url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Rundballe | 2023-02-04 | Rundballe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyrefôr', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Landbrukstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm.
Rundballen er en rasjonell og enkel, men kostbar metode for å konservere og lagre dyrefôr og strø på. Rundballene presses i rundballepresser, og ballene pakkes i plast for å konservere gresset (ensilering). Det finnes ulike størrelser, men de ligger vanligvis rundt 1,2 meter i diameter og 1,2 meter i bredde.
På 90-tallet ble rundballene på en humoristisk måte omtalt som "traktoregg."Det var den amerikanske professoren Wesley F. Buchele som hadde ideen, og hans student, Virgil D. Haverdink, som konstruerte den første maskinen som kunne presse gress i sylindrisk form. Den 20. oktober 1970 fikk de patent på en slik maskin. Forskjellige maskiner for samme formål var allerede på markedet.Det er få oppfinnelser som bøndene har tatt i bruk på så kort tid. Allerede på slutten av 1970-åra, var det 18 fabrikker som produserte slike maskiner i USA og Canada. Oppfinnelsen spredte seg raskt til Europa og kom tidlig til Norge.
I Norge blir gresset presset sammen, og etterpå pakket i et lufttett plastbelegg for ensilering ute på jordet i stedet for å kjøre det til fjøset for å lagre det i en silo der. Fordelen med metoden er at ballene kan lagres nært slåttemarken og kjøres til fjøset når det passer for bonden. For å sikre god kvalitet blir det ofte tilsatt 3–4 liter syre per storballe på 700–800 kg.
Metoden for å konservere graset med syre for å lage «surfor» i siloer ble funnet opp av den finske professoren i kjemi, A. I. Virtanen, som i 1932 fikk patent på metoden. Metoden som fikk navnet AIV-metoden var så viktig for jordbruket at professor Virtanen fikk Nobelprisen i kjemi i 1945. Tidligere måtte bøndene tørke graset på bakken når det var sol eller hesje graset når det var regn. Etter at det er blitt praksis med høsting av graset i storballer eller bygging av gropsiloer i enden av husdyrrommene, er det slutt på bygging av de tradisjonelle runde siloer og driftsbygninger med plass til høyet over husdyrrommet.
Utover 10-tallet, og særlig fra 2017 har plastbruken fått økt fokus, og landbruksplast er en av kildene til plastavfall.
I 2016 ble det brukt 13 795 tonn plast i landbruket og 13 454 tonn ble gjenvunnet. Det betyr at 341 tonn ikke ble gjenvunnet.Det finnes ca. 230 leveringssteder for landbruksplast som er organisert lokalt av bønder i samarbeid med renovsjonsselskapene.
| Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm.
Rundballen er en rasjonell og enkel, men kostbar metode for å konservere og lagre dyrefôr og strø på. Rundballene presses i rundballepresser, og ballene pakkes i plast for å konservere gresset (ensilering). Det finnes ulike størrelser, men de ligger vanligvis rundt 1,2 meter i diameter og 1,2 meter i bredde.
På 90-tallet ble rundballene på en humoristisk måte omtalt som "traktoregg."Det var den amerikanske professoren Wesley F. Buchele som hadde ideen, og hans student, Virgil D. Haverdink, som konstruerte den første maskinen som kunne presse gress i sylindrisk form. Den 20. oktober 1970 fikk de patent på en slik maskin. Forskjellige maskiner for samme formål var allerede på markedet.Det er få oppfinnelser som bøndene har tatt i bruk på så kort tid. Allerede på slutten av 1970-åra, var det 18 fabrikker som produserte slike maskiner i USA og Canada. Oppfinnelsen spredte seg raskt til Europa og kom tidlig til Norge.
I Norge blir gresset presset sammen, og etterpå pakket i et lufttett plastbelegg for ensilering ute på jordet i stedet for å kjøre det til fjøset for å lagre det i en silo der. Fordelen med metoden er at ballene kan lagres nært slåttemarken og kjøres til fjøset når det passer for bonden. For å sikre god kvalitet blir det ofte tilsatt 3–4 liter syre per storballe på 700–800 kg.
Metoden for å konservere graset med syre for å lage «surfor» i siloer ble funnet opp av den finske professoren i kjemi, A. I. Virtanen, som i 1932 fikk patent på metoden. Metoden som fikk navnet AIV-metoden var så viktig for jordbruket at professor Virtanen fikk Nobelprisen i kjemi i 1945. Tidligere måtte bøndene tørke graset på bakken når det var sol eller hesje graset når det var regn. Etter at det er blitt praksis med høsting av graset i storballer eller bygging av gropsiloer i enden av husdyrrommene, er det slutt på bygging av de tradisjonelle runde siloer og driftsbygninger med plass til høyet over husdyrrommet.
Utover 10-tallet, og særlig fra 2017 har plastbruken fått økt fokus, og landbruksplast er en av kildene til plastavfall.
I 2016 ble det brukt 13 795 tonn plast i landbruket og 13 454 tonn ble gjenvunnet. Det betyr at 341 tonn ikke ble gjenvunnet.Det finnes ca. 230 leveringssteder for landbruksplast som er organisert lokalt av bønder i samarbeid med renovsjonsselskapene.
== Referanser ==
== Se også ==
Halm
Rundballepakker
Silofôr
Ensilering
== Eksterne lenker ==
(en) Round bales – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm. | 6,931 | 6,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sid_Meier%E2%80%99s_Civilization_IV | 2023-02-04 | Sid Meier’s Civilization IV | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Civilization', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Gullstikka-vinnere', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2005', 'Kategori:Videospill utviklet av Firaxis Games', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Windows-spill'] | Sid Meier's Civilization IV er et Gullstikka-belønnet turbasert strategispill utviklet av Firaxis Games, utgitt til PC høsten 2005 og senere til Macintosh.
| Sid Meier's Civilization IV er et Gullstikka-belønnet turbasert strategispill utviklet av Firaxis Games, utgitt til PC høsten 2005 og senere til Macintosh.
== Oversikt ==
I Civilization IV blir spilleren plassert i rollen som lederen for en sivilisasjon, vanligvis i år 4000 f.Kr.. Spilleren må bygge nye byer, utvide grensene og bedre forholdende i byene sine for at de skal vokse. Spilleren oppnår kontakt med andre sivilisasjoner, og kan for eksempel danne allianser eller handle med dem. En viktig del av spillet er krig mot andre sivilisasjoner, men spillet kan vinnes også med fredelige metoder: som i de foregående spillene i serien er en av metodene å bygge et romskip som skal nå stjernen Alpha Centauri.
Spillet kan spilles både mot datamaskinen og over Internett, og dessuten mot en annen person på samme datamaskin («hotseat»). I alle tilfeller kan man velge et standard spill, hvor man velger parametre for hva slags verden man vil spille i, hvilke motstandere man vil ha og lignende, eller et forhåndslagd scenario, som i mange tilfeller er tatt fra historiske hendelser. Det fulgte flere scenarier med spillet, men mange kan også lastes ned fra Internett.
== Forskjeller fra tidligere spill ==
Den mest tydelige forskjellen mellom Civilization IV og de tidligere spillene i Civilization-serien er at spillet foregår i 3D. Den høyst modifiserbare Gamebryo-motoren, som også brukes i blant annet Elder Scrolls III og IV, gir i Civilization IV muligheten til å zoome helt ut til en oversikt over hele planeten spillet foregår på, og helt inn i de forskjellige byene.«Store personer» («Great people») vil nå dukke opp. De deles i fem kategorier: kunstnere, handelsfolk, profeter, ingeniører og vitenskapsfolk. Disse kan brukes til å oppnå forskjellige bonuser.Religion vil nå spre seg til byer, og spilleren kan bestemme en statsreligion for landet sitt.Man kan ikke lenger flytte tropper innenfor andre sivilisasjoners grenser og håpe på at det blir tolerert. En krenking av grensene blir nå regnet som en erklæring av krig. Man kan imidlertid ha åpne grenser med land.
== Utvidelser ==
Sid Meier's Civilization IV: Warlords ble utgitt 24. juli 2006. Utvidelsespakken inneholder åtte nye scenarier, seks nye sivilisasjoner, ti nye ledere, tre nye underverker og nye ressurser, bygninger og stridsenheter. I tillegg åpnet den for vasallstater. En av de nye sivilisasjonene er vikingene. Denne sivilisasjonen var å finne i Sid Meier's Civilization II, men ikke i Sid Meier's Civilization III. Da ble imidlertid også sivilisasjonen lagt til i en utvidelse, Sid Meier's Civilization III: Play the world.
Sid Meier's Civilization IV: Beyond the Sword ble utgitt i juli 2007.
=== Modifikasjoner ===
Muligheten til å endre Civilization IV har skapt mange populære uoffisielle versjoner. Utvidelsen Fall from Heaven II, koordinert av brukeren "Kael" (Derek Paxton), har vært lastet ned over 600.000 ganger. Fall from Heaven II endrer spillverdenen til en magisk verden der trollmenn kan bruke mana til å lage mostre eller magiske våpen.
== Oppdateringer ==
1.09-oppdateringen ble utgitt 23. november 2005. Den rettet noen feil i spillet, men fokuserte på å endre parametre til bygninger og enheter.
1.52 ble utgitt 22. desember 2005, og var en omfattende oppdatering som rettet opp flere tekniske problemer i spillet .
1.61 er den nåværende versjonen, og ble utgitt 13. april 2006. Dette var også en omfattende oppdatering, som ordnet de fleste større problemene i spillet, og la til nye spillalternativer og scenarier.
== Mottagelse ==
Spillet ble svært godt mottatt, og vant en rekke priser. Spillet hadde (pr 2017) 94% på Metacritic og 93% på Gamerankings.com
Spillet vant blant annet IGN's pris for "årets spill i 2005", GameSpy's "årets spill 2005" og Gamespot's "beste PC spill i 2005".
== Læringsverktøy ==
Civilization IV har vært brukt i forskning på læring ved bruk av videospill. Lærere ved Nordahl Grieg Videregående skole i Bergen vant både Gullepleprisen og en Innovasjonspris i 2015 for sin bruk av blant annet Civilization IV til kreativ læring av IKT.
Pedagogiske studier har vært gjort, med Civilization IV som utgangspunkt, blant annet i India og USA .
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Sid Meier's Civilization IV på Steam
(en) Sid Meier's Civilization IV på GOG.com
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV hos MobyGames
(en) Sid Meier's Civilization IV på Metacritic
(en) Sid Meier's Civilization IV på Internet Movie Database
(en) Sid Meier's Civilization IV hos Giant Bomb
(en) Sid Meier's Civilization IV hos Internet Game Database
Side om Civilization IV til Macintosh
CivFanatics – tilhengerside
Civilization IV-wiki
PC.no om Civilization IV
Gamer.no om Warlords Arkivert 24. mai 2006 hos Wayback Machine. | Civilization er en serie med rundebaserte strategispill hvor spillerne prøver å bygge opp en sivilisasjon ved hjelp av forskning, krig, handel og forhandlinger med andre spillere. Sid Meiers serie med videospill begynte i 1991 med Sid Meier's Civilization og er blitt en av spillhistoriens mestselgende titler med over 31 millioner solgte spill. | 6,932 | 6,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Teenpop | 2023-02-04 | Teenpop | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Popmusikksjangre', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Teenpop (fra eng. Teen pop) en sub-sjanger av popmusikk som er laget, markedsført og orientert mot barn og tenåringer (aldersgruppen 10 til 20 år). Teenpop kopierer sjangre og stiler slik som pop-, danse-, elektronisk musikk, R&B, hiphop, country og rock.
| Teenpop (fra eng. Teen pop) en sub-sjanger av popmusikk som er laget, markedsført og orientert mot barn og tenåringer (aldersgruppen 10 til 20 år). Teenpop kopierer sjangre og stiler slik som pop-, danse-, elektronisk musikk, R&B, hiphop, country og rock.
== Referanser == | Teenpop (fra eng. Teen pop) en sub-sjanger av popmusikk som er laget, markedsført og orientert mot barn og tenåringer (aldersgruppen 10 til 20 år). | 6,934 | 6,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Gj%C3%B8e_Rosenkrantz | 2023-02-04 | Marcus Gjøe Rosenkrantz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1838', 'Kategori:Fylkesmenn i Østfold', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1762', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske kammerherrer', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Rosenkrantz-slekten', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormannsmøtet på Eidsvoll', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1824–1826', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1827–1829', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Fredrikshald', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Smaalenenes amt'] | Marcus Gjøe Rosenkrantz (født 25. januar 1762 på Vigvoll i Tveit ved Kristiansand, død 11. mai 1838 i Christiania) var en dansk-norsk politiker, jurist, embetsmann og godseier.
| Marcus Gjøe Rosenkrantz (født 25. januar 1762 på Vigvoll i Tveit ved Kristiansand, død 11. mai 1838 i Christiania) var en dansk-norsk politiker, jurist, embetsmann og godseier.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Han var sønn av Otto Christian Rosenkrantz (1723–85), som etter en karriere som offiser ved forskjellige norske regimenter ble kommandant på Vardøhus festning i 1780. I sitt andre ekteskap med Karen Johanne, født Rønning, hadde Otto Christian Rosenkrantz tre sønner, hvorav Marcus Gjøe ble født på gården Vigvold i Tveit ved Kristiansand. Familien tilhørte adelsslekten Rosenkrantz, men foreldrene var uformuende. Marcus Gjøe Rosenkrantz gikk 1776-1780 på den kongelige militære matematiske skole i Christiania, og ble i 1781, etter at en slektning hjalp ham økonomisk, student ved Københavns Universitet. Der avla han juridisk embetseksamen i 1784.
== Karriere som dansk-norsk embetsmann ==
Rosenkrantz virket noen år som assessor ved Overhoffretten og senere Stiftsoverretten i Christiania. I 1786 kjøpte han en dansk herregård, Lerbæk ved Frederikshavn, for midler han arvet etter en fjern slektning, og flyttet dit i 1790. Han giftet seg med i 1791 med Amalia Tugendreich Barner (1768–1792), men hun døde i barselseng allerede året etter. I 1794 solgte han herregården og flyttet tilbake til Christiania og en stilling som magistratpresident i byen. I 1796 giftet han seg på ny, denne gang med Maren Juel (1749–1815). Han kom slik til å bli storgodseier (blant annet Ljan, Borregaard og Hafslund) og en av landets største trelasteksportører. I 1797 sa han opp embetet som magistratspresident for å konsentrere seg fullt om handelsvirksomheten.
I 1804 ble Rosenkrantz på nytt embetsmann, da han ble han utnevnt til amtmann i Smaalenenes amt. I 1807 ble han medlem av Regjeringskommisjonen for Norge, sammen med blant andre prins Christian August. Han nedla der et stort arbeid, særlig med spørsmål om offentlige finanser, idet han var sjef for kassedireksjonen. Han arbeidet videre med planer for offentlige låneordninger, og inntil disse gikk i orden, opptrådte han tidvis som privat långiver for forretningsfolk. Han var med å stifte Selskapet for Norges Vel. Han ble også medlem av Overkriminalretten i Christiania, en midlertidig norsk ankedomstol, da landet lenge var avskåret fra Danmark og Højesterett der.
I 1810 ble Rosenkrantz utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Han var da en av initiativtakerne og bidragsyterne til et norsk universitet. 11. januar 1813 ble han enedirektør for Rigsbankens nyopprettete norske avdeling, og etter Kielfreden bli han medlem av den midlertidige regjeringskommisjonen.
Rosenkrantz var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner.
== 1814 ==
Rosenkrantz deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814 med henblikk på etablering av en norsk forfatning. Den 2. mars 1814 oppnevnte Christian Frederik sitt regjeringsråd, og her ble Rosenkrantz medlem og sjef for Riksbanken. Etter at Grunnloven var vedtatt og regjeringsrådet ble omgjort til statsråd, ble han medlem av komiteen for opplysningsvesenet som var en forløper for det senere Departementet for kirke- og undervisningsvesenet.
Etter inngåelsen av unionen med Sverige fortsatte han som riksbanksjef og det fremste medlemmet av statsrådet, inntil han søkte avskjed 12. januar 1815.
== Senere karriere ==
Rosenkrantz var medlem av Stortinget for Smaalenenes amt i 1818 og i 1824, og senere for Fredrikshald i 1827. Han var i flere perioder president i Lagtinget.
Da Maren Juel døde i 1815, fikk han økonomiske problemer. Han arvet ingen penger, men kunne få overta Hafslund mot å løse ut andre arvinger med 10000 pund sterling. Dette var midler han ikke hadde. Samtidig gikk handelen dårlig, og han opparbeidet seg stadig mer gjeld. Det lyktes ham ikke å selge godset tross flere forsøk. I 1830 så han seg nødt til å søke om pensjon av statskassen, noe som ble innvilget.
Rosenkrantz ble i 1804 utnevnt til kammerherre av danskekongen, en tittel han sjelden benyttet. Rosenkrantz ble den 5. september 1818 utnevnt til ridder av den svenske Serafimerordenen og hans ridderplate med slektsvåpenet henger i Riddarholmskyrkan, Stockholm.Han var bror av Niels Rosenkrantz, som var dansk-norsk (senere kun dansk) utenriksminister fra 1810.
Rosenkrantz' gate i Oslo er oppkalt etter Marcus Gjøe Rosenkrantz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Weidling, Tor, Eneveldets menn i Norge. sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814, Oslo 2000, s. 276-277.
== Eksterne lenker ==
(no) Marcus Gjøe Rosenkrantz hos Norsk senter for forskningsdata | }} | 6,936 | 6,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1938 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1938 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1938', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1938'] | Resultater fra norsk fotball i 1938.
| Resultater fra norsk fotball i 1938.
== Norgesserien 1937/38 ==
=== Finale ===
3. juli: Lyn – Fredrikstad 0-0 eeo
Omkamp 28. august: Fredrikstad – Lyn 4-0
=== Opprykk ===
Fjell, Holmestrand, Nordlandet, Sandefjord, Skeid, Skiens Grane, Skreia, Strømsgodset, Tistedalen, Verdal, Voss, Ålgård
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
16. oktober: Fredrikstad – Mjøndalen 3-2 eeo
== Nordnorsk mesterskap ==
=== Finale ===
Harstad - Narvik/Nor 2-1
== Arbeidermesterskapet ==
=== Finale ===
16. oktober: Sparta – Rapid 3-0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 193831. mai: Norge – Estland 1-0, Treningskamp
5. juni: Italia – Norge 2-1, Åttendedelsfinale VM
17. juni: Norge – Finland 9-0, Treningskamp
4. september: Norge – Sverige 2-1, Treningskamp
18. september: Norge – Danmark 1-1, Treningskamp
2. oktober: Sverige – Norge 2-3, Treningskamp
23. oktober: Polen – Norge 2-2, Treningskamp
9. november: England – Norge 4-0, Treningskamp
== Referanser == | Resultater fra norsk fotball i 1938. | 6,938 | 6,938 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rock | 2023-02-04 | Rock | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkterminologi', 'Kategori:Rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock var også sterkt påvirket av en rekke andre sjangre som blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»Sjangeren er en type populærmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangre.
Som de fleste musikksjangre er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere laget Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og etter 1952 spilte de inn sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» [1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 spilte Elvis Presley inn sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll-sangen.Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, viste 1960-årene seg å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangre. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangre. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.
| Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. Rock var også sterkt påvirket av en rekke andre sjangre som blues og folkemusikk, og en del påvirkning fra jazz, klassisk og andre musikalske kilder. Ifølge Allmusic «har den reneste formen for rock ’n’ roll tre akkorder, et sterkt, stødig etterslag (backbeat) og en fengende melodi. Tidlig rock ’n’ roll var inspirert av flere musikkstiler, hovedsakelig blues, R&B, og country, men også gospel, tradisjonell pop, jazz og folkemusikk. Alle disse ble kombinert til en enkel, bluesbasert sangstruktur som var rask, fengende og mulig å danse til.»Sjangeren er en type populærmusikk som ofte bruker sang, elektrisk gitar og slagverk. Andre instrumenter, som saksofon, kan være vanlig i noen typer rock. Rock som sjanger er veldig bred, og det kan være vanskelig å definere grensene til andre sjangre.
Som de fleste musikksjangre er det vanskelig å si hva som er den første sangen i en sjanger. Ifølge musikkhistorikeren Peter Guralnick var den første rock and roll-sangen «Rocket 88» (1951) av Jackie Brenston and his Delta Cats. Litt senere laget Bill Haley and His Comets, bestående av hvite amerikanere, en coverversjon av «Rocket 88» og etter 1952 spilte de inn sangen «Rock Around the Clock». Sammen med Chuck Berrys «Maybellene» [1955) bredte rocken seg over USA. En annen artist som ville bli stor i sjangren var rock and roll-stjernen Elvis Presley. I 1954 spilte Elvis Presley inn sangen «That's All Right (Mama)», som ifølge Rolling Stone Magazine var den første rock and roll-sangen.Etter at rock and roll slo gjennom for fullt i 1950-årene, viste 1960-årene seg å gi rocken enda flere tilhengere og mange nye sjangre. Rocken har siden utviklet seg i mange ulike og høyst varierende retninger, og blitt populær på store deler av kloden. De mest betydningsfulle videreutviklingene av rocken er heavy metal, hard rock, punk rock og indie rock som igjen har skapt nye sjangre. I dag er rock den bredeste musikksjangeren vi har, med flest utgivelser, artister, band og musikalske milepæler.
== Opprinnelsen ==
=== Rock ’n’ roll ===
Rock ’n’ roll utviklet seg i USA sent i 1940-årene og tidlig i 1950-årene og det har en stor innflytelse fra Blues, spredte seg raskt til resten av verden. Opphavet var en blanding av forskjellige musikkformer på denne tiden som rhythm and blues, gospel og country and western. I 1951 spilte DJen Alan Freed fra Cleveland i Ohio rhythm and blues-musikk for både hvit og afroamerikansk ungdom og har fått æren for å være den første som brukte uttrykket «rock ’n’ roll» til å beskrive musikken.
Det er omdiskutert hva som blir regnet som den første rock ’n’ roll-låten. Kanskje var det «Rocket 88» av Jackie Brenston and his Delta Cats (som egentlig var Ike Turner og bandet hans The Kings of Rhythm), spilt inn av Sam Phillips for Sun Records i 1951. Fire år senere ble Bill Haleys «Rock Around the Clock» (1955) den første rock ’n’ roll-sangen som toppet den amerikanske salgslisten og åpnet dørene for den nye musikkstilen verden over. Musikkmagasinet Rolling Stone hevdet i 2004 at «That's All Right (Mama)» (1954), den første singelen Elvis Presley spilte inn for Sun Records i Memphis, var den første rock ’n’ roll-platen. Men samtidig lå allerede Big Joe Turners «Shake, Rattle & Roll», som senere ble spilt av Haley, på toppen av Billboards R&B-liste. Andre artister som hadde tidlige rock ’n’ roll-hitter var Chuck Berry, Bo Diddley, Fats Domino, Little Richard, Jerry Lee Lewis og Gene Vincent.
I 1950-årene ble den elektriske gitaren mer populær og det ble utviklet nye særegne rock ’n’ roll-stiler av artister som Chuck Berry, Link Wray og Scotty Moore. Det ble også utviklet nye innspillingsteknikker, som flersporsinnspilling utviklet av Les Paul, og elektronisk håndtering av lyd av innovatører som Joe Meek. Alt dette var med på utviklingen som skulle føre til rock.
Den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde var verdensomspennende og massiv. Rock ’n’ roll dreide seg om langt mer enn musikkstil, og påvirket livsstil, mote, holdninger og språk. I tillegg kan rock ’n’ roll ha hjulpet borgerrettsbevegelser siden både afroamerikanske og hvite amerikanske tenåringer kom sammen for å lytte til den nye musikken. Tidlig i 1960-årene hadde derimot mye av den opprinnelige musikalske drivkraften og den samfunnsmessige innvirkningen rock ’n’ roll hadde i starten forsvunnet, og det ble lagt mer vekt på tenåringsidoler, dansing og utvikling av lett tenåringspop.
=== Tidlig britisk rock ===
I Storbritannia begynte tradisjonelle jazzbevegelser å invitere bluesmusikere til landet. Lonnie Donegans «Rock Island Line» hadde stor innvirkning på utviklingen av rock ’n’ roll i Storbritannia og det oppstod mange skifflegrupper i hele landet, inkludert John Lennons band The Quarrymen. Storbritannia utviklet seg til et stort senter for rock ’n’ roll uten raseskillelinjene som holdt «rase-plater» eller rhythm and blues adskilt i USA.
Cliff Richard hadde den første britiske rock ’n’ roll-hitten med «Move It» og satte effektivt lydbildet i britisk rock på plass. På starten av 1960-årene gjorde bandet hans The Shadows stor suksess med instrumental surfemusikk, og mens rock ’n’ roll gradvis gled over i lett pop og sentimentale ballader, spilte britiske rockeband på lokale klubber, kraftig påvirket av bluesrockpionerer som Alexis Korner. Disse bandene begynte å spille med en intensitet og driv som man sjelden fant hos de amerikanske gruppene på denne tiden.
Mot slutten av 1962 hadde den britiske rockebevegelsen startet med grupper som The Beatles, som var påvirket av amerikanske musikkstiler som soul, rhythm and blues og surfemusikk. I starten gjorde de sine egne tolkinger av amerikanske standardsanger. Etter hvert blandet de inn sine egne originale sanger med stadig mer avanserte musikalske ideer og et særegent lydbilde.
I midten av 1962 startet The Rolling Stones og var en av flere grupper som viste økende påvirkning fra blues, sammen med band som The Animals og The Yardbirds. Sent i 1964 representerte The Kinks, The Who og The Pretty Things den nye modstilen. Mot slutten av tiåret begynte britiske rockegrupper å utforske psykedelisk musikk med referanser til narkotika.
=== Surfemusikk ===
Rockabilly påvirket en vill, hovedsakelig instrumental, stil kalt surfemusikk. Surfekulturen selv så ikke på seg selv som en del av rockebevegelsen, men som en konkurrerende ungdomskultur til rock 'n' roll. Som rockabilly ble surfemusikk gjerne spilt i høyt tempo. Enkelte melodier var tatt fra rockabilly-, country- eller folk-repertoaret, men med nytt arrangement eller ny tekst, ofte med innovativ perkusjon og elektriske gitarer med mye klang og ekko. Dick Dale regnes som pioneren. Tidlige surfgrupper var The Surfaris og Mike Adams & The Red Jackets i USA, og i Storbritannia The Shadows. Vestkystband, som The Beach Boys og Jan & Dean, la til fyldige harmonivokaler (tidligere kjent fra gospel-bluegrass-grupper som The Lewis Family). Denne stilen ble kjent som «the California Sound».
== Gullalderen ==
Viktige undersjangre av rock, som oppsto frem til slutten av 1960-årene var blant annet hybridene blues rock, folkrock, country rock, raga rock, jazzrock og psykedelisk rock; Epoken kalles gullalderen eller klassisk rock-perioden.
=== Den britiske invasjonen - og Garage rock ===
Den britiske invasjonen førte til en bølge av etterligninger som spilte for et lokalt publikum og som lagde billige innspillinger. Denne bevegelsen har senere blitt kalt garage rock. En del av disse innspillingene er i dag å finne på samleplater. Av de mer kjente gruppene fra denne sjangeren er The Sonics, Question Mark & the Mysterians og The Standells.
=== Pop-rock ===
Begrepet pop har vært i bruk siden tidlig på 1900-tallet, i betydningen «populær musikk, generelt sett» - men fra midten av 1950-årene begynte begrepet å bli brukt om en sjanger, rettet mot ungdom, som ofte ble oppfattet som et alternativt som var mindre hardt, enn rock'n'roll. I etterkant av den britiske invasjonen fra omtrent 1967, var begrepet brukt som en motvekt mot begrepet rockemusikk - for å beskrive en form som var mere kommersiell, forbigående og tilgjengelig. Som en kontrast ble rockemusikk ansett for å fokusere på utvidete verker - særlig albumer, og var ofte assossiert med særskilte subkulturer (som for eksempel motkulturen i 1960-årene), der man la vekt på kunstneriske verdier og «autentisitet», live-fremføringer og viruositet med instrument eller stemme, og ble ofte ansett for å omfavne progressive utvikling, i stedet for kun å vise frem tidens mote innen musikk.Mye av pop- og rockemusikk har vært ganske likt med hensyn til lyd, instrumentering og tekst. Begrepene «pop-rock» og «power pop» har vært brukt for å beskrive musikk med mye kommersiell suksess - som bruker elementer fra, eller formen til, rock.Pop-rock kan defineres som en «upbeat form av rock, eksemplifisert av artister som Elton John, Paul McCartney, the Everly Brothers, Rod Stewart, Chicago og Peter Frampton».Begrepet powerpop stammer fra Pete Townshend fra gruppa The Who i 1966, men begrepet var knapt i bruk før den ble brukt om grupper som Badfinger i 1970-årene som var blant de som hadde mest suksess da.
=== Folkrock ===
Folkemusikkbevegelsen bestod av personer som særlig likte akustiske instrumenter, tradisjonelle sanger og blues med samfunnsrelaterte tekster. Den store pioneren for folkevisesjangeren var Woody Guthrie. Bob Dylan ble senere en frontfigur for bevegelsen og hittene hans som «Blowin' in the Wind» og «Masters of War» førte «protestsangene» til et bredere publikum.
The Byrds spilte Bob Dylans «Mr. Tambourine Man» og dette blir regnet som starten på folkrock som musikksjanger. Dette medvirket også til utviklingen av psykedelisk rock. Dylan tok det videre og sangen «Like a Rolling Stone» ble en stor hit i USA. Neil Youngs innovative tekster og skrikende elektriske gitar dannet en annen variant av folkrock. Andre folkrockartister er Simon & Garfunkel, Joan Baez, The Mamas & the Papas, Joni Mitchell, Bobby Darin og The Band.
I Storbritannia begynte Fairport Convention å benytte rocketeknikker på tradisjonell britisk folkemusikk og andre grupper som Steeleye Span, Lindisfarne, Pentangle og Trees fulgte etter. Alan Stivell i Bretagne gjorde mye av det samme her.
=== Psykedelisk rock ===
Psykedelisk musikk startet ut fra folkemusikkbevegelsen og The Holy Modal Rounders populariserte uttrykket i 1964. Med bakgrunn i folk- og jugbandmusikk ble band som The Grateful Dead og Big Brother & The Holding Company to store band innen sjangeren i USA.
The Fillmore var et fast konsertsted for andre tidligere jugband som Country Joe and the Fish og Jefferson Airplane. Andre steder hadde The Byrds en hit med «Eight Miles High». 13th Floor Elevators ga ut albumet The Psychedelic Sounds of the 13th Floor Elevators. Musikken ble i økende grad assosiert med motstand mot Vietnamkrigen.
I England startet Pink Floyd utviklingen av den psykedeliske rockebevegelsen i 1965. I 1966 hadde bandet Soft Machine oppstått. Donovan hadde en folkemusikkpåvirket hit med «Sunshine Superman», en av de tidligere psykedeliske popsangene. I august 1966 ga The Beatles ut albumet Revolver som inneholdt den psykedeliske «Tomorrow Never Knows», og «Yellow Submarine». The Beach Boys svarte med å gi ut Pet Sounds i USA. Med bakgrunn i bluesrock debuterte den britiske supergruppen Cream i desember samme år og Jimi Hendrix ble populær i Storbritannia før han reiste tilbake til USA.
I 1967 ble det utgitt flere banebrytende album innen psykedelis rock, som det første albumet til The Doors og Jefferson Airplanes populære Surrealistic Pillow. The Beatles ga ut Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i juni og mot slutten av året kom Pink Floyd med The Piper at the Gates of Dawn, Cream med Disraeli Gears og selv The Rolling Stones med Their Satanic Majesties Request. Summer of Love nådde toppen med Monterey Pop Festival med band som Jefferson Airplane og Janis Joplin og Jimi Hendrix ble introdusert for et større publikum.
Rock 'n' Roll som en samlende samfunnsbevegelse nådde et toppunkt med de store rockefestivalene på slutten av 1960-årene. Den mest kjente av disse var Woodstock i 1969 som startet som en tre dager lang kunst- og musikkfestival og endte som en «happening» med mange hundre tusen ungdommer til stede. Sent i 1960-årene blandet Led Zeppelin psykedelia sammen med tradisjonelle bluessanger.
Psykedelisk rock fikk et lite oppsving i midten av 1980-årene med band som Echo & The Bunnymen og R.E.M., som benyttet ideer fra band som The Doors og The Byrds i den blomstrende postpønk-bevegelsen. I tillegg brukte band fra Los Angeles, en bevegelse kalt Paisley Underground, psykedelia og folkrock fra 1960-årene i amerikansk New Wave.
=== Rock som motkulturbevegelse ===
Sent i 1950-årene ble den amerikanske motkulturen kalt beatnik assosisert med antikrigsbevegelser som var mot atombomber, som CND i Storbritannia. Begge var assosiert med jazzbevegelsen og den stadig voksende folkevisebevegelsen.
== Videreutvikling ==
=== Glamrock ===
Glamrock oppsto fra den engelske psykedelia- og kunstrockbevegelsen sent i 1960-årene med artister som T. Rex, Roxy Music, Steve Harley & Cockney Rebel og David Bowie. Disse hadde også opphav i teatralske grupper som The Cockettes, kunstnere som Lindsay Kemp og artister som Syd Barrett fra Pink Floyd (David Bowie spilte blant annet «See Emily Play») og Eddie Cochran (T. Rex) spilte blant annet «Summertime Blues»). Opphavet til glamrock blir ofte regnet som da frontmann og sanger i Tyrannosaurus Rex - et band produsert av Tony Visconti og hyllet av John Peel - endret bandnavnet til T. Rex og ga ut singelen «Ride a White Swan» i desember 1970. Singelen gikk til topps i Storbritannia og gjorde glamrocken og bandet populært. Andre artister som Slade og Roxy Music fulgte raskt etter og etter hvert dukket Ziggy Stardust-personen til David Bowie opp. I USA kastet artister som Lou Reed, Iggy Pop, New York Dolls, Jobriath og Alice Cooper seg på glamrockbølgen.
Det var likevel i Storbritannia at glamrock for alvor ble et kulturfenomen og stjernene her var av de største stjernene innen popkulturen fra 1971 til rundt 1974. Glamstilen var i seg selv en nostalgisk blanding av forskjellige stilarter, både visuell kunst og musikk, fra Hollywoodglamor i 1930-årene, erotisk pin-up og tenåringsopprøret i forbindelse med rock 'n' roll i 1950-årene, førkrigs kabaretteater, viktoriansk litteratur og symbolisme, til gammel og okkult mystisisme og mytologi (som Bowies referanser til Aleister Crowley til «Starman» i sangen med samme navn og T. Rexs «Cosmic Dancer»). Glamrock er kanskje mest kjent for den seksuelle og kjønnslige flertydigheten og androgyniteten, samt bruken av teatralske virkemidler.
Utover i glamrockperioden tok mange tyggegummiartister som Elton John, Slade, Gary Glitter og Alvin Stardust opp en råere og mer seksuell glamstil. Andre tidligere kjente artister, som The Rolling Stones og Lou Reed, kastet seg på glamrockbølgen og spilte inn flere av sine mest kjente sanger (som Reeds eneste hitsingel, «Walk on the Wild Side»). Glamrocken ble ikke like populær i Amerika, der de store massene hadde problemer med å forstå den hybride og kunstneriske stilen som konkurrerte med mindre krevende artister som Led Zeppelin og Tony Orlando (på hver sin ende av skalaen), og artister som T. Rex og Roxy Music fikk bare en brøkdel av suksessen de hadde i Storbritannia.
Glamrock påvirket derimot mange andre sjangre som pønk, new wave, goth, jangle pop, college-rock og grunge, og artister så forskjellige som Siouxsie Sioux, Steve Kilbey, Johnny Rotten, Billy Corgan, Peter Murphy (bandet hans Bauhaus spilte T. Rex sin «Telegram Sam» og Bowies «Ziggy Stardust») og Adam Ant nevnte glamartister som sine viktigste innflytelser. Glam har i ettertid hatt moderat suksess med band som Chainsaw Kittens og Louis XIV.
=== Progressiv rock ===
Progressive rockeband gikk bort fra de etablerte og vanlige normene for hvordan rock skulle høres ut og eksperimenterte med forskjellige instrumenter, sangtyper og musikalske former. Enkelte band, som Eric Burdon & The Animals, Pink Floyd, The Moody Blues, Procol Harum, The Who og Deep Purple, eksperimenterte med nye instrumenter, som blåseinstrumenter, strykere og fulle orkester. Mange av disse bandene lagde sanger som flyttet seg langt fra de tre minutt lange rockesangene til lengre, stadig mer sofistikerte sanger og strukturer. Bandet og albumet som definerte sjangeren var britiske King Crimson med In the Court of the Crimson King fra 1969. Progressive rockeband lånte musikalske ideer fra klassisk musikk, jazz, elektronisk og eksperimentell musikk. Progressive rockesanger kunne variere fra svulstige, vakre sanger til atonale, disharmoniske og kompliserte sanger. Få av dem klarte å oppnå stor suksess, men mange hadde en stor tilhengerskare som fulgte seg. Pink Floyd, Yes, Marillion, Rush, Jethro Tull, Genesis og et par andre var blant de få bandene innen sjangeren som klarte å skape hitsingler og nå ut til de store massene.
Sent i 1960-årene begynte det tyske publikumet å lytte til progressive rockeband fra Storbritannia og USA. I denne perioden spilte avantgardmusikere i Tyskland elektonisk klassisk musikk. Disse tyske avantgardmusikerne tilpasset de elektriske instrumentene sine og dannet en musikkstil som var en blanding av psykedelisk og progressive rock. Tidlig i 1970-årene blandet tysk progressiv rock (senere kalt krautrock) jazz (Can) og asiatisk musikk (Popol Vuh). Musikken fra band som Kraftwerk påvirket etter hvert utviklingen av techno og andre tilknytte sjangrer.
I Italia var også progressiv rock populært i 1970-årene. Av italienske progrockband verdt å nevne er Premiata Forneria Marconi, Le Orme, Banco del Mutuo Soccorso og Area International Popular Group.
Norge hadde også et progressivt rockemiljø som startet i 1971 med albumet Friendship av Junipher Greene. Andre progressive band var Folque som blandet rock med norsk folkemusikk, og band som Ruphus, Aunt Mary, Popol Vuh, Prudence og Høst.
Rocken kom først til Russland på 1970- og 1980-årene, hovedsakelig som progressiv rock. I Sovjetunionen var det offisielt forbud mot rock, siden den kom fra Vesten, så det var ingen rockeband som ga ut offisielle album. Det var derimot mange undergrunnsband som holdt konserter i leiligheter, «hvertirniks». Populære band som Akvarium og Kino var pionerer innen russisk rock. De inkluderte ofte fløyte, klarinett, cello, fiolin, saksofon og andre instrumenter som ikke var så vanlig å høre i progressiv rock. I 1986 ble albumet Red Wave gitt ut i USA med de fire populære russiske rockebandene Kino, Akvarium, Alisa og Strange Games.
=== Softrock ===
Rockemusikk hadde en kortvarig «tyggegummipop»-periode med band som The Partridge Family, The Cowsills, The Osmonds og The Archies. Andre band eller artister la til mer instrumentering og dannet en populær sjanger kalt softrock. Blant artister innen denne sjangeren er Barry Manilow, Neil Diamond, Olivia Newton-John, Elton John, Billy Joel, Gerry Rafferty og Eric Carmen og band som Bread, The Carpenters, Electric Light Orchestra, Fleetwood Mac, The Eagles, England Dan & John Ford Coley, Chicago og Tina Turner.
== Andre halvdel av 1970-årene ==
=== Hardrock og heavy metal ===
En ny bølge med britiske og amerikanske rockeband ble populære tidlig i 1970-årene. Band som Grand Funk Railroad, The Rolling Stones, Led Zeppelin, Deep Purple, Queen, Alice Cooper, Iron Maiden, Judas Priest, Status Quo, Aerosmith, Black Sabbath, The Who og Uriah Heep spilte forsterket, gitarbasert hardrock.
Hardrock ble en karikatur av seg selv sent i 1970-årene der mange av artister ga ut album som var nærmere progressiv rock eller disco. Noen få band som Kiss, Black Sabbath, Queen, AC/DC, Led Zeppelin, Aerosmith og Rush klarte å opprettholde en stor tilhengerskare og innimellom klarte enkelte sanger å nå toppen av listene, som Blue Öyster Cults «(Don't Fear) The Reaper». Musikkritikerne mislikte sjangeren. Dette begynte å endre seg i 1978 da Van Halen ga ut det selvtitulerte debutalbumet sitt. Albumet førte til en større kommersialisering av sjangeren med base i Los Angeles i California. Etter at glam-siden av metal-rocken gikk mot slutten tok band som Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax over den opprinnelige metalbevegelsen.
=== Stadionrock ===
The Beatles, The Rolling Stones, Grand Funk Railroad og The Who begynte å spille for store publikum på stadioner og arenaer. Den økende populariteten til metall- og progressive rockeband førte til at flere band klarte å selge ut store konsertsteder. Underholdningsselskaper markedsførte en rekke stadionrockband som Journey, Boston, Styx, REO Speedwagon, Heart og Foreigner sent i 1970-årene. Denne musikkstilen blir noen ganger også kalt «klassisk rock» eller «gitarrock».
Flere band var med på å drive frem ny teknologi for å avholde store konserter. Dette var band som The Who, Led Zeppelin, Peter Frampton, Pink Floyd og Queen.
Et annet stadionrockband er U2, som la ut på en av de mer overdådige stadionrockturneene gjennom tidene med Zoo TV Tour, som bestod av den nyeste teknologien som var tilgjengelig i tidlig 1990-årene med mange store TV-skjermer.
=== Pønkrock ===
Pønkrock startet som en reaksjon på svulstig, produsentdrevet disco og kommersialiseringen av hardrock og stadionrock. Tidlig pønk lånte mye fra garageband-tida, der bandene ikke trengte å være eksperter på instrumentene sine. Pønk var forenklet musikk med tre akkorder som var lett å spille. Mange av bandene hadde også som mål og sjokkere samfunnet. Ramones har ofte blitt regnet som det første pønkbandet, men det var mange band som startet opp samtidig med dem i New York. Artister som Patti Smith, The Heartbreakers og Television spilte den samme kjappe, enkle formen for rock og holdt ofte konserter sammen med the Ramones på klubben CBGB. Den tidlige pønkbevegelsen hørtes noe annerledes ut enn senere pønkband og Velvet Underground var en stor inspirasjonskilde.
I 1976 reiste the Ramones, sammen med det britiske pønkbandet Sex Pistols, på turne i Storbritannia. Turneen har fått æren for å inspirere til starten på den første bølgen av engelske pønkband som The Clash, The Damned og The Buzzcocks. I England ble musikken mer voldelig med et politisk uttrykk, noe som var representert med de to første singlene til Sex Pistols, «Anarchy in the U.K.» og «God Save the Queen». Til tross for at de ble bannlyst på BBC klatret platene raskt til toppen av salgslistene i Storbritannia. Mange i pønkmiljøet var kritiske til at pønkrocken skulle toppe listene og dermed ble kommersialisert, og dette var opphavet til uttryket «Punk's Not Dead». The Exploited skrev en sang med denne tittelen og hevdet at nå som om pønkrock ble mer populært skulle hardcore punk oppstå med et nytt aggresjonsnivå og ta musikkstilen til undergrunnsmiljøet igjen. Andre band som The Clash var ikke like nihilistiskf og var mer åpent politiske og idealistiske.
Da Sex Pistols turnerte i Amerika spredte de musikken sin til vestkysten. Før dette hadde pønk stort sett vært et østkystfenomen i USA. Sent i 1970-årene startet en pønkbevegelse i California med band som Dead Kennedys, X, Fear, the Germs, Circle Jerks og Black Flag.
Pønk utviklet seg i undergrunnsbevegelsen til hardcore pønk, en undersjanger som startet i Nord-Amerika rundt 1980. Lydbildet var generelt tykkere, tyngre og raskere enn tidligere pønkrock. kjente band innen denne sjangeren var Black Flag, Minor Threat og Bad Brains. Sangene var vanligvis korte, raske og larmende med tema som apati, kedsomhet, politikk, personlig frindh, vold, krig og underkulturen i seg selv. Hardcore pønk spredte seg videre til andre undersjangre som skate punk, melodisk hardcore og metalcore.
=== New Wave ===
Punkrock tiltrakk seg mange fra kunst- og studentverden og etter hvert dukket det opp band med en noe mer kunstnerisk tilnærming til musikkstilen, som Talking Heads og Devo. Enkelte begynte å skildre disse lettere pønkbandene som New Wave for å skille dem fra de tyngre pønkebandene.
Om pønkrock var et samfunns- og musikalt fenomen ble dette ikke reflektert i platesalget og små selskaper som spesialiserte seg på pønk, som Stiff Records, hadde gitt ut det meste av pønkmusikken. Musikken ble heller ikke mye spilt på radio, som fremdeles var dominert av disco og albumrock. Platedirektørene som ikke hadde hoppet på pønkbevegelsen så derimot et potensial i de mer tilgjengelige new wave-bandene og begynte og gi kontrakter og markedsføre alle band som kunne knyttes til pønk eller New Wave. Mange av disse bandene, som The Cars og The Go-Go's var i hovedsak popband kledd opp som New Wave-band. Andre, som The Police og The Pretenders, klarte å dra nytte av den økende populariteten til New Wave-bevegelsen og skapte seg langvarige og kritikerroste karrierer.
Mellom 1982 og 1985 tok band påvirket av Kraftwerk, David Bowie og Gary Numan new wave i nye retninger som new romantic med band som Duran Duran, A Flock of Seagulls, Culture Club, Talk Talk og the Eurythmics. Noen av disse bandene lot synthesizer erstatte alle andre instrumenter. Denne perioden oppstod samtidig med at MTV ble dannet og førte til at denne musikkstilen ble mye markedsført og fikk stempelet synthpop. Enkelte rockeband endret musikalsk retning og fikk også mye spilletid på MTV, som for eksempel Golden Earring som opplevde ny suksess med sangen «Twilight Zone», men i hovedsak var tiden for gitarbasert rock over. Selv om mange «new wave-samlinger» inneholder sanger fra denne perioden omfatter new wave egentlig tidligere band som the Knack eller Blondie.
=== Post-pønk ===
I lag med New Wave utviklet post-pønk seg ut fra pønkrock. New Wave og post-pønk blir innimellom brukt om hverandre, men post-pønk var typisk mer utfordrende, kunstnerisk og slitende. Bevegelsen startet med bandene Public Image Ltd., The Psychedelic Furs og Joy Division og flere band som Siouxsie & the Banshees, The Fall, Gang of Four og Echo & The Bunnymen fulgte snart etter. Dette var hovedsakelig et britisk fenomen, men det mest suksessfulle bandet som dukket opp fra post-pønk var irske U2, som sent i 1980-årene hadde blitt et av de største bandene i verden.
== 1980-årene ==
I 1980-årene ble rock stadig mer variert og mangfoldig. I denne perioden kom «the New Wave of British Heavy Metal» med band som Iron Maiden og Def Leppard. Tidlig i 1980-årene spilte Eddie Van Halen gitar på innovative måter, mens vokalister som David Lee Roth (fra Van Halen) og Freddie Mercury (fra Queen, som han hadde gjort gjennom 1970-årene) nesten hadde gjort rollen som frontmann om til en kunstform. New Wave-bandene var populære og artister som Billy Idol og The Go-Go's ble mer kjent. Amerikansk heartland rock fikk mange tilhengere med artister som Bruce Springsteen, Bob Seger, Donnie Iris, John Mellencamp og andre. Med den amerikanske folkartisten Paul Simon og den britiske, tidligere progrockstjernen Peter Gabriel i spissen ble rock blandet med folkemusikk fra andre steder i verden. Denne blandingen fikk navnet «verdensmusikk» og inkluderte stilarter som aboriginerrock. Samtidig begynte mer ekstreme former for rock å ta form. Tidlig i 1980-årene dukket den rå og aggressive musikkstilen thrash metal opp i undergrunnsmiljø og noen få band, som Metallica og Megadeth, fikk etter hvert stor suksess.
=== Glam metal ===
En sjanger som var populær i 1980-årene var glam metal, stundom uformelt kalt puddelrock. Stilen var påvirket av artister som Aerosmith, Queen, Kiss, Alice Cooper, Sweet og the New York Dolls, og de første kjente glam metal-bandene var mellom annet Mötley Crüe, W.A.S.P., Ratt og Quiet Riot. De ble kjent for sin utsvevende livsførsel, permanent i håret, bruk av sminke og klær. Sangene var bombastiske og ofte macho med tekster som fokuserte på sex, drikking, narkotika og det okkulte.
I 1986 kom en ny, mer kommersialisert bølge med glam metal-band, ledet av gjennombruddet til Bon Jovi og band som Poison og Cinderella. Et par år senere kom gjennombruddet til en noe tyngre (og ofte pønk-inspirert) undergenre, ofte kalt «Sleaze Glam». Band som Guns N' Roses, Skid Row, Dangerous Toys og Faster Pussycat hører til i denne genren.
=== Instrumentalrock ===
Instrumental rock ble også populært i denne perioden med albumet Surfing with the Alien av Joe Satriani. Mange gitarister som følte seg hemmet av å spille sammen med sine respektive band begynte å gi ut soloalbum som viste hvor dyktige de var på gitar. Blant disse artistene er Steve Vai, Paul Gilbert, Vinnie Moore, Tony MacAlpine, Eric Johnson, Yngwie Malmsteen, Buckethead og Steve Morse.
=== Alternativ rock og indiebevegelsen ===
Uttrykket alternativ rock dukket opp tidlig i 1980-årene for å skildre rockeartister som ikke passet inn i de andre sjangrene som fantes på denne tiden. Band som ble kalt «alternative» kunne ha en nesten hvilken stil som helst så lenge den ikke var vanlig å høre på radio. De fleste alternative rockebandene var likevel påvirket av pønkrockbevegelsen. Viktige band som hørte til denne sjangeren i 1980-årene var R.E.M., Sonic Youth, The Smiths, the Pixies, Hüsker Dü, The Cure og mange andre. Artistene ble stort sett gitt ut på selvstendige plateselskaper og bygde opp en stor tilhengerskare i undergrunnsmiljø gjennom studentradio, fanmagasiner og turnering. Selv om disse gruppene ikke oppnådde store salgstall påvirket de generasjonen av musikere som dukket opp i 1980-årene og flere endte opp med stor suksess i 1990-årene. Av undersjangre som hører til alternativ rock i 1980-årene er jangle pop, gothrock, studentrock og indiepop. Det neste tiåret skulle alternativ rock komme frem i lyset med grunge i USA og britpop i Storbritannia.
== Alternativt blir mainstream (1990–1995) ==
=== Grunge ===
I starten av 1990-årene var rock dominert av glatt og kommersiell glammetal, puddelrock og stadionrock. MTV hadde dukket opp og markedsførte det overdrevne fokuset på image og stil. Utilfreds med dette begynte band i staten Washington, og særlig rundt Seattle, å utvikle en ny rockesjanger som sto i sterk kontrast til den kommersielle rocken på denne tida.
Sjangeren fikk etter hvert navnet grunge, som betyr «skitt» eller «møkk». Uttrykket virket kanskje passende på grunn av den skitne lyden og den lurvete fremferden til de fleste musikerne. Grunge blandet elementer fra hardcore pønk og heavy metal til et eget lydbilde og brukte mye gitar med forvrenging, fuzz og feedback. Tekstene var typisk apatiske og fylt med angst, og omfattet tema som fremmedgjøring og følelsen av å være innesperret, men de var også kjent for svart humor og parodier på kommersiell rock.
Band som Green River, Soundgarden, the Pixies, the Melvins og Skin Yard var pionerer innen sjangeren, med Mudhoney som det mest suksessfulle bandet på slutten av tiåret. Grunge var likevel nesten bare et lokalt fenomen frem til 1991 da Pearl Jam ga ut albumet Ten og Nirvana kort tid etter kom med Nevermind, som ble en enda større suksess. Begge bandene var mer melodiske enn sine forgjengere og ble raskt en stor suksess over hele verden. De nektet likevel å la seg selge av rockeindustriens markedsføring. I 1991 og 1992 fikk også andre grungeband som Soundgarden, Alice in Chains og Candlebox et større publikum. Kommersiell rock og metal forsvant nesten helt i denne perioden.
Mens grunge i seg selv var noe avgrenset ble påvirkningen sjangeren fikk langt større. Mange artister som følte misnøye med den kommersielle rockemusikken fant nå plateselskap og publikum som var villige til å lytte, og slik oppstod mange alternative rockeband fra undergrunnen. Dette banet veg for band som the Smashing Pumpkins og Stone Temple Pilots som først ble stemplet som grunge, men som senere fikk stor suksess som selvstendige band utenfor denne sjangeren.
Tidlig i april 1994 endret populariteten til grunge seg brått da frontmann i Nirvana, Kurt Cobain, døde. Da Alice in Chains' frontmann, Layne Staley døde i 2002, var dette stort sett slutten på grungebevegelsen. Mot slutten av 1990-årene hadde mange av grungebandene gått i oppløsning eller de hadde endret musikalsk retning.
=== Britpop ===
Mens rockeindustrien i Amerika fokuserte på grunge, post-grunge og hiphop ga mange britiske grupper seg ut på en ny bølge av musikk inspirert av 1960-årene, ofte kalt britpop, med band som Suede, Oasis, Supergrass, Manic Street Preachers, Pulp og Blur. Disse gruppene baserte seg på mange stilarter fra undergrunnsbevegelsen i Storbritannia i 1980-årene, inkludert twee pop, shoegazing og space rock, samt tradisjonell britiske gitarbasert rock som the Beatles og glam rock. En periode var rivaliseringen mellom Oasis og Blur på samme nivå som the Beatles vs Rolling Stones-striden i 1960-årene eller Nirvana-Pearl Jam-rivaliseringen i Amerika. Mens band som Blur gikk i fotsporene til Small Faces og The Kinks, blandet Oasis holdningene til the Rolling Stones med melodiene til the Beatles. The Verve og Radiohead, som ikke var britpop, men som tok del i den nye britiske rockebølgen, fant inspirasjon i artister som Elvis Costello, Pink Floyd og R.E.M., noe som ga utslag i det mest kritikerroste albumet til Radiohead, OK Computer. Mange av disse bandene ble svært populære (men bare for en kort periode i USA) og på et tidspunkt ble Oasis utropt til «det største bandet i verden» på grunn av albumet (What's the Story) Morning Glory? som solgte 19 millioner eksemplarer verden over. Flere av bandene ble likevel oppløst etter noen år og sjangeren ble gradvis mindre populær. Radiohead har i ettertid vært mer eksperimentelle og mindre radiovennlige, noe som startet med det kritikerroste albumet Kid A. Noen britpopband, som Manic Street Preachers, Oasis og Supergrass, er fremdeles aktive.
=== Indierock ===
Fra midten av 1900-tallet hadde uttrykket «alternativ musikk» mistet mye av den opprinnelige betydningen siden radioer og platekjøpere fattet interesse i stadig økende grad, og dette gjorde musikken både kommersialisert og sterkt markedsført. Mot slutten av tiåret hadde hiphop presset mye av den alternative rocken bort fra hovedstrømmen og det meste av rocken som var igjen var pop-punk eller glatte versjoner av grunge- og rockblandinger.
Mange artister ble værende utenfor den kommersielle musikkindustrien, enten fordi de ikke kom inn eller fordi de hadde valgt det selv. Disse ble en del av indierockbevegelsen. Indierockband tok totalt kontroll over sin egen musikk og karrière og ga ofte ut album på sine egne selvstendige plateselskap, og støttet seg til turnering, at musikken spredte seg mellom venner og på selvstendige radioer eller studentradioer for markedsføring. Indierockbevegelsen hadde mer felles etos enn musikalske likheter som fellesnevner og musikkstilen varierte fra harde, grunge-liknende band som The Cranberries, Superchunk til eksperimentelle band som Pavement og pønk-folkesangerer som Ani DiFranco.
Mange land har et omfattende lokalt indierockmiljø som til tider kan være mer populære enn kommersielle grupper, men de er ofte helt ukjente utenfor landegrensene.
== Blandingssjangre ==
=== Pop-pønk ===
Et resultat av pønkeksplosjonen i 1970-årene var pop-pønk. Med band som Buzzcocks og the Ramones ble ikke sjangeren like kommersielt suksessfull som navnet kanskje skulle tilsi, men de påvirker fremdeles mange artister som opptrer i dag. Blandingen av popmelodier, raske toner og rå tekster, samt lyden av pønkrock er merkbar hos alt fra Nirvana til Oasis.
I dag blir begrepet pop-pønk brukt for å skildre moderne rockeband med sterkt pop-preget musikk som Green Day og The Offspring, mens Blink-182 og Sum 41 førte undersjangeren til nye høyder sent i 1990-årene og tidlig 2000-årene.
=== Post-grunge ===
Etter Kurt Cobain døde dukket en ny stil kalt post-grunge opp. På samme måte som forholdet mellom pop-pønk og pønkrock, er post-grunge forskjellig fra vanlig grunge ved at den er mer radiovennlig og poporientert. Etter at Silverchair fra Australia fikk internasjonal suksess med debutalbumet Frogstomp begynte plateselskaper aktivt å lete etter «det nye Nirvana». Tidligere Nirvana-trommis Dave Grohls nye band Foo Fighters hjalp til å gjøre sjangeren populær og andre band som Bush, Seether, Creed, Collective Soul, Everclear og Live gjorde post-grunge til en av de mest kommersielle og levedyktige undersjangrene sent i 1990-årene.
Den kvinnelige soloartisten Alanis Morissette oppnådde også suksess og ble stemplet som post-grunge. I 1995 ble albumet hennes Jagged Little Pill en stor hit med direkte, avslørende sanger som «You Oughta Know». Med ærlige, selvsentrerte tekster, som for eksempel Tori Amos', blandet med en post-grunge, gitarbasert stil, klarte produsent Glen Ballard å ta selvinnsikten som hadde vært vanlig i grungetekster til de store massene. Suksessen med Jagged Little Pill påvirket mer pop-orienterte kvinnelige artister i 1990-årene, som Fiona Apple, Jewel og Liz Phair.
=== Nu metal og rap-rock ===
I 1990 oppnådde Faith No More suksess med singelen «Epic», som kombinerte heavy metal med rap. Dette banet veg for band som Rage Against the Machine og senere Limp Bizkit, Korn, System of a Down og Slipknot. Kombinasjonen av rap og rock ble en suksess. Senere kom blandinger av grunge, metal og hiphop, mer kjent som rap-rock og dette skapte en ny bølge med suksessrike band som Linkin Park og P.O.D.. Mange av disse bandene ser også på seg selv som en del av den beslektet sjangeren nu metal.
== 2000-tallet ==
=== Internett ===
Tidlig i 2000-årene ble hele musikkindustrien rystet etter påstander om massive brudd på musikkrettighetene ved hjelp av fildelingstjeneseter som Napster. Dette førte til flere søksmål mot private fildelere av plateselskapenes interesseorganisasjon RIAA.
Albumsalget har gått nedover for de fleste musikksjangre gjennom 2000-tallet. Den største medvirkende faktoren til dette er digitale nedlastinger. Mange kjøper kun de sangene de vil ha, og ikke alltid hele album.
=== Garagerock revival ===
Etter å ha eksistert i undergrunnen i alle år ble garage rock brått populært igjen med garage rock revival. Band som The White Stripes, The Strokes, The Vines og The Hives ga alle ut suksessrike singler og album. Denne bølgen blir noen ganger kalt back-to-basics rock («tilbake til det grunnleggende») på grunn av det upolerte lydbildet.
=== Post-pønk revival ===
Retrotrenden har ført til en post-pønk revival med band som The Hives, The Libertines, The Killers, Bloc Party, Franz Ferdinand, Interpol og Editors, som ofte er påvirket av band fra 1990-årene som Radiohead og Nirvana, samt pønksjangeren og post-pønk-band som Joy Division.
=== Metalcore ===
Metalcore utviklet seg tidlig i 1990-årene, men ble først populært i 2000-årene da musikkvideoer av band som Bullet for My Valentine, Killswitch Engage, Atreyu og Avenged Sevenfold ble vist på TV. Metalcore kom til som en blanding av hardcore pønk og post-hardcore med metal. Påverkning fra tidlig emocore og screamo er også vanlig.
== Norge ==
Filmen Blackboard Jungle hadde premiere i Norge i november 1955 (med norsk tittel, Vend dem ikke ryggen). I filmen spilles sangen «Rock Around the Clock», sammen med rulleteksten på begynnelsen av filmen.
Den 20. september 1956 var det rockeopptøyer i Oslo. Den samme kvelden hadde filmen Rock Around the Clock blitt vist på kino. I 1958 ga Rocke-Pelle ut en plate. Samme år fantes det såkalte «Rocketeltet» utenfor Akershus festning i Oslo, der Kjell Karlsens orkester spilte.
== Se også ==
Popmusikk
Rock and roll
Hard rock
Heavy metal
Punk rock
Hardcore Punk
Progressiv rock
Art Rock
Rock City
Rockheim
The History Of Rock (40 album)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Løland, Lene (Høsten 2007): Unge rebeller i rock´n´roll-rus. En studie av norske avisers omtale av rock og ungdomskultur 1955-1960 Arkivert 28. august 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Masteroppgave i Historie, Universitetet i Bergen
== Eksterne lenker ==
Rockheim – Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock
Rockipedia | Rock er en sjanger av populærmusikk som oppsto som rock and roll i 1950-årenes Amerika og utviklet seg til en rekke ulike stiler i 1960-årene og senere, spesielt i Storbritannia og USA. Det har sine røtter i 1940- og 1950-årenes rock and roll og rockabilly, som igjen var sterkt påvirket av rhythm and blues og country. | 6,939 | 6,939 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelmus | 2023-02-04 | Wilhelmus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «Wilhelmus» er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus».
| «Wilhelmus» er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus».
== Om Wilhelmus ==
Det antas at sangen ble skrevet mellom juni 1568 og april 1572, dette på grunn av de historiske begivenhetene som nevnes i sangen. Wilhelmus er en opprørssang (ned. Geuzenlied) og de fleste slike sanger var anonyme fordi det på den tiden var dødsstraff for å lage slike sanger.
Den har femten vers som sammen danner et akrostikon, det vil si at den første bokstaven i hvert vers av den opprinnelige teksten sammen former navnet Willem van Nassov. Melodien er fra en gammel fransk soldatsang.
Wilhelmus er den eldste nasjonalsangen vi kjenner. Selv om sangen var svært populær ble den ikke valgt som nasjonalsang da Nederland ble kongerike i 1815, teksten var ikke tilstrekkelig politisk nøytral. Offisiell nasjonalhymne er den siden 10. mai 1932 da den kom i stedet for Wien Neerlands bloed.
Man synger som regel første vers, av og til fulgt av det sjette, som var veldig populært under andre verdenskrig.
Sangen er skrevet i jeg-form. Innholdsmessig er den skrevet som en sang sunget av Willem I av Oranje, greve av Nassau, men man vet ikke om han noen gang har sunget den. Sangen gjenspeiler hans rådløshet, hvor Willem I av Oranje på ene siden vil være trofast mot den Spanske kongen; men på andre siden er han fremfor alt trofast mot det Nederlandske folk. Sangen ble til under det hollandske opprøret mot Spania som utløste uavhengighetskrigen (åttiårskrigen).
Man anser det som mulig at Wilhelmus opprinnelig ble skrevet på tysk av nederlandske flyktninger som på denne måten prøvde å finne støtte for Nederland hos de tyske fyrstene. Tekstens opprinnelse er ikke klarlagt og flere teorier kan nevnes. For eksempel blir det sagt at Coornhert skal ha skrevet den, en annen teori sier at den ble skrevet av en ukjent dikter og bearbeidet av Marnix van Sint-Aldegonde, mens en atter en annen teori fra begynnelsen av det 17. århundre utpeker Marnix van Sint-Aldegonde som forfatter. Da han var en profesjonell forfatter, tviler man på at han virkelig har skrevet den, da rimskjemaet har feil. For eksempel settes dood (død) som rim for bloed (blod) i første vers.
I 2004 oppsto det en politisk og samfunnskritisk diskusjon rundt bruken av Wilhelmus. Det ble kjent at Wilhelmus siden 1986 bare ble brukt dersom det var et medlem av det nederlandske kongehus til stede. Journalister i avisen «De Volkskrant» påsto at dronning Beatrix hadde krevd rettigheten til sangen og nedlagt forbud mot å synge den dersom hun ikke var til stede; dette ble benektet av kongehuset. Likevel ble det bekreftet at kongehusets protokoll siden 1986 foreskrev at dersom statsrådene mottar utenlandske gjester, skal «Den Unge Prinsen Av Frieslands marsj» (ned. De Mars van de Jonge Prins van Friesland) spilles istedenfor Wilhelmus, dersom intet medlem av kongehuset er til stede.
=== Teksten ===
=== Oversettelse ===
1. Vers:
Wilhelmus av Nassau
Er jeg, av tysk blod,
Trofast mot fedrelandet
Blir jeg inntil døden.
En Prins av Orangen
Er jeg, fri, ganske uredd,
Kongen av Spania
Har jeg alltid æret.6. vers:
Mitt skjold og min hengivenhet
Er Du, min Herre Gud.
På Deg vil jeg bygge
Forlat meg aldri mer.
At jeg må forbli from
Din tjener for alltid,
Fordrive tyranniet
Som har såret mitt hjerte.
=== Tolking ===
De siste to linjene i første vers er ofte tolket som om lederen av det nederlandske opprøret mot Spania ikke hadde noen problemer med Spanias konge, men heller med hans utsendinger til Nederlandene; men det kan også være ren og skjær sarkasme.
Meningen av "Duytschen bloedt" i den andre setningen blir fortsatt livlig debattert. Det faktum at Willem av Nassau var født i Dillenburg, i grevskapet Nassau (som nå ligger i Tyskland), kan tyde på at ordene refererer til hans tyske avstamming. En annen tolkning går ut på at 'Duytsch' er en spellingsvariant av 'Dietsch' som i sin tid betydde mennesker fra Holland og Tyskland. Først i moderne nederlandsk har "Duits" betydningen "Tysk". Den siste tolkningen ble nok foretrukket av mange nederlendere, ettersom man i skolen lærte å uttale ordet som 'Diets'. | «Wilhelmus» er Nederlands nasjonalsang. Hele tittelen er «Wilhelmus van Nassouwe», oftest omtalt som «Het Wilhelmus». | 6,940 | 6,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Colour_and_the_Shape | 2023-02-04 | The Colour and the Shape | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Foo Fighters-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04'] | The Colour and the Shape er Foo Fighters' andre musikkalbum, utgitt i 1997.
| The Colour and the Shape er Foo Fighters' andre musikkalbum, utgitt i 1997.
== Sporliste ==
«Doll»
«Monkey Wrench»
«Hey, Johnny Park»
«My Poor Brain»
«Wind Up»
«Up In Arms»
«My Hero»
«See You»
«Enough Space»
«February Stars»
«Everlong»
«Walking After You»
«New Way Home»
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
(en) The Colour and the Shape på Discogs
(en) The Colour and the Shape på MusicBrainz
(en) The Colour and the Shape på Spotify
(en) The Colour and the Shape på AllMusic | lenke | 6,942 | 6,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirsten_Flagstad | 2023-02-04 | Kirsten Flagstad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Den Norske Opera & Ballett', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.
| Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var Norges største dramatiske sopran, av mange betraktet som verdens største, og en av Norges internasjonalt best kjente kvinner.
== Liv og virke ==
Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp i Kristiania. Hun bodde aldri på Hamar slik mange tror. Faren, Michael Flagstad, var fiolinist og orkesterleder mens moren, Maja Flagstad, var repetitør/pianist. Hun ble Kirstens første lærer. Siden studerte Kirsten under Ellen Schytte-Jacobsen og Albert Westvang i Oslo og under dr. Gillis Bratt i Stockholm.
Flagstad debuterte som operasanger på Nationaltheatret i 1913, som Nuri i d'Alberts Tiefland. Johan Halvorsen dirigerte oppsetningen og Vilhelm Herold hadde rollen som Pedro. Da Opera Comique åpnet i Kristiania i 1918, hadde hun mange store roller der, før driften ble lagt ned i 1921. Hun sang så ved Casino, Mayol og Nationaltheatret, før hun ble engasjert til flere store operaoppsetninger i Göteborg. Hun ble kalt til Richard Wagners Bayreuth i Tyskland og sang ved festspillene der i 1933 og 1934, før hun året etter, 2. februar 1935, gjorde sin sensasjonelle debut på Metropolitan Opera i New York som Sieglinde. Den i verdenssammenheng ennå ukjente, dramatiske sopranen Kirsten Flagstad var i løpet av en lørdag formiddag blitt verdens største stjerne og hadde reddet «The Met» fra å gå konkurs.
Kirsten Flagstad ble særlig berømt for sine tolkninger av Richard Wagners musikk, men har også sunget operaer av Verdi, Puccini, Mozart, Beethoven, Bizet, Gluck, Händel, Gounod og mange andre. Flagstad var fast engasjert ved The Metropolitan i New York fra 1935 til 1941, da hun reiste hjem til Norge for å kunne forenes med sin mann Henry Johansen. Ektemannen var medlem av Nasjonal Samling. Etter påtrykk fra stedatteren og Kirsten Flagstad formådde hun å få ektemannen til å melde seg ut av partiet og frasi seg sine offentlige verv. Etter krigen ble hennes mann arrestert som krigsprofitør. Henry Johansen døde i 1946.
Dette forhold og den kjensgjerning at hun reiste hjem til det okkuperte Norge, gjorde henne upopulær i Norge og de andre allierte land. Ektemannens formue var beslaglagt i påvente av landssviksaken mot Johansen og hans firmaer. Kirsten fikk ikke nytt pass idet myndighetene fryktet at hun skulle forlate Norge før saken kom opp til doms. Myndighetene betraktet henne som et viktig vitne. Til tross for at hun under krigen bare hadde opptrådt i land som ikke var okkupert av tyskerne, som Sverige og Sveits og nektet å opptre på arrangementer i regi av okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling, ble hun bebreidet for unasjonal holdning. Flagstad var aldri medlem av NS og gikk aldri fienden til hånde. Likevel klebet ryktene om tyskvennlighet ved hennes navn i mange år etter frigjøringen i 1945. Under de første Festspillene i Bergen nektet kong Haakon VII å være til stede ved åpningsseremonien og åpningskonserten hvis Flagstad ble invitert.
Det har i senere tid vist seg at det Norske utenriksdepartement, med Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i spissen, bedrev en større svartmalingskampanje mot Kirsten Flagstad.Etter den andre verdenskrig var hun fra 1949 til 1952 tilbake ved Metropolitan og fortsatte som tidligere sine turneer rundt i verden, på det nordamerikanske kontinent, Sør- og Mellom-Amerika, Australia og ved de store europeiske konsert- og operascener. Hennes tolkninger av operalitteraturens kvinneskikkelser, ikke minst hos Wagner og Beethoven, satte dype spor, reddet Metropolitan-operaens økonomi og ga henne en berømmelse som varer. Hun ble betegnet som «Århundrets stemme».
Kirsten Flagstad var Den Norske Operas første sjef, i perioden 1958–60. I denne perioden arbeidet hun uten å heve lønn, og bidro med meget betydelige, private midler for å kunne engasjere en håndfull unge, lovende sangere som stipendiater. Av egne midler bidro hun også til at Operaorkestret kunne mønstre 35 musikere fra starten i stedet for de 28 som var til rådighet i grunnstammen fra Nationaltheatrets orkester.
== Død og ettermæle ==
Kirsten Flagstad døde på Rikshospitalet i Oslo 7. desember 1962, 67 år gammel. Hun ble tildelt flere store utmerkelser, blant andre St. Olavs Orden. Hun var tidligere avbildet på den norske hundrekroneseddelen, på norske frimerker og har fått en stjerne med sitt navn på Hollywood Walk of Fame. Som eneste nordmann er Flagstad æret med minneplakett i Metropolitan Opera House samt i Carnegie Hall i New York.
I 1985 ble hun æret ved et symposium i New York, femti år etter at hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1935. Ranveig Eckhoff og Kåre Bjørkøy sang ved dette arrangementet.
Plassen det nye operahuset i Oslo ligger ved er oppkalt etter Kirsten Flagstad. En statue av henne ble flyttet fra den gamle operaen og satt opp her i samband med det nye operahusets åpning i 2008.
I Hamar finner du Strandstuen som nå er Kirsten Flagstad museum, hennes fars barndomshjem og hennes eget fødehjem. I Kristiansand er huset Amalienborg nå kontorer med et minnerom om Kirsten Flagstad. I Bergen er en gate oppkalt etter henne. Det er også en gate oppkalt etter henne i Vågsbygd.
På Hamar er det hvert år en festival til minne for Kirsten Flagstad: Kirsten Flagstad Festival
Kirsten Flagstad er hedret med gate- og stedsnavn i flere norske kommuner.
== Referanser ==
== Litteratur (utvalg) ==
1981: H.C. Sanner: Kirsten Flagstad Discography
2003: Ingeborg Solbrekken: Stemmen (Genesis)
2007: Ingeborg Solbrekken: Galskap og rettergang. Landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen (Transit)
2008: Eve-Marie Lund: La meg være i fred (Arneberg forlag)
2008: Heidi Merete Wold: Jenta som ville synge. Fortellingen om Kirsten Flagstad (Gyldendal)
2013: Trond Olav Svendsen: Et kunstnerliv
2015: Ingeborg Solbrekken: Landsviksoppgjørets hemmelige historie
2016: Ingeborg Solbrekken: Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad. Den norske stats forfølgelse av en verdensstjerne (Opera forlag)
== Eksterne lenker ==
(en) Kirsten Flagstad på Internet Movie Database
(no) Kirsten Flagstad hos Nationaltheatret
(en) Kirsten Flagstad hos The Movie Database
(en) Kirsten Flagstad på Discogs
(en) Kirsten Flagstad på MusicBrainz
(en) Kirsten Flagstad på Spotify
(en) Kirsten Flagstad på AllMusic
Kirsten Flagstad
Kirsten Flagstadmuseet på DigitaltMuseum
Hun hadde «århundrets stemme»
Kirsten Flagstad museum | Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. | 6,943 | 6,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/There_Is_Nothing_Left_to_Lose | 2023-02-04 | There Is Nothing Left to Lose | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Foo Fighters-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1999', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04'] | There Is Nothing Left to Lose er det tredje albumet fra Foo Fighters, utgitt i 1999. I 2001 vant albumet Grammy for «Beste rockealbum».
| There Is Nothing Left to Lose er det tredje albumet fra Foo Fighters, utgitt i 1999. I 2001 vant albumet Grammy for «Beste rockealbum».
== Sporliste ==
«Stacked Actors»
«Breakout»
«Learn To Fly»
«Gimme Stitches»
«Generator»
«Aurora»
«Live-In Skin»
«Next Year»
«Headwires»
«Ain't It The Life»
«M.I.A»
== Eksterne lenker ==
(en) There Is Nothing Left to Lose på Discogs
(en) There Is Nothing Left to Lose på MusicBrainz
(en) There Is Nothing Left to Lose på Spotify
(en) There Is Nothing Left to Lose på AllMusic | lenke | 6,944 | 6,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rpeland | 2023-02-04 | Jørpeland | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Strand', 'Kategori:Byer i Rogaland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Rogaland'] | Jørpeland er en by og administrasjonssenter i Strand kommune i Rogaland. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor 7 414 innbyggere på Jørpeland per 1. januar 2022. Jørpeland har hatt bystatus siden 1. april 1998.
Byen har lange tradisjoner som industristed. Det startet med møbelproduksjon på 1880-tallet. Virkelig stor vekst fikk stedet først da stålverket Stavanger Electro Staalverk A/S ble etablert i 1910.
| Jørpeland er en by og administrasjonssenter i Strand kommune i Rogaland. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor 7 414 innbyggere på Jørpeland per 1. januar 2022. Jørpeland har hatt bystatus siden 1. april 1998.
Byen har lange tradisjoner som industristed. Det startet med møbelproduksjon på 1880-tallet. Virkelig stor vekst fikk stedet først da stålverket Stavanger Electro Staalverk A/S ble etablert i 1910.
== Kultur og fritid ==
Jørpeland har turistkontor, vinmonopol, kulturbygg med kino, småbåthavn med strandpromenade, ulike spisesteder samt golfbane og campingplass.
=== Kulturhuset Jørpelands Brug ===
Innerst i Vågen i Jørpeland ligger Jørpelands Brug, et bygg fra 1891 som er Jørpelands eldste industribygg. Opprinnelig huset bygningen en møbel- og trevarefabrikk. I dag fungerer stedet som «de frivillige organisasjoners hus». Strand og Jørpeland Speidergruppe, Strand og Forsand turlag og Strand Veteranforening har tilholdssted her i dag. Bygget ble renovert i perioden 2018–2020 gjennom en omfattende dugnad.
=== Turområder ===
Fjellsholmen og Jørpelandsholmen ligger sør utenfor byen, og badeplassen Barkavika ligger rett vest for byen. På Jørpelandsholmen er det opparbeidet tursti, og det er bygget bro over fra fastlandet for enklere adgang. Vest for Jørpelandsholmen ligger Klungholmen.
=== Skulpturen «Solspeilet» ===
På Klungholmen finner man Solspeilet, et kunstverk i rustfritt stål som skal gjengi solens gang over himmelhvelvingen. Kunstverket er laget av Stian Heimlund Skjæveland; det er 8 meter høgt og rager 14 meter over havet. Solspeilet er dekorert med historiske symboler, runer og ornamenter fra blant annet Osebergskipet.
=== Strandadagene ===
Festivalen Strandadagene blir arrangert hvert år første helg i juni. Festivalen er familievennlig; blant annet etableres det temporære is- og leketøyskiosker i sentrum og arrangeres aktiviteter for de minste barna.
=== Idrett ===
Jørpeland stadion er ett av kommunens to idrettsanlegg. Anlegget består av fire fotballbaner, hvorav tre er kunstgress og én naturgress. I tillegg er det friidrettsfasiliteter på anlegget, som ble oppgradert med kunststoffdekke i 2022. Byens lokale fotballag Staal Jørpeland spilte i 3. divisjon sammenhengende i 23 år, frem til 2021-sesongen da klubben rykket opp i 2. divisjon og norsk toppfotball.
Jørpeland har også en nihulls golfbane, frisbeegolfbane på Jørpelandsholmen, idrettshallen Strandahallen, svømmebasseng samt flere fotball- og basketballbaner. I 2021 ble også Jørpeland Flerbrukshall ferdigstilt. Bygget er tilknyttet Strandahallen med ei gangbro, og rommer to håndballbaner, kampsportsenter, buldrerom, rom for e-sport og kafeteria.
== Transport ==
Jørpeland har godt samband til Solbakk med buss videre gjennom Ryfylketunnellen (Ryfast) til Stavanger. Det er og bussavganger til Preikestolen fjellstue.
== Fjell ==
Heiahornet (774 moh.)
Hamrane (401 moh.)
Langaberg (455 moh.)
Gramsfjellet (505 moh.)
Krokarfjellet (466 moh.)
Førlandsåsen (520 moh.)
Tunglandsfjellet (388 moh.)
Barkafjellet (419 moh.)
Øykjafjellet (492 moh.)
== Kjente personer fra Jørpeland ==
Trygve Holst (1907–1945), reklamesjef og motstandsmann
Birger Kaada (1918–2000), professor (nevrofysiologi) ved UiO
Torstein Jøssang (1933–), professor (fysikk) ved UiO
Jon Gjedebo (1945–), oppfinner og forretningsmann
Ludvig Nessa (1949–), tidl. prest, aktivist mot selvbestemt abort
Tor Reidar Brekke (1955-), fotballspiller som spilte for Viking, Vålerenga, Staal Jørpeland
Olaug Vervik Bollestad (1961–), statsråd (fra 2019), nestleder i KrF
Helge Steinsvåg (1970–), ordfører 2007-2015
Stian Heimlund Skjæveland (1973–), kunstner og skulptør
Espen Fiveland (1974–), TV 2-journalist
Silje Vige (1976–), artist
Hugo Mikal Skår (1978-), norsk skuespiller
Mathias Bringaker (1997–), norsk fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jørpeland hos ryfylke.com | | kommune = Strand | 6,946 | 6,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Folkehjelp | 2023-02-04 | Norsk Folkehjelp | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-02', 'Kategori:Etableringer i 1939', 'Kategori:Norsk Folkehjelp', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-09', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norsk Folkehjelp, internasjonalt mest kjent under det engelske navnet Norwegian People's Aid (NPA), er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. 14 000 medlemmer, og nærmere 2 200 ansatte som jobber i 33 land. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp er Henriette Killi Westhrin og styreleder er Gerd Kristiansen. Norsk Folkehjelp ble tildelt TV-aksjonen 2011.
Norsk Folkehjelps visjon er: «Solidaritet i praksis». Organisasjonens arbeid er konsentrert om to kjerneområder, «rettferdig fordeling av makt og ressurser» og «vern om liv og helse». I Norge er Norsk Folkehjelp engasjert i blant annet ulykkesforebygging, førstehjelp og redningstjeneste, inkludering og anti-rasisme, og drift av asylmottak. Internasjonalt driver organisasjonen med fjerning av miner og eksplosiver, samt prosjekter rettet mot demokratisering, urfolks rettigheter, likestilling, og rettferdig fordeling av land og ressurser.
Norsk Folkehjelp er aktiv i mer enn 30 land. Lokal forankring er nøkkelen til levedyktige prosjekter, og derfor arbeider organisasjonen alltid gjennom lokale samarbeidspartnere og lokale myndigheter. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste organisasjoner på humanitær minerydding, og har arbeidet aktivt i Norge og internasjonalt for et forbud mot landminer. Organisasjonens engasjement er samlet omkring to strategiske områder:
Rettferdig fordeling av makt og ressurser
Vern om liv og helse
| Norsk Folkehjelp, internasjonalt mest kjent under det engelske navnet Norwegian People's Aid (NPA), er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. 14 000 medlemmer, og nærmere 2 200 ansatte som jobber i 33 land. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp er Henriette Killi Westhrin og styreleder er Gerd Kristiansen. Norsk Folkehjelp ble tildelt TV-aksjonen 2011.
Norsk Folkehjelps visjon er: «Solidaritet i praksis». Organisasjonens arbeid er konsentrert om to kjerneområder, «rettferdig fordeling av makt og ressurser» og «vern om liv og helse». I Norge er Norsk Folkehjelp engasjert i blant annet ulykkesforebygging, førstehjelp og redningstjeneste, inkludering og anti-rasisme, og drift av asylmottak. Internasjonalt driver organisasjonen med fjerning av miner og eksplosiver, samt prosjekter rettet mot demokratisering, urfolks rettigheter, likestilling, og rettferdig fordeling av land og ressurser.
Norsk Folkehjelp er aktiv i mer enn 30 land. Lokal forankring er nøkkelen til levedyktige prosjekter, og derfor arbeider organisasjonen alltid gjennom lokale samarbeidspartnere og lokale myndigheter. Norsk Folkehjelp er en av verdens fremste organisasjoner på humanitær minerydding, og har arbeidet aktivt i Norge og internasjonalt for et forbud mot landminer. Organisasjonens engasjement er samlet omkring to strategiske områder:
Rettferdig fordeling av makt og ressurser
Vern om liv og helse
== Norsk Folkehjelps fire hovedaktiviteter ==
Langsiktig utviklings- og demokratiarbeid
Humanitær nedrustning
Sanitet og redningstjeneste
Flyktning, asyl og integreringsarbeid
== Historikk ==
Norsk Folkehjelp ble formelt stiftet i 1939, som en naturlig videreføring av det arbeid flere organisasjoner og aksjoner da hadde utført; internasjonalt i det borgerkrigsrammede Spania og i det okkuperte Finland gjennom Spaniakomitéen og Finlandshjelpen, og nasjonalt med helsefremmende arbeid gjennom Arbeidersaniteten.
Etter den spanske borgerkrigen innledet Karl Evang, på vegne av Spaniahjelpen, et initiativ overfor LO at det skulle etableres en helseorganisasjon som skulle jobbe med helsearbeid i Norge, og kunne tre inn når befolkningen i Norge eller andre land er truet av nød. Sekretariatet i LO vedtok opprettelsen av Norsk Folkehjelp høsten 1939. Stiftelsesmøte var planlagt til februar 1940, men da Finlandskrigen brøt ut i november 1939 ble stiftelsen fremskyndet til 7. desember 1939.
=== Norsk Folkehjelp i 1930-åra ===
Fascismen vant fram i Europa, med borgerkrig mellom republikanere og fascister i Spania, og verdenskrig i september 1939. I november 1939 ble Finland angrepet av Sovjetunionen, og vinterkrigen brøt ut. Mot denne bakgrunn ble Norsk Folkehjelp etablert i desember 1939, og tok aktivt del i støtten til det spanske og det finske folk.
I løpet av vinteren 1939-1940 samlet Norsk Folkehjelp inn 1,7 millioner kroner til Finlandshjelpen.
=== Norsk Folkehjelp i 1940-åra ===
Under krigen mobiliserte Norsk Folkehjelp sanitetsarbeid over hele landet. Arbeidersaniteten stilte med 14 000 førstehjelpere. Rundskriv datert 5. august 1941 fra innenriksdepartementet til samtlige fylkesmenn i Norge gjorde kjent at «kommunene ikke har adgang til å bevilge bidrag i noensomhelst form til Norsk Folkehjelps virksomhet». Tyskerne beslagla Norsk Folkehjelps formue og stengte i september 1941 virksomheten. Organisasjonen gikk i eksil og fortsatte arbeidet fra Sverige.
Etter andre verdenskrig tok Norsk Folkehjelp aktivt del i gjenoppbyggingen av Norge, særlig innen helsetjenesten. De krevde blant annet etablering av offentlige badstuer i Norge, og lanserte ferier for slitne husmødre. I 1940 fikk 160 barn og 72 husmødre et 14 dagers opphold på Sørmarka. Organisasjonen sto også bak etableringen av helsestasjoner og bedriftshelsetjenester over hele landet.
Yrkesbedriften A/S Millimek ble etablert for å sysselsette yrkesuføre og folk på attføring.
Internasjonalt deltok de særlig i det humanitære hjelpearbeidet for flyktninger. I samarbeid med Røde Kors ble arbeidet i 1946 utvidet til å omfatte hele Europa i form av Europahjelpen.
=== Norsk Folkehjelp i 1950-åra ===
Helsearbeid kommer enda mer enn før i fokus. Det arrangeres husmorferier og feriekolonier for barn.
Europahjelpen ble nedlagt og det norske Flyktningråd opprettet. Organisasjonen var et samarbeid mellom blant annet Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.
=== Norsk Folkehjelp i 1960-åra ===
Yrkesvalghemmede får tilbud om arbeid på Løren i Oslo, der Norsk Folkehjelp åpner industribygg og hybelhus for uføre, som også får tilbud om feriereiser. De første aksjonene mot drukningsulykker og hjemmeulykker avholdes, for senere å bli årvisse foreteelser, helt fram til i dag.
Ferietilbud til funksjonshemmede ble etablert med ”De vanføres ferietog” i 1961. Organisasjonen kjøpte i 1963 Kure Gård og åpnet pleiehjem for epileptikere. Samme år organiserte organisasjonen hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Skopje.
Sanitets- og ungdomsutvalget ble etablert på slutten av 60-tallet for å trekke flere ungdommer til saniteten. Det ble også drevet utlånsstasjoner av sykemateriell for funksjonshemmede.
=== Norsk Folkehjelp i 1970-åra ===
Opplysningssentralen mot drukningsulykker ble opprettet. Medlemstallet i Norsk Folkehjelps Sanitet passerte to tusen, og aktiviteten, blant annet påskeberedskapen i fjellet, økete. I 1972 tok Norsk Folkehjelp Sanitet for første gang ansvar for feltsykehuset og sanitetsberedskapen på Norway Cup, arbeidet har fortsatt til den dag i dag.
LO ba på slutten av 70-tallet Norsk Folkehjelp om å påta seg oppgaven med å øke det internasjonale engasjementet i arbeiderbevegelsen. Norsk Folkehjelp fikk en egen internasjonal avdeling og engasjerte seg i frigjøringen i Zimbabwe, Sør-Afrika og Namibia. Det ble også sendt hjelp, blant annet i form av Trysilhus, til jordskjelvrammede i Jugoslavia.
=== Norsk Folkehjelp i 1980-åra ===
TV-innsamlingen i 1983 – «Aksjon Menneskeverd» – ga ny næring til Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid, med styrket innsats først og fremst i det sørlige Afrika og Latin-Amerika. Aksjonen fokuserte på informasjon i stedet for sultne barn.
Matvarer for 40 millioner kroner – 1 200 tonn – ble samlet inn og sendt til Polen under matvarekrisen i landet. Arbeidet i Midtøsten og i Sør-Sudan ble påbeynt. I Norge opprettet Norsk Folkehjelp sitt første asylmottak. Mottaket ble opprettet på Klemetsrud i 1988.
=== Norsk Folkehjelp i 1990-åra ===
Utviklingen i det østlige Europa stilte Norsk Folkehjelp overfor nye oppgaver. I det nye Sør-Afrika var Norsk Folkehjelp på plass som en av de aller første utenlandske organisasjoner. Minerydding på oppdrag for FN, blant annet i Kambodsja og Mosambik, ble en ny stor oppgave, sammen med forbedring og bevaring av det ytre miljø. Norsk Folkehjelp svarte på denne utfordringen blant annet gjennom å opprette miljøberedskapsgrupper og delta i Miljøheimevernet.
Til innsatsen i 90-åra hører også arbeid for å minske kløften mellom generasjonene, og gjenoppbygging av de sosiale sikkerhetsnett i lokalsamfunnet. Arbeidet for eldre ble styrket, samtidig som ungdom fikk tilbud om aktiviteter og opplæring i et sunt miljø. Frivillighetssentraler ble etablert rundt om i hele landet.
”Fellesaksjonen mot rasisme” ble etablert på midten av 90-tallet i samarbeid med LO. Norsk Folkehjelp etablerte også en vergeordning for enslige mindreårige asylsøkere.
== Norsk Folkehjelp i dag ==
Kampen mot landminer og eksplosiver fortsetter. Norsk Folkehjelp driver i dag mine- og eksplosivarbeid i 23 land. Organisasjonen sto sentralt da det internasjonale forbudet mot klasevåpen ble signert i Oslo 3. desember 2008. Norsk Folkehjelp er representert i styret til ICAN, som vant fredsprisen i 2017 for sitt arbeid for å få på plass et forbud mot atomvåpen.
Av andre internasjonale prosjekter er Norsk Folkehjelp i dag også engasjert i kampen for urfolk, kvinners rettigheter og likestilling, demokratisering og rett til land og ressurser. Organisasjonen har ansatte i over 30 land.
I mars 2019 avviklet Norsk Folkehjelp sitt siste asylmottak, men de fortsetter å engasjere seg for antirasisme og integrering gjennom prosjekter som menneskebiblioteket, diskriminering i arbeidslivet, KvinnerKan-kurs og folkevennprosjektet.
