan. De ble enige om at Cuba skulle tilby Sovjet sukker, frukt, fiber og skinn, i bytte mot sovjetisk råolje, gjødsel, industriprodukter og et lån på 100 millioner dollar. Landets raffinerier – som var eid av de amerikanske selskapene Shell, Esso og Standard Oil – ble nå satt til å raffinere sovjetisk olje, noe de nektet å gjøre etter oppfordring fra USAs regjering. Castro svarte gjennom å nasjonalisere raffineriene, noe som førte til at USA stoppet importen av cubansk sukker. Dette provoserte Castro til å nasjonalisere mesteparten av amerikansk eiendom på øya, inkludert banker og sukkerplantasjer.
Forholdet ble ytterlige forverret da den franske lastebåten La Coubre – som fraktet våpen til Cuba fra Belgia – eksploderte i havna i Havanna 4. mars 1960, noe som førte til at mellom 75 og 100 ble drept. Castro hevdet at hendelsen var et resultat av amerikansk sabotasje, noe som ble benektet av USA. Inspirert av det suksessfulle, amerikanskstøtta kuppet mot Jacobo Árbenz Guzmán i Guatemala i 1954, ga president Eisenhower i mars 1960 CIA tillatelse til å styrte Castro. Han ga dem et budsjett på 13 millioner dollar og tillot dem å alliere seg med mafiaen, som hadde lagt Castro for hat etter at regjeringen hans nasjonaliserte mafiaens bordeller og kasinoer. 13. oktober 1960 innførte USA en embargo som stoppet all eksport til Cuba.
I september 1960 dro Castro til New York for å tale i FNs generalforsamling. På Hotel Theresa i Harlem fikk han besøk av journalister og anti–establishmentsfigurer som Malcolm X, og av statsledere som Polens Wladyslaw Gomulka, Bulgarias Todor Zjivkov, Egypts Gamel Abdel Nasser og Indias Jawaharlal Nehru. Castro møtte også Sovjetunionens statsminister Nikita Khrusjtsjov, som Castro fra første stund hadde et godt forhold til.
Castro fryktet et kupp på Cuba, og i løpet av 1959 hadde landet brukt 120 millioner dollar på å kjøpe våpen fra Sovjetunionen, Frankrike og Belgia. Tidlig i 1960 var størrelsen på den cubanske hæren fordoblet. Ettersom Castro fryktet kontrarevolusjonære elementer i hæren, ble det opprettet en paramilitær «folkemillits» bestående av bevæpnede sivile som støttet revolusjonen. I september 1960 ble Komiteene til forsvar av revolusjonen oppretta, en sivil organisasjon som utførte nabolagsspionasje for å avsløre kontrarevolusjonær virksomhet og utføre helse– og utdanningskampanjer. I 1970 var én tredjedel av befolkninga involvert i disse komitéene, og dette økte senere til 80%. Castro omtalte regjeringen sin som et direkte demokrati, og hevdet derfor at valg ikke var nødvendig («Elecciones, para qué?» (dvs. Valg, hvorfor det?)). USAs utenriksminister Christian Herter uttalte at Cuba hadde innført den sovjetiske modellen, med en ettpartistat, statlige fagforeninger, undertrykkelse av sivile rettigheter, og fravær av ytringsfrihet og pressefrihet.
===== Invasjonen i Grisebukta, Cubakrisen og sosialistisk republikk (1961–1962) =====
I januar 1961 beordret Castro USAs ambassade i Havanna til å redusere antallet ansatte fra 300, siden han mistenkte at mange av dem var spioner. USA svarte med å avslutte sine diplomatiske forbindelser med øystaten, og økte støtten til kontrarevolusjonære dissidenter i eksil. Disse militante kontrarevolusjonære begynte å angripe skip som handlet med Cuba, og bombet fabrikker, butikker og sukkerplantasjer. Både Eisenhower og John F. Kennedy støttet en CIA-plan om å bistå eksilcubanere i en invasjon av Cuba for å styrte Castro; denne planen resulterte i invasjonen i Grisebukta i april 1961. 15. april bombet CIA-forsynte B-26-bombefly tre cubanske flyplasser. USA hevdet at dette ble begått av desertører fra Cubas flyvåpen, men Castro avviste disse påstandene og hevdet at dette var en amerikansk falsk flagg-operasjon. I frykt for en invasjon beordra Castro arrestasjonen av mellom 20 000 og 100 000 mistenkte kontrarevolusjonære, og uttalte offentlig at «det imperialistene ikke kan tilgi oss, er at vi har utført en sosialistisk revolusjon rett foran nesen på dem» – som var første gang Castro erklærte at revolusjonen var sosialistisk.
CIA og den eksilcubanske Demokratiske Revolusjonære Front dannet en hær på 1400 mann bestående av eksilcubanere, Brigade 2506, i Nicaragua. Natten mellom 16. og 17. april landet brigaden ved Grisebukta på Cubas sørkyst, og utførte et angrep mot den lokale revolusjonære militsen. Castro beordret kaptein José Ramón Fernández til å lede motoffensiven, før Castro sjøl personlig tok kontroll over den. Etter å ha bombet invasjonsmaktens skip og innkalt forsterkninger, ble brigaden tvunget til å overgi seg 20. april. Han beordra de 1189 krigsfangene til å bli avhørt av et panel av journalister på direktesendt TV, og tok personlig over avhøret 25. april. 14 ble stilt for retten for forbrytelser avgivelig begått før revolusjonen, mens resten ble sendt tilbake til USA i bytte mot medisiner og mat til en verdi av 25 millioner dollar. Castros seier var et mektig symbol i hele Latin-Amerika, men økte også opposisjonen mot Castros autoritære styre internt på Cuba, spesielt blant cubanere fra middelklassen som hadde blitt anholdt i forløpet til invasjonen. Til tross for at de fleste ble frikjent i løpet av dagene etter invasjonen, valgte mange å reise til USA, og etablerte seg i anti–Castro-miljøet i Florida.
Etter CIAs mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende Cubakrisen i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med Sovjetunionen til dens oppløsning i 1991, samt militær og humanitær bistand til mange land i den tredje verden.
For å slå sammen de politiske kreftene i det nye, offisielt sosialistiske Cuba, slo Castro sammen 26. juli-bevegelsen, Det Revolusjonære Direktorat og Sosialistisk folkeparti til de Integrerte Revolusjonære Organisasjoner (Organizaciones Revolucionarias Integradas, ORI), som i 1965 ble til Det cubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba, PCC), basert på det leninistiske prinsippet om demokratisk sentralisme. Til tross for at Sovjetunionen nølte vedrørende Castros omfavnelse av sosialismen, ble relasjonene til Sovjetunionen sterkere. Sovjetiske teknikere etablerte seg på øya, og Castro mottok Lenins fredspris. I desember 1961 erklærte Castro seg formelt som marxist-leninist, og oppfordret folk i andre land i Latin-Amerika til å reise seg og gjøre revolusjon mot sine USA-støttede regimer. Som svar presset USA Organisasjonen av amerikanske stater (OAS/OAE) til å ekskludere Cuba. Sovjetunionen irettesatte Castro for å opptre uforsvarlig, men han mottok ros fra Maos Kina for sin internasjonalistiske utenrikspolitikk.
Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville «gammelkommunistene» som Blas Roca Calderio og Anibal Escalante at man skulle underordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962, og de fleste pro-sovjetiske «gammelkommunistene» ble fjernet fra sine verv. Dette bidro også, sammen med Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, til et mer anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen. Til tross for ideologisk enighet med Kina vedrørende utenrikspolitikken, tok Cuba parti med Sovjetunionen i det kinesisk-sovjetiske bruddet, noe som førte til økning i sovjetisk bistand til øystaten.
USAs handelsblokade, kombinert med lav produktivitet i landbruket og dårlig økonomisk styring som følge av den omfattende omstruktureringen av økonomien, førte til økonomisk stagnasjon og varemangel. Som reaksjon på mangel på matvarer innførte Castro rasjonsblokken (la libreta) i 1962, som sikret alle cubanere rett til rasjoner med mat og andre basisvarer til sterkt subsidierte priser.Som reaksjon på plassering av amerikanske atomraketter i Tyrkia og Italia, ønsket Khrusjtsjov å plassere sovjetiske R-12 atomraketter på Cuba for å utjevne maktbalansen. Castro godtok utplasseringen, da han anså det ville sikre Cuba mot nye invasjonsforsøk fra USA. Beslutningen ble tatt i hemmelighet, og i det cubanske lederskapet var det bare Fidel og Raúl Castro, Che Guevara, president Dorticós og sikkerhetssjef Ramiro Valdés som kjente til planen. Et amerikansk U-2 spionfly oppdaget og fotograferte baser for utplassering av missilene i San Cristobal 9. oktober 1962. 16. oktober satte John F. Kennedy sammen en uformell gruppe til å diskutere alternativer for å hindre Sovjetunionen i å kunne plassere missilene på Cuba, og en full militær invasjon av Cuba ble diskutert, men Kennedy kom fram til at en marineblokade for å hindre sovjetiske skip å komme fram ville være det beste alternativet. Etter seks dager offentliggjorde Kennedy i en TV-tale at Sovjetunionen var i ferd med å utplassere kjernefysiske våpen på Cuba 22. oktober, og at USA ville sette i gang en blokade av skipstrafikken til Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske leveranser til Cuba. Kennedy krevde alle rakettinstallasjoner og tilknyttede anlegg demontert og returnert til Sovjetunionen. Kennedys ubetingede krav ble avvist fra sovjetisk side, og blokaden ble iverksatt 24. oktober. Til tross for at Castro insisterte på at rakettene var der for å forsvare øya, anså Kennedy rakettene som offensive da de potensielt kunne utslette Washington D.C. og flere andre store amerikanske byer. 27. oktober nådde krisen sitt høydepunkt, da utskytningsrampene for missilene var klare for bruk og Cuba skjøt ned et amerikansk spionfly over sitt luftrom, men Khrusjtsjov og Kennedy kom fram til en hemmelig avtale (uten å konfrontere Castro) som innebar tilbaketrekning av rakettene fra Cuba, på betingelse av at USA trakk tilbake sine egne missiler fra Tyrkia og Italia, og garanterte at de ikke ville invadere øya.Castro følte seg forrådt av Sovjet i forbindelse med krisen, siden han hadde blitt utelatt fra forhandlingene. I stedet presenterte han en fempunktsplan som han presenterte for FNs generalsekretær U Thant, hvor han kom med følgende krav til amerikanerne: «1. Opphev den økonomiske blokaden. 2) Avslutt alle undergravende aktiviteter utført fra territoriumet til USA og noen få andre land som samarbeider med dem. 3. Avslutt alle angrep fra piratfartøy basert i USA og Puerto Rico. 4. Avslutt alle krenkelser av [cubansk] luftrom og farvann. 5. Tilbaketrekning fra Guantanamo Bay Naval Base og returner det cubanske landområdet okkupert av de forente stater». Kravene ble avvist av USA, og Castro fikk heller ikke sovjetisk støtte for sine krav.
==== Økende tredje verden-politikk og ideologisk ortodoksi (1963–1968) ====
Til tross for at forholdet ble mer anspent, inviterte Khrusjtsjov Castro til Sovjetunionen i mai 1963, hvor han besøkte 14 byer, talte på et møte på den røde plass, og ble tildelt både Leninordenen og en æresdoktorgrad fra Statsuniversitetet i Moskva. Castro returnerte til Moskva i januar 1964 for å signere en ny femårig kontrakt om sukkerhandel, men diskuterte også attentatet mot John F. Kennedy med Khrusjtsjov. Castro var svært bekymret etter attentatet, da han fryktet at en høyreekstrem konspirasjon stod bak drapet, men at Cuba ville få skylden.Uenighetene som hadde oppstått med Sovjetunionen i forbindelse med Cubakrisen og Castros internasjonalistiske utenrikspolitikk ble skjerpet etter at Nikita Khrusjtsjov ble avsatt og erstattet av Leonid Bresjnev som leder i 1964.
Utover 1960-tallet begynte Castro-regimet i likhet med Sovjetunionen også å forfølge «sosiale avvikere» som homofile, prostituerte og Jehovas vitner i tillegg til politiske motstandere. I 1965 ble det opprettet et nettverk av militærdrevne arbeidsleirer, Unidades Militares de Ayuda a la Producción (Militære enheter for å bistå produksjonen, UMAP) i Camagüey-provinsen, hvor antatte kontrarevolusjonære og «asosiale» – som inkluderte homoseksuelle, Jehovas vitner, syvendedags adventister, prester og intellektuelle – måtte utføre tvangsarbeid i landbruket. Fra offisielt hold ble leirene framstilt som et alternativ for personer som var utelatt fra militærtjeneste, men en OAS-rapport fra 1967 omtalte UMAP som «i praksis et system likt slaveri», hvor tusenvis av fanger utførte gratis tvangsarbeid i over åtte timer per dag uten rettssak. I 1968 ble UMAP-systemet avskaffet, men homoseksuelle menn fortsatte å bli forfulgt fram til 1979. Castro beklaget senere forfølgelsene av homoseksuelle som en «stor urettferdighet», og tok personlig ansvar.Fidel Castro var statsminister fra 1959 til 1976, da han ble president i statsrådet og regjeringen. Castro var president helt frem til 2008. Han fortsatte etter dette en passiv deltakelse i politikken, men var førstesekretær i Cubas kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) frem til 2011. Castro hadde ledet partiet helt siden det ble grunnlagt i 1965.
==== President (1976–2008) ====
===== Internasjonalisme =====
Castros Cuba utviklet en internasjonalistisk politikk. Castro sendte, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte sosialistiske regjeringer og den sosialistiske side under borgerkriger.
Hans regjering støttet for eksempel de sosialistiske sandinistene i Nicaragua i kampen mot den USA-støttede contras-organisjasjonen på 1980-tallet. Spesielt på 1960-tallet sendte Cuba finansiell støtte til gerilja i en rekke latinamerikanske land. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i Afrika, særlig i Etiopia og Angola. I Angola var de kubanske styrkene meget viktige i borgerkrigen mellom de marxistiske MPLA-styrkene og rivalene FNLA og UNITA. I 1992, som følge av Sovjetunionens oppløsning, erklærte imidlertid Castro at Cuba ville slutte å støtte utenlandske geriljaorganisasjoner for å stramme inn pengebruken som følge av «den spesielle perioden» (etter 1989, se under) som oppstod på Cuba etter Unionens fall.
Cuba sendte og sender fortsatt også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Kubanske leger har i løpet av årene gjort mye humanitær innsats, særlig i fattige land. 25 000 cubanske leger jobber i 68 land. Et eksempel fra slutten av Castros presidentperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i Venezuela. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris. Cuba har også ofte engasjert seg i å gi hjelp et naturkatastrofer. I 2005 tilbød Castro til og med USA hjelp etter orkanen Katrina, som USA avslo.
===== Etter 1989 =====
Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kan by på flere paralleller til Mikhail Gorbatsjovs reformvennlige politikk i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet, kritiserte han Gorbatsjovs reformer (kalt glasnost og perestrojka) fordi han mente reformene var imot sosialismens prinsipper.
For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Men med de mange systemskiftene i disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser.
Sovjetunionens oppløsning i 1991 styrtet Cuba ut i en økonomisk krise som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og frie markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt Periodo Especial en Tiempo de Paz («spesialperiode i fredstid»), som oftest bare kalt Periodo Especial («den spesielle perioden»).
Etter hvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert.
== Siste dager ==
Den 31. juli 2006 overførte Castro midlertidig makten på Cuba til sin bror Raúl Castro.
19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han gikk av for godt.I april 2011 trakk han seg også tilbake fra vervet som førstesekretær i Kommunistpartiet, et verv han hadde innehatt i nesten 46 år.
Raúl Castro meldte den 25. november 2016 at broren Fidel var død.
== Ettermæle ==
Vegard Bye mener at USAs harde linje overfor det nye regimet på Cuba bidro til å drive Castro i armene på Sovjetunionen, selv om det er usikkert hva som hadde skjedd om USA hadde valgt en annen linje. Bye mener Castro hadde autoritære og narsissistiske trekk, noe som ikke var godt utgangspunkt for å utvikle demokrati på Cuba. Ifølge Bye var Castro «manisk» opptatt av sosial rettferdighet, kamp mot fattigdom og internasjonal utbytting. I utvikling av helsevesen for alle og andre velferdstiltak nådde han imponerende resultater ifølge Bye. Havanna er også den eneste storbyen i Latin-Amerika der gatene er trygge. Cuba har dødsstraff og vel 200 har blitt henrettet siden Castro kom til makten. Ingen har blitt henrettet siden 2003.
== Galleri ==
== Se også ==
Partido Socialista Popular (Kommunistpartiet, 1925 – 1962)
Cubakrisen
Che Guevara
Camilo Cienfuegos
Celia Sánchez
Frank Pais
Raul Castro
== Referanser ==
== Litteratur ==
På norskFidel Castro (1986). Verdens økonomiske og sosiale krise: dens virkning på de underutviklede landene, dens dystre utsikter og nødvendigheten av kamp hvis vi skal overleve : rapport til De alliansefrie landenes sjuende toppmøte. Oslo: Falken forlag. ISBN 8270092223.
Ignacio Ramonet Castro - mitt liv [autorisert biografi] 2008 originaltittel Fidel Castro. Biografía a dos voces ISBN 9788202297619
== Eksterne lenker ==
(en) Fidel Castro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fidel Castro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fidel Castro på Internet Movie Database
(sv) Fidel Castro i Svensk Filmdatabas
(da) Fidel Castro på Filmdatabasen
(da) Fidel Castro på Scope
(fr) Fidel Castro på Allociné
(en) Fidel Castro på AllMovie
(en) Fidel Castro hos The Movie Database
(en) Fidel Castro på Apple Music
(en) Fidel Castro på Discogs
(en) Fidel Castro på MusicBrainz
(en) Fidel Castro på Spotify
(es) Partido Comunista de Cuba
(en) Castros tale ved rettssaken mot han i 1953, (www.marxists.org)
(en) Castros program fra 1958 (www.latinamericanstudies.org)
(en) Batistas uttalelse om kontakten mellom Castro og Socarrás (www.latinamericanstudies.org)
(en) Castro ber USA ikke støtte Batista med våpen, (www.latinamericanstudies.org)
(en) Om kampene ved Ubero (www.latinamericanstudies.org)
(en) Batistas offensiv i Sierra Maestra og advarsel mot generalstreik (www.latinamericanstudies.org)
(en) Norsk skip frakter våpen til geriljaen (www.latinamericanstudies.org)
(en) Nyhetsartikkel om Castros sykdom Wikiquote: Fidel Castro – sitater | Fidel Castro (13px audio), opprinnelig Fidel Alejandro Castro Ruz (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba, død 25. | 8,004 | 8,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mumle_G%C3%A5segg | 2023-02-04 | Mumle Gåsegg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyrfigurer', 'Kategori:Norske folkeeventyr'] | Se også: Mumle Gåsegg (pseudonym), brukt av Johan Borgen
Mumle Gåsegg er en norsk eventyrfigur med trekk både fra morsomme skrytehistorier og helteeventyr.
Mumle var født fra et gåseegg som fem koner hadde ruget på. Han fikk navnet sitt fra dette, og av at han mumlet mens han lå i egget. Det gutten hadde mumlet om, var mat – han hadde en voldsom matlyst, men var også utrolig sterk. Eventyret handler om hvordan det går ham i livet, i møte med konge, soldater og djevelen.
En gutt av overnaturlig opphav forlater hjemmet sitt på grunn av den enorme appetitten sin. Han gjør kontraktarbeid for en bonde og en konge, og de gir han harde oppgaver som setter styrken hans på prøve. Fordi han eter så uhorvelig mye, vil de kvitte seg med han, og kongen gir han til slutt svært farlige oppgaver, som å krige, eller dra til helvete etter skatt fra fanden. Gutten får til alt, og vinner kongsdatteren. Eventyret fins i mange varianter, også på svensk. Det er klassifisert under eventyrkatalog-nummeret AT 650A, under overskriften Strong John.
Flere kunstnere har illustrert eventyret, senest i tegneserieform av Bjørn Ousland
| Se også: Mumle Gåsegg (pseudonym), brukt av Johan Borgen
Mumle Gåsegg er en norsk eventyrfigur med trekk både fra morsomme skrytehistorier og helteeventyr.
Mumle var født fra et gåseegg som fem koner hadde ruget på. Han fikk navnet sitt fra dette, og av at han mumlet mens han lå i egget. Det gutten hadde mumlet om, var mat – han hadde en voldsom matlyst, men var også utrolig sterk. Eventyret handler om hvordan det går ham i livet, i møte med konge, soldater og djevelen.
En gutt av overnaturlig opphav forlater hjemmet sitt på grunn av den enorme appetitten sin. Han gjør kontraktarbeid for en bonde og en konge, og de gir han harde oppgaver som setter styrken hans på prøve. Fordi han eter så uhorvelig mye, vil de kvitte seg med han, og kongen gir han til slutt svært farlige oppgaver, som å krige, eller dra til helvete etter skatt fra fanden. Gutten får til alt, og vinner kongsdatteren. Eventyret fins i mange varianter, også på svensk. Det er klassifisert under eventyrkatalog-nummeret AT 650A, under overskriften Strong John.
Flere kunstnere har illustrert eventyret, senest i tegneserieform av Bjørn Ousland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Eventyret om Mumle Gåsegg (nynorsk)
Eventyret om Mumle Gåsegg (bokmål) | Mumle Gåsegg var et pseudonym eller en signatur brukt av Johan Borgen i hans petitartikler i Dagbladet. Det er utgitt flere samlinger av disse petitene i bokform. | 8,005 | 8,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gl%C3%A5mdalen | 2023-02-04 | Glåmdalen | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Daler i Innlandet', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Glommavassdraget', 'Kategori:Sider med kart'] | Se også Glåmdalen (avis)Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. Distriktet har til sammen 52 261 innbyggere (1. januar 2021) og dekker et areal på 5 285 km². Regionsenteret er byen Kongsvinger.
De sju kommunene i området samarbeider i Glåmdal regionråd, som er et interkommunalt regionrådssamarbeid. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Viken. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området.
| Se også Glåmdalen (avis)Glåmdalen er en samlebetegnelse for distriktene Odalen, Vinger og Solør i den sørøstlige delen av Innlandet fylke, som dekker Glåmas dalføre mellom Elverum i nord og Romerike i sør. Eidskog regnes til Glåmdalen selv om det ikke tilhører Glåmas nedbørsfelt. Distriktet har til sammen 52 261 innbyggere (1. januar 2021) og dekker et areal på 5 285 km². Regionsenteret er byen Kongsvinger.
De sju kommunene i området samarbeider i Glåmdal regionråd, som er et interkommunalt regionrådssamarbeid. Distriktet dekkes av avisen Glåmdalen som også dekker Nes i Viken. Industrinettverket 7sterke er et samarbeid mellom bedrifter i området.
== Kommuner ==
Glåmdalen er delt inn i sju kommuner:
=== Kommuneinndelingshistorikk ===
I 1838 ble området inndelt i kommunene Nord-Odal, Sør-Odal, Vinger, Hof og Grue. I 1848 ble Åsnes og Våler skilt ut som egen kommune av Hof, og delt i Åsnes og Våler kommuner i 1854. I 1854 ble Kongsvinger skilt ut som bykommune av Vinger. I 1864 ble Eidskog skilt ut som egen kommune av Vinger. I 1867 ble Brandval skilt ut som egen kommune av Grue. (Kilde: Brøgger, Waldemar: Norge. Geografisk leksikon. Cappelen, 1963). I 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes kommune, og i 1964 ble Brandval og Vinger innlemmet i Kongsvinger kommune.
== Historie ==
Navnet Glåmdalen er et nyere begrep som blir brukt om områdene Odalen, Vinger og Solør. Odalen var tidligere en del av Øvre Romerike, mens Solør besto av Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler. Disse områdene var en del av det historiske fylket Raumafylki i landsdelen Opplandene og hørte til Eidsivatingets rettsområde.
I 1943 skifta avisa Kongsvinger Arbeiderblad navn til Glåmdalen etter et forslag fra den daværende redaktøren Rolf Jacobsen. Før 1926 hadde avisa hatt navna Glomdalens Arbeiderblad (1923–1926), Glommendalens Socialdemokrat (1915–1923) og Glommendalen (1885–1915). Etter avisa har navnet festa seg til dens dekningsområde, særlig landskapa Odalen og Solør. Før dette var begrepet i liten bruk, og da helst om hele elveløpet til Glåma i Hedmark inkludert Østerdalen. Tidligere bruk av navnet fins i Glommendalens bank (privatbank fram til 1948), Glaamdalsmuseet (fra januar 1911, Glomdalsmuseet fra mars 1911) og Årbok for Glåmdalen (fra 1941 til 1992). Navnet opptrer i flere sammenhenger på midten av 1800-tallet. Den første registrerte bruken av navnet i trykte kilder er i avisen Statsborgeren 14.08. 1831. Det benyttes i 1868 i Jonas Lies dikt «Farvel til Glommendalen». I 1995 opprettet de sju kommunene i distriktet samt Hedmark fylkeskommune Glåmdal regionråd, et politisk organ som behandler saker av felles interesse mellom kommunene og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. 1. april 2006 fikk den tidligere Vinger og Odal tingrett navnet Glåmdal tingrett etter at Grue ble overført fra den tidligere Solør tingrett.
== Andre inndelinger ==
=== Prosti under Hamar bispedømme ===
Solør, Vinger og Odal prosti (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler)
=== Tingretter under Eidsivating lagdømme ===
Glåmdal tingrett (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog og Grue)
Sør-Østerdal tingrett (Åsnes og Våler blant andre kommuner)
=== Tidligere fogderier under Hedemarkens amt ===
Vinger og Odalen fogderi (Sør-Odal, Nord-Odal, Vinger og Austmarka sogn i Kongsvinger og Eidskog)
Solør fogderi (Brandval sogn i Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler)
== Tettsteder ==
Tettsteder i Glåmdalen, rangert etter innbyggertall 1. januar 2013 (kommune i parentes):
Kongsvinger – 11 694 (Kongsvinger)
Skarnes – 2 273 (Sør-Odal)
Flisa – 1 602 (Åsnes)
Skotterud – 1 353 (Eidskog)
Kirkenær – 1 287 (Grue)
Våler – 1 164 (Våler)
Sand – 1 060 (Nord-Odal)
Magnor – 945 (Eidskog)
Roverud – 815 (Kongsvinger)
Kjellmyra – 426 (Åsnes)
Mo – 401 (Nord-Odal)
Sander – 310 (Sør-Odal)
Disenå – 270 (Sør-Odal)
Sønsterud – 252 (Åsnes)
Braskereidfoss – 251 (Våler)
Austmarka - 236 (Kongsvinger)
=== Byer ===
Kongsvinger vokste frem i tilknytning til Kongsvinger festning som ble anlagt på 1600-tallet, og fikk bystatus som kjøpstad i 1854.
== Politikk ==
=== Stortingsvalg 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 i Glåmdalen:
=== Stortingsvalg 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 i Glåmdalen:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Glåmdal regionråd | Glåmdalen er en dagsavis som utkommer seks dager i uken i Kongsvinger. 31. | 8,006 | 8,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunnelbane | 2023-02-04 | Tunnelbane | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Undergrunnsbane'] | En tunnelbane (T-bane), også kalt undergrunnsbane eller metro, er et skinnegående transportmiddel som hovedsakelig finnes i tett befolkede storbyområder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og er adskilt fra andre transportmidler. Verdens første tunnelbane ble åpnet i 1863 i London.
178 byer (andre kilder kan operere med høyere eller lavere antall fordi definisjonen av tunnelbane ikke er presis, og fordi nye tunnelbaner er under utbygging) hadde tunnelbane per 2017, med totalt mer enn 8 000 km med bane og 7 000 stasjoner.Som navnet antyder, har tunnelbaner strekninger under jorden, men det er svært vanlig at deler av T-banesporene er ute i dagen. Ofte går traseen i tunnel gjennom de tettest befolkede delene av en by, mens sporene går over bakken utenfor bykjernen. De fleste slike nett har imidlertid lukkede systemer uavhengig av annen trafikk, i motsetning til trikk. Bybane, semimetro og ofte forstadsbane er mellomformer mellom trikk og tunnelbane.
I Norge er det bare Oslo som har T-bane. I Norden finnes også Helsingfors metro, Københavns metro, Københavns S-bane og Stockholms tunnelbane.
| En tunnelbane (T-bane), også kalt undergrunnsbane eller metro, er et skinnegående transportmiddel som hovedsakelig finnes i tett befolkede storbyområder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og er adskilt fra andre transportmidler. Verdens første tunnelbane ble åpnet i 1863 i London.
178 byer (andre kilder kan operere med høyere eller lavere antall fordi definisjonen av tunnelbane ikke er presis, og fordi nye tunnelbaner er under utbygging) hadde tunnelbane per 2017, med totalt mer enn 8 000 km med bane og 7 000 stasjoner.Som navnet antyder, har tunnelbaner strekninger under jorden, men det er svært vanlig at deler av T-banesporene er ute i dagen. Ofte går traseen i tunnel gjennom de tettest befolkede delene av en by, mens sporene går over bakken utenfor bykjernen. De fleste slike nett har imidlertid lukkede systemer uavhengig av annen trafikk, i motsetning til trikk. Bybane, semimetro og ofte forstadsbane er mellomformer mellom trikk og tunnelbane.
I Norge er det bare Oslo som har T-bane. I Norden finnes også Helsingfors metro, Københavns metro, Københavns S-bane og Stockholms tunnelbane.
== Begrepet «metro» ==
«Metro» brukes om tunnelbane på en rekke språk og i en rekke byer – eksempelvis København, Paris, Moskva, Madrid og Dubai. Også i Oslo har kollektivselskapet, Ruter, i økende grad begynt å kalle T-banen for metro. Selskapet hadde også visjoner om en «ekspressmetro», et kollektivsystem med en hastighet og stasjonsavstand som omtrent tilsvarer dagens lokaltog, og som nå heller kalles S-bane (av tysk S-Bahn).
I sammensetninger inngår metro også om andre kollektivsystemer på flere språk, for eksempel spansk metro ligero og fransk métro léger («lettmetro») om bybane, og premetro eller pre-metro om en bybane som en planlegger å utbygge til full metro. Betegnelsen «metro» om tunnelbane kommer fra engelsk metropolitan railway (metropol av gresk metropolis, moderby), som ble brukt om tunnelbanen i London da denne som verdens første ble åpnet i 1863. Via sammensetninger brukes ordet på norsk også i forbindelse med byer vi vanligvis ikke regner som metropoler («bussmetro», «elvemetro»), og i noen tilfeller som en eufemisme.
Begrepet tunnelbane har vært brukt i norsk av Aftenposten siden 1894, og siden 1910 om den da planlagte tunnel på Holmenkolbanen. I Stockholm ble sporveisstrekningen Slussen-Skanstull, som fra 1933 ble lagt i tunnel, kalt Tunnelbanan. Dette ble så navn på hele T-banen i Stockholm da den åpnet i 1950. Tunnelbane som navn ble brukt i Oslo på den første strekningen i 1957.
=== T-bane etter «metrostandard» ===
En T-bane etter det som i Oslo kalles «metrostandard», og som omtrent tilsvarer kravene til andre tunnelbanesystemer, har følgende egenskaper:
En trasé helt og holdent adskilt fra annen trafikk, og uten kryssing av andre trafikkårer (inkl. andre T-banelinjer) i plan (bybaner går gjerne i gatene istedenfor i tunnel på sentrale deler av strekningen, og de kan krysse veier i plan). Dette gjør T-banen til det mest trafikksikre av transportmidlene i en by.
Ingen forbindelse med ordinære jernbaner eller bybaner (sporveier), og med annen strømforsyning enn slike (men enkelte steder brukes gamle jernbanespor, og det finnes kombivogner som kan kjøre både på T-bane- og bybanenett og på ordinære jernbaner).
Plattformer med plass til minst 6-vogners tog (MX3000, tilsvarer 108 meter) og barrierefri inngang. Det siste gir universell tilgjengelighet og gjør det også lettere å få med svær bagasje (trikker og bybaner har gjerne kortere plattformer, og vognene har hatt trapper inntil vogner med lavgulv begynte å bli vanlig rundt 1990).
Strømskinne istedenfor luftledning.Oslos T-bane følger ikke metrostandarden fullt ut. På Holmenkollbanen finnes fortsatt noen kryss med veier (planoverganger), og noen stasjoner har for korte plattformer for 6-vognstog.
=== Ekspressmetro ===
Enkelte steder bygges ekspressmetro for å redusere kjøretiden og øke rekkevidden. Den kan gå parallelt med de vanlige T-banesporene, som i New York – eller atskilt fra dem. Også Ruter har lansert planer for en ekspressmetro i Oslo-området. En ekspressmetro tilsvarer en vanlig tunnelbane, men hastigheter og stasjonsavstander gjør at den fungerer mer som lokaltog eller S-bane. Typisk topphastighet er 120–130 km/t, og typisk stasjonsavstand 3-4 km (tettere i sentrum). Et eksempel er BART (Bay Area Rapid Transit) i San Francisco, som åpnet i 1972. Også Washingtons undergrunnsbane, med en gjennomsnittsfart på 53 km/t, kan etter europeisk målestokk regnes som en ekspressmetro. Europeiske eksempler er S-tog i København, S-bane i Tyskland og RER i Paris.
== Typiske egenskaper for tunnelbaner ==
Lang levetid. Mens jernbaner (særlig sidebaner) og trikkelinjer ofte har vært nedlagt eller omlagt, har T-banelinjer sjelden vært utsatt for dette. Det har sammenheng med at anleggene er kostbare – og at de har vist seg verdt prisen. Og at antall kollektivtrafikkreiser har fortsatt vært høyt i storbyer, grunnet problemer med å kjøre og parkere biler. Også materiellet har lang levetid – neppe lenger enn trikker og bybanevogner, men betydelig lenger enn busser. 30-40 år er vanlig, selv om mislykkede vogner – som T2000-vognene i Oslo – kan utfases etter kortere tid. Unntaksvis blir stasjoner nedlagt. I Oslo ble strekningen Frognerseteren–Tryvannshøyden (som aldri ble brukt til passasjertrafikk) nedlagt i 1939, mens Valkyrie plass ble nedlagt i 1985.
Som regel dobbeltspor. Unntaksvis forekommer enkeltsporete ytterstrekninger. I New York finnes tre eller fire spor på enkelte særlig trafikkerte linjer. Det 3. og eventuelt 4. sporet brukes av tog som stopper bare på de største stasjonene, som en ekspressmetro.
Oftest pendelkjøring mellom to forsteder på hver sin side av byen, via en kortere eller lengre tunnel gjennom sentrale bydeler. Tverrforbindelser eller ringlinjer er mindre vanlig, selv om f.eks. T-baneringen i Oslo (kalt Ringen i rutetabellene) går delvis i ring rundt indre by. På veien mellom sentrum og forstedene dekker T-banene gjerne viktige knutepunkter som de største jernbanestasjonene, universiteter, fotballbaner, områder med særlig tett bebyggelse, sjeldnere viktige utfartssteder – og enda sjeldnere flyplasser, som gjerne ligger utenfor T-banenes rekkevidde (Heathrow i London og Kastrup i København er to unntak).
Oftest 1-1,5 km mellom stasjonene, en toppfart på 70-90 km/t, en gjennomsnittsfart med stopp på 25-35 km/t, og en rekkevidde på 12-15 km eller en halvtimes kjøretid fra sentrum. På lengre distanser blir T-banen for langsom og for dyr i drift til å kunne konkurrere med lokaltog, ekspressbusser og privatbiler. I Oslo er det således neppe hensiktsmessig å forlenge T-banelinjene lenger enn til Sandvika, Lørenskog, Kolbotn og tilsvarende – med mindre en innfører en del ekspressavganger (raskere T-baner med større stasjonsavstand forekommer, men fungerer da mer som lokaltog).
Fellestunnel: I mindre T-banebyer samles gjerne linjene i én fellestunnel gjennom sentrale strøk, f.eks. strekningen Majorstuen–Tøyen i Oslo. I kjempebyer som London, Moskva og Paris finnes en rekke tunneler gjennom sentrum, av og til en egen tunnel for hver rute. Også i Oslo finnes planer om en ny sentrumstunnel. Ruter vurderer en slik tunnel som meget lønnsom og antar den kan bygges i løpet av 10-14 år.
T-banevogner er gjerne bredere enn trikker, men smalere enn jernbanetog, ofte 3,1-3,2 m mot 2,1-2,6 m. Dette gir større kapasitet og bredere midtgang, lettere å gå på og av og bedre plass ombord til for eksempel rullestoler, sykler og svær bagasje. T-banevogner er også lavere enn jernbanetog, fordi t-baner kan ha egne standarder. Høyde og bredde varierer mellom ulike byer. Tunnelbygging blir dyrere enn trikker men billigere enn jernbanetunneler.
Hyppige avganger: Den lave hastigheten og det ensartede stoppmønsteret tillater hyppige avganger på de mest trafikkerte linjene i de største byene og gjennom fellestunnelene i de nest største – opptil 40 avganger per time og retning (etter ruteomleggingen i aug. 2008 har T-banen i Oslo 28 avganger per time mellom kl. 12 og 19 på hverdager mellom Stortinget og Tøyen). I Hongkong finnes linjer med en kapasitet på 80 000 passasjerer per time og retning. Tilsvarende for en firefelts motorvei er ca. 5 000 (forutsatt 1,25 personer per bil, som er svært nær gjennomsnittet for f.eks. Oslos motorveier i rushtidene), og da kjører bilene så tett at hastigheten synker til 40-50 km/t. En firefelts motorvei krever attpåtil 3-4 ganger så mye plass som en dobbeltsporet T-banetrasé.
Ingen lokale luftforurensninger – og i forhold til trafikkarbeidet lavt energiforbruk, utslipp av klimagasser og støynivå der trafikkgrunnlaget er til stede. Også i land hvor strømmen kommer fra kullkraft har T-baner lavere energiforbruk og mindre utslipp enn busser og biler.
Høye anleggskostnader, særlig i tunnelavsnittene – men motorveier i samme strøk koster ofte det mangedobbelte fordi de krever langt mer verdifull plass.
Som regel strømskinne, men i blant annet Frankfurt, København, Shanghai og Singapore finnes tunnelbanelinjer med luftledning.Skillet mellom T-bane, bybane og «vanlig» jernbane er ofte flytende, og det finnes kombivogner som kan kjøre på ulike typer bane. Hvorvidt en bane bør legges i tunnel, i gatene, langs en landevei, på åpen mark osv. – avhenger av boligtetthet, trafikkgrunnlag, tomtepriser, grunnforhold, topografi osv. – i noen grad også av hva slags by en ønsker seg. Den ideelle T-banebyen består av høyhus og konsentrert bebyggelse, også i forstedene. I Oslo er slik bebyggelse typisk for f.eks. Groruddalen, hvor T-banen da også står sterkt. I en villaforstad er trafikkgrunnlaget ofte for lite, og annen kollektivtransport kan være bedre egnet.
=== Fordeler ===
Dobbeltspor (= liten kollisjonsfare) og atskillelse fra annen trafikk gjør tunnelbaner svært trafikksikre.
Elektrisk drift gjør at T-baner ikke gir lokale forurensninger, og som regel lite støy i forhold til kapasiteten.
Energiforbruket og arealforbruket per personkilometer er lavt.
=== Ulemper ===
Anleggskostnadene er høye.
Rekkevidden er begrenset hvis ikke reisen skal ta for lang tid. Derfor bygges tunnelbaner gjerne for å betjene lokaltrafikken i en storby og dens forsteder.
Noen misliker å kjøre i tunneler; enkelte har regelrett fobi for dem, eller ulike former for allergier overfor soppvekst i tunneler.
== Historie ==
Verdens eldste tunnelbane er London Underground, som åpnet i 1863 og ble da omtalt som Metropolitan Railway London Underground er i dag en av verdens største tunnelbanesystemer. Togene ble på denne tiden drevet av damp, og til tross for en rekke avtrekk og luftekanaler, var det verken sunt eller behagelig å oppholde seg i tunnelene. Likevel ble banen populær. Fra metropolitian stammer betegnelsen metro, som er mye brukt i en del land, og som Ruter gjerne vil bruke også om T-banen i Oslo.
Etter Londons eksempel spredte ideen om undergrunnsbaner seg til andre storbyer i Europa og USA. Alt i 1865 dannet således en gruppe med blant annet William B. Ogden et aksjeselskap med det formål å bygge en tunnelbane i New York. I USA ble det i første omgang likevel satset på å anlegge banene på broer over bakken, snarere enn under. I New York åpnet den første «høybanen» i 1868. Dette løste problemet med utslippene fra lokomotivene, samtidig som togene fremdeles var uavhengige av trafikken på bakkenivå.
