url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Merck_(tysk_selskap) | 2023-02-04 | Merck (tysk selskap) | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Darmstadt', 'Kategori:Etableringer i 1668', 'Kategori:Tyske farmasøytiske selskaper'] | Merck KGaA er et tysk forskningsfokusert kjemisk, farmasøytisk og biovitenskapelig konsern med hovedkontor i Darmstadt i Hessen. Firmaet ble grunnlagt i 1668 og er verdens eldste kjemiske og farmasøytiske selskap. Det har ca. 50 000 ansatte i 70 land. Det opererer i Europa, Afrika, Asia, Oseania og Amerika, og har sine viktigste forskningssentre i Darmstadt, Boston, Tokyo og Beijing. Merck bidro sterkt til utbredelsen av legemiddelet morfin på 1800-tallet. Merck er notert på Frankfurt-børsen og inngår i DAX-indeksen over de største selskapene. I 2014 lå omsetningen på ca. 100 milliarder kroner og overskuddet på rundt 15 milliarder kroner. Firmaets juridiske navn har vært Merck KGaA siden 1995; firmaet markedsføres under varemerket Merck.
| Merck KGaA er et tysk forskningsfokusert kjemisk, farmasøytisk og biovitenskapelig konsern med hovedkontor i Darmstadt i Hessen. Firmaet ble grunnlagt i 1668 og er verdens eldste kjemiske og farmasøytiske selskap. Det har ca. 50 000 ansatte i 70 land. Det opererer i Europa, Afrika, Asia, Oseania og Amerika, og har sine viktigste forskningssentre i Darmstadt, Boston, Tokyo og Beijing. Merck bidro sterkt til utbredelsen av legemiddelet morfin på 1800-tallet. Merck er notert på Frankfurt-børsen og inngår i DAX-indeksen over de største selskapene. I 2014 lå omsetningen på ca. 100 milliarder kroner og overskuddet på rundt 15 milliarder kroner. Firmaets juridiske navn har vært Merck KGaA siden 1995; firmaet markedsføres under varemerket Merck.
== Historie ==
Friedrich Jacob Merck kjøpte i 1668 Engel-apoteket i Darmstadt. I 1827 begynte Heinrich Emanuel Merck med industriell produksjon av alkaloider. 1889 overtok Georg Merck representasjonen i New York og grunnla datterselskapet Merck & Co.. Selskapene ble splittet etter første verdenskrig da selskapets aktiva i USA ble nasjonalisert og deretter omgjort til et selvstendig amerikansk selskap. Merck KGaA i Darmstadt eies fremdeles overveiende (74 %) av Merck-familien. Merck KGaA eier rettighetene til Merck-navnet i alle land unntatt USA og Canada. Det tidligere datterselskapet Merck & Co. opererer derfor som MSD utenfor USA og Canada, mens Merck KGaA opererer som EMD (forkortelse for «Emanuel Merck, Darmstadt») i USA og Canada.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Merck KGaA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Merck KGaA er et tysk forskningsfokusert kjemisk, farmasøytisk og biovitenskapelig konsern med hovedkontor i Darmstadt i Hessen. Firmaet ble grunnlagt i 1668 og er verdens eldste kjemiske og farmasøytiske selskap. | 7,822 | 7,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soter | 2023-02-04 | Soter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 170-årene', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra provinsen Latina'] | Soter (Soterius, ukjent fødselsdato), ble valgt til pave i 166 (enkelte kilder angir 162 eller 168) og innsatt samme år. Han regjerte inntil sin død i 175 (eller 174).
Soter var fra Fondi i Campania. Det eneste man vet om hans familie er at hans fars navn var Concordius.
Han er kjent som «nestekjærlighetens pave», blant annet fordi han sendte en pengegave til den fattige menigheten i Korint, for at de skulle bruke dem på de fattige og på kristne straffanger. Han skal ha vært den første paven som gjorde noe slikt. Biskopen av Korint, Dionysios, sendte et takkebrev som er nevnt i Eusebius' kirkehistorie, der han fortalte at menigheten ville bevare brevet og lese det opp under gudstjenester. Soter hadde også, muligens i brevet som fulgte gaven, gitt Dionysios en reprimande fordi han var for avslappet overfor syndere, spesielt i forhold til seksuell avholdenhet.Det skal ha vært Soter som innførte påskefeiringen som en fast liturgisk fest. Han skal også ha innført doktrinen om at ekteskapets sakrament kun er gyldig dersom det er velsignet av en prest. Dette er en doktrine som fortsatt består i Den ortodokse kirke, men i Den katolske kirke kan også en diakon velsigne ekteskapet.
Tradisjonelt er han regnet som martyr, men det er ingen sikre kilder for dette. Man vet at han ble gravlagt på Callistus-kirkegården i Roma. Hans minnedag er den 22. april. I 1969 ble denne fjernet fra den romerske kalenderen. | Soter (Soterius, ukjent fødselsdato), ble valgt til pave i 166 (enkelte kilder angir 162 eller 168) og innsatt samme år. Han regjerte inntil sin død i 175 (eller 174).
Soter var fra Fondi i Campania. Det eneste man vet om hans familie er at hans fars navn var Concordius.
Han er kjent som «nestekjærlighetens pave», blant annet fordi han sendte en pengegave til den fattige menigheten i Korint, for at de skulle bruke dem på de fattige og på kristne straffanger. Han skal ha vært den første paven som gjorde noe slikt. Biskopen av Korint, Dionysios, sendte et takkebrev som er nevnt i Eusebius' kirkehistorie, der han fortalte at menigheten ville bevare brevet og lese det opp under gudstjenester. Soter hadde også, muligens i brevet som fulgte gaven, gitt Dionysios en reprimande fordi han var for avslappet overfor syndere, spesielt i forhold til seksuell avholdenhet.Det skal ha vært Soter som innførte påskefeiringen som en fast liturgisk fest. Han skal også ha innført doktrinen om at ekteskapets sakrament kun er gyldig dersom det er velsignet av en prest. Dette er en doktrine som fortsatt består i Den ortodokse kirke, men i Den katolske kirke kan også en diakon velsigne ekteskapet.
Tradisjonelt er han regnet som martyr, men det er ingen sikre kilder for dette. Man vet at han ble gravlagt på Callistus-kirkegården i Roma. Hans minnedag er den 22. april. I 1969 ble denne fjernet fra den romerske kalenderen. | Soter (Soterius, ukjent fødselsdato), ble valgt til pave i 166 (enkelte kilder angir 162 eller 168) og innsatt samme år. Han regjerte inntil sin død i 175 (eller 174). | 7,823 | 7,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Felix_Mendelssohn | 2023-02-04 | Felix Mendelssohn | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 1847', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer rundt Robert og Clara Schumann', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Jacob Ludwig Felix Mendelssohn Bartholdy (født 3. februar 1809, død 4. november 1847) var en tysk romantisk komponist.
Mendelssohn ble født i Hamburg som sønn av en bankier, Abraham, som igjen var sønn av den berømte tysk-jødiske filosofen Moses Mendelssohn. Felix' familie hadde imidlertid konvertert til kristendommen og flyttet til Berlin i 1812. Hans søster var Fanny Mendelssohn (senere Fanny Hensel), som også var en velkjent pianist og komponist.
| Jacob Ludwig Felix Mendelssohn Bartholdy (født 3. februar 1809, død 4. november 1847) var en tysk romantisk komponist.
Mendelssohn ble født i Hamburg som sønn av en bankier, Abraham, som igjen var sønn av den berømte tysk-jødiske filosofen Moses Mendelssohn. Felix' familie hadde imidlertid konvertert til kristendommen og flyttet til Berlin i 1812. Hans søster var Fanny Mendelssohn (senere Fanny Hensel), som også var en velkjent pianist og komponist.
== Liv og virke ==
Mendelssohn fikk pianoundervisning av sin mor da han var seks, og da han var sju ble han undervist av Marie Bigot i Paris. Fra 1818 studerte han komposisjon med Carl Friedrich Zelter i Berlin. Han gjorde antakelig sin første offentlige konsertopptreden i en alder av ni, da han deltok på en kammerkonsert. Han var tidlig en produktiv komponist, og skrev sitt første publiserte verk, en pianokvartett, da han var 13 år gammel. Johann Wolfgang von Goethe møtte den unge Mendelssohn og fikk straks sansen for ham: «Når jeg er trist, kom og muntre meg opp med ditt spill.»
Mendelssohn skrev sin første symfoni da han var 15, og da han var 17 skrev han en ouverture til Shakespeares En midtsommernattsdrøm, som trolig kan sies å være Mendelssohns første velkjente verk (han skrev senere mer musikk til stykket). I 1827 så han for første gang en oppsetning av en av sine operaer, Die Hochzeit des Camacho. Han hadde skrevet flere operaer tidligere.
I 1830 skrev Mendelssohn konsertouverturen Die Hebriden (Hebridene) — et stykke som fremdeles er populært i dag. Det var inspirert av besøk han gjorde i Skottland på slutten av 1820-tallet. Disse besøkene inspirerte også til den tredje symfonien hans, Den skotske symfonien, som ble skrevet i ledige stunder omkring perioden 1830 til 1842. Mendelssohn reiste vidt omkring i Europa i løpet av livet, og et besøk til Italia ga inspirasjon til et av de mest kjente verkene hans, Symfoni Nr. 4, Den italienske — fullført i sin endelige versjon i 1834. Alt i alt skrev Mendelssohn fem symfonier. Han skrev også to klaverkonserter og en berømt fiolinkonsert som er et standardverk for profesjonelle fiolinister.
I tillegg til orkestermusikk skrev Mendelssohn også kammermusikk, inkludert en strykeoktett (1825), pianomusikk, inkludert Lieder ohne Worte og to store oratorier, Paulus (1836) og Elias (1846). Oratoriene var sterkt inspirert av Johann Sebastian Bach — en komponist som Mendelssohn har hovedæren for å ha brakt frem igjen i lyset etter å ha vært noe bortglemt en tid. En særlig viktig hendelse i forbindelse med dette var Mendelssohns svært vellykkede oppsettelse av Matteuspasjonen av Johann Sebastian Bach i 1829.
I 1843 skrev Mendelssohn scenemusikk for Shakespeares skuespill En midtsommernattsdrøm, inkludert den berømte bryllupsmarsjen som blir brukt (særlig brukt for brudens inngang) i mange brylluper. Den andre mest populære bryllupsmarsjen (særlig ved utgangen) er Brudekoret fra operaen Lohengrin av Richard Wagner. Disse to marsjene ble første gang valgt for bruk sammen av prinsesse Victoria, eldste datter av dronning Victoria av Storbritannia og Irland for bryllupet hennes med kronprins Friedrich Wilhelm av Preussen den 25. januar 1858, og har blitt en svært utbredt tradisjon i ettertid.
Mendelssohn slet med dårlig helse i de siste årene av sitt liv, og det er sagt at han var svært melankolsk etter at hans søster, Fanny, døde i mai 1847. Felix Mendelssohn døde den 4. november 1847 i Leipzig. Han ble gravlagt i Berlin, på Gravlundene ved Halleporten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Christoph Schwingenstein: «Mendelssohn-Bartholdy, Felix.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, s. 53–58 (digitalisering).
Wulf Konold: Felix Mendelssohn Bartholdy und seine Zeit. Laaber-Verlag, Laaber 1984, 3. Auflage. 2013, ISBN 978-3-921518-82-3.
Johann Christian Lobe: Ein Quartett bei Goethe i Die Gartenlaube 1867, s. 4–8
Robert Schumann: Erinnerungen an Felix Mendelssohn-Bartholdy, ca. 1848
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Felix Mendelssohn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Felix Mendelssohn Bartholdy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Felix Mendelssohn på Internet Movie Database
(no) Felix Mendelssohn hos Sceneweb
(sv) Felix Mendelssohn i Svensk Filmdatabas
(fr) Felix Mendelssohn på Allociné
(en) Felix Mendelssohn på AllMovie
(en) Felix Mendelssohn hos Internet Broadway Database
(en) Felix Mendelssohn på Apple Music
(en) Felix Mendelssohn på Discogs
(en) Felix Mendelssohn på MusicBrainz
(en) Felix Mendelssohn på Spotify
(en) Felix Mendelssohn på Last.fm
(en) Felix Mendelssohn på AllMusic
(de) Felix Mendelssohn i Deutsche Biographie
(de) Verk av og om Felix Mendelssohn i Deutsche Digitale Bibliothek
Biografiske data Arkivert 21. desember 2016 hos Wayback Machine. www.mendelssohn-stiftung.de
Livsløp, judentum-projekt.deNoter(en) Fritt tilgjengelige noter av Felix Mendelssohn i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Felix Mendelssohn i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Felix Mendelssohn på Mutopia-prosjektet | Moses Mendelssohn (født 6. september 1729 i Dessau i Tyskland, død 4. | 7,824 | 7,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leksikografi | 2023-02-04 | Leksikografi | ['Kategori:Anvendt vitenskap', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Filologi', 'Kategori:Leksikografi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Leksikografi er et fag som tar for seg teoretiske og praktiske problemer ved utarbeiding og bruk av ordbøker og andre oppslagsverk. Sentrale felt innenfor leksikografien inkluderer semantikk (betydningslære), morfologi (bøyingslære) og kontrastiv lingvistikk.
| Leksikografi er et fag som tar for seg teoretiske og praktiske problemer ved utarbeiding og bruk av ordbøker og andre oppslagsverk. Sentrale felt innenfor leksikografien inkluderer semantikk (betydningslære), morfologi (bøyingslære) og kontrastiv lingvistikk.
== Teoretisk og praktisk leksikografi ==
Teoretisk eller metaleksikografi (navnet stammer fra den tyske lingvisten Herbert Ernst Wiegand) er en akademisk disiplin som studerer og skildrer semantiske forhold i ordforrådet til et språk og utvikler teorier om dette og hvordan man lager ordbøker, altså hva man normalt forstår med leksikografisk forskning. Til den teoretiske leksikografi hører også anmeldelse av ordbøker og annen ordbokskritikk.
Praktisk leksikografi vil enkelt og greit si at en forbereder og skriver ordbøker.
De to feltene har nær tilknytning ettersom man må ha gode teoretiske kunnskaper for å lage en god ordbok.
== Teoretiske underinndelinger ==
Den teoretiske leksikografien kan deles inn i tre områder:
Brukerforskningen fokuserer på teorier og metoder for å se på hvordan folk bruker ordbøker, slik at man kan finne prinsipper for å lage bedre ordbøker.
Ordbokskritikken fokuserer på å utarbeide konkrete vurderinger av ordbøker og teorier og metoder for å anmelde disse.
Systematisk ordboksforskning fokuserer på utviklingen av nye teorier eller forbedringer av eksisterende teorier for å utvikle nye og bedre ordbøker.Det fins også andre inndelingskriterier i leksikografien. Man kan for eksempel dele den inn etter antall språk, om man lager ettspråklige eller tospråklige ordbøker. Man kan også skille mellom allmenn og fagspråklig leksikografi.
== Leksikografi i Norge ==
== Litteratur ==
Henning Bergenholtz/Sven Tarp (red.): Manual i fagleksikografi. Systime 1994.
Sandro Nielsen: «Anmeldelse af ordbøger». I: LexicoNordica 10-2003, 27-44.
Sandro Nielsen: «Overvejelser angående det leksikografiske grundlag for en elektronisk bilingval regnskabsordbog», LexicoNordica 9-2002, 173-194.
Sandro Nielsen: «At anmelde og blive anmeldt videnskabeligt». I: LexicoNordica 15-2008, 169-195.
Bo Svensén: Handbok i lexikografi : Ordböcker i teori och praktik Norstedt 2004, ISBN 9172272694
== Ordbøker på nett ==
Bokmålsordboka og Nynorskordboka
== Eksterne lenker ==
Forskergruppe for leksikografi, UiO
Center for Leksikografi Arkivert 7. februar 2022 hos Wayback Machine. i Danmark
Nordisk forening for leksikografi | Leksikografi er et fag som tar for seg teoretiske og praktiske problemer ved utarbeiding og bruk av ordbøker og andre oppslagsverk. Sentrale felt innenfor leksikografien inkluderer semantikk (betydningslære), morfologi (bøyingslære) og kontrastiv lingvistikk. | 7,825 | 7,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aukan | 2023-02-04 | Aukan | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bosetninger i Aure', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal'] | Aukan er et tidligere ferjested på Stabblandet i Aure kommune i Møre og Romsdal. Stedet hadde ferjeforbindelse til Vinsternes i Aure kommune, Edøy i Smøla kommune og Forsnes i Hitra kommune. Ruten Aukan – Vinsternes ble nedlagt da Imarsundsambandet åpnet i januar 2007. Samtidig ble rutene til Edøya og Forsnes erstattet av den nye ruten fra Sandvika på Tustna. | Aukan er et tidligere ferjested på Stabblandet i Aure kommune i Møre og Romsdal. Stedet hadde ferjeforbindelse til Vinsternes i Aure kommune, Edøy i Smøla kommune og Forsnes i Hitra kommune. Ruten Aukan – Vinsternes ble nedlagt da Imarsundsambandet åpnet i januar 2007. Samtidig ble rutene til Edøya og Forsnes erstattet av den nye ruten fra Sandvika på Tustna. | Aukan er et tidligere ferjested på Stabblandet i Aure kommune i Møre og Romsdal. Stedet hadde ferjeforbindelse til Vinsternes i Aure kommune, Edøy i Smøla kommune og Forsnes i Hitra kommune. | 7,826 | 7,826 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Imarsundet | 2023-02-04 | Imarsundet | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjorder i Aure', 'Kategori:Sund i Møre og Romsdal'] | Imarsundet er sundet mellom Stabblandet og Ertvågøya i Aure kommune på ytre Nordmøre. I nord munner sundet ut i Trondheimsleia, og i sør i Vinjefjorden.
Sundet var grense mellom tidligere Tustna kommune og gamle Aure kommune, en av forusetningene for en sammenslåing av de to kommunene, var en ferjefri kryssing av sundet. Frem til januar 2007 var det fergeforbindelse fra Aukan (på Stabblandet) til Vinsternes (på Ertvågsøya), sambandet ble drevet av Møre og Romsdal Fylkesbåtar. I 2007 åpnet Imarsundsambandet, som består av Imarsundbrua fra Aukan til Jørnøya, ny vei over øya, Litjsundbrua mellom Jørnøya og Ervågsøya og ny vei til Vinsternes.
Veien over Imarsundet er bompengefinansiert, bomstasjonen er automatisert og står plassert på Ertvågsøya. | Imarsundet er sundet mellom Stabblandet og Ertvågøya i Aure kommune på ytre Nordmøre. I nord munner sundet ut i Trondheimsleia, og i sør i Vinjefjorden.
Sundet var grense mellom tidligere Tustna kommune og gamle Aure kommune, en av forusetningene for en sammenslåing av de to kommunene, var en ferjefri kryssing av sundet. Frem til januar 2007 var det fergeforbindelse fra Aukan (på Stabblandet) til Vinsternes (på Ertvågsøya), sambandet ble drevet av Møre og Romsdal Fylkesbåtar. I 2007 åpnet Imarsundsambandet, som består av Imarsundbrua fra Aukan til Jørnøya, ny vei over øya, Litjsundbrua mellom Jørnøya og Ervågsøya og ny vei til Vinsternes.
Veien over Imarsundet er bompengefinansiert, bomstasjonen er automatisert og står plassert på Ertvågsøya. | Imarsundet er sundet mellom Stabblandet og Ertvågøya i Aure kommune på ytre Nordmøre. I nord munner sundet ut i Trondheimsleia, og i sør i Vinjefjorden. | 7,827 | 7,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innerbergsalen | 2023-02-04 | Innerbergsalen | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Aure kommune', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tustnastabban'] | Innerbergsalen (908 moh) er et fjell som ligger langs vestsiden av øya Stabblandet på ytre Nordmøre. Fjellet ligger i Aure kommune, og er etter sammenslåingen av Aure og tidligere Tustna kommune, det høyeste fjellet i kommunen. Det er også den høyeste øytoppen i Sør-Norge.Nord for Innebergsalen ligger Stabben (827 moh), og i øst ligger Storøra (905 moh) og Litløra (637 moh). Gården Innerberg, som har gitt navnet til Innerbergsalen, ligger ved foten av fjellet, ved Sålåsundet.
| Innerbergsalen (908 moh) er et fjell som ligger langs vestsiden av øya Stabblandet på ytre Nordmøre. Fjellet ligger i Aure kommune, og er etter sammenslåingen av Aure og tidligere Tustna kommune, det høyeste fjellet i kommunen. Det er også den høyeste øytoppen i Sør-Norge.Nord for Innebergsalen ligger Stabben (827 moh), og i øst ligger Storøra (905 moh) og Litløra (637 moh). Gården Innerberg, som har gitt navnet til Innerbergsalen, ligger ved foten av fjellet, ved Sålåsundet.
== Se også ==
Stabben
Tustnastabban
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tustnafjell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | høyde =907,9 | 7,828 | 7,828 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tammuz | 2023-02-04 | Tammuz | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Tammúz (hebraisk תַּמּוּז [tammúz], akkadisk du-muzu) var den tiende måned i det jødiske religiøse år, den syvende i den arabiske kalender, og er den fjerde måneden i den baylonske kalenderen og det borgerlige jødiske året. Den er en sommermåned, og har 29 dager.
I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Babylonerne tilegnet den fjerde måneden til guden Tammuz, en av deres viktigste guder. Tammuz er ikke nevnt i Bibelen som månedsnavn, men ved å vise til guden av samme navn, vårens og blomstringens gud, som i babylonsk mytologi regjerte i de tre vårmånedene nisan, iyar og sivan, og døde i den fjerde måneden, når sommeren kom.
Så tok han meg med bort til porten som fører inn til Herrens hus på nordsiden. Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus. Da sa han til meg: «Har du sett det, menneske? Men du skal få se noe som er mer avskyelig enn dette.»
Esekiels vitnesbyrd er den eneste direkte omtale av Tammuz i den hebraiske bibelen.
| Tammúz (hebraisk תַּמּוּז [tammúz], akkadisk du-muzu) var den tiende måned i det jødiske religiøse år, den syvende i den arabiske kalender, og er den fjerde måneden i den baylonske kalenderen og det borgerlige jødiske året. Den er en sommermåned, og har 29 dager.
I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Babylonerne tilegnet den fjerde måneden til guden Tammuz, en av deres viktigste guder. Tammuz er ikke nevnt i Bibelen som månedsnavn, men ved å vise til guden av samme navn, vårens og blomstringens gud, som i babylonsk mytologi regjerte i de tre vårmånedene nisan, iyar og sivan, og døde i den fjerde måneden, når sommeren kom.
Så tok han meg med bort til porten som fører inn til Herrens hus på nordsiden. Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus. Da sa han til meg: «Har du sett det, menneske? Men du skal få se noe som er mer avskyelig enn dette.»
Esekiels vitnesbyrd er den eneste direkte omtale av Tammuz i den hebraiske bibelen.
== Rituell sørgeperiode ==
I Babylon ble måneden Tammuz etablert i ære for guden Tammuz. Tammuz oppsto opprinnelig som en sumerisk hyrde-gud, Dumuzid eller Dumuzi, himmelgudinnen Inannas gemal, og i sin akkadiske form gemal til himmelgudinnen Ishtar. Den Levantinske Adonis ("herre"), som ble trukket inn i den greske gudeverdenen, er et annet aspekt av Tammuz som sønn og gemal.Fra og med sommersolverv kom en tid for sorg i det østlige middelhavsområdet og i Midt-Østen. I Egeerhavet markerte man den reduserte daglengden og den drepende sommervarmen og tørken med en seksdagers "begravelse" for guden. Funn av sumeriske tavler bekrefter ham som en årlig liv-død-gjenfødsels-guddom. En myte forteller at Dumuzi ble sendt til underverdenen for å sikre at Inanna kunne gå fri.I kultpraksis ble den døde Tammuz sørget over i det gamle Midtøsten. Steder knyttet til hans død inkluderer blant annet Harran og Byblos. En sumerisk tavle fra Nippur (Ni 4486) lyder:
Hun kan synge sørgesang for deg, min Dumuzid, synge sørgesang for deg, sørge, sørgesang, den kan nå ørkenen - hun kan få den til å nå huset Arali, hun kan få den til å nå Bad-tibira, hun kan få den til å nå Du-šuba, hun kan få den til å nå gjetelandet, til Dumuzids saueflokker.
"O Dumuzid av den veltalende munn, de evig vennlige øyne", gråter hun tårevått, "O du av veltalende munn, de evig vennlige øyne," gråter hun tårevått. "Gutt, mann, herre, søt som daddelen, [...] O Dumuzid!" hun hulker, hun gråter tårevått.
I et syn hos profeten Esekiel ble disse sørgeseremoniene holdt, selv ved døren til tempelet i Jerusalem. Dette fungerte som et bibelsk profeti som uttrykker Herren budskap om hans folks frafallenhet, og tilbedelse av avguder.
== Referanser == | Tammúz (hebraisk [tammúz], akkadisk du-muzu) var den tiende måned i det jødiske religiøse år, den syvende i den arabiske kalender, og er den fjerde måneden i den baylonske kalenderen og det borgerlige jødiske året. Den er en sommermåned, og har 29 dager. | 7,830 | 7,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nis%C3%A1n | 2023-02-04 | Nisán | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Nisán (akkadisk 𒊬𒊒𒄀 Nisanu, hebraisk נִיסָן [nīsan], amharisk lissan) er den første måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen, første vårmåned, måneden da bygg modnet. Navnet har en enda eldre opprinnelse i sumerisk nisag i betydningen "første frukter".
På bibelsk tid hadde jødene to forskjellige kalendere, en religiøs kalender og en jordbrukskalender. Begge disse kalenderne hadde samme navn på månedene, men jordbrukskalenderen begynte med måneden tisjri/etanim i stedet.
Opprinnelig brukte jødene jordbrukskalenderen, som begynte på høsten. Men da israelittene gikk ut av Egypt så erklærte Gud at måneden abib (senere nisán) skulle være deres første måned (2. Mos. 12:1-2; 2. Mos. 13:4). Dermed begynte jødene å bruke den religiøse kalender parallelt med jordbrukskalenderen.
Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Det var da måneden abib endret navn til nisán. Måneden har 30 dager. Vanligvis faller den i mars-april etter den gregorianske kalenderen.Tredje Mosebok foreskriver at påsken skal feires den fjortende dagen i nisán.
| Nisán (akkadisk 𒊬𒊒𒄀 Nisanu, hebraisk נִיסָן [nīsan], amharisk lissan) er den første måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen, første vårmåned, måneden da bygg modnet. Navnet har en enda eldre opprinnelse i sumerisk nisag i betydningen "første frukter".
På bibelsk tid hadde jødene to forskjellige kalendere, en religiøs kalender og en jordbrukskalender. Begge disse kalenderne hadde samme navn på månedene, men jordbrukskalenderen begynte med måneden tisjri/etanim i stedet.
Opprinnelig brukte jødene jordbrukskalenderen, som begynte på høsten. Men da israelittene gikk ut av Egypt så erklærte Gud at måneden abib (senere nisán) skulle være deres første måned (2. Mos. 12:1-2; 2. Mos. 13:4). Dermed begynte jødene å bruke den religiøse kalender parallelt med jordbrukskalenderen.
Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Det var da måneden abib endret navn til nisán. Måneden har 30 dager. Vanligvis faller den i mars-april etter den gregorianske kalenderen.Tredje Mosebok foreskriver at påsken skal feires den fjortende dagen i nisán.
== Referanser == | Nisán (akkadisk 𒊬𒊒𒄀 Nisanu, hebraisk [nīsan], amharisk lissan) er den første måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen, første vårmåned, måneden da bygg modnet. Navnet har en enda eldre opprinnelse i sumerisk nisag i betydningen "første frukter". | 7,831 | 7,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ij%C3%A1r | 2023-02-04 | Ijár | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Ijár eller iyar (hebraisk אִיָּיר [iyyár]) er den andre måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen. Måneden er en vårmåned på 29 dager som normalt havner i april-mai i den gregorianske kalenderen.
I det gamle testamente heter måneden ziv (1. kongebok 6:1, 6:37), et ord for lys. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I den babylonske kalenderen er månedsnavnet Araḫ Āru, blomstringsmåneden.
| Ijár eller iyar (hebraisk אִיָּיר [iyyár]) er den andre måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen. Måneden er en vårmåned på 29 dager som normalt havner i april-mai i den gregorianske kalenderen.
I det gamle testamente heter måneden ziv (1. kongebok 6:1, 6:37), et ord for lys. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I den babylonske kalenderen er månedsnavnet Araḫ Āru, blomstringsmåneden.
== Helligdager i Iyar ==
4 Iyar – Yom Hazikaron
5 Iyar – Jom ha’atsma’ut, Israels nasjonaldag
14 Iyar – Pesach Sheini
18 Iyar – Lag la‘ómer
28 Iyar – Jerusalemdagen
== Referanser == | Ijár eller iyar (hebraisk [iyyár]) er den andre måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen. Måneden er en vårmåned på 29 dager som normalt havner i april-mai i den gregorianske kalenderen. | 7,832 | 7,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pinsebevegelsen | 2023-02-04 | Pinsebevegelsen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1906', 'Kategori:Pinsebevegelsen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Pinsebevegelsen, også omtalt som den pinsekarismatiske bevegelsen og liknende, er en fellesbetegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» (i betydningen bokstavtro) kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. Troende dåp (Det baptistiske dåpssyn) og åndsdåp (dåp i Den hellige ånd) regnes som kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere.
Ordet pinsebevegelsen er et paraplybegrep for alle kirkesamfunn og selvstendige menigheter som bekjenner seg til disse synspunktene. Det finnes herunder hovedsakelig to hovedretninger; Den mest utbredte er den trinitariske pinsebevegelsen, representert ved blant annet pinsebevegelsen i Norge, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel. Den andre hovedretningen er den ikke-trinitariske pinsebevegelsen, representert ved United Pentecostal Church International og Nardus. Pinsemenighetene holder gjerne møter i lokaler med få kirkelige utsmykninger.
| Pinsebevegelsen, også omtalt som den pinsekarismatiske bevegelsen og liknende, er en fellesbetegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» (i betydningen bokstavtro) kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. Troende dåp (Det baptistiske dåpssyn) og åndsdåp (dåp i Den hellige ånd) regnes som kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere.
Ordet pinsebevegelsen er et paraplybegrep for alle kirkesamfunn og selvstendige menigheter som bekjenner seg til disse synspunktene. Det finnes herunder hovedsakelig to hovedretninger; Den mest utbredte er den trinitariske pinsebevegelsen, representert ved blant annet pinsebevegelsen i Norge, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel. Den andre hovedretningen er den ikke-trinitariske pinsebevegelsen, representert ved United Pentecostal Church International og Nardus. Pinsemenighetene holder gjerne møter i lokaler med få kirkelige utsmykninger.
== Pinsevekkelse - pinsebevegelse ==
Pinsebevegelsen er et organisert samarbeid mellom selvstendige frikirkelige menigheter, en del av den større pinsevekkelsen. Helt til å begynne med var pinsebevegelsen og pinsevekkelsen to sider av samme sak. I dag er det etablert mange, litt ulike, retninger, menigheter og samfunn av «pinsevenner». Det er bare i Norden og noen andre steder at det brukes navnet pinsebevegelse (...movement), andre i pinsebevegelsen har navn som Assemblies of God, Church of God, The Full Gospel Church, International Church of the Foursquare Gospel, Elim Foursquare Gospel Alliance.
Begrepet pinsevekkelse dekker det bredere fellesskap. Forskere er uenige om hvor mange pinsevenner det er i verden. Pinsevekkelsen i verden er stor, med oppmot 400 millioner medlemmer . Pinsebevegelsen består av mange ganske ulike frikirkelige menigheter, organisasjoner og samfunn, blant annet Oasebevegelsen, den karismatiske bevegelsen, Jesusbevegelsen, Trosbevegelsen og flere. Pinsevekkelsen er verdens raskest voksende religiøse bevegelse.Begrepet pinsebevegelse er ofte brukt om den klassiske pinsebevegelsen som er det fellesskap som finnes av pinsemenigheter og pinsekirker som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Deres tilhengere kalles pinsevenner. De utgjør omtrent 120 millioner medlemmer Cirka rundt 60 % av disse medlemmene er fra Asia
== Historie ==
Pinsebevegelsen har sitt forbilde i den første kristne menighet slik en kan lese om den i Det nye testamentet. Da pinsevekkelsen brøt fram tidlig på 1900-tallet, var det mange kristne som opplevde at den kristne kirken hadde blitt født på nytt. De mente at opp gjennom kirkehistorien hadde kristendommen kommet litt ut av kurs i forhold til slik den opprinnelig var. Kirkehistorien er full av en konflikt mellom det guddommelige og det menneskelige.
Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet berørte pinsevekkelsen mange mennesker og flere fikk det de kalte en ilddåp. Mange gikk med en lengsel etter en berøring av Den hellige ånd. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Her holdt den afroamerikanske pastoren William J. Seymour vekkelsesmøter under navnet Apostolisk trosmisjon. Tusener opplevde åndsdåpen i denne vekkelsen.
Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og Den hellige ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt uttrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.
Vekkelsen møtte kritikk og det ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet.
Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Han var egentlig på en pengeinnsamlingsreise for reising av et bygg. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og leste tilfeldig i bladet The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der.
== Lære ==
Fordi pinsebevegelsen globalt er organisert som mange selvstendige menigheter eller kirkesamfunn, kan lærespørsmål mellom enkelte grupper i bevegelsen variere noe. Her er de viktigste punkt i bevegelsens lære, syn og forståelse av Guds Ord.
Bibelens ord tolkes ut fra at alt det som står i den er sant, en bibeltro lære og anerkjennelse av hele Bibelen som Guds hellige og ufeilbarlige ord. Samtidig erkjennes at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut. Ved Den hellige ånds hjelp kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet. Pinsebevegelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen.
Åndsdåpen (dåpen i Den hellige ånd) er et urkristent fenomen, og oppstod første gang på pinsedag i Jerusalem, etter Jesu Kristi oppfart til himmelen. (Apostlenes Gjerninger 2. kapittel). Disiplene var samlet. Da falt Ånden over dem, og det forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. De åndsdøpte kristne fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Derfor legger pinsebevegelsen stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinsen. Tungetalen er et tegn på dåp i eller fylde av Den hellige ånd.
Tungetalen regnes som bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Det å tale i tunger spiller dog ikke nødvendigvis like stor rolle hos alle.
Frelse forstås som en aktiv handling fra Guds side, der Han gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse, gjenoppretter forholdet mellom Gud og menneskeslekten, som gikk tapt under syndefallet. Alt dette skjer ved personlig tro, som er en Guds gave.
Nattverden har en sentral plass i bevegelsens gudstjenesteliv, til minne om og forkynnelse av Kristi soningsdød. Nattverden viser til en dyp forening mellom Kristus og hans menighet.
Pinsebevegelsen praktiserer troende dåp etter det baptistiske dåpssyn med full neddykkelse i vann. Å la seg døpe er et frivillig valg. Dåpen er en handling som gjøres på grunnlag av tro og overbevisning. Dåpen er en samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, som ikke regnes som en dåp.
Jesu gjenkomst, tanker om de siste ting og tusenårsriket, spiller en viktig rolle. Det er dog variasjoner innen bevegelsen når det gjelder detaljene i eskatologien.
Pinsebevegelsen har et sterkt syn på Bibelen som Guds ord, og det har vært en av grunnene til at de stort sett har vært avvisende overfor Kirkenes Verdensråd fordi de mener denne økumeniske bevegelsen har hatt et for liberalt bibelsyn.
Nær sagt alle pinsekirker tror på Bibelens åpenbaring av Gud som en hellig treenighet, at det er tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Dette gjelder ikke for den amerikanske pinseretningen United Pentecostal Church International.
Noen pinsevenner legger vekt på tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, og er derfor isrealsvennlige. Noen gir sin støtte til sionisme.
Pinsebevegelsen har alltid hatt et samfunnsengasjement for fattige og utslåtte. Dette gjennom hjelpearbeid og innsamlinger. Den utadrettede misjonsvirksomheten har fokusert på oppbygning av skoler, helsetilbud og å ta vare på landets språk og kultur. Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter er Norges største tiltak i rusomsorgen.
Pinsebevegelsen har et konservativt syn på seksualitet og samliv.
Pinsevenner har ingen særskilt feiring av pinsen, selv om det som skjedde den første pinsen, da ånden falt over disiplene er sentrale bibelord i bevegelsen. De feirer jul og påske slik som for eksempel lutheranere.
== Organisasjon ==
Pinsemenighetene er ofte sterkt kongregasjonalistisk preget, det vil si at hver enkelt menighet er registrert som et selvstendig trossamfunn. Men det er vanligvis god kontakt mellom de forskjellige menighetene. I Skandinavia er den enkelte menighet et selvstendig trossamfunn og tar egne avgjørelser. Rundt om i verden eksisterer det imidlertid også flere større organiserte samfunn, noen med internasjonal utbredelse. Til disse hører Church of God in Christ og Assemblies of God, som begge har sin bakgrunn i USA.
Organisasjonformen innen menighetene kan variere. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik den første kristne menigheten ble organisert. Menighetene ledes av en pastor, ofte kalt en forstander, som virker sammen med flere eldste (også kalt eldstebrødre) eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men i dag er det menigheter som har kvinnelige ledere. I dag har mange menigheter gått over til betegnelsen lederråd istedenfor eldsteråd. Menighetenes øverste organ er menighetsmøtet. Her tar medlemmene i plenum viktige avgjørelser, både praktiske og teologiske.
Kvinnelige talere er ikke uvanlig. Kvinner har fra de første pinsemenigheter ble dannet i Norge blitt brukt som talere på møter.
== Medlemskap ==
Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet, fortrinnsvis den lokale menighet på stedet der de bor. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og de må også bli/være døpt. En kan bare være medlem i ett trossamfunn (menighet). Barn i menighetene som har vokst opp innen bevegelsen, men som ennå ikke er blitt døpt, blir omtalt som tilhørige, mens de som er døpt, omtales som medlemmer.
== Analyse av Pinsebevegelsen ==
Pinsebevegelsen er et religiøst fenomen mer synlig i byene. Men det har tiltrukket betydelige landbefolkninger i Latin-Amerika, Afrika og Øst-Europa. Sosiologen David Martin har kalt oppmerksomhet på en oversikt over den landlige protestantismen i Latin-Amerika, med fokus på innfødte og bondekonvertering til pinsebevegelsen. Den kulturelle forandringen som følge av moderniseringen av landskapet har reflektert på bondeens livsstil. Følgelig har mange bønder - spesielt i Latin-Amerika - opplevd kollektiv omvendelse til forskjellige former for pinsevangelisme og tolket som et svar på modernisering på landsbygda. I Europa finner innvandrere fra det Globale Sør solidaritet i mange pinsekarismatiske menigheter.
== Utbredelse ==
Pinsebevegelsen er en av verdens raskest voksende religiøse bevegelser og det er anslått at det er 600 millioner medlemmer i verden.. Trolig er tallet lavere, mellom 200-400 millioner, avhengig av hvordan en teller .
Selv om kristendommen opplever framgang på mange steder er det stagnasjon i Europa. Men etter kommunismens fall i øst-Europa har kristendommen hatt stor framgang bak det tidligere jernteppet. Særlig karismatiske retninger har hatt stor framgang. Pinsebevegelsen i Romania teller flere hundre tusen medlemmer og Europas største menighet, Hit Church ligger i Budapest .
Den klassiske pinsebevegelsen – Begrepet den klassiske pinsebevegelse benyttes idag, om det fellesskap som finnes av pinsemenigheter og pinsekirker som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Pinsebevegelsen er idag en liten gren av pinsevekkelsen. Denne grenen av pinsevekkelsen har ikke opplevd samme vekst som den karismatiske pinsebevegelsen. Pinsebevegelsens tilhengere kalles pinsevenner, men det er ikke uvanlig at andre i den større pinsevekkelsen også blir omtalt som pinsevenn. Det er anslått at det er ca. 120 millioner medlemmer i den klassiske pinsebevegelsen verden .
Apostolic Church
Assemblies of God
Church of God
The Full Gospel Church
International Church of the Foursquare Gospel (USA)
Elim Foursquare Gospel Alliance (England)
Pinsebevegelsen i Norge
Pinsebevegelsen i Danmark
Pinsebevegelsen i Sverige
Pinsebevegelsen på Island
United Pentecostal Church International
… mangelfull liste …
Den karismatiske pinsebevegelsen – Personer tilsluttet den karismatiske pinsevekkelsen omtales gjerne som pinsekarismatikere. De pinsekarismatiske menighetene opplever den raskeste veksten blant de kristne kirkesamfunn i verden. 16 av verdens største kristne menigheter er pinsekarismatiske. Det er anslått at det er omtrent 480 millioner medlemmer i den karismatiske pinsebevegelsen verden .
Yoido Full Gospel Church er verdens største menighet og har 830 000 medlemmer. Omtrent 253 000 deltar i møtene (gjennomsnittlig møtedeltakelse).
Trosbevegelsen – Livets Ord, Oslo Kristne Senter
Den karismatiske bevegelsen
Toronto Airport Church
… mangelfull liste …
=== USA ===
I USA er det en rekke, store pinsesamfunn, som Church of God in Christ, Assemblies of God og International Church of the Foursquare Gospel
=== Norden og Europa ===
Se også: Pinsebevegelsen i NorgeDen engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der. Fra Norden ble det sendt ut mange misjonærer som var med å spre pinsevekkelsen til flere land i Afrika, Asia, Sør-Amerika.
I dag er veksten i pinsebevegelsen mange steder i Europa i stagnasjon. Mens menigheter med innvandrere har hatt vekst.
=== Sør-Amerika ===
Historisk er det den katolske kirke som er det største kristne kirkesamfunnet i Latin-Amerika, men pinsevekkelsen har i enkelte søramerikanske land nesten tatt igjen den katolske kirke i antall medlemmer.
I Latin-Amerika er det pinsevekkelsen i Brasil og Argentina, som er mest på framgang. Bare i Brasil er det omtrent 20 millioner pinsevenner . som utgjør ca. 80% av alle evangeliske kristne i landet.
=== Asia ===
I Asia er 35% av alle kristne pinsekristne .
Sør-Korea har store tradisjonelle innslag av buddhisme, men har opplevd en stor kristen vekkelse de siste årene. Kristendommen har størst oppslutning som religion i Sør-Korea (ca. 28,5%). Bevegelsens største menigheten Yoido Full Gospel Church, ligger i Seoul, Sør-Korea. Menigheten teller 750 000 medlemmer, og ble grunnlagt av David Yonggi Cho. Etter hans død i 2021 har Yonghoon Lee tatt over som pastor. Egentlig må denne menigheten regnes som en modermenighet med flere små menigheter tilknyttet seg.
Andre land i Asia med sterk vekst er Kina, Indonesia, India, Filippinene og Hongkong.
=== Afrika ===
I Afrika var det bare 5% pinsekristne for 30 år siden. I dag er det 17% av befolkningen som tilhører de pinsekarismatiske kristne . Land der veksten har vært stor er Sør-Afrika, Zimbabwe, Kenya og Niger.
== Se også ==
Pinsevekkelsen
Pinsebevegelsen i Norge
Liste over norske pinsemenigheter
Pinsebevegelsen i Sverige
Pinsebevegelsen i Danmark
Evangeliesenteret
Pinse for alle
Karismatisk kristendom
== Referanser ==
== Litteratur ==
Korsets Seier 2006–2007. Artikkelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
Bjørnø, Bjørn. 2007. Misjon i kristne Europa. Korsets Seier 16. mars 2007. side 9.
Gjerlaug, Lars Christian. 2006. Mange oaser i kirkehistorien. Korsets Seier. 26. mai 2006 side 14-15.
Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3.
Lie, Geir (red.): Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse: Ettbinds oppslagsverk. 2. utgave. Oslo: Refleks-Publishing, 2008. ISBN 978-82-996599-8-7
Lie, Geir (red.): Løft dem opp: Kjente lederskikkelser innen internasjonal hellighets-, pinse- og karismatisk bevegelse. Oslo: Refleks-Publishing, 2009. ISBN 978-82-92991-00-8
== Eksterne lenker ==
Pinsebevegelsen i Norge
www.forskning.no «Pinsebevegelse i hundre»
Vårt Land «Kvinner ledet pinsebevegelsen» 01.06.2015 artikkel om hva som er særegent ved pinsebevegelsen av Erling Rimehaug | Pinsebevegelsen, også omtalt som den pinsekarismatiske bevegelsen og liknende, er en fellesbetegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» (i betydningen bokstavtro) kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. | 7,833 | 7,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siv%C3%A1n | 2023-02-04 | Siván | ['Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Siván (akkadisk simānu , hebraisk סִיוָן [sīván]) er den tredje måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det den niende måneden.
I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Måneden har 30 dager. Vanligvis faller den i mai-juni etter den gregorianske kalenderen.
| Siván (akkadisk simānu , hebraisk סִיוָן [sīván]) er den tredje måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det den niende måneden.
I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Måneden har 30 dager. Vanligvis faller den i mai-juni etter den gregorianske kalenderen.
== Jødiske helligdager ==
6.-7. Sivan – Sjabuót
== Referanser == | Siván (akkadisk simānu , hebraisk [sīván]) er den tredje måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det den niende måneden. | 7,834 | 7,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ad%C3%A1r | 2023-02-04 | Adár | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Adár (akkadisk adaru, hebraisk אֲדָר [ădár]) er den tolvte måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det sjette måned. I et skuddår endrer den navn fra Adar til Adar Sjeni ('אדר ב, Adar Sjeni), fra den tolvte måneden til den trettende, og en ny måned på 30 dager er satt inn mellom denne måneden og forrige Shevat: Adar Rishon ('אדר א, Adar Rishon).
Det babylonske navnet har flere mulige betydninger. Frykt og mørke er to assosiasjoner.I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I Bibelen blir betegnelsen adar brukt flere ganger i Esters bok (Ester 9:1), og i Esra bok (Esra 6:15).
Adar varer enten 29 eller 30 dager. Vanligvis faller den i februar-mars etter den gregorianske kalenderen. Et måneår med 354 dager (12 × 29,5 dager = 354) er 11 dager kortere enn det 365 dager lange solåret. For at månekalenderen skal passe til solåret, er den jødiske kalenderen utformet slik at det årlige 11-dagers gapet jevnlig blir kompensert i form av en skuddmåned. Skuddmåneden blir satt inn hvert andre eller tredje år. Skuddåret består da av 13 måneder med totalt 384 (= 354 + 30) dager. Skuddmåneden heter også adar, som gir to måneder på rad med samme navn. For å skille dem kalles den innsatte måneden første adar (adar rishon eller adar alef) og varer i 30 dager. Den normale måneden kalles andre adar (adar sjeni eller adar bet).
| Adár (akkadisk adaru, hebraisk אֲדָר [ădár]) er den tolvte måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det sjette måned. I et skuddår endrer den navn fra Adar til Adar Sjeni ('אדר ב, Adar Sjeni), fra den tolvte måneden til den trettende, og en ny måned på 30 dager er satt inn mellom denne måneden og forrige Shevat: Adar Rishon ('אדר א, Adar Rishon).
Det babylonske navnet har flere mulige betydninger. Frykt og mørke er to assosiasjoner.I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I Bibelen blir betegnelsen adar brukt flere ganger i Esters bok (Ester 9:1), og i Esra bok (Esra 6:15).
Adar varer enten 29 eller 30 dager. Vanligvis faller den i februar-mars etter den gregorianske kalenderen. Et måneår med 354 dager (12 × 29,5 dager = 354) er 11 dager kortere enn det 365 dager lange solåret. For at månekalenderen skal passe til solåret, er den jødiske kalenderen utformet slik at det årlige 11-dagers gapet jevnlig blir kompensert i form av en skuddmåned. Skuddmåneden blir satt inn hvert andre eller tredje år. Skuddåret består da av 13 måneder med totalt 384 (= 354 + 30) dager. Skuddmåneden heter også adar, som gir to måneder på rad med samme navn. For å skille dem kalles den innsatte måneden første adar (adar rishon eller adar alef) og varer i 30 dager. Den normale måneden kalles andre adar (adar sjeni eller adar bet).
== Jødiske høytider ==
Alle festivalene finner sted i adar bet.
13. adar eller 11. adar hvis den 13. er en sabbat − Ester-fasten mukidim.
14. eller 15. adar − Purim. I skuddår feires purim i første adar som lille purim (Purim Katan). Den egentlige høytiden feires i andre adar.
== Referanser == | Adár (akkadisk adaru, hebraisk [ădár]) er den tolvte måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det sjette måned. | 7,835 | 7,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjeb%C3%A1t | 2023-02-04 | Sjebát | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Sjebát eller shevat (akkadisk Šabātu, hebraisk שְׁבָט [šəḇāṭ]) er den ellevte måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det femte måned.
Det babylonske navnet har betydningen "regnet som slår", på grunn av kraften fra regnet denne siste vintermåneden.I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I Bibelen blir betegnelsen sjebat brukt bare én gang, hos profeten Sakarja (Sakarja 1:7).
Måneden har 30 dager. Vanligvis faller den i januar-februar etter den gregorianske kalenderen.
| Sjebát eller shevat (akkadisk Šabātu, hebraisk שְׁבָט [šəḇāṭ]) er den ellevte måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det femte måned.
Det babylonske navnet har betydningen "regnet som slår", på grunn av kraften fra regnet denne siste vintermåneden.I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I Bibelen blir betegnelsen sjebat brukt bare én gang, hos profeten Sakarja (Sakarja 1:7).
Måneden har 30 dager. Vanligvis faller den i januar-februar etter den gregorianske kalenderen.
== Jødiske helligdager i Sjebát ==
15. Sjebát – Tu bishvat
== Referanser == | Sjebát eller shevat (akkadisk Šabātu, hebraisk [šəḇāṭ]) er den ellevte måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det femte måned. | 7,836 | 7,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teb%C3%A9t | 2023-02-04 | Tebét | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Tebét eller tevét (akkadisk ṭebētu, hebraisk טֵבֵת [tēḇét]) er den tiende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det fjerde måned.
Det babylonske navnet har betydningen "som man synker i", på grunn av flom og gjørme forårsaket av datidens regnsesong.I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I Bibelen blir betegnelsen tebet brukt bare én gang, hos profeten Ester (Ester 2:16).
Måneden har 29 dager. Vanligvis faller den i desember-januar etter den gregorianske kalenderen.
| Tebét eller tevét (akkadisk ṭebētu, hebraisk טֵבֵת [tēḇét]) er den tiende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det fjerde måned.
Det babylonske navnet har betydningen "som man synker i", på grunn av flom og gjørme forårsaket av datidens regnsesong.I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. I Bibelen blir betegnelsen tebet brukt bare én gang, hos profeten Ester (Ester 2:16).
Måneden har 29 dager. Vanligvis faller den i desember-januar etter den gregorianske kalenderen.
== Jødiske helligdager ==
Hanukka varer fra 25. kislév til 2. tebét (eller 3. tebét når kislév er kort)
10. tebét er en fastedag til minne om Nebukadnesar IIs beleiring av Jerusalem i 587 f.Kr.
== Referanser == | Tebét eller tevét (akkadisk ṭebētu, hebraisk [tēḇét]) er den tiende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det fjerde måned. | 7,837 | 7,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hesjv%C3%A1n | 2023-02-04 | Hesjván | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Hesjván (akkadisk waraḫsamnu, hebraisk חֶשְׁוָן [ḥešván] eller Marḥešvan מַרְחֶשְׁוָן) er den åttende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det måned nummer to.
I Bibelen før det babylonske fangenskapet, er den åttende måneden én gang kalt Bul. Dette er en fønikisk betegnelse, funnet igjen på sarkofagen til kongen Esjmunazar II. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Den babylonske betegnelsen betyr bare måned nummer åtte. y-r-ḥ er den semittiske roten for "måne" (og derfor også "måned"), og s-m-n er den semittiske roten for "åtte". Ved jødisk bruk har det skjedd en lenisering fra מ /m/ til ו /v/. Den innledende ו er også endret til מ, som gir en metatese. De to første bokstavene utgjør det hebraiske ordet for bitter. Dette er gitt betydning, da måneden er uten høytider.De jødiske kalenderreglene skal sikre at nyttårsdagen Rosj hasjaná ikke faller på en søndag, onsdag eller fredag. Dermed vil Jom kippúr ikke falle rett før eller rett etter sabbaten, noe som ville skapt praktiske vanskeligheter, og Hosja‘na rabbá vil ikke falle på en sabbat, i så fall vil visse seremonier gå tapt i et år. I et vanlig (kesidran) år har Hesjván 29 dager og Kislév 30 dager. Kislév kan miste en dag for å ha 29 dager, og året kalles et kort (chaser) år, eller Hesjván kan få en ekstra dag for å ha 30 dager. Året kalles da et fullt (maleh) år. Vanligvis faller den i oktober-november etter den gregorianske kalenderen.
| Hesjván (akkadisk waraḫsamnu, hebraisk חֶשְׁוָן [ḥešván] eller Marḥešvan מַרְחֶשְׁוָן) er den åttende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det måned nummer to.
I Bibelen før det babylonske fangenskapet, er den åttende måneden én gang kalt Bul. Dette er en fønikisk betegnelse, funnet igjen på sarkofagen til kongen Esjmunazar II. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Den babylonske betegnelsen betyr bare måned nummer åtte. y-r-ḥ er den semittiske roten for "måne" (og derfor også "måned"), og s-m-n er den semittiske roten for "åtte". Ved jødisk bruk har det skjedd en lenisering fra מ /m/ til ו /v/. Den innledende ו er også endret til מ, som gir en metatese. De to første bokstavene utgjør det hebraiske ordet for bitter. Dette er gitt betydning, da måneden er uten høytider.De jødiske kalenderreglene skal sikre at nyttårsdagen Rosj hasjaná ikke faller på en søndag, onsdag eller fredag. Dermed vil Jom kippúr ikke falle rett før eller rett etter sabbaten, noe som ville skapt praktiske vanskeligheter, og Hosja‘na rabbá vil ikke falle på en sabbat, i så fall vil visse seremonier gå tapt i et år. I et vanlig (kesidran) år har Hesjván 29 dager og Kislév 30 dager. Kislév kan miste en dag for å ha 29 dager, og året kalles et kort (chaser) år, eller Hesjván kan få en ekstra dag for å ha 30 dager. Året kalles da et fullt (maleh) år. Vanligvis faller den i oktober-november etter den gregorianske kalenderen.
== Referanser == | Hesjván (akkadisk waraḫsamnu, hebraisk [ḥešván] eller Marḥešvan ) er den åttende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det måned nummer to. | 7,838 | 7,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El%C3%BAl | 2023-02-04 | Elúl | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Elúl (akkadisk Elūlu, hebraisk אֱלוּל [ĕlúl], amharisk loul) er den sjette måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen.
Opprinnelsen til det babylonske navnet er ukjent. Navnet forkommer på innskrifter fra Sippar, datert til 18. århundre f.Kr.I Det gamle testamente er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Månedsnavnet Elúl er nevnt bare én gang (Nehemja 6:15). Ved fangenskapet i Babylon 586-536 f.Kr. adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Det babylonske navnet for måneden Elul ble bevart ikke bare på hebraisk, men også på andre språk i innflytelsesområdet, for eksempel moderne tyrkisk, der september måned heter "Eylül".
Måneden varer i 29 eller 30 dager fra nymåne i august eller tidlig september etter den gregorianske kalenderen, men kan strekke seg inn i oktober. Rabbinsk praksis er ar skuddagen må komme på en søndag, mandag, onsdag eller fredag, og blir lagt til eneten 1. elúl eller 30. elúl. Karaitter avviser skuddagen, og praktiserer at måneden har 29 dager fast. I den rabbinske tradisjonen er måneden preget av botsgang som forberedelse til den guddommelige dommen som ble avsagt på Rosj hasjaná og beseglet på Jom kippúr. Hver morgen i måneden, unntatt sabbat, blir det blåst i en sjofar ved synagogene. Fromme jøder faster, og noen vier nettene sine til resitering av selihót, liturgiske stykker som ber om guddommelig tilgivelse, enten fra andre dagen i måneden (sefardiske jøder) eller fra utgangen av siste sabbat før rosj hasjaná.(askenasiske jøder).
Det er ellers én merkedag i elúl:
25. elúl: Merkedag for verdens skapelse.
| Elúl (akkadisk Elūlu, hebraisk אֱלוּל [ĕlúl], amharisk loul) er den sjette måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen.
Opprinnelsen til det babylonske navnet er ukjent. Navnet forkommer på innskrifter fra Sippar, datert til 18. århundre f.Kr.I Det gamle testamente er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Månedsnavnet Elúl er nevnt bare én gang (Nehemja 6:15). Ved fangenskapet i Babylon 586-536 f.Kr. adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Det babylonske navnet for måneden Elul ble bevart ikke bare på hebraisk, men også på andre språk i innflytelsesområdet, for eksempel moderne tyrkisk, der september måned heter "Eylül".
Måneden varer i 29 eller 30 dager fra nymåne i august eller tidlig september etter den gregorianske kalenderen, men kan strekke seg inn i oktober. Rabbinsk praksis er ar skuddagen må komme på en søndag, mandag, onsdag eller fredag, og blir lagt til eneten 1. elúl eller 30. elúl. Karaitter avviser skuddagen, og praktiserer at måneden har 29 dager fast. I den rabbinske tradisjonen er måneden preget av botsgang som forberedelse til den guddommelige dommen som ble avsagt på Rosj hasjaná og beseglet på Jom kippúr. Hver morgen i måneden, unntatt sabbat, blir det blåst i en sjofar ved synagogene. Fromme jøder faster, og noen vier nettene sine til resitering av selihót, liturgiske stykker som ber om guddommelig tilgivelse, enten fra andre dagen i måneden (sefardiske jøder) eller fra utgangen av siste sabbat før rosj hasjaná.(askenasiske jøder).
Det er ellers én merkedag i elúl:
25. elúl: Merkedag for verdens skapelse.
== Referanser == | Elúl (akkadisk Elūlu, hebraisk [ĕlúl], amharisk loul) er den sjette måneden i den babylonske og den jødiske kalenderen. | 7,839 | 7,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kisl%C3%A9v | 2023-02-04 | Kislév | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det jødiske året', 'Kategori:Måneder'] | Kislév (akkadisk kislimu eller kislivu, hebraisk כִּסְלֵו [kislév]) er den niende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det tredje måned.
Den babylonske opprinnelsen har rot i ordet for tykk, som er assosiert med at regnet i den fruktbare halvmåne tiltar. En alternativ tolkning er at ordstammen «k-s-l» betyr håp, og uttrykker håpet om rikelig vinternedbør. I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Betegnelsen kislév forekommer i hos profetene Sakarias (Sakarias 7:1) og Nehemias (Nehemja 1:1).
De fleste år har kislév 30 dager. Noen år måneden kuttet til 29 dager. Vanligvis faller den i november-desember etter den gregorianske kalenderen.
Lysfestivalen Hanukka varer fra 25. kislév til 2. tebét (eller 3. tebét når kislév bare har 29 dager). Ved starten gikk det utsendinger fra Jerusalem til den jødiske diaspora om hvor lenge måneden skulle vare, basert på astronomiske vurderinger.
| Kislév (akkadisk kislimu eller kislivu, hebraisk כִּסְלֵו [kislév]) er den niende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det tredje måned.
Den babylonske opprinnelsen har rot i ordet for tykk, som er assosiert med at regnet i den fruktbare halvmåne tiltar. En alternativ tolkning er at ordstammen «k-s-l» betyr håp, og uttrykker håpet om rikelig vinternedbør. I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Betegnelsen kislév forekommer i hos profetene Sakarias (Sakarias 7:1) og Nehemias (Nehemja 1:1).
De fleste år har kislév 30 dager. Noen år måneden kuttet til 29 dager. Vanligvis faller den i november-desember etter den gregorianske kalenderen.
Lysfestivalen Hanukka varer fra 25. kislév til 2. tebét (eller 3. tebét når kislév bare har 29 dager). Ved starten gikk det utsendinger fra Jerusalem til den jødiske diaspora om hvor lenge måneden skulle vare, basert på astronomiske vurderinger.
== Referanser == | Kislév (akkadisk kislimu eller kislivu, hebraisk [kislév]) er den niende måneden i den babylonske og den bibelske jødiske kalenderen. I den sekulære jødiske kalenderen er det tredje måned. | 7,840 | 7,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grip | 2023-02-04 | Grip | ['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kristiansund', 'Kategori:Fiskevær i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', 'Kategori:Kulturminner i Kristiansund', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1897', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Møre og Romsdal', 'Kategori:Øyer i Kristiansund', 'Kategori:Øygrupper i Norge'] | Grip er en øygruppe beliggende i Atlanterhavet omkring 12 km nordvest for byen Kristiansund og 20 km sydvest for Smøla. Hovedøya Gripsholmen, også kalt Gripholmen og oftest bare Grip, er den eneste med bebyggelse - i tillegg til holmen med Grip fyr. Grip har tusen års historie som fiskevær, og hatt fast befolkning siden 1100-tallet. I fiskesesongen ble befolkningen mangedoblet med tilreisende fiskere. Fra 1897 til 1964 var Grip egen kommune, landets minste både i folketall og areal. I 1964 ble den innlemmet i Kristiansund kommune. I 1974 ble Grip fraflyttet. Den gamle bebyggelsen på tilsammen 47 hus holdes godt vedlike og brukes som fritidsbebyggelse. Grip er et viktig besøksmål for turister i Kristiansund, og i sommersesongen er det daglig båtforbindelse fra byen.
| Grip er en øygruppe beliggende i Atlanterhavet omkring 12 km nordvest for byen Kristiansund og 20 km sydvest for Smøla. Hovedøya Gripsholmen, også kalt Gripholmen og oftest bare Grip, er den eneste med bebyggelse - i tillegg til holmen med Grip fyr. Grip har tusen års historie som fiskevær, og hatt fast befolkning siden 1100-tallet. I fiskesesongen ble befolkningen mangedoblet med tilreisende fiskere. Fra 1897 til 1964 var Grip egen kommune, landets minste både i folketall og areal. I 1964 ble den innlemmet i Kristiansund kommune. I 1974 ble Grip fraflyttet. Den gamle bebyggelsen på tilsammen 47 hus holdes godt vedlike og brukes som fritidsbebyggelse. Grip er et viktig besøksmål for turister i Kristiansund, og i sommersesongen er det daglig båtforbindelse fra byen.
== Naturforhold ==
Øygruppen Grip ligger værhardt til i havet rundt tolv kilometer nord-nordvest for Kristiansund. Grip har to havner, en på nordsiden og en ny og større på sørsiden av øya. I dag er det for det meste havnen på sørsiden som brukes. Denne er også mindre utsatt for vær og vind enn havnen nå nordsiden. Grips største «øyer» eller holmer er Gripsholmen med bebyggelsen og kirka, hvis høyeste punkt er 11 moh., Grønningen og Moholmen. Andre kjente er Bratthårskollen med fyret og Inngripan med uværsskuret.
Det finnes ikke grunnvann eller naturlige vannansamlinger på Grip, så ferskvann er mangelvare. Befolkningen samler derfor opp regnvann og drar til Kristiansund for å vaske klær. For å spare ferskvann går toalettet i Gripkroa på sjøvann. Det går ikke strømkabel ut til Grip, så strøm produseres av en egen kraftstasjon.
== Fiskeværet ==
Fiskeri var grunnlaget for bosetning på øya; før motorbåtens tid gjaldt det å bo nær fiskefeltene. Allerede i middelalderen var Grip kjent som fiskevær. Fiskeværet Grip er trolig Nordmøres eldste tettsted. Tilreisende sesongfiskere fra Nordmøre ble innlosjert på Grip i fiskesesongen for skreifiske om våren. Det ble også tørket klippfisk på Grip. Øyas siste fastboende flyttet vekk like før jul i 1974, så øya har nå ingen fastboende. Husene på Grip brukes stadig som fritidsboliger av de tidligere gripværingene og deres etterkommere.
Grip var i middelalderen eid av erkebiskopen i Nidaros, mens det på 1700-tallet var kjøpmenn i Kristiansund som eide Grip.
== Kulturminner ==
Grip er også kjent for sitt historiske minnesmerke Grip stavkirke, en kirke som ble bygd en gang på 1400-tallet.
På det nordligste skjæret Bratthårskollen, ligger Grip fyr. Det ble bygget i 1888 og er med sine 44 meter fra sokkelen og opp Norges nest høyeste fyrtår. Grip fyr ble avfolket og automatisert i 1977.
=== Gripkroa ===
Gripkroa er det eneste serveringsstedet på øya. Kroa har et par rom for overnatting i underetasjen. Kroa var i nærmere tredve år drevet av Inga Grødahl. Foreningen Gripværingen har et hus som er det nærmeste man kommer et samfunnshus på øya. Bygget kan huse små utstillinger og konserter.
== Grip kommune 1897–1964 ==
== Se også ==
Liste over ordførere i Grip
Grip stavkirke
Grip fyr
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Grip – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Historiske bilder fra Grip
Gripruta med MS Gripexpressen
igrip.no – perlen i havgapet | Grip er en øygruppe beliggende i Atlanterhavet omkring 12 km nordvest for byen Kristiansund og 20 km sydvest for Smøla. Hovedøya Gripsholmen, også kalt Gripholmen og oftest bare Grip, er den eneste med bebyggelse - i tillegg til holmen med Grip fyr. | 7,841 | 7,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavkirke | 2023-02-04 | Stavkirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kirker i Norge', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavkirker', 'Kategori:Trearkitektur', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over 1 000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2 000 kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.
| En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.
I middelalderen var det antakelig over 1 000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2 000 kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker fra middelalderen i Norge.
== Historie ==
De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Det ble kanskje reist så mange som 1000 stavkirker i mellomalderen (Storsletten skriver at det kan ha vært reist så mye som 2000) og det var trolig stavkirker i nesten alle bygder i Norge. I samme periode ble det reist bare 271 steinkirker og 160 av disse eksisterer. Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark 1800 steinkirker fra mellomalderen. Frostatinglovens og Gulatingslovens bestemmelser om kirkebyggets «hjørnestaver» viser at stavkirke var det normale ved kirkebygging, selv om den katolske kirke selv foretrakk stein. Alle trekirker ble før reformasjonen oppført i stavkonstruksjon, høyst en eller kanskje to små kirker ble bygd av laftet tømmer. Lafteteknikken er i Norge en yngre teknikk enn stavkonstruksjon. Lafteteknikken ble introdusert østfra, og den ble tatt i bruk i oppholdshus fra rundt år 1000. Stavteknikk er praktisk talt ikke påvirket av lafteteknikk.Det store antallet stavkirker fantes særlig i mindre befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar. Et kart over de 322 stavkirkene som var kjent i 1800 viser at det fantes flest stavkirker i de tynnest befolkede områdene. Der sognekirken var i stein, kunne annekset være stavkirke. Steinkirkene ble særlig oppført i byene, langs kysten, i rike jordbruksområder på Østlandet og i Trøndelag, og i de største kirkesogn i fjordene på Vestlandet. På 1400- og 1500-tallet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge. De fleste norske stavkirkene forsvant frem mot 1700, og nye kirker ble reist i lafteverk. Flere stavkirker ble ombygget eller utvidet i annen byggeteknikk på 1600-1700-tallet, for eksempel ble Flesberg stavkirke ombygget til korskirke med tilbygg i laftet tømmer. Da Gaupne gamle kirke erstattet en stavkirke, ble portalen og en del materialer brukt om igjen. Holdhus kirke inneholder rester av en stavkirke, kanskje som resultat av en serie ombygginger. Ifølge Dietrichson ble de fleste stavkirkene revet for å gi plass til en ny kirke, dels fordi den gamle kirken var blitt for liten for menigheten, dels fordi stavkirken var i dårlig stand. Brann, storm, snøskred og forfall var andre årsaker. I 1650 var det rundt 270 stavkirker igjen i Norge, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. Omkring 1800 sto det fortsatt 95 stavkirker, mens over 200 tidligere stavkirker fortsatt var kjent ved navn eller i skriftlige kilder. Fra 1850 til 1885 falt 32 stavkirker, men siden den gang har bare Fantoft stavkirke gått tapt.
Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid. I Sverige, særlig i Småland, ble det reiste en del laftede tømmerkirker i middelalderen og det er mulig at disse har erstattet stavkirker i gotisk periode eller tidligere.Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.
En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge enn jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet blant annet under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.Kirkebygging ble omtalt i Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1000-tallet. I kristendomsbolken, i det 12. avsnittet står det:
Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.
Ifølge de gamle landskapslovene og Gammelnorsk homiliebok gjaldt innvielsen av kirken så lenge de fire hjørnestavene sto oppreist. Ordet «stavkirke» er ukjent i gammelnorsk, noe som trolig skyldes at det ikke fantes andre typer trekirker. Da kirkene i nyere tid ble oppført i laft, ble det behov for et eget ord for de eldre kirkene. I skriftlige kilder fra middelalderen skjelnes det klart mellom «stafr» og «þili» eller «vægþili». I dokumenter fra 1600-1700-tallet ble imidlertid «stav» også brukt om veggtiler. Emil Eckhoff tok i sitt verk Svenska stavkyrkor (1914–1916) med reisverkskirker uten stolper.
=== Stavkirkeprekenen ===
En av homiliene (preknene) i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200 kalles «Stavkirkeprekenen». Denne teksten, som er fra 1100-tallet, ble trolig framført ved kirkeinnvielser, eller på årsdagen for kirkeinnvielser. Teksten gir en teologisk tolkning av bygningselementene i kirken; den navngir de fleste bygningselementene i stavkirken og kan således være en god kilde til terminologi, i tillegg til sin teologiskhistoriske verdi. Teksten er mest sannsynlig generell, ikke skrevet for én bestemt kirke.
Koret i denne kirken er bønner og salmer. Alteret er kjærligheten, og alterduken er de gode gjerninger som skal følge kjærligheten [...] Så skal vi vite at alt vi trenger til av utstyr til kirken eller til gudstjenestten, kan tolkes på åndelig vis og oppfylles i oss
=== Bevaring og vern ===
De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Flintoe laget blant annet et tidlig bilde av Heddal stavkirke og skisser av Flå stavkirke i 1819. Heddal stavkirke var den første som ble beskrevet i en publikasjon da Flintoe skrev et kort kapittel til Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (Christiania, 1834). Boken gjenga også Flintoes tegninger av fasade og grunnplan, trolig den aller første arkitektoniske tegning av en stavkirke. J.C. Dahl hadde ikke sett Heddal stavkirke på sine reiser i Norge i 1826 og 1834. Gerhard Schøning besøkte stavkirken i Stangvik i 1773, og laget en utførlig beskrivelse samt en tegning som er tapt.På egen bekostning ga Dahl ut plansjeverket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens (1836–37). Arkitekturtegningene til Dahls plansjeverk var utført av Franz Wilhelm Schiertz. Dahl tok initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning, og kirken ble gitt til den prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV og gjenreist i sørvest i et område som nå tilhører Polen. Maleren Joachim Frich tok initiativ til stiftelse av Fortidsminneforeningen, som særlig konsentrerte seg om stavkirkene og andre middelalderbygg. I regi av Fortidsminneforeningen ble stavkirkene avbildet og oppmålt av arkitekter som Georg Andreas Bull, Peter Blix, Christian Christie og Johan Meyer. Mange av kirkene som ble revet i årene 1850-1880 ble på denne måten grundig dokumentert. Stavkirkene ble også avbildet i den nasjonalromantiske kunsten, blant annet i Tidemand & Gudes «Brudeferd i Hardanger». Tidemands «Katekisasjon i en norsk landskirke» (1847) viser interiøret i Heddal stavkirke.I 1892 skrev Lorentz Dietrichson om de norske stavkirkene:
Paa reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker.
Dette er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson mente, men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i stort antall i hele Nord-Europa.
Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble flyttet, slik som Vang stavkirke. Gol stavkirke kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og forvaltes nå av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirke ble flyttet til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirke, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirke. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.
=== Ombygging ===
Mange stavkirker har blitt utvidet eller bygget om blant annet for å gi plass til en større menighet. Disse endringene har delvis vært i tråd med stavkirketeknikken og delvis har ombygging og tilbygg vært i annen teknikk. For eksempel Kaupanger stavkirke ble forlenget med 3,5 meter ved at det ble satt inn to ekstra staver i langveggene. Hedalen stavkirke ble utvidet til korskirke med laftet tømmer og opprinnelig stavkirke inngår nå som vestre del av skipet.
== Byggematerialer og redskap ==
Det vanligste byggematerialet for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man malmfuru som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes først og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt trevirke ble derfor foretrukket til utsatte deler som staver, sviller, takspon og veggplanker (tiler).
I andre strøk ble andre treslag brukt, alt etter hva som var vanlig på stedet. I Danmark, Nord-Tyskland og England var eik det foretrukne materialet til byggverk av tre. I St. Andrew's Church i Greensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik.
Flere typer redskaper ble brukt under bygging av stavkirker. De viktigste var forskjellige typer øks, navar, pjål og snor. Det er ikke funnet spor av saging i de middelalderske byggene. For eksempel Borgund stavkirke består av omkring 2000 deler som ordnet etter størrelse og form danner omkring 100 kategorier.Stavkirkene ble opprinnelig oppført uten bruk av jernbolter eller jernbeslag i sammenføyninger mellom de sentrale bærende deler, dette er rene treforbindelser.
== Datering av stavkirker ==
Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har dendrokronologi eller årringsdatering blitt en stadig viktigere metode til mer nøyaktig datering av trebygninger. En sammenligner da en boreprøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant, er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.
Resultater fra undersøkelser med fotodendrometoden publisert i 2019 har kommet med justert anslag for alder for tømmer brukt. Kirkene på Urnes, Kaupanger og Hopperstad ble særlig grundig undersøkt.
Hoppestad stavkirke dendrodatert til 1131-1132, tidligere antatt 1125-1250.
Kaupanger stavkirke datert til 1137-1138, tidligere a ntatt 1170-1200.
Gol stavkirke 1204-05, tidligere antatt 1170-1309.
Borgund stavkirke 1180-1181, tidligere antatt 1150-1250.
Kvernes stavkirke, 1633, tidligere antatt middelalderen, den eneste kjente stavkirke i Norge reist etter reformasjonen.
== Konstruksjon og teknikk ==
Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i palisadebygg og stolpebygg. Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.
I stavbygg står stavene eller stolpene på fundamentstener eller på sviller. Christie og Jensensius avgrenser benevnelsen stavverk til bygg der en svill nede og en stavlegje oppe holder hjørnestavene sammene, og der mellomrommet mellom stavene er utfylt med stående planker. De tidligste kirkene i Norge var stolpebygg, men denne byggemåten ble gradvis avløst av stavbygg. Begge byggemåter kan ha vært i bruk samtidig i en overgangsperiode.
Av de tre nevnte byggemåtene var de to første utsatt for tidlig forråtnelse på grunn av sine jordgravne konstruksjoner. Slike byggverk kunne neppe overleve i særlig mer enn 75–150 år. Lang varighet fikk bare trekonstruksjoner uten direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller laftebygg på fundamenter av sviller eller stein.De norske stavkirkenes holdbarhet og styrke har flere bygningstekniske grunner. Tømmeret var nøye utvalgt og tørket noe som ga materialer av høyere kvalitet enn i dag. Konstruksjonen er i stand til å bære de vertikale kreftene fra tak og snølast, og konstruksjonen er sterk og stiv nok til å tåle vindpress. Dessuten ble treverket beskyttet mot nedbrytning. Konstruksjonsteknisk kombinerer stavkirkene fagverk og bjelker på en måte som gjør bygget stødig.
=== Palisadeverk ===
Den eldste teknikken kalles gjerne palisadeverk og var en selvbærende veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolper eller planker, som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.
For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene eller plankene tjærebredd, og de nedre endene ble forkullet gjennom brenning. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.
Det eneste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. En vanlig datering av kirken var omtrent år 845, men moderne dendrokronologisk datering anslår kirkens byggeår til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år).
=== Stolpeteknikken ===
Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper ble faren for råteskader mindre. Man kunne da benytte spinklere materialer i de utfyllende delene av konstruksjonen. Jordgravne stolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De kan ha vært svidd i nedre ende for å unngå for tidlig forråtnelse.
Hull etter stolper, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter omtrent 25 stolpebygg i Norge, og indirekte spor av 7–8 til. Rester av stolpekirker finnes også under steinkirker som Mære og Kinsarvik.Mange av de tidligste kirkene i Norge var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om begrenset levetid var årsaken til at de ble erstattet av virkelige stavkirker med sviller, eller om det var andre grunner. Noen av de eldre materialene som er funnet i flere av stavkirker har vært antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker. Dette gjelder særlig den nåværende Urnes stavkirke i Luster, hvor mange bygningsdeler med treskurd i urnesstil opprinnelig må ha tilhørt en eldre kirke på stedet. Det er nå påvist at de gjenbrukte bygningsdelene opprinnelig tilhørte den nåværende kirkens forløper, dendrokronologisk datert til perioden 1070-1080. Denne var imidlertid ikke en stolpekirke, men en virkelig stavkirke hvor hjørnestaver og veggplanker sto på sviller.Håkon Christie antok at stolpekonstruksjonen gikk ut av bruk fordi stolpene råtnet nedenfra. Jørgen H. Jensenius mener at arkeologisk materiale ikke gir entydig støtte til Christies råtehypotese, endring i størrelse eller overgang til steinkirke kan også være forklaring på at jordgravde stolper gikk ut av bruk. Røldal stavkirke kan ha hatt noen stolper satt i jorda helt til 1913. I Lom stavkirke er steinfundamentet og grunnstokkene lagt omtrent rett over de gjenfylte stolpehullene. Bortsett fra ulik fundamenteringsmetode mener Jensenius at stolpekirkene i hovedsak var som en stavkirke.
=== Stavverk ===
Av byggverk fra middelalderen med stående virke i bærende konstruksjoner er det bare kirkene i den sist utviklede byggemåten, stavverket, som er blitt stående inn i vår tid. Ved å løfte hele konstruksjonen opp på steinfundamenter og sette stavene på sviller ble byggverkets levetid betydelig forlenget. Teknikken var utviklet allerede i det 11. århundre, men den er bare påvist i forløperen for den nåværende Urnes stavkirke. Denne var også en virkelig stavkirke, siden både hjørnestavene og tilene har stått på sviller som ble gjenbrukt som grunnstokker den eksisterende kirken.Sten som underlag for stolper/staver ble brukt allerede i romertid og tilevegg i svill kan ha vært brukt fra 400-600-tallet.
=== Størrelse ===
Lorentz Dietrichson mente at stavkirkene opprinnelig var små og først senere ble bygget i større dimensjoner. Han mente at bakgrunnen for dette var byggeteknikken. Han peker på at de yngste kirkene i Møretypen er de største. Han beregnet grunnplan og areal for 79 kirker, og de ni største var alle på Sunnmøre med Hjørundfjord, Volda og Norddal på over 280 m². Dette er tre ganger større enn for eksempel Urnes og Hopperstad. Ifølge Dietrichson var de store arealene for stavkirkene på Sunnmøre til dels et resultat av senere utvidelser. Korsarmene for Volda stavkirke anslo han til 7,3 × 6 meter. Hjørundfjord stavkirke var en «halvkorskirke» med bare én korsarm som målte 7,9 × 9,1 meter. Ørsta stavkirke hadde korsarmer på 7,9 × 6,7 meter etter utvidelse. Dietrichson var usikker på om korsarmene i Møre-kirkene generelt var tilføyd i laftekonstruksjon eller om det var middelaldersk stavkonstruksjon. Han konkluderte med at flere var opprinnelig oppført som korskirker i stavverk, blant annet Hareid, Volda, Vatne og Ørsta. For noen andre kirker (Bremsnes og Kornstad på Nordmøre) sier de samtidige kildene at korsarmene var senere påbygg i laftet tømmer. Ifølge Håkon Christie hadde disse kirkene av Møretypen en enklere konstruksjon og var både større og lenger enn de andre typer. Roar Hauglid anslo at de fleste (80-90%) av middelalderens norske stavkirker var enkle enskipede bygg (type A) og de fleste relativt små. Hauglid kalte disse for «den alminnelige norske stavkirke».Tabellene viser grunnareal for noen tapte og bevarte stavkirker (eksempler), i tillegg til arealet av skipet kommer kor og korsarmer.
== Inndeling av stavkirker ==
De norske stavkirkene har stor variasjon i utforming noe som trolig skyldes både ombygginger og at de heller ikke var ensartet i utgangspunktet. Blant annet er eller var noen stavkirker små og enkle andre er eller var store og kompliserte. Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.
Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.
Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).
=== Enskipede kirker (type A) ===
I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.
På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlegje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.
På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.
Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.
En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike stolpebygg er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står i dag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.
Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet. Håkon Christie antar at det fantes mange hundre stavkirker den enkle typen.Midtmastkirketypen har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I stedet for åpen takstol som har vært vanlig ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene og himling festet til disse. Denne konstruksjonen har fellestrekk med vestlandske grindbygg. Uvanlig er også avstivningen med skråbånd eller skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken – istedet for bueknær. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige. I stedet for bueknær har en del hatt skråbånd til avstiving. Håkon Christie kaller disse for «stavkirker med forenklede konstruksjoner». Denne typen var trolig særlig vanlig på i Møre og Romsdal, og Dietrichson kalte dem for «Møre-typen». Gerhard Schøning besøkte i 1773 Stangvik der det var en kirke av denne typen.Eksisterende enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.
=== Stavkirker med hevet midtrom (type B) ===
Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur. Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, for eksempel av Dietrichson, men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip. Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at omgangen går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirker, selv om midtommet alltid er langstrakt.
På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene én til to meter utenfor den andre.
Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.
Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.
I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par tenger i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.
Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.
Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.
Torpo stavkirke har også forhøyet midtrom med omgang på fire sider avgrenset av søyler. Bugge og Mezzanotte plasserer Torpo og Heddal som bindeledd eller overgangsformer mellom borgundgruppen og kaupangergruppen fordi de har trekk av begge. Øye stavkirke har ikke hevet midtrom og Bugge og Mezzanotte plasserer denne som en overgangsform mellom type A og type B.
== Svalganger ==
Svalganger finnes eller fantes rundt ytterveggene i mange stavkirker. De var lett fornybare konstruksjoner som hadde til formål å beskytte veggene mot klimapåkjenninger, og tjente som oppbevaringsrom for mennenes våpen under gudstjenesten. De vernet kirkebyggets nederste stokker mot råte fra fukt, og i regnvær var det vanlig å stå i svalgangen før messen begynte. Før man gikk over terskelen inn i selve kirken, var det skikk å kysse dørkarmen.Svalgangene var stavkonstruksjoner, lukket eller med åpninger i form av dvergarkader, som regel fundamentert på sviller uavhengig av selve kirken. De forfalt raskt, mange ble dårlig vedlikeholdt, og de fleste forsvant derfor etter hvert. Stavkirkene i Borgund, Hopperstad, Heddal, Eidsborg, Fantoft (Fortun) og Gol har opprinnelige eller rekonstruerte svalganger. På Urnes stavkirke er svalgangen bevart foran vestfronten. På flere andre stavkirker er spor etter forsvunne svalganger synlige i form av tapphull etter sperrer i ytterveggenes staver eller tiler. Tapphull etter svalgangene som ble revet før 1722 var synlige på Fantoft (Fortun) stavkirke, som brant i 1992. Kaupanger stavkirke har tapphull etter de revne svalgangene i toppen av tiler på alle yttervegger.
== Opphavet til stavkirkene ==
Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Spørsmålet er stadig gjenstand for debatt og videre forskning. Et spørsmål er hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til under kulturell innflytelse utenfra. Det er bred enighet om at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker. Stavkirkene fra 1100-tallet har stor variasjonsbredde i arkitektonisk form, noe som ifølge Anker tyder på en arkitektur under utvikling, men basert på tradisjoner.
I Lorentz Dietrichson bok De norske Stavkirker (1892) hevder han at stavkirken er: «En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika». Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.
Det kan se ut som om basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: «Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland.» Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: «Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.»Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Peter Anker mener imidlertid at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer. Hans-Emil Lidén skriver at stavkirkene er preget av såkalte åpne takstoler uten loft, noe som gir størst mulig høydevirkning inne i kirkerommet. Ideen til en slik utforming kan skrive seg fra steinarkitekturen, mens detaljene er særnorske. Kirkerommet i stavkirkene fremtrer som miniatyrutgave av en gotisk basilika i stein: Stavrekken minner om katedralenes pilarrekker og stavkirkens sperrefag minner om hvelvenes bueribber. De deokrative elementene på stavene er et bevisst forsøk på å etterligne steinarkitekturen. Ifølge Lidén bærer de gotiske katedralene preg av at de tradisjonelle tykke veggmurene i romanske kirker ble erstattet av en form for rammekonstruksjon i stein: Pilarene og strebesystemet bærer vekten av tak og hvelv, mens veggene har store vindusflater. De norske stavkirkene utviklet seg på lignende måte. Lidén mener planløsningen med midtrom og omgang er særnorsk og var et bevisst forsøk på å skape noe nytt.Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen. Claus Ahrens mener at de enklere stavkirkene (uten hevet midtrom) kom til Norge i misjonstiden. Ahrens mener at stavkirken med hevet midtrom ikke er en basilika i tre, slik Dietrichson og Hauglid argumenterer, men en sentralkirke med omgang rundt alle fire vegger, og ikke en basilika med to brede sideskip.Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Dietrichson mente at stavkirkene hadde nær sammenheng med hovet. Det var stor interesse for hovteorien på 1930-1940-tallet. Teorien bygget blant annet på antakelse om at hovene var bygninger med kvadratisk grunnplan og hevet midtrom båret av fire staver. Ved kristningen av Norge fikk høvdingene valget mellom rive hovene eller la dem vie til kirker, «og da er det liten grunn til å tro at de siste hov har skilt seg synderlig fra de første kirker», ifølge Bugge og Norberg-Schultz. Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel. Olaf Olsen (1966) gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon knyttet til vanlige bygninger på storgårdene. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi ennå ikke påvist dem, mente Olsen. Olsen avviste derfor teorien om kultkontinuitet. Nicolay Nicolaysen konkluderte også med at det ikke finnes et eneste kjent eksempel på at hov ble omgjort til kirke. På 1950-1970-tallet ble det påvist stolpehull fra eldre bygninger under blant andre Lom stavkirke og også under steinkirker som Kinsarvik kirke, og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke. Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien. Nicolaysen lanserte også «bygdesentrumshypotesen», som går ut på at hovene ble ødelagt og kristne kirker oppført på samme sted eller på annet sted som var bekvemt for bygdefolket. Plassering nær et gammelt hov var i såfall tilfeldig, ifølge Nicolaysen. Pave Gregor den stores oppfordring (år 601) til biskop Augustin i Canterbury om å gjenbruke før-kristne templer hadde liten relevans i Norge, mente Nicolaysen. Dagfinn Skre konkluderte i sin avhandling med at noen kirker ble plassert på storgårder, andre kirker på middels store gårder sentralt i bygda. Jan Brendalsmo konkluderte i sin avhandling med at kirkene ble reist i tilknytning til gamle storgårder eller høvdinggårder, ofte nær gravfelt eller gildehaller.
=== Bygningsteknisk opphav ===
Frem til middelalderen var reisverksbygg med jordgravde stolper den vanlige formen for trekonstruksjon i Nord-Europa, mens laftede tømmerbygninger ble brukt lenger øst i Europa. I England var treverk utbredt som bygningsmateriale i middelalderen også etter den normanniske erobringen i 1066. Bayeux-teppet viser ildpåsettelse av et hus med antatt hevet midtrom, en konstruksjon som har vært tolket som beslektet med de norske stavkirkene. Tre var det viktigste byggematerialet i Nord-Europa gjennom middelalderen, og fra omkring år 1000 ble murverk av stein brukt mest i kirker og i militære anlegg.
Før vikingtiden kan stav- eller stolpekonstruksjon ha vært helt dominerende for alle slags bygninger på Vestlandet og kanskje også Østlandet. Lafteteknikken spredte seg vestover fra Øst-Europa, og lafting var ved utløpet av vikingtiden eller i løpet av middelalderen dominerende i bolighus i de fleste deler av Norge. Nesten alle de 200 bevarte profane trebygninger i Norge fra middelalderen er av laftet tømmer. I blant annet Numedal er det bevart laftede bygg fra 1200-tallet. Stolpekonstruksjon holdt seg lenger på Vestlandet, særlig i grindbygde løer, naust og andre uthus som ikke ble oppvarmet. En relativ stor andel av bebyggelsen i norske middelalderbyer var opprinnelig stavbygg av forskjellige varianter. For eksempel ble de eldste byggene på Bryggen i Bergen oppført i stavkonstruksjon, mens lafting ble dominerende senere i middelalderen. Da de norske stavkirkene ble reist, var stavbygging allerede gammeldags, og bruken av stavteknikk i kirker antas ifølge Storsletten å skyldes konservatisme. Tradisjonenen med stavkirker ble brutt ved reformasjonen, og etter den ble stavverk brukt bare ved utvidelse eller ombygging av eksisterende stavkirker. Overgangen til å bygge nye kirker i lafteteknikk kan ha vært en måte å skape avstand til «papismen».Grindbygg, som var vanlig i løer, naust og andre uthus på Vestlandet og i Nord-Norge til 1900, er oppført etter samme prinsipp som stavkirkene, særlig kirker Møre-typen. I de grindbygde uthusene står imidlertid stavene rett på fundamentsteiner, og ikke på sviller i en bunnramme som i stavkirkene. Også i grindbyggene kalles de bærende vertikale elementene som regel «staver», og de er bundet sammen av stavliner eller stavlegjer. Grindbygde løer omtales også som «stavløer». I Trøndelag brukes ordet «stolpe», men ordet «stavlin» tyder på at det opprinnelige ordet var «stav». I Rogaland og Agder kalles de bærende vertikale elementene til dels for «steger». I grindbygg der stavene er rykket et stykke inn fra ytterveggen, dannes et «skot», en «skytje» eller en «sval» mellom staver og yttervegg. Roar Hauglid pekte på likhetstrekk mellom de treskipede vestnorske stavløer eller grindløer, blant annet i form av tilføyde sideskip med eget sperretak, men mente at det ikke var noen sammenheng mellom disse løene og stavkirkene. Ifølge Hauglid er en avgjørende forskjell på de vestnorske låvene og stavkirker med forhøyet midtrom at i låvene står midtrommet av seg selv, mens for eksempel Kaupanger stavkirke er avhengig av sideskipene for avstiving, og sideskipene må derfor gå rundt hele midtpartiet for å gi tilstrekkelig avstiving mot vindpress.Høyreiste stavbygg med plankevegger krevde god tilgang på langt og rettvokst tømmer, noe som ifølge Hauglid begrenset utbredelsen i områder med knapphet på skog, særlig på kontinentet, som ble avskoget i middelalderen. Bindingsverk der mellomrommene mellom stolpene ble fylt med murstein eller flettverk klint med leire, var alternativer til plankevegger i skogfattige områder. Sleppverk eller lavegger (svensk: skiftesverk, dansk: bulhuse) er stavkonstruksjoner som var mer utbredt i naboland med dårligere tilgang på rettvokste byggematerialer i store lengder.
