url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Vindusbehandler | 2023-02-04 | Vindusbehandler | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vindusbehandlere'] | En vindusbehandlers (engelsk window manager) oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. Noen vindusbehandlere er minimalistiske og utelater alt som kan minne om dekorasjoner rundt vinduene, et godt eksempel er Ratpoison, hvor det ikke finnes noe slikt; mens andre gjerne også har som mål at det skal være pent å se på skjermen. Et annet skille er mellom vindusbehandlere på Microsoft Windows-systemer, hvor det bare finnes en vindusbehandler som ikke kan byttes ut, og på Unix-systemer, hvor det finnes flere hundre med hver sine spesialfelt som man kan velge i mellom.
Det er viktig å skille mellom vindusbehandlere og skrivebordsmiljøer.
| En vindusbehandlers (engelsk window manager) oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. Noen vindusbehandlere er minimalistiske og utelater alt som kan minne om dekorasjoner rundt vinduene, et godt eksempel er Ratpoison, hvor det ikke finnes noe slikt; mens andre gjerne også har som mål at det skal være pent å se på skjermen. Et annet skille er mellom vindusbehandlere på Microsoft Windows-systemer, hvor det bare finnes en vindusbehandler som ikke kan byttes ut, og på Unix-systemer, hvor det finnes flere hundre med hver sine spesialfelt som man kan velge i mellom.
Det er viktig å skille mellom vindusbehandlere og skrivebordsmiljøer.
== Konsepter ==
De fleste vindusbehandlere dekorerer vinduene med en tittellinje man kan bruke for å flytte vinduet rundt på skjermen med, og en knapp til å lukke vinduet, en knapp til minimering og i de fleste tilfeller en statuslinje. I tillegg finnes det flere konsepter for hvordan vindusbehandleren behandler vinduene og hvordan de blir organisert, som ikke er like mye brukt.
=== Vindusbehandlere med arkfaner ===
Vindusbehandlere med arkfaner gjør at man kan gruppere flere forskjellige programvinduer i det samme vinduet. I de fleste vindusbehandlere som benytter seg av denne teknikken er det mulig å skifte mellom de forskjellige programmene ved å trykke på faner i tittellinjen, og å gruppere vinduer ved å dra tittellinjen til det ene vinduet over i tittellinjen på det andre. Tuomo Valkonens PWM var den første vindusbehandleren som benyttet seg av konseptet. I ettertid har Fluxbox og Pekwm også benyttet seg av det.
=== Rutebaserte vindusbehandlere ===
De såkalte rutebaserte vindusbehandlerne er det også den samme finnen, Valkonen, som har vært med å bidra til oppmerksomhet med sin andre vindusbehandler Ion som opprinnelig var en videreutvikling av PWM. Men den originale vindusbehandleren som benyttet seg av det var Siemens RTL Tiled Window Manager. Konseptet går ut på at ingen vinduer overlapper hverandre, men derimot blir plassert i ruter ved siden av hverandre. Programmene tar plassen i hele denne ruten og slik får man utnyttet absolutt all plassen på skjermen. Det er som oftest mulig å ha flere vinduer i samme rute med et lignende konsept som de tabulerte vindusbehandlerne bruker.
Formålet med å organisere vinduene på denne måten er hovedsakelig to ting. For det første er det mye lettere å navigere et slikt system med tastaturet enn hva et vanlig design er, rutebaserte vindusbehandlere er myntet på tastaturbrukere. Den andre grunnen er tanken om at det er vindusbehandleren sin jobb å organisere hvor de forskjellige vinduene skal være på skjermen. I Ion er det for eksempel mulig å konfigurere hvilke ruter de forskjellige vinduene skal dukke opp i, slik at man slipper å flytte om på vinduene manuelt, fordi de plasserer seg der de skal.
Vindusbehandlere som benytter seg av dette konseptet er for eksempel det tidligere nevnte Ion og Siemens RTL Tiled Window Manager, i tillegg har man Window Manager Improved, TrsWM og FvwmPartition som lager en lignende funksjonalitet til Fvwm. Larswm har også benyttet seg av et lignende konsept. I Larswm er skjermen usynlig delt opp i to områder på 60% og 40%. Det programmet man bruker blir plassert i det største området, mens de andre blir tilsidesatt. Larswm bruker flytende vinduer og blir således en mellomting mellom en rutebasert vindusbehandler og det tradisjonelle designet.
=== Virtuelle skrivebord ===
Virtuelle skrivebord er noe de fleste vindusbehandlere til vindussystemet X støtter i dag. Denne funksjonen lager en illusjon av at man har flere forskjellige skrivebord man kan plassere programmene sine på. Dette virker noe lignende som når man bruker flere enn en skjerm, bortsett fra at man bare kan se en av gangen.
== Vindusbehandlere ==
3Dwm
9wm
aewm
aewm++
AfterStep
Amiwm
Beryl
Blackbox
Compiz
Compiz Fusion
cwm
Eclipse
Enlightenment
EvilWM
Fluxbox
FVWM
Golem
Hackedbox
IceWM
Ion
Kahakai
KWin
kwm
Larswm
Metacity
NeXTStep
Openbox
OpenStep
Pek Window Manager
PWM
Ratpoison
Sawfish
Screen
Siemens RTL Tiled Window Manager
TrsWM
twm
W9WM
Window Maker
Window manager improved
wm
Xfwm
== Se også ==
Grafisk brukergrensesnitt
ICCCM
Skrivebordsmiljø
Vindussystemet X
== Eksterne lenker ==
The Other Window Managers
An Overview of X Window Managers
Window Managers for X | En vindusbehandlers (engelsk window manager) oppgave i operativsystemet er å holde orden på og behandle vinduene på skjermen. De fleste operativsystemer har en eller annen form for vindusbehandler, men det er stor forskjell på hvilke funksjoner de har og hvordan de oppfører seg. | 7,062 | 7,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A3o_Tom%C3%A9_og_Pr%C3%ADncipe | 2023-02-04 | São Tomé og Príncipe | ['Kategori:0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:São Tomé og Príncipe', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier', 'Kategori:Øygrupper i Afrika', 'Kategori:Øystater'] | Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er byen São Tomé. Landet var portugisisk koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975.
| Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er byen São Tomé. Landet var portugisisk koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975.
== Navn ==
Landet har navn etter de to øyene. São Tomé er oppkalt etter apostelen Tomas fordi portugiserne oppdaget øya på denne helgenens festdag, 21. desember, i 1471. Portugiserne kalte først naboøya Santo Antaõ. Den ble senere omdøpt til Príncipe til ære for prins Johan, som senere ble kong Johan III (regjerte 1521–1557). «Príncipe» er portugisisk for «prins». Prinsen fikk en tidel av inntektene fra øyas sukkerproduksjon.Statens offisielle navn er República Democrática de São Tomé e Príncipe. På bokmål er statens formelle navn Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe, mens kortnavnet er São Tomé og Príncipe.
== Naturgeografi ==
Landet omfatter de to øyene São Tomé og Príncipe i Atlanterhavet sør for Nigeria, utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea og Gabon i Sentral-Afrika. De to øyene ligger mellom Bioko og Annobón, som begge tilhører Ekvatorial-Guinea. Ekvatorlinjen går 2 km sør for São Tomé over den lille øya Rolas. I tillegg til de to hovedøyene finnes det 16 småøyer. Ved São Tomé ligger Santana, Sete Pedras og, lengst sør, Rolas. Bombom, Caroço, Bjoné de Jockey og Pedras Tinhosas med Tinhosa Grande og Tinhosa Pequena ligger ved Príncipe.São Tomé og Príncipe er en fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet. En kjede av øyer strekker seg videre fra Kamerunfjellet på fastlandet og ut i havet i sørvestlig retning til Bioko og videre til Príncipe, São Tomé og til slutt Annobón. Príncipe og São Tomé er oseanisk øyer, det vil si vulkaner som stiger bratt opp fra havbunnen, og er omgitt av dypt hav. Øyene ble dannet fra midten til slutten av tertiær. Príncipe er 31 millioner år gammel, mens São Tomé 15,7 millioner år.Øyene er bratte, med en flatere lavlandssone. I sør og vest er det høye fjell av vulkansk opprinnelse, mens landskapet flater ut på nordenden. Fjellene er sterkt erodert. Jorda, med basalt og fonolitt, er relativ fruktbar. Pico de São Tomé, på São Tomé, er landets høyeste punkt med 2024 moh. Andre fjell på øya er Pico Ana de Chaves på 1635 meter, Pinheiro på 1612 meter og Calvaro på 1600 meter. Fjellene er kraftig erodert med dype daler. Her og der står det igjen vulkansk plugger sør på São Tomé, blant annet Cão Grande og Cão Pequeno. Cão Grande når en høyde på 663 meter. Høyeste punkt på Príncipe er Pico de Príncipe på 948 moh., mens Mencorne når en høyde på 925 meter.
=== Klima ===
Øyene ligger i det våte tropiske beltet. Temperaturen varierer fra et minimum på 18–21 °C til et maksimum på 30–33 °C. På grunn av fjellene og den sørvestlige vinden faller det mest nedbør sør og sørvest på øyene. Nord på São Tomé er klimaet tørrere på det savanneliknende landskapet. På São Tomé faller det 1 000 mm nedbør i nordøst og 4 000 mm i sørvest.Årstidene styres av skiftningene i den intertropiske konvergenssonen. Det er to regntider, sammenfallende med jevndøgn i mars og september. Mellom disse ligger vindmånedene fra mai til august og hetemånedene fra desember til februar. Den lange tørre årstiden er mest markant i nord og øst og kan i sørvest være fraværende enkelte år.Bosettingsmønsteret har påvirket klima og vegetasjon. Dette skjedde først da sukkerplantasjene ble anlagt og skogen nord på øya ble ryddet. Her har områder blitt uttørket, slik at det bare vokser gras og baobabtrær.
=== Plante- og dyreliv ===
Øyene ligger i en biodiversitetshotspot og sammen med de andre øyene i Guineabukta er São Tomé og Príncipe preget av høy endemisme. Det spesielle plante- og dyrelivet gjør at øyene sammenliknes med Galápagosøyene og Hawaiiøyene.Før europeerne kom, var trolig hele São Tomé skogdekt. De første europeerne merket seg særlig de store oca-trærne. I den første koloniseringsperioden ble skogen ryddet for å skaffe jord til sukkerplantasjene. Senere ble skogen i lavlandet ryddet til kakaoplantasjer og fjellskogen ble hugget for å gi plass til kaffeplantasjer. Imidlertid ble en del av de store trærne spart, for å skaffe skygge til kaffebuskene og kakaotrærne. Lavlandsskog er bevart i sørvest og sentralt på øya. På São Tomé er det bevart 240 km² med urskog, mens Príncipe har rundt 40 km².Det finnes mange endemiske arter på øyene, på grunn av deres relativ isolerte beliggenhet. Det er registrert mellom 100 og 200 endmeiske plantearter. Det finnes også flere titalls endemiske krypdyr, insekter og fugler. Derimot er det kun registrert tre endemiske pattedyrarter – to flaggermusarter, og én spissmusart (Myonycteris brachycephala, Chaerephon tomensis, Crocidura thomensis), og et par endemiske amfibier (frosker).
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på 178 739. Langt de fleste av innbyggerne bor på São Tomé. Príncipe hadde i 2012 en befolkning på 7 344.
=== Folkegrupper ===
Landet har en kreolsk befolkning med grupper av ulikt opphav. Den største gruppen kalles forros (ofte forklart som å komme fra forro, «fri mann», men også forklart som å stamme fra carta de alforria, «fribrev») og består av kreolske etterkommerne etter portugisiske kolonister og afrikanske slaver. Gruppen har vært katolsk og hatt portugisisk som språk. Inntil 1850 eide medlemmer av denne gruppen det meste av jorda, og dominerte både kirken og lokalpolitikken, men tapte deretter kontroll over landeiendom i forbindelse med etablering av nye plantasjer og ble før uavhengigheten fortrengt av portugisere i styre og stell.Etter at slaveriet ble opphevet i 1875 rekrutterte portugiserne kontraktsarbeidere for å arbeide på plantasjene, fram til 1920 på betingelser som lignet mye på slaveri. Kontraktsarbeidere ble hentet fra Angola og Mosambik og etterhvert også Kapp Verde. Dette var utgangspunktet for gruppen som kalles serviçais, som i 1920 utgjorde 60 % av folketallet. Gruppens andel av befolkningen var falt til omkring 22 % i 1974. Etterkommere av kontraktsarbeidere kalles tongas.Angolares er en liten gruppe som bor sør ved São João-bukta sørøst på São Tomé. Gruppen er ment å være etterkommere etter angolanere som overlevde da et slaveskip forliste i 1544, men dette er fiksjon fordi angolarene har sitt opphav i rømte slaver. Tradisjonelt har gruppen livnært seg av fiske.
=== Språk ===
Ved folketellingen i 2012 talte 98,4 % portugisisk. I tillegg finnes det flere portugisiskbaserte kreolspråk. I 2012 talte 36,2 % saotomesisk (forro), 6,6 % talte angolar og 1 % lunguyè (principense).8,5 % kunne i 2012 kappverdekreolsk, 6,8 % fransk og 4,9 % engelsk.
=== Religion ===
Befolkningen har tradisjonelt for det meste vært katolikker. Ved siden av katolisisme har elementer av afrikansk religion overlevd og skapt synkretiske uttrykk der tro på hekseri og seerevne er utbredt.Ved folketellingen i 2012 tilhørte 55,7 % av befolkningen Den katolske kirke. 4 % var adventister, 3,4 % tilhørte Assembléia de Deus, 2,9 % tilhørte Den nyapostoliske kirke, 2,3 % tilhørte Maná-kirken, 2 % Igreja Universal do Reino de Deus og 0,8 % Deus é Amor. 1,2 % var Jehovas vitner. 5 % oppga å tilhøre andre trossamfunn og 21,2 % oppga å ikke ha noen religion.
== Historie ==
Øyene i Guineabukta ble kolonisert av Portugal sist på 1400-tallet. São Tomé og Príncipe opplevde to koloniseringsperioder og to kortvarige velstandsperioder basert på plantasjeøkonomi: den første på 1500-tallet basert på sukkerproduksjon, den andre sist på 1800-tallet basert på kakaoproduksjon. Begge perioder ble fulgt av nedgangstider. I mellomtiden var landet dominert av den lokale kreolske samfunnsgruppen. Den siste koloniseringen førte til at denne gruppen ble fordrevet fra jorda de hadde kontrollert.
=== Første kolonisering ===
De to øyene var ubebodde da portugiserne fant dem i 1470-årene. Trolig ble São Tomé oppdaget 21. desember 1471 av João de Santarém og Pedro Escobar, mens Príncipe ble oppdaget 17. januar 1472. Annobón lengst ute i Guineabukta ble oppdaget 1. januar 1471. Fernando Póo nærmest fastlandet ble oppdaget i 1472, som den eneste befolkede av øyene.Da Portugal etablerte kontakt med Kongo-riket i 1482 fikk São Tomé strategisk betydning. Portugiserne håpet å etablere en nybyggerkoloni som kunne produsere sukker, forsyne fortet São Jorge da Mina på Gullkysten med matvarer og ellers være en trygg havn for skip på veg til og fra India. Det siste ble det ikke noe av, siden øyene lå utenfor de viktigste skipsrutene. Etter at egnede avlinger var introdusert, kunne kolonien i 1510-årene forsyne São Jorge da Mina med matvarer.For å få etablert en koloni utstedte kronen i 1485 privilegier til en donatário. Forholdene var imidlertid vanskelige, siden europeiske vekster ikke trivdes i klimaet og det heller ikke fantes tropiske nyttevekster. Malaria var utbredt. Koloniseringsforsøk i 1486 og 1490 mislyktes. Den første varige bosettingen ble grunnlagt i 1493 av Álvaro da Caminha.I 1500 ble det gitt privilegier for kolonisering av Príncipe. São Tomé gikk tilbake til kronen i 1522, mens Príncipe forble under Carneiro-familien til 1753. Fram til 1586 var kronen representert på São Tomé ved en kaptein-general, deretter av en guvernør.De første årene var det vanskelig å holde kolonien i live. Dødeligheten blant europeerne var høy. Mange av nybyggerne var fanger som ble forvist til øyene. I 1490 deporterte kong Johan II flere hundre tvangsdøpte barn av jødiske familier til øyene. I tillegg til portugisere, deltok spaniere, franskmenn og genovesere i koloniseringen. Blant de første nybyggerne var det også hvite slaver og minst én fri svart. De fleste nybyggerne var deporterte fanger.
Portugisiske kolonister ble oppfordret til å få barn med afrikanske slaver og det vokste raskt fram en gruppe mulatter. Frigivelse av slaver var vanlig. Det første fribrevet er kjent fra 1499. I 1515 ga et kongelig dekret frihet til de hvite nybyggernes afrikanske koner. Politikken med å frigi slaver var et forsøk på å sikre koloniens videre eksistens. De frigitte afrikanske slavene og mulattene førte samme livsstil som de hvite og ble opphavet til de kreolske forroene. Noen mulatter ble plantasjeeiere: Den første slike er dokumentert i 1521. På 1500-tallet fantes det også kvinner blant de velstående mulattene. Forroene, som etterhvert ble stadig mer afrikanske, ble den dominerende befolkningsgruppen. Blant de frie forroene fantes det også slaveeiere.Mulattene fikk i 1520 kongelig godkjennelse til å inneha lokale offentlige embeter. I 1546 ble de likestilt med hvite nybyggere, de fikk stemmerett og rett til å sitte i byrådet. São Tomé hadde fått byrettigheter i 1535. Det var de samme rettigheter som andre portugisiske byer hadde, med et eget byråd som fikk myndighet over hele øya. Byrådet ble dominert av velstående plantasjeeiere. Fra 1548 til 1770 hadde byrådet rett til å utøve guvernørens myndighet i dennes fravær. Etter dette ble guvernørfunksjonen ofte utøvd av kreoler.På 1500- og 1600-tallet var kolonien utsatt for angrep fra franskmenn og nederlendere. Vestindisk kompani fra Nederland okkuperte byen São Tomé med havn og fort fra 1641 til 1649.
==== Kirken ====
Den katolske kirken fulgte med de første kolonistene. Innen 1504 fantes det to kirker, en katolsk skole og Santa Casa de Misericórdia var til stede med et hospital. Utover første del av 1500-tallet ble ni prestegjeld opprettet, hvorav et på Príncipe. Prestene drev også handel, inkludert slavehandel, eide jord og var involvert i konflikter med de politiske myndighetene. São Tomé bispedømme ble grunnlagt i 1534 som det nest eldste i Afrika, men den første biskopen ankom først i 1554. Bispedømmet var underlagt Funchal bispedømme på Madeira til 1597, deretter Lisboa. Fra 1677 til 1844 var det underlagt Bahia erkebispedømme i Brasil. Mange forroer utdannet seg til prest i Bahia. Det utviklet seg et saotomesisk presteskap, som også satt sitt preg på domkapittelet. Ofte var domkapittelet i konflikt med den europeiske biskopen.
==== Sukkerplantasjer og slavehandel ====
Da kolonien ble etablert fikk saotomeserne rett til å drive handel på kysten av Afrika og de ble dominerende i slavehandelen. Fra 1490-årene var São Tomé og Príncipe et viktig marked for slaver fra Slavekysten, Nigerdeltaet og Fernando Póo.På Madeira tok dyrking av sukkerrør til i 1420. Produksjon av det samme ble satt i gang på São Tomé. Det ble etablert sukkerplantasjer og det var stort behov for arbeidskraft. São Tomé ble i tillegg transittsted for slaver til de spanske koloniene i Amerika. Fra 1530-årene ble området slavene ble tatt fra utvidet med strekningen fra Kongo til Angola. I tillegg til Spansk Vestindia og Brasil, ble det også solgt slaver til det portugisiske fortet São Jorge da Mina på Gullkysten og til Europa. São Tomés rolle som viktig transitthavn for slaver varte til begynnelsen av 1700-tallet.São Tomé fikk tropekolonienes første plantasjeøkonomi. Kolonien utviklet seg til slavesamfunn før den transatlantiske slavehandelen tok til og sto som modell for plantasjeøkonomiene som ble etablert i den nye verden.Rundt 1520 ble det etablert sukkerproduksjon i stor skala basert på plantasjer med slavearbeidskraft. Sukkerproduksjonen hadde først et kraftig oppsving som nådde en topp midt på 1500-tallet, for deretter å avta. Plantasjene, kalt roças, ble anlagt nord og nordøst på São Tomé og dekket på det meste en tredel av øya. Sukkerrørene ble bearbeidet i møller anlagt ved elver og bekker. Midt på 1500-tallet fantes det 60 sukkermøller, et tall som var steget til rundt 120 i 1600. Det ble også anlagt plantasjer på Príncipe, men disse var mindre enn på naboøya. På grunn av høy luftfuktighet var sukkeret som ble produsert på øyene av lav kvalitet.Antallet slaver er beregnet til mellom 9 000 og 12 000 på høyden av perioden med sukkerproduksjon. Det første slaveopprøret fant sted i 1517. Det største slaveopprøret fant sted i juli 1595 da lederen Amador samlet 5 000 slaver som angrep byen, ødela sukkermøller og raidet plantasjer. Opprøret ble nedkjempet av nybyggerne og den lokale militsen. Amador og andre opprørsledere ble henrettet, mens flertallet av de vanlige opprørerne fikk amnesti. Det var nye slaveopprør i 1617 og 1709.Mellom 1514 og 1527 ble det registrert import av 12 904 slaver. 5 % av disse rømte. Rømte slaver etablerte samfunn, macambos, i det indre av São Tomé. I 1530-årene gjennomførte disse angrep på plantasjene og i 1533 begynte myndighetene en langvarig og kostbar kamp mot angriperne. Soldater og våpen måtte skaffes fra Portugal. Den siste store militæroperasjonen fant sted i 1693 og etter dette avtok angrepene.Det selvstyrte samfunnet av rømte slaver fortsatte å eksistere sør på São Tomé til 1878 da kolonimyndighetene tok kontroll. Folket som levde der var da blitt kjent som angolares.
Antallet europeiske hvite i den første koloniseringsperioden var trolig aldri over 1000. I 1600 var det rundt 200 igjen. På 1700-tallet ble i stedet andre grupper sosialt og politisk dominerende: brancos de terra, mulatter og afrikanere som hevdet samme status som de hvite europeerne hadde gjort, og afro-portugisiske mestiços.Slavene bodde i landsbyer i tilknytning til plantasjen, der det også fantes et større hovedhus for plantasjeherren og hans familie. Slavene ble ikke gitt kost og losji, men fikk et jordstykke der de kunne dyrke avlinger til eget forbruk. Typisk ble det dyrket søtpotet og mais og holdt gris. Slavene bygde hus av tre på peler, en byggeskikk som holdt seg.Fra slutten av 1500-tallet var São Tomé utgangspunkt for kontakt og handel med Ndongo. Bortsett fra slavehandelen og sukkerindustrien, var São Tomé ikke viktig som handelssted.Plantasjeøkonomien brøt sammen etter 70 år med velstand. Båndene til Europa ble svekket og Brasil ble viktigere. Nedgangen i sukkerindustrien fra 1580 skyldtes både utpining av jorda og skadedyr, men også nederlandske angrep. Samtidig møtte saotomesisk sukker økt konkurranse fra Brasil og Vest-India. Politisk ustabile forhold, med konflikt mellom den lokale eliten, portugisiske embetsmenn og kirken, samt slaveopprør og angrep fra rømte slaver, bidro også til å gjøre forholdene vanskelige.
Levekårene på plantasjene ble dårligere. På 1600- og 1700-tallet opplevde øyene økonomiske nedgangstider. Forbudet som kom i 1614 mot å handle med Kongo, ble også et økonomisk tilbakeslag. I 1736 var det bare sju sukkermøller igjen. Noen plantasjer la om til selvbergingsjordbruk, med noe produksjon av sukker, bomull, ris og ingefær. Det ble produsert maniokmel, palmeolje, kokosnøtt og frukt, samt holdt gris og høns. Slaveriet fortsatte, men mange slaveeiere var svarte.På 1700-tallet flyttet det økonomiske fokuset til Príncipe, som opplevde befolkningsøkning. I 1753 ble hovedstaden flyttet fra São Tomé til Santo António på Príncipe. Leveforholdene i den nye hovedstaden var dårlige. Det fantes ikke renovasjons- eller kloakksystem, drikkevannet ble hentet fra forurenset elvevann og i utkanten av byen fantes det permanent oversvømte områder. På grunn av dette led befolkningen av feber og vannbårne sykdommer. Hovedstaden forble på Príncipe til 1852.
==== Fernando Póo, Annobón og Ajudá ====
Portugal gjorde formelt krav på Fernando Póo innerst i Guineabukta. Kolonien omfattet i tillegg Annobón, der det ble gjort forsøk på å anlegge plantasjer. Plantasjene ble imidlertid oppgitt og overlatt til slavenes etterkommere. Folk fra São Tomé dro til Annobón for å fiske.Fernando Póo og Annobón ble forvaltet som en del av kolonien sammen med São Tomé og Príncipe. Portugal avsto Annobón og Fernando Póo til Spania ved Sankt Ildefonso-traktaten i 1777 og El Pardo-traktaten i 1778.I tillegg omfattet kolonien fra 1721 også fortet Ajudá i dagens Ouidah i Benin. Fortet ble etablert i kongeriket Dahomey ved det som var et knutepunkt for slavehandelen. På 1800-tallet var fortet kontrollert av Sousa-familien, en kreolsk familien av brasiliansk opphav. Frankrike tok kontroll over Dahomey i 1886, men fortet fortsatte under portugisisk herredømme til 1961, da Dahomey ble selvstendig og fortet ble annektert etter at Portugal nektet å oppgi det.
=== Andre kolonisering ===
Fram til midten av 1800-tallet ble kolonien i stor grad overlatt til seg selv. Det var urolige tider i Portugal. I 1844 hadde kolonien en befolkning på 7 054 kreoler, 5 514 slaver og 185 hvite.
Båndene til Bahia ble brutt da Brasil ble selvstendig. I 1858 var det 11 katolske prester i kolonien, alle kreoler. Med rekoloniseringen og den nye plantasjeøkonomien fulgte også en religiøs nykolonisering. I 1878 etablerte Real Colégio das Missões Ultramarinas de Cernache de Bonjardim seg for å drive arbeid blant forroene. Imidlertid ble forroene ikke lenger ansett som egnet til prestetjeneste og utdannelsen av kreoler til dette stanset.Brasils selvstendighet i 1822 og slavehandelens opphevelse i 1836 fikk konsekvenser for kolonien. Kapital som var opptjent på slavehandelen med Brasil ble investert i plantasjer på São Tomé og Príncipe.Kaffe var innført i 1787 og i 1822 kom kakao. Dette ble produkter for en ny plantasjeøkonomi. Kakao ble først innført til Príncipe som prydtre, men i 1855 begynte João Maria de Sousa e Almeida, som kom fra en mulattfamilie fra Bahia, produksjon av kakao i stor skala på São Tomé. Fra São Tomé ble kakao brakt til Fernando Póo og derfra i 1879 videre til Gullkysten, som skulle bli en viktig konkurrent. Sammenlignet med kaffe var kakao best egnet til dyrking med ufaglært arbeidskraft. Gode priser på verdensmarkedet stimulerte til satsing. Innen 1890 ble det produsert mer kakao enn kaffe.
Plantasjene utgjorde selvstendige samfunn med egen infrastruktur. Da plantasjen til baron João Maria de Sousa e Almeida ble overtatt av Banco Nacional Ultramarino utgjorde den 80 km², med en jernbane på 50 km og med 2 500 angolanske kontraktsarbeidere og 50 europeiske ansatte. Plantasjedriften førte til at flere portugisere kom til kolonien og i 1881 hadde den hvite befolkning økt til 526 menn og 46 kvinner, hvorav rundt halvparten var fanger eller deporterte.Utviklingen av den nye plantasjeøkonomien førte til at forroene ble presset bort fra jorda de til da hadde kontrollert. Jordeiendommer ble kjøpt opp, men det ble også brukt tvang og bedrag i prosessen der 90 % av landbruksarealet gikk over på portugisiske hender fram til 1898. Dette skapte en varig bitterhet hos forroene. Gruppen gikk over til å besette stillinger på lavere nivå i offentlig tjeneste.I tillegg til eksisterende jordbruksområder, ble nytt land dyrket opp slik at det meste av São Tomé ble dekket av plantasjer. Området der angolarene bodde ble i 1878 også tatt til plantasjedrift. I 1913 ble det dyrket kakao på 62 500 hektar på Säo Tomé og 10 000 hektar på Príncipe.Kakaoproduksjonen nådde en topp i 1909. Deretter avtok produksjonen, både på grunn av skadedyr, økt konkurranse og fallende priser. Fra 1930 var plantasjedriften lite effektiv og det var problemer med lønnsomheten. Arealet som ble benyttet til kakaoproduksjon var i 1975 falt til 25 000 hektar.
==== Slaveriet oppheves, kontraktarbeid innføres ====
I 1875 ga guvernøren frihet til de 7 500 slavene. Dette skapte problemer for plantasjedriften. Plantasjene var arbeidsintensive og det var stadig mangel på arbeidskraft. De frigitte slavene ville ikke arbeide på plantasjene og verken forroene eller angolarene var villig til å ta manuelt plantasjearbeid.
I 1875 etablerte myndighetene Curadoria Geral dos Indígenas for å rekruttere kontraktsarbeidere, kalt serviçais, fra det afrikanske fastlandet. Fra 1876 til 1879 ble 10 341 kontraktsarbeidere brakt til øyene, rundt halvparten fra Angola, de resterende fra Gabon, Gullkysten og Liberia. Deretter ble arbeidere hentet fra de portugisiske koloniene. I tillegg til Angola, ble det fra 1903 rekruttert kontraktsarbeidere fra Kapp Verde og fra 1908 fra Mosambik. I 1895 ble det brakt inn 300 kinesere fra Macao.Kolonien hadde i 1900 en befolkning på 42 100, hvorav 19 430 var saotomesere, 21 510 kontraktsarbeidere og 1 190 hvite. Innen utgangen av tiåret var forholdet endret og kontraktsarbeiderne og deres etterkommere var i flertall. I 1909 bodde det 35 533 kontraktsarbeidere, 6 987 tongaer, 23 651 saotomesere, 2 000 europeere og 50 asiater i kolonien.
Mellom 1902 og 1928 ble det brakt inn 99 821 kontraktsarbeidere, fra 1928 til 1958 i alt 84 397. Kontraktsarbeidere forble en større gruppe enn de lokale kreolene fram til 1940.Kappverderne utgjorde et unntak ved at det som regel ble rekruttert ektepar, mens øvrige kontraktsarbeidere var menn. I motsetning til angolanerne og mosambikerne, ble kappverderne dessuten, som saotomeserne, klassifisert som statsborgere, mens angolanerne og mosambikerne ble klassifisert som indígenas, innfødte.Plantasjene ble stort sett eid av selskaper basert i Lisboa og med fraværende eiere. Plantasjene utviklet seg til adskilte samfunn der kontraktsarbeiderne bodde i brakker. Fram til 1950-årene kunne de heller ikke forlate plantasjene etter arbeidstid. Det eksisterte således både geografiske og sosiale skiller mellom kontraktsarbeiderne og kreolsamfunnet av forroer.Kontraktsarbeidere fikk treårskontrakter. Halvparten av lønnen ble holdt tilbake og skulle utbetales ved repatriering. Fram til 1909 var dette imidlertid bare en formalitet som ikke ble praktisert. Kontraktene ble dessuten ofte ensidig forlenget uten samtykke fra arbeiderne. Selv om det ikke var lov, ble det praktisert fysisk avstraffelse. Arbeidsforholdene førte til at britiske anti-slaveri-aktivister startet en kampanje som i 1909 ledet til boikott av saotomesisk kakao i Storbritannia og Tyskland.
Blant forroene hadde det utviklet seg en litteratur og det ble utgitt aviser. Det dannet seg også en gruppe intellektuelle og gruppen rekrutterte politikere. De mest velstående blant forroene sendte sine barn til Portugal, Angola eller Brasil for utdannelse. Gruppen hadde imidlertid tapt kontrollen over jorda til nye plantasjeeiere og tapt posisjoner i koloniadministrasjonen til portugisere. På 1900-tallet var gruppen i nedgang.Fra 1900 til 1993, da en jordreform ble iverksatt, tilhørte det meste av den dyrkbare jorda plantasjene. Rundt 5 % av jorda besto av småeiendommer, glebas. Dette var for det meste jordstykker nært hovedstaden eller andre byområder. Eiendommene kunne ha frukttrær, men spilte ellers ingen rolle i jordbruket. De var i stedet knyttet til forroenes status som frie og ble benyttet til å bygge hus på. Eiendomsgrensene ble markert av draketrær (Dracaena arborea) med hekker i mellom.Etter revolusjonen i Portugal i 1910 ble forholdene for kontraktsarbeiderne bedret og repatriering kom i gang. Nye reformer ble innført etter andre verdenskrig, med helsetjenester og krav om skolegang for arbeiderbarn, og i 1961, da kontraktsarbeiderne formelt fikk samme status som saotomeserne. Gruppene av serviçais og tongas var lenge uten utdannelse, bodde isolert og hadde begrenset tilgang til helsetjenester. Endringen av status hjalp imidlertid på sikt til med assimilering av kontraktsarbeiderne i gruppen av forroer.
==== Helse, utdanning og offentlige virksomhet ====
Fram til 1930-årene beholdt øyene sitt rykte for å være usunne for nyankomne. Levealderen var kort og dødeligheten høy. Feber, syfilis og skabb var utbredt. I 1861-62 og i 1877 rammet en koppeepidemi. Det var problemer med å skaffe rent drikkevann og vannbårne sykdommer som dysenteri og diare var utbredt. Malaria tok også mange liv, også i hovedstaden, på grunn av udrenerte våtmarksområder. I 1908 ble dødeligheten på plantasjene, der innkvarteringsforholdene var dårlige, beregnet til 100 per 1000. Tuberkulose og andre lungesykdommer spredte seg der raskt.
I 1820-årene spredte sovesyke seg til Príncipe og i andre halvdel av 1800-tallet førte den til stor dødelighet. Folketallet på øya var 1 122 i 1844. I 1912 var det 550 mennesker igjen. Utviklingen førte til at det ble satt i gang en stor kampanje for å forbedre forholdene, blant annet ved å utrydde smittebærende dyr, drenering av myrområder og ved å rydde vegetasjonen nær bosettinger. I 1914 vartsetsefluene utryddet og helseforholdene bedret seg.I 1919 besøkte en britisk ekspedisjon under ledelse av Arthur Eddington Príncipe for å benytte en total solformørkelse til å prøve Albert Einsteins teori om generell relativitet.Koloniadministrasjonen var ikke villig til å bruke offentlige midler for å forbedre forholdene for befolkningen og brukte først på 1900-tallet bare beskjedne beløp på utdanning og helse. Kommunikasjonene med omverdenen ble imidlertid forbedret: Det ble lagt telegraf- og telefonkabel til Europa og rederier ble subsidiert for å skaffe regelmessig skipsanløp. Mellom hovedstaden og Trinidade i innlandet ble det anlagt smalsporet jernbane.Skolevesenet var begrenset og utbygging av det gikk sakte. I 1952 åpnet den første videregående skolen. Det var få arbeidsmuligheter for folk med utdanning og de som hadde utdannelse søkte seg som oftest utenlands. Saotomesere kunne få arbeid på lavere trinn i offentlig forvaltning og som oppsynsmenn på plantasjene, men de fikk ikke ledende stillinger.
==== Under Estado Novo ====
I 1928 fikk kolonien et styre og stell bestemt av et eget carta orgânica. Guvernøren skulle etter dette oppnevnes for fire år. Et regjeringsråd med to valgte medlemmer skulle assistere guvernøren. Senere kom det et lovgivende råd der sju medlemmer var valgt. Mannlige statsborgere, menn som sto i spissen for husholdninger, skattebetalende kvinner og andre nærmere bestemte kategorier hadde stemmerett. Verken regjeringsrådet eller det lovgivende råd hadde noe å si i budsjettspørsmål. De to øyene utgjorde sammen én valgkrets ved valg til parlamentet i Lisboa. Elektoratet besto i 1967 av 5 085 velgere. Øyene ble inndelt i to områder med hvert sitt lokalråd. São Tomé ble videre inndelt i sogn.
Fra 1939 ble det innført fireårsplaner som fikk noe fart i offentlige bygge- og anleggsvirksomhet. Det ble bygget veier som forbandt det meste av São Tomé, bortsett fra sørvestdelen av øya, med hovedstaden.
Under Estado Novo holdt kakao seg som viktigste eksportprodukt og falt aldri til mindre enn 66 % av eksporten. Fram til 1947 gikk all utførsel av kakao til Portugal, deretter ble Nederland et viktig marked for rundt en tredel av kakaoproduksjonen. Mens kaffe fikk stadig mindre betydning, økte produksjon av palmekjerner, palmeolje og kopra i betydning. Det meste av importen kom fra Portugal, men andelen sank fra over 80 % i 1942, til rundt 75 % midt i 1960-årene og til rundt 50 % tidlig i 1970-årene.
==== Batepá-massakren og frigjøringstanker ====
Forholdet mellom forroene og de portugisiske myndighetene var preget av mistro og konflikt. I 1953 fant Batepá-massakren sted. Forsøk på å utkommandere forroer til offentlig arbeid førte til motstand. Guvernøren truet med tvangsrekruttering til arbeid på plantasjene. Forroene forsvarte sin posisjon som frie og motsatte seg forsøk på tvangsarbeid. Situasjonen utviklet seg til at medlemmer av sikkerhetsstyrkene ble drept og det ble utført represalier mot forroer.
Batepá-massakren ble et vendepunkt for forroenes politiske innstilling. Etter hendelsene i 1953 dannet det seg en politisk elite i eksil i Lisboa, der saotomesiske studenter også kom i kontakt med eksilmiljøer fra andre portugisiske kolonier. Flere fra denne gruppen ble ledende politikere etter uavhengigheten, som Miguel Trovoada, Manuel Pinto da Costa og Carlos Graça. Portugisiske myndigheter forsøkte aldri å inkludere gruppen av utdannede saotomesere i administrasjonen av kolonien og den ble i stedet inspirert av tanker om kolonifrigjøring og négritude. Nasjonalistene fikk sin politiske skolering i eksil i anti-imperialistiske miljøer. Eksilmiljøet var tallmessig lite og saotomesisk nasjonalisme fikk liten utbredelse på øyene.I 1960 dannet en liten gruppe studenter som var hjemme på São Tomé organisasjonen Comitê pela Libertação de São Tomé e Príncipe (CLSTP), men gruppen fikk ingen utbredelse lokalt. Den ble imidlertid med i Conferência das Organizações Nacionalistas das Colónias Portuguesas (CONCP), som samlet frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene og fikk gjennom dette en viss internasjonal status. I november 1962 fikk CLSTP for første gang legge sin sak fram for FNs fjerde komité. Da Organisasjonen for afrikansk enhet ble grunnlagt i 1963 fikk CLSTP observatørstatus.CLSTP-ledelsen var spredt på flere steder i utlandet. Etter å ha etablert seg i Conakry i Guinea i 1960, ble hovedkontoret året etter flyttet til Libreville i Gabon. Organisasjonen var preget av indre strid og i 1965 fantes det rivaliserende kontorer i Libreville så vel som i Accra i Ghana. Kontakten med øyene var minimal, og splittelsen gjorde at virksomheten i 1965 nærmest opphørte.Det kom nytt liv i nasjonalistbevegelsen i 1972 da Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe (MLSTP) ble dannet under ledelse av Manuel Pinto da Costa. Et eksilhovedkontor ble opprettet i Libreville. MLSTP ble anerkjent av Organisasjonen for afrikansk enhet som den eneste legitime representant for det saotomesiske folk..Den portugisiske sosialistlederen Mario Soares ble i 1970 sendt i åtte måneders eksil på São Tomé.Under Biafrakrigen fra 1967 til 1970 skaffet separatistene forsyninger av våpen og mat via kolonien. Det førte til et økonomisk oppsving. Utenlandske nødhjelpsorganisasjoner opprettet en luftbro og benyttet flyplassen på São Tomé for å fly nødhjelp til Biafra.
Politisk endret forholdene i kolonien seg lite. Det ble holdt valg til det lovgivende råd, men det var uten makt. Øyene valgte én representant til parlamentet i Lisboa. Valgene foregikk uten politisk konkurranse mellom kandidater eller partier. Før nellikrevolusjonen i Portugal 25. april 1974 drev ikke uavhengighetsbevegelsen politisk aktivitet på øyene. Organisasjonens ledere samlet seg i Libreville i Gabon. I motsetning til i de portugisiske koloniene på det afrikanske kontinentet, der det før uavhengigheten ble ført væpnet kamp mot kolonimakten, var forholdene på São Tomé og Príncipe fredelige. Selvstendigheten kom mest som en følge av omveltningen i Portugal.
=== Uavhengighet ===
Ved uavhengigheten i 1975 var São Tomé og Príncipe den minste av de portugisiske koloniene. Økonomien var avhengig av kakao, dyrket på plantasjer eid av portugisere, men med gammelt utstyr og produksjonsmetoder. Produksjonen hadde gått jevnt nedover siden 1925 og lå i 1974 på 7 400 tonn. De øverste stillingene i koloniadministrasjonen, politiet og militærvesenet, var besatt av portugisere, som også ledet driften av plantasjene. I 1974 talte den hvite befolkningen omkring 2 000 personer. Gruppen av serviçais og tongas utgjorde da færre enn 20 000 av en befolkning på i alt 90 000.Uavhengighetsbevegelsen ble først aktiv på øyene etter statskuppet i Lisboa i 1974. Nellikrevolusjonen i Portugal førte til politiske mobilisering mot kolonimakten på øyene. Den nye presidenten, António de Spínola, så for seg en føderalt løsning der koloniene etter folkeavstemninger beholdt sine bånd til moderlandet. På øyene dukket det opp partier som støttet denne tanken. I mai 1974 ble Frente Popular Livre (FPL) etablert på São Tomé. Organisasjonen gikk inn for økende selvstyre og føderasjon med Portugal. FLP fikk følge av Partido Liberal og Centro Democrático de São Tomé e Príncipe. En støttegruppe for MLSTP, Associação Cívica pro-MLSTP (Cívica), ble dannet og det kom studenter fra Portugal for å støtte mobiliseringen. Mens MLSTP-ledelsen holdt seg i eksil, mobiliserte Associação Cívica pro-MLSTP på øyene og holdt sin første demonstrasjon 29. juni 1974.I mai 1974 fant det første uformelle møtet mellom de nye makthaverne i Portugal og MLSTP sted i London. Etter at Vasco Gonçalves ble statsminister i en ny midlertidig regjering i juli 1974, ble kolonien innrømmet rett til selvstendighet.Det kom til økende sosial uro og streik. Streiker på plantasjene spredte seg til offentlig sektor. Økende bekymring blant de hvite kolonistene førte til at guvernøren ba om militære forsterkninger, noe som igjen førte til uro i flertallsbefolkningen. Soldater i det lokalt oppsatte infanterikompaniet forsynte seg av et våpenlager. Den 5. september 1974 holdt Associação Cívica pro-MLSTP en stor demonstrasjon der én person ble skutt og drept av militærpolitiet.I august besøkte både Cívica og FLP ledelsen i MLSTP i Gabon og FLP besluttet å oppløse seg selv og gå med i MLSTP.MLSTP og representanter for regjeringen i Lisboa møttes i Libreville i september og oktober. Portugal anerkjente da MLSTP som eneste legitime representant for det saotomesiske folk. Forhandlinger om uavhengighet startet i Algerie i november. Den 26. november kom partene til enighet og selvstendighetsprosessen og uavhengighetsdatoen ble satt til 12. juli 1975.Det ble avtalt at landet i mellomtiden skulle styres av en portugisisk høykommissær og en overgangsregjering ledet av en statsminister utnevnt av MLSTP. Overgangsregjeringen skulle ha både lovgivende og utøvende makt. Den fikk i oppdrag i forberede valg til en grunnlovgivende forsamling.
Overgangsregjeringen ble innsatt 21. desember 1974. MLSTPs visegeneralsekretær, Leonel Mário d'Alva, ble statsminister. Ytterligere én representant fra eksilbevegelsen ble minister, mens Associação Cívica pro-MLSTP fikk tre ministre og Portugal var representert med én. Overgangsregjeirngen var preget av indre splid og det var motsetninger i forholdet til høykommissæren, den tidligere guvernøren António Elísio Capelo Pires Veloso. I Associação Cívica fantes det radikale medlemmer, mens MLSTPs ledelse var preget av moderate krefter. Framtiden til det 250–300 mann sterke Companhia de Caçadores de São Tomé bestående av saotomesiske soldater skapte særlig strid, med krav fra MLSTP om at kompaniet skulle oppløses. Situasjonen roet seg etter at MLSTPs leder Manuel Pinto da Costa ankom São Tomé i midten av mars 1975. Striden mellom moderate og radikale i uavhengighetsbevegelsen endte med seier for de moderate med Manuel Pinto da Costa og Miguel Trovoada i spissen.I overgangsperioden forlot portugiserne kolonien i stort antall, noe som rammet plantasjene, næringsliv forøvrig og offentlig forvaltning. Portugisiske statstjenestemenn vendte tilbake til moderlandet og ble erstattet av saotomesere. Alle de omkring 2000 hvite forlot kolonien. Portugal fullførte tilbaketrekkingen av sine soldater 11. juli 1975.Det ble innført universell stemmerett og to tredeler av den voksne befolkningen registrerte seg for å stemme. MLSTP vant alle de 16 mandatene i den grunnlovgivende forsamlingen. Den 12. juli 1975 erklærte forsamlingen São Tomé og Príncipe som uavhengig og ga all makt til MLSTP, som ved sitt politbyrå valgte Manuel Pinto da Costa til landets president.Da São Tomé og Príncipe ble en selvstendig stat 12. juli 1975 avsluttet landet en av de lengste kolonihistoriene: Portugal hadde kontrollert øyene i 500 år. Landet var et av de første som ble kolonisert av en europeisk makt og et av de siste som fikk selvstendighet.
==== Ettpartistat ====
Økonomien i det nylig selvstendige landet var dominert av plantasjene, roças. I september 1975 ble plantasjene som var forlatt av de portugisiske eierne nasjonalisert. Da hadde plantasjearbeidere allerede ryddet jord i sekundærskog tilhørende eiendommene og etablert seg som småbrukere. Plantasjene ble forsøkt drevet som arbeiderstyrte kollektivbruk, men i 1978 tok myndighetene over og etablerte 15 statsbruk. Endringen førte til opprettelsen av mange nye stillinger i administrasjon og støtteapparat, mens det var vansker med å rekruttere arbeidskraft til manuelt arbeid. Kakaoproduksjonen tok seg ikke opp til nivået før selvstendigheten.Etter selvstendigheten inntok landet en alliansefri holdning i utenrikspolitikken. Landet fikk medlemskap i De forente nasjoner, ble med i den alliansefrie bevegelse og i Organisasjonen for afrikanske enhet. CONCP ble omgjort til en løs mellomstatlig gruppering, der utenriksministrene møttes første gang på São Tomé i 1976. Formelt støttet landet den tredje verdens saker og ønsket et mer rettferdig forhold mellom nord og sør. Det ble gitt militant støtte til frigjøring i det sørlige Afrika. Med unntak av nære bånd til Angola, var imidlertid forbindelsene til afrikanske land begrenset. Landet nærmet seg Sovjetunionen og østblokken.
I 1977 sluttet landet seg til Lomé-konvensjonen og fikk tilgang til økonomisk bistand fra EF. Landet ble medlem av Den afrikanske utviklingsbanken. I 1983 gikk det med i De sentralafrikanske staters økonomiske fellesskap. Fra midten av 1980-årene arbeidet myndighetene for å forbedre forholdet til vestlige land. Da søkte landet også å tiltrekke seg utenlandske investeringer i landbrukssektoren.Det geografisk isolerte, fattige og nylige selvstendige landet hadde begrensede midler til å etablere diplomatiske forbindelser med andre stater. I tillegg til ambassader i Lisboa, Brussel, Luanda og Libreville, ble det etablert ambassade i Moskva. Landet hadde en ambassade ved FN i New York og etablerte ambassade i Washington, D.C. i 1985. I 1980-årene var det bare Portugal som hadde en ambassadør fast stasjonert i São Tomé.Forbindelsene med Angola utviklet seg til å bli de tetteste. Regjeringen i São Tomé og Príncipe fryktet for sin egen makt og Angolas regjering fryktet at øyene skulle bli brukt som base for invasjon av angolansk territorium. I 1978 sendte Angola tropper til øyene og i april 1978 landene undertegnet en avtale om militærhjelp. Angola bisto også på andre måter. Saotomesiske fiskere fikk rettigheter i angolansk farvann, det ble gitt hjelp til rehabilitering av en av de største plantasjene og flyselskapet TAAG etablerte flyforbindelse. Fram til 1986 leverte Angola petroleumsprodukter på fordelaktige vilkår.Forholdet til Gabon var vanskeligere. Air Gabon hadde flyginger fra landet ble uavhengig til 1977. São Tomé og Príncipe søkte å forbedre forbindelsene og ved midten av 1980-årene bedret forholdet seg såpass at president Omar Bongo bestemte seg for å utvise medlemmer av Frente de Resistência Nacional de São Tomé e Príncipe (FRNST).Utenrikspolitisk nærmet landet seg Sovjetunionen og andre østblokkland. Sovjetunionen hadde ikke strategisk interesse av landet, men bidro med et fåtall pansrede personellkjøretøyer. I 1975 ble det undertegnet en avtale med Kina om økonomisk og teknisk samarbeid. Kina bidro blant annet med leger og i 1985 begynte byggingen av et stort folkepalass med en publikumskapasitet på 1 000. I 1983 ble det undertegnet en avtale med Cuba, som ga sivil bistand. Det var også samarbeid med Bulgaria og Jugoslavia. Mest omfattende ble samarbeidet med Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland), som ble en av landets viktigste handelspartnere. Øst-Tyskland kjøpte kakao til en pris som lå over verdensmarkedet, mot kjøp av østtyske varer og tjenester. Øst-Tyskland bidro med byggingen av et teglverk og et bryggeri.Etter selvstendigheten og orienteringen mot Angola og østblokklandene, forble forholdet til Portugal og andre vestlige land viktig. De tette økonomiske og sosiale forbindelsene til Portugal fortsatte og på uavhengighetsdagen undertegnet de to landene en samarbeidsavtale. Sammen med Portugal finansierte Algerie utvidelsen av rullebanen på landets internasjonale lufthavn, et arbeid som sto ferdig i 1984. Den forlengede rullebane muliggjorde bedre flyforbindelser til Portugal.
I håp om å tiltrekke seg mer bistand og økte utenlandsinvesteringer, gikk president Manuel Pinto da Costa fra 1985 i gang med å forbedre forholdet til vestlige land. Samtidig ble de igangsatt reformarbeid internt for å bedre økonomien. Vestlige land og internasjonale utviklingsorganisasjoner var den viktigste kilden til bistand. Nederland var en viktig avtaker av kakao. Frankrike bidro med landbruksbistand. USA bidro i 1986 med midler til opplæring av saotomesiske offiserer i USA.Til tross for utenlandsk bistand fortsatte den økonomiske tilbakegangen etter uavhengigheten. Fattigdommen økte. Korrupsjon grep om seg. De 15 årene med sosialistisk ettpartistyre var politisk kjennetegnet av autoritært styre og menneskerettighetsbrudd, økonomisk av rask nedgang og lederskapets misbruk av offentlige midler til egen fordel. Landet har vært kjennetegnet av politisk ustabile forhold.Etter ti års økonomisk nedgang hadde ettpartiregimet tapt sin legitimitet. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble bedt om hjelp. Strukturtilpasningsprogrammet som kom ble fulgt av økonomisk liberalisering og større politisk frihet.
==== Demokratisering ====
Etter 15 års selvstendighet gjennomgikk landet en ny grunnleggende omveltning, med innføring av demokrati og markedsøkonomi. Landet var tidlig ute med demokratisering av ettpartistaten. Det var første land i Afrika som holdt en nasjonal demokratiseringskonferanse og andre land som holdt flerpartivalg.Konkurranse innad i den politiske eliten om kontroll med statens ressurser og utenlandske midler har ført til politisk ustabilitet også i det formelt demokratiske systemet der det avholdes frie valg og partiene veksler om makten.
== Politikk og administrasjon ==
Styret bygger på forfatningen fra 1990. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Nasjonalforsamlingen har 55 medlemmer, valgt for fire år. Regjeringen blir nominert av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Príncipe fikk et visst utstrakt selvstyre i 1994, med en egen regjering og regional forsamling.
=== Administrativ inndeling ===
Landet er inndelt i sju distrikter, hvorav seks er på São Tomé og ett på Príncipe. Distriktene Água Grande, Cantagalo, Caué, Lembá, Lobata og Mé-Zóchi ligger på São Tomé, mens Pagué ligger på Príncipe. Distriktene har lokalt selvstyre og det velges distriktsråd for tre år om gangen.Distriktet Água Grande, der hovedstaden São Tomé ligger, er det mest folkerike, etterfulgt av nabodistriktet Mé-Zóchi.Príncipe utgjør siden 1995 en egen autonom region.
=== Forsvar ===
Presidenten er øverstkommanderende for landets forsvarsstyrker. Posten som forsvarsminister er kombinert med posten som minister for indre sikkerhet (Ministro da Defesa e Ordem Interna).
Forsvarsstyrkene, Forças Armadas de São Tomé e Príncipe, består av en hærkomponent (Exército), en marinekomponent eller kystvakt (Guarda Costeira de São Tomé e Príncipe), en presidentgarde (Guarda Presidencial) og en nasjonalgarde. Styrkene har sparsomt med ressurser og materiell.
Forsvaret besto opprinnelig bare av hærstyrker med opphav i kolonitidens Companhia de Caçadores. Etter omorganisering av forsvaret ved en ny lov av 2010 fikk landet også en sjøforsvarsstyrke i form av en kystvakt. I 2013 tilhørte omkring 100 av landets 800 mann under våpen kystvakten. Brasil har bistått landet med opplæring og noe materiell, donerte i 2014 en patruljebåt til kystvakten og har bistått med etableringen av marineinfanteri.Landet har hatt militærsamarbeid med Portugal, USA og Frankrike. Forsvarssamarbeidet med Angola har også vært tett, med angolanske styrker stasjonert i landet til 1991. Fram til 1990-årene ble landets militær utdannet i Sovjetunionen og andre østblokkland, særlig Øst-Tyskland og Cuba, et samarbeid som opphøre da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Samarbeid med Russland for opplæring av personell ble gjenopptatt i 2013.Landets militære har flere ganger intervenert i politikken. Det var militærkupp i 1995 og 2003. Dårlige lønns- og arbeidsvilkår samt påstander om forfremmelser av offiserer gjennom nepotisme har skapt uro.
== Økonomi ==
São Tomé og Príncipe er et fattig land med en utenlandsgjeld på over 210 millioner amerikanske dollar (2013). Landet er avhengig av å importere det meste av forbruksvarer, drivstoff og en god del mat, mens det hovedsakelig eksporterer kakao, i tillegg til noe kaffe, kopra og palmeolje. De fleste arbeidsplassene finnes i jordbruket.
Landet har også naturressurser som fisk og vannkraft, og er i ferd med å utforske petroleumsressurser i sine territorialfarvann. Landets økonomiske sone grenser mot Ekvatorial-Guineas og Gabons. I nordvest overlapper den med Nigerias og i 2001 inngikk de to landene en avtale om en felles forvaltningssone for utnyttelse av ressursene som finnes der.Ellers er turismen en kommende vekstnæring. Flere europeiske selskaper etablerer seg her.
=== Sentralbank, valuta og bankvesen ===
Sentralbanken er Banco Central de São Tomé e Príncipe (BCSTP). Den har sine røtter i filialen Banco Nacional Ultramarino (BNU) etablerte i kolonitiden. Etter uavhengigheten ble den nasjonalisert og i 1976 omdøpt til Banco Nacional de São Tomé e Príncipe (BNSTP). Nasjonalbanken fungerte både som sentralbank, forretnings- og utviklingsbank. I 1992 ble banksektoren reformert og Banco Central de São Tomé e Príncipe ble etablert. Den tar seg av pengepolitikken, står for utgivelse av pengeenheten dobra (forkortet nDb, valutakode STN) og fører tilsyn med bank- og finanssektoren.Dobra ble innført som myntenhet etter uavhengigheten og erstattet escudo med kursen 1:1. I 2010 ble dobraen knyttet til euro med en kurs på 24 500 dobra for 1 euro. Den 1. januar 2018 trådte en pengereform i kraft der 1000 gamle dobra ble verdt 1 ny dobra. 1 euro ble da verdt 24,50 nye dobra.
I mai 2017 fantes det seks private banker. Banco Internacional de São Tomé e Príncipe (BISPT) ble etablert i 1993 ved reorganiseringen av BNSTP. Flere av de private bankene tilhører afrikanske bankgrupper. Afriland First Bank São Tomé e Príncipe er en del av Afriland First Bank med hovedkontor i Kamerun, Ecobank São Tomé e Príncipe tilhører Ecobank med sete i Togo og BGFI Bank STP er en del av BGFIBank Group fra Gabon. Energy Bank STP er en del av den vestafrikanske Energy Bank-gruppen med hovedkontor i Ghana. Gruppen eies av Global Fleet. Banco Privado São Tomé e Príncipe ble etablert i 2005 av kamerunske og andre internasjonale investorer.
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
Landet har åtte offentlige fridager. Årets første fridag er første nyttårsdag. 3. februar, dagen Batepá-massakren fant sted i 1953, er offentlig fridag til minne om uavhengighetsmartyrene. Videre er arbeidernes dag, 1. mai, offentlig fridag. Selvstendighetsdagen 12. juli er til minne om uavhengigheten i 1975. 6. september er de væpnede styrkers dag, mens 30. september er jordreformdagen. Festdagen for apostelen Tomas, 21. desember, er offentlig fridag. Det er også første juledag.
=== Utdanning ===
Da landet ble selvstendig i 1975 fantes det ikke høyere utdanningstilbud. I årene som fulgte dro saotomesere til Portugal eller til land i østblokken for universitetsstudier.
I 1994 ble et privat lærested for regnskap, administrasjon og informasjonsvitenskap, Instituto Universitário de Contabilidade, Administração e Informática (IUCAI), etablert. Det offentlige Instituto Superior Politécnico (ISP) ble grunnlagt i 1996 og åpnet dørene for studenter året etter. Her ble det tilbudt laveregradsstudier i blant annet matematikk, biologi, historie, portugisisk og fransk. I 2014 ble ISP slått sammen med institusjoner for landbruk, lærerutdanning og helsevitenskap til Universidade de São Tomé e Príncipe (USTP), landets første offentlige universitet.Portugisiske interesser etablerte i 2005 det private lærestedet Universidade Lusíada de São Tomé e Príncipe (ULSTP) som tilbyr studier i rettsvitenskap, bedriftsledelse og informasjonsvitenskap.
== Referanser ==
== Kilder ==
Disney, A.R. (2009): A History of Portugal and the Portuguese Empire. From Beginnings to 1807. Volume II: The Portuguese Empire, Cambridge: Cambridge University Press
Everett-Heath, John (2005): Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press
Eyzaguirre, Pablo B. (1989): «The Independence of Sao Tome e Principe and Agrarian Reform», The Journal of Modern African Studies, årg. 27, nr. 4, s. 671–678
Fancisco, Albertino og Nujoma Agostinho (2011): Exorcising Devils from the Throne. São Tomé and Príncipe in the Chaos of Democratization, New York: Algora
Christy, Patrice (2001): «São Tomé and Príncipe», i M.I. Evans og L.D.C. Fishpool (red.): Important Bird Areas in Africa and Associated Islands: Priority Sites for Conservation, Cambridge: Birdlife International, s. 727–731
Gabriel, Bruno (2013a): «São Tomé e Príncipe e as Forças Armadas: da independência à actualidade», Janus, s. 96–97
Gabriel, Bruno (2013b): «As novas Forças Armadas de São Tomé e Príncipe», Janus, s. 98–99
Harris, D. James (2009): «São Tomé, Príncipe, and Annobon», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, s. 808–811
Henriques, Maria Helena og Keynesménio Neto (2015): «Geoheritage at the Equator: Selected Geosites of São Tomé Island (Cameron Line, Central Africa)», Sustainability, bd. 7, nr. 1, s. 648–667; doi:10.3390/su7010648
Hodges, Tony og Malyn Newitt (1988): São Tomé and Príncipe. From Plantation Colony to Microstate, Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-0380-X
Langa, Patrício Vitorino: Higher Education in Portuguese Speaking African Countries, Somerset West: African Minds, 2014, s. 87–93.
Newitt, Malyn (2003): «São Tomé and Príncipe: decolonization and its legacy, 1974–90», i Antonio Costa Pinto og Stewart Lloyd-Jones (red.): The Last Empire. Thirty years of Portuguese Decolonisation, Bristol: Intellect
Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013
Segura, Alonso (2006): WP/06/183 Management of Oil Wealth Under the Permanent Income Hypothesis: The Case of São Tomé and Príncipe, IMF Working Paper, WP/06/183
Seibert, Gerhard (2006): Comrades, Clients and Cousins. Colonialism, Socialism and Democratization in São Tomé and Príncipe, Leiden: Brill
Seibert, Gerhard (2013): «São Tomé and Príncipe: The first plantation economy in the tropics», i Robin Law, Suzanne Schwarz og Silke Strickrodt (red.): Commercial Agriculture, the Slave Trade and Slavery in Atlantic Africa, Woodbridge: James Currey, s. 54–78
Wirtz, Peter, Carlos Eduardo L. Ferreira, Sergio R. Floeter, Ronald Fricke, João Luiz Gasparini, Tomio Iwamoto, Luiz Rocha, Cláudio L. S. Sampaio og Ulrich K. Schliewen (2007): «Coastal Fishes of São Tomé and Príncipe islands, Gulf of Guinea (Eastern Atlantic Ocean) – an update», Zootaxa, nr. 1523, s. 1–48
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 43. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 62. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) São Tomé and Príncipe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) São Tomé e Príncipe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk UD
CIA world factbook Arkivert 18. september 2015 hos Wayback Machine.
(no) Statistikk og andre data om São Tomé og Príncipe i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. | 7,064 | 7,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sudetenland | 2023-02-04 | Sudetenland | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sudetenland', 'Kategori:Tidligere omstridte områder'] | Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. Regionen dekket tilsammen 22 586 km², og den største byen var Liberec (tysk: Reichenberg).
Det tyske navnet på regionen ble særlig brukt etter 1918, da Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig ble delt opp i mindre land og republikkene Tsjekkoslovakia og Østerrike ble etablert. Tyske kulturområder i de tsjekkiske landområdene ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia, til motstand fra sudettyskerne. Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Regionen ble etter Münchenavtalen i 1938 annektert av Nazi-Tyskland, under navnet Sudetengau. Etter andre verdenskrig ble tysktalende innbyggere fordrevet, og regionen ble i 1945 tilbakeført til Tjekkoslovakia.
| Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. Regionen dekket tilsammen 22 586 km², og den største byen var Liberec (tysk: Reichenberg).
Det tyske navnet på regionen ble særlig brukt etter 1918, da Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig ble delt opp i mindre land og republikkene Tsjekkoslovakia og Østerrike ble etablert. Tyske kulturområder i de tsjekkiske landområdene ble en del av den nye staten Tsjekkoslovakia, til motstand fra sudettyskerne. Sudetenland ble da ofte brukt om alle de tidligere tyskspråklige regionene i Nordøst- og Sør-Bøhmen, i Mähren og i østerriksk Schlesien. Regionen ble etter Münchenavtalen i 1938 annektert av Nazi-Tyskland, under navnet Sudetengau. Etter andre verdenskrig ble tysktalende innbyggere fordrevet, og regionen ble i 1945 tilbakeført til Tjekkoslovakia.
== Navn ==
Landskapet var oppkalt etter Sudetene, en fjellstrekning mellom dagens Tsjekkia og Polen. Det tyske navnet skal ha blitt innført av Philipp Melanchthon
etter et gotisk ord «Suditha» som igjen har opphav i «syde, dampe», brukt om varme kilder.
Ulike navneformer på regionen har vært og er i bruk på norsk: Det tyske navnet Sudetenland er i vanlig bruk i norsk språk.
Bokmålsordboken oppgir Sudetland, og denne formen er anbefalt av Språkrådet.
Riksmålsordboken bruker Sudeterland. Mer sjelden er varianter som sudet-området og Sudetenområdet.
== Historie ==
Opprinnelig var dette området bebodd av slaviske folkeslag, men fra 11- og 1200-tallet kom etnisk tyske bosettere til området og slo seg i fjellområdene langs Bøhmens rand. Sammen med det øvrige Böhmen tilhørte det allerede på den tid Det tysk-romerske riket, og kom siden under habsburgerne. Det var en del av kongeriket Bøhmen som etterhvert ble en del av Østerrike-Ungarn.
Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland. Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache). Under østerriksk styre (før første verdenskrig) var det et visst press på etniske tsjekkere til å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen. Før krigen var omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) tysktalende. I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.Størstedelen av etnisk tyskere som på 1600-1700-tallet flyttet til det nordlige og vestlige Bøhmen, kom fra nærliggende tyske områder som Bayern, Thüringen, Sachsen og Schlesien. De fleste tysktalende innbyggerne i Bøhmen, Mähren og østerriksk Schlesien på 1700-tallet hadde opphav i folk som hadde bodd der i mange generasjoner. Områdene med overveiende tysktalende befolkning ble større på 1600-1700-tallet. De tysktalende i Reichenberg var adskilt fra hovedstaden Wien, som de tysktalende var politiske avhengig av, med et stort område tsjekkisktalende.Omkring år 1900 betraktet de etniske tyske seg som Deutschböhmen, Deutschmähren eller Deutschschlesier og det var lite felles idenitet på tvers av regionene. Etter 1918 ble det skapt en felles identitet som sudettyske. Denne utvikling ble støttet blant annet akademisk gjennom det tyske universitet i Praha. Blant annet Josef Pfitzner skrev i 1926 om den sudettyske oppvåkningen og trakk trådene til utviklingen på 1800-tallet. Pfitzner mente at etnisk tyske hadde befolket området før slaviske folkeslag innvandret rundt år 500. Etter første verdenskrig og etableringen av republikken Tsjekkoslovakia ble de tysktalende områdene liggende langs den nye statens grenser og adskilt fra de tysktalende områdene i Tyskland inkludert Schlesien og den nye staten Østerrike. Fellesbetegnelsen sudettysk for alle tysktalene i Böhmen og Mähren ble etterhvert tatt i bruk. Sudettyskerne aksepterte ikke sin status som minoritet og arbeidet for anerkjennelse som Staatsvolk (folkslag som konstituerte staten) eller for rett til selvstyre.
=== Etter første verdenskrig ===
Etter keiserdømmets oppløsning etter første verdenskrig ble de tyskspråklige områdene Nordøst-Böhmen, Nord-Mähren og Østerriksk Schlesien erklært som Deutschösterreichische Provinz Sudetenland samt Provinz Deutschböhmen, og sluttet seg til Deutschösterreich i november 1918. Fra slutten av samme måned rykket tsjekkoslovakiske tropper inn i området og avbrøt etableringen av en tysk-østerriksk forvaltning. I desember flyktet provinsregjeringene i provinsene Deutschböhmen og Sudetenland i eksil for å unngå å bli tatt til fange. I september 1919, ble Sudetenland tildelt Tsjekkoslovakia ved fredsslutningen med Østerrike, Saint-Germain-traktaten.
Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn. Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende. Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at habsburgernes herredømme, fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha. I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige. En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober. I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.Motsetningene mellom tsjekkere og tyskere økte i løpet av 1930-årene. Den tysktalende befolkningen i Böhmen og Mähren utgjorde mot slutten av 1930-årene nærmere 25 %, og betegnelsen Sudetenland omfattet da både den tidligere provinsen med samme navn og den tidligere provinsen Deutschböhmen. Blant nasjonalistiske lederfigurer var den sudettyske nasjonalsosialisten Konrad Henlein. En annen viktig sudettysk politiker var sosialdemokraten Wenzel Jaksch.
=== Etnisitet ===
Da Tsjekkoslovakia ble et selvstendig land, var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), etniske slovaker (2 millioner eller 16 prosent), etniske tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), etniske ungarere (745 000 eller 5 prosent) og rutere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Minoritetene bodde hovedsakelig konsentrert i områder der de utgjorde flertallet. Etniske ungarere (madjarer) bodde hovedsakelig i Slovakia der de utgjorde en 22 % av befolkning og grenseområdene mot Ungarn var dominert av etniske ungarere. Etnisk tyske (tysktalende) dominerte grenseområdene mot Østerrike og Tyskland i det sørlige Mähren, Šumava (Böhmerwald), Chebsko (Egerland) og deler av Slezsko (Schlesien) - disse etnisk tyske gikk under fellesbetegnelsen sudettyskere og dominerte et område på 27 000 km2.
=== Valgene i Sudetenland ===
Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938. Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland. Sudettyske politikere agiterte på 1930-tallet for Heim ins Reich (at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).
=== Münchenavtalen ===
Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland. Münchenavtalen ble inngått 30. september 1938 mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen var ikke parter i avtalen. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend. Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.
=== Riksprotektoratet Böhmen-Mähren ===
I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend. Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn». Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.Konflikten rundt Sudetenland begynte umiddelbart etter den tyske annekteringen av Østerrike. Den tyske regjeringen, sammen med sine allierte i Sudetenland, hevdet at sudettyskere ble mishandlet og undertrykt av den tsjekkoslovakiske staten og krevde at Sudetenland umiddelbart ble innlemmet i Tyskland.
Dette utløste Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland. Dette var forsvarsmessig fallitt for Tsjekkoslovakia som hadde basert mye av forsvaret sitt rundt det fjellrike grenseområdet Sudetenland.
=== Etter andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, og Sudetenland ble igjen en del av republikken. Etter bestemmelsene fra Potsdamkonferansen ble alle tyskere og et stort antall av ungarere brutalt fordrevet, igangsatt av Stalins Røde armé og fullbyrdet av tsjekkoslovakene. Dette anses som et tilfelle av etnisk rensning. Mange sudettyskere og ungarere ble også satt i tsjekkoslovakiske konsentrasjonsleirer, hvor en regner med at store antall døde av mishandling. Etter folketellinger var antallet sudettyskere kort etter krigen redusert med ca. 200 000.
Ca. 2 millioner bøhmiske tyskere fra Sudetenland kom som flyktninger til Tyskland, hvorav størsteparten til Bayern, som har tatt på seg et særlig ansvar (Patenschaft) for dette folket. Andre reiste til Østerrike. Det finnes flere tyske og østerrikske organisasjoner som representerer sudettyskerne, den viktigste er Sudetendeutsche Landsmannschaft (SL) i Tyskland og Sudetendeutsche Landsmannschaft in Österreich (SLÖ). Sudentendeutsche Landsmannschaft hører til de tre største av alle de fordrevnes organisasjoner (sammen med Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen), og spiller en stor rolle i tysk, særlig bayersk, politikk, og er nært knyttet til CSU og søsterpartiet CDU. Formannen for SL er også medlem av bl.a. Europaparlamentet.
== Enkelte byer i det tidligere Sudetenland ==
== Se også ==
Anschluss
Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia
Sudetenlandmedaljen
Tysklands historie (1933-1945)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sudetenland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sudetendeutsche Landsmannschaft
Sudetendeutsches Archiv
Sudetendeutsche Landsmannschaft Bayern
«Heimatpflege der Sudetendeutschen» (tysk) | Sudetenland (eller Sudetland, Sudeterland) (tysk Sudetenland, tsjekkisk og slovakisk: Sudety, polsk Kraj Sudetów) er et historisk navn på en region i vestre og nordlige Böhmen og nordlige Mähren. I perioden som ledet opp til andre verdenskrig var de fleste innbyggerne etnisk tyske eller tyskspråklige, kalt sudettyskere. | 7,065 | 7,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spanskesyken | 2023-02-04 | Spanskesyken | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Pandemier', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanskesyken', 'Kategori:Virale infeksjoner'] | Spanskesyken var en influensapandemi med svært høy dødelighet. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen. Antallet døde er anslått til mellom 17 og 50 millioner, og kanskje så høyt som 100 millioner, noe som gjør den til en av de verste pandemier i historien. Det antas at i Norge omkom 13 000–15 000 mennesker, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.Pandemien brøt ut i sluttfasen av første verdenskrig. Smitten spredte seg til alle verdensdeler. De historiske og epidemiologiske dataene var lenge så ufullstendige, at det ikke var mulig å fastslå hvor og eksakt når sykdommen først oppsto.De fleste influensautbrudd er uforholdsmessig mer dødelige blant de aller yngste og de aller eldste, men spanskesyken hadde en uvanlig høy dødelighet blant unge voksne. Forskere har kommet med flere mulige forklaringer på hvorfor spanskesyken var så dødelig. Noen analyser har vist at influensaviruset utløser en såkalt cytokinstorm, som bryter ned det ellers sterke immunforsvaret hos unge voksne. Andre har vist at virusinfeksjonen ikke var mer aggressiv enn tidligere influensautbrudd. På slutten av verdenskrigen kan derimot feilernæring, overfylte feltlasaretter og sykehus samt dårlig hygiene ha forårsaket en bakteriell superinfeksjon. Superinfeksjonen drepte de fleste ofrene for pandemien, typisk etter et noe lengre sykeleie.Spanskesyken var den første av de to pandemiene forårsaket av H1N1-influensaviruset. Den andre var svineinfluensaen i 2009. Viruset kan også ha vært en fugleinfluensa, uten svin som mellomvert.
| Spanskesyken var en influensapandemi med svært høy dødelighet. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen. Antallet døde er anslått til mellom 17 og 50 millioner, og kanskje så høyt som 100 millioner, noe som gjør den til en av de verste pandemier i historien. Det antas at i Norge omkom 13 000–15 000 mennesker, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner.Pandemien brøt ut i sluttfasen av første verdenskrig. Smitten spredte seg til alle verdensdeler. De historiske og epidemiologiske dataene var lenge så ufullstendige, at det ikke var mulig å fastslå hvor og eksakt når sykdommen først oppsto.De fleste influensautbrudd er uforholdsmessig mer dødelige blant de aller yngste og de aller eldste, men spanskesyken hadde en uvanlig høy dødelighet blant unge voksne. Forskere har kommet med flere mulige forklaringer på hvorfor spanskesyken var så dødelig. Noen analyser har vist at influensaviruset utløser en såkalt cytokinstorm, som bryter ned det ellers sterke immunforsvaret hos unge voksne. Andre har vist at virusinfeksjonen ikke var mer aggressiv enn tidligere influensautbrudd. På slutten av verdenskrigen kan derimot feilernæring, overfylte feltlasaretter og sykehus samt dårlig hygiene ha forårsaket en bakteriell superinfeksjon. Superinfeksjonen drepte de fleste ofrene for pandemien, typisk etter et noe lengre sykeleie.Spanskesyken var den første av de to pandemiene forårsaket av H1N1-influensaviruset. Den andre var svineinfluensaen i 2009. Viruset kan også ha vært en fugleinfluensa, uten svin som mellomvert.
== Misforståelsen om influensabakterien - forårsaker ikke influensa ==
Man trodde til 1933 at bakterien Haemophilus influenzae var årsak til influensa og følgelig også av spanskesyken. Den vel ansette tyske bakteriologen Richard Pfeiffer hadde først funnet den i sputum hos pasienter som var blitt rammet av russisk snue; senere fant man den også i sputum og lungeprøver fra døde som hadde falt som offer for spanskesyken, så feiloppfatningen var dermed nærliggende. Tvil om dette oppstod i etterdønningene av spanskesyken, men først i 1933 fant man den virkelige årsaken. Influensa er en virussykdom (ikke bakteriell) i luftveiene og skal ikke forveksles med H. influenzae-infeksjon. Influensainfeksjon innebærer derimot en forhøyet risiko for sekundær bakterieinfeksjon, som for eksempel med H. influenzae.
På grunn av at H influenzae ofte kunne påvises i lungene hos personer som var dødd i samband med influensa, og idet man tidlig på 1900-tallet kunne dyrke frem bakteriene fra lungeprøver og deretter undersøke hvilke bakterier man hadde funnet, konkluderte man deretter at bakterien forårsaket influensa. Derigjennom fikk så bakterien sitt artsepitet.
== Navnet spanskesyken ==
Selv om pandemiens geografiske opprinnelse er ukjent, ble sykdommen kalt «spanskesyken» etter sin første bølge av utbredelse.Pandemien ble lagt merke til i Europa i sluttfasen av den første verdenskrig, men det tok tid før de brede lag av befolkningen fikk bevissthet om sykdommen. For ikke å svekke kampmoralen valgte nemlig avisene i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA ikke å omtale den dødelige sykdommen. Spania var derimot ikke innblandet i krigen, og hadde forholdt seg nøytral. Landet hadde derfor ingen sensur som følge av den pågående krig. Avisene kunne derfor fritt rapportere om sykdomsutbruddene.
I mai 1918 ble det således meldt om rundt åtte millioner smittede i Spania. De som håndterte krigspropagandaen, prøvde å distansere seg fra sykdommen ved behendig å omtale sykdommen som «den spanske syke». Det fikk stor oppmerksomhet da kong Alfonso XIII ble syk, og nyhetsbyrået Reuters meldte dette den 27. mai 1918. Det spanske nyhetsbyrået Agencia Fabra hadde rapportert følgende beskjed til Reuters i London:
A Strange Form Of Disease Of Epidemic Character Has Appeared In Madrid. The Epidemic Is Of A Mild Nature, No Deaths Having Been Reported (Sitert fra Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. s. 59 - en merkverdig sykdom med epidemisk karakter er dukket opp i Madrid. Denne epidemi forløper harmløst, ingen dødsfall er så langt blitt meldt.)Disse historiene skapte et falskt inntrykk av at Spania var et land som var spesielt hardt rammet. Dette falske inntrykket ble forsterket av at den spanske helsedirektøren Martín Salazar den 29. juni 1918 erklærte at han ikke hadde fått noen rapporter om en sammenlignbar sykdom i det øvrige Europa. Den internasjonale presse benyttet fra sent i juni 1918 i økende grad betegnelsen «spansk influensa». Dette passet de krigførende parter godt, da de ville legge lokk på utbredelsen i egne rekker.Andre navn ble også brukt om pandemien på denne tiden. I Spania ga man franske tilreisende skylden for smitten, og der ble sykdommen etterhvert kalt for «franskesyken». I Senegal ble den kalt for «den brasilianske influensa», i Brasil «den tyske influensa» og i Polen «den bolsjevikiske sykdom». I Spania ble sykdommen også kalt «soldaten fra Napoli». Dette navnet var hentet fra en zarzuela (en spansk operetteform) fra 1916, Sangen om å glemme (La canción del olvido), hvor en av librettistene i spillets mest populære musikkstykke (soldaten fra Napoli) ble rammet av influensa. I dagens Spania er «spanskesyken» (Gripe Española) det mest brukte navnet.Andre navn på sykdommen er «influensa-pandemien fra 1918», eller variasjoner av dette.
== De (tre) fire bølgene ==
Andre inndelinger opererer med tre bølger. Da er den fjerde medtatt i den tredje, eller den fjerde ikke med i det hele tatt.
=== Første bølge (vår og sommer 1918) ===
==== Utbrudd ====
Influensabølgen begynte sannsynligvis i Haskell County i delstaten Kansas i USA. Der behandlet legen Loring Miner tidlig i 1918 mange pasienter med meget sterke influensasymptomer. Sykdomsforløpet skildret han som rasende raskt, og av og til dødelig. I lokalbladet Santa Fe Monitor var det allerede i midten av februar tale om utbredte lungebetennelser, og få dager etter om at «nesten alle» hadde fått influensa eller lungebetennelse. Miner var så uroet at han meldte fra til United States Public Health Service (PHS), men de reagerte ikke på hans bønn om assistanse. Meldingen om en influensa med uvanlig heftig forløp ble likevel medtatt 5. april 1918 i Public Health Reports fra PHS: «Den 30. mars ble det rapportert fra Haskell i Kansas om forekomsten av 18 tilfeller av influensa av alvorlig type, som førte til tre dødsfall». Denne rapporten gjorde det mulig å konstruere et mulig smitteforløp. Det er antatt at minst tre menn ble innkalt fra Haskell County, sent i februar til US Armys utdannelsesleir Camp Funston i Kansas. Den 4. mars ble den militære kokken (mess sergeant) Albert Gitchell influensasyk; han hadde feber, og hals- og hodesmerter. Ytterligere hundre soldater hadde de samme symptomer, og kriselasarettet ble fullt i løpet av få timer. Gitchell var ikke den første pasienten med spanskesyke, men den første som ble registrert. Han regnes derfor som pasient null, selv om sykdommen da alt var nådd New York City.Tre uker senere ble det i militærleiren på ca. 56 000 rekrutter, registrert 1 100 svært syke og 38 dødsfall. Soldatene kalte den three-day fever eller knock-me-down fever. Fra denne leiren, som var underlagt Fort Riley, spredte sykdommen seg svært raskt. Den 18. mars ble det meldt om influensatilfeller i delstaten Georgia.
==== Spredning ====
I de tette kvarter i treningsleirene ble opptil 90 % av troppestyrkene syke. Sykdommen spredte seg til sivilbefolkningen. I Ford-fabrikkene i Detroit slo den tidvis ut inntil 1000 arbeidere. Av 1 900 fanger i California-fengselet San Quentin ble hver fjerde syk; tre fanger døde. I alt hadde 30 av USAs 50 største byer, hvorav de fleste lå nær militære treningsleirer, i april 1918 høyere dødstall enn vanlig. Dette var imidlertid ikke signifikant nok til at offentligheten eller helsemyndighetene lot seg merke av det. Det var først senere epidemiloger så hva det statistiske avviket innebar.
Fra sykdommen brøt ut i Kansas og til august 1918 kom det mer enn én million amerikanske soldater til Europa. En så stor folkeforflytning fra Den nye til Den gamle verden var ikke skjedd før i historien. Det var også slike troppetransporter fra britiske besittelser og til Europa. Første verdenskrig påskyndet slik den verdensvide smittespredning. I Europa bremset krigen mobiliteten av folk, og det gjaldt i særdeleshet mellom Frankrike og Tyskland. Men det gikk likevel raskt fra vest til øst. Mulige forklaringer er passasje gjennom de nøytrale land, særlig det etterhvert hardt rammede Sveits, og med krigsfanger og plyndringen av falne fienders klær og utstyr, eller med vindbåren smitte mellom skyttergravene over det smale ingenmannsland; noen steder var det bare noen få meter som skilte.Smitten kom til Frankrike med amerikanske troppeskip. Fra tidlig i april 1918 var det tilfeller av influensaen i den franske havneby Brest, og den spredte seg blant soldater og sivile. I de franske lasarettene ble de første influensarammede soldatene innlagt den 10. april. Sent i april hadde sykdomsbølgen nådd Paris. De to første uker i mai 1918 meldte Royal Navy om over 10.000 syke, og så seg ikke i stand til å gå ut av havn.I tyskspråklig område ble det rapportert om den nye sykdommen senest i mai 1918. I juni ble det registrert mange tilfeller i Britisk India, Kina, New Zealand og Filippinene. Også i keiserriket Tyskland var den første bølgens høydepunkt i juni. I Manilas havn ble to tredeler av havnearbeiderne syke, slik at skip ikke kunne losses. Den internasjonale utbredelsen ble akselerert av migrasjon, troppebevegelser, handelen og kolonialismen.Danmark og Norge ble særlig rammet i juli; Nederland og i Sverige i august. I Australia ble 30 prosent av Sydneys befolkning influensasyke i september.
Den 13. juli 1918 bragte den britiske medisinjournalen The Lancet en artikkel der tre leger spekulerte på om den pågående epidemien kanskje ikke var influensa, fordi forløpet var så raskt og det hyppig var store komplikasjoner. I slutten av mai 1918 døde nesten fem prosent av soldatene i en liten fransk militærleir av influensaen eller etterpå av følgesykdommer. Og i Louisville i Kentucky avtegnet det seg det mønster som i ettertid er blitt ett av de mest markante kjennetegn på spanskesyken: Over 40 prosent av dødsofrene var i aldersgruppen 20 til 35 år.
Sykdomsbølgen var riktig nok ikke avgjørende for krigens utfall, men at de tyske styrkene ble sykdomssvekket på toppen av andre problemer, kan ha påskyndet nederlaget. Den tyske våroffensiven i 1918 var mindre slagkraftig enn planlagt, og motangrepene kostet tyskerne meget. Den tyske general Erich Ludendorff skrev i sine krigserindringer om situasjonen den 13. juni 1918 at – ved siden av den vanskelige forsyningssituasjon – sykdomssvekkelsene reduserte troppestyrkene, og var et alvorlig problem. Den 3. oktober 1918, da de allierte var blitt tydelig sterkere og nederlaget avtegnet seg stadig klarere, meddelte han rikskansler Max von Baden (som kort etter også ble rammet av spanskesyken) at influensasykdomsbølgen svekket hans styrker både ved forsyningsvanskelighetene og ved fallende kampmoral. Selv om Ludendorff ville avlede fra resultatene av sine egne uheldige militære valg med å aksentuere disse faktorer, viser andre rapporter at selv om de tyske styrker var mindre sykdomsrammet enn for eksempel de amerikanske, så innvirket likevel spanskesyken sterkere på den tyske hærens stridsevne. Mellom 500.000 og 708.000 tyske soldater var blitt influensarammet. Historikere anmerker at blokaden av den tyske kyst faktisk dempet sykdommens forløp på tysk side av Vestfronten.I den allierte presse var det de som spekulerte om infeksjonen var blitt spredt fra tyske ubåter eller hadde tyske krigsfanger som kilde, eller kanskje var utløst av Tyskland som del av deres krigsplaner. Dette trodde man var støttet av sykdomsutbrudd i tyske ubåter som lå internert i spanske havner, som blant annet i Cartagena der SM U 39 lå. New York Times krevde at man skulle kalle pandemien den tyske syke. Ettersom Tyskland i 1915 hadde begynt med gasskrig ved fronten, så man det som svært tenkelig at tyskerne fortsatte i samme lei med en biologisk krig ved hjelp av «mikrober».
=== Andre bølge («Høstbølgen» 1918) ===
==== Utbrudd ====
Begynnelsen av «høstbølgen» tidfestes til annen halvdel av august 1918. Viruset hadde siden våren vært gjennom en liten men skjebnesvanger endring: Det var ikke lenger så godt tilpasset til fugler, men tydelig bedre til mennesker. Det er mulig at det første utbruddet av høstbølgen var på det norske passasjerskipet Bergensfjord, som den 12. august 1918 la til kai i Brooklyn med 200 syke blant dem ombord; under overfarten var allerede fire dødd og blitt bisatt til sjøs.Mer eller mindre samtidig traff bølgen fire andre havnebyer: Boston i USA, Brest (22. august) på den franske atlanterhavskyst, Dakar i Senegal og Freetown, hovedstaden i den britiske kolonien Sierra Leone i Vest-Afrika. Utbruddet i Freetown sammenfaller med anløpet av en britisk hjelpekrysser, det ombygde passasjerskipet HMS Mantua den 15. august. I Dakar passer utbruddet med anløpet av HMS Ebro den 19. august. På begge skipene var det før ankomst brutt ut influensa. Før utgangen av september var to tredeler av innbyggerne av Freetown blitt influensasyke. Det er beregnet at det per 100 syke endte med tre dødsfall.I Boston ble spanskesykens nå mer aggressive forløp første gang erkjent/mistenkt den 27. august. Der hadde man fått marinesoldater til behandling. Den første sivilist ble innbrakt den 3. september til Boston City Hospital. Godt dokumentert er sykdommens forløp på militærbasen Camp Devens, som lå bare tretti kilometer vest for Boston. Basen var beregnet for 35.000 soldater, men her befant det seg da 45.000 soldater - 5.000 soldater lå i en teltleir på området. Den 8. september ble den første soldaten så heftig syk at man først mente det måtte dreie seg om hjernehinnebetennelse. Allerede dagen etter var et dusin soldater også blitt rammet av det samme. Den 23. september var antallet syke på hele 12.604 soldater. Den dagen døde det 63 soldater. Forholdene som disse soldatene ble pleiet under, må kunne anses som typiske for utallige andre lasaretter og sykehus verden rundt på den tid spanskesyken herjet. Selv om USA var mindre rammet av følgene av verdenskrigen enn de europeiske stater var, led man veldig under mangelen på pleiepersonal. Man utnyttet ethvert tilgjengelig rom til sykesenger. Friskt sengetøy var mangelvare; mange syke lå i skitne og blodige laken. De døde ble stablet opp i korridorene i likhusene, og det var et strev å få tatt unna og gjennomført begravelser.
I et forsøk på å demme opp om sykdommen, forsøkte ledende militærleger å bevirke at bare de mest nødvendige skipsbevegelser fant sted. Før de forlot havnene skulle skipene ligge i karantene slik at de ikke hadde syke om bord på ferden. Men militærlegene klarte ikke å få dette drevet igjennom. De fikk ingen som helst form for støtte fra Surgeon General of the United States Rupert Blue, som ledet U.S. Public Health Service. Heller ikke fikk de støtte innad i egen organisasjon. Den amerikanske krigsmakt motsatte seg tiltaket, ettersom styrkene i Europa sårt trengte forsterkning. Denne beslutningen innebar en høy risiko for soldatene. Av 100 soldater om bord på troppetransporter på vei til Europa døde det nå i gjennomsnitt seks. Og av de øvrige var mange blitt svært sykdomssvekket. Dermed var letaliteten dobbelt så høy som den var blant dem som var på land.
Trass i de innledede karantenetiltak utbredte sykdommen seg svært raskt. Antall døde i USA som tilregnes denne andre bølgen, steg fra 2.800 i august til minst 12 000 døde i september. Legene i det rammede østlige Nord-Amerika sendte advarsler til sine kolleger vest i landet:
Dere må oppdrive enhver tilgjengelig snekker, og sette dem til å lage likkister. Så får dere gatearbeidere til å grave graver. Bare slik har dere noen sjanse til å hindre at antallet lik ikke vokser raskere enn man kan få dem lagt i grav. (Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. s. 114)Etter mindre enn fire uker hadde sykdommen spredt seg til New Orleans, Seattle og San Francisco. Fra en militærbase i Georgia var det den ene dagen meldt om to som var blitt syke, og dagen etter var det hele 716. En av de hardest rammede byene var Philadelphia, der det på en eneste dag i oktober 1918 var 711 mennesker som ble sykdommens ofre. Ettersom byens likhus bare hadde beregnet plass til maksimalt 36 døde, måtte man legge likene i firdoble rekker i korridorene og i alle ledige rom. Høsten 1918 fant det sted en stor militærparade i Philadelphia, som lokket til seg mange borgere og folk fra omegnen til gater og plasser langs ruten. Innen en uke døde det nesten 5.000 mennesker i Philadelphia, etter seks uker var det 12.000, med dette mer enn åtte ganger så mange i det restriktive St. Louis. I St. Louis hadde myndighetene under helsekommisjonæren Max C. Starkloff innført strenge reguleringer, forbudt sammenkomster med mer enn tyve personer, forordnet det som senere er blitt kalt sosial distansering, og forordnet karantener. Skoler, kinoer, biblioteker og kirker var stengte. St. Louis' strategi er i ettertiden blitt kopiert med hell svært mange steder.I det kanadiske Montreal, der det den 21. oktober var 201 mennesker som ble offer for influensaen, administrerte katolske prester den siste olje på åpen gate.
Uken fra 17. til 23. oktober 1918 toppet dødeligheten seg i USA; 21.000 mennesker døde den uken av spanskesyken.I Tyskland ble det foretatt vesentlige innskrenkelser høsten 1918, som berørte postvesen, telegraf og nærttrafikk. «Grippeferien» (influensaferier) var utbredte på tyske skoler. Bergverk, fabrikker og landbruk ble innskrenket, men ansvaret for tiltak ble overlatt til lokalforvaltningene, ettersom det var stor forskjell på hvor sterkt de forskjellige regionene var rammet. I Det tyske rike ble verken forsamlinger, vertshusdrift eller gudstjenester forbudt.
==== Spredning ====
Som i Nord-Amerika spredte sykdommen seg i hele verden. Virkningene i Europa ble ikke i så stort monn et tema, for der var den offentlige oppmerksomhet som før rettet mot verdenskrigen. Det forhold at de fleste som hadde kommet seg etter den første bølgen var blitt immune, viste at det var den samme influensaen som den forrige bølgens.
Dette kan særlig dramatisk illustreres med eksempelet København, som kom fra det med en kombinert mortalitetsrate på bare 0,29% (0,02% i første bølge og 0,27% i den andre) på grunn av å ha blitt eksponert for den mindre dødelige første bølgen.For den befolkning som ikke hadde hatt noe møte med den første bølgen var den andre bølgen langt mer dødelig; de mest sårbare var likesom soldatene i skyttergravene: voksne som var unge og sunne.I Tyskland var det absolutt slik at andre sorger overskygget sykdommen. Krigen gikk ikke bra, styrkeforholdene på Vestfronten hadde utviklet seg massivt i landets disfavør. Spanskesyken ble som en annenrangs bekymring å regne, og konkurrerte i sinnene mot den dårlige forsyningssituasjon og den politiske usikkerhet. Tyske medisinere fastslo raskt at det var påfallende mange 20- til 40-årige som døde, selv om de var i relativt god form. Ut av dette oppstod det en hypotese at det slo inn en slags overreaksjon av immunforsvaret i denne i og for selv motstandssterke persongruppe, det som man i nyere tider kaller en «cytokinstorm». Denne overreaksjonen utløste ofte en rask kvelningsdød.Også sterkt rammet var Sør-Amerika, Asia, Afrika og stillehavsøyene.
Mer enn halvparten av sine ofre høstet spanskesyken i Asia. I India var letaliteten særlig høy, med anslagsvis fem døde per hundre syke. Antall døde i India anslås av noen som så høyt som 20 millioner mennesker. En forsterkende faktor var at India da også var rammet av hungersnød. Mange fra landet trakk inn til de større byer, men i de trange forhold der var smittefaren ekstra stor. I Kina kan man ha hatt mer ni millioner ofre.Den første verdenskrigs ledsagende kolonikriger svekket områder i det som senere ble til landene Tanzania, Zambia og Mosambik, og her herjet sykdommen særlig heftig.New Zealand ble hjemsøkt sterkest under Black November 1918, da de første troppestyrkene kom hjem fra krigen. I New Zealand døde det 8600 av spanskesyken, mer enn det dobbelte av antallet falne soldater. På ett tidspunkt var hele det offentlige liv lammet. Særlig hardt rammet var māoriene. Sykdommen traff mange av deres bosetninger, ofte helt uten forvarsel. Ofte var så mange rammet at ingen lenger kunne trå til for å pleie de syke eller begrave de døde. Det var omtrent like dramatisk på Samoa, der en femtedel av befolkningen, 7500 mennesker, døde. Samoaøyene ble interessante for ettertidens forskning, idet Vest-Samoa på få uker mistet 22 % av befolkningen, mens amerikansk Samoa 70 kilometer unna var så godt som sykdomsfri, vel takket være de rigide karantenetiltak der.
Også Amerikas urbefolkninger var hardt rammet. Her var det åpenbart befolkninger som var immunologisk enda dårligere bevæpnet enn de innvandrede fra Europa og deres etterkommere. Mexico skal ha mistet nesten 440.000 menneskeliv, i Britisk Guyana var det i første rekke indianerne som ble syke - og av dem døde 25 prosent. I Nord-Amerika rammet spanskesyken særlig inuittene i Alaska og Nord-Canada, og en fjerdedel av indianerne der ble syke, 25 prosent av dem døde. Mange inuittlandsbyer mistet sin voksne befolkning; man fant barn i armene til deres døde mødre. En enkelt person brakte med seg smitten til småstedet Wales, og en uke etter var 178 av dets 396 innbyggere døde. I mange landsbyer var 85 prosent av befolkningen døde, de overlevende var for det meste barn. I inuittbosetningen Cartwright i kanadiske Labrador led i slutten av oktober 1918 96 av de 100 personer som levde der av spanskesyken, og av dem døde 26. I mange familier var alle syke slik at ingen lenger var i stand til å lage mat eller passe ilden. I bosetningen Okak hadde bare 59 av de en gang 266 innbyggere overlevd. Misjonærer fant en åtte år gammel pike som skulle ha overlevd i fem uker ved siden av fire lik. Temperaturen var da −30 grader celsius; hun hadde smeltet snø med julelys for å få drikkevann.
=== Tredje bølge, 1919 ===
En tredje bølge av spanskesyken begynte i januar 1919 og varte til juni 1919. Den rammet særlig Spania, Serbia, Mexico og Storbritannia, og førte til hundretusener av dødsfall. Den var mindre heftig enn den andre bølgen, men klart mer dødelig enn den første.
=== Fjerde bølge, 1920 ===
Våren 1920 kom det en nokså beskjeden fjerde bølge i USA i noen isolerte områder, skjønt ett av dem var New York City, og i Storbritannia, Østerrike, Skandinavia og noen søramerikanske øyer. Mortalitetsratene var lave. Ettersom det særlig var yngre mennesker som døde, tilregnes denne bølgen spanskesyken.
Senere influensabølger – som i Tyskland vinteren 1932/33 – var mindre i omfang og preget av en annen alderssammensetning. Dermed betraktes de ikke som utløpere av spanskesyken.
== Spanskesyken i Norge ==
Det er anslått at i overkant av 1 million nordmenn ble smittet. Det antas at mellom 13 000 og 15 000 mistet livet av spanskesyken, de fleste av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Dødeligheten var høyest blant samer, trolig på grunn av manglende opparbeidelse av immunitet fra tidligere pandemier. Spanskesyken opptrådte i tre bølger; sommeren 1918, høsten 1918 og vinteren 1918/1919.Det er noe uenighet om hvordan spanskesyken kom til Norge, og om hvilken del av landet som først ble rammet. Både Kristiania (Oslo) og Bergen har vært utpekt som utgangspunkt. Sannsynligvis var det Kristiania som var utgangspunktet for spredningen av spanskesyken i Norge. De første sykdomstilfellene oppstod i Kristiania 15. juni 1918, trolig etter smitteimport fra Skottland, mens det i Bergen og Arendal ikke ble rapportert om tilfeller før i slutten av juni. Dette ble starten på «sommerepidemien», et relativt mildt angrep. Den andre sykdomsbølgen, «høstepidemien», startet i september/oktober og kulminerte i november/desember. Dette var det mest alvorlige angrepet med høyest dødelighet. En ny bølge, «vinterepidemien», avløste høstepidemien i desember og varte utover våren 1919.Spanskesyken ble spredt utover hele landet med kommunikasjonsmidler som jernbane og båttrafikk. I Sør-Norge var jernbanen sentral for smittespredning, mens Hurtigruten var en viktig spredningsagent i Nord-Norge. I hovedsak var det slik at byer og større tettsteder fikk sykdommen først, fordi kommunikasjonsmidler gjorde disse mest eksponert for smitte. Epidemien ble derifra spredt til mindre steder.Sunnhetskommisjonen i Kristiania fikk høsten 1918 kritikk for at ikke skolene ble stengt, forsamlinger forbudt og sporveistrafikken redusert, slik det var gjort i andre byer. Kommisjonen svarte at slike tiltak ikke ville ha betydning i en storby, der mennesker har så mange nødvendige møtepunkter, og det å skulle stenge trikk, tog, verksteder og fabrikker, restauranter og spisesaler var helt urealistisk. Antall døde av spanskesyken var likevel lavere enn i landet som helhet, 0,4 % i Kristiania mot 0,6 % i landet. Ny forskning har avdekket at sykdommen rammet arbeiderklassestrøk hardest, og at antall rom i boligen hadde stor betydning. Å bo flere i ettroms leilighet var fortsatt vanlig.Aviser fra perioden viser at pandemien fikk påfallende liten omtale, til man leter opp dødsannonsene - side opp og side ned med pandemiens unge ofre.