I 1890 åpnet den første elektriske undergrunnsbanen, også denne i London. Siden er praktisk talt alle tunnelbaner bygget som elektriske baner, eller elektrifisert i etterhånd – selv om arbeidsvogner og vedlikeholdsmateriell gjerne er dieseldrevet for å kunne brukes ved strømbrudd eller når strømmen er slått av.
=== Et transportmiddel i vekst ===
Siden 1890-årene har tunnelbaner – unntatt under verdenskrigene – hatt en praktisk talt uavbrutt vekst. Nye systemer er kommet til, og mange av de gamle er utvidet. De overlevde til og med fremveksten av bilismen, som særlig i USA og Storbritannia gjorde at mange sporveissystemer og jernbaner ble nedlagt.
Buenos Aires fikk Sør-Amerikas første tunnelbane i 1913, og Tokyo fikk Japans og Asias første i 1927. I 1940 fantes 19 høybane- og tunnelbanesystemer i verden, 66 i 1984, og altså 176 i 2010. 11 av USAs 17 tunnelbanesystemer er åpnet i 1972 eller senere. I den senere tid har utbyggingen av T-bane og lignende transportmidler skutt fart i Sørøst-Asia (særlig Kina) og Latin-Amerika. I dag finnes T-bane i alle verdensdeler unntatt Antarktis. Afrika har bare to.
Omfanget av veksten siden 1990 illustreres av en tysk statistikk: Antall systemer økte fra 84 i 1990 til 107 i 2000 og 138 i 2011 (når tallene avviker fra ovennevnte, skyldes det noe ulike definisjoner av T-bane/bybane/lokaltog/S-bane). I 2011 fantes ca. 9500 km skinnegang, som ble forventet å øke med 3700 km innen 2016 og ytterligere 3200 km innen 2020. I 2007–2011 anskaffet ruteselskapene ca. 20 500 T-banevogner (hvorav ca. ¼ til Kina), hvorav riktignok mange erstattet gammelt materiell.
== Tunnelbaner i verden ==
Londons undergrunnsbane – verdens første, åpnet 10. januar 1863
Budapests undergrunnsbane – åpnet 2. mai 1896
Glasgow Subway – åpnet 14. desember 1896
Paris Metro – åpnet 19. juli 1900
Berlins undergrunnsbane – åpnet 15. februar 1902
New Yorks undergrunnsbane – åpnet 27. oktober 1902 (første undergrunnsstrekning)
Hamburgs undergrunnsbane – åpnet 1912
Madrids undergrunnsbane – åpnet 1919
Barcelonas metro – åpnet 1924
Oslo: Undergrunnsbanen – åpnet 1928 (strekningen Nationaltheatret - Majorstuen av Holmenkollbanen)
Moskvas metro – åpnet 1935
Stockholms tunnelbane – åpnet 1950 (strekningen Slussen - Gullmarsplan ble åpnet som «Tunnelbanan» 1933, kun trikk)
Kyivs metro – åpnet 1960
Oslo T-bane – åpnet 1966
Mexico bys metro – åpnet 4. september 1969
Münchens undergrunnsbane – åpnet 19. oktober 1971
Nürnbergs undergrunnsbane – åpnet 1. mars 1972
Pyongyangs undergrunnsbane – åpnet 6. september 1973
Seouls undergrunnsbane – åpnet 1974
Washingtons undergrunnsbane – åpnet 1976
Wiens undergrunnsbane – åpnet 1978
Helsingfors metro – åpnet 1982
Singapores undergrunnsbane – åpnet 1987
Valencia Metro – åpnet 1988
Københavns metro – åpnet 2002
Rennes metro – åpnet 2002
Torinos metro – åpnet 2006
== Se også ==
Sporveis- og forstadsbaneulykker i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rapid transit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rapid transit – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
T-banekart fra hele verden på UrbanRail.Net
METROS – About Budapest Metro Arkivert 21. oktober 2020 hos Wayback Machine.
Ruter, Jernbaneverket og Statens vegvesen 2015: Oslo-navet Fra nav til nettverk. | En tunnelbane (T-bane), også kalt undergrunnsbane eller metro, er et skinnegående transportmiddel som hovedsakelig finnes i tett befolkede storbyområder, med høy kapasitet og servicefrekvens, og er adskilt fra andre transportmidler. Verdens første tunnelbane ble åpnet i 1863 i London. | 8,008 | 8,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo | 2023-02-04 | T-banen i Oslo | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
| T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.
Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser).
T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.
== Dagens linjenett ==
Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen)
Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen)
Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen)
Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen)
Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen)
Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.
== Historie ==
T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).
Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.
=== De vestlige forstadsbaner ===
==== Holmenkollbanen ====
Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.
Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».
==== Røabanen ====
Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.
==== Sognsvannsbanen ====
De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.
==== Kolsåsbanen ====
Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.
Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.
Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.
De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.
Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.
Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane).
=== Det østlige T-banenett ===
==== Østensjøbanen ====
Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.
==== Lambertseterbanen ====
Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.
==== Grorudbanen ====
Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.
==== Furusetbanen ====
Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.
=== Et felles T-banesystem ===
De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.
I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.
=== T-baneringen og Lørenbanen ===
Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet.
T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren.
== Stasjoner ==
Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.
Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.
Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.
=== Linje 1 ===
=== Linje 2 ===
=== Linje 3 ===
=== Linje 4 ===
=== Linje 5 ===
== Utbredelse ==
T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.
Stasjonenes fordeling etter bydel:
Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland.
Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.
== Fremtidige utvidelser og bygging ==
Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell.
=== Vedtatte utvidelser ===
Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3:
8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.
5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner.
=== Mulige utvidelser ===
Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:
2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid.
3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser:
Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo.
Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt.
Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen)
7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika.
10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.
=== Andre forslag ===
Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:
2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen.
1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr..
=== Samspill med andre banetyper ===
Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig.
Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen.
== Teknisk data ==
Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.
Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet.
== Grafisk design ==
T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.
== Vognpark ==
Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.
=== Historisk materiell ===
T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.
==== De vestgående forstadsbanene ====
Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet:
Hkb 1-20
Hkb 31-43 & 101-110
Type A
Hkb 111-112
HkB 200-serien
HkB 113-114
BB Vogn 401-402
BB Type C1
HkB 500-serien
BB Type C2
HKB 600-serien
BB Type C3
Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.
==== «1000-serien» T1-T4 ====
1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.
==== «1300-serien» T5-T8 ====
1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.
==== T2000 ====
T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.
=== Dagens vognpark ===
==== MX3000 ====
I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.
== Kunst ==
T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.
Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.
=== Hærverk ===
T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.
T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7.
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3.
Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7.
Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4.
Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3.
Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9.
Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo T-banedrifts hjemmeside
Rutes hjemmside
T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
Nytt signalsystem T-banen Oslo
Linjekart på OpenStreetMap
Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen
Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen
Linje 3 Kolsås–Mortensrud
Linje 4 Bergkrystallen–Vestli
Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli | | ruter = 5 | 8,009 | 8,009 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6ren | 2023-02-04 | Jæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Jæren', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Politikk i Rogaland', 'Kategori:Rogalands geografi', 'Kategori:Rogalands historie', 'Kategori:Stortingsvalget 1906', 'Kategori:Stortingsvalget 1909', 'Kategori:Stortingsvalget 1912', 'Kategori:Stortingsvalget 1915', 'Kategori:Stortingsvalget 1918', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Jæren er en region i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden i nord og fram til Dalane i syd. Distriktet består av åtte kommuner som samlet utgjør et område på 1 642 km² med 313 889 innbyggere. Det er det viktigste jordbruksområdet på Vestlandet og et av de tettest befolkede. Jæren består for en stor del av en 60 km lang og 15 km bred slette. Vind gjør fruktdyrking og skogsdrift vanskelig.Ofte skilles det mellom Nord-Jæren (Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg) og Sør-Jæren (Hå, Klepp, Time og Gjesdal). På folkemunne er begrepet Jæren synonymt med Sør-Jæren. Stavanger (130 100 innbyggere), Sandnes (59 869) og Bryne (11 832) er de tre byene på Jæren. 68 % av befolkningen på Jæren bor i den sammenvokste tettbebyggelsen Stavanger/Sandnes som er landets tredje største etter Oslo og Bergen, med 213 313 innbyggere.
| Jæren er en region i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden i nord og fram til Dalane i syd. Distriktet består av åtte kommuner som samlet utgjør et område på 1 642 km² med 313 889 innbyggere. Det er det viktigste jordbruksområdet på Vestlandet og et av de tettest befolkede. Jæren består for en stor del av en 60 km lang og 15 km bred slette. Vind gjør fruktdyrking og skogsdrift vanskelig.Ofte skilles det mellom Nord-Jæren (Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg) og Sør-Jæren (Hå, Klepp, Time og Gjesdal). På folkemunne er begrepet Jæren synonymt med Sør-Jæren. Stavanger (130 100 innbyggere), Sandnes (59 869) og Bryne (11 832) er de tre byene på Jæren. 68 % av befolkningen på Jæren bor i den sammenvokste tettbebyggelsen Stavanger/Sandnes som er landets tredje største etter Oslo og Bergen, med 213 313 innbyggere.
== Navn ==
Navnet Jæren kommer fra det norrøne jaðarr som betyr «rand», «kant» eller «jare». Navnet betød opprinnelig «kanten mot havet». Fram til 1900-tallet ble stavemåten «Jæderen» brukt (dansk skrivemåte), noe man fremdeles kan se i navnet til den lokalproduserte Jædersylte (oppmalt og hermetisert kjøtt og flesk).
Forfatteren Arne Garborg blir omtalt som «jærbu og europeer». En jærbu er enten en som bor på Jæren, eller som kommer derifra. Dialekten (talemålet) kalles «jærsk».
== Geografi og aktivitet ==
Jærlandskapet er preget av liten stigning fra hav til hei, mange steingjerder og fortsatt stor landbruksaktivitet. Det meste er gammelt kulturlandskap der nye metoder har overtatt og deler av arealet er overlatt en stadig ekspanderende industri. Det flate landskapet ender i lange sandstrender. Her ligger Norges lengste sandstrand, Orrestranda, som er fem kilometer lang. Jæren er et av de beste landbruksområdene i landet, men har også mye industri. Mye av industrien er tradisjonelt knyttet til landbruk, og mye er knyttet til oljevirksomhet i Nordsjøen.
Mens Østlandet rundt Oslo hevet seg opp til 200 meter etter istiden, er landheving på Jæren bare 10 meter.Låg-Jæren er landområdet som ligger langs kysten fra Brusand opp til Tungenes, nordspissen av halvøya mellom Gandsfjorden og Nordsjøen. Dette området, ca. 700 km², er Norges største lavslette. En mindre del av dette områet kalles også for «Nord-Jæren», som består av kommunene Randaberg, Stavanger, Sola og Sandnes. Sentralt på Jæren ligger kommunene Time og Klepp, og helt i sør Hå.
Høg-Jæren er den indre delen av Sør-Jæren, sør for Undheim, der landskapet er høyere enn 120 moh.
Lokalavis for de sørlige jærkommunene er Jærbladet. Jærbanen er navnet på jernbanelinja fra Egersund til Stavanger.
== Kommuner ==
Jæren er inndelt i åtte kommuner:
== Administrative inndelinger ==
Distriktet utgjør næringsregion (NHO) Stavangerregionen, sammen med Rennesøy og Kvitsøy i Ryfylke.
Gjesdal, Hå, Klepp, Sandnes og Time samarbeider i et regionråd: Jærrådet.
Stavanger, Sola, og Randaberg hører til Stavanger tingrett, Gjesdal, Hå, Klepp, Sandnes og Time til Jæren tingrett, begge under Gulating lagmannsrett.
Randaberg og Sola inngår i virkeområdet for Tungenes prosti under Stavanger bispedømme i Den norske kirke.
Stavanger kommune utgjør virkeområdet for Stavanger domprosti og Ytre Stavanger prosti under Stavanger bispedømme.
Sandnes kommune utgjør virkeområdet for Sandnes prosti under Stavanger bispedømme.
Gjesdal, Hå, Klepp og Time utgjør virkeområdet for Jæren prosti under Stavanger bispedømme.
Distriktet hørte til forhenværende Jæderen og Dalene fogderi.
Distriktet hører til Helse Stavanger i det statlige helseforetaket Helse Vest.
Distriktet hører til Sør-Vest politidistrikt.
== Befolkningsutvikling ==
Tabellen viser befolkningsutviklingen på Jæren i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002.
== Tettsteder ==
Tettsteder på Jæren, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes):
Stavanger/Sandnes - 231 693 (Stavanger 130 100, Sandnes 59 869, Sola 14 125, Randaberg 9 219)
Bryne - 12 774 (Time 10 190, Klepp 1 642)
Ålgård/Figgjo - 11 679 (Gjesdal 9 192, Sandnes 2 039)
Kleppe/Verdalen - 9 650 (Klepp)
Kvernaland - 7 720 (Klepp 4 014, Time 3 228, Sandnes 30)
Nærbø - 7 433 (Hå)
Hommersåk - 6 681 (Sandnes)
Varhaug - 3 340 (Hå)
Lyefjell - 2 303 (Time)
Vigrestad - 2 094 (Hå)
Stenebyen - 1 004 (Sola)
Oltedal - 995 (Gjesdal)
Hålandsmarka - 904 (Sola)
Vatne - 920 (Sandnes)
Vassøy - 622 (Stavanger)
Sirevåg - 711 (Hå)
Pollestad - 781 (Klepp)
Hæen - 840 (Hå)
Sviland - 750 (Sandnes)
Undheim - 565 (Time)
Kolnes - 436 (Sola)
Brusand - 436 (Hå)
Høle - 409 (Sandnes)
Krossberg - 397 (Stavanger)
Gilja - 366 (Gjesdal)
Ogna - 366 (Hå)
=== Byer ===
Stavanger fikk bystatus første gang som kjøpstad da bispesetet ble etablert i 1125, men mistet bispesetet til Kristiansand i 1682 og kjøpstadsrettighetene i 1686. I 1690 fikk byen kjøpstadsrettighetene tilbake (og i 1925 eget bispesete). Sandnes fikk bystatus som ladested i 1860. Bryne fikk bystatus gjennom kommunestyrevedtak i 2001.
== Politikk ==
=== Stortingsvalget 2017 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 på Jæren:
=== Stortingsvalget 2013 ===
Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 på Jæren:
=== Stortingsvalgene 1906–1918 ===
Jæderen var en valgkrets i Stavanger amt ved stortingsvalgene fra 1906 til 1918. Ved disse stortingsvalgene praktiserte man en valgordning med direkte flertallsvalg i enmannskretser. Jæderen valgte således én representant og én personlig vararepresentant.
Valgkretsen Jæderen bestod av herredene Varhaug, Nærbø, Klepp, Time, Gjesdal/Gjestal, Høiland/Høyland og Sandnes med rundt 20 000 innbyggere og 9 000 stemmeberettigede etter innføringen av kvinnelig stemmerett.
==== Valgresultat ====
==== Stortingsrepresentanter ====
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jøssang, Lars Gaute: Industrieventyret på Jæren : 1800-2000, Nærbø 2004.
Lye, Kåre Arnstein (red): Jærboka, Ås 1978.
== Eksterne lenker ==
(en) Jæren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Jæren lokalhistorisk utvikling
Informasjon om Jæren som reisemål
Jærbladet, lokalavis for Jæren
Jærmuseet
Nordsjøvegen over Jæren | Jæren er en region i Rogaland fylke som strekker seg om lag 65 kilometer fra Boknafjorden i nord og fram til Dalane i syd. Distriktet består av åtte kommuner som samlet utgjør et område på 1 642 km² med 313 889 innbyggere. | 8,010 | 8,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_ortodokse_kirke | 2023-02-04 | Den ortodokse kirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ortodoks kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke, også omtalt som den østlige ortodokse kirke, er det nest største kirkesamfunnet i verden med omtrent 220 millioner døpte medlemmer. Den ortodokse kirke oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, ettersom den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser den Romerskkatolske kirke som brutt ut av den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig, som var dens opphav, er egentlig blitt misvisende ettersom det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Nord-Amerika.
Den fungerer som et fellesskap av autokefale kirker, hver styrt av sine biskoper via lokale synoder. Kirken har ingen sentral doktrinær eller statlig autoritet analog med lederen av den romersk-katolske kirke, som er paven, men den økumeniske patriark av Konstantinopel er anerkjent av dem som primus inter pares («først blant likeverdige») og betraktet som den åndelige lederen av mange av de østlige kristne sognene.Som en av de eldste overlevende religiøse institusjonene i verden, har den østlige ortodokse kirken spilt en framtredende rolle i historien og kulturen til Øst- og Sørøst-Europa, Kaukasus og det nære østen. Den østlige ortodokse kirke kaller seg offisielt den ortodokse katolske kirke.Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – den gresk-ortodokse kirke, den russisk-ortodokse kirke, den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil: organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner.
Trosbekjennelse er Den nikenske trosbekjennelse (gresk: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).
De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.
Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.
| Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).
Den ortodokse kirke, også omtalt som den østlige ortodokse kirke, er det nest største kirkesamfunnet i verden med omtrent 220 millioner døpte medlemmer. Den ortodokse kirke oppfatter seg også som den eldste kristne kirke, ettersom den står i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene, og at den anser den Romerskkatolske kirke som brutt ut av den ortodokse kirke. Å kalle kirken østlig, som var dens opphav, er egentlig blitt misvisende ettersom det finnes flere ortodokse bispeseter og kirker på det afrikanske kontinent, i Vest-Europa og i Nord-Amerika.
Den fungerer som et fellesskap av autokefale kirker, hver styrt av sine biskoper via lokale synoder. Kirken har ingen sentral doktrinær eller statlig autoritet analog med lederen av den romersk-katolske kirke, som er paven, men den økumeniske patriark av Konstantinopel er anerkjent av dem som primus inter pares («først blant likeverdige») og betraktet som den åndelige lederen av mange av de østlige kristne sognene.Som en av de eldste overlevende religiøse institusjonene i verden, har den østlige ortodokse kirken spilt en framtredende rolle i historien og kulturen til Øst- og Sørøst-Europa, Kaukasus og det nære østen. Den østlige ortodokse kirke kaller seg offisielt den ortodokse katolske kirke.Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne kirker i Romerriket før det store skisma i 1054, og i det bysantinske kulturområdet etter skismaet. Begrepet «de ortodokse kirker» i flertall – den gresk-ortodokse kirke, den russisk-ortodokse kirke, den serbisk-ortodokse kirke etc. er dette trosmessig feil: organisatorisk består kirken av en flat struktur med selvstendige eller selvstyrte kirker uten en organisatorisk pyramide-struktur med øverste leder på toppen som den romersk-katolske kirke har med paven som binder dem sammen. Når kirken likevel omtales i entall, er det fordi de åndelig sett er én kirke. Denne enheten kommer til uttrykk i en felles tro, felles kommunion (feiring av nattverd) og gjensidig anerkjennelse. Den ortodokse kirke er bygget på de syv første autorative økumeniske konsiler og tradisjoner.
Trosbekjennelse er Den nikenske trosbekjennelse (gresk: Σύμβολον τῆς Νικαίας) fra 325). Den anerkjenner den økumeniske patriark i Konstantinopel som den første blant likemenn i bispekollegiet. Den er historisk knyttet til patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Disse var, i tillegg til Roma, de opprinnelige patriarkatene. Det er tilkommet fem ortodokse patriarkater og selvstyrte kirker(se lister nedenfor).
De største av de ortodokse kirkene er tallmessig den russisk-ortodokse kirke etterfulgt av den rumensk-ortodokse kirke. Alle ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til ett av de fem oldkirkelige patriarkater, det vil si de fire som er nevnt ovenfor og Roma.
Betegnelsen «ortodokse kirker» brukes også om de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker og tilhører ikke ovennevnte kommunion. Man skiller derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker.
== Hovedtrekk ==
Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som Den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter gjennom lang tid å ha glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at den andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet ortodoks viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. Både den ortodokse kirke og den katolske kirke regner seg som universelle. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det offisielle synet at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke, dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det. Dette er ikke gjensidig.
== Lære ==
Den ortodokse kirke bekjenner seg til det den oppfatter som den katolske (det vil si helhetlige og allmenne), apostoliske kristne tro. Troen er fundert på en ubrutt tradisjon tilbake til apostlene. Den hellige tradisjonen – Bibelen, liturgien, kirkefedrene, de økumeniske konsilene spiller derfor en avgjørende rolle som bærer av læren. Det er Helliigånden som leder kirken og dens tradisjon gjennom historien og gjør troen levende.
Verden er skapt av Gud til samfunn med Gud, men gjennom syndefallet ødela mennesket sin sanne gudbilledlighet. I sentrum for den ortodoks tro står inkarnasjonsmysteriet; at Gud ble menneske slik at mennesket kan bli guddommeliggjort og gjenfinne sin gudbilledlighet. Kristus har trampet ned dødskreftene med sin egen nedgang i dødsriket. Ortodokse oppfatter derfor sin liturgi som en vedvarende påske, en feiring av oppstandelsen.
== Fromhet, spiritualitet og særtrekk ==
Ortodoks fromhetsliv er utpreget liturgisk. Fasteperioder avløses av høytider gjennom hele kirkeåret. Hver årstid har sine fastetider og sine festtider. Onsdag og fredag er fastedager og Søndag feires Kristi Oppstandelse. I motsetning til i Romerkirken fastes det på fastetides søndager. Fasten før påske er vegan. Samtidig understreker kirken at fasten handler først og fremst om å forberede kropp og sjel på å fordype seg i det troen er og ikke være lovisk.
Det liturgiske liv preges av mysteriene eller sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. I nattverden får menigheten del i Kristi legeme og blod. I skriftemålet bekjenner den troende sine synder før gudstjenesten. Konfirmasjonen kalles ferming eller myronsalving og forrettes umiddelbart etter dåpen på udøpte, eller ved opptagelse av en konvertitt som er døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn. Andre formuleringer aksepteres ikke, heller ikke om dåpen bare er gjort i Jesu navn etc. Ved dåpen gis tilgang til nattverden, også for det nyfødte barn. Ektevigsel, ordinasjon og sykesalving er også mysterier. Ettersom ekteskapets sakrament er forbeholdt mann og kvinne så utelukkes en kirkelig ektevigsel for samkjønnede par. På samme måte blir det når det er betinget at en som skal vies til biskop må være munk. Før diakonkandidaten til det tredelte prestedømmet, (diakon, prest, biskop), ordineres, må han enten være gift eller bli viet til munk. Den enkeltes moralske spørsmål hører hjemme i sjelesorg og skriftemål. Det enkelte menneskes privatliv legger kirken seg heller ikke opp i. Ekteskap kan inngås maksimalt tre ganger.
Den viktigste liturgiske handling er den guddommelige liturgi. Essensen ligger nær den katolske feiringen av messen, i en todelt liturgi, med ordets liturgi først og så nattverdens liturgi som høydepunkt. De ortodokse gudstjenester gir stor plass til liturgiske forbønnsrekker. Bruken av de bibelske salmene gjennomsyrer hele den ortodokse kirkes liv, men derimot er bruken av salmebok ukjent. Synet på nattverden er ikke ulikt det katolske, men én av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Generelt kan en si at den ortodokse kirke tenker mer spirituelt angående nattverden enn skolastikken i den vestlig middelalder som søkte å finne rasjonelt utleggbare forklaringsmodeller på alt i troen. Ortodokse teologer har tidvis polemisert mot denne katolske tendensen, og ment at en må holde på at visse ting er uforklarlige mysterier. Til vanlig er det Johannes Chrysostomos liturgi fra 400-tallet som er vanlig søndagsliturgi, men i fasten feires Basilios den stores liturgi. På onsdager og fredager i fastetiden feires det «de forut innviede gavers liturgi» som er innviete nattverdselementer fra foregående søndags liturgi. Den ortodokse kirke har ikke venerasjon (ærbødighet) av nattverdsbrødet slik den katolske kirke har.
Ikonene spiller en viktig rolle i ortodoks åndelighet; de sies å formidle evangeliet til øynene. De er bærere av den hellighet som den avbildede person representerer, og er vinduer inn i det hellige. De fleste ortodokse hjem har et ikonhjørne hvor familiemedlemmene ber sine bønner, tenner lys og brenner røkelse.
Mystikk og askese er viktige elementer i ortodoks spiritualitet; gjennom bønn og åndelige øvelser søker en å se Gud slik apostlene så ham forklaret på Tabor. Innen klostervesenet er denne søken mot Guds-forening særskilt betydningsfull. Hesykastene praktiserer fortsatt den oldkirkelige Jesus-bønnen, også kalt hjertebønnen, hvor tradisjonelt skulle den som bet sitter i en spesiell stilling og be med pusten og oppmerksomheten rettet innad. Denne bønneteknikken praktiseres bare i enkelte klostertradisjoner, men selve bønnen har spredt seg særlig de siste generasjoner og den foregår ved at man gjentar de enkle ordene Herre Jesus Kristus (Guds sønn), miskunn deg over meg, en synder.
Ortodokse ærer helgener og ber de hellige om forbønner, men de tilber ikke ikonene. Helgenene feires med festdager og ikoner. I kirkene finnes også relikvier. Det kan heller ikke feires nattverdsliturgi uten en helt spesiell duk med ett trykt ikon av Kristus i graven, og med en relikvie innsydd i duken. Fremst blant helgenene er Gudfødersken Maria, hun som bar fram Gud, han som selv er Ordet.
== Organisasjon ==
Den ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter. Det økumeniske patriarkat er representert i Skandinavia av metropolitt Kleopas Strongylis. Han ble innsatt som metropolitt 5. mai 2014, og som den øverste biskop i Skandinavia er han leder for Den skandinaviske ortodokse bispekonferanse.
Den indre organiseringen har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver delkirke står en patriark, erkebiskop, eller metropolitt som den første blant biskopene. Kirkene er noe ulikt organisert.
Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. En menighet skal helst ha en gift prest som sogneprest. Likevel er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære. Enkemenn kan også velges til Biskoper.
Delkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av Patriarken. I tillegg kommer noen delkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion, men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske.
Til Norge kom Den ortodokse kirke (i moderne tid) med Hellige Nikolai menighet på 1930-tallet. I dag finnes imidlertid en rekke ortodokse menigheter i landet, blant annet den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet. Barentsburg er i særstilling i Norge, som eneste tettsted hvor flertallet av befolkningen er ortodokse; dette fordi byen i hovedsak er bebodd av russere og ukrainere.
=== Autokefale kirker ===
Den ortodokse kirke i Konstantinopel (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Alexandria (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Antiokia (oldkirkelig patriarkat)
Den ortodokse kirke i Jerusalem (oldkirkelig patriarkat)
Den russisk-ortodokse kirke
Den serbisk-ortodokse kirke
Den ortodokse kirke i Albania
Den bulgarsk-ortodokse kirke
Den georgiske ortodokse og apostoliske kirke
Den ortodokse kirke i Hellas
Den ortodokse kirke i Polen
Den rumensk-ortodokse kirke
Den tsjekkiske og slovakiske ortodokse kirke
Den ortodokse kirke på Kypros
=== Autonome kirker ===
Den estisk-ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den finske ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den japanske ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
Den kinesiske ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
Erkebispedømmet Ohrid (Beogradpatriarkatet)
Sinaifjellets ortodokse kirke (Jerusalempatriarkatet)Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland (Moskvapatriarkatet)
Den ukrainske ortodokse kirke (Konstantinopelpatriarkatet)
Den ukrainsk-ortodokse kirke (Moskvapatriarkatet)
=== Andre markante erkebispedømmer ===
ROCOR (Frittstående enhet: «Den Russisk-ortodokse kirke utenfor Russland»)
AROCWE (Frittstående enhet: «Det Russisk-ortodokse Erkebispedømme i Vest-Europa»). Dene enheten må ikke sammenblandes med «Patriarchal Exarchate in Western Europe (Moscow Patriarchate)» som er Moskva-patriarkatets egne menigheter i Vest-Europa. Begge har samme oppstart i Frankrike før Den russiske revolusjon. I 1920 brøt forgjengeren til AROCWE med Moskvapatriarkatet, og gikk inn under Konstantinopel-patriarkatet av politiske grunner.
=== Kirker med tvetydig status ===
Den amerikanske ortodokse kirke OCA (betraktes som autokefal av seg selv og av Moskvapatriarkatet, men av ingen andre ortodokse kirker. Den er imidlertid likevel i kommunion med de andre kirkene, som betrakter den som del av Moskvapatriarkatet)
=== Kirker som har forlatt felles kommunion ===
De gammeltroende
De sanne ortodokse kristnes greske kirke
Den hviterussiske autokefale ortodokse kirke
Den makedonske ortodokse kirke
Den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyivpatriarkatet)
== Uavhengige ortodokse kirker ==
Den norske ortodokse kirke
== Videre lesning ==
Arentzen, Thomas: Ortodoxa och österländska kyrkor i Sverige nr 5 i SSTs skriftserie
Colliander, Tito: Gresk-ortodoks tro og livssyn, Oslo 1990
Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. St.Olav forlag, Oslo 1993
Meyendorff, John: Byzantine Theology. Historical trends and doctrinal themes. London 1975
Tollefsen, Torstein: Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001
Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Church, London 1963
Ware, Kallistos (Timothy): The Orthodox Way, London 1979
== Eksterne lenker ==
=== Nettsider til de fem opprinnelige patriarkater ===
Konstantinopels Patriarkat
Alexandrias Patriarkat
Antiokias Patriarkat
Jerusalems Patriarkat
(Romas patriarkat Brudd med den ortodokse kirke i 1054)
=== Nettsider til andre patriarkater etter opprinnelse ===
Det Russiske patriarkat
Det Georgiske Patriarkat
Det Serbiske patriarkat
Det Rumensk patriarkat
Det Bulgarske patriarkat Arkivert 27. april 2020 hos Wayback Machine.
=== Ortodoks tro og lære ===
Katekisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ware, Bishop Kallistos (Timothy) (1991): The Orthodox Church (revidert utg.), New York: Penguin Books, ISBN 978-0-14-013529-9 (første gang utgitt 1964)
Ware, Bishop Kallistos (Timothy) (1993): The Orthodox Church (ny utg.), New York: Penguin Books, ISBN 978-0-14-014656-1 | Orientalsk-ortodokse kirker er fellesbetegnelsen for de seks kristne kirkesamfunnene som bare anerkjenner de tre første økumeniske konsilene (Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Efesos i 431). De skilte seg fra resten av kirken etter konsilet i Kalkedon i 451. | 8,011 | 8,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monsignore | 2023-02-04 | Monsignore | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske ord og uttrykk', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kirkelige titler'] | Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr.) er en tittel/tiltaleform i den romersk-katolske kirke, normalt overfor erkebiskoper og biskoper. Den kan gis som hederstittel til prester som fyller spesielle embeter, eller som på en eller annen måte har utmerket seg i sitt virke. Det finnes tre grader; apostolisk protonotar, pavelig æresprelat og pavelig æreskapellan. Det er paven som utnevner, normalt etter anbefaling fra den stedlige biskop. Bare sekularprester kan få slike titler, de kan ikke gis til ordensprester.
7. januar 2014 ble det bekreftet at tittelen ikke lenger skulle gis ut til sekularprester under 65 år, og at kategoriene «apostolisk protonotar» (to grader) og «pavelig æresprelat» faller bort og at kun den siste kategorien beholdes som «pavelig kapellan».
| Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr.) er en tittel/tiltaleform i den romersk-katolske kirke, normalt overfor erkebiskoper og biskoper. Den kan gis som hederstittel til prester som fyller spesielle embeter, eller som på en eller annen måte har utmerket seg i sitt virke. Det finnes tre grader; apostolisk protonotar, pavelig æresprelat og pavelig æreskapellan. Det er paven som utnevner, normalt etter anbefaling fra den stedlige biskop. Bare sekularprester kan få slike titler, de kan ikke gis til ordensprester.
7. januar 2014 ble det bekreftet at tittelen ikke lenger skulle gis ut til sekularprester under 65 år, og at kategoriene «apostolisk protonotar» (to grader) og «pavelig æresprelat» faller bort og at kun den siste kategorien beholdes som «pavelig kapellan».
== Referanser == | Monsignore («min herre», forkortes Msgr. eller Mgr. | 8,012 | 8,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%E2%80%99Osservatore_Romano | 2023-02-04 | L’Osservatore Romano | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1861', 'Kategori:Vatikanske aviser'] | L'Osservatore Romano (italiensk, «Den romerske observatør») er en katolsk dagsavis utgitt i Vatikanstaten.Den ble grunnlagt i 1861, og eies av Vatikanet. I tillegg til å dekke nyheter av interesse for Den katolske kirke, trykker den pavelige dokumenter, annonseringer av utnevnelser og fratredelser. Den utkommer daglig unntatt søndager, samt med ukentlige utgaver på andre språk.
Det første nummeret utkom i Roma den 1. juli 1861, noen få måneder etter at Kongedømmet Italia hadde blitt proklamert den 17. mars 1861. Ordene «daglig nyhetsavis» ble lagt til den 31. mars 1862.
Det var den stedfortredende «innenriksminister» i den pavelige regjering, Marcantonio Pacelli (1804–1902), bestefar til den senere pave Pius XII, som stod bak avisens opprettelse. De første numrene hadde et omfang på fire sider. Mot slutten av året 1861 droppet man undertittelen «moralsk avis». Under hovdedtittelen dukket da opp det fortsatt anvendte motto: «Unicuique suum – non praevalebunt»..
I og med risorgimento (det at Italia ble samlet til ett rike) opplevde Kirkestaten under Pius IX seg truet i sin uavhengighet og benyttet avisen som kamporgan mot antikirkelige krefter. Særlig etter at Augusto Baviera innledet sine atten år som sjefsredaktør i 1866, ble representanter for Kongedømmet Italia angrepet, og frimureriet kritisert. Avisens første kvinnelige journalist begynte allerede i januar 1867, nemlig Antonietta Klitsche de la Grange (1832–1912).I 1938 kritiserte avisen diskrimineringen av jødene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter den tyske okkupasjon av Benelux-statene angrep pave Pius XII de militære overgrep; allerede dagen etter kom det til overgrep mot avisen fra italienske fascister. Avispakker ble brent og både selgere og kjøpere utsatt for trusler.
Avisen blir utgitt på flere språk (sortert etter år fra første utgivelse etter det enkelte språk):
Daglig på italiensk (1861)
Ukentlig på fransk (1949)
Ukentlig på italiensk (1950)
Ukentlig på engelsk (1968)
Ukentlig på spansk (1969)
Ukentlig på portugisisk (1970)
Ukentlig på tysk (1971)
Månedlig på polsk (1980)
Ukentlig på malayalam (2007)Den daglige italienske utgaven av L'Osservatore Romano blir utgitt om ettermiddagen med et omslag med datoen for den påfølgende dagen.
| L'Osservatore Romano (italiensk, «Den romerske observatør») er en katolsk dagsavis utgitt i Vatikanstaten.Den ble grunnlagt i 1861, og eies av Vatikanet. I tillegg til å dekke nyheter av interesse for Den katolske kirke, trykker den pavelige dokumenter, annonseringer av utnevnelser og fratredelser. Den utkommer daglig unntatt søndager, samt med ukentlige utgaver på andre språk.
Det første nummeret utkom i Roma den 1. juli 1861, noen få måneder etter at Kongedømmet Italia hadde blitt proklamert den 17. mars 1861. Ordene «daglig nyhetsavis» ble lagt til den 31. mars 1862.
Det var den stedfortredende «innenriksminister» i den pavelige regjering, Marcantonio Pacelli (1804–1902), bestefar til den senere pave Pius XII, som stod bak avisens opprettelse. De første numrene hadde et omfang på fire sider. Mot slutten av året 1861 droppet man undertittelen «moralsk avis». Under hovdedtittelen dukket da opp det fortsatt anvendte motto: «Unicuique suum – non praevalebunt»..
I og med risorgimento (det at Italia ble samlet til ett rike) opplevde Kirkestaten under Pius IX seg truet i sin uavhengighet og benyttet avisen som kamporgan mot antikirkelige krefter. Særlig etter at Augusto Baviera innledet sine atten år som sjefsredaktør i 1866, ble representanter for Kongedømmet Italia angrepet, og frimureriet kritisert. Avisens første kvinnelige journalist begynte allerede i januar 1867, nemlig Antonietta Klitsche de la Grange (1832–1912).I 1938 kritiserte avisen diskrimineringen av jødene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Etter den tyske okkupasjon av Benelux-statene angrep pave Pius XII de militære overgrep; allerede dagen etter kom det til overgrep mot avisen fra italienske fascister. Avispakker ble brent og både selgere og kjøpere utsatt for trusler.
Avisen blir utgitt på flere språk (sortert etter år fra første utgivelse etter det enkelte språk):
Daglig på italiensk (1861)
Ukentlig på fransk (1949)
Ukentlig på italiensk (1950)
Ukentlig på engelsk (1968)
Ukentlig på spansk (1969)
Ukentlig på portugisisk (1970)
Ukentlig på tysk (1971)
Månedlig på polsk (1980)
Ukentlig på malayalam (2007)Den daglige italienske utgaven av L'Osservatore Romano blir utgitt om ettermiddagen med et omslag med datoen for den påfølgende dagen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) L'Osservatore Romano – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | eiere = Den hellige stol | 8,013 | 8,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nuntius | 2023-02-04 | Nuntius | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hellige stol', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En nuntius, eller pavelig/apostolisk nuntius, er en embetsmann i Den hellige stols diplomatvesen. Han har samme rang som en ambassadør, men enkelte stater gir forrang til nuntius (gjør ham til doyen for det diplomatiske korps) i forhold til andre staters ambassadører, noe Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem i 1815 bestemte og som fikk gyldighet for de stater som undertegnet konvensjonen den gang, og for en rekke, særlig latinamerikanske, stater som fastholdt ordningen for egen del. Siden han er representant for paven er det også naturlig at han er erkebiskop. Han er akkreditert til en verdslig regjering, men er også bindeledd mellom Den hellige stol og den katolske kirke i det eller de land han virker i. Hans diplomatiske sete kalles et nuntiatur, og har normalt funksjoner som tilsvarer en ambassades, men ikke et konsulats.
Tidligere var titlene apostolisk internuntius og apostolisk pro-nuntius også i bruk.
En apostolisk delegat er et medlem av det pavelige diplomatiske korps, men er ikke akkreditert til det mottagende lands statssjef, men er en liaison, et bindeledd, mellom Pavestolen og det mottagende landst katolske kirke. I praksis har det i virkeligheten flere ganger vært også et element av «ambassadørfunksjon» i en apostolisk delegats virke.
Den gamle tittelen internuntius (egentlig en midlertidig eller pro hac vice eller ad hoc pavelig utsending) kom i bruk på nytt for en rekke land i Midtøsten og Øst-Asia som opprettet forbindelser med Pavestolen under eller etter annen verdenskrig. De ønsket ikke at den pavelige representant automatisk skulle bli doyen. Det var land som hadde innarbeidet, eller ønsket å innarbeide, at det var den ambassadør med lengst ansiennitet i landet som skulle være det. Ettersom Vatikanet den gang ønsket at nuntiustittelen skulle gå sammen med doyenvervet, brukte man tittelen internuntius i stedet.
I 1965 begynte Vatikanet å ta i bruk tittelen pronuntius, for de tilfeller at han tjenestegjorde i et land der ansiennitetsprinsippet gjaldt. Alle internuntier ble oppgradert til pronuntier.
Senere har også tittelen pronuntius falt bort. Enhver pavelig ambassadør utnevnes nå som apostolisk nuntius.
Norge ligger under det apostoliske nuntiatur for Norden i Stockholm. Den 28. juni 2012 ble erkebiskop Henryk Józef Nowacki apostolisk nuntius til Sverige og Island, og den 6. oktober 2012 til nuntius også til de øvrige nordiske land.
| En nuntius, eller pavelig/apostolisk nuntius, er en embetsmann i Den hellige stols diplomatvesen. Han har samme rang som en ambassadør, men enkelte stater gir forrang til nuntius (gjør ham til doyen for det diplomatiske korps) i forhold til andre staters ambassadører, noe Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem i 1815 bestemte og som fikk gyldighet for de stater som undertegnet konvensjonen den gang, og for en rekke, særlig latinamerikanske, stater som fastholdt ordningen for egen del. Siden han er representant for paven er det også naturlig at han er erkebiskop. Han er akkreditert til en verdslig regjering, men er også bindeledd mellom Den hellige stol og den katolske kirke i det eller de land han virker i. Hans diplomatiske sete kalles et nuntiatur, og har normalt funksjoner som tilsvarer en ambassades, men ikke et konsulats.
Tidligere var titlene apostolisk internuntius og apostolisk pro-nuntius også i bruk.
En apostolisk delegat er et medlem av det pavelige diplomatiske korps, men er ikke akkreditert til det mottagende lands statssjef, men er en liaison, et bindeledd, mellom Pavestolen og det mottagende landst katolske kirke. I praksis har det i virkeligheten flere ganger vært også et element av «ambassadørfunksjon» i en apostolisk delegats virke.
