url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Pierre_Raffarin | 2023-02-04 | Jean-Pierre Raffarin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske statsministere', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Poitiers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Union pour la démocratie française-politikere', 'Kategori:Union pour un mouvement populaire-politikere'] | Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. Han var statsminister fra 2002 til 2005.
| Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. Han var statsminister fra 2002 til 2005.
== Liv og virke ==
Raffarin studerte ved Faculté de droit de Paris-Assas og har diplomutdannelse fra École supérieure de commerce i Paris. Han arbeidet fra 1973 med markedsføring for kaffefirmaet Jacques Vabre. I 1976 ble han rådgiver for arbeidsministeren. Mellom 1978 og 1988 foreleste han ved Institut d’études politiques de Paris (Sciences Po). Han arbeidet også i konsulentfirmaet Bernard Krief Communication.Raffarin regnes som giscardist. Han var aktiv i lokal- og regionalpolitikken i Poitiers og Poitou-Charentes. I 1989 ble han valgt til Europaparlamentet. I 1995 ble han generalsekretær i Union pour la démocratie française (UDF). Samme år ble han senator, et verv han hadde til 1997. Fra 1995 til 1997 var han også minister for små og mellomstore bedrifter, handel og håndverk. I 1996 fikk han innført loi Raffarin, en lov som hadde som mål å beskytte småbutikker fra konkurranse fra supermarkeder og kjøpesentre.Fra 1995 til 1995 var Raffarin aktiv i Parti populaire pour la démocratie française (PPDF), før han i 1997 ble visepresident i partiet Démocratie libérale.Etter å holdt mindre politiske verv i det franske politiske systemet ble Raffarin utnevnt til statsminister etter at Jacques Chirac vant presidentvalget i mai 2002. Raffarin ledet Union pour un mouvement populaire (UMP) til seier i valget til nasjonalforsamlingen i juni 2002. Utover i statsministerperioden gikk populariteten hans ned. Han innleverte sin avskjedssøknad etter at velgerne den 29. mai 2005 stemte nei til den europeiske konstitusjonen. Han ble etterfulgt som statsminister av Dominique de Villepin.
Raffarin ble i september 2005 valgt til senator for Vienne.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Jean-Pierre Raffarin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Pierre Raffarin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Jean-Pierre Raffarin på Twitter
(en) Jean-Pierre Raffarin hos Europaparlamentet | Jean-Pierre Raffarin (født 3. august 1948 i Poitiers) er en fransk politiker. | 3,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europadagen | 2023-02-04 | Europadagen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i mai', 'Kategori:Den europeiske unions symboler', 'Kategori:Europarådet', 'Kategori:Høytidsdager'] | Europadagen er navnet på to minnedager, 5. og 9. mai, knyttet til europeiske organisasjoner.
| Europadagen er navnet på to minnedager, 5. og 9. mai, knyttet til europeiske organisasjoner.
== Europarådet: 5. mai ==
Europarådets ministerkomité vedtok i 1964 at 5. mai, som var grunnleggelsesdagen for Europarådet i 1949, skulle kalles Europadagen.
== EU: 9. mai ==
Den europeiske union (EU) feirer 9. mai som Europadagen, til minne om Schuman-planen. Frankrikes utenriksminister Robert Schuman foreslo i en tale 9. mai 1950 at Frankrike og Tyskland, samt ethvert annet europeisk land som måtte ønske å delta, skulle samordne sin kull- og stålproduksjon. Denne talen, som resulterte i Det europeiske kull- og stålfellesskap, anses som begynnelsen på EU.
== Referanser == | Europadagen er navnet på to minnedager, 5. og 9. | 3,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brussel | 2023-02-04 | Brussel | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Brussel', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Brussel, Bruxelles eller Brüssel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen Bruxelles (fransk), Brussel (nederlandsk) og Brüssel (tysk). Regionen har 1 080 790 innbyggere (2008), mens kommunen har 142 853 innbyggere. Hovedstadsregionen Brussel og dens kommuner er offisielt tospråklige med fransk og flamsk
Brussel regnes også for Den europeiske unions hovedstad, da blant annet Europakommisjonen og Europaparlamentet holder til her. I tillegg ligger NATOs hovedkvarter i byen. Brussel har vært vertsby for verdensutstillinger i 1897, 1910, 1935 og 1958. Til utstillingen i 1958 ble Atomium bygd.
Nederlandsk (flamsk) var det fremherskende språket inntil år 1800 og ble benyttet av et flertall av innbyggerne inntil cirka 1950, men i dag dominerer fransk i det offentlige livet. En undersøkelse fra 2006 viste at fransk tales som familiespråk av 77 %, nederlandsk av 16 %, mens 27 % taler et fremmed språk. Byen har et stort antall utlendinger, dels immigranter fra især Nord-Afrika og Tyrkia, dels medarbeidere og lobbyister ved EU og andre internasjonale organer.
| Brussel, Bruxelles eller Brüssel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen Bruxelles (fransk), Brussel (nederlandsk) og Brüssel (tysk). Regionen har 1 080 790 innbyggere (2008), mens kommunen har 142 853 innbyggere. Hovedstadsregionen Brussel og dens kommuner er offisielt tospråklige med fransk og flamsk
Brussel regnes også for Den europeiske unions hovedstad, da blant annet Europakommisjonen og Europaparlamentet holder til her. I tillegg ligger NATOs hovedkvarter i byen. Brussel har vært vertsby for verdensutstillinger i 1897, 1910, 1935 og 1958. Til utstillingen i 1958 ble Atomium bygd.
Nederlandsk (flamsk) var det fremherskende språket inntil år 1800 og ble benyttet av et flertall av innbyggerne inntil cirka 1950, men i dag dominerer fransk i det offentlige livet. En undersøkelse fra 2006 viste at fransk tales som familiespråk av 77 %, nederlandsk av 16 %, mens 27 % taler et fremmed språk. Byen har et stort antall utlendinger, dels immigranter fra især Nord-Afrika og Tyrkia, dels medarbeidere og lobbyister ved EU og andre internasjonale organer.
== Regionen ==
Hovedstadsområdet Brussel (Bruxelles-Capitale eller Brussels Hoofdstedelijk Gewest) er en av Belgias tre regioner og har 19 kommuner. Regionen er en enklave i Flandern og har 1 018 000 innbyggere, mens selve bykommunen Brussel har 145 000 innbyggere.
Regionen har siden 18. juni 1989 vært en autonom region med eget parlament og regjering, som verken tilhører den nederlandsktalende region Flandern eller den fransktalende region Vallonia. Samtidig er Brussel dog sete for den flamske regionens parlament og regjering.
Brussel og organiseringen av byens administrasjon er et hett politisk tema i Belgia. Det flamske synspunktet var at Brussel var en historisk og kulturelt flamsk by og burde bli værende som en del av Flandern. I tillegg fryktet den flamsktalende befolkningen at en ny autonom region ville føre til at landet fikk to fransktalende regioner, da Brussel med årene hadde skiftet språk. Den fransktalende befolkningen mente de gradvis hadde tatt kontroll over byen gjennom kommunevalgene og at en opprettelse av en tospråklig region ville svekke denne status som fransktalende by.
== Språk ==
Både fransk og nederlandsk er offisielle språk i byen og regionen, og innbyggerne har krav å bli møtt med det språket de selv snakker når de kontakter myndighetene. I praksis foregår den offentlige servisen likevel primært på fransk.
Størstedelen av innbyggerne har fransk som morsmål og hjemmespråk, mens en liten del (10-15 %) snakker flamsk nederlandsk. I dag utgjør immigranter fra blant annet Marokko og Algerie en stor gruppe, som utad bruker fransk. Også de fleste av de ansatte i EU og internasjonale myndigheter og bedrifter velger fransk hvis de må lære seg et lokalt språk.
Et stort antall bosatt i Flandern arbeidsinnpendler til regionen, og Brussel fungerer også som sentrum for handel, service og underholdning for store deler av Flandern. De mange belgiske føderale myndighetene i hovedstaden har nederlandsk som første og fransk som andre språk. Alle gater og jernbanestasjoner er skiltet på nederlandsk og fransk.
Opprinnelig var Brussel nederlandsktalende, og ved Belgias løsrivelse fra Nederlandene i 1830 talte majoriteten av befolkningen nederlandsk.
== Historie ==
=== Nedre Lorraine skilles ut fra Det tysk-romerske riket ===
I 977 ga den tyske keiseren Otto II Nedre Lorraine som lå ved Det tysk-romerske rikets vestre grense til Karl av Nedre Lorraine. Karl av Nedre Lorraine var den franske kongen Ludvig IVs bannlyste sønn, og allerede på det tidspunkt var Brussel omtalt. Byen anses som grunnlagt da Karl av Nedre Lorraine oppførte et lite fort i 979 på øya Sint-Gorik (fransk: Saint-Géry), som ligger i elva Zenne (Senne).
I forbindelse med Karls død på slutten av 900-tallet tok Lambert I av Leuven kontrollen over Nedre Lorraine. I Lambert II av Leuvens regjeringstid ble de første bymurene bygd, og den lille byen ble på 1100-tallet en viktig knutepunkt på veien mellom Brugge og Köln. På denne tiden byttet grevene av Leuven navn til greve av Brabant og Brussel ble hovedstad for hertugdømmet Brabant.
=== Nederlandene samles ===
Fra 1400-tallet ble Brussel residensby for de burgundiske hertuger som samlet Nederlandene og forsøkte å forene de nederlandske provinser med Burgund (Bourgogne).
Under Karl V ble byen hovedstad for alle Nederlandene.
=== Solkongen beleirer byen ===
I 1695 beleiret solkongen Ludvig XIV av Frankrike byen og bombarderte byen i dagene 13. – 15. august. Ca. 4 000 hus ble lagt i grus. Gjenoppbygningen ga plass til de mange flotte hus som i dag kan sees på Grote Markt/Grand-Place, et torg som ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1998.
=== Habsburgsk herredømme ===
Brussel forble under spansk-habsburgsk, senere østerriksk-habsburgsk herredømme inntil 1794, da franske revolusjonstropper inntok de østerrikske Nederlandene og innlemmet det som en del av Frankrike. De franske troppers nederlag under keiser Napoleon ble avgjort noen få kilometer fra byen, i den lille byen Waterloo.
=== Nederlandene gjenforenes ===
Etter Napoleons fall i 1813 ble de sørlige og nordlige Nederlandene gjenforent i Kongeriket Nederlandene. Det var to offisielle hovedsteder, og kongen og regjeringen befant seg skiftevis i Haag og Brussel. Parlamentet hadde sete i Brussel og forhandlinger foregikk mest på fransk.
De sørlige Nederlandene var på den tiden rikere og tettere befolket enn de nordlige, og det fanns en industri var i ferd med å vokse fram. Konservative, katolske krefter likte ikke å være underlagt en protestantisk, nederlandsk konge. Brussel ble et av stedene hvor borgerskapets motstand mot det "nederlandske" styret spiret frem.
=== Den belgiske revolusjonen ===
I 1830 brøt det ut spontane opptøyer i byen etter operaforestillingen Le Muette de Portici ved De Munt-teateret (fransk: La Monnaie). Opptøyene var starten på den belgiske revolusjonen som førte til de sørlige Nederlandenes løsrivelse under navnet Belgia 21. juli 1831. Brussel ble landets hovedstad og sete for landets første konge, den tyske Leopold I av Belgia.
Under Leopold IIs regjeringstid gikk byen igjennom mange forandringer. Elven Zenne ble overbygd, hele kvarterer ble sløyfet, det enorme Justispalasset ble bygd, jernbanen ble utbygd og store gater, blant annet Tervuren-avenyen, ble anlagt. Pengene som ble brukt til å finansiere dette kom dels fra landets voksende kull- og stålindustri, men ikke minst fra grov utnyttelse av kolonien Fristaten Kongo som var kongens personlige eiendom.
=== Første verdenskrig ===
Under første verdenskrig ble Brussel erklært for «åpen by», så ingen kamphandlinger fant sted i byen.
=== Andre verdenskrig ===
Fra 10. mai 1940 ble Brussel bombet av tyskerne, men mesteparten av de skadene byen ble påført kom mot slutten av krigen, i 1944-1945.