== Spanskesyken i Sverige ==
I Sverige, hvis befolkning den gang var på knappe seks millioner, døde 37 573 personer av influensa i årene 1918–1920 ifølge offisiell statistikk. Men det kan sikkert tillegges et tusentall der denne influensaen også var den riktige dødsårsak. Da den svenske epidemien kulminerte i oktober og november 1918, hadde det månedsvise dødstallet (omregnet til årsbasis) steget fra det normale på om lag 15 per 1.000 innbyggere til 35 per 1.000. Spanskesyken drepte om lag 2 % av de diagnostiserte tilfeller i Sverige. Hardest rammet var Norrland, fremst innlandet, der for eksempel Jämtlands län var det län som hadde høyest andel døde, og Arjeplogs kommun hadde den største andelen døde i Sverige med ca 3 prosent av kommunens innbyggere.
== Statistiske anomalier ==
Betrakter man letaliteten av influensasyke som frekvensfordeling for deres levealder, får man vanligvis en «U-formet» graf, med maxima hos de ganske unge og de svært gamle. Men spanskesykens letalitet har en «W-formet» fordeling. Dette er en særegenhet man også kunne se i 1889/90-pandemien (den russiske snue, muligens grunnet A/H3N8. Det ekstra og utypiske maksimum ligger i området for de 20- til 40-årige. I alt utgjør de døde i denne aldersgruppen halvparten av alle de pandemidøde. Egenartig for spanskesyken er at letaliteten blant folk under 65 år var klart høyere enn hos de eldre; ca 99 % av de døde var i førstnevnte gruppe, mot 36 % og 48 % i pandemiene i 1957 (asiasyken fra H2N2 og 1968 (hongkongsyken av A/H3N2.Svaret på hvorfor har man særlig prøvd å finne i personers forutgående utsettelse for influensaer, og hvilke aldersgrupper dette tilsvarte i 1918-19. En mulig forklaring på anomalien er et virus som gikk før 1889 og som potensielt har etterlatt seg en delvis immunitet og infeksjonsforsterkende antilegemer. Men problemet er da at et virus som syntes å ha forsvunnet ca 1889 skulle ha dukket opp igjen nesten 30 år etter. Et annet forklaringsforsøk støtter seg til en forskningshypotese at immunsystemet kunne særlig effektivt svare overfor den første bølges virusvariant, men dermed slik at den var mindre tilpasset andre virusstammer. Dersom influensapandemien av 1889, som bølget til 1895, faktisk hadde vært fra virussubtype H3N8, og at mennesker som i 1918 var i aldersgruppen 20 til 40, da kom i berøring med den for første gang, da hadde de ikke noe adekvat immunitetsforsvar. Men de eldre hadde da kanskje en relativ beskyttelse, fordi de tidlig i livet var blitt utsatt av en eldre slektning av spanskesykens smittestoffer. Men der mangler det kunnskap som tillater entydige svar.Ifølge en artikkel i Spektrum der Wissenschaft av januar 2006 er det for den uvanlige aldersprofilen også relevant å tenke på den cytokinaktiviteten som viruset utløste med slik atypisk styrke. Immunsystemets overreaksjon i form av en cytokinstorm gjør at de avvergende celler går til angrep på lungevevet. Ettersom nettopp aldersgruppen 20- til 40-årige har et særlig sterkt immunsystem, blir også den feilrettede cytokinstormen særlig sterk.Her har vi et fenomen som kan sammenlignes med covid-19, som er like smittsom men (pr februar 2020) fortsatt et trinn lenger nede i klinisk vanskelighetsgrad enn spanskesyken er blitt beregnet å ha hatt. Senere har man kommet til at den kliniske vanskelighetsgrad har gått mot noe likeverdigere spanskesyken. Men covid-19 oppviser så langt, i motsetning til spanskesyken, ingen senket letalitet i de høyeste alderssegmenter; tvert i mot en tydelig høyere dødsrisiko.
== Trivia ==
Den hurtighet spanskesyken spredte seg med gir seg uttrykk i et barnerim som oppstod mens det hele stod på - «A Bird named Enza»:
I had a little bird,
Its name was Enza.
I opened the window,
And in-flu-enza.
== Referanser ==
== Litteratur ==
=== Monografier ===
John M. Barry: The Great Influenza. The Epic Story of the Deadliest Plague in History. Penguin Books, New York 2004, ISBN 0-670-89473-7.
Alfred W. Crosby: America’s Forgotten Pandemic. The Influenza of 1918. 2. Auflage. Cambridge University Press, Cambridge 2003, ISBN 978-0-521-54175-6.
Pete Davies: Catching Cold – The Hunt for a Killer Virus. Penguin Books, London 1999, ISBN 0-14-027627-0.
Marc Hieronimus: Krankheit und Tod 1918. Zum Umgang mit der Spanischen Grippe in Frankreich, England und in dem Deutschen Reich. Lit, Münster 2006, ISBN 978-3-8258-9988-2.
Niall Johnson: Britain and the 1918–19 Influenza Pandemic, A Dark Epilogue. Routledge, London/ New York 2006, ISBN 0-415-36560-0.
Gina Bari Kolata: Influenza. Die Jagd nach dem Virus (= Fischer. 15385). Fischer Taschenbuchverlag, Frankfurt am Main 2001, ISBN 3-596-15385-9.
David Rengeling: Vom geduldigen Ausharren zur allumfassenden Prävention. Grippe-Pandemien im Spiegel von Wissenschaft, Politik und Öffentlichkeit. Nomos, Baden-Baden 2017, ISBN 978-3-8487-4341-4. (doi:10.5771/9783845285658).
Harald Salfellner: Die Spanische Grippe. Eine Geschichte der Pandemie von 1918. Vitalis, Prag 2018, ISBN 978-3-89919-510-1. – Um Covid-19 ergänzte Neuausgabe: Vitalis, Prag 2020, ISBN 978-3-89919-794-5.
Franz Schausberger: Ähnlich und doch ganz anders. Spanische Grippe vor 100 Jahren und Corona heute (= Historisch-politische Kurzstudien. Band 2). pm Verlag. Salzburg 2020, ISBN 978-3-902557-21-6.
Laura Spinney: 1918 – Die Welt im Fieber. Wie die Spanische Grippe die Gesellschaft veränderte. Hanser, München 2018, ISBN 978-3-446-25848-8.
Manfred Vasold: Die Spanische Grippe. Die Seuche und der Erste Weltkrieg. Primus, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-394-3.
Stefan Winkle: Kulturgeschichte der Seuchen. Artemis & Winkler, Düsseldorf 1997, ISBN 3-933366-54-2, S. 1045 ff.
Wilfried Witte: Erklärungsnotstand. Die Grippe-Epidemie 1918–1920 in Deutschland unter besonderer Berücksichtigung Badens. Centaurus, Herbolzheim 2006, ISBN 3-8255-0641-X.
Wilfried Witte: Tollkirschen und Quarantäne. Die Geschichte der Spanischen Grippe. Wagenbach, Berlin 2008, ISBN 978-3-8031-2633-7.
Margareta Åman (1990): Spanska sjukan: Den svenska epidemin 1918–1920 och dess internationella bakgrund. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
=== Artikler, avhandlinger ===
Jan Erik Hallström (2000): Spanska sjukan - influensans väg 1918. Socialmedicinsk Tidskrift, vol.77, nr.3, sid:259-72
Matthias Kordes: Die Spanische Grippe von 1918 und das Ende des Ersten Weltkrieges in Recklinghausen. In: Vestische Zeitschrift. Band 101, Nr. 07, 2006, ISSN 0344-1482, S. 119–126.
Svenn-Erik Mamelund (2004) Spanish influenza and beyond: the case of Norway (Doktorgradsavhandling, dr.polit.)
Eckard Michels: Die „Spanische Grippe“ 1918/19. Verlauf, Folgen und Deutungen in Deutschland im Kontext des Ersten Weltkriegs. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Band 58, Nr. 1, 2010, S. 1–33 (PDF).
Howard Phillips, David Killingray (Hrsg.): The Spanish Influenza Pandemic of 1918–19. New Perspectives. In: Routledge Studies in the Social History of Medicine. Band 12. London / New York 2003, ISBN 0-415-23445-X.
Ann H. Reid, Thomas A. Janczewski, Raina M. Lourens et al.: 1918 Influenza Pandemic Caused by Highly Conserved Viruses with Two Receptor-Binding Variants. In: Emerging Infectious Diseases. Band 9, Nr. 10, 2003, ISSN 1080-6040, doi:10.3201/eid0910.020789.
Peter Schneider: „Ein unerwünschter spanischer Gast“ – Die Grippepandemie 1918/19 im Kreis Wittgenstein. In: Wittgenstein. Blätter des Wittgensteiner Heimatvereins e.V. Jahrgang 108, 2020, S. 88–108.
Dieter Simon: Die „Spanische Grippe“-Pandemie von 1918/19 im nördlichen Emsland und einigen umliegenden Regionen. In: Studiengesellschaft für Emsländische Regionalgeschichte (Hrsg.): Emsländische Geschichte. Band 13, Haselünne 2006, ISSN 0947-8582, S. 106–145.
Guido Steinberg: The Commemoration of the „Spanish Flu“ of 1918–1919 in the Arab East. In: Olaf Farschid, Manfred Kropp, Stephan Dähne (Hrsg.): The First World War as Remembered in the Countries of the Eastern Mediterranean (= Beiruter Texte und Studien. Band 99). Beirut 2006, ISBN 3-89913-514-8, S. 151–162.
Jeffery K. Taubenberger et al.: Initial Genetic Characterization of the 1918 „Spanish“ Influenza Virus. In: Science. Band 275, Nr. 5307, 1997, ISSN 0036-8075, S. 1793–1796, doi:10.1126/science.275.5307.1793.
Jefferey K. Taubenberger et al.: Characterization of the 1918 influenza virus polymerase genes. In: Nature. Band 437, 2005, ISSN 0028-0836, S. 889–893, doi:10.1038/nature04230.
Jeffery Taubenberger, Ann H. Reid, Thomas G. Fanning: Das Killervirus der Spanischen Grippe. In: Spektrum der Wissenschaft. Nr. 4, 2005, ISSN 0170-2971, S. 52–60.
Jefferey K. Taubenberger, David M. Morens: 1918 Influenza, the Mother of All Pandemics. Arkivert 20. januar 2021 hos Wayback Machine. In: Emerging Infectious Diseases. Band 12, Nr. 1, 2006, S. 15–22, ISSN 1080-6040 (PDF Arkivert 2. mai 2020 hos Wayback Machine..
Terrence M. Tumpey et al.: Characterization of the Reconstructed 1918 Spanish Influenza Pandemic Virus. In: Science. Band 310, Nr. 5745, 2005, ISSN 0036-8075, S. 77–80, doi:10.1126/science.1119392.
Wilfried Witte:
Die Grippe-Pandemie 1918–1920 in der medizinischen Debatte. In: Berichte zur Wissenschaftsgeschichte. Band 29, Nr. 1, 2006, ISSN 0170-6233, S. 5–20. (doi:10.1002/bewi.200501184).
Das Virus und die Toten – Zugangswege zur Geschichte der Spanischen Grippe. In: Schweizerische Ärztezeitung. Band 91, Nr. 21, 2010, S. 827–829, (PDF).
Die Spanische Grippe 1918 – 1920 in der Grafschaft Bentheim – Annäherungen an die Geschichte einer Seuche im ländlichen Raum. In: Heimatverein der Grafschaft Bentheim e.V. (Hrsg.) in Zusammenarbeit mit dem Landkreis Grafschaft Bentheim durch Eugen Kotte, Helmut Lensing: Die Grafschaft Bentheim im Ersten Weltkrieg – „Heimatfront“ an der deutsch-niederländischen Grenze (= Das Bentheimer Land. Band 222), Nordhorn 2018, S. 412–430.
Michael Worobey, Jim Cox, Douglas Gill: The origins of the great pandemic. In: Evolution, Medicine, and Public Health. Jahrgang 2019, Ausgabe 1, S. 18–25.
Todesfälle in der Schweiz auf Rekordniveau. Die Spanische Grippe von 1918. Bundesamt für Statistik.vom 22. November 2018 (PDF). | Spanskesyken var en influensapandemi med svært høy dødelighet. Den kom i tre hovedbølger mellom januar 1918 og desember 1920, og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning den gangen. | 7,066 | 7,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Aquinas | 2023-02-04 | Thomas Aquinas | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Aristoteliske filosofer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1274', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler i 1225', 'Kategori:Italienske dominikanere', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske helgener', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske katolske teologer', 'Kategori:Italienske salmediktere', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Middelalderfilosofer', 'Kategori:Personer fra provinsen Frosinone', 'Kategori:Politiske filosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skolastikere'] | Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4. august 1879 erklærte pave Leo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.
| Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4. august 1879 erklærte pave Leo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.
== Biografi ==
=== De tidlige år ===
Thomas Aquinas' historie forteller mye om sene middelalderens verden. Han ble født inn i en høytstående familie i det sydlige Italia. Gjennom sin mor, grevinne Theadora av Theate, hadde han slektsbånd like til Hohenstaufen-dynastiets tysk-romerske keisere. Fredrik Barbarossa var hans grandonkel. Trolig kom han til verden i sin far grev Landulfs slott Roccasecca i kongedømmet Napoli tidlig i år 1225. Landulfs bror, Sinibald, var abbed i det benediktinske klosteret på Monte Cassino, og familien ønsket at Thomas skulle følge i sin onkels fotspor. Dette ville ha vært en normal karriere for en yngre sønn av adelig byrd.
Som femåring ble han sendt til klosteret for å påbegynne sin utdannelse, men etter å ha studert ved universitetet i Napoli gikk Thomas inn i dominikanerordenen. Den representerte, sammen med fransiskanerne, et brudd med det veletablerte geistlige systemet i den tidlige middelalderen. Denne endringen i planene ble ikke vel mottatt av Thomas' familie; på vei til Roma ble han grepet av sine brødre og ført til sine foreldre i slottet San Giovanni. Her holdt de ham som fange i ett eller to år, i et forsøk på å få ham til å endre sin overbevisning. Ifølge hans tidlige biografer førte de sogar en prostituert til ham for å friste ham, men han drev henne bort.
=== Utdannelse ===
Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til Köln for å studere hos Albertus Magnus. Han ankom trolig Köln sent i år 1244. Han reiste med Albertus til universitetet i Paris i 1245, og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i 1248. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!» Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den aristotelske metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og muslimske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra gresk og arabisk til latin. Rent naturvitenskapelig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med Bibelens ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som Avicenna og Averroës på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken. Han kristnet «filosofen», som han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra Platon, idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til kristendommens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare Gud er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt.
=== Karriere ===
I 1252 reiste Aquinas til Paris for å fullføre sin utdannelse. De etablerte professorer på universitetet var fiendtlig innstilt til de nye tiggerordnene, hvilket dominikanerordenen var en del av, og han møtte motstand i sine studier. Til slutt fikk han sin grad ved universitetet, og begynte som lærer i Paris i 1257. Han fungerte i denne rollen i flere år, og skrev samtidig noen av sine verk, og påbegynte flere andre. I 1259 deltok han i et viktig ordensmøte i Valenciennes. På pave Urban IVs befaling flyttet han til Roma, tidligst sent på året i 1261. I perioden 1269–71 var han igjen aktiv i Paris. I 1272 ble det bestemt av ordenen at han skulle skape et nytt studium generale på et sted han selv valgte, og han valgte Napoli.
Samtidige kilder beskriver Thomas som en storbygget mann, korpulent og svartmusket, med et stort hode og påbegynnende måne. I hans fremferd syntes det at han kom fra en fin familie; han blir beskrevet som forfinet, hyggelig og lett å like. I diskusjoner beholdt han selvkontrollen og nedkjempet sine motstandere med sin personlighet og gode utdannelse. Thomas hadde en enkel smak. Folk som kom i kontakt med ham ble imponert av Thomas' evne til å huske. Når han satt i dype tanker kunne han imidlertid totalt glemme sine omgivelser. Tankene han formulerte i disse konsentrerte periodene, kunne han beskrive for andre på en systematisk, klar og enkel måte.
== Teologi ==
Thomas' bevis for sjelens udødelighet er at sjelen er immateriell. Former som er bundet til kroppen, f.eks. dyrenes sjel, oppløses etter døden liksom dyrekroppen. Menneskesjelen derimot, forstår allmenne begreper utover enkelte ting og vesener, og må derfor ha en stoffløs eksistens. Dermed er den også hevet over den fysiske verden. Den kan ikke utslette seg selv, fordi dens vesen er uløselig knyttet til eksistens, slik at den ikke kan opphøre å være. I tillegg mener Thomas at sjelen har en iboende lengsel etter udødelighet, og ifølge Thomas kan en naturlig lengsel ikke forbli uoppfylt.Blant andre Origenes betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje. Desto høyere stilling i samfunnet den fornærmede part har, desto større er krenkelsen. Følgelig må det å krenke Gud selv innebære uendelig ondskap, og til denne uendelige skyld samsvarer en uendelig straff. Siden menneskekroppen ikke er i stand til å lide en uendelig intens smerte, må straffen være utstrakt over uendelig tid for at kravet om uendelighet kan oppfylles. Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den. Motstandere av dette dogmet anfører at den kristne gud er en barmhjertighetens gud. Men barmhjertigheten er forbeholdt denne verden, mens Gud i det hinsidige praktiserer absolutt rettferdighet.Ved oppstandelsen gjenskapes menneskekroppen av sine oppløste stoffer. Men hva hvis personen ernærte seg av andre menneskers kjøtt? Thomas klargjør problemet med kannibalisme med at det ikke består noen fare for at flere mennesker vil gjøre krav på de samme stoffene, siden en ganske liten stoffmengde som engang har tilhørt en kropp, er nok til at Gud i sin miskunn gjenskaper hele kroppen. I tilfellet med kannibalen er det nok med sæden han engang ble skapt av for å gjenskape hele kannibalen. Om også hans far var kannibal, vil likevel sæden gjenoppstå i det som ble skapt av denne sæden.Om barn som dør uten dåp, antar Thomas at de kommer til dommedag, ikke for å dømmes, men for å skue dommerens glorie. På spørsmål om ikke de frelste i paradis vil få gleden over sin frelse spolert av å se slekt og venner pines i helvete, svarer Thomas at de salige er fullkomment enige i Guds vilje, slik at de ikke lenger føler noen sorg over de fordømtes lidelser. Ikke minst er straffens grusomhet en evig ansporing for de frelste til å føle takknemlighet mot Gud, som i sin miskunn har spart dem selv for slik smerte.
== Død og helgenstatus ==
Tidlig i 1274 beordret paven Thomas å delta på det andre møtet i Lyon, og den da sykelige Thomas påbegynte reisen. På veien stoppet han over i et slott eid av en niese, og der ble han alvorlig syk. Han ønsket å ende sine dager i et kloster, men var ute av stand til å nå et av sin ordens klostre. Derfor ble han ført til en annen ordens kloster, Fossanuova, en mil fra Sonnino, og her døde han den 7. mars samme år. Munkene i Fossanuova var så redde for å gå glipp av den kostelige relikvien at de bokstavelig talt syltet ned den døde: Hodet hans ble løsnet fra kroppen, kokt og preparert.Aquinas gjorde sterkt inntrykk på alle som kjente ham. Han ble satt i samme kategori som helgnene Paulus og Augustin, og fikk tittelen doctor angelicus. I 1319 påbegynte den romersk katolske kirke de tidlige undersøkelsene som er nødvendige for en
kanonisering; og den 18. juli 1323 ble Thomas Aquinas erklært som helgen av pave Johannes XXII i Avignon. På konsilet i Trent ble kun to bøker plassert på alteret: Bibelen og St. Thomas Aquinas' Summa Theologica.
== Aquinas' filosofi ==
Aquinas jobbet med å lage et filosofisk system som samordnet den kristne doktrinen med elementer fra Aristoteles' filosofi. Generelt utvidet han den nyplatonske filosofien som, etter Augustin, hadde blitt veldig viktig for middelalderens filosofer. Til dette brukte han innsikter trukket fra Aristoteles. Det er diskutabelt i hvilken grad denne utvidelsen også er et skritt vekk fra nyplatonismen.
Thomas Aquinas' skrifter kan klassifiseres som:
(1) exegetikalske (forklarende), homiletikalske (prekener) og liturgiske;
(2) dogmatiske, apologetiske og etiske, og
(3) filosofiske.Kategori (1) inkluderer:
Kommentarer til Job (1261–65), Salmer i – li, og Jesaja;
Catena aurea (1475)- en løpende kommentar til de fire evangeliene, bygd på flere sitater fra kirkefedrene;
Kommentarer til Salomos høysang and Jeremia;
reportata, til Johannes, til Matteus, og til Paulus' brev, inklusiv, ifølge en kilde, brevet til hebreerne i-x.
Officium de corpora Christi (1264).
Flere andre verker er tilskrevet ham.
Kategori (2) inkluderer:
In quator sentenarium
Quaestiones disputatae
Quaestiones quodlibetales duodecium; Summa catholicae fidei contra gentiles (1261–64);
Summa theologica – St. Thomas Aquinas' magnum opusOgså: Exposito in librum beati Dionysii de divinis nominibus; Expositiones primoe et secundoe devretalis; In Boethii libros de hebdomadibus;
Proeclare quoestiones super librum Boethii de trinitate.
Kategori (3) inkluderer:
Tretten kommentarer til Aristoteles, og tallrike filosofiske opuscula av hvilke fjorten ansees som genuine.
== Skrifter av Aquinas ==
Summa contra Gentiles
Summa Theologica
De naturlige prinsipper
De Ente et Essentia
De Veritate
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Aquinas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Thomas Aquinas i Store norske leksikon
Samtlige verker (latin) Arkivert 6. august 2004 hos Wayback Machine.
BBKL-biografi (tysk)
Thomas Institut (Köln)
Summa Theologica
Skrifter av Thomas Aquinas
Thomas Aquinas at Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
«Thomas Aquinas», fra Internet Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
St. Thomas Aquinas i Catholic Encyclopedia (engelsk)
Catechism of St. Thomas Aquinas (engelsk)
Bibliotheca Thomistica IntraText | Thomas Aquinas (1225–1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. | 7,067 | 7,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pinnekj%C3%B8tt | 2023-02-04 | Pinnekjøtt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fåre- og lammekjøttretter', 'Kategori:Jul i Norge', 'Kategori:Julemat', 'Kategori:Norsk tradisjonsmat'] | Pinnekjøtt er en tradisjonell norsk matrett av saltet og tørket ribbe vanligvis av sau. Retten har særlig vært brukt som festmat til jul. Retten har i Norge flere andre navn blant annet julesteik, juleribbe, ribbesteik, pinnesteik, ribbe, saueribbe. På Vestlandet der retten opprinnelig var mest utbredt var betegnelsen saueribbe eller ribbe vanlig. Opphavet til navnet pinnekjøtt er uklart. Navnet kan komme av bjørkepinnene som brukes i den oppskriften som innebærer dampkoking.
Flere oppskrifter tilbereder pinnekjøttet uten bruk av dampkoking blant annet koking i vann eller melk og steking i ovn eller over glør. I Aust-Agder tilberedes stadig «pinnesteik» ved steking over glør og dette kan være en av de eldste måtene å tilberede pinnekjøtt.
Retten kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet i Norge, men er trolig langt eldre. Tradisjonen med tørket og røykt sauekjøtt spredte seg trolig fra Fastlands-Norge til Færøyene og Island fra 1000-tallet.
| Pinnekjøtt er en tradisjonell norsk matrett av saltet og tørket ribbe vanligvis av sau. Retten har særlig vært brukt som festmat til jul. Retten har i Norge flere andre navn blant annet julesteik, juleribbe, ribbesteik, pinnesteik, ribbe, saueribbe. På Vestlandet der retten opprinnelig var mest utbredt var betegnelsen saueribbe eller ribbe vanlig. Opphavet til navnet pinnekjøtt er uklart. Navnet kan komme av bjørkepinnene som brukes i den oppskriften som innebærer dampkoking.
Flere oppskrifter tilbereder pinnekjøttet uten bruk av dampkoking blant annet koking i vann eller melk og steking i ovn eller over glør. I Aust-Agder tilberedes stadig «pinnesteik» ved steking over glør og dette kan være en av de eldste måtene å tilberede pinnekjøtt.
Retten kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet i Norge, men er trolig langt eldre. Tradisjonen med tørket og røykt sauekjøtt spredte seg trolig fra Fastlands-Norge til Færøyene og Island fra 1000-tallet.
== Betegnelse ==
Retten har flere andre navn som julesteik, pinnesteik, julaftansteik eller joleftasteik, glosteik, juleribbe, ribbesteik, sidesteik, saueside, pinnesteik, ribbe, saueribbe, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe. På Vestlandet der retten opprinnelig var mest utbredt var betegnelsen saueribbe eller ribbe vanlig. Opphavet til navnet pinnekjøtt er uklart. Navnet kan komme av bjørkepinnene som brukes i oppskriften som innebærer dampkoking og kan komme av selve ribbebeina. Eksempelvis kommer navnet «julesteik» fra steking av ribbene på glør. Betegnelsen glosteik er kjent fra Setesdal og brukes om steiking av sidebein over glør ved at beina blir hengt på en pinne over glørne. Fra Vestlandet er betegnelsen pinnesteik/pinnasteik og joleftasteik kjent, også om varianten kokt med damp eller i vann.
== Opphav ==
Retten har sine røtter i det gamle norske bondesamfunnet der saltet og tørket kjøtt var en viktig del av kostholdet. Pinnekjøttet har sitt opphav i områder med stort sauehold, særlig på Vestlandet, men også i Nord-Norge, deler av Trøndelag og enkelte østlandsbygder. Status som fest- og julemat har sammenheng med at kjøttet har høyt fettinnhold og var dermed attraktivt. Når saueribbene ble saltet og tørket, og ikke spist ferskt som svineribbe, var det en konsekvens av naturlig tilgang på fôr og slaktetid. Retten kan dokumenteres tilbake til 1700-tallet i Norge, men er trolig langt eldre. På grunn av religiøse regler for bruk av kjøtt i adventstiden ble trolig ikke pinnekjøtt spist julaften før reformasjonen i Norge. Tradisjonen med tørket og røykt sauekjøtt spredte seg trolig fra Fastlands-Norge til Færøyene og Island fra 1000-tallet.Pinnekjøtt lages også av geit. Røyking av mat oppsto trolig i røykstuer eller årestuer der røyken fra ildstedet gikk rett ut i rommet der fisk og kjøtt hang til tørk. Olaus Magnus skrev på 1500-tallet at tørket, saltet og røykt mat var populært i Norden.
== Tilberedning ==
=== Forarbeid ===
Tradisjonelt begynte tilberedningen av pinnekjøtt med at de ferske sidene ble lagt i saltlake i omtrent to uker, alternativt kunne de også tørrsaltes i 1–2 dager. Deretter ble de hengt opp for å tørke på et tørt, luftig og kjølig sted i 4–8 uker, ofte lenger. Pinnekjøtt blir også røykt. Ifølge tradisjonen skal ikke kjøttet være magert, kjøtt av lam eller magre dyr blir tørt. Røykt pinnekjøtt har en rød-brun farge, mens urøykt har en mer grå farge.Når det var passe tørt, ble de hengt opp på stabburet. I tørket tilstand kunne ribbesidene holde seg godt i lang tid.
Selv om prosessen med salting og tørking i dag er industrialisert, er prinsippene fortsatt de samme, og man kan få kjøpt både hele sider og ferdig oppskårne ribbepinner. I industrien saltes pinnekjøttet aldri med lake. Man bruker en blanding av grovt og fint salt, og gnir sidene inn med salt for hånd. Dette for at de ytre muskelcellene skal brytes og saltet skal trenge hurtig inn. Så legges sidene lagvis i om lag åtte dager. Deretter spyles sidene godt og henges til tørking.
=== Oppskrifter ===
Dagen før servering ble ribbesiden skåret opp langs ribbenene, og lagt i kaldt vann i minst 8 timer.Det finnes flere ulike tilberedingsmetoder for kjøttet. Ved dampkokemetoden ble de utvannede ribbestykkene dampet i gryte på en rist av bjørkepinner. Både avbarkede bjørkepinner og pinner av ungbjørk med bark har vært brukt. Dernest skulle det smådampes sakte under lokk til det var mørt, i rundt 3–5 timer. Andre oppskrifter inkluderer koking, steking i ovn, koking etterfulgt av steking i ovn eller panne, eller grilling over glør. Det finnes også flere moderne alternativer, deriblant å bruke metallrist i stedet for bjørkepinner eller å la saueribbene trekke i en egen aromatisk buljong. Rask koking i trykkoker er også en mulighet.
==== Lokale varianter ====
Det finnes en rekke lokale variasjoner, eksempelvis har dampkoking over pinner vært vanlig i eksempelvis Bergen, mens ettersteking i ovn eller over glør har vært brukt i Møre og Romsdal, i Agder og i Rogaland. Koking i vann har vært brukt blant annet i Nordfjord. Ettersteking i gryte eller panne med smør, eget fett eller talg har vært brukt blant annet i Nordfjord og på Voss. På Nordfjordeid kommer en oppskrift med steking i talg eller smør i gryte der dampede kjøttet blir strødd med sukker og fløtet blir tilsatt under steking. Fra Nordfjord og Sunnfjord kommer det oppskrifter bare med steking eller grilling. Fra Nord-Trøndelag finnes oppskrifter med steking i panne. Ved steiking over åpne glør ble ribbene holdt i en lang pinne en såkalt steiketein, eller hele ribbesidene kunne henges i en krok i grua. Fett som dryppet av ribbene ble ofte samlet på flattbrød eller i en gryte. Steikte ribber blir ifølge noen oppskrifter strødd med sukker. Noen oppskrifter (blant annet fra Bjerkreim og Ulstein) nevner bare steiking på glør, ikke damping eller koking i vann. Fra Vik i Sogn nevnes tradisjon med å spise dampet saueribbe ettermiddagen julaften og med lutefisk senere på kvelden. Blant sørsamer har ribber av reinsdyr vært brukt i stedet for sauekjøtt.Noen oppskrifter tilbereder pinnekjøttet uten bruk av dampkoking blant annet koking i vann eller melk og steking i ovn eller over glør. Olga Ambjørnrud oppgir at «pinnesteik» tilberedt ved steking over glør trolig er den eldste måten å tilberede pinnekjøtt og at i Aust-Agder praktiseres denne metoden stadig.Ifølge Brunstad og Pettersen er det mange måter å tilberede julesteika/pinnekjøttet på: damping, koking (i vann eller melk), grilling og steiking, men nevner steiking over glør som den «opprinnelige» på Sunnmøre. Til steiking over glør ble det saueribbene holdt med en stor gaffelformet pinne (en neip, også kalt «julegeit») av bjørk. Neipen ble trukket i vann noen dager for at den ikke skulle ta fyr. Fett som dryppet av ribbene ble ofte fanget med et flatbrød. En variant er å steike kokte eller dampede ribber kort tid i steikeovn før servering eller å grille ribbene over glør etter at de er ferdigkokte. Kort sluttgrilling på 360℃ noen minutter i moderne elektrisk stekovn inngår i noen oppskrifter. «Trysilstek» lages ved å hogge opp saueribbene som kokes i vann til dette er fordampet og ribbene til slutt stekes i eget fett.
=== Kjemien bak pinnekjøttet ===
Saltingen av sauekjøttet binder til seg vann og trekker det ut av kjøttet, og det samme gjør lufttørking. Dette gjør kjøttet mer holdbart enn det opprinnelig var. Røyking i kombinasjon med salting og tørking gir kjøttet bedre holdbarhet. Røyken virker stort sett på overflaten av matvaren. Røyking forsinker harskning og i fuktig og i mildt klima beskytter røyking overflaten mot mikroorganismer. Røyken dreper en del bakterier på overflaten og røyking tørker ut overflaten som dermed gir mindre grunnlag for mugg og bakterier. Røyken inneholder syre som gjør overflaten mer sur noe som i seg selv har en viss konserverende effekt. Ved gløding av spon eller sagmugg ved ideell temperatur på 300–400℃ avgis mange konserverende stoffer av karbonforbindelser og fenoler. Harpiksholdig treverk av furu og gran avgir mye ugunstige tjærestoffer, mens lette løvetre som or og bøk regnes som gunstigst. Røyking tilfører antioksidanter og nitrogenforbindelser som hindrer botulismefremkallende bakterier å blomstre opp. Ferskt kjøtt ble tradisjonelt (før frysere ble tatt i bruk) spist i slaktetiden på høsten og resten av året var det stort sett saltet og tørket kjøtt. Røyking har særlig blitt brukt i kyststrøk med mildt, fuktig klima.At pinnekjøtt som kun er saltet og tørket er brunt mens det som er røkt er burgunderrødt skyldes at røykingen reduserer proteinet myoglobin til nitrosomyoglobin som har den karakteristiske rødfargen, mens myoglobin som eksponeres for luft blir til metmyoglobin som er brunt.
== Tilbehør ==
Pinnekjøtt er tradisjonelt brukt som julemat, også utenfor Vestlandet. Tilbehøret til pinnekjøtt kan være kålrotstappe, poteter og sjy fra dampeprosessen. Noen bruker også tyttebær, sennep og flatbrød som tilbehør. Surkål og rødkål er vanlig tilbehør på Sunnmøre og i Sogn og Fjordane. Enkelte tilbereder pinnekjøttet med potetstappe og kålrot i stedet for kålrotstappe og poteter. Kålroten blir da dampet under kjøttet, slik at kraften renner igjennom kålroten.
Det er heller ikke uvanlig for mange på Vestlandet å ha raspeballer og vossakorv til pinnekjøttet.
== Utbredelse ==
I Norge spiser omtrent en tredjedel av befolkningen pinnekjøtt på julaften, noe som gjør retten mest populær etter ribbe av svin. Andelen som serverer pinnekjøtt på julaften har økt og 70 % av befolkningen har det per 2013 på menyen i løpet av julematsesongen. Retten har blitt mer utbredt på Østlandet. Størst andel vestlendinger og nordlendinger (henholdsvis 75 og 47 prosent) som foretrekker det på julekvelden (per 2016).Siden oktober 2017 er «Pinnekjøtt fra Norge» en beskyttet geografisk betegnelse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pinnekjøtt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pinnekjøtt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oppskrift på pinnekjøtt fra matnyttig.no Arkivert 7. august 2004 hos Wayback Machine.
Matoppskrift
matprat
aperitif.no
NRK – Ingrid Espelid lærer deg å lage pinnekjøtt
Oppskrift fra dinmat.no | Pinnekjøtt er en tradisjonell norsk matrett av saltet og tørket ribbe vanligvis av sau. Retten har særlig vært brukt som festmat til jul. | 7,068 | 7,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haldenvassdraget | 2023-02-04 | Haldenvassdraget | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Haldenkanalen', 'Kategori:Haldenvassdraget', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Vikens geografi'] | Haldenvassdraget er et vassdrag øst i Viken, nær grensa mot Sverige. Det består av en rekke avlange innsjøer forbundet av elver og kanaler. Det er det nest største vassdraget i Østfold etter Glomma. Øverste kilde ligger nord for Flolangen i Nes kommune, og hovedelva Tista munner ut i Iddefjorden i Halden. Haldenvassdraget har en lengde på 149,5 km, et nedbørfelt på 1 584,24 km² og middelvannføringen ved munningen er 22,34 m³/s.De fleste innsjøene i vassdraget er store og grunne. Fra nord mot sør heter sjøene Flolangen, Floen, Bjørkelangen, Botnersjøen, Fossersjøen, (sideinnsjøene Setten, Mjermen og Øgderen), Skulerudsjøen, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen. Sjøene er forbundet med korte elver. Vassdragets hovedstreng dannes av Haretonelva, Lierelva, Hølandselva, Ørjeelva, Strømselva, Skotsbergelva og Stenselva, og til slutt elva Tista, som renner fra Femsjøen og ut i Iddefjorden.
Vassdraget var tidligere en viktig ferdsels- og fløtningsvei. Flere sluser og kanaler er bygd for å lette transporten i vassdraget. I Stenselva mellom Aspern og Femsjøen ligger Brekke sluser, Nord-Europas høyeste, og de nå neddemte slusene ved Krappeto. Lenger nord ligger slusene ved Strømsfoss og Ørje. Den opparbeidede delen av Haldenvassdraget som er farbart med båt, hvor man kunne slepe tømmer mot Halden, og som idag fremstår som en rute for turistbåter, er kjent under navnet Haldenkanalen og ble konstruert av Engebret Soot.
Haldenvassdraget ble i 1973 vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
| Haldenvassdraget er et vassdrag øst i Viken, nær grensa mot Sverige. Det består av en rekke avlange innsjøer forbundet av elver og kanaler. Det er det nest største vassdraget i Østfold etter Glomma. Øverste kilde ligger nord for Flolangen i Nes kommune, og hovedelva Tista munner ut i Iddefjorden i Halden. Haldenvassdraget har en lengde på 149,5 km, et nedbørfelt på 1 584,24 km² og middelvannføringen ved munningen er 22,34 m³/s.De fleste innsjøene i vassdraget er store og grunne. Fra nord mot sør heter sjøene Flolangen, Floen, Bjørkelangen, Botnersjøen, Fossersjøen, (sideinnsjøene Setten, Mjermen og Øgderen), Skulerudsjøen, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aremarksjøen, Aspern og Femsjøen. Sjøene er forbundet med korte elver. Vassdragets hovedstreng dannes av Haretonelva, Lierelva, Hølandselva, Ørjeelva, Strømselva, Skotsbergelva og Stenselva, og til slutt elva Tista, som renner fra Femsjøen og ut i Iddefjorden.
Vassdraget var tidligere en viktig ferdsels- og fløtningsvei. Flere sluser og kanaler er bygd for å lette transporten i vassdraget. I Stenselva mellom Aspern og Femsjøen ligger Brekke sluser, Nord-Europas høyeste, og de nå neddemte slusene ved Krappeto. Lenger nord ligger slusene ved Strømsfoss og Ørje. Den opparbeidede delen av Haldenvassdraget som er farbart med båt, hvor man kunne slepe tømmer mot Halden, og som idag fremstår som en rute for turistbåter, er kjent under navnet Haldenkanalen og ble konstruert av Engebret Soot.
Haldenvassdraget ble i 1973 vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.
== Elver i Haldenvassdraget ==
Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden.
Tista – i Iddefjorden ved Halden
Rjørelva – i Femsjøen fra nord
Buneselva – i Bunessjøen fra øst
Rødselva – i Femsjøen fra nordøst
Ganerødelva – i Femsjøen fra sør, ved Brekke sluser
Stenselva – i Femsjøen fra øst, ved Brekke sluser
Gøtelielva – i Asprekfjorden, lengst vest i Aspern, fra sør
Svarelva – i Aspern fra sørøst
Skotsbergelva – i Aspern fra nord
Fossbyelva (Haugebyelva) – i Ara fra sørøst, ved Fossby
Strømselva – i Ara fra nord, ved Strømsfoss
Lielva – i Øymarksjøen fra vest, 1 km sørvest for Ørje
Bøenselva – i Øymarksjøen fra øst, 1 km sør for Ørje
Ørjeelva – i Øymarksjøen fra nord, ved Ørje
Engerelva – i Rødenessjøen fra øst, 1 km nordøst for Ørje
Østenbyelva – i Rødenessjøen fra vest, 6 km nord-nordvest for Ørje
Krokselva – i Rødenessjøen fra nordøst, ved Krok
Hølandselva – i Skulerudvannet fra nord, 1 km vest for Skulerud
Mjerma – 4 km sørøst for Hemnes, fra øst
Hvervselva – i Setten fra nordøst
Setta – i Setten fra nord
Korselva – 2 km øst for Hemnes, fra vest
Hafsteinelva – ved Hemnes, fra nord
Hemneselva – ved Hemnes, fra sør
Dalselva – i Øgderen fra nord, 2 km vest for Hemnes
Prestelva – ved Løken, fra vest
Lierelva – i Bjørkelangen fra nord
Eidsbekken – ved tettstedet Bjørkelangen fra øst
Børta – 3 km nord for Bjørkelangen, fra nord
Vestelva – 2 km nordøst for Aurskog, fra vest
Riserelva – ved Aurskog, fra sør
Finstadbekken – ved Aurskog, fra nordvest
Haretonelva – 2 km nordøst for Aurskog, fra nordøst
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NVE om Haldenvassdraget
www.haldenvassdraget.com
En informativ oversikt over vassdraget sett i fløtnings-sammenheng, fra Kanalmuseet i Ørje
«Haldenvassdraget». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | | munning = Iddefjorden ved Halden | 7,069 | 7,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Window_Maker | 2023-02-04 | Window Maker | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Vindusbehandlere for vindussystemet X'] | Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. Window Maker ble egentlig laget som en arvtager til AfterStep.
Windowmaker har rykte på seg å være mindre ressurskrevende enn andre vindusbehandlere av samme type, og brukes derfor både av personer som vil ha et raskt og effektivt brukergrensesnitt, personer som ønsker å jobbe i et lettkjørt miljø på grunn av lite maskinressurser, og personer som har et nostalgisk forhold til OpenStep-grensesnittet. En annen grunn til at mange brukere foretrekker Window Maker fremfor andre lette vindusbehandlere, som Fluxbox, Ion og Ratpoison er at Window Maker er laget slik at brukeren skal slippe å sette opp programmer gjennom arkaiske tekstfiler, men gjennom ett grafisk program kalt WPrefs.
| Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. Window Maker ble egentlig laget som en arvtager til AfterStep.
Windowmaker har rykte på seg å være mindre ressurskrevende enn andre vindusbehandlere av samme type, og brukes derfor både av personer som vil ha et raskt og effektivt brukergrensesnitt, personer som ønsker å jobbe i et lettkjørt miljø på grunn av lite maskinressurser, og personer som har et nostalgisk forhold til OpenStep-grensesnittet. En annen grunn til at mange brukere foretrekker Window Maker fremfor andre lette vindusbehandlere, som Fluxbox, Ion og Ratpoison er at Window Maker er laget slik at brukeren skal slippe å sette opp programmer gjennom arkaiske tekstfiler, men gjennom ett grafisk program kalt WPrefs.
== Dockapper ==
Window Maker har blitt kjent for å ha støtte for dockapper, små dataprogrammer som låser seg på spesielle steder på skrivebordet. Disse programmene kan vise forskjellig informasjon, som hvor mye ressurser man bruker eller hva klokken er, eller de kan utføre spesielle oppgaver. To av de vanligste dockappene er wmcalclock (klokke) og wmxmms (styringsverktøy for Xmms).
== Navnet ==
Opprinnelig het programmet WindowMaker (uten mellomrom), men navnet ble skiftet etter en nettadresse-konflikt mellom windowmaker.org, eid av Window Maker-prosjektet og windowmaker.com, eid av Windowmaker Software Ltd., som produserer programvare for vinduer og dører.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Window Maker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Largo's Window Maker Page
dockapps.org – Dockapper for Window Maker | Window Maker (tidligere WindowMaker) er en vindusbehandler for vindussystemet X og en av hjørnesteinene i GNUStep, et prosjekt som arbeider med å etterape NeXTs OpenStep brukergrensesnitt. Windowmaker har for det meste blitt skrevet av Alfredo Kojima (utviklingsleder siden 1997) og er utgitt under GNUs GPL lisens. | 7,070 | 7,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Crick | 2023-02-04 | Francis Crick | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biologer', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Genetikere', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Molekylærbiologer', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysiologi eller medisin)', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Northampton', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916 Weston Favell i Northamptonshire, død 28. juli 2004 i San Diego i California) var en britisk fysiker og biolog. Han er berømt for å ha bidratt til oppdagelsen av DNA-molekylets struktur.
Han begynte å studere fysikk ved University College London hvor han ble B.Sc. i 1937. Etter andre verdenskrig begynte han å studere biologi.
I 1951 begynte han å arbeide sammen med James Watson ved Cavendish Laboratory ved University of Cambridge. Ved å bygge videre på røntgenfotografier gjort av Rosalind Franklin, greide de i 1953 å utarbeide en teori for hvordan DNA-molekylet var oppbygd, noe de fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin for i 1962.
I nyere tid har han vært en viktig drivkraft for nye oppdagelser innen molekylærbiologien. Dette inkluderer slikt som den genetiske koden og hvordan proteinsyntesen fungerer. Senere forlot han biologien til fordel for en annen interesse, bevissthet.
Han døde i San Diego av kreft.
| Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916 Weston Favell i Northamptonshire, død 28. juli 2004 i San Diego i California) var en britisk fysiker og biolog. Han er berømt for å ha bidratt til oppdagelsen av DNA-molekylets struktur.
Han begynte å studere fysikk ved University College London hvor han ble B.Sc. i 1937. Etter andre verdenskrig begynte han å studere biologi.
I 1951 begynte han å arbeide sammen med James Watson ved Cavendish Laboratory ved University of Cambridge. Ved å bygge videre på røntgenfotografier gjort av Rosalind Franklin, greide de i 1953 å utarbeide en teori for hvordan DNA-molekylet var oppbygd, noe de fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin for i 1962.
I nyere tid har han vært en viktig drivkraft for nye oppdagelser innen molekylærbiologien. Dette inkluderer slikt som den genetiske koden og hvordan proteinsyntesen fungerer. Senere forlot han biologien til fordel for en annen interesse, bevissthet.
Han døde i San Diego av kreft.
== Priser (utvalg) ==
1975 – Copleymedaljen
1962 – Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1960 – Albert Lasker Basic Medical Research Award
== Bøker skrevet av Crick ==
Of Molecules and Men (Prometheus Books, 2004; original utgave 1967) ISBN 1-59102-185-5
What Mad Pursuit: A Personal View of Scientific Discovery (Basic Books reprint edition, 1990) ISBN 0-465-09138-5
The Astonishing Hypothesis: The Scientific Search For The Soul (Scribner reprint edition, 1995) ISBN 0-684-80158-2
== Bøker som omhandler Crick ==
James D. Watson, The Double Helix: A Personal Account of the Discovery of the Structure of DNA, Atheneum, 1980, ISBN 0-689-70602-2 (først utgitt i 1968) er en veldig grei førstehåndsintroduksjon til Crick og Watsons arbeider. Boken la også grunnlaget for TV-programmet Life Story av BBC Horizon.
Francis Crick and James Watson: Pioneers in DNA Research by John Bankston, Francis Crick and James D. Watson (Mitchell Lane Publishers, Inc., 2002) ISBN 1-58415-122-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1962 hos Nobelprize.org
(en) Francis Crick hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1962 | Francis Harry Compton Crick (født 8. juni 1916 Weston Favell i Northamptonshire, død 28. | 7,071 | 7,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_von_Hindenburg | 2023-02-04 | Paul von Hindenburg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 2. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden', 'Kategori:Monarkister', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Personer fra Poznań', 'Kategori:Personer fra den fransk-tyske krig', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Prøyssisk militærpersonell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generalfeltmarskalker', 'Kategori:Tyske presidenter', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og politiker. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident).
| Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. august 1934 på godset Neudeck i Østpreussen) var en tysk generalfeltmarskalk og politiker. Han var Tysklands andre president (Reichspräsident).
== Biografi ==
=== Bakgrunn og tidlig virke ===
Han ble født i Posen som sønn av den uradelige prøyssiske offiseren og godseieren Robert von Beneckendorff und von Hindenburg og hans kone, legedatteren Luise f. Schwickart.
Etter utdannelse ved kadettskolene i dagens Legnickie i Polen og i Berlin, ble Hindenburg offiser i den prøyssiske hær. Som ung løytnant kjempet han i slaget ved Königgrätz i 1866 og deltok i den fransk-prøyssiske krig 1870–1871. I 1893 ble han regimentssjef, i 1897 generalmajor, 1900 generalløytnant og sjef for 28. infanterifordelningen i Karlsruhe, i ble han 1903 general og sjef for 4e armékorps i Magdeburg, og i 1905 general i infanteriet.
=== Første verdenskrig ===
Han pensjonerte seg fra hæren i 1911, men returnerte til aktiv tjeneste ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914. Der ble han satt til å erstatte Max von Prittwitz som sjef for dem 8. armé som kjempet i Østpreussen. Som svar på telegrammet fra generalstaben om han ville gjeninntre i tjeneste sendte han bare ordene «Bin bereit» («Er beredt»); som stabssjef fikk han seg tildelt Erich Ludendorff.
De ankom tidsnok til den 8. armé til å føre den til seier i slaget ved Tannenberg og senere i slaget ved de masuriske sjøer 14. september 1914. Mye av æren for disse seirene tilskrives oberst Max Hoffmann, som innså viktigheten av et sammenbrudd i sikkerheten til den russiske hærens radiokommunikasjoner. Noe informasjon ble sendt åpent (fordi den kryptografiske planleggingen ikke overlevde kontakten med fienden), tilstrekkelig til at den tyske hæren i området, under Ludendorff og Hindenburg, visste hvor russerne ville være og når.
Men det var Hindenburg som ble nasjonalhelt. Han ble 27. august utnevnt til generaloberst, 1. november til øverstkommanderende over samtlige styrker på Østfronten, og 27. november 1914 til feltmarskalk. Ludendorff fikk han med seg som stabssjef. De dannet et virksomt par under krigen, der Ludendorff sto for idéene og Hindenburg for roen og ansvaret.
Etter å ha tilføyd russerne ytterligere et alvorlig nederlag i det såkalte vinterslaget i Masurene i februar 1915 og gjennombruddet ved Gorlice-Tarnów i mai 1915, ivret Hindenburg for en mer energisk krigføring mot russerne, men ble motarbeidet av den daværende generalstabssjefen Erich von Falkenhayn. Da sistnevnte etter Verdunoffensivens mislykkede og Romanias krigserklæring gikk av som generalstabssjef og sjef for Oberste Heeresleitung, ble Hindenburg den 29. august 1916 utnevnt til hans etterfølger med Ludendorff som første generalkvartermester.Fra da av styrte de Tyskland mer eller mindre eneveldig sammen med sin nestkommanderende Erich Ludendorff i krigens siste år. i denne perioden lyktes det dem å slutte separatfred med både Russland og Romania. Hindenburg ble imidlertid dominert av Ludendorffs tankegang, blant av hans ekstreme politiske tanker og av den etterhvert usannsynlige tanke at en total tysk seier var mulig.
Ved en forkortelse av fronten i mars 1917 kom den store franske offensiv under Robert Nivelle stort sett som et slag i luften, og Hindeburg klarte ved energiske tiltak i hjemlandet, kalt «Hindenburgprogrammet», å øke krigsproduksjonen og innføre allmenn verneplikt. Alt dette var ment som et krafttak for å sikre den endelige offensiven og den totale seieren.
Den 21. mars 1918 begynte offensiven, men trass i stor fremgang i begynnelsen nådde den ikke sine mål. Den 29. september 1918 krevde Hindeburg av regjeringen at det ble innledet våpenhvileforhandlinger. Etter at keiseren den 9. november hadde begitt seg til Nederland og våpenhvilen ble undertegnet 11. november, forble Hindenburg på sin post og gjennomførte den tyske arméens transport hjem og dens avmobilisering, og nedla sin kommando først etter undertegnelsen av fredsavtalen i Versailles 3. juli 1919. Deretter bosatte han seg i Hannover.
Hindenburg kom senere etter krigen å støtte den såkalte dolkestøtslegenden, som la et av grunnlagene for nasjonalsosialistenes tiltrekningskraft i Tyskland, i det at han anså at var blitt forrådt av sosialdemokratene i regjeringen.
=== Rikspresident ===
Etter Versaillesfreden pensjonerte Hindenburg seg igjen fra hæren, og begynte en politisk karrière.
Hindenburg etterfulgte Friedrich Ebert som president i Weimarrepublikken etter Eberts død i april 1925. Hindenburg var egentlig monarkist; innen han aksepterte nomineringen til presidentkandidat til valget i 1925, reiste han til Nederland for å få godkjennelse fra den tidligere keiseren Wilhelm II. Hindenburg tilhørte ikke noe parti, men får betraktes som uavhengig konservativ. Da han ble president ble han støttet av de konservative og de nasjonalistiske krefter i landet, som begge håpet på at Hindenburg ville gagne deres sak.
Trass i at Hindenburg var antidemokrat, anså han seg bundet av den ed han hadde avlagt om å følga Weimarforfatningen. Han forsøkte imidlertid i stor grad på sitt personlige vis å hevde sitt embetes rett til medinnflytelse. I samband med folkeavstemningen om konfiskeringen av fyrstenes formuer sommeren 1926, sendte Hindenburg en protest i form av et brev til Friedrich Wilhelm von Loebell, som på Hindeburgs oppfordring ble offentliggjort. Ved regjeringskrisene spilte Hindenburg ofte en betydelig rolle ved å fremtvinge løsninger som i det minste for en tid løste krisene. Dette var blant annet tilfellet ved tilkomsten av Wilhelm Marx 4. regjering årsskriftet 1926/27. Ved dannelsen av Hermann Müllers regjering 28. juni 1928 krevde Hindeburg å få rett til å egnethetsprøve medlemmene i regjeringen. Samarbeidet med sosialdemokratene fungerte imidlertid oppsiktsvekkende godt, og Hermann Müller var høyt skattet av Hindenburg. Også Gustav Stresemanns politikk fikk hans støtte. Under inntrykk fra den voksende nasjonalsosialistiske opposisjon fra høsten 1930 tilrådet Hindenburg den hardere kurs som ble fulgt av Heinrich Brünings regjering.
Da Hermann Müllers koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1930 innledet Hindenburg en periode der han styrte ved presidentdekreter og gikk utenom parlamentet. I juli 1930 oppløste han riksdagen og utnevnte Heinrich Brüning til kansler Brüning var den første av tre konservative regjeringssjefer som på autoritært vis lovet å gjenopprette Tysklands makt og prestisej.
Hindenburg ble gjenvalgt ved presidentvalget i april 1932 med 53 % av stemmene. Han var da vesentlig alderssvekket og hadde hukommelsesproblemer. Han måtte overtales til å stille, for han ble av mange ansett som den eneste som kunne beseire Hitler. Nå fikk Hindenburg først og fremst med sin støtte fra det politiske sentrum og av sosialdemokratene, som så den pliktbevisste gamle militæroffiser som en garant for republikkens fortsatte liv, mot de stadig sterkere partiene på ytterkantene, nasjonalsosialistene og kommunistene.
Hindenburg krevde at man i denne situasjon tilpasset politikken i en mer nasjonalistisk retning, noe som Heinrich Brüning ikke anså seg å kunne akseptere, og fratrådte. Han ble etterfulgt av Franz von Papen, som vurderte dette spørsmålet mer som Hindenburg.
Etter flere sammenbrutte tyske regjeringer utså Hindenburg under stor tvil NSDAP-lederen Adolf Hitler til rikskansler i 1933, selv om han kort før hadde sagt at han aldri ville gjøre det. Etter riksdagsbrannen oppløste Hindenburg, på Hitlers begjæring, riksdagen. Den nyvalgte riksdagen gav Hitler ekstraordinær makt i pakt med den nye fullmaktsloven, med støtte i artikkel 48 i Weimarforfatningen.
Seniliteten gjorde seg etterhvert sterkere og sterkere gjeldende. Da Adolf Hitler besøkte ham kort tid før hans død, var han ikke i stand til å kjenne ham igjen og trodde han snakket med keiseren, og tiltalte rikskansleren med ordene Min Keiser.
Hindenburg forble president frem til sin død den 2. august 1934 på sitt gods Neudeck i Østpreussen, nøyaktig to måneder før sin 87. fødselsdag. Da Paul von Hindenburg døde, avskaffet Hitler umiddelbart posten som rikspresident og utropte seg selv til Führer und Reichskanzler.
== Begravelse, gravmæle ==
Hindenburgs sarkofag ble plassert i et stort monument i Tannenberg i Østpreussen. Monumentet ble ødelagt av russerne i 1945. Men i mars 1945 var Hindenburgs og hans kones sarkofag blitt fraktet fra Königsberg til Kiel med den lette krysseren «Emden». Etter ankomsten i det vestlige Tyskland ble han begravet i Marburg an der Lahn, hvor han idag hviler i byens berømte protestantiske Elisabethkirche. Kirken ble bygget av Den tyske orden før den ble kalt til Preussen, og bærer høymesterens våpen på sin hovedportal.
== Annet ==
Zeppelineren «Hindenburg» var oppkalt til hans ære, og Æreskorset kalles populært for Hindenburgkorset.
Hindenburg-lyset oppkalt etter Hindenburg ble brukt i skyttergravene i første verdenskrig, og siden også i andre verdenskrig i beskyttelsesrom, ved strømbrudd, mørklegning eller som nødbelysning.
Hindenburg var gift i et lykkelig ekteskap med filantropen Gertrud von Sperling, og fikk en sønn, Oskar, og to døtre.
== Skrifter ==
Aus meinem Leben. Hirzel, Leipzig 1920.
Briefe, Reden, Berichte. Herausgegeben und eingeleitet von Fritz Endres. Langewiesche-Brandt, Ebenhausen 1934.
Geleitworte schrieb Hindenburg zu Heinrich Beenken (Hrsg.): Was wir verloren haben. Entrissenes doch nie vergessenes deutsches Land. Zillessen, Berlin 1920 und zu Gerhard Schultze-Pfaelzer: Von Spa nach Weimar. Die Geschichte der deutschen Zeitenwende. Grethlein & Co, Zürich 1929.
Hindenburgs Testament, Verlag von Hoursch & Bechstedt, Köln, o. J., Digitalisat
== Litteratur ==
Bernhard von Hindenburg: Paul von Hindenburg. Ein Lebensbild. Berlin 1915. Spätere Auflagen unter dem Titel Feldmarschall von Hindenburg.
Emil Ludwig: Hindenburg und – Die Sage von der deutschen Republik; Amsterdam: Querido Verlag, 1935.
Andreas Dorpalen: Hindenburg in der Geschichte der Weimarer Republik. Leber, Frankfurt am Main 1966.
Walther Hubatsch: Hindenburg und der Staat. Aus den Papieren des Generalfeldmarschalls und Reichspräsidenten von 1878 bis 1934. Muster-Schmidt, Göttingen 1966.
John Wheeler-Bennett: Der hölzerne Titan. Paul von Hindenburg. Wunderlich, Tübingen 1969.
Wolfgang Ruge: Hindenburg. Porträt eines Militaristen. Berlin (Ost) 1974.
Werner Maser: Hindenburg. Eine politische Biographie. Moewig, Rastatt 1989, ISBN 3-8118-1118-5.
Horst Mühleisen: Das Testament Hindenburgs vom 11. Mai 1934, i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Band 44, Nr 3, 1996, Juli s. 355–371, ISSN=0042-5702 Online=online, PDF; 7 MB
Walter Rauscher: Hindenburg. Feldmarschall und Reichspräsident. Ueberreuter, Wien 1997, ISBN 3-8000-3657-6.
Harald Zaun: Paul von Hindenburg und die deutsche Außenpolitik 1925–1934. Böhlau (zugleich Dissertation, Köln 1998) Köln/Weimar/Wien 1999, ISBN 3-412-11198-8.
Albert Grzesinski: Im Kampf um die deutsche Republik. Erinnerungen eines Sozialdemokraten. Herausgegeben von Eberhard Kolb. Oldenbourg, München 2001. 2. Auflage 2009, ISBN 978-3-486-59074-6.(Schriftenreihe der Stiftung Reichspräsident-Friedrich-Ebert-Gedenkstätte. Band 9.)
Jesko von Hoegen: Der Held von Tannenberg. Genese und Funktion des Hindenburg-Mythos (1914–1934.) Böhlau, Köln 2007, ISBN 978-3-412-17006-6.
Wolfram Pyta: Hindenburg. Herrschaft zwischen Hohenzollern und Hitler. Siedler, München, 2007, ISBN 978-3-88680-865-6.
Anna von der Goltz: Hindenburg. Power, Myth, and the Rise of the Nazis. Oxford University Press, Oxford 2009, ISBN 978-0-19-957032-4 (Oxford Historical Monographs).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paul von Hindenburg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul von Hindenburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Paul von Hindenburg på Internet Movie Database
(en) Paul von Hindenburg hos The Movie Database
(de) Paul von Hindenburg 1847-1934, Deutsches Historisches Museum i Berlin | Paul Ludwig Hans Anton von Beneckendorff und von Hindenburg (født 2. oktober 1847 i Posen, død 2. | 7,072 | 7,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Guderian | 2023-02-04 | Heinz Guderian | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Chełmno', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske sakprosaforfattere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
| Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
== Tidlig liv ==
Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte han ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps.
I 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i Bundeswehr.
== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ==
Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner.
Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren Reichswehr som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring.
I årene 1936–37 skrev han boken Achtung – Panzer! hvor han forklarer sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som blitzkrieg. Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning.
== Andre verdenskrig ==
Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 og slaget om Frankrike i 1940. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz» («Raske Heinz»). Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres).Den 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene. Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli. Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Volksgerichtshof, som deretter dømte de fleste av dem til døden.
Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.
Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på Østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden.
Etter krigen ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.
Imidlertid hadde han 6. mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznań, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: «Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.» – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten (…) i et militært så viktig øyeblikk.»Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til juni 1948. Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Füssen,Vest-Tyskland.
== Personen Guderian ==
Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter. Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.
På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.
Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen. Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som planlegger og som kommandant i felten. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater. Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.
Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene.
== Se også ==
Myten om det rene Wehrmacht
== Bibliografi ==
Die Panzertruppen und ihr Zusammenwirken mit den anderen Waffen, 1937
Achtung – Panzer! (1937) ISBN 0-304-35285-3
Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0-306-81101-4
Kann Westeuropa verteidigt werden?, Plesse-Verlag, Götfingen, 1951
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Guderian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Guderian (engelsk) | Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1945 | 7,076 | 7,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Guderian | 2023-02-04 | Heinz Guderian | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors', 'Kategori:Personer fra Chełmno', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske sakprosaforfattere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
| Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888 i Kulm i Vest-Preussen, død 14. mai 1954 i Schwangau ved Füssen i Bayern) var en tysk general i den tyske hæren under andre verdenskrig, og en av grunnleggerne av blitzkrieg-konseptet. Han ble kjent under kallenavnet «pansergeneralen». Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og utviklet mange av grunnprinsippene for stridsvognkrigføring, blant annet i den kjente boken Achtung – Panzer! Guderian var også en blant de få som våget å ta til orde mot Adolf Hitler, men mot slutten av krigen ble han avsatt på grunn av dette. Han deltok også i første verdenskrig. Guderians memoarer Erinnerungen eines Soldaten handler om hans deltagelse i andre verdenskrig.
== Tidlig liv ==
Guderian kom fra en offisersslekt, og faren var prøyssisk general. Fra 1901 til 1907 studerte han ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps.
I 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner, hvorav den ene, Heinz Günther Guderian, senere ble general i Bundeswehr.
== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ==
Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved Tysklands generalstab. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, blant annet problemene ved statisk krigføring og fordelene med gode radiokommunikasjoner.
Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren Reichswehr som ble etablert som følge av Versaillestraktaten. Her spesialiserte han seg på motorisert krigføring. Guderian snakket flytende fransk og engelsk, og studerte blant andre de britiske teoretikerne innen manøverkrigføring, J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Hart, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle. I løpet av denne tiden utviklet Guderian seg til en av Tysklands fremste teoretikere innen denne form for krigføring.
I årene 1936–37 skrev han boken Achtung – Panzer! hvor han forklarer sine teorier om hvilken rolle stridsvogner og fly skal kunne spille i moderne krigføring. De panserstyrkene han skapte, skulle bli kjernen i de tyske stridskreftene under andre verdenskrig og det sentrale element i den stridsformen som ble kjent som blitzkrieg. Fortsatt fram til vår tid er hans teoretiske bidrag på dette området, samt hans taktiske disposisjoner i felt, emner for studier ved høyere militær utdanning.
== Andre verdenskrig ==
Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 og slaget om Frankrike i 1940. Han ble forfremmet til generaloberst og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde stor fremgang i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz» («Raske Heinz»). Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres).Den 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker, da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene. Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli. Guderian begynte sin gjerning med å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med blant andre Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktige i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Volksgerichtshof, som deretter dømte de fleste av dem til døden.
Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelse for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på Østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.
Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, hvor denne nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornektelse av realitetene på Østfronten, som stadig rykket nærmere hovedstaden.
Etter krigen ble det vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist, og saken mot ham ble avvist med den begrunnelse at hans handlinger under krigen var i overensstemmelse med en profesjonell soldats. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.
Imidlertid hadde han 6. mars 1945 gått Joseph Goebbels' ærend og talt til innbudte tyske og utenlandske journalister om Den røde armés overgrep i øst. Guderian presenterte da to tyske offiserer som hadde kjempet seg tilbake fra det beleirede Poznań, og kunne fortelle hva de hadde sett på veien. Deretter leste han opp deler av en dagsordre fra marskalk Sjukov beregnet på å gjenopprette sviktende sovjetisk disiplin, og avsluttet med en uttalelse om oppslagene i verdenspressen om konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek: «Jeg har selv kjempet i Sovjetunionen, men aldri merket noen djevelovner, gasskamre eller lignende frembringelser av en syk fantasi.» – Han ble overhodet ikke trodd. Tjenestemannen Hans-Georg von Studnitz fra det tyske utenriksdepartementet noterte betenkt: «Inntrykket av denne redegjørelsen var ikke godt. Verden kjenner nå til fotografier, filmer og øyenvitneskildringer [fra] Majdanek, Auschwitz og lignende institusjoner i de tidligere okkuperte områdene. Det tyske folk vet riktignok ikke noe. Likevel bør man anta at Guderian er underrettet. Desto merkeligere fremstår det at han tar opp spørsmålet på denne måten (…) i et militært så viktig øyeblikk.»Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945 og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til juni 1948. Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Füssen,Vest-Tyskland.
== Personen Guderian ==
Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter. Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.
På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.
Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen. Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som planlegger og som kommandant i felten. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater. Hans resultater kom som følge av grundig faglig kunnskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.
Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble en prominent tysk general i Bundeswehr i etterkrigstiden som inspektør for panserstyrkene.
== Se også ==
Myten om det rene Wehrmacht
== Bibliografi ==
Die Panzertruppen und ihr Zusammenwirken mit den anderen Waffen, 1937
Achtung – Panzer! (1937) ISBN 0-304-35285-3
Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0-306-81101-4
Kann Westeuropa verteidigt werden?, Plesse-Verlag, Götfingen, 1951
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Heinz Guderian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Guderian (engelsk) | Tyskland 1933–1945 Vest-Tyskland 1956–1974 | 7,077 | 7,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_II_av_Tyskland | 2023-02-04 | Vilhelm II av Tyskland | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den røde ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1859', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Tyske keisere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.
Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.
| Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.
Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.
== Familiebakgrunn ==
Han var sønn av kronprins Fredrik og prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var tante til Alexandra av Hessen, gift med tsar Nikolaj II (av huset Oldenburg) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia (av huset Hannover) og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner, ville han blitt britisk konge også.
Vilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar Nikolaj II av Russland og kong Georg V av Storbritannia. Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger.Vilhelm ble i 1881 gift med prinsesse Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i 1922 gift med prinsesse Hermine Reuss av Greiz.
== Oppvekst ==
=== Medfødte fysiske skader ===
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet. Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.
=== Skolegang ===
Hans skolegang startet da han var seks år, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter. Han var en humørløs kalvinist som sto for en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.Til tross for sine fysiske handikap, fikk Vilhelm militær utdannelse i den keiserlige residensbyen Potsdam. Han studerte også ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn blant konservative studenter fra den tyske eliten. Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.
=== Politisk brikke ===
Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte junker og prøysser, men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre. Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av spiserørskreft etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og Otto von Bismarcks ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Vilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Vilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret prinsgemal-forholdet som Victorias far var i i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og prins Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi Riksdagen større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en parlamentarisme i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos».Kronprinsparet sto politisk nær Deutsche Fortschrittspartei, og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser Vilhelm I skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei bli kansler. Han sørget derfor for å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjøre ham upopulær.Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.
== Som person og politisk syn ==
Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter. Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling, og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer. Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og slapstick-humor. Han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt.
Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt fremragende forståelse, med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene.Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt.Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche», gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning.Historikere diskuterer i hvilken grad sider ved hans lynne har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og Survival of the fittest både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer.
== Tid som keiser ==
=== Forholdet til Bismarck ===
Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Vilhelm var ærgjerrig og egenrådig. Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk, og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av. Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både den anti-sosialistiske loven og arbeidervernlovgivningen.
==== Uenighet om utenrikspolitikken ====
Motsetningene i utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetteren, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i Østerrike-Ungarn da han oppmuntret den sørslaviske befolkningen til å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk, og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland.Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om koloni-politikken, da Bismarck mislikte all form for kolonialisme. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelm drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland kom sent med i Kappløpet om Afrika, lyktes det å etablere tyske kolonier i Tysk Sørvest-Afrika, Tysk Østafrika, Tysk Kamerun og deler av dagens Togo.
==== Uenighet om Sosialistloven ====
Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre Sosialistloven permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevde da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.
==== Endelig brudd ====
Keiserens sosialpolitiske engasjement gjorde at han ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere allianser i Riksdagen med det katolske Deutsche Zentrumspartei uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.
Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general Wilhelm von Hahnke, leder for det militære kabinettet, at keiseren forventet at Bismarck umiddelbart klargjorde at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for generalstaben, Alfred Graf von Waldersee og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet imidlertid i fire dager før han 18. mars 1890 søkte om avskjed.
=== Gjennomslagskraft ===
Etter Bismarcks avgang, ønsket Vilhelm selv en sterkere innflytelse over politikken. Han utnevnte derfor svakere kanslere, men den omskiftelige Vilhelms skapte i stedet usikkerhet i statsledelsen. Umiddelbart etter Bismarck, ble Leo von Caprivi rikskansler, og han ble erstattet av Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst i 1894. Det er en debatt mellom historikere i hvilken utstrekning Vilhelm på denne tiden faktisk hadde et personlig styre, men det er klart at det var en helt annen dynamikk mellom keiseren og forvaltningens øverste leder, rikskansleren. Disse rikskanslerne var sentrale og erfarne embetsmenn, og ikke statsmenn som Bismarck.
Men da Hohenlohe ble skiftet ut i 1900, utnevnte han en han mente var «sin Bismarck», Bernhard von Bülow. På denne tiden fokuserte keiseren på sin viktigste agenda, oppbyggingen av Den keiserlige flåte som kunne balansere med den britiske, slik at Tyskland kunne få anerkjennelse som stormakt.
Etter hvert sank hans prestisje og han ble særlig utsatt for skarpe angrep fra sosialdemokratene i Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen.
=== Utenrikspolitikk ===
Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk».
Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han Den keiserlige hæren og begynte en utstrakt oppbygging av Den tyske keiserlige flåte. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå.
Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk.
=== Under første verdenskrig ===
Vilhelm var en nær venn av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle Sophie von Hohenberg ble drept ved skuddene i Sarajevo 28. juni 1914. Vilhelm støttet derfor alle forsøk på å slå ned Den svarte hånd i Serbia. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise, da en avlysning ville ha forsterket den allerede spente situasjonen. 6. juli forlot keiserfølget Tyskland, men visste ikke at keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn på denne tiden allerede var overtalt til å skrive under en krigserklæring mot Serbia. Også andre i den tyske politiske ledelsen, som marineminister Tirpitz, sjefen for generalstaben Moltke, utenriksminister Jagow og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg var på ferie, sistnevnte riktignok med en spesialinstallert telefonlinje til Berlin.Vilhelm ble 19. juli underrettet om innholdet i det østerrikske ultimatumet til Serbia mens de lå ved Balestrand. Vilhelms reise langs norskekysten ble avbrutt 25. juli da krisen som følge av det østerriksk-ungarske ultimatum mot Serbia ble utløst, og 27. juli kom keiseryachten SMY «Hohenzollern» tilbake til Kiel.
==== Krigsmotstander ====
Den tyske militære ledelsen ønsket en krig med Russland som kunne svekke landet før det ble for sterkt og kunne true Tyskland. De måtte dermed slå ut Frankrike først, som var russisk alliert, og de regnet med at Storbritannia ville holde seg utenfor. Men da det ble klart at Tyskland ville kunne få den to-frontkrigen de hele tiden søkte å unngå, og at Storbritannia ville gå inn i krigen dersom Tyskland angrep Frankrike gjennom det nøytrale Belgia, fikk Vilhelm panikk og prøvde å omdirigere angrepsstyrken østover mot Russland. Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, leder for generalstaben hadde tatt fram Schlieffenplanen utarbeidet av hans forgjenger Alfred Graf von Schlieffen i 1905, og forklarte keiseren at en slik omdirigering av en styrke på to millioner mann på det tidspunktet var umulig å gjennomføre. Vilhelm klarte å få Moltke til å ikke angripe Nederland.
Vilhelm angret på at han hadde forlatt Berlin i den kritiske perioden, og trodde han kunne ha forhindret krigen om han hadde vært til stede, da han hadde såpass mange kontakter i England som kunne avklare hvordan situasjonen ble vurdert på engelsk hold. At keiseren kunne ha bidratt til at krigen ble unngått, bestrides av historikere. Men de allierte hadde fanget opp keiserens krigsmotstand, da den franske ambassadøren 4. august skrev til sin britiske kollega at det bare var tre personer i Berlin den dagen som beklaget at krigen ikke lot seg stoppe, de to og den tyske keiseren.
==== Skygge-keiser ====
Da Vilhelm hørte at hans fetter Georg V hadde skiftet det britiske kongehusets navn fra Sachsen-Coburg-Gotha til Windsor, bemerket Vilhelm at han planla å se Shakespeares skuespill De lystige koner i Saxe-Coburg-Gotha (egentlig De lystige koner i Windsor).
Men Vilhelms rolle under krigen ble av stadig mindre betydning. Den militære overkommandoen videreførte sine planer selv om Schlieffenplanen hadde slått feil. Moltke fikk et nervøst sammenbrudd og Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff overtok den overordnede militære ledelsen. Fra 1916 var Tyskland i realiteten et militærdiktatur under Hindenburg og Ludendorff.Stadig mer isolert fra begivenhetene, vaklet Vilhelm mellom motløshet og seiersdrømmer, avhengig av meldingene fra fronten. Men den stødige og tunge aldrende Hindenburg ga omgivelsene et inntrykk av at seieren var innen rekkevidde, selv etter at krigen var tapt på slagmarken.
Selv om Hindenburg hadde overtatt Vilhelms rolle som den militært øverstkommanderende, hadde Vilhelm fortsatt en innflytelse over politiske utnevnelser, da hans samtykke var nødvendig før større endringer også i den militære ledelsen kunne gjennomføres. Vilhelm støttet avsettelsen av Moltke i september 1914 og at Erich von Falkenhayn ble hans erstatter. I 1917 besluttet Hindenburg og Ludendorff at Bethman ikke lenger var akseptabel for dem som rikskansler, og ba Vilhelm om å utnevne en annen. Da de ble spurt om hvem de kunne akseptere, foreslo de Georg Michaelis, en relativ lav embetsmann som var ansvarlig for distribusjon av korn fra Preussen under krigen, og som hadde besøkt det militære hovedkvarter noen uker i forveien. Vilhelm kjente ham ikke, men aksepterte forslaget. Dette var på mange måter keiserdømmets sammenbrudd. Michaelis måtte gå av få måneder senere, da Riksdagen opplevde ham som en marionett for Hindenburg og Ludendorff. Keiserens støtte var helt smuldret bort mot slutten av krigen, både innen hæren, den sivile forvaltningen og i den tyske opinionen. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson gjorde det klart at keiseren ikke var en aktuell forhandlingsmotpart.
== Abdikasjon ==
Da første verdenskrig gikk mot slutten, befant Vilhelm seg i sitt krigshovedkvarter i Spa i Belgia. Han ble overrasket over uroen som brøt ut i Tyskland og ble ytterligere sjokkert over mytteriet i Kiel 3. november. Da novemberrevolusjonen fulgte etter mytteriet i Kiel, ble han usikker på hva han skulle gjøre og håpet han kunne beholde den prøyssiske kongetronen selv om han gikk av som tysk keiser.
Nederlaget i verdenskrigen kompromitterte imidlertid keiserdømmet, og Ententemaktene nektet å slutte fred med Vilhelm. Videre ble han informert av Wilhelm Groener om at de tyske troppene ikke ville kjempe for ham som keiser i en indre strid i Tyskland.
9. november 1918 annonserte den midlertidige rikskansleren Maximilian av Baden keiserens abdikasjon.
== Livet i eksil ==
Den 11. november ble våpenstillstanden i Compiègneskogen inngått, og krigen var over. Kort før, den 10. november krysset Wilhelm Hohenzollern, som en privatperson, grensen til Nederland med tog og søkte eksil der. Nederland hadde vært nøytralt i krigen. og var derfor ikke omfattet av Versaillestraktatens bestemmelser. Da denne ble inngått tidlig i 1919, ble det gjennom artikkel 227 bestemt straffeforfølgelse av den tidligere keiseren «for særlige forbrytelser mot den internasjonale moral og overholdelse av traktater». Den nederlandske dronningen Wilhelmina nektet imidlertid å utlevere ham, til tross for sterke henstillinger og begjæringer fra de allierte. Den britiske kong Georg V skrev at han anså fetteren «som den mest kriminelle i historien», men motsatte seg statsminister David Lloyd Georges forslag «Hang the Kaiser» («Heng keiseren»). Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson motsatte seg utlevering av Vilhelm, og hevdet at å straffe ham for krigen ville destabilisere den internasjonale orden og sette freden i fare.Den tidligere keiseren ble innvilget politisk asyl i Nederland. Han kjøpte 16. august 1919 eiendommen Huis Doorn i Doorn hvor han og Auguste Viktoria flyttet inn 15. mai det følgende året, og dette ble hans hjem fram til hans død mer enn tyve år senere.
=== Forholdet til nasjonalsosialistene ===
Tidlig på 1930-tallet hadde Vilhelm tiltro til at framgangen til NSDAP i Tyskland kunne stimulere en ny interesse for det tyske monarkiet. Hans andre hustru, Hermine, hadde en aktiv korrespondanse på vegne av sin mann med de nasjonalsosialistiske myndighetene etter at de kom til makten i januar 1933. Men Adolf Hitler la ansvaret for det tyske nederlaget i første verdenskrig på keiseren, og dette var et element i Dolkestøtlegenden. Videre ønsket ikke Hitler noen som kunne komme i veien for ham, slik at Vilhelms muligheter for rehabilitering var nytteløs.
Selv om han hadde besøk av Hermann Göring i Doorn i hvert fall ved én anledning, ble han stadig mer skeptisk til Hitler. Da han hørte om De lange knivers natt 30. juni 1934, undret han seg over hva folket ville ha sagt om han hadde stått for noe lignende. og da han hørte om mordet på hustruen til rikskansler Schleicher mente han at Tyskland var blitt et lovløst samfunn og at alle måtte være forberedt på at nasjonalsosialistene ville kunne stille dem opp mot veggen.Han ble også forferdet over Krystallnatten 9.–10. november 1938, og sa: «Jeg har gjort mine standpunkter klare overfor Auwi (Vilhelms fjerde sønn) i nærværet av hans brødre, og han var freidig nok til å si at han var enig i pogromene mot jødene og forsto hvorfor de kom. Da jeg fortalte at ethvert anstendig menneske ville kalle disse handlingene for gangsterstyre, var han helt uberørt. Han er fullstendig tapt for familien ...» Han hevdet også: «For første gang skammer jeg meg over å være tysker».Etter det vellykkede tyske felttoget i Polen i 1939 skrev Vilhelms representant i Tyskland, general Wilhelm von Dommes på vegne av Vilhelm til Hitler og forsikret Huset Hohenzollerns lojalitet og påpekte at åtte prøyssiske prinser (en sønn og syv barnebarn) tjenestegjorde ved fronten. Vilhelm sto i hyppig kontakt med Hitler gjennom general Dommes, og var svært glad for den tyske militære framgangen tidlig i andre verdenskrig, og sendte et personlig gratulasjonstelegram etter at Paris falt, hvor han sier: «Gratulerer, du har vunnet ved å bruke mine styrker.» I et brev til datteren Viktoria Luise, hertuginnen av Braunschweig-Lüneburg skrev han triumferende at «slik ble onkel Edvard VIIs skadelige Entente cordiale nullet ut». Men etter den tyske erobringen og okkupasjonen av Nederland i 1940, trakk den aldrende Vilhelm seg fullstendig ut av det offentlige liv. I mai 1940, da Tyskland invaderte Nederland, avslo Vilhelm et tilbud fra Churchill om asyl i Storbritannia, og foretrakk å kunne dø i Huis Doorn.
=== Død ===
Han døde av lungeemboli på Huis Doorn 3. juli 1941, få uker før Tyskland iverksatte Operasjon Barbarossa. Hitler ble rasende da han fant ut at eiendommen hadde blitt voktet av tyske soldater etter den tyske okkupasjonen av Nederland fra 15. mai 1940. Selv om Hitler hadde mislikt Vilhelm, ville han bringe den døde Vilhelm tilbake til Tyskland for en statsbegravelse, for slik å markere forbindelsen mellom det tyske keiserriket og det tredje rike.Men Vilhelms ønske om ikke å returnere til Tyskland før monarkiet var gjenopprettet ble til slutt respektert, og han ble begravet i et lite mausoleum på eiendommen i Doorn. De tyske okkupasjonsmyndighetene organiserte en mindre begravelse med noen få hundre tilstedeværende gjester, blant dem August von Mackensen sammen med noen få andre militære rådgivere. Vilhelms ønske om at seremonien skulle være uten hakekors og andre nasjonalsosialistiske symboler ble imidlertid ikke respektert, og disse er medvirkende på de offisielle fotografiene fra begravelsen.
Mausoleet har siden blitt et valfartssted for tyske monarkister som årlig samles her på Vilhelms dødsdag.
== Norgesvenn ==
Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur. I tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern».
Da Ålesund brant ned i 1904, organiserte keiseren hjelp og ga 12 000 kroner av egen lomme. Keiseren ga nødhjelp ved hjelp av forsyninger fra Kiel, den tyske marine. Han donerte to eller tre store glassmalerier til den nye og gjenoppbyggede Ålesund kirke. Det ble reist en statue av Wilhelm i 1910.I 1913 ga han Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne. Han var selv romantisk fascinert av vikingtiden.
Vilhelm ble 1. august 1888 tildelt storkorset av St. Olavs Orden.
== Barn ==
Friedrich Wilhelm Victor August Ernst (6. mai 1882–20. juli 1951)
Eitel Friedrich (1883–1942)
Adalbert (1884–1948)
August Wilhelm (1887–1949)
Oskar (1888–1958)
Joachim (1890–1920)
Victoria Luise (13. september 1892–11. desember 1980)
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Macdonogh, Giles: The Last Kaiser: William the Impetuous, London: Weidenfeld & Nicolson, juni 2001. ISBN 978-18-421-2478-9Om keiser Vilhelm og Norge
Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1 Forlagets nettside med mulighet til å lese bokens 24 første sider
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm II of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wilhelm II., Deutscher Kaiser – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilhelm II av Tyskland på Internet Movie Database
(en) Vilhelm II av Tyskland hos The Movie Database
(en) Vilhelm II av Tyskland på Discogs
(en) Vilhelm II av Tyskland på MusicBrainz
(en) Vilhelm II av Tyskland hos The Peerage
(no) Omtale på Store norske leksikon
(no) NRK Sogn og Fjordane fylkesleksikon om Vilhelm II | Fredrik Vilhelm Victor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) (født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. | 7,079 | 7,079 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aim%C3%A9_Bonpland | 2023-02-04 | Aimé Bonpland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1858', 'Kategori:Franske botanikere', 'Kategori:Franske oppdagere', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra La Rochelle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aimé Bonpland (født 29. august 1773, død 4. mai 1858) var en fransk oppdager og botaniker.
Etter å tjenestegjort som kirurg i den franske hæren deltok han i en ekspedisjon til Sør- og Mellom-Amerika sammen med Alexander von Humboldt.
Her samlet han inn og klassifiserte 6 000 planter, mesteparten av disse var inntil da totalt ukjent for europeere.
På en annen ekspedisjon til Sør-Amerika ble han arrestert av Paraguays diktator José Gaspar Rodríguez de Francia i 1821 og holdt fanget frem til 1831.
| Aimé Bonpland (født 29. august 1773, død 4. mai 1858) var en fransk oppdager og botaniker.
Etter å tjenestegjort som kirurg i den franske hæren deltok han i en ekspedisjon til Sør- og Mellom-Amerika sammen med Alexander von Humboldt.
Her samlet han inn og klassifiserte 6 000 planter, mesteparten av disse var inntil da totalt ukjent for europeere.
På en annen ekspedisjon til Sør-Amerika ble han arrestert av Paraguays diktator José Gaspar Rodríguez de Francia i 1821 og holdt fanget frem til 1831.
== Referanser == | Aimé Bonpland (født 29. august 1773, død 4. | 7,080 | 7,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idris_Elba | 2023-02-04 | Idris Elba | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Idrissa Akuna Elba (født 6. september 1972 i London) er en britisk skuespiller, kjent for sin rolle som Stringer Bell i HBO-serien The Wire og sin rolle som Heimdall i Thor.
| Idrissa Akuna Elba (født 6. september 1972 i London) er en britisk skuespiller, kjent for sin rolle som Stringer Bell i HBO-serien The Wire og sin rolle som Heimdall i Thor.
== Liv og virke ==
Det vakte oppmerksomhet da det ble kjent at mørkhudede Elba skulle spille tradisjonelt hvite Heimdall i Thor, men han fikk likevel mye skryt for sin tolkning av portvokteren i Åsgard.
Idris Elba har ellers spilt i filmer som RocknRolla, American Gangster, The Unborn, Takers og 28 Weeks Later. Av kommende filmer har han Ghost Rider: Spirit of Vengeance og Prometheus som sine mest kjente prosjekt.
Elba har vært gift med Kim Elba, men er nå skilt. De to fikk en datter, som bor hos moren i Atlanta.
== Utmerkelser ==
Elba ble i nyttårslisten for 2016 utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire.
== Utvalgt filmografi ==
2022: Beast ..... Dr. Nate Samuels
2022: Sonic The Hedgehog 2 ... Knuckles The Echidna
2021: The Suicide Squad ... Robert DuBois / Bloodsport
2016: Bastille Day ..... CIA-agent Sean Briar
2015: Beasts of No Nation ... Commandant
2013: Mandela - Veien til frihet (Long Walk to Freedom) ... Nelson Mandela
2012: Prometheus ... Janek
2012: Ghost Rider: Spirit of Vengeance ... ?
2011: Thor ... Heimdal
2010: Takers ... Gordon Cozier
2010: The Losers ... Roque
2009: Kontoret ... Charles Miner (7 episoder)
2009: Obsessed ... Derek Charles
2009: The Unborn ... Arthur Wyndham
2008: RocknRolla ... Mumbles
2008: Prom Night ... Detective Winn
2007: This Christmas ... Quentin Whitfield
2007: American Gangster ... Tango
2007: 28 Weeks Later ... Stone
2007: The Reaping – Dødens budbringer ... Ben
2002-2004: The Wire ... Russell 'Stringer' Bell (37 episoder)
2001: Buffalo Soldiers ... Kimborough
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Idris Elba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Idris Elba på Internet Movie Database
(no) Idris Elba hos Filmfront
(sv) Idris Elba i Svensk Filmdatabas
(da) Idris Elba på Filmdatabasen
(da) Idris Elba på Scope
(fr) Idris Elba på Allociné
(en) Idris Elba på AllMovie
(en) Idris Elba hos Turner Classic Movies
(en) Idris Elba hos Rotten Tomatoes
(en) Idris Elba hos The Movie Database | Elba er en øy 20 km utenfor Toscana i Italia. Øya er kanskje mest kjent for sitt jern, og som stedet Napoleon I ble forvist til i 1814. | 7,081 | 7,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Helena | 2023-02-04 | St. Helena | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:St. Helena', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1659'] | Se også: Sankta Helena (helgen)St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. Øya er 16 km bred og 8 km lang, og har en befolkning på 3 867 (2008). FN regner St. Helena som et ikke-selvstyrt område.
Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502 var øya ubebodd. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det engelske Ostindiske kompani, og i 1834 ble øya britisk kronkoloni.
St.Helena ble kjent som stedet hvor Napoléon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon levde på Longwood midt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalidesdomen.Frem til åpningen av Suezkanalen i 1869 var øyas havn en viktig kullstasjon. Under boerkrigen ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i perioden 1900–1903.
| Se også: Sankta Helena (helgen)St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. Øya er 16 km bred og 8 km lang, og har en befolkning på 3 867 (2008). FN regner St. Helena som et ikke-selvstyrt område.
Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502 var øya ubebodd. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det engelske Ostindiske kompani, og i 1834 ble øya britisk kronkoloni.
St.Helena ble kjent som stedet hvor Napoléon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon levde på Longwood midt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalidesdomen.Frem til åpningen av Suezkanalen i 1869 var øyas havn en viktig kullstasjon. Under boerkrigen ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i perioden 1900–1903.
== Geografi ==
St. Helena er et av de mest isolerte stedene i verden, beliggende i Sør-Atlanteren med over 2 000 km til nærmeste land. Øya er administrativt tilknyttet to andre isolerte britiske øyer i Sør-Atlanteren, Ascension som ligger 1 300 km nordvest og Tristan da Cunha beliggende 2 430 km sør. St. Helena ligger i den vestlige hemisfære og har samme lengdegrad som Cornwall i Storbritannia.
Øya har et totalt areal på 122 km² og består hovedsakelig av kupert terreng av vulkansk opprinnelse. Øyas høyeste punkt er Diana's Peak på 818 moh, som i 1996 ble øyas første nasjonalpark. Det er flere holmer utenfor kysten av øya, inkludert Castle Rock, Speery Island, The Needle, Lower Black Rock, Upper Black Rock, Bird Island, Black Rock, Thompson's Valley Island, Peaked Island, Egg Island, Lady's Chair, Lighter Rock (West), Long Ledge, Shore Island, George Island, Rough Rock Island, Flat Rock, The Buoys, Sandy Bay Island, The Chimney, White Bird Island og Frightus Rock, som alle er innenfor én kilometer fra kysten.
=== Klima ===
St. Helena har et tropisk og mildt klima med sin beliggenhet i Benguelastrømmen, og har en konstant passatvind. Klimaet varierer på øya, hvor temperaturen i Jamestown på øyas nordlige leside er mellom 20–32 °C om sommeren (januar til april) og 15–26 °C resten av året. Temperaturene på øyas sentrum er i gjennomsnitt 5–6 °C lavere. Jamestown har i tillegg lite årlig nedbør, mens høyereliggende land og sørkysten har årlig nedbør på 750 – 1000 mm, og er langt mer skydekket.
=== Flora og fauna ===
St. Helena har minst 40 plantearter som er endemisk for øya. Øyas sentrum er dekket av skog, og deler av skogen er plantet og inngår i Millennium Forest project. Høylandsområdene på øya inkluderer det meste av øyas endemiske flora og fauna. Kyststripen er for det meste uten vegetasjon og består av vulkanske bergarter. Det finnes kun innførte pattedyr på øya, slik som kaniner, rotter, mus, samt ferale (forvillede) katter og hunder. Da øya ble befolket førte det raskt til at blant annet den endemiske kjempehærfuglen (Upupa antaios) ble utryddet.St. Helenas nasjonalfugl, Sankthelenalo (Charadrius sanctaehelenae) vises på våpenskjoldet og i flagget.
== Demografi ==
=== Befolkningssammensetning ===
St. Helena ble først bosatt av engelskmenn i 1659. Øya har en befolkning på 3 867 (2008), hovedsakelig personer nedstammet fra britiske bosettere og soldater, slaver og kinesere. Slavene ble bragt til øya fra starten av og kom hovedsakelig fra Afrika, blant annet fra Kapp Verde, Gullkysten og vestkysten av Afrika. Senere ble slaver fra India og Madagaskar bragt til øya. I 1792 ble antall slaver på øya ansett for å være for mange, og ingen ble importert etter dette.
I 1840 ble St. Helena en forsyningsbase for den britiske Vest-Afrika Skvadronen som skulle forhindre den atlantiske slavehandelen, hovedsakelig til Brasil, Vestindia og sørlige USA. Mange tusen slaver ble frigitt på øya, hvor ca. 500 ble boende mens resten reiste videre til Vestindia og Kappstaden og til slutt til Sierra Leone. De første importerte kinesiske arbeiderne ankom i 1810 og i 1818 nådde den kineske befolkningen en topp på 618. Etter at den britiske kronen overtok øya fra Det britiske ostindiske kompani i 1834, ble kun et fåtall eldre kinesiske menn værende igjen. Flertallet ble sendt tilbake til Kina, men noen kilder sier de ikke kom lengre enn til Kappstaden.
Befolkningen på St. Helena innehar statsborgerskap i De britiske oversjøiske territorier og 21. mai 2002 fikk de også tilbake fullverdig britisk statsborgerskap i loven British Overseas Territories Act 2002, etter å ha blitt fratatt dette i 1981.Under perioder med arbeidsledighet har det vært et mønster med utvandring fra øya siden begynnelsen på 1800-tallet. De fleste utvandret til Storbritannia, Sør-Afrika, og i de første årene til Australia. Befolkningen har vært synkende siden slutten av 1980-tallet, og har falt fra 4 916 i 1998 til 3 867 i 2008. I nyere tid har utvandringen vært preget av unge enslige som har fått langsiktige arbeidskontrakter på Ascension og Falklandsøyene, men siden retildelingen av britisk statsborgerskap i 2002 har utvandringen til Storbritannia økt på bakgrunn av utsikter til høyere lønn.
St. Helena er en av de få områdene i verden som aldri har hatt registrerte tilfeller av Hiv / Aids.Antall barn i aldersgruppen 0-15 år falt fra 1 176 i 1998 til 680 i 2008, en nedgang på 496 barn. Aldersgruppens andel av den totale befolkningen sank fra 23,7% i 1998 til 16,2% i 2008. Andelen av eldre økte fra 11,3% til 17,8% i samme periode, og utgjør nå 745 personer, en økning på 183 personer.
=== Religion ===
Majoriteten av folket tilhører Den anglikanske kirke (81% av befolkningen) og er medlem av Det anglikanske bispedømmet Saint Helena, som inkluderer Ascension. Bispedømmet har egen biskop som er bosatt på St. Helena. 150-årsjubileet for bispedømmet ble feiret i juni 2009, og bispedømmet er det fjerde eldste i Den anglikanske kirken i det sørlige Afrika. Frem til 1960-tallet inkluderte bispedømmet også Tristan da Cunha, men øya ble overført til Kappstaden bispedømme. St James' kirke i Jamestown er den eldste anglikanske kirke i den sørlige hemisfære og ble reist i 1772. Domkirken er St. Pauls katedral som stod ferdig i 1851.Andre kristne trossamfunn på øya inkluderer Den katolske kirke (siden 1852), Frelsesarmeen (siden 1886), baptister (siden 1845, 3% av befolkningen), og i nyere tid, Syvendedagsadventister (siden 1949), Den nyapostoliske kirke og Jehovas vitner (6% av befolkningen). Hver 33. innbygger på øya er et Jehovas vitne, noe som er den høyeste andelen i verden. Bahai har også vært representert på øya siden 1954.
== Historie ==
=== Oppdagelsen av øya ===
De fleste historiske beretninger forteller at øya ble oppdaget 21. mai 1502 av den galisiske navigatøren João da Nova som seilte i tjeneste for den portugisiske kronen, og at han kalte den «Santa Helena» etter Helena av Konstantinopel. En annen teori er at øya som João da Nova oppdaget var Tristan da Cunha 2 430 km lengre sør, og at St. Helena ble oppdaget av noen av skipene i skvadron ekspedisjonen til Estêvão da Gama 30. juli 1503 (som fortalt i beretningen til Thomé Lopes).Portugiserne fant øya ubebodd med en overflod av trær og ferskvann. De importerte husdyr, frukttrær og grønnsaker, og bygget et kapell og ett eller to hus. Selv om de ikke etablerte noen permanent bosetning, var øya et viktig møtested og matkilde for skip på reise fra Asia til Europa.
Engelskmannen Sir Francis Drake fant sannsynligvis øya på sin siste jordomseiling (1577–1580). Videre besøk av andre engelske oppdagelsesreisende fulgte, og når St. Helenas beliggenhet var mer allment kjent, begynte engelsk krigsskip å ligge på lur i området for å angripe karakker fra Portugisisk India på vei hjem. Under etableringen av den nederlandske Fjerne østen-handel begynte også nederlenderne å besøke øya hyppig. Portugiserne og spanjolene ga snart opp å anløpe øya regelmessig, delvis fordi de brukte havner langs den vestafrikanske kysten, men også på grunn av angrep på skip, skjending av deres kapell og religiøse ikoner, ødeleggelse av buskapen og plantasjer av nederlandske og engelske sjømenn.
De forente Nederlandene gjorde et formelt krav på St. Helena i 1633, men det er ingen bevis for at de noensinne okkuperte, koloniserte eller befestet den. Innen 1651 hadde nederlanderne i hovedsak forlatt øya i favør av sin kolonien ved Kapp det gode håp.
=== Det engelske Ostindiske kompani koloniserer øya ===
I 1657 ga Oliver Cromwell Det engelske Ostindiske kompani tillatelse til å styre St. Helena, og året etter befestet selskapet øya og koloniserte den med plantasjeeiere. Den første guvernøren, kaptein John Dutton, kom i 1659, og fra denne datoen ble St. Helena Storbritannias nest eldste koloni (etter Bermuda). Et fort og et hus ble bygget. Etter gjenopprettelsen av det engelske monarkiet i 1660 mottok Det engelske Ostindiske kompani et Royal Charter som ga dem enerett til å befeste og kolonisere øya. Fortet ble omdøpt til James Fort, og byen til Jamestown, til ære for hertugen av York, senere Jakob II av England (James II på engelsk).
Det nederlandske ostindiske kompani tok over øya med makt i januar 1673, men engelske forsterkninger ble sendt, og i mai samme år var øya igjen under kontroll av Det engelske Ostindiske kompani. Selskapet opplevde vanskeligheter med å tiltrekke seg nye bosettere, og uro og opprør oppstod blant innbyggerne. Økologiske problemer, inkludert avskoging, jorderosjon, skadedyr og tørke, førte til at guvernør Isaac Pyke i 1715 foreslo at befolkningen ble flyttet til Mauritius. Forslaget ble ikke tatt til følge, og selskapet fortsatte å subsidiere øya på grunn av dens strategiske beliggenhet. En folketelling i 1723 registrerte 1 110 mennesker, inkludert 610 slaver.
Guvernørene på 1700-tallet prøvde å løse St. Helenas problemer ved å utvide treplantasjer, forbedre festningene, eliminere korrupsjon, bygge et sykehus, håndtere forsømmelse av avlinger og buskap, kontrollere forbruket av alkohol og innføre lovreformer. Fra omkring 1770 nøt øya en lang periode med velstand. Kaptein James Cook besøkte St. Helena i 1775 på den siste etappen av hans andre jordomseiling. St. Jameskirken ble reist i Jamestown i 1774 og i 1791-2 ble Plantation House bygget, og har siden vært den offisielle residensen til guvernøren.