Den gamle tittelen internuntius (egentlig en midlertidig eller pro hac vice eller ad hoc pavelig utsending) kom i bruk på nytt for en rekke land i Midtøsten og Øst-Asia som opprettet forbindelser med Pavestolen under eller etter annen verdenskrig. De ønsket ikke at den pavelige representant automatisk skulle bli doyen. Det var land som hadde innarbeidet, eller ønsket å innarbeide, at det var den ambassadør med lengst ansiennitet i landet som skulle være det. Ettersom Vatikanet den gang ønsket at nuntiustittelen skulle gå sammen med doyenvervet, brukte man tittelen internuntius i stedet.
I 1965 begynte Vatikanet å ta i bruk tittelen pronuntius, for de tilfeller at han tjenestegjorde i et land der ansiennitetsprinsippet gjaldt. Alle internuntier ble oppgradert til pronuntier.
Senere har også tittelen pronuntius falt bort. Enhver pavelig ambassadør utnevnes nå som apostolisk nuntius.
Norge ligger under det apostoliske nuntiatur for Norden i Stockholm. Den 28. juni 2012 ble erkebiskop Henryk Józef Nowacki apostolisk nuntius til Sverige og Island, og den 6. oktober 2012 til nuntius også til de øvrige nordiske land.
== Se også ==
Ambassadør
== Litteratur ==
Henri Biaudet: Les nonciatures apostoliques permanentes jusqu’en 1648 (= Annales Academiae scientiarum Fennicae, Ser. B. Bd. 2, 1). Helsingfors 1910
Michael F. Feldkamp: Geheim und effektiv. Über 1000 Jahre Diplomatie der Päpste. Sankt Ulrich, Augsburg 2010, ISBN 978-3-86744-150-6
Liisi Karttunen: Les nonciatures apostoliques permanents de 1650 à 1800 (= Annales Academiae Scientiarum Fennicae, Ser. B, Bd. 5, 3). Genève 1912.
Alexander Koller (Hrsg.): Kurie und Politik. Stand und Perspektiven der Nuntiaturberichtsforschung (= Bibliothek des Deutschen Historischen Instituts in Rom, Bd. 87), Niemeyer, Tübingen 1998
Markus Nagler: Das päpstliche Gesandtschaftsrecht unter besonderer Berücksichtigung der Apostolischen Nuntiatur in Deutschland. Dissertation Universität Freiburg 2000
Anton Pieper: Die päpstlichen Legaten und Nuntien in Deutschland, Frankreich und Spanien seit der Mitte des sechzehnten Jahrhunderts. Aschendorff, Münster 1897 (Digitalisert)
Repertorium der diplomatischen Vertreter aller Länder seit dem Westfälischen Frieden (1648), Bd. 1: 1648–1715, hrsg. von Ludwig Bittner und Lothar Gross, Oldenburg-Berlin 1936; Bd. 2: 1716–1763, hrsg. von Friedrich Hausmann, Zürich 1950; Bd. 3: 1764–1815, hrsg. von Otto Friedrich Winter, Graz-Köln 1965
Knut Walf: Die Entwicklung des päpstlichen Gesandtschaftswesens in dem Zeitabschnitt zwischen Dekretalenrecht und Wiener Kongress (1159–1815). Hueber, München 1966
Erwin Gatz, Konrad Repgen (Hrsg.): Nuntiaturberichte aus Deutschland: Die Kölner Nuntiatur. Paderborn u. a.: Schöningh. | thumb|Erkebiskop Henryk Józef Nowacki, nuntius til de nordiske land fra 2012 til 2017 | 8,014 | 8,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gresk | 2023-02-04 | Gresk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Gresk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Albania', 'Kategori:Språk i Egypt', 'Kategori:Språk i Hellas', 'Kategori:Språk i Italia', 'Kategori:Språk i Romania', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i Storbritannia', 'Kategori:Språk i Tyrkia', 'Kategori:Språk i Ukraina', 'Kategori:Språk på Kypros'] | Denne artikkelen omhandler det moderne språket gresk. Gresk kan også referere til landet Hellas, folkeslaget grekere eller det klassiske språket gammelgresk.Gresk (på gresk ἑλληνικά, ʰellēniká) er en egen gren av de indoeuropeiske språkene, og offisielt språk i Hellas og et av de offisielle språkene på Kypros.
Språket kan dokumenteres minst 3000 år tilbake i tid, og regnes for å være enda eldre. Gammelgresk var hovedspråk for den klassiske greske sivilisasjon, og et lingua franca for store deler av Lilleasia i romersk tid. Det var også et språk som dannede romere ble forventet å kunne. Siden renessansen har det vært et viktig akademisk språk, dog under latin i status i de fleste slike sammenhenger. Det nye testamente ble forøvrig nedskrevet på gresk, hvilket har ført til språket har hatt uvurderlig innflytelse på de fleste europeiske språk, ikke minst gjennom latin hvor det har gitt opphav til en rekke lånord i andre språk, spesielt innen medisin, men også i dagligtale i mange språk. Et eksempel i så måte er demokrati, dvs. folkestyre.
Nygresk er på mange måter forskjellig, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst.
| Denne artikkelen omhandler det moderne språket gresk. Gresk kan også referere til landet Hellas, folkeslaget grekere eller det klassiske språket gammelgresk.Gresk (på gresk ἑλληνικά, ʰellēniká) er en egen gren av de indoeuropeiske språkene, og offisielt språk i Hellas og et av de offisielle språkene på Kypros.
Språket kan dokumenteres minst 3000 år tilbake i tid, og regnes for å være enda eldre. Gammelgresk var hovedspråk for den klassiske greske sivilisasjon, og et lingua franca for store deler av Lilleasia i romersk tid. Det var også et språk som dannede romere ble forventet å kunne. Siden renessansen har det vært et viktig akademisk språk, dog under latin i status i de fleste slike sammenhenger. Det nye testamente ble forøvrig nedskrevet på gresk, hvilket har ført til språket har hatt uvurderlig innflytelse på de fleste europeiske språk, ikke minst gjennom latin hvor det har gitt opphav til en rekke lånord i andre språk, spesielt innen medisin, men også i dagligtale i mange språk. Et eksempel i så måte er demokrati, dvs. folkestyre.
Nygresk er på mange måter forskjellig, blant annet gjennom påvirkning fra andre språk gjennom middelalderen, og ved store endringer i grammatikken. Slektskapet er dog meget klart, og en som leser nygresk vil oftest kunne forstå en stor del av en klassisk tekst og det meste av en nytestamentlig tekst.
== Historie ==
Gresk er et indoeuropeisk språk på lik linje med eksempelvis norsk, tysk, og fransk, men innenfor den indoeuropeiske språkfamilie synes det som om er gresk er nærmest beslektet med de indoariske språk (som sanskrit, hindi, urdu), iranske språk (for eksempel avestisk, persisk, kurdisk) og armensk. Disse språkgruppene er derfor sannsynligvis etterkommere av indoeuropeiske dialekter som ble snakket i nærheten av hverandre i det (hypotetiske) indoeuropeiske urhjem, det vil si urindoeuropeisk.
Når urformen av gresk kom til Hellas er omdiskutert blant forskerne. Det er de som mener at det indoeuropeiske urhjem befant seg i Anatolia (Lilleasia), og er derfor tilbøyelig til at hevde at språket kom til Hellas direkte derfra sammen med de første jordbrukerne. Det er også de som plasserer urhjemmet på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, og forestiller seg derimot hovedsakelig en senere dato, omkring 3300 fvt, 2000 fvt. eller 1650 fvt., alt etter om man setter de første grekere i forbindelse med kurganbegravelser (store gravhauger), med en særlig type keramikk eller med innføringen av den hestetrukne stridsvogn.
Generelt mener man at gresk har blitt snakket på Balkan og særlig på den greske halvøya siden 2000-tallet fvt. Det tidligste beviset er linear B-tavler fra omkring 1500 fvt. Senere, i det 700-tallet fvt., ble det fønikiske alfabetet modifisert og tatt i bruk.
Man deler gjerne gresk språkhistorie inn i følgende faser:
Bronsealder, –1100 fvt.
Jernalder, 1100 fvt.–700 fvt. (mykensk)
Antikken, 700 fvt.–600 evt.
Arkaisk tid, 700 fvt.–480 fvt.
Klassisk tid, 480 fvt.–333 fvt.
Hellenistisk tid, 333 fvt.–600 evt. (koinégresk)
Bysantinsk tid, 600 evt.–1453 evt. (og middelaldergresk)
Nygresk
=== Historisk enhet ===
Historisk enhet og vedvarende identitet mellom de ulike trinnene i det greske språkets utvikling er ofte framhevet. Selv om gresk som andre språk har gjennomgått morfologiske og fonologiske endringer som andre språk, har det aldri vært noen tid i historien siden klassisk tid i antikken hvor det kulturelt, litterært og ortografisk ble forstyrret i en slik grad at man kan si at et nytt språk oppsto. De som snakker gresk i dag kan fortsatt vurdere et litterært verk fra antikkens grekere som en del av deres eget framfor en annet språk. Det er også ofte beregnet at de historiske endringene har vært relativt små sammenlignet med andre språk. I henhold til en beregning, «homerisk gresk er antagelig nærmere til dēmotikḗ enn mellomengelsk på 1100-tallet er til moderne talt engelsk».
Antikke greske tekster, særlig bibelsk koine og framover, er således relativt enkle å forstå for utdannede moderne gresk-talere. Oppfatningen av den historiske enheten er også styrket av det faktum at gresk ikke er delt opp i en gruppe av særskilte, regionale datterspråk, hvilket skjedde med latin.
=== Lånord til andre språk ===
Greske ord har i stor grad blitt lånt inn i andre språk, også norsk: matematikk, fysikk, astronomi, demokrati, filosofi, atlet, teater, retorikk, og flere andre. I tillegg har greske ord og ordelementer fortsatt å være produktivt som grunnlag for nyord som antropologi, fotografi, telefoni, isomer, biomekanikk, kinematografi og videre, og former (med latinske ord), grunnlaget for det internasjonale vitenskapelige og tekniske ordforrådet, det vil si alle ord som slutter med -logi («lære»). Et beregnet antall på 12 prosent av det engelske ordforrådet er av gresk opprinnelse.
=== Nygresk ===
Nygresk er et levende språk og et av EUs tyve offisielle språk. Gresk snakkes også som et minoritetsspråk i sørlige Italia, Albania og fram til 1923 også i Tyrkia. Det er rundt 13 millioner mennesker som har gresk som morsmål. Selv om det ikke er galt å kalle moderne gresk for gresk, er det mulig å bli misforstått da det er lang tradisjon med at gresk betyr gammelgresk, det språk som antikkens greske kultur og som Det nye testamente ble skrevet på. Det er derfor vanlig å bruke betegnelsene nygresk eller moderne gresk.
Siden slutten på middelalderen har det eksistert i to former: Dēmotikḗ (Δημοτική, «det folkelige») og katharévusa (Καθαρεύουσα (Kaŧareúousa), «det rene»). Katharevusa er en klassiserende form, som særlig på 1800- og 1900-tallet ble brukt i litteratur, lover, vitenskapelige publikasjoner og på offentlige dokumenter. Demotiki er den vanligste formen for nygresk, som ligger nær talespråket, og det er denne som nå er offisielt språk i Hellas, selv om man fortsatt ofte kan se katharevusa-former.
== Alfabet ==
Det greske alfabetet var opprinnelig en modifisert form av det fønikiske. Det ble tatt i bruk i det 800-tallet fvt., og gjennomgikk en rekke forandringer. I arkaisk tid finner man regionale forskjeller, der noen dialekter har ekstra tegn for særegne lyder. I klassisk tid ble det attiske alfabetet det dominerende, og det er dette som brukes i dag.
Det moderne greske alfabet består av 24 bokstaver, hver med majuskeler (store bokstaver eller versaler) og minuskeler (små bokstaver). Bokstaven sigma har ytterligere to minuskelform (σ) og (ς) hvor sistnevnte benyttes kun når bokstaven er på slutten av et ord og ordet ikke er i store bokstaver:
== Litteratur ==
Se hovedartikler, Gresk litteratur og Den greske antikkens litteraturGresk litteratur er den eldste i Europa og begynte i arkaisk tid med Homers eposer og Hesiod, og videre fram til og med hellenistisk tid, med et høydepunkt i klassisk tid med tragedie- og komedieforfattere som Aiskhylos, Sofokles og Aristofanes, filosofer som Platon og Aristoteles og historikere som Herodot og Xenofon, for bare å nevne noen.
Moderne gresk litteratur, før skrevet nesten utelukkende på katharevusa, men etterhvert mer og mer på demotiki, er særlig kjent gjennom forfattere som Nikos Kazantzakis og Elias Venezis. Språket og nasjonalfølelsen fikk et kraftig oppsving etter at Hellas fikk sin uavhengighet på 1800-tallet, og frigjøringskampen var lenge et fremtredende tema i litteraturen. Mange greske forfattere i nyere tid har også vært sterkt inspirert av den klassiske greske litteratur, særlig innen lyrikk.
== Navnet ==
«Hellas», «gresk» og «grekere» er de norske navnene på landet, språket og folket. Med unntak av nasjonsbetegnelsen Hellas (i Sverige kalt for «Grekland»), stammer gresk og greker fra latin (Graecia, Graecus; ytterst av graierne). Grekerne selv kalte seg i fortiden for hellener (Ἕλληνες) og hele landet for Hellas (Ἑλλάς). Dette navnet ble gjenopptatt da den moderne greske staten ble grunnlagt på 1800-tallet. Homer benyttet derimot ikke navnet hellener i arkaisk tid, men refererte til grekerne som akajere, argeiere eller danaere blant flere navn. «Hellener» dukket først opp i slutten av antikk tid, og betegnelsen hellenisme har blitt værende på norsk og andre språk som særskilt for den spesifikke greskspråklige og kulturelle epoken etter Aleksander den store.
Grunnen for at grekerne ikke hadde en fellesbetegnelse var at for grekerne var Hellas eller «vårt land» en abstraksjon på lik linje som kristendommen var det i middelalderen eller araberverden er det i dag ettersom de gamle grekerne aldri var politisk eller geografisk samlet. Men de var seg selv bevisst at alle grekere, uansett om de bodde på det greske fastlandet, eller ved kysten av Anatolia, eller i sørlige Italia, tilhørte en felles kultur; «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, våre felles seder og skikker», som historikeren Herodot uttrykte det (VIII 144).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Greek language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Modern Greek – UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA). | |antall=Ethnologues tall fra 1986 | 8,015 | 8,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Claude_Duvalier | 2023-02-04 | Jean-Claude Duvalier | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Haitis presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Port-au-Prince', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951 i Port-au-Prince i Haiti, død 4. oktober 2014 samme sted) var en haitisk politiker og president i Haiti fra 1971 til 1986.
Han etterfulgte 19 år gammel sin avdøde far François Duvalier («Papa Doc») som president på livstid i 1971. Både far og sønn Duvalier styrte Haiti på en brutal og udemokratisk måte, i det som har blitt beskrevet som et terrorregime hvor tusener ble drept eller drevet på flukt.
| Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951 i Port-au-Prince i Haiti, død 4. oktober 2014 samme sted) var en haitisk politiker og president i Haiti fra 1971 til 1986.
Han etterfulgte 19 år gammel sin avdøde far François Duvalier («Papa Doc») som president på livstid i 1971. Både far og sønn Duvalier styrte Haiti på en brutal og udemokratisk måte, i det som har blitt beskrevet som et terrorregime hvor tusener ble drept eller drevet på flukt.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jean-Claude Duvaliers far François Duvalier ble ved militærets støtte Haitis president i 1957 og utropte seg til president på livstid etter en manipulert folkeavstemning i 1964.
Jean-Claude ble utdannet ved landets beste skoler og gikk deretter på universitetet i Port-au-Prince der han studerte rettsvitenskap. Han oppviste lite interesse for politikk eller for sitt land.
=== Livstidspresident ===
Ved den diabetessyke farens død i 1971 ble Jean-Claude, offisielt 19 år gammel, utropt til ny livstidspresident, noe som formelt ble godkjent av Haitis folk i en folkeavstemning.
De første årene av den unge Duvaliers presidentperiode lå mye av makten hos farens innenriksminister, Luckner Cambronne. Haiti forble Amerikas fattigste land under hans styre. Duvalier gjorde noen kosmetiske politiske endringer og lettet sensuren litt, men alt i alt ble diktaturet videreført med forbud mot enhver reell opposisjon.
Forholdet til USA ble først forbedret under Nixon-administrasjonen fra 1971, men deretter forverret under Carter-administrasjonen. Etter at Ronald Reagan ble amerikansk president, orienterte USA seg tilbake til en mer positiv holdning til Baby Doc.Det statsfinansierte, US$ 3 millioners-bryllupet med Michèle Bennett Pasquet 27. mai 1980 bidro til å synliggjøre Duvaliers luksusliv i kontrast til fattige haitianere. Også større bedrifter led etter hvert under den økende korrupsjonen.Pave Johannes Paul II besøkte landet i mars 1983, og uttalte støtte til reform og demokratisering.
=== Duvaliers fall 1985-1986 ===
Etter en folkeavstemning i 1985 der Duvalier fikk gjennomslag for at tittelen som president på livstid skulle legitimeres, ble det store opptøyer, som startet i Gonaïves i oktober 1985 og spredte seg til hele sørkysten tidlig i 1986. og han måtte dra i eksil til Frankrike. Med megling fra Jamaica fikk Duvaliers familie forhandlet fram fritt leide ut av Haiti, med støtte fra USA. Duvalier skal ved flukten 7. februar 1986 ha tatt med seg mesteparten av landets statskasse.
I 2004 meddelte Duvalier første gang at han ønsket å returnere til Haiti og bli presidentkandidat, uten å gjøre alvor av planene. 16. januar 2011 vendte Duvalier tilbake til Haiti fra sitt eksil i Frankrike. Han meldte etter få dager at han ønsker å stille som presidentkandidat i Haiti. Den 18. januar 2012 ble han derimot fremstilt for en dommer anklaget for korrupsjon, men 1. mars 2013 var det fortsatt uavklart hvilke anklager som skulle fremmes mot han.
Duvalier døde av hjerteinfarkt i en alder av 63 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Claude Duvalier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Claude Duvalier på Internet Movie Database | Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (født 3. juli 1951 i Port-au-Prince i Haiti, død 4. | 8,016 | 8,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_p%C3%A5_Stiklestad | 2023-02-04 | Slaget på Stiklestad | ['Kategori:1000-tallet i Norge', 'Kategori:1030 i Europa', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1030', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Vikingtiden i Norge'] | Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget er regnet som en milepæl for innføringen av kristendommen i Norge.
Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet. Eldre historienedtegnelser forteller at kongen ble drept i et langt mindre oppgjør enn det sagaene gir inntrykk av.
| Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget er regnet som en milepæl for innføringen av kristendommen i Norge.
Beretningene om det store slaget dukker ikke opp i sagaene før på 1200-tallet. Eldre historienedtegnelser forteller at kongen ble drept i et langt mindre oppgjør enn det sagaene gir inntrykk av.
== Bakgrunn ==
Om lag 1028 måtte kong Olav Haraldsson, etter 13 år i Norge, gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike (Ukraina), og oppholdt seg der et års tid.
Da Håkon Eiriksson ladejarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige og kom fram til Verdal, nord for Nidaros.
Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden hos bøndene og ved å utrydde konkurrenter til tronen.
Lite tyder på at slaget hadde noen nevneverdig betydning for kristningen av Norge, men like fullt regnes dette som en sentral begivenhet i kristendommens historie i Norge. Kristendommen kan imidlertid ha blitt innført i lovene på Vestlandet på Mostratinget i 1024.
== Slaget ==
Kildene er samstemte om at Olav døde 29. juli etter den julianske kalender. Kildene er uenige om hvilket år det var. Forfatteren av Passio Olavi mente det var i 1028, Theodoricus Monachus og Den legendariske Olavssagaen mente det var i 1029, Snorre Sturlason Annales Regii og Den angelsaksiske krønike mente det var i 1030, Annales Reseniana mente det var i 1031 og Gammelnorsk homiliebok mente det var i 1034.
Hva som skjedde på Stiklestad er de eldste kildene noenlunde samstemte om:
Den anglosaksiske krønike fra 1043 forteller at han ble drept av sine egne,
Adam av Bremen skrev ca. 1070 at Olav ble myrdet av noen menn i et bakhold,
Florence av Worcester skrev ca. 1100 at han ble utsatt for et feigt overfall.Fortellingene om et slag dukker først opp i Roskildekrøniken fra ca. 1135, som forteller at Olav ble drept av noen få menn i et slag. Et stort slag på Stiklestad med mange detaljer, kommer ikke før sagaene på 1200-tallet, og var da trolig diktet opp som en del av legendedannelsen.
Snorre Sturlason har en oppdiktet fortelling som kort fortalt består av at om morgenen, før slaget begynte, sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden. Snorre Sturlason skrev at han ble møtt av en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson Han skrev også at hæren besto av mer enn 7 000 mann, omkring dobbelt så mange som det Olav hadde. Tallet er tvilsomme, både de absolutte tall og forholdstallet. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden, utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger.
Bondehæren viste seg å være den sterkeste, og Olav ble omringet av sine fiender. Det blir som regel oppgitt at Kalv Arnesson var den som hogg kongen på venstre side av halsen, men Snorre Sturlasson oppgir selv tvil om dette. Ved Kalv Arnessons side var det en annen ung mann som også het Kalv, sønn av Arnfinn Armodsson. Snorre sier kun at kongen fikk et hogg av en Kalv, og legger til «Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret.» Snorre hevder at Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, Tore Hund stakk et spyd i magen og Torstein Knarresmed hogg Olav i låret. Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad således først og fremst er å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt legende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.
== Etterspill ==
Etter Olavs død ble liket balsamert. Per Holck mente det kunne være ved en uttørkingsprosess, der liket ble lagt på et tørt og kaldt sted. En kan også ha fjernet innvollene. Etter en tid vil det se ut som om neglene og håret hadde vokst fordi kroppen var skrumpet inn. Slike mumifiseringsopgaver er kjent flere steder i verden, og vi vet også at Olavs forgjenger som konge, den danske-norske kongen Svein Tjugeskjegg ble balsamert i 1014.I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik som trolig er kopiert fra bøker om de engelske Edmund martyren og sankt Oswald. Liket til Olav skal ha blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det ble påstått at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Med dette som grunnlag ble Olav erklært som helgen. Om fortellingene har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.
Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Den eldste beskrivelsen av Olav som helgen, kan være kvadet Glælognskvida av Torarinn Lovtunge. Det kan være laget i England allerede omkring 1052 etter opplysninger fra Grimkjell, som da var tilbake i England som biskop. Som dokumentasjon ble det også laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk helgenvitaen Passio Olavi fra ca. 1170. Den ble en del av Gammelnorsk homiliebok og ble i en kortversjon spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster er diktet Geisli («Solstrålen»), som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.I Snorre Sturlasons oppdiktede beretning snudde stemningen i bondehæren etter at han døde, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt ved elvekanten i Nidaros, og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde. Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig relikvie) ble flyttet til Nidaros og oppbevart i St. Olavs skrin, den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen.
== Slagstedet ==
Ifølge tradisjonen er Stiklestad kirke satt opp på det stedet der Olav den hellige falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han ifølge sagaen skal ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret.
Den katolske kirke kjøpte i 1875 en tomt rett ved slagstedet for å bygge kapell der. Dette sto ferdig akkurat i tide til feiringen av 900-årsdagen for slaget, 29. juli 1930. Kapellet, som naturlig nok heter St. Olavs kapell, er fortsatt i bruk, og i jubelåret 2000 velsignet pave Johannes Paul II de som deltok i liturgiske feiringer der i forbindelse med olsokfeiringen.
29. juli 1954 hadde teaterstykket Føre slaget urpremiere på friluftsscenen på Stiklestad. Spelet om Heilag Olav ble fra 1960 et årvisst fenomen, og er det største utendørsdrama i Skandinavia, sett av mer enn 800 000 besøkere.
Dyre Vaas rytterstatue Olav den Heilage løfter korset mot soleglad står bakerst i spelamfiet, og ble avduket i 1973.
== Slagdatoen ==
Datoen 29. juli 1030 er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 4. august 1030. Slaget fant altså sted noe senere på sommeren enn datoen 29. juli gir inntrykk av.
Noen har også hevdet at en annen datering av slaget er mulig. Årsaken er henvisninger i Heimskringla til Sigvat Skald som forteller om en solformørkelse under slaget. Den fant sted 31. august i 1030, og dette har gitt opphav til spekulasjonar om hvorvidt ikke slaget stod sist i august. Imidlertid er det i moderne litteratur- og sagaforskning vanlig å betrakte referansen til solformørkelsen som ett av flere imitatio Christi-motiv i Sagaen om Olav den hellige. Referansen til solformørkelsen er ikke en gjengivelse av et historisk faktum, men snarere som et litterært grep som gjør at fortellingen om Olav den hellige i Heimskringla etterlikner Kristi liv. Motivet en har etterliknet er mørket som falt over Golgata ved den niende time da Jesus døde på korset.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Per Thomas. Norsk litteraturhistorie. 2.utg. Universitetsforlaget, 2012.
Langslet, Lars Roar (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390.
== Eksterne lenker ==
Velkommen til Stiklestad! | Slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges historie. | 8,017 | 8,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6rkirke | 2023-02-04 | Særkirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kristendom'] | En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. Fordi særkirkene ofte er knyttet til en spesiell nasjon, omtales de også som lokalkirker.
I Den katolske kirke er den romersk-katolske kirke og de 22 orientalske katolske kirker regnet som særkirker. I Den ortodokse kirke utgjør på tilsvarende måte de forskjellige nasjonale kirker særkirker. I Den anglikanske kirke omtaler man gjerne de forskjellige kirkesamfunnene som nasjonalkirker eller lokalkirker; strukturmessig utgjør også disse særkirker.
På et lavere nivå kan man også omtale hvert bispedømme som en særkirke, i det minste innenfor Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, da biskopene i disse kirkene i de aller fleste spørsmål er suverene overhoder. | En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. Fordi særkirkene ofte er knyttet til en spesiell nasjon, omtales de også som lokalkirker.
I Den katolske kirke er den romersk-katolske kirke og de 22 orientalske katolske kirker regnet som særkirker. I Den ortodokse kirke utgjør på tilsvarende måte de forskjellige nasjonale kirker særkirker. I Den anglikanske kirke omtaler man gjerne de forskjellige kirkesamfunnene som nasjonalkirker eller lokalkirker; strukturmessig utgjør også disse særkirker.
På et lavere nivå kan man også omtale hvert bispedømme som en særkirke, i det minste innenfor Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, da biskopene i disse kirkene i de aller fleste spørsmål er suverene overhoder. | En særkirke, eller partikulærkirke er en autonom enhet innenfor et overordnet kirkesamfunn. Uttrykket brukes spesielt ofte innenfor Den katolske kirke, der det er et rettsbegrep, men det beskriver også situasjonen innenfor andre kristne trosretninger. | 8,020 | 8,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Josef_Strauss | 2023-02-04 | Franz Josef Strauss | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CSU-politikere', 'Kategori:Den bayerske fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske forsvarsministre', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske ministre for særlige oppgaver'] | Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. oktober 1988 i Regensburg) var en tysk politiker i CSU i Bayern. Han var sitt partis leder fra 1961 til sin død.
Strauss hadde flere ministerposter i Vest-Tysklands føderale regjeringer mellom 1953 og 1969, blant annet som forsvarsminister 1956–1962 og finansminister 1966–1969. Han var senere ministerpresident i Bayern fra 1978 til sin død i 1988. Franz Josef Strauss var kanslerkandidat for CDU/CSU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men de konservative partiene tapte valget for det regjerende SPD med sin forbundskansler Helmut Schmidt.
Strauss stod for en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid, særlig i rammen av NATO og EUs forløpere. I boken The Grand Design la han frem sin visjon om utviklingen av et føderalt Europa som kunne bli en global supermakt. Han var samtidig en sterk talsmann for interessene til Bayern innenfor Tyskland og for delstatenes autonomi mer generelt.
Bayern utviklet seg i løpet av hans tid som CSU-leder til en av Vest-Tysklands rikeste og høyest utviklede delstater, med betydelig høyteknologisk industri og en stor utdannings- og forskningssektor. Som forsvarsminister var han sentral i å bygge opp Bundeswehr, i Vest-Tysklands integrasjon i NATO og i etableringen av Vest-Tyskland som en av verdens største våpeneksportører.
Midt i 1970-årene viste han evne til realpolitisk nytenkning og var sentral i tilnærmingen mellom vesten og Folkerepublikken Kina etter kinesernes brudd med Sovjetunionen; han møtte som første tyske politiker formann Mao i 1975. Strauss var i 1970-årene en av de sentrale grunnleggerne av den vesteuropeiske flyprodusenten Airbus og var selskapets styreformann frem til sin død. Strauss kollapset under en jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i 1988 og døde to dager senere uten å ha kommet til bevissthet.
| Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. oktober 1988 i Regensburg) var en tysk politiker i CSU i Bayern. Han var sitt partis leder fra 1961 til sin død.
Strauss hadde flere ministerposter i Vest-Tysklands føderale regjeringer mellom 1953 og 1969, blant annet som forsvarsminister 1956–1962 og finansminister 1966–1969. Han var senere ministerpresident i Bayern fra 1978 til sin død i 1988. Franz Josef Strauss var kanslerkandidat for CDU/CSU ved Forbundsdagsvalget i 1980, men de konservative partiene tapte valget for det regjerende SPD med sin forbundskansler Helmut Schmidt.
Strauss stod for en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid, særlig i rammen av NATO og EUs forløpere. I boken The Grand Design la han frem sin visjon om utviklingen av et føderalt Europa som kunne bli en global supermakt. Han var samtidig en sterk talsmann for interessene til Bayern innenfor Tyskland og for delstatenes autonomi mer generelt.
Bayern utviklet seg i løpet av hans tid som CSU-leder til en av Vest-Tysklands rikeste og høyest utviklede delstater, med betydelig høyteknologisk industri og en stor utdannings- og forskningssektor. Som forsvarsminister var han sentral i å bygge opp Bundeswehr, i Vest-Tysklands integrasjon i NATO og i etableringen av Vest-Tyskland som en av verdens største våpeneksportører.
Midt i 1970-årene viste han evne til realpolitisk nytenkning og var sentral i tilnærmingen mellom vesten og Folkerepublikken Kina etter kinesernes brudd med Sovjetunionen; han møtte som første tyske politiker formann Mao i 1975. Strauss var i 1970-årene en av de sentrale grunnleggerne av den vesteuropeiske flyprodusenten Airbus og var selskapets styreformann frem til sin død. Strauss kollapset under en jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i 1988 og døde to dager senere uten å ha kommet til bevissthet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i München og var sønn av en slakter. Familien var katolsk, monarkistisk, bayersk-nasjonalistisk og antiprøyssisk innstilt, og gikk inn for å løsrive Bayern fra Tyskland. Familien Strauss så på Tysklands samling i 1871 som et overgrep mot Bayern, der Bayern hadde kommet under en større fremmed stats, Preussens, dominans. Disse holdningene dannet et viktig fundament for Strauss' eget politiske virke.I 1935 avla Strauss abitur ved Maximiliansgymnasium som i Bayern det året. Etter dette studerte han klassisk filologi, historie, statsvitenskap og germanistikk ved Ludwig-Maximilians-Universität München med sikte på å bli lærer. Han tok sin første statseksamen i 1940 og sin andre statseksamen i 1942. Han opplevde problemer med å få tatt eksamen på grunn av sin manglende støtte til nasjonalsosialismen, men en sympatisk innstilt lærer grep inn på hans vegne.
I august 1939 ble han som vernepliktig innkalt til militærtjeneste i hæren. Han tjenestegjorde under slaget om Frankrike og senere blant annet på Krimhalvøya og i Ukraina. Han fikk fra 1941 utdanning som offiser og ble løytnant i 1942. Fra 1943 tjenestegjorde han som utdanningsoffiser ved krigsskolen i nærheten av Schongau, en småby helt sør i Bayern. Han begynte på en doktorgrad, mens hans notater brant opp i et bombeangrep i 1944. I 1944 ble han forfremmet til premierløytnant og ble stasjonert ved en luftvernskole.
=== Politisk karrière ===
==== Kommunalpolitikk og medlemskap i Forbundsdagen ====
I 1945 ble han av den amerikanske militære okkupasjonsmakten konstituert som assisterende landråd, tilsvarende rådmann, i kommunen Schongau. Året etter deltok han i grunnleggelsen av CSU der og ble selv valgt til rådmann da stillingen skulle besettes permanent. Han ble på dette tidspunktet engasjert i vesttysk nasjonal politikk og ble i 1948 medlem av det økonomiske rådet for de vestlige sonene med sete i Frankfurt. I 1949 ble han utnevnt til CSUs første generalsekretær. Samtidig engasjerte han seg i Unionen av europeiske føderalister.
I 1949 ble han valgt til medlem av Forbundsdagen, det vesttyske parlamentet, og beholdt setet til 1978. Han ble igjen innvalgt i Forbundsdagen i 1987. Han frasa seg i det siste tilfellet sin plass i Forbundsdagen, som protest på regjeringskoalisjonen mellom CDU/CSU og FDP.
==== Føderale ministerposter ====
Strauss ble i 1953 minister for særlige oppgaver i den føderale regjeringen. I 1955 ble han minister for atomenergi, og i 1956 ble han forsvarsminister, som den yngste i tysk historie. Han ble formann for CSU i 1961.
Strauss hadde stor interesse for utenriks- og forsvarspolitikk, og ble fra 1950-årene en av Vest-Tysklands mest kjente politikere internasjonalt. I det kommunistiske øst var Strauss ikke minst i kraft av sin rolle som forsvarsminister et av de viktigste vesttyske fiendebildene. Som forsvarsminister besøkte Strauss bl.a. Norge i 1961. Om de personene som demonstrerte mot ham sa han til NRK: «Jeg tar ikke disse ting så alvorlig. Jeg vet at mange av demonstrantene er unge, betalte mennesker som det alltid står et par innpiskere bak. De som trekker i trådene i bakgrunnen, er som oftest kommunister som handler på Moskva-vis.» Dette avstedkom injuriesøksmål mot NRK fra Sigbjørn Hølmebakk, som hadde deltatt i demonstrasjonen og blitt navngitt av NRK.
==== Spiegelaffæren ====
Strauss måtte trekke seg som forsvarsminister i 1962, etter en skandale omtalt som Spiegelaffæren. Der ble eieren og sjefredaktøren for Der Spiegel, Rudolf Augstein, sammen med de andre sjefredaktørene, arrestert på Strauss' anmodning og fengslet i flere måneder. Dette var etter at Spiegel blant annet hadde reist beskyldninger om korrupsjon og dessuten avdekket den dårlige forfatningen det tyske forsvaret var i. Dette var i forbindelse med en NATO-øvelse kalt Fallex 62. Magasinet ble anklaget for landsforræderi, og 26. oktober 1962 ble magasinets kontorer i Hamburg stengt og gjennomsøkt av politimenn, og tusener av dokumenter ble konfiskert.
Strauss ble utnevnt til finansminister i 1966 i Kiesingers kabinett. I samarbeid med sosialdemokraten Karl Schiller utviklet han en revolusjonerende antisyklisk politikk. De to ministrene, svært ulike i utseende og politisk bakgrunn, ble ofte kalt Plisch und Plum, etter to hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch.
==== «Ostpolitik», kinareise og indre strid i «unionen.» ====
Etter at Willy Brandt kom til makten i 1969, ble Strauss en av de mest høyrøstede kritikere av hans såkalte Ostpolitik, som av mange konservative ble ansett som regelrett landsforræderi. En reise til Folkerepublikken Kina i 1975, hvor han ble mottatt av Mao Zedong, ble en politisk sensasjon. Etter at Helmut Kohl mislyktes som kanslerkandidat i 1976, kansellerte han det formaliserte samarbeidet mellom CDU og CSU i parlamentet. Imidlertid gjeninnførte han det kort tid etter da CDU truet med å utvide sitt partis virkeområde til Bayern. Rivaliseringen mellom Kohl og Strauss fortsatte.
==== Plisch und Plum ====
Under den første storkoalisjon (regjeringen Kiesinger) ble Karl Schiller næringsminister. Han arbeidet der så godt sammen med den konservative Franz Josef Strauss at de to ble kalt Plisch und Plum, etter to viltre hunder i en 1800-talls tegneserie av Wilhelm Busch
==== Kanslerkandidat i 1980 ====
I 1979 erklærte Strauss sitt kandidatur som de to partiene CSU og CDUs kanslerkandidat ved valget til Forbundsdagen i 1980. CDUs leder Helmut Kohl ønsket imidlertid daværende ministerpresident i Niedersachsen Ernst Albrecht som kandidat. En prøveavstemning viste 135 stemmer for Strauss og 102 for Albrecht og Strauss ble unionens kanslerkandidat. Senere tapte imidlertid de konservative partiene valget for SPD og den sittende kansler Helmut Schmidt.
==== Ministerpresident i Bayern ====
Fra 1978 til sin død i 1988 var Strauss ministerpresident i Bayern, kanskje den mest minneverdige som noen gang har hatt den posisjonen. Etter at han stilte til valg som kansler og ble slått av Helmut Schmidt i 1980, trakk han seg tilbake til å kommentere føderal politikk på trygg avstand fra sin hjemstat Bayern. I de følgende årene, selv etter at Kohl ble kansler i 1982, var han den synligste kritiker av Kohls politikk i den konservative leiren. I 1982 var han ansvarlig for et lån på 3 milliarder mark til DDR, som idag anses å ha forlenget den bankerotte statens levetid.
Den 1. oktober 1988 kollapset Strauss av hjerteinfarkt mens han var på jakt med fyrst Johannes av Thurn und Taxis i Bayern. Han døde på sykehus den 3. oktober uten å ha kommet til bevissthet. Hans siste ord skal ha vært: «Halt, der Flug war ein bißchen anstrengend. Warten Sie noch».Strauss har farvet etterkrigstidens Tyskland og polarisert samfunnet som få andre. Som en høylytt frontfigur blant de konservative og briljant retoriker var han en rød klut for venstresiden. Mange vil imidlertid være enige om at han var en ekstraordinær politiker og klarte å transformere den engang agrare staten Bayern til det teknologiske sentret i Europa det er idag.
=== Privatliv ===
Strauss giftet seg med Marianne Zwicknagl i 1957, og hadde tre barn.
== Politisk ståsted ==
Bærebjelker i Strauss' politiske ståsted var en katolsk preget bayersk konservatisme, økonomisk modernisering, antikommunisme og støtte til en nær allianse med USA og vesteuropeisk militært og økonomisk samarbeid. Strauss ble særlig kjent for sitt utsagn om at det ikke måtte være plass til noe demokratisk parti i tysk politikk til høyre for CSU, et utsagn som ofte har blitt sitert av andre CDU/CSU-politikere.Strauss var formet av sin families ståsted som konservative katolikker fra Bayern som var lojale mot det bayerske monarkiet og den katolske kirken, og som støttet bayersk separatisme. I dette verdensbildet var hovedfienden Preussen, som bayerske nasjonalister så på som en fremmed stat som hadde tvunget Bayern inn i en ikke likeverdig union dominert av det fjerntliggende Berlin, ikke ulikt mange nordmenns syn på den svensk–norske unionen. Strauss var hele livet en sterk talsmann for Bayerns interesser, men gikk ikke inn for å løsrive Bayern. På den annen side fant Strauss' eget politiske virke sted i en mindre vesttysk stat der den gamle hovedfienden Preussen ikke lenger fantes og der Bayern og andre sørtyske stater hadde en langt mer dominerende stilling.
=== The Grand Design ===
Strauss utgav i 1965 boken The Grand Design. Boken utkom i London på engelsk og året etter i tysk oversettelse som Entwurf für Europa («Utkast til Europa»). Den beskrev det han omtalte som «en massiv anstrengelse for å oppnå, steg for steg, en europeisk politisk føderasjon» bygget rundt det tysk–franske samarbeidet. Strauss kritiserte den daværende økende aksepten av en status quo som innebar at Europa var delt i to og dominert av henholdsvis USA og Sovjetunionen, men understreket samtidig sin støtte til det atlantiske partnerskapet, samarbeidet mellom Vest-Europa og USA. Strauss mente imidlertid at Europa hadde sin egen rolle å spille i verden og ønsket at Europa skulle bli en global supermakt på samme måte som USA, en «likeverdig partner for USA». Det har blitt argumentert med at mange av Strauss' idéer etterhvert har blitt virkelighet, særlig etter hans død, gjennom Sovjetunionens sammenbrudd, den tyske gjenforeningen og utviklingen av EU.