=== Brussel etter andre verdenskrig ===
Språkgrensen i Belgia ble fastlagt i 1963. Brussel og de nærmeste kommunene fikk tospråklig status. Hovedstadsregionen Brussel ble opprettet 18. juni 1989.
=== Heysel stadion ===
Tragedien på Heizel/Heysel stadion skjedde i Brussel 29. mai 1985 i forbindelse med en finalen i Serievinnercupen i fotball mellom engelske Liverpool FC og italienske Juventus FC. En time før kampstart rev Liverpool-tilhengere ned gjerdet som skilte de to supportergruppene. Juventus-tilhengerne ble presset tilbake mot en falleferdig vegg som kollapset over dem. Til tross for denne ulykken ble kampen spilt, en kamp Juventus vant med 1-0 etter straffespark av Michel Platini. 39 mennesker ble drept, hovedsakelig Juventus-tilhengere. Liverpool ble senere utestengt for all europeisk fotballturneringer i seks år og alle andre engelske fotballklubber i fem år. Det belgiske politiet ble kritisert for dårlig innsats og planlegging.
== Severdigheter ==
Atomium ble laget til verdensutstillingen i Brussel i 1958 og forestiller enhetscellen i en jernkrystall, forstørret 165 milliarder ganger. Monumentet er 103 meter høyt.
De Munt (Muntschouwburg/La Monnaie). Teateret spilte en rolle i opprøret i 1830.
Mikael- og Gudula-katedralen er en gotisk domkirke oppkalt etter byens skytsengel, Erkeengelen Mikael.
Grand-Place/Grote Markt er byens stortorg, som ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1998. Inneholder bl.a. rådhuset og en rekke gamle laugsbygninger.
Koekelbergbasilikaen er verdens femte største kirke. Den er bygget i art deco-stil og er 89 meter høy og 167 meter lang.
Triumfbuen i Jubelpark/Parc de la cinquantenaire er et enormt monument bygd under Leopold II.
Det kongelige slott.
Manneken Pis er en bronseskulptur av en liten gutt.
Jeanneken Pis er en bronseskulptur av en liten jente.
Mini-Europa inneholder kopier av kjente landemerker i Europa, som er forminsket ned til en skala 1:25.
Autoworld bilmuseum.
== Internasjonale organer ==
Brussel blir ofte regnet som hovedstad for EU da flere av de viktigste EU-institusjonene er lagt hit:
Europakommisjonen
EU-rådet
Europaparlamentet
Regionrådet
Økonomisk og sosial komitéEFTA-sekretariatet og EFTAs overvåkingsorgans kontorer er også lokalisert i Brussel, sammen med i alt 120 internasjonale institusjoner. Medregnet 159 ambassader har byen totalt flere enn 2500 diplomater, som gjør at Brussel er verdens nest største senter for diplomatisk virksomhet etter New York. Norge er representert i Brussel gjennom den norske ambassaden til Belgia og Norges delegasjon til EU. I tillegg har en rekke norske organisasjoner, regioner og selskaper interessekontor i Brussel for å jobbe opp mot EU-systemet.
Brussel er vertsby for NATOs hovedkvarter.
== Klima ==
Ifølge Köppens klimaklassifisering har Brussel et maritimt klima (CFB). Brussels nærhet til kystområdene påvirker områdets klima ved å sende marine luftmasser fra Atlanterhavet. Andre våtmarksområder i nærheten bidrar også til det maritimt tempererte klimaet. I gjennomsnitt (basert på målinger de siste 100 år), er det ca. 200 dager med regn per år i Brussel. Snøfall er sjeldent, men kan inntreffe en gang eller to i året.
== Transport ==
Brussel har en undergrunnsbane.
Den primære flyplassen er Brussel lufthavn. I tillegg kommer Brussel-Sør Charleroi lufthavn ved nabobyen Charleroi.
== Tidslinje ==
979 – Byen anses som grunnlagt da Karl av Nedre Lorraine oppførte et lite fort på øya Sint-Gorik.
1695 – Solkongen Ludvig XIV av Frankrike beleiret byen og ca. 4000 hus ble lagt i grus.
1794 – Franske revolusjonstropper inntok de østerrikske Nederlandene og innlemmet det som en del av Frankrike.
1815 – De sørlige og nordlige Nederlandene forenes under Willem I, både Haag og Brussel er hovedsteder.
1831 – De sørlige Nederlandene løsriver seg under navnet Belgia med Brussel som hovedstad.
1985 – 39 mennesker dør i Heysel stadion-tragedien i forbindelse med en finalen i Serievinnercupen i fotball mellom engelske Liverpool FC og italienske Juventus FC.
1989 – Hovedstadsregionen Brussel ble opprettet.
1998 – Grote Markt/Grand-Place ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Brussels-Capital Region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bruxelles – Brussel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Brussel hos Wikivoyage
=== Offisielle sider ===
Regionens offisielle nettsted
Byens offisielle nettsted
Norske aktører i Brussel
=== Artikler om Brussel ===
48 timer i Brussel (Aftenposten)
Brussels storstue (Aftenposten)
=== Annet ===
Interaktivt kart over Brussel | Brussel, Bruxelles eller Brüssel er hovedstaden i Belgia og en av landets tre føderale regioner. På Belgias tre offisielle språk heter byen Bruxelles (fransk), Brussel (nederlandsk) og Brüssel (tysk). | 3,202 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Cassini | 2023-02-04 | Giovanni Cassini | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. september', 'Kategori:Dødsfall i 1712', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1625', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske ingeniører', 'Kategori:Medlemmer av Det franske vitenskapsakademiet', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Genova', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14. september 1712 i Paris) var en italiensk astronom og ingeniør. Cassini ble født i Perinaldo nær Imperia, på den tiden i Comté de Nice, en del av Hertugdømmet Savoie. Cassini er kjent for sitt arbeid innen feltene astronomi og engineering. Cassini oppdaget fire satellitter til planeten Saturn og bemerket delingen av Saturns ringer, Cassini delingen er oppkalt etter ham. Giovanni Domenico Cassini var også den første som startet prosjektet med å lage det første topografiske kartet over Frankrike.
Saturn-sonden Cassini, sendt opp i 1997, er oppkalt etter ham og ble den fjerde som besøkte Saturn og den første til å gå i bane.
| Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14. september 1712 i Paris) var en italiensk astronom og ingeniør. Cassini ble født i Perinaldo nær Imperia, på den tiden i Comté de Nice, en del av Hertugdømmet Savoie. Cassini er kjent for sitt arbeid innen feltene astronomi og engineering. Cassini oppdaget fire satellitter til planeten Saturn og bemerket delingen av Saturns ringer, Cassini delingen er oppkalt etter ham. Giovanni Domenico Cassini var også den første som startet prosjektet med å lage det første topografiske kartet over Frankrike.
Saturn-sonden Cassini, sendt opp i 1997, er oppkalt etter ham og ble den fjerde som besøkte Saturn og den første til å gå i bane.
== Merknader ==
== Referanser == | Giovanni Domenico Cassini (født 8. juni 1625 i Liguria, død 14. | 3,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Ohlin | 2023-02-04 | Bertil Ohlin | ['Kategori:Alumni fra Lunds universitet', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Klippans kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Svenske politikere', 'Kategori:Svenske økonomer', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel'] | Bertil Ohlin (født 23. april 1899 i Klippan i Skåne i Sverige, død 3. august 1979 i Vålådalen i Jämtlands län) var en svensk økonom, økonomisk historiker og politiker.
Ohlin var særlig kjent for sine teorier om internasjonal handel. Det kjente Heckscher-Ohlin teoremet forsøkte å forklare hva slags type produkter land vil eksportere og importere. Bakgrunnen var ifølge dette landenes tilgang på ulike typer ressurser. For eksempel vil et land som har knapphet på arbeidskraft, komme til å importere varer som det kreves mye arbeidskraft til å produsere. Sveriges Riksbanks økonomipris i 1977.
Som politiker var Ohlin partileder i det svenske partiet Folkpartiet fra 1944 til 1967. Han var også handelsminister fra 1944 til 1945.
| Bertil Ohlin (født 23. april 1899 i Klippan i Skåne i Sverige, død 3. august 1979 i Vålådalen i Jämtlands län) var en svensk økonom, økonomisk historiker og politiker.
Ohlin var særlig kjent for sine teorier om internasjonal handel. Det kjente Heckscher-Ohlin teoremet forsøkte å forklare hva slags type produkter land vil eksportere og importere. Bakgrunnen var ifølge dette landenes tilgang på ulike typer ressurser. For eksempel vil et land som har knapphet på arbeidskraft, komme til å importere varer som det kreves mye arbeidskraft til å produsere. Sveriges Riksbanks økonomipris i 1977.
Som politiker var Ohlin partileder i det svenske partiet Folkpartiet fra 1944 til 1967. Han var også handelsminister fra 1944 til 1945.
== Bibliografi (utvalg) ==
Handelns teori, 1924
Sæt produktionen i gang, 1927
Interregional and International Trade, 1933
Utrikeshandel och handelspolitik, 1. oppl. 1934, 8 rev. oppl. 1965
Penningpolitik, offentliga arbeten, subventioner och tullar som medel mot arbetslöshet, Arbetslöshetsutredningen 1927, SOU 1934:12, 1934
Fri eller dirigerad ekonomi, 1936
The Course and Phases of the World Economic Depression, 1931
The Problem of Employment Stabilization, 1949
Liberal utmaning, 1963
Obekväma fakta, 1971
”Some Comments on Keynesianism and the Swedish Theory of Expansion before 1935”, 1977, i Keynes, Cambridge and the General Theory, red. Patkin & Leith
Bertil Ohlins memoarer: Ung man blir politiker, 1972
Bertil Ohlins memoarer: Socialistisk skördetid kom bort, 1975
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bertil Ohlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bertil Ohlin hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1977 hos Nobelprize.org
(en) Bertil Ohlin hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1977 | Bertil Ohlin (født 23. april 1899 i Klippan i Skåne i Sverige, død 3. | 3,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hav | 2023-02-04 | Hav | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biomer', 'Kategori:Hav'] | Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentene eller noen del av dette område. Omtrent 71 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske hav) og Stillehavet. Havet er en del av hydrosfæren og utgjør 97,2 % av denne.
På gammelnorsk het havet mar eller ser, men etter hvert gikk man over til ordet hav, som opprinnelig betydde noe som stiger opp, og hadde vært betegnelsen for flo sjø.
| Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentene eller noen del av dette område. Omtrent 71 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske hav) og Stillehavet. Havet er en del av hydrosfæren og utgjør 97,2 % av denne.
På gammelnorsk het havet mar eller ser, men etter hvert gikk man over til ordet hav, som opprinnelig betydde noe som stiger opp, og hadde vært betegnelsen for flo sjø.
== Verdenshavene ==
Formelt er det den Den internasjonale hydrografiske organisasjon (International Hydrographic Organization) som deler opp og setter grenser mellom havområdene. Denne organisasjonen opererer gjerne med fem verdenshav, hvor Sørishavet og Polhavet (Nordishavet) kommer i tillegg til de tre foran nevnte verdenshav.
== Hav ==
Omtrent 71 % av jordoverflaten som dekkes av sammenhengende vannmasser, ca. 362 mill. km². Havet blir vanligvis inndelt i tre oseaner: Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Det er flere innhav (f.eks. Middelhavet) og randhav (f.eks. Nordsjøen), som er mer el. mindre omsluttet av landområder. Stillehavet er med 180 mill. km² like stort som Atlanterhavet og Indiahavet til sammen. Saltholdigheten er ca. 3,5 %, og saltet gjør at havvann først fryser ved –2 °C. Overflatetemperaturen varierer fra over 27–28 °C i tropisk hav til –2 °C i Nordishavet om vinteren. På dyp større enn 3 000 m er temperaturen under 3 °C.
== Randhav ==
Som deler av verdenshavene hører en rekke randhav, som for eksempel Nordsjøen, og innhav som for eksempel Middelhavet.