Edmond Halley besøkte St. Helena etter uteksamineringen på University of Oxford i 1676, og satte opp et observatorium med et 7,3 meter langt teleskop, hvor han studerte stjernene fra den sørlige halvkule. To år senere ble 22-årige Edmond Halley berømt ved å utgi en katalog over posisjonene for 381 av sørhimmelens stjerner, som han hadde målt under sitt opphold på øya.Innførsel av slaver til øya ble ulovlig i 1792. Guvernør Robert Patton (1802–1807) anbefalte at Det britiske ostindiske kompani begynte å importere kinesisk arbeidskraft for å supplere den landlige arbeidsstokken. Arbeiderne kom i 1810, og i løpet av 8 år bodde det 600 kinesere på St. Helena. Mange fikk lov til å bosette seg fast på øya, og deres etterkommere ble integrert i befolkningen. En folketelling i 1814 registrerte 3 507 mennesker på øya.
=== Napoleons sendes i eksil til St. Helena ===
Napoleon rykket inn med 125 000 mann i Belgia, hvor slaget ved Waterloo 18. juni 1815 satte endelig sluttstrek for Napoleonskrigene. Det var britene, under ledelse av Wellington, og prøysserne, under ledelse av Blücher, som der påførte Napoléon Bonaparte det avgjørende nederlaget. 22. juni abdiserte Napoleon for andre gang, og 9. juli gikk han ombord i en britisk krysser for å bli deportert til St. Helena. Han ankom øya i oktober 1815 og bodde mesteparten av tiden på Longwood. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I løpet av denne perioden forble St. Helena i Det britiske ostindiske kompanis besittelse, men den britiske regjeringen betalte merkostnadene som følge av bevoktning av Napoleon. St. Helena var da sterkt bevoktet med britiske tropper og med marineskip patruljerende rundt øya. I 1840 ble Napoleons kiste ført til Paris og bisatt i Invalidesdomen.
I 1858 kjøpte den franske keiseren Napoleon III på vegne av den franske stat Longwood House og området rundt. Eiendommen er fremdeles eid av den franske stat, og administreres av en fransk representant underlagt det franske utenriksdepartementet.
I 1817 viste folketellingen 821 hvite innbyggere, en garnison på 820 menn, 618 kinesiske gjestearbeidere, 500 frigjorte svarte og 1 540 slaver. I 1818 tok guvernør Hudson Lowe initiativet til frigjøring av slavene.
=== Øya blir kronkoloni ===
Under bestemmelsene i «Saint Helena Act» fra 1833 ble kontrollen over øya, med tilhørende befestninger, fabrikker, offentlige bygninger og eiendommer, overført fra Det britiske ostindiske kompani til å bli en britisk kronkoloni. Påfølgende kostnadsreduksjoner utløste starten på en langsiktig befolkningsnedgang, hvor de som hadde råd, forlot øya for å oppnå bedre muligheter andre steder. I siste halvdel av 1800-tallet ble dampskip som ikke var avhengig av passatvindene, introdusert, og åpningen av Suezkanalen medførte at antall skipsanløp til øya gikk ned fra 1100 i 1855 til 288 i 1889. I 1840 ble det på øya opprettet en britisk marinebase for å kontrollere forbudet mot slavehandel.
En lokal industriproduksjon av fiber av den newzealandske planten phormium ble startet opp igjen i 1907, og genererte betydelige inntekter under første verdenskrig.
Ascension ble underlagt St. Helena i 1922, og Tristan da Cunha fulgte i 1938. Under andre verdenskrig bygde USA flybasen Wideawake Field på Ascension i 1942, men på St. Helena var det ingen militær aktivitet.
=== Endring i statsborgerskap ===
British Nationality Act fra 1981 omklassifiserte St. Helena og andre kronkolonier til å være britiske avhengige områder. Øybeboerne mistet sin status som «statusborgere i Storbritannia og koloniene», og dermed mistet de retten til arbeidsopphold i Storbritannia. De neste 20 årene kunne mange kun finne lavtlønnet arbeid for øymyndighetene, og den eneste tilgjengelige oversjøiske arbeidsmuligheten de hadde var på Falklandsøyene og Ascension. I 2002 gjenopprettet British Overseas Territories Act statsborgerskapet til øybeboerne, og endret navnet på de avhengige områdene til Britisk oversjøisk territorium.
== Politikk og administrasjon ==
=== Administrativ inndeling ===
St. Helena er delt inn i åtte distrikter, alle med egne samfunnshus. Distriktene fungerer som valgkretser, hvor de fire mest befolkede har to representanter hver til den rådgivende forsamlingen, og de resterende distriktene har en representant hver.
St. Helenas åtte distrikter:
=== Avkolonisering ===
St. Helena står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i St. Helena. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid. Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som St. Helena har, for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen, uavhengig stat.
== Næringsliv ==
St. Helena har sin egen valuta, sankthelensk pund, som er i paritet med britisk pund. Myndighetene på St. Helena produserer sine egne mynter og sedler, som i utformingen er lik sine britiske motstykker, men har lokale illustrasjonsbilder. Steder som aksepterer kredittkort og debetkort, er begrenset, men mange utsalgssteder aksepterer britisk pund.Øyas eneste kommersielle bank er Bank of Saint Helena, som ble etablert i 2003 ved Bank of St. Helena Ordinance. 1. april 2004 var banken i drift. Banken har filialer i Jamestown på St. Helena og Georgetown på Ascension og banken tok over virksomhetene til St. Helena government savings bank og Ascension Island Savings Bank, som deretter opphørte. På St. Helena finnes det ingen minibanker og Bank of St. Helena tilbyr ikke nettbank til sine kunder.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 100. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saint Helena Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Saint Helena Virtual Library and Archive
Saint Helena Island Information website | St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. | 7,082 | 7,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victoria_av_Storbritannia | 2023-02-04 | Victoria av Storbritannia | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk India', 'Kategori:Britiske monarker', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Huset Hannover', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
| Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
== Tronarving ==
Da Victoria var ti år gammel døde hennes onkel, kong Georg IV, barnløs. Hans bror Vilhelm etterfulgte ham på tronen, som Vilhelm IV, men da han heller ikke hadde arvinger, ble Victoria tronarving. Moren fryktet at noen skulle forsøke å forgifte eller drepe Victoria, som var først i arvefølgerekken, og sørget for at Victoria aldri gikk noe sted uten livvakt, og flyttet datterens seng inn til sitt eget soverom for å passe på at ingen forsøkte å drepe henne om natten.
Som attenåring besteg Victoria tronen, etter at onkelen døde, den 20. juni 1837.
== Ekteskap ==
Victoria møtte sin fetter prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha da hun var seksten år gammel. I tillegg til at de var i familie hadde de begge kommet til verden ved hjelp av samme lege, Regina von Siebold. Hun fridde til Albert (fordi hun var dronning, kunne ikke han spørre henne), og bryllupet fant sted den 10. februar 1840. Victoria fikk det borgerlige navnet Wettin, da hennes ektemann tilhørte Wettin-grenen i huset Sachsen-Coburg-Gotha. Det er liten tvil om at de hadde et lykkelig ekteskap, noe ikke minst den store barneflokken tyder på. Victoria selv skal ha vært sikker på hun kom til å dø hver gang terminen nærmet seg, og hun skal heller ikke ha vært spesielt glad i barn. Prins Albert døde allerede i 1862, bare 42 år gammel.
== Enken i Windsor ==
Etter Alberts død gikk Victoria kledd i svart resten av livet. Hun var enke i nesten 40 år.
Det fortelles at da hennes politiske yndling Benjamin Disraeli lå for døden, ønsket dronningen å besøke ham. Disraeli skal ifølge fortellingen ha bedt henne la være og skal ha sagt: «Hun ville vel bare be meg ta med en hilsen til Albert.» Det er imidlertid uvisst om denne historien er sann.Det var Disraeli som fikk igjennom at den britiske monarken også skulle ha tittelen «keiser/keiserinne av India». Med sine 63 år, 7 måneder og 2 dager på tronen var hun inntil 2015 den monark som har regjert lengst i britisk historie, og var lenge den lengst regjerende kvinnelige monarken i verden. Da det britiske imperiet var på sitt største, var en fjerdedel av jordens landareal og 500 000 000 mennesker underlagt henne, som konstitusjonelt statsoverhode. Hun har gitt navn til viktorianske tiden, som betegner kulturelle og politiske strømninger i hennes regjeringstid.
== Victorias arv ==
Viktoriakorset ble introdusert i 1856 som belønning og anerkjenning av tapre handlinger under krimkrigen, og er fortsatt den høyeste prisen for tapperhet i Storbritannia, Australia, Canada og New Zealand.
== Barn ==
Dronning Victoria og prins Albert fikk ni barn:
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herrmann, Richard (1989). Victoria - en dronning for sin tid. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202120004.
== Eksterne lenker ==
(en) Victoria of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria av Storbritannia på Internet Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Peerage | Victoria (født 24. mai 1819, død 22. | 7,083 | 7,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Victoria_av_Storbritannia | 2023-02-04 | Victoria av Storbritannia | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britisk India', 'Kategori:Britiske monarker', 'Kategori:Dødsfall 22. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 24. mai', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Huset Hannover', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
| Se også prinsesse Victoria av StorbritanniaVictoria (født 24. mai 1819, død 22. januar 1901) var regjerende dronning av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i fra 20. juni 1837 til sin død. I 1877 lot den konservative statsministeren Benjamin Disraeli henne også utropes som keiserinne av India, skjønt India hadde vært under britisk kontroll siden 1858.Victoria ble født som datter av Edward August av Hannover, hertugen av Kent, og prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld, og døpt som Alexandrina Victoria. Fra morens første ekteskap hadde hun en bror, fyrst Karl zu Leiningen (1804–1856), og en søster, fyrstinne Anna Feodora Augusta av Leiningen (1807–1872), gift fyrstinne av Hohenlohe-Langenburg.
Til hun var tre år snakket hun bare tysk, som da var hennes morsmål. Hun ble deretter av sin tyskfødte mor plassert i en streng skole kalt «Kensingtonsystemet» (etter prinsessens residens, Kensington Palace), hvor hun ble holdt isolert fra andre barn. Victoria ble flytende i både engelsk og tysk, og lærte seg også å snakke fransk, italiensk og latin.Victoria arvet tronen da hun var 18 år gammel etter at farens tre eldre brødre alle hadde dødd uten å etterlate seg overlevende og legitime barn. Storbritannia var allerede et etablert konstitusjonelt monarki hvor monarken hadde begrenset eller relativ liten direkte politisk makt. Privat forsøkte Victoria å påvirke regjeringens politikk og utnevnelser av ministere. Offentlig ble hun et nasjonalt ikon som ble identifisert med strenge standarder av personlig moral. Tiden og dens ånd fikk navn etter henne: Viktoriatiden.Victoria giftet seg med sitt søskenbarn prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha i 1840. Deres ni barn, som ble født over en periode på 17 år, giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa, noe som knyttet dem sammen og ga Victoria tilnavnet «Europas bestemor». Etter Alberts død i 1861, havnet Victoria i dyp sorg og unngikk offentlig opptreden. Som et resultat av at hun trakk seg tilbake fikk republikanisme en tid vekst, men i den siste halvdelen av hennes tid som dronning fikk hun økt popularitet. Hennes gull- og diamantjubileer ble utgangspunkt for store feiringer og mange steder ble oppkalt eller endret navn etter henne.
Hennes styre på 63 år og sju måneder var lengre enn noen av forgjengerne. Det var en periode preget av endringer og vekst innen industri, kultur, politikk, vitenskap og militært i Storbritannia. Det ble også preget av en stor utvidelse av det britiske imperiet. Hun var den siste britiske monarken av huset Hannover. Hennes sønn og etterfølger, Edvard VII, gikk fra 1901 over til Sachsen-Coburg-Gotha som dynastisk navn (mens Wettin var de kongeliges personlige navn). Det ble endret av Georg V til Windsor i 1917 grunnet tysk upopularitet på grunn av den første verdenskrig.
== Tronarving ==
Da Victoria var ti år gammel døde hennes onkel, kong Georg IV, barnløs. Hans bror Vilhelm etterfulgte ham på tronen, som Vilhelm IV, men da han heller ikke hadde arvinger, ble Victoria tronarving. Moren fryktet at noen skulle forsøke å forgifte eller drepe Victoria, som var først i arvefølgerekken, og sørget for at Victoria aldri gikk noe sted uten livvakt, og flyttet datterens seng inn til sitt eget soverom for å passe på at ingen forsøkte å drepe henne om natten.
Som attenåring besteg Victoria tronen, etter at onkelen døde, den 20. juni 1837.
== Ekteskap ==
Victoria møtte sin fetter prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha da hun var seksten år gammel. I tillegg til at de var i familie hadde de begge kommet til verden ved hjelp av samme lege, Regina von Siebold. Hun fridde til Albert (fordi hun var dronning, kunne ikke han spørre henne), og bryllupet fant sted den 10. februar 1840. Victoria fikk det borgerlige navnet Wettin, da hennes ektemann tilhørte Wettin-grenen i huset Sachsen-Coburg-Gotha. Det er liten tvil om at de hadde et lykkelig ekteskap, noe ikke minst den store barneflokken tyder på. Victoria selv skal ha vært sikker på hun kom til å dø hver gang terminen nærmet seg, og hun skal heller ikke ha vært spesielt glad i barn. Prins Albert døde allerede i 1862, bare 42 år gammel.
== Enken i Windsor ==
Etter Alberts død gikk Victoria kledd i svart resten av livet. Hun var enke i nesten 40 år.
Det fortelles at da hennes politiske yndling Benjamin Disraeli lå for døden, ønsket dronningen å besøke ham. Disraeli skal ifølge fortellingen ha bedt henne la være og skal ha sagt: «Hun ville vel bare be meg ta med en hilsen til Albert.» Det er imidlertid uvisst om denne historien er sann.Det var Disraeli som fikk igjennom at den britiske monarken også skulle ha tittelen «keiser/keiserinne av India». Med sine 63 år, 7 måneder og 2 dager på tronen var hun inntil 2015 den monark som har regjert lengst i britisk historie, og var lenge den lengst regjerende kvinnelige monarken i verden. Da det britiske imperiet var på sitt største, var en fjerdedel av jordens landareal og 500 000 000 mennesker underlagt henne, som konstitusjonelt statsoverhode. Hun har gitt navn til viktorianske tiden, som betegner kulturelle og politiske strømninger i hennes regjeringstid.
== Victorias arv ==
Viktoriakorset ble introdusert i 1856 som belønning og anerkjenning av tapre handlinger under krimkrigen, og er fortsatt den høyeste prisen for tapperhet i Storbritannia, Australia, Canada og New Zealand.
== Barn ==
Dronning Victoria og prins Albert fikk ni barn:
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herrmann, Richard (1989). Victoria - en dronning for sin tid. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202120004.
== Eksterne lenker ==
(en) Victoria of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victoria av Storbritannia på Internet Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Movie Database
(en) Victoria av Storbritannia hos The Peerage | Victoria eller Viktoria har flere betydninger: | 7,084 | 7,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suezkanalen | 2023-02-04 | Suezkanalen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:30°N', 'Kategori:32°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1869', 'Kategori:Egypts geografi', 'Kategori:Egypts økonomi', 'Kategori:Guvernementet Ismailia', 'Kategori:Guvernementet Port Said', 'Kategori:Guvernementet Suez', 'Kategori:Kanaler', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transportbyggverk i Egypt', 'Kategori:Viktige stubber'] | Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Kanalen ble åpnet 17. november 1869 som et alternativ til silkeveien og den mye lengre skipsruta rundt Afrikas kyst og Kapp det gode håp. Den har siden vært en sentral handelsåre mellom Asia og Europa. Kanalen ble kraftig oppgradert i 2015.
| Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Kanalen ble åpnet 17. november 1869 som et alternativ til silkeveien og den mye lengre skipsruta rundt Afrikas kyst og Kapp det gode håp. Den har siden vært en sentral handelsåre mellom Asia og Europa. Kanalen ble kraftig oppgradert i 2015.
== Beskrivelse ==
Suezkanalen har ingen sluser og har derfor ikke begrensninger på skipslengde på samme måte som Panamakanalen. Dybde, bredde og høyde (sistnevnte pga. Suezkanalbroen) er imidlertid begrenset. De største skipene som kan passere kanalen har betegnelsen Suezmax, men betegnelsen er ikke nødvendigvis presis fordi kanalen har gjennomgått flere oppgraderinger slik at skip som tidligere var for store til å gå gjennom kanalen kan gjøre det i dag. Opprinnelig hadde kanalen en seilingsdybde på 8 meter, som gradvis har blitt økt til dagens 24 meter.
== Historie ==
Kanalen ble bygget under ledelse av Ferdinand de Lesseps mellom 1859 og 1869. Etter ferdigstillelsen eide Frankrike og Egypt selskapet som drev kanalen. I 1875 kjøpte Storbritannia 45 % av kanalselskapet og inngikk en avtale med Egypt om at det skulle tilbakeføres til Egypt i 1968.
I 1956 nasjonaliserte den egyptiske president Gamal Abdel Nasser kanalen, noe som førte til Suezkrisen.
=== Den nye Suezkanalen ===
Sommeren 2014, rett etter at han overtok som Egypts president, beordret Abdel Fattah al-Sisi en oppgradering av kanalen med mål om å doble kanalens kapasitet fra 49 til 97 skip om dagen. Prosjektet «Den nye Suezkanalen» ble ferdigstilt i august 2015 og førte til at et sentralt strekk på 72 km ble oppgradert slik at motgående skip kan passere hverandre. For omtrent halvparten av strekket (35 km) ble det gravd ut et nytt, parallelt løp, mens resten ble mudret og utvidet. Seilingsdybden ble økt fra 20 til 24 meter, og i passeringsområdet Ballah ble bredden utvidet fra 61 meter til 312 meter.Prosjektet ble fullført på ett år med en arbeidsstyrke på 43 000 arbeidere.
=== Grunnstøtinger ===
I en femårsperiode til mars 2021 grunnstøtte minst 23 skip i Suezkanalen. Den 23. mars 2021 grunnstøtte det 400 meter lange, panamaregistrerte konteinerskipet «Ever Given» og ble stående og sperre hele kanalen. Ved hjelp av gravemaskiner, taubåter og høyt tidevann på grunn av supermåne lyktes det å få skipet løs etter seks dager, og kanalen kunne åpnes igjen. 400 skip hadde blitt forsinket.
== Konkurranse ==
Kina og Israel skrev i 2014 under en avtale om å bygge en jernbanelinje mellom Eilat og Ashdod som et alternativ til skipsruta gjennom Suezkanalen. Jernbanelinjen som går under det foreløpige navnet Red-Med var planlagt fullført i 2019, men prosjektet ble i 2019 utsatt på ubestemt tid.
== Se også ==
Bittersjøene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Suez Canal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Suez Canal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Lethsuez – nettsted for transitt manager for kanalen (engelsk) | Suezkanalen (arabisk: قناة السويس, Qanāt as-Suwais) er en 193 km lang kanal i Egypt som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Kanalen ble åpnet 17. | 7,085 | 7,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berg_(%C3%98stfold) | 2023-02-04 | Berg (Østfold) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Halden', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1967', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Tidligere kommuner i Østfold', 'Kategori:Vikenstubber'] | Berg var et prestegjeld og en kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti.
Berg kommune (formannskapsdistrikt) ble opprettet da formannskapslovene trådte i kraft 1. januar 1838. Flere ganger ble deler av Berg overført til Halden kommune:
1. januar 1864, del med 550 innbyggere
1. januar 1909, del med 55 innbyggere
1936, del med 218 innbyggere
1950, del med 277 innbyggere1. januar 1967 ble både Berg og Idd kommuner, med henholdsvis 9673 og 7213 innbyggere, innlemmet i Halden kommune.
| Berg var et prestegjeld og en kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti.
Berg kommune (formannskapsdistrikt) ble opprettet da formannskapslovene trådte i kraft 1. januar 1838. Flere ganger ble deler av Berg overført til Halden kommune:
1. januar 1864, del med 550 innbyggere
1. januar 1909, del med 55 innbyggere
1936, del med 218 innbyggere
1950, del med 277 innbyggere1. januar 1967 ble både Berg og Idd kommuner, med henholdsvis 9673 og 7213 innbyggere, innlemmet i Halden kommune.
== Kilder ==
Dag Juvkam: Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen. Statistisk sentralbyrå 1999. ISBN 82-537-4684-9
== Eksterne lenker ==
Gamle postkort fra Berg Arkivert 29. juni 2009 hos Wayback Machine. | Berg var et prestegjeld og en kommune i Østfold, fra 1967 en del av storkommunen Halden. Berg er nå et kirkesogn i Sarpsborg prosti. | 7,089 | 7,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikingtiden | 2023-02-04 | Vikingtiden | ['Kategori:Arkeologiske perioder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Vikingtiden', 'Kategori:Viktige stubber'] | Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e.kr til ca. 1066 e.kr.
| Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e.kr til ca. 1066 e.kr.
== Avgrensning av vikingtiden ==
Den angelsaksiske krønike nevner et mulig vikingtokt i Dorset i 787 e.Kr., men tradisjonelt sett er det angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 som har vært regnet som starten på vikingtiden. Arkeologiske kilder antyder imidlertid at nordboere drev handel og kanskje også plyndring i Europa også før denne tiden. Utvikling av seilskip og handelsnettverk foregikk allerede tidlig på 700-tallet. Det viser seg at mange av de levninger som har vært definert som vikingtidsfunn faktisk strekker seg et godt stykke ned mot midten av 700-tallet. En del arkeologer vil derfor være tilbøyelige til å sette skillet omkring 750, andre holder fortsatt på 790.
Såvel i norske som engelske fremstillinger blir slaget ved Stamford Bridge og slaget ved Hastings i 1066 sett på som en avslutning av vikingtiden. I dansk og svensk historieframstilling er årstallet rundet mer av, men er ikke prinsipielt forskjellig. Arkeologisk sett kan definisjonen være noe mer flytende. Noen mener vikingtiden sluttet cirka 1100 og noen mener vikingtiden sluttet etter kristendommen var definitivt innført i daværende Norge, og rikssamlingen er fullført etter Harald Hardrådes undertvingelse av Opplandene.
== Tidslinje ==
== Mulige grunner for ekspansjon i vikingtiden ==
Visse områder med noe mildere lokalt klima bidro til at de kunne befolkes, blant annet på Grønland. Bosetninger ble etablert i avskjermete fjorder i sydlige og vestlige kystområder. Det gjaldt tre områder på omkring 650km av vestkysten. Selv om det var en barskt tillot mikroklima langs noen fjorder dyrking av mindre områder på samme måte som på Island før klimaet endret seg i den lille istiden.
Befolkningsøkning i Skandinavia. Dette legges det nå mindre vekt på ettersom Skandinavia (med unntak av vestlandet) ikke hadde noen spesiell mangel på land.
Økning i handelen mellom England og Europa.
Teknologisk utvikling.
Kongenes økende makt og enevelde.
Økende misjonsvirksomhet fra kontinentet.
Svar på et trusselbilde, sett i lys av Karl den stores kamper mot sakserne.
Sikring av handelsrutene mellom Skandinavia, Friesland og England.
== Arkeologiske kilder ==
Oseberghaugen anlagt 834
Gokstadhaugen anlagt 901
Kaupangen i Skiringssal (fra ca. 700)
== Se også ==
Viking
Vikingtiden i Norge
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jon Vidar Sigurdsson, Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
Krag, Claus, Norges historie fram til 1319. Universitetsforlaget, Oslo 2000
== Eksterne lenker ==
Vikingtid Arkivert 16. oktober 2017 hos Wayback Machine., temaside hos Norgeshistorie.no | Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie og arkeologi som strekker seg fra ca. 790 e. | 7,090 | 7,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oseberghaugen | 2023-02-04 | Oseberghaugen | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tønsberg', 'Kategori:Gravhauger i Norge', 'Kategori:Kultur i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Kulturminner i Tønsberg', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tønsbergs historie', 'Kategori:Vestfolds historie', 'Kategori:Vikingtiden i Norge'] | Oseberghaugen er en gravhaug fra vikingtida som ligger i Slagendalen i tidligere Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold. Haugen ble gravd ut i 1904 av arkeologen Gabriel Gustafson. Utgravningene avdekket en skipsgrav fra første del av 800-tallet med to ukjente kvinnelik og et rikt gravgods, deriblant det verdensberømte «Osebergskipet». Funnene fra utgravningene er i dag utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
| Oseberghaugen er en gravhaug fra vikingtida som ligger i Slagendalen i tidligere Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold. Haugen ble gravd ut i 1904 av arkeologen Gabriel Gustafson. Utgravningene avdekket en skipsgrav fra første del av 800-tallet med to ukjente kvinnelik og et rikt gravgods, deriblant det verdensberømte «Osebergskipet». Funnene fra utgravningene er i dag utstilt i Vikingskipshuset i Oslo.
== Gravfunnet ==
Haugen ble før utgravningen i 1904 kalt «Revehaugen». Den skal opprinnelig ha målt rundt 40 m i tverrmål og ha vært over 4 m høy.
=== Levninger og gravgods ===
Graven inneholdt levningene av to kvinner; én yngre (50 år) og én eldre (ca. 70 år) kvinne. Gravgodset er det rikeste som er funnet i noen enkeltgrav i Norden. Det omfatter blant annet det rikt dekorerte vikingskipet, et tømret gravkammer, en praktvogn, billedvever, syv senger, fire sleder, 15 hester, fire hunder, én okse og en rekke andre gjenstander. Osebergskipet var mellom 14 og 19 år gammelt da det ble plassert i haugen.
=== Gravleggelsen ===
Dendrokronologisk datering av tømmer i gravkammeret viser at graven er anlagt i år 834. Gravleggelsen strakte seg over fire måneder i sommerhalvåret. 70 kubikkmeter steinblokker ble lagt i skipet før haugen ble lukket ved stabling av torv. Kort tid etter ble haugen åpnet igjen. Det kan ha vært gravrøveri eller del av døderitualer i samtiden. Innbruddsgangen går inn fra syd i to-tre meters bredde, ti meters lengde og gjennomsnittlig dybde på to meter.
=== Utgravning og gjenbegraving ===
Oseberghaugen ble gravd ut i 1904 under ledelse av professor Gabriel Gustafson ved Universitetets Oldsaksamling. Etter utgravningene ble haugen liggende åpen frem til 1948. Haugen ble da rekonstruert av arkeolog Anton Wilhelm Brøgger. Levningene av de to kvinnene som var gravlagt ble lagt tilbake i haugen i en aluminiumskiste som igjen ble satt ned i en granittsarkofag.
=== Sikring av skjelettene ===
I 2007 ble sarkofagen med kisten hentet ut igjen av Oseberghaugen, da det var fare for at knoklene skulle ødelegges. Knoklene oppbevares ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo.
== Søkes inn på UNESCOs verdensarvliste ==
Regjeringen ønsker å få Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Borrehaugene og kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn inn på UNESCOs verdensarvliste. Søknaden ble innsendt i januar 2014. Verdensarvkomiteen fatter sin avgjørelse sommeren 2015.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oseberghaugen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oseberghaugen - Kulturarv i Vestfold
Tv-serien ARVEN om Osebergfunnet
Gravhaugen og Osebergfunnet beskrevet i Sem og Slagen bygdebok fra 1959
Kulturarv i Vestfold fylkeskommune: Vikingtid som verdensarv
«Oseberghaugen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Oseberghaugen er en gravhaug fra vikingtida som ligger i Slagendalen i tidligere Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold. Haugen ble gravd ut i 1904 av arkeologen Gabriel Gustafson. | 7,091 | 7,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ion | 2023-02-04 | Ion | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ioner', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Et ion (gresk: ἰόν, «en som går») er et elektrisk ladd atom. Et positivt ladd ion, kation, oppstår når et atom har underskudd på elektroner, mens et negativt ladd ion, anion, oppstår når et atom har overskudd på elektroner. Ioner med motsatte ladninger tiltrekker hverandre og kan danne ionebindinger. Metaller danner positivt ladde ioner, altså kationer. Danningen av ioner blir kalt ionisering.
Et samlet ion som ikke er i løsning, eller en gass med et visst antall ladde partikler, blir kalt plasma. Dette blir sett på som den fjerde aggregattilstanden fordi den oppfører seg svært ulikt fra andre gasser, væsker eller faste stoffer.
| Et ion (gresk: ἰόν, «en som går») er et elektrisk ladd atom. Et positivt ladd ion, kation, oppstår når et atom har underskudd på elektroner, mens et negativt ladd ion, anion, oppstår når et atom har overskudd på elektroner. Ioner med motsatte ladninger tiltrekker hverandre og kan danne ionebindinger. Metaller danner positivt ladde ioner, altså kationer. Danningen av ioner blir kalt ionisering.
Et samlet ion som ikke er i løsning, eller en gass med et visst antall ladde partikler, blir kalt plasma. Dette blir sett på som den fjerde aggregattilstanden fordi den oppfører seg svært ulikt fra andre gasser, væsker eller faste stoffer.
== Ulike typer ioner ==
I et nøytralt atom er tallet på protoner og elektroner likt. Dersom et ion har flere protoner enn elektroner har det positiv ladning og er et kation. Dersom det har flere elektron enn proton er ladningen negativ og ionet er et anion.
Ioner kan lages av et enkelt atom (for eksempel klorid, Cl-) eller av molekyler som sammensatte ioner. For ioner dannet av ett atom, er ioneradiusen til anionet større enn atomradiusen til grunnstoffet. Ioneradiusen til kationet mindre enn atomradiusen.
=== Eksempler ===
Eksempler på metalliske kationer:
Cu2+ (kobberion)
Fe2+ (toverdig jernion)
Na+ (natriumion)Andre kationer:
H+ (hydrogenion – alle syrer er karakterisert ved at de avgir H+-ioner)
NH4+ (ammoniumion)Eksempler på anioner:
Cl÷ (klorid)
I÷ (jodid)
SO42÷ (sulfat)
CO32÷ (karbonat)
== Formler for ion ==
I kjemi uttrykkes ladningen til et ion ved hjelp av et hevet pluss- eller minustegn etter formelen for ionet, med et tall foran ladningen dersom den er større enn en. Det enkle hydrogenionet skrives for eksempel som H+, mens sulfat blir skrevet SO42-.
== Biologisk betydning ==
Ioner er viktige for alt liv. For eksempel har ion av natrium, kalsium og kalium flere oppgaver i cellene, spesielt i cellemembranen.
Planter tar opp mineraler i ioneform. Ettersom de må bruke energi for å flytte de elektrisk ladde partiklene inn i roten, har de en rekke ionepumper der kationer de trenger blir byttet mot positive hydrogenioner, mens anion blir byttet mot negative hydroksidioner. Ettersom planter som regel tar opp flere kationer enn anioner, vil jorda rundt rotnettet etter en tid bli sur.
== Historie ==
Michael Faraday var den første som omtalte ion rundt 1830 for å snakke om de delene av molekylet som enten gikk til en negativt ladd anode eller til en positivt ladd katode. Han brukte det greske ordet ἰόν, 'en som går'. Anion betyd da «noe som går opp» mens kation betyr «noe som går ned».
Det var likevel først i 1884 at mekanismene bak det som skjedde i Faradays elektrolyse ble forklart av Svante Arrhenius i hans doktoravhandling. Da teorien til slutt ble godtatt, ble han tildelt nobelprisen i kjemi i 1903.
== Se også ==
Ioniserende stråling
Elektrolyse
Salter
== Kilder ==
(no) Ion i Store norske leksikon | Ion er en rutebasert vindusbehandler laget av finnen Tuomo Valkonen, som også laget PWM, den første vindusbehandleren som benytter seg av tabulerte vinduer. Den er designet med tastaturbrukere i minnet, og er derfor designet slik at man lett skal kunne navigere mellom de forskjellige programvinduene med hjelp av forskjellige hurtigtaster som brukeren definerer selv. | 7,092 | 7,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%60Abdu%E2%80%99l-Bah%C3%A1 | 2023-02-04 | `Abdu’l-Bahá | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Dødsfall 28. november', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (1844–1921) var eldste sønn av bahaitroens grunnlegger Bahá’u’lláh, og etterfulgte faren som bahai-leder fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. I den norske boka Bahai-troens skrifter skriver redaktør Arne Ruste «På forskjellig vis ble `Abdu'l-Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá'u'lláhs lære og forordninger. Han forestod oppføringen av bygningene på Karmel som skulle romme mausoleet for Bábs levninger og være et møtested for troende, og han førte verdensomspennende korrespondanser vedrørende troen.»
| `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (1844–1921) var eldste sønn av bahaitroens grunnlegger Bahá’u’lláh, og etterfulgte faren som bahai-leder fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. I den norske boka Bahai-troens skrifter skriver redaktør Arne Ruste «På forskjellig vis ble `Abdu'l-Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá'u'lláhs lære og forordninger. Han forestod oppføringen av bygningene på Karmel som skulle romme mausoleet for Bábs levninger og være et møtested for troende, og han førte verdensomspennende korrespondanser vedrørende troen.»
== Liv og virke ==
Han ble født natten til 23. mai 1844, samme døgn som religionstifteren Báb forkynte sitt budskap om en «ny tidsepoke for menneskeheten». Som åtteåring fikk han møte sin far, Bahá'u'lláh, i fengsel, og forsto da – ifølge hans tilhengere – at hans far var den utlovede, Guds budbærer for vår tid. Dette ble starten på 'Abdu'l-Bahás førtiårige profetiske karriere, som var preget av prøvelser, forfølgelser, landsforvisning og fangenskap. Han var sin fars mest trofaste ledsager og beskytter.Under påfølgende landsforvisninger og i tiden i Adrianopel ble han kjent som «Mesteren». I fangebyen `Akká kom en mengde søkere og troende for å treffe Bahá'u'lláh. Abdu'l-Bahá tok imot de besøkende. Bahá'u'lláh døde i 1892, og testamentet hans utpekte sønnen `Abdu'l-Bahá som «paktens midtpunkt», «troens sanne eksempel» og «lærens eneste fortolker».
Ved ungtyrkernes revolusjon i 1908 satt `Abdu'l-Bahá i fengsel. Da ungtyrkerne kom til makten løslot de alle politiske fanger, og dermed ble også `Abdu'l-Bahá løslatt i september 1908. Kort tid etterpå flyttet han fra `Akká till Haifa, slik at han kunne bo i nærheten av stedet der Bab var gravlagt. Ved bahai-nyåret den 21. mars 1909 gravla han Bábs jordiske rester på det stedet Bahá'u'lláh hadde anvist på Karmelfjellet for at det i fremtiden skulle kunne tjene som gravmæle og helligdom. I 1910 reiste han til Alexandria i Egypt, og derfra la han ut på en forkynnelsesturné som bragte ham rundt i Afrika, Europa og Amerika. På sine reiser talte han til ulike foreninger, i kirker, synagoger og i andre forsamlinger. Hans budskap inneholdt alltid prinsippet om «Guds enhet, profetenes enhet, religionens enhet og menneskehetens enhet».
Hans forfatterskap er omfattende; det meste er basert på hans brev og taler. Han skrev flere offentlige brev, stilet til statsledere som dronning Victoria, den russiske tsaren, paven, USAs president, den persiske shahen og den tyske keiseren. I 1919 henvendte han seg også til den kortlivede The Central Organization for a Durable Peace, i et brev som bahaier omtaler som «The tablet of peace» / «Tavlen til Haag».I sitt testament utpekte han sin eldste dattersønn Shoghi Effendi til «Troens Beskytter» og til ny leder for bahai-samfunnet.
== Tekster på norsk ==
`Abdu'l-Bahá. Abdull-Baha's visdom, taler holdt av Abdull Baha i Paris og London 1911-13. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd. Oslo, 1974Bahai-troens skrifter. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste ; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for bahaier i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4. Av Abdu'l-Bahá i denne boka: Kunngjøringen om universell fred; De elleve prinsipper i Bahá'u'lláhs lære
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) 'Abdu'l-Bahá – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | `Abdu'l-Bahá eller 'Abbás Effendi (1844–1921) var eldste sønn av bahaitroens grunnlegger Bahá’u’lláh, og etterfulgte faren som bahai-leder fra farens død i 1892 til sin egen død i 1921. I den norske boka Bahai-troens skrifter skriver redaktør Arne Ruste «På forskjellig vis ble `Abdu'l-Bahá den som mønstergyldig omsatte i praksis Bahá'u'lláhs lære og forordninger. | 7,094 | 7,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linx | 2023-02-04 | Linx | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Svenske jernbaneselskaper', 'Kategori:Tidligere norske jernbaneselskaper', 'Kategori:Vy'] | Linx AB var et felles datterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. Selskapets slagord var «Grenslöst resande».
Kjøringen var forutsatt utført med oppussede svenske togsett av typen X2, men i en overgangsperiode, mens togsettene var inne til oppussing og ombygging, ble det brukt svenske Rc6-lok og åttitallsvogner Oslo-Göteborg. I begynnelsen av 2003 ble alle hurtigtogene på linjene erstattet av nye Linx-tog «med høy komfort og kortere reisetider».Personalet ble dels rekruttert fra både NSB og SJ, dels nyrekkruttert, og var stasjonert både i Oslo og i Sverige. Selskapet hadde totalt nesten 200 ansatte, hvorav rundt 160 jobbet om bord på togene.Styret besluttet å legge ned selskapet i mai 2004 pga. dårlig lønnsomhet, og trafikken ble avviklet ved utgangen av 2004. Nedleggelsen medførte at NSB forlenget sitt regiontogtilbud Oslo-Halden til Göteborg med tre daglige avganger hver vei hverdager samt to i helgene fra 5. januar 2005. Selskapets underskudd skal i 2004 ha vært på flere millioner kroner.En stund fryktet man at det ikke lengre ville gå tog mellom Oslo og Stockholm, men etter blant annet politisk press ble et tilbud mellom de to hovedstedene gjenopprettet i 2005. Feiringen av unionsoppløsningen var en sterk faktor til at togtilbudet ble delvis gjenopprettet. I 2007 ble daglige avganger igjen kjørt av SJ.
| Linx AB var et felles datterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. Selskapets slagord var «Grenslöst resande».
Kjøringen var forutsatt utført med oppussede svenske togsett av typen X2, men i en overgangsperiode, mens togsettene var inne til oppussing og ombygging, ble det brukt svenske Rc6-lok og åttitallsvogner Oslo-Göteborg. I begynnelsen av 2003 ble alle hurtigtogene på linjene erstattet av nye Linx-tog «med høy komfort og kortere reisetider».Personalet ble dels rekruttert fra både NSB og SJ, dels nyrekkruttert, og var stasjonert både i Oslo og i Sverige. Selskapet hadde totalt nesten 200 ansatte, hvorav rundt 160 jobbet om bord på togene.Styret besluttet å legge ned selskapet i mai 2004 pga. dårlig lønnsomhet, og trafikken ble avviklet ved utgangen av 2004. Nedleggelsen medførte at NSB forlenget sitt regiontogtilbud Oslo-Halden til Göteborg med tre daglige avganger hver vei hverdager samt to i helgene fra 5. januar 2005. Selskapets underskudd skal i 2004 ha vært på flere millioner kroner.En stund fryktet man at det ikke lengre ville gå tog mellom Oslo og Stockholm, men etter blant annet politisk press ble et tilbud mellom de to hovedstedene gjenopprettet i 2005. Feiringen av unionsoppløsningen var en sterk faktor til at togtilbudet ble delvis gjenopprettet. I 2007 ble daglige avganger igjen kjørt av SJ.
== Referanser == | Linx AB var et felles datterselskap under norske NSB og svenske SJ. Selskapet trafikkerte rutene Oslo-Göteborg-København og Oslo-Stockholm, og hovedkontoret lå i Göteborg med lokalkontorer i Oslo og Karlstad. | 7,095 | 7,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Microsoft | 2023-02-04 | Microsoft | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1975 i USA', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Microsoft', 'Kategori:Selskaper etablert i 1975', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Microsoft Corporation (NASDAQ: MSFT) er et amerikansk multinasjonalt teknologiselskap som produserer programvare, forbrukerelektronikk, datamaskiner og andre relaterte tjenester. Det etablert i 1975 av Bill Gates og Paul Allen, med hovedkontor i Redmond, Washington. Selskapets mest kjente produkter er operativsystemene Microsoft Windows, MS-DOS og kontorpakken Microsoft Office.
Selskapets administrerende direktør (CEO og president) er Satya Nadella, mens grunnlegger og tidligere leder Bill Gates har trukket seg ut, og fungerer som rådgiver.
Etter en sped start med programmeringsspråk og operativsystemer for mikrodatamaskiner på 1970-tallet, har Microsoft utvidet sin markedsdekning enormt. Først ved å gå inn i kontorautomasjons-markedet med Office-pakken (1990), senere med spill, brett og digitale tjenester i konsument-markedet, samt en rekke software-løsninger for det profesjonelle markedet. Videospillet Xbox og dets etterfølgere Xbox 360 og Xbox One, smarttelefoner og nettbrett-serien Surface er eksempler. En rekke produkter har kommet og gått, for eksempel Zune, MSN og Windows Phone OS, mens mange andre er blitt varige suksesser.
Selskapets suksess og raske vekst etter børsnoteringen i 1986 sørget for at 3 ansatte ble millardærer og anslagsvis 12 000 ble millionærer (i US dollar). Veksten fortsatte, både organisk og gjennom utallige oppkjøp - med overtagelsen av Skype Communications (mai 2011 for 8,5 milliarder dollar) og LinkedIn (desember 2016 for 26,2 milliarder dollar) som de største. Med overtagelsen av Skype ble Microsoft en betydelig aktør i det raskt voksende markedet for Internett-basert telefoni.
På 1990-tallet ble Microsoft hyppig kritisert og etterforsket for misbruk av markedsposisjon, monopolistisk forretningspraksis og konkurransehemmende strategier. Urimelige restriksjoner i bruken av selskapets programvare, unødig hemmelighold av programmeringsgrensesnitt og bruk av tvangsmidler overfor forhandlere var blant anklage-punktene. Både det amerikanske justisdepartementet og Europakommisjonen fant selskapet skyldig i brudd på konkurranse-lovgivningen på en rekke punkter.
| Microsoft Corporation (NASDAQ: MSFT) er et amerikansk multinasjonalt teknologiselskap som produserer programvare, forbrukerelektronikk, datamaskiner og andre relaterte tjenester. Det etablert i 1975 av Bill Gates og Paul Allen, med hovedkontor i Redmond, Washington. Selskapets mest kjente produkter er operativsystemene Microsoft Windows, MS-DOS og kontorpakken Microsoft Office.
Selskapets administrerende direktør (CEO og president) er Satya Nadella, mens grunnlegger og tidligere leder Bill Gates har trukket seg ut, og fungerer som rådgiver.
Etter en sped start med programmeringsspråk og operativsystemer for mikrodatamaskiner på 1970-tallet, har Microsoft utvidet sin markedsdekning enormt. Først ved å gå inn i kontorautomasjons-markedet med Office-pakken (1990), senere med spill, brett og digitale tjenester i konsument-markedet, samt en rekke software-løsninger for det profesjonelle markedet. Videospillet Xbox og dets etterfølgere Xbox 360 og Xbox One, smarttelefoner og nettbrett-serien Surface er eksempler. En rekke produkter har kommet og gått, for eksempel Zune, MSN og Windows Phone OS, mens mange andre er blitt varige suksesser.
Selskapets suksess og raske vekst etter børsnoteringen i 1986 sørget for at 3 ansatte ble millardærer og anslagsvis 12 000 ble millionærer (i US dollar). Veksten fortsatte, både organisk og gjennom utallige oppkjøp - med overtagelsen av Skype Communications (mai 2011 for 8,5 milliarder dollar) og LinkedIn (desember 2016 for 26,2 milliarder dollar) som de største. Med overtagelsen av Skype ble Microsoft en betydelig aktør i det raskt voksende markedet for Internett-basert telefoni.
På 1990-tallet ble Microsoft hyppig kritisert og etterforsket for misbruk av markedsposisjon, monopolistisk forretningspraksis og konkurransehemmende strategier. Urimelige restriksjoner i bruken av selskapets programvare, unødig hemmelighold av programmeringsgrensesnitt og bruk av tvangsmidler overfor forhandlere var blant anklage-punktene. Både det amerikanske justisdepartementet og Europakommisjonen fant selskapet skyldig i brudd på konkurranse-lovgivningen på en rekke punkter.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Paul Allen og Bill Gates, barndomsvenner med en lidenskap for programmering av datamaskiner, søkte å gjøre forretning ved å utnytte deres felles dyktighet. I januarutgaven av Popular Electronics skrev om Micro Instrumentation and Telemetry Systems' (MITS) Altair 8800 mikrodatamaskin. Allen merket seg at de kunne programmere en BASIC-fortolker for denne. Etter en telefonsamtale fra Gates som hevdet å ha fungerende fortolker, krevde MITS en demonstrasjon. Ettersom de to egentlig ikke hadde en Altair 8800 tilgjengelig, arbeidet Allen på en simulator av mikrodatamaskin mens Gates arbeidet med fortolkeren. Til tross for at de utviklet fortolkeren på en simulator og ikke den egentlige maskinen, virket den uten feil da de demonstrerte fortolkeren for MITS i Albuquerque i New Mexico i mars 1975. MITS ble enig om å distribuere den og markedsførte den som Altair BASIC. De to etablerte offisielt Microsoft som selskap den 4. april 1975 med Gates som administrerende direktør. Det var Allen lanserte det opprinnelige navnet «Micro-Soft», som fortalt av magasinet Fortune i en artikkel i 1995. I august 1977 inngikk Microsoft en avtale med ASCII Magazine i Japan, som resulterte i deres første internasjonale kontor, «ASCII Microsoft». Selskapet flyttet til nye lokaler i Bellevue i delstaten Washington i januar 1979.Microsofts første satsing innen operativsystemer var Unix-basert og fikk navnet Xenix. Gates og Allen oppfattet Unix som en kraftig plattform for den nye generasjonen av 16 bits mikroprosessorer på markedet, fra Intel, Zilog, Motorola og flere. Xenix fikk relativt stor spredning, men Microsofts fokus endret seg da IBM engasjerte selskapet til utvikling operativsystem for sin første PC, som ikke hadde egenskaper tilpasset Xenix.
IBM forsøkte først å lisensiere operativsystemet CP/M fra selskapet Digital Research for sin kommende IBM Personal Computer. Da forhandlingene strandet i november 1980, tok IBM kontakt med Microsoft. Microsoft hadde ikke et slikt system, men forsto hva som sto på spill og inngikk avtale med IBM. For å komme raskt i gang, kjøpte Microsoft en klone (etterligning) av CP/M som først het QDOS («Quick and Dirty Operating System») og deretter 86-DOS fra Tim Paterson ved Seattle Computer Products for USD 50 000. Microsoft døpte operativsystemet om til MS-DOS og som IBM kalte for PC-DOS. Etter at IBMs PC ble tilgjengelig i august 1981 beholdt Microsoft eierskap til MS-DOS som de fortsatte å videreutvikle. Ettersom IBM hadde opphavsrett på BIOS til IBM PC-en måtte andre selskap drive omvendt konstruksjon (reverse engineering) for å finne ut hvordan datamaskiner som ikke var produsert av IBM kunne bli kompatible med PC-DOS og IBM PC. Således kunne Microsoft helt lovlig selge MS-DOS til andre datamaskinprodusenter, som Compaq, som produserte etterligninger av IBMs datamaskin, og Microsoft ble således markedsledende innenfor sitt segment av dataindustrien. Gjennom hissig markedsføring overfor klone-produsentene, vokste selskapet fra en beskjeden start til en av de største leverandørene av programvare i verden. Selskapet utvidet til nye markeder ved å utvikle Microsoft Mouse, et pekeredskap for datamaskiner, i 1983, hvilket var selskapets første hardwareprodukt, foruten også å starte et forlag, Microsoft Press. Paul Allen ble diagnostisert med Hodgkins lymfom i 1982, og han ble erklært frisk etter flere måneder med strålebehandling. I 2000 sa han imidlertid opp sin stilling hos Microsoft.
=== 1984–1994: Windows og Office ===
Samtidig som Microsoft hadde en avtale med IBM i 1984 om sammen å utvikle et nytt operativsystem, OS/2, utga Microsoft et produkt som ble hetende Microsoft Windows, en grafisk utvidelse av MS-DOS, den 20. november samme år. Den første utgaven av denne utvidelsen, Windows 1.0, som ble kjørt på toppen av operativsystemet MS-DOS var ganske enkelt, og så ikke ut til å være noen konkurrent til verken OS/2 eller det grafiske brukergrensesnittet til Apple Macintosh.
Microsoft flyttet sitt hovedkvarter til Redmond i delstaten Washington den 26. februar 1986. Den 13. mars samme år gikk selskapet på børs, og fikk inn 61 millioner dollar med en aksjepris på 21 dollar. På slutten av dagen hadde prisen steget til 28 dollar. Partnerskapet med IBM bidro til at amerikanske myndigheter fulgte nøye med på Microsoft på grunn av faren for hemmelige avtaler, og det var begynnelsen på over et tiår med juridiske sammenstøt og strid med de amerikanske myndighetene.Microsoft annonserte utgivelsen av sin egen versjon av OS/2 den 2. april 1987, men samtidig arbeidet selskapet på en 32-bits-utgave av et nytt operativsystem, Microsoft Windows NT, ved å benytte utviklingen og ideene fra OS/2. 16. mai 1991 erklærte Bill Gates til Microsoft-ansatte at samarbeidet om OS/2 var over, og at selskapet heretter kom til å konsentrere seg om Windows og Windows NT. Nyheten ble mottatt med overraskelse, og utenfor selskapet ble det fremmet anklager om at Microsoft med vilje hadde villedet markedet. Windows NT ble utgitt den 21. juli 1993 med en ny modulær kjerne og et programmeringsgrensesnitt (API) for programmere Win32-programmer, noe som gjorde det lettere å overføre tidligere 16-bits Windows-programmer som var basert på MS-DOS. Straks Microsoft informerte IBM om Windows NT var partnerskapet for å frambringe OS/2 i praksis over. I følgende år ble OS/2, som IBM utviklet alene, mindre og mindre populært, og forsvant til sist helt. Microsoft Windows hadde helt og holdent overtatt PC-plattformen.
Microsoft introduserte sin pakke med kontorprogrammer, Microsoft Office, i 1990. Office kombinerte tekstbehandling og regneark, henholdsvis Microsoft Word og Microsoft Excel, i én pakke, noe som viste seg å være en nærmest uslåelig kombinasjon. Den 22. mai lanserte Microsoft Windows 3.0 med et strømlinjeformet brukergrensesnitt og forbedret beskyttet modus for Intel 386-prosessoreren. Både kontorpakken Office og operativsystemet Windows ble dominerende i deres respektive områder. Konkurrentenes tilsvarende programmer som hadde vært ledende på MS-DOS plattformen, for eksempel WordPerfect, døde i praksis ut i løpet av få år. Office-pakken har siden den ble lansert vært en pengemaskin for Microsoft. Novell, som hadde overtatt WordPerfect, saksøkte flere år senere Microsoft for misbruk av markedsposisjon og monopolistisk adferd. Påstanden var at selskapet hadde latt deler av Windows' APIer være udokumenterte for å gi Microsofts egne produkter en konkurransefordel.Novells anklager bidro til at det amerikanske justisdepartementets monopolforebyggende avdeling i juli 1994 tok ut anklage mot Microsoft for ulovlig utnyttelse av sin dominerende posisjon: «Begynnende i 1988 og fortsatte fram til 15. juli 1994 har Microsoft innført mange OEM for å effektuere konkurransehindrene lisenser «per prosessor». Under en lisens per prosessor vil en OEM betale Microsoft en provisjon for hver datamaskin den selger som inneholder en særskilt mikroprosessor, enten OEM selger datamaskinen med et operativsystem fra Microsoft eller et annet operativsystem som ikke kommer fra Microsoft. Virkningen er at avgiftbetalingen til Microsoft når datamaskinen selges med et annet operativsystem enn Microsoft er at avgiften fungerer som en straff eller skatt på OEMs bruk av konkurrerende operativsystem. Siden 1988 har Microsofts bruk av lisens per prosessor økt.»
=== 1995–2005: Internett og 32-bit ===
Som en følge av Bill Gates' interne notat «Internet Tidal Wave», Internetts tidevannsbølge, den 26. mai 1995 begynte Microsoft å redefinere sine tilbud og utvide sitt produktaspekter til nettverk og World Wide Web. Selskapet utga Windows 95 den 24. august 1995 og som hadde delvis multitasking (flerkjøring), et helt nytt brukergrensesnitt og med en uvanlig startknapp, og 32-bit kompatibilitet, tilsvarende til Windows NT og ga støtte til Win32 API. Windows 95 kom ferdigpakket med onlinetjenesten MSN, og med nettleseren Internet Explorer. Sistnevnte var ikke pakket med i separate salget av Windows 95 i esker ettersom disse eskene var allerede trykket før det ble bestemt å fullføre nettleseren. Den ble isteden lagt ved i en ekstrapakke som måtte skaffet for seg, Windows 95 Plus! pack. Ved å gå inn i nye markeder i 1996 utviklet Microsoft og mediaselskapet NBC Universal en ny 24 timers nyhetsstasjon på TV, MSNBC. Samtidig utviklet Microsoft Windows CE 1.0, et nytt operativsystem formet for svært små datamaskiner med litte minne og andre begrensninger, eksempelvis såkalte digitale assistenter. I oktober 1997 saksøkte det amerikanske justisdepartementet Microsoft for brudd på en avtale som hadde blitt signert i 1994, og ba domstolen om forhindre Microsoft å pakke Internet Explorer sammen med operativsystemet Windows.Bill Gates overga posisjonen som administrerende direktør den 13. januar 2000 til Steve Ballmer, en gammel venn fra college og ansatt i selskapet siden 1980. Isteden opprettet han en ny posisjon for seg selv som sjef for programvarearkitektur. Ulike selskaper, blant annet Microsoft, opprettet Trusted Computing Platform Alliance, allianse for tiltrodd plattformkomputing, i 1999, senere endret navn til Trusted Computing Group (TCG), som var et kontroversielt initiativ ledet av AMD, Hewlett-Packard, IBM, Infineon, Intel, Lenovo, Sun Microsystems, og Microsoft. Blant andre ting var hensikt å øke sikkerheten og beskyttelse av opphavsrettigheter gjennom å identifisere endringer i maskinvare og programvare, og hvordan datamaskinene oppførte seg. Kritikere hevdet at alliansen var en måte å gjennomtvinge tilfeldig restriksjoner over hvordan forbrukerne benyttet programvaren de hadde kjøpt, og hvordan de også benyttet datamaskinene. Et skremmescenario med en form for håndtering av digitale rettigheter var hvor en datamaskin ikke var sikret av sin produsent, men også mot den som hadde kjøpt den og eide den. Selskapet utga Xbox senere det samme året, og gikk dermed inn på spillmarkedet som tidligere hadde vært dominert av Sony og Nintendo.Den 3. april 2000 ble kjennelse gitt i saken USA mot Microsoft, som kalte selskapet et «grovt monopol», og selskapet inngikk en avtale med justisdepartementet i 2004. Den 25. oktober 2001 lansert Microsoft en ny banebrytende utgave av sitt operativsystem, Windows XP, som forente Windows-utgavene og NT-utgavene under en felles kodebase. I mars 2004 saksøkte Den europeiske union Microsoft for monopolvirksomhet, og siterte selskapets dominans med operativsystemet Windows, og det resulterte i en dom på €497 millioner (tilsvarende $613 millioner) og til å produsere nye versjoner av Windows XP uten Windows Media Player, Windows XP Home Edition N og Windows XP Professional N.
=== 2006–til idag: Windows Vista og Nettskyen ===
Den neste versjonen av Windows, Windows Vista, ble lansert januar 2007, og fokuserte på funksjoner, sikkerhet og et nyformet brukergrensesnitt som ble kalt for Aero. Microsoft Office 2007, utgitt på samme tid, hadde fått en ny ikonrad øverst kalt for «ordensbånd», og fjernet samtidig nedtrekksmenyer, en betydelig endring fra tidligere utgaver og svært uvant for brukerne. Relativt sterkt salg av begge produktene bidro til å skape en rekordresultat for 2007.Den 27. februar 2008 ila Den europeiske union selskapet en bot på €899 millioner for manglende etterlevelse av dommen fra mars 2004, og hevdet at Microsoft tok urimelige priser fra andre selskaper for informasjon om grensesnitt til selskapets server-progamvare, inklusive SQLserver og BackOffice. Microsoft hevdet på sin side å ha etterkommet påleggene «disse bøtene gjelder saker fra fortiden som er blitt løst.»Bill Gates gikk av som sjef for programvarearkitektur den 27. juni 2008, men beholdt andre posisjoner knyttet til selskapet foruten å være rådgiver i nøkkelprosjekter. Tjenesteplattformen Azure, selskapet inntreden til nettskyen (servere tilknyttet Internett), var et nytt satsingsområde for Microsoft, og ble lansert den 27. oktober 2008. Den 12. februar 2009 annonserte selskapet intensjoner om å åpne en kjede av egne butikker etter samme modell som Apple lanserte i 2001. Den første Microsoftbutikken åpnet den 22. oktober 2009 i Scottsdale i Arizona. Samme dagen ble Windows 7 offisielt lansert. Windows 7 hadde som fokus å forbedre Windows Vista, som ikke hadde fått gjennomslag i markedet. Fiaskoen med Windows Vista fikk Microsoft til å forlenge levetiden (support) for Windows XP med 6 måneder fra oktober 2008.Lanseringen av Apples iPhone i 2007 satte for alvor fart i markedet for smarttelefoner, en endring Microsoft var lite forberedt på. I et forsøk på å redusere forspranget til Apple og Google, gjorde Microsoft raske tilpasninger i Windows Mobile, sitt aldrende operativsystem for mobiltelefoner, og omdøpte systemet til Windows Phone 7 i 2010. Samtidig presenterte selskapet en ny strategi for telefonibransjen, og startet et nært samarbeid med flere produsenter av smarttelefoner, blant annet Nokia. Målet var å utvikle en konsistent brukeropplevelse på tvers av alle smarttelefoner som benytter Microsofts Windows Phone OS. Samarbeidet med Nokia, som også hadde utfordringer med å finne seg til rette i smarttelefon-markedet, ble tettere, og Microsoft overtok Nokias mobiltelefon-divisjon (devices and services) i september 2013 for 5,4 milliarder euro. Overtagelsen fikk imidlertid ikke fart i salget av Nokia-baserte smarttelefoner, og Microsoft innrømmet allerede i juni 2015 at overtagelsen var en fiasko. I oktober 2017 ble Microsofts smarttelefon-satsing og Windows Phone offisielt erklært 'døde'.Microsoft er en av grunnleggerne og medlemmene av Open Networking Foundation som begynte den 23. mars 2011 og som har til hensikt å bedre kommunikasjonsnettverk via nettverksprogramvare. De andre selskapene er Google, Hewlett-Packard, Yahoo, Verizon, Deutsche Telekom og 17 andre selskaper. Den ideelle organisasjonen er fokusert på å støtte et nytt initiativ for nettskyen kalt for softwaredefinert nettverk. Initiativet er ment å øke innovasjon via enkle programvareendringer i telekommunikasjonsnettverk, trådløse nettverk, datasentre og andre nettverksområder.Den neste enheten Microsoft gir ut heter Surface - en bærbar pc med touchskjerm. Den har ikke noe innebygd tastatur. Et tastatur kan bli festet til den på en enkel og rask måte. Surface sitt OS kalles Windows 8. Operativsystemet er en forbedret versjon av Windows 7.
=== Microsoft Norge ===
Microsoft i Norge er et datterselskap av Microsoft Europe, registrert i Irland. Selskapet driver salg overfor detaljvarekjeder og storkunder, men har ikke egen teknologisk utvikling i Norge.
Administrerende direktør er Michael Jacobs, han overtok etter Hege Skryseth (2010–2013). Direktør for jus og samfunnskontakt var Grete Faremo fram til 2008. Microsoft kjøpte i 2008 det norske selskapet FAST, og i september 2008 kunngjorde direktør Steve Ballmer at selskapets hovedkvarter for utvikling innen søk og søkemotorer vil ligge i Norge. Microsoft har i dag fire kontorer i Norge.
== Produktdivisjoner ==
For skatteåret 2010 hadde Microsoft fem produktdivisjoner: Windows & Windows Live, Server og verktøy, Onlinetjenester, Microsoft forretning, og Underholdning og innretninger.
=== Forretningsavdelingen ===
Forretningsavdelingen star bak kontorpakken Microsoft Office som inneholder Word (teksbehandling), Access (database), Excel (regneark), Outlook (e-post og avtale), PowerPoint (presentasjon), og Publisher (layout). Et antall programmer er enten lagt til eller trukket fra kontorpakken, alt etter hvilken lisens som kjøpes
=== Underholdning og innretninger ===
Avdelingen for underholdning og innretninger produserer operativssytemer for smarttelefoner og andre tekniske systemer, blant annet innretninger som ikke nødvendigvis er synbar for brukeren, blant annet i biler. Avdelingen har også en spilldivisjon kalt Microsoft Game Studios som produserer videospill som går på datamaskiner med Windows, men for egne spillkonsoler som Xbox. Blant de mest kjente spilltitlene er Age of Empires, Halo, Forza og Microsoft Flight Simulator. Avdelingen huser også Microsofts forretningsenhet som produserer programvare som Microsoft Office for Apples operativsystem, Mac OS. Avdelingen er også ansvarlig for konsumentelektronikk som Xbox 360, den håndholdte mediaspilleren Microsoft Zune og fjernsynsenheten over Internett kalt MSN TV. Microsoft produserer også en del maskinvare som mus, tastatur og annet for hjemmemarkedet for datamaskiner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allan, Roy A. (2001): A History of the Personal Computer. Allan Publishing. ISBN 0-9689108-0-7.
Blaxill, Mark; Eckardt, Ralph (5. mars 2009): The Invisible Edge: Taking Your Strategy to the Next Level Using Intellectual Property. Portfolio Hardcover. ISBN 1591842379.
Pietrek, Matt (Mars 1996): Windows 95 Programming Secrets, (PDF). IDG. ISBN 1-56884-318-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Microsoft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Microsoft – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Microsoft Corporation () er et amerikansk multinasjonalt teknologiselskap som produserer programvare, forbrukerelektronikk, datamaskiner og andre relaterte tjenester. Det etablert i 1975 av Bill Gates og Paul Allen, med hovedkontor i Redmond, Washington. | 7,096 | 7,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Journalist | 2023-02-04 | Journalist | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Journalister', 'Kategori:Medieyrker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. Selve ordet journalist er avledet fra det franske ordet for avis, journal.
| En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. Selve ordet journalist er avledet fra det franske ordet for avis, journal.
== Journalistrollen ==
Yrkesbetegnelsen journalist er ikke en beskyttet tittel, noe som gjør at hvem som helst kan kalle seg det. For utøvende journalister har det derfor vært viktig å definere journalistrollen, noe som blant annet er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Til daglig arbeider pressens organisasjoner og bedrifter med presseetiske spørsmål i hovedsak gjennom fellesorganisasjonen Norsk Presseforbund, der blant annet Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, NRK og TV 2, samt åtte andre organisasjoner og bedrifter er medlemmer. Norsk Presseforbund utsteder medlemskort (også kalt for pressekort) gjennom Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening.
== Journalistutdanning i Norge ==
Yrkesutdanning i journalistikk så sin spede start i USA i 1860-årene. Den første journalistutdanning i Norge ble starta av målmannen Hans Aarnes i Bergen i 1919. Under navnet Norsk Bladmannaskule gav den utdannelse til journalister i nynorskpressa og var inspirert av Aarnes impulser fra studieopphold USA. Bladmannaskulen holdt det gående i to år før den ble omdannet til brevkurs. Aarnes skrev også flere bøker om journalistikk og bladdrift. Den neste journalistutdanning i Norge, Journalistakademiet, ble etablert i 1951, som ettårig utdanning, senere utvidet til to år. Journalistakademiet skiftet senere navn til Norsk journalisthøgskole, som i 1994 ble en del av Høgskolen i Oslo.
Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo innførte høsten 2009 nettjournalistikk som en egen spesialisering på linje med papir, TV og radio. Alt i 1971 ble det opprettet ei medialinje ved Møre og Romsdal Distriktshøgskule i Volda, hvor det også ble utdannet journalister, spesielt retta mot radio og fjernsyn. Siden 1994 har utdanningen vært en del av Høgskulen i Volda, da ble også journalistutdanningen omdannet til et bachelor-studium. Siden 1989 har skolen også tilbudt et påbygningsstudium i dokumentarfilm. Høsten 2012 ble de første studentene tatt opp på masterstudiet i Dokumentar og Journalistikk, som Høgskulen i Volda er alene om å tilby. I dag tilbys grunnutdanning i journalistikk også ved Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Bodø, Universitetet i Bergen, Samisk høgskole, samt Mediehøgskolen Gimlekollen. Institusjonene tilbyr nå også et tredje påbygningsår som til sammen gir en bachelorgrad i journalistikk. Masterutdanning i journalistikk tilbys dessuten av Universitetet i Oslo.
Medielinjer med varierende grad av journalistutdanning finnes ved en rekke folkehøgskoler.
Videreutdanning for arbeidende journalister foregår blant annet ved Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad.
== Objektivitet ==
Objektivitet (som også kan inngå i begrepene saklig og upartisk) er et mål for en journalists arbeid i ulike sammenhenger. Formålet er å kunne framstå nøytral og upartisk i sin yrkesutøvelse, og derigjennom kunne oppnå troverdighet overfor lesere og aktører.
I Norge ligger de presseetiske normene slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten til grunn for arbeidet med å kunne oppnå objektivitet i yrkesutøvelsen.
== Utmerkelser ==
Mediepriser omtalt på Wikipedia
== Litteratur ==
norskBrynjulf Handgaard, Anne Hege Simonsen, Steen Steensen Journalistikk : en innføring Gyldendal akademisk 2013 ISBN 978-82-05-43004-4
Martin Eide Hva er journalistikk Universitetsforlaget 2011 ISBN 978-82-15-01746-4
Magne Lindholm Journalistene kapittel 9 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523engelskMindich, David T. Z. (1998): Just the Facts: How «Objectivity» Came to Define American Journalism. New York: New York University Press.
Schudson, Michael (1978): Discovering the News: A Social History of American Newspapers. New York: Basic Books.
== Eksterne lenker ==
(en) Journalists – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av journalist
Norsk Journalistlag | En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio. | 7,097 | 7,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/CargoNet | 2023-02-04 | CargoNet | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CargoNet'] | CargoNet AS er en godstransportør på jernbane eid av Vy. Selskapet ble operativt 1. januar 2002 på basis av virksomheten i NSB Gods. På samme tidspunkt overtok CargoNet AS det svenske selskapet Railcombi AB. Green Cargo eide 45% av CargoNet frem til 2010.
| CargoNet AS er en godstransportør på jernbane eid av Vy. Selskapet ble operativt 1. januar 2002 på basis av virksomheten i NSB Gods. På samme tidspunkt overtok CargoNet AS det svenske selskapet Railcombi AB. Green Cargo eide 45% av CargoNet frem til 2010.
== Transportnett og omsetning ==
Selskapet har et transportnett som omfatter linjer i blant annet Sverige, Danmark, Tyskland og Sveits. Det betjener et nettverk av 25 godsterminaler i Norge, Sverige og Danmark. Hovedvirksomhet er containertransport («kombinert transport»), men selskapet tilbyr også egne, dedikerte godstog for større kunder («Industritog»). CargoNet har om lag 930 ansatte og er Norges største godsoperatør på tog. Omsetningen i 2008 var ca. 1,7 milliarder, regnskapet ble gjort opp med et underskudd på 38 millioner. I 2009 ble det et lite overskudd. Are Kjensli var selskapets administrerende direktør fra 2005. I 2014 overtok Arne Fosen etter Are Kjensli. I 2022 overtok Ingvild Storås etter Arne Fosen.
== Lokpark ==
13 El 14 elektriske linjelok
15 El 16 elektriske linjelok
10 CE 119/185.2 elektrisk linjelok (I utgangspunktet leaset. Erfaringer fra leasing vil avgjøre om det kjøpes 35 stykker. I så tilfelle vil El. 14 utrangeres. Leasingen skjer via Alpha Trains, tidligere Angel Trains International [1].)
6 CD 312 diesellok for tyngre godstog (foreløpig innleid)Skiftetraktorer hos datterselskapet RailCombi AS3 Skd 220c skiftetraktorer
5 Skd 224 skiftetraktorer
12 Skd 226 skiftetraktorerTidligere lok1 Skd 225 skiftetraktor (ombygd fra Di 2)
19 Di 8 diesellok for skifting av lette godstog
6 CD 66 diesellinjelok (tidvis tilbakeinnleid)
5 El 18 elektriske linjelok (innleid)
== Ulykker ==
28. januar 2010 rullet et togsett med lokomotiv og godsvogner ukontrollert over en vei og inn i et lagerbygg på Brattøra i Trondheim og forårsaket materielle skader. Ulykken skyldtes en teknisk feil på lokomotivets motor.24. mars 2010 rullet 16 godsvogner tilhørende CargoNet ukontrollert på Loenga-Alnabrulinjen fra Alnabru til Sjursøya. Dette førte til en alvorlig ulykke på Sjursøya. Etter ulykken ble CargoNet ilagt en bot på sju millioner kroner for «å uaktsomt ha forvoldt tre personers død, betydelig skade på én person og alvorlig skade på tre personer, samt brudd på jernbanelovens regler som skal forebygge ulykker», ifølge en pressemelding fra politiet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) CargoNet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | CargoNet AS er en godstransportør på jernbane eid av Vy. Selskapet ble operativt 1. | 7,100 | 7,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Sinding | 2023-02-04 | Christian Sinding | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vasaordenen'] | Christian August Sinding (født 11. januar 1856 på Kongsberg, død 3. desember 1941) var en norsk komponist. Han komponerte mange lyriske pianostykker og sanger, blant annet stykket Frühlingsrauschen (norsk: Vårbrus).
| Christian August Sinding (født 11. januar 1856 på Kongsberg, død 3. desember 1941) var en norsk komponist. Han komponerte mange lyriske pianostykker og sanger, blant annet stykket Frühlingsrauschen (norsk: Vårbrus).
== Liv og virke ==
== Verker i utvalg med originaltittel ==
=== Scenisk musikk ===
Opera Der heilige Berg, op. 111 (1910–1912)
=== Orkestermusikk ===
==== Symfonier ====
Symfoni nr. 1 i d-Moll, op. 21 (1894)
Symfoni nr. 2 i D-Dur, op. 83 (1907)
Symfoni nr. 3 i F-Dur, op. 121
Symfoni nr. 4 "Vinter og vår", op. 129 (1936)
==== Konserter ====
Konsert for klaver og orkester i D♭-Dur, op. 6
Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i A-Dur, op. 45
Konsert for fiolin og orkester nr. 2 i D-Dur, op. 60
Konsert for fiolin og orkester nr. 3 i a-Moll, op. 119
==== Andre komposisjoner ====
Abendstimmung for fiolin og orkester, op. 120a
Feststemning i Skorpen for orkester, op. 120b
=== Kammermusikk ===
==== med klaver ====
Kvintett for klaver, 2 fioliner, bratsj og cello i e-Moll, op. 5 (1882–1884)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 1 i D-Dur, op. 23 (1893)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 2 i a-Moll, op. 64 (1902)
Trio for klaver, fiolin og cello nr. 3 i C-Dur, op. 87 (1908)
==== uten klaver ====
Kvartett for 2 fioliner, bratsj og cello i a-Moll, op. 70 (1904)
=== Musikk for soloinstrument ===
==== Orgel ====
Hymnus, op. 124
==== Klaver ====
Suite, op. 3
Etude, op. 7
Frühlingsrauschen, op. 32 nr. 3
Melodies Mignonnes, op. 52
Quatre Morceaux Caractéristiques op. 53
4 Morceaux de Salon, op. 54
10 Studien und Skizzen, op. 82
Sonate i h♭-Moll, op. 91
10 Jugendbilder', op. 110
Am Spinett, op. 122
5 Compositions, op. 128a
==== Fiolin ====
Suite i d-moll, op. 123 (1919)
=== Sanger ===
Alte Weisen, op. 1
Ranker og Roser, op. 4
10 Digte af 'Sangenes Bog', op. 13
Til Molde, til et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson, op. 16, München 1884
Galmandssange, op. 22
Rytmeskvulp, op. 29
Tonar, op. 37
6 Lieder von Per Sivle : für eine Singstimme mit Pianoforte, Op.38 Leipzig 1897
Strengjeleik, op. 40
14 Danske Viser og Sange, op. 50
Nemt, Frouwe, Disen Kranz, op. 57 (på middelaldertysk)
4 songar, op. 68
5 songar, op. 69
7 Gedichte, op. 77
No dalar soli, op. 80/5
3 Blomstersange, op. 95
4 Balladen und Lieder, op. 107
4 Balladen und Lieder, op. 109
Barcarole, op. 128/4
Farvel, op. 130/2
== Priser og hedersbevisninger (utvalg) ==
1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien
1905 – Kommandør av Vasaordenen
1909 – Æresmedlem i Königliche Akademie der Künste i Berlin
1910 – Tildelt komponistgasje fra den norske stat
1916 – Kommandør av St. Olavs Orden
1921 – Tildelt æreslønn fra Stortinget
1921 – Tildelt Grotten som æresbolig
1938 – Storkorset av St. Olavs Orden
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kortsen, Bjarne: Sindings vokalsonate «Efteraar»; notater fra en brevveksling mellom Sinding og Grieg, i: Norsk musikktidsskrift 1965:2, s. 81-83
Ringen, Lars Erik: "Sinding ble lurt av nazistene". https://www.nrk.no/kultur/--sinding-ble-lurt-av-nazistene-1.541223 . (03.01.2006)
Vollestad, Per: Jeg bærer min hatt som jeg vil! Christian Sinding – en komponist og hans sanger Avhandling for doktorgraden ved Norges musikkhøgskole. Utgitt som NMH 2002:5. (2002)
Vollestad, Per: Christian Sinding 1856-1941, Solum forlag (2005)
== Eksterne lenker ==
(en) Christian Sinding – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christian Sinding – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christian Sinding på Internet Movie Database
(en) Christian Sinding på Discogs
(en) Christian Sinding på MusicBrainz
(en) Christian Sinding på AllMusic
(no) Om Christian Sinding i Store norske leksikon
(no) Om Christian Sinding på sangeren Per Vollestads hjemmeside
(en) Eastman School of Music | Christian August Sinding (født 11. januar 1856 på Kongsberg, død 3. | 7,101 | 7,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statsbudsjettet | 2023-02-04 | Statsbudsjettet | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsbudsjettet', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Statsbudsjettet er Norges statsbudsjett. Budsjettet omhandler den norske statens utgiftsrammer og anslåtte inntekter i et kalenderår. Det gir regjeringen og etatene i staten fullmakt til å bruke penger, og fastsetter retningslinjene for pengebruken. Det fastsetter også satsene for innkreving av skatter og avgifter og anslår hvor store inntekter dette totalt sett vil gi (skatte- og avgiftsprovenyet).
Vedtak av Statsbudsjettet er ved siden av lovgivningen Stortingets viktigste gjøremål. Budsjettet vedtas med hjemmel i Norges Grunnlovs § 75 d som sier: «Det tilkommer Stortinget .... å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter» (før 2014: det tilkommer Stortinget «at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer».) I mangel av en lov som regulerer budsjettprosessen, har Stortinget vedtatt Statens bevilgningsreglement som regulerer budsjettering og regnskapsførsel. Stortingets forretningsorden gir bestemmelser om blant annet framlegg og behandling av statsbudsjettet og regnskapet. Økonomiregelverket for staten fastsetter hovedprinsipper og normer for statlig økonomistyring, regnskapsførsel og betalingsformidling. Økonomiregelverket skal også sikre at statlig pengebruk og resultatoppfølging følger Stortingets vedtak.
Finansdepartementet utarbeider statsbudsjettet sammen med et nasjonalbudsjett, som er en mengde anslag for hele den økonomiske utviklingen og er styrende for rammene i statens eget budsjett. Våren etter at budsjettåret er over utarbeider departementet et statsregnskap (Stortingsmelding nr. 3). Statsregnskapet er delt inn i et bevilgningsregnskap og et kapitalregnskap over statens eiendeler og gjeld (balanse). Det viser hvordan pengene har blitt brukt i budsjettåret og hvordan kapitalbalansen har endret seg, og gir svar på om inneværende års budsjettering var riktig og realistisk.
| Statsbudsjettet er Norges statsbudsjett. Budsjettet omhandler den norske statens utgiftsrammer og anslåtte inntekter i et kalenderår. Det gir regjeringen og etatene i staten fullmakt til å bruke penger, og fastsetter retningslinjene for pengebruken. Det fastsetter også satsene for innkreving av skatter og avgifter og anslår hvor store inntekter dette totalt sett vil gi (skatte- og avgiftsprovenyet).
Vedtak av Statsbudsjettet er ved siden av lovgivningen Stortingets viktigste gjøremål. Budsjettet vedtas med hjemmel i Norges Grunnlovs § 75 d som sier: «Det tilkommer Stortinget .... å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter» (før 2014: det tilkommer Stortinget «at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer».) I mangel av en lov som regulerer budsjettprosessen, har Stortinget vedtatt Statens bevilgningsreglement som regulerer budsjettering og regnskapsførsel. Stortingets forretningsorden gir bestemmelser om blant annet framlegg og behandling av statsbudsjettet og regnskapet. Økonomiregelverket for staten fastsetter hovedprinsipper og normer for statlig økonomistyring, regnskapsførsel og betalingsformidling. Økonomiregelverket skal også sikre at statlig pengebruk og resultatoppfølging følger Stortingets vedtak.
Finansdepartementet utarbeider statsbudsjettet sammen med et nasjonalbudsjett, som er en mengde anslag for hele den økonomiske utviklingen og er styrende for rammene i statens eget budsjett. Våren etter at budsjettåret er over utarbeider departementet et statsregnskap (Stortingsmelding nr. 3). Statsregnskapet er delt inn i et bevilgningsregnskap og et kapitalregnskap over statens eiendeler og gjeld (balanse). Det viser hvordan pengene har blitt brukt i budsjettåret og hvordan kapitalbalansen har endret seg, og gir svar på om inneværende års budsjettering var riktig og realistisk.
== Funksjoner og prinsipper ==
Det norske statsbudsjettet har både politiske, administrative og konstitusjonelle (demokratiske) funksjoner. Ulik politisk teori gjør det mulig å identifisere minst seks hovedfunksjoner for statsbudsjettet:
Fastslå prinsipper og retningslinjer for statens ressursbruk, herunder folketrygden.
Foreta overføring til kommunesektoren, med både øremerkede og frie midler.
Fastslå satsene for et års forutsigbar innkreving av skatter og avgifter.
Fungere som instrument i finanspolitikken, det vil si økonomisk styring gjennom offentlige utgifter, overføringer og skatter.
Fungere som formell fullmakt for staten og dens virksomheter til å foreta drift, investeringer, overføringer, ansettelser og resultatoppfølging.
Sikre demokratisk behandling av, og innsikt i statens virksomhet.Utgiftene er delt inn i drift og investeringer, og siden investeringer kan pådra nye inntekter over tid skal disse budsjetteres eksplisitt. Inntektene er delt inn i direkte skatter (statsskatt), indirekte skatter (avgifter), og virksomhetenes øvrige inntekter (gebyrer, tjenestesalg og så videre). Statsbudsjettet er altså den formelle fullmakten statlige virksomheter har til å innkreve de avgifter, gebyrer, og øvrige inntekter de erverver.
=== Bevilgningsreglementet ===
Prinsippene for Statsbudsjettet er nedfelt i Bevilgningsreglementet. Det ble vedtatt i 1928 og revidert i 1959 og 2005. Dette var mer formelle og språklige endringer som ikke endret selve budsjettmetodene nevneverdig. De reelle metodeendringene i 1924, 1928 og 1961 er beskrevet nedenfor under kapitlet «Statsbudsjettets historie». Hovedprinsippene for budsjettet er relativt uendret gjennom de siste åtti årene:
Fullstendighetsprinsippet – budsjettet skal omfatte alle statlige utgifter og inntekter. Av dette prinsippet følger kravet om realistisk budsjettering. Det er for eksempel ikke godtatt å stille opp utenlandsbudsjett på siden av det formelle, selv om man bare måtte anvende oljeinntekter i et slikt ekstrabudsjett. Men det er unntak fra prinsippet – statsbudsjettet omfatter ikke budsjettene til statlige fond, helseforetak, særlovselskaper, fullmaktsselskaper eller statseide bedrifter. Bare statens årlige transaksjoner med slike fond, foretak eller bedrifter tas med.
Enhetsprinsippet – det skal være mulig å bruke alle inntekter til å dekke alle utgifter. Av dette følger ønsket om et fleksibelt statsbudsjett med minst mulig øremerking av inntekter. Det er for eksempel ikke mulig å øremerke statlige bompengeinntekter til veiformål, selv om inntekten kommer fra bilister som bruker veier. Dette prinsippet skal blant annet styrke Stortingets evne til å prioritere politisk mellom ulike formål.
Bruttoprinsippet (1884) – det skal budsjetteres med bruttobeløp, ikke nettobeløp. Av dette følger kravet om å føre både inntekter og utgifter for seg både i hvert kapittel og for hver enkelt virksomhet. Det er unntak for en rekke såkalte «nettobudsjetterende virksomheter», som først og fremst omfatter universiteter og flere høyskoler, statlige institutter og forskningsråd, Sametinget, med flere. Men Statens direkte transaksjoner med disse skal likevel følge bruttoprinsippet.
Kontantprinsippet (1924) – det skal budsjetteres med en inntekt eller utgift i det året den betales (bokføres). Motivet bak prinsippet i 1924 var de mange bevilgningene som ble overført fra år til år, og som svekket oversikten i budsjetteringen. Praksis med å anslå inntekter og utgifter etter når de er bokført letter den finansielle aktivitetsstyringen som står sentralt i statsbudsjettet. Det gjør det også enklere for virksomhetene som slipper å tenke på problemet med riktig avskrivningssats for investeringer. Slik avviker regnskapsføringen fra den i ikke-statlige virksomheter, hvor regnskapsloven følger aktivitetsprinsippet og posterer aktivitetene når de påløper, leveres eller mottas. Årsaken til avviket er at statsbudsjettet fokuserer på formelle og bindende vedtak, mens en bedrifts budsjett mer er en «plan» som ikke er bindende for andre enn bedriften selv. Statsbudsjettet vil normalt vise effekten av skatte- og avgiftsvedtak dobbelt, dvs. både bokført (kontantprinsippet) og påløpt (aktivitetsprinsippet), men det er altså den første føringen som er den gjeldende i budsjettet. Unntaket fra kontantprinsippet er statlig forretningsdrift, for eksempel helseforetakene, som følger regnskapsloven.
Ettårsprinsippet (1814, 1869) – budsjettet skal bare føres for ett år av gangen, og et storting kan ikke binde opp det neste stortingets budsjettering. Dette er grunnlovsfestet (Grl §75) og skal sikre bedre oversikt over utgifter og inntekter i den økonomiske styringen. At utgiftene bare kan bevilges for ett år av gangen er ikke lovfestet, men grunnloven fastslår at skattene og avgiftene må vedtas årlig, og det er vanlig å tolke at det samme gjelder utgiftene. Av dette følger også at utgiftsfullmakter er å regne som kansellert dersom de ikke benyttes i løpet av budsjettåret. Som en hovedregel kan likevel inntil 5 % av driftsbevilgningene overføres, og investeringsmidler kan ved særskilt vedtak overføres til neste budsjettår inntil to ganger. Det kan siden 1991 også forskutteres framtidige bevilgninger ved særlig store materiellinvesteringer, eller når staten ikke har fullt herredømme over framdriften. Stortinget kan også forskuttere at det over et visst antall år skal bevilges en viss pengesum til en langsiktig investeringsprosjekt, slik man gjør for eksempel ved utbygging av Nødnett og bakkenett for fjernsyn. Men vedtakene er ikke formelt bindende og må gjentas i budsjettet for hvert år. En rekke land har langt større mulighet til å overføre bevilgninger enn Norge, mens noen land (som Sverige) bruker flerårsbudsjetter for å sette utgiftsrammer som begrenser utgiftsveksten.Det er forøvrig en kuriositet at Statsbudsjettet i Norge strakk seg fra juli til juni helt fram til 1961, da det ble endret slik at det fulgte kalenderåret.
=== Budsjettet og lovverket ===
Statsbudsjettets forhold til lovverket er todelt. Stortingets budsjettvedtak må generelt være i overensstemmelse med lovverket. Bevilgninger kan vise seg å være lovstridige, for eksempel dersom de innebærer ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalen. På den annen side er Stortinget den lovgivende makt, og det er to typer størrelser som fastsettes gjennom lovvedtak: Satser for overføringer til private (for eksempel trygdesatsene), og satser for skatter og avgifter (for eksempel inntektsskatten eller alkoholavgiften).
=== Mål- og resultatstyring ===
Mål- og resultatstyring er sammen med rammestyring gjeldende styringsprinsipp i statlig forvaltning, og ble tatt inn i Bevilgningsreglementet i 1985. Statlige virksomheter fulgte etter innen 1990. Departementenes budsjettering, oppfølging og kontroll skal bygges på, og eksplisitt omtale, mål- og resultatstyring. Mål og resultatkrav settes siden 1992 opp for virksomheten i hvert enkelt budsjettkapittel i statsbudsjettet, og rapporteres i statsregnskapet.
Resultatrapportering gjør det mulig å sammenlikne oppsatte mål med endelig resultat, og på den måten avgjøre hvor vellykket aktiviteten har vært. Samtidig fordrer systemet at storting og regjering/departement gir de enkelte statlige virksomheter friheter til å utforme aktiviteten selv. Erfaringene fra 1970-tallets utgiftsvekst lå bak innføringen av mål- og resultatstyring, og det er vanlig å anta at innføring av periodiseringsprinsippet i budsjetteringen ville ha styrket denne styringen ytterligere.Imidlertid er mål- og resultatstyringsordningene også blitt kraftig kritisert. Særlig fagbevegelsen, men også politiske partier på venstresiden, har hevdet at mål- og resultatstyring er en form for new public management. Videre blir det hevdet at slik styring av offentlig sektor gir et overfokus på administrativ ledelse, gir mindre rom for politisk styring og redusert mulighet for ansatte til å være med i utviklingen av offentlige tjenester. Forskere har også hevdet at effektivitetsgevinsten er overdrevet.
=== Statsbudsjett vs. bedriftsbudsjett ===
Statsbudsjettet og -regnskapet avviker vesentlig fra en bedrifts budsjett og regnskap på tre punkter:
Statsbudsjettet benytter kontantprinsippet og fører utgifter og inntekter på transaksjonstidspunktet, mens bedrifter fører disse på det tidspunkt hvor kjøp eller salg pådras.
Statsbudsjettet behandler realkapitalen i ettårsperspektiv og fører ikke alle eiendelene i balansen. I en bedrift fordeles investeringer i realkapital i årlige kapitalkostnader (avskrivninger), mens staten kostnadsfører investeringene når de foretas.
Statsbudsjettet fører ikke kontantstrømoppstilling, fordi det ikke er nødvendig med en så detaljert lønnsomhets- og likviditetsstyring for en stat som for en bedrift.
=== Periodiseringsprinsippet ===
Et alternativt føringsprinsipp for statsbudsjett og -regnskap er periodiseringsprinsippet (engelsk: accrual accounting). Det innebærer at det er kostnader og opptjente inntekter som registreres, slik regnskapsloven krever av norske bedrifter. Regnskapet vil da vise forbruket av ressurser (arbeidskraft, kapital mv.) i det enkelte år, uavhengig av når betaling skjer. Periodiseringsprinsippet medfører også en systematisk oppstilling av eiendeler og forpliktelser (gjeld) gjennom balansen. OECD har foreslått en overgang fra kontantprinsipp til periodiseringsprinsipp, og en rekke land har innført det for statsregnskapet - ofte som ledd i omfattende privatisering eller liberalisering av den økonomiske politikken.
=== Statsbudsjett vs. kommunebudsjett ===
Kommunesektoren budsjetterer på en annen måte enn staten. Det er kommuneloven som regulerer kommunenes budsjett og regnskap, og det har i seg elementer av bedriftenes regnskapsprinsipper. Derimot benytter ikke kommunene periodiseringsprinsippet, men kontantprinsippet slik staten også gjør.
Kommunebudsjettet bygges opp med basis i årsregnskapet, som for en kommune eller fylkeskommune skal bestå av :
driftsregnskap (inkl. avskrivinger)
investeringsregnskap
balanseregnskap
økonomiske oversikter
obligatoriske noteopplysningerVarige driftsmidler blir utgiftsført i sin helhet i anskaffelsesåret (i investeringsregnskapet), men blir også aktivert i balansen og avskrevet i driftsregnskapet. Dette må ses i sammenheng med at kommuneregnskapet er bevilgningsorientert, det vil si at regnskapet skal vise bruk av midler i henhold til bevilgning (i årsbudsjettet) og dette kravet gjelder også for investeringer. Det er frivillig om kommunen vil avsette midler for avskrivninger.
Kravet om særskilt investeringsregnskap som omfatter anskaffelse og avhendelse av anleggsmidler med full utgifts- og inntektsføring, er særegent for kommuneregnskapet. Dette medfører at tilsvarende totale utgiftsførte estimater må vises i kommunebudsjettet.
== Oppbygging ==
Statsbudsjettet består egentlig av tre deler, selv om bare de to siste hører med til det formelle budsjettet og vedtas i Stortinget:
Nasjonalbudsjettet – (Melding til Stortinget Meld. St. 1). Dette er en makroøkonomisk oversikt over anslagene for den økonomiske utviklingen i samfunnet, og hvilke forutsetninger budsjettet er foreslått etter. I nasjonalbudsjettet vil regjeringen blant annet anslå rentenivå, oljepris, arbeidsløshet, og andre forhold som virker bestemmende for budsjettets inntekter og utgifter. Nasjonalbudsjettet vedtas ikke av Stortinget.Statsbudsjettets utgifter – (Proposisjon til Stortinget Prop. 1 S). Det vedtas et komplett utgiftsbudsjett (ref bruttoprinsippet ovenfor) utfra regjeringens forslag i Prop. 1 S består av «Gul bok», som er en samlet oppstilling over inntekter og utgifter, og av hvert departements budsjettdokument – de såkalte «fagproposisjonene», der forslagene på departementets budsjettkapitler er satt opp og begrunnet. For den mer detaljerte bruken av pengene mottar hvert departement en veileder fra Finansdepartementet, mens de ytre etatene og virksomhetene får tilsendt et tildelingsbrev på nyåret som utdyper hvordan bevilgningene skal benyttes.Gjennom Statsbudsjettet vedtas det et eget «trygdebudsjett» for den «automatiske» tredjedelen av statsutgiftene som går over Arbeids- og inkluderingsdepartementet til pensjoner og trygder gjennom Folketrygden.Statsbudsjettets inntekter – (Prop. 1 LS. Skatter og avgifter). Det vedtas også et komplett inntektsbudsjett for seg, men i praksis er dette todelt mellom et skatte- og avgiftsopplegg på den ene siden, og på den andre siden de øvrige inntektene som er postert i hvert departements budsjettdokument under det enkelte kapittel eller virksomhet (gebyrer, utbytte, rente- salgsinntekter).Det stilles opp budsjett og regnskap for året i forveien, og budsjett for det året Statsbudsjettet skal gjelde for. Disse tre størrelsene angis for utgifter og inntekter, fordelt på departementer, og fordelt på utgiftstyper og inntektstyper. Det settes opp resultat- og lånebudsjett, og det angis flerårige utgiftskonsekvenser av alle budsjettvedtakene.
I juni året før budsjettåret begynner behandler Stortinget en egen stortingsprpoposisjon med forslag til økonomiske rammer for kommunenes økonomi i budsjettåret og spesifisering av fordelingen av de store overføringene til kommuner og fylkeskommuner («Kommuneproposisjonen», utarbeidet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet).
=== Budsjettets frihetsgrad ===
Ettersom offentlig sektor har vokst i omfang og oppgaver, blir stadig mer av statsbudsjettets utgifter bundet opp og kan ikke endres av et nytt stortingsflertall. Denne bindingen skjer på tre måter:
Folketrygd og rettighetsfesting binder opp overføringer som folk har lovfestet krav på, og som ikke kan tilbakekalles eller reduseres uten reforhandling eller lovbrudd. Dette binder ca. 30 % av utgiftene.
Nødvendige utgifter som lønn, innkjøp, prekært vedlikehold og igangsatte prosjekter i de mange virksomhetene kan i realiteten ikke forsømmes. Oppsigelse av ansatte rammes av arbeidslivets lover og avtaler og begrenser statens handlingsrom betydelig. Dette binder ca. 65 % av utgiftene.
Nye behov oppstår også under regjeringens arbeid med budsjettet. Noen av disse blir vanskelige å avvise, for eksempel ved avdekking av graverende forhold i tjenestetilbudet eller krav om deltakelse i internasjonale operasjoner. Andre behov oppstår fordi man får bedre oversikt over konsekvensene av tidligere vedtak. Dette binder ca. 4 % av utgiftene.
==== Profilpotten ====
De inntektene regjeringen har til «fri» disposisjon og kan fordele til nye eller prioriterte områder, utgjør knapt 1 % av utgiftene. Den viktigste er profilpotten, som de siste årene gjerne har vært anslått til 30–50 milliarder kroner ved begynnelsen av regjeringens budsjettprosess om våren, og blitt redusert til 5–15 milliarder kroner i løpet av sommeren. I tillegg til dette har regjeringen mulighet til å sette av den såkalte ymseposten, som har passert 10 milliarder kroner. Ymseposten kan brukes til ekstraordinære utgiftsbehov gjennom budsjettåret og behøver ikke å bli spesifisert i budsjettet på forhånd.
Videre har hvert fagdepartement en ymsepost til statsrådens disposisjon, og den er gjerne på 25-50 mill. kroner. Ofte er noe av disse fortsatt ubrukt i desember, og statsråden kan tildele organisasjoner eller prosjekter såkalte «julegaver».
=== Programområde, kapittel, post ===
Statsbudsjettet har en matriseinndeling, det vil si at hver sum er postert på et sted, men har en høyere postering og kontering som gjør at det inngår i tre forskjellige hierarkier eller grupperinger. Disse hierarkiene kan studeres for seg med henblikk på ulike analysebehov:
Formålshierarkiet. Statsbudsjettet består av 23 utgiftskategorier (1–2 for hvert departement), og 2 inntektskategorier. Slike programområder er store formålsgrupperinger som for eksempel Forsvar, Samferdsel, Grunnutdanning, Høyere utdanning. Ved å studere summene i dette hierarkiet kan man for eksempel følge utviklingen i bevilgninger til hvert område over tid.
Virksomhetshierarkiet. Statsbudsjettet består av drøye 2000 doble kapitler (hvert inndelt i henholdsvis utgiftene og inntektene) som er knyttet til bare ett formål eller én virksomhet — som for eksempel Meteorologisk institutt, Universitetet i Oslo, Innovasjon Norge, Norsk romsenter. Hvert av de 23 programområdene består av inntil 100 slike kapitler, utgiftskapitlene med nummer (1-2800) og inntektskapitlene med nummer (3001–5999). Ved å studere summene i hvert kapittel kan man følge utviklingen til hver virksomhet over tid.
Artshierarkiet. Hvert kapittel er igjen delt inn i inntil 99 poster, som har nummer (01-99) etter hvilken art utgift det dreier seg om – drift, investering eller overføring. Ved å studere summene på hvert postnummer kan man følge utviklingen i for eksempel driftsutgiftene eller investeringsutgiftene under et kapittel eller et programområde for seg. Slik kan man blant annet studere balansen mellom drift og investering. Stortingets budsjettvedtak skjer på postnivå.Enkelte poster vedtas med tillegget Kan overføres, disse kan etter fastsatte regler brukes i det neste budsjettåret dersom de ikke brukes opp i det kalenderåret budsjettet gjelder for.
Departementenes programområder (1–23)
Virksomhetenes utgifter (kapittel 1–2800)
Statens egne driftsutgifter: Post 1–29
Nybygg, anlegg mv.: Post 30–49
Overføringer til andre: Post 50–89
Utlån, statsgjeld mv.: Post 90–99Virksomhetenes inntekter (kapittel 3001–5999)
Salg av varer og tjenester: Post 1–29
Inntekter i forbindelse med nybygg, anlegg mv.: Post 30–49
Overføringer fra andre: Post 50–89
Tilbakebetalinger mv.: Post 90–99Når man skal stille opp budsjettet for å gjøre mer tradisjonelle regnskapsanalyser med fokus på underskudd/overskudd eller finansieringsbehov, bruker man kategorier som ikke betoner inndelingen i virksomheter og departementer. Et slikt oppsett finner man helt foran i «Gul bok».
== Budsjettprosessen i Regjeringen ==
Finansdepartementet starter budsjettarbeidet i november, det vil si et drøyt år før budsjettet skal ta til å gjelde. Det gjøres anslag for statens inntekter basert på skatteinngang og makroøkonomiske anslag. I desember sender departementet ut et budsjettskriv som angir hvordan budsjettprosessen skal forløpe.
==== Konsekvensjustert budsjett ====
I januar sender fagdepartementene inn et konsekvensjustert budsjett som tar utgangspunkt i inneværende års budsjettet hvor driftsposter, låneposter og inntektsposter i hovedsak skal videreføres reelt. Tidsbegrensede aktiviteter kan medføre reduksjoner mens bindinger, vedtatte reformer og så videre, kan medføre økninger.
Utfra dette foreslås det utgiftsrammer som Finansdepartementets embetsverk forhandler direkte om med fagdepartementenes embetsverk. Fagdepartementene må innen ca. 25. januar sende inn justeringsmaterialet og forslag til nye tiltak og utgifter.
==== Første budsjettkonferanse ====
I mars, normalt første tirsdag etter Holmenkollsøndagen, har regjeringen sin første budsjettkonferanse. Den legges utenfor Oslo, vanlige steder har vært Staur Gård i Stange (med busserull), Halvorsbøle eller Torbjørnrud i Jevnaker (med kofte). Her presenterer finansministeren de foreslåtte utgifts- og inntektsrammene for hver enkelt statsråd, og statsministeren leder en diskusjon om disse. Regjeringspartienes parlamentariske ledere og deres fraksjonsledere i Stortingets finanskomité er også til stede.
==== Profilpotten ====
Etter konferansen justerer Finansdepartementet og sender ut et justert budsjettutkast. Her fastslås det blant annet hvor mye penger som ikke er bundet opp av tidligere regnskap eller trygdevedtak men som det kan forhandles om – profilpotten. Denne kan tidlig om sommeren være på opptil 40 milliarder kroner, men blir gradvis mindre utover sommeren ettersom «automatiske» eller påkrevde utgifter identifiseres.