==== Svilleteknikken ====
Svilleteknikken, som er typisk for stavkirkene, ble først brukt innfelt mellom jordgravde stolper (påvist ved utgraving av borgen Husterknepp i Grevenbroich, Tyskland), senere som gjennomgående rammer under stolpene rundt hele byggverk. Sviller ble brukt på denne måten i middelalderen i Nord-Europa. Blant annet er det påvist sviller for plankevegger eller flettverksvegger ved utgravinger i Hedeby, Ribe og Slesvig. På 1100-tallet var sviller med not for stående plank i bruk ved siden av hus med jordgravde palisadevegger. Da svillene ble lagt på fundamenter over jorden, var grunnlaget for stavbygget etablert, ifølge Hauglid. Med svilleramme fikk byggverket også solide og bestandige vegger av stående planker. Svillesystemer påvist på kontinentet (blant annet Burg Meer) er identisk med systemet i de eldste stavkirkene. Hauglid konkluderte med at stavbyggeteknikken må ha kommet fra sør og vest, og at treborgene Stellerburg (i Weddingstedt) og Husterknupp bygget i antatt skandinavisk stil trolig var basert på lokal byggeteknikk og ikke skandinavisk innflytelse.
==== Trekirker på de britiske øyer ====
De tidlige irske kirkebyggene fra 500-tallet av var oppført dels i stein og dels i treverk, og noen kilder antyder at tilhugget treverk var den vanlige byggemåten. For eksempel under et vikingangrep i Ulster brant 250 mennesker inne i en trekirke, og under en orkan i år 891 blåste flere kirker bort. St. Patrick skal en gang ha bygget en kirke «mest av jord» fordi treverk ikke var lett tilgjengelig. Så sent som i 1149 ble klosterkirken i Bangor gjenreist i tre med vegger av tilhuggete og tett sammenføyde planker.I England og Skottland ble tidlige kirker bygget både av stein og av tre, dels ved romersk (italiensk) påvirkning og dels ved irsk påvirkning. Også kirken i bispesetet i Lindisfarne ble først reist av treverk etter «skotsk maner» («skotsk» betydde på den tiden «irsk») av tilhugget eiketømmer og vegger av plank. Noen engelske kirker hadde flettverk med leire i veggene, andre hadde planker som kledning. Den bevarte kirken i Greensted er det eneste håndfaste bevis for at det har vært bygget kirker av stolper og stående planker på de britiske øyer. Inne i kirketårnet i Barton-on-Humber (Lincolnshire) er det funnet rester av sviller fra en mulig tidligere trekirke. Flere klokkestøpuler i treverk ved steinkirker i blant annet Essex har en konstruksjon som minner om norske stavkirker. Hauglid antok at skikken med klokkestøpuler kom fra England til Norge sammen med kirkeklokker som var for tunge for stavkirkene. Claus Ahrens mener at trekirker med hevet midtrom og jordgravde fantes i England på 1000-tallet. Anker tror også at de norske stavkirkene kan ha hatt engelske forbilder, men grunnstokkene som er karakteristisk for de norske, er det ikke spor av i England.
==== Trekirker på kontinentet ====
Både skriftlige kilder og arkeologiske spor viser at de tidlige kirkene på det nordeuropeiske fastlandet fra omkring år 500 var bygget i reisverk. For eksempel ble den først katedralen i Strasbourg bygget av stående planker i året 504 og erstattet av en steinbygning 400 år senere. Trolig var mange av trekirkene på kontinentet oppført i palisade- eller stolpekonstruksjon. I årene 800-1000 ble en del trekirker erstattet av steinkirker, etter år 1000 ble de fleste kirker oppført av murverk. Kildene gir lite informasjon om planform og konstruksjon for trekirkene, men det kan ha dreid seg om både grove eller pent tilhuggete plankevegger og om vegger av flettverk. Utgravinger viser at mange eksisterende steinkirker i Tyskland, Nederland og Belgia fra middelalderen har hatt en forgjenger av reisverk, oftest med jordgravde stolper. Stolpene har til dels vært grove og satt opptil 2 meter dypt i jorden, og i noen tilfeller med en dobbelt rad stolper inne i skipet til å bære taket. Det er flere steder i Tyskland funnet rester av trekirker med sviller lagt rett på jorden, på steiner eller på påler banket ned i jorden. Det er ellers uvisst om det har eksistert trekirker med annen byggeteknikk i perioden mellom kirkene med jordgravde stolper og de romanske steinkirkene.
==== Tidlige trekirker i Skandinavia ====
De første kirkene i Skandinavia ble reist i treverk. I byene og i Sør-Sverige og Danmark ble trekirkene erstattet av steinkirker fra slutten av 1000-tallet og utover 1200-tallet. I Norge ble de fleste middelalderkirkene oppført i tre i strid med kirkens tradisjon og ønske, noe som trolig skyldtes at trebygg var langt mindre ressurskrevende og at det var knapphet på håndverkere med kunnskap om steinbygging. Den siste nye trekirke i Danmark ble reist i Vejle i 1310. I Sverige ble lafting tatt i bruk i kirkebygg tidligere, som i Södra Råda gamle kirke fra 1300-tallet. I likhet med andre svenske laftekirker fra middelalderen ligner den en steinkirke. Tømmerkirken på Skatval i Trøndelag ble beskrevet av Gerhard Schønning og ble trolig reist etter svensk forbilde en gang etter 1250. Utover i middelalderen ble lafteteknikken dominerende til de fleste formål. Stavkonstruksjon var teknisk mer krevende, og Håkon Christie stiller derfor spørsmål hvorfor stavkonstruksjon likevel ble foretrukket. Han antar at stavkirken ble foretrukket fordi den representerte tradisjon og kontinuitet fra misjonstiden.I profane bygninger tok lafteverk over i byene i Norge og Sverige fra omkring år 1000, og bare enkle uthus ble oppført i stavverk. Ifølge Hauglid ble derfor stavkonstruksjonen videreutviklet hovedsakelig innenfor kirkebyggingen. Det er tvil om det har vært et utviklingstrinn mellom de første kirkene med jordgravde stolper og de fullt utviklede stavkirkene, slik det er kjent på Urnes tidlig på 1100-tallet. Hauglid mente at de norske stavkirkene var høydepunktet i en gammel europeisk trebyggingskunst. Gunnar Bugge mente at beslektede funn fra andre steder i Europa nærmest virker som «forstudier til den norske stavkirken», som kom sent nok til å ha vært en «utkrystallisering». Ifølge Anker anser mange forskere ikke lenger stavkirkene som et særegent og relativt kortvarig norsk eller skandinavisk fenomen, men som resultat av en lengre utvikling over en større del av Europa.På slutten av 900-tallet sørget Harald Blåtann for å reise den første kirken i Roskilde - den var tre, men detaljene er lite kjent. I Lund ble også de første kirkene bygget i tre. Hauglid ser på grunnlag av arkeologiske spor for seg at den første bispekirken i Lund, «St. Drotten», var som en basilika med hevet midtrom båret av store jordgravde stolper. Trekirken i Odense skal ha stått til reformasjonen. Det er funnet arkeologiske spor etter kirker med jordgravde stolper under eksisterende steinkirker i Danmark. Blant annet hadde kirken i Brørup jordgravde stolper og trolig stående planker på en svill mellom stolpene.I Hørning kirke på Jylland er det funnet en plankebit med dekor i Urnes-stil. Plankebiten har not på undersiden trolig for stavplanker og antas å ha vært del av en stavlegje fra kirkens langvegg. Utgravinger under steinkirken i Hørning avdekket rester av en tidligere trekirke med jordgravde stolper satt rett over en gravhaug fra omkring år 1000. Det er uklart om det kan ha vært en fullt utviklet stavkirke i Hørning.
== Dekor og skurd ==
Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, øverst på stavene, og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.
=== Bakgrunn ===
Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island.Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra Resmo på Öland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av urnesstilen. En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet
=== Stavkirkeportalen ===
Det er bevart portaler eller deler av dem fra omtrent 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.
Den enkle profilportalen er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart omtrent 20 slike dører.
Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til omtrent 40 slike portaler.
Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.
=== Stilhistorie ===
Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.
Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt i dag ser ut til å være nyere.
Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.
==== Urnesstil ====
Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på nordportalen i Urnes stavkirke, som opprinnelig var vestportal i den eldre stavkirken fra perioden 1000-1080 på samme tomt. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.
Den gjenbrukte portalen i Urnes stavkirke er den eneste noenlunde komplette i denne stilen som er bevart. Flere deler med utskjæringer i urnesstil fra den eldre stavkirken på Urnes er inkorporert i den nåværende: to veggplanker, en hjørnestav og to gavlfelter. Ellers er dekor i urnesstil funnet på en planke fra den revne Rinde stavkirke, på fragmenter av en eller to hjørnestolper fra en forløper for Hopperstad stavkirke, på fragmenter av en portal i Torpo stavkirke, og på portalplanker fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal.
==== Romanske portaler ====
De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.
Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.
Det er vanlig å dele romanske portaler i tre grupper:
Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.Trondheimsgruppen, som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt NidarosdomenMedaljongportaler, som har figurer i medaljonger.
==== Sene portaler ====
Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får individuelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger.
=== Ikonografi ===
De fleste portalene viser drager, «løver» og ranker som ikke refererer seg til spesifikke bibelske eller andre kristne fortellinger. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen fra den revne Hemsedal stavkirke, som viser St. Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen.Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist. Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.
Fellestrekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning. I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»
Hohler går imot denne tolkningen. Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.
«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.» Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.
Hoftun mener at mange av de såkalte hedenske portalmotivene har klart kristne budskap. I prinsippet skiller ikke de norske stavkirkemotivene seg fra mange av de motivene som er å se i annen romansk kirkekunst, som for eksempel motiver på romanske kirkeportaler og døpefonter i stein i Sverige og Danmark.Andre forskere mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur. En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som bestiaries. Opphavet til disse er Physiologus, en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.
Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland. Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.
== Stavkirkeprogrammet ==
Stavkirkenes dårlige forfatning var bakgrunnen for at Riksantikvaren i 2001 startet stavkirkeprogrammet. Programmet skulle skape positive ringvirkninger i form av større lokal aktivitet med tradisjonelle måter å utnytte materialer og ressurser på.
Målet for programmet var:
å sette i stand stavkirkene slik at de kan bevares for ettertiden
å konservere dekoren og kirkekunsten
å supplere dokumentasjonen av stavkirkene som grunnlag for forskning og rekonstruksjon av tapte deler.Arbeidet og hva som er gjort ved de enkelte kirkene er dokumentert i en rapport.
== Stavkirkelisten ==
De eksisterende stavkirkene er geografisk konsentrert om de øvre dalstrøkene på Østlandet (fjellbygdene) og de indre fjordstrøkene på Vestlandet. Unntak er Fortun stavkirke som er flyttet til Fantoft i Bergen og deretter kalt Fantoft stavkirke, Gol stavkirke som ble flyttet til Bygdø i Oslo, Vang stavkirke som ble flyttet til Karpacz i Karkonosze og Grip stavkirke som ligger på øya Grip på Nordmørskysten. Vang stavkirke er i grove trekk som den var, selv om noen bygningsdetaljer er feil. Den opprinnelige Fortun stavkirke ble rekonstruert slik det var vanlig i nasjonalromantikken. Den nåværende Fantoft stavkirke er en rekonstruksjon etter at den opprinnelige kirken ble påtent.
Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Kun noen få vesentlige kopikirker fra nyere tid er tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner.
=== Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen ===
Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.org. Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.
Borgund stavkirke, bygget etter 1180
Eidsborg stavkirke, bygget 1250–1300 – menighetskirke
Flesberg stavkirke, bygget etter 1111 – menighetskirke
Garmo stavkirke, bygget 1200-tallet – museumskirke, flyttet og gjenreist på Maihaugen
Gol stavkirke, bygget etter 1216 – museumskirke, flyttet og gjenreist 1885 i Oslo
Grip stavkirke, bygget på slutten av 1400-tallet
Haltdalen stavkirke, bygget 1150–1199 – museumskirke, flyttet fire ganger, nå i Trondheim
Hedal stavkirke, bygget etter 1163 – menighetskirke
Heddal stavkirke, bygget 1200–1300-tallet – menighetskirke
Hegge stavkirke, bygget etter 1216 – menighetskirke
Hopperstad stavkirke, bygget omkring 1150
Høre stavkirke, bygget etter 1178/1179 – menighetskirke
Høyjord stavkirke, bygget på slutten av 1100-tallet
Kaupanger stavkirke, bygget etter 1137 – menighetskirke
Kvernes stavkirke, undersøkelser i 2019 avdekket at den trolig ble bygget i 1633, etter reformasjonen
Lom stavkirke, bygget etter 1157/1158 – menighetskirke
Lomen stavkirke, bygget etter 1192
Nore stavkirke, bygget etter 1166–1167
Reinli stavkirke, bygget etter 1326 – menighetskirke
Ringebu stavkirke, bygget etter 1192/1193 – menighetskirke
Rollag stavkirke, materialer datert 1482 men kan være betydelig eldre – menighetskirkeRødven stavkirke, bygget omkring 1200
Røldal stavkirke, bygget 1200–1250 – menighetskirke
Torpo stavkirke, bygget etter 1192
Undredal stavkirke, bygget 1150–1199 – menighetskirke
Urnes stavkirke, bygget etter 1130
Uvdal stavkirke, bygget etter 1168
Øye stavkirke, bygget omkring 1200 – flyttet
=== Kirker i Norge bygget etter reformasjonen med rester av stavkirker ===
Fåvang kirke – 1631
Vågå kirke – 1625–1627
Gaupne gamle kirke har portal fra en stavkirke som sto på stedet
Hol gamle kirke har trolig opphav i en middelaldersk stavkirke, ombygd og utvidet flere ganger
=== Kirker i Norge som er kopier av stavkirker ===
Fantoft stavkirke er en rekonstruksjon av stavkirken fra 1150 som ble flyttet fra Fortun i Sogn og til Fana i Bergen, og som brant ned i 1992.
Gol nye stavkirke er en rekonstruksjon fra 1994 på Gol i Hallingdal av stavkirken fra 1216 som ble flyttet og gjenreist 1885 i Oslo
Haltdalen nye stavkirke rekonstruksjon reist i Haltdalen i 2004
Kolbrandstad stavkirke er en fri rekonstruksjon i 2000 etter en kirke som ble nedlagt i 1681.
Stavkirken på Lia gård i Rendalen er nybygget med opprinnelig stil og teknikk.
Stavkirka på Savjord er et privat bygg og en forminsket kopi av Gol stavkirke, reist i 2008.
En privat bygning på privat grunn i Ortnevik ved Sognefjorden bygget med tradisjonell teknikk, 35 m2, ferdig i 2014.
Tjensvoll stavkirke i Stavanger er et privat bygg, innviet som metodistkirke i 1999.Historismen søkte å etterligne og gjenopplive stiluttrykk fra eldre perioder. I Norge blant annet ved at stavkirkene påvirket kirkearkitekturen på 1800-1900-tallet. Den nye Borgund kirke er for eksempel utført i en stil som minner om Borgund stavkirke like ved. Andre eksempler er Årdal kirke i Sogn, Hauge kirke, Stedje kirke og Uvdal kirke. I dragestilen er dekor og stilelementer fra stavkirkene også brukt i profane bygg. Raundalen kirke er oppført i stavkirkepreg med forhøyet midtskip og sideskip som minner om omgang brukt i stavkirkene. Christian H. Grosch var en av de første som innarbeidet stavkirkeformer i hele bygninger som i mønstertegning trekirke og utkastene til Ulstein kirke. Johannes Flintoe brukte stavkirkeskurd i fugleværelset på Slottet. Heinrich Ernst Schirmer foreslo en stavkirkeinspirert bygning for Jørgen Moe i Krødsherad (bygget ble oppført etter andre tegninger). Forrige Kirkenes kirke hadde et stavkirkeinspirert tårn.
=== Stavkirker i andre land ===
Vang stavkirke, bygget omkring 1200, flyttet og gjenreist (med mange forandringer) 1844 i det nåværende Polen (Karpacz) – menighetskirke
Hedared stavkirke i Sverige, bygget etter 1501
Hemse stavkirke i Sverige, datert til rundt 1100 – museumskirke som nå er på lager
Greensted Church i England, bygget etter 1053 – menighetskirke
Chapel in the Hills, Rapid City, USA er en kopi av Borgund stavkirke og ble innviet i 1969. Den tilhører den evangelisk-lutherske kirke i Sør-Dakota.
I Minot, Nord-Dakota, USA, står en etterligning av Gol stavkirke.
=== Etterligninger ===
Til verdensutstillingen i Chicago i 1893 produserte Strandheim Brug med gründerfamilien Thams på Orkanger en stavkirkeinspirert bygning på bestilling fra den norske stat. Denne norske utstillingspaviljongen ble tegnet av Waldemar Hansteen som hadde ansvaret for gjenreisingen av Gol Stavkirke på Bygdøy og bærer de fleste kjennetegn ved norske stavkirker. Bygningen ble sendt som byggesett til USA. Det ble senere flyttet til en privat eiendom i Lake Geneva og i 1935 til Little Norway (Wisconsin). I 2015 ble den demontert og skipet tilbake til Orkanger, til en kostnad av ca 5 millioner kroner, og blir nå kaldt Thamspaviljongen. En kopi av Gols stavkirke er reist på Gol, Gol nye stavkirke.
== Se også ==
Bilder av stavkirker
== Arkeologiske steder og revne stavkirker ==
Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn, dokumenter eller arkeologisk spor. Listen er veldig omfattende og er flyttet ut til en egen artikkel.
Se Liste over kjente palisadekirker, stolpekirker og stavkirker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ahrens, Claus, Om stavkirkeproblemet, Fortidsminnforeningens årbok 1994 s. 37-49
Ahrens, Claus, Die frühen Holzkirchen Europas, Stuttgart 2001, ISBN 3-8062-1397-6
Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker, ARFO forlag 2005, ISBN 82-91399-16-6 (Kirker i Norge; bind 4)
Anker, Peter (1997). Stavkirkene: deres egenart og historie. Oslo: Cappelen. ISBN 8202159784.
Bugge, Gunnar (1981). Stavkirkene i Norge: innføring og oversikt. Oslo: Dreyer. ISBN 8209018906.
Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino (1994). Stavkirker. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250420721. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bugge, Gunnar og Christian Norberg-Schultz, Stav og laft i Norge. Oslo, Arkitekturforlaget, 1990.
Bø, Ragnhild, De første kirkene i Norge. Artikkel hos Norgeshistorie.no, 2017
Christie, Håkon, Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974, ISBN 82-00-01395-2
Christie, Håkon, «Stavkirkene – Arkitektur» i Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 139–250. ISBN 8205122652.
Christie, Håkon, «Stavkirkeforskningen», Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1981, vol. 135, side 58-68
Christie, Håkon, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1958, vol. 113, side 49-74
Dietrichson, L. (1892). De norske stavkirker: studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling : et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie. Kristiania: Cammermeyer.
Distler, F.,Stavkirkenes bildespråk, Århus 1997, ISBN 82-90059-90-6
Ekhoff, Emil, Svenska Stavkyrkor, Stockholm 1914-1916
Fuglesang, Signe Horn, «Vikingtidens kunst» i Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 36-138. ISBN 8205122652.
Hauglid, Roar (1973). Norske stavkirker: dekor og utstyr. Oslo: Dreyer.
Hauglid, Roar (1976). Norske stavkirker. 2 : Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. [Oslo]: Dreyer. ISBN 8209013513.
Havran, Jiri, Norske stavkirker, En guide til de 29 bevarte norske stavkirkene, Arfo forlag, Oslo, 2005. ISBN 978-82-91399-34-8
Hohler, Erla Bergendahl, «Stavkirkene – Den dekorative skurd» i Norges kunsthistorie. 1 : Fra Oseberg til Borgund. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 252-355. ISBN 8205122652.
Hohler, Erla Bergendahl, Norwegian Stave Church Sculpture, volume 1-2 Oslo 1999, ISBN 82-00-12748-6
Krogh, Knud J., Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes, Oslo 2011, ISBN 978-82-530-3400-3
Lindkvist, Evert, Af jorden allhanda djur i Røkringar, Visby 1998, s. 105–115, ISBN 91-630-6401-4
Nordhagen, Per Jonas, «Stavkyrkjene» i Norsk arkitekturhistorie : frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret , Samlaget 2003, ISBN 82-521-5748-3 s.89-119
Olsen, Olaf, Hørg, hov og kirke. København 1966
Paulsson, Gregor, Konstens Världshistoria, Medeltiden, Lund 1969, ISBN 91-27-01662-5
Roussel, Aage, Islands gudehove, Stenberger 1943
Storsletten, Ola (1993). En arv i tre: de norske stavkirkene. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220061.
== Eksterne lenker ==
(en) Stave churches – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Stavkirken – Middelalderens trekirker i Norge
Stavkirkeside med tegning
Hylestadportalen
Stavkirkeprogrammet 2011-2015. Hva har skjedd så langt?
Bevaringsprogrammet for stavkirkene - Stavkirkeprogrammet
Riksantikvaren presenterer: Stavkirkeprogrammet (Uvdal stavkirke) (film)
Riksantikvaren emneord
Miljøstatus i Norge:stavkirker
Stavkirker og autentisitet pdf
Stavkirkene - Norges unike bidrag til verdensarkitekturen, pressemelding fra Riksantikvaren 26.01.17
Stavkonstruksjoner Arkivert 31. mars 2005 hos Wayback Machine.
Bestiary
Bilder fra Gol stavkirke
Bilder fra Reinli stavkirke
Kategorien stavkirke på Flickr | | dato = | 7,842 | 7,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haggad%C3%A1_sjel_pesah | 2023-02-04 | Haggadá sjel pesah | ['Kategori:Andre Mosebok', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødedom'] | Haggadá sjel pesah eller haggadáen (hebraisk: הַגָּדָה, «fortelling»; flertall: haggadot) er den jødiske pesachfortellingen — en bok som blir lest ved sedermåltidet de to første aftenene av pesach. Haggadá sjel pesah inneholder fortellingen om hvordan israelittene forlot slaveriet i oldtidens Egypt og til sist ble et fritt folk i Israel, slik som beskrevet i Andre Mosebok i Den hebraiske Bibelen (Tanakh):
Den dagen skal du fortelle sønnen din: «Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt.»
| Haggadá sjel pesah eller haggadáen (hebraisk: הַגָּדָה, «fortelling»; flertall: haggadot) er den jødiske pesachfortellingen — en bok som blir lest ved sedermåltidet de to første aftenene av pesach. Haggadá sjel pesah inneholder fortellingen om hvordan israelittene forlot slaveriet i oldtidens Egypt og til sist ble et fritt folk i Israel, slik som beskrevet i Andre Mosebok i Den hebraiske Bibelen (Tanakh):
Den dagen skal du fortelle sønnen din: «Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt.»
== Referanser == | Haggadá sjel pesah eller haggadáen (hebraisk: , «fortelling»; flertall: haggadot)«Haggadah (n.)», Online Etymology Dictionary er den jødiske pesachfortellingen — en bok som blir lest ved sedermåltidet de to første aftenene av pesach. | 7,843 | 7,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sjabu%C3%B3t | 2023-02-04 | Sjabuót | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hebraiske ord og uttrykk', 'Kategori:Jødiske høytider'] | Sjabuót eller sjavuót (fra hebraisk שָׁבוּעוֹת, šābu‘ōt), også kalt ukefesten eller jødisk pinse, er en jødisk høytid som finner sted syv uker (49 dager) etter pesach (påske). På det religiøse planet er sjabuót en feiring av at Moses tok imot Toráen fra Gud på Sinaifjellet — men sjabuót er også en innhøstingsfest for blant annet hvete, og feires derfor når hveten er moden.Sjabuót blir også feiret i løpet av en dag i det moderne Israel, i samaritansk religion, i karaittisk jødedom, i reformjødedom, men og ofte også i rekonstruksjonistisk jødedom. I konservativ og ortodoks jødedom og annen tradisjonell jødedom utenfor Israel feires en sjabuot i to dager. Tradisjonelt blir Ruts bok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) lest under feiringen.
| Sjabuót eller sjavuót (fra hebraisk שָׁבוּעוֹת, šābu‘ōt), også kalt ukefesten eller jødisk pinse, er en jødisk høytid som finner sted syv uker (49 dager) etter pesach (påske). På det religiøse planet er sjabuót en feiring av at Moses tok imot Toráen fra Gud på Sinaifjellet — men sjabuót er også en innhøstingsfest for blant annet hvete, og feires derfor når hveten er moden.Sjabuót blir også feiret i løpet av en dag i det moderne Israel, i samaritansk religion, i karaittisk jødedom, i reformjødedom, men og ofte også i rekonstruksjonistisk jødedom. I konservativ og ortodoks jødedom og annen tradisjonell jødedom utenfor Israel feires en sjabuot i to dager. Tradisjonelt blir Ruts bok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) lest under feiringen.
== Se også ==
Pinse (kristen høytid utsprunget fra sjabuót)
Ruts bok
== Referanser == | Sjabuót eller sjavuót (fra hebraisk , šābu‘ōt), også kalt ukefesten eller jødisk pinse, er en jødisk høytid som finner sted syv uker (49 dager) etter pesach (påske). På det religiøse planet er sjabuót en feiring av at Moses tok imot Toráen fra Gud på Sinaifjellet — men sjabuót er også en innhøstingsfest for blant annet hvete, og feires derfor når hveten er moden. | 7,844 | 7,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bilder%C3%B8r | 2023-02-04 | Bilderør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elektronrør', 'Kategori:Film- og videoteknikk', 'Kategori:Forbrukerelektronikk'] | Et bilderør, også kalt katodestrålerør (engelsk: cathode-ray tube, CRT), er den komponenten i en radar, et oscilloskop, et fjernsyn eller en monitor som viser bildet. Det er laget av glass, og har fasong omtrent som en rund eller firkantet trakt som er lukket i begge ender, slik at det danner en lufttett beholder med et vakuum på innsiden. Den lukkede, brede enden av «trakten» er skjermen. Her dannes bildet ved at en kontinuerlig stråle av elektroner, som skapes og styres i «traktens» smale ende, «sveiper» frem og tilbake over skjermen. Skjermens innside er belagt med et stoff som lyser opp når det elektronstrålen treffer. Ved å variere strålens intensitet, skapes mørke og lyse partier forskjellige steder i bildefeltet.
Strålen passerer gjennom hele bildefeltet et betydelig antall ganger (for europeiske fjernsyn: 25) i sekundet. Stoffet på skjermen «gløder» i en brøkdel av et sekund etter at elektronstrålen har streifet det; akkurat lenge nok til at det lysende bildet blir «sittende» til neste gang strålen kommer forbi og «gjenoppfrisker» det. Dette gir det «langsomme», menneskelige øyet en illusjon av et kontinuerlig bilde på skjermen, selv om man (særlig i øyekroken) kan ane hvordan lyset fra et bilderør «flimrer».
Bilderør som teknologi erstattes i nyere tider av LCD- og plasmaskjermer, etter hvert også OLED-skjermer. Disse tre alternativene kan gjøres ekstremt flate og lette.
Det gjøres oppmerksom på at illustrasjonene i denne artikkel beskriver små bilderør (13–25 cm (5–10 ")). Større bilderør er langt fra så lange i forhold til skjermens størrelse som det er vist her.
| Et bilderør, også kalt katodestrålerør (engelsk: cathode-ray tube, CRT), er den komponenten i en radar, et oscilloskop, et fjernsyn eller en monitor som viser bildet. Det er laget av glass, og har fasong omtrent som en rund eller firkantet trakt som er lukket i begge ender, slik at det danner en lufttett beholder med et vakuum på innsiden. Den lukkede, brede enden av «trakten» er skjermen. Her dannes bildet ved at en kontinuerlig stråle av elektroner, som skapes og styres i «traktens» smale ende, «sveiper» frem og tilbake over skjermen. Skjermens innside er belagt med et stoff som lyser opp når det elektronstrålen treffer. Ved å variere strålens intensitet, skapes mørke og lyse partier forskjellige steder i bildefeltet.
Strålen passerer gjennom hele bildefeltet et betydelig antall ganger (for europeiske fjernsyn: 25) i sekundet. Stoffet på skjermen «gløder» i en brøkdel av et sekund etter at elektronstrålen har streifet det; akkurat lenge nok til at det lysende bildet blir «sittende» til neste gang strålen kommer forbi og «gjenoppfrisker» det. Dette gir det «langsomme», menneskelige øyet en illusjon av et kontinuerlig bilde på skjermen, selv om man (særlig i øyekroken) kan ane hvordan lyset fra et bilderør «flimrer».
Bilderør som teknologi erstattes i nyere tider av LCD- og plasmaskjermer, etter hvert også OLED-skjermer. Disse tre alternativene kan gjøres ekstremt flate og lette.
Det gjøres oppmerksom på at illustrasjonene i denne artikkel beskriver små bilderør (13–25 cm (5–10 ")). Større bilderør er langt fra så lange i forhold til skjermens størrelse som det er vist her.
== Bilderør til sort/hvitt-tv og -monitorer ==
Illustrasjonen til høyre viser et bilderør for bruk i et sort/hvitt-fjernsyn eller en monokrom monitor: Bakerst (nederst til venstre) i den luftomme glasskolben (9) sitter en hul katode (8), som lager en stor, negativ elektrisk spenning; inne i katoden sitter en glødetråd (5), som holder katoden varm. Spenningen og varmen får katoden til å sende ut en «sky» av elektroner (2), som tiltrekkes av en anode i form av et elektrisk ledende belegg av grafitt (6) på innsiden av røret. Denne går gjennom en ledning (14) og en lufttett gjennomføring (7) forbundet med en stor, positiv elektrisk spenning. Ved å variere spenningen på en spesiell styreelektrode (12) kan man regulere hvor mange elektroner som «unnslipper» katoden, og dermed hvor intens elektronstrålen skal være. Katode, glødetråd og styreelektrode omtales under som en elektronkanon.
På sin vei mot skjermen passerer strålen en fokuseringsspole (3), som er montert utvendig på bilderøret i en spolekjerne av jern (11): Magnetfeltet fra denne spolen har samme innvirkning på elektronstrålen som en optisk linse har på lys; når spolen danner et magnetfelt med den rette styrken, fokuseres elektronene til en tynn stråle. Denne fokusering er grunnen til at skjermen på (spesielt på eldre) billedrør er konveks («buer utover» mot seeren): Strålen er hele tiden fokusert i den samme brennvidden fra fokusspolen, slik at elektronene helst skal tilbakelegge (omtrent) den samme strekning uansett om de sendes mot midten av skjermen eller ut til et av hjørnene.
På den andre siden av fokuseringsspolen sitter fire avbøyningsspoler (1), også montert på utsiden røret: Disse lager et varierende magnetfelt, som avbøyer elektronstrålen i det vannrette og det loddrette plan, slik at strålen kan treffe et vilkårlig punkt på innsiden av skjermen (10). Skjermens innside er forsynt med et tynt lag av et stoff (4), som fluoriserer (dvs. lyser opp) når det treffes av elektronstrålen, slik at hvis strålen er riktig fokusert, vil det skapes et lite, skarpt lysende punkt på skjermen.
En spesielt hjelpekrets i fjernsynet og monitoren sender varierende strøm gjennom avbøyningsspolene, og dirigerer på den måten lyspunktet over hele skjermen, linje for linje, flere ganger i sekundet.
== Bilderør for farge-tv og -monitorer ==
Fargebilder lages ved at tre «sort/hvite» delbilder, viser hver sin farge av de tre «grunnfargene» rød, grønn og blå, over hverandre. Et bilderør som kan vise bilder i farger (vist på illustrasjonen til høyre), skiller seg fra et sort/hvite bilderør på tre punkt:
I stedet for én oppvarmet katode med styreelektrode finnes det tre separate sett (1), som sender ut hver sin elektronstråle (2) med hver sin intensitet: Én stråle for hver av de tre grunnfargene.
Rett bak skjermens innside finnes en såkalt maske av metall (3), med tusenvis av bitte små hull i et regelmessig mønster.
I stedet for et lag med fluoriserende stoff, er innsiden av skjermen (4) delt inn i bitte små soner med tre forskjellige typer fluoriserende stoffer: En tredjedel av sonene lyser rødt (R) når de treffes av en elektronstråle, den andre lyser grønt (G), mens den siste lyser blått (B), derav den mye benyttede betegnelsen RGB.De tre elektronstrålene fokuseres og avbøyes, på samme måte som i sort/hvit bilderøret med en felles fokuseringsspole og et felles sett avbøyningsspoler, men i stedet for å fokusere strålen på skjermens avstand, fokuseres den på maskens hull. På grunn av hullenes og fargesonenes innbyrdes plassering kan elektronstrålen fra f.eks. den katoden som lager det røde delbildet kun «nå» de sonene som lyser rødt, og på samme måte kan de elektronstrålene som lager det grønne og det blå delbildet, kun treffe de sonene som lyser grønt og blått (5).
Hvis elektronene forstyrres på veien mot skjermen, av f.eks. et utenforstående magnetfelt, vil noen av elektronene treffe «feil» sone slik at noen deler av bildet får feil farger: Dette kalles for konvergensfeil. Masken kan også bli magnetisert, slik at den i seg selv sender noen av elektronene «på avveie» og skaper fargefeil, selv etter at det ytre magnetfeltet er fjernet.
Hullene i masken og skjermens fargesoner er så små, at man med det menneskelige øye på en passende avstand ikke kan «skille fra hverandre» de enkelte sonene, men i stedet «blander» fargerne, slik at en illusjon om omtrent en hvilken som helst fargenyanse kan skapes. På et vanlig fargefjernsyn er det ca. 300 000 soner av hver farge.
I Sonys Trinitron-bilderør er masken ikke en plate med hull som vist på illustrasjonen, men en ramme med mange parallelle tynne metalltråde som er sveiset på. I stedet for det viste sekskantmønsteret er trinitron-rørets fluoriserende fargesoner delt inn i tynne striper.
== Bilderør for oscilloskop ==
I et fjernsyn eller en monitor gjengis bildet med regelmessige mellomrom, dvs. de strømmene som sendes igjennom avbøyningsspolene har konstant frekvens: Spolene utgjør derfor en konstant og kjent impedans overfor strømmen - dette er en fordel da det alltid vil være det samme magnetfeltet som skal til for å sende strålen ut til skjermens kanter.
Et oscilloskop skal derimot kunne arbeide ved et stort område av frekvenser. For å unngå å måtte kompensere for den frekvensavhengige impedans i avbøyningsspolene bruker man et elektrisk felt i stedet for et magnetisk, for å avbøye elektronstrålen. Som andre bilderør har røret til et oscilloskop (illustrasjonen til høyre) en elektronkanon (2), hvor strålen (3) bringes i fokus av en fokuseringsspole (4) slik at den avtegner et lite, skarpt punkt på skjermen (5). Det spesielle ved oscilloskopets bilderør er, at de fire avbøyningsspolene er erstattet av fire plateformede elektroder (1). Der elektronikken i et fjernsyn eller en monitor skal generere strøm til avbøyningsspolene, leverer elektronikken til et oscilloskop spenning til rørets fire avbøyningsplater.
== Sikkerhet omkring bilderør ==
Alle bilderør er pumpet lufttomme, slik at elektronene ikke forstyrres eller sprees på veien fra katoden til skjermen. Og som andre ting av glass, knuses de ved kraftige slag eller påvirkninger. Når et bilderør knuses, vil atmosfærens trykk presse glasskårene innover med voldsom kraft; det sies at røret imploderer. De fleste glasskår vil fly forbi hverandre, og fortsette ut i alle retninger med høy fart.
Av samme grunn er glassflaten som danner skjermens forside gjort ekstra tykk - et bilderør som er montert i et apparat vil trenge et direkte slag med en hammer eller tilsvarende for å implodere. Skal man derimot f.eks. bære et bilderør i «løs vekt», bør man bruke sikkerhetsbriller og et kraftig halstørkle slik at øyne og hals (med pulsårer) er beskyttet hvis røret skulle implodere.
Som nevnt er det en stor spenningsforskjell mellom katoden bak og grafittanoden på rørets innside, typisk 10 000 til 25 000 volt: Skal man gjøre service på et apparat med bilderør mens det står på, f.eks. for å justere det, skal man være forsiktig med bilderørets tilkoblinger og delkretsløpene som lager de nødvendige spenningene.
Apparatet bruker transformatorer til å lage disse store spenningene, og kondensatorer for å lagre og jevne ut strømmen. Disse kondensatorene tømmes ikke nødvendigvis så fort apparatet slås av. Man må derfor regne med at det er potensielt dødelig stor spenning til stede i apparatet flere minutter etter at det ble slått av.
== Innbrenning ==
Siden bilderørskjermer har et belegg med fosfor på innsiden, kan det ofte forekomme at bildet «brennes inn» i skjermen hvis den viser det samme over lengre tid, eller det samme bildet vises ofte. Da oppstår et «skyggebilde» som vises selv om selve skjermen viser et annet bilde. Hvor lang tid det tar er avhengig av kvaliteten på fosforen. På noen «billige» skjermer kan bildet «brennes inn» i løpet av kort tid, mens noen dyrere skjermer kan vise det samme bildet i flere dager i strekk uten at det merkes.
Slike problemer oppstår ofte på skjermer som skal vise spesifikk informasjon, som rutetabeller. Det oppstår også på minibanker og skjermer tilkoblet for eksempel overvåkningskameraer.
== Se også ==
Radiorør
Synssans | Et bilderør, også kalt katodestrålerør (engelsk: cathode-ray tube, CRT), er den komponenten i en radar, et oscilloskop, et fjernsyn eller en monitor som viser bildet. Det er laget av glass, og har fasong omtrent som en rund eller firkantet trakt som er lukket i begge ender, slik at det danner en lufttett beholder med et vakuum på innsiden. | 7,845 | 7,845 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hektordelfin | 2023-02-04 | Hektordelfin | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1881', 'Kategori:Sterkt truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2018-06', 'Kategori:Tannhvaler', 'Kategori:Zoologistubber'] | Hektordelfin (Cephalorhynchus hectori) er den minste av havdelfinene og tilhører slekten av flekkdelfiner, som sammen med resten av delfinene tilhører tannhvalene. Hektordelfinen er den minste av alle hvalartene.
| Hektordelfin (Cephalorhynchus hectori) er den minste av havdelfinene og tilhører slekten av flekkdelfiner, som sammen med resten av delfinene tilhører tannhvalene. Hektordelfinen er den minste av alle hvalartene.
== Beskrivelse ==
Hektordelfinen ble først oppdaget i 1869. Den blir vanligvis omkring 1,2-1,5 meter lang, og vekten ligger normalt på ca. 35-60 kg (i snitt ca. 48 kg). Den er meget sjelden og endemisk for kysten av New Zealand, der den eksisterer i tre genetisk distinkte populasjoner. En langs vestkysten av Nordøya, en langs veskysten og en langs østkysten av Sørøya. På New Zealand regnes den som et nasjonalsymbol, sammen med kiwifuglen.
Newzealenderne kaller den «Mikke Mus delfin». Den er en liten småtykk svømmer som gjerne ligger rett under havoverflaten, og er derfor også kjent under navnene «Puffing Pig» («den tøffende grisen») og «Dumpling dolphin» («truntedelfinen»). Årsaken til tilnavnet Mikke Mus-delfin er den runde og helt sort ryggfinnen, som ligner på Mikke Mus' ører. Finnen er også stort sett det eneste man får et glimt av når denne delfinen kommer farende like under havoverflaten.
Også halefinnen, kinnene og sveivene er sorte. Over nakken, like ved blåsehullet, har den også en smal sort stripe. I buken er den hvit, og den hvite fargen fortsetter i en stripe opp langs delfinens sider. Resten av kroppen er blågrå, nesten i samme farge som havet når det er overskyet.
Hektordelfinen skiller seg også fra de fleste adre delfiner gjennom å ha en relativt liten snute, kort kropp, og en kort tykk hale, nesten som nisene. Det er vanskelig å se forskjell på hunner og hanner.
== Atferd ==
Hektordelfinen er et flokkdyr som gjerne danner små grupper bestående av 2-12 individer. Gruppene er ikke egentlige familiegrupper som hos spekkhoggerne, men heller løst sammensatte grupper der dyra ofte skifter til en ny gruppe.
Hektordelfinen kan trolig bli omkring 20 år gammel. Hunnen blir kjønnsmoden når hun er mellom 7 og 9 år og kan kun få avkom hvert 2. eller 3. år. Som regel føder hunnene kun 4-6 unger i løpet av livet, noe som er årsaken til at det finnes så få slike delfiner.
Hunnen føder som regel sent på vårparten eller tidlig på sommeren (når det er høst og vinter i Norge). Ungen blir født med halen først, så den ikke skal drukne under fødselen. Moren hjelper ungen opp til overflaten, der den raskt må lære seg pusteteknikken for å overleve. Kalven er ca. 76 cm lang når den blir født.
== Kilder ==
Boris Culik. 2003. «Cephalorhynchus hectori (P.-J. van Beneden, 1881)». CMS
== Eksterne lenker ==
(en) hektordelfin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) hektordelfin i Global Biodiversity Information Facility
(en) hektordelfin hos Fossilworks
(en) hektordelfin hos ITIS
(en) hektordelfin hos NCBI
(en) Kategori:Cephalorhynchus hectori – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cephalorhynchus hectori – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cephalorhynchus hectori – detaljert informasjon på Wikispecies | * | 7,846 | 7,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Munchmuseet | 2023-02-04 | Munchmuseet | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor direktør,museumsdirektør mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjørvika', 'Kategori:Edvard Munch', 'Kategori:Gunnar Fougner', 'Kategori:Kunstgallerier og kunstmuseer i Norge', 'Kategori:Museer etablert i 1963', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tøyen (Oslo)'] | Munchmuseet, fra 2020 markedsført som MUNCH, er et kunstmuseum i Bjørvika i Oslo. Museet inneholder Edvard Munchs etterlatte arbeider som han testamenterte til Oslo kommune i 1940. Museet åpnet dørene for publikum på Tøyen i 1963, hundre år etter maleren og grafikerens fødsel. I 2021 ble museet flyttet til et nytt museumsbygg kalt Lambda, i Bjørvika.
| Munchmuseet, fra 2020 markedsført som MUNCH, er et kunstmuseum i Bjørvika i Oslo. Museet inneholder Edvard Munchs etterlatte arbeider som han testamenterte til Oslo kommune i 1940. Museet åpnet dørene for publikum på Tøyen i 1963, hundre år etter maleren og grafikerens fødsel. I 2021 ble museet flyttet til et nytt museumsbygg kalt Lambda, i Bjørvika.
== Samlingen ==
Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad fordelt på 700 motiver, 4 700 tegninger, samt seks skulpturer. I tillegg kom nesten 500 trykkplater, 2 240 bøker, notatbøker, dokumenter, fotografier, verktøy, rekvisita og møbler. Munchs omfattende brevsamling ble senere testamentert til museet av hans søster, Inger Munch, sammen med et betydelig antall originalverker, særlig fra 1880-årene.
Denne og andre gaver, i tillegg til byttehandel, har gjort at godt over halvparten av Munchs malerier, samtlige grafiske motiver og alle eksisterende trykkplater i dag er i museets eie. Dette setter Munchmuseet i en særstilling internasjonalt, og åpner for spesialutstillinger i museet og en utstrakt internasjonal utstillingsvirksomhet.
== Maleriavdelingen ==
Maleriavdelingen forbereder og iverksetter utstillinger i Munchmuseet. Ved siden av interne utstillinger bistår den utenlandske museer med faglig støtte for Munch-utstillinger. Den oppdaterer sine arkiver over Munchs samtlige malerier ved å samle informasjon og ved å forske, blant annet med tanke på en fremtidig utgivelse av en katalog over kunstnerens malerier. Museet tar imot Munch-malerier til registrering og undersøkelse, besvarer forespørsler om Munchs verk og hans liv og tar imot bilder og forespørsler om bildenes ekthet.
== Konservering ==
Kunstsamlingenes konserveringsavdeling betjener Munchmuseet, Stenersenmuseet, Vigeland-museet og Kunst i Oslo. Konserveringsseksjonen består av et atelier for papir med to ansatte papirkonservatorer og et atelier for maleri med tre ansatte malerikonservatorer. En egen seksjon for skulptur med to ansatte er lokalisert i Vigeland-museet. Atelierenes personale ivaretar museenes bevaringsarbeid og utfører tekniske undersøkelser, konservering og restaurering. Det meste av tiden går med til arbeid med Munchs kunstverk som ofte kan være store utfordringer sett fra bevarernes synsvinkel.
== Grafikkseksjonen ==
Munchmuseets seksjon for grafikk og tegninger har to faste stillinger, som ved siden av forskning og katalogisering hovedsakelig arbeider med tilrettelegging av utstillinger i og utenfor museet. Seksjonen har et klimaregulert magasin til oppbevaring av grafikk og tegninger i tillegg til notater, brev, fotografier, redskaper og Munchs etterlatte trykkplater og litografiske steiner. Det er for øvrig en permanent utstilling av litosteinene i korridoren utenfor grafikkseksjonen, som kan besøkes etter nærmere avtale. Seksjonen tar også imot grafikk og tegninger av Munch til ekthetsvurdering.
== På Tøyen ==
Bygningen i Tøyengata 53 på Tøyen øst i Oslo er tegnet av arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust. Sistnevnte var også arkitekt for en betydelig utvidelse og rehabilitering, innviet i 1994, på 50-årsdagen for Munchs død. Mens det opprinnelige museet ble finansiert av overskuddet ved driften av Oslo Kinematografer, ble det siste byggetrinnet for en stor del finansiert ved en kontrakt med det japanske selskapet Idemitsu Kosan co. Ltd. Kong Olav foretok den offisielle åpning av museet 29. mai 1963.Museet omfatter i dag bl.a. utstillingslokaler, foto- og konserveringsatelierer, kontorer, bibliotek og magasiner. Sentralt i museet ligger foredragssalen, som også brukes til utstillinger, konserter, teaterforestillinger og filmfremvisninger, og inngangspartiet omfatter en museumsbutikk og en kafé.
== I Bjørvika ==
I 2002 ble det foreslått å flytte Munchmuseet til Vestbanen. Forslaget om flytting fra Tøyen møtte motstand hos flertallet av bystyremedlemmene og ble nedstemt samme år: Tøyen var sentralt nok og flertallet ville beholde museet i bydel Gamle Oslo. Etter tyveriet av «Skrik» og «Madonna» i 2004 ble nær 40 millioner kroner anvendt til å sikre museet på Tøyen. Et forslag fra Venstre i 2005 om å flytte Munchmuseet til Bjørvika ble i første omgang nedstemt. 7. desember samme år vedtok bystyret enstemmig å utrede utbygging på Tøyen. En bestilt alternativanalyse fra HolteProsjekt forelå i mai 2006. Nybygg ved siden av det eksisterende ble ansett som «fordelaktig for Oslo kommune». Det skjedde imidlertid ikke mer før kommunevalget i 2007. 28. mai 2008 ble flytting til Bjørvika fremlagt på en pressekonferanse uten foregående bystyrebehandling. Et stort flertall i bystyret var imidlertid kontaktet underhånden av byrådet, og gikk inn for at Munchmuseet og Stenersenmuseet skulle samlokaliseres i Bjørvika. Bjørvikas utbygger HAV Eiendom a/s var involvert på flere nivåer i prosessen videre.
Oslo bystyre kunngjorde 25. mars 2009 resultatet av konkurransen for nytt Munch-museum, og vinneren ble «Lambda» av det spanske arkitektkontoret Herreros Arquitectos. Enkelte protesterte på avgjørelsen, blant annet fordi høyden på Herreros bygg var i strid med Oslo kommunens egen reguleringsplan for Bjørvika. I januar 2010 forlangte riksantikvar Jørn Holme «time-out», da det planlagte Munchmuseet sperrer for viktige siktlinjer fra blant annet Middelalderparken. I januar 2011 la kommunen fram tre ulike forslag til høring. Protestene mot både flyttingen fra Tøyen og mot Herreros konsept ble stadig sterkere utover 2011, og 14. desember 2011 bestemte bystyret at «Lambda» skulle skrinlegges. Samtidig ba bystyret byrådet om å utrede mulighetene for et nytt Munch-museum på Tøyen eller på Tullinløkka.
Høsten 2012 hadde Bjørvika som lokaliseringsalternativ støtte fra 29 av representantene i bystyret (Høyre, Venstre, KrF og Miljøpartiet De Grønne). Tøyen samlet støtte fra 26 bystyrerepresentanter (Ap, SV og Rødt), mens 4 representanter ønsket å legge museet til Tullinløkka (Frp). Ingen av forslagene hadde dermed flertall.
28. mai 2013 ble det gjort kjent at det borgerlige byrådet (Høyre, Venstre og KrF) hadde blitt enig med SV om å bygge «Lambda» som nytt Munch-museum i Bjørvika. Dermed var dette sikret flertall i Oslo bystyre. SV gikk inn for bygging av «Lambda» mot at det blir foretatt en oppgradering av Tøyen med badeland, kulturskole, billige barnehager, utescene og vitensenter.Tirsdag 8. september 2015 var det klart for byggestart for nybygget, da kulturbyråd Hallstein Bjercke satte spaden i jorda og markerte at flere års politisk uenighet om Munchmuseets skjebne var over. Grunnsteinen ble offisielt lagt ned 14. oktober 2016, og deretter ble råbygget reist som glidestøp i løpet av én måned i november og desember 2016. Byggeperioden var antatt å strekke seg over fire år, og museet skulle etter planen åpne for publikum i 2020, men åpningen ble utsatt til høsten 2021. Kong Harald og dronning Sonja foretok den offisielle åpning 22. oktober 2021.Bygningen ble i 2021 tildelt Arkitekturopprørets nidpris «Grøss-medaljen», som ifølge statuttene skal gis til det norske «nybygget som er styggest og mest skjemmer sine omgivelser». Ingen representanter fra kommunen eller museet var til stede på utdelingen av «Grøss-medaljen».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Munchmuseet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Munchmuseet på Google Art Project
(no) Blogg fra grunnarbeidene til det nye Munchmuseet i Bjørvika | Munchmuseet, fra 2020 markedsført som MUNCH, er et kunstmuseum i Bjørvika i Oslo. Museet inneholder Edvard Munchs etterlatte arbeider som han testamenterte til Oslo kommune i 1940. | 7,847 | 7,847 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikhail_Gorbatsjov | 2023-02-04 | Mikhail Gorbatsjov | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. august', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Mottakere av spesialprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Stavropol kraj', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Russiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetledere', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø'] | Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (russisk: Михаил Сергеевич Горбачёв, født 2. mars 1931 i Privolnoje i Stavropol kraj, død 30. august 2022 i Moskva) var en russisk og tidligere sovjetisk politiker, som var den siste statslederen i Sovjetunionen fra 1985 til 1991. Han styrte som generalsekretær i sentralkomitéen i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1985 til mars 1990 og deretter som Sovjetunionens president fra mars 1990 til desember 1991. Gjennom sin politikk med perestrojka og glasnost bidro han til Sovjetunionens sammenbrudd og dermed avslutningen av den kalde krigen. Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990 for sin viktige rolle i omveltningene i østblokken.
| Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (russisk: Михаил Сергеевич Горбачёв, født 2. mars 1931 i Privolnoje i Stavropol kraj, død 30. august 2022 i Moskva) var en russisk og tidligere sovjetisk politiker, som var den siste statslederen i Sovjetunionen fra 1985 til 1991. Han styrte som generalsekretær i sentralkomitéen i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1985 til mars 1990 og deretter som Sovjetunionens president fra mars 1990 til desember 1991. Gjennom sin politikk med perestrojka og glasnost bidro han til Sovjetunionens sammenbrudd og dermed avslutningen av den kalde krigen. Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990 for sin viktige rolle i omveltningene i østblokken.
== Bakgrunn ==
Gorbatsjov kom fra landbruksområdet Stavropol kraj i det nordlige Kaukasus og ble født i en russisk-ukrainsk familie. Moren var ukrainsk. Familien var fattig. Som barn opplevde han hungersnøden i Sovjetunionen.
Begge bestefedrene hans ble arrestert etter falske anklager i 1930-tallet. Bestefaren hans på farssiden ble sendt i eksil til Sibir. Faren tjenestegjorde under andre verdenskrig og ble først meldt, men kom hjem etter fire år ved fronten.Han studerte jus ved Statsuniversitetet i Moskva, der han ble uteksaminert i 1955.
Han giftet seg med Raisa Titorenko (av ukrainsk bakgrunn) i 1956. Paret vendte tilbake til Stavropol-regionen, der Gorbatsjov nådde til topps i det lokale kommunistpartiet.I 1970 ble han partiformann i den nordkaukasiske region og fikk medlemskap i Det øverste sovjet. Deretter ble han landbrukssekretær. I 1971 ble han valgt inn som medlem av kommunistpartiets sentralkomite og i 1978 ble han valgt til sekretær i sentralkomiteen. På denne tiden flyttet han til Moskva.
== Glasnost og perestrojka ==
I 1980 ble han medlem av politbyrået. I den egenskap fikk Gorbatsjov det fulle ansvar for landets økonomi. Etter at først Jurij Andropov og deretter Konstantin Tsjernenko døde i henholdsvis 1984 og 1985, ble Gorbatsjov utnevnt til partiets generalsekretær. Han innledet nesten omgående et omfattende politisk og økonomisk reformprogram under parolene «glasnost» (åpenhet; blant annet for at ledelsen skulle få informasjon om problemer i samfunnet) og «perestrojka» (omstrukturering). Hensikten var å reformere systemet, men det skulle bevares, ikke brytes ned. Systemet var i seg selv godt nok, men det skulle akselereres, og arbeidsdisiplinen skulle forbedres.
Gorbatsjov var 54 år da han kom til makten. Han hadde nye ideer om hvordan Sovjetunionens økonomi skulle reddes fra strukturproblemene den hadde. I motsetning til sine forgjengere hadde Gorbatsjov en energisk og fargerik karisma. Han talte direkte til folket og hørte på deres kommentarer og kritikk. Han elsket å improvisere og forstod å utnytte TV-mediet på en effektiv måte. Han besøkte fabrikker og arbeidsplasser og fikk på denne måten redusert avstanden til folket. Han mestret alle politikkens fasetter, og med sin populistiske sans var han revolusjonerende i sovjetisk sammenheng.
== Utenrikspolitikk ==
Samtidig med innsatsen innenlands arbeidet Gorbatsjov for internasjonal avspenning og nedrustning. Han hjemkalte de sovjetiske troppene fra Afghanistan i 1989, fikk slutt på våpenkappløpet med USA (avtale i 1987), og fastslo at det ikke ville bli brukt våpenmakt mot befolkningen i Øst-Europa i 1989. Det var med bakgrunn i dette han mottok Nobels fredspris i 1990. Da Berlinmuren falt i 1989 ba KGB-offiseren Vladimir Putin i Dresden om militær hjelp mot opphissede folkemassene, uten å få svar fra Moskva.
== «Gorbimani» ==
Mens Gorbatsjov var i USA i desember 1987, for det tredje møtet med president Ronald Reagan, opplevde han det som senere har blitt kalt «gorbimani». Den siste dagen Gorbatsjov og hans kone Raisa var i Washington, D.C. kjørte de med bil gjennom gatene for å se seg rundt. Da han så folkemengden som sto i gatene og jublet til ham, ba Gorbatsjov sjåføren om å stoppe. Han gikk ut av bilen og begynte å hilse på folk med håndtrykk og omfavnelser. Denne opplevelsen satte han stor pris på, for det russiske folket var langt mindre åpenlyst begeistret for hans forsøk på å forandre verden. Gorbimanien kunne sees også andre steder enn i gatene. Sovjetlederen ble feiret med store middager og hyllet i mediene. Magasinet Time kåret ham til «årets mann» i 1987.
== Sovjetunionens oppløsning ==
Etter et mislykket kuppforsøk fra kommunistpartiets harde kjerne, og et vellykket motkupp fra reformfløyen under Boris Jeltsin, var Gorbatsjov politisk svekket og måtte være passiv tilskuer til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Jeltsin konspirerte med lederne i den hviterussiske og den ukrainske ledelsen om en nytt statsforbund til erstatning for Sovjetunionen. Den 25. desember 1991 trakk han seg formelt tilbake fra presidentstillingen for en stat som noen uker tidligere var blitt oppløst.Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet det seg en livlig politisk aktivitet, men det var ikke plass til Gorbatsjov. Han gikk over til å drive privat konsulentvirksomhet i Moskva.
Det er blitt sagt om Mikhail Gorbatsjov at han, sammen med folk som Nelson Mandela og Alexander Dubček, var en av «tilbaketrekningens helter». De har det til felles at de avstod fra å bruke vold, og i stedet valgte en langsom og vanskelig tilbaketrekning fra maktposisjonen.
== Etter Sovjetunionen ==
I september 2008 sa Gorbatsjov og oligarken Aleksandr Lebedev at de skulle gå sammen og lage et politisk parti kalt Russland demokratiske parti, og i mai 2009 var de i ferd med å være klare. Dette var Gorbatsjovs tredje forsøk på starte et politisk parti.
== Ettermæle ==
Halvor Tjønn beskriver Gorbatsjov som en ærlig og anstendig, men godtroende person. Ifølge Tjønn var Gorbatsjovs største feil at han trodde godt om sovjetsystemet. Professor Jardar Østbø ved institutt for forsvarsstudier skriver at Gorbatsjov representerte kommunismens utviklingstro og opplysningstanke. Da Gorbatsjov snakket med Andrej Gromyko straks etter Tsjernenkos dødsfall sa fikk han Gromyko med på at det var behov for endringer i Sovjetunionen. Ifølg Østbø forsto Gorbatsjov at sovjetsystemet hadde vesentlige svakheter og mangler, men han ville forbedre systemet innenfra og mistet kontrollen over det han satte i gang. Gorbatsjov hadde liten forståelse av nasjonalitetsproblemene i Sovjetunionen generelt og Ukraina spesielt, ifølge Østbø. Da han i 1991 forsto at Sovjetunionen var i oppløsning unnlot han å bruke militærmakt og avverget dermed mulig borgerkrig.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Av Gorbatsjov
Mikhail Gorbatsjov (1987). Perestrojka. no#: Hjemmet. ISBN 8259004798.
Kuppet - 3 dager som rystet verden. Scanbok. 1991. ISBN 8290554508. Biografier
William Taubman Gorbachev: His Life and Times 2017 ISBN 978-0393647013
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Mikhail Gorbachev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mikhail Gorbachev – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mikhail Gorbatsjov på Internet Movie Database
(sv) Mikhail Gorbatsjov i Svensk Filmdatabas
(da) Mikhail Gorbatsjov på Scope
(fr) Mikhail Gorbatsjov på Allociné
(en) Mikhail Gorbatsjov på AllMovie
(en) Mikhail Gorbatsjov hos The Movie Database
(en) Mikhail Gorbatsjov på Twitter
(en) Nobels fredspris 1990 hos Nobelprize.org
(en) Mikhail Gorbatsjov hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1990
(no) NRK: «Gorbatsjov gjør comeback» besøkt 01.10.08 Wikiquote: Mikhail Gorbatsjov – sitater | Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov (russisk: Михаил Сергеевич Горбачёв, født 2. mars 1931 i Privolnoje i Stavropol kraj, død 30. | 7,848 | 7,848 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_andre_verdenskrig | 2023-02-04 | Norge under andre verdenskrig | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norge under andre verdenskrig er perioden fra starten på andre verdenskrig 1. september 1939, og frem til frigjøringen i Europa i mai 1945.
Etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt, som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.
Det okkuperte Norge ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll, og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter kapitulasjonen i juni 1940, med ett viktig unntak. Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.
Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel 15 000 sovjetiske og over 2 000 jugoslaviske krigsfanger døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik).
Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer, samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet. Flere tusen kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater (såkalte tyskertøser) ble anholdt og internert uten dom. Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.
| Norge under andre verdenskrig er perioden fra starten på andre verdenskrig 1. september 1939, og frem til frigjøringen i Europa i mai 1945.
Etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt, som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.
Det okkuperte Norge ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll, og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter kapitulasjonen i juni 1940, med ett viktig unntak. Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.
Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel 15 000 sovjetiske og over 2 000 jugoslaviske krigsfanger døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik).
Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer, samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet. Flere tusen kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater (såkalte tyskertøser) ble anholdt og internert uten dom. Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.
== Okkupasjonens forhistorie ==
Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen. Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen». Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge. En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før den tyske invasjonen våren 1940 hadde Norge inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene. Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.Vestmaktene hadde liten interesse for Danmark. Landet hadde liten strategisk betydning og små forutsetninger for selv å gjøre seg gjeldende militært. Danmark ble trukket inn i Tysklands forberedelser til invasjon i Norge: Tidlig på vinteren 1940 mente de militære planleggerne at det var nødvendig å sikre seg støttepunkt i Danmark, først og fremst i Nord-Jylland.
=== Krigsutbruddet i 1939 ===
Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister Winston Churchill inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldt både frakt av jernmalm via Narvik, og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.
=== Vinterkrigen ===
Etter Sovjetunionens angrep på Finland, kjent som vinterkrigen (1939–1940) vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i Petsamo, gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slik ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger (operasjon Stratford), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige (operasjon Plymouth). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest Scapa Flow, mens Bergen skulle brukes som base. Til operasjonen i Narvik (operasjon Avonmouth) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, natten etter kapitulerte Finland, Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike. Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.
De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50 000 franske og 100 000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge. Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge. Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, og der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.Trond Spurkeland mener at britene ikke ville nøye seg med å okkupere Narvik for å stanse utførsel av malm fra Sverige til Tyskland. Malmfeltene måtte okkuperes eller gruvene ødelegges, og Luleå med havnene måtte okkuperes. Ifølge Spurkeland førte ikke slutten på vinterkrigen til at britene ga opp ideen om å involvere Norge og Sverige i krigen. Planer for angrep mot Luleå havn, operasjon «Paul», ble trappet opp etter våpenhvilen. Det ble 8. mars gitt tillatelse til sabotasje mot lastekranene i Oxelösund. Spurkeland mener at britene ville gjennomføre Plan R4 og okkupere Norge uansett og ikke bare for å komme Tyskland i forkjøpet. Spurkelands konklusjoner er i strid med blant annet Magne Skodvin og Olav Riste.
=== Norsk nøytralitet under press ===
I oktober 1939 ble det amerikanske SS «City of Flint» tatt som prise av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og Bergen krigshavn, uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten. I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe. I løpet av januar 1940 forliste minst 18 norske skip og over 200 mannskap omkom i Nordsjøen og Atlanterhavet, blant annet lasteskipet D/S «Bisp», flere ble torpedert av tyske ubåter. En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.
Curt Bräuer, Tysklands sendemann i Norge, rapporterte vinteren 1939-1940 til utenriksdepartementet i Berlin at han var overbevist om Norges nøytralitetslinje. Han trodde Norge ville motsette seg britiske støttepunkter på kysten og at det demokratiske Storbritannia ikke ville ta den moralske belastningen å være den første til å krenke et lands nøytralitet. Bräuer mente også at Tyskland hadde fordel av et nøytralt Norge og at det var lettere å frakte jernmalm langs kysten om Norge var nøytralt enn om kysten skulle erobres og holdes med militærmakt. Han gikk derfor inn for at Tyskland skulle støtte Norges nøytralitet. Sjefen for Skandinavia-avdeling, Werner von Grundherr, i utenriksdepartementet var av samme mening. Både Grundherr (som blant annet hadde vært stasjonert i Finland) og viseutenriksminister Ernst von Weizsäcker (som hadde vært stasjonert i Oslo) hadde god kjennskap til Norge, og de støttet Bräuers vurderinger av Norge. Senest i et notat 2. mars uttalte Bräuer at en forebyggende aksjon mot Norge ikke var nødvendig, han sendte ikke noen ny melding til Berlin om endring i situasjonen. Staben til general Alfred Jodl mente det ikke var fare for alliert landgang i Norge etter at vinterkrigen var over. Admiral Erich Raeder uttalte 26. mars at det ikke var fare for britisk landgang i Norge.
=== Quisling og Hagelin ===
Vidkun Quisling møtte først admiral Raeder og deretter Hitler i desember 1939 og la frem ideen om et NS-kupp som skulle etterfølges av tysk militær støtte. De tyske lederne tok lite hensyn til Quisling og hans ide i sin planlegging. Quisling ble også holdt utenfor de tyske planene for angrep på Norge. I Tyskland tonet Quisling ned det sovjetiske trusselbildet og la i stedet vekt på faren ved den pro-britiske norske regjeringen. Raeder brukte noen av Quislings argumenter for en invasjon og okkupasjon av Norge overfor Hitler.Den tyske admiralen Raeder mottok 26. mars en rapport fra Viljam Hagelin som hevdet at norske myndigheter og militære ventet en britisk aksjon mot Norge om kort tid, og at britene hadde planer om å komme en tysk aksjon i forkjøpet. Quisling og Hagelin ble holdt uvitende om de tyske planene for Norge.
=== Planlegging og opptrapping ===
Midt i desember 1939 satte Hitler i gang en undersøkelse av muligheten for å okkupere norske områder. Admiral Raeder argumenterte både med fordelen av tyske ubåtbaser i Norge, og med faren ved at norske havner kom under britisk kontroll. Under ledelse av Raeder ble muligheten for okkupasjon av Norge gjort under navnet «Studie Nord». Mistanke om at de allierte planla en hjelpeekspedisjon til Finland gjorde at Hitler ville ha raske mottiltak klare.Fra slutten av januar fikk Wilhelm Keitel ansvaret for forberedelsene til en aksjon mot Norge, og det ble nå sendt flere spioner til Norge i tillegg til personell på ambassaden. Bertold Benecke var leder for tysk spionasje i Norge under dekke av å være handelsattaché, han ble erklært persona non grata 1. april 1940. Etterretningens toppsjef, Wilhelm Canaris, var selv på et kort opphold i Norge i mars. Opplysninger ble i stor utstrekning hentet fra åpne kilder, for eksempel kart over havneanlegg og informasjon om Forsvarets kapasitet. Fra 19. februar, tre dager etter Altmark, bestemte Hitler at planleggingen av Weserübung skulle intensiveres. Nikolaus von Falkenhorst fikk 21. februar overraskende oppdraget med å forberede invasjonen av Norge. Samme ettermiddag skisserte Falkenhorst ved hjelp av en Baedeker reisehåndbok (han hadde «ingen anelse» om Norge) utkast til plan. Til forskjell fra tidligere planer (utarbeidet av Krancke) ville Falkenhorst okkupere Jylland og Fyn samtidig med landgangen i Norge, Falkenhorst mente kontroll over flyplassene på Jylland var nødvendig for at Luftwaffe skulle operere over Sør-Norge umiddelbart etter landgangen. Hitler aksepterte planen og bestemte at hele Danmark skulle okkuperes invasjonsdagen. Ifølge Tamelander og Zetterling var okkupasjonen av Danmark et ledd i invasjonen av Norge.I midten av februar arbeidet både Tyskland og de allierte med planer for militære aksjoner i og okkupasjon av hele eller deler av Norge. I slutten av mars kom det flere advarsler om et forestående tysk angrep. Arne Scheel ved legasjonen i Berlin sendte fra 29. mars til 7. april flere meldinger om tyske forberedelser til angrep.I slutten av mars forberedte de allierte en landgang av noe mindre omfang enn det som var planlagt i forbindelse med vinterkrigen. Det britiske krigskabinettet bestemte 5. april at operasjon Wilfred skulle skje 8. april. Landgangen skulle skje så snart tyske styrker var på norsk jord, planene gjaldt Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Britiske soldater gikk om bord på sine skip som lettet anker 7. april med kurs nordøst fra Skottland. 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden rett nord for Bodø, mineleggingen på Hustadvika var en skinnmanøver mens den varslede minelegging ved Stad ikke ble gjennomført. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.
== Invasjon og kamphandlinger ==
Tyske styrker invaderte Danmark og Norge i en samlet operasjon med bruk av alle våpengrener over et stort geografisk område. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. En rekke viktige havnebyer nord til Narvik ble erobret i løpet av 9. april mens kampene fortsatte på land og sentrale personer ble evakuert fra Oslo. Norske styrker fikk bistand fra britiske, franske og polske styrker, og Narvik og Trondheim ble forsøkt gjenerobret. Kampene i Norge var de første større trefningene mellom britiske og tyske styrker etter utbruddet av krigen. Kampene i Sør-Norge varte til omkring 4. mai, mens kampen om Narvik pågikk i to måneder. Kongefamilien og regjeringen forlot landet få dager før norske styrker i Nord-Norge kapitulerte 10. juni.
Danmark overga seg etter få timer, med unntak av Færøyene som ble besatt av britiske styrker 12. april 1940, og Island som ble besatt av britisk styrker 10. mai 1940.
=== Tysk invasjon ===
Den 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola. Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side.
Etter midnatt natt til 9. april møttes regjeringen i Victoria Terrasse. Regjeringen vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp, Koht kontaktet den britiske ambassadøren, Cecil Dormer.Sent om kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» i Drøbaksundet og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at kongen, regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å rømme fra Oslo, først til Hamar, senere samme dag til Elverum der Stortinget utformet Elverumsfullmakten. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.
=== Felttoget i Norge ===
General Kristian Laake mente det var nytteløst å yte motstand og ble 11. april byttet ut med oberst Ruge. Den britisk og franske regjering hadde 9. april gjort det klart at de ville sende hjelp, og Ruge mente at det derfor var grunnlag for å yte motstand. Ruges plan var å hindre tyske styrker å få landforbindelse mellom Oslo og Trondheim via Gudbrandsdalen og Østerdalen, samt mellom Østlandet og Vestlandet via Hallingdal og Valdres. Med alliert hjelp ville Ruge gjenerobre Trondheim.På Østlandet foregikk kamphandlinger blant annet på Midtskogen 10. april, i Østfold 10.–14. april, på Ringerike 11.–16. april, ved Strandløkka 14.–17. april, i Lunner 14.–17. april, langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres 14. april–2. mai, på Dombås 14.–19. april, i Gråbeinhølet og Mørkedalen 18. april, ved Bagnsbergatn gård 19.–21. april, ved Lundehøgda 20.–21. april, ved Islandsmoen 23.–26. april, i Hallingdal 24.–28. april, ved Breidablikk, ved Hovinheia i Telemark 25. april–2. mai, ved Os 2. mai og i Vinjesvingen 3.–5. mai.
Britiske og franske styrker ble ilandsatt i Namsos 14. april, og britiske styrker ble ilandsatt på Åndalsnes 17. april. De lyktes ikke i å holde tyskerne tilbake, og de trakk seg tilbake igjen 3. mai. De siste områdene på Østlandet under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Trøndelag var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra festning (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.
Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen). En svenske journalist omtalte bombingen av Namsos som «världens effektivast sönderbombade stad».10. april senket fem britiske jagere to tyske jagere og seks forsyningsskip i Narvik. Britiske, franske og polske styrker ble satt i land i Harstad fra 16. april. Natt til 13. mai ble Bjerkvik beskutt fra britiske skip, og 18 norske sivile ble drept. Den 28. mai lyktes det norske og allierte styrker å gjenerobre Narvik, som den første byen som ble gjenerobret etter at Hitler-Tyskland først hadde tatt den.
=== Evakuering av hovedstaden og flukt nordover ===
Regjering, kongen, stortingets medlemmer og noen tjenestemenn i sentraladministrasjonen samt utenlandske diplomater ble om morgenen 9. april evakuert nordover ut av Oslo. Flukten gikk gjennom det fortsatt frie indre delene av Østlandet via Åndalsnes og Molde til Tromsø, noen flyktet fra Østlandet til Sverige. Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Evakueringstoget forlot Oslo noen timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass. Reisen gikk til Elverum der Stortinget holdt sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk. En liten tysk styrke ble sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange, men ble stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen. I Nybergsund var kongen og regjeringen nær ved å bli truffet under et tysk flyangrep. Fra Nybergsund flyktet de i ulike retninger før de fleste omkring 14. april befant seg i Nord-Gudbrandsdalen innestengt mellom tyske fallskjermsoldater ved Dombås og fremrykkende tyske styrker sørfra. Fallskjermsoldatene overga seg 19. april, og kongen og regjeringen reiste videre til Molde (23. april) der oppholdt de seg til 29. april da de under kraftig bombeangrep ble evakuert til Tromsø av britisk marine. Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde.
Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. Kongen og til dels ministrene våget ikke oppholde seg samlet i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Regjeringen hadde kontrollen over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk senere tapt under bombingen. I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Regjeringen, kongen og kronprinsen reiste 7. juni med britiske marinefartøy til Storbritannia. General Carl Gustav Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble værende og var krigsfange resten av krigen.
=== Norsk kapitulasjon ===
Tidlig morgenen 9. april møtte Koht den tyske sendemannen Curt Bräuer i Oslo, tilbudet om å overgi seg uten kamp ble avslått av regjeringen. Bräuer møtte kongen og Koht på Elverum 10. april og Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Etter at de allierte ga opp Norge i slutten av mai, vurderte den norske regjeringen et svensk forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinje. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.
De fleste norske styrkene i Sør-Norge inkludert Trøndelag ga opp 3–4. mai, mens norske og allierte styrker hadde framgang i kampene om Narvik. Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. Regjeringen vedtok i statsråd 7. juni at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kongen og kronprinsen var ombord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht ombord i «Fridtjof Nansen», Frihagen og Mowinckel i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940. Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var tidligere evakuert fra Elverum til Sverige.Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Etter kapitulasjonen rykket tyske styrker nordover til områder som ikke var erobret i felttoget. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni, da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.Kong Haakon avviste kravet om å abdisere i en tale 8. juli.
=== Svalbard og Jan Mayen ===
Svalbard ble ikke okkupert av Tyskland, og frem til sommeren 1941 var det normal drift ved gruvene.
Norsk personell på Svalbard ble evakuert i august 1941 og lagrene med kull ble satt i brann. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ønsket Stalin alliert kontroll over Svalbard og Bjørnøya for å sikre ferdsel mellom alliert i vest og det nordvestlige Russland. Operasjon Fritham våren 1942 skulle sikre kullgruvene mot tysk overtakelse samt sette opp en meteorologisk stasjon. Forsterkninger kom til Svalbard sommeren 1942 med Operasjon Gearbox. I september 1943 ble den lille garnisonen på 172 mann angrepet av tyske krigsskip, utstyr og bygninger ble ødelagt - flere nordmenn falt. Ved Operation Haudegen etablerte Tyskland i 1944 en meteorologisk stasjon på Svalbard, mannskapet på stasjonen overga seg (som de siste tyske styrker) til en norsk selfanger 4. september 1945.Mannskapet på Jan Mayen ble evakuert og stasjonen brent høsten 1940, men driften ble gjenopptatt i 1941 med en vaktstyrke fra den norske brigaden i Skottland. USA etablerte med norsk tillatelse en lyttestasjon i 1943. Øyen var den eneste del av Norge fullt ut under eksilregjeringens kontroll.
== Livet i okkupasjonstiden ==
Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete».
I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig i de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet.
For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om grenseboerbevis. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var så godt som alle radioapparater beslaglagt, kun medlemmer av NS hadde etter det lov å ha radio. Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.
Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under krigen. Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.
Tyske kystfort ble etablert langs store deler av norskekysten som en del av Atlanterhavsvollen. Disse ble hovedsakelig bygget av Organisation Todt, ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var Austrått fort, med kanoner fra blant annet «Gneisenau» etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren.
Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Særlig er aksjonen mot bygda Telavåg i Hordaland kjent. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøya i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.
Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.
=== Kosthold og rasjonering ===
Menigmanns liv i okkupasjonstiden var kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Rasjonering på enkelte importerte matvarer ble innført allerede i 1938, men ble først omfattende ved okkupasjonens begynnelse våren 1940, da nordmenn opplevde den verste matmangelen siden Napoleonskrigene. Det ble innført rasjoneringskort for noenlunde rettferdig fordeling. Meieriene fikk beskjed om å vanne ut melken, og melet ble blandet med kritt, såkalt «Terboven-mel». Mange begynte også i større grad å dyrke sin egen mat og holde dyr for eget bruk. Ikke bare ble maten rasjonert, men også alkohol. Vinmonopolet måtte rasjonere varene grunnet sterk nedgang i import, noe som skapte mye konflikt blant folk. Derimot var okkupantene rikelig forsynt med alkohol og tobakk gjennom hele krigen, ikke minst fordi Vinmonopolet måtte levere en viss mengde alkohol til tyskerne. Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra. I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens kaloribehov til 2 700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3 100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, Belgia, Frankrike og Italia måtte nøye seg med 2 000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1 500 kcal daglig eller mindre.En tysker ble tildelt 2.307 kalorier pr dag, en nordmann bare 1.446. Tyske myndigheter sørget for en utilstrekkelig kaloritilførsel til nordmenn, en bevisst utsulting av det som ut fra nazistisk tankegang skulle antas å være en arvemessig verdifull befolkning. I 1941 gikk all norsk silde- og brislinghermetikk til Tyskland som frontproviant. Ingen andre tyskokkuperte områder ble utsatt for mer tyngende tysk utbytting enn Norge. Wehrmachts forbruk kostet hver norsk innbygger 1,20 Reichsmark pr dag, mot en kostnad på 0,20 RM pr belgier, 0,40 RM pr nederlender, og i Frankrike 0,50 RM pr innbygger.Næringsminister Eivind Blehr fortvilte over sentral-clearing'en i Berlin som alle norsk-tyske handelsavtaler passerte gjennom, og som trikset med tallene - så selv om Norge alt var plyndret til skinnet, klarte tyskerne å få det til å se ut som Norge hele tiden skyldte Tyskland penger, dvs råstoffer. I løpet av sommeren 1940 ble eksporten til Tyskland nesten firedoblet, men det ga ingen inntjening. Tvert om skyldtes det at tyskerne tømte de norske varelagrene - og betalte med uttak fra Norges bank. Norge fikk importere livsviktig korn og sukker fra Tyskland, men av dette gikk storparten til tyskeres forbruk.Særlig mot slutten av krigen, i 1944-45, ble det produsert en rekke krisevarer som erstatning for normale varer fra førkrigstiden. Såpe til kroppsvask var ikke å få; det eneste som var tillatt var såkalt B-såpe - med kritt som en viktig bestanddel. Det ble produsert klær, tau og hyssing, til og med presenninger, av papir. Det sier seg selv at holdbarheten ikke var god.
=== Kultur ===
Den norske kirke ble forsøkt overtatt av okkupasjonsmakten, men de fleste norske prester gjorde motstand. I 1942 forlot de norske biskopene sine embeter, og tok avstand fra Nasjonal samling og nazistregimet i bekjennelsesskriftet Kirkens grunn. I løpet av 1942 sa 797 av landets i alt 858 prester opp stillingene sine i protest. Det ble forsøkt innsatt nye biskoper, men flere stillinger stod ubesatte gjennom resten av krigsårene. Prestene som støttet NS-regimet måtte ofte holde gudstjenester i nesten tomme kirker, mens resten av kirken levde videre utenfor kirkebygningene.
Norske prester angrep de nazistiske makthaverne fra prekestolen ifølge Egil Morlands doktoravhandling. Dette bidro til å immunisere befolkningen nazistenes ideologi, prestene tok et oppgjør med NS' forsøk på å forme barn og unge i en nazistisk verdensanskuelse, ifølge Morland. Et eksempel var prost i Skien, Henrik Aubert Seip, bror av Didrik Arup Seip og Hans Seip. Henrik Seip var svoger av Eivind Berggrav som var ledende i den kirkelige motstanden mot nazistene. Berggrav hadde internert på hytta si, mens Henrik Seip bare ble trakassert uten å bli fengslet. I Bjørgvin bispedømme ble 31 av 130 prester avsatte, fengslet eller internert. Norske biskoper forfattet dokumentet «Kirkens grunn» i 1942 og tok der avstand fra Quisling-regimet. Det er få eksempler på at prester gikk mot jødeforfølgelsen.Norges kommunistiske parti ble forbudt av okkupasjonsmakten i august 1940.Mange foreninger ble overtatt av nazistene. Nazistene overtok blant annet idrettsbevegelsen, noe som førte til idrettsstreiken, som innebar at idretts-Norge boikottet alle idrettsarrangementer arrangert av okkupasjonsregimet. Streiken varte hele krigen. Etter statsakten på Akershus ble det vedtatt lover som påla landets lærere å stå som medlem i det nazifiserte Norges Lærersamband, og som påla alle norske barn mellom 10 og 18 år å utføre nasjonal ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Formålet var å gi norsk ungdom en nasjonalsosialistisk oppdragelse. Både lærere, kirken og foreldre protesterte, og nazismen fikk aldri innpass i norsk skole. Krigsårene førte til oppsving for flere områder av norsk kulturliv, spesielt kinoen, som førte til en gullalder for norsk film. Hele 21 norske spillefilmer hadde premiere mellom 1940 og 1945. Dikt av Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup ble populære, og bidro til å styrke samholdet og kampmoralen.
=== De tyske soldatene i Norge ===
De tyske soldatene i Norge ble gitt instrukser forfattet av Oberkommando der Wehrmacht, og muligens Wehrmachts propagandaavdeling (Wehrmacht Propagandaabteilung). Denne instruksen gikk ut på hvordan de skulle takle møtet med den norske befolkningen og kulturen best mulig:
OKW/WPr.
Retningslinjer for opptreden ved personlig kontakt med den norske befolkning.
Enhver som tilhører Wehrmacht må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene rykker inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende:
1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nært beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse!
2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet.
Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynderskap sårer hans selvbevissthet.
3. Nordmannen er i sitt vesen (i likhet med den frisiske bonden) lukket og tilbakeholden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed. Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!
4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. «Skafiing», «organisering» («orging») og lignende er det samme som tyveri, og er under enhver om-stendighet forbudt.
5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonal-sosialismens mål. Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!
6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet, med små oppmerksomheter og ved at man godtar hans person. Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner!
7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig.
Lignende instrukser for dansk og engelsk befolkning ble også laget.De fleste Wehrmacht-soldater tjenestegjorde flere steder (Norge, Finland, Østfronten og Vestfronten) og den enkelte soldat ble ikke værende fem år i Norge. Ifølge Torgeir Sæveraas var den jevne soldat sterkt påvirket av den nazistiske ideologien og Hitlers mål med krigen. Særlig de yngste soldatene som hadde vært innom Hitlerjugende hadde få motforestillinger. Ifølge Sæveraas var også Falkenhorst nazist.
=== Holdninger overfor de tyske okkupantene ===
Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. LO-formann Konrad Nordahl hevder i sin bok Med LO for frihet (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.Nyere forskning fremholder derimot at «okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon».På grunn av det store antall Wehrmachtsoldater som var stasjonert i Norge, var det på noen steder nesten umulig å ikke komme i kontakt med okkupasjonssoldater. Klynger av tyske «soldater på gatene og strendene, de stimlet inn i butikkene og okkuperte setene på kino, restauranter og barer.» Wehrmacht også rekvirerte bygninger, skoler, verksteder, hoteller, og privat husrom . Selv om Wehrmacht vanligvis betalte gode penger for privat husrom de rekvirerte (med noen viktige unntak når det gjalt jøder eller personer som ble sett som politiske motstander), forverret beslagleggelsen den store bolignøden som hadde allerede eksistert før krigen. Historikeren Maria Fritsche henviste til hvordan tilstedeværelsen av soldatene skapte misnøye og bråk, men i noen tilfeller også førte til vennskap. Soldater vendte ofte tilbake på besøk til familier de tidligere hadde bodd hos.175 000 nordmenn arbeidet for tyskerne under okkupasjonen og flertallet gjorde dette frivillig. Dette skapte også muligheter for pragmatisike samarbeid mellom tyske soldater og nordmenn, som for eksempel gikk sammen om å lure unna varer fra Wehrmachts depoter for svartebørssalg.
=== Finnmark og Nord-Troms ===
Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble Finnmark involvert i verdenskrigens nordfront. Sommeren 1941 gikk tyske styrker fra Finnmark gjennom Petsamo og deltok i angrepet på Sovjetunionen. Under hele krigen ble byer i det østlige Finnmark utsatt for stadige sovjetiske bombeangrep. Kirkenes alene ble utsatt for over 300 bombeangrep, overgått bare av Malta. Den tyske lapplandsarmeen benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble også lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Størstedelen av befolkningen ble evakuert med tvang da nedbrenningen tok til, de som unndro seg evakuering overvintret til dels i huler, gammer og provisoriske bosteder.
== Tysk okkupasjonsstyre og norske samarbeidspartnere ==
=== Nasjonal Samling ===
Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Medlemskap i NS ble under landssvikoppgjøret etter krigen bedømt som landssvik.
=== Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer ===
Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio, og i Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 utnevnte han seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon.
Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele Fastlands-Norge. Falkenhorst erklærte at den militære okkupasjonen av Norge ville skje i samsvar med landkrigsreglementet i Haag-konvensjonen av 1907. Etter folkeretten opphevet ikke en militær okkupasjon statens suverenitet overfor egne borgere og dens lover så sant det ikke var i strid med okkupantens militærstrategiske hensyn.De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Den 13. juni møtte representanter for Terboven biskop Eivind Berggrav, medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius Paal Berg, og 16. juni overtok Stortingets presidentskap som norsk part i disse riksrådsforhandlingene. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.
25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven konstituerte statsråder, uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte statsakten på Akershus den 1. februar 1942, da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for en ny norsk regjering som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.
=== Domstolene ===
Dommerne i Høyesterett nedla sine embeter i desember 1940 i protest mot at Terboven ikke ville gi Høyesterett anledning til å prøve lovligheten av forordninger utstedt av de kommissariske statsråder. Ifølge Hans Petter Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg. Jacob Andreas Mohr ble innsatt som leder for den kommissariske høyesterett og saker ble anket fra lavere domstoler som før. Arnvid Vasbotten var kommissarisk dommer fra 1941 og skrev den nye jødeparagrafen i Grunnloven og en utredning om jødelovgivning 1943-1944. Olav Aalvik Pedersen skrev forordningen om inndraging av jødenes formue i november 1942; han var formann i Folkedomstolen og senere dommer i høyesterett. Riisnæs ba i oktober 1941 om fortegnelse over eiendom tilhørende personer av jødisk herkomst. De lokale dommerne i Oslo og Trondheim ga grundig oppgaver; andre dommere unnlot å bidra. Kommissarisk høyesterettsdommerne Birger Motzfeldt og Nicolai Helseth protesterte mot deportasjon av jødene høsten 1942.
=== Terbovens Rikskommissariat ===
Det tyske styret var forankret opp til Rikskommissariatet og Terboven personlig. Rikskommissariatet skulle ikke styre Norge direkte - hvilket lå hos de norske enkelte statsrådene, men disse ble holdt under nøye oppsikt fra «rådgivere» i Rikskommissariatet og fra Terboven personlig. Slik kunne tyskerne holde seg med en relativ liten stab med fagfolk - som det var mangel på i Tyskland - og i tillegg måtte de norske NS-myndighetene stå for og gjennomføre upopulære tiltak. Rikskommissariatet bestå av fire hovedavdelinger som hadde fordelt departementene seg imellom:
Hovedavdeling forvaltning (Hauptabteilung Verwaltung/HAV)Førte tilsyn med departementene Innenriks-, Arbeids-, Justis-, og Finans- og toll.
Hovedavdeling næringsliv (Hauptabteilung Volkswirtschaft/HAVW)Førte tilsyn med departementene Landbruk-, Sosial-, Næring-, samt Norges Bank.
Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda (Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda/HAVP)Førte tilsyn med departementene Kultur- og folkeopplysnings-, Kultur- og undervisning.
Hovedavdeling teknikk (Hauptabteilung Technik/HAT)Førte tilsyn med departementene Samferdselsdepartementet. I tillegg var den norske virksomheten til Organisation Todt under lagt denne avdelingen.I tillegg var den tyske arbeidstjenesten og SS underlagt Terboven personlig, sammen med en Innsatsstab (Einsatzstab) som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet
Wilhelm Rediess som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen Höherer SS- und Polizeiführer Nord og rapporterte faglig direkte til Heinrich Himmler, men operativt var han underlagt Terboven personlig. Jakob Sporrenberg med stab kom til Norge i november 1944 og ble politisjef for Sør-Norge.
=== Aluminiumsindustri og kraftutbygging ===
Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Göring sendte 14. april 1940 Heinrich Koppenberg til Oslo for å opprette kontakt med aluminiumsindustrien. Norsk Aluminium Company (Naco) fungerte som rådgiver for Koppenberg, og Nacos rapport høsten 1940 la grunnlaget for tyske planer om storstilt kapasitetsutvidelse i norsk lettmetallindustri. Av andre stoffer skulle det utvinnes magnesium, kalkstein, flusspat og silisium. Lettmetallsatsingen var okkupasjonsmaktens største satsing i Norge, nest etter festningsanleggene.Nordisk lettmetall og A/S Nordag var to aluminiumsprodusenter opprettet av okkupasjonsmakten, disse skulle drives både med tysk og norsk kapital. Nordisk lettmetal var eid med like deler av Norsk Hydro, Nordag og IG Farben. En påfølgende aksjeutvidelse i Norsk Hydro skviset ut franske eier og ga samtidig tysk aksjemajoritet. For å skaffe aluminium og andre metaller var det nødvendig med betydelig økt kraftproduksjon. Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens eller bare Arbeidsgemeinschaft, var et organ opprettet av Rikskommissariatet for å få fortgang i norsk vannkraftutbygging. Arbeidsgemeinschaft var et overordent samarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes, først og fremst Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og industrien. Leder for Arbeidsgemeinschaft var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder, blant annet professor Hans Skarphagen som leder for NVE .Konsesjonslovene regulerte vannkraftutbyggingen og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norsk vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkludert Nasjonal samling, var dette en del av kulturen. Det oppstod kontroverser og store samarbeidsvansker, mye rundt konsesjonslovene, og det ble satt i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter. Andre uenigheter angikk hvilke prosjekter for vannkraftutbygging som skulle være detikert for industri eller alminnelig forbruk. NVE mente at kraftverk på Østlandet først og fremst skulle forbeholdes kraftforsyning til de store byene, mens det på Vestlandet kunne bygges kraftverk for kraftkrevende industri.Josef Terboven og Rikskommissariat hadde forståelse for de norske interessene. Rikskommissariatet følte seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri. På den annen side stod Hermann Göring og Luftwaffe overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som krigsfronten beveget seg stadig lengre inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i byggingen av kraftstasjoner. Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftende allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner. NVE fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen. Den norske samlede aluminiumsprodusenten gikk likevel sterkt ned under andre verdenskrig.«Oslo-konsortiet», bestående av Fearnley & Eger, Orkla, Fred. Olsen & Co., Norsk Sprængstofindustri, Storebrand, A.F. Klaveness, Johan H. Andresen, Fritz M. Treschow, Bjarne Eriksen, Jens P. Heyerdahl, og Christopher Kahrs Kielland, hadde under krigen som mål å øke norsk eierandel i Norsk Hydro. 24. juli 1943 slapp 120 amerikanske fly 1500 bomber over Nordisk Lettmetalls anlegg på Herøya. På grunn av bombingen begynte aldri Norsk Hydro og Nordisk Lettmetall rustningsproduksjon for Göring, ifølge Annette Storeide ble man tilbakeholden i samarbeidet da Tysklands militære tilbakegang ble tydelig. Etter krigen overtok myndighetene de tyske eierdelen i Norsk Hydro, mens Nordisk Lettmetall og Nordag ble satt under administrasjon. De norske investorene i «Oslo-konsortiet» fikk beholde sine eierandeler og ble ikke tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen. De halvferdige kraftverkene og lettmetallfabrikkene (blant annet i Årdal) inngikk etter krigen i myndighetenes industribygging. I 1943 var det omkring 1000 utenlandske tvangsarbeidere i Nordisk Lettmetall. NACO regnet med å kunne øke den årlige aluminiumsproduksjonen fra 37 000 tonn til 149 000 tonn på to år, ekspansjonen skulle gå til militære formål. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble de tyske planene utvidet flere ganger, råstoff til produksjonen skulle hentes fra erobrede områder av Sovjetunionen. Norsk Hydro kom ikke så langt at de produserte lettmetall for Göring. Bjarne Eriksen
ble arrestert og sendt i tysk fangenskap i 1943.Tyske myndigheter hadde planer om å bygge ut høyspentnett for overføring av kraft fra Norge via Sverige til kontinentet. Dette skulle legge til rette for betydelig eksport av strøm fra Norge til Tyskland. Tyske okkupasjonsmyndigheter satte i gang flere prosjekter for vannkraftutbygging som ble avbrutt på grunn av krigens gang.