Norsk Folkehjelps sanitet driver dessuten førstehjelp, frivillig redningstjeneste og frivillig ambulansetjeneste. Organisasjonen driver også forebyggende ulykkesarbeid. Sanitetspersonell fra Norsk Folkehjelp var til stede på AUFs sommerleir på Utøya under terrorangrepet 22. juli 2011. De ga førstehjelp til skadde ungdommer og organiserte et tilfluktssted for til sammen 47 personer i skolestua på øya. Hanne Anette Balch Fjalestad fra Norsk Folkehjelp ble drept under angrepet.
Utenriksdepartementet fant i 2013 misbruk av norske bistandsmidler i Norsk Folkehjelps prosjekter i Angola, Burma, Palestina, Sudan, Sør-Afrika og Sør-Sudan. Norsk Folkehjelp måtte tilbakebetale midler til Staten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norsk Folkehjelp (Norwegian People's Aid) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk Folkehjelp på Facebook
Norsk Folkehjelp på Flickr | Norsk Folkehjelp, internasjonalt mest kjent under det engelske navnet Norwegian People's Aid (NPA), er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen er medlemsstyrt og har ca. | 6,948 | 6,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Adams | 2023-02-04 | John Adams | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1826', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1735', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Personer fra Quincy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs uavhengighetserklæring', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | John Adams (født 19. oktoberjul./ 30. oktober 1735greg., død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). Hans sønn John Quincy Adams ble valgt til USAs 6. president.
Adams var den første presidenten som bodde i Det hvite hus i Washington.
| John Adams (født 19. oktoberjul./ 30. oktober 1735greg., død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). Hans sønn John Quincy Adams ble valgt til USAs 6. president.
Adams var den første presidenten som bodde i Det hvite hus i Washington.
== Biografi ==
Adams ble født 30. oktober 1735 i Braintree i Massachusetts. Hans fødselssted er nå en nasjonalpark. Hans far, en jordbruker som også het John, var fjerdegenerasjons etterkommer av Henry Adams som emigrerte fra Devon i England til Massachusetts rundt 1636. Hans mor var Susanna Boylston Adams.
Unge Adams utdannet seg ved Harvard College i 1755 og var for en tid lærer i Worchester og studerte jus i kontoret til James Putnam. I 1758 ble han tatt inn som rettsadvokat. Fra tidlig alder utviklet han vanen med å lage beskrivelser av hendelser og inntrykk av menn. De tidligste av disse er hans rapport fra uenigheten i 1761 om James Otis i høyesterett i Massachusetts over lovligheten av arrestordrer uten tidsbegrensning. Otis' argumenter inspirerte Adams med fanatisme for de amerikanske kolonienes sak. År senere, da han var en gammel mann, satte Adams i gang med å skrive ut, i full lengde, det han husket av denne scenen.
I 1764 giftet Adams seg med Abigail Smith (1744–1818), datteren til en kongregasjonell pastor i Weymouth. Deres barn var Abigail Amelia (1765–1813), fremtidig president John Quincy (1767–1848), Susanna Boylston (1768–1770), Charles (1770–1800), Thomas Boylston (1772–1832) og en datter (1777).
Adams hadde ingen av kvalitetene i det populære lederskapet til sin tremenning, Samuel Adams. I stedet steg hans innflytelse gjennom hans arbeid som konstitusjonell advokat. Utålmodig, intens og ofte med styrke, fant Adams ofte sin medfødte villighet til å krangle som et handikap i hans politiske karriere. Disse kvalitetene ble særlig til uttrykk i senere tid, for eksempel i hans tid som president.
== Politikk ==
Adams fikk først innflytelse som leder for Massachusetts Whig-partiet i diskusjoner som hadde med stempelloven av 1765. Det året skrev han et utkast til instruksjoner som ble sendt ut til Braintree til dens representanter i lovforsamlingen i Massachusetts som tjente som modell for andre byer i å skrive instruksjoner til deres representanter. I august 1765 bidro han anonymt til fire betydelige artikler i Boston Gazette (gjendistribuert separat i London i 1768 som A Dissertation on the Canon and Feudal Law), hvor han argumenterte for at motstanden til koloniene mot stempelloven var del av en kamp som aldri ville ta slutt mellom individualisme og korporat autoritet. I desember 1765 gav han en tale foran guvernøren og rådet der han erklærte stempelloven ulovlig på grunnlag av at Massachusetts, som var uten representanter i parlamentet, ikke hadde godkjent den.
I 1768 flyttet Adams til Boston. Etter Bostonmassakren i 1770 ble flere britiske soldater arrestert og anklaget for mordet på fem kolonister, og Adams sluttet seg til Josiah Quincy Jr. i forsvaret av dem. Rettssaken endte i frifinnelse av offiseren som ledet avdelingen og de fleste soldatene, men to soldater ble funnet skyldig i drap. Disse dro fordel av å være geistlige og ble brennemerket i hånden og sluppet fri. Adams moralske oppførsel i å ta denne upopulære siden i saken resulterte i hans etterfølgende valg til Massachusetts representantsforsamling gjennom en avstemning på 418 mot 118.
Adams ble medlem av den kontinentale kongress fra 1774 til 1778. I juni 1775 støttet han nominasjonen av George Washington som øverstkommanderende av hæren med synet om å løfte frem foreningen av koloniene. Hans innflytelse i kongressen var stor, og han var utålmodig nesten fra begynnelsen for å separere koloniene fra Storbritannia. 5. oktober 1775 opprettet kongressen den første av en rekke komitéer for å studere marinesaker. Fra den tiden av, kjempet Adams for opprettelsen og styrkingen av en amerikansk marine og blir ofte henvist til som far av Amerikas forente staters marine.
7. juni 1776 støttet Adams resolusjonen introdusert av Richard Henry Lee som sa at «disse koloniene er, og har rett til å være, frie og uavhengige stater», og fungerte som forkjemper for disse resolusjonene i kongressen til de ble vedtatt 2. juli 1776.
8. juni 1776 ble han utnevnt til en komité sammen med Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, Robert R. Livingston og Roger Sherman til å skrive et utkast til uavhengighetserklæringen. Selv om dokumentet var skrevet av Jefferson på oppfordring fra komitéen, okkuperte John Adams fremste linje i debatten om dens innføring. Før dette spørsmålet ble avklart, ble Adams plassert som leder for styret for krig og forsyninger og deltok i mange andre viktige komitéer.
== Etter den kontinentale kongress ==
Adams seilte til Frankrike for å overta for Silas Deane i 1778 i den amerikanske kommisjonen der. Men så snart han steg i land, fullførte kommisjonen den ønskede allianse-avtalen og han reiste tilbake tidsnok til å bli valgt som medlem i konvensjonen som la rammeverket for grunnloven til Massachusetts i 1780. Han skrev det første utkastet sammen med James Bowdoin og Samuel Adams.
Før dette arbeidet hadde blitt fullført ble han valgt som minister med utstrakte fullmakter til å forhandle en fredsavtale og handelsavtale med Storbritannia og ble igjen sendt til Europa i september 1779. Den franske regjeringen likte derimot ikke utnevnelsen av Adams, og etterpå ble Thomas Jefferson, John Jay og Henry Laurens utnevnt til å samarbeide med Adams på Charles Gravier, Comte de Vergennes sin oppfordring. Siden Jefferson ikke forlot USA for dette oppdraget og Laurens spilte en mindre rolle, var det Jay, Adams og Franklin som spilte de viktigste rollene i forhandlingene. Mot Frankrikes vilje valgte Jay og Adams å bryte instruksjonene de hadde fått, som krevde av dem å «gjøre mest mulig skjult konfidensiell kommunikasjon i alle emner med ministrene av vår generøse allierte, kongen av Frankrike, ikke sette i gang noe i fredsforhandlingene eller våpenstillstand uten deres kjennskap eller samtykke og først og fremst styre dere selv gjennom deres råd og meninger.» I stedet forholdt de seg direkte til de britiske kommisjonærene uten å konsultere de franske ministrene.
Gjennom forhandlingene var Adams særlig bestemt på at retten til USA til fiske langs den britisk-amerikanske kysten skulle anerkjennes. Til slutt klarte de amerikanske forhandlerne å sikre en fordelaktig avtale som ble signert 30. november 1782. Før disse forhandlingene begynte, hadde Adams tilbrakt noe tid i Nederland. I juli 1780 hadde han blitt autorisert til å utføre pliktene som tidligere ble gitt Laurens. Med hjelp av den nederlandske patriotiske lederen Joan van der Capellen tot den Pol, sikret Adams anerkjennelse av USA som en uavhengig styresmakt ved Haag 19. april 1782. På denne reisen forhandlet han også frem et lån og i oktober 1782 en vennskaps og handelsavtale, den første av slike avtaler mellom USA og fremmede makter etter den franske i februar 1778.
I 1785 ble John Adams utnevnt til den første amerikanske utsendingen til hoffet i St. James's. Da han ble presentert for sitt tidligere overhode, Georg III, antydet kongen at han kjente til Adams' manglende tro på den franske regjeringen. Adams innrømmet dette og sa at «jeg må innrømme for Deres majestet at jeg har ingen forpliktelser for andre enn mitt eget land.» Mens han var i London, publiserte Adams et arbeid kalt A Defence of the Constitutions of Government of the United States (1787) hvor han gjentok synet til Turgot og andre europeiske forfattere om manglene i rammeverket av statlige styresmakter. I dette verket gjorde han den kontroversielle uttalelsen at «de rike, de velfødte og de dyktige» burde skilles ut fra andre menn i et senat.
Delvis på grunn av dette fikk Adams bare 34 av de 69 stemmene i presidentvalget i 1789. Da dette var det nest største antallet, ble han utropt til visepresident. Hans tid som visepresident ble farget av mistro blant mange av hans kolleger, særlig av dannelsen av to veldefinerte politiske grupper, federalistene (som Adams ledet sammen med Alexander Hamilton), og demokratisk-republikanerne.
== President ==
Etter at Washington nektet å søke en nye periode i 1796, ble Adams valgt til president og beseiret Thomas Jefferson. Selv om Alexander Hamilton og andre føderalister hadde bedt om like stemmer skulle gis i valgmannsforsamlingen for Adams og Thomas Pinckney, delvis for å hindre Jefferson i å bli visepresident, klarte Jefferson faktisk å bli nummer to og ble visepresident. Dette var første gang at presidenten og visepresidenten var medlemmer i motstående politiske partier. Den eneste andre gangen dette har skjedd var da Abraham Lincoln, en republikaner, nominerte Andrew Johnson, en demokrat, som sin visepresident i 1864.
Adams fire år som president (1797–1801) ble markert av gjennomføringen av loven om fremmede og oppvigleri som gjorde føderalistpartiet upopulært og førte til fraksjoner innenfor selve partiet. Adams og Hamilton ble fremmedgjort for hverandre og medlemmer i Adams regjering begynte å se til Hamilton fremfor presidenten som deres politiske sjef. På den tiden var USA trukket inn i europeiske militære affærer som XYZ-affæren. Adams forpliktet seg på å utsette krig med Frankrike i stedet for å bøye seg for den militante ånden som ble ført frem av disse hendelsene, mot viljen til Hamilton og hans tilhørere, som til slutt ble utspilt i kvasikrigen.
Adams stilte igjen som føderalistpartiets presidentkandidat i 1800, men mistro til ham i hans eget parti, den populære motstanden mot loven om fremmede og oppvigleri og populariteten til hans motstander, Thomas Jefferson, førte til hans nederlag. Han trakk seg så tilbake til sitt privatliv.
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Adams utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
Bushrod Washington 1799
Alfred Moore 1800
John Marshall Chief Justice 1801En av disse utnevnelsene, den til John Marshall, ble gjort i siste liten da Adams allerede visste at han hadde tapt presidentvalget i 1800. Der var betydelig friksjon mellom Jefferson, den neste presidenten, og Marshall.
=== Betydelige lover gjennomført av presidenten ===
Signerte loven om fremmede og oppvigleri av 1798
Signerte loven om statsborgerskap
=== Stater innlemmet i unionen ===
Ingen
== Død ==
Adams døde i Quincy 4. juli 1826, på 50-årsdagen for uavhengighetserklæringen, etter å ha sagt de kjente siste ordene «Thomas Jefferson lever fortsatt.» Uten at Adams visste det, døde Jefferson noen få timer tidligere. Hans grav ligger ved United First Parish Church (også kjente som Church of the Presidents) i Quincy. Frem til hans rekord ble slått av Ronald Reagan i 2001 var han nasjonens lengstlevende president (90 år og 247 dager). Til tross for dette var Adams kjent som hypokonder som konstant følte at han var i ferd med å få en eller annen sykdom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
John Adams: Letters from the Hon. John Adams, to the Hon. Wm. Tudor, and others, on the events of the American Revolution. Quincy MA, 1818? (digitalisering)
Ralph Adams Brown: The Presidency of John Adams. University Press of Kansas, Lawrence 1975.
Gilbert Chinard: Honest John Adams. Little Brown, Boston 1933.
John P. Diggins: John Adams. Times Books, New York 2003.
Joseph J. Ellis: Passionate Sage: The Character and Legacy of John Adams. Norton, New York 1993.
John E. Ferling: John Adams: A Life. University of Tennessee Press, Knoxville 1992.
David McCullough: John Adams. Simon & Schuster, New York 2001
Irving Stone: Those Who Love. Doubleday & Co., New York 1965)
== Eksterne lenker ==
(en) John Adams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Adams – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Adams på Internet Movie Database
(en) John Adams hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) John Adams hos American National Biography
(en) John Adams hos The Peerage
(de) Verk av og om John Adams i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
John Adams: A Resource Guide. Library of Congress
American President: John Adams (1735–1826). I Miller Center of Public Affairs, University of Virginia
(en) Verker av John Adams i Prosjekt Gutenberg | John Adams (født , død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (1789–1797) og andre president (1797–1801). | 6,950 | 6,950 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Jefferson | 2023-02-04 | Thomas Jefferson | ['Kategori:Ambassadører fra USA', 'Kategori:Arkeologer fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bønder', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1826', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1743', 'Kategori:Gartnere', 'Kategori:Guvernører i Virginia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Personer fra Charlottesville', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs ambassadører til Frankrike', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs uavhengighetserklæring', 'Kategori:USAs utenriksministre', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Thomas Jefferson (født 2. apriljul./ 13. april 1743greg., død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. Han var minister i Frankrike, politisk filosof, revolusjonær, jordbruker, gartner, landeier, arkitekt, arkeolog, slaveeier (han forsøkte i hele sin embetstid å oppheve eller redusere slaveriet), forfatter, oppfinner og grunnlegger av University of Virginia. Jefferson var en av de viktigste personene bak USAs uavhengighetserklæring.
President John F. Kennedy tok imot 49 nobelprisvinnere til Det hvite hus i 1962 med å si at «jeg tror dette er den mest ekstraordinære samlingen av talenter av menneskelig kunnskap som noen gang har vært samlet i Det hvite hus, muligens med unntak av da Thomas Jefferson spiste middag alene.» Bedriftene fra hans tid som president inkluderer Louisiana-kjøpet og Lewis og Clark-ekspedisjonen.
| Thomas Jefferson (født 2. apriljul./ 13. april 1743greg., død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. Han var minister i Frankrike, politisk filosof, revolusjonær, jordbruker, gartner, landeier, arkitekt, arkeolog, slaveeier (han forsøkte i hele sin embetstid å oppheve eller redusere slaveriet), forfatter, oppfinner og grunnlegger av University of Virginia. Jefferson var en av de viktigste personene bak USAs uavhengighetserklæring.
President John F. Kennedy tok imot 49 nobelprisvinnere til Det hvite hus i 1962 med å si at «jeg tror dette er den mest ekstraordinære samlingen av talenter av menneskelig kunnskap som noen gang har vært samlet i Det hvite hus, muligens med unntak av da Thomas Jefferson spiste middag alene.» Bedriftene fra hans tid som president inkluderer Louisiana-kjøpet og Lewis og Clark-ekspedisjonen.
== Biografisk informasjon ==
Jeffersons foreldre var Peter Jefferson (29. mars 1708–17. august 1757) og Jane Randolph (20. februar 1720–31. mars 1776), begge fra familier som hadde slått seg ned i Virginia flere generasjoner tidligere. Han gikk på og forsøkte så å innføre mange reformer ved College of William & Mary før han grunnla sin egen visjon om høyere utdanning, University of Virginia.
Jefferson var den primære forfatteren av uavhengighetserklæringen og kilde til mange andre bidrag til amerikansk politisk og sivil kultur. Den kontinentale kongress gav oppgaven med å skrive erklæringen til en komité som inkluderte Jefferson, John Adams, Benjamin Franklin, Roger Sherman og Robert R. Livingston. Komitéen møttes og bestemte enstemmig at Jefferson skulle forberede utkastet til erklæringen alene.
Kongressbiblioteket ble grunnlagt fra salget av hans samling av bøker. Biblioteket ble grunnlagt i 1800 og Jefferson solgte sitt tredje bibliotek til kongressen i 1815. Jefferson tegnet selv sitt berømte hus, Monticello, nær Charlottesville, Virginia. Det inkluderte automatiske dører, den første svingstolen og andre behagelige konstruksjoner oppfunnet av Jefferson. I nærheten ligger University of Virginia, der Jefferson tegnet den opprinnelige arkitekturen og satte sammen utdanningstilbudet.
Jeffersons interesser inkluderte arkeologi, en disiplin som da var i sin spede begynnelse. Han er noen ganger blitt kalt «arkeologiens far» i anerkjennelse av hans rolle i å utvikle utgravningsteknikker. Da han utforsket en indiansk gravhaug på eiendommen sin i Virginia i 1784, unngikk han den vanlige praksisen med å grave nedover til noe dukket opp. I stedet skar han en kile ut av haugen slik at han kunne gå inn i den, se på lagene i den og trekke konklusjoner fra dette.
Jefferson var også vinkjenner og flink som gourmet. I hans tid som minister i Frankrike (1784–1789) foretok han betydelige reiser rundt i Frankrike og andre europeiske vinregioner og sendte de beste tilbake til Det hvite hus. Han er kjent for det modige utsagnet: «Vi kunne lage en like stor variasjon av viner i USA som de som lages i Europa, ikke nøyaktig de samme, men uten tvil like gode.» Det var vidstrakte vinmarker på Monticello, der store arealer var beplantet med den europeiske vindruen Vitis vinifera som imidlertid ikke overlevde de mange vindruesykdommene som fantes i Amerika.
Jeffersons idé for USA var en landbruksnasjon av selveiende bønder, i motsetning til visjonen til Alexander Hamilton, som så for seg en nasjon av handel og videreforedling. Jefferson hadde stor tiltro til det unike ved USA og det potensialet landet har og han blir ofte regnet som faren av amerikansk eksepsjonalisme.
Jefferson var den første utenriksministeren i USA og tjente fra 1789 til 1795. Han var også den andre visepresidenten av USA, under John Adams fra 1797 til 1801. Han fikk denne posisjonen etter å ha fått andreplass i presidentvalget i 1796.
Jefferson stilte til valg mot sittende president John Adams med sin tidligere motstander Aaron Burr som visepresidentkandidat og vant overbevisende i valget som også har fått tilnavnet Revolusjonen av 1800. Thomas Jefferson vant ni delstater mot Adams syv delstater, til tross for at han fikk 41 583 stemmer mot Adams 8,623 stemmer. Hermed var Føderalistenes tid for det meste forbi, mens det Demokratiske-Republikanske partiet til Burr og Jefferson skulle komme til dominere De forente stater i en generasjon fremover.
Jefferson døde 4. juli 1826, samme dag som John Adams. Han er gravlagt på sin eiendom Monticello. Hans gravskrift, skrevet av ham med instruksjoner om at bare hans ord og «ikke et ord mer» skulle skrives inn:
Her ble gravlagt
Thomas Jefferson
Forfatter av den amerikanske uavhengighetserklæringen
av statuttene til Virginia for religiøs frihet
& far av University of Virginia
== Presidentskap ==
Jeffersons presidentskap fra 1801 til 1809 var det første som startet og sluttet i Det hvite hus. Han var også den første president fra det Demokratisk-Republikanske partiet.
=== Edsavleggelsen ===
Thomas Jefferson, en mektig forkjemper for likhet og frihet, holdt sin innsettelsestale 4. mars 1801. Prinsippene i denne talen kan hovedsakelig kategoriseres som enhet og ekspansjon, men viktigst likhet. Landet var svært delt da Jefferson overtok som president, politisk hovedsakelig mellom føderalistene og demokrat-republikanerne (forløperen til dagens Demokratiske parti). Den andre presidenten, John Adams, var den eneste føderalisten som USA har hatt. Jefferson var den første republikanske presidenten. På dette tidspunktet ble det svært viktig å samle landet under felles mål og idéer.
I USAs uavhengighetserklæring og konstitusjonen var idéen om at majoriteten ikke kunne ha all makt, for å beskytte rettighetene til minoritetene, svært fremtredende. Jefferson gjentok stort sett disse idéene i sin tale. Han forklarte hvordan enhet var nødvendig for den umiddelbare ekspansjonen USA ville legge ut på.
Et annet av hans viktige punkter var at USA trengte å bli sterkt i øynene til utenlandske makter. Han innså implikasjonen av å bli sett ned på av det mektige England, i tillegg til andre land. Mangel på gode relasjoner ville begrense mye handel og kvele den økonomiske veksten, i tillegg til å gjøre USA til en svært svak politisk makt. Jefferson og hans parti var i hovedsak mer sympatisk innstilte overfor Frankrike, mens føderalistene generelt var pro-britiske.
Det siste punktet Jefferson tok opp var at amerikanske borgere ikke var amerikanske fra fødselen av, men fra å dele de samme idéene. Han sa dette ville gjøre USA til en stormakt. Han sa også at amerikanere var forent i en felles religion, med dette mente han antagelig identisk moral i likhet og frihet.
=== Hendelser i hans presidenttid ===
Louisiana-kjøpet (1803)
Ohio innlemmes i unionen 1803
Opprettelsen av Orleans Territoriet i 1804
Marbury mot Madison (1803)
Landloven av 1804
Det 12. tillegget i grunnloven blir ratifisert (1804)
Lewis og Clark-ekspedisjonen (1804–1806)
Opprettelsen av Louisiana-territoriet (senere omdøpt til Missouri-territoriet) i 1805
Splittelse i Det republikanske partiet
Embargoloven av 1807, et forsøk på å fremtvinge respekt for amerikansk nøytralitet ved å gjøre slutt på handelen med de stridende i Napoleonskrigene
Avskaffelse av ekstern slavehandel i 1808
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Jefferson utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
William Johnson – 1804
Henry Brockholst Livingston – 1807
Thomas Todd – 1807
=== Stater innlemmet i unionen ===
Ohio (1803)
== Jefferson og slaveriet ==
Til tross for at han stod for forbudet mot internasjonal slavehandel, eide Jefferson om lag 600 svarte slaver gjennom sitt voksne liv, og hadde minst seks barn med en av sine slaver, Sally Hemings, som var halvsøster til hans kone, Martha.
== Ettermæle ==
Jefferson ville ha klare rammer for USAs interesser og begrense USAs innblanding i resten av verden. Dette preger en hovedretning i amerikansk utenrikspolitisk tenkning og kalles derfor «jeffersonianisme».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Jefferson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Jefferson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Jefferson på Internet Movie Database
(en) Thomas Jefferson på Discogs
(en) Thomas Jefferson på MusicBrainz
(en) Thomas Jefferson på Songkick
(en) Thomas Jefferson hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Thomas Jefferson hos American National Biography
(en) Thomas Jefferson hos The Peerage | Thomas Jefferson (født , død 4. juli 1826) var USAs tredje president (1801–1809), andre visepresident (1797–1801) og en amerikansk statsmann. | 6,951 | 6,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samoa | 2023-02-04 | Samoa | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Oseaniastubber', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samoa', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1962', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Øyer i Oseania'] | Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Samoa har 187 400 innbyggere (2013).
Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand.
| Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. Hovedstaden er Apia. Samoa har 187 400 innbyggere (2013).
Viktige importvarer er industrivarer, mat, maskiner, forbruksvarer og transportutstyr. Viktige eksportvarer er kokosnøttkrem, sigaretter og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Fiji, USA, Australia, Japan og New Zealand.
== Geografi ==
Samoa består totalt av ti øyer som alle ligger sør for ekvator. De to største er Savai'i med 1 700 km² og Upolu med 1 110 km². I tillegg til disse, er to andre øyer befolket: Manono og Apolima. Nu'utele, Nu'ulua, Nu'usafe, Nu'ulopa og Fanuatapu er ubebodde. Namu'a var også ubebodd, men er utbygd med anlegg for turister.
Samoaøyene er dannet fra vulkansk aktivitet. Savai'i og Upolu er høye og bratte. Fra en smal, flat kyststripe reiser Savai'i seg til 1 859 moh og Upolu til 1 100 moh. Høyeste punkt er fjelltoppen Silisili på Savai'i. De to øyene har fruktbare daler og har rik vegetasjon med regnskog.To av de andre øyene er store korallrev som så vidt stikker opp fra havet. Resten av øyene er småøyer mellom Savaii og Upolu. Vegetasjonen på øyene er frodig og tropisk. Den mineralrike asken fra vulkanene gjør vegetasjonen ekstra tett. Det finnes ingen større pattedyr på øynene. De største dyrene er slanger og fugler.
Landet dekker en flate på 2 934 km².
=== Klima ===
Samoa har tropisk klima, med høy luftfuktighet og mye nedbør, i gjennomsnitt 2 880 mm årlig. Temperaturen varierer mellom 22 og 30 grader celsius. Perioden fra november til og med april er regntid, mens månedene fra mai til oktober er tørrere og med passatvind.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 187 400.Den første folketellingen ble gjennomført i 1902. Det ble da talt 32 612 innbyggere. Samoa ble i 1918 hardt rammet av spanskesyken og folketallet gikk ned. Samoa opplevde så befolkningsvekst med en tilvekst på 4,1 % i 1951 som høyeste noterte økning. Årlig befolkningsvekst avtok senere, særlig fra 1970-årene, da årlig befolkningstilvekst har ligget på under 1 %. Samoa har hatt utvandring, særlig til New Zealand, Australia og Amerikansk Samoa.I 2011 var 38,3 % av befolkningen 14 år eller yngre. Befolkningens gjennomsnittsalder var 20,7 år.Ved folketellingen i 2011 hadde Samoa en befolkningstetthet på 67 personer per km². Befolkningstettheten var størst i hovedstadsregionen, med 612 personer per km² og lavest på Savai'i med 26 personer per km².19,6 % av befolkningen bodde i 2011 i urbane strøk, det vil si i hovedstadsområdet i og omkring Apia.
=== Religion ===
Samoanerne er for det meste kristne. Kongregasjonalistisk protestantisme har stått sterkt, men har opplevd fallende oppslutning. Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige på Samoa og Assemblies of God har opplevd vekst.Ved folketellingen i 2011 tilhørte 31,8 % av befolkningen over fem år Ekalesia Faapotopotoga Kerisiano Samoa (EFKS) (engelsk: Congregational Christian Church of Samoa). 19,4 % tilhørte Den katolske kirke, 13,7 % var metodister, 15,1 % var mormoner, 8 % tilhørte Assemblies of God, 3,9 % var sjuendedagsadventister og 7,9 % tilhørte andre trossamfunn.
== Historie ==
De første menneskene kom til Samoa via Indonesia, Filippinene og Malaysia. Lokalbefolkningen levde da isolert fra resten av verden til 1722 da nederlenderen Jakob Roggeveen kom til øyene. Etter hans besøk kom det mange besøkende til øyene, for det meste pirater, rømte forbrytere og hvalfangere. Dette førte til konflikter med lokalbefolkningen, og av de første misjonærene ble noen til og med utsatt for kannibalisme. Fram til begynnelsen av første verdenskrig tilhørte Samoa Tyskland, men under krigen ble Samoa okkupert av New Zealand og styringsformen ble endret. I 1961 gjorde lokalbefolkningen opprør, og landet oppnådde full selvstendighet fra 1. januar 1962 som den første øygruppen i Polynesia. Staten het opprinnelig Vest-Samoa, men endret i 1997 navnet til Samoa (formelt Den uavhengige staten Samoa).
== Kultur og samfunn ==
Trygdesystemet på Samoa omfatter alderstrygd, uføretrygd og trygd ved yrkesskade. Mangelen på leger er stor, det finnes bare én lege per 3180 innbyggere, og sykehus-dekningen er på omtrent samme nivå. Barnedødeligheten ligger på cirka 60 per 1000 barn. Lungebetennelse og hjerte-sykdommer er noen av de vanligste årsakene til at innbyggerne dør.
Grunnskolen består av syv-årig skolegang. Den er obligatorisk og begynner når barna er 7 år gamle. Det første universitetet i Samoa ble åpnet i 1988.
Det er to aviser som kommer ut hver dag, og det er to andre aviser som kommer ut en gang i uka. Det finnes en radiokanal som er statlig, og på den snakkes det både samoansk og en del engelsk. Denne kanalen er delvis finansiert av reklame. En privat radiokanal ble også opprettet i 1989. Det finnes også et statlig fjernsynsselskap som åpnet i 1993.
=== Menneskerettigheter ===
Samoa har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
== Økonomi ==
== Se også ==
Amerikansk Samoa
Samoansk mytologi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Samoa i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Samoa er en stat bestående av en øygruppe i den sørlige delen av Stillehavet. Staten består av de to øyene Savai'i og Upolu og mange småøyer. | 6,952 | 6,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekstrem_programmering | 2023-02-04 | Ekstrem programmering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Programvareutvikling'] | Ekstrem programmering (engelsk: extreme programming, forkortet XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å
være så fleksibel som mulig. I tradisjonell systemutvikling (for eksempel fossefallmodellen) setter
man gjerne kravspesifikasjoner og lignende grunnlag på forhånd, og dermed blir også utgiftene store når en mot slutten av arbeidsfasen blir nødt til å mer eller mindre starte på nytt fordi noen av systemkravene er blitt endret.
Metoden ble først formulert av Kent Beck, Ward Cunningham og Ron Jeffries, og den første boken om metoden var Extreme Programming Explained av Kent Beck, ble publisert i 1999.
| Ekstrem programmering (engelsk: extreme programming, forkortet XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å
være så fleksibel som mulig. I tradisjonell systemutvikling (for eksempel fossefallmodellen) setter
man gjerne kravspesifikasjoner og lignende grunnlag på forhånd, og dermed blir også utgiftene store når en mot slutten av arbeidsfasen blir nødt til å mer eller mindre starte på nytt fordi noen av systemkravene er blitt endret.
Metoden ble først formulert av Kent Beck, Ward Cunningham og Ron Jeffries, og den første boken om metoden var Extreme Programming Explained av Kent Beck, ble publisert i 1999.
== Verdier ==
XP baserer seg på fem «verdier» som de ansatte må holde seg til og jobbe opp mot. Disse verdiene er:
Kommunikasjon
Enkelhet
Tilbakemelding
Mot
RespektI utgangspunktet var det fire verdier, men respekt ble ført på listen i en senere utgave. Kommunikasjon og tilbakemeldinger er uunnværlige som hovedverdier i XP, og en viktig del av fremgangsmetoden er testing. Intensiv testing av produktet blir gjort kontinuerlig hele veien gjennom prosjektet, og tilbakemeldingene derfra blir kontinuerlig ført tilbake til programmererne.
== Egenskaper ==
En av de mer spesielle aspektene ved XP er at utviklerne hele tiden skal være åpne for å endre på produktet. Kunden er konstant i dialog med utviklerne og kan komme med endringskrav når som helst. XP kan ofte virke mindre strukturert enn tradisjonelle systemutviklingsmetoder, siden XP-utviklere setter i gang med programmeringen fra dag 1, der hvor man inne i andre utviklingsmiljøer først legger opp en «businessmodell» og planlegger hele arbeidsprosessen i alle ledd.
== Prototyping i XP ==
Prototyper benyttes for å redusere risker og for å få en bedre forståelse av produktet og kravene til produktet. I XP bruker man prototyping på en annen måte enn i andre utviklingsmetoder. I stedet for å bruke uker på å lage en «Ferdig» prototyp med brukergrensesnitt, bruker man heller en dag eller to på å lage en enkel prototyp som en går gjennom sammen med kunde/interessent, som da kan komme med endringsforslag og sammen med utvikleren jobbe frem det ferdige produktet.
== Architectural spike / spike solution ==
Lag flere enkle program (spikes) når du møter et teknisk problem, der hver av «spike»-ene skal være en mulig løsning på problemet for å utforske mulige løsninger på problemet. De fleste «spikes» er som regel for dårlige til å bli beholdt som en permanent del av systemet. Målet med en «spike» er å redusere risikoen for feil, ved å fokusere på et problem om gangen. Hver ny «spike» setter i gang en ny utviklersyklus, som i grove trekk består av:
Spike → implementasjon → testing → godkjenning av kunde → utgivelse.
== Arbeidsflyt ved hjelp av XP ==
Dette diagrammet beskriver hva som skjer i «Gjentagelse»-steget i forrige diagram:
Viktige elementer i XP er:
Inkrementell og iterativ utvikling – gjentatte små forbedringer.
Kontinuerlig og ofte gjentatt automatisk enhetstesting.
Parprogrammering.
Brukerinteraksjon under utviklingen.
Refaktorering av kode.
Delt eierskap av kode.
Enkelhet.
Testing
Tilbakemeldinger.
Organisering av systemet etter en metafor. | Ekstrem programmering (engelsk: extreme programming, forkortet XP) er en systemutviklingsmetode som er utformet for å | 6,953 | 6,953 |
https://no.wikipedia.org/wiki/James_Madison | 2023-02-04 | James Madison | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1836', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1751', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens representanter', 'Kategori:Personer fra King George County i Virginia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | James Madison (født 5. mars 1750jul./ 16. mars 1751greg., død 26. juni 1836) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers».
| James Madison (født 5. mars 1750jul./ 16. mars 1751greg., død 26. juni 1836) var USAs fjerde president. Han satt som president i to perioder, fra 1809 til 1817. Han er regnet som den viktigste forfatteren av USAs grunnlov. Han var også medforfatter sammen med John Jay og Alexander Hamilton av «Federalist Papers».
== Biografi ==
Madison ble født i King George County i Virginia. Hans foreldre oberst James Madison sr (27. mars 1723 – 27. februar 1801) og Eleanor Rose «Nellie» Conway (9. januar 1731 – 11. februar 1829) var de velstående eierne av tobakkplantasjen i Orange County i Virginia, der Madison tilbrakte mesteparten av barneårene. I 1769 forlot han plantasjen for å studere på Princeton University (som het College of New Jersey frem til 1896). Han fullførte sin fireårs utdannelse på to år, men ble utmattet av arbeidspresset i prosessen. Da han ble frisk igjen, ble han protesjeen til Thomas Jefferson. I kraft av denne stillingen ble han en prominent figur i statspolitikken i Virginia, hjalp til med å skrive et utkast til deres religiøse frihetserklæring og overtalte Virginia til å gi sine nordvestlige territorier (som bestod hovedsakelig av dagens Ohio, Kentucky og Tennessee) til den kontinentale kongress.
Madison var 163 cm høy og veide 45 kg. Han var nasjonens korteste president og jevnlig syk. I 1794 giftet han seg med Dolley Payne Todd som gikk for å være like attraktiv og livlig som han var syk og asosial. Det var Dolley som er sterkest kreditert for rollen som førstedamen som en politisk alliert av presidenten.
== Konstitusjons-konvensjonen ==
I 1780-årene hjalp Madison til med å overbevise de politiske lederne på den tiden om å sammenkalle en konvensjon for å erstatte de ineffektive konføderasjons-artiklene. Madison var den best forberedte delegaten ved konstitusjons-konvensjonen og hans innflytelse i Philadelphia i 1787 har fått noen historikere til å kalle ham «konstitusjonens far». Madison oppfordret til en sterk sentralisert styresmakt med en tokammers lovgivende forsamling. Da saken om hvordan statene skulle representeres i den nye kongressen kom opp, var Madison en av de sterkeste forkjemperne for statsrepresentasjon på grunnlag av befolkningsmengde. Hans notater fra konstitusjons-kongressen er de best dokumententerte nedtegnelsene vi har av tenkningen til det som Thomas Jefferson (som var i Frankrike på den tiden) kalte en «samling av semiguder».
== De føderalistiske papirene ==
For å støtte ratifiseringen av konstitusjonen i delstaten New York, la Madison til side sine motforestillinger om å arbeide sammen med Alexander Hamilton og John Jay for å skrive de føderalistiske papirene som er regnet som samtidens kommentar på USAs konstitusjon. Madisons argumenter var sterkt påvirket av den politiske tankegangen til Charles de Secondat, baron de Montesquieu.
Madison skrev 30 av de 85 essayene som utgjør de føderalistiske papirene, inkludert kanskje de to mest kjente, nummer ti og nummer femtien. Hans mest kjente del var i nummer femtien:
«Dersom menn var engler, ville ingen styresmakt være nødvendig. Dersom engler skulle styre menn, ville hverken ekstern eller intern kontroll av styresmakten være nødvendig. I å skape en styresmakt som skal administrere menn over menn, ligger den store vanskeligheten i dette: Du må først opprette styresmakt til å kontrollere de styrte, og i neste fase kreve at den skal kontrollere seg selv.»I 1801, i sin første tiltredelsestale, uttrykte Thomas Jefferson en lignende tanke:
«Noen ganger sies det at mannen ikke kan betros med styringen av ham selv. Kan han så betros med makt til å styre over andre? Eller har vi funnet engler i kongers form til å styre ham? La historien svare på dette spørsmålet.»
== Kongress-årene ==
Da konstitusjonen ble ratifisert, ble Madison valgt til Representantenes hus fra sin hjemstat Virginia og tjente fra den første til den fjerde kongressen og var medlem av det demokratisk-republikanske partiet i sin siste periode i kongressen. I 1789 foreslo han en pakke med tolv tillegg til konstitusjonen basert på et tidligere arbeid av George Mason. Tilleggene ble vedtatt 15. desember 1791. De siste ti tilleggene er kjent som Bill of Rights. Av de to første forslagene som ikke ble ratifisert i 1791, ble det andre etterhvert det 27. tillegget mer enn 200 år senere, i 1992.
Madisons tid i Kongressen ble preget av hans ønske om å begrense makten til den føderale styresmakten. En hendelse som demonstrerer dette ønsket, er debatten om den første banken av De forente stater, hvor Madison og andre tilhengere av Thomas Jefferson tilbakeviste at den føderale styresmakten hadde makt til å danne sin egen bank.
Debatten om de føderale myndighetenes makt i forhold til delstatenes, førte til dannelsen av de første amerikanske politiske partiene. Madison var viktig i dannelsen av det demokratisk-republikanske partiet. Medlemmene der støttet Jefferson og hadde sterk tro på begrenset sentralisert makt. Motstanderne til demokrat-republikanerne var føderalistpartiet som fulgte Hamilton og trodde på en sterk sentral makt.
Madison forlot kongressen i 1797 og ble Jeffersons utenriksminister i 1801.
== Presidentskapet ==
Madison stilte til presidentvalget i 1808 på egen hånd og vant, stort sett på sin styrke i utenrikssaker i en tid da både Storbritannia og Frankrike stod på kanten av krig med USA. Begge landene blokkerte havnene til den andre og hindret handel med begge. I 1810 vedtok Kongressen å bryte relasjonene med land som ikke fjernet blokaden. Frankrike fjernet blokaden, Storbritannia gjorde ikke det.
I den påfølgende 1812-krigen vant britene tallrike seiere, inkludert en midlertidig okkupasjon av Washington, D.C. som tvang Madison til å flykte fra byen. Britene væpnet også indianere i vest, blant andre tilhengerne av Tecumseh. Ingen av sidene var særlig entusiastiske for krigen, men britene hadde lite å vinne, og i USA truet føderalistene i New England med å gå ut av unionen dersom krigen ikke tok slutt. I 1814 kom freden med Gent-traktaten. Slaget om New Orleans, hvor Andrew Jackson utmerket seg, ble utkjempet 15 dager etter at traktaten ble signert. Nyhetene nådde ikke Louisiana tidsnok fra Belgia. Den viktigste varige effekten for landets politiske ansikt var slutten på føderalist-partiet som ble regnet som forrædere da de motsatte seg krigen.
Det siste Madison gjorde før han gikk av som president, var å legge ned veto mot et vedtak om «interne forbedringer», inkludert veier, broer og kanaler:
«Etter å ha vurdert forslaget…er jeg begrenset av de store vanskelighetene jeg føler i å forene forslaget med Amerikas forente staters konstitusjon…Den lovgivende makten som ligger i kongressen er spesifisert…i…konstitusjonen, og det virker ikke som at makten som er foreslått utøvd er blant den opplistede makten…»Madison avslo synet til Kongressen om at den generelle velferdsklausulen rettferdiggjorde forslaget ved å si at:
«Et slikt syn på konstitusjonen ville gi kongressen en generell makt over lovgivningen i stedet for den definerte og begrensede makten som tilhører dem, begrepet 'felles forsvar og generell velferd' omfatter alle objekter og vedtak innenfor rekkevidden til en lovgivende samling.»Til tross for Madisons «siste kamp», ble såkalt valgflesk snart vanlig i USA.
Det skal sies at selv om Madison kun ville støtte interne forbedringsplaner gjennom konstitusjonelle tillegg, oppfordret han til varierte tiltak som han følte var «best utført under nasjonal autoritet,» inkludert føderal støtte for veier og kanaler som ville «binde de forskjellige delene av vår utvidede konføderasjon tettere sammen.»
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Madison utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:
Gabriel Duvall — 1811
Joseph Story — 1812
=== Delstater innlemmet i unionen ===
Louisiana – 30. april 1812
Indiana – 11. desember 1816
== Senere liv ==
Etter at han forlot embedet, trakk Madison tilbake til Montpelier, gården hans i Virginia. Han var for en tid rektor ved Jeffersons University of Virginia, men tilbrakte mesteparten av dagene sine med å drive gården. Han døde 28. juni 1836 av revmatisme og hjertestans.
Madison var den første presidenten av American Colonization Society, som kjøpte reisen for frie svarte amerikanere til selskapets koloni i Vest-Afrika, Liberia. Etter betingelsene i hans testament, ble 2000 dollar gitt til ACS gjennom deres agent Ralph Randolph Gurley.
Madisons portrett var på den amerikanske seddelen verdt 5000 dollar. Der var rundt tjue forskjellige varianter av 5000-dollarsedler som ble gitt ut mellom 1861 og 1846, og alle unntatt tre hadde James Madison.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) James Madison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Madison – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) James Madison hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) James Madison hos American National Biography
(en) James Madison hos The Peerage Wikiquote: James Madison – sitater | James Madison (født , død 26. juni 1836Library of Congress, American Memory, Today in Histoy: March 16) var USAs fjerde president. | 6,954 | 6,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marilyn_Monroe | 2023-02-04 | Marilyn Monroe | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. august', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Modeller fra USA', 'Kategori:Personer fra Hawthorne', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av norsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Pinup', 'Kategori:Playboy', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926, død 4. august 1962, døpt Norma Jeane Baker) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent og modell.
Etter å ha tilbragt mesteparten av barndommen i fosterhjem, giftet hun seg som 16-åring med James Dougherty. Hun begynte å jobbe som modell, noe som førte til hennes første filmkontrakt i 1946. De første rollene hennes var små, men hun spilte blant annet i de kritikerroste filmene Asfaltjungelen og Alt om Eva (begge fra 1950). Gjennombruddet kom i filmen Niagara i 1953. Hun fikk ros for sitt komiske talent i filmer som Herrer liker blonde piker (1953), Gift med en millionær (1953) og Gresskar i nød (1955), og ble en av de mest populære filmstjernene i Hollywood. Et ekteskap og påfølgende skilsmisse fra den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio økte også hennes kjendisstatus.
Monroe var misfornøyd med å stadig måtte spille rollen som «dum blondine» og startet sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, for å få større kontroll over sin egen karriere. Hun giftet seg også med forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. Hennes kritikerroste rolletolkning i filmen Bus Stop (1956) fikk henne nominert til Golden Globe. Hun vant denne prisen for sin rolletolkning i filmen Noen har det hett (1959).
De siste årene av livet hennes var preget av sykdom, personlige problemer og et rykte for å være upålitelig og vanskelig å jobbe sammen med. Omstendighetene rundt hennes død som følge av en overdose sovemedisin har vært preget av manglende beviser. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord», men muligheten for en uforskyldt overdose har ikke blitt utelukket. I tillegg går en rekke konspirasjonsteorier ut på at hun ble myrdet.
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
| Marilyn Monroe (født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926, død 4. august 1962, døpt Norma Jeane Baker) var en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent og modell.
Etter å ha tilbragt mesteparten av barndommen i fosterhjem, giftet hun seg som 16-åring med James Dougherty. Hun begynte å jobbe som modell, noe som førte til hennes første filmkontrakt i 1946. De første rollene hennes var små, men hun spilte blant annet i de kritikerroste filmene Asfaltjungelen og Alt om Eva (begge fra 1950). Gjennombruddet kom i filmen Niagara i 1953. Hun fikk ros for sitt komiske talent i filmer som Herrer liker blonde piker (1953), Gift med en millionær (1953) og Gresskar i nød (1955), og ble en av de mest populære filmstjernene i Hollywood. Et ekteskap og påfølgende skilsmisse fra den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio økte også hennes kjendisstatus.
Monroe var misfornøyd med å stadig måtte spille rollen som «dum blondine» og startet sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, for å få større kontroll over sin egen karriere. Hun giftet seg også med forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. Hennes kritikerroste rolletolkning i filmen Bus Stop (1956) fikk henne nominert til Golden Globe. Hun vant denne prisen for sin rolletolkning i filmen Noen har det hett (1959).
De siste årene av livet hennes var preget av sykdom, personlige problemer og et rykte for å være upålitelig og vanskelig å jobbe sammen med. Omstendighetene rundt hennes død som følge av en overdose sovemedisin har vært preget av manglende beviser. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord», men muligheten for en uforskyldt overdose har ikke blitt utelukket. I tillegg går en rekke konspirasjonsteorier ut på at hun ble myrdet.
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
== Barndom ==
Marilyn Monroe ble født Norma Jeane Mortenson 1. juni 1926 på Los Angeles General Hospital. Ved dåpen 6. desember samme år hadde hun imidlertid etternavnet Baker, ettersom hennes mor ønsket at alle de tre barna hennes skulle ha samme etternavn. I 1946 begynte hun å bruke artistnavnet Marilyn Monroe, men hun endret ikke navnet sitt offisielt før ti år senere.
=== Hennes mor ===
Gladys Pearl Monroe ble født 27. mai 1902 i Porfirio Diaz (nå Piedras Negras) i Mexico, som datter av skotskfødte Otis Elmer Monroe og hans kone Della Mae Monroe. Året etter flyttet familien til Los Angeles, der sønnen Marion Otis Elmer Monroe ble født to år senere. I 1908 ble Otis' helsetilstand raskt forverret, og han døde året etter på et psykiatrisk sykehus av syfilis i hjernen. Hans kone trodde at han hadde blitt gal, noe hun også fortalte deres to barn. Flere år senere fikk Della en hjertelidelse og hadde i tillegg store humørsvingninger. I august 1927 ble også hun innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnosen manisk-depressiv psykose. Hun døde på sykehuset samme måneden.I 1917 giftet Gladys seg med Jasper Baker fra Kentucky og fikk to barn, Robert Kermit «Jackie» Baker (født 24. januar 1918) og Berniece Inez Gladys Baker (født 30. juli 1919). Begge barna ble født i Los Angeles, men etter foreldrenes skilsmisse kidnappet faren barna og flyttet til Kentucky. Etter en rekke alvorlige ulykker døde «Jackie» som 14-åring av nyresvikt. Monroe visste ikke at hun hadde en halvsøster før hun var 12 år gammel. De to halvsøstrene møttes for første gang i 1944.
=== Hennes far ===
Den 11. oktober 1924 giftet Monroes mor seg med halvt norske Martin Edward Mortensen (født i 1897 i California i USA). Fire måneder senere hadde de flyttet fra hverandre, men skilsmissen ble ikke fullført før 15. august 1928. Etter separasjonen hadde Gladys et forhold til sin kollega fra Consolidated Film Industries, Charles Stanley Gifford. Hun førte imidlertid opp Mortensen som far på Monroes fødselsattest. Etter Mortensens død ble det funnet vielses- og skilsmissepapirer for han og Gladys, samt fødselsattesten til Monroe, blant hans eiendeler. Det er likevel mange som tviler på at Mortensen faktisk var faren hennes. I flere biografier om Monroe spekuleres det om hennes mor brukte navnet hans for å forhindre at datteren ble et barn født utenfor ekteskap. Selv nektet Monroe for at Mortensen var hennes far. Gladys skal ha insistert på at Gifford var den eneste som kunne være faren. Ifølge Monroes første ektemann, James Dougherty, var Monroe lenge usikker på hvem som var hennes far, men hun fant etterhvert ut at det var Gifford. Han hevdet også at hun i løpet av deres ekteskap ringte Gifford, men at han avviste henne. Ifølge Monroes halvsøster, Berniece Baker Miracle, møtte Monroe faren for første gang da han besøkte henne på sykehuset i 1961, men hun ønsket ikke at hans identitet skulle avsløres.
=== Fosterhjem ===
Monroes mor, Gladys, hadde dårlig råd og var ute av stand til å ta seg av henne. Monroe ble derfor plassert hos fosterforeldrene Albert Wayne og Ida Bolender i Hawthorne i California. Gladys betalte dem 25 dollar i måneden for å ta vare på datteren. Hun kom også på besøk i helgene, men disse visittene ble stadig sjeldnere. Monroe trodde at ekteparet Bolender var hennes foreldre, helt til Ida fortalte henne at dette ikke var riktig. Fosterforeldrene hennes var strengt religiøse og lærte henne at å gå på kino var en synd, i likhet med alkohol, tobakk, dansing og kortspill. Monroe hadde et nært vennskap med fosterbroren sin, Lester, som lignet så mye på henne at de ble kalt «tvillingene». Da ekteparet Bolender adopterte Lester ønsket de å gjøre det samme med Monroe, men dette nektet hennes mor å gå med på.Da Monroe var sju år gammel kjøpte hennes mor et hus i nærheten av Hollywood Bowl, som hun og datteren flyttet inn i. Hun leide ut hele huset til et engelsk ektepar, og leide selv to rom fra dem. I Monroes nye hjem gjorde de voksne alle de tingene hun tidligere hadde blitt fortalt var synd, og hun ble selv tatt med på kino hver uke. Hun uttalte senere at hun var overbevist om at de kom til helvete og tilbragte flere timer i bønn for dem. I januar 1934 fikk Gladys et mentalt sammenbrudd, og ble tvangsinnlagt på sykehus med diagnosen paranoid schizofreni. Gjennom mesteparten av dette året bodde Monroe hos det engelske ekteparet, som fikk hjelp av hennes mors beste venninne, Grace McKee, til å ta vare på henne. McKee beundret skuespillerinnen Jean Harlow, og var overbevist om at også Monroe kom til å bli en filmstjerne en dag.Da det engelske ekteparet skulle flytte tilbake til hjemlandet, søkte McKee om å bli Monroes verge. Monroe bodde en kort periode hos familien Giffen, som var naboer av McKee. De tilbudte seg å adoptere henne, men hennes mor ønsket fortsatt ikke dette. Våren 1935 flyttet hun inn hos McKees mor, mens McKee ble oppnevnt som Gladys' verge. Da McKee giftet seg med Erwin «Doc» Goddard noen måneder senere flyttet Monroe inn sammen med dem. Familien hadde imidlertid ikke råd til å ta vare på henne, og 13. september ble hun derfor plassert på barnehjemmet Los Angeles Orphans Home (senere omdøpt Hollygrove). Våren 1937 ble Grace Goddard til slutt oppnevnt som Monroes verge, og hun flyttet tilbake til familien Goddard i juni samme året. I november måtte Monroe imidlertid flytte til grandtanten sin og hennes familie i Compton, som hun bodde hos frem til august året etter.Monroe flyttet deretter til Grace Goddards 58 år gamle tante, Ana Lower. Senere uttalte hun om Lower: «Hun endret livet mitt. Hun var det første mennesket i verden jeg virkelig var glad i, og hun var glad i meg.» Monroe begynte også å praktisere Lowers religion, kristen vitenskap. I 1940 måtte hun flytte tilbake til familien Goddard grunnet Lowers sviktende helse. «Doc» Goddards datter, Eleanor Bebe Goddard, bodde også sammen med dem. Hun hadde, grunnet en psykisk syk mor, vokst opp i et dusin ulike fosterhjem og utsatt for både vold og matmangel. Etter at Monroe ble kjent brukte hun deler av fostersøsterens bakgrunnshistorie som sin egen. Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California, og flyttet tilbake til Lower. Grace Goddard var imidlertid bekymret for tantens helse, og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun oppfordret derfor Monroe til å gifte seg med den eldre nabogutten James Dougherty. De giftet seg noen uker etter at hun fylte 16 år.
== Karriere ==
=== Begynnelsen ===
Da Dougherty var i den amerikanske handelsflåten under andre verdenskrig, flyttet Monroe inn med sine svigerforeldre og begynte å jobbe på fabrikken Radioplane Munitions Factory, hvor hun sprayet flydeler med et brannsikkert stoff og inspiserte fallskjermer. Hun ble tilfeldig oppdaget av militærfotografen David Conover, som kom til fabrikken for å ta bilder for militærbladet Yank. Dette ledet til flere modelloppdrag med andre fotografer. Hun tjente etterhvert nok penger til å slutte på fabrikken, og flyttet tilbake til Ana Lower. Monroe oppsøkte deretter Emmeline Snively, eieren av modellbyrået Blue Book Modeling Agency. Hun meldte seg på modellbyråets tremånederskurs og avtalte å betale for det ved hjelp av modelloppdrag som Snively skaffet henne. Snively rådet henne til å bleke og rette ut det krøllete, mørk blonde håret sitt. Monroe bestemte seg for å satse på modellkarrieren og søkte om skilsmisse fra ektemannen i mai 1946.
Senere samme år kom hun i kontakt med den tidligere skuespilleren Ben Lyon, som jobbet for filmselskapet 20th Century Fox. Han arrangerte en prøvespilling med henne og uttalte etterpå at «det er Jean Harlow på nytt». I august 1946 ble Monroe tilbudt en standard seksmånederskontrakt med en begynnerlønn på 75 dollar i uken. Siden hun ifølge amerikansk lov var mindreårig da kontrakten ble signert, måtte også hennes verge, Grace Goddard, signere.Navnet hennes ble ikke ansett som kommersielt nok, så det ble bestemt at det måtte endres. Lyon mente at hun minnet om skuespillerinnen Marilyn Miller og foreslo derfor fornavnet Marilyn. Som etternavn brukte hun morens pikenavn, Monroe. Hun fikk undervisning i skuespill, dans, musikk og tale hos filmselskapet. I tillegg flyttet hun for seg selv for første gang. Hun fikk ingen jobber av filmselskapet det første halvåret, men kontrakten hennes ble likevel fornyet. I 1947 spilte hun mindre roller i filmene Dangerous Years (regissert av norskfødte Arthur Pierson) og Scudda Hoo! Scudda Hay!, men Fox valgte å ikke fornye kontrakten hennes.Gjennom hele 1947 studerte Monroe skuespill på Actors Lab, hos Morris Carnovsky og hans kone Phoebe Brand. Hun uttalte senere at dette hadde vært hennes første møte med ekte skuespill. I oktober 1947 fikk hun spille en av birollene i teaterstykket Glamour Preferred på Bliss-Hayden Miniature Theater.Den 9. mars 1948 skrev Monroe en seksmånederskontrakt med Columbia Pictures, med en lønn på 125 dollar i uken. Hun ble introdusert for filmselskapets fremste skuespillerinstruktør, Natasha Lytess, som endte opp med å bli hennes instruktør i mange år. I slutten av april begynte innspillingen av lavbudsjett musikalen Ladies of the Chorus, der Monroe spilte sin første hovedrolle. Til tross for at forhåndsvisningen av filmen ble godt mottatt, ble ikke kontrakten hennes fornyet.I slutten av 1948 møtte Monroe agenten Johnny Hyde, visepresidenten i William Morris Agency, som oppfordret henne til å fortsette skuespillerkarrieren. Monroe uttalte senere: «Første gang jeg nevnte skuespillerdrømmene mine til Johnny Hyde, smilte han ikke. Han lyttet henført og sa: ‘Selvsagt kan du bli en skuespillerinne!’ Han var den første som tok ambisjonene mine på alvor og på grunn av dette er jeg han evig takknemlig.»I 1949 skaffet Hyde henne en liten rolle i Brødrene Marx-filmen Sardinmysteriet. Hun imponerte produsentene så mye at de sendte henne på en promoteringsturne der første stopp var New York. Monroe ble imidlertid utslitt og valgte å avbryte reisen da hun hadde kommet til Chicago. Hun mente at hun ble behandlet som et sexobjekt og ikke en skuespillerinne.Senere samme året prøvespilte hun for John Huston for en rolle som den unge elskerinnen til en aldrende, korrupt advokat i Metro-Goldwyn-Mayer-filmen Asfaltjungelen. Hun fikk rollen og mottok gode kritikker for sin rolletolkning. Manusforfatteren og regissøren Joseph L. Mankiewicz hadde sett henne i filmen og fulgte Hydes forslag om å gi henne en rolle i Fox-filmen Alt om Eva. Hun spilte en håpefull skuespillerinne som ble beskrevet av en av de andre rollefigurene «som en uteksaminert student fra The Copacabana School of Dramatic Art». Mankiewicz kommenterte senere at han så en uskyld i henne som appellerte, og at dette bekreftet hans tro på at hun var passende for rollen.Som følge av Monroes suksess forhandlet Hyde frem en ny kontrakt med Fox for henne, kort tid før hans død i desember 1950. Den 11. mai 1951 signerte hun en sjuårskontrakt med filmselskapet. Begynnerlønnen var 500 dollar i uken, og ville øke årlig til en maksimumslønn på 3500 dollar i uken det sjuende året.Monroe ble immatrikulert på University of California, Los Angeles, for å studere litteratur. Hun hadde også biroller i komedier som Presidenten kommer, Love Nest og Let's Make It Legal. I mars 1951 delte hun ut en pris under den 23. Oscar-utdelingen.
Etter råd fra Natasha Lytess og skuespilleren Jack Palance begynte Monroe å studere skuespill hos Michael Tsjekhov. Hun fortalte ham at hun var lei av å stadig måtte spille rollen som «dum blondine». Han mente at grunnen til at hun fikk disse rollene var de seksuelle vibrasjonene som hun sendte ut. Dette forsterket viljen hennes til å bli ansett som en kunstner og ikke «en erotisk vanskapning».
=== Gjennombruddet ===
I mars 1952 dukket nakenbiler av Monroe tatt i 1949 opp, publisert i en pinupkalender, og hun stod ovenfor en mulig skandale. Pressen spekulerte i identiteten til den anonyme modellen som tydelig lignet Monroe. Mens filmselskapet diskuterte hvordan de skulle håndtere problemet foreslo Monroe at hun kunne innrømme å ha stilt opp på bildene, men påpeke at hun hadde gjort det fordi hun ikke hadde penger til husleien. Hun mente at historien ville være en passende oppfølger til bakgrunnshistorien som hun allerede hadde sluppet. Hun gav et intervju der hun diskuterte omstendighetene som førte til at hun stilte opp på bildene. Den påfølgende omtalen bar preg av en viss sympati for hennes harde kamp som skuespillerinne. Ikke lenge etter ble det kjent at Monroe ikke var foreldreløs, slik som hun tidligere hadde hevdet. Hun gav da et intervju der hun hevdet at hennes mor hadde vært ukjent for henne som barn fordi moren hadde tilbrakt mange år på sykehus som invalid.Monroe dukket for første gang opp på forsiden av Life i april 1952 der hun ble beskrevet som «Den store snakkisen i Hollywood». Historiene om barndommen og oppveksten hennes portretterte henne på en sympatisk måte. Forsiden av mai 1952-utgaven av bladet True Experiences hadde et bilde av en smilende Monroe ved siden av teksten: «Ser jeg lykkelig ut? – Det burde jeg for jeg var et uønsket barn. En ensom jente med en drøm – som våknet opp og fant ut at drømmen hadde gått i oppfyllelse. Jeg er Marilyn Monroe. Les min askepotthistorie». Det var også på dette tidspunktet hun ble kjæreste med den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio. Et bilde av DiMaggio som besøkte henne på Fox-studioet ble publisert i aviser over hele USA og ryktene om en romanse mellom de to førte til økende interesse for Monroe.
De neste fire månedene ble det sluppet fire filmer som hun spilte i. Hun hadde blitt utlånt til RKO for å spille i filmen Utladning. Barbara Stanwyck spilte hovedrollen i denne dramafilmen som var regissert av Fritz Lang. Den var populær blant publikum da den ble sluppet i juni 1952 og mye av suksessen var på grunn av nysgjerrigheten overfor Monroe. Hun fikk for det meste gode kritikker for sin innsats i filmen. To nye filmer ble slupper i juli, komedien Vi er ikke gifte!, og dramafilmen Farlig kvinne. I Vi er ikke gifte! spilte hun en kvinne som stiller opp i skjønnhetskonkurranser. Selv om underholdningsavisen Variety beskrev filmen som en lettvekter, ble det også kommentert at Monroe fikk vist seg skikkelig frem i badedrakt, men at noen av scenene hennes var en anelse spekulative. I Farlig kvinne spilte hun sin første hovedrolle for Fox som en mentalt forstyrret barnevakt som truer med å skade barnet som hun skal passe på. Filmen ble dårlig mottatt blant kritikerne, men Monroe selv uttalte at den inneholdt noen av hennes beste dramatiske prestasjoner. Anne Bancroft, som hadde sin spillefilmdebut i filmen, uttalte senere at å spille mot Monroe hadde vært «en bemerkelsesverdig opplevelse [...] som bare finner sted når man jobber med gode skuespillere. Det var så ekte, og jeg responderte. Jeg reagerte virkelig på henne». I september ble komedien Apestreker sluppet. Cary Grant og Ginger Rogers spilte hovedrollene i filmen som var regissert av Howard Hawks. Til tross for at den ble dårlig mottatt av kritikerne hadde den gode besøkstall.
Darryl F. Zanuck mente at Monroe hadde et potensial som det var verdt å utvikle og gav henne hovedrollen i filmen Niagara. Hun spilte en manipulerende kvinne med planer om å drepe ektemannen sin, spilt av Joseph Cotten. Under innspillingen av filmen la makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, merke til sceneskrekken hennes, et problem som hun hadde gjennom hele karrieren. Han fikk i oppgave av regissøren å tilbringe flere timer sammen med Monroe for å forberede henne før scener skulle spilles inn.Innspillingen ble midlertidig avbrutt 26. juni 1952, ettersom Monroe var innkalt som vitne i en rettssak mot to menn som var tiltalt for å ha prøvd og selge nakenbilder, som de feilaktig hevdet var av henne. Etter at dommeren hadde hørt vitnemålet hennes, ble de tiltalte funnet skyldige.Mye av kritikken mot filmen pekte på Monroes åpne og direkte seksuelle fremtoning. Spesielt en scene som viser Monroe bakfra, mens hun går mot Niagarafallene, ble brukt som et eksempel på dette. Skuespillerinnen Constance Bennett skal angivelig ha uttalt, etter å ha sett filmen: «Det der er en dame med fremtiden bak seg.» Ifølge Snyder var det i denne filmen som Monroe, etter mye eksperimentering, fant frem til det utseende og stilen som hun ble mest kjent for.Mens filmen var en suksess og Monroes prestasjoner fikk gode kritikker, skapte hennes fremtoning på promoteringsarrangmenter en del negativ omtale. Hennes tettsittende og utringete gullkjole, som hun brukte på banketten til Photoplay, ble spesielt kritisert. I et intervju noen dager senere uttalte skuespillerinnen Joan Crawford: «Det var som en burleskforestilling. Noen burde åpne øynene hennes; Hun burde bli fortalt at folk liker utfordrende kvinnelige personligheter, men de liker også å vite at under alt dette er skuespillerinnene raffinerte damer.» Hun fikk også kritikk for en meget utringet kjole hun hadde på seg på Miss America-paraden i 1952. Et bilde fra dette arrangementet ble brukt på forsiden av det første nummeret av Playboy i desember 1953. Det samme nummeret hadde også et nakenbilde av Monroe, tatt i 1949, på trykk.
=== Verdensstjerne ===
Hennes neste film var Herrer liker blonde piker fra 1953, der hun spilte mot Jane Russell. Filmen ble regissert av Howard Hawks. Monroes rolle som Lorelei Lee, en diamantelskende showgirl, krevde at hun både sang og danset. Hun ble venner med Russell, som senere beskrev Monroe som veldig sjenert og veldig søt og mye mer intelligent enn det folk mente. Russell fortalte også at Monroe pleide å øve på dansenumrene hver kveld etter at de fleste andre hadde gått hjem, men at hun stadig kom for sent på settet da filmingen skulle begynne. Da Russell oppdaget at Monroe begynte å bli igjen i garderoben grunnet sin sceneskrekk, samtidig som Hawks ble mer og mer utålmodig, begynte hun å følge Monroe til filmsettet.I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Monroe og Russells hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene og Monroe fikk positive kritikker for sin innsats. Sangnummeret «Diamonds Are a Girl's Best Friend» som Monroe fremførte i filmen ble forbundet med henne.
Gift med en millionær var en komedie om tre modeller som prøver å tiltrekke seg en rik ektemann, der Monroe spilte sammen med Lauren Bacall og Betty Grable. Filmen ble regissert av Jean Negulesco. Produsenten og manusforfatteren, Nunnally Johnson, uttalte at dette var den første filmen hvor publikummet «likte Marilyn for den hun var [og at] hun forklarte årsaken til dette på en ganske finurlig måte. Hun mente dette var den eneste filmen som hun hadde vært med i hvor hun hadde en anelse beskjedenhet [...] overfor sitt eget utseende.»
Monroes filmer i denne perioden etablerte hennes «dum blondine»-stempel og bidro til hennes popularitet. I 1953 og 1954 ble hun ført opp på Quigleys årlige Top Ten Money Making Stars Poll, en liste som baserer seg på stemmene til kinosjefer rundt omkring i USA over de filmstjernene som har trukket mest publikum til kinoene deres det siste året. Monroe brukte også kjendisstatusen sin til å hjelpe Ella Fitzgerald med å få fart på karrieren ved å sikre henne en spillejobb på den populære nattklubben Mocambo.Monroe snakket også på denne tiden om sine videre skuespillerambisjoner, og hun fortalte The New York Times: «Jeg ønsker å utvikle meg til å spille dramatiske roller. Min dramainstruktør, Natasha Lytess, forteller til alle at jeg har sjel, men så langt er det ingen som er interessert i den». Hun så en mulighet i Fox sin kommende film, Egypteren Sinuhe, men Darryl F. Zanuck nektet å prøvefilme henne.Monroe ble i stedet knyttet til westernfilmen De fortaptes elv, der hun spilte mot Robert Mitchum. Regissøren Otto Preminger mislikte sterkt Monroes avhengighet av Natasha Lytess, som instruerte henne og bedømmet etter hver scene. Monroe selv hatet filmen som hun mente var en dårlig cowboyfilm, der skuespillet ble fullstendig overskygget av omgivelsene og CinemaScope.
Mot slutten av 1953 annonserte Fox at Monroe skulle spille i The Girl in the Pink Tights med Frank Sinatra. Hun krevde å få lese manuset først, men Fox nektet å gå med på dette og truet med å suspendere henne. I tillegg fant hun ut at Sinatra skulle tjene 5000 dollar i uken for filmen, mens hun selv fikk 1500 dollar. Da innspillingen skulle begynne 15. desember møtte hun ikke opp. I stedet reiste hun til San Francisco med Joe DiMaggio. En stund senere sendte Fox manuset til henne, men etter å ha lest det ble hun bare enda mer bestemt på at hun ikke ønsket å spille i filmen. Den 4. januar 1954 ble hun suspendert uten lønn.Monroe og DiMaggio giftet seg 14. januar. To dager senere valgte Fox å gjeninnsette henne, og krevde at hun skulle møte på jobb igjen 20. januar. Dette gjorde hun imidlertid ikke. I februar reiste hun til Japan sammen med DiMaggio, og kombinerte bryllupsreisen med en forretningsreise som han allerede hadde planlagt. Den 16. februar reiste Monroe så til Korea, og i løpet av fire dager opptrådte hun foran over 100 000 amerikanske soldater. Den siste dagen holdt hun en tale der hun fortalte at hun aldri hadde følt seg som en filmstjerne før turen til Korea. I tillegg uttalte hun: «Nå skal jeg fly tilbake til det viktigste i livet mitt – Joe. Og jeg vil stifte familie. En familie er viktigere enn karriere.»Da Monroe returnerte til Hollywood i mars 1954 endte hun feiden med Fox, og ble med i filmmusikalen Show business. Filmen fikk dårlig mottakelse og klarte ikke å tjene inn produksjonskostnadene. Ed Sullivan beskrev Monroes fremføring av låten «Heat Wave» som «en av de mest åpenbare overgrepene på god smak» han hadde sett. Time sammenlignet henne på en nedsettende måte med motspiller Ethel Merman, mens The New York Times skrev at Mitzi Gaynor hadde overgått Monroes flaue fremføring. Alle anmeldelsene reflekterte Monroes egen oppfatning av filmen. Hun hadde gått med på å gjøre den motvillig, med lovnaden om at hun skulle få hovedrollen i Gresskar i nød, filmversjonen av Broadway-hiten Gressenkemannen.Tidlig om morgenen 15. september 1954 filmet Monroe en av hovedscenene til Gresskar i nød, i New York: Hun stod sammen med medspiller Tom Ewell mens luften fra en t-banerist blåste kjolen over hodet hennes. En stor folkemengde fulgte med mens regissør Billy Wilder ba om at scenen ble filmet igjen og igjen. En av de som sto og så på var Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet. Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon. Skilsmissen ble godkjent i oktober samme år.Filmingen av Gresskar i nød ble sluttført tidlig i 1955, og etter å ha takket nei til, det Monroe anså som små roller, i Den store kandidat og To piker på galeien, bestemte hun seg for å forlate Hollywood etter råd fra fotografen Milton H. Greene.
=== Actors Studio og Marilyn Monroe Productions ===
Monroe møtte Milton H. Greene for første gang da han tok bilder av henne for Look i 1953. Mens mange fotografer forsøkte å fremheve hennes sexy image, presenterte Greene henne i en mer moderat positur, noe hun selv var fornøyd med. De to utviklet et vennskap og Monroe klaget over kontrakten hennes med Fox og rolletilbudene som hun fikk fra dem. Hun fortalte også at hun ikke fikk høy nok lønn. I Herrer liker blonde piker fikk Monroe utbetalt 18 000 dollar, mens motspiller Jane Russell, som ikke var tilknyttet et filmselskap, fikk betalt mer enn 100 000 dollar.Greene var enig i at hun kunne tjene langt mer hvis hun forlot Fox. Han lot Monroe flytte inn sammen med sin familie i Connecticut, mens de planla hennes fremtid. Veldig få personer hadde blitt informert om hvor hun befant seg, og Fox insisterte på at hun fortsatt var bosatt i California. I desember 1954 startet Monroe sitt eget produksjonsselskap, Marilyn Monroe Productions, sammen med Greene. Den 7. januar 1955 ble det arrangert en pressekonferanse der en ny og seriøs Monroe ble presentert.Forfatteren Truman Capote introduserte Monroe til Constance Collier, som ga henne skuespillertimer. Hun mente at Monroe ikke passet til å spille på teaterscenen, men hadde et «fantastisk talent» som var «så skjørt og subtilt at kun et kamera kunne fange det opp». Etter bare noen uker med timer, døde imidlertid Collier.
Monroe hadde møtt Paula Strasberg og datteren hennes Susan på settet til Show business, og uttalte at hun hadde likt å studere hos Lee Strasberg på Actors Studio. I mars 1955 møtte Monroe Cheryl Crawford, en av grunnleggerne av Actors Studio, og overbeviste henne om å bli introdusert for Lee Strasberg. Han intervjuet Monroe dagen etter og tok henne imot som sin student. Som en del av studiene begynte Monroe også i terapi for å få en innsikt i sine egne følelser.I mai 1955 innledet Monroe et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller. De møttes først i Hollywood i 1951, og da Miller oppdaget at hun var i New York, fikk han en felles venn til å reintrodusere dem.Den 1. juni 1955, Monroes bursdag, fulgte Joe DiMaggio henne til premieren til Gresskar i nød i New York. Han arrangerte senere en bursdagsfest for henne, men kvelden endte med en offentlig krangel og Monroe forlot festen uten ham. Etter dette hadde de ikke kontakt på lang tid.Gjennom hele 1955 studerte Monroe på Actors Studio, hvor hun oppdaget at en av hennes største hinder var sceneskrekken. Hun ble venner med skuespillerne Kevin McCarthy og Eli Wallach, som begge husker Monroe som ivrig og oppriktig overfor studiene sine. I tillegg la de merke til at hun prøvde å unngå for mye oppmerksomhet ved å sitte stille bakerst i klasserommet. Da Strasberg følte at hun var klar for å spille foran sine medstudenter, valgte Monroe og Maureen Stapleton åpningsscenen fra Eugene O'Neills Anna Christie. Selv om hun hadde slitt på øvelsene, klarte Monroe å fullføre fremføringen uten å glemme noen replikker. Monroes opptreden resulterte i spontanapplaus, noe som aldri før hadde skjedd på Actors Studio. Mens Monroe var student uttalte Strasberg: «Jeg har jobbet med hundrevis av forskjellige skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er Marlon Brando og nummer to er Marilyn Monroe.»Gresskar i nød ble sluppet i 1955 og ble en suksess med omtrent åtte millioner dollar inntjent. Monroe fikk gode anmeldelser for sin prestasjon, og var i en god posisjon for å reforhandle med Fox. På nyttårsaften i 1955 signerte hun en ny kontrakt med Fox, der hun forpliktet seg til å spille inn fire filmer for filmselskapet over en periode på sju år. Hun skulle få utbetalt 100 000 dollar per film, i tillegg til en årlig utbetaling på 100 000 dollar til henne og 75 000 dollar gjennom Marilyn Monroe Productions. Kontrakten gav også Monroe muligheten til å spille for andre filmselskaper, samt å godkjenne hvilke regissører hun ville ha. Til tross for at hun fikk langt større kontroll på karrieren sin, anså Monroe likevel den nye kontrakten som et kompromiss og uttalte: «Jeg kan ikke godkjenne manus, men jeg kan godkjenne regissør. Det er viktig. Jeg har noen regissører som jeg vil jobbe med, som jeg stoler på og vil gjøre nesten alt som de sier. Jeg vet at de ikke vil la meg spille i en dårlig film.»
Den første filmen Monroe spilte inn etter å ha signert den nye kontrakten, var dramafilmen Bus Stop i 1956. Hun spilte en lite talentfull barsangerinne som vinner hjertet til en cowboy. Alle kostymene, sminken og hårfrisyrene reflekterte en rollefigur som manglet raffinement, og Monroe måtte fremføre et ganske middelmådig sangnummer. Filmkritikeren Bosley Crowther i The New York Times proklamerte: «Hold på stolene, folkens, og gjør dere klare for en rystende overraskelse. Marilyn Monroe har endelig vist seg som en skuespillerinne.» Joshua Logan, som regisserte filmen, beskrev henne som «så nær genial som enhver skuespillerinne jeg kjenner til. Hun er en kunstner hinsides kunsten.» Han var en av de mange som prøvde å få Monroe Oscar-nominert for hennes rolle i filmen, og fortsatte å rose hennes talent og profesjonalitet helt frem til sin død. Monroe var på sin side skuffet over at hun ikke ble nominert til Oscar, men hun fikk en Golden Globe-nominasjon. Logan ble også skuffet og uttalte senere: «Det er en sykdom i vårt yrke at vi tror at en kvinne som er fysisk tiltalende ikke har talent. Rolletolkningen hennes det året var bedre enn noen andre.»På denne tiden hadde forholdet mellom Monroe og Miller utviklet seg. Selv om de klarte å holde det hemmelig i nesten ett år, begynte pressen etterhvert å skrive om dem som et par. Rapportene om deres romanse ble snart overskygget av nyheten om at Miller hadde blitt kalt inn til Representantenes hus' komité for uamerikanske aktiviteter, for å forklare sin angivelige kommunistiske tilknytning. Miller ble bedt om å identifisere kommunister han kjente, men nektet og ble siktet for å ha vist forakt overfor Kongressen. Han ble frikjent etter å ha anket. Underveis i etterforskningen ble Monroe oppfordret av filmsjefer til å droppe Miller, i stedet for å risikere sin egen karriere. Hun nektet og omtalte de senere som «feiginger».Den 29. juni 1956, samme dag som Monroe og Miller skulle gifte seg, hadde de arrangert en pressekonferanse. Mens de var på vei, krasjet bilen bak dem inn i et tre og journalisten Mara Scherbatoff ble drept. Monroe ble sjokkert, og måtte bli forsikret om at det ikke var hennes feil. Pressekonferansen ble likevel gjennomført og senere på dagen giftet de seg.Den første og eneste uavhengige filmen som produksjonsselskapet hennes stod bak, var Prinsen og korpiken, der hun spilte mot britiske Laurence Olivier. Han hadde også regi på filmen. Olivier roste Monroe som «en brilliant komiker, som for meg også betyr at hun er en ekstremt dyktig spillerinne» før filmingen begynte. Under filminnspillingen foraktet han imidlertid Monroes avhengighet av hennes skuespillerinstruktør Paula Strasberg. Olivier så på Strasberg som intet annet enn en bedrager, hvis eneste talent var at hun klarte å «smøre Marilyn». Han erindret blant annet en situasjon der han forsøkte å forklare en scene til Monroe, bare for å høre Strasberg bryte inn med: «Bare tenk på Coca-Cola og Frank Sinatra». Monroe og Olivier hadde også sine krangler, men han uttalte senere at hun i filmen var «helt vidunderlig, den beste av alle». Monroe ble også rost av kritikerne, spesielt i Europa, og vant både David di Donatello, den italienske versjonen av Oscar, og Étoile de Cristal, den franske versjonen av Oscar. I tillegg ble hun nominert til britiske BAFTA.
Våren 1957 valgte Monroe, etter råd fra Miller, å avslutte samarbeidet med Greene og kjøpte ham ut av Marilyn Monroe Productions.
=== De siste årene ===
Etter innspillingen av Prinsen og korpiken var fullført tok Monroe en pause fra filminnspillinger i over et år. I løpet av denne tiden bodde hun sammen med Arthur Miller i Amagansett i Long Island. Hun ble også gravid, men svangerskapet måtte avbrytes etter seks uker fordi graviditeten var utenfor livmoren. Etter oppmuntring fra Miller returnerte hun til Hollywood i august 1958 for å begynne innspillingen av Noen har det hett. Komedien var regissert av Billy Wilder, og hadde Tony Curtis og Jack Lemmon i de mannlige hovedrollene. Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av Gresskar i nød, var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord. Hun nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd. Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler». Monroe fikk bekreftet at hun var gravid i slutten av oktober, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført i november 1958.Filmen ble en stor suksess og ble nominert til fem Oscar. Monroe fikk ros for sin rolletolkning og vant en Golden Globe. Wilder uttalte at filmen var den mest suksessfulle som han hadde vært tilknyttet til. Han diskuterte også problemene under innspillingen og uttalte: «Marilyn var så vanskelig på grunn av at hun var fullstendig uforutsigbar. Jeg visste aldri hvilken dag det kom til å bli [...] kom hun til å være samarbeidsvillig eller hindrende?» Wilder hadde blitt syk under innspillingen av filmen og uttalte: «Vi var midtveis i flyturen – og det var en galning ombord på flyet.» På spørsmål om han kunne tenke seg å spille inn flere filmer med Monroe svarte han: «Vel, jeg har diskutert dette prosjektet med legen min og psykiateren min, og de sier at jeg er for gammel og for rik til å gå gjennom dette igjen.» Senere uttalte han seg mer positivt om Monroe, og mente at hun hadde en «udefinerbar magi» og var «et geni som skuspillerinne i komedier». Etter at innspillingen av Noen har det hett var fullført, diskuterte han også andre prosjekter med henne, inkludert Irma la Douce, der han endte opp med å bruke Shirley MacLaine.På dette tidspunktet hadde Monroe bare fullført én film, Bus Stop, av de fire filmene som hun var forpliktet til av Fox. Hun gikk med på å spille i Hurra for kjærligheten!, som skulle regisseres av George Cukor. Hun var imidlertid ikke fornøyd med manuset og fikk Arthur Miller til å skrive det om. Dette førte til at Gregory Peck, som opprinnelig skulle ha den mannlige hoverollen i filmen, trakk seg. Cary Grant, Charlton Heston og Rock Hudson takket også nei til rollen, som til slutt gikk til Yves Montand. Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen Simone Signoret. Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til Europa for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført. I selvbiografien sin, Nostalgia Isn't What It Used To Be, kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster Berniece Baker Miracle hevdet at det angivelige forholdet bare var et PR-stunt for å fremme interessen for filmen. Hurra for kjærligheten! ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.
Monroes helsetilstand ble forverret i denne perioden, og hun begynte å gå til behandling hos psykiateren dr. Ralph Greenson. Han uttalte senere at hun stadig hadde klaget over søvnløshet. I tillegg hadde hun oppsøkt flere leger for å få utskrevet det, som etter Greensons mening, var en overdreven mengde medisiner. Han konkluderte med at hun var i ferd med å utvikle en avhengighet, men bemerket også at hun kunne gå uten medisiner i lengre perioder uten symptomer på abstinens. Ifølge Greenson var Monroes ekteskap med Miller anstrengt. Han mente at Miller så ut til å oppriktig bry seg om henne og være villig til å hjelpe, men at Monroe avslo hans forsøk, samtidig som hun klaget over at han ikke gjorde mer for å hjelpe henne. Greenson uttalte at hans fremste målsetting på dette tidspunktet var å redusere Monroes inntak av medisiner.I 1956 bodde Arthur Miller en kort periode i Nevada og skrev en novelle om noen av menneskene som han hadde møtt der; En skilt kvinne og noen aldrende cowboyer. I 1960 skrev han novellen om til et filmmanus som han mente ville være passende for Monroe. Uten feste, som ble regissert av John Huston, skulle vise seg å bli Monroes siste fullførte film. I de andre hovedrollene spilte Clark Gable, Montgomery Clift og Thelma Ritter. Innspillingen av filmen begynte i juli 1960, og foregikk for det meste i og i områdene rundt Reno i Nevada. Monroe var ofte syk og ute av stand til å jobbe. Hun var også uten Greensons veiledning og gjenopptok forbruket av sovemedisiner og alkohol. Susan Strasberg besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte». I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent. Louella Parsons skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt», og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater.Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller, og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem. Innspillingen av filmen hadde vist seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Clark Gable klaget over at han følte seg uvel, og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet. Monroe og Miller returnerte til New York på separate fly.
Ti dager senere hadde Monroe annonsert separasjonen fra Miller, og Gable hadde dødd som følge av et hjerteinfarkt. Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død. Monroe deltok imidlertid i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable.Uten feste fikk middelmådige kritikker, og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats. John Huston uttalte senere at Monroes prestasjon ikke var skuespill i ordets rette forstand, men at hun heller hentet inspirasjon fra sine egne erfaringer for å vise frem seg selv, i motsetning til en rollefigur; «Hun hadde ingen teknikk. Det var den fulle sannheten. Det var bare Marilyn».De følgende månedene begynte Monroes avhengighet av alkohol og reseptbelagte medisiner å gå ut over helsen hennes. Skilsmissen fra Arthur Miller ble fullført i januar 1961, og i februar ble hun frivillig innlagt på Payne Whitney Psychiatric Clinic. Senere beskrev hun opplevelsen som et «mareritt», men mens hun var innlagt fikk hun ringt Joe DiMaggio som straks reiste fra Florida til New York. Han fikk henne overført til Columbia Presbyterian Medical Center, der hun var innlagt i tre uker. Sykdom forhindret henne i å jobbe resten av året. I mai ble hun operert for en fortetting i egglederne, og måneden etter ble hun operert i galleblæren.I august 1961 flyttet Monroe fra New York tilbake til Los Angeles. Noen måneder senere ansatte hun den middelaldrende Eunice Murray som hushjelp og sjåfør på oppfordring fra psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson. Murray og Greenson var gamle kjente som hadde møttes da hun hadde solgt huset sitt til han. Monroe hadde også planer om å kjøpe hus og Murray fikk i oppgave å hjelpe henne. I januar 1962 oppdaget Murray et passende hus på 12305 Fifth Helena Drive i Brentwood. Etter å ha konsultert med Joe DiMaggio bestemte Monroe seg for å kjøpe huset.
I april 1962 begynte Monroe innspillingen av Something's Got to Give, som den tredje av de fire hun var kontraktforpliktet til å spille inn for Fox. Komedien skulle regisseres av George Cukor, med Dean Martin og Cyd Charisse i de andre hovedrollene. Monroe var misfornøyd med manuset og likte heller ikke at innspillingen skulle begynne mens det fortsatt ble arbeidet med et forbedret manus. I tillegg likte hun dårlig at Elizabeth Taylor tjente ti ganger mer enn henne for innsatsen i Cleopatra. Monroe hadde influensa da innspillingen begynte, og slet med høy feber. Etterhvert fikk hun også bihulebetennelse. Ved en anledning nektet hun å spille mot Martin da han var forkjølet og hadde feber, i frykt for å bli smittet. Produsenten Henry T. Weinstein erindrer at han ved flere anledninger så henne fysisk syk, mens hun forberedte seg til tagninger, og mente dette hang sammen med sceneskrekken. Han uttalte: «Veldig få mennesker opplever frykt. Vi opplever alle usikkerhet, misnøye og hjertesorg, men dette var ren og skjær frykt.»Den 19. mai 1962 deltok hun på president John F. Kennedys bursdagsfeiring i Madison Square Garden, etter å ha blitt invitert av Kennedy selv. Hun sang «Happy Birthday, Mr. President». I sangen var det også lagt til et spesialskrevet vers basert på Bob Hopes «Thanks for the Memory». Etter sangen uttalte Kennedy: «Jeg kan nå gi meg som politiker etter å ha fått sunget ‘Happy Birthday’ til meg på en så sjarmerende og frisk måte.»Monroe fortsatte innspillingen av Something's Got to Give, og spilte inn en scene der hun svømte naken i et svømmebasseng. Hun uttalte at hun ønsket å få fjernet Elizabeth Taylor fra forsiden av bladene, og tillot derfor bilder fra denne scenen å bli publisert i Life. Etter å bare ha jobbet 12 av 35 innspillingsdager fikk Monroe til slutt sparken. Fox saksøkte henne for en halv million dollar, og filmselskapets visepresident Peter Levathes kom med uttalelsen: «Stjernehysteriet har kommet utav kontroll. Vi lar de ‘innsatte’ styre ‘galehusene’ og de har mer eller mindre ødelagt det.» Monroe ble erstattet av Lee Remick, og da Dean Martin nektet å spille inn filmen med noen andre enn Monroe, ble også han truet med søksmål.Etter å ha fått sparken skapte Monroe mye publisitet rundt seg selv. Hun poserte for fotografen Bert Stern på det som skulle bli en av hennes siste profesjonelle fotoseanser. Bildene ble tatt for Vogue, og har etter hennes død blitt kjent som «The Last Sitting». Deretter poserte hun for fotografen George Barris for Cosmopolitan, og ble avbildet utenfor Peter Lawfords strandhus mens hun drakk champagne og gikk tur på stranden. Hun hadde også et lengre intervju med Richard Meryman for Life, der hun reflekterte rundt hennes forhold til fansen, og hennes usikkerhet rundt det å identifisere seg med merkelapper som «stjerne» og «sexsymbol». Hun snakket også om kommunistanklagene mot Arthur Miller i 1956, og om at filmselskapet hadde advart henne om at hun var ferdig dersom hun offentlig støttet ham. Hun uttalte også: «Du må begynne helt på nytt igjen. Men jeg mener at man alltid er like god som sitt potensial. Jeg lever nå i jobben min og har noen få forhold til mennesker jeg kan stole på. Berømmelse vil komme og gå; Ha det bra, berømmelse, jeg har hatt deg. Hvis det forsvinner har jeg alltid visst at det var svikefullt. I det minste er det noe jeg har opplevd, men det er ikke der jeg lever.»De siste ukene av livet sitt diskuterte Monroe flere kommende filmprosjekter; Hun vurderte å spille i en biografisk film om Jean Harlow, og var også aktuell i hovedrollen i Irma la Douce, regissert av Billy Wilder, og Hvor skal dette ende?. Shirley MacLaine endte til slutt opp med hovedrollen i begge filmene. Kim Novak erstattet Monroe i Kyss meg, tosken, en komedie der hun skulle spille mot Dean Martin. En filmatisering av Broadway-musikalen A Tree Grows in Brooklyn, og en musikal med Gene Kelly der handlingen foregikk under første verdenskrig ble også diskutert. Uoverensstemmelsen med Fox ble løst og filmingen av Something's Got to Give skulle gjenopptas i løpet av året. Monroe planla også å søke om offisielt medlemskap i Actors Studio. Makeupartisten hennes, Allan «Whitey» Snyder, møtte Monroe den siste uken hun var i live og uttalte at hun var fornøyd med mulighetene som var tilgjengelige for henne, og at hun «aldri hadde sett bedre ut [og] var i strålende humør».
== Død ==
Den 5. august 1962, klokken 04.25 på morgen fikk politibetjent Jack Clemmons i Los Angeles Police Department en telefonsamtale om at Monroe var død etter å ha begått selvmord. Han var den første fra politiet som ankom hjemmet hennes i Brentwood rundt ti minutter senere.Mange spørsmål er fremdeles ubesvart når det gjelder omstendighetene rundt Monroes død. Obduksjonen, som ble utført av dr. Thomas Noguchi, avslørte at hun hadde 8 milligram kloralhydrat og 4,5 milligram Nembutal i blodet, og 13 milligram Nembutal i leveren, men ingen medisinrester i magen. Dødsårsaken ble satt til «sannsynlig selvmord».Dette har imidlertid ikke stoppet Monroes død fra å bli en av de mest debatterte konspirasjonsteoriene i det 20. århundre.Den 8. august 1962 ble Marilyn Monroe begravet i krypt nummer 24 i Corridor of Memories på Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.