==== Andre budsjettkonferanse ====
Under Samarbeidsregjeringen 2001-05 holdt regjeringen også en budsjettkonferanse i slutten av juni, men dette falt bort med Stoltenberg II-regjeringen. Fra og med 2006 arbeider Finansdepartementet videre med budsjettpostene gjennom sommeren, og legger dette fram for regjeringens andre budsjettkonferanse, som foregår i Oslo i nest siste uken i august. Her behandles både profilpotten og det endelige budsjettet som helhet. Dette er siste sjanse for statsrådene til å få gjennomslag for påplussinger, eller hindre kutt i sitt budsjett. Regjeringspartienes parlamentariske ledere og fraksjonsledere i finanskomiteen er med også her. Igjen leder statsministeren denne siste og hardeste budsjettforhandlingen i regjeringen.
==== Tilleggsforslag ====
I ukene som følger oppsummerer Finansdepartementet det man har blitt enig om i endelige budsjettdokumenter. Disse framlegges for Stortinget i oktober. Regjeringen kan likevel komme med tilleggsforslag også etter dette, helt fram til 10. november. Dette gjøres normalt ved regjeringsskifte, siden det er forrige regjering som har utarbeidet budsjettet, og det gjøres dersom man får helt vesentlig ny informasjon som krever budsjettgrep.
Om våren det påfølgende året blir det utarbeidet et revidert statsbudsjett der Stortinget og regjeringen foretar endringer i budsjettet ut fra utviklingen i den økonomiske og politiske situasjonen. Dette er utdypet nedenfor.
==== Stortinget ====
Regjeringspartienes grupper i Stortinget trekkes inn i forarbeidet i regjeringen gjennom drøftelser mellom regjeringens budsjettkonferanser. Hver statsråd gjør drøftelser med regjeringspartienes representanter i «sin» komité i Stortinget, og finansministeren har grundige drøftelser med regjeringspartienes medlemmer i finanskomiteen, foruten de parlamentariske lederne. Dette gjøres for å forsikre seg om at man utformer et budsjettforslag som vil nå igjennom i Stortinget. Når det er mindretallsregjering er det også vanlig å gjøre visse drøftelser på forhånd med de mest sannsynlige budsjettpartnerne i Stortinget.
== Budsjettbehandlingen i Stortinget ==
Stortinget har en komplisert budsjettprosess, særlig når Regjeringen ikke har flertall i Stortinget. Da må det forhandles med et eller flere partier i opposisjonen. Oppstillingen og behandlingen av budsjettet skjer på grunnlag av Statens bevilgningsreglement § 2 og Stortingets forretningsorden § 9, og foregår slik:
Finanstalen. Finansministeren presenterer Regjeringens budsjettforslag (Gul bok) for Stortinget innen seks dager etter Stortingets åpning, dvs første eller andre uke i oktober. Samme formiddag holder hver statsråd pressekonferanse og presenterer innholdet i sin fagproposisjon.
Arbeidsordningsdebatten. En eller to dager etter Budsjettalen nedsetter Stortinget en Arbeidsordningskomité som så innstiller på hvilke stortingskomiteer som skal behandle de ulike kapitlene i forslaget til statsbudsjett.
Alternative statsbudsjett. Opposisjonspartiene utarbeider sine alternative, mer eller mindre helhetlige statsbudsjettforslag i oktober. Her fastsetter partienes stortingsgrupper sin ønskede grunnretning for neste års budsjett.
Budsjettforhandlingen. Den egentlige budsjettforhandlingen i Stortinget skjer i Stortingets finanskomité i november, hvor regjeringspartiene skaffer flertall for en løsning mhp. utgifter og inntekter. I stortingsperioden 2001-2005 med mindretallsregjering innebar dette forhandling med opposisjonspartiene, ofte med eskalering opp til parlamentarisk leder-nivået i sluttspurten. I stortingsperiodene 2005-2013 innebar det at regjeringspartiene fremmet regjeringens budsjettforslag mer eller mindre uendret, siden de hadde flertall i Stortinget.
Finansinnstillingen. Stortingets finanskomite forhandler om rammene for de ulike utgiftsområdene som hver enkelt stortingskomité senere skal fordele i detalj. Finansinnstillingen (Budsjettinnstilling S nr I) er finanskomiteens innstilling til neste års budsjetts utgifts- og inntektsrammer i grove trekk, og skatte- og avgiftsvedtak i detalj. Videre fastsetter finanskomiteen gjennom Budsjettinnstilling S nr 1 skatte-, avgifts- og tollvedtak, kommuneoverføringer og statlig aksjeutbytte. Disse to innstillingene fremmes innen 20. november. Finanskomiteen er også fagkomité for Finansdepartementets utgiftsbudsjett og for Skatte-, avgifts- og tollvedtaket og innstiller derfor dette i detalj. Finansinnstillingen og dens rammer er bindende for de andre stortingskomiteene i sitt arbeid.
Finansdebatten. Finansinnstillingen debatteres en hel dag i plenum i Stortinget. Her profilerer partigruppene sine forslag og sine innstillinger, eventuelt sine alternative forslag dersom de er i mindretall. Avslutningsvis vedtas Finansinnstillingen i plenum senest 27. november.
Faginnstillingene. Etter at budsjettet er lagt frem, starter Stortingets fagkomiteer (dvs. alle unntatt finanskomiteen og kontroll- og konstitusjonskomiteen) behandlingen av sin(e) sektor(er)s utgifter og inntekter. Komitéene har høringer med ulike berørte interesser. Ut fra bindende rammer for hvert rammeområde, vedtatt ved behandling av Finansinnstillingen, leverer fagkomiteene hver sin budsjettinnstilling (Budsjettinnstilling S. nr. 2 til og med nr. 15. Disse innstillingene inneholder premisser for flertalls- og mindretallsforslag, og fremlegges innen ca. 5. desember.
Budsjettbehandlingen. Stortinget i plenum stemmer fortløpende for hver komités budsjettinnstilling, innen senest 15. desember. Flertallspartiene i plenum stemmer for det de samme flertallspartiene har innstilt fra de ulike fagkomiteene. Summen av disse vedtakene utgjør neste års Statsbudsjett, med virkning fra 1. januar.
Blå Bok. Når Stortingets budsjettvedtak er gjort, samles resultatet i den såkalte Blå bok, som er et dokument utgitt av Stortinget uten innstilling-nummer, til bruk som oversikt over vedtatt budsjett.
== Endring av budsjettet ==
Statsbudsjettet skal som en hovedregel vedtas gjennom Stortingets ordinære budsjettbehandling i november-desember. I Norge er dette også realiteten, langt mer enn 99 % av budsjettets utgifter og inntekter vedtas i denne prosessen og endres ikke underveis. Det er likevel tre andre budsjettprosesser hvor budsjettet endres i løpet av året.
Revidert nasjonalbudsjett (Meld. St. 2). Straks etter at Stortinget har vedtatt neste års Statsbudsjett, starter Finansdepartementet et arbeid med å se på om dette må justeres midtveis i det kommende kalenderåret. Endringsbehov kan skyldes endringer i oljepris, rente eller skatteinngang, eller at det er avdekket særlige viktige behov som ikke var tilstrekkelig ivaretatt i budsjettprosessen som er tilbakelagt. Meld. S. 2 er en orientering til Stortinget om utviklingen i nasjonaløkonomien, mens forslagene til endringer i statsbudsjettet fremmes i en egen Prop. S., som ofte kalles revidert nasjonalbudsjett, men som er revidert statsbudsjett. Normalt har man bare revidert budsjettet med maksimalt et par hundre millioner kroner i Norge, men i noen tilfeller har endringene vært større, eksempelvis mer enn 3 mrd kroner i 2007. De to dokumentene («RNB») legges fram for Stortinget omkring 15. mai, og vedtas omkring 20. juni, før Stortinget tar sommerferie.
Løpende endringer (Proposisjoner til Stortinget). Regjeringen foreslår budsjettendringer i egne proposisjoner gjennom budsjettåret, men antallet endringsforslag er lavt og summen av slike endringer normalt liten. I andre land, f.eks. Portugal og Danmark, har det vært vanlig å fremme budsjettproposisjoner gjennom hele året, og dette har gitt mindre oversikt og ofte mindre budsjettdisiplin. Men noen ganger må noe endres fordi man får avgjørende nye opplysninger om endrede inntekter eller utgiftsbehov.
Nysalderingsproposisjonen. Mot slutten av det kalenderåret statsbudsjettet gjelder for, fremmer regjeringen en proposisjon, med samlet oppdatering av budsjettvedtakene. Endringene gjelder særlig tilpasning til endrede anslag for skatter og avgifter. De departementene som har behov fremmer i tillegg egne proposisjoner med endringer, normalt gjelder dette utgifter som er knyttet til rettigheter (f.eks. trygd), der korrekt forvaltning av rettighetene i lovverket går foran vedtatte budsjettrammer. Denne endringsrunden i desember kalles nysaldering.
=== Handlingsregelen ===
Stortinget innførte fra 2001 den såkalte Handlingsregelen. Den sier at petroleumsinntektene skal innfases gradvis i økonomien, og at man i statsbudsjettet derfor bare skal bruke et beløp tilsvarende realavkastningen i Statens pensjonsfond utland (dvs. 3 %). Dette betyr at Stortinget kan vedta et budsjett som har et underskudd tilsvarende 3 % av fondets størrelse, og at dette underskuddet så kan dekkes inn med petroleumsinntekter.
== Påvirkning av budsjettet ==
Det er mange krefter i samfunnet som driver politisk påvirkning av budsjettprosessen, for å oppnå ulike resultater. Mange pressgrupper er også viktige for Regjering å ta hensyn til, ikke minst de største organisasjonene i arbeidslivet, kultur- og idrettsliv. For å formalisere denne påvirkningen og gjøre den mer gjennomsiktig, har Stortinget innført budsjetthøringer hvor den enkelte stortingskomité tar i mot organisasjoner og bedrifter til å framlegge sine krav eller synspunkter på komiteens del av budsjettet.
Finanskomiteen tar i mot de viktigste organisasjonene til høring om skatte- og avgiftspolitikken og de overordnede prioriteringene. Disse høringene finner sted i oktober-november, når komiteene har fått regjeringens budsjettforslag til behandling.
Men når budsjettforslaget framlegges i Stortinget er rammene og retningen allerede lagt. Derfor påvirker stadig flere budsjettprosessen i Regjeringen, ikke minst på to tidspunkter: I mars, når fagstatsrådene har fullt fokus på den første budsjettkonferansen, og i juli-august når statsrådene forbereder den siste, avgjørende argumentasjonen for forbedringer på sitt budsjettområde. Det hender ikke sjelden at også statsrådene selv forsøker å påvirke budsjettet via media eller via pressgrupper som støtter vedkommendes ønsker. Mange lobbyister møter også stortingsrepresentantene utenom budsjetthøringene, for eksempel om våren og sommeren når representantene har bedre tid.
=== Politisk bruk av budsjettet ===
Statsbudsjettet er det viktigste instrument for å presentere Regjeringens samlede politikk. Budsjettet innledes med avsnitt som beskriver Regjeringens generelle økonomiske politikk, og de viktigste satsingsområdene og endringene fra tidligere presiseres. Den såkalte profilen i budsjettet er en betegnelse på summen av endringer som er gjort – for eksempel at det er satset langt mer på skole, forsvar, e.l. Slik viser Regjeringen sin retning og tydeliggjør hva slags valg den gjør mellom gode formål.
Regjeringen kan også bruke budsjettprosessen og eneretten til å forberede statsbudsjettet til sin fordel, hovedsakelig på fire måter:
Valgsykluser innebærer at budsjettet gjøres betydelig mer ekspansivt i valgår og at dette kommuniseres tydelig for å lokke velgere. Dette er vanlig i en rekke land. En variant av dette har vært å intensivere arbeidsmarkedstiltak og jobbskapende tiltak i sommermånedene, hvor det normalt er høyere registrert arbeidsløshet enn ellers.
Manipulasjon av budsjettet kan innebære at Regjeringen påvirker embetsverket til å gjøre visse typer beregninger og sammenstilligner som stiller politikken i et bedre lys, for eksempel ved å sammenlikne utviklingen over tid med et tidsperspektiv som gir en gunstigst mulig framstilling.
Lekkasjer er svært vanlig i valgår, og kan brukes til å gjøre «godsaker» kjent før valget. Siden norske stortingsvalg er i september og budsjettforslaget offentliggjøres i oktober, er styrte lekkasjer fra statsrådene svært vanlig i valgår.
Tekstomtalen i budsjettkapitlet for hver virksomhet beskriver resultater og mål for virksomheten, og Regjeringen kan knytte kommentarer og styringssignaler om å bruke bevilgningene på en måte som er politisk gunstig. Dette kan utdypes i tildelingsbrevene som hver virksomhet får tilsendt etter nyttår.Med unntak av manipulasjon er det vanlig å bruke budsjettinnflytelsen på disse måtene, og det regnes ikke lenger som særlig umoralsk eller klanderverdig.
== Utvikling ==
I perioden 1947–1990 gikk utviklingen av statsbudsjettets inntekts- og utgiftssider svært gradvis i Norge. De internasjonale konjunkturene for etterkrigstidens hovednæring – industrien – var jevnt gode og relativt stabile. Dette ga forutsigbare import- og skatteinntekter fra næringslivet. Samtidig var sysselsettingen stabilt høy under gjenoppbyggingen etter krigen, og skatteinntektene økte sakte, men sikkert.
Den første virkelig vanskelige budsjettperioden kom på 1970-tallet, hvor oljekrisen svekket inntektene og inflasjonen økte utgiftene. I tiden 1977–79 opplevde vi for første gang på lang tid underskudd før lånetransaksjoner på statsbudsjettet.
Inntektene fra oljevirksomheten i Nordsjøen ga bedring, men det tok tid. På 1980-tallet gikk oljeinntektene i stor grad med til å betale statsgjeld. Det store omslaget kom i 1991, hvor Staten for første gang gjorde en avsetning av overskudd til Oljefondet – på 34,35 milliarder kroner. Likevel gikk statsbudsjettet for andre gang i underskudd før lånetransaksjoner, som økte med den økonomiske krisen fra 1992. Underskuddene ble overvunnet i 1995.
Etterdønningene av bolig- og bankkrise og urolige konjunkturer i utlandet, ga behov for innstramminger i budsjettet tre år på rad, og bare svak vekst fram til 1999. Men så skjøt oljeinntektene fart. I 2001 ble budsjettoverskuddet tredoblet fra året før, og avsetningene til Oljefondet ble mer enn doblet. Dette året innførte staten også handlingsregelen, som sier at fire prosent av innestående på Oljefondets kan føres inn i statsbudsjettet for å dekke underskudd.
I 2006 ble for første gang mer enn 300 milliarder kroner overført til Oljefondet, og året etter hele 365 mrd kroner – én milliard kroner per dag. Og i statsbudsjettet for 2008 nådde Norge en ny milepæl – for første gang budsjetterte Stortinget uten nettobruk av oljepenger – hele overskuddet av petroleumsvirksomheten ble netto overført til Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) fordi avkastningen nå var mer enn dobbelt så høy som inntektsføringen etter handlingsregelen. Det betyr at inntektene fra Fastlands-Norge er tilstrekkelige til å finansiere statens utgifter.
== Teorien bak ==
Statsbudsjettet er et tallfestet anslag over hvor store statlige overføringer, statlige investeringer, statlig konsum og skatteinntekter vil være i det kommende året. Utviklingen av statsbudsjetter og statsregnskap er gamle, fra merkantilismen og framover ble det oppstilt utførlige regnskaper over statens pengebruk og forventede inntekter, med Frankrike og England som pionerer. Disse budsjettene hvilte på allmenn regnskaps- og bokføringspraksis.
Nasjonalbudsjettet er en tilsvarende oppstilling av disse statlige, og de private størrelsene i nasjonaløkonomien. Statens tallstørrelser kan ikke anslås eller bestemmes i et vakuum – fordi inntektene fra skatter og avgifter avhenger av aktivitetsnivået i hele økonomien. Fordelingen mellom sparing og konsum vil også avgjøre hvordan for eksempel fordelingen mellom formuesskatt og inntektsskatt blir. Derfor stilte statsbudsjettet etterhvert store krav til statlig regnskap og statistikk, og til utvikling av økonomisk-matematiske (økonometriske) modeller for å forstå sammenhengene i økonomien og hvordan de påvirker hverandre.
Statsbudsjettet bygger altså på god statistikk og kompliserte nasjonaløkonomiske beregninger (makroanslag). Norge var et foregangsland innen nasjonaløkonomisk statistikk, gjennom tidlig institusjonelt arbeid 1840–1870 ved Anton Martin Schweigaard og Anders Nicolai Kiær, og ikke minst i mellomkrigstiden under ledelse av SSB-direktør Gunnar Jahn.Det er de såkalte økosirksammenhengene til økonomene John Maynard Keynes og Ragnar Frisch som er det teoretiske grunnlaget for de norske nasjonalbudsjettmodellene og deres kontoplan. I Norge ble dette tilpasset av økonomer som Trygve Haavelmo og Leif Johansen. Regjeringens opphold i London under krigen ga kontakt med den britiske økonomen Richard Stones arbeid med nasjonalbudsjett – eller «a study of all money-flows between the main sectors of an economy». Dette ble særlig videreutviklet i SSB og Finansdepartementet i tiden 1945-1965, av norske økonomer som Odd Aukrust, Petter Jakob Bjerve og Eivind Erichsen. Et viktig faglig element i beregningene av hvordan de ulike økonomiske sektorene påvirket hverandre, var såkalt kryssløpsanalyse.
Staten har i dag fire hovedtyper av økonometriske beregningsmodeller til disposisjon i arbeidet med å fastslå tallstørrelsene i nasjonal- og statsbudsjett:
Kortsiktige makromodeller for den aggregerte økonomien (MODAG). Disse brukes til å beregne hvordan endringer i f.eks. visse utgifter, skatter eller avgifter virker inn på hele økonomiens tallstørrelser.
Kortsiktige modeller for den disaggregerte økonomien (MODIS). Disse brukes til å beregne hvordan endringer virker på spesielle tallstørrelser i økonomien eller for produksjonslivet.
Langsiktige vekstmodeller for den aggregerte økonomien (MSG). Disse brukes i langtidsplanleggingen til å beregne langsiktige veksteffekter på konsum, investeringer, sparing, osv.
Pengepolitiske modeller (Krøsus m.fl.). Disse brukes som spesialmodeller for å beregne ulike tiltaks effekter på finansmarkedene, rente, sparing, valutakurs, osv.
=== Statsbudsjettet og finanspolitikken ===
En viktig bruk av statsbudsjettet er å sikre, og styre en stabil økonomisk utvikling uten kriser eller påvirkning fra konjunktursykluser. Det er to typer politiske vedtak som gjør budsjettet til et slikt stabiliserende virkemiddel:
Automatisk stabilisering – vedtak om trygdesatser, arbeidsløshetstrygd osv sikrer at arbeidsløse eller utstøtte under en krise bevarer en viss etterspørselsevne, og dette bidrar til å bevare økonomisk aktivitet og dempe krisen. På motsatt vis bidrar progressive skatter til å dempe en oppgangskonjunktur og hindre at den blir for sterk. Jo større offentlig sektor, desto sterkere automatiske stabilisatorer.
Aktiv stabilisering – vedtak som fattes særskilt og bevisst for å hindre eller motvirke en krise (eller en sterk oppgangskonjunktur). Det kan innebære offentlige investeringer eller overføringer i krisetider, og utgiftskutt eller skatteøkninger dersom økonomien er «overopphetet». Det såkalte aktive grunnsyn oppstod innen økonomien i mellomkrigstiden og innebærer en positiv holdning til slik konjunkturstyring.Evnen til aktiv finanspolitikk avhenger av Statens finansielle posisjon. Hvis Staten må ta opp stor gjeld for å motvirke en krise, kan kravet om gjeldsnedbetaling tvinge fram nedskjæringer selv om landet fortsatt er i nedgangskonjunktur. Dette skjedde i Sverige og Finland på 1990-tallet, mens Norge hadde en noe bedre finansiell posisjon på den tiden. Derimot er Norge svært oljeavhengig og sårbar for valutasvingninger, og Stoltenberg I-regjeringen fikk derfor i 2001 vedtatt at stabil valutakursutvikling, sysselsetting, jevn prisstigning (2,5 %), og en jevn og gradvis innfasing av oljeinntektene («handlingsregelen») skulle inngå i retningslinjene for finans- og pengepolitikken. En viktig følge av dette var at pengepolitikken fikk et mer selvstendig ansvar for å bidra til stabiliseringen, hvor Norges Bank selvstendig fastsetter rentenivået og legger føringer for politiske myndigheters bruk av statsbudsjettet.
== Historie ==
Statsbudsjettet som samlet bevilgningsoversikt for Statens utgifter går tilbake til dansketiden. Grunnloven av 1814 definerte Stortingets makt som lovgivende og bevilgende, men fram til 1869 vedtok ikke Stortinget årlige budsjetter. Det hadde sammenheng med at Stortinget bare møttes hvert tredje år, og at makten var begrenset. I stedet for årlige budsjetter opprettet Staten fond som direkte finansierte ulike offentlige formål. Fondene hadde selvstendige regnskaper uten en samlet oversikt over statens inntekter, regnskaper eller budsjett. Lønnede og ulønnede funksjonærer hadde rett til å kreve inn en rekke ulike skatter, og Stortinget hadde liten innflytelse over den årlige drift.
På 1800-tallet var ikke statlig sektor stor, men statens fond og utgifter var spesielt viktige for å planlegge investeringer. Viktige økonomiske løft for Staten omfattet byggingen av universitetet i Christiania i 1811, bygging av veier under Indredepartementet, anleggelsen av Hovedbanen i 1852, og oppstarten av Telegrafvesenet i 1855. Med innføringen av årlige stortingssesjoner fra 1869 fikk Stortinget også mer innflytelse over de løpende utgiftene. Historien om Stortingets budsjettmakt går parallelt med historien om parlamentarismen og den konstitusjonelle strid med Sverige.
Ved midten av 1800-tallet kom det endelige gjennombruddet for framveksten av den moderne, organiserte stat med store samfunnsbyggende investeringer. Den økonomiske statistikk ble foretatt av Indredepartements tabellkontor, som i 1867 ble styrket betydelig og omdøpt til Statistisk kontor, fra 1877 Statistisk sentralbyrå løsrevet fra Indredepartementet. Uavhengigheten hindret manipulasjon av departementenes tallinnsamlinger, og SSBs første direktør, Anders Nicolai Kiær, ble en internasjonal pioner innen nasjonaløkonomisk statistikk. Han ønsket blant annet å beregne nasjonalinntekten. Samtidig førte Norges Bank en pålitelig pengestatistikk. Med dette fikk Finansdepartementet et forbedret tallgrunnlag som økte treffsikkerheten i budsjetteringen.Teoretikeren og organisatoren bak disse endringene var professor i Statsøkonomi og statistikk, Anton Martin Schweigaard. Han innførte blant annet nytte-kostnadsanalyse i arbeidet med investeringsbudsjettene for veier og jernbane, en tankemåte som passet de mange ingeniørene i statsforvaltningen godt. For eksempel beregnet han hvor mye av økningen i Christianias tollinntekter som skyldtes den nye Eidsvoldsbanen.
=== Parlamentarisme og utgiftsvekst ===
Innføringen av parlamentarisme i 1884 ga ny kraft til Stortingets medbestemmelse i den økonomiske politikken. Nå ble bruttoprinsippet i budsjetteringen innført, og dette betød at Stortinget kunne følge inntekts- og utgiftsutviklingen for seg og få bedre grep om sammenhengen mellom vedtak og reelle økonomiske valg. Men fortsatt ble det ført en rekke særbudsjetter og den samlede oversikten var fortsatt for svak.Samtidig vokste sosialstaten sakte fram, og med utvidelser av stemmeretten ble Stortinget årlig stilt overfor kravene om mer infrastruktur, fattighjelp eller forsvar. Den tyske økonomen Adolph Wagner hevdet allerede omkring 1880 at den sosiale framgang Europa var inne i, uunngåelig ville føre til at de offentlige budsjetters andel av utgiftene vil øke i det lange løp.
Med ettkammersystem ble det i Norge ekstra lett å få gjennomslag for utgiftsvekst, tross protestene hver gang fra Bondevennene under ledelse av Søren Jaabæk. Statsgjelden økte, og skattepolitikken ble heftig debattert.
I tiden 1835–1890 ble det ikke betalt statsskatt i det hele tatt, alle statsinntektene var fra toll og avgifter. Dette rimte dårlig med kostnadsveksten i tiden opp mot århundreskiftet, hvor fagøkonomenes formaninger kom i skyggen av de sosiale behov og de ekspansive planene til ingeniørene i Indredepartementet. Problemene avtok noe da det ble innført inntektsskatt i 1891, og progressiv skatt fra 1895.Det nye århundret ble innledet med boligkrakk og økonomisk krise. Professor og senere høyrepolitiker Edvard Hagerup Bull foreslo i 1902 å begrense statens låneopptak og innføre en handlingsregel for budsjettering og budsjettbalanse. Under krisene som avløste hverandre fra 1900 til 1929 kom fattigdommen på dagsordenen, og de to framvoksende partiene – Arbeiderpartiet og Bondepartiet – framførte fra omkring 1923 en praktisk kritikk av fattighjelpen og de manglende krisetiltakene overfor jordbruk og industri.
=== Budsjettreformen i 1928 ===
Med framveksten av flerpartisystem og samlingsregjeringer etter første verdenskrig ble det ofte overbudsjettering, og en sektor som fikk lide var forsvaret. Før andre verdenskrig leverte fagdepartementene sine budsjettforslag direkte til Regjeringens budsjettkonferanser, uten at Finansdepartementet hadde gjennomgått dem i et helhetsperspektiv på forhånd. Stortinget fordelte hele budsjettbehandlingen direkte ut til fagkomiteene, som tenkte mest på sin sektor. Mange så at dette ikke ga nok budsjettdisiplin.
Det var også problematisk at oppgaver og bevilgninger ble overført fra år til år, og at diverse særregnskap svekket oversikten. Det ble derfor satt ned en komité i 1924 som skulle utrede og foreslå endringer i budsjettsystemet. I 1920-årene ble flere av de grunnleggende prinsippene som gjelder for dagens statsbudsjett og statsregnskap innført. Og i 1928 ble det for første gang vedtatt et helhetlig bevilgningsreglement.
I 1927–28 ble hele budsjettarbeidet i Stortinget reformert. Det ble opprettet en Budsjettkomité som la rammer for budsjettarbeidet i fagkomiteene. Den akutte foranledning var de økonomiske krisene under paripolitikken på 1920-tallet og etter Wall Street-krakket i 1929, som skapte større strid rundt tollpolitikken, pengepolitikken og den statlige lånepolitikken. Statsgjelden økte og utgjorde mer enn 30 % av statsinntektene tidlig på 1930-tallet. Derfor vedtok Stortinget et Budsjettreglement med de fem prinsippene for statens budsjettering som er nevnt ovenfor, og som fortsatt følges.
Budsjettreformen i 1928 skulle styrke Stortingets oversikt og kontroll med statsfinansene under krisen. Det ble nedfelt i Budsjettreglementet at statsinntektene minst skulle dekke statsutgiftene pluss avdrag på statsgjeld – altså et forbud mot budsjettunderskudd. Budsjettet fikk en konstitusjonell funksjon som fullmakt til Regjeringen, og en administrativ funksjon som grunnlag for oppfølging av Statens mange virksomheter, som under og etter første verdenskrig ikke alltid hadde fulgt budsjettet.Norge – Offentlige inntekter og offentlig konsum i prosent av BNP. Statsgjeld i mill. kroner.
Tabellen ovenfor viser hvordan utviklingen av velferdsstaten setter budsjettene under stadig press. Den viser at de offentlige inntekter, for det meste skatteinntekter, økte sterkt fra 1910 til 1930, men overføringene økte også mye, og resultatet ble at offentlig sektors inntekt som var disponibel til investeringer og drift, ikke økte så mye. Dermed kunne ikke det offentlige konsum økes nok til å avhjelpe kriser eller dekke voksende sosiale behov.
Utgiftene vokste ofte raskere enn skatteinntektene, og man hadde valget mellom skatteøkning eller budsjettunderskudd med låneopptak og enda mer renteutgifter. På 50 år, fra 1900 til 1950, ser vi at overføringenes og renteutgiftenes andel av BNP blir nesten tidoblet og statsgjelden tjuedoblet, mens offentlig sektors totalomfang øker fra 9,1 til 28,3 % av verdiskapingen. Arbeiderpartiets politiske veivalg spilte også inn – i nedgangstider skulle ikke skatten reduseres, men utgiftene økes – utgifter som ikke alltid kunne reduseres igjen etterpå.
=== Krisepolitikk over budsjettet ===
Den globale depresjonen som startet sent i 1929 og som i Norge nådde bunnen i 1931, krevde krisetiltak over statsbudsjettet. Men tidens borgerlige regjeringen gjorde det motsatte — fra 1931 til 1934 ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig. Det var budsjettoverskudd hvert år under krisen. Det var bedringene på eksportmarkedene ute som ga en vending i Norge, og ikke stimulerende budsjetter. Men i Arbeiderpartiet vokste kravet om krisetiltak og underskuddsbudsjettering.
Roosevelts kriseprogram New Deal i USA, og den veksten Sovjetunionen opplevde i mellomkrigstiden, ga sterk inspirasjon til venstresidens økonomer. Ole Colbjørnsen var en ivrig talsmann for treårsplaner, skatteøkninger og statlige investeringer i 1930-årene.Mer praktisk var professor Ragnar Frisch ved Universitetet i Oslo, som sent på 1930-tallet ledet et større forskningsarbeid om sammenhengene mellom økonomisk politikk, nasjonalregnskap og økonomisk næringsstruktur. Han identifiserte også konjunkturbølger som kunne dempes med aktiv statlig innsats gjennom pengepolitikken og økt offentlig etterspørsel over statsbudsjettet, enten gjennom skatteletter eller budsjettunderskudd.Colbjørnsen og Frisch utarbeidet sammen Arbeiderpartiets kriseprogram i 1934, som tok til orde for å øke statsutgiftene med 135 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner gjennom låneopptak. Den ble året etter satt ut i livet gjennom Kriseforliket i 1935, mellom regjeringen Nygaardsvold og Bondepartiet.
Krisetiltakene virket neppe noe særlig, fordi de ble finansiert ved å øke skattene gjennom innføring av en generell omsetningsavgift som virket i motsatt retning. Men tanken om en aktiv krisepolitikk med underskuddsbudsjettering vant fram. Arbeiderpartiets økonomer ville regulere økonomien gjennom pengepolitikken og finanspolitikken i en samlet plan, som krevde en type økonomisk oversikt som bare kunne oppnås i et nasjonalbudsjett.
=== Gjenoppbyggingen etter krigen ===
Under krigen hadde tyskerne økt seddelmengden betydelig i Norge, samtidig som London-regjeringen uten skatteinntekter hadde måttet ta opp store statslån. Samtidig stod oppgavene i kø i de første fredsårene og nødvendig offentlig konsum økte sterkt (se tabellen ovenfor). Gjenreisningen stilte derfor store krav til prioritering og målrettet styring gjennom statsbudsjettet og ikke minst det samlede nasjonalbudsjettet.
Under finansminister Gunnar Jahns ledelse ble også regjeringens budsjettbehandling strammet opp ved behandlingen av budsjettet for 1946, da Finansavdelingen i Finansdepartementet for første gang ble brukt til tosidige forhandlinger med hvert fagdepartement på forhånd, slik det har vært siden. Likevel var budsjettunderskuddet rekordstort for å finansiere gjenoppbyggingen.
I Statsbudsjettet for 1946 ble Vedlegg 11 - Nasjonalregnskapet og Nasjonalbudsjettet framlagt for Stortinget som Norges første nasjonalbudsjett. En enkel økosirksammenheng lå til grunn for nasjonalbudsjettet. For å begrense Stortingets utgiftsønsker ble det blant annet beregnet hva en enda større underskuddsbudsjettering ville ha å si for den samlede økonomien flere år fram i tid.Nasjonalbudsjettet skulle først og fremst skape forståelse for et øvre tak for utgiftene i Statsbudsjettet. Dessuten trodde man på en snarlig, sterk internasjonal nedgangskonjunktur som ble forberedt i et reservebudsjett som skulle tre i kraft dersom den inntrådte.Nasjonalbudsjettet ble utarbeidet i Det pengepolitiske kontor, under ledelse av sosialøkonomen Petter Jakob Bjerve. Fra 1948 ble nasjonalbudsjettkontoret, dagens Økonomiavdeling, opprettet under ledelse av Eivind Erichsen. Et forhold som kompliserte budsjetteringen var rasjoneringen av råvarer og materialer under gjenreisningen etter krigen. Staten satte opp et materiellbudsjett ved siden av statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet, for å skape samsvar mellom satsingsområder og tilgang på fysiske materialer.
Det ble også framlagt et langtidsprogram i 1945, og for å planlegge bruken av Marshallhjelpen ble det for perioden 1948–1952 utarbeidet et 4–årsprogram for de årene hjelpen gjaldt. Langtidsprogrammene ble beholdt, men de ble av konstitusjonelle årsaker ikke formelt overordnet den årlige budsjettering.Finansdepartementet fikk i oppgave å koordinere alt dette, og for 1947 ble det endelig satt opp et detaljert nasjonalbudsjett som ramme for fastsettelsen av utgifter og inntekter i statsbudsjettet. For første gang ble nå fagdepartementenes særbudsjetter samordnet og beskåret under ledelse av Finansdepartementet. Før det endelige budsjettet ble sendt til Stortinget ble det behandlet av Regjeringen og LO i Samordningsrådet. Sentraliseringen av makt og planlegging ble dempet ved at det etter Grunnloven ikke kunne vedtas bindende budsjetter for den private delen av økonomien eller for med enn ett år av gangen. Likevel møtte utviklingen sterk motstand fra den borgerlige opposisjonen i Stortinget.
=== Handelsliberalisering og rammestyring ===
Som vi ser av tabellen ovenfor hjalp innstrammingene av budsjettprosessen, og det offentlige konsumets andel av økonomien sank fram til 1950. Men på 1950-tallet forsvant grunnlaget for den detaljerte, inngripende styringen mange i Arbeiderpartiet ønsket. Som motytelse for Marshallhjelpen gikk Norge med i OECD, GATT, og senere i EFTA. Handelen ble liberalisert, og det ble vanskeligere å finstyre økonomien i detalj. De direkte reguleringene med rasjonering ble avløst av mer markedskrefter og mer indirekte styring gjennom penge-, kreditt- og finanspolitikken.Når staten opphevet den direkte styringen ble det viktigere å forutsi den åpne økonomiens utvikling slik at de gjenværende virkemidlene ble treffsikre. Derfor utviklet SSB på slutten av 1950-tallet en kryssløpsmodell – MODIS – som skilte ut 58 næringer i bruttonasjonalproduktet og 122 varegrupper for eksporten. Ved å programmere inn ulike offentlige investeringer og konsum, kunne man så beregne hvilken effekt finanspolitikken hadde på ulike deler av økonomien.Liberaliseringen krevde også at Finansdepartementet styrket grepet med den politiske budsjettprosessen. På 1940-tallet var budsjettprosessen fortsatt tungvint, fordi man gikk igjennom budsjettforslaget direkte med hvert departement, post for post. Det såkalte Budsjett- og regnskapsutvalget, som ble nedsatt i 1949 og avga innstilling i 1954, foreslo endringer i bevilgningsreglementet som strammet opp budsjettets inndeling og omfang og satte nytt tidspunkt for framleggelse av regjeringens budsjettforslag. I 1959 vedtok Stortinget et nytt, samlet bevilgningsreglement som fastslo disse endringene.Midt på 1950-tallet begynte Finansdepartementet å sette opp prøvebudsjetter som antydet hvor mye av hvert departements krav man burde ta sikte på å godta i Regjeringen. Og med Budsjettreformen i 1961 fikk Finansdepartementet enda mer kontroll over prosessen, ved at man innførte rammebudsjettering med en ramme for hvert fagdepartement som departementet og Stortinget selv hadde ansvar for å prioritere sine ønsker innenfor.
Med den strammere prosessen som vokste fram, ble finansministeren viktigere. Einar Gerhardsen hadde stor tillit til sine finansministre, særlig til den meget strenge Bjerve (1960–63). Budsjettdisiplinen ble også hjulpet av at Ap hadde rent flertall i Stortinget fra 1945 til 1961. Noen egentlig budsjettforhandling i Stortinget var derfor ikke nødvendig. Men fra 1951 ble det vanlig at Arbeiderpartiets fraksjonsledere i Stortinget møtte finansministeren og drøftet budsjettet på hver sine felt før det ble framlagt for Regjeringen.
=== Budsjettreformen i 1961 ===
Den globale nedgangskonjunkturen i 1957-58 ble hardere i Norge enn i andre land, fordi en omlegging til «skatt av årets inntekt» i 1957 fikk større skatteøkende virkning enn forutsett. Året etter økte skatteinntektene og budsjettoverskuddet enda mer, og krisen ble dermed forverret. Dette viste problemet med å planlegge og beregne økonomiens virkemåte i sammenheng.
Samtidig ble de siste rasjoneringene opphevet, og liberaliseringen av økonomien stilte større krav til Statsbudsjettet. Men kontoplanene, postene og begrepene var ulike i statsbudsjettet og i det mer generelle nasjonalbudsjettet. Dessuten fulgte ikke budsjettene kalenderåret, som så mye annet i samfunnet. Begge misforhold gjorde det vanskelig å beregne budsjettets virkninger på den øvrige økonomi. Derfor ble nå utgiftssiden stilt opp med samme grupperinger som i nasjonalbudsjettet og nasjonalregnskapet, og tilpasset kalenderåret. Man innførte også størrelsen «overskudd før lånetransaksjoner» som middel til å disiplinere budsjettprosessen ytterligere. Og som nevnt innførte man altså rammebudsjettering for hvert departement, som er beholdt i alle år siden. Derimot opphevet man forbudet mot underbudsjettering, som formelt hadde vært gjeldende siden budsjettreformen i 1928.Mindre direkte styring gjorde økonomien mer kompleks, og i tillegg til årlige statsbudsjett, nasjonalbudsjett og langtidsprogram, ble det eksperimentert med prognoser og perspektivanalyser på 10-20 års sikt. For dette formålet konstruerte økonomen Leif Johansen fra 1961 en kryssløpsmodell for hele økonomien – Multisectoral Growth, MSG – som kunne vise hvordan ulike politiske tiltak påvirket resten av økonomiens vekst på lang sikt. Modellbruken ble nå styrket ved at man tok i bruk EDB.
=== Drømmen om langtidsbudsjetter ===
I 1963 ble det opprettet en egen Planleggingsavdeling i Finansdepartementet under ledelse av Bjørn Larsen, og det ble gjort et mislykket forsøk på å innføre flerårige, bindende statsbudsjetter i 1963. Dette bygde på forslag fra Den finanspolitiske komité som ble oppnevnt i 1962 for å foreta en vurdering av de finanspolitiske virkemidlene. Den første innstillingen kom i 1965, og mens det mislyktes å innføre langtidsbudsjetter, ga grunnloven rom for å innføre rullerende langtidsstatsbudsjett som kunne være flerårige men vedtas og rulleres hvert år. Dette ble innført som internt langtidsbudsjett i arbeidet med Langtidsprogrammet 1966-1969, og i Langtidsprogrammet 1970-1973 ble det endelig offentliggjort noen hovedtall for regjeringens langtidsbudsjett. Dette Langtidsprogrammet fastslo:
«Et langtidsbudsjett utarbeides ikke for å binde seg til visse beslutninger i framtiden, men for å få best mulig grunnlag for de beslutninger som må fattes i dag.»,I Gul bok for 1970 ble det for første gang gitt en tallmessig angivelse av langtidsbudsjettet, og Gul bok for 1973 ga for første gang et fullstendig rullert langtidsbudsjett. Det viste anslag for statens utgifter for de fire kommende år fordelt på programområder og enkelte programkategorier. Dette innebar en relativt grov og aggregert framstilling, i budsjettforslaget for 1985-1988 var det eksempelvis 32 områder i tabellen.
Det ble ikke fattet vedtak i tilknytning til tabellen. Det viktigste var å overskue de budsjettmessige konsekvenser av igangværende virksomhet, nye tiltak i langtidsperioden, og eventuelle større planer. Langtidsbudsjettene i Gul bok var stort sett basert på uendret politikk på utgiftssiden, så treffsikkerheten avtok raskt – særlig utover 1970-tallet. Gul bok for 1985 er det siste budsjettforslaget som inneholdt et langtidsbudsjett.
Derimot ble langtidsprogrammene viktige for å sikre en mer ansvarlig og langsiktig tilnærming til rammebudsjetteringen, ikke minst for å balansere hensynet til full sysselsetting mot frykten for inflasjon. Dessuten fikk Planleggingsavdelingen gjennomslag for programbudsjettering, det vil si inndelingen av budsjettet i store, logiske programområder som letter oversikten og som er beholdt til vår tid.
=== Utgiftsvekst og motkonjunkturpolitikk ===
Da Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall i Stortinget og måtte støtte seg på Sosialistisk Folkeparti, ble det større rom for presspolitikk og nye utgifter. Finansdepartementet tapte etter dette makt til Stortinget. Med flerpartiregjeringen fra 1965 ble det også vanskeligere å styre hver statsråd politisk, og statsbudsjettet for neste år ble svært ekspansivt. I 1966 ble det innført alminnelig folketrygd i Norge, og det ble stadig vanskeligere å hindre innbyggingen av «automatiske» utgiftsøkninger som fulgte med slik rettighetsfesting av statlige ytelser.
For å bøte på dette gikk Bortenregjeringen i Langtidsprogrammet 1970-73 med på å offentliggjøre de langsiktige utgiftsrammer den styrte etter, og slik rammebudsjettering tøylet utgiftsveksten noe. Dessuten ble inntektene økt ved at det ble innført merverdiavgift fra 1970, som nesten doblet statsinntektene fra vareomsetning dette året.
Stortinget vedtok i 1974 at bevilgningsreglementet også skulle omhandle Trygdebudsjettet, men som et separat budsjett. Det ble ikke integrert i selve statsbudsjettets kontoplan før i 1983.
Likevel satte 1970-tallet budsjettpolitikken under sterkt press. Oljekrisen i 1973 ga økonomisk stagnasjon og svikt i eksportinntektene. Samtidig økte kravene om økonomiske støttetiltak til kriserammet industri. I Norge valgte Ap-regjeringene lenge å føre en motkonjunkturpolitikk ved å ta opp lån og bevilge seg ut av nedgangstidene. Det ble utbetalt støtte til verft, fabrikker og landbruk. Det ble i 1975 vedtatt å jamstille bøndenes inntektsutvikling med industriarbeidernes. Både landbruksstøtten og inflasjonen løp løpsk og økte presset på statsutgiftene.
Regjeringen prøvde å bruke finanspolitikken i Statsbudsjettet for å dempe lønnsveksten, gjennom «Kleppe-pakkene». Først da det viste seg at problemene ble langvarige og at andre land ikke fulgte samme politikk, ble Regjeringen nødt til å endre politikk og stramme inn. I denne situasjonen bredte det seg et inntrykk av at Arbeiderpartiet ikke lenger maktet å bringe utviklingen under krontroll, og upopulære innstramminger brakte Kåre Willoch til makten i 1981. Hans regjering prioriterte nedbetaling av statsgjeld og innstramminger i Statsbudsjettet. Men både denne og senere regjeringer ble reddet av oljepengene.
=== Oljepenger og inntektspolitisk samarbeid ===
Det viste seg å bli vanskelig for Willoch-regjeringen å redusere statsutgiftene. For det første styrte regjeringen med støtte fra SP og KrF, og fra 1983 med disse partiene i koalisjonsregjering. Mellompartiene krevde vekst i en rekke utgifter. Men først og fremst reddet oljen statens inntekter. Skatteinntektene ble mer enn doblet på fire år mellom 1977 og 1981. Nedbetalingen av statsgjeld økte raskt, og allerede i 1983 var renteinntektene større enn -utgiftene. Det ble samtidig en vridning over fra inntektsskatt til mer olje- og bedriftsbeskatning.
En viktig budsjetteknisk endring kom i 1983 da Trygdebudsjettet ble integrert inn i statsbudsjettets kontoplan, slik at man enda lettere fikk se Statens samlede utgifter i sammenheng. Fra dette året fikk budsjettets sitt nåværende navn – «Statsbudsjettet medregnet folketrygden». Stortinget vedtok også i 1985 en rekke endringer i bevilgningsreglementet, blant annet basert på forslag i NOU 1984: 23 Produktivitetsfremmende reformer i statens budsjettsystem. Statlig økonomistyring ble nå tuftet på mål- og resultatstyring, og prinsippet om at inntil 5 % av ubrukte driftsbevilgninger kunne overføres til neste budsjettermin ble vedtatt. Det ble også innført en adgang til nettobudsjettering ved utskifting av utstyr, og en adgang til å overskride bevilgning mot merinntekt.
Hovedutfordringen etter 1981 var avreguleringen av renten, som i kombinasjon med økte utlånsrammer for bankene førte mange ut i gjeldsproblemer. Da boligmarkedet så falt sammen og mislighold av lån skapte bankkrise midt på 1980-tallet, skapte dette uro, streiker og lønnskrav som svekket statsinntektene og økte utgiftspresset i statsbudsjettet. Utbyggingen av nye universiteter, videregående skole og helsetjenester ga ytterligere utgiftsvekst. Da Fremskrittspartiet i 1985 felte Willoch-regjeringen skjedde det etter regjeringens forslag om å stramme inn med økte bensinavgifter.
For å sikre norsk konkurranseevne ble det snart nødvendig å bremse lønnsveksten, men det ble stadig vanskeligere å sikre reallønnsveksten så lenge inflasjonen var høy, renten steg og det stadig måtte strammes inn i statsbudsjettene. I 1992 inntrådte det sterkeste konjunkturtilbakeslaget etter krigen. Det var underskudd på statsbudsjettet hvert år 1991-94. Løsningen ble Solidaritetsalternativet for inntektspolitisk samarbeid, hvor de tre partene i arbeidslivet forpliktet seg til å balansere lønnsutvikling mot konkurranseevne og sysselsetting: Staten la om sin valutapolitikk og førte en stram budsjettpolitikk som sikret lav inflasjon og lav rente. Arbeidsgiverne dempet lederlønningene og bevarte lønnsnivået i nedgangskonjunkturer. Fagbevegelsen modererte sine lønnskrav, også i oppgangskonjunkturer, og godtok kutt i statsutgifter.
=== Modernisering og handlingsregel ===
Med fristillingen av penge- og valutapolitikken i en uavhengig sentralbank, har kravene til styring gjennom statsbudsjettet blitt enda større. Budsjettet er etterhvert det eneste egentlige økonomiske virkemidlet Staten har, men til gjengjeld utgjør budsjettet en stadig større andel av økonomien gjennom veksten i offentlig sektor. I dag kan man si at et hovedmål for budsjettstyringen er å balansere offentlig mot privat forbruk, og effektivisere offentlig sektor slik at man unngår inflasjonspress og rentheving fra Norges Bank. Inflasjon og renteheving gir svekket konkurranseevne som reduserer skatteinntektene i budsjettet, og inflasjon og renteheving gir høyere lønnskrav som øker utgiftene i budsjettet.
Budsjettreformutvalget, som innstilte i 1997, fikk gjennomslag for en forsøksordning med rammemessig håndtering av budsjettet i Stortinget. Ordningen ble evaluert og vedtatt innført permanent i 2001, og siden har Finanskomiteen i Stortinget vedtatt endelige og bindende budsjettrammer før fagkomiteene starter behandlingen av sine budsjettkapitler. Dette ga utvilsomt større budsjettdisiplin i Stortinget.
På 1990-tallet måtte det gjøres innstramminger i budsjettet som følge av de globale nedgangstidene. Samtidig satte eksportproblemene grenser for både statens utgifter og lønnsdannelsen. Under regjeringen Bondevik 1997–2000 ble Solidaritetsalternativet satt under sterkt press. Noen yrkesgruppers lønn hang mer igjen enn andre, og innstrammingene i statsbudsjettene var upopulære.Høyre utviklet en alternativ strategi for å dempe statsbudsjettets utgiftsvekst uten å redusere velferden, nemlig effektivisering av offentlig sektor gjennom salg av statsaksjer, konkurranseutsetting, kommunesammenslåinger og omorganisering. Den første Stoltenberg-regjeringen 2000-01 fulgte opp dette med en omfattende sykehusreform og omorganisering av Forsvaret, og innførte handlingsregelen for bruk av oljepenger i statsbudsjettet i 2001.
Samarbeidsregjeringen 2001–04 foreslo etterhvert tiltak som svekket det inntektspolitiske samarbeidet. I en periode med økt arbeidsledighet fikk regjeringen i 2004 sterk motbør da den forsøkte å stramme inn permitteringsreglene og gjøre midlertidig ansettelse lettere. Samtidig forsøkte Regjeringen å stimulere frivillige kommunesammenslåinger gjennom å redusere statsbudsjettets overføringer til kommunene. Dette ga i praksis få kommunesammenslåinger, men mange reduksjoner i velferdstilbud som ga økt motstand mot omstilling.
== Se også ==
Statsbudsjettet for 2008
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 9. utgave ved Arne Fliflet, Universitetsforlaget 2004. ISBN 82-15-00535-7
Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch: Vitenskap og politikk, Aschehoug 1984. ISBN 82-03-11342-7
Petter Jakob Bjerve: Økonomisk planlegging og politikk, Samlaget, Oslo 1989. ISBN 82-521-3373-8
Leif Johansen: Offentlig økonomikk, Universitetsforlaget 1965, utgave 1967. ISBN 82-00-02109-2
Einar Lie: Ambisjon og tradisjon – Finansdepartementet 1945-1965, Universitetsforlaget 1995. ISBN 82-00-22622-0
Trond Nordby (red): Arbeiderpartiet og planstyret 1945-1965, Universitetsforlaget 1993. ISBN 82-00-21658-6
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
=== Regjeringen ===
(no) Finansdepartementets temaportal om statsbudsjettet (lest 14. oktober 2011)
(no) Budsjettkalenderen gjennom året
(no) Detaljert om budsjettstyring og budsjettprosess
(no) Statsbudsjettets hovedprinsipper
(no) Statsbudsjettet.no - regjeringens nettside (lest 14. oktober 2011)
=== Stortinget ===
(no) Stortingets budsjettbehandling (lest 9. oktober 2008)
(no) Stortingets dokumenter som gjelder statsbudsjettet – 2007 (lest 9. oktober 2008)
(no) Stortingets bevilgningsreglement
(no) Stortingets forretningsorden
=== Andre lenker ===
(no) Norges statsbudsjett 1947-1999 | Statsbudsjettet er Norges statsbudsjett. Budsjettet omhandler den norske statens utgiftsrammer og anslåtte inntekter i et kalenderår. Det gir regjeringen og etatene i staten fullmakt til å bruke penger, og fastsetter retningslinjene for pengebruken. Det fastsetter også satsene for innkreving av skatter og avgifter og anslår hvor store inntekter dette totalt sett vil gi (skatte- og avgiftsprovenyet). | 7,102 | 7,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sekund | 2023-02-04 | Sekund | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CGS-systemet', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter', 'Kategori:Tidsenheter'] | Sekund er den grunnleggende SI-enheten for måling av tid.
Flere av de andre SI-enhetene er definert ut fra sekundet.
Ordet sekund kommer fra det latinske uttrykket pars minuta secunda som betyr «andre forminskelsesgrad». Dette henspiller på én time redusert to ganger – til minutt og deretter sekund.
I vanlig bruk er ett sekund lik 1⁄60 minutt eller 1⁄3600 time eller 1⁄86 400 døgn. I vitenskapen er sekundet teknisk definert i forhold til strålingen fra cesium-133-atomet ved null kelvin.
| Sekund er den grunnleggende SI-enheten for måling av tid.
Flere av de andre SI-enhetene er definert ut fra sekundet.
Ordet sekund kommer fra det latinske uttrykket pars minuta secunda som betyr «andre forminskelsesgrad». Dette henspiller på én time redusert to ganger – til minutt og deretter sekund.
I vanlig bruk er ett sekund lik 1⁄60 minutt eller 1⁄3600 time eller 1⁄86 400 døgn. I vitenskapen er sekundet teknisk definert i forhold til strålingen fra cesium-133-atomet ved null kelvin.
== Nåværende definisjon av SI-sekundet ==
Siden 1967 er ett sekund definert som varigheten av 9 192 631 770 perioder av strålingen som svarer til overgangen mellom de to hyperfine nivåene av grunntilstanden til cesium-133-atomet ved null kelvin. Frekvensen av denne strålingen er dermed 9 192 631 770 hertz, eller ca. 9,19 GHz.
== Tidligere definisjoner av sekundet ==
I gammel tid ble ett sekund regnet som tiden mellom to hjerteslag i hvile hos en frisk person.
I en periode var ett sekund definert som 1⁄86 400 av ett gjennomsnittlig soldøgn.
Fra 1960 var ett sekund definert som 1⁄31.556.925,9747415 av det tropiske året pr. 0. januar 1900 kl. 00.00. Ut fra dette var ett år tilnærmet lik 365,2422 døgn. Lengden av ett sekund var den samme i denne definisjonen som den er i dag.
Mellom 1. januar 1961 og 1. januar 1972 var UTC-sekundet litt lengre enn SI-sekundet, og ble endret med jevne mellomrom for å tilnærme seg jordens rotasjon. Nåværende definisjon av UTC, som istedet bruker skuddsekund, ble tatt i bruk fra 1. januar 1972.
== Ett ekstra sekund ==
31.12.2005 kl. 23.59.60 UTC ble det lagt til ett sekund. Dette skjedde også 31.12.2008 kl. 23.59.60 UTC, 31.06.2012 kl. 23.59.60 UTC, 31.06.2015 kl. 23.59.60 UTC og 01.01.2017 kl. 00.59.60 norsk tid. Dette er fordi Jorden roterer uregelmessig, mens de rundt 400 atomurene, som bestemmer verdens «legale tid», UTC, går jevnt. På noen avanserte klokker vises skuddsekundet som 23.59.60 UTC i ett sekund før den tikker videre.
== Referanser == | Sekund er den grunnleggende SI-enheten for måling av tid. | 7,103 | 7,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Minutt_for_minutt | 2023-02-04 | Minutt for minutt | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Minutt for minutt', 'Kategori:Norske enkeltstående TV-produksjoner'] | Minutt for minutt er navnet NRK har brukt på de fleste av sine sakte-TV-produksjoner siden 2009. En del av disse er av typen førerromsfilmer, men det er også programmer om naturfenomener eller framføring av tekst. NRK vant prisen «Årets nyskapning» under Gullruten 2012 for direktesendingen av Hurtigruten minutt for minutt. I august 2013 ble det kjent at NRK ønsket å selge konseptet til andre tv-selskaper under en messe i Cannes.Etter NRKs lansering av konseptet for folk flest, har det blitt produsert flere parodier med private minutt for minutt-sendinger, ofte publisert via nettstedet YouTube.NRK Nordland filmet strekningen tur og retur Trondheim - Bodø i 2006 på oppdrag for Jernbaneverket v/prosjektleder/senioringeniør Ole Grønningsæter. Grunnen til oppdraget var for å spare reisetid til befaringer og prosjektering.Forbrukerrådet strømmet i mai 2016 en 24-timers maratonopplesning av 250 000 ord med kontraktsvilkår for mobilapplikasjoner, kalt «appvilkår minutt for minutt». Tekstmengden tilsvarte det en norsk gjennomsnittsforbruker har klikket ja til.
| Minutt for minutt er navnet NRK har brukt på de fleste av sine sakte-TV-produksjoner siden 2009. En del av disse er av typen førerromsfilmer, men det er også programmer om naturfenomener eller framføring av tekst. NRK vant prisen «Årets nyskapning» under Gullruten 2012 for direktesendingen av Hurtigruten minutt for minutt. I august 2013 ble det kjent at NRK ønsket å selge konseptet til andre tv-selskaper under en messe i Cannes.Etter NRKs lansering av konseptet for folk flest, har det blitt produsert flere parodier med private minutt for minutt-sendinger, ofte publisert via nettstedet YouTube.NRK Nordland filmet strekningen tur og retur Trondheim - Bodø i 2006 på oppdrag for Jernbaneverket v/prosjektleder/senioringeniør Ole Grønningsæter. Grunnen til oppdraget var for å spare reisetid til befaringer og prosjektering.Forbrukerrådet strømmet i mai 2016 en 24-timers maratonopplesning av 250 000 ord med kontraktsvilkår for mobilapplikasjoner, kalt «appvilkår minutt for minutt». Tekstmengden tilsvarte det en norsk gjennomsnittsforbruker har klikket ja til.
== Utgivelser ==
NRK har produsert følgende minutt for minutt-sendinger:
2009 – Bergensbanen minutt for minutt – togreise med Bergensbanen fra Bergen stasjon til Oslo sentralstasjon
2010 – Bybanen i Bergen minutt for minutt – togreise langs Bybanen gjennom Bergen by
2010 – Flåmsbana minutt for minutt – togreise på Flåmsbana fra Myrdal stasjon til Flåm stasjon
2011 – Holmenkollbanen minutt for minutt – t-banereise fra Majorstuen til Holmenkollen under VM på ski 2011
2011 – Hurtigruten minutt for minutt – direktesendt båtreise med Hurtigruten MS «Nordnorge» fra Bergen til Kirkenes
2011 – Bastøferga minutt for minutt – båtreise med MF «Bastø III» fra Moss til Horten. Denne sendingen ble ikke vist på TV, men ble lagt ut som en video på NRK.no.
2012 – Telemarkskanalen minutt for minutt – direktesendt båtreise med MS «Victoria» på Telemarkskanalen fra Skien til Dalen
2012 – Nordlandsbanen minutt for minutt – togreise gjennom fire årstider med Nordlandsbanen fra Trondheim til Bodø
2013 – Nasjonal vedkveld – tolv timer lang sending som viste en peis med fyr i.
2013 – Sommerbåten minutt for minutt – direktesendte båtreiser med MS «Sjøkurs» langs norskekysten mellom programmet Sommeråpents produksjonssteder
2013 - Skudenesferja minutt for minutt - siste turen med MF «Fjordveien» fra Skudeneshavn til Mekjarvik før ferjesambandet ble lagt ned. Kun vist på nrk.no.
2013 – Nasjonal strikkekveld – Åtte timer lang sending hvor ulla til en sau ble klippet, før ullen ble strikket til en genser.
2014 – 1814 på 24 timer minutt for minutt – direktesendt historisk foredragsmaraton om 1814 fra Eidsvollsbygningen
2014 – Salmeboka minutt for minutt – direktesendt fremføring av hele Norsk salmebok 2013 med over 200 forskjellige kor
2015 – Sommerbåten minutt for minutt – direktesendte båtreiser med MS «Sjøkurs» langs norskekysten mellom programmet Sommeråpents produksjonssteder
2016 – Saltstraumen minutt for minutt – direktesending fra Saltstraumen i Bodø kommune.
2016 – Fuglefjellet Hornøya - minutt for minutt – fuglefjellet gjennom hekkesesongen, sendt på NRKs nett-TV fra 10. juni til ?.
2016 – Skibladner minutt for minutt – direktesendte båtreiser med DS «Skibladner» på Mjøsa mellom programmet Sommeråpents produksjonssteder, 12.–16. juli
2016 – Ribba - grad for grad – ribbespesialist Øyvind Hjelle langtidssteker juleribba i syv timer, grad for grad, minutt for minutt.
2017 – Reinflytting minutt for minutt – en reinflokk på vei fra vinterbeite på Finnmarksvidda til sommerbeite på Kvaløya følges direkte fra 24. april
2017 – Sommertoget minutt for minutt – togreiser langs det norske jernbanenettet mellom programmet Sommeråpents produksjonssteder
2017 – Besseggen minutt for minutt – direktesending av turen over Besseggen, en av de mest populære fjellruter i landet.
2018 – Pizzabrann minutt for minutt – direktesendt eksperiment fra NRK Rogaland hvor en Grandiosa blei stekt i 2 timer, minutt for minutt, helt til den blei svidd. Dette eksperimentet blei gjort i forbindelse med en advarsel mot å steike nattmat, og brannfarene som kan oppstå ved å gjøre det.
2018 – Grieg minutt for minutt – direktesending hvor Edvard Griegs verk fremføres av amatører og profesjonelle. Sendingen alternerer mellom fra flere steder, deriblant Grieghallen, Store Studio, og Troldhaugen.
2018 – Monsen minutt for minutt – direktesending som fulgte Lars Monsen på tur gjennom Hardangervidda, Jotunheimen, Vesterålen og Indre Troms. Produsert i samarbeid med Sommeråpent som hadde sendinger Monsens leir og turisthytter eller lignende i nærheten.
2019 – Klokken minutt for minutt – i forbindelse med minutt for minutt-konseptets tiårsjubileum, sender NRK direkte fra Bergen stasjon, hvor en «levende» klokke bygges minutt for minutt i 24 timer.
2020 – Svalbard minutt for minutt – ble produsert på ettersommeren 2019, men vises som opptak i 2020.
2020 – Sommerbilen – Årets variant av Sommeråpent ble spunnet over temaet bilferie langs et utvalg av velkjente turistveger gjennom alle fylker fra nord til sør, dog redigert ned til to-timers episoder 4 til 5 dager i uka.
2021 – Sommerskuta minutt for minutt – barken «Statsraad Lehmkuhl» besøker 30 havner.NRKs opptak og sending av den syv timer lange togreisen langs Bergensbanen 27. november 2009 og direktesendingen av Hurtigruten, skipet MS «Nordnorge», under skipets 134 timers reise fra Bergen til Kirkenes fra 16. juni 2011. Begge hendelsene fikk stor oppmerksomhet i både norske og utenlandske medier, og ble ansett som en suksess med dekningstall over forventning og rekordtall for NRK2s markedsandel. Selve ordet sakte-TV begynte å bli tatt i bruk på norsk i juni 2011.
=== Bergensbanen – minutt for minutt ===
TV-programmet av togturen fra Bergen til Oslo langs Bergensbanen ble sendt på NRK2 27. november 2009. Programmet var planlagt som en del av 100 års-markeringen for byggingen av Bergensbanen. Fire kameraer ble brukt til å produsere dokumentaren, som viste reisen både utvendig og innvendig fra toget, sammen med intervjuer med konduktører, tidligere ansatte og passasjerer. Til tross for at de filmet gjennom 182 tunneler, var det sjelden «nedetid» for seerne. Når toget forsvant inn i mørket, ble det vist arkivfaglige klipp fra Bergensbanens 100-årige historie.
Seertall for sendingen viser at turen ble fulgt av i gjennomsnitt 176 000 seere, og at 1 246 000 norske seere så på sendingen minst én gang. Programmet fikk oppmerksomhet i både norske og utenlandske medier, og fikk i forbindelse med sendingen av Hurtigruten - minutt for minutt fornyet oppmerksomhet, hovedsakelig blant norske tilhengere.
=== «Hurtigruten - minutt for minutt» ===
Fra den 16. juni 2011 kl 19:45 CET, startet NRK sendingen ombord på Hurtigruten-skipet MS Nordnorge under dets 134 timers reise fra Bergen til Kirkenes. Hele 11 kameraer, tre faste, ett baug kamera og et gyrostabilisert Cineflexkamera innhentet bilder fra båten. Sendingen ble denne gangen vist live på NRK2 i Norge, kontinuerlig i 134 timer, 42 minutter og 45 sekunder. På internett gikk sendingen for internasjonale seere og nordmenn i utlandet, tilgjengelig på norsk og engelsk. Sendingen fikk mer oppmerksomhet og popularitet enn "Bergensbanen - minutt for minutt", både i media og av seerne. I løpet av helgen 17. juni 2011 til 19. juni 2011 fulgte 2.542.000 millioner mennesker, eller omtrent halve den norske befolkningen, direktesendingen. På det meste fulgte 692 000 mennesker sendingen kl 23.45 søndag kveld, da båten var på vei inn i Trollfjorden i Lofoten. Sendingen satte verdensrekord i å være verdens lengste direktesendte TV-dokumentar i finnes derfor med i Guiness Book of Records.
=== Telemarkskanalen – minutt for minutt ===
Den 26. august 2012 fra klokken 10:00 startet NRK sendingen ombord på MS «Victoria», og fulgte den 10 timer lange turen fra Skien til Dalen. Samtidig ble turen formidlet på NRK P2 på radio. Turen startet imidlertid med litt dårlig linkforbindelse, men de siste 8 timene av direktesendingen forløp uten problemer.
== Samhandling gjennom sosiale medier ==
Under den 134 timer lange kringkastingen av Hurtigrute-turen opplevde sendingen massiv oppmerksomhet blant norske tilhengere i sosiale medier. På Facebook, Twitter og på ulike blogger snakket folk om turen. Mer enn 63 000 mennesker fulgte turen som fans gjennom deres facebookside og emneknaggen på Twitter, #hurtigruten, var på toppen av de mest populære norske ord på Twitter siden avreisen fra Bergen. Ettersom båten beveget seg nordover, dukket stedsnavn opp i topp 10 på Twitters trendeliste, for eksempel #Sortland og #Trollfjorden. Tidlig søndag morgen (mellom 00 og 01) var det én hurtigrute-tweet hver sjette sekund. Under sendingen konkurrerte byer i om å arrangere den største velkomstkomiteen langs de ulike havnene, og det var tre ulike bryllupsfrierier arrangert under sendingen.
== Internasjonal oppmerksomhet ==
Sendingen av «Hurtigruten – minutt for minutt» ble også vist på nettet med mange seere i utlandet. 46% av brukerne på Internett var utenfor Norge. De største landene etter seerantall var Danmark (7%), USA (4%), Tyskland (4%), Storbritannia (4%) og Frankrike (4%). Flere internasjonale artikler ble produsert på 'nordmennenes spesielle TV-preferanser'.. Den norske ambassaden i Seoul organiserte under dagene for sendingen en stor kampanje på undergrunnsbanen for å profilere Norge. På tidspunktet for sendingenes start torsdag morgen var en reklameplakat, som viste direkteopptak fra sendingen, installert på Samgakji t-banestasjonen i Seoul sentrum. Koreansk media viste interesse for utstillingen, og karakteriserte det som "det mest kreative PR-stuntet de hadde hørt om på lenge."
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Thomas Hellum The world's most boring television ... and why it's hilariously addictive foredrag om sakte-TV på TED-konferanse (video 18 min) | Minutt kommer fra det latinske uttrykket pars minuta prima som betyr «første forminskelsesgrad». I oldtidens matematikk var dette én sekstiendedel av en enhet, og opprinnelsen til denne inndelingen er babylonsk matematikk som brukte et tallsystem med grunntall 60 (seksagesimalsystemet). | 7,104 | 7,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongsvingerbanen | 2023-02-04 | Kongsvingerbanen | ['Kategori:1862 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Eidskog', 'Kategori:Byggverk i Kongsvinger', 'Kategori:Byggverk i Sør-Odal', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lillestrøm', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Nes (Akershus)', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1862', 'Kategori:Kongsvingerbanen', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Rv159', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Referanser til Rv22'] | Kongsvingerbanen er jernbanestrekningen som går mellom Lillestrøm og grensen ved Charlottenberg. På svensk side anslutter Värmlandsbanan til Laxå i Sverige.
| Kongsvingerbanen er jernbanestrekningen som går mellom Lillestrøm og grensen ved Charlottenberg. På svensk side anslutter Värmlandsbanan til Laxå i Sverige.
== Fakta ==
Banen ble åpnet til Kongsvinger 3. oktober 1862 og er Norges eldste normalsporede statsbane. Hovedbanen var rett nok åpnet som normalsporbane tidligere, men den var en privatbane frem til 1926. (Hamar-Grundsetbanen åpnet 23. juni 1862, men var smalsporet frem til 1919). Grensebanen ble åpnet i 1865 til den svenske grensen ved Charlottenberg. I 1871 ble banen klar på svensk side og Oslo tilknyttet til Stockholm med jernbane. Solørbanen til Elverum stasjon greiner av på Kongsvinger stasjon.
Banen er 114,7 km lang (fra Lillestrøm, medregnet Grensebanen) og ble elektrifisert i 1951. Hele strekningen fra Lillestrøm til Charlottenberg er på 121,7 km.De viktigste stoppestedene langs Kongsvingerbanen er Fetsund, Sørumsand, Årnes, Skarnes og Kongsvinger.
Banen trafikkeres av:
Vy lokaltog linje L14, med én tur per time Asker–Oslo-Kongsvinger pluss 2 rushtidstog med stopp på alle stasjoner (Tuen og Bodung betjenes bare av rushtidstog). Togene kjøres hovedsakelig med NSB Type 75.
Värmlandstrafik (operert av NSBs svenske datterselskap Tågkompaniet) har togtilbud mellom Kongsvinger stasjon og Karlstad.
SJs tog fra Oslo til Stockholm med stopp på Kongsvinger.
Mellom Oslo og Kongsvinger kan de samme billetter brukes på alle tog.
Banen har også gjennomgående godstrafikk som tømmertransport fra Solør.
Tidligere gikk tog som Linx, Kungspilen og Unionsexpressen her.Det er forslag om å bygge en ny høyhastighetsbane Lillestrøm-Arvika. Det skulle redusere banelengden til Karlstad og Stockholm med 50 km og reisetiden med 1 t 10 min. Dette bygges sannsynligvis ikke før 2030, da andre prosjekter er høyere prioritert.
Kongsvingerbanen er en av de fire norske jernbanestrekningene som er fastlagt av UNECE som internasjonal hovedtransportstrekning.
== Linjekart ==
== Kommuner ==
Kongsvingerbanen betjener følgende kommuner:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 62–66. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Oslo distrikt: Kongsvingerbanen. NSB Arkitektkontoret. [2 bind]
== Eksterne lenker ==
Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase - Kongsvingerbanen | Norge | 7,106 | 7,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grensebanen | 2023-02-04 | Grensebanen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Kongsvingerbanen', 'Kategori:Kulturminnesok'] | Grensebanen går fra Kongsvinger til riksgrensen mellom Magnor og Charlottenberg, der den fortsetter som Värmlandsbanan. Banen ble åpnet i 1865. Grensebanen regnes ikke som en egen bane, men som en del av Kongsvingerbanen.
Ingen tog stopper lenger ved noen av stasjonene/holdeplassene på Grensebanen.
| Grensebanen går fra Kongsvinger til riksgrensen mellom Magnor og Charlottenberg, der den fortsetter som Värmlandsbanan. Banen ble åpnet i 1865. Grensebanen regnes ikke som en egen bane, men som en del av Kongsvingerbanen.
Ingen tog stopper lenger ved noen av stasjonene/holdeplassene på Grensebanen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 62. ISBN 82-90286-28-7.
Aasmund Dahl, red. (1992). Bygningsregistrering: Kongsvingerbanen. NSB Arkitektkontoret. | Grensebanen går fra Kongsvinger til riksgrensen mellom Magnor og Charlottenberg, der den fortsetter som Värmlandsbanan. Banen ble åpnet i 1865. | 7,107 | 7,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sturm_und_Drang | 2023-02-04 | Sturm und Drang | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sturm und Drang', 'Kategori:Tysk litteratur'] | Sturm und Drang (fra tysk) var en tysk romantisk litterær ungdomsbevegelse på slutten av 1700-tallet. Den var oppkalt etter skuespillet Sturm und Drang, skrevet av Friedrich Maximilian Klinger og urfremført av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft i 1777 i Leipzig. Seyler-kompaniet hadde en viktig rolle i å fremme og popularisere Sturm und Drang-epokens dramatikere.
Perioden regnes vanligvis fra 1767 til 1785. Litterære verker innen denne perioden inneholder ofte mye ytre handling og sterke emosjoner, og verkene handlet ofte om enkeltmenneskers opprør og reaksjoner mot samfunnsmessige urettferdigheter.
Den mest kjente representanten for bevegelsen er den yngre Goethe og hans roman Die Leiden des jungen Werthers fra 1774.
Andre viktige verker:
Johann Wolfgang von Goethe
Zum Schakespears-Tag (1771)
Sesenheimer Lieder (1771)
Götz von Berlichingen (1773)
Prometheus (1773, ny utgave 1777)
Ganymed (1774)Friedrich Schiller
Die Räuber (1781)
Kabale und Liebe (1784)Jakob Michael Reinhold Lenz
Der Hofmeister (1774)
Die Soldaten (1776)Johann Heinrich Voss
Tysk gjendiktning av Homers Iliaden og OdysseenChristoph Heinrich Hölty | Sturm und Drang (fra tysk) var en tysk romantisk litterær ungdomsbevegelse på slutten av 1700-tallet. Den var oppkalt etter skuespillet Sturm und Drang, skrevet av Friedrich Maximilian Klinger og urfremført av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft i 1777 i Leipzig. Seyler-kompaniet hadde en viktig rolle i å fremme og popularisere Sturm und Drang-epokens dramatikere.
Perioden regnes vanligvis fra 1767 til 1785. Litterære verker innen denne perioden inneholder ofte mye ytre handling og sterke emosjoner, og verkene handlet ofte om enkeltmenneskers opprør og reaksjoner mot samfunnsmessige urettferdigheter.
Den mest kjente representanten for bevegelsen er den yngre Goethe og hans roman Die Leiden des jungen Werthers fra 1774.
Andre viktige verker:
Johann Wolfgang von Goethe
Zum Schakespears-Tag (1771)
Sesenheimer Lieder (1771)
Götz von Berlichingen (1773)
Prometheus (1773, ny utgave 1777)
Ganymed (1774)Friedrich Schiller
Die Räuber (1781)
Kabale und Liebe (1784)Jakob Michael Reinhold Lenz
Der Hofmeister (1774)
Die Soldaten (1776)Johann Heinrich Voss
Tysk gjendiktning av Homers Iliaden og OdysseenChristoph Heinrich Hölty | Sturm und Drang (fra tysk) var en tysk romantisk litterær ungdomsbevegelse på slutten av 1700-tallet. Den var oppkalt etter skuespillet Sturm und Drang, skrevet av Friedrich Maximilian Klinger og urfremført av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft i 1777 i Leipzig. | 7,108 | 7,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sol%C3%B8rbanen | 2023-02-04 | Solørbanen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1910 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Byggverk i Grue', 'Kategori:Byggverk i Kongsvinger', 'Kategori:Byggverk i Våler (Hedmark)', 'Kategori:Byggverk i Åsnes', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Elverum', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Innlandet', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge kun brukt av godstog', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1910', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Rv2', 'Kategori:Referanser til Rv25'] | Solørbanen går fra Kongsvinger til Elverum. Banen var ferdig 4. desember 1910 (Kongsvinger–Flisa ble åpnet i 1893). Siden persontrafikken på banen ble nedlagt i august 1994 går det kun godstog, for det meste tømmer og flis. Strekningen mellom Elverum og Braskereidfoss har noe mer trafikk enn resten av banen.Oslo-Trondheimstoget over Rørosbanen har blitt kjørt på Solørbanen; dagtoget gikk her i periodene 1943–1946 og 1986–1989. I tiden 1986–1991 gikk også nattoget her.
Banen er 94 km lang og er ikke elektrifisert. Damplokomotiv (type 26) var i bruk så sent som april 1969 i Gt. 5081/82. Gt. 5717/5084 gikk også i mange år med damp, men toget forsvant ved rutendringen 30. mai 1965. Di 3 trakk deretter godstogene fram til 2000. Persontogene gikk for det meste med motorvogn av type 86.
Viktige stoppesteder var Kirkenær, Flisa og Braskereidfoss. Sistnevnte er, foruten endestasjonene, den eneste stasjonen med fortsatt aktivitet.
Ved Haslemoen finnes landets nest lengste rette strekning med jernbanespor.
Muligheten for å la Solørbanen inngå som del av forbindelsen Kristiania-Trondheim ble vurdert på 1800-tallet. I stedet ble Hovedbanen og Rørosbanen forbundet via Hedemarksbanen
| Solørbanen går fra Kongsvinger til Elverum. Banen var ferdig 4. desember 1910 (Kongsvinger–Flisa ble åpnet i 1893). Siden persontrafikken på banen ble nedlagt i august 1994 går det kun godstog, for det meste tømmer og flis. Strekningen mellom Elverum og Braskereidfoss har noe mer trafikk enn resten av banen.Oslo-Trondheimstoget over Rørosbanen har blitt kjørt på Solørbanen; dagtoget gikk her i periodene 1943–1946 og 1986–1989. I tiden 1986–1991 gikk også nattoget her.
Banen er 94 km lang og er ikke elektrifisert. Damplokomotiv (type 26) var i bruk så sent som april 1969 i Gt. 5081/82. Gt. 5717/5084 gikk også i mange år med damp, men toget forsvant ved rutendringen 30. mai 1965. Di 3 trakk deretter godstogene fram til 2000. Persontogene gikk for det meste med motorvogn av type 86.
Viktige stoppesteder var Kirkenær, Flisa og Braskereidfoss. Sistnevnte er, foruten endestasjonene, den eneste stasjonen med fortsatt aktivitet.
Ved Haslemoen finnes landets nest lengste rette strekning med jernbanespor.
Muligheten for å la Solørbanen inngå som del av forbindelsen Kristiania-Trondheim ble vurdert på 1800-tallet. I stedet ble Hovedbanen og Rørosbanen forbundet via Hedemarksbanen
== Linjekart ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thor Bjerke og Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb/Norsk Jernbanemuseum. s. 67–70. ISBN 82-90286-28-7.
Egil Toreng (1993). Solørbanen 100 år Kongsvinger–Flisa. Kongsvinger. [Innarbeidet i denne er Juel Stubberud: «Jernbaneplaner i Sør-Hedmark»]
Aasmund Dahl, red. (1992). Bygningsregistrering: Oslo distrikt: Solørbanen. NSB Arkitektkontoret.
== Eksterne lenker ==
jernbane.net - Solørbanen
Stasjonsdatabasen - Solørbanen
Nebysamlingene om Flisa–Elverum
Nebysamlingene om Kongsvinger–Flisa | Solørbanen går fra Kongsvinger til Elverum. Banen var ferdig 4. | 7,110 | 7,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekspresstog | 2023-02-04 | Ekspresstog | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtrafikk', 'Kategori:Togtyper'] | Ekspresstog er tog som gjerne brukes på lengre strekninger, som gjerne kjøres med hurtiggående materiell, og som kun stopper ved viktige knutepunkter for å spare tid. Lyntogene av typene 66 og 88 ble ofte brukt som ekspresstog, men også tog med lok og vogner har vært brukt. El 14, El 16 og El 17 var mye brukt som ekspresstoglok de siste tiårene før dette togslaget gikk av bruk. Hos NSB var ekspresstog det raskeste togslaget. Hurtigtogene var noe langsommere og stoppet noen flere steder (dog ikke alle), mens persontogene stoppet enda flere steder. I dag har disse betegnelsene gått av bruk og erstattet med regiontog. Flytoget kalles Airport Express i engelskspråklig informasjon.
I en rekke land forekommer fortsatt tilsvarende togslag, f.eks. Acela Express i USA og de tyske ICE-togene. Ekspresskjøring forekommer også på enkelte tunnelbaner - f.eks. New York Subway, hvor noen linjer har tre eller fire spor, med ekspresstogene i midtre spor.
| Ekspresstog er tog som gjerne brukes på lengre strekninger, som gjerne kjøres med hurtiggående materiell, og som kun stopper ved viktige knutepunkter for å spare tid. Lyntogene av typene 66 og 88 ble ofte brukt som ekspresstog, men også tog med lok og vogner har vært brukt. El 14, El 16 og El 17 var mye brukt som ekspresstoglok de siste tiårene før dette togslaget gikk av bruk. Hos NSB var ekspresstog det raskeste togslaget. Hurtigtogene var noe langsommere og stoppet noen flere steder (dog ikke alle), mens persontogene stoppet enda flere steder. I dag har disse betegnelsene gått av bruk og erstattet med regiontog. Flytoget kalles Airport Express i engelskspråklig informasjon.
I en rekke land forekommer fortsatt tilsvarende togslag, f.eks. Acela Express i USA og de tyske ICE-togene. Ekspresskjøring forekommer også på enkelte tunnelbaner - f.eks. New York Subway, hvor noen linjer har tre eller fire spor, med ekspresstogene i midtre spor.
== Eksterne lenker ==
Tog i Norge – Fjerntog/Nattog – Seteoversikter | Ekspresstog er tog som gjerne brukes på lengre strekninger, som gjerne kjøres med hurtiggående materiell, og som kun stopper ved viktige knutepunkter for å spare tid. Lyntogene av typene 66 og 88 ble ofte brukt som ekspresstog, men også tog med lok og vogner har vært brukt. | 7,111 | 7,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Twm | 2023-02-04 | Twm | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Linux-programmer'] | twm er en vindusbehandler for vindussystemet X, og har blitt distribuert som standard vindusbehandler med X siden fjerde utgivelse (X11R4). Den støtter tittellinjer, dekorerte vinduer og ikoner, i tillegg til at den er konfigurerbar til en viss grad. Selv om twm var et stort gjennombrudd i sin tid, har den blitt utmanøvrert av nyere vindusbehandlere og blir ikke vedlikeholdt lenger. Den er fortsatt tilgjengelig som en del av mange X-distribusjoner, selv om den stort sett blir brukt som «siste skanse».
| twm er en vindusbehandler for vindussystemet X, og har blitt distribuert som standard vindusbehandler med X siden fjerde utgivelse (X11R4). Den støtter tittellinjer, dekorerte vinduer og ikoner, i tillegg til at den er konfigurerbar til en viss grad. Selv om twm var et stort gjennombrudd i sin tid, har den blitt utmanøvrert av nyere vindusbehandlere og blir ikke vedlikeholdt lenger. Den er fortsatt tilgjengelig som en del av mange X-distribusjoner, selv om den stort sett blir brukt som «siste skanse».
== Historie ==
Den første versjonen, skrevet av Tom LaStrange for X11R1, ble publisert på Usenet comp.unic.sources den 13. juni 1988. Mindre enn ett år senere ble han kontaktet av Jim Fulton fra X Consortium som foreslo at LaStrange overga vedlikeholdet av kildekoden til X Consortium. Etter å ha gjort den kompatibel med den da nye Inter Client Communications Conventions Manual overtok den plassen til uwm som standard vindusbehandler fra X11R4.
Selv om twm i dag blir brukt meget sjelden har den hatt massiv innvirkning på utviklingen av vindusbehandlere. Flere vindusbehandlere, slik som swm; vtwm; tvtwm; ctwm; fvwm, bygger direkte videre på koden dens, mens andre har hentet ideer og konsepter derfra.
== Navnet ==
Det har vært noe usikkerhet om hva twm egentlig står for. Navnet varierer ofte mellom Tom's og Tab Window Manager. Begge navnene er faktisk korrekte. Det originale navnet var Tom's Window Manager, men når X Consortium tok over prosjektet og flere andre personer bidro til det, ble navnet forandret til Tab Window Manager. Slik ble det forklart:
To save Tom LaStrange from being blamed for any of the massive numbers of changes that have been done to twm since he gave up control of it, the name "twm" now stands for "Tab Window Manager".
Ordet tab ble antagelig plukket ut fordi det startet med T, selv om den offisielle forklaringen var at med den rette konfigurasjonen (antagelig med SqueezeTitle-funsksjonen) kunne man få tittellingen til å bli kortere, slik at vinduene så ut som mapper. | twm er en vindusbehandler for vindussystemet X, og har blitt distribuert som standard vindusbehandler med X siden fjerde utgivelse (X11R4). Den støtter tittellinjer, dekorerte vinduer og ikoner, i tillegg til at den er konfigurerbar til en viss grad. | 7,112 | 7,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vest | 2023-02-04 | Vest | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Himmelretninger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-05'] | For å lese om klesplagget, se vest (klesplagg)
Vest er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er øst. Ordet er beslektet med ordet vesper (latinsk for «kveld»), en referanse til solnedgangen, og kan forkortes med bokstaven V (eventuelt W for west på engelsk). Vest står vinkelrett på nord og sør.
Vest er motsatt av retningen som jorden roterer om sin egen akse. Derfor er det også i denne retningen man ser solnedgangen på et av jevndøgnene (vårjevndøgn eller høstjevndøgn), eller hele året hvis man er ved ekvator.
Tradisjonelt har man brukt ordet «Vesten» om den delen av verden som ikke er «Østen», med andre ord Europa og Amerika, spesielt Nord-Amerika. Under den kalde krigen fikk begrepet en ny mening, hvor Vesten sto for «den frie verden», med frivarehandel og ytringsfrihet, mens Østblokklandene ble sett på som ufrie land under kommunistisk åk.
I det tidligere Kina sto vest for hjemlandet til Buddha (som kom fra dagens Nepal), og stedet de hellige buddhistiske skriftene kom fra.
I Europa har «Vesten» først og fremst blitt brukt om Nord-Amerika, og der igjen har «Vesten» vært den vestlige delen.
I Europa er Vest-Europa ofte regnet som de landene som ikke var bak jernteppet.
I Norge er Vestlandet en av de fem landsdelene.
I USA ble Midtvesten gjerne brukt om de statene som ligger midt i landet. Før de europeiske immigrantene hadde tatt kontroll over de vestlige delene av Sambandsstatene, ble områdene gjerne kalt «Det ville vesten». Vestkysten er et navn på de statene som ligger langs den vestlige kysten.
I Midtøsten blir Vestbredden brukt om et område på vestsiden av elva Jordan.
I mange byer har vestsiden blitt regnet som den beste delen av byen å bo i. Dette henger sammen med den tidlige industrialiseringen. Mange tidlige industrielle byer lå i områder hvor man gjerne hadde vestlig vind som blåste røyken fra fabrikkpipene østover. De som bodde på vestsiden slapp mye luftforurensning.
| For å lese om klesplagget, se vest (klesplagg)
Vest er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er øst. Ordet er beslektet med ordet vesper (latinsk for «kveld»), en referanse til solnedgangen, og kan forkortes med bokstaven V (eventuelt W for west på engelsk). Vest står vinkelrett på nord og sør.
Vest er motsatt av retningen som jorden roterer om sin egen akse. Derfor er det også i denne retningen man ser solnedgangen på et av jevndøgnene (vårjevndøgn eller høstjevndøgn), eller hele året hvis man er ved ekvator.
Tradisjonelt har man brukt ordet «Vesten» om den delen av verden som ikke er «Østen», med andre ord Europa og Amerika, spesielt Nord-Amerika. Under den kalde krigen fikk begrepet en ny mening, hvor Vesten sto for «den frie verden», med frivarehandel og ytringsfrihet, mens Østblokklandene ble sett på som ufrie land under kommunistisk åk.
I det tidligere Kina sto vest for hjemlandet til Buddha (som kom fra dagens Nepal), og stedet de hellige buddhistiske skriftene kom fra.
I Europa har «Vesten» først og fremst blitt brukt om Nord-Amerika, og der igjen har «Vesten» vært den vestlige delen.
I Europa er Vest-Europa ofte regnet som de landene som ikke var bak jernteppet.
I Norge er Vestlandet en av de fem landsdelene.
I USA ble Midtvesten gjerne brukt om de statene som ligger midt i landet. Før de europeiske immigrantene hadde tatt kontroll over de vestlige delene av Sambandsstatene, ble områdene gjerne kalt «Det ville vesten». Vestkysten er et navn på de statene som ligger langs den vestlige kysten.
I Midtøsten blir Vestbredden brukt om et område på vestsiden av elva Jordan.
I mange byer har vestsiden blitt regnet som den beste delen av byen å bo i. Dette henger sammen med den tidlige industrialiseringen. Mange tidlige industrielle byer lå i områder hvor man gjerne hadde vestlig vind som blåste røyken fra fabrikkpipene østover. De som bodde på vestsiden slapp mye luftforurensning.
== Eksterne lenker == | Vest er en av de fire himmelretningene. Den motsatte himmelretningen er øst. | 7,114 | 7,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Irssi | 2023-02-04 | Irssi | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:IRC', 'Kategori:Linux-programmer'] | Irssi er en IRC-klient med et tekstbasert brukergrensesnitt. Det er skrevet i C, programmeringsspråket for UNIX-liknende operativsystem og er lisensiert under GPL-lisensen. På Mac OS X-plattformen finnes det i tillegg to grafiske irc-klienter som baserer seg på Irssi (MacIrssi og Irssix). Irssi kan også kjøres i Microsoft Windows ved hjelp av Cygwin.
Irssi er et tekstbasert program og kan derfor kjøres i en terminal, hvor den tar lite systemressurser. Men 80%-90% av kildekoden er ikke spesifikk for et tekstbasert brukergrensesnitt, så det skal være lett å lage andre. Tidligere fantes det et grafisk brukergrensesnitt for GTK/GNOME, men den ble utdatert da mye av koden til Irssi ble omskrevet. Det er likevel planer om å skrive et nytt.
Irssi ble skrevet ifra bunnen, i motsetning til mange liknende klienter som bare er basert på den eldre ircII-klienten. Dette frigjorde utviklerne ifra begrensningene i den eksisterende kodebasen og gav dem bedre kontroll over sikkerhet og tilpassing. Det siste har blitt ytterligere forbedret med flere moduler og perl-skript som er laget til programmet.
| Irssi er en IRC-klient med et tekstbasert brukergrensesnitt. Det er skrevet i C, programmeringsspråket for UNIX-liknende operativsystem og er lisensiert under GPL-lisensen. På Mac OS X-plattformen finnes det i tillegg to grafiske irc-klienter som baserer seg på Irssi (MacIrssi og Irssix). Irssi kan også kjøres i Microsoft Windows ved hjelp av Cygwin.
Irssi er et tekstbasert program og kan derfor kjøres i en terminal, hvor den tar lite systemressurser. Men 80%-90% av kildekoden er ikke spesifikk for et tekstbasert brukergrensesnitt, så det skal være lett å lage andre. Tidligere fantes det et grafisk brukergrensesnitt for GTK/GNOME, men den ble utdatert da mye av koden til Irssi ble omskrevet. Det er likevel planer om å skrive et nytt.
Irssi ble skrevet ifra bunnen, i motsetning til mange liknende klienter som bare er basert på den eldre ircII-klienten. Dette frigjorde utviklerne ifra begrensningene i den eksisterende kodebasen og gav dem bedre kontroll over sikkerhet og tilpassing. Det siste har blitt ytterligere forbedret med flere moduler og perl-skript som er laget til programmet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Irssi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Selvstendig Cygwin-irssi Arkivert 18. desember 2005 hos Wayback Machine. | Irssi er en IRC-klient med et tekstbasert brukergrensesnitt. Det er skrevet i C, programmeringsspråket for UNIX-liknende operativsystem og er lisensiert under GPL-lisensen. | 7,117 | 7,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nettavisen | 2023-02-04 | Nettavisen | ['Kategori:1996 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1996', 'Kategori:Nettavisen', 'Kategori:Norske nettaviser'] | Nettavisen er en norsk nettavis, og var den første norske nettavisen som ble etablert uten en papiravis i ryggen da den ble lansert 1. november 1996. Nettstedet har hele tiden tatt mål av seg å dekke hele nyhetsbildet, men med hovedvekt på hendelsesnyheter, økonomi og sport. Ansvarlig redaktør er Gunnar Stavrum.
| Nettavisen er en norsk nettavis, og var den første norske nettavisen som ble etablert uten en papiravis i ryggen da den ble lansert 1. november 1996. Nettstedet har hele tiden tatt mål av seg å dekke hele nyhetsbildet, men med hovedvekt på hendelsesnyheter, økonomi og sport. Ansvarlig redaktør er Gunnar Stavrum.
== Historikk ==
Gründere var Odd Harald Hauge, Knut Ivar Skeid og Stig Eide Sivertsen. Hauge og Skeid hadde bakgrunn fra Kapital og Finansavisen. Odd Harald Hauge fikk ideen til Nettavisen under en tur til Sydpolen da han for første gang så Internett på en amerikansk militærbase.Startkapitalen kom i første rekke fra investorer i og rundt Schibsted-familien. Orkla kom senere inn som investor. I 1998 lanserte Nettavisen sammen med Dagbladet den første digitale rubrikksatsingen i Norge.Høsten 1999 kjøpte svenske Spray Network Nettavisen for 180 millioner kroner.Et snaut år senere kjøpte Lycos Europe hele det internasjonale Spray. Nettavisen kom da på tyske hender. En konsekvens av dette oppkjøpet var at Skeid og tidligere vaktsjef Olav Anders Øvrebø ble engasjert til å utvikle den tyske nettavisen Netzeitung. Den tyske utgaven varte fra 2000 til 2009. Samtidig fikk også Lycos betydelige problemer, og i 2008 stengte virksomheten ned betydelige deler av nettsatsningen sin.I 2001 var Nettavisen det første norske mediet som rapporterte direkte fra en rettssak, nærmere bestemt Orderud-saken.TV 2 Gruppen kjøpte Nettavisen i 2003 og døpte avisen om til TV 2 Nettavisen, noe som i 2006 ble endret tilbake til bare Nettavisen. Samtidig ble Gunnar Stavrum ansvarlig redaktør i avisen. I 2005 ble underholdnings- og livsstilsstoffet i Nettavisen og TV2.no flyttet over til publikasjonen Side2. Den 22. mars 2006 ble næringslivsavisen NA24 lansert. Senere ble Side3.no lansert som et magasin for menn. Nettavisen hadde den gangen også ansvaret for driften av nettsidene til TV 2.
TV 2 solgte Nettavisen til sine egne eiere i 2009, og Mediehuset Nettavisen har siden vært eid av Amedia og HMO Egmont. I 2012 kjøpte Nettavisen blogg.no. Nettavisen lanserte sitt eget content marketing-byrå i september 2016 med Pål Nisja-Wilhelmsen som leder. Tre år tidligere hadde avisen som første norske medie laget kommersiell oppfølging av black friday.
Våren 2017 lanserte Nettavisen sin satsing på podkast, og fikk blant annet over 100 000 lyttere på podkasten «Serieguiden».Nettavisen ble januar 2018 delt i to selskaper. Egmont Publishing tok over Side2, Side3 og blogg.no, mens Amedia tok over avisen Nettavisen. Ved overtagelsen ble salgsavdelingen lagt ned i Nettavisen. Avisen har senere gjenopprettet en egen salgsavdeling.
== Nettavisen-prisen ==
Nettavisen deler årlig ut ulike priser for å hedre den eller de som i positiv grad har utmerket seg i året som er gått. Prisen har fått navnet Nettavisen-prisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Nettavisen er en norsk nettavis, og var den første norske nettavisen som ble etablert uten en papiravis i ryggen da den ble lansert 1. november 1996. | 7,118 | 7,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normalspor | 2023-02-04 | Normalspor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sporvidder'] | Normalspor definerer en avstand mellom de to skinnestrengene på et jernbanespor, T-banespor eller trikkespor på 1435 mm tilsvarende 4 fot 8 1/2 tommer. Spor med bredere sporvidde enn dette kalles bredspor, mens spor med smalere sporvidde enn dette kalles smalspor. Tidligere brukte man i Norge begrepet bredspor også om det som i dag kalles normalspor, fordi det normale lenge var smalsporede jernbaner.
Denne sporvidden er den mest brukte i verden, spesielt i Nord-Amerika og Europa, med unntak av Spania, Portugal, Irland, Finland og landene i det tidligere Sovjetunionen.
| Normalspor definerer en avstand mellom de to skinnestrengene på et jernbanespor, T-banespor eller trikkespor på 1435 mm tilsvarende 4 fot 8 1/2 tommer. Spor med bredere sporvidde enn dette kalles bredspor, mens spor med smalere sporvidde enn dette kalles smalspor. Tidligere brukte man i Norge begrepet bredspor også om det som i dag kalles normalspor, fordi det normale lenge var smalsporede jernbaner.
Denne sporvidden er den mest brukte i verden, spesielt i Nord-Amerika og Europa, med unntak av Spania, Portugal, Irland, Finland og landene i det tidligere Sovjetunionen.
== Bakgrunn ==
Opprinnelsen til denne standard sporvidden kommer fra George Stephenson da han bygget banen Stockton & Darlington Railway i England, 1825. Da brukte han en bredde på 4' 8" fordi han var kjent med denne bredden fra gruvebanen «Willington Way» nær Newcastle. Senere bygget Stephenson jernbanen mellom Liverpool og Manchester, men da utvidet han bredden med en halv tomme, sannsynligvis for å gi litt mer spillerom for hjulflensene.
== Se også ==
Kombinert spor
== Kilder ==
«Sporvidde», artikkel fra Store norske leksikon | Normalspor definerer en avstand mellom de to skinnestrengene på et jernbanespor, T-banespor eller trikkespor på 1435 mm tilsvarende 4 fot 8 1/2 tommer. Spor med bredere sporvidde enn dette kalles bredspor, mens spor med smalere sporvidde enn dette kalles smalspor. | 7,119 | 7,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_universelle_rettferdighetens_hus | 2023-02-04 | Det universelle rettferdighetens hus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai i Israel'] | Det universelle rettferdighetens hus er Bahai-troens øverste valgte organ. Det ble grunnlagt i 1963 i henhold til Bahá'u'lláh og ’Abdu’l-Bahás instruksjoner, og har sitt sete på Karmelberget i Haifa, Israel.
Det universelle rettferdighetens hus er en lovgivende institusjon med myndighet til å stifte lover i spørsmål som ikke er dekket av de hellige skriftene
.
I tillegg, er beslutning om tidspunkt for innføring av noen lover overlatt til denne institusjonen, ettersom ikke alle Bahá’u’lláhs lover er ment å gjelde umiddelbart. Som bahá’íenes øverste organ, innehar Det universelle rettferdighetens hus også dømmende funksjon.
Dets medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle Nasjonale Åndelige Råd. Medlemmer kan velges blant alle mannlige bahá’íer. Antallet medlemmer er i dag ni.
| Det universelle rettferdighetens hus er Bahai-troens øverste valgte organ. Det ble grunnlagt i 1963 i henhold til Bahá'u'lláh og ’Abdu’l-Bahás instruksjoner, og har sitt sete på Karmelberget i Haifa, Israel.
Det universelle rettferdighetens hus er en lovgivende institusjon med myndighet til å stifte lover i spørsmål som ikke er dekket av de hellige skriftene
.
I tillegg, er beslutning om tidspunkt for innføring av noen lover overlatt til denne institusjonen, ettersom ikke alle Bahá’u’lláhs lover er ment å gjelde umiddelbart. Som bahá’íenes øverste organ, innehar Det universelle rettferdighetens hus også dømmende funksjon.
Dets medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle Nasjonale Åndelige Råd. Medlemmer kan velges blant alle mannlige bahá’íer. Antallet medlemmer er i dag ni.
== Historie ==
Den 4. november 1957 døde troens beskytter, Shoghi Effendi, i London av et hjerteinfarkt. Etter de betingelser nedskrevet i `Abdu'l-Bahás vilje og testamente, kunne ingen ny beskytter utpekes, og ledelsen ble midlertidig overtatt av de syvogtyve Sakens Hender, som var utnevnt av Shoghi Effendi til å være troens fremste funksjonærer. Disse tjenestegjorde som Bahai-samfunnets øverste ledelse inntil 1963, da Det universelle rettferdighetens hus kunne opprettes etter foreskrevne bestemmelser i både Bahá'u'lláhs og `Abdu'l-Bahás skrifter.
== Valget ==
Den 21. april 1963, på hundreårsdagen etter Bahá'u'lláhs forkynnelse, ble 9 medlemmer valgt (av 300 delegater som representerte 56 land) til det første Universelle Rettferdighetens Hus, i Haifa i Israel. Direkte etter opprettelsen, ble det holdt en jubileums- og verdenskongress i London, der over seks tusen troende og deltagere fra hele verden deltok.