=== Jernbaneutbygging ===
Under krigen tok tyske styrker kontrollen over NSB. Det ble innført restriksjoner på energibruk, noe som ga jernbanen tilnærmet monopol på transport. Passasjertallene på jernbanen steg, og enkelte banestrekninger som alt var påbegynt ble fullført i tysk regi. Den tyske okkupasjonsmakten hadde behov for transport av tropper og militært materiell i det okkuperte Norge, og la store planer for jernbaneutbygging i landet.
I 1940 åpnet Flåmsbanen, Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i 1942, og i 1944 ble hele Sørlandsbanen åpnet til Stavanger. Totalt ble jernbanenettet utvidet med 450 kilometer, mens 200 kilometer ble elektrifisert i krigsårene.
Det største prosjektet var Polarbanen til Narvik, en strekning på omkring 420 km. I utgangspunktet var planen å bygge jernbane helt til Kirkenes, nær den viktige Murmanskfronten (Litsafronten) mot Sovjetunionen. Men de ytterligere 1000 km med jernbane var altfor omfattende og målet for tyskerne ble moderert til å fullføre jernbanen til Narvik innen juni 1945. Dette klarte de ikke, men det finnes en rekke påbegynte jernbaneanlegg gjennom nordre Nordland som viser at planene var seriøse.Samarbeidet mellom den tyske okkupasjonsmakten og Norges Statsbaner er en lite belyst del av vår okkupasjonshistorie. Hvordan NSBs ledelse forholdt seg til tyskernes planer om å utbygge norsk jernbane er blant de viktige temaene i Bjørn Westlies avhandling i historie ved Universitetet i Oslo. Under arbeidet med å forlenge Nordlandsbanen ble om lag 12 000 sovjetiske krigsfanger utnyttet som slavearbeidere.
=== Byggevirksomhet og fiske ===
Den tyske okkupasjonen innebar også gode muligheter for bygg- og anleggsvirksomhet og for salg av fisk til tyskerne. Allerede høsten 1940 begynte betydelige tyske bygg- og anleggsarbeider. Dette skapte fra 1941 en høykonjunktur i bygg- og anleggsbransjen. Mesteparten av norsk næringsliv var underlagt strenge reguleringer under okkupasjonen, men dette gjaldt i mindre grad bygg- og anleggsbransjen. De første årene av okkupasjonen tjente bedrifter og ansatte godt på arbeid for tyskerne. Det samme gjaldt fiskeri. Fiskeprisene økte, og det var også mulighet for svart omsetning til enda høyere priser. Den tyske okkupasjonen innebar i det hele tatt bedre økonomi for mange, spesielt i kyststrøkene. Arbeidsledigheten, som hadde vært stor i 1930-årene, gikk ned, og bedrifter og kommuner fikk nedbetalt mesteparten av gjelden.Den tyske okkupasjonsmakten etablerte verdens mest avanserte fiskeindustri for dypfrysing av hovedsakelig torsk, hyse og sei i Trondheim, Bodø, Svolvær og Melbu med en total årlig (teoretisk) kapasitet på 300 000 tonn ferdig dypfryst fisk. Fabrikkene på Langstranda i Bodø, som var Europas største i sitt slag, og i Hammerfest baserte seg på tvangsarbeidere, hovedsakelig fra Ukraina. Det da moderne fryseriskipet MS «Hamburg», som kunne ta imot fisk og filetere og fryse den ned under lofotfisket, ble senket under Svolværraidet i mars 1941.
=== Norsk bidrag til tysk krigsøkonomi ===
Den tyske historikeren Robert Bohn anslår det norske bidraget til den tyske krigsøkonomien, i form av fisk, tømmer, jern, kobber, aluminium og svovel, til å utgjøre tilsvarende én million soldater.
== Regjeringen i eksil ==
Regjeringen forlot Norge sammen med kongen og kronprinsen 7. juni 1940, ankom Clyde 10. juni og tok deretter sete i London (Koht ankom 19. juni). Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen. Regjeringen og Kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»Regjeringen i London hadde i begynnelsen knapt 100 norske offiserer, mindre enn 1000 menige og bare en håndfull marinefartøy til rådighet. Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Regjeringen innledet med hjelp av BBC radiosendinger på norsk. I radiosendingene medvirket kjente personer som Hartvig Kiran og Toralv Øksnevad, kong Haakons taler og appeller ble også formidlet. Samtidig drev britisk myndigheter i uoffisielt «Frihetssenderen» som også kringkastet propaganda på norsk. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945 og overlot 25. juni makten til samlingsregjeringen, ledet av Einar Gerhardsen. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at «Regjeringen alt i alt til gagn for landet og på en fortjenstfull måte har løst både de oppgaver den hadde satt seg ved proklamasjonen 7. juni 1940 og de senere oppgaver som meldte seg.»
=== Forholdet til Storbritannia og hjemmefronten ===
Forholdet mellom den norske regjeringen i eksil, «hjemmefronten» og britiske myndigheter var komplisert. De første agentene ble sendt til Norge høsten 1940. Vinteren 1940-1941 var Forsvarsdepartementets etterretningskontor (FD/E) operativt. FD/E tok seg av samarbeid med SIS, etterretning om forholdene i de okkuperte Norge, og samarbeid med motstandsorganisasjonen som ble bygget opp i det okkuperte Norge. Milorg ble høsten 1941 formelt godkjent av London-regjeringen og organisert under den militære ledelsen i eksil.Ifølge Olav Riste er det ulike syn på om Norge faktisk var en alliert stat og fra hvilket tidspunkt Norge eventuelt var blant de allierte. Formelt folkerettslig kan det ifølge Riste argumenteres for at Norge ikke var alliert, bare et med-krigførende land. General Ruge presiserte i forhandlingsmøte med britiske og franske representanter at allierte styrker som kom til Norge ville settes under hans kommando. General Ruge omtalte 22. april Storbritannia og Frankrike som «våre allierte» (formuleringen ble også brukt av den militære undersøkelseskommisjonen etter krigen). General Steffens ble i mai 1940 beordret som militærattasje til London og Paris med ønske om at han skulle bli medlem av det allierte krigsråd. I et brev 10. juli 1940 til regjeringen argumenterte Arne Ording med flere for at Norge allerede 9. april 1940 i realiteten var alliert med Storbritannia, og at Norge burde stille seg fullt og helt på Storbritannias side i kampen mot Hitler-Tyskland. Koht gikk inn for et krigssamarbeid med Storbritannia, men advarte mot et nærmere politisk samarbeid. Koht poengterte i september 1940 at Norge ikke hadde en allianse eller hjelpe-avtale med Storbritannia. Trygve Lie gikk inn for et langt mer omfattende samarbeid med de vestlige allierte. Den britiske regjeringen var fornøyd med at Koht ble erstattet med Trygve Lie. I en stor kronikk i The Times (14. november 1941) tok Lie et oppgjør med nøytralitetspolitikken og redegjorde for en ny «atlanterhavspolitkk».Regjeringen inngikk en detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren som langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia.Mens Milorg mest tok sikte på å være en beredskapsorganisasjon, ønsket den britiske SOE en gerilja-organisasjon som blant skulle drive sabotasje mot okkupasjonsmakten. Britene ønsket å bombe industrielle mål i Norge, mens eksilregjeringen var i mot både på grunn av bombenes lave treffsikkerhet og fordi industrien leverte til sivilbefolkningen.Den britiske statsministeren Churchill hadde relativt få møter med kong Haakon og Nygaardsvold. Churchill la vekt på Norges strategisk rolle, men ville ikke gi Norge eller andre små allierte medbestemmelse i de alliertes krigsledelse på øverste nivå.I 1942 ble det lagt planer og tatt initiativ til forhandlinger om styringen av Norge etter frigjøringen. London-regjeringen mente at Norge var i en spesiell situasjon ved at det ville være et apparat klart til å ta over så snart okkupantene og Quislings regime var avsatt. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjering enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.
=== Ledelse ===
Jakob Vik ble utnevnt til konsultativ statsråd 22. april, men var da hjemme i Hardanger og ble ikke med til London, og regnes ikke som medlem av regjeringen i eksil.
Koht gikk av 19. november 1940 og med det gjorde Norge et symbolsk brudd med nøytralitetslinjen. Koht ble etterfulgt av Trygve Lie. Etter press fra «Kretsen» i Oslo ble finansråd Paul Hartmann ny finansminister i London-regjeringen høsten 1941. Birger Ljungberg ble i oktober 1941 erstattet av Oscar Torp som forsvarsminister. Torp innledet en betydelig omorganisering av forsvaret i eksil blant annet ved å gjenopprette Forsvarets Overkommando som skulle samordne på tvers av våpengrener. Wilhelm Hansteen ble utnevnt til generalmajor og forsvarssjef i februar 1942, og Bjørn Christophersen ble stabssjef, mens den langt eldre general Fleischer senere gikk av og reiste til Canada. Kronprins Olav ble 30. juni 1944 utnevnt til forsvarssjef, med general Hansteen som nestkommanderende.
== Alliert aktivitet i det okkuperte Norge ==
Allierte aktiviteter og operasjonsplaner hadde dels til hensikt å villede tysk etterretning. Operasjon Fortitude hadde for eksempel til hensikt å avlede oppmerksomheten fra Normandie før invasjonen av Normandie, kodenavn operasjon Overlord, også kjent som D–dagen.
Operasjon Jupiter var en britisk plan for å frigjøre Nord-Norge i 1942. Planen var Churchills ide og han ønsket at Canada skulle lede an i gjennomføringen. Målet var å hindre Tyskland å angripe konvoiene til Murmansk og å åpne en ny front for å avlaste Sovjetunionen på Østfronten. Planen ble ikke noe av.
=== Etterretning ===
De allierte samlet etterretning i Norge blant annet gjennom XU-agentene. Det britiske Secret Intelligence Service var aktiv i Norge fra høsten 1939. Etter okkupasjonen i 1940 ble det brukt norske agenter. SIS hadde omkring 200 agenter i Norge. Disse agentene opprettet flere radiostasjoner. Sigurd Jacobsen fra Haugesund reiste allerede 17. mai 1940 til Storbritannia der han fikk rask opplæring og returnerte 7. juni med to radiosendere.Omkring 200 partisaner arbeidet på oppdrag av Sovjetunionen i Øst-Finnmark. Av disse var omkring 50 på opplæring som spioner på sovjetisk side av grensa, halvparten ble drept i tjeneste. Partisanene rapporterte om tyske stillinger, infrastruktur og skipsbevegelser. Flere av disse fikk Den røde fane, Sovjetunionens høyeste militære utmerkelse.
=== Sabotasje ===
Special Operations Executive gjennomførte noen begrensede aksjoner i Norge i løpet av okkupasjonstiden. Blant annet Lofotraidet og Vemork-aksjonen. Vemork–aksjonen skulle blant annet hindre Tyskland å utnytte atomkraft militært. I tillegg til sabotasje med kommandosoldater ble over 700 bomber sluppet over Vemorkanlegget i november 1943. Operation Musketoon satte Glomfjordanlegget ut av drift for resten av krigen.
=== Bombing ===
Allierte fly bombet mål i det okkuperte Norge, blant annet ble Victoria terrasse i Oslo bombet og ubåtbunkeren i Bergen ble forsøkt bombet med konsekvenser for sivilbefolkningen på Laksevåg. Det siste allierte bombetoktet i Europa var mot ubåthavnen i Kilbotn ved Harstad 4. mai 1945.
== Norsk motstand mot okkupasjonsmakten ==
Det var både militær (Milorg) og sivil (Sivorg) motstand mot okkupasjonsmakten. Sivorg bestod i hovedsak av medlemmer fra andre organiserte motstandsgrupper, deriblant særlig Kretsen og Koordinasjonskomiteen. Mange ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent.Norges kommunistiske parti (NKP) begynte væpnet motstand mot okkupanten etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, men ble avvist av den øvrige motstandsbevegelsen frem til 1944. Kommunistenes motstandsvirksomhet krevde over 150 liv, blant annet ble 17 kommunister henrettet på Trandum 1. mars 1943. Asbjørn Sunde («Osvald») sine sabotasjegruppe sto formelt under NKVDs kommando og var den eneste organisasjonen som drev sabotasje med base i Norge fra 1941 til 1944 da Milorg også begynte med sabotasje. I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. Mange havnet også i konsentrasjonsleirer og fengsler. Kommunistenes motstand mot okkupasjonen og nazismen under andre verdenskrig førte til økt oppslutning for NKP i de første årene etter krigen.Prestene gjorde sivil motstand ved at 797 (av 858) avsluttet sitt virke i 1942. Det førte til at biskopene og 55 prester ble internert. Lærerne nektet å skrive under lojalitetserklæring og over tusen lærere ble arrestert. Mange av de arresterte lærerne ble sendt til krigsfangenskap i Nord-Norge.
=== Illegale aviser ===
De norske avisene kom raskt under tysk sensur etter overfallet våren 1940, og de første illegale avisene ble produsert høsten samme år. Etter at okkupasjonsmakten i 1941 beslagla radioapparatene til alle som ikke var NS-medlemmer blomstret de illegale avisene, og de fleste illegale avisene på denne tiden gjengav nyheter fra de norskkontrollerte radiosendingene fra England. Senere begynte avisene også å omfatte annet nyhetsstoff.De fleste illegale avisene ble stensilert opp på relativt dårlig utstyr, og var av lav typografisk kvalitet. Noen ble også produsert på skrivemaskin med gjennomslagspapir eller i noen tilfeller også ved håndskrift. De fleste illegale avisene hadde navn med dato og nummer, men for å minske faren for tyske arrestasjoner byttet utgiverne ofte navn på dem. Etter at det ble innført dødsstraff for å utgi og distribuere illegale aviser i november 1942 ble mange aviser utgitt uten navn. Kommunistene produserte trykte aviser av profesjonelle typografer noe som gjorde det mulig med store opplag. Kai Møllers trykkeri i Drammen produserte avisen Friheten og Alt for Norge fra 1944 der Peder Furubotn personlig skrev mye av stoffet, høsten 1944 var opplaget oppe i 22.000. I alt ble det trykket omkring 1 million eksemplarer av Friheten i løpet av krigen. Den illegale trykkingen hos Kai Møller ble aldri avslørt.Per 9. april 1940 utkom det omkring 260 aviser, mens ved frigjøringen i mai 1945 var tallet redusert til 114 aviser.Over 4000 nordmenn ble i løpet av krigsårene arrestert på grunn av utgivelse av illegale aviser. Minst 212 av disse mistet livet, hvorav 91 i tyske konsentrasjonsleirer.
=== Sivile markeringer og demonstrasjoner ===
Befolkningen markerte på ulike måter sin motvilje mot NS styret og okkupasjonsmakten ved for eksempel å bære binders på jakkeslaget eller ved å ikke sitte ved siden av uniformerte NS medlemmer eller tyskere i uniform. Slike demonstrasjoner kunne føre til at folk ble arrestert og dømt på grunn av dette. For eksempel ble en 17 års gammel jente arrestert etter at hun hadde demonstrert mot en tysk offiser på trikken i Oslo. Etter at en del personer hadde brukt hønseringer på 17. mai 1942 som holdt Quisling en tale på Nasjonal samlings stevne i Borre der han truet med å sende folk til den norske interneringsleiren Berg for slike demonstrasjoner. Spontane demonstrasjoner oppstod også ved flere anledninger. I Ålesund ble demonstranter jaget av tyske soldater da de demonstrerte mot en transport av gisler fra byen til Falstad. I Trondheim møtte flere tusen mennesker opp til domprost Arne Fjellbus alternative høymesse den 1. februar 1942.
Lærerstriden i 1942 var de norske lærernes reaksjon under andre verdenskrig på NS-myndighetenes krav om at skolen skulle medvirke til å oppdra ungdommen i «det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program», altså i fascistisk eller nasjonalsosialistisk tradisjon. Det har blitt hevdet at et av hovedformålene med nazistisk indoktrinering i skolen var å sikre rekruttering av kampvillige soldater til frontene.
== Norske styrker i alliert tjeneste ==
Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord – de såkalte «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etter hvert detaljregulert gjennom militæravtalen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.
=== Marinen ===
Regjeringen bestemte at marinen skulle sendes utenlands mens hæren skulle bli værende i Norge og overgi seg. I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flygevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940.
Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne i tiden i eksil.
=== Flyvåpnene ===
Flyvåpnenes treningsleir, FTL eller «Little Norway», ble offisielt åpnet ved Toronto i Canada den 10. november 1940. Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpenet delt i Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando (FFK) fra mars 1941.
FFK opererte under andre verdenskrig 4 skvadroner:
330 (N) Squadron (operativ fra 1941)
331 (N) Squadron (operativ fra 1941)
332 (N) Squadron (operativ fra 1942)
333 (N) Squadron (operativ fra 1943)En del av flyvåpnenes personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i RAF Bomber Command, flere av disse var ved 76 Sqn. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdelinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly.
De norske jagerfly-skvadronene (331 og 332) samt norske flyvere avgitt til RAF ble til sammen tilkjent 247 ødelagte, 42 sannsynligvis ødelagte og 142 skadde fiendtlige fly og flyvende bomber (V-1).
Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne.
=== Hæren ===
Hæren ble den lavest prioriterte av utestyrkenes forsvarsgrener. Mannskapsstyrken kom aldri opp i mer enn 4 000. Etter den siste store omorganiseringen i 1942 bestod Hæren av:
Den norske brigaden i Skottland
Kompani Linge: En britisk SOE-operasjon, men fra slutten av 1942 en del av den norske hæren
No. 5 Troop 10 Interallied Commando: Troppen utgikk i 1942 fra brigaden i Skottland, og stod i 10 Interallied Commando under britisk kommando
Det norske kompani Island: Drev blant annet opplæring av britiske og amerikanske styrker i vinterkrig og skibruk.
En garnison på Svalbard
En garnison på Jan Mayen
En garnison på Sør Georgia
En kystartillerigruppe: Bemannet fra 1942 to kystartillerifort ved Cromarty Firth i Skottland, konvertert til luftvernartilleri i 1945
Liaisonoffiserer: 50 liaisonsoffiserer var troppsførere i britiske avdelinger det var antatt at skottlandsbrigaden ville operere sammen med ved en invasjon av Norge. Disse kom i kamp på kontinentet sammen med sine avdelinger.
Et hospitalHæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede.
=== Politistyrkene ===
Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt åtte bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri.
Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 1944–45.
=== Canada ===
Marinen og flyvåpnene hadde større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto.
=== Handelsflåten ===
Allerede i november 1939 var det blitt inngått en tonnasjeavtale med Storbritannia der store deler av handelsflåten seilte for britene på faste satser. Etter Norges inntreden i krigen i 1940 ble den norske handelsflåten organisert i Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship), og handelsflåten ble det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen.
Ved krigens utbrudd var det omkring 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet. Skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av disse omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen.
Den norske handelsflåten var avhengig av utenlandske mannskaper da rekruttering fra det okkuperte Norge var begrenset. Det var flest engelskmenn og canadiere. På skip i Østen var ofte hele mannskapet, unntatt offiserene, rekruttert fra Kina, og disse kineserne var uten navn i rederienes mannskapslister. Ved et tilfelle omkom 37 av 38 kinesere da DS «Woolgar» ble bombet ved Indonesia.
== Norsk personell i tysk tjeneste ==
Frontkjempere er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot sovjetiske styrker på Østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. Rundt 15 000 nordmenn skal ha prøvd å verve seg til tysk tjeneste, og i overkant av 5 000 av disse kom gjennom nåløyet og var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. 781 av dem falt eller forsvant på Østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperne harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker, blant annet norske kjennetegn.
Det er også blitt dokumentert at også norske statsborgere tjenestegjorde i vakttjenesten i tyske konsentrasjonsleire, blant annet i Stutthof konsentrasjonsleir og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Her skal de ha utført ulike former for vakttjeneste eller var instruktører for nordiske fanger.Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på Østfronten, kalt «frontsøstre», blant andre Hanna Kvanmo. Vegard Sæther anslår at minst 447 norske kvinner deltok i slik tjeneste. Ifølge Sæther var omkring halvparten medlemmer av NS og de andre måtte melde seg inn for å få reise. Frontsøstrene ble også straffeforfulgt for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Norges Røde Kors talte for å straffeforfølge dem for landssvik. Under landssvikoppgjøret ble reist tvil om sykepleiernes arbeid kunne regnes som «bistand til fienden». Etter Kvanmos bok Dommen i 1990 uttalte presidenten i Norges Røde kors at frontsøstrene ikke burde vært tiltalt og Sven Mollekleiv kom i 2015 med en omstridt beklagelse.
== Tyske krigsfangeleirer i Norge ==
Se: Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrigI perioden 1941–1945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleirer i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen.
I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leirer kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de såkalte «serberleirene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live.
Det fantes fire hovedleirer for krigsfanger: Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleirer spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt.
Omkring 360 nordmenn i SS-Vaktbataljonen, hovedsakelig rekruttert fra hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene. Ifølge journalist Eirik Veum utviste mange av dem stor brutalitet og begikk bestialske overgrep på fangene. Mishandlingen skal ha omfattet ødeleggelse av kjønnsorganer og utstikking av øyne med bajonetter.I januar 1945 begynte oppføringen av SS-Sonderlager Mysen som var tenkt å romme 5000 fanger. Noen hundre fanger ble overført fra Grini før arbeidet ble avbrutt av kapitulasjonen. Leiren ble deretter brukt til innkvartering av løslatte krigsfanger, polske flyktninger og statsløse jøder.
=== Tvangsarbeid ===
Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den såkalte «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store. Hitler mente at de sovjetiske krigsfangene var unntatt Genève-konvensjonen og fikk ikke ta i mot hjelp fra Røde Kors.I tillegg til de sovjetiske fangene kom det mellom 1942 og 1945 4268 fanger fra Jugoslavia til Norge. Disse fangene var ikke krigsfanger, slik som russerfangene, men dødsdømte. Uten status som krigsfanger hadde de ingen internasjonal rett på beskyttelse. Til sammen 2400 jugoslaver døde i Norge under andre verdenskrig.
Tvangsarbeid var knyttet til mange store anleggsarbeid i hele Norge. Festung Norwegen, store veianlegg og jernbanebygging. Også innen gruvevirksomhet, fiskeindustri og skogsarbeid brukte okkupantene tvangsarbeidere. Riksveien over Saltfjellet, kjent som «Blodveien», og Nord-Norgebanen eller Polarbanen er de største prosjektene.
På Kvænangsfjellet, Sennalandet (8 km lang) og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944. Snøtunnelen over Baddereidet i Kvænangen ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra Grini (blant andre Odd Nansen). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5 km snøtunnel på Kvænangsfjellet.
== Deportasjoner ==
=== Jødene ===
Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 200 jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleirer og bare 30 av disse overlevde. I tillegg ble omtrent ti personer drept i antijødiske tiltak i Norge. 230 jødiske familier ble helt utryddet. De store deportasjonene skjedde 26. november 1942 og 24. februar 1943 til Auschwitz der de fleste ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst. Ingen kvinner og barn overlevde Auschwitz. Enkeltpersoner ble deportert både før og etter disse store transportene. Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leirer eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen. Blant de deporterte var også en stort antall flyktninger fra kontinentet.
De norske jødene hadde fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt for en økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. I maidagene i 1940 ble radioapparatene stjålet av den tyske okkupasjonsmakten, over ett år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. I juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert.
Fra 10. januar 1942 ble alle norske jøders pass stemplet med bokstaven «J» ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 beordret Politidepartementet at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge». I mars 1942 gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen som forbød jøder adgang til riket.
Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder internert i Falstad konsentrasjonsleir. 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom og det norske Statspolitiet fikk samtidig ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble gjennomført 26. oktober av norsk politi, forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert. De arresterte 26. november ble ført direkte om bord i skipet Donau.
=== Norske romfolk ===
Fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer overlevde. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge.
== Flukt til Sverige ==
Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige. I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia.
«Eksportorganisasjonene» som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk gjennom villmark og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. En stor innsats ble gjort gjennom den såkalte «Carl Fredriksens Transport». Tidsnøden førte imidlertid til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser. 96 flyktninger, 29 flyktningloser og 55 hjelpere ble drept. Det samlede tapet var med andre ord på 180 personer. Dette er likevel et lavt tall med tanke på at det var rundt 60 000 nordmenn som flyktet til Sverige. I Sverige utviklet det seg et norsk eksilsamfunn, og det ble bygget opp en egen norsk administrasjon fra nabolandet. Det ble også opprettholdt hemmelige forbindelser med motstandsbevegelsen i Norge. Ved krigens slutt oppholdt det seg 43 000 nordmenn i Sverige.De to første årene av okkupasjonen ble mange som forsøkte å ta seg over grensen avvist av svenske myndigheter. I 1941 ble minst 450 personer nektet innreise eller overlatt til den tyske okkupasjonsmakten. Ifølge Lars Hanssons doktorgradsavhandling fra 2019 slapp personer av høy alder og høy sosial posisjon lettere inn. Svenske myndigheter vegret seg i utgangspunktet mot å slippe inn unge mannlige arbeidere som svenske myndigheter fryktet ville ta seg til Nord-Norge og fortsette væpnet kamp der. Fra desember 1941 slapp Sverige i praksis inn alle (unntatt tyske desertører). Tyske desertører ble avvist til mars 1943, etter at den tyske krigslykken snudde ved Stalingrad. I april 1940 ble 5000 soldater fra Østfoldivisjonen sluppet inn og avvæpnet - dersom de hadde fått reise til Nord-Norge kunne Sverige ha blitt trukket inn i krigen ifølge Lars Hansson. Svenske myndigheter ønsket å internere kong Haakon da kongen med følge 12. april kjørte et par kilometer inn i Sverige. Begrunnelsen var at kongen var øverstkommanderende og hadde generals uniform.
== Nordmenn i tysk og tysk-alliert fangenskap ==
=== Nordmenn i tysk fangenskap ===
Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Av disse døde 1400. Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var omkring 4 000 kvinner, de fleste satt fanget på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland.I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, og i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini fangeleir ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Arkivverket oppgir totalt 9000. I fangenskap i Tyskland og Polen døde 1210 nordmenn, av disse 610 norske jøder. Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp.
Oversikt over noen av de soningsstedene i Tyskland og tyskokkuperte områder som ble brukt for norske deporterte fanger, angivelse antall norske fanger i hver leir:
Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca. 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen.
Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten.
Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge.
Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI-C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én matros, som ble tatt ved forsøk på en illegal leveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI-C ble beholdt helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde sør for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag.
Omkring 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leirer i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z-en betyr Zweiglager, eller filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildberg. Beretningen om de norske offiserene i tysk fangenskap ble ført i pennen av premierløytnant Knut Lindboe Spenning på oppdrag fra general Otto Ruge etter krigen (I tysk krigsfangenskap, Gyldendal 1950).
Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945.
I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen.
==== Repatriering ====
Johan Koren Christie og en gruppe nordmenn i britisk tjeneste fulgte de fremrykkende allierte styrken og sporet opp og bisto norske fanger. Dagen etter kapitulasjonen i 1945 begynte den norske løytnant Bulukin arbeidet ved det norske repatrieringskontoret i Hamburg. Vesentlig grunnlag for arbeidet var den norske sjømannskirkens oversikt over en god del av de norsk fangene blant annet i samarbeid med Folke Bernadottes redningsaksjon. Johan Bernhard Hjort sammen med sine barn Wanda, Helge og Johan gjorde også et vesentlig bidrag på området. Bulukin drev leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område. Fra 12. mai ble Luckenwalde besøkt der Otto Ruge og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport (i alt var omkring 1000 norske offiserer i krigsfangeskap). Bulukin fikk hentet ut 800 norske offiserer som sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende via Murmansk. Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt internert på slottet Groß Kreutz. Der beveget de seg ganske fritt og kunne besøke norske fanger i blant annet Sachsenhausen. Familien Hjort skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger. Den svenske legasjonen i Berlin bisto også.
=== Nordmenn i japansk fangenskap ===
Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleirer. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor. Her var mange kvinner og barn.
=== Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap ===
Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika, kontrollert av Vichy-regimet. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget om bord på sine skip eller i leirer inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Se også «Flukten fra Dakar».
=== Fangelitteraturen ===
Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. En kjent beretning er Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et fangeleksikon og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter for øvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen.
== Slutten på krigen ==
Frigjøringen av Norge begynte med at Finland inngikk våpenhvileavtale med Sovjetunionen (september 1944). Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske styrker i slutten av oktober 1944. Tyske styrker trakk seg ut av finsk Lappland, tilbake fra Murmanskfronten og ut av Finnmark til sør/vest for Lyngen. Mesteparten av befolkningen ble evakuert og bygninger brent. Området mellom Lyngen og Tana forble lenge et ingenmannsland delvis kontrollert av frie norske styrker.
Resten av landet ble frigjort da de tyske styrkene i Norge 8. mai overga seg til de allierte som følge av generell tysk kapitulasjon. De tyske styrkene ga fra seg de fleste våpen og trakk seg tilbake til egne områder. Vaktholdet ble straks overtatt av norske hjemmestyrker, etter kort tid kom norske polititropper fra Sverige og deretter britiske og amerikanske soldater. Landet var under alliert okkupasjon til 7. juni. De fleste britiske, amerikanske og sovjetiske styrker hadde forlatt Norge innen oktober 1945.
De allierte forsøkte ved Operasjon Fortitude å gi Tyskland inntrykk av at det ville komme en landgang i Norge. På den måten ville tyske bli styrker bundet opp i Norge før D-dagen. Andrew Thorne var leder for avdelingene i Skottland og Nord-Irland tiltenkt en rolle ved frigjøringen av Norge.
=== Finnmark og Nord-Troms ===
Den brente jords ble brukt da tyske styrker forlot Finland. Tyske styrker trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms til Lyngen samtidig som alt ble brent og evakuert. Omkring 11.000 bolighus, omkring 1000 næringsbygg og flere hundre offentlige ble brent, samt 27 kirker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende.
Okkupasjonsmakten iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under vanskelige forhold i de raserte områdene. I de nedbrente og utbombede områdene bodde folk vinteren gjennom i huler, gammer eller i ruiner. På Sørøya hadde om lag 1000 sivile unndratt seg den tvangsevakueringen og befant seg vinteren 1944-45 i en utsatt stilling, der de blant annet ble jaget av tyske patruljer. De fleste ble evakuert av den britiske marinen i en risikabel og dristig operasjon 15. februar 1945. Omkring 50 000 personer ble tvangsforflyttet. Om lag 300 døde som følge evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene.Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 20. oktober 1944 og Kirkenes ble frigjort 25. oktober. Over 600 sovjetiske soldater falt på norsk side av grensen, andre kilder oppgir 2 100 falne. Til sammen var den norske styrken under sovjetisk kommando i Finnmark på 3000 mann våren 1945.De sovjetisk styrkene krysset ikke Tana. I den sovjetiske generalstaben var det mange som mente at Sovjet av strategisk hensyn burde ta kontroll over deler av Nord-Norge, men det er lite som tyder på at synet ble støttet av Stalin og Molotov ifølge historikerne Stian Bones og Jens-Petter Nielsen. Stalin aksepterte at Norge tilhørte den britiske sfæren. I både generalstaben og utenriksdepartementet var det konkrete forslag om å skyve grensen til Tana samt å kreve sovjetisk militær tilstedeværelse i Tromsø, Hammerfest og Vadsø. I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Forhandlinger med Sovjetunionen om grenseforholdene begynte i 1947.Generaloberst Alfred Jodl sendte ordren om evakuering og nedbrenning fra Tyskland til tyske styrker i Norge. Under Nürnbergprosessen benektet Jodl at nedbrenningen hadde skjedd. Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, ifølge historikeren Bente Persen.
=== Resten av landet ===
Våren 1945 forberedte den norske regjeringen i London avslutningen av krigen. Regjeringen sendte i april anmodning til Sverige om militær støtte ved en tysk kapitulasjon. Bakgrunnen var frykt for at de tyske styrkene i ville fortsette kampen og den norske regjeringen ønsket væpnet svensk intervensjon for å beskytte befolkningen i Norge. Regjeringen ønsket i praksis full mobilisering i Sverige for å la de tyske lederne forstå at Sverige beredt til å intervenere. Sverige var klart avvisende til den norske anmodningen og begrunnet dette med at det kunne være provoserende og føre til hardere tyske tiltak. Hjemmefrontledelsen var også skeptisk og den svenske regjeringen oppfordret den britiske og amerikanske ledelsen til ikke å støtte Norge i saken. Mens Terboven ga uttrykk for at han ville fortsette kampen, var den tyske hærledelsen i Norge moderat og tilbakeholden. Hjemmefrontens ledelse informerte den tyske hærledelsen om at hjemmestyrkene var disiplinerte og sto under ansvarlig kommando. Den tyske ledelsen gjorde det også kjent at hjemmestyrkene ble anerkjent som soldater etter folkeretten dersom de var i avdelinger på minst 30. Hjemmestyrkene fikk 12. april fra London ordre om å stanse sabotasjen mot jernbanen og innskrenke andre aksjoner. Tyske etterretningsrapporter viser at tilbakeholdenheten ble oppfattet og hærledelsen forsto at hjemmefronten og befolkningen ønsket en ordnet kapitulasjon uten voldsbruk. Hjemmestyrkene begynte også å bruke uniform eller armbind.
Etter Himmlers kapitulasjonstilbud til vestmaktene 28. april gikk det rykter i Norge om Tyskland hadde kapitulert. Medlemmene av Quislings regjering søkte avskjed 28. april, men ble bedt om å fortsette inntil videre. Quisling sendte 25. april ut mobiliseringsordre til alle «hirdpliktige» mellom 18 og 55 år, men ønsket å melde seg til tjeneste for det som kunne bli borgerkrig. En frontkjemper uttalte til Aftenposten 27. april at han ikke ville slåss mot sine landsmenn. Terboven ønsket omfattende razzia i Nordmarka der det var kjent at Milorg holdt til, mens Heinrich Fehlis fikk via Berlin stanset aksjonen. Hjemmestyrkenes ledelse sendte 30. april ut ordre om at det skulle være ro og orden, og ingen aksjoner mot styrker, politi eller norske nazister. Det var i slutten av april trefninger mellom hjemmestyrker og tyske avdelinger flere steder. Milorg-basene Bjørn West (Matrefjellene) og Elg i Eggedal forsvarte seg mot tysk angrep. Ved Elg-basen falt 29 tyskere og seks nordmenn 26. april. I Matrefjellene falt omkring 30 tyske alpejegere og tre nordmenn 28. april. Kampene ved Bjørn West fortsatte til 3. mai og til sammen falt over 100 tyske soldater og seks nordmenn. Arkivene i Politi- og Justisdepartementene ble kvelden 2. mai tatt i forvaring av «Oslogjengen». Over to tonn papirer ble kjørt til et sikkert sted og brukt under rettsoppgjøret etter krigen.
==== Tysk kapitulasjon ====
De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for Montgomery på Lüneburger Heide 4. mai. Alfred Jodl skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos Eisenhower.Admiral Dönitz meldte 7. mai over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general Alfred Jodl natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz uttalte mål var å avslutte krigen og hindre at færrest mulig tyske soldater ble tatt til fange av sovjetiske styrker. Norge og Danmark var tenkt som mottakere av flyktende tyske soldater, og den tyske styrken i Norge skulle være intakt og kampklar. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge. Böhme avsatte Terboven. Böhme avviste 5. mai et svensk forslag om at tyske styrker i Norge skulle kapitulere og deretter la seg internere i Sverige. Böhme mente de tyske styrkene i Norge ikke var slått og landet var vanskelig å innta. I meldingen til de tyske soldatene i Norge 7. mai understreket han at de måtte bøye seg for ordren om å kapitulere til alles felles beste. Britene var klar over at de på det tidspunktet ikke hadde nok styrker til å overvinne væpnet tysk motstand i Norge.Hjemmefrontens ledelse sendte 3. mai ut en oppfordring til befolkningen om ro, disiplin og om å fortsette sitt daglige virke. Milorg-medlemmer fikk 4. mai ordre om å gå på jobb men være kledd i «sportsantrekk» klare til innsats. Hjemmefrontens ledelse fikk 5. mai fullmakt til inntil videre å opptre på vegne av den norske regjeringen i London. Hjemmefrontens kurerer informerte general Böhme om radioforbindelse med general Eisenhower. Quisling holdt radiotale 5. mai der han informerte om at hans regjering ville opprettholde ro og orden og avverge borgerkrig. Quisling holdt fast ved at det var landets lovlige regjering som måtte adlydes inntil ny lovlig regjering var på plass. Quisling avslo 7. mai Terbovens tilbud om flyskyss ut av Norge. Den belgiske nazilederen Léon Degrelle var i Norge og flyktet med tysk fly til Spania. Politiske fanger i Trondheim ble sluppet fri 7. mai. Harry Söderman kom selv til Oslo etter avtale med Heinrich Fehlis og sørget 7. mai for at de kvinnelige fangene på Grini og fangene i Møllergaten 19 ble sluppet fri. Klokken 18:30 7. mai meldte Hartvig Kiran fra London at Tyskland hadde kapitulert og at kapitulasjonen trolig også gjaldt styrkene i Norge. Opprop fra hjemmefronten ble trykket i 200 000 eksemplarer og hengt opp i hele Oslo-området i løpet av natt til 8. mai. General Andrew Thorne forberedte i Storbritannia overføring av de første allierte styrkene til Norge innen fire dager etter kapitulasjonen.Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. Norge var sterkt befestet og det var stasjonert over 300000 soldater, og det var usikkert om de tyske styrkene i Norge ville overgi seg. Øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Terboven ble avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag kl 21.10.Den allierte kommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai. De alliertes militærkommisjon overleverte kapitulasjonsbetingelsene til Böhme på Lillehammer sent på kvelden 8. mai. Kommisjonen ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kommisjonen besto av admiral Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R. A. Hay og C.P. (Pet) Bennett. Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpene. Over hele landet ble frigjøringen feiret 8. mai. Alle kirkeklokker ringte kl 15.00. Hjemmestyrkene tok kontroll over enkelte sentral bygninger, blant annet Slottet. Kringkastingshuset på Marienlyst ble fredelig av NRKs folk tidlig om morgenen.Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner senest 11. mai kl 24.00, og være samlet i avgrensete områder. Böhme godtok vilkårene klokken 1 natt til 9. mai. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker opprettholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sin pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.Den tyske kapitulasjon trådte formelt i kraft natt til 9. mai. I løpet av natten tok 40 000 bevæpnede menn fra hjemmestyrkene oppstilling ved offentlige bygg og viktige industrianlegg. Noen hadde rykket ut fra kvelden 7. mai. De skulle ikke avvæpne tyske soldater. Deler av hjemmestyrkene bisto politiet med arrestasjoner av nazister ifølge oppsatte lister. Hjemmefrontens ledelse innsatte midlertidige sivile ledere av departementene, såkalte rådmenn, samt nye politimestere og fylkesmenn. Riksprogramsjef Olav Midttun åpnet NRKs radiosendinger. I løpet av 9. og 10. mai kom polititroppene på 13 000 med tog til Narvik, Trondheim og Oslo. De første britiske soldaten ankom Fornebu 9. mai.Terboven, Wilhelm Rediess og Heinrich Fehlis tok sine egne liv. Sverre Riisnæs overga seg. Tidlig 9. mai meldte Quisling og hans ministre Fuglesang, Stang, Lippestad, Skancke, Vassbotn og von Hirsch seg på politihuset i Møllergata 19. Jonas Lie og Henrik Rogstad tok sine egne liv. Henry Rinnan forsøkte å rømme ut av landet, men ble arrestert 14. mai. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, og de første arrestasjonene skjedde 8. mai. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for landssvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945. Siegfried Wolfgang Fehmer forsøkte å skjule seg som menig blant internerte tyske soldater, men ble avslørt. Kapitulasjonsbetingelsene påla den militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.Okkupasjonsmakten etablerte i hemmelighet en meteorologisk stasjon på Svalbard under dekknavnet Haudegen. Etter den tyske kapitulasjonen i Norge ble mannskapet værende på stasjonen og begynte da å sende værobservasjoner til de allierte i stedet. Mannskapet forsøkte å få de allierte til å hente dem ut før vinteren. En seljaktskute kom dem til unnsetning 3. september 1945 og soldatene på stasjonen var de siste tyske som overga seg under andre verdenskrig.
==== Alliert okkupasjon ====
Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater. Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. Resten av Finnmark samt Troms til Lyngen ble styrt av den norske regjeringen i London. General Andrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid. Deretter regjerte Thorne offisielt Norge, ifølge avtale mellom regjeringen og de allierte stormaktene. Thorne var selv underlagt den allierte øverstkommanderende for Europa, general Dwight D. Eisenhower.Avtalen hadde tatt høyde for at kunne bli kamper og uro i Norge før et sivilt norsk styre var etablert, men den velordnete tyske kapitaluasjonen gjorde at hjemmestyrkene klarte å opprettholde ro og orden, og et sivilt norsk styre kunne raskt gjenopprettes. De allierte styrkene i Norge var få og lite kjent med forholdene, mens de tyske styrkene besto av minst 350 000 mann (elleve divisjoner og fire brigader). Thorne ønsket derfor å avvikle den allierte styringen så raskt som mulig. Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kong Haakon VII. Utover sommeren hadde de allierte styrkene under ledelse av Thorne hovedansvaret for å sende tyske krigsfanger til Tyskland. De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945. Allierte styrker gjorde flere «raids» i de tyske «reservatene» for å arrestere medlemmer av sikkerhetspolitiet, SD og Abwehr. I juli 1945 ble medlemmer av disse tjenestene identifisert av tyskerne selv og 2700 ble arrestert av de allierte. En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia. Gestapo-mannen Hans Wilhelm Blomberg ble arrestert i Bremen, stilt for britisk krigsrett i Norge og henrettet på Akershus.
Norge feiret 30. juni 1945 de alliertes dag som takk for innsatsen. Blant annet var Karl Johan da dekorert med bilder av allierte toppledere og generaler samt amerikanske, britiske og sovjetiske flagg.
=== Normalisering ===
Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år. Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni - det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni. Norge erklærte krig mot Japan 6. juli, med tilbakevirkende kraft fra 7. desember 1941.De allierte stormaktene hadde planlagt at tyske våpen skulle ødelegges, men Norge fikk etter protester beholde en god del av tyske våpen. En stor del av tysk utstyr og forsyninger som kunne utnyttes sivilt ble overlatt den norske regjeringen. Ubåtbunkersene i Trondheim og Bergen lot seg heller ikke så lett destrueres. De tyske soldatene og gestapistene som satt i fangenskap i Norge ble satt til blant annet å rydde minefelt (hvor et par hundre soldater omkom) og til å grave frem lik av russiske krigsfanger. I august 1945 var hele Norge med unntak av Finnmark ryddet for miner, etterhvert tillot den sovjetisk kommandanten i Kirkenes at tyske krigsfanger ryddet miner i den sovjetiske sonene. Tyske soldater deltok også i reparasjon av veier og broer i Vest-Finnmark. Mineryddingen ble gjenopptatt sommeren 1946 dels som lønnet arbeid.Tross husmangel og forbud, reiste 40 % av de evakuerte tilbake til det utbrente Nord-Troms og Finnmark sommeren 1945, innen sommeren 1946 var de fleste reist tilbake mens gjenreisingen for alvor kom i gang i 1947.
Som ledd i normaliseringen opprettet de allierte en sivilavdeling, Civil Affairs Staff of Allied Land Forces Norway, og i 1944 ble denne plassert sammen med London-regjeringens kontorer, senere flyttet til Edinburgh. Avdelingen leverte i alt 665 000 tonn varer og tok seg av fiendtlig materiell hvorav en del var rekvirert av okkupasjonsmakten fra norske borgere. En stor del av dette ble høsten 1945 overført til Forsyningsdepartementet. I tillegg ble 138 millioner kroner beslaglagt fra tyske borgere og overført til Norges Bank.
== Repatriering ==
Ved slutten av krigen var Norges befolkning på omkring 3 millioner, av disse var omkring 388 000 innbyggere hjemmehørende i Nord-Norge samtidig som det var 187 000 krigsfanger eller tidligere krigsfanger i Nordland og Troms. I tillegg til repatriering av utenlandske borgere reiste også den evakuerte befolkningen fra Finnmark og Nord-Troms hjem. I tillegg til tyske soldater og østeuropeiske krigsfanger hadde Nordland og Troms tatt i mot en del av de omkring 50 000 evakuerte fra Nord-Troms og Finnmark.
=== «Displaced persons» ===
Ved slutten av krigen var det omkring 100 000 utenlandske krigsfanger i Norge (annet sted kriver Thorne 87 000), av disse var 83 000 sovjetiske, flere tusen polske og omkring 2 500 jugoslaviske. Krigsfangene var i omkring 400 Stalag og arbeidsleirer langs kysten, noen av var ifølge Thorne «forferdelige slaveleirer», fangeleirene var overfylte og forholdene «sjokkerende» ifølge Thorne. Mangel på klær gjorde at noen fanger en periode måtte bruke tyske uniformer. Frigjøringen av leirene skjedde raskt og disiplinert, men noen angivere og torturister fra fangenes egne rekker ble drept. Ifølge kapitulasjonsbetingelsene skulle Wehrmacht sørge for 30 dager med mat til de frigitte krigsfangene. Ifølge Thorne var det 2669 jugoslaver i Norge, av disse var 1600 krigsfanger. Sverige bisto særlig ved repatriering av sovjetiske krigsfanger.
Ifølge Arbeidsdirektoratets årsberetning var det rett etter krigen over 140.000 «displaced persons» i Norge, dette var i tillegg til de tyske styrkene som hadde kapitulert:
I 1946 bestemte regjeringen at alle utlendinger som var igjen i landet skulle samles i tre fremmedleirer: Mysen, Ystehede ved Halden og Grefsrud ved Holmestrand. I mai 1947 var alle displaced persons enten reist hjem eller nyttiggjort i det norske arbeidslivet slik at fremmedleirene kunne legges ned.Ved kapitulasjonen var det 37 000 personer i fra andre land enn Tyskland og Østerrike. Sovjetiske borgere ble evakuert gjennom Sverige eller med båt til Murmansk. I alt 6513 franske borgere (inkludert 3500 fra Murmansk) sendt hjem. Totalt 1566 ønsket ikke å returnere til sitt hjemsted som før 3. september 1939 var utenfor Sovjetunionens grenser, til slutt ble disse sendt til den amerikanske og britiske sonen i Tyskland. Ved kapitulasjonen var det 14 600 tsjekkere i Norge, av disse ble 11 500 av tsjekkoslovakiske myndigheter avvist som sudettyske og sendt til Tyskland, mens 3100 ble sendt til Tsjekkoslovakia. Det var 15 000 polakker i Norge, av disse var 10 000 i Wehrmachts tjeneste. I løpet av høsten var 11 700 polakker tilbake i Polen, 1130 ønsket ikke å returnere. 2280 ble avvist av polske myndigheter fordi de var etnisk tyske, og sendt til Tyskland.
=== Tyske styrker ===
På sensommeren 1945 ble arbeidet med hjemsending av tyske soldater intensivert, men først sommeren 1946 ble de siste tyske soldatene internert i Norge sendt hjem. Også tyske anti-nazister (som ønsket å bli værende), desertører og tyske tjenestemenn som hadde barn med norske kvinner ble sendt hjem. Noen av disse kvinnene fulgte med til mannens hjemland.Sverige tilbød seg å ta i mot 300 000 Wehrmacht-soldater og huse dem inntil det var mulig å sende dem til Tyskland. Tilbudet ble gitt for å avlaste Norge, men ble senere trukket da Sverige likevel ikke så seg i stand til å gjennomføre operasjonen.General Thorne oppgir følgende antall utenlandske borgere som skulle sendes hjem fra Norge (sammenstilt med hjemmehørende befolkning i de samme landsdelene):
== Krigsomkostningene ==
=== Norske krigsdødsfall ===
Fra Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940-1945:
Totalt 10 262 døde, herav:
Norske militære: 2 000, herav:
I Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
I utlandet: 1 123
Frontkjempere i tysk tjeneste: 689
Sjøfolk i handelsflåten: 3 638, herav:
I innenriksfart: 635
I utenriksfart: 3 003
Deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger: 2 091
Totalt antall sivile: 1 779
Sivile drept av allierte flyangrep etter invasjonen: 752 barn, kvinner og menn.Eksplosjonen på Vågen i 1944 krevde 158 liv (av disse 96 sivile), 4800 ble såret
Bombingen av Laksevåg i 1944 krevde 193 sivile liv.
Likvideringer utført av motstandsbevegelsen: 65 (ifølge Arnfinn Moland er tallet på likviderte 82)
==== Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall) ====
Henrettet i Norge: 369
Henrettet i Tyskland: 29
Drept i fangenskap i Norge: 130, herav ble 38 menn og en kvinne torturert i hjel
Drept i fangenskap i utlandet 1 210, herav 610 norske jøder
62 romfolk, de fleste med norsk statsborgerskap, drept i fangenskapSSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleirer fra Norge. Ifølge andre kilder ble 131 av disse drept i tysk fangenskap.
SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: Skutt blir den..., som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her.
==== Norske krigsdødsfall kvinner (deltall) ====
883 kvinner falt, herav:
266 medlemmer av motstandsbevegelsen eller politiske fanger
13 i tysk tjeneste
2 likvidert av motstandsbevegelsen
70 sjøfolk i handelsflåten
532 andre sivile
=== Utenlandske krigsdødsfall i Norge ===
Fra Statistisk sentralbyrå: Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig:
Sovjetiske krigsfanger: 15 500 (cirka)
Jugoslaviske politiske fanger: 2 839Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver.
=== Materielle tap ===
Fra Norsk krigsleksikon og Statistisk sentralbyrå: Raseringen av Finnmark:
22 000 boliger ble totalødelagt
16 % av landets realkapital gikk tapt. Særlig hardt rammet var skipsfart (realkapitalen redusert med 60 %), hvalfangst (68 %), fiskerier, bergverksdrift og industri
Industriproduksjonen ble redusert til 57 % av nivået i 1938
Vareeksporten ble redusert til 18 % av 1938-nivåetNår det gjelder materielle tap, stod Finnmark og Nord-Troms i en særstilling etter krigshandlinger i Øst-Finnmark i løpet av krigen og nedbrenning under tysk tilbaketrekning. Der ble godt over 10.000 bolighus ødelagt, mot 3900 i hele resten av landet. Hele Finnmark og store deler av Nord-Troms var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden. All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler.
Gjenoppbyggingen av byer og annen bebyggelse både under krigen og etterpå skjedde i regi av Brente steders regulering. Etaten var i virksomhet i Finnmark frem til 1955. Det var også først i midten av 1950-årene at antall boliger i Finnmark var kommet opp på førkrigsnivå.
== Etterspill ==
Ved fredsoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På Paris-konferansen ville blant annet Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.» Den allmenne oppfatning er likevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.Fra 1947 deltok Norge ved Tysklandsbrigaden i okkupasjonen av Tyskland. Det norske bidraget til okkupasjonen inngikk i en avtale med Storbritannia om britiske våpenleveranser til det frigjorte Norge.
I 1951 samlet de norske myndighetene de sovjetiske krigsgravene fra Nord-Norge på Tjøtta sovjetiske krigsgravplass i den omstridte Operasjon Asfalt. Myndighetene fryktet at krigsgravene skulle brukes som påskudd for sovjetiske agenter til å reise rundt i landet.I 1945-1946 ble det i Norge gitt ut 132 sakprosabøker om andre verdenskrig. Omkring frigjøringsjubileet i 1985 ble det gitt ut omkring 50 bøker årlig. I 2020 ble det gitt ut 60 bøker om krigen.
=== Rettsoppgjør ===
Jonas Lie, Heinrich Fehlis, Josef Terboven og Wilhelm Redieß begikk selvmord før de kunne stilles til ansvar.
Etter krigen startet et omfattende rettsoppgjør hvor omkring 46 000 personer ble straffet. Omkring 17 000 ble fengslet og 37 personer (25 norske, 12 tyske) ble henrettet. Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land, og det er i ettertid sett på som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper.Rettsoppgjøret har vært kritisert på forskjellige grunnlag: tvil om Elverumsfullmakten var gyldig; tvil om forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven; og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940. Det blir også hevdet at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna. Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt.
Rettsoppgjøret etter krigen var omstridt i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt blant annet spørsmålet om kollektiv skyld og at rettsoppgjøret ble for lemfeldig, slik at blant annet økonomiske forbrytere slapp for lett unna. Det vakte også oppsikt at noen fikk forelegg og stemplet som landssviker for å ha vært passivt medlem i NS.Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, omtalt som «tyskertøser», internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000-5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt. Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.
Jakob Sporrenberg var SS- og politisjef for Sør-Norge i okkupasjonens siste halvår. Han ble arrestert av britiske styrker i Norge, dømt i Warszawa for ledelse av operasjon Erntefest (der 43000 jødiske polakker ble henrettet i løpet av en dag) og hengt.
=== Deportasjon av jødene ===
Marte Michelet mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge. Antisemittismen hindret jøder å bli fullverdige medlemmer av samfunnet, NS var aktive pådrivere i Norges bidrag til holocaust og de overlevende jødene ble møtt av liten forståelse da de kom hjem til Norge. Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger i massemord ved gassing, 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere.Så sent som på 1990-tallet ble spørsmålet om beslaglagt eiendom tilhørende deporterte jøder drøftet gjennom en offentlig utredning. Bakgrunnen for utvalget var artikkelen «Det norske jøderanet» i Dagens Næringsliv i 1995. HL-senteret ble opprettet etter utredningen og den politiske behandlingen.Synne Corell mener at det tidlige verket av Sverre Steens populærhistoriske verk relativiserer jødenes skjebne, mens Magne Skodvins åttebindsverk fra 1980-tallet ikke identifiserer nordmenns medvirkning til deportasjonen, til forskjell fra Norsk krigsleksikon 1940-1945 (redigert av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, 1995) som detaljert undersøker nordmenns delaktighet.
=== Nortraship og sjøfolkene ===
Nortraships hemmelige fond ble opprettet under krigen, og sjøfolkene oppfattet at dette var deres penger som skulle utbetales etter krigen. Norske regjeringer var etter krigen ikke av samme oppfatning, og saken havnet i Høyesterett der krigsseilerne tapte. Stortinget bevilget i 1972 krigsseilerne en ex gratia utbetaling. I 1979 ble Deltagermedaljen, Krigsmedaljen og Haakon VIIs Frihetsmedalje tildelt krigsseilere. Mange krigsseilere var da allerede døde og familiene mottok medaljene post mortem i posten. I 2013 avduket forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen et minnesmerke over krigsseilerne i Fredsparken i Risør. Hun fremførte i talen en unnskyldning på vegne av det norske samfunn over manglende forståelse for betydningen krigsseilernes innsats hadde for krigsutfallet, og for den dårlige behandlingen krigsseilerne fikk i Norge i etterkrigstiden.
=== Utenlandske krigsfanger og slavearbeidere ===
Sovjetiske og jugoslaviske fanger ble brukt som slavearbeidere på «Blodveien» og Nordlandsbanen. Historikeren Pål Nygaard mener det bare er en halv sannhet at NSB og Vegvesenet ble tvunget til samarbeidet, og det var ingen gransking av etatene etter krigen. De jugoslaviske fangene (som Vegvesenet brukte) ble ansett som politiske fanger og underlagt SS'. Jugoslavene arbeidet på Elsfjord-Korgen strekningen, på Bjørnefjellveien og på veien mellom Karasjok og Finland. Firma som Veidekke og Hesselberg samarbeidet med okkupasjonsmakten. Også i lettmetallindustrien var det tvangsarbeidere. Norsk Hydro hadde nært samarbeid med IG Farben som var en viktig del av den tyske krigsindustrien. Historikeren Anette H. Storeide mener Norsk Hydro samarbeidet med okkupasjonsmakten av pragmatiske grunner. Det såkalte Oslo-konsortiet fikk etter krigen beholde Hydro-aksjene og gevinsten. Marianne Neerland Soleim mener norske myndigheter etter krigen bagatelliserte verdien av slavearbeidet. Bjørn Westlie har i en bok (Fangene som forsvant, Spartacus, 2015) dokumentert at NSBs ledelse skriftlig aksepterte bruk av krigsfanger. Blant annet etterlyste NSB flere russiske fanger til Trondheim. Espen Søbye mener at NSB ikke har fortiet denne delen av krigshistorien og blant annet omtalt i NSBs jubileumsbok.Historiker Ole-Jacob Abraham mener språkproblemet er en årsak til manglende interesse for forskning på russerfangene. En annen grunn var trolig at Sovjets krigsinnsats ble nedtonet under den kalde krigen 1945–1991, som gjorde det vanskelig å fremheve hvor mye sovjetborgerne ofret. Norske historikere har hatt et nasjonalt perspektiv når temaet er krigen ifølge Abraham.
=== Krigsskadeerstatning ===
En fordeling av tysk krigsskadeserstatning til allierte stater ble vedtatt i Parisavtalen fra 1946. Det norske kravet var på 3,76 millarder dollar, i amerikansk 1938-valuta. Erstatningene ble delt i to kategorier, og Norge ble tildelt 1,3 % av den totale erstatningen i Kategori A og 1,9 % i Kategori B. Kategori B var industrielle og finansielle midler som skulle hentes ut fra Tyskland, inkludert skip. Kategori A inneholdt alle erstatningsformer som ikke var dekket av Kategori B. Norge fikk i 1949 utbetalt vel 14 millioner dollar (1938-valuta). Til erstatning for en krigsforlist flåte fikk landet en del mindre skip,
på til sammen under 100 000 bruttotonn.Parisavtalen inneholdt ikke bestemmelser om erstatning til enkeltpersoner. Krav fra enkeltpersoner ble først avvist av de tyske myndighetene, som mente at disse kravene måtte regnes som avskrevet, etter at statene hadde fått erstatning. Dette ble ikke akseptert, verken i Norge eller i andre land. Det norske Utenriksdepartementet framholdt i 1956 at de individuelle kravene ikke var frafalt, men utsatt til videre forhandlinger. Den norske interesseorganisasjonen Erstatningsrådet ble stiftet i 1955 av tidligere politiske fanger for å arbeide for krigsskadeserstatning fra Tyskland. Etter forhandlinger mellom flere land og Forbundsrepublikken Tyskland betalte Tyskland i 1960 til Norge et samlet beløp på 60 millioner tyske mark (vel 102 millioner norske kroner i 1960), og dette beløpet ble fordelt av norske myndigheter mellom tidligere fanger og etterlatte.
== TV-dokumentarer om krigen i Norge ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Se også kåringen i 2015 av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.
Bøker om bøker om Norge under andre verdenskrig (bibliografier)Bøker om Norges frihetskrig 1940-45: en bibliografi. [Oslo]: Grøndahl Dreyer : Frigjøringskomitéen. 1995. ISBN 8250422236.
Jensen, Tom B. (1941-) (1995). Norsk lokalhistorisk krigshistorie om 2. verdenskrig 1940-1945: en bibliografi. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002410.
Jensen, Tom B. (1941-) (1996). UBO skrifter : Norsk lokalhistorisk krigshistorie om 2. verdenskrig 1940-1945 en bibliografi Tillegg I. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002615.
Tom B. Jensen 1941- Nasjonal samlings publikasjoner 1933-1945 av flyveblader, brosjyrer og bøker. NS-forlagenes utgivelser 1940-1945 og tyske myndigheters publikasjoner 1940-1945 i Norge : en bibliografi Historisk forlag 2004 ISBN9788290181173
Luihn, Hans (1999). Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45 : en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650105. OversiktslitteraturBokserien Norge i krig, utgitt i åtte bind fra 1984 til 1987
Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200705285.
Ole Kristian Grimnes (2018). Norge under andre verdenskrig : 1939–1945. Aschehoug. ISBN 9788203297526.
* Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6EnkelttemaTjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete (2003). Norsk innvandringshistorie : I globaliseringens tid 1940-2000. 3. Pax. s. 28-29. ISBN 82-530-2544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lars Thune (1994). Statens Kraft 1890–1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens forlag. ISBN 82-02-14290-3.
Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. Tor Bomann-Larsen (2011). Æresordet : Haakon & Maud V. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202303747.
Tor Bomann-Larsen (2013). Svaret : Haakon & Maud VI. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-38621-4. FangelitteraturNordmenn i fangenskap 1940-1945 : alfabetisk register / redigert av Kristian Ottosen (Universitetsforlaget, 2004) 752 s. (1. utg. 1995)
Spenning, Knut Lindboe (red.). I tysk krigsfangenskap (Gyldendal 1950)
Ottosen, Kristian. Natt og tåke : Historien om Natzweiler-fangene (1989)
Ottosen, Kristian. Liv og død : Historien om Sachsenhausen-fangene (1990)
Ottosen, Kristian. Kvinneleiren : Historien om Ravensbrück-fangene (1991)
Ottosen, Kristian. Bak lås og slå : Historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus (1993)
Ottosen, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994)
Ottosen, Kristian. Ingen nåde : Historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996)
== Eksterne lenker ==
(en) Occupation of Norway by Nazi Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
1940–1945: andre verdenskrig hos Norgeshistorie.no
Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945, Arkivverket
«Nye aspekter ved norsk historie under andre verdenskrig – med Nordkalotten som utkikkspunkt» | Norge under andre verdenskrig er perioden fra starten på andre verdenskrig 1. september 1939, og frem til frigjøringen i Europa i mai 1945. | 7,849 | 7,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Weser | 2023-02-04 | Weser | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:51°N', 'Kategori:53°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Hessen', 'Kategori:Elver i Niedersachsen', 'Kategori:Elver i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Landkreis Kassel', 'Kategori:Wesers vassdragsområde'] | Weser er en stor elv i det nordvestlige Tyskland.
| Weser er en stor elv i det nordvestlige Tyskland.
== Elveløp ==
Weser dannes ved at elvene Werra og Fulda flyter sammen ved Hannoversch Münden. Fra denne byen flyter elva rolig nordvest gjennom ås-området Weserbergland. Etter å ha krysset «passet» ved Porta Westphalica renner den ut i slettelandet, og når byen Minden der det er forbindelse med Mittellandkanalen. Den følger derfra en nordlig retning, og flyter ved Verden, ca. 40 km fra Bremen, sammen med bielven Aller. Etter å ha passert Bremen, flyter Weser ut i Nordsjøen ved Bremerhaven.
== Byer langs Weser ==
På sin vei mot havet flyter Weser gjennom disse byene:
Hannoversch Münden
Hameln
Minden
Nienburg
Bremen
Bremerhaven
== Transport og skipstrafikk ==
Weser er seilbar for mindre fartøy og lektere gjennom et system av sluser.
== Se også ==
Weserrenessansen
Rottefangeren fra Hameln. Sagnet utspiller seg ved Wesers bredder.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Eselsberg i Thüringen | 7,850 | 7,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wiesbaden | 2023-02-04 | Wiesbaden | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer ved Rhinen', 'Kategori:Kilder', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Wiesbaden'] | Wiesbaden er hovedstaden den tyske delstaten Hessen og den nest største byen i Hessen, etter Frankfurt am Main. Byen ligger ved Rhinens østlige bredd, rett ovenfor munningen av elven Main. De største nabobyene er Mainz, Darmstadt og Frankfurt am Main. Byen ligger i Rhein-Main-området ved den sørlige fjellsiden av Taunus og grenser i nord mot byene Eppstein, Niedernhausen og Taunusstein, i øst mot byene Hofheim og Hochheim, i syd til Mainz og i vest mot byen Schlangenbad, Eltville og Walluf.
Byen er blant annet kjent for det medisinske mineralvannet og kurbadene (derfor Bad i WiesBADen) og for kasinoet.
| Wiesbaden er hovedstaden den tyske delstaten Hessen og den nest største byen i Hessen, etter Frankfurt am Main. Byen ligger ved Rhinens østlige bredd, rett ovenfor munningen av elven Main. De største nabobyene er Mainz, Darmstadt og Frankfurt am Main. Byen ligger i Rhein-Main-området ved den sørlige fjellsiden av Taunus og grenser i nord mot byene Eppstein, Niedernhausen og Taunusstein, i øst mot byene Hofheim og Hochheim, i syd til Mainz og i vest mot byen Schlangenbad, Eltville og Walluf.
Byen er blant annet kjent for det medisinske mineralvannet og kurbadene (derfor Bad i WiesBADen) og for kasinoet.
== Geografi og klima ==
Wiesbaden ligger på høyre bredd av elven Rhinen. Kommunen har et areal på 203,90 km². Den årlige gjennomsnittstemperaturen lå i 2010 på 9,8 °C, noe som gjør den til Tysklands varmeste by.
=== Bydeler ===
Wiesbaden er delt inn i 26 bydeler (Ortsbezirke):
Auringen
Biebrich
Bierstadt
Breckenheim
Delkenheim
Dotzheim
Erbenheim
Frauenstein
Heßloch
Igstadt
Klarenthal
Kloppenheim
Mainz-Amöneburg
Mainz-Kastel
Mainz-Kostheim
Medenbach
Mitte
Naurod
Nordenstadt
Nordost
Rambach
Rheingauviertel
Schierstein
Sonnenberg
Südost
Westend
== Attraksjoner ==
Statsbiblioteket i Hessen ligger i Wiesbaden.
== Kjente mennesker fra byen ==
Ludwig Beck
Simone Signoret
John McEnroe
Volker Schlöndorff
Nico Rosberg
James Peace
== Vennskapsbyer ==
- Tunbridge Wells, Storbritannia
- Fondettes, Frankrike
- Gent, Belgia
- Friedrichshain-Kreuzberg, Berlin
- Kfar Saba, Israel
- San Sebastián, Spania
- Ocotal, Nicaragua
- Görlitz
- Wrocław, Polen
- Fatih, Istanbul, Tyrkia
- Montreux, Sveits
- Glarus, Sveits
- Klagenfurt, Østerrike
- Ljubljana, Slovenia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Wiesbaden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wiesbaden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | areal = 203.9 | 7,851 | 7,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Offenbach_am_Main | 2023-02-04 | Offenbach am Main | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Hessen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | «Offenbach» omdirigeres hit; se også Jacques OffenbachOffenbach am Main er en by i delstaten Hessen og en forstad til Frankfurt am Main. Offenbach er formelt en egen by som er den femte største byen i Hessen. I praksis har Offenbach vokst sammen med storbyen Frankfurt.
Arkeologiske utgravninger har bevist at området har vært bebodd siden stenalderen. Innbyggertallet i Offenbach am Main passerte i 1954 grensen på 100 000, og byen fikk dermed status som storby.
Byen er et viktig industri-, tjeneste- og messested, men har grunnet en negativ utvikling innen industrien fått visse sosiale problem. I byen avholdes årlig en internasjonal messe for lærvarer, en industri den tidligere var kjent for ved siden av berømmelsen den hadde som messeby, men den er i dag best kjent som Frankfurts industri-forstad. Tysklands meteorologiske tjeneste har sitt sentrum i Offenbach.
Med hensyn til kommunikasjonsmuligheter har Offenbach et godt utgangspunkt der den ligger ved motorveien A3 mellom Frankfurt via Würzburg til Passau ved grensen med Østerrike. Vest for byen ligger A661, som er en forbindelse med A66, A5 og A45 nord og øst for Frankfurt. Videre ligger Frankfurt internasjonale lufthavn nær Offenbach.
I Offenbach ligger Hyundai-konsernets hovedkontor for Europa.
| «Offenbach» omdirigeres hit; se også Jacques OffenbachOffenbach am Main er en by i delstaten Hessen og en forstad til Frankfurt am Main. Offenbach er formelt en egen by som er den femte største byen i Hessen. I praksis har Offenbach vokst sammen med storbyen Frankfurt.
Arkeologiske utgravninger har bevist at området har vært bebodd siden stenalderen. Innbyggertallet i Offenbach am Main passerte i 1954 grensen på 100 000, og byen fikk dermed status som storby.
Byen er et viktig industri-, tjeneste- og messested, men har grunnet en negativ utvikling innen industrien fått visse sosiale problem. I byen avholdes årlig en internasjonal messe for lærvarer, en industri den tidligere var kjent for ved siden av berømmelsen den hadde som messeby, men den er i dag best kjent som Frankfurts industri-forstad. Tysklands meteorologiske tjeneste har sitt sentrum i Offenbach.
Med hensyn til kommunikasjonsmuligheter har Offenbach et godt utgangspunkt der den ligger ved motorveien A3 mellom Frankfurt via Würzburg til Passau ved grensen med Østerrike. Vest for byen ligger A661, som er en forbindelse med A66, A5 og A45 nord og øst for Frankfurt. Videre ligger Frankfurt internasjonale lufthavn nær Offenbach.
I Offenbach ligger Hyundai-konsernets hovedkontor for Europa.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offenbach am Main – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Offenbach am Main – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Offenbach am Main er en by i delstaten Hessen og en forstad til Frankfurt am Main. Offenbach er formelt en egen by som er den femte største byen i Hessen. | 7,852 | 7,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kassel | 2023-02-04 | Kassel | ['Kategori:51°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kassel', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kassel (frem til 1926 offisielt Cassel) er med ca. 200 000 innbyggere den største byen i det nordlige Hessen i Tyskland. Etter Frankfurt am Main og Wiesbaden er Kassel den tredje største byen i delstaten. Kassel er sete for Regierungsbezirk Kassel og Landkreis Kassel og ligger nær grensen til Niedersachsen.
Gemäldegalerie som holder hus på Wilhelmshöhe, i Wilhelmshöhe slott fra 1786, inneholder bl.a. Jakob velsigner Isak og Esau av Rembrandt.
Internasjonalt er Kassel særlig kjent for kunstutstillingen documenta. Wilhelmshöheparken ble i 2013 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
| Kassel (frem til 1926 offisielt Cassel) er med ca. 200 000 innbyggere den største byen i det nordlige Hessen i Tyskland. Etter Frankfurt am Main og Wiesbaden er Kassel den tredje største byen i delstaten. Kassel er sete for Regierungsbezirk Kassel og Landkreis Kassel og ligger nær grensen til Niedersachsen.
Gemäldegalerie som holder hus på Wilhelmshöhe, i Wilhelmshöhe slott fra 1786, inneholder bl.a. Jakob velsigner Isak og Esau av Rembrandt.
Internasjonalt er Kassel særlig kjent for kunstutstillingen documenta. Wilhelmshöheparken ble i 2013 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
== Historiske hendelser (utvalg) ==
Beleiringen av Kassel i 1762 under sjuårskrigen.
== Kjente personer fra Kassel ==
Paul Julius von Reuter (1816–1899), grunnlegger av Reuters Telegraphic Comp. Incorporated
Adolf Ebert (1820–1890), litteraturhistoriker
Philipp Scheidemann (1865–1939), tysk politiker
Arnold Bode (1900–1977), grunnlegger av documenta
Hans Eichel, tysk politiker
== Bilder ==
== Se også ==
Hessen-Kassel
Kasseler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Kassel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kassel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Kassel (frem til 1926 offisielt Cassel) er med ca. 200 000 innbyggere den største byen i det nordlige Hessen i Tyskland. | 7,853 | 7,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Allgemeine_Elektricit%C3%A4ts-Gesellschaft | 2023-02-04 | Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft | ['Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronikkselskaper', 'Kategori:Etableringer i 1883', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Tyske industriselskaper'] | Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG) var et tysk industriselskap stiftet av Emil Rathenau i 1883.
| Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG) var et tysk industriselskap stiftet av Emil Rathenau i 1883.
== Historie ==
1883 Grunnleggelse av "Deutsche Edison-Gesellschaft für angewandte Elektricität". Emil Rathenau i Berlin hadde sikret seg rettighetene for Tyskland til patentene til Thomas Alva Edison.
1887 Firmanavnet ble endret til "Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft"
1903 Patentstridigheter med Siemens, ble løst gjennom å gå inn i et samarbeid om å opprette et nytt selskap: Gesellschaft für drahtlose Telegraphie System Telefunken.
1910 Egen avdeling for flyproduksjon i Berlin-Henningsdorf
1935 Borsig Lokomotiv-Werke ble overtatt, lokomotivbyggingen ble lagt til Hennigsdorf.
1945 Etter den andre verdenskrig ble fabrikkene i Vest-Berlin, Nürnberg, Stuttgart og Mülheim ved Ruhr bygd opp igjen og i tillegg ble nye fabrikker åpnet. Fabrikken i Henningsdorf ble til Volkseigenen Betrieb Lokomotivbau Elektrotechnische Werke (LEW).
1969 Fusjon med Telefunken til AEG-Telefunken.
1985 Overtagelse av Daimler-Benz AG, navnet ble igjen AEG.
1992 Fusjon med LEW Henningsdorf, og firmaet AEG Schienenfahrzeuge GmbH Henningsdorf ble dannet.
1996 Oppspalting i selvstendige foretak. AEG opphørte å eksistere som firma, men varemerkene og navnene ble brukt videre av lisenshavere.
2004 (Juni) Electrolux-gruppen kjøpte opp de globale varemerkerettighetene knyttet til AEG. Rettighetene var før dette eid av EHG Elektroholding GmbH, et datterselskap i DaimlerChrysler gruppen.
Området transportteknikk gikk inn i firmaet ABB Daimler Benz Transportation (Adtranz).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) AEG – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) AEG – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
http://www.schoene-aktien.de/infoaeg_alte_aktien.html | Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG) var et tysk industriselskap stiftet av Emil Rathenau i 1883. | 7,854 | 7,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristensamfunnet | 2023-02-04 | Kristensamfunnet | ['Kategori:Antroposofi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Gnostisisme', 'Kategori:Kristne samfunn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kristensamfunnet (på tysk Die Christengemeinschaft) er et økumenisk orientert kristent kirkesamfunn som forstår seg som et humanistisk kristenfellesskap. Det er hovedsakelig et liturgisk fellesskap snarere enn et trosbasert fellesskap, har ingen dogmer, og er åpent for alle uavhengig av tro. Det ble dannet i Sveits i 1922 av en gruppe på 45 hovedsakelig yngre lutherske, reformerte og katolske teologer og prestestudenter samlet rundt de liberale lutherske prestene Friedrich Rittelmeyer og Emil Bock, og med bistand fra filosofen Rudolf Steiner. Steiner så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderne Johanneskristendom».Grunnleggeren Friedrich Rittelmeyer var en toneangivende liberal luthersk teolog og prest i Tyskland før og under første verdenskrig; hans liberale tolkning av bibel og tro møtte motstand blant konservative krefter i kirken, og han markerte seg under første verdenskrig som fredsforkjemper. I 1910 kom han i kontakt med Rudolf Steiner, og ble etterhvert påvirket av Steiners skrifter om kristne og allmennreligiøse temaer. Etter første verdenskrig stod han i spissen for en gruppe yngre teologer og prestestudenter som i 1921 holdt en serie seminarer med Steiner i Sveits om fornyelse av det religiøse livet i en økumenisk og avantgardistisk ånd; grunnleggerne var del av en bredere kulturell strømning blant unge voksne i tiden like etter første verdenskrig som følte at krigen hadde lagt den gamle verden i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse.
Kristensamfunnet forstår seg som en kristen fornyelsesbevegelse, noe som uttrykkes i det fulle navnet Kristensamfunnet – Bevegelse for religiøs fornyelse (tysk Christengemeinschaft – Bewegung für religiöse Erneuerung). Det har idéhistorisk røtter dels i liberal teologi, som var grunnleggernes utgangspunkt, dels i den kulturelle impulsen fra nyhumanismen og dels i den gnostiske og okkulte tradisjonen innen kristendommen. Kristensamfunnet forstår sin kristendom som en individualistisk orientert kristendom som baserer seg på en (ny)humanistisk grunntanke; nyhumanismen var kjennetegnet av en avsvekket gudstro, kritikk av dogmetro, en forståelse av Gud som relativt fjern og en sterk interesse for antikkens kultur. Kristensamfunnet blir ofte assosiert med det brede feltet som kalles den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi, og Steiner understreket at Kristensamfunnet var en separat bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og at Kristensamfunnet ikke er noe mer representativt for antroposofien enn andre trossamfunn; bare en liten andel av dem med tilknytning til antroposofisk virksomhet tilhører også Kristensamfunnet.
Kristensamfunnet er hovedsakelig et liturgisk fellesskap og har bare et løst felles trosgrunnlag; det er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv i sakramentene (de religiøse ritualene); det kombinerer sitt liberale syn på trosspørsmål med en formell, høykirkelig liturgi, og skiller seg både i det og i den gnostiske og katolske inspirasjonen fra andre liberale kristne reformbevegelser. Det har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer trosfrihet for medlemmene og lærefrihet for prestene. Kristensamfunnet stiller ikke krav om hverken dåp, medlemskap eller en bestemt tro for å delta i gudstjenestene. Som følge av den individualistiske orienteringen praktiserer ikke Kristensamfunnet misjon, ser på andre religioner som like gyldige som kristendommen og regner ikke døpte personer automatisk som medlemmer, kun voksne som aktivt melder seg inn på grunnlag av et selvstendig valg. I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; særlig mangelen på tilslutning til kristne dogmer og synet på andre religioner har ført til at katolske og konservative lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent. Kristensamfunnet beskriver sin kristendom som en mer avansert form for kristendom der den selvstendige erkjennelsen av det guddommelige står sentralt, og mener derfor det ikke er nødvendig å slutte seg til bestemte dogmer; det står likevel medlemmene og prestene fritt å tro på innholdet i det andre kirker forstår som dogmer. Selv om gnostistisme og okkultisme er strømninger man gjenfinner i hele kristendommens historie har Kristensamfunnets kristendomsforståelse blitt beskrevet som mer okkult enn det som er vanlig i andre kirker.Kristensamfunnet har ca. 35 000 medlemmer på verdensbasis, hovedsakelig i Tyskland, Sveits, Østerrike, Norden, Nederland, Storbritannia og USA. Medlemmene er sosialt relativt selektert, med stor overrepresentasjon av akademikere, kunstnere og høyinntektsgrupper, og folk i byer. Det har presteseminarer i Stuttgart, Hamburg og Spring Valley, New York. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927 av advokat og fylkesmann Christian Smit, som sluttet som fylkesmann i Bergen og Hordaland for å studere teologi i Stuttgart og deretter ble presteviet av Rittelmeyer. Det er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn, og tre kvinner var blant de første prestene i 1922. Et av de første og mest innflytelsesrike tidlige medlemmene var Maria Darmstädter, som hadde konvertert fra jødedommen til lutherdommen kort før hun sluttet seg til Kristensamfunnet, og som spilte en sentral rolle i utviklingen av liturgien.
| Kristensamfunnet (på tysk Die Christengemeinschaft) er et økumenisk orientert kristent kirkesamfunn som forstår seg som et humanistisk kristenfellesskap. Det er hovedsakelig et liturgisk fellesskap snarere enn et trosbasert fellesskap, har ingen dogmer, og er åpent for alle uavhengig av tro. Det ble dannet i Sveits i 1922 av en gruppe på 45 hovedsakelig yngre lutherske, reformerte og katolske teologer og prestestudenter samlet rundt de liberale lutherske prestene Friedrich Rittelmeyer og Emil Bock, og med bistand fra filosofen Rudolf Steiner. Steiner så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderne Johanneskristendom».Grunnleggeren Friedrich Rittelmeyer var en toneangivende liberal luthersk teolog og prest i Tyskland før og under første verdenskrig; hans liberale tolkning av bibel og tro møtte motstand blant konservative krefter i kirken, og han markerte seg under første verdenskrig som fredsforkjemper. I 1910 kom han i kontakt med Rudolf Steiner, og ble etterhvert påvirket av Steiners skrifter om kristne og allmennreligiøse temaer. Etter første verdenskrig stod han i spissen for en gruppe yngre teologer og prestestudenter som i 1921 holdt en serie seminarer med Steiner i Sveits om fornyelse av det religiøse livet i en økumenisk og avantgardistisk ånd; grunnleggerne var del av en bredere kulturell strømning blant unge voksne i tiden like etter første verdenskrig som følte at krigen hadde lagt den gamle verden i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse.
Kristensamfunnet forstår seg som en kristen fornyelsesbevegelse, noe som uttrykkes i det fulle navnet Kristensamfunnet – Bevegelse for religiøs fornyelse (tysk Christengemeinschaft – Bewegung für religiöse Erneuerung). Det har idéhistorisk røtter dels i liberal teologi, som var grunnleggernes utgangspunkt, dels i den kulturelle impulsen fra nyhumanismen og dels i den gnostiske og okkulte tradisjonen innen kristendommen. Kristensamfunnet forstår sin kristendom som en individualistisk orientert kristendom som baserer seg på en (ny)humanistisk grunntanke; nyhumanismen var kjennetegnet av en avsvekket gudstro, kritikk av dogmetro, en forståelse av Gud som relativt fjern og en sterk interesse for antikkens kultur. Kristensamfunnet blir ofte assosiert med det brede feltet som kalles den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi, og Steiner understreket at Kristensamfunnet var en separat bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og at Kristensamfunnet ikke er noe mer representativt for antroposofien enn andre trossamfunn; bare en liten andel av dem med tilknytning til antroposofisk virksomhet tilhører også Kristensamfunnet.
Kristensamfunnet er hovedsakelig et liturgisk fellesskap og har bare et løst felles trosgrunnlag; det er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv i sakramentene (de religiøse ritualene); det kombinerer sitt liberale syn på trosspørsmål med en formell, høykirkelig liturgi, og skiller seg både i det og i den gnostiske og katolske inspirasjonen fra andre liberale kristne reformbevegelser. Det har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer trosfrihet for medlemmene og lærefrihet for prestene. Kristensamfunnet stiller ikke krav om hverken dåp, medlemskap eller en bestemt tro for å delta i gudstjenestene. Som følge av den individualistiske orienteringen praktiserer ikke Kristensamfunnet misjon, ser på andre religioner som like gyldige som kristendommen og regner ikke døpte personer automatisk som medlemmer, kun voksne som aktivt melder seg inn på grunnlag av et selvstendig valg. I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; særlig mangelen på tilslutning til kristne dogmer og synet på andre religioner har ført til at katolske og konservative lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent. Kristensamfunnet beskriver sin kristendom som en mer avansert form for kristendom der den selvstendige erkjennelsen av det guddommelige står sentralt, og mener derfor det ikke er nødvendig å slutte seg til bestemte dogmer; det står likevel medlemmene og prestene fritt å tro på innholdet i det andre kirker forstår som dogmer. Selv om gnostistisme og okkultisme er strømninger man gjenfinner i hele kristendommens historie har Kristensamfunnets kristendomsforståelse blitt beskrevet som mer okkult enn det som er vanlig i andre kirker.Kristensamfunnet har ca. 35 000 medlemmer på verdensbasis, hovedsakelig i Tyskland, Sveits, Østerrike, Norden, Nederland, Storbritannia og USA. Medlemmene er sosialt relativt selektert, med stor overrepresentasjon av akademikere, kunstnere og høyinntektsgrupper, og folk i byer. Det har presteseminarer i Stuttgart, Hamburg og Spring Valley, New York. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927 av advokat og fylkesmann Christian Smit, som sluttet som fylkesmann i Bergen og Hordaland for å studere teologi i Stuttgart og deretter ble presteviet av Rittelmeyer. Det er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn, og tre kvinner var blant de første prestene i 1922. Et av de første og mest innflytelsesrike tidlige medlemmene var Maria Darmstädter, som hadde konvertert fra jødedommen til lutherdommen kort før hun sluttet seg til Kristensamfunnet, og som spilte en sentral rolle i utviklingen av liturgien.
== Historikk ==
Kristensamfunnet ble grunnlagt i 1922 i Goetheanum utenfor Basel i Sveits av en krets bestående av 45 stort sett yngre lutherske, reformerte og katolske prester og prestestudenter fra Tyskland og Sveits samlet rundt de liberale lutherske prestene Friedrich Rittelmeyer og Emil Bock, som ble Kristensamfunnets to første ledere; flertallet av grunnleggerne var lutheranere. Kristensamfunnet har sine røtter i en serie seminarer for teologer som filosofen Rudolf Steiner holdt i 1921; Rittelmeyer og Bock henvendte seg da til Steiner og bad om råd om hvordan de kunne fornye det religiøse livet, og ideen om et nytt kristenfellesskap tok form. Rudolf Steiner ga råd og hjelp, men presiserte at det ikke var hans oppgave å virke i et religiøst samfunn; Kristensamfunnet forutsetter ikke noe forhold til antroposofien, kun et forhold til kristendommens kjerneinnhold. Blant grunnleggerne og de første prestene som ble vigslet i 1922 var det tre kvinner, herunder Gertrud Spörri. Grunnleggerne var en del av en bredere strømning i tiden like etter første verdenskrig som følte at den gamle verden lå i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse, en oppfatning som var relativt utbredt blant mange yngre i denne perioden og som også fant andre uttrykk, f.eks. innen kunsten.
Trossamfunnet spredte seg snart til en rekke tyske byer, til Praha, Sveits, Østerrike, Nederland, Sverige, Norge og Storbritannia.
I 1933 ble det første presteseminaret etablert i Stuttgart og i 1936 ble de første kirkene innviet i Dresden og Haag. I 1941 ble Kristensamfundet forbudt av nasjonalsosialistene, og prester ble sendt i nazistenes fengsler og konsentrasjonsleirer. Dette skjedde som ledd i et forbud mot en rekke antroposofiske aktiviteter, ettersom antroposofene ifølge nazistene stod i ledtog med både jøder og frimurere og hadde et internasjonalt sinnelag. Først etter den andre verdenskrig kunne virksomheten i Tyskland gjenopptas. Kristensamfunnet klarte imidlertid å opprettholde aktiviteten i bl.a. Sveits og Storbritannia under krigen.
Trossamfunnet er aktivt i 32 land og har omkring 35 000 medlemmer, de fleste i Tyskland, USA og de skandinaviske land. Både menn og kvinner kan bli prester. I tillegg til det opprinnelige presteseminaret i Stuttgart er det siden blitt etablert presteseminarer i Hamburg og Chicago. Trossamfunnets øverste leder kalles Erzoberlenker («Erkeoverstyrer»); siden 2005 har Vicke von Behr vært Erzoberlenker.
Ettersom Kristensamfunnets grunnleggere allerede var prester i etablerte kirkesamfunn som den lutherske kirke står Kristensamfunnet i en kontinuerlig religiøs tradisjon; grunnleggerne forstod seg som fornyere av denne tradisjonen i forlengelsen av tidligere engasjement som liberale teologer og prester og ikke som grunnleggere av et nytt trossamfunn i egentlig forstand. Kristensamfunnet, som den antroposofiske bevegelsen forøvrig, har alltid ansett seg selv og blitt regnet av mange som en avant-garde, ettersom de har tiltrukket seg enkelte deler av samfunnets øvre sjikt, som f.eks. en del akademikere og kunstnere. Kristensamfunnet har både svært liberale trekk, men også mer konservative trekk, særlig i liturgien. Kristensamfunnet skiller seg fra andre kristne trossamfunn gjennom at det forstår seg mer som et liturgisk fellesskap enn et trosfelleskap, dvs. at vekten legges på de religiøse ritualene snarere enn bestemte religiøse trosoppfatninger; derfor har Kristensamfunnet i motsetning til andre kirker ingen dogmer og praktiserer tros- og lærefrihet for prestene og medlemmene; den norske presten Kristine Høiland har uttrykt dette individualistiske utgangspunktet som at «ingen behøver tro det jeg tror for å finne seg tilrette i Kristensamfunnet». I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; denne særegenheten har ført til at katolske og lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent. Samtidig legger Kristensamfunnet vekt på en formell, høytidelig liturgi med romersk-katolske og gnostiske elementer, og et antroposofisk inspirert estetisk formspråk, og skiller seg dermed fra typiske liberale reformretninger innen kristendommen. I likhet med den katolske kirke og de etablerte protestantiske kirkene holder Kristensamfunnet fast ved skillet mellom et formelt presteskap og lekfolk. Kristensamfunnet åpnet helt fra etableringen i 1922 for kvinnelige prester, noe som da var svært uvanlig og ansett som radikalt. I synet på homofilt samliv er Kristensamfunnet noe mindre liberalt: Kristensamfunnet forstår i likhet med den katolske kirke vielsen som et sakrament som bare kan inngås mellom mann og kvinne, men tilbyr i stedet en velsignelse i kirken av homofile partnerskap, tilsvarende ordningen som gjaldt i Den norske kirke inntil 2017, et ståsted som i global kristen kontekst er mer liberalt enn de fleste kristne trossamfunn, men ikke blant de mest liberale.
== Forhold til antroposofien ==
Kristensamfunnet anser seg som et antroposofisk inspirert kristenfellesskap. Dette må likevel ikke forstås som at Kristensamfunnet er antroposofenes trossamfunn, da det finnes antroposofer med tilhørighet til en rekke andre trossamfunn, slik som andre kristne kirker, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme, eller som er ateister eller humanetikere. Det er bare en liten andel av de som er tilknyttet andre antroposofiske bevegelser som f.eks. steinerskolebevegelsen som også er tilknyttet Kristensamfunnet. For Steiner var det sentralt at en filosofisk og vitenskapelig fundert erkjennelse etterhvert skulle erstatte tro, slik at et eget kirkesamfunn ikke skulle være nødvendig, og han forstod sin involvering i etableringen av Kristensamfunnet som en håndsrekning til en bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og andre kristne teologer. Kristensamfunnet ble helt fra etableringen kritisert av en del antroposofer; kritikken gikk særlig ut på at Kristensamfunnet ble oppfattet som et trossamfunn som presenterte seg som et trossamfunn for antroposofer. Rudolf Steiner så seg nødt til å gripe inn med en klargjøring der han understreket at Kristensamfunnet og den antroposofiske bevegelsen er to forskjellige bevegelser, og at selv om flere antroposofer er med i Kristensamfunnet er det ikke noe trossamfunn for antroposofien eller noe mer representativt for antroposofien enn andre religiøse samfunn.
== Lære ==
Kristensamfunnet har ingen offisiell lære, utover en tilslutning til kristendommens grunnidé og fastsatte sakramenter (religiøse ritualer). Sentralt for Kristensamfunnet er prestenes lærefrihet så lenge det de forkynner er i samsvar med sakramentene. Trossamfunnet understreker selv at dets intensjon dermed er det samme som urkirken. De vil representere en kristendom som oppmuntrer det moderne mennesket til selvstendig erkjennelse av det guddommelige.Kristensamfunnets grunnleggere forstod seg som fornyere av den kristne tradisjonen de var en del av, som prester og prestestudenter særlig innen den lutherske kirke, og stod i en eksplisitt liberal tradisjon innen kristendommen på begynnelsen av 1900-tallet. Kristensamfunnet bygger dermed på tradisjoner fra kirkesamfunn som de lutherske, reformerte og katolske kirker, men skiller seg fra dem på sentrale punkter. Tolkningen av kristendommen er også i betydelig grad inspirert av gnostiske tradisjoner og i likhet med antroposofien er Kristensamfunnet inspirert av impulsen fra den tyske nyhumanismen. Mange teologer og prester innen Kristensamfunnet har vært særlig opptatt av Johannesevangeliet, som beskriver en fremtidig kristendom, preget av mer åndelighet. Sentralt står anskuelsen av Kristus som Guds sønn, som tok bolig i mennesket Jesus fra Nasaret ved dåpen i Jordan. Etter oppstandelsen kan Kristus være virksom i menneskets indre, og gi mennesket mulighet til å bli fritt og skapende ut fra sin guddommelige natur.