== Æresbevisninger ==
I 1990 kom en 2-mark-mynt med Strauss' kontrafei. Münchens internasjonale lufthavn ble oppkalt etter Strauss i 1992. Mellom 1956 og 1985 ble Strauss utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Detroit (1956), Cleveland og Kalamazoo (1962), Chicago (1964), Santiago de Chile (1977), Maryland og Dallas (1980) samt München (1985). Strauss var æresborger av München, Chicago og flere andre byer.
Han fikk følgende ordener:
1957: Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
1958: Storkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
1959: Den bayerske fortjenstorden
1959: Storkors av Portugals Militærfortjenstmedalje
1960: Storkors av den belgiske Kroneordenen
1960: Storkors av den greske Georg Is orden
1960: Storkors av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen
1961: Storkors av den portugisiske Kristusordenen
1962: Storoffiser av Æreslegionen
1962: Storkors av den pavelige Silvesterordenen
1962: Storkors av Ecuador nasjonale fortjenstorden
1967: Storoffiser av Elfenbenkystens nasjonalorden
1967: Den iranske Homayounordenen 1. klasse
1968: Storkors av Nigers Ordre du Mérite
1977: Karl-Valentin-ordenen
1978: Storkors av Den jordanske stjernes orden
1978: Kommandør av Gabons Ordre National de l'Etoile Equatoriale
1979: Storkors av den liberiske Afrikas stjernes orden
1979: Storkors av Republikken Tunisias orden
1979: Storkors av den svenske Nordstjerneordenen
1981: Storoffiser av den rhodesiske Legion of Merit (takket nei fordi Rhodesia ikke var diplomatisk anerkjent av Forbundsrepublikken Tyskland)
1981: Storoffiser av Den malawiske løves orden
1982: Stort ærestegn i gull i bånd av det østerrikske Ærestegnet for fortjenester
1982: Europäischer Karlspreis der Sudetendeutschen Landsmannschaft
1983: Storoffiser av Togos Ordre du Mono
1983: Storkors av den sørafrikanske Det gode håps orden
1984: Bayerische Verfassungsmedaille i gull
1985: Storkors av Salzburgs ærestegn
1986: Den nepalske Gorkha-Dakshia Bahu-ordenen 1. klasse
1986: Storkors av den spanske Isabella den katolskes orden
1987: Schlesierschild
1989: Orden wider den tierischen Ernst (posthumt)Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Franz Josef Strauß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Franz Josef Strauß på Internet Movie Database
(sv) Franz Josef Strauß i Svensk Filmdatabas
(en) Franz Josef Strauß hos The Movie Database
(en) Franz Josef Strauß på Discogs
(de) Wikiquote | Franz Josef Strauss (eller Strauß; født 6. september 1915 i München, død 3. | 8,021 | 8,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CFA-franc | 2023-02-04 | CFA-franc | ['Kategori:Afrikansk valuta', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | CFA-franc er en valuta som brukes i 12 tidligere franske kolonier i Afrika samt i Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea. Den kalles også franc CFA (den vanlige franske ordstillingen), eller CFAF.
| CFA-franc er en valuta som brukes i 12 tidligere franske kolonier i Afrika samt i Guinea-Bissau og Ekvatorial-Guinea. Den kalles også franc CFA (den vanlige franske ordstillingen), eller CFAF.
== Historie ==
Valutaen ble opprettet samtidig som CFP-franc den 26. desember 1945, som valuta for de franske kolonier i Afrika. Navnet sto opprinnelig for franc des Colonies Françaises d'Afrique (de franske koloniene i Afrikas franc). I forbindelse med begynnende løsriving av kolonier måtte man endre dette, og man valgte å finne et navn som gjorde det mulig å beholde forkortelsen CFA. Den første endringen, i 1958, var til Franc des Communauté française d'Afrique (det franske afrikanske samfunns franc). Etter at brukerlandene var blitt selvstendige fikk den igjen nytt navn, nemlig det nåværende Franc des Communauté Financière Africaine (det afrikanske økonomiske samfunns franc).
Valutaen var tidligere bundet til franske franc. Den opprinnelige vekslingskursen, i 1945, var 1 CFA-france = 1,7 franske franc. Ved innføringen av euro i Frankrike ble bindingen overført til den nye valutaen. Den daværende kursen på 100 CFA-franc = 1 fransk franc ble overført direkte, slik at bindingen siden 1. januar 1999 har vært 655,957 CFA-franc = 1 €.Endringene som er gjort i verdi har stort sett vært knyttet til endringer i fransk valuta. Dette har gjort den til en av de sterkeste valutaene i Afrika, men samtidig har den hatt en kunstig høy verdi som har gjort det vanskelig å følge den økonomiske utviklingen i brukerlandene. Den har kun blitt devaluert en gang, i 1994, da verdien ble endret fra 1 CFA-franc = 0,02 franske franc til 1 CFA-franc = 0,01 franske franc.
== Institusjoner ==
CFA-franc finnes i to versjoner, med samme verdi. Begge er garantert av Frankrike.
=== Vestafrikansk CFA-franc ===
Denne versjonen utstedes av De vestafrikanske staters sentralbank (BCEAO), og brukes i de 8 landene som er medlem av Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (UEMOA):
Benin
Burkina Faso
Elfenbenskysten
Guinea-Bissau
Mali
Niger
Senegal
TogoISO 4217-koden er XOF
=== Sentralafrikansk CFA-franc ===
Denne versjonen utstedes av Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (BEAC), og brukes i de 6 landene som er medlem av Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (CEMAC):
Den sentralafrikanske republikk
Ekvatorial-Guinea
Gabon
Kamerun
Kongo-Brazzaville
TsjadISO 4217-koden er XAF.
== Referanser == | CFA-franc| | 8,022 | 8,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5kpolitikk | 2023-02-04 | Språkpolitikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturpolitikk', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Språk', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2016-11'] | Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst.
Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede lånord, særlig fra engelsk.
| Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst.
Land som Frankrike, Norge, Island og andre har hatt en offentlig språkpolitikk som har forsøkt å passe på det nasjonale språket og hindre for mange nye, fremmede lånord, særlig fra engelsk.
== Språkpolitikk i Norge ==
Den spesielle språksituasjonen i Norge med to sidestilte skriftspråk, nynorsk og bokmål, er både en forutsetning for, og et resultat av, myndighetenes språkpolitikk. Under dette området hører statlige forsøk på språknormering, regler for språkbruk i kringkastingen, sidemålsopplæring i skolen og kommunenes valg av hovedmålform. Språkpolitikken har alltid vært omstridt, ikke minst fordi språket er en del av menneskers grunnleggende identitet.
=== Valgfritt sidemål ===
Oslo kommune vedtok og fikk i begynnelsen av september 2004 godkjent en forsøksordning med valgfri sidemålsundervisning i skolen. Forsøket var et kompromiss, som innebærer at halve årskullet slipper sidemål. — «Jeg synes det er positivt og spennende. Forsøket kan gi et bedre grunnlag for den videre debatten om sidemålet», uttalte utdannelsesminister Kristin Clemet. Også Vestfold fylkeskommune varslet at den ville søke om å få gjøre sidemål valgfritt.
== Referanser ==
== Se også ==
Norske språkorganisasjoner omtalt på norsk wikipedia
Norske rettskrivninger
Samnorsk
== Eksterne lenker ==
Språkrådet | Språkpolitikk er mål, tiltak og regler for språket som brukes i et land, en organisasjon eller en annen virksomhet. Språkpolitikk omfatter i videre forstand også de bevisste retningslinjer og politikk for språkbruken i for eksempel en skrevet tekst. | 8,023 | 8,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scott_Joplin | 2023-02-04 | Scott Joplin | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. april', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 24. november', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Komponister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cass County i Texas', 'Kategori:Pianister fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Scott Joplin (født 24. november 1868 i Linden i Texas i USA, død 1. april 1917 i New York City) var en amerikansk komponist og pianist. Joplin fikk tilnavnet «kongen av ragtime» og betegnes som den viktigste ragtimekomponisten. Joplin fikk sitt store gjennombrudd med «Maple Leaf Rag» i 1899. Etter dette forsøkte han seg som operakomponist blant annet med Treemonisha i 1911, men dette endte i fiasko.
Hans musikk fikk en overveldende renessanse i 1973, da flere av hans komposisjoner, som for eksempel «The Entertainer» ble brukt i filmen The Sting.
| Scott Joplin (født 24. november 1868 i Linden i Texas i USA, død 1. april 1917 i New York City) var en amerikansk komponist og pianist. Joplin fikk tilnavnet «kongen av ragtime» og betegnes som den viktigste ragtimekomponisten. Joplin fikk sitt store gjennombrudd med «Maple Leaf Rag» i 1899. Etter dette forsøkte han seg som operakomponist blant annet med Treemonisha i 1911, men dette endte i fiasko.
Hans musikk fikk en overveldende renessanse i 1973, da flere av hans komposisjoner, som for eksempel «The Entertainer» ble brukt i filmen The Sting.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Scott Joplin var sønn av en frigitt slave. Han ble født i Linden. Det er blitt hevdet at han snarere ble født i Texarkana, men det stedet eksisterte ikke da. Som barn lærte han å spille fiolin, og fra syvårsalderen fikk han systematisk klaverundervisning av Julius Weiss. Allerede som femtenåring reiste han rundt som barpianist i Texas og Louisiana.
=== Musiker ===
Fra 1885 til 1893 levde Joplin som musiker i St. Louis, i honky-tonks og saloons. I 1893 opptrådte han på Verdensutstillingen i Chicago.
Senest fra 1895 oppstod de fleste av hans komposisjoner, som han forfattet dels for eget behov og for sin vokalgruppe The Texas Medley Quartet (som opptrådte i vaudeville-shows). Han ble en av de aller første fremgangsrike ragtime-komponistene. Han fikk anerkjennelse av sine samtidige og kunne til tider tjene temmelig meget på sine mange oppdrag og salget av noteblader. Men betydelige deler av hans produksjon er gått tapt. Det dreier seg om mer komplekse ikke oppførte verker som en musical, en opera og en symfoni.
Etter et ulykkestilfelle, da han ble frastjålet et velfylt pengeskrin, kom hans fremgangrike virke til avbrudd. Men han fortsatte å offentliggjøre og kunne atter leve et passabelt liv etter noen års slit.
Scott Joplin var gift tre ganger. Hans første ekteskap, med Belle, endte i skilsmisse. Hans annen hustru, Freddie, døde av lungebetennelse bare tyve år gammel. Hans tredje kone var Lottie.
Han døde selv i 1917 som følge av tertiær syfilis.
=== Betydning ===
Av Joplins mange rags er de best kjente stykkene The Entertainer og Maple Leaf Rag. Av hans teaterverker er bare operaen Treemonisha (1911; nyinstrumentalisert av Gunther Schuller) i behold. Til president Theodore Roosevelts ære komponerte han operaen A Guest of Honor. Den er gått tapt. Tapt er også balletten The Ragtime Dance.
Sammen med James Scott og Joseph Lamb hører Joplin til «The Big Three» av den klassiske utkomponerte ragtime. Hans komposisjoner er gjennomgående pianistisk krevende, så det er også blitt laget en rekke forenklede versjoner. Joplin mente at hans stykker ikke skulle spilles så raskt. Mange ganger krever han «slow march time»: «It’s never right to play Ragtime fast». Her skilte han seg fra den rasante spillepraksis hos mange av hans samtidige, som derfor spile enklere strukturerte rags som tillot hurtighet, men var mindre musikalsk krevende.
Det er bevart et opptak der Joplin selv fremfører Pleasant Moments for Aeolian Companys Metro-Art-serie på klaverrull. Den formidler tidens spillestil.
Etter Joplins død fortrengte jazzen ragtime for noen tiår i den brede offentlighet, men senere har ragtime fått en renessanse.
== Lydspor ==
== Liste over komposisjoner ==
«Please Say You Will» – sang (1895); tekst av Scott Joplin
«A Picture of Her Face» – sang (1895); tekst av Scott Joplin
«Great Crush Collision March» – marsj (1896)
«Combination March» (1896)
«Harmony Club Waltz» (1896)
«Original Rags» (1899); arrangert av Charles N. Daniels
«Maple Leaf Rag» (1899)
«Swipesy Cakewalk» (1900) – med Arthur Marshall
«Peacherine Rag» (1901)
«Sunflower Slow Drag — A Rag Time Two Step» (1901) – med Scott Hayden
«Augustan Club Waltz» (1901)
«I am thinking of my Pickaninny Days» (1901) – tekst av Henry Jackson
«The Easy Winners» – ragtime-twostep (1901)
«Cleopha» – Marsj og twostep (1902)
«A Breeze From Alabama» – ragtime-twostep (1902)
«Elite Syncopations» (1902)
«The Entertainer» – ragtime-twostep (1902)
«March Majestic» (1902)
«The Strenuous Life» – ragtime-twostep (1902)
«The Ragtime Dance» – sang (1902); tekst av Scott Joplin
«Something Doing» – Cake Walk March (1903) – med Scott Hayden
«Weeping Willow» – Ragtime Two Step (1903)
«Little Black Baby» (1903); tekst av Louise Armstrong Bristol
«Palm Leaf Rag» – slow drag (1903)
A Guest of Honor – ragtime-opera (1903) (tapt)
«Maple Leaf Rag» – sang (1904) – tekst av Sydney Brown
«The Sycamore» – konsertragtime (1904)
«The Favorite» – ragtime-twostep (1904)
«The Cascades» – rag (1904)
«The Chrysanthemum» – An Afro-Intermezzo (1904)
«Bethena» – konsertvals (1905)
«Binks' Waltz» (1905)
«Sarah Dear» (1905) – tekst av Henry Jackson
«The Rose-bud March» – twostep (1905)
«Leola» – twostep(1905)
«Eugenia» (1906)
«The Ragtime Dance» – stop-time-twostep (1906)
«Antoinette» – marsj og twostep (1906)
«Nonpareil» (None to Equal) (1907)
«When Your Hair Is Like the Snow» (1907) – tekst av Owen Spendthrift
«Gladiolus Rag» (1907)
«Searchlight Rag» – synkopert marsj og twostep (1907)
«Lily Queen» – ragtime-twostep (1907) – med Arthur Marshall
«Rose Leaf Rag» – ragtime-twostep (1907)
«Heliotrope Bouquet» – slow drag-twostep (1907) – med Louis Chauvin
«Fig Leaf Rag» (1908)
«Wall Street Rag» (1908)
«Sugar Cane» – ragtime, twostep (1908)
«Sensation» – rag (1908); av Joseph F. Lamb, arrangert av Scott Joplin
«Pine Apple Rag» (1908)
«School of Ragtime – 6 Exercises for Piano» (1908)
«Pleasant Moments» – ragtimevals (1909)
«Solace – A Mexican Serenade» (1909)
«Country Club» – ragtime-twostep (1909)
«Euphonic Sounds» – «A Syncopated Novelty» (1909)
«Paragon Rag» – «A Syncopated Novelty» (1909)
«Stoptime Rag» (1910)
«Pine Apple Rag» – sang (1910) – tekst av Joe Snyder
Treemonisha (1911) – opera
Preludium til tredje akt (1911) – utdrag fra Treemonisha
«Felicity Rag» (1911) – med Scott Hayden
«Scott Joplin's New Rag» (1912)
«Kismet Rag» (1913) – med Scott Hayden
«A Real Slow Drag» (1913) (utdrag fra Treemonisha)
«Silver Swan Rag» (1914) (i utgangspunktet bare publisert som pianorull; noter publisert i 1971)
«Magnetic Rag» (1914)
«Pretty Pansy Rag» (ca. 1915) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«Recitative Rag» (ca. 1915?) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«For the Sake of All» – (ca. 1915) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«Morning Glory» (ca. 1915) (ufullendt, ikke publisert og tapt)
«Reflection Rag – Syncopated Musings» (1917) (publisert posthumt av Stark, trolig fra et langt eldre ikke publisert manuskript)
== Litteratur ==
Edward Berlin: King of Ragtime: Scott Joplin and his Era. Oxford University Press, Oxford / New York 1994, ISBN 0-19-508739-9.
Wolf Kampmann: Reclams Jazzlexikon. Stuttgart 2003, ISBN 3-15-010528-5.
Martin Kunzler: Jazz-Lexikon Bd. 1. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-16512-0.
Gildo De Stefano: Ragtime, jazz & dintorni. Vorwort von Amiri Baraka. Sugarco, Mailand 2007, ISBN 978-88-7198-532-9.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Scott Joplin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Scott Joplin på Internet Movie Database
(en) Scott Joplin hos Internet Broadway Database
(en) Scott Joplin på Apple Music
(en) Scott Joplin på Discogs
(en) Scott Joplin på MusicBrainz
(en) Scott Joplin på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Scott Joplin i International Music Score Library Project | Scott Joplin (født 24. november 1868 i Linden i Texas i USA, død 1. | 8,024 | 8,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Illinois | 2023-02-04 | Illinois | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Illinois', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1818', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:USA-stubber'] | Illinois (uttales [ˌɪ.lɨˈnɔɪ], [Ill-i-nå'i]) er en delstat i Midtvesten i USA, med tilnavnet Praire State (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. Hovedstaden er Springfield, og den største byen er Chicago.
| Illinois (uttales [ˌɪ.lɨˈnɔɪ], [Ill-i-nå'i]) er en delstat i Midtvesten i USA, med tilnavnet Praire State (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. Hovedstaden er Springfield, og den største byen er Chicago.
== Geografi ==
Illinois er delt i tre distinkte deler. Området rundt Chicago ligger ved Michigansjøen og er tett befolket. Området er også sterkt industrialisert.
Den sentrale delen av staten består av flat prærie og er tynnere befolket. Hovednæringsveien i denne delen av staten er landbruk. Hovedstaden Springfield ligger i det sentrale Illinois.
Den sydlige delen av Illinois ligger i møtepunktet Mississippi og Ohioelven. Denne delen av staten kalles Little Egypt. Her er landskapet mer variert og klimaet varmere. Tidligere var dette bomullsland, i nyere tid utvinnes olje og kull.
== Historie ==
De første europeerne i området var de franske oppdagerne Jacques Marquette og Louis Joliet i 1673. Illinois ble derfor underlagt Frankrike, helt til det ble avstått til Storbritannia i 1763. I 1778 gjorde Virginia krav på Illinois, et krav de gav opp i 1783. Illinois ble da innlemmet i Nordvestterritoriet.
I 1818 ble Illinois USAs 21. stat. Området hadde på denne tiden 55 000 innbyggere.
President Abraham Lincoln var fra illinois og bodde her mesteparten av livet. Under den amerikanske borgerkrigen var Illinois en viktig stat på Unionens side, og staten bidro med 250 000 soldater.
Etter at Michigansjøen fikk kanalforbindelse gjennom først Illinois and Michigan Canal i 1848, og deretter utvidet gjennom Chicago Sanitary and Ship Canal i 1900 til Mississippielven, vokste Chicago sterkt. Byen ble etter hvert et jernbaneknutepunkt og ble kjent for sin kjøttindustri. Fra 1870 til 1900 vokste Chicago fra 300 000 til 1,7 millioner innbyggere.
== Demografi ==
Pr. 2010 har Illinois et innbyggertall på 12 830 632. To tredjedeler av disse bor i Chicagoområdet og 43 % i Cook County alene.
De største etniske gruppene i Illinois er tyskættede (19,6 %), afroamerikanere (15,1 %), irskættede (12,2 %), meksikanskættede (9,2 %) og polskættede (7,5 %).
80 % av innbyggerne i Illinois er kristne. 50 % tilhører forskjellige protestantiske trossamfunn, og 30 % er katolikker. De fleste katolikkene er konsentrert i Chicagoområdet. Rundt Chicago bor det også en del jøder.
== Økonomi ==
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Justis ==
Den amerikanske delstaten Illinois vedtok enstemmig å avskaffe dødsstraff i 20011.
Illinois ble den 16. amerikanske delstaten som har avskaffet dødsstraff.
Ingen er blitt henrettet i Illinois siden den daværende guvernøren suspenderte gjennomføringen av dødsstraff i 2000. Årsaken var en rekke saker på 1990-tallet, hvor DNA-prøver avdekket at flere dødsdømte var utsatt for justismord.
Tolv personer er blitt henrettet av delstaten Illinois siden 1976.
I samme periode har 20 dødsdømte blitt benådet.
== Kjente personer ==
John Ashcroft
Saul Bellow
Phillip "Phil" Brooks
Hillary Rodham Clinton
Miles Davis
John Deere
Betty Friedan
Ulysses S. Grant
Ernest Hemingway
Charlton Heston
Wild Bill Hickok
Alison Krauss
Abraham Lincoln
Terrence Malick, filmskaper
Bill Murray
Ronald Reagan
Donald Rumsfeld
Adlai Stevenson
James Watson
Frank Lloyd Wright
Warren Zevon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Illinois – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
U.S. Census Bureau om illinois | Illinois (uttales ) er en delstat i Midtvesten i USA, med tilnavnet Praire State (prærie-staten). Den grenser mot Michigansjøen i nordøst, Indiana i øst, Kentucky i sørøst, Missouri i sørvest, Iowa i nordvest og mot Wisconsin i nord. | 8,025 | 8,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laksev%C3%A5g | 2023-02-04 | Laksevåg | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Laksevåg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Laksevåg (tidligere stavet Laxevaag) er en tidligere kommune i Hordaland fylke, nå bydel i Bergen, beliggende vest for byens sentrum. Den hadde 40 518 innbyggere 1. januar 2021. Arealet er 29,96 km² landareal og 2,53 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 1 332 innbyggere pr. km² landareal. Bydelen Laksevåg har identiske grenser med den tidligere kommunen med samme navn som ble innlemmet i Bergen 1. januar 1972, med unntak av at en liten del av Gyldenpris ble lagt til. Laksevåg kommune hadde 24 672 innbyggere ved innlemmelsen. Kommunesenteret var Laksevåg sentrum på Damsgård.
Bydelen består av de to hoveddelene Laksevåg og Loddefjord, som tidligere var to separate bydeler. Laksevåg er områdene øst for byfjellet Lyderhorn, mens Loddefjord er områdene sør og vest for dette, også kalt Bergen Vest. Herfra er det broforbindelser til Askøy og Sotra.
Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern og kjøpesentrene Vestkanten og Laksevåg senter ligger i bydelen. Den er omgitt av bydelene Bergenhus og Årstad i øst, Fyllingsdalen og Ytrebygda i sør, Sund kommune og Fjell kommune på Sotra i vest, og Askøy kommune i nord. Den avgrenses av Grimstadfjorden i sør, Raunefjorden i vest, Byfjorden i nord og Puddefjorden i øst. Det lokale buekorpset heter Laksevågs Bueskyttere, og lokalavisen heter Sydvesten.
| Laksevåg (tidligere stavet Laxevaag) er en tidligere kommune i Hordaland fylke, nå bydel i Bergen, beliggende vest for byens sentrum. Den hadde 40 518 innbyggere 1. januar 2021. Arealet er 29,96 km² landareal og 2,53 km² ferskvann. Befolkningstettheten for hele bydelen samlet er på 1 332 innbyggere pr. km² landareal. Bydelen Laksevåg har identiske grenser med den tidligere kommunen med samme navn som ble innlemmet i Bergen 1. januar 1972, med unntak av at en liten del av Gyldenpris ble lagt til. Laksevåg kommune hadde 24 672 innbyggere ved innlemmelsen. Kommunesenteret var Laksevåg sentrum på Damsgård.
Bydelen består av de to hoveddelene Laksevåg og Loddefjord, som tidligere var to separate bydeler. Laksevåg er områdene øst for byfjellet Lyderhorn, mens Loddefjord er områdene sør og vest for dette, også kalt Bergen Vest. Herfra er det broforbindelser til Askøy og Sotra.
Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern og kjøpesentrene Vestkanten og Laksevåg senter ligger i bydelen. Den er omgitt av bydelene Bergenhus og Årstad i øst, Fyllingsdalen og Ytrebygda i sør, Sund kommune og Fjell kommune på Sotra i vest, og Askøy kommune i nord. Den avgrenses av Grimstadfjorden i sør, Raunefjorden i vest, Byfjorden i nord og Puddefjorden i øst. Det lokale buekorpset heter Laksevågs Bueskyttere, og lokalavisen heter Sydvesten.
== Laksevåg kommune (herred) 1918-72 ==
Laksevåg ble i 1918 skilt ut fra Askøy kommune. Den nye kommunen fikk etterhvert dårlig økonomi, og det ble et uttrykt ønske å bli innlemmet i Bergen. Etter bybrannen i 1916 måtte Bergen kommune skaffe boliger til en hel del husville familier, og reiste i den anledning brakker som nødboliger på tomten Bergen kommune hadde anskaffet seg i 1912, da kommunen kjøpte den 51 mål store Gyldenpris gård med strandlinje av banksjef Kristian Jebsen med tanke på industrivirksomhet. Dermed ble rundt 2.000 av Bergens befolkning flyttet til Laksevåg kommune, hvilket førte til strid om hvilken kommune som skulle få skatteinntektene. Ulike alternativer fra full sammenslåing til overdragelse av deler av Laksevåg ble diskutert, men det endte med at kun Gyldenpris ble ført over til Bergen i 1921.Også senere ble spørsmålet om full sammenslåing tatt opp fra Laksevåg, men Bergen var imot, ettersom dette ville medføre økte utgifter for byen. Etter at økonomiske nedgangstider i 1930-årene rammet nøkkelbedrifter som Bergen Mekaniske Verksted (BMV) og Blikkvalseverket, måtte kommunen i 1934 be om gjeldsforhandlinger.
En trafikktelling sommeren 1916 viste at omkring 3 000 personer daglig krysset Damsgårdssundet med de 3–4 robåtene som stod til rådighet, hver ofte lastet med 15–16 personer. I dårlig vær måtte det ofte sitte to menn ved årene, og turen var ganske krevende i åpne båter. Laksevåg Kommunale Færgeselskap opprettet derfor en fergeforbindelse mellom Gyldenpris (Stranden) og Møhlenpris (Wolffs gate), der passasjerene steg på Møhlenpris-trikken til sentrum. Det første motorfartøyet i rutetrafikk over Puddefjorden i 1916 var «Per», som skranglet og ristet avskrekkende. I 1918 ble den erstattet av en dampferge, «Uren», med avgang hvert syvende minutt og 30 sitteplasser langs siden. Resten var ståplasser. Taksten var ti øre for voksne og fem for barn. «Per» stod for nattruten mellom midnatt og klokken fem. Natt-taksten var høy, 75 øre for voksne og 50 øre for barn. Et forslag om enda en fergerute mellom Gyldenpris og Dokken ble nedstemt, siden Dokkebakken ble ment å være for bratt for de fleste. I 1938 ble denne ruten likevel opprettet.I 1930 hadde Laksevåg Kommunale Færgeselskap sagt opp avtalen med Bergen kommune. «Uren»s mannskap kjøpte da båten og fortsatte driften med kommunal støtte. 9. april 1940 var en nyinnkjøpt, nyopprustet båt, «Uren 1», klar til å settes inn, men gikk fort i opplag på grunn av oljerasjoneringen under krigen. I 1945 ble den satt i skikkelig drift, og kjøpt i 1950 av Bergen Elektriske Færgeselskap, som omdøpte den til «BEF 3». Åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 gjorde «BEF 3» overflødig, og dens siste tur gikk 1. juli 1957 «BEF 3» ble forgjeves lagt ut for salg og lagt i opplag ved Askøy, der den forliste under en storm i februar 1959.Laksevåg var vennskapsby med Sundby-Hvorup i Danmark. I 1968 ble denne kommunen slått sammen med Nørresundby kommune, men dette var en kortlivet kommune som videre ble slått med storbyen Aalborg i 1970. I Kjøkkelvik på Laksevåg er det en vei som heter Sundby-Hvorups vei, mens det i Aalborg er en vei som heter Laksevågen.
==== Laksevåg under andre verdenskrig ====
Etter den allierte invasjonen i Frankrike 6. juni 1944 ble tyskerne nødt til å rømme franske havner og flytte sine ubåter til andre land. De fleste ble sendt til Norge. Rundt 100 ubåter kom til bergenstraktene i løpet av sommeren og høsten 1944. Under andre verdenskrig 1940-45 bygget tyskerne opp store anlegg i Laksevåg kommune, blant annet ubåtbunkeren Bruno. Denne fremprovoserte det allierte bombeangrepet 4. oktober 1944 som tok livet av 193 sivile, deriblant 60 elever ved Holen skole, og førte til store materielle ødeleggelser. På grunn av kaoset som oppstod, innlemmet tyskerne Laksevåg i Bergen, men dette ble reversert av norske myndigheter etter krigen. Ser man bort fra Finnmarkskommunene, var Laksevåg den mest krigsherjede kommunen i landet.Militærledelsen i England så på angrepet på Laksevåg som vellykket. Noen minutter etter at de første bombene var sluppet, var det så sterk røykutvikling at målene på bakken ikke kunne ses. Da ga lederen for angrepet (Master bomber) ordre om å bombe midt i røyken. Men det var røyk over alt. De illegale avisene la skylden på de lokale myndighetene, ikke på de allierte. Men NS-ordfører Arne Normann kunne ikke klandres for tragedien på Holen skole; det forelå evakueringsplaner for Laksevåg sentrum, og dokumentasjon som viser at ordføreren ønsket å evakuere allerede i 1942. Milorg var ikke blitt varslet i forkant av angrepet, og befolkningen på Laksevåg ble ikke brukt som levende skjold mot bombing, slik Haakon 7. antydet etter krigen. Milorgs Minde-gruppe og lederen Arnfinn Finne var informert om en hemmelig operasjon ved navn Skylark, planlagt på samme tid som bombingen av Laksevåg. Det var snakk om å hjelpe eventuelle nedskutte flygere for å hindre at de havnet i tysk fangenskap. Finne var leder for denne operasjonen både 4. og 29. oktober med folk i Mulen og på Løvstakksiden.
==== Innlemmelse i Bergen kommune ====
Vinteren 1943/44 utba fylkesmannen seg et vedtak fra Bergen og Laksevåg kommuner senest 20. februar 1944 om en sammenslutning fra 1. juli 1944. I «innstilling om utvidelse av kjøpstaden Bergens grenser ved innlemmelse av Laksevåg herred» er anført at allerede under en byutvidelse i 1870-årene var dette blitt foreslått. Deretter kom i 1893 en søknad fra beboere på Laksevåg, anbefalt av Askøen herredstyre, om innlemmelse i Bergen, uten at formannskapet der tok opp saken. En lignende henvendelse kom samtidig fra beboere i Årstad, og Bergen fant at dette måtte behandles først. Siden ble det gjentatte ganger reist krav om innlemmelse fra Laksevåg, også med støtte fra stiftamtmannen, men dette ble avvist av Bergen, visstnok fordi byen hadde fått mange nye forpliktelser overfor Årstad. I 1921 ble Gyldenpris likevel innlemmet i Bergen. Før krigsutbruddet i 1940 synes en å ha blitt enige om en innlemmelse i byen av Laksevåg sogn, samt den delen av Loddefjord sogn som var innkjøpt av Bergen lysverker til industritomter, nemlig Mathopen. På grunn av den tyske okkupasjonen ble arbeidet med byutvidelsesplanen stanset og først gjenopptatt med planene om en storkommune, omfattende Bergen by og herredene Åsane, Fana, Laksevåg, Os og deler av Haus. 7. januar 1943 holdt utvalget, ordførerne Berge (Haus), Hestenes (Åsane), Alf Johannesen (Bergen), Arne Normann (Laksevåg) og Harald Scholz (Fana) et møte, der samtlige var enige i at første skritt måtte være å innlemme Laksevåg kommune i sin helhet i Bergen. Flere større bedrifter med sete i Bergen, lå i Laksevåg og hadde ansatte fra Bergen. Lysverkene leverte strøm til hele Laksevåg sogn, og Bergens gassverk leverte gass helt ut til Kringsjå. Bergens telefonkompani besørget telefontjenesten. Administrativt var arbeidskontorene slått sammen med hovedkontor i Bergen, og Laksevåg sogn var underlagt Bergen politipresidium. Bergen luftvernkrets omfatter også Laksevåg sogn og en del av Loddefjord.I etterkrigstiden tok økonomien seg opp. Laksevågfergen gikk fra Damsgård til Nøstet, mens en annen forbindelse gikk mellom Stranden og Møhlenpris, men ble nedlagt ved åpningen av Puddefjordsbroen i 1956 som lettet forbindelsen med bysiden. En storstilt boligutbygging fulgte. Bergen kommune ønsket etter hvert en sammenslåing, som ble gjennomført i 1972.
I 1936 fikk Henrik Refsland konsesjon til å drive kino på Laksevåg. Kinoen ble et populært treffsted, på folkemunne kalt «Laksen». Siste forestilling var 30. desember 1955 med fremvisning av filmen Marerittets vei om et amerikansk tilbaketog under Koreakrigen i 1950.Laksevåg bibliotek eksisterte i 133 år før Bergen kommune stengte det i 2004. Mens Laksevåg var egen kommune før 1972, ble overskuddet på kommunes driftsbudsjett investert i blant annet bokinnkjøp til biblioteket, og under ledelse av bibliotekssjef Olaf Fimreite ble Laksevåg bibliotek og Odda folkebibliotek de eneste bibliotekene i Hordaland fylke før 1972 kvalifisert for å motta hospitanter fra Statens bibliotekhøyskole. I desember 2020 gjenåpnet Laksevåg bibliotek i det tidligere kommunehuset på Larsabryggen ved Kirkebukten.
==== Stedsnavn på Laksevåg ====
Melkeplassen, Damsgård, Gravdal, Nygårdsviken, Alvøen, Godvik, Håkonshella, Oldernes, Olsvik, Skålevik og Loddefjord er eksempler på stedsnavn i Laksevåg. Mange av disse er gårdsnavn med røtter tilbake til høymiddelalderen, slik som Håkonshella.
Se også: Liste over ordførere i Laksevåg kommune.
== Attraksjoner ==
Alvøen hovedbygning
Damsgård hovedgård
Damsgårdsfjellet
Kommandantboligen
Kvarven fort
Lyderhorn
== Kirker ==
Laksevåg inngår i Bergen domprosti under Bergen kirkelige fellesråd i den norske kirke. Bydelen er inndelt i følgende sogn:
Laksevåg sogn med Laksevåg kirke
Nygård sogn med Nygård kirke
Olsvik sogn med Olsvik kirke
Loddefjord sogn med Loddefjord kirkeI tillegg har marinebasen Haakonsvern et eget militærkapell som heter Haakonsvern kirke.
== Skoler ==
=== Kommunale grunnskoler ===
Alvøen skole, barneskole
Bjørndalskogen skole, barneskole
Damsgård skole, barneskole
Holen skole, barne- og ungdomsskole
Nygårdslien skole, barneskole
Olsvik skole, barne- og ungdomsskole
Kjøkkelvik skole, barne- og ungdomsskole
Loddefjord skole, barneskole
Mathopen skole, barneskole
Sandgotna skole, ungdomsskole
Vadmyra skole, barneskole
=== Fylkeskommunale videregående skoler ===
Olsvikåsen videregående skole i Olsvik tilbyr utdanningsprogrammene helse- og oppvekstfag, kunst, design og arkitektur, studiespesialisering, toppidrettsgymnas (basketball), påbygning til generell studiekompetanse, tilrettelagt opplæring og innføringskurs for minoritetsspråklige
Laksevåg videregående skole i Gravdal tilbyr bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, teknikk og industriell produksjon, medier og kommunikasjon, studiespesialisering, påbygning til generell studiekompetanse, tilrettelagt opplæring og voksenopplæring
=== Høgskoler ===
Sjøkrigsskolen
Statens dykkerskole, del av Høgskolen i Bergen
== Grunnkretser ==
Bydelen Laksevåg består av 40 grunnkretser som omfatter delområdene Laksevåg og Loddefjord, samt en grunnkrets i delområdet Solheim.
== Demografi og levekår ==
Bydelen Laksevåg er inndelt i åtte levekårsoner, med unntak for en grunnkrets som inngår i en sone i bydelen Årstad. For detaljer om hvilke grunnkretser som inngår i hver levekårsone, se tabell i avsnittet Grunnkretser.
Tabellen viser samlet levekårsindeks for hver levekårsone i Laksevåg bydel i 2011, folketall i 2011 og 2015 og prosentvis befolkningsendring, prosentvis aldersfordeling og andel ikke-vestlige innvandrere i hver sone. Lav verdi på levekårsindeksen indikerer gode levekår. Indeksen baseres på følgende 11 indikatorer: 1. Sosialhjelp til unge 2. Barnevernstilfeller 3. Utdanningsnivå 4. Bruttoinntekt 5. Barnefattigdom 6. Barneflytting ut av området 7. Kommunale boliger 8. Kriminalitet 9. Uførepensjon 10. Sykefravær og 11. Dødelighet.
1Jo lavere verdi sonen har på indeksen, jo bedre er levekårene.
2Alle tall i tabellen er for 2011, med unntak av kolonnen Folketall 2015, som viser oppdatert folketall og befolkningsutviklingen i hver sone de siste 4 år sammenlignet med kolonnen Folketall 2011.
3Ikke medregnet grunnkretsen Gyldenpris som hører til Solheim nord levekårsone sammen med grunnkretser i bydelen Årstad (se denne).Laksevåg bydel har 19,8 % av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Bergen kommune, og 14,7 % av den totale folkemengden i kommunen (2011). Levekårsonene Laksevåg, Olsvik og Loddefjord er blant de seks sonene med dårligst levekår i kommunen, av totalt 51 soner.
== Politikk ==
Kommunestyrevalget i 2011 ga følgende resultat for kretsene i Laksevåg bydel (stemmetall # og velgerandel %):
Det var 29 538 stemmeberettigede velgere i Laksevåg bydel, som utgjør 14,7 % av Bergen kommunes totale velgermasse. Det ble avgitt 17 384 godkjente stemmer som gir en valgdeltagelse på 58,9 %. Dette inkluderer ikke blanke og forkastede stemmer (totalt 920 stemmer i Bergen kommune samlet) og stemmer som ikke ble kretsfordelt (totalt 4 682 stemmer i Bergen kommune samlet). Om man anslagsvis legger til 14,7 % av disse var den reelle valgdeltagelsen i Laksevåg bydel 61,6 %.
Høyre ble det største partiet i bydelen med en oppslutning på 34,7 %, Arbeiderpartiet nest størst med 31,5 % og Fremskrittspartiet tredje størst med 13,8 %. Bydelen hadde en borgerlig overvekt på 18,4 prosentpoeng. I Bergen kommune samlet var den borgerlige overvekten 18,5 prosentpoeng.
H, Frp, KrF og V gikk alle til valg for et borgerlig byråd. V ble ikke med etter valget da de ønsket et byråd uten Frp, så H, Frp og KrF fortsatte i flertallsbyråd som sist.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, Alfred: Alvøen med Loddefjord sogn. (2. utgave) Loddefjord, 1999. ISBN 82-993306-2-9
Fossen, Kjell: Laksevåg : «Strandstedet, jordbruks- og fiskerlandet ved søndre led» i Laksevågs historie 3 bind, Bergen 1984-1991.ISBN 82-7128-078-3
Frichsen, Sigurd: Sånn va' det. Folket, kirken og fergen. Laksevåg, 2000. ISBN 82-995593-0-8
Frichsen, Sigurd: Laksevåg forteller. Sånn va' det II. Laksevåg, 2001. ISBN 82-995593-1-6
Frichsen, Sigurd (red.): Vi reiste oss igjen. Et 60-årsminne. 4. oktober 1944-2004. Laksevåg, 2004. ISBN 82-995593-2-4
Hellesund, Kristian: Årbok for Laksevåg 2002. Olsvik, 2002. ISBN 82-996530-0-2
Hellesund, Kristian: 26 måneder. Olsvik, 2005. ISBN 82-996530-2-9
Jensen, Ingebjørg: Bomber over barneskolen. Bergen, 2006. ISBN 82-92514-12-0
Jørgensen, Sverre: Guttene i Jansonsgaten. Olsvik, 2006. ISBN 82-996530-4-5
Laksevåg kommune. Et halvt sekel. Utg. i anledning av Laksevåg kommunes 50-årsjubileum 1918-1968. Red. I. Engstrup. Laksevåg 1968.
Lyngvi, Arne: Bomber over Laksevåg : 4. oktober 1944 og tiden som fulgte, Bergen 2000. ISBN 82-7916-008-6
Paulsen, Knut: Laksevåg : 1837-1937 : kommunalforvaltningen i 100 år, Laksevåg kommune 1938.