== Ledelse ==
Alt som ikke tydelig finnes foreskrevet i Kitáb-i-Aqdas må henvises til Det universelle rettferdighetens hus. Det beslutter om alle nye forordninger og forskrifter som ikke finnes i den hellige boken. Medlemskapet til Det universelle rettferdighetens hus er bestemt av Bahá'u'lláh til å være ni menn, og de blir valgt hvert femte år av medlemmene i alle nasjonale åndelige Bahai-råd ved et internasjonalt konvent.
== Medlemmer ==
De nåværende medlemmene ble valgt 30. april 2008 for en femårsperiode. Tall i parentes angir når de ble valgt for første gang.
Peter Jamel Khan (1987)
Hooper Cameron Dunbar (1988)
Farzam Arbab (1993)
Kiser Barnes (2000)
Firaydoun Javaheri (2003)
Paul Lample (2005)
Payman Mohajer (2005)
Gustavo Correa (2008)
Shahriar Razavi (2008)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.bahai.org – nettsted som presenterer Det universelle rettferdighetens hus, dets konstitusjon, valgprosedyre og budskap. | Det universelle rettferdighetens hus er Bahai-troens øverste valgte organ. Det ble grunnlagt i 1963 i henhold til Bahá'u'lláh og ’Abdu’l-Bahás instruksjoner, og har sitt sete på Karmelberget i Haifa, Israel. | 7,120 | 7,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spelet_om_Heilag_Olav | 2023-02-04 | Spelet om Heilag Olav | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Verdal', 'Kategori:Norske friluftsskuespill', 'Kategori:Olav den hellige', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1954'] | Spelet om Heilag Olav, ofte kalt Stiklestadspelet, er et historisk skuespill som blir spilt som friluftsteater hver sommer under Olsok-dagene på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i Verdal i Nord-Trøndelag. Som regel framføres Spelet fire ganger hvert år.
Spelet ble første gang satt opp i 1954 på initiativ fra lensmann Jon M. Suul og sogneprest Anton Sætevik. Teksten er skrevet av Olav Gullvåg, mens musikken er komponert av Paul Okkenhaug. Spelet mottok Nord-Trøndelag fylkes kulturpris i 1994. Til sammen har over 800 000 sett forestillingene, i 2002 ble de fire forestillingene sett av 22 200.
| Spelet om Heilag Olav, ofte kalt Stiklestadspelet, er et historisk skuespill som blir spilt som friluftsteater hver sommer under Olsok-dagene på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i Verdal i Nord-Trøndelag. Som regel framføres Spelet fire ganger hvert år.
Spelet ble første gang satt opp i 1954 på initiativ fra lensmann Jon M. Suul og sogneprest Anton Sætevik. Teksten er skrevet av Olav Gullvåg, mens musikken er komponert av Paul Okkenhaug. Spelet mottok Nord-Trøndelag fylkes kulturpris i 1994. Til sammen har over 800 000 sett forestillingene, i 2002 ble de fire forestillingene sett av 22 200.
== Innhold ==
Stykket handler om kong Olavs ankomst til gården Suul bare noen få dager før han ble drept i slaget på Stiklestad i 1030. Det er en blanding av fri dikting og gjengivelse av scener fra Snorre Sturlasons Olav den helliges saga i Heimskringla.
Stykket handler om brytninga mellom de hedenske skikkene og overgangen til kristendommen. Stykket omhandler historiske personer såvel som oppdikta personer.
Historiske personer i spelet er
Olav den hellige
Tormod Kolbrunarskald
Arnljot Gelline
Finn Arnesson
Ragnvald Brusesson
Tord Foleson
Torgeir Hallesson
Tore Hund
== Framføring ==
Initiativet fra lensmann Jon Suul i Verdal gjaldt opprinnelig et mindre spelstykke til et slektsstevne i grenda Sul. Da stykket forelå fra forfatter og komponist, viste det seg at det trengte en større arena, og fremføringen ble derfor flyttet til amfiet på Stiklestad. Spelet ble satt opp i 1954 og 1955 under navnet Føre slaget (Natterast på Sul).I 1956 og 1957 ble den spede speltradisjonen på Stiklestad videreført ved at operaen Arnljot om Arnljot Gelline av Wilhelm Peterson-Berger ble framført av teaterlaget Frøsøspelen fra Østersund. I årene 1958 og 1959 ble stykket Olavsbilete av Ella Anker framført på den samme scenen. Amund Rydland hadde regi på dette, og Finn Kvalem spilte hovedrollen. I 1960 hadde Gullvåg bearbeidet teksten til også å omhandle dagen etter slaget, og Spelet ble igjen framført, denne gang med tittelen Stiklestad. I 1961 hadde Gullvåg bearbeidet teksten ytterligere, og spelet ble da framført med det nåværende navn. Det er siden framført årlig, med unntak av i 2020 og 2021 da det ble avlyst på grunn av koronapandemien. De enkelte regissører setter sitt eget preg på forestillingen, slik at den varierer fra år til år.Flere hundre av bygdas befolkning er med i frivillighetsapparet hver sommer. Frivillighetsapparatet i Spelet om Heilag Olav er organisert gjennom et nemndsapparat med Spelnemnda som øverste instans, nemnda er oppnevnt av Verdal kommune. Som vanlig er for slike friluftsspill, er det en blanding av profesjonelle utøvere og frivillige. Statistene er organisert i Norsk hærmannsforbund og Verdal teaterlag.
I årene 2013–2015 ble stykket framført som nattforestilling med lyssetting, i Marit Moum Aunes regi.
=== Instruktører/regissører ===
1954–55 Gisle Straume
1960–63 Bjarne Andersen
1964–66 Georg Løkkeberg
1967 Gisle Straume
1968 Georg Løkkeberg
1969–71 Ola B. Johannessen
1972–76 Otto Homlung
1977–83 Arne Aas
1984–87 Otto Homlung
1988–91 Arnulf Haga
1992–93 Otto Homlung
1994–95 Arnulf Haga
1996–98 Eirik Stubø
1999–2002 Arnulf Haga
2003–04 Tyra Tønnesen
2005–06 Arnulf Haga
2007–09 Stein Winge
2010–11 Bentein Baardson
2012–15 Marit Moum Aune
2016–18 Hanne Tømta
2019– Peer Perez Øian
=== Kongen ===
1954–55: Gisle Straume
1960–63: Gisle Straume
1964: Georg Løkkeberg
1965: Lars Andreas Larssen
1966–67: Gisle Straume
1968: Wilfred Breistrand
1969–70: Odd Furøy
1971: Gisle Straume
1972–73: Ivar Nørve
1974–76: Nils Ole Oftebro
1977–83: Erik Hivju
1984–87: Per Frisch
1988–90: Jan Grønli
1991–93: Nils Ole Oftebro
1994: Ingar Helge Gimle
1995: Nils Ole Oftebro
1996: Svein Roger Karlsen
1997–98: Even Stormoen
1999–2002: Paul Ottar Haga
2003: Anders Baasmo Christiansen
2004: Nicolai Cleve Broch
2005–06: Hallvard Holmen
2007: Anders B. Christiansen
2008: Lasse Kolsrud
2009: Sven Nordin
2010: Henrik Rafaelsen
2011: Nicolai Cleve Broch
2012–13: Henrik Mestad
2014: Pål Christian Eggen
2015: Pål Sverre Valheim Hagen/Pål Christian Eggen
2016–17: Trond Espen Seim
2018: Eindride Eidsvold
2019: Hermann Sabado
2022: Odin Waage
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arne Hveem Alsvik (2010). Stiklestadmyten ”...en propagandamagt, som selv det norske flag ikke har maken til.” Masteroppgave i Nordic Viking and Medieval Culture, UiO. Kapittel 4: ”Spelet om Heilag Olav” – fra politikk til kultur (PDF) (avhandling). s. 64–91.
Yngve Kvistad (2003). Stiklestadspelet : Slaget som formet Norge. Schibsted. ISBN 9788251620123.
Morten Stene, red. (1995). Slag i slag: minner fra Spelet om Heilag Olav på Stiklestad : 40 års teaterhistorie. [Verdal]: Reklamenemnda, Spelet om Heilag Olav.
== Eksterne lenker ==
(en) Stiklestadspelet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
stiklestad.no
Jon Suuls privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket Arkivert 24. juli 2015 hos Wayback Machine.
Olav Gullvågs privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket Arkivert 24. juli 2015 hos Wayback Machine.
Paul Okkenhaugs privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket Arkivert 24. juli 2015 hos Wayback Machine. | Spelet om Heilag Olav, ofte kalt Stiklestadspelet, er et historisk skuespill som blir spilt som friluftsteater hver sommer under Olsok-dagene på Stiklestad Nasjonale Kultursenter i Verdal i Nord-Trøndelag. Som regel framføres Spelet fire ganger hvert år. | 7,121 | 7,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_sentralbank | 2023-02-04 | Den europeiske sentralbank | ['Kategori:1998 i Europa', 'Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions institusjoner', 'Kategori:Den europeiske unions økonomi', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Sentralbanker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Den europeiske sentralbank (ESB) er en av EUs institusjoner. Den har siden 1998 vært sentralbank for medlemmene av Den økonomiske og monetære union. ESB danner sammen med samtlige av EU-landenes nasjonale sentralbanker, Det europeiske system av sentralbanker (ESSB). ESSB har som hovedmålsetting å bevare prisstabilitet innen euroområdet, samt bidra til høy sysselsetting og en økonomisk vekst som ikke bidrar til økt inflasjon.
Forhandlingene om EU-traktaten (Maastricht-traktaten fra 1992), startet i 1988 og omfattet etablering av ØMU og Den europeiske sentralbank. Ved revisjonen av EU-traktaten gjennom Lisboa-traktaten, ble Den europeiske sentralbank gitt rang som en av unionens institusjoner.Bankens oppgaver er definert i EU-traktaten (konsolidert) Artikkel 13. De viktigste gjøremål fremgår av Traktaten om Den europeiske unions virkemåte Artikkel 282 og følgende. Bankens vedtekter er inntatt i traktaten som protokoll nr 4.I november 2014 ble ESB ansvarlig for tilsynet av store («systemrelevante») banker i Europa, under ordningen Den felles tilsynsmekanisme (SSM). Det dreier seg om banker med aktiva for mer enn 30 milliarder euro, eller som utgjør minst 20 % av hjemlandets BNP.Banken har i samsvar med EU-traktaten hovedkontor i Frankfurt am Main. Hovedkvarteret var tidligere i Kaiserstrasse ved Willy-Brandt-Platz i Frankfurt-Innenstadt, men nybygget ved Großmarkthalle i Frankfurt-Ostend ble ferdigstilt i 2014, og åpnet offisielt i mars 2015.
Arkitekten Albert Speer (1934–2017) medvirket til planer for bankens bygninger i Frankfurt.
| Den europeiske sentralbank (ESB) er en av EUs institusjoner. Den har siden 1998 vært sentralbank for medlemmene av Den økonomiske og monetære union. ESB danner sammen med samtlige av EU-landenes nasjonale sentralbanker, Det europeiske system av sentralbanker (ESSB). ESSB har som hovedmålsetting å bevare prisstabilitet innen euroområdet, samt bidra til høy sysselsetting og en økonomisk vekst som ikke bidrar til økt inflasjon.
Forhandlingene om EU-traktaten (Maastricht-traktaten fra 1992), startet i 1988 og omfattet etablering av ØMU og Den europeiske sentralbank. Ved revisjonen av EU-traktaten gjennom Lisboa-traktaten, ble Den europeiske sentralbank gitt rang som en av unionens institusjoner.Bankens oppgaver er definert i EU-traktaten (konsolidert) Artikkel 13. De viktigste gjøremål fremgår av Traktaten om Den europeiske unions virkemåte Artikkel 282 og følgende. Bankens vedtekter er inntatt i traktaten som protokoll nr 4.I november 2014 ble ESB ansvarlig for tilsynet av store («systemrelevante») banker i Europa, under ordningen Den felles tilsynsmekanisme (SSM). Det dreier seg om banker med aktiva for mer enn 30 milliarder euro, eller som utgjør minst 20 % av hjemlandets BNP.Banken har i samsvar med EU-traktaten hovedkontor i Frankfurt am Main. Hovedkvarteret var tidligere i Kaiserstrasse ved Willy-Brandt-Platz i Frankfurt-Innenstadt, men nybygget ved Großmarkthalle i Frankfurt-Ostend ble ferdigstilt i 2014, og åpnet offisielt i mars 2015.
Arkitekten Albert Speer (1934–2017) medvirket til planer for bankens bygninger i Frankfurt.
== Presidenter ==
Presidenten for Den europeiske sentralbank blir valgt for en periode på åtte år, uten mulighet for gjenvalg.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over verdens sentralbanker
Det europeiske råd for systemrisiko
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(fi) Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(pt) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(el) Offisielt nettsted
(bg) Offisielt nettsted
(et) Offisielt nettsted | Den europeiske sentralbank (ESB) er en av EUs institusjoner. Den har siden 1998 vært sentralbank for medlemmene av Den økonomiske og monetære union. | 7,122 | 7,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Tannenberg_(1914) | 2023-02-04 | Slaget ved Tannenberg (1914) | ['Kategori:1914 i Russland', 'Kategori:1914 i Tyskland', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1914', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Polen', 'Kategori:Slag i Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Østfronten)', 'Kategori:Østpreussen'] | Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.
Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.
Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.
Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.
| Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.
Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.
Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.
Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.
== De strategiske planene ==
Da Tyskland 1. august 1914 ble med i første verdenskrig, var den overordnede strategien lagt opp i henhold til Schlieffenplanen: Mens Russland brukte tid på å mobilisere, skulle hoveddelen av de tyske styrkene settes inn på vestfronten, der man raskt skulle nedkjempe fienden og deretter overføre de frigitte avdelingene til østfronten for å møte russerne. Schlieffen hadde beregnet at det ville ta 40 dager før Russland kunne begynne å angripe østgrensen. Etter press fra Frankrike åpnet dog russerne offensiven allerede 12. august, før alle forberedelsene deres var i orden. Da sto bare den tyske 8. arméen, under kommando av den uerfarne general Maximilian von Prittwitz, i Østpreussen og kunne forsvare provinsen.
Det russiske angrepet var planlagt som en knipetangsmanøver, med fremrykning på hver side av De masuriske sjøer. Dette sjølandskapet ble betraktet som vanskelig å trenge igjennom, da sjøene var adskilt av kun smale tanger og området var tungt befestet av tyskerne. Den 1. russiske armeen under Paul von Rennenkampf skulle invadere Østpreussen nord for sjøene, mens 2. armé under Aleksander Samsonov skulle gå inn sydvest for dem. Planen var at de skulle møtes bak den tyskernes 8. armé, og deretter utslette den.
== Styrkeforholdet ==
Kvantitativt var russerne klart overlegne tyskerne ved invasjonen. Deres 2 arméer besto av tilsammen ni korps mot den tyske 8. armées fire (1., 17. og 20. korps, samt 1. reservekorps), nitten divisjoner mot tyskernes ni, og syv kavaleridivisjoner mot tyskernes ene (1. kavaleridivisjon). Russernes divisjoner var dessuten forsterket, med seksten istedenfor tolv bataljoner.
Kvalitativt var forholdene til tyskernes fordel. De fleste av den 8. armées soldater kom fra Østpreussen og forsvarte sine egne hjem, mens de russiske soldatene hadde blitt fraktet langt vekk fra sine hjemtrakter. Den tyske hæren var godt trent, mens den russiske var blitt samlet sammen i all hast og hadde store problemer med forsyningene. Den største svakheten var at den russiske offensiven var delt i to, skulle dette lyktes måtte de to angrepskilene være godt koordinerte. Dette var ikke tilfelle her. For det første var det store svakheter når det gjaldt kommunikasjon, faktisk måtte viktige meldinger mellom 1. og 2. armé, og med hovedkvarteret, sendes åpent og uten koding via telegrafi. Dessuten var det et gammelt fiendeskap mellom Rennenkampf og Samsonov, Samsonov hadde til og med slått ned Rennenkampf under den russisk-japanske krig i 1905 Samsonov hadde dessuten ingen erfaring med å lede en armé bestående av hele 13 divisjoner, hans siste ledererfaring var med en kavaleridivisjon i den russisk-japanske krigen.
Den kvantitative russiske overlegenheten ble ytterligere svekket ved at de to angrepskilene gikk til aksjon med fem dagers mellomrom, og ved at den tyske etterretningen var den russiske overlegen.
== De innledende russiske angrepene ==
Den 1. russiske arméen krysset den tyske grensen 15. august, mens den 2. arméen gjorde det først 20. august. Den 2. arméen rykket frem i et område som hadde dårlig utbygget samferdselsnettverk og ble ytterligere forsinket, derfor fikk tyskerne flere dager hvor de kunne konsentrere hovedtyngden av forsvaret i nord. For å utnytte dette angrep tyskernes 1. korps under general Hermann von François 17. august russerne i slaget ved Stallupönen, selv om overkommandoen hadde forlangt en defensiv taktikk. Etter en taktisk seier måtte François trekke seg tilbake, og utkjempet deretter et slag ved Gumbinnen 20. august. Det resulterte i tysk tap, bl.a. fordi deler av de tyske styrkene ble brakt frem for sent.
Det lokale taktiske nederlaget ved Gumbinnen førte til at Prittwitz mistet kontroll over nervene og fikk for seg at for å redde de tyske styrkene måtte de trekkes tilbake til Wisła, og at man dermed var nødt til å legge Østpreussen åpen for russerne. Både François og stabssjefen for den 8. armé, oberst Max Hoffmann, protesterte mot beslutningen, de la merke til at Rennenkampf hadde begynt å bremse fremrykningen og at man derfor kunne tillate seg å overføre styrker sydover for å møte russernes 2. armé. For hærledelsen var det fullstendig uakseptabelt å gi opp Østpreussen, og sjefen for generalstaben, Moltke d.y., valgte 21. august å erstatte Prittwitz med generalene Erich Ludendorff som ny stabssjef for den 8. arméen og Paul von Hindenburg som øverstkommanderende. Ludendorff var på dette tidspunktet ved vestfronten, mens Hindenburg bodde i Hannover som pensjonist. Avreisen gikk så raskt at Hindenburg ikke rakk å få sydd en av de nye feltgrå uniformene, men dro i sin gamle prøysserblå uniform.
Hvis Rennenkampf energisk hadde presset fremover etter seieren ved Gumbinnen, kunne det endelige resultatet blitt helt annerledes. Det har vært spekulert mye blant militærhistorikere hvorfor han ikke gjorde det, uansett ga hans nølende offensiv tyskerne en gyllen sjanse.
== Ny tysk ledelse ==
Hindenburg og Ludendorf dro sammen i et spesialtog østover og nådde frem til Østpreussen 23. august. Allerede 21. august ga Ludendorf ordre til François om å ta 1. korps sydover for å støtte det 20. korpset, som forsvarte seg mot Samsonovs 2. armé. Det 1. korpset ble plassert på tyskernes høyre fløy. Det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle frigjøre seg fra kontakt med den russiske fienden i nord, og gjøre seg klar til også å bevege seg sydover og plassere seg på den venstre fløyen. Dette var forøvrig en plan som var utarbeidet av Hoffmann. Den var risikabel, tyskerne visste at hvis Rennenkampf fulgte de opprinnelige planene og rykket kraftfullt frem i sydvestlig retning, ville tyskerne bli fanget i en felle. På den annen side kunne den 2. russiske armé kun beseires ved at hele den tyske 8. armé ble satt inn.
Om kvelden den 24. august ga den nye tyske ledelsen ordre om at det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle bevege seg raskt sydover for å være med på å møte russernes 2. armé.
== Tannenberg ==
Ludendorff var fortsatt redd for at Rennenkampf skulle falle tyskerne i ryggen, og ga derfor François ordre om å angripe Samsonovs venstre flanke allerede den 25. august. François nektet, mye av artilleriet hans var ennå på vei ned fra Gumbinnen, og han påpekte at et prematurt angrep ville gi Samsonov en mulighet til å slippe ut av fellen. Han fikk rett i denne vurderingen, litt senere på dagen overhørte tyskerne to ukodete russiske telegrammer, som indikerte at Rennenkampf stadig bremset sin fremrykning. François ventet med sitt angrep til den 27. august, Ludendorff var rasende over ordrenektingen.
Om morgenen 26. august angrep tyskerne Samsonovs høyre flanke, i løpet av dagen og den påfølgende natten ble russerne påført store tap og falt bakover. Samtidig rykket russerne frem i sentrum og inntok Allenstein, men trakk seg straks tilbake da de ble klar over den store faren de tyske flankeangrepene innebar.
Nå var François' artilleri kommet frem, og han angrep russernes venstre flanke tidlig om morgenen 27. august. Det voldsomme bombardementet fikk også denne flanken til å retirere, det samme gjentok seg dagen etter. Ludendorff beordret nå François til å flytte sine styrker fra flanken til sentrum, igjen nektet han da han skjønte at han var i ferd med å omringe Samsonovs armé. Omringningen ble fullført om morgenen 29. august.
28. august begynte endelig den 1. russiske arméen under Rennenkampf å bevege seg for å komme Samsonov til hjelp, men den rykket for sent frem og delvis i feil retning. De to arméene møttes aldri.
29. og 30. august prøvde den 2. arméen desperat å rømme ut av omringningen, men størstedelen ble enten drept eller tatt til fange. Slaget var tapt og den 2. arméen opphørte å eksistere. Natten mellom 29. og 30. august skjøt Samsonov seg i skogen utenfor Willenberg, han sa han ikke orket å fortelle tsaren at arméen hans var gått til grunne.
I det påfølgende første slaget om de masuriske sjøer ble den russiske 1. arméen slått og kastet ut av Østpreussen.
== Strategiske følger av slaget ==
Selv om Tannenberg var en taktisk seier for Tyskland, kan det ha ødelagt for en overordnet strategisk seier. Siden Moltke trodde at seieren var sikret på vestfronten, bestemte han den 25. august å overføre tre korps og en kavalleridivisjon fra denne fronten til den hardt pressede 8. arméen. Dette var et alvorlig feilgrep: Styrkene kom ikke frem før slaget om Østpreussen var avgjort, og svekkelsen i vest bidro til at den tyske offensive stoppet opp og skyttergravskrigen tok til, den skulle vare i fire år.
== Referanser ==
== Kilder ==
Barbara Tuchman: The Guns of August, ISBN 0-345-38623-X
John Keegan,:The First World War, ISBN 0-7126-6645-1
«Battle of Tannenberg», fra International Encyclopedia of the First World War (engelsk)
== Eksterne lenker ==
Engelsk side om slaget
Tysk side om slaget | Keiserriket Tyskland | 7,123 | 7,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Tannenberg_(1914) | 2023-02-04 | Slaget ved Tannenberg (1914) | ['Kategori:1914 i Russland', 'Kategori:1914 i Tyskland', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1914', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Polen', 'Kategori:Slag i Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Østfronten)', 'Kategori:Østpreussen'] | Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.
Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.
Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.
Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.
| Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.
Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.
Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.
Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.
== De strategiske planene ==
Da Tyskland 1. august 1914 ble med i første verdenskrig, var den overordnede strategien lagt opp i henhold til Schlieffenplanen: Mens Russland brukte tid på å mobilisere, skulle hoveddelen av de tyske styrkene settes inn på vestfronten, der man raskt skulle nedkjempe fienden og deretter overføre de frigitte avdelingene til østfronten for å møte russerne. Schlieffen hadde beregnet at det ville ta 40 dager før Russland kunne begynne å angripe østgrensen. Etter press fra Frankrike åpnet dog russerne offensiven allerede 12. august, før alle forberedelsene deres var i orden. Da sto bare den tyske 8. arméen, under kommando av den uerfarne general Maximilian von Prittwitz, i Østpreussen og kunne forsvare provinsen.
Det russiske angrepet var planlagt som en knipetangsmanøver, med fremrykning på hver side av De masuriske sjøer. Dette sjølandskapet ble betraktet som vanskelig å trenge igjennom, da sjøene var adskilt av kun smale tanger og området var tungt befestet av tyskerne. Den 1. russiske armeen under Paul von Rennenkampf skulle invadere Østpreussen nord for sjøene, mens 2. armé under Aleksander Samsonov skulle gå inn sydvest for dem. Planen var at de skulle møtes bak den tyskernes 8. armé, og deretter utslette den.
== Styrkeforholdet ==
Kvantitativt var russerne klart overlegne tyskerne ved invasjonen. Deres 2 arméer besto av tilsammen ni korps mot den tyske 8. armées fire (1., 17. og 20. korps, samt 1. reservekorps), nitten divisjoner mot tyskernes ni, og syv kavaleridivisjoner mot tyskernes ene (1. kavaleridivisjon). Russernes divisjoner var dessuten forsterket, med seksten istedenfor tolv bataljoner.
Kvalitativt var forholdene til tyskernes fordel. De fleste av den 8. armées soldater kom fra Østpreussen og forsvarte sine egne hjem, mens de russiske soldatene hadde blitt fraktet langt vekk fra sine hjemtrakter. Den tyske hæren var godt trent, mens den russiske var blitt samlet sammen i all hast og hadde store problemer med forsyningene. Den største svakheten var at den russiske offensiven var delt i to, skulle dette lyktes måtte de to angrepskilene være godt koordinerte. Dette var ikke tilfelle her. For det første var det store svakheter når det gjaldt kommunikasjon, faktisk måtte viktige meldinger mellom 1. og 2. armé, og med hovedkvarteret, sendes åpent og uten koding via telegrafi. Dessuten var det et gammelt fiendeskap mellom Rennenkampf og Samsonov, Samsonov hadde til og med slått ned Rennenkampf under den russisk-japanske krig i 1905 Samsonov hadde dessuten ingen erfaring med å lede en armé bestående av hele 13 divisjoner, hans siste ledererfaring var med en kavaleridivisjon i den russisk-japanske krigen.
Den kvantitative russiske overlegenheten ble ytterligere svekket ved at de to angrepskilene gikk til aksjon med fem dagers mellomrom, og ved at den tyske etterretningen var den russiske overlegen.
== De innledende russiske angrepene ==
Den 1. russiske arméen krysset den tyske grensen 15. august, mens den 2. arméen gjorde det først 20. august. Den 2. arméen rykket frem i et område som hadde dårlig utbygget samferdselsnettverk og ble ytterligere forsinket, derfor fikk tyskerne flere dager hvor de kunne konsentrere hovedtyngden av forsvaret i nord. For å utnytte dette angrep tyskernes 1. korps under general Hermann von François 17. august russerne i slaget ved Stallupönen, selv om overkommandoen hadde forlangt en defensiv taktikk. Etter en taktisk seier måtte François trekke seg tilbake, og utkjempet deretter et slag ved Gumbinnen 20. august. Det resulterte i tysk tap, bl.a. fordi deler av de tyske styrkene ble brakt frem for sent.
Det lokale taktiske nederlaget ved Gumbinnen førte til at Prittwitz mistet kontroll over nervene og fikk for seg at for å redde de tyske styrkene måtte de trekkes tilbake til Wisła, og at man dermed var nødt til å legge Østpreussen åpen for russerne. Både François og stabssjefen for den 8. armé, oberst Max Hoffmann, protesterte mot beslutningen, de la merke til at Rennenkampf hadde begynt å bremse fremrykningen og at man derfor kunne tillate seg å overføre styrker sydover for å møte russernes 2. armé. For hærledelsen var det fullstendig uakseptabelt å gi opp Østpreussen, og sjefen for generalstaben, Moltke d.y., valgte 21. august å erstatte Prittwitz med generalene Erich Ludendorff som ny stabssjef for den 8. arméen og Paul von Hindenburg som øverstkommanderende. Ludendorff var på dette tidspunktet ved vestfronten, mens Hindenburg bodde i Hannover som pensjonist. Avreisen gikk så raskt at Hindenburg ikke rakk å få sydd en av de nye feltgrå uniformene, men dro i sin gamle prøysserblå uniform.
Hvis Rennenkampf energisk hadde presset fremover etter seieren ved Gumbinnen, kunne det endelige resultatet blitt helt annerledes. Det har vært spekulert mye blant militærhistorikere hvorfor han ikke gjorde det, uansett ga hans nølende offensiv tyskerne en gyllen sjanse.
== Ny tysk ledelse ==
Hindenburg og Ludendorf dro sammen i et spesialtog østover og nådde frem til Østpreussen 23. august. Allerede 21. august ga Ludendorf ordre til François om å ta 1. korps sydover for å støtte det 20. korpset, som forsvarte seg mot Samsonovs 2. armé. Det 1. korpset ble plassert på tyskernes høyre fløy. Det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle frigjøre seg fra kontakt med den russiske fienden i nord, og gjøre seg klar til også å bevege seg sydover og plassere seg på den venstre fløyen. Dette var forøvrig en plan som var utarbeidet av Hoffmann. Den var risikabel, tyskerne visste at hvis Rennenkampf fulgte de opprinnelige planene og rykket kraftfullt frem i sydvestlig retning, ville tyskerne bli fanget i en felle. På den annen side kunne den 2. russiske armé kun beseires ved at hele den tyske 8. armé ble satt inn.
Om kvelden den 24. august ga den nye tyske ledelsen ordre om at det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle bevege seg raskt sydover for å være med på å møte russernes 2. armé.
== Tannenberg ==
Ludendorff var fortsatt redd for at Rennenkampf skulle falle tyskerne i ryggen, og ga derfor François ordre om å angripe Samsonovs venstre flanke allerede den 25. august. François nektet, mye av artilleriet hans var ennå på vei ned fra Gumbinnen, og han påpekte at et prematurt angrep ville gi Samsonov en mulighet til å slippe ut av fellen. Han fikk rett i denne vurderingen, litt senere på dagen overhørte tyskerne to ukodete russiske telegrammer, som indikerte at Rennenkampf stadig bremset sin fremrykning. François ventet med sitt angrep til den 27. august, Ludendorff var rasende over ordrenektingen.
Om morgenen 26. august angrep tyskerne Samsonovs høyre flanke, i løpet av dagen og den påfølgende natten ble russerne påført store tap og falt bakover. Samtidig rykket russerne frem i sentrum og inntok Allenstein, men trakk seg straks tilbake da de ble klar over den store faren de tyske flankeangrepene innebar.
Nå var François' artilleri kommet frem, og han angrep russernes venstre flanke tidlig om morgenen 27. august. Det voldsomme bombardementet fikk også denne flanken til å retirere, det samme gjentok seg dagen etter. Ludendorff beordret nå François til å flytte sine styrker fra flanken til sentrum, igjen nektet han da han skjønte at han var i ferd med å omringe Samsonovs armé. Omringningen ble fullført om morgenen 29. august.
28. august begynte endelig den 1. russiske arméen under Rennenkampf å bevege seg for å komme Samsonov til hjelp, men den rykket for sent frem og delvis i feil retning. De to arméene møttes aldri.
29. og 30. august prøvde den 2. arméen desperat å rømme ut av omringningen, men størstedelen ble enten drept eller tatt til fange. Slaget var tapt og den 2. arméen opphørte å eksistere. Natten mellom 29. og 30. august skjøt Samsonov seg i skogen utenfor Willenberg, han sa han ikke orket å fortelle tsaren at arméen hans var gått til grunne.
I det påfølgende første slaget om de masuriske sjøer ble den russiske 1. arméen slått og kastet ut av Østpreussen.
== Strategiske følger av slaget ==
Selv om Tannenberg var en taktisk seier for Tyskland, kan det ha ødelagt for en overordnet strategisk seier. Siden Moltke trodde at seieren var sikret på vestfronten, bestemte han den 25. august å overføre tre korps og en kavalleridivisjon fra denne fronten til den hardt pressede 8. arméen. Dette var et alvorlig feilgrep: Styrkene kom ikke frem før slaget om Østpreussen var avgjort, og svekkelsen i vest bidro til at den tyske offensive stoppet opp og skyttergravskrigen tok til, den skulle vare i fire år.
== Referanser ==
== Kilder ==
Barbara Tuchman: The Guns of August, ISBN 0-345-38623-X
John Keegan,:The First World War, ISBN 0-7126-6645-1
«Battle of Tannenberg», fra International Encyclopedia of the First World War (engelsk)
== Eksterne lenker ==
Engelsk side om slaget
Tysk side om slaget | |styrke2 = 11 000-27 000 | 7,124 | 7,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Tannenberg_(1914) | 2023-02-04 | Slaget ved Tannenberg (1914) | ['Kategori:1914 i Russland', 'Kategori:1914 i Tyskland', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1914', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Polen', 'Kategori:Slag i Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Østfronten)', 'Kategori:Østpreussen'] | Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.
Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.
Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.
Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.
| Se også: Slaget ved Tannenberg (1410)Slaget ved Tannenberg fant sted ved Tannenberg i den tyske provinsen Østpreussen fra 26. august til 2. september 1914.
Slaget betegner de første større kamphandlinger mellom Det russiske keiserdømmet og Keiserriket Tyskland ved den første verdenskrigs begynnelse i 1914. Betegnelsen brukes dels om slaget fra 26.-29. august 1914, hvor hoveddelen av den 2. russiske armé ble omringet og nedkjempet. Dels brukes betegnelsen om hele felttoget fra krigens utbrudd til de siste russiske soldater var blitt fordrevet fra tysk jord i begynnelsen av september. Dette felttog omfatter fire slag: Stallupönen, Gumbinnen, Tannenberg og Det første slaget om de masuriske sjøer.
Seieren ved Tannenberg gjorde et enormt inntrykk i Tyskland, den hadde avverget en russisk invasjon av Østpreussen. Dette var spesielt viktig for den tyske hæren, da området var det historiske hjemlandet for det tyske offiserskorpset. Det skulle gå 30 år før russiske soldater igjen klarte å bryte inn på østprøyssisk jord. Hindenburg, som var øverstkommanderende under slaget, fikk en nærmest mytisk status som genial feltherre. I 1927 bygget Tyskland Tannenbergminnesmerket på stedet, og da Hindenburg døde, ble han begravet i monumentet. I minnesmerket hang fanene til de tyske regimentene som deltok i slaget.
Tapet gjorde også inntrykk på russerne, det er f.eks. hovedtemaet i Aleksandr Solzjenitsyns roman August 1914.
== De strategiske planene ==
Da Tyskland 1. august 1914 ble med i første verdenskrig, var den overordnede strategien lagt opp i henhold til Schlieffenplanen: Mens Russland brukte tid på å mobilisere, skulle hoveddelen av de tyske styrkene settes inn på vestfronten, der man raskt skulle nedkjempe fienden og deretter overføre de frigitte avdelingene til østfronten for å møte russerne. Schlieffen hadde beregnet at det ville ta 40 dager før Russland kunne begynne å angripe østgrensen. Etter press fra Frankrike åpnet dog russerne offensiven allerede 12. august, før alle forberedelsene deres var i orden. Da sto bare den tyske 8. arméen, under kommando av den uerfarne general Maximilian von Prittwitz, i Østpreussen og kunne forsvare provinsen.
Det russiske angrepet var planlagt som en knipetangsmanøver, med fremrykning på hver side av De masuriske sjøer. Dette sjølandskapet ble betraktet som vanskelig å trenge igjennom, da sjøene var adskilt av kun smale tanger og området var tungt befestet av tyskerne. Den 1. russiske armeen under Paul von Rennenkampf skulle invadere Østpreussen nord for sjøene, mens 2. armé under Aleksander Samsonov skulle gå inn sydvest for dem. Planen var at de skulle møtes bak den tyskernes 8. armé, og deretter utslette den.
== Styrkeforholdet ==
Kvantitativt var russerne klart overlegne tyskerne ved invasjonen. Deres 2 arméer besto av tilsammen ni korps mot den tyske 8. armées fire (1., 17. og 20. korps, samt 1. reservekorps), nitten divisjoner mot tyskernes ni, og syv kavaleridivisjoner mot tyskernes ene (1. kavaleridivisjon). Russernes divisjoner var dessuten forsterket, med seksten istedenfor tolv bataljoner.
Kvalitativt var forholdene til tyskernes fordel. De fleste av den 8. armées soldater kom fra Østpreussen og forsvarte sine egne hjem, mens de russiske soldatene hadde blitt fraktet langt vekk fra sine hjemtrakter. Den tyske hæren var godt trent, mens den russiske var blitt samlet sammen i all hast og hadde store problemer med forsyningene. Den største svakheten var at den russiske offensiven var delt i to, skulle dette lyktes måtte de to angrepskilene være godt koordinerte. Dette var ikke tilfelle her. For det første var det store svakheter når det gjaldt kommunikasjon, faktisk måtte viktige meldinger mellom 1. og 2. armé, og med hovedkvarteret, sendes åpent og uten koding via telegrafi. Dessuten var det et gammelt fiendeskap mellom Rennenkampf og Samsonov, Samsonov hadde til og med slått ned Rennenkampf under den russisk-japanske krig i 1905 Samsonov hadde dessuten ingen erfaring med å lede en armé bestående av hele 13 divisjoner, hans siste ledererfaring var med en kavaleridivisjon i den russisk-japanske krigen.
Den kvantitative russiske overlegenheten ble ytterligere svekket ved at de to angrepskilene gikk til aksjon med fem dagers mellomrom, og ved at den tyske etterretningen var den russiske overlegen.
== De innledende russiske angrepene ==
Den 1. russiske arméen krysset den tyske grensen 15. august, mens den 2. arméen gjorde det først 20. august. Den 2. arméen rykket frem i et område som hadde dårlig utbygget samferdselsnettverk og ble ytterligere forsinket, derfor fikk tyskerne flere dager hvor de kunne konsentrere hovedtyngden av forsvaret i nord. For å utnytte dette angrep tyskernes 1. korps under general Hermann von François 17. august russerne i slaget ved Stallupönen, selv om overkommandoen hadde forlangt en defensiv taktikk. Etter en taktisk seier måtte François trekke seg tilbake, og utkjempet deretter et slag ved Gumbinnen 20. august. Det resulterte i tysk tap, bl.a. fordi deler av de tyske styrkene ble brakt frem for sent.
Det lokale taktiske nederlaget ved Gumbinnen førte til at Prittwitz mistet kontroll over nervene og fikk for seg at for å redde de tyske styrkene måtte de trekkes tilbake til Wisła, og at man dermed var nødt til å legge Østpreussen åpen for russerne. Både François og stabssjefen for den 8. armé, oberst Max Hoffmann, protesterte mot beslutningen, de la merke til at Rennenkampf hadde begynt å bremse fremrykningen og at man derfor kunne tillate seg å overføre styrker sydover for å møte russernes 2. armé. For hærledelsen var det fullstendig uakseptabelt å gi opp Østpreussen, og sjefen for generalstaben, Moltke d.y., valgte 21. august å erstatte Prittwitz med generalene Erich Ludendorff som ny stabssjef for den 8. arméen og Paul von Hindenburg som øverstkommanderende. Ludendorff var på dette tidspunktet ved vestfronten, mens Hindenburg bodde i Hannover som pensjonist. Avreisen gikk så raskt at Hindenburg ikke rakk å få sydd en av de nye feltgrå uniformene, men dro i sin gamle prøysserblå uniform.
Hvis Rennenkampf energisk hadde presset fremover etter seieren ved Gumbinnen, kunne det endelige resultatet blitt helt annerledes. Det har vært spekulert mye blant militærhistorikere hvorfor han ikke gjorde det, uansett ga hans nølende offensiv tyskerne en gyllen sjanse.
== Ny tysk ledelse ==
Hindenburg og Ludendorf dro sammen i et spesialtog østover og nådde frem til Østpreussen 23. august. Allerede 21. august ga Ludendorf ordre til François om å ta 1. korps sydover for å støtte det 20. korpset, som forsvarte seg mot Samsonovs 2. armé. Det 1. korpset ble plassert på tyskernes høyre fløy. Det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle frigjøre seg fra kontakt med den russiske fienden i nord, og gjøre seg klar til også å bevege seg sydover og plassere seg på den venstre fløyen. Dette var forøvrig en plan som var utarbeidet av Hoffmann. Den var risikabel, tyskerne visste at hvis Rennenkampf fulgte de opprinnelige planene og rykket kraftfullt frem i sydvestlig retning, ville tyskerne bli fanget i en felle. På den annen side kunne den 2. russiske armé kun beseires ved at hele den tyske 8. armé ble satt inn.
Om kvelden den 24. august ga den nye tyske ledelsen ordre om at det 1. reservekorpset og det 17. korpset skulle bevege seg raskt sydover for å være med på å møte russernes 2. armé.
== Tannenberg ==
Ludendorff var fortsatt redd for at Rennenkampf skulle falle tyskerne i ryggen, og ga derfor François ordre om å angripe Samsonovs venstre flanke allerede den 25. august. François nektet, mye av artilleriet hans var ennå på vei ned fra Gumbinnen, og han påpekte at et prematurt angrep ville gi Samsonov en mulighet til å slippe ut av fellen. Han fikk rett i denne vurderingen, litt senere på dagen overhørte tyskerne to ukodete russiske telegrammer, som indikerte at Rennenkampf stadig bremset sin fremrykning. François ventet med sitt angrep til den 27. august, Ludendorff var rasende over ordrenektingen.
Om morgenen 26. august angrep tyskerne Samsonovs høyre flanke, i løpet av dagen og den påfølgende natten ble russerne påført store tap og falt bakover. Samtidig rykket russerne frem i sentrum og inntok Allenstein, men trakk seg straks tilbake da de ble klar over den store faren de tyske flankeangrepene innebar.
Nå var François' artilleri kommet frem, og han angrep russernes venstre flanke tidlig om morgenen 27. august. Det voldsomme bombardementet fikk også denne flanken til å retirere, det samme gjentok seg dagen etter. Ludendorff beordret nå François til å flytte sine styrker fra flanken til sentrum, igjen nektet han da han skjønte at han var i ferd med å omringe Samsonovs armé. Omringningen ble fullført om morgenen 29. august.
28. august begynte endelig den 1. russiske arméen under Rennenkampf å bevege seg for å komme Samsonov til hjelp, men den rykket for sent frem og delvis i feil retning. De to arméene møttes aldri.
29. og 30. august prøvde den 2. arméen desperat å rømme ut av omringningen, men størstedelen ble enten drept eller tatt til fange. Slaget var tapt og den 2. arméen opphørte å eksistere. Natten mellom 29. og 30. august skjøt Samsonov seg i skogen utenfor Willenberg, han sa han ikke orket å fortelle tsaren at arméen hans var gått til grunne.
I det påfølgende første slaget om de masuriske sjøer ble den russiske 1. arméen slått og kastet ut av Østpreussen.
== Strategiske følger av slaget ==
Selv om Tannenberg var en taktisk seier for Tyskland, kan det ha ødelagt for en overordnet strategisk seier. Siden Moltke trodde at seieren var sikret på vestfronten, bestemte han den 25. august å overføre tre korps og en kavalleridivisjon fra denne fronten til den hardt pressede 8. arméen. Dette var et alvorlig feilgrep: Styrkene kom ikke frem før slaget om Østpreussen var avgjort, og svekkelsen i vest bidro til at den tyske offensive stoppet opp og skyttergravskrigen tok til, den skulle vare i fire år.
== Referanser ==
== Kilder ==
Barbara Tuchman: The Guns of August, ISBN 0-345-38623-X
John Keegan,:The First World War, ISBN 0-7126-6645-1
«Battle of Tannenberg», fra International Encyclopedia of the First World War (engelsk)
== Eksterne lenker ==
Engelsk side om slaget
Tysk side om slaget | Det har funnet sted to berømte slag i Tannenberg i Østpreussen (nåværende Stębark i Polen): | 7,125 | 7,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_slott | 2023-02-04 | Liste over slott | ['Kategori:Lister over byggverk', 'Kategori:Slott'] | Liste over slott er en alfabetisk over slott etter land og navn.
| Liste over slott er en alfabetisk over slott etter land og navn.
== Slott i Norge ==
Akershus slott
Ask gods
Atlungstad
Austråttborgen
Baroniet Rosendal
Bergenhus slott
Bogstad
Bærums verk
Det kongelige slott
Fossum hovedgård (Skien)
Fritzøehus
Gamlehaugen
Hafslund
Holden gård (Ulefoss)
Jarlsberg (gods)
Ledaal
Oscarshall
Refsnes gods
Ringstabekk
Skinnarbøl
Skøyen hovedgård
Steinvikholm slott
Ulefos Hovedgaard
Vækerø gård
== Slott i Sverige ==
Stockholms slott
Borgholm, Borgholm slottsruin
Drottningholms slott
Gripsholm, Gripsholms slott
Gävle slott
Häringe slott
Hässelby slott
Kina slott
Läckö slott
Löfstad slott
Nyköpingshus
Nyslott
Olsborg (Ruin)
Penningby
Rosendals slott
Rånäs slott
Skoklosters Slott
Stockholms slott
Sölvesborgs slott
Taxinge-Näsby
Ulriksdal, Ulriksdals slott
Uppsala slott
Vasaslott
Årsta slott
Örebro slott
Östanå
=== Slott i Finland (tidl. Sverige) ===
St. Olafs slott
Tavastehus slott
Åbo slott
== Danmark ==
Amalienborg (København)
Bernstorff slott Gentofte
Christiansborg (København)
Egeskov Slott (Kværndrup, Fyn)
Eremitageslottet (København)
Fredensborg
Frederiksborg (Hillerød)
Kronborg (Helsingør)
Marienlyst (Helsingør)
Vallø
== Polen ==
Sztynort slott (polsk Pałac w Sztynorcie, tysk: Schloss Steinort)
== Tyskland ==
=== Baden-Württemberg ===
Schloss Hohenbaden (Altes Schloss) (Baden-Baden)
Schloss Baden-Baden (Neues Schloss) (Baden-Baden)
Schloss Bruchsal (Bruchsal)
Schloss Ettlingen (Ettlingen)
Porzellanschloss Favorite (Rastatt)
Schloss Rastatt (Rastatt)
Heidelberger Schloss (Heidelberg)
Schloss Hellenstein (Heidenheim an der Brenz)
Schloss Horneck (Gundelsheim)
Karlsruher Schloss (Karlsruhe)
Schloss Lichtenstein (Lichtenstein)
Residenzschloss Ludwigsburg (Ludwigsburg)
Mannheimer Schloss (Mannheim)
Schwetzinger Schloss (Schwetzingen)
Schloss Sigmaringen (Sigmaringen)
Schloss Solitude Stuttgart
Altes Schloss (Stuttgart)
Neues Schloss (Stuttgart)
Schloss Hohenheim (Stuttgart)
Schloss Rosenstein (Stuttgart)
=== Bayern ===
Amalienburg (München, Schlosspark Nymphenburg)
Schloss Amorbach (Amorbach)
Blutenburg (München)
Schloss Bullachberg (Schwangau bei Füssen)
Schloss Herrenchiemsee
Hohenschwangau (Schwangau bei Füssen)
Schloss Kleinheubach (Kleinheubach)
Linderhof (Graswangtal)
Neuschwanstein (Schwangau bei Füssen)
Münchner Residenz (München)
Schloss Nymphenburg (München)
Würzburger Residenz
=== Berlin ===
Altes Palais, Mitte
Britz-slottet, Britz
Schloss Friedrichsfelde, Friedrichsfelde
Gutshaus Lichterfelde, Lichterfelde
Schloss Charlottenburg, Charlottenburg
Schloss Bellevue, Tiergarten
Schloss Biesdorf, Biesdorf
Ephraimpaleet, Mitte
Jagdschloss Grunewald, Grunewald
Glienicke slott, Wannsee
Jagdschloss Klein Glienicke
Schloss Tegel, Tegel
Kommandantboligen i Berlin, Mitte
Kronprinzenpalais, Mitte
Schloss Köpenick, Köpenick
Mendelssohn-paleet, Grunewald
Schloss Monbijou, Mitte (ødelagt).
Schloss Pfaueninsel, Wannsee
Palais am Festungsgraben, Mitte
Prins Albrechts palee, Mitte (ødelagt).
Prinsessepaleet, Mitte
Prins Heinrichs palee, idag hovedbygning for Humboltuniversitetet, Mitte
Jagdschloss Schmöckwitz, Schmöckwitz, (ruiner).
Schloss Schönhausen, Niederschönhausen
Gutshaus Steglitz, Steglitz
Tidligere Berliner Stadtschloss, Mitte
Zitadelle Spandau, Spandau
=== Brandenburg ===
Schloss Babelsberg (Potsdam)
Schloss Boitzenburg (Boitzenburg)
Schloss Blankensee ved Blankensee (Brandenburg)
Schloss Branitz (Cottbus)
Schloss Caputh (Caputh)
Schloss Cecilienhof (Potsdam)
Schloss Doberlug (Doberlug-Kirchhain)
Wasserschloss Fürstlich Drehna (Naturpark Niederlausitzer Landrücken)
Schloss Königs Wusterhausen (Königs Wusterhausen)
Neuhardenberg slott
Schloss Oranienburg (Oranienburg)
Schloss Paretz (Ketzin)
Schloss Rheinsberg (Rheinsberg)
Schloss Sanssouci (Potsdam)
Neues Palais (Potsdam)
Schloss Sacrow (Potsdam)
Schloss Wiesenburg (Wiesenburg ved Belzig)
Schloss Wolfshagen ødelagt, (Wolfshagen ved Woldegk)
=== Hessen ===
Höchster Schloss i Frankfurt am Main
Schloss Bieberstein
Schloss Büdingen
Schloss Eichhof i Bad Hersfeld
Schloss Darmstadt i Darmstadt
Schloss Homburg "Friedrichsburg in Bad Homburg
Schloss Fasanerie ved Fulda
Schloss Fechenbach i Dieburg bei Darmstadt
Stadtschloss Fulda
Schloss Lichtenberg ved Fischbachtal i Odenwald
Schloss Ludwigseck i Ludwigsau
Schloss Neuenstein i Neuenstein
Schloss Philippsthal i Philippsthal (Werra)
Schloss Stockau i Dieburg
=== Mecklenburg-Vorpommern ===
Schloss Dargun Ruine, Dargun
Jagdschloss Gelbensande, Gelbensande nordöstlich von Rostock
Jagdschloss Granitz, bei Binz auf Rügen
Schloss Güstrow, Güstrow
Schloss Hohenzieritz, Hohenzieritz
Schloss Karlsburg, Karlsburg
Schloss Ludwigslust, Ludwigslust
Wasserschloß Mellenthin, Mellenthin auf Usedom
Schloss Mirow, Mirow
Altes Schloss Neustadt-Glewe, Neustadt-Glewe
Schloss Neustrelitz zerstört, Neustrelitz
Schloss Neue Burg Penzlin, Penzlin
Schloss Putbus zerstört, Putbus auf Rügen
Wasserschloss Quilow, Quilow bei Anklam
Schwerin slott, Schwerin
Schloss Spyker, bei Glowe auf Rügen
Schloss Stolpe (Usedom)
Schloss Ueckermünde, Ueckermünde
Schloss Varchentin, Varchentin
=== Niedersachsen ===
Lütetsburg
Schloss Marienburg
Schloss Wolfenbüttel in Wolfenbüttel
Leineslottet
=== Nordrhein-Westfalen ===
Augustusburg og Falkenlust slott (Brühl)
Schloss Anholt
Schloss Bellinghoven
Schloss Bensberg
Schloss Dahlhausen (Menden-Halingen)
Schloss Gimborn
Schloss Hückeswagen
Schloss Münster, idag universitet
Schloss Moyland
Schloss Nordkirchen
Schloss Raesfeld
Schloss Ringenberg
Schloss Wissen
=== Rheinland-Pfalz ===
Schloss Oranienstein, Diez
Haardter Schloss, Neustadt an der Weinstraße
=== Sachsen ===
Schloss Schönfeld (Schönfeld, bei Großenhain)
Schloss Augustusburg (Augustusburg)
Schloss Muskau (Bad Muskau)
Schloss Bieberstein (Bieberstein)
Schloss Chemnitz (Chemnitz)
Wasserschloss Klaffenbach (Chemnitz)
Schloss Colditz (Colditz)
Schloss Blankenhain (Crimmitschau)
Königliches Residenzschloss (Dresden)
Zwinger (Dresden)
Japanisches Palais (Dresden)
Palais im Großen Garten (Dresden)
Schloss Freudenstein (Freiberg)
Schloss Hinterglauchau (Glauchau)
Schloss Vorderglauchau (Glauchau)
Jagdschloss Grillenburg (Grillenburg)
Friedrichschlößchen und Barockgarten Großsedlitz (Großsedlitz) bei Dresden
Schloss Stein (Hartenstein)
Schloss Gohlis (Leipzig)
Schloss Mildenstein (Leisnig)
Schloss Kuckuckstein (Liebstadt)
Schloss Albrechtsburg (Meißen)
Jagdschloss Moritzburg (Moritzburg)
Fasanenschlösschen
Schloss Purschenstein (Neuhausen)
Schloss Lauterbach (Neukirchen)
Schloss Schweinsburg (Neukirchen)
Schloss Lichtenwalde (Niederwiesa)
Schloss Nossen (Nossen)
Schloss Pillnitz (Dresden-Pillnitz)
Schloss Sonnenstein (Pirna)
Hradschin Plauen (Plauen)
Schloss Wackerbarths Ruh (Radebeul)
Barockschloss Rammenau (Rammenau)
Schloss Rochlitz (Rochlitz)
Schloss Schlettau (Schlettau)
Schloss Schwarzenberg (Schwarzenberg)
Schloss Hartenfels (Torgau)
Schloss und Burg Wechselburg (Wechselburg)
Schloss Weesenstein (Weesenstein)
Schloss Leubnitz (Werdau)
Schloss Steinpleiss (Werdau)
Schloss Hubertusburg (Wermsdorf)
Jagdschloss Wermsdorf (Wermsdorf)
Schloss Wiesenburg (Wildenfels)
Schloss Wildenfels (Wildenfels)
Schloss Wolfsbrunn (Wolfsbrunn)
Schloss Wolkenstein (Wolkenstein)
Schloss Wildeck (Zschopau)
Schloss Zwickau (Zwickau)
=== Sachsen-Anhalt ===
Schloss Allstedt, Allstedt
Schloss Großkühnau, Dessau-Rosslau
Schloss Köthen, Köthen
Schloss Lauchstädt, Bad Lauchstädt
Schloss Lichtenburg, Prettin
Schloss Lützen, Lützen
Schloss Luisium, Dessau-Rosslau
Schloss Mosigkau, Dessau-Rosslau
Schloss Neuenburg, Freyburg
Schloss Oranienbaum, Oranienbaum
Schloss Wernigerode, Wernigerode
Schloss Wörlitz, Wörlitz
Schloss Wolmirstedt, Wolmirstedt
=== Schleswig-Holstein ===
Schloß Ahrensburg, Ahrensburg
Schloß Ascheberg, Ascheberg
Schloß Waterneverstorff, Behrensdorf/Waterneverstorff
Schloß Eutin, Eutin
Schloß Glücksburg, Glücksburg
Schloß Panker, Panker
Schloß Plön, Plön
Schloß Probsteierhagen, Probsteierhagen
Schloß Reinbek, Reinbek
Schloß Gottorf, Schleswig
Schloß Weissenhaus, Wangels / Weißenhaus
Schloß Wotersen, Wotersen
=== Thüringen ===
Schloss und Park Belvedere (Weimar)
Schloss Sondershausen
Schloss Altenstein (Bad Liebenstein)
Schloss Wilhelmsburg (Schmalkalden)
Schloss Bertholdsburg (Schleusingen)
Schloss Friedenstein (Gotha)
Schloss Molsdorf (Molsdorf bei Erfurt)
Schloss Heidecksburg (Rudolstadt)
Schloss Schwarzburg
Altes Schloss Dornburg
Sommerpalais Greiz
== Frankrike ==
Slottet i Versailles
Slottet i Rambouillet
=== Loire-slott ===
Amboise
Angers
Azay-le-Rideau
Blois
Chambord
Chaumont
Slottet i Chenonceau
Chinon
Langeais
Loches
Slottet i Montsoreau
Nantes
Villandry
== Storbritannia ==
Buckingham Palace
Windsor slott
Dunvagon Castle
== Italia ==
=== Friuli-Venezia Giulia ===
Miramare, Trieste
=== Syd-Tirol ===
Schloß Aichberg, Eppan
Schloss Ehrenburg
Schloß Freudenstein, Eppan
Schloß Gandegg, Eppan
Schloss Lebenberg
Schloß Matschatsch, Eppan
Schloß Moos, Eppan
Schloss Reifenstein
Schloss Runkelstein, Bozen
Schloss Schenna
Schloss Tirol, Meran
Schloss Thurn
Schloss Thurnstein, Meran
Schloss Trautmannsdorf, Meran
Schloss Velthurns, Felthurns
Schloss Welsberg
Schloss Wolfsthurn
== Østerrike ==
=== Burgenland ===
Schloss Deutschkreutz
Schloss Drassburg
Schloss Esterházy
Schloss Halbturn
Schloss Kohfidisch
Schloss Potzneusiedl
Schloss Rotenturm
Schloss Rohrau
=== Kärnten ===
Schloss Annabichl
Schloss Albeck
Schloss Bleiburg
Schloss Ebenau
Schloss Ebenthal
Schloss Ehrnegg
Schloss Ehrenhausen
Schloss Ehrenthal
Schloss Frauenstein
Schloss Freyenthurn
Schloss Hallegg
Schloss Herzoghof
Schloss Hunnenbrun
Schloss Krastowitz
Schloss Maria Loretto
Schloss Magaregg
Schloss Moosburg
Schloss Neudenstein
Schloss Pitzelstätten
Schloss Porcia
Schloss Pöckstein
Schloss Reideben
Schloss Seltenheim
Schloss Tanzenberg
Schloss Thurnhof
Schloss Trabuschgen
Schloss Velden
Schloss Wasserhofen
Schloss Waldenstein
Schloss Welzenegg
Schloss Wolfsberg
=== Niederösterreich ===
Schloss Albrechtsberg an der Großen Krems
Schloss Albrechtsberg an der Pielach
Schloss Artstetten
Schloss Ebreichsdorf
Schloss Eckartsau
Schloss Felling
Schloss Grafenegg
Schloss Hof im Marchfeld
Schloss Hoyos
Schloss Kreisbach
Schloss Laxenburg
Schloss Leiben
Schloss Mayerling
Schloss Matzen
Schloss Niedernondorf
Schloss Niederweiden
Schloss Ochsenburg
Schloss Orth an der Donau
Schloss Ottenstein
Schloss Petronell
Schloss Pöggstall
Schloss Prugg
Schloss Riegersburg
Schloss Rohrau
Schloss Rosenau
Schloss Schallaburg
Schloss Schönbühel
Schloss Thürnthal
Schloss Traismauer
Schloss Weitra
Schloss Wildegg
Schloss Wolkersdorf
=== Oberösterreich ===
Schloss Aistersheim
Schloss Aurolzmünster
Schloss Daxberg
Schloss Ennsegg
Schloss Gallspach
Schloss Greinburg
Schloss Hartheim
Schloss Hohenbrunn
Kaiservilla (Bad Ischl)
Schloss Mistelbach
Schloss Ort
Schloss Parz
Schloss Peuerbach
Schloss Starhemberg
Schloss Neu-Scharnstein
Schloss Schlüßlberg
Schloss Schwertberg
Schloss Sigharting
Schloss Tillysburg
Schloss Weinberg
Schloss Würting
=== Salzburg ===
Schloss Anif
Schloss Goldegg
Schloss Hellbrunn
Schloss Klessheim
Schloss Leopoldskron
Schloss Mirabell
Schloss Mittersill
=== Steiermark ===
Schloss Bertholdstein
Schloss Eggenberg
Schloss Ehrenhausen
Schloss Feistritz
Schloss Festenburg
Schloss Frauental
Schloss Herberstein
Schloss Hollenegg
Schloss Kaiserau
Schloss Kapfenstein
Schloss Kindberg
Schloss Kornberg
Schloss Neudau
Schloss Obermayerhofen
Schloss Röthelstein
Schloss Schielleiten
Schloss Seggau
Schloss Stubenberg
Schloss Trautenfels
Schloss Wieden an der Mürz
=== Tirol ===
Schloss Ambras
Hofburg (Innsbruck)
Schloss Landeck
Schloss Matzen
Schloss Münichau
Schloss Rotholz
Schloss Sigmundslust
Schloss Tratzberg
=== Vorarlberg ===
=== Wien ===
Schloss Belvedere
Schloss Eßling
Schloss Hetzendorf
Wiener Hofburg
Schloss Kaiserebersdorf
Schloss Laudon
Palais Liechtenstein
Schloss Liesing
Schloss Neugebäude
Schloss Schönbrunn
Schloss Schwarzenberg
Schloss Wilhelminenberg
== Sveits ==
Schloss Chillon (Montreux)
== Böhmen ==
Schloss Eisenberg
Lichtenwald
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20040722235638/http://www.travelwriter.at/ueber/schloesser-und-burgen/ | Liste over slott er en alfabetisk over slott etter land og navn. | 7,127 | 7,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Ende | 2023-02-04 | Michael Ende | ['Kategori:Antroposofer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske barnebokforfattere', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Michael Ende (født 1929, død 1995) var en tysk forfatter, særlig kjent for fantasybarnebøkene Momo, eller Kampen om tiden (1973) og Den uendelige historie (1979), som begge er filmet.
| Michael Ende (født 1929, død 1995) var en tysk forfatter, særlig kjent for fantasybarnebøkene Momo, eller Kampen om tiden (1973) og Den uendelige historie (1979), som begge er filmet.
== Biografi ==
Han var sønn av den surrealistiske maleren Edgar Ende og Luise Bartholomä; moren arbeidet i en gullsmedforretning. Oppveksten var i et bohempreget kunstnermiljø med farens kolleger. Boka Speilet i speilet (1984) er omtalt som «en indre dialog med faren», og inneholder også et utvalg av farens bilder.Han begynte på skuespillerutdanning i München i 1948, og fikk etterhvert små roller på teatre i Nord-Tyskland. Fra 1954 var han også filmkritiker for Bayerischer Rundfunk, og begynte å skrive små bidrag til politiske/litterære cabaretforestillinger. I 1956 førte en krise til at han forlot teatret, og begynte å arbeide med sin første bok, Jim Knapp. Boka begynte som en venns bestilling av en bildeboktekst, men vokste etterhvert slik at det opprinnelige manuset ble delt i to, og utkom som to bøker om Jim Knapp i 1960 og 1962. Manuset var refusert av mer enn ti forlag før det ble utgitt.Ende giftet seg i 1964 med skuespillerkollegaen Ingeborg Hoffman i 1964; paret bosatte seg etterhvert i Italia. Etter at Ingeborg Ende døde i 1985 bosatte han seg i München igjen, hvor han i 1989 giftet seg med sin japanske oversetter Mariko Sato.
== Forfatterskap ==
Ende var inspirert av den tyske romantikkens kunsteventyr (som E.T.A. Hoffmann), av antroposofien og Rudolf Steiner, og av okkulte fenomen; og også av Novalis. Budskapet i bøkene kan oppsummeres som «en åndelighet som setter det indre mennesket fremst», noe som «appellerer til mennesker i teknikkens tidsalder».Endes skrivestil behandler kompliserte tema i en bevisst enkel stil. Samtidig har bøkene, med hyppig dialog, også noe av teateret ved seg. Momo utspiller seg da også delvis i et amfiteater. Momo er en kritikk av tidsånden, og en oppfordring til å prioritere på en annen måte, mer lyttende og nærværende. Boka ble filmet i 1986 og 2001. Ende illustrerte boka selv.Den originale utgaven av Den uendelige historie (1979) var trykt med tekst i to farger – rødt og grønt, for å markere forskjellen mellom den realistiske verden og fantasiverdenen Fantasia. I den realistiske rammefortellingen i boka rømmer hovedpersonen Bastian Balthazar Bux (11 år) fra noen bøller, og gjemmer seg i et antikvariat. I antikvariatet finner Bastian boka «Den uendelige historie», som han begynner å lese i. Boka handler om landet Fantasia og hendelser der. Etter hvert trekkes Bastian inn i fiksjonsfortellingen. Ende var skuffet over filmen Den uendelige historien (1984); han mente at den var en forflatet og trivialisert versjon av boka.I bildeboka Ofelias skyggeteater (1988) lar han en aldrende suffløse få spille hovedrolle for første gang i livets siste fase. Ende «løfter på Jungs vis fram skyggen som veiviser til de skapende kreftene i mennesket.»
== Bibliografi ==
Jim Knopf und Lukas der Lokomotivführer, 1960 (Jim Knapp og Lukas lokomotivfører, 1989)
Jim Knopf und die Wilde 13, 1962 (Jim Knapp og De ville 13, 1989)
Die Spielverderber, 1967
Das Schnurpsenbuch, 1969
Tranquilla Trampeltreu die beharrliche Schildkröte, 1972
Momo, 1973 (Momo, eller Kampen om tiden, 1986)
Das kleine Lumpenkasperle, 1978 (Den vesle filledokka, 1997)
Das Traumfresserchen, 1978 (Drømmeslukeren, 1978)
Lirum Larum Willi Warum, 1978 (Nysgjerrigpeter, 1996; norske utgave i 1995, som en del av Trylleskolen og andre eventyr)
Die unendliche Geschichte, 1979 (Den uendelige historie, 1983)
Der Lindwurm und der Schmetterling oder Der seltsame Tausch, 1981 (Mildeklo og Klaprefot, eller Byttehandelen, 1994)
Das Gauklermärchen, 1982. Operalibretto
Die Schattennähmaschine, 1982
Der Goggolori, 1984. Operalibretto
Filemon Faltenreich, 1984
Norbert Nackendick, 1984 (Norbert Nesegrev, eller Det nakne neshornet, 1995)
Der Spiegel im Spiegel. Ein Labyrinth, 1984 (Speilet i speilet: en labyrint, 1987). For voksne
Die Archäologie der Dunkelheit, Gespräche über Kunst und das Werk des Malers Edgar Ende, 1985. For voksne
Trödelmarkt der Träume. Mitternachtslieder und leise Balladen, 1986
Die Jagd nach dem Schlarg. Variationen in Lewis Carrolls gleichnamigem Nonsensgedicht, 1987. Operalibretto
Ophelias Schattentheater, 1988 (Ofelias skyggeteater, 1988)
Der satanarchäolügenialkohöllische Wunschpunsch, 1989 (Trylledrikken, 1990)
Die Geschichte von der Schüssel und vom Löffel, 1990 (Historien om øsa og suppeterrinen, 1997)
Lenchens Geheimnis, 1991
Das Gefängnis der Freiheit, 1992 (Frihetens fengsel, Damm, 1994). For voksne
Der lange Weg nach Santa Cruz, 1992 (Den lange veien til Santa Cruz, 1993)
Der Rattenfänger, 1993. Operalibretto
Der Teddy und die Tiere, 1993
Die Vollmondlegende, 1993. . For voksne
Michael Endes Zettelkasten. Skizzen und Notizen, 1994
Die Zauberschule und andere Geschichten, 1994 (Trylleskolen og andre eventyr, 1995)
Der Niemandsgarten. Aus dem Nachlass, 1998. For voksne. Posthum
Die Zauberschule im Wünschelreich, 1999. Posthum.
Vom Wunsch aller Wünsche und andere Geschichten, 1999. Posthum
Die Rüpelschule, 2002 (Rampeskolen, 2002). Posthum
== Priser ==
1961 Deutscher Jugendliteraturpreis for Jim Knapp og Lukas lokomotivfører
1967 Hugo-Jacobi-Preis
1974 Deutscher Jugendliteraturpreis for Momo
1979 Buxtehuder Bulle für Den uendelige historie
1980 Großer Preis der Deutschen Akademie für Kinder- und Jugendliteratur e.V. Volkach
1980 Wilhelm-Hauff-Preis for Den uendelige historie
1981 Internationaler Janusz-Korczak-Literaturpreis for Den uendelige historie
1982 Lorenzo il Magnifico-Preis der Accademia Internazionale Medicea (AIM)
1983 Sølvgriffelen (Nederland) for Den uendelige historie
1989 Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
1990 La vache qui lit (Østerrike) for Trylledrikken
1996 Kurd-Laßwitz-Preis for Den lange veien til Santa Cruz
== Filmatiseringer ==
Fire dukkefilmer med Jim Knapp 1961, 1962, 1977 og 1978
Den uendelige historien, 1984
Momo, 1986
Den uendelige historien II (1990)
The NeverEnding Story III (1994).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Michael Ende – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Michael Ende på Internet Movie Database
(sv) Michael Ende i Svensk Filmdatabas
(da) Michael Ende på Filmdatabasen
(fr) Michael Ende på Allociné
(en) Michael Ende på AllMovie
(en) Michael Ende hos The Movie Database | Michael Ende (født 1929, død 1995) var en tysk forfatter, særlig kjent for fantasybarnebøkene Momo, eller Kampen om tiden (1973) og Den uendelige historie (1979), som begge er filmet. | 7,128 | 7,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Qaqortoq | 2023-02-04 | Qaqortoq | ['Kategori:46°V', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1775', 'Kategori:Bosetninger på Grønland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Qaqortoq uttale (dansk Julianehåb) er Sørgrønlands største by, tilhørende Kujalleq kommune, inntil 2008 daværende Qaqortoq kommune. Navnet Qaqortoq betyr «Det hvite» fordi Hvalsey kirke som den eneste norrøne bygningen på Grønland var hvittet med kalk.Byen ble etablert som en handelsplass av den norske handelsmannen Anders Olsen i 1775.
Qaqortoq har 3 089 innbyggere (2016), og er dermed Grønlands femte største by.
| Qaqortoq uttale (dansk Julianehåb) er Sørgrønlands største by, tilhørende Kujalleq kommune, inntil 2008 daværende Qaqortoq kommune. Navnet Qaqortoq betyr «Det hvite» fordi Hvalsey kirke som den eneste norrøne bygningen på Grønland var hvittet med kalk.Byen ble etablert som en handelsplass av den norske handelsmannen Anders Olsen i 1775.
Qaqortoq har 3 089 innbyggere (2016), og er dermed Grønlands femte største by.
== Kultur ==
I Qaqortoq ligger Grønlands eldste fontene fra 1928, plassert i byens gamle sentrum. I sentrum av byen ligger også Qaqortoq Museum i byens eldste bygning. Denne bygningen er fredet.
Byen har et stort bibliotek i et iøynefallende gult hus med grønt tak. Biblioteket heter «Det gule bibliotek». Her kan innbyggerne låne både bøker, blader og cd-er, samt bruke bibliotekets pc-er til internettbruk.
Rundt 50 forskjellige skulpturer er plassert rundt i byen. Dette kunstprosjektet kalles «Sten og menneske», og ble startet i 1993 av den lokale kunstneren Aka Høegh. Skulpturenes tema er å få fram menneskeansikter i stein, og nesten hvert år kommer ulike kunstnere fra Grønland, Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland for å lage nye skulpturer.
Litt utenfor byen ligger ruinen av Hvalsey kirke, en av regionens viktigste ruiner. Denne ligger innerst i fjorden, ved Qaqortukulooq (Hvalsey), og fra Qaqortoq tar det ca. 20 minutter med båt, eller 8 timer til fots. Qaqortoq kommune arbeider også med å få denne kirkeruinen inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder som det eldste bevis på møtet mellom inuittene fra nordvest og nordboerne fra sørøst.
Byen har generelt et bevisst forhold til kulturhistorie, og ihensyntar gamle og verneverdige bygninger og gatemiljøer i sin byplanlegging.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Qaqortup kommune
Det gule bibliotek
Historiske bilder av Hvalsø Kirkeruin | Qaqortoq (dansk Julianehåb) er Sørgrønlands største by, tilhørende Kujalleq kommune, inntil 2008 daværende Qaqortoq kommune. Navnet Qaqortoq betyr «Det hvite» fordi Hvalsey kirke som den eneste norrøne bygningen på Grønland var hvittet med kalk. | 7,130 | 7,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skatt | 2023-02-04 | Skatt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skatt', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | For det norske skattesystemet, se Skatt i Norge
Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor.Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter.
De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles vridende skatter og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. Nøytrale skatter påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. Effektivitetsfremmende skatter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger.
| For det norske skattesystemet, se Skatt i Norge
Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). Skatters hovedformål er å finansiere offentlig forbruk og investeringer, og overføringer til den private sektor.Skatter deles ofte inn i direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. Typiske direkte skatter er inntektsskatt og formuesskatt. Ved indirekte skatter skal den som formelt er ilagt skatten, kunne velte skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen. Typiske indirekte skatter er merverdiavgift og særavgifter.
De fleste skatter motiverer produsenter og konsumenter til å velge en annen sammensetning av produksjon og konsum enn de ville ha gjort uten skatter, dvs. at de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor før skatt, endrer seg når skatten innføres. Slike skatter kalles vridende skatter og kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv. Nøytrale skatter påvirker ikke de økonomiske valgene som produsenter og konsumenter står overfor, og effektiviteten i ressursbruken vil derfor ikke påvirkes av at skatten innføres. Effektivitetsfremmende skatter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de korrigerer for eksterne virkninger.
== Formål ==
Skatter blir gjerne tillagt følgende tre hovedoppgaver:
skaffe det offentlige inntekter til å finansiere offentlig virksomhet og overføringer til privat sektor,
påvirke inntektsfordelingen mellom personer, slik at forskjellene i disponibel inntekt reduseres, og
korrigere for markedssvikt (herunder eksterne effekter som miljøskadelige utslipp).Skatter har vært brukt og brukes fortsatt i forsøk på å oppnå mange andre mål, både brede og generelle mål og svært detaljerte og situasjonsbestemte mål. Skatteregler er bl.a. blitt innført for å
oppnå næringspolitiske mål
oppnå distriktspolitiske mål
styre de økonomiske konjunkturene
redusere miljø- eller helseskadelig atferd, og
øke verdien av pensjoner og enkelte andre offentlige ytelser.
== Inndeling av skatter ==
Skatter kan inndeles på flere måter. Et vanlig skille går mellom direkte og indirekte skatter. Direkte skatter har til hensikt å ramme den som formelt er ilagt skatten. En typisk direkte skatt er inntektsskatten. Ved indirekte skatter er hensikten at den som formelt er ilagt skatten, skal kunne velte skattebyrden over på andre. En typisk indirekte skatt er merverdiavgiften, hvor selgeren velter skattebyrden over på kjøperen gjennom et påslag i prisen.
Skatter kan også deles inn etter hvordan de påvirker fordelingen av inntekt og formue. Progressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med høy inntekt og formue. Progressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er likere etter skatt enn før skatt. Proporsjonale skatter er skatter hvor den relative skattebyrden er lik og uavhengig inntekt og formue. Proporsjonale skatter påvirker dermed ikke fordelingen av inntekt og formue. Regressive skatter er skatter hvor skattebyrden er relativt størst for dem med lav inntekt og formue. Regressive skatter bidrar dermed til at fordelingen av inntekt og formue er mer ulik etter skatt enn før skatt.
En tredje inndeling av skatter går mellom personskatter og objektskatter. Ved personskatter er det egenskaper ved skattesubjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Inntektsskatt er et eksempel på en personskatt. Ved objektskatter er det egenskaper ved skatteobjektet som er avgjørende for skattens størrelse. Eiendomsskatt som fastsettes ut fra egenskaper ved eiendommen, er et eksempel på en objektskatt.
En fjerde inndeling er basert på hva som er skattegrunnlaget for skattene. Det skilles gjerne mellom inntektsskatter (arbeidsinntekt, kapitalinntekt og virksomhetsinntekt for hhv. personer og selskaper), trygde- og pensjonspremier, skatter på eiendom (fast eiendom, netto formue, arv, etc.) og skatt på varer og tjenester (merverdiavgift, særavgifter og toll).
En femte inndeling er basert på hvem som er kreditor for skattene. I Norge er både staten, fylkeskommunene og kommunene kreditorer for skatter.
== Prinsipper for skatter ==
Filosofen og økonomen Adam Smith stilte i Wealth of Nations opp fire grunnsetninger for et rasjonelt skattesystem. De fire grunnsetningene er:
Skatten bør legges på inntekt etter evne.
Skatten må være fast bestemt og fri for vilkårlighet.
Skatten bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren.
De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å kreve inn skatten bør minimeres.De tre første grunnsetningene kan oppsummeres i begrepet rettferdighet.
Prinsippet om rettferdighet kan konkretiseres på flere måter. Et skille går mellom horisontal og vertikal rettferdighet. Med horisontal rettferdighet menes at skattytere med like stor inntekt bør ha samme skattebyrde, uavhengig av hvordan inntekten er sammensatt. Av dette prinsippet følger det at like store arbeidsinntekter, kapitalinntekter og virksomhetsinntekter bør skattlegges likt. Med vertikal rettferdighet menes at personer med høy inntekt bør betale mer i skatt enn personer med lav inntekt. Den nærmere utformingen av prinsippet om vertikal rettferdighet er imidlertid omstridt, og en nærmere presisering er nødvendig.
Det er gjerne fire prinsipper/hensyn som trekkes fram når begrepet vertikal rettferdighet skal presiseres:
Minsteofferprinsippet: Skattebyrden bør fordeles slik at den totalt sett blir minst mulig. Dersom en antar at grensenytten av inntekt er avtagende, følger det at de med høy inntekt bør bære en relativt større andel av skattebyrden enn de med lav inntekt.
Nytteprinsippet: Skattebyrden bør fordeles etter den nytte skatteyterne har av den offentlige virksomheten.
Skatteevneprinsippet: Skattebyrden skal fordeles ut fra skattesubjektenes evne til å bære den. Dette trekker i retning av at nettoinntekt er et bedre skattegrunnlag enn bruttoinntekt.
Fordelingshensyn: Skatten bør innebære en omfordeling fra dem som har høy inntekt og formue til dem som har lav inntekt og formue.
== Økonomiske virkninger ==
=== Partiell modell for ett gode ===
De økonomiske virkningene av en skatt kan illustreres i en enkel grafisk modell.
Konsumentenes samlede etterspørsel etter en vare vil normalt falle når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved høye priser kun er de konsumentene med høyest betalingsvillighet som vil etterspørre varen, mens ved synkende pris vil konsumenter med stadig lavere betalingsvillighet ønske å kjøpe varen. Den samlede etterspørselen etter en vare kan derfor illustreres som en fallende etterspørselskurve i et pris-kvantum-diagram.
Produsentenes samlede tilbud av en vare vil normalt øke når prisen på varen øker. Dette skyldes at det ved lave priser kun er de produsentene med lavest produksjonskostnader som vil tilby varen, mens ved økende pris vil produsenter med stadig høyere produksjonskostnader finne det lønnsomt å tilby varen. Det samlede tilbudet etter en vare kan derfor illustreres som en stigende tilbudskurve i et pris-kvantum-diagram.
Markedet vil klarere der konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik produsentenes marginale produksjonskostnader, dvs. der etterspørselskurven og tilbudskurven krysser hverandre. Markedslikevekten vil dermed gi kvantumet K0 og prisen P0.
Anta at det innføres en skatt, T, på denne varen. Skatten fører til at prisen konsumenten må betale for varen, øker fra P0 til Pk og at prisen produsenten får for varen, synker fra P0 til Pp. Skatten blir dermed en kile mellom konsumentenes betalingsvillighet og produsentens produksjonskostnader, slik at Pp + T = Pk. Når prisen konsumentene må betale, øker, vil etterspørselen etter varen synke. Tilsvarende, når prisen produsentene får for varen, synker, vil tilbudet av varen synke. Skatten vil dermed føre til at omsatt kvantum synker fra K0 til Kt.
Skatten vil dermed føre til at en del transaksjoner som er samfunnsøkonomisk lønnsomme (konsumentenes betalingsvillighet er høyere enn produsentenes produksjonskostnader), ikke vil bli gjennomført. Det oppstår dermed et samfunnsøkonomisk tap, dødvektstapet, gitt ved arealet C+D. Dette arealet representerer den samfunnsøkonomiske kostnaden ved skatten. Arealet C er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av konsumentene mens arealet D er den andelen av det samfunnsøkonomiske tapet som bæres av produsentene. Fordelingen av det samfunnsøkonomiske tapet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.
Statens skatteinntekter, proveny, vil være gitt ved A+B. Normalt vil det være produsentene som formelt skal betale skatten, men det er ikke slik at produsentene nødvendigvis vil bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Produsentene vil velte skatten over i prisen som konsumentene må betale. Konsumenten vil imidlertid heller ikke bære den fulle byrden av skatteprovenyet. Normalt vil byrden av skatteprovenyet fordeles mellom konsumenter og produsenter slik at konsumentene vil bære byrden gitt ved A, mens produsentene vil bære byrden gitt ved B. Fordelingen av byrden av skatteprovenyet mellom konsumenter og produsenter vil avhenge av helningene til etterspørselskurven og tilbudskurven, altså av hvor prisfølsom hhv. etterspørselen og tilbudet er.
=== Vridende, nøytrale og effektivitetsfremmende skatter ===
De fleste skatter fører til at produsenter og forbrukere velger en annen tilpasning enn de ville ha gjort uten skatter. I de fleste tilfeller leder den endrede tilpasningen til et samfunnsøkonomisk tap ved at prisene på varer og tjenester ikke lenger avspeiler de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å tilby varer og tjenester. Disse skattene betegnes som vridende skatter. Eksempler på dette er skattene på lønnsinntekter og forbruk. Slike skatter skaper en kile mellom det arbeidsgiverne må betale i lønnsutgifter, og de reelle inntektene som arbeidstakerne har disponibelt for forbruk. Dette kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at sysselsettingen blir lavere enn det den ville blitt uten skatter. Tilsvarende kan det å ha høyere skatter på noen varer og tjenester enn på andre påvirke hvor mye som blir forbrukt og produsert av ulike varer og tjenester.
Det finnes imidlertid enkelte skatter som ikke endrer forbrukerens sammensetning av konsumet og produsentens sammensetning av produksjonen. Slike skatter kalles nøytrale skatter. Det er relativt få eksempler på fullstendig nøytrale skatter. Skatt på grunnrente ved utnytting av knappe naturressurser, som f.eks. vannkraft og petroleum, kan imidlertid virke som nøytrale skatter dersom de er korrekt utformet. En ren lump-sum skatt (koppskatt) vil også være nøytral.
Enkelte skatter kan bedre samfunnets bruk av ressurser. Det skyldes at en del aktiviteter påfører samfunnet kostnader uten at de som er ansvarlig for aktivitetene, må betale for ulempene de påfører andre. Et eksempel på dette er forurensende utslipp, der den som forurenser, som regel ikke har økonomisk motiv til å ta hensyn til skaden han påfører miljøet. Korrekt utformede miljøavgifter bidrar til en mer effektiv ressursbruk ved at de gjør miljøskadelige aktiviteter relativt sett mer kostbare. Disse skattene kan betegnes som effektivitetsfremmende skatter. I prinsippet skal miljøavgiftene settes lik de marginale eksterne kostnadene knyttet til de ulike aktivitetene. På den måten vil markedsprisene på miljøskadelige aktiviteter samsvare med de reelle samfunnsøkonomiske kostnadene som ressursbruken representerer.
== Økonomiske retningslinjer ==
På bakgrunn av grunnleggende økonomiske prinsipper er det mulig å trekke opp enkelte retningslinjer for hvordan skattesystemet bør utformes:
Først benyttes markedskorrigerende skatter, først og fremst fordi det bidrar til en mer effektiv ressursbruk. I tillegg kan det gi det offentlige inntekter.
Deretter benyttes nøytrale skatter så langt det er mulig, dvs. skatter som ikke påvirker produsenters og forbrukeres økonomiske valg.
Til slutt brukes vridende skatter for å oppnå det ønskede nivået på skatteinntektene.Økonomisk teori stiller opp enkelte prinsipper for hvordan slike vridende skatter bør utformes for at effektivitetstapet skal bli minst mulig:
Det bør brukes brede og generelle skattegrunnlag og lave skattesatser. Det er en fordel med lave satser på mange og brede grunnlag fremfor høye skatter på få eller smale grunnlag. Dette skyldes at effektivitetstapet ved beskatning øker mer enn proporsjonalt med skattesatsen.
De høyeste skattene bør legges i markeder der aktørenes tilpasning endrer seg minst som følge av skattleggingen. Dette prinsippet tilsier isolert sett at en bør ha høyere skattesatser på skattegrunnlag som ikke kan påvirkes og i markeder der tilbud og etterspørsel endrer seg lite som følge av prisendringer.
Skattesystemet bør i minst mulig grad påvirke selve produksjonen av varer og tjenester. Dette peker i retning av at skatter i større grad bør legges på sluttforbruket av varer og tjenester enn på bedriftens kjøp av produserte innsatsfaktorer. Derimot er det effektivt å innføre skatter som korrigerer for eksterne virkninger i produksjonen, som miljøavgifter.
== Skattenivå ==
Et lands skattenivå måles ofte som totale skatters andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). OECD publiserer tall for skattenivået i sine medlemsland.
Tabellen illustrerer at skattenivået (målt i forhold til BNP) i Norge er lavere enn i Danmark og Sverige, og omtrent på nivå med Belgia, Frankrike, Italia og Finland. De fleste OECD-land har imidlertid et lavere skattenivå. Det er særlig skatten på inntekt, overskudd og kapitalgevinst som er høy i Norge sammenliknet med de øvrige OECD-landene.
Selv om skatt som andel av BNP kan være nyttig som en indikator på det offentliges rolle i økonomien og skattesystemets rolle for å finansiere offentlige varer og tjenester og omfordeling av inntekt, har denne målemetoden klare begrensninger:
Et land som i hovedsak bruker direkte overføringer for å støtte ulike grupper, vil framstå med høyere skatt som andel av BNP enn et land som i hovedsak bruker ulike skattefradrag o.l., selv om samlet støttenivå er identisk.
Skatt som andel av BNP påvirkes av i hvilken grad ulike trygdeytelser og andre overføringer er skattepliktige. I land som Norge, hvor disse ofte er skattepliktige, vil skatt som andel av BNP være høyere enn i land hvor disse inntektene er skattefrie, selv om netto ytelser er like.
Skatt som andel av BNP vil påvirkes av om landene har offentlige eller private pensjonssystemer. Et offentlig pensjonssystem innebærer ofte sparing gjennom skattesystemet (trygde- og pensjonspremier). Slike land vil fremstå med høyere skatt som andel av BNP enn land hvor slike ordninger organiseres som innbetalinger til private pensjonsordninger.
Konjunktursituasjonen i det enkelte land vil også påvirke skattenivået som andel av BNP fordi veksten i skatteinntekter på grunn av endret økonomisk aktivitet kan avvike fra veksten i BNP. Skatt som andel av BNP kan da endre seg uten at det har vært gjennomført endringer i skattereglene. Endringer i skatt som andel av BNP trenger dermed ikke reflektere forskjeller i skattepolitikken, verken over tid eller mellom land.På grunn av svakheter ved indikatorer som måler skattenivå i Norge og andre land, er det viktig å være forsiktige i tolkningen av endringer fra år til år, og forskjeller mellom land.
Norge har i tillegg en svært spesiell næringsstruktur med en betydelig verdiskaping i petroleumssektoren. Petroleumssektoren er kjennetegnet ved en meravkastning (grunnrente) som er gjenstand for en særskilt grunnrentebeskatning. Dette vanskeliggjør en sammenligning av skattenivået i Norge med skattenivået i andre land.
== Grenseoverskridende beskatning og skatteavtaler ==
De fleste land har utformet sitt skattesystem slik at personer som er bosatt i landet og selskaper som er hjemmehørende i landet, har alminnelig skatteplikt til landet for all sin inntekt, uansett hvor i verden den er opptjent (globalinntektsprinsippet). De fleste land har også utformet sitt skattesystem slik at all inntekt som er opptjent i landet, er skattepliktig til landet (kildeprinsippet). Dermed oppstår det en fare for dobbeltbeskatning, ved at inntekten beskattes både der inntekten oppstår og der den som mottar inntekten, er hjemmehørende. I Norge reguleres norske selskapers beskatning av virksomhet i utlandet, av NOKUS-reglene.
Dobbeltbeskatning er uheldig fordi det bl.a. gir sterke incentiver til ikke å drive med grenseoverskridende økonomisk aktivitet, og på den måten kan hemme investeringene i land som trenger investeringer. For å unngå dobbeltbeskatning er det derfor inngått en rekke skatteavtaler mellom land. I skatteavtalene avklares det hvordan grenseoverskridende økonomisk aktivitet mellom landene skal beskattes. Avtalene inneholder normalt regler om hvor en person eller et selskap skal anses å være hjemmehørende og regler om hvordan ulike inntektskomponenter for personer og selskaper skal skattlegges. Skatteavtalene innebærer også at skattemyndighetene i de ulike landene skal utveksle informasjon og bistå hverandre i skatteinnkrevingen. Slikt samarbeid mellom skattemyndighetene er viktig for å unngå skatteunndragelse.
OECD har over lang tid arbeidet for å motvirke internasjonal dobbeltbeskatning og for å standardisere skatteavtalene.
== Skattepolitikk ==
Et hovedspørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til nivået på de samlede skattene. Dette henger nøye sammen med hvilke oppgaver en ønsker det offentlige skal ha. En nattvekterstat, som kun påtar seg et minimum av oppgaver (idealtypisk begrenset til politi, rettsvesen og forsvar) vil ha et langt lavere skattenivå enn en velferdsstat, hvor staten tar på seg omfattende oppgaver knyttet til blant annet utdanning, helse- og omsorgstjenester. De politiske motsetningene knyttet til statens oppgaver og skattenivå vil som oftest følge en utpreget «høyre–venstre-akse» i politikken.
Et annet spørsmål i den politiske skattedebatten er knyttet til innretningen av skattesystemet, mao. hvor stor del av skattebyrdene bør legges på de ulike skattegrunnlagene. Skal det legges mer vekt på forbruksskatter (merverdiavgift og særavgifter) og mindre vekt på inntektsskatt? Hvordan skal skattebyrden fordeles mellom bedriftsbeskatning og personbeskatning? Skal formue beskattes?
Et tredje spørsmål er knyttet til hvordan den enkelte skatt skal utformes. Dette er blant annet avhengig av hvilke andre mål enn inntekter til statskassen en mener at skattesystemet skal ha. Et hovedspørsmål er hvor omfordelende skattesystemet skal være. Hvor mye av inntektsforskjellene før skatt bør skattesystemet bidra til å redusere? Den øvrige utformingen av skattesystemet vil bl.a. avhenge av om en mener at skattesystemet skal bidra til å:
oppnå næringspolitiske mål
oppnå distriktspolitiske mål
styre de økonomiske konjunkturene, og
redusere miljø- eller helseskadelig atferd.
== Skatteutgifter og skattesanksjoner ==
I skattereglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Tap av skatteinntekter som følge av unntaksordninger og særregler, har fått betegnelsen skatteutgifter. Skatteutgifter kan, på tilsvarende måte som direkte overføringer og reguleringer, også være uttrykk for politiske prioriteringer. Denne støtten kunne alternativt kommet over budsjettets utgiftsside. Tilsvarende kan det i skattesystemet også finnes skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk.
En oversikt over skatteutgifter og skattesanksjoner i Norge presenteres hvert år i Prop. 1 LS Skatter og avgifter.
== Historie ==
=== Oldtiden og antikken ===
De eldste kjente skattesystemene kjenner vi fra oldtidens Mesopotamia og Egypt. I en kongegrav i det sørlige Egypt er det funnet tavler med hieroglyflignende symboler som inneholder lister over lintøy og oljer som er levert som skatt til kong Skorpion. Disse tavlene er C-14-datert til 3300 til 3200 f.Kr.Tidlige skatter blir også beskrevet i Bibelen. I Første Mosebok 47,24 sier Josef til folket: «Av avlingene skal dere la farao få en femtedel. Fire femtedeler skal dere selv ha til såkorn og til mat for dere og for husstandene og barna deres.» Josef foreskrev altså en skatt på 20 % av avlingene.
I antikkens Hellas var skattesystemet for frie grekere i bystatene hovedsakelig basert på militærtjeneste og såkalte liturgier (tjenester for staten). Frie borgere tilbød bystaten tjenester ut fra sin økonomiske status. Tjenestene kunne være alt fra å opptre som gatemusiker til å utruste et krigsskip.
I Romerriket var skatter en viktig inntektskilde for staten. I perioden 200-150 f.Kr. utgjorde borgerskatten om lag 10 % av statsinntektene, skatten på provinsene om lag 20 % av statsinntektene og andre skatteinntekter om lag 7 % av statsinntektene. Størrelsen på skattene avhang av krigenes økonomiske utfall. Da Romerriket erobret Makedonia og plyndret Epirus i 167 f.Kr., fikk staten så store inntekter at romerne ble helt fritatt for skatt. Dette varte i 143 år, frem til Hirtius' og Pansas konsulat 43 f.Kr., en tid som ellers huskes for proskripsjonene under triumviratet Markus Antonius, Lepidus og Octavian som kostet 300 senatorer livet, deriblant Cicero.En ny skattereform kom i år 36 f.Kr. hvor Oktavian (senere Augustus) sløyfet den tidligere skatten, tributum, i Italia. Det ble isteden innført spesielle skatter dersom statens finanser krevde det, bl.a. en arveskatt på 5 % som finansierte den militære pensjonskassen. Juleevangeliet kan også knyttes til skattlegging. I Lukasevangeliet 2,1 heter det: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.» Dette manntallet var ikke bare en registrering av befolkningen, men også et grunnlag for framtidig skattlegging.Under keiserne Diokletian (284–305) og Konstantin (306–337) gjennomgikk skattesystemet betydelige endringer. Staten gjennomførte folketellinger og registreringer av jordeiendom og buskap. Det ble så fastsatt to skattegrunnlag, caput (hode, dvs. koppskatt) og iugum (åker). Skattene ble årlig betalt i naturalia, men folk i byene var fritatt. Konstantin innførte imidlertid en tilleggsskatt, khrysargyron, på handel og håndverk i form av både person- og formuesskatt. Lønnsinntekter var imidlertid fritatt for skatt.
=== Middelalderen ===
Etter Romerrikets fall og utover middelalderen utviklet føydalismen seg. Det oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Det blir da et uklart skille mellom hva som er skatt og hva som er landleie. Det er imidlertid klart at bøndene betalte vesentlig mer til private godsherrer enn til staten. Evne til skattlegging var en av de klareste indikasjoner på sentral statsmakt. I flere europeiske land opphørte en statlig sentralmakt å eksistere i flere hundre år, og skattene og avgiftene som den katolske kirke innkrevde, var her av de få skattene som ble innkrevd til en sentralmyndighet.
Strid om sentralmaktens beskatningsrett innenfor føydalsystemet var en del av bakgrunnen for utformingen av Magna Carta i 1215. De engelske kronvasallene tvang da kong Johan til å godta at kongen for ettertiden ikke kunne pålegge ekstraordinære skatter uten først å ha konsultert kronvasallene.Hundreårskrigen (1337–1453) mellom England og Frankrike fikk stor betydning for skattene. For å finansiere krigen ble det under keiser Karl 5. (1364–80) innført en saltskatt, gabelle, og en ildstedskatt. Sistnevnte, taille, ble innkrevd årlig fra 1439, noe som bl.a. skyldes etableringen av en stående hær. Disse skattene var fortsatt regnet som midlertidige, men i realiteten førte hundreårskrigen til at årlige statsskatter ble innført i Frankrike.
==== Skatt i Norge ====
Fra 1100-tallet ble miltær leidang delvis omgjort til en årlig skatt som senere fikk navnet «bordleidang» fordi den gikk til «kongens bord», motsatt militær leidang som fortsatte i krigstid. Skatten var opprinnelig den dekning av leidangsmannskapets diett som bøndene utredet. Ved enkelte leidanger stilte de med matvarer, og slapp unna innkreving av resten. En regelmessig innkreving av fødevarer bidro til å opprettholde en profesjonell hær. Leidangsskatten ut til å være eldst på Vestlandet, mens den i det øvrige leidangsområdet trolig ble innført gradvis. Landsloven satte den til en halv allmenning årlig i fredstid, halvparten av diett-utredningen til tre måneders leidangsferd, innført som en grunnskatt i landdistrikter og utregnet etter landskyldtakseringen. I byene ble skatten innkrevd fra inntekt av gårdutleie og handelsvarer. I Viken og Hålogaland var skatten høyere enn halv allmenning og utlignet på annet vis. Kanskje har kong Sverres straffeskatt gitt høyere innkreving fra Viken. Til gjengjeld var militær leidangsplikt fra gammelt av lettere der, sammenlignet med innbyggertallet.
=== Senmiddelalder og renessanse ===
Gjennom senmiddelalderen og renessansen utvidet offentlige myndigheter skattegrunnlagene sine. Lover som hindret skattlegging, ble fjernet, og skattesatsene ble hevet. Dette må ses i sammenheng med fremveksten av moderne stater med stadig mer omfattende oppgaver. Det offentliges forsøk på å øke skattene ble ofte møtt med motstand, både fysisk motstand i form av opprør og skatteunndragelse i form av at verdier ble gjemt unna. I tillegg var gjerne adelen og de geistlige fritatt for skatt. Skatteprivilegiene reduserte skattegrunnlagene, og førte til at myndighetene ofte la skatt på nødvendige forbruksvarer. Dette førte til at skattene bidro til å øke forskjellene i levekår.
=== 1700-tallet ===
Skattepolitikk var også en medvirkende årsak til de to store revolusjonene på slutten av 1700-tallet: revolusjonen i Amerika og revolusjonen i Frankrike.
Sjuårskrigen (1756–1763) hadde vært svært kostbar for Storbritannia. For å finansiere nedbetalingen av statsgjelden, vedtok parlamentet i 1764 en lov som la større toll på koloniene. I 1765 fulgte en lov om stempelavgift. I koloniene var det sterk motstand mot de nye skattene. Dette hang bl.a. sammen med at skattene ble vedtatt av det britiske parlamentet, uten at kolonistene hadde stemmerett ved parlamentsvalgene. Slagordet «ingen skattlegging uten representasjon» fra 1765 oppsummerte kolonistenes synspunkt. Denne konstitusjonelle striden endte med at koloniene i 1776 rev seg løs fra Storbritannia og dannet USA.
De mange krigene hadde også ført Frankrike ut i store økonomiske vanskeligheter. Statsgjelden var stor, noe som medførte at staten hadde stort behov for inntekter for å betjene renter og avdrag. Samtidig medførte privilegiene at de med høye inntekter og store formuer i det alt vesentligste var unntatt for skatt. Skattebyrden veide desto tyngre på vanlige folk. Skattegrunnlaget var for smalt til å kunne finansiere statens økende utgifter, og det var tvingende nødvendig å omfordele skattebyrden for at ikke statens finanser skulle kollapse fullstendig. Flere forsøk på å øke skatteinngangen mislyktes, og i 1789 ble generalstendene kalt inn for å bedre skatteinngangen. Dette ble starten på den franske revolusjon.Den moderne inntektsskatten føres gjerne tilbake til Storbritannia i 1799. Storbritannia var da i krig mot Napoleons Frankrike. Krigen var kostbar og tæret hardt på statens finanser. For å finansiere krigen ble det derfor innført en skatt på 10 % på inntekt over £60. Skatten var en viktig finansieringskilde for krigføringen og ble først avviklet i 1816, året etter at Napoleon var blitt slått i slaget ved Waterloo. Inntektsskatten ble gjeninnført i 1842.
== Se også ==
Inntektsskatt
Formuesskatt
Eiendomsskatt
Merverdiavgift
Særavgift
Skatt på finanstransaksjoner
== Referanser ==
== Litteratur ==
«NOU 2003: 9 Skatteutvalget». Skatteutvalget, regjeringen.no. Finansdepartementet. 6. februar 2003. s. 425. Arkivert fra originalen 3. juni 2012. Besøkt 27. april 2010.