Som Den katolske kirke har Kristensamfunnet syv sakramenter: Menneskevielsens handling (nadverdsgudstjenesten), dåp (barn døpes med salt, vann og aske), konfirmasjon, skriftemål, ektevielse, prestevielse og Den siste olje (til døende). Videre finnes det en barnegudstjeneste (Søndagshandlingen for barn), og gravferdsritualene for voksne og barn som ledsager den avdøde på den videre veien etter døden.
Kristensamfunnet forholder seg ikke til dogmer, dvs. autoritative eller absolutte sannheter om ulike trosspørsmål. At Kristensamfunnet ikke anerkjenner dogmer betyr imidlertid ikke at Kristensamfunnet avviser innholdet i ulike dogmer som andre kirkesamfunn opererer med, bare at Kristensamfunnet som liturgisk fellesskap med en sterk økumenisk orientering ikke ser det som sin rolle å fastsette hva som er absolutte sannheter eller ta stilling til andre kirkesamfunns erklæringer om absolutte sannheter. F.eks. har Den katolske kirke et dogme om at jomfru Maria ble født uten arvesynd, et dogme som avvises av protestanter; dette er et spørsmål Kristensamfunnet som sådan ikke har noen egen lære om, og Kristensamfunnet er like åpent for kristne med begge oppfatningene.Kristensamfunnets manglende tilslutning til religiøse dogmer, praktisering av tros- og lærefrihet, avvisning av misjon og syn på andre religioner som like gyldige som kristendommen, har ført til at representanter for andre kirkesamfunn som legger stor vekt på dogmatikk, slik som den katolske kirke, har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet er kristent; de viser til at Kristensamfunnet er tilnærmet alene om å ta avstand fra dogmer i sin helhet blant kirkesamfunn. Enkelte teologer fra andre kristne retninger mener at Kristensamfunnet i sitt syn på religionen mer ligner en karmisk religion som hinduismen og ikke en abrahamittisk religion som kristendom, jødedom og islam. Noen kristne teologer anser Kristensamfunnet å være et hinduistisk inspirert trossamfunn som er tilpasset europeisk tradisjon og religion. Kristensamfunnet har ingen egen kristologi; Steiner diskuterte i noen av sine foredrag Kristus og Jesus som to forskjellige størrelser, et relativt gammelt motiv som også dukker opp i italiensk renessansekunst, men dette er ikke en del av noen formell lære innen Kristensamfunnet. For flere innen Kristensamfunnet er reinkarnasjon en del av deres tro; i europeisk idéhistorie er debatten om reinkarnasjon eldre enn kirken selv, men var siden oldtiden et minoritetssynspunkt knyttet til gnostiske kristne strømninger, før idéen fikk en populær renessanse på 1800-tallet.
== Økumenikk og religionsdialog ==
Kristensamfunnet hadde fra begynnelsen et økumenisk utgangspunkt med grunnleggere som tilhørte de lutherske, reformerte og katolske retningene, selv om flertallet av grunnleggerne var lutheranere. Rudolf Steiner selv var opprinnelig katolsk og så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderne Johanneskristendom». Kristensamfunnet bygger både på protestantiske og katolske tradisjoner. Kristensamfunnet ser seg selv som en del av en større kristen kirke som omfatter alle kristne kirker, og mener de andre kirkenes kristendom, og andre religioner enn kristendommen, er like gyldige som deres egen religion. Derfor anerkjenner Kristensamfunnet også dåpen og de andre sakramentene til andre kristne kirker. De store dogmatiske kirkene, slik som Den katolske kirke og de store protestantiske kirkene, anerkjenner derimot ikke Kristensamfunnets dåp, ettersom den er noe forskjellig fra deres egen.
== I Norge ==
Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927, og hadde 2455 tilskuddstellende medlemmer i 2019. Christian Smit var trossamfunnets første prest og den første i de nordiske land. Trossamfunnet har menigheter i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Hamar. I Oslo har Kristensamfunnet en kirke i Oscars gate på Frogner, viet i 1990.
Kristensamfunnet er en selvstendig bevegelse som er åpen for alle. For prestene i Kristensamfunnet er antroposofien en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med evangeliene og som bakgrunn for sjelesorg.
=== Kjente personer i Norge med tilknytning til Kristensamfunnet ===
Ari Behn, forfatter, døpt og konfirmert
Jens Bjørneboe, forfatter
André Bjerke, forfatter
=== Litteratur ===
Veien til religiøs fornyelse, Kristensamfunnets pionérår i Norge 1927-60, John Baum, 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Die Christengemeinschaft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kristensamfunnet i Norge
Christian Smit om oppvekst og møte med Rudolf Steiner, Veien til religiøs fornyelse, Kristensamfunnets pionérår i Norge 1927-60, Kap 1 | Kristensamfunnet (på tysk Die Christengemeinschaft) er et økumenisk orientert kristent kirkesamfunn som forstår seg som et humanistisk kristenfellesskap. Det er hovedsakelig et liturgisk fellesskap snarere enn et trosbasert fellesskap, har ingen dogmer, og er åpent for alle uavhengig av tro. | 7,855 | 7,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eusebius_av_C%C3%A6sarea | 2023-02-04 | Eusebius av Cæsarea | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Hagiografer', 'Kategori:Katolske biskoper', 'Kategori:Kirkehistorikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer i oldkirken', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Eusebius av Cæsarea (gresk: Εὐσέβιος, Eusébios; født ca. 260/265, død 339/340 e.Kr.), også kjent som Eusebius Pamfili, var en gresk historiker av kristendom, ekseget, og kristen polemiker. Han ble biskop av Cæsarea (Caesarea Maritima) en gang rundt 314. Sammen med Pamfilos av Cæsarea var han en lærd i den bibelske kanon, og er ansett som en særdeles lærd kristen i sin tid. Han skrev Demonstrasjoner på evangeliet, Forberedelser for evangeliet, og Om uoverensstemmelser mellom evangeliene, som var studier av de bibelske tekstene. Som «Kirkehistoriens far», som han har blitt kalt, skrev han Ekklesiastisk historie, en kronologisk redegjørelse av utviklingen til den tidlige kristendom, Om livet til Pamfilos, Krøniken (Chronicon) og Om martyrene.
| Eusebius av Cæsarea (gresk: Εὐσέβιος, Eusébios; født ca. 260/265, død 339/340 e.Kr.), også kjent som Eusebius Pamfili, var en gresk historiker av kristendom, ekseget, og kristen polemiker. Han ble biskop av Cæsarea (Caesarea Maritima) en gang rundt 314. Sammen med Pamfilos av Cæsarea var han en lærd i den bibelske kanon, og er ansett som en særdeles lærd kristen i sin tid. Han skrev Demonstrasjoner på evangeliet, Forberedelser for evangeliet, og Om uoverensstemmelser mellom evangeliene, som var studier av de bibelske tekstene. Som «Kirkehistoriens far», som han har blitt kalt, skrev han Ekklesiastisk historie, en kronologisk redegjørelse av utviklingen til den tidlige kristendom, Om livet til Pamfilos, Krøniken (Chronicon) og Om martyrene.
== Kilder ==
Lite er kjent om livet til Eusebius. Hans etterfølger ved bispesetet i Cæsarea, Acacius skrev hans biografi, Livet til Eusebius, et verk som siden har gått tapt. Eusebius' egne bevarte verker representerer antagelig bare en liten andel av hva han til sammen skrev. Bortsett fra notiser i hans bevarte tekster, er de betydelige kildene kirkehistorkere fra 400-tallet, Sokrates av Konstantinopel, Sozomenos og Theodoret av Kyros, og den kristen forfatteren Hieronymus. Det er blandete notiser om hans aktiviteter i skriftene til hans samtidige: Athanasius av Alexandria, Eusebios av Nikomedia, Alexander av Alexandria. Eusebius' elev, Eusebius fra Emesa som har gitt en del tilfeldig informasjon.
== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
I sin kirkehistorie, Ekklesiastisk historie, skrev Eusebius om Dionysios av Alexandria som sin samtidige. Om det er riktig må Eusebius' fødsel ha vært før Dionysios' død høsten 264; de fleste moderne forskere har datert hans fødsel til et tidspunkt på fem år mellom 260 og 265. Han ble antagelig født i den byen hvor han levde og bodde det meste av sitt voksne liv, Caesarea Maritima. Han ble døpt og fikk sin undervisning i byen, og levde i Palestina i 296 da keiser Diokletians hær passerte gjennom regionen (i Livet til Konstantin minnes Eusebius at han så Konstantin reiste sammen med hæren). Eusebius ble gjort til kirkeforstander av biskop Agapius av Cæsarea. En del, som teologen og kirkehistorikeren John Henry Newman, forstår Eusebius' utsagn om at han hadde hørt Dorotheos av Tyr «tolke skriftene klokt i kirken» til å indikere at Eusebius var elev av Dorotheos mens presten bodde i Antiokia ved Orontes; andre, som forskeren D. S. Wallace-Hadrill, bedømmer frasen for tvetydig til at det er mulig å trekke en slik konklusjon.På 200-tallet hadde Cæsarea en befolkning på rundt 100 000 innbyggere. Den hadde blitt en ikkejødisk by siden den romerske general Pompeius gitt kontrollen over byen til ikkejøder under hans ledelse av de østlige provinsene på 60-tallet f.Kr. Ikkejøder beholdt kontrollen over byen i tre århundrer til tross for jødiske anmodninger om felles styre. Det ikkejødiske styret ble forsterket under byens gjenopprettelse under Herodes den store (styrte 37–4 f.Kr.) da den tatt sitt nye navn til ære av Augustus Cæsar. I tillegg til de ikkejødiske bosetterne, hadde Cæsarea en stor jødisk og samaritansk minoritet. Eusebius var antagelig født i den kristne andelen av byens befolkning. Byens kristne samfunn hadde antagelig en historie som strakte seg tilbake til apostolisk tid, men det er et vanlig krav at ingen biskop er attestert for byen før rundt 190, selv om Constitutiones Apostolorum (De apostoliske konstitusjoner) 7,46 hevder at Sakkeus var den første biskop.
Via aktivitetene til teologen Origenes (død 254) og skolen til hans etterfølger Pamfilos (død 309), ble Cæsarea et senter for kristen lærdom. Origenes var i stor grad ansvarlig for samlingen av praktisk informasjon, eller hvilke kirker som benyttet hvilke evangelier angående de tekster som senere ble Det nye testamente. Informasjonen ble benyttet for å opprette Påskebrevet (sent på 300-tallet) som erklærte aksepterte kristne tekster, og var antagelig basert på Eusebius' Ekklesiastisk historie (EH) hvori han benyttet informasjonen gitt til ham av Origenes for å opprette både hans liste ved EH 3:25 og Origenes' liste ved EH 6:25. Eusebius fikk sin informasjon om hvilke tekster som var akseptert av 200-tallets kirker over hele den kjente verden, en stor del av disse som Origenes personlig kjente ved sine omfattende reiser, fra biblioteker og fra skriftene til Origenes.På sitt dødsleie kom Origenes med et ønske om at hans private bibliotek gikk til det kristne samfunnet i byen. Sammen med bøkene til hans beskytter Ambrosius ble biblioteket til Origenes (inkludert de originale manuskriptene til hans verker) kjernen i samlingen som Pamfilos etablerte. Pamfilos organiserte en skole som var lik (eller fortsettelsen av) den til Origenes. Pamfilos ble sammenlignet med Demetrios fra Faleron ettersom han hadde samlet bibler "fra alle deler av verden." Som hans forbilde Origenes beholdt han nær kontakt med sine studenter. Eusebius, i hans historie om forfølgelsene, hentyder til det faktum at mange av martyrene fra Cæsarea bodde sammen, kanskje under Pamfilos.Kort tid etter Pamfilos bosatte seg i Cæsarea, en gang på 280-tallet, begynte han å undervise Eusebius som da var en ung mann på 20-25 år. På grunn av hans nær forhold til sin læremester ble Eusebius stundom kalt for Eusebius Pamfili, det vil si "Eusebius, sønn av Pamfilos". Det er faktisk tre tolkninger for dette begrepet. En: at Eusebius var den "åndelige sønn", eller favoriserte elev, av Pamfilos; to: at Eusebius bokstavelig ble adoptert av Pamfilos; og tre: at Eusebius var Pamfilos biologiske sønn. Den siste forklaringen er det minst foretrukne hos forskerne. Betegnelsen kan også indikere at Eusebius ble gjort til Pamfilos' arving. Pamfilos innprentet en sterk beundring hos Eusebius for tankene til Origenes, men verken Pamfilos eller Eusebius kjente Origenes personlig; Pamfilos hadde antagelig plukket opp tankene til Origenes mens han studerte under Pierius, som ble kalt for «Origenes junior», mens han var i av Alexandria. I Cæsarea ble Origenes' tanker fortsatt i en generasjon etter hans død ved Theotecnus, biskop av Cæsarea på slutten av 200-tallet, og selv tidligere elev av Origenes' skole.Eusebius' Forberedelse for evangeliet vitner om Origenes' litterære smak: Eusebius siterer ingen komedie, tragedie eller lyrisk poesi, men har referanser til verkene til Platon og til en omfattende rekke av senere filosofiske verker, hovedsakelig til mellomplatonister fra jødiske Filon og til slutten av 100-tallet. Hvilken enn dens sekulære innhold, det fremste målet til Origenes og Pamfilos' skole var å fremme hellig lærdom. Bibliotekets bibelske og teologiske innhold var imponerende: Origenes' Hexapla og Tetrapla; en kopi av den originale arameiske versjon av Evangeliet etter Matteus; og mange av Origenes' egne skrifter. Margkommentarer i bevarte manuskripter viser at Pamfilos og hans venne og elever, inkludert Eusebius, korrigerte og reviderte mange av de bibelske tekstene i deres bibliotek. Deres anstrengelser gjorde Septuaginta, den greske oversettelsen av Den hebraiske Bibelen (og Det gamle testamentet) økende populær i Syria og Palestina. Ikke lenge etter at Eusebius begynte på skolen til Pamfilos, begynte han å hjelpe sin læremester i å utvide bibliotekets samlinger og øke dens tilgang til ressurser. På omtrent denne tiden satte Eusebius sammen et manuskript med fortellinger om martyrer, antagelig som et generelt referanseredskap.På 290-tallet begynte Eusebius arbeidet på sitt magnum opus, sitt hovedverk, Ekklesiastisk historie, en historisk fortelling om kirken og det kristne samfunn fra den apostoliske tidsalder og fram til Eusebius' egen tid. På omtrent samme tidspunkt arbeidet han også på sin Krønike, en universal kalender på hendelser fra skapelsen og fram til hans egen tid. Han satte sammen de første utgave av kirkehistorien og universalhistorien før 300.
=== Biskop ===
Etter Pamfilos' martyrdød i 310 flyktet Eusebius til Tyr for å unnslippe forfølgelsen av kristne som pågikk der. Han fortsatte til Egypt, hvor han satt fengslet i noen måneder.
I 315 var han biskop av Cæsarea; utnevnelsen må ha funnet sted mellom 310 og 315. I striden om arianismen støttet han Arius, og ble fordømt og fjernet fra sitt embete av konsilet i Antiokia, et lokalt kirkekonsil holdt i 324/325. Kort tid etter, ved konsilet i Nikea i 325, ble han gjeninnsatt av keiser Konstantin etter å ha framsagt en trosbekjennelse. Han hevdet selv senere at denne trosbekjennelsen utgjorde grunnlaget for den nikenske trosbekjennelse, men det er svært tvilsomt om dette stemmer. Eusebius godtok den nikenske trosbekjennelsen, men bare halvhjertet. Han fortsatte også å være en motstander av Athanasius av Alexandria, arianismens argeste motstander.
Omkring 327 ble han tilbudt bispesetet i Antiokia, men tok det ikke imot. Han deltok på konsilet i Tyr, et lokalt kirkekonsil, i 335, og han var også med på vigslingen av Oppstandelseskirken i Jerusalem. Etter dette ble han kalt til Konstantinopel for å gi keiser Konstantin råd om hva som skulle gjøres med Athanasius av Alexandria. Keiseren sympatiserte med arianismen, selv om han selv hadde vært sentral i bekjempelse av den ved konsilet i Nikea. Derfor, og fordi han generelt mislikte uro i riket, ønsket han å sørge for at Athanasius sluttet med sin aggressive holdning mot arianerne. Eusebius, som selv hadde arianske sympatier, var derfor den perfekte rådgiver. Ved feiring av 30-årsjubileet for Konstantins tronbestigelse holdt han en tale, som er bevart.
Eusebius regnes ikke som en helgen, noe som antagelig mest skyldes hans arianske sympatier.
== Skrifter ==
Det viktigste verket Eusebius har etterlatt er hans Ekklesiastisk historie, det første verk som ble skrevet om kirkehistorie. Det er den viktigste kilde til den tidligste kirkehistorie, fram til Eusebius' egen tid. Litterært sett er det ikke noe stort verk, og hans bruk av kilder holder, som man kan vente av oldtidens forfattere, ikke mål etter dagens akademiske standard. Verket består av 10 bøker (bokruller), og behandler nesten utelukkende østlig kirkehistorie. Naturlig nok er det om sin egen tid han hadde mest å skrive, så de tre siste bøkene behandler hans egen levealder. Mange forskere mener at han opprinnelig skrev 7 bøker, som ble avsluttet med året 303, og at de tre siste ble utgitt en etter en inntil den siste kom ca. 325. I tillegg til den greske originalutgaven er det bevart tidlige oversettelser til latin, syrisk og armensk.
Blant andre historiske skrifter finner man Palestinas martyrer; en beretning om den diokletianske forfølgelse (303–311), som han selv hadde måttet flykte fra; en krønike i 2 bøker som dekket den for ham kjente verdens historie og Konstantins liv. Sistnevnte er et panegyrisk verk, men i smigeren finner man en rekke detaljer omkring keiserens liv som ikke er kjent fra andre kilder.
Han skrev også apologetisk litteratur, blant annet Mot Hierokles, et angrep på den hedenske guvernøren i Bithynia; Forberedelse for Evangeliet og Demonstrasjon av Evangeliet.
Av teologiske verker som er bevart kan nevnes Theofanien, to bøker som angriper teologien til Marcellus av Ankyra; en samling av skriftsteder i Det gamle testamente for forutsier Kristi komme; kommentarer over Salmenes bok og Jesaja; en bok om vanskelige passasjer i evangeliene; et skrift om påsken (bevart på latin som De solemnitate Paschali) og et verk om bibelsk topografi (Onomastikon).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-674-16530-6.
Eusebius (1999): Life of Constantine. Overs. av Averil Cameron & Stuart G. Hall, Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814924-7.
Drake, H. A. (2002): Constantine and the bishops the policy of intolerance. Baltimore: Johns Hopkins Press. ISBN 978-0-8018-7104-7.
Kofsky, Aryeh (2000): Eusebius of Caesarea against paganism. Leiden: Brill. ISBN 90-04-11642-7.
Lawlor, Hugh Jackson (1912): Eusebiana: essays on the Ecclesiastical history of Eusebius, bishop of Caesarea. Oxford: Clarendon Press.
Levine, Lee I. (1975): Caesarea under Roman rule. Leiden: Brill. ISBN 90-04-04013-7.
Louth, Andrew (2004): «Eusebius and the Birth of Church History» i: Young, Frances; Ayres, Lewis; Louth, Andrew: The Cambridge history of early Christian literature. Cambridge: Cambridge Univ. Press, ISBN 0-521-46083-2, s. 266–274.
Momigliano, Arnaldo (1989): On pagans, Jews, and Christians. Middletown, CT: Wesleyan University Press. ISBN 0-8195-6218-1.
Newman, John Henry (1890): The Arians of the Fourth Century, 7. utg., London: Longmans, Green and Co.
Sabrina Inowlocki & Claudio Zamagni, red. (2011): Reconsidering Eusebius: Collected papers on literary, historical, and theological issues, Leiden, Brill, Vigiliae Christianae, Supplements, 107.
Wallace-Hadrill, D. S. (1960): Eusebius of Caesarea. London: A. R. Mowbray.
== Eksterne lenker ==
(en) Eusebius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Verker skrevet av eller om Eusebius av Cæsarea hos Wikisource
Church History (Eusebius) ; The Life of Constantine (Eusebius) hos Ccel.org
History of the Martyrs in Palestine (Eusebius), engelsk oversettelse (1861), Tertullian.org. | Eusebius av Cæsarea (gresk: Εὐσέβιος, Eusébios; født ca. 260/265, død 339/340 e. | 7,856 | 7,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monna_Tandberg | 2023-02-04 | Monna Tandberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Monna Benedicte Tandberg (født 1939) er en norsk skuespiller som har vært tilknyttet Nationaltheatret i mange år.
| Monna Benedicte Tandberg (født 1939) er en norsk skuespiller som har vært tilknyttet Nationaltheatret i mange år.
== Teater ==
Tannberg fullførte Statens teaterskole i 1960.
Hun teaterdebuterte i 1960 i Miehel Fermauds lystspill Det smeller i dørene Centralteatret, som den gangen var en biscene til Nationalteatret. Året etter spilte hun Nora i Det Norske Teatrets oppsetning av Et dukkehjem.I perioden 1960–1964 var hun ansatt i Fjernsynsteatret hvor hun blant annet hadde sentrale roller i Sofokles' Antigone, i Willis Halls Utenfor sesongen, i Jean Genets Hushjelpene og i Nordahl Griegs Nederlaget. I perioden 1964–1969 var hun ansatt ved Det norske teatret med roller som Nora i Ibsens Et dukkehjem, Ofelia i Hamlet og Rebekka West i Rosmersholm. I 1969 var hun tilbake på Nationaltheatret hvor hun blant annet spilte hovedrollen i Hedda Gabler.
Av nyere roller hun har hatt suksess med kan nevnes Vaginamonologene som gikk på Torshovteatret i 2000. Året etter spilte hun seg selv i stykket Biografi på Amfiscenen, og i 2003 spilte hun den gamle damen i Jo Strømgrens Antikvariatet. I starten av 2006 var hun aktuell i Til Damaskus og i Blodbryllup, og senere på året spilte hun sammen med Jan Grønli i Når vi døde …, (som var en adapsjon over Henrik Ibsens Når vi døde vågner). Forestillingen hadde premiere under Ibsenfestivalen 2006. Det ble i 2006 summert at Monna Tandberg hadde tolket mer sytti roller på Nationaltheatret.
== Film og fjernsyn ==
Tandberg har gjort seg bemerket for flere rolletolkninger – også på film og i NRKs fjernsynsteater. Likevel har Monna Tandberg for det meste hatt biroller i TV-oppsetninger, og på kinoformat debuterte hun så sent som i 1982 med filmen Leve sitt liv. I 1999 hadde hun rollen som Dronning Fjellrose i NRKs adventsserie Jul i Blåfjell.
== Utmerkelser ==
I 2003 ble Tandberg tildelt Per Aabels ærespris. I 2007 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Ved utnevnelsen ble det lagt vekt på «hennes levende og gripende i tolkninger av mange ulike roller, gjennomført med stor suksess. Det er også lagt vekt på hennes bearbeidelse av manuskript til kvinnemonologene. Rollene er svært forskjellige i form og innhold, men de er mesterlig fremført.»I 2009 ble hun tildelt Gammleng-prisen i klassen skuespiller og i 2010 ble hun utnevnt til æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund.
== Familie ==
Tandberg har vært gift med regissøren Per Bronken og teatersjefen Arild Brinchmann. Hun har senere vært samboer med skuespiller Lars Andreas Larssen og levde sammen med han frem til hans død.
== På film ==
1990: Smykketyven … Diana, skuespillerinnen
1989: Bryllupsfesten … Charlotte Holm
1986: Drømmeslottet … Fru Hald
1982: Leve sitt liv … Beatrice
== På TV ==
2003: Holms … Tante Turid (en episode, TV-serie)
2002: Jul på Månetoppen … Dronning Fjellrose (TV-serie)
1999: Jul i Blåfjell … Dronning Fjellrose (TV-serie)
1998: Karl & Co … Fru Slattum (to episoder, TV-serie)
1984: Fra regnormenes liv … Johanne Luise Heiberg (Fjernsynsteater)
1980: Mareritt ved midtsommer … Tove Lehmann (TV-film)
1975: Hedda Gabler … Mrs. Hedda Tesman (Fjernsynsteater)
1972: Alberte … Alberte (Miniserie, fjernsynsteater)
1970: Antigone … Antigone (Fjernsynsteater)
1969: Frøken Rosita … Frøken Rosita (Fjernsynsteater)
1966: Nederlaget … Marie (Fjernsynsteater)
1963: Læraren … Helga Hove (Fjernsynsteater)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Monna Tandberg på Internet Movie Database
(no) Monna Tandberg hos Filmfront
(no) Monna Tandberg hos Nationaltheatret
(no) Monna Tandberg hos Sceneweb
(sv) Monna Tandberg i Svensk Filmdatabas
(da) Monna Tandberg på Filmdatabasen
(en) Monna Tandberg hos The Movie Database | Tandberg er et slektsnavn, som vanligvis knyttes til firmaet Tandbergs Radiofabrikk grunnlagt i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg, og firma avledet av dette. | 7,857 | 7,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vebj%C3%B8rn_Tandberg | 2023-02-04 | Vebjørn Tandberg | ['Kategori:Alumni fra NTH', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. august', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske akustikere', 'Kategori:Norske elektroingeniører', 'Kategori:Norske konsernsjefer', 'Kategori:Norske sivilingeniører', 'Kategori:Personer fra Bodø kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Tandberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vebjørn Otto Tandberg (født 16. september 1904 i Bodø, død 30. august 1978 i Oslo) var en norsk bedriftsleder. Han var utdannet til elektroingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim, og grunnlegger av Tandbergs Radiofabrikk i Oslo i 1933.
| Vebjørn Otto Tandberg (født 16. september 1904 i Bodø, død 30. august 1978 i Oslo) var en norsk bedriftsleder. Han var utdannet til elektroingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim, og grunnlegger av Tandbergs Radiofabrikk i Oslo i 1933.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Vebjørn Tandberg var sønn av manufakturhandler i Bodø, Vebjørn Olsen Tandberg (1873–1934) og hustru Anna Therese Johanson (1878–1958).
=== Tandbergs radiofabrikk ===
Vebjørn Tandberg viet hele sitt voksne liv til ledelse og utvikling av Tandbergs Radiofabrikk. Gjennom sitt virke viste han seg som en uegennyttig og gemyttlig person, der hensynet til radiofabrikken kom foran egne private interesser. Vebjørn Tandberg var en bestemt person med klare oppfatninger og holdninger innenfor mange fagområder, ikke bare de rent teknologiske.
Tandberg var en pionér i tenkning rundt det å skape gode forhold for sine arbeidstakere, for derved å oppnå mer innsats, større lojalitet og økt produktivitet. 42 timers uke og tre ukers ferie for alle ble innført i 1937, og en pensjonsordning og en sykeforsikringsordning ble innført i 1938. En fire ukers ferie for alle ansatte over 40 år ble innført i 1947. Arbeidsuken ble redusert til 39 timer i 1948. I sommermånedene var det fem dagers arbeidsuke fra 1955; hele året fra 1969.
Under krigen fikk han i stand en avtale med tyskerne som innebar at han hadde tillatelse til å produsere radioapparater, men ikke til å selge dem før etter at krigen var slutt og okkupasjonen av landet over. I stedet ble de stående på lager, der de etter krigens slutt var lett og raskt tilgjengelige for befolkningen og den sterke etterspørselen etter radioer som nå igjen var blitt lovlige.
=== Død ===
Vebjørn Tandberg tok den 30. august 1978 sitt eget liv ved å la bilen stå på tomgang i garasjen den dagen han fikk et brev om at hans nærvær var uønsket i bedriften han selv hadde grunnlagt. Hans livsverk - Tandberg Radiofabrikk - holdt på å gå konkurs grunnet store og voksende økonomiske problemer. Bedriften, som han verken eide eller styrte lenger, hadde også varslet om at den ønsket å frata ham hans hjem i Nordbergveien, som formelt sett var i bedriftens eie. Radiofabrikken ble slått konkurs 14. desember 1978
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hegnar, Trygve: Vebjørn Tandberg, Gyldendal 1980.
Dahl, Helmer og Strømme Svendsen, Arnljot: Vebjørn Tandberg : triumf og tragedie, Bergen 1995.
== Eksterne lenker ==
Tandberg historie – Norsk Radiohistorisk Forening
Radiodager, triumf og tragedie – NRK Nordland
Tandbergerne, forening for bevaring av historien til Vebjørn Tandberg | Vebjørn Otto Tandberg (født 16. september 1904 i Bodø, død 30. | 7,858 | 7,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tandbergs_Radiofabrikk | 2023-02-04 | Tandbergs Radiofabrikk | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1933', 'Kategori:Norske produsenter av audioutstyr', 'Kategori:Opphør i 1978', 'Kategori:Radio', 'Kategori:Tandberg', 'Kategori:Tidligere norske industriselskaper'] | Tandbergs Radiofabrikk var en norsk produsent av forbrukerelektronikk.
Selskapet ble etablert i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg. I sin storhetstid hadde selskapet fabrikker på Brekke (TR1 og TR2), Kjeller (TR3, 1966), Skullerud (TR4, 1974), Notodden (TR6, 1973) og Haddington (Skottland, TR7, 1975).
Det ble produsert radioer, datautstyr, språklaboratorier, fjernsyn, båndopptakere og stereoutstyr.
| Tandbergs Radiofabrikk var en norsk produsent av forbrukerelektronikk.
Selskapet ble etablert i 1933 av sivilingeniør Vebjørn Tandberg. I sin storhetstid hadde selskapet fabrikker på Brekke (TR1 og TR2), Kjeller (TR3, 1966), Skullerud (TR4, 1974), Notodden (TR6, 1973) og Haddington (Skottland, TR7, 1975).
Det ble produsert radioer, datautstyr, språklaboratorier, fjernsyn, båndopptakere og stereoutstyr.
== Historie ==
Radiofabrikken startet med tre ansatte i lokaler i Kongens gate 15, Oslo, i 1933. Den ble raskt utvidet, og flyttet i 1936 til Folkets hus i Schleppegrellsgate 32. I 1939 flyttet fabrikken som da hadde 90 ansatte til Malmøgate i Oslo. I denne perioden ble varemerker som Tommeliten, Corona, Huldra og Sølvsuper introdusert.
I 1951 ble det bygget en stor fabrikk på 9 600 kvm på Brekke (TR1). I 1962 ble denne utvidet med en høyblokk som inneholdt laboratorium og forskningsanlegg (TR2).
Båndopptakere ble tidlig en suksess for firmaet; den første modellen het TB1, og var en stor suksess. Dette var en to-spors maskin som medførte at man måtte snu båndet for å spille på det andre sporet. Fordelen med nesten alle Tandbergs maskiner var at det i stor grad var mekanisk overføring av alle vitale deler. Det ble tidlig benyttet PVC-bånd (polyvinylklorid) til disse maskinene.
Bedriften ekspanderte utover hele 1950- og 60-tallet med blant annet ny fabrikk på Kjeller, (TR3), men møtte etter hvert større konkurranse fra utlandet.
I 1970 ble datadivisjonen grunnlagt. Denne krevde i starten store investeringer i produktutvikling, uten å kunne generere inntekter på flere år. Dette bidro til å svekke bedriftens økonomi, selv om teknologien var meget lovende.
En annen norsk radiofabrikk, Radionette, fikk økonomiske problemer på begynnelsen av 1970-tallet, og ble på randen av konkurs, fusjonert med Tandberg i 1972, etter påtrykk fra industriminister Finn Lied og høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge. Vebjørn Tandberg sa gjentatte ganger nei til fusjon. En av årsakene til hans avvisning var at Tandberg Radiofabrikk ikke hadde fagorganiserte ansatte - til forskjell fra Radionette som var gjennom-organisert. Tandberg var i ferd med å bygge en ny fabrikk, men klarte ikke å skaffe sluttfinansiering på 10 mill. kroner. Dette var pressmidlet som tvang Tandberg til å akseptere fusjon. Jens Christian Hauge garanterte for at nevnte lån skulle være på plass ved aksept.
Bedriften ekspanderte stadig. En fabrikk i leide lokaler på Notodden åpnet i 1973, en selveid fabrikk på Skullerud i Oslo (TR4) åpnet i 1974, og en fabrikk i Haddington i Skottland i 1975, Tandberg Electronics. I 1976 hadde Tandbergs Radiofabrikk rundt 3 100 ansatte og en omsetning på ca. 670 mill. kr.
Den fusjonerte fabrikken møtte sterk konkurranse fra japanske og andre asiatiske elektronikkprodusenter, og gikk med underskudd fra 1976. Etter flere runder med refinansiering, deriblant statlige lån, ble Tandbergs Radiofabrikk erklært konkurs i desember 1978. Dette skjedde i en tid der mange andre tradisjonelle nasjonale europeiske produsenter av forbrukerelektronikk forsvant.
Grunnleggeren Vebjørn Tandberg tok sitt eget liv i august 1978, fire måneder før konkursen. Han hadde da fått beskjed av det nye, delvis statlige styret om at hans nærvær på fabrikken ikke lenger var ønsket. Han hadde videre fått beskjed om å fraflytte Tandbergs Radiofabrikks Representasjonsbolig.Konkursen ble etter ti års bobehandling gjort opp med full dividende til alle kreditorer. Etter konkursen ble betydelige deler av driften fortsatt ved at datadivisjonen ble til Tandberg Data, mens resterende virksomhet ble samlet i Tandberg Industrier.
== Eierskap ==
I 1939 ble eierskapet i selskapet overført til Tandbergs Radiofabrikks Fond . Dette ble på grunn av endringer i aksjeloven omgjort til aksjeselskap årsskiftet 1944/45. Tandbergs Radiofabrikks Fond eide 4 998 aksjer, Vebjørn Tandberg 1 og 1 av en av de først ansatte. Dette var på grunn av aksjelovens krav om at selskapene skulle ha minimum 3 eiere.
== Kjente varemerker ==
==== Radioer, receivere og forsterkere ====
Corona 1933–34
Tommeliten 1933–36
Huldra 1934–83
Sølvsuper 1936–77
Batterisuper 1936–53
TR-1000-serien 1971–75
TR-2000-serien 1975–83
==== Høyttalere ====
Hi-Fi-System
TL-serien
Fasett
Studio Monitor
== Se også ==
Tandberg
Tandberg Data
Tandberg Electronics
== Referanser ==
== Kilder ==
Helmer Dahl og Arnljot Strømme Svendsen (1995). Vebjørn Tandberg: Triumf og tragedie. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-7674-166-7.
Olav Njølstad (2008). Jens Christian Hauge, Fullt og helt. Aschehoug. s. (avsnitt om Tandberg). ISBN 978-82-0322-988-6.
Norsk Radiohistorisk Forening, [4]
Norsk Teknisk Museum, [5]
Nordnorsk Radiomuseum, sider om Tandberg, [6]
Tandbergs radiofabrikk A/S 25 år. Tandberg. 1958. | Tandbergs Radiofabrikk var en norsk produsent av forbrukerelektronikk. | 7,859 | 7,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radionette | 2023-02-04 | Radionette | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske produsenter av audioutstyr', 'Kategori:Radio', 'Kategori:Selskaper etablert i 1927', 'Kategori:Tidligere norske industriselskaper'] | Radionette var en norsk radiofabrikk og radiovaremerke. Selskapet ble stiftet i 1927 som A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette av Jan Wessel.
Firmaet var det første i Norge som begynte produksjon av radioer for tilknytning til strømnettet (lysnettet). Disse apparater bevirket en hel omveltning av radiomarkedet, hvor man til den tid hadde vært henvist til batteriapparater. Etterspørselen var så stor at fabrikken kort tid etter starten måtte gå til store utvidelser.
Den største suksessmodellen Kurér ble i 1950–1958 produsert i 224 000 eksemplarer. I 1968 sto en ny, stor produksjonshall klar for innflytting i Sandvika, senere kjent som Info-Rama.
Datterseselskap: Radio Visjon A/S (produksjonsbedrift)
Radionette kom i store økonomiske problemer, og ble fusjonert med Tandbergs Radiofabrikk i 1972. Jens Christian Hauge, som da satt i styret for Radionette, tvang ved hjelp av sine kontakter i regjeringen Vebjørn Tandberg til å kjøpe opp Radionette, da Tandberg ville utvide sin virksomhet.
Tandberg kom i sin tur også i problemer, og la ned Radionette i 1978. Senere samme år gikk Tandberg konkurs.Radionette eksisterer i dag kun som varemerke for Elkjøp og produktene, som først og fremst er radioer, produseres i Asia.
| Radionette var en norsk radiofabrikk og radiovaremerke. Selskapet ble stiftet i 1927 som A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette av Jan Wessel.
Firmaet var det første i Norge som begynte produksjon av radioer for tilknytning til strømnettet (lysnettet). Disse apparater bevirket en hel omveltning av radiomarkedet, hvor man til den tid hadde vært henvist til batteriapparater. Etterspørselen var så stor at fabrikken kort tid etter starten måtte gå til store utvidelser.
Den største suksessmodellen Kurér ble i 1950–1958 produsert i 224 000 eksemplarer. I 1968 sto en ny, stor produksjonshall klar for innflytting i Sandvika, senere kjent som Info-Rama.
Datterseselskap: Radio Visjon A/S (produksjonsbedrift)
Radionette kom i store økonomiske problemer, og ble fusjonert med Tandbergs Radiofabrikk i 1972. Jens Christian Hauge, som da satt i styret for Radionette, tvang ved hjelp av sine kontakter i regjeringen Vebjørn Tandberg til å kjøpe opp Radionette, da Tandberg ville utvide sin virksomhet.
Tandberg kom i sin tur også i problemer, og la ned Radionette i 1978. Senere samme år gikk Tandberg konkurs.Radionette eksisterer i dag kun som varemerke for Elkjøp og produktene, som først og fremst er radioer, produseres i Asia.
== Varemerker ==
"Alle land" superen
Auditorium
Combi- Star
Duett
Elite 3
Explorer
Forum
Havsuperen
Heimskringla
Junior
Jubileumssuper
Kompass
Kurér
Kvartett
Kvintett
Menuett
Multirecorder
Solist
Symfoni
Transauto
Verdensmottager
Verdenssuper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Radionette – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Radionette – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Liste over modeller (med bilder)
Om Radionette Kurér hos Norsk Teknisk Museum (2007)
Digitalt fortalt: «Radionette og jentene» (skrevet av Bjørn Helgedagsrud, Telemark Museum) (besøkt 16. februar 2012) | Radionette var en norsk radiofabrikk og radiovaremerke. Selskapet ble stiftet i 1927 som A/S Jan Wessel Radiofabrikk Radionette av Jan Wessel. | 7,860 | 7,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gro%C3%9Fdeutsche_Partei | 2023-02-04 | Großdeutsche Partei | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Tyskland'] | Großdeutsche Partei (det stortyske partiet) var et politisk parti i Tyskland, som ønsket et forent tysk rike på føderal basis, og som inkluderte alle tyske stater, også Østerrike, det såkalte Siebzigmillionenreich.
Partiet ble grunnlagt i motsetning til Kleindeutsche Partei (det lilletyske partiet), som ønsket en tysk samling under Preussens ledelse, men uten Østerrike. Motsetningen ble først tydelig i nasjonalforsamlingen i Frankfurt am Main i 1848. I 1862 grunnla tilhengere av stortyskerne Deutscher Reformverein. Dette bestod først og fremst av katolske sydtyskere som var positivt innstilt til Østerrike og støttet det østerrikske reformprosjektet i 1863.
Partiet mistet sin betydning etter den tyske riksgrunnleggelse 1870/71
| Großdeutsche Partei (det stortyske partiet) var et politisk parti i Tyskland, som ønsket et forent tysk rike på føderal basis, og som inkluderte alle tyske stater, også Østerrike, det såkalte Siebzigmillionenreich.
Partiet ble grunnlagt i motsetning til Kleindeutsche Partei (det lilletyske partiet), som ønsket en tysk samling under Preussens ledelse, men uten Østerrike. Motsetningen ble først tydelig i nasjonalforsamlingen i Frankfurt am Main i 1848. I 1862 grunnla tilhengere av stortyskerne Deutscher Reformverein. Dette bestod først og fremst av katolske sydtyskere som var positivt innstilt til Østerrike og støttet det østerrikske reformprosjektet i 1863.
Partiet mistet sin betydning etter den tyske riksgrunnleggelse 1870/71
== Se også ==
Großdeutsche Volkspartei | Großdeutsche Partei (det stortyske partiet) var et politisk parti i Tyskland, som ønsket et forent tysk rike på føderal basis, og som inkluderte alle tyske stater, også Østerrike, det såkalte Siebzigmillionenreich. | 7,861 | 7,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/.300_AAC_Blackout | 2023-02-04 | .300 AAC Blackout | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Patroner'] | 300 AAC Blackout, SAAMI-forkortelse 300 BLK og også kjent som 7,62 × 35 mm, er en rifle-patron utviklet i USA og opprinnelig kamret i M4-riflen.
Patronen ble utviklet med tanke på SIBO og andre steder hvor man trenger lyddemping. Dersom man skyter på kort avstand og ikke ønsker å bryte lydmuren kan man bruke en 220-grain (14 g) kule, og de ballistiske egenskapene til kulen vil overgå de til 9 mm Parabellum. Man kan også skyte over en lengre distanse med 300 AAC BLK ved å bruke en 125-grain (8 g) kule som vil bryte lydmuren, og man har dermed en mulighet til å skyte over en distanse som 9 mm Parabellum ikke gir.
| 300 AAC Blackout, SAAMI-forkortelse 300 BLK og også kjent som 7,62 × 35 mm, er en rifle-patron utviklet i USA og opprinnelig kamret i M4-riflen.
Patronen ble utviklet med tanke på SIBO og andre steder hvor man trenger lyddemping. Dersom man skyter på kort avstand og ikke ønsker å bryte lydmuren kan man bruke en 220-grain (14 g) kule, og de ballistiske egenskapene til kulen vil overgå de til 9 mm Parabellum. Man kan også skyte over en lengre distanse med 300 AAC BLK ved å bruke en 125-grain (8 g) kule som vil bryte lydmuren, og man har dermed en mulighet til å skyte over en distanse som 9 mm Parabellum ikke gir.
== Se også ==
J. D. Jones
6×45 mm Rem
6,5×45 mm TCU
6,5 mm Grendel
6,8 mm Remington SPC
7,62 × 39 mm
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 7.62×35mm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | AAC har flere betydninger: | 7,862 | 7,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABGneisenau%C2%BB_(1934) | 2023-02-04 | «Gneisenau» (1934) | ['Kategori:1936 i Tyskland', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1936', 'Kategori:Skip sluttseilt 1945', 'Kategori:Slagkryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagkryssere'] | «Gneisenau» var en tysk slagkrysser oppkalt etter den prøyssiske feltmarskalken August Wilhelm von Gneisenau. Kjølen ble strukket i februar 1934 og «Gneisenau» ble satt i tjeneste i mai 1938.
Slagskipene i Scharnhorstklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Sammen med «Scharnhorst» deltok «Gneisenau» i Operasjon Weserübung, invasjonen av Norge i april 1940. De returnerte til Tyskland 11-12. april hvor «Gneisenau» ble reparert på grunn av skader den fikk i en trefning med slagkrysseren «Renown» den 9. april. I juni 1940 var de igjen i nordnorske farvann hvor de den 8. juni senket det britiske hangarskipet HMS «Glorious» som hadde evakuert allierte flystyrker fra Bardufoss flystasjon da den allierte ekspedisjonsstyrken trakk seg ut fra Narvik/Harstad-området. Den norske kongen, kronprinsen og regjeringen passerte dette slaget litt lengre ut til havs, uoppdaget, ombord i krysseren «Devonshire».
«Gneisenau» opererte i andre verdenskrig mye ved norskekysten. I februar 1942 ble skipet angrepet av britiske fly ved havn i Kiel, skadene ble så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste. Våpen og utstyr ble fjernet og skroget ble omgjort til blokkskip. Hovedskytset på «Gneisenau» – ni 28 cm kanoner, fordelt på tre trippeltårn – ble fordelt til forskjellige befestningsanlegg. Det fremste tårnet (Anton) ble stykket opp og de tre kanonene ble plassert blant annet på Hoek van Holland. Det midterste tårnet (Bruno) havnet på Fjell festning utenfor Bergen, mens det bakerste (Caesar) ble montert på Austrått fort i Ørland. Etter krigen tok Kystartilleriet over anlegget på Austrått som var operativt fram til 1977. Anlegget er idag museum som er åpent om sommeren.
«Gneisenau» ble sprengt den 27. mars 1945 ved Gotenhafen i Øst-Preussen (Gdynia i Polen). Den røde armé nærmet seg byen og skipet ble brukt til å stenge havnen. I perioden 1947 til 1951 ble «Gneisenau» hugget opp til skrapmetall.
| «Gneisenau» var en tysk slagkrysser oppkalt etter den prøyssiske feltmarskalken August Wilhelm von Gneisenau. Kjølen ble strukket i februar 1934 og «Gneisenau» ble satt i tjeneste i mai 1938.
Slagskipene i Scharnhorstklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Sammen med «Scharnhorst» deltok «Gneisenau» i Operasjon Weserübung, invasjonen av Norge i april 1940. De returnerte til Tyskland 11-12. april hvor «Gneisenau» ble reparert på grunn av skader den fikk i en trefning med slagkrysseren «Renown» den 9. april. I juni 1940 var de igjen i nordnorske farvann hvor de den 8. juni senket det britiske hangarskipet HMS «Glorious» som hadde evakuert allierte flystyrker fra Bardufoss flystasjon da den allierte ekspedisjonsstyrken trakk seg ut fra Narvik/Harstad-området. Den norske kongen, kronprinsen og regjeringen passerte dette slaget litt lengre ut til havs, uoppdaget, ombord i krysseren «Devonshire».
«Gneisenau» opererte i andre verdenskrig mye ved norskekysten. I februar 1942 ble skipet angrepet av britiske fly ved havn i Kiel, skadene ble så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste. Våpen og utstyr ble fjernet og skroget ble omgjort til blokkskip. Hovedskytset på «Gneisenau» – ni 28 cm kanoner, fordelt på tre trippeltårn – ble fordelt til forskjellige befestningsanlegg. Det fremste tårnet (Anton) ble stykket opp og de tre kanonene ble plassert blant annet på Hoek van Holland. Det midterste tårnet (Bruno) havnet på Fjell festning utenfor Bergen, mens det bakerste (Caesar) ble montert på Austrått fort i Ørland. Etter krigen tok Kystartilleriet over anlegget på Austrått som var operativt fram til 1977. Anlegget er idag museum som er åpent om sommeren.
«Gneisenau» ble sprengt den 27. mars 1945 ved Gotenhafen i Øst-Preussen (Gdynia i Polen). Den røde armé nærmet seg byen og skipet ble brukt til å stenge havnen. I perioden 1947 til 1951 ble «Gneisenau» hugget opp til skrapmetall.
== Litteratur ==
Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Scharnhorst-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Bonn 1991, ISBN 3-7637-5892-5
== Eksterne lenker ==
(en) Gneisenau (ship, 1936, Kiel) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gneisenau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tysk nettsted www.schlachtschiff.com med mer informasjon om Gneisenau
Scharnhorst Class Arkivert 2. april 2006 hos Wayback Machine.
Austrått Fort | «Gneisenau» var en tysk slagkrysser oppkalt etter den prøyssiske feltmarskalken August Wilhelm von Gneisenau. Kjølen ble strukket i februar 1934 og «Gneisenau» ble satt i tjeneste i mai 1938. | 7,863 | 7,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Hillary | 2023-02-04 | Edmund Hillary | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Birøktere', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Klatrere som har besteget Mount Everest', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Newzealendere', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra Taranaki Region', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-08'] | Edmund Percival Hillary (født 20. juli 1919, død 11. januar 2008) var en newzealandsk fjellklatrer og oppdager. Han er mest berømt for å være den første til å bestige Mount Everest (8850 moh). Han klatret Everest 29. mai 1953 sammen med sherpaen Tenzing Norgay.
Hillary var den første levende newzealenderen som har blitt avbildet på en seddel.
Hillary besteg i alt ti forskjellige topper i Himalaya på senere reiser i 1956, 1960–61 og 1963–65. Han var også med på Det britiske samveldets ekspedisjon til Sydpolen.
| Edmund Percival Hillary (født 20. juli 1919, død 11. januar 2008) var en newzealandsk fjellklatrer og oppdager. Han er mest berømt for å være den første til å bestige Mount Everest (8850 moh). Han klatret Everest 29. mai 1953 sammen med sherpaen Tenzing Norgay.
Hillary var den første levende newzealenderen som har blitt avbildet på en seddel.
Hillary besteg i alt ti forskjellige topper i Himalaya på senere reiser i 1956, 1960–61 og 1963–65. Han var også med på Det britiske samveldets ekspedisjon til Sydpolen.
== Ungdom ==
Edmund Hillary ble født 20. juli 1919 som sønn av Percival Augustus Hillary og Gertrude Hillary (født Clark), i Tuakau (sør for Auckland). Hans besteforeldre var nybyggere i den nordlige Wairoa-dalen etter å ha emigrert til landet fra Yorkshire i Storbritannia. Hillary gikk på barneskolen i Auckland. Hans daglige busstur til og fra skolen var over to timer lang hver vei, der han brukte tiden til å lese. Da han vokste opp, var han mindre enn sine klassekamerater og veldig beskjeden, så han tok tilflukt i sine bøker og dagdrømmer om et liv fylt med spenning. 16 år gammel ble hans interesse for klatring tent ved en skoletur til Mount Ruapehu. Selv om han var ukoordinert, fant han ut at han var fysisk sterk, og hadde større utholdenhet enn mange av sine turkamerater. I 1939 gjennomførte han sin første større klatring, ved å klatre til toppen av Mount Oliver i de sørlige Alpene.
Sammen med sin bror, Rex, begynte Hillary med birøkt, en sommer-aktivitet som tillot han å holde på med klatring om vinteren.
== Andre verdenskrig ==
I 1943 ble Hillary med i Royal New Zealand Air Force (RNZAF) som en navigatør, og tjenestegjorde på en Catalina-sjøbåt. I 1945 ble han sendt til Fiji og videre til Salomonøyene der han ble forbrent i en båtulykke. Etter det ble han sendt tilbake til New Zealand for behandling.
== Ekspedisjoner ==
Hillary var del av en britisk rekognoserings-ekspedisjon til Everest i 1951 ledet av Eric Shipton før han ble med på den suksessfulle amerikansk-britiske ekspedisjonen i 1953.
I 1952 var Hillary og George Lowe del av et britisk team, ledet av Eric Shipton som forsøkte seg på fjellet Cho Oyu. Etter at det forsøket feilet på grunn mangel på ruter fra den nepalske siden av fjellet, krysset Hillary og Lowe Lho-La inn i Tibet og nådde den gamle Camp II, på nordsiden, der alt førkrigsutstyret ble lagret.
=== Everest-ekspedisjonen i 1953 ===
Ruten til Everest var stengt av det Kina-kontrollerte Tibet og Nepal slapp i denne perioden bare én ekspedisjon til per år. En sveitsisk ekspedisjon (der Tenzing var med) forsøkte å nå toppen i 1952 men snudde 260 meter fra toppen på grunn av dårlig vær. Under en tur til Alpene i 1952 oppdaget Hillary at han og hans venn George Lowe hadde blitt invitert med på en britisk ekspedisjon i 1953 og aksepterte med en gang.
Shipton ble utnevnt til leder, men ble erstattet av Hunt. Hillary vurderte å trekke seg, men både Hunt og Shipton overtalte han til å fortsette. Hillary var bestemt på å klatre sammen med Lowe, men Hunt splittet ekspedisjonen i to lag for forsøket på å nå toppen: Tom Bourdillon og Charles Evans; og Hillary og Tenzing..Hunt-ekspedisjonen, som mange slike ekspedisjonen, var lagarbeid. Lowe holdt oppsyn med forberedelsene til å klatre Lhotse Face, en stor og bratt is-vegg. Hillary fant en rute gjennom det farefulle Khumbu Icefall.Ekspedisjonen satte opp hovedbasen i mars 1953. Gjennom sakte arbeid satte den opp sin siste leir på South Col på 7 900 meters høyde. 26. mai gjorde Bourdillon og Evans et forsøk på å nå toppen, men snudde da Evans sitt oksygensystem feilet. Paret var bare hundre meter unna toppen. Hunt ba så Hillary og Tenzing om å forsøke å nå toppen.
Snø og vind holdt paret værfast i to dager på South Col. De begynte videre oppstigning 28. mai med et støttemannskap bestående av Lowe, Alfred Gregory og Ang Nyima. De to satte opp et telt på 8 500 meter 28. mai mens støttegruppen returnerte ned fjellet. Morgenen etter oppdaget Hillary at støvlene hans hadde frosset steinharde på utsiden av teltet. Han brukte to timer på å tine de før han og Tenzing forsøkte seg på den siste delen av oppstigningen til toppen med ti kilos sekker. Den siste vanskeligheten på oppstigningen var en tolv meter høy steinvegg som senere fikk navnet «Hillary Step». Hillary så en mulighet til å klatre opp en sprekk i steinveggen mellom steinen og isen og Tenzing fulgte etter han. Etter det var det relativt lett. De nådde toppen kl 11:30 am. Som Hillary sa det: «A few more whacks of the ice axe in the firm snow, and we stood on top.».De tilbrakte bare 15 minutter på toppen. De lette etter bevis for at den tidligere Mallory-ekspedisjonen hadde nådd toppen, men uten hell. Hillary tok et bilde av Tenzing, Tenzing la igjen sjokolade i snøen som en offergave, og Hillary la igjen et kors. Fordi Tenzing ikke visste hvordan han skulle bruke et kamera, er det ingen bilder av Hillary der.
Paret måtte være forsiktig på nedstigningen, da de oppdaget at drivsnø hadde dekket sporene deres. Den første personen de møtte var Lowe, som hadde klatret opp for å møte de med varm suppe.Hillarys første ord til sin livsvarige venn var: «Well George, we finally knocked the bastard off.»
Nyheten om suksessen nådde Storbritannia på samme dag som kroningen av Elizabeth II. Gruppen ble overrasket over den internasjonale oppmerksomheten den ble møtt med da den vendte tilbake til Katmandu.
=== Etter Everest ===
Hillary klatrer ti andre topper i Himalaya-fjellene på flere ekspedisjoner i 1956, 1960–61 og 1963–65. Han nådde også Sydpolen 4. januar 1958, som deltagere på Commonwealth Trans-Antarctic Expedition, der han var leder av den newzealandske delen. Han ledet en jetbåt-ekspedisjon, med navnet «Ocean to Sky», fra munnen av Ganges-elven til dens start i 1977. I 1979 skulle han ha vært med som kommentator på en flytur med Air New Zealand Flight 901, en sightseeings-tur, men måtte trekke seg på grunn av andre forpliktelser. Han ble erstattet av sin nære venn Peter Mulgrew, som omkom da flyet kræsjet på Mount Erebus.Hillary var med i valgkampen på New Zealand i 1975, som et medlem av «Citizens for Rowling»-kampanjen. Hans involvering i denne kampanjen ble sett som et forspill til utnevningen av han som generalguvernør, men posisjonen ble i stedet gitt til Keith Holyoake i 1977. Men i 1985 ble Hillary utnevnt som High Commissioner (ambassadør) til India, Nepal og Bangladesh, og tilbrakte fire og et halvt år ved ambassaden i New Delhi.
I 1985 reiste han sammen med Neil Armstrong i et lite tomotors skifly over den Arktiske Hav og landet på Nordpolen. Han ble dermed den første mann som har stått på begge polene og på toppen av Everest.
I januar 2007 reiste Hillary til Antarktis for å minne 50-årsjubileumet til Scott-basen. Han fløy til stasjonen 18. januar 2007 med en delegasjon som inkluderte statsministeren. Mens han var der oppfordret han den britiske regjeringen om å bidra mere penger til vedlikeholdet av hyttene til Scott og Shackleton.På en tur 22. april 2007 til Katmandu fikk Hillary et slag. Der var ingen kommentarer rundt hans sykdom, og han mottok ikke medisinsk behandling i Nepal. Han ble lagt inn på sykehus da han returnerte til New Zealand.
== Offentlig anerkjennelse ==
Hillary ble utnevnt til Knight Commander av ordenen Order of the British Empire 16. juli 1953, tildelt Order of New Zealand i 1987 og ble utnevnt til ridder av Hosebåndordenen 23. april 1995. Forskjellige gater, skoler og organisasjoner rundt omkring i New Zealand og utenlands er oppkalt etter han.
I 1992 dukket Hillarys ansikt opp på en nyere femdollarseddel; Hillary var den eneste levende fra New Zealand til å være på en seddel.
For å markere 50-årsjubileumet av den første vellykkede klatringen av Everest, ga den nepalske regjeringen Hillary et æresstatsborgerskap ved en spesiell feiring i Katmandu. Han var den første utlending som mottok en slik ære fra Nepal.
En bronsestatue av Hillary ble plassert utenfor The Hermitage hotel ved Mt Cook-landsbyen i New Zealand i 2003.
Den nepalske regjeringen bestemte i februar 2008 å oppkalle flyplassen i Lukla etter Hillary og hans sherpa. Den heter nå Tenzing-Hillary Airport minne om både Tenzing Norgay og Hillary
== Familieliv ==
Hillary gifter seg med Louise Mary Rose 3. september 1953, like etter å ha kommet tilbake fra Everest. Som en beskjeden mann, stolte han på sin fremtidige svigermor for å fri på hans vegne. De hadde tre barn sammen: Peter (1954), Sarah (1955) og Belinda (1959).I 1975 underveis for å slutte seg til Hillary i landsbyen Phaphlu, der han hjalp til med å bygge et sykehus ble konen Louise og datteren Belinda drept i et flykræsj nær flyplassen i Katmandu like etter avgang.Hillary gifter seg etterhvert med June Mulgrew, enken etter sin nære venn Peter Mulgrew, 21. desember 1989Hans sønn Peter Hillary har også blitt klatrer, og kom til toppen av Everest i 1990. I april 2003 klatret Peter og Jamling Tenzing Norgay (sønn av Tenzing) opp Everest som del av 50-årsjubileumsfeiringen.
Hillary har seks barnebarn, inklusive Amelia Hillary som også er involvert i Hillarys arbeide i Himalaya.
== Filantropi ==
Han dediserte alt av sin tid på å hjelp Sherpa-folket i Nepal gjennom Himalaya-fondet, som han grunnla og som han hadde gitt så masse av sin tid og energi. Gjennom sine anstrengelser, ble det bygget flere skoler og sykehus i den avsidesliggende regionen av Himalaya. Han var ærespresident av American Himalayan Foundation, en amerikansk non-profit organisasjon som arbeidet for å forbedre ekologien og leve-forholdene i Himalaya.
Hillary snakket avogtil om sin misnøye ved dagens klatrere. Han kritiserte spesifikt landsmannenn Mark Inglis og 40 andre som, i ulike grupper, forlot den britiske klatreren David Sharp for å dø i mai 2006. Han sa: «I think the whole attitude towards climbing Mount Everest has become rather horrifying. The people just want to get to the top, it was wrong if there was a man suffering altitude problems and was huddled under a rock, just to lift your hat, say good morning and pass on by»
Han sa også til avisen New Zealand Herald at han var rystet over den ufølsomme holdningen til dagens klatrere: «They don’t give a damn for anybody else who may be in distress and it doesn’t impress me at all that they leave someone lying under a rock to die»
== Død ==
Edmund Hillary døde ved Auckland City Hospital ca. 9 am (New Zealand-tid) av hjerteslag 11. januar 2008 i en alder av 88 år.Hillarys død ble annonsert av New Zealands statsminister Helen Clark klokken 11.20 (New Zealand-tid) i en uttalelse der hun sa at dette dødsfallet var «et stort tap for New Zealand». Hans død ble markert ved at flaggene ved Parlamentet i New Zealand, ved Auckland Harbour Bridge og ved Scott Base i Antarctica alle ble senket på halv stang. Han var på sykehus da han døde, men en trodde at han skulle komme hjem den dagen han døde, ifølge hans familie. Hillary fikk en statsbegravelse av den newzealandske staten.
== Bibliografi ==
Bøker skrevet av Hillary inkluderer:
High Adventure (1955), Oxford University Press (Paperback) ISBN 1932302026
High Adventure: The True Story of the First Ascent of Everest (1955), Oxford University Press (Paperback) ISBN 0195167341
East of Everest – An Account of the New Zealand Alpine Club Himalayan Expedition to the Barun Valley in 1954, with George Lowe (1956), E. P. Dutton and Company, Inc. ASIN B000EW84UM
No Latitude for Error (1961), Hodder & Stoughton. ASIN B000H6UVP6.
The New Zealand Antarctic Expedition (1959), R.W. Stiles, printers. ASIN B0007K6D72.
The crossing of Antarctica; the Commonwealth Transantarctic Expedition, 1955-1958 with Sir Vivian Fuchs (1958). Cassell ASIN B000HJGZ08
High in the thin cold air; the story of the Himalayan Expedition, led by Sir Edmund Hillary, sponsored by World Book Encyclopedia, with Desmond Doig (1963) ASIN B00005W121
Schoolhouse in the Clouds (1965) ASIN B00005WRBB
Nothing Venture, Nothing Win (1975) Hodder & Stoughton General Division ISBN 0340212969
From the Ocean to the Sky: Jet Boating Up the Ganges Ulverscroft Large Print Books Ltd (November 1980) ISBN 0-7089-0587-0
Two Generations with Peter Hillary (1984) Hodder & Stoughton Ltd ISBN 0340354208
Ascent: Two Lives Explored: The Autobiographies of Sir Edmund and Peter Hillary (1992) Paragon House Publishers ISBN 1557784086
View from the Summit: The Remarkable Memoir by the First Person to Conquer Everest (2000) Pocket ISBN 0743400674
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Edmund Hillary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edmund Hillary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Edmund Hillary på Internet Movie Database
(en) Edmund Hillary hos The Movie Database
(en) Edmund Hillary på Discogs
(en) Edmund Hillary – New Zealand Sports Hall of Fame
(en) NZEdge bio
(en) Himalayan Trust UK site
(en) American Himalayan Foundation
(en) Hillary lands in Antarctica
(en) TIME: The Greatest Adventures of All Time – The Race to the Pole (interview with Sir Edmund)
(en) Te Ara
(en) On top of the world: Ed Hillary – biography of Edmund Hillary on NZHistory.net.nz
(en) BBC News: Archive video of Sir Edmund Hillary
(en) BBC News: Obituary: Sir Edmund Hillary, presentert 11. januar 2008
(en) BBC News: In pictures: Sir Edmund Hillary funeral, presentert 22. januar 2008 | Edmund Percival Hillary (født 20. juli 1919, død 11. | 7,864 | 7,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_D%C3%B6nitz | 2023-02-04 | Karl Dönitz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Nürnberg-dømte tyskere løslatt i 1950-årene', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tiltalte i Nürnbergprosessen', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske admiraler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske marineoffiserer', 'Kategori:Tyske presidenter', 'Kategori:Tyske ubåtkommandører', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Karl Dönitz (født 16. september 1891 i Grünau, død 24. desember 1980) var en tysk admiral og den siste storadmiral i den tyske marine. Han var også det siste statsoverhodet i det tredje riket med tittelen rikspresident. Han ble utnevnt til denne posisjonen etter den tyske diktatoren Adolf Hitlers selvmord.
Dönitz ble etter krigen dømt til ti års fengsel for krigsforbrytelser.
| Karl Dönitz (født 16. september 1891 i Grünau, død 24. desember 1980) var en tysk admiral og den siste storadmiral i den tyske marine. Han var også det siste statsoverhodet i det tredje riket med tittelen rikspresident. Han ble utnevnt til denne posisjonen etter den tyske diktatoren Adolf Hitlers selvmord.
Dönitz ble etter krigen dømt til ti års fengsel for krigsforbrytelser.
== Liv og virke ==
Karl Dönitz ble født i bydelen Grünau i Berlin. Med sin kone Ingeborg, datter av general Paul Weber, hadde han to sønner, Klaus (1920–1944) og Paul (1922–1943), som begge døde i sjøkrigen. Datteren Ursula (f. 1917) giftet seg med ubåtkommandanten Günter Hessler. Sammen fikk paret datteren Ute og sønnene Peter og Klaus, oppkalt etter Ursulas brødre.Dönitz døde av hjerteinfarkt julaften 1980 i Aumühle, og ble begravet 6. januar 1981. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender. Han greide aldri å slippe tak i forestillingen om at han var Tysklands siste lovlige rikspresident, og ordnet det slik at forbundspresidenten etter hans død fikk oversendt et slags testamente, der der stod: «I bevissthet om mitt uavsluttede ansvar for det tyske folk, overdrar jeg mitt embetes innhold og oppgave som det tyske rikes siste statsoverhode til forbundspresidenten i forbundsrepublikken Tyskland.» Han gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under første verdenskrig frem til han ble tatt som krigsfange av britene.
Han ble medlem av NSDAP i 1944.
=== Andre verdenskrig ===
Under andre verdenskrig var han storadmiral og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 - like før nederlaget i Stalingrad - overtok han kommandoen over den tyske krigsmarinen etter Erich Raeder, hvoretter han fikk et SS-kompani permanent stasjonert utenfor sin Dahlem-villa, en donasjon fra Hitler på 300.000 Reichsmark, egen Mercedes stabsbil, et privatfly og et personlig togsett, Auerhahn (= orrhane), utstyrt med spise- og sovevogn. I sitt første direktiv skrev Dönitz: «Våre liv tilhører staten. Vår ære ligger i å gjøre vår plikt og være klar til handling. Ingen av oss har rett til privatliv. Spørsmålet er hvordan krigen skal vinnes. Vi må forfølge dette målet med fanatisk offervilje og den mest hensynsløse besluttsomhet.» Som en av Førerens mest ukritiske undersåtter protesterte Dönitz likevel åpent mot de av Hitlers beslutninger han var uenig i, og han tok kraftig til orde mot Hitlers ordre om å hugge opp de store krigsskipene. Tvert om hadde Dönitz planer for dem: «Det er nødvendig å sende Scharnhorst til Nord-Norge, der hun sammen med Tirpitz, Lützow og seks jagere vil danne kjernen i en sterk kampgruppe.»
==== Kapitulasjon ====
Admiral Dönitz meldte 7. mai over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general Alfred Jodl natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz' uttalte mål var å avslutte krigen og sørge for at færrest mulig tyske soldater ble tatt til fange av sovjetiske styrker. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Franz Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge.Etter Hitlers død var altså den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med grev Lutz Schwerin von Krosigk som rikskansler, fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945, da de overga seg til britiske tropper på Marineskole Mørvig (tysk: Marineschule Mürwik) ved Flensborg-Mørvig. Hitler hadde utpekt Joseph Goebbels til ny rikskansler, men dagen etter Hitlers selvmord tok også Goebbels sitt eget liv. Dönitz og Schwerin von Krosigk gikk inn for å slutte fred med de allierte og prøvde å forhale overgivelsen enda noen dager, slik at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger fra Østpreussen og Pommern («Operation Hannibal», historiens største evakuering til sjøs). Den 7. mai gav han general Alfred Jodl tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.
De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for Montgomery på Lüneburger Heide 4. mai. Alfred Jodl skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide, noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner, fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge, samtidig som sovjetiske styrker alt hadde frigjort Øst-Finnmark.
=== Alliert fangenskap ===
Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i Flensburg den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt til ti års fengsel. Han ble imidlertid ikke dømt for å ha gitt ordre til uinnskrenket ubåtkrig. Bakgrunnen var at domstolen fant det bevist at også britene og US-amerikanerne hadde ført uinnskrenket ubåtkrig: Storbritannia fra tidlig i mai 1940, og USA fra første stund i stillehavskrigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941.
I sine samtaler med fengselspsykiateren Douglas Kelley fremstod admiralen som en vennlig, noe reservert mann med en skarp sans for humor og uten tegn på depresjon. Godmodig fortalte Dönitz om de mange ulempene ved fangelivet, fra den vonde maten til den seteløse doen i cellen. Dr. Kelley beskrev admiralen som en av gruppens mest sammensatte personligheter, «en mann velsignet med kreative evner, fantasi og et sunt sjelsliv…utvilsomt en betydelig leder og en ytterst kompetent mann.» Dönitz leste dikt og var fast besluttet på å forbedre sine engelskkunnskaper under fangenskapet.Liksom Göring sendte Dönitz en formell protest til general Eisenhower om at behandlingen han fikk som krigsfange, ikke stemte overens med Genevekonvensjonens bestemmelser for fanger av hans rang. Som svar erklærte Eisenhower i en offentlig kunngjøring sin misnøye med de nærmest luksuriøse forholdene som nazister sonet under. Oberst Andrus som stod for fengselet i Mondorf, forlangte at nazistene skulle reise seg når en representant for de allierte kom inn i samme rommet. Dönitz lot en gang være å gjøre det. «Reis deg!» ropte Andrus, og Dönitz reiste seg motvillig. Men Dönitz følte seg heller ikke vel blant flere av medfangerne sine, og anmodet oberst Andrus om at Julius Streicher ikke burde få spise ved fellesbordet.Dönitz satt i Spandau-fengselet til 1956 og bosatte seg deretter i landsbyen Aumühle øst for Hamburg, hvor han skrev to memoarbøker. I 1958 utkom Zehn Jahre und zwanzig Tage (= Ti år og tyve dager). Dönitz var den eneste admiralen som tok strupetak på England. «Det var med nød og neppe,» skrev det britiske admiralitetets sjøkrigshistoriker kaptein Roskill, at England unngikk et nederlag våren 1943.Dönitz var absolutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig, siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som kompromisser i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til Himmlers fredsforhandlinger):
En som forråder militære hemmeligheter er en paria, foraktet av hvert menneske og hver nasjon. Selv fienden han tjener, har ingen respekt for ham, men bare bruker ham. En nasjon som ikke er enstemmig kompromissløs i sin fordømmelse av denne type forræderi, underminerer selve grunnlaget for sin stat, uansett hva slags regjering den har.Dönitz Platz var det tyske navnet på en ekserserplass som ble brukt av tyske ubåtmannskaper i Laksevåg bydel i Bergen. Denne plassen som var oppkalt etter Karl Dönitz, eksisterer fremdeles som en del av et parkområde med lekeplass i Monrad Mjeldes vei på Melkeplassen.
=== Dönitzs forhold til jøder og nazisme ===
Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen. Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og naziideologien.» Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet. Ved en annen anledning, da han talte til Hitlerjugend-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet «Hitlerjugend Dönitz». Han nektet å hjelpe Albert Speer med å stoppe den brente jord-politikken Hitler beordret og er også sitert slik: «i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren, er dumme.»Flere antisemittiske utsagn fra hans side er kjent. Da Sverige under andre verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland, beskyldte han «internasjonal jødisk kapital» for å stå bak. I august 1944 erklærte han: «Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.»På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift», og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialismen. Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at utsagnet om jødisk gift gjaldt «utholdenheten, kraften til å utholde, til folket, som det var sammensatt, kunne bedre bli bevart enn om det var jødiske elementer i nasjonen». Til å begynne med slo han fast: «Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene, hvis en slik innflytelse ble tillatt å fungere.» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og antisemitt. Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om holocaust, og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder.Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk psykiater i Nürnberg: «Jeg hadde aldri noen idé om hendelsene som gjaldt jøder. Hitler sa at hver mann skulle ta seg av sine egne saker, og mine saker var ubåter og marinen.» Til Goldensohn fortalte Dönitz også om sin støtte til admiral Bernhard Rogge da NSDAP startet en forfølgelse av ham fordi han var kvart jøde.
== Dommen ==
Under Nürnbergprosessene ble Dönitz anklaget og dømt etter følgende anklagepunkter:
Forbrytelser mot freden.
Deltakelse i sammensvergelse i den hensikt å begå forbrytelser mot freden.
Krigsforbrytelser.Dönitz ble idømt 10 års fengselsstraff i Spandau, og ble satt fri i 1956. Han hadde ikke medvirket i holocaust, men ført krig. Han hadde tilnavnet «Løven» og var en betydelig militær pådriver for tysk aggresjon. «Drep og fortsett å drepe,» rådet han sine ubåtkapteiner. «Husk, ingen overlevende. Menneskelighet er en svakhet.»
== Publikasjoner ==
Zehn Jahre, Zwanzig Tage (1958)
Mein wechselvolles Leben (1968)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karl Dönitz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Karl Dönitz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Karl Dönitz på Internet Movie Database
(sv) Karl Dönitz i Svensk Filmdatabas
(en) Karl Dönitz hos The Movie Database
(de) Verk av og om Karl Dönitz i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Karl Dönitz. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
(de) Heinrich Schwendemann: „Schickt Schiffe!“ I Die Zeit nr. 3/2005
(de) Originaldokumenter fra Nürnbergprosessene (søk etter «Dönitz»)
(de) NACHRUF KARL DÖNITZ †, Der Spiegel 5. januar 1981
(de) Alexander Rost: Endlich Klarheit über Dönitz Wenig bleibt von Hitlers Admiral, Die Zeit, 5. oktober 1984 | Karl Dönitz (født 16. september 1891 i Grünau, død 24. | 7,865 | 7,865 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angelo_Sodano | 2023-02-04 | Angelo Sodano | ['Kategori:Ambassadører til Chile', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i Italia', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Italienske kardinaler', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Katolske biskoper ofre for covidpandemien', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pavelige diplomater', 'Kategori:Pavelige nuntier', 'Kategori:Personer fra provinsen Asti', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Angelo Sodano (født 23. november 1927 i Isola d'Asti i Piemonte i Italia, død 27. mai 2022 i Roma) var en italiensk kardinal.
Han var kardinalstatssekretær fra 1991 til 2006 under pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI. Han var dekanus for kardinalskollegiet i Den katolske kirke fra 30. april 2005 til 21. desember 2019, og dermed den fremste blant kardinalene.
| Angelo Sodano (født 23. november 1927 i Isola d'Asti i Piemonte i Italia, død 27. mai 2022 i Roma) var en italiensk kardinal.
Han var kardinalstatssekretær fra 1991 til 2006 under pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI. Han var dekanus for kardinalskollegiet i Den katolske kirke fra 30. april 2005 til 21. desember 2019, og dermed den fremste blant kardinalene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Angelo Sodano var det andre av seks barn. Faren satt tre perioder i det italienske parlamentet. Flere andre familiemedlemmer har også hatt høye embeter både i Den katolske kirke og i den italienske staten. Han studerte filosofi og teologi ved seminaret i Asti, og tok deretter en doktorgrad i teologi ved Det pavelige universitet Gregoriana og en doktorgrad i kirkerett ved Det pavelige Lateranuniversitetet.
=== Prest ===
Sodano ble ordinert til prest 23. september 1950 i Asti. I årene 1950–59 var han engasjert i pastoral virksomhet i bispedømmet Asti, og underviste ved seminaret. I 1959 ble han kalt til Vatikanet for å arbeide i Statssekretariatet. Denne avdelingen fyller tilnærmet samme funksjon som en regjering i andre land. Han studerte ved Vatikanets diplomatskole, og gjorde deretter tjeneste ved nuntiaturene i Ecuador, Uruguay og Chile. 16. juni 1962 fikk han tittelen monsignore, og 21. juni 1963 ble han oppgradert til den høyere monsignore-graden pavelig kapellan. Fra 1968 til 1977 var han tilknyttet Rådet for Kirkens offentlige anliggender, noe som tilsvarer utenriksdepartementet i andre stater.
=== Nuntius, titularerkebiskop ===
30. november 1977 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Nova di Cesare og nuntius i Chile av pave Paul VI. Han mottok den biskoppelige ordinasjon 15. januar 1978, i Asti, av kardinal Antonio Samorè.
Han ankom Chile på et vanskelig tidspunkt, med Chile nær ved å komme til krig mot Argentina om grensetrekningen i områdene ved Beaglekanalen sør i landene, og med Augusto Pinochet ved makten. I 1980 forsøkte han uten hell, sammen med kardinal Raúl Silva Henríquez, å gå Pinochet til å tillate at visse politisk landflyktige kunne få vende tilbake. I 1984 utvirket han fritt leide ut av landet og til Ecuador for fire medlemmer av Movimiento de Izquierda Revolucionaria (MIR) som hadde søkt om politisk asyl og hadde søkt tilflukt i det apostoliske nuntiatur.I 1987, da pave Johannes Paul II besøkte Chile, fikk Sodano satt opp et møte med ham i nuntiaturet med ledere innen den politiske opposisjon mot Pinochets regjering.23. mai 1988 ble han hentet tilbake til Statssekreteriatet i Vatikanet.
=== Statssekretariatet ===
I 1989 ble den romerske kurie omorganisert, og han ble sekretær for Statssekretariatets seksjon for relasjonene med statene. Mens han hadde denne stillingen var han blant annet Vatikanets representant til utenriksministermøtene i Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). 1. desember 1990 ble han utnevnt til pro-statssekretær.
=== Kardinal ===
28. juni 1991 ble han kreert til kardinalprest av pave Johannes Paul II, med Santa Francesca Romana som tittelkirke. Dagen etter ble han utnevnt til kardinalstatssekretær av paven. Dette er det høyeste administrative embete i Den katolske kirke nest etter paveembetet. Han var også medlem av Troskongregasjonen, Bispekongregasjonen, Kongregasjonen for østkirkene, Den pavelige kommisjonen for Vatikanstaten og Den pavelige kommisjonen for IOR (Vatikanstatens nasjonalbank. Han har en rekke ganger vært utsendt som pavelig legat. 10. januar 1994 ble han utnevnt til kardinalbiskop av Albano.
Den 23. november 2002 fylte han 75 år, hvilket normalt er pensjonsalder for katolske biskoper og kardinaler, men Johannes Paul II ba ham om å fortsette som statssekretær. Den 30. november samme år ble han valgt til visedekanus i kardinalskollegiet; han etterfulgte da Joseph Ratzinger, som ble valgt til dekanus ved samme anledning.
Da Ratzinger ble valgt til pave var Sodanos oppgave, som visedekanus, å spørre ham om han aksepterte pavevalget. Han fikk også de andre oppgavene i forbindelse med innsettelsen av paven som normalt tilkommer dekanus.
Kardinalbiskopene valgte Sodano til ny dekanus, og valget ble akseptert av Benedikt XVI den 30. april 2005. Han ble dermed også kardinabiskop av Ostia. Benedikt XVI gjenutnevnte ham også til kardinalstaatsekretær. Han fratrådte som dekanus den 21. desember 2019. På den tid var det en utbredt oppfatning om at nettopp kardinal Sodano hadde lagt indringer i veien for vatikanske undersøkelser av påstander om noen høyere gestliges seksuelle overgrep eller misbruk eller uskjønnsom saksbehandling av misbruksanklager, og det var en rekke oppslag om at han hadde ved dette forsinket eller avsporet noen saker, knakje med den følge om at en overgriper som tidligere kardinal Theodore McCarrick kunne vedvare i sin oppførsel og i rang og innflytelse.
=== Død ===
Kardinal Angelo Sodano døde i Roma i en alder av 94 år. De siste dagene hadde helsetilstanden hans blitt verre etter en nylig infeksjon av covid-19, som kom i tillegg til andre sykdommer som kardinalen hadde lidd av i noen tid. Han ble innlagt på den romerske Columbus-klinikken.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
Kardinal Clemente Micara (1879-1965) *1920
Kardinal Antonio Samorè (1905-1983) *1950
Kardinal Angelo Sodano (1927-2022) *1978
== Litteratur ==
Angelo Sodano: La Corteccia e il tronco. La Chiesa fra apparenza e realtà. Libreria Editrice Vaticana 1998, ISBN 88-209-2539-7.
Angelo Sodano: Il lievito del vangelo. La presenza della Santa Sede nella vita dei popoli. Libreria Editrice Vaticana, 2006, ISBN 88-209-7866-0.
Angelo Sodano: La Santa Sede nel quadro istituzionale europeo. Art, 2007, ISBN 978-88-7879-062-9.
Angelo Sodano: Verso le origini. Una genealogia episcopale. Libreria Editrice Vaticana, 2008, ISBN 978-88-209-8112-9.
Angelo Sodano: Per una nuova Europa. Il contributo dei cristiani. Libreria Editrice Vaticana, 2009, ISBN 978-88-209-8281-2.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Angelo Sodano (født 23. november 1927 i Isola d'Asti i Piemonte i Italia, død 27. | 7,866 | 7,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABScharnhorst%C2%BB_(1936) | 2023-02-04 | «Scharnhorst» (1936) | ['Kategori:1936 i Tyskland', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1936', 'Kategori:Skip sluttseilt 1943', 'Kategori:Slagkryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagkryssere'] | «Scharnhorst» var en slagkrysser av Gneisenauklassen i den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig, oppkalt etter den prøyssiske generalen Gerhard von Scharnhorst.
Slagskipene i Gneisenauklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Den offisielle fortrengning oppga 26 000 tonn. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Marineverftet i Wilhelmshaven fikk kontrakt på bygging av «Scharnhorst» i januar 1934. Kjølen ble strukket en måned senere, men arbeidet ble stoppet. I juni 1935 ble kjølen strukket til et nytt og større skip som ble sjøsatt i oktober 1936. Utrustning og ferdigstilling foregikk fram til utgangen av 1938.
Skipet ble overlevert til Kriegsmarine i januar 1939, og drev med utprøving og trening i Østersjøen fram til sommeren da skipet returnerte til Wilhelmshaven for sluttutrustning og ombygging av baugen. Det ble også foretatt utskifting og modifisering av høytrykksrør i dampkjelene som ble et problem i hele skipets levetid.
I november 1939 dro «Scharnhorst» sammen med «Gneisenau» til farvannet mellom Island og Færøyene, der de senket det ombygde passasjerskipet HMS «Rawalpindi».
| «Scharnhorst» var en slagkrysser av Gneisenauklassen i den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig, oppkalt etter den prøyssiske generalen Gerhard von Scharnhorst.
Slagskipene i Gneisenauklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Den offisielle fortrengning oppga 26 000 tonn. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Marineverftet i Wilhelmshaven fikk kontrakt på bygging av «Scharnhorst» i januar 1934. Kjølen ble strukket en måned senere, men arbeidet ble stoppet. I juni 1935 ble kjølen strukket til et nytt og større skip som ble sjøsatt i oktober 1936. Utrustning og ferdigstilling foregikk fram til utgangen av 1938.
Skipet ble overlevert til Kriegsmarine i januar 1939, og drev med utprøving og trening i Østersjøen fram til sommeren da skipet returnerte til Wilhelmshaven for sluttutrustning og ombygging av baugen. Det ble også foretatt utskifting og modifisering av høytrykksrør i dampkjelene som ble et problem i hele skipets levetid.
I november 1939 dro «Scharnhorst» sammen med «Gneisenau» til farvannet mellom Island og Færøyene, der de senket det ombygde passasjerskipet HMS «Rawalpindi».
== Operasjoner ==
Operasjon Nordmark (18.–20. februar 1940 – «Scharnhorst», «Gneisenau», krysseren «Admiral Hipper» og flere destroyere ble sendt ut for å angripe engelske konvoier mellom Bergen og England, men fant ingen.
Operasjon Weserübung – angrepet på Danmark og Norge – kl 00:30 7. april 1940 forlot «Scharnhorst» og «Gneisenau» havn sammen med «Admiral Hipper» og 14 destroyere. «Hipper» og fire destroyere tok seg av Trondheim, mens resten fortsatte til Vestfjorden og Narvik. 9. april kom de i kamp med den britiske slagkrysseren HMS «Renown» sørvest for Lofoten og fikk inn to treff.
Operasjon Juno – 4. juni dro «Scharnhorst» sammen med bl.a. «Gneisenau» ut i Norskehavet for å bryte forsyningslinjene til de allierte styrkene som fremdeles kjempet i Nord-Norge. Den 8. juni senket de hangarskipet HMS «Glorious», og destroyerene HMS «Acasta» og HMS «Ardent» mellom Lofoten og Jan Mayen. «Scharnhorst» ble torpedert av «Acasta», og måtte ligge i havn for reparasjoner resten av året. Operasjon Juno sammenfalt med at de allierte styrkene trakk seg ut av Norge, og krysseren HMS «Devonshire» befant seg bare noen nautiske mil fra angrepet med den norske kongefamilien og regjering om bord.
Operasjon Berlin – 22. januar – 22. mars 1941 – «Scharnhorst» og «Gneisenau» angrep allierte konvoier i Atlanteren. Skipene returnerte til den franske byen Brest etter å ha senket eller kapret 22 skip. «Scharnhorst» trengte en omfattende overhaling av dampkjelene. [1] Arkivert 19. juli 2019 hos Wayback Machine.
Brest – I perioden mars 1941 til februar 1942 lå «Scharnhorst» i Brest, og ble skadet av britiske flyangrep.
Operasjon Cerberus – 11. februar 1942 forlot «Scharnhorst» Brest sammen med «Gneisenau», krysseren «Prinz Eugen» og flere mindre skip, og klarte å seile gjennom Den engelske kanal og til tyske havner nesten uten motstand fra de allierte. Denne operasjonen er også kjent som «The Channel Dash».
Operasjon Sizilien – Angrep på Svalbard i september 1943 sammen med blant annet «Tirpitz».
Slaget ved Nordkapp – «Scharnhorst» ble senket den 26. desember 1943, ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Senkningen kom etter harde kamper med en britisk kampgruppe av skip. Kampgruppen hadde slagskipet HMS «Duke of York» i spissen. Britene kunne skyte ved hjelp av radar i den mørke polarnatta. Den norske torpedojageren «Stord» spilte en avgjørende rolle i den direkte kamphandlingen, og jageren gikk så nær «Scharnhorst» at mannskapet ombord de britiske fartøyer som deltok i operasjonen trodde de to skipene skulle kollidere. Under kampen ble «Scharnhorst» truffet flerfoldige ganger, blant annet med 12 torpedoer. Bare 36 mann av besetningen ble reddet, over 1 800 mann døde. Blant de døde var kommandant og kaptein Hintze, og kontreadmiral Bey. Slaget ved Nordkapp var forøvrig siste gang i Europa at slagskip hamret løs på hverandre med kanoner.
== Vrakfunn ==
I 2001 ble vraket av «Scharnhorst» funnet på ca. 300 meters dyp. Et team fra NRK Brennpunkt, i samarbeid med Sjøforsvaret og Forsvarets forskningsinstitutt i Horten, sto for funnet. Vraket ble filmet, og fjernsynsdokumentaren «Scharnhorsts siste reise» ble laget om «Scharnhorst» og det dramatiske sjøslaget i 1943.
== Eksterne lenker ==
(en) Scharnhorst (ship, 1936) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Scharnhorst – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NRK: Jakten på Hitlers slagkrysser
Tysk nettsted www.schlachtschiff.com med mer informasjon om «Scharnhorst»
Mer om operasjon Juno Arkivert 14. mai 2007 hos Wayback Machine.
Mer informasjon på engelsk om slagskipet «Scharnhorst»
Scharnhorst Class Arkivert 2. april 2006 hos Wayback Machine. | Gerhard Johann David von Scharnhorst (født 12. november 1755 i Bordenau, i dag Neustadt am Rübenberge, død 28. | 7,867 | 7,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABScharnhorst%C2%BB_(1936) | 2023-02-04 | «Scharnhorst» (1936) | ['Kategori:1936 i Tyskland', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1936', 'Kategori:Skip sluttseilt 1943', 'Kategori:Slagkryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagkryssere'] | «Scharnhorst» var en slagkrysser av Gneisenauklassen i den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig, oppkalt etter den prøyssiske generalen Gerhard von Scharnhorst.
Slagskipene i Gneisenauklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Den offisielle fortrengning oppga 26 000 tonn. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Marineverftet i Wilhelmshaven fikk kontrakt på bygging av «Scharnhorst» i januar 1934. Kjølen ble strukket en måned senere, men arbeidet ble stoppet. I juni 1935 ble kjølen strukket til et nytt og større skip som ble sjøsatt i oktober 1936. Utrustning og ferdigstilling foregikk fram til utgangen av 1938.
Skipet ble overlevert til Kriegsmarine i januar 1939, og drev med utprøving og trening i Østersjøen fram til sommeren da skipet returnerte til Wilhelmshaven for sluttutrustning og ombygging av baugen. Det ble også foretatt utskifting og modifisering av høytrykksrør i dampkjelene som ble et problem i hele skipets levetid.
I november 1939 dro «Scharnhorst» sammen med «Gneisenau» til farvannet mellom Island og Færøyene, der de senket det ombygde passasjerskipet HMS «Rawalpindi».
| «Scharnhorst» var en slagkrysser av Gneisenauklassen i den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig, oppkalt etter den prøyssiske generalen Gerhard von Scharnhorst.
Slagskipene i Gneisenauklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Den offisielle fortrengning oppga 26 000 tonn. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Marineverftet i Wilhelmshaven fikk kontrakt på bygging av «Scharnhorst» i januar 1934. Kjølen ble strukket en måned senere, men arbeidet ble stoppet. I juni 1935 ble kjølen strukket til et nytt og større skip som ble sjøsatt i oktober 1936. Utrustning og ferdigstilling foregikk fram til utgangen av 1938.
Skipet ble overlevert til Kriegsmarine i januar 1939, og drev med utprøving og trening i Østersjøen fram til sommeren da skipet returnerte til Wilhelmshaven for sluttutrustning og ombygging av baugen. Det ble også foretatt utskifting og modifisering av høytrykksrør i dampkjelene som ble et problem i hele skipets levetid.
I november 1939 dro «Scharnhorst» sammen med «Gneisenau» til farvannet mellom Island og Færøyene, der de senket det ombygde passasjerskipet HMS «Rawalpindi».
== Operasjoner ==
Operasjon Nordmark (18.–20. februar 1940 – «Scharnhorst», «Gneisenau», krysseren «Admiral Hipper» og flere destroyere ble sendt ut for å angripe engelske konvoier mellom Bergen og England, men fant ingen.
Operasjon Weserübung – angrepet på Danmark og Norge – kl 00:30 7. april 1940 forlot «Scharnhorst» og «Gneisenau» havn sammen med «Admiral Hipper» og 14 destroyere. «Hipper» og fire destroyere tok seg av Trondheim, mens resten fortsatte til Vestfjorden og Narvik. 9. april kom de i kamp med den britiske slagkrysseren HMS «Renown» sørvest for Lofoten og fikk inn to treff.
Operasjon Juno – 4. juni dro «Scharnhorst» sammen med bl.a. «Gneisenau» ut i Norskehavet for å bryte forsyningslinjene til de allierte styrkene som fremdeles kjempet i Nord-Norge. Den 8. juni senket de hangarskipet HMS «Glorious», og destroyerene HMS «Acasta» og HMS «Ardent» mellom Lofoten og Jan Mayen. «Scharnhorst» ble torpedert av «Acasta», og måtte ligge i havn for reparasjoner resten av året. Operasjon Juno sammenfalt med at de allierte styrkene trakk seg ut av Norge, og krysseren HMS «Devonshire» befant seg bare noen nautiske mil fra angrepet med den norske kongefamilien og regjering om bord.
Operasjon Berlin – 22. januar – 22. mars 1941 – «Scharnhorst» og «Gneisenau» angrep allierte konvoier i Atlanteren. Skipene returnerte til den franske byen Brest etter å ha senket eller kapret 22 skip. «Scharnhorst» trengte en omfattende overhaling av dampkjelene. [1] Arkivert 19. juli 2019 hos Wayback Machine.
Brest – I perioden mars 1941 til februar 1942 lå «Scharnhorst» i Brest, og ble skadet av britiske flyangrep.
Operasjon Cerberus – 11. februar 1942 forlot «Scharnhorst» Brest sammen med «Gneisenau», krysseren «Prinz Eugen» og flere mindre skip, og klarte å seile gjennom Den engelske kanal og til tyske havner nesten uten motstand fra de allierte. Denne operasjonen er også kjent som «The Channel Dash».