== Ekteskap og forhold ==
=== James Dougherty ===
I desember 1941 arrangerte bedriften som Monroes fosterfar, Erwin «Doc» Goddard, jobbet i en juledans. Goddards kone og Monroes fostermor, Grace, mente at James Dougherty burde følge Monroe på dansen. Han nølte på grunn av hennes unge alder, men gikk likevel med på det. Etter dette hadde de et par uforpliktende stevnemøter.Da familien Goddard flyttet til Vest-Virginia i 1942 ble Monroe igjen i California, og flyttet inn hos Grace Goddards tante, Ana Lower. Goddard var imidlertid bekymret for tantens høye alder, og redd for at Monroe skulle havne tilbake på barnehjem. Hun fant derfor ut, sammen med Doughertys mor, at et ekteskap mellom Dougherty og Monroe ville løse problemet. Han gikk med på dette, men fortsatte likevel å treffe andre jenter i flere uker etterpå.De giftet seg 19. juni 1942, noen uker etter at hun fylte 16 år. Ifølge Dougherty gikk ekteskapet bra så lenge hun var avhengig av han. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Dougherty i den amerikanske handelsflåten og Monroe begynte å jobbe som modell. Monroe brukte opp alle pengene, som både hun selv og Dougherty tjente, på modellkarrieren sin. I begynnelsen av 1946 ba han henne velge mellom han og modellkarrieren. Monroe flyttet midlertidig til Grace Goddards tante, Minnie Willette, i Las Vegas og søkte om skilsmisse. Den 13. september 1946 ble de offisielt skilt. Dougherty giftet seg på nytt i 1947, og begynte å jobbe hos Los Angeles Police Department. Han var en av politimennene som passet på publikum under premieren til Monroes film Asfaltjungelen i 1950.Doughertys søster hevdet i en artikkel i Modern Screen i 1952 at Dougherty var Monroes «første og kanskje største kjærlighet». Året etter skrev Dougherty en artikkel for Photoplay, der han beskrev ekteskapet med Monroe som lykkelig. Dougherty hevdet imidlertid at han var glad for at han ikke hadde endt opp som «herr Monroe», men i stedet var i et ekteskap der han var «kapteinen» og hans kone var «styrmannen». I bøkene The Secret Happiness of Marilyn Monroe og To Norma Jeane with Love, Jimmie hevdet Dougherty at han og Monroe var forelsket, men drømmen om stjernestatus lokket henne bort.
Etter å ha blitt informert om Monroes død 5. august 1962 av Los Angeles Police Department-kollegaen Jack Clemmons, sa Dougherty til konen sin: «Be en bønn. Norma Jeane er død.»
=== Joe DiMaggio ===
I 1951 så den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio et bilde av Monroe sammen med noen Chicago White Sox-spillere, men fikk ikke arrangert et stevnemøte før i 1952. Monroe var opprinnelig skeptisk til å møte ham fordi hun fryktet at han var en stereotypisk brautende idrettsmann. De giftet seg 14. januar 1954 i San Francisco, med et fåtall av DiMaggios familie og venner til stede. Bryllupsreisen gikk til Japan. Monroe reiste også innom Korea, der hun underholdt soldatene, en avgjørelse som DiMaggio ikke var fornøyd med. Han ønsket at hun skulle pensjonere seg som skuespillerinne, noe hun ikke var villig til. Senere uttalte Monroe: «Jeg har altfor mange fantasier til å være en husmor.»DiMaggios sjalusi skapte problemer i ekteskapet og den legendariske scenen fra Gresskar i nød, der kjolen hennes blåser opp, var den siste dråpen. Etter innspillingen av denne scenen hadde de en opprivende krangel der DiMaggio skal ha brukt vold mot henne. To uker senere søkte Monroe om skilsmisse, som hun fikk innvilget 27. oktober 1954. De beholdt imidlertid vennskapet, noe som førte til rykter om at de hadde gitt forholdet en ny sjanse, men som Monroe avviste.Etter at Monroe innledet et forhold til forfatteren og dramatikeren Arthur Miller i 1955, ble kontakten mellom dem brutt. Da ekteskapet mellom Monroe og Miller tok slutt i 1960 tok DiMaggio opp kontakten med henne igjen. DiMaggio skal ha blitt bekymret for Monroe og sluttet derfor i jobben sin 1. august 1962 for å flytte tilbake til California. Han skal angivelig hatt planer om å fri til henne på nytt. Monroe-biografen Donald Spoto og DiMaggio-biografen Richard Ben Cramer hevder imidlertid at DiMaggio fridde og fikk ja sommeren 1962, og at vielsen skulle finne sted 8. august 1962.Etter at Monroe døde var DiMaggio med på å arrangere begravelsen hennes. I 20 år etter hennes død fikk han ukentlig levert roser på graven hennes. I motsetning til Monroes to andre ektemenn giftet DiMaggio seg aldri på nytt, uttalte seg aldri offentlig om henne eller skrev noe om deres forhold.
=== Arthur Miller ===
Monroe møtte forfatteren og dramatikeren Arthur Miller for første gang i Hollywood i 1951, men de innledet ikke et forhold før i 1955. Den 29. juni 1956 giftet de seg; Først i en borgerlig seremoni i White Plains i New York, og deretter i en jødisk seremoni noen dager senere. Siden Miller var jøde konverterte hun til jødedommen før de giftet seg. Mens han reflektere over sitt forhold til Monroe, skrev Miller: «Hun var et skinnende lys for meg den gang: Motsigende og mystisk. Tøff det ene øyeblikket, mens hun hadde en lyrisk og poetisk sensitivitet få beholder utover barndommen i det neste.»I løpet av ekteskapet deres fikk Miller ofte rollen som megler for Monroe. Han måtte overvåke hennes inntak av medisiner, og prøve å glatte over effekten av disse på hennes karriere og forhold. Han skrev manus til filmen Uten feste som en kjærlighetsgave til henne, men det var under innspillingen av denne filmen ekteskapet deres tok slutt. Den 20. januar 1961 var de offisielt skilt. Miller giftet seg på nytt 17. februar 1962 med Inge Morath, en av Magnum-fotografene som hadde tatt bilder under innspillingen av Uten feste.
I januar 1964 hadde Millers teaterstykke Efter syndefallet premiere, med en vakker kvinne kalt Maggie i en av rollene. Miller fikk kritikk for å angivelig ha basert rollen på Monroe. Dette nektet imidlertid Miller for, både i intervjuer og sin selvbiografi. Han la imidlertid ikke skjul på at hans siste teaterstykke, Finishing the Picture, var basert på produksjonen av Uten feste.
Et intervju med han ble brukt i dokumentaren The Century of the Self, hvor han var kritisk til den psykiatriske behandlingen Monroe hadde fått før hennes død.
=== Kennedy-brødrene ===
Monroe ble introdusert for president John F. Kennedy og broren, justisminister Robert Kennedy, gjennom deres søster Patricia Kennedy Lawford og hennes ektemann, skuespilleren Peter Lawford. Det ryktes at hun hadde et forhold til dem begge. Robert Slatzer, som hevdet at han var gift med Monroe i 1952, har påstått dette. Det samme har skuespillerinnen Jeanne Carmen, som hevdet å være en nær venninne av Monroe. I 1973 uttalte Monroes psykiater, dr. Ralph Greenson, til forfatteren Maurice Zolotow at Monroe ikke var «særlig involvert» med Kennedy-brødrene. Peter Lawford har nektet for at Monroe hadde et forhold til noen av Kennedy-brødrene. Både hans andre og tredje kone, Mary Rowan og Deborah Gould, har imidlertid hevdet at han betrodde det motsatte til dem.Ifølge Monroes massør og nære venn, Ralph Roberts, var hun bare intim med John F. Kennedy ved én anledning, uten at det betydde noe stort for noen av dem. Venninnen hennes, Susan Strasberg, har også hevdet at hun ikke ønsket et seriøst forhold med ham. Monroe skal ha informert Roberts og den tidligere pressesekretæren sin, Rupert Allan, at ryktene om et forhold med Robert Kennedy ikke stemte. Flere av Peter Lawfords nære venner, inkludert William Asher, Milton Ebbins og Joseph Naar, har også hevdet at Monroe og Robert Kennedy ikke var intime. Monroes makeupartist og nære venn fra 1946 og frem til hennes død, Allan «Whitey» Snyder, har uttalt at 90 prosent av det som har blitt sagt om Monroe og Kennedy-brødrene etter hans mening ikke er sant. Mona Rae Miracle har hevdet at tanten hennes ikke var imtim med noen av Kennedy-brødrene.
== Ettermæle ==
=== Administrering av dødsboet ===
Da Monroe døde hadde hun rundt 4000 dollar på kontoen. I testamentet sitt hadde hun ført opp pengegaver til familie, venner og ansatte, men på grunn av gjeld, skatt og advokatutgifter var det ikke nok penger til å utbetale disse før på 1970-tallet.Lee Strasberg arvet alle hennes klær og personlige eiendeler, som han ifølge testamentet kunne fordele til hennes venner, kollegaer og andre som stod henne nær. Etter Strasbergs død i 1982 arvet hans tredje kone, Anna, det som var igjen. I oktober 1999 auksjonerte hun en rekke av disse eiendelene bort gjennom en stor auksjon på Christie's. Den totale inntjente summen ble 13 405 785 dollar. Den spesialdesignede Jean Louis-kjolen, som Monroe hadde på seg da hun sang «Happy Birthday, Mr. President» på bursdagsfesten til president John F. Kennedy, ble solgt for rekordhøye 1,26 millioner dollar.I tillegg til å arve alle hennes klær og eiendeler, fikk også Anna Strasberg kontrollen over publiseringsrettighetene og lisensieringen av Monroes bilde. Strasberg startet å selge lisenser til bruk av Monroe-fotografier i 1982, sammen med Los Angeles-advokaten Roger Richman, til alt fra t-skjorter, kaffekopper og dukker. Etter flere år med suksess og stor inntjening, avsluttet Strasberg samarbeidet med Richman i 1996. I stedet ansatte hun Mark Roeslers selskap, CMG Worldwide, til å håndtere Monroes publiseringsrettigheter. I 2000 startet så Strasberg selskapet Marilyn Monroe LLC, som på dette tidspunktet eide alle publiseringsrettighetene til Monroe.Striden om hvem som egentlig har rettighetene til å selge og tjene penger på fotografier av Monroe pågikk i flere år. Strasberg var i rettslig strid med barna til fire fotografer som tok bilder av Monroe mens hun levde. Barna hevdet å ha rett til å lisensiere Monroe-fotografier, og at dette ikke falt eksklusivt til Marilyn Monroe LLC ettersom Monroe var en innbygger i delstaten New York da hun døde. Strasberg og CMG hevdet på sin side at hun var en innbygger tilhørende i California. Forskjellen ligger i at en persons publiseringsrettigheter opphøres etter vedkommende død i New York, mens lovene i California opprettholder disse rettighetene. Sistnevnte gir muligheten for avdødes etterlatte til å tjene penger på lisensavtaler.Barna til den avdøde fotografen Sam Shaw, som selger lisenser til bildene av flere kjendiser gjennom selskapet The Shaw Family Archives Ltd., ble i 2005 saksøkt av Strasberg fordi de hadde solgt et bilde av Monroe til kommersielt bruk. Den 2. mai 2007 avgjorde en dommer i New York i Shaws etterkommeres favør. Det ble slått fast at Monroe ikke la ned krav om publiseringsrettighetene til Shaws bilder mens hun levde, og det var heller ikke spesifisert noe i hennes testamentet om dette. I tillegg ble det poengtert at Monroe døde som en innbygger i New York, og derfor var den statens lover gjeldende.I en separat, men relatert sak, tapte også Strasberg og CMG mot Legends Licensing LLC, et selskap som selger lisenser til Monroe-bildene tatt av fotografene Milton H. Greene, Harold Lloyd og Tom Kelley. Dommen, som ble avgitt 17. mars 2008 i California, påpekte at CMG og Marilyn Monroe LLC ikke eier publiseringsrettighetene til Monroe. Dermed står både Legends Licensing LLC og The Shaw Family Archives Ltd. fritt til å selge lisenser av sine Monroe-bilder.I midten av januar 2011 ble det annonsert at Strasberg hadde solgt Marilyn Monroe LLC til Jamie Salters selskap, Authentic Brands Group.
=== I populærkulturen ===
Som en av de mest kjente kulturpersonlighetene i det det 20. århundre blir Monroe ofte imitert og referert til i populærkulturen. Hun regnes som både et symbol på femininitet, glamour og sex. Historien hennes kan regnes som et symbol for USA i seg selv, ettersom hun både representerer den amerikanske drømmen og den fortapte lille foreldreløse jenta. Hun kan også regnes som et symbol på Hollywood, ettersom hun både representerer glamouren og fallgruvene i filmbyen. Selv om hun også er et symbol på 1950-tallet, er hun ikke fastlåst i dette tiåret. Billy Wilder, som regisserte henne i Gresskar i nød og Noen har det hett, har uttalt: «Unik er et oppbrukt ord, men i hennes tilfelle gjelder det. Det kommer aldri til å komme noen annen som henne, og gudene vet at det har vært mange imitatorer.»Bilde av Monroes ansikt har blitt brukt på frimerker i land som USA, Den demokratiske republikken Kongo, Mali, Tanzania, Montserrat, Gambia og Madagaskar. Det amerikanske frimerket ble utgitt i 1995 og er per 1999 det nest mest solgte minnefrimerket, med bilde av en person, etter at Elvis Presley ble avbildet i 1993. I 1998 ble Monroe kåret til århundrets mest sexy kvinnelige stjerne av Playboy. Året etter ble hun kåret til en av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time og til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av Variety. I 2009 ble hun kåret til en av de 40 største filmgudinnene av den britiske utgaven av Glamour. Magasinet beskrev henne som «den ultimate filmgudinnen» og «sannsynligvis verdens mest ikoniske kvinne». Monroe var også den eneste kvinnen på Forbes' topp 13-liste over mesttjenende avdøde kjendiser fra 2001 til 2008.
== Verk ==
=== Filmografi ===
=== Sanger ===
I Ladies of the Chorus (1948) sang hun «The Ladies of the Chorus», «Every Baby Needs a Da Da Daddy» og «Anyone Can Tell I Love You».
I Første tog til Tomahawk (1950) sang hun «Oh! What a Forward Young Man You Are».
I Niagara (1953) sang hun «Kiss».
I Herrer liker blonde piker (1953) sang hun «Two Little Girls from Little Rock», «Bye Bye Baby», «When Love Goes Wrong» og «Diamonds Are a Girl's Best Friend».
I 1953 spilte hun inn «Do It Again».
I De fortaptes elv (1954) sang hun «One Silver Dollar», «Down in the Meadow», «I'm Gonna File My Claim» og «River of No Return».
I Show business (1954) sang hun «After You Get What You Want You Don't Want It», «Heat Wave» og «Lazy».
I 1954 spilte hun inn sangene «A Fine Romance», «She Acts Like a Woman Should» og «You'd Be Surprised» for plateselskapet RCA Records.
I Bus Stop (1956) sang hun «That Old Black Magic».
I Prinsen og korpiken (1957) sang hun «I Found a Dream».
I Noen har det hett (1959) sang hun «Runnin' Wild», «I Wanna Be Loved by You» og «I'm Thru with Love».
I Hurra for kjærligheten! (1960), sang hun «My Heart Belongs to Daddy», «Specialization», «Incurably Romantic» og «Let's Make Love».
I 1962 sang hun «Happy Birthday, Mr. President».
== Priser og nominasjoner ==
== Fotnoter ==
== Referanser ==
=== Litteraturreferanser ===
=== Øvrige referanser ===
== Litteratur ==
Baty, S. Paige (1995). American Monroe: The Making of a Body Politic. University of California Press. ISBN 978-0520088061.
Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe. Billboard Books. ISBN 978-0823084142.
Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183.
Conover, David (1981). Finding Marilyn: A Romance. Grosset & Dunlap. ISBN 978-0448120201.
Cramer, Richard Ben (2000). Joe DiMaggio: The Hero's Life. Simon & Schuster. ISBN 978-0684853918.
Doll, Susan (1991). Marilyn: Her Life & Legend. Publications International. ISBN 978-0881768251.
Dougherty, Jim; Van Savage, LC (2001). To Norma Jeane with Love, Jimmie. Beachhouse Books. ISBN 978-1888725513.
Evans, Mike (2004). Marilyn Handbook. M Q Publications. ISBN 978-1840726749.
Goode, James (1986). The Making of The Misfits. Limelight Editions. ISBN 978-0879100650.
Guiles, Fred Lawrence (1969). Norma Jean: The Life of Marilyn Monroe. McGraw-Hill.
Guiles, Fred Lawrence (1984). Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe. Stein & Day Pub. ISBN 978-0812829839.
Kotsilibas-Davis, James; Greene, Joshua (2001). Milton's Marilyn. Schirmer/Mosel. ISBN 978-3888148262.
Miller, Arthur (1987). Timebends: A Life. Grove Press. ISBN 978-0802100153.
Miracle, Berniece Baker; Miracle, Mona Rae (1994). My Sister Marilyn. Algonquin Books. ISBN 978-1565120709.
Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe: Private and Undisclosed. Constable. ISBN 978-1845295240.
Olivier, Laurence (1982). Confessions Of an Actor. Simon and Schuster. ISBN 0-14-006888-0.
Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0517650752.
Russell, Jane (1986). An Autobiography. Arrow Books, London. ISBN 0-09-949590-2.
Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878.
Staggs, Sam (2000). All About "All About Eve". St. Martin's Press. ISBN 978-0312252687.
Strasberg, Susan (1992). Marilyn and Me: Sisters, Rivals, Friends. Doubleday & Co. ISBN 978-0385403306.
Summers, Anthony (1985). Goddess: The Secret Lives Of Marilyn Monroe. MacMillan. ISBN 978-0026154604.
Taraborrelli, J. Randy (2009). The Secret Life of Marilyn Monroe. Sidgwick & Jackson. ISBN 978-0283070686.
Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. ISBN 978-0879517182.
Vitacco-Robles, Gary (2000). Cursum Perficio: Marilyn Monroe's Brentwood Hacienda. Writers Club Press. ISBN 978-0595749805.
Zolotow, Maurice (1960). Marilyn Monroe. Harcourt Brace & Company.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Marilyn Monroe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marilyn Monroe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marilyn Monroe på Internet Movie Database
(no) Marilyn Monroe hos Filmfront
(sv) Marilyn Monroe i Svensk Filmdatabas
(da) Marilyn Monroe på Filmdatabasen
(da) Marilyn Monroe på Scope
(fr) Marilyn Monroe på Allociné
(en) Marilyn Monroe på AllMovie
(en) Marilyn Monroe hos Rotten Tomatoes
(en) Marilyn Monroe hos TV Guide
(en) Marilyn Monroe hos The Movie Database
(en) Marilyn Monroe på Apple Music
(en) Marilyn Monroe på Boomplay
(en) Marilyn Monroe på Discogs
(en) Marilyn Monroe på MusicBrainz
(en) Marilyn Monroe på SoundCloud
(en) Marilyn Monroe på Spotify
(en) Marilyn Monroe på Last.fm
(en) Marilyn Monroe på Genius — sangtekster
(en) Marilyn Monroe på AllMusic | James Monroe (født 28. april 1758, død 4. | 6,955 | 6,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PCB | 2023-02-04 | PCB | ['Kategori:Pekere'] | PCB kan vise til:
PCB – forkortelse for polyklorerte bifenyler, en gruppe industrikjemikalier
PCB – forkortelse for Printed Circuit Board, engelsk for kretskort | PCB kan vise til:
PCB – forkortelse for polyklorerte bifenyler, en gruppe industrikjemikalier
PCB – forkortelse for Printed Circuit Board, engelsk for kretskort | PCB kan vise til: | 6,956 | 6,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maniok | 2023-02-04 | Maniok | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Grønnsaker', 'Kategori:Hvite blomster', 'Kategori:Kulturplanter', 'Kategori:Ord og uttrykk fra tupianske språk', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-04', 'Kategori:Sør-Amerikas flora', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vortemelkfamilien'] | Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært populær også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet. Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater, og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
| Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært populær også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet. Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater, og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
== Giftighet ==
Verken bladene eller roten til maniokbusken bør spises rå, fordi de inneholder to cyanogene glykosider: linamarin og lotaustralin. Disse dekomponeres ved hjelp av enzymet linamarase, som også finnes i maniok, og frigjør blåsyre (HCN).
Maniok med toksiske nivå av cyanogeniske glykosider refereres til som bitter, mens maniok med ikke-toksiske nivå refereres til som søt. Denne klassifiseringen er utbredt, selv om forskning ikke har klart å finne en korrelasjon mellom opplevd smak og nivå av toksiner. Variasjonene i toksiner er imidlertid stor. Mens det fra søt maniok kan produseres så lite som 20 milligram cyanid per kilo rot, kan det fra bitter produseres mer enn 50 ganger så mye (1 g/kg). Maniok som har vokst i tørketid er spesielt rik på toksiner.
== Bruksområder ==
=== Matlaging ===
Akkurat som poteten er maniokroten rik på stivelse, uspiselig som rå, og har en mild smak når den er kokt. Som matingrediens kan roten i mange tilfeller erstatte poteten, og den kan både kokes, moses, friteres, bakes, males til mel, og så videre. Og akkurat som det går an å lage potetsprit av poteter, går det an å lage manioksprit av maniokrøtter.
Maniokbladene kan også spises, og har en smak som kan minne om spinat.
=== Bioetanol ===
Flere land, deriblant Thailand og Kina, undersøker potensialet i å bruke maniok som råvare for bioetanol, blant annet fordi busken kan gro i skrinn jord og krever lite næring.
== Se også ==
Kinako
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) maniok i Encyclopedia of Life
(en) maniok i Global Biodiversity Information Facility
(en) maniok hos ITIS
(en) maniok hos NCBI
(en) maniok hos The International Plant Names Index
(en) maniok hos Tropicos
(en) Kategori:Manihot esculenta – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Manihot esculenta – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Manihot esculenta – detaljert informasjon på Wikispecies | thumb|Manihot esculenta | 6,960 | 6,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ukedager | 2023-02-04 | Ukedager | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Tid'] | Uken har syv ukedager. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. Man er ikke sikker på hvem som opprinnelig bestemte ukedagenes navn. Det er lett å observere hvordan hedenske navn har påvirket de tidlige kristne. Majoriteten av kristne i verden betrakter søndag som første dagen i uken, mens minoriteten ser lørdagen som hviledagen, etter den mosaiske loven.
I dag, fredag 3. februar 2023 (2023-W05-5), er det uke nummer 5 ifølge ISO 8601, som vi benytter i Norge.
Den moderne uken med syv ukedager kommer opprinnelig fra Kaldea/Babylon (Irak/Iran) eller Egypt, der det fantes religiøse forestillinger om at syv himmellegemer kunne ses røre seg over himmelen som guder som hersket over ulike dager og timer på døgnet. De nåværende ukedagenes navn og ordning kan utledes fra dette. Tallet 7 har sannsynligvis en mytologisk/religiøs opprinnelse eller forestillinger om ulike talls magiske karakter, snarere enn at ukens lengde skulle være en omtrentlig inndeling av måneden i fire deler. Selve ordet «uke» er trolig av gotisk opprinnelse og har ingen direkte astronomisk kopling.
Rekkefølgen på ukedagene fremkommer ved å ordne himmellegemene i rekkefølge etter observert frekvens. Først kommer da månen som bruker litt over 27 dager. Deretter følger Merkur (88 dager), Venus (225 dager), Solen (1 år), Mars (2 år), Jupiter (12 år) og Saturn (30 år). Grekerne tenkte seg at hver time var under innflytelse av sin stjerne, og at hver dag skulle oppkalles etter den stjerne som innledet døgnet. Vi begynner med solen som gir navn til Søndag. Solen hersker da over første, åttende, femtende og toogtyvende time. Nest etter solen kommer Venus i den treogtyvende time, Merkur får den firogtyvende time. Månen hersker da over den femogtyvende time og innleder derfor neste dag. Fortsetter vi slik får vi et heptagram som gir rekkefølgen til våre ukedager. I Norden brukes navnene til de norrøne gudene som har noenlunde samme egenskaper som de gamle greske gudene.
| Uken har syv ukedager. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. Man er ikke sikker på hvem som opprinnelig bestemte ukedagenes navn. Det er lett å observere hvordan hedenske navn har påvirket de tidlige kristne. Majoriteten av kristne i verden betrakter søndag som første dagen i uken, mens minoriteten ser lørdagen som hviledagen, etter den mosaiske loven.
I dag, fredag 3. februar 2023 (2023-W05-5), er det uke nummer 5 ifølge ISO 8601, som vi benytter i Norge.
Den moderne uken med syv ukedager kommer opprinnelig fra Kaldea/Babylon (Irak/Iran) eller Egypt, der det fantes religiøse forestillinger om at syv himmellegemer kunne ses røre seg over himmelen som guder som hersket over ulike dager og timer på døgnet. De nåværende ukedagenes navn og ordning kan utledes fra dette. Tallet 7 har sannsynligvis en mytologisk/religiøs opprinnelse eller forestillinger om ulike talls magiske karakter, snarere enn at ukens lengde skulle være en omtrentlig inndeling av måneden i fire deler. Selve ordet «uke» er trolig av gotisk opprinnelse og har ingen direkte astronomisk kopling.
Rekkefølgen på ukedagene fremkommer ved å ordne himmellegemene i rekkefølge etter observert frekvens. Først kommer da månen som bruker litt over 27 dager. Deretter følger Merkur (88 dager), Venus (225 dager), Solen (1 år), Mars (2 år), Jupiter (12 år) og Saturn (30 år). Grekerne tenkte seg at hver time var under innflytelse av sin stjerne, og at hver dag skulle oppkalles etter den stjerne som innledet døgnet. Vi begynner med solen som gir navn til Søndag. Solen hersker da over første, åttende, femtende og toogtyvende time. Nest etter solen kommer Venus i den treogtyvende time, Merkur får den firogtyvende time. Månen hersker da over den femogtyvende time og innleder derfor neste dag. Fortsetter vi slik får vi et heptagram som gir rekkefølgen til våre ukedager. I Norden brukes navnene til de norrøne gudene som har noenlunde samme egenskaper som de gamle greske gudene.
== Enkel utregning av ukedag ==
Et år som følger etter et normalår (52 uker og én dag), begynner alltid én ukedag senere enn normalåret gjorde.
Et år som følger etter et skuddår (52 uker og to dager), begynner alltid to ukedager senere enn skuddåret gjorde.Ukedagene kan enkelt beregnes (basert på Augustus De Morgans regel):
Ukedagsnr. i den gregorianske kalenderen, udnrg = (døgnnr + år + (år − 1) div 4 − (år − 1) div 100 + (år − 1) div 400 − 2) mod 7 + 1
Ukedagsnr. i den julianske kalenderen (år ≥ 5), udnrj = (døgnnr + år + (år − 1) div 4 + 3) mod 7 + 1
hvor
døgnnr = 1 → 365/366, år er et årstall, div betyr heltallsdivisjon (dvs. at resten etter en divisjon tas ikke med) og mod gir resten etter en heltallsdivisjon.
Ved bruk av serienumre for datoer (bl.a. i regneark) er døgnnr = serienr. for en dato − serienr. for 31/12 året før (eller serienr. for 1/1 samme år + 1).
Begge formlene er enkle å huske når man kjenner skuddårsreglene.
For å finne døgnnr når serienumre ikke brukes, kan en av tabellene under være til hjelp.
eller
eller
Ukedagsnumrene 1, …, 7 tilsvarer henholdsvis ukedagene mandag, …, søndag (som i ISO 8601).
Eksempel: Finn ukedagen for 16. desember 1770 (i den gregorianske kalenderen):
udnrg = ((30,4 × (12 − 1) − (14 − 12) div 7 + 16) + 1770 + (1770 − 1) div 4 + (1770 − 1) div 400 − (1770 − 1) div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = ((334 − 0 + 16) + 1770 + 1769 div 4 + 1769 div 400 − 1769 div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (350 + 1770 + 442 + 4 − 17 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (2566 − 19) mod 7 + 1
udnrg = 2547 mod 7 + 1
udnrg = 6 + 1 = 7.
udnrg = ((98967 − 98617) + 1770 + (1770 − 1) div 4 + (1770 − 1) div 400 − (1770 − 1) div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (350 + 1770 + 1769 div 4 + 1769 div 400 − 1769 div 100 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (350 + 1770 + 442 + 4 − 17 − 2) mod 7 + 1
udnrg = (2566 − 19) mod 7 + 1
udnrg = 2547 mod 7 + 1
udnrg = 6 + 1 = 7.
Så Ludwig van Beethoven ble født søndag 16. desember 1770 (3. søndag i advent).
== Ukedager på ulike språk ==
Liste over ukedager på ulike språk:
== Når uken begynner ==
Se også «Andre systemer» i «Ukenummer».
== Referanser ==
== Se også ==
Ukenummer (for å se ukedager i starten og slutten av et år)
ISO 8601
Søndagsbokstav
Påskeformelen
Solsyklus
Gyldentall | Uken har syv ukedager. De syv ukedagene finnes på mange språk, og navnene har ulik betydning, basert på landenes kulturer og tradisjoner. | 6,961 | 6,961 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bischofshofen | 2023-02-04 | Bischofshofen | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:47°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Salzburg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:Østerrikestubber'] | Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. Den er hovedstad i distriktet St. Johann (regionen Pongau), og ligger 547 moh.
| Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. Den er hovedstad i distriktet St. Johann (regionen Pongau), og ligger 547 moh.
== Historie ==
På begynnelsen av 700-tallet e.Kr. ble det anlagt et kloster her av Rupert, biskopen av Worms. Derav første del av navnet på byen. I år 1151 dukker første gang betegnelsen "hofen" opp.
== Severdigheter ==
I dag er Bischofshofen mest kjent som et av stedene som arrangerer den tysk-østerrikske hoppuka.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bischofshofen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turistinformasjon | Bischofshofen er en by med ca. 10 000 innbyggere i den østerrikske delstaten Salzburg. | 6,962 | 6,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vanlig_nepe | 2023-02-04 | Vanlig nepe | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Grønnsaker', 'Kategori:Korsblomstfamilien', 'Kategori:Kulturplanter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Vanlig nepe (Brassica rapa ssp. rapa) er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. Nepe eller matnepe brukes som regel som betegnelse om de varianter som spises av mennesker. De som dyrkes for å brukes som dyrefôr kalles turnips.
I Norge dyrkes neper i hele landet. I Nord-Norge brukes gjerne den gule målselvnepe, mens man andre steder bruker sorter som er helt hvite. | Vanlig nepe (Brassica rapa ssp. rapa) er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. Nepe eller matnepe brukes som regel som betegnelse om de varianter som spises av mennesker. De som dyrkes for å brukes som dyrefôr kalles turnips.
I Norge dyrkes neper i hele landet. I Nord-Norge brukes gjerne den gule målselvnepe, mens man andre steder bruker sorter som er helt hvite. | Vanlig nepe (Brassica rapa ssp. rapa) er en underart av bondekål og tilhører korsblomstfamilien. | 6,963 | 6,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tirsdag | 2023-02-04 | Tirsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dager i uken'] | Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. På estisk, latvisk, litauisk, ungarsk, kinesisk og alle slaviske språk heter dagen «andredag».
I enkelte land, deriblant USA, regnes tirsdag som den tredje dagen i uka. Det samme var tilfelle i Norge fram til 1973 da kalenderen begynte å følge arbeidsuka med mandag som første dag i uka og søndag som siste dag. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er tirsdag den tredje ukedagen. Navnet for tirsdag på bl.a. hebraisk, arabisk, gresk, portugisisk og islandsk er «tredjedag».
I den romerske kalenderen ble tirsdagen kalt diēs Mārtis på latin, «(den romerske krigsguden) Mars' dag», og det heter den fremdeles på nesten alle de språkene som stammer fra latin: martedì, mardi, dimarts, martes, marți, margis, merdi, osv. Betegnelsen ble også lånt inn i albansk (e martë) og de keltiske språkene (f.eks. walisisk dydd Mawrth og skotsk-gælisk Dimàirt). Krigsguden Mars ble oversatt til krigsguden Ty, hvorav bokmål og dansk tirsdag, nynorsk tysdag, færøysk týsdagur, svensk tisdag og engelsk Tuesday. Denne betegnelsen ble lånt inn i en rekke uralske språk, jf. kvensk og finsk tiistai, sørsamisk dæjsta, umesamisk dïjstahkka, pitesamisk dijstak, lulesamisk dijstahka og nordsamisk disdat (ved siden av maŋŋebárga).
| Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. På estisk, latvisk, litauisk, ungarsk, kinesisk og alle slaviske språk heter dagen «andredag».
I enkelte land, deriblant USA, regnes tirsdag som den tredje dagen i uka. Det samme var tilfelle i Norge fram til 1973 da kalenderen begynte å følge arbeidsuka med mandag som første dag i uka og søndag som siste dag. Også i henhold til hebraisk og muslimsk kalender er tirsdag den tredje ukedagen. Navnet for tirsdag på bl.a. hebraisk, arabisk, gresk, portugisisk og islandsk er «tredjedag».
I den romerske kalenderen ble tirsdagen kalt diēs Mārtis på latin, «(den romerske krigsguden) Mars' dag», og det heter den fremdeles på nesten alle de språkene som stammer fra latin: martedì, mardi, dimarts, martes, marți, margis, merdi, osv. Betegnelsen ble også lånt inn i albansk (e martë) og de keltiske språkene (f.eks. walisisk dydd Mawrth og skotsk-gælisk Dimàirt). Krigsguden Mars ble oversatt til krigsguden Ty, hvorav bokmål og dansk tirsdag, nynorsk tysdag, færøysk týsdagur, svensk tisdag og engelsk Tuesday. Denne betegnelsen ble lånt inn i en rekke uralske språk, jf. kvensk og finsk tiistai, sørsamisk dæjsta, umesamisk dïjstahkka, pitesamisk dijstak, lulesamisk dijstahka og nordsamisk disdat (ved siden av maŋŋebárga).
== Se også ==
Feitetirsdag
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tuesday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Tirsdag er den andre dagen i arbeidsuka, mellom mandag og onsdag, ifølge ISO 8601, den internasjonale standarden for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. På estisk, latvisk, litauisk, ungarsk, kinesisk og alle slaviske språk heter dagen «andredag». | 6,964 | 6,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Onsdag | 2023-02-04 | Onsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag») er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. januar 1973, og den er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 ukas tredje dag.
I norsk, svensk, dansk, engelsk og nederlandsk har dagen navn etter den norrøne guden Odin, Odins dag. På de fleste språk som stammer fra latin har dagen oppkalt etter dies Mercurii, «Merkurs dag», som henviser til den romerske guden Merkur. På tysk heter dagen «Mittwoch», som direkte oversatt betyr midtuke eller midt i uka. Dette erstattet i middelalderen Wodenstag som var oppkalt etter Odin. Tilsvarende betegnelse brukes også på islandsk, «miðvikudagur», og færøysk, «mikudagur». I de fleste slaviske språk har dagen navn som henviser til at dagen er "i midten", for eksempel russisk среда sredá. På arabisk, hebraisk, persisk, gresk og portugisisk (quarta-feira) er onsdag oppkalt etter «den fjerde». I estisk, latvisk og litauisk er dagen oppkalt etter dag nummer tre, noe som også gjelder kinesisk 星期三 (xīngqīsān).
Dagen blir også kalt lillelørdag. Tidligere var det vanlig at tjenestefolk fikk fri onsdagskvelden som kompensasjon for arbeid i helgene. Da arrangerte herskapet gjerne middagsselskap som krevde at tjenestefolkene var til stede. Onsdag ble dermed dagen tjenestefolk kunne gå på dans, kafé og treffe andre i hyggelig samvær, aktiviteter man gjerne forbinder med lørdagskvelden. Derav navnet lillelørdag. Den samme betegnelsen brukes også i Sverige (svensk: lillördag) og i Finland (finsk: pikkulauantai). På dansk brukes «Lille lille fredag» eller «Lille torsdag» som betegnelse for en festlig onsdag.
| Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag») er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. januar 1973, og den er ifølge den internasjonale standarden ISO 8601 ukas tredje dag.
I norsk, svensk, dansk, engelsk og nederlandsk har dagen navn etter den norrøne guden Odin, Odins dag. På de fleste språk som stammer fra latin har dagen oppkalt etter dies Mercurii, «Merkurs dag», som henviser til den romerske guden Merkur. På tysk heter dagen «Mittwoch», som direkte oversatt betyr midtuke eller midt i uka. Dette erstattet i middelalderen Wodenstag som var oppkalt etter Odin. Tilsvarende betegnelse brukes også på islandsk, «miðvikudagur», og færøysk, «mikudagur». I de fleste slaviske språk har dagen navn som henviser til at dagen er "i midten", for eksempel russisk среда sredá. På arabisk, hebraisk, persisk, gresk og portugisisk (quarta-feira) er onsdag oppkalt etter «den fjerde». I estisk, latvisk og litauisk er dagen oppkalt etter dag nummer tre, noe som også gjelder kinesisk 星期三 (xīngqīsān).
Dagen blir også kalt lillelørdag. Tidligere var det vanlig at tjenestefolk fikk fri onsdagskvelden som kompensasjon for arbeid i helgene. Da arrangerte herskapet gjerne middagsselskap som krevde at tjenestefolkene var til stede. Onsdag ble dermed dagen tjenestefolk kunne gå på dans, kafé og treffe andre i hyggelig samvær, aktiviteter man gjerne forbinder med lørdagskvelden. Derav navnet lillelørdag. Den samme betegnelsen brukes også i Sverige (svensk: lillördag) og i Finland (finsk: pikkulauantai). På dansk brukes «Lille lille fredag» eller «Lille torsdag» som betegnelse for en festlig onsdag.
== Symbolsk betydning ==
I kristen tradisjon er onsdagen forbundet med forrådelsen av Jesus Kristus. Derfor er dagen i mange kristne kirker, for eksempel den ortodokse kirke, regnet som fastedag.
I astrologisk overtro står onsdagen i planeten Merkurs tegn og har symbol ☿ (latin: dies Mercurii).
== Referanser == | Onsdag (norrønt: óðinsdagr, «Odins dag»)«onsdag», Bokmålsordboka er ukas tredje dag i land som regner mandag som ukens første dag. Norge har onsdag vært ukas tredje dag siden 1. | 6,965 | 6,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torsdag | 2023-02-04 | Torsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | Torsdag er i Norge ukas fjerde dag (etter endring fra 1. januar 1973), og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Ifølge romersk kalender er torsdagen dies Jovis, oppkalt etter Jupiter.
Ifølge europeisk standard (ISO 8601) er det årets torsdager som avgjør ukenummeret: uke 1 blir definert som uka som inneholder årets første torsdag, og så videre.
Etter folketradisjonen skulle torsdagen være en dag da skjulte makter var særlig nær menneskenes verden. Mange slags arbeid kunne ikke gjøres på torsdag, for eksempel å spinne. Samtidig kunne torsdagen brukes til å komme i kontakt med det overnaturlige og dermed øke menneskenes krefter. I En natt i Nordmarken gjenforteller Peter Chr. Asbjørnsen tre sagn om skjulte skatter som kan oppdages når en graver en torsdagsnatt.
| Torsdag er i Norge ukas fjerde dag (etter endring fra 1. januar 1973), og oppkalt etter den norrøne guden Tor. Ifølge romersk kalender er torsdagen dies Jovis, oppkalt etter Jupiter.
Ifølge europeisk standard (ISO 8601) er det årets torsdager som avgjør ukenummeret: uke 1 blir definert som uka som inneholder årets første torsdag, og så videre.
Etter folketradisjonen skulle torsdagen være en dag da skjulte makter var særlig nær menneskenes verden. Mange slags arbeid kunne ikke gjøres på torsdag, for eksempel å spinne. Samtidig kunne torsdagen brukes til å komme i kontakt med det overnaturlige og dermed øke menneskenes krefter. I En natt i Nordmarken gjenforteller Peter Chr. Asbjørnsen tre sagn om skjulte skatter som kan oppdages når en graver en torsdagsnatt.
== Referanser == | Torsdag er i Norge ukas fjerde dag (etter endring fra 1. januar 1973)Forskning. | 6,966 | 6,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredag | 2023-02-04 | Fredag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. I slaviske språk kalles fredag derfor «femtedagen» (kroatisk petak, slovakisk piatok, lånord i ungarsk som pentek).Fredag er den sjette dagen i de landene som etter abrahamittisk tradisjon har søndag som ukas første dag. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke.
Fredag blir regnet for å være oppkalt etter Frigg, Odins hustru og mor til Balder, alternativt Frøya eller Frøy. Ordet kom alt på 300-tallet inn i germanske språk som et lånord fra latin dies Veneris.Inspirert av gresk «Afrodites dag» ble fredag i den romerske kalenderen «Venus' dag», dies Veneris, som er lett gjenkjennelig i moderne romanske språk som fransk vendredi og italiensk venerdí - mens portugisisk danner unntak ved å kalle fredag sexta-feira (= sjettedagen, dvs. sjette dag med liturgisk feiring).
I kristen tradisjon er fredagen forbundet med Kristi korsfestelse på langfredag. Derfor var fredagen i katolsk tid en fastedag, og denne betegnelsen har overlevd på Island, der fredag fremdeles kalles föstudagur.I eldre norsk folketro var fredag en ulykkesdag. I nyere tid er spesielt fredag den 13. knyttet til overtro og frykt for uhell og ulykker. Forsikringsselskapenes statistikk avkrefter imidlertid at det er noe hold i dette.
| Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. I slaviske språk kalles fredag derfor «femtedagen» (kroatisk petak, slovakisk piatok, lånord i ungarsk som pentek).Fredag er den sjette dagen i de landene som etter abrahamittisk tradisjon har søndag som ukas første dag. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke.
Fredag blir regnet for å være oppkalt etter Frigg, Odins hustru og mor til Balder, alternativt Frøya eller Frøy. Ordet kom alt på 300-tallet inn i germanske språk som et lånord fra latin dies Veneris.Inspirert av gresk «Afrodites dag» ble fredag i den romerske kalenderen «Venus' dag», dies Veneris, som er lett gjenkjennelig i moderne romanske språk som fransk vendredi og italiensk venerdí - mens portugisisk danner unntak ved å kalle fredag sexta-feira (= sjettedagen, dvs. sjette dag med liturgisk feiring).
I kristen tradisjon er fredagen forbundet med Kristi korsfestelse på langfredag. Derfor var fredagen i katolsk tid en fastedag, og denne betegnelsen har overlevd på Island, der fredag fremdeles kalles föstudagur.I eldre norsk folketro var fredag en ulykkesdag. I nyere tid er spesielt fredag den 13. knyttet til overtro og frykt for uhell og ulykker. Forsikringsselskapenes statistikk avkrefter imidlertid at det er noe hold i dette.
== Se også ==
Fredag den 13.
== Referanser == | Fredag er dagen som kommer etter torsdag og før lørdag. I de land som etter den internasjonale standarden ISO 8601 har innført mandag som første dag i uka, er dagen den femte i uka. | 6,967 | 6,967 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manchester_United | 2023-02-04 | Manchester United | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1878', 'Kategori:Manchester United', 'Kategori:Mesterliga-vinnere', 'Kategori:Sport i England i 1878', 'Kategori:WDL error'] | Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester.
Manchester United er en av de mestvinnende klubbene i England, med i alt 66 trofeer. De har flest ligamesterskap i den engelske ligaen med 20 titler. De har vunnet FA-cupen 12 ganger, ligacupen fem ganger og de har også rekorden for vunnede FA Community Shield med 21 seire, inkludert delinger. Klubben har vunnet Mesterligaen tre ganger, kun slått av Liverpool FC i England og av seks øvrige europeiske lag. I tillegg har de vunnet Europaligaen, Cupvinnercupen, UEFA Super Cup, Intercontinental Cup og VM i fotball for klubblag en gang. I 1999 ble Manchester United den første engelske klubben som vant The Treble – Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong.
1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Manageren fra november 1986 til juli 2013, Alex Ferguson, vant 38 titler med klubben. Klubben ble under Alex Fergusons managertid et av Englands mestvinnende fotballag.
Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben var i juli 2011, rangert i Forbes som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben kom på tredje plass i Forbes oversikt for klubbinntekter i 2018 med en inntekt på 6,5 milliarder kroner. Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer i mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK).
For 2017-18 sesongen hadde Manchester United Europas høyeste totale tilskuertall på hjemmekamper i ligaen med 1 424 544. Gjennomsnittlig kom 74 976 på hver hjemmekamp; det tredje høyeste snittet i Europa bak Borussia Dortmund og Bayern München.
| Manchester United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1878, under navnet Newton Heath LYR Football Club, og ble valgt inn i The Football League i 1892. I 1902 fikk klubben sitt nåværende navn. «The Red Devils», som er kallenavnet til Manchester United, har siden 1910 spilt hjemmekampene sine på Old Trafford i Manchester.
Manchester United er en av de mestvinnende klubbene i England, med i alt 66 trofeer. De har flest ligamesterskap i den engelske ligaen med 20 titler. De har vunnet FA-cupen 12 ganger, ligacupen fem ganger og de har også rekorden for vunnede FA Community Shield med 21 seire, inkludert delinger. Klubben har vunnet Mesterligaen tre ganger, kun slått av Liverpool FC i England og av seks øvrige europeiske lag. I tillegg har de vunnet Europaligaen, Cupvinnercupen, UEFA Super Cup, Intercontinental Cup og VM i fotball for klubblag en gang. I 1999 ble Manchester United den første engelske klubben som vant The Treble – Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong.
1958 krevde München-ulykken livet av åtte av spillerne i Manchester United. I 1968 ble klubben, under manager Matt Busbys ledelse, den første engelske fotballklubben til å vinne Serievinnercupen. Manageren fra november 1986 til juli 2013, Alex Ferguson, vant 38 titler med klubben. Klubben ble under Alex Fergusons managertid et av Englands mestvinnende fotballag.
Manchester United er en av de rikeste og mest populære klubbene i verden. Klubben var i juli 2011, rangert i Forbes som verdens mest verdifulle sportsklubb, med en estimert verdi på 1,86 milliarder USD (10,88 milliarder NOK). Klubben kom på tredje plass i Forbes oversikt for klubbinntekter i 2018 med en inntekt på 6,5 milliarder kroner. Klubben ble introdusert på London Stock Exchange i 1991, men ble kjøpt opp av Malcolm Glazer i mai 2005 i en handel som verdsatte klubben til nesten 800 millioner GBP (7,29 milliarder NOK).
For 2017-18 sesongen hadde Manchester United Europas høyeste totale tilskuertall på hjemmekamper i ligaen med 1 424 544. Gjennomsnittlig kom 74 976 på hver hjemmekamp; det tredje høyeste snittet i Europa bak Borussia Dortmund og Bayern München.
== Historie ==
Tradisjonelt er United en av de største klubbene i England, og laget har hatt tre suksessrike perioder, under Ernest Mangnall i 1900-årene, i 1950- og 1960-årene under Matt Busby, og i 1990-årene var det Alex Ferguson. Bortsett fra disse suksessene, er den mest betydningsfulle hendelsen i klubbens historie flyulykken i München, hvor åtte av klubbens spillere døde og flere havnet på sykehus over lengre tid.Ferguson var manager fra 1986 til sommeren 2013, og klubben har siden 1990 dominert engelsk fotball med tolv seriemesterskap, fem FA-cupmesterskap, fire ligacupmesterskap og to Mesterliga-seiere i 1999 og i 2008. Klubbens mest suksessrike sesong var 1998/99, da de ble det første og eneste laget som har vunnet The Treble, som vil si å vinne FA Premier League, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong, takket være Ole Gunnar Solskjær og Teddy Sheringham som sikret seier mot Bayern München på overtid på Camp Nou I 2005 kvalifiserte Manchester United seg for gruppespill i Mesterligaen for tiende år på rad, og slo dermed rekorden som Rosenborg fra Norge tidligere holdt. Klubben har vært i finaler i de viktige europeiske turneringene fem ganger – i Serievinnercupen i 1968, Cupvinnercupen i 1991 og Mesterligaen i 1999, 2008, 2009 og 2011.
=== Tidlige år (1878–1945) ===
Klubben ble dannet som Newton Heath Lancashire & Yorkshire Railway Football Club (forkortet Newton Heath LYR FC) av en gruppe jernbanearbeidere i Manchester i 1878. Navnet ble snart forkortet til Newton Heath. De var grunnleggende medlemmer av Football Alliance i 1889 og sluttet seg til The Football League i 1892 da den slo seg sammen med Football Alliance.Klubben stod overfor konkurs i 1902, men ble reddet av John Henry Davies, som betalte klubbens gjeld. Samtidig forandret han klubbens farger fra gult og grønt til rødt og hvitt. 28. april 1902 omdøpte de nye eierne klubben til Manchester United Football Club, og Davies ble klubbpresident.
United vant ligaen i 1908 og 1911, samt FA-cupen i 1909, og med finansiell assistanse fra Davies flyttet de til et nytt stadion på Old Trafford i 1910.
Laget slet i mellomkrigstiden, og da andre verdenskrig begynte, hadde de 70 000 pund i gjeld.
=== Busby-årene (1945–1969) ===
Matt Busby ble utnevnt til manager i 1945 og tok da en helt ny innfallsvinkel til sin jobb. Han sluttet seg til spillerne på treningene i tillegg til å utføre administrative oppgaver. Han hadde umiddelbar suksess, da klubben endte på andreplass i ligaen i 1947 og vant FA-cupfinalen i 1948. Dette ble starten på en periode da laget holdt et stabilt, høyt nivå. Etter fire andreplasser og en fjerdeplass vant laget ligaen i 1951/52-sesongen, for første gang på 41 år.
Busby innførte en politikk som gikk ut på å hente inn spillere fra ungdomslaget så ofte som mulig, og laget vant ligaen i 1956 med en gjennomsnittsalder på bare 22. Det unge laget fikk kallenavnet Busby Babes, og året etter vant de ligaen igjen og nådde FA-cupfinalen, der de tapte for Aston Villa. De ble også det første engelske laget som deltok i Europacupen, der de kom til semifinalen.En tragedie knuste laget sesongen etterpå, da flyet som transporterte laget hjem fra en europacupkamp krasjet ved avgang etter å ha fylt drivstoff i München. Flyulykken i München 6. februar 1958 krevde livet til åtte spillere og femten andre passasjerer. Der var snakk om at klubben skulle trekke seg fra sesongens turneringer, men assistentmanager Jimmy Murphy tok over som manager mens Matt Busby ble behandlet for skadene han hadde fått i ulykken, og klubben fortsatte å spille med sitt reservelag. De nådde FA-cupfinalen igjen, hvor de tapte for Bolton Wanderers.
Busby bygget opp et nytt lag på begynnelsen av 1960-årene og hentet inn spillere som Denis Law og Pat Crerand. Laget vant FA-cupfinalen i 1963, og vant så ligaen i 1965 og 1967 og Europacupen i 1968. Dette laget var kjent for å inneholde tre fotballspillere som har blitt kåret til årets fotballspiller i Europa – Bobby Charlton, George Best, og Denis Law. Busby trakk seg som manager i 1969, og ble erstattet av reservelagstrener og tidligere United-spiller Wilf McGuinness.
=== 1969–1986 ===
United slet med å erstatte Busby, og laget hadde problemer under Wilf McGuiness og Frank O'Farrell før Tommy Docherty ble manager på slutten av 1972. Docherty, eller «the Doc», reddet United fra nedrykk den sesongen, men klubben rykket ned i 1974. De rykket imidlertid opp igjen på første forsøk, og nådde FA-cupfinalen i 1976, men ble slått av Southampton. De kom til finalen igjen i 1977 og slo Liverpool, og hindret sine motstandere fra å fullføre en «treble», som United klarte i 1999 som første engelske klubb. Til tross for denne suksessen, og hans popularitet blant supporterne, ble Docherty sparket kort tid etter finalen da det ble kjent at han hadde hatt en affære med fysioterapeutens kone.Dave Sexton erstattet Docherty som manager sommeren 1977, og fikk laget til å spille i en mer defensiv formasjon. Denne stilen var upopulær blant fansen, som var vant med angrepsfotballen som ble foretrukket av Docherty og Busby. Etter å ha mislykkes i å vinne ett eneste trofé, fikk Sexton sparken i 1981.Han ble erstattet av Ron Atkinson, som umiddelbart brøt den britiske overgangsrekorden ved å hente inn Bryan Robson fra West Bromwich Albion. Atkinson bygget et spennende lag med nye spillere som Jesper Olsen og Gordon Strachan, som spilte sammen med egne juniorspillere som Norman Whiteside og Mark Hughes. United vant FA-cupen i 1983 og 1985, og var store favoritter til å vinne ligaen i 1985/86-sesongen etter å ha vunnet sine ti første kamper. De ledet med ti poeng over sine rivaler så tidlig som i oktober. Laget kollapset imidlertid, og United endte på fjerdeplass. Den dårlige formen fortsatte inn i den neste sesongen, og med United på kanten av nedrykk fra toppdivisjonen, fikk Atkinson sparken.
=== Alex Ferguson-epoken (1986–2013) ===
==== 1986–1999 ====
Alex Ferguson erstattet Atkinson og ledet klubben til en 11.-plass i sin første sesong. Den påfølgende sesongen (1987/88), endte United på andreplass, da Brian McClair ble den første United-spilleren siden George Best til å score 20 ligamål i en sesong.
Men ting var i ferd med å gå forferdelig galt. Mange av Fergusons nye spillere nådde ikke forventningene til fansen, i tillegg til at Ferguson kvittet seg med populære spillere som Paul McGrath og Gordon Strachan, og United slet skikkelig gjennom 1989. Det ble spekulert i om at Ferguson ville få sparken i begynnelsen av 1990, men en seier i tredje runde i FA-cupen holdt sesongen i live og United gikk videre og vant hele turneringen, uten å spille en eneste hjemmekamp.United vant Cupvinnercupen i 1990/91, da de slo de spanske seriemesterne Barcelona i finalen. Den følgende sesongen var en skuffelse for United, da en svak avslutning gjorde at de tapte seriemesterskapet til Leeds United.
Ankomsten til Eric Cantona i november 1992 gav klubben en viktig vitamininnsprøytning, og de fullførte 1992/93-sesongen som mestere for første gang siden 1967. De vant «The Double» (ligaen og FA-cupen samme sesong) for første gang sesongen etterpå. Ligaen ble vunnet overlegent, med 92 poeng etter 42 kamper, mens Chelsea ble beseiret 4-0 i finalen i FA-cupen Den legendariske manageren og klubbpresidenten, Matt Busby, døde samme sesong, 20. januar 1994.
I 1994-95 fikk Cantona åtte måneders suspensjon for å ha sparket en tilskuer, og da de tapte sine to siste kamper, endte United på andreplass i ligaen,og de tapte også finalen i FA-cupen, 0-1 mot Everton. Ferguson gjorde så mange supportere rasende ved å selge nøkkelspillere som Paul Ince, Mark Hughes og Andrej Kantsjelskis og erstatte dem med spillere fra klubbens ungdomslag, de såkalte Fergies fledglings. De nye spillerne – deriblant fremtidige storspillere som David Beckham, Gary Neville, Paul Scholes og Nicky Butt – gjorde det overraskende godt, og den tidligere Liverpool-spilleren Alan Hansen måtte bite i seg kommentarene om at «man vinner ingenting med barn» da United vant «The Double» igjen i 1995/96. Serien ble vunnet med en grei margin etter at laget på et øyeblikk lå 12 poeng bak Newcastle United, som avsluttet sesongen på andreplass. Liverpool ble beseiret 1-0 i finalen i FA-cupen, etter et sent vinnermål av Eric Cantona.
United vant ligaen igjen i 1997, men Cantona sjokkerte igjen fansen ved å gi seg med fotball i en alder av 31 år, flere år tidligere enn spillere flest. De startet den følgende sesongen godt, men resultatene var preget av en rekke skader, og de endte sesongen på andreplass, ett poeng bak mestrene Arsenal. Mesterligaen gikk heller ikke så bra, og de røk ut i kvartfinalen mot AS Monaco fra Frankrike.
1998/99 var den mest suksessrike sesongen i klubbens historie, da United ble den første engelske klubben til å vinne «The Treble» – ligaen, FA-cupen og Mesterligaen i samme sesong. Finalen var spesiell da United lå under 1–0 med ett minutt igjen å spille, men to mål i tilleggstiden, inkludert seiersmålet av Ole Gunnar Solskjær, gav dem seieren over Bayern München. Solskjærs mål markerte høydepunktet i Uniteds historie. Ferguson ble adlet for sitt bidrag til britisk fotball etter dette.
==== Etter «The Treble» (1999–) ====
Manchester United vant ligaen med stor margin i 2000 og 2001, men pressen så disse sesongene som mislykkede da de ikke klarte å vinne europacupen. Ferguson adopterte mer defensive taktikker for å gjøre United vanskeligere å slå i Europa, men det var ikke vellykket, og United endte sesongen på tredjeplass i 2002. De vant ligaen igjen den etterfølgende sesongen (2002/03), og startet den følgende sesongen godt, men formen falt dramatisk da Rio Ferdinand fikk en åtte måneders suspensjon for å ha latt være å møte på en dopingkontroll.
Til tross for at klubben brukte millioner av pund på spissene Alan Smith, Wayne Rooney og Louis Saha, ble 2004/05-sesongen kjennetegnet av måltørke. En rekke 0–0-kamper etterlot tidlig United bak Arsenal og Chelsea, og de endte sesongen på tredjeplass. Skuffelsen ble enda større da United ble det første laget som har tapt en FA-cupfinale på straffespark, da Arsenal vant etter at kampen endte 0–0. At United nærmest utspilte Arsenal i hele kampen, gjorde tapet enda bitrere. Utenfor banen var saken det var mest snakk om, muligheten for at klubben kunne bli overtatt av amerikaneren Malcolm Glazer.2005/06-sesongen skulle bli nok en sesong hvor håpet om ligagull tidlig ble knust. En rekke dårlige opptredener på høsten førte til at Chelsea fikk et stort forsprang, og dette klarte United aldri å ta igjen. Laget tok seg riktig nok til finalen i Ligacupen, hvor Wigan ble slått 4-0. Midtveis i sesongen ble Nemanja Vidic og Patrice Evra kjøpt inn, men begge hadde tilpasningsproblemer. De skulle imidlertid snart vise seg å være gode investeringer. Slutten av sesongen huskes kanskje best for et stadig dårligere forhold mellom Ferguson og Ruud van Nistelrooy, som kulminerte med at sistnevnte ble solgt til Real Madrid sommeren 2006.
Etter salget av Ruud van Nistelrooy og kun Michael Carrick inn døra på Old Trafford, var det ikke mange som hadde trodd at Chelsea, med nyervervelsene Andrij Sjevtsjenko og Michael Ballack, skulle fravristes ligatittelen i 2006/2007 heller. United hadde imidlertid andre tanker, og viste gjennom stort sett hele sesongen glitrende form. Spesielt Cristiano Ronaldo utmerket som den største helten og drev mang et forsvar til vanvidd med sine finter, mål og målgivende pasninger. Sesongen kulminerte med ligagull, og en rekke minneverdige kamper. 7-1-seieren mot Roma i kvartfinalen i Mesterligaen vil for alltid stå som et skoleeksempel på hvordan United ønsker å spille fotball. Forøvrig tapte United FA-cupfinalen mot Chelsea etter ekstraomganger, mens AC Milan ble for sterke i semifinalen i Mesterligaen.
Manchester United var et av de ledende lagene i Europa i 2008. United vant Premier League i siste serierunde, og deretter Mesterligaen etter en forrykende 1-1 kamp mot Chelsea. Edwin van der Sar ble helten da han reddet Nicolas Anelkas skudd i straffesparkkonkurransen. En stor del av æren for den flotte sesongen skal Uniteds portugisiske diamant, Cristiano Ronaldo, ha. Dessuten var forsvaret til United nærmest prikkfritt denne sesongen, noe som har gjorde at United var den klubben som slapp inn færrest mål i ligaen.Sesongen 2008/2009 startet noe vaklende, men nok en gang skulle Uniteds forsvar, og ikke minst keeper van der Sar utgjøre den største forskjellen mellom topplagene. VM i fotball for klubblag ble vunnet i desember etter 1-0 seier mot LDU Quito fra Ecuador, og i ligaen holdt United buret rent i elleve kamper på rad, noe som er ny rekord i engelsk fotball. Til tross for at United tapte mange poeng mot de sterkeste utfordrerne, kunne ligaseier nummer 18 feires før siste kamp. Liverpool var sterke utfordrere, men spilte for mange uavgjorte kamper mot antatt svakere lag. Uniteds «reservelag» vant ligacupen, noe som gir håp om at det kan komme flere unge talenter opp fra egne rekker om ikke lenge. På slutten av sesongen kom 17-årige Federico Macheda i fokus da han ble matchvinner i to nøkkelkamper i ligaen mot Aston Villa og Sunderland. Cristiano Ronaldo var ikke like strålende som i sesongen før, og etterhvert ble det synlige gnisninger mellom portugiseren og manager Ferguson. I hjemmekampen mot Manchester City viste Ronaldo seg frem fra sin minst sympatiske side da han tydelig gestikulerte og ristet på hodet i protest mot at Ferguson byttet ham ut. Samtidig satte dette fart i ryktene om at Ronaldo allerede var på god vei til Real Madrid. I Mesterligaen tok United seg til finalen i Roma, men spilte adskillige hakk under pari og tapte fortjent mot Barcelona, som stilte med en Lionel Messi i storform.
=== Overtakelsen til Malcolm Glazer ===
14. juni 2005 øket Malcolm Glazer sin aksjeandel i klubben til 97,3 %, nok til full kontroll i tillegg til å ta den av børsen. 22. juni 2005 tok han klubben formelt av børsen. Klubben var regnet som den mest finansielt suksessrike i England, før deres nye amerikanske eier overførte enorm gjeld på klubben. 7. juni utnevnte han sine sønner Joel Glazer og Avram Glazer som ikke-utøvende direktører, samtidig som Roy Gardner trakk seg fra formannskapet. Hans sønner er forventet å bli involvert i driften av klubben.Grupper av United-fans har flere ganger protestert mot overtakelsen. En gruppe supportere har dannet en ny klubb kalt FC United of Manchester, som vil spille i North West Counties Leagues andre divisjon i 2005/06-sesongen. Shareholders United har valgt en annen strategi, og ønsker å danne et Phoenix-fond, der en samler midler for å overta klubben på et senere tidspunkt. De frykter at Glazer kun ønsker å tjene penger på klubben.Alex Ferguson ga seg som manager i 2013, etter at klubben hadde vunnet sitt 20. seriegull. Etter det gikk klubben gjennom en tyngre periode, med færre titler og hyppigere managerskifter. Louis van Gaal ble klubbens første utenlandske manager men måtte gå i 2016, tidligere Chelsea-trener José Mourinho ledet klubben til Europaliga-tittelen 2017, og Ole Gunnar Solskjær ble ansatt som midlertidig manager etter at Jose Mourinho ble sparket 19. desember 2018.
== Meritter ==
Manchester United har vunnet totalt 66 trofeer og har rekorden for flest vunnede engelske ligamesterskap med 20.
== Kjente spillere ==
Harry Stafford 1896–1903
Charlie Roberts 1903–1913
Alec Bell 1903–1913
Dick Duckworth 1903–1915
Billy Meredith 1906–1921
Jack Silcock 1916–1934
Alfred Steward 1920–1932
Johnny Carey 1936–1953
John Aston 1946–1954
Roger Byrne 1949–1958
Dennis Viollet 1950–1962
Duncan Edwards 1952–1958
Bill Foulkes 1952–1970
Tommy Taylor 1953–1958
Bobby Charlton 1956–1973
Shay Brennan 1957–1970
Noel Cantwell 1960–1967
Nobby Stiles 1960–1971
David Herd 1961–1968
Denis Law 1962–1973
David Sadler 1963–1968
Pat Crerand 1963–1972
George Best 1963–1974
Brian Kidd 1963–1974
John Aston jr. 1965–1972
Alex Stepney 1966–1978
Sammy McIlroy 1971–1982
Martin Buchan 1972–1983
Lou Macari 1973–1984
Steve Coppell 1975–1982
Gordon McQueen 1977–1985
Bryan Robson 1981–1994
Norman Whiteside 1983–1989
Gordon Strachan 1984–1989
Mark Hughes 1983–1995
Lee Martin 1987–1994
Steve Bruce 1987–1996
Brian McClair 1987–1998
Lee Sharpe 1988–1996
Paul Ince 1989–1995
Gary Pallister 1989–1998
Ryan Giggs 1990–2014
Denis Irwin 1990–2002
Andrej Kantsjelskis 1990–1995
Peter Schmeichel 1991–1999
Eric Cantona 1992–1997
Gary Neville 1992–2011
Roy Keane 1993–2006
David Beckham 1993–2003
Andy Cole 1994–2002
Paul Scholes 1994–2013
Phil Neville 1994–2005
Wes Brown 1996–2011
Ole Gunnar Solskjær 1996–2008
Teddy Sheringham 1997–2001
John O'Shea 1998–2011
Dwight Yorke 1998–2002
Jaap Stam 1998–2002
Fabien Barthez 2000–2004
Laurent Blanc 2001–2003
Juan Sebastián Verón 2001–2003
Ruud van Nistelrooy 2001–2006
Rio Ferdinand 2002–2014
Cristiano Ronaldo 2003–2009
Wayne Rooney 2004–2017
Edwin van der Sar 2005–2011
Nemanja Vidić 2006–2014
Patrice Evra 2006–2014
Dimitar Berbatov 2008–2012
Javier Hernández 2010–2015
David de Gea 2011-
Robin van Persie 2012–2015
Zlatan Ibrahimovic 2016–2018
Marcus Rashford 2015–
=== Norske spillere for Manchester United ===
Ronny Johnsen (1996–2002)
Ole Gunnar Solskjær (1996–2007)
Henning Berg (1997–2000)
Erik Nevland (1998–2000)
Magnus Wolff Eikrem (2006–2010)
Joshua King (2008–2013)
Etzaz Hussain (2009–2011)
Mats Møller Dæhli (2010–2013)
== Resultater, rekorder og kapteiner ==
Alle treningskamper på 1980-tallet, 1990-tallet, 2000-tallet
Manchester Uniteds lagkapteiner
Full oversikt over Manchester Uniteds rekorder.
== Resultater sesongene 1990/91–2020/21 ==
== Manchester Uniteds managere ==
Oppdatert per 9. mai 2021. Kun obligatoriske kamper.
Overskriftsforklaring - tabellNasjonalitet
Fra – Første år som Manchester United-manager.
Til – Siste år som Manchester United-manager.
K – Antall kamper som Manchester United-manager.
S – Antall seire som Manchester United-manager.
U – Antall uavgjorte kamper som Manchester United-manager.
T – Antall tap som Manchester United-manager.
MF – Antall mål for Manchester United med manageren.
MM – Antall mål mot Manchester United med manageren.
Seier% – Seiersprosent for Manchester United med manageren.
Trofeer – Trofeer vunnet av Manchester United med manageren.Forkortelser(n/a) = Informasjon ikke tilgjengeligNoter
=== Assisterende managere ===
== Spillerstall ==
Oppdatert 31. januar 2023
=== Utlånte spillere ===
== Referanser ==
David Moyes sin nye stab
== Litteraturliste ==
Hamil, Sean (2008). «Case 9: Manchester United: the Commercial Development of a Global Football Brand». I Chadwick, Simon; Arth, Dave. International Cases in the Business of Sport. Oxford: Butterworth-Heinemann. ISBN 978-0-7506-8543-6.
== Eksterne lenker ==
=== Offisielle ===
(ko) Offisielt nettsted
(en) Manchester United FC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
United-forum
Den offisielle skandinaviske supporterklubben
Oversikt over spillere for United
=== Uavhengige medialenker ===
Manchester Evening News
Man. United på SportNetwork.net
Man. United på Football365
Man. United på 4thegame.com
Manchester United – Premierleague.com
klubbnyheter fra Carling.com
Alle målscorere, resultater, lagoppstillinger gjennom tidene
Komplett liste og illustrasjoner av alle draktene Man. United har benyttet | | styreleder = Joel og Avram Glazer| | 6,968 | 6,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_skandinaviske_myntunion | 2023-02-04 | Den skandinaviske myntunion | ['Kategori:1873 i Danmark', 'Kategori:1873 i Norge', 'Kategori:1873 i Sverige', 'Kategori:1875 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1873', 'Kategori:Internasjonalt samarbeid', 'Kategori:Politikk i 1873', 'Kategori:Skandinavia', 'Kategori:Valutaunioner'] | Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. Både mynter og sedler var konvertible til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone.
| Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. Både mynter og sedler var konvertible til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone.
== Overblikk ==
Konvensjonen om den skandinaviske myntunion ble uten særlig motstand vedtatt av den svenske og av den danske nasjonalforsamlingen, og trådte i kraft den 27. mai 1873.Den norske regjeringen ønsket at også Norge skulle tiltre unionen, men et knapt flertall i Stortinget avviste konvensjonen den 8. mai 1873. Norge var på den tiden i personalunion med Sverige, men hadde utstrakt indre selvstyre og derunder fulgte kontroll over egen valuta. Derfor kunne Stortinget avgjøre norsk medlemskap i myntunionen, til forskjell fra andre utenrikspolitiske anliggende. Først to år senere, den 16. oktober 1875, vedtok Stortinget at Norge skulle tiltre konvensjonen ved en tilleggskonvensjon.
Konvensjonen innebar en overgang fra sølvstandard og til gullstandard, og for Norges del et skifte i regnesystem: fra tolvtallsystemet til titallsystemet.
Før myntunionen hadde Sverige hatt riksdaler og skilling, som ble byttet ut med svenske kroner og øre. Danske kroner og øre erstattet rigsbankdaler og skilling. Da Norge ble med var norske kroner og øre allerede innført, men var kombinert i noen få år med speciedaler og skilling. Enkelte norske mynter var f.eks. pålydende 10 kr / 2½ SP, eller 1 kr / 30 Sk.
I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst, men dette hadde ingen innvirkning på samarbeidet i myntunionen. Det som veltet myntunionen var i stedet innføringen av papirmyntfot og trykking av danske og norske pengesedler under pari fra 1915, og utbruddet av den 1. verdenskrig med preging av danske og norske mynter i jern fra 1917. Jernmyntene ble riktignok fremstilt med hjemmel i en tilleggsbestemmelse til myntunionen, men ble fra 1924 ikke godtatt som betalingsmiddel i Sverige, som hadde en sterkere økonomi og gjenopprettet gullstandarden i 1924. Formelt sett ble myntunionen først opphevet i 1972.
Islandske kroner er en avledning av danske kroner, og ble innført etter at landet fikk suverenitet i 1918.
== Den internasjonale bakgrunnen for unionen ==
På midten av 1800-tallet var europeiske nasjonaløkonomer og politikere opptatt å fremme frihandel, og derfor lette de etter virkemidler innenfor pengepolitikken som kunne bidra til å lette verdenshandelen. Tre viktige eksempler på slike virkemidler var å opprette myntunioner og endre grunnlaget for regnesystem og metallstandard.
=== Regnesystem: fra tolvtall- til titallsystem ===
Utover 1800-tallet valgte stadig flere land å innføre titallsystemet som regnesystem, slik Frankrike hadde gjort allerede i 1799, i revolusjonsperioden. Dette skjedde parallelt med en økende standardisering av måleenheter for vekt og lengde.De europeiske valutaene brukte på dette tidspunktet en rekke forskjellige regnesystem. For eksempel var den norske spesiedaleren delt i fem ort, som igjen var delt i 24 skilling, mens den danske rigsdaleren var delt på følgende måte: 1 rigsdaler = 6 mark, 1 mark = 16 skilling, 1 skilling = 12 penning.
Titallssystem ble av dets tilhengere ansett for å være enklere å håndtere enn f.eks. tolvtallssystemet. Og ved en standardisering av regnesystem ønsket man å gjøre omregninger mellom ulike lands valutaer enklere.
=== Metallstandard: overgang til gull ===
Utover 1800-tallet endret stadig flere lands valutaer sin metallstandard fra sølv til gull.
Metallstandard innebar at man knyttet verdien av en valuta direkte til markedsverdien av ett eller flere typer metall, ved å la mynter inneholde en viss mengde metall som de seddelutgivende bankene forpliktet seg til å veksle sedler inn i. Dette ble vurdert som fordelaktig da prisene på edelmetall ble ansett for å være mer stabile enn prisene på andre typer varer. Denne antatte stabiliteten skulle bidra til å styrke folks tillit til penger.
Fram til starten av 1870-tallet var bare Storbritannia knyttet til gullstandarden, mens andre lands valutaer lå enten på sølvstandard eller bimetallisme (her: både gull og sølv). Utover på 1860-tallet ble det økende enighet blant nasjonaløkonomer om at en ren gullstandard hadde fordeler framfor alternativene. De mente at gullprisen holdt seg mer stabil enn sølvprisen, og at gullets høye verdi per mengde vekt bidro til lavere omkostninger ved pengeoverføringer.Da den tyske regjeringen etter samlingen i 1871 bestemte seg for å gå fra sølv- og over til gullstandard, opplevde myndighetene i de skandinaviske landene et press for å gjøre det samme. Økonomer i Skandinavia fryktet at sølvprisen ville synke idet tyskerne gikk over til gull, og de var redde for at man kunne tape store penger dersom de skandinaviske landene ikke gjennomførte overgangen så raskt som mulig.
=== Myntunioner ===
Et tredje virkemiddel for å bedre verdenshandelen var opprettelsen av myntunioner. På 1800-tallet kunne myntunioner etableres ved at deltakerlandene knyttet sine valutaer til samme regne- og metallsystem. Det var ikke nødvendig med et felles bank- og pengevesen.
Myntunioner ble ansett av økonomer for å være av stor nytte for internasjonal handel, da de i likhet med innføringen av gullstandard kunne redusere transaksjonskostnader. Tanker om myntunioner hadde vært luftet helt siden 1500-tallet, men fikk aktualitet først etter at Frankrike, sammen med Belgia, Italia og Sveits, dannet Den latinske myntunion (LMU) basert på francen i 1865.I forlengelse av LMU drøftet økonomer i flere land mulighetene for å opprette en universell myntunion. Mange mente at francen var et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid. Den norske økonomen og politikeren Ole Jacob Broch var en av disse. Men drømmen om en verdensmynt fikk en alvorlig knekk med Frankrikes nederlag mot Preussen i 1871. Med fransk gull finansierte det nyopprettede tyske rike en overgang til gullstandard og samlet sine åtte ulike valutaer, men uten å sette forholdet mellom marken og gull slik at en lett kunne regne det om til franc. Dermed stod man i en situasjon hvor ingen av de store verdensvalutaene (dollaren, francen, marken og pundet) stod i et gunstig omregningsforhold til hverandre.
== Den skandinaviske bakgrunnen for unionen ==
== Stortingets nei til unionen i 1873 ==
== Skandinavismens betydning for opprettelsen av den skandinaviske myntunion ==
Den skandinaviske myntunionen blir ofte trukket fram som et eksempel på et av få konkrete resultater av det politiske samarbeidet i Skandinavia på 1800-tallet. Den svenske historikeren Krim Talia hevder skandinavismens betydning for opprettelsen av SMU er blitt overvurdert i litteraturen, og mener at opprettelsen av unionen først og fremst var knyttet til økonomiske argumenter. Talia skriver at selv om SMU ikke sprang ut fra skandinavismen som sådan, ble skandinavismen likevel brukt som et retorisk virkemiddel for opprettelsen av unionen av nasjonaløkonomer, som først og fremst anså unionen som et økonomisk gode.
== Se også ==
Myntsystem
Skandinavisme
Sølvskatten
Den latinske myntunion
Euroen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om myntunionen fra Dokpro
Foredrag om myntunionen fra Norges Bank (død lenke)
Den pengepolitiske situasjonen i Skandinavia på 1800-tallet
Thomas Larson – Valutaunion | Den skandinaviske myntunion (SMU) (fra 1873 for Sverige og Danmark, 1875 for Norge, til 1914 reelt og 1972 formelt) var en monetær union mellom de tre skandinaviske landene, basert på gullstandard. Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre landene. | 6,969 | 6,969 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Quincy_Adams | 2023-02-04 | John Quincy Adams | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Leiden', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Dødsfall 23. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Fødsler 11. juli', 'Kategori:Fødsler i 1767', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Quincy', 'Kategori:Senatorer fra Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. februar 1848) var USAs sjette president (1825–1829). Han var sønn av John Adams, som var USAs andre president. Før han ble president var han minister i Russland og Storbritannia og utenriksminister under James Monroe. I 1831 ble han valgt inn i representantenes hus i Kongressen, til nå den eneste presidenten som har sittet der etter sin presidentperiode. Adams var også den første – og frem til George W. Bush 176 år senere den eneste – president som hadde en far som også hadde vært president.
| John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. februar 1848) var USAs sjette president (1825–1829). Han var sønn av John Adams, som var USAs andre president. Før han ble president var han minister i Russland og Storbritannia og utenriksminister under James Monroe. I 1831 ble han valgt inn i representantenes hus i Kongressen, til nå den eneste presidenten som har sittet der etter sin presidentperiode. Adams var også den første – og frem til George W. Bush 176 år senere den eneste – president som hadde en far som også hadde vært president.
== Tidlig karriere ==
Adams var født i Braintree i Massachusetts i en del av byen som etterhvert ble byen Quincy. John Quincy Adams' fødested, nå del av Adams National Historical Park, er åpen for publikum. Det er også nærliggende Abigail Adams Cairn, som markerer stedet hvor han sju år gammel så slaget ved Bunker Hill fra.
Som barn tilbrakte Adams mye tid i Europa, hvor han fikk sin grunnleggende utdannelse ved anerkjente institusjoner som universitetet i Leiden, mens han fulgte sin far som var amerikansk utsending i Frankrike (1778–79) og Nederland (1780). Han returnerte til Amerika og tok eksamen ved Harvard College i 1787. Han startet som skrankeadvokat og startet praksis i Boston. George Washington utnevnte ham som utsending til Nederland (1794–96) og Portugal (1796). Hans far utnevnte ham til utsending i Preussen (1797–1801). Mens han var i utlandet, giftet han seg med Louisa Catherine Johnson, datter av en amerikansk handelsmann.
Etter dette reiste Adams tilbake til Quincy. Han startet sin politiske karriere i 1802 da han ble valgt til senatet i Massachusetts. Adams lyktes ikke som føderalistenes kandidat til representantenes hus samme år. Han ble valgt til senatet som føderalist og satt der fra 4. mars 1803 til 8. juni 1808, brøt med føderalistene og ble republikaner.
Adams var utsending til Russland fra 1809 til 1814, på vei til St. Petersburg seilte skipet innom Norge og han møtte amerikanske skipsmannskap som var kapret av norske kaperbåter. Adams var rystet over forholdene for sine kaprede landsmenn i Christianssand. Han var hovedforhandler i den amerikanske delegasjonen ved Gent-traktaten i 1814 og utsending i Storbritannia fra 1815 til 1817.
Han ble så utenriksminister i president James Monroes regjering fra 1817 til 1825. Han hadde en sentral rolle i overtagelsen av Florida og i å hindre USA i å bli avhengig av England. Han ble til tider kalt «den ensomme ulv» siden han ofte gikk mot majoriteten. Men ofte valgte likevel Monroe å stole på Adams' råd. Som utenriksminister fremforhandlet han Adams-Onis-traktaten og hjalp til med å utvikle monroedoktrinen som advarte europeiske nasjoner mot å blande seg inn i saker på den vestlige halvkule.
== Valget i 1824 ==
Adams stilte mot tre andre i presidentvalget i 1824. Ingen hadde majoriteten av valgmannsstemmene. Representantenes hus droppet den med lavest antall stemmer, Henry Clay, som gav sin støtte til Adams. Adams utropte så Clay til utenriksminister, til sinte klager fra Andrew Jackson som beskyldte Adams for korrupte avtaler og sverget at han skulle stille mot ham i 1828.
== President 1825-1829 ==
=== Politikk ===
Adams var president fra 4. mars 1825 til 4. mars 1829. I løpet av denne tiden arbeidet han med å utvikle det amerikanske system som bestod av et føderalt system av veier, kanaler, broer, fyrtårn og universiteter. Han og Clay satte sammen et nytt parti, Det nasjonalrepublikanske partiet, men det slo aldri til i Statene. Han ble beseiret av Jackson i presidentvalget 1828.
De fleste av hans initiativer ble nedstemt i kongressen av tilhengere av Jackson som fremdeles var rasende for valget i 1824.
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Adams utnevnte ingen dommere til høyesteretten.
=== Nye stater ===
Ingen nye stater under Adams.
== Senere liv ==
Fremfor å pensjonere seg vant Adams valget som nasjonalistisk republikaner til representantenes hus der han satt fra 1831 til han døde. Han var styreformann i industrikomitéen (i de 22.-26., 28. og 29. kongressene), komitéen for indianske saker (i den 27. kongressen) og utenrikskomiteen (også den 27. kongressen).
Han klarte ikke å vinne valget til guvernør i Massachusetts i 1834. Adams representerte i 1841 Amistad-afrikanerne i høyesterett og lyktes i argumentasjonen om at afrikanerne som hadde tatt kontroll over et spansk skip hvor de ble holdt som ulovlige slaver, ikke skulle returneres til Spania, men sendes hjem som frie mennesker.
Adams' sønn, Charles Francis, hadde også en politisk karriere.
Adams døde av hemorrhagisk hjerneslag den 23. februar 1848 i Capitol-bygningen i Washington, D.C.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bemis, Samuel Flagg. John Quincy Adams and the Foundations of American Foreign Policy. vol 1 (1949), the standard biography
Bemis, Samuel Flagg. John Quincy Adams and the Union (1956), vol 2. Pulitzer prize.
Michael F. Holt; The Rise and Fall of the American Whig Party: Jacksonian Politics and the Onset of the Civil War. 1999
Nagel, Paul C. John Quincy Adams: A Public Life, a Private Life (1999)
Remini, Robert V. John Quincy Adams (2002) short
=== Primære kilder ===
Butterfield, L. H. et al., eds., The Adams Papers (1961- ). Multivolume letterpress edition of all letters to and from major members of the Adams family, plus their diaries; still incomplete.[1]
== Eksterne lenker ==
(en) John Quincy Adams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Quincy Adams – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) John Quincy Adams hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) John Quincy Adams hos American National Biography
(en) John Quincy Adams hos The Peerage
(en) 4. juli 1821, tale på nasjonaldagen
(en) Tiltredelsestalen
(en) John Quincy Adams biografi
(en) Unitarian Universalist internettside – artikkel om John Quincy Adams
(en) Armigerous American Presidents Series
(en) Biografi fra Det hvite hus Arkivert 15. juni 2006 hos Wayback Machine. Wikiquote: John Quincy Adams – sitater | John Quincy Adams (født 11. juli 1767, død 23. | 6,970 | 6,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8rdag | 2023-02-04 | Lørdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i uken'] | For Ian McEwans roman Lørdag, se Lørdag (roman).Lørdag er i Norge ukas sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). Lørdagen inngår i helga, og ses derfor normalt på som en dag for avslapping.
Navnet «lørdag» kommer av det norrøne laugardagr («vaskedag» - der med vasking menes å bade i elv eller et vann), som også har gitt opphav til nynorsk laurdag, islandsk laugardagur og færøysk leygardagur. Det nordiske ordet for lørdag er også innlånt i flere uralske språk, jf. f.eks. kvensk lauvantai, finsk lauantai, sørsamisk laav(v)adahke, umesamisk lávvuodahkka, pitesamisk lávvodak, lulesamisk lávvodahka og nordsamisk lávvardat eller lávvordat.
I jødisk tradisjon er lørdagen kjent som ukas siste dag, og dagen for sabbat som betyr hvile. Sabbat går igjen i navnet for lørdag på en rekke språk, deriblant alle romanske språk (med former som sabato, sábado, sâmbătă, sabide, sada, sonda, samedi, dissabte, osv.) og alle slaviske språk (med former som sobota, subota, сабота, osv.), i tillegg til bl.a. østsamisk (sueʹvet), gresk (Σάββατο), ungarsk (szombat) og tysk (Samstag ved siden av Sonnabend). Fra gammelt av startet dagene ved solnedgang, da det ikke fantes klokker. Den jødiske sabbaten (hviledagen) regnes derfor fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld.
Ifølge den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag (diēs Sāturnī), derav navnet på bl.a. engelsk (Saturday), nederlandsk (zaterdag), albansk (e shtunë) og alle keltiske språk (f.eks. skotsk-gælisk Disathairne og walisisk dydd Sadwrn).
| For Ian McEwans roman Lørdag, se Lørdag (roman).Lørdag er i Norge ukas sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). Lørdagen inngår i helga, og ses derfor normalt på som en dag for avslapping.
Navnet «lørdag» kommer av det norrøne laugardagr («vaskedag» - der med vasking menes å bade i elv eller et vann), som også har gitt opphav til nynorsk laurdag, islandsk laugardagur og færøysk leygardagur. Det nordiske ordet for lørdag er også innlånt i flere uralske språk, jf. f.eks. kvensk lauvantai, finsk lauantai, sørsamisk laav(v)adahke, umesamisk lávvuodahkka, pitesamisk lávvodak, lulesamisk lávvodahka og nordsamisk lávvardat eller lávvordat.
I jødisk tradisjon er lørdagen kjent som ukas siste dag, og dagen for sabbat som betyr hvile. Sabbat går igjen i navnet for lørdag på en rekke språk, deriblant alle romanske språk (med former som sabato, sábado, sâmbătă, sabide, sada, sonda, samedi, dissabte, osv.) og alle slaviske språk (med former som sobota, subota, сабота, osv.), i tillegg til bl.a. østsamisk (sueʹvet), gresk (Σάββατο), ungarsk (szombat) og tysk (Samstag ved siden av Sonnabend). Fra gammelt av startet dagene ved solnedgang, da det ikke fantes klokker. Den jødiske sabbaten (hviledagen) regnes derfor fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld.
Ifølge den romerske kalenderen er lørdagen Saturns dag (diēs Sāturnī), derav navnet på bl.a. engelsk (Saturday), nederlandsk (zaterdag), albansk (e shtunë) og alle keltiske språk (f.eks. skotsk-gælisk Disathairne og walisisk dydd Sadwrn).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Johan Fritzner: «Om Lørdagshelg i Norge før og efter Reformationen», i Historisk Tidsskrift 1871. | Lørdag er i Norge ukas sjette og nest siste dag (etter endring gjort fra den 1. januar 1973). | 6,971 | 6,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndag | 2023-02-04 | Søndag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dager i uken'] | Søndag er siden 1973 blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden. Likevel er søndagen alltid første dag i uken i ekklesiastisk sammenheng, det være seg i jødedommen, kristendommen eller islam. Likevel holder troende jøder sabbaten (lørdag) for å være den syvende dagen.
Ifølge kristen tradisjon og lov om helligdager og helligdagsfred er alle søndager helligdag i Norge og en dag for hvile. Den representerer Kristi oppstandelse på den tredje dagen (første påskedag) og er derfor den viktigste fest- og gudstjenestedagen i de fleste kristne kirker. Søndagen som helligdag eller festdag har rot tilbake til soldyrkelse som var vanlig i både babylonsk, egyptisk og senere romersk kultur. Søndag som en kristen høytid ble innført av den romersk-katolske kirke i år A.D. 336.
Under den pietistiske kong Christian 6. ble det på 1730-tallet innført kirketvang i Danmark-Norge på søn- og helligdager, og forbud mot teaterforestillinger.Navnet «søndag» kommer av norrønt sunnudagr («solens dag»), som også har gitt opphav til nynorsk sundag (ved siden av søndag) og islandsk/færøysk sunnudagur. Den germanske betegnelsen på søndag er lånt inn i finsk som sunnuntai, og er selv en oversettelse av det latinske diēs Sōlis. På vestgermanske språk finner vi former som Sunday, Sonntag, zondag, Sendai, söndai, saandi, osv. Den latinske betegnelsen er innlånt i de brittonske språkene, med former som walisisk dydd Sul (jf. haul «sol»). I de språkene som stammer fra latin, er imidlertid betegnelsen erstattet av «Herrens dag»: duminică, domenica, dumengia, domingo, diumenge, dimanche, osv.
En måned som har søndag som sin første ukedag, vil få en fredag den 13.
| Søndag er siden 1973 blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden. Likevel er søndagen alltid første dag i uken i ekklesiastisk sammenheng, det være seg i jødedommen, kristendommen eller islam. Likevel holder troende jøder sabbaten (lørdag) for å være den syvende dagen.
Ifølge kristen tradisjon og lov om helligdager og helligdagsfred er alle søndager helligdag i Norge og en dag for hvile. Den representerer Kristi oppstandelse på den tredje dagen (første påskedag) og er derfor den viktigste fest- og gudstjenestedagen i de fleste kristne kirker. Søndagen som helligdag eller festdag har rot tilbake til soldyrkelse som var vanlig i både babylonsk, egyptisk og senere romersk kultur. Søndag som en kristen høytid ble innført av den romersk-katolske kirke i år A.D. 336.
Under den pietistiske kong Christian 6. ble det på 1730-tallet innført kirketvang i Danmark-Norge på søn- og helligdager, og forbud mot teaterforestillinger.Navnet «søndag» kommer av norrønt sunnudagr («solens dag»), som også har gitt opphav til nynorsk sundag (ved siden av søndag) og islandsk/færøysk sunnudagur. Den germanske betegnelsen på søndag er lånt inn i finsk som sunnuntai, og er selv en oversettelse av det latinske diēs Sōlis. På vestgermanske språk finner vi former som Sunday, Sonntag, zondag, Sendai, söndai, saandi, osv. Den latinske betegnelsen er innlånt i de brittonske språkene, med former som walisisk dydd Sul (jf. haul «sol»). I de språkene som stammer fra latin, er imidlertid betegnelsen erstattet av «Herrens dag»: duminică, domenica, dumengia, domingo, diumenge, dimanche, osv.
En måned som har søndag som sin første ukedag, vil få en fredag den 13.
== Referanser ==
== Se også ==
Ukedager.
Ukenummer.
Søndagsbokstav. | Søndag er siden 1973 blitt regnet som den siste dagen i uken ifølge standarden ISO 8601, som også Norge har gjort til formell norm. Dette er den internasjonale sivile standarden. | 6,972 | 6,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Van_Buren | 2023-02-04 | Martin Van Buren | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1862', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1782', 'Kategori:Guvernører i New York', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Columbia County i New York', 'Kategori:Personer fra USA av nederlandsk opphav', 'Kategori:Senatorer fra New York', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs utenriksministre', 'Kategori:USAs visepresidenter'] | Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål.
| Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål.
== Biografi ==
Van Buren ble født i Kinderhook, New York, 30 km sør for Albany, delstatshovedstaden. Hans tipp-tipp-oldefar Cornelis kom til den nye verden i 1631 fra Nederland. Martins far var Abraham Van Buren (17. februar 1737–8. april 1817), bonde og populær vertshuseier. Hans mor var Maria Hoes (27. februar 1743–16. februar 1817) som også hadde barn fra et tidligere ekteskap.
Van Buren gikk på offentlige skoler og Kinderhook Academy. I 1796 startet han jusstudiene og fullførte sine forberedelser i 1802 i New York hvor han studerte under William Peter van Ness. I 1803 startet han som skrankeadvokat og fortsatte en aktiv og vellykket praksis i 25 år.