== Eksterne lenker ==
OECD Revenue Statistics
The Mirrlees Review
Skattestatens fremvekst, artikkel hos Norgeshistorie.no | Skatt (av norrønt skattr) er ytelser fra private til det offentlige uten konkrete vederlag. Mangelen på konkrete vederlag skiller skatter fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). | 7,131 | 7,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Koppskatt | 2023-02-04 | Koppskatt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skatt'] | Koppskatt (tysk Kopf, hode) var en personskatt som innkrevdes ofte med det samme beløpet per skattepliktig hode, uansett økonomisk betalingsevne. Skatten hadde dermed ingen fordelingseffekt. Koppskatten var mye utbredt i middelalderen, men er nå med unntak av Storbritannia forlengst gått ut av bruk i vestlige land. Den var brukt i Norge i 1891 som politisk virkemiddel for utvidelse av stemmeretten, som da knyttet til et census-system.
I Norge ble sølvskatt og andre former for koppskatt krevd inn som en «engangsskatt» etter direktiv av 19. juni 1645 og flere ganger i 1680- og 90-årene. Fra 23. september 1762 til 14. november 1772 ble det innkrevd årlig koppskatt av alle unntatt militære («ekstraskatten»). Fra 1773 til 1782 ble koppskatten «frivillig», hver person skulle betale «etter evne».
I Storbritannia ble en koppskatt, Community charge, innført i 1989 (Skottland) og 1990 (England og Wales). Dette førte til kraftige reaksjoner, og utløste koppskattopptøyene. Det var planer om å innføre den også i Nord-Irland, men på grunn av opptøyene valgte man å ikke gjøre det. Fra 1993 ble den erstattet av Council tax, som selv om den er basert på et koppskattlignende prinsipp i langt større grad tar hensyn til forskjeller i inntekt og formue.
| Koppskatt (tysk Kopf, hode) var en personskatt som innkrevdes ofte med det samme beløpet per skattepliktig hode, uansett økonomisk betalingsevne. Skatten hadde dermed ingen fordelingseffekt. Koppskatten var mye utbredt i middelalderen, men er nå med unntak av Storbritannia forlengst gått ut av bruk i vestlige land. Den var brukt i Norge i 1891 som politisk virkemiddel for utvidelse av stemmeretten, som da knyttet til et census-system.
I Norge ble sølvskatt og andre former for koppskatt krevd inn som en «engangsskatt» etter direktiv av 19. juni 1645 og flere ganger i 1680- og 90-årene. Fra 23. september 1762 til 14. november 1772 ble det innkrevd årlig koppskatt av alle unntatt militære («ekstraskatten»). Fra 1773 til 1782 ble koppskatten «frivillig», hver person skulle betale «etter evne».
I Storbritannia ble en koppskatt, Community charge, innført i 1989 (Skottland) og 1990 (England og Wales). Dette førte til kraftige reaksjoner, og utløste koppskattopptøyene. Det var planer om å innføre den også i Nord-Irland, men på grunn av opptøyene valgte man å ikke gjøre det. Fra 1993 ble den erstattet av Council tax, som selv om den er basert på et koppskattlignende prinsipp i langt større grad tar hensyn til forskjeller i inntekt og formue.
== Kilder ==
«koppskatt», fra Store norske leksikon
«koppskatt», fra Det Norske Akademis ordbok | Koppskatt (tysk Kopf, hode) var en personskatt som innkrevdes ofte med det samme beløpet per skattepliktig hode, uansett økonomisk betalingsevne. Skatten hadde dermed ingen fordelingseffekt. | 7,132 | 7,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amat%C3%B8rradio | 2023-02-04 | Amatørradio | ['Kategori:Amatørradio', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Amatørradio er en fritidsinteresse for radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og som gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder lisens etter at kandidaten har avlagt skriftlig prøve som bekreftelse på nødvendig kunnskap. Radioamatører er gjerne entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr.
Myndighetene i hvert enkelt land fastsetter hvilke frekvens-segmenter i hele radiospekteret som radioamatørene kan benytte. I sjeldne tilfeller, f.eks. i land med spesielt totalitært styresett kan amatørradioaktivitet være sterkt begrenset eller forbudt. Ellers utøves hobbyen på svært nær samme måte over hele verden.
Ved enkelte store ulykker og katastrofer har radioamatører vært den eneste muligheten store befolkningsgrupper har hatt for kontakt med omverdenen.
| Amatørradio er en fritidsinteresse for radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og som gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder lisens etter at kandidaten har avlagt skriftlig prøve som bekreftelse på nødvendig kunnskap. Radioamatører er gjerne entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr.
Myndighetene i hvert enkelt land fastsetter hvilke frekvens-segmenter i hele radiospekteret som radioamatørene kan benytte. I sjeldne tilfeller, f.eks. i land med spesielt totalitært styresett kan amatørradioaktivitet være sterkt begrenset eller forbudt. Ellers utøves hobbyen på svært nær samme måte over hele verden.
Ved enkelte store ulykker og katastrofer har radioamatører vært den eneste muligheten store befolkningsgrupper har hatt for kontakt med omverdenen.
== Historie ==
Amatørradioens historie er nært bundet til de historiske eksperimentene i radioens barndom på slutten av 1800-tallet. Den første radioamatørklubb var The Junior Wireless Club, Limited i New York City som ble stiftet den 22. januar 1909. De forente staters radiolov av 1912 begrenset private radiosendere til å bruke frekvenser høyere enn 1500 kHz og åpnet for juridisk formalisering av amatørradio i landet. Omtrent samtidig ble internasjonale kallesignalserier formalisert ved den internasjonale radiotelegrafiske konvensjon i London samme år.
Den første radioamatørkontakt over Atlanterhavet ble foretatt den 27. november 1923.
Radioamatører benytter alle typer radio. Mange radioformer som først ble utforsket av radioamatører, fikk senere viktig kommersiell betydning, deriblant FM, enkelt sidebånd, AM, digital pakkeradio og satellittrepeatere.
== Lisensiering og radiokallesignaler ==
Radioamatører må ha bestått en prøve for å kunne eksperimentere med alle typer radiosendere, for eksempel på områdene telegrafi, telefoni, fjernsyn, satellitt, fjernskrivning og annen elektronisk kommunikasjon, forgagne såvel som mer eksperimentelle, innen de tildelte radioamatørfrekvensbåndene. De som tidligere har avlagt mer omfattende eksamener, eksempelvis skipsradiotelegrafister og noen militære radiooperatører, kan få radioamatørlisens etter søknad.
Radioamatører identifiserer sine sendinger med kallesignaler som er hentet fra landets ordinære kallesignalserie som fastsatt av ITU. Et kallesignal tildeles en radioamatør når han mottar sin senderlisens, vanligvis etter å ha avlagt og bestått prøven. Et kallesignal består av et bokstavprefiks etterfulgt av et siffer (0-9) og deretter en til tre bokstaver, f.eks. NA1A, GB2ZZ og UA9ABC. I flere land anvendes ulike prefikser for den enkelte region i landet, mens andre land bruker tallet i kallesignalet for å angi hvor i landet radioamatøren kommer fra. I Norge benyttes ingen av disse konvensjonene, dvs. det fremgår ikke av kallesignalet hvor i Norge en norsk radioamatør kommer fra.
Det benyttes også suffikser etter kallesignalene, bl.a. for å angi om stasjonen er mobil (/M), maritim mobil (/MM), luftmobil (/AM), stasjon ved et fyr (/LH) eller portabel (/P).
Andre suffikser kan være bokstavkombinasjoner som benyttes etter kallesignalet som en tilleggsopplysning om hvor stasjonen befinner seg. Ved konkurranser kan gamle fylkesbokstaver for bilskilt også benyttes som suffiks (A = Oslo, B = Østfold, C = Akershus osv.).
== Radioamatører utenfor hjemlandet ==
Ved planer om lengre opphold i et annet land, kan radioamtører operere amatørradiostasjon i dette landet ved å søke om vanlig, permanent lisens med lokalt kallesignal ved å legge frem dokumenter fra hjemlandets telemyndighet. I Norge er dette Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet).
For kortere eller tilfeldige opphold i land som har underskrevet CEPT-avtalen, benyttes oppholdslandets prefiks fulgt av "/" og eget kallesignal fra hjemlandet. En norsk radioamatør på kort besøk i Sverige (SM prefiks) bruker dermed formen SM/LA1AAA. CEPT er European Conference of Postal and Telecommunications Administrations (Den europeiske samling av post og telekommunikasjonsmyndigheter).
== Bruk av norske amatørradioprefikser ==
Norske amatørprefikser som har vært brukt, er 3Y, JW, JX, LA, LB, LC, LD, LE, LF, LG, LI, LJ, LM og LN. I Norge er det nå kun en lisensklasse og nye lisenser har prefikset LA eller LB.
3Y: Stasjoner i Antarktis (Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter 1.s øy)
JW: Stasjoner på Svalbard med Bjørnøya og Hopen
JX: Stasjoner på Jan Mayen
LA (LB–LJ): Stasjoner som opererer fra Fastlands-Norge eller annet norsk territorium (skip eller fly)
LA0: Utenlandske statsborgereDisse ovenfor brukes med radioamatørens suffix så LA1AAA på Svalbard blir JW1AAA.
LB: Tidligere tildelt som lavere klasse. I dag gis LB det kun til nye lisenser, sidestilt med LA.
LC: Tidligere tildelt tekniske lisenser. Benyttes i dag i korte kallesignal til konkurransebruk.
LD: Intelligente repeaterstasjoner (noder) i VHF- og UHF-båndet
LE: Norsk Radio Relæ Ligas sambandsgrupper. Medlemmene i sambandsgruppene og gruppene får spesielle LE-kallesignaler med etterfølgende signaturer innen gruppen.
LF: Amatørradiostasjoner ved elektrofirma
LG: Kun tildelt den norsk-svenske stasjonen i Morokulien. Trondheimsgruppen av NRRL, LA2T, fikk i 2019 konsesjon til å bruke jubleumskallesignalet LG80T i forbindelse med sitt 80-årsjubileum.
LI: Første gang benyttet av Thor Heyerdahl og hans mannskap på Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947, senere også for andre maritime ekspedisjoner, under Vinter-OL 1994 og for LA-stasjoner i perioden 17. mai–7. juni 2005. Også i bruk for amatører med ordinær prefiks LA i hele 2014 i forbindelse med feiringen av Norges Grunnlov.
LJ: LJ2T Modellkammer Jørstadmoen. Utdanningsinstitusjoner (grunnskoler, videregående skoler og høyskoler) frem til 1992, og for LB-stasjoner i perioden 17. mai–7. juni 2005. Også i bruk for amatører med ordinær prefiks LB i hele 2014 i forbindelse med feiringen av Norges Grunnlov.
LM: Ved spesielle konkurranser
LN: Ved spesielle konkurranser
== Forskjellige former ==
Amatørradio har også vært utbredt blant fysisk funksjonshemmede for å komme i kontakt med andre mennesker. Grupper av radioamatører hjelper funksjonshemmede med radiostasjon, antenner og annet praktisk for å komme igang. I Norge er det et eget fond for slike utgifter.
Radiosport er utbredt blant mange radioamatører. Det kan gå ut på at en radiostasjon konkurrerer sammen med andre om å komme i kontakt med så mange radiostasjoner som mulig fra så mange land som råd i løpet av en fastsatt periode. På amatørradiospråket kalles dette for en contest eller test. En variant av dette er DX-jakt som går ut på å samle så mange «radioland» som mulig. En nasjonalstat kan nemlig være delt opp i flere «radioland» (f.eks. Norge, Svalbard og Jan Mayen).
Radiopeileorientering er en sport som kombinerer orientering med amatørradio. Postene er små radiosendere som sender på frekvenser i radioamatørbåndene. Hjelpemidler til å finne disse er radiopeilemottaker, kart og kompass.
== Amatørradio i Norge ==
Den første lisensierte norske radioamatør var telegrafbestyrer Johs. Diesen som den 26. mars 1925 fikk en midlertidig lisens. Diesen sendte fra Moen i Målselv og var tildelt kallesignalet LA1A. Dette kallesignalet har senere vært reservert for kongefamilien. Telegrafstyrets vilkår for utstedelse av radiosendetillatelser, som kom i mars 1926, ga grunnlag for ordinære utstedelser av norske sendetillatelser.
De norske radioamatørene var også med på å legge grunnlag for kringkastningen i Norge.
Norsk Radio Relæ Liga (NRRL) er radioamatørenes viktigste organisasjon og ble stiftet i 1928 som en sammenslutning av en rekke lokale radioklubber som hadde dukket opp etter 1920. Inititativtaker var ingeniør Gunnar Hammerik (LA1D).
I Norge har det tidligere vært utstedt lisenser i tre forskjellige klasser (A, B og C). I dag er de slått sammen til en klasse. Radioamatørene har også egne kallesignal-serier som kan benyttes ved behov for nødsamband. Høyeste tillatte sendeeffekt for norske radioamatører på mellombølge- og kortbølgebåndene er 1000 watt, dog på enkelte frekvensbånd er effekten begrenset til 10 eller 100 Watt.
== Sambandstjenesten ==
Amatørradio omfatter også redningssamband. I Norge har radioamatørgruppene egne sambandsgrupper som står til tjeneste for og samarbeider med Politiet, hjelpekorps, redningskøyter, redningshundekvipasjer og småfly. Radioamatørene bidrar med radioer på mange bølgebånd, på forskjellige avstander, for å opprette samband med områder som har mistet funksjonen i telenettet.
Ved lokale redningsaksjoner kan mobile enheter fra de ulike redningstjeneste utstyres med en GPS-sporingsenhet som sender på radioamatørbånd, såkalt APRS. Dette gir aksjonsledelsen posisjonsbestemmelse angitt på kartbilde i sanntid og logging av posisjoner for alle enhetene. Aksjonsledelsen får god oversikt over styrkenes posisjon og hvilke områder som er gjennomsøkt og får dermed bedre mulighet til å gjennomføre en effektiv ettersøkning.
Ved lokale aksjoner har radioamatørene mulighet for å sette opp relestasjoner/repeatere på VHF-frekvenser som politiet og/eller de andre redningstjenestene benytter, slik at deres håndapparater kan ha forbindelse over et større område.
== Juridisk grunnlag og organisasjon ==
NRRL er i dag organisert i Det internasjonale amatørradioforbundet, IARU (International_Amateur_Radio_Union). Det finnes 5400 lisensierte radioamatører i Norge.
I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder tillatelse til å opprette og drive radioamatørstasjoner på de vilkår som er gitt i forskrift om radioamatørlisens. Dette innebærer at kandidaten må ha avlagt og bestått en prøve som omfatter radioteknikk og radioekspedisjon.
Radioamatøren identifiserer sin sending med et kallesignal, og kan bekrefte radiokontakt med et QSL-kort som inneholder de nødvendige data om kontakten. Kortet kan brukes som grunnlag for søknad om diplomer og premier.
== Berømte radioamatører ==
Polsk prest, martyr (2. verdenskrig) og helgen Maximilian Kolbe (1894–1941), SP3RN
Kong Hussein av Jordan (1935–1999), JY1
Kong Juan Carlos av Spania, EA0JC
Kong Rama IX av Thailand, HS1A
Fyrst Albert II av Monaco, 3A0AG
Kong Hassan II av Marokko (1929–1999), CN8MH
Senator Barry Goldwater (1909–1998), K7UGA, republikansk presidentkandidat i 1964
Italiensk senator og fhv. president Francesco Cossiga, I0FCG
Fransk-amerikanske skuespiller Marlon Brando (1924–2004), FO5CJ
Tidligere indisk statsminister Rajiv Gandhi (1944–1991), VU2RG
Tidligere argentinsk president Carlos Saul Menem, LU1SM
Tidligere chilensk president og general Augusto Pinochet, CE3GP (til 1999)
Pop-sanger Cliff Richard (Harry Webb), W2JOF
Romturist Dennis Tito, KG6FZX
Gitarist i Eagles, Joe Walsh, WA6ACU
Journalist Walter Cronkite, KB2GSD
Nobelprisvinner Joseph H. Taylor Jr., K1JT
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
LA1NRK: Amatørradioens historie i Norge
Norsk Radio Relæ Liga
Forskrift om radioamatørlisens
Amatørradio fra Jan Mayen
Amatørradio fra Svalbard, Bjørnøya og Hopen
Amatørradio fra Peter 1.s øy | Amatørradio er en fritidsinteresse for radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og som gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder lisens etter at kandidaten har avlagt skriftlig prøve som bekreftelse på nødvendig kunnskap. Radioamatører er gjerne entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr. | 7,133 | 7,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pungulv | 2023-02-04 | Pungulv | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias pattedyr', 'Kategori:Ny-Guineas pattedyr', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1808', 'Kategori:Pungdyr', 'Kategori:Tasmanias pattedyr', 'Kategori:Utdødde pattedyr', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Pungulv eller tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) er et rovlevende pungdyr (Dasyuromorphia) som var eneste art i pungulvfamilien (Thylacinidae), men den ble utryddet i 1930-åra. Den var et nærmest hundelignende pungdyr med karakteristiske tiger-lignende tverrstriper over ryggen. Pungulvens nærmeste nålevende slektning er tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii).
| Pungulv eller tasmansk tiger (Thylacinus cynocephalus) er et rovlevende pungdyr (Dasyuromorphia) som var eneste art i pungulvfamilien (Thylacinidae), men den ble utryddet i 1930-åra. Den var et nærmest hundelignende pungdyr med karakteristiske tiger-lignende tverrstriper over ryggen. Pungulvens nærmeste nålevende slektning er tasmansk djevel (Sarcophilus harrisii).
== Beskrivelse ==
Pungulv lignet en hund eller ei hyene, men den hadde et lendeparti som klart skilte den fra canidene. I størrelse var den cirka 100–130 cm lang (snute–halerot) og omkring 60 cm i skulderhøyde. I tillegg kom den stive halen, med typisk 50–65 cm. Vekten lå trolig omkring 20–30 kg for voksne individer. Pelsen var gulbrun og hadde typisk 13–21 sorte tverrgående striper over ryggen, lendet og den tykke haleroten. Stripen rakk til midt på flankene eller lårene.
== Taksonomi ==
Flere studier bekrefter at pungulven var en basal art blant rovlevende pungdyr (Dasyuromorphia), og at tasmansk djevel (S. harrisii) er artens nærmeste nålevende slektning. En studie fra 2009 publisert i Genome Research antyder imidlertid at numbat (Myrmecobius fasciatus) kan være mer basal enn tasmansk djevel, noe som gir seg utslag i følgende fylogeni.
== Utbredelse ==
Opprinnelig levde det pungulv over store deler av Australia og på Tasmania, men på fastlandet ble de fortrengt av de australske dingoene som fulgte med aboriginene fra nord. Den regnes å ha dødd ut i Australia for omkring 3 000 år siden. På Tasmania ble arten isolert for cirka 14 000 år siden, da eidet mellom Tasmania og Australia forsvant i havet.
På Tasmania utnyttet arten de fleste typer habitat, men den var fraværende i den tette tempererte regnskogen i sør-vest. Arten jaktet solitært eller parvis og hovedsakelig om natten, og dyra brukte trolig luktesansen til å lokalisere byttedyrene. Geometrien i albueleddene antyder at pungulven angrep byttet oftere fra bakhold enn gjennom forfølgelse. Tidligere analyser av tannsettets morfologi har antydet at typiske byttedyr veide omkring 1–5 kg, selv om man vet at den også tok tildels mye større byttedyr. Analyser av skallens mekaniske funksjoner antyder at pungulven jaktet på byttedyr som var mindre enn den selv, mens en annen antyder det motsatte.Pungulven overlevde på Tasmania fram til den britiske koloniseringen. Den kom imidlertid i konflikt med bøndene fordi den jaktet på sau, men det kan ha vært en kombinasjon av jakt og sykdom som til slutt utryddet den. Ny forskning med fullstendig genom viser at arten opplevde en kritisk flaskehalshendelse for omkring 70 000–120 000 år siden, og at det biologiske mangfoldet etter dette var svært begrenset.Den siste kjente pungulven døde i fangenskap i Hobart Zoo på Tasmania den 7. september i 1936 og den ble endelig erklært utdødd i 1982, selv om det har angivelig vært flere observasjoner etter dette tidspunktet. Det finnes imidlertid ingen håndfaste bevis for at pungulver har eksistert etter denne datoen.
Australske forskere har forsøkt å klone pungulv fra et foster som har vært lagret i sprit. Dette har vist seg vanskelig på grunn av større DNA-skader enn forventet. Det er likevel håp om at arten en gang i fremtiden kan gjenopplives.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Pungulv i Encyclopedia of Life
(en) Pungulv i Global Biodiversity Information Facility
(en) Pungulv hos Fossilworks
(en) Pungulv hos ITIS
(en) Pungulv hos NCBI
(en) Kategori:Thylacinus cynocephalus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Thylacinus cynocephalus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Thylacinus cynocephalus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse= | 7,134 | 7,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asunci%C3%B3n | 2023-02-04 | Asunción | ['Kategori:1537 i Sør-Amerika', 'Kategori:25°S', 'Kategori:57°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Asunción', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1537', 'Kategori:Byer i Paraguay', 'Kategori:Hovedsteder i Sør-Amerika', 'Kategori:Sider med kart'] | Asunción er hovedstaden i Paraguay. Byen har en befolkning på 520 000 innbyggere og er hovedhavn og kulturelt senter for Paraguay. Omkring 30 % av landets befolkning bor i og omkring hovedstaden. 65 % av befolkningen er under 30 år gammel.Asunción har i en årrekke vært rangert som verdens billigste hovedstad å bo i av Mercer Human Resource Consulting.
| Asunción er hovedstaden i Paraguay. Byen har en befolkning på 520 000 innbyggere og er hovedhavn og kulturelt senter for Paraguay. Omkring 30 % av landets befolkning bor i og omkring hovedstaden. 65 % av befolkningen er under 30 år gammel.Asunción har i en årrekke vært rangert som verdens billigste hovedstad å bo i av Mercer Human Resource Consulting.
== Historie ==
Asunción er en av de eldste byene i Sør-Amerika, den ble grunnlagt 15. august 1537 under navnet Nuestra Señora Santa Maria de la Asunción. I 1732 foregikk det et opprør i byen, ledet av José de Antequera y Castro, som var en av de første opprørene imot det spanske kolonistyret. Etter Paraguays uavhengighet, har byet i sterk grad endret seg. Da Gaspar Rodríguez de Francia var president, ble veisystemet i landet utbygd og gater fikk navn. Under Carlos Antonio López' styre fant stor framgang sted, og en ny framskrittsorientert politikk ble gjennomført. Nye industrier ble innført, blant annet metallarbeid, og skoler ble åpnet. Etter López sin død, tok hans sønn Francisco Solano López over og ledet landet ut i den ødeleggende trippelalliansekrigen som varte i fem år (1865–70). Etter fredsslutningen var Asunción okkupert av brasilianske tropper fram til 1876. Mange historikere mener at denne krigen er årsaken til byens dårlige økonomi. Helt siden krigen har all økonomisk framgang gått trått.
== Bydeler ==
Bydelene i Asunción, som kalles «barrios», er offisielle territorielle områder.
== Galleri ==
== Referanser == | Asunción er hovedstaden i Paraguay. Byen har en befolkning på 520 000 innbyggere og er hovedhavn og kulturelt senter for Paraguay. | 7,135 | 7,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gloster_Meteor | 2023-02-04 | Gloster Meteor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fly fra Koreakrigen', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Storbritannia', 'Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy'] | Gloster Meteor var RAFs første operative jetdrevne jagerfly.
Utviklingen av flyet begynte i november 1940 etter at turbojetmotoren ble funnet opp av den britiske ingeniøren Frank Whittle. Åtte prototyper ble produsert. I begynnelsen var flyet kjent som «Thunderbolt», men navnelikheten til Republic P-47 Thunderbolt gjorde at Gloster valgte å forandre navnet til «Meteor».
Gloster Meteor gjorde sin første testflyvning 5. mars 1943. Dette var ikke den første jetflyvningen i Storbritannia, den eksperimentelle Gloster E.28/39 hadde fløyet to år tidligere (15. mai, 1941).
Bevæpningen av flyet var fire Hispano 20 mm maskinkanoner. De senere variantene av Meteor ble utstyrt med katapultsete.
Det første operasjonelle flyet ble levert til RAF 12. juli 1944, og flyet så kamp for første gang 27. juli 1944 imot en tysk V-1. Meteoren møte aldri motstand fra Luftwaffe selv om den fløy oppdrag over Tyskland fra og med januar 1945.
Meteor var i bruk under Koreakrigen.
Produksjonen av flyet fortsatte frem til 1954, og nesten 3 900 fly ble produsert. Meteor ble eksportert til Argentina, Australia, Belgia, Brasil, Frankrike, Egypt, Israel, Sverige og Syria.
| Gloster Meteor var RAFs første operative jetdrevne jagerfly.
Utviklingen av flyet begynte i november 1940 etter at turbojetmotoren ble funnet opp av den britiske ingeniøren Frank Whittle. Åtte prototyper ble produsert. I begynnelsen var flyet kjent som «Thunderbolt», men navnelikheten til Republic P-47 Thunderbolt gjorde at Gloster valgte å forandre navnet til «Meteor».
Gloster Meteor gjorde sin første testflyvning 5. mars 1943. Dette var ikke den første jetflyvningen i Storbritannia, den eksperimentelle Gloster E.28/39 hadde fløyet to år tidligere (15. mai, 1941).
Bevæpningen av flyet var fire Hispano 20 mm maskinkanoner. De senere variantene av Meteor ble utstyrt med katapultsete.
Det første operasjonelle flyet ble levert til RAF 12. juli 1944, og flyet så kamp for første gang 27. juli 1944 imot en tysk V-1. Meteoren møte aldri motstand fra Luftwaffe selv om den fløy oppdrag over Tyskland fra og med januar 1945.
Meteor var i bruk under Koreakrigen.
Produksjonen av flyet fortsatte frem til 1954, og nesten 3 900 fly ble produsert. Meteor ble eksportert til Argentina, Australia, Belgia, Brasil, Frankrike, Egypt, Israel, Sverige og Syria.
== Spesifikasjoner ==
== Se også ==
Messerschmitt Me 262
== Eksterne lenker ==
Wings Palette-fargelegging | Gloster Meteor var RAFs første operative jetdrevne jagerfly. | 7,136 | 7,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_Whittle | 2023-02-04 | Frank Whittle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter fra andre verdenskrig', 'Kategori:Britiske offiserer', 'Kategori:Britiske oppfinnere', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra Coventry', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æresdoktorer ved NTNU'] | Frank Whittle (født 1. juni 1907 i Earlsdon i Coventry i England, død 9. august 1996 i Columbia i Maryland i USA) var en britisk oppfinner som sammen med Hans von Ohain blir regnet som oppfinneren av jetmotoren. Whittle fikk patent på sin turbojetmotor i 1930.Allerede fra tidlig alder hadde Whittle stor interesse for fly, og han utmerket seg som pilot for det britiske flyvåpenet (RAF). Whittle giftet seg den 24. mai 1930 og etterhvert fikk han to sønner, David og Ian. I januar 1944 utnevnt til Ridder av Order of the British Empire (KBE). I 1948 pensjonerte han seg fra RAF på medisinsk grunnlag. I 1976 ble hans første ekteskap oppløst og han giftet seg med Hazel S. Hal fra USA. Whittle emigrerte til USA og året etter aksepterte han stillingen som forsker ved United States Naval Academy i Annapolis i Maryland. Han hadde denne stillingen frem til 1979. I august 1996 døde han av lungekreft i sitt eget hjem i Maryland. Han ble 89 år gammel.
I 1960 ble Whittle kreert til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole.
| Frank Whittle (født 1. juni 1907 i Earlsdon i Coventry i England, død 9. august 1996 i Columbia i Maryland i USA) var en britisk oppfinner som sammen med Hans von Ohain blir regnet som oppfinneren av jetmotoren. Whittle fikk patent på sin turbojetmotor i 1930.Allerede fra tidlig alder hadde Whittle stor interesse for fly, og han utmerket seg som pilot for det britiske flyvåpenet (RAF). Whittle giftet seg den 24. mai 1930 og etterhvert fikk han to sønner, David og Ian. I januar 1944 utnevnt til Ridder av Order of the British Empire (KBE). I 1948 pensjonerte han seg fra RAF på medisinsk grunnlag. I 1976 ble hans første ekteskap oppløst og han giftet seg med Hazel S. Hal fra USA. Whittle emigrerte til USA og året etter aksepterte han stillingen som forsker ved United States Naval Academy i Annapolis i Maryland. Han hadde denne stillingen frem til 1979. I august 1996 døde han av lungekreft i sitt eget hjem i Maryland. Han ble 89 år gammel.
I 1960 ble Whittle kreert til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole.
== Referanser ==
== Litteratur ==
James, Ioan (2010) Remarkable Engineers : from Riquet to Shannon, s. 170–173. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521516211 | Frank Whittle (født 1. juni 1907 i Earlsdon i Coventry i England, død 9. | 7,137 | 7,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mel_Gibson | 2023-02-04 | Mel Gibson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Filantroper fra USA', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Gjesteskuespillere i Simpsons', 'Kategori:Manusforfattere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter til Australia', 'Kategori:Migranter til USA', 'Kategori:Oscar-vinnere (regi)', 'Kategori:Personer fra Peekskill', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Produsenter som har vunnet Oscar for beste film', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:TV-produsenter fra USA'] | Mel Columcille Gerard Gibson (født 3. januar 1956 i Peekskill i New York) er en amerikansk skuespiller og regissør. Han og familien flyttet fra USA til New South Wales i Australia. Han er regnet som en av de største filmskuespillerne innen actiongenren.Mel Gibson vant en Oscar i 1995 for beste regi med filmen Braveheart.Gibson fikk mye oppmerksomhet rundt sin film The Passion of the Christ som han produserte om Jesu lidelse. Dialogene i The Passion of the Christ ble uttalt på arameisk, latin og hebraisk.
| Mel Columcille Gerard Gibson (født 3. januar 1956 i Peekskill i New York) er en amerikansk skuespiller og regissør. Han og familien flyttet fra USA til New South Wales i Australia. Han er regnet som en av de største filmskuespillerne innen actiongenren.Mel Gibson vant en Oscar i 1995 for beste regi med filmen Braveheart.Gibson fikk mye oppmerksomhet rundt sin film The Passion of the Christ som han produserte om Jesu lidelse. Dialogene i The Passion of the Christ ble uttalt på arameisk, latin og hebraisk.
== Bakgrunn ==
=== Tidlig liv og utdannelse ===
Gibson er født i Peekskill i New York, som den sjette av elleve søsken. Han er sønn av Hutton Gibson og irsk-fødte Anne Reilly Gibson. Hans farmor var den australske operasangeren Eva Mylott (1875–1920). En av Gibsons yngre brødre, Donal, er også skuespiller.
Hutton Gibson flyttet familien sin til Sydney i Australia i 1968, etter å ha fått $145 000 i erstatning i en rettssak mot New York Central på grunn av en arbeidsskade i 1968. Familien flyttet da Gibson var 12 år gammel. Flyttingen skjedde av økonomiske grunner, og fordi han trodde at det Australske militæret ikke ville ha hans eldste sønn til krigen i Vietnam.Gibson gikk ved St. Leo's Catholic College i Wahroonga i New South Wales.
=== Familie ===
Gibson møtte sin kone Robyn Moore på 1970-tallet like etter å ha filmet Mad Max da de begge to var leietakere i samme hus i Adelaide. På den tiden var Robyn tannpleier, og Mel var en ukjent skuespiller som arbeidet for South Australian Theatre Company. 7. juni 1980 giftet de seg i en katolsk kirke i Forestville i New South Wales. Gibson har referert til sin kone som «min fjell i Gibraltar, bare mye vakrere» og sier videre: «livet handler om kjærlighet og forpliktelser og fan ta de som mener det er en klisje.» Paret har en datter, seks sønner og et barnebarn. Deres syv barn er Hannah (1980), tvillingene Edward og Christian (1982), William (1985), Louis (1988), Milo (1990), og Thomas (1999).
Datteren Hannah Gibson giftet seg med blues-musikeren Kenny Wayne Shepherd den 16. september 2006.Den 13. april 2009 ble det kjent at Robyn søkte om skilsmisse fra Mel Gibson grunnet «uforenlige forskjeller». Seks uker etter at skilsmissen ble kjent, avslørte Gibson på talkshowet til Jay Leno at han ventet et nytt barn med sin nye kjæreste, Oksana Grigorieva. Gibson fortalte også samtidig at han og Robyn hadde vært separert i tre år. Gibson regisserte etterhvert en musikkvideo for Grigorieva, som også hadde signert en kontrakt med hans plateselskap, Icon Records.
== Karrière ==
=== Mad Max ===
Gibson fikk sin gjennombruddsrolle som den lærkledde post-akopalyptiske overlevende i George Miller produksjonen Mad Max. Filmen var uavhengig finansiert og hadde angivelig et budsjett på lave 300 000 australske dollar, der $15 000 var lønn til Mel Gibson. Filmen tjente inn utrolige $100 million over hele verden. Filmen holder rekorden i Guinness Book of Records som den høyeste profitt/kostnad-forskjell for noen film, og mistet rekorden først i 2000 til The Blair Witch Project. Filmen fikk fire priser av Australian Film Institute i 1979.
Gibson fikk nesten ikke rollen som gjorde han en stjerne. Agenten hans skaffet han en opptaksprøve til Mad Max, men kvelden i forveien, havnet han i et fylleslagsmål, som endte med et brekt nese, brekt kjeve og andre blåmerker. Mel dukket allikevel opp på audition dagen etter, og så ut som en «black and blue pumpkin» (hans egne ord). Mel regnet ikke med å få rollen, og gikk bare for å holde en kamerat med selskap. Men han fikk beskjed om å komme tilbake om to uker, da produsentene sa «vi trenger friks.» Da Mel kom tilbake, ble han ikke gjenkjent fordi sårene hadde helet, og han fikk hovedrollen. Denne hendelsen er beskrevet i Ripley's Believe It or Not!.Det har blitt laget tre oppfølgere: Mad Max 2, Mad Max 3 og Mad Max 4: Fury Road, sistnevnte uten Gibson.
=== The Bounty ===
I 1984 spilte Gibson rollen som «Fletcher Christian» i filmen The Bounty. Ifølge uautorisert biograf Wensley Clarkson kom ikke Gibson og medspiller Anthony Hopkins særlig godt overens under innspillingen.
=== Dødelig våpen ===
Gibson bevegde seg over til mere kommersiell filmer da han tok rollen som «Martin Riggs» i det som ble den populære Dødelig våpen-serien, som begynte med den første filmen i 1987. I filmen spiller han en politimann i LAPD, som nettopp har blitt enkemann, en veteran fra Vietnamkrigen et dødsønske og en forkjærlighet for vold og lek med våpen. I filmen spiller han mot Danny Glover som en reservert, eldre politimann og familiefaren «Roger Murtaugh».
Det ble laget tre oppfølgere: Dødelig våpen 2, Dødelig våpen 3 og Dødelig våpen 4.
=== Hamlet ===
Gibson gjorde en uvanlig overgang fra action til klassisk genre, ved å spille den melankolske danske prinsen i Hamlet. Gibson spilte sammen med erfarne skuespillere som Ian Holm, Alan Bates og Paul Scofield. Gibson beskrev det å arbeide sammen med disse skuespillerne som å «bli kastet i ringen sammen med Mike Tyson».
Filmen ble kritikerrost og markerte overgangen av Mel Gibson fra actionhelt til seriøs skuespiller og filmlager.
=== Braveheart ===
Gibson fortalte at da manuskriptet til Braveheart ankom, forkastet han det med en gang, da han trodde han var for gammel til å spille rollen. Etter å ha tenkt mer nøye over det, bestemte han seg ikke bare for å spille rollen, men også å regissere filmen. Filmen fikk fem Oscar, to til Gibson (Beste regi og beste bilde), men filmen fikk også Oscar for «Best Cinematography», «Best Effects, Sound Effects Editing» og «Best Makeup». I filmen spiller Gibson rollen som den skotske opprørslederen William Wallace fra den skotske uavhengighetskrig på 1300-tallet.
Gibson sa i intervjuer at han forsøkte å lage en film lik de store episke drama han elsket som barn, slike som Stanley Kubricks Spartacus og The Big Country. Filmingen skjedde i det skotske høylandet. Etter at de oppdaget at det er blant de mest regnfulle stedene i Europa, flyttet en filmingen til Irland, der personell fra den irske hæren deltok som statister i slagscenene.
Sekvensen om slaget ved Stirling Bridge i Braveheart har blitt framhevet som en av de best regisserte slagscener i filmhistorien.
=== The Passion of the Christ ===
I 2004 regisserte Gibson filmen The Passion of the Christ som ble basert på de tolv siste timene i livet til Jesus Kristus ifølge de fire evangeliene og romersk-katolsk tradisjon. Dialogene i The Passion of the Christ er på arameisk, latin og hebraisk. Gibson skrev manuskriptet sammen med Benedict Fitzgerald og finansierte filmen selv.
Mottakelsen var blandet, mens noen kritikere roste filmen for dens realisme ble den også kritisert for dens grad inntrengende vold og påstander om antisemittisme.Filmen spilte inn $ 611 899 420 over hele verden og $370 782 930 i USA alene, den største inntekten noen Gibson-film hadde fått til da. Filmen ble nominert til tre Oscar, men vant ingen.
=== Apocalypto ===
Gibsons neste historiske film, Apocalypto, hadde premiere 8. desember 2006. Handlingen er satt i Yucatán, umiddelbart før europeernes ankomst. Den skildrer én manns og hans families opplevelser i maya-kulturens nedgangstider og sammenbrudd. Det fokuserer på Maya-sivilisasjonen, og deres nedgangstider, like før spanjolene invaderer. Dialogen er på Yucatec Maya-språket. Det har skuespillere fra Mexico by, Yucatán og noen amerikanske.
Gibson finansierte filmen selv, men Disney var med å distribuere filmen i noen markeder.
=== Hacksaw Ridge ===
Gibsons krigsfilm, Hacksaw Ridge, hadde verdenspremiere 4. september 2016 under filmfestivalen i Venezia. Filmen er basert på en sann historie om den amerikanske medisinstudenten Desmond T. Doss (Andrew Garfield) som i mai 1945 reddet et utall medsoldater på den japanske øya Okinawa under andre verdenskrig. Den fikk god kritikk. Gibson ble nominert til en Golden Globe for beste regi for arbeidet.
== Priser og nominasjoner ==
=== Oscar ===
1995 –
Vinner – Beste regi – Braveheart
Vinner – Beste film – Braveheart (delt med Alan Ladd Jr. og Bruce Davey)
=== Golden Globe ===
2016 – Nominert – Beste regi – Hacksaw Ridge
2002 – Vinner – Best Performance by an Actor in a Motion Picture – Comedy/Musical – What Women Want
1997 – Nominert – Best Performance by an Actor in a Motion Picture – Drama – Ransom
1995 – Vinner – Best Director – Motion Picture – Braveheart
=== Utvalgte andre priser ===
Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA)
2007 – Nominert – Best Direction – Apocalypto
1983 – Nominert – Best Actor – Mad Max 2Global Achievement Award (Australian Film Institute)
2002 – 'Vinner –AFI Award (Australian Film Institute)
1983 – Nominert – Best Actor in a Lead Role – The Year of Living Dangerously
1981 – Nominert – Best Actor in a Lead Role – Gallipoli
1979 – Nominert – Best Actor in a Lead Role – TimPeople's Choice Award (People's Choice Awards, USA)
2004 – 'Vinner – Favorite Motion Picture Actor
2003 – 'Vinner – Favorite Motion Picture Actor
2001 – 'Vinner – Favorite Motion Picture Actor
2001 – 'Vinner – Favorite Motion Picture Star in a Drama
1997 – 'Vinner – Favorite Motion Picture Actor
1991 – 'Vinner – Favorite Motion Picture Actor
== Utvalgt filmografi ==
=== Som skuespiller ===
2017 - Daddy's Home 2
2014 - The Expendables 3
2013 - Machete Kills
2012 - Get the Gringo
2011 - The Beaver
2010 - Edge of Darkness
2004 - Paparazzi
2003 - The Singing Detective
2002 – Signs
2002 – Pokèmon 4Ever: Celebi & Cuicune (stemme)
2002 – We were soldiers
2000 – Patrioten
2000 – Flukten fra hønsegården (stemme)
2000 – What Women Want
1999 – Payback
1999 – The Simpsons (stemmen til seg selv)
1998 – Dødelig våpen 4
1996 – Ransom
1995 – Braveheart
1995 – Pochahontas (stemme)
1994 – Maverick
1992 – Forever young
1992 – Dødelig våpen 3
1990 – Hamlet
1989 – Dødelig våpen II
1987 – Dødelig våpen
1985 – Mad Max 3: Beyond Thunderdome
1984 – The Bounty
1981 – Mad Max 2
1981 – Gallipoli
1980 – Kjedereaksjonen (liten birolle)
1979 – Tim
1979 – Mad Max
1977 – Jeg lovet deg aldri en rosenhave (I Never Promised You a Rose Garden)
1977 – Summer City
=== Som regissør ===
2016 – Hacksaw Ridge
2006 – Apocalypto
2004 – The Passion of the Christ
1995 – Braveheart
== Alkoholmisbruk ==
Mel Gibson har selv sagt at han startet å drikke da han var 13 år gammel.I 1984 ble Gibson arrestert i Toronto for å kjøre bil med alkoholnivå i blodet mellom 0,12%-0,13% etter at han kjørte på en bil bakfra. Gibson erklærte seg skyldig og ble bøtelagt $300 og forbudt å kjøre bil i Ontario i tre måneder.I 1985 dro Gibson til sin australske farm i over et år for å komme seg, men han fortsatte med å streve med sitt misbruk. I et intervju i 2004 med Diane Sawyer innrømmet Gibson at han ved et tilfelle drakk 5 pints med øl før han begynte å arbeide. Han tok seg mer fri fra skuespill i 1991 og søkte profesjonell hjelp. Det året klarte Gibsons advokater å hindre en tabloidavis fra å skrive hva Gibson fortalte på AA-møter. I 1992 ga Gibson penger til Hollywood's Recovery Center, og sa at «alkoholisme er noe som går igjen min familie. Det er noe som er nær meg. Folk kommer tilbake fra det, og det er et mirakel.»28. juli 2006 ble Gibson igjen arrestert for fyllekjøring. Han innrømmet også i ettertid å ha kommet med antisemittiske kommentarer da han ble arrestert, og unnskyldte sin «upassende» oppførsel, og sa at kommentarene kom i et øyeblikk av «galskap» og ba om å få treffe jødiske ledere for å hjelp med å komme seg. Etter Gibsons arrestasjon fortalte hans talsmann at han hadde gått inn i et program for å bekjempe sin alkoholisme. 17. august 2006 erklærte Gibson seg skyldig i anklagene om fyllekjøring, og fikk tre år betinget fengselsstraff.
I et intervju 12. oktober 2006 med Diane Sawyer snakket Gibson om sin kamp for å forbli edru: «Risikoen for alt – livet, lemmer, familie – er ikke nok for å holde deg unna fra det... Du greier det ikke selv. Og folk kan hjelpe, javisst. Men det er Gud. Du må gå dit. Du bare må gjøre det. Eller så overlever du ikke… Hele denne erfaringen, på en måte, er det for meg, jeg ser det nå som en form for velsignelse ettersom jeg fikk stoppet før jeg gjorde virkelige skade på noen andre. Takk Gud for det. Jeg har ikke skadet meg selv, jeg har ikke etterlatt mine barn uten far… Den andre tingen er at du noen ganger trenger en bøtte med kaldt vann i fjeset for å komme ut av det ettersom du har en form for sykdom på sjelen, en besettelse på sinnet og en fysisk allergi. Og noen folk trenger et tungt klapp på skulderen. I mitt tilfelle synes det som om hva jeg trengte var offentlig ydmykelse i global skala.» På en høring i mai 2007 roste dommeren Gibson for å oppfylle kravene i dommen mot han.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mel Gibson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mel Gibson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mel Gibson på Internet Movie Database
(sv) Mel Gibson i Svensk Filmdatabas
(da) Mel Gibson på Filmdatabasen
(da) Mel Gibson på Scope
(fr) Mel Gibson på Allociné
(en) Mel Gibson på AllMovie
(en) Mel Gibson hos Turner Classic Movies
(en) Mel Gibson hos Rotten Tomatoes
(en) Mel Gibson hos The Movie Database
(en) Mel Gibson hos Behind The Voice Actors
Time Magazine: Apocalpto Now
Roles turned down by Mel Gibson | Mel Columcille Gerard Gibson (født 3. januar 1956 i Peekskill i New York) er en amerikansk skuespiller og regissør. | 7,138 | 7,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Braveheart | 2023-02-04 | Braveheart | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer fra USA', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på virkelige hendelser', 'Kategori:Filmer fra 1995', 'Kategori:Filmer lagt til Skottland', 'Kategori:Filmer regissert av Mel Gibson', 'Kategori:Filmer satt i middelalderen', 'Kategori:Gode artikler', 'Kategori:Historiske filmer fra USA', 'Kategori:Krigsfilmer fra USA', 'Kategori:Oscar for beste film'] | Braveheart er et amerikanskprodusert episk middelalderdrama og krigsfilm fra 1995 basert på livet til den skotske frihetskjemperen William Wallace og hans rolle under Den skotske uavhengighetskrig. Hovedrollen som Wallace spilles av Mel Gibson, som også hadde ansvar for regien. Andre sentrale roller spilles av Sophie Marceau, Patrick McGoohan, Angus Macfadyen, Brendan Gleeson og Ian Bannen. Filmens manus er delvis basert på Blind Harrys lange episke dikt The Wallace fra ca. 1477. Både diktet og filmen avviker en del fra historiske fakta.Braveheart ble godt mottatt av kritikerne og ble en moderat publikumssuksess. Den ble belønnet med fem Oscar, blant annet for beste film og for beste regi.
| Braveheart er et amerikanskprodusert episk middelalderdrama og krigsfilm fra 1995 basert på livet til den skotske frihetskjemperen William Wallace og hans rolle under Den skotske uavhengighetskrig. Hovedrollen som Wallace spilles av Mel Gibson, som også hadde ansvar for regien. Andre sentrale roller spilles av Sophie Marceau, Patrick McGoohan, Angus Macfadyen, Brendan Gleeson og Ian Bannen. Filmens manus er delvis basert på Blind Harrys lange episke dikt The Wallace fra ca. 1477. Både diktet og filmen avviker en del fra historiske fakta.Braveheart ble godt mottatt av kritikerne og ble en moderat publikumssuksess. Den ble belønnet med fem Oscar, blant annet for beste film og for beste regi.
== Handling ==
I 1280 hadde Edvard I av England, kjent som «Longshank», okkupert store deler av Skottland, og hans harde styre fører til William Wallace sin far og brors død. Wallace blir fostret av sin onkel i utlandet og returnerer mange år senere til hjemlandet. Vel tilbake innleder han et forhold til sin barndomsvenninne Murron, og de gifter seg i hemmelighet for å unngå jus primae noctis som kong Edvard har proklamert, som et middel for å få has på en skotske selvstendighetstrangen. Men etter at Wallace angriper en gruppe engelske soldater som forsøker å voldta hans kone, kutter sheriffen strupen over på Murron uten at Wallace kan gjøre noe. Wallace tar en voldsom hevn og slakter ned hele den engelske garnisonen. Etter det får Wallace stadig flere tilhengere og det brygger opp til et voldsomt opprør mot Kong Edward og det engelske overherredømme. Wallace leder opprøret. Og med sitt store mot og edle hjerte kjemper han for frihet sammen med sine skotske horder av bønder.
== Om filmen ==
=== Popularitet og økonomi ===
Braveheart ble en moderat publikumssuksess. Den innbrakte $213,2 millioner på verdensbasis, hvorav $75,6 millioner i USA. Den havnet på 12. plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 1995 og på 18. plass i USA.Produksjonsutgiftene var på 72 millioner dollar.
=== Anmelderne ===
Filmen ble godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 77 % på Rotten Tomatoes. Både Roger Ebert og Leonard Maltin gav den 3,5 av 4 stjerner.VG og Dagbladet gav den terning tre, mens Aftenposten gav den fire. Nettstedet CINERAMA gav den terning fem i 2001 og skrev: «Mel Gibson lever seg virkelig inn i rollen som Wallace, og burde fått Oscar. Man er med han hele tiden, og det er mange nok personer med til at historien holder seg like frisk og engasjerende hele tiden».
=== Priser ===
Den fikk fem Oscar-priser, blant annet i klassene for beste film og beste regi. Den ble nominert i ytterligere fem kategorier. Den ble også tildelt tre BAFTA, en Golden Globe (beste regi) og en Writers Guild of America.
=== Annet ===
Skottland opplevde en merkbart økning i turistindustrien på grunn av filmen.
== Rolleliste ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Braveheart på Internet Movie Database
(no) Braveheart hos Filmfront
(sv) Braveheart i Svensk Filmdatabas
(da) Braveheart i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Braveheart på Allociné
(nl) Braveheart på MovieMeter
(en) Braveheart på AllMovie
(en) Braveheart på Turner Classic Movies
(en) Braveheart på Rotten Tomatoes
(en) Braveheart på Metacritic | Braveheart er et amerikanskprodusert episk middelalderdrama og krigsfilm fra 1995 basert på livet til den skotske frihetskjemperen William Wallace og hans rolle under Den skotske uavhengighetskrig. Hovedrollen som Wallace spilles av Mel Gibson, som også hadde ansvar for regien. | 7,139 | 7,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Devil_Doll | 2023-02-04 | Devil Doll | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1987', 'Kategori:Italienske musikkgrupper', 'Kategori:Progressive band'] | Devil Doll er et italiensk-slovensk band som ble startet i 1987 i Venezia og den slovenske hovedstaden Ljubljana. Flere av bandmedlemmene blir rekruttert gjennom en annonse med teksten «A man is the less likely to become great the more he is dominated by reason: few can achive greatness -and none in art-if they are not dominated by illusion.» («En mann har mindre sjanse for å bli stor om han blir dominert av fornuften: få kan oppnå storhet -og ingen innenfor kunsten-om de ikke er dominert av illusjoner»). Bandet ble egentlig startet som to separate grupper av en ukjent musiker som går under navnet Mr. Doctor, men ble senere slått sammen til en i Venezia. Både Mr. Doctor og resten av bandet er veldig lyssky og tar aldri intervjuer (i alle fall ikke Mr. Doctor). De fleste intervjuer og offentlige pressemeldinger har gått gjennom bandets fanklubb.
Musikkstilen Devil Doll spiller kan beskrives som en blanding av klassisk musikk, teater, progressiv rock og en god dæsj stemning fra en svarthvitt skrekkfilm fra 1930-tallet. Sangene er lange, og en utgivelse inneholder derfor gjerne bare en sang. At gruppen er veldig inspirert av gamle filmer er noe man merker veldig lett gjennom tekstene og valget av bandnavn, ett navn som trolig er hentet fra Tod Brownings film The Devil Doll fra 1936. Det går rykter om hovedpersonen selv Mr. Doctor jobber med nettopp film i dag.
| Devil Doll er et italiensk-slovensk band som ble startet i 1987 i Venezia og den slovenske hovedstaden Ljubljana. Flere av bandmedlemmene blir rekruttert gjennom en annonse med teksten «A man is the less likely to become great the more he is dominated by reason: few can achive greatness -and none in art-if they are not dominated by illusion.» («En mann har mindre sjanse for å bli stor om han blir dominert av fornuften: få kan oppnå storhet -og ingen innenfor kunsten-om de ikke er dominert av illusjoner»). Bandet ble egentlig startet som to separate grupper av en ukjent musiker som går under navnet Mr. Doctor, men ble senere slått sammen til en i Venezia. Både Mr. Doctor og resten av bandet er veldig lyssky og tar aldri intervjuer (i alle fall ikke Mr. Doctor). De fleste intervjuer og offentlige pressemeldinger har gått gjennom bandets fanklubb.
Musikkstilen Devil Doll spiller kan beskrives som en blanding av klassisk musikk, teater, progressiv rock og en god dæsj stemning fra en svarthvitt skrekkfilm fra 1930-tallet. Sangene er lange, og en utgivelse inneholder derfor gjerne bare en sang. At gruppen er veldig inspirert av gamle filmer er noe man merker veldig lett gjennom tekstene og valget av bandnavn, ett navn som trolig er hentet fra Tod Brownings film The Devil Doll fra 1936. Det går rykter om hovedpersonen selv Mr. Doctor jobber med nettopp film i dag.
== Diskografi ==
1988 – The Mark of the Beast (aldri utgitt, finnes i ett eksemplar)
1989 – The Girl Who Was...Death
1990 – Eliogabalus
1992 – Sacrilegium
1993 – The Sacrilege of Fatal Arms
1996 – Dies IraeDet første albumet Devil Doll laget har aldri blitt utgitt i offentlighet, da det var ett ønske fra Mr. Doctor om at det bare skulle finnes ett eksemplar av den, og det i hans besittelse. Det er derfor ikke bekreftet om den faktisk eksisterer eller ikke og den blir ofte utelatt fra offisielle diskografier.
I dag har man ikke hørt noe fra bandet siden 1997, i tiden rett etter de hadde gitt ut Dies Irae. Det spekuleres i om de er nedlagt eller om de bare sitter å venter på at tiden er inne for en ny utgivelse.
== Eksterne lenker ==
(en) Devil Doll på Discogs
(en) Devil Doll på MusicBrainz
(en) Devil Doll på Encyclopaedia Metallum
(en) Devil Doll på Songkick
(en) Devil Doll på AllMusic
Mr.Doctor – Mexican Newsgroup
Devil Doll forum
The Devil Doll Website Arkivert 7. januar 2014 hos Wayback Machine. | Devil Doll er et italiensk-slovensk band som ble startet i 1987 i Venezia og den slovenske hovedstaden Ljubljana. Flere av bandmedlemmene blir rekruttert gjennom en annonse med teksten «A man is the less likely to become great the more he is dominated by reason: few can achive greatness -and none in art-if they are not dominated by illusion. | 7,141 | 7,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ljubljana | 2023-02-04 | Ljubljana | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Slovenia', 'Kategori:Europeiske miljøhovedsteder', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Ljubljana', 'Kategori:Referanser til E57', 'Kategori:Referanser til E61', 'Kategori:Referanser til E70', 'Kategori:Sider med kart'] | Ljubljana (tysk Laibach, italiensk Lubiana) er hovedstaden i Slovenia og ligger i den sentrale delen av landet ved utløpet av elven Ljubljanica, mellom Alpene og Middelhavet. Den har 280 310 innbyggere (2017). Den er sete for et katolsk erkebispedømme og har et universitet.
| Ljubljana (tysk Laibach, italiensk Lubiana) er hovedstaden i Slovenia og ligger i den sentrale delen av landet ved utløpet av elven Ljubljanica, mellom Alpene og Middelhavet. Den har 280 310 innbyggere (2017). Den er sete for et katolsk erkebispedømme og har et universitet.
== Historie ==
Selv om romerske bosetninger ble bygget i år 15 etter vår tidsregning, nevnes byen første gang i 1144 (ved sitt tyske navn Laibach) og 1146 (ved navnet Luwigana).Etter å ha fått byrettigheter i 1220, kom Ljubljana under habsburgsk styre i 1335, ble bispesete i 1461 og utviklet seg til et slovensk kulturelt senter i løpet av senmiddelalderen. Det habsburgske styret ble bare avbrutt av Napoleonskrigene, da byen mellom 1809 og 1813 var hovedstad for de franske illyriske provinser. I 1821 var byen vertskap for Laibach-kongressen. Under østerriksk styre var den hovedstad for hertugdømmet Carniola/Krain.
Da Østerrike-Ungarn brøt sammen i 1918, ble byen sete for Dravska banovina. I april 1941 ble den okkupert og deretter innlemmet i Italia, og 23. februar 1942 ble den fullstendig inngjerdet med piggtråd og gjort til den største krigsfangeleiren i Europa.
Etter krigen ble den hovedstad i den jugoslaviske sosialistrepublikken Slovenia. Da Slovenia ble uavhengig i 1991 ble den landets hovedstad.
Ljubljana har blitt ødelagt av jordskjelv flere ganger. Etter jordskjelvet i 1511 ble byen gjenoppbygget i renessansestil, og etter at jordskjelvet i 1895 sterkt skadet byen, også i nyklassisistisk og jugendstil. Byens arkitektur er derfor idag ganske blandet. En rekke bygninger er også fra mellomkrigstiden, av den lokale arkitekten Jože Plečnik. Byen er velkjent for sitt vakre og godt bevarte bysentrum. Gamlebyen fremstår som svært italiensk, med mange kaféer ved elven og et varmt klima. Om sommeren finner forskjellige musikkarrangementer sted i gamlebyen og på borgen, og Ljubljana besøkes særlig av mange unge mennesker fra hele verden.
== Transport ==
Europavei 57, Europavei 61, og Europavei 70 går gjennom Ljubljana som er tre av seks europaveier i Slovenia.
== Vennskapsbyer ==
- Athen i Hellas (siden 2000)
- Beograd i Serbia (siden 2003)
- Bratislava i Slovakia (siden 1967)
– Brussel i Belgia (siden 2004)
– Chemnitz i Tyskland (siden 1966)
– Chengdu i Kina (siden 1981)
– Cleveland i USA
– Leverkusen i Tyskland (siden 1979)
– Mardin i Tyrkia (siden 2003)
– Moskva i Russland (siden 2000)
– Nottingham i Storbritannia (siden 1963)
– Parma i Italia (siden 1964)
– Pesaro i Italia (siden 1964)
– Ploče i Kroatia (siden 1982)
– Rijeka i Kroatia (siden 1979)
– Sarajevo i Bosnia-Hercegovina (siden 2002)
– Skopje i Nord-Makedonia
– Sousse i Tunisia (siden 1969)
– Tbilisi i Georgia (siden 1977)
– Wien i Østerrike (siden 1999)
– Wiesbaden i Tyskland (siden 1977)
– Zagreb i Kroatia (siden 2001)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sl) Offisielt nettsted
(en) Ljubljana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ljubljana – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Ljubljana (tysk Laibach, italiensk Lubiana) er hovedstaden i Slovenia og ligger i den sentrale delen av landet ved utløpet av elven Ljubljanica, mellom Alpene og Middelhavet. Den har innbyggere (2017). | 7,142 | 7,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radioskugga | 2023-02-04 | Radioskugga | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Svenske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Svenske dramaserier', 'Kategori:TV-produksjoner på SVT'] | Radioskugga er en svensk dramaserie som gikk på SVT fra 1995 til 1997. Serien handlet om en radio-DJ som flyttet fra Stockholm til den lille bygda Bakvatnet i Norrland for å etablere en ny radiokanal. Planene om å lage en kommersiell radiokanal for hele landsdelen gikk imidlertid i vasken, fordi bygda lå i radioskygge mellom de høye fjellene. Hovedpersonen ble likevel boende i det lille tettstedet. Hovedrollen ble spilt av Figge Norling. Serien ble produsert av Stefan Baron.
Serien hadde mye til felles med den amerikanske serien Det gode liv i Alaska.
| Radioskugga er en svensk dramaserie som gikk på SVT fra 1995 til 1997. Serien handlet om en radio-DJ som flyttet fra Stockholm til den lille bygda Bakvatnet i Norrland for å etablere en ny radiokanal. Planene om å lage en kommersiell radiokanal for hele landsdelen gikk imidlertid i vasken, fordi bygda lå i radioskygge mellom de høye fjellene. Hovedpersonen ble likevel boende i det lille tettstedet. Hovedrollen ble spilt av Figge Norling. Serien ble produsert av Stefan Baron.
Serien hadde mye til felles med den amerikanske serien Det gode liv i Alaska.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Radioskugga på Internet Movie Database
(sv) Radioskugga i Svensk Filmdatabas | Radioskugga er en svensk dramaserie som gikk på SVT fra 1995 til 1997. Serien handlet om en radio-DJ som flyttet fra Stockholm til den lille bygda Bakvatnet i Norrland for å etablere en ny radiokanal. | 7,144 | 7,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_%C3%98deg%C3%A5rd | 2023-02-04 | Knut Ødegård | ['Kategori:Anders Jahres Kulturpris', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Fagansvarlige i Store norske leksikon', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Personer fra Molde kommune', 'Kategori:Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen'] | Knut Arne Ødegård (født 1945) er en norsk forfatter som ble statsstipendiat i 1989.Han har siden debuten med diktsamling i 1967 gitt ut et førtitalls bøker: lyrikk, skjønnlitterær prosa, fagbøker, barne- og ungdomsbøker og en rekke gjendiktninger av utenlandsk poesi og prosa. I 2013 kom første bind av hans firebindsverk med gjendiktninger av eddadiktene med kommentarer.
Som lyriker er han oversatt med separate diktbøker til 42 språk og er den mest oversatte nålevende norske poet.
| Knut Arne Ødegård (født 1945) er en norsk forfatter som ble statsstipendiat i 1989.Han har siden debuten med diktsamling i 1967 gitt ut et førtitalls bøker: lyrikk, skjønnlitterær prosa, fagbøker, barne- og ungdomsbøker og en rekke gjendiktninger av utenlandsk poesi og prosa. I 2013 kom første bind av hans firebindsverk med gjendiktninger av eddadiktene med kommentarer.
Som lyriker er han oversatt med separate diktbøker til 42 språk og er den mest oversatte nålevende norske poet.
== Biografi ==
Knut Ødegård ble født 6. november 1945 i Molde, han er bosatt vekselvis i fødebyen og i Reykjavík på Island.
Han avla examen artium ved Molde kommunale høgre ålmennskule i 1965 og studerte teologi og filologi i Oslo, og senere litteratur i Cambridge i England. Etter diktdebuten virket han som litteraturkritiker, fra 1969 frem til 2009 for Aftenposten, fra 2009 for Vårt Land. I perioden 1975–77 var han forlagssjef i Noregs Boklag i Oslo.
I 1982 grunnla han sammen med kirkemusikeren Hörður Áskelsson den islandske kirke/kultur-institusjonen Listvinafélag Hallgrímskirkju etter mønster av de norske kirkeakademier. I 1985 tok han initiativet til den internasjonale litteraturfestivalen Bókmenntahátíd i Reykjavik. Han har formidlet islandsk historie og kultur i Norge gjennom sine bøker om landet, artikler og oversettelser av islandsk litteratur. Ødegård er også honorær generalkonsul for Nord-Makedonia i Norge (fra 1997).
Senere har han blant annet vært kultur- og kinosjef i Kristiansund, fylkeskultursjef i Sør-Trøndelag og i årene 1984–89 direktør for Nordens hus i Reykjavik. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1989.
I 1992 tok Ødegård initiativet til å starte Bjørnsonfestivalen i forbindelse med Moldes 250-årsjubileum. Han var festivalens president og daglige leder til 2002, og er for ettertiden ærespresident. I 2003 tok han initiativet til, og var 2003 til 2014 president for, Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet. Fra 2007 til 2009 var han kunstnerisk leder for Nordisk poesifestival, Rolf Jacobsen-dagene på Hamar. Ødegård var jurymedlem i International IMPAC Dublin Literary Award 2003–08. Fra 2009 til 2013 var han generalsekretær for European Academy of Poetry (Luxembourg). Han har vært styremedlem i Den norske Forfatterforening, nestleder i Det litterære Råd og styremedlem i Norsk PEN. I 2015 ble han, som første nynorskbruker, innvalgt som medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. I 2017 ble han innsatt som æresprofessor ved det mongolske statsuniversitetet for kunst og kultur.
== Bøker ==
Diktsamlinger1967: Drøymaren, vandraren og kjelda (Noregs Boklag)
1968: Konsert i eit kvitt hus (Noregs Boklag)
1970: I pensjonatet (Noregs Boklag)
1972: Det mørke regnet (Aschehoug)
1978: Vind gjennom Romsdal (Noregs Boklag)
1983: Biesurr, laksesprang (Cappelen)
1991: Kinomaskinist (Cappelen)
1992: Molde, mitt Molde: dikt og prologar ved eit jubileum (Dahl Libris og Molde kommune)
1994: Buktale (Cappelen)
1995: Dikt i utval, redigering og forord av Kolbein Falkeid og Edvard Hoem (Cappelen)
1998: Missa (Cappelen)
2003: Stephensen-huset (Cappelen)
2005: Kringsjå, forord og utvalg ved Thorvald Steen (Cappelen)
2009: Det blomstra så sinnssjukt (Cappelen Damm)
2015: Drankarar og galningar, redigert av Endre Ruset, etterord av Steinar Opstad (Cappelen Damm)
2017: Tida er inne (Cappelen Damm)
2020: Sirkusdirektøren – og andre dikt (Cappelen Damm)Samlinger er utgitt på 42 språk, derav fem separate samlinger på engelsk. Inger Johanne Brunvoll Band gav i 2002 ut musikkalbumet Nysilt basert på dikt av Knut Ødegård.
Prosa2014: Liabonden, epistler, forord av Kjell Magne Bondevik (Via Media).
2016: UFO og englar over Holmarka, epistler, forord av Ole Bjørner Loe Welde (Via Media).
2019: Fuglespråk, roman (Cappelen Damm).
2019: Johannes, Simon, Søren og vi, epistler, forord av Thor Bjarne Bore (Via Media).
2022: Teikn i sol og måne, epistler, forord av Svein Bjørnerem (Via Media).Barne- og ungdomsbøker1974: Fuglen og draumen, illustrert av Frits Solvang (Noregs Boklag)
1983: Ørneblodet (Tiden Norsk Forlag)
1984: Gudehovet (Cappelen)Faglitteratur1992: Island, øya mellom øst og vest (Aschehoug)
1998: Island, fra saga til samtid (Aschehoug)
2010: Eksempelet Island: om hvordan nykapitalismen angriper et folk (red., Arneberg Forlag)
2011: Olav den hellige: spor etter helgenkongen, med Lars Roar Langslet (Forlaget Press)
2011: Mennesket i sorteringssamfunnet (red., Arneberg Forlag)Skuespill1977: Hoggormen (Dreyers Forlag)Gjendiktninger1973: Einar Bragi, Regn i mai (Noregs Boklag)
1974: Færøysk lyrikk, med essay (Aschehoug)
1974: Gyula Illyés, Dikt i utval, sammen med Vince Sulyok (Aschehoug)
1976: Ólafur Jóhann Sigurðsson, Ved brunnane (Aschehoug)
1980: Eysteinn Ásgrímsson, Lilja, med essay (Tiden Norsk Forlag)
1982: Einarr Skúlason, Geisli, med essay (Tiden Norsk Forlag)
1983: Thor Vilhjálmsson, Fort fort, sa fuglen (Fljótt, fljótt sagdi fuglinn), med etterord (Det Norske Samlaget)
1990: Moderne islandske dikt, med essay (Det Norske Samlaget)
1994: Matthías Johannessen, Om vindheim vide, eller Nå gror jord som før (Vellekla) (Cappelen)
1996: Milan Richter, Røter i lufta, sammen med Lubo Mauer og Ivan Čičmanec (Cappelen)
2002: Matthías Johannessen, Salmer i atomalderen (Sálmar á atómöld) (Cappelen)
2005: Grøne dikt: 9 moderne irske lyrikarar, utvalg, gjendiktning og etterord sammen med Jostein Sæbøe (Cappelen)
2007: Jóhann Hjálmarsson, Storm er et vakkert ord, utvalg, gjendiktning og essay (Solum)
2010: Friedrich Schiller, Don Carlos (Samlaget)
2011: Fine spinn av draumar, makedonsk lyrikk, gjendiktinger og essay, med Yasminka Markovska (Dreyers Forlag)
2013: Edda-dikt I, Voluspå og Håvamål, med essay og kommentarer, forord ved Vigdís Finnbogadóttir (Cappelen Damm)
2014: Edda-dikt II, gudedikt, med essay og kommentarer, forord ved Jon Fosse (Cappelen Damm)
2014: Gerður Kristný, Blodhest, gjendikting med essay (Nordsjøforlaget)
2015: Edda-dikt III, heltedikt, del 1, med essay og kommentarar, forord ved Lars Roar Langslet (Cappelen Damm)
2016: Edda-dikt IV, heltedikt, del 2, med essay og kommentarar, forord ved Kari Vogt (Cappelen Damm)
2021: Einar Már Guðmundsson, Til rette vedkomande, med etterord (Cappelen Damm)
2022: Paul Murray: Sei oss, diktar, forord ved Øystein Lund (St. Olav forlag)
== Priser og utmerkelser ==
1975: Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond
1984: Bastianprisen, for oversettelse av Fort fort, sa fuglen
1987: ridder av Den islandske falkeorden
1993: kommandør (storridderkorset) av Den islandske falkeorden
1995: Bjørnsonordenen
1998: ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden
1999: æresdoktor i litteratur ved World Academy of Arts and Cultures 18. verdenskongress i Mexico
2000: Slovakias presidents medalje
2001: Anders Jahres kulturpris
2001: Molde kommunes kulturpris
2007: Ján Smrek-prisen (Slovakias internasjonale lyrikkpris)
2009: ridder av den romersk-katolske Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
2009: Møre og Romsdal fylkes kulturpris
2010: gullmedalje (1.-pris) World Congress of Poets, Taiwan
2011: Doblougprisen fra Svenska Akademien
2014: nominert og på kortliste til Janus Pannonius Grand Prize for Poetry, Ungarn
2014: den internasjonale lyrikkprisen The Golden Key of Smederovo, Serbia
2015: livsvarig medlemskap i Norges Bondelag
2015: Molde Mållags hederspris
2015: den internasjonale lyrikkprisen Le Prix Special og Mihai Eminescu-medaljen fra Academie Internationale «Mihai Eminescu», Romania
2016: Kosovos internasjonale lyrikkpris The Golden Grape
2016: kommandør av den romersk-katolske Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem.
2017: kommandør med stjerne (storridderkorset med stjerne) av Den islandske falkeorden
2017: Ulaanbaatars internasjonale lyrikkpris, Mongolia
2018: Herman Wildenveys Poesipris
2018: Slovakisk PENs medalje «for his excellent lifelong literary work»
2021: ridder av den suverene Malteserorden (Sovereign Military Order of Malta)
2022: Storoffiser (kommandør med stjerne) av den romersk-katolske Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
== Referanser ==
== Kilder ==
(no) Publikasjoner av Knut Ødegård i BIBSYS
Presentasjon av Knut Ødegård i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Forfatterside hos Cappelen Damm. Arkivert 8. februar 2009 hos Wayback Machine.
Københavns Universitet, Det Humanistiske Fakultet. «Knut Ødegaard – kortfattet CV»
Norsk biografisk leksikon, 2. utgave
Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon
Universitetet i Tromsø. Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærertrening: Irene Larsen, masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap: Grenseoverskridelser og samfunnskritisk blikk i Knut Ødegårds diktsamling «Det blomstra så sinnssjukt». Våren 2012 | }} | 7,145 | 7,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kwakwaka%E2%80%99wakw | 2023-02-04 | Kwakwaka’wakw | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Indianerstammer', 'Kategori:Nordamerikanske indianerstammer', 'Kategori:Urfolk i Canada'] | Kwakwaka'wakw, også kjent som kwakiutl, er en gruppe indianerstammer i Canada med noe over 2000 medlemmer. De lever på og ved Vancouverøya. De levde som fastboende fiskere og var dyktige treskjærere. Språket kwakwaka'wakw tilhører språkfamilien wakashan. Kwakwaka'wakw var blant de få stammene som lagde totempæler, som mange forbinder sterkt med indianere. Stammene var kjent for store fester kalt potlatch.
| Kwakwaka'wakw, også kjent som kwakiutl, er en gruppe indianerstammer i Canada med noe over 2000 medlemmer. De lever på og ved Vancouverøya. De levde som fastboende fiskere og var dyktige treskjærere. Språket kwakwaka'wakw tilhører språkfamilien wakashan. Kwakwaka'wakw var blant de få stammene som lagde totempæler, som mange forbinder sterkt med indianere. Stammene var kjent for store fester kalt potlatch.
== Eksterne lenker ==
(en) Kwakwaka'wakw – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kwakwaka'wakw, også kjent som kwakiutl, er en gruppe indianerstammer i Canada med noe over 2000 medlemmer. De lever på og ved Vancouverøya. | 7,147 | 7,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geirfugl | 2023-02-04 | Geirfugl | ['Kategori:Alkefugler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Utdødde fugler', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Geirfugl (Pinguinus impennis), som døde ut i siste halvdel av 1800-tallet, var en stor flygeudyktig pelagisk dykkende sjøfugl som tilhørte alkefamilien (Alcidae). Den var betydelig større enn alle andre kjente alkefugler og utbredt i Nordatlanteren og langs kystene rundt, men arten ble jaktet til utryddelse av våre forfedre.
| Geirfugl (Pinguinus impennis), som døde ut i siste halvdel av 1800-tallet, var en stor flygeudyktig pelagisk dykkende sjøfugl som tilhørte alkefamilien (Alcidae). Den var betydelig større enn alle andre kjente alkefugler og utbredt i Nordatlanteren og langs kystene rundt, men arten ble jaktet til utryddelse av våre forfedre.
== Etymologi ==
Det norske navnet på denne fuglen stammer trolig fra det norrøne uttrykket geirr, som betyr kile- eller vinkelformet spydodd. Det viser sannsynligvis til det spisse, kraftige nebbet, som har en karakteristisk «knekk» som gir den ytre delen et kileformet preg.
«Penguin» (pingvin), som er det opprinnelige engelske navnet på geirfuglen, mener man har sin opprinnelse i det walisiske ordene pen (hode) og gwyn (hvitt). Man kan tenke seg at det var walisiske fiskere som først oppdaget fuglen og gav den et navn som siden ble hengende ved den. Det siktes da til den hvite flekken fuglen har på hodet.
Ifølge en nyere teori om navnets opprinnelse var det ikke fuglene, men øya ved Newfoundland som ble omtalt som Penguin. Fuglekolonien på øya lå nemlig på en odde som stakk ut som et hode, og mengden fugleskitt var så stor at den farget berget hvitt. Slik kan man tenke seg at øya ble omtalt som «øya med hvitt hode», Penguin Island. Bakgrunnen for teorien er at det er navnet på øya som er den første kjente bruken av ordet Penguin. Den hvite flekken på fuglens hode er ikke så stor at den kan ses på avstand. Bortsett fra denne flekken er hodet svart, og det skulle derfor ikke være så nærliggende å omtale fuglen som «hvitt hode». De første dokumenterte omtalene av fuglen var som penguin fowles. Man kan tenke seg at fuglene ble omtalt som «fuglene fra Penguin Island».
== Biologi ==
Geirfuglen hadde likheter med dagens pingviner, men den var ikke i slekt med disse. Hodet var nesten helt svart, med unntak av en stor hvit flekk mellom øynene og nebbet på begge sider av pannen. Nebbet var svart og kraftig, med nedoverbøyd culmen og den ytre delen kileformet. Fjærdrakten var generelt svart på oversiden og hvit på undersiden. Vingene var korte og underutviklet for flyging, men de fungerte ypperlig som luffelignende svømmeredskaper i vannet. De lengste vingefjærene var kun cirka 10 cm lange.
Geirfuglen var omkring 75–85 cm høy og veide cirka 5 kg. Egget var omkring 12,4 cm langt og gulaktig eller lys okerfarget med små grå, sorte og brunaktige prikker, flekker og stripemønstre.
Geirfuglen var en dyktig svømmer som levde av fisk langs kysten av Nordatlanteren. Den var en flokkfugl som hekket i spredte kolonier, på egnede steder langs kysten av Norge, Skottland, Shetland, Orknøyene, Færøyene, Island, Grønland, Labrador, Baffinøya og Newfoundland. Geirfuglen svømte lynraskt gjennom vannet og fanget fisk, mens den var ganske klumsete og lett å fange på land. Ute på havet kunne man finne fuglene svømmende i store flokker, men de var raske til å dykke under overflaten hvis man nærmet seg dem.
== Utryddelsen ==
I møddinger (avfallsdynger) fra boplasser langs kysten fra steinalder og bronsealder har man funnet mange levninger etter geirfuglen. Den er også godt kjent fra vikingtiden og middelalderen. Imidlertid begynte geirfuglen å forsvinne fra fuglekoloniene i Nord-Europa allerede i middelalderen, og på grunn av stort jakttrykk ble arten nesten utryddet allerede på 1400-tallet.
I andre deler av Nordatlanteren var den vanlig så sent som på 1700-tallet. Geirfuglen hadde overlevd på Island og Grønland, og særlig på Newfoundland, der den hadde fått være i fred for europeernes fuglefangst. Da europeerne oppdaget Newfoundland på slutten av 1400-tallet, ble også geirfuglen gjenoppdaget. Langt ute i havet, nordøst for Newfoundland, var det en isolert øy med en svær koloni med store mengder geirfugl. Øya med kolonien ble kalt «Penguin Island» av britiske fiskere, som kom over havet for å utnytte de svære torskebankene i området. Øya heter i dag Funk Island.
Fiskerne oppdaget raskt at geirfuglene var lette å fange. Store mengder av dem kunne omringes, bord ble lagt fra berget og over i fiskebåtene, og så kunne geirfuglene drives rett ombord. Slik ble tusener av geirfugler fanget og brukt som skipskost, ikke bare blant fiskerne, men også blant andre langveisfarende som trengte forsyninger underveis. Særlig aktiv var denne formen for anskaffelse av forsyninger på 1700-tallet. Helt på slutten av århundret var det nesten ingen geirfugler igjen på Penguin Island. De siste geirfuglene på Penguin Island ble drept i 1801–1802.
Da geirfuglene forsvant fra Newfoundland og også var blitt sjeldne andre steder, var det klart at fuglen kom til å bli utryddet. Da startet et absurd kappløp mellom de naturhistoriske museene i Europa om å skaffe seg en utstoppet geirfugl før det var for sent. Store summer ble utlovt for å skaffe til veie en død geirfugl som så kunne konserveres. Jakten på de siste geirfuglene ble intensivert, og hvis det i det hele tatt hadde vært en viss mulighet for at bortgjemte grupper av geirfuglen skulle kunne overleve, var fuglen dødsdømt nå.
Den siste populasjonen med geirfugl hekket på Eldey (Island). Ubekreftede observasjoner av geirfugl ble gjort i Vardø i 1848, da 25-åringen Lauritz Odin Brodtkorb muligens drepte den siste i Norge, og på Grønland flere ganger i 1850-årene. Det siste paret som ruget på et egg ble drept på Eldey den 3. juni 1844, da islendingene Jon Brandsson og Sigurdur Islefsson vred om nakken på begge foreldrene, og Ketil Ketilsson ved et uhell trampet i stykker egget. Den siste sikre observasjonen av levende geirfugl skjedde på Newfoundlandsbankene i 1852.Navnet «Penguin» lever videre hos pingvinene. Det var Francis Drake som gav de flygeudyktige fuglene i Sørishavet dette navnet, da han så dem ved Ildlandet i 1578. Navnet fikk de fordi fuglene lignet på geirfuglen.
== Litteratur ==
Hella, Asle (2016) Geirfuglens grufulle skjebne. NRK, 5. juli 2016.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) GeirfuglGorfuglur – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) GeirfuglGorfuglur i Global Biodiversity Information Facility
(no) GeirfuglGorfuglur hos Artsdatabanken
(sv) GeirfuglGorfuglur hos Dyntaxa
(en) GeirfuglGorfuglur hos Fauna Europaea
(en) GeirfuglGorfuglur hos Fossilworks
(en) GeirfuglGorfuglur hos ITIS
(en) GeirfuglGorfuglur hos NCBI
(en) Kategori:Pinguinus impennis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pinguinus impennis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pinguinus impennis – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse= | 7,149 | 7,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dronte | 2023-02-04 | Dronte | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler om grupper som er endemiske til steder som mangler nowiki-lenke på Wikidata', 'Kategori:Duefugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Utdødde fugler', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Dronte (Raphus cucullatus) var eneste art i slekten Raphus, men arten er utdødd. Raphus inngikk tidligere i drontefamilien (Raphidae), men en revidering (del Hoyo & Collar, 2014) av ordenen duefugler (Columbiformes) viste at drontene egentlig tilhører duefamilien (Columbidae), der slekten nå inngår i delgruppen Raphinae. Dronte er søsterarten til solitærfugl, som også er utdødd.
| Dronte (Raphus cucullatus) var eneste art i slekten Raphus, men arten er utdødd. Raphus inngikk tidligere i drontefamilien (Raphidae), men en revidering (del Hoyo & Collar, 2014) av ordenen duefugler (Columbiformes) viste at drontene egentlig tilhører duefamilien (Columbidae), der slekten nå inngår i delgruppen Raphinae. Dronte er søsterarten til solitærfugl, som også er utdødd.
== Biologi ==
Dronte var endemisk for Mauritius og øyene like rundt i Det indiske hav. Fuglen var ikke flyvedyktig. Den hadde et klumpete utseende, et svært karakteristisk og overdimensjonert nebb, og små, ubrukelige vinger. Det var imidlertid en stor fugl, som trolig kunne veie omkring 10,6–17,5 kg eller mer.Drontene levde i hovedsak av planter, frukt og frø. Arkeologisk funn antyder også at fuglene svelget mye småstein, trolig for å hjelpe med fordøyelsen.
== Utryddelse ==
Utryddelsen av drontene skyldtes trolig en kombinasjon av massiv avskoging, utstrakt jakt og introduksjonen av pattedyr, som griser og krabbemakaker. Drontene la redet direkte på bakken, så egg og unger ble et lett bytte for de predatoriske artene menneskene innførte. Trolig ble både rotter og tamkatter også innført til øyene. På hovedøya døde trolig dronten ut alt i de første tiårene av 1600-tallet, men det hevdes at det siste kjente eksemplaret ble drept i 1662 på Île d'Ambre, ei lita øy like utenfor nordøst-spissen av Mauritius, selv om statistiske estimater antyder at arten kan ha overlevd til omkring år 1690.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) dronte i Encyclopedia of Life
(en) dronte i Global Biodiversity Information Facility
(no) dronte hos Artsdatabanken
(en) dronte hos Fossilworks
(en) dronte hos ITIS
(en) dronte hos NCBI
(en) Kategori:Raphus cucullatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Raphus cucullatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Raphus cucullatus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse= | 7,150 | 7,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eremittfugl | 2023-02-04 | Eremittfugl | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Edmond de Sélys Longchamps', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1848', 'Kategori:Pelikanfugler', 'Kategori:Utdødde fugler', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Eremittfuglen (Threskiornis solitarius) er en utdødd art av ibiser. Den levde på øya Réunion i Indiahavet og var ikke flyvedyktig, siden arten ikke hadde naturlige fiender på øya. Eremittfuglen døde ut i 1746, som følge av at europeerne kom til øya.
Eremittfuglen ble lenge ansett å tilhøre drontene, men tidlig på 2000-tallet ble det fastslått at dette var feil og at arten tilhørte ibisene. Det vitenskapelige navnet ble derfor endret fra Raphus solitarius til T. solitarius.
| Eremittfuglen (Threskiornis solitarius) er en utdødd art av ibiser. Den levde på øya Réunion i Indiahavet og var ikke flyvedyktig, siden arten ikke hadde naturlige fiender på øya. Eremittfuglen døde ut i 1746, som følge av at europeerne kom til øya.
Eremittfuglen ble lenge ansett å tilhøre drontene, men tidlig på 2000-tallet ble det fastslått at dette var feil og at arten tilhørte ibisene. Det vitenskapelige navnet ble derfor endret fra Raphus solitarius til T. solitarius.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) reunionibis i Encyclopedia of Life
(en) reunionibis i Global Biodiversity Information Facility
(no) reunionibis hos Artsdatabanken
(en) reunionibis hos Fossilworks
(en) reunionibis hos ITIS
(en) Kategori:Threskiornis solitarius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Raphus solitarius – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International. 2017. | 7,151 | 7,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solit%C3%A6rfugl | 2023-02-04 | Solitærfugl | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Duefugler', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1789', "Kategori:Mauritius' fauna", 'Kategori:Rodrigues', 'Kategori:Takson navngitt av Johann Friedrich Gmelin', 'Kategori:Utdødde fugler', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Solitærfugl (Pezophaps solitaria) er en nå utdødd art som tidligere ble plassert i drontefamilien. Ny forskning viser imidlertid at de såkalte drontene hører hjemme i duefamilien, der de er plassert i den tallrike underfamilien Raphinae.
Solitærfuglen levde på øya Rodrigues i Det indiske hav. Den var ikke flyvedyktig og hadde ingen naturlige fiender på øya.
Arten ble jaktet til utryddelse av sjøfolk. De siste fuglene ble trolig drept i 1790.
| Solitærfugl (Pezophaps solitaria) er en nå utdødd art som tidligere ble plassert i drontefamilien. Ny forskning viser imidlertid at de såkalte drontene hører hjemme i duefamilien, der de er plassert i den tallrike underfamilien Raphinae.
Solitærfuglen levde på øya Rodrigues i Det indiske hav. Den var ikke flyvedyktig og hadde ingen naturlige fiender på øya.
Arten ble jaktet til utryddelse av sjøfolk. De siste fuglene ble trolig drept i 1790.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) rodriguesdronte i Encyclopedia of Life
(en) rodriguesdronte i Global Biodiversity Information Facility
(no) rodriguesdronte hos Artsdatabanken
(en) rodriguesdronte hos Fossilworks
(en) rodriguesdronte hos ITIS
(en) rodriguesdronte hos NCBI
(en) Kategori:Pezophaps solitaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Pezophaps solitaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Pezophaps solitaria – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse= | 7,152 | 7,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baneheia-saken | 2023-02-04 | Baneheia-saken | ['Kategori:2000 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baneheia-saken', 'Kategori:Drap', 'Kategori:Hendelser i 2000', 'Kategori:Justismord', 'Kategori:Kristiansands historie', 'Kategori:Pågående hendelser', 'Kategori:Sider med kart'] | Baneheia-saken er en norsk straffesak etter at to jenter ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.
Lena Sløgedal Paulsen (født 14. mai 1990 – 10 år) og Stine Sofie Sørstrønen (født 10. mai 1992 – 8 år) ble voldtatt, knivstukket og drept i friluftsområdet Baneheia. I dom fra 2002 ble Viggo Kristiansen uskyldig dømt for voldtekten og drapet på Paulsen og Sørstrønen. Saken mot Kristiansen ble besluttet gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen i 2021. Jan Helge Andersen ble dømt for voldtekten og drapet på Sørstrønen. Ugjerningene vekket sterke reaksjoner, og saken fikk bred og langvarig offentlig oppmerksomhet i Norge utover 2000-tallet.
Den 21. oktober 2022 meldte riksadvokat Jørn Sigurd Maurud at påtalemyndigheten ville legge ned påstand om frifinnelse av Viggo Kristiansen i gjenåpningssaken, basert på den nye etterforskningen utført av Oslo politidistrikt. Frifinnende dom i Borgarting lagmannsrett ansees som en formalitet. Justisminister Emilie Enger Mehl bestemte at det skal gjennomføres gransking av saken. Dommen mot Kristiansen ansees som et av de største justismord i nyere norsk historie.
| Baneheia-saken er en norsk straffesak etter at to jenter ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.
Lena Sløgedal Paulsen (født 14. mai 1990 – 10 år) og Stine Sofie Sørstrønen (født 10. mai 1992 – 8 år) ble voldtatt, knivstukket og drept i friluftsområdet Baneheia. I dom fra 2002 ble Viggo Kristiansen uskyldig dømt for voldtekten og drapet på Paulsen og Sørstrønen. Saken mot Kristiansen ble besluttet gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen i 2021. Jan Helge Andersen ble dømt for voldtekten og drapet på Sørstrønen. Ugjerningene vekket sterke reaksjoner, og saken fikk bred og langvarig offentlig oppmerksomhet i Norge utover 2000-tallet.
Den 21. oktober 2022 meldte riksadvokat Jørn Sigurd Maurud at påtalemyndigheten ville legge ned påstand om frifinnelse av Viggo Kristiansen i gjenåpningssaken, basert på den nye etterforskningen utført av Oslo politidistrikt. Frifinnende dom i Borgarting lagmannsrett ansees som en formalitet. Justisminister Emilie Enger Mehl bestemte at det skal gjennomføres gransking av saken. Dommen mot Kristiansen ansees som et av de største justismord i nyere norsk historie.
== Bakgrunn ==
Stine Sofie bodde i Grimstad og Lena bodde i Kristiansand. Da drapet skjedde, var begge på besøk hos sine fedre som bodde i samme hus på Grim, rett nord for Kristiansand sentrum. Denne dagen gikk de for å bade i det populære friluftsområdet Baneheia. Jentene ble sist observert badende i 3. Stampe klokken 18.50.Etter at de ikke kom tilbake, ble det satt i gang full ettersøkning etter jentene. Etter omfattende søk ble likene funnet søndag 21. mai 2000 klokken 20.37. De lå skjult i en fjellsprekk, vest for tjernet, dekket under granbar. Begge ble funnet med hendene låst på ryggen. Åstedet var ryddet.
== Etterforskning ==
Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble 13. september 2000 pågrepet og arrestert, siktet for å ha begått ugjerningene. Begge bodde like ved Baneheia.Andersen tilstod etter å ha blitt forelagt DNA-bevis som knyttet ham til saken, men la all skyld på Kristiansen etter at politiets avhørsleder, Geir Olaf Hansen, lanserte teorien om at Kristiansen hadde vært delaktig. Andersens forklaring var at han og Kristiansen lokket jentene opp i et skogholt for å se på kattunger. Der truet de småjentene til å kle av seg, voldtok dem og drepte dem med kniv, før de skjulte likene.
Kristiansen nektet enhver befatning med saken. Påtalemyndigheten har ikke hatt noen tekniske bevis som knytter Kristiansen til saken. Ifølge tekniske undersøkelser utført av Telenor har Kristiansen et alibi for tidspunktet da drapene fant sted; dette alibiet anga en sannsynlig lokasjon som støttet alibiet som ble gitt av Kristiansens mor før hun kjente til den tekniske rapporten. Kristiansen ble i det vesentlige funnet skyldig basert på Andersens forklaring.Andersens forklaring om at Kristiansen var den dominerende kraft bak utførelsen av forbrytelsen ble lagt til grunn i dommen.
=== Dom ===
I 2002 dømte Agder lagmannsrett Viggo Kristiansen til 21 års forvaring med 10 års minstetid, og Jan Helge Andersen til 19 års fengsel. Begge anket straffeutmålingen til Høyesterett, som avviste Kristiansens anke og forkastet Andersens anke. Andersens anke er gjengitt i Rt. 2002 s. 993. De to ble også dømt til å betale 1,7 millioner kroner i oppreisning og erstatning til avdødes foreldre (RG 2002 s. 751).
== Gjenopptak ==
Viggo Kristiansen sa at han ikke var involvert i drapene, og at han er uskyldig dømt. Han har flere ganger forsøkt å få saken gjenopptatt, første gang i 2008, sist i 2017. Fire begjæringer og to klager ble avvist. Saken ble besluttet gjenopptatt av Gjenopptakelseskommisjonen 18. februar 2021. 2. mars ble det kjent at Borgarting lagmannsrett skal behandle saken.
I boken Drapene i Baneheia. To historier. Én sannhet hevdet forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr at Kristiansen var uskyldig og utsatt for et justismord. Påstanden vekket sterke reaksjoner. Jan Helge Andersen avviste også påstandene om at han hadde voldtatt og drept jentene alene.19. juli 2022 ble det også offentliggjort at Jan Helge Andersen er siktet for drapet han tidligere ble frikjent for å ha begått.
=== Frifinnelse av Kristiansen ===
21. oktober 2022 ble det kjent at Riksadvokaten, på grunnlag av ny etterforskning etter gjenåpningen av saken i februar 2021, ville be Borgarting lagmannsrett om å frifinne Viggo Kristiansen i saken. Viggo Kristiansens forsvarer varslet samme dag at det ville komme et krav om erstatning og oppreisning ettersom Kristiansen i praksis ville bli frifunnet av Borgarting lagmannsrett. Dermed ville det være klart at Kristiansen hadde blitt utsatt for justismord i en av Norgeshistoriens mest medieomtalte drapssaker.
== Annet ==
Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen, opprettet Stine Sofies Stiftelse etter drapene.Saken har fått bred medieomtale i Norge siden 2000, og i 2018 ble det kjent at flere medier vurderte å lage sannkrim-dokumentarer om saken. Aftenposten vurderte en podkast med Svein Tore Bergestuen, mens forfatter Bjørn Olav Jahr hadde planer om en dokumentarserie om drapene. Prosjektene ble imidlertid lagt på is samme år. De pårørende til de drepte jentene har kritisert planene og uttalte at saken har gått fra å være en «tragedie til å bli underholdning».
== Referanser == | Lena kan vise til: | 7,153 | 7,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikard_Nordraak | 2023-02-04 | Rikard Nordraak | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1866', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1842', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Rikard Nordraak (født Richard Nordraach, 12. juni 1842 i Christiania, død 20. mars 1866 i Berlin) var en norsk komponist. Han er best kjent for å ha komponert musikken til den norske nasjonalsangen, som ble skrevet i 1863/64, og fremført offentlig for første gang i 1864.I likhet med Bjørnstjerne Bjørnson nedstammet Nordraak fra skogfinnen Mads Mikkelsen Finne på Land. Farfaren Mads Mikkelsen Nordraach kom fra husmannsplassen Nordråkeidet. Rikard Nordraaks far Georg Marcus Nordraach (1811-91] var malermester og bror til Inger Elise, som ble mor til Bjørnstjerne Bjørnson.Nordraak, som i voksen alder endret navnet til en mer moderne stavemåte, hadde dansk mor og viste tidlig musikalsk talent. 15 år gammel reiste han til København for å gå handelsskole, men forlot disse studiene til fordel for musikken, og fikk undervisning av den danske sangeren og komponisten Carl Ludvig Gerlach. I 1859, 18 år gammel, reiste Nordraak til Berlin for å studere under Theodor Kullak og Friedrich Kiel, men måtte reise hjem etter et halvt år.
Tilbake i Christiania fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon av den tyske organisten Rudolph Magnus. Senere bodde han hovedsakelig i Berlin. Her ble han kjent med pianistene Ida Lie og Erika Nissen Lie, og den norske nasjonalsangen var inspirert av samværet med dem.
Nordraak var fetter av Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev musikken til flere av Bjørnsons verk, som for eksempel skuespillene Sigurd Slembe og Maria Stuart eller diktene «Ingerid Sletten af Sillejord», «Killebukken, Lammet mit», «Olav Trygvason», «Der ligger et land mot den evige sne», «Løft ditt hode, du raske gutt!», «Holder du av mig» m.fl.
I København var han blitt kjent med Edvard Grieg, som var blitt en god venn. Grieg ble smittet av Nordraaks entusiasme for alt som var norsk, og tilegnet senere flere verker til ham.
Sammen med Grieg stiftet han musikkselskapet Euterpe vinteren 1864/65, som hadde som mål å fremføre mer nordisk samtidsmusikk.Rikard Nordraak fikk lungebetennelse i november 1865 og døde av tuberkulose i Berlin i mars året etter, bare 23 år gammel. Han ble begravet der, og levningene først hentet til Oslo og gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund 59 år senere, i 1925. Fremdeles står hans opprinnelige fire meter høye gravmonument på Jerusalemkirkegården i bydelen Kreuzberg i Berlin. Det er en ruvende, drøyt fire meter høy bauta i rød granitt på stedet der Nordraak først ble gravlagt. Bjørnstjerne Bjørnson reiste til Berlin og holdt en gripende minnetale ved avdukingen i 1906. Fremdeles samles nordmenn i Berlin hver 17. mai på Jerusalemkirkegården og synger tre vers av «Ja, vi elsker».
| Rikard Nordraak (født Richard Nordraach, 12. juni 1842 i Christiania, død 20. mars 1866 i Berlin) var en norsk komponist. Han er best kjent for å ha komponert musikken til den norske nasjonalsangen, som ble skrevet i 1863/64, og fremført offentlig for første gang i 1864.I likhet med Bjørnstjerne Bjørnson nedstammet Nordraak fra skogfinnen Mads Mikkelsen Finne på Land. Farfaren Mads Mikkelsen Nordraach kom fra husmannsplassen Nordråkeidet. Rikard Nordraaks far Georg Marcus Nordraach (1811-91] var malermester og bror til Inger Elise, som ble mor til Bjørnstjerne Bjørnson.Nordraak, som i voksen alder endret navnet til en mer moderne stavemåte, hadde dansk mor og viste tidlig musikalsk talent. 15 år gammel reiste han til København for å gå handelsskole, men forlot disse studiene til fordel for musikken, og fikk undervisning av den danske sangeren og komponisten Carl Ludvig Gerlach. I 1859, 18 år gammel, reiste Nordraak til Berlin for å studere under Theodor Kullak og Friedrich Kiel, men måtte reise hjem etter et halvt år.
Tilbake i Christiania fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon av den tyske organisten Rudolph Magnus. Senere bodde han hovedsakelig i Berlin. Her ble han kjent med pianistene Ida Lie og Erika Nissen Lie, og den norske nasjonalsangen var inspirert av samværet med dem.
Nordraak var fetter av Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev musikken til flere av Bjørnsons verk, som for eksempel skuespillene Sigurd Slembe og Maria Stuart eller diktene «Ingerid Sletten af Sillejord», «Killebukken, Lammet mit», «Olav Trygvason», «Der ligger et land mot den evige sne», «Løft ditt hode, du raske gutt!», «Holder du av mig» m.fl.
I København var han blitt kjent med Edvard Grieg, som var blitt en god venn. Grieg ble smittet av Nordraaks entusiasme for alt som var norsk, og tilegnet senere flere verker til ham.
Sammen med Grieg stiftet han musikkselskapet Euterpe vinteren 1864/65, som hadde som mål å fremføre mer nordisk samtidsmusikk.Rikard Nordraak fikk lungebetennelse i november 1865 og døde av tuberkulose i Berlin i mars året etter, bare 23 år gammel. Han ble begravet der, og levningene først hentet til Oslo og gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund 59 år senere, i 1925. Fremdeles står hans opprinnelige fire meter høye gravmonument på Jerusalemkirkegården i bydelen Kreuzberg i Berlin. Det er en ruvende, drøyt fire meter høy bauta i rød granitt på stedet der Nordraak først ble gravlagt. Bjørnstjerne Bjørnson reiste til Berlin og holdt en gripende minnetale ved avdukingen i 1906. Fremdeles samles nordmenn i Berlin hver 17. mai på Jerusalemkirkegården og synger tre vers av «Ja, vi elsker».
== Ettermæle ==
En statue i kleberstein av Gustav Vigeland ble reist i Kristiania i 1911. Statuen står plassert i Wergelandsveien utenfor kunstnerboligen Grotten.Nordraaks gate og Nordraaks plass i Oslo er oppkalt etter Nordraak. Gater eller veier oppkalt etter Nordraak finnes også i Bergen (med stavemåten «Richard Nordraak»), Lørenskog, Lillestrøm, Nordre Follo, Elverum, Indre Østfold, Bærum, Notodden, Kragerø, Skien og Stavanger.Nordraak var onkel til komponisten Gudrun Nordraak-Feyling (datter av hans halvsøster), men de møttes aldri, da hun ble født mange år etter hans død.