Operasjon Sizilien – Angrep på Svalbard i september 1943 sammen med blant annet «Tirpitz».
Slaget ved Nordkapp – «Scharnhorst» ble senket den 26. desember 1943, ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Senkningen kom etter harde kamper med en britisk kampgruppe av skip. Kampgruppen hadde slagskipet HMS «Duke of York» i spissen. Britene kunne skyte ved hjelp av radar i den mørke polarnatta. Den norske torpedojageren «Stord» spilte en avgjørende rolle i den direkte kamphandlingen, og jageren gikk så nær «Scharnhorst» at mannskapet ombord de britiske fartøyer som deltok i operasjonen trodde de to skipene skulle kollidere. Under kampen ble «Scharnhorst» truffet flerfoldige ganger, blant annet med 12 torpedoer. Bare 36 mann av besetningen ble reddet, over 1 800 mann døde. Blant de døde var kommandant og kaptein Hintze, og kontreadmiral Bey. Slaget ved Nordkapp var forøvrig siste gang i Europa at slagskip hamret løs på hverandre med kanoner.
== Vrakfunn ==
I 2001 ble vraket av «Scharnhorst» funnet på ca. 300 meters dyp. Et team fra NRK Brennpunkt, i samarbeid med Sjøforsvaret og Forsvarets forskningsinstitutt i Horten, sto for funnet. Vraket ble filmet, og fjernsynsdokumentaren «Scharnhorsts siste reise» ble laget om «Scharnhorst» og det dramatiske sjøslaget i 1943.
== Eksterne lenker ==
(en) Scharnhorst (ship, 1936) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Scharnhorst – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NRK: Jakten på Hitlers slagkrysser
Tysk nettsted www.schlachtschiff.com med mer informasjon om «Scharnhorst»
Mer om operasjon Juno Arkivert 14. mai 2007 hos Wayback Machine.
Mer informasjon på engelsk om slagskipet «Scharnhorst»
Scharnhorst Class Arkivert 2. april 2006 hos Wayback Machine. | Scharnhorst kan bety: | 7,868 | 7,868 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laiv | 2023-02-04 | Laiv | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rollespill', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teater'] | Laiv eller levende rollespill er en form for improvisert dramatisering. Det er normalt ikke tilskuere, publikum deltar i stedet aktivt gjennom å spille en rolle, en fiktiv person de later som de er gjennom hele spillets varighet.
Betegnelsen laiv er en fornorskning av ordet «live» i det britiske uttrykket live role-playing (LRP), (eventuelt det amerikanske live-action role-playing (LARP)).
Det er vanlig å avklare rammene for både rollene, samspillet og miljøet før spillet starter. Ofte er rollene og miljøet beskrevet av laivmakerne - laivens arrangører, men spillets videre utvikling følger gjerne først og fremst fra spillernes improvisasjon.
Hensikten med laiv er spillerens egen opplevelse. Det kan sammenlignes med å leve ut en film sammen med alle aktørene i filmen, eller å kunne klatre inn i et kunstverk og bli en integrert del av verket, der kunstopplevelsen, tolkningen og utøvelsen smelter sammen til et dynamisk hele. Både bevegelse, tale, kroppsspråk, lukt og alle mulige sanselige input, kroppskontakt, kostymer og scenografi, arkitektur og tradisjonelle kulturuttrykk (musikk, dans, eventyrfortelling, skulpturer), brukes for å skape og å spille ut miljø og roller.
Nordisk laiv skiller seg på mange måter fra amerikansk og britisk laiv. Blant de viktigste forskjellene er at nordisk laiv legger langt mindre vekt på spillregler enn angloamerikansk laiv, og at nordisk laiv som regel prioriterer miljø og rollespill over slåsskamp og «action», og ofte vektlegger innlevelse og uavbrutt rollespill.
Laivmiljøet er internasjonalt, og laivere fra norden har arrangert laiver med deltakere fra f.eks. Hviterussland og Palestina, og vice versa. Den nordiske laivkonferansen "Knutepunkt" er et samlingssted hvor det årlig samles opptil flere hundre laivere til debatter, foredrag og workshops, med et hovedfokus på nordisk laiv.
| Laiv eller levende rollespill er en form for improvisert dramatisering. Det er normalt ikke tilskuere, publikum deltar i stedet aktivt gjennom å spille en rolle, en fiktiv person de later som de er gjennom hele spillets varighet.
Betegnelsen laiv er en fornorskning av ordet «live» i det britiske uttrykket live role-playing (LRP), (eventuelt det amerikanske live-action role-playing (LARP)).
Det er vanlig å avklare rammene for både rollene, samspillet og miljøet før spillet starter. Ofte er rollene og miljøet beskrevet av laivmakerne - laivens arrangører, men spillets videre utvikling følger gjerne først og fremst fra spillernes improvisasjon.
Hensikten med laiv er spillerens egen opplevelse. Det kan sammenlignes med å leve ut en film sammen med alle aktørene i filmen, eller å kunne klatre inn i et kunstverk og bli en integrert del av verket, der kunstopplevelsen, tolkningen og utøvelsen smelter sammen til et dynamisk hele. Både bevegelse, tale, kroppsspråk, lukt og alle mulige sanselige input, kroppskontakt, kostymer og scenografi, arkitektur og tradisjonelle kulturuttrykk (musikk, dans, eventyrfortelling, skulpturer), brukes for å skape og å spille ut miljø og roller.
Nordisk laiv skiller seg på mange måter fra amerikansk og britisk laiv. Blant de viktigste forskjellene er at nordisk laiv legger langt mindre vekt på spillregler enn angloamerikansk laiv, og at nordisk laiv som regel prioriterer miljø og rollespill over slåsskamp og «action», og ofte vektlegger innlevelse og uavbrutt rollespill.
Laivmiljøet er internasjonalt, og laivere fra norden har arrangert laiver med deltakere fra f.eks. Hviterussland og Palestina, og vice versa. Den nordiske laivkonferansen "Knutepunkt" er et samlingssted hvor det årlig samles opptil flere hundre laivere til debatter, foredrag og workshops, med et hovedfokus på nordisk laiv.
== Historie ==
Selv om laiv er et relativt nytt fenomen, har det eksistert mange lignende former opp gjennom historien – blant annet i form av det greske urteateret, hoffspill fra 1700-tallet, Commedia del'Arte, Reenactment, Society of Creative Anachronism og ulike former for improvisert teater. Eksperimentelle teaterformer, som «environmental theatre» og noen typer «interaktivt teater», har såpass mye til felles med laiv at det bare er konteksten som skiller dem fra hverandre.
=== 1990-tallet: de første norske laivene ===
Aktiviteten laiv har ingen offisiell start-dato, men ble oppfunnet mange forskjellige steder uavhengig av hverandre. Det som binder de forskjellige laiv-tradisjonene sammen, og skiller dem fra eksperimentelt teater, er at laiv-tradisjonene alle ble startet med inspirasjon i bordrollespill. Det tok ofte år før de forskjellige utøvergruppene ble klar over at de ikke var de eneste som drev med laiv. I USA ble den første registrerte laiven avholdt i 1977, i Storbritannia i 1982. De første norske laivene ble avholdt, uavhengig av hverandre, i Oslo og Trondheim i 1989. I Norge var de fleste tidlige laivene satt til et Fantasy/Middelalder-miljø.
=== 2000-tallet: samfunnskritikk og nye sjangere ===
Mot slutten av 90-tallet portretterte Kybergenesis (1997) en autoritær fremtidsdystopi og utfordret med dette både sjangere og formålet med laiv. Samme år ble konferansen Knutepunkt avholdt for første gang. Denne konferansen har vært avholdt årlig siden, og er en viktig møteplass for utvikling og nytenkning i nordisk laiv.
Utover 2000-tallet ble stadig mer utbredt med laiver i andre sjangere enn fantasy, som historiske laiver, samtidsorienterte laiver og laiver satt til andre fiktive univers. Laiven 1942 (2000) satte en ny standard for storskala historiske laiver, da et helt bygdesamfunn ble iscenesatt på Herdla utenfor Bergen.
Flere laiver satte seg også som målsetting å stille spørsmål ved samfunnet vi lever i, for eksempel laiven (2001) tok opp behandlingen av asylsøkere og laiven PanoptiCorps som i 2003 ironiserte over moderne PR-byråer.
Laiv i Norge tok en ny plass i offentligheten med laiven AmerikA (2000), en laiv som iscenesatte et lite samfunn på en diger søppelfylling bygget opp på Youngstorget i Oslo. Her var det også mulig for forbipasserende å ta del i en kortere periode som turister på "slumming", eller å være en ren tilskuer fra Youngstorgets basar.
=== 2010-tallet: kortlaiver, festivaler og større kommersielle aktører ===
Mot slutten av 2000-tallet oppstod det en bølge av laiver med enklere scenografi og kortere varighet som kunne spilles innendørs. Laivene hentet blant annet inspirasjon fra filmen Dogville, og tok i bruk tape for å markere vegger i stedet for å bruke vanlig scenografi. Dette førte ikke bare til betydelig enklere produksjoner, men også til en annen spillespill med økt transparens. Bruken av black boxer som spillokaler ga nye muligheter for bruk av lys, lyd og rekvisitter.
De første årene på 2010-tallet ble det også etablert flere festivaler rundt om i Norden som ga en ny arena for å spille laiver. De fleste av disse festivalene satte 4 timer som maksimal varighet for en laiv, noe som førte til at det ble mer vanlig å designe laiver med en varighet på 4 timer eller mindre. Den første norske laivfestivalen var Grenselandet, som første gang ble avholdt i 2010 og som arrangeres årlig i Oslo. I 2014 ble også Spillerom etablert, en festival/konferanse som rullerer mellom flere norske byer.
Selv om korte laiver fikk fotfeste på 2010-tallet, arrangeres det også laiver i det klassiske flerdagersformatet.
Denne perioden har også gitt plass til "firmaer" som arrangerer laiver i større skala, ofte karakterisert med spektakulære laivområder (eksempler er ekte slagskip, eller slott), større antall deltakere og relativt høy deltakeravgift.
== Utbredelse ==
I Norge finnes det frivillig baserte laivforeninger og arrangørgrupper i de fleste større byer. Disse tilhører som regel et uformelt nettverk av aktive «laivere». Det er ikke uvanlig at en arrangørgruppe settes sammen kun for å arrangere en enkelt laiv for deretter å oppløses etter laiven, men det finnes også foreninger med varig drift.
=== Nasjonale organisasjoner som befatter seg med laiv ===
Ravn var opprinnelig en arrangørgruppe med utviklet seg etter hvert som et nasjonal interesseorgan som bl.a. representerte laivere i f.eks Norsk Teaterråd. Norsk Teaterråd ble nedlagt i 2015, men Ravn er fortsatt en organisasjon som støtter opp under laiv og laivrelatert aktivitet i Norge.
Fantasiforbundet er en organisasjon som har en tilknytning til flere større laivrelaterte prosjekter. Prosjektene utføres av selvstendige prosjektgrupper som selv velger å tilknytte seg forbundet. Blant annet Grenselandet, Knutepunkt i Norge og Playing the Learning Game (The Larpwriter Summer School) er prosjekter med tilknytning til Fantasiforbundet.
Hyperion er en paraplyorganisasjon for ulike former for fritidsaktiviteter. Enkelte laivforeninger med varig drift er medlem her.
== Utstyr ==
Flere typer laiv benytter seg av kostymer og effekter for å fremme en illusjon i den respektive settingen.
Til forskjell fra teater, der skuespillerne kun skal bruke kostymene på en scene i korte perioder av gangen, kan laivdeltakerne bruke kostymene sine til normale gjøremål over lengre tid så lenge laiven foregår. Klærne kan bygge opp under settingen laiven er i, på samme måte som teater- og filmkostymer bygger opp under settingen stykket er lagt til. Det stilles forskjellige krav til typen av eller kvaliteten på kostymer, avhengig av laiven. Noen laiver stiller ganske høye krav til autentisitet eller gjennomføring, andre har ganske lave eller ingen krav. For korte laiver er det vanligvis tilstrekkelig å stille i nøytrale klær (f.eks svart eller grå bukse og t-skjorte). På festivaler eller laiver der spillerne kan droppe in er det som regel ingen krav til medbragt kostyme, ev. kan arrangørene stille med de effekter som laiven krever.
Klær og utstyr som passer inn i den genren laiven er satt i er ofte påkrevd. Noen ganger tar man i bruk spesielle rekvisitter for å simulere handlinger som ellers ville være farlige. F.eks i middelalder/fantasy-setting er det normalt å utstyre seg med våpen laget av lateks og skumgummi, for å ha mulighet til å simulere kamp uten fare for skader. På laiver i andre settinger kan teaterrekvisitter simulere alt fra fungerende sentralbord og telefoner til "magiske" gjenstander.
== Teori og forskning ==
På slutten av 1990-tallet ble det eksperimentert med forskjellige teknikker for å forandre på laiv fra det flere oppfattet som tradisjonell fantasy.
=== Skjebnespill ===
En av tingene som dukket opp var «skjebnespill», en form for laiv der man i stedet for å få roller med vage hint om oppgaver og gjøremål (såkalte «plott») fikk skjebner, det vil si at man skulle gjøre en bestemt ting på en bestemt dag. Dette gjorde karakterene i mindre grad frie enn før, men også i større grad skape godt samspill med andre. Den første skjebnelaiven het «Moirais vev», og var satt til fortellingen om Orfeus i underverdenen. Dette var en streng skjebnelaiv, mens senere skjebnelaiver har vært mer frie og åpnet for improvisasjon.
=== Laivteori ===
Det er i liten grad utført akademisk forskning på laiv, men det finnes likevel mye teori skrevet av aktive laivutøvere. Tekstene er i hovedsak publisert på diverse nettbaserte diskusjonsfora men også på private nettsider. I forbindelse med den nordiske laivkonferansen Knutepunkt har det ved flere anledninger blitt utgitt en samling laivteoretiske tekster i form av en bok eller hefte, på norsk kalt «Knuteboka». Noen av disse finnes i elektronisk versjon (se litteraturliste under).
=== Akademisk arbeid ===
Geir-Tore Brenne leverte i 2005 en hovedfagsoppgave ved Institutt for Sosiologi og samfunnsgeografi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo, med tittel «Making and maintaining frames - A study of metacommunication in laiv play». Oppgaven er tilgjengelig på nett.
=== Noen eksempler på norsk laivteori ===
Den norske zoologen Petter Bøckman har tilpasset The Threefold Model til å passe den nordiske laivtradisjonen. Adapsjonen kalles The Three Way Model. Tilpassingen er i noen kretser vurdert å være kontroversiell.
Lars Wingård har skrevet flere artikler, bl.a. en eksamensoppgave i dramapedagogikk; Hvorfor bør man laive, og kan man gjøre det på skolen?
Magnus Lie Hetland har skrevet artikkelen Hva er en god «laiv»?
== Se også ==
Darkon – Amerikansk film om laiv
Den lekande människan – Svensk dokumentar om laiv
Hyperion – Norsk Forbund for Fantastiske Fritidsinteresser – noen medlemsforeninger driver blant annet med laiv
Improvisasjon
Reenactment
Rollespill – ikke-levende rollespill
== Referanser ==
== Litteratur ==
Om laivHanne Grasmo, «Levende rollespill – LAIV», Gyldendal Fakta, Gjøvik 1998, ISBN 82-05-25171-1LaivteoriMorten Gade, Line Thorup og Mikkel Sander (Red.): As Larp Grows Up. Knudepunkt 2003. ISBN 87-989377-0-7. (På nett) https://web.archive.org/web/20060718051716/http://www.laivforum.dk/kp03_book/
Markus Montola og Jaakko Stenros (Red.): Beyond Role and Play. Solmukohta 2004. ISBN 952-91-6842-X. (På nett) https://web.archive.org/web/20060615144314/http://www.ropecon.fi/brap/
Petter Bøckman og Ragnhild Hutchison (Red.): Dissecting Larp. Knutepunkt 2005. ISBN 82-997102-0-0 (print) ISBN 82-997102-1-9 (På nett) https://web.archive.org/web/20060209132523/http://knutepunkt.laiv.org/
Thorbiörn Fritzon og Tobias Wrigstad (Red.): Role, Play, Art—Collected Experiences of Role-Playing. Knutpunkt 2006. ISBN 91-631-8853-8. (På nett) http://jeepen.org/kpbook/
Jesper Donnis, Morten Gade og Line Thorup (Red.): lifelike. Knudepunkt 2007. ISBN 978-87-989377-1-5. (På nett og print) https://web.archive.org/web/20070314102705/http://www.liveforum.dk/kp07book/
Jaakko Stenros og Markus Montola (Red.): Playground Worlds. Solmukohta 2008. ISBN 978-952-92-3579-7 (print) ISBN 978-952-92-3580-3 (pdf)
Matthijs Holter, Eirik Fatland & Even Tømte (eds.): Larp, the Universe and Everything. Knutepunkt 2009. ISBN 978-82-997102-2-0 https://web.archive.org/web/20090411184447/http://knutepunkt.laiv.org/2009/book/
Marit Styx Andersen (Hvilen): Laiv - Et mulig virkemiddel i historieundervisningen. Masteroppgave om laiv. https://www.duo.uio.no/handle/10852/40549
== Eksterne lenker ==
Amor Fati – Samleside for artikler relatert til laivteori, ideologi og forskning.
Laiv.org Norsk portal og ressurssted om laiv. Norges største og eldste. Privat og uavhengig drevet.
LaivForum.net – Norsk nettforum om laiv. Norges største og eldste. Privat og uavhengig drevet.
Fantasiforbundet - Norsk prosjektbasert kulturorganisasjon som jobber mye med laiv.
Hyperion - Norsk Forbund for Fantastiske Fritidsinteresser. Støtter laivprosjekter.
LARPA – Live Action Role Players Association
Morigel – Trondheimsbasert nettside med tekster om laiv. Privat drevet.
Organisasjonen Landsbyen – Organisasjon som bygger en livelandsby i Trøndelag.
Prolaiv – Laivforum med chat, drevet av forening i Drammen. Prolaiv driver også en laiv-landsby i Østfold. | Laiv eller levende rollespill er en form for improvisert dramatisering. Det er normalt ikke tilskuere, publikum deltar i stedet aktivt gjennom å spille en rolle, en fiktiv person de later som de er gjennom hele spillets varighet. | 7,869 | 7,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mads_Wiel | 2023-02-04 | Mads Wiel | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1835', 'Kategori:Fødsler 18. mars', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Norske handelsfolk', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mads Truelsen Wiel (født 18. mars 1791 i Fredrikshald, død 25. november 1835) var en norsk handelsmann og industrigründer.
Mads Wiels far var en velstående kjøpmann, skogeier, trelasthandler, sagbrukeier og skipsreder, og sønnen arvet en omfattende forretningvirksomhet bare 16 år gammel: en stor bygård, løkker, sjøbu, arbeiderbrakker og mindre husværer, lastetomter, sagbruk, møller, gårder og to skip, samt et repslageri og et tobakkspinneri.
I 1812 dro Mads Wiel til København. Der fikk han høre at det gjeldende importforbudet på bomull skulle oppheves. Straks etter kontaktet han mekanikeren og industrispionen Charles Axel Nordberg og bestilte et komplett bomullspinneri og noen vevemaskiner. I 1814 forsøkte Wiel å frakte maskineriet til Norge med sitt eget skip, men skipet og lasten ble konfiskert av svenskene. Først i 1815 kom produksjonen ved bomullsspinneriet i Tistedal/Tistedalen i gang, men da også med kongelig privilegium fra den nye unionskongen i Sverige. Spinneriet blir regnet som den første mekaniske industrivirksomheten i Norge. De første årene ble maskinen drevet med mekanisk kraftoverføring fra Tistafossen. Senere ble det elektrifisert. Spinneriet ble lagt ned i 1971.
Wiel tjente aldri mye penger på industriproduksjonen. Markedet var ennå ikke modent for industriprodukter, og driften lå ofte nede i de første årene.
Wiel var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner.
| Mads Truelsen Wiel (født 18. mars 1791 i Fredrikshald, død 25. november 1835) var en norsk handelsmann og industrigründer.
Mads Wiels far var en velstående kjøpmann, skogeier, trelasthandler, sagbrukeier og skipsreder, og sønnen arvet en omfattende forretningvirksomhet bare 16 år gammel: en stor bygård, løkker, sjøbu, arbeiderbrakker og mindre husværer, lastetomter, sagbruk, møller, gårder og to skip, samt et repslageri og et tobakkspinneri.
I 1812 dro Mads Wiel til København. Der fikk han høre at det gjeldende importforbudet på bomull skulle oppheves. Straks etter kontaktet han mekanikeren og industrispionen Charles Axel Nordberg og bestilte et komplett bomullspinneri og noen vevemaskiner. I 1814 forsøkte Wiel å frakte maskineriet til Norge med sitt eget skip, men skipet og lasten ble konfiskert av svenskene. Først i 1815 kom produksjonen ved bomullsspinneriet i Tistedal/Tistedalen i gang, men da også med kongelig privilegium fra den nye unionskongen i Sverige. Spinneriet blir regnet som den første mekaniske industrivirksomheten i Norge. De første årene ble maskinen drevet med mekanisk kraftoverføring fra Tistafossen. Senere ble det elektrifisert. Spinneriet ble lagt ned i 1971.
Wiel tjente aldri mye penger på industriproduksjonen. Markedet var ennå ikke modent for industriprodukter, og driften lå ofte nede i de første årene.
Wiel var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Mads Wiel fra Norsk biografisk leksikon | thumb|[[Kongegården i Halden midt på tegningen. Wiel fikk bygget huset som bolig i 1820. | 7,870 | 7,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seiner_Majest%C3%A4t_Schiff | 2023-02-04 | Seiner Majestät Schiff | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Tysklands forsvar', 'Kategori:Ungarns forsvar', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Østerrikes forsvar'] | Forkortelsen S.M.S. eller SMS står for Seiner Majestät Schiff og ble benyttet om skip i den keiserlige tyske marine og i Østerrike-Ungarns marine. Kan sammenliknes med det britiske HMS (His/Her Majesty's Ship) og det norske KNM. | Forkortelsen S.M.S. eller SMS står for Seiner Majestät Schiff og ble benyttet om skip i den keiserlige tyske marine og i Østerrike-Ungarns marine. Kan sammenliknes med det britiske HMS (His/Her Majesty's Ship) og det norske KNM. | Forkortelsen S.M. | 7,871 | 7,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/KNM_%C2%ABHelge_Ingstad%C2%BB_(F313) | 2023-02-04 | KNM «Helge Ingstad» (F313) | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fregatter', 'Kategori:Skip bygget i Spania', 'Kategori:Skip fra 2007', 'Kategori:Skipsvrak'] | KNM «Helge Ingstad» (F 313) var en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen, navngitt etter oppdageren Helge Ingstad, og ble overlevert fra verftet Navantia i Spania i 2009.
Fregatten sank i Hjeltefjorden i 2018 etter en skipskollisjon, i ettertid kjent som «Helge Ingstad»-ulykken. Den ble deretter hevet og nødreparert, skipet til kai på Hanøytangen på Askøy, hvor den ble ferdig hugget opp i februar 2022.
| KNM «Helge Ingstad» (F 313) var en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen, navngitt etter oppdageren Helge Ingstad, og ble overlevert fra verftet Navantia i Spania i 2009.
Fregatten sank i Hjeltefjorden i 2018 etter en skipskollisjon, i ettertid kjent som «Helge Ingstad»-ulykken. Den ble deretter hevet og nødreparert, skipet til kai på Hanøytangen på Askøy, hvor den ble ferdig hugget opp i februar 2022.
== Overlevering og oppdrag ==
Fregatten ble overlevert 29. september 2009 fra verftet Navantia i Ferrol i Spania til Sjøforsvaret ved Forsvarets logistikkorganisasjon. Fartøyet var nummer fire i serien av fem som i perioden 2006–2011 ble overlevert til Sjøforsvaret. Da fregatten ble anskaffet var prisen rundt 3,78 milliarder kroner.Fra desember 2013 til mai 2014 deltok KNM «Helge Ingstad» i uttransportering av kjemiske våpen fra Syria i operasjonen RECSYR.Fregattens siste oppdrag var som deltaker i NATOs stående maritime styrke 1.
== Skjebne ==
Den 8. november 2018 kolliderte fregatten med tankskipet «Sola TS» og sank nær land i Hjeltefjorden i Hordaland.Den 2. mars 2019 ble den havarerte fregatten hevet, satt på en lekter, og fraktet til Haakonsvern, hvor den ankom 3. mars 2019.I perioden 3. mars 2019 til 10. april ble det utført midlertidige reparasjoner slik at fartøyet kunne sjøsettes igjen. Den ble 3. juni 2019 slept til Ågotnes der den ligger til kai i påvente av hogging etter at regjeringen i juni 2019 besluttet at skipet ikke vil bli istandsatt. I juli 2020 ble vraket lagt ut på anbud for opphugging. I januar 2021 ble oppdraget tildelt Norscrap West AS, og fregatten var ferdig hugget opp et drøyt år senere.Forsvarsmateriell donerte en rekke deler til Forsvarsmuseet som skal stilles ut for besøkende. Blant annet har en mannskapslugar blitt tatt ut og bevart. En gassturbin skal blant annet brukes til undervisningsformål i Forsvaret.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forsvarets hjemmeside for Fridtjof Nansen-klassen Arkivert 2. juli 2019 hos Wayback Machine.
Omtale i Maritimt Magasin | KNM er forkortelse for Kongelig Norsk Marine og betegnet enheter tilhørende Marinen. | 7,872 | 7,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helse,_milj%C3%B8_og_sikkerhet | 2023-02-04 | Helse, miljø og sikkerhet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Entreprise- og bygningsrett', 'Kategori:Helse, miljø og sikkerhet'] | Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er en samlebetegnelse på arbeid med helsevern, miljøvern, arbeidsmiljø, sikkerhet og trygghet for ansatte og brukere. Tilrettelegging for HMS skal forebygge skader og miljøforstyrrelser, sikre virksomheters ansatte et sunt arbeidsmiljø, og sikre beboere og brukere av bygg og anlegg et godt ute- og innemiljø.
| Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er en samlebetegnelse på arbeid med helsevern, miljøvern, arbeidsmiljø, sikkerhet og trygghet for ansatte og brukere. Tilrettelegging for HMS skal forebygge skader og miljøforstyrrelser, sikre virksomheters ansatte et sunt arbeidsmiljø, og sikre beboere og brukere av bygg og anlegg et godt ute- og innemiljø.
== Norge ==
Plan- og bygningsloven påbyr å ta hensyn til helse, miljø og sikkerhet under myndighetenes planlegging av arealbruk, ved tillatelser til byggearbeid og i tekniske krav til nybygg, anlegg og andre tiltak.
Alle virksomheter skal arbeide systematisk med HMS i henhold til Forskrift om Systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter Internkontrollforskriften)
eller Rammeforskriften (petroleumsvirksomheten).
For HMS på bygge- og anleggsplasser gjelder byggherreforskriften som er fastsatt med hjemmel i arbeidsmiljøloven. I denne forskriften brukes betegnelsen sikkerhet, helse og arbeidsmiljø med forkortelsen SHA.
For offentlige anskaffelser over kr 100.000,- eksklusive merverdiavgift, skal tilbyderne inngi en skriftlig og underskrevet HMS egenerklæring der de skal bekrefte at de vil følge HMS-reglene.
=== HMS-kort ===
Et HMS-kort er et offisielt HMS-kort til bruk i bygg, anleggs og renholdsbransjen i Norge. Alle som arbeider i bygge, anlegg og renholdsbransjen i Norge må ha kortet. For å kunne bestille kort må firmaet være registrert i Brønnøysundregistrene og de ansatte være registrert NAV Aa-registeret.HMS Kortet produseres og distribueres på vegne av Arbeidstilsynet. Forskriften om identiteskort i bygge- og anleggsnæringen ble fastsatt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet 30. mars 2007 og trådte i kraft 1. januar 2008. Hensikten med ordningen er å få en effektiv kontroll med helse, miljø og sikkerhet for de ansatte og å bidra til mer seriøsitet i byggebransjen.
=== HMS-konferanser ===
Offshoreleverandørenes hms-konferanse
Sikkerhetsforums årskonferanse
HMS-konferansen i Kristiansund
Kristiansand-konferansen (Boring og brønn)
NTNUs Sikkerhetsdagene ved NTNU
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av hms-ingeniør
HMS-etatene i Norge
Oljeindustriens Kompetanseportal (HMS)
HMS-regelverket i petroleumsvirksomheten innenfor Oljedirektoratets (OD)s og Petroleumstilsynets (Ptil)s myndighetsområde
Arbeidstilsynets HMS side
IT støtte verktøy for HMS Arkivert 2. januar 2012 hos Wayback Machine.
Arbeidsmiljø på flerkulturelle arbeidsplasser Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. | Forkortelsen HMS kan bety: | 7,873 | 7,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABGneisenau%C2%BB_(1934) | 2023-02-04 | «Gneisenau» (1934) | ['Kategori:1936 i Tyskland', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1936', 'Kategori:Skip sluttseilt 1945', 'Kategori:Slagkryssere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske slagkryssere'] | «Gneisenau» var en tysk slagkrysser oppkalt etter den prøyssiske feltmarskalken August Wilhelm von Gneisenau. Kjølen ble strukket i februar 1934 og «Gneisenau» ble satt i tjeneste i mai 1938.
Slagskipene i Scharnhorstklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Sammen med «Scharnhorst» deltok «Gneisenau» i Operasjon Weserübung, invasjonen av Norge i april 1940. De returnerte til Tyskland 11-12. april hvor «Gneisenau» ble reparert på grunn av skader den fikk i en trefning med slagkrysseren «Renown» den 9. april. I juni 1940 var de igjen i nordnorske farvann hvor de den 8. juni senket det britiske hangarskipet HMS «Glorious» som hadde evakuert allierte flystyrker fra Bardufoss flystasjon da den allierte ekspedisjonsstyrken trakk seg ut fra Narvik/Harstad-området. Den norske kongen, kronprinsen og regjeringen passerte dette slaget litt lengre ut til havs, uoppdaget, ombord i krysseren «Devonshire».
«Gneisenau» opererte i andre verdenskrig mye ved norskekysten. I februar 1942 ble skipet angrepet av britiske fly ved havn i Kiel, skadene ble så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste. Våpen og utstyr ble fjernet og skroget ble omgjort til blokkskip. Hovedskytset på «Gneisenau» – ni 28 cm kanoner, fordelt på tre trippeltårn – ble fordelt til forskjellige befestningsanlegg. Det fremste tårnet (Anton) ble stykket opp og de tre kanonene ble plassert blant annet på Hoek van Holland. Det midterste tårnet (Bruno) havnet på Fjell festning utenfor Bergen, mens det bakerste (Caesar) ble montert på Austrått fort i Ørland. Etter krigen tok Kystartilleriet over anlegget på Austrått som var operativt fram til 1977. Anlegget er idag museum som er åpent om sommeren.
«Gneisenau» ble sprengt den 27. mars 1945 ved Gotenhafen i Øst-Preussen (Gdynia i Polen). Den røde armé nærmet seg byen og skipet ble brukt til å stenge havnen. I perioden 1947 til 1951 ble «Gneisenau» hugget opp til skrapmetall.
| «Gneisenau» var en tysk slagkrysser oppkalt etter den prøyssiske feltmarskalken August Wilhelm von Gneisenau. Kjølen ble strukket i februar 1934 og «Gneisenau» ble satt i tjeneste i mai 1938.
Slagskipene i Scharnhorstklassen var de første skipene i den tyske marinen som kunne bygges i henhold til den tysk-britiske flåteoverenskomsten. Våpenutrustningen valgte man å begrense av politiske grunner. Begge panserskipene fikk 28 cm kanoner.
Sammen med «Scharnhorst» deltok «Gneisenau» i Operasjon Weserübung, invasjonen av Norge i april 1940. De returnerte til Tyskland 11-12. april hvor «Gneisenau» ble reparert på grunn av skader den fikk i en trefning med slagkrysseren «Renown» den 9. april. I juni 1940 var de igjen i nordnorske farvann hvor de den 8. juni senket det britiske hangarskipet HMS «Glorious» som hadde evakuert allierte flystyrker fra Bardufoss flystasjon da den allierte ekspedisjonsstyrken trakk seg ut fra Narvik/Harstad-området. Den norske kongen, kronprinsen og regjeringen passerte dette slaget litt lengre ut til havs, uoppdaget, ombord i krysseren «Devonshire».
«Gneisenau» opererte i andre verdenskrig mye ved norskekysten. I februar 1942 ble skipet angrepet av britiske fly ved havn i Kiel, skadene ble så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste. Våpen og utstyr ble fjernet og skroget ble omgjort til blokkskip. Hovedskytset på «Gneisenau» – ni 28 cm kanoner, fordelt på tre trippeltårn – ble fordelt til forskjellige befestningsanlegg. Det fremste tårnet (Anton) ble stykket opp og de tre kanonene ble plassert blant annet på Hoek van Holland. Det midterste tårnet (Bruno) havnet på Fjell festning utenfor Bergen, mens det bakerste (Caesar) ble montert på Austrått fort i Ørland. Etter krigen tok Kystartilleriet over anlegget på Austrått som var operativt fram til 1977. Anlegget er idag museum som er åpent om sommeren.
«Gneisenau» ble sprengt den 27. mars 1945 ved Gotenhafen i Øst-Preussen (Gdynia i Polen). Den røde armé nærmet seg byen og skipet ble brukt til å stenge havnen. I perioden 1947 til 1951 ble «Gneisenau» hugget opp til skrapmetall.
== Litteratur ==
Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Scharnhorst-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Bonn 1991, ISBN 3-7637-5892-5
== Eksterne lenker ==
(en) Gneisenau (ship, 1936, Kiel) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gneisenau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Tysk nettsted www.schlachtschiff.com med mer informasjon om Gneisenau
Scharnhorst Class Arkivert 2. april 2006 hos Wayback Machine.
Austrått Fort | Gneisenau, tysk navn brukt på personer og skip: | 7,874 | 7,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5ler_(Innlandet) | 2023-02-04 | Våler (Innlandet) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Våler i Hedmark'] | Se Våler (Østfold) for kommunen i Viken med samme navn
Våler er en kommune i Solør i Innlandet. Den grenser i nord mot Elverum, i øst mot Trysil og Sverige, i sør mot Åsnes og i vest mot kommunene Stange og Løten.
Etter innførelsen av formannskapsloven i Norge, i 1837, var Våler en del av storkommunen Hof. I 1848 ble Åsnes utskilt som egen kommune, med Våler som en del av denne. Videre ble Våler en selvstendig kommune i 1854, etter sterk innsats fra blant annet stortingsmann Christian Svenkerud.
Kommunen ligger lengst nord i distriktet Solør, og kalles derfor ofte Våler i Solør. Solør omfatter området mellom byene Kongsvinger og Elverum, bestående av kommunene Våler, Åsnes og Grue, og er en del av Glåma-dalføret. Området øst i Solør, i grensetraktene mot Sverige, er kjent som en del av Finnskogen. Denne delen av kommunen refereres da også til som Våler Finnskog.
| Se Våler (Østfold) for kommunen i Viken med samme navn
Våler er en kommune i Solør i Innlandet. Den grenser i nord mot Elverum, i øst mot Trysil og Sverige, i sør mot Åsnes og i vest mot kommunene Stange og Løten.
Etter innførelsen av formannskapsloven i Norge, i 1837, var Våler en del av storkommunen Hof. I 1848 ble Åsnes utskilt som egen kommune, med Våler som en del av denne. Videre ble Våler en selvstendig kommune i 1854, etter sterk innsats fra blant annet stortingsmann Christian Svenkerud.
Kommunen ligger lengst nord i distriktet Solør, og kalles derfor ofte Våler i Solør. Solør omfatter området mellom byene Kongsvinger og Elverum, bestående av kommunene Våler, Åsnes og Grue, og er en del av Glåma-dalføret. Området øst i Solør, i grensetraktene mot Sverige, er kjent som en del av Finnskogen. Denne delen av kommunen refereres da også til som Våler Finnskog.
== Geografi ==
Våler kommune er preget av store skoger og jordbruksarealer, og jord- og skogbruk er de viktigste næringsveiene. Våler er blant landets store skogkommuner og nær 90% av kommunens samlede areal er dekket av skog.
=== Klima ===
Våler har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.
== Historie ==
=== Steinalderen ===
Man vet ikke med sikkerhet når de første mennesker bosatte seg i Våler, men man regner med at det først skjedde mot slutten av yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.). Man har funnet redskaper av flintstein, som er datert til ca. 2000 f.Kr. Flintstein er ikke naturlig forekommende i området, og må derfor ha fulgt handelsveiene sørfra.
De første menneskene som streifet rundt i skogene i Våler levde hovedsakelig av jakt og fiske. Selv om folk i bygdene rundt Mjøsa allerede hadde husdyr og dyrket korn, tok det noe lenger tid før folk ble fastboende her.
=== Førkristen tid ===
Et rikt antall dyregraver, gravhauger og rydningsrøyser vitner om menneskelig aktivitet og bosetninger i Våler fra ca. 1000 f.Kr. Men det var først med vikingtiden, fra ca. 700 til 1000 e.Kr at Våler utviklet seg til mer enn bare noen spredte bosetninger. En stund i historien var Solør et mektig kongerike.
Navnet Våler kommer av ordet «vål», som betyr rydning eller haug med grener og trestubber fra ryddet mark. Et sagn forteller om da Olav den hellige dro gjennom Solør for å kristne folket her i 1022. Da han nådde Våler stoppet han ved stedets gudehov for å holde ting. Han møtte først en del motstand blant de lokale bøndene, men med sin overlegne makt fikk han til slutt overtalt folket til å konvertere til kristendommen, som han også gjorde så mange andre steder. Han bestemte at det skulle bygges en kirke, men det oppsto en uenighet om plasseringen. Dette avgjorde kongen på enkelt vis, ved å ta sin bue og skyte en pil opp mot himmelen og erklærte at der pilen landet, skulle kirken bygges. Pilen falt ned i et «vål» nede ved Glåmas bredd. Dette gav navnet til både stedet og kirka. (Selv om kirken senere ble kalt Mariakirken). Vålers kommunevåpen illustrerer Olav den helliges pil.
=== Middelalderen ===
I middelalderen var Solør i stor grad bare en utpost som lå langt fra de vanlige ferdselsårene. De få som fant veien dit var stort sett omstreifere og pilegrimer som skulle til Olav den helliges grav i Nidaros. En pilegrimsrute for svenske pilegrimer gikk gjennom Eidskog, Solør og Elverum; Adam av Bremen nevner denne ruten så tidlig som i 1070. Langs denne ruten stoppet pilegrimene ofte ved Olavskilden i Våler, der legenden forteller at Olav den hellige gav hesten sin vann. Kilden skal visstnok ha hatt legende egenskaper.
Svartedauen kom til Norge i årene 1348 – 1350. Hvor hardt Våler ble rammet vet man ikke med sikkerhet, men sagnet forteller at det kun overlevde én gutt og ei jente.
På 1600-tallet var det et relativt stort husdyrhold i Våler, og etter hvert som bruken av oppgangssaga ble mer kjent, begynte skogbruket å bli viktigere og viktigere i de skogrike traktene langs de mange vassdragene i området.
=== Finneinnvandringen ===
En viktig del av Våler og Solørs historie er innvandringen og bosetningen av finner i de til da folketomme skogområdene mellom Solør og Värmland som startet på slutten av 1500-tallet. På denne tiden var de skogene som var langt fra bygdene nærmest verdiløse og det ble derfor lite konflikt med befolkningen i Våler. Den finske innvandringen skyldtes at det på denne tiden var hungersnød og krig i Finland, samt at den svenske kongen, Gustav Vasa, ønsket innvandrerne velkommen for å dyrke opp de enorme ubrukte skogarealene i grensetraktene, for på sikt å øke skatteinntektene til Sverige.
Finnene brakte med seg sin spesielle kultur og sitt levesett, blant annet sin spesielle form for jordbruk, kalt svedjebruk. Denne metoden innebar å sette fyr på skogen og dyrke det nedbrente området som på grunn av asken var veldig fruktbart. Første året dyrket de rug, andre og tredje året kål eller turnips. Så kunne husdyra gresse på området noen år før skogen fikk vokse seg til igjen. Slik flyttet de rundt og svidde av og dyrket nye områder.
Finnene brakte også med seg sitt språk, som setter sitt preg på området fremdeles, i form av stedsnavn og en del finske ord og uttrykk i dialektene på stedet. Området blir fremdeles kalt Finnskogen.
=== Kirkehistorie ===
De eldste opplysningene man har om Mariakirken, er fra 1600-tallet. Det var en stavkirke som i 1686 var i meget dårlig stand. 800 år etter Olav den hellige var det neppe den samme kirkebygningen som ble bygget der på hans tid. Antakeligvis var den blitt revet og gjenreist minst én gang, men den må likevel ha vært flere hundre år gammel. Den ble restaurert sent på 1600-tallet, og varte i enda et århundre.
I 1804 sendte folket i Våler et brev til kongen i København med spørsmål om man kunne få lov til å rive den gamle kirken og bygge en ny. På ny var den gamle stavkirken i dårlig stand, og den var dessuten altfor liten for det voksende bygdesamfunnet. Kongen ga lov til dette, og byggingen startet senere samme året. Kirkespiret er datert 1805, og den nye kirken ble vigslet 26. juni 1806. Den gamle kirken ble revet, og det står i dag et monument der den i sin tid sto. Den nye kirken brant ned til grunnen etter en påsatt brann 29. mai 2009. Etter arkitektkonkurranse og mye lokal debatt ble ny kirke oppført og innviet i mai 2015.
Blant kirkens gamle ornamenter er antakeligvis døpefonten i kleberstein den eldste. Den er fra 1100-tallet, og fremdeles i bruk. Den er i romansk stil med flettverksmønstre og akantusranke. Den er trolig hugget ved et av steinbruddene i Gudbrandsdalen. Den praktfulle alterkalken i gotisk stil er fra 1200-tallet, men restaurert i 1717. Et smijernsbeslag, også fra 1200-tallet, som opprinnelig prydet inngangsdøren til den gamle stavkirken, ble senere plassert gjenbrukt i en dør fra 1600-tallet og plassert i sørinngangen på 1800-tallskirken. Den likevel antakelig eldste skatten fra kirken er den såkalte «Olavsspenningen». Det er en jernspenning som er smidd for å se ut som en vidjespenning. Ifølge sagnet skal den ha sittet i hestebisselet til Olav den hellige da han avgjorde kirkens plassering. Spenningen skal ha falt av og deretter blitt gitt i gave som minne om begivenheten. Olavsspenningen blir i dag oppbevart på Historisk Museum i Oslo.
Det gamle alteret ble laget i 1697 av Johannes Skraastad (1648–1700) fra Vang i Hedmark og hang i nordre tverrskip. Det nye alteret fra 1806, ble modernisert rundt 1860, og restaurert tilbake til sin opprinnelige form i 1916. Tavlen ble reddet ut av den brennende kirken og restaurert på ny, for så å plasseres på en sidevegg i den nåværende kirken.
== Masseskytingen på Våler i 1938 ==
Fem døde og tre ble såret i løpet av kvelden 4. mai 1938 og frem til en halvtime etter midnatt, da gjerningsmannen selv, den 27 år gamle gårdbrukeren Bjørn Braskerud i Braskereidfoss, omkom. Først skjøt og drepte han sin beste venn Asbjørn Vestberg da de to var i skogen for å merke trær som skulle felles. Ti minutter senere kom han tilbake til gården der han bodde sammen med sine foreldre. Der traff han på sin far Edvard Braskerud på kjøkkenet, og skjøt og drepte også ham. Bjørns mor, søster og svoger flyktet nå over til naboen. Derfra ble lege og lensmann tilkalt. Lensmannen Adolf Taarneby ble skutt ned ved ankomst. To gårdsgutter dro ham inn på nabogården, der han fikk legehjelp av dr. Granerud. Da ambulansen ankom, ble sjåføren Otto Richardsen skutt gjennom bilvinduet og drept. Bjørn Braskerud forsøkte deretter å ta seg inn på nabogården, og det utviklet seg til flere timers skuddveksling med lensmann Dahl fra Hoff som hadde gasspistol og forskanset seg i huset. Lensmann Holth og betjenten Astrup som kom kjørende, ble angrepet med tollekniv og alvorlig skadet før det lyktes å ta livet av Braskerud. Betjenten Johan Taarneby som hadde mistet sin far, lå flere måneder på sykehus, i likhet med Astrup. I Våler ble 17. mai-feiringen avlyst det året. Bjørn Braskerud var kjent som en sympatisk og dyktig kar, men ble aktiv i lokallaget av Nasjonal Samling, og den siste tiden før drapene virket han innesluttet og sov dårlig.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
== Kultur ==
Våler Nærradio
== Forsvaret ==
Frem til 2003 holdt Befalsskolen for Artilleriet til ved Haslemoen, men virksomheten her er blitt flyttet til Rena leir og Haslemoen har blitt lagt ned. I dag er det flere virksomheter på stedet, blant annet transittmottak.
== Jernbane ==
Solørbanen går gjennom kommunen fra sør til nord etter at banen ble forlenget fra Flisa til Elverum i 1910. I Våler er det to stasjoner – Våler og Braskereidfoss – og det har vært en rekke holdeplasser, deriblant Hasle. Persontrafikken på banen ble imidlertid nedlagt i 1990, og den eneste egentlig lokale togtrafikken av betydning i dag er tømmertransporten på Braskereidfoss.
== Tusenårssted ==
Kommunen opprettet i forbindelse med opprustningen av sentrum sør et tusenårssted. Stedet er lokalisert utenfor Sparebanken Hedmark sine lokaler, og er primært en møteplass med benker og belysning. Sentralt på tusenårsstedet er det plassert en treskulptur inspirert av formen på Vålers kommunevåpen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hedmark, Sigmund Moren (red), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978
East Norway and its Frontier, av Frank Noel Stagg, George Allen & Unwin Ltd., 1956
Medieval Scandinavia, av Birgit og Peter Sawyer, University of Minnesota, 1993
Jubileumsskrift, av Mikal Lundstein (red), Våler kommune, 2004
Våler bygdebok. no. 1936.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Våler, Innlandet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Våler (Innlandet) i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Våler (Innlandet) - Statistisk sentralbyrå
(no) Turtips i Våler - viistnorway.no
(no) DNT Finnskogen og Omegn
(no) Finnskogen turistforening | Våler kan vise til: | 7,875 | 7,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ABBA | 2023-02-04 | ABBA | ['Kategori:1972 i Sverige', 'Kategori:ABBA', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1972', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Eurovision Song Contest'] | ABBA er en svensk popgruppe som var aktiv mellom 1972 og 1982 og igjen fra 2016, da Simon Fuller og tidligere medlemmene fra ABBA kunngjorde at de skulle samarbeide om et ABBA prosjekt. Den 27. april 2018 kunngjorde bandet at de hadde spilt inn to nye sanger. Gruppen ble etablert i Stockholm i 1972 og besto av Agnetha Fältskog, Björn Ulvaeus, Benny Andersson og Anni-Frid Lyngstad. Gruppenavnet er satt sammen av forbokstavene i fornavnene til de fire medlemmene. ABBA fikk sitt internasjonale gjennombrudd da de vant Eurovision Song Contest 1974 med sangen «Waterloo», og gruppen ble etter hvert den mest suksessrike som noensinne har kommet fra Skandinavia.
| ABBA er en svensk popgruppe som var aktiv mellom 1972 og 1982 og igjen fra 2016, da Simon Fuller og tidligere medlemmene fra ABBA kunngjorde at de skulle samarbeide om et ABBA prosjekt. Den 27. april 2018 kunngjorde bandet at de hadde spilt inn to nye sanger. Gruppen ble etablert i Stockholm i 1972 og besto av Agnetha Fältskog, Björn Ulvaeus, Benny Andersson og Anni-Frid Lyngstad. Gruppenavnet er satt sammen av forbokstavene i fornavnene til de fire medlemmene. ABBA fikk sitt internasjonale gjennombrudd da de vant Eurovision Song Contest 1974 med sangen «Waterloo», og gruppen ble etter hvert den mest suksessrike som noensinne har kommet fra Skandinavia.
== Historie ==
=== Etableringen ===
Gruppens medlemmer hadde allerede i 1960-årene hatt suksess som musikere hver for seg; Benny Andersson med Hep Stars, Björn Ulvaeus med Hootenanny Singers samt Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad som soloartister. Andersson og Ulvaeus arbeidet sammen som musikkprodusenter og låtskrivere i Stikkan Andersons plateselskap, Polar Music, før ABBA, blant annet for Ted Gärdestad og Hootenanny Singers.
I 1969 ga Andersson og Ulvaeus ut sin første singel sammen, «She's My Kind of Girl», under artistnavnet Björn & Benny. Dette var derimot ikke den første låten som de skrev sammen. De møttes allerede i 1966 og skrev sanger som «Isn't It Easy to Say» og «A Flower in My Garden», som ble spilt inn av Hep Stars. En av låtskriverduoens store suksesser var «Language of Love» fra 1971, som ble spilt inn av den franske artisten Françoise Hardy.
Ulvaeus og Fältskog samt Andersson og Lyngstad møttes omtrent på samme tid og ble til par. Musikkprodusentene og låtskriverne Ulvaeus og Andersson tok med sine syngende kjærester til studioinnspillinger for Björn & Benny-låter samt for andre artister. Den første innspillingen som det er sikkert at alle fire medvirket på, er Björn & Benny-singelen «Hej gamle man!» fra 1970, som lå ti uker på Svensktoppen.De to parene opptrådte på scenen første gang sammen 1. november 1970 på Restaurang Trädgårn i Göteborg under navnet Festfolket (alternativt Fästfolket og Två gånger fästfolk). 13. desember 1970 medvirket kvartetten i TV-programmet Five Minutes Saloon, der de fremførte en versjon av «California, Here I Come» fra 1921.1972 kom de første singelplatene der alle fire medlemmene var med på plateomslaget, da med gruppenavnet Björn & Benny, Agnetha & Frida. Den første singelen som ble utgitt under dette navnet, var «People Need Love». I USA ble gruppens tre første singler utgitt på Playboy Records under navnet Björn & Benny (with Svenska flicka).
=== Gjennombruddet ===
Gruppen deltok under navnet Björn & Benny, Agnetha & Frida i Melodifestivalen 1973 med låten «Ring ring». Låten endte på tredjeplass, men dette hindret ikke gruppen fra å få sin første større hit. Ettersom Agnetha Fältskog fødte barn rett etter programmet, ble hun erstattet midlertidig av Inger Brundin – blant annet på en promoteringsturné i Vest-Tyskland, Østerrike, Nederland og Belgia. Singlen havnet på toppen av listene i Sverige og Belgia, samt blant topp fem i Norge, Nederland, Sør-Afrika og Østerrike.En enda større suksess fulgte året etter, da gruppen, under navnet ABBA, fremførte «Waterloo» i Eurovision Song Contest i Brighton i Storbritannia 6. april 1974. Etter avstemningen stod bidraget igjen som vinner – Sveriges første seier i konkurransen. Seieren banet vei for gruppens fremgangsrike internasjonale karrière. «Waterloo» ble, i tillegg til i Sverige, listetopp i flere europeiske land. Låten ble også en hit i USA, der den som best klatret til sjetteplass på Billboardlisten.Med koreografi av Graham Tainton og sceneklær av Owe Sandström lyktes gruppen i å skaffe seg oppmerksomhet ikke bare for musikken.
=== ABBA og proggen ===
Gruppens tidlige storhetstid sammenfaller med den svenske proggen, den progressive musikkbevegelsen i 1970-årene. Musikkstilen som ABBA spilte, ble ansett som kontroversiell i datidens kulturradikale kretser i Sverige, der det fantes en utbredt mistro mot kommersiell pop. Da Sverige i 1975 skulle arrangere Eurovision Song Contest, ble det derfor etablert en såkalt antikommersiell folkefront med støtte fra blant andre svenske Kulturrådet, kulturnämnden i Stockholms stad, produsentforeningen i Sveriges Radio og ulike musikerorganisasjoner.ABBAs fargerike image og voldsomme kostymer stod i sterk kontrast til den musikkbølgen som var toneangivende i Sverige, og i Ulf Dagebys låt, «Doin' the omoralisk schlagerfestival» fra 1975, ble gruppen hånet for sine plastklær.
=== Oppfølging av suksessen ===
Etter «Waterloo» gikk det halvannet år før neste store suksess, da gruppen fikk en hit med «SOS». Låten nådde en sjetteplass på den britiske hitlisten, og femtendeplass i USA. En svenskspråklig versjon ble laget året etter, i forbindelse med Agnetha Fältskogs soloplate Elva kvinnor i ett hus. Før «SOS» hadde gruppen gitt ut flere singler som ikke markerte seg på hitlistene i Storbritannia og USA, men som klatret på lister i andre land: «Honey, Honey» (andreplass i Vest-Tyskland), «So Long» (tredjeplass i Østerrike) og «I Do, I Do, I Do, I Do, I Do» (førsteplass i Australia og New Zealand). De to førstnevnte singlene klatret på listene i forbindelse med gruppens første europaturné 1974–75. Etter «SOS» utga ABBA singelen «Mamma Mia» som nådde førsteplassen i Storbritannia og dermed styrket gruppens status i landet.
I 1976 var ABBA blitt en av verdens mest populære musikkgrupper, med låter som «Fernando», «Knowing Me, Knowing You», «Money, Money, Money» og «Dancing Queen». Sistnevnte klatret helt til førsteplassen på Billboardlisten i USA våren 1977. Ved lanseringen av «Dancing Queen» fikk ABBA eksklusiv drahjelp; 18. juni 1976 fremførte gruppen den da nye låten i en fjernsynssendt galla for kong Carl XVI Gustaf og Silvia Sommerlath, som dagen etter skulle bli Sveriges dronning.
Mellom 1974 og 1980 kom gruppen til å ha ni toppsingler på listen i Storbritannia, og én i USA. ABBA var på toppen av sin karrière i en tid da europeisk popmusikk var godt likt i USA. Interessen for ABBA kulminerte i USA samtidig som punk og new wave økte i popularitet i Europa. Gruppen var også populær i Øst-Europa på tross av jernteppet, og ABBA gjestet TV-show i både Polen og Øst-Tyskland. Gruppens første verdensturné i 1977 tok dem gjennom Europa og Australia, der gruppen var veldig populære. Turneen ble dokumentert i langfilmen ABBA: The Movie, som hadde kinopremiere i desember samme år. Første halvdel av 1978 hadde gruppen en promoteringsturné i USA, der singlen «Take a Chance on Me» klatret til tredjeplass på Billboard Hot 100.
Ettersom medlemmene hadde vanskeligheter med å forene karrieren med privatlivet, opplevde gruppen en hel del slitasje. Ulvaeus og Fältskog søkte om skilsmisse i starten av 1979.
=== ABBA-sounden ===
Helt fra begynnelsen ble ABBA lagt merke til for sitt spesielle lydbilde og sjanger. Arkitekten bak ABBA-lyden var lydtekniker Michael B. Tretow, som hadde hentet inspirasjon fra Phil Spectors innspillingsteknikk. Sounden ble utviklet i lange studioøkter. Ifølge Tretow bestod en del av prosessen av å legge to tilsvarende spor, for eksempel Fältskogs og Lyngstads sang, ved siden av hverandre i miksen med noen hundredels sekunds forskyvning, slik at det ble en fyldigere opplevelse. Tretow var lydtekniker på samtlige av gruppens innspillinger.
Et annet viktig aspekt var musikerne som arbeidet med gruppen. Andersson og Ulvaeus brukte stort sett samme studiomusikere i hele ABBA-perioden, som gitaristene Lasse Wellander og Janne Schaffer, bassisten Rutger Gunnarsson samt trommeslageren Ola Brunkert. På grunn av de kompliserte lydbildene som Andersson, Ulvaeus og Tretow jobbet for, ble studio-øktene lange og slitsomme for musikerne. Studiomusikerne fulgte også med gruppen på de fleste turneene, der de gjenskapte mye av studiosounden.
I 1978 ble Polar Studios bygget på Kungsholmen i Stockholm, der gruppen kom til å lage alle sine innspillinger, med unntak av «Voulez-Vous», som delvis ble spilt inn i Miami i USA i 1979. Før dette hadde gruppen spilt inn album og singler på forskjellige studioer i Stockholm samt et fåtall innspillinger utenfor Stockholmsregionen.
=== De siste årene ===
Høsten 1979 turnerte gruppen i Europa, USA og Canada. Våren 1980 fortsatte turneen til Japan, hvilket skulle bli deres siste konsertturné. I løpet av 1980 ga gruppen ut to singler som ble deres siste topplasseringer på den britiske singellisten: «The Winner Takes It All» og «Super Trouper».
Gruppens siste album ble The Visitors, som kom på slutten av 1981. Det var det første albumet i verden som ble produsert som CD, selv om Billy Joels 52nd Street nådde platebutikkene først.Foranledningen til albumets mørke tekster og dystre sound forklarer Anni-Frid Lyngstad i Carl-Magnus Palms bok ABBA – människorna och musiken: «Når man har gått igjennom en separasjon, som vi jo alle sammen hadde gjort da, så påvirker det selvfølgelig atmosfæren i studio. [...] Den glede som alltid fantes i våre sanger, selv om sangen i seg selv var trist, var borte. Vi hadde glidd i fra hverandre som mennesker, og den tilhørighet som alltid hadde vært en del av våre innspillinger fantes ikke lengre.» Til og med plateomslaget var mørkt og dystert. Omslagsfotoet ble tatt i Julius Kronbergs atelier på Skansen i Stockholm etter at albumdesigneren Rune Söderqvist hadde fått ideen om at gruppemedlemmene skulle fremstå som engler, også fordi låten «Like an Angel Passing Through My Room» skulle være med på albumet. Han kom til å tenke på Kronbergs mange englemotiv og bestemte at fotoet skulle tas i Kronbergs atelier. Bildet domineres av Kronbergs maleri, som forestiller Eros. Fotografiet ble tatt sent på høsten 1981, og atelieret var ikke oppvarmet.Vinteren 1982 planla gruppen å spille inn ytterligere ett album, og tre låter ble spilt inn: «I am the City» (utgitt først 1993, på samlealbumet More ABBA Gold – More ABBA Hits), «You Owe Me One» (B-siden på sistesingelen) og «Just Like That» (enn i dag ikke utgitt i sin helhet). Arbeidet med albumet ble stoppet til fordel for et samlealbum, The Singles: The First Ten Years, med de mestselgende singlene de siste ti årene, samt to nye låter som ble utgitt som singler: «The Day Before You Came» og «Under Attack». Den førstnevnte var gruppens siste innspilling, mens den sistnevnte ble gruppens siste single i februar 1983.Siste gang ABBA opptrådte sammen i sin karriere, var 11. desember 1982, da de medvirket i det britiske TV-programmet Late, Late Breakfast Show via satellitt fra Stockholm. I begynnelsen av 1983 bestemte gruppen seg for å ta en pause. Gruppen oppløstes ikke formelt – i stedet ble pausen lengre enn noen kunne ha visst.
Gruppen hadde en midlertidig gjenforening i januar 1986 for å synge «Tivedshambo» i Sveriges Televisions program Här är ditt liv. Først 34 år etter de bestemte seg for å ta en pause, i 2016 opptrådte ABBA for første gang sammen i Stockholm på åpningen av en Mamma Mia tema restaurant. I april 2018 etter 37 år siste gang de spilte inn musikk sammen, kunngjorde ABBA at de hadde spillt inn to nye låter.
=== Soloprosjekter etter bruddet ===
Etter at gruppen sluttet å spille inn sanger sammen, har Benny Andersson og Björn Ulvaeus skapt musikalene Chess (sammen med Tim Rice) og Kristina från Duvemåla. De medvirket også i arbeidet med musikalen Mamma Mia!, basert på gruppens musikk. Andersson har også arbeidet som låtskriver og musikkprodusent for blant annet Gemini, Orsa spelmän, Ainbusk Singers og Josefin Nilsson. Siden 2000 har han hatt suksess i Sverige med Benny Anderssons orkester.
Anni-Frid Lyngstad har utgitt tre soloalbum: Something's Going On 1982, Shine 1984 og Djupa andetag 1996. Hun har også sunget duett med Phil Collins, Ratata, Marie Fredriksson og Filippa Giordani.
Agnetha Fältskog har gitt ut fem soloalbum, 1983, 1985, 1988, 2004 og 2013. Hun har dessuten vært skuespiller i langfilmen Raskenstam fra 1982. Hun har også sunget duett med blant andre Peter Cetera, Tomas Ledin, Ola Håkansson og Gary Barlow.
=== Revival ===
Interessen for ABBA gjenoppstod i begynnelsen av 1990-årene. I 1992 ga synthpopgruppen Erasure ut en EP med covere av fire ABBA-sanger, ABBA-esque, og i London startet en discorevivalklubb som spilte én ny ABBA-låt hver time. Samlealbumet ABBA Gold – Greatest Hits ble utgitt like etter, og det kom til å bli det mest solgte albumet i Storbritannia i 1990-årene. Platen og oppfølgeren More ABBA Gold – More ABBA Hits, solgte bra rundt om i verden. I slutten av 1990-årene ble alle ABBA-albumene gjenutgitt på CD med restaurert lyd, ledet av Michael B. Tretow. Han satte også sammen en medley, ABBA Undeleted, til utgivelsen av CD-boksen Thank You for the Music i 1994.
Stadige ønsker om en gjenforening fra fans og media har blitt avvist av de fire medlemmene. I 2000 takket gruppens medlemmer nei til et tilbud om én milliard dollar for en gjenforeningsturné. I 2018 spilte imidlertid gruppen inn to låter sammen.
I 2005 ga Madonna ut låten «Hung Up», der hun har samplet «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)» fra 1979. Låten ble en stor internasjonal hit og toppet listene i over 20 land. Sammen med The Fugees «Rumble in the Jungle», er dette eneste gang låtskriverne Andersson og Ulvaeus har gitt tillatelse til å sample en ABBA-innspilling.
Musikalen Mamma Mia! hadde premiere på Prince Edwards Theatre i Londons West End 6. april 1999, 25 år etter gruppens seier i Eurovision Song Contest. Musikalen var skrevet av Catherine Johnson og er basert på gruppens låter. Siden da har musikalen blitt spilt over hele verden og oversatt til en rekke språk. Andersson og Ulvaeus har deltatt i arbeidet med musikalen. Filmen Mamma Mia! basert på musikalen ble satt opp på kinoer 2008, og oppfølgeren, Mamma Mia! Here We Go Again, fulgte i 2018.
På den svenske premieren av Mamma Mia! i Stockholm 4. juli 2008 var flere av filmens skuespillere og alle de fire ABBA-medlemmene samlet. Dette var første gang de fire medlemmene opptrådte offentlig sammen siden 1986.I mai 2013 ble ABBA-museet åpnet på Djurgården i Stockholm. 16 måneder senere hadde museet blitt besøkt av en halv million mennesker. I januar 2016 åpnet neste steg i Mamma Mia!-historien, da Mamma Mia! The Party åpnet på Gröna Lund i Stockholm. På premieren deltok alle de fire ABBA-medlemmene.
5. juni 2016 arransjerte Andersson og Ulvaeus en privat fest på Berns salonger i Stockholm for å feire at det var for 50 år siden, 5. juni 1966, at de traff hverandre for første gang. På festen stod de fire ABBA-medlemmene sammen på scenen og sang «The Way Old Friends Do».
== Filmer ==
=== Musikkvideoer ===
ABBA var en av pionerene innen musikkvideoer. De laget sine første videoer lenge før MTVs tid (MTV startet 1981 i USA).
«Waterloo» var den første musikkvideoen gruppen laget. Dette skjedde i samarbeid med regissøren Lasse Hallström. Videoen ble filmet i juli 1974, og samtidig filmet man også en video til «Ring Ring». Hallström var et naturlig valg for gruppen, siden han allerede i 1960-årene hadde produsert flere programmer for SVT. Samarbeidet med Hallström fortsatte, og han regisserte alle unntatt de to siste musikkvideoene til ABBA («The Day Before You Came» og «Under Attack», som ble regissert av Kjell Sundvall og Kjell-Åke Andersson).
Lasse Hallströms måte å lage musikkvideoer på, kom til å bli en del av ABBAs stil: nærbilder av medlemmene i profil og et ansikt ble benyttet i de fleste av gruppens musikkvideoer.
Gruppen benyttet sjelden skuespillere i sine musikkvideoer, med to unntak: «When I Kissed the Teacher», der Magnus Härenstam figurerer som lærer, og «The Day Before You Came», der Jonas Bergström spiller Agnetha Fältskogs forelskede.
=== Spillefilmer ===
Lasse Hallström regisserte den halvdokumentariske ABBA: The Movie i 1977, der publikum får et innblikk i gruppens turné i Australia tidigere samme år. I filmatiseringen av musikalen Mamma Mia! fra 2008 sees Andersson og Ulvaeus som statister. Også i den 2004-produserte kortfilmen The Last Video Ever medvirker alle fire gruppemedlemmene som statister, mens gruppens musikk fremføres av dokker. Blant skuespillerne kan nevnes Loa Falkman, Rik Mayall, Sissela Kyle og Robert Gustafsson. Filmen ble vist under Eurovision Song Contest samme år.
De fleste av gruppens låter er brukt i de australske filmene Muriels bryllup og Priscilla, ørkenens dronning (begge fra 1994). Gruppens musikk har også dukket opp i flere svenske og utenlandske langfilmer: Tillsammans (2000) av Lukas Moodysson og Spike Lees Summer of Sam (1999) er to eksempler. I Änglagård av Colin Nutley spilles låten «Mamma Mia» i åpningsscenen, mens «Does Your Mother Know» spilles i Johnny English, der Rowan Atkinson mimer til sangen. I filmen Morgan Pålsson – världsreporter brukes gruppens musikk, og ABBA nevnes ofte i filmen. I Göta kanal fra 1981 hører namsmannen på «Money, Money, Money». I The Martian fra 2015 med Matt Damon spilles «Waterloo» i en avgjørende scene i filmen.
== Album ==
Ring Ring (1973)
Waterloo (1974)
ABBA (1975)
Greatest Hits (1975)
Arrival (1976)
The Album (1977)
Voulez-Vous (1979)
Greatest Hits Vol. 2 (1979)
Gracias Por La Música (1980)
Super Trouper (1980)
The Visitors (1981)
The Singles (1982)
ABBA Live (1986)
Gold: Greatest Hits (1993)
More ABBA Gold (1993)
Thank You for the Music (1995)
Collection (1998)
Love Stories (1998)
Abba Box (1999)
The Definitive Collection (2001)
The Albums (2008)
Voyage (2021)
== Konserter i Norge ==
Mysen – Momarkedet 31. august 1973 (fremførte sangen «Ring Ring»)
Oslo – Chateau Neuf – 10. januar 1975
Mysen – Momarkedet 30. august 1975 (fremførte sangene «SOS», «Waterloo», «I Do,I Do,I Do,I Do,I Do» og «Mamma Mia»)
Oslo – Ekeberghallen – 28. januar 1977
== Se også ==
ABBA: The Movie
== Referanser ==
== Litteratur ==
Palm, Carl Magnus (1996). ABBA : människorna och musiken. Stockholm: Tiden. ISBN 91-88876-25-X.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) ABBA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ABBA – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) ABBA på Internet Movie Database
(no) ABBA hos Filmfront
(en) ABBA på AllMovie
(en) ABBA hos Rotten Tomatoes
(en) ABBA hos TV Guide
(en) ABBA på Apple Music
(en) ABBA på Discogs
(en) ABBA på Discogs
(en) ABBA på MusicBrainz
(en) ABBA på SoundCloud
(en) ABBA på Spotify
(en) ABBA på Songkick
(en) ABBA på Last.fm
(no) ABBA på Rockipedia
(en) ABBA på Genius — sangtekster
(en) ABBA på Twitter
ABBA på Twitter
ABBA på Twitter
ABBA på Twitter
(en) ABBA på Facebook
ABBA på Facebook
ABBA på Facebook
ABBA på Facebook
ABBA PLAZA
https://www.nrk.no/kultur/abba-har-spilt-inn-ny-musikk-1.14026513} | | aktive_år = 1972–1982, 2016– | 7,876 | 7,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Generalfeltmarskalk | 2023-02-04 | Generalfeltmarskalk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Offisersgrader', 'Kategori:Tysklands forsvar', 'Kategori:Østerrike-Ungarn'] | Generalfeltmarskalk (tysk Generalfeldmarschall, forkortet GFM) var den høyeste militære graden i den tyske, prøyssiske, saksiske og østerriksk-ungarske hæren. Den ble kun tildelt aktive offiserer i krig. I motsetning til andre offiserer, var generalfeltmarskalker politisk utnevnt. Graden hadde flere privilegier, bl.a. permanent eskorte. I 1870 ble prins Friedrich Karl og kronprins Friedrich Wilhelm de første prøyssiske prinsene som ble utnevnt til generalfeltmarskalker. I 1854 hadde graden generaloberst blitt innført for å bli tildelt prins Wilhelm i fredstid; dette var en grad med de samme privilegiene, men formelt lavere rangert.
Den tilsvarende graden i marinen var storadmiral. Disse gradene er ikke blitt anvendt siden andre verdenskrig, og de høyeste gradene i den tyske hæren og marinen idag er general og admiral.
Graden som generalfeltmarskalk eksisterte i kurfyrstendømmet og kongeriket Sachsen uavhengig av Preussen inntil sistnevnte ble en del av det republikanske Tyskland i 1918.
Under følger en liste over alle generalfeltmarskalker, sortert etter deres land og utnevnelsestidspunkt.
| Generalfeltmarskalk (tysk Generalfeldmarschall, forkortet GFM) var den høyeste militære graden i den tyske, prøyssiske, saksiske og østerriksk-ungarske hæren. Den ble kun tildelt aktive offiserer i krig. I motsetning til andre offiserer, var generalfeltmarskalker politisk utnevnt. Graden hadde flere privilegier, bl.a. permanent eskorte. I 1870 ble prins Friedrich Karl og kronprins Friedrich Wilhelm de første prøyssiske prinsene som ble utnevnt til generalfeltmarskalker. I 1854 hadde graden generaloberst blitt innført for å bli tildelt prins Wilhelm i fredstid; dette var en grad med de samme privilegiene, men formelt lavere rangert.
Den tilsvarende graden i marinen var storadmiral. Disse gradene er ikke blitt anvendt siden andre verdenskrig, og de høyeste gradene i den tyske hæren og marinen idag er general og admiral.
Graden som generalfeltmarskalk eksisterte i kurfyrstendømmet og kongeriket Sachsen uavhengig av Preussen inntil sistnevnte ble en del av det republikanske Tyskland i 1918.
Under følger en liste over alle generalfeltmarskalker, sortert etter deres land og utnevnelsestidspunkt.
== Generalfeltmarskalker ==
=== Kurfyrstedømmet og Kongeriket Sachsen ===
21. juni 1631 Johann Georg Graf von Arnim
24. november 1632 Franz Albrecht von Sachsen-Lauenburg
19. oktober 1638 Rudolf Graf von Morzin (også Morozin)
1. januar 1666 Ernst Albrecht von Eberstein
28. august 1681 Joachim Rüdiger von der Goltz
8. september 1688 Heino Heinrich von Flemming
9. april 1691 Hans Adam von Schöning
10. mai 1693 Jeremias Chauvet
30. september 1697 Heinrich VI von Reuss-Obergreiz
27. august 1699 Adam Heinrich von Steinau
3. desember 1706 Georg Benedikt Freiherr von Ogilvy
22. februar 1712 Jakob Heinrich von Flemming
17. april 1730 August Christoph von Wackerbarth
26. november 1735 Johann Adolf II von Sachsen-Weißenfels
11. januar 1749 Friedrich August Rutowski
27. juli 1763 Johann Georg von Sachsen
6. januar 1775 Friedrich von Anhalt-Dessau
11. juli 1871 Albert, kronprins (senere konge) av Sachsen
15. juni 1888 Georg kronprins (senere konge) av Sachsen
=== Kurfyrstedømmet og Kongeriket Bayern ===
1740 – Friedrich Heinrich von Seckendorff (1673–1763)
=== Kurfyrstelige Brandenburg og Preussen ===
20. juni 1657 – Otto Christoph von Sparr (1599–1668), den første av de brandenburgske og prøyssiske feltmarskalkene
1670 – Georg von Derfflinger (1606–1695), slo tilbake svenskene ved Fehrbellin
24. januar 1670 – Johann Georg II av Anhalt-Dessau (1627–1693)
1688 – Hans Adam von Schöning, (1641–1696), brandenburgsk og saksisk (1691) feltmarskalk, «tyrkerbeleireren»
1. mai 1691 – Heino Heinrich von Flemming (1632–1706), etter 1681 kursaksisk generalfeltmarskalk, senere, i brandeburgsk tjeneste, guvernør av Berlin
Alexander von Spaen, (1619–1692), brandenburgsk feltmarskalk
Prins Fredrik II av Hessen-Homburg «med sølvbenet» (1633–1708), kjempet med Derfflinger ved Fehrbellin og inspirerte Heinrich von Kleists skuespill Der Prinz von Homburg
1698 – Hans Albrecht von Barfus (1634–1704)
23. mars 1706 – Alexander Hermann Reichsgraf og greve av Wartensleben (1650–1734), etter 1702 i prøyssisk tjeneste som guvernør av Berlin
1712 – Leopold I av Anhalt-Dessau «den gamle Dessauianer» (1676–1747), hærfører og militærreformist, ble i 1712 prøyssisk generalfeltmarskalk og i 1745 første riksfeltmarskalk
1713 – Philipp Karl von Wylich und Lottum (1650–1719)
1713 – Alexander zu Dohna-Schlobitten (1661–1728, kurprinsens overhoffmester, siden for kong Fredrik Vilhelm I.
1733 – Albrecht Konrad Finck von Finckenstein (1660–1735), prøyssisk generalfeltmarskalk og prinsens privatlærer
1737 – Friedrich Wilhelm von Grumbkow (1678–1739, rådgiver og fortrolig med kong Fredrik Vilhelm I., medlem av det berømte tobakksforbundet
Dubislav Gneomar von Natzmer (1654–1739)
1739 – Erhard Ernst von Röder (1665–1743)
1740 – Hans Heinrich von Katte (1681–1741), far til løytnant Hans Hermann von Katte, som i 1730 ble henrettet for sin deltakelse i kronprins Friedrichs fluktforsøk.
1740 – Kurt Kristoff von Schwerin (1684–1757), hærfører i Den første schlesiske krig
1741 – Samuel von Schmettau (1684–1751), 1741 østerriksk generalfeltmarskalk, senere i prøyssisk tjeneste; kurator i det Prøyssiske Vitenskapelige Akademi
1742 – Caspar Otto von Glasenapp (1664–1747), guvernør av Berlin, sørget konsekvent for lov og orden i byen
24. mai 1747 – Henning Alexander von Kleist (1676–1749), arméfører i den første schlesiske krig under Fredrik den store; guvernør av Colberg
19. mars 1745 – Wilhelm Dietrich von Buddenbrock (1672–1757), ledet kavaleriet ved Hohenfriedberg
1747 – Christoph Wilhelm von Kalckstein (1682–1759), militærpedagog og prinselig privatlærer
18. september 1747 – James Keith (1696–1758), en skotte i prøyssisk tjeneste
1751 – Friedrich Leopold von Geßler (16881762), berømt for et kavaleriangrep ved Hohenfriedberg
1751 – Johann von Lehwaldt (1685–1768)
1757 – Prins Moritz von Anhalt-Dessau (1712–1760), fjerde sønn av den «gamle dessauianer»
1758 – Ferdinand av Braunschweig (1721–1792), en av de største feltherrene i den fredrikske epoke; kongens bror
1787 – Hertugen av Braunschweig Karl II Wilhelm Ferdinand von Braunschweig (1735–1806, øverstkommanderende for de prøyssiske styrkene, falt i slaget ved Jena-Auerstedt
1793 – Wichard von Möllendorff (1724–1816), øverstkommanderende for de prøyssiske tropper i krigen mot Frankrikes republikanske styre
Alexander von Knobelsdorff (1723–1799)
1805 – Wilhelm Magnus von Brünneck (1727–1817)
21. juli 1807 Wilhelm René de l’Homme de Courbière (1733–1811)
1807 Friedrich Adolf von Kalckreuth «Verkalckreuth» (1737–1818)
19. oktober 1813 – Gebhard Leberecht von Blücher «Fremste marskalk» (1742–1819), øverstkommanderende for de prøyssiske arméer i slaget ved Waterloo
1821 – Friedrich von Kleist, (1763–1823)
1821 – Ludwig Yorck von Wartenburg (1759–1830)
1825 – August von Gneisenau (1760–1831), prøyssisk militærreformist, stabssjef under Blücher
1839 – Hans Ernst Karl von Zieten (1770–1848), husar-general, kommandør for den schlesiske kavaleribrigaden under Blücher
8. juli 1847 – Hermann von Boyen (1771–1848), prøyssisk krigsminister
1847 – Karl Friedrich von dem Knesebeck (1768–1848), prøyssisk general og statsmann
Karl von Müffling også kalt Weiß (1775–1851), prøyssisk generalfeltmarskalk, militærskribent og geodesist, var under Frihetskrigen Blüchers kontaktoffiser ved Wellingtons stab, oppfant i 1813 benevnelsen folkemord
14. mars 1854 – Friedrich zu Dohna-Schlobitten (1784–1859), prøyssisk general, kjempet ved Waterloo, Scharnhorsts svigersønn
5. august 1856 Friedrich von Wrangel «Papa Wrangel» (1784–1877), populær prøyssisk hærfører, guvernør av Berlin, slo under revolusjonen i Tyskland i 1848 ned den prøyssiske revolusjonen uten blodflyt, var første prøyssiske feltmarskalk som fikk egen stab av kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen.
=== Det hellige romerske rike av den tyske nasjon (tysk-romerske rike) ===
1618 – Johann Tserclaes Tilly (1559–1632)
1618 – Charles Bonaventure de Longueval (1571–1621)
1622 – Marchese Hieronymus Caraffa de Montenegro († 1630)
1625 – Rambold XIII av Collalto (1575–1630)
1625 – Gottfried Heinrich zu Pappenheim (1594–1632)
1625 – Albrecht von Wallenstein (1583–1634)
1632 – Johann von Aldringen (1588–1634)
1634 – Prins Octavio Piccolomini, hertug av Amalfi (1599–1656)
1634 – Erkehertug Ferdinand av Østerrike (1608–1657)
1658 – Raimondo Montecuccoli (1609–1680)
1664 – Otto Christoph von Sparr (d. 1668)
1664 – Karl V, hertug av Lorraine (1634–1690)
1682 – Ernst Rüdiger von Starhemberg (1638–1701)
1688 – Prins Eugene av Savoia (1663–1736)
1707 – Eberhard Ludvig av Württemberg (1676–1733)
1717 – Karl Alexander av Württemberg (1684–1737)
1737 – Ludwig Andreas von Khevenhüller (1683–1744)
1737 – Friedrich Heinrich von Seckendorff (1673–1763)
1737 – Frans Stefan av Lorraine (1708–1765)
1740 – Karl Aleksander av Lorraine (1712–1780)
1741 – Otto Ferdinand von Abensperg und Traun (1677–1748)
1741 – Wilhelm Reinhard von Neipperg (1684–1774)
1741 – Georg Christian von Lobkowitz (1686–1753)
1741 – Alexander Károlyi (1668–1743)
1753 – Maximilian Ulysses Browne (1705–1757)
1754 – Leopold Joseph von Daun (1705–1766)
1758 – Pál Antal Esterházy (d. 1762)
1765 – Franz Moritz von Lacy (1725–1801)
1768 – Prins Miklos Jozsef Esterházy (1714–1790
februar 1778 – Ernst Gideon von Laudon (1717–1790)
1791 – Aleksandr Suvorov (1729–1800)
1795 – Dagobert Sigmund von Wurmser (1724–1797)
1801 – Erkehertug Karl av Østerrike (1771–1847)
=== Tyskland (1870-1918) ===
28. oktober 1870 – Fredrik Karl av Preussen (1828–1885), nevø av keiser Wilhelm I, hærfører i den tyske foreningskrigen, inspektør for det prøyssiske kavaleriet, og russisk generalfeltmarskalk
28. oktober 1870 – Fredrik Vilhelm von Preußen (1831–1888), hærfører i den tysk-franske krigen, tysk keiser og konge av Preussen i 1888
8. april 1871 – Eberhard Herwarth von Bittenfeld (1796–1884)
8. april 1871 – Karl Friedrich von Steinmetz (1796–1877)
16. juni 1871 – Helmuth Graf von Moltke (1800–1891), «Den store tause», sjef for hærens overkommando
11. juli 1871 – Albert Friedrich August Anton von Sachsen (1828–1902), kronprins, senere konge av Sachsen i 1873, kongelig prøyssisk og keiserlig russisk generalfeltmarskalk, første ikke-prøyssiske generalfeltmarskalk i det tyske imperiet
1. januar 1873 – Albrecht Graf von Roon (1803–1879), prøyssisk krigs- og marineminister, senere statsminister i Preussen
1873 – Edwin von Manteuffel (1809–1885), leder for militærkabinettet, keiserlig stattholder i Alsace-Lorraine
15. mars 1888 – Leonhard Graf von Blumenthal (1810–1900), sjef for den prøyssiske generalstab og arméfører
15. mars 1888 – Kronprins Georg, senere kong Georg av Sachsen (1832–1904)
19. juni 1888 – Prins Albrekt av Preußen (1837–1906)
19. juni 1888 – Albrecht av Østerrike (1817–1895)
27. februar 1895 – Frans Josef I av Østerrike-Ungarn (1830–1916)
6. mai 1900 – Alfred Graf von Waldersee (1832–1904), sjef for hærens generalstab
1. januar 1905 – Gottlieb Graf von Haeseler (1836–1919)
1. januar 1905 – Wilhelm von Hahnke (1833–1912)
1. januar 1905 – Walter Freiherr von Loë (1828–1908), Generaladjutant for keiser Wilhelm II og troppskommandant, den eneste katolske generalfeltmarskalken i imperiets tid
9. september 1906 – Prins Arthur, hertug av Connaught og Strathearn (1850–1942), tredje sønn av dronning Victoria, britisk feltmarskalk fra 1902, generalinspektør for britiske tropper
20. april 1909 – kong Karol I av Romania (1839–1914)
1. januar 1911 – Max von Bock und Polach
1. januar 1911 – Alfred Graf von Schlieffen (1833–1913), Sjef for hærens generalstab, hjernen bak Schlieffen-planen
1. januar 1911 – Colmar von der Goltz (1843–1916), «Goltz-Pascha», militærrådgiver og arméfører i det osmanske imperiet, generalguvernør i Belgia
16. mai 1911 – Kong George V. av Storbritannia og Irland (1865–1936)
11. september 1912 – Kong Fredrik August III av Sachsen (1865–1932)
8. august 1913 – Kong Konstantin I. av Hellas (1868–1923)
2. november 1914 – Paul von Hindenburg (1847–1934), sjef for hærens generalstab, senere president i Weimarrepublikken
27. januar 1915 – Karl von Bülow (1846–1921)
22. juni 1915 – Erkehertug Fredrik av Østerrike
22. juni 1915 – August von Mackensen (1849–1945), populær tysk hærfører
26. juni 1915 – prins Ludvig av Bayern) (1845–1921)
23. juli 1916 – Wilhelm II., Konge av Württemberg (1848–1921)
1. august 1916 – Kronprins Rupprecht av Bayern (1869–1955), kongelig bayersk og prøyssisk generalfeltmarskalk, den lengstlevende tyske feltmarskalk etter første verdenskrig
1. august 1916 – Prins Leopold av Bayern (1846–1930), øverstkommanderende i øst under første verdenskrig
1. august 1916 – Hertug Albrekt av Württemberg (1865–1939), arméfører i første verdenskrig
18. januar 1916 – Tsar Ferdinand I av Bulgaria
1. februar 1916 – Mehmed V. (1844–1918), Sultan av Det osmanske rike
1916 – Franz Graf Conrad von Hötzendorf (1852–1925), østerriksk-ungarsk feltmarskalk (1916), sjef for den østerrikske generalstaben
12. februar 1917 – Keiser Karl I av Østerrike-Ungarn (1887–1922)
18. desember 1917 – Hermann von Eichhorn (1848–1918, attentat)
31. desember 1917 – Remus von Woyrsch (1847–1920)
=== Tyskland (1936-1945) ===
- (L) = tilhørende Luftwaffe -
20. april 1936 – Werner von Blomberg (1878–1946), forsvarsminister 1933-1935, krigsminister: 1935-1938
4. februar 1938 Hermann Göring (1893–1945, selvmord) (L), øverstkommanderende for Luftwaffe
19. juli 1940 – Walther von Brauchitsch (1881–1948), øverstkommanderende for hæren fra 1938 til 1941
19. juli 1940 – Albert Kesselring (1885–1960) (L), kommandant, senere øverstkommanderende i vest
19. juli 1940 – Wilhelm Keitel (1882–1946, henrettet), sjef for Wehrmachts overkommando
19. juli 1940 – Günther von Kluge (1882–1944, selvmord), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
19. juli 1940 – Wilhelm Ritter von Leeb (1876–1956), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
19. juli 1940 – Fedor von Bock (1880–1945, falt i strid), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
19. juli 1940 – Wilhelm List (1880–1971), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
19. juli 1940 – Erwin von Witzleben (1881–1944, henrettet), arméfører
19. juli 1940 – Walter von Reichenau (1884–1942, slag), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
19. juli 1940 – Erhard Milch (1892–1972) (L), generalinspektør for Luftwaffe
19. juli 1940 – Hugo Sperrle (L), høyere offiser i Luftwaffe (Luftflottenführer)
19. juli 1940 – Gerd von Rundstedt (1875–1953), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer) og øverstkommanderende i vest
22. juni 1942 – Erwin Rommel «Ørkenreven» (1891–1944, tvunget til selvmord), øverstkommanderende for det tyske Afrikakorpset (senere Hærgruppe Afrika) og Hærgruppe B i Nord-Frankrike
30. juni 1942 – Georg von Küchler (1881–1968), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
1. juli 1942 – Erich von Lewinski gen. von Manstein (1887–1973), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
31. januar 1943 – Friedrich Paulus (1890–1957), øverstkommanderende for den 6. armé, kapitulerte i Stalingrad
1. februar 1943 – Ewald von Kleist (1881–1954), kommandant for panzergruppe Kleist, senere Hærgruppe A, måtte avgå i 1944 på grunn av uenigheter
1. februar 1943 – Maximilian Reichsfreiherr von Weichs (1881–1954), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
1. februar 1943 – Ernst Busch (1885–1945), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
16. februar 1943 – Wolfram Freiherr von Richthofen (L), høyere offiser i Luftwaffe (Luftflottenführer)
1. mars 1944 – Walter Model (1891–1945, selvmord), høyere offiser i hæren (Heeresgruppenführer)
5. april 1945 – Ferdinand Schörner (1892–1973), øverstkommanderende for Midterste Hærgruppe
25. april 1945 – Robert Ritter von Greim (L), høyere offiser i Luftwaffe (Luftflottenführer) og mot krigens slutt Görings etterfølger som øverstkommanderende for Luftwaffe
31. oktober 1940 – Eduard Freiherr von Böhm-Ermolli (1856–1941), østerriksk-ungarsk feltmarskalk, hærfører i første verdenskrig, 31. oktober 1940 karakterisert som en typisk tysk generalfeltmarskalk
=== Østerrike ===
1806 – Heinrich Graf von Bellegarde (1756–1845)
1808 – Joseph Alvinczy von Berberek (1735–1810)
1809 – Prins Charles Joseph de Ligne (1735–1814)
1813 – Karl Philipp Fürst zu Schwarzenberg (1771–1820)
1833 – Alfred I zu Windisch-Graetz (1787–1862)
1836 – Josef Wenzel Radetzky von Radetz (1766–1858)
1848 – Keiser Frans Josef av Østerrike (1830–1916)
1860 – Heinrich von Heß (1788–1870)
4. april 1863 – Albrecht av Østerrike (1817–1895)
=== Østerrike-Ungarn (1. verdenskrig) ===
8. desember 1914 – Erkehertug Fredrik av Østerrike (1856–1936)
23. november 1916 – Erkehertug Eugen av Østerrike (1863–1954)
25. november 1916 – Franz, greve Conrad av Hötzendorf (1852–1925)
5. november 1917 – Hermann, Friherre Kövess av Kövesshaza (1854–1924)
5. november 1917 – Alexander, Friherre av Krobatin (1849–1933)
30. januar 1918 – Franz, Friherre Rohr av Denta (1854–1927)
31. januar 1918 – Eduard, Friherre av Böhm-Ermolli (1856–1941)
1. februar 1918 – Svetozar Boroevic von Bojna (1856–1920), «Løven fra Isonzo»
24. oktober 1918 – Erkehertug Joseph August av Østerrike (1872–1962)se også:
Generaloberst
Marskalk av Frankrike | Generalfeltmarskalk (tysk Generalfeldmarschall, forkortet GFM) var den høyeste militære graden i den tyske, prøyssiske, saksiske og østerriksk-ungarske hæren. Den ble kun tildelt aktive offiserer i krig. | 7,877 | 7,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_X_av_Danmark | 2023-02-04 | Christian X av Danmark | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske frimurere', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 20. april', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Charlottenlund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Christian X (født 26. september 1870, død 20. april 1947) var Danmarks konge fra 1912 til 1947. Han ble døpt Christian Carl Frederik Albert Alexander Vilhelm. Christian X var eldste sønn av Frederik VIII og dronning Lovisa og tilhørte fyrstehuset Glücksburg. Han var den eldre broren til kong Haakon VII av Norge.
Christian X ble født på Charlottenlund slott, som førstefødte sønn av Frederik VIII og dronning Lovisa.
Han ble student i 1889, som den første danske konge. Han tok en offisersutdannelse i livgarden, deretter tjenestegjorde han ved forskjellige regimenter. Han ble utnevnt til generalmajor i 1908 og ble kronprins i 1906, da hans far, Frederik VIII ble konge.
Christian X giftet seg i 1898 i Cannes med Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin, datter av storhertug Fredrik Franz III og storfyrstinne Anastasia Mikhailovna av Russland. De fikk sønnene Frederik (Frederik IX) den 11. mars 1899 og Knud den 27. juli 1900.
| Christian X (født 26. september 1870, død 20. april 1947) var Danmarks konge fra 1912 til 1947. Han ble døpt Christian Carl Frederik Albert Alexander Vilhelm. Christian X var eldste sønn av Frederik VIII og dronning Lovisa og tilhørte fyrstehuset Glücksburg. Han var den eldre broren til kong Haakon VII av Norge.
Christian X ble født på Charlottenlund slott, som førstefødte sønn av Frederik VIII og dronning Lovisa.
Han ble student i 1889, som den første danske konge. Han tok en offisersutdannelse i livgarden, deretter tjenestegjorde han ved forskjellige regimenter. Han ble utnevnt til generalmajor i 1908 og ble kronprins i 1906, da hans far, Frederik VIII ble konge.
Christian X giftet seg i 1898 i Cannes med Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin, datter av storhertug Fredrik Franz III og storfyrstinne Anastasia Mikhailovna av Russland. De fikk sønnene Frederik (Frederik IX) den 11. mars 1899 og Knud den 27. juli 1900.
== Konge av Danmark og Island ==
I 1912 etterfulgte Christian X sin far, Frederik VIII som konge. Som en noe autoritær person og et statsoverhode som sterkt understreket betydningen av kongelig verdighet og makt i en tidsalder av voksende demokrati, syntes ikke Christian X egnet for popularitet.
Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 gikk Christian X sammen med sin regjering inn for at Danmark skulle føre en nøytralitetspolitikk. Han deltok i perioden 18. – 19. desember 1914 i det såkalte «trekongermøte» i Malmö med kong Haakon VII av Norge og kong Gustav V av Sverige (Christians mors fetter) for å drøfte de nordiske landenes nøytralitet. Det lyktes kongen og hans regjering å holde Danmark utenfor første verdenskrig, bl.a. ved å minelegge den danske kysten i 1914.
Da den nye grunnloven av 1915 gav kvinner (og tjenestefolk, «tyende») stemmerett, arrangerte Dansk Kvindesamfund et opptog med ca. 20 000 deltagere, som gikk til kongen for å takke ham. Kongen uttalte bl.a. følgende:
På et sted kan kvinderne ikke undværes, og det er i hjemmene. Her kan kvindens indflydelse ikke erstattes, thi gennem barnets kærlighed til hjemmet vækkes kærligheden til vort fælles hjem, Danmark.
== Påskekrisen i 1920 ==
Da første verdenskrig i 1918 endte med tysk nederlag, oppsto muligheten for å få Sønderjylland gjenforent med Danmark. Kongens ønske var at den nye grensen skulle gå ved Slien (tysk: Schlee), men ved folkeavstemningen den 14. mars 1920 stemte et flertall i Midtre Slesvig for å forbli tysk. En del nasjonalister mente at grensen i hvert fall burde ha gått sør for den tradisjonelt danske byen, Flensborg (tysk: Flensburg). I selve Flensburg var det flertall for dansk tilhørighet, men i hele den sørligste delen av Sør-Slesvig var det 75 % av innbyggerne som hadde stemt for tysk tilhørighet. Rigsdagen var derfor splittet. Den radikale regjeringen under C. Th. Zahle var imot å innlemme Flensburg. Etterhvert viste stemmegivningen at 70 var for og 70 i mot.
Det fikk kongen til å sparke Zahle-regjeringen. I stedet utnevnte han en ny, under ledelse av kongens advokat Otto Liebe. Dette ble oppfattet av mange som grunnlovsstridig, og fagbevegelsen, LO, besluttet dermed å gå til generalstreik, mens andre grupper krevde at man skulle avskaffe monarkiet og innføre republikk. Påskedagen, den 4. april 1920, bøyde kongen seg for presset, og sparket Liebe og utnevnte et forretningsministerium som fikk i oppgave å utskrive folketingsvalg. Kuppet gjorde Christian X temmelig upopulær i en periode, men med tiden gikk det i glemmeboken. Ved gjenforeningen med (Nord-Slesvig) ble Christian X igjen det nasjonale samlingspunktet, da han den 10. juli 1920 red over grensen ved Taps på en hvit hest og deretter møtte sønderjyder på Dybbøl og sydslesvigene ved Kruså.
== Okkupasjonstiden ==
Utfyllende artikkel: Danmark under andre verdenskrigEtter Tysklands okkupasjon av Danmark 9. april 1940, ble kongen værende igjen i landet og ble et nasjonalt samlingspunkt. Han oppfordret danskene til å opptre verdig ovenfor tyskerne. Den rollen kongen hadde spilt under påskekrisen i 1920 hadde sterkt redusert hans popularitet, men hans åpenbare forakt for den tyske okkupasjonsmakten, sine daglige rideturer i København og senere «telegramkrisen» i 1942 gjorde ham igjen populær som symbol på danskhet.
I forbindelse med kongens 72-års fødselsdag oppsto en alvorlig krise i det «dansk-tyske forholdet». Hitler sendte et lykkeønskningstelegram til kongen, som han lakonisk besvarte med «Min bedste tak». Hitler ble rasende, og det endte med at tyskerne stilte krav om en mer tyskvennlig regjering under ledelse av daværende utenriksminister Erik Scavenius. Fra dansk side var man nødt til å akseptere dette for å kunne forhindre en fullstendig tysk overtakelse av landet. Men allerede i 1943 overtok allikevel den tyske okkupasjonsmakten fullstendig kontroll over Danmark. Etter at kong Christian X kom til skade etter å ha falt av hesten, overtok kronprins Frederik forhandlingene.
Om kvelden den 4. mai 1945 kom frigjøringbudskapet over BBC, etter at de tyske styrkene i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark hadde kapitulert til Bernard Montgomery. Dagen etter holdt kongen en radiotale til det danske folket og 9. mai talte han til rigsdagen, hvor han siterte Grundtvigs strofer: «Guds fred med dem, der bløde af dybe hjertesår, græder den gamle konge og hele Danmark med ham.»
== Død ==
Christian X døde den 20. april 1947 på Amalienborg. Han ble gravlagt i Glücksburgernes kapell i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sin sønn Frederik IX som konge av Danmark. For å anerkjenne hans symbolske betydning under andre verdenskrig, ble et av armbåndene som ble brukt av medlemmene av den danske motstandsbevegelsen plassert på kisten hans på hans castrum doloris.
Blant Christian Xs ordener var også Storkorset med kjede av St. Olavs Orden, tildelt 1909.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christian X of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christian X of Denmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(da) Christian X på Filmdatabasen
(en) Christian X hos The Peerage
(da) Biografi på kongehuset.dk | Christian X (født 26. september 1870, død 20. | 7,878 | 7,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulm | 2023-02-04 | Ulm | ['Kategori:48°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 854', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1181', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1803', 'Kategori:Ulm'] | «ULM» kan også vise til sjøforsvarsgraden utskrevet ledende menig.Ulm er en kretsfri by i den tyske delstaten Baden-Württemberg ved elven Donau. Byen har i overkant av 100 000 innbyggere, sammen med nabobyen Neu-Ulm på den andre siden av elven er det ca. 165 000. Neu-Ulm ligger i delstaten Bayern.
| «ULM» kan også vise til sjøforsvarsgraden utskrevet ledende menig.Ulm er en kretsfri by i den tyske delstaten Baden-Württemberg ved elven Donau. Byen har i overkant av 100 000 innbyggere, sammen med nabobyen Neu-Ulm på den andre siden av elven er det ca. 165 000. Neu-Ulm ligger i delstaten Bayern.
== Geografi ==
Ulm ligger hvor elvene Blau og Iller renner ut i Donau i en høyde av 479 moh. De fleste delene av byen, inkludert gamlebyen, ligger på den venstre bredden av Donau, bare distriktene Wiblingen, Gögglingen, Donaustetten og Unterweiler ligger på høyre bredde. På høyde med gamlebyen, på den andre siden av elva, ligger tvillingen Neu-Ulm i Bayern som er mindre enn Ulm. Neu-Ulm var frem til 1810 del av Ulm og har i dag i underkant av 50 000 innbyggere. Med unntak av Donau i sør er byen omgitt av skog og høyder som stiger til over 620 moh. Noen av dem er del av Schwabisk Alb. Sør for Donau slutter sletter og høyder i den nordlige grensen til Alpene som befinner seg rundt 100 km fra Ulm og er synlig fra byen på klare dager.
Byen er delt inn i 18 distrikter (Stadtteile): Ulm-Mitte, Böfingen, Donaustetten, Donautal, Eggingen, Einsingen, Ermingen, Eselsberg, Gögglingen, Grimmelfingen, Jungingen, Lehr, Mähringen, Oststadt, Söflingen (med Harthausen), Unterweiler, Weststadt og Wiblingen. De nærmeste større byene er Augsburg og München i sydøst og Stuttgart i nordvest.
På folkemunne blir Ulm kalt «Tåkerikets hovedstad». Statistikk viser derimot at solen skinner i snitt 1698 timer per år, bare slått av Freiburg.
Ifølge undersøkelsen «Tysklands sunneste storby» og byr Ulm sine borgere de beste levevilkårene. I undersøkelsen var kriteriene luftforurensning, legedekning, sosial og økonomisk tilstand, idrettstilbud og barnehagedekning.Etter tyske forhold har byen gjennomsnittlige nedbørsmengder. Byen hadde 745 mm nedbør og en gjennomsnittstemperatur på 8 °C i året mellom 1971 og 2000. Flom er som regel først og fremst det alvorligste problemet når begge elvene, Donau og Iller, samtidig fører med seg smelte- og regnvann. Varmt vær i smelteperioden kan innen en halv dag føre til kraftige oversvømmelser.
== Historie ==
Menneskelig bosetning kjennes fra tidlig neolittisk tid, ca. 5000 f.Kr.. Bosetninger fra denne tiden har blitt identifisert ved landsbyene Eggingen og Lehr som i dag er distrikter i byen. I gamlebyen er de eldste funnene datert til sen neolittisk tid. Byen ble først nevnt i 854 og fikk sine byrettigheter av keiser Fredrik Barbarossa i 1181 og ble senere riksstad.
Til å begynne med skyldtes Ulms prestisje privilegiet som Königspfalz, et sted som gav husly for middelalderske tyske konger og keisere på deres jevnlige reiser. Senere ble Ulm en by av handelsmenn og håndverkere. Et av de viktigste juridiske dokumentene fra byen, en avtale mellom patrisierne i Ulm og laugene (Großer Schwörbrief), dateres til 1397. Dette dokumentet ble regnet som byens konstitusjon. Byggingen av en enorm kirke, Ulmer Münster i 1377, ble finansiert av innbyggerne i Ulm og ikke av kirken. Både dokumentet og kirken viser tiltaksevnen til Ulms innbyggere i middelalderen.
Ulm blomstret i de 15. og 16. århundrene, hovedsakelig på grunn av eksporten av tekstiler av høy kvalitet. Byen lå hvor viktige handelsruter krysset og strakte seg til Italia. I løpet av disse århundrene ble det reist mange viktige bygninger, men representerte også høydepunktet for kunsten i Ulm, særlig for malere og skulptører som Hans Multscher og Jörg Syrlin den eldre. Under reformasjonen ble Ulm protestantisk i 1530. Etter etableringen av nye handelsruter i kjølvannet av oppdagelsen av den nye verden i det 16. århundre og utbruddet og konsekvensene av trettiårskrigen (1618–48), begynte byen gradvis å forfalle. Den ble rundt 1700 invadert flere ganger av soldater fra Frankrike og Bayern.
I krigene som fulgte den franske revolusjon vekslet byen mellom fransk og østerriksk okkupasjon. Franskmennene ødela byens festningsverk. Den mistet i 1803 sin status som keiserlig by og ble absorbert av Bayern. I Ulm-felttoget i 1805 klarte Napoléon Bonaparte å fange den invaderende østerrikske hæren til general Mack og tvang den til å overgi seg. Ulm ble innlemmet i kongedømmet Württemberg i 1810 og mistet sine distrikter på den andre bredden av Donau som ble kjent som Neu-Ulm (Ny Ulm).
Byen fikk en festning av Det tyske forbund i midten av det 19. århundre som medførte omfattende militær bygningsverk som først og fremst var rettet mot trusselen av en fransk invasjon. Byen ble et viktig sentrum for industrialisering i det sørlige Tyskland i andre halvdel av det 19. århundre. Byens utbygde område strakte seg nå utenfor murene fra middelalderen. Byggingen av den store kirken som ble avbrutt i det 16. århundre av økonomiske årsaker, ble gjenopptatt og til slutt ferdigstilt (1844–91) i en bølge av entusiasme for middelalderen. Ulmer Münster har det høyeste kirketårnet i verden med sine 161,5 meters høyde og 753 trappesteg. Fra toppen er det av og til utsikt helt fram til Alpene.
Ulm kom under NSDAPs kontroll i 1933 i likhet med alle andre tyske byer. Fra 1933 til 1935 ble det etablert en konsentrasjonsleir på Kuhberg, en av høydene rundt Ulm, primært for politiske motstandere av regimet. De rundt 500 jødene i Ulm ble først diskriminert og senere forfulgt. Deres synagoger ble revet ned etter krystallnatten i november 1938. Under andre verdenskrig ble byen sterkt skadet av allierte flyangrep. Det mest alvorlige angrepet skjedde den 17. desember 1944 og drepte 707 innbyggere og gjorde 25 000 hjemløse. Over 80% av den middelalderske bykjernen, før krigen en av de største i det sørlige Tyskland, lå i ruiner i 1945.
Det meste av byen ble gjenoppbygget i den enkle stilen i 1950- og 1960-årene, men noen av de historiske landmerkene har blitt restaurert. Ulm opplevde sterk vekst i tiårene etter andre verdenskrig med etableringen av omfattende boligprosjekter og nye industrielle soner. Universitetet i Ulm ble grunnlagt i 1967, noe som viste seg å bli svært viktig for utviklingen av byen. Overgangen fra klassisk industri mot høyteknologisk sektor har særlig akselerert siden 1980-årene. Eksempler på dette er etableringen av forskningssentre for selskaper som DaimlerChrysler, Siemens og Nokia og et antall forskningsinstitutt nær universitetsområdet. Byen vokser fremdeles i dag og utgjør en dobbeltby på 170 000 innbyggere sammen med sin bayerske naboby Neu-Ulm. Byen trekker fordel av sin sentrale plassering mellom byene Stuttgart og München, både kulturelt og økonomisk.
== Økonomi ==
Byen har svært gamle handelstradisjoner som går tilbake til middelalderen. Industrihistorien startet med etableringen av en jernbanestasjon i 1850. Den viktigste sektoren er fremdeles klassisk industri (maskineri, særlig motorvogner, elektronikk, legemiddelindustri). Etableringen av Universitetet i Ulm som fokuserer på biomedisin, støttet overgangen til høyteknologisk industri i nær forbindelse med akademisk forskning, særlig etter krisen til klassisk industri i 1980-årene.
Selskaper som har hovedkvarter i Ulm inkluderer:
J. G. Anschütz (Sports- og jaktvåpen)
Ratiopharm (legemidler)
Hydro Building Systems (byggsystem av aluminium)
Wieland-Werke AG (halvfabrikater av kobber og kobberlegeringer)
Gardena (hageverktøy)
Carl Walther GmbH (våpen, særlig pistoler)
Müller Ltd. & Co. KG (betydelig tysk handelsselskap)Selskaper med viktige fabrikker i Ulm inkluderer:
Daimler AG: Daimler Forschungszentrum (forskningssenter) og EvoBus (produksjon av busser)
EADS, European Aeronautic Defence and Space Company
Nokia (telekommunikasjon, forskningssenter)
Siemens AG
Atmel
Intel
AEG
Iveco-MagirusFUG (Fernwärme Ulm GmbH) driver vest i Ulm ett av de mest moderne og kraftige kraftstasjonene i Europa som drives av biomasse (60 MW effekt). Bare Freiburg har større produksjon av solenergi i Tyskland enn Ulm. Byen har en av de eldste og i dag største rettferdig handelsbutikk i Tyskland, den ble grunnlagt i 1976. Verdens største kontorbygning bygget som passivhus, det såkalte Energon ligger i «forskningsbyen» nær universitetsområdet.
== Samferdsel ==
Ulm ligger i krysningen av Bundesautobahn 8 som forbinder de største byene i det sørlige Tyskland, Stuttgart og München, og Bundesautobahn 7 som er en av hovedfartsårene fra det nordlige til det sørlige Europa. Byen nås dermed enkelt fra både Stuttgart (50 min) og München (90 min) som har internasjonale lufthavner som betjener Ulm-området.
Ulm Hauptbahnhof, byens jernbanestasjon, er blant andre stoppested for en av de fremste toglinjene i Europa (Paris–Strasbourg–Stuttgart–Ulm–München–Wien–Budapest). Den har også direkte forbindelse til Berlin.
Ulm har et offentlig kollektivtransportsystem som er basert på flere busslinjer og en sporveislinje. Parkeringsplasser for pendlere er tilgjengelig, samt parkeringsgarasjer i bykjernen. Flere av gatene i gamlebyen er gågater.
== Utdannelse og kultur ==
Universitetet i Ulm ble grunnlagt i 1967 og fokuserer på naturvitenskap, medisin, ingeniørvitenskap og matematikk/økonomi. Universitetet hadde 7246 studenter i 2005-06 og er dermed et av de mindre universitetene i Tyskland.
Ulm har også en høgskole (Fachhochschule) som ble grunnlagt i 1960 som en offentlig skole for ingeniørkunst. Skolen har tallrike studenter fra hele verden som del av et internasjonalt utvekslingsprogram.
Inge Aicher-Scholl, Otl Aicher og Max Bill grunnla i 1953 Hochschule für Gestaltung (HfG Ulm), en designskole i bauhaustradisjonen. Denne ble lagt ned i 1968.
Ulms offentlige bibliotek (Stadtbibliothek Ulm) har over 480 000 trykte medier. Byen har et offentlig teater med drama, opera og ballett, flere små teatre og et profesjonelt filharmonisk orkester.
== Personligheter ==
Albert Einstein
Uli Hoeneß
Hildegard Knef
Erwin Rommel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Ulm – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ulm – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Science Park Ulm | | areal = 118.69 | 7,879 | 7,879 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kardinal | 2023-02-04 | Kardinal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kardinaler', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kirkelige titler'] | Kardinal er betegnelsen på en høytstående embetsmann i Den katolske kirke som i rang står rett under paven. Kardinalene danner til sammen kardinalskollegiet, som utgjør pavens råd. De blir utnevnt av paven, og nye paver velges av og tradisjonelt blant dem. Ordet kommer fra latin cardo (hengsel) – hengsler holder porten på plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som «kirkens hengsler».
| Kardinal er betegnelsen på en høytstående embetsmann i Den katolske kirke som i rang står rett under paven. Kardinalene danner til sammen kardinalskollegiet, som utgjør pavens råd. De blir utnevnt av paven, og nye paver velges av og tradisjonelt blant dem. Ordet kommer fra latin cardo (hengsel) – hengsler holder porten på plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som «kirkens hengsler».
== Historie ==
Tittelen ble først gitt til enhver prest som var permanent tilknyttet en kirke. Denne betydningen har gått ut av bruk i Den katolske kirke, men er bevart i et annet tilfelle – to av de anglikanske kannikene i St. Paul katedralen i London kalles kardinaler. Den katolske kirke har beholdt spor av dette i ordningen med inkardinasjon som utviklet seg senere; dette er en fast tilknytning til et bispedømme, og ordet har samme opphav.
Ordet ble allerede mot slutten av 1. århundre eller begynnelsen av 2. århundre gitt en annen betydning. Pave Evaristus (97-105) ga tittelen til sogneprestene i Roma, biskopene i området umiddelbar nærhet av Roma og til de syv diakonene i byen. På et tidlig tidspunkt ble denne rollen formalisert, slik at kardinalene dannet et kollegium. De assisterte paven i styret av kirken og etterhvert også de landområder paven var overhode for.
I det 11. århundre ble alle geistlige som fungerte som rådgivere for paven gitt tittelen kardinal. Dermed begynte man også å få kardinaler som ikke egentlig var hjemmehørende i Roma, men bare var der for en periode. Særlig pave Leo IX bidro til å reformere kirkens styreform slik at kardinalskollegiet fikk et mer internasjonalt preg og dermed ble mer representativt for hele kirken. Man begynte også å utnevne biskoper som hadde tilhold utenfor Roma, og som forble i sine bispedømmer.
I 1059 ga pave Nikolas II en ny lov som gjorde kardinaler til de eneste som hadde stemmerett ved pavevalg. Dette ble bekreftet av Tredje Laterankonsil (1179), som også forbød andre å være til stede under pavevalg. Det ble krevd 2/3 flertall for å velge en pave. Denne ordningen er i all hovedsak den som gjelder i dag, bortsett fra at det nå kreves 2/3 + 1 stemme. Kardinalkollegiet fikk fastlagt sin form i 1150, under pave Eugenius III; til da hadde det vært en løs sammenslutning. Antallet kardinaler var langt lavere enn i dag, men ordningen er i hovedtrekk den samme som i dag.
Kardinalene deltok i konsistoriet, som fungerte som kirkens og pavestatens regjering. Pave Sixtus V (1585–1590) opprettet i stedet 15 faste kongregasjoner, med forskjellige ansvarsområder. Denne modellen er fortsatt i bruk, selv om kongregasjonens arbeidsfelt og navn har blitt endret en rekke ganger.
== Antall ==
I middelalderen var det bare 24 kardinaler. I forbindelse med omorganiseringen av kirkens administrasjon fastslo Pave Sixtus V i konstitusjonen Postquam verus ille (3. desember 1586) at det skulle være 70 kardinaler. I realiteten var det sjelden man hadde så mange. Først i 1958 ble tallet overskredet, da pave Johannes XXIII utnevnte mange nye kardinaler.
Under Andre Vatikankonsil (1962–1965) ble det bestemt at inntil 120 kardinaler kunne delta ved pavevalg. Samtidig ble det fastslått at de mister stemmeretten ved fylte 80 år. Dette betyr at det ikke er noe problem om det finnes mer enn 120 kardinaler, så lenge antallet som er under 80 år ligger under grensen. Da det er et grunnleggende prinsipp i katolsk kirkerett at paven står over loven, kan han allikevel utnevne flere uten å tenke på denne balansen, noe pave Johannes Paul II gjorde.
== Utnevnelse ==
Kardinalene utnevnes av paven ved et konsistorium. Han velger selv hvem han vil utnevne, men vil i de fleste tilfeller rådføre seg med sine nærmeste medarbeidere. Første skritt i utnevnelsen er at han offentliggjør navnene på de som er utnevnt. Deretter vil de blivende kardinalene, en kort tid etter, samles for å bli innsatt i embetetet; man sier at de i denne seremonien blir «kreert kardinaler».
Paven kan også utnevne kardinaler uten å offentliggjøre deres navn. De sies da å være utnevnt in pectore (latin, 'i brystet'), fordi paven beholder deres navn for seg selv. Dette kan gjøres for eksempel fordi en person venter på en annen utnevnelse først, eller fordi han er hjemmehørende i et område hvor kristne blir forfulgt slik at en offentlig utnevnelse kan true hans sikkerhet. Dersom situasjonen endrer seg vil paven offentliggjøre navnet, men skulle paven dø før det blir offentliggjort vil utnevnelsen aldri tre i kraft. Dette gjelder selv om paven har etterlatt seg en skriftlig beskjed om utnevnelsen, men det er da mulig for hans etterfølger å utnevne samme person in pectore. Dersom, på den annen side, en hemmelig utnevnt kardinal dør før hans navn blir offentliggjort vil utnevnelsen allikevel være gyldig så snart den blir offentliggjort. Et eksempel er Iuliu Hossu fra Romania, som ble utnevnt in pectore i 1969 og døde i 1970. Hans utnevnelse ble offentliggjort i 1973, og han står derfor i listene som kardinal fra 1969 til 1970. Hans utnevnelse er også spesiell fordi han antagelig ikke selv visste om den, da han satt i husarrest fra 1948 fram til sin død.
Kravet for å bli utnevnt til kardinal er at man er en presteviet mann som har utmerket seg ved sin lære, fromhet og klokskap. Tidligere kunne også legmenn bli kardinaler, men i kirkeloven av 1917 ble dette endret. Siste gang en legmann ble utnevnt var i 1858, da en jurist ble utnevnt og gitt ansvar for å skrive statuttene for Kirkestaten.
Pave Johannes XXIII bestemte i 1962 at alle kardinaler skal være biskoper. De trenger ikke å være det før de blir utnevnt, men må bispevies før de blir innsatt i embetet. I praksis er det slik at prester som utnevnes er teologer som er omkring 80 år eller eldre. De har derfor sjelden stemmerett ved pavevalg, og vil heller ikke komme til å ha noen funksjon i administrasjonen av kirken. Derfor er det ikke uvanlig at de ber om å ikke bli bispeviet, og paven kan etter eget forgodtbefinnende dispensere fra kravet.
Når en kardinal blir utnevnt blir han tildelt en titulærkirke i Roma, eller et titulærbispedømme. Dette betyr at han har en tittel som plasserer ham i en av de kategorier som kardinalsembetet opprinnelig besto av – selv om han er biskop hjemmehørende på den andre siden av kloden har han tittel som sogneprest eller diakon i en kirke i Roma. De kirkene som brukes er ofte ikke sognekirker, men tilhører religiøse ordener; når de er sognekirker finnes det samtidig en reell sogneprest. Kardinalene forventes dog å ha et forhold til sin titulærkirke, for eksempel ved å feire messe der under besøk i Roma.
== Indre rangordning ==
Innenfor kardinalkollegiet finnes det en egen rangordning. Grunninndelingen er basert på embetets opphav, og består av kardinaldiakoner, kardinalprester og kardinalbiskoper. Dette sier ingenting om hvilken rang man har i det geistlige hierarkiet; i utgangspunktet skal alle kardinaler være biskoper.
=== Kardinalbiskoper ===
De som er engasjert på heltid i Vatikanets administrasjon er kardinalbiskoper. Patriarker fra de orientalske katolske kirker har også denne rang og regnes dermed som kardinalbiskoper av sine egne patriarkseter. De romersk-katolske kardinalbiskopene er titulærbiskoper av de suburbikariske bispedømmene, det vil si de som tidligere lå i umiddelbar nærhet av Roma: Ostia, Palestrina, Frascati, Albano, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Kardinalkollegiets dekanus og visedekanus velges blant kardinalbiskopene. Tradisjonen siden det 13. århundre er at dekanus skal være titulærbiskop av Ostia.
=== Kardinalprester ===
Kardinalprestene var opprinnelig Romas sogneprester. De som fyller disse posisjonene i dag er biskoper av bispedømmer utenfor Roma. De som har vært kardinaler i ti år eller mer kan også få tittelen kardinalprest. Pavens vikar for bispedømmet Roma er alltid kardinalprest, og det samme er erkepresten for Laterankirken.
=== Kardinaldiakoner ===
Kardinaldiakonene var opprinnelig de syv diakonene i Roma. Senere ble antallet utvidet til 14. I dag er det ingen begrensning på antallet; rangen gis i utgangspunktet til de som ikke er biskop i et eksisterende bispedømme når de utnevnes til kardinaler. Erkeprestene av Peterskirken og Santa Maria Maggiore er normalt kardinaldiakoner.
== Titler og ytre tegn ==
En kardinal tituleres som «Eminense» (i tiltale «Deres Eminense», i omtale «Hans Eminense»). Denne tiltaleformen kommer opprinnelig fra det bysantinske hoffet.
Under pave Innocent IV (1243–1254) ble røde hatter innført som tegn på kardinalsverdighet. Fargen ble sagt å symbolisere at de skal være villige til å gi sitt blod for kirken; den egentlige forklaringen er nok at det går tilbake til herskeres bruk av purpur som autoritetstegn. I 1464 bestemte Paul II at de skulle bære røde kalotter under liturgiske funksjoner for å skille dem fra andre prelater.
Kardinalene kan bære sort prestekjole (soutane) med røde silkeborder, eller rød prestekjole. Det finnes også andre plagg som kan være røde, som sokker, hatter osv., men disse brukes i liten grad i dag.
Kardinalene fører våpen, som består av våpenskjold kronet med en rød, bredbremmet hatt med 15 dusker samt et patriarkalkors og et banner hvor mottoet skrives inn.
Etter en offentlig seremoni hvor de blir kreert til kardinaler, mottar de i en lukket seremoni en ring fra paven som tegn på sin verdighet. Den skal være smykket med en safir – denne edelstenen er forbeholdt kardinalsringer – og har på innsiden inngravert våpenet til paven som utnevnte dem.
Kardinaler som er østlige patriarker tiltales som dette, med formen «Salighet». De vil normalt også bære ytre tegn fra sin egen tradisjon fremfor de romerske kardinalstegnene.
== Se også ==
Liste over kardinalutnevnelser
== Eksterne lenker ==
Oversikt over kardinaler | Kardinal er betegnelsen på en høytstående embetsmann i Den katolske kirke som i rang står rett under paven. Kardinalene danner til sammen kardinalskollegiet, som utgjør pavens råd. | 7,880 | 7,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heidelberg | 2023-02-04 | Heidelberg | ['Kategori:49°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Heidelberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Heidelberg er en by i den nordvestre delen av den tyske delstaten Baden-Württemberg, beliggende ved elven Neckars nedre løp ca. 22 km fra der den flyter ut i Rhinen og ca. 20 km sydøst for Mannheim. Byen har ca. 143 000 innbyggere (2003). Heidelberg er en av Tysklands ledende universitetsbyer og et sentrum for akademisk forleggervirksomhet. Byen er uløselig knyttet til den tyske romantikken og assosieres med epokens mest toneangivende filosofer, diktere og malere. Dens rike historie, gunstige klima og vakre beliggenhet gjør den til et av Tysklands mest populære reisemål.
| Heidelberg er en by i den nordvestre delen av den tyske delstaten Baden-Württemberg, beliggende ved elven Neckars nedre løp ca. 22 km fra der den flyter ut i Rhinen og ca. 20 km sydøst for Mannheim. Byen har ca. 143 000 innbyggere (2003). Heidelberg er en av Tysklands ledende universitetsbyer og et sentrum for akademisk forleggervirksomhet. Byen er uløselig knyttet til den tyske romantikken og assosieres med epokens mest toneangivende filosofer, diktere og malere. Dens rike historie, gunstige klima og vakre beliggenhet gjør den til et av Tysklands mest populære reisemål.
== Geografi ==
Heidelberg ligger som del av Oberrheinische Tiefebene. Byen har størst bebyggelse på venstre elvebredde av Neckar der den flyter ut av Odenwald i en buktende dal avgrenset av Königstuhl (568 m) og Gaisberg (375 m) i sør og Heiligenberg (445 m) i nord på høyre elvebredde. Neckar renner her fra øst mot vest. Neckar munner ut i Rhinen ved Mannheim rundt 22 km nordvest for byen.
I det sentrale området av byen ligger Altstadt og Bergheim. Altstadt er den eldste bydelen og ligger på sørsiden av Neckar mellom elva og Königstuhl. Dette er historisk sett kjernen i byen. De fleste severdighetene i byen som Heidelberger Schloss, befinner seg i Altstadt. Til denne bydelen hører også områdene hvor Molkenkur, Kohlhof og Speyerer Hof ligger. Bergheim ligger vest for Altstadt. Den tidligere landsbyen Bergheim er eldre enn Altstadt. Rester etter menneskelig aktivitet lar seg spore tilbake til tidlig steinalder. Bergheim ble først nevnt i Lorscher-kodeksen fra 769. I 1392 ble landsbyen oppløst og innbyggerne ble tvangsinnlemmet i den raskt voksende residensbyen Heidelberg.
Weststadt ligger sørvest for Altstadt og sør for Bergheim og går over til Südstadt lenger sør. Disse bydelene oppstod under den raske befolkningsveksten Heidelberg hadde under industrialiseringen og etter andre verdenskrig. I Südstadt ligger gravlunden Bergfriedhof hvor tallrike berømte personligheter er gravlagt. Blant disse er rikspresident Friedrich Ebert, dirigenten og komponisten Wilhelm Furtwängler, vitenskapsmennene Carl Bosch og Robert Bunsen, kirurgen og kreftforskeren Vincenz Czerny, astronomen Max Wolf, teologen Martin Dibelius, oppfinneren Felix Wankel, rettsfilosofen Gustav Radbruch, sosiologen Max Weber, presten Alfons Beil og dikteren Hilde Domin. I Mark-Twain-landsbyen bor amerikanske soldaten, mens mange av dem arbeider i Campbell-kasernen. Bahnstadt som for øyeblikket er under etablering, ligger vest for Weststadt.
Videre sørover ligger bydelen Rohrbach med Hasenleiser og Bierhelder Hof. Rohrbach ble innlemmet i Heidelberg i 1927, og siden 1971 har bydelen disponert et museum som ligger i det gamle rådhuset og som presenterer stedets historie. Sørøst for Rohrbach ligger de yngre bydelene Boxberg og Emmertsgrund.
Den største og raskest voksende bydelen i Heidelberg er Kirchheim som ligger sørvest i byen. Bydelen ble innlemmet i 1920. Til Kirchheim blir Kirchheimer Hof, landsbyen Patrick-Henry som er en bosetning grunnlagt i 1947 for den amerikanske hær, Pleikartsförster Hof og Neurott. Kirchheim ble bydel i 1920. I det vestlige Heidelberg, i utkanten av Weststadt i retning Kirchheim, ligger området «Im Mörgelgewann». Dette er et område som sosialt og optisk ligger avsides, det kan bare nås via en sidegate. Opprinnelig ble det oppført som innkvartering for flyktninger etter andre verdenskrig. I 2008 lever rundt 300 mennesker som har blitt innkvartert av byen siden de er husløse.Helt vest i Heidelberg befinner bydelen Pfaffengrund seg. Den er delt i et industriområde i nord og et boligområde i sør. Navnet Pfaffengrund stammer fra det middelalderske navnet på åkerlandet som frem til 1920 ble brukt som åker. Videre nordover ligger Wieblingen med Grenzhof og Ochsenkopf. I likhet med Pfaffengrund og Kirchheim ble også Wieblingen bydel i 1920.
På den nordlige bredden av Neckar, på høyde med sentrum, ligger bydelen Neuenheim. Utviklingen av Neuenheim begynte allerede i førromersk tid, men ble innlemmet først i 1891. I Neuenheimer Feld ligger det nye universitetsområdet til Ruprecht-Karls-Universität. Videre nordover ligger Handschuhsheim som ble innlemmet kort tid etter Neuenheim, i 1903. Navnet går antagelig tilbake til en godseier i tidlig middelalder som hadde en hånd eller en hanske i sitt våpenskjold.
På sørsiden av Neckar i øst ligger Schlierbach. Den ble førstegang nevnt i 1245. Området er i dag først og fremst et boligområde. På den andre siden av Neckar ligger Ziegelhausen med Peterstal. Ziegelhausen ble nevnt noen år før Schlierbach, i 1220. Området har antagelig vært i bruk siden romertiden.
Siden Heidelberg ligger i en av de varmeste regionene i Tyskland, trives flere planter som for sentraleuropeiske forhold er besyndelige, som mandel, ekte fiken og til og med et oliventre i Freiland (Gaisbergstraße). Philosophenweg er byens balkong med mange eksotiske vekster. Her ble det igjen satt i gang med vindruer i 2000. I Heidelberg finnes en av de mest levedyktige ville bestandene av den nyinnførte halsbåndparakitten, samt en vill bestand av svanegås.
== Historie ==
Det tidligste beviset for mennesker i Europa ble funnet i 1907. Funnet bestod av et kjeveben av «Heidelbergmannen» som er antatt å være 500 000 år gammelt.
Der var en keltisk festning i det 5. århundre f.Kr. på Heiligenberg, eller «helgenenes fjell», som ble brukt som tilfluktssted og tilbedelsessted. 24. romerske kohort og 2. kyrenaikiske kohort (CCG XXIIII og CCH II CYR) bygget og okkuperte et fort her i 40. Romerne bygget og vedlikeholdt castra (permanente leirer) og et signaltårn på bredden av Neckar og bygget en bro over elva. De første sivile bosetningene utviklet seg under leirens beskyttelse. Romerne ble værende til 260 da leiren ble erobret av germanske stammer.
Det moderne Heidelberg kan spore sin begynnelse til det 5. århundre da landsbyen Bergheim («fjellhjem») først er nevnt i dokumenter datert 769. Bergheim ligger nå midt i dagens Heidelberg. Klosteret til St Mikael ble i 863 grunnlagt på Heiligenberg innenfor de doble murene til den keltiske festningen, og klosteret Neuberg ble grunnlagt i Neckar-dalen i 1130. Samtidig utvidet biskopsetet i Worms sin innflytelse til dalen og grunnla Schönau-klosteret i 1142.
Huset Hohenstaufen tok i 1155 over borgen Heidelberg og bosetningene rundt, og Konrad av Hohenstaufen ble «pfalzgreve av Rhinen». Pfalzet gikk i 1195 over til huset Welf gjennom giftemål. Den første referansen til Heidelberg finnes i det dokument i klosteret Schönau som stammer fra 1196. Dette regnes som grunnleggingsåret for Heidelberg. Ludvig I, hertug av Bayern fikk i 1225 pfalzet og borgen. To borger nevnes i 1303. Den ene lå lenger oppe på fjellet og ble ødelagt av en krutteksplosjon i 1537. Dagens borg ble så bygget på stedet til den lavereliggende borgen. Pfalzgreven fikk i 1356 langtrekkende rettigheter i en Gylden bulle i tillegg til å bli kurfyrste.
Universitetet ble grunnlagt år 1386 av kurfyrst Ruprecht I. Universitetet spilte en ledende rolle i humanismens og reformasjonens epoke og i tiden med konflikt mellom lutheranisme og kalvinisme i de 15. og 16. århundrene. Heidelbergs bibliotek som ble grunnlagt i 1421, er det eldste offentlige bibliotek i Tyskland som fremdeles er intakt. Få måneder etter proklamasjonen av de 95 tesene, ble Martin Luther mottatt i april 1518 for å forsvare dem.
Kurfyrst Fredrik V (gift med Elisabeth Stuart, datter av Jakob VI av Skottland) ble i 1620 tilbudt tronen i Böhmen. Han ble kjent som «vinterkongen» siden han bare regjerte en vinter før det keiserlige huset Habsburg tok tronen tilbake med makt. Dette markerte starten på tredveårskrigen.
Hærene til det katolske forbund, ledet av Johann Tserclaes Tilly, erobret Heidelberg etter en to måneder lang beleiring. Han gav Bibliotheca Palatina fra Den hellige ånds kirke som en gave til paven. Den katolske bayerske grenen av huset Wittelsbach fikk kontroll over kurfyrstedømmet. Mot slutten av krigen klarte Fredrik Vs sønn, Karl I Ludvig, å ta tilbake sine titler og landområder.
For å styrke sin dynastiske makt giftet han sin datter Elisabeth Charlotte til Filip I av Orléans, bror til Ludvig XIV, kongen i Frankrike. Etter at Karl Ludvigs sønn, kurfyrst Karl II, døde i 1685, krevde Ludvig XIV at hans søster skulle arve. Kravet ble avslått, og krig brøt ut. Byen og borgen ble tatt av franske styrker i 1689 og nesten totalt ødelagt i 1693.
Religiøse konflikter med borgere i Heidelberg fikk kurfyrst Karl III Filip til å flytte sin bolig til nærliggende Mannheim i 1720. Der ble den værende til kurfyrst Karl Theodor ble kurfyrste i Bayern i 1777 og etablerte sitt hoff i München.
Karl Theodor begynte å gjenoppbygge slottet i 1742. Et lyn ødela andre palassbygninger under gjenoppbyggingen i 1742, noe som førte til at arbeidet ble avbrutt. Heidelberg falt til Storhertugdømmet Baden i 1803. Karl Fredrik, storhertug i Baden, grunnla på nytt universitetet, kalt «Ruperto-Carola» etter sine to grunnleggere. Betydelige lærde gav universitetet snart berømmelse som en «kongelig bolig for intellektet».
Grev Karl von Graimberg som emigrerte fra den franske revolusjon, begynte i 1810 med preserveringen av slottsruinene og etablerte en samling. Byen ble gjenoppbygget i barokkstil på det gamle gotiske grunnlaget i det 18. århundre. Keisere av Østerrike, keiseren av Russland og kongen av Preussen dannet i 1815 den «hellige alliansen» i Heidelberg.
Det ble i 1848 bestemt at en tysk nasjonalforsamling skulle ligge i Heidelberg. Byen var under Pfalz-Baden-opprøret i 1849 hovedkvarter for en revolusjonær hær som ble beseiret av en prøyssisk hær nær Waghäusel. Etter dette var den okkupert av prøyssiske styrker frem til 1850.
Universitetets ry ble forsterket av et antall betydelige leger (Czerny, Erb, Krehl) og humanister (Rohde, Weber, Gundolf) mellom 1920 og 1933.
Under det nasjonalsosialistiske regimet (1933–1945) hadde NSDAP stor oppslutning i Heidelberg. NSDAP var det største partiet i valgene før 1933. Ikke-arisk universitetspersonale ble diskriminert, og innen 1939 hadde universitetet «mistet» en tredjedel av sin stab av rasemessige eller politiske årsaker. Under Krystallnatten den 9. november 1938 brente folk fra Heidelberg ned synagoger to steder i byen. Dagen etter startet systematisk deportasjon av jøder, og 150 lokale jøder ble sendt til Dachau konsentrasjonsleir. 22. oktober 1940 ble 6000 lokale jøder, inkludert 280 fra Heidelberg, deportert til en konsentrasjonsleir i Frankrike, Camp de Gurs under «Wagner Bürckel-hendelsen». Mellom 1934 og 1935 bygget nasjonalsosialistene gjennom Reichsarbeitsdienst et stort amfiteater på Heiligenberg til bruk for Schutzstaffel. Teateret kalles Thingstätte og brukes fremdeles til enkelte konserter og begivenheter. Det er ett av få gjenværende minner fra denne delen av Heidelbergs historie.
Amerikanske styrker inntok Heidelberg etter det nasjonalsosialistiske regimet den 30. mars 1945. Tyske styrker dro dagen før etter å ha sprengt den gamle broen, på den tiden det eneste krysningspunktet over Neckar for større kjøretøy.
Heidelberg er en av de få tyske storbyer som klarte seg gjennom den andre verdenskrigens bombinger uten nevneverdige skader. Dette kan skyldes at Heidelberg hverken var et industrielt senter eller transportsenter, og at det dermed ikke hadde noen strategisk verdi å bombe i byen, og allierte luftangrep ble konsentrert om de nærliggende industrielle byene Mannheim og Ludwigshafen. Takket være kirurgen Karl Heinrich Bauer og filosofen Karl Jaspers ble universitetet gjenåpnet i 1945.
== Universiteter og høyskoler ==
Heidelberg er kjent for sine utdanningsinstitusjoner langt utenfor sin region. Det mest renommerte av disse av disse er uten tvil Ruprecht-Karls-Universität som i dag har ca. 30 000 studenter og er et av de mest prestisjefulle universitet i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1386 og er det eldste universitetet innenfor dagens Tysklands område. Universitetsområdet er delt inn i to områder i tillegg til flere enkeltbygg utenom. I tallrike historiske bygninger i Altstadt holder avdelingene for humaniora, samfunnsvitenskap og rettsvitenskap til. Naturvitenskap og medisin holder hovedsakelig til i det nye universitetsområdet i Neuenheimer Feld.
Den pedagogiske høyskolen ble grunnlagt i 1904. Gjennom flere utvidelser og navneendringer ble den i 1971 omsider en vitenskapelig høyskole med dagens navn. Høyskolen for kirkemusikk gir Heidelberg også et institutt som er spesialisert på musikk. Det åpnet sine dører første gang i 1931 som en innretning for Tysklands evangeliske kirke i Baden. Høyskolen for jødiske studier ble i 1979 grunnlagt. Den disponerer ni delområder av religionen og kulturen til jødedom.
Faghøyskolen i Heidelberg er en privat høyskole som tilhører SRH-gruppen (Stiftung Rehabilitation Heidelberg). Den ble grunnlagt i 1992 og er statlig anerkjent og akkreditert gjennom vitenskapsrådet. Den befinner seg i «Science Tower» i bydelen Wieblingen.
Schiller International University er representert med et universitetsområde i byen. Det private amerikanske universitetet tilbyr bachelor- og mastergrad i internasjonal økonomi og internasjonale relasjoner og diplomati.
Heidelberg har også et statlig seminar for didaktikk og lærerutdannelse for videregående skole og spesialskole.
== Næringsliv ==
I århundrer var Heidelberg en intellektuell by. Også i dag er universitetsbyen et sentrum for tjeneste- og vitenskapsnæringen i regionen Rhein-Neckar. 81,8% av befolkningen var i 2004 sysselsatt med tjenesteproduksjon. Av disse tilhører rundt en fjerdedel universitetet eller forskningsmiljøet ellers. Forlagsindustrien sysselsetter rundt 18% og er også en betydelig kilde til arbeidsplasser. Med 0,2% av alle arbeidsplasser er skogbruk nesten uten betydning i byen.
Den dominerende rollen til tjenestesektoren skyldes ikke bare byens historie, dens betydning har i foregående år til og med kontinuerlig vokst. Antallet arbeidsplasser har steget fra 70 100 til 97 500 mellom 1970 og 2004. Samtidig har antallet arbeidsplasser i industrien sunket fra 28 000 til 17 550. Denne utviklingen i Heidelberg fulgte den samme trenden som mange andre store tyske byer har vært preget av.
I oktober 2006 hadde Heidelberg en arbeidsledighet på 7,9%, den fjerde laveste i byer i Baden-Württemberg. I et historisk lys er derimot denne ledigheten svært høy for Heidelberg som i 1970 hadde en ledighet på 3%. Grunnen til denne utviklingen er den totale svake økonomiske tilstanden i Tyskland.
Rundt 39% av arbeidsplassene i byområdet tilhørte i 2004 innbyggere i Heidelberg. Resten levde utenfor bydelene. Tallet på pendlere har siden 1970 steget fra 28 600 til rundt 59 600. Trafikkbelastningen i dette tidsrommet har steget ekstremt sterkt.
Flere kjente foretak holder til i byen, f.eks. Heidelberger Druckmaschinen, Heidelberg Materials (HEI), servicekonsernet SRH og Henkel. Også tradisjonsrike firmaer som Springer Verlag, Kluthe Chemie, SAS Institute, ProMinent Dosiertechnik, Lamy og Karl Scholl.
Den største arbeidsgiveren i regionen er universitetet i Heidelberg med en stor klinikk og flere formelt selvstendige forskningsinnretninger.
Den lange Haupstrasse er handelssentrum for de omkringliggende landsbyene.
Heidelberg er kjent som en romantisk by preget av perioden romantikken. Dette brukes til å tiltrekke seg mer enn 3,5 millioner besøkende hvert år. Mange begivenheter organiseres for å tiltrekke seg enda flere. Den klassiske musikkfestivalen «Heidelberger Frühling» og det internasjonale påskeegg-markedet gjennomføres om våren. I juli og august er der en borgfestival. Den første lørdagen i juni og september opplyses borgen og gamlebrua med lys og fyrverkeri. Høstfestivalen i gamlebyen i september inkluderer et middelaldersk marked med 40 boder, et kunst og håndverksmarked, et loppemarked og musikk fra samba til rock. I advent er der et julemarked i den eldste delen av byen.
== Severdigheter ==
=== Altstadt ===
Gamlebyen, på tysk Altstadt, ligger på den sørlige siden av Neckar. Den er lang og trang og domineres av ruinene av Heidelberger Schloss som ligger 80 meter over Neckar i den bratte, skogvokste siden av høyden Königstuhl («Kongens stol» eller trone).
Karlstor («Karls port») er en triumfbue til ære for kurfyrst Karl Teodor som ligger helt øst i Heidelberg. Den ble reist fra 1775 til 1781 og designet av Nicolas de Pigage.
Huset «Zum Ritter Sankt Georg» («ridder Sankt Georg») er en av få bygninger som overlevde tronfølgekrigen. Bygningen ligger på den andre siden av Den hellige ånds kirke og ble bygget i stilen til sen renessanseperioden. Huset er oppkalt etter skulpturen på toppen.
«Marstall» var et arsenal tilhørende Heidelberger Schloss hvor flere forskjellige varer ble lagret. Bygningen fra det 19. århundre som sees i dag, ble oppført i nyklassisistisk stil. Siden 1971 har Marstall huset undervisningsrom for universitetet.
Den gamle brua er en steinbru som ble reist fra 1786 til 1788. Der er en middelaldersk bruport på gamlebyens side, opprinnelig del av bymuren. Barokke tårnhjelmer ble lagt til som del av reisningen av steinbrua i 1788.
=== Heidelberger Schloss ===
Borgen er en blanding av stiler fra gotikken til renessansen. Kurfyrst Ruprecht III (1398–1410) reiste den første representasjonsbygningen i den indre borggården som kongebolig. Bygningen ble delt i en første etasje laget av stein og øvre etasjer av tre. En annen kongelig bygning ligger på den andre siden av Ruprecht-bygningen, fontenehallen. Det er sagt at kurfyrst Filip (1476–1508) skal ha overført hallens søyler fra et forfallent slott etter Karl den store.
I de 16. og 17. århundrene la kurfyrstene til ytterligere to representasjonsbygninger og omgjorde borgen til et slott. De to dominerende bygningene på den østlige og nordlige siden av borggården ble reist under styret til Ottheinrich (1556–1559) og Fredrik IV (1582–1610). Under Fredrik V (1613–1619) ble hovedbygningen på vestsiden reist, den såkalte «engelske bygningen».
Borgen og dens hage ble ødelagt flere ganger under trettiårskrigen og tronfølgekrigen. Da kurfyrst Karl Teodor som bodde i Schwetzingen forsøkte å restaurere borgen, traff lynet borgen i 1764 og gjorde slutt på alle forsøk på å gjenoppbygge borgen. Senere ble den misbrukt som steinbrudd, steiner som ble bygningsmateriell i nye hus i Heidelberg. Dette ble stoppet i 1800 av grev Charles de Graimberg som gjorde alt han kunne for å ta vare på Heidelberger Schloss.
I dag blir kongens hall brukt til middagsbanketter, ball og teateroppsetninger. Under Heidelberger Schloss-festivalen om sommeren er borggården åstedet for musikaler, operaer, teateroppsetninger og klassiske konserter utført av Heidelberg byorkester.
Borgen er omringet av en park hvor den berømte poeten Johann Wolfgang von Goethe en gang vandret. Heidelberger Bergbahn går fra Heidelbergs Kornmakt til toppen av Königstuhl via borgen.
På den nordlige siden av Neckar ligger Heiligenberg med restene av den keltiske festningen og Philosophenweg. Heidelbergs filosofer og universitetslærere skal ha gått og snakket sammen her. Den har god utsikt over gamlebyen og borgen.
=== Universitetet i Heidelberg ===
Heidelberg har en av Europas eldste utdanningsinstitusjoner, Ruprecht Karls Universitet, som ble grunnlagt i 1386. Blant de fremste som blir assosiert med universitetet i løpet av århundrene er Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Hans-Georg Gadamer, Jürgen Habermas, Karl-Otto Apel og Hannah Arendt. Karl Drais som oppfant sykkelen i 1817, var student der. På universitetet oppdaget kjemikerne Posselt og Reimann at nikotin var den viktigste farmakologiske komponenten i tobakk. Til tross den lange arven av akademiske prestasjoner, var universitetet det først som utviste alle sine jødiske professorer og studenter da nasjonalsosialistene tok makten.
European Molecular Biology Laboratory, European Molecular Biology Organization, det tyske kreftforskningssenteret,
Max Planck institutt for medisinsk forskning, Max Planck institutt for astronomi, Max Planck institutt for kjernefysikk og Max Planck institutt for komparativ offentlig lov og internasjonal lov ligger i Heidelberg.
== Romantiseringen av Heidelberg ==
Heidelberg var sentrum for epoken romantikken i Tyskland. Der var et berømt miljø av poeter som Joseph von Eichendorff, Joseph von Görres, Achim von Arnim og Clemens Brentano. Philosophenweg er en berømt rest fra denne perioden, en sti på nærliggende Heiligenberg med overblikk over Heidelberg.
Den romantiske epoken for tysk filosofi og litteratur var beskrevet som en bevegelse mot klassiske og realistiske teorier i litteraturen, en motpol mot rasjonaliteten til opplysningstiden. Den opphøyet det middelalderske og elementer i kunst og fortellerkunst som ble oppfattet som å være fra middelalderen, men også folkelig kunst, natur og erkjennelsesteori basert på naturen som inkluderte menneskelig aktivitet betinget av naturen i form av språk, vaner og bruk.
== Vennskapsbyer ==
Følgende byer er vennskapsbyer (Städtepartnerschaft) til Heidelberg:
Cambridge, Storbritannia, siden 1957
Montpellier, Frankrike, siden 1961
Rehovot, Israel, siden 1983
Simferopol, Ukraina, siden 1991
Bautzen, Sachsen, siden 1991
Kumamoto, Japan, siden 1992
== Personligheter ==
Robert Wilhelm Bunsen
Friedrich Ebert
Silvia Renate Sommerlath, Sveriges dronning
== Familier ==
Familier med etternavn Heidelberg og opphavstilknytning til denne tyske byen, er i dag spredt over hele verden. Stamfaren var Christian Heidelberg, f. ca. 1690, som etter en dramatisk sjøreise bosatte seg i Amerika. Ifølge Statistisk sentralbyrå bærer 18 mennesker i Norge (2009) dette etternavnet. Store deler av den europeiske Heidelberg-familien ble drept i holocaust.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Heidelberg and the Palatine Utførlig informasjon om historie og arkitektur
(de) Offisielt nettsted
(en) Heidelberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heidelberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Schloss Heidelberg
Stadtpanoramen
Heidelberg Guide
Rhein Neckar Guide
Bypanoramaer
Heidelberg – historie og slott
Informasjon om Heidelberg | | areal = 108.83 | 7,881 | 7,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silvia_av_Sverige | 2023-02-04 | Silvia av Sverige | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den svenske kongefamilien', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Heidelberg', 'Kategori:Personer fra São Paulo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Svenske dronninger'] | Silvia Renate (født Silvia Renate Sommerlath; 23. desember 1943 i Heidelberg i Tyskland) er Sveriges dronning og gift med kong Carl XVI Gustav.
| Silvia Renate (født Silvia Renate Sommerlath; 23. desember 1943 i Heidelberg i Tyskland) er Sveriges dronning og gift med kong Carl XVI Gustav.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Silvia Renate Sommerlath ble født i Heidelberg i Tyskland, som eneste datter av direktør Walther Sommerlath og hans brasilianske hustru Alice, født Soares de Toledo. Dronning Silvia har tre eldre brødre: Ralf Sommerlath, Walther Sommerlath jr. (død 2020) og Jörg Sommerlath (død 2006).
Fra 1947 til 1957 vokste hun opp i São Paulo i Brasil. I 1957 vendte familien tilbake til Vest-Tyskland. Hun gikk på Elisabeth-von-Thadden-Schule, en privatskole i Heidelberg Wieblingen. I 1963 gikk hun ut ved Luise-Gymnasium i Düsseldorf.
I annen halvdel av 1960-årene utdannet hun seg til tolk i München. Hun arbeidet en tid ved Argentinas konsulat i München.
Deretter arbeidet hun med forberedelsene til de olympiske sommerleker 1972 samme sted. I 1973 ble hun viseprotokollsjef for organisasjonskomitéen for de olympiske vinterleker 1976 i Innsbruck.
=== Ekteskap med Sveriges konge ===
Ved de olympiske lekene i München traff hun Sveriges kronprins, Carl Gustaf. Den 12. mars fire år senere ble deres forlovelse bekjentgjort. De giftet seg den 19. juni 1976 i Storkyrkan i Stockholm. Carl Gustav var da blitt konge. Kongeparet fikk barna Victoria, Carl Philip og Madeleine.
=== Dronning ===
Til dronningens offisielle plikter inngår blant annet å ledsage kongen på statsbesøk utenlands og ved offisielle reiser i Sverige.
Dronning Silvia er leder i Kungaparets Bröllopsfond, som støtter forskning innen sport og idrett for handikappet ungdom, og i Drottning Silvias Jubileumsfond for forskning om barn og handikapp. Hun er grunnlegger av World Childhood Foundation, en stiftelse som arbeider for å forbedre vilkår for barn rundt om i verden, og hun er også æresmedlem i styret for den internasjonale Mentor Foundation som arbeider mot narkotika. Hennes internasjonale engasjement for barn har ført til at hun har mottatt flere internasjonale utmerkelser, blant annet Martin Buber-prisen i 2014.På hennes initiativ ble Silviahemmet stiftet i Stockholm. Silviahemmet utdanner personale som arbeider med demente og tar initiativ til forskning innen området. Derutover har hun engasjert seg globalt mot seksuell utnyttelse av barn og ungdom. Sveriges største barnesykehus, Drottning Silvias barn- och ungdomssjukhus i Göteborg, er oppkalt etter henne.
Dronningen er beskytter for mange organisasjoner, æresmedlem i styrer samt mange organisasjoner og foreninger. Hun har mottatt flere æresdoktorgrader og har fått mange priser og utmerkelser for sitt arbeide. Dronning Silvia ble i 1982 tildelt storkors av St. Olavs Orden.
Dronningen har fått flere blomstersorter oppkalt etter seg. En hvit triumftulipan, en champagnefarget, duftende og storblomstret rose, og en mørkerød amaryllis er noen sorter som er oppkalt etter dronning Silvia. Ved Silviahemmet har hun latt bygge en lystgård med monstera og kaffebusker, og ved Ulriksdals slott har hun vesentlig utvidet Gustav VI Adolfs samling av orkidéer, mange unike sorter ofte sendt til henne som gave.I et tv-intervju i desember 2011, der hun var meget kritisk mot ensidige reportasjer om hennes far, kalte Silvia medias behandling av informasjon om hennes far for «karaktermord», og sa at hun kjente seg «maktesløs». I mai 2011 hadde hun tatt initiativ til en undersøkelse av sin fars forhold under krigen. Siden 2002 var det kjent at han var medlem av NSDAP, selv om han hele livet benektet dette. Nye opplysninger avslørte da at Walter Sommerlath også hadde overtatt en tysk virksomhet med jødisk eier i 1939 som en del av den tyske regjerings «arianiseringsprogram». Dronningens omfattende lobbyvirksomhet for å renvaske sin far beskrives i Johan Åsards bok fra 2014.
== Se også ==
Liste over Sveriges dronninger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Queen Silvia of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Silvia av Sverige på Internet Movie Database
(en) Silvia av Sverige hos The Movie Database
(en) Silvia av Sverige hos The Peerage | Silvia er et kvinnenavn dannet av det latinske ordet silva som betyr «skog». Navnet er vanlig i Italia, i mange spansktalende land og enkelte land i Øst-Europa. | 7,882 | 7,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Silvia_av_Sverige | 2023-02-04 | Silvia av Sverige | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den svenske kongefamilien', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Heidelberg', 'Kategori:Personer fra São Paulo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Svenske dronninger'] | Silvia Renate (født Silvia Renate Sommerlath; 23. desember 1943 i Heidelberg i Tyskland) er Sveriges dronning og gift med kong Carl XVI Gustav.
| Silvia Renate (født Silvia Renate Sommerlath; 23. desember 1943 i Heidelberg i Tyskland) er Sveriges dronning og gift med kong Carl XVI Gustav.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Silvia Renate Sommerlath ble født i Heidelberg i Tyskland, som eneste datter av direktør Walther Sommerlath og hans brasilianske hustru Alice, født Soares de Toledo. Dronning Silvia har tre eldre brødre: Ralf Sommerlath, Walther Sommerlath jr. (død 2020) og Jörg Sommerlath (død 2006).
Fra 1947 til 1957 vokste hun opp i São Paulo i Brasil. I 1957 vendte familien tilbake til Vest-Tyskland. Hun gikk på Elisabeth-von-Thadden-Schule, en privatskole i Heidelberg Wieblingen. I 1963 gikk hun ut ved Luise-Gymnasium i Düsseldorf.
I annen halvdel av 1960-årene utdannet hun seg til tolk i München. Hun arbeidet en tid ved Argentinas konsulat i München.
Deretter arbeidet hun med forberedelsene til de olympiske sommerleker 1972 samme sted. I 1973 ble hun viseprotokollsjef for organisasjonskomitéen for de olympiske vinterleker 1976 i Innsbruck.
=== Ekteskap med Sveriges konge ===
Ved de olympiske lekene i München traff hun Sveriges kronprins, Carl Gustaf. Den 12. mars fire år senere ble deres forlovelse bekjentgjort. De giftet seg den 19. juni 1976 i Storkyrkan i Stockholm. Carl Gustav var da blitt konge. Kongeparet fikk barna Victoria, Carl Philip og Madeleine.
=== Dronning ===
Til dronningens offisielle plikter inngår blant annet å ledsage kongen på statsbesøk utenlands og ved offisielle reiser i Sverige.
Dronning Silvia er leder i Kungaparets Bröllopsfond, som støtter forskning innen sport og idrett for handikappet ungdom, og i Drottning Silvias Jubileumsfond for forskning om barn og handikapp. Hun er grunnlegger av World Childhood Foundation, en stiftelse som arbeider for å forbedre vilkår for barn rundt om i verden, og hun er også æresmedlem i styret for den internasjonale Mentor Foundation som arbeider mot narkotika. Hennes internasjonale engasjement for barn har ført til at hun har mottatt flere internasjonale utmerkelser, blant annet Martin Buber-prisen i 2014.På hennes initiativ ble Silviahemmet stiftet i Stockholm. Silviahemmet utdanner personale som arbeider med demente og tar initiativ til forskning innen området. Derutover har hun engasjert seg globalt mot seksuell utnyttelse av barn og ungdom. Sveriges største barnesykehus, Drottning Silvias barn- och ungdomssjukhus i Göteborg, er oppkalt etter henne.
Dronningen er beskytter for mange organisasjoner, æresmedlem i styrer samt mange organisasjoner og foreninger. Hun har mottatt flere æresdoktorgrader og har fått mange priser og utmerkelser for sitt arbeide. Dronning Silvia ble i 1982 tildelt storkors av St. Olavs Orden.
Dronningen har fått flere blomstersorter oppkalt etter seg. En hvit triumftulipan, en champagnefarget, duftende og storblomstret rose, og en mørkerød amaryllis er noen sorter som er oppkalt etter dronning Silvia. Ved Silviahemmet har hun latt bygge en lystgård med monstera og kaffebusker, og ved Ulriksdals slott har hun vesentlig utvidet Gustav VI Adolfs samling av orkidéer, mange unike sorter ofte sendt til henne som gave.I et tv-intervju i desember 2011, der hun var meget kritisk mot ensidige reportasjer om hennes far, kalte Silvia medias behandling av informasjon om hennes far for «karaktermord», og sa at hun kjente seg «maktesløs». I mai 2011 hadde hun tatt initiativ til en undersøkelse av sin fars forhold under krigen. Siden 2002 var det kjent at han var medlem av NSDAP, selv om han hele livet benektet dette. Nye opplysninger avslørte da at Walter Sommerlath også hadde overtatt en tysk virksomhet med jødisk eier i 1939 som en del av den tyske regjerings «arianiseringsprogram». Dronningens omfattende lobbyvirksomhet for å renvaske sin far beskrives i Johan Åsards bok fra 2014.
== Se også ==
Liste over Sveriges dronninger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Queen Silvia of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Silvia av Sverige på Internet Movie Database
(en) Silvia av Sverige hos The Movie Database
(en) Silvia av Sverige hos The Peerage | Silvia Renate (født Silvia Renate Sommerlath; 23. desember 1943 i Heidelberg i Tyskland) er Sveriges dronning og gift med kong Carl XVI Gustav. | 7,883 | 7,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torger_%C3%98degaard | 2023-02-04 | Torger Ødegaard | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byråder i Oslo', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kommunikasjonsfolk', 'Kategori:Personer fra Bamble kommune'] | Torger Ødegaard (født 5. desember 1966) er rådmann i Hole kommune (2016–) og tidligere politiker (H). Han var fra 1. mai 2014 til 5. november 2014 direktør ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. Han var Oslos byråd for eldre og bydelene 2001–2002, byråd for velferd og sosiale tjenester 2002–2003, byråd for utdannelse 2003–2013 og byråd for finans 2013–2014. Han hadde også ansvar for kultur 2003–2011 og for barnehager 2013–2014.På byrådets initiativ ble Bogstad skole i Oslo innviet som Norges første OPS-skole. I perioden har han også arbeidet for opprettelsen av eliteklasser, og fikk i 2009 gjennomslag for en ballettlinje ved Ruseløkka ungdomsskole, og i 2011 for en eliteklasse for musikktalenter ved Majorstuen skole. Han har også gjort seg bemerket som motstander av obligatorisk, skriftlig opplæring i sidemål i Oslo-skolen. På kultursiden har han blant annet stått bak planene om å flytte Munchmuseet og Deichmanske bibliotek til Bjørvika, og bygget og finansiert Schous kulturbryggeri på Grünerløkka.
Før han ble byråd i 2001, var han informasjonssjef i Stor-Oslo Lokaltrafikk AS. I slutten av 1990-årene var Ødegaard både stabssjef og byrådssekretær for presse og informasjon for byrådslederne Fritz Huitfeldt og Erling Lae samt politisk rådgiver for Oslo Høyres leder, Jon Lyng.Ødegaard kommer fra Langesund i Telemark, som sønn av en industriarbeider, og har bodd i Oslo siden 1987. Han er utdannet cand.mag. med statsvitenskap, sosialøkonomi og idéhistorie fra Universitetet i Oslo.
| Torger Ødegaard (født 5. desember 1966) er rådmann i Hole kommune (2016–) og tidligere politiker (H). Han var fra 1. mai 2014 til 5. november 2014 direktør ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. Han var Oslos byråd for eldre og bydelene 2001–2002, byråd for velferd og sosiale tjenester 2002–2003, byråd for utdannelse 2003–2013 og byråd for finans 2013–2014. Han hadde også ansvar for kultur 2003–2011 og for barnehager 2013–2014.På byrådets initiativ ble Bogstad skole i Oslo innviet som Norges første OPS-skole. I perioden har han også arbeidet for opprettelsen av eliteklasser, og fikk i 2009 gjennomslag for en ballettlinje ved Ruseløkka ungdomsskole, og i 2011 for en eliteklasse for musikktalenter ved Majorstuen skole. Han har også gjort seg bemerket som motstander av obligatorisk, skriftlig opplæring i sidemål i Oslo-skolen. På kultursiden har han blant annet stått bak planene om å flytte Munchmuseet og Deichmanske bibliotek til Bjørvika, og bygget og finansiert Schous kulturbryggeri på Grünerløkka.
Før han ble byråd i 2001, var han informasjonssjef i Stor-Oslo Lokaltrafikk AS. I slutten av 1990-årene var Ødegaard både stabssjef og byrådssekretær for presse og informasjon for byrådslederne Fritz Huitfeldt og Erling Lae samt politisk rådgiver for Oslo Høyres leder, Jon Lyng.Ødegaard kommer fra Langesund i Telemark, som sønn av en industriarbeider, og har bodd i Oslo siden 1987. Han er utdannet cand.mag. med statsvitenskap, sosialøkonomi og idéhistorie fra Universitetet i Oslo.
== Referanser == | Torger Ødegaard (født 5. desember 1966) er rådmann i Hole kommune (2016–) og tidligere politiker (H). | 7,884 | 7,884 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_XVI_Gustav_av_Sverige | 2023-02-04 | Carl XVI Gustav av Sverige | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den svenske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Bernadotte', 'Kategori:Karl XIIIs orden', 'Kategori:Kongelige svensker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Svenske monarker'] | Carl XVI Gustaf (født Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte; 30. april 1946) er siden 1973 konge av Sverige. Han er den 7. monark av Bernadotteslekten på den svenske trone. Kongen er bosatt på Drottningholms slott ved Stockholm.
Carl Gustaf er sønn av prins Gustaf Adolf av Sverige og Sibylla av Sachsen-Coburg-Gotha. Han var vel ett år gammel da faren omkom i en flyulykke. Da han var fire år opplevde han at oldefaren kong Gustaf V døde. Farfaren, Gustaf VI Adolf, overtok da som konge. Da bestefaren døde 15. september 1973, overtok Carl Gustav tronen.
Den 19. juni 1976 giftet han seg med den brasiliansk-tyske Silvia Sommerlath.
Carl XVI Gustaf innehar den militære graden admiral i det svenske sjøforsvaret, samt general i hæren og luftforsvaret.
Han ble i 1974 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.Hans fritidsinteresser er blant annet jakt og biler.
| Carl XVI Gustaf (født Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte; 30. april 1946) er siden 1973 konge av Sverige. Han er den 7. monark av Bernadotteslekten på den svenske trone. Kongen er bosatt på Drottningholms slott ved Stockholm.
Carl Gustaf er sønn av prins Gustaf Adolf av Sverige og Sibylla av Sachsen-Coburg-Gotha. Han var vel ett år gammel da faren omkom i en flyulykke. Da han var fire år opplevde han at oldefaren kong Gustaf V døde. Farfaren, Gustaf VI Adolf, overtok da som konge. Da bestefaren døde 15. september 1973, overtok Carl Gustav tronen.
Den 19. juni 1976 giftet han seg med den brasiliansk-tyske Silvia Sommerlath.
Carl XVI Gustaf innehar den militære graden admiral i det svenske sjøforsvaret, samt general i hæren og luftforsvaret.
Han ble i 1974 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.Hans fritidsinteresser er blant annet jakt og biler.
== Barn ==
Kong Carl Gustaf og dronning Silvia har tre barn:
Kronprinsesse Victoria, hertuginne av Västergötland (født 1977).
Prins Carl Philip, hertug av Värmland (født 1979).
Prinsesse Madeleine, hertuginne av Hälsingland og Gästrikland (født 1982).
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carl XVI Gustaf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl XVI Gustaf of Sweden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Carl XVI Gustav av Sverige på Internet Movie Database
(en) Carl XVI Gustav av Sverige hos The Movie Database
(en) Carl XVI Gustav av Sverige hos The Peerage | Carl XVI Gustaf (født Carl Gustaf Folke Hubertus Bernadotte; 30. april 1946) er siden 1973 konge av Sverige. | 7,885 | 7,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prostata | 2023-02-04 | Prostata | ['Kategori:Andrologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kjønnsorganer'] | Prostata (norsk: blærehalskjertel) er en kjertel hos menn og hanndyr, beliggende under urinblæren og rundt urinrørets øverste del. Kjertelen produserer et sekret som inngår i sædvæsken. Prostatasekretet blir blandet med spermiene. Væsken rommer blant annet næring til sædcellene, slik at de kan svømme hele veien for å befrukte eggcellen.
Akutt prostatitt er en betennelse i prostatavevet som kan berettige antibiotikabehandling over noen uker. Kronisk prostatitt er en tilstand som vanligvis ikke behandles med antibiotika. Et aktivt seksualliv/masturbasjon fremmer slimavgang fra prostata, og kan muligens på denne måten forebygge tendensen til kronisk prostatabetennelse.De vanlige prostataproblemene er resultat av at kjertelen vokser, hyperplasi, såkalt godartet prostataforstørrelse, ved høy alder hos individet. Slik vekst er vanlig hos voksne menn og han-hunder. Fire av fem menn over 60 år har forstørret prostata i større eller mindre grad. Hos enkelte begynner kjertelen å vokse allerede i slutten av 40-årene eller begynnelsen av 50-årene, men det er mest vanlig at dette skjer i 60-70-årsalderen.Dette forårsaker :
hyppig vannlatning
hesitasjon, det tar tid før urinen begynner å renne ved vannlatning
dårlig kraft på strålen
etterdrypp, det tar lang tid før urinen slutter å dryppe etter vannlatningProstata kan undersøkes ved rektaleksplorasjon, det vil si at undersøkeren har en finger i pasientens endetarm. Siden prostata ligger like foran endetarmen, kan undersøkeren vurdere:
er prostata forstørret, når undersøkeren opp til kjertelens øvre kant?
er kjertelens midtfure intakt?
er kjertelen øm?
er kjertelens konsistens normal; kjennes det kuler?Rektaleksplorasjon er også en god undersøkelse for å oppdage endetarmskreft.
Proscar er en medisin som for noen kan bedre vannlatningsplagene en periode.
Når pasienten må opp for å late vannet 3-4 ganger hver natt, er det aktuelt med operasjon.
Tidligere ble prostataforstørrelse operert ved å åpne kirurgisk lavt på bukveggen og framsiden av blæra og skrelle ut prostata fra innsiden.
Ved TUR, transuretral reseksjon, føres et instrument med en metallslynge inn i urinrøret. Det settes strøm på slyngen og den trekkes litt ut. Da brennes det vekk litt vev rundt urinrøret, og det blir betydelig bedre plass for urinen igjennom kjertelen.
| Prostata (norsk: blærehalskjertel) er en kjertel hos menn og hanndyr, beliggende under urinblæren og rundt urinrørets øverste del. Kjertelen produserer et sekret som inngår i sædvæsken. Prostatasekretet blir blandet med spermiene. Væsken rommer blant annet næring til sædcellene, slik at de kan svømme hele veien for å befrukte eggcellen.
Akutt prostatitt er en betennelse i prostatavevet som kan berettige antibiotikabehandling over noen uker. Kronisk prostatitt er en tilstand som vanligvis ikke behandles med antibiotika. Et aktivt seksualliv/masturbasjon fremmer slimavgang fra prostata, og kan muligens på denne måten forebygge tendensen til kronisk prostatabetennelse.De vanlige prostataproblemene er resultat av at kjertelen vokser, hyperplasi, såkalt godartet prostataforstørrelse, ved høy alder hos individet. Slik vekst er vanlig hos voksne menn og han-hunder. Fire av fem menn over 60 år har forstørret prostata i større eller mindre grad. Hos enkelte begynner kjertelen å vokse allerede i slutten av 40-årene eller begynnelsen av 50-årene, men det er mest vanlig at dette skjer i 60-70-årsalderen.Dette forårsaker :
hyppig vannlatning
hesitasjon, det tar tid før urinen begynner å renne ved vannlatning
dårlig kraft på strålen
etterdrypp, det tar lang tid før urinen slutter å dryppe etter vannlatningProstata kan undersøkes ved rektaleksplorasjon, det vil si at undersøkeren har en finger i pasientens endetarm. Siden prostata ligger like foran endetarmen, kan undersøkeren vurdere:
er prostata forstørret, når undersøkeren opp til kjertelens øvre kant?
er kjertelens midtfure intakt?
er kjertelen øm?
er kjertelens konsistens normal; kjennes det kuler?Rektaleksplorasjon er også en god undersøkelse for å oppdage endetarmskreft.
Proscar er en medisin som for noen kan bedre vannlatningsplagene en periode.
Når pasienten må opp for å late vannet 3-4 ganger hver natt, er det aktuelt med operasjon.
Tidligere ble prostataforstørrelse operert ved å åpne kirurgisk lavt på bukveggen og framsiden av blæra og skrelle ut prostata fra innsiden.
Ved TUR, transuretral reseksjon, føres et instrument med en metallslynge inn i urinrøret. Det settes strøm på slyngen og den trekkes litt ut. Da brennes det vekk litt vev rundt urinrøret, og det blir betydelig bedre plass for urinen igjennom kjertelen.
== Se også ==
Prostatakreft
Godartet prostataforstørrelse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Prostata-relaterte dokument i Pasienthåndboka.no
Bjørklund G. Prostatitt. Sunnhetsbladet 1993; 113, nr. 1: 20, 30. | Mannens kjønnsorganer 1. Urinblære, 2. | 7,887 | 7,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Curt_Br%C3%A4uer | 2023-02-04 | Curt Bräuer | ['Kategori:Ambassadører til Norge', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wrocław', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tysk militærpersonell i det tyskokkuperte Norge', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske diplomater', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Curt Bräuer (født 24. februar 1889 i Breslau, død 8. september 1969 i Wiesbaden) var en tysk karrierediplomat og offiser. Under den tyske invasjonen av Norge var han tysk sendemann i Norge, og det var Bräuer som leverte ultimatumet til den norske regjeringen den 9. april.
| Curt Bräuer (født 24. februar 1889 i Breslau, død 8. september 1969 i Wiesbaden) var en tysk karrierediplomat og offiser. Under den tyske invasjonen av Norge var han tysk sendemann i Norge, og det var Bräuer som leverte ultimatumet til den norske regjeringen den 9. april.
== Liv og virke ==
=== Studium og første verdenskrig ===
Han var sønn av kjøpmannen Conrad Bräuer og hans hustru Wilhelmine, født Pätzold.
Bräuer studerte jus og statsvitenskap fra 1907 til 1910 ved Det schlesische Friedrich-Wilhelms-universitet og ved Ernst-Moritz-Arndt-universitetet. Han var medlem av studentforeningene Corps Lusatia Breslau (1907) og Guestfalia Greifswald (1909).Etter at han avla første statseksamen i begynnelsen av 1911 og ble promovert til doctor juris, trådte han den 8. mars 1911 i inn i den prøyssiske justistjenesten. Samme år meldte han seg som ettåringsfrivillig. Fra 1914 studerte han orientalske språk i Berlin.
Fra 5. september 1914 til juli 1918 var han involvert i første verdenskrig. Dermed var det først den 13. desember 1919 at han kunne avlegge assessoreksamen. Den 31. januar 1920 ble han innkalt til tjeneste i utenrikstjenesten og var i første omgang attaché for utenrikshandelsavdelingen, og så fra juli 1920 ved Abteilung VI (Amerika, Spania, Portugal) ved det tyske utenriksdepartementet (Auswärtiges Amt - AA).
=== Sør-Afrika, Brussel, Paris ===
Bräuer var en tradisjonell yrkesdiplomat og opplært til lojalt å representere sitt land på best mulig måte. I Sør-Afrika viste han seg som en dyktig forhandler på grunnlag av sitt kjennskap til lokale forhold. Han var i Belgia da Hitler kom til makten og forble i tjeneste som de fleste andre.Den 24. september 1920 ble han forflyttet til det tyske generalkonsulat i Kappstaden og senere til Pretoria. Fra juli 1925 var han konsul og kom i august 1925 tilbake til utenriksdepartementet i Berlin. I Abteilung II (Vest- og Sørøst-Europa) ble han ansvarlig for Tsjekkoslovakia.
Fra mars 1928 var han legasjonsråd og ble i juli 1930 beordret til legasjonen i Brussel. Året etter ble han forfremmet til Gesandtschaftsrat I. Klasse. Fra 1928 var han medlem av Deutsche Demokratische Partei (DDP). Fra mai 1935 til mai 1936 var han kommissarisk leder for legasjonen i Belgia.
Den 1. august 1935 ble han medlem av NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, nazistpartiet), som var kommet til makten. Det var et lite antall partimedlemmer blant ledende tjenestemenn i utenriksdepartementet, og presset mot de øvrige tiltok da Ribbentrop tok over i 1938. Bräuers sjef, Werner von Grundherr, meldte seg ikke inn i NSDAP. Yrkesdiplomatene fikk ellers fortsette som før.
Etter at han ved utgangen av 1937 ble satt på et spesialoppdrag i utenriksdepartementet, var han frem til utbruddet av andre verdenskrig ambassaderåd i Paris. Derfra rapporterte han i et memorandum av 11. mars 1938 til Auswärtiges Amt at det var hans vurdering at Frankrike ikke kom til å gripe inn i tilfelle en tysk militær okkupasjon av Østerrike.
=== Oslo 1939/1940 ===
Han ble den 3. november 1939 sendt som sendemann til Oslo. Han var sendemann til 17. april 1940. Fra 16. april til 24. april var han «Bevollmächtiger des Reichs in Norwegen». Fra tiltredelsen var ordren fra Ribbentrop å overvåke Norges nøytralitet.Bräuer visste ikke om den forestående invasjonen av Norge før han fikk beskjed om kvelden 8. april (bare timer før angrepet) om å overlevere et ultimatum til den norske regjeringen ved utenriksminister Halvdan Koht neste dag. Ultimatumet inneholdt en oppfordring om at Norge ikke måtte yte motstand mot de ankommende tyske styrker, en anmodning nordmennene ikke etterkom. I en samtale med kong Haakon VII prøvde han neste dag å innhente hans godkjennelse av Vidkun Quislings kuppregjering, men uten hell. Quisling måtte snart etter tre tilbake etter påtrykk fra den tyske riksregjering.
Halvdan Kohts notater viser at Bräuer var saklig og ryddig i forhandling med motparten.
Bräuer etablerte den 15. april sammen med Theodor Habicht og i samarbeid med Høyesterett det såkalte Administrasjonsrådet for de okkuperte norske områder. Det var Bräuers forhåpning at den norske regjering ville anerkjenne denne nye strukturen. Men regjeringen godkjente ikke Administrasjonsrådet som politisk institusjon, bare som en forvaltningsinstans. Ikke desto mindre forsøkte Bräuer overfor Berlin å skape det inntrykk at Administrasjonsrådet hadde fått en slags norsk politisk regjeringsstatus.
Bräuer var overbevist om at den norske regjeringen ville ha akseptert den tyske overmakten, hvis det ikke hadde vært for Hitlers krav om Vidkun Quisling som statsminister. Bräuer hadde heller ikke ansporet til eller støttet Quislings maktovertagelse. Den nye regjering ledet av Quisling ble fremlagt som et fait accompli til Bräuer og tyskerne. Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Derfor var han åpen for det norske initiativet om et administrasjonsråd for de besatte områdene sammensatt av en del høyere norske tjenestemenn. Hitler bestemte seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.Regjeringen Nygaardsvold og kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte. Vanskelighetene opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Kort tid deretter ble Bräuer trukket tilbake fra Oslo, og utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Auswärtiges Amt ble fratatt ansvaret for Norge. Den 16. april 1940 ble Bräuer satt i midlertidig pensjon som diplomat.
Etter Bräuers avsettelse ble det Josef Terboven som tok over i Oslo, en mann som Hitler mente var en sterkere og mer aktiv politisk personlighet. Terboven ble innsatt som Reichskommissar for det okkuperte Norge.
=== Wehrmacht, krigsfangenskap ===
Den 4. mai 1940 ble Bräuer innkalt til tjeneste i Wehrmacht. Den 1. november 1944 ble han forfremmet til Oberstleutnant i reserven. I 1945 havnet han i sovjetisk krigsfangenskap og ble ikke løslatt fra det før i desember 1953.
=== Etterkrigstiden ===
I 1954 utløste et planlagt foredrag av Bräuer for en norsk studentforening oppstandelse i den norske befolkning. Det var meningen at Bräuer skulle redegjøre for hendelsene rundt den tyske invasjon i 1940 sett fra sitt perspektiv. Den norske regjering benyttet rettslige midler for å forhindre Bräuers innreise til Norge.I april 1959 ble Bräuer nok en gang gitt et spesialoppdrag av Auswärtiges Amt.
=== I populærkultur ===
Han ble spilt av den østerrikske skuespilleren Karl Markovics i den norske filmen Kongens nei fra 2016.
== Litteratur ==
Maria Keipert (red.): Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst. Band 1: Johannes Hürter: A–F. Schöningh, Paderborn u. a. 2000, ISBN 3-506-71840-1.
Munzinger: Internationales Biographisches Archiv 13/1955 av 21. mars 1955.
Berit Nøkleby: Fra november til april — sendemann Bräuers personlige politikk, i Helge Paulsen (red.): 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. s. 467.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Curt Bräuer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Curt Bräuer (født 24. februar 1889 i Breslau, død 8. | 7,888 | 7,888 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Le_Corbusier | 2023-02-04 | Le Corbusier | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byplanleggere', 'Kategori:Dødsfall 27. august', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Funksjonalisme (arkitektur)', 'Kategori:Fødsler 6. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra La Chaux-de-Fonds', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske arkitekter'] | Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur.
Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer i armert betong fikk han gjennombruddet sitt i 1920-årene, og senere i mellomkrigstiden arbeidet han blant annet i Sovjetunionen og med konsepter som Ville Radieuse. Etter andre verdenskrig stod han blant annet bak Unité d'habitation (der det mest kjente ligger i Marseille) og oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstaden Chandigarh i indisk Punjab.
I 2016 ble Le Corbusiers arkitektoniske verker tatt opp i UNESCOs verdensarv.
| Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur.
Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer i armert betong fikk han gjennombruddet sitt i 1920-årene, og senere i mellomkrigstiden arbeidet han blant annet i Sovjetunionen og med konsepter som Ville Radieuse. Etter andre verdenskrig stod han blant annet bak Unité d'habitation (der det mest kjente ligger i Marseille) og oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstaden Chandigarh i indisk Punjab.
I 2016 ble Le Corbusiers arkitektoniske verker tatt opp i UNESCOs verdensarv.
== Biografi ==
Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i den lille sveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i et av byens klokkefirmaer.
Fra 1901 studerte han på kunstskolen i hjembyen. Han studerte for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling i Torino. Her utviklet han også en interesse for tegning. Overraskende nok var det ikke en lærer fra kunstskolen som overbeviste ham om å studere arkitektur. Ideen om dette kom nemlig fra en lokal maler ved navn Charles L'Eplattenier.
I 1905, rett etter attenårsdagen, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag. Han fikk i oppgave å tegne og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han tegnet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 gikk med til reiser. I Frankrike møtte han Auguste Perret, en pioner i arbeidet med armert betong. Og etter å ha møtt Peter Behrens i Tyskland, innså han hvor viktig industrien var. Årene etter brukte han i hovedsak på å være lærer på skolen.
Le Corbusiers første planer om Dominohus kommer fra 1914. Disse planene var en forklaring på mulighetene man hadde ved å arbeide med armert betong. Disse var ment for å rette opp skadene etter første verdenskrig. I 1917 flyttet Le Corbusier til Paris. Han og maleren Ozenfant startet magasinet L’Espirit Nouveau (den nye ånd). Det var i denne perioden han tok kunstnernavnet Le Corbusier.
=== Gjennombruddet (1922–1930) ===
I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio i Rue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode. Han laget blant annet planen «Ville Contemporaine» (Samtidens by). I 1925 ble Le Corbusier invitert til å delta på Exibition des Arts Décoratifs i Brussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at paviljongen ble plassert i utkanten av messeområdet.
To år senere deltok han på en utstilling for Deutscher Werkbund med to hus. Et av husene hadde navnet «Citrohan». Denne var typisk for tidlig interiørdesign av Le Corbusier, og måten han utformet dette huset på skulle følge Le Corbusier gjennom hele hans tid som arkitekt. Det andre bygget på Le Corbusiers fem punkter for arkitektur.
Le Corbusier gikk tilbake til renessansen for å finne et system for å få proporsjonene i det han gjorde til å bli riktige. Han studerte det gylne snitt, og fant ut at ting ville bli kjedelig hvis alt var likt. Han brukte det gylne snitt i produksjonene sine i tjue år. Da laget han proporsjonssystemet Modulor, som han brukte i alt videre arbeide. Dette proporsjonssystemet ble blant annet brukt til å bestemme fordelingen av vinduene I kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike. På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han bruker fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og mye mer monumental enn tidligere.
=== Byplanleggeren (1930–1965) ===
I starten av 1930-åra begynte Le Corbusier å interessere seg for byplanlegging. Han laget forslag til hvordan man burde bygge ut/om São Paulo, Rio de Janeiro og Montevideo (1929), Genève, Antwerpen og Stockholm (1933). Han begynte samtidig for alvor å interessere seg for møbeldesign, og designet flere møbler, blant dem flere kjente stoler, i samarbeide med Charlotte Perriand.
Under annen verdenskrig trakk Le Corbusier seg tilbake til Sør-Frankrike og gikk over til maling og skriving. Han ga blant annet ut Athencharteret, som skulle bli en av tidenes viktigste bøker om moderne byplanlegging. Le Corbusier arbeidet også for Vichy-regimet under andre verdenskrig. Han var venn av den franske fascisten Pierre Winter. Begge mente deler av Paris sentrum burde jevnes med jorden, den såkalte Plan Voisin, og de ga ut tidsskrift sammen der antisemittisme kom på trykk. I brev blant annet til sin mor ga Le Corbusier uttrykk for antisemittiske og antidemokratiske holdninger. Journalisten Xavier de Jarcy hevder Le Corbusier var «tvers gjennom fascist».Fra 1945 utviklet han en konseptet «unite d’habitation» (boenhet). Disse ble bygget først i Marseille og senere også i blant annet Nantes og i Berlin.
Mesteparten av 50-årene brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge Chandigarh – Punjabs nye hovedstad. I tillegg til planlegging av selve byen, tegnet Le Corbusier også alle offentlige bygg. Samtidig med dette tegnet han også mange hus og et museum i Ahmadabad. I 1961–62 laget Le Corbusier en plan for sentrum av Berlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt – sykehuset i Venezia – ble aldri fullført fordi Le Corbusier døde av en hjertefeil den 27. august 1965.
== Tanker om arkitektur ==
Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbusier besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca. halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende en hems.
Le Corbusier hadde fem prinsipper han brukte flittig spesielt i tidlig husdesign:
Bruken av stolper av armert betong sammen med et gulv av samme materiale, slik at hagen kunne fortsette under huset.
Bruken av takterrasser for å minske arealet huset opptok.
Bruken av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning og at man slapp å bruke plass på innvendige vegger.
Bruken av horisontale vinduer for å få en jevnere fordeling av lys.
Bruken av den slette fasaden som var mest funksjonell og estetisk.
== Tanker om byplanlegging ==
For Le Corbusier var det ingen tvil om at arkitektur i det 20. århundre ikke lenger ville handle om den isolerte bygningen. Byen som helhet; hvordan den var organisert og forholdene mellom områder var veldig viktig – faktisk viktigere enn hvilken stil som ble brukt.
Planen for Le Corbusiers idealby – Ville Contemporaine (samtidsbyen) – inneholder 4 grunnprinsipper:
Avlastning for sentrumsområdene.
Høyning av befolkningstettheten.
Mer effektiv transport.
Mer effektive grøntområder.
== Verdensarv ==
17 av hans bygninger på tre kontinenter ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste under navnet Le Corbusiers arkitektoniske verker. Av de 17 ligger 10 i Frankrike, mens de øvrige ligger i Argentina, Belgia, India, Japan, Sveits og Tyskland.
== Se også ==
Le Corbusiers Samtidsby
Weissenhofsiedlung i Stuttgart
Le Corbusier-huset i Berlin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Le Corbusier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Le Corbusier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Le Corbusier på Internet Movie Database
(sv) Le Corbusier i Svensk Filmdatabas
(fr) Le Corbusier på Allociné
(en) Le Corbusier hos The Movie Database
(fr) Fondation le Corbusier
(en) Great Buildings
(no) Le Corbusier (video på YouTube produsert av Oslo Museum) | Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur. | 7,889 | 7,889 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altmark-saken | 2023-02-04 | Altmark-saken | ['Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, knappe to måneder før det tyske angrepet på Norge i andre verdenskrig. 16. februar dette året ble et tysk, militært støtteskip, tankeren «Altmark», bordet av britiske marinefartøy i Jøssingfjorden i Sokndal i Rogaland og 300 britiske sjømenn befridd fra tysk krigsfangenskap. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge 9. april, fordi den norske regjeringen viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.
| Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, knappe to måneder før det tyske angrepet på Norge i andre verdenskrig. 16. februar dette året ble et tysk, militært støtteskip, tankeren «Altmark», bordet av britiske marinefartøy i Jøssingfjorden i Sokndal i Rogaland og 300 britiske sjømenn befridd fra tysk krigsfangenskap. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge 9. april, fordi den norske regjeringen viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.
== Bakgrunn ==
«Altmark» var et tysk militært støtteskip til krysseren «Admiral Graf Spee», som hadde drevet aksjoner mot britiske handelsskip i Sør-Atlanteren. «Altmark» tok fangene fra disse handelsskipene tilbake over Atlanterhavet, under overfarten benyttet «Altmark» norsk og andre nøytrale flagg. For å unngå å bli gjenkjent var «Altmark» blant annet utstyrt med justerbar skorstein. Den 14. februar 1940 kom «Altmark» inn i norsk territorialfarvann nord for Trondheimsfjorden og heiste tysk statsflagg. Skipet ble inspisert av norsk nøytralitetsvakt, som ikke oppdaget fangene det hadde ombord. Inspeksjonene var angivelig kun overflatisk.
For britene var «Altmark» et todelt problem, da de ikke var sikre på om «Altmark» fraktet fanger. Hvis de hadde bordet skipet, og det hadde vist seg at det ikke var fanger ombord, ville de ha satt seg selv i et dårlig lys. Hvis det derimot var fanger ombord kunne de kreve svar fra den norske regjeringen om hvorfor de tillot tyske krigsskip med fanger ombord i eget farvann.
== «Altmark» bordes ==
Den 15. februar ble «Altmark» eskortert gjennom Bergen krigshavn av KNM «Snøgg» . Utenfor Jæren møtte «Altmark» 16. februar flere britiske jagere og ble tvunget til å søke dekning i Jøssingfjorden. En britisk bordingsaksjon kom ikke i gang fordi mannskapene på to norske kanonbåter hevdet at «Altmark» var blitt undersøkt og ikke hadde fanger ombord. På grunn av dette måtte den britiske sjefen kontakte admiralitetet (den britiske overkommandoen) for nærmere instrukser.