Advokatpraksisen hans gjorde ham finansielt uavhengig og la veien åpen for hans politiske engasjement. Politikken i New York var spesielt bitter og personlig etter 1800, året da Thomas Jefferson ble valgt, og føderalistpartiet falt. Republikanerne var delt i tre fraksjoner: tilhengere av George Clinton (og senere hans nevø De Witt Clinton), Robert R. Livingston og Aaron Burr. Føderalistenes kontroll etter 1799 var avhengig av koalisjon med en av disse gruppene. Van Buren allierte seg med Clinton-fraksjonen og var varamann fra Columbia County fra 1808 til 1813 da han ble fjernet. I 1812 gikk han inn i statssenatet og ble medlem av retten for oppretting av feil, den høyeste domstolen i New York før 1847.
== Tidlig politisk karriere ==
=== Staten New York ===
Hans karriere i senatet i New York dekket to perioder (1812–1820). I 1815 ble han statens justisminister, et embete han hadde mens han fremdeles var medlem av senatet (frem til 1819). Da ble han erstattet for å gjøre plass for en føderalist. Han hadde allerede i 1808 flyttet fra Kinderhook til Hudson og i 1816 flyttet han videre til Albany hvor han fortsatt bodde da han gikk inn i regjeringen til Jackson i 1829.
Som medlem av statens senat støttet han den britisk-amerikanske krig i 1812 og skrev forslaget til klassifiseringsvedtaket for innrullering av frivillige. Han brøt med De Witt Clinton i 1813, men var likefullt for Clintons plan i 1817 for Erie-kanalen. Hans holdning mot slaveri viste seg gjennom en resolusjon i januar 1820 som gikk mot at Missouri skulle innlemmes som slavestat. Samme år ble han valgt til valgmann til presidentvalget. Det er på dette tidspunktet at Van Burens forbindelse med den såkalte «maskinpolitikken» begynte. Han var et ledende medlem av «Albany-regentene», en gruppe politikere som i mer enn en generasjon kontrollerte politikken i New York og som med sin store makt påvirket den nasjonale politikken, og som gjorde mer enn andre grupperinger til å gjøre «bytte-systemet» til en anerkjent prosedyre i nasjonale, statlige og lokale affærer. Van Buren stod ikke bak systemet, men fikk kallenavnet «Little Magician» (den lille magiker) for den dyktige måten han brukte det på. Han var også som medlem i den statlige lovforsamlingen hvor han motsatte seg allmenn stemmerett.
=== Senatet ===
I februar 1821 ble Van Buren valgt til Senatet. I begynnelsen foretrakk han interne forbedringer og forslo i 1824 et grunnlovstillegg for å autorisere slike tiltak, men det neste året motsatte han seg dem. Han stemte for tollen av 1824, men forlot gradvis den proteksjonistiske linjen.
I presidentvalget i 1824 deltok han som sterk tilhenger av William H. Crawford og fikk valgmannsstemmene fra Georgia som visepresident, men han holdt seg unna den bitre kontroversen som fulgte valget av John Quincy Adams til president. Han så tidlig potensialet til Andrew Jackson som presidentkandidat.
Etter valget forsøkte Van Buren å forene tilhengerne til Crawford og Jackson og styrket sin kontroll som leder i Senatet. Han var alltid høflig i sin behandling av motstandere og viste ingen bitterhet mot hverken Adams eller Henry Clay og stemte for Clays godkjenning som utenriksminister, til tross for anklagene om den «korrupte avtalen». Samtidig motsatte han seg planene til Adams-Clay for interne forbedringer og nektet å støtte forslaget for en Panama-kongress. Som leder av justiskomiteen førte han frem en rekke tiltak for forbedring av den juridisk prosedyre, og i mai 1826 sluttet han seg til Thomas Hart Benton i presentasjonen av en rapport om utøvende aristokrati. Han deltok ikke i debatten om «Tollavtalen av 1828», men stemte for tiltaket etter instruksjoner fra forsamlingen i New York, en handling som ble brukt mot ham så sent som i presidentvalget i 1844.
Van Buren var ingen taler, men hans viktigste taler viser nøye forberedelser og at hans meninger bar tyngde. Den ofte gjentatte anklagen om at han avstod fra å erklære hva han mente i avgjørende spørsmål er ikke basert på studier av hans karriere som senator. I februar 1827 ble han gjenvalgt til senatet med stor margin. Han var nå en av de anerkjente lederne av Jackson-kampanjen, og en rundreise i Virginia, North og Sør-Carolina samt Georgia våren 1827 vant støtte for Jackson fra Crawford.
=== Regjeringsmedlem ===
I 1828 ble Van Buren valgt til guvernør i New York for perioden som begynte 1. januar 1829, og han trakk seg fra setet i Senatet. 5. mars ble han utnevnt av president Jackson til utenriksminister, et embete som antagelig var lovet ham før valget, og han trakk seg som guvernør.
Som utenriksminister sørget Van Buren for å holde seg inne med «kjøkkenregjeringen», gruppen av politikere som fungerte som Jacksons rådgivere, og han vant Jacksons vedvarende respekt gjennom hans kurtise til fru John H. Eaton (Peggy Eaton), konen til marineministeren, som konene til regjeringsmedlemmene nektet å assosiere seg med. Han motsatte seg ikke Jackson i saker som hadde med fjerninger fra embeter å gjøre, men var ikke aktivt med på å fjerne kollegaer. Han unngikk med stor dyktighet innblanding i Jackson-Calhoun-krangelen. I mai 1829 gav Van Buren Philip Richard Fendall avskjed fra hans post som embetsmann i utenriksdepartementet, et tidlig eksempel avslutning av patronasje.
Ingen sensitive diplomatiske spørsmål dukket opp under Van Burens tjeneste som utenriksminister, men avtalen om lenge omstridte krav mot Frankrike ble forberedt, og handelen med Britisk Vest-India-koloniene ble åpnet. I kontroversen rundt Amerikas forente staters bank tok han parti med Jackson. Etter bruddet mellom Jackson og Calhoun var Van Buren klart den mest prominente kandidaten til visepresident.
Jackson hadde allerede i desember 1829 gjort det kjent at han ønsket Van Buren skulle nomineres. I april 1831 gikk Van Buren av, men han forlot ikke embetet før i juni. I august ble han utnevnt til utsending til England og ankom London i september. Han ble varmt mottatt, men i februar fikk han vite at nomineringen av ham ble forkastet av senatet 25. januar. Denne forkastelsen, hovedsakelig på grunn av Van Burens instruksjoner til Louis McLane, den amerikanske utsendingen til England, om åpningen av handelen til De vestindiske øyer, som ble henvist til i presidentvalget i 1828, var faktisk Calhouns verk. Og da det ble stemt avstod majoriteten fra å stemme, noe som skapte en uavgjort situasjon som gav Calhoun hans ønskede «hevn». Dette styrket Van Burens kandidatur til visepresident.
Etter en kort rundreise i Europa nådde Van Buren New York 5. juli. I mai hadde det demokratiske landsmøtet, det første som ble avholdt av partiet, nominert ham til visepresidentkandidat til å gå til valg sammen med Jackson, til tross for den sterke opposisjonen mot ham som eksisterte i mange stater. Ingen plattform var vedtatt. Man stolte alene på den utstrakte populariteten til Jackson for å vinne valget. Hans erklæringer under kampanjen var vage når det gjaldt tollsats-saken, og han var mot statsbanken og nullifikasjon, men han hadde allerede blidgjort sørstatene noe ved å nekte kongressen å oppheve slaveriet i distriktet Columbia uten godkjennelse fra slavestatene.
Under Van Burens presidentkampanje brukte demokratene hans kallenavn «Old Kinderhook» som ble forkortet «OK». Tilhengergrupper kjent som «OK Clubs» ble dannet. Dette er en mulig opprinnelse til uttrykket «ok», selv om der er mange andre mulige opprinnelser og emnet er omstridt.
I presidentvalget i 1832 fikk han 189 valgmannsstemmer, mens Jackson fikk 219 som president. Jackson var nå fast bestemt på å gjøre Van Buren til president i 1836 og brukte all sin energi i den retningen. I mai 1835 ble Van Buren enstemmig nominert på det demokratiske landsmøtet i Baltimore. Han uttrykte seg enkelt om spørsmål som slaveri og banken, samtidig som han stemte for en lov i 1836 for å legge abolisjonistisk litteratur i posten under lovene i flere stater. Van Burens seier i presidentvalget representerte mer en seier for Jackson og partiet.
== President 1837–1841 ==
=== Politikk ===
Van Buren annonserte sine intensjoner om «å følge i fotsporene til hans kjente forgjenger» og tok over hele Jacksons regjering med unntak av en minister. Van Buren hadde få økonomiske verktøy til å ta seg av den økonomiske krisen i 1837. Han lyktes i å sette opp et nasjonalt system av panteobligasjoner for den nasjonale gjelden. Partiet hans var så splittet at hans forslag i 1837 om et «uavhengig finanssystem» ikke gikk gjennom før i 1840. Det gav finansministeren kontroll over alle føderale midler. En lovklausul krevde at alle betalinger skulle foretas med statspapirer innen 1843 i stedet statsbankens sedler. Men vedtaket ble omgjort i 1841 og hadde aldri særlig innvirkning.
Utenrikspolitikken ble vanskelig da flere stater endret sine statsobligasjoner. London klaget ovet dette, og Washington forklarte at den ikke hadde ansvar for disse obligasjonene. Britiske forfattere som Charles Dickens avslørte så at amerikanerne ikke klarte å betale rettighetsavgifter, noe som førte til negativ omtale i Storbritannia rundt USAs finansielle ærlighet. Caroline-affæren involverte kanadiske opprørere som brukte baser i New York til å angripe styresmaktene i Canada. 29. desember 1837 krysset kanadiske styrker grensen og inn i USA og brente SS Caroline som opprørerne hadde brukt. En amerikaner ble drept, og et utbrudd av antibritiske følelser raste over USA. Van Buren sendte hæren til grensen og stengte opprørsbasene. Van Buren strevde med å gjennomføre nøytralitetslovene med makt, men den amerikanske opinionen støttet opprørerne. Grensedisputter i mai førte kanadiske og amerikanske tømmerhoggere ut i konflikt. Det kom aldri til blodsutgytelse i denne Aroostock-krigen, men den satte sinnene enda mer i kok på begge sider.
Van Buren fikk skylden for de harde tidene ettersom whigene latterliggjorde ham som Martin Van Ruin. Delstatsvalgene i 1837 og 1838 var katastrofale for demokratene, og den delvise økonomiske forbedringen i 1839 ble skjøvet bort av nok en kommersiell krise det samme året. Men Van Buren kontrollerte partiet sitt og ble enstemmig nominert igjen av demokratene i 1840. Opprøret mot demokratisk styre førte imidlertid til at valget ble vunnet av Harrison, whig-kandidaten.
=== Regjeringen ===
=== Utnevnelser til høyesterett ===
Van Buren utnevnte følgende dommere til Amerikas forente staters høyesterett:
John Catron – 1837
John McKinley – 1838
Peter Vivian Daniel – 1842
== Etter presidenttiden ==
Da perioden hans gikk ut, trakk Van Buren seg tilbake til sin eiendom, Lindenwald, i byen Kinderhook, hvor han planla å returnere til Det hvite hus. Han så ut til å ligge godt an til å sikre seg nominasjonen i 1844, men hans berømte brev datert 27. april 1844 der han gikk imot annekteringen av Texas som uten tvil bidro til hans nederlag, ble ikke offentliggjort før han følte seg helt sikker på å bli nominert. På demokratenes landsmøte fikk han ikke de to tredjedelene av stemmene han trengte, selv om han fikk majoriteten av stemmene. Etter åtte avstemninger ble navnet hans trukket. James K. Polk ble i stedet nominert.
I 1848 ble han nominert av to mindre partier, først av «låvebrennerne», en fraksjon av demokratene, deretter av fri jord-partiet. Han fikk ingen valgmannsstemmer. I valget i 1860 stemte han for samarbeidsgruppen som motsatte seg Abraham Lincoln, men han kunne ikke godta president Buchanans måte å takle nedgangstidene på og støttet til slutt Lincoln.
Etter at han ble sengeliggende med lungebetennelse høsten 1861, døde Van Buren av astma og hjertestans på sin eiendom i Kinderhook den 24. juli 1862. Han er gravlagt i Kinderhook.
== Referanser ==
== Kilder ==
=== Primære kilder ===
Van Buren, Martin. Autobiography (1918}
=== Sekundære kilder ===
Cole, Donald B. Martin Van Buren And The American Political System (1984)
Curtis, James C. The Fox at Bay: Martin Van Buren and the Presidency, 1837-1841 (1970).
Gammon, Samuel Rhea Gammon. The Presidential Campaign of 1832 (1922)
Niven, John. Martin Van Buren: The Romantic Age of American Politics (2000).
Remini, Robert V. Martin Van Buren and the Making of the Democratic Party (1959).
Silbey, Joel. Martin Van Buren and the Emergence of American Popular Politics (2002)
Wilson, Major L. The Presidency of Martin Van Buren (1984)
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Van Buren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Van Buren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Van Buren hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Martin Van Buren hos American National Biography
(en) Martin Van Buren hos The Peerage
American Political History Online Arkivert 1. august 2015 hos Wayback Machine.
White House-biografi Arkivert 19. oktober 2008 hos Wayback Machine.
Van Burens biografi fra Kinderhook Connection
Innsettelsestale
RootsWeb.com: van Buren-familien siden det 17.århundre
Første rikets tilstand-tale
Andre rikets tilstand-tale
Tredje rikets tilstand-tale
Fjerde rikets tilstand-tale
Martin van Buren National Historic Site (Lindenwald)
Martin van Buren medisinske historie og helse Wikiquote: Martin Van Buren – sitater | Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. | 6,973 | 6,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informatikk | 2023-02-04 | Informatikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Informatikk'] | Informatikk er et fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. Informatikk er imidlertid ikke ansett for å være begrenset til studiet av datamaskiner. Begrepet om beregning er viktig for informatikere, og det er ikke uvanlig å se fagfeltet oppsummert som «studiet av beregninger».
De teoretiske delene av informatikk overlapper med matematikk, logikk og noe lingvistikk. De praktiske delene overlapper med forskjellige ingeniørfag som dataingeniør og elektroingeniør. I tillegg er det et visst overlapp med informasjonsvitenskap, som er et samfunnsfag til forskjell fra de øvrige (unntatt lingvistikk), som er regnet som matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag.
| Informatikk er et fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. Informatikk er imidlertid ikke ansett for å være begrenset til studiet av datamaskiner. Begrepet om beregning er viktig for informatikere, og det er ikke uvanlig å se fagfeltet oppsummert som «studiet av beregninger».
De teoretiske delene av informatikk overlapper med matematikk, logikk og noe lingvistikk. De praktiske delene overlapper med forskjellige ingeniørfag som dataingeniør og elektroingeniør. I tillegg er det et visst overlapp med informasjonsvitenskap, som er et samfunnsfag til forskjell fra de øvrige (unntatt lingvistikk), som er regnet som matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag.
== Forskningsfelter innenfor informatikk ==
Programutviklingsteori -- studiet av programmeringsspråk og -teknikker, algebra og logikk
Algoritmeteori og kompleksitetsteori -- studiet av konkrete fremgangsmåter for beregning
Kryptografi -- studiet av koding, skjuling og verifisering av informasjon
Optimering -- studiet av numeriske problemer løst ved bruk av datamaskiner
Bioinformatikk -- studiet av databehandlingsbehovene til moderne biologi og genforskning
Diskret matematikk -- studiet av ikke-kontinuerlige matematiske strukturer
Datastrukturer -- studiet av hvordan data effektivt kan lagres i datamaskiner
Menneske-maskin-interaksjon -- studiet av samspillet mellom brukere og datamaskiner
Kunstig intelligens -- studiet av intelligent atferd og produksjon av intelligente datasystemer
== Informatikk i Norge ==
I Norge kan man forske og studere innen informatikk ved:
Universitetet i Oslo (Institutt for Informatikk)
Oslomet – storbyuniversitetet
Handelshøgskolen i Bodø
Universitetet i Bergen
Universitetet i Sørøst-Norge
NTNU (Trondheim)
NTNU (Gjøvik)
Universitetet i Tromsø
Høgskolen i Østfold
Høyskolen KristianaVed Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er det en rekke studier som inneholder informatikk, med sivilingeniørstudiet «datateknologi» og bachelor/master-studiet «informatikk» som de mest nevneverdige.
Ved det nyopprettede Universitetet i Stavanger (tidligere Høgskolen i Stavanger) kan man studere informatikk på et bachelor-program kalt «datateknikk» og master-programmer kalt «informasjonsteknologi». Man kan også studere elementer av informatikk ved noen av de statlige høyskolene som for eksempel Høgskolen i Bodø, og ved Norges informasjonsteknologiske høyskole (NITH), som er en privat høyskole.
Flere norske forskere har gjort internasjonalt viktige bidrag innen informatikk. Ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo utviklet Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard på slutten av 1960-tallet Simula, verdens første objektorienterte programmeringsspråk, et programmeringsparadigme som idag står meget sterkt i næringslivet såvelsom i akademia. Trygve Reenskaug beskrev designmønsteret Model-View-Controller som er brukt i mange av de største rammeverkene for programvare applikasjoner i verden. Ernst S. Selmer gjorde viktige bidrag innen kryptografi, noe som fikk Norge til å bli en NATO supermakt i kryptografi. Håkon Wium Lie utviklet Cascading Style Sheets som er kjent for å være en av de tre søylene, sammen med HTML og Javascript, til World Wide Web.
== Kilder ==
(no) Informatikk i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
(en) Computer science – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Informatikk er et fagfelt med røtter i matematisk logikk, lingvistikk og elektroingeniørfag. Feltets raske utvikling er tett forbundet med fremveksten av digitale datamaskiner. | 6,974 | 6,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1939 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1939 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i 1939', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1939'] | Resultater fra norsk fotball i 1939.
| Resultater fra norsk fotball i 1939.
== Norgesserien 1938–39 ==
=== Finale ===
16. juli: Fredrikstad – Skeid 2-1
=== Opprykk ===
Briskebyen, Egersund, Kvik Trondheim, Mandalskameratene, Molde, Pallas, Selbak, Solberg, Tønsberg-Kameratene, Ulefoss, Vikersund
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
15. oktober: Sarpsborg – Skeid 2-1
== Nord-Norge Mesterskapet ==
Bodø/Glimt ble Nord-Norsk mester i fotball etter å ha slått Kirkenes 3-0 i finalen. Lag fra Nordland, Troms og Finnmark deltok hverken i Norgesserien eller i Norgesmesterskapet.
== Arbeidermesterskapet ==
=== Finale ===
22. oktober:
Birkebeineren – Sprint 1-0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 19392. juni: Sverige – Norge 3-2, treningskamp
14. juni: Norge – Sverige 1-0, treningskamp
18. juni: Danmark – Norge 6-3, treningskamp
22. juni: Norge – Tyskland 0-4, treningskamp
3. september: Finland – Norge 1-2, treningskamp
17. september: Norge – Sverige 2-3, treningskamp
22. oktober: Danmark – Norge 4-1, treningskamp | Resultater fra norsk fotball i 1939. | 6,975 | 6,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Henry_Harrison | 2023-02-04 | William Henry Harrison | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1841', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Guvernører i Missouri', 'Kategori:Kongressrepresentanter fra Ohio', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Charles City County i Virginia', 'Kategori:Senatorer fra Ohio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter'] | Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. april 1841) var den niende i rekken av amerikanske presidenter. Han ble innsatt i embetet 4. mars 1841, men døde en måned senere, 4. april 1841. Han er dermed den amerikanske presidenten som har sittet kortest, og den første som døde mens han fremdeles var president.Harrison holdt den lengste tiltredelsestalen noen gang; den varte én time og tre kvarter og ble holdt på en svært kald formiddag i mars. På slutten av dagen måtte Harrison legge seg med en alvorlig forkjølelse som snart utviklet seg til en tilstand man tolket som lungebetennelse, og som tok livet av ham. Den artet seg imidlertid atypisk, og kan ha vært tyfoidfeber.Med sin kone Anna Symmes (1775-1864), den første presidentfrue som aldri rakk å besøke Det hvite hus – fra Ohio kunne hun ikke en gang rekke frem til mannens begravelse – fikk Harrison ti barn. Hun var vant med å være vertskap hjemme i Ohio, blant annet for gjestende indianerhøvdinger.Visstnok fikk Harrison også seks barn med en av sine slavinner, Dilsia. Da han stilte til valg som president, tok det seg ikke ut å ha slavebarn rundt seg, så han ga fire av barna til sin bror, som solgte dem til en plantasje i Georgia. Gjennom denne grenen av familien ble Harrison oldefar til den kjente borgerrettsforkjemperen Walter Francis White, president i NAACP fra 1931 til 1955.William Henry Harrison var den siste presidenten som var født under britisk styre, og han var farfar til Benjamin Harrison, USAs 23. president.
| Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. april 1841) var den niende i rekken av amerikanske presidenter. Han ble innsatt i embetet 4. mars 1841, men døde en måned senere, 4. april 1841. Han er dermed den amerikanske presidenten som har sittet kortest, og den første som døde mens han fremdeles var president.Harrison holdt den lengste tiltredelsestalen noen gang; den varte én time og tre kvarter og ble holdt på en svært kald formiddag i mars. På slutten av dagen måtte Harrison legge seg med en alvorlig forkjølelse som snart utviklet seg til en tilstand man tolket som lungebetennelse, og som tok livet av ham. Den artet seg imidlertid atypisk, og kan ha vært tyfoidfeber.Med sin kone Anna Symmes (1775-1864), den første presidentfrue som aldri rakk å besøke Det hvite hus – fra Ohio kunne hun ikke en gang rekke frem til mannens begravelse – fikk Harrison ti barn. Hun var vant med å være vertskap hjemme i Ohio, blant annet for gjestende indianerhøvdinger.Visstnok fikk Harrison også seks barn med en av sine slavinner, Dilsia. Da han stilte til valg som president, tok det seg ikke ut å ha slavebarn rundt seg, så han ga fire av barna til sin bror, som solgte dem til en plantasje i Georgia. Gjennom denne grenen av familien ble Harrison oldefar til den kjente borgerrettsforkjemperen Walter Francis White, president i NAACP fra 1931 til 1955.William Henry Harrison var den siste presidenten som var født under britisk styre, og han var farfar til Benjamin Harrison, USAs 23. president.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Henry Harrison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Henry Harrison – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Henry Harrison hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) William Henry Harrison hos American National Biography
(en) William Henry Harrison hos The Peerage | Wiliam Henry Harrison (født 9. februar 1773, død 4. | 6,976 | 6,976 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Friele_(1943) | 2023-02-04 | Herman Friele (1943) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Ordførere i Bergen', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Herman Friele (født 21. august 1943 i Bergen) er en norsk forretningsmann og politiker (H). Han var medlem av Bergen bystyre 2003–2007 og ordfører i samme periode. Friele er også kjent for å ha bygget opp Kaffehuset Friele til å bli landets ledende kaffebrenneri.
| Herman Friele (født 21. august 1943 i Bergen) er en norsk forretningsmann og politiker (H). Han var medlem av Bergen bystyre 2003–2007 og ordfører i samme periode. Friele er også kjent for å ha bygget opp Kaffehuset Friele til å bli landets ledende kaffebrenneri.
== Utdanning og arbeidsliv ==
Friele har studert språk, økonomi og ledelse ved Norges handelshøyskole i Bergen, ved Babson College utenfor Boston og i München. Videre har han studert kaffeindustri i Zürich, Hamburg, London, Colombia og Brasil. Hans yrkesbakgrunn er fra næringslivet med hovedområde dagligvarebransjen og kaffe. Han har også arbeidet innen finans og investeringer i bedrifter og eiendom. Friele har innehatt flere styreverv utover egne virksomheter, blant annet som styremedlem i Festspillene i Bergen, nestleder i styret i Vital Forsikring ASA og styremedlem i Hansa bryggeri AS.
Herman Friele har bygget opp Kaffehuset Friele til å bli det ledende kaffebrenneriet i Norge, og var administrerende direktør i kaffehuset 1980–2003. Han er nå styreformann i B. Friele & sønner. Herman Friele er 7. generasjon i bedriften, og datteren Birgitte Friele er nå gått inn i virksomheten.
Hans partipolitiske aktivitet før han ble ordfører, bestod i medlemskap i Unge Høyre i ungdomsårene. I 1965 var Friele formann i Fana Unge Høyre, hvor Terje Rød-Larsen var viseformann. Før han ble ordfører, var Friele også medlem av byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsens kontaktutvalg for næringslivet.
== Personen Herman Friele ==
Herman Friele er en mann som er svært folkevennlig, og da han var ordfører gikk han rundt og hilste på sine innbyggere i bergensgatene. Han ønsket å være Bergens og alle bergensernes ordfører, eller som han selv sa det, byens «Borgermester». Før hvert bystyremøte møtte han folk på Torgallmenningen. Dette var en videreføring av ideene til tidligere ordfører Eilert Eilertsen, som satt på en benk i sentrum, og til tidligere politimester Rolf B. Wegner, som gikk tur i byen i uniform. Friele mener at det er viktig at byens ledelse er visuelt til stede i byen og at folk kan få kontakt med den.
En av hans siste oppgaver som ordfører var å ta imot spillerne fra Sportsklubben Brann på Festplassen i Bergen søndag 28. oktober, da de vant Tippeligaen 2007. Han hadde også gått i spissen for «gullmarsjen» til Brann Stadion før siste hjemmekamp, som var mot Viking Fotballklubb.
Gratulerer med en fantastisk jobb. Du kommer til å bli fire år eldre i stolen og føle deg ti år yngre.
Han har vært gift med billedkunstner Bodil Grønfur Olsen, og sammen har de datteren Birgitte Friele. Herman Friele og ektefellen flyttet fra hverandre sommeren 2008. Birgitte Friele ble vinteren 2012/2013 forlovet med Fabian Emil Stang, sønn av Oslo-ordfører Fabian Stang.
== Priser og hedersbevisninger ==
Han ble i 2003 årets bergenser i en kåring i regi av Bergensavisen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pedersen, Kari; Røiseland, Marianne (2004). Herman Friele – brunt gull, blå vind. Oslo: Genesis. ISBN 82-476-0299-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Herman Friele – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Herman Friele på Internet Movie Database
(no) «Herman Friele». Norsk biografisk leksikon. | Herman Friele (født 21. august 1943 i Bergen) er en norsk forretningsmann og politiker (H). | 6,978 | 6,978 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanji | 2023-02-04 | Kanji | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japansk skriftspråk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2018-11'] | Kanji (漢字 ) er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. I en vanlig, japansk tekst opptrer de tre skriftspråkene side om side. Kanji-tegnene kommer fra kinesisk, og inneholder både tradisjonelle tegn, forenklinger av disse, samt noen tegn som er skapt i Japan.De særegent japanske hiragana- og katakana-skrifttegnene brukes sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt lånord fra en rekke språk.Hvert kanji-tegn har ofte flere ulike lesninger, avhengig av hvilken sammenheng det står i. On'yomi (音読み), eller lyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter. Kun'yomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosiere stammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flere kunyomi-lesninger.Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en rōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk.
| Kanji (漢字 ) er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. I en vanlig, japansk tekst opptrer de tre skriftspråkene side om side. Kanji-tegnene kommer fra kinesisk, og inneholder både tradisjonelle tegn, forenklinger av disse, samt noen tegn som er skapt i Japan.De særegent japanske hiragana- og katakana-skrifttegnene brukes sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt lånord fra en rekke språk.Hvert kanji-tegn har ofte flere ulike lesninger, avhengig av hvilken sammenheng det står i. On'yomi (音読み), eller lyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter. Kun'yomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosiere stammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flere kunyomi-lesninger.Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en rōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk.
== Historie ==
Det eldste bevis for anvendelsen av kinesiske skrifttegn i Japan er graveringer på bronsesverd. Disse ble funnet i en gravrøys fra mellom det 3. og 5. århundre etter Kristus. Japan blir også nevnt i kinesiske kilder fra det 3. århundre. De eldste kinesiske skrifttegnene i Japan er fra år 57 på det gyldne seglet til Na-koku.
Enkelte forskere hevder at kinesisk litteratur allerede i det tredje århundre fant veien til Japan. Sikkert vet man at sent i det femte ble kanji importert fra ulike områder i Kina. De første tekstene i Japan ble altså skrevet på kinesisk, også av japanske lærde. Det japanske begrepet for klassisk kinesisk litteratur er Kanbun.
== Referanser == | Kanji () er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv. | 6,980 | 6,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8sa | 2023-02-04 | Mjøsa | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Eidsvoll', 'Kategori:Innsjøer i Gjøvik', 'Kategori:Innsjøer i Hamar', 'Kategori:Innsjøer i Innlandet', 'Kategori:Innsjøer i Lillehammer', 'Kategori:Innsjøer i Ringsaker', 'Kategori:Innsjøer i Stange', 'Kategori:Innsjøer i Østre Toten', 'Kategori:Reservoarer i Innlandet', 'Kategori:Reservoarer i Viken', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vorma-Lågenvassdraget'] | Mjøsa (skogfinsk: Myösinjärvi) er en innsjø som ligger i Innlandet fylke og i Viken fylke.
Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34.-plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en største dybde på 453 meter. Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet, Tinnsjå og Salvatnet dypere. Mjøsa ligger 123 moh. og er 117 km lang med største bredde 9 km. Den nordlige armen mellom Gjøvik og Lillehammer er jevnt om lag 2 km bred, den sørlige delen er 2–3 km bred. Mjøsa inneholder 56,2 km3. Reguleringsvolumet (mellom laveste og høyeste regulerte vannstand) er på 1312 millioner m3. Målt i luftlinje er innsjøen 89,7 km lang og på denne lengden krummer overflaten 158 meter. Sammen med Gudbrandsdalslågen og Vorma utgjør Mjøsa den vestlige delen av Glommavassdraget.
Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Landskapet på begge sider av Mjøsa, kalt Toten og Hedmarken, domineres av Mjøsbygdene som er et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Norge. Mjøsa er drikkevannskilde for 50 000 til 100 000 mennesker.I 1995 ble et kanadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada.
NVEs innsjødatabase angir Svartevjua på Jørstadmoen som Mjøsas nordligste punkt, og overgang mellom Lågen og Mjøsa ved Hovemoen. Kartverkets kart angir Lågen omtrent sør til Vingnesbrua og Mjøsa sør for brua. Sørligste punkt (utløp til Vorma) er angitt ved Minne og Minnesund jernbanebru.
| Mjøsa (skogfinsk: Myösinjärvi) er en innsjø som ligger i Innlandet fylke og i Viken fylke.
Med et areal på 365 kvadratkilometer er den Norges største innsjø, og den 35. største i Europa, slått av Gardasjøen på 34.-plass. Den er også Norges og Europas fjerde dypeste innsjø med en største dybde på 453 meter. Av norske innsjøer er bare Hornindalsvatnet, Tinnsjå og Salvatnet dypere. Mjøsa ligger 123 moh. og er 117 km lang med største bredde 9 km. Den nordlige armen mellom Gjøvik og Lillehammer er jevnt om lag 2 km bred, den sørlige delen er 2–3 km bred. Mjøsa inneholder 56,2 km3. Reguleringsvolumet (mellom laveste og høyeste regulerte vannstand) er på 1312 millioner m3. Målt i luftlinje er innsjøen 89,7 km lang og på denne lengden krummer overflaten 158 meter. Sammen med Gudbrandsdalslågen og Vorma utgjør Mjøsa den vestlige delen av Glommavassdraget.
Byer ved Mjøsa er Lillehammer, Gjøvik, Moelv, Brumunddal og Hamar. Største øy i Mjøsa er Helgøya, som også er den største øya i Norge som ligger i en innsjø. Landskapet på begge sider av Mjøsa, kalt Toten og Hedmarken, domineres av Mjøsbygdene som er et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Norge. Mjøsa er drikkevannskilde for 50 000 til 100 000 mennesker.I 1995 ble et kanadisk Handley Page Halifax bombefly hevet fra Mjøsa. Flyet er i dag restaurert og utstilt i Canada.
NVEs innsjødatabase angir Svartevjua på Jørstadmoen som Mjøsas nordligste punkt, og overgang mellom Lågen og Mjøsa ved Hovemoen. Kartverkets kart angir Lågen omtrent sør til Vingnesbrua og Mjøsa sør for brua. Sørligste punkt (utløp til Vorma) er angitt ved Minne og Minnesund jernbanebru.
== Navn ==
Navnet Mjøsa kommer av norrønt Mjǫrs, med ukjent etymologi. Ett forslag til betydning er «den skinnende». Innsjøen Mjøsa omtales til daglig også som «fjorden». Den østlige armen som går mot nord mellom Hamar og Nes kalles Furnesfjorden.I diktet «Til Mjøs-Dampbaaden Jernbarden» omtalte Henrik Wergeland Mjøsa som fjord: «Held dig, Vidundersnekke paa Mjøsens stolte Fjord!»
== Geologi ==
Det særpregete geologiske området Oslofeltet går nord til Gjøvik og Brumunddal, det inkluderer deler av berggrunnen rundt Mjøsa.
Geologisk er Mjøsa et sammensatt område bestående av blant annet permiske dypbergarter, permisk sandstein (sparagmitt), gneis, granitt, skifer og kalkstein.Det er høy radonfare i deler av området. Alunskifer fra berggrunn og løsmasser er hovedkilde. Alunskiferen er dannet sen kambrium og tidlig ordovicium. Også uranrik granitt og granittiske gneiser er mulig kilde. I noen områder på begge sider av Mjøsa er rådet å utvise «Særlig høy aktsomhet»Mjøsa ligger i en dal som har blitt gravd ut av isen gjennom flere istider. Den geologiske prosessen som skapte det undersjøiske dalføret er den samme som for en fjord. En brearm grov ut masse og etterlot en bergterskel og et isfrontdelta som demmer opp innsjøen. Moreneavsetning fra brefronten på Mjøsbreen for 9200 år siden har dannet Minnesundtrinnet, et bredfrontdelta dannet av breelvene.. Mjøsa er en oversvømt, overfordypet U-dal. Overfordypet vil si at bunnen i den indre del av fjorden er dypere enn ved munningen. Mjøsa er en såkalt fjordsjøMjøsas største dybde er 453 meter, utenfor brattlendet Skreiaberget (Skreiafjellet). Bunnen er altså mer enn 300 m under havnivå. Årsaken ligger i at innsjøen er dannet ved breerosjon, som er den eneste erosjonsprosess som gjør at bunnen kan bli liggende under havnivå.Havets høyeste nivå etter siste istid, den marine grensen, er målt til 192 moh. ved Minnesund. Nordover i Mjøsa og i områder rundt Mjøsa som ligger under en beregnet marin grense er det «lite eller ingen marin påvirkning». Isfronten lå ved Minnesund og blokkerte for havet. Landhevningen var stor under isavsmeltingen. Når mjøsbassenget ble isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa. Området fra Minnesund sydover til havet er preget av marin påvirkning på områder som ligger under den marine grensen. Syd for Minnesund lå det som har blitt kalt «Romeriksfjorden», havet strakk inn til Mjøsbreen syd i Mjøsa og inn til nordenden av Hurdalsjøen.Litt nord for Minnesund er det smaragdgruver som ble drevet noen år omkring år 1900.
== Vannføring og vannstand ==
Gjennomsnittlig vannføring (målt 1931–1982) er 316 m3/s. Med gjennomsnittlig årlig avløp på 9 959 millioner m3 oppholder vannmassen seg teoretisk 5,6 år i innsjøen. Gudbrandsdalslågen er viktigste tilførsel med et nedbørsfelt på 11500 km2 av et samlet nedbørsfelt til utløpet på 16568 km2. Gudbrandsdalslågen drenerer en stor del av Jotunheimen (med Galdhøpiggen som høyeste punkt og gjennomsnittlig ligger nedbørsfeltet 950 m.o.h.) ved sideelvene Otta, Sjoa og Vinstra; mens Lesjaskogsvatnet regnes som hovedelvens begynnelse. Utløpet til Vorma har en middelvannføring på rundt 330 m3/s. Høyeste vannstand i Mjøsa er vanligvis i forbindelse med snøsmeltingen mai-juli; det forekommet høyere vannstand i forbindelse med kraftig regn om høsten. Reguleringstiltakene i vassdraget reduserte flomtoppen (ved flommene i 1995, 2013 og 2014) med 0,60 meter.I 1858 ble Sundfossdammen ved Eidsvoll ferdig og den hevet vannstanden i Vorma slik at dampbåtene kunne gå mellom Mjøsa og Eidsvoll. Mjøsas vannstand er regulert opp flere ganger (andre gang 1909) og i 1947 ble reguleringen overtatt av staten. Siden 1961 har Mjøsa hatt samme nivå som i dag. Reguleringen av Mjøsa skjer ved demningen og slusen ved Svanfossen før Vorma renner ut i Glomma. Mjøsa reguleres ved Svanfoss slik at Vorma ovenfor Svanfoss sammen med selve Mjøsa inngår i magasinet. I løpet av vinteren reduseres vannstanden så mye at de fleste småbåthavnene ikke kan benyttes, og Skibladner ikke kan bruke kaianlegg, før vårflommen og snøsmeltingen øker vannstanden igjen. I juli 1927 ble vannstanden målt til 125,89 moh.,, 24. juli 1789 (Storofsen) ble vannstanden målt til 127,79 moh., og 11. juli 1995 (Vesleofsen) ble vannstanden registrert til 125,63 moh. Flomtoppen 22. juni 1860 var bare et par centimeter under Storofsen og vannet sto i Storgata på Hamar. Mjøsa er Norges nest største reguleringsmagasin regnet etter volum mellom høyeste og laveste regulerte vannstand.
=== Temperatur ===
Høst og vår er vanntemperaturen nokså lik fra overflaten til bunnen, mens om sommeren stiger overflatetemperaturen til 13-16 °C og opp til 20 °C innerst i Furnesfjorden. Det relativt varme overflaten på 13-16 °C kan i august gå ned til omkring 10-15 meter dybde. Om sommeren kan vind og strøm føre til store forskjeller i overflatetemperature mellom ulike deler av Mjøsa slik at overflatetemperaturen ved Minnesund kan være under 10 °C samtidig som det er opp mot 20 °C i Furnesfjorden. Når innsjøen er islagt er vannmassene mer i ro og temperaturen stiger fra de laveste temperaturene rett under isen på overflaten til 3-4 °C i dypere vannmasser. Innerste delen av Furnesfjorden og Mjøsa nord for Vingrom fryser ofte til i desember (og der kan den bli liggende til mai). I januar blir normalt hele Furnesfjorden og Mjøsa sør til Helgøya blir islagt. I kalde vintre kan hele Mjøsa bli islagt i løpet av februar. Isløsningen ved Helgøya begynner normalt i april.
== Tilløp og utløp ==
Nedbørfeltets høyeste punkt er Galdhøpiggen og midlere felthøyde er 950 moh. Største elv som renner inn i Mjøsa er Gudbrandsdalslågen (nedbørfelt 11 500 km²), helt i nordenden av Mjøsa ved Hovemoen i Lillehammer. Lågen står for om lag 85 % av den totale tilførselen til Mjøsa, mens resterende kommer fra flere elver av ulik størrelse. Om lag tre fjerdedeler av tilsiget skriver seg fra det nordvestlige hjørnet av nedbørsfeltet (i og omkring Jotunheimen, Breheimen og Ottadalen). Lågendeltaet, Lågens utløp i Mjøsa, strekker seg om lag fra Gausas utløp til om lag Trossetsanden ovenfor Lillehammer bru. NVEs innsjødatabase angir Mjøsas nordgrense ved Moshølen mellom Hovemoen og Jørstadmoen. Hos Kartverket er Lågen avmerket til Lillehammer bru.Elver som renner inn i Mjøsa fra vest:
Rinda
Vismunda
Stokkeelva
Hunnselva
Heggshuselva
Lenaelva
Skulhuselva
BråstadelvaElver som renner inn i Mjøsa fra øst:
Mesna (Kartverkets kart angir at Mesna munner ut i Lågen)
Moelva
Brumunda til Furnesfjorden
Skanselva til Furnesfjorden
Svartelva og Flagstadelva renner ut i Åkersvika ved Hamar
Starelva ved Tangen
Vikselva ved TangenDen eneste elv som renner ut av Mjøsa er Vorma, helt sør i ved Minnesund. Total nedbørfelt ved utløpet er 16 568 km² og middel avrenning er 330 m3/s.
== Forurensningshistorie ==
I 1871 ble Hamar rammet av en tyfus-epidemi som varte i ti år. Den berodde på at kloakken ble sluppet ut for nær vanninntaket. I 1899 tok Hartvig Huitfeldt-Kaas de første vitenskapelige prøvene som dokumenterte at algeinnholdet i Mjøsa var for høyt. De ble først analysert i 1946. I 1931 ble Gjøvik rammet av en tyfusepidemi, som resulterte i at nitten mennesker mistet livet. Vannkilden ble mistenkt siden en fange i fengselet, som fikk vann og brød, også ble syk.
Fra slutten av 1940-årene, og frem mot de første virkingene av Mjøsaksjonen på slutten av 1970-tallet, var vannet så grumsete at guttene som stupte etter mynter som passasjerene på Skibladner kastet ut, måtte fange dem innen de falt i vannet og ble borte. Sent i 1960-årene, verst i 1969, var Mjøsa så full av blågrønnbakterier at en ikke så sine egne tær når en stod med vann til knærne. I begynnelsen av 1970-årene var siktedypet i vannet fem–seks meter. I perioden 2001–2008 var det gjennomsnittlig sju–ti meter.Vannkvaliteten har vært overvåket etter tiltak for å bedre vannkvaliteten fra omkring 1980. På 1970-tallet ble det registrert stor oppblomstring av alger og bakterier i fjorden på grunn av forurensing (overgjødsling).Kloakk og annet avløp fra omkring 200.000 mennesker havner i Lågen og Mjøsa. Også utslippene fra industri og fra jordbruk var en stor belastning. I 1970-årene var utslippene av fosfor på 460 tonn. I 2008 er de på 190 tonn hvert år. I 1970-årene var det tolv mikrogram fosfor per liter mjøsvann. I 2008 er det fire mikrogram. I gjennomsnitt er det i 2008 over åtti prosent mindre alger i Mjøsa enn det var i 1970-årene.
Offisielle data om norske innsjøer, elver og fjorder kan finnes i internett-tjenesten Vann-Nett, som eies av miljøforvaltningen og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). I Vann-Nett finnes også oppdatert informasjon om miljøtilstanden i Mjøsa.
=== Drikkevann ===
Omkring 80.000 personer får sitt drikkevann fra Mjøsa. Lillehammer bruker grunnvann nær Lågens utløp og ved høye vannstander kommer også vann fra Mjøsa inn i løsmassene. Vannverkene i Mjøsa har inntak på 100 til 200 meters dyp. Nedenfor Minnesund er det i tillegg vannverk i Akershus og Østfold knyttet til vassdraget.
=== Miljøgifter som har blitt funnet i Mjøsa ===
Konsentrasjonen av kvikksølv i fisk har gått betydelig ned siden de høye nivåene på 1960- og 1970-tallet, men for ørret var det en viss økning i 2006–2011 sammenliknet med data fra de foregående ti år. For ørret er det overveiende sannsynlig at kvikksølvkonsentrasjonen overskrider omsetningsgrensen på 0,5 mg for fisk større enn 55 cm eller 1,9 kg.Siden midten av 2000-tallet har det vært en betydelig reduksjon i konsentrasjonene av de bromerte flammehemmere PBDE (Polybrominated diphenyl ethers) og HBCD (Hexabromocyclododecane) i fisk og dyreplankton i Mjøsa. Konsentrasjonene av PBDE i lagesild var i 2011 på omtrent samme nivå som i 1993 og 1995, dvs. før de store lokale utslippene startet, trolig fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer.Midlere konsentrasjon av dioksiner og dioksinliknende PCB i ørret (2,9 kg) var 2,7 pg TE/kg våtvekt, dvs. under omsetningsgrensen på 8 pg TE/kg våtvekt.Norsk institutt for vannforskning og Universitetet i Stockholm har påvist at to typer siloksaner (D5 og D6) hoper seg opp i fisk (ørret, lågåsild og krøkle) og dyreplankton i Mjøsa. Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er mye høyere enn i Femunden, og at disse stoffene trolig kan finnes i de fleste innsjøer i folketette områder.
Perfluoroktylsulfonat
== Dyreliv i Mjøsa ==
Mjøsa er åsted for Norges største innlandsfiske og er også en av landets mest artsrike innsjøer. Noe arter som abbor og ørekyt er bentisk (lever nær bunnen eller i strandsonen), arter som lagesild og harr lever mest i de frie (pelagiske) vannmassene. Hver høst fanges lagesild langs de nordre deler av innsjøen, 150–200 tonn tas opp i det organiserte fisket hver sesong. Lagesild-fisket er omtalt så tidlig som i 1462. Det er flere stammer av storvokst ørret i Mjøsa, blant annet hunderørreten som vandrer opp i nedre del av Gudbrandsdalslågen for å gyte, og Brumundaørreten som gyter i Brumunda ved Brumunddal Mjøsørreten består av flere stammer som vandrer opp i sine elver og bekker for å gyte, men som bruker Mjøsa som oppvekstområde. De største ørretene bruker Lågen som gyteområde. Mjøsørretens særpreg skyldes at innsjøen er stor og dyp, at det finnes mange gode gyteelver og at det er godt beite på mindre fisk.Det er funnet 21 fiskearter i Mjøsa:
Abbor
Ørret
Lagesild
Sik
Harr
Gjedde
Lake
Mort
Karuss
Krøkle
Hork
Vederbuk
Nipigget stingsild
Hornulke
Brasme
Bekkeniøye
Gullbust
Elveniøye
Steinsmett (Steinulke)
Laue
ørekytDet er mange arter av planktoniske krepsdyr i Mjøsa. Vanlig arter er de calanoide hoppekrepsene Eudiaptomus gracilis, Limnocalanus macrurus og Heterocope appendiculata, de cyclopoide hoppekrepsene Cyclops lacustris, Thermocyclops oithonoides og Mesocyclops leuckarti, og vannloppene Daphnia galeata, Daphnia cristata, Bosmina longispina, Holopedium gibberum (gelekreps), Leptodora kindtii og Polyphemus pediculus.Noen dyrearter som er avhengig av kaldt vann, vandret inn i Mjøsa i perioden med store bredemte innsjøer rett etter istidens slutt. Det gjelder for de såkalte istidskrepsene: Mysis relicta, firetornet istidskreps, trollistidskreps og hoppekrepsen Limnocalanus macrurus. Til Mjøsa-Storsjø-fiskene som innvandret fra øst hører mort, krøkle, steinsmett, lagesild, vederbuk, brasme, gullbust, laue, hork, karuss, hornulke. Dypvannsfisken hornulke ble ikke oppdaget før i 1978. Røye finnes ikke i Mjøsa, selv om den forekommer i sammenlignbare innsjøer som Randsfjorden og Tyrifjorden. Det kan tenkes at den blir utkonkurrert av andre planktonetere som krøkle, sik og lagesild. Det ble satt ut ål omkring 1900, men det er ikke registrert fangst utenom ål som har blitt tatt i Gausa. Noen av tilløpselvene har kreps.Åkersvika er fredet som naturreservat.
== Samferdsel ==
Minnesundet, utløpet av Mjøsa til Vorma, krysses av tre broer, Minnesund jernbanebru, Minnesund bru (Nye Minnesundbrua, E6) og Langset bru (Gamle Minnesundbrua). Nessundet bru til Helgøya åpnet 1957. Framnesbrua krysser nordenden av Furnesfjorden. Ved Lågens utløp i nordenden av Mjøsa går Vingnesbrua og Lillehammer bru (E6) over sundet. E6 krysser også Mjøsa på Mjøsbrua.
=== Historie ===
Mjøsa har historisk sett vært en transport- og ferdselsåre, selv i islagt tilstand. I Sverres saga fortelles at kong Sverre trakk båter fra Randsfjorden over Einavatnet og langs Hunnselva til Mjøsa. Vindforholdene gjør seiling langsomt sammenlignet med på kysten, og de enkle råseilene kunne ikke brukes til kryssing. Varetransporten på innsjøen var trolig omfattende og godt organisert i vikingtiden og i Hamars storhetstid i høymiddelalderen. Føringsbåter på Mjøsa er kjent fra skriftlige kilder fra 1600-tallet og fremover. Båtene var trolig, som Torgunrudbåten, relativt flatbunnet for å kunne gå inntil de grunne strendene, men de hadde kjøl. Nordover gikk salt, korn (i dårlige år), jern, kaffe, sukker og tobakk; sørover gikk sprit, glass, malm, tømmer, ost, smør og i god år korn. «Dølvegen» var isvegen på langs av Mjøsa mellom Eidsvoll og Fåberg, navnet kommer av at trafikken var dominert av gudbrandsdøler som tok på seg dette som ekstraarbeid om vinteren. Trafikken på tvers av Mjøsa var mer dominert av persontransport – handelen mellom øst og vest var liten fordi det ble produsert nokså like varer, en situasjon som endret seg da Hamar ble kjøpstad i 1849 og leveringer til blant annet melkefabrikken tiltok. Kirker og større gårder på østsida hadde til dels eiendom og sæterretter på andre siden av innsjøen. Helt fra middelalderen av omfattet administrative inndelinger tildels områder på begge sider, for eksempel hørte Redalen (nå i Gjøvik) lenge til Ringsaker sogn.Før 1840 ble alle markedene i området holdt om vinteren for å kunne frakte varer på snøføre og is. Fra 1600-tallet var bøndene pliktig til å bygge, holde og føre båter for å transportere øvrighetspersoner. Trafikkene med disse såkalte kongsbåtene gikk særlig fra Eidsvoll og nordover til flere havner rundt Mjøsa. På begynnelsen av 1800-tallet kom føringsbåtene, som var åpne klinkbygde lastebåter (jakter) med stort råseil. Et eksempel på en slik båt er vraket av Torgunrudbåten, som ble gjenstand for flere marinarkeologiske undersøkelser i løpet av 1980-årene. Torgenrud-båten kunne frakte opp til 10 tonn jordbruksprodukter. Såkalte mjøsjakter var i bruk til tung varetransport også etter at dampbåtene kom rundt 1860. Mjøsjaktene var 15-20 meter lange klinkbygde seilbåter, de fleste hadde base i Totenvika.Lillehammer vokste frem som en markedsplass og omlastingsplass mellom dalstrøkene og Mjøsa. Lillehammer fikk bystatus i 1842. Hamar fikk bystatus i 1849 for å stimulere handelen Østerdalen-Hedmarken-Christiania.Etter anlegg av Hovedbanen ble det satt opp en reguleringsdam i Sundfossen nedenfor Eidsvoll, vannstanden i Vorma mellom Minne og Eidsvoll ble da hevet og dampbåtene kunne gå til Eidsvoll hele året. Det ble også bygget et sluseanlegg i Sundfossen slik at båtene kunne gå hele Vorma. Slusene ved Sundfossen ble revet da slusene i Svanfossen ble bygget i 1910.Det var ferjetrafikk over Vingnessundet og over Minnestryken, disse ble avløst av bruer. Over Nessundet var det også bilferje før den ble avløst av bru. Ferjetrafikken over Minnesundet ble nedlagt i 1925 da broen ble åpnet.Etter andre verdenskrig drev SAS forsøksvis direkterute mellom Lillehammer og København med flystripe på Mjøsisen.
==== Dampbåtene ====
I august 1840 ble Norges første jernskip, og Mjøsas første dampskip DS «Jernbarden» sjøsatt ved Eidsvoll. Dette skipet markerte et teknologisk løft som resulterte i økende transportvolum og hurtigere transport mellom havnene. «Jernbarden» gikk i rutefart to ganger i uken sommerhalvåret fra 1841. I 1847 ble dampskipet «Dronningen» satt i trafikk, den var spesielt innredet for passasjertrafikk med seks lugarer og større maskin. Både «Dronningen» og «Jernbarden» ble anskaffet av selskap dannet av bønder i Fåberg og handelsmenn på Lillehammer. Handelsmenn i Christiania hadde også interesser i dampskipene, planer om jernbane Hamar-Elverum gjorde at også østerdøler investerte i dampskip på Mjøsa. Brenneriene langs Mjøsa, som bøndene også investerte i for å sikre avsetning av varer, hadde stort transportbehov. I 1844 ble Minnesundet opprensket slik at dampskip kunne gå helt til Eidsvoll. «Dronningen» stakk ikke så dypt og gikk helt ned til Eidsvoll. Da Skibladner og Færdesmanden ble satt i trafikk høsten 1856 var en kommunikasjonsrevolusjon gjennomført i Mjøsdistriktet.Hovedbanen ble anlagt i 1854 for å knytte Christiania sammen med båttrafikken på Mjøsa. Bakgrunnen for dette var at vegene mellom Eidsvoll og hovedstaden var av dårlig forfatting, og ikke minst på grunn av næringslivet både i innlandet og hovedstaden var avhengig av å få transportert ut tømmer til eksport. Christiania var en direkte konkurrent til Sarpsborg og Fredrikstad, men manglet fordelen av en stor elv som kunne bringe store kvanta med tømmer fra Østlandet. Fra 1840 var det blitt oppgangstider for tømmernæringen hvor Stortinget senket eksportavgiften og hvor Storbritannia, som stod for 1/3 av den totale norske tømmereksporten, senket tollsatsene kraftig. En bedre transportåre mellom Mjøsa og hovedstaden var noe som hadde opptatt myndighetene fra århundreskiftet av. Blant annet hadde en kommisjon kommet med forslag i perioden 1805–1806 med å gjøre Glomma og Vorma farbar for større båter mellom Mjøsa og Øyeren, og bygge en kanal fra Nitelva til Maridalsvannet via Akerselva og ned til havna i hovedstaden.I 1861 tok det statseide Norsk Hoved-Jernbane over jernbanen og båtene fra engelske eiere. Jernbaneselskapet drev fra da av både Hovedbanen og båtene «Jernbarden», «Dronningen» og den nye «Kong Oscar» (1867). «Jernbarden» slepte også lektere med tunglast etter seg. I 1861 ble «Dalegudbrand» flyttet fra Losna (der den ikke var særlig egnet) ned til Mjøsa. I den spente tiden før unionsoppløsningen i 1905 ble det arbeidet med konkrete planer for utruste båtene på Mjøsa og Øyeren med kanoner i tilfelle svensk innmarsj.Dampbåten DS «Lillehammer» gikk fra 1. juni 1908 i trafikk mellom Lillehammer og Gjøvik.
Jernbarden selv kan syngesin egen Poesi,
som Bølgens hvide Tunge
skal højlydt stemme i.
Og alt som stærken Bølge
har sjunget ud sit Chor,
den i et Æresfølge
med Perler strøer hans Spor.
Da maae vel norske Hjerter
forene sig i Sang
til jublende Koncerter
med Vovers stærke Klang,
fra Minde, hvor nu Valen
er rød af Kløvrens Blod
til vi i Gudbrandsdalen
alt øine Dovres Fod?
Se, alt som Snekken higer,
som Fjernerne forgaae,
se gamle Kongeriger
i lange Omrids blaa!
Som Mjøsens Kongethrone
hist dukker Helgø frem.
O her lad Sangen tone
i Hjertet af vort Hjem!
==== Tømmerfløting ====
I løpet av 1600-tallet ble Mjøsa og hele Glommavassdraget tatt i bruk til tømmerfløting. Tømmeret ble stablet i bommer og seilt over innsjøen, bommene kan også ha blitt rodd i perioder med for lite vind. På 1850-tallet begynte «Færdesmanden» med trekking av tømmer. Tømmertrekkingen fikk stort omfang på 1870-tallet, tømmeret ble ført videre ned Vorma og Glomma. Særlig perioden 1900-1960 hadde denne virksomheten stort omfang på Mjøsa. Tømmerfløtinga på Mjøsa ble nedlagt i 1980, bl.a. fordi tømmeret ikke lenger skulle til Borregaard, men til Tofte og derfor kunne det ikke fløtes.
Fløtingen på Glomma ble nedlagt i 1985.
==== Jernbane ====
Vegen Christiania-Øyeren-Mjøsa var rundt 1850 landets mest trafikkerte. En jernbane, på planstadiet kalt Mjøsbanen, på bare 65 km fra Christiania til Eidsvoll knyttet dampbåtene på Mjøsa med hovedstaden og havet. I 1849 kom det også dampbåt på Losna med forbindelse til Ringebu, nesten halvveis fra Oslo til Trondheim. Med Hovedbanens ferdigstillelse ved Eidsvoll i 1854 var dampskipene på Mjøsa inne i en gullalder, med stiftelsen av Oplandske Dampskibsselskab og anskaffelsen av DS «Færdesmanden» og DS «Skibladner» i 1856. Vorma og Minnesundet ble rensket opp slik at dampskipene kunne gå ned til Eidsvoll der det ved Eidsvoll stasjon var direkte overgang mellom båt og tog.Med jernbane fra hovedstaden og dampskip på Mjøsa sank reisetiden betraktelig fra Kristiania og Mjøsbyene, samt foten av Gudbrandsdalen. Når så Hamar-Grundsetbanen stod ferdigstilt i 1862 ble reisetiden også forkortet mot Østerdalen, en trend som fortsatte helt til ferdigstillelsen av hele Rørosbanen frem til Trondheim i oktober 1877. Man kunne da bytte mellom tog og båt både på Eidsvoll og Hamar stasjoner med direkte tilknytting til havneanleggene. Også dampbåtbryggene på Gjøvik og Lillehammer ble drevet som jernbanestasjoner. Dampskipenes gullalder avtok med åpningen av Hedemarksbanen langs Mjøsa i 1880, da man for første gang fikk en sammenhengende jernbanestrekning helt frem til Trondheim, dog med sporbrudd på Hamar stasjon. Mot slutten av 1800-tallet var dampskipene i bruk som lokalrutebåter, før turismen begynte å sette sitt preg på begynnelsen av 1900-tallet. De første turistene var trolig engelske besøkende som fra 1850-tallet av med bane og båt kunne komme seg relativt raskt til Gudbrandsdalen og fjellene rundt.Etter åpning av Grundsetbanen (Hamar-Elverum) ble Hamar det nye handelssenteret og Lillehammer var avhengig av dampbåtene som ikke kunne gå de to månedene Mjøsa var islagt. Ved tilknytning mellom Grundsetbanen og Hovedbanen i 1880 overtok Hamar som omlastingsplass mellom båt og bane. Lillehammers situasjon endret seg i 1894 da byen fikk jernbaneforbindelse.
Gjøvik og Skreia fikk jernbaneforbindelse i 1902, og med Valdresbanen forsvant trafikken til Valdres og Lærdal om Mjøsa.
=== Biltrafikk, ferger og kjøreveier ===
I 1859 åpnet kjøreveien mellom Gjøvik og Odnes ved Randsfjorden med forbindelse videre til Lærdal. Etter dette gikk mye av trafikken mellom Christiania og Bergen om Mjøsa og Gjøvik. Jernbaneselskapet drev også kjøring med hest og vogn mellom Odnes og «Gjøvik Station» (dampbåtbrygga).På begynnelsen av 1900-tallet ble forbrenningsmotoren stadig vanligere, både i båt og i biler. I 1923 ble den første bilfergen, MF «Mjøsfærgen», satt inn i drift mellom Gjøvik, Mengshol og Smedstua (begge sistnevnte på Nes). Gjøvik-Mengshol var lenge en av de mest trafikkerte strekningene i landet. I 1984 fraktet Mjøsfærgen 335.485 kjøretøy og 742.000 personer, omtrent tre ganger så mange som i 1965. I 1955 ble det fraktet 28.800 kjøretøy, sammenlignet med 118.700 i 1965. Den siste ferga var «Mjøsfærgen V», som ble solgt ut av distriktet da Mjøsbrua ble åpnet i 1985.
I 1938 ble MF «Helgøya» satt i drift mellom Helgøya og Nes. Ferga var i drift fram til 1957, da det ble bygget bru over Nessundet. MF «Helgøya» gikk senere en tid i Tyrifjorden, og er nå utstilt i Mjøssamlingenes museum på Minnesund. I vinterhalvåret måtte fergen bryte råk gjennom isen.Ruten mellom Hamar og Kapp på Toten via Nes ble trafikkert av MF «Hamar-Kapp-Ferjen». Båten ble bygget ved Sterudodden i 1951 for Hamar og Nes Dampskibsselskap. I 1965 kolliderte ferga med brua over til Helgøya og fikk store skader.
I 1968 sank ferga ved kaia på Nes, og i 1972 gikk selskapet konkurs. Båten ble hevet, og i 1975 fikk den navnet «Opplandsfergen». I 1979 sank ferga igjen, denne gang ved Hamar. Den ble da rigget ned til lekter, og var som sådan i bruk ved byggingen av Mjøsbrua i 1983-85. I 1987 sank fartøyet atter en gang, og ble da aldri tatt i bruk igjen. Restene ble hogd opp i 1989.E6 (Riksvei 50 frem til 1965) gikk før ferdigstillelsen av Mjøsbrua på østsiden av Mjøsa mellom Moelv og Lillehammer, men siden 1985 har E6 krysset Mjøsa over Mjøsbrua mellom Moelv og Biri. Mellom Minnesund og Moelv går E6 på innsjøens østside, og mellom Biri og Lillehammer følger E6 innsjøens vestre bredd. Fra Mjøsbrua ved Biri går også Rv. 4 frem til Gjøvik langs Mjøsas vestre bredd.
Mellom Minnesund og Skaberud langs Mjøsas østre ble E6 utvidet i perioden 2012–2015 til firefelts motorveg, samtidig som det ble anlagt nytt dobbelspor for Dovrebane parallelt med denne vegen. Anleggsarbeidet omfatter blant annet mudring i strandsonen.Fylkesvei 33 går langs den vestlige bredden mellom Minnesund og Gjøvik, fra Gjøvik går riksvei 4 nordover til kryss med E6 ved Mjøsbrua.
==== Isveger ====
Ved spesielt gunstige isforhold vinterstid har man brøytet kjørbare isveier tvers over Mjøsa. Isveier var også utbredt fra tidlige tider, da også på langs med den såkalte «Dølavegen» mellom Eidsvoll og Fåberg. Isvegene var viktige, men lunefulle med tåke, råker og overvann. I 1952 gikk for eksempel en lastbil med levende okser gjennom isen. Isvegene overtok gjerne når båtene ikke kunne gå. Til langt inn på 1900-tallet hadde isvegene betydning for person- og godstransporten. I 1918 var det 19 fylkeskommunale isveger med samlet lengde 93 km på Mjøsa, kommuner og privat hadde ansvar ytterligere 196 km isveger. Etter 1900 tok jernbanen over nord-sør trafikken og isvegene fikk mindre betydning. Krysningene Nes-Hamar, Nes-Gjøvik og Moelv-Biri var særlig viktige. Isvegen mellom Moelv og Biri kunne brukes i 3-4 måneder hvert år og 2 måneder mellom Tingnes og Hamar, men det noen år ble ikke innsjøen islaget eller hadde ikke kjørbar is. For eksempel på 1930-tallet var innsjøen isfri mellom Gjøvik og Mengshol hele vinteren. Nord i Mjøsa er det nesten alltid is. Vanligvis legger isen seg midtvinters mellom 15. januar og 15. februar. I 2003 ble det brøytet veg mellom Hamar og Nes, Stange og Helgøya og Gjøvik og Mengshoel. På turen mellom Nes og Hamar gikk reisetiden ned fra 30 minutter til 5 minutter.Før bilens tid var isvegene mye trafikkert med hest og slede. Før kjøleskapets tid ble det også skåret is til kjøling om sommeren, og denne isdriften laget også huller i isen. I 1869 kom det en egen lov om «issvekking» som påla alle å merke råker og hull. Omkring 1900 var det ansatt egne isvegvoktere. I 1936 krevde Vegdirektoratet 35–40 cm is før lastebiler. På 1950-tallet ble det satt 35 km/t som høyeste fart på isveger, det var ikke tillatt å stoppe, isen måtte være 20–25 cm før det ble åpnet for trafikk og for lastebiler på 12 tonn måtte det være 60 cm stålis. For 1963 anslås trafikken mellom Hamar og Nes til 25.000 kjøretøy. Trafikken på isveger og med ferje illustrerte potensialet for bru.
=== Annen båttrafikk ===
Det er et antall båtforeninger, seilforeninger og organiserte båthavner rundt Mjøsa. I august 2006 er det opprettet basestasjon for Maritim VHF på Bangsberget ved Brumunddal. Den gir kontakt med Tjøme Radio på kanal 16, kanal 70 og med arbeidskanal 21. Dette er den første basestasjon for maritim VHF i innlandet i Norge. Redningsselskapet har siden 1994 hatt en egen redningsskøyte på Mjøsa, fra 2012 RS «Mjøsvekteren».
== Kulturminner ==
Mjøssamlingene er Mjøsas sjøfartsmuseum. Mjøskastellet var et kastell på øya Steinsholmen like sør for Moelv. På odder og nes i Mjøsa finnes det flere store gravhauger fra førhistorisk tid, gravhaugene ble trolig anlagt for å være godt synlige for reisende på innsjøen.DS «Skibladner» er fortsatt i trafikk på innsjøen.
== Galleri ==
== Se også ==
Mjøsaksjonen
Mjøsbyregionen
Mjøskastellet
Mjøsa rundt
Liste over innsjøer i Skandinavia
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Selstad, Tor (red.) og Stensrud, Arve (1983). Den Store Mjøsboka; Vannet - landet - folket. Ringsaker: Fagbokforlaget. ISBN 82-7322-154-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Mjøsa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Dybdekart for Mjøsa, NVE, oppmålt i 1900.
ArtProjectMjøsa2008
NIVA: Mjøsa
Skøytearena på Mjøsa ved Hamar.
(en) Mjosen Hamar – Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingStats.com en nl. for Mjøsen, Hamar
«Mjøsen» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 19. juni 2007. Besøkt 12. februar 2015.
«Hamar M – Mjøsen» (engelsk). Skatebase.com. Arkivert fra originalen 6. april 2005. Besøkt 12. februar 2015.
Skøytearena på Mjøsa ved Lillehammer.
(en) Mjøsen Lillehammer – Profil og resultatoversikt på SpeedSkatingNews.info.
«Lillehammer M – Mjøsen (sjøis)» (engelsk). Skatebase.com. Arkivert fra originalen 6. april 2005. Besøkt 12. februar 2015.
Vannstand og temperatur i Mjøsa kan følges live på https://imjosa.no. | | magasinvolum = 1 312 | 6,982 | 6,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bromerte_flammehemmere | 2023-02-04 | Bromerte flammehemmere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kjemiske forbindelser', 'Kategori:Miljøgifter'] | Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer, som brukes som brannhemmere. Det er organiske forbindelser som inneholder brom og kalles av den grunn flammehemmere ettersom innholdet av brom gjør det vanskelig for produktet å ta fyr og brenne. Grunnet stoffenes effekt som flammehemmere brukes de i mange forskjellige produkter og varer, deriblant elektriske og elektroniske produkter som kretskort i PC-er og TV-apparater. Vi finner også forbindelsene i tekstiler og isolasjonsmidler. Som regel brukes flammehemmere i isolasjonsmaterialer av plast basert på typen EPS og XPS. Bromerte flammehemmere brukes innenfor transport hvor stoffet er blandet inn i harde og myke plaster, slik at brannskadene skal reduseres ved en eventuell brann.
| Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer, som brukes som brannhemmere. Det er organiske forbindelser som inneholder brom og kalles av den grunn flammehemmere ettersom innholdet av brom gjør det vanskelig for produktet å ta fyr og brenne. Grunnet stoffenes effekt som flammehemmere brukes de i mange forskjellige produkter og varer, deriblant elektriske og elektroniske produkter som kretskort i PC-er og TV-apparater. Vi finner også forbindelsene i tekstiler og isolasjonsmidler. Som regel brukes flammehemmere i isolasjonsmaterialer av plast basert på typen EPS og XPS. Bromerte flammehemmere brukes innenfor transport hvor stoffet er blandet inn i harde og myke plaster, slik at brannskadene skal reduseres ved en eventuell brann.
== Miljøskader ==
Enkelte av de bromerte flammehemmerne er lite nedbrytbare og er forbudt i Norge. Det er mistanke om at BFHer har en negativ effekt på både naturmiljø og helse. De brytes svært sakte ned i miljøet, og kan derfor akkumuleres og gi høye konsentrasjoner på toppen av næringskjeden.Bromerte flammehemmere har blitt påvist i blodprøver siden 1980-tallet. I undersøkelser fra 2005 -2007 er lave konsentrasjoner påvist i blodprøver fra gravide kvinner i Bodø og i Russland. Ifølge Folkehelseinstituttet økte nivået av bromerte flammehemmere i norsk morsmelk betraktelig fra 1986 til 2001. Undersøkelser fra 2005 tyder på at nivåene blir lavere.Tidligere var utslippet og forekomsten av bromerte flammehemmere særdeles liten og stoffet ble aldri sett på som miljøfiendtlig siden konsentrasjonene var såpass lave. Nyere undersøkelser viser at konsentrasjonen av disse giftstoffene har økt og nivået er urovekkende høyt i ferskvann, Mjøsa er en innsjø hvor konsentrasjonen fortsatt er høy, dog synkende.Det er også funnet høye konsentrasjoner i torskelever ifra undersøkte områder langs norskekysten, fra Færder i Oslofjorden til Varangerfjorden. Fisk ifra Drammensfjorden inneholder også bromerte flammehemmere, de er også påvist i fisk ifra Bjørnøya. En undersøkelse fra 2011 gjort av svenske Naturskyddsföreningen, basert på stikkprøver, viste at norsk oppdrettslaks hadde et innhold av bromerte flammehemmere på 0,98 μg/kg w/w, cirka 60 ganger mer enn EUs foreslåtte grenseverdi på 0,016 μg/kg w/wKonsentrasjonen av bromerte flammehemmere har også økt hos den norske befolkning; blodprøver har vist at konsentrasjonen av økt i tidsperspektivet 1977 og 1999. Morsmelkprøver ifra 1986 og 2001 viser også at konsentrasjonen av bromerte flammehemmere også har økt i morsmelken.
== Bromerte flammehemmere i miljøet ==
Det finnes en enorm mengde ulike kjemiske stoffer og mange av dem finnes i produkter som menneskene bruker daglig. Noen av disse er konstatert som farlige for helse og miljø, mens andre er det ikke bevist eller kun mistenkes skadevirkninger. Myndighetene jobber hele tiden med å vurdere hvordan kjemiske stoffer påvirker helsa vår og miljøet. De farligste stoffene blir forbudt eller bruken av dem blir strengt regulert gjennom lovverket. I små mengder er ikke nødvendigvis stoffene farlige, men om de opphopes i miljøet vil de være en risiko for menneskers og dyrs helse. Enkelte bromerte flammehemmere er akutt giftige for livet i vann, og flere av stoffene brytes svært sakte ned i naturen. Noen av de bromerte flammehemmerne kan føre til leverskade, og noen kan være hormonforstyrrende, fruktbarhetsreduserende, fosterskadelige og kan gi skader på nervesystemet. For stoffenes langtidseffekter er det fortsatt liten kunnskap.
== Stoffer i gruppen ==
Både i Norge og internasjonalt har det vært mest fokus på de fem farligste bromerte flammehemmerne:
Tetrabrombisfenol A (TBBPA) er klassifisert som miljøskadelig og var den mest brukte bromerte flammehemmeren i Norge i 2004.
Pentabromdifenyleter (Penta-BDE) er svært vedvarende, og når det gjelder potensial for biomagnifisering sammenlignes det gjerne med PCB. Penta-BDE er klassifisert som helseskadelig ved lengre tids påvirkning, og som miljøskadelig.
Oktabromdifenyleter (Okta-BDE) er klassifisert som fruktbarhetsreduserende og fosterskadelig.
Decabromodifenyleter (Deka-BDE) kan gi skade på nervesystemet og tas opp i organismer. Stoffet kan brytes ned til mer giftige og bioakkumulerende forbindelser, for eksempel okta-BDE.
Heksabromsyklododekan (HBCDD) er vedvarende og svært bioakkumulerende. HBCDD er også svært giftig for vannlevende organismer. Stoffet er klassifisert som miljøskadelig og er foreslått klassifisert som reproduksjonsskadelig (mulig fare for skade på forplantingsevnen).
== Virkning på kroppen ==
Enkelte bromerte flammehemmere er svært skadelige for vannlevende organismer. Noen av de bromerte flammehemmerne kan føre til leverskade, og noen kan være hormonforstyrrende, reproduksjonsskadelige, og dessuten skade foster og nervesystem. Når det gjelder langtidsvirkningen og hvordan den påvirker menneskekroppen, mangler det ennå kunnskap.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Bromerte flammehemmere
MPI Milebrome - Brominated Flame Retardants
European Brominated Flame Retardant Industry Panel
Current State of Knowledge and Monitoring requirements: Emerging «new» Brominated flame retardants in flame retarded products and the environment, Miljødirektoratet (tidligere SFT, Statens forurensningstilsyn), TA-2462/2008
H. Fromme, G. Becher, B. Hilger, W. Völkel (2016). «Brominated flame retardants – Exposure and risk assessment for the general population». International Journal of Hygiene and Environmental Health. 219 (1): 1–23. PMID 26412400. doi:10.1016/j.ijheh.2015.08.004. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) | Bromerte flammehemmere (BFH-ere) er en fellesbetegnelse på om lag 75 organiske stoffer,«Bromerte flammehemmere» , Miljøstatus.no som brukes som brannhemmere. | 6,983 | 6,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8gift | 2023-02-04 | Miljøgift | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøvern'] | Miljøgifter er kjemiske forbindelser som er lite nedbrytbare (persistente), kan hope seg opp i levende organismer/næringskjeden (bioakkumulere) og er giftige.
Stoffer som er svært lite nedbrytbare og svært lett hoper seg opp i levende organismer, regnes som miljøgifter – selv om de ikke har kjente giftvirkninger.
| Miljøgifter er kjemiske forbindelser som er lite nedbrytbare (persistente), kan hope seg opp i levende organismer/næringskjeden (bioakkumulere) og er giftige.
Stoffer som er svært lite nedbrytbare og svært lett hoper seg opp i levende organismer, regnes som miljøgifter – selv om de ikke har kjente giftvirkninger.
== Helse- og miljøeffekter ==
En miljøgift kan være akutt giftig, eller den kan være skadelig på sikt og føre til for eksempel kreft, reproduksjonsskader (skade forplantningsevnen) og arvestoffskader.
Mennesker tåler som regel små doser kjemiske stoffer uten å ta skade av dem fordi kroppen har mekanismer for å bryte dem ned, skille dem ut eller reparere skadene som de forårsaker. I større mengder og over tid, kan imidlertid kjemiske stoffer skade helsa vår. Og for enkelte dyr eller små organismer, kan selv ørsmå mengder være svært farlige.
Selv om man kjenner egenskapene til en rekke kjemiske stoffer, vet forskerne fremdeles lite om cocktaileffekten av ulike helse- og miljøskadelige stoffer – det vil si hvordan stoffene i kombinasjon med hverandre, påvirker mennesker og miljø. Dette er en av årsakene til at det benyttes sikkerhetsmarginer når det settes grenseverdier for tillate nivåer.
== Farlig avfall ==
Produkter som inneholder miljøgifter skal klassifiseres som farlig avfall ut fra visse kriterier og grenseverdier. Farlig avfall som ikke samles inn og håndteres forsvarlig, kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.
== Spredning ==
Organiske miljøgifter blir spredd via luft og havstrømmer og lander i Arktis. De blir lagret i fett i små sjødyr, blir langsomt brutt ned og blir konsentrert oppover i næringskjeden. En har påvist at barn på Færøyene har fått redusert finmotorikk grunnet høyt kvikksølvinntak gjennom hvalspekk. En har dessuten påvist urovekkende høye mengder miljøgift i isbjørner, fjellrever, seler samt polarmåker, som topper næringskjeden.
== Prioritetsliste ==
I Norge er det et nasjonalt mål å stanse utslipp og bruk av de farligste miljøgiftene innen 2020. Miljødirektoratet har utarbeidet kriteriesettet som definerer hvilke stoffer omfattes av målet. Hittil er rundt 30 miljøgifter prioritert og ført opp på prioritetslisten.
== Uorganiske miljøgifter, metaller – eksempler ==
Arsen
Bly
Kadmium
Krom
Kvikksølv
== Organiske miljøgifter – eksempler ==
Bisfenol A (BPA)
Bromerte flammehemmere
DDT
Dioksiner
Ftalat (DEHP)
Klorparafiner (SCCP og MCCP)
Muskxylen
Nonylfenol
Oktylfenol
Perfluoroktansyre (PFOA)
Perfluoroktylsulfonat (PFOS)
Polyklorerte bifenyler (PCB)
Polyaromatiske hydrokarboner (PAH)
Siloksan (D5)
Tensider (DTDMAC, DSDMAC, DHTMAC)
Trikloreten (TRI)
Triklosan
== Se også ==
Farlig avfall
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Miljøgifter
Miljøstatus i Norge: Prioriterte miljøgifter
Miljøstatus i Norge: Farlige stoffer i Produkter
Miljødirektoratet: Kjemikalier
Miljøgifter i vann: NIVAs arbeid med miljøgifter | [for kjemiske stoff som er farlige for miljøet.] | 6,984 | 6,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Bruce | 2023-02-04 | William Bruce | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske oppdagere', 'Kategori:Britiske oseanografer', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Polarforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotter'] | William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. oktober 1921 i Edinburgh) var en skotsk naturforsker, polarforsker og oseanograf som organiserte og ledet Scotia-ekspedisjonen 1902–04 (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) til Sør-Orknøyene og Weddellhavet. Blant ekspedisjonens meritter var etableringen av den første permanent bemannede værstasjonen i Antarktis, Orcadas. Bruce grunnla senere Scottish Oceanographical Laboratory, men hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinent strandet på grunn av manglende offentlig og økonomisk støtte.
I 1892 avbrøt Bruce sine medisinstudier ved University of Edinburgh og deltok i Dundee-ekspedisjonen 1892–93 til Antarktis som vitenskapelig assistent. Dette ble etterfulgt av ekspedisjoner til Novaja Semlja, Svalbard og Frans Josefs land. I 1899 var Bruce blitt Storbritannias mest erfarne polarforsker, og han søkte om å få delta på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon til Rosshavet. Forsinkelser og uoverensstemmelser med president Clements Markham i Royal Geographical Society (RGS) førte imidlertid til at han begynte å planlegge en egen ekspedisjon, noe som ledet til varig fordømmelse fra det etablerte britiske geografimiljøet. Til tross for at Bruce mottok en rekke priser for sitt arbeid, ble verken han eller noen andre av deltakerne på Scotia-ekspedisjonen tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen.
Mellom 1907 og 1920 foretokk Bruce mange reiser til arktiske strøk, både i vitenskapelig og kommersiell øyemed. Hans manglende evne til å iverksette større ekspedisjoner etter SNAE tilskrives normalt hans manglende evne til å skape publikumskontakt, hans mektige fiender og hans glødende skotske nasjonalisme. I 1919 var helsen sviktende, og han var gjennom flere sykehusinnleggelser før han døde i 1921. Etter sin død gikk hans minne nærmest i glemmeboken. I senere år, i kjølvannet av hundreårsjubileet for Scotia-ekspedisjonen, har det vært gjort en innsats for å få anerkjent hans rolle i polarhistorien.
| William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. oktober 1921 i Edinburgh) var en skotsk naturforsker, polarforsker og oseanograf som organiserte og ledet Scotia-ekspedisjonen 1902–04 (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) til Sør-Orknøyene og Weddellhavet. Blant ekspedisjonens meritter var etableringen av den første permanent bemannede værstasjonen i Antarktis, Orcadas. Bruce grunnla senere Scottish Oceanographical Laboratory, men hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinent strandet på grunn av manglende offentlig og økonomisk støtte.
I 1892 avbrøt Bruce sine medisinstudier ved University of Edinburgh og deltok i Dundee-ekspedisjonen 1892–93 til Antarktis som vitenskapelig assistent. Dette ble etterfulgt av ekspedisjoner til Novaja Semlja, Svalbard og Frans Josefs land. I 1899 var Bruce blitt Storbritannias mest erfarne polarforsker, og han søkte om å få delta på Robert F. Scotts Discovery-ekspedisjon til Rosshavet. Forsinkelser og uoverensstemmelser med president Clements Markham i Royal Geographical Society (RGS) førte imidlertid til at han begynte å planlegge en egen ekspedisjon, noe som ledet til varig fordømmelse fra det etablerte britiske geografimiljøet. Til tross for at Bruce mottok en rekke priser for sitt arbeid, ble verken han eller noen andre av deltakerne på Scotia-ekspedisjonen tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen.
Mellom 1907 og 1920 foretokk Bruce mange reiser til arktiske strøk, både i vitenskapelig og kommersiell øyemed. Hans manglende evne til å iverksette større ekspedisjoner etter SNAE tilskrives normalt hans manglende evne til å skape publikumskontakt, hans mektige fiender og hans glødende skotske nasjonalisme. I 1919 var helsen sviktende, og han var gjennom flere sykehusinnleggelser før han døde i 1921. Etter sin død gikk hans minne nærmest i glemmeboken. I senere år, i kjølvannet av hundreårsjubileet for Scotia-ekspedisjonen, har det vært gjort en innsats for å få anerkjent hans rolle i polarhistorien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«William S Bruce 1867–1921». www.south-pole.com. Besøkt 1. februar 2011.
Goodlad, James (2003). «Scotland and the Antarctic». Glasgow Digital Laboratory. Besøkt 1. februar 2011. | William Speirs Bruce (født 1. august 1867 i London, død 28. | 6,985 | 6,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Wavold | 2023-02-04 | Petter Wavold | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske plateprodusenter', 'Kategori:Norske programledere', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Petter Wavold (født 7. november 1965 i Trondheim) er en norsk rockemusiker. Han har vært vokalist i gruppene Stratos, Charm og Army, samt gitarist i Dag Ingebrigtsens The Grønne Glitrende 3 og Dag. Som soloartist har Wavold utgitt åtte soloalbum, to samlealbum, to konsertalbum og flere singler. Blant Wavolds mest kjente låter er «Æ længte hjæm», «Bruan e brent», «Koffor det?» og «Gammel kjærlighet ruste aldri». Han har flere topplasseringer på Norsktoppen og andre Norske hitlister. Han utgir låter på engelsk under navnet «Peter Wave».
| Petter Wavold (født 7. november 1965 i Trondheim) er en norsk rockemusiker. Han har vært vokalist i gruppene Stratos, Charm og Army, samt gitarist i Dag Ingebrigtsens The Grønne Glitrende 3 og Dag. Som soloartist har Wavold utgitt åtte soloalbum, to samlealbum, to konsertalbum og flere singler. Blant Wavolds mest kjente låter er «Æ længte hjæm», «Bruan e brent», «Koffor det?» og «Gammel kjærlighet ruste aldri». Han har flere topplasseringer på Norsktoppen og andre Norske hitlister. Han utgir låter på engelsk under navnet «Peter Wave».
== Biografi ==
Petter Wavold begynte som musiker sent i 1970-årene, da han blant annet opptrådte i Halvsju. Etter at han hadde deltatt i flere rockeband i 1980-årene, skjøt solokarrieren for alvor fart med låten «Æ længte hjæm», som ble utgitt i 1990. Arbeider-Avisa kåret ham til «årets trønder-rocker» det året. Wavold delte også førsteplassen i Robert Aschbergs alternative Melodi Grand Prix-finale på TV3 tidlig i 1990-årene.
Wavold har deltatt i flere TV-program som Casino, Good morning Scandinavia, Reisesjekken, Tore på sporet og Du skal høre mye. Videre skrev og fremførte han RBK sin offisielle cupfinalesang «Vi e stolt» i 2003, Rosenborgs 75-årsjubileumssang «Rosenborg e laget mitt» i 1991 og Rosenborgs 90-årsjubileumssang «Om vi tape så vinn vi læll».
På Trønder-TV er Wavold talkshow-vert i programmet Petters popshow.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Petter Wavold (EP) (1990)
Signatur (1991)
Koffor det? (1994)
Æ lengte hjæm (1997)
Smil (2005)
Stæm (2008)
En aften i Olavshallen (2009)
Fordi (2016)
=== Samlealbum ===
Gammel kjærlighet (2004)
Petters topp 20 (2009)
=== Livealbum ===
En aften i Olavshallen (2009)
Live in Sweden (2018)
=== Solosingler ===
«Flytt te månen / Søte kløe» (1990)
«Æ længte hjæm / flytt te månen» (1990)
«Bruan e brent» (1991)
«Æ længte hjæm til Ullevål/Gammel kjærlighet» (1991)
«Rosenborg e laget mitt» (1992)
«Koffor det?» (1994)
«Sommer igjen» (1995)
«Æ længte hjæm» (1997)
«Gull og folkefæst» (2006)
«Rosenborg e laget mitt» (2007)
«Vi e stolt» (2003)
«Om vi tape så vinn vi læll» (2007)
«Bli med mæ te Liverpool» (2011)
«Bart» (2012)
«Julebord» (2013)
«Julebord» (2014)
«God natt mitt land» (2016)
«Fordi» (2016)
«Engel`n & Jævel`n » (2017)
«I 40 år» (2019)
=== Andre deltagelser ===
The Grønne Glitrende 3 og Dag: Grønne Glitrende 3 & Dag (1986)
Army: Waiting around (1983/2013)
Charm: Håpe æ får kom te himmelen (1986)
Charm: Billy the Kid (1988)
Charm: Hot Love (1988)
The Swings: Heng med i svingan (1989)
På vei te Ullevål (1991)
Sunshine Radio (1991)
Radio-video (1991)
Mini kassetten '91 - Æ længte hjæm (1991)
Mitt hjerte banker for Rosenborg (1992)
Vi ska' slukke Brann (1995)
Terje Mårstad: Kjærlighet til hverandre (1995)
Postens landeplager 1995 (1995)
Listetoppen 97 (1997)
Æ e trønder æ (2000)
Danseløvens utvalgte (2003)
Vi e' stolt - RBK-historien i lyd (2007)
20 år Too Far Gone
We don't remember the Lyrics Peter Wave (2020)
When Caroline Cries Peter Wave (2020)
Scandinavian Girl Peter Wave (2021)
Raise Your glasses Peter Wave (2022)
Hei kjære Trondheim Musikalfabrikken (2022)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Petter Wavold (født 7. november 1965 i Trondheim) er en norsk rockemusiker. | 6,987 | 6,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eple | 2023-02-04 | Eple | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arter formelt beskrevet i 1803', 'Kategori:Arter som tidligere har stått på Norsk svarteliste', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Epler', 'Kategori:Maleae'] | Epletre (Malus domestica, ofte kalt Malus pumila, på norsk også apal) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter eple og er den mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk.
| Epletre (Malus domestica, ofte kalt Malus pumila, på norsk også apal) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter eple og er den mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk.
== Beskrivelse og bruk ==
Modne epler kan være røde, gule eller grønne. Epler blir ofte spist rå som frukt, men kan også brukes i matlaging, i retter som eplepai, eplekake og eplemos, som blant kan annet anvendes som pålegg. Eplene kan også presses og saften kan brukes i drikker, som eplemost, sider, calvados og juice.
Eplets smak og aroma varierer fra sort til sort. For eksempel er Golden Delicious og Red Delicious-epler milde og søte, mens Pippin og Granny Smith er friske og syrlige.
Eple blir blant annet spist med honning under rosj hasjaná, den jødiske nyttårsfeiringen, som symbol på et søtt nytt år.
== Navnet ==
Ordet eple kommer over urgermansk *ap(a)laz fra urindoeuropeisk *ab(e)l-. Kognater finnes på andre indoeuropeiske språk som gammelirsk ubull, litauisk obuolys og gammelkirkeslavisk jabloko. Ordet mangler i de østlige indoeuropeiske språkene, som gresk, anatolisk og indoiransk, og -b- inne i et ord er en sjelden lyd i urindoeuropeisk. Noen lingvister mener derfor at eple er et eldgammelt lånord fra et forsvunnet europeisk språk. På latin heter eple malum og epletre malus. Disse ordene kommer fra en annen indoeuropeisk rot *mal-, sammenlign gresk melon («frukt»), hettittisk mahlas («vinmark») og slavisk malina («bringebær»).Ordet apal for epletre kommer fra norrønt apaldr og har samme opprinnelse som eple.Jordeple er et annet navn for potet, og appelsin betyr «kinesisk eple». Ordet finnes også i navnet til mange andre frukter for eksempel granateple.
== Historie ==
Forskerne trodde tidligere at de over 7000 kultivarene av eple stammet fra den europeiske arten villeple (Malus sylvestris). Ny forskning viser at eplets primære stamfar er den sentralasiatiske arten Malus sieversii. Man vet ikke når eplet kom til Europa, det er mulig at det kom langs handelsveiene, sannsynligvis opprinnelig fra Asia, allerede i tidlige tider ble frukten betraktet som et legemiddel som kunne forlenge livet.
== Fremmed art ==
Eple finnes forvillet i Norge nordover til Troms. Den utgjør en økologisk risiko ettersom den fører til genetisk forurensning av bestandene med villeple. I Norsk svarteliste 2012 hadde derfor arten status som svært høy risiko. I Fremmedartslista 2018 er eple ikke vurdert på grunn av at den er en tradisjonell produksjonsart, som var i utstrakt bruk før 1700.
== Mytologi, eventyr og historier ==
I tillegg til å skildre eplefrukten, har ordet «eple» også blitt brukt om alle slags frukter på flere europeiske språk. Dette har ført til at man har flere epler i historiene våre enn vi strengt tatt har dekning for. Den forbudte frukten som Adam og Eva spiste av kaller man idag gjerne et eple, og den gule kveden som sådde splid mellom vakre greske gudinner er også blitt til et stridens eple.
I norrøn mytologi voktet Idunn et antall epler som gudene spiste av for å holde seg unge. Epler går også igjen som legende eller drepende frukter blant annet i C.S. Lewis' roman Drømmen om Narnia og eventyret om Snøhvit. Wilhelm Tell er kjent for å skutt et eple plassert på sønnens hode i to med en pil fra armbrøsten sin. Vitenskapsmannen Isaac Newton skal ha utviklet teorien sin om tyngdekraften fordi han så et eple falle fra et tre.
En nyere historie forteller om Johnny Appleseed (eg. John Chapman), som i 1800-tallets USA gikk barføtt gjennom 160 000 km² og plantet epletrær, som ga mat og levebrød til flere generasjoner nybyggere.