Rikard Nordraak er hedret med gatenavn i flere norske kommuner. I 1942 ble han hedret med en frimerkeserie, NK 302 - 305.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rikard Nordraak – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rikard Nordraak – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Rikard Nordraak på Internet Movie Database
(en) Rikard Nordraak på Discogs
(en) Rikard Nordraak på MusicBrainz
(en) Rikard Nordraak på AllMusic
(en) Bilder av eller relatert til Nordraak på Nasjonalbibliotekets Flickr-side | Rikard Nordraak (født Richard Nordraach, 12. juni 1842 i Christiania, død 20. | 7,154 | 7,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Svendsen | 2023-02-04 | Johan Svendsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 14. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1911', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dirigenter', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Johan Severin Svendsen (født 30. september 1840 i Kristiania, død 14. juni 1911 i København) var en norsk komponist og dirigent. Hans mest kjente verk er hans romanse for fiolin og orkester.
| Johan Severin Svendsen (født 30. september 1840 i Kristiania, død 14. juni 1911 i København) var en norsk komponist og dirigent. Hans mest kjente verk er hans romanse for fiolin og orkester.
== Biografi ==
Allerede i sine tidlige komposisjoner fra studietiden i Leipzig viste han en overraskende modenhet når det gjaldt instrumentasjon og klangkombinasjoner. Om enn ikke i like stor grad som Edvard Grieg, var Svendsen inspirert av den norske folkemusikken. Han brukte for eksempel folketonemotiver da han skrev sine fire norske rapsodier.
Svendsen var blant de første europeiske dirigenter som oppførte verker av Tsjajkovskij som han kjente personlig og brevvekslet med.
Da Svendsen i 1883 ble kapellmester ved Det Kongelige Kapel i København lot det til at han mistet komposisjonslysten. Den krevende posten som 1. kapellmester levnet ham liten tid til komposisjon. Til tross for sporadiske småkomposisjoner i sine siste leveår, ble Romanse, Op. 26 for violin og orkester noe av det siste han skrev før han ble dirigent på heltid. Han grunnla kapelkoncertene i Odd Fellow-Palæet i København. I sitt annet ekteskap med den danske ballettdanserinnen Juliette Haase fikk han tre barn; kontrabassisten Johan Johan-Svendsen, Sigrid Johan-Svendsen og skuespilleren Eyvind Johan-Svendsen.
Svendsen arbeidet med en tredje symfoni. I 2007 fant dirigenten Bjarte Engeset skisser til en ufullendt Svendsen-symfoni i Det Kongelige Bibliotek i København. Deler av disse har senere blitt bearbeidet og orkestrert av Bjørn Morten Christophersen og ble urfremført av Bergen filharmoniske orkester under ledelse av Bjarte Engeset i februar 2011.
Han levde det meste av sitt liv i København i Danmark, men er begravet på æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
== Verk (utvalg) ==
Strykekvartett a-moll, op. 1
Strykekvintett C-dur, op. 5
Strykeoktett A-dur, op. 3
Symfoni nr. 1 D-dur, op. 4
Karneval i Paris for orkester, op. 9
Zorahayda, legende for orkester, op. 11
Fest-polonaise for orkester, op. 12
Norsk Kunstnerkarneval for orkester, op. 14
Symfoni nr. 2 B-dur op. 15
Norsk rhapsodi nr. 1 for orkester, op. 17
Norsk rhapsodi nr. 2 for orkester, op. 19
Norsk rhapsodi nr. 3 for orkester, op. 21
Norsk rhapsodi nr. 4 for orkester, op. 22
Romanse G-dur for fiolin og orkester, op. 26
Polonaise nr. 2 D-dur for orkester, op. 28
To svenske melodier for strykeorkester
To islandske melodier for strykeorkester, op. 30
Variasjoner over "I fjol gjet e gjeitin" for strykeorkester, op. 31
Fiolinkonsert A-dur
Cellokonsert D-dur
Romeo og Julie - ouverturefantasi
Sigurd Slembe - symfonisk innledning
Andante funèbre
Polonaise nr. 2 D-dur
Foråret kommer - festballett
Venetiansk serenade - sang
Violen - sang
== Priser og hedersbevisninger (utvalg) ==
1905 – medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien
== Se også ==
Johan Svendsens vei (for flere gater i Norge oppkalt etter ham)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Svendsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Svendsen på Discogs
(en) Johan Svendsen på MusicBrainz
(en) Johan Svendsen på Spotify
(en) Johan Svendsen på AllMusic
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johan Svendsen i International Music Score Library Project
(no) Noter og Musikkmanuskripter av Johan Svendsen i Nasjonalbiblioteket | Johan Severin Svendsen (født 30. september 1840 i Kristiania, død 14. | 7,155 | 7,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agathe_Backer_Gr%C3%B8ndahl | 2023-02-04 | Agathe Backer Grøndahl | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1907', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Holmestrand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Agathe Ursula Backer Grøndahl (født 1. desember 1847 i Holmestrand, død 4. juni 1907 på Ormøya i Aker) var en norsk pianist og Norges første betydelige kvinnelige komponist. Hun skrev mest klaverstykker og romanser. Grøndahl fullførte i alt 70 verker, og var en fremtredende skikkelse i norsk musikkliv.
| Agathe Ursula Backer Grøndahl (født 1. desember 1847 i Holmestrand, død 4. juni 1907 på Ormøya i Aker) var en norsk pianist og Norges første betydelige kvinnelige komponist. Hun skrev mest klaverstykker og romanser. Grøndahl fullførte i alt 70 verker, og var en fremtredende skikkelse i norsk musikkliv.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Agathe Backer var datter av Nils Christensen Backer (1815–77) og Sofie Smith Pedersen. Faren var skipsreder i Holmestrand. Storesøsteren Harriet Backer (1845–1932) ble en kjent maler. I 1857 flyttet familien til Christiania, hvor hun studerte med Otto Winter-Hjelm og Halfdan Kjerulf. Siden fikk hun også studere musikkteori med Ludvig Mathias Lindeman.I 1865 reiste hun sammen med Erika Nissen til Berlin for å studere ved Theodor Kullak (1818–82) sitt musikkakademi. Senere studerte hun under Hans von Bülow i Firenze i 1871, og under Franz Liszt i Weimar i 1873.
=== Musiker ===
Allerede mens hun var i Berlin gjorde hun lykke med sin tolkning av Ludwig van Beethovens 5. pianokonsert. Hun var en pianistinne av verdensformat og gav konserter i flere europeiske land. Hun likte å spille Edvard Griegs verker og opptrådte tre ganger som solist i Griegs a-moll-konsert med komponisten som dirigent. Hun var også en nær venn av Edvard Grieg.Hun slet med helseproblemer nesten hele livet, og mot slutten ble hun fullstendig døv. Etter 1903 ble hun derfor nødt til å gi opp sin karrière som konsertmusiker.I 1875 ble hun gift med Olaus Andreas Grøndahl (1847–1923), en av sin tids fremste norske kordirigenter. De fikk fire barn, blant dem sønnen Fridtjof Backer-Grøndahl (1885–1959), som ble en kjent pianist. En annen sønn, Nils Backer-Grøndahl (1877–1975) ble lege.
=== Verker (utvalg) ===
Cecilie Dahm oppgir 69 opustall og i tillegg flere verker uten opusnummer.
Romanser og andre stykker for piano
Trois morceaux (for piano)
Sange ved havet (til tekster av Holger Drachmann)
Fantasistykker
Norske folkeviser og folkedanser (for piano)
Etyder (for piano)
=== Priser og hedersbevisninger (utvalg) ===
1875 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien
På Dr. Graaruds plass i Holmestrand er det oppført en skulptur utført i 1982 av Ada Madssen som avbilder både Agathe og søsteren Harriet Backer. Hvor Agathe sitter og har blikket mot sjøen og Harriet står og holder en palett og ser mot Holmestrandsfjellet.Agathe Backer Grøndahls vei finnes på Stokka (Stavanger).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hambro, Camilla: Det ulmer under overflaten. Agathe Backer Grøndahl (1847–1907), genus, sjanger og norskhet, doktoravhandling, Göteborgs universitet 2008, ISBN 978-91-85974-07-8.Hambros detaljerte liste over Agathe Backer Grøndahls konserter med detaljerte programmer og utdrag fra konsertkritikker er lagt ut her: https://users.abo.fi/chambro/Konserter/index.html
Dahm, Cecilie (1998). Agathe Backer Grøndahl: komponisten og pianisten. Oslo: Solum. ISBN 8256011521.
Kortsen, Bjarne (1930-) (1970). Agathe Backer Grøndahl og folketonen. Bergen: B. Kortsen.
Ole Mørk Sandvik. (1948). Agathe og O. A. Grøndahl, 1847-1947: et minneskrift. Oslo: I kommisjon hos Grøndahl.
Sixten Nordström: Så blir det musik. Universitetsförlaget Dialogos, Lund 1989, ISBN 91-7504-093-X.
== Eksterne lenker ==
(en) Agathe Backer-Grøndahl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Agathe Backer Grøndahl på Discogs
(en) Agathe Backer Grøndahl på MusicBrainz
(no) Rune J. Andersen, Agathe Backer Grøndahl i Store norske leksikon
(de) Emily Ezust, Agathe Backer-Grøndahl komposisjonsliste hos Lieder.net.
(no) Nils Grinde: Agathe Backer-Grøndahl, mic.no 08. april 2002
(de) Eva Rieger: Agathe Backer Grøndahl, fembio.org, Frauen-Biographieforschung (med litteraturangivelser og sitater).
(de) Claudia Schweitzer: «Backer-Grøndahl, Agathe (Ursula)», Sophie Drinker Institut - für musikwissenschaftliche Frauen- und Geschlechterforschung
(en) Fritt tilgjengelige noter av Agathe Backer-Grøndahl i International Music Score Library Project | Agathe Ursula Backer Grøndahl (født 1. desember 1847 i Holmestrand, død 4. | 7,156 | 7,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Haakon (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Haakon kan sikte til:
Haakon Magnus av Norge (f 1973), Norges kronprins
Haakon, et mannsnavn
Mack Haakon, et ølmerke
| Haakon kan sikte til:
Haakon Magnus av Norge (f 1973), Norges kronprins
Haakon, et mannsnavn
Mack Haakon, et ølmerke
== Se også ==
Kong Haakon, liste over norske konger med navnet Håkon eller Haakon | Haakon kan sikte til: | 7,160 | 7,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Husvandrer | 2023-02-04 | Husvandrer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå blomster', 'Kategori:Dagblomstfamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Husvandrer er et norsk navn på potteplanter i slekten Tradescantia i dagblomstfamilien. De er slyngplanter som sjelden blomstrer, men heller formerer seg ved hjelp av avleggere. Den er svært lett å formere, for alt man trenger å gjøre er å sette en bit av planten i fuktig jord. Vanligst er artene Tradescantia fluminensis og Tradescantia zebrina. Førstnevnte er en alvorlig ugressplante i subtropiske strøk, særlig i Australia. Tidligere ble planten kalt vandrejøde. Navnet har planten fått fordi folk har gitt hverandre avleggere, og på den måten har planten «vandret» fra hus til hus.
| Husvandrer er et norsk navn på potteplanter i slekten Tradescantia i dagblomstfamilien. De er slyngplanter som sjelden blomstrer, men heller formerer seg ved hjelp av avleggere. Den er svært lett å formere, for alt man trenger å gjøre er å sette en bit av planten i fuktig jord. Vanligst er artene Tradescantia fluminensis og Tradescantia zebrina. Førstnevnte er en alvorlig ugressplante i subtropiske strøk, særlig i Australia. Tidligere ble planten kalt vandrejøde. Navnet har planten fått fordi folk har gitt hverandre avleggere, og på den måten har planten «vandret» fra hus til hus.
== Eksterne lenker ==
(en) Husvandrer i Encyclopedia of Life
(en) Husvandrer i Global Biodiversity Information Facility
(no) Husvandrer hos Artsdatabanken
(sv) Husvandrer hos Dyntaxa
(en) Husvandrer hos ITIS
(en) Husvandrer hos NCBI
(en) Husvandrer hos The International Plant Names Index
(en) Husvandrer hos Tropicos
(en) Kategori:Tradescantia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tradescantia – detaljert informasjon på Wikispecies | * Tradescantia pallida | 7,161 | 7,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dagliljeslekta | 2023-02-04 | Dagliljeslekta | ['Kategori:Aloefamilien', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Gule blomster', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stauder', 'Kategori:Stubber 2017-09'] | Daglilje (Hemerocallis) er en gammel hageplante i det som nå oppfattes som en underfamilie i familien Xanthorrhoeaceae.
| Daglilje (Hemerocallis) er en gammel hageplante i det som nå oppfattes som en underfamilie i familien Xanthorrhoeaceae.
== Eksterne lenker ==
(en) dagliljer i Encyclopedia of Life
(en) dagliljer i Global Biodiversity Information Facility
(no) dagliljer hos Artsdatabanken
(sv) dagliljer hos Dyntaxa
(en) dagliljer hos ITIS
(en) dagliljer hos NCBI
(en) dagliljer hos The International Plant Names Index
(en) dagliljer hos Tropicos
(en) Kategori:Hemerocallis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Hemerocallis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hemerocallis – detaljert informasjon på Wikispecies | * Hemerocallis aurantiaca | 7,162 | 7,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hovedbanen | 2023-02-04 | Hovedbanen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1854 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lørenskog', 'Kategori:Byggverk i Rælingen', 'Kategori:Hovedbanen', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Eidsvoll', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lillestrøm', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Ullensaker', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1854', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv163', 'Kategori:Referanser til Rv191', 'Kategori:Referanser til Rv22', 'Kategori:Sider med kart'] | Hovedbanen er Norges eldste jernbanestrekning og går mellom Oslo og Eidsvoll, den er 67,8 km lang og ble åpnet i 1854. I kombinasjon med dampbåttrafikk på Mjøsa revolusjonerte banen samferdselen i dette innlandsområdet. De viktigste stasjonene langs banen er Bryn, Strømmen, Lillestrøm, Jessheim og Eidsvoll.
| Hovedbanen er Norges eldste jernbanestrekning og går mellom Oslo og Eidsvoll, den er 67,8 km lang og ble åpnet i 1854. I kombinasjon med dampbåttrafikk på Mjøsa revolusjonerte banen samferdselen i dette innlandsområdet. De viktigste stasjonene langs banen er Bryn, Strømmen, Lillestrøm, Jessheim og Eidsvoll.
== Historikk ==
Hovedbanen ble bygget normalsporet og ble åpnet 1. september 1854 med navnet Norsk Hoved-Jernbane (N.H.J.). Banen hadde også det engelske navnet Norwegian Trunk Railway siden det var betydelige engelske interesser i banen fra oppstarten. Formelt forble Hovedbanen utenfor statsbanesystemet helt til 1926, men den statlige kontrollen med banen var betydelig helt fra starten.
Det er Livsens Aand i Hjulom som Profeten talar om. Det er Mannatanken, som her paa Skaparvis hever blaasit Liv i Nosi paa Jordklumpen, og gjort Kol og Vatn og Eld og Malm til Tenaren sin; derfor skriker og frøser i Fugleflog denne Tenaren under Svipuslaget av vaar Aand, og me sitja paa vaar Sigervogn stoltare enn dei romerske Sigerherrar...
Da Hovedbanen ble åpnet, var lengden 67,8 km og største stigning 26 ‰. 1. oktober 1903 fikk banen dobbeltspor mellom Bryn og Lillestrøm. Dette ble forlenget til Oslo på banens femtiårsdag 1. september 1904.Et eget godsspor (Loenga–Alnabrulinjen) mellom Alnabru og Loenga ble tatt i bruk i mai 1904 (Alnabru-Bryn) og 1. mai 1907 (Bryn-Loenga). Banen ble elektrifisert 1. september 1927 (Oslo-Lillestrøm) og 15. juni 1953 (Lillestrøm-Eidsvoll). Banen ble fjernstyrt i 1965 (Lillestrøm - Eidsvoll) og 1972 (Oslo - Lillestrøm).Med fjernstyringen begynte nedbemanningen av stasjonene. Dette skjøt ytterlig fart etter at NSB sluttet med egen stykkgodstrafikk i 1973 i forbindelse med opprettelsen av Linjegods AS.
Hovedbanen mistet i 1998/1999 mye av trafikken etter åpningen av Gardermobanen. Gardermobanen ble bygget 140 år etter Hovedbanen og går også mellom Oslo og Eidsvoll, på eget spor fra Etterstad til Eidsvoll. Hovedbanen brukes i dag derfor hovedsakelig kun av lokaltog som stopper på stasjoner og holdeplasser på banen, og av godstog. Strekningen mellom Dal og Eidsvoll har nå bare godstrafikk, med unntak av ett tog i døgnet, tog 1679, som går personførende fra Dal kl 01:30 direkte til Eidsvoll. Ved feil eller vedlikehold i Romeriksporten brukes Hovedbanen mellom Oslo og Lillestrøm for alle tog.
== Linjekart ==
=== Hovedbanen trafikkeres av følgende toglinjer ===
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk Hoved-Jernbane i femti Aar 1854-1904. Christiania. 1904.
Aasmund Dahl, red. (1992). Bygningsregistrering: Oslo distrikt, Hovedbanen. Oslo: NSB Arkitektkontoret.
== Eksterne lenker ==
(en) Hovedbanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Jernbanebiblioteket - Network Statement
Stasjonsdatabasen - Hovedbanen | Hovedbanen er Norges eldste jernbanestrekning og går mellom Oslo og Eidsvoll, den er 67,8 km lang og ble åpnet i 1854. I kombinasjon med dampbåttrafikk på Mjøsa revolusjonerte banen samferdselen i dette innlandsområdet. | 7,163 | 7,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjon | 2023-02-04 | Informasjon | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i metafysikk', 'Kategori:Informasjon', 'Kategori:Informasjonsvitenskap', 'Kategori:Kommunikasjon', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | I dagligtalen har informasjon å gjøre med opplysning, etterretning, underretning, neddelelse, beskjed, tilbakemelding, opplæring, undervisning og viten. Ordet har dessuten mer spesifikke betydninger i forskjellige fagområder og vitenskaper, fra naturvitenskaper som fysikk og biologi til samfunnsvitenskaper og humaniora (se under).
| I dagligtalen har informasjon å gjøre med opplysning, etterretning, underretning, neddelelse, beskjed, tilbakemelding, opplæring, undervisning og viten. Ordet har dessuten mer spesifikke betydninger i forskjellige fagområder og vitenskaper, fra naturvitenskaper som fysikk og biologi til samfunnsvitenskaper og humaniora (se under).
== Etymologi ==
Ordet informasjon kommer fra det latinske verbet informare, som er en bøyningsform av informo («inn i en form»). Informo betød opprinnelig jeg former eller støper i materiell forstand, men kunne også bety å forme ideer eller å forme menneskers sinn og tanker, f eks gjennom instruksjon og utdanning. Det er antagelig denne overførte betydningen som er opphav til det moderne ordet informasjon.
== Historikk ==
I neolittisk tid brukte man knuter i snorer og hakkmerker i ben for å registrere informasjon.Omtrent år 8 000 f.Kr. begynte aziliere i Sør-Frankrike å male symboler bestående av kruseduller, linjer og klatter på sten. Rundt år 5 500 f.Kr. hadde Vinča-kulturen i Sørøst-Europa 210 symboler som de hadde ristet inn i våt leire.
== Den generelle informasjonsdefinisjonen ==
Ifølge den generelle informasjonsdefinisjonen («General Definition of Information», GDI), består informasjon av velformede data som gir mening. Litt forenklet kan vi si at informasjon = data + mening.
Denne generelle informasjonsdefinisjonen består av tre ledd, som vektlegges ulikt i forskjellige fag:
Informasjon må bestå av data: Det første leddet sier at all informasjon har et materielt grunnlag, enten en materiell forskjell eller fravær av en forventet forskjell. Informasjonsbegrepet i fag som fysikk og informasjonsteori legger vekt på informasjon som materielt fenomen og ser bort fra velformethet og mening.
Dataene må være velformede: Det andre leddet sier at dataene dessuten må følge bestemte regler, slik som syntaksreglene i et språk. For eksempel bygger informasjonsbegrepet i genetikk på at dataene i DNA- og RNA-molekyler er kodet på bestemte måter som sekvenser av nukleotider. Informasjonsbegrepet i biologi legger dermed vekt på at dataene skal være velformede, men ser bort fra mening.
Dataene må gi mening: Det tredje leddet sier at dataene dessuten må følge bestemte konvensjoner som gjør at de kan tolkes, for eksempel ved hjelp av semantiske og pragmatiske språkregler. Dette er den vanligste bruken av ordet i dagligtalen. Informasjonsvitenskap, medievitenskap og andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag studerer blant annet hvordan velformede og meningsfulle data kan brukes til kommunikasjon og til å gi mennesker kunnskap.
== Informasjon som data ==
Informasjonsbegrepet i fag som fysikk og informasjonsteori legger vekt på informasjon som materielt fenomen og ser typisk bort fra dataenes velformethet og mening. Dette svarer til det første leddet i den generelle informasjonsdefinisjonen. To klassiske definisjoner av informasjon, som begge svarer til dette synet på informasjon, er:
en distinksjon som gjør forskjell (Donald MacKay)
en forskjell som gjør forskjell (Gregory Bateson)
=== Informasjon som mønster ===
At informasjon består av (materielle) data betyr at informasjon til enhver til må ha et materielt grunnlag. Informasjon og data er likevel forskjellige siden data forsvinner når de ødelegges materielt, mens informasjon kan kopieres fra en datarepresentasjon til en annen. For eksempel kan de ti bud fremdeles eksistere som informasjon, selv om stentavlene som budene opprinnelig skal ha vært risset inn i (den opprinnelige representasjonen av de ti bud som data) forlengst er forvitret. Og du kan kopiere informasjonen perfekt fra en DVD til en annen. Hvis den første DVD-en senere ødelegges har du mistet dataene som var på den, men du har fremdeles informasjonen lagret som data på den andre DVD-en. Informasjon kan dermed forståes som et mønster.
=== Informasjonsbegrepet i informasjonsteori ===
Claude Shannon publiserte i 1948 en vitenskapelig artikkel som het A mathematical theory of communication. Denne artikkelen la grunnlaget for det som siden har blitt kalt informasjonsteori. Informasjonsteorien legger ikke vekt på om dataene som overføres en velformede eller gir mening. Informasjonsbegrepet i informasjonsteori tar dermed bare hensyn til det første leddet i den generelle informasjonsdefinisjonen.
Denne tankegangen brukes til å programmere tilstandsmaskiner (fra engelsk Finite State Machine (FSM)). Disse benyttes i telekommunikasjonssystemer hvor all utveksling av informasjon skjer som signaler mellom uavhengige prosesser. Disse signalene er vanligvis implementert som meldinger. Prosessene befinner seg alltid i en av et antall forhåndsprogramerte tilstander, og tilstanden i mottaksøyeblikket er avgjørende for hvordan informasjonen skal tolkes. Signalet (informasjonen) kan derfor ignoreres helt, godtas, og i blant også forårsake en tilstandsendring som igjen kan medføre at prosessen deretter kun aksepterer et helt nytt sett av signaler.
Batesons definisjon av informasjon som en forskjell som gjør forskjell er i tråd med dette informasjonsbegrepet.
=== Informasjonsbegrepet i fysikk ===
I fysikken betrakter man i noen sammenhenger informasjon som det motsatte av entropi, eller som negativ entropi.
== Informasjon som velformede data ==
=== Informasjonsbegrepet i biologi ===
Informasjonsbegrepet i genetikk baserer seg på at dataene i DNA- og RNA-molekyler er kodet på bestemte måter som sekvenser av nukleotider.
Sanseinntrykk kan også forstås som informasjon. Når en organisme med et nervesystem registrerer sanseinntrykk oversettes disse til elektriske impulser (korte elektrisk strømmer) som går gjennom i nevroner (eller nerveceller). Ved overføring av nevrotransmittere, en gruppe kjemiske forbindelser, kan de elektriske impulsene i sin tur kan lede til - eller bidra til å forhindre - elektriske impulser i andre nærliggende nevroner. At dataene er velformede betyr her blant annet at de elektriske spenningene i nevronene holder bestemte nivå, at impulsene de løser har bestemte varigheter og at de kjemiske stoffene som overføres mellom nevronene er av bestemte typer.
== Informasjon som meningsfulle og velformede data ==
Informasjonsvitenskap, medievitenskap og andre samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag studerer blant annet hvordan velformede og meningsfulle data kan gi kunnskap og brukes til påvirkning. Dette er den vanligste bruken av ordet informasjon i dagligtalen og svarer til alle tre leddene i den generelle informasjonsdefinisjonen.
=== Informasjonsbegrepet i informasjonsvitenskap ===
Informasjon er et sentralt begrep i informasjonsvitenskap og informasjonssystemer, hvor man gjerne skiller mellom data, informasjon og kunnskap. For eksempel kan følgende definisjoner brukes:
Data er symboler representert i organisert i bestemte mønstre som representerer fakta, observasjoner og/eller ideer, og som det er mulig å kommunisere, fortolke og manipulere ved hjelp av menneskelige eller automatiske prosesser. Eksempler på dette er elektriske impulser, magnetiske og mekaniske tilstander, tekst og lyd/film/bilde.
Informasjon er den forståelsen eller fortolkningen et menneske trekker ut av data på grunnlag av kjente konvensjoner for den benyttede representasjonsform. En slik tolkning av data vil være betinget av: Evnen til å oppfatte data, kulturell kontekst, konvensjoner for tolkning, forståelse av protokoll for innkoding av data samt evne til å forstå meningsinnholdet i data.
Kunnskap er internalisering av informasjon, summen av et individs oppsamlede informasjon, som igjen kan eksternaliseres som informasjon.Informasjonsvitenskapelige definisjoner av informasjon ligger gjerne nær opptil den generelle informasjonsdefinisjonen, mens det som informasjonsvitere kaller data svarer til de to første leddene i denne definisjonen.
=== Informasjonsbegrepet i medievitenskap ===
I medievitenskap er informasjonsbegrepet knyttet til menneskelig kommunikasjon, der et budskap overføres fra en avsender A til en mottaker B. Budskapet kan være enten intendert (eller bevisst) eller ubevisst (f eks kroppsspråk) fra senderen A sin side, og et intendert budskap kan være enten sant eller usant. Buskapet kan føre til at mottageren B får ny kunnskap, eller budskapet kan feiltolkes eller ignoreres. Støy i kanalen som buskapet sendes gjennom kan påvirke utfallet av kommunikasjonen. Språket som benyttes i meldingen (det vil si reglene for velformethet og mening) er også viktig for mottakeren.
== Typer av informasjon ==
Det finnes en rekke måter å kategorisere informasjon på. De er alle nyttige for å avklare de ulike informasjonsbegrepene ytterligere:
=== Attributiv og predikativ informasjon ===
Det er nyttig å først skille mellom to måter å snakke om informasjon på, her med genetisk informasjon brukt som eksempel.
Attributiv genetisk informasjon vil si informasjon om genetiske forhold, slik vi finner i lærebøker om genetikk.
Predikativ genetisk informajson er informasjon som av natur er genetisk (eller: genetiske fenomen forstått som informasjon), for eksempel gener forstått som informasjon.Her snakker vi mest om det siste.
=== Analog og diskret informasjon ===
Diskret informasjon vil si informasjon om fenomener som kan ha et begrenset antall verdier, bl a informasjon som kan representeres som heltall. For eksempel kan vanlige skrifttegn kodes som tall ved hjelp av standarder som Unicode eller dets forløpere ISO 8859-1 og ASCII. Moderne dataystemer behandler nesten alltid informasjon diskret.
Analog informasjon vil si informasjon om fenomener som varierer langs en trinnløs (eller kontinuerlig) skala, bl a informasjon som representeres som flyttall. For eksempel er informasjon om avstand, hastighet, vekt, lydstyrke og farve i utgangspunktet analog. Analog informasjon må gjøres om (konverteres) til diskret format før den kan lagres, behandles og overføres av datamaskiner.
=== Digital informasjon og binærdata ===
Digital informasjon er diskret informasjon som er representert som tall.
Binær informasjon er diskrete informasjon som er representert som biter. Vi sier gjerne at binær informasjon er lagret som tallene «0» og «1» i det binære tallsystem, men vi kan også tenke oss binær informasjon hvor bitene er tolket på andre måter enn som binærtall.Når vi snakker om «digitale data» tar vi det vanligvis for gitt at dataene er både digitale og binære, selv om digitale data strengt tatt kan representeres i andre tallsystem enn det binære.
=== Intensjonell informasjon og miljøinformasjon ===
Intensjonell informasjon er informasjon skapt av mennesker i den hensikt å overføre den til andre mennesker eller til seg selv, enten i rom, i tid eller begge deler. Intensjonell informasjon er dermed laget med en menneskelig (eller kanskje maskinell) hensikt om å gjøre en forskjell. For eksempel overfører en telefonsamtale informasjon til en annen person som befinner seg et annet sted men til samme tid. En huskelapp overfører informasjon til personen selv en gang i fremtiden.Miljøinformasjon er informasjon som ikke er skapt av mennesker med hensikt. Miljøinformasjon har ikke semantisk innhold men kan likevel gjøre en forskjell ved å påvirke mennesker eller andre fysiske, biologiske, mekaniske eller andre systemer. For eksempel kan en regnsky på himmelen påvirke menneskers valg av ytterklær. Årringene i et tre gir kunnskap om dets alder. Rekkefølgen på basene i et RNA-molekyl påvirker hvordan et ribosom setter aminosyrer sammen til et protein.
=== Semantisk og instruerende intensjonell informasjon ===
Intensjonell informasjon kan være enten semantisk eller instruerende.
Semantisk (intensjonell) informasjon er informasjon 'om' verden. Den er skapt av mennesker med en hensikt (intensjon). I tillegg må informasjonen være faktuell (eller korrekt, eller riktig, se lenger nede): er den uriktig snakker vi i stedet om (semantisk) feilinformasjon eller (bevisst) desinformasjon (se under).
Instruerende intensjonell informasjon er informasjon for (å gjøre noe med) verden, igjen skapt av mennesker med hensikt. Instruerende intensjonell informasjon kan ikke være faktuell fordi den ikke forsøker å beskrive fakta, men den kan være mer eller mindre hensiktsmessig (og dermed mer eller mindre riktig). Hvis instruerende intensjonell informasjon er svært lite hensiktsmessig kan vi i stedet kalle den (instruerende intensjonell) feilinformasjon, eller desinformasjon, hvis den er bevisst.
=== Feilinformasjon, desinformasjon og kompromat ===
Semantisk informasjon må per definisjon være faktuell, det vil si at det semantiske innholdet er riktig eller korrekt.
Feilinformasjon er velformede data som gir mening, men som ikke er faktuelle. Feilinformasjon er dermed ikke informasjon, selv om den kan se ut som informasjon.
Desinformasjon er intendert (bevisst) feilinformasjon.
Kompromat (av russisk компромат) er kompromitterende informasjon eller desinformasjon som kan benyttes til utpressing, svertekampanjer eller for å framtvinge lojalitet.Instruerende intensjonell informasjon kan være veiledende eller bevisst eller ubevisst villedende på samme måte. Miljøinformasjon kan ikke være usann.
=== Instruerende og rå miljøinformasjon ===
Miljøinformasjon kan være enten instruerende eller rå:
Instruerende miljøinformasjon er igjen informasjon for (at noe skal skje i) verden. Den er ikke skapt med hensikt (intensjon) av mennesker. DNA- og RNA-molekyler er eksempler på instruerende miljøinformasjon.
Rå miljøinformasjon er derimot informasjon som verden, det vil si faktainformasjon (eller bare faktum/fakta, der et faktum er noe som virkelig har skjedd eller virkelig er tilfelle). Den er ikke skapt av mennesker i den hensikt å kommunisere.
== Avsender og mottager ==
=== Semantisk informasjon ===
Semantisk informasjon må ha en intelligent avsender, men avsenderen behøver ikke å være kjent eller tilgjengelig for mottageren. For eksempel overfører de mange tusen leirtavlene som er funnet fra oldtidens Mesopotamia informasjon til oss i dag selv om avsenderne i dag er ukjente og skriftsystemet de benyttet i flere tusen år var glemt.
Semantisk informasjon behøver imidlertid ikke å ha en intelligent mottager. For eksempel inneholder gullplatene ombord på Voyager-romsondene informasjon, selv om vi ikke vet om de noensinne vil nå frem til en mottager.
Senderen og mottageren av semantisk informasjon kan være mennesker eller andre levende vesener med en viss intelligens. Det er uenighet om intelligente maskiner også kan sende eller motta semantisk informasjon. Dette problemet er nært knyttet til spørsmålet om maskiner kan være intelligente, og dermed besitte kunnskap, eller om de bare kan simulere intelligens og kunnskap.
=== Miljøinformasjon ===
Miljøinformasjon har ingen sender i denne forstand. Instruerende miljøinformasjon trenger neppe heller noen mottager. For eksempel er et RNA-molekyl bærer av informasjon selv om det kanskje aldri vil komme i kontakt med et ribosom (kanskje fordi RNA-molekylet er av en type med mange instanser som kommer i slik kontakt). Det er mulig at faktisk miljøinformasjon trenger en mottager. Fotonene fra en supernova blir til faktisk miljøinformasjon i møte med netthinnene våre. Men er fotonene informasjon før dette møtet, eller hvis de aldri kommer i kontakt med et sanseorgan?
Alternativt kan vi si at miljøinformasjon må ha en dekoder. For semantisk miljøinformasjon må dekoderen for være et menneske eller en intelligent agent.
== Egenskaper ved semantisk informasjon ==
Selv om informasjon har et materielt grunnlag, har den egenskaper som skiller seg fra andre materielle ting i hverdagen:
Informasjon er ikke-eksklusiv: vi kan gi den til andre uten å miste den selv.
Informasjon slites ikke av bruk, men den kan bli uaktuell.
Informasjon kan flyttes raskt uten at det kreves mye energi. For eksempel beveger informasjonen i en vanlig fiberoptisk kabel eller god kobberledning seg med 50 %-70 % av lysets hastighet, altså ca 150 000–200 000 km/t. Å flytte hverdagslige materielle gjenstander med tilnærmet samme hastighet ville kreve svært mye energi og er langt fra praktisk mulig i dag.
Informasjon er enkel å kopiere. Mens kopiering av en materiell ting gjerne krever like stor innsats som å lage den opprinnelige tingen, kan mange typer informasjon kopieres raskt og enkelt.
Informasjon kan kopieres perfekt. Hver gang en materiell ting kopieres vil kopien avvike fra originalen, mens informasjon som er representert som diskrete data i prinsippet kan kopieres perfekt. Informasjonen kan også være kodet som diskrete data med redundans, det vil si ved å bruke flere biter enn strengt tatt nødvendig, f eks Hamming-koder. De ekstra bitene brukes så til feilkontroll og feiloppretting. Redundant koding er også nyttig i overføring, lagring og behandling av informasjon som diskrete data.
Informasjon kan lagres og overføres perfekt. En materiell ting vil over tid eller under overføring kunne miste noen av sine opprinnelige egenskaper, mens informasjon som er representert som diskrete data i prinsippet kan lagres og overføres perfekt.
Informasjon kan behandles (transformeres) raskt uten stort energiforbruk. Er informasjonen lagret som diskrete data kan den enkelt behandles med IKT-utstyr som datamaskiner. Eksempler på vanlige transformasjoner er kryptering og dekryptering av sikkerhetshensyn og komprimering og dekomprimering for å spare overføringskapasitet og lagringsplass.
Informasjon har i dag et universelt og nøytralt format for lagring, overføring og behandling, nemlig som diskrete (og i praksis digitale) data. Dermed kan alle typer informasjon lagres, overføres og behandles av de samme datamaskinene, mens det trengs en rekke ulike typer maskiner for å bearbeide f eks materielle produkter.
Produksjon og distribusjon av informasjonsprodukter har lav marginalkostnad. Når den første versjonen av et informasjonsprodukt er laget koster det minimalt å kopiere opp og overføre hvert eksemplar.Til sammen gjør disse egenskapene at arbeid med og omsetting av informasjon på noen måter er fundamentalt annerledes enn arbeid med og omsetting av materielle produkter og tjenester. De er dermed en viktig del av grunnlaget for informasjonssamfunnet.
== Se også ==
Informasjonssystem
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi
Informasjonsvitenskap
Informasjonsteori
Informatikk
== Referanser == | I dagligtalen har informasjon å gjøre med opplysning, etterretning, underretning, neddelelse, beskjed, tilbakemelding, opplæring, undervisning og viten. Ordet har dessuten mer spesifikke betydninger i forskjellige fagområder og vitenskaper, fra naturvitenskaper som fysikk og biologi til samfunnsvitenskaper og humaniora (se under). | 7,164 | 7,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romeriksporten | 2023-02-04 | Romeriksporten | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1999 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Rælingen', 'Kategori:Gardermobanen', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanetunneler i Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tunneler i Oslo', 'Kategori:Tunneler i Viken', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1999'] | Romeriksporten er en jernbanetunnel på Gardermobanen som går fra Etterstad i Oslo til Stalsberg i Lillestrøm. Med en lengde på 14,58 km er dette Norges nest lengste jernbanetunnel etter Blixtunnelen. Strekningen har dobbeltspor, er elektrifisert, og tillater hastigheter på 210 km/h. For å sikre effektiv trafikkavvikling gjennom tunnelen, er rute- og materiellplanen lagt opp slik at Romeriksporten i hovedsak trafikkeres av tog som er godkjent for 200 km/t eller høyere.
Tunnelen ble bygd som en del av høyhastighetsbanen Gardermobanen, som går fra Oslo til Eidsvoll via Gardermoen, og dekker mesteparten av denne banens 18 kilometer lange delstrekning mellom Oslo sentralstasjon og Lillestrøm stasjon. Tunnelen måtte bygges for å omgå den svingete Hovedbanen, som ble bygget i 1854.
| Romeriksporten er en jernbanetunnel på Gardermobanen som går fra Etterstad i Oslo til Stalsberg i Lillestrøm. Med en lengde på 14,58 km er dette Norges nest lengste jernbanetunnel etter Blixtunnelen. Strekningen har dobbeltspor, er elektrifisert, og tillater hastigheter på 210 km/h. For å sikre effektiv trafikkavvikling gjennom tunnelen, er rute- og materiellplanen lagt opp slik at Romeriksporten i hovedsak trafikkeres av tog som er godkjent for 200 km/t eller høyere.
Tunnelen ble bygd som en del av høyhastighetsbanen Gardermobanen, som går fra Oslo til Eidsvoll via Gardermoen, og dekker mesteparten av denne banens 18 kilometer lange delstrekning mellom Oslo sentralstasjon og Lillestrøm stasjon. Tunnelen måtte bygges for å omgå den svingete Hovedbanen, som ble bygget i 1854.
== Historikk ==
Da Stortinget 8. oktober 1992 landet på Gardermoen som stedet for ny hovedflyplass, ble det samtidig vedtatt at tog skulle være det viktigste transportmiddelet. Et nytt høyhastighetstog skulle være et konkurransedyktig, framtidsrettet og miljøvennlig transportalternativ. Stortinget forutsatte at utbygging og drift skulle være lønnsomt og gi en avkastning på 7,5 prosent.
24. november 1992, ble NSB Gardermobanen stiftet for å bygge den nye jernbanestrekningen. Selskapet ble gitt i oppdrag å bygge en dobbeltsporet høyhastighetsbane – den første av sitt slag i Norge – mellom Oslo og hovedflyplassen, og derfra videre til Eidsvoll. 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen også skulle stå for driften av den nye banen.
== Bygg ==
=== Utbyggingen ===
Utbyggingen av Gardermobanen pågikk fra 1994 til 1999. Det ble bygget 66 km trasé, inkludert den 13,8 km lange tunnelen Romeriksporten. I løpet av våren 1997, ble det oppdaget omfattende lekkasjer i Romeriksporten. Vannstanden i flere tjern i Østmarka over tunnelen sank dramatisk. Det ble også registrert setningsskader på boliger i Hellerud bydel.
Dette som følge av grunnvannssenkningen i området. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) satte strenge konsesjonskrav til selskapet om tillatt lekkasjemengde. Høsten 1997 ble arbeidet med å tette lekkasjene satt i gang. Etterinjisering ble valgt som hovedmetode for tetting.
Romeriksporten var den største enkeltstående entreprisekontrakt for NSB Gardermobanen. Det sier seg selv at for gjennomføring av en entreprise av denne størrelse og med de tekniske problemer man etter hvert sto overfor, vil samarbeidsforholdet mellom byggherre og entreprenør være ytterst viktig. Det var derfor svært uheldig at meget alvorlige samarbeidsproblemer kom til å dominere dette kontraktforholdet gjennom hele byggeperioden. Allerede kort tid etter oppstart, viste det seg å herske sterk uenighet om hefttidsbestemmelsene. Denne uenighet klarte partene ikke å rydde av veien. Dette etablerte et klima for ytterligere uenighet og vanskelige samarbeidsforhold gjennom hele kontraktsperioden. De virkelig store problemer man etter hvert støtte på med vanskelig fjell, lekkasjer og uroen rundt tettingsmiddelet Rhoca-Gil, ble enda vanskeligere å håndtere fordi samarbeidet mellom byggherre og entreprenør var så konfliktfylt. Det å skulle posisjonere seg til en forestående voldgiftssak, er åpenbart ikke det beste utgangspunkt for løsningsorientert samarbeide.
=== Tung sikring ===
Romeriksporten er mest kjent for de store vannproblemene under drivingen, men det var stedvis også stabilitetsproblemer som førte til tung sikring. Første sted var den såkalte Brynsonen, som er hovedforkastningen mellom kambrosilurbergartene i Oslofeltet, og grunnfjellsgneisene i Østmarka. Forkastningen krysser tunnelen der Ring 3 går på bru og rett inn i Brynstunnelen. På forhånd ble det utført grundige undersøkelser med kjerneboringer og omfattende bergkontrollboringer. Minste overdekning var ca. 2,5 meter, og med antatt svært dårlig bergmassekvalitet ble flere alternativer for passering av sonen vurdert, blant annet frysing. Konsekvensene av å mislykkes, ved at man mistet bergoverdekningen ville vært formidable. Over tunnelen var det ca. 15 meter løsmasse, i hovedsak leire. Der går både Alnaelva, og Ring 3 på bru, og ved eventuelt ras ville man kunne fått elva inn i tunnelen, med påfølgende erosjon oppover mot Alna, utrasning av veier og kollaps av brua på Ringveien. Metoden som ble valgt var basert på 2 meter salver, delte tverrsnitt, og sikring med sprøytebetong og bolter før utstøpning. Det skulle m.a.o. aldri være mer enn 2 meter av tunnelen som ikke var utstøpt. Bergmassen var som forutsatt, med sterkt oppsprukket og oppknust gneis i blanding med alunskifer som kunne graves ut med hendene. På det mest kritiske raste det ut ca. 1 meter alunskifer i hengen slik at overdekningen i realiteten bare var ca. 1,5 meter. Dette ble stoppet med sprøytebetong, og passering og sikring gikk som forutsatt. Andre steder i tunnelen med markerte svakhetssoner hvor bergmassen var oppknust og leirinfisert, og det i tillegg var mye vann, ble det sikret med full utstøpning. Begrunnelsen var at det var vanskelig å få utført sprøytebetong på en god måte, og at det dermed var vanskelig å oppnå en solid nok konstruksjonen i det store profilet (110 m2 sprengningsprofil).
=== Setningsskader ===
På Hellerud oppsto det betydelige setningsskader på om lag 60 boliger og et ytterligere antall boliger fikk mindre skader. NSB Gardermobanen har påtatt seg garanti for at huseierne skal holdes skadesløse for oppståtte og fremtidige skader. Dette betyr en ekstrakostnad for NSB Gardermobanen på over 100 millioner kroner. Bakgrunnen for skadene var at det i desember 1995 ble registrert fall i poretrykket på det utstyr som var installert på Hellerud, men at det så ikke ble iverksatt tiltak før vanninfiltrasjon ble startet i juni 1997, ca. 1,5 år senere. På dette tidspunkt hadde det allerede oppstått store skader på en rekke bygninger.
Det er bred enighet hos de fleste, og ikke minst hos NSB Gardermobanen selv, om at setningsskadene på Hellerud er en av de alvorligste feil som er blitt begått under byggingen av Romeriksporten. Problemer med setningsskader var i prinsippet vel kjent og man hadde lagt opp et godt måle- og varslingssystem. Setningsskadene på Hellerud burde i utgangspunktet vært unngått, i det minste burde tiltak vært iverksatt på et langt tidligere tidspunkt da målinger viste at poretrykket sank kraftig. Årsaken til skadene synes å være svikt i NSB Gardermobanens egen organisasjon.
=== Rhoca-Gil ===
Rhoca-Gil som tettingsmateriale i tunneler har vært benyttet i Norge i en årrekke, og var tidligere kjent under navnet Siprogel. Stoffet var beskrevet i anbudsdokumentene og var slik sett klarert av byggherren i forholdet til entreprenøren. Det var ikke kjent for byggherren NSB Gardermobanen at bruken av stoffet kunne føre til giftige utslipp av uakseptabelt omfang. Det var først da det ble kjent at det samme stoffet var blitt benyttet i en tunnel under Hallandsåsen i Syd-Sverige og at dette hadde medført betydelige giftutslipp, at alarmen gikk for arbeidene i Romeriksporten. Arbeidene ble umiddelbart stanset da giftproblemet ble kjent og NSB Gardermobanen tok fullt ansvar for saken.
I ettertid har det vist seg at giftproblemet hadde et begrenset omfang og at giftige utslipp fra bruken av Rhoca-Gil i hovedsak var forbundet med feil bruk av stoffet. Rhoca-Gil er ikke benyttet i Romeriksporten etter at giftproblemet ble oppdaget.
== Lekkasjer ==
Vannlekkasjeproblemene under Østmarka ble første gang registrert 3. februar 1997 i forbindelse med at vannstanden i Nordre Puttjern og Søndre Puttjern sank. Men det var først i forbindelse med Rhoca-Gil saken i oktober 1997 at NSB Gardermobanen tok alvorlig tak også i vannlekkasjeproblemene gjennom en egen handlingsplan, oppnevning av egne faggrupper og organisatoriske endringer internt. Grunnen til at det gikk såpass lang tid før man tok fatt i dette, var kravet til fremdrift. I tillegg var man vinteren og våren 1997 inne i den til da alvorligste konflikt med entreprenøren. Videre var de tidlige holdninger fra NVE at man ikke så på denne vannlekkasjen som særlig alvorlig.
Etter stansen av arbeidene i forbindelse med Rhoca-Gil, søkte NSB Gardermobanen i november 1997 NVE om konsesjon for vannlekkasjene fra tunnelen. Slik konsesjon ble gitt i desember 1997 med grenser for maksimal tillatt innlekkasje i tunnelen. NSB Gardermobanen påklaget NVEs strenge krav til Olje- og energidepartementet i januar 1998. Departementet behandlet klagen og hevet i april grensen for innlekkasje i Lutvannsonen.
I juni 1998 var det NSB Gardermobanens oppfatning at det var oppnådd tilstrekkelig tetting av tunnelen selv om konsesjonskravene ennå ikke var nådd. Administrasjonen anbefalte styret å avslutte tettingsarbeidene, hvilket styret sluttet seg til. På dette tidspunkt var det klart at skulle NSB Gardermobanen kunne åpne Romeriksporten som planlagt til åpningen av flyplassen den 8. oktober 1998, måtte tettingsarbeidene avsluttes. Beslutningen i styret til NSB Gardermobanen ble overprøvet av konsernstyret i NSB, som den 10. juni bestemte at tettingsarbeidene skulle fortsette til konsesjonskravene fra NVE var nådd.
I oktober 1998 opphevet NVE konsesjonskravet for Lutvann Vest etter en fornyet faglig vurdering. I november 1998 søkte NSB Gardermobanen om å få øke den maksimale lekkasjen i Lutvannsonen og i Puttjernsonen fordi det ikke ble ansett som mulig å oppnå konsesjonskravet i Puttjernsonen med etterinjisering, og det var oppfatningen i NSB Gardermobanen at det kunne oppnås vannbalanse i Lutvannsonen med en noe høyere innlekkasje. NVE anbefalte i sin innstilling til Olje- og energidepartementet i desember at kravet til maksimal tillatt innlekkasje i både Lutvannsonen og Puttjernsonen fremdeles skulle opprettholdes fordi det var usikkerhet knyttet til beregningen av grunnvannstanden.
Regjeringen besluttet ved Kongelig resolusjon den 18. desember 1998 å heve kravet til tillatt innlekkasje i Puttjernsonen. Med dette var alle kravene til innlekkasje innfridd. NSB Gardermobanen foretok deretter de nødvendige tiltak for åpning av Romeriksporten for hurtigtogdrift. Offisiell åpning fant sted 22. august 1999.
== Kostnadene ==
Utbyggingen av Gardermobanen ble kostnadsberegnet til 4,6 milliarder kroner, med en usikkerhet på +/- 20 prosent. Investeringene totalt ble på om lag 13 milliarder kroner, men dette omfatter mer enn det som opprinnelig ble planlagt.
== Litteratur ==
Nestegard, Dag H. Vegar gjennom fjell. Selja Forlag 2019. ISBN 9788282401586
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Romeriksporten – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Miljøundersøkelser i Østmarka. Overvåkning av vegetasjonen i influensområdet til Romeriksporten 1998-2003 hos NINA
Om Flytoget: Historikk | | type = Jernbane | 7,165 | 7,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gardermobanen | 2023-02-04 | Gardermobanen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1998 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Rælingen', 'Kategori:Gardermobanen', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Eidsvoll', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Lillestrøm', 'Kategori:Jernbanebyggverk i Ullensaker', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Norge med persontrafikk', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Oslo', 'Kategori:Jernbanestrekninger i Viken', 'Kategori:Jernbanestrekninger åpnet i 1998', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Referanser til Rv22', 'Kategori:Sider med kart'] | Gardermobanen er en 64 km lang høyhastighetsbane som går mellom Etterstad (i Oslo) og Eidsvoll. Sluttstykket Eidsvoll–Venjar var inntil 2022 enkeltsporet; resten (60 km) var dobbeltsporet. Banen ble ferdigstilt fra Lillestrøm og nordover til åpningen av Oslo lufthavn, Gardermoen. Strekningen Oslo–Lillestrøm med Romeriksporten ble fullført i 1999. Gardermobanen var den første i Norge med tillatt hastighet over 160 km/t. Den er en del av InterCity-triangelet (Skien-Lillehammer-Halden), hvor 80 % av passasjertrafikken med tog i Norge avvikles. Dobbeltspor åpnet Eidsvoll - Venjar 5. september 2022 og dermed er hele Gardermobanen dobbeltsporet.
| Gardermobanen er en 64 km lang høyhastighetsbane som går mellom Etterstad (i Oslo) og Eidsvoll. Sluttstykket Eidsvoll–Venjar var inntil 2022 enkeltsporet; resten (60 km) var dobbeltsporet. Banen ble ferdigstilt fra Lillestrøm og nordover til åpningen av Oslo lufthavn, Gardermoen. Strekningen Oslo–Lillestrøm med Romeriksporten ble fullført i 1999. Gardermobanen var den første i Norge med tillatt hastighet over 160 km/t. Den er en del av InterCity-triangelet (Skien-Lillehammer-Halden), hvor 80 % av passasjertrafikken med tog i Norge avvikles. Dobbeltspor åpnet Eidsvoll - Venjar 5. september 2022 og dermed er hele Gardermobanen dobbeltsporet.
== Historikk ==
NSB Gardermobanen AS ble etablert 24. november 1992 for å stå for utbyggingen av Gardermobanen og Gardermoen stasjon. Totalt skulle det bygges 64 km ny jernbane, inkludert den 14,5 km lange tunnelen Romeriksporten mellom Etterstad i Oslo og Lillestrøm. Utbyggingen av banen startet i 1994 og pågikk fram til 1999. Den 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen AS også skulle stå for driften av den nye jernbanen.
=== Tunnelbygging med forhindringer ===
I løpet av våren 1997 ble det oppdaget omfattende lekkasjer i Romeriksporten. Vannstanden i tjernene i Østmarka over tunnelen sank dramatisk, og det ble også registrert setningsskader på boliger på Hellerud som følge av grunnvannssenkningen i området. Norges vassdrags- og energiverk (NVE) satte strenge konsesjonskrav til selskapet om tillatt lekkasjemengde, og høsten 1997 ble arbeidet med å tette lekkasjene satt i gang. Etterinjisering ble valgt som hovedmetode for tetting, men i oktober 1997 ble det kjent at tetningsstoffet Rhoca Gil, som ble benyttet i Romeriksporten, ga utslipp av det helsefarlige stoffet akrylamid i tunnelvannet fordi stoffet ble brukt på feilaktig måte. Det medførte at arbeidet i tunnelen ble midlertidig stoppet inntil det ble fastslått at dette ikke utgjorde noen helserisiko (problemene minnet om den som oppstod i Hallandsåstunnelen). Etter dette ble det etablert et renseanlegg for å rense tunnelvannet for akrylamid. Den 10. juni 1998 vedtok NSB-styret å utsette ferdigstillelsen av Romeriksporten for å kunne gjennomføre tetningsarbeidene etter NVEs konsesjonskrav. Togtrafikken ble likevel satt i gang i august 1998, siden den nye flyplassen skulle bli tatt i bruk 8. oktober samme år. Da kjørte man som planlagt nordover fra Lillestrøm, men kjørte utenom Romeriksporten, som ennå ikke var ferdigstilt. Romeriksporten ble ikke tatt i bruk før 22. august 1999.
=== Overføring til Jernbaneverket ===
I 2000 ble NSB Gardermobanens infrastruktur overført til Jernbaneverket (dagens Bane NOR), mens NSB Gardermoen fortsatte med selve togkjøringen. Til gjengjeld ble alle investeringskostnadene på banen og togene slettet fra ansvaret til NSB Gardermobanen, og selskapet trengte dermed ikke betale renter på lån. Derimot må Flytoget AS og de andre togoperatørene betale en «kjørevegsavgift» til Jernbaneverket for å få bruke banen, en slags driftsavgift som går til å dekke vedlikeholdet av den. Dette er en vanlig driftsform på jernbanenett i Europa, men Gardermobanen er den eneste banestrekningen i Norge som er organisert på denne måten. Dette skjedde blant annet på bakgrunn av «en omfattende evaluering av hele Gardermoprosjektet i regi av det offentlig oppnevnte Mydske-utvalget.», som høsten 1999 fastslo at «Gardermobanen kan ikke bli bedriftsøkonomisk lønnsom som lovet i Regjeringens forslag fra 1992.» Fra 1. januar 2001 endret NSB Gardermobanen navn til Flytoget AS.
== Formål ==
Banen har to formål. Det første og primære grunnen til at banen ble bygget, var for å betjene flyplassen. Da Stortinget 8. oktober 1992 vedtok at Gardermoen skulle bli stedet for ny hovedflyplass for Oslo, ble det samtidig vedtatt at tog skulle være det viktigste transportmiddelet. Banen blir derfor brukt av Flytoget mellom Oslo og Oslo lufthavn og av tankvognstog som transporterer flydrivstoff til Gardermoen. Flytoget går i 210 km/t, noe som er nest hurtigst i Norden (etter Lahtisbanen i Finland)
Det andre formålet er å være et nytt dobbeltspor mellom Oslo S og Eidsvoll stasjon. Dette er samme strekning som betjenes av Hovedbanen, men Gardermobanen har i hovedsak egen trasé. Det går betydelig raskere å bruke Gardermobanen enn Hovedbanen, i tillegg til at Gardermoen er en viktig stasjon. Banen benyttes derfor av alle NSBs persontog til Eidsvoll og videre nordover. Lokaltog til Lillestrøm og Dal, samt godstog som ikke skal til Gardermoen, kjører fremdeles Hovedbanen.
== Trafikk ==
Banen trafikkeres pr. 2023 ordinært av følgende tog:
Flytoget
Vys regiontog Kongsberg–Eidsvoll
Regionekspresstogene til Eidsvoll og videre nordover til Lillehammer.
SJ Norges fjerntog Oslo-Trondheim.
Drivstofftogene til Gardermoen.
== Økonomi ==
Utbyggingen av Gardermobanen ble kostnadsberegnet til 4,6 milliarder kroner, med en usikkerhet på rundt 20 prosent begge veier. Totalt, inklusive togsett, kostet det 10 milliarder kroner å bygge Gardermobanen. Dette omfatter dog mer enn det som opprinnelig ble planlagt.
Utbygging av Gardermobanen Etterstad – Eidsvoll 6 mrd. kroner
Tilleggskostnader Romeriksporten 1,3 mrd. kroner
Overskridelse forbindelsesspor Gardermobanen 0,4 mrd. kroner
Sum utbygging Gardermobanen 7,7 mrd. kroner
Togkjøp og driftsforberedelser 1,4 mrd. kroner
Finanskostnader totalt 0,9 mrd. kroner
Investeringer totalt 10 mrd. kroner
== Linjekart ==
== Se også ==
Hauerseter–Gardermobanen
Uoffisielle måleenheter
== Kilder og referanser ==
«Network Statement Bane NOR, vedlegg 3.3.2.3 Linjestigninger og fall». Bane NOR. 20. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Gardermobanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gardermobanen er en 64 km lang høyhastighetsbane som går mellom Etterstad (i Oslo) og Eidsvoll. Sluttstykket Eidsvoll–Venjar var inntil 2022 enkeltsporet; resten (60 km) var dobbeltsporet. | 7,166 | 7,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Universitet | 2023-02-04 | Universitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Universiteter'] | Universitet (av latin universitas: «helhet» eller «samfunn») er et begrep som i moderne tid først og fremst betegner institusjoner hvor det utføres forskning og gis høyere utdanning basert på forskning. Fra middelalderen oppstod ordet universitas som betegnelse på fellesskapet av forskende lærere og studerende elever (studenter), og fra den første vekstperioden for universiteter i høymiddelalderen var ofte begge grupper munker. Forskning, studier og undervisning skal foregå i nær sammenheng ved et universitet. Ved moderne universiteter og andre forskningsinstitusjoner regnes akademisk frihet som en «forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».I den vestlige verden er det vanlig at universiteter har rett til å dele ut grader på alle nivåer. Det har i moderne tid vokst frem mange ulike former for utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning, men uten å betegnes som universitet; i Norge er høgskoler og vitenskapelige høgskoler slike institusjoner. Det er den faglige bredden og aktive forskningen som i regelen særtegner universitetene foran andre typer institusjoner; det finnes likevel spesialiserte universiteter betegnet slik med smalere faglig profil. I Norge kan høgskoler nå få universitetsstatus dersom det tilbys doktorgrad i minst tre fag.
Kravene til hvilke institusjoner som kan kalle seg «universitet» varierer betydelig internasjonalt. Mange land har ingen generell lovbeskyttelse av universitetsbegrepet, men i stedet et system for akkreditering av institusjoner. European University Association har definert et universitet som en høyere utdanningsinstitusjon som også driver forskerutdanning. I Norge var universitetsbegrepet ubeskyttet frem til 2005, da det ble en lovbeskyttet betegnelse som bare kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet, eller som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet.
| Universitet (av latin universitas: «helhet» eller «samfunn») er et begrep som i moderne tid først og fremst betegner institusjoner hvor det utføres forskning og gis høyere utdanning basert på forskning. Fra middelalderen oppstod ordet universitas som betegnelse på fellesskapet av forskende lærere og studerende elever (studenter), og fra den første vekstperioden for universiteter i høymiddelalderen var ofte begge grupper munker. Forskning, studier og undervisning skal foregå i nær sammenheng ved et universitet. Ved moderne universiteter og andre forskningsinstitusjoner regnes akademisk frihet som en «forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».I den vestlige verden er det vanlig at universiteter har rett til å dele ut grader på alle nivåer. Det har i moderne tid vokst frem mange ulike former for utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning, men uten å betegnes som universitet; i Norge er høgskoler og vitenskapelige høgskoler slike institusjoner. Det er den faglige bredden og aktive forskningen som i regelen særtegner universitetene foran andre typer institusjoner; det finnes likevel spesialiserte universiteter betegnet slik med smalere faglig profil. I Norge kan høgskoler nå få universitetsstatus dersom det tilbys doktorgrad i minst tre fag.
Kravene til hvilke institusjoner som kan kalle seg «universitet» varierer betydelig internasjonalt. Mange land har ingen generell lovbeskyttelse av universitetsbegrepet, men i stedet et system for akkreditering av institusjoner. European University Association har definert et universitet som en høyere utdanningsinstitusjon som også driver forskerutdanning. I Norge var universitetsbegrepet ubeskyttet frem til 2005, da det ble en lovbeskyttet betegnelse som bare kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet, eller som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet.
== Historie ==
Fra meget gammel tid eksisterte det mange steder en form for vitenskapelige læreanstalter, for eksempel i Egypt og India. I antikken ble læreanstalter organisert som akademier, som for eksempel ved biblioteket i Alexandria. Hos romerne var opplæring i de «syv frie kunster» en obligatorisk del av utdannelsen, og dette kom til å prege læreanstaltene gjennom middelalderen. På engelsk kaller man ofte den dag i dag innledningseksamenene liberal arts, og den moderne examen philosophicum er en rest av denne studieordningen.
Universitet som institusjon, med den betydning ordet har idag, oppstod i tidlig middelalder. Karl den store grunnla et universitet i Noyon i Nord-Frankrike i år 798. År 849 ble det grunnlagt et nytt universitet i Konstantinopel av Bardas, universitetet av Magnaura, og deretter kom universitetet i Salerno og universitetet i Bologna.
Det ble også grunnlagt større læreanstalter i den arabiske verden, som på flere måter lignet det som noe senere ble kalt universitet. Lærestedene i Fez i Marokko og Kairo i Egypt ble grunnlagt allerede på 7-800-tallet. Forskerne i den arabiske verden hadde kunnskap om matematikk, geometri og geografi, og brakte denne til læresteder i Spania – ikke minst skolene i Salamanca og Córdoba.
I høymiddelalderen ble universiteter dannet, som fortsatt eksisterer den dag i dag, først i Bologna (1088), dernest i Paris (ca. 1160), og på 1200-tallet i Oxford, Salamanca og Cambridge. Det som skilte dem ut fra tilsvarende institusjoner i andre sivilisasjoner var deres indre selvstyre. Universitetene kunne selv avgjøre
hvem som skulle ha rett og kompetanse til å undervise
hvilke eksamener som måtte avlegges for å få slik rett
hva det skulle undervises i og hva pensum og eksamenskrav skulle være.I tillegg hadde universitetene rett til å gi og håndheve egne regelverk i indre saker. De var underlagt paven og var derfor i mindre grad styrt av verdslige ledere og makthensyn. De var organisert som laug, og de første universitetene i Bologna og Salerno tilbød rene yrkesutdannelser knyttet til legenes og juristenes laug. Dette forklarer betegnelser som «amanuensis» (= håndlanger) og «magister» (= mester) som fremdeles er i bruk. I Bologna hadde noen menn helt av seg selv, uten befaling eller tillatelse, begynt å arbeide med romerretten. Den ene var Irnerius (ca. 1055–1125), som snart ble viden kjent som foreleser. Samtidig begynte Gratian (ca. 1100–1158) å forelese om kirkens rettsregler, som han samlet i en oversiktlig fremstilling. Menn fra hele Europa, ofte med adelig bakgrunn, strømmet nå til Bologna, men måtte av hensyn til rettsvern, pris- og boligforhold organisere seg. Slike sammenslutninger av studenter ble på latin kalt for universitates, og lederen for rector. Da keiser Frederik Barbarossa i 1158 ved lov tok dem under sitt rettsvern, var det tatt et viktig skritt frem mot selvstendighet for disse sammenslutningene. I Bologna gjorde de selv avtaler med bystyret og professorene, og styrte de praktiske forholdene.I Paris lå kristenhetens teologiske senter, der berømtheter som Peter Abelard og Thomas Aquinas trakk til seg skarer av studenter og lærere. Her sluttet magistrene seg sammen i en organisasjon som omfattet lærere fra de fire facultates (= fag) teologi, juss, medisin og artes (= de frie kunster), det vil si det som i dag kalles det humanistiske fakultet. Studentene var samlet i fire «nasjoner», i store trekk geografisk bestemt. Lederne av begge sammenslutninger ble kalt rector, og selv om de første universitetene nærmest oppstod av seg selv, fikk de en oppbygning som kom til å gjelde alle universiteter nesten til i dag. Myndigheter, fyrster og munkeordener innså raskt de utdanningsmessige og økonomiske fordelene av fenomenet, og i løpet av 1200-tallet ble det opprettet universiteter rundt om i Europa. Både geistlige og verdslige administrasjoner trengte spesielt juridisk og teologisk utdannede menn, og universitetene var derfor en glimrende mulighet for klatring i den sosiale rangstigen. Lærere, studenter og ansatte ved universitetene hadde mange fordeler sammenlignet med resten av samfunnet. De betalte ingen skatt eller avgifter, sorterte ikke under det vanlige rettsvesen, men under universitetets egen domstol, som kunne idømme bøter, samt avstraffelse i sitt eget fengsel. Ansatte sørget for orden på universitetsområdet. Paven garanterte for at studier og eksamener lå på riktig nivå. Paven skulle gi tillatelse til opprettelse av universiteter, selv om de ikke var rene kirkelige innretninger. Her var samfunnets sosiale ulikheter opphevet. Menn fra alle samfunnsgrupper møttes som jevnbyrdige studenter. Innenfor den akademiske verden var frihet, likhet og fellesskap gjennomført som ingen andre steder i middelalderens verden. Til overmål var alle universiteter forent i et stort, internasjonalt fellesskap med de samme studieordninger, bøker og leseplaner.Forskerne og studentene var ofte munker, og latin var studiespråket overalt. Universitetene stod tidvis i opposisjon til kongemakten, og kunne rådføres i maktkamper mellom fyrster eller mellom pave og keiser. Universitetene tiltrakk seg studenter fra fjern og nær, og var alternative karriereveger til de tradisjonelle klostrene, som også ofte var svært viktige læresteder.
Etter innledende avdeling kunne man gå videre innen teologi, medisin eller juss. Rettsvitenskapen med studier av kanonisk og romersk rett, og med tolking og harmonisering av tilsynelatende uforenlige oppfatninger i og mellom disse, fikk stor betydning både for senere rettstenkning og for den intellektuelle utviklingen i det hele tatt. Bagge skriver at arbeidet med logikk, filosofi, teologi og rettsvitenskap som foregikk ved universitetene i høymiddelalderen, ser ut til å ha vært av avgjørende betydning for de store naturvitenskapelige oppdagelsene som kom senere.Mens man tidligere i stor grad hadde akseptert autoritetene fra antikken, for eksempel Galenos og Aristoteles, begynte naturfilosofer som Roger Bacon (1214–94) å stille spørsmål ved dem. Det gamle aristoteliske tenkesettet der man studerte naturen ved deduksjoner, ved å utlede ting fra logiske prinsipper, ble gradvis erstattet. I stedet kom en aksept for observasjoner i og av naturen, og av eksperimenter og induksjoner.
Det ble også lagt et teoretisk grunnlag for senere oppdagelser gjort av Kopernikus, Kepler og Galilei. Thomas Bradwardine (ca. 1290–1349) forsøkte å beskrive bevegelser matematisk. William Heytesbury (ca. 1313-73) beskrev korrekt bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon. Jean Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Nicole Oresme (ca. 1325-82) videreførte dette, og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander.
I senmiddelalderen og renessansen ble universitetene viktigere for statsdannelsen og verdslige ledere grunnla flere universiteter. Universitetene i Kraków, Praha, Leiden, Rostock og København er gode eksempler. Universitetene ble også viktige for den gryende betydningen av industri og avansert håndverk – ikke minst som gruveskoler og landbruksskoler.
Det eldste universitetet i Nord-Europa er universitetet i Rostock, grunnlagt 1419. De eldste skandinaviske universiteter er Uppsala universitet, grunnlagt 1477, Københavns Universitet, grunnlagt 1479, og Lunds universitet, grunnlagt 1666.
På 1700-tallet ble universitetene utfordret av mer fristilte akademier som ble dannet av forskjellige vitenskapsmenn – eksempelvis Sorø Akademi i Danmark og Åbo Akademi i Finland. Med den industrielle revolusjon – som på 1800-tallet ble kombinert med en nasjonal oppvåkning med stor vektlegging av historiestudier – økte kravene til forskningsressurser og -bredde, og store, mangefaglige universiteter fikk sin renessanse, ikke minst i Tyskland. Viktige, nye satsinger ble ingeniør- og landbruksfaglig utdanning. I USA bidro Kongressen gjennom Morrill Act i 1862 til å opprette ingeniør- og landbruksfaglige læresteder i delstatene – såkalte land-grant-universiteter.
Universitetene fikk en viktig stats- og nasjonsbyggende funksjon i Europa på 1800-tallet, og i utviklingsland inntok de en sentral rolle for kunnskaps- og ekspertproduksjon i statsbyggingen etter kolonitiden. Først på 1960-tallet ble universitetsutdanning vanlig i brede og store ungdomsgrupper, og i industrialiserte land ble universitetene et kraftsentrum for opprør eller krigsmotstand i for eksempel Paris og USA i 1968, Teheran i 1979, og Beijing i 1989.
== Universitetsidealer ==
Pioneren Wilhelm von Humboldt utviklet der en modell hvor undervisning og forskning skulle forbeholdes universiteter, en modell som også Norge fulgte med grunnleggelsen av Universitetet i Oslo i 1811. Idealet var uavhengige, monolittiske universiteter som prioriterte grunnforskning og dyrket uavhengighet av samfunnet omkring. Dagens norske universiteter preges fortsatt av det humboldtske ideal – de styres av én rektor og ett styre, med eksternt mindretall, og fakultetene får styringssignaler og nesten alle budsjettmidler fra denne sentralledelsen.
Storbritannia og USA gikk en annen vei; de anglosaksiske universitetene ble organisert som sammenslutninger av mer selvstendige og frie avdelinger (colleges) eller skoler (schools), med større samkvem med omverdenen og produksjonslivet, herunder privat medfinansiering. Amerikanske universiteter kan ofte bestå av flere titalls mer eller mindre uavhengige læresteder, gjerne i ulike delstater og med stor faglig og økonomisk frihet. Orienteringen mot produksjonsliv og anvendt forskning har åpnet for betydelig ekstern finansiering, også av grunnforskning.
== Universiteter i Europa ==
Universitetet i Bologna regnes som et av Europas eldste (1088).
Københavns Universitet, det eldste universitet i Danmark (1479)
Uppsala universitet - Sveriges eldste (1477)
Universitetet i Heidelberg, det eldste universitet i Tyskland (1386)
Universitetet i Krakow - det eldste universitet i Polen (1364)
=== Universiteter i Norge ===
I Norge har universitet siden 2005 vært en lovbeskyttet betegnelse, som kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet av NOKUT eller av institusjoner som har særskilt tillatelse (dispensasjon) fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen. Før 2005 var ikke betegnelsen universitet beskyttet.
Bestemmelser for akkreditering som universitet er fastsatt i Lov om universiteter og høyskoler. For å akkrediteres som universitet må en høyskole ha en stabil forskningsaktivitet, tilby mastergrader, samt tildele doktorgrad i minst tre ulike fag.
Det er ti akkrediterte universiteter i Norge.
Universitetet i Oslo er det eldste. Det ble grunnlagt i 1811 som Det Kgl. Frederiks Universitet.
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim er det største universitetet i Norge. NTNU fører sin historie tilbake til Norges tekniske høgskoles grunnleggelse i 1910, og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1767.
Universitetet i Bergen ble grunnlagt i 1946, med utgangspunkt i Bergens Museum fra 1825.
Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet var verdens nordligste universitet i årene 1972 til 1993. Ble vedtatt av Stortinget i 1968 og Kong Olav V foretok den offisielle åpningen i 1972.
Universitetet i Stavanger fikk sin status i 2005, og har røtter i Rogaland Distriktshøgskole fra 1969 og flere eldre profesjonshøgskoler.
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås ble universitet i 2005. Det het tidligere Norges landbrukshøgskole og ble opprettet i 1859 som landets andre høyere undervisningsinstitusjon.
Universitetet i Agder ble universitet 1. september 2007.
Nord universitet ble etablert 1. januar 2016 etter en sammenslåing av Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag.
Oslomet – storbyuniversitetet, tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), fikk universitetsstatus i 2018
Universitetet i Sørøst-Norge ble etablert i 2018 ved en sammenslåing av daværende Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Buskerud og Vestfold.Blant institusjonene uten NOKUT-akkreditering som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen universitet finner man blant annet det statlige forvaltningsorganet Norgesuniversitetet, Universitetssenteret på Svalbard, tre stiftelser hvor Kvinneuniversitetet inngår i navnet, og studieforbundet Folkeuniversitetet.
== Universiteter i USA ==
I USA er forskjellen mellom et universitet og et college at universitetene tildeler både master- og doktorgrader, mens colleger (høgskoler) vanligvis kun utsteder bachelorgrad. Noen har også mastergrad i et par fag. Det kan også være betydelig forskning ved et college. En bachelorgrad tar i prinsipp 4 år både på universitet og college, men det kan ta 5 eller 6 år, særlig på større universiteter. Det er ingen forskjell mellom bachelorgrader på universitet eller college. I tillegg til 4-årige colleger, finnes det også 2-årige Community Colleger, som tildeler Associate of Arts Degree. Dette tilsvarer de to første årene av en bachelor grad.
Se egen artikkel: Universiteter i USA
De eldste universitetene i USA, etablert før 1800, ligger alle på østkysten eller i Appalachene, og er idag også stort sett blant de kvalitativt ledende læresteder i landet. De viktigste eldre lærestedene er:
Harvard University, MA (1636)
Yale University, CT (1701)
University of Pennsylvania, PA (1740)
Princeton University, NJ (1746)
Columbia University, NY (1754)
Rutgers University, NJ (1766)
University of Georgia, GA (1785)
University of Pittsburgh, PA (1787)
Georgetown University, DC (1789)
University of Tennessee, TN (1794)
I USA er de største universitetene ofte såkalt flaggskipuniversitet for større sammenslutninger av semi-selvstendige læresteder – såkalte university systems. De største university systems (SUNY, Univ of Phoenix) har tidvis mer enn 200 000 studenter, ofte ved en kombinasjon av campus- og fjernundervisning. De enkelt-læresteder (campus) i USA som hadde høyest studenttall høsten 2006, er:
University of Phoenix, alle campus, AZ – 280 000 studenter
State Univ of New York, ulike campus, NY – 97.778 studenter
Ohio State University, Columbus, OH – 51.818 studenter
Arizona State University, Tempe, AZ – 51.234 studenter
University of Florida, Gainesville, FL – 50.822 studenter
University of Minnesota, Minneapolis, MN – 50.402 studenter
University of Texas at Austin, Austin, TX – 49.697 studenterSe også:
Land-grant-universiteter
Historiske svarte læresteder i USA
Ivy League
Public Ivy
== Se også ==
Universiteter omtalt på Wikipedia
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Cappelen Akademisk Forlag. [Boken er pensum ved alle norske universiteter med historiestudier]
Hannam, James (2009). God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. Icon Books.
Berg Eriksen, Trond/ Tranøy, Knut Erik (1991). Filosofi og vitenskap fra antikken til høymiddelalderen. Universitetsforlaget. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Encyclopædia Britannica, 1999
Eli Seglen: Vitenskap, Teknologi og Samfunn
HiA blir universitet lørdag 1. september på HiA.no
Haskins, Charles Homer: Universitetenes framvekst i Europa. Nisus Forlag.
== Eksterne lenker ==
utdanning.no: Departementets nettside med en søkebase med kurs og studier i norge | Universitet (av latin universitas: «helhet» eller «samfunn») er et begrep som i moderne tid først og fremst betegner institusjoner hvor det utføres forskning og gis høyere utdanning basert på forskning. Fra middelalderen oppstod ordet universitas som betegnelse på fellesskapet av forskende lærere og studerende elever (studenter), og fra den første vekstperioden for universiteter i høymiddelalderen var ofte begge grupper munker. | 7,169 | 7,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2000-tallet | 2023-02-04 | 2000-tallet | ['Kategori:Pekere'] | 2000-tallet kan vise til:
21. århundre (2001–2100)
2000-årene (2000–2009) | 2000-tallet kan vise til:
21. århundre (2001–2100)
2000-årene (2000–2009) | 2000-tallet kan vise til: | 7,170 | 7,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2000-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 2000-årene | ['Kategori:2000-årene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Språkvask 2022-04', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | null |
== Sentrale hendelser i verden ==
7. mai 2000: Vladimir Putin ble tatt i ed som ny president i Russland.
25. juli 2000: Det chartrede Air France Flight 4590, en Concorde-maskin, havarerte i Paris. 113 omkom.
15. januar 2001: Wikipedia blir lansert.
11. september 2001: Terrorangrep mot World Trade Center i New York, og mot Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet, i nærheten av Washington D.C.
1. januar 2002: Euroen blir tatt i bruk.
EU annonserer at ti nye medlemmer (Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros) skal inn i unionen fra 1. mai 2004. Bulgaria og Romania blir også medlemmer av EU men ikke før i 2007.
Romsonden Huygens lander på Saturns største måne, Titan
Saddam Hussein ble tatt til fange av amerikanske styrker 13. desember 2003, stilt for irakisk rett, dødsdømt og henrettet.
26 271 mennesker omkommer i jordskjelv i Bam, Iran.
26. desember 2004: en tsunami forårsaket av jordskjelv i Indiahavet tar livet av over 285 000 mennesker i mange land.
Finanskrisen bryter ut i september 2008.
Barack Obama jr. blir den første afroamerikanske president i USA.
2004–2006: Fugleinfluensa-viruset spredte seg i store deler av verden.
Kosovo erklærer seg som uavhengig stat.
Fidel Castro kunngjorde at han går av på permanent basis som Cubas president.
Earth Hour blir lansert av World Wide Fund for Nature.
== Sentrale hendelser i Norge ==
I norsk historie er 2000-tallet preget av oljealderen og voksende økonomi som begynte i etterkrigstida. Oljefondet som blir en betydelig avgjørende rolle for norsk økonomi. Norge starter millenniumskiftet med Åsta-ulykken, der to motgående tog kolliderte på Rørosbanen, 19 personer omkom. Lasteskipet MS «Rocknes» kantrer i Vatlestraumen januar 2004. 18 mennesker omkommer.
Norge blir rammet av en ransbølge flere ran mot verditransporter, tellesentraler, banker og postkontor. En av de største ranene er NOKAS-ranet og Norsk Kontantservice i Stavanger blir ranet. Ranet omtales som norgeshistoriens største og mest brutale ran. En politimann blir skutt og drept. Vekter-ranet 2008 der to vektere tvinges av væpnede ranere til å hjelpe de med å rane et titalls banker natten til 1. april. Ransutbyttet var på over 10 millioner kr. Norge for sin første 24-timers nyhetskanal i fjernsynet, TV 2 Nyhetskanalen, har premiere 15. januar 2007. Ålesund-raset: En seks etasjers høy boligblokk i Ålesund sentrum kollapser etter at en fjellside glir ut og treffer bygget. Fem dør og flere enn 20 blir skadd. er noe av hendelsene dette tiåret.
De kongelige gifter seg Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit gifter seg i Oslo domkirke. Samt Ari Behn og prinsesse Märtha Louise giftet seg i Nidarosdomen, Trondheim dette tiåret.
=== Politikk ===
Norge er fra 2001 en del av Schengen-området som gjennom Schengen-avtalen regulerer at det ikke er noen ordinær passkontroll mellom medlemslandene. I norsk politikk er det Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg som avløser hverandre som statsministere. Stortingsvalget 2005 er regjeringsalternativet Ap, SV og Sp som oppnår flertall i Stortinget, og SV blir med i en regjering for første gang. Mens Jens Stoltenbergs blir Norges statsminister for andre gang.
Lov om vern mot tobakksskader utvides med totalforbud mot røyking på serveringssteder trådde i kraft 1. juni 2004. Norge for en ny ekteskapsloven om Likekjønnet ekteskap i Norge.
== Referanser ==
-- 2000
-- 2001
-- 2002
-- 2003
-- 2004
-- 2005
-- 2006
-- 2007
-- 2008
-- 2009
Tiårsoversikt | == Sentrale hendelser i verden == | 7,171 | 7,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_iranske_revolusjon | 2023-02-04 | Den iranske revolusjon | ['Kategori:1979 i Iran', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Irans historie', 'Kategori:Konflikter i 1979', 'Kategori:Revolusjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den iranske revolusjonen i 1979 forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki, under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi, til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Revolusjonen var delt i to faser. I den første fasen ble sjahen veltet av en allianse av liberale, venstreradikale og religiøse grupper. I den andre fasen, som ofte blir kalt den islamske revolusjon, kom prestestyret til makten og innførte en teokratisk islamsk republikk.
Sjahen hadde sittet med makten siden 1941, med et kort avbrudd i 1953. Ut over den rike eliten som dro nytte av sjahens storforbruk av penger hadde han lite støtte i befolkningen. I 1960- og 70-årene møtte han kontinuerlig motstand, både fra religiøse ledere og fra den urbane middelklassen som støttet et konstitusjonelt monarki med frie, demokratiske valg. Sjahen ledet et strengt regime, fengslet hundrevis av politiske aktivister og tvang gjennom sensurlover. Mens leveforholdene for de fleste i befolkningen var dårlige, var det få folkelige krav om konstitusjonelle reformer.
I 1978 førte en serie med protester, utløst av en svertende artikkel i den offisielle pressen som angrep Khomeini, til en eskalerende voldsspiral inntil to millioner mennesker fylte gatene i Azadi-torget i Teheran 12. desember for å protestere mot sjahen. Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstrantene og begynte å skifte side. Sjahen gikk med på å innføre en mer moderat konstitusjon, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ble kalt tilbake for å iverksette en avslutning av monarkiet, var sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini kom tilbake til Iran 1. februar, invitert av den pågående revolusjonen mot sjahen. Han skiftet raskt ut de mer moderate elementene og skapte en islamsk republikk med seg selv som øverste leder.
| Den iranske revolusjonen i 1979 forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki, under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi, til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Revolusjonen var delt i to faser. I den første fasen ble sjahen veltet av en allianse av liberale, venstreradikale og religiøse grupper. I den andre fasen, som ofte blir kalt den islamske revolusjon, kom prestestyret til makten og innførte en teokratisk islamsk republikk.
Sjahen hadde sittet med makten siden 1941, med et kort avbrudd i 1953. Ut over den rike eliten som dro nytte av sjahens storforbruk av penger hadde han lite støtte i befolkningen. I 1960- og 70-årene møtte han kontinuerlig motstand, både fra religiøse ledere og fra den urbane middelklassen som støttet et konstitusjonelt monarki med frie, demokratiske valg. Sjahen ledet et strengt regime, fengslet hundrevis av politiske aktivister og tvang gjennom sensurlover. Mens leveforholdene for de fleste i befolkningen var dårlige, var det få folkelige krav om konstitusjonelle reformer.
I 1978 førte en serie med protester, utløst av en svertende artikkel i den offisielle pressen som angrep Khomeini, til en eskalerende voldsspiral inntil to millioner mennesker fylte gatene i Azadi-torget i Teheran 12. desember for å protestere mot sjahen. Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstrantene og begynte å skifte side. Sjahen gikk med på å innføre en mer moderat konstitusjon, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ble kalt tilbake for å iverksette en avslutning av monarkiet, var sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini kom tilbake til Iran 1. februar, invitert av den pågående revolusjonen mot sjahen. Han skiftet raskt ut de mer moderate elementene og skapte en islamsk republikk med seg selv som øverste leder.
== Forløpere til revolusjonen ==
Pahlavi ble gjeninnsatt ved makten etter at han først hadde måttet flykte fra landet i 1953. Gjeninnsettelsen kom i stand ved at den demokratisk valgte regjeringen til dr Muhammed Mossadegh ble kastet ved hjelp av en fordekt operasjon av CIA, kalt Operasjon Ajax. Pahlavi beholdt gode relasjoner med USA, men kom i konflikt med tradisjonelt muslimsk syn på alkohol, gambling og sex før ekteskapet, i det han nektet å forby noen av disse tingene. Regimet var kjent for sin korrupsjon og sin brutale praksis som forårsaket protester i Iran og kritikk fra store deler av verdenssamfunnet.
Sterk opposisjon vokste frem i mange sektorer av samfunnet under sjahens styre. Særlig viktig var de religiøse lederne som lenge hadde vokst til å bli viktige stemmer for opposisjonen i Iran. Siden det 19. århundrets tobakkprotester, hadde ulema vokst jevnt og trutt både i politisk og religiøs innflytelse. Den dominerende teologien i Iran var en som nært knyttet religiøse og sekulære saker med en sterk kultur for sosial aktivisme. Disse inkluderte opposisjon mot regjeringens brutalitet og en iherdig bekjempelse av fattigdom. Denne aktivismen ble fulgt opp av en sterk konservatisme for å beholde islamske verdier. Etter hvert som motstanden økte slo sjahen hardt ned på avvikerne. Et eksempel var i 1963 da han angrep teologi-studenter som forsøkte å stoppe åpningen av et alkoholutsalg.
Ayatollah Khomeini var lederen for opposisjonen som hevdet at sjahens regime var et tyranni. Etter arrestasjonen av Khomeini, og hans etterfølgende eksil fra Iran i 1964, økte urolighetene blant de geistliges tilhengere. Pahlavi valgte jevnlig å svare urolighetene med vold, ved å arrestere og drepe demonstranter. Det er ukjent hvor mange liv som gikk tapt i denne kampanjen, Pahlavi-regjeringen hevdet det var 86, mens iranere i eksil har anslått det til tusenvis.
I 1963 og 1967 vokste den iranske økonomien betydelig på grunn av den økte verdien på olje- og ståleksporten. Samtidig akselererte inflasjonen, og den økonomiske ekspansjonen klarte ikke å bedre leveforholdene for middelklassen og fattige iranere. I stedet ble mye av denne rikdommen håvet inn av sjahen og hans allierte i private reserver. Lederne i sjahens regime, og de som fungerte som mellommenn med vestlige selskaper, ble ekstremt rike og levde i overdådig luksus. Dette økte sinnet både blant de som ikke fikk del i rikdommen og islamske ledere som stilte spørsmål ved moralen. Regjeringen begynte også å bruke store summer av offentlige penger på å kjøpe moderne våpensystemer, hovedsakelig fra USA.
I møtet med økende opposisjon fra de religiøse lederne som fikk tilslutning fra ledere av mindre næringsvirksomheter i 1975, startet sjahen et nytt forsøk på å skaffe seg kontroll over det iranske samfunnet. Han forsøkte å minimalisere rollen til islam i kongedømmets liv, og hyllet i stedet bedriftene til den før-islamske persiske sivilisasjonen. Derfor ble den islamske månekalenderen avskaffet fra offentlig bruk og erstattet med en solkalender. Muslimske og marxistiske utgivelser ble også tungt sensurert.
Sjahens reformer er kjent som kongens eller den hvite revolusjon. Den avskaffet også føydalsystemet (noe som fikk konsekvenser som å bryte opp eiendom eid av noen innen det sjiittiske presteskapet, og dermed reduserte deres inntekter) og gav friheter til kvinner (som presteskapet protesterte mot som et komplott for å «bringe kvinnene ut i gatene»).
== Forhold før revolusjonen i Iran ==
Den fattigste delen av den iranske befolkningen var tendensielt den mest religiøse og minst vestlig-orienterte. De fattige var stort sett bønder eller bodde i slummene på utsiden av de store byene, særlig hovedstaden Teheran. De ønsket at den grunnleggende islamske livsstilen skulle komme tilbake, i motsetning til sjahens forsøk på modernisering og fremskritt, som de så på som vestliggjøring. De mente at sjahens reformer bare tjente hans egne interesser, og at hans løfter om å skaffe fremskritt var falske ettersom gapet mellom rike og fattige bare økte. I tillegg følte mange at mye av den store velstanden skapt av oljeindustrien var med på å skape dette gapet.
Etter hvert som den iranske middelklassen ble mer urbanisert, utdannet og eksponert for vestlige verdier, så mange på regimet som en del av problemet. Og i årene etter sjahens gjeninnsettelse i 1953 ble hans posisjon stadig farligere for ham. Dette skyldtes først og fremst hans nære bånd med vesten, upopulære reformer gjennomført under den hvite revolusjonen, intern korrupsjon og regimets despotiske karakter, særlig representert ved dets hemmelige politi, kjent som SAVAK.
Da prisen på olje fortsatte å stige i 1970-årene, ble mange stadig sintere på regimets kameraderi, korrupsjon og undertrykkende natur. Den interne dekadensen er godt illustrert av 2500 års-jubileet for grunnleggelsen av det persiske riket. Disse feiringene bestod av en tre-dagers fest holdt i Persepolis i oktober 1971, og kostet mer enn 300 millioner USD. Over ett tonn kaviar ble tilberedt av noen av de to hundre kokkene som ble fløyet inn fra Paris. Samtidig hadde mange i Iran for lite mat og stod uten husly.
I 1970-årene økte presset for forandring i styret etter hvert som stigningen i den globale råoljeprisen økte gapet mellom rike og fattige i Iran. Selv pro-vestlige elementer i Iran ble rystet av den økende autokratiske styrestilen og økt bruk av det hemmelige politiet. Samtidig fant en bredere populistisk bevegelse sitt organisatoriske grunnlag i moskéene, og i seremonier som tok avstand fra vestens ugjerninger og vestlig påvirkning. Kollisjonen mellom en ung og voksende befolkning og en sosial struktur som ikke tilbød verken forbedringer i en moderne stat eller stabiliteten til et tradisjonelt samfunn, skapte forhold som var modne for revolusjon.
== Tidlige protester ==
Etter press fra USAs president Jimmy Carter (som truet med å kutte salg av våpen) i 1977 på grunn av manglende overholdelse av menneskerettighetene, ble mer enn 300 politiske fanger løslatt, sensuren ble løst opp og rettssystemet reformert. Denne lettelsen av restriksjoner førte til flere kampanjer fra opposisjonen hvor forfattere kjempet for tankefrihet, og folket begynte å demonstrere.
Denne tidlige opposisjonen var ledet av Mehdi Bazargan og hans Frihetsbevegelse i Iran. Den var en liberal sekulær gruppe som var sterkt knyttet til Mossadeghs bevegelse fra 1950-årene. Denne gruppen fikk betydelig støtte både i Iran og i Vesten.
Mer radikal var Ali Shari'ati som kombinerte marxisme og sjia-ortodoksi i en revolusjonær bevegelse inspirert av de cubanske og algeriske revolusjonene. Hans påståtte mord i London i 1977, som SAVAK ble beskyldt for, øket spenningen betydelig.
Ulema var delt, noen allierte seg med de liberale sekulære og andre med marxistene. Khomeini, som var i eksil i Irak, ledet en liten fraksjon som talte for å kaste regimet og skape en teokratisk stat. Senere i 1977 ble Khomeinis sønn Mostafa funnet død av ukjente årsaker. Igjen fikk sjahens sikkerhetsstyrker skylden.
De forskjellige gruppene som arbeidet mot det etablerte styret opererte utenfra Iran, for det meste i London, Paris, Irak og Tyrkia. Taler av lederne av disse gruppene ble tatt opp på kassetter og smuglet inn i Iran. Talene kunne så bli hørt av den hovedsakelig analfabetiske befolkningen.
== Eskalerende protester ==
I perioden frem til 1978 kom opposisjonen mot sjahen hovedsakelig fra den urbane middelklassen, en del av befolkningen som var nokså sekulær og ville støtte et konstitusjonelt monarki. Det var først de islamske gruppene som klarte å samle de store massene av befolkningen mot sjahen.
Den offisielle pressen angrep Khomeini med en svertende artikkel i januar 1978. Sinte studenter og religiøse ledere protesterte mot artikkelens påstander i byen Qom. Hæren ble satt inn for å spre demonstrantene og drepte flere studenter.
Ifølge sjiaenes skikker skal en minneshøystund avholdes førti dager etter en persons død. I moskéer over hele landet ble befolkningen kallet inn til å ære de døde studentene. Derfor marsjerte grupper i et antall byer 18. februar for å ære de falne og for å protestere mot sjahens styre. Denne gangen brøt det ut voldeligheter i Tabriz og over hundre demonstranter ble drept. Syklusen gjentok seg og 29. mars begynte en ny runde med protester over hele nasjonen. Luksushoteller, teatre som viste «uetiske filmer» og en rekke symboler for sjahens regime ble ødelagt. Igjen intervenerte sikkerhetsstyrkene og drepte mange. Det samme skjedde 10. mai.
Virkningen fra demonstrasjonene, sammen med den galopperende inflasjonen, skadet ytterligere den iranske økonomien. Resultatet var at regjeringen sommeren 1978 introduserte strenge tiltak som førte til at mange offentlige arbeider ble lagt ned og lønnsstopp ble innført. Disse tiltakene skapte en utstrakt arbeidsledighet og uro blant arbeiderne, for det meste blant de fattige som levde i slummene rundt Teheran og andre store byer. I økende grad sluttet arbeiderklassen seg til studentene og middelklassen i protestene mot regimet.
== Sjahen blir avsatt ==
Innen september var nasjonen i rask destabilisering der alvorlige protester ble jevnlige. Sjahen introduserte unntakstilstand og forbød alle demonstrasjoner. Fredag 8. september brøt en massiv demonstrasjon ut i Teheran, og i det som ble kjent som den svarte fredag brukte regimet sin fulle våpenstyrke for å knuse protestene. Stridsvogner, kamphelikopter og maskingevær drepte hundrevis.
Den svarte fredag lyktes i å fremmedgjøre store deler av den resterende iranske befolkning, i tillegg til sjahens allierte i utlandet. En generalstreik i oktober resulterte i økonomiens kollaps, da de fleste industriene stengte.
Protestene i 1978 kulminerte i desember i den hellige måneden muharram, en av de viktigste månedene for sjiamuslimene. Hundrevis av demonstranter ble drept hver dag, likevel økte protestene fra dag til dag. 12. desember fylte to millioner mennesker gatene i Teheran for å protestere mot sjahen.
Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstranter og begynte å skifte side. Noen soldater snudde seg mot sine overordnede offiserer, drepte dem og tok over militærbaser.
Sjahen gikk med på å innføre en grunnlov og utpekte den moderate Shapour Bakhtiar som statsminister, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ba om en fullstendig slutt på monarkiet, ble sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini vendte tilbake til Iran 1. februar 1979, invitert av revolusjonen mot sjahen som allerede var i gang.
== Khomeini tar kontroll ==
Jubelen og feiringen var stor i Iran da sjahen ble kastet ut, men det var også mye uenighet rundt Irans fremtidige retning. Samtidig som Khomeini var den mest populære politiske figuren, var det dusinvis av revolusjonsgrupper, hver med forskjellig syn på den riktige retningen for Irans fremtid. Det var sterke liberalistiske, sekularistiske, marxistiske og anarkistiske fraksjoner, i tillegg til en vid variasjon av religiøse grupper som ønsket å utarbeide Irans fremtid.
Nasjonens militære styrker, økonomi og utenriksrelasjoner var i omveltning. I de tidlige årene skjedde det en utvikling av en styresmakt med to maktsentre. Bazargan ble statsminister, og frihetsbevegelsen arbeidet for å etablere en liberal sekulær regjering. De geistlige, ledet av Khomeini, dannet et separat maktsenter, det islamske republikanske parti. Gruppene forsøkte å samarbeide, men spenninger vokste mellom de to fraksjonene.
Det var teologene som var de første til å bringe orden til nasjonen, da revolusjonære celler ble lokale komitéer. De ble kjent som revolusjonsvokterne i mai 1979 og disse gruppene drev snart lokale styresmakter over hele Iran og samlet mest lokal makt. De fikk også kontroll over domsapparatet som dømte tidligere embetsmenn i sjahens sikkerhetstjenester og militæret.
I juni 1979 lanserte frihetsbevegelsen sitt forslag til grunnlov. Den henviste til Iran som en islamsk republikk, men gav ingen offisiell rolle til ulemaen eller islamsk lov. Grunnloven ble sendt til den nylig valgte lovforsamlingen, dominert av Khomeinis allierte, for gjennomsyn. Forsamlingen avslo grunnloven og var enig med Khomeini i at den nye styresmakten skulle være basert «100% på islam».
En ny grunnlov ble laget som skapte en mektig posisjon som øverste leder for Khomeini, som ville kontrollere militæret og sikkerhetsstyrkene og kunne legge ned veto mot kandidater som stilte til valg til et embete. En president skulle velges hvert fjerde år, men bare blant kandidater godkjent indirekte av den øverste leder (gjennom vokterrådet). Khomeini selv ble statsoverhode på livstid, som «leder av revolusjonen», og senere «øverste åndelige leder». Bazargan trakk seg som statsminister i november etter å ha følt seg maktesløs og fordi han var uenig i retningen nasjonen beveget seg i.
I desember 1979 var det store protestert i Tabriz mot det som ble ansett som urettferdig behandling av etniske aserbajdsjanere. Demonstrantene støttet ayatollah Mohammad Kazem Shariatmadaris motstand mot den foreslått forfatningen for landet.
== Opposisjon til revolusjonen ==
=== Vestlige/amerikanske relasjoner ===
Samtidig vokste sinnet mot USA som fortsatte å støtte sjahen og ble anklaget for å oppmuntre aktiviteter mot revolusjonen. Følelsene toppet seg da ungdommelige støttespillere av Khomeini tok et antall gisler i den amerikanske ambassaden i det som ble kjent som gisselkrisen i Iran. Studentene som var ansvarlige anklaget USA for å slippe sjahen inn i landet for kreftbehandling, men meldingen var klar: De kunne legge seg ut med USA.
=== Opposisjon fra nabolandenes regimer ===
Lederne av Irak, Kuwait, Saudi Arabia, Bahrain, Qatar, Oman og De forente arabiske emirater var også foruroliget av den iranske revolusjonen og fryktet lignende hendelser i deres egne nasjoner. Derfor invaderte Irak, med finansiell støtte fra de andre nasjonene og USA, Iran i et forsøk på å kvele revolusjonen i fødselen. Dette startet den åtte år lange Iran-Irak-krigen som skulle komme til å koste en enorm mengde med liv og ressurser.
Invasjonen fra Iraks side samlet folket i Iran bak det nye regimet, og tidligere interne uoverensstemmelser ble stort sett oppgitt i møtet med den eksterne trusselen. Samme år ble den nye grunnloven godkjent med stort flertall i en folkeavstemning. For dem som fortsatt var i opposisjon til det nye regimet, hovedsakelig sovjetisk-støttede venstreorienterte grupper, ble krigen en unnskyldning for regimet til å bruke tortur og ulovlige fengslinger akkurat slik sjahen hadde gjort.
Selv om Irak ikke lyktes i å beseire revolusjonen i Iran, klarte ikke den islamske revolusjonen å spre seg utenfor Irans grenser. Den betydelige sjiamuslimske befolkningen i Irak og gulfstatene grep ikke den nye modellen. I den muslimske verden utenfor Iran var det i stedet den dominerende sunni-islamske retningen som forble den viktigste maktfaktoren i regionen og som senere førte til opprettelsen av Taliban-regimet i nabolandet Afghanistan.
Et område hvor Irans innflytelse ble utvidet, var i den libanesiske borgerkrigen hvor Hizbollah ble nært alliert med iranerne. De kjempet først med irakiske og syriske fraksjoner i Libanon og senere israelittene. Denne støtten til en gruppe regnet som terrorister av store deler av verden, særlig av USA, fremmedgjorde Iran enda mer fra verdenssamfunnet. Siden slutten på borgerkrigen har Hizbollah utviklet en betydelig oppslutning innenlands og er ikke lenger avhengig av støtte fra Iran, men relasjonene mellom de to forblir nære.