=== Dyphav ===
Verdens dypeste hav er Stillehavet, med Marianergropens 11 034 meter.
== Mineralutvinning ==
Havvann inneholder i gjennomsnitt 3,48 % av NaCl (masseprosent) som utvinnes ved inndampning. Dette er viktigste kilde for bordsalt, det vi også kan kalle koksalt.
== Havets opprinnelse ==
Det finnes flere teorier som forsøker å forklare hvordan Jordens havområder oppsto. De fleste argumenterer for to eller tre opprinnelige kilder til vann, men legger ulik betydning for disse. Av kildene skal være vann som ble frigjort fra Jordens indre i form av damp som først ble dannet i atmosfæren for siden å produsere store mengder regn. En kilde skal være de store mengder med meteoritter som traff den unge jordkloden og som bidro til mengden av vann på Jorden. Ytterligere en kilde kan være en antatt ring av is som gikk rundt Jorden, omtrent som med Saturns ringer, og som Jordens gravitasjon deretter trakk ned i atmosfæren.
== Kjemi ==
=== Saltinnhold ===
Hovedartikkel: SaltvannHavet består av saltvann med en gjennomsnittlig saltkonsentrasjon 35 gram per liter. Saltkonsentrasjonen varierer lite ute på åpent hav, men kan påvirkes av elvemunninger og lignende nær kysten og i innhav som Østersjøen. Saltet utgjøres nesten bare av natriumklorid.
== Forskning ==
Læren om havet kalles oseanografi. Læren om livet i havet kalles for marinbiologi. Læren om geologien på havbunnen kalles maringeologi. I 2006 hadde vi utforsket 5 % av havet.
== Økosystem ==
Havet deles opp i flere økosystem. En horisontal oppdeling gjøres mellom neristisk sone ovenfor kontinentalsoklene og oseanisk sone over oseansokkel. Vertikalt kan havet oppdeles i pelagialen, «det frie vannpeilet», som utgjør største delen av havets vannmasse og som i sin tur oppdeles i ulike soner med ulike lys-, temperatur- og trykk-forhold. Havbunn utgjør en egen sone som kalles bentalen.
== Samfunnssaspekter ==
Se også fiske, sjøfart og havforurensning.
== Kultur ==
I antikkens Hellas var Poseidon havgud; i Roma Neptun.
== Se også ==
Oseanografi
Havbunn
Liste over hav
Havforsuring
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Seas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atlas of the Oceans – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
UN Atlas of the OceansWWF - Hav & kyst
Havforskningsinstituttet
Miljøstatus i Norge: Hav og kyst
Vannportalen – Ordliste
OceanPortal
HKF – «Et skip er lastet med»
Chalmers og Göteborgs universitets side om hav og miljø | Hav er det sammenhengende vannområdet som skiller kontinentene eller noen del av dette område. Omtrent 71 % av jordens overflate er dekket av sammenhengende saltvannsmasser som vi kaller hav og som vi i dagligtale deler inn i tre verdenshav (oseaner): Atlanterhavet, Indiahavet (Det indiske hav) og Stillehavet. | 3,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kofi_Annan | 2023-02-04 | Kofi Annan | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. august', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Ghanesiske politikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Olof Palme-prisen', 'Kategori:Mottakere av Sakharovprisen', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Kumasi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Vinnere av Seouls fredspris'] | Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana, død 18. august 2018) var diplomat og FNs syvende generalsekretær. Sammen med FN ble han tildelt Nobels fredspris for 2001.
| Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana, død 18. august 2018) var diplomat og FNs syvende generalsekretær. Sammen med FN ble han tildelt Nobels fredspris for 2001.
== Liv og virke ==
Kofi, som betyr «gutt født på en fredag», ble født i byen Kumasi i Ghana.
Annan startet sine universitetsstudier i hjembyen Kumasi. Han fortsatte studiene ved Macalester College i byen St. Paul i Minnesota i USA (1961) og Institut universitaire des hautes études internationales i Genève i Sveits (1961–62). Senere studerte han ved Massachusetts Institute of Technology i USA (1971–72).
I 1984 ble han gift med svenske Nane (født Lagergren), datter av Raoul Wallenbergs søster. Paret hadde tre barn fra tidligere ekteskap: Ama, Kojo og Nina.Annan begynte å arbeide i Verdens helseorganisasjon i 1962. I 1996 ble han valgt til generalsekretær i De forente nasjoner, en stilling han ble innsatt i 1. januar 1997. I 2001 ble han gjenvalgt for en ny periode som FNs øverste leder. Han satt perioden ut, til 31. desember 2006.
== Utmerkelser ==
Annan ble i 2004 utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O.R. Tambos følgesvenner. Han har også fått Torstein Dales minnepris av Norges Røde Kors. I 1998 ble han tildelt Seouls fredspris.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kofi Annan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kofi Annan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kofi Annan på Internet Movie Database
(da) Kofi Annan på Filmdatabasen
(da) Kofi Annan på danskfilmogtv.dk
(en) Kofi Annan hos The Movie Database
(en) Kofi Annan på Discogs
(en) Kofi Annan på MusicBrainz
(en) Kofi Annan på Twitter
(en) Kofi Annan på Facebook
(en) Kofi Annan på Instagram
(en) Kofi Annan på LinkedIn
(en) Kofi Annan – Olympedia
(en) Nobels fredspris 2001 hos Nobelprize.org
(en) Kofi Annan hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 2001 | Kofi Atta Annan (født 8. april 1938 i Kumasi i Ghana, død 18. | 3,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kleppest%C3%B8 | 2023-02-04 | Kleppestø | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder på Askøy', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hordaland', 'Kategori:Vestlandstubber'] | Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Vestland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy–Bergen parallelt med buss. Her finnes blant annet rådhus, kjøpesenteret Kleppestø Senter og to bensinstasjoner.
Inntil Askøybroen ble åpnet i desember 1992 gikk fergene fra Kleppestø til Sukkerhusbryggen i Bergen sentrum. Overfartstiden var 18 minutter, og operatør var Rutelaget Askøy-Bergen AS.
De siste 20 år har det vært lansert mange planer for en fornying av Kleppestø som Askøys kommunesentrum. Blant annet har det vært planer om å bygge hotell på den gamle fergekaien. Maltvikhaugen – populært kalt Ølhaugen – ble sprengt bort i 1996 for å gjøre Kleppestø mer åpent, og kjøpesenterne Kleppestø Torg og Aureka har blitt bygget sammen til Kleppestø Senter. Utover dette har det vært relativt beskjeden utvikling av området, noe som antas å skyldes det svært kuperte terrenget.
Redningsselskapet hadde tidligere sin base på Kleppestø men i april 2017 ble stasjonen flyttet til Florvåg, Bakarvågen.Ingrid Espelid Hovig er fra Kleppestø.
| Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Vestland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy–Bergen parallelt med buss. Her finnes blant annet rådhus, kjøpesenteret Kleppestø Senter og to bensinstasjoner.
Inntil Askøybroen ble åpnet i desember 1992 gikk fergene fra Kleppestø til Sukkerhusbryggen i Bergen sentrum. Overfartstiden var 18 minutter, og operatør var Rutelaget Askøy-Bergen AS.
De siste 20 år har det vært lansert mange planer for en fornying av Kleppestø som Askøys kommunesentrum. Blant annet har det vært planer om å bygge hotell på den gamle fergekaien. Maltvikhaugen – populært kalt Ølhaugen – ble sprengt bort i 1996 for å gjøre Kleppestø mer åpent, og kjøpesenterne Kleppestø Torg og Aureka har blitt bygget sammen til Kleppestø Senter. Utover dette har det vært relativt beskjeden utvikling av området, noe som antas å skyldes det svært kuperte terrenget.
Redningsselskapet hadde tidligere sin base på Kleppestø men i april 2017 ble stasjonen flyttet til Florvåg, Bakarvågen.Ingrid Espelid Hovig er fra Kleppestø.
== Referanser == | Kleppestø er kommunesentrum i Askøy kommune i Vestland og en del av tettstedet Askøy. Her finnes busstasjon og havn for hurtigbåten som trafikkerer båtruten Askøy–Bergen parallelt med buss. | 3,207 |
null | 2023-02-04 | FSF India | null | null | null | Free Software Foundation India (FSF India) er en stiftelse opprettet etter inspirasjon fra FSF i USA, men er juridisk og økonomisk uavhengig. FSF India ble startet 2002. | 3,208 |
null | 2023-02-04 | Stanley Jevons | null | null | null | thumb|Principles of economics, 1905 | 3,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raspeball | 2023-02-04 | Raspeball | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansk mat', 'Kategori:Latvisk mat', 'Kategori:Litauisk mat', 'Kategori:Norsk mat', 'Kategori:Potetretter', 'Kategori:Svensk mat', 'Kategori:Tysk mat', 'Kategori:Ukrainsk mat'] | Raspeball (klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe (mindre kompe; kompett), kump(e), potetball, klot, ball) er en tradisjonell matrett. Den er en bolle (ball) laget av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter. Raspeballen kan serveres sammen med saltkjøtt, stekt flesk, kålrotbiter, kålrotstappe og annet tilbehør som sukker, margarin, smør, tyttebærsyltetøy, duppe, eller sirup – alt etter lokale eller familiære tradisjoner. (I Bergen kan retten bli servert med poteter, kålrotstappe, saltkjøtt av får, flesk og Vossakorv.) Retten er meget populær i Norge, Sverige, Litauen (der den er nasjonalrett), Latvia, Ukraina og Polen, og ellers i store deler av Sentral-Europa som tilbehør.
Hovedingrediensen er skrelte poteter, som raspes eller males opp og blandes med mel for å få ballene til å henge sammen. Alt etter mengdeforholdet av potetmasse og forskjellige meltyper, vil produktet få forskjellig smak og konsistens.
Enkelte steder i landet lages massen ganske løs, og fingertykke terninger av kjøtt og flesk legges inn i midten av ballen før den legges i gryta for koking (kumpe/kumle med dott). Noen steder blir den også kokt i en pølseformet pose.
Andre steder lages deigen hardere og tilbehøret kokes for seg. (eksempelvis vestlandsk raspeball)
Navnevariasjonene vil ofte gi antydning om hvilke ingredienser som er brukt og hvilket distrikt oppskriften kommer fra.
Varianten blodklubb lages av blod, mel, salt og flesk.
| Raspeball (klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe (mindre kompe; kompett), kump(e), potetball, klot, ball) er en tradisjonell matrett. Den er en bolle (ball) laget av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter. Raspeballen kan serveres sammen med saltkjøtt, stekt flesk, kålrotbiter, kålrotstappe og annet tilbehør som sukker, margarin, smør, tyttebærsyltetøy, duppe, eller sirup – alt etter lokale eller familiære tradisjoner. (I Bergen kan retten bli servert med poteter, kålrotstappe, saltkjøtt av får, flesk og Vossakorv.) Retten er meget populær i Norge, Sverige, Litauen (der den er nasjonalrett), Latvia, Ukraina og Polen, og ellers i store deler av Sentral-Europa som tilbehør.
Hovedingrediensen er skrelte poteter, som raspes eller males opp og blandes med mel for å få ballene til å henge sammen. Alt etter mengdeforholdet av potetmasse og forskjellige meltyper, vil produktet få forskjellig smak og konsistens.
Enkelte steder i landet lages massen ganske løs, og fingertykke terninger av kjøtt og flesk legges inn i midten av ballen før den legges i gryta for koking (kumpe/kumle med dott). Noen steder blir den også kokt i en pølseformet pose.
Andre steder lages deigen hardere og tilbehøret kokes for seg. (eksempelvis vestlandsk raspeball)
Navnevariasjonene vil ofte gi antydning om hvilke ingredienser som er brukt og hvilket distrikt oppskriften kommer fra.
Varianten blodklubb lages av blod, mel, salt og flesk.