== Næringsinnhold ==
Næringsinnhold i et middels stort eple (ca. 140 gram)
Kalorier 73 kcal
Protein 0,36 g
Karbohydrat 19,33 g
Kostfiber 3,40 g
Sukkerarter 14,55 g
Fett 0,24 g
Hvorav mettete fettsyrer 0,0039 g
Vann 115,82 gVitaminer og mineraler:
Vitamin C 6,4 mg
Tiamin 0,024 mg
Riboflavin 0,036 mg
Vitamin B6 0,057 mg
Folat 4 mg
Vitamin A 76 IU
Vitamin E 0,25 mg
Vitamin K 3,1 mg
Kalsium (Ca) 8 mg
Jern (Fe) 0,17 mg
Magnesium (Mg) 7 mg
Fosfor (P) 15 mg
Kalium (K) 150 mg
Natrium (Na) 1 mg
Sink (Zn) 0,06 mg
Kobber (Cu) 0,038 mg
Mangan (Mn) 0,049 mg
Selen (Se) 0 mg
== Sorter ==
Av sortene avbildet under er Åkerø, Rød gravenstein, Gul gravenstein, Summerred, Aroma, Lobo, Discovery og James Grieve vanlige norske sorter (andre er rød torstein, rød prins, Sävstaholm, Transparent Blanche).
Trøkhals
== Litteratur ==
Norsk pomologi. Grøndahl. 1943.
Stedje, Per (1947). Norsk pomologi. Gyldendal.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kategori:Apples – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Apple – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons | Epletre (Malus domestica, ofte kalt Malus pumila, på norsk også apal) er et løvfellende tre i rosefamilien. Den store, søtlige kjernefrukten heter eple og er den mest dyrkede fruktsorten i tempererte strøk. | 6,990 | 6,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulfkrigen | 2023-02-04 | Gulfkrigen | ['Kategori:1990 i Irak', 'Kategori:1990 i Kuwait', 'Kategori:1990 i Saudi-Arabia', 'Kategori:1990 i Sovjetunionen', 'Kategori:1990 i USA', 'Kategori:1991 i Irak', 'Kategori:1991 i Kuwait', 'Kategori:1991 i Saudi-Arabia', 'Kategori:1991 i Sovjetunionen', 'Kategori:1991 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gulfkrigen', 'Kategori:Hendelser i 1991', 'Kategori:Konflikter i 1990', 'Kategori:Konflikter i 1991', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Argentina', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Australia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Bahrain', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Bangladesh', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Belgia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Canada', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Danmark', 'Kategori:Kriger med deltagelse av De forente arabiske emirater', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Egypt', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Hellas', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Irak', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Italia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Kuwait', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Marokko', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Nederland', 'Kategori:Kriger med deltagelse av New Zealand', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Niger', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Norge', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Oman', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Pakistan', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Polen', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Qatar', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Saudi-Arabia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Senegal', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Sovjetunionen', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Spania', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Storbritannia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Sverige', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Syria', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Sør-Korea', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Tsjekkoslovakia', 'Kategori:Kriger med deltagelse av USA', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Ungarn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å presse ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak, under ledelse av Saddam Hussein, hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991. USA iverksatte angrepet mot Irak og irakiske styrker den 17. januar 1991.
Iraks invasjon av Kuwait førte til massiv internasjonal fordømmelse - og økonomiske sanksjoner ble relativt raskt iverksatt fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd. I tillegg forberedte USA og Storbritannia seg på å benytte makt for å presse Irak ut. Da ikkevoldelige virkemidler ikke så ut til å hjelpe ble det stadig klarere at militære virkemidler måtte brukes. En koalisjon med USA i spissen ble derfor dannet i løpet av høsten 1990. Sovjetunionen la ikke ned veto mot dette.
Angrepet og utkastelsen av irakiske styrker begynte da den USA-ledede koalisjonen iverksatte Operation Desert Storm den 17. januar. Den massive operasjonen ble i hovedsak ført med flyvåpen og missiler - og foregikk både i Kuwait og inne på irakisk territorium. Etter få uker hadde koalisjonen vunnet en overlegen seier.
Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke. Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene.Gulfkrigen ble i stor grad fremstilt som en høyteknologisk krig i mediene. Denne fremstillingen ble kritisert av flere og enkelte mente de sammenlignet den med et videospill.
| Gulfkrigen var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å presse ut irakiske styrker fra Kuwait som Irak, under ledelse av Saddam Hussein, hadde okkupert og annektert i august 1990. Majoriteten av koalisjonsstyrkene kom fra USA og Storbritannia. Krigen varte fra 2. august 1990 til 28. februar 1991. USA iverksatte angrepet mot Irak og irakiske styrker den 17. januar 1991.
Iraks invasjon av Kuwait førte til massiv internasjonal fordømmelse - og økonomiske sanksjoner ble relativt raskt iverksatt fra flere medlemmer i FNs sikkerhetsråd. I tillegg forberedte USA og Storbritannia seg på å benytte makt for å presse Irak ut. Da ikkevoldelige virkemidler ikke så ut til å hjelpe ble det stadig klarere at militære virkemidler måtte brukes. En koalisjon med USA i spissen ble derfor dannet i løpet av høsten 1990. Sovjetunionen la ikke ned veto mot dette.
Angrepet og utkastelsen av irakiske styrker begynte da den USA-ledede koalisjonen iverksatte Operation Desert Storm den 17. januar. Den massive operasjonen ble i hovedsak ført med flyvåpen og missiler - og foregikk både i Kuwait og inne på irakisk territorium. Etter få uker hadde koalisjonen vunnet en overlegen seier.
Luft- og bakkekrigen ble ført i Irak, Kuwait og grenseområdene i Saudi-Arabia. Irak sendte SCUD-missiler mot Saudi-Arabia og Israel. Det har blitt antatt at angrepet på Israel var et forsøk på å trekke Israel inn i krigen, slik at koalisjonen skulle sprekke. Koalisjonen bestod av en rekke land som hadde et anspent forhold til Israel, og hvis Israel blandet seg inn fryktet mange at konflikten skulle forandre seg til et åpent oppgjør mellom Israel og araberlandene.Gulfkrigen ble i stor grad fremstilt som en høyteknologisk krig i mediene. Denne fremstillingen ble kritisert av flere og enkelte mente de sammenlignet den med et videospill.
== Bakgrunn ==
=== Det økonomiske forspill ===
Etter Irak-Iran-krigen satt Irak tilbake med en enorm utenlandsgjeld, minst 80 milliarder US$. Men som oljestat ville Iran kunne betale gjeld og gjenoppbygging med oljepenger, om oljeprisen holdt seg på 18 US$ pr fat, OPECs pris fra 1986/87. I stedet begynte Kuwait å oversvømme verden med olje så prisen gikk ned med en tredjedel. Kuwait avviste også å gi Irak nye lån, eller avskrive gjeld som krigen mot Iran hadde påført Irak. Irak oppfattet dette som en provokasjon fra emiratet, og saken ble tatt opp i den arabiske liga, uten resultat. Kuwait hadde 700.000 innbyggere og minst 220 milliarder US$ investert utenlands, mens Irak manglet penger til matvareimport. Saddam Hussein snakket åpent om å innta Kuwait, for Irak hadde kriget mot Iran på vegne av alle Gulfstatene, med store tap av irakske liv, og stod nå alene med regningen. OPEC var splittet, siden Saudi-Arabia og Kuwait hadde store oljereserver og ønsket å selge billig, så ikke olje ville forbli verdens foretrukne energikilde. Irak, Iran og Libya trengte derimot inntekter og ønsket 25 US$ pr fat. I november 1990 skrev tidsskriftet Jeune Afrique om et hemmelig samarbeid mellom Kuwait og USAs etterretning. Under Irak-Iran-krigen hadde Iran angrepet kuwaiternes tankskip fordi de visste at Kuwaits oljesalg fylte Iraks krigskasse. Kuwaiterne ba USA om hjelp, men først da kuwaiterne truet med å frakte oljen under sovjetisk flagg, ble dette innvilget. I juli 1987 kunne de heise det amerikanske flagget på tankskipene sine, mens fartøyer fra US Navy beskyttet dem mot iranske angrep. Nå ventet de å bli beskyttet mot Irak. Da Saddam likevel gikk inn i Kuwait, sa en amerikansk diplomat: «Løven var sulten, og dere matet den ikke.»
=== Iraks invasjon i Kuwait ===
2. august 1990 invaderte Irak Kuwait, og Kuwaits emir flyktet til Saudi-Arabia. Irak argumenterte for at Kuwait skulle være Iraks 19. provins, men FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen og krevde at Irak skulle trekke seg ut. Irak rettet seg ikke etter dette, og 6. august vedtok sikkerhetsrådet en omfattende handelsboikott av Irak i en ny resolusjon. 8. august annekterte Irak formelt Kuwait.
=== Saudi-Arabia: Operation Desert Shield ===
Det oppstod nå frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, og invadere de oljerike områdene i Saudi-Arabia. 10. august ble derfor 12 arabiske regjeringssjefer enige om å opprette en panarabisk styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Allerede dagen etter kom de første soldatene fra Egypt.
Samtidig begynte USA å bli bekymret, og sendte styrker til Den persiske gulf og Saudi-Arabia, i det som ble kalt Operation Desert Shield; forsvaret av Saudi-Arabia f.o.m de første amerikanske styrkenes ankomst 7. august.
== Koalisjonen angriper: Operation Desert Storm ==
Koalisjonens kampanje ble innledet med en omfattende luftoffensiv som startet torsdag natt den 17. januar kl 00:30 (norsk tid). Irak svarte umiddelbart med å avfyre Scud-missiler mot Israel og Saudi-Arabia, og den 29. januar invaderte de den saudiske byen Khafji (se Slaget ved Khafji). De irakiske styrkene ble omsider presset tilbake til grensa to dager senere. Mellom den 24. og den 28. februar ble Kuwait frigjort av allierte styrker, som også sveipte over store deler av det sørlige Irak og raskt omringet de irakiske styrkene. Bakkekampanjen avgjorde krigen i løpet av hundre timer, og den 28. februar erklærte USAs president George H.W. Bush krigen over og annonserte en våpenhvile.
== Land i koalisjonsstyrkene ==
Landene i koalisjonen inkluderte bl.a. Argentina, Australia, Bahrain, Bangladesh, Belgia, Canada, Tsjekkoslovakia, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Hellas, Italia, Japan, Kuwait, Marokko, Nederland, New Zealand, Niger, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Qatar, Saudi-Arabia, Senegal, Sør-Korea, Spania, Syria, Tyrkia, De forente arabiske emirater, Storbritannia og USA. Tyskland og Japan stod kun for økonomisk støtte, i stedet for militær bistand. USA ba Israel om ikke å delta i krigen, trass i rakettangrepene fra Irak mot Israel. India var ikke en del av koalisjonen, men bidro med militær støtte til USA, i form av lokaliteter for «refuelling».
Norge var et av landene som deltok i koalisjonsstyrkene, og sendte bl.a. kystvaktskipet KV «Andenes». Skipet var et støttefartøy for den danske korvetten "Olfert Fischer" i forbindelse med FN-blokaden av Irak. Området som Andenes opererte i ble betegnet som forholdsvis rolig. På land bidro Norge med et feltsykehus.
== Nyhetsdekningen ==
Krigen fikk massiv dekning i nyhetsmediene. Det var særlig TV som brakte folk siste nytt, og den amerikanske nyhetskanalen CNN fikk sitt store gjennombrudd som global nyhetsformidler i forbindelse med denne krigen. For første gang i historien kunne man følge en krig på direkten fra TV-stolen i stuen. Det var i særdeleshet Peter Arnetts reportasjer som vakte stor oppmerksomhet. Han var en av få pressefolk som fikk tillatelse til å oppholde seg i Bagdad under bombingen av byen. Arnett og CNN fikk mye ros for sin kritiske dekning, men ikke alle var like glade for hans forsøk på å skildre andre sider ved krigen enn det som var strengt regulert av USAs militære. Blant annet så kalte general Norman Schwarzkopf ham for landsforræder og mente videre at CNN hjalp fienden.For de fleste ble krigen en forbløffende demonstrasjon av en høyteknologisk krig med kryssermissiler som fulgte terrenget i tretopp-høyde hundrevis av kilometer - og med laserstyrte missiler som tilsynelatende kunne treffe sine mål meget presist. Fly som var usynlig for radaren var også noe teknologisk nytt. Dermed ble også nyhetsdekningen på TV raskt kritisert for å fremstille krigen som et videospill, samt skape inntrykk av en steril krig uten menneskelige ofre.
== Referanser == | Koalisjonen: | 6,991 | 6,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/RTFM | 2023-02-04 | RTFM | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datakultur', 'Kategori:Dataterminologi'] | RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for Read The Fucking Manual eller Les den jævla manualen. Uttrykket brukes når man mener en som stiller et spørsmål ikke har drevet nok oppsøking på egen hånd. Uttrykket blir ofte forfinet til varianter som for eksempel Read The Fine Material. | RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for Read The Fucking Manual eller Les den jævla manualen. Uttrykket brukes når man mener en som stiller et spørsmål ikke har drevet nok oppsøking på egen hånd. Uttrykket blir ofte forfinet til varianter som for eksempel Read The Fine Material. | RTFM er et uttrykk som brukes mye i datamiljøer og på internett. Det er en forkortelse for Read The Fucking Manual eller Les den jævla manualen. | 6,992 | 6,992 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rikshospitalet | 2023-02-04 | Rikshospitalet | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-06', 'Kategori:Etableringer i 1826', 'Kategori:Gaustad', 'Kategori:Karl Grevstad', 'Kategori:Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Oslo', 'Kategori:Thøger Binneballe', 'Kategori:Tidligere norske helseforetak'] | Rikshospitalet er et av de tre store behandlingsstedene ved Oslo universitetssykehus, og var tidligere et selvstendig sykehus. Sykehuset ble etablert i 1826 som Norges nasjonale hovedsykehus og undervisningssykehus. Det har vært tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo siden etableringen i 1826.
| Rikshospitalet er et av de tre store behandlingsstedene ved Oslo universitetssykehus, og var tidligere et selvstendig sykehus. Sykehuset ble etablert i 1826 som Norges nasjonale hovedsykehus og undervisningssykehus. Det har vært tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo siden etableringen i 1826.
== Historie ==
Rikshospitalet (skrevet Rigshospitalet til 1907) ble etablert som Norges nasjonale undervisningssykehus tilknyttet Det Kongelige Frederiks Universitet i 1826, hovedsakelig på grunnlag av det tidligere Militærhospitalet som hadde blitt etablert under Napoleonskrigene i 1807. Akershus Amts Sygehus, etablert i 1756, ble også innlemmet i Rikshospitalet. Sykehusets akademiske tradisjon går tilbake til etableringen av Det medisinske fakultet i 1814. Fra slutten av 1800-tallet ble Rikshospitalet betydelig utvidet etter at Stortinget hadde besluttet at det skulle bli et «mønstersykehus», et sykehus som kunne måle seg med de beste sykehusene i verden. Som følge av dette ble Rikshospitalet også en stor forskningsinstitusjon og involvert i utprøving av nye behandlingsmetoder.
Fra etableringen holdt Rikshospitalet til i Militærhospitalets bygning fra 1807, som hadde blitt ominnredet for formålet, og i nye bygninger i det daværende Empirekvartalet, tegnet av Christian H. Grosch. I 1883 flyttet Rikshospitalet til nye bygninger i Pilestredet, og i 2000 videre inn i nytt bygg på Gaustad, kjent som «Nye Rikshospitalet». Det nyeste anlegget er tegnet av Medplan Arkitekter.
Mange tidligere spesialsykehus har blitt innlemmet i Rikshospitalet: Kronprinsesse Märthas Institutt (1995), Sophies Minde (1995), Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus (1995), Spesialsykehuset for epilepsi, Spesialsykehuset for rehabilitering, Hjertesenteret i Oslo (2003) og Det norske Radiumhospital (2005).
Fra 2002 var Rikshospitalet en del av Helse Sør, og fra 2007 en del av Helse Sør-Øst.
I 2002 ble de tidligere kommunale hovedsykehusene i Oslo, Ullevål universitetssykehus og Aker universitetssykehus, overtatt av staten, og 1. januar 2009 fusjonerte Rikshospitalet med disse til Oslo universitetssykehus. Av fusjonspartnerne var Ullevål størst, fulgt av Rikshospitalet og Aker. Etter fusjonen ble sykehusene organisatorisk integrert på tvers av behandlingsstedene, slik at Rikshospitalet ikke lenger er en administrativ enhet. Rikshospitalet brukes siden som en geografisk betegnelse på det behandlingsstedet som ligger på Gaustad.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rikshospitalet
Oslo universitetssykehus
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Kunstvandring på Rikshospitalet | Rikshospitalet er et av de tre store behandlingsstedene ved Oslo universitetssykehus, og var tidligere et selvstendig sykehus. Sykehuset ble etablert i 1826 som Norges nasjonale hovedsykehus og undervisningssykehus. | 6,993 | 6,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_universitetssykehus,_Ullev%C3%A5l | 2023-02-04 | Oslo universitetssykehus, Ullevål | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Etableringer i 1887', 'Kategori:Heinrich Ernst Schirmer', 'Kategori:Kulturminner i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sykehus i Oslo', 'Kategori:Tidligere norske helseforetak', 'Kategori:Ullevål universitetssykehus'] | Oslo universitetssykehus, Ullevål (ofte omtalt som Ullevål sykehus eller bare Ullevål) er den delen av Oslo universitetssykehus som ligger på sykehusområdet på Ullevål i dagens Bydel St. Hanshaugen. Det var et selvstendig sykehus fra 1887 til 2008, under navnet Ullevål sykehus og senere Ullevål universitetssykehus (UUS). Etter fusjonen med Rikshospitalet og Aker universitetssykehus i 2009 utgjør det ikke lenger noen administrativ enhet, men er en ren fysisk-geografisk betegnelse på en del av virksomheten og bygningsmassen til Oslo universitetssykehus. Sykehusvirksomheten på Ullevål omfatter medisinsk behandling, forskning, undervisning og administrasjon. Bygg 1 ved Ullevål sykehus er i dag hovedadministrasjonsbygning for Oslo universitetssykehus. Ullevål sykehus ble etablert som epidemilasarett i 1887, med adskilte paviljonger for å forhindre smitte.
| Oslo universitetssykehus, Ullevål (ofte omtalt som Ullevål sykehus eller bare Ullevål) er den delen av Oslo universitetssykehus som ligger på sykehusområdet på Ullevål i dagens Bydel St. Hanshaugen. Det var et selvstendig sykehus fra 1887 til 2008, under navnet Ullevål sykehus og senere Ullevål universitetssykehus (UUS). Etter fusjonen med Rikshospitalet og Aker universitetssykehus i 2009 utgjør det ikke lenger noen administrativ enhet, men er en ren fysisk-geografisk betegnelse på en del av virksomheten og bygningsmassen til Oslo universitetssykehus. Sykehusvirksomheten på Ullevål omfatter medisinsk behandling, forskning, undervisning og administrasjon. Bygg 1 ved Ullevål sykehus er i dag hovedadministrasjonsbygning for Oslo universitetssykehus. Ullevål sykehus ble etablert som epidemilasarett i 1887, med adskilte paviljonger for å forhindre smitte.
== Historie ==
Ullevål sykehus ble etablert av Christiania kommune som epidemisykehus i 1887. Det var tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet som undervisningssykehus allerede fra de første årene, og sykehusets status som universitetssykehus ble formalisert på begynnelsen av 1900-tallet. På 1900-tallet ble sykehuset Oslos kommunale hovedsykehus, et av de største sykehusene i Skandinavia med en kapasitet på rundt 2 000 senger og Norges viktigste akademiske sykehus etter det statlige Rikshospitalet.
Sykehuset har navn etter Ullevålgårdene, og avgrenses av Kirkeveien, Tåsenveien, Spångbergveien, Jutulveien, Akersborg terrasse, Ullevålsalléen og Sognsveien. Christiania kommune kjøpte gården Lille Ullevål på 134 dekar i 1884 for å bygge det opprinnelige epidemisykehuset. Epidemisykehuset startet virksomheten i 1887 med én overlege og to assistentleger. Gjennom kjøpet av Store Ullevål i 1909 ble ytterligere 133 mål disponert til sykehuset. Sykehuset ble kraftig utvidet gjennom byggevirksomhet frem til 1926. Etter 1926 ble det ikke foretatt større utvidelser før i etterkrigstiden. Fra 1950-årene ble det oppført en rekke nye bygninger, herunder avdeling for geriatri (1952), Thulstrupfløyen (1957), ny nordfløy til kirurgisk blokk (1964, rehabilitert 1998/99), Midtblokken med røntgenavdeling (1971), laboratoriebygget (1977), nytt hovedkjøkken (1985), Sentralblokken (1995), barnesenteret (1998), pasienthotellet (2002), parkeringshus med helikopterplattform (2006) og kreft- og isolatsenteret (2006).
Under helsereformen ble eierskapet fra 1. januar 2002 overført til staten ved Helse Øst. Samtidig ble navnet endret fra Ullevål sykehus til Ullevål universitetssykehus som ble etablert som et eget helseforetak. Den 1. juni 2007 ble Helse Øst slått sammen med Helse Sør til Helse Sør-Øst.
Ullevål universitetssykehus var sentralsykehus for hele hovedstaden og regionsykehus for Helse Sør-Øst, samt nivå I-traumesenter for halvparten av landets befolkning.
Den 1. januar 2009 ble Ullevål universitetssykehus fusjonert med Rikshospitalet og Aker universitetssykehus til Oslo universitetssykehus. Fra det tidspunktet er ikke sykehuset lenger et selvstendig helseforetak og heller ikke noen administrativ enhet innen Oslo universitetssykehus, men navnet Ullevål sykehus brukes fortsatt uformelt for å betegne Oslo universitetssykehus' bygninger og virksomhet på Ullevål. Sykehuskomplekset på Ullevål betegnes formelt som Oslo universitetssykehus, Ullevål.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ullevål universitetssykehus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ullevål universitetssykehus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Oslo universitetssykehus
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
«Oslo universitetssykehus, Ullevål». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Historisk turtips på Ullevål sykehus | thumb|Bygg 1 ved Ullevål sykehus, som i dag er hovedadministrasjonsbygning for Oslo universitetssykehus | 6,994 | 6,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus_universitetssykehus | 2023-02-04 | Akershus universitetssykehus | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:1961 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Helse Sør-Øst', 'Kategori:Norske helseforetak', 'Kategori:Ole Øvergaard', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Sykehus i Viken', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Akershus universitetssykehus HF (Ahus) er et universitetssykehus i Norge, som ligger i Lørenskog i Akershus, like øst for Oslo. Sykehuset har rundt 12 000 ansatte og en kapasitet på nærmere 1 000 senger. Det er ett av to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo, ved siden av Oslo universitetssykehus.
Sykehuset ble etablert under navnet Sentralsykehuset i Akershus (SiA) i 1961. I forbindelse med at det fikk status som universitetssykehus endret det navn til Akershus universitetssykehus i 2001. Sykehuset er lokal- og områdesykehus for ca. 600 000 innbyggere. Hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning, undervisning og pasientopplæring. Sykehuset har pasienttilbud innen somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling.
Ahus har ansvar for innbyggerne i Follo og Romerike samt Kongsvinger, Grue, Nord-Odal, Sør-Odal og Eidskog i Innlandet. I tillegg er Rømskog kommune i Østfold og de tre nordligste bydelene i Oslo; Alna, Grorud og Stovner, en del av sykehusområdet. Virksomheten foregår på Nordbyhagen i Lørenskog, Ski, Kongsvinger og ved ulike behandlingssteder for psykisk helsevern og rusbehandling.
| Akershus universitetssykehus HF (Ahus) er et universitetssykehus i Norge, som ligger i Lørenskog i Akershus, like øst for Oslo. Sykehuset har rundt 12 000 ansatte og en kapasitet på nærmere 1 000 senger. Det er ett av to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo, ved siden av Oslo universitetssykehus.
Sykehuset ble etablert under navnet Sentralsykehuset i Akershus (SiA) i 1961. I forbindelse med at det fikk status som universitetssykehus endret det navn til Akershus universitetssykehus i 2001. Sykehuset er lokal- og områdesykehus for ca. 600 000 innbyggere. Hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning, undervisning og pasientopplæring. Sykehuset har pasienttilbud innen somatikk, psykisk helsevern og rusbehandling.
Ahus har ansvar for innbyggerne i Follo og Romerike samt Kongsvinger, Grue, Nord-Odal, Sør-Odal og Eidskog i Innlandet. I tillegg er Rømskog kommune i Østfold og de tre nordligste bydelene i Oslo; Alna, Grorud og Stovner, en del av sykehusområdet. Virksomheten foregår på Nordbyhagen i Lørenskog, Ski, Kongsvinger og ved ulike behandlingssteder for psykisk helsevern og rusbehandling.
== Historisk bakgrunn ==
=== Mellomkrigstiden ===
I mellomkrigstiden hadde ikke Akershus fylke et eget fylkessykehus; det var kommunale sykehus i Aker (før dette ble en del av Oslo), i Bærum og på Eidsvoll. Øvrige sykehusplasser ble kjøpt i Oslo – hovedsakelig på Rikshospitalet. Befolkningen i Akershus økte kraftig i første del av forrige århundre, og i mellomkrigstiden kom planene om et eget fylkessykehus. Den første komiteen for å utrede et nytt sykehus ble nedsatt i 1920, men fylkestinget utsatte saken en rekke ganger frem til 1934. Da man i stedet besluttet å gjøre avtale med Rikshospitalet om at Akershus skulle disponere 300 plasser i sykehuset. Planene om et eget sykehus ble lagt på is.
=== Etterkrigstiden ===
Akershus fylke overtok i 1946 sykehuset svenske Røde Kors hadde drevet på Midtstuen i Oslo under krigen. Slik gikk det til at Akershus sitt første fylkessykehus var plassert like ved Holmenkollen. Midtstuen skulle være en midlertidig løsning frem til fylket fikk reist sitt eget sykehus. Selv om det formelt var fylkets oppgave å etablere nye sykehusplasser, var det også en annen aktør som ønsket å ha et ord med i laget. Det var det statlige Helsedirektoratet, med den handlekraftige og meningssterke Karl Evang på toppen. Evang var tilhenger av plan- og sentraliseringspolitikken, som Arbeiderpartiet stod for i etterkrigstiden. Han ønsket derfor at staten ved Helsedirektoratet skulle ha mest mulig innflytelse over nye sykehusbygg, og at de skulle etableres etter to hovedkriterier: Sentralisering av medisinsk kompetanse og ekspertstyring; styrt av leger etter retningslinjer fra nasjonale helsemyndigheter – ikke lokalpolitikere eller andre interessegrupper.
Etter påtrykk fra Evang ble en sykehuskomité nedsatt av fylkesutvalget i 1946. I Evangs ånd var dette i høy grad en fagkomité, bestående av fire leger, tre lokalpolitikere, en arkitekt og en sykepleier. Komiteen hadde til oppgave å besvare tre spørsmål:
Hva skal dekningsområdet være? Komiteen besluttet at det skulle bygges sykehus for å dekke områdene Romerike og Follo. Om en tok hensyn til fremtidig befolkningsvekst burde det bygges sykehusplasser nok til å dekke en befolkning på 140 tusen, og da var det nødvendig med 600 sykehusplasser. (Til sammenligning skal Nye Ahus dekke en befolkning på 340 tusen med 570 plasser).
Skulle de nye plassene samles eller spres på flere sykehus? Karl Evang hadde selv introdusert sentralsykehus med alle spesialiteter samlet i samme sykehus, som den fremtidige løsning for norsk sykehusvesen. Det var også sentraliseringsprinsippet som vant frem i komiteen.
Hvor skulle det nye sykehuset plasseres? Fagpersonene i komiteen mente faktisk at sentralsykehuset i Akershus burde plasseres i Oslo. Både fordi byen var et naturlig knutepunkt, men ikke minst fordi det ville bli vanskelig å få godt kvalifiserte leger til å flytte ut av byen. Dette var imidlertid det eneste spørsmålet hvor lokalpolitikerne vant frem, og komiteen kom frem til at en plassering rundt Lillestrøm kunne være et godt kompromiss.
=== Lokaliseringsdebatt ===
Lørenskogs ordfører Bjarne Haugen var styret til Akershus fylkessykehus Midtstuen, og hadde fått førstehåndskunnskap til sykehusdrift, og forståelse for hvilken betydning en slik institusjon ville få for lokalsamfunnet. Han hadde allerede før sykehuskomiteens beslutning sett etter en passende tomt i Lørenskog. Da det var besluttet at et sykehus skulle reises i traktene omkring Lillestrøm, hadde han et forslag klart for formannskapet om en tomt som burde tilbys.
Forslaget var den 570 mål store tomten Nordby gård. Her bodde de eldre søsknene Johan, Martin og Anne Nordby. Det var ikke livsarvinger til gården. Området lå åpnet og fritt til, nær flere kommunikasjonsårer. Formannskapet støttet forslaget, og søsknene Nordby avsto mer enn gjerne gårdsbruket til det gode formål – mot en kompensasjon fra kommunen. Nordby gård var imidlertid ikke det eneste forslaget. I utgangspunktet hadde Nordbyhagen tre konkurrerende tomter: ved Strømmen stasjon, i Lillestrøm sentrum og Huseby gård ved Skedsmokorset. De to første falt bort fordi tomten på Strømmen var for dyr og den i Lillestrøm for liten. I diskusjonen mellom Huseby og Nordby var det imidlertid bare representanter fra Follo, som støttet Lørenskog.
Etter vedtaket om nye utredninger ble fylkesmann Carl Platou møtt med kraftig kritikk fra det byggfaglige miljøet, blant annet Norske arkitekters landsforbund. De mente at tomtespørsmålet måtte avgjøres raskt, for ikke å forsinke prosjektet ytterligere. Platou var nå i tvil, men i stedet for å ta saken tilbake til Fylkestinget valgte han å koble inn Helsedirektoratet, som fagkyndig instans. Dermed var saken nok en gang løftet opp på statlig nivå, og dette representerte noe nytt innen sykehusutbygging i Norge. Ikke bare hadde statlige organer tatt initiativ til saken og fått legge hovedpremissene. Nå fikk de også innflytelse i den lokalpolitiske lokaliseringsdebatten. Karl Evang utpekte sin nestkommanderende i Helsedirektoratet; medisinalråd John Caspersen til å lede gruppen av sakkyndige, som skulle gi Helsetilsynets anbefaling i tomtesaken. De kom på befaring i midten av juli 1946.
Helsetilsynets sakkyndige konkluderte med at til tross for at Huseby hadde en vakrere beliggenhet, var infrastrukturen bedre ivaretatt på Nordby. I tillegg var tomtens plassering mer sentral i forhold til Oslo, Lillestrøm og sydlige deler av Akershus. Etter at statens organ hadde sagt sitt, snudde lokalpolitikerne. Det ble samme høst besluttet at Sentralsykehuset i Akershus skulle plasseres på Nordbyhagen i Lørenskog, og at det burde stå ferdig i løpet av fire år; innen 1950.
=== Knapphet på materialer og arbeidskraft ===
Arkitekt Ole Øvergaard vant i 1948 arkitektkonkurransen med et utkast der sykehuset ble planlagt som et 13 etasjers høybygg i syd-nord, med et sentralt trappe- og heistårn, som ga direkte adkomst til avdelingene. Selv om hovedideen ble beholdt, måtte arkitekten ta flere runder med byggekomiteen, som hadde blitt nedsatt for å gjennomføre planene. De endelige tegningene ble godkjent året etter; juli 1949, og nå skulle egentlig alt være klart for bygging av det nye sykehuset. I etterkrigstiden var imidlertid landet preget av stort behov for byggevarer til bruk i gjenreisingen etter krigen, og det var mangel på slike varer i hele Europa. Videre var det vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft og riktig utstyr. Dette var det lite man kunne få gjort noe med, og i påvente av tilstrekkelige ressurser måtte man bare ta tiden til hjelp.
Det var imidlertid ikke knappheten på varer og arbeidsfolk, som skapte problemer. En annen og minst like viktig årsak til at byggestarten lot vente på seg, lå på det politiske og administrative plan. I 1948 ble Aker kommune (i dag nordøstlige bydeler i Oslo) skilt ut fra Akershus og ble en del av Oslo. Noe som førte til nye diskusjoner knyttet til sykehusets størrelse og finansieringsgrunnlag.
Arbeidet med råbygget startet i 1955, og snart ble hele området forvandlet. I tillegg til sykehuset, ble det også reist sykepleierhøgskole og hele 285 boenheter for ansatte. Byggingen ble avsluttet i 1959. Det nye bygget stod klar til bruk, men det var likevel ikke klart for drift; det manglet både utstyr og personell. Først kom det store mengder med utstyr, som ble lagret på sykehuset våren 1960, og sommeren samme år kom det første personellet. Morgenen 6. oktober 1960 gikk det en kortesje av ambulanser og drosjer mot Lørenskog, og selv om dette var en stor begivenhet hadde ikke sykehusledelsen noe ønske om publisitet.
Den anonyme starten ble likevel oppveid av stor festivitas den 15. mai 1961, da Sentralsykehuset i Akershus ble offisielt åpnet. Da var Kong Olav og statsminister Einar Gerhardsen til stede.
=== Siden 1960-tallet ===
== Litteratur ==
Historien om Lørenskog – Myter og mennesker 1900 til 1990, av Ola Alsvik, 1998. ISBN 82-992856-3-1, ib.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Akershus University Hospital – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fakultetsdivisjon Akershus universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Nye Ahus | Akershus universitetssykehus HF (Ahus) er et universitetssykehus i Norge, som ligger i Lørenskog i Akershus, like øst for Oslo. Sykehuset har rundt 12 000 ansatte og en kapasitet på nærmere 1 000 senger. | 6,995 | 6,995 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_sykehus | 2023-02-04 | Liste over norske sykehus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norges-relaterte lister', 'Kategori:Sykehus i Norge'] | Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. Under tabellen nevnes private og øvrige, mindre sykehus uten lokalsykehusfunksjon og/eller fødeavdeling og akuttmottak.
| Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. Under tabellen nevnes private og øvrige, mindre sykehus uten lokalsykehusfunksjon og/eller fødeavdeling og akuttmottak.
== Liste ==
== Mindre sykehus etter landsdel ==
Sørøstlandet: Moss sykehus, Diakonhjemmet sykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Lillehammer sanitetsforenings revmatismesykehus, Rjukan sykehus, Notodden sykehus, Tynset sykehus, Granheim lungesykehus, Sandefjord sykehus, Larvik sykehus, Hallingdal sjukestugu, Sunnaas sykehus, Ski sykehus, Mandal sykehusVestlandet: Odda sykehus, Valen sjukehus, Haraldsplass diakonale sykehus, Betanien sykehus, Lærdal sjukehus, Nordfjord sjukehus, Kysthospitalet i HagevikTrøndelag: Orkdal sjukehusNord-Norge: Longyearbyen sykehus, Mosjøen sykehus
== Private sykehus uten lokalsykehusfunksjon ==
Aleris
Drammen Private Sykehus
Feiringklinikken
Glittreklinikken
Hjertesenteret i Oslo
Kolibri Medical
Medi 3
Oseberg Medisinske Klinikk
Sykehus og spesialistklinikk
Volvat Medisinske Senter
Haugesund Sanitetsforenings Revmatismesykehus
== Referanser ==
== Kilder ==
Frittsykehusvalg.no
St.meld. nr. 43 (1999-2000)
Helsedepartementets sykehusliste | Liste over norske sykehus er en oversikt over alle sykehus i Norge. Tabellen lister sykehus med fødeavdeling og akuttfunksjoner etter pasientgrunnlag (folketall) for lokalsykehustilbudet. | 6,996 | 6,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Icewind_Dale_(bokserie) | 2023-02-04 | Icewind Dale (bokserie) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fantasybøker', 'Kategori:Romanserier'] | Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R.A. Salvatore. Handlingen er lagt til Forgotten Realms-universet og handler om den gode svartalven Drizzt Do'Urden, som tross rasens ry som ondskapsfull, forsøker å finne seg til rette på overflaten blant verdens gode raser.
De tre bindene i serien er:
The Crystal Shard
Streams of Silver
The Halfling's GemIDT var den første trilogien om Drizzt Do'Urden som ble skrevet av Salvatore, og det var egentlig meningen at karakteren Wulfgar, en barbar fra tundraen i Icewind Dale, skulle være hovedpersonen. Etter noen få sider skjønte Salvatore at historien egentlig dreide seg om denne svartalven, som mot alt normalt viser seg å være tvers igjennom god. Etter denne trilogien har han gitt ut følgende bøker
Bøkene om Drizzt Do'Urden har etter hvert blitt mange, og består i dag av følgende verk:
The Dark Elf Trilogy –– foregår kronologisk før Icewind Dale Trilogy, men ble skrevet etter IDT.
The Icewind Dale Trilogy
Legacy of the Drow –– fire bøker
Paths of Darkness –– fem bøker
The Hunter's Blades TrilogyDen til nå siste boken om Drizzt ble gitt ut i oktober 2005 som siste del av Hunter's Blades Trilogy. | Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R.A. Salvatore. Handlingen er lagt til Forgotten Realms-universet og handler om den gode svartalven Drizzt Do'Urden, som tross rasens ry som ondskapsfull, forsøker å finne seg til rette på overflaten blant verdens gode raser.
De tre bindene i serien er:
The Crystal Shard
Streams of Silver
The Halfling's GemIDT var den første trilogien om Drizzt Do'Urden som ble skrevet av Salvatore, og det var egentlig meningen at karakteren Wulfgar, en barbar fra tundraen i Icewind Dale, skulle være hovedpersonen. Etter noen få sider skjønte Salvatore at historien egentlig dreide seg om denne svartalven, som mot alt normalt viser seg å være tvers igjennom god. Etter denne trilogien har han gitt ut følgende bøker
Bøkene om Drizzt Do'Urden har etter hvert blitt mange, og består i dag av følgende verk:
The Dark Elf Trilogy –– foregår kronologisk før Icewind Dale Trilogy, men ble skrevet etter IDT.
The Icewind Dale Trilogy
Legacy of the Drow –– fire bøker
Paths of Darkness –– fem bøker
The Hunter's Blades TrilogyDen til nå siste boken om Drizzt ble gitt ut i oktober 2005 som siste del av Hunter's Blades Trilogy. | Icewind Dale Trilogy (IDT) består av tre fantasy-romaner skrevet av R.A. | 7,000 | 7,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brus | 2023-02-04 | Brus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brus'] | Brus (forkortelse for «bruslimonade») er en kullsyreholdig alkoholfri leskedrikk laget av vann, søtstoffer og essenser. Den mest solgte brusen er Coca-Cola, mens det i Norge er Pepsi Max som er mest solgt. Brus inneholder stort sett svært mye sukker, som gir store helseproblemer ved jevnlig bruk. De som drikker brus er utsatt for overvekt, diabetes 2 og skader på tennene, i form av Karies. Helsefaglige råd er at man bør drikke minst mulig brus, og i stedet drikke vann.
| Brus (forkortelse for «bruslimonade») er en kullsyreholdig alkoholfri leskedrikk laget av vann, søtstoffer og essenser. Den mest solgte brusen er Coca-Cola, mens det i Norge er Pepsi Max som er mest solgt. Brus inneholder stort sett svært mye sukker, som gir store helseproblemer ved jevnlig bruk. De som drikker brus er utsatt for overvekt, diabetes 2 og skader på tennene, i form av Karies. Helsefaglige råd er at man bør drikke minst mulig brus, og i stedet drikke vann.
== Bakgrunn ==
Brus er opprinnelig den norske betegnelsen på kullsyreholdig limonade. Det er den boblende kullsyren som oppstår når flasken åpnes, som har gitt produktet sitt navn.
Etter hvert har brus blitt en fellesbetegnelse for de fleste alkoholfrie drikker som er tilsatt kullsyre. En del av brusen som selges er sukkerfri. Den er da oftest søtet med andre søtningsstoffer som f. eks. aspartam, cyklamat og sakkarin. De sukkerfrie variantene markedsføres gjerne med navn som «lett», «light», «zero» eller lignende.
For å kvalifisere for bruk av for eksempel betegnelsen appelsinbrus må råsaftinnholdet i det ferdige produktet være minst 8 % appelsin. Selv om appelsin er et hovedelement i navnet, er altså hele 92 % av innholdet vann og sukker. Merket «Solo» er en appelsinbrus laget for det norske markedet, og ble lansert i 1934 basert på 8 % råsaft fra appelsin. Appelsinbrusen har fortsatt 8% råsaft av appelsin. Mozell er en norsk brusvariant med 20 % råsaftinnhold. Den markedsføres som alkoholfri sider.
Dersom råsaftinnholdet er lavere enn 8 %, men inneholder naturlige smaksemner fra råsaft, kan produktet kalles «brus med appelsinsmak». Mange brustyper har kun 3 % råsaft i sin oppskrift og består således altså av 97 % vann, søtstoff og kullsyre.
Enkelte brustyper har smaker som er basert på naturlige smaksemner. De beskrives som brus med «naturlig aroma». Når produktet inneholder kunstige smaksemner brukes begrepet «aroma» alene i deklarasjonen. Ofte brukes også en rekke såkalte E-stoffer både for å gi smak og farge til disse produktene.
Det finnes også vann som ikke er tilsatt råsaft fra frukt, kunstige smaksemner eller søtningsstoffer, men bare kullsyre. Et eksempel på dette er vanlig Farris.
Tidenes mest solgte brus er Coca-Cola.
På svensk kalles brus «läsk» eller «läskedryck», på dansk for «sodavand» og på engelsk er det vanlig å bruke «soft drink» i Storbritannia og «soda» i USA.
== Helseproblemer ==
Brus inneholder stort sett svært mye sukker, som gir store helseproblemer ved jevnlig bruk. De som drikker brus er utsatt for overvekt, diabetes 2 og skader på tennene. Inntak av brus i Norge er høyt (kun Irland og USA har høyere inntak), og helsefaglige råd er at man bør drikke minst mulig brus, og i stedet drikke vann.
== Norske produsenter av brus ==
Aass Bryggeri, Drammen
Christianssands Bryggeri (CB), Kristiansand
Egersund Mineralvandfabrik (Berentsen), Egersund
Grans bryggeri, Sandefjord
Hansa bryggeri, Bergen
Oskar Sylte Mineralvannfabrikk, Molde
Ringnes, Oslo
Roma Mineralvannfabrikk, Lillestrøm
Mack bryggeri, Tromsø
== Tidligere norske produsenter av brus ==
Jarlsberg mineralvann – senere en del av Ringnes
Mineralvannfabrikken Nordstjernen, Stavanger
Nora mineralvann – senere en del av Ringnes
Rønnevigs bryggeri, Lillesand –
Stordalens Mineralvannfabrikk – lagt ned i august 2008
Tolskovens Mineralvandfabrik, Porsgrunn – etablert i 1894
Tou bryggeri – lagt ned i 2003
Tromi bryggeri – lagt ned i 1999
Trio Bryggeri, Skien – lagt ned i 2009, samtidig som Union Bryggeri ble opprettet
Nordmi Fabrikker – lagt ned i ??, Ålvundfjord, Sunndal
Brænne Mineralvatn, (Volda Mineralvatn) – lagt ned i oktober 2009
Juno Fabrikker
Gunnar Løviks Mineralvannsfabrikk – etablert 1900 i Kongsgata 26, Stavanger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Soft drinks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | [and glass of inca kola.jpg|miniatyr|upright|Inca kola er en brus fra Peru som er farge- og smaksatt med tartrazin] (E102). | 7,001 | 7,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lidl | 2023-02-04 | Lidl | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Detaljistselskaper', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tyske selskaper'] | Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag 10 000 butikker fordelt på over 25 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. KG.
Kjeden ble grunnlagt som Schwarz Lebensmittel-Sortimentsgroßhandlung i 1930-årene. De første moderne butikkene åpnet i 1973.
| Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag 10 000 butikker fordelt på over 25 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. KG.
Kjeden ble grunnlagt som Schwarz Lebensmittel-Sortimentsgroßhandlung i 1930-årene. De første moderne butikkene åpnet i 1973.
== Lidl i Norge ==
23. september 2004 åpnet de ti første Lidl-butikkene i Norge. (Askim, Florø, Kristiansand, Larvik, Lier, Nordfjordeid i Eid, Os, Sarpsborg, Stord og Ålesund.) Per januar 2007 fantes det drøyt 50 Lidl-butikker i Norge. Med unntak av fire filialer (Grønland (Oslo) og Kalbakken og Grünerløkka i Oslo og Stavanger Stadion) var alle utsalgsstedene til kjeden identiske. Kjeden fører i hovedsak egne merkevarer (EMV), det vil si varer kun Lidl har. Grunnen er ifølge kjeden selv at disse varene er billigere enn kjente merkevarer, men likevel av god kvalitet.
Sentrallageret og hovedkontoret lå på Vinterbro sør for Oslo.
Lidl oppnådde ikke en markedsandel over 1–2 % og gav opp sin satsing i Norge. Den 14. mars 2008 signerte REMA 1000 en kontrakt som sikret Reitangruppen hele Lidls virksomhet i Norge.
I oktober 2009 ble det kjent at Reitangruppen betalte 1,918 milliarder kroner for alle eiendommer som Lidl Norge eide og samtlige av Lidls butikker, lager, hovedkontor og individuelle kontrakter mellom Lidl og ansatte.
== Land med Lidl-butikker ==
=== Nåværende ===
=== Tidligere ===
=== Kommende ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lidl – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lidl – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Lidl er en tysk lavpris-dagligvarekjede med om lag butikker fordelt på over 25 land i Europa. Firmaets fulle navn er Lidl Stiftung & Co. | 7,003 | 7,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1945 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1945 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i 1945', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1945'] | Resultater fra norsk fotball i 1945.
| Resultater fra norsk fotball i 1945.
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
14. oktober 1945: Fredrikstad – Lyn 1–1 eeo
Omkamp 28. oktober 1945: Fredrikstad – Lyn 1–1 eeo
Omkamp 4. november 1945: Lyn – Fredrikstad 4–0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 194526. august: Danmark - Norge 4-2, treningskamp
9. september: Norge - Danmark 1-5, treningskamp
21. oktober: Sverige - Norge 10-0, treningskamp | Resultater fra norsk fotball i 1945. | 7,004 | 7,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rigshospitalet | 2023-02-04 | Rigshospitalet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:1750-årene i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1757', 'Kategori:København', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Danmark'] | Rigshospitalet er også en eldre skrivemåte for Rikshospitalet i Norge.Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. I 1970 flyttet det inn i nye bygninger, kjent som «det nye Rigshospital». Siden 1995 har Rigshospitalet vært en del av Hovedstadens Sygehusfællesskab (H:S). Rigshospitalets kirke er sykehusets egen kirkesal.
Lars von Triers TV-serier Riget og Riget II foregår på nevrokirurgisk avdeling ved Rigshospitalet.
| Rigshospitalet er også en eldre skrivemåte for Rikshospitalet i Norge.Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. I 1970 flyttet det inn i nye bygninger, kjent som «det nye Rigshospital». Siden 1995 har Rigshospitalet vært en del av Hovedstadens Sygehusfællesskab (H:S). Rigshospitalets kirke er sykehusets egen kirkesal.
Lars von Triers TV-serier Riget og Riget II foregår på nevrokirurgisk avdeling ved Rigshospitalet.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Rigshospitalet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Rigshospitalet er Danmarks eldste hospital. Det ble grunnlagt i 1757 som Det Kongelige Frederiks Hospital, og fikk dagens navn i 1910. | 7,005 | 7,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Senegal | 2023-02-04 | Senegal | ['Kategori:14°N', 'Kategori:14°V', 'Kategori:Afrikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Senegal', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | Denne artikkelen er om landet Senegal. For artikkel om elven Senegal, se Senegal (elv).Senegal, offisielt Republikken Senegal, er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. Gambia ligger nesten helt inne i Senegal, omsluttet i nord, øst og sør, med Atlanterhavet i vest. Fra kysten følger Gambia Gambiaelven mer enn 300 km inn i kontinentet. Øyene Kapp Verde ligger omtrent 560 km fra Senegals kyst.
| Denne artikkelen er om landet Senegal. For artikkel om elven Senegal, se Senegal (elv).Senegal, offisielt Republikken Senegal, er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. Gambia ligger nesten helt inne i Senegal, omsluttet i nord, øst og sør, med Atlanterhavet i vest. Fra kysten følger Gambia Gambiaelven mer enn 300 km inn i kontinentet. Øyene Kapp Verde ligger omtrent 560 km fra Senegals kyst.
== Historie ==
Hovedartikkel: Senegals historieArkeologiske funn i området viser at Senegal har vært bebodd i forhistorisk tid. Islam, den dominerende religionen, kom til området først i det 11. århundre. I dag er omtrent 95 % av senegaleserne muslimer. I det 13. og 14. århundre kom området under innflytelse av Mandigo-rikene i øst. Jolof-riket i Senegal var også grunnlagt i denne perioden. Diverse europeiske makter kom til området fra det 15. århundre og framover, fram til Frankrike kom i besittelse av det som hadde blitt et viktig startpunkt for slavehandel. Landet fikk sin uavhengighet fra Frankrike 4. april 1960.
I januar 1959 gikk Senegal og Fransk Sudan sammen for å grunnlegge Føderasjonen Mali, som ble helt uavhengig 20. juni 1960, etter at en enighet med Frankrike om maktoverføring hadde blitt undertegnet 4. april 1960. På grunn av interne politiske problemer ble føderasjonen oppløst 20. august samme år. Senegal og Fransk Sudan (som senere endret navnet sitt til Republikken Mali) erklærte uavhengighet. Léopold Senghor ble valgt til Senegals første president i august 1960.
Etter oppløsningen av Føderasjonen Mali, styrte Léopold Senghor og statsministeren Mamadou Dia sammen under et parlamentarisk system. I desember 1962 ledet motsetninger mellom presidenten og statsminister til et kuppforsøk av Mamadou Dia. Selv om kuppforsøket ble stoppet uten blodsutgytelse, ble Mamadou Dia arrestert og fengslet, og Senegal innførte en ny grunnlov som forsterket presidentens makt. I 1980 bestemte presidenten seg for å trekke seg fra politikken, og han ga makten til hans håndplukkede etterfølger, Abdou Diouf.
Senegal slo seg sammen med Gambia for å danne den nominelle konføderasjonen Senegambia 1. februar 1982. Unionen ble imidlertid oppløst i 1989. Tross fredsforhandlinger hadde en separatistgruppe i Casamance-regionen flere steder støtt sammen med regjeringsstyrker siden 1982.
Abdou Diouf var president fram til 2000, og var president i fire perioder. Han oppmuntret til større politisk deltakelse, reduserte regjeringens involveringer i økonomien og utvidet Senegals diplomatiske deltakelser, spesielt med andre utviklingsland. Innenrikspolitikken har av og til resultert i gateslagsmål, høy spenning langs grensene og en voldelig separatistbevegelse i de sørlige regionene av Casamance. Likevel har Senegals forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter blitt sterkere.
Under presidentvalget i 2000, vant Abdoulaye Wade over Diouf i et valg som ble sett på som et fritt og rettferdig valg av internasjonale observatører. Senegal opplevde dermed sitt andre fredelige maktovergang, og den første fra ett politisk parti til et annet. Den 30. desember 2004 erklærte Abdoulaye Wade at han ville undertegne en fredstraktat med separatistgruppen i Casamance-regionen.
== Politikk ==
=== Menneskerettigheter ===
Senegal har fengselsstraff inntil 5 år for homofili.
== Geografi ==
Senegal grenser til Mauritania i nord, Mali i øst, Guinea-Bissau og Guinea i sør. I tillegg er landet Gambia nesten fullstendig omringet av Senegal, og er dermed en enklave. Senegal består for det meste av tørre lavlandsørkener.
== Klima ==
Senegal har et tropisk klima med regntid fra juni til september og tørke resten av året. Temperaturene holder seg høye hele året, men blir litt lavere fra desember til april.
Regnmengdene øker fra nord til sør, og de nordlige områdene av landet er påvirket av den intertropiske konvergenssonen med skyer og regn mellom juni og september. I løpet av disse månedene regner det likevel bare 20-30 dager, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 300–350 mm. I sør øker den årlige nedbøren til mellom 1000 og 1500 mm, og det regner om lag 60-90 dager i regntiden. Her strekker regntiden seg inn i oktober. Dakar mellom disse to områdene og har en årlig nedbørsnormal på 542 mm. De nordlige områdene av Senegal ligger i utkanten av Sahara, og er et tørt område.
I tørketiden blåser det stort sett en nordøstlig vind, kalt harmattan, og denne kan føre med seg sand og støv som senker sikten. I de indre områdene er fuktigheten mye lavere i denne perioden, og tempeaturene mye høyere enn ved kysten. Nattemperaturene er derimot lavere.
== Administrativ inndeling ==
Senegal er inndelt i 14 regioner som igjen er inndelt i 45 departementer.
== Økonomi ==
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Djoudj fuglereservat – trekkfuglhabitat
Øya Gorée – bygningsminner fra slavehandel
Øya Saint-Louis – tradisjonell koloniarkitektur
Niokolo-Koba nasjonalpark – faunavern
Senegambias steinsirkler (felles med Gambia) – forhistorisk gravfelt
Saloumdeltaet nasjonalpark – marint økosystem og kulturlandskap med tradisjonelle fiskerier
Bassarilandskapet – bassarifolkets, bedikfolkets og fulanifolkets kulturlandskapMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Ceebu Jën, en kulinarisk fiskerett fra Senegal
2013 – Xooy, spådomsseremoni
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 27. ISBN 8251607450.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Senegal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sénégal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Senegal i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Senegal, offisielt Republikken Senegal, er et land sør for elven Senegal i det vestlige Afrika. Senegal grenser til Atlanterhavet i vest, Mauritania i nord, Mali i øst og Guinea og Guinea-Bissau i sør. | 7,008 | 7,008 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1947 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1947 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1947', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1947'] | Resultater fra norsk fotball i 1947.
| Resultater fra norsk fotball i 1947.
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
19. oktober: Skeid-Viking 2-0
== Nordnorsk mesterskap ==
=== Finale ===
Mjølner - Bodø BK 2-0
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 194711. juni: Norge - Polen 3-1, treningskamp
26. juni: Finland - Norge 1-2, treninskamp
28. juni: Sverige - Norge 5-1, treningskamp
24. juli: Island - Norge 2-4, treningskamp
7. september: Finland - Norge 3-3, treningskamp
21. september: Norge-Danmark 3-5, treningskamp
5. oktober: Sverige-Norge 4-1, treningskamp
== Referanser == | Resultater fra norsk fotball i 1947. | 7,010 | 7,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frode_%C3%98verli | 2023-02-04 | Frode Øverli | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sproingvinnere', 'Kategori:Vinnere av Adamsonprisen'] | Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieskaper. Særlig med serien Pondus har han utmerket seg som en av Norges mest framgangsrike serieskapere.I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var Pondus.
| Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieskaper. Særlig med serien Pondus har han utmerket seg som en av Norges mest framgangsrike serieskapere.I forbindelse med 100-årsjubileet for tegneserier i Norge i 2011, var han en av fire tegneseriekunstnere som fikk sine arbeider gjengitt på et norsk frimerke; hans bidrag var Pondus.
== Karriere ==
Allerede som elev skulle en skoleoppgave føre ham hjem til tegneren Arild Midthun, som siden ble hans mentor. Øverli startet sin tegnekarriere som 17-åring i 1984, da han kom på trykk i Fantomet med en Fantomet-parodi. På den tiden var han fremdeles skoleelev, men tegnet flittig. Bare to år senere tegnet han fast for det nystartede humorbladet Pyton. I begynnelsen tegnet han etter manus skrevet av Dag Kolstad, John Kåre Raake og senere også Bjørn Ousland, men etter en stund måtte han selv begynne å skrive historiene da det var begrenset hva andre kunne skrive for ham. Hans mest kjente serier fra tiden i Pyton er Deep Shit Junkies og Birger og Egil. Pyton-perioden varte helt fram til 1996.
Da det ble klart at Pytons storhetstid var forbi, kontaktet han i 1995 Bladkompaniet med humorserien A-laget, som handlet om tre fotballsupportere. Den ble etter hvert utviklet til det vi i dag kjenner som Pondus, som debuterte i norske aviser den 28. oktober 1995. Våren 1996 ble Pondus fast innslag i bladet Ernie, hvor den raskt ble svært populær. Sommeren 2000 fikk Pondus sitt eget månedsblad.
Parallelt med Pondus tegner Øverli også serien Rutetid, og han står også bak serien Riskhospitalet. Med Pondus har Øverli vunnet Sproingprisen to ganger. I 1998 vant han den for det første Pondus-albumet, Alt for Norge. I 2003 vant han på nytt prisen for Pondus julespesial 2003. I 2006 mottok han Adamsonstatuetten som utdeles av Svenska Serieakademin .
== Bibliografi ==
=== Pondus ===
Det er utgitt atten Pondus-bøker. Disse samler stripene og søndags-halvsidene tilnærmet komplett og i kronologisk orden.
2001: Første omgang, ISBN 82-509-4551-4
2002: Andre omgang, ISBN 82-509-4788-6
2003: Hat trick, ISBN 82-509-4955-2
2004: Flat firer, ISBN 82-509-5204-9
2005: Fem Rette, ISBN 82-509-5409-2
2006: 0–6, ISBN 82-509-5592-7
2007: Sju lange og sju breie, ISBN 9788242931320
2008: 8. divisjon, ISBN 82-429-3697-8
2009: Nummer 9, ISBN 978-82-429-4059-9
2010: Ti tette og en badehette, ISBN 978-82-429-4198-5
2012: 11 i hatten, ISBN 9788242945785
2013: Den 12. mann, ISBN 9788242948656
2014: Tretten Pils og En Kebab, ISBN 9788242950628
2015: Fjorten av samme sorten, ISBN 9788242952653
2016: 15 Tenner i En pose, ISBN 9788242953483
2017: 17 i nøtten, ISBN 9788242959959
2018: Minus 18 på det ene øyet, ISBN 9788293718024Eliteserien der alle stripene fra dag én er samlet kom også ut i 2008.
Det er også gitt ut diverse album, blant annet et årlig julealbum. I julealbumet tegner Øverli gjerne historier som er lenger enn de han lager når han tegner i stripeformat.
=== Illustrasjoner for andre forfattere ===
Øverli har foruten å tegne tegneserier også illustrert flere bøker for andre forfattere:
1999: Du skjødded iggetigg! – allergikerens snørrete liv og historie; med allergisk-norsk ordbok – Hans-Petter Jørgensen / Olav Viksmo-Slettan, ISBN 82-7384-745-4
1999: GGG – Gyldendals gode gutteguide – Finn Bjelke / Yan Friis, ISBN 82-05-27776-1
2001: Røykehåndboka – en hjelp til forfulgte røykere – Arne Garvang, ISBN 82-516-1861-4
2002: Pappa for første gang – Finn Bjelke, ISBN 82-05-30282-0
2002: 144 ting du ikke trenger å vite om fotball – Atle Nielsen, ISBN 82-516-1960-2
2003: 144 ting du ikke trenger å vite om pop-musikk – Atle Nielsen, ISBN 82-516-2027-9
2003: Skilt mann – bruksanvisning for et brukbart samlivsbrudd – Erlend Eskeland / Jon Toset, ISBN 82-03-22799-6
2003: Verdens morsomste vitser – Redaksjon: Kristin Preus Efskin / Oliver Møystad / Sissel Viggen, ISBN 82-05-31492-6
2004: Småbarnspappa for første gang – Finn Bjelke, ISBN 82-05-32622-3
2004: 144 ting du ikke trenger å vite om film – Atle Nielsen, ISBN 82-516-2069-4
=== Annet ===
2004: Riskhospitalet, ISBN 82-509-5141-7
Det finnes per 2022 fem samlealbum av Rutetid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Frode Øverli i BIBSYS
(no) Frode Øverli i Store norske leksikon
Pondus.no – Offisiell nettside for Pondus | Frode Øverli (født 15. august 1968 i Bergen) er en norsk tegneserieskaper. | 7,011 | 7,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Advokatforening | 2023-02-04 | Den Norske Advokatforening | ['Kategori:1908 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1908', 'Kategori:Juridiske organisasjoner', 'Kategori:Norske yrkesorganisasjoner'] | Den Norske Advokatforening, også kjent som Advokatforeningen, er en profesjons- og interesseorganisasjon for advokater i Norge. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet Den Norske Sagførerforening. Foreningen har i dag en sentral ledelse med representantskap, hovedstyre, arbeidsutvalg, generalsekretær, faste utvalg, faggrupper og komiteer. Advokatforeningen er dessuten delt inn i 19 geografiske kretser med hvert sitt kretsstyre.
| Den Norske Advokatforening, også kjent som Advokatforeningen, er en profesjons- og interesseorganisasjon for advokater i Norge. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet Den Norske Sagførerforening. Foreningen har i dag en sentral ledelse med representantskap, hovedstyre, arbeidsutvalg, generalsekretær, faste utvalg, faggrupper og komiteer. Advokatforeningen er dessuten delt inn i 19 geografiske kretser med hvert sitt kretsstyre.
== Virksomhet ==
Foreningen har stor aktivitet som er rettet både innad overfor medlemmene og utad overfor en rekke andre personer, organisasjoner, institusjoner og offentlige myndigheter. Foreningen gir en del service til medlemmene, men stiller også krav til medlemmene om bl.a. faglig standard, god yrkesetikk («god advokatskikk») og årlig etterutdanning. Foreningens samfunnsengasjement viser seg blant annet i rettspolitikk og i arbeid med rettssikkerhet og gode rettsstatlige prinsipper. Den har samarbeid med internasjonale organisasjoner, rettshjelpsprosjekter og utenlandske advokatforeninger.
Advokatforeningen har en nettjeneste, advokatenhjelperdeg.no, som gir informasjon om den enkelte advokats registrerte kontaktinformasjon og spesialkompetanse. Nettjenesten har også informasjon om forholdet mellom advokat og dennes oppdragsgiver (klient), om forberedelse til første møte med advokat, om juridiske forhold som er viktige i hverdagen, og om hvordan man kan «måle sin juridiske risiko».
Advokatforeningen har en egen ordning for klage på advokaters opptreden. Foreningen har et «disiplinærutvalg» som tar imot klager, som kan gjelde at en advokat har opptrådt i strid med foreningens «Regler for god advokatskikk», eller at en advokat krever for høy betaling (salær).Advokatforeningen utgir Advokatbladet, som utkommer 9 ganger i året i et opplag på ca. 10 000.
== Medlemmer ==
Advokatforeningen har om lag 10 000 medlemmer, hvorav ca. 5 500 er privatpraktiserende advokater, 1 300 er internadvokater, 500 er organisasjonsadvokater og 1700 er advokatfullmektiger. Om lag 90 % av alle advokater i Norge, er medlemmer i Advokatforeningen. Generalsekretær er Merete Smith.
== Politisk aksjon i 2021–2022 ==
I 2021 innledet Advokatforeningen en politisk aksjon – beskrevet av foreningen som en streik og av justisministeren som en boikott – for å få økt rettshjelpssats og få forhandlingsrett om rettshjelpssatsen. Aksjonen innebærer at foreningens medlemmer nekter å ta straffesaker i Norges Høyesterett.
== Ledere ==
Hovedstyrets ledere har vært
1894–1898 A. C. Bonnevie
1898–1899 H. S. Dahl
1899–1900 Fr. Stang Lund
1900–1903 Carl Unger
1903–1904 Johan Bredal
1904–1907 Harald Nørregaard
1907–1908 Harald Mortensen
1908–1916 Karl Lous
1916–1922 Fr. Stang Lund
1922–1926 Johan Bredal
1926–1930 Carl Lundh
1930–1933 Arthur Skjelderup
1934–1938 Gustav Heiberg
1938–1941 Valentin Voss
1941 og 1945–1947 Henning Bødtker
1947–1951 Christian L. Jensen
1951–1955 Einar Grette
1955–1959 Finn Arnesen
1959–1961 Sven Arntzen
1961–1965: Eiliv Fougner
1965–1968: J. C. Mellbye
1968–1971: H. E. Helliesen
1971–1973: Kjell Haavind
1973–1976: Trond Buttingsrud
1976–1979: Per Brunsvig
1979–1982: Johan Hjort
1982–1985: Jan Villum
1985–1988: Hans Stenberg-Nilsen
1988–1991: Pål Lorentzen
1991–1994: Helge Jakob Kolrud
1994–1997: Bjørg Ven
1997–2000: Atle Helljesen
2000–2003: Helge Aarseth
2003–2008: Anders Ryssdal
2008–2012: Berit Reiss-Andersen
2012–2016: Erik Keiserud
2016–2020: Jens Johan Hjort
2020–: Jon Wessel-Aas
== Advokatforeningens talentpris ==
Talentprisen er en er en årlig pris for advokatbransjen som er blitt utdelt siden 2012. Tidligere gikk prisen til advokatfirmaer, men siden 2021 hedrer den individuelle medarbeidere. Per 2022 var tingrettsdommer Ingebjørg Tønnessen juryleder.
== Se også ==
Advokatbevillingsnemnden
Disiplinærnemnden for advokater
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Advokatenhjelperdeg.no | Den Norske Advokatforening, også kjent som Advokatforeningen, er en profesjons- og interesseorganisasjon for advokater i Norge. Foreningen ble stiftet i 1908 under navnet Den Norske Sagførerforening. Foreningen har i dag en sentral ledelse med representantskap, hovedstyre, arbeidsutvalg, generalsekretær, faste utvalg, faggrupper og komiteer. Advokatforeningen er dessuten delt inn i 19 geografiske kretser med hvert sitt kretsstyre. | 7,012 | 7,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Battlefield_1942 | 2023-02-04 | Battlefield 1942 | ['Kategori:Artikler hvor distributør hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plattform hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med spill-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Battlefield', 'Kategori:D.I.C.E. Awards-vinnere', 'Kategori:Golden Joystick Awards-vinnere', 'Kategori:Gullstikka-vinnere', 'Kategori:Mac OS-spill', 'Kategori:Videospill fra 2002', 'Kategori:Videospill utviklet i Sverige', 'Kategori:Windows-spill'] | Battlefield 1942 er et svensk-amerikansk førstepersonsskytespill til PC, utviklet av Digital Illusions CE og utgitt høsten 2002. Spillet kan spilles i enspillermodus mot roboter, eller i flerspillermodus mot andre spillere via LAN eller internett. Spillet har lagt handlingen til kjente slagmarker fra andre verdenskrig. Det er lagt større vekt på spillbarhet enn på realistisk handling, men spillområdene er basert på virkelige steder.
Under spillet velger man mellom fem forskjellige roller som infanterist, og man kan bemanne alt fra jagerfly og bombefly, til store krigsskip, hangarskip og kystartilleri. Man kan kjøre pansrede personellkjøretøyer, stridsvogner, jeeper og man kan kontrollere stasjonære våpen.
Det er gitt ut fem oppfølgere: Battlefield Vietnam, som foregår under Vietnamkrigen, Battlefield 2, som omhandler mer moderne krigføring, Battlefield 2142 med handling fra framtiden, Battlefield 3 som i likhet med Battlefield 2 er situert i moderne krigføring og Battlefield 4 som er i omtrent det samme som Battlefield 3. Battlefield 3 var også første spill i Battlefield-serien med en lineær Campaign-modus for singleplayer-modus.
| Battlefield 1942 er et svensk-amerikansk førstepersonsskytespill til PC, utviklet av Digital Illusions CE og utgitt høsten 2002. Spillet kan spilles i enspillermodus mot roboter, eller i flerspillermodus mot andre spillere via LAN eller internett. Spillet har lagt handlingen til kjente slagmarker fra andre verdenskrig. Det er lagt større vekt på spillbarhet enn på realistisk handling, men spillområdene er basert på virkelige steder.
Under spillet velger man mellom fem forskjellige roller som infanterist, og man kan bemanne alt fra jagerfly og bombefly, til store krigsskip, hangarskip og kystartilleri. Man kan kjøre pansrede personellkjøretøyer, stridsvogner, jeeper og man kan kontrollere stasjonære våpen.
Det er gitt ut fem oppfølgere: Battlefield Vietnam, som foregår under Vietnamkrigen, Battlefield 2, som omhandler mer moderne krigføring, Battlefield 2142 med handling fra framtiden, Battlefield 3 som i likhet med Battlefield 2 er situert i moderne krigføring og Battlefield 4 som er i omtrent det samme som Battlefield 3. Battlefield 3 var også første spill i Battlefield-serien med en lineær Campaign-modus for singleplayer-modus.
== Oppbygging ==
=== Lag ===
Spillerne velger om de ønsker å spille for de allierte eller for aksemaktene. Avhengig av hvilket kart som benyttes, er de allierte Canada, Sovjetunionen, Storbritannia eller USA, mens aksemaktene er Japan eller Tyskland. Soldatene har våpen og krigsutstyr ettersom hvilket land de er fra. I klankamper (forhåndsarrangerte kamper mellom spillere på faste lag) er det vanlig at det spilles to runder på hvert lag, så begge lagene får spille både som aksemakt og som alliert.
=== Klasse ===
Når en runde i spillet starter, eller en spiller spawner, må spilleren ha valgt en klasse. Det er fem forskjellige klasser å velge mellom:
Active Scout (engelsk for speider); også populært kalt sniper blant spillere. Scout er utstyrt med en rifle som hovedvåpen, lik den som er brukt av ingeniør-soldater (unntak for kart fra Stillehavet, hvor ingeniør-soldatene er utstyrt med halvautomatiske rifler), med påmontert kikkertsikte. Dette gir scoutene en fordel når fienden er langt unna, men gjør den tilsvarende svakere i nærkamp. Scoutene er i tillegg utstyrt med en håndholdt pistol, håndgranater, kniv og en kikkert som kan brukes for å angi mål for artilleri under spillet.
Active Assault (engelsk for infanteri/angrepssoldat). Disse er utstyrt med en tyngre automatrifle som hovedvåpen. De er i tillegg utstyrt med håndholdt pistol, håndgranater og en kniv.
Active Antitank er utstyrt med panservern som hovedvåpen. Denne klassen er sterk mot stridsvogner, men svak mot andre infanterister. Panservern-soldater er også utstyrt med håndholdt pistol, granater og en kniv.
Active Medic (engelsk for sanitetssoldat) er svært mye brukt i klankamper og «public» (servere åpen for alle som følger serverens regler). Medicens hovedvåpen er makinpistol. Denne er noe svakere enn automatriflene som assaultene er utstyrt med, spesielt på avstand, men er noe lettere å håndtere (rekyl er lagt inn i spillet). Det som gjør denne så populær, er at det følger med en anvendelig medicpakke (førstehjelpsskrin). Denne healer (reparerer helsen) til soldatene. Den healer først medspillere som mangler helse, før den healer helsen på medicsoldaten selv. På grunn av spillets konsept med å erobre og forsvare flaggposter, er sanitets-soldatene anvendelig for å oppnå progresjon mot konseptet med å erobre flagg. Sanitets-soldaten er også utstyrt med håndholdt pistol, håndgranater og en kniv.
Active Engineer (ingeniørsoldat) er også en mye brukt klasse. Ingeniør-soldaten er utstyrt med en rifle som hovedvåpen. På kartene fra Stillehavet er riflen halvautomatisk, det vil si at man kan tømme magasinet raskt. På alle andre kart er riflen manuell, den får et lite opphold mellom hvert avfyrt skudd. Det er imidlertid ikke Ingeniør-soldatens hovedvåpen som utgjør dens styrke. Den er utstyrt med landminer, som effektivt kan ta ut hvilket som helst kjøretøy som måtte komme for nær. Landminene kan monteres og forlates, eller kastes direkte på et kjøretøy. Ingeniøren er også utstyrt med en skiftenøkkel som gjør at den kan reparere skadde kjøretøy. Man kan imidlertid ikke sitte inni kjøretøyet når det repareres, og det er begrensning for hvor mye man kan reparere et kjøretøy. På grunn av evnen til å reparere kjøretøy, er engeneer ofte foretrukket for spillere som foretrekker å bruke stridsvogner eller fly i spillet. Ingeniør-soldaten er også utsyrt med ex-pack (ligner på bunter med dynamitt i spillet), som kan plasseres og avfyres når et kjøretøy eller infanterisoldater kommer nær nok. Ingeniørsoldaten er også utstyrt med håndholdt pistol og en kniv, men er den eneste klassen som ikke er utstyrt med håndgranater.
== Kart ==
Kartene i Battlefield 1942 er inspirert på virkelige slag fra Stillehavet, Øst-Europa, Vest-Europa og Nord-Afrika. Noen av de nyeste kartene har lagt tyngre vekt på spillbarhet enn historiske hendelser. I tillegg til originalkart og kart som følger med nyere offisielle patcher, er det laget en rekke kart av spillere, med mer eller mindre suksess. Enkelte av originalkartene finnes også i flere versjoner tilpasset turneringer.
I tillegg til kartene laget for «vanilla», er det laget en rekke egne kart til forskjellige moder. Enkelte av modiene har imidlertid tilpasset enkelte av originalkartene.
== Tilleggspakker ==
Det er gitt ut to tilleggspakker til Battlefield 1942: Battlefield 1942: Road to Rome og Battlefield 1942: Secret Weapons of WWII.
Begge tilfører spillet nye våpen, kjøretøy og kart. Road to Rome fokuserer på kamper i Italia, og Secret Weapons fokuserer på kamper med sjeldne prototypevåpen.
== Eksterne lenker ==
(en) Battlefield 1942 hos MobyGames
(en) Battlefield 1942 hos MobyGames
(en) Battlefield 1942 på Metacritic
(en) Battlefield 1942 på Internet Movie Database
(en) Battlefield 1942 på Behind The Voice Actors
(en) Battlefield 1942 hos Internet Game Database
(en) Battlefield 1942 hos GameSpot
(en) Battlefield 1942 hos IGN
(en) Battlefield 1942 hos GameFAQs
Battlefield 1942 hos Electronic Arts
Battlefield 1942 hos DICE
Norsk side om Battlefield og andre skytespill | | systemkrav = PC: 500 MHz prosessor, 128 MB RAM, 32 MB grafikkort.Mac: 700 MHz PowerPC-prosessor, 256 MB RAM, 32 MB grafikkort. | 7,013 | 7,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clara_Schumann | 2023-02-04 | Clara Schumann | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Personer rundt Johannes Brahms', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken.
Sammen med navn som Franz Liszt, Frédéric Chopin og Anton Rubinstein hører Clara Schumann til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro, og hun medvirket dermed sterkt til det som i dag er fortolkningspraksis.
I løpet av sin 61 år lange karriere endret Clara Schumann pianokonsertens format og repertoar. De gikk fra å være en plattform for framvisning av virtuositet til en kanonisert og standardisert konserttype, basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden. I prosessen endret hun publikums smak.
Clara Schumann bidro i betydelig grad til å gjøre ektefellen Robert Schumanns musikk kjent og akseptert i Europa, både gjennom sin konsertvirksomhet og ved å redigere og utgi verkene hans. Hennes egne komposisjoner er først i senere tid blitt viet oppmerksomhet.
| Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken.
Sammen med navn som Franz Liszt, Frédéric Chopin og Anton Rubinstein hører Clara Schumann til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro, og hun medvirket dermed sterkt til det som i dag er fortolkningspraksis.
I løpet av sin 61 år lange karriere endret Clara Schumann pianokonsertens format og repertoar. De gikk fra å være en plattform for framvisning av virtuositet til en kanonisert og standardisert konserttype, basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden. I prosessen endret hun publikums smak.
Clara Schumann bidro i betydelig grad til å gjøre ektefellen Robert Schumanns musikk kjent og akseptert i Europa, både gjennom sin konsertvirksomhet og ved å redigere og utgi verkene hans. Hennes egne komposisjoner er først i senere tid blitt viet oppmerksomhet.
== Liv og karriere ==
=== Oppvekstår ===
Clara Wieck var datter av Friedrich Wieck og Mariane Tromlitz. Faren var teolog- og klaverutdannet, moren sanger og pianist. Foreldrene ble skilt mens Clara var liten og hun vokste opp hos faren. Fra Clara var rundt fem år fikk hun klaverundervisning lagt opp etter en klaverpedagogisk metode utviklet av faren. I metoden inngikk en mengde elementer. Det dreide seg om blant annet en målrettet anslagsskolering, gehørutvikling, partiturstudium, improvisasjon, samspill, analyse, fortolknings- og repertoarstudier, satslære, kontrapunkt, fiolin og sang. Clara måtte også lære seg fransk og engelsk. Den yngre halvsøsteren Marie Wieck, som fikk samme skolering, ble en kjent pianist og sanger, men nådde aldri opp til Claras ry.
Claras utvikling var bemerkelsesverdig hurtig. Selv regnet hun en konsert 20. oktober 1828 som sin offentlige debut, og den markerte starten på en over 60 år lang strålende konsertkarrière. Hun begynte også å komponere i ung alder. Quatre Polonaises op. 1 ble publisert da hun var ti eller elleve år gammel. Snart fulgte Caprices en forme de Valse, Valses romantiques, Quatre Pièces Caractéristiques, Soirées Musicales, en klaverkonsert og mye annet.
Clara Wieck ble første gang kjent med Robert Schumann i 1828, da hun var åtte-ni år gammel. Fra oktober 1830 bodde han et års tid hos Wiecks for å få undervisning av Claras far. Mot slutten av 1835 utviklet det seg en romanse mellom Schumann og den 16 år gamle Clara. To år etter ba Schumann om Friedrich Wiecks samtykke til å ekte Clara. Til tross for at Robert var en lovende komponist og allerede en temmelig vellykket musikkredaktør, forbød Claras far enhver kontakt mellom dem. Faren hadde gjennom hele datterens oppvekst forsøkt å få full kontroll over henne, og denne hangen antok nå tyranniske dimensjoner. Han booket opp flere konsertturneer for å sikre at de ble holdt geografisk atskilt og overvåket henne nærmest døgnet rundt. En gang sendte han henne i 1837 til venner i Dresden. Akkurat denne taktikken slo feil da det viste seg at vennene tok stilling for det unge kjæresteparet. Brev Clara skrev til Robert i all hemmelighet tyder på at faren nektet henne tilgang til blekk:
«Ikke kritisér meg for at jeg skriver så fryktelig stygt, men forestill deg meg her jeg står og skriver med arket liggende på kommoden. Hver gang jeg skal stikke [pennesplitten] i blekkhuset må jeg løpe inn i den andre stuen.»Og en annen gang:
«Jeg ber deg, ikke vær sint på meg for at brevet blir så kort, men ta hensyn til at klokken er ti og jeg står i rommet mitt og skriver med hjertet fullt av angst»Clara og Robert gikk i september 1839 rettens vei for å få tillatelse til å gifte seg. Etter å ha holdt ut farens uthalingstaktikk, giftet de seg endelig 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år og uansett nådde myndighetsalder.
=== Samliv med Robert Schumann ===
Clara og Robert Schumann fikk i årene 1841 til 1854 åtte barn, hvorav sju vokste opp. Yngstebarnet Eugenie (1851–1938) ble en kjent pianist og forfatter.
De første fire årene bodde ekteparet i dagens Schumann-Haus i Leipzig. Personer som Felix Mendelssohn Bartholdy, H.C. Andersen og Franz Liszt var hyppige gjester i hjemmet som hadde en egen sal der det ble arrangert konserter og opplesninger.
Samlivet med Robert ble ikke helt som Clara hadde forestilt seg. Hun var fri fra farens kontrollregime, men ektemannen var heller ikke helt fremmed for å kontrollere henne. Likevel kunne hun nå ta igjen det hun hadde mistet av allmenndanning under farens tyngende opplærings- og konsertprogram. Hun leste Goethe, Shakespeare og Jean Paul, og påvirket av mannen kunne hun konsentrere seg om musikken til tungvektere som Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven, Frédéric Chopin, og Robert Schumann selv.
De første årene unngikk Clara å reise på konsertturneer. Robert ville ha henne ved sin side, men forhindret samtidig at hun fikk øvet tilstrekkelig fordi spillet hennes forstyrret ham i hans eget arbeid. Han la seg også opp i komposisjonene hennes, vendte tommelen ned for konsertant virtuositet og bravur, og ville at hun skrev mer som han selv gjorde. De levde på en relativt høy fot, og det viste seg snart at uten de store inntektene fra konsertvirksomheten hennes, slet familien med å holde hodet over vannet. Tilslutt fikk hun gjennom sin vilje om å reise på konsertturneer igjen. Konsertene kom også ektemannen til gode ved at hun bidro til å gjøre musikken hans kjent i Europa, framfor alt etter hans død.I perioder hadde Robert Schumann problemer med den psykiske helsen og tumlet iblant med selvmordstanker. Fra tidlig 1854 forverret tilstanden seg alvorlig, og 4. mars 1854 ble han lagt inn på et psykiatrisk sykehus ved Bonn der han bodde fram til sin død drøyt to år seinere.
=== Joseph Joachim og Johannes Brahms ===
Clara og Robert møtte fiolinisten Joseph Joachim første gang i november 1844, han var da rundt 14 år. Clara og Joachim ble etterhvert gode venner og hun spilte flere konserter sammen med ham enn med noen annen. De ble spesielt kjente for sine framføringer av Beethovens sonater for fiolin og klaver.Våren 1853 kom den da ukjente 20 år gamle Johannes Brahms til Clara og Robert Schumanns hjem i Düsseldorf. Med seg hadde han et introduksjonsbrev fra Joseph Joachim. Brahms spilte noen av sine egne klaverstykker for dem, og dypt imponert skrev Clara i dagboka at Brahms var som gudesendt. Den 23. oktober 1854 framførte hun «Andante» og «Scherzo» fra Brahms' Pianosonate nr. 3 i f-moll, dette er den første kjente offentlige framføringen av Brahms-stykker. Senere urframførte hun enkelte andre av Brahms' verker, eksempelvis Variasjoner og fuge over et tema av Händel.Etter at Robert ble lagt inn på institusjon, bodde Brahms hos Clara Schumann og fulgte henne på konsertreiser. Alle nyere biografier om Clara Schumann stiller spørsmål om hva som egentlig skjedde mellom de to. Forholdet omtales i avsnittet «Dyrebareste venninne» i artikkelen om Johannes Brahms.
=== De siste årtiene ===
Etter ektemannens død sendte Clara fem av barna til oppfostring hos andre. Bare de to yngste, Eugenie og Felix, ble igjen hjemme hos henne. I oktober 1857 flyttet hun til Berlin, og i 1863 slo hun seg ned i Baden-Baden.
I Baden-Baden var hun i et års tid i et forhold med komponisten Theodor Kirchner. Han led av alvorlig spillavhengighet, og det slet såpass på forholdet at hun gjorde det slutt i 1864. Livet hennes ble på ny fylt av konsertreiser gjennom Europa, over alt ble hun feiret som en av Europas største pianister.
Revmatisme, artritt, og problemer med hørselen gjorde at hun begynte å trappe ned konsertene fra 1873 av. I 1874 tok hun en pause fra konsertvirksomheten og i 1875 gav hun bare konserter i Tyskland. Fra 1876 var hun regelmessig til London og i 1888 tok hun avskjed med det trofaste London-publikum med Robert Schumanns Carnaval. I 1878 ble hun klaverlærer («Ersten Klavierlehrerin») ved Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main, en stilling hun hadde til 1892. Hun redigerte også Robert Schumanns komposisjoner og bidro til å få musikken hans utgitt på musikkforlaget Breitkopf & Härtel.
Sin siste konsert gav hun 12. mars 1891, i en alder av 71 år. Men hun fortsatte å undervise og spille til husbruk fram til sitt siste leveår. Den 26. mars 1896 ble Clara Schumann rammet av et slaganfall og døde få måneder seinere. Etter eget ønske ble hun bisatt ved siden av Robert Schumann på Alter Friedhof Bonn.
== Komponist ==
Faren sørget for at Clara fikk komposisjonsundervising allerede fra ung alder. Lærere var thomaskantoren Christian Theodor Weinlig og kapellmester Heinrich Dorn. Undervisningen var nok ikke spesielt grundig, spesielt i de første komposisjonene er det lett å spore mangelen på teoretisk skolering. Robert Schumann omgikk taktfullt denne svakheten i en omtale av hennes Soirées musicales op. 6 (1834–1836) i Neue Zeitschrift für Musik ved å karakterisere stykket som en «fremmedartet fantasi.»På Clara Schumanns tid ble komposisjoner skrevet av kvinner sett på som uvanlig. Da musikkritikeren Carl Ferdinand Becker omtalte Klaverkonsert i a-moll op. 7, skrev han at det naturligvis ikke kunne bli snakk om en seriøs kritikk siden det tross alt var snakk om et verk skrevet av en kvinne. At Clara skrev verket i fjorten-femten års alder ser ikke ut til å ha betydd mye for vurderingen. Clara Schumann skrev om Klavertrio op. 17 at stykket var blitt til tross svangerskap, økonomisk motgang og pianistiske fiaskoer, og «selvsagt er det fruentimmerarbeid, det mangler kraft, her og der også oppfinnsomhet.» Kritikerne holder likevel denne klavertrioen som hennes høydepunkt, i tillegg regnes tre lieder fra op. 12 og tre romanser for klaver og fiolin op. 22 blant det beste hun skrev. Robert Schumann gav lieder-syklusen op. 13 den største anerkjennelse, men skrev litt seinere om komposisjonene hennes:
«Klara har skrevet en rekke mindre stykker med en mer vàr og inderlig skaperkraft enn noensinne før. Men komposisjonsgjerningen går ikke i hop med å ha barn og en fantaserende mann. Hun mangler den vedvarende øvelsen, og dette berører meg ofte, for det går tapt så mange inderlige ideer som hun ikke makter å gi uttrykk for.»Til forskjell fra den engelske komponisten Ethel Smyth klarte ikke Clara Schumann å fri seg fra omgivelsenes vurdering. Kanskje var det derfor at hun ikke prioriterte komponistgjerningen. Mens ektemannen levde komponerte hun i hovedsak for å tekkes ham, etter hans død sluttet hun helt å komponere. Clara Schumanns verk er sjelden å høre i dag, men det betyr ikke at de er dårlige eller mindreverdige. Hun skrev for sine egne opptredener, og stykkene er akkurat så virtuose som publikum på 1800-tallet ville de skulle være.
== Klavervirtous ==
Tross åtte barnefødsler og en ikke alltid like samarbeidsvillig mann, var Clara Schumann i stand til å hevde seg i en mannsdominert verden. Hun ble feiret og vant æresbevisninger over hele Europa. Totalt holdt hun offentlige konserter i 160 ulike byer. Mest aktiv var hun i store byer, rundt 50 % ble holdt i de sju byene London, Leipzig, Wien, Berlin, Dresden, Hamburg og Frankfurt. Spesielt populær var hun i Hamburg, der hun opptrådte i alt nitten ganger fra og med den første opptredenen i 1835 til den siste i 1881.På første halvdel av 1800-tallet steg det fram flere virtuose solister som tok tidas publikum med storm. Av fiolinister var Niccolò Paganini, Joseph Joachim og Ole Bull særlig populære. Blant pianistene ble Clara Schumann, Franz Liszt, Frédéric Chopin, Sigismund Thalberg og Friedrich Kalkbrenner regnet til de beste. Det skjedde en rivende teknisk utvikling av klaveret de første tiårene av 1800-tallet, og nyvinningene inspirerte både komponister og pianister til å ta klaverkunsten til nye høyder.
Tidlig i karrieren var Clara Wiecks konsertrepertoar preget av den virtuositeten som publikum forventet seg. På programmet sto dagsaktuelle lettvektere som Friedrich Kalkbrenner, Camille Pleyel, Ignaz Moscheles og Henri Herz. Seinere i karrieren presenterte hun musikk av mer betydelige komponister som Mozart, Bach, Beethoven, Mendelssohn, Chopin, Brahms og ektefellen Robert Schumann.Faren og Clara var nøye med å samle på konsertprogrammene hennes, og originalprogrammer fra så godt som alle de offentlige konsertene hennes er bevart, 1 312 i tallet. En statistisk analyse viser at hun i høy grad satte sitt preg på det som er blitt en kanonisk og standardisert konsertform basert på verk fra den klassisk-romantiske perioden.
== Verk ==
=== Verk med opustall ===
=== Verk uten opustall ===
== Diskografi ==
Romance – The Piano Music of Clara Schumann. Isata Kanneh-Mason, piano. Decca 2019
Romance: The piano Music of Clara Schumann. Jennifer Goodenberger, piano. CD Baby 2016
Clara Schumann: Piano Music. Cristina Ortiz, piano. Carlton Classics 1996.
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Veronika Beci: Die andere Clara Schumann, Droste Verlag, 1997. ISBN 3-7700-1080-9
Wolfgang Held: Clara und Robert Schumann, Insel-Verlag, 2001. ISBN 3-458-34415-2
Dieter Kühn: Clara Schumann, Klavier – Ein Lebensbuch, Fischer Verlag, 1998. ISBN 3-596-14203-2
Berthold Litzmann: Clara Schumann: An Artist's Life based on Material found in Diaries and Letters, to bind. New York, Da Capo Press, 1979, ISBN 978-0-306-79582-4. Litzmann Press, 2007, ISBN 978-1-4067-5906-8.
Barbara Meier: Robert Schumann. Rowohlt, 3. opplag, Reinbek bei Hamburg, 2001, ISBN 3-499-50522-3.
Hans A. Neunzig; Johannes Brahms. Rowohlt, 19. opplag, Reinbek bei Hamburg 2002, ISBN 3-499-50613-0
Nancy B. Reich: Clara Schumann, the artist and the woman. Cornell Univ. Press, Ithaca/London 2001, ISBN 0-8014-8637-8, ISBN 0-8014-3740-7.
Monica Steegmann: Clara Schumann. Rowohlt, 2001. ISBN 3-499-50424-3
Eva Weissweiler: Clara Schumann: eine Biographie. 3. opplag. Hoffmann & Campe, 1991. ISBN 3-455-08332-3
Reinhard Kopiez, Andreas C. Lehmann, Janina Klassen: Clara Schumann’s collection of playbills: A historiometric analysis of life-span development, mobility, and repertoire canonization, Poetics 37 (2009), s. 64, fig. 7.
Clara Schumann geborene Wieck, schumann-portal.de
Clara Schumann (1819–1896), gmg-bw.de
Leksikonartikkel, Sophie Drinker Institut für musikwissenschaftliche Frauen- und Geschlechterforschung
Eva Rieger: Clara Schumann, fembio.org, Frauen-Biographieforschung (med litteraturangivelser og sitater).
(de) Marion Brück: «Schumann, Clara Josephine geborene Wieck.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 746–749 (digitalisering).
(de) Carl Krebs: «Schumann, Clara». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 54, Duncker & Humblot, Leipzig 1908, s. 262–268.
== Eksterne lenker ==
(en) Clara Schumann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clara Schumann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clara Schumann på Internet Movie Database
(en) Clara Schumann på Discogs
(en) Clara Schumann på Discogs
(en) Clara Schumann på MusicBrainz
(en) Clara Schumann på Spotify
(en) Clara Schumann på AllMusic
(de) Verk av og om Clara Schumann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Clara Schumann i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Clara Schumann, Musik und Gender im Internet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Clara Schumann i International Music Score Library Project
(de) Digitaliserte brev av Clara Schumann, Badische Landesbibliothek
(de) Digitaliserte brev av Clara Schumann, ULB Bonn | Clara Josephine Wieck Schumann (1819–1896) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken. | 7,014 | 7,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmerwald | 2023-02-04 | Böhmerwald | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Bayern', 'Kategori:Fjell i Østerrike', 'Kategori:Fjellkjeder i Europa', 'Kategori:Fjellkjeder i Tsjekkia'] | Denne artikkelen handler hovedsakelig om den bøhmiske siden av fjellområdet; for mer informasjon om den bayerske siden se Bayerischer Wald
Böhmerwald (tsjekkisk: Šumava) er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den danner en naturlig grense mellom Tsjekkia i nordøst og Tyskland og Østerrike i sørvest.
| Denne artikkelen handler hovedsakelig om den bøhmiske siden av fjellområdet; for mer informasjon om den bayerske siden se Bayerischer Wald
Böhmerwald (tsjekkisk: Šumava) er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den danner en naturlig grense mellom Tsjekkia i nordøst og Tyskland og Østerrike i sørvest.