=== Eksilet til det foregående regimet ===
Etter maktovertakelsen til det nye sjiittiske regimet, ble et betydelig antall personer fra sjahens hemmelige politi, SAVAK, og andre støttespillere av sjahen henrettet (viktigst var Sadegh Khalkhali, sharia-herskeren). Sjahen selv fikk politisk asyl i Egypt under Anwar Sadat (et grep som ytterligere fremmedgjorde Sadat for Egypts islamske naboland). Han var allerede dødssyk med kreft og døde i Kairo 27. juli 1980.
== Etterspill ==
På lengre sikt førte revolusjonen til mindre utenlandsk innflytelse, en innflytelse som tidligere hadde hatt en tendens til å være av imperialistisk karakter. Fordelingen av rikdom ble også mye jevnere.
Men til tross for en viss grad av demokrati i den etter-revolusjonistiske politiske strukturen (se politikk i Iran for mer dybde), har bruddene på menneskerettighetene under det teokratiske regimet vært like brutale som under monarkiet. Tortur, fengsling av avvikere og mord på prominente kritikere er vanlig. Undertrykkingen av kvinner og religiøse minoriteter, særlig medlemmene av Bahai-troen, har vært vanlig siden revolusjonen da deres tro har blitt erklært for gudsbespottende. Mer enn 200 bahaier har blitt henrettet eller drept, hundrevis har blitt fengslet og titusenvis har blitt fratatt jobber, pensjoner, forretninger og utdanningsmuligheter. Alle bahaienes nasjonale administrative strukturer har blitt forbudt av styresmaktene, og hellige steder, templer og gravplasser har blitt konfiskert, vandalisert eller ødelagt.
Revolusjonen etterlot også Iran isolert internasjonalt, utstøtt både fra de kapitalistiske og kommunistiske verdenene med betydelige handelssanksjoner som fortsetter til denne dag (av USA).
På den andre siden har revolusjonen også tillatt en intern evolusjon av det politiske systemet uten at dette i hovedsak skyldes eksternt press. Den reformorienterte presidenten Muhammed Khatami ble valgt i 1997, og den relativt høye graden (for regionen) av internettilgang – Iran hadde per 2004 5 millioner internettbrukere [1] – gjør det vanskelig å stoppe denne fortsatte utviklingen av fri politisk tanke- og organisasjonsvirksomhet.
== Se også ==
Full liste over iranske kongedømmer
== Litteratur ==
Afshar, Haleh, ed. Iran: A Revolution in Turmoil. Albany: SUNY Press, 1985.
Barthel, Günter, ed. Iran: From Monarchy to Republic. Berlin: Akademie-Verlag, 1983.
Daniel, Elton L. The History of Iran. Westport, CT: Greenwood Press, 2000.
Esposito, John L., ed. The Iranian Revolution: Its Global Impact. Miami: Florida International University Press, 1990.
Harris, David. The Crisis: The President, the Prophet, and the Shah -- 1979 and the Coming of Militant Islam. New York & Boston: Little, Brown, 2004.
Hiro, Dilip. Holy Wars: The Rise of Islamic Fundamentalism. New York: Routledge, 1989. 334p. [Chapter 6: Iran: Revolutionary Fundamentalism in Power.]
Kapuscinski, Ryszard. Shah of Shahs. Translated from the Polish by William R. Brand and Katarzyna Mroczkowska-Brand. New York: Vintage International, 1992.
Kurzman, Charles. The Unthinkable Revolution. Cambridge, MA & London: Harvard University Press, 2004.
Legum, Colin, et al., eds. Middle East Contemporary Survey: Volume III, 1978-79. New York: Holmes & Meier Publishers, 1980.
Munson, Henry, Jr. Islam and Revolution in the Middle East. New Haven: Yale University Press, 1988.
Nobari, Ali-Reza, ed. Iran Erupts: Independence: News and Analysis of the Iranian National Movement. Stanford: Iran-America Documentation Group, 1978.
Rahnema, Saeed & Sohrab Behdad, eds. Iran After the Revolution: Crisis of an Islamic State. London: I.B. Tauris, 1995.
Savik, Stein: Iran – Islam med gevær, Oslo, Cappelen, 1980, ISBN 82-02-04584-3
Sick, Gary. All Fall Down: America's Tragic Encounter with Iran. New York: Penguin Books, 1986.
Smith, Frank E. The Iranian Revolution. 1998.
Society for Iranian Studies, Iranian Revolution in Perspective. Special volume of Iranian Studies, 1980. [Volume 13, nos. 1-4].
Time magazine, Jan 7, 1980. Man of the Year. [Ayatollah Khomeini]
U.S. Department of State, American Foreign Policy Basic Documents, 1977-1980. Washington, DC: GPO, 1983. [JX 1417 A56 1977-80 REF – 67 pages on Iran]
Yapp, M.E. The Near East Since the First World War: A History to 1995. London: Longman, 1996. [Chapter 13: Iran, 1960-1989]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Beretningen om revolusjonen – en detaljert internett-ressurs fra BBC World Services persiske gren, om den iranske revolusjon (lydfiler på persisk, med engelsk skriftlig oversettelse)
Gjenforeningen – Sjahen av Irans hoff – BBC Radio 4 presenterer et radioprogram med minner om revolusjonen av nøkkelmedlemmer av den førrevolusjonitiske elite
BBC Worlds «Irans revolusjon i bilder»
Jøder og den iranske revolusjon | Den iranske revolusjonen i 1979 forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki, under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi, til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Revolusjonen var delt i to faser. | 7,172 | 7,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aachen | 2023-02-04 | Aachen | ['Kategori:50°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 765', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1166', 'Kategori:Byer i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Byregion Aachen', 'Kategori:Den nederrhinsk-westfaliske rikskrets', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Aachen er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på grensen til Belgia og Nederland. Byen er en del av byregion Aachen, og den vestligste byen i Tyskland. Om lag fem kilometer sørvest for bysentrum ligger Vaalserberg, et grensepunkt mellom Tyskland, Nederland og Belgia.
Aachen er bispesete (Bistum Aachen). Sentralt i byen finnes Aachenkatedralen, som i 1978 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule er et av de viktigste studiestedene for tekniske studier. En hel industri av programvare- og maskinvareprodusenter har vokst opp rundt dette universitetet.
| Aachen er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på grensen til Belgia og Nederland. Byen er en del av byregion Aachen, og den vestligste byen i Tyskland. Om lag fem kilometer sørvest for bysentrum ligger Vaalserberg, et grensepunkt mellom Tyskland, Nederland og Belgia.
Aachen er bispesete (Bistum Aachen). Sentralt i byen finnes Aachenkatedralen, som i 1978 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule er et av de viktigste studiestedene for tekniske studier. En hel industri av programvare- og maskinvareprodusenter har vokst opp rundt dette universitetet.
== Historie ==
Romerne døpte de varme svovelkildene på stedet Aquis-Granum. Det finnes flere teorier om navnet Granum, men det er nå allment akseptert at det kommer av den keltiske guden for vann og helse.
Etter romertiden ble byen forlatt inntil nærmere 800-tallet, da det ble nevnt under navnet Aquis villa. I 768 kom Karl den store til Aachen for første gang. Han likte stedet og bygget et slott der tyve år etter. Aachen ble deretter hovedstaden i Karl den stores rike. Slottskapellet ble senere til Aachenkatedralen. Karl den store tilbrakte mesteparten av sine vintre her mellom 800 og sin død i 814. Han ble også gravlagt her.
I 936 ble Otto I kronet til konge i domen. Fra da av og 600 år fremover ble de tysk-romerske konger, 30 med unntak av fire kronet i domen. Den siste kroningen var Ferdinand I i 1531. I middelalderen var Aachen en av de største byene i det tysk-romerske riket. Aachen forble en fristad under det tysk-romerske riket.
Etter trettiårskrigen hadde byen bare regional betydning. I 1880 hadde byen 80 000 innbyggere og var et jernbaneknutepunkt.
Aachen ble hardt skadet under andre verdenskrig. 21. oktober 1944 ble Aachen den første tyske byen som ble inntatt av allierte tropper.
Domen er byens hovedattraksjon, den er blant annet nevnt på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Den internasjonale Karlsprisen deles ut i Aachen. I 1994 ble prisen tildelt Gro Harlem Brundtland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Aachen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aachen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kart
ASEAG (buss) (på tysk)
RWTH Aachen | | distrikt = Regierungsbezirk Köln | 7,173 | 7,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8gne_%C3%98 | 2023-02-04 | Nøgne Ø | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bryggerilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hansa Borg Bryggerier', 'Kategori:Norske bryggerier', 'Kategori:Næringsliv i Grimstad', 'Kategori:Selskaper etablert i 2002', 'Kategori:Sider med kart'] | Nøgne Ø er et norsk øl-bryggeri eiet av Hansa Borg-konsernet. De bruker slagordet «det kompromissløse bryggeri».
| Nøgne Ø er et norsk øl-bryggeri eiet av Hansa Borg-konsernet. De bruker slagordet «det kompromissløse bryggeri».
== Historie ==
Aksjeselskapet ble stiftet vinteren 2002 av Gunnar Wiig og Kjetil Jikiun. Bryggeriet startet på Bergemoen i Grimstad, men flyttet høsten 2005 inn i de gamle lokalene til Rygene Kraftstasjon på Rygene, like ved grensen til Arendal kommune. Det er bygget et større og moderne produksjonsanlegg i de gamle lokalene. Bryggeriselskapet Nøgne Ø – Det kompromissløse bryggeri AS hadde driftsinntekter på NOK 1,5 mill. i 2004 og 2 mill. i 2005. Produksjonen har økt kraftig, fra 30 000 liter i 2003 til 250 000 liter i 2007, deretter fra 280 000 liter i 2009 til over 400 000 liter i 2010.Bryggeriet er ett av få norske bryggerier som eksporterer øl og selger til mer enn 20 land deriblant Sverige, Danmark, Finland, England og USA. Rundt 25% av produksjonen eksporteres.I 2010 begynte de produksjon av den japanske risvinen sake, som de første og eneste i Europa. Sakeproduksjonen ble avsluttet i mars 2018 etter å ha gitt negativ avkastning i åtte år.
I 2012 ble et enzym som bryter ned gluten tilsatt under bryggingen av både Porteren og Bitteren. Disse to øltypene er derfor fra og med henholdsvis batch #876, og #874 glutenfrie eller med et sterkt redusert nivå av gluten, og vil derfor kunne drikkes av mange med sykdommen cøliaki. Grunnet at dette ølet brygges på samme anlegg som de øvrige bryggene, er ikke den resterende mengden gluten dokumentert og ølet markedsføres derfor ikke som et glutenfritt øl.I 2013 kjøpte Hansa Borg Bryggerier 54,5% av aksjene i Nøgne Ø, og i mai 2020 kjøpte dette konsernet ut de resterende aksjonærene og eier nå 100% av bryggeriet.
== Brygging ==
Alt ølet er upasteurisert og inneholder derfor levende gjær. Det gir en lang holdbarhet og et fyldigere øl som utvikler seg ved lagring. Det tilsettes ikke kullsyre, all kullsyren i ølet produseres av ettergjæringen som skjer i flasken. Gjæren legger seg som bunnfall nederst i flasken, slik at om man heller alt ølet i glasset vil ølet bli uklart.
== Internasjonal og nasjonal anerkjennelse ==
I januar 2007 rangerte det amerikanske nettstedet «RateBeer.com» Nøgne Ø på 44.-plass blant verdens beste bryggerier og på 12.-plass i Europa. Nøgne Ø vant også gull for Dark Horizon og sølv for sin Porter under World Beer Cup 2008. I 2010 vant de prisen for beste utstiller og for beste mikrobryggeri på Australian Internationel Beer Awards. Pr 2010 har Nøgne Ø 12 av de beste 20 øl i Norge på kåringen til «RateBeer.com», inklusive de beste treI en juleøltest utført av Dagbladet i 2010 hvor 44 ølsorter ble testet, sprengte «God jul»-ølet til Nøgne Ø skalaen, og fikk terningkast syv.Nøgne Ø har vunnet flere hundre medaljer og utmerkelser for sine øl, både i Norge og utenlands. Bryggeriet fikk i februar 2011 prisene «Årets øl 2010» for Nøgne Ø Imperial IPA (#500) og «Årets bryggeri 2010» i Norske ølklubbers landsforbund (NORØL) og Norbrygg (Norsk hjemmebryggerforening) sin årlige avstemning. I tillegg til førsteprisen for årets øl tok de også tredje- og fjerdeplassen med Nøgne Ø Two Captains Double IPA og Nøgne Ø Red Horizon. I avstemningen om Årets Bryggeri 2010 fikk Nøgne Ø 45,8 % av stemmene, mens andreplassen fikk kun 25% av stemmene. Det er omtrent 100 000 medlemmer av landets ølklubber tilknyttet NORØL og NORBRYGG som har gitt sine stemmer. Bryggeriet regnes fremdeles (2020) blant de 100 beste bryggeriene i verden.
== Øltyper ==
Bryggeriet lager følgende øltyper, som kan kjøpes i de fleste polutsalg og butikker i hele landet, og som alle er av typen real ale, en sjeldenhet i moderne norsk ølbrygging:
#100 (Brygg nummer 100, og jubileumsøl for unionsoppløsningen i 1905.)
Amber Ale
Andhrímnir Barley Wine
Bitter
Blonde (en oppdatert variant av Kos på Groos)
Brown Ale
Brun
Dobbel IPA
Havrestout
Imperial Stout
Imperial Brown Ale
India Pale Ale
Pale Ale
Porter
Saison
Wit
Dugges SahtiI tillegg til disse, som lages året rundt, har bryggeriet også flere typer sesongbrygg, og har hatt enkelte engangsbrygg:
Aku Aku Lemongrass Ale (lansert 2009)
Dark Horizon 1st edition (lansert 2007)
Dark Horizon 2nd edition (lansert 2008)
Dark Horizon 3rd edition (lansert 2010)
Dark Horizon 4th edition (lansert 2013)
Red Horizon 1st edition (lansert 2010)
Red Horizon 2nd edition (lansert 2013)
Red Horizon 3rd edition (lansert 2013)
Sweet Horizon edition (lansert 2010)
Special Holiday Ale (2009)
Julesnadder
God Jul
God Jul Islay Edition (lagret på Whisky-fat fra Islay)
Imperial Stout Highland Edition (lagret på Whisky-fat)
Julenatt (2004–2006)
Underlig Jul
God Påske
Trippel (2003–2004)
Weiss (2003)
Beyond the Pale Ale (2006)
Kos på Groos (2008)
Le Vanilla Framboise Porter
Sunturnbrew
Tangerine Dream (2008)
Tiger Tripel
Tyttebær
Ut På Tur (2008)
Le Vanilla Framboise Porter (lansert 2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nøgne Ø
(en) Nøgne Ø på RateBeer
Nøgne Ø (Ale-consult, Danmark) | }} | 7,176 | 7,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toronto | 2023-02-04 | Toronto | ['Kategori:43°N', 'Kategori:79°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Toronto'] | Toronto er den mest folkerike byen i Canada og provinshovedstad i provinsen Ontario. Den er ligger i det sørlige Ontario på nordvestbredden av Ontariosjøen. Torontos historie begynte på slutten av 1700-tallet da den britiske kronen kjøpte land fra den indianske urbefolkningsgruppen mississaugaer. Bosetningen som ble etablert her fikk navnet York, som guvernørløytnant John Graves Simcoe utnevnte som hovedstad for provinsen Upper Canada. Byen ble herjet i slaget ved York i april 1813 mellom britiske og amerikanske styrker i 1812-krigen. I 1834 ble York en by og omdøpt til Toronto. Den ble ødelagt i to store branner i 1849 og 1904. Siden 1954 har byen tidvis gått utover sine grenser gjennom sammenslåing med omliggende kommuner, sist skjedde det i 1998.
I henhold til folketelling av 2011 var det 2,6 millioner innbyggere i byen, noe som gjør den til den femte største byen etter folketallet i Nord-Amerika. Imidlertid har de kommunale myndighetene utgitt en ny befolkningsberegning for 2012 som oppgir 2 791 140 innbyggere, noe som har fått media til å hevde at Toronto er den fjerde største byen i Nord-Amerika etter folketallet, og den mest folkerike byen ved De store sjøer, og passert Chicago. Folketellingen for storbyområdet (CMA) hadde en befolkning på 5 583 064, mens det større området Toronto (GTA) hadde en befolkning på 6 054 191 i 2011. Toronto er hjertet i det større området Toronto, og i den tett befolkede regionen i sørlige Ontario kjent som «den gylne hestesko». Dens kosmopolitiske og kulturelt mangfoldige befolkning reflekterer dens rolle som et viktig mål for innvandring til Canada. Toronto er en av de mest kulturelt mangfoldige byer i verden ved at rundt 49 prosent er født utenfor Canada.
Som Canadas kommersielle hovedstad ligger børsen her, Toronto Stock Exchange, foruten også de fem største bankene i landet. De førende økonomiske sektorer i byen er blant annet finans, forretningstjenester, telekommunikasjoner, romfartsindustri, transport, media, kunst og kunsthåndverk, reklame og publisering, programvareproduksjon, medisinsk forskning, utdannelse, turisme og ingeniørkunst. Toronto er betraktet som en fremste («alfa») verdensby i Globalization and World Cities Research Network, og er plassert blant de globale ledere i indeks for globale finanssentre. Byen er også jevnlig rangert som en av verdens med beboelig byer i henhold til Economist Intelligence Unit og Mercer Quality of Living Survey. Den lave andelen med kriminalitet har ført til at Toronto har fått et omdømme for å være den tryggeste av de store byene i Nord-Amerika.Byens økonomiske vekst ble styrket av ferdigstillelsen av St. Lawrence kanalen i 1959, kanalen gjorde det mulig for større skip å ta seg inn til De store sjøer. Deler av Torontos vekst er blitt akkreditert Parti Québécois (PQ) maktovertagelse i provinsen Quebec og provinshovedstaden Montréal i 1976. PQ innførte mange lover som favoriserte fransk over engelsk. Dette ble en stor byrde for mange engelsktalende montrealere, mange av disse flyttet til det mer engelskvennlige Toronto.
Et av verdens høyeste frittstående bygg CN Tower, et 554 meter høyt radio og TV-tårn, er et av de mest berømte landemerkene i Toronto.
Byens hovedflyplass, Toronto Pearson internasjonale lufthavn, ligger i Mississauga rett utenfor Torontos bygrenser i vest, og er en av verdens travleste flyplasser (25 til 40 millioner passasjerer per år).Little Norway, Lille Norge, var en norsk flyskole og treningsleir som ble opprettet i Toronto under den andre verdenskrig.
Navnet Toronto kommer fra det irokesiske ordet «tkaronto», som betyr «der det står trær i vannet».
| Toronto er den mest folkerike byen i Canada og provinshovedstad i provinsen Ontario. Den er ligger i det sørlige Ontario på nordvestbredden av Ontariosjøen. Torontos historie begynte på slutten av 1700-tallet da den britiske kronen kjøpte land fra den indianske urbefolkningsgruppen mississaugaer. Bosetningen som ble etablert her fikk navnet York, som guvernørløytnant John Graves Simcoe utnevnte som hovedstad for provinsen Upper Canada. Byen ble herjet i slaget ved York i april 1813 mellom britiske og amerikanske styrker i 1812-krigen. I 1834 ble York en by og omdøpt til Toronto. Den ble ødelagt i to store branner i 1849 og 1904. Siden 1954 har byen tidvis gått utover sine grenser gjennom sammenslåing med omliggende kommuner, sist skjedde det i 1998.
I henhold til folketelling av 2011 var det 2,6 millioner innbyggere i byen, noe som gjør den til den femte største byen etter folketallet i Nord-Amerika. Imidlertid har de kommunale myndighetene utgitt en ny befolkningsberegning for 2012 som oppgir 2 791 140 innbyggere, noe som har fått media til å hevde at Toronto er den fjerde største byen i Nord-Amerika etter folketallet, og den mest folkerike byen ved De store sjøer, og passert Chicago. Folketellingen for storbyområdet (CMA) hadde en befolkning på 5 583 064, mens det større området Toronto (GTA) hadde en befolkning på 6 054 191 i 2011. Toronto er hjertet i det større området Toronto, og i den tett befolkede regionen i sørlige Ontario kjent som «den gylne hestesko». Dens kosmopolitiske og kulturelt mangfoldige befolkning reflekterer dens rolle som et viktig mål for innvandring til Canada. Toronto er en av de mest kulturelt mangfoldige byer i verden ved at rundt 49 prosent er født utenfor Canada.
Som Canadas kommersielle hovedstad ligger børsen her, Toronto Stock Exchange, foruten også de fem største bankene i landet. De førende økonomiske sektorer i byen er blant annet finans, forretningstjenester, telekommunikasjoner, romfartsindustri, transport, media, kunst og kunsthåndverk, reklame og publisering, programvareproduksjon, medisinsk forskning, utdannelse, turisme og ingeniørkunst. Toronto er betraktet som en fremste («alfa») verdensby i Globalization and World Cities Research Network, og er plassert blant de globale ledere i indeks for globale finanssentre. Byen er også jevnlig rangert som en av verdens med beboelig byer i henhold til Economist Intelligence Unit og Mercer Quality of Living Survey. Den lave andelen med kriminalitet har ført til at Toronto har fått et omdømme for å være den tryggeste av de store byene i Nord-Amerika.Byens økonomiske vekst ble styrket av ferdigstillelsen av St. Lawrence kanalen i 1959, kanalen gjorde det mulig for større skip å ta seg inn til De store sjøer. Deler av Torontos vekst er blitt akkreditert Parti Québécois (PQ) maktovertagelse i provinsen Quebec og provinshovedstaden Montréal i 1976. PQ innførte mange lover som favoriserte fransk over engelsk. Dette ble en stor byrde for mange engelsktalende montrealere, mange av disse flyttet til det mer engelskvennlige Toronto.
Et av verdens høyeste frittstående bygg CN Tower, et 554 meter høyt radio og TV-tårn, er et av de mest berømte landemerkene i Toronto.
Byens hovedflyplass, Toronto Pearson internasjonale lufthavn, ligger i Mississauga rett utenfor Torontos bygrenser i vest, og er en av verdens travleste flyplasser (25 til 40 millioner passasjerer per år).Little Norway, Lille Norge, var en norsk flyskole og treningsleir som ble opprettet i Toronto under den andre verdenskrig.
Navnet Toronto kommer fra det irokesiske ordet «tkaronto», som betyr «der det står trær i vannet».
== Sport ==
NHL-laget Toronto Maple Leafs
MLB-laget Toronto Blue Jays
NBA-laget Toronto Raptors
CFL-laget Toronto Argonauts
NLL-laget Toronto Rock Lacrosse
MLS-laget Toronto FC
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Toronto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Toronto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Toronto hos Wikivoyage | | areal = 629.91 | 7,179 | 7,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monopol_(brettspill) | 2023-02-04 | Monopol (brettspill) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Monopol', 'Kategori:Norgesmesterskap'] | Monopol er det mestselgende brettspillet i verden. Målet med spillet er å bli den rikeste spilleren, og tvinge de andre spillerne til konkurs ved kjøp, salg og leie av tomter eller gater med hus og hotell. Spillet ble utviklet fra Elisabeth Magies spill The Landlord Game. Charles Darrow utviklet dette spillet med gater fra Atlantic City, og i 1935 kjøpte Parker Brothers rettighetene til spillet fra ham.
Spillet selges i dag i 80 land, på 26 forskjellige språk. I Norge selges spillet med gater i Oslo; i Storbritannia med gater i London; i Frankrike med gater i Paris. Enkelte nyere versjoner, som Star Wars-utgaven, bruker fiktive steder. I Norge er det utgitt egne spill for byene Bergen (2008), Stavanger (2011) og Trondheim (2011). Da er det gater fra disse byene som brukes på brettet.
| Monopol er det mestselgende brettspillet i verden. Målet med spillet er å bli den rikeste spilleren, og tvinge de andre spillerne til konkurs ved kjøp, salg og leie av tomter eller gater med hus og hotell. Spillet ble utviklet fra Elisabeth Magies spill The Landlord Game. Charles Darrow utviklet dette spillet med gater fra Atlantic City, og i 1935 kjøpte Parker Brothers rettighetene til spillet fra ham.
Spillet selges i dag i 80 land, på 26 forskjellige språk. I Norge selges spillet med gater i Oslo; i Storbritannia med gater i London; i Frankrike med gater i Paris. Enkelte nyere versjoner, som Star Wars-utgaven, bruker fiktive steder. I Norge er det utgitt egne spill for byene Bergen (2008), Stavanger (2011) og Trondheim (2011). Da er det gater fra disse byene som brukes på brettet.
== Historie ==
Utgiveren, Parker Brothers (nå oppkjøpt av Hasbro) holdt lenge på dette som den sannferdige historien om Monopols opphav: Da den arbeidsløse Charles B. Darrow kom til brettspillfabrikantene Parker Brothers med sin nye oppfinnelse i 1934, ville de ikke ha det. De mente spillet var for innviklet. Med hjelp fra en venn som var boktrykker, produserte Darrow 5000 håndlagde versjoner av Monopol. Spillene ble revet bort. Da Darrow troppet opp hos Parker Brothers igjen, sa de ja. Gatene i den amerikanske utgaven er ikke fra Washington eller New York, men Atlantic City. Oppfinner Darrow ferierte nemlig langs Jerseys strender, ikke langt fra Atlantic City.Sannheten er imidlertid den at Charles Darrow selv hadde kopiert spillet. The Landlord Game, forløperen til Monopol, ble utviklet og patentert av Elisabeth Magie allerede i 1902. Dette spillet lot hun venner og bekjente kopiere i 1903, og i 1904 fikk hun patentert spillet. The Landlord Game ble utgitt kommersielt i 1906 og ble raskt populært og spredde seg til USA. Og det var slik Charles Darrow fikk tak i spillet, som han senere presenterte til Parker som sitt eget.De første to årene solgte Monopol i over 2 millioner utgaver, og siden har det spredt seg til over 80 land.
=== US Opoly ===
I USA har selskapet US Opoly fått rettighetene til å utgi spesialutgaver av Monopol med temaer hentet fra aktuelle begivenheter, TV-serier med videre. The Beatles har blant annet vært temaet for tre ulike utgivelser, sist The Beatles – Yellow Submarine (2013). Brettspillene fra US Opoly selges i enkelte spesialbutikker for tegneserier og lignende i Norge.
== Norsk utgave ==
=== Skjøter og tomtepriser i tidligere utgaver ===
I tidligere versjoner av spillet opereres det ikke med stasjoner, men med fire fergerederier: N.A.L. (Den Norske Amerikalinje), B.D.S. (Det Bergenske Dampskibsselskab), Hvalfangstselskapet Kosmos og Bastøfergen.
Hver enkelt spiller har en startkapital på 10 000kr hver. Og får tildelt 4000kr når passert start.
I stedet for Elverket og Vannverket ble det tidligere operert med Akers mekaniske verksted og Nylands verksted. Og tomteprisene har steget med årene. I den avbildede utgave er tomtene dobbelt så dyre som i en tidligere utgave. Der varierte tomteprisene fra 600 kr for Parkveien og Kirkeveien til 3500 kr for Ullevål Hageby og 4000 kr for Rådhusplassen.
Brikkene, som i tidligere utgaver bestod av bl.a. en skiløper, ble erstattet av biler, og Gratis parkering har erstattet det tidligere Trafikkfyr.
I Norge ga Damm en tid ut spillet under navnet Millionær. I disse spillene var det skjøter for flyselskapene SAS og Braathens S.A.F.E. i stedet for Elverket og Vannverket. I noen utgaver av Millionær hadde en også Slottsplassen i stedet for Rådhusplassen. De fire ovennevnte rederiene var med her. Betegnelsen «Trafikkfyr» ble gjeninnført for feltet med gratis parkering. «Trafikkfyr» hadde ikke vært brukt siden rundt 1960.
=== Sjansekort i tidligere utgaver ===
Et særnorsk sjansekort var «Deres hus og hoteller brenner». Kortet innebar at spilleren mistet all bebyggelse, med mindre han hadde betalt brannforsikringspremie. Dette sjansekortet er utgått.
=== Norske utgaver ===
I tillegg til den originale utgaven, er det utgitt egne spill for byene Oslo, Bergen (2008), Stavanger (2011), Trondheim (2011), Grimstad , Sogndal, Nesodden, Elverum, Fauske, Hurum, Rjukan, Åsane, Karmøy , Stjørdal, Helgeland, Ofoten, Vesterålen og muligens flere. Da er det gater fra disse byene som brukes på brettet. Lokale selskaper kan betale for å bli representert.
== Turneringer og mesterskap ==
Det arrangeres nasjonale og internasjonale mesterskap i Monopol. NM har blitt arrangert en rekke ganger, første gang i 1975. VM ble arrangert første gang i 1973. Beste norske VM-prestasjoner er Bjørn Halvard Knappskogs VM-tittel i Las Vegas i 2009, Bjørn Andenæs' andreplass i 2004 og Cato Walløs tredjeplass i 1975.
Følgende har blitt norgesmestere i Monopol:
1975 – Cato Wallø
1977 – Cato Wallø
1979 – Gaute Kolsberg
1988 – Henning Roschberg
2004 – Bjørn Andenæs
2009 – Bjørn Halvard Knappskog
== Se også ==
Multimillionær
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tor Edvin Dahl: Spillenes verden.
Mary Pillon: The Monopolists: Obsession, Fury, and the Scandal Behind the Worlds Favorite Board Game. The Guardian.(Bloomsbury, 2015)
Aftenpostens Historie. 2016: nr. 3.
== Eksterne lenker ==
Offisiell internasjonal hjemmeside
Offisiell norsk hjemmeside
Monopol på BoardGameGeek
Monopol på Brettspillguiden
Spill Monopol online
Satser alt på ett brett
Mot finaleplass i Monopol-VM
Nordmann tapte VM i Monopol
Offisiell hjemmeside for VM 2004, oversatt med Babelfish
Monopol anno 2006
Her er de nye Monopol-byene
Norgesmester i Monopol
Norsk 19-åring verdensmester i Monopol
Bjørn Halvard vant Monopol-VM
www.usopoly.com | Monopol er det mestselgende brettspillet i verden. Målet med spillet er å bli den rikeste spilleren, og tvinge de andre spillerne til konkurs ved kjøp, salg og leie av tomter eller gater med hus og hotell. | 7,180 | 7,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sandeltrefamilien | 2023-02-04 | Sandeltrefamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Santalales', 'Kategori:Stubber 2016-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sandeltrefamilien eller trådurtfamilien (Santalaceae) er en plantefamilie av løvtrær i ordenen Santalales. Den inneholder 45 slekter med om lag 1 000 arter, med kjente arter som sandeltre og misteltein. Flere av artene er parasittiske på andre trær.
| Sandeltrefamilien eller trådurtfamilien (Santalaceae) er en plantefamilie av løvtrær i ordenen Santalales. Den inneholder 45 slekter med om lag 1 000 arter, med kjente arter som sandeltre og misteltein. Flere av artene er parasittiske på andre trær.
== Slekter og arter ==
Av de viktigste slektene og artene kan nevnes:
Sandeltreslekten (Santalum)
Santalum acuminatum («Desert Quandong», «Sweet Quandong») — Australia
Sandeltre (Santalum album) («Indian Sandalwood», «White Sandalwood», «Chandana») — India, Indonesia, nordlige Australia
Santalum ellipticum («Coast Sandalwood») — Hawaii
Santalum fernandezianum — Juan Fernández-øyene
Santalum freycinetianum — Hawaii
Santalum haleakalae — Hawaii
Santalum lanceolatum («Northern Sandalwood») — Australia
Santalum murrayanum («Bitter Quandong») — Australia
Santalum obtusifolium — Australia
Santalum paniculatumiculatum — Hawaii
Santalum salicifolium («Willowleaf Sandalwood»)
Santalum spicatum («Australian sandalwood») — Australia
Trådurtslekten (Thesium)
Trådurt (Thesium alpinum)
Pontisk trådurt (Thesium ebracteatum)
Mistelteinslekten (Viscum)
Misteltein (Viscum album)
Acanthosyris
Amphorogyne
Antholobus
Arceuthobium
Arjona
Austroamericium
Buckleya
Cervantesia
Choretrum
Cladomyza
Colpoon
Comandra («Bastard Toadflax»)
Daenikera
Dendromyza
Dendrophthora
Dendrotrophe
Dufrenoya
Elaphanthera
Exocarpos
Geocaulon
Ginalloa
Jodina
Korthalsella
Kunkeliella
Leptomeria
Mida
Myoschilos
Nanodea
Nestronia
Notothixos
Okoubaka
Omphacomeria
Osyridocarpos
Osyris
Phacellaria
Phoradendron
Pyrularia («Buffalo Nut»)
Quinchamalium
Rhoiacarpos
Scleropyrum
Spirogardnera
Thesidium
== Eksterne lenker ==
(en) Sandeltrefamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Sandeltrefamilien i Encyclopedia of Life
(en) Sandeltrefamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Sandeltrefamilien hos Artsdatabanken
(sv) Sandeltrefamilien hos Dyntaxa
(en) Sandeltrefamilien hos Fossilworks
(en) Sandeltrefamilien hos ITIS
(en) Sandeltrefamilien hos NCBI
(en) Sandeltrefamilien hos The International Plant Names Index
(en) Sandeltrefamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Santalaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * Santalum | 7,181 | 7,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antwerpen | 2023-02-04 | Antwerpen | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Antwerpen', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 726', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1291', 'Kategori:Byer i Flandern', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Festninger i Belgia', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Nederland', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Kommuner i Antwerpen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | For andre betydninger av Antwerpen, se Antwerpen (andre betydninger).
Antwerpen (fransk: Anvers) er en havneby og kommune i Belgia. Byen er hovedstad i den flamske provinsen Antwerpen og har omkring 500 000 innbyggere. Elva Schelde renner gjennom byen.
Byen er sentrum for diamanthandel og diamantforedling. Antwerpen har også siden 1990-tallet et visst rykte som moteby. En av byens severdigheter og turistattraksjoner er Antwerpen zoo, som er en av verdens eldste.
Antwerpen ble grunnlagt rundt år 800. Byen var vert for Sommer-OL i 1920.
Under andre verdenskrig ble Antwerpen befridd 8. september 1944 av den britiske 11th Armoured division. Etter frigjøringen prøvde tyske styrker å ødelegge havnen med V-2-raketter.
Antwerpen har vært kalt «vestens Jerusalem» på grunn byens store minoritet av ortodokse jøder.
Blant byens museer finnes Museum aan de Stroom, et kulturhistorisk og lokalhistorisk, kunst- og sjøfartsmuseum. Byen har fem ganger vært vertsby for The Tall Ships' Races, og var vertskap i 2016 også.
| For andre betydninger av Antwerpen, se Antwerpen (andre betydninger).
Antwerpen (fransk: Anvers) er en havneby og kommune i Belgia. Byen er hovedstad i den flamske provinsen Antwerpen og har omkring 500 000 innbyggere. Elva Schelde renner gjennom byen.
Byen er sentrum for diamanthandel og diamantforedling. Antwerpen har også siden 1990-tallet et visst rykte som moteby. En av byens severdigheter og turistattraksjoner er Antwerpen zoo, som er en av verdens eldste.
Antwerpen ble grunnlagt rundt år 800. Byen var vert for Sommer-OL i 1920.
Under andre verdenskrig ble Antwerpen befridd 8. september 1944 av den britiske 11th Armoured division. Etter frigjøringen prøvde tyske styrker å ødelegge havnen med V-2-raketter.
Antwerpen har vært kalt «vestens Jerusalem» på grunn byens store minoritet av ortodokse jøder.
Blant byens museer finnes Museum aan de Stroom, et kulturhistorisk og lokalhistorisk, kunst- og sjøfartsmuseum. Byen har fem ganger vært vertsby for The Tall Ships' Races, og var vertskap i 2016 også.
== Navnet Antwerpen ==
Ifølge folkelig tradisjon, og som også statuen foran rådhuset henviser til, har byen fått sitt navn fra
en legende som handler om en mytisk kjempe ved navn Antigoon som bodde nær elva Schelde. Han krevde toll av dem som skulle over floden. De som nektet hogde han hånden av på, og slengte den i Schelde. Til slutt ble kjempen drept av en ung helt som het Brabo. Brabo hogde av kjempens egen hånd og kastet den i floden. Derav navnet Antwerpen, fra nederlandsk hand werpen (å kaste en hånd).
Denne folke-etymologien støttes av det faktum at håndavhugging faktisk ble praktisert i Europa i middelalderen.
John Lothrop Motley anser derimot at Antwerpens navn kommer fra an 't werf (på verven). En annen mulighet er Aan 't werp. Dette 'werp' kunne være en menneskeskapt haug, høy nok til å holde seg tørr ved flom, der en gård kunne bygges. Et annet ord for 'werp' er 'pol' (derav polders).Men den vanligste teorien er at navnet stammer fra den gallo-romanske perioden og kommer av det latinske antverpia. Antverpia kommer av Ante (imot) Verpia (avleiring, sedimentering), som antyder land som bygges opp ved at sedimenter avsettes i innersvingen av en elvesving. Bemerk at elva Schelde hadde et annet forløp før den skiftet løp i perioden 600 til 750.
== Tidligere befestninger ==
Selv om Antwerpen tidligere var en festningsby, gjenstår nesten ingenting av de tidligere fortene eller det gamle citadellet som ble forsvart av general Chassé i 1832. Tilbake finnes kun festningen Steen, nå restaurert. Det moderne Antwerpens brede avenyer viser de opprinnelige posisjonene til befestningene. Etter at Belgia ble selvstendig, ble Antwerpen forsvart fra citadellet og en ring av fort rundt byen. I 1859 ble 17 av de 22 fortene som ble oppført under oppsyn av Wellington i 1815-1818, revet. En ny 13 km lang forsvarsring ble konstruert, og landsbyene Berchem og Borgerhout, som nå er forsteder til Antwerpen, ble innlemmet i byen.
Omkring 1870 anså man at Antwerpens befestninger var foreldet, på grunn av den økte rekkevidde og ildkraft av artilleri og sprengstoff. For å forsvare byen konstruerte man nå en ytre forsvarsring av fort og batterier på 10 til 14,5 kilometers avstand fra den tidligere forsvarsringen.
== Næringsliv ==
Ifølge American Association of Port Authorities (AAPA) var Antwerpens havn den syttende største havnen (i tonnasje) i verden i 2005, og den var nummer to i Europa etter Rotterdam. For stykkgods er havnen den største i verden. Den håndterer store volum av økonomisk attraktivt stykkgods, såvel som bulklast. Antwerpens havneområde, med fem oljeraffinerier, har en kraftig konsentrasjon av petrokjemisk industri. Det eneste området som har mer petrokjemisk industri er i Houston, Texas. Kraftproduksjon er også en viktig næringsgren, med fire atomkraftverk ved Doel, et stort konvensjonelt kraftverk i Kallo, såvel som et antall mindre kraftstasjoner. Man planlegger et område med vindkraftverk i en del av havneområdet som ikke er i bruk. De gamle kaiene som grenser til Schelde, med en lengde på nesten 6 kilometer, som ligger nord og sør for byens sentrum, har fått bli stående på grunn av deres sentimentale verdi, og brukes hovedsakelig av cruiseskip og kortdistanse sjøfart.
Antwerpens andre store næringsgren er diamanthandelen. Byen har fire diamantbørser. Sidan annen verdenskrig har familier innenfor det store chassidiske jødiske fellesskapet i Antwerpen dominert Antwerpens diamanthandel. Men i løpet av de siste to tiårene har indiske og armenske forhandlere blitt stadig viktigere.
Antwerp World Diamond Centre [1], etterfølgeren till Hoge Raad voor Diamant, spiller en viktig rolle når det gjelder å sette standard, regulere yrkesmessig etikk, opplæring samt fremming av Antwerpens interesser som sentrum for diamanthandelen.
== Administrativ inndeling ==
Kommunen består av selve byen Antwerpen og forsteder. Kommunen deles inn i ni enheter (districten på nederlandsk). Innbyggertallet er fra 31 mai 2006.
Antwerpen 166 742
Berchem 39 802
Berendrecht-Zandvliet-Lillo 9 564
Borgerhout 41 614
Deurne 69 408
Ekeren 22 262
Hoboken 34 443
Merksem 40 920
Wilrijk 38 386Totalt: 463 161 innbyggere.
=== Historisk populasjon ===
Dette er en oversikt over den historiske populasjonen til byen Antwerpen, oversikten gjelder ikke de større områdene utenfor Antwerpen by.
== Kollektivtrafikk ==
Antwerpen har flere trikkelinjer hvorav flere går under bakken i sentrum. På slutten av 70-tallet bygde man flere tunneler med tilhørende stasjoner under bakken i sentrum, men på grunn av finansieringsproblemer stoppet byggingen opp i 1980. Idag finnes det derfor flere kilometer med forlatte tunneler og stasjoner under byen. I 2004 kom Pegasusplanen der man planlegger å åpne iallfall en av disse oppgitte linjene under bakken. Idag har Antwerpen 11 underjordiske stasjoner og omtrent like mange som er oppgitte og ikke ferdigbygde.
Om Antwerpens underjordiske trikk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nl) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Antwerp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antwerpen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antwerpen hos Wikivoyage | Antwerpen kan sikte til: | 7,182 | 7,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mistelteinfamilien | 2023-02-04 | Mistelteinfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Santalales'] | Mistelteinfamilien (Viscaceae) var en plantefamilie i ordenen Santalales. Den omfattet ca. 450 arter fordelt på 7 planteslekter. Den er nå innlemmet i trådurtfamilien.
| Mistelteinfamilien (Viscaceae) var en plantefamilie i ordenen Santalales. Den omfattet ca. 450 arter fordelt på 7 planteslekter. Den er nå innlemmet i trådurtfamilien.
== Eksterne lenker ==
(en) Mistelteinfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Mistelteinfamilien hos Dyntaxa
(en) Mistelteinfamilien hos Fossilworks
(en) Mistelteinfamilien hos ITIS
(en) Mistelteinfamilien hos NCBI
(en) Mistelteinfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Mistelteinfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Santalaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | *Arceuthobium | 7,183 | 7,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leddbladfamilien | 2023-02-04 | Leddbladfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Zygophyllales'] | Leddbladfamilien (Zygophyllaceae) er en familie av planter som i APG III-systemet regnes til ordenen Zygophyllales.
De er ett- eller flerårige urter, busker og trær. Leddknutene er ofte oppsvulmet. Bladene er som regel motsatte og likefinnete. De parvise akselbladene er ofte omdannet til torner. Blomstene er som regel femtallige med 5–15 pollenbærere som sitter i kranser med 5 i hver. Frukten er som regel en kapsel.
Leddbladfamilien er utbredt i tropiske til varmt tempererte strøk over hele verden og mangler kun i nordlige deler av Eurasia og Nord-Amerika. De vokser helst i ørken og på andre tørre steder. C4-fotosyntese er kjent i slektene Kallstroemia og Zygophyllum.
Fruktene til Balanites aegyptiaca brukes omtrent som dadler. Trærne i slekta Guaiacum har en tung, harpiksrik kjerneved, som kalles pokkenholt. Guajakolje fremstilles fra veden til Bulnesia sarmientoi. Andre kjente arter er kreosotbusk (Larrea tridentata), tiggernøtt (Tribulus terrestris), Fagonia cretica og Zygophyllum fabago.
| Leddbladfamilien (Zygophyllaceae) er en familie av planter som i APG III-systemet regnes til ordenen Zygophyllales.
De er ett- eller flerårige urter, busker og trær. Leddknutene er ofte oppsvulmet. Bladene er som regel motsatte og likefinnete. De parvise akselbladene er ofte omdannet til torner. Blomstene er som regel femtallige med 5–15 pollenbærere som sitter i kranser med 5 i hver. Frukten er som regel en kapsel.
Leddbladfamilien er utbredt i tropiske til varmt tempererte strøk over hele verden og mangler kun i nordlige deler av Eurasia og Nord-Amerika. De vokser helst i ørken og på andre tørre steder. C4-fotosyntese er kjent i slektene Kallstroemia og Zygophyllum.
Fruktene til Balanites aegyptiaca brukes omtrent som dadler. Trærne i slekta Guaiacum har en tung, harpiksrik kjerneved, som kalles pokkenholt. Guajakolje fremstilles fra veden til Bulnesia sarmientoi. Andre kjente arter er kreosotbusk (Larrea tridentata), tiggernøtt (Tribulus terrestris), Fagonia cretica og Zygophyllum fabago.
== Tidligere systematikk ==
Slekta Krameria ble i Cronquist-systemet regnet til en egen familie Krameriaceae, som ble antatt å være beslektet med blåfjærfamilien. Fylogenetiske studier tyder på at Krameria er søstergruppen til Zygophyllaceae, og i APG II-systemet kunne Krameria valgfritt inkluderes i Zygophyllaceae. Krameria har lite til felles med Zygophyllaceae, og i APG III er den igjen regnet til en egen familie.
De tre slektene Nitraria, Peganum og Tetradiclis ble av Cronquist regnet til Zygophyllaceae, mens Takhtajan plasserte dem i egne familier i Zygophyllales. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de ikke er nært beslektet med Zygophyllaceae, og de tilhører nå familien Nitrariaceae i Sapindales.
Slekta Balanites er spesiell og ble i Takhtajan-systemet regnet til en egen familie, Balanitaceae. Fylogenetiske studier viser derimot at slekta tilhører underfamilien Tribuloideae i leddbladfamilien.
== Delgrupper ==
Følgende inndeling følger Sheahan & Chase (2000).
underfamilie Morkillioideae
Morkillia
Sericodes
Viscainoa
underfamilie Tribuloideae
Balanites
Kallstroemia
Kelleronia
Neoluederitzia
Sisyndite
Tribulopis
Tribulus
underfamilie Seetzenioideae
Seetzenia
underfamilie Larreoideae
Bulnesia
Guaiacum
Larrea
Metharme
Pintoa
Porlieria
underfamilie Zygophylloideae
Augea
Fagonia
Melocarpum
Roepera
Tetraena
Zygophyllum
== Litteratur ==
«Zygophyllaceae». APWEbsite. Besøkt 27. februar 2016.
«Zygophyllaceae». Flora of Pakistan. Besøkt 27. februar 2016.
L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–). «Zygophyllaceae». The families of flowering plants. Arkivert fra originalen 13. desember 2010. Besøkt 27. februar 2016.
M.C. Sheahan og M.W. Chase (1996). «A phylogenetic analysis of Zygophyllaceae R. Br. based on morphological, anatomical and rbcL sequence data». Botanical Journal of the Linnean Society. 122 (4): 279-300. ISSN 1095-8339. doi:10.1006/bojl.1996.0063.
M.C. Sheahan og M.W. Chase (2000). «Phylogenetic relationships within Zygophyllaceae based on DNA sequences of three plastid regions, with special emphasis on Zygophylloideae». Systematic Botany. 25 (2): 371–384. ISSN 1548-2324. JSTOR 2666648. doi:10.2307/2666648.
The Angiosperm Phylogeny Group (2009). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG III». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 105-121. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00996.x.
The Angiosperm Phylogeny Group (2003). «An update of the Angiosperm Phylogeny Group classification for the orders and families of flowering plants: APG II». Botanical Journal of the Linnean Society. 141 (4): 399-436. ISSN 1095-8339. doi:10.1046/j.1095-8339.2003.t01-1-00158.x.
== Eksterne lenker ==
(en) Leddbladfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Leddbladfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Leddbladfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Leddbladfamilien hos Dyntaxa
(en) Leddbladfamilien hos Fossilworks
(en) Leddbladfamilien hos ITIS
(en) Leddbladfamilien hos NCBI
(en) Leddbladfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Leddbladfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Zygophyllaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Zygophyllaceae – detaljert informasjon på Wikispecies
Family Zygophyllaceae Arkivert 26. desember 2008 hos Wayback Machine., fra: Flowers in Israel. | se teksten | 7,185 | 7,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bladliljefamilien | 2023-02-04 | Bladliljefamilien | ['Kategori:Agavoideae', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stauder'] | Bladliljefamilien (Hostaceae) var en plantefamilie i Takhtajan-systemet. Den omfattet tolv arter fordelt på tre planteslekter, blant annet bladlilje (Hosta). Disse plantene regnes nå til underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
| Bladliljefamilien (Hostaceae) var en plantefamilie i Takhtajan-systemet. Den omfattet tolv arter fordelt på tre planteslekter, blant annet bladlilje (Hosta). Disse plantene regnes nå til underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
== Litteratur ==
«Hostaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 29. oktober 2016.
M.W. Chase, J.L. Reveal og M.F. Fay (2009). «A subfamilial classification for the expanded asparagalean families Amaryllidaceae, Asparagaceae and Xanthorrhoeaceae». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 132–136. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00999.x. | Bladliljefamilien (Hostaceae) var en plantefamilie i Takhtajan-systemet. Den omfattet tolv arter fordelt på tre planteslekter, blant annet bladlilje (Hosta). | 7,188 | 7,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snylterotfamilien | 2023-02-04 | Snylterotfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Snylterotfamilien', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | Snylterotfamilien (Orobanchaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 2 000 arter fordelt på 99 planteslekter. I ny systematikk føres slektene med halvsnyltere og helsnyltere fra den tradisjonelle maskeblomstfamilien til denne familien.
| Snylterotfamilien (Orobanchaceae) er en plantefamilie i ordenen Lamiales. Den omfatter ca. 2 000 arter fordelt på 99 planteslekter. I ny systematikk føres slektene med halvsnyltere og helsnyltere fra den tradisjonelle maskeblomstfamilien til denne familien.
== Eksterne lenker ==
(en) snylterotfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) snylterotfamilien i Encyclopedia of Life
(en) snylterotfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) snylterotfamilien hos Artsdatabanken
(sv) snylterotfamilien hos Dyntaxa
(en) snylterotfamilien hos Fossilworks
(en) snylterotfamilien hos ITIS
(en) snylterotfamilien hos NCBI
(en) snylterotfamilien hos The International Plant Names Index
(en) snylterotfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Orobanchaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | * svarttoppslekta | 7,190 | 7,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Santalales | 2023-02-04 | Santalales | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Santalales', 'Kategori:Stubber 2019-12', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Santalales er en orden av blomsterplanter. Ordenen er mest urbredt i tropiske og subtropiske strøk. Mange av artene er symbiotiske med andre planter, der de selv har sin egen fotosyntese, men trekker vann og mineraler fra grolaget til vertsplanten. I Norge er misteltein (Viscum album) mest kjent.Mange av artene er parasitter eller semi-parasitter, med samme egenskaper som misteltein. I litteraturen brukes tidvis misteltein som betegnelse på alle de parasittene som vokser oppe i trær slik mistelteinen gjør.
| Santalales er en orden av blomsterplanter. Ordenen er mest urbredt i tropiske og subtropiske strøk. Mange av artene er symbiotiske med andre planter, der de selv har sin egen fotosyntese, men trekker vann og mineraler fra grolaget til vertsplanten. I Norge er misteltein (Viscum album) mest kjent.Mange av artene er parasitter eller semi-parasitter, med samme egenskaper som misteltein. I litteraturen brukes tidvis misteltein som betegnelse på alle de parasittene som vokser oppe i trær slik mistelteinen gjør.
== Familier ==
I APG III-systemet fra 2009 inngår følgende familier i ordenen:
Balanophoraceae
Loranthaceae
Misodendraceae
Olacaceae
Opiliaceae
Sandeltrefamilien (Santalaceae)
Schoepfiaceae
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) sandeltreordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) sandeltreordenen i Encyclopedia of Life
(en) sandeltreordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) sandeltreordenen hos Artsdatabanken
(sv) sandeltreordenen hos Dyntaxa
(en) sandeltreordenen hos Fossilworks
(en) sandeltreordenen hos ITIS
(en) sandeltreordenen hos NCBI
(en) sandeltreordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Santalales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Santalales – detaljert informasjon på Wikispecies | * Balanophoraceae | 7,191 | 7,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volgograd | 2023-02-04 | Volgograd | ['Kategori:44°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Volga', 'Kategori:Etableringer i 1589', 'Kategori:Heltebyer', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Volgograd'] | Volgograd (russisk: Волгогра́д), tidligere kalt Tsaritsyn (russisk: Цари́цын) (1598–1925) og Stalingrad (russisk: Сталингра́д) (1925–1961), er en by på vestbredden av elven Volga i den sørvestlige delen av Volgograd oblast i Russland. Byen har 1 021 000 innbyggere og er den 12. største i Russland.
| Volgograd (russisk: Волгогра́д), tidligere kalt Tsaritsyn (russisk: Цари́цын) (1598–1925) og Stalingrad (russisk: Сталингра́д) (1925–1961), er en by på vestbredden av elven Volga i den sørvestlige delen av Volgograd oblast i Russland. Byen har 1 021 000 innbyggere og er den 12. største i Russland.
== Historie ==
I 1589 bygget russerne en festning her for å forsvare Russlands daværende sør-grense. Byen het da Tsaritsyn, et russisk ord som betyr «Tsarinaens by». I 1925 ble byen omdøpt til Stalingrad («Stalins by») siden det ble påstått at Josef Stalin ledet byen under den russiske revolusjonen. Under den første femårsplanen ble det bygget en stor traktorfabrikk i den nordlige delen av byen. Fabrikken ble blant annet forsynt med stål fra det nærliggende stålverket Røde Oktober.
Stalingrad ble udødeliggjort som slagstedet for slaget om Stalingrad som foregikk i byen fra sommeren 1942 til 2. februar 1943 – regnet som et av andre verdenskrigs blodigste slag og et av krigens vendepunkt. Etter 2. februar 1943 var den tyske hæren på defensiven, mens Den røde armé stadig rykket fram mot vest.
Byen fikk sitt nye navn Volgograd («Volga by») i 1961, etter at det sovjetiske regimet hadde fordømt Stalins forbrytelser. I dag finnes stalinister, pensjonister og krigsveteraner i byen som vil forandre navnet tilbake til Stalingrad. Andre ønsker seg det opprinnelige navnet Tsaritsyn.
== Demografi ==
Befolkningsutvikling:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ru) Offisielt nettsted
(en) Volgograd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Волгогра́д – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Volgograd (russisk: Волгогра́д), tidligere kalt Tsaritsyn (russisk: Цари́цын) (1598–1925) og Stalingrad (russisk: Сталингра́д) (1925–1961), er en by på vestbredden av elven Volga i den sørvestlige delen av Volgograd oblast i Russland. Byen har 1 021 000 innbyggere og er den 12. | 7,192 | 7,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skreia | 2023-02-04 | Skreia | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Østre Toten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Innlandet'] | Skreia er et tettsted i Østre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 900 innbyggere per 1. januar 2022. Skreia var endestasjon for Skreiabanen som gikk fra Reinsvoll på Gjøvikbanen. Skreiabanen ble lagt ned i 1987. Skreia IL laget en ny kunstgressbane på Skreia idrettsplass i høsten 2016.
| Skreia er et tettsted i Østre Toten kommune i Innlandet. Tettstedet har 900 innbyggere per 1. januar 2022. Skreia var endestasjon for Skreiabanen som gikk fra Reinsvoll på Gjøvikbanen. Skreiabanen ble lagt ned i 1987. Skreia IL laget en ny kunstgressbane på Skreia idrettsplass i høsten 2016.
== Industri og handel ==
Skreias viktigste industri er Kims fabrikken, som produserer potetchips, snacks og peanøttposer til hele Norge. På Skreia ligger også Takstolfabrikken som produserer takstoler.
Landheim Veveri var en viktig del av Skreias industri, og var tidligere Norges største tekstilveveri. Landheim Veveri AS ble nedlagt i 2005, etter å ha forsynt landet med gardiner siden 1929.
Det finnes mange butikker på Skreia, frisører, kiosk, restauranter, kafé, matbutikker, regnskapskontor, bilverksted, bensinstasjoner, rørleggerfirma, legesenter og elektronikkfirma.
== Sentrum ==
Skreia sentrum ligger langs fylkesveg 33.
De største byggene i sentrum er Sandberggården, Hasselgården, Jerikobygget og Peter Aas.
== Skoler ==
Barneskolene i Østre Toten kommune ligger i såkalte fjerdinger. I Skreiafjerdingen ligger Smitborg skole, Stange skole og Totenviken skole. Alle barneskolene ligger et godt stykke unna sentrum. Smitborg skole ble nedlagt fra høsten 2007, på tross av mange protester fra foreldre og lærere er nå Smitborg skole slått sammen med Stange skole. Smitborg Skole er revet ned og det er i dag leiligheter hvor Smitborg Skole lå.
Skreia Ungdomsskole ligger nær sentrum og er nyoppusset. Elevene på Skreia Ungdomsskole kommer fra Stange skole, Totenviken Barneskole og Kapp barneskole.
== Idrett ==
På Skreia ligger Skreia stadion, også kalt «Plassen». Der ligger også Skreiahallen, en håndball- og volleyballhall. Skreia idrettslag er et fleridrettslag med fotball, håndball, volleyball, bueskyting, idrettsskole, fotballakademi og friidrett (løp). Det er ca 400 aktive medlemmer i idrettslaget. En stor andel frivillig holder idrettslaget i gang, som også fikk etablert kunstgressbane på dugnad i 2016.
== Kjente personer fra Skreia ==
Alv Gjestvang, skøyteløper
Inger Lise Rypdal, artist
May-Britt Andersen, artist
Paul Lillo-Stenberg, maler
Kari Ormestøyl, artist
Kjersti Beck, håndballkeeper
Knut Anders Sørum, musiker
Leif Lundsten, jagerflyger
Peder Paulsen Balke, Eidsvollsmann
== Referanser == | |befolkningsår = | 7,193 | 7,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Black_metal | 2023-02-04 | Black metal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Black metal', 'Kategori:Språkvask 2022-11'] | Black metal, også kjent som svartmetall, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte omspunnet med myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangerens opprinnelse stammer fra omkring 1980, men det var på slutten av tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band.I løpet av 1980-tallet dannet tidlige «sataniske ekstremmetal» band en fremtidig skisse for hvordan den moderne black metal ville bli seende ut. Denne såkalte «første bølgen» av black metal inkluderte band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen», oppsto på begynnelsen av 1990-tallet, av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.
Den norske black metal-bølgen fikk i perioden 1992–1994 mye oppmerksomhet på grunn av det uvanlige imaget og de alvorlige forbrytelsene som ble begått. Norske og internasjonale medier blåste videre opp påstandene rundt medlemmenes ideologiske og politiske ståsted. Det var henholdsvis to tilfeller av drap og over to dusin tilfeller av ildspåsettelse. «Den svarte sirkel» var en liten gruppe ungdommer i slutten av tenårene til midten av tyveårene som holdt til i kjelleren til platebutikken Helvete i Oslo, eid av Øystein Aarseth. Det er fra dette miljøet at «andre bølgen» av black metal oppsto i Norge, og gjorde landet verdenskjent som eksportør av «Satanrock».
| Black metal, også kjent som svartmetall, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte omspunnet med myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangerens opprinnelse stammer fra omkring 1980, men det var på slutten av tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band.I løpet av 1980-tallet dannet tidlige «sataniske ekstremmetal» band en fremtidig skisse for hvordan den moderne black metal ville bli seende ut. Denne såkalte «første bølgen» av black metal inkluderte band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen», oppsto på begynnelsen av 1990-tallet, av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.
Den norske black metal-bølgen fikk i perioden 1992–1994 mye oppmerksomhet på grunn av det uvanlige imaget og de alvorlige forbrytelsene som ble begått. Norske og internasjonale medier blåste videre opp påstandene rundt medlemmenes ideologiske og politiske ståsted. Det var henholdsvis to tilfeller av drap og over to dusin tilfeller av ildspåsettelse. «Den svarte sirkel» var en liten gruppe ungdommer i slutten av tenårene til midten av tyveårene som holdt til i kjelleren til platebutikken Helvete i Oslo, eid av Øystein Aarseth. Det er fra dette miljøet at «andre bølgen» av black metal oppsto i Norge, og gjorde landet verdenskjent som eksportør av «Satanrock».
== Kjennetegn ==
=== Instrumentering ===
Black metal-gitarister bruker som regel forvrengte gitartoner. Rask tremolo-picking er en vanlig teknikk. Komponisten bruker et vidt spektrum av skalaer, intervaller og akkordprogresjoner som gir dissonerende, engstelige og illevarslende lyder. Gitarsoloer og lav gitarstemming er sjeldne i black metal. Dette skaper det eksentriske og atmosfæriske lydbildet som skiller black metal-sjangeren fra andre ekstrem metal-sjangere.
Bassgitar er lite brukt til å utføre frittstående melodier. Det er ikke uvanlig for bassister å være hørbar eller å homophonisk følge basslinjer til den elektriske gitaren.
Vanligvis er tromming fartsfylt og man ofte bruker dobbel-bass og/eller blast beat-teknikker, selv om grunnleggende tromming ikke er uvanlig. Mange black metal-band har raske trommerytmer og «blast beats» som krever en kjapp og utholdende trommeslager.
Black metal-musikk går ofte bort fra konvensjonell sangstruktur, og mangler ofte klare vers-refreng seksjoner. I stedet inneholder den ofte lange og repetitive instrumentale partier/sekvenser.
=== Sangtekster og vokalbruk ===
Tradisjonelt sett har black metal-band tekster som omhandler anti-kristendom, satanisme, okkultisme, nasjonalisme, åsatro, paganisme, krig, filosofi og natur. Andre typiske temaer er nihilisme, misantropi, depresjon og død. Mens death metal-musikere, med utspring i USA, ofte hadde religiøsfiendtlige tekster rundt 1990, hadde black metal-band ofte fokusert på kristendomfiendtlige tekster, og gjerne ved å benytte religiøse motpæler, som norrøn mytologi og sataniske tekster. I Norge er dette på mange måter knyttet til kristningen rundt 1000 e.Kr., hvor tradisjonelle norske verdier ble erstattet eller vannet ut til fordel for kristne. Både hedendom og satanisme blir dermed sett på som direkte motsetninger til kristendom, og benyttes særlig i et nasjonalistisk perspektiv.
Tradisjonell black metal-vokal skjer i form av høytskrikende vokal. Dette står i sterk kontrast til lav-pitchet «growling» i death metal.
==== Nasjonalsosialistisk black metal ====
Black metal som tar for seg nynazistiske ideologier har blitt kjent som nasjonalsosialistisk black metal, eller NSBM. NSBM har ingen særegen stil, men benytter tekster med rasistisk og høyreekstreme budskap. Begrepet eksisterer fordi meningene er kontroversielle, samtidig som mange kategoriserer musikk etter tekster. Noen plateselskaper og butikker nekter å gi ut og selge NSBM, på grunn av de hatefulle meningene.
==== Unblack metal ====
Etter at musikksjangeren black metal ble etablert, begynte også kristne å produsere black metal (ofte kalt white metal som en kontrast til black metal), der tekstene omhandlet kristne verdier og anti-sataniske budskap, samt kristne erobringer. På grunn av det kontroversielle temaet (i black metal-sammenheng) har noen band mottatt dødstrusler. Eksempler på unblack metal-band er Antestor, Lengsel og Horde.
=== Lydproduksjon ===
Lavkostproduksjon var et must for tidligere black metal-artister med lave budsjetter. Det var ikke uvanlig at produksjonen av musikken foregikk i hjemmene til musikerne, som blant annet bandet Mayhem, som gav ut musikken på plateselskapet Deathlike Silence Productions som foregikk i platebutikken Helvete, begge eid av Øystein Aarseth. Selv da det var mulig å øke produksjonskvaliteten, valgte mange artister å fortsette å fortsette med lavbudsjetterte innspillinger. Bakgrunnen for dette var å være tro til sjangerens ukommersielle røtter og for å gjøre musikken mer «rå» og «kald». Et av de mer kjente eksemplene på dette er albumet Transilvanian Hunger fra bandet Darkthrone. Johnathan Selzer fra Terrorizer Magazine mente at Darkthrone representerte «do it yourself»-aspektet ved black metal.
=== Billedbruk ===
I motsetning til mange artister i andre ekstrem metal-sjangre, er det mange black metal-artister som opptrer ved bruk av kulisser og autentisk materiale. Mayhem og Gorgoroth er to band som er spesielt kjent for sine kontroversielle effekter, som spiddede dyrehoder, simulert korsfestelse, middelalderske våpen, og bandmedlemmer dynket i dyreblod. Bandet Taake utførte i mars 2007 i Essen i Tyskland, et kontroversielt stunt, som innebar at vokalist Hoest malt et hakekors på brystkassen. Dette førte til stor medieoppmerksomhet, og bandet ble beskyldt for å være sympatisører med nasjonalsosialismen. Taake ble videre fjernet fra alle spillejobber i Tyskland, i tillegg til å bli strøket fra Karmøygeddon i Norge året etter. Vokalist Hoest hevdet i etterkant at stuntet bare hadde til formål å provosere, og ikke fronte et politisk budskap.
Per Yngve Ohlin spilte en stor rolle i hva slags image black metal-band skulle ha, både i form av sceneshow og sangtekster. Han var den første i miljøet som begynte med liksminke og selvskading, og ønsket å gjøre noe mer ut av sceneshowene. King Diamond fra Mercyful Fate og medlemmene av Sarcófago var angivelig de første musikerne som brukte liksminke på konserter.Black metal-artister opptrer ofte kledd i sorte klær og med kampstøvler, patronbelter, pigg-armbånd, og pentagrammer, for å portrettere sin anti-kristne eller anti-religiøse holdning. Et annet særtegn er manges bruk av lik-sminke, noen ganger blandet med ekte eller falsk blod.Tradisjonelt sett har mange band innen black metal brukt enkle svart-hvitt-fotografier, til forskjell fra death metal hvor artister som ofte brukte fargesprakende albumcover. Covrene til black metal-band var ofte ekte bilder av bandmedlem med liksminke o.l., mens death metal-album gjerne var tegnet. Band som ikke bruker denne stilen har vanligvis albumcovere som er enten atmosfæriske, provoserende eller naturalistiske. Andre bruker fantasi-landskap (for eksempel Burzums Filosofem og Emperors In the Nightside Eclipse), mens andre er voldelige, perverse og ikonoklastiske (for eksempel Marduks Fuck Me Jesus og Dimmu Borgirs In Sorte Diaboli).
== Undersjangere ==
=== Viking metal ===
Viking metal, utviklet på tampen av 1980-tallet av svenske Bathory, hvor den første fullverdige viking metal-skiva anses å være Hammerheart fra 1990. Senere kom norske Enslaved på banen og tok over som det fremste viking metal-bandet, da med en del norsk black metal og progressiv oppbygging flettet inn. Viking metal har ofte blitt spilt som en krysning mellom black metal og folk metal. Noen av de mer kjente bandene her inkluderer Einherjer, Windir, Falkenbach, Thyrfing, Ásmegin, Moonsorrow, Ensiferum, Graveland og Nachtfalke.
=== Krysningssjangere ===
==== Symfonisk black metal ====
Den symfoniske delen av black metal har sitt hovedutspring fra slutten av 1990-tallet, hvor orkestrale og symfoniske elementer ble innviklet i musikkbildet. Symfonisk black metal er på mange måter en videreutvikling fra et melodisk ståsted, og har norske Dimmu Borgir i hovedsetet for denne videreutviklingen. Dette kan omfatte bruk av melodiske instrumenter som finnes i deler av et symfoniorkester (strengeinstrumenter, messingblåsere, treblåsere og nøkler). Stemmene kan være «rene» eller i operatisk stil, er sangstrukturer mer definert eller er inspirert av rene symfonier. Den symfoniske black metal-bevegelsen er fortsatt noe begrenset, delvis på grunn av sine episke ambisjoner, og dels fordi det ikke er tradisjonell med svartmetall-bølgen. Band innen denne sjangeren er, som tidligere nevnt, Dimmu Borgir, men andre band som Emperor, Cradle of Filth, Graveworm og Limbonic Art bruker sterke elementer av denne videreutviklingen.
==== Melodisk black metal ====
Den melodiske formen for black metal er en populær videreutvikling som kjennetegnes for å være mer «lyttevennlig» for lytteren. Dette kommer spesielt i form av mer melodiøse gitarriff og gitarsoloer. På 1990-tallet ble det vanlig å inkludere bruk av keyboard og synth, for å skape et mer stemningsfullt lydbilde i form av flere melodier. Mange mener at melodisk black metal er noe mindre brutalt enn vanlig black metal, som gjør det mer åpent for lytteren.
==== Ambient black metal ====
Ambient black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og tradisjonell ambient musikk. Den elektriske gitar og/eller synthesizer spiller forsåvidt enkle, ambient-basert riff gjennom et black metal-stil, ofte ledsaget av tunge trommer og skrikende vokal. Den norske artisten Varg Vikernes med sitt prosjekt Burzum, blir ansett som en pioner innen denne sjangeren, og har skapt og påvirket mye arbeid i ambient black metal-feltet, og dette er spesielt tydelig på albumet Filosofem. Andre fremtredende kunstnere som har utført i denne stilen inkluderer Velvet Cacoon, Xasthur, Leviathan, Paysage d'Hiver, Blut aus Nord, Darkspace, ColdWorld, og Striborg.
==== Avant-garde black metal ====
Avant-garde kombinert med metal var lenge en egen sjanger, og har senere kommet inn i svartmetallen. Rettere sagt kom denne sjangeren fra symfonisk black metal, men den har et stempel som en renere stilart av høyt teknisk og kunstnerisk nivå. Den er på mange måter eksperimentell, sammenlignet med mange andre undersjangre i svartmetallen. Den er ofte påvirket av andre ikke-metall sjangere som neofolk, ambient, shoegaze men mest av alt, frijazz. Over tid har sjangeren blitt stadig mer løsrevet fra black metal røttene; dog produksjonsteknikker og mange påvirkninger er fortsatt forankret i en ekstrem musikk-sjanger. Band som Borknagar, In the Woods..., Arcturus, Deathspell Omega, Code, Diabolical Masquerade er eksempler på dette.
== Historie ==
=== Den første bølgen ===
Det som i dag er kjent som «den første bølgen» black metal besto hovedsakelig av de nyskapende bandene Venom, Hellhammer og Bathory, som alle ble opprettet rundt 1980. Disse bandene ble senere forbildene til bl.a. norske musikere, som formet det som ville bli kjent som «den andre bølgen» black metal, og bli Norges største musikalske og kulturelle eksportvare. Det første black metal-albumet blir ansett som Venoms Welcome to Hell fra 1981, mens navnet «black metal» stammer fra Venoms andre album, Black Metal, fra 1982. Venoms tekster omhandlet i stor grad klassisk satanisme og okkulte temaer, mørke og Helvete. Venom ble ansett for å spille en ny, innovativ form for mørk heavy metal, og denne kombinasjonen gjorde at Venom skilte seg fra andre band på samme tid, og ble dermed en stor inspirasjon for unge, rebelske musikere. Musikken deres var upolert i produksjon og inneholdt gryntende vokal. Venom-medlemmer brukte også pseudonymer, en praksis som senere har biltt svært utbredt blant black metal-musikere.
Sveitsiske Hellhammer eksisterte i kun to år, fra 1982 og 1984. På lik linje som Venom brukte de en relativt mørk vokal. Thomas Fischer, mest kjent som «Tom G. Warrior», har i ettertid innrømmet at Hellhammer-prosjektet i bunn og grunn var et forsøk på å kopiere Venoms stil, fordi de enda ikke var teknisk dyktige nok til å kunne finne opp noe eget. Men han mener også selv om de tekniske ferdighetene ofte var, og i noen tilfeller fremdeles er, middelmådig blant ekstremmetal-band, så krever det en del å gi ut et album som låter overbevisende. Hellhammer har til tross for sin korte leveperiode vært en stor inspirasjon for mange band, og medlemmene «Euronymous», «Maniac», «Messiah» og «Hellhammer» fra Mayhem har alle tatt artistnavnene sine fra Hellhammer-låter (og bandnavnet). Etter å ha avsluttet Hellhammer startet Fischer bandet Celtic Frost, som gjennom hele karrieren endret sitt lydbilde. Celtic Frost var også et innflytelsesrikt band for black metal-musikere under «den andre bølgen» black metal, i tillegg til å ha vært en inspirasjon for andre metal-sjangere, inkludert death metal. Hellhammers første demo fikk noen anmeldelser som var så ekstremt negative at det vekket interessen hos opprørske tenåringer som var mer interessert i den typen musikk, og gjorde Hellhammer til en umiddelbar undergrunns-hit.Thomas Forsberg, mest kjent ved artistnavnet «Quorthon», startet opp bandet Bathory i 1983, da han var sytten år. Bathory fikk et respektert og markant ettermæle, ikke bare fordi bandet var med på å forme den andre bølgen, men også fordi Quorthon regnes for å ha skapt sjangeren viking metal. Bathory var det første bandet til å ta i bruk den skrikende vokalstilen som skulle bli et kjennemerke på black metal, og la grunnlaget for riffingsprinsippet brukt i black metal. Bathory er det bandet fra «den første bølgen» som ligner mest på moderne black metal, og har vært til stor inspirasjon for en rekke pagan, folk, viking og black metal-band.
I tillegg til Venom, Hellhammer og Bathory, har Mercyful Fate og Celtic Frost spilt en rolle i «den først bølgen» black metal. Rent musikalsk skiller Mercyful Fate seg voldsomt fra andre band, da de i utgangspunktet spiller en mer tradisjonell form for heavy metal, men deres sataniske sangtekster, ansiktsmaling og sceneshow om overnaturlige og okkulte temaer gjorde bandet til en inspirasjon for de som ønsket å sjokkere.
Noen andre band som kan inkluderes som en del av «den første bølgen» er Sodom, Destruction, Bulldozer, Vulcano, Death SS, Ancient Rites, Mefisto, Tormentor, Root, Master's Hammer, Sarcófago og Blasphemy.
=== Den andre bølgen ===
Pionerene av norsk black metal, som også markerte starten på «den andre bølgen» black metal, Mayhem, ble startet opp i Oslo i 1984. Til å begynne med prøvde bandet, som var ledet av den da 16 år gamle Øystein Aarseth (også kjent under artistnavnet «Euronymous»), å etterligne bandene Venom og Hellhammer, men gikk etter hvert over mot datidens death metal-stil, da satanisme ikke lenger var kult. Samtidig ble Kolbotn-bandet Black Death (senere Dark Throne og Darkthrone) startet opp. Darkthrone gav ut death metal-albumet Soulside Journey i begynnelsen av 1991. På motsatt side av landet, i Bergen, hadde bl.a. Olve Eikemo og Harald Nævdal («Abbath» og «Demonaz» fra Immortal) og Varg Vikernes death metal-bandet Old Funeral. I mai eller juni 1991, da Morbid Angel spilte på «Death Metal Nights» på Alaska (som i dag heter Betong) i Oslo, møttes for første gang Oslo- og Bergens-miljøet hverandre, da Vikernes møtte Aarseth. På denne konserten møttes også Kristoffer Rygg og Jørn Henrik Sværen hverandre. Omtrent samtidig åpnet Aarseth platebutikken Helvete i Schweigaards gate i Oslo, som ble det sentrale tilholdsstedet for black metal-kjernen, også referert til som «Den svarte sirkel», et navn som ble funnet opp av Aarseth selv. De identifiserte seg som en kultisk bevegelse som senere ble knyttet til drap, kirkebrenninger og ekstremisme.
Begrepene black metal og death metal ble ofte brukt litt om hverandre på slutten av 1980-tallet. Black metal ble ofte plassert som en undersjanger av death metal. Skillet mellom death metal og black metal dreide seg da i stor grad om image og sangtekster, mens det musikalske var mindre viktig. Selv om black metal på begynnelsen av 1990-tallet løsrev seg fra death metal, ble skillet mellom viking metal og black metal knyttet til sangtekstene, og hvorvidt sangtekstene omhandlet Odin eller Satan. Også dette skillet har fått et tydeligere musikalsk skille i senere tid, men fortsatt definerer noen musikksjanger ut ifra sangtekst og image.
Mens den tidlige black metal-en og sangtekster om Satan på midten av 1980-tallet ble ansett som harry, ble death metal på slutten av 1980-tallet ansett som trendy. Det tidlige black metal-miljøet, sentrert rundt Øystein Aarseths platebutikk Helvete i Oslo, ønsket at black metal skulle være for en liten gruppe utvalgte mennesker. Dersom noen de ikke likte ønsket å involvere seg i miljøet, eller gi ut musikk de ikke likte, ble vedkommende frøset ut. Black metal var derfor også ment som en protest mot den populære death metal-sjangeren, og daværende Mayhem-vokalist og låtskriver Per Yngve Ohlin (også kjent som «Dead») uttalte til fanzinen Slayer at ekstremmetal var noe «vanlige dødelige» skulle frykte, og ikke skape en trend av. Han ønsket å ta avstand fra death metal, og returnere til røttene i Venoms black metal, som nesten ingen på den tiden spilte. 8. april 1991 begikk Ohlin selvmord, etter å ha slitt med psykiske problemer i mange år. Øvrige medlemmer av miljøet så på selvmordet som en «ofring» og gav ham «martyrstatus». Vikernes fortalte i 1993 at han anså dødsfallet som vendepunktet som førte til at miljøet begynte å spille black metal.Darkthrone spilte inn det som ble det første albumet ansett som «norsk svartmetall» samme år som Ohlin begikk selvmord, og A Blaze in the Northern Sky ble gitt ut året etter, i 1992. Omtrent samtidig som A Blaze in the Northern Sky ble gitt ut, spilte Vikernes inn albumet Burzum, etterfulgt av EP-en Aske og fullengdealbumet Det som engang var noen måneder etter det igjen. Begge disse albumene blir gitt ut på Aarseths plateselskap. Etter mye stridigheter i miljøet, blir Oslo-miljøets selvutnevnte leder, Øystein Aarseth, drept av Varg Vikernes 10. august 1993. Mayhem, som regnes som «det første» norske black metal-bandet fikk ikke gitt ut andrealbumet sitt De Mysteriis Dom Sathanas før i 1994, da med ungarske Attila Csihar på vokal, forsinket på grunn av bl.a. drapet på Aarseth og Per Yngve Ohlins selvmord. De gav likevel ut et konsertalbum kalt Live in Leipzig året før, i 1993. Albumet ble spilt inn i november 1990 og har Per Yngve Ohlin på vokal. Andre viktige album fra denne perioden er Immortals Diabolical Fullmoon Mysticism og Pure Holocaust fra 1992 og 1993, Emperors In the Nightside Eclipse fra 1994, Burzums album Hvis lyset tar oss og Filosofem som ble utgitt mens Vikernes satt i fengsel i henholdsvis 1994 og 1996, men spilt inn i 1992 og 1993.
Andre band fulgte i kjølvannet – her kan nevnes de norske bandene Enslaved, Gorgoroth, Thorns, Thule (senere Taake), Carpathian Forest, Satyricon, Borknagar og Dimmu Borgir. Enda flere band dukket opp etter hvert som medieoppslagene fortsatte og sjangeren ble populær. Satyricon var det første norske black metal-bandet som fikk kontrakt med et stort plateselskap.Mens Venom hadde skapt et rollespill hvor de tok på seg rollene som onde satanister, har det blitt antatt at noen av de unge musikerne i det norske black metal-miljøet tok dem seriøst, og ikke forsto at Venom-konseptet var humoristisk ment. Immortal på sin side hadde allerede i 1993 uttalt at deres sceneshow skulle betraktes som en «teaterforestilling». I tillegg til å være inspirert av flere black metal-band fra «den første bølgen», var flere også tilhengere av band som Motörhead, AC/DC og Kiss. Eikemo fra Immortal hadde som barn Kiss som sitt store forbilde, og dette har satt sitt preg på sminken Immortal benytter på scenen.
==== Kriminalitet i det norske black metal-miljøet ====
Begynnelsen av 1990-tallet bar preg av at musikere som tilhørte det norske black metal-miljøene utførte kriminelle handlinger, hovedsakelig ildpåsettelse av kirker og gravskjending, men også to drap ble utført. Medlemmene av kjernen i black metal-miljøet hadde ulike bakgrunner og politisk ståsted (både høyreekstremisme og kommunisme), men ble ideologisk forent ved å ta sterk avstand fra og gå imot kristne verdier.De kriminelle handligene som ble koblet til et «satanistmiljø» førte til at media gjorde saken mye større enn den egentlig var og gav musikkmiljøet mye oppmerksomhet. Vegard Sverre Tveitan, også kjent som «Ihsahn» fra Emperor, hevder det norske black metal-miljøet på kort tid gikk fra 20 til 400–500 medlemmer. I virkeligheten var det svært få satanister i miljøet, men medlemmene pleide å kalle seg for satanister for å provosere og markere avstand fra både kristendommen og samfunnet, i tillegg til samfunnsengasjerte death metal-musikere.Etter hvert som ryktet til det norske black metal-miljøet spredte seg, begynte angrep på kirker i utlandet. Metalfans i Tyskland, Sverige, Japan og Polen skrøt av kirkebranner og gravskjending, og i 1997/1998 var det en rekke ildpåsettinger og sprengstoffangrep på kirker i Russland. I England ønsket viseminister Ann Widdecombe å forby norsk «dødsmusikk» etter at fire selverklærte satanister raserte gravplasser i Kent i 1994. I Tyskland skal en 15 år gammel gutt ha blitt drept av black metal-tilhengere.Både Thomas Forsberg fra Bathory og Thomas Gabriel Fischer fra Hellhammer og Celtic Frost tok sterk avstand fra det norske black metal-miljøet som hadde brukt dem som inspirasjon.
===== Angrep på kirker =====
Som et motangrep på kristendommens 1000 år lange historie i Norge, og for å «ta landet tilbake fra Midtøsten-pesten», valgte mange av black metal-medlemmene på begynnelsen av 1990-tallet å angripe kristne symboler. En rekke kirkebranner i perioden 1992–1994 ble knyttet til black metal-miljøet. Den første kirken som ble påtent var Storetveit kirke, som ble satt fyr på i mai 1992. Senere i perioden 1992–1993 ble det satt fyr på Fantoft stavkirke, Holmenkollen kapell, Revheim kirke, Skjold kirke, Åsane kirke, Kolbotn gravkapell, Ormøy kirke og Hauketo kirke.Burzum-musikeren Varg Vikernes valgte sammen med noen venner i januar 1993 å sende inn et ferdigskrevet intervju til avisa Bergens Tidende hvor han fortalte at musikkmiljøet han tilhørte hadde tent på åtte kirker og drept en homofil mann på Lillehammer. Intervjuet var dårlig skrevet og ble derfor forkastet av avisa, men på grunn av den uvanlige tilståelsen tok en journalist fra Bergens Tidende kontakt med dem, og fikk lov til å møte Vikernes til et intervju. Vikernes, som ønsket å provosere og sjokkere mest mulig, presenterte miljøet han tilhørte som «de ekte djeveldyrkerne». Han fortalte videre, med et smil om munnen, hvordan den homofile mannen på Lillehammer ble drept, og hvor godt han likte å høre om røykdykkeren som hadde dødd i slukningsarbeidet av brannen på metodistkirken i Sarpsborg. Journalisten valgte å kontakte politiet og fortalte hva den anonyme kilden hadde fortalt, angivelig uten å avsløre hans identitet. Samme kveld ble Vikernes arrestert, og Vikernes er selv overbevist om at journalisten brøt kildevernet. Dagen etter kom avisa på trykk, og «satanisme-historien» ble på kort tid spredt til alle landets medier, uten at Vikernes hadde mulighet til å uttale seg om saken. Vikernes ble løslatt fra varetekt grunnet lite bevismateriale 17. mars, men ble på nytt arrestert etter å ha knivdrept Øystein Aarseth.
Varg Vikernes ble 16. mai 1994 dømt til 21 års fengsel for fire av kirkebrannene, hvor tre brant til grunnen (Holmenkollen kapell, Skjold kirke og Åsane kirke), i tillegg til overlagt drap på Aarseth, og tyveri av 150 kg sprengstoff. Det gikk rykter om at Vikernes hadde planlagt å sprenge Nidarosdomen i Trondheim med sprengstoffet, men han hevder selv at eksplosivene og de om lag 3 000 patronene som ble funnet i leiligheten hans var ment til å forsvare landet dersom Norge skulle bli angrepet. Vikernes og flere av de andre i miljøet trodde og håpet tredje verdenskrig ville bryte ut slik at verden kunne «begynne på nytt». Å sprenge Nidarosdomen var ifølge flere i miljøet Aarseths store mål, og en av grunnene til at kirken ble avbildet på Mayhems debutalbum De Mysteriis Dom Sathanas.Vikernes hevder selv at han ikke skulle blitt dømt for å tenne på Skjold kirke, men at han ikke ville tyste på de som hadde gjort det, og at det i realiteten ble utført av yngre gutter som ønsket respekt i miljøet. Han hevder videre at ryktet om at det var han som hadde tent på Fantoft kirke oppsto da han noen uker i forkant hadde en samtale med Aarseth om hvorvidt de skulle brenne ned kirker for å promotere «ekte» norsk black metal. Politiet mente derimot at det var Vikernes som fikk de yngre guttene med på det. Coveret på Virkernes' Burzum-utgivelse Aske viser restene av Fantoft stavkirke.
Tomas Haugen, også kjent som «Samoth» fra Emperor, ble dømt for sine roller i ildpåsettelsen av Skjold kirke (sannsynligvis også sammen med «Kjettar» fra Gorgoroth), og Hades-gitarist Jørn Inge Tunsberg ble dømt for å ha vært med Vikernes (begge tidligere Old Funeral-medlemmer) å tenne på Åsane kirke.I 1994 ble Heni kirke, Jeløya kirke og Åmot kapell satt fyr på, og også disse brannene knyttes til black metal-miljøet. Totalt ble 24 kirkebranner i Norge i perioden 1992–1994 knyttet til black metal-miljøet.
===== Drap =====
10. august 1993 ble Mayhem-gitarist Øystein Aarseth knivdrept i sin egen leilighet i Oslo. En uke senere arresterte politiet venn og musikerkollega Varg Vikernes, som gav ut musikk under navnet Burzum. Vikernes sa seg skyldig i forsettlig drap, men hevdet han handlet i selvforsvar, da Aarseth som visstnok hadde planlagt å drepe ham, gikk til angrep. Han ble ikke trodd, da drapet ble utført med knivstikk i ryggen på ubevæpnede Aarseth. Vikernes ble dømt for overlagt drap, kirkebranner og tyveri, og fikk en maksimumsstraff på 21 år. Vikernes' medtiltalte, Snorre Ruch, ble dømt til 8 års fengsel, til tross for at Vikernes sa han var uskyldig, og at han aldri hadde blitt med inn i boligblokken. Drapsmotivet ble aldri fastslått, men Aarseth skal ha fått flere uvenner i miljøet, fordi han skal ha vært «stor i munnen», «feig», var besatt av imaget sitt og ønsket å være den absolutte lederen i miljøet. Vikernes skal åpenlyst ha rakket ned på Aarseth innad i miljøet, og skal bl.a. ha kalt ham en «feit, lat kommunist». Vikernes hevder at Aarseth til slutt planla å drepe ham, ved å torturere ham til døde i skogen og filme det. Aarseth skal tidligere ha skrytt av at han hadde drept en innpåsliten polsk tilhenger som bodde i kjellern til Helvete, ved å forgifte ham. Hvorvidt polakken virkelig ble forgiftet er usikkert, da han skal ha reist tilbake til Polen før han visstnok døde.
Under etterforskningen av drapet på Øystein Aarseth ble det avdekket en rekke kriminelle handlinger i black metal-miljøet, blant annet drapet på Magne Andreassen 21. august 1992. Bård Eithun ble dømt for drapet, som skal ha vært en spontan reaksjon på at Andreassen skal ha fulgt etter ham og gjort seksuelle tilnærmelser. Eithun ble dømt til 14 års fengsel for drapet på Andreassen og brannstiftelse.
=== Black metal i senere tid ===
Mange mener at framveksten av black metal har gitt nytt liv til heavy metal-sjangeren som på slutten av 1980-tallet var preget av stagnasjon og mangel på nyskapning. I dag har black metal ekspandert i mange ulike retninger. Mens noen holder seg til «True Norwegian Black Metal»-konseptet, har mange av black metal-band orientert seg bort fra tradisjonell black metal og mer i retning av progressiv metal og elektronsk musikk. Dette gjelder blant annet band som Dødheimsgard, Arcturus, Ulver, The Kovenant, Borknagar og Enslaved.
Mange band har også valgt en mer atmosfærisk vei innenfor sjangeren, og kommer ofte til syne gjennom band som Negura Bunget, Drudkh, Alcest, Summoning, Fen og Blut Aus Nord. Atmosfærisk black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og ambient/dark ambient musikk. Vanligvis den elektriske gitaren er spilt sammen med synthesizere og keyboards, eller bare i en «atmosfærisk» stil med mye bruk av reverb og «tremolo-picking».Black metal har med tiden blitt noe hele verden assosierer med Norge og Skandinavia, og sjangeren er i dag Norges største eksport av musikk, med Dimmu Borgir som det mestselgende black metal-bandet.Bandet Keep of Kalessin deltok i Melodi Grand Prix 2010, hvor de kom på tredjeplass i den norske finalen. Året etter spilte Keep of Kalessin med Alexander Rybak i pauseinnslaget på den første norske delfinalen.I 2010 ble det som ble presentert som «verdens første black metal-musikal» satt opp i Bergen, med bl.a. Kristian Espedal, også kjent som «Gaahl» fra Gorgoroth, i en av rollene. Bergens Tidendes musikkanmelder Einar Engelstad slaktet musikalen og skrev: «Musikalsk låter det nesten som en gjennomsnittlig finale i Melodi Grand Prix. […] Som black metal er det for tynt og pusete. Som teater er det verken gripende eller spennende. Som musikal er det vanskelig å se hvilket publikum dette er ment å appellere til.»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Black metal music groups – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gitar Trommer Bass | 7,195 | 7,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oldtiden | 2023-02-04 | Oldtiden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oldtiden'] | Oldtiden regnes som epoken i menneskets historie som omfatter tiden fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr., uten at dette årstallet har noen økonomisk, sosial eller kulturell betydning. Ordet oldtid benyttes bare om Europa, Asia og Nord-Afrika, det vil si de områdene som tilhørte eller var i kontakt med de tidlige sivilisasjonene. Selv om oldtiden er definert slik, levde de fleste folkeslag fremdeles på steinaldernivå. Det er også en overlapping mellom oldtiden og bronsealderen. Flere av oldtidsrikene var på bronsealderstadiet, og i de nordiske landene regner man gjerne at oldtiden varer frem til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800.
Oldtidens historie er studiet av skriftlige fortiden, fra begynnelsen av nedtegnet menneskelig historie og fram til tidlig middelalder. Tidsrammen for nedtegnet historie er løselig 5000 år, med kileskrift, de eldste former for logisk og sammenhengende skriving, fra den urlitterære perioden rundt 3000 f.Kr. Dette er begynnelsen på historie, i motsetningen til forhistorie, i henhold til definisjonen som historikere benytter.Begrepet antikken er ofte benyttet for å referere til oldtidens historie i den gamle verden ettersom det er begynnelsen på dokumentert gresk historie i 776 f.Kr. med den første olympiade. Dette er løselig i overensstemmelse med den tradisjonelle dato for grunnleggelsen av Roma i 753 f.Kr., begynnelsen på historien for oldtidens Roma, og begynnelsen på den arkaiske periode i oldtidens Hellas. Selv om de avsluttende datoer for oldtidens historie er diskutabel er det vanlig at vestlige historikere benytter avslutningen på Romerriket i 476 e.Kr., stengingen av Platons akademi i 529 e.Kr., datoen for keiser Justinian I den stores død i 565 e.Kr., framveksten av islam, eller begynnelsen på kongedømmet til Karl den store, som slutten på oldtiden og antikken i europeisk historie.
I India omfatter perioden av den tidlige perioden til de midterste kongedømmer, og i Kina opp til tiden til Qin-dynastiet som inkludert.
| Oldtiden regnes som epoken i menneskets historie som omfatter tiden fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr., uten at dette årstallet har noen økonomisk, sosial eller kulturell betydning. Ordet oldtid benyttes bare om Europa, Asia og Nord-Afrika, det vil si de områdene som tilhørte eller var i kontakt med de tidlige sivilisasjonene. Selv om oldtiden er definert slik, levde de fleste folkeslag fremdeles på steinaldernivå. Det er også en overlapping mellom oldtiden og bronsealderen. Flere av oldtidsrikene var på bronsealderstadiet, og i de nordiske landene regner man gjerne at oldtiden varer frem til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800.
Oldtidens historie er studiet av skriftlige fortiden, fra begynnelsen av nedtegnet menneskelig historie og fram til tidlig middelalder. Tidsrammen for nedtegnet historie er løselig 5000 år, med kileskrift, de eldste former for logisk og sammenhengende skriving, fra den urlitterære perioden rundt 3000 f.Kr. Dette er begynnelsen på historie, i motsetningen til forhistorie, i henhold til definisjonen som historikere benytter.Begrepet antikken er ofte benyttet for å referere til oldtidens historie i den gamle verden ettersom det er begynnelsen på dokumentert gresk historie i 776 f.Kr. med den første olympiade. Dette er løselig i overensstemmelse med den tradisjonelle dato for grunnleggelsen av Roma i 753 f.Kr., begynnelsen på historien for oldtidens Roma, og begynnelsen på den arkaiske periode i oldtidens Hellas. Selv om de avsluttende datoer for oldtidens historie er diskutabel er det vanlig at vestlige historikere benytter avslutningen på Romerriket i 476 e.Kr., stengingen av Platons akademi i 529 e.Kr., datoen for keiser Justinian I den stores død i 565 e.Kr., framveksten av islam, eller begynnelsen på kongedømmet til Karl den store, som slutten på oldtiden og antikken i europeisk historie.
I India omfatter perioden av den tidlige perioden til de midterste kongedømmer, og i Kina opp til tiden til Qin-dynastiet som inkludert.
== Studiet av oldtiden ==
En grunnleggende vanskelighet i studiet av oldtidens historie er at nedtegnete historier ikke kan dokumentere de menneskelig hendelser i helhet, og dessuten er det kun en liten fraksjon av disse dokumentene som har overlevd fram til i dag. Av disse må påliteligheten i informasjon vurderes strengt. Få folk har vært i stand til å skrive ned historier da skrivekyndighet ikke var utstrakt i bortimot alle kulturer fram til lenge etter oldtidens historie.Romerriket var et av verdens mest skrivekyndige kulturer, men mange verker av de mest leste historikerne er gått tapt. Eksempelvis Titus Livius, en romersk historiker som levde på begynnelsen av 100-tallet e. Kr., skrev Romas historie kalt Ab Urbe Condita («Fra grunnleggelsen av byen») i 144 bind, og kun 35 bind eksisterer fortsatt, skjønt korte sammendrag av de fleste andre eksisterer. Faktisk har kun et mindretall av verkene til enhver betydelig romersk historiker overlevd.
Historikere har to viktige kilder for å forstå oldtidens verden: arkeologi og studiet av kildetekster. Primære tekster er de kilder som står nærmest informasjons opprinnelse. Primære kilder må skilles fra sekundære kilder, som ofte er sitert, kommentert eller bygd videre på.
Arkeologi er utgravning og studiet av gjenstander i forsøket å fortolke og rekonstruere tidligere menneskelig oppførsel. Arkeologer ekskaverer og graver ut ruiner av oldtidens byer og bosetninger for å se etter spor av hvordan menneskene i tidsperioden levde.
Studiet av kildetekster er undersøkelser av de tekster som er etterlatt fra oldtiden. Det meste av hva som kjent fra oldtidens verden kommer fra redegjørelser fra antikkens egne historikere. Selv om det er viktig å forholde seg til vurderingene og fordommene til hver forfatter, er deres redegjørelser grunnlaget for vår forståelse av oldtiden. En del av de mer kjente forfatterne er blant annet Herodot, Thucydides, Polybios, Sima Qian, Sallustius, Titus Livius, Josefus, Suetonius, og Tacitus.
De tidligste kjente systematiske historiske tanker oppsto i oldtidens Hellas, og begynte med Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca. 425 f.Kr.). Thucydides (ca. 460 f.Kr. – ca. 395 f.Kr.) fjernet i stor grad guddommelig årsaker i hans redegjørelse av Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, og etablerte et rasjonelt element som satte presedens for påfølgende vestlige historieskrivning. Han var også den første til å skille mellom årsak og den nærmeste opprinnelse for en hendelse.
== Referanser ==
== Se også ==
Antikken
Liste over oldtidsriker
== Eksterne lenker ==
Søkbar digitalkopi av Margaret Oliphants Oldtidens sivilisasjoner : rikene, kulturene, herskerne (Grøndahl Dreyer, 1993)
=== På engelsk ===
Ancient History Encyclopedia, leksikon for oldtidshistorie
Ancient Civilizations, British Museums nettsted for ulike emner innenfor oldtidens sivilisasjoner
Ancient history sourcebook, kildebøker for oldtidens historie
The Perseus digital library, digitalt bibliotek for oldtidstekster
Barrington Atlas of the Greek and Roman world, atlas for den greske og romerske verden
The Jewish History Resource Center, prosjekt for forskning på jødisk historie ved Det hebraiske universitet i Jerusalem | Oldtiden regnes som epoken i menneskets historie som omfatter tiden fra dannelsen av de første sivilisasjonene og frem til Vestromerrikets fall i år 476 e.Kr. | 7,196 | 7,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oldtidsrike | 2023-02-04 | Oldtidsrike | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Oldtidsriker'] | Oldtidsrike er et begrep som brukes om statsdannelser i tiden fra ca. 4000 f.kr til år 500 (oldtiden). De aller fleste var kortvarige riker som gikk til grunne på grunn av krig eller folkevandringer. Likevel har noen få av oldtidsrikene overlevd og utviklet seg til moderne stater, slik som Kina, Egypt og Etiopia. Begrepet oldtidsrike brukes om kulturer som brukte skriftspråk, noe som utelukker de amerikanske høykulturene i samme periode.
| Oldtidsrike er et begrep som brukes om statsdannelser i tiden fra ca. 4000 f.kr til år 500 (oldtiden). De aller fleste var kortvarige riker som gikk til grunne på grunn av krig eller folkevandringer. Likevel har noen få av oldtidsrikene overlevd og utviklet seg til moderne stater, slik som Kina, Egypt og Etiopia. Begrepet oldtidsrike brukes om kulturer som brukte skriftspråk, noe som utelukker de amerikanske høykulturene i samme periode.
== Liste over oldtidsriker ==
=== Asia ===
Indus-kulturen
Kina
Assyria
Babylonia
Elam
Fønikia
Israel
Det forente kongedømme Israel
Kongedømmet Israel (Samaria)
Juda
Kongedømmet Judea
Det nyassyriske rike
Medere
Kassitter
Det nybabylonske rike
Akameniderike
Media
Mitanni
Perserriket
Reidan
Saba
Sogdia
Sumer
Urartu
=== Afrika ===
Aksum
Egypt
Etiopia
Kongedømmet Kusj
Numidia
=== Lilleasia (Tyrkia) ===
Frygia
Galatia
Hettitterriket
Kappadokia
Karia
Kilikia
Lydia
Lykia
Pergamon
Seleukide-riket
=== Europa ===
Etruria
Hellas
Makedonia
Minoerriket
Romerriket
Trakia
Kongeriket Suebi
Det vestgotiske rike (418-721) | Oldtidsrike er et begrep som brukes om statsdannelser i tiden fra ca. 4000 f. | 7,197 | 7,197 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.