Disse instruksene fikk han senere på kvelden. Instruksen var at «Altmark» skulle bordes, og hvis nordmennene åpnet ild, skulle ilden besvares. På dette tidspunktet hadde «Altmark» lettet anker og forsøkte å renne HMS «Cossack» i senk, med det resultat at «Altmark» selv grunnstøtte. Kort tid etter ble «Altmark» bordet av britene, og det som da viste seg å være 300 britiske fanger, ble satt fri. Under den britiske aksjonen for å redde de britiske fangene ble ifølge noen kilder sju tyske sjømenn drept, andre kilder sier åtte.
== Etterspill ==
«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten, spesielt for sjefen til den britiske marinen, Winston Churchill. Bare noen uker tidligere, i januar 1940, hadde de allierte tilbudt seg å hjelpe Finland i vinterkrigen. Det ble det ikke noe av ettersom både Norge, Sverige og Finland avslo landgang av allierte tropper på skandinavisk jord. Spesielt Frankrike var tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for at man likevel skulle gå inn i Norge.
For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Tyskerne var både først og mer markant på å bryte norsk nøytralitet, noe Norge hadde avkreftet ved tre anledninger. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det viste seg at man ikke hadde inspisert Altmark skikkelig.For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken et avgjørende argument for en tysk invasjon i Norge – operasjon Weserübung – siden tyskerne ikke lenger stolte fullstendig på den norske nøytraliteten og sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik.Året etter tok Nasjonal Samlings avis Fritt Folk i bruk betegnelsen «jøssing» etter Jøssingfjord og Altmark-saken. Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943, enda det var Quisling som oppfant det.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. s. 883–907. [Utgitt av Stortinget]
Geir H. Haarr, Nøytralitetens pris. Historien om Altmark-saken 1940, Sokndal 2019, ISBN 9788293641209
François Kersaudy, Slaget om Norge 1940, Fischer & co, (2005) ISBN 978-91-85183-88-3
François Kersaudy (1990). Kappløpet om Norge : Det allierte felttoget i 1940. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250417542.
Frischauer, Willi; & Jackson, Robert, The Navy's Here! The Altmark Affair
Richard Wiggan (1990). Jakten på Altmark. [Oslo]: Faktum. ISBN 8254001456.
Nicholas Shakespeare (2017). Seks minutter i mai : Hvordan invasjonen av Norge gjorde Churchill til statsminister (Six Minutes in May). Forlaget Press. ISBN 9788232803255. [oversatt til norsk av Christian Rugstad]
== Se også ==
Plan R 4
Jøssing
== Eksterne lenker ==
Norsk krigsleksikon om Altmark-saken | «Altmark» var et militært tysk tankskip (oljetanker) og forsyningsskip, ett av fem i klassen Dithmarschen, bygget mellom 1937 og 1939 hos Howaldtswerke i Kiel. De andre fire var: «Dithmarschen», «Westerwald» (omdøpt til «Nordmark»), «Franken» og «Ermland». | 7,890 | 7,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Altmark-saken | 2023-02-04 | Altmark-saken | ['Kategori:1940 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, knappe to måneder før det tyske angrepet på Norge i andre verdenskrig. 16. februar dette året ble et tysk, militært støtteskip, tankeren «Altmark», bordet av britiske marinefartøy i Jøssingfjorden i Sokndal i Rogaland og 300 britiske sjømenn befridd fra tysk krigsfangenskap. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge 9. april, fordi den norske regjeringen viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.
| Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, knappe to måneder før det tyske angrepet på Norge i andre verdenskrig. 16. februar dette året ble et tysk, militært støtteskip, tankeren «Altmark», bordet av britiske marinefartøy i Jøssingfjorden i Sokndal i Rogaland og 300 britiske sjømenn befridd fra tysk krigsfangenskap. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge 9. april, fordi den norske regjeringen viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.
== Bakgrunn ==
«Altmark» var et tysk militært støtteskip til krysseren «Admiral Graf Spee», som hadde drevet aksjoner mot britiske handelsskip i Sør-Atlanteren. «Altmark» tok fangene fra disse handelsskipene tilbake over Atlanterhavet, under overfarten benyttet «Altmark» norsk og andre nøytrale flagg. For å unngå å bli gjenkjent var «Altmark» blant annet utstyrt med justerbar skorstein. Den 14. februar 1940 kom «Altmark» inn i norsk territorialfarvann nord for Trondheimsfjorden og heiste tysk statsflagg. Skipet ble inspisert av norsk nøytralitetsvakt, som ikke oppdaget fangene det hadde ombord. Inspeksjonene var angivelig kun overflatisk.
For britene var «Altmark» et todelt problem, da de ikke var sikre på om «Altmark» fraktet fanger. Hvis de hadde bordet skipet, og det hadde vist seg at det ikke var fanger ombord, ville de ha satt seg selv i et dårlig lys. Hvis det derimot var fanger ombord kunne de kreve svar fra den norske regjeringen om hvorfor de tillot tyske krigsskip med fanger ombord i eget farvann.
== «Altmark» bordes ==
Den 15. februar ble «Altmark» eskortert gjennom Bergen krigshavn av KNM «Snøgg» . Utenfor Jæren møtte «Altmark» 16. februar flere britiske jagere og ble tvunget til å søke dekning i Jøssingfjorden. En britisk bordingsaksjon kom ikke i gang fordi mannskapene på to norske kanonbåter hevdet at «Altmark» var blitt undersøkt og ikke hadde fanger ombord. På grunn av dette måtte den britiske sjefen kontakte admiralitetet (den britiske overkommandoen) for nærmere instrukser.
Disse instruksene fikk han senere på kvelden. Instruksen var at «Altmark» skulle bordes, og hvis nordmennene åpnet ild, skulle ilden besvares. På dette tidspunktet hadde «Altmark» lettet anker og forsøkte å renne HMS «Cossack» i senk, med det resultat at «Altmark» selv grunnstøtte. Kort tid etter ble «Altmark» bordet av britene, og det som da viste seg å være 300 britiske fanger, ble satt fri. Under den britiske aksjonen for å redde de britiske fangene ble ifølge noen kilder sju tyske sjømenn drept, andre kilder sier åtte.
== Etterspill ==
«Altmark» ble en stor propagandaseier på den britiske hjemmefronten, spesielt for sjefen til den britiske marinen, Winston Churchill. Bare noen uker tidligere, i januar 1940, hadde de allierte tilbudt seg å hjelpe Finland i vinterkrigen. Det ble det ikke noe av ettersom både Norge, Sverige og Finland avslo landgang av allierte tropper på skandinavisk jord. Spesielt Frankrike var tilhenger av å benytte «Altmark»-episoden som et påskudd for at man likevel skulle gå inn i Norge.
For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Tyskerne var både først og mer markant på å bryte norsk nøytralitet, noe Norge hadde avkreftet ved tre anledninger. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det viste seg at man ikke hadde inspisert Altmark skikkelig.For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken et avgjørende argument for en tysk invasjon i Norge – operasjon Weserübung – siden tyskerne ikke lenger stolte fullstendig på den norske nøytraliteten og sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik.Året etter tok Nasjonal Samlings avis Fritt Folk i bruk betegnelsen «jøssing» etter Jøssingfjord og Altmark-saken. Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943, enda det var Quisling som oppfant det.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. s. 883–907. [Utgitt av Stortinget]
Geir H. Haarr, Nøytralitetens pris. Historien om Altmark-saken 1940, Sokndal 2019, ISBN 9788293641209
François Kersaudy, Slaget om Norge 1940, Fischer & co, (2005) ISBN 978-91-85183-88-3
François Kersaudy (1990). Kappløpet om Norge : Det allierte felttoget i 1940. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250417542.
Frischauer, Willi; & Jackson, Robert, The Navy's Here! The Altmark Affair
Richard Wiggan (1990). Jakten på Altmark. [Oslo]: Faktum. ISBN 8254001456.
Nicholas Shakespeare (2017). Seks minutter i mai : Hvordan invasjonen av Norge gjorde Churchill til statsminister (Six Minutes in May). Forlaget Press. ISBN 9788232803255. [oversatt til norsk av Christian Rugstad]
== Se også ==
Plan R 4
Jøssing
== Eksterne lenker ==
Norsk krigsleksikon om Altmark-saken | Altmark er et historisk område som utgjør omtrent den nordlige delen av den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Den er et gammelt brandenburgisk stamland, og var opprinnelig som Nordmark (frem til det 14. | 7,891 | 7,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_H%C3%B6lderlin | 2023-02-04 | Friedrich Hölderlin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1843', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1770', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Heilbronn', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Johann Christian Friedrich Hölderlin (født 20. mars 1770 i Lauffen, død 7. juni 1843 i Tübingen) regnes i dag som en av den tyskspråklige litteraturs største lyrikere. Hans forfatterskap omfatter også en roman (Hyperion), en ufullført tragedie (Der Tod des Empedokles) og en rekke litterære og filosofiske essays, og dessuten gjendiktninger av Pindar og Sofokles. Hans verker forbinder klassisismen med romantikken. Hölderlin har vært et viktig forbilde for moderne lyrikere som Rainer Maria Rilke (1875-1926) og Paul Celan (1920-70).
| Johann Christian Friedrich Hölderlin (født 20. mars 1770 i Lauffen, død 7. juni 1843 i Tübingen) regnes i dag som en av den tyskspråklige litteraturs største lyrikere. Hans forfatterskap omfatter også en roman (Hyperion), en ufullført tragedie (Der Tod des Empedokles) og en rekke litterære og filosofiske essays, og dessuten gjendiktninger av Pindar og Sofokles. Hans verker forbinder klassisismen med romantikken. Hölderlin har vært et viktig forbilde for moderne lyrikere som Rainer Maria Rilke (1875-1926) og Paul Celan (1920-70).
== Levnet ==
Hölderlins familie tilhørte embedsstanden i det tyske hertugdømmet Württemberg; faren var jurist og forvalter av statlige eiendommer, mens moren var prestedatter. Han gikk på latinskolen i Nürtingen, og da han ble fjorten ble han sendt til skolen i Denkendorf, to år senere til Maulbronn. Skolegangen hadde til formål å forberede til teologistudiet, som han påbegynte i Tübingen i 1788 og fullførte fem år senere. Studiet ble valgt under påtrykk fra moren, selv hadde han heller villet studere jus, men diktningen var hans hovedinteresse allerede i skoletiden: For å slippe prestegjerningen valgte han i stedet å arbeide som huslærer, en stilling som også ga ham tid og anledning til litterær virksomhet. Hans første dikt kom på trykk i 1791.
Hölderlins studietid faller sammen med den tidlige fasen av den franske revolusjon, en begivenhet som ble hilst med begeistring blant studentene. Blant Hölderlins venner i Tübingen var filosofene Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) og Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (1775–1854), også Hölderlin var opptatt av filosofi og ble respektert av vennene for sine bidrag til den filosofiske diskusjonen. Alle tre har vært foreslått som forfatter av Das älteste Systemprogramm des deutschen Idealismus, et to siders fragment som er bevart i Hegels håndskrift.
I 1793 ble Hölderlin presentert for Friedrich Schiller (1759–1805), som skaffet ham en stilling som huslærer hos sin venninne Charlotte von Kalb i Waltershausen i Thüringen. I januar 1795 slo han seg ned i Jena som uavhengig litterat, senere lot han seg også immatrikulere ved universitetet. I Jena pleide han omgang med Schiller, som var professor i historie ved universitetet i byen, han fulgte Fichtes forelesninger i filosofi og han møtte Goethe, Herder, Novalis og Wilhelm von Humboldt, høsten 1795 bodde han hos moren i Nürtingen. I denne perioden arbeidet han med romanen Hyperion, et fragment av romanen var blitt publisert av Schiller i 1794.
Ved nyttår 1796 tiltrådte Hölderlin en stilling som huslærer hos familien Gontard i Frankfurt am Main. Fruen i huset, Susette Gontard, ble Hölderlins store kjærlighet, i diktene og i romanen opptrer hun under navnet Diotima. Hölderlins tidlige lyrikk er sterkt påvirket av hans beundrede forbilde Schiller, etter ankomsten til Frankfurt frigjorde hans seg raskt fra forbildet og utviklet sin modne stil, i strofer uten rim, men med fast rytme etter greske og latinske forbilder. Samtidig arbeidet han videre med romanen, den endelige versjonen kom i to bind i 1797 og 1799.
Etter at Hölderlin ble nødt til å forlate stillingen som huslærer i september 1798, slo han seg ned i nabobyen Homburg, hovedstad i det beskjedne landgrevskapet Hessen-Homburg. Hölderlins venn Isaac von Sinclair satt i landgrevens regjering. Herfra brevvekslet Hölderlin med Susette og møtte henne i smug. Ved siden av lyrikken arbeidet han i denne perioden med flere filosofiske essays, og med et drama om den greske filosofen Empedokles. Dramaet finnes i tre ulike versjoner, ingen av dem ble fullført.
I juni 1800 dro Hölderlin til Stuttgart, der han ble i et halvt år, med en pro forma stilling som huslærer hos sin venn kjøpmannen Christian Landauer. Deretter følger et tre måneders opphold som huslærer i Hauptwyl i Sveits, med påfølgende retur til moren i Nürtingen. I desember 1801 dro Hölderlin til Bordeaux og en stilling som huslærer for Hamburgs konsul i byen. I juni vendte han tilbake til Tyskland, og viste da tydelige tegn på sinnssykdom. Samme måned døde Susette etter et kort sykeleie. De to neste årene tilbrakte Hölderlin hos moren i Nürtingen, deretter tok Sinclair ham med seg til Homburg, før han i september 1806 ble innlagt på universitetsklinikken i Tübingen. Året etter ble han utskrevet som uhelbredelig og satt i pleie hos en litterært interessert snekker, Ernst Zimmer (som hadde lest Hyperion), der han ble boende til sin død.
I Hölderlins sene periode (fra 1800) blir frie rytmer dominerende. Det er i første rekke diktene fra denne tiden, de såkalte "hymnene" (et ord han ikke selv bruker om dem) eller «fedrelandssangene» (Vaterländische Gesänge, som han kaller noen av dem i et brev) som er grunnlaget for Hölderlins høye status i dag. Fra denne tiden stammer også hans gjendiktninger av Sofokles' Antigone og Kong Ødipus, ved siden av Hyperion de eneste bøker han selv fikk publisert. En planlagt diktsamling ble aldri gjort ferdig til publikasjon, på tross av et tilbud fra den ledende forleggeren Cotta: Hölderlins lyriske dikt ble publisert i en rekke forskjellige tidsskrifter, tildels med beskjeden leserkrets, først i 1826 kom de i bokform. En stor del av hans lyriske produksjon forble upublisert til lenge etter hans død, tildels gjelder dette helt sentrale dikt i hans forfatterskap, som «Brot und Wein» (først publisert 1894).
I sin samtid opplevde Hölderlin gode anmeldelser, og i tiden som fulgte hadde han alltid sine trofaste beundrere (blant dem Clemens Brentano, Bettina og Achim von Arnim, Eduard Mörike og Heinrich Hesse), men han hadde langt fra noen klassikerstatus. Først på 1900-tallet fikk han den sentrale plass i den litterære kanon han har i dag. Blant dem som tidlig fremhevet hans betydning var lyrikeren Stefan George. Flere viktige tekster ble først tilgjengelige i Norbert von Hellingraths utgave (1916), mens det store diktet «Friedensfeier» ble publisert så sent som i 1954.
== Litteratur ==
=== Tekstutgaver ===
Friedrich Hölderlin. Sämtliche Werke. Große Stuttgarter Ausgabe, utgitt av Friedrich Beissner, Stuttgart 1946-1974.
Friedrich Hölderlin. Sämtliche Werke. Frankfurter Ausgabe, historisk-kritisk utgaveved von Dieter. E. Sattler, Frankfurt am Main 1975-2001.
=== Om Hölderlin ===
David Constantine. Hölderlin; Oxford 1988
Ulrich Gaier. Hölderlin: Eine Einführung, Tübingen/Basel 1993
=== Hölderlin på norsk ===
Friedrich Hölderlin. Hyperion eller Eremitten i Grekenland : oversatt og med innledning av Sverre Dahl; Oslo 1993
Friedrich Hölderlin. Kom no, eld. Dikt i utval 1799-1806 : gjendikting og innføring ved Torgeir Skorgen, Oslo 1996
Friedrich Hölderlin. Sanger i natten gjendiktet av Gjert Vestrheim, Oslo 2007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Friedrich Hölderlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Hölderlin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Hölderlin på Internet Movie Database
(fr) Friedrich Hölderlin på Allociné
(en) Friedrich Hölderlin på Discogs
(en) Friedrich Hölderlin på MusicBrainz | Johann Christian Friedrich Hölderlin (født 20. mars 1770 i Lauffen, død 7. juni 1843 i Tübingen) regnes i dag som en av den tyskspråklige litteraturs største lyrikere. Hans forfatterskap omfatter også en roman (Hyperion), en ufullført tragedie (Der Tod des Empedokles) og en rekke litterære og filosofiske essays, og dessuten gjendiktninger av Pindar og Sofokles. Hans verker forbinder klassisismen med romantikken. Hölderlin har vært et viktig forbilde for moderne lyrikere som Rainer Maria Rilke (1875-1926) og Paul Celan (1920-70). | 7,892 | 7,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storadmiral | 2023-02-04 | Storadmiral | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sjømilitære grader'] | Storadmiral (tysk: Großadmiral) var tidligere den høyeste tjenestegrad i den tyske marine. Den tilsvarte generalfeltmarskalk i hæren og flyvåpenet (Heer og Luftwaffe). Disse gradene brukes bare i krigssituasjon.
Den høyeste graden i den tyske marinen idag er admiral. | Storadmiral (tysk: Großadmiral) var tidligere den høyeste tjenestegrad i den tyske marine. Den tilsvarte generalfeltmarskalk i hæren og flyvåpenet (Heer og Luftwaffe). Disse gradene brukes bare i krigssituasjon.
Den høyeste graden i den tyske marinen idag er admiral. | Storadmiral (tysk: Großadmiral) var tidligere den høyeste tjenestegrad i den tyske marine. Den tilsvarte generalfeltmarskalk i hæren og flyvåpenet (Heer og Luftwaffe). | 7,893 | 7,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regiment | 2023-02-04 | Regiment | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Militære organisasjonsformer', 'Kategori:Snevre artikler'] | Et regiment (fra latin regimentum, styre) er en stor militær organisasjon. Begrepet brukes i dag i to forskjellige betydninger; som operativ avdeling og som administrativ avdeling.
| Et regiment (fra latin regimentum, styre) er en stor militær organisasjon. Begrepet brukes i dag i to forskjellige betydninger; som operativ avdeling og som administrativ avdeling.
== Regiment som administrativ avdeling i Storbritannia og Samveldet ==
Et regiment i betydningen administrativ avdeling er den grunnleggende enheten i en armé. De eldste nasjonale armeene oppsto ved en samling av selvstendige regimenter, som var spredt over store geografiske områder. Dette forklarer hvorfor den britiske armeen, til forskjell fra de andre britiske forsvarsgrenene Royal Navy og Royal Air Force, ikke har betegnelsen Royal (Kongelig) – armeen er simpelthen en samling av flere regimenter, hvorav flere bærer tittelen Royal. For lettere å kunne administrere alle regimentene, ble regimenter med samme spesialitet samlet i korps (våpenarter).
Administrative regimenter har som formål å bære tradisjoner. De har ofte flere hundre år gammel historie, og det er regimentets oppgave å bære tradisjonene videre. Såkalte battle honours tildeles regimentene og bæres videre av dem. Regimentene har ofte egne uniformer eller uniformsdetaljer (f.eks. et særegent hodeplagg). I Storbritannia har hvert regiment et eget regimenthovedkvarter med regimentsmuseum, regimentspisesal og fasiliteter for sammenkomster.
Hvert administrative regiment ledes av en høyere offiser, som regel en generaloffiser, som tidligere har tjenestegjort i en av regimentets operative avdelinger. Denne offiseren har tittelen Colonel of the Regiment. Han har ingen operativ kommando over soldatene i regimentet, men skal påse at regimentes tradisjoner overholdes. I monarkier er det i tillegg vanlig at regimentene har en kongelig beskytter, med tittelen Colonel-in-Chief. I tillegg er det ofte andre stillinger med lignende oppgaver, som Regimental Sergeant-Major eller Sergeant-Major of the Regiment og Regimental Warrant Officer.
Administrative regimenter består av flere operative avdelinger. Et infanteriregiment består typisk av 3 bataljoner, et kavaleriregiment av 3–6 eskadroner og et feltartilleriregiment av 2–4 bataljoner. Det finnes imidlertid mange unntak; infanteriregimentet Royal Australian Regiment består av 6 bataljoner, mens Royal Highland Fusiliers kun består av én bataljon. Det er dessuten ikke uvanlig at regimentene i tillegg til de operative avdelingene har en musikkavdeling (trompeterkorps, fløytekorps, sekkepipekorps e.l.) og en egen reserveavdeling.
Regimentnavn forkortes gjerne ved at regiment droppes fra tittelen; Royal Regiment of Ghurkas blir Royal Ghurkas, Royal Horse Artillery Regiment blir Royal Horse Artillery, osv. Regimentenes operative enheter nummereres vanligvis med arabertall; 1. bataljon, Prinsens Livgarde; 2. bataljon, Prinsens Livgarde; osv.
== Regiment som administrativ avdeling i andre land ==
I den amerikanske hæren er regimenter tradisjonsbærere ved at alle bataljoner tilhører et regiment, men regimentet har ingen funksjon utover dette (betegnelsen regiment benyttes imidlertid av historiske årsaker som navn på noen operative avdelinger i panservåpenet (armored cavalry regiment) og hærens flyvåpen (aviation regiment)). I Norge har regiment tidligere vært benyttet som navn på operative avdelinger med et geografisk ansvar innen Norge (se under), men Forsvarssjefen har foreslått at begrepet gjeninnføres i betydningen administrativ avdeling, der hvert regiment ledes av en fagsjef.
== Regiment som operativ avdeling ==
Et regiment i betydningen operativ avdeling kan være på nivå med bataljon eller brigade. I det amerikanske marinekorpset er et regiment en manøverbrigade, altså en organisk brigade i en divisjon. I Norge var regimenter tidligere operative avdelinger som hadde ansvar for forsvaret av et geografisk område i Norge. Regimentets rolle endret seg imidlertid etter hvert. Norge hadde regimenter i krigsoppsettningen frem til Telemark Regiment, på Heistadmoen, som siste regiment ble lagt ned 31. desember 2002. Da regimentsbegrepet var faset ut, sto Norge igjen som et av svært få land som ikke benyttet denne organisasjonsformen for sin hær. Forsvarssjefen har imidlertid foreslått å gjeninnføre begrepet som administrativ avdeling (se over). | Et regiment (fra latin regimentum, styre) er en stor militær organisasjon. Begrepet brukes i dag i to forskjellige betydninger; som operativ avdeling og som administrativ avdeling. | 7,894 | 7,894 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melbourne | 2023-02-04 | Melbourne | ['Kategori:144°Ø', 'Kategori:1835 i Oseania', 'Kategori:37°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1835', 'Kategori:Byer i Victoria', 'Kategori:Melbourne', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2012 på 4,08 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler.
| Melbourne er hovedstad i den australske delstaten Victoria og er den nest største byen i Australia med et antatt innbyggertall i 2012 på 4,08 millioner. Byen er en av verdens større byer når det gjelder utstrekning. Melbourne er en viktig by for Australias industri og finans, en tredjedel av de største utenlandske selskapene i Australia har hovedkontor her. Melbourne har også Australias største havn. Australia har tradisjon for å produsere biler, og i bydelen Port Melbourne ligger Holdens motorfabrikk. GM har også en større fabrikk i Dandenong hvor de produserer lastebiler.
== Klima ==
Klimaet i Melbourne er mildt, men byen er kjent for skiftende vær, og det sies at Melbourne har fire årstider på ett døgn. Det finnes årstider i staten Victoria og Melbourne. Årstidene er motsatt av Norge. Vinteren i Melbourne er fra juni til september, og temperaturene ligger normalt mellom 5 og 15 grader. Det kan også være varmere, men sjelden kaldere. Ingen har vinterdekk på bilene i Melbourne, men pendlere fra innlandet kan oppleve frost og glatte veier. Sommertemperaturene ligger normalt mellom 20 og 30 grader. I perioder kan temperaturen ligge på rundt 40 grader.
== Kultur ==
Melbourne ansees av mange for å være Australias kulturelle hovedstad, med et yrende film-, kunst- og designmiljø.
I tillegg til å være en kulturell hovedstad er også Melbourne et knutepunkt for store internasjonale idrettsarrangementer. Byen har i mange år arrangert Australian Open, en av 4 grand slam turneringer i tennis, og ikke minst har Formel 1 sirkuset lagt sitt åpningsløp til Albert Park Lake i Melbourne de siste årene. I nær tilknytning til sentrum finnes Melbourne Cricket Ground (MCG) som innehar posisjonen som Australias hovedarena for internasjonale cricketmatcher, og som kan ta i mot nærmere 100 000 tilskuere. Her spilles også flere Aussie rules kamper. Hele 9 av 16 lag har base i Melbourne og nærområder. Docklands Stadium ved Southern Cross stasjon er også vertskap for flere hjemmekamper i AFL. AFL sesongen spilles fra april til september og hver kamp trekker et sted mellom 20 000 og 90 000 tilskuere.
== Historie ==
Melbourne ble grunnlagt den 10. mai 1835 av en gruppe nybyggere ledet av John Batman og John Pascoe Fawkner, i motsetning til flere av Australias andre storbyer som ble grunnlagt som straffekolonier. Da det ble oppdaget gull i Victoria vokste byen sterkt. På 1880-tallet var byen den nest største i det britiske imperiet.
1. januar 1901 ble Melbourne hovedstad for den australske føderasjonen. I 1927 ble hovedstaden flyttet til Canberra.
Utover første halvdel av 1900-tallet vokste byen jevnt. Da Melbourne avholdt Sommer-OL i 1956 var det første gang de Olympiske leker ble avholdt på den sørlige halvkule.
== Lokalt styre ==
Melbourne er delt inn i flere mindre kommuner. En av disse er «City of Melbourne» som dekker de sentrale handelsområdene. Det finnes et byråd og en direkte valgt ordfører som bare styrer i «City of Melbourne», men blir sett på som hele byens ordfører. Resten av byen er delt inn i 30 kommuner. Disse har egne byråd og har ansvar for en rekke oppgaver gitt av delstaten; blant annet søppelsortering, barnehager, helse og eldreomsorg.
De bestemmelser som omfatter hele byen blir som regel bestemt av delstatsmyndighetene. Blant annet gjelder dette veier, undervisning, infrastruktur, politi og kollektivtransport. Fordi tre fjerdedeler av befolkningen i delstaten Victoria bor i Melbourne har delstaten vært motvillig til å sentralisere myndighetene i byen.
== Transport ==
Melbourne har verdens største trikkenettverk med 28 linjer og mer enn 1800 trikkestopp. Trikken fungerer som et symbol på Melbourne. Melbourne har også et utbredt nettverk av pendlertog, som frakter reisende fra forstedene inn og ut av bykjernen.
Melbourne har to flyplasser, Tullamarine og Essendon. Tullamarine er byens hovedflyplass, og Australias nest største. I 2007-2008 hadde den 24,260,000 reisende. Lufthavnen ble åpnet i 1960. Den eies og drives av Australia Pacific Airports Corporation Limited. Flyplassen ble bygget i 1970 for å erstatte Essendon lufthavn, 4,1 mil fra Melbourne lufthavn.
== Universiteter ==
Melbourne er en populær by å studere i og har syv universiteter.
University of Melbourne
Monash University
Deakin University
Victoria University
La Trobe University
RMIT University
Swinburne University
== Kjente personer fra Melbourne ==
Nellie Melba (1861–1931), sanger
Percy Code (1888–1953), kornettist
Rupert Murdoch (født 1931), investor, forlegger, forretningsdrivende
Germaine Greer (født 1939), forfatter og professor emerita i engelsk og moderne litteratur ved Universitetet i Warwick i England
John Farnham (født 1949), sanger/musiker
Flea (født 1962), musiker i Red Hot Chili Peppers
Jennifer Holliday (født 1964), softballspiller
Eric Bana (født 1968), skuespiller
Kylie Minogue (født 1968), sanger
Cate Blanchett (født 1969), skuespiller
Nicole Richardson (født 1970), softballspiller
Dannii Minogue (født 1971), sanger
Mark Philippoussis (født 1976), tennisspiller
Paul Hanley (født 1977), tennisspiller
James Wan (født 1977), regissør/manusforfatter
Leigh Whannell (født 1977), skuespiller/manusforfatter
Anna Torv (født 1979), skuespillerinne
Neil Robertson (født 1982), snookerspiller
Emily Browning (født 1988), skuespiller
Chet Faker (født 1988), artist og låtskriver
Tessa James (født 1991), skuespiller
== Vennskapsbyer ==
Melbourne har seks vennskapsbyer:
Osaka, Japan, 1978
Tianjin, Kina, 1980
Thessaloniki, Hellas, 1984
Boston, USA, 1985
St. Petersburg, Russland, 1989
Milano, Italia, 2004
== Se også ==
Melbourne lufthavn, Tullamarine
Melbourne Grand Prix Circuit
Western Bulldogs
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Melbourne hos Wikivoyage
Offisiell Melbourneguide
Offisiell side for Victoria
City of Melbourne
Melbourne guide Arkivert 6. november 2020 hos Wayback Machine.
Transport:Tram
Transport:Metlink | | areal = 7694 | 7,895 | 7,895 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fremmedlegionen | 2023-02-04 | Fremmedlegionen | ['Kategori:1831 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1831', 'Kategori:Frankrikes militærhistorie', 'Kategori:Fremmedlegionen', 'Kategori:Landmilitære avdelinger og forband'] | Fremmedlegionen (fransk: Légion étrangère) er en avdeling i den franske hæren, Armée de terre. Den ble dannet av Ludvig Filip 10. mars 1831 etter juli-revolusjonen året i forveien i Frankrike. Legionen ble dannet fordi utenlandske frivillige ikke lenger kunne verve seg til de ordinære, militære styrkene.
Offiserene i Fremmedlegionen er franske, mens de menige utgjøres av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter (blant annet franskmenn).
Etter å ha tjenestegjort i legionen i tre år kan legionæren søke om fransk statsborgerskap. De som skades i tjeneste kan også søke om statsborgerskap, etter prinsippet om fransk av spilt blod (Fransk: Français par le sang versé).Alle legionærer innrulleres under pseudonym, men kan få tilbake sin opprinnelige identitet etter ett år ved å gjennomgå «régularisation de situation militaire» (RSM). Kun legionærer som har gjennomgått RSM kan motta fransk statsborgerskap.
Tidligere hadde Fremmedlegionen et rykte for å tiltrekke seg leiesoldater og rømlinger. I de senere år har rekrutteringen til legionen blitt begrenset og det foretas bakgrunnssjekk av alle søkere.
Fremmedlegionens hovedkvarteret ligger i Aubagne, like utenfor Marseille.
| Fremmedlegionen (fransk: Légion étrangère) er en avdeling i den franske hæren, Armée de terre. Den ble dannet av Ludvig Filip 10. mars 1831 etter juli-revolusjonen året i forveien i Frankrike. Legionen ble dannet fordi utenlandske frivillige ikke lenger kunne verve seg til de ordinære, militære styrkene.
Offiserene i Fremmedlegionen er franske, mens de menige utgjøres av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter (blant annet franskmenn).
Etter å ha tjenestegjort i legionen i tre år kan legionæren søke om fransk statsborgerskap. De som skades i tjeneste kan også søke om statsborgerskap, etter prinsippet om fransk av spilt blod (Fransk: Français par le sang versé).Alle legionærer innrulleres under pseudonym, men kan få tilbake sin opprinnelige identitet etter ett år ved å gjennomgå «régularisation de situation militaire» (RSM). Kun legionærer som har gjennomgått RSM kan motta fransk statsborgerskap.
Tidligere hadde Fremmedlegionen et rykte for å tiltrekke seg leiesoldater og rømlinger. I de senere år har rekrutteringen til legionen blitt begrenset og det foretas bakgrunnssjekk av alle søkere.
Fremmedlegionens hovedkvarteret ligger i Aubagne, like utenfor Marseille.
== Historie ==
I 1830 blir Algerie invadert av Frankrike, en invasjon som var begynnelsen på en fullstendig kolonisering av landet. For å sikre seg en hærstyrke som både kunne bidra i koloniseringen, men som også kunne bidra i styringen av koloniene, ble Fremmedlegionen ble opprettet 9. mars 1831.I begynnelsen var Fremmedlegionen først og fremst stasjonert i Algerie, der de sloss mot arabiske stammer om kontroll over kolonien. Allerede i 1831 opprettet de sitt hovedkvarter i Sidi Bel Abbes, som forble hovedkvarteret til legionen frem til 1962.Gjennom 1800-tallet er Fremmedlegionen involvert i fransk kolonisering av en rekke områder i Asia og Afrika, samt i Krimkrigen, den franske intervensjonen i Mexico og den fransk-tyske krigen i 1870. Fremmedlegionen blir gitt til dronning Isabella II av Spania i 1841, for å slå ned karlistenes opprør. Av de 4000 legionærene som sendes til Spania, er det kun 500 som blir returnert til Frankrike i 1848.Legionen har også hatt en viktig rolle i kriger med andre europeiske stormakter, blant annet under første og andre verdenskrig.
Under slaget om Narvik i 1940, inngikk den 13. halvbrigade av Fremmedlegionen som en del av det franske bidraget til den allierte styrken som ble satt inn mot tyskerne. Halvbrigaden var under ledelse av oberstløytnant Raoul Magrin-Vernerey, med Antoine Béthouart som øverstkommanderende for de franske styrkene. Flere offiserer og legionærer ble tildelt Krigskorset for innsatsen, Norges høyest rangerte utmerkelse. Totalt kjempet over 2000 fremmedlegionærer i kampene ved Narvik.I nyere tid har Fremmelegionen deltatt i Gulfkrigen, krigen i Afghanistan og operasjoner i Sahel, inkludert operasjon Burkhane.
== Oppsetning ==
I Frankrike
1er Régiment Étranger (1er RE), stasjonert i Aubagne
4e Régiment Étranger (4e RE), treningsregimentet stasjonert i Castelnaudary
1er Régiment Étranger de Cavalerie (1er REC), pansret regiment stasjonert i Orange
1er Régiment Étranger de Génie (1er REG), ingeniørregiment, stasjonert i Laudun
2e Régiment Étranger de Génie (2e REG), ingeniørregiment, stasjonert i Saint-Christol
2e Régiment Étranger d'Infanterie (2e REI), infanteriregiment, stasjonert i Nîmes
På Korsika
2e Régiment Étranger de Parachutistes (2e REP), fallskjermregiment, stasjonert i Calvi
I de oversjøiske departementene
3e Régiment Étranger d'Infanterie (3e REI), infanteriregiment, stasjonert i Kourou, Fransk Guyana.
Détachement de Légion Étrangère de Mayotte (DLEM), detasjement stasjonert på Mayotte.
Afrika
13e demi-brigade de Légion étrangère (3e DBLE), halv-brigade, stasjonert i Djibouti.
== Se også ==
Troupes de marine
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) French Foreign Legion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Légion étrangère – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(fr) Portail Web de la Légion étrangère
(no) «Norske Arvid kjempet i Vietnam». Intervju og artikkel i NRK 30. januar 2009 | Fremmedlegionen (fransk: Légion étrangère) er en avdeling i den franske hæren, Armée de terre. Den ble dannet av Ludvig Filip 10. | 7,896 | 7,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tsjornobyl | 2023-02-04 | Tsjornobyl | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 1100-tallet', 'Kategori:Byer i Kyiv oblast', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:Etableringer i 1193', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Ukrainastubber'] | Tsjornobyl (ukrainsk: Чорно́биль) eller Tsjernobyl (russisk: Черно́быль; polsk: Czarnobyl) er en by i Ukraina. Byen ligger i Kyiv oblast og er en av de eldste byene i Ukraina. Avstanden fra Tsjornobyl til Kyiv er 82 km. Byen er kjent for sin nærhet til Tsjernobyl kjernekraftverk som ligger 18 km nord for byen. Byen Pripjat ligger 20,5 kilometer unna, ble evakuert i 1986 og er øde den dag i dag. Også Tsjornobyl ble fraflyttet og i dag bor det bare rundt 550 innbyggere i byen, i motsetning til 13 500 før evakueringen. De fleste som bor i Tsjornobyl bor der midlertidig ettersom det i utgangspunktet ikke er lov å bo her permanent. Et fåtall eldre har fått lov å flytte tilbake til byen. Tsjornobyl har mottatt minst radioaktivt avfall i forhold til andre byer rundt atomkraftverket. Det er en av de grunnene til at det er mulig for folk å bo der i kortere perioder.
| Tsjornobyl (ukrainsk: Чорно́биль) eller Tsjernobyl (russisk: Черно́быль; polsk: Czarnobyl) er en by i Ukraina. Byen ligger i Kyiv oblast og er en av de eldste byene i Ukraina. Avstanden fra Tsjornobyl til Kyiv er 82 km. Byen er kjent for sin nærhet til Tsjernobyl kjernekraftverk som ligger 18 km nord for byen. Byen Pripjat ligger 20,5 kilometer unna, ble evakuert i 1986 og er øde den dag i dag. Også Tsjornobyl ble fraflyttet og i dag bor det bare rundt 550 innbyggere i byen, i motsetning til 13 500 før evakueringen. De fleste som bor i Tsjornobyl bor der midlertidig ettersom det i utgangspunktet ikke er lov å bo her permanent. Et fåtall eldre har fått lov å flytte tilbake til byen. Tsjornobyl har mottatt minst radioaktivt avfall i forhold til andre byer rundt atomkraftverket. Det er en av de grunnene til at det er mulig for folk å bo der i kortere perioder.
== Se også ==
Tsjernobyl kjernekraftverk
Tsjernobyl-ulykken | Tsjornobyl (ukrainsk: ) eller Tsjernobyl (russisk: Черно́быль; polsk: ) er en by i Ukraina. Byen ligger i Kyiv oblast og er en av de eldste byene i Ukraina. | 7,897 | 7,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/HMS_%C2%ABCossack%C2%BB | 2023-02-04 | HMS «Cossack» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske jagere', 'Kategori:Jagere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skip sluttseilt 1941', 'Kategori:Slaget om Narvik'] | HMS «Cossack» var en britisk jager av Tribal-klassen. Den er mest kjent for bordingen, for å frigi britiske fanger, av det tyske hjelpeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden i Norge 16. februar 1940.
Etter «Altmark»-saken tok HMS «Cossack» del i det andre slaget om Narvik og jakten og senkingen av «Bismarck».21. oktober 1941 ble HMS «Cossack» truffet av en torpedo fra den tyske ubåten U-563, mens hun eskorterte en konvoi fra Gibraltar til Storbritannia. Hun ble deretter forsøkt tauet tilbake til Gibraltar for reparasjon, men på grunn av dårlig vær mislyktes tauingen og HMS «Cossack» sank 27. oktober. 159 av mannskapet omkom.
| HMS «Cossack» var en britisk jager av Tribal-klassen. Den er mest kjent for bordingen, for å frigi britiske fanger, av det tyske hjelpeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden i Norge 16. februar 1940.
Etter «Altmark»-saken tok HMS «Cossack» del i det andre slaget om Narvik og jakten og senkingen av «Bismarck».21. oktober 1941 ble HMS «Cossack» truffet av en torpedo fra den tyske ubåten U-563, mens hun eskorterte en konvoi fra Gibraltar til Storbritannia. Hun ble deretter forsøkt tauet tilbake til Gibraltar for reparasjon, men på grunn av dårlig vær mislyktes tauingen og HMS «Cossack» sank 27. oktober. 159 av mannskapet omkom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) HMS Cossack (F03) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | HMS «Cossack» var en britisk jager av Tribal-klassen. Den er mest kjent for bordingen, for å frigi britiske fanger, av det tyske hjelpeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden i Norge 16. | 7,898 | 7,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_gamle_testamentet | 2023-02-04 | Det gamle testamentet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Det gamle testamente', 'Kategori:Kristendom'] | Denne artikkelen handler om Det gamle testamentet hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.Det gamle testamentet, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. I vitenskaplige sammenhenger betegnes derfor ofte 'Det gamle testamentet' heller som 'Den hebraiske bibelen', på hebraisk kalt Tanákh.
Samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuterokanoniske skrifter regnes med).
Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamentet. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.
| Denne artikkelen handler om Det gamle testamentet hovedsakelig sett fra et kristent perspektiv. For behandling av Den hebraiske bibelen i jødisk perspektiv, se Tanakh.Det gamle testamentet, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. I vitenskaplige sammenhenger betegnes derfor ofte 'Det gamle testamentet' heller som 'Den hebraiske bibelen', på hebraisk kalt Tanákh.
Samlingen av skrifter består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn i boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder og kristne deler bøkene opp på forskjellig måte. Derfor regner man med 24 bøker etter jødisk inndeling, og 39 bøker etter kristen tradisjon (eller flere om de apokryfe eller deuterokanoniske skrifter regnes med).
Hvordan bøkene deles inn, og hvilken rekkefølge de har, har konsekvens for hvordan man leser og oppfatter dem. I jødisk tradisjon vektlegges både loven, profetene og skriftene sammen med Talmud som instruksjon eller veiledning. I kristen tradisjon legges større vekt på frelseshistorie, og profetenes taler har oftere blitt forstått som profetier som angår fremtiden – som delvis blir oppfylt i Det nye testamentet. Det finnes momenter av frelseshistorie også i jødisk tradisjon og momenter av instruksjon også i kristen tradisjon.
== Omfang av kanon ==
I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamentet av 46 bøker; 39 som tilsvarer den hebraiske bibel og de syv deuterokanoniske bøker.
I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur.
== Liste over bøkene i Det gamle testamentet ==
Rekkefølge etter kristen tradisjon. For å se rekkefølge etter jødisk tradisjon se artikkelen: Tanákh
De fem første bøkene regnes gjerne som en enhet (Pentateuke). Noen forskere opererer med de seks første bøkene som en enhet (Heksateuke) og mange mener at Femte Mosebok hører sammen med Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene, og at disse danner det såkalte deuteronomistiske historieverk. Inndelingen i historiske, poetiske og profetiske bøker nedenfor er omdiskutert, men siden det er denne inndelingen som benyttes på grunnivå ved de fleste teologiske læresteder i Norge, blir den presentert her.Det kronistiske historieverket består av begge Krønikebøkene, Esras bok og Nehemjas bok, og er den delen av Det gamle testamente som er lettest å identifisere som en helhet, trolig fordi det er blitt ferdigredigert så sent (antagelig på 300-tallet f.Kr.) at man ikke rakk å endre det vesentlig. Ruts bok og Esters bok er begge et selvstendig skrift, to noveller, der resten av Det gamle testamente er kunstige oppdelinger av flere historieverk.
=== Mosebøker ===
Første Mosebok Genesis
Andre Mosebok Eksodus
Tredje Mosebok Leviticus
Fjerde Mosebok Numeri
Femte Mosebok Deuteronomium
=== Historiske bøker ===
Josva
Dommerne
Rut (Egentlig en novelle, men plassert her fordi Rut beskrives som Davids stammor – Rut 4:22).
Første Samuelsbok
Andre Samuelsbok
Første Kongebok
Andre Kongebok
Første Krønikebok
Andre Krønikebok
Esra
Nehemja
Ester
=== Poetiske bøker ===
Job
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Klagesangene
=== Profetbøker eller visdomsbøkene ===
Jesaja
Jeremia
Klagesangene (Er egentlig en poetisk bok, men plasseres her fordi man tradisjonelt har regnet Jeremia som forfatter)
Esekiel
Daniel
Hosea
Joel
Amos
Obadja
Jona
Mika
Nahum
Habakkuk
Sefanja
Haggai
Sakarja
Malaki
=== De deuterokanoniske eller apokryfe bøker ===
Regnes som del av Det gamle testamentet i den greske versjon Septuaginta (ca. 100 f. Kr.) og den latinske Vulgata (ca. 405 e. Kr.) I den jødiske hebraiske bibel er disse deuterokanoniske bøkene ikke tatt med. Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke regner disse bøkene med i kanon, men de fleste protestantiske kirkesamfunn, deriblant Den norske kirke – regner dem ikke med.
Tobits bok
Judits bok
Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Ester)
Visdommens bok
Siraks bok
Baruks bok
Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniel)
Første Makkabeerbok
Andre Makkabeerbok
== Referanser ==
== Litteratur ==
Robert W. Kvalvaag (2003): Fra Moses til Marley. Det gamle testamentets teologi og virkningshistorie. Fagbokforlaget.
Tobiassen, T. (2004): Bibelens første del. Det gamle testamente eller Tanak. Fagbokforlaget.
Tobiassen, T. (2004): Les og fortell! Om Bibelens eldste bøker. Gyldendal Akademisk. | Det gamle testamentet, forkortet GT, på latin Vetus Testamentum («Den gamle pakt»), er første del av kristendommens kanoniserte skrifter i Bibelen, og i hovedsak identisk med jødedommens hellige skrift. I vitenskaplige sammenhenger betegnes derfor ofte 'Det gamle testamentet' heller som 'Den hebraiske bibelen', på hebraisk kalt Tanákh. | 7,899 | 7,899 |
https://no.wikipedia.org/wiki/753_f.Kr. | 2023-02-04 | 753 f.Kr. | ['Kategori:753 f.Kr.', 'Kategori:Årstall på 700-tallet f.Kr.'] | null |
== Begivenheter ==
21. april - Roma ble grunnlagt av Romulus og Remus, ifølge tradisjonen
Den romerske kalender ble innført
Starten av Ab urbe condita-kalenderen, som refererer til grunnleggelsen av Roma | == Begivenheter == | 7,900 | 7,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/390_f.Kr. | 2023-02-04 | 390 f.Kr. | ['Kategori:390 f.Kr.', 'Kategori:Årstall på 300-tallet f.Kr.'] | null |
== Begivenheter ==
Roma ble herjet av gallerne. Mesteparten av det skriftlige materialet i byen gikk tapt. | == Begivenheter == | 7,901 | 7,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viggo_Hansteen | 2023-02-04 | Viggo Hansteen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NKP-politikere', 'Kategori:Nordmenn drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. september 1941 i Oslo) var en norsk jurist og politiker.
| Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. september 1941 i Oslo) var en norsk jurist og politiker.
== Liv og virke ==
=== Mellomkrigstiden ===
Som student var han med i etableringen av Mot Dag. Da samarbeidet mellom Mot Dag og Norges Kommunistiske Parti opphørte i 1929 ble han værende i NKP. Han ble høyesterettsadvokat i 1933 og juridisk konsulent for LO fra 1936.
=== Okkupasjonstiden ===
Etter den tyske okkupasjonen ble LOs lovlig valgte leder Konrad Nordahl avsatt og Jens Tangen innsatt som ny leder. Hansteen medvirket sterkt til å avverge Nasjonal Samlings forsøk på å vinne kontroll over LO.
I september 1941 utbrøt det en spontan streik blant arbeidere i Oslo, kjent som melkestreiken. Streiken ble utløst ved at matforsyningene under den tyske okkupasjonen ble stadig dårligere, og da melk til arbeidsplassene uteble mandag 8. september 1941 gikk arbeiderne ved flere bedrifter spontant hjem.Dagen etter, 9. september, streiket om lag 25 000 arbeidere i Oslo. Om lag en måned før streiken hadde den tyske administratoren i Norge, rikskommissær Josef Terboven, kunngjort at streik ville føre til unntakstilstand og standrett.
Da streiken var et faktum slo de tyske okkupasjonsmyndighetene raskt til. Josef Terboven holdt sitt ord og erklærte unntakstilstand i Oslo og Aker. De arresterte Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm.
Hansteen ble sammen med Wickstrøm henrettet den 10. september 1941 under unntakstilstanden som fulgte melkestreiken. Henrettelse ble ledet av Oscar Hans.
På retterstedet, Oslo Østre skytterlags bane på Årvoll i Oslo, ble det i 1948 reist en bauta i granitt med bronserelieffer. Bautaen er utført av Nic Schiøll. Den har følgende inskripsjon: «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941». Viggo Hansteen er også minnet ved at en parsell av Ring 3, Store ringvei rundt Oslo, fra Smestadkrysset til Slemdalsveien bærer hans navn.
Hansteens enke Kirsten Hansteen ble i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945 Norges første kvinnelige statsråd.
Hansteen og Rolf Wickstrøm er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Hans oldefar var Christopher Hansteen, hans onkel var Kristofer Hansteen, grandtanten var Aasta Hansteen, og selv var han svoger til Karl Evang.Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm har også fått to parallelle gater i Lillestrøm og i Kongsten Haveby i Fredrikstad oppkalt etter seg.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Berntsen, To liv - én skjebne : Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug, Oslo, 1995 ISBN 82-03-26002-0 (Ebok fra bokhylla.no)
«Viggo Hansteen», fra Norsk biografisk leksikon
Henrettelsene av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, artikkel hos Norgeshistorie.no
Politiske taler av Viggo Hansteen, virksommeord.uib.no
Nordahl Griegs minnedikt «Viggo Hansteen», publisert i samlingen Friheten (1944), Bergen Offentlige Bibliotek
«Bekransning av Viggo Hansteens og Rolf Wickstrøms gravsted», statsminister Gro Harlem Brundtlands tale ved bekransning av Viggo Hansteens og Rolf Wickstrøms gravsted på Vår Frelsers gravlund i Oslo, 17. mai 1995
== Eksterne lenker ==
Bilder av Viggo Hansteen, Oslo Museum | Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, henrettet 10. | 7,902 | 7,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Wickstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Rolf Wickstrøm | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Henrettede nordmenn', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn drept i andre verdenskrig', 'Kategori:Nordmenn dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rolf Wickstrøm (1912–1941 i Oslo) var en norsk fagforeningsleder. Den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge arresterte Wickstrøm sammen med kommunisten og LO-advokaten Viggo Hansteen og henrettet begge dagen etter.
| Rolf Wickstrøm (1912–1941 i Oslo) var en norsk fagforeningsleder. Den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge arresterte Wickstrøm sammen med kommunisten og LO-advokaten Viggo Hansteen og henrettet begge dagen etter.
== Annen verdenskrig: Melkestreiken i Norge ==
Rolf Wickstrøm, født 9. desember 1912 i Kristiania (dagens Oslo), død 10. september 1941 i Oslo, var en norsk fagforeningsleder.
Rolf Wickstrøm var fra januar 1940 hovedtillitsvalgt ved Skabo Jernbanevognfabrikk i Oslo.
I september 1941 utbrøt det en spontan streik blant arbeidere i Oslo, kjent som melkestreiken. Streiken ble utløst ved at matforsyningene under den tyske okkupasjonen ble stadig dårligere, og da melk til arbeidsplassene uteble mandag 8. september 1941 gikk arbeiderne ved flere bedrifter spontant hjem.Dagen etter, 9. september, streiket om lag 25 000 arbeidere i Oslo. Om lag en måned før streiken hadde den tyske administratoren i Norge, rikskommissær Josef Terboven, kunngjort at streik ville føre til unntakstilstand og standrett.
=== Arrestasjon, henrettelse ===
Da streiken var et faktum slo de tyske okkupasjonsmyndighetene raskt til. Josef Terboven holdt sitt ord og erklærte unntakstilstand i Oslo og Aker. De arresterte klubbformann Wickstrøm og LOs advokat (og faktiske leder) Viggo Hansteen.Som en maktdemonstrasjon overfor Landsorganisasjonen (LO) ble Wickstrøm og Hansteen dømt og henrettet 10. september 1941, samme dag som unntakstilstanden etter melkestreiken ble innført, noe historiker Harald Berntsen har omtalt som et eksempel på terrorisme. Begge likene ble dumpet. De ble ikke funnet før etter krigen og flyttet til Vår Frelsers gravlund i Oslo.
På retterstedet, Østre skytterlags bane på Årvoll i Oslo, ble det i 1948 reist en bauta i granitt med bronserelieffer. Bautaen er utført av Nic. Schiøll. Den har følgende inskripsjon: «Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm. De første offer i Norges frihetskamp 1940–45. Skutt av tyskerne 10. september 1941.»
Han etterlot seg kona Signe (1913–1996) og sønnen Tore (født 1938), som etter krigen ble satt bort til slektninger.
Rolf Wickstrøm er også minnet ved at en parsell av Ring 3, Store ringvei rundt Oslo, fra Sognsveien til Grefsenveien heter Rolf Wickstrøms vei. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm har også fått to parallelle gater i Lillestrøm og i Kongsten Haveby i Fredrikstad oppkalt etter seg.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Harald Berntsen, To liv - én skjebne : Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug, Oslo, 1995 ISBN 82-03-26002-0 (Ebok fra bokhylla.no)
«Rolf Wickstrøm», fra Norsk biografisk leksikon
== Eksterne lenker ==
Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm gravlegges (1945), fra YouTube | Rolf Wickstrøm (1912–1941 i Oslo) var en norsk fagforeningsleder. Den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig i Norge arresterte Wickstrøm sammen med kommunisten og LO-advokaten Viggo Hansteen og henrettet begge dagen etter. | 7,903 | 7,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camillo_Benso_di_Cavour | 2023-02-04 | Camillo Benso di Cavour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Italias samling', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
| Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Sardina. Han var den nest eldste sønnen i en piemontesisk adelsfamilie. Camillo var oppkalt etter prins Camillo Filippo Borghese og Pauline Bonaparte, som var sponsorer i Cavours dåp. Ettersom broren, Gustavo, ble tiltenkt en administrativ rolle, ble Camillo tiltenkt en respektabel karriere i hæren. Fram til han var ti, var Camillo Cavour utdannet hjemme, men som tiåring ble han sendt på militærskole.
=== Utdannelse og hæren ===
Etter å ha blitt best i klassen, ble han løytnant i ingeniørtroppene, der han blant annet jobbet med forsvarsverker i Alpene. På fritiden leste Cavour mye, blant annet lærte han seg engelsk og leste seg opp på liberale ideer. På grunn av sine radikale liberale syn valgte han i 1831, etter utnevnelsen av Karl Albert av Sardinia til konge. Karl Albert hadde markert seg i bekjempelsen av liberale krefter i Spania og tilsidesatt den liberale grunnloven.
ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrièren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk.
Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig på 1800-tallet, ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre, omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.
=== Virksomhet som journalist ===
Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen Il Risorgimento (Gjenreisningen); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling. Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia.
I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av Il Risorgimentos innflytelse.
=== Grunnloven fra 1848, krig mot Østerrike ===
Cavour tok i avisen Il Risorgimento til orde for en ny og liberal grunnlov, og kong Karl Albert aksepterte i mars 1848. Grunnloven fikk tilnavnet Den albertinske statutt (Statuto Albertino).Cavour vendte seg deretter straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig.
=== Politisk karrière i Sardinia ===
Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn
Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.
Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin realpolitikk. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.
I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia. Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia.
=== Forhandlinger med Napoleon ===
I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid.Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere.
Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice.
=== Italias samling, kongeriket Italias første statsminister ===
Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 1 000 frivillige, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmet De to Sicilier. Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861, og Cavour ble statsminister. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beales, Derek & Eugenio Biagini. The Risorgimento and the Unification of Italy. Second Edition. London: Longman, 2002. ISBN 0-582-36958-4
Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
Holt, Edgar. The Making of Italy: 1815-1870. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
Kertzer, David. Prisoner of the Vatican. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. ISBN 0-618-22442-4
Norwich, John Julius. The Middle Sea: A History of the Mediterranean. New York: Doubleday, 2006. ISBN 978-0-385-51023-3
Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503
== Eksterne lenker ==
Camillo Benso di Cavour på nettsiden til Italias deputertkammer | Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. | 7,904 | 7,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camillo_Benso_di_Cavour | 2023-02-04 | Camillo Benso di Cavour | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Italias samling', 'Kategori:Personer fra Torino', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
| Camillo Benso di Cavour (født 10. august 1810 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 6. juni 1861 samme sted) var en italiensk politiker fra Piemonte. Cavour spilte en avgjørende rolle i Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til Giuseppe Garibaldi fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på realpolitik for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.
Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som Kongedømmet Sardinia) grunnlov fra 1848, Statuto Albertina, utstedt av kong Karl Albert av Sardinia. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter Italias samling ble han den første statsministeren i det nye Kongedømmet Italia.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Cavour ble født i Torino, hovedstaden i Piemonte i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Sardina. Han var den nest eldste sønnen i en piemontesisk adelsfamilie. Camillo var oppkalt etter prins Camillo Filippo Borghese og Pauline Bonaparte, som var sponsorer i Cavours dåp. Ettersom broren, Gustavo, ble tiltenkt en administrativ rolle, ble Camillo tiltenkt en respektabel karriere i hæren. Fram til han var ti, var Camillo Cavour utdannet hjemme, men som tiåring ble han sendt på militærskole.
=== Utdannelse og hæren ===
Etter å ha blitt best i klassen, ble han løytnant i ingeniørtroppene, der han blant annet jobbet med forsvarsverker i Alpene. På fritiden leste Cavour mye, blant annet lærte han seg engelsk og leste seg opp på liberale ideer. På grunn av sine radikale liberale syn valgte han i 1831, etter utnevnelsen av Karl Albert av Sardinia til konge. Karl Albert hadde markert seg i bekjempelsen av liberale krefter i Spania og tilsidesatt den liberale grunnloven.
ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrièren reiste han rundt i Europa og studerte politikk og landbruk.
Cavours studier i statsvitenskap og hans erfaringer fra den franske julirevolusjonen i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det konstitusjonelle monarki som var opprettet under Ludvig Filip av Frankrike hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den nasjonalistiske stemning som rådet i mange miljøer tidlig på 1800-tallet, ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av Italia. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og infrastruktur. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre, omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.
=== Virksomhet som journalist ===
Da pave Pius IX ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen Il Risorgimento (Gjenreisningen); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for Italias samling. Som redaktør ble han en sentral politisk figur på Sardinia.
I 1848 fant flere revolusjoner sted i Europa. Reisningen i De to Sicilier skremte kong Karl Albert av Piemonte-Sardinia. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av Il Risorgimentos innflytelse.
=== Grunnloven fra 1848, krig mot Østerrike ===
Cavour tok i avisen Il Risorgimento til orde for en ny og liberal grunnlov, og kong Karl Albert aksepterte i mars 1848. Grunnloven fikk tilnavnet Den albertinske statutt (Statuto Albertino).Cavour vendte seg deretter straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot Østerrike, som styrte Italia gjennom Habsburgernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i Milano fram til Torino, og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig.
=== Politisk karrière i Sardinia ===
Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. Sardinia ble slått av Østerrike i slaget ved Novara i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i Lombardia, Venezia og Milano. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn
Viktor Emmanuel tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.
Etter at 1848-revolusjonene hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin realpolitikk. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke Sardinia, blant annet gjennom å fremme en utbygging av infrastruktur som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.
I november 1852 ble Cavour statsminister i Piemonte-Sardinia. Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da Krimkrigen brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke Sardinias stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han Pariskongressen i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale Østerrikes okkupasjon av Italia.
=== Forhandlinger med Napoleon ===
I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også Napoleon III keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i Plombières for å planlegge Italias framtid.Napoleon gikk med på en avtale om at dersom Østerrike gikk til angrep på Sardinia ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved Magenta og Solferino, inngikk han en våpenhvile i Villafranca og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde Venezia. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere.
Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i Toscana, Modena, Parma, Bologna og Romagna stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over Savoie og Nice.
=== Italias samling, kongeriket Italias første statsminister ===
Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 1 000 frivillige, inn i det habsburg-kontrollerte kongedømmet De to Sicilier. Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861, og Cavour ble statsminister. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beales, Derek & Eugenio Biagini. The Risorgimento and the Unification of Italy. Second Edition. London: Longman, 2002. ISBN 0-582-36958-4
Di Scala, Spencer. Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present. Boulder, CO: Westview Press, 2004. ISBN 0-8133-4176-0
Holt, Edgar. The Making of Italy: 1815-1870. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
Kertzer, David. Prisoner of the Vatican. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. ISBN 0-618-22442-4
Norwich, John Julius. The Middle Sea: A History of the Mediterranean. New York: Doubleday, 2006. ISBN 978-0-385-51023-3
Smith, Denis Mack. Italy: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503
== Eksterne lenker ==
Camillo Benso di Cavour på nettsiden til Italias deputertkammer | Cavour har flere betydninger: | 7,905 | 7,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simoni | 2023-02-04 | Simoni | ['Kategori:Apostlenes gjerninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom'] | Simoni er innenfor kristendom kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene.I middelalderen forårsaket sammenblandingen mellom kirkelig og verdslig autoritet store problemer med simoni, da mange gjorde karriere gjennom å kjøpe seg et kirkelig embete. Verdslige herskere utnyttet også muligheten til å plassere lojale personer i embeter gjennom bestikkelser.
Simon Magus' forsøk ble avvist. Simoni har alltid vært forbudt innenfor den kristne kirke, men til tross for dette ble simoni relativt vanlig innen den katolske kirke i det 9. og 10. århundre. På Første Laterankonsil i 1123 ble dette forbudet fornyet i Den katolske kirke. I de fleste andre kirker finnes det også klare regler som forbyr fenomenet. Etter det 16. århundret ble det ganske sjeldent.
| Simoni er innenfor kristendom kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene.I middelalderen forårsaket sammenblandingen mellom kirkelig og verdslig autoritet store problemer med simoni, da mange gjorde karriere gjennom å kjøpe seg et kirkelig embete. Verdslige herskere utnyttet også muligheten til å plassere lojale personer i embeter gjennom bestikkelser.
Simon Magus' forsøk ble avvist. Simoni har alltid vært forbudt innenfor den kristne kirke, men til tross for dette ble simoni relativt vanlig innen den katolske kirke i det 9. og 10. århundre. På Første Laterankonsil i 1123 ble dette forbudet fornyet i Den katolske kirke. I de fleste andre kirker finnes det også klare regler som forbyr fenomenet. Etter det 16. århundret ble det ganske sjeldent.
== Referanser == | Simoni er innenfor kristendom kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger. Navnet kommer fra Simon Magus, som i Apostlenes gjerninger (8, 18-24) forsøker å kjøpe makten til å utføre mirakler fra disiplene. | 7,906 | 7,906 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernteppet | 2023-02-04 | Jernteppet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den kalde krigen'] | For andre betydninger, se jernteppe
Under den kalde krigen var jernteppet et begrep som viste til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig, sovjetkontrollert kommunistisk del. Det er i denne betydningen uttrykket ble alminneliggjort av Winston Churchill og besto under den kalde krigen. Det metaforiske uttrykket jernteppe er kjent i engelsk (iron curtain), fransk og tysk siden 1600-tallet og på 1700-tallet tok teater i Lyon og i London i bruk sceneteppe av jern for å hindre brannspredning. På 1800-tallet ble brannsikre scenetepper vanligivs kalt jernteppe. I 1930 skrev Lev Nikulin i et sovjetisk litteraturtidsskrift at borgerskapet (bourgeoisie) forsøkte å senke et jernteppe mellom Russland og Vesten for å hindre kommunismen å spre seg som en brann. Begrepet ble første gang brukt i moderne betydning av Joseph Goebbels i ukeavisen Das Reich 24. februar 1945 to uker etter Jaltakonferansen. Goebbels ventet at mente at avtalen fra Jalta vil tillate Sovjetiske styrker å okkupere hele det østlig og sørøstlige Europa samt store deler av det tyske riket, og foran dette veldige territoriet ville et jernteppe straks senke seg. Goebbels' artikkel var godt kjent og bredt diskutert i samtiden. Goebbels gjentok uttrykket senere i forbindelse med sovjetisk politikk overfor Romania. Det er ikke dokumentert at Churchill var kjent med Goebbels' bruk av uttrykket. Churchill skrev 12. mai 1945 til president Truman at et jernteppet senket seg foran de sovjetiske styrkene og vi vet ikke hva som foregår bak. Under Potsdamkonferansen brukte Churchill uttrykket iron fence hvorpå Stalin repliserte at Churchill fortalte eventyr. Den første engelskspråklige bruken på trykk var ved St. Vincent Troubridge i artikkelen «An Iron Curtain across Europe» i Sunday Empire News (London, 21. oktober 1945). Begrepet ble plukket opp av Lutz Schwerin von Krosigk og brukt i en radiotale i 1945.Konrad Adenauer fikk i juli 1945 brev fra Berlin med rapporter om russisk utplyndring av byens storbanker og storindustri. Disse flyttet sine hovedkontorer til ikke-russiske deler av byen. Adenauer skrev deretter i et brev 8. juli 1945 at Russland var i ferd med å senke et jernteppe.
Storbritannias statsminister Winston Churchill gjentok og populariserte begrepet i en tale 5. mars 1946 ved Westminster College i Fulton i Missouri. Churchill sa:
«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»
Churchill mente at de sovjetiske lederne bare respekterte militær makt og han oppfordret de vestlige landene til å stå sammen. Stalin svarte med å kalle Churchill en krigshisser. Churchills tale var et forsøk på å styrke den britiske-amerikanske relasjonen og å styrke fronten mot Sovjetunionen. Churchill så med bekymring på at Sovjetunionen befestet sin stilling samtidig som han selv ikke var i stand til å gjøre noe med situasjon. Trumans regjering var kjent med innholdet i talen på forhånd, mens den britiske regjeringen ikke var informert. På denne tiden hadde britisk og amerikansk utenrikspolitikk til en viss grad byttet rolle der Atlees regjering hadde lagt seg mer på Roosevelts forsiktige linje og Trumans hadde lagt seg mer på Churchills konfrontasjonslinje.
Øst for jernteppet var Sovjetunionens buffersone med Øst-Tyskland (DDR), Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria der sovjetiske styrker ble stående etter krigen. I perioden 1945-1948 tok kommunistpartiene kontrollen i disse landene. Ved utgangen av krigen ble det dannet samlingsregjeringer i disse landene med støtte fra Sovjetunionen. De første valgene i Ungarn og Tsjekkoslovakia var frie og demokratiske, mens valgene i Polen, Romania og Bulgaria ikke ble anerkjent som frie av vesten. Med sovjetisk støtte tok kommunistene kontrollen i alle land, også i Tsjekkoslovakia der ikke-sosialister trakk seg fra regjeringen i 1948. Fra 1955 var området organisert i Warszawapakten. Berlin forble okkupert av de allierte fra andre verdenskrig og jernteppet ble fysisk synlig i form av Berlinmuren som DDR oppførte rundt Vest-Berlin. Vest for jernteppet ble NATO og senere EEC/EF etablert. Jugoslavia brøt med Stalin og forlot østblokken i 1948, og fikk økonomisk bistand fra vesten da Sovjetunionen innførte blokade.En parallell til jernteppet i Europa var bambusteppet i Asia. Bambusteppet betegnet grensen mellom Kina og dets allierte på den ene side og de ikke-kommunistiske asiatiske landene på den andre siden.
I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Grensen var en av NATOs yttergrenser mot Sovjetunionen og ble militært bevoktet på begge sider.På slutten av 1980-tallet pågikk en politisk oppmykning og landene ble demokratisert i 1989-1990.
| For andre betydninger, se jernteppe
Under den kalde krigen var jernteppet et begrep som viste til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig, sovjetkontrollert kommunistisk del. Det er i denne betydningen uttrykket ble alminneliggjort av Winston Churchill og besto under den kalde krigen. Det metaforiske uttrykket jernteppe er kjent i engelsk (iron curtain), fransk og tysk siden 1600-tallet og på 1700-tallet tok teater i Lyon og i London i bruk sceneteppe av jern for å hindre brannspredning. På 1800-tallet ble brannsikre scenetepper vanligivs kalt jernteppe. I 1930 skrev Lev Nikulin i et sovjetisk litteraturtidsskrift at borgerskapet (bourgeoisie) forsøkte å senke et jernteppe mellom Russland og Vesten for å hindre kommunismen å spre seg som en brann. Begrepet ble første gang brukt i moderne betydning av Joseph Goebbels i ukeavisen Das Reich 24. februar 1945 to uker etter Jaltakonferansen. Goebbels ventet at mente at avtalen fra Jalta vil tillate Sovjetiske styrker å okkupere hele det østlig og sørøstlige Europa samt store deler av det tyske riket, og foran dette veldige territoriet ville et jernteppe straks senke seg. Goebbels' artikkel var godt kjent og bredt diskutert i samtiden. Goebbels gjentok uttrykket senere i forbindelse med sovjetisk politikk overfor Romania. Det er ikke dokumentert at Churchill var kjent med Goebbels' bruk av uttrykket. Churchill skrev 12. mai 1945 til president Truman at et jernteppet senket seg foran de sovjetiske styrkene og vi vet ikke hva som foregår bak. Under Potsdamkonferansen brukte Churchill uttrykket iron fence hvorpå Stalin repliserte at Churchill fortalte eventyr. Den første engelskspråklige bruken på trykk var ved St. Vincent Troubridge i artikkelen «An Iron Curtain across Europe» i Sunday Empire News (London, 21. oktober 1945). Begrepet ble plukket opp av Lutz Schwerin von Krosigk og brukt i en radiotale i 1945.Konrad Adenauer fikk i juli 1945 brev fra Berlin med rapporter om russisk utplyndring av byens storbanker og storindustri. Disse flyttet sine hovedkontorer til ikke-russiske deler av byen. Adenauer skrev deretter i et brev 8. juli 1945 at Russland var i ferd med å senke et jernteppe.
Storbritannias statsminister Winston Churchill gjentok og populariserte begrepet i en tale 5. mars 1946 ved Westminster College i Fulton i Missouri. Churchill sa:
«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»
Churchill mente at de sovjetiske lederne bare respekterte militær makt og han oppfordret de vestlige landene til å stå sammen. Stalin svarte med å kalle Churchill en krigshisser. Churchills tale var et forsøk på å styrke den britiske-amerikanske relasjonen og å styrke fronten mot Sovjetunionen. Churchill så med bekymring på at Sovjetunionen befestet sin stilling samtidig som han selv ikke var i stand til å gjøre noe med situasjon. Trumans regjering var kjent med innholdet i talen på forhånd, mens den britiske regjeringen ikke var informert. På denne tiden hadde britisk og amerikansk utenrikspolitikk til en viss grad byttet rolle der Atlees regjering hadde lagt seg mer på Roosevelts forsiktige linje og Trumans hadde lagt seg mer på Churchills konfrontasjonslinje.
Øst for jernteppet var Sovjetunionens buffersone med Øst-Tyskland (DDR), Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria der sovjetiske styrker ble stående etter krigen. I perioden 1945-1948 tok kommunistpartiene kontrollen i disse landene. Ved utgangen av krigen ble det dannet samlingsregjeringer i disse landene med støtte fra Sovjetunionen. De første valgene i Ungarn og Tsjekkoslovakia var frie og demokratiske, mens valgene i Polen, Romania og Bulgaria ikke ble anerkjent som frie av vesten. Med sovjetisk støtte tok kommunistene kontrollen i alle land, også i Tsjekkoslovakia der ikke-sosialister trakk seg fra regjeringen i 1948. Fra 1955 var området organisert i Warszawapakten. Berlin forble okkupert av de allierte fra andre verdenskrig og jernteppet ble fysisk synlig i form av Berlinmuren som DDR oppførte rundt Vest-Berlin. Vest for jernteppet ble NATO og senere EEC/EF etablert. Jugoslavia brøt med Stalin og forlot østblokken i 1948, og fikk økonomisk bistand fra vesten da Sovjetunionen innførte blokade.En parallell til jernteppet i Europa var bambusteppet i Asia. Bambusteppet betegnet grensen mellom Kina og dets allierte på den ene side og de ikke-kommunistiske asiatiske landene på den andre siden.
I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Grensen var en av NATOs yttergrenser mot Sovjetunionen og ble militært bevoktet på begge sider.På slutten av 1980-tallet pågikk en politisk oppmykning og landene ble demokratisert i 1989-1990.
== Referanser == | Under den kalde krigen var jernteppet et begrep som viste til delingen av Europa i en vestlig, demokratisk del, og en østlig, sovjetkontrollert kommunistisk del. Det er i denne betydningen uttrykket ble alminneliggjort av Winston Churchill og besto under den kalde krigen. | 7,907 | 7,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionens_flagg | 2023-02-04 | Sovjetunionens flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske flagg', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. Den røde stjernen symboliserte Det sovjetiske kommunistpartiet.
Det første offisielle sovjetiske flagg ble godkjent i juli 1923. Flaggets lengde var fire ganger dets høyde, og bestod av et rødt flagg med riksvåpenstatsvåpenet i midten. Dette flagget var nasjonalflagget i bare fire måneder og ble erstattet av et offisielt flagg av mer kjent format med hammer og sigd den 13. november 1923. Den 15. august 1980 ble det vedtatt at flagget heretter skulle være helrødt på baksiden, uten hammer, sigd eller andre motiver. Samtidig ble flaggets rødfarge gjort lysere.
Ved oppløsningen av Sovjetunionen 3. desember 1991 opphørte flagget å være et nasjonalflagg.
Sovjetflagget har vært båret i et norsk 17. mai-tog. 17. mai 1945 ytret den britiske kommandanten i Bergen ønske om at britiske gaster fikk delta i prosesjonen, men dette ble avslått, for på selveste frihetsdagen skulle bare norske flagg bæres i festtoget. Befridde sovjetiske krigsfanger deltok imidlertid i hovedprosesjonen gjennom Bergen, og ble hyllet der de gikk under et sovjet-banner.
| Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. Den røde stjernen symboliserte Det sovjetiske kommunistpartiet.
Det første offisielle sovjetiske flagg ble godkjent i juli 1923. Flaggets lengde var fire ganger dets høyde, og bestod av et rødt flagg med riksvåpenstatsvåpenet i midten. Dette flagget var nasjonalflagget i bare fire måneder og ble erstattet av et offisielt flagg av mer kjent format med hammer og sigd den 13. november 1923. Den 15. august 1980 ble det vedtatt at flagget heretter skulle være helrødt på baksiden, uten hammer, sigd eller andre motiver. Samtidig ble flaggets rødfarge gjort lysere.
Ved oppløsningen av Sovjetunionen 3. desember 1991 opphørte flagget å være et nasjonalflagg.
Sovjetflagget har vært båret i et norsk 17. mai-tog. 17. mai 1945 ytret den britiske kommandanten i Bergen ønske om at britiske gaster fikk delta i prosesjonen, men dette ble avslått, for på selveste frihetsdagen skulle bare norske flagg bæres i festtoget. Befridde sovjetiske krigsfanger deltok imidlertid i hovedprosesjonen gjennom Bergen, og ble hyllet der de gikk under et sovjet-banner.
== Referanser ==
== Se også ==
Hammer og sigd
Sovjetunionens riksvåpen
== Eksterne lenker ==
(en) Flags of the Soviet Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Sovjetunionens flagg bestod av et helt rødt flagg med en hammer i kors over en sigd og en rød stjerne i øvre hjørne nærmest stangen. Hammeren symbliserte nasjonens industriarbeidere, mens sigden symboliserte landbruksarbeiderne. | 7,908 | 7,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deutsche_Zentrumspartei | 2023-02-04 | Deutsche Zentrumspartei | ['Kategori:1870 i Tyskland', 'Kategori:1933 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deutsche Zentrumspartei', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1870', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 1933', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialkonservative partier'] | Det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, grunnlagt 1870. Partiet spilte en viktig rolle i keisertiden og senere under Weimarrepublikken. Partiet gjenoppstod i 1945, men ble i fortsettelsen kun et lite parti. Med grunnleggelsen av CSU og senere CDU, mistet Zentrum sine velgere og medlemmer. Partiet kaller seg Tysklands eldste parti, ettersom det har hatt det samme navn siden stiftelsen. Dette gjelder i motsetning til FDP som ble stiftet som Deutsche Fortschrittpartei, og SPD som opprinnelig het Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein.
| Det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, grunnlagt 1870. Partiet spilte en viktig rolle i keisertiden og senere under Weimarrepublikken. Partiet gjenoppstod i 1945, men ble i fortsettelsen kun et lite parti. Med grunnleggelsen av CSU og senere CDU, mistet Zentrum sine velgere og medlemmer. Partiet kaller seg Tysklands eldste parti, ettersom det har hatt det samme navn siden stiftelsen. Dette gjelder i motsetning til FDP som ble stiftet som Deutsche Fortschrittpartei, og SPD som opprinnelig het Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein.
== Historie ==
Det ble grunnlagt i 1870 av Ludwig Windthorst og Mainz-biskopen Wilhelm Emmanuel von Ketteler for å ivareta den katolske minoritetens rettigheter i det nye protestantisk dominerte Tyskland. Partiet ble en relativt mektig motkraft til Otto von Bismarcks Kulturkampf mot den katolske kirken. I tillegg til å støtte kirkelige interesser, støttet Sentrumspartiet stort sett representativt demokrati og minoritetsvern. Partiet var også spesielt for den blandingen av klasseinteresser som det representerte, da det favnet bredt fra katolske arbeidere til katolske aristokrater.
Med grev Georg von Hertling stilte partiet første gang med rikskansleren i 1917. Mellom 1919 og 1932 var partiet representert i nesten alle riksregjeringer. Rikskanslerne Wilhelm Marx, Heinrich Brüning og Franz von Papen kom alle fra partiet.
Partiet oppløste seg selv den 5. juli 1933, og var det siste av de ikke-nasjonalsosialistiske partier som forsvant etter forbud eller påtrykk fra Hitler og NSDAP.
Partiet ble gjenopprettet etter andre verdenskrig, men de fleste tradisjonelle Zentrums-velgerne sluttet imidlertid i stedet om dannelsen av det nye partidannelsen Christlich Demokratische Union (CDU) som favnet over både katolikker og protestanter. Dette partiet har imidlertid i stor grad er utgått fra og vært preget av miljøet rundt Det katolske sentrumspartiet. CDU lyktes med å forene protestantene og katolikkene i et felles kristelig-konservativt parti.
Det katolske sentrumspartiet eksisterer fremdeles som et lite parti, og var representert i det tyske parlamentet frem til 1957, da det falt under sperregrensen. I enkelte katolske høyborger, som Nordrhein-Westfalen, har partiet likevel stadig en viss lokalpolitisk betydning, og er kjent for sin familievennlige politikk.
Det bayerske folkepartiet, forløperen til CSU, brøt ut fra Sentrumspartiet i 1918 fordi Sentrumspartiets daværende ledelse ønsket en sentralistisk stat fremfor en føderalistisk.
== Valgresultater ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Winfried Becker [Hrsg.]: Die Minderheit als Mitte : die Deutsche Zentrumspartei in der Innenpolitik des Reiches 1871 – 1933. Schöningh, Paderborn, München, Wien, Zürich 1986
Guido Hoyer: Nichtetablierte christliche Parteien. Deutsche Zentrumspartei, Christliche Mitte, Christliche Partei Deutschlands und Partei Bibeltreuer Christen im Parteiensystem der Bundesrepublik Deutschland. Frankfurt am Main u.a. 2001, ISBN 3-631-38203-0
Herbert Lepper: Volk, Kirche und Vaterland : Wahlaufrufe, Aufrufe, Satzungen und Statuten des Zentrums ; 1870 – 1933 ; eine Quellensammlung zur Geschichte insbesondere der Rheinischen und Westfälischen Zentrumspartei. Droste, Düsseldorf 1998
Ute Schmidt: Zentrum oder CDU : politischer Katholizismus zwischen Tradition u. Anpassung. Westdt. Verl., Opladen 1987
Christoph Weber: "Eine starke, enggeschlossene Phalanx" : der politische Katholizismus und die erste deutsche Reichstagswahl 1871. Klartext, Essen 1992
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Deutsche Zentrumspartei – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Det tyske Sentrumspartiet (Deutsche Zentrumspartei eller bare Zentrum), ofte kalt Det katolske sentrumspartiet, er et katolsk politisk parti i Tyskland, grunnlagt 1870. Partiet spilte en viktig rolle i keisertiden og senere under Weimarrepublikken. | 7,909 | 7,909 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke | 2023-02-04 | Den katolske kirke | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Katolisisme'] | Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
| Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).
== Historisk bakgrunn ==
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken.
I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
=== I Norge ===
Hovedartikkel: Den katolske kirke i NorgeDen katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem.
Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins.
I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisismen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnlovsforbudet mot jøder (i den beryktede §2) ble opphevet i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».
Det er i dag ca. 98 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 98 000 katolikkene som har norsk personnummer.
== Oppbygning og struktur ==
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Den katolske kirke har både en liturgisk, en hierarkisk og en regional struktur:
Den katolske kirkens liturgiske struktur består av 23 særkirker med ulike riter og liturgier, hvorav imidlertid den romersk-katolske uten sammenligning er den største.
Den katolske kirkens hierarkiske struktur refererer til de kirkelige jurisdiksjonene og titlene, som har en tradisjonell rangorden.
Den katolske kirkens geografiske struktur består av bispedømmer eller lignende jurisdiksjoner i så godt som alle av verdens land.
== Troslære ==
Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i katekismen til den katolske kirke. Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom Den hellige ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at Den hellige ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Den hellig tradisjon og Magisteriet.De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av Det gamle testamentet - kjent som Septuaginta- og de 27 skriftene i Det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius. Den hellige tradisjon består av den læren som stammer fra apostlenes tid. De hellige skriftene og Den hellige tradisjon blir sammen sett på som «depositumet av tro» (depositum fidei). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra magister, latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma.Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
== Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål ==
Økumenikk (fra gresk oikoumenikos, «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist.
Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover.
Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som Responsa ad quaestiones, bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet Dominus Iesus (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet.
Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten».
Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt, og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte.Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Medlemmer som utfører abort blir bannlyst.
Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd.
== Statistikk ==
Tall pr 2010:
Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009)
Prester
Totalt 412 236, hvoravsekularprester: 227 009
ordensprester: 135 227Endinger fra 2009:
Asia: +1 695
Afrika: +765
Oseania: +52
Amerika: +42
Europa: -905Seminarister
114 439 (+2 449 fra 2005)OrdensmedlemmerKvinner: 721 935 (-7 436)
Menn: 0054 665 (+436)
== Se også ==
Den hellige stol
Vatikanstaten
Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vårt Land 040308
Den katolske kirke i Norge
Vatikanet | De orientalske katolske kirker er 22 særkirker innenfor Den katolske kirke. De kalles også østlige katolske kirker eller katolske kirker av orientalsk/østlig ritus. | 7,910 | 7,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kyiv | 2023-02-04 | Kyiv | ['Kategori:30°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 400-tallet', 'Kategori:Byer ved Dnipro', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kyiv', 'Kategori:Pågående hendelser', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Kyiv (eller Kiev) er hovedstaden og den største byen i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. Kyiv hadde i juni 2017 en befolkning på 2 928 177 innbyggere (høyere estimater har versert hos enkelte kilder) og er Europas ellevte største by. Kyiv er den største ukrainsktalende byen i verden.
Byen har navn etter en av Kyivs fire legendariske grunnleggere, Kyi. Gjennom historien har Kyiv, som er en av Øst-Europas eldste byer, vært gjennom flere ulike epoker, hvor byen har vært alt fra av stor til relativt uten betydning. Byen eksisterte sannsynligvis som et kommersielt senter så tidlig som i det femte århundre. Som en slavisk bosetning langs den viktige handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, var Kyiv under Khazarenes styre, frem til byen ble inntatt av væringer fra Skandinavia på midten av 800-tallet. Under væringenes styre ble Kyiv hovedstad i Kyivriket, også kjent som Kyiv-Rus, den første slaviske statsdannelsen. Byen mistet imidlertid det meste av sin innflytelse i flere århundrer etter at den ble fullstendig tilintetgjort under den mongolske invasjonen i 1240. Den ble en provinshovedstad av marginal betydning og innflytelse i utkanten av områder som ble kontrollert av mektige naboer; først storhertugdømmet Litauen, etterfulgt av Polen og Russland.Kyiv vokste under den industrielle revolusjon i det russiske keiserdømmet mot slutten av det 19. århundre. I 1917 ble Kyiv hovedstad da Den ukrainske folkerepublikk erklærte sin uavhengighet. Fra 1921 inngikk Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Ukrainske SSR) og var fra 1934 dens hovedstad. Under andre verdenskrig gjennomgikk byen igjen betydelige ødeleggelser, men etter å ha blitt raskt gjenoppbygd i etterkrigstiden forble Kyiv tredje største by i Sovjetunionen.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble noen av forstedene til Kyiv hardt angrepet, blant annet Irpin og Butsja. Også inne i Kyiv førte bombing til en del skader, blant annet på boligblokker.
| Kyiv (eller Kiev) er hovedstaden og den største byen i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. Kyiv hadde i juni 2017 en befolkning på 2 928 177 innbyggere (høyere estimater har versert hos enkelte kilder) og er Europas ellevte største by. Kyiv er den største ukrainsktalende byen i verden.
Byen har navn etter en av Kyivs fire legendariske grunnleggere, Kyi. Gjennom historien har Kyiv, som er en av Øst-Europas eldste byer, vært gjennom flere ulike epoker, hvor byen har vært alt fra av stor til relativt uten betydning. Byen eksisterte sannsynligvis som et kommersielt senter så tidlig som i det femte århundre. Som en slavisk bosetning langs den viktige handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, var Kyiv under Khazarenes styre, frem til byen ble inntatt av væringer fra Skandinavia på midten av 800-tallet. Under væringenes styre ble Kyiv hovedstad i Kyivriket, også kjent som Kyiv-Rus, den første slaviske statsdannelsen. Byen mistet imidlertid det meste av sin innflytelse i flere århundrer etter at den ble fullstendig tilintetgjort under den mongolske invasjonen i 1240. Den ble en provinshovedstad av marginal betydning og innflytelse i utkanten av områder som ble kontrollert av mektige naboer; først storhertugdømmet Litauen, etterfulgt av Polen og Russland.Kyiv vokste under den industrielle revolusjon i det russiske keiserdømmet mot slutten av det 19. århundre. I 1917 ble Kyiv hovedstad da Den ukrainske folkerepublikk erklærte sin uavhengighet. Fra 1921 inngikk Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Ukrainske SSR) og var fra 1934 dens hovedstad. Under andre verdenskrig gjennomgikk byen igjen betydelige ødeleggelser, men etter å ha blitt raskt gjenoppbygd i etterkrigstiden forble Kyiv tredje største by i Sovjetunionen.
Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble noen av forstedene til Kyiv hardt angrepet, blant annet Irpin og Butsja. Også inne i Kyiv førte bombing til en del skader, blant annet på boligblokker.
== Navn ==
På ukrainsk er navnet Київ (Kyjiv [ˈkɪjiw]); på russisk Киев (Kijev). På norsk var tidligere den russiskbaserte navneformen Kiev mest vanlig i bruk, mens det nå er den ukrainskbaserte navneformen Kyiv som dominerer. Språkrådet anbefaler Kyiv (dette er også hva Ukraina selv har foretrukket siden 1990-årene), men godtar også Kiev.Den offisielle ukrainske transkripsjonen ble i 1995 endret til Kyiv, mens den internasjonale ISO-standarden ISO 9 fra samme år gir Kiev. Transkripsjonen fra kyrilliske til latinske bokstaver har vært omstridt siden den russiske invasjonen av Krim i 2014.
== Geografi ==
Kyiv ligger på kanten av et lavt platå 100 meter over ved elven Dnipro rett nedenfor samløpet med Desna og ved nordgrensen av Ukrainas belte av fruktbar svartjord. Byens opprinnelige beliggenhet på høyden (øvrebyen) er påfallende sett fra andre side av Dnipro. Etter andre verdenskrigen har byen blitt utvidet til den lavere elvesletten på østre bredd. Byen strekker seg omtrent 50 km langs elven. Den var tredje største by i Sovjetunionen. Byen er Ukrainas industri-, utdannings- og kultursenter. Kharkiv er nest største by og ligger langt øst nær grensen til Russland.
== Historie ==
Byen ble antakelig grunnlagt allerede på 400-tallet, da som en utpost i Khazarriket. Dateringen til 400-tallet er omdiskutert. Den ble sentrum i den østslaviske sivilisasjonen og ble hovedstad i Kyivriket fra det niende århundre. Kyiv vokste frem rundet år 800 og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble det kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav i Bysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Kyiv og Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatariske (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva. Statene Russland, Ukraina og Hviterussland har alle et historiske utgangspunkt i Kyiv-riket. Russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. I Ukraina legges det i stedet vekt på geografisk kontinuitet.Fra 1326 hadde metropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i Polen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts i Hviterussland). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som patriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel.I byens storhetstid var den en av de største i Europa og hadde over 100 000 innbyggere. Gullalderen tok en definitiv slutt da byen ble ødelagt under mongolenes invasjon av Russland.
På 1300-tallet ble fyrstedømmene ved Dnipro (Kyiv og Tsjernigov) og Volhynia under litauisk styre, mens Lviv og Galicja kom under polsk styre. I 1321 ble byen erobret av Gediminas av Litauen og ble lagt under Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 lå den under Det polsk-litauiske samvelde før byen kom under russisk styre i 1686. Peter den store drev en målrettet russifisering av området.Kyiv ble etter hvert en av de viktigste byene i Det russiske imperiet. Etter første verdenskrig og oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen et stridstema i forbindelse med oppløsningen av det russiske imperiet og var krigsskueplass både i den russiske borgerkrigen og under den polsk-sovjetiske krig. Bolsjevikene inntok Kyiv for andre gang etter Tysklands kapitulasjon. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk ble proklamert 14. januar 1919. Under den polsk-sovjetiske krig våren og sommeren 1920 ble det forsøkt etablert en ukrainsk stat i forbund med Polen. Ved freden i Riga i 1921 stilte ukrainere i felles delegasjon med russerne ble de vestligste delene en del av det nye Polen. I 1921 ble byen med i den ukrainske SSR og Sovjetunionen, fra 1934 som hovedstad i den ukrainske sovjetrepublikken.
I 1934 ble landets administrasjon flyttet fra Kharkiv til Kyiv. Kharkiv er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkiv var under revolusjonen bolsjevikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.Byen fikk store skader under andre verdenskrig.
== Samfunn ==
Kyiv har en spesiell administrativ status i Ukraina. Byen er ikke underlagt den omliggende Kyiv oblast, men er som forvaltningsledd direkte underlagt staten. Samtidig velges byens politiske ledelse i direkte valg, i motsetning til i resten av landet der den utpekes av staten. Siden 2010 har Vitalij Klitsjko vært ordfører.
Byen er delt inn i ti rajoner (distrikter eller bydeler), med et visst politisk selvstyre.
Byen har et universitet – Taras Sjevtsjenko-universitetet i Kyiv – grunnlagt i 1834. Dessuten har byen 17 høyskoler.
=== Samferdsel ===
Kyivs kollektivnett omfatter tunnelbanen (Kyiv Metro) med 45 stasjoner, busser, trolleybusser og trikk.
Kyivs hovedflyplass er Boryspil internasjonale lufthavn, som ligger i forstaden Boryspil 29 kilometer øst for sentrum.
== Kultur ==
Kyiv var et kulturelt sentrum for den øst-slaviske sivilisasjonen og utgangspunkt for kristningen av Kyivriket. Kyiv har gjennom århundrene beholdt sin kulturelle betydning, og også i perioder med relativt kulturelt forfall har byen beholdt sin posisjon som et sentrum for den østlige delen av den ortodokse kirke. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er begge verdensarvsteder anerkjent av UNESCO og fortsatt i bruk til religiøse formål i tillegg til at de er blant byens store turistmål. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er også to av Ukrainas sju underverk.