Paulsen, Øistein: Lyderhorn borettslag 25 år. Loddefjord, 1997. ISBN 82-994526-0-0
== Eksterne lenker ==
Laksevåg A-Å, et lokalt nettleksikon
Laksevågposten, lokalavis for Laksevåg bydel
Bydelsmagasinet
Laxeposten, webarkiv for en nedlagt lokalavis for Laksevåg bydel
Bombingen i 1944. Nettutstilling fra Statsarkivet i Bergen
Dialektene som ble snakket på Laksevåg | [Laksevaag IMG 3748.JPG|thumb|Laksevåg sett fra luften, med verftet BMV Laksevåg] sentralt i bildet. | 8,026 | 8,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vancouver | 2023-02-04 | Vancouver | ['Kategori:123°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1867', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vancouver', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Canada'] | Vancouver er en by ved stillehavskysten i provinsen Britisk Columbia i det sørvestlige Canada. Byen hadde 603 502 innbyggere i 2011 og er den største av de vestlige canadiske byene. Vancouver inngår i regionen Metro Vancouver som med 2 313 328 innbyggere i 2011 er Canadas tredje største byområde.Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet Hollywood North. Den har en svært sammensatt befolkning og er blant annet kjent for sitt Chinatown, som er det største i Canada og neste største i Nord-Amerika. Den store befolkningen av innvandrere er i det alt vesentlige innvandret fra Asia. Det finnes også ganske mange mennesker med skandinaviske røtter i byen.
Byen ble oppkalt etter den britiske kapteinen George Vancouver som var på oppdagelsesreise i området i 1792. Fra 1867 ble det etablert store sagbruk i bydelen Gastown, og i 1886 fikk stedet byprivilegier. Da en transkontinental jernbane knyttet Vancouver til Øst-Canada året etter, fikk byens naturlige havn stor betydning for handelen med Asia. Havnen er i dag Canadas travleste og nummer fire blant Nord-Amerikas havner målt etter godsmengde. I dag er handel, treforedling, gruvedrift, turisme, underholdningsindustri og høyteknologi viktige næringsveier.
Vancouver avholdt Expo 86, og var vertsby for Olympiske vinterleker 2010, sammen med Whistler som ligger 125 km lengre nord.
| Vancouver er en by ved stillehavskysten i provinsen Britisk Columbia i det sørvestlige Canada. Byen hadde 603 502 innbyggere i 2011 og er den største av de vestlige canadiske byene. Vancouver inngår i regionen Metro Vancouver som med 2 313 328 innbyggere i 2011 er Canadas tredje største byområde.Vancouver er det økonomiske og kulturelle senteret for det vestlige Canada. Filmindustrien har gitt byen tilnavnet Hollywood North. Den har en svært sammensatt befolkning og er blant annet kjent for sitt Chinatown, som er det største i Canada og neste største i Nord-Amerika. Den store befolkningen av innvandrere er i det alt vesentlige innvandret fra Asia. Det finnes også ganske mange mennesker med skandinaviske røtter i byen.
Byen ble oppkalt etter den britiske kapteinen George Vancouver som var på oppdagelsesreise i området i 1792. Fra 1867 ble det etablert store sagbruk i bydelen Gastown, og i 1886 fikk stedet byprivilegier. Da en transkontinental jernbane knyttet Vancouver til Øst-Canada året etter, fikk byens naturlige havn stor betydning for handelen med Asia. Havnen er i dag Canadas travleste og nummer fire blant Nord-Amerikas havner målt etter godsmengde. I dag er handel, treforedling, gruvedrift, turisme, underholdningsindustri og høyteknologi viktige næringsveier.
Vancouver avholdt Expo 86, og var vertsby for Olympiske vinterleker 2010, sammen med Whistler som ligger 125 km lengre nord.
== Natur og klima ==
Vancouver ligger på den sedimentært avsatte Burrardhalvøya i det nedre lavlandet av British Columbia, like over grensen fra Washington, USA. Bebyggelsen har vokst utover de vestre og sentrale deler av halvøya, som avgrenses av bukta Burrard Inlet i nord og munningsdeltaet til den 1 375 km lange elva Fraser i sør. Denne elva har avsatt delstatens nedre lavland og er den største i British Columbia, med et nedslagsfelt på 220 000 km² som gir grunnlag for jordbruk, papir- og treforedlingsindustri, samt noe vannkraft. I vest ligger Georgiastredet som er byens utløp til havet, mens Vancouver Island lengre vest skjermer området fra selve Stillehavet.
Selve storbybebyggelsen strekker seg over 2 878 km², mens Vancouver kommune bare utgjør sentrumsområdene på Burrardhalvøya med 114,7 km². Byen har en av Nord-Amerikas største byparker, Stanley park, på hele 404,9 hektar. Umiddelbart nord for byen, på nordbredden av Burrard Inlet, starter fjordlandskapet hvor Rocky Mountains strekker seg helt ned til kysten, under navnet North Shore Mountains. Denne fjellkjeden strekker seg videre oppover hele vestkysten av Canada og begrenser både Vancouvers vekst nordover og betingelsene for storbyer på vestkysten.
Opprinnelig hadde Vancouverområdet temperert regnskog med store barskoger, lønn og or. Typiske arter har vært douglasgran, kjempetuja og vestamerikansk hemlokk. Enorme bartrær ble derimot tidlig hugget ut, eksempelvis ble dagens Stanley park hugget ut i de to første tiårene etter grunnleggelsen av kommunen i 1866. Mange innførte trær vokser i Vancouver, deriblant palmer, skjellgran, magnolia og rhododendron. Mange gater er kranset av det japanske kirsebærtreet Sakura eller av hestekastanje.
=== Klima ===
Byen har et mildt kystklima, som kan sammenlignes med det man finner på vestkysten av Norge. Somrene preges av mer tørke enn vi opplever i Norge, særlig i juli og august. Ellers er året regnfullt, ikke minst i perioden oktober-mars. Vintrene er milde med relativt mye nedbør. Middel årsnedbør er 1 200 mm ved Vancouver lufthavn, men topografien gir store forskjeller i nedbørmengde i storbyområdet. Temperaturene spenner i gjennomsnitt fra 22 °C dagtemperatur i juli-august (inntil 30 °C) til 6,1 °C dagtemperatur i desember-januar.
Det hender at snøen legger seg i byen, men et vanlig år er det kun elleve dager med snøfall, og gjennomsnittsåret har 48,2 cm samlet snøfall. Vintrene er milde sammenliknet med Canada forøvrig, det er frost i 46 dager per år, men bare 4-5 dager med frost hele døgnet.
== Historie ==
Arkeologiske utgravninger tyder på at det kan ha bodd mennesker på Burrardhalvøya i 8-10 000 år.
Ulike stammer av Coast Salish-kulturen bodde i området i historisk tid, med landsbyer både ved munningen av Fraser-elva og i dagens Stanley Park. Spanjolen José María Narváez var den første europeeren her i 1791, og målet med de tidlige utforskningene var å finne en mulig sjøvei gjennom det nordamerikanske kontinentet. Utforskningen som skulle få størst økonomisk betydning kom med North West Companys handelsmann Simon Fraser, som kom fra øst og reiste nedover vassdraget til sjøen i 1808. Stor tilflytting ble det ikke før Fraser-gullrushet i 1858, da om lag 25 000 menn slo seg ned i Fraser-vassdraget og grunnla handelsposten New Westminster, som også i dag er en selvstendig forstadskommune i storbyområdet. Selve Vancouver fikk sin første bebyggelse først i 1862, og fikk ikke byrettigheter før 1886, som en av de yngste storbyene i Canada. Sagbruksanlegget Hastings Mill i Gastown-strøket ble en hjørnesteinsbedrift i en by som var helt dominert av tømmerhandel og treforedling.
Med Canadian Pacific Railway (CPR) ble 1880-årene gjennombruddet for havnebyen Vancouver. Byen ble transitthavn for øst-vestlig handel ikke bare i Canada, men også mellom Asia og Europa via Atlanterhavet.
Anleggelsen av jernbane hadde vært et sentralt krav for borgerne i British Columbia, da de tok stilling for å gå med i Canada-konføderasjonen i 1871. Da jernbanen var sluttført til stillehavskysten i 1886, falt det sammen med den formelle grunnleggelsen av Vancouver by som endestasjon for anlegget. Allerede etter to måneder brant hele byen ned, men ble raskt gjenoppbygget. Under Klondike-gullrushet i 1898 fungerte Vancouver som handelsstasjon for utrustning av de mange ekspedisjonene nordover. Handelsmannen Charles Woodward åpnet varehuset Woodward's i 1892 og fikk raskt konkurranse av Spencer's og Hudson's Bay Company. Snart vokste befolkningen meget raskt, fra 1 000 i 1881 til drøye 20 000 i 1900 og hele 100 000 i 1911. Mange kinesiske og andre asiatiske arbeidere fikk arbeid med jernbaneutbyggingen, og de kummerlige forholdene deres kombinert med kulturforskjeller avfødte både politiske kriser og dannelsen av den rasistiske anti-innvandrings-organisasjonen Asiatic Exclusion League i 1907.
=== 1900-tallet ===
Jernbaneselskapet var den store kilden til investeringskapital før og etter århundreskiftet, men med dominansen av store selskaper fulgte en radikalisering av arbeiderbevegelsen i byen. En storstreik i 1903 rettet seg mot anerkjennelse av retten til fagforeningsorganisering ved CPR, og harde arbeidskonflikter i hele provinsen førte i 1918 til Canadas første generalstreik. Sosial uro førte også til forbud mot kinesisk innvandring fra 1923. Under depresjonen i 1930-årene gikk én av ni canadiske familier på sosialhjelp, og i disse årene blusset det opp sterkere klassekamp og en ny streikebølge. I 1935 satte arbeidsløse i gang protestmarsjen On-to-Ottawa Trek for å protestere overfor de føderale myndighetene, men de ble stoppet underveis og internert i canadiske fengsler. Mange av dem ble senere frivillige i den spanske borgerkrigen. De store sosiale spenningene førte også til en tidlig oppblomstring av feminisme, avholdsbevegelse og ulike andre sosiale organisasjoner. Det var alkoholforbud fra 1914 til 1921, da provinsregjeringen etablerte vinmonopol som fortsatt har omsetningsmonopol i British Columbia. I mellomkrigstiden førte også asiatisk bruk og salg av opium til den første prosessen med forbud mot narkotika i Canada.
I mellomkrigstiden opplevde Vancouver ikke bare sosial konflikt og krise, men også viktige vekstimpulser. Åpningen av Panamakanalen muliggjorde eksport av varer fra Midt-Canada til Europa via Vancouvers havn. Politiske prosesser som gjorde jernbanetransporten vestover mer lønnsomt skapte vekst for den canadiske korneksporten via byens havn. Det hjalp også å få etablert University of British Columbia i Point Grey i 1925, med blant annet ingeniørfag, selv om depresjonen på 30-tallet ga sterk nedgang i provinsens bevilgninger til lærestedet. Den 1. januar 1929 ble Vancouver slått sammen med nabokommunene Point Grey og South Vancouver, og befolkningen nådde 228.193 og skapte Canadas tredje største storbyområde. Kommunens åpne politikk overfor innvandrere på tvers av den nasjonale innvandringsstoppen skapte også kulturell og økonomisk vekst, men også betydelig kriminalitet. Et forsøk på å slå ned på kriminalitet etter lokalvalget i 1934 førte snarere til økt sosial spenning mellom hvite og asiatiske innvandrere. Under andre verdenskrig ble japanerne i området internert og fjernet fra vestkysten.
I årene etter andre verdenskrig skjedde det en rask utbygging av byen, og flere store broprosjekter forbandt nå forstedene med Vancouver over den mektige Fraser-elva. Byen fikk egen TV-stasjon i 1953, og det ble reist universiteter i form av British Columbia Institute of Technology i 1960 og Simon Fraser University i 1965. Forøvrig ble miljøorganisasjonen Greenpeace stiftet i Vancouver i 1971. Byutviklingen skjøt ny fart foran Expo 86, da både Vancouver SkyTrain, den overbygde arenaen BC Place Stadium, Science World og Canada Place stod klart for verdensutstillingen. Samtidig har Vancouver utviklet store sosiale problemer de senere årene. Tildelingen av Vinter-OL 2010 har gitt byggearbeider som har gitt kjærkomne oppdrag til byens anleggsbransje under finanskrisen.
== Byplan og byutvikling ==
Med 5 335 innbyggere per km² er Vancouver et tettbebygd byområde. Havet i vest og North Shore Mountains i nord begrenser byens naturlige utbredelse, og flere mennesker bor urbant i sentrumsnære områder enn hva tilfellet er i mange andre nordamerikanske byer. På 1950-tallet oppmuntret byens planleggingsmyndigheter framveksten av høyhusbebyggelse og utvikling av forlatte industritomter, kompensert med prioritering av større park- og grøntområder. Midt på 1980-tallet ble Coal Harbour bygd ut til bolig- og forretningsområde, slik det også skjedde med forlatte havneområder i mange europeiske byer på denne tiden. I nyere tid har begrepet ecodensity vært i bruk om byutviklingen – hvor urban livskultur utvikles med de goder det har for kulturell livskvalitet og økologisk gunstig korttransport. Likefullt er bruken av kollektivtransport relativt liten og for forstadsboerne er bilen det dominerende fremkomstmiddelet.
I sentrum har det vært eksperimentert med moderne og modernistisk arkitektur, bl.a rundt Vancouver Art Gallery, Harbour Centre, Vancouver Law Courts, Robson Square og Vancouver Library Square. I forrige århundre ble høyhus reist med Carter-Cotton Building, deretter Dominion Building i 1907 (53 meter), Sun Tower i 1911 (82 meter), og ikke minst Marine Building i 1930 (98 meter). De to sistnevnte var i tur og orden høyeste profane bygning i det britiske imperiet utenom England, og Marine Building var tydelig inspirert av skyskraperbyggingen i New York.
Det moderne, tidligere hovedkvarteret til kraftselskapet BC Hydro er i nyere tid omgjort til boligkomplekset Electra. På Canada Place ligger det telt-formede utstillingsområdet Vancouver Convention & Exhibition centre nede ved sjøen, med moderne forretningslokaler og verdens første permanente IMAX-3D-kino. Utstillingssenteret ble bygget ferdig til verdensutstillingen Expo 86 som Vancouver var vertsby for, med hovedutstillingsområde på nordbredden av False Creek. To monumentale bygg som preger sentrumsbildet er rådhuset (1936) og Vancouver Hospital (1958). Høyest troner likevel One Wall Centre fra 2001 (150 meter), Shaw Tower fra 2004 (149 meter), og Living Shangri-La fra 2009 (201 meter).
== Transport og næringsliv ==
Vancouver har Canadas største havn og handler med 130 land verden over. Byen er transitthavn for de rike ressursene i det vestlige Canada og for varer som kommer med jernbane og motorveiforbindelsen vestfra. Havnevirksomheten er Canadas største med 50-60 millioner tonn hovedsakelig bulkgods per år,
står for en omsetning på 22 mrd CA$, og bidrar med 10,5 mrd CA$ til BNP.
Richmond internasjonale lufthavn er den viktigste flyplassen i det vestlige Canada.
Sysselsatte bruker i meget høy grad bil til arbeidsstedet, få bruker kollektivtrafikk – i 2006 var fordelingen 745 000 versus 165 000 sysselsatte som brukte hhv bil og kollektivtrafikk til arbeid.
Metrosystemet Vancouver SkyTrain er en tre-linjers svevebane, under betegnelsen Skytrain, med om lag 210.000 passasjerer daglig.
Inntektsnivået i byen er trolig høyere enn i delstaten som helhet, med en median inntekt på 55 231 CA$ i 2005, mot 52 709 CA$ for delstaten som helhet, men det er særlig de barnløse familiene som har betydelig høyere inntekt enn delstatsnivået.
Derimot er det en noe større andel i lavinntektsarbeid i Vancouver enn i delstaten ellers, om lag hver femte arbeidstaker er lavtlønnet i storbyområdet.
I oppgangsåret 2006 var arbeidsløsheten relativt lav – 5,6% – og yrkesdeltakingen var 66,8%. Svært mange arbeider i tjenestenæringene, i alt arbeidet 837 245 mennesker (73%) i private tjenestenæringer og 161 295 (14%) i offentlig tjenesteyting, mens industrien og naturfaglig virksomhet bare sysselsatte 108 290 (11,4%), hvorav bare drøye 40 000 arbeider i tradisjonell industri og kraftforsyning. Regner man sammen bygge- og industrivirksomhet, sysselsatte derimot disse bransjene hele 170 000 arbeidstakere.
I Vancouver har en rekke store selskaper sitt hovedkontor. Viktige næringer er høyteknologi og telekommunikasjon, havnevirksomhet, kraftproduksjon, gruver og skogsindustri, filmproduksjon og fiske. Sammen med den amerikanske nabobyen Seattle utgjør Vancouver et økonomisk tygdepunkt på stillehavskysten med betydelig intern handel, og stor eksport. I 2009 har British Columbia sterkere økonomisk vekst og bedre økonomi enn resten av Canada.
I 2011 senkes provinsens selskapsskatt fra 16,5% til 10%, og kombinert med føderale skatter innebærer dette at selskapsskatten på overskudd blir 25% fra 2012. Provinsen har lovpålagt budsjettbalanse i de offentlige finansene, og har innført en karbonskatt på 10 CA$ per tonn og som øker til 30 CA$ per tonn i 2012. Målet er å redusere klimagassutslippene fra 2007-nivået med 33% innen 2020, og foruten karbonskatt er det også innført skatteletter for grønne investeringer.
De største selskapene i byområdet er havneselskapet Port Metro Vancouver, energiselskapet Terasen, restaurantkjeden A&W Canada, HSBC Bank Canada, CTC Bank of Canada, EA Canada (endel av USA-registrerte Electronic Arts), IT-selskapet Sierra Systems, samt transportselskapet CHC Helicopter. Om lag 60% av Canadas gruveselskaper er lokalisert i British Columbia.
Selskapet Ballard Power Systems utvikler og produserer brenselceller, og det er også mange nye selskaper innen trådløs teknologi og tjenester.Et interkommunalt selskap, Metro Vancouver, har ansvar for vannforsyning, avfall, resirkulering og andre fellestjenester for alle kommunene i storbyregionen, og er en stor arbeidsgiver i området. Bruken av offentlig-privat samarbeid er utbredt.
Det attraktive klimaet og fjordlandskapet, kombinert med store natur- og fjellområder like ved byen, gjør den attraktiv for turisme og cruisevirksomhet. Vancouver var i 1986 vert for verdensutstillingen Expo 86. I februar 2010 er Vancouver vertstby for Vinter-OL.
== Befolkning og språk ==
Vancouvers storbyområde utgjør med 2,1 millioner innbyggere drøyt halvparten av British Columbias befolkning på 4,1 millioner. Storbyens befolkning er litt yngre enn provinsens, og dette skyldes at det særlig er flere studenter og småbarnsforeldre i storbyområdet enn utenfor. Det er rimelig å anta posisjonen som studie- og høyteknologiby som en forklaring på dette.
Engelsk er det største morsmålet med 1,19 mill brukere i 2006, mens 880 440 innbyggere hadde morsmål, og 27 000 hadde enten fransk eller fransk og engelsk som morsmål. Om lag 275 000 innbyggere behersket ikke engelsk i 2006, og av de ikke-engelskspråklige familiene snakket svært få noe engelsk hjemme. Svært mange av byens voksne befolkning – hele 47,2% – er første generasjons innvandrere. Av innvandrerbefolkningen på 831 265 personer hadde 388 740 kommet allerede før 1991, mens 151 690 hadde ankommet mellom 2000 og 2006.
Nesten hele innvandringen til British Columbia tas opp av storbyområdet Vancouver. Svært mange av innvandrerne er canadiske statsborgere, i 200 var i alt 238 145 ikke-canadiske borgere. I Vancouver er det relativt sett langt færre av opprinnelig indiansk avstamning,enn i delstaten som helhet.
Av innvandrerbefolkningen er kinesiske innvandrere den største gruppen med 381 537, eller nesten halvparten av alle innvandrere. Det var spesielt populært blant velstående hongkongkinesere å få statsborgerskap i Canada i forbindelse med Kinas overtakelse av den tidligere britiske kolonien i 2007. Gruppen av sør- og sørøstasiater utgjorde 240 640, og i alt var bare om lag 46 300 eller 5,3% ikke-asiatiske innvandrere av innvandrerbefolkningen på 875 300 mennesker. Det er store grupper av filippinere, japanere, koreanere og andre asiatiske innvandrermiljøer.
== Kultur og utdanning ==
Vancouver kalles ofte Hollowood North og har en stor filmindustri.
Mange kanadiske og amerikanske tv-serier produseres her, eksempelvis The L Word. På grunn av canadiske skatteregler, er det billigere å produsere filmer der enn i Hollywood. Filmer som X-men, X-men 2 og X-men 3, og TV-seriene The X-Files, Stargate SG-1 og Stargate Atlantis, og mange andre er skapt i Vancouver.
Byen har tre universiteter – British Columbia Institute of Technology, University of British Columbia og Simon Fraser University. I 2006 hadde om lag 432 000 innbyggere universitetsutdanning, og dette utgjorde 2/3 av hele den høyt utdannede befolkningen i British Columbia. Av befolkningen 24-34 år hadde mer enn en tredjedel universitetsutdanning, og 183 408 eller 63,5% av alle i denne aldersgruppen hadde utdanning på høyskolenivå (college) eller høyere. Totalt hadde om lag 300 000 av byens befolkning tatt sin høyere utdanning utenfor Canada.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Vancouver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vancouver – galleri av bilder, video eller lyd på Commons – City of Vancouver.
(en) Vancouver hos Wikivoyage
«Vancouver 2010» – offisiell hjemmeside for De Olympiske vinterleker og Paralympics.
Offisiell turistinformasjon – Tourism Vancouver.
«Vancouver Guide» – BC Passport Travel informasjonstjeneste.
«Vancouver City Info» – informasjonstjeneste fra Vancouver.com.
«Vancouver Travel Guide» – About.com informasjonssider om Vancouver.
Vancouver Economic Development – offisiell hjemmeside. | | borgermester = Gregor Robertson | 8,030 | 8,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Multirolleradio | 2023-02-04 | Multirolleradio | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kryptografi', 'Kategori:Militært materiell', 'Kategori:Teknologi', 'Kategori:Trådløs kommunikasjon'] | Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. MRR kan sende tale, data og tekstmeldinger med høy sikkerhet. Sikkerheten oppnås ved kryptering, frekvenshopping og spredt spektrum modulering. MRR blir også brukt som relé.
Systemet er utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt for det norske forsvaret og Nato for operativ bruk i felt. MRR-systemet ble utviklet på 1990-tallet, med første prototype i 1993. Systemet produseres og videreutvikles av Kongsberg Gruppen. I Norge er 7000 MRR-radiosett til bruk i alle forsvarsgrener under anskaffelse, og innfasingen av systemet begynte i 1999. Kongsberg Gruppen produserer nå ca. 1600 enheter i året. Kontrakt for leveranse av systemet er også inngått for levering til Ungarn.
De eksisterende bærbare radioene i MRR-systemet er relativt store og tunge (12 kg. med batteri), og bæres i ryggpakning. MRR-systemet skal derfor kompletteres med et MRR-kompatibelt håndholdt radiosett, primært beregnet for kortholds direktesamband mellom radioer uten å gå via basestasjon.
| Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. MRR kan sende tale, data og tekstmeldinger med høy sikkerhet. Sikkerheten oppnås ved kryptering, frekvenshopping og spredt spektrum modulering. MRR blir også brukt som relé.
Systemet er utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt for det norske forsvaret og Nato for operativ bruk i felt. MRR-systemet ble utviklet på 1990-tallet, med første prototype i 1993. Systemet produseres og videreutvikles av Kongsberg Gruppen. I Norge er 7000 MRR-radiosett til bruk i alle forsvarsgrener under anskaffelse, og innfasingen av systemet begynte i 1999. Kongsberg Gruppen produserer nå ca. 1600 enheter i året. Kontrakt for leveranse av systemet er også inngått for levering til Ungarn.
De eksisterende bærbare radioene i MRR-systemet er relativt store og tunge (12 kg. med batteri), og bæres i ryggpakning. MRR-systemet skal derfor kompletteres med et MRR-kompatibelt håndholdt radiosett, primært beregnet for kortholds direktesamband mellom radioer uten å gå via basestasjon.
== Lett feltradio (LFR) ==
Kongsberg Gruppen markedsfører de håndholdte MRR-radiosettene under typebetegnelsen MH 300, men den kalles i forsvarssammenheng gjerne Lett Feltradio (LFR) (900g, 195x78x42mm. og 50 cm. lang antenne). Den fungerer omtrent som MRR (bærbar) eller MBU (kjøretøymontert) med tanke på teknologi. Den har dog begrensede muligheter for høy sendereffekt og vil dermed ikke nå like langt.
== Eksterne lenker ==
Kongsberg Defence & Aerospace | Multirolleradio (MRR) er et militært VHF-mobilradiosystem for taktisk samband. Systemet er beregnet på tale- og dataoverføring i frekvensbåndet 30-88 MHz. | 8,031 | 8,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schutzstaffel | 2023-02-04 | Schutzstaffel | ['Kategori:1923 i Tyskland', 'Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Krigsforbrytelser', 'Kategori:NSDAP', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1923', 'Kategori:Organisasjoner i det tredje rike', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 1945', 'Kategori:SS (Schutzstaffel)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
| Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan).
SS var organisert i egne hæravdelinger, men var utenfor kontrollen til Wehrmacht. Nasjonalsosialistene så på SS som en eliteorganisasjon, dannet for å beskytte partiet og føreren, gjennom den første avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemmene ble plukket ut på rasemessige og ideologiske kriterier. SS ble for en stor del rekruttert fra middelklassen, var disiplinerte og lojale mot partiet. Sturmabteilung (SA) ble særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. SS gjorde seg skyldig i flere forbrytelser mot menneskeheten, blant annet driften av konsentrasjonsleirene og Einsatzgruppen.
I starten av krigen var de kun på regimentsnivå, underlagt vanlige hærdivisjoner. Men ettersom krigen utviklet seg og den tyske hæren fikk mindre å si, klarte nasjonalsosialistene å utvide SS-styrkene til divisjoner. SS-divisjonene ble som regel benyttet som «brannkorps» ved fronten, høyt mekaniserte avdelinger i reserve som ble satt inn der fronten sviktet. I motsetning til den vanlige oppfatning, hadde SS-divisjonene sjelden bedre våpen og utstyr enn andre enheter; det som gjorde dem til spesielt sterke enheter, var først og fremt fanatisme frembragt gjennom politisk indoktrinering.
De ikke-tyske frontkjemperne (nordmenn, dansker, belgiere, bosniere og så videre) deltok innenfor Waffen-SS. Den norske enheten Germanske-SS Norge var en underavdeling av Germanske-SS, samtidig som organisasjonen formelt var underlagt Nasjonal Samling og Vidkun Quisling.
== SS før andre verdenskrig ==
=== Forløper ===
SS hadde opphav i nazistenes tidlige periode omkring 1922. Heinrich Himmler ble riksleder for SS i 1929 og det var under ham at organisasjonen for alvor begynte å vokse. SS vokste til over 50 000 medlemmer i 1932 og til 200 000 i slutten av 1933. På grunnlag av en völkisch-ideologi omskapte Himmler SS til en elitestyrke som skilte seg fra massebevegelsen Sturmabteilung (SA). Rekrutteringen til SS var blant annet basert på forestillinger om arisk utseende. Etter likvideringen av SA-ledelsen 30. juni 1934 fikk SS en særstilling innenfor nazibevegelsen. I 1936 ble Himmler sjef for både SS og det tyske politiet. Reichssicherheitshauptamt (RSHA) ble etablert 27. september 1939 og ble snart den viktigst aktøren i undertrykkelsen av okkuperte områder og etter hvert i gjennomføringen av folkemord. Sicherheitsdienst (etablert av Reinhard Heydrich i 1931) og Gestapo var en del av apparatet under RSHA. SS overtok konsentrasjonsleirene fra SA i 1934. SS påvirket etter hvert alle deler av statsapparatet.Forgjengeren til SS ble etablert i 1923 som en avdeling innen SA. De skulle ha ansvaret for å beskytte framtredende medlemmer av NSDAP på partimøter og under demonstrasjoner. Den øverste avdelingen ble ledet av Adolf Hitlers livvakt Emil Maurice, og bestod av 8 mann.
Etter det mislykkede ølkjellerkuppet i München i 1923 ble denne livvaktavdelingen og (SA) lagt ned for en periode. De ble gjenopprettet i 1925. Livvaktavdelingen fikk navnet Stosstrupp Adolf Hitler, og de hadde som oppgave å beskytte Hitler på partimøter. Samme året ble Stosstrupp Adolf Hitler etablert på nasjonalt nivå i Tyskland. Nå fikk organisasjonen navnet Schutzstaffel. Nå skulle de beskytte framtredende medlemmer av NSDAP over hele Tyskland. Hitler var selv medlem nr. 1, mens Emil Maurice var medlem nr. 2.
=== Reorganisering under Himmler ===
Fra 1925 til 1929 var SS bare en bataljon innen Sturmabteilung. De bestod av ca. 280 mann, men gjorde seg lite bemerket og var mest kjent som annonseselgere for Völkischer Beobachter. Hitler utnevnte 6. januar Heinrich Himmler til leder av SS som ledd i en omfattende omorganisering. Disiplinen og den ideologiske forankringen ble styrket, og militærlignende struktur og eksersis ble viktigere aktiviteter. I 1931 ble den rasemessige forankringen sterkere, da Himmler instruerte staben å vektlegge å ta opp medlemmer med såkalte ariske trekk, eller nordiske som de foretrakk å kalle det. Som et hjelpemiddel til denne utvelgelsen ble det utarbeidet et eget rasegraderingssystem. Dette inneholdt medisinske undersøkelser, detaljerte slektstavler og kriterier som langt hode, smalt ansikt, blå øyne og blondt hår. De som ble tatt ut, ble opplært til å se på seg selv som en elite, lederne på til dels lave nivå fikk biler med sjåfører til disposisjon, og firmaet Hugo Boss designet og leverte elegante uniformer med hovedbestanddeler sort og sølv. Det ble forventet at SS-mennene skaffet mange etterkommere, men dette var det smått med: I 1939 var 61 % av SS-mennene ungkarer, og de gifte medlemmene hadde i snitt bare 1,1 barn.Innen slutten av 1933 hadde antallet medlemmer innen SS steget til 209 000 mann. Mange var støttemedlemmer ved å donere en pengesum regelmessig.SS' motto var «min ære er troskap». Rangeringssystemet i SS var basert på det systemet som SA hadde. Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich konsoliderte makten i SS. Heydrich fikk i 1931 i oppgave å bygge ut en etterretningstjeneste innen SS som fikk navnet Sicherheitsdienst. Ved begynnelsen av den andre verdenskrig hadde antallet medlemmer i SS steget til 250 000 mann. SS tok også kommandoen over Gestapo i 1934. Samme året fikk SS ansvaret for å drive alle konsentrasjonsleirene.
I juni 1934 drepte SS Ernst Röhm og 100 av hans menn under påskudd av at SA truet Hitlers autoritet. Etter dette vokste SS' makt i nazistaten.Himmlers apparat vokste betraktelig da det tyske politiet ble en del av SS i 1936 og da Waffen-SS ble etablert i 1939-1940. En militær gren av SS, SS-Verfügungstruppe, ble bygget opp fra 1934 til 1938, og ble innlemmet i Waffen-SS i forbindelse med invasjonen av Polen i 1939. Himmler forsøkte å skape en korpsånd i SS og ta til seg jødehatet han formidlet. Ideologisk opplæring og indoktrinering var sentralt i SS fra midten av 1930-årene. Offiserene i SS og politi begynte å se seg selv som Staatsschutzkorps med ansvar for å beskytte riket mot indre fiender.
=== Grader og hierarki ===
Mannskapene på laveste nivå hadde betegnelsene SS-Mann, Sturmmann (tilsvarende visekorporal i militæret) og Rottenführer (tilsvarende korporal). Underoffiserene var rangert fra Underscharführer til Sturmscharführer (sersjant eller oversersjant i hæren). Offiserene var rangert fra Untersturmführer (fenrik) til Oberstgruppenführer samt den ene Reichsführer SS (Himmler selv fra 1929)-
=== Lønn og goder ===
Vanlige medlemmer av SS hadde relativt lav lønn og tilgang til forskjellige privilegier og andre goder var derfor viktig for at medlemmene skulle stimuleres. I 1936 innrettet Himmler et opplegg for dekning av utgifter og til å dekke medlemmenes gjeld. Dette ble til dels finansiert ved private donasjoner fra Freundeskreis der Wirtschaft som var et nettverk av tyske kapitalister etablert i 1932. Donasjonene ble gitt i håp om kontrakter med staten og for å unngå bråk med SS. Konsentrasjonsleirpersonell fikk to-tre ganger så høy lønn som andre. Lederne sikret seg til dels verdier fra internerte og drepte, og ledere i leirene brukte tjenere og slavearbeidere fra leirene til egen bekvemmelighet. Toppene i nazihierarkiet levde i luksus og en del hadde dyre biler med sjåfør og tilgang til egne fly. Himmler utnevnte i oktober 1942 Erich von dem Bach-Zelewski til fullmektig for bekjempelse av partisaner, et oppdrag Bach-Zelewski hadde bedt om i over ett år. Bach-Zelewski hadde storslått hovedkvarter i Mahiljow og et palass i Minsk, limousin med sjåfør og Göring ga ham et Junker 52 (et påfallende statussymbol i Det tredje riket og symbol på at Bach-Zelewski var nær toppen av hierarkiet).
== Under krigen ==
I 1944 hadde SS utviklet seg til en stor organisasjon som hadde blitt en stat innen staten.
De mektigste mennene innen SS var SS- og politilederne. De ble delt inn i tre nivå – vanlig, høyere og overordnet. De overordnede fikk tittelen SS Obergruppenführer. De var direkte underlagt Heinrich Himmler når det gjaldt ansvar.
Heydrich var sjef for RSHA og samtidig stedfortredende riksprotektor for Böhmen-Mähren. Ernst Kaltenbrunner overtok RSHA da Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i 1942. Fra 1939 var Adolf Eichmann leder for Gestapos kontor for jødesaker. RSHAs ansvar for jødespørsmålets endelige løsning fremgår av et brev fra Hermann Göring til Heydrich 31. juli 1941.RSHA og WVHA var etter Himmler og hans stab de mektigste delene av SS.
=== Hovedkvarterer ===
I ettertiden, særlig basert på konsentrasjonsleirene og Waffen SS, har hovedinntrykket vært at SS-tjenestemenn var primitive og mislykkede personer. Den sentrale ledelsen som sto for planlegging var godt utdannet og besto av en stor andel jurister. De 200-300 unge menn (født 1900-1914) som utgjorde toppsjiktet i RSHA var generelt godt utdannet og 20-30 % hadde doktorgrad. Dette var den sentrale gruppen ansvarlig for utforming og gjennomføring av nazistenes forfølgelser og folkemord. Den tyske historikeren Michael Wildt (født 1954) konkluderte med at RSHA for en stor del besto av unge sosiale klatrere som ikke hadde blitt rekruttere fra samfunnets marginer men fra en ny, velutdannet borgerlig elite.SS' hovedkontor lå i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin. I 1944 bestod SS av 12 hovedkontorer.
Hauptamt Personlicher Stab Reichsführer-SS – Himmlers personlig stab.
SS-Hauptamt – hovedkontoret til SS.
SS Führungshauptamt – administrasjon og forsyningsavdelingen for Waffen SS
Hauptamt SS Gericht – kontoret for juridiske saker.
Rasse und Siedlungshauptamt (RuSHA) – kontoret for rasesaker
SS Personalhauptamt – personellkontoret
Reichssicherheitshauptamt (RSHA) –sikkerhetspolitiets hovedkontor. Gestapo, Sicherheitsdienst, Kriminalpolizei, og Einsatzgruppen lå under dette kontoret (etablert høsten 1939)
Hauptamt Ordnungspolizei – hovedkontoret for ordenspolitiet
Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (WVHA) – administrasjons og økonomiavdelingen
Hauptamt Dienststelle Heissmeyer – opplæringsavdelingen.
Hauptamt Volksdeutsche Mittelstelle (VOMI) – hovedkontoret for etniske tyskere.
Reichskommissariat für die Festigung des deutschen Volksturms – rikskommissæren for tyske nybyggere.
=== Grener ===
På slutten av andre verdenskrig bestod SS av følgende grener:
==== Det ordinære SS ====
Med det ordinære SS menes den organisasjonen som ble drevet i 1920- og 1930-årene.
==== Allgemeine SS ====
Allgemeine-SS («det allmenne SS» eller «det vanlige SS») utgjorde hovedtyngden av SS' medlemsmasse. Dette var deltidsmedlemmer av SS som dannet avdelinger over hele Tyskland. Disse avdelingene var delt inn i Standarten, som igjen var delt inn i Abschnitt og Uberabscnitt. Det vanlige SS ble sett på som reservestyrker, og mange av medlemmene tjenestegjorde i andre våpengrener. Mange gjorde også tjeneste som vakter i konsentrasjonsleire.
Soldater i Waffen-SS ble ofte plassert i Allgemeine SS etter å ha gjort fronttjeneste i en periode, slik at de kunne gjenvinne kreftene.
==== SS-kavaleriet ====
SS kavalerikorpset bestod av Reiterstandarter og Reiterabschnitt. Rytterkorpset ble dannet for å trekke til seg medlemmer av den tyske overklassen. På 1930-tallet ble dette rytterkorpset starten på en militær organisasjon innen SS. Rytterkorpset var forgjengeren til Waffen-SS. I 1941 var rytterkorpset bare en liten sosial klubb innen SS. De aller fleste medlemmene hadde søkt seg over til Waffen-SS.
==== Germanske-SS ====
Germanske-SS drev virksomhet i erobrede land og territorier, og var en organisasjon som besto av ikke-tyske medlemmer som drev virksomheten på deltid. De drev med lokal sikkerhet og nasjonalsosialistisk indoktrinering. Danmark og Belgia var de største medlemslandene innen Germanske-SS, men det fantes også avdeling i Norge (Germanske-SS Norge). Medlemmer av Germanske-SS hadde egne modifiserte SS-titler og symboler. Alle avdelingene i Germanske-SS ble administrert fra hovedkontoret til SS i Tyskland.
==== Waffen-SS ====
Waffen-SS var den stridende delen av SS. Avdelingen ble betraktet som en del av Wehrmacht og var operativt men ikke juridisk underlagt Wehrmacht (SS etablerte en egen jurisdiksjon for SS-soldater uavhengige av de militære domstolene). Waffen-SS hadde også mange avdelinger som bestod av utlendinger. I utgangspunktet var det kun germanere (herunder skandinaver og nederlendere) som ble akseptert, men etter hvert begynte man også å opprette avdelinger bestående av ikke-germanere.
==== Konsentrasjonsleirtjenesten ====
Fra 1934 var det SS som fikk i oppdrag å drive de tyske konsentrasjonsleirene. Denne delen av SS ble kalt Totenkopfverbände. Det var Theodor Eicke som startet denne organisasjonen. Totenkopfverbände var delt inn i flere regimenter. Hvert regiment tjenestegjorde ved hver sin konsentrasjonsleir. Den største leiren var Dachau. I 1938 ble også Totenkopfverbande en stridende enhet innen Waffen-SS.
I 1939 vokste Totenkopfverbände sterkt. De utviklet organisasjonen i tre ulike grener for å betjene de ulike typene konsentrasjonsleire. I 1944 eksisterte det tre divisjoner i Totenkopfverbände. Dette var den delen som drev konsentrasjonsleirene i Tyskland, arbeidsleirene i okkuperte land og utryddelsesleirene i Polen.
I 1942 ble det av administrative grunner slik at medlemmer av Totenkopfverbande også ble medlemmer av Waffen-SS. I tillegg ble konsentrasjonsleirene plassert administrativt under Avdelingen for forvaltning og økonomi (WVHA).
I 1944 ble konsentrasjonsleirene en integrert del av Waffen SS og administrert av WVHA. Dette ble gjort for å kunne rullere på mannskapene pga. mannskapsmangel. Sårede SS-soldater kunne tjenestegjøre i konsentrasjonsleirene i en periode før de kom til hektene igjen. Denne ordningen førte til at mange innen SS fikk kjennskap til og deltok i grusomhetene i leirene.
==== Einsatzgruppen ====
Einsatzgruppen ble dannet på initiativ av Sicherheitsdienst og RSHA. De første gruppene ble satt inn under erobringen av Østerrike og Tsjekkoslovakia. Hensikten med Einsatzgruppen var at de skulle ta seg inn i okkuperte områder, sikre viktige dokumenter og eliminere eventuelle problematiske personer. I disse to landene var oppgavene til Einsatzgruppen å bemanne administrasjonen med nasjonalsosialister og etablere lokale konsentrasjonsleire.
I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert. Under angrepet på Polen i 1939 var Einsatzgruppens oppgave å drepe medlemmer av den polske overklassen, slik at de ikke kunne danne en motstandsbevegelse mot tyskerne.