== Navn ==
Av historiske årsaker har den bøhmiske og den tyske siden forskjellige navn. På tsjekkisk blir den bøhmiske siden kalt Šumava og den bayerske siden Zadní Bavorský les, mens den bøhmiske siden på tysk blir kalt Böhmerwald («Den bøhmiske skogen»), og Bayerischer Wald («Den bayerske skogen») på den bayerske siden. Tidligere ble hele fjellkjeden på tysk kalt Böhmerwald, både den tyske og tsjekkiske delen, mens Bayerischer Wald kun ble brukt om fjellene mellom elvene Regen og Donau. I Tsjekkia blir Šumava også brukt som navn på hele det omliggende område i Böhmen.
== Geografi og klima ==
Böhmerwald strekker seg fra forsenkningen Cham–Furth–Domažlice i nordvest, som skiller den fra Oberpfälzer Wald (tsjekkisk: Český les); også et grenseområde mellom de to landene. Mot sørøst, i Østerrike, regnes passene Kerschbaumer Sattel eller Hohenfurther Sattel som østligste utstrekning (definisjonen varierer).
Böhmerwald er et skogkledd fjellområde med en gjennomsnittshøyde på 800 til 1 400 meter. Den høyeste toppen er Großer Arber (1 456 m) på den bayerske siden. Den høyeste toppen på den bøhmiske sida er Plechý (Plöckenstein) (1 378 m). Fjellkjeden er en av de eldste i Europa, og fjellene er erodert til runde former med få steinete parti. Typisk Böhmerwald er et platå rundt 1 000 til 1 200 meter med relativt hardt klima og mange torvmyrer. Jezerní slať («myrsjøen») har den laveste normal- og minimumstemperaturen i Böhmen med en årlig gjennomsnittstemperatur på 2 °C og en maksimal minimumstemperatur på −41,6 °C i 1987.
== Vann ==
Böhmerwald er vannskillet mellom Svartehavet og Nordsjøen, der vannet renner ut i elvene Vltava, Otava og Úhlava, som alle har sitt utspring i Böhmerwald. Med kraftig nedbør (hovedsakelig som snø), torvmyrene og reservoaret Lipno, er Šumava-området en viktig vannkilde for Sentral-Europa. I tillegg har man flere vakre innsjøer i dalgrytene i området.
== Natur ==
Som grenseområde har Böhmerwald en komplisert historie. På 1900-tallet var den en del av Jernteppet, og store område ble tømt for bosetninger. Selv før denne perioden var det bare spredte bosetninger og veier, og i mange hundreår dominerte skogene. Jernteppet førte til at området ble værende urørt og økosystemet i skogene ble stort sett ikke påvirket av menneskelig aktivitet. På den andre siden så ble flere habitat som er avhengig av jordbruksaktivetet sakte omgjort til skog.
I Tsjekkia er de mest verdifulle områdene vernet som nasjonalparken Šumava og UNESCO-prosjektet Biosfærereservat. Deler av det tyske området er vernet som en del av Bayerischer Wald nasjonalpark. Böhmerwald er et populært feriested og har mange flotte turområder. Her er mer enn 500 kilometer med tur- og sykkelstier. Den økte turismen er derimot i ferd med å ødelegge de fredelige områdene i Šumava-området. Šumava nasjonalpark har også flere problemer knyttet til barkbiller, og det er hissige debatter om hvordan man skal løse disse problemene.
== Historie ==
Opphavet til navnet Böhmerwald går tilbake til 500-tallet f.Kr. Boier-folket spredte seg ut over Europa mellom 400 f.Kr. og 900 e.Kr. «Boier» er det romerske navnet på tre keltiske stammer som holdt til i Gallia (det moderne Frankrike), Gallia Cisalpina (Nord-Italia), og Böhmen, Mähren og vestlige deler av Slovakia. Böhmen har blant annet fått navnet sitt fra boierne.
Romerne kalte området Boiohaemum, som er latinsk og betyr «Boiernes hjem». I det 1. århundret var skogen bosatt av Gallo-romere i tillegg til germanske stammer i de nordlige områdene. Forfedrene til det tsjekkiske folket kom til området rundt 500-tallet, mens området fra 1200-tallet til 1945–1946 var bosatt av sudettyskere, mange av dem tømmermenn. Fjellene ble bare kalt Skogen i middelalderen. Det nåværende tsjekkiske navnet Šumava stammer fra sent på 1400-tallet fra Antonio Bonfini sitt verk Rerum unganicarum decades. Navnet stammer muligens fra det tsjekkiske ordet šuma, «tett skog».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Šumava – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Böhmerwald (tsjekkisk: Šumava) er en lav fjellkjede i Sentral-Europa. Den danner en naturlig grense mellom Tsjekkia i nordøst og Tyskland og Østerrike i sørvest. | 7,015 | 7,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engelbert_Dollfu%C3%9F | 2023-02-04 | Engelbert Dollfuß | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fascister', 'Kategori:Fødsler 4. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Krigsfanger under første verdenskrig', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer fra Bezirk Melk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerriksk-ungarere fra første verdenskrig', 'Kategori:Østerrikske forbundskanslere', 'Kategori:Østerrikske politikere'] | Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. juli 1934 i Wien) var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892 og ble myrdet av østerrikske nazister i Wien i 1934.
| Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. juli 1934 i Wien) var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892 og ble myrdet av østerrikske nazister i Wien i 1934.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Engelbert Dollfuß ble født utenfor ekteskap av bondedatteren Josepha Dollfuß. Han vokste opp i Kirnberg hos pleiefaren Leopold Schmutz.
Dollfuß skal allerede fra barnealder ha hatt et ønske om å bli katolsk prest. Etter anbefaling fra sogneprest Simon Veith overfor biskop Johann Baptist Schneider fikk han et stipend for das fürsterzbischöfliche Knabenseminar for erkebispedømmet Wien i Oberhollabrunn; der begynte han i 1904. I 1913 tok han matura. I noen få måneder studerte han så teologi ved Wiener Priesterseminar. Han gav opp dette studiet og begynte med rettsvitenskap ved universitetet i Wien. Dermed mistet han den kirkelige studiestøtte og hans økonomi ble svekket.
Dollfuß tok juraeksamen fra universitetet i Wien og bedrev studier i nasjonaløkonomi i Berlin. Han søkte verving innenfor det alpine Kaiserschützenregiment. Han kjempet med fremgang under første verdenskrig, skjønt han ble såret og holdt som krigsfange i Italia til 1918.
=== Politiker ===
I 1920-årene vendte han seg mot politikken og steg hurtig innenfor det regjerende partiet, Christlichsoziale Partei, for hvilket han ble utnevnt til en rekke poster. I 1930 ble han utnevnt til leder av det statlige østerrikske jernbaneselskapet, Österreichische Bundesbahnen (ÖBB), og inntrådte det følgende år i regjeringen som skogs- og landbruksminister.
=== Forbundskansler ===
Etter indre uroligheter som førte til Karl Bureschs avgang, tiltrådte Dollfuß 39 år gammel som forbundskansler for en svak majoritetsregjering bestående av Christlichsoziale Partei, Landbund samt det høyrerekstreme Heimwehr (sosialdemokratene hadde krevd nyvalg, noe som hadde risikert å berøve de konservative kanslerposten). Regjeringspartiene hadde kun 83 mandater av 165 i nasjonalrådet og var derfor avhengig av Dollfuß egen stemme for å sikre majoritet.Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i januar 1933 kulminerte den politiske uroen, og det nasjonalsosialistiske partiet, Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP), krevde mer eller mindre åpent landets tilslutning til Tyskland. Etter at nasjonalrådets samtlige talsmenn ved en parlamentarisk krise i mars var avgått for å berøve regjeringens majoritet (manglen på talsmenn gjorde konstitusjonelt parlamentet maktesløst), lot Dollfuß med støtte fra president Wilhelm Miklas utforme et dekret som erklærte parlamentet som værende satt ut av spill, noe som ble fullbyrdet av politistyrker etter sesjonens avslutning.
I en tid med sterke pan-tyske strømninger, der mange ønsket at Østerrike skulle bli en del av Tyskland, forsøkte han å bevare Østerrikes uavhengighet. Hitler støttet åpent de østerrikske nasjonalsosialistene, og i mai 1933 prøvde han å tvinge Dollfuß-styret i kne ved å frata Østerrike de viktige inntektene fra turisme. Tyskere som ønsket å feriere i Østerrike, måtte betale en avgift på 1 000 mark. Dollfuß svarte med å arrestere en rekke nasjonalsosialister, og snart ble det østerrikske nasjonalsosialistiske partiet, Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei, forbudt.
=== Østerrikes diktator ===
Tre måneder etter demokratiets fall, i juni 1933, ble det utformet et regelrett forbud mot nazistpartiet. Sosialdemokratene, som hadde utrustet egne skytterenheter, ble knust under noen dagers kaotiske gatekamper ved Oppstanden i Wien i 1934 (også kalt Den østerrikske borgerkrig) i februar det påfølgende år, hvorpå Dollfuß etablerte et diktatur med støtte fra det fascistiske Italias diktator Benito Mussolini. Løftet om å bevare landets selvstendighet gjorde at opposisjonen forholdt seg passiv, ettersom alle de politiske partier erstattet med en av Dollfuß opprettet masseorganisasjon, Vaterländische Front (VF). Hitler roet seg nå etter å ha mottatt advarsler, ikke bare fra vestmaktene, men også fra Mussolini, som foretrakk å ha lille Østerrike som motspiller i problemet rundt Syd-Tirol, fremfor et digert Tyskland.Den 1. mai 1934 utformet Dollfuß' regjering en ny forfatning (Maiverfassung) som forvandlet landet til en Ständesstaat etter korporative og fascistiske forbilder, forent med autoritær katolisisme.
Den 25. juli samme år ble han skutt ned og dødelig såret i et nazistisk angrep på forbundskanselliet (Julikuppet). Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten.Han ble etterfulgt noen dager senere av Kurt Schuschnigg etter at en forventet tysk invasjon var blitt forhindret, idet Mussolini truet med krig hvis Schuschnigg ble styrtet. Attentatsmennene, som etter den tyske invasjon i 1938 ble gjort til nazistiske martyrer, ble dømt til døden og henrettet ved hengning.
Engelbert Dollfuß var så kortvokst at østerrikerne spøkte med at frimerkene viste ham i full legemsstørrelse.
== Skrifter ==
Das Kammersystem in der Landwirtschaft Österreichs. Agrarverlag, Wien 1929.
Engelbert Dollfuß und Hans Walter: Die Altersfürsorgerente in der Land- u. Forstwirtschaft Österreichs. Eine Anleitung für Oberösterreich. Agrarverlag, Wien 1929.
Rudolf Mertha und Engelbert Dollfuß: Die Sozialversicherung in der Landwirtschaft Österreichs nach dem Stande von Ende März 1929. Agrarverlag, Wien 1929.
Der Führer Bundeskanzler Dr. Dollfuß zum Feste des Wiederaufbaues. 3 Reden. 1. Mai 1934. Österr. Bundespressedienst, Wien 1934.
Anton Tautscher (Hrsg.): So sprach der Kanzler. Dollfuß’ Vermächtnis. Aus seinen Reden. Baumgartner, Wien 1935.
Edmund Weber (Hrsg.): Dollfuß an Oesterreich. Eines Mannes Wort und Ziel. Reinhold, Wien 1935.
Wolfgang Maderthaner (Hrsg.): „Der Führer bin ich selbst.“ Engelbert Dollfuß – Benito Mussolini. Briefwechsel. Löcker, Wien 2004, ISBN 3-85409-393-4.
== Litteratur ==
Gordon Brook-Shephard: Dollfuß. Macmillan, London 1961.
Heinrich Bußhoff: Das Dollfuß-Regime in Österreich. Duncker & Humblot, Berlin 1968.
Eva Dollfuß: Mein Vater – Hitlers erstes Opfer. Amalthea, Wien 1994, ISBN 3-85002-354-0.
Lucile Dreidemy: Der Dollfuß-Mythos. Eine Biographie des Posthumen. Böhlau Verlag, Wien 2014, ISBN 978-3-205-79597-1.
Ulrich Eichstädt: Von Dollfuß zu Hitler – Geschichte des Anschlusses Österreichs 1933–1938. Steiner, Wiesbaden 1955.
(de) Florian Ganslmeier: «Engelbert Dollfuß» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 25, Nordhausen 2005, ISBN 3-88309-332-7, sp. 299–303.
(de) Ludwig Jedlicka: «Dollfuß, Engelbert.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 62 f. (digitalisering).
Martin Luksan, Hermann Schlösser, Anton Szanya (Hrsg.): Heilige Scheine – Marco d’Aviano, Engelbert Dollfuß und der österreichische Katholizismus. Promedia, Wien 2007, ISBN 978-3-85371-275-7.
James William Miller: Engelbert Dollfuß als Agrarfachmann – eine Analyse bäuerlicher Führungsbegriffe und österreichischer Agrarpolitik (übersetzt von Barbara Bowlus). Böhlau, Wien 1989, ISBN 3-205-05141-6 (= Böhlaus zeitgeschichtliche Bibliothek, Band 10).
Stephan Neuhäuser (Hrsg.): „Wir werden ganze Arbeit leisten …“ – Der austrofaschistische Staatsstreich 1934. Books on Demand, Norderstedt 2004, ISBN 3-8334-0873-1.
Dieter Ross: Hitler und Dollfuß. Die deutsche Österreich-Politik 1933–1934. Leibniz, Hamburg 1966.
Hans Schafranek: „Sommerfest mit Preisschießen“. Die unbekannte Geschichte des NS-Putsches im Juli 1934. Czernin, Wien 2006, ISBN 3-7076-0081-5.
Franz Schausberger: Letzte Chance für die Demokratie. Böhlau, Wien 1993, ISBN 3-205-05141-6.
Emmerich Tálos, Wolfgang Neugebauer (Hrsg.): Austrofaschismus – Politik, Ökonomie, Kultur 1933–1938. 5. Aufl., Lit, Münster u. a. 2005, ISBN 3-8258-7712-4.
Gudula Walterskirchen: Engelbert Dollfuß – Arbeitermörder oder Heldenkanzler. Molden, Wien 2004, ISBN 3-85485-112-X.
«Dollfuß Engelbert». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 192.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Engelbert Dollfuß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Engelbert Dollfuß – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. | 7,016 | 7,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrike | 2023-02-04 | Østerrike | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1955', 'Kategori:Østerrike'] | Østerrike, offisielt Republikken Østerrike (tysk: Republik Österreich) er en forbundsstat i Sentral-Europa, og består av ni delstater, hvert med eget parlament og regjering. Østerrike er omgitt av land på alle sider, og grenser mot Liechtenstein og Sveits i vest, Italia og Slovenia i sør, Ungarn og Slovakia i øst, og Tyskland og Tsjekkia i nord. Hovedstaden er Wien. Østerrike har 8,7 millioner innbyggere, hvorav to tredeler tilhører den romersk-katolske tro. Det offisielle språket er tysk, som snakkes i dialektiske former. Ut over det er slovensk, kroatisk og ungarsk anerkjente minoritetsspråk.
Republikken Østerrike ble dannet av restene av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet etter første verdenskrig, og fikk sin statsforfatning i 1920. Denne ble videreført etter andre verdenskrig i 1945, hvor Den andre republikk ble dannet. Østerrike oppnådde full suverenitet med statstraktaten 15. mai 1955. Østerrike har en grunnlovsbestemt nøytralitet, og er sete for flere internasjonale organisasjoner, deriblant FN, OSSE og OPEC. Landets statsoverhode er forbundspresidenten. Forbundskansleren er regjeringssjef.
Nasjonalrådet, som har 183 medlemmer, er det direkte valgte parlamentskammer. Valgperioden er fem år. Stemmerettsalderen er 16 år, den laveste i Europa. Forbundsrådet er Østerrikes indirekte valgte parlamentskammer, hvor delstatenes lokale parlamenter, landdagene, utpeker 62 representanter. Forbundsrådet har absolutt veto i lover som griper inn i delstatenes anliggender og rettigheter.
Topografisk er Østerrike dominert av Alpene, som dekker 60 % av landet. Disse har stor betydning for Østerrikes turisme, hvor alpin skiidrett er en betydelig ervervsfaktor. Ut over dette er maskiner, kjemiske produkter, stål- og metallvarer og vin de viktigste produktene i Østerrikes samhandel med utlandet. Topografien har også hatt stor betydning for infrastrukturen, hvor bane- og veianlegg preges av det krevende terrenget ved mange broer og tunneler. Landets elver gir gode betingelser for vannkraft, som dekker to tredeler av landets energibehov. Østerrike har et rikt kulturliv, og har fostret store komponister som W.A. Mozart, Joseph Haydn, Franz Schubert, Johann Strauss og Gustav Mahler.
| Østerrike, offisielt Republikken Østerrike (tysk: Republik Österreich) er en forbundsstat i Sentral-Europa, og består av ni delstater, hvert med eget parlament og regjering. Østerrike er omgitt av land på alle sider, og grenser mot Liechtenstein og Sveits i vest, Italia og Slovenia i sør, Ungarn og Slovakia i øst, og Tyskland og Tsjekkia i nord. Hovedstaden er Wien. Østerrike har 8,7 millioner innbyggere, hvorav to tredeler tilhører den romersk-katolske tro. Det offisielle språket er tysk, som snakkes i dialektiske former. Ut over det er slovensk, kroatisk og ungarsk anerkjente minoritetsspråk.
Republikken Østerrike ble dannet av restene av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet etter første verdenskrig, og fikk sin statsforfatning i 1920. Denne ble videreført etter andre verdenskrig i 1945, hvor Den andre republikk ble dannet. Østerrike oppnådde full suverenitet med statstraktaten 15. mai 1955. Østerrike har en grunnlovsbestemt nøytralitet, og er sete for flere internasjonale organisasjoner, deriblant FN, OSSE og OPEC. Landets statsoverhode er forbundspresidenten. Forbundskansleren er regjeringssjef.
Nasjonalrådet, som har 183 medlemmer, er det direkte valgte parlamentskammer. Valgperioden er fem år. Stemmerettsalderen er 16 år, den laveste i Europa. Forbundsrådet er Østerrikes indirekte valgte parlamentskammer, hvor delstatenes lokale parlamenter, landdagene, utpeker 62 representanter. Forbundsrådet har absolutt veto i lover som griper inn i delstatenes anliggender og rettigheter.
Topografisk er Østerrike dominert av Alpene, som dekker 60 % av landet. Disse har stor betydning for Østerrikes turisme, hvor alpin skiidrett er en betydelig ervervsfaktor. Ut over dette er maskiner, kjemiske produkter, stål- og metallvarer og vin de viktigste produktene i Østerrikes samhandel med utlandet. Topografien har også hatt stor betydning for infrastrukturen, hvor bane- og veianlegg preges av det krevende terrenget ved mange broer og tunneler. Landets elver gir gode betingelser for vannkraft, som dekker to tredeler av landets energibehov. Østerrike har et rikt kulturliv, og har fostret store komponister som W.A. Mozart, Joseph Haydn, Franz Schubert, Johann Strauss og Gustav Mahler.
== Naturgeografi ==
Med sin posisjon i Alpene er Østerrikes vestlige og sydlige deler fjell, og Østerrike er et velkjent vintersportssted. Det høyeste fjellet er Grossglockner på 3 798 meter. Den nordlige og østlige del av landet er hovedsakelig kupert terreng. Klimaet er temperert, med kalde vintre og kjølige somre.
De viktigste byene er hovedstaden Wien, som ligger ved Donau, Salzburg, Innsbruck, Graz og Linz.
Den store fjellkjeden Alpene går igjennom Østerrike, og elven Donau renner gjennom.
== Demografi ==
Omkring ti prosent av østerrikerne er ikke av østerriksk opprinnelse, flesteparten av disse er fra de omkringliggende land. En stor gruppe gjestearbeidere er også til stede i landet. Det offisielle språket tysk tales av alle. Dialektene ligner på de tyske dialekter i den sydlige del av Tyskland. I Vorarlberg og små deler av Tirol tales alemannisk, mens befolkningen i alle andre delstater taler bairisk. Tilsammen syv millioner taler mellom- eller sydbairiske dialekter.
Mer enn ¾ av østerrikerne er romersk-katolske. Andre vesentlige konfesjoner og religioner er protestantismen og islam.
=== Befolkningsutvikling ===
Den første folketellingen som kan sammenlignes med metoder anvendt i dag, fant sted i Østerrike-Ungarn i 1869-70. Folketallet var stigende innenfor det nåværende Østerrikes geografiske område fram til 1913, og økningen skyldtes i første rekke gjennom innenlandske innvandrere fra de østerriksk-ungarske kronland. Etter 1. verdenskrig var det et kortvarig tilbakefall i befolkningstallet som følge av at mange embedsmenn flyttet tilbake til sine opprinnelsesland. Den siste folketellingen før 2. verdenskrig viste et innbyggertall på 6 653 000. Etter krigen hadde man i en årrekke tilbakegang i innbyggertallet.
Et høyt fødselsoverskudd vendte utviklingen fram til 1974, da det ble nådd et nytt høydepunkt med 7 599 000 innbyggere i Østerrike. Tallet lå noenlunde stabilt fram til 1987, da en ny befolkningsvekst begynte, noe som blant annet kan tilskrives økt innvandring. I 2007 var det 8 298 923 innbyggere i Østerrike, noe som tilsvarer 1,7 % av EUs befolkning. Den gjennomsnittlige forventede levetid for kvinner var i 2006 82,68 år, og for menn 77,13 år. Barnedødeligheten var 0,36 % i 2006.
== Historie ==
Etter å ha vært erobret av romerne, hunerne, lombardere,
ostrogoterne, bayrerne og frankerne, kom Østerrike under habsburgerne i det 13. århundre. Denne slekten fortsatte å regjere Østerrike inntil det 20. århundre.
Etter oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806 ble Østerrike utropt som keiserrike, og den siste tysk-romerske keiser Franz II, som samtidig var erkehertug av Østerrike, konge av Böhmen, konge av Ungarn m.m., fortsatte således som keiser av dette. Østerrike kom formelt i en personalunion med kongedømmet Ungarn (som allerede hadde vært under habsburgsk styre i flere århundrer) i 1867, og unionen ble kjent som dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Denne staten ble oppdelt etter nederlaget i første verdenskrig. Ungarn trådte ut av unionen og det resterende tysktalende Østerrike ble en egen republikk, mellom 1918 og 1919 offisielt kjent Deutschösterreich. Etter at ententen gjennom Saint-Germain-traktaten nektet Østerrike å forenes med Tyskland, måtte Deutschösterreich avstå en rekke provinser, som Böhmen og Mähren, presset til å endre navnet sitt til bare Østerrike. Østerrike ble i 1938 en del av Tyskland som provinsen Ostmark, gjennom det såkalte Anschluss. Etter andre verdenskrig ble Østerrike gjenopprettet som egen stat, men var nøytralt, og tilhørte hverken øst- eller vestblokken.
Etter kommunismens sammenbrudd har Østerrike i økende grad engasjert seg i europeisk samarbeid. I 1995 ble Østerrike medlem av EU, og er fra og med 1999 også en del av den europeiske økonomiske og monetære union. Konservative politikere har fra tid til annen tatt til orde for NATO-medlemskap.
== Politikk og administrasjon ==
Østerrike er en demokratisk forbundsrepublikk med utstrakt selvstyre til delstatene. Den østerrikske grunnloven skriver seg fra like etter første verdenskrig i 1920, og med unntak av årene under det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under annen verdenskrig og perioden under alliert okkupasjon etter krigen har Østerrike hatt samme politiske system siden grunnloven trådte i kraft.
=== Statsoverhode og regjering ===
Østerrikes statsoverhode er forbundspresidenten (tysk: Bundespräsident), som velges ved direkte valg hvert sjette år. Presidenten har etter grunnloven relativt store fullmakter, men vervet er likevel hovedsakelig seremonielt. Samme person kan kun sitte i to sammenhengende perioder.
Den østerrikske regjeringen ledes av en forbundskansler (Bundeskanzler), utpekt av presidenten. Det er i utgangspunktet intet krav at kansleren skal ha et flertall bak seg i parlamentet når han eller hun utnevnes, men siden Østerrike har et parlamentarisme kan parlamentet vedta å kaste kansleren (og dermed også regjeringen) på et senere tidspunkt. Fra 2008 til 2016 var Werner Faymann (SPÖ) forbundskansler, etterfulgt av Christian Kern (SPÖ) til 2017. Han ble avløst av Sebastian Kurz (ÖVP), som ble utnevnt til forbundskansler to ganger inntil nå (2021): 2017 og 2020. I 2019 var det var første gang i den østerrikske republikks historie at en regjering ble felt av et mistillitsvotum: Som resultatet av Ibiza-affæren ledes regjeringen få dager av den tidligere finansministeren Hartwig Löger. Deretter fulgte regjeringen Brigitte Bierlein som konstitusjonell midlertidig løsning frem til nyvalgene i september 2019. Regjeringsmedlemmene utpekes og eventuelt avsettes av presidenten på kanslerens anbefaling. Blant regjeringsmedlemmene er en visekansler, som er forbundskanslerens stedfortreder. Josef Pröll (ÖVP) har siden 2008 hatt dette embetet, ved siden av å også være finansminister. Dagens østerrikske regjering har sittet med makten siden desember 2008, og er en storkoalisjon mellom Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) og Österreichische Volkspartei (ÖVP).
=== Parlament ===
Det østerrikske parlamentet har to kamre. Underhuset kalles Nasjonalrådet (tysk: Nationalrat), og velges hvert femte år i forholdstallsvalg. Det har 183 representanter. Siden 2007 har stemmerettsalderen vært 16 år. Østerrike har en sperregrense på fire prosent, selv om partier som kommer under denne likevel kan få inn representanter på direktemandat. Det østerrikske overhuset kalles Forbundsrådet (Bundesrat) og har 62 medlemmer. Representantene velges av delstatene, og sitter for perioder på fire til seks år. Av de to kamrene er Nasjonalrådet det med størst makt, og Forbundsrådet har kun utsettende veto.
=== Politiske partier ===
Se Valget i Østerrike 2019Østerrike har et flerpartisystem med et 700-talls registrerte partier. Siden 1980-tallet har det politiske livet i Østerrikes parlament blitt dominert av fire-fem partier. Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ) ble dannet i 1888. Partiet er et tradisjonelt sosialdemokratisk parti med sterke bånd til fagbevegelsen (Kammer für Arbeiter und Angestellte).
Høyresidens største parti er de kristendemokratiske Österreichische Volkspartei (ÖVP). ÖVP har sammen med SPÖ dominert østerriksk politikk siden annen verdenskrig.
Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) er det største av de høyreradikale partiene i landet. Partiets kjernesaker er EU-motstand og en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk.
Die Grünen – Die grüne Alternative er det minste partiet i Nasjonalrådet, og ledes av Werner Kogler. Dette partiet er venstreorientert med et spesielt fokus på miljøvern, samt minoritetsrettigheter og «økososiale» skattereformer.
NEOS – Das Neue Österreich er et liberalt parti som i 2012 ble til som en sammenslåing av tidligere liberale partier i Østerrike. Partiet fikk 15 seter i parlamentet i 2019.
=== Administrativ inndeling ===
Østerrike er en forbundsrepublikk inndelt i 9 delstater (tysk: Bundesländer, entall: Bundesland). Disse delstatene deles igjen inn i distrikter (Bezirke) og statuarbyer (Statutarstädte). Distriktene er igjen delt inn i kommuner (Gemeinden). Statuarbyene er i en slags mellomposisjon mellom distriktene og kommunene, og har ansvarsområder fra begge. Delstatene har utbredt selvstyre, blant annet innenfor kulturpolitikk, helse- og sosialspørsmål, naturvern, og bygg- og planleggingspolitikk.
==== Delstater ====
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Det østerrikske forsvaret er basert på verneplikt for menn. Førstegangstjenesten er på seks måneder, fulgt av åtte år i reservestyrkene. Kvinner kan avtjene verneplikt på frivillig basis. Pasifister har anledning til å heller avtjene en siviltjeneste på ni måneder.
Det østerrikske forsvaret deles inn i Streitkräfteführungskommando, Einsatzunterstützung og Kommando Führungsunterstützung. Førstnevnte er den operative biten av forsvaret, og deles igjen inn i Landstreitkräfte (landsstridskreftene), Luftstreitkräfte (luftstridskreftene), Internationale Einsätze (internasjonale operasjoner) og Spezialeinsatzkräfte (spesialstyrkene). Siden Østerrike ikke har noen kystlinje har landet heller ikke noe sjøforsvar.
I 2004 var de østerrikske forsvarsutgiftene på omtrent 0,9 % av BNP. Samlet mannskapstall er på omtrent 45 000 mann, hvorav omtrent halvparten er vernepliktige. Den formelle øverstkommanderende er Østerrikes president, men i praksis tilfaller ansvaret for den politiske kontrollen over forsvaret til forsvarsministeren.
Den østerrikske statstraktat av 1955 gjorde slutt på den allierte okkupasjonen etter annen verdenskrig. Samme år vedtok den østerrikske forbundsforsamlingen en «evigvarende nøytralitet» der de i lovs form kunngjorde at «for all fremtid vil ikke Østerrike gå inn i noen militærallianse, og vil heller ikke tillate fremmede makter å opprette baser på østerriksk jord». Siden den tid har dette vedtaket vært hjørnesteinen i Østerrikes utenrikspolitikk.
Etter Sovjetunionens fall begynte Østerrike å myke noe opp på den strenge nøytralitetslinjen, og siden 1995 har landet deltatt i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Til samme tid gikk landet inn i NATOs Partnership for Peace-program.
Østerrike spiller en aktiv rolle i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og organisasjonens sekretariat ligger i Wien. Østerrike arbeider også aktivt innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Landet har vært medlem av De forente nasjoner siden desember 1955, og av Den europeiske union siden 1995. Landet tok del i eurosonen fra oppstarten i 1999.
== Næringsliv ==
Østerrike har en velutviklet markedsøkonomi og høy levestandard (ifølge en ny OECD-studie verdens 7.-rikeste land) og er nært knyttet til Den europeiske union, og da spesielt Tyskland. Medlemskapet i EU har tiltrukket utenlandske investorer, sammen med nærheten til de nye ansøkerland. Langsom økonomisk vekst i Tyskland og resten av verden har senket veksten til 1,2 % i 2001. For å møte stigende konkurranse fra både EU og de sentraleuropeiske land, vil Østerrike behøve å styrke sin kunnskapsintensive industrier, en fortsatt deregulering av servicesektoren og lavere skatt.
Østerrikes bruttonasjonalprodukt var i 2010 på 286,2 milliarder euro, noe som ga et BNP per capita på 34 120 euro.
=== Bergverksdrift ===
Bergverksdrift har i de siste årtier mistet en del av sin betydning. Utvinningen av bly i Bad Bleiberg i Kärnten, som kan spores helt tilbake til 800 f.Kr., er i dag nedlagt på samme måte som mange av jernmalm- og brunkullgruvene.
=== Land- og skogbruk ===
Østerrikes land- og skogbruk er kjennetegnet ved mange små bedrifter, særlig på grunn av de mange fjellbøndene. Siden 1960 er antallet bedrifter halvert, mens bedriftenes arealstørrelse i tilsvarende periode er fordoblet. Tendensen går dermed i retning av større bedrifter, men 61 % har fortsatt et dyrkingsareal på under 20 ha., mens kun 4 % har et dyrkingsareal på over 100 ha. I alt reduseres antallet bedrifter årlig med ca. 5000. Det er i dag omkring 190 000 land- og skogbruksbedrifter, hvorav knapt 40 % drives av fjellbønder.
Der er 1,38 millioner hektar dyrkbar mark i Østerrike, hvorav 56,3 % benyttes til kornproduksjon, 11 % til oljeplanter, 6,3 % til kløver og 1,6 % til poteter. Største kornproduserende delstat er Niederösterreich, som har 60 % av landets samlede areal for korn (ekskl. mais).
Der er drøyt 32 000 vinbønder i landet, som dyrker vindruer på 48 557 hektar hvorav 75 % går til hvitvin. Det største vinarealet ligger i Niederösterreich, som har 60 % av det samlede vindyrkningsarealet etterfulgt av Burgenland med 30 %. Vin er samtidig et viktig landbruksprodukt til eksport. Hovedimportører av vinen er med 2/3 Tyskland og deretter Sveits og USA.
Fruktproduksjonen består primært av epler, pærer, fersken, aprikos, plommer, kirsebær og valnøtter, som dyrkes på i alt 7 669 hektar. Steiermark er langt den største fruktprodusenten av delstatene.
Dyreproduksjonen består primært av svin, kveg, får og geiter. Svin står for 57 % av den samlede dyrebesetning i Østerrike, mens kveg står for 36 %.
På grunn av de små størrelsene på produsentene utsettes Østerrikes landbruk for stigende konkurransepress fra de nye EU-landene, og landet satser derfor i stigende omfang på kvalitetsprodukter, samt bio- og økologiprodukter. Med en samlet andel på knapt 10 % har Østerrike den største tetthet av økologisk drevne landbruk i EU.
Skogdrift er også en viktig næring på grunn av de store skogsarealene som leverer tre til foredling i tre- og papirindustrien. Tre eksporteres primært til det sydeuropeiske området.
=== Turisme ===
Østerrike har gode forutsetninger for turisme. Med Alpenes dominans i Østerrike er det tallrike muligheter for å dyrke alpin skiidrett. Særlig delstatene Vorarlberg, Tyrol og Salzburg tilbyr mange skiområder som er velutstyrt med gondolbaner, stol- og skiheiser. De store skiområdene i de Østerrikske alper råder over minst 50 forskjellige heisanlegg og opp til 100 km preparerte skibakker. Områdene er imidlertid ikke alltid sammenhengende, og det tilbys derfor busstransport mellom skistedene. Også i de østlige delstatene fins mange skiområder som ofte kombineres med andre vintersportsmuligheter, for eksempel med langrennsløyper, akebaner og spa. Den alpine skisporten er en viktig drivkraft for turismen i Østerrike og er en betydelig inntektskilde for landet.
For sommerturismen spiller fjellene også en stor rolle for aktiv ferie med fjellvandring og fjellklatring. Landskapet gir muligheter for andre villmarksopplevelser som rafting, rappellering, mountainbiking og paragliding. Det varme, stabile sommerværet i den sørlige og sørøstlige delen av landet gir også gode muligheter for badeferie ved de mange sjøene, f.eks. Neusiedler See og Ossiacher See. Mange sjøer oppnår ganske varme temperaturer på grunn av liten gjennomstrømning og intensiv solstråling. Også Bodensee i landets nordvestlige hjørne på grensen til Tyskland og Sveits er et populært mål for badeferie.
Storbyturismen omfatter primært Wien og de 8 delstatshovedstedene. Mer enn halvparten av storbyturistene besøker Wien, mens Salzburg og Innsbruck også er godt besøkte. Så følger Linz, Graz og Klagenfurt etterfulgt av de mindre byene Bregenz, St. Pölten og Eisenstadt. Østerrike tilbyr kulturmessig mange opplevelser på grunn av landets historisk betingede status som kulturtilbyder. En rekke musikkbegivenheter trekker hvert år et stort publikum til landet, f.eks. festspillene i Salzburg og Bregenz, som avholdes hvert år i juli og august, og Nyttårskonserten i Wiener Musikverein. Opera, klassisk musikk og kunstutstillinger utgjør en stor del av kulturtilbudet i Østerrike.
=== Virksomheter og handel ===
Østerrike har en av verdens største industrisektorer, og industrien er kjennetegnet ved å være moderne og produktiv. Virksomhetenes størrelse er primært små eller mellomstore. Virksomheter med under 10 ansatte utgjør omkring 40 %, mens virksomheter med under 100 ansatte utgjør knapt 80 %. Den største andelen av produksjonen skjer innenfor maskin- og stålindustri, bilproduksjon (for eksempel motorer og tilbehør), kjemisk industri, møbelproduksjon og til dels også elektro- og elektronikkindustrien. De gamle statlige industriene er stort sett privatisert.
Virksomheter innenfor servicesektoren utgjør i dag størstedelen av det Østerrikske næringslivet. Det er først og fremst turisme, handel og bankvirksomhet som er representert innenfor sektoren. De Østerrikske bankene nyter fortsatt fordel av den i Østerrike strenge bankkonfidensialiteten. Etter at landet ble med i EU ble anonymiteten ved alminnelige bankkonti opphevet, men det er fortsatt slik at myndigheder ikke kan få kontoopplysninger uten rettslig tillatelse.
=== Samhandel ===
Østerrikes handelsbalanseunderskudd har de siste årene blitt redusert, slik at landet i 2006 hadde et underskudd på 0,5 millioner euro. De største samhandelslandene er Tyskland, USA, Italia, Sveits, Frankrike, Tsjekkia og Ungarn, med Tyskland som det absolutt største samhandelsland. 30 % av Østerrikes samlede eksport går til Tyskland, mens 40 % av Østerrikes samlede import kommer fra nabolandet i nord.
Østerrikes samhandel med Norge er forholdsvis beskjeden. Østerrike eksporterte varer til Norge for 3 709 400 000 kr i 2010, noe som var en liten nedgang fra året før. Importen i samme periode hadde en verdi på 4 670 500 000 kr, en tredobling siden 2005. Tall fra 2008 viser at Østerrikes eksport til Norge bare sto for 1,8 % av den totale eksporten til land utenfor EU.I forhold til den samlede handel med utlandet er de største importgruppene målt i verdi maskiner og kjøretøy, olje og gass, kjemiske og medisinske produkter, stål- og metallvarer samt klær. De største eksportgruppene målt i verdi er stål- og metallvarer, maskiner og kjøretøy, kjemiske og medisinske produkter, drikkevarer og tre.
=== Arbeidsløshet ===
I siste kvartal 2011 var det 179 000 arbeidsledige i Østerrike, 4,2 % av arbeidsstyrken.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Pressefrihetsindeks: Rangert som nr. 26 av 139 land.
=== Urbanitet ===
Østerrikes hovedstad og største by er Wien. Med 1,6 millioner innbyggere er denne helt klart dominerende blant østerrikske byer, og avstanden ned til Graz som nest største by med drøye 200 000 innbyggere er stor. Østerrike har totalt fem byer med mer enn 100 000 innbyggere.
I 2001 bodde omtrent 65 % av østerrikerne i urbane strøk. Det er stadig vekst i andelen østerrikere som bor i byområder, men forstedene vokser relativt sett mer enn selve byene.
== Kultur ==
Østerrikes kultur er omfangsrik og deres bidrag på europeisk kulturkrets er enorme. Særlig har Østerrike hatt stor betydning innen musikk, film og filosofi.
=== Musikk ===
Østerrikes storhetstid mellom midten av 1700-tallet og 1918 var med på å skape et sterkt musikalsk sentrum i Wien, noe som ga opphav til epoken Wienerklassisismen (ca. 1750–1820). Wienerklassisismen (også ofte omtalt som klassisismen) var særlig dominert særlig østerrikerne som Joseph Haydn, Michael Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart (født i Salzburg, da del av Det tysk-romerske rike) og Franz Schubert, i tillegg til tyske Ludwig van Beethoven.
I romantisk musikk hadde Østerrike også flere kjente komponister, som Anton Bruckner, Johann Strauss d.e., Johann Strauss d.y., Franz Lehár og Gustav Mahler. Franz Liszt var ungarsk, men født innenfor det nåværende Østerrikes grenser.
Den tredje bølgen av østerrikske kompomister var forbundet med den andre wienerskole med moderne musikk fra sent 1800-tall til omtrent Anschluss. Komponister som Arnold Schönberg. Alban Berg og Anton Webern konsentrerte seg gjerne om tolvtonemusikk og atonal musikk.
I moderne tid har Østerrike i liten grad deltatt i like stor grad i populærmusikken. Imidlertid var den elektroniske keybordisten Joe Zawinul viktig i innen internasjonal jazz. På 1980-tallet hadde Østerrike en liten oppgang innen popmusikk med Falco og Opus. Østerrike har vunnet Eurovision Song Contest to ganger: i 1966 med Udo Jürgens og «Merci, Chérie», og i 2014 med Conchita Wurst og «Rise Like a Phoenix».
Østerrikes nasjonalsang, «Land der Berge, Land am Strome» («Landet ved fjellet, landet ved floden») er sannsynligvis komponet av Johann Holzer, om enn den ble funnet blant Mozarts etterlatte verk. Tidligere hadde Østerrike brukt «Gott erhalte Franz den Kaiser», komponert av Joseph Haydn, fram til 1938, om enn mellom 1918 og 1938 med annerledes tekst ettersom keiserriket var erstattet av republikk. Fra 1933 hadde Tyskland også benyttet seg av Haydns komposisjon under navnet Deutschlandlied. Dette er fortsatt (per 2014) Tysklands nasjonalsang.
=== Kunst ===
Innen kunst var Østerrike særlig store i sent 1800- og tidlig 1900-tall. Malere som Gustav Klimt, Oskar Kokoschka og Egon Schiele og arkitekten Friedensreich Hundertwasser har vært vikige innen østerriksk kunst.
=== Film ===
Østerrike har også en lang filmkultur. På 1920-tallet og fram til 1950-tallet hadde de navn som regissørene Fritz Lang, Josef von Sternberg, Fred Zinnemann og Billy Wilder og skuespilleren Peter Lorre.. Ettersom alle disse var jødiske (Langs mor hadde riktignok konvertert til katolisismen), dro samtlige fra Tyskland, der de ofte jobbet, til USA rundt 1933.
Siden denne tid har det med jevne mellomrom dukket opp anerkjente regissører og skuespillere fra Østerrike, inkludert Hedy Lamarr, Curd Jürgens, Arnold Schwarzenegger, Stefan Ruzowitzky og Christoph Waltz.
=== Vitenskap og humaniora ===
Andre kjente østerrikere inkluderer fysikerne Ludwig Boltzmann og Erwin Schrödinger, filosofen Ludwig Wittgenstein.
Av forfattere kan nevnes Thomas Bernhard, Elfriede Jelinek og Peter Handke og Stefan Zweig.
Den tyske diktatoren (og forfatter) Adolf Hitler var født i Østerrike.
=== Sport ===
Med sin plassering i Alpene har Østerrike fostret mange store alpinister, for eksempel Toni Sailer, Hermann Maier, Annemarie Moser-Pröll, Anita Wachter og Marcel Hirscher.
Østerrike er også med å arrangere Hoppuka hvert år.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Salzburg
Schönbrunn, palasset og parkene
Hallstatt, Hoher Dachstein, Salzkammergut, kulturlandskap
Semmeringbanen
Byen Graz
Wachau, kulturlandskap
Fertő/Neusiedler See, kulturlandskap
Wiens historiske sentrum
Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Baden bei Wien i Østerrike sammen med Spa i Belgia, Vichy i Frankrike, Montecatini Terme i Italia, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia og Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland – 2021Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
Forhistoriske pæleboliger i Alpene
Romerrikets grenser – DonaulimesMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2012 – Schemenlaufen, karnevalet i Imst
2015 – Spanish Ride School Wien
2016 – Falkoneri
2018 – Blaudruck/Modrotisk/Kékfestés/Modrotlač, farging/trykking med indigofarge
2019 – Transhumance, sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Österreich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Østerrike i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Østerrikes forbundskansler er regjeringssjef i Østerrike. | 7,017 | 7,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Kissinger | 2023-02-04 | Henry Kissinger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:Diplomater fra USA', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Internasjonal politisk teori', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Medlemmer av Den trilaterale kommisjon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland til USA', 'Kategori:Militærpersonell fra USA', 'Kategori:Militærpersonell fra andre verdenskrig', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Fürth', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA født i Tyskland', 'Kategori:Personer fra USA under Vietnamkrigen', 'Kategori:Personer fra USA under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer tilknyttet Harvard', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs utenriksministre'] | Heinz «Henry» Alfred Kissinger (IPA: [ˈkɪsɪndʒər], født 27. mai 1923 i Fürth i Bayern) er en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker. Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk som nasjonal sikkerhetsrådgiver 1969–1975 og utenriksminister 1973–1977 under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford. Etter at Kissinger gikk av, har både senere amerikanske presidenter og andre verdensledere søkt hans råd. Han er en sterk eksponent for realpolitisk tenkning i internasjonal politikk. I sine utøvende politiske roller mellom 1969 og 1977 var han med på å utforme avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, åpnet for diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, og fremforhandlet fredsavtalen i Paris, som avsluttet det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen.
Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, Presidentens frihetsmedalje i 1977 og i 1987 Karlsprisen. Han har samtidig blitt beskyldt for «krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og … handlinger i strid med gjeldende rett, sedvaneretten eller folkeretten».
| Heinz «Henry» Alfred Kissinger (IPA: [ˈkɪsɪndʒər], født 27. mai 1923 i Fürth i Bayern) er en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker. Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk som nasjonal sikkerhetsrådgiver 1969–1975 og utenriksminister 1973–1977 under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford. Etter at Kissinger gikk av, har både senere amerikanske presidenter og andre verdensledere søkt hans råd. Han er en sterk eksponent for realpolitisk tenkning i internasjonal politikk. I sine utøvende politiske roller mellom 1969 og 1977 var han med på å utforme avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, åpnet for diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, og fremforhandlet fredsavtalen i Paris, som avsluttet det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen.
Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, Presidentens frihetsmedalje i 1977 og i 1987 Karlsprisen. Han har samtidig blitt beskyldt for «krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og … handlinger i strid med gjeldende rett, sedvaneretten eller folkeretten».
== Familiebakgrunn, militærtjeneste og utdannelse ==
Henry Kissinger ble født i landsbyen Fürth i den tyske delstaten Bayern under Weimarrepublikken. Familien var tyske jøder. Faren Louis Kissinger (1887–1982) var lærer, mens moren Paula Kissinger (født Stern) (1901–1998) var hjemmeværende husmor. Henry Kissinger har en yngre bror, Walter Kissinger. Tipptippoldefaren Meyer Löb tok slektsnavnet Kissinger etter den bayerske badestedet Bad Kissingen i 1817. Som unggutt spilte han fotball for favorittlaget sitt, SpVgg Fürth. I 1938 unnslapp familien nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser ved å utvandre til London, senere til New York.
Familien bodde i Washington Heights på øvre Manhattan, hvor det fantes et tysk-jødisk innvandrermiljø. Skjønt Kissinger raskt ble assimilert inn i amerikansk kultur, har han aldri mistet sin tyske aksent, fordi han var sjenert og fåmælt som barn. Etter det første året ved George Washington High School begynte han å ta skolen som kveldskurs og arbeide på en børstefabrikk på dagtid. Han fortsatte å arbeide sideløpende med studier i regnskapsføring ved City College of New York, og utmerket seg faglig. Tidlig i 1943 ble han innrullert i United States Army og avbrøt studiene.Han fikk grunntrening ved Camp Croft i Spartanburg i Sør-Carolina, og ble sommeren 1943 naturalisert som amerikansk statsborger. Han kom i kontakt med en annen tysk innvandrer, som merket seg Kissingers tyskkunnskaper og intellekt. Kissinger ble således overflyttet til den militære etterretningstjenesten, og meldte seg frivillig til risikable etterretningsoppdrag under Ardenneroffensiven. Under den amerikanske innmarsjen i Tyskland fikk Kissinger ansvaret for å administrere byen Krefeld i Nordrhein-Westfalen, og klarte å etablere et sivilt styre innen åtte dager. For sin innsats i å spore opp Gestapo-offiserer og sabotører i Hannover, ble han tildelt Bronze Star Medal. I juni 1945 fikk han ansvaret for avnazifiseringen av byen Bensheim i Hessen. I 1946 underviste han i etterretning ved Camp King i Oberursel, nordvest for Frankfurt am Main.Kissinger fikk sin baccalaurusgrad summa cum laude fra Harvard i 1950. Han tok senere doktorgraden i historie i 1954, over temaet Metternich, Castlereagh og fredens problemer 1812–22. Det sies ofte at hans avhandling er en av de lengste ved Harvard.
Politisk ambisiøs pleiet han forbindelser med Nelson Rockefeller. Da det i 1968 ble klart at Richard Nixon ville bli valgt til president, ble Kissinger rådgiver for ham.
== Publikasjoner ==
Diplomacy (1994)
On China (2011)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Walter Isaacson: Kissinger. A biography. Simon & Schuster, 1992.
Holger Klitzing: The Nemesis of Stability. Henry A. Kissinger's Ambivalent Relationship with Germany. Trier: WVT, 2007. ISBN 3-88476-942-1.
David Andersson: Dr Kissinger och världshistorien. Stockholm: Bokförlaget Atlantis, 2012.
Niall Ferguson: Kissinger: 1923-1968: The Idealist. New York: Penguin Press, 2015. 978-1594206535
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Henry Kissinger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henry Kissinger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henry Kissinger på Internet Movie Database
(da) Henry Kissinger på Filmdatabasen
(da) Henry Kissinger på Scope
(fr) Henry Kissinger på Allociné
(en) Henry Kissinger hos The Movie Database
(en) Henry Kissinger på Discogs
(en) Henry Kissinger på MusicBrainz
(en) Henry Kissinger på AllMusic
(en) Henry Kissinger – Olympics.com
(en) Henry Kissinger – Olympic.org
(en) Henry Kissinger – Olympedia
(en) Nobels fredspris 1973 hos Nobelprize.org
(en) Henry Kissinger hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1973 | Heinz «Henry» Alfred Kissinger (, født 27. mai 1923 i Fürth i Bayern) er en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker. | 7,018 | 7,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Spiegel | 2023-02-04 | Paul Spiegel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske journalister'] | Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. april 2006 i Düsseldorf) var fra 2000 til sin død formann for Zentralrat der Juden in Deutschland, som organiserer rundt 100 000 av de tyske jødene som tilhører en synagoge.
| Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. april 2006 i Düsseldorf) var fra 2000 til sin død formann for Zentralrat der Juden in Deutschland, som organiserer rundt 100 000 av de tyske jødene som tilhører en synagoge.
== Liv ==
Spiegel ble født i en westfalsk familie som drev med dyreoppdrett. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyktet familien til Brussel, og ble senere holdt skjult av en bondefamilie i Flandern. Søsteren ble arrestert under en razzia og døde senere i konsentrasjonsleir, faren overlevet opphold i leirene Buchenwald, Auschwitz og Dachau. I 1945 reiste familien tilbake til Warendorf, hvor Paul Spiegel gjorde ferdig skolen. Han har skildret disse opplevelsene i boken Wieder zu Hause?.
I 1958 begynte han i lære i avisen Allgemeine Jüdische Wochenzeitung i Düsseldorf. Han arbeidet i denne avisen frem til 1965, bl.a. som redaktør. På 1960-tallet arbeidet han også for forskjellige andre aviser, bl.a. Montrealer Nachrichten, Nieuw Israelietisch Weekblad (Amsterdam), Neue Welt (Wien), Jüdische Rundschau Maccabi (Basel), Der Mittag (Düsseldorf), Neue Rhein Zeitung (Düsseldorf) og Westfälische Rundschau (Dortmund). I 1973 og 1974 var han sjefredaktør for tidsskriftet Mode und Wohnen. Deretter ledet han i tolv år offentlighetsarbeidet til Rheinischer Sparkassen- und Giroverband (RSGV) i Düsseldorf. I 1986 grunnla han sammen med TV-programlederen Hans Rosenthal et kunstner- og medieagentur.
Paul Spiegel var fra 1967 medlem av menighetsrådet i den jødiske menigheten i Düsseldorf. I 1978 ble han styremedlem og fra 1984 til 2002 var han formann for menigheten. I 1989 ble han innvalgt i direktoriet i Zentralrat der Juden in Deutschland, og ledet fra 1989 til 2000 rådets Zentralwohlfahrtsstelle. Han ble medlem av kringkastingsrådet for Westdeutscher Rundfunk i 1991. I 1993 ble han visepresident i Zentralrat der Juden og i 1995 leder for foreningen av jødiske menigheter i Nordrhein-Westfalen. 9. januar 2000 ble han valgt til etterfølger etter Ignatz Bubis som president for Zentralrat der Juden.
I hans presidentperiode ble det inngått en avtale med staten som gav de jødiske menighetene samme rettigheter som Den katolske kirke og de protestantiske kirkene.
Sosialdemokraten Spiegel ble i 2003 nevnt i spekulasjonene om hvem som skulle etterfølge Johannes Rau som Tysklands president, men avviste selv at han var aktuell som kandidat.
Spiegel mottok Nordrhein-Westfalens fortjenstorden i 1993, Bundesverdienstkreuz i 1997, ble utnevnt til æresborger av fødebyen Warendorf i 2001 og ble kreert til æresdoktor ved Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf 11. februar 2004.
Han ble gift med Gisèle Spatz i 1964 og hadde to døtre. Spiegel døde om morgenen den 30. april 2006 i Düsseldorf, etter en tids sykdom etter å ha fått et hjerteinfarkt og en lungepunktering tidligere samme år.
== Publikasjoner ==
Wieder zu Hause? Ullstein Verlag München 2003, ISBN 3-548-36395-4
Was ist koscher?, Ullstein Verlag München 2003, ISBN 3-548-36713-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Paul Spiegel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Paul Spiegel (født 31. desember 1937 i Warendorf (Münsterland), død 30. | 7,019 | 7,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Heine | 2023-02-04 | Heinrich Heine | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1856', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1797', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Düsseldorf', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.
Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.
Faren var en handelsmann som under den franske okkupasjonen, og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. (Like fullt ble hans verker senere svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde.) Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av lieder-komponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.
Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.
| Christian Johann Heinrich Heine (1797–1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.
Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.
Faren var en handelsmann som under den franske okkupasjonen, og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. (Like fullt ble hans verker senere svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde.) Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av lieder-komponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.
Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.
== Verker ==
Gedichte, 1821
Tragödien, nebst einem lyrischen Intermezzo, 1823
William Ratcliff; norsk oversettelse 1864
Almansor
Lyrisches Intermezzo
Reisebilder. Erster Teil, 1826
Die Harzreise; norsk oversettelse 1993: Harzreisen ISBN 82-7488-023-4
Die Heimkehr
Die Nordsee. Erste Abteilung
Buch der Lieder, 1827; norsk gjendiktning ved Herman Wildenvey 1929: Sangenes bok
Reisebilder. Zweiter Teil
Die Nordsee. Zweite und dritte Abteilung
Das Buch Le Grand
Briefe aus Berlin
Reisebilder. Dritter Teil, 1830
Die Reise von München nach Genua
Die Bäder von Lucca
Reisebilder. Vierter Teil
Die Stadt Lucca
Englische Fragmente
Französische Zustände, 1832
Über den Denunzianten. Eine Vorrede zum dritten Teil des Salons, 1833
Der Salon. Erster Teil, 1834
Der Salon. Zweiter Teil, 1834
Zur Geschichte der Religion und Philosophie in Deutschland; norsk oversettelse 1891: Tro og tænkning i Tyskland
Neuer Frühling
Der Salon. Dritter Teil, 1836
Die romantische Schule, 1836
Der Schwabenspiegel, 1838
Shakespeares Mädchen und Frauen, 1839
Schriftstellernöten, 1839
Ludwig Börne. Eine Denkschrift, 1840
Der Salon. Vierter Teil, 1840
Neue Gedichte, 1844
Atta Troll. Ein Sommernachtstraum, 1847
Romanzero, 1851
Der Doktor Faust, 1851
Vermischte Schriften, 3 bd., 1854
Geständnisse
Die Götter im Exil
Die Göttin Diana
Ludwig Marcus
Gedichte 1853 und 1854
Lutetia
Tragödien, posthumt 1857
Letzte Gedichte und Gedanken, posthumt 1869
Memoiren, posthumt 1884Et utvalg av Heines prosa finnes på norsk i Heinrich Heine: Prosa, Oslo: Dreyer, 1977 ISBN 82-09-01535-4.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Eberhard Galley: «Heine, Christian Johann Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 286–291 (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(en) Heinrich Heine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Heine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Heinrich Heine på Internet Movie Database
(sv) Heinrich Heine i Svensk Filmdatabas
(en) Heinrich Heine på AllMovie
(en) Heinrich Heine hos Internet Broadway Database
(en) Heinrich Heine på Apple Music
(en) Heinrich Heine på Discogs
(en) Heinrich Heine på MusicBrainz
(en) Heinrich Heine på Spotify
(de) Verk av og om Heinrich Heine i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Heinrich Heine i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Verk av Heinrich Heine, zeno.org.
Verk av Heinrich Heine i Projekt Gutenberg-DE
(en) Verk av Heinrich Heine. I Project Gutenberg. Wikiquote: Heinrich Heine – sitater | Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf er oppstått fra universitetsklinikken i byen og er fremdeles nært forbundet med denne. Det ble etablert i 1966 og fikk sitt nåværende navn på 70-tallet etter den tyske forfatteren Heinrich Heine. | 7,020 | 7,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A5ttistock | 2023-02-04 | Råttistock | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkfestivaler i Trøndelag', 'Kategori:Overhalla', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1997'] | Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer.
Festivalen ble arrangert for første gang i 1997, da som et privat arrangement for en liten musikkinteressert vennekrets i området. Etter hvert har antall besøkende på festivalen økt, men de fleste besøkende har en eller annen personlig tilknytning til arrangørene. På grunn av at mange av de som opprinnelig stelte til arrangementet har flyttet ut av bygda, har det blitt en stadig større geografisk spredning på hvor besøkende reiser fra. Navnet kommer angivelig av at arrangørene ved opprigging til den første festivalen fant en gammel råtten stokk i bakken der de skulle sette opp scenen.
Festivalen baserer seg på dugnadsarbeid fra lokale krefter, og alle bandene spiller gratis. Noen av bandene som har spilt på råttistock er Null$katte$nylterne, Podium, NameUs, The Soulshake Express, Bare Eli Band, theReel, Harry Baba, Åggis, Hindenburg, Area 69, Opel og Jimbo Jones. | Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer.
Festivalen ble arrangert for første gang i 1997, da som et privat arrangement for en liten musikkinteressert vennekrets i området. Etter hvert har antall besøkende på festivalen økt, men de fleste besøkende har en eller annen personlig tilknytning til arrangørene. På grunn av at mange av de som opprinnelig stelte til arrangementet har flyttet ut av bygda, har det blitt en stadig større geografisk spredning på hvor besøkende reiser fra. Navnet kommer angivelig av at arrangørene ved opprigging til den første festivalen fant en gammel råtten stokk i bakken der de skulle sette opp scenen.
Festivalen baserer seg på dugnadsarbeid fra lokale krefter, og alle bandene spiller gratis. Noen av bandene som har spilt på råttistock er Null$katte$nylterne, Podium, NameUs, The Soulshake Express, Bare Eli Band, theReel, Harry Baba, Åggis, Hindenburg, Area 69, Opel og Jimbo Jones. | Råttistock er en musikkfestival som avholdes årlig på Skage i Overhalla på sommerstid, den nest siste helgen i juli, på initiativ fra lokale ungdommer. | 7,021 | 7,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Papua_Ny-Guinea | 2023-02-04 | Papua Ny-Guinea | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975'] | Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. Den vestlige delen av Ny-Guinea tilhører Indonesia. Landet grenser til Indonesia i vest, og har maritime grenser mot Australia i sør og Salomonøyene i sørøst. Tidligere var den nordlige delen av øya tysk koloni, mens den sørlige var britisk og senere australsk koloni frem til 1975.
I Papua Ny-Guinea snakkes det over 850 ulike språk med tilsvarende kulturell variasjon. Rundt 12 prosent av alle verdens språk snakkes i Papua Ny-Guinea. Det er også et av verdens minst urbaniserte land; bare 18 prosent av innbyggerne bor i urbane områder. Det er fremdeles uutforskede områder i landet.
| Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. Den vestlige delen av Ny-Guinea tilhører Indonesia. Landet grenser til Indonesia i vest, og har maritime grenser mot Australia i sør og Salomonøyene i sørøst. Tidligere var den nordlige delen av øya tysk koloni, mens den sørlige var britisk og senere australsk koloni frem til 1975.
I Papua Ny-Guinea snakkes det over 850 ulike språk med tilsvarende kulturell variasjon. Rundt 12 prosent av alle verdens språk snakkes i Papua Ny-Guinea. Det er også et av verdens minst urbaniserte land; bare 18 prosent av innbyggerne bor i urbane områder. Det er fremdeles uutforskede områder i landet.
== Geografi ==
Med sine 462 840 km², er Papua Ny-Guinea verdens 54. største land. Inkludert alle øyer, ligger landet mellom breddegradene 0° og 12 ° S, og lengdegradene 140 ° og 160 ° Ø.
Landets geografi er mangfoldig, og på enkelte steder ekstremt robust. Fjellryggen Ny-Guineahøylandet, som går langs øya Ny-Guinea, danner det folkerike høylandet som for det meste er dekket av tropisk regnskog. Tett regnskog finnes i lavlandet og kystområder, samt svært store våtmarksområder rundt Sepik og Fly-elven. Dette terrenget har gjort det vanskelig for landet å utvikle infrastrukturen. I noen områder er fly det eneste transportmiddelet. Det høyeste fjellet er Mount Wilhelm på 4509 meter. Papua Ny-Guinea er omgitt av korallrev som er strengt vernet.
Landet ligger på Ildringen i Stillehavet, mellom flere tektoniske plater. Det finnes en rekke aktive vulkaner og utbrudd skjer hyppig. Jordskjelv er relativt vanlig, noen ganger ledsaget av tsunamier.
Fastlandsdelen av landet er den østlige halvdelen av Ny-Guinea, hvor de største byene også ligger, inkludert hovedstaden Port Moresby og Lae. Andre store øyer i Papua Ny-Guinea er New Ireland, New Britain, Manus og Bougainville.
Papua Ny-Guinea er et av de få områdene nær ekvator som opplever snøfall; det oppstår i de høyeste områdene på fastlandet.
=== Økologi ===
Papua Ny-Guinea er en del av den australasiske sone, som også inkluderer Australia, New Zealand, østlige Indonesia, og flere øygrupper i Stillehavet, inkludert Salomonøyene og Vanuatu.
Geologisk er øya Ny-Guinea en forlengelse nordover av den indoaustralske kontinentalplate, som utgjør en del av landmassen Australia-Ny-Guinea (også kalt Sahul eller Meganesia). Øya er koblet til den australske delen med en grunn kontinentalsokkel over Torresstredet, som i tidligere tider hadde ligget bar som en landbro – spesielt i istiden da havnivået var lavere enn i dag.
Følgelig finnes det mange arter av fugler og pattedyr på Ny-Guinea som har nære genetiske forbindelser med tilsvarende arter i Australia. Et viktig fellestrekk for de to landmasser er eksistensen av flere arter av pungdyr, inkludert noen kenguruer og klatrepungdyr, som ikke finnes andre steder. Mange av de andre øyene i PNGs territorium, inkludert New Britain, New Ireland, Bougainville, Admiralitetsøyene, Trobriandøyene og Louisiadeøyene, har aldri vært knyttet til Ny-Guinea med landbroer, og de har sin egen flora og fauna. Særlig mangler mange av de landpattedyr og flygeudyktige fugler som er felles for New Guinea og Australia.
Australia og New Guinea er deler av det gamle superkontinentet Gondwana, som begynte å bryte opp i mindre kontinenter i kritt-alderen, fra 65 til 130 millioner år siden. Australia brøt fri fra Antarktis ca. 45 millioner år siden. Alle landområder i Australasia hører hjemme i antarktisk flora, nedstammet fra flora fra det sørlige Gondwana, inkludert barskog som gultrær, skjellgran og sydbøk (Nothofagus). Disse plantefamiliene er fortsatt til stede på Papua Ny-Guinea.
Ettersom den indo-australske plate (som innbefatter landmassene til India, Australia og Indiahavets bunn i mellom) driver nordover og kolliderer med den eurasiske kontinentalplaten, fører kollisjonen mellom de to platene til at Himalaya, de indonesiske øyer og Ny-Guineas fjell presses opp. Fjellene på Ny-Guinea er mye yngre og høyere enn fjellene i Australia og så høye at det finnes isbreer her, noe som er svært sjelden rundt ekvator. Ny-Guinea er en del av de fuktige tropene og mange indomalayiske regnskogplanter er spredt over det smale stredet fra Asia, som blander sammen med gamle australske og antarktiske floraer.
Papua Ny-Guinea omfatter en rekke terrestriske økoregioner:
Regnskog på Admiralitetsøyenes lavland – skogkledde øyer nord for fastlandet, hjem til en svært spesiell flora.
Regnskog på Ny-Guineahøylandet
Regnskog i fjellene på Huonhalvøya
Regnskog på Louisiadeøyene
Regnskog i lavlandet på New Britain-New Ireland
Regnskog i fjellene på New Britain-New Ireland
Ny-Guineas mangrover
Det nordlige Ny-Guineas regn og ferskvannsumpskog
Salomonøyenes regnskog (inkludert Bougainville Island og Buka)
De Sørøst-papuanske regnskoger
Det sørlige Ny-Guineas ferskvann sumpskog
Det sørlige Ny-Guineas regnskoger
Trobriandøyenes regnskogerMed dagens avskoging, vil mer enn halvparten av landets skoger være tapt eller alvorlig skadet innen 2021, ifølge en ny satellittstudie av regionen. Nesten en fjerdedel av Papua Ny-Guineas regnskoger ble skadet eller ødelagt mellom 1972 og 2002.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk, ofte varmt og fuktig. Siden landet er så stort og variert, er det vanskelig å gi en gjennomsnittstemperatur, men ved kysten er det som regel mellom 25 og 30 grader C. Når det gjelder nedbør så har for eksempel hovedstaden en årlig nedbørsmengde på 1000 mm, mens byen Lae har over 4500 mm og ekstreme West New Britain hele 6000 mm.
Det er generelt fuktigere fra desember til mars, mens det er tørrest fra mai til oktober. Passatvindene gjør klimaet på de ytre atollene behagelig, mens det kan bli svært kaldt i fjellområdene (Highlands).
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2013 var 7 398 500.
Papua Ny-Guinea er en av de mest heterogene nasjonene i verden. Det bor hundrevis av etniske grupper på Papua Ny-Guinea, hvor majoriteten representerer gruppen som kalles papuanere, som har levd der i titusener av år. Mange papuanske stammer som lever på avsidesliggende steder, har fortsatt kun marginal kontakt med omverdenen.
De andre er austronesere, som kom til regionen for mindre enn fire tusen år siden. Det finnes også mange mennesker fra andre deler av verden i landet, inkludert kinesere, europeere, australiere, filippinere, polynesierne og mikronesiere. Ved den papuanske uavhengighet i 1975 var det 40 000 utlendinger (hovedsakelig australske og kinesiske) i Papua Ny-Guinea.
=== Språk ===
Papua Ny-Guinea har flere språk enn noe annet land i verden, med over 820 stammespråk, som representerer tolv prosent av verdens totale antall språk. Språkene klassifiseres i to store grupper: austronesiske språk og ikke-austronesiske (eller papuanske) språk. Det er tre offisielle språk i Papua Ny-Guinea. Engelsk er offisielt språk og er språket som brukes av regjeringen og i utdanningssystemet, men det er ikke spesielt utbredt i befolkningen.
Arbeidsspråket i landet er tok pisin (melanesisk pidgin-engelsk) som brukes mye under debatter i parlamentet, i de fleste informasjonskampanjer og reklamer, og inntil nylig av den nasjonale avisen, Wantok. Det eneste området hvor tok pisin ikke er utbredt, er den sørlige regionen av Papua, der folk ofte bruker det tredje offisielle språket, hiri motu.
Selv om hovedstaden ligger i Papua-regionen, har Port Moresby en svært mangfoldig befolkning som hovedsakelig bruker tok pisin, og i mindre grad engelsk, med motu brukt som stammespråk i omliggende landsbyer. Med et gjennomsnitt på bare 7000 talere per språk, har Papua Ny-Guinea en større tetthet av språk enn noen annen nasjon på jorden, bortsett fra Vanuatu.
=== Religion ===
Domstolene og regjeringen har opprettholdt den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet, tanke og tro, og det er ikke vedtatt noen lovgivning for å dempe disse rettighetene. Derimot har den tidligere høyesterettsjustitiariusen på Papua Ny-Guinea og frittalende talsmannen for Pinsebevegelsen Arnold Amet, ofte oppfordret til lovendringer for å forhindre muslimsk misjonering i landet. Folketellingen i 2000 viste at 96% av innbyggerne er medlem av en kristen kirke, men mange borgere kombiner sin kristne tro med pre-kristne tradisjonelle stammereligioner.
Tellingen var som følger:.
Den katolske kirke (27,0%)
Den evangelisk lutherske kirke på Papua Ny-Guinea (19,5%)
United Church (11,5%)
Syvendedagsadventister (10,0%)
Pinsebevegelsen (8,6%)
Evangelikalisme (5,2%)
Anglikanske kirke på Papua Ny-Guinea (3,2%)
Baptisme (0,5%)
Kristi forsamlinger (0,4%)
Jehovas vitner (0,3%)
Frelsesarmeen (0,2%)
Andre kristne trossamfunn (8,0%)Mindre religioner er bahai (15.000 eller 0,3%) og islam (4000). Ikke-tradisjonelle kristne kirker og ikke-kristne religiøse grupper er aktive over hele landet. Papua Ny-Guineas kirkeråd har uttalt at både muslimske og konfusianske misjonærer er aktive, og utenlandsk misjonæraktivitet generelt er høy.
== Historie ==
Man tror i dag at øyene opprinnelig, for omtrent 50 000 år siden, ble befolket av folk fra Asia – at det muligens da ikke var noe hav som skilte ut øyene.
Den første europeer til å se øyene var portugisiske navigatøren Antonio d'Abreu i 1511, men den portugisiske oppdagelsesreisende Jorge de Meneses var antagelig den første europeer til å besøke øyene, i perioden 1526-27. Han kalte øyene Ilhas dos Papuas, som betyr «øyene til de med krøllete hår».
Spanske Inigo Ortix de Retses kalte noe seinere øyene for Ny-Guinea, for han mente menneskene der var av samme folkegruppe som de i Guinea i Afrika. En del andre oppdagelsesreisende, som James Cook, var innom øyene, men det var først i 1793 at hele hovedøya ble annektert til Storbritannia av East India Company. Nederland hadde også vært innom øyene og de var ikke enig i dette, så i 1828 gjorde VOC seg til eiere av den vestre delen av New Guinea.
Den nordøstre delen av Ny-Guinea, som ingen hadde gjort krav på, ble annektert av Tyskland i 1884. I det samme året ble den sørøstlige delen av øya overtatt av Storbritannia, men i 1906 ble delene overført til det nylig selvstendige landet Australia som en del av Papua. Under den første verdenskrig okkuperte styrker fra Australia den delen som tilhørte Tyskland, og fikk siden beholde landet av Folkeforbundet.
Under den andre verdenskrig ble New Guinea invadert av Japan fra nord. De holdt stand helt til slutten av krigen mange steder. I 1946 ble den østlige halvparten av øya New Guinea gitt til Australia, som da skulle administrere Territoriet Papua og Ny-Guinea. Indonesia tok kontroll over det som var Nederlandsk New Guinea, den andre halvparten av øya, i 1962 – og det er nå den indonesiske regionen Vest-Papua som kjemper for sin selvstendighet.
Papua Ny-Guinea (PNG) fikk selvråderett i 1973 og full uavhengighet i 1975. Papua Ny-Guinea ble medlem av FN i 1995 og er også medlem av Samveldet av nasjoner.
== Politikk ==
Papua Ny-Guineas statsoverhode er kong Charles III, som også er statsoverhode av 15 andre land, og leder av Samveldet av nasjoner, som Papua Ny-Guinea er medlem i.
Det ble forventet av grunnlovsforsamlingen, som utarbeidet utkast til ny grunnlov, og av Australia, at Papua Ny-Guinea ville velge å avvikle monarkiet. Det ble imidlertid opprettholdt. Monarken er representert ved en generalguvernør. På Papua Ny-Guinea og Salomonøyene blir, i motsetning til i andre samvelderiker, generalguvernør valgt av parlamentet, i stedet for av regjeringen.
Den utøvende makten ligger hos statsministeren, som leder regjeringen.
Nasjonalforsamlingen består av 111 representanter, hvorav 22 er besatt av guvernørene i provinsene og National Capital District (NCD). Kandidater til nasjonalforsamlingen blir valgt når statsministeren ber generalguvernøren om å skrive ut et nasjonalt valg, maksimalt fem år etter det forrige valget.
I de første årene etter uavhengigheten, førte uro til hyppige mistillitsforslag i parlamentet med påfølgende regjeringsavgang og nyvalg. I de senere årene har det ikke vært skrevet ut nyvalg tidligere enn 18 måneder etter det forrige valget. Dette har uten tvil ført til større stabilitet, men kanskje med kostnaden av redusert ansvarliggjøring av den sittende regjeringen.
Valgene i PNG tiltrekker seg et stort antall kandidater. Etter uavhengigheten i 1975 ble medlemmer valgt med alminnelig flertall, med vinnere som ofte fikk mindre enn 15% av stemmene. Valgreformen i 2001 innførte Limited Privilegerte Vote system (LPV), en versjon av Alternative Vote. Valget i 2007 var det hvor det ble benyttet LPV.
=== Administrativ inndeling ===
Papua Ny-Guinea er delt inn i fire regioner, som ikke har noen primær administrativ funksjon, men er ganske betydningsfull for det offentlige, bedrifter, idrett og andre aktiviteter.
Landet har 22 provinser: 20 integrerte provinser, den autonome regionen Bougainville og National Capital District. Hver provins er delt inn i ett eller flere distrikter, som igjen er delt inn i en eller flere kommuner.
Provinsene utgjør den primære administrative inndelingen av landet. Provinsregjeringene er grener av den nasjonale regjeringen – Papua Ny-Guinea er ikke en føderasjon av provinser. Provinsene er som følger:
Parlamentet godkjente opprettelsen av to ekstra provinser innen 2012: Hela Province, av deler av Southern Highlands-provins, og Jiwaka Province, før en del av Western Highlands Province.
=== Menneskerettigheter ===
Papua Ny-Guinea har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
== Økonomi ==
Papua Ny-Guinea er svært rikt på naturressurser, men utviklingen er holdt tilbake av krevende terreng, høye kostnader ved infrastrukturutvikling og sikkerhetsproblemer. Kopper, gull, sølv, olje, kaffe, kakao og tømmer er de største eksportartiklene. Mineraler og petroleum står for 72 % av eksportinntektene. Kopper var helt klart den største inntektskilden, men inntekten har sunket siden stengingen av gruvene på Bougainville 1989 på grunn av opprør som fortsatt er i gang. En styrking i råvareprisene for de viktigste eksportvarene har ført til vekst i økonomien etter finanskrisen.
Turisme har så smått begynt å bli en næringsvei, på tross av at landet har et rykte som usikkert å besøke. 85 % av befolkningen livnærer seg gjennom naturhusholdning. Særlig utenfor de største byene og på de ytre øyene.
=== Samferdsel ===
Samfedselssektoren på Papua Ny-Guinea er sterkt begrenset av landets fjellterreng. Port Moresby har ikke veiforbindelser med noen av de andre store byene, og mange avsidesliggende landsbyer kan bare nås med småfly eller til fots. Som et resultat er flytrafikken den viktigste formen for transport. I tillegg til to internasjonale flyplasser, har Papua Ny-Guinea 578 flystriper, hvorav de fleste ikke har fast dekke.
== Samfunn ==
== Utdanning ==
En stor andel av befolkningen er analfabeter. Spesielt kvinner er berørt. Mye av utdanningen i landet blir gitt av kirkens institusjoner. Dette inkluderer 500 skoler i Den evangelisk-lutherske kirke på Papua Ny-Guinea. Papua Ny-Guinea har seks universiteter, i tillegg til andre store tertiære institusjoner. De to opprinnelige universitetene er University of Papua New Guinea i National Capital District, og Papua New Guinea University of Technology utenfor Lae, i Morobe-provinsen.
De fire andre universitetene som tidligere var høyskoler, ble nylig opprettet etter å ha fått regjeringen godkjennelse. Disse er University of Goroka i Eastern Highlands provinsen, Divine Word University (drevet av den katolske kirke) i Madang provinsen, Vudal Agriculture University i East New Britain provinsen og Pacific Adventist University (drevet av Syvendedags Adventistsamfunnet) i National Capital District.
=== Helse ===
De offentlige helseutgifter var på 7,3% av BNP i 2006,. Landet hadde fem leger per 100.000 innbyggere tidlig på 2000-tallet. Malaria er den mest vanlige sykdoms og dødsårsaken i landet og i 2003 ble det rapportert om 70 226 tilfeller og 537 dødsfall av malaria. Det spekuleres i at det finnes 1 729 697 malariasmittede i landet.]
PNG har den høyeste forekomsten av hiv/aids i stillehavsregionen og er det fjerde landet i Asia/stillehavsregionen til å fylle kriteriene for en hiv/aids-epidemi. Mangelen på informasjon om hiv/aids er et stort problem, spesielt på landsbygda.
Forventet levealder for menn er 54 år, for kvinner er det 56 år.
== Kultur ==
Det er anslått at det eksisterer mer enn tusen forskjellige kulturelle grupper på Papua Ny-Guinea. På grunn av dette mangfoldet, har mange det utviklet seg mange forskjellige kulturelle stiler og hver gruppe har laget sine egne ekspressive former for kunst, dans, våpen, kostymer, sang, musikk og arkitektur. De fleste av disse ulike kulturelle gruppene har også sitt eget språk. Disse menneskene bor vanligvis i landsbyer som er avhengige av landbruk. I noen områder drives det også med jakt og innsamling av ville planter (som yam røtter).
På Sepik-elva, er det en tradisjon for treskjæring, ofte i form av planter eller dyr, som representerer forfedrenes ånder.
Skjell ble tidligere brukt som valuta i Papua Ny-Guinea, men ble avskaffet i 1933. Imidlertid brukes fortsatt skjell i enkelte kulturer, for å skaffe seg en brud, der brudgommen må betale et visst antall gullkantede muslinger som betaling for bruden. I andre regioner, blir bruden betalt med griser, kasuarer eller kontanter. Andre steder er det bruden som tradisjonelt må betale medgift.
=== Sport ===
Idrett er en viktig del av Papua Ny-Guineas kultur og rugby league er den desidert mest populære idretten. I et land hvor idrettsmiljøene er langt fra hverandre, og mange mennesker lever på et minimalt eksistensminimum, har rugby league blitt beskrevet som en erstatning for stammekrig, som en måte å forklare den lokale entusiasmen for spillet (et spørsmål om liv og død). Mange innbyggere har blitt kjendiser etter å ha representert landet sitt eller etter å ha spilt i en utenlandsk profesjonell liga. Selv australske rugby league-spillere, som har spilt i det årlige australske State of Origin-oppgjøret, blir feiret hvert år i PNG og er blant de mest kjente over hele nasjonen.
State of Origin er årets høydepunkt for de fleste i Papua Ny-Guinea, selv om engasjementet noen ganger er så lidenskapelig at mange mennesker har blitt drept i voldelige sammenstøter opp i gjennom årene. Papua Ny-Guinea herrelandslag i rugby league spiller vanligvis mot Australias herrelandslag i rugby league hvert år i Port Moresby.
Andre store idretter med en viktig rolle i Papua Ny-Guinea er: Australsk fotball, fotball, rugby union og i Øst-Papua, cricket.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Høylandssumpen Kuk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ny-Guinea Statistikk og andre data om Papua Ny-Guinea i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Papua Ny-Guinea, offisielt Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea, er et land i Oseania. Det ligger vest i Stillehavet, og omfatter den østlige delen av verdens nest største øy Ny-Guinea, samt en rekke mindre øyer. | 7,022 | 7,022 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saint_Vincent_og_Grenadinene | 2023-02-04 | Saint Vincent og Grenadinene | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Saint Vincent og Grenadinene', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1979'] | Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. Samla areal er på 389 km². Landets hovedstad er Kingstown.
Viktige importvarer er diverse råvarer og en del ferdigvarer, næringsmidler, maskiner og kjemikalier. Viktige eksportvarer er blant annet bananer. Viktige handelspartnere er Trinidad og Tobago, USA og Storbritannia.
| Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. Samla areal er på 389 km². Landets hovedstad er Kingstown.
Viktige importvarer er diverse råvarer og en del ferdigvarer, næringsmidler, maskiner og kjemikalier. Viktige eksportvarer er blant annet bananer. Viktige handelspartnere er Trinidad og Tobago, USA og Storbritannia.
== Navn ==
Landets navn er en kombinasjon av navnet på hovedøya, Saint Vincent, og navnet på den tilhørende gruppen av mindre øyer, Grenadinene.
Det har vært antatt at hovedøya fikk navnet Saint Vincent av Kristoffer Columbus, som man mente kom over øya på festdagen for helgenen Vincent av Zaragoza den 22. januar 1498. Imidlertid var Columbus i Spania på denne datoen. Han besøkte heller aldri Saint Vincent. Hairoun er det karibiske navnet for øya Saint Vincent.Grenadinene har navn etter øya Grenada. Spanjolene kalte småøyene nord for Grenada diminutivt Los Granadillos, som ble til fransk og engelsk Grenadines.Betegnelsen Saint Vincent har historisk også omfattet de mindre øyene. Ved selvstendigheten i 1979 antok staten navnet Saint Vincent og Grenadinene.På bokmål kalles staten Saint Vincent og Grenadinene eller St. Vincent og Grenadinene.
== Naturgeografi ==
Saint Vincent og Grenadinene ligger i Windwardøyene sør i De små Antiller i den østlige delen av Karibia.
Landet består av ei stor øy, Saint Vincent, og den nordre delen av Grenadinene (den sørlige tilhører nabolandet Grenada). Saint Vincent-stredet skiller hovedøya Saint Vincent fra naboøya Saint Lucia i nord. Hovedøya ligger 32 km sørvest av Saint Lucia, mens avstanden til Barbados i øst er 160 km.Øya Saint Vincent er 30 km lang og er 18 km på det bredeste. Skogdekte fjell som ligger i retning nord-sør preger øya. Mange elver og bekker strømmer fra det fjellrike indre av øya og ut mot kysten. Disse svulmer opp etter nedbør. Ingen av dem er farbare.
Fra øya Saint Vincent strekker landet seg sørover over Grenadinene til Martinique-stredet. Havstykket mellom Saint Vincent og den første av Grenadinene kalles Bequia-stredet. De største av landets øyer i Grenadinene er Bequia, Canouan, Mayreau, Mustique, Palm (Prune), Petit Saint Vincent og Union. Den sørligste øya er Petit Saint Vincent, like ved Petite Martinique, som tilhører Grenada. Mens hovedøya er fjellrik og får mye nedbør, er Grenadinene lavere og tørrere.Av et landareal på 389,3 km², utgjør hovedøya Saint Vincent 344 km² og øyene i Grenadinene til sammen 45,3 km². Landet har en økonomisk sone på 36 396 km². Sokkelen utgjør et område på 2 074 km².
Utenfor kysten av Saint Vincent og Grenadinene ligger det områder med korallrev. Til sammen utgjør dette 168 km². Her lever 413 arter fisk og fire arter havskilpadder. Videre finnes 28 km² med sjøgrasområder og 0,7 km² med mangrove. I tillegg til noen områder utenfor øya Saint Vincent, er det viktige sjøgrasfelter ved Tobago Cays, Union, Bequia, Mustique og Canouan. Det største området med mangrove finnes ved Ashton Harbor på Union, men det finnes også steder med mangrove på hovedøya, Isle A Quatre, Mustique, Canouan og Tobago Cays.Til sammen 35 områder er per 2016 vernet på grunn av naturen. Tobago Cays Marine Park er det største marine verneområdet med et 52 km² stort område som omfatter korallrev så vel som områder med sjøgras. Dette området er viktig oppvekstområde for fisk, skalldyr og suppeskilpadde. Union-Palm Island Marine Conservation Area utgjør 12,9 km², mens Canouan Marine Reserve verner et område på 11,8 km². Andre vernede områder er South Coast Marine Conservation Area, Bequia Marine Conservation Area, Isle a Quatre Marine Reserve, Mustique Marine Conservation Area, Petit St. Vincent Wildlife Reserve. La Soufrière National Park står sammen med Grenadinene på UNESCOs tentative verdensarvliste.
=== Geologi ===
Øya Saint Vincent ligger på den karibiske kontinentalplaten i subduksjonssonen der den karibiske platen møter den søramerikanske kontinentalplaten.Saint Vincent og Grenadinene er bygd opp av mange vulkanske bergtyper, akkurat som øyene i nærheten.
Hovedøya Saint Vincent er vulkansk. Den aktive stratovulkanen La Soufrière på nordenden av hovedøya er den yngste av øyas vulkaner, og den eneste som det anses sannsynlig vil kunne få utbrudd igjen. Det første historisk dokumenterte utbruddet fra La Soufrière fant sted i 1718. Vulkanen hadde et stort utbrudd i 1812 og et nytt i 1902. Utbruddet i 1902 ødela store deler av nordenden av øya. 1600 mennesker omkom. La Soufrière hadde utbrudd i 1979, men ingen mennesker mistet livet.Jordsmonnet er svært fruktbar og egner seg til dyrking av mange slags frukt og grønnsaker.
=== Fjell ===
Vulkanen La Soufrière nord på Saint Vincent er landets høyeste punkt med to topper på 1234 og 1178 meter. Det indre av hovedøya preges av fjell som deler øya på langs i retning nord-sør. Vestsiden av øya er oppbrutt i mange daler, mens landskapet på østsiden skråner svakere og flater mer gradvis ut.
Sør for La Soufrière ligger to fjell, Richmond Peak på 1074 meter i vest og Mount Brisbane på 932 meter i øst. Dette er restene etter det eroderte krateret eller kalderaen Morne Garu. Videre i retning sør ligger Hermitage. Deretter kommer Grand Bonhomme på 970 meter og Petit Bonhomme på 747 meter. Lengst i sør ligger fjellet Mount St. Andrews på 736 meter.
=== Klima ===
Klimaet er tropisk marint. Månedene fra januar til mai er den tørre årstiden, mens det fra juni til desember er mest nedbør. Det faller mer nedbør i høyere strøk enn i lavlandet. I fjellene midt på øya kommer det 3 800 mm nedbør om året. Ved kysten faller det fra 1 500 til 2 000 mm nedbør om året. Det faller mest nedbør på østsiden av hovedøya.I hovedstaden Kingstown varierer temperaturen mellom 18 og 32 °C.Saint Vincent og Grenadinene ligger i et område med nordøstlig passatvind. Landet kan rammes av orkaner. Ødeleggende orkaner rammet i 1780, 1898 og 1955. I 1980 rammet orkanen Allen, i 1986 Andrea og i 2004 Ivan.
=== Plante- og dyreliv ===
Det finnes rundt 12 700 hektar tropisk skog, inkludert opprinnelig regnskog så vel som sekundærregnskog, palmelunder, dvergskog og mangrove.Plantelivet omfatter 1 150 arter blomsterplanter. 16 av disse er endemiske. Det er fire endemiske arter blant de totalt 163 bregneartene. En av disse er trebregnen Cyathea tenera som vokser høyt oppe i regnskogen.Dyrelivet omfatter 17 pattedyrarter, hvorav 12 er flaggermus. Blant de 190 fugleartene er to endemiske: nasjonalfuglen, papegøyearten kongeamazon (Amazona guildingii) og crescendoparula (Catharopeza bishopi). Videre finnes to endemiske underarter, rødstrupesolitærtrost (Myadestes genibarbis) og hussmett (Troglodytes aedon). 14 fuglearter er endemiske i regionen.Det er fem endemiske arter blant de 21 reptilartene. Det gjelder tre øglearter som bare finnes på Bequia og Mustique (anolene Anolis griseus og Anolis trinitatus, gekkoen Sphaerodactylus kirbyi ) og én som bare finnes på Union (gekkoen Gonatodes daudini). Den femte endemiske reptilarten er snoken Chironius vincenti. Fire amfibiearter finnes, inkludert den endemiske Eleuthrodactylus shrevei eller Sankt Vincent-frosk. Blant krypdyrene er to arter introduserte, invaderende arter, mens det samme gjelder to amfibier. Insektartene går opp i et antall av 2 000. Det finnes 220 arter edderkoppdyr og 25 arter tusenbein. På land finnes det 35 arter krepsdyr og 75 arter bløtdyr.I havet omkring øyene lever det 450 arter fisk, samt tolv arter hval og delfiner. De fire havskilpaddeartene som finnes er glattkarett (Caretta caretta), havlærskilpadde (Dermochelys coraica), suppeskilpadde (Chelonia mydas) og karett (Eretmochelys imbricata). Korallartene går opp i et antall av 30 og det finnes 11 arter sjøgras. I havet lever det 800 bløtdyrarter.
=== Miljøtrusler ===
Kystområdene er truet av utbygging, forurensning, sedimentering, overfiske, korallbleking og ødeleggelse som følge av storm.Mangroven har flere steder blitt fjernet på grunn av anlegg av småbåthavner og annen utbygging. Omfattende korallbleking fant sted i 2005 og 2010. Havet rundt øyene invaderes av drakefisk (Pterois volitans). I 1983 ble sjøpiggsvinarten Diadema antillarum rammet av sykdom. Bestanden i hele Karibia ble redusert til 5 % av det opprinnelige.
== Demografi ==
Ved folketellingen i 2012 hadde landet et folketall på 109 991.Landet opplevde stor befolkningsvekst i 1940 og 1950-årene. I 1970-årene startet en ny periode med befolkningsvekst.Kvinneoverskuddet på 76 menn per 100 kvinner i 1921 var snudd til et mannsoverskudd på 105 menn per 100 kvinner i 2012.I 2012 bodde 90,6 av befolkningen på hovedøya Saint Vincent, mens 9,4 bodde på øyene i Grenadinene. Over halvparten av befolkningen (53,2%) bodde i 2012 sør på øya, i hovedstaden Kingstown med forsteder, Calliaqua og Marriaqua.
=== Folkegrupper ===
Ved folketellingen i 2012 var 93 % født i landet. 71,2 var av afrikansk avstamning, mens 23 % hadde blandet opphav. 3 % var kariber eller amerindianere, 1,1 % rapporterte å være indere, mens 0,8 % var hvite, 0,7 % portugisere og 0,2 % tilhørte andre etniske grupper.