== Se også ==
Blandaball
Chapalele
== Litteratur ==
Kurt Eriksson; Den grå juvel: Av jord er den kommet, Kompe Forlaget, 2005
== Eksterne lenker ==
NRK: Kumperdøser, kompadøs og annan rognmat | Raspeball (klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe (mindre kompe; kompett), kump(e), potetball, klot, ball) er en tradisjonell matrett. Den er en bolle (ball) laget av potet, mel, salt og vann, av og til fylt med fleskebiter. | 3,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1_%25-klubb | 2023-02-04 | 1 %-klubb | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Motorsykkelgjenger'] | 1 %-klubb er en betegnelse på en motorsykkelklubb som selv definerer seg som lovløs, eller rettere sagt som kun anerkjenner og følger sine egne lover og regler. Begrepet oppsto etter opptøyene på et MC-treff i Hollister i California i 1947, hvor American Motorcyclist Association angivelig uttalte at 99 % av motorsyklistene er lovlydige, med hentydning til at den siste prosenten er lovløs. AMA har senere benektet at dette noengang er sagt fra dem.
| 1 %-klubb er en betegnelse på en motorsykkelklubb som selv definerer seg som lovløs, eller rettere sagt som kun anerkjenner og følger sine egne lover og regler. Begrepet oppsto etter opptøyene på et MC-treff i Hollister i California i 1947, hvor American Motorcyclist Association angivelig uttalte at 99 % av motorsyklistene er lovlydige, med hentydning til at den siste prosenten er lovløs. AMA har senere benektet at dette noengang er sagt fra dem.
== Klubber i Norge ==
Norge har i dag flere 1 %-klubber: Gremium MC, Hells Angels, Bandidos, Coffin Cheaters, Outlaws, Gladiators MC, Gypsy Joker, MC Vikings , Road Pirates MC, Rock Machine MC, Satudarah og Mongols Motorcycle Club.
Klubbene anser seg som brorskap, og politiet hevder at to tredeler av medlemmene i Norge er straffedømte. Av de 115 som var medlemmer av Hells Angels i perioden 2010–2012, var 71 prosent domfelt. I Bandidos var 62 prosent domfelt, og i Coffin Cheaters 56 prosent. Ifølge Politidirektoratet er medlemmene i 1 %-klubbene ofte involvert i grov kriminalitet, særlig innførsel av narkotika, torpedovirksomhet og vold.
== Referanser == | Klubb kan vise til: | 3,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mindaugas | 2023-02-04 | Mindaugas | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Mindaugas er et litauisk mannsnavn som kan være dannet av mintis, «visdom», og daug, «mye».
Navn er brukt på to litauiske konger: Mindaugas I av Litauen og Mindaugas II av Litauen.
| Mindaugas er et litauisk mannsnavn som kan være dannet av mintis, «visdom», og daug, «mye».
Navn er brukt på to litauiske konger: Mindaugas I av Litauen og Mindaugas II av Litauen.
== Utbredelse ==
Mindaugas er et svært vanlig navn i Litauen, men er lite brukt i andre land.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Mindaugas i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Mindaugas I av Litauen (1236–1263), Litauens første konge
Mindaugas II av Litauen (1864–1928), tysk hertug som ble valgt men aldri innsatt som konge av Litauen
Mindaugas Grigalevicius (f. 1981), litauisk fotballspiller
Mindaugas Katelynas (f. 1983), litauisk basketballspiller
Mindaugas Kalonas (f. 1984), litauisk fotballspiller
Mindaugas Baguzis, litauisk fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Mindaugas
(en) Think Baby Names: Mindaugas | | kjønn = mann | 3,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauere | 2023-02-04 | Litauere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etniske grupper i Litauen'] | Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere. Litauere fins også fra gammalt av i nabolanda Hviterussland, Polen og i den russiske enklaven mellom Litauen og Polen, Kaliningrad.
Litauerne snakker litauisk. Litauisk og latvisk er de eneste nålevende språk i den baltiske språkgruppe. Språklig og kulturelt nær beslekta med litauere er prøyssere, et baltisk folk som bodde sør for litauerne, men som blei erobra, massakrert og seinere assimilert av tyskere i det tyske Øst-Preussen.Det er emigrantmiljøer av betydning i USA (Chicago), Australia og Sør-Amerika. Det er også i Norge et stort emigrantmiljø av litauere. I Norge (i 2019) bor det 45 415 litauere, og de har på kort tid blitt den nest største innvandrergruppen (etter polakker). Litauere utgjør 0,85% av Norges totale befolkning, og 4,81% av alle immigranter i Norge er litauere.
| Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere. Litauere fins også fra gammalt av i nabolanda Hviterussland, Polen og i den russiske enklaven mellom Litauen og Polen, Kaliningrad.
Litauerne snakker litauisk. Litauisk og latvisk er de eneste nålevende språk i den baltiske språkgruppe. Språklig og kulturelt nær beslekta med litauere er prøyssere, et baltisk folk som bodde sør for litauerne, men som blei erobra, massakrert og seinere assimilert av tyskere i det tyske Øst-Preussen.Det er emigrantmiljøer av betydning i USA (Chicago), Australia og Sør-Amerika. Det er også i Norge et stort emigrantmiljø av litauere. I Norge (i 2019) bor det 45 415 litauere, og de har på kort tid blitt den nest største innvandrergruppen (etter polakker). Litauere utgjør 0,85% av Norges totale befolkning, og 4,81% av alle immigranter i Norge er litauere.
== Referanser == | Litauere er et europeisk folk, hjemmehørende i Litauen der det bor ca. 3 millioner litauere. | 3,213 |
null | 2023-02-04 | Charles Montesquieu | null | null | null | Charles-Louis de Secondat Montesquieu, baron de la Brède et de Montesquieu, (født 18. januar 1689, død 10. | 3,214 |
null | 2023-02-04 | Kasjubere | null | null | null | Kasjuberne er navnet på en vestslavisk gruppe som lever i Pommern, nordvest i Polen (Kasjubia). Kasjuberne taler kasjubisk, et vestslavisk språk. | 3,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marc_Forn%C3%A9_Moln%C3%A9 | 2023-02-04 | Marc Forné Molné | ['Kategori:Andorras statsministre', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Andorra la Vella', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005.
Marc Forné Molné er utdannet ved universitetet i Barcelona. Av profesjon er han advokat, og har for øvrig redigert tidsskriftet Andorra 7 i elleve år.
| Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005.
Marc Forné Molné er utdannet ved universitetet i Barcelona. Av profesjon er han advokat, og har for øvrig redigert tidsskriftet Andorra 7 i elleve år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fra Marc Forné Molnés tale ved toppmøte i København (1995). | Marc Forné Molné (født 30. desember 1946) var statsminister i Andorra fra 1994 til 2005. | 3,216 |
null | 2023-02-04 | Hjell | null | null | null | En hjell, fiskehjell eller fiskehesje er et reisverk eller stillas, vanligvis av tre, for utendørs tørking av usaltet fisk, særlig torsk, sei, hyse, lange og brosme, for å lage tørrfisk.«Fiskehjell» i Store norske leksikon (fra 2005-2007, fri gjenbruk) | 3,217 |
null | 2023-02-04 | Opplysningstiden | null | null | null | Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa på 1700-tallet (fra 1688 til 1789) som uttrykte en tro på alle menneskers evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet opplysning (tysk Aufklärung) kan være en idé fra den tyske filosofen Immanuel Kant. | 3,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Didgeridoo | 2023-02-04 | Didgeridoo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australsk musikk', 'Kategori:Naturhorn'] | Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør. Selv om det er laget av tre, kategoriseres det som messingblåseinstrument. En blåser på instrumentet som en trompet, og bruker munnhulen og leppene til å skape forskjellige klangfarger. Den vanlige spilleteknikken innebærer bruk av sirkelpust, slik at man får en uavbrutt tone. I motsetning til på vanlige messingblåseinstrumenter, der man bruker leppene til å skifte mellom tonene i naturtonerekka, spiller man på didgeridoo kun pedaltonen.
Ordet didgeridoo eller didjeridoo er et lydmalende ord som har vært kjent fra skribenter siden 1920-årene. Det er ikke opprinnelig et ord australierne brukte. Forskjellige ord har vært brukt om instrumentet på australske språk. Ordet yirdaki blir brukt av Yolngu-folket på Arnhem land.
En didgeridoo blir fremstilt av uthulede grener. Australierne bruker mye tid på å finne egnede grener. En didgeridoo blir ofte svært kunstferdig utformet. De didgeridooene som selges til turister er som oftest ikke helt autentiske i sin utforming.
| Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør. Selv om det er laget av tre, kategoriseres det som messingblåseinstrument. En blåser på instrumentet som en trompet, og bruker munnhulen og leppene til å skape forskjellige klangfarger. Den vanlige spilleteknikken innebærer bruk av sirkelpust, slik at man får en uavbrutt tone. I motsetning til på vanlige messingblåseinstrumenter, der man bruker leppene til å skifte mellom tonene i naturtonerekka, spiller man på didgeridoo kun pedaltonen.
Ordet didgeridoo eller didjeridoo er et lydmalende ord som har vært kjent fra skribenter siden 1920-årene. Det er ikke opprinnelig et ord australierne brukte. Forskjellige ord har vært brukt om instrumentet på australske språk. Ordet yirdaki blir brukt av Yolngu-folket på Arnhem land.
En didgeridoo blir fremstilt av uthulede grener. Australierne bruker mye tid på å finne egnede grener. En didgeridoo blir ofte svært kunstferdig utformet. De didgeridooene som selges til turister er som oftest ikke helt autentiske i sin utforming.
== Se også ==
Alpehorn
Fløyte
Panfløyte
== Eksterne lenker ==
iDIDJ Australia: Australian Didgeridoo Cultural Hub | Didgeridoo (didjeridu, yidaki, yirdaki, oa.) er et australsk blåseinstrument, som består av et langt, uthult trerør. | 3,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alleen | 2023-02-04 | Alleen | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Agderstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Lyngdal', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-06'] | Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Agder. Det ligger i tettstedet Lyngdal på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved fylkesvei 43). Lyngdal kultursenter ligger i Alleen. Ellers er Alleen et handlesenter for de midtre deler av Vest-Agder. Disse tradisjonene skriver seg ikke minst fra Dyrskuet i Lyngdal, som har holdt til like ved Alleen. Utenfor Lyngdal rådhus, som ligger i Alleen, står Lyngdalskua på sokkel og minner om betydningen landbruket har hatt for kommunen.
Navnet Alleen kommer av den alléen som ble anlagt av gartner Johan Gotlob Lucius i 1750-årene, og som gikk fra sorenskrivergården på Berge gård til Bergemoen, hvor Lucius bygde hus. Man antar at de første byggene ble satt opp på gården på slutten av 1600-tallet.
Alleen har også barne- og ungdomsskole – henholdsvis Berge barneskole og Berge skole.
| Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Agder. Det ligger i tettstedet Lyngdal på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved fylkesvei 43). Lyngdal kultursenter ligger i Alleen. Ellers er Alleen et handlesenter for de midtre deler av Vest-Agder. Disse tradisjonene skriver seg ikke minst fra Dyrskuet i Lyngdal, som har holdt til like ved Alleen. Utenfor Lyngdal rådhus, som ligger i Alleen, står Lyngdalskua på sokkel og minner om betydningen landbruket har hatt for kommunen.
Navnet Alleen kommer av den alléen som ble anlagt av gartner Johan Gotlob Lucius i 1750-årene, og som gikk fra sorenskrivergården på Berge gård til Bergemoen, hvor Lucius bygde hus. Man antar at de første byggene ble satt opp på gården på slutten av 1600-tallet.
Alleen har også barne- og ungdomsskole – henholdsvis Berge barneskole og Berge skole.
== Eksterne lenker ==
Lyngdal kultursenter | Alleen er administrasjonssenter i Lyngdal kommune i Agder. Det ligger i tettstedet Lyngdal på østsiden av Lygna, to kilometer fra E39 på veien til Farsund og Lista (ved fylkesvei 43). | 3,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estetikk | 2023-02-04 | Estetikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Estetikk', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Estetikk (fra gresk aisthesis, αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning») er «læren om det vakre og skjønne i kunsten».
Betegnelsen estetikk ble for første gang brukt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) i boken Aesthetica 1750–1758. Dette la grunnlaget for estetisk filosofi som en selvstendig filosofisk vitenskap med utgangspunkt i opplevelsen av kunst.
| Estetikk (fra gresk aisthesis, αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning») er «læren om det vakre og skjønne i kunsten».