Blant Kyivs kulturinstitusjoner kan nevnes Kyiv-operaen, Ivan Frankos nasjonalteater, Lesya Ukrainkas akademiske nasjonalteater for russisk drama, Kyivs dukketeater, Oktoberpalasset samt Ukrainas filharmoniske orkester. I 1946 hadde Kyiv fire teater, et operahus og en konserthall. De fleste av billettene den gangen var forbeholdt en «privilegert gruppe». Blant andre kulturinstitusjoner finner man Dovzhenko filmstudio og Kyiv Sirkus.
Kyiv har 25 museer, et planetarium, teater og flere botaniske og zoologiske haver. Et av de mest kjente landemerkene er Den store fedrelandskrigen-museet med statuen Rodina-mat på toppen. Inklusive sokkelen er monumentet hele 102 meter høyt. Kyiv-operaen er også berømt. Blant Kyivs mange museer finner man også Ukrainas nasjonalmuseum for nasjonal kunst, Museet for vestlig og østlig kunst, PinchukArt-senteret (stiller ut samtidskunst) og Nasjonalmuseet for russisk kunst.
Hvert år arrangeres Kyiv Music Fest, en internasjonal musikkfestival med fokus på moderne klassisk musikk. Festivalen finansieres av det ukrainske kulturdepartementet.
Kyiv var i 2005 vertsby for Eurovision Song Contest 2005 etter Ruslanas seier med Wild Dances året før.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(uk) Offisielt nettsted
(en) Kyiv – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Київ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kyiv hos Wikivoyage | Kyiv (eller Kiev) er hovedstaden og den største byen i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. | 7,911 | 7,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odesa | 2023-02-04 | Odesa | ['Kategori:1794 i Russland', 'Kategori:30°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1794', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1415', 'Kategori:Byer i Odesa oblast', 'Kategori:Byer ved Svartehavet', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Historiske jødiske samfunn', 'Kategori:Odesa', 'Kategori:Sider med kart'] | Odesa (ukrainsk: Одеса), eller Odessa (russisk: Одесса), er en havneby i Odesa oblast i Ukraina. Byen ligger ved bredden av Svartehavet og var tidligere en sovjetisk marinebase. Odesa er den tredje største byen i Ukraina. Byen fikk sitt nåværende navn da russerne opprettet fortet. De fleste innbyggerne i Odesa er russisktalende og pro-ukrainske.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 er Odesa blitt utsatt for russiske angrep, blant annet rakettangrep mot boligblokker. Russland hevder at de ikke angriper sivile mål, mens blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter har registrert mange russiske angrep mot sivile mål i Ukraina.Odesa er en viktig havn for eksport av korn. 23. juli 2022 ble havnen i Odesa utsatt for russiske rakettangrep, dagen etter at FN, Ukraina og Russland underskrev en avtale som skulle sikre eksport av korn fra Ukraina.
| Odesa (ukrainsk: Одеса), eller Odessa (russisk: Одесса), er en havneby i Odesa oblast i Ukraina. Byen ligger ved bredden av Svartehavet og var tidligere en sovjetisk marinebase. Odesa er den tredje største byen i Ukraina. Byen fikk sitt nåværende navn da russerne opprettet fortet. De fleste innbyggerne i Odesa er russisktalende og pro-ukrainske.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 er Odesa blitt utsatt for russiske angrep, blant annet rakettangrep mot boligblokker. Russland hevder at de ikke angriper sivile mål, mens blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter har registrert mange russiske angrep mot sivile mål i Ukraina.Odesa er en viktig havn for eksport av korn. 23. juli 2022 ble havnen i Odesa utsatt for russiske rakettangrep, dagen etter at FN, Ukraina og Russland underskrev en avtale som skulle sikre eksport av korn fra Ukraina.
== Historie ==
Det har vært bosetting i området minst siden 1396 under navnet Kachibey. Tartarer er belagt på stedet siden senest 1415.
Det moderne Odesa ble grunnlagt 2. september 1794 på territorium som i 1789 var blitt annektert av Russland fra Det osmanske rike. På stedet fantes det da bare et enklere fort, oppført 1764. Byen ble oppkalt etter antikkens gresk-romerske koloni Odessos, tilsvarende dagens Varna i Bulgaria.
Under guvernør Armand Emmanuel du Plessis de Richelieu (senere fransk statsminister), ble byen utviklet, og i 1814 hadde den 35 000 innbyggere.Byen fortsatte å vokse sterkt, særlig i perioden 1817–59 da Odesa var frihavn, og dens betydning tiltok ytterligere i 1866 ved ferdigstillingen av jernbanen til Kyiv og Kharkiv. I 1852 hadde byen 97 000 innbyggere, og i 1900 var det 449 673. Særlig påtagelig ble den store befolkningen av fattige arbeidere. I samband med Den russiske revolusjon i 1905 utbrøt voldsomme kamper i Odesa, og befolkningen gikk ned med 80 000. Men i 1912 var den igjen økt, til 631 040.
Etter Kerenskij-regjeringens fall i 1917 var Odesa lenge et sentrum for kontrarevolusjonære styrker og utenlandske intervensjonsstyrker. Først i 1920 klarte Den røde armé å ta kontroll over byen, hvis befolkning da hadde sunket til 314 480.Odesa ble sterkt skadet under andre verdenskrig. Odessamassakren pågikk 22.–25. oktober 1941; anslagene på antall drepte varierer fra 15 000, 25 000, 40 000 og til og med opp til 50 000. Byen var deretter hovedstad i det rumensk-styrte Transnistria-guvernementet til dette ble omgjort til «militærguvernementet mellom Dnestr og Bug» 29. januar 1944: Byen ble gjenerobret av Den røde armé 10. april 1944.
== Næringsliv ==
Skipsverft, oljeraffinerier, kjemisk industri, metallindustri, næringsmiddelproduksjon, fiske og turisme er de viktigste næringsveier.
== Arkitektur ==
Gater og hus ligger spredt ut på terrasserte åser omkring havnen. Arkitekturen i Odesa er sterkt påvirket av fransk og italiensk stil.
== Kultur ==
Odesa Nasjonalmusum for Kunst er et av byens fremste kunstmuseer.
Odesa arkeologiske museum ble etablert i 1825 og er et av Ukrainas eldste arkeologiske museer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Odessa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Одеса – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«Odessas vekst og fall: En historie om politikkens betydning», artikkel av Eva-Kristin Urestad Pedersen i Minerva | | status = | 7,912 | 7,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Innsbruck | 2023-02-04 | Innsbruck | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Tirol', 'Kategori:Innsbruck', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL', 'Kategori:Vintersportssteder i Østerrike'] | Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. Bybildet er preget av mange gotiske og barokke bygninger, siden Innsbruck ikke bare har vært residensby for Tirols grever siden 1420, men også for enkelte østerrikske erkehertug(inn)er og tysk-romerske keisere. Byens universitet ble grunnlagt i 1669.
Innsbruck er i moderne tid også kjent som et vintersportssted og har arrangert flere VM og de olympiske vinterleker to ganger (1964 og 1976).
| Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. Bybildet er preget av mange gotiske og barokke bygninger, siden Innsbruck ikke bare har vært residensby for Tirols grever siden 1420, men også for enkelte østerrikske erkehertug(inn)er og tysk-romerske keisere. Byens universitet ble grunnlagt i 1669.
Innsbruck er i moderne tid også kjent som et vintersportssted og har arrangert flere VM og de olympiske vinterleker to ganger (1964 og 1976).
== Beliggenhet ==
Som byens navn antyder, ligger Innsbruck (= «Inn-bro») ved elven Inn, midt i den vest–øst-gående Inndalen, der denne tar opp Wipptal fra syd. Innsbruck utgjør skillet mellom Øvre Inndal (vest for Innsbruck) og Nedre Inndal (i øst). Med sin beliggenhet er Innsbruck et knutepunkt for trafikk gjennom Alpene, med Brennerpasset mot Syd-Tirol og Italia i syd, Arlberg-, Reschen- og Fernpasset mot Sveits, Vorarlberg og Bayern i vest, og Nedre Inndal mot Bayern og Salzburg i øst. All vei- og jernbanetransport langs aksene Basel/Zürich–Wien/Beograd og München–Verona passerer derfor gjennom Innsbruck.
Av fjellene som omkranser byen, er Nordkette («nordkjeden») den mest markante. Den hører til Karwendelfjellene og utgjør med sine opptil 2637 meter høye topper et imponerende bakteppe for hele byen. Syd for Innsbruck begynner Sentral-Alpene med flere topper som når over 3500 moh. (Stubaier Alpen vest for Wipptal og Tuxer og Zillertaler Alpen øst for Wipptal). Ved inngangen til Stubaital, en sidedal til Wipptal, ruver Serles (2717 moh.), godt synlig fra Innsbruck. Stubaital og høyfjellene bak er lett tilgjengelig via en 18 km lang trikk fra byen, som heter Stubaitalbahn. Rett syd for Innsbruck, ved inngangen til Wipptal, ligger Bergisel, som huser Innsbrucks hoppbakke.
== Historie ==
Området av dagens Innsbruck har vært bebodd i minst 3000 år, sannsynligvis mye lenger. Romerne anla en militærleir (Veldidena) som bevoktet veien fra Verona via Brennerpasset til Augsburg. På samme plass, syd i dagens byområde, ble 1138 klosteret Wilten grunnlagt. På Inns nordside lå et lite handelssted. Den første brua over Inn ble åpnet rundt 1170. Dermed oppstod Innsbruck (først nevnt som Insprucke, eller latinisert Oeni pons [«Inns bro»], i 1187), som fikk bystatus rundt år 1200. Også byens våpen viser Inn-brua. Siden byen kontrollerte (og tok seg betalt av) trafikken over Brennerpasset, ble byen snart velstående.
Siden 1420 er Innsbruck residensbyen for grevene av Tirol, som tidligere hadde residert i Meran. Dermed skjøt byggevirksomheten fart, noe en rekke gotiske bygninger som bytårnet (Stadtturm) og hoffborgen (Hofburg) vitner om.
Flere sidelinjer av de habsburgske erkehertugene residerte i Innsbruck. I tillegg var det enkelte tysk-romerske keisere som foretrakk Innsbruck fremfor Wien, deriblant keiser Maximilian I. Under ham ble bl.a. byens kjennemerke til, den sengotiske slottsbalkongen med det gyldne taket (das goldene Dachl), og hoffkirken (Hofkirche) ble oppført i renessansestil. Mange andre av byens kirker ble bygget i barokkstil (domkirken, stiftskirken, jesuittkirken m.fl.). Rokokkobygningene i Innsbruck (bl.a. basilikaen, ombyggingen av hoffborgen) ble oppført under keiserinne Maria Theresia.
På 1800-tallet fikk Innsbruck jernbaneforbindelser til München (1858, via Kufstein), Bozen (1867, via Brennerpasset), Bregenz (1884, via Arlbergtunnelen). I 1904 fulgte Stubaitalbahn, og i 1912 forbindelsen til Garmisch-Partenkirchen via Seefeld.
== Severdigheter ==
Gamlebyen (Altstadt) med bl.a. bytårnet (Stadtturm) og det gylne taket (goldenes Dachl)
Maria-Theresien-Straße med bl.a. Anna-søylen (Annasäule), spitalskirken (Spitalskirche) og triumfbuen (Triumphpforte)
Hoffborgen (Hofburg) med park (Hofgarten) og hoffkirken (Hofkirche)
Stiftskirken og basilikaen i Wilten (Stift Wilten, Wiltener Basilika)
Domkirken (Dom zu St. Jakob)
Fjelldyrehagen (Alpenzoo)
Rundt 20 museer
Bergisel med olympisk og verdenscup-hoppbakke, og museum om Tirols frihetskamp i 1809
Slottet Ambras med historisk samling og park
Taubanen til Hafelekar (Nordkette, 2334 moh.)
Trikken til Stubaital
== Næringsliv ==
Hovednæringene er bankvesen, offentlig forvaltning, transport og kommunikasjon. I enkelte bydeler drives landbruk, inkludert seterdrift. Sommer- og vinterturisme er også viktig inntektskilder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Innsbruck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Innsbruck – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsider av severdighetene:
Alpenzoo
Bergisel
Goldenes Dachl
Hofkirche
Jernbanemuseum
Jesuitenkirche
Landesmuseum Arkivert 23. februar 2010 hos Wayback Machine.
Landestheater
Nordkettenbahn Arkivert 26. juni 2007 hos Wayback Machine.
Schloss Ambras
Stift Wilten Arkivert 23. januar 2019 hos Wayback Machine.
Volkskunstmuseum Arkivert 10. oktober 2006 hos Wayback Machine. | Innsbruck er Tirols største by og delstatens hovedstad. Den ligger ved elven Inn og er omkranset av høye fjell. | 7,913 | 7,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dublin | 2023-02-04 | Dublin | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Dublin', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, «byen ved overgangen for slep» og Duibhlinn, «svart kulp» (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. Dublin Urban Area har 1 045 769 innbyggere.
| Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, «byen ved overgangen for slep» og Duibhlinn, «svart kulp» (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. Dublin Urban Area har 1 045 769 innbyggere.
== Historie ==
Første gang byen nevnes er i ca. 140, da geografen Klaudios Ptolemaios skrev om den under navnet Eblana.
St. Patrick skal ha besøkt stedet omkring 448, og omvendte mange av innbyggerne til kristendommen. I løpet av de neste fire århundrer vokste det opp en by ved et sted i elven Liffey hvor man kunne krysse med hesteslep.
Omkring 840 ankom norske vikinger, som anla en festning i området. (norrønt: Dýflin) ble sete for et norsk kongedømme. I 852 tok danske vikinger kontroll, og de etterfølgende årene var preget av kamper mellom irer og dansker/nordmenn. Kildene varierer i sin omtale av hvem det egentlig var som kontrollerte Dublin; i Norge snakker man ofte om det som et norsk vikingkongedømme, mens man i Irland og Storbritannia omtaler dem som Danes. Historiske irske kilder bruker i regelen bare «de fremmede fra Dublin», Gaill Áith Clíath. Dette fortsatte inntil 1014, da irene seiret i slaget ved Clontarf.
I 1169 begynte engelskmennene å ta kontroll over Irland. Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke (kjent som Strongbow), tok først Wexford, Waterford og størstedelen av Leinster, og deretter Dublin. Henrik II av England ankom i 1171, og ga Dublin sitt første bybrev.
På 1700-tallet hadde Dublin en storhetstid. De rikere lag av befolkningen la stor vekt på vakker arkitektur, og mange nye gater, parker og plasser ble anlagt. I 1783 ble byen sete for det første autonome irske parlamentet. Dette varte bare til 1800, da Unionsakten gjeninnførte styre fra London. Selv i perioden 1793-1800 var det store konflikter, fordi britene beholdt utøvende makt. Uroen kulminerte i et mislykket opprør i 1798 (se 1798-opprøret i Irland).
I 1916 fant Påskeopprøret sted i Dublins gater. Irland ble erklært som selvstendig republikk, men opprøret ble slått ned og flere av lederne henrettet i Kilmainhamfengselet i byen. Det var igjen kamphandlinger i byen under den irske borgerkrigen. Krigen endte med opprettelsen av Den irske fristaten, med Dublin som hovedstad.
== Severdigheter ==
=== Den gamle parlamentsbygningen ===
Parlamentsbygningen var det første offentlige bygg som ble reist i storhetstiden i det 18. århundre. Det ble påbegynt 1729 etter tegninger av Edward Lovat Pearce, og regnes som et av de beste eksempler på tidens rådende stil. Det autonome irske parlamentet hadde tilhold her fra 1783 til 1800. Den private forretningsbanken Bank of Ireland tok over bygningen i 1804.
=== Trinity College ===
Universitetet Trinity College ble grunnlagt i 1592, på stedet hvor et kloster hadde ligget inntil det ble stengt av Henrik VIII av England. Det var et protestantisk universitet, opprettet for å fremme reformasjonen. Den eldste bevarte bygningen er fra 1722. Biblioteket rommer over en halv million trykte bøker og over 2 000 håndskrifter. Siden 1801 har det hatt rett til et eksemplar av alle bøker utgitt i Irland og Storbritannia. Den største skatten i biblioteket er Kellsboken (Book of Kells), som er en illuminert håndskrift av evangeliene, antagelig fra 8. århundre. Blant tidligere studenter finner man forfatteren Bram Stoker, politikeren Edward Carson og Irlands første president, Douglas Hyde.
=== Tollbygningen ===
Tollbygningen regnes av mange som Dublins fineste bygning. Den ble tegnet av James Gandon, og fullført i 1791. Det ble satt i brann i 1921, under borgerkrigen, men er dyktig restaurert.
=== Dublin Castle ===
Slottet ble bygget mellom 1208 og 1220. Det var bolig for de engelske visekongene. Det brukes nå blant annet til innsettelse av presidenten og andre viktige statstilstelninger.
=== Four Courts ===
Rettsbygningen,.
=== Kilmainham fengsel ===
Fengselet ble bygget etter modell av moderne, åpne fengsler i USA. Planløsningen er slik at vaktene skal kunne se alle cellene, det er også lyst og luftig. Under hungersnøden på 1840-tallet var fengselet et av de stedene man var garantert å få mat, dermed gjorde mange hungersrammede seg til forbrytere for å havne her. Etter Påskeopprører i 1916 ble flere av lederne fengslet og senere henrettet i Kilmainham. På grunn av dette er fengselet nå gjort om til museum om Irlands frihetskamp, med spesiell vekt på lederne fra 1234.
=== General Post Office ===
Hovedpostkontoret (General Post Office, eller bare GPO på folkemunne) i O'Connell Street som er hovedgaten, ble fullført 1818 etter tegninger fra Francis Johnston. I tillegg til å være en flott bygning er det mest kjent for å være stedet hvor uavhengighetserklæringen ble lest opp under Påskeopprøret i 1916. Det er satt opp en minneplakett på fasaden og en statue i sentralhallen.
=== Kristkirken ===
Christ Church Cathedral har sin opprinnelse i en katedral reist i det 11. århundre. Jarlen av Pembroke, Strongbow, erstattet den med et større bygg reist fra 1172 til omkring 1220. Det meste av dagens katedral er fra det 19. århundre, men deler av middelalderkatedralen er bevart. Ved reformasjonen ble den en anglikansk katedral, og er det fortsatt.
=== Nasjonalmuseet ===
Nasjonalmuseet rommer mange gjenstander fra keltisk tid, og har en historisk seksjon som blant annet rommer den permanente utstillingen «Veien til uavhengighet», med fokus på perioden 1900 til 1923.
=== Phoenix Park ===
En sektor av byen mot øst og øst-nordøst består av en stor park med store gressletter
innimellom eiketrær og få bilveier. Dublin Zoo og residensen til USAs ambassadør ligger i parken. Det er en opplevelse å leie hest og se parken fra hesteryggen.
=== St.Stephens Green ===
St. Stephens Green er en idyllisk park like sør for sentrum med plener, flere vann og beplantninger.
=== Grand Canal og Royal Canal ===
Det er bygget kanaler på nord- og sørsiden av sentrum som begge går tvers over Irland til vestkysten. Det er mulig å leie kanalbåter for kortere eller lengre turer på kanalene.
== Samferdsel ==
=== Lufthavn ===
Dublin lufthavn ligger ca. 10 km nord for Dublin. Den er Irlands hovedflyplass med over 31 millioner reisende (2018). Lufthavnen er en av få hovedflyplasser i Europa som ikke betjenes av jernbane.
=== Veinett ===
Sentrum av Dublin fungerer som et nav for riks- og fylkesveier som går ut av byen og videre innover i landet. Ringveien M50 er en motorvei som delvis omkranser Dublin (sør, vest og nord) og den fungerer som en forbindelse mellom disse riks- og fylkesveiene. Det er én automatisk bomstasjon, West Link, der motorveien krysser elven Liffey mellom avkjøringene til riksvei N3 og N4.
Ved nord-enden av M50 går motorveien M1 videre mot grensen til Nord-Irland. M1 er også knyttet til Dublins eneste veitunnel, Port Tunnel, som ble bygget for å fjerne tungtrafikk som før tunnelen åpnet måtte kjøre fra havnen gjennom sentrum for å nå M50 og riksveiene.
M1 og M50 utgjør deler av Europavei E01.
=== Kollektivtransport ===
Dublin Bus har 121 bussruter (2020). Det private selskapet Go Ahead Ireland har 38 bussruter (2020) og det nasjonale busselskapet Bus Éireann én bussrute nord i Dublin fylke.
Det er også private operatører som dekker spesielle transportbehov, både utfyllende til og i konkurranse med Dublin Bus, for eksempel ekspressbuss fra Swords nord i Dublin til sentrum via Port Tunnel, flybuss til lufthavnen og busser fra sentrum ut til industriområder i utkanten av byen.
Det statlige togselskapet Iarnród Éireann kjører pendlertog fra Dundalk og Drogheda nord for Dublin, Longford og Maynooth vest for Dublin og Wexford sør for Dublin til Connolly stasjon og fra Kildare sørvest for Dublin til Heuston stasjon og til Grand Canal Dock stasjon via Connolly stasjon. De kjører også tog fra M3 Parkway stasjon i vest til Docklands stasjon like ved Connolly stasjon.
Iarnród Éireann kjører også det elektriske toget Dublin Area Rapid Transit (DART), fra Howth og Malahide nord i Dublin til Bray og Greystones i Wicklow sør for Dublin. DART deler toglinje med pendlertog. Strekningen som DART trafikkerer har blitt omtalt av avisen Irish Independent som en av Irlands ti beste togturer.
I 2004 åpnet to separate bybaner i Dublin, begge kalt Luas. Den røde linjen går fra Connolly stasjon og Point Village øst for sentrum til Tallaght og Saggart sørvest i Dublin. Den grønne linjen går fra Broombridge nord for sentrum via St. Stephens Green til Brides Glen sør i Dublin.
Det er rundt 14 200 aktive drosjeløyver i Dublin (2016).
=== Havnetrafikk ===
Havnen i Dublin drives av Dublin Port Company og håndterer hovedsakelig gods. Den har også passasjertrafikk til Holyhead og Liverpool i Storbritannia og sesongtrafikk til Douglas på Isle of Man. Verdens største bilferge, Irish Ferries sin MS «Ulysses», trafikkerer Holyhead-ruten. Mange cruiseskip ankommer også havnen årlig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dublin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dublin / Baile Átha Cliath – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dublin hos Wikivoyage | Dublin (irsk: Baile Átha Cliath, «byen ved overgangen for slep» og Duibhlinn, «svart kulp» (eng. Blackpool)) er hovedstad og den største byen i Irland med litt under 500 000 innbyggere i bykjernen. | 7,914 | 7,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Napoli | 2023-02-04 | Napoli | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Campania', 'Kategori:Ekstra store stubber', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Kolonier i antikkens Hellas', 'Kategori:Kommuner i Storbyområdet Napoli', 'Kategori:Magna Graecia', 'Kategori:Napoli', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018).Byen ligger ved Golfo di Napoli (Napoli-bukten) og er havneby for Campania. Utenfor bukten ligger kjente reisemål som Capri, Ischia og Sorrento. Omlandet har gjort byen til en av verdens meste besøkte. Nær byen ligger vulkanen Vesuv som er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet. Et voldsomt utbrudd i år 79 begravede byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Rett vest for byen ligger det hovedsakelig undersjøiske vulkanske området Campi Flegrei som er en del av den campanianske vulkanbue. Universitetet i Napoli Federico II ble grunnlagt i 1224 og er et av verdens eldste, og trolig det eldste ikke-kirkelige universitet.Området ble bebygd av greske kolonister omkring 500 f.Kr. og er en av Europas eldste byer. Napoli og omland har en historie som skiller seg fra Nord-Italia. Fra 1282 til dannelsen av Italia i 1861 var Napoli hovedstad i et kongerike i Sør-Italia og Sicilia. Fra omkring 1500 til omkring 1800 var Napoli en av Europas mest folkerike byer.
Napolis historiske sentrum er innført på UNESCOs liste over verdensarven.
| Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018).Byen ligger ved Golfo di Napoli (Napoli-bukten) og er havneby for Campania. Utenfor bukten ligger kjente reisemål som Capri, Ischia og Sorrento. Omlandet har gjort byen til en av verdens meste besøkte. Nær byen ligger vulkanen Vesuv som er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet. Et voldsomt utbrudd i år 79 begravede byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Rett vest for byen ligger det hovedsakelig undersjøiske vulkanske området Campi Flegrei som er en del av den campanianske vulkanbue. Universitetet i Napoli Federico II ble grunnlagt i 1224 og er et av verdens eldste, og trolig det eldste ikke-kirkelige universitet.Området ble bebygd av greske kolonister omkring 500 f.Kr. og er en av Europas eldste byer. Napoli og omland har en historie som skiller seg fra Nord-Italia. Fra 1282 til dannelsen av Italia i 1861 var Napoli hovedstad i et kongerike i Sør-Italia og Sicilia. Fra omkring 1500 til omkring 1800 var Napoli en av Europas mest folkerike byer.
Napolis historiske sentrum er innført på UNESCOs liste over verdensarven.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Med økende gresk befolkning og handelsruter vestover i Middelhavet ble greske kolonier etablert langs kysten av det sørlige Italia. Pithekusai, det moderne Ischia, ble koloniserte av greske handelsfolk i år 775 f.Kr.. Napoli ble sannsynligvis grunnlagt av greske kolonister fra Pithekusai (Ischia) rundt 8. århundre f.Kr., og var del av Magna Graecia, det er også mulig at kolonistene kom fra Cuma. Av denne grunnen ble den kalt Neapolis, «den nye byen». Den lå noen kilometer fra den antikke byen Partenope fra omkring år 800 f.Kr. (som kan ha vært fønikisk). Byens antikke gatenett er i hovedtrekk bevart i Napolis gamle sentrum. Byen var forbundet med veier til Pompei, Sorrento, Salerno (kalt Nuceria) og Reggio (kalt Rhegion). Herculaneum lå så nær Napoli at den fikk liten selvstendig betydning. Herculaneum var et populært bosted for de rike.
=== Romertid ===
Romerske styrker overvant samnittene omkring år 358 f.Kr. og erobret Napoli i år 330. Selv om den ble erobret av romerne beholdt den lenge sin greske kultur. Resten av Sør-Italia med Sicilia ble erobret av Romerriket omkring år 200. I år 90 f.Kr. ble byen fullt integrert i Romerriket. På den tiden hadde Napoli omkring 30.000 innbyggere og var en storby. Velstående romere, inkludert senatorer og keisere, etablerte feriehus i Napoli med omland og de fant restene av gresk kultur spesielt attraktivt. Gresk språk ble brukt i flere hundre år etter romersk erobring. Napoli spilte en viktig rolle i overføring av gresk kultur til romerne.
Vulkanen Vesuv, like ved byen, hadde i år 79 et voldsomt utbrudd som på kort tid begravde byene Pompeii, Herculaneum og Stabiae. Utgravingene dokumenterer hvordan folk levde på den tiden. Mange gjenstander er utstilt på Napoli arkeologiske museum (etablert 1738), et av de viktigste museer i Italia og omtales også som et av de viktigste museene i verden.Romulus Augustulus, den siste antikke romerske keiser, ble innesperret i Napoli, etter at han var blitt avsatt i 476 e.Kr. Østromerriket erobret Sør-Italia med Napoli og holdt området i et par hundre år. På 700-tallet ble Sør-Italia administrativt fragmentert med bysantisk (østromersk), lombardisk og arabisk dominans. På slutten av 400-tallet kom Napoli under østgotersk kontroll og ble i år 536 gjenerobret av den bysantiske keiser Justinians hær.
=== Middelalder ===
Basil fra Bysants gjorde byen uavhengig av Konstantinopel og etablert et hertugdømme som varte fra 763 til 1139. Hertugen av Napoli, i utgangspunktet en bysantisk fyrske, erklærte i 763 Napoli uavhengig av Konstantinopel, etter at Eksarkatet Ravenna gikk i oppløsning i 751. Biskopene i Napoli begynte å forholde seg til Roma og ikke Konstantinopel, blant annet var liturgien romersk og prestene reiste på studier i Roma. Mange innbyggere behersket gresk og hadde greske navn, men kommuniserte i praksis på latin. På 800-tallet valgte Napoli sin egen hertug uten å rådføre seg med bysantinske styresmakter og hadde sine egne mynter. Langobardene (Hertugdømmet Benevento) hadde dominert det sørlige Italia fra slutten av 500-tallet og presset stadig mot Napolis grenser, og i denne situasjonen søkte Napoli beskyttelse hos Bysants.Da Sicilia kom under arabisk kontroll omkring 830 søkte Napoli bistand fra arabiske leiesoldater. Napoli dro fordel av tiltagende uro og fragmentering på den italienske halvøyen på 800-tallet. Napoli hadde god kontakt med den arabiske verden hvor handelen økte. Flere kirker ble bygget i byen og eldre kirker ble utsmykket. Napoli var i praksis selvstyrt, men tilknyttet Konstantinopel blant annet ved at bysantinske manuskripter ble innført og oversatt. Eliten i Napoli var stolte av å beherske både gresk og latin. Athanasisus II (død 898), biskop og hertug av Napoli, var en fremstående leder i Napoli på 800-tallet. Athanasisus lovet først å kaste ut alle arabere fra byen, men viste seg å ha et enda bedre forhold til araberne enn forgjengeren og han ignorerte åpenlyst pavens ekskommunikasjon. På 900-tallet var Amalfi ikke lenger underlagt Napoli og dominerte handel med den arabiske verden. Konflikten mellom Capua/Benevento og Salerno ble avsluttet og disse områdene blomstret på bekostning av Napoli. Langobardene ga samtidig opp forsøket på å ta kontroll over Napoli. Konfliktene mellom de tyske keiserne Otto I og Otto II og det bysantiske riket om kontroll over Sør-Italia berørte i liten grad Napoli.Tidlig på 1000-tallet ble normanniske leiesoldater engasjert både av langobardene og av det bysantinske riket. Også Napoli engasjerte normanniske leiesoldater og hertugen ga den befestede byen Aversa i bytte mot militær bistand. Etter dette begynte normannere å kreve stadig mer land og innen 1080 hadde normannere tatt kontroll over Salerno, Calabria og Puglia (bare Napoli og Amalfi beholdt selvstendigheten). I 1130 fikk normannerkongen Roger II pavens støtte i sitt krav på hele Sør-Italia.Året 1139 falt Napoli i normannernes hender da byen ble erobret av Roger II av Sicilia, og byen ble en del av det da normanniske Kongedømmet Sicilia. Kongene residerte på den tiden i Palermo eller Barletta i Puglia. Fredrik II begynte å bruke Napoli som residens. I 1266 ble kongedømmet Sicilia av paven gitt til Karl I av Anjou. Karl tok med seg franske tjenestemenn til Napoli som da fikk en fransk biskop, franske dommere og andre franske tjenestemenn. Fransk språk ble brukt i kanselliet selv om latin fortsatt dominerte. Den franske arkitekten Pierre d'Angicourt ble engasjert på en del av Karls store byggearbeider. De tidlige angevinske borgene viser tydelig fransk innflytelse og alle ny kirker var i gotisk stil. Fransk språk etterlot få spor i Napolis språk. Etter tapet av Sicilia i Den sicilianske vesper (1285) begynte de angevinske kongene å styre fra Napoli med residens i Castel Nuovo. Krigen nådde Napoli-bukten i 1287, men berørte ikke selve byen Napoli. Pave Celestin V abdiserte i 1294 mens han var på besøk hos Karl II i Castel Nuovo.
=== Kongedømmet Napoli ===
I 1284 ble kongedømmet som følge av krigen den sicilianske vesper delt i to deler, som begge gjorde krav på benevnelsen kongedømmet Sicilia, med Napoli under betegnelsen Kongedømmet Napoli. Kongen residerte da i Napoli noe som under Karl II og Robert stimulerte byens økonomi. Handel i regi av kjøpmenn fra Firenze og Genova bragte også velstand til byen. Jordskjelv i 1343 og 1349 og svartedauden i 1348 satte byen kraftig tilbake. Birgitta av Vadstena besøkte Napoli i Johanna Is regjeringstid og ble forferdet over umoralen og hedonismen i byen. I 1442 ble Napoli og Sicilia slått sammen under Alfonso V av Aragon. På 1400-tallet var Napoli en av fem bystater som dominerte Italia, de andre var Milano, Venezia, Firenze og Pavestaten.De to delene forble adskilt frem til 1816, da de ble samlet under navnet Kongeriket De to sicilier. I 1860 gikk Kongeriket De to sicilier i oppløsning, og byen ble en del av kongedømmet Italia.Etter slaget ved Garigliano i 1503 tok Castilla og Aragon kontroll over Napoli. Spansk herredømme over Napoli tok slutt med Den spanske arvefølgekrigen i 1714; mens Huset Bourbon inntok tronen i 1734. Under Bourbon ble Napoli kjent for det enorme og lukseriøse kongepalass og for sitt operahus. Napoli hadde på denne tiden omkring 300.000 innbyggere og var den nest største byen i Europa.I Napoli finnes San Carlo, det eldste operahuset i verden som fremdeles er i drift. Det ble åpnet 4. november 1737.
I 1799 ble byen inntatt av franske styrker og Republikken Napoli ble erklært, republikken falt sammen noen måneder da franske styrker trakk seg tilbake og den britiske marinen under Nelson angrep. Napoli ble i 1806 erobret av Napoleon som kontrollerte området til 1815. I 1806 satte Napoleon inn broren Joseph Bonaparte som konge, han ble i 1808 erstattet av Joachim Murat. Napoleon selv var aldri i byen som var den fjerneste delen av keiserriket. Napoleon erobret aldri Sicilia der britiske styrker støttet Bourbon-dynastiet.Ifølge tradisjonen er Napoli opprinnelsessted for den italienske matretten pizza.
=== Moderne Italia ===
Giuseppe Garibaldi og hans styrke gikk 11. mai 1860 i land på Sicilia og ved slutten av juli var Messina inntatt. Garibaldi krysset stredet og kom med tog 7. september til Napoli, der bourbonkongen Frans II fremdeles holdt stand. Frans II flyktet fra byen dagen før Garibaldi red inn. I mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert. I årene 1860-1864 var det stadig væpnede forsøk på å holde Napoli utenfor den italienske statsdannelsen. Tapet av status som hovedstad innledet en nedgangsperiode for Napoli. Det nye kongedømmet hadde tyngdepunkt i Firenze og deretter i Roma. Undertrykking fra sentralregjeringen kombinert med lang tids lovløshet styrket den lokale mafiaen i Napoli, kalt camorra. Fra 1880 til 1914 utvandret 2,5 millioner av Sør-Italias innbyggere, hovedsakelig til USA.Etter Italias samling økte folketallet i byen med 26 % til 1900. Torinos folketall økte i samme periode med 63 %, mens Milano doblet folketallet til 491.000 innbyggere. I 1884 hadde Napoli nær 500.000 innbyggere innenfor 8 km2 og var da Italias største by, foran Milano med 324.000 innbyggere og Roma med 300.000. Napoli hadde på den tiden befolkningstetthet på 64.000 personer/km2, sammenlignet med 34.000 i Torino og 13.000 i London. De sentrale, lavtliggende bydelene hadde en befolkningstetthet på 130.000 personer/km2 (det vil si at hver innbygger i gjennomsnitt hadde 8 m2 til rådighet). Turistene unngikk byen, som hadde rykte for dårlig sanitære forhold og vond lukt. Byen hadde på den tiden markert høyere dødstall enn andre europeiske storbyer. Napoli ble hardt rammet av flere kolerautbrudd i siste halvdel av 1800-tallet.
==== Andre verdenskrig ====
Under andre verdenskrig ble Napoli utsatt for kraftig bombing av allierte styrker 1. oktober 1943, da allierte styrker inntok byen. Tyske styrker ødela deler av byen før de trakk seg tilbake. Særlig havneområdet ble ødelagt av krigshandlingene og bybildet ble vesentlig forandret ved gjenoppbyggingen. De tyske styrkene minela havnen før de trakk seg tilbake og senket skip i havnen. Kaier, kraner og kraftverk ble sprengt. De tyske styrkene plasserte tidsinnstilte sprengladninger rundt omkring i byen, noen med flere dagers forsinkelse. Bakgrunnen var alliert landgang i Italia (ved Salerno like sør for Napoli) og statskuppet mot Mussolini i september 1943. Fire dager før allierte inntok byen gjorde innbyggerne opprør mot de tyske styrkene (Quattro Giornate di Napoli). Opprøret medvirket til at de tyske styrkene trakk seg ut av byene raskere enn planlagt. Omkring 20.000 innbyggere døde i forbindelse med at allierte inntok byen.I etterkrigsårene nøt Nord-Italia av solid økonomisk vekst, mens Napoli og Sør-Italia sakket relativt akterut. I 1994 ble toppmøtet G7 avholdt i byen.
=== Folketall ===
Omkring år 1050 hadde Napoli anslagsvis 30 000 innbyggere og var betydelig mindre enn Europas største byer Palermo med 150 000-350 000 innbyggere og Córdoba (under kalifatet) med opp kanskje så mye som 450 000 innbyggere. I år 1290 hadde byen omkring 40.000 innbyggere og vokste til 60.000 i Roberts regjeringstid. I middelalderen hadde Napoli over 100 000 innbyggere og var en av Europas største byer. Nord for Alpene var London og Paris de eneste byene som var i nærheten av denne størrelsen. De største hansabyene kan vært på rundt 20.000 innbyggere. Omkring år 1650 hadde Napoli om lag 300.000 innbyggere og var på størrelse med London og Konstantinopel. Ved år 1700 var Napoli forbigått av London og Paris, mens Roma og Venezia var mindre med opp mot 150.000 innbyggere. Omkring år 1800 var Napoli fortsatt Europas tredje største by med rundt 430 000 innbyggere, bak Paris (over ½ million) og London (nesten 1 million). Ved år 1500 var Napoli Europas nest største by med 125.000 innbyggere, bare forbigått av Paris med 225.000. Milano og Venezia var neste på listen med omkring 100.000 hver. På 1700-tallet hadde Napoli over 300.000 innbyggere og var en av de største byene i Italia. På 1700-tallet ble havnen modernisert og Napoli ble en viktig havneby på linje med Genova og Venezia. De bourbonske kongene satte i gang flere byggearbeider blant annet det storslagne slottet i Caserta (italiensk: Reggia di Caserta) modellert etter Versailles.
== Kultur ==
Napoli er sammen med Roma, Venezia, Firenze og Palermo blant Italias store kunstbyer. Byen spilte en betydelig rolle innenfor bildekunst i renessansen og barokken, og innenfor kirkemusikk og opera på 1700-tallet. Bourbon-kongen Karl støttet utgravinger i Herculaneum fra 1738. I 1748 begynte utgravinger i Pompeii. Den engelske diplomaten William Hamilton avdekket greske gjenstander nær Napoli fra 1760. Filosofen Giambattista Vico var født og virket i Napoli i opplysningstiden. Pietro Metastasio arbeidet i Napoli på 1700-tallet og ble særlig kjent for tekster skrevet for å bli fremført til musikk. Verdens første konservatorium (musikkskole) ble etablert i Napoli i 1537. Innenfor musikken er «den napolitanske skole» en rekke komponister som virket i Napoli på 1600-1700-tallet, særlig knyttet til byens kjente konservatorier og de tre operahusene Teatro della Pace, Teatro Nuovo og Teatro San Carlo. Alessandro Scarlatti og Francesco Durante er blant de sentrale komponister fra denne epoken. Scarlatti regnes som grunnlegger av Den napolitanske skole.På en liten øy vest for havnen ligger festningen Castel dell'Ovo 1100-tallet (øyen er knyttet til fastlandet ved Santa Lucia-området) og på platået i vest Castel Sant' Elmo fra 1300-tallet. Byen har omkring 500 kirker, blant annet San Gennaro (Napolis katedral) og San Domenico Maggiore fra rundt år 1300, Santa Chiara (barokk) fra 1300-tallet og Monte Oliveto fra renessansen. Santa Chiara og Monte Oliveto fikk store skader under andre verdenskrig.
=== Universitetet ===
Fredrik II av Hohenstaufen grunnla i 1224 universitetet i Napoli. Dette var det første universitetet som ble planmessig etablert med et eget grunnlagsdokument. Da dominikanerne forlot byen i 1234 gikk det nedover med universitetet. Under Karl I ble driften av universitetet styrket, men var i stor grad begrenset til juridiske studier - medisin ble undervist Salerno mens teologi og kunst ble undervist av kirkens organisasjoner. Universitet var direkte underlagt kongen og hadde liten frihet.
=== Mat ===
Napolitanske mattradisjoner bruker lokale ingredienser som er lett å få tak i. Av typiske matretter og produkter fra Napoli finner vi pizza, mozzarella, spaghetti, sfogliatelle, casatiello, tortano, struffoli, pastiera, babà og mange flere. Av napolitansk vin og brennevin finner vi Lacryma Christi, rød og hvit Vesuvio-vin og limoncello.
Napoli blir tradisjonelt regnet som hjemstedet til pizzaen. Det er omstridt hvor pizza og pasta har sitt egentlige opphav, men noen varianter eller oppskrifter skriver seg trolig fra Napoli. De to klassiske napolitanske pizzaene er pizza marinara med tomat, hvitløk, oregano, fersk olivenolje og vanligvis basilikum og Pizza Margherita med tomat, basilikum og mozarella. Margherita er oppkalt etter Dronning Margherita som fikk servert retten da hun besøkte byen i 1889. La vera pizza («ekte pizza») blir bakt i en vedfyrt steinovn. Det finns et sertifiseringsorgan som reiser rundt til pizzasteder i verden for å godkjenne at de lager ekte napolitansk pizza.
Pizzelle fritte eller montanare er en variant av pizza der man lager små, stekte biter av pizzadeig med tomatsaus og parmesanost oppå. Pasticcio di Carnevale er pasta som er bakt i ovn med tomatsaus, ricotta og mozzarellaost, små kjøttboller, og noen ganger med pølse og kokt egg.
For påsken er casatiello en spesialitet i Napoli. Det er en rund, salt kake med salami inni og hele egg på toppen. Aubergine blir mye brukt i napolitansk matlaging, og blir enten stekt, grillet eller spist som en grønnsak ved siden av hovedretten. Parmigiana di melanzane er et bakverk med lag av stekte auberginer (ofte dekket med egg og mel) og som oftest med mozarella, tomatsaus og parmesan. En annen karakteristisk grønnsak i napolitansk matlaging er friarielli, en slags liten brokkoli, stekt i lag med olivenolje, hvitløk, salt og chili.
Napoli har også flere unike kaker, og de mest kjente av dem er babà, choux (skrives sciù i Napoli) og Pastiera. Andre typiske bakverk er Sfogliatella (riccia eller frolla). Napoli er også kjent for iskremen sin.
=== Arkitektur og kunst ===
Under den nordlige delen av byen er det en mengde katakomber hugget ut hovedsakelig i tuff eller annet mykt materiale i grunnen. Det er hovedsakelig Napoli og Roma som har katakomber i Italia. St Gennaro i Capodimonte-området er fra 100-tallet og er den største. Andre katakomber er St Gaudioso (under kirken St Maria della Sanita) fra 400-tallet, St Efebo og St Severo. Katakombene i Napoli er bredere og åpnere enn de lange, smale galleriene som er typisk i Roma. Katakombene i Napoli er til dels utformet som katakomber på Malta og Sicilia. Katakombene er delvis dekorert med mosaikk og malerier som blant annet fremstiller Napolis tidlige biskoper. Katakomber ble brukt som gravkammer særlig for kristne martyrer. Katakomber har også vært brukt av jøder og før-kristne religioner. Rundt år 500 ble levningene etter martyrer og helgener flyttet til kirker i byen og katakombene fikk mindre betydning.Byen har omkring 500 kirker. Bortsett fra gatenettet i sentrum er lite bevart av Napolis greske fortid. Gatenett fra 1500-tallet i «de spanske kvartaler» (italiensk: Quartieri Spagnoli) er bevart. Det arkeologiske museet i Napoli har mange gjenstander fra greske steder i omlandet. Museet i Napoli har et stort antall gjenstander fra romersk periode, særlig gjenstander Pompeii og Herculaneum. Tidlig kristen kunst finnes særlig i katakombene i San Gennaro og baptisterium ved Duomo di Napoli med mosaikk fra 400-500 tallet. De angevinske kongene bragte gotikken til Napoli blant annet i form av katedralen (Duomo di Napoli, Cattedrale di Santa Maria Assunta or Cattedrale di San Gennaro, påbegynt 1294), San Lorenzo Maggiore og Castel Nuovo. Katedralen er monumental og måler 100 meter innvendig, skipet er 14 meter under taket og 45 meter bredt. Under Karl II fikk gatene fast dekke. Renessansen var mindre produktiv i Napoli og Sør-Italia enn lengre nord. Caravaggio oppholdt seg en periode i Napoli etter å har rømt fra Roma. Freskomaleren Giovanni Lanfranco var 12 år i Napoli der han blant annet arbeidet i Gesù Nuovo (jesuittkirken).Innenfor malerkunsten ble Napoliskolen inspirert av Caravaggio og grunnlagt av spanske Jusepe de Ribera. Senere mestre i skolen var Francesco Solimena og Andrea Vaccaro på 1600-tallet og Ferdinand Sanfelice på 1700-tallet. Giuseppe Sanmartino (1720-1793) var en av barokkens ledende skulptører og kjent særlig for Cristo velato (Kristus under slør) i Cappella Sansevero.Bourbon-dynastiet fra 1734 tok med seg nye impulser til Napoli blant annet nyklassisk arkitektur. Blant annet ble Ferdinando Fuga (1699-1782) hentet fra Roma for å bygge Albergo dei Poveri og Luigi Vanvitelli (1700-1773) som fikk i oppdrag å reise det enorme slottet i Caserta (på UNESCOs verdensarvliste fra 1997). Bourbonene fikk også reist Teatro di San Carlo (1737). San Francesco di Paola (1817) etterlignet Pantheon i Roma. Den nyklassiske perioden ble også stimulert av avdekkingen av Pompeii.
Den norske maleren J.C. Dahl oppholdt seg i og rundt Napoli rundt 1820. Den franske maleren Pierre-Jacques Volaire (1729-1790) oppholdt seg i flere tiår i Napoli og spesialiserte seg på fremstillinger av Vesuv.
=== Sport ===
Fotballklubben SSC Napoli kommer fra Napoli, og hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da Maradona herjet som verst. SSC Napoli spiller i Serie A (Det øverste nivået i Italia). Laget spiller sine hjemmekamper på Stadio San Paolo. Napoli har vunnet serien to ganger (1987 og 1990), cupen 3 ganger (1962, 1976 og 1987) og UEFA-cupen én gang (1989).
Maradona ble i 2017 utnevnt til æresborger av Napoli.
=== Film ===
Sophia Loren vokste opp i utkanten av byen og brøt gjennom med Hver dag er en festdag (original tittel: L'Oro di Napoli - «Napolis gull»; 1954) som er en hyllest til byen. I 1960 spilte hun blant annet i Det begynte i Napoli (1960). Gomorrah (2008) som omhandler den lokale mafiaen er spilt inn med napolitansk tale.
=== Verdensarvsted ===
Napolis historiske sentrum ble innført på UNESCOs liste over verdensarven i 1995. Området oppført på listen dekker 10 210dekar. UNESCO-området ble i 2011 litt utvidet blant annet for å inkludere vernede arkeologiske områder. Området strekker seg langs sjøen fra Marechiaro i vest via Posillipo til Chiaia (et område som ble utviklet av de spanske herskerne på 1500-tallet). Østover fra Chiaia omfattes Santa Lucia og områder lenger fra sjøen og østover til Corso Giuseppe Garibaldi. Med unntak av Castel Nuovo og Palazzo Reale er ikke havnen omfattet. Lengst fra sjøen er den store parken Bosco di Capodimonte inkludert. UNESCO beskriver området som sårbart på grunn av generelt manglende vedlikehold i byen. Innføring på listen ble begrunnet med at en rekke kulturer har satt preg på byen i løpet av dens lange og rike historie. Ifølge UNESCO gjør dette stedet unikt. Byens sentrum omfatter blant annet betydelige monumenter som Basilica di Santa Chiara og Castel Nuovo. Chiesa di San Giorgio Maggiore og Basilica di San Giovanni Maggiore har rester av bygg fra 300-400-tallet. Gatenett fra gresk, romersk og spansk periode er bevart. Det brukes fortsatt tradisjonelle byggemetoder med lokal stein som tuff, hvit marmor og vulkansk piperno, og disse benyttes i restaureringsprosjektene.
Naples is one of the most ancient cities in Europe, whose contemporary urban fabric preserves the elements of its long and eventful history. The rectangular grid layout of the ancient Greek foundation of Neapolis is still discernible and has indeed continued to provide the basic form for the present-day urban fabric of the Historic Centre of Naples, one of the foremost Mediterranean port cities. From the Middle Ages to the 18th century, Naples was a focal point in terms of art and architecture, expressed in its ancient forts, the royal ensembles such as the Royal Palace of 1600, and the palaces and churches sponsored by the noble families.
== Klima ==
Napoli har et typisk middelhavsklima med en mild og våt vinter og en varm til stekende, tørr sommer. Middeltemperaturen i juli er nær 24 °C og i januar 8 °C. Somrene er ofte så tørre at vann må fraktes fra fastlandet til Capri. Milde, frostfrie vintre gjør at frostfølsomme vekster trives. Appelsiner og sitroner dyrkes i omlandet.Det milde klimaet og den frodige og vakre Napolibukten har gjort byen til et populært feriested, helt siden de romerske keiserne ferierte der.
== Økonomi ==
Napoli har blant annet skipsverft, tekstil-/lærindustri (blant annet hansker), kjemisk industri og metallindustri. Byen er en av Italias viktigste fiskerihavner. Napoli med omland har i moderne tid vært blant de fattigste områdene i Italia. Tradisjonelt har det byen blitt fremstilt mye kunsthåndverk, inkludert suvernirer. Napoli er havneby for Campania blant annet med den fruktbare Campania-sletten med utførsel av jordbruks- og industriprodukter. Havnen tar i mot olje, treverk og andre råvarer til industrien. Napoli havn hadde på 1900-tallet stor passasjertrafikk med skipsforbindelser blant annet til Sør-Amerika og Frankrike. Napoli var på 1900-tallet en av de fattigste og tettest befolkede og hadde noen av de mest forslummede områdene i Vest-Europa. Napolibukten med Sorrento-halvøya samt øyene Ischia og Capri utenfor har lenge vært populære turistmål, til dels siden Romertiden. Den vulkanske jorden er svært fruktbar. Napolibukten har en god naturlig havn på en kyststripe som ellers er vanskelig.
== Kjente innbyggere ==
Tommaso Aniello (Masaniello) – revolusjonær i 1647, knyttet til betegnelsen lasaron
Salvo D'Acquisto – carabiniere
Enrico Caruso – operasanger
Enrico De Nicola – jurist, journalist, politiker og den første presidenten i den italienske republikken
Salvatore di Giacomo – forfatter og dikter
Giacinto Gigante – maler
San Gennaro – Biskop i Napoli og skytshelgen for byen
Luca Giordano – maler
Ruggero Leoncavallo – komponist
Giambattista Marini – dikter
Giovan Battista Marino – dikter
Domenico Morelli – maler
Giorgio Napolitano – Italiensk politiker og tidligere president
Nicola Porpora – komponist
Salvator Rosa – dikter, satiriker og maler fra barokken
Raffaele Sacco – dikter
Ferdinando Sanfelice – maler
Jacopo Sannazaro – dikter
Domenico Scarlatti – komponist
Massimo Stanzione – maler
Statius – romersk dikter
Giambattista Vico – filosof
Domenico Antonio Vaccaro – skulptør, arkitekt og maler
Raffaele Viviani – forfatter
Fabio Cannavaro – fotballspiller
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Naples – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Napoli – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Panorama of Naples by Google Earth
3D modell av katakombene | Napoli (tysk og historisk norsk Neapel) er den største og viktigste byen i Sør-Italia og hovedstad i Storbyområdet Napoli og regionen Campania. Byen har omtrent 1 million innbyggere og er Italias tredje største, storbyområdet har omkring 3 millioner innbyggere (i 2018). | 7,915 | 7,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taranto | 2023-02-04 | Taranto | ['Kategori:17°Ø', 'Kategori:40°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Puglia', 'Kategori:Kolonier i antikkens Hellas', 'Kategori:Kommuner i provinsen Taranto', 'Kategori:Magna Graecia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Taranto (latin Tarentum, lokal dialekt Tarde) er en by i sørlige Italia med 203 257 (2013) innbyggere. Byen er en betydningsfull havneby og er hovedbasen til den italienske marinen. Den er en av Sør-Italias viktigste industribyer.
| Taranto (latin Tarentum, lokal dialekt Tarde) er en by i sørlige Italia med 203 257 (2013) innbyggere. Byen er en betydningsfull havneby og er hovedbasen til den italienske marinen. Den er en av Sør-Italias viktigste industribyer.
== Historie ==
Ifølge romersk mytologi var det sønnen Taras av havguden Neptun som grunnla byen. I virkeligheten ble Taranto (gresk: Τάρας) grunnlagt omkring år 706 f.Kr. av greske innvandrere fra Sparta. Dette var Spartas eneste koloni. Byen var del av det greske kulturområde sør i Italia som kalles Magna Graecia.
I 280-275 f.Kr. utkjempet og tapte Taranto en krig mot Roma. Tarantinerne fryktet den stadige romerske ekspansjon, og hadde tilkalt hjelp fra kong Pyrrhos av Epiros.
Byens vernehelgen er den irske misjonsbiskop Catald (død ca. 685, og byens domkirke, innviet i 1071, er oppkalt etter ham.
I 927 ble Taranto fullstendig ødelagt av de muslimske sarasenerne, men ble gjenoppbygget i 967 av Nikeforos Phoca. Byen ble erobret av normanneren Robert Guiscard i 1063. Hans sønn Bohemond ble fyrste av Taranto. Etter hans død ga Roger II av Sicilia byen til sin sønn Vilhelm. Keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike bygde borgen Rocca Imperiale på byens høyeste punkt.
Den katolske helgen Egidius Maria Pontillo (1729–1812) var født i Taranto.
Byen hadde alltid pekt seg ut som et strategisk gunstig flåtestøttepunkt, og den franske keiser Napoléon Bonaparte fikk av den grunn utbygd byens havneanlegg. I 1861 igangsatte den italienske regjering en utredning om Tarantos militære egnethet, og i 1864 ble det besluttet at byen skulle få landets tredje marineverft, etter La Spezia og Venezia. Arbeidet på marineverftet ble påbegynt i 1883 og etterhvert bygde det alle slags krigsskip.
12. november 1940 gjennomførte britiske torpedobombere av typen Fairey Swordfish et angrep på den italienske marinen som lå for anker i Taranto havn. De senket tre slagskip og skadet ytterligere tre. Denne aksjonen ble sett på som slutten på slagskipenes dominans på havet. Det spesielle med aksjonen var at britene benyttet seg av torpedoer som ikke krevde så dypt vann som vanlige flybårne torpedoer. Dette ble tatt til etterretning i det japanske admiralitetet som studerte raidet nøye i sin planlegging av angrepet på Pearl Harbor.
=== Tarantella ===
Edderkoppen Lycosa tarantula (tarantella) er oppkalt etter byen Taranto.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Taranto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Taranto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielt nettsted
Tarantoturismo.it Arkivert 14. juli 2009 hos Wayback Machine.
Filonidetaranto
Taranto in cartolina Arkivert 18. desember 2005 hos Wayback Machine. | Taranto (latin Tarentum, lokal dialekt Tarde) er en by i sørlige Italia med 203 257 (2013) innbyggere.Statistisk demografi ISTAT . | 7,916 | 7,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fairey_Swordfish | 2023-02-04 | Fairey Swordfish | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biplan', 'Kategori:Bombefly', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fairey-luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2019-02'] | Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. Konstruksjonen var tradisjonell med stålrammekonstruksjon dekket med trespanter kledd med seilduk. Med sitt doble vingepar var den langsom, men enkel å fly og svært stabil. Motoren var den driftssikre Bristol Pegasus.Swordfish ble brukt i mange aksjoner i løpet av krigen, blant annet ved senkingen av det tyske krigsskipet «Bismarck», og under luftangrepet mot den italienske hovedbasen i Taranto.
| Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. Konstruksjonen var tradisjonell med stålrammekonstruksjon dekket med trespanter kledd med seilduk. Med sitt doble vingepar var den langsom, men enkel å fly og svært stabil. Motoren var den driftssikre Bristol Pegasus.Swordfish ble brukt i mange aksjoner i løpet av krigen, blant annet ved senkingen av det tyske krigsskipet «Bismarck», og under luftangrepet mot den italienske hovedbasen i Taranto.
== Spesifikasjoner (Mk.II) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wings Palette-fargelegging | Fairey Swordfish var et britisk torpedobombefly fra andre verdenskrig. Det var allerede utdatert på starten av krigen, men fortsatte som britenes hovedtorpedobomber frem til 1942. | 7,917 | 7,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferrari | 2023-02-04 | Ferrari | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1929', 'Kategori:Ferrari', 'Kategori:Sider med kart'] | Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello i Italia.
Fabrikken ble stiftet av Enzo Ferrari i 1929 som Scuderia Ferrari, og selskapet bygget racerbiler og sponset sjåfører før de startet produksjon av gategodkjente biler i 1947 som Ferrari S.p.A.. Gjennom historien har selskapet deltatt aktivt i racing, spesielt i Formel 1, hvor Ferrari har hatt stor suksess, spesielt på 1950- og 1960-tallet og årene 2000 til 2004.
Etter mange år med økonomiske problemer solgte Enzo Ferrari selskapets sportsbilavdeling til Fiat-gruppen i 1969 for å sikre økonomisk styrke i fremtiden. Ferrari selv beholdt kontrollen over racingavdelingen frem til sin død i 1988 i en alder av 90 år. Firmaet ledes av elektrikeren Benedetto Vigna som ble tilsatt som administrerende direktør (CEO) i 2021.
| Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello i Italia.
Fabrikken ble stiftet av Enzo Ferrari i 1929 som Scuderia Ferrari, og selskapet bygget racerbiler og sponset sjåfører før de startet produksjon av gategodkjente biler i 1947 som Ferrari S.p.A.. Gjennom historien har selskapet deltatt aktivt i racing, spesielt i Formel 1, hvor Ferrari har hatt stor suksess, spesielt på 1950- og 1960-tallet og årene 2000 til 2004.
Etter mange år med økonomiske problemer solgte Enzo Ferrari selskapets sportsbilavdeling til Fiat-gruppen i 1969 for å sikre økonomisk styrke i fremtiden. Ferrari selv beholdt kontrollen over racingavdelingen frem til sin død i 1988 i en alder av 90 år. Firmaet ledes av elektrikeren Benedetto Vigna som ble tilsatt som administrerende direktør (CEO) i 2021.
== Historie ==
=== 1929-1946 ===
Enzo Ferrari hadde aldri planlagt å produsere gatebiler da han startet Scuderia Ferrari i Modena i 1929 for å sponse amatørførere. Ferrari trente flere førere i Alfa Romeo-biler frem til 1938, da han ble ansatt av Alfa som leder for deres racingavdeling.
I 1940 ble Alfa Romeo tatt over av myndighetene på grunn av 2. verdenskrig. Enzo Ferraris avdeling var så liten at den ikke ble påvirket av dette. Fordi han var hindret fra å delta i racing i flere år fremover ble Scuderia i en kort periode Auto Avio Costruzioni Ferrari, en produsent av maskindeler og luftfartkomponenter. Under navnet SEFAC (Scuderia Enzo Ferrari Auto Corse) produserte faktisk Ferrari én racerbil, Ferrari Tipo 815, i denne perioden, noe som dermed var Ferraris første egne bilmodell (den debuterte i Mille Miglia-løpet i 1940], men på grunn av den 2. verdenskrig fikk den ikke særlig konkurranse. I 1943 flyttet Ferrari-fabrikken til Maranello, hvor den fortsatt ligger. Fabrikken ble bombet i 1944, og bygget opp igjen i 1946. Helt frem til Enzo Ferraris død var bilfabrikken lite mer enn en inntektskilde for hans store lidenskap, racing.
Scuderia Ferrari betyr direkte oversatt «Ferraris stall», i betydningen «Team Ferrari».
=== 1945- ===
Den første Ferrari-modellen for gatebruk var 125 S i 1947. Den var utstyrt med en 1,5 liters V12, og Enzo bygget kun gatemodeller for å skaffe kapital til Scuderia. Selv om hans vakre og raske biler fort skaffet seg et godt rykte mislikte Enzo kundene sine sterkt, som han mente kun kjøpte bilene for den status de ga, og ikke ytelsene deres. På et tidspunkt var bilene fra det spanske selskapet Pegaso raskere enn Enzo Ferraris biler, men dette selskapet sluttet senere med sportsbilproduksjon.
Ferraris gatebiler har lenge vært et symbol for de rike og vellykkede. Pininfarina fra Torino designet frem til 2016 svært mange av modellene. Andre designhus som har vært involvert er blant andre Carrozzeria Scaglietti som også holder til i Modena. På 1950-tallet var også Carrozzeria Touring i Milano inne, samt de Torino-baserte Bertone, Ghia og Vignale.
I 2005 fikk fire universiteter tilbud om å utvikle Ferraris fremtidige modellprogram i en konkurranse kalt 'Ferrari Concepts of the Myth'. 20 vinnere fikk vise frem sine konsepter i skala 1:4 og presentere sitt arbeid til styret i Ferrari, som ga tre vinnere muligheten til å arbeide for Ferraris designstudio i Maranello.
== Eierskap ==
Ferrari eies av
Fiat 56 %
Mediobanca 29 %
Mubadale Development Company – Abu Dhabi 5 %
Comerzbank 8,5 %
ABN Amro Holding NV 7,5 %
Banca Popolare dell'Emilia-Romagna 1,3 %Fiat solgte 34 % av aksjene i Ferrari til Mediobanca i 2002 som en del av en låneavtale, for blant annet å få forlengelse på et lån som Mediobanca hadde ytt Fiat. Mediobanca solgte 5 % av aksjene de kjøpte til det statlige investeringsselskapet Mubadale Development Company i Abu Dhabi .
== Liste over modeller ==
Frem til midten av 1990-tallet benyttet Ferrari seg av et tretalls-system basert på motorvolum:
Modeller med V6 og V8-motorer benyttet seg av det totale motorvolumet (i desiliter) for de første to sifrene, og antallet sylindre for tredje siffer. Derfor var 206 en 2.0 liters V6, mens 348 var en 3.4 liters V8.
Modeller med V12 benyttet seg av motorvolumet (i kubikkcentimeter) av én sylinder. Ergo hadde den berømte 365 Daytona en 4 380 ccm V12-motor.
Modeller med boksermotor benyttet seg av motorvolumet i liter. Ergo var 512BB en fem liters boxermotor med tolv sylindre. Unntaket er Ferrari 365 GT4 BB, som var utstyrt med en boxermotor, men navngitt etter V12-prinsippet.De fleste Ferrari-modeller ble også gitt navn etter karosseriformen, vanligvis etter følgende mønster:
M (Modificata): Dette prefikset ble benyttet etter modellens nummer for å angi at det var en modifisert utgave av sin forgjenger, og ikke en helt ny modell. (Ferrari Testarossa F512M, Ferrari 575M Maranello).
GTB-modeller er lukkede Berlinetta-modeller eller coupéer.
GTS-modeller er enten, hos eldre modeller, cabriolet (Ferrari 365 GTS4), eller, hos nyere modeller, targa-modeller (Ferrari 348 GTS og Ferrari F355 GTS). Unntaket er Ferrari 348 TS, som er den eneste targamodellen med et annet navn. Cabriolet-utgavene hadde i tillegg betegnelsen Spider (Ferrari 360 Spider).Dette navnesystemet kan være forvirrende, fordi noen helt forskjellige modeller benyttet seg av de samme motortypene og karosseriformene. Mange Ferrarimodeller hadde i tillegg andre betegnelser (som Daytona) for å ytterligere identifisere hver enkelt modell. Mange slike navn er egentlig ikke offisielle fabrikknavn. Daytona-navnet er til minne om Ferraris trippelsuksess i 24-timersløpet på Daytona-banen i februar 1967 med Ferrari 300P4.
I tillegg var Ferrari 250 GTOs berømte akronym, som står for Gran Turismo Omologato, et navn italiensk presse ga bilen, som refererte til måten Ferrari hadde omgått reglene og klart å homologere bilen for racingbruk (Ferrari hadde klart å overbevise FIA om at 250 GTO var den samme bilen som den tidligere Ferrari 250). Dette ble sannsynligvis gjort for å unngå forvirring med de mange 250-modellene som hadde blitt produsert før GTO.
De forskjellige Dino-modellene ble oppkalt etter Enzos sønn.
Midt på 1990-tallet la Ferrari til bokstaven F før alle modellnavn (en praksis de gikk vekk fra etter Ferrari F512M og Ferrari F355, men som de returnerte til med Ferrari F430.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Ferrari – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ferrari – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Ferrari Life
Bilnorge.no sin historie om merket | Ferrari er en italiensk sportsbilprodusent basert i Maranello i Italia. | 7,918 | 7,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Pogues | 2023-02-04 | The Pogues | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1982', 'Kategori:Folkrockgrupper', 'Kategori:Irske rockegrupper'] | The Pogues er et populært irsk-britisk folk/punk-band startet på 1980-tallet. De presenterte en musikk som også i senere tid er unik. Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet «Pogue Mahone», som betyr «kyss meg i ræva».
Musikken deres var hele tiden preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med (Joe Strummer var også produsent på et av albumene deres). De tok i bruk tradisjonelle Irske folkemusikkinstrumenter som blekkfløyte, banjo, mandolin, trekkspill m.m. Etter at Shane MacGowan forlot bandet ble bruken av mer moderne elektriske instrumenter som el-gitar mer utbredt i bandets lydbilde.
De opprinnelige medlemmene av Pogue Mahone, Shane MacGowan (vokal), Jim Fearnley (trekkspill) og Spider Stacy (blekkfløyte) bygde bandet på restene av pønkbandet The Nipple Erectors. Etter hvert fikk de komplettert bandet med Jeremy 'Jem' Finer (gitar, banjo), Cait O'Riardon (bass) og Andrew Ranken (slagverk). Bandet skaffet seg raskt et rykte, spilte inn et par demoer og fikk etter hvert også varme opp for The Clash på turne i 1984. Siden enkelte radiostasjoner nektet å spille låtene deres på grunn av bandnavnet, forkortet de det til The Pogues før de slapp sitt første album Red Roses for Me i 1985.
Phil Chevron (gitar) ble senere med i bandet, og med hjelp av punk- og new wave legenden Elvis Costello spilte de inn oppfølgeren, Rum, Sodomy, and the Lash i 1985. Mens den første plata stort sett inneholdt versjoner av tradisjonelle folkeviser ble MacGowans låtskrivingstalent tydelig på den andre, som inneholdt en lang rekke minneverdige fortellinger i sangtekstform.
Selv om andreplata ble en suksess både blant kritikere og platekjøpere skulle etter hvert ting begynne å gå dårlig for bandet. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, og i stedet kom bare den 4 spor lange EP-en Poguetry in Motion. O'Riordan giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet. Hun ble erstattet med Darryl Hunt, og dessuten fikk bandet et nytt medlem, Terry Woods (mandolin) fra bandet Steeleye Span. Den største trusselen mot bandets videre karriere var likevel den utsvevende livsførselen og uberegnelige oppførselen til bandets frontfigur, låtforfatter og kreative midtpunkt, Shane MacGowan.
Omsider klarte the Pogues i 1988 å få strukturert seg nok til å gå i studio igjen og spille inn plate nummer tre, If I Should Fall from Grace with God. Denne plata inneholdt blant annet en duett mellom MacGowan og Kirsty MacColl med tittelen «Fairytale of New York», og denne litt spesielle julesangen står i ettertid igjen som bandets største hit siden den slo an også blant mange folk utenfor det som ellers var bandets målgruppe. Den fjerde plata, Peace and Love, kom året etter. Når bandet nå hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre samtidig også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På det neste albumet, Hell's Ditch (produsert av Joe Strummer fra The Clash), sto derfor Stacy og Finer for en stor del av syngingen. MacGowan forlot bandet i 1991.
Etter at MacGowan forlot bandet stilte Strummer opp som vikar i en kort periode, før Stacy til slutt tok over vokalistjobben. Etter to plater med lunken mottakelse, ble the Pogues oppløst i 1996. Det viste seg ganske tydelig at selv om MacGowan var vanskelig å samarbeide med, var det også svært vanskelig for the Pogues å holde nivået like høyt uten sin største kreative ressurs.
Av medlemmene i the Pogues er det bare Shane MacGowan som har klart å fortsette å holde seg akuell. I 1994 startet han bandet The Popes (også kjent som Shane MacGowan and The Popes). Selvbiografien hans, A Drink With Shane MacGowan, kom i 2001 og ble skrevet i samarbeid med hans journalist-kjæreste.
| The Pogues er et populært irsk-britisk folk/punk-band startet på 1980-tallet. De presenterte en musikk som også i senere tid er unik. Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet «Pogue Mahone», som betyr «kyss meg i ræva».
Musikken deres var hele tiden preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med (Joe Strummer var også produsent på et av albumene deres). De tok i bruk tradisjonelle Irske folkemusikkinstrumenter som blekkfløyte, banjo, mandolin, trekkspill m.m. Etter at Shane MacGowan forlot bandet ble bruken av mer moderne elektriske instrumenter som el-gitar mer utbredt i bandets lydbilde.
De opprinnelige medlemmene av Pogue Mahone, Shane MacGowan (vokal), Jim Fearnley (trekkspill) og Spider Stacy (blekkfløyte) bygde bandet på restene av pønkbandet The Nipple Erectors. Etter hvert fikk de komplettert bandet med Jeremy 'Jem' Finer (gitar, banjo), Cait O'Riardon (bass) og Andrew Ranken (slagverk). Bandet skaffet seg raskt et rykte, spilte inn et par demoer og fikk etter hvert også varme opp for The Clash på turne i 1984. Siden enkelte radiostasjoner nektet å spille låtene deres på grunn av bandnavnet, forkortet de det til The Pogues før de slapp sitt første album Red Roses for Me i 1985.
Phil Chevron (gitar) ble senere med i bandet, og med hjelp av punk- og new wave legenden Elvis Costello spilte de inn oppfølgeren, Rum, Sodomy, and the Lash i 1985. Mens den første plata stort sett inneholdt versjoner av tradisjonelle folkeviser ble MacGowans låtskrivingstalent tydelig på den andre, som inneholdt en lang rekke minneverdige fortellinger i sangtekstform.
Selv om andreplata ble en suksess både blant kritikere og platekjøpere skulle etter hvert ting begynne å gå dårlig for bandet. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, og i stedet kom bare den 4 spor lange EP-en Poguetry in Motion. O'Riordan giftet seg med Elvis Costello og forlot bandet. Hun ble erstattet med Darryl Hunt, og dessuten fikk bandet et nytt medlem, Terry Woods (mandolin) fra bandet Steeleye Span. Den største trusselen mot bandets videre karriere var likevel den utsvevende livsførselen og uberegnelige oppførselen til bandets frontfigur, låtforfatter og kreative midtpunkt, Shane MacGowan.
Omsider klarte the Pogues i 1988 å få strukturert seg nok til å gå i studio igjen og spille inn plate nummer tre, If I Should Fall from Grace with God. Denne plata inneholdt blant annet en duett mellom MacGowan og Kirsty MacColl med tittelen «Fairytale of New York», og denne litt spesielle julesangen står i ettertid igjen som bandets største hit siden den slo an også blant mange folk utenfor det som ellers var bandets målgruppe. Den fjerde plata, Peace and Love, kom året etter. Når bandet nå hadde nådd sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre samtidig også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På det neste albumet, Hell's Ditch (produsert av Joe Strummer fra The Clash), sto derfor Stacy og Finer for en stor del av syngingen. MacGowan forlot bandet i 1991.
Etter at MacGowan forlot bandet stilte Strummer opp som vikar i en kort periode, før Stacy til slutt tok over vokalistjobben. Etter to plater med lunken mottakelse, ble the Pogues oppløst i 1996. Det viste seg ganske tydelig at selv om MacGowan var vanskelig å samarbeide med, var det også svært vanskelig for the Pogues å holde nivået like høyt uten sin største kreative ressurs.
Av medlemmene i the Pogues er det bare Shane MacGowan som har klart å fortsette å holde seg akuell. I 1994 startet han bandet The Popes (også kjent som Shane MacGowan and The Popes). Selvbiografien hans, A Drink With Shane MacGowan, kom i 2001 og ble skrevet i samarbeid med hans journalist-kjæreste.
== Utgivelser ==
1984 Red Roses for Me
1985 Rum, Sodomy, and the Lash
1986 Poguetry in Motion
1987 If I Should Fall from Grace with God
1989 Yeah Yeah Yeah Yeah Yeah
1989 Peace and Love
1990 Hell's Ditch
1991 The Best of The Pogues
1992 The Rest of the Best
1993 Waiting for Herb
1996 Pogue Mahone
2001 The Very Best of The Pogues
2005 The Ultimate Collection
2016 Tribute to the Pogues
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) The Pogues – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Pogues på Internet Movie Database
(en) The Pogues på Apple Music
(en) The Pogues på Discogs
(en) The Pogues på MusicBrainz
(en) The Pogues på Spotify
(en) The Pogues på Songkick
(en) The Pogues på Last.fm
(en) The Pogues på AllMusic
The Pogues på Twitter
The Pogues på Facebook
The Pogues på Instagram
The Pogues på YouTube
The Pogues på Myspace | Kings Cross, London, England Mesteparten av bandet har irsk opphav. | | 7,919 | 7,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manu_Chao | 2023-02-04 | Manu Chao | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Franske sangere', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Boulogne-Billancourt', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra Sèvres', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er en fransk sanger.
Han ble født av spanske foreldre som bodde i Frankrike, og vokste opp i Boulogne-Billancourt og senere i Sèvres, i Paris-området. Han ble tidlig interessert i Chuck Berrys musikk og i spanske revolusjonære sanger, og utviklet en eklektisk musikksmak og -stil. I 1985 var han med i en rock/rhytm'n'blues-gruppe kalt Hot Pants.
Chao var medlem av bandet Mano Negra, som han grunnla sammen med broren Antoine Chao, i perioden 1987–1998. Gruppens første album het "Patchanka", og kom ut i juni 1988.
Etter at han forlot gruppen, dro Chao til Madrid i Spania. Senere begynte han å samarbeide med latinamerikanske grupper, som Tijuanano i Mexico, Skank i Brasil og Todos Tus Muertos i Argentina.
Chao synger på fransk, spansk, arabisk, portugisisk, engelsk og wolof. Ofte benytter han flere språk i en sang.
| Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er en fransk sanger.
Han ble født av spanske foreldre som bodde i Frankrike, og vokste opp i Boulogne-Billancourt og senere i Sèvres, i Paris-området. Han ble tidlig interessert i Chuck Berrys musikk og i spanske revolusjonære sanger, og utviklet en eklektisk musikksmak og -stil. I 1985 var han med i en rock/rhytm'n'blues-gruppe kalt Hot Pants.
Chao var medlem av bandet Mano Negra, som han grunnla sammen med broren Antoine Chao, i perioden 1987–1998. Gruppens første album het "Patchanka", og kom ut i juni 1988.
Etter at han forlot gruppen, dro Chao til Madrid i Spania. Senere begynte han å samarbeide med latinamerikanske grupper, som Tijuanano i Mexico, Skank i Brasil og Todos Tus Muertos i Argentina.
Chao synger på fransk, spansk, arabisk, portugisisk, engelsk og wolof. Ofte benytter han flere språk i en sang.
== Diskografi ==
Clandestino (Virgin – 1998, utgitt på nytt året etter som Clandestino: Esperando La Ultima Ola...)
...Próxima Estación... Esperanza (Virgin – 2001)
Radio Bemba Sound System (livealbum) (Virgin – 2002)
Sibérie m'était contéee [sic], (Virgin – 2004)
La Radiolina (utgitt september 2007)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Manu Chao – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manu Chao – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manu Chao på Internet Movie Database
(en) Manu Chao hos The Movie Database
(en) Manu Chao på Apple Music
(en) Manu Chao på Discogs
(en) Manu Chao på MusicBrainz
(en) Manu Chao på SoundCloud
(en) Manu Chao på Spotify
(en) Manu Chao på Songkick
(en) Manu Chao på Last.fm
(en) Manu Chao på AllMusic
Manu Chao på Twitter
Manu Chao på Facebook
Manu Chao på YouTube
Manu Chao på Myspace
Manu Chao på LiveJournal
Verdensmann og omstreifer | Manu Chao (født 21. juni 1961 i Paris i Frankrike; egentlig Jose-Manuel Thomas Arthur Chao, noen ganger kreditert som Oscar Tramor) er en fransk sanger. | 7,920 | 7,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneseriemuseet | 2023-02-04 | Tegneseriemuseet | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Gran', 'Kategori:Kultur i Gran', 'Kategori:Museer etablert i 2001', 'Kategori:Museer i Innlandet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tegneserier i Norge'] | Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987.
Tegneseriegalleriet i Oslo ble opprettet 20. juni 1996 av Norsk Tegneserieforum, GRAFILLs tegneseriegruppe, landsforeningen Tegneserievennen, Oslo Tegneserieforum og TEGN A/L for å stille ut ny og gammel tegneseriekunst av norske og utenlandske tegneserieskapere sentralt i Oslo. Landets første og eneste rene tegneseriegalleri de første årene. En rekke utstillinger med blant annet Bud Grace med serien Ernie, Don Rosa med De ti avatarene.
Det var fra år 2000 vært en del av Tegneseriemuseet i Norge, flyttet til Brandbu og forkortet navnet til Tegneseriegalleriet og har en fast utstilling av rundt 75 norske tegneserieskapere. Museet lå i Oslo til 2000, men flyttet så til Brandbu i Gran kommune og har i dag foruten 700 m² med utstillinger, 700 hyllemeter med ca. 200 000 objekter.
Norsk Tegneserieforum, Donaldistene, Pirayaklubben i Norge, Tegneserierådet, Tegneseriemuseets Venner, Tegneseriehuset A/L og landsforeningen Tegneserievennen holder alle til i museet. 2001-2008 drevet som privat stiftelse. Inngår fra 1. juli 2008 i offentlige Follo Museum som en avdeling.
| Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987.
Tegneseriegalleriet i Oslo ble opprettet 20. juni 1996 av Norsk Tegneserieforum, GRAFILLs tegneseriegruppe, landsforeningen Tegneserievennen, Oslo Tegneserieforum og TEGN A/L for å stille ut ny og gammel tegneseriekunst av norske og utenlandske tegneserieskapere sentralt i Oslo. Landets første og eneste rene tegneseriegalleri de første årene. En rekke utstillinger med blant annet Bud Grace med serien Ernie, Don Rosa med De ti avatarene.
Det var fra år 2000 vært en del av Tegneseriemuseet i Norge, flyttet til Brandbu og forkortet navnet til Tegneseriegalleriet og har en fast utstilling av rundt 75 norske tegneserieskapere. Museet lå i Oslo til 2000, men flyttet så til Brandbu i Gran kommune og har i dag foruten 700 m² med utstillinger, 700 hyllemeter med ca. 200 000 objekter.
Norsk Tegneserieforum, Donaldistene, Pirayaklubben i Norge, Tegneserierådet, Tegneseriemuseets Venner, Tegneseriehuset A/L og landsforeningen Tegneserievennen holder alle til i museet. 2001-2008 drevet som privat stiftelse. Inngår fra 1. juli 2008 i offentlige Follo Museum som en avdeling.
== Det nasjonale tegneseriearkivet ==
Tegneseriearkivet i Oslo ble opprettet av Norsk Tegneserieforum i januar 1986 som nasjonalt informasjons- og dokumentasjonssenter for tegneserier og tegneserielitteratur. I 1997 ble det innlemmet i tegneseriemuseet. Arkivet er ment å være forsknings- og referansearkiv som står til rådighet for studenter og lærere ved universiteter og høyskoler, og for alle andre som arbeider med tegneserier og tegneserielitteratur. Arkivets oppgave er å samle inn alle tegneserier og all tegneserielitteratur som blir utgitt i Norge samt skandinavisk litteratur om emnet.
Arkivet samler også internasjonal faglitteratur om tegneserier. I faglitteraturen inngår nyere hovedoppgaver fra norske universiteter og høyskoler, forskningsrapporter med mere. Arkivet skal arbeide for økt informasjon om tegneserier og tegneserielitteratur, og legge forholdene til rette for forskning og undervisning på området.
== Eksterne lenker ==
Tegneseriemuseet | Tegneseriemuseet i Norge ble opprettet i 1996 av Norsk Tegneserieforum. Museet overtok ansvaret for samlingene fra Tegneserieakademiet etablert 1970 og Det nasjonale Tegneseriearkivet etablert 1987. | 7,921 | 7,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DRM | 2023-02-04 | DRM | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | DRM kan vise til:
Digital rettighetsadministrasjon (digital rights management)
Digital Radio Mondiale
Direct Rendering Manager
Deutsche Rallye Meisterschaft
Deutsche Rennsport Meisterschaft | DRM kan vise til:
Digital rettighetsadministrasjon (digital rights management)
Digital Radio Mondiale
Direct Rendering Manager
Deutsche Rallye Meisterschaft
Deutsche Rennsport Meisterschaft | DRM kan vise til: | 7,922 | 7,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_demokratiske_republikken_Kongo | 2023-02-04 | Den demokratiske republikken Kongo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:23°Ø', 'Kategori:2°S', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den demokratiske republikken Kongo (fransk: République démocratique du Congo), offisielt norsk kortnavn Kongo, også kalt DR Kongo eller Kongo-Kinshasa, er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk i nord, Sør-Sudan i nordøst, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i vest. Landet har også en kort kyststripe ut til Atlanterhavet i vest. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, og har tidligere hatt navnene Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre.
Per 1000 innbyggere er det 2,6 personbiler, 79,5 radioapparater, 0,5 fjernsynsapparater, 0,8 telefoner og 2,7 aviser. 77,3 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige.
Viktige eksportvarer er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Viktige importvarer er maskiner, transportutsyr, matvarer, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Belgia, Sør-Afrika, USA, Frankrike og Tyskland.
Jernbanenettet har en total lengde på 5088 km. Veinettet har en total lengde på 146 800 km, hvorav 2 % er asfaltert. Det er bygd 12 flyplasser med regulær trafikk.
| Den demokratiske republikken Kongo (fransk: République démocratique du Congo), offisielt norsk kortnavn Kongo, også kalt DR Kongo eller Kongo-Kinshasa, er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk i nord, Sør-Sudan i nordøst, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania i øst, Zambia og Angola i sør og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville) i vest. Landet har også en kort kyststripe ut til Atlanterhavet i vest. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, og har tidligere hatt navnene Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre.
Per 1000 innbyggere er det 2,6 personbiler, 79,5 radioapparater, 0,5 fjernsynsapparater, 0,8 telefoner og 2,7 aviser. 77,3 % av befolkningen over 15 år er lesekyndige.
Viktige eksportvarer er kobber, diamanter, råolje, kaffe og gummi. Viktige importvarer er maskiner, transportutsyr, matvarer, levende dyr og kjemikalier. Viktige handelspartnere er Belgia, Sør-Afrika, USA, Frankrike og Tyskland.
Jernbanenettet har en total lengde på 5088 km. Veinettet har en total lengde på 146 800 km, hvorav 2 % er asfaltert. Det er bygd 12 flyplasser med regulær trafikk.
== Naturgeografi ==
Den demokratiske republikken Kongo omfatter størstedelen av nedslagsfeltet til elva Kongo, som dekker et område på nesten 1 000 000 km². Landets eneste tilgang til Atlanterhavet er en smal stripe land på nordsiden av denne elva.
Det store, lavtliggende sentrale området er et platå som skråner mot vest, dekket av tropisk regnskog og et stort nettverk av elver. Et stort område av dette har blitt kategorisert av World Wildlife Fund som økoregion. Skogen i sentrum er omgitt av fjellterrasser i vest, platå som flettes inn savanner i sør og sørvest, og tette gressletter som strekker seg forbi Kongo i nord. Høye fjell på litt over 5000 m ligger på den østlige grensen mot Rwanda og Uganda. Landet har også flere aktive vulkaner.
DR Kongo ligger på ekvator, med en tredjedel av landet nord og to tredjedeler sør for ekvator. Klimaet er stabilt varmt og fuktig i elvebassenget og kjølig og tørt i det sørlige høylandet, med et kaldt, alpint klima i fjellene. Sør for ekvator varer regntiden fra oktober til mai, og nord for ekvator fra april til november. Langs ekvator er nedbøren ganske regelmessig gjennom hele året. I løpet av den våte sesongen er tordenværene ofte voldsomme, men de varer sjelden mer enn noen timer. Den gjennomsnittlige nedbøren for hele landet er ca. 1070. Til tross for at landet ligger på ekvator hender det at det faller snø på de høyeste fjellene.
== Demografi ==
Befolkningstallet lå i 2007 på 62,6 millioner (estimert av FN). I forhold til befolkningstallet i 1997, som var på 46,7 millioner, viser dette en rask utvikling. I 2009 ble veksten estimert til 3,20 %. Gjennomsnittlig levealder er 55 år, mens gjennomsnittsalderen i befolkningen er 16,4 år (median).
Over 200 etniske grupper har blitt identifisert og navngitt, der de største i antall personer er kongofolket, luba-folket og mongo-folket. Det er rundt 600 000 pygmeer, som utgjør DR Kongos urinnbyggere.Landets offisielle språk er fransk, men også de fire nasjonale hjelpespråkene kongo, tshiluba, swahili og lingala er utbredt. I tillegg finnes det rundt 700 lokale språk og dialekter.
95,1 % av befolkningen er kristne.
34 % av befolkningen bor i byer, eller urbane områder. De ti største byene, med befolkning, er:
== Historie ==
=== 1960–1994 ===
Etter uavhengighet fra Belgia i 1960, ble landet umiddelbart rammet av opprør i hæren, og et forsøk på å løsrive den mineral-rike provinsen Katanga. I 1961 ble statsministeren Patrice Lumumba henrettet av tropper lojale til hærsjefen Joseph Mobutu.
I 1965 tok Mobutu så makten selv, forandret navnet på landet til Zaïre, og tok selv navnet Mobutu Sese Seko. Han snudde Zaïre om til et springbrett for operasjoner mot det Sovjet-støttede Angola, og sikret seg derfor amerikansk støtte under den kalde krigen. Mobutu gjorde samtidig Zaïre om til et synonym for korrupsjon.
=== 1994–2004 ===
DR Kongos nåværende problemer stammer fra folkemordene i Rwanda i 1994. Noen av milits-gruppene som var ansvarlige for drapene på ca. 800 000 etniske tutsier og hutuer rømte over grensen inn i DR Kongo.
Fra 1996 til 1997 pågikk det som har blitt hetende den første krigen i Kongo. Rwanda-støttede opprørere kastet presidenten Mobutu Sese Seko, etter at kongolesiske Interahamwe-opprørere gjentatte ganger hadde angrepet Rwanda fra Kongo. Laurent Kabila ble innsatt som ny leder, og landet ble igjen omdøpt til Kongo.
I 1998 prøvde de samme Rwanda-støttede opprørere å kaste sin gamle allierte Kabila, med anklager om at han nå støttet de gjenværende restene av Interahamwe-styrkene. Men denne gangen ble styrkene med støtte fra Rwanda stoppet av intervensjon av styrker fra Angola, Zimbabwe og Namibia. En 4 år lang stand-off, gjerne kalt den andre krigen i Kongo, begynte.
FN anklaget i denne perioden flere høytstående politiske og militære embedsmenn fra Rwanda, Uganda og Zimbabwe for å ha utnyttet sin intervensjon i DR Kongo for å plyndre den enorme mineralske rikdommen der, spesielt diamanter.
Alle landene og opprørsgruppene innblandet i krigen i DR Kongo gikk til slutt med på å stoppe kampene, og en delt regjering ble satt inn. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er om lag 5,4 millioner mennesker på flukt i eget land. Om lag 5,4 millioner mennesker er omkommet siden krigen startet i 1998. Til tross for at en fredsavtale er undertegnet, blusser det stadig opp harde kamper som presser nye tusener på flukt.
=== FN-styrken MONUC ===
FN har utplassert ca. 17 000 FN-soldater i Kongo. Dette gjør den til den største FN-styrken i verden. Pr 30. november 2005 består MONUC av 16 561 total uniformert personell, inkludert 15 051 tropper, 724 militære observatører, 786 politifolk. Disse er støttet av 816 internasjonale sivilt politi-personell, 1 338 lokale sivile stabsfolk og 482 FN-frivillige.
Oppgaven til MONUC er å sikre freden i landet, etter at Den demokratiske republikken Kongo og fem andre stater signerte en våpenhvileavtale i Lusaka i juli 1999.
MONUC ble etablert 30. november 1999 av FNs sikkerhetsråd. Mandatet og størrelsen til MONUC ble utvidet 24. februar 2000.
=== Demokratiske valg 2006– ===
De første demokratiske valgene siden 1961 var planlagt til 30. juli 2006. 32 kandidater stilte opp mot sittende president Joseph Kabila i den første runden av presidentvalget.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
Tidligere var landet inndelt i elleve provinser: Kinshasa, Orientale, Kasaï-Oriental, Kasaï-Occidental, Maniema, Katanga, Sud-Kivu, Nord-Kivu, Kongo Central, Équateur og Bandundu. Etter konstitusjonen, vedtatt i 2005, ble landet inndelt i 26 ganske selvstendige provinser, inkludert hovedstaden, Kinshasa. Inndelingen skulle gjelde fra 18. februar 2009 (innen 36 måneder). Imidlertid fungerer de tidligere 11 provinsene fremdeles som administrative enheter. Provinsene er igjen inndelt i 192 territorier.
== Næringsliv ==
I 2011 ble banken Trust Merchant Bank kåret til «Beste bank i Den demokratiske republikken Kongo» av magasinet EMEA Finance. Samme år ble banken i konkurranse med over 100 andre banker som en av fem nominert til prisen «Beste lokalbank i Afrika» av The Afrikan Banker, et magasin utgitt av Financial Times.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Garamba nasjonalpark – pattedyrvern, hvitt neshorn
Kahuzi-Biéga nasjonalpark – pattedyrvern, fjellgorilla
Okapi viltreservat – pattedyrvern, okapi
Salonga nasjonalpark – pattedyrvern, dvergsjimpanse
Virunga nasjonalpark – bl.a. alpin floraMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2018 – Tradisjonell koreansk bryting
== Se også ==
CELPA, (pinsebevegelsen i Den demokratiske republikken Kongo)
Norske baptisters Kongomisjon
Denis Mukwege (Nobels fredspris 2018)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hochschild, Adam (2002): Kong Leopolds Arv – En beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Pax forlag. ISBN 82-530-2768-0
Fosser, Per Einar (2007): Kongo. Landet verden helst vil glemme. Humanist forlag. ISBN 978-82-92622-34-6
Wrong, Michela (2002): In the Footsteps of Mr. Kurtz: Living on the Brink of Disaster in Mobutu's Congo. Harper Perennial. ISBN 9780060934439
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 49. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 58. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Opprørere på frammarsj i Kongo, NRK nyheter 18. november 2012
«Thousands flee DR Congo fighting», BBC News 21. januar 2006 om konflikten i DR Kongo
Nedlastbare kart over Den demokratiske republikken Kongo (Zaïre) hos Perry Cantañeda Map Collection, University of Texas
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Den demokratiske republikken Kongo i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Kongo eller Congo har flere betydninger: | 7,923 | 7,923 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.