I 1941 ble Einsatzgruppen sendt til Russland for å utrydde jøder, sigøynere og kommunistledere.
Einsatzgruppen fikk sine ordrer fra SS' øverste ledelse og ble ledet av folk fra Sicherheitsdienst og Gestapo. SS bemannet Einsatzgruppen med medlemmer fra Sicherheitsdienst, Gestapo, Waffen-SS, ordenspolitiet, fra politibataljoner og enheter innen den tyske hær. Einsatzgruppen rekrutterte også folk fra lokalbefolkningen når det trengtes.
Det var SS og politiledere som hadde det øverste ansvaret for Einsatzgruppen i de områdene de opererte i. De fleste ble etter krigen dømt for krigsforbrytelser, eller begikk selvmord.
==== Ordenspolitiet ====
I 1936 absorberte SS det vanlige tyske politiet inn i sine rekker og dannet Ordnungspolizei. SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble leder for ordenspolitiet, mens Heinrich Himmler ble øverste leder for hele det tyske politiet. Ordenspolitiet hadde egne grader og titler. Ordenspoltiet hadde også en avdeling som var stridende og som var en egen avdeling innen Waffen-SS. Det fantes også egne politiregimenter som utførte sikkerhetsoppdrag under ledelse av RSHA.
=== Domstol ===
SS opprettet et internt rettssystem 17. oktober 1939 (SS- und Polizeigerichtsbarkeit) med rettslig suverenitet for tjenestemenn i Waffen SS, Einsatzgruppen og politiavdelinger som tjenestegjorde bak fronten. Det ble opprettet lokale SS-domstoler knyttet til HSSPF-kontorene. Høyeste SS-domstol var Hauptamt SS-Gericht i München. Hitler var øverste myndighet og nominerte dommere (som skulle være jurister av utdanning), mens Himmler for det meste utøvde Hitlers myndighet. Dommernes autonomi ble anerkjent, men Himmler kunne benåde, kreve ny behandling og avvise dommer. SS hadde ikke en straffelov og basert seg på den tyske straffeloven av 1871. Max Täubner ble dømt ved den øverste SS-domstolen. Taübner var den eneste SS-tjenestemann som ble straffet av naziregimet for drap på jøder under holocaust.
== Uniformer og flagg ==
Før 1932 hadde SS-mennene samme uniform som Sturmabteilung (SA). Senere ble den beryktede svarte uniformen innført. De hadde SS-symbolet på jakkeslaget, og i tillegg ble dødninghodet brukt som kjennetegn. Videre gjenkjennes SS på sin «Ermvogel» («ermefugl»); I Wehrmacht bar en den tyske ørn over høyre brystlomme, SS hadde den på venstre overarm. SS-symbolet som enkelte bar på høyre kragespeil, var en gammel germansk sieg-rune, som stod for seier. Like før andre verdenskrig ble uniformen duegrå. Medlemmer av Waffen-SS bar en grå uniform ute i felten. På slutten av krigen hadde mange SS-soldater på seg en kamuflasjefarget uniform.
SS-uniformene ble designet og produsert av blant andre Hugo Boss, som i 1932 også leverte uniformer til Hitler-Jugend og Sturmabteilung (SA).
De militære gradene i SS skilte seg fra gradene i Wehrmacht. Disse ble angitt på kragespeil og skulderklaffer.
=== Hodeskallesymbolet ===
Dødningehodet var et symbol SS overtok etter husarene til Fredrik II av Preussen, som hadde båret merket på uniformsluene, liksom soldatene fra første gardereservepionérregiment under første verdenskrig. Sistnevnte var de som introduserte flammekasteren som våpen. Den tyske kronprinsen tildelte 28. juni 1916 regimentet enerett på å bære dødningehodet på ermet med ordene: «Jeg er overbevist om at dette ytre tegnet alltid vil anspore den unge troppen til å fortsette sin videreutvikling i den dødsforaktende kampgledens ånd!»
=== Symbolsk betydning ===
De svarte SS-uniformene med hodeskalleluer, hakekorsbind og høye skaftestøvler er blant de mest kjente uniformene i historien. Dette skyldes blant annet den massive nasjonalsosialistiske propagandaen før og under krigen, der uniformer, flagg og visuelle symboler preget all virksomhet og massekommunikasjon. Det henger også sammen med SS' avskyvekkende aktiviteter og rolle hos motstanderne. Uniformene har siden blitt brukt mye i vestlig populærkultur, både som symbol på Nazi-Tyskland og brutal og effektiv statskontroll, men også på sadisme og karikert «ekstremnazisme».
=== Flagg og standarter ===
Se også flagg og standarter for Waffen-SS
==== Kommandoflagg til kjøretøyer ====
== Etter krigen ==
Like etter at Adolf Hitler begikk selvmord og Karl Dönitz overgav det tredje riket til de allierte, ble SS nedlagt. Like før Hitlers død hadde SS ingen ledere. Hitler hadde beskyldt Himmler og hans menn for å være forrædere fordi han trodde de førte forhandlinger med de allierte. I de siste månedene av 1945 opplevde SS store massedeserteringer fra folkene som bemannet konsentrasjonsleirene og etterretningsorganisasjonene. De så at nederlaget var nær og tok ikke sjansen på å bli stilt for retten som krigsforbrytere.
En del prominente SS-medlemmer reiste til Argentina i Sør-Amerika. Der etablerte de ODESSA, en organisasjon som skulle hjelpe tidligere medlemmer av SS og NSDAP med å flykte til utlandet. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Buenos Aires med forbindelseslinjer til Tyskland, Sveits og Italia. De hjalp Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke og mange andre krigsforbrytere med å flykte til Sør-Amerika.
30. september 1946 ble hele SS erklært som en kriminell krigsforbryterorganisasjon under krigsforbryterdomstolen i Nürnberg. Denne påstanden ble underbygget med SS' systematiske drap av jøder, brutal administrasjon av okkuperte områder, ledelse av slavearbeidsprogrammet, og mishandling og drap på krigsfanger.
Alle medlemmer av SS ble mistenkt for å være krigsforbrytere og skulle dermed anklages og rettsforfølges. 50 000 av i alt 1 million SS-medlemmer ble dømt for krigsforbrytelser.
== Se også ==
Grader i Schutzstaffel
=== SS i Norge ===
Den norske legion
Norges SS
Regiment Nordland
SS-skijegerbataljon Norge
Einsatzgruppe Norwegen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8.
Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. [with David Cesarani og David Silberklang]
== Eksterne lenker ==
(en) SS (Nazi Germany) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Axis History Factbook - SS
Tyske SS/Waffen-SS i andre verdenskrig
Dywizje Waffen SS – Polsk side med mange illustrasjoner
Organisationsbuch der NSDAP 1937: Om organiseringen av SS side 417-436 (på tysk)
SS og Reichskommissariat Norwegen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt), forkortet SS (i blant skrevet med doble sieg-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAP som livvakt for lederen Adolf Hitler i 1920-årene. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av det tredje rikes militær- og ordensvesen, og bestod under andre verdenskrig av tre ulike hovedgrupper: Allgemeine-SS (sivile partiavdelinger), Waffen-SS (infanteri-, artilleri- og panserstyrker) og Sicherheitsdienst (SD) (politisk overvåkingsorgan). | 8,032 | 8,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea | 2023-02-04 | Konsilet i Nikea | ['Kategori:325 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 325', 'Kategori:Oldkirken', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økumeniske konsiler'] | Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bitynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. Riktignok hadde tidligere forsamlinger, inkludert det første kirkeråd, kirkerådet i Jerusalem, møtt tidligere for å avgjøre stridsspørsmål.Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin den store. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt. Det ble ledet av Hosius eller Ossius av Córdoba, en biskop fra Vesten som fulgte paven som var biskopen av Roma og patriarken av Vesten. Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret. Dets fremste resultater var å avgjøre spørsmålet om kristologiske spørsmål om Guds sønns vesen og hans forhold til Gud faderen, konstruksjonen av den første delen av den nikenske trosbekjennelse, etableringen av enhetlig overholdelse av datoen for påsken, og kunngjøring av den tidlige kanonisk rett (jus canonicum).
| Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bitynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. Riktignok hadde tidligere forsamlinger, inkludert det første kirkeråd, kirkerådet i Jerusalem, møtt tidligere for å avgjøre stridsspørsmål.Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin den store. Han hadde selv begynt å gå over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt. Det ble ledet av Hosius eller Ossius av Córdoba, en biskop fra Vesten som fulgte paven som var biskopen av Roma og patriarken av Vesten. Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-årsjubileet for keiserens innsettelse feiret. Dets fremste resultater var å avgjøre spørsmålet om kristologiske spørsmål om Guds sønns vesen og hans forhold til Gud faderen, konstruksjonen av den første delen av den nikenske trosbekjennelse, etableringen av enhetlig overholdelse av datoen for påsken, og kunngjøring av den tidlige kanonisk rett (jus canonicum).
== Diskusjonstemaer ==
Hovedtemaet for konsilet var arianismen. Tidligere lokale konsiler hadde også diskutert heresier, men konsilet i Nikea markerer noe nytt; tidligere hadde man bare vedtatt defensive tiltak, mens det nå kom frem en mye mer offensiv holdning. Man gikk også mye mer i detalj i teologiske spørsmål enn tidligere. I tillegg diskuterte man praktiske spørsmål omkring feiringen av påske, forholdet til frafalne kristne, gyldigheten av dåp foretatt av kjettere og andre temaer. Konsilet diskuterte ikke sammensetningen av den Bibelske kanon.
=== Arianismen ===
Fedrene startet med innledende diskusjoner arianismen, og Arius selv var en av de ledende i dette. Da Konstantin ankom noen dager senere begynte den første egentlige sesjon. Han ga noen grunnleggende instruksjoner, og overlot deretter formuleringen av prosedyrer til en komite han selv utpekte. Arbeidsmåten man valgte fungerte, og etter å ha vært samlet i en måned vedtok fedrene 19. juni den nikenske trosbekjennelse. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.
I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende')1. Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet.
Eusebius presenterte en trosbekjennelse for konsilfedrene. Han forteller i sin kirkehistorie at han måtte avgi en trosbekjennelse før konsilet startet, på grunn av sin tilknytning til arianerne, og at denne utgjorde kjernen i det han la frem senere. Det er mye som tyder på at dette ikke stemmer, og at det som ble lagt frem under sesjonen, var en annens verk. Keiseren sluttet seg til forslaget som var lagt frem, og dette ble vedtatt. Det var på dette tidspunkt klart at de ortodokse utgjorde et flertall, og de kunne ha lagt frem et mer radikalt forslag. I stedet nøyet de seg med å legge til noen ekstra klausuler og forklaringer.
Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.
Arius og flere av hans støttespillere, deriblant Eusebius av Nikomedia, ble ekskommunisert. Eusebius av Cæsarea sluttet seg til vedtaket, og unngikk dermed ekskommunikasjon og eksil.
=== Feiringen av påske ===
Det var oppstått en forskjell mellom provinsene i utregningen av når påske skulle feires. I Syria, Kilikia og Mesopotamia brukte man den jødiske modellen, der påsken kommer den fjortende dag i måneden nisán. I Alexandria og Roma valgte man i stedet å regne den ut fra vårjevndøgn. Det ble enighet om at man ikke skulle bruke den jødiske kalenderen siden denne var bevegelig. Et jødisk råd fastsatte hvor mange skuddager som måtte settes inn, og det ville derfor for kristne uten innflytelse i spørsmålet være vilkårlig til hvilket tidspunkt påsken ble fastsatt. Men de vedtok heller ikke at den alexandrinske regnemåten var den eneste korrekte. Biskopen av Alexandria fikk privilegiet å regne ut når påsken skulle falle hvert år, og så annonsere dette til de andre. Man vedtok altså bare en prinsipiell metode, og ikke en konkret utregningsmodell. Senere skulle dette føre til at det igjen oppsto uenighet, slik at det i dag er forskjell mellom Den ortodokse kirkes og Den katolske kirkes datoer for påsken (de protestantiske kirkene bruker også den romerske utregningsmetoden).
=== Det melitianske skisma ===
Det melitianske skisma, som har navn etter biskop Meletius av Lykopolis (i Egypt) hadde oppstått da biskop Peter av Alexandria hadde fastlagt ordninger for gjenopptagelse av dem som hadde falt fra den kristne tro under Diokletians forfølgelse. Meletius mente at reglene ikke var strenge nok, og dannet en bevegelse som brukte en strengere ordning. Da han ordinerte prester uten tillatelse ble han ekskommunisert. Etter en ny forfølgelse, i hvilken Peter av Alexandria led martyrdøden og Melitius ble sendt som straffange til en romersk gruve, grunnla han en skismatisk kirke.
Vedtaket fra Nikea var svært mildt. Melitius ble ikke avsatt, men bare suspendert. Han kunne dermed fortsatt tituleres som biskop, men hadde ikke noe bispedømme. De melitianske prestene ble tatt inn i kirken, og underlagt Alexander av Alexandria. Biskopene fikk, dersom de var gyldig utnevnt, overtagelsesrett i de bispedømmene de holdt til i.
Dette ble en kortvarig løsning. Bare tre år senere, da Athanasius av Alexandria hadde blitt biskop i Alexandria, oppfordret Eusebius av Nikomedia melitianerne til igjen å stifte en egen kirke. Dette gjorde de, og det ser ut til at de overlevde som et lite samfunn inntil det 8. århundre.
=== Disiplinære kanoner ===
Konsilet vedtok 20 disiplinære kanoner:
1. Forbud mot selvkastrering.
2. Minimumstid for katekumenatet (tid for forberedelse til dåp).
3. Forbud mot at klerikere tok kvinner inn i sitt hus hvis dette kunne kaste mistanke om umoral på dem.
4. Biskoper må ordineres i nærvær av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen.
5. To provinsielle synoder skulle holdes årlig.
6. Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedømmer.
7. Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter.
8. Bestemmelse for å nå enighet med novatianerne.
9. – 14. Bestemmelser for mild prosedyre overfor dem som hadde falt fra under Licinus' forfølgelse.
15. – 16. Forbud mot fjerning av prester fra deres embeder.
17. Forbud mot åger blant kleresiet.
18. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden.
19. Dåp foretatt av kjettere erklært ugyldig.
20. Bestemmelse omkring liturgisk bønn ved pinse.
== Representantene ==
Det var tidligere blitt avholdt lokale konsiler, men dette var første gang biskoper fra hele kirken skulle samles. Dette var mulig dels fordi kristendommen var blitt tillatt i Romerriket, og dels fordi keiseren stilte postvesen og transportmidler til disposisjon. For ham dreide konsilet seg ikke bare om kirkens fremtid, men også om Romerrikets. En enhetlig religion ville være en stor fordel.
Biskoper fra alle provinser ble innkalt. I tillegg kom minst en biskop fra et område utenfor Romerriket: Stratofilus av Pitsunda i Egrisi (i den vestlige delen av dagens Georgia).
Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea.
De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter til stede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem.
== Kritikk mot konsilet ==
De fleste større protestantiske kirker tillegger konsilet en viss autoritet. Riktignok er sola Scriptura (Skriften alene) et viktig prinsipp i den lutherske tro, men de oldkirkelige tolkninger regnes for å være korrekte i mange tilfeller, og man bruker gjerne den nikenske trosbekjennelse i liturgien.
En del reformerte kirkesamfunn avviser enhver autoritet. Dette er dels begrunnet med at Konstantin den store hadde en så fremtredende rolle og at konsilet derfor skal ha dreid seg mer om maktspill enn om kirkelige spørsmål, og dels med en fullstendig avvisning av all autoritet utenom Bibelen (inkludert kirkelige tolkninger av Bibelen).
== Noter ==
Bruken av ortodokse om de seirendes fløy på konsilet er et eksempel på at seierherrene skriver historien. Uttrykket er i sin opprinnelse på ingen måte nøytralt, men da det er allment i bruk i forbindelse med omtale av konsilet og den påfølgende tiden, må det leses som et navn på gruppen og ikke som en erklæring om at de hadde rett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Trosbekjennelsen», Den norske kirke
Oppdatert engelsk oversettelser av den nikenske trosbekjennelse, bestemmelser (kanoner), og brev knyttet til rådet
The Road to Nicaea, en beskrivende oversyn av hendelsene ved rådet, av John Anthony McGuckin | Det første konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bitynia. Det var det første økumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet og det første forsøket å få enighet i kirken i en forsamling som representerte hele kristenheten. | 8,033 | 8,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jarocin | 2023-02-04 | Jarocin | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det storpolske voivodskap', 'Kategori:Polenstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-06'] | Jarocin (tysk Jarotschin) er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen.
| Jarocin (tysk Jarotschin) er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen.
== Sønner og døtre ==
Eduard Lasker, tysk politiker, født i Jarotschin 1829;
Hugo Fürst von Radolin, tysk diplomat, født i Jarotschin 1841
Elisabeth Schwarzkopf, tysk operasangerinne, født i Jarotschin 1915
== Jarocinfestivalen ==
Byen ble kjent på 1980-tallet takket være Jarocinfestivalen, en av de første rock- og punkmusikkfestivalene i Østblokklandene.
== Utdannelse ==
Wielkopolska Wyższa Szkoła Humanistyczno-Ekonomiczna
== Eksterne lenker ==
http://www.jarocin.pl/ -- offisiell side (på polsk, tysk og engelsk) | Jarocin (tysk Jarotschin) er en by i det sentrale Polen, i det storpolske voivodskap, med 25 800 innbyggere (2006). Byen tilhørte Preussen og Tyskland det meste av tiden mellom 1793 og 1945, og lå i den prøyssiske provinsen Posen. | 8,034 | 8,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Schwarzkopf | 2023-02-04 | Elisabeth Schwarzkopf | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra Jarocin fylke', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:Tyske operasangere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. august 2006 i Schruns i Østerrike) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II.
| Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. august 2006 i Schruns i Østerrike) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II.
== Oppvekst ==
Hun ble født Olga Maria Elisabeth Frederike Schwarzkopf i Jarotschin i den prøyssiske provinsen Posen i det nåværende Polen, og viste interesse for musikk allerede i meget ung alder. Hun sang sin første operarolle i 1928, som Evrydike i en skoleoppsetning av Orfevs og Evrydike i Magdeburg.
I 1934 begynte Schwarzkopf å studere ved Berlins musikkhøyskole, først som mezzosopran, senere som koloratur-sopran. Hun gjorde sin profesjonelle debut ved Staatsoper Berlin den 15. april 1938 som andre blomsterpike i annen akt av Richard Wagners Parsifal. Hun sang i Berlin i fire år, og ble blant annet medlem av nazipartiet, en beslutning som førte til at hun lenge ble boikottet i USA etter krigen.
== Karriere ==
Hun forlot Berlin i 1946 og sluttet seg til Theater an der Wien i Østerrike, hvor hennes roller inkluderte Mimi i La bohème og Violetta i La traviata. Da Wiens statsopera dro på turné fra 1947 til 1948 sluttet Schwarzkopf seg til dem og fikk muligheten til å besøke en rekke av Europas ledende operahus. Med wienerne opptrådte hun på Londons Royal Opera House i Covent Garden den 16. september 1947 som Donna Elvira (Don Giovanni) og på La Scala i Milano den 28. desember 1948 som marsjallinnen (Der Rosenkavalier). Hun sang senere Pamina i Mozarts Tryllefløyten på Royal Opera House den 16. januar 1948, deretter sang hun den 29. juni i Beethovens Missa solemnis (Beethoven) i La Scala-operaen.
Den 11. september 1951 opptrådte hun som Anne Trulove i verdenspremièren på Igor Stravinskijs The Rake's Progress.
I mars 1946 ble Schwarzkopf invitert til å prøvesynge for den klassiske musikkprodusenten Walter Legge. Hun sang Hugo Wolfs lied Wer rief dich denn? og Legge ga henne en eksklusiv kontrakt med EMI. De innledet et nært samarbeide og Legge ble Schwarzkopfs manager. De giftet seg den 19. oktober 1953.
På 1960-tallet konsentrerte hun seg nesten utelukkende om fem operaroller: Donna Elvira, grevinne Almaviva (Figaros bryllup), Fiordiligi (Così fan tutte), grevinne Madeleine (Capriccio (opera)), og, kanskje hennes mest mest berømte rolle, marsjallinnen i Der Rosenkavalier. Hun debuterte i Metropolitan Opera i New York den 13. oktober 1964 i denne rollen.
Schwarzkopfs siste operaopptreden var som marsjallinnen den 31. desember 1971 i La Monnaie i Brussel. I de følgende årene arbeidet hun utelukkende med liedersang. Den 17. mars 1979 fikk Legge et hjerteattakk. Han tok ikke hensyn til legens råd om hvile og var til stede på Schwarzkopfs siste forestilling den 19. i Zürich. Legge døde tre dager senere.
Schwarzkopf ble beundret for sitt vakre ytre såvel som sin stemme, men ble kritisert for sitt stadig mer kokette skuespill og kunstlete sang.Etter at hun pensjonerte seg, gav Schwarzkopf undervisning og mesterklasser. Hun bodde i Zürich. Hun ble æresmedlem ved Wiener Staatsoper i 1990, ble utnevnt til professor av Württemberg i 1990 og mottok medaljen Litteris et Artibus av Sveriges kong Carl Gustaf. Hun har også mottatt ordenen Pour le Mérite, og i 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II av Storbritannia.
== Kultursentrisk informasjon med begrenset generell relevans ==
I Norge opptrådte hun i Oslo Konserthus i 1974. Blant de som akkompagnerte hennes sang i en del andre sammenhenger var den norske pianisten Robert Levin.
== Diskografi ==
Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem. EMI Classics, mit Dietrich Fischer-Dieskau, Dir.: Otto Klemperer
Wolfgang Amadeus Mozart: Don Giovanni. EMI Classics – mit Eberhard Waechter, Joan Sutherland und unter Carlo Maria Giulini
Wolfgang Amadeus Mozart: Così fan tutte. EMI Classics, mit Léopold Simoneau, Sesto Bruscantini, Dir.: Herbert von Karajan
Wolfgang Amadeus Mozart: Così fan tutte. EMI Classics, mit Alfredo Kraus, Giuseppe Taddei, Dir.: Karl Böhm
Elisabeth Schwarzkopf singt Lieder von Schubert, Schumann und Richard Strauss, EMI
Elisabeth Schwarzkopf sings Operetta, Johann Strauß, Carl Zeller, Karl Millöcker, Franz Lehár u. a., Dir.: Otto Ackermann, EMI (1959)
Engelbert Humperdinck: Hänsel und Gretel, EMI Classics, mit Elisabeth Grümmer, Dir.: Herbert von Karajan
Johann Strauß: Die Fledermaus, mit Nicolai Gedda, Erich Kunz, Dir.: Herbert von Karajan
Richard Strauss: Ariadne auf Naxos. mit Rita Streich, Irmgard Seefried, Hermann Prey, Dir.: Herbert von Karajan
Richard Strauss: Capriccio. EMI Classics – mit Eberhard Waechter, Dietrich Fischer-Dieskau und unter Wolfgang Sawallisch
Richard Strauss: Der Rosenkavalier. EMI Classics – als Marschallin unter Herbert von Karajan in einer Aufnahme von 1956
Richard Strauss: Vier letzte Lieder und 12 Orchesterlieder, Dir.: George Szell, Emi-Classics, in Aufnahmen von 1966 und 1969
Hugo Wolf: Italienisches Liederbuch, mit Dietrich Fischer-Dieskau, Gerald Moore, EMI Classics – Aufnahme von 1965/66
Verdi: Requiem – Aufnahme 1964, ES, Christa Ludwig, Nicolai Gedda, Dir. C. M. Giulini,
Verdi: Requiem – Aufnahme 1954, ES, di Stefano, Siepi, Dir. Victor de Sabata, Chor und Orch. Mailänder Scala
Beethoven: Missa solemnis D-Dur op. 123, Aufnahme Sept. 1958, ES, Ludwig, Gedda, Dir. H.v.Karajan, Philh. Orch. London
== Litteratur ==
Roger Hauert, Bernard Gavoty: Elisabeth Schwarzkopf. Kister, Frankfurt am Main 1957.
Walter Legge, Elisabeth Schwarzkopf: Gehörtes. Ungehörtes. Memoiren. Noack-Hübner, München 1982.
Alan Jefferson: Elisabeth Schwarzkopf. Die Biographie. Langen/Müller, München 1996, ISBN 3-7844-2586-0.
Alan Sanders: Elisabeth Schwarzkopf. A Career on Record. Amadeus Press, Milwaukee 1996, ISBN 0-931340-99-3.
Michael H. Kater: Die mißbrauchte Muse. Musiker im Dritten Reich. Piper, München 2000, ISBN 3-492-23097-0.
Elisabeth Schwarzkopf – Lesen und Hören. Die Zeit – Klassik Edition, Band 03, Metzler, Stuttgart 2006, ISBN 3-476-02203-X.
Kirsten Liese: Elisabeth Schwarzkopf. Vom Blumenmädchen zur Marschallin. Molden, Wien 2007, ISBN 978-3-85485-218-6.
Die Kopf-Stimme des Jahrhunderts. Der Sängerin Elisabeth Schwarzkopf zum 90. Geburtstag. I: Berliner Zeitung, 9. desember 2005
Hendrik Bebber: Es war ein wundervolles Leben. Alan Jeffersons umstrittene Schwarzkopf-Biographie ist gestern in London erschienen. I: Berliner Zeitung, 12. januar 1996Nekrologer
Klang der Vollendung. I: Die Welt, 4. august 2006
Gerhard R. Koch: Die Jahrhundertsängerin: Zum Tod von Elisabeth Schwarzkopf. In: FAZ, 4. august 2006
Anthony Tommasini: Elisabeth Schwarzkopf, Opera Singer, Dies at 90. I: The New York Times, 4. august 2006
Eine Sirene des Intellekts. I: Berliner Zeitung, 4. august 2006
Alle gehen, Herz, zur Ruh. I: Der Tagesspiegel, 5. august 2006
Cornelius Hauptmann: Ein anderer – sehr persönlicher – Nachruf. I: Neue Musikzeitung, august 2006
Michael H. Kater: Triumph of the Wilful. I: The Guardian, 24. august 2006
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Elisabeth Schwarzkopf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Internet Movie Database
(sv) Elisabeth Schwarzkopf i Svensk Filmdatabas
(en) Elisabeth Schwarzkopf på AllMovie
(en) Elisabeth Schwarzkopf hos The Movie Database
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Apple Music
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Discogs
(en) Elisabeth Schwarzkopf på MusicBrainz
(en) Elisabeth Schwarzkopf på Spotify
(en) Elisabeth Schwarzkopf på AllMusic | Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. | 8,035 | 8,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christa_Ludwig | 2023-02-04 | Christa Ludwig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. april', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mezzosopraner', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske operasangere'] | Christa Ludwig (født 16. mars 1928 i Berlin, død 24. april 2021 i Klosterneuburg i Østerrike) var en fremtredende tysk mezzosopran, operasangerinne og liedertolker.
| Christa Ludwig (født 16. mars 1928 i Berlin, død 24. april 2021 i Klosterneuburg i Østerrike) var en fremtredende tysk mezzosopran, operasangerinne og liedertolker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ludwig ble født i en musikalsk familie; hennes far, Anton Ludwig, var en tenor og opera-administrator, hennes mor, mezzo-sopranen Eugenie Besalla-Ludwig, sang på Aachen-operaen under Herbert von Karajans tid som dirigent. Ludwigs første sanglærer var moren.
=== Karriere ===
Scenedebuten kom da hun som 18-åring i 1946 sang prins Orlovsky i Johann Strauss' opera Die Fledermaus ved operaen i Frankfurt am Main. Her var hun engasjert til 1952, hvoretter hun var ved Darmstadt Oper til 1954, og sesongen 1954–1955 ved Staatsoper Hannover. I 1955 sluttet hun seg til statsoperaen i Wien, der hun ble en av de fremste sangerinnene og ble utnevnt til Kammersängerin. Hun opptrådte ved Wienoperaen i mer enn tredve år. I 1954 debuterte hun også på Salzburg-festivalen som Cherubino og deltok der regelmessig frem til 1981. I 1966 debuterte hun på Bayreuth-festivalen som Brangäne.
I USA debuterte Ludwig ved Lyric Opera of Chicago som Dorabella i 1959. Samme år debuterte hun på Metropolitan Opera som Cherubino, og gjorde opptredener der regelmessig frem til 1990. Første opptreden ved Royal Opera House i Covent Garden var i 1969 som Amneris i Aïda.
Etterhvert som Ludwigs stemme modnet, utvidet hun sitt repertoar fra lyriske mezzo-roller til dramatiske roller. Hennes repertoar omfattet etterhvert Carmen, die Marschallin, Ulrica (Un Ballo in Maschera), Beethovens Leonore, Monteverdis Octavia, Dido i Les Troyens, Kundry, Klytaimnestra og samtidige roller av Einem og Orff. Hun gjorde sang sporadisk sopranroller, med Verdias Lady Macbeth og Strauss' die Färberin.
I tillegg til operarollene sang Ludwig regelmessig lieder og var solist med flere orkestre. Hennes fremføringer av Schubert, Schumann, Brahms, Wolf, Mahler og Strauss er gjenstand for stor beundring. Hun sang dessuten Bach og gjorde opptak med de fleste av hans store sangverker.
Fra 1957 til 1970 var Ludwig gift med bassbarytonen Walter Berry; paret opptrådte ofte sammen. I 1972 giftet hun seg med den franske scenemanageren Jean-Emile Deiber.
Mellom 1993 og 1994 ga Ludwig en serie av avskjedskonserter i mange byer, bl.a. på Metropolitan som Fricka i Die Walküre.
Christa Ludwig trakk seg tilbake fra scenen i 1994 og publiserte sine memoarer samme år: „… und ich wäre so gern Primadonna gewesen“ – Erinnerungen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Paul Lorenz: Christa Ludwig, Walter Berry. Bergland, Wien 1968.
Christa Ludwig i samarbeid med Peter Csobádi: „… und ich wäre so gern Primadonna gewesen“ – Erinnerungen. Henschel-Verlag, Berlin 1999, ISBN 3-89487-337-X.
Sinnenzauber. I Jürgen Kesting: Die großen Sänger des 20. Jahrhunderts. Cormoran, München 1998, ISBN 3-517-07987-1, s. 526–530.
Christa Ludwig: Opfern für den Schönklang. I Dieter David Scholz: Mythos Primadonna. Parthas, Berlin 1999, ISBN 3-932529-60-X, s. 139–157.
== Eksterne lenker ==
(en) Christa Ludwig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christa Ludwig på Internet Movie Database
(en) Christa Ludwig hos The Movie Database
(en) Christa Ludwig på Discogs
(en) Christa Ludwig på MusicBrainz
(en) Christa Ludwig på Spotify
(en) Christa Ludwig på AllMusic
(de) Verk av og om Christa Ludwig i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Christa Ludwig på cantabile-subito.de
Christa Ludwig bei KlassikAkzente
Ich wäre lieber normal gewesen, portrett i Die Zeit, 13. mars 2008
Die Stimmkrisen der großen Christa Ludwig, intervju i Die Welt, 14. mars 2008
Leonard Bernstein & Christa Ludwig – Rheinlegendchen, aus Mahler Des Knaben Wunderhorn 1967 | Christa Ludwig (født 16. mars 1928 i Berlin, død 24. | 8,036 | 8,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tyskere | 2023-02-04 | Tyskere | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Tyskere'] | Tyskere (tysk: die Deutschen) er mennesker av tysk opprinnelse, eller personer som assosierer seg med den tyske kulturen.
Konseptet tysk har variert. Tradisjonelt ble alle tysktalende regnet som tyskere; dette var et langt mer distinkt konsept enn Tyskland, tyskernes land.
I noen grad ble tysk også brukt om personer fra det gamle tyske rike, det tysk-romerske rike. Dette omfattet en stor del av, men ikke hele, det tyske kulturområdet.
I det 19. århundre, etter Napoleonskrigene og det tysk-romerske rikes fall, utviklet Østerrike og Preussen seg til de ledende to motstridende krefter innenfor Tyskland, som begge forsøkte å reetablere den delte tyske nasjonen. Preussen lyktes i dette, og klarte til og med å få med seg Bayern ved grunnleggelsen av Det tyske rike. Det multi-etniske Habsburgmonarkiet ble dermed effektivt utestengt fra forsøket på å skape en tysk nasjonalstat. Etter den tyske riksgrunnleggelse fikk tysk en ny betydning: Nemlig rikstysk, borger av det tyske rike. Det er i denne sammenhengen tysk oftest brukes idag.
I historisk kontekst er det også mulig å regne østerrikere og tyske sveitsere er tyskere i den tradisjonelle betydningen av ordet. Mozart var like mye tysk som han var østerriksk. Nederlenderne, som snakker et nedertysk språk (nederlandsk), regnes imidlertid vanligvis ikke lenger som tyskere.
| Tyskere (tysk: die Deutschen) er mennesker av tysk opprinnelse, eller personer som assosierer seg med den tyske kulturen.
Konseptet tysk har variert. Tradisjonelt ble alle tysktalende regnet som tyskere; dette var et langt mer distinkt konsept enn Tyskland, tyskernes land.
I noen grad ble tysk også brukt om personer fra det gamle tyske rike, det tysk-romerske rike. Dette omfattet en stor del av, men ikke hele, det tyske kulturområdet.
I det 19. århundre, etter Napoleonskrigene og det tysk-romerske rikes fall, utviklet Østerrike og Preussen seg til de ledende to motstridende krefter innenfor Tyskland, som begge forsøkte å reetablere den delte tyske nasjonen. Preussen lyktes i dette, og klarte til og med å få med seg Bayern ved grunnleggelsen av Det tyske rike. Det multi-etniske Habsburgmonarkiet ble dermed effektivt utestengt fra forsøket på å skape en tysk nasjonalstat. Etter den tyske riksgrunnleggelse fikk tysk en ny betydning: Nemlig rikstysk, borger av det tyske rike. Det er i denne sammenhengen tysk oftest brukes idag.
I historisk kontekst er det også mulig å regne østerrikere og tyske sveitsere er tyskere i den tradisjonelle betydningen av ordet. Mozart var like mye tysk som han var østerriksk. Nederlenderne, som snakker et nedertysk språk (nederlandsk), regnes imidlertid vanligvis ikke lenger som tyskere.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Germans – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |antall1 = 67 - 75 million | 8,038 | 8,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunistische_Partei_Deutschlands | 2023-02-04 | Kommunistische Partei Deutschlands | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommunistische Partei Deutschlands', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1918', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1933'] | Denne artikkelen tar for seg det historiske KPD (1918–1956); for andre partier med navnet KPD se Kommunistische Partei Deutschlands (andre betydninger).Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. KPD ble forbudt i Vest-Tyskland i 1956. I Øst-Tyskland ble det i 1946 slått sammen med det østtyske SPD for å danne det nye kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som eksisterte frem til 1989.
| Denne artikkelen tar for seg det historiske KPD (1918–1956); for andre partier med navnet KPD se Kommunistische Partei Deutschlands (andre betydninger).Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. KPD ble forbudt i Vest-Tyskland i 1956. I Øst-Tyskland ble det i 1946 slått sammen med det østtyske SPD for å danne det nye kommunistpartiet Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som eksisterte frem til 1989.
== Tidlig historie ==
== Under Weimar-republikken ==
Under Karl Levis ledelse ble partiet for første gang et masseparti på 1920-tallet. Lederskapet var imidlertid ustabilt og Levi ble ekskludert fra Komintern. Flere lederskifter fulgte i første del av 20-tallet, inntil etter 1923, da Ernst Thälmann og en ledelse som var vennlig innstilt til stalinistene i Russland kom til makten. Disse mente at sosialdemokratene var en større trussel enn konservative og nasjonalsosialister og omtalte dem som «sosialfascister». Kommunistpartiet konsentrerte sine angrep mot SPD, på ordre fra Moskva, og håpet at nasjonalsosialistene skulle komme til makten. Denne holdningen førte blant annet til at medlemmer av NSDAP og KPD streiket sammen i 1932. KPD regnet med at en nasjonalsosialistisk regjering fort ville kollapse, noe som kunne bane vei for et sosialistisk diktatur. Kommunistpartiet fikk hele 100 mandater i Riksdagen i Weimarrepublikkens siste år. I presidentvalget i 1932 fikk Thälmann 13,2 %.
== Under nasjonalsosialistene ==
Kort etter at Hitler hadde kommet til makten, ble Riksdagen satt fyr på. Nasjonalsosialistene anklaget kommunistene for å stå bak, og brukte det som påskudd for å vedta lover som undertrykket andre politiske partier. Medlemmer av kommunistpartiet ble arrestert og fengslet; senere ble mange kommunister, bl.a. partilederen Thälmann, systematisk drept i konsentrasjonsleirer.
KPD ble effektivt undertrykket av nasjonalsosialistene. Tusenvis av kommunister ble sperret inne i konsentrasjonsleirene. Av lederne var det Wilhelm Pieck og Walter Ulbricht som klarte å komme seg til eksil i Sovjetunionen. KPD opprettholdt en undergrunnsorganisasjon i hele den nasjonalsosialistiske perioden, men tapet av kjernemedlemmer svekket partiets infrastruktur.
== Utrenskningen i 1937 ==
Et stort antall av ledende KPD-medlemmer ble ofre for Josef Stalins store utrenskning i 1937-38. Blant dem som ble arrestert og henrettet var Hugo Eberlein, Heinz Neumann, Hermann Remmele, Fritz Schulte og Herman Schubert. Andre, som Margarete Buber-Neumann, ble sendt til GULAG. Andre igjen, som Gustav von Wangenheim og Erich Mielke angav sine landsmenn til NKVD. Willi Münzenberg, KPDs sjef for propaganda ble myrdet under mystiske omstendigheter i Frankrike i 1940. NKVD antas å stå bak.
== Etter krigen ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arve Angen: KPD mellom sosialfascisme og Hitler-fascisme : 1928-1933, hovedfagsoppgave i historie UiO 1998.
== Eksterne lenker ==
(en) Kommunistische Partei Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti) var et politisk parti i Tyskland som eksisterte fra 1918 frem til det ble forbudt i 1933. I Vest-Tyskland etter krigen var partiet igjen lovlig, men ble hindret i å slå seg sammen med Freunden der sozialistischen Einheit for å danne partiet Sozialistischen Volkspartei i 1948. | 8,040 | 8,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tryllefl%C3%B8yten | 2023-02-04 | Tryllefløyten | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Operaer av Wolfgang Amadeus Mozart', 'Kategori:Operaer fra 1790-årene', 'Kategori:Operaer på tysk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Uroppføringer av musikk i 1791'] | Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. september 1791.
Operaen er et Singspiel som kombinerer resitativ med talt dialog mellom sangsekvensene. Den er dessuten på tysk, og var ment for et mer folkelig publikum enn de italienske operaene. Operaen er blant de mest spilte i verden, og er elsket for sin sjarmerende historie og sitt solide musikkhåndverk.
Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap.
Sarastros broderskap har tre templer – naturvitenskapens tempel (som representerer opplysningstiden), naturens tempel og tempelet til Isis og Osiris. Operaen følger Taminos innvielser i disse tre templene eller gradene i broderskapet.
Til slutt overvinner Tamino Nattens dronning. Sarastro påminner Tamino om hans ed om å gjengjelde det onde med det gode. Tamino dreper derfor ikke dronningen, men sender henne i eksil i villmarken der hun ikke kan gjøre noen skade.
Mozart var frimurer og operaen inneholder mange og sterke frimurersymboler. Schikaneder var Mozarts losjebroder, og den første som hadde rollen som Papageno. Det har blitt fremsatt hypoteser om at frimurerlosjene som Mozart tilhørte – Zur Wohltätigkeit («Veldelighet») og senere Zur Neugekrönten Hoffnung («det nye kronede håp») i Wien, var en del av Illuminatus-ordenen. Muligens var Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes (og derfor, indirekte, Den katolske kirkes) forfølgelser av Illuminatus-ordenen. Mozarts patronatsherre, utdanningsministeren Gottfried van Swieten, var medlem av Illuminati og Mozart selv var en venn av Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt.
| Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. september 1791.
Operaen er et Singspiel som kombinerer resitativ med talt dialog mellom sangsekvensene. Den er dessuten på tysk, og var ment for et mer folkelig publikum enn de italienske operaene. Operaen er blant de mest spilte i verden, og er elsket for sin sjarmerende historie og sitt solide musikkhåndverk.
Prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Med seg får han fuglefangeren Papageno. Etterhvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro, og Tamino gjennomgår forskjellige prøver for å bli tatt opp i Sarastros hellige broderskap.
Sarastros broderskap har tre templer – naturvitenskapens tempel (som representerer opplysningstiden), naturens tempel og tempelet til Isis og Osiris. Operaen følger Taminos innvielser i disse tre templene eller gradene i broderskapet.