Betegnelsen estetikk ble for første gang brukt av den tyske filosofen Alexander Gottlieb Baumgarten (1714–1762) i boken Aesthetica 1750–1758. Dette la grunnlaget for estetisk filosofi som en selvstendig filosofisk vitenskap med utgangspunkt i opplevelsen av kunst.
== Opplevelse, sansning, kulturell smak ==
Estetikk kan også defineres som en generell teori om sansning og opplevelse. Estetikk blir gjerne brukt i dagliglivet i tillegg til i kunsten for å beskrive noe som blant annet naturen eller hvor ryddig hjemme det er hos noen. En ting kan beskrives som «skjønt», «stygt», «behagelig» og «ubehagelige å se på» for eksempel. Hvordan menneskene opplever verden gjennom syn, hørsel og de andre sansene man har kan påvirke hvilken valg en tar. Estetikk har hatt en viktig rolle i både design, arkitektur, musikk og lignende.
Et teoretisk grunnlag for dette finnes hos den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) som avgrenser estetikken ved å belyse hvilke holdninger av ikke-estetisk art som gjør seg gjeldende i det sosiale spillet i kulturlivet. For å skjønne dette, må en analysere de kjennetegnene eller signalene som de ulike aktørene omgir seg med.
Ordet estetikk kan også brukes som et samlebegrep på felles stilidealer, en kulturell smak eller et kunstsyn som er dominerende innenfor en periode eller et samfunn. En kan således snakke om hinduismens estetikk, nazismens estetikk og så videre.
== Estetiske fag ==
Estetiske fag brukes ofte om kreative fag som billedkunst og forskjellige formgivningsfag, men kan også omfatte for eksempel dans, teater, kunsthistorie, musikk, skjønnlitteratur og liknende.
== Estetisk sans ==
Estetiker er en personlighetstype. En av parametrene (S) i Jungiansk Type Index betegner hvor mye en person fokuserer på den sanselige, konkrete virkeligheten. Motsvarende betegner (N) i JTI en person som legger vekt på underliggende mening og ideene bak det sanselige. I evolusjonær psykologi blir både estetisk sans og evnen til å framstille estetikk (kunst) et resultat av evolusjon, særlig seksuell seleksjon.
== Forskning ==
Tidlig i det forrige århundret ble kunstskolene i England opptatt av at mange av deres tidligere elever ikke ble vellykkede kunstnere. Ønsket om å finne ut mer om dette ble gitt som forskningsoppdrag til det psykologiske instituttet ved et av universitetene.
For å finne hva som skilte, startet de med å la studenter og veletablerte kunstnere gå gjennom en bok der hvert sidepar skulle rangeres mot naboen, slik at de begynte med om de likte en trekant bedre enn en strek og fortsatte via forskjellige figurer og farger til bilder.
Testen ble bearbeidet ved å sette parene sammen slik et flertall av de vellykkede kunstnerne fant det riktig. Nye kunststudenter ble så testet med samme testen – og etter noen år ble karrieren sjekket. Parallelt ble testen gitt til et bredere utvalg av mennesker.
Funnene ble ikke regnet for særlig nyttige: Man fant at ca. 15% av en gitt befolkning i høy grad var enige om hvilke figurer som ble foretrukket. Videre kunne denne gruppen være enige om et bilde av en bestemt kunstner var «bedre» eller «dårligere», uavhengig av egne stilpreferanser. Kunstskoleelever som skåret høyt på testen gjorde det verken bedre eller dårligere enn de andre i livet, men de var bedre til å plukke ut «gode» bilder, altså kunstkritikk.
Prosjektet ble ikke fulgt opp etter andre verdenskrig. Psykologen H.J. Eysenck hevdet at dette trolig skyldtes at forskningen pekte mot at der fantes en slags «estetikk-elite», og at prosjektet dermed var i strid med tidens tanker om likhet.
Nevroestetikk er en underdisiplin av nevrovitenskapene som blant annet prøver å forklare hvordan sanseinntrykk av kunstneriske opplevelser, samt kunstnerisk kreativitet og skaperevne er knyttet til spesielle nevrologiske substrat.
== Beslektede ord ==
Estetisk brukes om det som følger estetikkens regler eller er harmonisk og vakkert.
Estetiker eller estet er en person som er særlig opptatt av det vakre.
Å estetisere vil si å forskjønne noe, særlig overdrevent og utelukkende.
Estetisisme er en innstilling der en person først og fremst legger vekt på estetiske kvaliteter og alt som er pent.
== Se også ==
Kunst
Kunstfilosofi
== Litteratur ==
Monroe C. Beardsley Aesthetics from Classical Greece to the present, London 1966, ISBN 0-8173-6623-7
Monroe C. Beardsley Aesthetics, problems in the Philosophy of Criticism, Indianapolis, Cambridge 1981, ISBN 0-915145-09-X
Donald Broady og Mikael Palme Pierre Bourdieus kultursociologi i Thuen , Harald og Vaage, Sveinung (redaktører) Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget 1989
Odd Brochmann En bok om stygt og pent Oslo 1953, senere også øvrige nordiske språk samt tysk og engelsk.
Jørgen Dehs Æstetisk teorier, Odense 1995, ISBN 87-7838-131-2
Kjell S. Johannessen: Kunstverket som estetisk objekt, Solum forlag, Oslo 1983, ISBN 8256003030
Immanuel Kant Kritikk av dømmekraften, Oslo 1995, ISBN 82-530-1719-7
Søren Kjørup Kunstens filosofi, en indføring i Æstetik, Roskilde 2000, ISBN 87-7867-044-6
Jean Lacoste Idéen om det skjønne, Trekk fra estetikkens historie, Norsk utgave 1997, ISBN 82-91004-45-5
Magne Malmanger Kunsten og det skjønne, vesterlandsk estetikk og kunstteori fra Homer til Hegel, Oslo 2000, ISBN 82-03-18309-3
Lars Fr. H. Svendsen Kunst, 2000 ISBN 9788200454304
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Filosofi.no om estetikk
Høgskolen i Oslo om estetisk sans
Bestemmelser i plan- og bygningsloven
Om drama og estetiske opplevelser
Oppslagsordet «Estetik» i Nordisk familjebok fra 1907 (på svensk)
Estetikk; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Kort omtale av «Kunstens filosofi – en indføring i æstetik»
Blogg om estetiske fag
Institutt for estetiske fag | Estetikk (fra gresk aisthesis, αἴσθησις, «sansekunnskap» eller «oppfatning»)Oppslagsordet «Æstetik» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (etymologi, på dansk) er «læren om det vakre og skjønne i kunsten». | 3,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stersj%C3%B8en | 2023-02-04 | Østersjøen | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Østersjøen'] | Østersjøen er et innhav mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Russland, Polen, Tyskland og Danmark. Det er forbundet med Kattegat gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Mot Øresund er Østersjøen avgrenset langs en linje mellom Falsterbo i Skåne og Stevns fyrhus på Sjælland; mot Storebelt mellom Lolland og sørspissen av Langeland, og mot Lillebelt mellom sørspissen av Ærø og sørspissen av Als.
Østersjøen har tre større utbuktninger – Rigabukta, Finskebukta og Bottenhavet med Bottenviken.
Havet er ca. 386 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 53 m. Største dyp, som ligger like nord for Gotland, er 459 m. Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %.
Det har vært drevet viktig fiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen.
Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengder olje i områdene mellom svensk og polsk sektor i den sørøstlige Østersjøen.
| Østersjøen er et innhav mellom Sverige, Finland, Estland, Latvia, Litauen, Russland, Polen, Tyskland og Danmark. Det er forbundet med Kattegat gjennom Øresund, Storebælt og Lillebælt. Mot Øresund er Østersjøen avgrenset langs en linje mellom Falsterbo i Skåne og Stevns fyrhus på Sjælland; mot Storebelt mellom Lolland og sørspissen av Langeland, og mot Lillebelt mellom sørspissen av Ærø og sørspissen av Als.
Østersjøen har tre større utbuktninger – Rigabukta, Finskebukta og Bottenhavet med Bottenviken.
Havet er ca. 386 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 53 m. Største dyp, som ligger like nord for Gotland, er 459 m. Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %.
Det har vært drevet viktig fiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen.
Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengder olje i områdene mellom svensk og polsk sektor i den sørøstlige Østersjøen.
== Geologisk utvikling ==
I de 12 000 årene Østersjøen har eksistert har bathymetrien og saliniteten endret seg. Utviklingen av Østersjøen siden siste istid er undersøkt ut fra analyser av de marine sedimentene, og dette har vist at Østersjøen både har vært mer fersk og mer salt enn den er i dag. Denne naturlige variasjonen er forårsaket av landhevinger og -senkinger, endringer i vannstand og klimatiske variasjoner, som har bevirket større eller mindre åpning fra Østersjøen til åpent hav og større eller mindre vannbidrag til Østersjøen. Med de hydrografiske endringene har også biologien endret og utviklet seg. Selv gjennom de siste 100 år er det observert betydelige endringer i Østersøens salinitet.
Når isdekket trakk seg tilbake fra Sør-Sverige for omtrent 11 000 år siden var Østersjøen et hav med delvis svært forskjellige konturer fra i dag. Gjennom landheving ble etter hvert utløpene sperret og Østersjøen ble en innsjø. Landet hevet seg rask på denne tiden, beregninger tyder på at det til tider kan ha løftet seg mer enn en meter i høyden hvert år. Når dette gikk over til landsenkning i sørvest oppsto det utløp ved Øresund og Storebælt, som i begynnelsen var både bredere og dypere enn i dag, og dermed fikk Atlanterhavets saltvann bedre tilgang.
Østersjøen ble i 2004, sammen med Kattegat og 146 andre områder i verdenshavene, utpekt til "død sone" av FNs miljøprogram (UNEP) på grunn av den store tilførselen av nitrogen og den resulterende oksygenmangelen. I 2011 ble det framlagt planer om å bruke vinddrevne pumper for å pumpe inn oksygen 130 meter under havoverflaten i et forsøk på å gjenopprette et økosystem.
== Historie ==
Romerne kalte Østersjøen Mare Suebicum etter det germanske folket svebere eller Mare Sarmaticum etter samaterne. Da vikingene seilte over sjøen kalte de den Østsjøen (Austmarr navngis for eksempel i Heimskringla). Siden overtok hansaen i Middelalderen. Danmark og Den tyske orden var viktige østersjømakter fram til den svenske stormaktstiden, da Sverige tok over som regionens ledende stat. Under Krimkrigen (1854–1856) førte Frankrike og Storbritannia fram sine krigsflåter på Østersjøen da de angrep Sveaborg i konflikten med Russland. I 1871 ble Tyskland forent og store deler av Østersjøens sørkyst ble tysk. Under andre verdenskrig ble Østersjøregionen igjen åsted for konflikt, da Tyskland og det daværende Sovjetunionen okkuperte Polen og de baltiske statene. Verdens største skipskatastrofe inntraff den 30. januar 1945, da fartøyet «Wilhelm Gustloff» ble torpedert utenfor Stolpmündebankene sør i Østersjøen og tok med seg over 9000 mennesker ned i dypet. Under den kalde krigen lå Østersjøen i grenselandet mellom øst og vest. I årene 1969-1988 var det uenighet mellom Sverige og Sovjetunionen om grenseoppdragingen til havs i Østersjøen.
=== Navn på andre språk ===
På germanske språk (med unntak av engelsk) heter havet Østersjøen, for eksempel på svensk (Östersjön), nederlandsk (Oostzee), tysk (Ostsee) og islandsk/færøysk og norrønt (Eystrasalt). Adam Oehlenschläger kaller poetisk Østersjøen for «Østersaltet».På finsk benyttes også termen «Österhavet» (Itämeri) på grunn av Finlands lange felles historie med Sverige. I Estland heter havet «Vesterhavet» (Läänemeri).