=== Religion ===
Befolkningen er i hovedsak kristne. Den anglikanske kirke har tradisjonelt vært det dominerende kirkesamfunnet, men dette har endret seg. Ved folketellingen i 2012 var 82,3 % kristne. 7,5 % rapporterte å ikke ha eller tilhøre noen religion, 1,1 % tilhørte rastafaribevegelsen, 0,1 % var hinduer og 0,1 % muslimer, mens 4,3 % tilhørte andre religioner.Blant de kristne var pinsevennene den største gruppen ved folketellingen i 2012. 27,6 % av befolkningen tilhørte pinsekirker. 13,9 % var anglikanere, 11,6 % sjuendedagsadventister, 8,9 % spirituelle baptister, 8,7 % metodister, 6,3 % katolikker og 3,8 % evangelikalere.
=== Språk ===
Det offisielle språket er engelsk.I det daglige benyttes vinsentisk kreolsk, et engelskbasert kreolspråk. Selv om dette språket er utbredt i hele landet, har det ikke offisiell status. Det benyttes likevel i enkelte radio- og fjernsynssendinger. Vinsentisk kreolsk er i hovedsak et talespråk. I skrift er det benyttet for eksempel i folkepoesi.
== Historie ==
De karibiske indianerne gjorde hard motstand mot europeisk kolonialisering frem til 1700-tallet. Før den tid hadde øya fungert som skjulested for afrikanske slaver, som enten hadde rømt fra naboøyene eller havnet der som følge av skipbrudd. Disse ble kjent som garifuna, og ble ofte inngift med de lokale indianerne.
I 1719 begynte franskmenn med plantasjedrift på øya. I 1763 ble øya avstått til Storbritannia, men havnet under fransk styre igjen i 1779, før den igjen ble overtatt av Storbritannia som følge av Paristraktaten i 1783. Årene frem til 1796 ble preget av konflikter med den svarte indianerbefolkningen, mer enn 5 000 svarte indianere ble deportert til Roatán, en øy utenfor Honduras.
Slaveri ble avskaffet i 1834, og resulterte i immigrasjon av andre folkeslag, blant annet portugisere og asiater. Disse levde under dårlige forhold, på grunn av lave sukkerpriser.
== Politikk ==
Saint Vincent og Grenadinene er et samvelderike og har derfor kong Charles III som statsoverhode. Han er representert lokalt av en generalguvernør. I en folkeavstemning holdt 25. november 2009 avviste velgerne en ny grunnlov som ville gjort landet til republikk og erstattet monarken med en valgt president som statsoverhode. 55,6% av velgerne stemte mot grunnlovsforslaget, 43,1% for. Forslaget trengte to tredels flertall for å bli vedtatt.
Den utøvende makt ligger hos statsministeren og hans regjering. Statsministeren er normalt lederen av det største partiet i Saint Vincent og Grenadinenes parliament. Parlamentet er et ettkammersystem med 15 representanter.
Saint Vincent og Grenadinene er et demokrati med et topartisystem. Den nåværende statsministeren er Ralph Gonsalves fra Unity Labour Party.
Landet er medlem av Caribbean Community and Common Market, ALBA og Organisasjonen for østkaribiske stater.
=== Administrativ inndeling ===
Saint Vincent og Grenadinene er delt inn i seks parishes (distrikter, «prestegjeld»). Fem av dem ligger på St. Vincent, mens Grenadinene er samlet i et eget parish. Distriktene tjener i begrenset grad som administrative enheter for sentralregjeringen. De seks distriktene er:
Charlotte
Grenadines
Saint Andrew
Saint David
Saint George
Saint PatrickDet finnes ikke folkevalgt lokalt eller kommunalt selvstyre i landet, men det finnes 17 lokalenheter under ledelse av en administrator utnevnt av sentralregjeringen. Disse er ansvarlig for offentlige tjenester som lokale veger og gangstier, avløp og renovasjon, gravsteder og markedsplasser. Lokalenhetene krever inn eiendomsskatt på vegne av sentralregjeringen.I hovedstaden er lokalforvaltningen organisert i Kingstown Town Board. Ellers i landet er fem områder organisert med byråd (Barrouallie, Calliaqua, Chateaubelair, Georgetown og Layou), fem med distriktsråd (Biabou, Bequia, Lowmans, Park Hill og Union), to med landsbyråd (Marriaqua og Troumaca), mens fire områder er organisert som særlige områder for lokale tjenester (West St. George, North Windward, North Leeward og Canouan).
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Saint Vincent og Grenadinene har ikke egne militære styrker. Royal Saint Vincent and the Granadines Police Force, ble etablert i 1979. Politiet har en Special Service Unit og en Rapid Response Unit. Kystvakten er også en del av politiet. I tilfelle krig eller unntakstilstand erklært av myndighetene, kan landets politistyrke benyttes som forsvarsstyrke.Saint Vincent og Grenadinene er medlem i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.
=== Menneskerettigheter ===
Saint Vincent og Grenadinene har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.
== Økonomi ==
== Samfunn ==
=== Høytider og fridager ===
De religiøse høytidsdagene langfredag og andre påskedag, andre pinsedag, første og andre juledag er offentlige fridager. Det gjelder også første nyttårsdag. I tillegg kommer en rekke andre offentlige fridager. 14. mars er nasjonalheltenes dag. 1. mai markeres som arbeidernes dag (påfølgende mandag er offentlig fridag dersom den 1. mai er en søndag). 1. august er frigjøringsdagen til minne om avskaffelsen av slaveriet. 27. oktober feires som selvstendighetsdagen.
Jul og karneval er de to viktigste høytidene. Før jul finner feiringen Nine Mornings sted med festligheter, musikk og dans tidlig på morgenen ni dager på rad. Etter initiativ fra regjeringen er karnevalet flyttet fra februar-mars til en lengre feiring senere på året. Karnevalet kalles Vincy Mas. Det lanseres i mai og strekker seg med arrangementer fra juni til begynnelsen av juli. Det avsluttes med to offentlige fridager i begynnelsen juli, en mandag og påfølgende tirsdag.
=== Utdanning ===
Skolesystemet i Saint Vincent og Grenadinene er ikke obligatorisk slik det er i mange andre land, men det er gratis. For dem som velger å gå på skolen begynner den når barna er 5 år gamle, og det er 7 år med skolegang. I tillegg varer den videregående skolen i 7 år til sammen. Av den voksne befolkningen er omtrent 18 % analfabeter.
=== Infrastruktur ===
Per 1000 innbyggere finnes det 50,2 personbiler, 156 TVer, 580,5 radioapparater, 151,5 telefoner og 0,4 leger. Det er også bygd 5 flyplasser med regulær trafikk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Saint Vincent and the Grenadines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Saint Vincent and the Grenadines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Saint Vincent og Grenadinene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. | 7,023 | 7,023 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canberra | 2023-02-04 | Canberra | ['Kategori:149°Ø', 'Kategori:1913 i Australia', 'Kategori:35°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Australiastubber', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1913', 'Kategori:Canberra', 'Kategori:Hovedsteder i Oseania', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Planlagte hovedsteder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-10'] | Canberra (uttalt /ˈkæn.bɹə/) er hovedstaden i Australia. Byen ble reist midt mellom de to viktigste australske byene, Melbourne og Sydney. Canberra er den syvende største byen i Australia, med et innbyggertall på over 403 468.
Byen befinner seg i den nordre enden av Australian Capital Territory, sørvest for Sydney og nordøst for Melbourne. Canberra ble valgt som Australias hovedstad i 1908 som et kompromiss mellom Sydney og Melbourne, de to største byene. Dette er uvanlig blant australske byer, ettersom det er en planlagt by. Etter en internasjonal konkurranse om byens design, ble designet til Chicago-arkitektene Walter Burley Griffin og Marion Mahony Griffin valgt, og oppbygningen begynte i 1913. Byens utforming hadde betydelig innflytelse fra haveby-bevegelsen og inkorporerer områder med naturvegetasjon, som har gitt Canberra tittelen «buskhovedstaden».
| Canberra (uttalt /ˈkæn.bɹə/) er hovedstaden i Australia. Byen ble reist midt mellom de to viktigste australske byene, Melbourne og Sydney. Canberra er den syvende største byen i Australia, med et innbyggertall på over 403 468.
Byen befinner seg i den nordre enden av Australian Capital Territory, sørvest for Sydney og nordøst for Melbourne. Canberra ble valgt som Australias hovedstad i 1908 som et kompromiss mellom Sydney og Melbourne, de to største byene. Dette er uvanlig blant australske byer, ettersom det er en planlagt by. Etter en internasjonal konkurranse om byens design, ble designet til Chicago-arkitektene Walter Burley Griffin og Marion Mahony Griffin valgt, og oppbygningen begynte i 1913. Byens utforming hadde betydelig innflytelse fra haveby-bevegelsen og inkorporerer områder med naturvegetasjon, som har gitt Canberra tittelen «buskhovedstaden».
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Canberra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Canberra – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Canberra hos Wikivoyage (en) | Canberra (uttalt ). Den er også mindre kjent som eller . | 7,024 | 7,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Landmine | 2023-02-04 | Landmine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miner', 'Kategori:Norske oppfinnelser'] | En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. Fordi landminer ikke kan skille mellom stridende og sivile bryter de med distinksjonsprinsippet i krigens folkerett. Antipersonellminer er totalforbudt under Minekonvensjonen.
Landminer i forskjellige former har sannsynligvis eksistert like lenge som eksplosiver. Fra 1700-tallet kjenner vi bombefeller kjent under den franske betegnelsen fougasse, senere videreutviklet under den amerikanske borgerkrigen. Den moderne landminen ble utviklet i årene fram mot første verdenskrig. Forskjellige modeller ble introdusert i flere land omtrent samtidig. En av landminens "fedre" var den norske oppfinneren Nils Waltersen Aasen.
Det finnes et utall utløsningsmekanismer for landminer. Den mest brukte er trykk, men det finnes også miner som reagerer på lyd, bevegelse, magnetisme og vibrasjon.
Den kinesiske Type 73 er antageligvis verdens mest brukte landmine. De koster omtrent 25 kr stykket bestilt i større kvanta og kan sprenge bort benet til den som tråkker på den. Siden landminer er såpass billige blir de ofte brukt i «lavkost» konflikter, slik som for eksempel borgerkriger.
Siden landminer ofte blir liggende igjen lenge etter at konflikten er over, blir de en vedvarende fare for sivilbefolkningen i landet flere år etter konflikten. I enkelte konflikter har også landminer blitt brukt som rene terrorvåpen mot sivilbefolkningen.
Minekonvensjonen (offisielt navn The 1997 Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer or Anti-Personnel Mines and on Their Destruction) av 3. desember 1997 forbyr de statene som har ratifisert den å bruke landminer. Avtalen er gjeldende folkerett fra mars 1999. Pr. august 2008 har avtalen 156 statsparter, deriblant Norge. 37 land har ikke undertegnet avtalen, deriblant Russland, USA, Finland og de fleste statene i Midtøsten.
Nobels fredspris 1997 ble tildelt Den internasjonale kampanjen mot landminer og dens leder Jody Williams, USA.
| En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. Fordi landminer ikke kan skille mellom stridende og sivile bryter de med distinksjonsprinsippet i krigens folkerett. Antipersonellminer er totalforbudt under Minekonvensjonen.
Landminer i forskjellige former har sannsynligvis eksistert like lenge som eksplosiver. Fra 1700-tallet kjenner vi bombefeller kjent under den franske betegnelsen fougasse, senere videreutviklet under den amerikanske borgerkrigen. Den moderne landminen ble utviklet i årene fram mot første verdenskrig. Forskjellige modeller ble introdusert i flere land omtrent samtidig. En av landminens "fedre" var den norske oppfinneren Nils Waltersen Aasen.
Det finnes et utall utløsningsmekanismer for landminer. Den mest brukte er trykk, men det finnes også miner som reagerer på lyd, bevegelse, magnetisme og vibrasjon.
Den kinesiske Type 73 er antageligvis verdens mest brukte landmine. De koster omtrent 25 kr stykket bestilt i større kvanta og kan sprenge bort benet til den som tråkker på den. Siden landminer er såpass billige blir de ofte brukt i «lavkost» konflikter, slik som for eksempel borgerkriger.
Siden landminer ofte blir liggende igjen lenge etter at konflikten er over, blir de en vedvarende fare for sivilbefolkningen i landet flere år etter konflikten. I enkelte konflikter har også landminer blitt brukt som rene terrorvåpen mot sivilbefolkningen.
Minekonvensjonen (offisielt navn The 1997 Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer or Anti-Personnel Mines and on Their Destruction) av 3. desember 1997 forbyr de statene som har ratifisert den å bruke landminer. Avtalen er gjeldende folkerett fra mars 1999. Pr. august 2008 har avtalen 156 statsparter, deriblant Norge. 37 land har ikke undertegnet avtalen, deriblant Russland, USA, Finland og de fleste statene i Midtøsten.
Nobels fredspris 1997 ble tildelt Den internasjonale kampanjen mot landminer og dens leder Jody Williams, USA.
== Se også ==
Sektormine
Stridsvognmine
Antipersonellmine
== Eksterne lenker ==
FNs arbeid mot landminer | En landmine er eksplosiver som plasseres på eller under bakken og som utløses av en tredjepart, som et menneske eller et kjøretøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Som militært våpen benyttes landminer for å nekte fiendtlige styrker adgang til et område, og det kan være en effektiv måte å kanalisere fiendtlige styrker inn i et mindre område der en organisert mindre styrke kan nedkjempe dem. | 7,025 | 7,025 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sne_Seierstad | 2023-02-04 | Åsne Seierstad | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen'] | Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970 i Oslo) er en norsk journalist og sakprosaforfatter. Hun er særlig kjent for dokumentariske bøker med skildringer av hverdagsliv i krigs- og konfliktområder.Seierstad er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk, spansk og idéhistorie. Hun ble frilansjournalist for Arbeiderbladet mens hun studerte statsvitenskap ved Universitetet i Moskva.
Hun holdt til i Russland fra 1993 til 1996, hvor hun dekket krigen i Tsjetsjenia. I 1997 var hun reporter i Kina. Fra 1998 til 2000 arbeidet hun i Dagsrevyen i NRK, og dekket blant annet krigen i Kosovo. Senere har hun dekket både krigen i Afghanistan og krigen i Irak under den amerikanske invasjonen i 2003 for både norsk og svensk fjernsyn.
Som reporter er hun inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapuściński.
| Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970 i Oslo) er en norsk journalist og sakprosaforfatter. Hun er særlig kjent for dokumentariske bøker med skildringer av hverdagsliv i krigs- og konfliktområder.Seierstad er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med fagene russisk, spansk og idéhistorie. Hun ble frilansjournalist for Arbeiderbladet mens hun studerte statsvitenskap ved Universitetet i Moskva.
Hun holdt til i Russland fra 1993 til 1996, hvor hun dekket krigen i Tsjetsjenia. I 1997 var hun reporter i Kina. Fra 1998 til 2000 arbeidet hun i Dagsrevyen i NRK, og dekket blant annet krigen i Kosovo. Senere har hun dekket både krigen i Afghanistan og krigen i Irak under den amerikanske invasjonen i 2003 for både norsk og svensk fjernsyn.
Som reporter er hun inspirert av den polske journalisten Ryszard Kapuściński.
== Forfatterskap ==
Bokhandleren i Kabul er en sakprosabok som er skrevet etter metoden «deltagende observerende intervju», og utgitt i 2002 på forlaget Cappelen Damm. Metoden gir dyp innsikt i intervjuobjektet. Metoden er ellers mest brukt av sosialantropologer. Metoden benyttet i boken reflekter ikke det etiske aspektet knyttet til metoden, da flere av intervjuobjektene blir utlevert i den grad at de er gjenkjennbare og dermed kan skape uheldige konsekvenser i lys av afghansk kultur. Dermed blir det misvisende å knytte teksten til metoden "deltagende observerende intervju". Boken har ligget i 41 sammenhengende uker på bestselgerlisten i The New York Times.
Seierstad er blitt kritisert for innholdet i boken, og den omtalte bokhandleren, Shah Mohammed Rais, saksøkte henne og forlaget for Oslo tingrett. I tingretten tapte forfatteren og forlaget, og de ble dømt til å betale bokhandlerens kone, Suraia Rais, en oppreisning på kr 125 000 hver. Retten mente boken krenker privatlivets fred og beskrev følelsene og tankene til bokhandleres kone uten å ha dekning for det. Videre skal Seierstad ikke ha handlet i god tro, og bokhandlerens kone er blitt krenket gjennom boken.Seierstad og forlaget anket dommen til Borgarting lagmannsrett der de ble frikjent i desember 2011. Saken ble anket til Høyesterett. Høyesterett ga Seierstad og forlaget medhold i mai 2015.I 2016 gav hun ut boka To søstre som handler om hvordan to søstre fra Bærum ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til terrororganisasjonen IS. Boka ble belønnet med Brageprisen i klassen for beste sakprosabok. Boka var tiårets tredje mest solgte sakprosabok i Norge.I oktober 2022 kom boka Afghanerne, også den nominert til Brageprisen. Juryen skrev: "Åsne Seierstad står frem som en modig fortolker av vår nærmeste samtid. Afghanerne blir stående som inngangsport til fortellingen om de menneskelige omkostningene i lys av NATOs engasjement og Norges rolle i Afghanistan."
== Familie ==
Hun er datter av amanuensis Dag Seierstad og lektor Frøydis Guldahl. Hun var tidligere samboer med musiker Trygve Seim som hun har to barn med.
== Hedersbevisninger ==
1999: Gullruten
2001: Fritt Ords honnør
2002: Årets frilanser
2002: Bokhandlerprisen
2003: Den store journalistprisen
2003: Årets Peer Gynt
2004: EMMA (Ethnic Multicultural Media award)
2004: Prix de Libraires
2016: Brageprisen i klassen for beste sakprosabok for «To søstre»
2016: Neshornet, Klassekampens kulturpris
== Bibliografi ==
2000 Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia
2002 Bokhandleren i Kabul
2003 Hundre og en dag
2007 De krenkede
2013 En av oss : En fortelling om Norge
2016 To søstre
2022: Afghanerne
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Åsne Seierstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Åsne Seierstad på Internet Movie Database
(en) Åsne Seierstad på Twitter
(no) Åsne Seierstad i Store norske leksikon
(no) Åsne Seierstad i Cappelen Damm Forlag
(no) Åsne Seierstad i NRK Forfatter | Åsne Guldahl Seierstad (født 10. februar 1970 i Oslo) er en norsk journalist og sakprosaforfatter. | 7,026 | 7,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Linn_Ullmann | 2023-02-04 | Linn Ullmann | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Vinnere av Amalie Skram-prisen', 'Kategori:Vinnere av Den norske leserprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av P2-lytternes romanpris'] | Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist.
| Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist.
== Forfatterskap ==
Hun er utdannet ved New York University der hun studerte engelsk litteratur. Da hun debuterte med romanen Før du sovner i 1998, var hun allerede etablert som kritiker og kulturjournalist i Norge. Hennes andre roman Når jeg er hos deg ble utgitt i 2001, fulgt opp av romanen Nåde i 2002 . For Nåde ble Linn Ullmann tildelt Den norske leserprisen, boken ble også kåret til en av årets ti beste romaner av danske Weekendavisen. I 2007 ble Nåde nominert til The Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia, og i mars 2007 hadde Riksteatret premiere på den dramatiserte versjonen av romanen.Linn Ullmanns fjerde roman Et velsignet barn utkom høsten 2005, og ble nominert til Brageprisen. Et velsignet barn ble kåret til beste oversatte roman i avisa The Independent i 2008, og året etter ble romanen nominert til The Independent Foreign Fiction Prize og til irske International IMPAC Dublin Literary Award. I 2007 mottok hun Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap. Alle Linn Ullmanns romaner er utgitt i store deler av Europa og i USA. 24. november 2011 utkom Linn Ullmanns femte roman Det dyrebare.
== Annet kunstnerisk ==
I 2009 var Linn Ullmann med på å stifte kunstnersenteret Bergmangårdarna på Fårö, hvor hun også var kunstnerisk leder i oppstartsfasen. Linn Ullmann arbeider som journalist og kommentator i Aftenposten, og mottok i 2007 Gullpennen for sin journalistiske virksomhet der.
I 2011 satt Linn Ullmann i hovedjuryen på Filmfestivalen i Cannes sammen med blant andre Robert De Niro, Jude Law og Uma Thurman.
== Familie ==
Linn Ullmann er datter av skuespiller og regissør Liv Ullmann og regissør Ingmar Bergman. Hun er gift med forfatteren Niels Fredrik Dahl.
Se Ullmann for mer om slekta.
== Bibliografi ==
Før du sovner (1998)
Når jeg er hos deg (2000)
Nåde (2002)
Et velsignet barn (2005)
Det dyrebare (2011)
De urolige (2015)
Jente, 1983 (2021)
== Priser (utvalg) ==
Doblougprisen (2017)
P2-lytternes romanpris (2015)
Gullpennen (2007)
Amalie Skram-prisen (2007)
Den norske leserprisen (2002)
TCO:s litteraturpris (1999)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Linn Ullmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Linn Ullmann på Internet Movie Database
(sv) Linn Ullmann i Svensk Filmdatabas
(fr) Linn Ullmann på Allociné
(en) Linn Ullmann på AllMovie
(en) Linn Ullmann hos The Peerage
(no) Linn Ullmann i Oktober forlag
(no) Linn Ullmann i NRK Forfatter
(no) Linn Ullmann i Dagbladet Forfatter | Linn Ullmann (født 9. august 1966 i Oslo) er en norsk forfatter og journalist. | 7,027 | 7,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klemens_von_Metternich | 2023-02-04 | Klemens von Metternich | ['Kategori:Adelen Metternich', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Koblenz', 'Kategori:Personer fra Strasbourg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske politikere'] | Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. juni 1859 i Wien), greve av Königswart, siden 1813 fyrste av Metternich-Winneburg-Beilstein, siden 1818 hertug av Portella, var en østerriksk statsmann, som initierte restaurasjonen etter seieren over Frankrikes diktator Napoléon Bonaparte.
Metternich regnes som en av de viktigste diplomater og politikere under restaurasjonstiden, og spilte en ledende rolle i utformingen av Den hellige allianse mellom de gamle monarkier i Østerrike, Russland og Preussen. Metternich stod for et monarkistisk prinsipp og bekjempet de nasjonale og liberale bevegelsene.
| Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. juni 1859 i Wien), greve av Königswart, siden 1813 fyrste av Metternich-Winneburg-Beilstein, siden 1818 hertug av Portella, var en østerriksk statsmann, som initierte restaurasjonen etter seieren over Frankrikes diktator Napoléon Bonaparte.
Metternich regnes som en av de viktigste diplomater og politikere under restaurasjonstiden, og spilte en ledende rolle i utformingen av Den hellige allianse mellom de gamle monarkier i Østerrike, Russland og Preussen. Metternich stod for et monarkistisk prinsipp og bekjempet de nasjonale og liberale bevegelsene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i Koblenz i fyrsterkebispedømmet Trier (nå i Rheinland-Pfalz i Tyskland). Faren, fyrst Franz Georg Karl von Metternich, var diplomat i tjeneste hos kurfyrsten av Trier, og ble senere minister i De østerrikske Nederlandene.
Metternich studerte ved Universitetet i Strasbourg og Mainz.
=== Karriere ===
I 1809 ble han østerriksk utenriksminister, og fra 1813 stod han frem som en av Europas ledende statsmenn. Han spilte den førende rolle under Wienerkongressen (1814-1815), fredsforhandlingene etter Napoleonskrigene.
Hver kveld ble der avholdt middag på palasset Hofburg. Herutover arrangerte kongressens leder, fyrst Metternich en lang rekke av festligheter, banketter, baller, konserter, teaterforestillinger, jaktturer og så videre, især for representanter for de mindre stater – herunder Danmark. Det lyktes Metternich å blokkere de russiske planer om å annektere hele Polen og Preussens forsøk på å innlemme Sachsen. Det lyktes ham også å danne en tysk samling under østerriksk ledelse.
Etter kongressen spilte fyrsten en sentral rolle i den europeiske stormaktspolitikk frem til revolusjonene i 1848. Metternich var imot liberalisme, nasjonalisme, demokrati og revolusjon. Han var for konservatisme. Da den østerrikske regjering falt i 1848, flyktet han til England. I 1851 trakk han seg tilbake til sitt slott Johannesberg ved Rhinen. Han døde den 11. juni 1859.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Berglar, Peter: Metternich. Kutscher Europas – Arzt der Revolutionen, Zürich/Frankfurt 1973.
Palmer, Alan: Metternich, (London 1972, engelsk) tysk utgave: Claassen 1977 ISBN 3-546-47346-9.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Klemens von Metternich – sitater
Artikel im Österreich-Lexikon aeiou | Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. | 7,028 | 7,028 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_fotball_1948 | 2023-02-04 | Norsk fotball 1948 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 1948', 'Kategori:Fotball i Norge etter år', 'Kategori:Sport i Norge i 1948'] | Resultater fra norsk fotball i 1948.
| Resultater fra norsk fotball i 1948.
== Norgesserien 1947-48 ==
=== Finale ===
9. juli: Freidig - Sparta 2-1
== Norgesmesterskapet ==
=== Finale ===
17. oktober: Sarpsborg – Fredrikstad 1-0
== Nordnorsk mesterskap ==
=== Finale ===
Mjølner - Narvik/Nor 3-1
== Landskamper ==
Utdypende artikkel: Norges landskamper i fotball 194826. mai: Norge - Nederland 1-2, treningskamp
12. juni: Danmark - Norge 1-2, treningskamp
6. august: Norge - USA 11-0, treningskamp
5. september: Norge - Finland 2-0, treningskamp
19. september: Norge - Sverige 3-5, treningskamp
24. desember: Egypt - Norge 1-1, treningskamp
== Referanser == | Resultater fra norsk fotball i 1948. | 7,029 | 7,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A1gat | 2023-02-04 | Ságat | ['Kategori:1956 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1956', 'Kategori:Aviser i Troms og Finnmark', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Porsanger', 'Kategori:Norske riksdekkende aviser', 'Kategori:Næringsliv i Porsanger', 'Kategori:Samiske aviser', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Ságat («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark.
Avisen ble etablert i Vadsø i 1956, men flyttet i 1981 til Lakselv, hvor hovedkontoret er i dag. Avisen dekker en rekke kommuner i de samiske områdene i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.
| Ságat («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark.
Avisen ble etablert i Vadsø i 1956, men flyttet i 1981 til Lakselv, hvor hovedkontoret er i dag. Avisen dekker en rekke kommuner i de samiske områdene i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.
== Historie ==
Finnmark fylkesting satte ned «Utvalget for samisk avis» i april 1955, og dette bestod av sorenskriver Dag Tønder fra Vardø, programsekretær i NRK, Thor Frette, Vadsø, gårdbruker Ole Andreas Olsen, Bonakas, og samekonsulent Hans J. Henriksen, Vadsø. Utvalgets arbeid resulterte i andelslaget «Sámiid Aviisa OS (Samisk Avis AL)» med en målsetning om minst en avisutgivelse i måneden fra Vadsø. Det var to aktuelle avisnavn å velge, Ságat («Nyheter») eller Sádni Doalvo («Budbringeren»). Ságat ble valgt som navn.
Den første avisen kom i desember 1956 og en tok sikte på ukentlig utgivelse den første tiden. Etter et halvt års drift måtte driften innstille grunnet økonomiske problemer. Tilbakemelding fra Kirke- og undervisningsdepartementet om offentlig tilskudd lot vente på seg og høsten 1958 var avisen tilbake som månedsavis med et mindre sidetall. I 1959 kom det første statstilskuddet til avisen.
Økende abonnementstall for avisen som fram til da var redigert på samisk førte til økende utgivelsesfrekvens. Fra 1962 kom Ságat ut annenhver torsdag både på samisk og norsk. I 1966 hadde ikke styret bare problemer med å finne en ny redaktør, men også å opprettholde utgivelsesfrekvensen. En nedleggelse ble diskutert flere ganger mot slutten av 1960-tallet men hver gang avvist.
I 1972 ble det nedsatt et utvalg for å vurdere avisas framtid. Den konkluderte med at Ságat skulle komme i tabloidformat og at det skulle arbeides for å skaffe flere abonnenter. Abonnementstallet steg fra ca. 400 i august 1972 til ca. 1 950 ved utgangen av februar 1973. Økt annonsemengde og statstilskudd bidro til å styrke økonomien i avisa.
1. september 1975 kom Ságat som ukeavis og avisen ble i 1977 medlem av Norske Avisers Landsforbund, noe som særlig var en anerkjennelse av at Ságat var en virkelig avis.
På generalforsamlingen i 1977 kom det til en konflikt om hvilket språk avisa skulle redigeres på, og et forslag om at samisk skulle være hovedspråket med innslag på norsk ble nedstemt. Mangeårig redaktør Geir Wulff ble ansatt ved årsskiftet 1977/78 som landets yngste redaktør. I 1978 ble Ságat aksjeselskap og i 1979 fikk avisen konkurranse av den nyetablerte Sámi Áigi. I 1981 flyttet avisa fra Vadsø til Lakselv, noe som innebar at avisa etablerte seg i et sentralt samisk bosettingsområde.
I 1983 og 1985 ble det etablert to distriktskontorer i henholdsvis Tana og Evenes. Senere er det etablert nye underkontor i Karasjok, Nordre Troms, Snåsa og Sør-Norge.
Fra 1. januar 1997 begynte Ságat å komme ut 3 ganger pr. uke. Den 4. april 2008 ble utgiverhyppigheten utvida til 4 utgaver per uke. Ságat ble 1. oktober 2008 dagsavis, med fem ukentlige utgaver (tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag).
Opplagstallet var i 2015 på 2563(kilde medienorgeuib.no). Avisen er tilgjengelig med en nettutgave som kun er åpen mot betaling. Avisens mottar nær 10 mill. NOK i årlig i offentlig støtte til driften.
== Eiere ==
Samisk avis AS/Sámiid áviisa AS er et aksjeselskap. 51 nordnorske kommuner og fylkeskommuner eier tilsammen ca. 47 %, samiske kulturorganisasjoner ca. 10 %, mens de øvrige 43 % eies av tilsammen ca. 600 småaksjonærer deriblant lokale bondelag, sauealslag, fiskarlag og de fleste politiske partier. Den største aksjeeier er Porsanger kommune som eier 40 %, deretter Samenes landsforbund som eier 6 % og Sámi Dálulaččaid Searvi med 4 %.
== Redaktører ==
Kristian Olsen 1956–57
Hans J. Henriksen og Thor Frette 1958–61
Hans J. Henriksen 1961–64
Nils Jernsletten 1964–66
Isak Østmo 1966–66
Hans J. Henriksen 1966–67
Albert Johansen 1967–68
Odd Mathis Hætta 1968–74
Peder Andreas Varsi, Johan Store og Arne Wulff 1974–75
Geir Wulff 1976
Bjarne Store-Jakobsen 1976–78
Geir Wulff 1978–
== Opplag ==
Kilder dersom ikke annet er nevnt: Aviskatalogen.
== Se også ==
Aviser i Finnmark
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Ságat | Ságat («nyheter») er en norskspråklig samisk avis som utgis i Finnmark. | 7,030 | 7,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Min_%C3%81igi | 2023-02-04 | Min Áigi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1993', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2008', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Karasjok', 'Kategori:Nedlagte aviser i Finnmark', 'Kategori:Nedlagte samiske aviser', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10'] | Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. Min Àigi hadde lokalkontor i Tana, Kautokeino og Jokkmokk, samt markedsavdeling i Lakselv.
Avisen ble etablert i 1993, og hadde en målsetting om å utgi en fri og uavhengig avis for den samiske befolkningen. Første nummer utkom 22. mai 1993. Siden kom avisa i hovedsak ut to ganger i uken. Min Áigi hadde som visjon å bli en «allsamisk» avis som dekte hele det samiske bosettingsområdet, uavhengig av rikenes grenser.
Finnmark Dagblad i Hammerfest var hovedeier gjennom eierselskapet Min Áigi AS. Blant de andre eierne var Karasjok kommune, Norske Samers Riksforbund (NSR), Samenes Landsforbund (SLF) og Davvi Girji. Den siste ansvarlige redaktøren var Svein Nordsletta.
Fra og med 6. februar 2008 ble Min Áigi sammen med Áššu en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
| Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. Min Àigi hadde lokalkontor i Tana, Kautokeino og Jokkmokk, samt markedsavdeling i Lakselv.
Avisen ble etablert i 1993, og hadde en målsetting om å utgi en fri og uavhengig avis for den samiske befolkningen. Første nummer utkom 22. mai 1993. Siden kom avisa i hovedsak ut to ganger i uken. Min Áigi hadde som visjon å bli en «allsamisk» avis som dekte hele det samiske bosettingsområdet, uavhengig av rikenes grenser.
Finnmark Dagblad i Hammerfest var hovedeier gjennom eierselskapet Min Áigi AS. Blant de andre eierne var Karasjok kommune, Norske Samers Riksforbund (NSR), Samenes Landsforbund (SLF) og Davvi Girji. Den siste ansvarlige redaktøren var Svein Nordsletta.
Fra og med 6. februar 2008 ble Min Áigi sammen med Áššu en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
== Opplag ==
2002: 1 197
2003: 1 072
2004: 1 211
2005: 1 179
2006: 1 177
2007: 1 104:
== Se også ==
Liste over nedlagte norske aviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Min Áigi | Min Áigi var en samiskspråklig avis med redaksjon i Karasjok. Den dekte samisk språk, kultur og samfunnsliv. | 7,031 | 7,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%81%C5%A1%C5%A1u | 2023-02-04 | Áššu | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1993', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2008', 'Kategori:Avisstubber', 'Kategori:Kultur i Kautokeino', 'Kategori:Nedlagte aviser i Finnmark', 'Kategori:Nedlagte samiske aviser', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09'] | Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. Dekningsområdet var hele det samiske området i Norge, Sverige og Finland. Redaksjonelt søkte Áššu sine nyheter og bakgrunnsstoff på tvers av grenser og politiske skillelinjer. Avisa ble utgitt av Sami Aviisa AS, som eies av Nordavis AS (35,0 %), Norske Samers Riksforbund (32,5 %) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (32,5 %). Den siste ansvarlige redaktøren var Anders J. Bals.
Fra og med 6. februar 2008 er Áššu sammen med Min Áigi en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
| Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. Dekningsområdet var hele det samiske området i Norge, Sverige og Finland. Redaksjonelt søkte Áššu sine nyheter og bakgrunnsstoff på tvers av grenser og politiske skillelinjer. Avisa ble utgitt av Sami Aviisa AS, som eies av Nordavis AS (35,0 %), Norske Samers Riksforbund (32,5 %) og Norske Reindriftssamers Landsforbund (32,5 %). Den siste ansvarlige redaktøren var Anders J. Bals.
Fra og med 6. februar 2008 er Áššu sammen med Min Áigi en del av den nye samiske dagsavisa Ávvir.
== Opplag ==
2002: 1 129
2003: 1 117
2004: 1 084
2005: 1 021
2006: 975
2007: 1 008:
== Se også ==
Liste over nedlagte norske aviser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Áššu | Áššu var en samiskspråklig avis som ble utgitt to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble etablert i 1993 og ble utgitt i Kautokeino. | 7,032 | 7,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernkorset | 2023-02-04 | Jernkorset | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernkorset', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1813'] | Jernkorset (Eisernes Kreuz) er dels et symbol og dels en tysk militær utmerkelse. Jernkorset har sin opprinnelse som symbol for Den tyske orden i middelalderen og ble tatt i bruk som prøyssisk nasjonalsymbol og militær utmerkelse under Napoleonskrigene. Jernkorset, som er formet som et mantuansk kors (Tatzenkreuz) fra riddertiden, brukes i dag i en stilisert variant, Balkenkreuz, som symbol for det tyske forsvaret, Bundeswehr.
Som militær utmerkelse ble Jernkorset innstiftet i 1813 under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen; den første som mottok Jernkorset var en kvinne, da avdøde dronning Louise (bl.a. tippoldemor til kong Haakon VII av Norge), som fikk utmerkelsen for sin innsats under Napoleonskrigene. Jernkorset skulle gjennom sitt enkle materialvalg uttrykke nøkternhet og egalitære verdier, og utmerkelsen kunne tildeles uavhengig av sosial klasse. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble etter Tysklands samling i praksis en tysk nasjonal utmerkelse under første verdenskrig. Utmerkelsen har bare blitt tildelt i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Utmerkelsen har formelt blitt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset er beskyttet ved lov i Tyskland, og det er forbudt å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene, og fikk i denne forbindelse en forenklet form. I 1956 ble jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for det daværende vesttyske forsvaret Bundeswehr.
| Jernkorset (Eisernes Kreuz) er dels et symbol og dels en tysk militær utmerkelse. Jernkorset har sin opprinnelse som symbol for Den tyske orden i middelalderen og ble tatt i bruk som prøyssisk nasjonalsymbol og militær utmerkelse under Napoleonskrigene. Jernkorset, som er formet som et mantuansk kors (Tatzenkreuz) fra riddertiden, brukes i dag i en stilisert variant, Balkenkreuz, som symbol for det tyske forsvaret, Bundeswehr.
Som militær utmerkelse ble Jernkorset innstiftet i 1813 under Napoleonskrigene av kong Fredrik Vilhelm III i Preussen; den første som mottok Jernkorset var en kvinne, da avdøde dronning Louise (bl.a. tippoldemor til kong Haakon VII av Norge), som fikk utmerkelsen for sin innsats under Napoleonskrigene. Jernkorset skulle gjennom sitt enkle materialvalg uttrykke nøkternhet og egalitære verdier, og utmerkelsen kunne tildeles uavhengig av sosial klasse. Jernkorset var opprinnelig en prøyssisk utmerkelse, men ble etter Tysklands samling i praksis en tysk nasjonal utmerkelse under første verdenskrig. Utmerkelsen har bare blitt tildelt i krig, dvs. at det finnes Jernkors fra 1813 (Napoleonskrigene), 1870 (den fransk-prøyssiske krig), 1914 (første verdenskrig) og 1939 (andre verdenskrig). Utmerkelsen har formelt blitt innstiftet på nytt ved hver krig, slik at ett av disse fire årstallene er innskrevet på nedre korsarm. Jernkorset er beskyttet ved lov i Tyskland, og det er forbudt å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene, og fikk i denne forbindelse en forenklet form. I 1956 ble jernkorset tatt i bruk i opprinnelig design som symbol for det daværende vesttyske forsvaret Bundeswehr.
== Historie ==
Det svarte korset i ulike utforminger stammer fra korstogstiden og har lang tradisjon som symbol for både Den tyske orden (1190–1806) og prøyssiske og tyske stridskrefter. Som militær utmerkelse og prøyssisk nasjonalsymbol ble Jernkorset tegnet av arkitekten Karl Friedrich Schinkel etter frihetskrigen mot Napoleon, med Malteserkorset som forbilde. Jernkorset var den første tyske utmerkelse som kunne tildeles enhver uansett stand og stilling. Valget av svart støpejern som materiale var et symbolsk uttrykk for den nøkternhet som var en dyd av nødvendighet for den hardt pressede prøyssiske stat, og en selvfølge for den enkle, men ridderlige soldat.
Utgaven fra 1813 hadde kongens kronede monogram i øvre korsarm og stilisert eikeløv i midten av korset. Utgavene fra 1870 og 1914 hadde kongekronen (ikke keiserkronen) alene øverst, og kongens (keiserens) monogram W i midten. I 1939-utgaven var monogrammet erstattet av et hakekors. Denne utgaven ble levert av flere produsenter, og den finnes derfor i flere varianter. Opprinnelig var ordensbåndet svart med to hvite striper, Preussens nasjonalfarger og flaggfarger. I utgaven fra 1939 ble midtre svarte stripe forandret fra svart til rød, slik at båndet fikk de tyske flaggfargene etter 1870 – svart, hvitt og rødt.
Til tross for at 1939-utgaven inneholder et hakekors, ble den ikke forbudt å bære etter andre verdenskrig, selv om hakekorset ble forbudt ellers i det tyske samfunnet. Dette forandret seg i 1957, da den tyske forbundsrepublikk erstattet hakekorset med eikeløv som i den opprinnelige utgaven fra 1813. Alle som hadde mottatt jernkors med hakekors fikk da nye med eikeløv. Lov om titler, ordener og utmerkelser (1957) bestemte at krigsveteraner som kunne dokumentere at de var blitt tildelt Jernkorset, kunne bære den nye utgaven med eikeløv. Jernkorset er beskyttet av samme lov, slik at det ikke er lov å bære utmerkelsen uten å være rettmessig tildelt den.
Jernkorset ble innført som et nasjonalt symbol første gang i forbindelse med den første verdenskrigen. En stilisert versjon brukes også i dag som symbol i det tyske forsvaret.
== Grader ==
Ordenen inndeles i flere grader, og man må først ha fått en lavere grad før man kan få en høyere:
Jernkorsets storkors* (Großkreuz des Eisernen Kreuzes)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv i gull, sverd og briljanter** (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Goldenem Eichenlaub, Schwertern und Brillanten)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv, sverd og briljanter (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub, Schwertern und Brillanten)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv og sverd (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub und Schwertern)
Jernkorsets ridderkors med eikeløv (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes mit Eichenlaub)
Jernkorsets ridderkors (Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes – RK)
Jernkorset av 1. klasse (Eisernes Kreuz 1. Klasse – EK1)
Jernkorset av 2. klasse (Eisernes Kreuz 2. Klasse – EK2)* Ble kun utdelt én gang under andre verdenskrig da Hermann Göring ble utnevnt til Reichsmarschall 19. juli 1940.
** Ble kun utdelt én gang – til Hans-Ulrich Rudel, oberst i Luftwaffe
== Bæring ==
Under andre verdenskrig gjaldt følgene regler for bæring av Jernkorset på uniform:
Jernkorsets storkors og ridderkors skulle bæres i bånd rundt halsen
Jernkorset klasse 1 var festet på venstre brystlommen med nålen på baksiden
Jernkorset klasse 2 var kun båndet festet på uniformen i andre knappehullTil de eldre utgavene av storkorset hørte også en krasjan med korset i midten. Etter midten av 1800-tallet ble den komplette Jernkorset av 2. klasse bare båret ved tildelingen eller ved særlige anledninger.
De som ble tildelt 1939-utgaven og hadde fått 1914-utgaven tidligere, fikk en spenne med riksørnen og tallet 1939 under. Denne ble festet på båndet til 2. klasse og over 1. klasse-medaljen på brystlommen.
== Diskusjon om gjeninnføring ==
Jernkorset har ikke blitt utdelt som utmerkelse siden mai 1945, men det har flere ganger vært foreslått å utdele det for fortjenester under internasjonale operasjoner i regi av NATO, EU eller FN som Tyskland deltar i. I mai 2007 ble det innlevert et forslag til Forbundsdagen om å gjeninnstifte Jernkorset som utmerkelse. Forbundsdagen oversendte forslaget til Forsvarsdepartementetet. Presidenten i Reservistforeningen, Ernst-Reinhard Beck (CDU), støttet forslaget og begrunnet det med at Jernkorset brukes på alle militære fartøy og er et symbol på håp, hjelp og solidaritet i kriseregioner. I 2008 undertegnet president Horst Köhler en lov om opprettelse av Ehrenkreuz der Bundeswehr für Tapferkeit som den høyeste utmerkelse for tapperhet i det tyske militære.
== Sivile innehavere ==
Jernkorset var normalt en ren militær dekorasjon, men har i noen tilfeller vært utdelt til sivile som utførte militære funksjoner. F.eks. ble korset tildelt de to pilotene Hanna Reitsch og Melitta Schenk von Stauffenberg.
== Norske innehavere ==
Jernkorset er også blitt tildelt nordmenn, i hovedsak frontkjempere under andre verdenskrig. Litt over 300 frontkjempere ble mottakere av Jernkorset av andre klasse, og man er sikre på at minst 34 nordmenn ble mottakere av Jernkorset av første klasse.Kjente norske innehavere av Jernkorset av første klasse: Jonas Lie, Fredrik Jensen, Bjørn Østring, Per Imerslund, Olaf T. Lindvig, Johan Petter Balstad og Felix Thoresen.
Norske innehavere av Jernkorset av 2. klasse, er Arild Hamsun, Finn Kaas og Henry Rinnan, med flere.
== Bilder ==
== Se også ==
Liste over tyske militære utmerkelser 1933-1945
Krigsordenen av det tyske kors
== Litteratur ==
Gordon Williamson: Iron Cross of 1939, R James Bender 2002, ISBN 0912138866
Dietrich Maerz: The Knights Cross of the Iron Cross, B&D Publishing 2007, ISBN 0979796903
Dietrich Maerz: The Iron Cross 1. Class, B&D Publishing 2010 ISBN 0979796970
Gordon Williamson: Knights of the Iron Cross: A History, 1939-45, Blandford 1987, ISBN 9780713718201
W-P Fellgiebel: Elite of the Third Reich: The Recipients of the Knight's Cross of the Iron Cross 1939-1945, Helion & Company 2003, ISBN 1874622469
Stephen Thomas Previtera: The Iron Time: A History of the Iron Cross, Winidore Pubns 2000, ISBN 0967307007
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Iron Cross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Iron Cross – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Eisernes Kreuz (Jernkorset) - Introduksjon på Samlerforumet.net (no)
Wehrmacht Awards - The Iron Cross (en)
Wehrmacht Awards - Iron Cross Spange (en)
Lexicon der Wehrmacht - Eisernes Kreuz (de)
Lexicon der Wehrmacht - Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes (de) | | dato = 10. mars 1813 | 7,033 | 7,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Croix_de_guerre_1939%E2%80%931945 | 2023-02-04 | Croix de guerre 1939–1945 | ['Kategori:1939 i Frankrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Frankrikes forsvar', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1939'] | Croix de guerre 1939–1945 (norsk: Krigskorset 1939–1945) er en fransk militær dekorasjon, innstiftet den 26. september 1939. Medaljen ble tildelt for utmerket innsats under andre verdenskrig. Den ble tildelt militære på alle nivåer, samt militæravdelinger, og kunne også tildeles sivile, bysamfunn og kommuner. Croix de guerre 1939–1945 ble også tildelt utlendinger.
Utmerkelsen er en etterfølger etter Croix de guerre 1914–1918, som ble innstiftet for innsats i første verdenskrig. For innsats i kriger utenfor Europa ble det i 1921 innstiftet et Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures.
| Croix de guerre 1939–1945 (norsk: Krigskorset 1939–1945) er en fransk militær dekorasjon, innstiftet den 26. september 1939. Medaljen ble tildelt for utmerket innsats under andre verdenskrig. Den ble tildelt militære på alle nivåer, samt militæravdelinger, og kunne også tildeles sivile, bysamfunn og kommuner. Croix de guerre 1939–1945 ble også tildelt utlendinger.
Utmerkelsen er en etterfølger etter Croix de guerre 1914–1918, som ble innstiftet for innsats i første verdenskrig. For innsats i kriger utenfor Europa ble det i 1921 innstiftet et Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures.
== Utforming ==
Croix de guerre 1939–1945 er i utforming lik Croix de guerre 1914–1918 og Croix de guerre des Théâtres d'opérations extérieures, bortsett fra at årstall på revers og medaljebåndet er forskjellig. Utmerkelsen består av et bronsekors med utbøyde armer. Korset er lagt på krysslagte sverd. Midtmedaljongen bærer en avbildning av republikkens kvinnefigur, en høyrevendt byste der figuren er iført frygisk lue og laurbærkrans. Medaljongen er omgitt av en bord med innskriften «RÉPUBLIQUE FRANÇAISE». På revers står årstallene «1939» eller «1939–1945» avhengig av tildelingstidspunkt.Utmerkelsen er basert på modellen utformet av billedhoggeren Paul-Albert Bartholomé.Medaljen er opphengt i et rødt bånd med fire grønne striper i midten. Fargene i båndet er lik de som keiser Napoléon III fastsatte for St. Helena-medaljen, som ble tildelt det første keiserrikets veteraner.
Medaljebåndet kan utstyres med tilleggsutmerkelser. Anførsel på hærens dagsordre er markert med en palmegren i bronse, fem slike med en palmegren i sølv. Stjerner i bronse indikerer anførsel på dagsordren til regiment eller brigade, i sølv på dagsordren til divisjoner og forgylt på dagsordren til armékorps.
Avdelinger som utmerket seg gjentatte ganger, fikk etter andre og tredje tildeling av Croix de guerre 1939–1945, båndet utstyrt med snor. Denne kunne alle tjenestegjørende i avdelingen bære.
== Rivaliserende utmerkelser ==
Den tyskvennlige Vichy-regjeringen under ledelse av marskalk Philippe Pétain bestemte i et dekret datert 28. mars 1941 å oppheve utmerkelsen og erstatte den med en egen variant. Denne hadde krigskorset med årstallene «1939–1940» på revers og et grønt bånd med smale svarte striper.I Alger i 1943 tok general Giraud til å tildele krigskorset i båndet til Croix de guerre 1914–1918. Medaljen hadde korslagte franske flagg på advers og årstallet «1943» på revers.De frie franske styrker fortsatte tildeling av utmerkelsen slik den ble innstiftet i 1939. I 1944 erklærte De frie franske styrker at dette skulle være den eneste anerkjente versjon av utmerkelsen.
== Tildeling ==
Croix de guerre 1939–1945 ble tildelt den som ved sin innsats på slagmarken har gjort seg bemerket på en slik måte at vedkommende er blitt nedtegnet i avdelingens dagsordre. Den kunne tildeles personell av enhver rang, samt militære avdelinger, bysamfunn og sivilpersoner. Medaljen ble også tildelt utenlandske soldater.
Flygeren Pierre Clostermann mottok Croix de guerre 1939–1945 med 27 palmer.Totalt ble 1585 byer og kommuner tildelt Croix de guerre 1939–1945.
== Referanser ==
== Kilder ==
Battini, Jean og Witold Zaniewicki: Guide pratique des décorations françaises actuelles, Panazol: Lavauzelle, 2006, s. 65–68
Décorations officielles françaises, Paris: Administration des monnaies et médailles, 1956, s. 52–56 og 181
Hieronymussen, Poul Ohm og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 136 | | lavere = Médaille de la Résistance | 7,034 | 7,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B6niglicher_Hausorden_von_Hohenzollern | 2023-02-04 | Königlicher Hausorden von Hohenzollern | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tyske militære utmerkelser', 'Kategori:Tyske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1841'] | Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. Det var ikke en ren militærorden, og kunne dermed også tildeles sivile som utmerket seg overfor huset Hohenzollern.
I krigstid ble ordenen utelukkende tildelt offiserer som hadde gjort fedrelandet særlig store tjenester og utvist usedvanlig tapperhet.
Det kompliserte ordensystemet i Det tyske rike sørget for at ingen fikk samme orden to ganger for samme fortjeneste. En offiser som allerede hadde fått Jernkorset første klasse, fikk for fortsatte fremragende tjenester denne husordenen. Den var dermed et mellomnivå før Pour le Mérite.
Den kongelige husordenen var under første verdenskrig en svært viktig utmerkelse, som ble tildelt tilsammen 8291 personer.
Etter 1918 ble den ikke lenger utdelt som statlig orden, men en dynastisk orden innenfor Huset Hohenzollern til medlemmer av familien og personer som utmerket seg i tjeneste for familiens interesser.. | Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. Det var ikke en ren militærorden, og kunne dermed også tildeles sivile som utmerket seg overfor huset Hohenzollern.
I krigstid ble ordenen utelukkende tildelt offiserer som hadde gjort fedrelandet særlig store tjenester og utvist usedvanlig tapperhet.
Det kompliserte ordensystemet i Det tyske rike sørget for at ingen fikk samme orden to ganger for samme fortjeneste. En offiser som allerede hadde fått Jernkorset første klasse, fikk for fortsatte fremragende tjenester denne husordenen. Den var dermed et mellomnivå før Pour le Mérite.
Den kongelige husordenen var under første verdenskrig en svært viktig utmerkelse, som ble tildelt tilsammen 8291 personer.
Etter 1918 ble den ikke lenger utdelt som statlig orden, men en dynastisk orden innenfor Huset Hohenzollern til medlemmer av familien og personer som utmerket seg i tjeneste for familiens interesser.. | Königliche Hausorden von Hohenzollern er en orden som ble innstiftet den 5. desember 1841, i tilsammen 3 klasser, av kong Friedrich Wilhelm IV. | 7,035 | 7,035 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Per%C3%B3n | 2023-02-04 | Juan Perón | ['Kategori:Argentinske presidenter', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lobos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos i Argentina, død 1. juli 1974 i Buenos Aires) var en argentinsk general, politiker og to ganger landets president.
Juan Perón var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien, en slags fagforeningsorientert populisme som oppstod i 1940-årene. Da Peróns parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946, ble Perón president. Han avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt. Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde.
Han var gift tre ganger, blant annet med Eva Perón og senere med Isabel Perón. Musikalen og filmen Evita bygger på historien om forholdet mellom Eva og Juan Perón.
| Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos i Argentina, død 1. juli 1974 i Buenos Aires) var en argentinsk general, politiker og to ganger landets president.
Juan Perón var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien, en slags fagforeningsorientert populisme som oppstod i 1940-årene. Da Peróns parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946, ble Perón president. Han avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt. Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde.
Han var gift tre ganger, blant annet med Eva Perón og senere med Isabel Perón. Musikalen og filmen Evita bygger på historien om forholdet mellom Eva og Juan Perón.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Perón var sønn av en funksjonær som etterhvert valgte å flytte til landet for å holde kveg. Perón var født utenfor ekteskap, men han holdt dette forhold skjult. På landet opplevde han bøndenes nød.
Som tiåring flyttet han bort fra sine foreldre og inn til sin onkel i Buenos Aires. Som 16-årig tok han videre til et militærakademi. Perón hadde aldri sterke bånd til sin familie.
Den 5. januar 1929 giftet han seg med Aurelia Tizón, men hun døde av kreft i 1938. Fra 1945 til 1952 var han gift med Eva Perón, bedre kjent som Evita. Hun døde også av kreft. I 1961, mens han stod uten makt, ble han gift med Maria Estela «Isabelita» Martinez. Ekteskapet holdt til Peróns død i 1974.
=== Veien til makten ===
Som 16-åring ble Perón opptatt på et militærakademi. I militæret hadde han fremgang, og han steg hurtig i gradene. I mellomtiden skrev han bøker om lederskap og politikk. I 1938 ble han sendt til Europa, hvor han særlig fikk inspirasjon fra Mussolinis Italia. Da han kom hjem til Argentina, ble han utnevnt til løytnant.
I militærkuppet i 1943, som Edelmiro Farrell stod i spissen for, var Perón en av de viktigste personer. Han ble utnevnt til visepresident i 1944, men motstandere i militæret arresterte ham i 1945. Dette vakte vrede og demonstrasjoner. Presset fra befolkningen fikk regjeringen til å gi Perón sin plass tilbake.
Innen valget i 1946 hadde Perón dannet et politisk parti, Arbeiderpartiet. Han fikk stort flertall og kunne nå utforme det meste av politikken selv. I 1949 utarbeidet Perón en ny forfatning som reelt gjorde styret til et diktatur. Folkets demokratiske rettigheter ble beskåret. Etter den medfølgende motstand forfulgtes kritikere og opposisjonen.
=== Ideologi ===
Perón trodde verken på kommunisme eller kapitalisme. Han ville ikke gå ut fra en bestemt ideologi, men han ville handle etter hva som var best i situasjonen. Klassekamper skulle opphøre og alle interne konflikter måtte løses fredelig, så det var best for landet. Derfor måtte man ha en sterk stat med en maktfull leder som kunne skjære igjennom. Ettersom han var valgt av befolkningen, så han seg selv som demokrat, selv om beslutningene sjelden var demokratisk fattet. Hans politikk endte å at bli omskiftende.
=== Utenrikspolitikk ===
Perón hadde ikke lyst til å velge side i den kalde krigen. Han ville stå som den alternative løsning som ikke var fastlåst av ideologier. Det hjalp på å legitimere styret, da man nå ikke kunne anklage politikken.
=== Fallet i 1955 ===
Årene forut for 1955 fikk Perón innført noen reformer som kirken var meget utilfreds med. De mistet blant annet kontroll over skolen, og skilsmisser og prostitusjon ble legalisert. Voldsomt opprør i landet endte med at Perón ble avsatt ved et militærkupp i 1955.
Han flyktet til Paraguay, senere til Venezuela og Den dominikanske republikk. I 1960 flyttet han til Spania, der han ble til sin gjeninnsettelse i 1973. Han holdt hele tiden kontakt med sitt parti, Arbeiderpartiet.
=== Gjeninnsettelse i 1973 ===
I perioden 1955-1973 var Argentina et politisk rot med skiftende regjeringer og militærkupp. Et kupp i 1971 fikk gjennomtrumfet konstitusjonelt demokrati. Valget ble imidlertid først holdt i 1973. Arbeiderpartiet stilte opp under nytt navn (Frente Justicialista de Liberación) med Héctor Cámpora som toppkandidat. Han var imidlertid kun tiltenkt en midlertidig rolle, fordi Perón ikke selv kunne stille opp. Da Peróns parti igjen fikk makten, bestemte de at Perón gjerne kunne stille opp ved valg, og utskrev deretter nyvalg. Peron vant. Hans kone Isabel Perón ble visepresident.
=== Død ===
Perón døde under ett år etter han ble president for annen gang. Den 1. juli 1974 falt han om av hjertestopp. Isabel Peron ble ny president og videreførte et terrorregime som kun holdt i 21 måneder.
== Se også ==
Peronisme
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Juan Domingo Perón – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Perón – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Perón på Internet Movie Database | Juan Domingo Perón Sosa (født 8. oktober 1895 i Lobos i Argentina, død 1. | 7,039 | 7,039 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arnold_Schwarzenegger | 2023-02-04 | Arnold Schwarzenegger | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Guvernører i California', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kroppsbyggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bezirk Graz-Umgebung', 'Kategori:Personer fra USA født i Østerrike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker som var guvernør i California fra 2003 til 2011.
Schwarzenegger oppnådde verdensberømmelse som stjerne i en rekke amerikanske Hollywood-actionfilmer (blant annet Terminator og Total Recall). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Schwarzenegger har 14 titler som kroppsbygger, og vant Mr. Olympia syv ganger.
Han har både østerriksk og amerikansk statsborgerskap.
| Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker som var guvernør i California fra 2003 til 2011.
Schwarzenegger oppnådde verdensberømmelse som stjerne i en rekke amerikanske Hollywood-actionfilmer (blant annet Terminator og Total Recall). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Schwarzenegger har 14 titler som kroppsbygger, og vant Mr. Olympia syv ganger.
Han har både østerriksk og amerikansk statsborgerskap.
== Guvernør ==
Arnold Schwarzenegger ble valgt til guvernør i California den 8. oktober 2003 etter at et opprop mot den sittende guvernøren Gray Davis skaffet nok underskrifter til å skrive ut nyvalg, et tilbakekallingsvalg. Schwarzenegger stilte til valg som republikaner. Resultatet ble at 55,4 % av velgerne stemte for å kaste Davis, og at 48,6 % stemte for at Schwarzenegger skulle erstatte ham.
Som guvernør kom Schwarzenegger i konflikt med Californias delstatsforsamling som hadde overvekt av demokrater i begge kamre, blant annet kalte han de demokratiske politikerne for «girlie men» («jenteaktige menn»). I 2005 gikk Schwarzenegger på et nederlag da fire lovforslag fra ham var oppe til folkeavstemning og alle fire ble nedstemt. Etter dette nederlaget beveget Schwarzenegger seg inn mot det politiske sentrum og la seg på en ny linje med mindre konfrontasjon ovenfor delstatsforsamlingen. Han ansatte en demokrat, Susan Kennedy, som leder for sin stab. Ved det ordinære guvernørvalget i november 2006 hadde Schwarzenegger gjenvunnet mye av tilliten blant velgerne og han slo motkandidaten, Californias finansminister Phil Angelides, med 56 % av stemmene.
Schwarzenegger regnes til den liberale fløyen blant republikanerne, og har som guvernør engasjert seg sterkt for miljøvern og reduksjon i klimautslipp.
Det har blitt spekulert i av noen om at republikanerne vil ha Schwarzenegger som en fremtidig presidentkandidat, men da kreves det en grunnlovsendring, siden Schwarzenegger ikke er født i USA. Han er både østerriksk og amerikansk statsborger, det amerikanske statsborgerskapet fikk han i 1983. I 2008 var han aktiv i valgkampen for republikanernes presidentkandidat John McCain.
== Karriere som kroppsbygger ==
Vunnet Mr. Universe totalt fire ganger: én gang som amatør 1967, og tre ganger som "Pro" 1968–1970
Vunnet Mr. Olympia totalt syv ganger: seks ganger kontinuerlig i årene 1970-1975, og én gang i (1980)
== Privatliv ==
Schwarzeneggers far, Gustav Schwarzenegger, var politisjef (gendarmerikommandant).
26. april 1986 giftet Schwarzenegger seg med TV-journalisten Maria Shriver, niese av tidligere president i USA John F. Kennedy i Hyannis i Massachusetts. Presten Rev. John Baptist Riordan foretok vielsen i St. Francis Xavier Roman Catholic Church.Paret har fire barn:
Katherine Eunice Schwarzenegger, født 13. desember 1989
Christina Maria Aurelia Schwarzenegger, født 23. juli 1991
Patrick Arnold Schwarzenegger, født 18. september 1993
Christopher Sargent Shriver Schwarzenegger, født 27. september 1997Schwarzenegger har også et barn, Joseph Baena, fra et utenomekteskapelig forhold med familiens vaskehjelp. Baena ble født tre uker før Schwarzeneggers yngste sønn Christopher. Først da Baena var ti år ble det offentlig kjent. Heller ikke Schwarzeneggers ektefelle kjente til Baena. Og dette var den direkte årsaken til ekteparets skilsmisse kort tid senere.Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 lagde han en videofilm med budskap til russiske soldater, hvor han blant annet sa at «deres liv, deres lemmer og deres framtid blir ofret for en meningsløs krig som er fordømt av hele verden».
== Filmkarriere ==
Actionlegendens første film var den kritiker- og publikumshatede Hercules in New York (1969), hvor han ble kreditert med kroppsbyggernavnet sitt, Arnold Strong 'Mr. Universe'. I tidligere versjoner av filmen ble stemmen hans dubbet, men det har blitt gitt ut DVD-versjoner senere med stemmen til Schwarzenegger også. I 1976 vant han sin første Golden Globe for dramakomedien Treningshunger, i kategorien beste debut i en film.
Han fikk sitt virkelige gjennombrudd seks år senere, i filmen Conan the Barbarian (1982), hvor han spiller en slave på jakt etter hevn mot krigsgeneralen som drepte stammen hans. Han gjentok rollen to år senere i Conan the Destroyer fra 1984.
Samme år kom spilte han den rollen som har gjort ham virkelig berømt – som Terminator i The Terminator, hvor han spiller en maskin som har i oppdrag å drepe hovedpersonen Sarah Connor. Denne filmen fikk strålende kritikker, fremfor alt grunnet Schwarzeneggers innsats. Han ble 1980-årenes store actionhelt, og medvirket i filmer som Red Sonja (1985), Commando (1985), Rått parti (1986), Predator (1987), The Running Man (1987) og Red Heat (1988), i tillegg til komedien Twins (1988).
I 1990 spilte han enda en rolle som han gjerne blir husket for på folkemunne, nemlig den tilsynelatende normale Douglas Quaid i Total Recall (1990). Her har karakteren hans en drøm om å dra til planeten Mars, og det gjør han – spørsmålet er om det som skjer er virkelig eller ikke. Samme år spilte han i komedien Førskolepurk, og to år senere gjentok han rollen som Terminator i Terminator II – Dommens dag, bare at han nå beskytter Sarahs sønn John fra å bli drept av en mer kraftfull og avansert Terminator. Filmen fikk enda mer strålende kritikker enn den første, og Schwarzenegger er på toppen av karrieren.
I 1993 spilte han i en ny actionfilm, Den siste actionhelten, hvor en gutt er en stor fan av Schwarzenegger, men som plutselig blir kastet ut i en av filmene hans og får føle hvor virkelig filmen er. Året etter spilte han hovedrollen i en ny storfilm, James Camerons Sanne løgner, hvor han spiller mot Jamie Lee Curtis. Her er han en hemmelig spion som oppdager at kona muligens er utro, og prøver å finne ut sannheten, samtidig som han må nedkjempe terrorister.
For komedien Junior (1994) ble han nominert for Golden Globe for beste skuespiller i en komedie/musikal, i en film hvor han melder seg frivillig til å bli gravid i forbindelse med et forskningsprosjekt. I 1996 spilte han i to filmer, actionfilmen Eraser og komedien Jingle All the Way. I 1997 prøvde han seg med en superskurkrolle i Batman & Robin, men filmen ble totalslaktet, og Schwarzenegger fikk heller ikke altfor gode kritikker for sin tolkning av Mr. Freeze. Han rundet av årtusenet med å spille i End of Days (1999), og startet det nye med en ny actionfilm, Den sjette dagen (2000).
I 2002 fortsatte han med en ny actionfilm, denne gangen Collateral Damage. Deretter gjentok han rollen som Terminator igjen i Terminator 3: Rise of the Machines (2003), hvor han nok en gang må beskytte John Connor fra å bli drept av en nyere og mer moderne Terminator. Denne filmen fikk imidlertid ikke så god kritikk som de to første.
Så spilte han en heller liten rolle i Jorden rundt på 80 dager (2004) før han trakk seg tilbake fra skuespill for å bli guvernør i California. Han vendte tilbake for å spille en liten cameorolle i The Expendables (2010), og den rollen utvides i oppfølgeren The Expendables 2 i 2012, nå som han ikke har guvernørrollen å tenke på lenger. I disse filmene forenes han for aller første gang med sine med-actionlegender og venner, Sylvester Stallone og Bruce Willis. Han skal også spille i Last Stand i 2013, og det ryktes at han har enda flere filmer på plakaten i det vel omtalte comebacket – de fleste er i actionsjangeren, selv om han for lengst har passert 60.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Arnold Schwarzenegger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arnold Schwarzenegger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Guvernørens offisielle side
Valgkampside
(en) Arnold Schwarzenegger på Internet Movie Database
(sv) Arnold Schwarzenegger i Svensk Filmdatabas
(da) Arnold Schwarzenegger på Filmdatabasen
(da) Arnold Schwarzenegger på Scope
(fr) Arnold Schwarzenegger på Allociné
(en) Arnold Schwarzenegger på AllMovie
(en) Arnold Schwarzenegger hos Turner Classic Movies
(en) Arnold Schwarzenegger hos Rotten Tomatoes
(en) Arnold Schwarzenegger hos TV Guide
(en) Arnold Schwarzenegger hos The Movie Database
Tale til Det republikanske partikonvent 1994 - YouTube. Del 2. Wikiquote: Arnold Schwarzenegger – sitater | Arnold Alois Schwarzenegger (født 30. juli 1947 i Thal ved Graz i Steiermark i Østerrike) er en østerrikskfødt amerikansk kroppsbygger, skuespiller og politiker som var guvernør i California fra 2003 til 2011. | 7,040 | 7,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philipp_Scheidemann | 2023-02-04 | Philipp Scheidemann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonalforsamlingen i Weimar', 'Kategori:Medlemmer av Riksdagen (Weimarrepublikken)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kassel', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske kanslere'] | Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. november 1939 i København) var en tysk politiker (SPD) som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 9. november 1918, og ble den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.
| Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. november 1939 i København) var en tysk politiker (SPD) som var ansvarlig for proklamasjonen av republikken den 9. november 1918, og ble den første regjeringssjefen under Weimarrepublikken. Den regjering han ledet bestod av den såkalte Weimarkoalisjonen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Scheidemann gikk i lære som boktrykker i Kassel. Hans familie levde i fattigdom etter hans fars død, og som 18-åring gikk han inn i fagforeningen og den hemmelige sosialdemokratiske partiorganisasjonen.
I 1895 ble han redaktør av Mitteldt. Sonntagszeitung i Gießen og senere for en rekke partiutgivelser i Nürnberg.
=== Politiker ===
Han ble i 1903 medlem av Riksdagen for det sosialdemokratiske partiet, og ble hurtig en av partiets ledende politikere. Under første verdenskrig var Scheidemann sammen med Friedrich Ebert leder av partiets majoritetsfraksjon, som gikk inn for å gi regjeringen krigsbevilgninger, samtidig som den oppfordret til forhandling om en kompromissfred. Da det sosialdemokratiske partiet for første gang fikk plass i en føderal regjering under prins Maximilian av Baden i oktober 1918, ble Scheidemann medlem av regjeringen som minister (Staatsekretär) uten portefølje.Etter keiserens abdikasjon den 9. november trakk prins Maximilian seg som kansler til fordel for Ebert. Selv om den nye regjeringen ønsket å støtte et konstitusjonelt monarki, trolig under en av keiserens sønnesønner, var Scheidemann bekymret for en mulig arbeiderrevolusjon i Berlin og proklamerte derfor at landet var republikk fra balkongen på Riksdagsbygningen, uten å konsultere andre medlemmer av kabinettet. Denne beslutningen viste seg å være ugjenkallelig.
=== Statsminister ===
Scheidemann fortsatte å være medlem av den provisoriske regjeringen de neste seks månedene, og etter at Ebert ble valgt til president av den forfatningsgivende forsamlingen i Weimar i februar 1919, ble Scheidemann hans etterfølger som regjeringssjef, i koalisjon med Deutsche Demokratische Partei og Det katolske sentrumspartiet. Han hadde tittelen statsminister (Ministerpräsident) i motsetning til den tradisjonelle kansler-tittelen. Scheidemann trakk seg i juni sammen med DDPs statsråder i protest mot Versaillestraktaten, og ble aldri igjen medlem av regjeringen.
=== Senere virke ===
Han var overborgermester i Kassel fra 1920 til 1925, og deretter igjen riksdagsmann. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 dro han i eksil, og døde i Danmark kort etter utbruddet av annen verdenskrig.
Philip Scheidemann døde i København, men hans jordiske levninger ble i 1954 overført til en æresgrav i den gamle delen av Kassels hovedkirkegård (ty: Hauptfriedhof).
== Se også ==
Philipp Scheidemanns regjering
== Referanser == | Philipp Scheidemann (født 26. juli 1865 i Kassel, død 29. | 7,041 | 7,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Tysklands_koloniministre | 2023-02-04 | Liste over Tysklands koloniministre | ['Kategori:Lister over tyske politikere', 'Kategori:Tysklands kolonihistorie'] | Liste over Tysklands koloniministre er en oversikt over koloniministre i det keiserlige Tyskland fra 1890 til 1919. Med tapet av Tysklands kolonier i Versaillestraktaten etter første verdenskrig ble ministerposten avskaffet.
| Liste over Tysklands koloniministre er en oversikt over koloniministre i det keiserlige Tyskland fra 1890 til 1919. Med tapet av Tysklands kolonier i Versaillestraktaten etter første verdenskrig ble ministerposten avskaffet.
== Direktører for koloniavdelingen i utenriksdepartementet, 1890-1907 ==
Friedrich Richard Krauel 1890
Paul Kayser 1890-1896
Baron Oswald von Richthofen 1896-1898
Gerhard von Buchka 1898-1900
Oscar Wilhelm Stübel 1900-1905
Prins Ernst zu Hohenlohe-Langenburg 1905-1906
Bernhard Dernburg 1906-1907
== Statssekretærer for koloniene, 1907-1918 ==
Bernhard Dernburg 1907-1910
Friedrich von Lindequist 1910-1911
Wilhelm Heinrich Solf 1911-1918
Philipp Scheidemann 1918-1919
== Koloniminister ==
Johannes Bell 1919–1920
== Se også ==
Liste over tidligere tyske kolonier
== Referanser == | Liste over Tysklands koloniministre er en oversikt over koloniministre i det keiserlige Tyskland fra 1890 til 1919. Med tapet av Tysklands kolonier i Versaillestraktaten etter første verdenskrig ble ministerposten avskaffet. | 7,042 | 7,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilde_Domin | 2023-02-04 | Hilde Domin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1909', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Köln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (opprinnelig Hilde Löwenstein; født 27. juli 1909 i Köln i keiserriket Tyskland, død 22. februar 2006 i Heidelberg) var en tysk dikter og forfatter. Hun hørte til de mest betydelige tyskspråklige diktere i sin tid.
| Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (opprinnelig Hilde Löwenstein; født 27. juli 1909 i Köln i keiserriket Tyskland, død 22. februar 2006 i Heidelberg) var en tysk dikter og forfatter. Hun hørte til de mest betydelige tyskspråklige diktere i sin tid.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun ble født i Köln som Hilde Löwenstein og var datter av en jødisk advokat, Eugen Siegfried Löwenstein (1871–1942), og hans hustru Paula, født Trier. I 1929 tok hun sin abitur ved et humanistisk gymnaset i Köln. Hun ble også mer politisk engasjert og meldte seg inn i Sozialdemokratische Partei Deutschlands i Köln. Mellom 1929 og 1932 studerte hun i Heidelberg, Köln, Bonn og Berlin. Hun studerte først jus, men begynte senere å studere nasjonaløkonomisk teori, sosiologi og filosofi. Til hennes forelesere hørte Karl Jaspers og Karl Mannheim.
I Berlin vinteren 1930/1931 begynte en mer aktiv politisk kamp, i universitetets forgård kom det til sammenstøt mellom partiene. I Berlin hørte Hilde Löwenstein den 4. desember 1930 Adolf Hitlers viktige tale på Hasenheide. Hun og hennes studiekamerater hadde da lest Mein Kampf, og hun kom til den innsikt «det Hitler hadde beskrevet i Mein Kampf, aktet han også å utføre».
=== Karriere ===
På grunn av den politiske situasjonen emigrerte hun i oktober 1932 med den jødiske vennen og filologi- og arkeologistudenten Erwin Walter Palm til Roma. I 1935 ble hun dr. rer. pol. i Firenze og arbeidet som lærer i språk i Roma frem til 1939. Hun giftet seg med Palm den 31. oktober 1936 i Palazzo dei Conservatori i Roma.
I 1939 flyktet ekteparet til Storbritannia. Det var Hitlers besøk til Roma sammen med den stadig mer opphissede atmosfære som Mussolini nørte opp om, som utøste beslutningen. Hun underviste i språk til 1940 ved St. Aldyn's College. De reiste da til Den dominikanske republikk. I hovedstaden Santo Domingo, der de bodde i 14 år, arbeidet hun som oversetter og arkitekturfotograf. Fra 1947 til 1952 var hun dosent i tysk ved universitetet i Santo Domingo.
I 1954 flyttet hun med mannen hjem til Vest-Tyskland. I 1957 begynte hun å offentliggjøre dikt i tidsskrifter, og fra 1961 virket hun som forfatter og skrev lyrikk og prosa mot opportunisme, dogmatisme og konformisme. Hun begynte etter morens død å dikte under psevdonymet «Domin». Det var etter Den dominikanske republikk, der hun bodde da hun så smått hadde innledet sitt forfatterskap. Hun bodde i Heidelberg frem til sin død.
Domin var en nær venninne av Nelly Sachs, som mottok Nobelprisen i litteratur i 1966. Fra 1960 til 1967 korresponderte de intenst. Hun var også en venn av Hans-Georg Gadamer.
I 1968 offentliggjorde hun Das zweite Paradies, hennes første prosaverk, og en kritisk kjærlighetshistorie som handler om opplevelsen av eksil og hjem.
Hennes selvbiografi beskjeftiger seg med temaer som tap, mot, med håpet og tilegnelsen av noe nytt. Ikke bitter vendte hun tilbake til Tyskland. hennes dikt taler av menneskelighet, roper på fred og appellerer til en rettferdig verden. Hennes verker er oversatt til 21 språk.
== Enkelte verker ==
Nur eine Rose als Stütze ( 1959 )
Rückkehr der Schiffe ( 1962 )
Hier ( 1964 ), Höhlenbilder ( 1968 )
Von der Natur nicht vorgesehen. ( Selvbiografisk, 1974 )
== Utmerkelser ==
1968 Ida-Dehmel-Literaturpreis, GEDOK –
1971 Meersburger Droste-Preis –
1972 Heine-Medaille –
1976 Rilke-Preis –
1983 Nelly-Sachs-Preis –
1992 Friedrich-Hölderlin-Preis –
1992 Heidelberger Preis für Exilliteratur –
1992 Carl-Zuckmayer-Medaille –
1993 Hermann-Sinsheimer-Preis der Stadt Freinsheim –
1995 Literaturpreis der Konrad-Adenauer-Stiftung
1999 Jakob-Wassermann-Literaturpreis –
1999 Staatspreis des Landes Nordrhein-Westfalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hilde Domin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hilde Domin på Internet Movie Database
(fr) Hilde Domin på Allociné
(en) Hilde Domin på Discogs | Hilde Domin, egentlig Hilde Palm (opprinnelig Hilde Löwenstein; født 27. juli 1909 i Köln i keiserriket Tyskland, død 22. | 7,043 | 7,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venezia | 2023-02-04 | Venezia | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Veneto', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Venezia', 'Kategori:Verdensarven i Italia'] | Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet.
Venezia ble opprinnelig grunnlagt som en serie på 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer som forbinder dem.Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
| Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet.
Venezia ble opprinnelig grunnlagt som en serie på 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer som forbinder dem.Venezia er kjent for sine kanaler, sin arkitektur og sin historie. Noen av de mest kjente landemerkene i Venezia er Dogepalasset, Rialtobroen, Sukkenes bro og Markusplassen.
== Navn ==
Byens navn kommer fra de latinske navnene Venetia og Venetiae, som sannsynligvis er hentet fra Venetia et Histria – det romerske navnet på Regio X i Romerrikets Italia – men og brukt om regionens kystområder som forble del av Østromerriket, og ikke underlagt gotisk, langobardisk eller frankisk kontroll. Navnet «Venezia» kommer av det romerske navnet på folket kjent som veneti – et folk som var kjent som eneti (Ἐνετοί) for grekerne. Ordets betydning er usikker, selv om det finnes andre indoeuropeiske stammer med like navn, som de keltiske veneti, de baltiske veneti og de slaviske venderne. Språkvitere har foreslått at navnet er basert på en indoeuropeisk rot *wen («kjærlighet»), og dermed vil *wenetoi bety «elsket», «kjærlig», «elskelig» eller «vennlig». En kobling til det latinske ordet venetus («sjøblå») er også mulig.
Angivelige koblinger mellom Venetia og det latinske verbet venire («å komme»), som Marin Sanudos veni etiam («enda har jeg kommet!») – det angivelige utropet eksklamert av de første flyktningene som ankom den venetianske lagune fra fastlandet, eller til og med venia («tilgivelse»), anses som folkeetymologi. Den alternative utdaterte formen er Vinegia (venetiansk: Venèxia; latin: Venetiae; slovensk: Benetke). Navnet på tysk er Venedig, som også er byens navn på dansk og svensk; dette var òg navnet på byen på norsk tidligere, men i dag er det foreldet.
== Historie ==
Byen oppsto trolig over tid som følge av at befolkningen flyktet til de ugjestmilde myr- og øyområdene da Nord-Italia ble plaget av invasjoner fra gotere og senere hunnerne ledet av Attila. Venezia fikk bystatus 25. mars 421. Venezia var under eksarkatet Ravenna da doge-tittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto, som ble valgt i 697.
Det bysantiske styret i Italia mistet gradvis innflytelse. Venezia lyktes stå imot invasjonsforsøk fra frankernes konge Pipin den yngre, og i en fredsavtale («Pax Nicephori») med sønnen Karl den store i 811 får bystaten i praksis en sterk selvstendig rolle som skiller republikken fra resten av Italia. Doge Agnello Particiaco (811-827) flyttet byens administrasjon fra Malamocco til den tryggere Rialto-øya, der byen ligger i dag.
Klosteret i St. Zacharias, det første doge-palasset med basilikaen St. Markus og byens forsvarsmur (civitatis murus) mellom Olivolo og Rialto satte fart på byutviklingen. I 828 økte byens prestisje etter at liket til helgenen Markus (gresk: Markos) var blitt røvet og lagt i den nye basilikaen.
Gradvis framsto Venezia som både sterk og uavhengig. Gjennom den formelle koplingen til Bysants slapp de mye av den føydale slitasjen som preget fastlandet, og den geografiske beliggenheten skjermet byen for militære invasjoner. Republikken varte i 1000 år, noe som i seg selv vitner om et slitesterkt politisk regime. Bystaten strakk seg på det meste over store landområder i to verdensdeler, og dominerte Middelhavet. Sjøfart og handel mellom øst og vest skapte enorm velstand og gjorde Venezia til den eneste italienske bystaten som ikke ble invadert, plyndret eller ødelagt. Det vil si, ikke før Napoleon invaderte Nord-Italia mistet byen sin uavhengighet og republikken ble oppløst i 1797.
Etter Napoleons fall tilhørte Venezia Østerrike. Et kort opprør i 1848 ble gjennomført av personer som ville gjenopprette republikken. Byen og tilhørende områder ble en del av Italia i 1866 etter at Østerrike hadde tapt den østerriksk-prøyssiske krigen, fordi seierherren Preussen hadde lovet bort byen til Kongeriket Italia.
Venezia var tidlig ute med smittetiltak og begynte allerede i 1347 å iverksatte tiltak mot pest for å hindre smitte fra skip og mannskap som kom fra andre havner. Karantene (40 dager) skulle både hindre at byens befolkning ble smittet, og hindre spredning til andre steder. Skipene ble holdt i karantene i en isolert havn på en av øyene, der mennesker kunne isoleres på lasarett eller innesperret i en bygning om de ble syke.
== Flom ==
For å skape øyene i den venetianske lagunen egnet for beboelse, trengte Venezias tidlige nybyggere å drenere områder av lagunen, slå ned påler, grave kanaler og støtte opp bredden. På toppen av disse pålene plasserte de treplattformer og deretter stein, og det er dette bygningene i Venezia er bygget på.Fra høsten og til tidlig på våren er byen ofte truet av flomvann som kommer inn fra Adriaterhavet. Landbruket og industrien har ført til at det blir mye mudder i området og at Venezia synker. Studier indikerer at byen nå synke med en relativt lav hastighet på 1–2 mm per år. Ikke bare synker den, men den vipper også mot øst.
13. november 2019 ble Venezia oversvømmet da vannet nådde 1,87 m, det høyeste tidevannet siden 1966 (1,94 m). Mer enn 80 % av byen var dekket av vann, noe som skadet kulturminner, inkludert mer enn 50 kirker, og førte til at turister avlyste besøkene.
I mai 2003 satte Italias statsminister Silvio Berlusconi i gang MOSE-prosjektet (Modulo Sperimentale Elettromeccanico), en serie med 78 hule pontonger festet til havbunnen på tvers av de tre inngangene til lagunen. Når tidevann antas å stige over 110 cm, vil pontongene fylles med luft, slik at de flyter og blokkerer det innkommende vannet fra Adriaterhavet. Det skulle være ferdig innen 2018. 3. oktober 2020 ble MOSE aktivert for første gang. Det svarte til forventningene og forhindret de lavtliggende delene av byen fra å komme under vann.
MOSE-prosjektet skulle ha kostet € 800 millioner, men kommer til å koste minst € 7 milliarder. Flomnivået for aktivering av MOSE er omdiskutert fordi systemet hindrer cruiseskip fra å entre havna og legge til kai når det er aktivt.
== Kulturliv ==
Karnevalet i Venezia har vært arrangert siden 1268. Det varer i tre uker fra den andre uka i februar. Arrangementet tiltrekker seg turister fra hele verden, og er et av verdens mest kjente karnevaler. Her blir de kjente venetianske maskene brukt.
Venezia arrangerer hvert år kulturfestivalen La Biennale di Venezia, som annethvert år alternerer mellom arkitektur (La Biennale di Architettura di Venezia) og kunst (La Biennale d'Arte di Venezia). Hoveddelen av festivalen foregår i Biennalehagene, et enormt parkanlegg i Castello bygget etter ordre fra Napoelon Bonaparte på 1800-tallet. Ellers anholdes arrangementer tilhørende biennalen over hele byen, omfattende teater, musikk, og dans. Byens verdenskjente filmfestival avholdes hvert år som del av Biennalen, på Lido di Venezia, sandbanken like utenfor byen.Ellers huser byen et svært stort antall kunstmuseer, der Gallerie Dell'Accademia og The Peggy Guggenheim Collection kan sies å være blant de mest kjente.
== Glassindustrien ==
Venezia er kjent for sitt utsmykkede glassarbeid, kjent som venetiansk glass, og er verdenskjent for å være fargerikt, forseggjort og dyktig laget. Mange av de viktige egenskapene til disse gjenstandene ble utviklet på 1200-tallet. Mot slutten av det århundret flyttet den venetianske glassindustrien til Murano, en av naboøyene til Venezia. Glasset som er laget der er kjent som Murano-glass.
== Universiteter og studentliv ==
Venezia har ca. 28.000 studenter fordelt på flere universiteter. Byens to største ligger i bydelen Dorsoduro, som ofte omtales som Venezias studentkvarter.
Università Ca' Foscari Venezia, byens hoveduniversitet med ca. 23.000 studenter
Venice International University, tverrfaglig institutt for internasjonale studier
Istituto Universitario di Architettura di Venezia, IUAV, byens universitet for arkitektur og byplanlegging, ca. 5.500 studenter
L'Accademia di Belle Arti, byens høyere skole for musikk og kunst
Francesco Morrosoni Naval Military School, høyere utdanningsinstitusjon for Italias marine
== Bilder ==
== Se også ==
Døden i Venedig
Kjøpmannen i Venedig
Venezia-biennalen
Arsenale di Venezia
Aqua Alta
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norwich, John Julius. A History of Venice. London: Penguin Books, 1989. ISBN 0-14-101383-4
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Venice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venezia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Venezia hos Wikivoyage
Byens offisielle nettside (engelsk) | Venezia (tysk, dansk, svensk og foreldet norsk navn Venedig) er en italiensk by som ligger innerst i Adriaterhavet. | 7,044 | 7,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Broadway_%26_52nd | 2023-02-04 | Broadway & 52nd | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Us3-album'] | Broadway & 52nd er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere jazz og hiphop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. På denne platen hadde produsent Geoff Wilkinson brukt mindre sampler og flere musikere enn på forrige plate Hand on the Torch.
| Broadway & 52nd er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere jazz og hiphop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. På denne platen hadde produsent Geoff Wilkinson brukt mindre sampler og flere musikere enn på forrige plate Hand on the Torch.
== Sporliste ==
«Intro»
«Come on Everybody (Get Down)»
«Caught Up in a Struggle»
«True to the Game»
«Snakes»
«I'm Thinking About Your Body»
«Grand Groove»
«Nowadays»
«Sheep»
«Doin' a Crime»
«Recognise and Realise»
«Time and Space»
«Soul Brother»
«Hymn for Her»
== Kilder ==
(en) Broadway & 52nd på Discogs
== Eksterne lenker ==
(en) Broadway & 52nd på Discogs
(en) Broadway & 52nd på MusicBrainz | Broadway & 52nd er Us3s andre album og er et forsøk om å fusjonere jazz og hiphop. Platens navn er hentet fra et berømt gatekryss i New York hvor den berømte jazzklubben Birdland en gang lå. | 7,045 | 7,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salomon%C3%B8yene | 2023-02-04 | Salomonøyene | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Monarkier', 'Kategori:Salomonøyene', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1978', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øystater'] | Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. Salomonøyene blei selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samla utgjør et areal på 28 400 kvadratkilometer, dvs. på størrelse med Hedmark. Inkluderer man havarealet, er størrelsen imidlertid over 800 000 kvadratkilometer, cirka 2,5 ganger Norges landareal. Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt 1 500 km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene.
Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, 2 381 meter over havet. Fjellet ligger på Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine 5 336 kvadratkilometer. Her ligger også hovedstaden Honiara.
Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men øya tilhører staten Papua Ny-Guinea.
| Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. Salomonøyene blei selvstendig stat i 1978. Nasjonen består av mer enn 990 øyer, som samla utgjør et areal på 28 400 kvadratkilometer, dvs. på størrelse med Hedmark. Inkluderer man havarealet, er størrelsen imidlertid over 800 000 kvadratkilometer, cirka 2,5 ganger Norges landareal. Avstanden fra det vestligste til det østligste punktet er rundt 1 500 km. Santa Cruz-øyene er de mest avsidesliggende, mer enn 200 km fra de øvrige øyene.
Det høyeste punktet er Mount Popomanaseu, 2 381 meter over havet. Fjellet ligger på Guadalcanal, som er den største av Salomonøyene med sine 5 336 kvadratkilometer. Her ligger også hovedstaden Honiara.
Bougainville er geografisk sett en del av Salomonøyene, men øya tilhører staten Papua Ny-Guinea.
== Folketall ==
Beregna folkemengde for 2013 var 610 800.Salomonøyene har fra 1970-tallet hatt svært kraftig befolkningsvekst. Siste tilgjengelige opplysninger (2004) viste en økning på 2,8 prosent årlig. Tallet har de siste tiåra vært så høyt som 3,7 prosent.
Omtrentlig folketall for nasjonen:
1970: 160 000
1976 (uavhengighetsåret): i underkant av 200 000
1986: 285 000
1991: 328 723
1996: 367 400
1999: 409 042 (folketelling gjennomført under vanskelige forhold; begynnelsen av borgerkrigen)
2001: over 432 000
2007: 566 842 (estimat fra CIA World Factbook)27 prosent av befolkninga var under 20 år ved siste folketelling. I 2007 anslo CIA 41 prosent til å være under 14 år. Forventa levealder økte fra 57 år på 1980-tallet til 67 år i 1999 ifølge offisiell statistikk. CIA World Fact Book har et 2007-estimat på 73 år.
== Historie ==
Se også spesialartikkelen Salomonøyenes historie.
=== Tidlig bosetting ===
Det er vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på Salomonøyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny-Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca. 1200 e.Kr.
=== De første europeerne ===
Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte i 1557 ut en ekspedisjon for å finne et omtalt kontinent vest i Stillehavet. Leder for ekspedisjonen var den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. De forlot Lima 19. november og seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel.
Mendaña reiste en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til sammenstøt med lokalbefolkninga, som de først hadde hatt et godt forhold til. Trefningene endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene.
De neste 40 åra var det ytterligere to ekspedisjoner fra Sør-Amerika til Salomonøyene. Begge var relativt mislykka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet.
=== Gjenoppdagelse og tidlig handel ===
Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, noe som også førte med seg til da ukjente sjukdommer.
Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei godt mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var.
Fra 1863 pågikk en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Blant annet dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og Salomonøyene hadde i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning.
=== Kolonitida ===
For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissæren på Fiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. I 1886 vedtok Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene.
I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem igjen 33 briter. Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» (wasteland), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa.
Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Helt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. En del australske firmaer kjøpte opp store landområder og oppretta plantasjer på øyene.
=== Andre verdenskrig ===
Salomonøyene blei direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det blei satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni. I august satte USA i gang en motoffensiv med store styrker. De lyktes raskt å ta flybasen, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapene var på rundt 40 000.
De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Et av slagene under erobringen var slaget ved Wickham Anchorage.
Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad.
=== Nasjonal frigjøringskamp ===
En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953.
Uavhengighet
Salomonøyene ble sjølstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978.
2000-tallet
I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppa etter omfattende uroligheter, der flere hundre blei drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia blei bedt om å sende soldater til øygruppa for å stabilisere.