Til slutt overvinner Tamino Nattens dronning. Sarastro påminner Tamino om hans ed om å gjengjelde det onde med det gode. Tamino dreper derfor ikke dronningen, men sender henne i eksil i villmarken der hun ikke kan gjøre noen skade.
Mozart var frimurer og operaen inneholder mange og sterke frimurersymboler. Schikaneder var Mozarts losjebroder, og den første som hadde rollen som Papageno. Det har blitt fremsatt hypoteser om at frimurerlosjene som Mozart tilhørte – Zur Wohltätigkeit («Veldelighet») og senere Zur Neugekrönten Hoffnung («det nye kronede håp») i Wien, var en del av Illuminatus-ordenen. Muligens var Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes (og derfor, indirekte, Den katolske kirkes) forfølgelser av Illuminatus-ordenen. Mozarts patronatsherre, utdanningsministeren Gottfried van Swieten, var medlem av Illuminati og Mozart selv var en venn av Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt.
== Handlingen ==
=== Første akt ===
Scene 1
Første akt innledes med en ouverture. Den symboliserer blant annet at det kakkes tre ganger på en dør, og antyder åpningen av en innvielse i en frimurerlosje.
Etter dette introduseres vi for Tamino, en hjelpsom prins som har forvillet seg i et fremmed land langt borte, og forfølges av en slange. Kvartetten synger «Hjelp! Hjelp!» (Zu Hilfe! Zu Hilfe). Under flukten besvimer Tamino av utmattelse, og tre kvinner, som er tjenere av Nattens Dronning, kommer til syne og dreper slangen. Alle tre blir forelsket i Tamino, og hver enkelt har planer om å være alene sammen med ham. Etter diskusjoner seg i mellom, beslutter de seg for at det beste vil være at de forlater åstedet.
Når Tamino våkner opp fra besvimelsen, står Papageno foran ham. Hele Papagenos kropp er dekket av fjærdrakten til fugler. Papageno synger at hans jobb er å være en fuglefanger (arien: Der Vogelfänger bin ich ja), og at han lengter etter en kone. Papageno spøker med Tamino, men forteller også at han jobber som fuglefanger for tjenerne til Nattens dronning, som gir ham mat og drikke i betaling. Papageno skryter også av å ha berget livet til Tamino, ved å kvele slangen med sine hender. På dette tidspunktet dukker de tre kvinnene opp og straffer hans løgn ved å betale hans fugler med en stein stedetfor mat, vann istedenfor vin, og en hengelås omkring hans munn. De forteller også at de berget hans liv, noe Tamino er dypt takknemlig for, og viser prinsen en liten kopi av den unge jomfruen Pamina. Tamino blir umiddelbart forelsket i Pamina (arien Dies Bildnis ist bezaubernd schön).
Nattens dronning kommer tilsyne og ber Tamino om hjelp til å frigjøre hennes datter Pamina, som blir holdt fanget av den onde trollmannen Sarastro, og lover at han skal gifte seg med Pamina som belønning (arien O zittre nicht, mein lieber Sohn). Kvinnene gir Tamino en tryllefløyte som kan endre menneskers følelser. De fjerner hengelåsen fra Papagenos munn og tildeler ham bjeller, som vil beskytte ham gjennom deres kiming. Under Taminos oppdrag slår Papageno følge, sammen med tre unge gutter. De unngår alle farer ved å ta i bruk sine magiske instrumenter (kvintetten: Hm hm hm hm).
Scene 2: Et rom i Sarastros palass
Pamina blir dratt inn i et rom av Sarastros tjener Monostatos, en maurer som forsøker å voldta henne (trioen: Du feines Täubchen, nun herein!). Papageno, som er utsendt av Tamino for å finne Pamina, dukker opp i rommet. Både Monostatos og Papageno flykter fra åstedet, skremt av hverandres utseende. Papageno kommer likevel straks tilbake og forteller Pamina at hennes mor har sendt Tamino for å hjelpe henne. Pamina blir ekstatisk over å høre at Tamino er forelsket i henne, og gir også Papageno et håp om å finne sin lenge etterlengtede kjærlighet Papagena. Før de skiller lag, synger de sammen en ode til kjærligheten (duetten Bei Männern welche Liebe fühlen).
Scene 3: Den hellige lunden og inngangsporten til templene
De tre guttene leder prins Tamino videre. Når han nærmer seg templene, blir han nektet adgang til de to portene som representerer naturen og fornuften av usynlige stemmer som synger «Tre tilbake !» Når han deretter prøver seg på visdommens port, kommer det en prest tilsyne som gradvis overbeviser ham om at Sarastro egentlig er en person med gode karaktertrekk.
Etter at presten har forlatt Tamino, benytter han tryllefløyten for å påkalle Pamina og Papageno gjennom fløytens toner. Tonene påkaller først en gruppe med dyr som er blitt tamme på magisk vis. Deretter påkaller de fløytene til Papageno. Ekstatisk over tanken på å møte Pamina, fortsetter han å blåse i sin tryllefløyte.
Papageno og Pamina ankommer etter å ha hørt fløytens fjerne lyder. Deretter dukker Monostatos og hans slaver opp. Papageno benytter deretter de magiske bjeller, og får dem til å danse i en ufrivillig salighet.
Papageno hører nå Sarastro og hans store tjenerstab nærme seg. Han blir skremt og spør Pamina hva de skal si. Hun svarer: «Sannheten! Sannheten! Selv om det er en forbrytelse!», og med hennes ord innledes en triumf-mars (koret: Es lebe Sarastro) hvoretter Sarastro og hans følge ankommer.
Sarastro foretar en rettshøring impromptu, og Pamina faller ned ved hans føtter og tilstår at hun prøvde å flykte fordi Monostatos prøvde å voldta henne. Sarastro hører vennlig på henne og forteller at han ikke kommer til å straffe henne, men heller ikke kan gi henne sin frihet.
Monostatos dukker deretter opp med fangen Tamino. De to elskende ser hverandre for første gang og omfavner hverandre øyeblikkelig. Koret synger: «Hva er meningen med dette?», og de blir skilt fra hverandre. Monostatos prøver å legge skylden på Tamino. Sarastro tror likevel ikke på Monostatos' løgn, straffer ham for hans handling, og fører Tamino og Papageno inn i tempelet for rettferdighet.
=== Andre akt ===
Scene 4: En hellig lund med palmer
Rådet av prester, ledet av Sarastro, ankommer til lyden av en høytidelig marsj. De beslutter seg for at Tamino skal få sin elskede Pamina dersom han lykkes i å bestå de guddommelige prøvelsene. De ønsker ikke å sende Pamina tilbake til hennes mor, som allerede har infisert folket med overtro. Med sitt presteskap som ekko, synger deretter Sarastro en bønn til de egyptiske gudene Isis og Osiris, der han ber dem om å beskytte Tamino og Pamina, og å hente dem til deres guddommelige og himmelske boliger, dersom de skulle dø under prøvelsene. (O Isis und Osiris)
Scene 5: Borggården til prøvelsenes tempel
Tamino og Papageno føres inn i tempelet. Tamino blir advart mot at dette er hans siste mulighet til å vende tilbake, men han sier at han vil gjennomgå enhver prøvelse for å vinne sin Pamina. Papageno blir spurt om han også vil gjennomgå enhver prøvelse, men han svarer at han egentlig ikke ønsker visdom eller å kjempe for å oppnå den. Presten forteller Papageno at Sarastro kan ha beredt en kvinne for ham dersom han gjennomgår prøvelsene, og at hun heter Papagena. Papageno sier at han først vil se henne for å være sikker, men prestene sier at han må forbli taus. Papageno samtykker til slutt i å gjennomgå prøvelsene.
Den første testen går ut på at Tamino og Papageno skal forbli tause mens de fristes av kvinner. De tre kvinnene ankommer, og prøver å friste dem til å snakke (kvintetten: Wie, wie, wie) Tamino og Papageno forblir tause, selv om Tamino hele tiden må be Papageno om å være stille.
Papageno konfronterer en av prestene med spørsmålet om hvorfor han må gjennomgå testene, dersom Sarastro allerede har en kvinne som ønsker å bli hans kone. Presten svarer at dette er den eneste måten å gjøre det på.
Scene 6: En hage der Pamina sover
Monostatos ankommer og stirrer på Pamina i vill begeistring og henførthet (arie: Alles fühlt der Liebe Freuden). Nattens dronning kommer til syne, og gir Pamina en daggert som hun skal bruke til å drepe Sarastro med (arien: Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen). Monostatos trekker seg tilbake og lytter på hendelsesforløpet. Han prøver også å tiltvinge seg Paminas kjærlighet ved å bruke en hemmelighet, men blir forhindret av Sarastro, som lindrer Paminas engstelser (arie: In diesen heil'gen Hallen).
Scene 7: En hall i prøvelsenes tempel
Tamino og Papageno må igjen gjennomgå taushetens prøvelse. Papageno kan ikke lenger holde munn, men Tamino forblir stødig, selv når Pamina snakker til ham. Ettersom Tamino nekter å svare, tror Pamina at han ikke lenger elsker henne (arie: Ach, ich fühl's, es ist verschwunden).
Scene 8: Pyramidene
(koret: O Isis und Osiris) Sarastro skiller Pamina og Tamino fra hverandre. (Trio: Sarastro, Pamina, Tamino – Soll ich dich, Teurer, nicht mehr sehn?) Papageno ønsker også å ha sin kone, og synger om dette samtidig som han kimer med sine magiske klokker. (Arie, Papageno: Ein Mädchen oder Weibchen). Ved den første prøvelsen hadde en gammel kvinne kommet til syne foran ham og erklært at hun var hans brud. Hun kommer nå tilsyne igjen og forandrer seg selv til den unge og vakre Papagena. Prestene fordriver henne likevel med torden og lyn. Hun forsvinner skremt, og Papageno er nedtrykt.
Scene 9: Et åpent landskap
De tre guttene ser at Pamina forsøker å begå selvmord fordi hun tror Tamino har sviktet henne. De forhindrer henne i å gjøre dette, og tar henne med seg for å møte ham (kvartetten: Bald prangt, den Morgen zu verkünden).
Scene 10: Fjell med vann og en hule med ild
To bevæpnede menn fører Tamino inn, og gir ham veiledning i form av et talende kor med barokkmusikk, hvor de atter forsikrer ham om at Pamina er i live. Sarastro dukker opp og sender inn Pamina. Pamina ankommer og overveldes av glede over å se Tamino, som nå har lov til å snakke med henne (kvartett: Der, welcher wandert diese Strasse voll Beschwerden). Begge går uskadet gjennom den siste prøven av ild og vann med hjelp av tryllefløyten (duett og korus: Wir wandelten durch Feuersgluten). Pamina forteller ham at fløyten ble laget av hennes far, med materialet fra et gammelt eike-tre. De kommer til syne etter å ha bestått prøvelsene, til lyden av et kor utenfor scenen som synger Triumph!.
Papageno planlegger å ta sitt eget liv (Arie/kvartett: Papagena! Papagena! Papagena!) fordi han ikke kan slutte å tenke på Papagena, men i siste øyeblikk ankommer de tre guttene og påminner ham om at han må bruke sine magiske klokker. Når klokkene kimer ankommer sannelig Papagena, og det lykkelige paret forenes, mens de først stammer ("pa … pa … pa") i forbløffelse. (Duetten: Papageno! Papagena!)
Den forræderske Monostatos kommer til syne sammen med Nattens dronning og hennes kvinner for å ødelegge tempelet (Nur stille, stille), men de blir på magisk vis kastet ut i det evige mørket.
Scenen forandrer seg nå til inngangen ved hoved-tempelet, der Sarastro ønsker de unge elskende velkommen og fører dem sammen. Det avsluttende koret synger lovsanger til Tamino og Pamina som har bestått prøvelsene og sender sin takknemlighet til gudene.
== Roller ==
Tamino (lyrisk tenor)
Pamina (lyrisk sopran)
Sarastro (bass)
Nattens dronning (dramatisk koloratursopran)
Papageno (baryton)
Papagena (sopran)
Første dame (sopran)
Andre dame (sopran)
Tredje dame (alt)
Første gutt (sopran)
Andre gutt (sopran)
Tredje gutt (alt)
Første prest (tenor)
Andre prest (bass)
Tredje prest (talerolle)
Monostatos, en maurer (tenorbuffo)
Første rustningskledde mann (tenor)
Andre rustningskledde mann (bass)
Tre slaver (taleroller)
Sprecher (bass)
Kor
== Referanser ==
== Se også ==
Mozart og frimureriet | Tryllefløyten (Die Zauberflöte) er en opera i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder (1751–1812). Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien den 30. | 8,041 | 8,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Calgary | 2023-02-04 | Calgary | ['Kategori:114°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1875', 'Kategori:Calgary', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Canada'] | Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største bykommunen, etter folketall, i Canada.
Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, Suncor Energy har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst.
| Calgary er den største byen i provinsen Alberta, Canada. Det ligger i den sørlige delen av provinsen, i et område med fjell og høye sletter, omtrent 80 km øst for Canadian Rockies. Byen ligger i Parkland-regionen i Alberta, og er den tredje største bykommunen, etter folketall, i Canada.
Per 2011 er Calgary Canadas fjerde største byområde. Calgary er kjent som en destinasjon for vintersport og økoturisme med en rekke store fjell-destinasjoner som nasjonalparken Banff i Rocky Mountains i nærheten av byen. Økonomisk aktivitet i Calgary er for det meste sentrert rundt oljeindustrien og Canadas største oljeselskap, Suncor Energy har sitt hovedkontor i byen. Jordbruk, turisme, og høyteknologiske næringer bidrar også til byens raske økonomiske vekst.
== Kultur ==
Calgary avholder mange store årlige festivaler, som blant annet: Calgary Stampede, The Folk Music Festival, The Syrin Festival, One Yellow Rabbit High Performance Rodeo, Calgarys internasjonale festival for kunst, Banff-Calgary International Writers Festival, Calgary International Tale Festival One World Festival, og den fjerde største karibiske festival i landet (Carifest).
En innbygger i Calgary kalles for en Calgarian.
== Sport ==
I 1988 arrangerte Calgary, som første kanadiske by, de olympiske vinterleker.
Calgary ble rangert som verdens reneste by av Mercer Quality of Living i en undersøkelse publisert i 2007 av Forbes Magazine.
Byens NHL-lag heter Calgary Flames.
== Politikk ==
Innbyggerne i Calgary velger 14 bystyremedlemmer og en borgermester til bystyret i Calgary hvert fjerde år. Den nåværende borgermesteren, Naheed Nenshi, ble først valgt i 2010 og senere gjenvalgt i 2013. Han er den første muslimske borgermesteren i en av de nordamerikanske storbyene.Calgary er representert av 25 representanter i provinsparlamentet i Alberta. 20 av representantene kommer fra det progressive konservative partiet, tre kommer fra det liberale partiet og to kommer fra det konservative Wildrose Party.
Calgary har åtte representanter i det føderale Underhuset. Alle åtte representerer Canadas konservative parti. Tidligere statsminister Stephen Harper var valgt fra valgdistriktet Calgary Southwest. Harper, som var statsminister fra 2006, er den andre statsministeren som er valgt inn fra Calgary. Richard Bedford Bennett, statsminister fra 1930 til 1935, var valgt inn fra Calgary West.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Calgary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calgary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Calgary hos Wikivoyage
University of Calgary (engelsk)
Calgarys offentlig bibliotek (engelsk)
Reiseturisme i Calgary Arkivert 11. oktober 2019 hos Wayback Machine. (engelsk) | | areal = 825.29 | 8,043 | 8,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Hydro | 2023-02-04 | Norsk Hydro | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere sekundærreferanser', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Metallurgisk industri', 'Kategori:Norsk Hydro', 'Kategori:Næringsliv i Porsgrunn', 'Kategori:Selskaper etablert i 1905', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere norske oljeselskaper'] | Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har 31 000 ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter.
Den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet eide per 2020 34,26 prosent av aksjene i selskapet, mens Folketrygdfondet eide 7,1 % (per 23. oktober 2020).Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo og Hilde Merete Aasheim er konsernsjef.
Kunstgjødselproduksjonen ble skilt ut i selskapet Yara International i 2004, og olje- og gassdivisjonen ble innfusjonert i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Sjømatproduksjonen ble solgt i 2000 og er videreført i Marine Harvest.
Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen gav Hydro full kontroll over og eierskap til buksittgruven Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte og 51 prosent i aluminiumverket Albras.
Etter salget av valsevirksomheten til amerikanske KPS Capital Partners 1. juni 2021 er ikke valseverkene på Karmøy og Holmestrand del av Norsk Hydro lenger. Hydro har imidlertid fortsatt sitt aluminiumsverk på Karmøy med over 500 ansatte. Den tidligere valsevirksomheten til Norsk Hydro går nå under navnet Speira.
| Norsk Hydro ASA er en norsk produsent av aluminium, aluminiumprodukter og kraftprodusent. Selskapet har 31 000 ansatte involvert i aktiviteter i mer enn 40 land på alle kontinenter.
Den norske stat ved Nærings- og fiskeridepartementet eide per 2020 34,26 prosent av aksjene i selskapet, mens Folketrygdfondet eide 7,1 % (per 23. oktober 2020).Hovedkontoret ligger på Vækerø i Oslo og Hilde Merete Aasheim er konsernsjef.
Kunstgjødselproduksjonen ble skilt ut i selskapet Yara International i 2004, og olje- og gassdivisjonen ble innfusjonert i Statoil som i den forbindelse skiftet navn til StatoilHydro 1. oktober 2007. Sjømatproduksjonen ble solgt i 2000 og er videreført i Marine Harvest.
Norsk Hydro inngikk i april 2010 en intensjonsavtale om å overta Vales aluminiumvirksomhet for 30 milliarder kroner. Transaksjonen gav Hydro full kontroll over og eierskap til buksittgruven Paragominas, 91 prosent i verdens største aluminaraffineri Alunorte og 51 prosent i aluminiumverket Albras.
Etter salget av valsevirksomheten til amerikanske KPS Capital Partners 1. juni 2021 er ikke valseverkene på Karmøy og Holmestrand del av Norsk Hydro lenger. Hydro har imidlertid fortsatt sitt aluminiumsverk på Karmøy med over 500 ansatte. Den tidligere valsevirksomheten til Norsk Hydro går nå under navnet Speira.
== Historie ==
Selskapet ble grunnlagt 2. desember 1905 av Sam Eyde og Kristian Birkeland under navnet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab. Den svenske Wallenberg-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med franske banker. Sommeren 1905 hadde avtalen med Banque de Paris et des Payes-Bas blitt underskrevet i bankens hovedkontor i Hôtel de Mondragon i Paris. Selskapet var basert på Birkeland-Eyde-prosessen, et patent av Birkeland, hvor man ønsket å benytte en elektrisk lysbue for å fremstille nitrogenbasert kalksalpeter som ble brukt til gjødsel. Produktet fikk handelsnavnet Norgessalpeter. Til produksjonen trengte man elektrisk energi, som man skaffet ved å bygge ut Svelgfossen ved Notodden. Senere bygget man også ut Rjukanfossen og etablerte tettstedet Rjukan med fabrikk og bebyggelse.
=== Prosessomlegging ===
Birkeland–Eyde-prosessen var svært energikrevende og betinget tilgang til billig elektrisk kraft. Lysbueprosessen fikk derfor aldri noen kommersiell suksess utenfor Norge, selv om noen lisensrettigheter også ble solgt utenlands etter at ovnsteknologien var ferdigutviklet ved utbyggingen av «Rjukan II» i 1912. I 1913, året etter at Birkeland-Eyde-ovnen var ferdig utviklet, åpnet den langt mer effektive ammoniakkfabrikken ved Oppau i Ludwigshafen, (Tyskland), som produserte gjødsel etter Haber-Bosch-metoden, patentert 1910. Hydro hadde gjennom sitt samarbeid med BASF opsjon på Haber-Bosch-metoden. I 1913 besluttet styret å ikke akseptere tilbudet om overdragelse av ammoniakkmetoden fra BASF. Som en del av oppgjøret etter 1. verdenskrig hadde den franske stat sikret seg Haber-Bosch-prosessen og de ønsket et samarbeid med Norsk Hydro. I 1920 takket Hydro igjen nei til Haber-prosessen, da de selv sammen med svenskene Helge Bäckström og Ivar Cederberg forsøkte å utvikle en ny ammoniakkprosess med lavere trykk. Dette mislyktes og forsøksprosjektet ble lagt ned i 1924. I 1927 måtte Norsk Hydro også gå over til Haber-Bosch-prosessen og inngå et samarbeid med kjemigiganten IG Farben. Produksjonen på fabrikkene på Rjukan og Notodden ble lagt om og flytende ammoniakk ble transportert til Hydros nye anlegg på Herøya, hvor produksjonen av Norgessalpeter startet i 1929.
=== Fullgjødsel ===
Oddaprosessen var utviklet av sjefskjemiker Erling Johnson ved Odda Smelteverk årene 1927-28 og la grunnlag for industriell produksjon av fullgjødsel, tresidig kunstgjødsel med delkomponentene nitrogen, fosfor og kalium. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere Oddaprosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen, men Hydro krevde å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av Fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda Smelteverk 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.
=== Tungtvann ===
I første del av 2. verdenskrig hadde Hydro et tett samarbeid med Tyskland. I tillegg til eierselskapet IG Farben, samarbeidet Hydro med selskapet Nordag (Luftwaffe) om bygging av aluminium- og magnesiumfabrikker, samt at det leverte tungtvann til det tyske atomvåpenprogrammet. Norsk Hydros fabrikk på Rjukan (Vemork) ble åsted for flere aksjoner (Vemork-aksjonen) fra den norske motstandsfronten for å hindre produksjon og transport av tungtvann. Samarbeidet med Tyskland ble tonet ned etter hvert som den tyske krigslykken snudde.
Norsk Hydro produserte tungtvann for eksport fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.
=== Nye produkter ===
I 1951 begynte selskapet å produsere magnesium. Det ble vedtatt å bygge et aluminiumverk på Karmøy i 1963. Etter den første konsesjonsutdelingen på norsk kontinentalsokkel i 1965 har Hydro også produsert olje og gass, blant annet fra Ekofiskfeltet. Oljefunnene førte til Hydros satsing på petrokjemi. Dette området ekspanderte betydelig da Hydro overtok Saga Petroleum i 1999. Satsingen på aluminium ble forsterket i 1986 da lettmetalldivisjonen ble fusjonert med Årdal og Sunndal Verk, og i 2002 da man gjorde et oppkjøp av tyske Vereinigte Aluminium Werke. I 2004 ble landbruksseksjonen skilt ut som eget selskap og børsnotert under navnet Yara International. I 1969 kjøpte Hydro 50% av oppdrettsselskapet MOWI senere 100 % i 1985, i 1990 endret de navnet til Hydro Seafood. Denne virksomheten ble solgt til nederlandske Nutreco i 2000 og fikk da navnet Marine Harvest.
=== Konsernsjefer ===
1905–1917 Sam Eyde
1918–1926 Harald Bjerke
1926–1941 Axel Aubert
1941–1956 Bjarne Eriksen
1956–1967 Rolf Østbye
1967–1977 Johan B. Holte
1977–1984 Odd Narud
1984–1991 Torvild Aakvaag
1991–2001 Egil Myklebust
2001–2009 Eivind Reiten
2009–2019 Svein Richard Brandtzæg
2019– Hilde Merete AasheimInntil mai 2006 ble konsernsjefen titulert «generaldirektør».
== Moderne tid ==
Hydro ble utsatt for dataangrep i mars 2019 som skadet produksjon og satte elektronisk utstyr ut av spill. Angrepet påvirket driften i flere av selskapets forretningsområder og produksjonen måtte kjøres manuelt. Hydro har estimert den totale kostnaden av cyberangrepet til rundt 550-650 millioner norske kroner. Etterforskning ga resultat i 2021.
== Forretningsområder ==
=== Hydro Bauxite & Alumina ===
Hydro utvinner bauksitt fra en 100 % selveid gruve like ved den brasilianske byen Paragominas, i delstaten Para. I tillegg mottas en del bauksitt fra gruven Mineração Rio do Norte, som Hydro eier 5 % av. Bauksitten foredles videre til alumina ved Hydros aluminaraffineri Alunorte, som ligger omtrent to timer utenfor byen Belém. Bauksitt fra Paragominas transporteres til Alunorte i en 244 kilometer lang rørledning. Alunorte er verdens største aluminaraffineri med en maksimal produksjon på 6,3 million tonn alumina. Med dette raffineriet er Hydro helt selvforsynt med alumina som er råvaren for aluminiumproduksjon. Forretningsområdet Bauksitt & Alumina har hovedkontor i Rio de Janeiro.
Bauksittressursene i Para-regionen er en av verdens største, og regnes som en sikker ressurs de neste hundre årene.
=== Hydro Energy ===
Energidivisjonen forvalter Hydros vannkraftressurser og energikontrakter. Hydro eier 20 kraftverk i Norge, fordelt på fire hovedområder; Telemark, Røldal-Suldal, Sogn og Vennesla. Hydro er Norges nest største vannkraftprodusent, med en årlig produksjon på 10 TWh i et normalår. Hydro kjøper og selger ikke opprinnelsesgaranti.
=== Hydro Aluminium Metal ===
Forretningsområdet Aluminium Metal har ansvaret for produksjon av primæraluminium, støping av aluminium til pressbolt, støpelegeringer og valseblokk samt nedsmelting av resirkulert aluminium (Re-melt). Forretningsområdet har også ansvaret for de kommersielle aspektene knyttet til salg av aluminium fra heleide og deleide primærverk, samt resirkulering.
Total årsproduksjon av primæraluminium fra eide og deleide smelteverk (produksjon i henhold til eierandel av verket) er rundt 2,3 million tonn, og produksjon av resirkulert aluminium (Re-melt) var 0,9 million tonn. Produksjonen i Norge er 1,125 million tonn.Norsk Hydro har per juni 2022 aluminiumsmelteverk i Norge ved Sunndal, Årdal, Høyanger, Husnes, på Karmøy og Vigeland, og ellers utenfor Norge i Slovalco (Slovakia, 55,3 % eid), Albras (Alunorte) (Brasil, 51 % eid), Quatalum (Qatar, 50 % eid), Aluminerie Aluette (Canada, 20 % eid) og Tomago (Australia, 12,4 % eid).Ved Hydro Vigelands Brug raffineres aluminium til super-ren kvalitet (99,99 %). Ved Hydro Aluminium High Purity (Grevenbroich, Tyskland) produseres kvaliteter på 99,998 - 99,9999 %. Hydro er en ledende leverandør av dette produktet som benyttes til produksjon av diverse elektriske produkter.
Norsk Hydro har verdens laveste karbon-fottrykk på produsert aluminium. Dette er hovedsakelig på grunn av bruk av vannkraft i produksjonen i Norge.
=== Hydro Extrusions ===
Forretningsområdet Hydro Extrusions har ansvaret for ekstruderte produkter. Forretningsområdet driver med videreforedling av aluminium til produkter som for eksempel benyttes i avanserte bygningskonstruksjoner, solcellepaneler, drikkebokser og ulike bildeler. Hydro og Orkla annonserte i slutten av 2012 at Hydro Ekstruderte Produkter skulle slås sammen med Orklas heleide aluminiumsselskap, Sapa. Fusjonen ble ferdigstilt 1. september 2013. Hydro overtok Sapa i oktober 2017, og selskapet ble innlemmet som en avdeling i Norsk Hydro ASA.
== Se også ==
Vemork-aksjonen
Avviklingen av Norsk Hydros opsjonsprogram
== Litteratur ==
Ketil Gjølme Andersen og Gunnar Yttri Et forsøk verdt – forsøk og utvikling i Norsk Hydro gjennom 90 år, 1997 ISBN 9788200127789
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Norsk Hydro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons OSE: NHY | Navnet eller begrepet Hydro har flere betydninger: | 8,044 | 8,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rjukan | 2023-02-04 | Rjukan | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-09', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1900-årene', 'Kategori:Bosetninger i Tinn', 'Kategori:Byer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Rjukan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Vestfold og Telemark'] | Rjukan er en by og administrasjonssenteret i Tinn kommune i Vestfold og Telemark fylke. Byen ligger i Vestfjorddalen, midtveis mellom Møsvatn og Tinnsjå, og har sitt navn etter Rjukanfossen («den rykende fossen») vest for byen. Stedet het opprinnelig Saaheim, men den nye byen ble i 1912 døpt Rjukan av Tinn herredstyre. Tinn kommunestyre vedtok bystatus for Rjukan i 1996. Byen har 3 003 innbyggere per 1. januar 2022. De nærmeste byene er Notodden (75 km) og Kongsberg (88 km). Byelva Måna renner gjennom byen, helt ned til Tinnsjøen som er en del av Rjukanvassdraget. Det jobbes nå med vannspeil oppover hele elva. Rjukan ligger på Østlandet og er landsdelens 33. største by av 37 byer.
Rjukan er på UNESCOs Verdensarvliste. Innskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 39. sesjon i Bonn som Rjukan - Notodden Industrial Heritage 5. juli 2015.
Norsk Hydro begynte kraft- og industriutbygging på stedet i 1907. I 1910 hadde Rjukan vel 2000 innbyggere, i 1920 vel 8000 og i 1960 vel 6500. Rjukan regnes som en av de første byene i Norge som ble planlagt fra grunnen og tegnet av arkitekter. Selv postkassene og parkbenkene ble designet spesielt.
| Rjukan er en by og administrasjonssenteret i Tinn kommune i Vestfold og Telemark fylke. Byen ligger i Vestfjorddalen, midtveis mellom Møsvatn og Tinnsjå, og har sitt navn etter Rjukanfossen («den rykende fossen») vest for byen. Stedet het opprinnelig Saaheim, men den nye byen ble i 1912 døpt Rjukan av Tinn herredstyre. Tinn kommunestyre vedtok bystatus for Rjukan i 1996. Byen har 3 003 innbyggere per 1. januar 2022. De nærmeste byene er Notodden (75 km) og Kongsberg (88 km). Byelva Måna renner gjennom byen, helt ned til Tinnsjøen som er en del av Rjukanvassdraget. Det jobbes nå med vannspeil oppover hele elva. Rjukan ligger på Østlandet og er landsdelens 33. største by av 37 byer.
Rjukan er på UNESCOs Verdensarvliste. Innskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 39. sesjon i Bonn som Rjukan - Notodden Industrial Heritage 5. juli 2015.
Norsk Hydro begynte kraft- og industriutbygging på stedet i 1907. I 1910 hadde Rjukan vel 2000 innbyggere, i 1920 vel 8000 og i 1960 vel 6500. Rjukan regnes som en av de første byene i Norge som ble planlagt fra grunnen og tegnet av arkitekter. Selv postkassene og parkbenkene ble designet spesielt.
== Historie ==
Rjukan fikk jernbaneforbindelse i 1909, med Norges første normalsporede privatbane, Rjukanbanen (opprinnelig kalt Vestfjorddalsbanen), som ble offisielt åpnet av Kong Haakon VII 10. august 1909.
17. mai 1914 «holdt arbeiderbevegelsen en anti-militaristisk demonstrasjon som endte med et […] basketak da politiet ville nekte demonstrantene å marsjere i gatene. […] Blant merkene de marsjerte under var «det brukne gevær» - et symbol som hadde blitt forbudt i mars samme år. «Affæren» ble sak i Stortinget, og på høsten ble om lag 15 arbeidere dømt til bøter eller fengsel».Rjukan var tidligere et vesentlig industrisenter i Telemark med over 12 000 innbyggere, bygget opp rundt Norsk Hydros etablering av «Rjukan salpeterfabrikker» på begynnelsen av 1900-tallet. Byen fikk sitt navn av Rjukanfossen, etter en intern navnekonkurranse. Opprinnelig het stedet Saaheim, som også var et mulig navn på byen. Norsk Hydros etablering skjedde i hovedsak på grunn av god tilgang på større mengder elektrisk kraft ved regulering av elva Måna og dens hovedkilde Møsvatn. Ingeniøren og industrigründeren Sam Eyde (1866–1940) regnes for å være Rjukans grunnlegger, og har fått en bronsestatue på Rjukan torg. Han skapte den norske nitrogenindustrien (kunstgjødselproduksjon) basert på Kristian Birkelands metode, bygde ut blant annet fossene Rjukan og Svelgfoss, og skapte dermed bysamfunnene Rjukan og Notodden.
I 1934 bygget Norsk Hydro verdens første kommersielle tungtvannsanlegg på Vemork på Rjukan. Det var den senere nobelprisvinneren Odd Hassel som fortalte Norsk Hydro at de faktisk produserte tungtvann, og at han godt kunne drikke dette vannet. Anlegget ble drevet av tyskerne sammen med Norsk Hydro under andre verdenskrig, og senere sabotert flere ganger av de allierte styrkene. Se egen artikkel om Vemork-aksjonen.
I dag er kraftstasjonen gjort om til Norsk Industriarbeidermuseum hvor man forteller Rjukan og industriarbeiderens historie, i tillegg til krigs- og sabotasjehistorien som er knyttet til stedet.
Etter 1960 ble det meste av salpeterproduksjonen på Rjukan overført til Hydros fabrikkanlegg på Herøya i Porsgrunn. Noe industri finnes fremdeles på Rjukan, blant annet eksportbedriftene Scana Skarpenord, Yara og Eka Chemicals. Rjukan hadde også Telemarks første generatorbil som kom til Rjukan allerede i juni 1940.
Generatoren var innkjøpt av Tinn kommune og ble montert på en buss som tilhørte Tinn Billag. Bussen gikk ruta Tessungdalen – Austbygda – Rjukan. Generatoren var levert av Strømmen verksted.
== UNESCOs verdensarvliste ==
Rjukan ble oppført på UNESCOs Verdensarvliste sammen med Notodden som Rjukan-Notodden industriarv den 5. juli 2015, for Verdensarv med fremragende universell verdi.
Rjukan ble i 2009 oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste, sammen med Notodden, og Odda og Tyssedal. I januar 2013 besluttet Miljøverndepartementet at serienominasjonen skulle splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og i fase 2 ble det jobbet videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016, noe det siden ikke er blitt noe med. I januar 2014 ble verdensarvsøknaden sendt til UNESCO. Rjukan og Notodden blir her foreslått listeført som fremragende representanter for den andre industrielle revolusjonen og nominasjonen består av fire komponenter: industri, vannkraft, transportsystemer, fabrikkbyer. Søknaden ble bearbeidet og godkjent av UNESCOs rådgivende organ ICOMOS 15. mai 2015, og kom opp til endelig adoptering på UNESCOs Verdensarvliste i Bonn klokka 09.30 den 5. juli 2015, 108 år og 1 dag etter at Sam Eyde besluttet at byen Rjukan skulle bygges. Rjukan-Notodden industriarv ble listeført under kriterium II og IV, med følgende, fremragende universelle verdi:
Located in a dramatic landscape of mountains, waterfalls and river valleys, the site comprises hydroelectric power plants, transmission lines, factories, transport systems and towns. The complex was established by the Norsk-Hydro Company to manufacture artificial fertilizer from nitrogen in the air. It was built to meet the Western world’s growing demand for agricultural production in the early 20th century. The company towns of Rjukan and Notodden show workers’ accommodation and social institutions linked by rail and ferry to ports where the fertilizer was loaded. The Rjukan-Notodden site manifests an exceptional combination of industrial assets and themes associated to the natural landscape. It stands out as an example of a new global industry in the early 20th century.
== Hagebyen Rjukan ==
Vesentlige deler av Rjukans boligmasse ble opprinnelig bygget etter hagebyens prinsipper. Magnus Poulsson var en av de sentrale arkitektene som Norsk Hydro benyttet til dette arbeidet.
=== Bydeler ===
Krosso, Bøhagen, Flekkebyen, Rødbyen, Bøen, Granli, Saaheim, Ingolfsland, Tveito, Bjørkhaug, Øverland, Svadde, Tvergrot (øst for sentrum) og Dale Bakhus.
=== Kirker ===
Rjukan kirke, St. Johannes katolske kapell, Frøystul kirke, Baptistkirken, Dal kirke, Filadelfia. I tillegg har Jehovas vitner Rikets sal på Svadde.
=== Skoler ===
Rjukan barneskole, Rjukan ungdomsskole, Rjukan videregående skole, Miland skole, Tinn Montessoriskole, Rjukan Voksenopplæring.
=== Parker ===
Gunnar Sønstebys park (tidligere kjent som Adminiparken), Tveitoparken, Rallarparken, Bråvollparken, Ja-parken og de to småparkene Vaskekoneparken og Rjukanhusparken.
== Næringsliv ==
=== Turisme ===
Så tidlig som i 1935 ble det sendt ut en brosjyre rikt utstyrt med bilder: «Reis til Rjukan – eventyrbyen». Rjukan var den første byen i Norge som markedsførte seg direkte til turister.Rjukan satser i dag i stor grad på turisme. Blant attraksjonene er skimuligheter, fjellvandring, historie, og isklatring. Rjukan blir sett på som en av de bedre destinasjonene i Europa for isklatring, med mange fosser og stabil is i en lang sesong.
Naturforholdene har gjort Rjukan til et attraktivt område for fritidsboliger. De mest kjente områdene er Gaustablikk og Møsvatn/Skinnarbu. Fylkesvei 37, som også er Sam Eydesgate gjennom byen, er hovedveien til og fra Rjukan. Sam Eydesgate gjennom byen er 7 kilometer lang, og Norges lengste hovedgate. På vinteren er det to lyskastere som lyser opp fjellveggene i Rjukan sentrum.
Norges 19. høyeste byggverk ligger på Rjukan: Saaheim kraftverk, kjent som Saaheimsoperaen, rager 60 meter over bakken.
== Kultur ==
Byen har flere festivaler og byfester, som Rjukan Rockfestival (nedlagt etter 19 år i 2019), Rjukan Trubadurfestival og Solfesten, som byen feirer rundt tiden da solen når Fabrikkbrua 12. mars. Byen feiret 100-årsjubileum i 2008. I august 2009 ble det feiret 100-årsjubileum for Rjukanbanen, og da ble både toget og tinnsjøfergene på Mæl satt i drift for noen dager.
=== Årlige arrangementer ===
Solfesten, Rjukan Matfestival, Kjerringsveiven, Marispelet ved Rjukanfossen, FIS World Cup Telemark, Rjukan Rockfestival, Rjukan Trubadurfestival, Bilens dag på Rjukan, Rjukan Ice Festival, TelemarkHelten, Tinnsjøtreffet, Viking Challenge, Norseman Xtreme Triathlon.
== Severdigheter ==
Rjukan - Notodden Industriarv på Unescos verdensarvliste.
Vemork med Norsk Industriarbeidermuseum med Tungtvannskjelleren og Vemorkjuvet.
Såheim kraftverk med med den opplyste Tungtvannskolonna.
Mår kraftverk med verdens lengste innendørs tretrapp (3875 trinn).
Solspeilet som lyser ned på Rjukan torg.
Krossobanen med Gvepseborgs panoramarestaurant og Solstien.
Gaustatoppen 1883 moh. med turisthytta Gaustahytta like nedenfor toppen.
Gaustabanen inne i Gaustatoppen.
Hardangervidda nasjonalpark.
Hardangervidda Villreinsenter avdeling Sør på Skinnarbu.
Rjukanbanen
Tinnsjøfergene MF «Storegut» og DF «Ammonia»
Tinn museum
Rjukanbadet
Turisthistorisk senter er i ferd med å bli dannet ved Krokan Turisthytte.
== Fosser ==
Kvitåi, Rjukanfossen, Haugsfossen, Tjønnstabergfossen, Pissern. Det er mange småfosser og bekker oppover i Vestfjorddalen, men ikke alle har navn.
== Kollektivtransport ==
=== Busstrafikk ===
Tinn Billag drev inntil 2019 kollektivtrafikken i byen, da Vy overtok etter å ha vunnet anbudskonkurranse for de neste 8 årene. Rjukanekspressen har flere daglige avganger mellom Rjukan – Notodden – Kongsberg – Drammen – Oslo og Rjukan – Notodden – Skien – Porsgrunn.
=== Flyplass ===
Nærmeste flyplass er 7 mil fra Rjukan. Notodden flyplass, som er en ruteflyplass som går til og fra Bergen (Flesland). Notodden lufthavn ligger på industriområdet Tuven vest for Notodden by. Nest nærmest er Torp flyplass ved Sandefjord er 17 mil fra Rjukan, mens Oslo lufthavn Gardermoen er tredje nærmeste 20 mil unna.
== Lokale media ==
Rjukan Arbeiderblad (RA) er lokalavisa for Rjukan og Tinn, med nattavis og 3 papirutgivelser i uken, og utgir samtidig PDF-avis. RA holder til i Storgata 29A.
Radio Rjukan (RR) er lokalradioen for Rjukan og Tinn. RR holder til i gamle Rjukan stasjon på Jernbaneplassen. RR har også lokal nettavis.