På engelsk benyttes navnet «Baltiske hav» (Baltic Sea) på samme måte som på de fleste andre språk, for eksempel latvisk (Baltijas jūra), litauisk (Baltijos jūra), latin (Mare Balticum), fransk (Mer Baltique), italiensk (Mar Baltico), portugisisk (Mar Báltico), spansk (Mar Báltico), polsk (Morze Bałtyckie eller Bałtyk), kroatisk (Baltičko more), russisk (Baltijskoje More (Балтийское море)) og ungarsk (Balti-tenger). I eldre tid har riktignok mange språk, blant annet russisk, brukt navn som tilsvarer det tyske Ostsee.
== Østersjøens økosystem ==
Østersjøen er et havøkosystem som i likhet med mange andre er sterkt påvirket av mennesker, blant annet gjennom jordbruk og fiske. Noen problemer som har fått spesiell oppmerksomhet de siste tiårene er overgjødsling, overfiske og miljøgifter. Det er samtidig et grunt hav med mye brakkvann med lav vanngjennomstrømning og et relativt lite antall arter, noe som gjør det til et spesielt følsomt og sårbart økosystem.
=== Overgjødsling ===
Østersjøen ble på den siste delen av 1900-tallet rammet av en betydelig overgjødsling gjennom tilførsel av næringsstoffer. I deler av Østersjøen har siktedypet minsket fra cirka 10 meter i 1914-1939 til 7 meter i perioden 1969–1991. Hvorvidt det er fosfor, nitrogen eller begge disse som på lang sikt styrer algetilveksten i ulike deler av Østersjøen råder det delte meninger om. Når næringsstoffer tilføres øker algetilveksten, som etter hvert resulterer i at dødt organisk materiale faller til bunnen. Der forbrukes oksygenet av nedbrytere, og hypoksi (surstoffmangel) oppstår. I det oksygenfattige miljøet frigis tidligere bundet fosfor fra sedimentet, noe som forverrer algeoppblomstringene. Dessuten ligger vannet i Østersjøen i to sjikt med lite blanding. Øverst ligger vann med lav saltinnhold og under dette ligger et mer saltholdig vannlag. Grensesjiktet mellom ferskere og saltere vann ved cirka 75 meters dyp kalles haloklin. Siden begynnelsen av 1980-tallet har store innslipp av oksygenrikt saltvann fra Kattegat skjedd mer sjelden enn tidligere og dette har bidratt til problemene med svekket sirkulasjon og oksygenmetning av bunnvannet. Østersjøen er således rammet av oksygenmangel både som følge av overgjødsling og minsket vanninnstrømning gjennom Øresund og beltene.
=== Plankton, brisling og torsk ===
Tradisjonelt er det temperatur og saltholdighet som har vært bestemmende for planktonsammensetningen, som i sin tur påvirker fisker og andre større arter. Dette har forandret seg siden 1990-tallet gjennom økningen av brisling, som lever av plankton. En grunn til at mengden av brisling har økt så kraftig er ifølge forskere at torskefisket har minsket mengden av torsk, som normalt holder bestanden av brisling nede.
== Øyer i Østersjøen ==
Gotland, Öland, Bornholm, Hiiumaa, Saaremaa, Fasta Åland, Rügen, Usedom
== Elver som renner ut i Østersjøen ==
Neva, Wisla, Oder, Daugava, Nemunas, Dalälven, Ume älv, Lule älv, Torneälven, Kemijoki, Ule älv, Narva
== Byer ved Østersjøens kyst ==
Stockholm, Helsingfors, St. Petersburg, Tallinn, Riga, Klaipėda, Kaliningrad, Gdańsk, Świnoujście, Stralsund, Rostock, Rønne
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Baltic Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Baltic Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Travelphoto.pl | | lengde_ref = (maks) | 3,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauen | 2023-02-04 | Litauen | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990'] | Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
| Republikken Litauen (litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva) er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius.
På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok nå størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring skrevet under den 16. februar 1918, og landet ble nå på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.
Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro.
== Geografi ==
Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.
Litauen grenser til følgende land:
Latvia (landgrense: 610 km)
Belarus (landgrense: 724 km)
Polen (landgrense: 110 km)
Russland (Kaliningrad fylke) (landgrense: 303 km)Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.
Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.
=== Litauen på tvers ===
Litauen består av følgende landskap:
Lavlandet ved kysten,
Høylandet i Samogitia,
Lavlandet ved Venta i innlandet,
Høylandet i Suduva,
Høylandet i Dzūkija,
Høylandet i Aukštaitia,
Slettene i sørøst,
Høylandet på strekken Švencionys-Narocius og Ašmena.Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
Aukštaitija er høylandet i sørøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojasbakken som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis og Kalvarija.
Dzūkija er det nordøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.
=== Klima ===
Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.
Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.
Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner. Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.
Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:
== Demografi ==
Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne.
Av befolkningen i dag er 85 % litauere, 6 % polakker og 5 % russere. Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer. Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert.
Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende.
BNP pr. person: USD 23,433
=== Endringer i befolkningens størrelse etter 1994 ===
Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)
=== Religion ===
Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende religionen, siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke.
Katolisisme har spilt en betydelig rolle i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden. Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.
== Historie ==
Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253. Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland. I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa. Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.
Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.
Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.
Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk. I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.
I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.
=== Selvstendighet fra Russland ===
16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.
Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne). De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.
=== Andre verdenskrig ===
I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000 av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.
=== Oppløsing av Sovjetunionen ===
Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig, og natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.
4. februar 1991 anerkjente Island som det første landet Litauen som uavhengig, mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.
Litauen ble medlem av FN 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.
== Politikk ==
Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet sterke demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle. Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.
Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidentens rolle er for det meste formell, med unntak av den nasjonale utenriks- og sikkerhetspolitikken. Presidenten er også den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner også, med støtte fra nasjonalforsamlingen (Seimas), statsministeren og resten av regjeringen, samt en del andre embetsmenn og alle dommere. Dommerne i statsretten (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. 70 representanter velges ved flertallsvalg i enmannskretser, mens de resterende 71 velges ut ved proporsjonalvalg fra partilister som gjelder for hele landet. Et parti må oppnå minst fem prosent av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal kunne velges inn i nasjonalforsamlingen.
Litauen er medlem av organisasjoner som FN, NATO og EU. Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.
=== Administrativ inndeling ===
Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys), som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).
Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.
Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.
De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp. I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.
Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere. Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.
== Økonomi ==
Utdypende artikkel: Litauens økonomi
=== Olje i Litauen ===
Den europeiske energikrisen har skapt behov for oljeletingen også langs Østersjøens østkyst. Tyskland begynte boring etter olje i Øst-Tyskland før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.
Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven og i sandsteinsformasjoner fra midtre del av kambrium (545–495 millioner år tilbake i tid). Halvparten av funnene er hittil gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter.
De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen. Ett av disse ligger i russisk økonomisk sone, men bare 10 km utenfor Neringa, nær Nida. Produksjonen fra Kravtsovskoye-feltet kom i gang fra høsten 2004. Det skjedde fem kilometer utenfor Litauens sjøgrense og den enestående nasjonalparken Kursiu Nerija.
Både litauiske og svenske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring for tapping av denne oljekilden. Eksperter fra UNESCO har studert de tekniske data og mener det er en reell fare for forurensning fra russiske oljebrønner. På russisk område er økningen av oljeproduksjonen beregnet til ca. 120 000 tonn årlig når produksjonen er kommet i gang på Kravtsovskoye-feltet.
Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.
Systematisk oljeleting i bergarter fra kambrium- og silurtiden vil nok føre til nye drivverdige funn, men i mellomtiden er Litauen sterkt avhengig av import. Nedleggelsen av det gamle kjernekraftverket Ignalina ble fullført 31. desember 2009. Imidlertid arbeides det med planer om å bygge et nytt atomkraftverk ved siden av det gamle og i samarbeid med nabostater.
Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel. Gjennom Birzai-rørledningen får Mazeikiu-raffineriet årlig over fem millioner tonn olje og diesel.
=== Infrastruktur ===
Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.
Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.
Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.
== Samfunn ==
=== Helligdager ===
Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.
=== Merkedager ===
13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253
== Utdanning ==
Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %. I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær). Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler. Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.
=== Helse ===
Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner. Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Bortsett fra det er spedbarnsdødeligheten like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.
=== Største byer ===
Tall fra 1. januar 2004
Vilnius: 541 082
Kaunas: 368 913
Klaipėda: 190187
Šiauliai: 131 181
Panevėžys: 117 593
Alytus: 70 717
Marijampolė: 70 305
Mažeikiai: 66 773
Kėdainiai: 65 049
Telšiai: 56 735Se også: Liste over byer i Litauen
== Kultur ==
=== Musikk ===
Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).
Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).
RockemusikkPå 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas.
Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.
Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.
=== Kunst og museer ===
Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker.
Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]
Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.
Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.
=== Mat ===
Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.
=== Kino og teater ===
Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]
Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]
Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.
=== Sport ===
Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007.
Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Gamlebyen i Vilnius
Kuršių Nerija (delvis i Russland)
Kernavé
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger
== Se også ==
Foreningen Norge Litauen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Lithuania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lietuva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Litauen i FN-sambandets nettsted Globalis.noJan S. Krogh: Litt om Litauen og norsk-litauiske forhold
Foreningen Norge Litauen
Den norske klubb i Litauen | Litauens riksvåpen kalles Vytis. Det består av et rødt skjold med en rustningskledt sølv rytter med gull sporer, svingende et gullskjeftet sølv sverd, holdende et blått skjold med et gull dobbeltkors («patriarkkors») og sittende på en steilende sølv hest med blå sal, tømmer og bissel. | 3,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tauti%C5%A1ka_giesm%C4%97 | 2023-02-04 | Tautiška giesmė | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:Nasjonalsanger'] | «Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne). Musikk og tekst ble skrevet i 1898 av Vincas Kudirka, da Litauen fremdeles var del av Det russiske keiserdømmet.
| «Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne). Musikk og tekst ble skrevet i 1898 av Vincas Kudirka, da Litauen fremdeles var del av Det russiske keiserdømmet.
== Sangtekst ==
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Notene til Litauens nasjonalsang
Koropptak av Litauens nasjonalsang | «Tautiška giesmė» (litauisk for «Nasjonalsangen») er Litauens nasjonalsang. Sangen er også kjent som «Lietuva, Tėvyne mūsų» (Litauen, vårt fedreland), sangens åpningsord, og som «Lietuvos himnas» (Litauens hymne). | 3,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Romantikken | 2023-02-04 | Romantikken | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser på 1800-tallet', 'Kategori:Romantikken'] | Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».
Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.
Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.
| Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».
Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.
Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.
== Opplysningstid, førromantikk og romantikk ==
Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av den franske revolusjon og under Napoleonskrigene. Opplysningstiden på 1700-tallet var antiautoritær, fornuftbasert, vitenskapsorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. rasjonalisme). Slagordene var frihet, likhet og brorskap. Estetikken var overveidende klassisistisk, det vil si preget av antikkens dogmer for hva som var god kunst.
Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fra Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I 1750 gav han ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten) hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige. Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i boken Lovenes ånd (1748) spredte seg på liknende vis. Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.Tyskland fikk, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en Sturm und Drang-bevegelse, der Goethe og Friedrich Schiller var ledende skikkelser. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige rasjonalismen. Goethes Die Leiden des jungen Werthers og Schillers Die Räuber var typiske uttrykk for Sturm und Drang.Historiefilosofen Johann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu og Kant. Med sin samling av Volkslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for folkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.
=== En grensesprengende tendens ===
Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. Gudsoppfatningen går fra å være overveiende deistisk til å bli panteistisk eller panenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander genrene og skaper nye, og verdsetter fortellinger om det fantastiske, inspirert av eventyr og myter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst Friedrich Schlegel.
I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter. Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.
== Tysk romantikk ==
=== Høyromantikken ===
Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i Kants og Fichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for Hegels filosofi.
Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham. Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen. Friedrich Schelling, den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor). August Wilhelm Schlegels oversettelser av blant annet William Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken. Schelling, Fichte, Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk. Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvis Novalis, Ludwig Tieck og E.T.A. Hoffmann.
=== Nasjonalromantikken ===
Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken etter den tyske byen Heidelberg, tar utgangspunkt i filosofen Herder og hans tanker om folkekultur (Volksgeist). Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poetene Achim von Arnim og Clemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om das gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.