== Administrativ inndeling ==
Landet har ei administrativ inndeling på ni provinser pluss hovedstaden:
Sentralprovinsen, som består av Russell-øyene og Florida-øyene
Choiseul, som består av øya Choiseul, samt de mindre øyene Taro, Vaghena og Rob Roy
Guadalcanal, som består av øya Guadalcanal
Isabel, som består av øya Santa Isabel og nærliggende småøyer
Makira-Ulawa, som består blant annet av øyene Makira (tidligere San Cristobal), Ulawa, Uki Ni Masi, Owaraha (Santa Ana), Owariki (Santa Catalina)
Malaita, som består av blant annet øyene Malaita og Lille Malaita og atollene Sikaiana og Ontong Java
Rennell og Bellona, som består av de to atollene med samme navn
Temotu, som består av Anuta, Fatutaka, Duff-øyene (Taumako), Santa Cruz-øyene, Reef-øyene og Tikopia
Vestprovinsen, som består av blant annet Shortland-øyene og Ny-Georgia-øyene
Honiara (hovedstaden)
== Økonomi ==
GenereltMed BNP per innbygger på $600 (estimat for 2005) regnes Salomonøyene som en lite utvikla nasjon. Over 75% av arbeidsstokken er sjølforsynt eller driver med fiske. Det meste av foredla varer og petroleumsprodukter må importeres.
TømmerTømmer har tradisjonelt vært en viktig vare for Salomonøyene. Kommersiell tømmerhogst starta på 1920-tallet. Det australsk-eide selskapet Vanikoro Kauri Timber Company tok ut kauri-tømmer fra 1926 til 1964. Disse la imidlertid ned virksomheten sin på grunn av for høye kostnader knytta til hogst og transport.Uttak av tømmer i større skala begynte ikke før i 1963, myndighetene lisensierte bort rettigheter til å ta ut tømmer fra statseide områder. Etter hvert dreide denne virksomheten mer over på private områder også, og særlig asiatiske selskaper var tungt inne i denne industrien. Samtidig økte uttaket veldig; i 1989 blei det tatt ut 300 000 m³ tømmer, mens uttaket i 1993 og 1996 var hhv. 700 000 og 800 000 m³. Dette var langt over det som er bærekraftig, noe som har ført til bekymring for at øyene skal bli avskoga.
Tømmer var i denne perioden Salomonøyenes viktigste eksportartikkel. Fra 1997 falt imidlertid uttaket og produksjonen drastisk, grunna den økonomiske krisa i Asia og fallet i markedet for tømmer. Salomonøyene hadde Asia som sitt dominerende eksportmarked, derfor blei de spesielt hardt ramma. Uttaket falt fra 811 000 m³ i 1996 til 637 000 m³ i 1997. Dette var imidlertid fortsatt langt over det som var drivverdig; 220 000 m³. Salomonøyene hadde også gjort seg økonomisk svært avhengig av sin tømmerindustri; i 1990 utgjorde tømmer 34,5% av eksportverdien. Dette økte til over 50% i 1993 og 1994. Med fallende volum og priser falt eksportverdien fra 290,7 millioner salomonske dollar i 1997 til 196,3 millioner i 1998.
Andre eksportvarerSalomonøyene hadde også andre varer å eksportere; fortsatt var både gull, palmeolje og kokos større, målt i eksportverdi, enn tømmer. I 1988 begynte selskapet Ross Mining of Australia gullproduksjon i Gold Ridge ved Guadalcanal. Det blei også lett etter mineraler i andre områder. I kjølvannet av de etniske konfliktene som blussa opp i juni 2000, stansa eksporten av palmeolje og gull, og eksporten av tømmer falt. Salomonøyene er rike på uutvikla mineralressurser som bly, sink, nikkel og gull.
Salomonøyenes fiskerier har gode muligheter for både eksport og økt omfang. Men det japanske joint venture-selakspet Solomon Taiyo Ltd. (STL) som dreiv den eneste hermetikkfabrikken som behandla fiskemat, blei lagt ned på midten av 2000-tallet. Denne fabrikken lå ved Noro, og produserte nesten en million bokser tunfisk i 1999. Den andre store fiskefabrikken, National Fisheries Development (NFD) blei lagt ned allerede i slutten av 1999. Selv om begge fabrikkene har gjenåpna, har eksporten av tunfisk ikke tatt seg tilsvarende opp igjen. Solomon Taiyo Ltd heter i dag Soltai Fishing and Processing Limited (SFPL). Det pågår også forhandlinger om å gjenåpne gullgruva i Gold Ridge og den største plantasjen med palmer for palmeoljeproduksjon.
Turisme, særlig dykking, er en viktig næring for Salomonøyene. Veksten hemmes imidlertid av mangelfull infrastruktur og transportmuligheter. Antall besøkende til Salomonøyene økte med 19,6 % til 15 167 personer i 2007.
RAMSIRegjeringa på Salomonøyene gikk konkurs i 2002. 24. juli 2003 ble derfor RAMSI etablert; et samarbeid mellom regjeringa og 15 andre land i stillehavsregionen for å gjenvinne ro og orden, styrke regjeringsinstitusjonene, redusere korrupsjon og få orden på økonomien igjen.
Etter dette har regjeringa gjort om budsjettene sine og gjort klare prioriteringer. De har fått konsolidert og reforhandla vilkåra for noe av utenlandsgjelda si og har også fått økonomisk støtte fra både RAMSI-land som Australia og New Zealand og andre regioner som EU, Japan og Kina.
Økonomien i dagSalomonøyenes sentralbank meldte i sin rapport for 2007 om en økonomi i vekst, i likhet med de siste fire åra. Realveksten i BNP var på 10,3 %, den høyeste vekstraten her sia 1992. Alle sektorer unntatt fiskerisektoren hadde økonomisk vekst i 2007. Fiskerisektoren sank med 28 % målt i forhold til BNP, mens jordbruk vokste med 21 %
Sentralbanken oppgav flere årsaker til dette; bedre lov og orden, større tillit hos investorer, bedre vilkår for å drive forretning, regjeringas reformer, økonomisk støtte fra andre land og ei positiv utvikling i handelspartnernes økonomi. Mange av handelspartnerne er i Asia, en region som hadde en økonomisk vekst på 9,7% i 2007, ifølge årsrapporten.
Statsbudsjettet gikk med et overskudd på 10,6 millioner SI-dollar, mot 26,9 millioner i 2006, og handelsbalansen overfor utlandet blei også positiv, med et overskudd på 127,6 millioner SI-dollar. Dette skyldes vekst i eksporten av både tømmer (+33,3 %), palmeolje, kokos og kokoskjerner.
Inflasjonen var på 10 % i 2007, marginalt lavere enn i 2006, da de hadde 10,3 %. Vare- og tjenestekurven som utgjør basisen for måling av konsumprisindeksen, blei omdefinert i 2005. Denne kurven kalles Honiara Retail Price Index (HRPI).
Selv om den økonomiske veksten er høy, og det genereres mange nye arbeidsplasser, er fødselsratene høye, og store deler av industrien importerer arbeidskraft der det trengs faglært arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsledigheten fortsatt er høy og stigende.
For 2008 estimerte sentralbanken en økonomisk vekst på 6 %. Inflasjonen var forventa fortsatt like høy i 2008, men noe lavere i 2009.
== Religion ==
Flere kristne retninger fikk innpass på Salomonøyene mot slutten av 1800-tallet, og under det britiske protektoratet var det misjonsstasjonene som stod for det meste av offentlig utdanning og helsestell. I dag regner mellom 90 og 95 prosent av befolkninga seg som kristne.
34 prosent tilhører den anglikanske Church of Melanesia, 19 prosent er romersk-katolske, 17 prosent tilhører South Sea Evangelical Church, 11 prosent United Church (tidligere metodister), mens 10 prosent er sjuendedagsadventister. De ulike retningene har hver sine geografiske tyngdepunkt, og det er vanlig at alle i en landsby tilhører samme menighet. Det er ikke uvanlig at menige kirkemedlemmer blander inn tradisjonelle før-kristne oppfatninger i de kristne læresetningene.
På de største øyene kan en ennå finne samfunn som holder seg helt til før-kristen religion. På Malaita gjelder dette spesielt i områdene til kwaio- og 'are'are-folket. Moro-bevegelsen på Guadalcanal blei i si tid stifta av tidligere katolikker, som valgte å gå tilbake til tradisjonell tro.
Kirkesamfunna spiller en viktig rolle i samfunnslivet. Ved politiske valg er kandidatenes religiøse tilhørighet ofte avgjørende. Som nevnt er menighetene viktige for helse og skole. I den seinere tid har de også involvert seg på andre områder, f.eks. med å ta initiativ til mer miljøvennlige former for skogsdrift som alternativ til storselskapas flatehogst.
I de senere år, har baha'i-trua hatt en viss vekst på Malaita. Noen innbyggere har konvertert til islam.
=== Menneskerettigheter ===
Salomonøyene har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.
== Klima ==
Salomonøyene har tropisk klima, men nærheten til havet gjør at temperaturene sjelden blir ekstreme. Det er ingen store årstidsvariasjoner. Ved kysten er dagtemperaturen vanligvis mellom 22 og 31 ℃. På natta kan det bli 3-4 ℃ kjøligere. I innlandet kan temperaturen komme opp i 35 ℃ i lavlandet.
Gjennomsnittlig årsnedbør er ca. 3500 mm (til sammenlikning: Bergen har 2250 mm). Det er imidlertid store regionale variasjoner, og noen steder har nærmere 6000 mm som normal. På sørsida av Guadalcanal har en målt opp i 12500 mm på et enkelt år. Tørketida er vanligvis fra slutten av mai til begynnelsen av desember. Sommeren fra januar til mars er den mest typiske regntida med monsunvind inn fra vest/nordvest.
Øyene rammes i snitt av én tropisk syklon i året. Dette fører til store skader på skog og avlinger, og ikke minst på landsbybebyggelse av det enkle slaget. I mai 1986 ble 140 mennesker drept av syklonen Namu. I mars 2015 blei landet ramma av syklonen Pam. Det gikk hardt ut over de østligste delene av landet, særlig øyene Tikopia og Anuta.
== Språk ==
Engelsk er offisielt språk på Salomonøyene.
Det er for øvrig mer enn åtti språk i bruk på øyene. De fleste tilhører den austronesiske språkgruppa, og de første antas å ha kommet til øyene rundt 2000 år før vår tidsregning. Noen språk virker å stamme fra tidligere bosetting. De er papuanske og forekommer i hovedsak på Vella Lavella, Rendova, Ny-Georgia-øyene, Savo (Salomonøyene) og Santa Cruz-øyene. Et av språkene engdewu, også kalt nanggu, snakkes av ikke mer enn 200 mennesker og står i fare for å dø ut. Universitetet i Oslo har et prosjekt fra 2011 på å dokumentere og bidra til at språkets leveevne kan styrkes.På Malaita går språkskillene stort sett i band tvers over øya. Det vil – underlig nok – si at kyst- og innlandssamfunn, som ellers har lite med hverandre å gjøre, kan snakke samme språk, mens kystbyer som samhandler mye, har ulike språk. Også andre steder kan det være relativt lite samsvar mellom språk og andre samfunnsmessige forhold.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Østre del av øya Rennell med Teganosjøen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Solomon Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
BBC sin side om historie for Salomonøyene (engelsk tekst)
Verdens meteorologiorganisasjons klimaside for Salomonøyene(no) Statistikk og andre data om Salomonøyene i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Salomonøyene (engelsk: Solomon Islands) er en stat i det vestlige Stillehavet, øst for Papua Ny-Guinea og nordøst for Australia. Den er en del av Samveldet av nasjoner. | 7,046 | 7,046 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augusto_Pinochet | 2023-02-04 | Augusto Pinochet | ['Kategori:1970-årene i Chile', 'Kategori:1980-årene i Chile', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Chilenske presidenter', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Valparaiso', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. desember 2006) var en chilensk general og statsleder. Han styrte Chile fra et statskupp i 1973 og frem til 1990. Han var også forsvarssjef i Chile fra 1973 til 1998.
Pinochet ble utnevnt til forsvarssjef av daværende president Salvador Allende i 1973. 11. september 1973 begikk hæren under ledelse av Pinochet et militærkupp med hjelp av USA (CIA), hvor Allendes lovlig valgte regjering ble styrtet og Pinochet tok makten. Som diktator stod han bak brutal undertrykkelse av opposisjonelle, og er blitt anklaget for statsterrorisme. Rundt 30 000 mennesker ble torturert under Pinochet-regimet. Pinochet drev en nyliberalistisk politikk under innflytelse av en gruppe økonomer som var inspirert av Milton Friedman, kjent som «the Chicago Boys». Chile, som var i en økonomisk krise da Pinochet tok makten, opplevde sterk økonomisk vekst under Pinochet, selv om de sosiale skillene også økte. Friedman kalte den økonomiske politikken under Pinochet for «Chiles mirakel». Friedman reiste til Chile og møtte Pinochet, som fra Friedman fikk høre at den eneste løsningen for Chile var den sjokkbehandlingen som «Chicago Boys» foreslo. Det var primært Friedmans studenter som var forbindelsen til Pinochet, ikke Friedman selv. Friedman besøkte Chile to ganger og hadde møte på 45 minutter med Pinochet. Friedrich Hayek skal ha vært positiv til Pinochet og uttalt at han foretrakk en diktator med en liberalistisk økonomisk politikk fremfor en demokratisk regjering uten. I 1978 skrev Hayek i The Times at under visse historiske betingelser er en autoritær regjering å foretrekke for å bevare friheten på lang sikt (« may prove especially conducive to the long-run preservation of liberty»).I 1980 ble en ny grunnlov vedtatt etter en folkeavstemning som senere er blitt anklaget for omfattende forfalskning og valgfusk. Denne grunnloven gjelder fortsatt i dag. I 1988 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt Pinochet skulle fortsette som president. 55,99% stemte for at Pinochet ikke skulle fortsette som president. Valg ble holdt 14. desember 1989, og Pinochet gikk av som president 11. mars 1990, etter valget av etterfølgeren Patricio Aylwin. Han fortsatte som forsvarssjef til han gikk av med pensjon i 1998, og ble i tråd med grunnloven da utnevnt til senator på livstid. Han forlot senatet i 2002.
Pinochet drev utenrikspolitikk en svært vestlig orientert politikk. Han fikk støtte fra USA og andre vestlige land for sin motstand mot kommunisme og sosialisme. Den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher takket Pinochet «for å bringe demokrati til Chile».
Spørreundersøkelser viser at et flertall av Chiles folk har et negativt syn på Pinochet. I 2013 viste en spørreundersøkelse at 55% anså Pinochets regime som «bare dårlig», mens kun 9% så på det som «bare bra».Pinochets regjeringstid var preget av omfattende brudd på menneskerettigheter. Politiske motstandere ble torturert, børtfort og drept.
Deler av høyresiden i Chile har imidlertid fortsatt et positivt syn på Pinochet. De gir ham anerkjennelse for å ha bidratt til økonomisk utvikling. Siden høyresiden ikke likte Chiles utvikling i sosialistisk retning under Allende, gir høyresiden ham også anerkjennelse for å ha avbrutt denne utviklingen.
Noen mener at Pinochets regime kan beskrives som fascistisk, mens andre mener at Pinochets liberalistiske økonomiske politikk gjør at regimet ikke kan defineres som fascistisk.
Den 20. januar 2006 avgjorde appellretten i Santiago at Pinochet kunne tiltales for 59 tilfeller av tortur og kidnapping. Det manglet bare én kjennelse i chilensk høyesterett før den gamle eks-presidenten kunne stilles for retten. Pinochet hadde som Chiles tidligere leder rettslig immunitet, men hadde tidligere mistet denne i til sammen fem ulike rettskjennelser, de fleste i saker knyttet til alvorlige brudd på menneskerettighetene under hans regime. Han ble også siktet for skatteunndragelse og underslag både under sitt regime og etterpå. Han ble siktet for å skaffet seg minst 28 millioner dollar på korrupt vis.
Pinochet døde søndag 10. desember 2006 etter et hjerteinfarkt. Han ble 91 år gammel. Han rakk aldri å bli dømt for anklagene mot ham.
| Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. desember 2006) var en chilensk general og statsleder. Han styrte Chile fra et statskupp i 1973 og frem til 1990. Han var også forsvarssjef i Chile fra 1973 til 1998.
Pinochet ble utnevnt til forsvarssjef av daværende president Salvador Allende i 1973. 11. september 1973 begikk hæren under ledelse av Pinochet et militærkupp med hjelp av USA (CIA), hvor Allendes lovlig valgte regjering ble styrtet og Pinochet tok makten. Som diktator stod han bak brutal undertrykkelse av opposisjonelle, og er blitt anklaget for statsterrorisme. Rundt 30 000 mennesker ble torturert under Pinochet-regimet. Pinochet drev en nyliberalistisk politikk under innflytelse av en gruppe økonomer som var inspirert av Milton Friedman, kjent som «the Chicago Boys». Chile, som var i en økonomisk krise da Pinochet tok makten, opplevde sterk økonomisk vekst under Pinochet, selv om de sosiale skillene også økte. Friedman kalte den økonomiske politikken under Pinochet for «Chiles mirakel». Friedman reiste til Chile og møtte Pinochet, som fra Friedman fikk høre at den eneste løsningen for Chile var den sjokkbehandlingen som «Chicago Boys» foreslo. Det var primært Friedmans studenter som var forbindelsen til Pinochet, ikke Friedman selv. Friedman besøkte Chile to ganger og hadde møte på 45 minutter med Pinochet. Friedrich Hayek skal ha vært positiv til Pinochet og uttalt at han foretrakk en diktator med en liberalistisk økonomisk politikk fremfor en demokratisk regjering uten. I 1978 skrev Hayek i The Times at under visse historiske betingelser er en autoritær regjering å foretrekke for å bevare friheten på lang sikt (« may prove especially conducive to the long-run preservation of liberty»).I 1980 ble en ny grunnlov vedtatt etter en folkeavstemning som senere er blitt anklaget for omfattende forfalskning og valgfusk. Denne grunnloven gjelder fortsatt i dag. I 1988 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt Pinochet skulle fortsette som president. 55,99% stemte for at Pinochet ikke skulle fortsette som president. Valg ble holdt 14. desember 1989, og Pinochet gikk av som president 11. mars 1990, etter valget av etterfølgeren Patricio Aylwin. Han fortsatte som forsvarssjef til han gikk av med pensjon i 1998, og ble i tråd med grunnloven da utnevnt til senator på livstid. Han forlot senatet i 2002.
Pinochet drev utenrikspolitikk en svært vestlig orientert politikk. Han fikk støtte fra USA og andre vestlige land for sin motstand mot kommunisme og sosialisme. Den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher takket Pinochet «for å bringe demokrati til Chile».
Spørreundersøkelser viser at et flertall av Chiles folk har et negativt syn på Pinochet. I 2013 viste en spørreundersøkelse at 55% anså Pinochets regime som «bare dårlig», mens kun 9% så på det som «bare bra».Pinochets regjeringstid var preget av omfattende brudd på menneskerettigheter. Politiske motstandere ble torturert, børtfort og drept.
Deler av høyresiden i Chile har imidlertid fortsatt et positivt syn på Pinochet. De gir ham anerkjennelse for å ha bidratt til økonomisk utvikling. Siden høyresiden ikke likte Chiles utvikling i sosialistisk retning under Allende, gir høyresiden ham også anerkjennelse for å ha avbrutt denne utviklingen.
Noen mener at Pinochets regime kan beskrives som fascistisk, mens andre mener at Pinochets liberalistiske økonomiske politikk gjør at regimet ikke kan defineres som fascistisk.
Den 20. januar 2006 avgjorde appellretten i Santiago at Pinochet kunne tiltales for 59 tilfeller av tortur og kidnapping. Det manglet bare én kjennelse i chilensk høyesterett før den gamle eks-presidenten kunne stilles for retten. Pinochet hadde som Chiles tidligere leder rettslig immunitet, men hadde tidligere mistet denne i til sammen fem ulike rettskjennelser, de fleste i saker knyttet til alvorlige brudd på menneskerettighetene under hans regime. Han ble også siktet for skatteunndragelse og underslag både under sitt regime og etterpå. Han ble siktet for å skaffet seg minst 28 millioner dollar på korrupt vis.
Pinochet døde søndag 10. desember 2006 etter et hjerteinfarkt. Han ble 91 år gammel. Han rakk aldri å bli dømt for anklagene mot ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Augusto Pinochet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Augusto Pinochet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Augusto Pinochet på Internet Movie Database
(fr) Augusto Pinochet på Allociné
(en) Augusto Pinochet hos The Movie Database
(en) Augusto Pinochet på Discogs
Nekrolog i VG
Diktatoren i Santiago Aftenposten
Artikkel i Liberaleren om Pinochets død. | Augusto José Ramón Pinochet Ugarte (født 25. november 1915, død 10. | 7,050 | 7,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/An_Ordinary_Day_in_an_Unusual_Place | 2023-02-04 | An Ordinary Day in an Unusual Place | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Us3-album'] | An Ordinary Day in an Unusual Place er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. På denne platen viser gruppen seg fra sin samfunnsengasjerte side, både gjennom musikken og collagen i coverbladet.
| An Ordinary Day in an Unusual Place er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. På denne platen viser gruppen seg fra sin samfunnsengasjerte side, både gjennom musikken og collagen i coverbladet.
== Sporliste ==
«An Ordinary Day in an Unusual Place (Part 1)»
«Get Out»
«You Can't Hold me Down»
«Let my Dreams come true»
«India»
«Sittin' on my Park Bench»
«Dead End Street»
«Enough»
«Enough (Bonus Beats)»
«World No More»
«Pay Attention»
«Sugar Sugar (She She Wah Wah)»
«Why?»
«Shady People»
«An Ordinary Day in an Unusual Place (Part 2)»
== Eksterne lenker ==
(en) An Ordinary Day in an Unusual Place på Discogs
(en) An Ordinary Day in an Unusual Place på MusicBrainz | An Ordinary Day in an Unusual Place er Us3s tredje album og kom ut i 1997. Albumet er veldig forskjellig fra de andre albumene som gruppen har gitt ut, antagelig på grunn av at mange av de rapperne og musikerne som var med på de tidligere platene ikke er med på denne. | 7,051 | 7,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iddefjordsgranitt | 2023-02-04 | Iddefjordsgranitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Magmatiske bergarter', 'Kategori:Vikens geologi'] | Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. Den er middels kornet, hovedsakelig gråhvit og med noen korn i svart og grått. Iddefjordsgranitten er en spesielt finkornet og jevn variant av denne granitten og brukes derfor til bygningsstein.
| Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. Den er middels kornet, hovedsakelig gråhvit og med noen korn i svart og grått. Iddefjordsgranitten er en spesielt finkornet og jevn variant av denne granitten og brukes derfor til bygningsstein.
== Bruksområder ==
Den norske grå granitten brukes mest som bygningssten, både som gatestein, kantstein, trapper, fasader, gulvflis og finstein/skulptur.
Grå granitt som brukes til produksjon av gravminner i Norge, kommer fra Finland.
== Anvendelse i bygg og anlegg ==
Gustav Vigeland brukte mye iddefjordsgranitt i skulpturparken, Vigelandsanlegget, i Frognerparken. Monolitten er hogd ut av ei stor steinblokk fra Iddefjorden.
Arkitekt Bredo Greve brukte råkopp av iddefjordsgranitt i nord-, øst- og vestfasaden på Hovedbygningen til Norges tekniske høgskole, nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, som ble innviet i 1910.
== Egenskaper ==
En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper. Den lar lar seg ganske lett dele i tre retninger, men betraktes likevel som anisotrop.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over bergarter
== Eksterne lenker ==
Halden Historiske Samlinger | Iddefjordsgranitt er granitt fra Iddefjorden ved Halden, og kalles også østfoldgranitt eller haldengranitt. Den er valgt som fylkesstein (fylkesbergart) for Østfold. | 7,052 | 7,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Granitt | 2023-02-04 | Granitt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Magmatiske bergarter'] | Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 40 % alkalifeltspat, mer enn 15 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde mindre mengder (0–5 %) av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og flere andre. Granitt dannes kun i kontinentskorpen og ikke i havbunnskorpen - bergarten er således et tegn på at funnstedet var fast land da granitten ble dannet.
Granitt er en massiv bergart (det vil si at den ikke har en systematisk fordeling av mineraler), som vanligvis er grovkornet, middelskornet eller porfyrisk. Fargen er vanligvis rødlig på grunn av det høye innholdet av alkalifeltspat. Krystallformen til alkalifeltspat er gjerne delvis til godt utviklet, plagioklas og kvarts har vanligvis noe dårligere utviklet krystallform.
Granitt er en magmatiske bergart, og er en dypbergart. Dette betyr at den har krystallisert (størknet) sakte nede i jordskorpen, slik at krystallene har fått lang tid til å vokse. Dette gjør at bergarten er middels- til grovkornet. En smelte med granittisk sammensetning som kommer til overflaten under et vulkanutbrudd vil størkne raskt, og bli til dagbergarten ryolitt. Magma med granittisk sammensetning kan dannes ved delvis oppsmelting av kontinentalskorpe (dette vil produsere smelter som er rike i kalium, silisium og natrium, eller ved fraksjonell krystallisasjon av en smelte med høyere innhold av komponenter (jern, magnesium, kalsium) som kan krystallisere og danne mineraler som amfibol og pyroksen. Når disse komponentene fjernes fra smelten, vil smelten bli relativt anriket i K, Na og Si, og man kan få en granittisk smelte.
| Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 40 % alkalifeltspat, mer enn 15 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. I tillegg til hovedkomponentene kan granitt inneholde mindre mengder (0–5 %) av mineraler som magnetitt, ilmenitt, apatitt, pyritt, zirkon, allanitt og flere andre. Granitt dannes kun i kontinentskorpen og ikke i havbunnskorpen - bergarten er således et tegn på at funnstedet var fast land da granitten ble dannet.
Granitt er en massiv bergart (det vil si at den ikke har en systematisk fordeling av mineraler), som vanligvis er grovkornet, middelskornet eller porfyrisk. Fargen er vanligvis rødlig på grunn av det høye innholdet av alkalifeltspat. Krystallformen til alkalifeltspat er gjerne delvis til godt utviklet, plagioklas og kvarts har vanligvis noe dårligere utviklet krystallform.
Granitt er en magmatiske bergart, og er en dypbergart. Dette betyr at den har krystallisert (størknet) sakte nede i jordskorpen, slik at krystallene har fått lang tid til å vokse. Dette gjør at bergarten er middels- til grovkornet. En smelte med granittisk sammensetning som kommer til overflaten under et vulkanutbrudd vil størkne raskt, og bli til dagbergarten ryolitt. Magma med granittisk sammensetning kan dannes ved delvis oppsmelting av kontinentalskorpe (dette vil produsere smelter som er rike i kalium, silisium og natrium, eller ved fraksjonell krystallisasjon av en smelte med høyere innhold av komponenter (jern, magnesium, kalsium) som kan krystallisere og danne mineraler som amfibol og pyroksen. Når disse komponentene fjernes fra smelten, vil smelten bli relativt anriket i K, Na og Si, og man kan få en granittisk smelte.
== Granittisk gneis ==
En granitt som gjennomgår omdanning (metamorfose) på grunn av endring i trykk, temperatur og differensielt stress vil først og fremst bli foliert, en slik bergart kalles en granittisk gneis. Folierte bergarter har en planstruktur, det vil si at flate mineraler (som glimmer) er parallellstilt. Dette gir bergarten et mer "stripete" utseende. På grunn av at mineralsammensetningen i granitt er stabil over et stort trykk- og temperaturintervall, vil ikke den endres betraktelig.
== Bruk ==
Siden granitt er en massiv bergart, har den ikke kløv slik som skifer. Den er allikevel mye brukt som bygningsstein og fasadestein, dette er på grunn av de gode kløvegenskapene til alkalifeltspat og plagioklas.
== Noen norske granitter ==
Østfoldgranitten finnes ved riksgrensen mot Sverige, Iddefjorden, ved Fredrikstad, Sarpsborg og på Hvalerøyene. En del av denne granitten har en rødlig farge, men mye har en grå farge, og kalles grå granitt. Den grå granitten tas særlig ut i Iddefjorden, og kalles iddefjordsgranitt, og er middelskornet, gråhvit og med noen korn i svart og grått. Den norske grå granitten brukes mest til bygningssten. Monolitten, i Vigelandsanlegget (Oslo) er laget i granitt fra Østfold.
Drammensgranitten er rød, ganske grovkornet og er den viktigste granitten i Oslofeltet. Den har handelsnavnet røykengranitt og er en rødbrun granitt. Den er relativt grovkornet, ofte med hvite eller grønne krystaller, og brukes mest til bygningsstein, men også til gravminner.
Fjæregranitt er grovkornet og har en forholdsvis kraftig rød farge. Utvinnes i tidligere Fjære kommune i Grimstad.
Røde granitter. Sørvest i Sverige finnes flere gode kvaliteter av rød granitt. Mest kjent er nok granitten fra Vånga og Bohuslän.
Hvit granitt er ikke en granitt, men en dioritt. Den markedføres gjerne under handelsnavnet hvit granitt og finnes ved Støren og Tolga.
Svart granitt Bergarten med handelsnavnet svart granitt er ingen granitt i geologisk forstand, men bergarter som gabbro, diabas og basalt blir gjerne markedsført som svart granitt.
== Bildegalleri ==
Et lite utvalg av granitter. De fleste har en polert og blank overflate. Klikk på bildet for å se det større.
== Se også ==
Liste over bergarter
Bryllupsdager | Granitt er en magmatisk bergart som består av mer enn 40 % alkalifeltspat, mer enn 15 % kvarts, og mindre enn 35 % plagioklas. Andre bergartsdannende mineraler i granitt er glimmer (biotitt og muskovitt) og amfibol. | 7,053 | 7,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Datavitenskap | 2023-02-04 | Datavitenskap | ['Kategori:Dataanalyse', 'Kategori:Informasjonsvitenskap'] | Datavitenskap er et tverrfaglig felt som bruker statistikk, vitenskapelige metoder, prosesser, algoritmer og systemer for å generere kunnskap og innsikt fra støyete, strukturerte og ustrukturerte data. Datavitenskap er relatert til datautvinning, maskinlæring og stordata.
Datavitenskap er et har blitt beskrevet som et konsept for å forene statistikk, dataanalyse, informatikk og deres relaterte metoder for å forstå og analysere faktiske fenomen med data. Det tas i bruk teknikker og teori fra felt som matematikk, statistikk, datateknikk, informatikk, informasjonsvitenskap og domenekunnskap. Datavitenskap er imidlertid forskjellig fra datateknikk (computer science) og informasjonsvitenskap. Turing-prisvinneren Jim Gray så for seg datavitenskap som et et fjerde paradigme av vitenskap (empirisk, teoretisk, beregnet, og nå datadrevet), og hevdet at alt om vitenskap endrer seg på grunn av innvirkningen fra informasjonsteknologi og informasjonseksplosjonen.En dataviter er en person som lager programmeringskode og kombinerer den med statistisk kunnskap for å skape innsikt fra data.Det er fortsatt ingen konsensus om definisjonen av datavitenskap, og det anses av noen å være en moteord. Stordata er et relatert markedsføringsbegrep. Datavitere er ansvarlige for å bryte ned stordata til brukbar informasjon og lage programvare og algoritmer som hjelper selskaper og organisasjoner med å styre driften optimalt.
| Datavitenskap er et tverrfaglig felt som bruker statistikk, vitenskapelige metoder, prosesser, algoritmer og systemer for å generere kunnskap og innsikt fra støyete, strukturerte og ustrukturerte data. Datavitenskap er relatert til datautvinning, maskinlæring og stordata.
Datavitenskap er et har blitt beskrevet som et konsept for å forene statistikk, dataanalyse, informatikk og deres relaterte metoder for å forstå og analysere faktiske fenomen med data. Det tas i bruk teknikker og teori fra felt som matematikk, statistikk, datateknikk, informatikk, informasjonsvitenskap og domenekunnskap. Datavitenskap er imidlertid forskjellig fra datateknikk (computer science) og informasjonsvitenskap. Turing-prisvinneren Jim Gray så for seg datavitenskap som et et fjerde paradigme av vitenskap (empirisk, teoretisk, beregnet, og nå datadrevet), og hevdet at alt om vitenskap endrer seg på grunn av innvirkningen fra informasjonsteknologi og informasjonseksplosjonen.En dataviter er en person som lager programmeringskode og kombinerer den med statistisk kunnskap for å skape innsikt fra data.Det er fortsatt ingen konsensus om definisjonen av datavitenskap, og det anses av noen å være en moteord. Stordata er et relatert markedsføringsbegrep. Datavitere er ansvarlige for å bryte ned stordata til brukbar informasjon og lage programvare og algoritmer som hjelper selskaper og organisasjoner med å styre driften optimalt.
== Se også ==
Maskinlæring
Stordata
== Referanser == | Datavitenskap er et tverrfaglig felt som bruker statistikk, vitenskapelige metoder, prosesser, algoritmer og systemer for å generere kunnskap og innsikt fra støyete, strukturerte og ustrukturerte data. Datavitenskap er relatert til datautvinning, maskinlæring og stordata. | 7,054 | 7,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Iddefjorden | 2023-02-04 | Iddefjorden | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den norske riksgrensen', 'Kategori:Fjorder i Sverige', 'Kategori:Fjorder i Viken', 'Kategori:Haldens geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Strömstad kommune', 'Kategori:Västra Götalands läns geografi'] | Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden.
Ringdalsfjorden og Iddefjorden utgjør egentlig bare en enkelt fjord, som er en sidefjord til Oslofjorden. Fjorden heter Ringdalsfjorden inn til Halden, der den skifter navn til Iddefjorden. Årsaken til at navnet på fjorden er todelt er sannsynligvis at det er haldenserne som har gitt fjorden navn, og sett fra Halden kan man snakke om to fjorder, en utover mot sjøen (Ringdalsfjorden), og en innover i landet (Iddefjorden, navn fra Idd). Dette er gjenspeilet i for eksempel det svenske språket, der fjorden heter Idefjorden i hele sin lengde.
Elvene Tista og lakseelva Enningdalselva har utløp i Iddefjorden. I tillegg til en del mindre holmer og skjær, så finner en to større øyer i fjorden, Sauøya med Norske Skogs utskipingshavn, og Brattøya som er naturreservat. Lenger opp i fjorden ligger Skriverøya, ei halvøy med kulturminner fra jernalderen, den store nordiske krigen og stenhoggernes glansdager.
Iddefjorden har gjennom mange år blitt sterkt forurensa av utslipp fra Saugbrugsforeningen (Norske Skog) i Halden. Fjorden var i 1970-årene biologisk død. Effektive rensetiltak ble først satt i gang i 1980-årene, og livet har siden vendt tilbake.
Iddefjorden har fortsatt mye ubebygd strandlinje. Denne er nå utsatt for sterkt press fra ulike utbyggingsprosjekter.
| Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden.
Ringdalsfjorden og Iddefjorden utgjør egentlig bare en enkelt fjord, som er en sidefjord til Oslofjorden. Fjorden heter Ringdalsfjorden inn til Halden, der den skifter navn til Iddefjorden. Årsaken til at navnet på fjorden er todelt er sannsynligvis at det er haldenserne som har gitt fjorden navn, og sett fra Halden kan man snakke om to fjorder, en utover mot sjøen (Ringdalsfjorden), og en innover i landet (Iddefjorden, navn fra Idd). Dette er gjenspeilet i for eksempel det svenske språket, der fjorden heter Idefjorden i hele sin lengde.
Elvene Tista og lakseelva Enningdalselva har utløp i Iddefjorden. I tillegg til en del mindre holmer og skjær, så finner en to større øyer i fjorden, Sauøya med Norske Skogs utskipingshavn, og Brattøya som er naturreservat. Lenger opp i fjorden ligger Skriverøya, ei halvøy med kulturminner fra jernalderen, den store nordiske krigen og stenhoggernes glansdager.
Iddefjorden har gjennom mange år blitt sterkt forurensa av utslipp fra Saugbrugsforeningen (Norske Skog) i Halden. Fjorden var i 1970-årene biologisk død. Effektive rensetiltak ble først satt i gang i 1980-årene, og livet har siden vendt tilbake.
Iddefjorden har fortsatt mye ubebygd strandlinje. Denne er nå utsatt for sterkt press fra ulike utbyggingsprosjekter.
== Eksterne lenker ==
Iddefjorden.no | Iddefjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra herregården Berby i sør til Halden i nord, der den går over i Ringdalsfjorden. | 7,055 | 7,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milj%C3%B8partiet_De_Gr%C3%B8nne | 2023-02-04 | Miljøpartiet De Grønne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Miljøpartiet De Grønne', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Miljøpartiet De Grønne (MDG) (nynorsk: Miljøpartiet Dei Grøne, nordsamisk: Birasbellodat Ruonát) er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått». Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. Ved stortingsvalget 13. september 2021 oppnådde MDG 3,94 % av stemmene og fikk inn tre representanter på Stortinget i perioden 2021–2025. MDG er også representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet har hatt like stor oppslutning i tettbygde strøk som i distriktene. Partiet har hatt størst oppslutning blant unge velgere.
| Miljøpartiet De Grønne (MDG) (nynorsk: Miljøpartiet Dei Grøne, nordsamisk: Birasbellodat Ruonát) er et grønt norsk politisk parti som mener skillet mellom «grønt og grått» er viktigere enn skillet mellom «rødt og blått». Partiet ble stiftet den 29. oktober 1988 etter forbilde av Die Grünen i Tyskland og er tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens. Ved stortingsvalget 13. september 2021 oppnådde MDG 3,94 % av stemmene og fikk inn tre representanter på Stortinget i perioden 2021–2025. MDG er også representert i flere kommunestyrer og fylkesting. Partiet har hatt like stor oppslutning i tettbygde strøk som i distriktene. Partiet har hatt størst oppslutning blant unge velgere.
== Historie ==
=== Bakgrunn ===
Det vesttyske partiet Die Grünen ble grunnlagt i 1980, med utgangspunkt i miljøbevegelsen og med tilsig fra både den moderate venstresiden og miljøbevisste liberale og konservative. Partiet fikk sitt gjennombrudd i 1983, da det rykket inn i Forbundsdagen med 27 representanter, og ble en inspirasjon for en rekke andre partier i Europa som tok samme navn og baserte seg på samme grønne ideologi, kollektivt omtalt som grønne partier. Allerede i 1981 ble det svenske Miljöpartiet de gröna dannet, hovedsakelig av en miljøbevisst utbrytergruppe fra det liberale Folkpartiet.
Det første initiativet til å etablere et grønt parti i Norge kom da Ove Braaten fra Stavanger i mars 1985 foreslo å omdanne Framtiden i våre hender til et grønt politisk parti, som kunne ivareta Erik Dammans ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og samtidig arbeide for økt menneskelig lykke og fred. Forslaget sto på trykk i medlemsbladet, og selv om Framtiden i våre hender gikk mot forslaget, fikk Braaten mange brev fra folk som var enige i forslaget. Våren 1985 utarbeidet derfor Olav Benestad og Ove Braaten et 14-punkts politisk program, som nøkkelpersoner fra hele landet diskuterte på gamle Ullevål kino i Oslo. Formålet var å utvikle et politisk prinsipprogram, samle nødvendige underskrifter, registrere, stifte og organisere partiet. Ove Braaten ble «hovedkoordinator» for programkomiteen, men det ble vedtatt en flat organisasjonsstruktur uten bruk av begrepet partileder. Diskusjoner og seminarer om politikk, partinavn og organisering pågikk i Oslo og i andre deler av landet fra 1985 til 1987.Flere lokale miljølister stilte til valg allerede i 1987, selv om det nasjonale partiet ikke var stiftet. I Halden hadde De Grønne, under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde By- og Miljøvern-listen fått valgt inn seks. Bymiljølista i Fredrikstad hadde fire mandater, og De Grønne i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget.
=== Stiftelse ===
Landsstyret besluttet å stifte partiet og våren 1988 var 5000 underskrifter samlet inn. Partiet ble den 29. oktober 1988 registrert som «De Grønne», som senere ble endret til «Miljøpartiet De Grønne». Partiets første prinsipprogram ble ferdig sommeren 1988, og selve stiftelsen skjedde på Rondetunet Turistgård i oktober, av 38 personer med bakgrunn fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, Framtiden i våre hender og kvinnebevegelsen. Første program ble vedtatt på første landsmøte i Bø i Telemark i februar 1989.
MDG stilte lister over hele landet i 1989, men oppnådde bare 0,5 % av stemmene og ingen mandater. Bymiljølista forlot partiet i 1990. Ved lokalvalgene i 1991 gikk partiet tilbake i Halden og Kristiansand, men fikk nye mandater bl.a. i Trondheim og på Nesodden. Disse stedene har partiet beholdt representasjonen siden, og har også mer kortvarig hatt plasser i andre kommunestyrer og fylkesting. Etter en lengre periode med synkende medlemstall og lav oppslutning, fikk partiet etter valget i 2003 plass i den nye rødgrønne styringskoalisjonen i Trondheim. Etter å ha hatt en viss framgang i 2007, økte partiet for første gang til over én prosents oppslutning ved valget i 2011, og kom inn i flere nye kommunestyrer og Hordaland fylkesting.
=== Vekst ===
Antallet medlemmer i partiet vokste i begynnelsen sterkt, men da flere nøkkelpersoner døde fra 1989 og framover, ble partiets fremdrift alvorlig svekket. Særlig tungt var tapet av Torstein W. Tengelsen (redaktør av avisen Framtid i Nord) og Olav Benestad. Partiet var i 1995 det første norske politiske partiet med egen nettside. Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert SV, Venstre, KrF og Høyre. Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett Oslo-mandat (Rasmus Hansson) på Stortinget. Ved Stortingsvalget 2017 økte oppslutningen til 3,2 %, og partiet fikk også denne gang én representant, Une Bastholm, innvalgt fra Oslo.
Fire døgn etter at FNs klimapanel la fram 2021-rapporten, hadde partiet fått 2000 nye innmeldinger. Partiets målsetting var 7 % i stortingsvalget 2021, og vekslet i meningsmålingene på å være over og under sperregrensen. Partiet endte under med 3,94 % og fikk inn tre representanter. Resultatet er det nærmeste et parti har vært sperregrensen uten å nå den i norsk historie.
== Partiledelse ==
MDG har inntil 2020 hatt talspersoner istedenfor partiledere. Man startet med én talsperson, fra 1996 var det to. På landsmøtet 2020 gikk man bort fra denne ordningen og har istedenfor en partileder og to nesteledere.
=== Talspersoner ===
=== Partiledere fra 2020 ===
== Ideologi ==
Miljøpartiet De Grønnes mål og prinsipper er ifølge partiets vedtekter «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.»Miljøpartiet de grønne bygger på grønn ideologi og tre solidaritetsprinsipper:
Solidaritet med andre mennesker.
Solidaritet med framtidige generasjoner.
Solidaritet med dyr og natur.Den grønne ideologien og bevegelsen som Miljøpartiet De Grønne er en del av oppstod i løpet av 1970-årene med utgangspunkt i datidens miljø- og anti-atomkraft-bevegelse og ulike nye sosiale bevegelser, og med tilsig fra flere ulike politiske miljøer, både fra den nye venstresiden som stilte seg kritisk til kommunismen, og fra liberale og konservative som var opptatt av miljø og bærekraft. De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, men den grønne ideologien, og de grønne partiene som vokste frem i løpet av 1980-årene, innebar et brudd med flere tidligere politiske ideologier. Både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning har vært viktige inspirasjonskilder for grønn tenkning. Siden 1980-tallet har de grønne partiene i Europa i hovedsak hatt et progressivt sosialliberalt ståsted i tillegg til sitt fokus på miljø og bærekraft.
I Norge definerer Miljøpartiet De Grønne seg som et blokkuavhengig parti som hverken tilhører venstresiden eller høyresiden, og har uttalt at det er åpent for samarbeid med alle partier unntatt Fremskrittspartiet. Ifølge en undersøkelse fra 2014 av Miljøpartiet De Grønnes stemmegivning i kommunestyrer og fylkesting utført av tankesmien Civita, har partiet stemt for venstresidens (herunder Arbeiderpartiet) ordførerkandidater og budsjettforslag 15 av 16 kommuner de er representert i. Ifølge Civitas oversikt var en samarbeidsavtale mellom MDG og borgerlige partier Halden fra 2011 til 2013 eneste moteksempel mot at MDG tilhørte venstresiden i lokalpolitikk. MDGs søsterparti og forbilde Bündnis 90/Die Grünen har imidlertid deltatt i flere regjeringer også sammen med konservative CDU og liberale FDP.
I Europa er de grønne partiene, særlig i de landene hvor partiene er størst, i hovedsak sterke tilhengere av europeisk integrasjon. Miljøpartiet De Grønne er for folkeavstemning i spørsmålet om EU-medlemskap.
Erik Solheim har tidligere hatt en uformell rolle som ressursperson for MDGs partiledelse. I 2021 åpnet han for at MDG kan velge Høyre som regjeringspartner, og sa at «MDG må ta mål av seg til å bli et sterkt, grønt folkeparti etter tysk modell. Min ambisjon er å hjelpe MDG til å bli et bredt folkeparti som de tyske grønne. Når de kan få 33 prosent i Baden-Württemberg, midt i tysk bil-land og senteret for Mercedes og Porsche, kan MDG få 33 prosent i Norge også». Solheim fremhevet også betydningen av næringslivet.
== Partistruktur ==
MDG hadde før 2020 ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ble ledet i stedet av et sentralstyre på elleve personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet. Sammen med de nitten fylkesledere utgjorde de to talspersonene, en representant for Grønn Ungdom, en for Grønne Studenter og leder av Grønt Kvinnenettverk et landsstyre, som er partiets høyeste organ mellom landsmøtene. Talspersonene og partisekretæren utgjorde partiets arbeidsutvalg. Videre har partiet en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv og det benyttes aktiv kjønnskvotering til vervene.Det ble endret under landsstyremøtet 2020 og partiet fikk en leder og to nestledere. Sammen med partisekretæren utgjør de partiets arbeidsutvalg.
=== Sentralstyre ===
Valgt på MDGs landsmøte 8. mai 2022:
Leder: Une Bastholm
Nestleder: Arild Hermstad
Nestleder: Ingrid Liland
Partisekretær: Torkil Vederhus
Medlemmer: Thor Haakon Bakke, Vestland; Tore Dyrendahl, Trøndelag, Lan Marie Berg, Oslo, Toine Sannes, Nordland, Jens Ulltveit-Moe, Viken
Medlem og internasjonal kontakt: Paal Frisvold
== Valgresultater ==
== Nasjonalt ==
Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har stilt i alle stortingsvalg siden da, fra 1997 for første gang med lister i alle fylker. Før 2013 hadde partiet fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg, og hadde bare oppnådd mer enn 10 000 stemmer i 1989, og ved lokalvalgene i 2007 og 2011. I 2013 ble Rasmus Hansson valgt inn på Stortinget for Oslo som partiets første stortingsrepresentant noensinne. Partiet beholdt mandatet ved valget i 2017, denne gang representert ved Une Aina Bastholm. Per Espen Stoknes var møtende vara vinter/vår 2018 mens Bastholm var i fødselspermisjon. MDG har erklært at de ikke vil delta i et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.Ved stortingsvalget 2021 fik MDG 3,94 % og fikk inn tre representanter, to fra Oslo, Lan Marie Berg og Rasmus Hansson og en fra Akershus, Une Bastholm
== Lokalt ==
Miljøpartiet De Grønne hadde representanter i kommunestyrene i Kristiansand og Halden i 1987, og i Trondheim og på Nesodden første gang i 1991. I andre kommuner og flere fylkesting oppnådde partiet mer kortvarig representasjon. I Trondheim deltok MDG i 2003 i en flertallskoalisjon sammen med Ap, Sp og SV. Koalisjonen ble i 2011 utvidet med KrF, og fra 2015 med Venstre og Pensjonistpartiet).
MDG stilte i 2011 liste i 55 kommuner, 18 fylker foruten alle Oslos 15 bydeler. Partiet beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim, og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i tolv kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland. Størst oppslutning fikk partiet i Aurland i Sogn og Fjordane med 6,5 %. Partiet var representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette ble MDG for første gang etablert som landsdekkende parti.
Lokalvalgene i 2015 ga partiet et nasjonalt gjennombrudd. 4,2 % av stemmene ved kommunevalget og 5 % ved fylkestingsvalgene ga partiet representasjon i nesten 200 kommuner og i samtlige 19 fylkesting. Partiet ble med i det nye byrådet i Oslo med byrådene Lan Marie Berg og Hanna Elise Marcussen, i Trondheim ble Hilde Opoku varaordfører og i Moss og Lørenskog fikk MDG varaordførervervet.
Etter valget i 2019 fikk MDG sin første ordfører da Ørjan Jensen ble ordfører i Vardø.
== Internasjonalt medlemskap ==
Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen Federation of European Greens. Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. European Greens har vært fjerde største parti i EU-parlamentet. På nasjonalt plan er det særlig i Sverige og Tyskland partiet har oppnådd stor oppslutning, med over 12 % av stemmene i europaparlamentsvalg.
== Ungdomsorganisasjon ==
Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et sentralstyre. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, internasjonal kontakt og vanlige medlemmer. Nåværende talspersoner er Teodor Bruu og Hulda Holtvedt, mens Miriam Langmoen er generalsekretær. Ungdomsorganisasjonen har, som moderpartiet, landsmøte hvert år.
== Studentorganisasjon ==
Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. Oslo Grønne Studenter ble stiftet 8. mai 1989, men organisasjonen har flere ganger vært nær ved å opphøre. I mars 2015 var Grønne Studenter representert ved åtte lokallag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Miljøpartiet De Grønne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Grønn Ungdom, offisielt nettsted
Grønne Studenter, offisielt nettsted
Miljøpartiet De Grønne på Twitter
Miljøpartiet De Grønne på Facebook
Miljøpartiet De Grønne på Instagram
Miljøpartiet De Grønne på YouTube
Miljøpartiet De Grønne på Flickr | | navn = Miljøpartiet De Grønne | 7,056 | 7,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Huset_Oldenburg | 2023-02-04 | Huset Oldenburg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huset Oldenburg'] | Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100.
Borgen Aldenburg, som slekten har sitt navn etter, lå ved Hunte og ble først nevnt 1108. Den tjente grevene som residens fra midten av det 12. århundre.
Slekten kom i 1448 på den danske tronen, den norske i 1450 og den svenske i 1457 med kong Christian I, som var eldste sønn av grev Dietrich av Oldenburg (død 1440). Den grevelige linjen (utdødd 1667) stammer fra hans yngre bror, Gerhard IV. Den kongelig-danske linjen delte seg i linjen Slesvig-Holsten-Gottorp og Slesvig-Holsten-Sønderborg.
I 1751 kom Adolf Fredrik av den gottorpske linjen på den svenske tronen gjennom ekteskap. Huset Vasa hadde da sittet på tronen i et lengre tidsrom. Denne linjen var på den svenske tronen til 1809 og døde ut i 1877. Med Friedrich August (1711–1785) fikk en bror av Adolf Friedrich av Sverige i 1773 grevskapet Oldenburg og ble 1777 opphøyet til hertug. Fra ham stammer storhertugene (fra 1815) som regjerte Oldenburg frem til Tyskland ble republikk i 1918.
Sønderborg-linjen delte seg i tallrike grener. Linjen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg døde ut i 1931. En annen linje, Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg kom i 1863 på den danske tronen med Christian IX, etter at den eldre, oldenburgske, kongelige linjen døde ut. Hans sønn ble samme år som Georg I konge av Hellas, mens barnebarnet, Carl, ble valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII i 1905.
I 1762 hadde slekten også via ekteskap kommet på den russiske tronen med Peter III, sønn av Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp. Under navnet Romanov-Holstein-Gottorp satt oldenburgerne på Russlands trone frem til revolusjonen i 1917.
Dronning Elisabeth II av Storbritannias ektemann Philip var et annet kjent medlem av slekten. Med hans sønn eller annen etterkommer vil slekten kunne komme på den britiske tronen, som nå innehas av dronning Elisabeths slekt, den albertinske linje av Wettin-dynastiet, kjent som Sachsen-Coburg-Gotha. Det britiske kongehuset bærer navnet Windsor og vil trolig bære samme navn når/hvis Elisabeths etterkommer blir hennes etterfølger.
Hovedlinje
Konger av Danmark (1448–1863)
Konger Norge (1450–1814)
Konger av Sverige (1457–1464, 1497–1501 og 1520–1521)
Hertuger av Slesvig og grever av Holstein (1460–1544)
Hertuger av Slesvig og Holstein regjerte kun i deler av hertugdømmene (1544–1721/1773)
Hertuger av Slesvig (1721–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Hertuger av Holstein (1773–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Holstein-Gottorp
Hertuger av Holstein-Gottorp (1544–1739)Holstein-Gottorp-Romanov (vanligvis bare kalt Romanov)
Hertuger av Holstein-Gottorp (1739–1773)
Tsar av Russland (1762 and 1796–1917)
Holstein-Gottorp svensk gren
Konger av Sverige (1751–1818)
Konge av Norge (1814–1818)
Holstein-Gottorp storhertuggren
Hertuger og storhertuger av Oldenburg i Oldenburg (1773–1918)
Huset Slesvig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, utdødd
Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Hertug av Schleswig-Holstein
Monarker av Danmark (siden 1863)
Konge av Island (1918–1944)
Konger av Norge siden 1905
Konger av Hellas (1863–1924, 1935–1973)
| Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100.
Borgen Aldenburg, som slekten har sitt navn etter, lå ved Hunte og ble først nevnt 1108. Den tjente grevene som residens fra midten av det 12. århundre.
Slekten kom i 1448 på den danske tronen, den norske i 1450 og den svenske i 1457 med kong Christian I, som var eldste sønn av grev Dietrich av Oldenburg (død 1440). Den grevelige linjen (utdødd 1667) stammer fra hans yngre bror, Gerhard IV. Den kongelig-danske linjen delte seg i linjen Slesvig-Holsten-Gottorp og Slesvig-Holsten-Sønderborg.
I 1751 kom Adolf Fredrik av den gottorpske linjen på den svenske tronen gjennom ekteskap. Huset Vasa hadde da sittet på tronen i et lengre tidsrom. Denne linjen var på den svenske tronen til 1809 og døde ut i 1877. Med Friedrich August (1711–1785) fikk en bror av Adolf Friedrich av Sverige i 1773 grevskapet Oldenburg og ble 1777 opphøyet til hertug. Fra ham stammer storhertugene (fra 1815) som regjerte Oldenburg frem til Tyskland ble republikk i 1918.
Sønderborg-linjen delte seg i tallrike grener. Linjen Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg døde ut i 1931. En annen linje, Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg kom i 1863 på den danske tronen med Christian IX, etter at den eldre, oldenburgske, kongelige linjen døde ut. Hans sønn ble samme år som Georg I konge av Hellas, mens barnebarnet, Carl, ble valgt til konge av Norge under navnet Haakon VII i 1905.
I 1762 hadde slekten også via ekteskap kommet på den russiske tronen med Peter III, sønn av Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp. Under navnet Romanov-Holstein-Gottorp satt oldenburgerne på Russlands trone frem til revolusjonen i 1917.
Dronning Elisabeth II av Storbritannias ektemann Philip var et annet kjent medlem av slekten. Med hans sønn eller annen etterkommer vil slekten kunne komme på den britiske tronen, som nå innehas av dronning Elisabeths slekt, den albertinske linje av Wettin-dynastiet, kjent som Sachsen-Coburg-Gotha. Det britiske kongehuset bærer navnet Windsor og vil trolig bære samme navn når/hvis Elisabeths etterkommer blir hennes etterfølger.
Hovedlinje
Konger av Danmark (1448–1863)
Konger Norge (1450–1814)
Konger av Sverige (1457–1464, 1497–1501 og 1520–1521)
Hertuger av Slesvig og grever av Holstein (1460–1544)
Hertuger av Slesvig og Holstein regjerte kun i deler av hertugdømmene (1544–1721/1773)
Hertuger av Slesvig (1721–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Hertuger av Holstein (1773–1864) regjerte i hele hertugdømmet
Holstein-Gottorp
Hertuger av Holstein-Gottorp (1544–1739)Holstein-Gottorp-Romanov (vanligvis bare kalt Romanov)
Hertuger av Holstein-Gottorp (1739–1773)
Tsar av Russland (1762 and 1796–1917)
Holstein-Gottorp svensk gren
Konger av Sverige (1751–1818)
Konge av Norge (1814–1818)
Holstein-Gottorp storhertuggren
Hertuger og storhertuger av Oldenburg i Oldenburg (1773–1918)
Huset Slesvig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, utdødd
Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Hertug av Schleswig-Holstein
Monarker av Danmark (siden 1863)
Konge av Island (1918–1944)
Konger av Norge siden 1905
Konger av Hellas (1863–1924, 1935–1973)
== Eksterne lenker ==
Oldenborgernes stamtre | Huset Oldenburg er en nordtysk fyrsteslekt som stammer fra det såkalte Osnabrücker Nordland. Den nevnes første gang med Egilmar I omkring 1100. | 7,057 | 7,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakarta | 2023-02-04 | Jakarta | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:106°Ø', 'Kategori:6°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Jakarta', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | «Batavia» (byens historiske navn) leder hit. For andre betydninger, se Batavia (andre betydninger)Jakarta, offisielt kjent som Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta (indonesisk: Daerah Khusus Ibu Kota Jakarta), er hovedstad og største by i Indonesia.
Byen ligger på den nordvestlige kysten av øya Java og er landets økonomiske, kulturelle og politiske sentrum. Med en befolkning på 10 187 595 i november 2011
er den Indonesias og Sørøst-Asias største by og i, og den trettende mest befolkede byen i verden. Det offisielle storbyområdet, kjent som Jabodetabek (et navn dannet ved å kombinere de første stavelsene i Jakarta, Bogor, Depok, Tangerang og Bekasi), er det nest største i verden, og forstedene fortsetter også utover det offisielt definerte området. Jakarta er oppført som en verdensby i Globalization and World Cities Study Group and Networks (GaWC) lister fra 2008.
og dekker et område på 661 km². Dette området har befolkning på godt over 28 millioner , noe som gjør det til et av verdens tettest befolkede områder.
I 2011 ble Jakarta rangert på 17.-plass blant verdens 200 største byer, et hopp fra 171.-plassen i 2007. Jakarta har dermed vokst raskere enn Kuala Lumpur, Beijing og Bangkok.Etter grunnleggelsen på 300-tallet ble Jakarta en viktig havne- og handelsby for kongeriket Sunda. Som «Batavia» vokste den seg stor som hovedstaden for Nederlandsk Østindia. Byen fikk navnet Jakarta i 1942 under den japanske okkupasjonen av Java, og ble hovedstad i Indonesia da landet ble selvstendig etter andre verdenskrig.
Byen er sete for ASEAN-sekretariatet.
| «Batavia» (byens historiske navn) leder hit. For andre betydninger, se Batavia (andre betydninger)Jakarta, offisielt kjent som Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta (indonesisk: Daerah Khusus Ibu Kota Jakarta), er hovedstad og største by i Indonesia.
Byen ligger på den nordvestlige kysten av øya Java og er landets økonomiske, kulturelle og politiske sentrum. Med en befolkning på 10 187 595 i november 2011
er den Indonesias og Sørøst-Asias største by og i, og den trettende mest befolkede byen i verden. Det offisielle storbyområdet, kjent som Jabodetabek (et navn dannet ved å kombinere de første stavelsene i Jakarta, Bogor, Depok, Tangerang og Bekasi), er det nest største i verden, og forstedene fortsetter også utover det offisielt definerte området. Jakarta er oppført som en verdensby i Globalization and World Cities Study Group and Networks (GaWC) lister fra 2008.
og dekker et område på 661 km². Dette området har befolkning på godt over 28 millioner , noe som gjør det til et av verdens tettest befolkede områder.
I 2011 ble Jakarta rangert på 17.-plass blant verdens 200 største byer, et hopp fra 171.-plassen i 2007. Jakarta har dermed vokst raskere enn Kuala Lumpur, Beijing og Bangkok.Etter grunnleggelsen på 300-tallet ble Jakarta en viktig havne- og handelsby for kongeriket Sunda. Som «Batavia» vokste den seg stor som hovedstaden for Nederlandsk Østindia. Byen fikk navnet Jakarta i 1942 under den japanske okkupasjonen av Java, og ble hovedstad i Indonesia da landet ble selvstendig etter andre verdenskrig.
Byen er sete for ASEAN-sekretariatet.
== Etymologi ==
Området som i dag heter Jakarta, har tidligere hatt en rekke navn: Sunda Kelapa (397–1527), Jayakarta (1527–1619), Batavia (1619–1949) og Djakarta (1949–1972).
Det nåværende navnet kommer fra ordet Jayakarta, som stammer fra gammeljavanesisk og dermed til slutt fra sanskrit. Jayakarta oversettes som «seirende gjerning», komplett handling«» eller «full seier».
Jakarta blir kalt for «Big Durian», fordi byen sees på som det indonesiske motsvaret til New York («The Big Apple»).
== Geografi ==
Jakarta ligger på nordvestkysten av Java, ved munningen av Ciliwungelva i Jakartabukta, som er et inntak fra Javasjøen. Den nordlige delen av Jakarta ligger på sletteland, på omtrent åtte meter over havet. Dette bidrar til jevnlig flom. De sørlige delene av byen er preget av åser. Det er om lag tretten elver som flyter gjennom Jakarta, der de fleste flyter fra åslandskapet i den sørlige delen nordover mot Javasjøen. Den viktigste elva er Ciliwungelva som deler byen i vestlige og østlige administrative områder. Byen grenser mot provinsen Vest-Java i øst og provinsen Banten i vest.
De tusen øyene, som administrativt er en del av Jakarta, ligger i Jakartabukta nord for byen.
=== Status som hovedstad skal opphøre ===
Den 26. august 2019 kunngjorde president Jokowi (Joko Widodo) at Jakarta skal miste sin rolle som Indonesias hovedstad og at den nye hovedstad planlegger å skulle ligge slik at den både innen North Penajam Paser Regency og Kutai Kartanegara Regency, hegge i Kalimantan Timur (Øst-Kalimantan). Dette er på øya Borneo. For at beslutningen skal bli offisiels trenges første godkjennelse i parlamentet.
=== Klima ===
Jakarta har et varmt og fuktig ekvatorialt/tropisk klima (Af) etter Köppens klimaklassifisering. Plasseringen i den vestlige delen av Indonesia gjør at toppen av regntiden er i januar, med en gjennomsnittlig nedbørsnormal på 350 mm, og de laveste nedbørsmengdene får de i august med et månedlig gjennomsnitt på 60 mm.
Byen er fuktig gjennom året med daglige temperaturer mellom 25° og 38 °C.
== Demografi ==
Folketellingen i 2010 registrerte rundt 9,58 millioner mennesker, godt over alle offentlige anslag. Området Jakarta dekker 662,33 km2, noe som gir en befolkningstetthet på 14 464 personer/km2 og den niende største urbane befolkningstetthet i verden. Tilflytting fra distriktene rundt opphever i stor grad virkningen av familieplanleggingsprogrammene. Befolkningen økte fra 1,2 millioner i 1960 til 8,8 millioner i 2004, og dette tallet dekker bare byens lovlige innbyggere.
Befolkningen i storbyområdet Jakarta er 28 019 545. Definisjonen av storbyområdet Jakarta er riktignok utdatert siden Indonesias president Yudhoyono vurderer å utvide den til å omfatte områder som Purwakarta og Sukabumi, sammen med en mulig flytting av statlige funksjoner til områder hvor tettheten er lavere, og dermed bedre samordningen av offentlige etater i hovedstadsregionen. Med en slik definisjon overgår befolkningen lett 30 millioner basert på tallene fra folketellingen i 2010.
== Administrasjon ==
=== Kota eller kotamadya (byer) og distrikter i Jakarta ===
Offisielt er Jakarta ikke en by, men en provins med spesiell status som hovedstad i Indonesia. Den har en guvernør (istedenfor en ordfører), og er delt inn i flere regioner (byer) med egne administrative systemer. Som en provins er det offisielle navnet på Jakarta Daerah Khusus Ibukota Jakarta («Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta»), som på indonesisk forkortes til DKI Jakarta.
Jakarta er delt inn i fem kota eller kotamadya («byer» - tidligere kommuner), hver ledet av en ordfører - og et distrikt (kabupaten) ledet av en regent. I august 2007 holdt Jakarta sitt første valg til guvernørstolen, tidligere ble byens guvernører utnevnt av det lokale bystyret. Dette var en del av et landsomfattende desentraliseringsinitiativ, noe som skal åpne for direkte lokalvalg i flere områder.Byene / kommunene i Jakarta er:
Sentral-Jakarta (Jakarta Pusat) er Jakartas minste by og hjem til det meste av Jakartas administrative og politiske sentrum. Det er preget av store parker og nederlandske koloniale bygninger. Landemerker som Nasjonalmonumentet (Monas), Istiqlalmoskéen, Jakarta katedral og flere museum.
Vest-Jakarta (Jakarta Barat) har den høyeste konsentrasjonen av småskala bedrifter i Jakarta. Området omfatter Jakartas Chinatown og landemerker fra den nederlandske kolonitiden som den kinesiske Langgam bygningen og Toko Merah. Vest-Jakarta inneholder en del av Jakartas gamleby.
Sør-Jakarta (Jakarta Selatan), opprinnelig planlagt som en drabantby, er nå området for store eksklusive kjøpesentre og velstående boligområder. Jakarta Selatan fungerer som Jakartas grunnvannsbuffer, men nylig har de grønne områdene blitt truet av nye utbygginger.
Øst-Jakarta (Jakarta Timur) er preget av flere industrisektorer. Det er også fortsatt noen områder av sumper og rismarker i denne byen..
Nord-Jakarta (Jakarta Utara) er den eneste byen i Jakarta som er avgrenset av sjøen (Javasjøen). Nord-Jakarta inneholder en del av Jakartas gamleby, tidligere kjent som Batavia siden det 17. århundre, og var et senter for VOCs handelsaktivitet i Nederlandsk Østindia. De best tilrettelagte områdene for turister ligger i Nord-Jakarta.Den eneste distriktet (kabupaten) i Jakarta er:
De tusen øyene (Kepulauan Seribu), tidligere et underdistrikt av Nord-Jakarta, er en samling av 105 små øyer som ligger i Javasjøen. Den har en høy verneverdi på grunn av sine unike og spesielle økosystemer. Marin turisme, som dykking, vannsykkel og vindsurfing, er den viktigste aktiviteten for turister i dette området. Den viktigste transporten mellom disse øyene er hurtigbåt eller små ferger.
== Økonomi ==
Økonomien er nært knyttet til finansiell tjenesteyting, handel og industriproduksjon. Industriproduksjonen er spredt over flere felter, med større sektorer innen produksjon av elektronikk, biler, kjemikalier, maskinteknikk og bioteknologi. Jakarta er den mest luksuriøse og travleste byen i Indonesia, og i 2009 hadde 13 % av befolkningen i Jakarta en inntekt per hode på mer enn 108 000 000 rupiyah (10 000 US-dollar).Samtidig er Jakarta en by med store kontraster og store forskjeller mellom fattig og rik. En ny lov fra 2007 forbyr å gi penger til tiggere, gatemusikanter og gateselgere, det ble forbudt å sette opp bosetninger på elvebredder og langs motorveier, og spytting og røyking på offentlig transport kan resultere i bøter. Rengjøring av frontruter og tips for å dirigere trafikk i veikryss vil også bli straffet. Kritikere av den nye lovgivningen hevder at slike lover vil være vanskelig å håndheve og de har en tendens til å overse den desperate fattigdommen for mange av hovedstadens innbyggere.Etter en idé implementert i Singapores Orchard Road i 2011 sa Jakartas administrasjon at de ville begrense parkering på gaten på Jl Hayam Wuruk (Haram Wuruk St) og Jl Gajah Mada i Sentral-Jakarta. De sa også at de ville fjerne ulovlige selgere og tiggere fra fortau og gater i området. I praksis har disse tiltakene bare vært delvis vellykket.
=== Turisme ===
De fleste av de besøkende til Jakarta er innenlandske turister fra hele Indonesia. Som inngangsporten til Indonesia, fungerer Jakarta ofte som stop-over for utenlandske besøkende på vei til populære indonesiske turistmål som Bali og Yogyakarta.
I tillegg til monumenter, landemerker og museer rundt Medan Merdeka og Jakartas gamleby, inkluderer turistattraksjonene Taman Mini Indonesia Indah, Ragunan Zoo, det gamle havneområdet Sunda Kelapa og Ancol Dreamland-komplekset i Jakartabukta.
== Samferdsel ==
Som en av de mest befolkede byene i verden, sliter Jakarta med transportproblemer.
=== Veitransport ===
Til tross for at det finnes flere brede veier sliter Jakarta med trafikkorker på grunn av tung trafikk, særlig i det sentrale forretningsstrøket. Mye av årsaken ligger i at utbedringer i veinettet tidligere i stor grad ble utført med tanke på privatbilisme. For å redusere tallet på trafikkorker, har noen av de største veiene i Jakarta en 'tre i en' regel i rushtiden. Denne regelen ble introdusert i 1992, og la ned forbud mot å ha færre enn tre passasjerer i hver bil på visse veier til visse tider.
Tuktuker, kalt bajaj, sørger for lokal transport i bakgatene i noen deler av byen. Fra tidlig på 1940-tallet til 1991 var de en vanlig form for lokal transport i byen. I 1966 ble det estimert at det opererte 160 000 rickshawer i byen; så mye som 15% av Jakartas arbeidstakere holdt på med rickshawkjøring. I 1971 ble rickshawer forbudt på hovedveiene, og kort tid senere prøvde styresmaktene å gjennomføre et totalforbud. Dette reduserte antallet vesentlig, men fjernet dem ikke helt fra trafikkbildet. En særlig aggressiv kampanje for å fjerne dem i 1990 og 1991 var vellykket, men under den økonomiske krisen i 1998 returnerte noen da kontrollforsøkene fra styresmaktene ble mindre effektive.Selv om motorsykkeltaxier, kalt ojeks, ikke er en offisiell form for offentlig transport kan de bli funnet i hele Indonesia og i Jakarta. De er spesielt nyttige på overfylte urbane veier og i trange smug hvor andre biler ikke kommer fram. I november 2011 ble Taxijek lansert i Jakarta. Det er i hovedsak en taxi, men med en motorsykkel istedenfor en bil. Foruten taksameter og selskapets identitetskort, har passasjeren tilgang til en hjelm, engangshårnett til å bruke under hjelmen og en ekstra regnfrakk. I motsetning til vanlige ojeker er har taxijeks lov til å gå inn inngjerede kvartaler og de krever vanligvis en lavere pris.
=== Jernbane og vannveier ===
Flere jernbanelinjer betjener Jakarta og kobler byen til naboregionene; Depok og Bogor i sør, Tangerang og Serpong i vest, og Bekasi, Karawang, og Cikampek i øst. I rushtiden overstiger tallet på passasjerer systemets kapasitet kraftig og opphoping er vanlig.
Det ble planlagt en énskinnebane gjennom byen, og en del av det var allerede under bygging, da prosjektet stoppet i 2004. Det ble offisielt gitt opp i 2008, hovedsakelig på grunn av mangel på investorer til å finansiere det hele. Hvis det hadde blitt gjennomført ville monorailen ha bestått av to linjer.
Et tolinjers metrosystem er foreslått, med en nord-sør linje mellom Kota og Lebak Bulus, uten forbindelser til de kansellerte monoraillinjene, og en øst-vest linje, som vil kobles til nord-sør linjen på Sawah Besar Station. Når det står ferdig vil det være en kombinasjon av t-bane og forhøyede spor. Byggingen startet i april 2012 og de første 15,2 kilometrene mellom Hotel Indonesia og Lebak Bulus og nord-sør linjen er planlagt å være operativt innen 2016.Den 6. juni 2007 åpnet Vannveien, en ny båttjeneste langs Ciliwungelva. På grunn av den store mengden flytende søppel som satte seg fast propellen er den ikke lenger i drift. Varierende vannstand i den tørre og den våte årstiden var også en medvirkende faktor til nedleggelse.
=== Lufttransport ===
Soekarno-Hatta internasjonale flyplass (CGK) er den viktigste flyplassen i Jakarta, og Indonesias hovedport til omverden. Den blir benyttet av både private og kommersielle flyfraktere og kopler Jakarta med andre indonesiske byer og internasjonale reisemål. Den er Indonesias travleste flyplass med over 47 millioner passasjerer årlig. Den andre flyplassen, Halim Perdanakusuma internasjonale flyplass (HLP) betjener mest private flygninger samt fly med regjeringsmedlemmer og presidenten.
== Vennskapsbyer ==
Jakarta har flere vennskapsbyer rundt om i verden:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jakarta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jakarta, offisielt kjent som Den spesielle hovedstadsregionen Jakarta (indonesisk: Daerah Khusus Ibu Kota Jakarta), er hovedstad og største by i Indonesia. | 7,060 | 7,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsvaret | 2023-02-04 | Forsvaret | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Militærvesen', 'Kategori:Norges forsvar', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2020 brukte Norge 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvarsbudsjettet. NATOs medlemmer avtalte i 2014 at landene skulle jobbe mot 2 prosent av BNP innen 2024 samt bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. I 2020 var Forsvarets styrke i fred 16 221 personer, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
| Forsvaret er den militære delen av den norske statsmakten. Forsvaret er organisert som en etat under ledelse av Forsvarsdepartementet. Etaten ledes av en forsvarssjef med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
I 2020 brukte Norge 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvarsbudsjettet. NATOs medlemmer avtalte i 2014 at landene skulle jobbe mot 2 prosent av BNP innen 2024 samt bruke 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer. I 2020 var Forsvarets styrke i fred 16 221 personer, inkludert befal og sivilt ansatte. Ved full mobilisering er det rundt 70 000 totalt personell med nåværende militære, vernepliktige og Heimevernet.
== Organisasjon ==
Forsvarets organisasjon består av Forsvarsstaben, Militærmisjonen i Brussel og 13 driftsenheter direkte underlagt forsvarssjefen:
I august 2016 ble det gjort en omorganisering av driftsenhetene slik at disse ble redusert fra 21 til 15. Fra 1. august ble Forsvarets lønnsadministrasjon en del av Forsvarets personell- og vernepliktssenter, og fra 2. august ble Forsvaret kommunikasjon, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Forsvarets forum, tros- og livsynskorpset og Forsvarets regnskapsadministrasjon samlet i driftsenheten Forsvarets fellestjenester.
== Forsvarets oppdrag ==
Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.
Avkledt all retorikk er det norske forsvarets strategiske rolle å gjøre en norsk-russisk konflikt til et spørsmål om allierte og spesielt amerikanske sikkerhetsgarantiers troverdighet.
=== Grunnloven ===
Ifølge Grunnloven § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, starte krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 101 for bruk av militær makt mot norske borgere.
Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.
Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 119, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i forsvarsloven av 2016.
=== Sivil kontroll ===
Prinsippet om sivil styring av den militære forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
=== Forsvarspolitiske mål ===
Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordnende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne:
Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.
Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet
Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
== Historie ==
Se utdypende artikkel: Norsk forsvarshistorie
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp vilkårlig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.
Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 % av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.
I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i Napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene, ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60–70 fot og med et mannskap på 60–70 mann, og en for joller på inntil 45 fot og med 20–25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.
I perioden fram til 1814 ble det bygget over 50 av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.
Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812, mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter Napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Ett av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.
Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 % under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.
Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene.
I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.
Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først mot slutten av 1820-årene ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge Marinen videre ut.
Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles luftforsvar.
I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Da freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede NATO-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning overfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.
Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo sentrum igjen etter noen år.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. Tidlig i 2000-årene ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. Forsvarsreform etter den kalde krigen var drevet frem av flere forhold. Sikkerhetssituasjonen var endret og det var en viss usikkerhet knyttet til hvordan Norge skulle forholde seg til Russland. Videre var det problemer med utstyrsparken til mobiliseringshæren. Denne var i stor grad basert på materiell overført fra amerikanerne og britene i 1950- og 1960-årene. Budsjettene i 1990-årene reflekterte også nye prioriteringer for politisk nivå. Disse faktorene medførte at reformbehovet ble følt gjennom organisasjonen. Arbeid med reform ble planlagt gjennom flere forsvarskommisjoner og rapporter. I grove trekk gikk anbefalingene ut på å redusere størrelse, men å beholde oppgavene med invasjonsforsvar. Debatten gjennom 1990-årene handlet om denne rollen var riktig kurs videre. Først på slutten av tiåret, etter at Forsvarsstudie 2000 ledet av Sverre Diesen, slo fast at reform var nødvendig, begynte arbeidet.Norge deltok i 23 operasjoner i løpet av 1990-årene. Perioden karakteriseres av overgangen fra fredsbevarende til fredsopprettende oppdrag. Fredsbevarende oppdrag var typisk for Norske utenlandsoppdrag før nittitallet og krever mindre av troppene hva angår trening. Fredsopprettende oppdrag fordrer større treningsmengde og at styrkene må være forberedt på skarpe operasjoner. Til tross for manglende politisk og faglig vilje til å modernisere Forsvaret, var Norge, sammen med blant annet Danmark, et av de ledende land innen bidrag til internasjonale operasjoner i regi av FN. Operasjoner utenfor det tradisjonelle ansvarsområdet var i starten av perioden blant mange ansett å være utenfor ansvarsområdet til Forsvaret.
Norges første større bidrag kom i Somalia i 1992. Her deltok rundt 40 000 FN-soldater til UNOSOM I og II. Dette bidraget varte i flere år og tok slutt etter at 18 amerikanske soldater mistet livet i slaget om Mogadishu.Jugoslaviakrigene tok til i 1992. Ved oppløsningen av føderasjonen, begynte statene prosesser for å bli uavhengige. Kort fortalt er dette problematisk fordi regionen er et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter. Konfliktene sprang ut av dette. Norge bidro i løpet av 1990-årene med flere bidrag, både skarpe og støttefunksjoner. Utover i 1990-årene utviklet krisen seg i slik grad at NATO overtok ledelsen fra FN.I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok Forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan.
== Militærordningen ==
Militærordningen er Forsvarets personellstruktur for militært tilsatte. Den ble behandlet av Kongen i statsråd 24. april 2015 og av Stortinget 12. juni 2015. Ordningen er tilpasset NATOs personellstruktur med et offiserskorps (OF) og et spesialistkorps (OR).Med militærordningen har personellkategorien offiser erstattet kategorien yrkesbefal; befal erstattet de tidligere kategoriene avdelingsbefal og kontraktsbefal; og grenaderer og konstabler erstattet vervede mannskaper.
Offiserskorps (OF)
Offiserer (OF 1–9)
Spesialistkorps (OR)
Befal (OR 5–9)
Grenaderer og konstabler (OR 2–4)
Menige soldater (OR 1)
Sivilt personell (CIV)
Vervet/Sjt/Tilsvarende (COR 3--5)
Fenr/Oberst/gen/tilsvarende(CIV 1--8)Ordningen innebærer at Forsvaret har to militære tilsettingsforhold: T‑35 (tilsetting til 35 år) og T‑60 (tilsetting til 60 år), men ordningen stiller ikke krav om befals- eller offisersutdanning for å bli tilsatt i T‑60. De som tar krigsskole tilsettes til pensjonsalder.
== Norske styrker i utlandet ==
Personell fra Forsvaret var i 2022 engasjert i følgende oppdrag utenlands:
=== NATOs stående maritime styrker ===
Høsten 2022 deltar Norge med logistikk- og forsyningsfartøyet KNM «Maud» og fregatten KNM «Roald Amundsen» i NATOs stående maritime styrke 1.
=== Egypt ===
Det norske bidraget til den fredsbevarende styrken i Egypt, Multinational Force and Observers (MFO), er stasjonert i South Camp og består av en offiser som er rådgiver for styrkesjefen i MFO, en offiser i planavdelingen og en liaisonoffiser.
=== Mali ===
Norge har siden 2013 støttet myndighetene i Mali ved å delta i FN-operasjonen MINUSMA. I 2022 stiller Norge med vakt- og sikringspersonell, leirpersonell og stabsoffiserer.
=== Midtøsten ===
I Midtøsten tjenestegjørper 2021 11 norske offiserer i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel, Syria og Libanon.
=== Irak/Kuwait/Quatar/Jordan ===
Per 2021 bidrar Norge med et styrkebidrag fra Hæren i Irak. Det norske bidraget er en del av den internasjonale koalisjonen Operation Inherent Resolve.Styrkebidraget fra Hæren har som oppgave å rådgi og trene irakiske sikkerhetstyrker i Anbar-provinsen. Norge bidrar også med stabsoffiserer ved Ain al-Asad flybase i Anbar-provinsen og Bagdad i Irak, samt Kuwait som en del av Operation Inherent Resolve.I tillegg har Norge personell på plass i Jordan som sørger for forsyninger til styrken i Irak, samt en offiser til CENTCOM Partnership Integration Enterprise (CPIE) i Qatar.
=== Sør-Sudan ===
Siden 2011 har Norge bidratt med militært personell i Sør-Sudan gjennom FN-styrken United Nations Mission in South Sudan (UNMISS). Per 2021 stiller Forsvaret med til sammen 17 stabsoffiserer.
De fleste av offiserene jobber ved FN-operasjonens hovedkvarter i Juba mens de resterende er stasjonert ved operasjonens sektorhovedkvarter.
=== Litauen ===
Norge har høsten 2022 et mekanisert kompani på rundt 200 soldater på plass i den tysk-ledede stridsgruppen NATOs operasjonen Enhanced Forward Presence i Litauen. Styrken som Norge inngår i, holder til i en litauisk garnison i Rukla, omtrent ni mil utenfor hovedstaden Vilnius.
Nordmennene trener og øver sammen med soldater fra Belgia, Island, Tsjekkia, Nederland, Tyskland samt vertslandet Litauen. Bidraget går på rotasjon mellom alliansens medlemsland.
=== Israel/Syria/Libanon ===
FNs aller første fredsbevarende operasjon, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) ble etablert i 1948. Norge har stilt med personell der siden 1956.
12 norske offiserer tjenestegjør i dag i UNTSO. Én offiser tjenestegjør ved UNTSOs hovedkvarter i Jerusalem, én offiser er liaisonoffiser for UNTSO i Damaskus, mens de andre offiserene jobber som FN-observatører og tjenestegjør i Israel og Libanon.
=== Bahrain ===
Norge har siden 2013 hatt én stabsoffiser i Combined Maritime Forces i Bahrain. I tillegg til å være norsk Senior National Representative (SNR) ved den amerikanske marinebasen National Support Activity Bahrain, har den norske representanten en sentral stilling i organisasjonens hovedkvarter som sjef for «Engagement and Regional Cooperation».
== Utrustning ==
Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, fram til 1970-årene enten gratis eller til redusert pris, som en del av avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område (ofte feilaktig blanda med den sivile Marshallhjelpen). Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet.
Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra NATO-styrker.
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) leverer logistikktjenester til Forsvaret og forsvarssektoren i fred, krise, konflikt og krig. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000.
Forsvarsmateriell (FMA) har hovedansvaret for materiellinvesteringer og materiellforvaltning i forsvarssektoren. FMA ble opprettet 1. januar 2016 og ble etablert ved at kapasitetsdivisjonene, investeringsstaben og deler av staben fra Forsvarets logistikkorganisasjon ble utskilt fra FLO.
=== Individuell utrustning ===
Fram til 2008 var standardgeværet i det norske Forsvaret en norsk produsert utgave av det tyske automatgeværet G3, i Norge betegnet som AG-3, men dette våpenet er nå erstattet med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80.
Fram til 1990-årene brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 tok fram mer moderne alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning. Etter 2006 har norske soldater også vært utrustet med feltuniformer i membramstoff liknende det mer kjente Gore-Tex. Parallelt med den norske deltakelsen i operasjoner som ISAF i Afghanistan og FN oppdrag i Tsjad har soldatutrustningen stadig utviklet seg, og inkluderer en rekke uniformseffekter, beskyttelses-og kommunikasjonsutstyr som er tilpasset tjeneste i varmt og tørt klima. Tilleggsutstyret som utleveres før tjeneste i ørkenliknende områder omtales som ørkenssats.
=== Tyngre våpen ===
De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3, FN MAG og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som Javelin, M72 og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen Barrett M82, Heckler & Koch HK417 og Barrett MRAD.
Det lette 5.56x45mm maskingeværet FN Minimi ble innfaset i 2014, primært for å gi jegeravdelinger større ildkraft ved ivaretakelse av egen beskyttelse. MG3 er planlagt erstattet med FN Minimi 7,62.Pansrede avdelinger er i hovedsak oppsatt på pansrede beltekjøretøy av M-113-familien. Det finnes en rekke spesialutgaver basert på denne vogntypen. Kampavdelingene benytter tyskproduserte stridsvogner av typen Leopard 2A4 og svenskproduserte stormpanservogner av typen CV9030N. Både Leopard 2A4 og CV9030-N er godt pansret, har stor mobilitet også i vanskelig terreng sommer som vinter og er utstyrt med moderne ildledningssystemer som gjør dem i stand til å levere presisjonsild på lange hold uavhengig av vær- og lysforhold.
Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits K9 Thunder.
Luftvernet består av Luftforsvarets NASAMS og Hærens kampluftvern.
Norge er part i Minekonvensjonen og bruker derfor ikke antipersonellminer.
=== Kjøretøy ===
Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler samt Hägglunds Bv206, sekshjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leir og ved installasjoner.
Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien, Dingo 2 og Iveco LMV.
=== Luftfartøy ===
Luftforsvaret er satt opp med Lockheed Martin F-35 Lightning II kampfly, Lockheed Martin C-130 Hercules transportfly. Boeing P-8 Poseidon og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptre finnes Bell 412 lette transporthelikoptre samt AgustaWestland AW101 SAR Queen og Westland Sea King redningshelikoptre. Et lite antall Saab Safari skolefly brukes også.
=== Sjøfartøy ===
Marinen er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen samt seks fartøyer av Skjold-klassen.
Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen.
Minevåpenet er satt opp med Oksøy-klassen og Alta-klassen for henholdsvis minejakt og minesveip.
Kystjegerkommandoen er satt opp med Stridsbåt 90N samt en rekke mindre RIB og gummibåter.
I tillegg finnes en del støttefartøy, slepefartøy samt mindre fartøyer.
Kystvaktens fartøyer inngår også i Sjøforsvarets organisasjon, men er skilt fra Marinen som er omtalt over.
== Innenrikspolitisk rolle ==
=== Verneplikt ===
Norge har allmenn verneplikt som innebærer at kvinner og menn har de samme plikter og retter innen verneplikten. I Norge er verneplikten fastslått i Norges Grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering – kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige personer opp til 55 år.
I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.
Fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner, tidligere var det kun for menn. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt har lenge vært oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kunne dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret«Kvinner i Sivilforsvaret». Sivilforsvaret. 19. desember 2005. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 21. desember 2019. Fra 2007 ble kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått sesjonsplikt for kvinner. Dette ble innført fra 1. januar 2015.
== Utdanning i Forsvaret ==
I løpet av førstegangstjenesten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse (rekruttutdanning). Hærens avdelinger har felles rekruttskole ved Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning på Terningmoen, mens Sjø- og Luftforsvaret har felles rekruttskole på Madla.
I Forsvaret finnes det muligheter for å utdanne seg som spesialist, befal eller offiser.
=== Spesialistutdanning ===
Spesialister er fagpersoner som utøver håndverket innen soldatyrket. Spesialistutdanning i Hæren starter med Lagførerskolen på Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning. Dette er et kurs på 14 uker og fullført og bestått kurs kvalifiserer for fast tilsetting som lagfører i Hæren (OR 4). Etter gjennomført lagførerkurs følger en fagutdanningsperiode på 10–20 uker, avhengig av hvilke fagfelt du skal jobbe innenfor.
=== Befalsutdanning ===
De tidligere befalsskolene er slått sammen til én felles befalsskole på Sessvollmoen, og det er ikke lengre mulig å søke seg direkte til en skoleplass. Utdanningen varer i 12 uker, med tre gjennomføringer årlig. Etter endt utdanning er elevene kvalifisert for å jobbe som sersjant (OR 5) i Forsvaret. Det kvalifiserer også for karriere- og utdanningsmuligheter på høyere nivå i Forsvaret, som blant annet videregående befalsutdanning.
=== Offisersutdanning ===
For å bli offiser må du bli tatt opp ved en av de tre krigsskolene: Krigsskolen, Sjøkrigsskolen eller Luftkrigsskolen. Deretter følger tre år med utdanning etterfulgt av tre års praksis i avdeling. Etter praksisperioden er du sikret fast jobb i Forsvaret frem til du er 60 år, såkalt yrkestilsetning.
Man kan ta en offisersutdanning ved Forsvarets høgskole uten å ha noe tidligere militær erfaring. Utdanningen fører til en bachelorgrad på 180 studiepoeng, og holder samme akademiske kvalitet som andre akkrediterte høgskoler.
=== Lærling ===
Ulike faggrupper har også mulighet for å benytte seg av Forsvarets lærlingeordning. Forsvaret har om lag 30 ulike lærefag som varierer fra år til år. Første år av læretiden avtjenes førstegangstjenesten parallelt med fagutdanning, mens andre år av læretiden vil fokuset primært være på fagopplæring i lærefaget.
=== Høyere utdanning ===
Høyere utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole og Etterretningstjenestens våpenskole.
Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett års utdanning og ett års plikttjeneste.
Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er for de som har befalsutdanning fra før. Bestått eksamen resulterer i en bachelorgrad i militært lederskap eller videre militære studier.
== Forsvaret og likestilling ==
Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret.
Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i all slags stridende tjeneste.
Kvinner i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med mennene.
Ingen kvinner hadde per 30. april 2010 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene. Siden er dette endret og flere kvinner har fullført jegertropputdannelse i Forsvarets spesialkommando.Kvinner er pålagt allmenn verneplikt. Tidligere måtte kvinner som ønsket å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring. Etter at villighetserklæringen var underskrevet var kvinnene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de måtte møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig. Villighetserklæringen skulle ikke bli underskrevet før innrykk fant sted. Den ble underskrevet senest tre måneder etter innrykk.
== Kritikk ==
Det kommer fra flere hold stadig kritikk mot forsvaret om at det er altfor lite samt at antall nedleggelser og omstrukturering har vært svært ødeleggende på forsvarsevnen. Spesielt gjelder dette hæren. Samtidig som det tradisjonelle fiendebildet fra Russland er sterkt endret de siste 20 årene vil det likevel være behov for et forsvar med en viss tyngde når det gjelder kvantitet både i personell og fartøyer. Dette kan sees i sammenheng med Norges geostrategiske posisjon og Russlands militære opprustning de siste årene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) Offisielt nettsted
(en) Military of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Forsvarsdepartementet | Forsvaret kommunikasjon, forkortet FKOM, er en enhet i det norske forsvaret med hovedansvar for Forsvarets kommunikasjon innen omdømme, PR, markedsføring og rekruttering. FKOM forvalter Forsvarets mediearkiv, Forsvarets intranett, Forsvaret. | 7,061 | 7,061 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.