De to mediehusene inngikk i 2018 et samarbeid for å styrke lokale medier, og for å få RA på nett med nettavis. Samarbeidet har fortsatt etter prøveperioden.
== Idrett ==
Breddeidretten har vært viktig på Rjukan i alle år. Største idrettslag er fleridrettslaget Rjukan Idrettslag, som ble stiftet i 1911, og som består av 15 ulike grupper.
Viktigste toppidrettssatsing er gjennom Stiftelsen Rjukan Idrett, som er en integrert del av Rjukan videregående skole.
Rjukan stod som fast arrangør for World Cup i skiidretten Telemark inntil koronapandemien i 2020, og avholdt VM i telemarkski i 2011 og 2019. Fra 2020 har det ikke blitt avholdt.
=== Idrettsanlegg ===
Rjukanhallen
Saaheimhallen
Rjukanbadet
Bjørn Myhres Plass
Rjukan Stadion
Rjukan Sandbane
Saaheim Sandhall
Rjukan Golfbane er etablert på Miland.
Tungtvannskjeller'n Treningssenter
Rjukan klatrepark
Kvitåvatn Langrenns- og Aktivitesarena
== Vennskapsbyer ==
Varkaus
Sandviken
Nakskov var også vennskapsby inntil 2011, da Nakskov i brevs form meddelte Rjukan at de av rasjonaliseringsårsaker ønsket å trekke seg som vennskapsby.
== Personer med tilknytning til Rjukan ==
Sam Eyde (1866–1940), industrileder
Kristian Birkeland (1867–1917), professor (fysikk)
David Welander (1896 - 1971), salmedikter, offiser i Frelsesarmeen
Jon Snersrud (1902-1986), OL-utøver og bronsemedaljevinner i kombinert, OL i St. Moritz 1928.
Leif Tronstad (1903–1945), kjemitekniker, motstandsmann, Vemork-aksjonen
Else Poulsson (1909–2002), tegner, designer og tekstilkunstner
Gunnar Syverstad (1910–1945), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Knut Haukelid (1911–1994), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Arne Kjelstrup (1913–1995), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Knut Lier-Hansen (1916–2008), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Knut Magne Haugland (1917–2009), motstandsmann, Vemork-aksjonen og ekspedisjonsmedlem på Kon-Tiki
Jens-Anton Poulsson (1918–2010), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Gunnar Sønsteby (Kjakan) (1918–2012), motstandsmann, Oslogjengen
Einar Skinnarland (1918–2002), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Claus Helberg (1919–2003), motstandsmann, Vemork-aksjonen
Lillian Gabrielsen (1923-2019), motstandskvinne
Anton Blom (1924–2012), journalist, utenrikskorrespondent (NRK) og forfatter
Kjell Holler (1925–2000), politiker (Ap) og industrileder, statsråd 1959-63, direktør i Televerket 1980-1991.
Jan-Petter Blom (1927-2021), professor (sosialantropologi) ved UiB
Per Pynten (1933–2013), lokalhistoriker, overingeniør og laboratoriesjef ved Hydro Rjukan fabrikker.
Reidar Engell Olsen (1933-), tidl. ordfører (Ap) i Tinn (kommune), statssekretær 1973-79.
Olav Anton Haugen (1934-), professor emeritus (medisin) ved NTNU
Bernt Eggen (1944-), forfatter
Bernt Ivar Eidsvig (1953-), katolsk biskop av Oslo
Tom Bråthen (1953-), sanger og country-artist
Olav Ulleren (1954-), ordfører (Sp) i Tinn (kommune), statssekretær 1999–2000, direktør i Kommunenes Sentralforbund (KS) 2002-2009.
Stein Lier Hansen (1955-), statssekretær (Ap), direktør i Norsk Industri
Øivind Berg (1955-), forfatter
Tom Nilsen (1958-), lokalhistoriker, forfatter
Øystein Mæland (1960-), lege og politiker (Ap), statssekretær, politidirektør (2011-12), direktør for Akershus universitetssykehus (Ahus) fra 2014.
Jørn Lande (1968-), vokalist
== Se også ==
Vemork-aksjonen
Rjukanfossen
Revolusjonsfanen fra Rjukan
Gaustatoppen
Vestfjorddalen
Krossobanen
Rjukanbadet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rjukan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Rjukan turistkontor
Radio Rjukan
Rjukan Arbeiderblad
Rjukan lag av Norske Redningshunder, K9 saves lives
Tinn kommune
Rjukan Fjellsportgruppe Arkivert 5. desember 2006 hos Wayback Machine.
Rjukanbadet
Rjukan gjestegård
Rjukan skisenter
Historiske fotografier fra Rjukan og omegn ca. 1880–1948 i Nasjonalbibliotekets arkiv
Kjerringsveiven
Postkort fra Tinn
Poststempler fra Tinn | | befolkningsår = | 8,045 | 8,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erkebiskop | 2023-02-04 | Erkebiskop | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-05', 'Kategori:Kirkelige titler', 'Kategori:Religiøse ledere innen kristendommen'] | En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur.I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop.
Det betyr at erkebiskopens rang over biskopen først og fremst gjelder administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt.
En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter (se metropolitt), hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som i noen kirkesamfunn da kalles suffraganer). I vest er de fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status.
I Den katolske kirke finnes også titulærerkebiskoper, på samme måte som man har titulærbiskoper. De har samme formelle rang som erkebiskoper, men leder ikke egne bispedømmer. De fleste av dem arbeider i kirkens administrasjon, den romerske kurie.
| En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur.I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop.
Det betyr at erkebiskopens rang over biskopen først og fremst gjelder administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt.
En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter (se metropolitt), hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som i noen kirkesamfunn da kalles suffraganer). I vest er de fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status.
I Den katolske kirke finnes også titulærerkebiskoper, på samme måte som man har titulærbiskoper. De har samme formelle rang som erkebiskoper, men leder ikke egne bispedømmer. De fleste av dem arbeider i kirkens administrasjon, den romerske kurie.
== Erkebiskoper i Norden ==
Norge fikk sin første erkebiskop i 1153, i Nidaros. Embetet ble nedlagt da kirken i Norge ble underlagt dansk styre ved reformasjonen i 1537. Kirken i Danmark-Norge valgte, da bispetittelen noen år senere ble tatt i bruk igjen, å ikke gjeninnføre erkebispeembetet. I stedet gjorde man biskopen i den politiske hovedstaden – København, for Norges vedkommende Christiania fra 1814 – til ledende biskop med status av fremst blant likemenn (primus inter pares). I Folkekirken i Danmark er dette fortsatt ordningen. I Den norske kirke ble dette i 1917 endret til årlig valg av formann (fra 1932 preses) i Bispemøtet, også her med status som "fremst blant likemenn". Fram til 1998 ble Oslo biskop alltid valgt som preses av biskopene. 1998-2010 ble andre enn Oslo biskop valgt til preses, for fire år om gangen. Fra oktober 2011 har Den norske kirke fast preses, med sete sammen med biskopen i Nidaros – Norges gamle erkebispeby.Kirken i Sverige beholdt ved reformasjonen erkebispesetet i Uppsala, men slik at embetet ikke lenger var overordnet de andre biskopene – bare "fremst blant likemenn". Den evangelisk-lutherske kirke i Finland opprettet sitt erkebispesete i Åbo etter svensk mønster i 1817, da politiske endringer gjorde at kirken ikke lenger var under svensk styre.De fleste lutherske kirker i verden har ikke erkebiskop.
== Erkebiskoper i Storbritannia ==
Den engelske kirke beholdt erkebispeembetet ved reformasjonen på 1500-tallet, med erkebispeseter i Canterbury og York. Erkebiskopen av Canterbury er symbolsk (men ikke kirkerettslig) overhode for Den anglikanske kirke, som består av 44 nasjonale og regionale kirker i alle verdensdeler – der de fleste bruker erkebispetittelen om den ledende biskopen.
== Se også ==
Nidaros erkebispedømme
== Referanser == | En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og biskop (som igjen er avledet av greske episkopos som betyr 'tilsynsmann'). | 8,046 | 8,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/User_Friendly | 2023-02-04 | User Friendly | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske tegneserier', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J.D. "Illiad" Frazer og har vært en av de største og mest populære internettegneseriene siden den første stripen kom ut den 17. november 1997. Den har inspirert mange andre lignende serier som Penny Arcade og PvP.
User Friendly har i tillegg blitt trykket i flere aviser, og er derfor verdens første tegneserie til å ta turen fra internett til trykket medium.
| User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J.D. "Illiad" Frazer og har vært en av de største og mest populære internettegneseriene siden den første stripen kom ut den 17. november 1997. Den har inspirert mange andre lignende serier som Penny Arcade og PvP.
User Friendly har i tillegg blitt trykket i flere aviser, og er derfor verdens første tegneserie til å ta turen fra internett til trykket medium.
== Bibliografi ==
Flere samlebøker har blitt trykket:
User Friendly ISBN 1-56592-673-0
Evil Geniuses in a Nutshell ISBN 1-56592-861-X
The Root of All Evil ISBN 0-596-00193-2
Even Grues Get Full ISBN 0-596-00566-0
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Dust Puppy's første opptreden i User Friendly, 3. desember, 1997
Dust Puppy's og Erwins første sang, 8. februar, 1998
Dust Puppy's rollebeskrivelse | User Friendly er en daglig tegneseriestripe om en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor, eller nerdehumor. Den er skrevet og tegnet av J. | 8,047 | 8,047 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bob_Dylan | 2023-02-04 | Bob Dylan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bob Dylan', 'Kategori:Folkemusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Akademie der Künste', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Munnspillspillere fra USA', 'Kategori:MusiCares Person of the Year', 'Kategori:Nobelprismottakere i 2016', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Oscar-vinnere (sang)', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Duluth', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Pulitzerpris-vinnere', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traveling Wilburys', 'Kategori:Æresdoktorer'] | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
| Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år.
I de senere år har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av Martin Scorsese og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til å befeste en enestående posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en fin sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.Mange av Dylans mest kjente sanger er fra 1960-tallet, da han ofte ble omtalt som «talsmann for en generasjon», og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske motkulturen. Sanger som «Blowin' in the Wind» og «The Times They Are A-Changin'» ble viktige for borgerrettsbevegelsen i USA og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps på Billboards singelliste med «Murder Must Foul» fra albumet Rough and Rowdy Ways.Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av 1980-tallet. Han har også opptrådt sammen med en rekke kjente artister: The Band, Tom Petty, Joan Baez, George Harrison, Grateful Dead, Johnny Cash, Willie Nelson, Paul Simon, Eric Clapton, Patti Smith, Emmylou Harris, Bruce Springsteen, U2, The Rolling Stones, Joni Mitchell, Jack White, Merle Haggard, Neil Young, Van Morrison, Ringo Starr og Stevie Nicks. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som låtskriver som hans viktigste.
Gjennom årene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet både Grammy, Golden Globe og Academy Award, og han har blitt tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, Nashville Songwriters Hall of Fame og Songwriters Hall of Fame. I 1999 ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det 20. århundre av TIME Magazine.I 2004 ble han listet som nummer to på magasinet Rolling Stone sin kåring «Greatest Artist of All Time», kun slått av The Beatles. I 2015 ble han av Rolling Stone rangert som den beste låtskriveren foran McCartney, Lennon og Chuck Berry.
Han har blitt nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og mottok den i 2016.
I april 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som første rockemusiker.
Dylan ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje.Albumet Modern Times kom ut den 29. august 2006 og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet Rolling Stone utropte Modern Times til årets album.
== Liv ==
=== Opphav og oppvekst ===
Robert Allen Zimmerman (jødisk navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota i USA, og vokste opp i Hibbing, Minnesota, nordvest for Lake Superior. Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. århundre på grunn av pogromer. Bestemoren Florence Edelstein ble født i Kaunas (i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til Halifax sammen med foreldrene B'chezer og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing, Minnesota. B'chezer døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone av russisk herkomst, og deres datter, Beatrice («Betty») giftet seg 19 år gammel med Abraham Zimmerman fra Duluth. Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra Odessa ved Svartehavet. På den tiden var det mange jøder som utvandret på grunn av pogromer i tsarens Russland. Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var så liten at de ikke hadde egen rabbiner. Før sin bar mitzvah skulle 12 år gamle Robert bli opplært i toraen og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. Deretter gikk han ned i kafeen for å høre på Hank Williams, Little Richard og Elvis. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker. Som gutt lyttet Dylan til programmet Grand Ole Opry på lørdagskveldene.Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice («Beatty»), bodde i Duluth til Robert var syv år gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk polio og ikke kunne fortsette i sin stilling i Standard Oil.Robert brukte mye av tiden på å høre på radio, først blues og country, og etter hvert på tidlig rock and roll. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet – The Golden Chords – holdt sammen lenger. Da de fremførte låta «Rock and Roll is Here to Stay» (opprinnelig av Danny & the Juniors), i en talentkonkurranse på skolen, var de så støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens årbok fra 1959 skrev den unge Zimmerman at han planla å bli med i Little Richards band. Samme år opptrådte han to ganger sammen med Bobby Vee, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme år til Minneapolis for å gå på universitetet i Minnesota. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for amerikansk folkemusikk. I et intervju med magasinet Playboy fra 1978 fortalte han at det som fikk ham til å bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av Odetta i en butikk.Snart begynte Zimmerman å opptre på kafeen The Ten O'Clock Scholar som lå like ved campus. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i Dinkytown (et område i Minneapolis nær universitetet) og «lånte» plater av andre folk-entusiaster.
Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte å introdusere seg selv som «Bob Dylan». Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten Dylan Thomas, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet «Dillon». Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas. «Dylan» kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien Gunsmoke.
=== Familie ===
Dylan giftet seg med Sara Lownds den 22. november 1965; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den 6. januar 1966. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen: Jesse Byron, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og Jakob Luke (født den 9. desember 1969). Dylan adopterte også Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født 21. oktober 1961, nå gift med musiker Peter Himmelman). I løpet av 1990-tallet ble Jakob Dylan kjent som vokalisten i bandet The Wallflowers. Jesse Dylan er filmregissør og suksessfull forretningsmann.
Bob og Sara Dylan ble skilt den 29. juni 1977.I juni 1986 giftet Dylan seg med Carolyn Dennis (også kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange år.Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født 31. januar 1986. Paret ble skilt i oktober 1992. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av Howard Sounes' Dylan-biografi, Down the Highway: The Life Of Bob Dylan i 2001.
=== Religion ===
Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av områdets lille jødiske samfunn, og i mai 1954 hadde Dylan sin Bar mitsva. En periode sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en «gjenfødt» kristen. Fra januar og frem til april 1979 deltok Dylan i bibelstudieklasser på Vineyard School of Discipleship i Reseda, Sør-California.
Flere medlemmer av Dylans band (Steven Soles og David Mansfield) hadde på dette tidspunkt allerede blitt kristne eller «født på ny», og sluttet seg til Vineyard-bevegelsen. Én av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte også Vineyard-menigheten. På et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for åndelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: «Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved å si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.».Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til å delta på bibelkurset Vineyard School of Discipleship – et kurs som pågikk fire dager i uken over en periode på tre måneder – i første omgang reagerte negativt: «Jeg kan på ingen måte bruke tre måneder på dette. Jeg må snarest mulig gjenoppta turnévirksomheten. Men en dag da jeg våknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til å stå opp, for så å sette meg i bilen og kjøre av gårde til bibelskolen.»
Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt på Jesu liv, Bergprekenen, hva det innebærer å være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.
Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: «Det jeg lærte på bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd på hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til å sette ord på.»Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, også hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren når han begav seg til Vineyard-menigheten, i håp om å få bilder av ham på vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt på hans nyvunne tro. Kort tid før John Lennon ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen «Serve Yourself», som en negativ respons på Dylans «Gotta Serve Somebody». Leonard Cohen ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I 1997 fortalte han David Gates fra Newsweek:
Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som «Let Me Rest on a Peaceful Mountain» eller «I Saw the Light» — det er min religion. Jeg er ikke påvirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror på sangene.
I et intervju publisert i The New York Times den 28. september 1997, meldte journalist Jon Pareles at «Dylan sier han nå ikke tilhører noen organisert religion.».Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 årene, som en tilhenger av Chabad-Lubavitch-bevegelsen og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners bar mitsvaer. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har «dukket opp» et par ganger på jødisk nyttårsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.
For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i Atlanta, Georgia den 22. september 2007 (Jom Kippur), og ble kalt opp til Torahen for den sjette aliyah.Dylan har likevel fortsatt å spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har også kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro – som i et intervju fra 2004 med 60 Minutes, hvor han fortalte Ed Bradley at «den eneste personen du må tenke deg om to ganger om å lyve til er enten deg selv eller Gud». Han forklarte også sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med «sjefskommandøren – på denne jorden og i en verden vi ikke kan se».Det er på det rene at mange av Dylans senere tekster, på samme måte som hans tekster fra 1960- og 1970-årene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, både fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt å gi uttrykk for hans personlige tro. I boka Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford å finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror på Jesus som Messias.
== Karriere ==
=== Til New York og platekontrakt ===
Dylan sluttet på universitetet etter et knapt år. I januar 1961 flyttet han til New York, for å opptre og for å besøke sitt idol Woody Guthrie, som lå på dødsleiet på et sykehus i New Jersey. Guthrie var for Dylan en åpenbaring, og den største påvirkningen på hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan også Guthries venn, musikeren Ramblin' Jack Elliott. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott. I New York ble han kjent med den irske gruppen Clancy Brothers som påvirket den unge Dylan. Dylan uttalte at Liam Clancy var den best balladesangeren han hadde hørt. I New York gikk han søndagene for å høre gospel i Madison Square Garden med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra sørstatenes tradisjon som spirituals og blues. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra bibelen viktige ingredienser i Dylans tekster.Fra april til september 1961 spilte Dylan på forskjellige klubber rundt i bydelen Greenwich Village. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i The New York Times etter en opptreden på Gerde's Folk City. Da han ble bedt om å spille munnspill for Carolyn Hester, fanget han oppmerksomheten til John Hammond, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med Columbia Records i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november. Debutalbumet Bob Dylan inneholdt blues, folk og gospel, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første året, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig. Johnny Cash jobbet for det samme selskapet og forsvarte også Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet Broadside Magazine under pseudonymet Blind Boy Grunt. I august 1962 fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.
Da det andre albumet, The Freewheelin' Bob Dylan ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som låtskriver og sanger, og kun uker etterpå var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være Peter, Paul and Marys innspilling av åpningssangen på «Freewheelin»: «Blowin' in the Wind». At Peter, Paul and Marys versjon av «Blowin'» ble en stor hit, etablerte Dylan som låtskriver, og bidro også til å gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev «Blowin' in the Wind» i april 1962 og spilte den inn i juli. Når det gikk nesten ett år før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for å få med nye, og fjerne «utdaterte» sanger (en skjebne som nesten rammet «Blowin'» også). Albumet inneholder da også mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale måter å uttrykke seg på i sangtekster.
Etter Freewheelin ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den såkalte nye «folk movement» som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han Joan Baez. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp på scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans låter og forsøkte å spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan ennå spilte sangene med enkle folk-arrangementer.
=== Protestbevegelsen og Another Side ===
I 1963 var både Baez og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen på møter og demonstrasjoner, blant annet i Washington, D.C. da Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». I januar 1963 var Dylan å se på britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret Madhouse on Castle Street på BBC. Hans neste album The Times They Are a-Changin' viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av «protestsangene» «Ballad of Hollis Brown» og «North Country Blues», finnes to kjærlighetssanger – «One Too Many Mornings» og «Boots of Spanish Leather» – og den Brechtske «The Lonesome Death of Hattie Carroll», der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.
Mot slutten av 1963 følte Dylan seg både manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok Thomas Paine-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet på John F. Kennedy, gikk Dylan full på talerstolen og stilte spørsmål ved komiteens rolle, anklaget dem for å være «gamle og skallede menn» og hevdet at han så noe av seg selv – og alle andre – i morderen Lee Harvey Oswald.
Det neste albumet ble spilt inn på en eneste natt i juni 1964. Another Side of Bob Dylan var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av surrealisme dukket opp i sanger som «I Shall Be Free # 10» og «Motorpsycho Nitemare». Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn på verden på den tiden var de to ikke ironiske kjærlighetssangene «To Ramona» og «Spanish Harlem Incident». «I Don't Believe You» gir hint om rock and roll, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig å se på «It Ain't Me, Babe» som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. «Chimes of Freedom» blandet «protest» med impresjonisme, og «My Back Pages» forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.
I løpet av kort tid i 1964 og 1965 endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte også å leke med intetanende intervjuere og reportere på stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede måter. Da han ble spurt på Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en «cowboy horror movie». Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpå Dylan svarte: «Nei. Jeg spiller min mor».
=== «Going electric» ===
Albumet Bringing It All Back Home kom i mars 1965 og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, «Subterranean Homesick Blues» hadde til og med en musikkvideo, fra D. A. Pennebakers cinéma vérité-dokumentasjon av turneen i England i 1965, Dont Look Back. Albumets tekster pekte både tilbake til beatpoetenes maniske diktning og frem til senere rap og hiphop. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: «Mr. Tambourine Man» og «It's All Over Now, Baby Blue».
Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival. Bandet besto av Mike Bloomfield på gitar, Sam Lay på trommer, Jerome Arnold på bass, Al Kooper på elektrisk orgel og Barry Goldberg på piano; de fleste av disse var hentet inn fra Paul Butterfield Blues Band. Dylan hadde opptrådt to ganger på Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring på buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan nå tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte på den svært dårlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett årsak til misnøyen kom Dylan snart etter på scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: «It's All Over Now, Baby Blue» og «Mr. Tambourine Man»; valget av den første av disse, er ikke vanskelig å se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om «protestsanger». Uavhengig av hva publikumet på Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet. Ewan MacColl skrev like etterpå i magasinet Sing Out!: «Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.» Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen på Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen «Positively 4th Street». Til tross for at Dylan senere har uttalt at han «ikke skriver sanger for kritikere», kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp på West 4th Street i New York.
=== Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde ===
Singelen Like a Rolling Stone ble utgitt den 20. juli 1965 og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. Rolling Stone utropte i 2004 sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».Albumet som fulgte, Highway 61 Revisited, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i Minnesota til New Orleans, og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av Al Kooper og Harvey Brooks fra studiobandet, supplert av Robbie Robertson og Levon Helm (de to spilte på den tiden med Ronnie Hawkins). På den første konserten, på Forest Hills Tennis Stadium møtte de buing, mens den neste konserten, 3. september i Hollywood Bowl, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til Highway 61 Revisited. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent Bob Johnston hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i Nashville. I februar 1966 gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra New York for å bidra. Resultatet ble albumet Blonde on Blonde, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.
For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde – som et høydepunkt i kulturen fra det 20. århundre. I Mike Marqusees ord: «Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, symbolist, modernist and beat poetry, surrealism and Dada, advertising jargon and social commentary, Fellini and Mad magazine, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»Dylan la ut på en «verdensturné» til Australia og Europa. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med munnspill og kassegitar. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med The Hawks i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i Manchester, England (konserten er utgitt som The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «Judas!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «Like a Rolling Stone».
=== Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet ===
Etter europaturnéen dro Dylan tilbake til New York. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen Tarantula. Manageren, Albert Grossman, hadde alt planlagt en omfattende turné for sommeren og høsten. 29. juli 1966 ble Dylan kastet av sin Triumph 500-motorsykkel like ved Woodstock, New York. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til å slippe unna forventningene til «stjerna Bob Dylan». Så snart han var frisk nok til det, begynte han å redigere råmaterialet til filmen Eat the Document, en oppfølger til Dont Look Back, som aldri har blitt offisielt utgitt. I 1967 begynte han å spille inn musikk sammen med The Hawks i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt «Big Pink». Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i 1975 under tittelen The Basement Tapes. Senere samme år spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til The Band, et album på egen hånd: Music From Big Pink i kjelleren i Big Pink. I desember 1967 kom Dylans første album siden ulykken: John Wesley Harding. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til Bibelen og det ville vesten. Både musikalsk og litterært hadde Dylan gått bort fra både sitt tidligere arbeid og fra psykedeliaen som herjet 60-tallet. På albumet finner man «All Along the Watchtower», en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av Jimi Hendrix (siden 1974 har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger på Jesajaboken (21:5-9).
Den 3. oktober 1967 døde Woody Guthrie. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden på mer enn halvannet år på en minnekonsert i januar 1968.
Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. På Nashville Skyline fra 1969 kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med Johnny Cash og hitsingelen «Lay Lady Lay». I august reiste Dylan til England for å opptre på Isle of Wight-festivalen, etter å ha takket nei til å opptre på Woodstockfestivalen.
=== 1970-tallet ===
Dylans arbeider fra det tidlige 70-tallet fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale Greil Marcus innledet sin anmeldelse av albumet Self Portrait fra 1970 med å spørre «What is this shit?». Han var dog ikke den eneste som ga Self Portrait en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplåter, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme år kom New Morning, som av mange ble sett på som et skritt i riktig retning. Det viste seg å ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars 1971 og spilte inn tre låter («Watching The River Flow», «When I Paint My Masterpiece» og «George Jackson»), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II. I november 1971 hadde han flere sessions sammen med beat-poeten Allen Ginsberg, med tanke på Ginsbergs album Holy Soul Jelly Roll. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av William Blake, men ingenting av dette er ennå utgitt.
I 1972 kom Dylan med albumet Pat Garrett & Billy the Kid, som var lydsporet til Sam Peckinpahs film med samme navn, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som «Alias», et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen Knockin' on Heaven's Door var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.
I 1973 gikk Dylans kontrakt med Columbia Records ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet Asylum Records. Samme år spilte han inn albumet Planet Waves med The Band, mens de forberedte seg på en ny turné. Der kunne man høre sangen Forever Young, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet Dylan. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplåter.
I januar 1974 la Dylan og The Band ut på en stor turné i Nord-Amerika. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som Before the Flood. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme år spilte han inn flere av de nye låtene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var på trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til Minneapolis. Her spilte han inn albumet på nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han også tilbake til Columbia Records. I 1975 kom Blood on the Tracks endelig ut, og oppnådde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt stående som et av Dylans aller beste album.
Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede «protestsang» på tolv år, til støtte for bokseren Rubin «Hurricane» Carter, som var dømt for trippeldrap. Det var etter å ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen Hurricane, som ble spilt hver kveld på hans neste turné, Rolling Thunder Revue. Med på turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i Greenwich Village i New York. T-Bone Burnett, Allen Ginsberg, Ramblin' Jack Elliott, Steven Soles, David Mansfield, tidligere frontfigur i The Byrds Roger McGuinn, gitaristen Mick Ronson, Scarlet Rivera, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk på gaten med fiolinkassen på ryggen, og Joan Baez. Det var første gang på mer enn ti år at Baez og Dylan opptrådte sammen. Joni Mitchell slo følge med dem i november. Mens Allen Ginsberg tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis. Sam Shepard var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til å dokumentere turné-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av 1975 og første halvdel av 1976. Underveis ga Dylan ut albumet Desire, der samarbeidet med dramatikeren Jacques Levy viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.
Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen Renaldo & Clara. Den fire timer lange filmen nådde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.
I 1976 spilte Dylan på avskjedskonserten til The Band. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene, Joni Mitchell, Muddy Waters, Van Morrison og Neil Young, er å se i Martin Scorseses mye roste film The Last Waltz fra 1978.
I 1978 kom albumet Street Legal; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio.
==== Født på ny ====
Bob Dylan har gjennom sine over femti år som artist gjennomgått mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært så i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i «den kristne epoken» i overgangen til 1980-tallet. Tiden som «gjenfødt kristen» ble innledet med albumet Slow Train Coming (1979), videreført med Saved (1980) og av mange ansett for å avsluttes med Shot of Love (1981).
Musikalsk og produksjonsmessig anses Slow Train Coming for å være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig å svelge for mange. Flere av studiomusikerne på plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn på grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg på Slow Train Coming var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa Dire Straits). For sangen «Gotta Serve Somebody» fra Slow Train mottok Bob Dylan en Grammy Award i klassen «mannlig vokalist».
Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment å finne store kunstneriske verdier også her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener å se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst – i rettferdighetens navn: «... hvor er bøkene om korfraseringene på «Pressing On» eller om rhodeslyden på «When You Gonna Wake Up»? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill på Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet («When You Gonna Wake Up?», «Are You Ready»), nådesøkende synder («Saving Grace», «Ain’t No Man Righteous») og forundret evangelist («In the Garden»)?»Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp på scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten The Vineyard Fellowship, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De påkaller og føler tilstedeværelsen av den hellige ånd under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre måneders bibelskole og startet samtidig å skrive religiøse sanger.
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før Slow Train Coming – det skulle gå et helt år før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere små prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret. Håvard Rem skildrer i sin monografi Bob Dylan (1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om «Like a Rolling Stone» ønsker artisten bare å snakke om Jesus. Konsertene fikk svært dårlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 år tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket Bob Dylan: Performing Artist (1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke å bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette året. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (Dagbladet, Aftenposten og Arbeiderbladet).
=== 1980-tallet ===
På Saved nådde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om Shot of Love regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den også Dylans første sekulære tekster på to år. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er «Every Grain of Sand», som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av William Blakes diktning.
Mens Dylan i årene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2–3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid å spille flere av sine tidligere hits fra 60-tallet igjen, og fansen vendte på nytt tilbake.
Kvaliteten på Dylans utgivelser på 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet Infidels fra 1983, til Down in the Groove, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i 1988. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av Infidels, hvorav ikke alle fikk plass på albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren Blind Willie McTell; den ble ikke utgitt før i 1991, på The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991.
Dylan har siden 80-tallet vært på turne med sin «Never Ending Tour». I 1981 opptrådte Dylan for første gang i Norge, i Drammenshallen.
=== 1990-tallet ===
For Dylan begynte 1990-tallet med Under the Red Sky (1990), en helomvending fra den alvorlige Oh Mercy. Albumet var dedisert til «Gabby Goo Goo» og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert «Under the Red Sky» og «Wiggle Wiggle». Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn på Dylans fire år gamle datter.Musikere han jobbet med på albumet var blant annet George Harrison, Slash fra Guns N' Roses, David Crosby, Bruce Hornsby, Stevie Ray Vaughan og Elton John. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen dårlige omtaler, og solgte dårlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger på hele syv år.I 1991 ble Bob Dylan opptatt i Minnesota Music Hall of Fame, og i 1992 gjennomførte han en kort turné med Santana.De neste årene kunne man se Dylan gå tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med Good as I Been to You (1992) og World Gone Wrong (1993). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen «Lone Pilgrim»
som ble skrevet av en lærer på 1800-tallet, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med Michael Bolton, der felles sangskriving i 1991 resulterte i «Steel Bars», som ble utgitt på Boltons album Time, Love & Tenderness. Tjuefem år etter at han vakte oppsikt ved å unnlate å opptre ved Woodstockfestivalen deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt Woodstock '94.I 1995 spilte Dylan inn et live show for MTV Unplugged. Han hevdet at hans ønske om å framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av Sony, som insisterte på en opptreden med hans største hits.Opptredenen resulterte i et album (MTV Unplugged) som blant annet inneholdt John Brown; en tidligere ikke utgitt sang fra 1963 som skildrer ødeleggelsen forårsaket både av krig og av jingoisme.
Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd på ranchen sin i Minnesota, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar 1997. Seinere den våren, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn på sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen perikarditt, også kalt hjerteposebetennelse, forårsaket av soppinfeksjonen histoplasmose. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: «Jeg trodde virkelig jeg snart kom til å treffe Elvis.» Midt på sommeren var han tilbake, og tidlig på høsten opptrådte han for Pave Johannes Paul II ved World Eucharistic Conference i Bologna, Italia. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert på Dylans tekst Blowin' in the Wind.I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet Time Out of Mind. Med dets bitre syn på kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger på syv år høyt ansett. Det oppnådde også en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt åpningssangen «Love Sick».
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year" Grammy Award (han var en av mange som opptrådte på The Concert for Bangladesh, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen «Make You Feel My Love» ble covret av Garth Brooks, Billy Joel og Adele Adkins.
I desember 1997 overrakte president Bill Clinton Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i Det hvite hus med hedersomtalen: «Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.»I 1998 opptrådte Dylan på Ralph Stanleys album Clinch Mountain Country i en duett med bluegrass-legenden på «The Lonesome River». Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med Paul Simon. De framførte en del sanger sammen på hverandres show, inkludert I Walk the Line og Blue Moon of Kentucky. (Simon & Garfunkel hadde spilt inn «The Times They Are a-Changin'» på deres debutalbum Wednesday Morning, 3AM og Dylan hadde covret «The Boxer» på sitt album Self Portrait.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause på ti år, i rollen som sjåføren Alfred ved siden av Ben Gazzara og Karen Black i Robert Clapsaddles Paradise Cove.
=== Det 21. århundre ===
I 2000 fikk Dylan en Oscar for beste sang for låta «Things Have Changed» som han skrev til filmen Wonder Boys. Den 11. september 2001 ga han ut albumet "Love and Theft" (sic), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var Tony Garnier, som hadde spilt bass for Dylan i tolv år, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble påvist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren Junichi Sagas bok Confessions of a Yakuza; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.
I de fem årene som skulle gå før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum både til Hank Williams og Johnny Cash. Dylan var med å skrive filmen Masked And Anonymous 2003.
I 2004 ble han utnevnt til «Doctor of Music» ved University of St Andrews, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved Princeton University på 1970-tallet.
I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:
Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about Tom Waits? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about Leonard Cohen? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?
Den biografiske filmen No Direction Home (Martin Scorsese, 2005) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til New York i 1961 til motorsykkelulykken i 1966.
Modern Times, utgitt 29. august 2005, fikk en kritiker til å omtale stemmen hans som «dødsralling». Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi: Time Ouf of Mind, Love and Theft og Modern Times. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene på Modern Times og både Henry Timrod og Ovid. Det utløste en omfattende debatt i The New York Times og andre publikasjoner om «lån» i litterære prosesser.
Fra mai 2006 har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet Theme Time Radio Hour på satellittradioen XM Satellite Radio. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller «Hallo». Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange nokså obskure innspillinger fra 1930–1950-årene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg på programmet. Fra 2007 har BBC sendt programmet i Storbritannia.
Filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, ble sluppet i 2007. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv. Cate Blanchetts rolle inspirert av Dylan anno 1965/1966 fikk mye oppmerksomhet.
Samme år kom en CD-boks med tittelen Dylan som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en remix av Dylans musikk: Den britiske produsenten Mark Ronson ble bedt om å remixe «Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)» fra Blonde on Blonde.
En utstilling av Dylans tegninger og malerier åpnet i Tyskland i oktober 2007.
Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i året i sin «Never Ending Tour». Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer både med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.
Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum, Tempest. Tittelen er hentet fra Shakespeares Stormen og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler Titanics forlis. Albumet inneholder også en hyllest til John Lennon, «Roll On John».
I 2016 ble Dylan tildelt nobelprisen i litteratur, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.
I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene «Shadows in the Night», «Fallen Angels» og «Triplicate» som alle inneholder sanger fra Den store amerikanske sangboka.
Den 27. mars 2020, under koronaviruspandemien gav 78 år gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange «Murder Most Foul». Også denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av Hamlet. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om attentatet mot John F. Kennedy, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, både før og etter mordet på Kennedy. Sangen var innspilt «for noen år siden» og kom overraskende på Dylans store tilhengerskare.
== Turnévirksomhet ==
Dylan har spilt ca. 100 konserter i året på hele 1990-tallet og 2000-tallet, en litt tyngre turnéplan enn de fleste utøvere som startet på 60-tallet.The «Never Ending Tour» fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange år, Tony Garnier. Til noen kritikeres misnøye
er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer på sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.Noen fans har klaget på at etter hvert som kvaliteten på Dylans stemme har blitt dårligere, har han begynt med en teknikk kalt «upsinging», et begrep «dylanologer» benytter til å betegne hans måte å «demontere» melodier ved å avlevere fraser i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.
== Litterært og musikalsk virke ==
Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president Bill Clinton kom inn på i en tale,
«Han hadde sannsynligvis større påvirkning på min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for å behage andre».Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.
Ved siden av musikken har også tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og Leonard Cohen har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer; de var både venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid. I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i Chelsea Hotel. Begge hadde John H. Hammond som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere på den tiden. Begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004). New York Times (1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi. Cohen nevnes som en av de få popmusikere med lyrikk på bortimot Dylans nivå. Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere. Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og «liturgiske» - eller som bønner ifølge Dylan. Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.» Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain». Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere så kjente Hallelujah.
== Plateutgivelser ==
Hovedartikkel: Bob Dylans diskografiBob Dylans diskografi besto ved årsskiftet 2018/2019 av 36 studioalbum, 91 singler, 13 konsertalbum, fjorten album i The Bootleg Series og 19 samlealbum.
=== Med Traveling Wilburys ===
Album utgitt med bandet Traveling Wilburys.
Traveling Wilburys Vol. 1 (1988)
Traveling Wilburys Vol. 3 (1990)
== Bokutgivelser ==
Tarantula. 1971
Writings And Drawings (1972)
Lyrics: 1962 - 1985
Drawn Blank (1994)
Chronicles: Vol. One (2004)
Lyrics: 1962–2001 (2004)
The Bob Dylan Scrapbook 1956–1966 (2005) (kreditert Dylan, selv om teksten er skrevet av Robert Santelli i Experience Music Project)
== Priser og utmerkelser ==
We live in a time of great lyricist-songwriters — Leonard Cohen, Paul Simon, Joni Mitchell, Tom Waits — but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.
2016: Nobelprisen i litteratur. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016. Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm våren 2017. Han holdt også foredraget som er en forutsetning for å få prispengene. Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av Azita Raji, USAs ambassadør til Sverige. Patti Smith fremførte Dylans «A Hard Rains A-Gone Fall» under seremonien i 2016.Musikktidsskriftet Rolling Stone rangerer Dylan som tidenes beste låtskriver.
== Se også ==
Liste over Bob Dylans opptredener i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Botvar, Pål Ketil, Kvalvaag, Robert W., Aasgaard, Reidar, red. (2011): Bob Dylan : mannen, myten og musikken, ISBN 978-82-8265-019-9
Cott, Jonathan, red. (2006): Bob Dylan – The Essential Interviews, New York: Wenner Books
Dylan, Bob (2016): The Lyrics: 1961-2012, kommentert utgave, Simon & Schuster
Gray, Michael (2001): Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
Heylin, Clinton (2001): Bob Dylan: Behind the Shades Revisited, HarperEntertainment
Horgar, Fartein; Myhr, Petter Fiskum; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012): Bob Dylan leksikon, Historie & kultur, ISBN 9788292870679
Jørgensen, Karsten (2000): Bob Dylan-leksikon, København, ISBN-13 9788721012212
Marqusee, Mike (2005): Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s, Seven Stories Press
Myhr, Petter Fiskum (2001): Bob Dylan – jeg er en annen, Nidrosia forlag, ISBN 9788292010020; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se omtale
Rem, Håvard (1999): Bob Dylan, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Ricks, Christopher (2005): Dylan's Visions of Sin, Harper Perennial
Red, et al (2007): «Bob Dylan», temanummer i tidsskriftet Agora 01-02/2007. Se Innholdsfortegnelse for de enkelte essayer og skribenter
Shelton, Robert ([1986] 1997): No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan, Da Capo Press
Sounes, Howard (2001): Fortellingen om Bob Dylan (originaltittel: Down the Highway: The Life of Bob Dylan, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn. ISBN 82-496-0077-0.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Bob Dylan – sitater
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) Bob Dylan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bob Dylan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Expecting Rain – fanside
Bob Dylan musikkanmeldelser
(en) Bob Dylan på Internet Movie Database
(no) Bob Dylan hos Sceneweb
(sv) Bob Dylan i Svensk Filmdatabas
(da) Bob Dylan på Filmdatabasen
(da) Bob Dylan på Scope
(fr) Bob Dylan på Allociné
(en) Bob Dylan på AllMovie
(en) Bob Dylan hos Rotten Tomatoes
(en) Bob Dylan hos The Movie Database
(en) Bob Dylan hos Internet Broadway Database
(en) Bob Dylan på Apple Music
(en) Bob Dylan på Discogs
(en) Bob Dylan på MusicBrainz
(en) Bob Dylan på SoundCloud
(en) Bob Dylan på Spotify
(en) Bob Dylan på Songkick
(en) Bob Dylan på Last.fm
(en) Bob Dylan på Genius — sangtekster
(en) Bob Dylan på AllMusic
Bob Dylan på Twitter
Bob Dylan på Facebook
Bob Dylan på Instagram
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på YouTube
Bob Dylan på Myspace | Bob Dylan (IPA: dɪln, født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth i Minnesota i USA) er en amerikansk musiker, sanger, låtskriver, poet og forfatter som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 50 år. | 8,050 | 8,050 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.