== Til Norden med Steffens ==
Henrik Steffens (1773–1845), dikter og mineralog, bragte tysk høyromantikk til Norden. Han hadde dansk mor og tysk far, men var født i Stavanger og bodde de første årene i Norge. Han kalte seg nordmann og besøkte også Norge senere. Han hadde møtt Jena-romantikerne personlig, og var især en formidler av naturfilosofien. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med utgangspunkt i Steffens' forelesninger i 1802 og Adam Oehlenschlägers dikt Guldhornene, som var inspirert av Steffens. Fra Danmark spredte romantikken seg til Sverige, og etterhvert også til Norge, der Wergeland allerede tidlig var kjent med fransk og engelsk førromantikk. Henrik Wergeland hyllet Steffens i innledningsdiktet i Skabelsen, Mennesket og Messias og kalte ham for «Norges bortblæste Laurblad». N.F.S. Grundtvig karakteriserte Steffens i et dikt ved Steffens død i 1845, der han er betegnet som «Lynildsmanen» som på nytt veltet stenen bort fra Ordets grav, eller, som han skriver, «Troes-graven». Videre heter det:
Ordet, som af Aanden føres,
Skaber Syn hvor Røsten høres,
Vaagned, Steffens her med dig!(N.F.S. Grundvigs Udvalgte Skrifter b. IX, 1909, s. 45-48)
== Romantikkens innhold ==
Romantikken bygger på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er lengsel, erindring, skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ratio (= fornuft) i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf. Kant.Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far». Tankegangen gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.
Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme. Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale. Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:
Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
(Wergeland: Mennesket (dikt),1845)Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det flettes inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».
Erindring, eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på eros. Den platonske eros-lære er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode. Det er sagt at den platonske eros er romantikkens sjel. Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke, agape, Guds kjærlighet til mennesket.
Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder).
Den romantiske Frihetstanken bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. Napoleon var en frihetshelt for Beethoven. Han skrev Eroica, symfoni nummer 3 Op.55 i Ess-dur, som han dediserte til Napoleon, men i 1804, da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk. Den engelske dikter Lord Byron reiste ut og tok del i den greske selvstendighetskrigen mot tyrkerne, og hans gode venn Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819). Det polske og det belgiske opprøret i 1830, og julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hans Cæsaris. Welhavens dikt Republikanerne har en tilsvarende bakgrunn.
=== Naturromantikk og naturfilosofi ===
En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.
Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med panteisme: Gud er i alt, eller aller helst, panenteisme: alt er i Gud. Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren. Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren Henrik Steffens, og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til Skabelsen, Mennesket og Messias. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen Niels Treschow.
Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av turismen. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvis Jotunheimen og Rondane.
Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse. Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i nasjonalromantikken med dens tro på at det mest ekte var å finne i «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av folkeånden.
=== Gullalderdrøm og utviklingstro ===
I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.
Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur». I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne utviklingstroen finnes første gang hos Herder, som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk for Henrik Wergeland og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelen Historiens resultat og i epilogen til Mennesket(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid mot diktatoriske tendenser:
«Thi om den Herr Chef for en Republik
bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
han flux blir henviist til et bedre Maal:
til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.» Mennesket (dikt) (1845) s. 533
=== Høyreromantikk og venstreromantikk ===
Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren Oehlenschläger som høyreromantiker. Den unge franske dikteren Victor Hugo representerte venstreromantikken. Det samme gjorde Henrik Wergeland i Norge.
== Poetisk realisme ==
Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrep
idealrealisme (ev. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. Ifølge poeten og eventyrsamleren Jørgen Moe er det dikternes oppgave å «lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt.» Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark var H.C. Andersen og Johan Ludvig Heiberg på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg var vaudeville-dikter, kritiker, mangeårig sjef for Det Kongelige Teater i København og redaktør av Den flyvende Post. Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – på Welhavens kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark». I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen.Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister. Thomasine Gyllembourg, mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist i 1820-årene i Danmark, kalte sine fortellinger for nettopp Hverdags-Historier. Den svenske Fredrika Bremer kalte sitt debutverk for Teckingar utur hvardagslifvet(1828–31). I Norge kom Camilla Collett etter med Amtmandens Døtre i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyr Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret. Amtmandens Døtre peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine groteske innslag, regnes diktere som Victor Hugo og Charles Dickens av mange til den poetiske realisme.
== Romantikkvarianter i Norge ==
Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Welhaven, Camilla Collett, Jørgen Moe).
Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot 1814, kalles patriotismen og har sine røtter i det norske selskab i 1770-årene. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før 1830 var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor Edvard Beyer har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris». Både Wergeland og Welhaven som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, Fredrik Paasche, som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske». Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i Digte. Første Ring 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», Skabelsen, Mennesket og Messias, må karakteriseres som romantisk diktning. Skabelsen, Mennesket og Messias er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet. Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i Nicolai Wergelands gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og De britiske øyer. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter 1840. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.
Poetisk realisme er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). Nasjonalromantikken viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill Fjeldstuen (1845).Welhaven, Andreas Munch, Jørgen Moe og A.O. Vinje var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. Sancthansnatten. Et verk som Peer Gynt (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.
Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem I.C. Dahl, Thomas Fearnley. Adolph Tidemand og Hans Gude. De to sistnevnte malte «Brudeferd i Hardanger» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til Peder Balke. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken.
Til de nasjonalromantiske komponister regnes Ole Bull, Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg, Johan Svendsen og Johan Halvorsen.
=== Sæterjentens Søndag ===
Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849, et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av Jørgen Moe og melodi av Ole Bull – er karakterisert som sæterjentens søndag i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte Myllarguten hardingfele for et borgerlig publikum i Christiania. Det skjedde i Logens store sal på Ole Bulls initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i Christiania Theater der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil si improvisasjoner over norsk folkemelodier.
=== Samlere og utgivere av folketradisjoner ===
Norges svar på brødrene Grimm i Tyskland er forfatterparet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellers P.Chr Asbjørnsen: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger. Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også Ivar Aasen og Ludvig Mathias Lindeman. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, landsmål. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Prestedatteren Olea Crøger og presten M.B. Landstad, samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.
=== Mot realisme og ny romantikk ===
Etter 1850 endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større realisme i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. Nyromantikken oppsto i Norden i 1890-årene, og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som Wilhelm Krag, Tryggve Andersen, Knut Hamsun Pan (roman)). I Pan spøker ridderromantiske forestillinger. Hans E. Kincks novellesamling Flaggermusvinger, med undertittelen Eventyr vestfra), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og essayistikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».
Også den eldre generasjonen med diktere som Jonas Lie og Arne Garborg, skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene Trold og diktringen Haugtussa, verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.
På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som Olaf Bull, Olav Nygard, Olav Aukrust og Tore Ørjasæter som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: nasjonalromantikken og Det nasjonale gjennombrudd.
== Eksempler på romantiske billedkunstnere og komponister ==
Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at landskapsmaleriet kom i skuddet.
Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert eksperimenterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være emosjonell. I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf. programmusikk.Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes den østerrikske komponisten Franz Schubert, de tyske komponistene Robert Schumann og Johannes Brahms, polakken Frédéric Chopin, den østerriksk-ungarske Franz Liszt, den belgiske César Franck,franskmannen Hector Berlioz – og Gioacchino Rossini og Giuseppe Verdi, begge fra Italia. Den tyske Richard Wagner er berømt for sine meget stort anlagte musikkdramatiske verk som blant annet kjennetegnes ved uendelige melodier og effektiv bruk av ledemotivteknikk. Andre framtredende komponister fra perioden er russerne Tsjajkovskij og Modest Mussorgsky, finnen Jean Sibelius, de tsjekkiske komponistene Bedřich Smetana og Antonin Dvorak og mange, mange flere av de mest elskede komponistene i verden. Hit hører også Edvard Grieg.
Utpregede senromantiske komponister var Hugo Wolf og Gustav Mahler, begge fra Østerrike, og Richard Strauss, som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet av første verdenskrig i 1914. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. Men Richard Strauss fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i 1949.
Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.
== Virkninger av romantikken ==
Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var ifølge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald». Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt med pragmatisme, materialisme og kynisme.
Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet. Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk.Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus Émile som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet resulterte denne holdningen i en fornyet syn på pedagogikk og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Det er en positiv subjektiv-kulturell nasjonalisme farget av nasjonalromantikken.
Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning for turismen og for den moderne miljøbevegelsen.
Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien (1892–1973), en forfatter som ikke regnes til den romantiske epoken.
== Se også ==
Nasjonalromantikken
Det nasjonale gjennombrudd
Romantikken (musikk)
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Beyer, Edvard; Hauge, Ingard; og Bø, Olav (1974): Norges litteraturhistorie, bind 2
Grout, Donald Jay (1960): A History of Western Music, New York
Lovejoy, Arthur O. (1965): The great Chain of Being
Moe, Moltke (1925-27): Samlede Skrifter, spesielt «Det nationale gjennembrud og dets mænd» i bind III.
Michaelsen, Aslaug Groven (1977); Den gyldne lenke : Romantikken
Nilsson, Albert (1964): Svensk romantik : Den platonska strömningen
Paasche, Fredrik (1932): Norsk litteraturhistorie, bind 2
Schjeldrup, H.K. og Winsnes, A.H. (1959): Den eruropeiske filosofi
Steffens, Henrich (1967): «Indledning til Philosophiske Forelæsninger», ved Emil Boyson, i: Norsk filosofi i det 19. århundre, red. E-A. Wyller og Asbjørn Aarnes
Welhaven, Johan Sebastian: Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. bl.a. gjenoptrykt i hans samlede skrifter 1991-92
Wellek, René (1963): Concepts of Criticism
Wergeland, Nicolai (1933): Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer; ny utgave 1995.
== Eksterne lenker ==
(en) Romanticism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Romanticism – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Nasjonal digital læringsarena om romantikken
Romantikken; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. | 3,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilnius | 2023-02-04 | Vilnius | ['Kategori:25°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Polen', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Litauen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vilnius'] | Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
| Vilnius (polsk Wilno, hviterussisk Вільня, russisk Вильнюс) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 574 000 innbyggere. Vilnius ligger på begge sider av elven Neris i den sørøstligste delen av landet.
Vilnius var hovedstaden i Litauen i middelalderen, men først i 1991 ble byen hovedstad i et selvstendig Litauen. Den er i dag både et administrasjonssenter og en handelsby.
Byen har hatt norsk ambassade fra og med desember 1991, og en norsk diplomat stasjonert som fast ambassadør til landet fra samme tidspunkt. I 2009 var byen europeisk kulturhovedstad.
== Navnet ==
Vilnius er kjent under mange forskjellige navn på mange forskjellige språk igjennom historien. Mange av navnene som ikke er litauisk er: polsk: Wilno, hviterussisk: Вiльня (Vilnia), tysk: Wilna, latin: Vilna, latvisk: Viļņa, jiddisk: ווילנע (Vilne). Det gamle russiske navnet er Вильна / Вильно (Vilna/Vilno), mens Вильнюс (Vil'njus) brukes nå. Navnene Wilno og Vilna har også blitt brukt i gammelengelske og franske publikasjoner.
=== Opprinnelsen ===
Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått sitt navn etter elva hvis bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia (polsk Wilejka).
== Geografi ==
Byen ligger i det sørøstre Litauen der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storfyrstedømmet Litauen, og var også en viktig by i Det polsk-litauiske samveldet.
Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Šiauliai og Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.
Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vann strekker seg over 2,1% av kommunen.
=== Klima ===
Klimaet i Vilnius betraktes som innlandsklima i Köppens klimaklassifisering.Den årlige gjennomsnittstemperaturen er +6,1 °C, i januar er det 4,9 og +17,0 grader celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 mm i året.
Varme somre med dagstemperaturer over 30 °C forekommer, men stort sett er klimaet ganske likt det man finner i nordre del av Tyskland, Danmark og Sør-Sverige.
Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (546 733 i 2009); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.
Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrėnai, Šalčininkai, Širvintos, Švenčionys, Trakai og Ukmergė; tilsammen 9650 km².
== Demografi ==
Vilnius by er det største bysamfunnet i Litauen og samtidig det med mest størst etnisk mangfold, hvor innbyggere av litauisk nasjonalitet utgjør mindre enn 60 %. De nasjonale minoritetene i Vilnius er polakker, russere, hviterussere, ukrainere, jøder, tatarer, romaer, karaitter og andre. De fleste av dem har bodd i byen i århundrer. Det er mange litauiske, polske og russiske skoler sammen med andre minoritetsskoler. Byen har mange forskjellige religiøse samfunn: forskjellige kristne trosretninger, det største antallet jøder i Litauen, et relativt stort antall muslimer og karaitter, som har en synagoge i Vilnius, i tillegg regner en betraktelig del av befolkningen seg som ateister.
=== Historisk utvikling ===
=== Fordelt på nasjonalitet ===
I 2007 var der ca. 554 400 innbyggere i Vilnius. Av dem var 57,8 % litauere, 18,7 % polakker, 14 % russere, 4 % hviterussere og 0,5 % jøder, resten ca. 5 % var andre nasjonaliteter.
== Historie ==
=== Opprinnelse ===
Vilnius har vært bebodd i mange århundrer, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den bortglemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen til byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storfyrste Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm der en jernulv stående på en ås hylte opp mot himmelen. Da han ba druidej, krivis Lizdeika, om en tyding av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne åsen, som hadde en strategisk beliggenhet ved de tre elvene (Vilnelė, Neris (også kjent som Vilija) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring åsen slik at denne store byen vil bli viden kjent. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.
=== I skriftlige kilder ===
Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tyske handelsmenn. Byen fikk sitt byvåpen i 1330.
Den opprinnelige delen av byen var slottet som ble bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello (1386 – 1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.
=== Utvikling ===
Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, der de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasos-kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste gravlundene i verden.
Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799–1805 gjenstod kun Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).
Etter den tredje deling av Rzeczpospolita i 1795 ble daværende Wilno; det daværende navnet; annektert av Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen beleiret av Napoleons invasjonshær på vei mot Moskva. Etter at denne kampanjen hadde slått feil trakk hæren seg tilbake til et område der tusener av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet stengt og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under klengenavnet Korikas eller Wieszaciel (Bøddelen) av byens innbyggere på grunn av alle henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det slutt på all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.
Litauen hadde i likhet med Polen, deler av Latvia og Hviterussland vært en del av de jødiske bosetningsområdet i tsarens Russland og hadde relativt stor jødisk befolkning. Litvak var jøder med historisk tilknytning til Litauen, Latvia, Białystok og Suwałki samt deler av Hviterussland innenfor Polen-Litauen og senere tsarens rike. Jødiske litauere bodde ofte i byer og virket særlig som faglærte håndverkere og kjøpmenn. Da Litauen ble innlemmet i tsarens Russland i 1795, ble litauisk språk og kultur undertrykt; for eksempel var det forbudt å skrive litauisk med latinske bokstaver. Litauen og Litauens historiske territorium var multietnisk, der litauisk, polsk, jiddisk og hviterussisk språk ble brukt. I 1897 snakket flertallet av innbyggerne i Vilnius-provinsen polsk og hviterussisk, mens litauerne var en liten minoritet. I det jødiske bosetningsområdet utgjorde jødene i alt 11 prosent av befolkningen på 1800-tallet, men utgjorde flertallet i flere litauiske og hviterussiske byer, blant annet i Vilnius (sammen med polakker var jøder den største gruppen i Vilnius). De fleste av disse jødene var fattige, noen av dem levde under svært dårlige kår. Vilnius (polsk: Wilno, jiddisk: Vilne/Vilna) ble blant jøder regnet som sentrum for jødisk kulturelt, intellektuelt og religiøst liv i Øst-Europa - omtalt som «Jerusalem i nord» eller «Litauens Jerusalem».Napoleon og hans store hær krysset Nemunas-elven 2. juni 1812. Naoleon ble værende 18 dager i Vilnius i påvente av tsarens svar på fredstilbudet. Vilnius hadde på den tiden omtrent 30 % jøder blant sine innbyggere. Napoleon ble overrasket over livsstilen som minnet ham om Middelhavsområdet og skal ha vært den første som kalte byen «Det nordlige Jerusalem.»
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig ble Vilna okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polske hær under kommando av Edward Rydz-Śmigły som en følge av Den polsk-sovjetiske krig, men den 14. juli var den igjen tapt til russiske styrker. Like etter det russiske tapet i slaget ved Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som Republikken Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.
Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avslo å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen, og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter diplomatiske forbindelser med Polen og godkjente nabolandets grenser de facto.
For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.
På grunn byens store jødiske befolkning og Vilnius som jødiske intellektuelt senter, ble byen før andre verdenskrig kalt «Jersualem i nord». På tampen av første verdenskrig var det kortvarige kriger mellom Litauen og Sovjetunionen og mellom Litauen og Polen. I 1918 var det en kortvarig sovjetrepublikk i Vilnius med omland. Vilnius' befolkning var for en stor del jødisk og etnisk polsk. Polen tok militær kontroll over Vilnius med omland (omkring 6000 km2), noe som ikke ble akseptert av Litauen som brøt de diplomatiske forbindelsene. Striden om Vilnius var det vesentlige temaet i Litauens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden og Kaunas ble betraktet som midlertidig hovedstad. Hviterussland var et kjerneområde i Polen-Litauen og det var etnisk like naturlig at Vilnius ble en del av Hviterussland.
=== Andre verdenskrig ===
Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.
I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Panariai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av den polske motstandsbevegelsen under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.
=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatrieringen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at repatrieringen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.
Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.
=== Frigjøring ===
I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
== Kultur ==
=== Arkitektur ===
I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius middelalder-by utviklet seg rundt om rådhuset (litauisk Vilniaus rotušė). Hovedstrøket, Pilies gatve, strekker seg fra rådhusplassen (litauisk Rotuses aikste) til Katedralplassen (litauisk Katedros aikste) ved Vilnius slottskompleks. Andre gater slynger seg rundt om slottet. Husene tilhørte feudale storfolk og godseiere, i tillegg til kirker, butikker og verksteder. I gamlebyen er det mange trange og krokede gater og hyggelige gårdsplasser. Gedimino prospektas går fra Katedralplassen og forbinder Gamlebyen med bydelen Žvėrynas med broen over Neris. Langs Gedimino prospektas ligger mange av de viktigste rikspolitiske institusjonene, som parlamentet, regjeringskontorer, forfatningsdomstolen, samt kulturinstitusjoner som nasjonalteateret, musikk- og teaterakademiet, og Litauens nasjonalbibliotek Martynas Mažvydas.
Det historiske midtpunktet i Vilnius, gamlebyen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km²). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene er konsentrert her. Bygningene i gamlebyen, som teller rundt 1500 – ble bygget gjennom flere århundrer og er derfor en samling av mange forskjellige arkitektoniske stilarter. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne mange bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stilarter. De viktigste severdighetene i byen er Vilnius slottskompleks med Storfyrstens slott og Katedralplassen, som symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til det historiske sentrum.
Gamlebyen i Vilnius ble skrevet inn i UNESCOs verdensarvsliste i 1994 på grunn av byens imponerende sammensetning av gotiske, renessanse, barokk- og klassisistiske bygninger. Like utenfor byen strekker en liten del av Struves meridianbue som også er på UNESCOs verdensarvsliste.I 1995 ble den eneste kjente skulptur av Frank Zappa avduket i sentrum av Vilnius, med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas, som tidligere hadde laget byster av Vladimir Lenin, som foreviget Zappa.
=== Parker, plasser og kirkegårder ===
Vingisparken, som er byens største, var skueplass for adskillige store demonstrasjoner under Litauens kamp for selvstendighet i på 1980-tallet. Sereikiškės-parken, ved Gediminastårnet brukes til konserter, festivaler og utstillinger.
Katedralplassen i gamlebyen er omgitt av en rekke av byens historisk viktigste steder. Lukiškėsplassen er den største i sentrum og omkranses av adskillige kommunale bygninger. En stor statue av Lenin i midten ble fjernet i 1991. Rådhusplassen har i lang tid vært stedet, hvor messer, feiringer og viktige begivenheter har funnet sted, inklusive Kaziukasmessen. Byens juletre står også her. Statsseremonier blir ofte avholdt på Daukantasplassen, overfor presidentpalasset.
Rasos-kirkegården, innviet i 1801, er stedet, hvor blant annet Jonas Basanavičius og andre underskrivere av uavhengighetserklæringen i 1918 ligger begravet. I tillegg er den polske lederen Józef Piłsudskis hjerte begravet her. To av de tre jødiske kirkegårdene i Vilnius ble ødelagt i sovjettiden. Omkring 18 000 begravelser har funnet sted på Fransiskanerordenens kirkegård, etablert i 1810. Den ble stengt på 1970-tallet, men holder på å bli restaurert. Antakalnis-kirkegården, etablert i 1809, inneholder forskjellige minnesteder for polske, litauiske, tyske og russiske soldater sammen med gravene for dem, som ble drept under januaroppstanden 1863-1865.
=== Teater og opera ===
Det finnes en rekke teatre i Vilnius, blant annet den litauiske opera og ballet, Det akademiske teater, Det statlige ungdomsteater, Det russiske teater, Det litauiske folketeateret, Vilnius' universitetsteater, Vilnius gamle byteater og Keistuoliu teater.
For de musikk og kunstinteresserte er det også mulighet til å utdanne seg på Litauens akademi for musikk og teater og Kunstakademiet.
Opera i Vilnius kan føres tilbake til 1636 hvor en italiensk tropp oppførte den første operaforestilling i Vilnius på slottet.
=== Museer ===
Det ligger en rekke museer i byen. Blant disse er Litauens nasjonalmuseum som ble grunnlagt i 1952, blant annet på grunnlag av Antikvitetsmuseet fra 1855. Museet fikk sin nåværende navn i 1992.I tillegg ligger også en rekke andre museer, slik som Litauens kunstmuseum og Kunstindustrimuseet. I verdensarvstedet Kernavé, 35 km utenfor Vilnius ligger også det Det arkeologiske og historiske museum.
Et Guggenheim-Eremitasje museum var planlagt med åpning i 2011, og skulle inneholde utstillinger av verker fra St. Petersburgs Eremitasjen og Guggenheim-museet sammen med andre samlinger. Prosjektet ble skrinlagt i 2012 etter korrupsjonsbeskyldninger.
=== Idrett ===
Byen huser mange av de største idrettsklubbene i landet. Det største er basketballklubben BC Lietuvos Rytas, som spiller i ULEB Eurocup, Litauisk eliteserie, og i Baltic Basketball League og har vunnet ULEB Cup i 2005 og 2009. Klubben spiller sine hjemmekamper på Lietuvos Rytas Arena med 1 700 seter; viktige kamper spilles i Siemens Arena med 11 000 seter. Et annet lag som spiller i LKL er BC Sakalai. De størate fotballklubbene i byen er FK Žalgiris Vilnius og FK Vėtra, som begge spiller i A Lyga. Žalgiris Vilnius har vunnet A Lyga tre ganger – i 1991, 1992 og 1999.
=== Kulturhovedstad 2009 ===
Vilnius var i 2009 sammen med den østerrikske byen Linz Europeisk kulturhovedstad. Målet for arrangementet var å vise Vilnius som en moderne europeisk by med en rik fortid. I forbindelse med dette var det planlagt en lang rekke kulturelle arrangementer og det ble gjennomført omfattende moderniseringer av infrastrukturen.
== Økonomi ==
Vilnius er det største økonomiske senteret i Litauen og et av de største finansielle sentrene i Baltikum. Selv om kun 15 % av Litauens befolkning bor i byen, genererer den omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene var BNP per innbygger i 2005, basert på kjøpekraftsparitet, på ca. 33 100 dollar, noe som var over EU-gjennomsnittet.
Vilnius bidro med over 4,6 milliarder litas til statsbudsjettet i 2004. Dette beløpet utgjorde omkring 37 % av det samlede statsbudsjettet. Kaunas, den nest største byen i landet, bidro til sammenligning kun med 1,5 milliarder. Vilnius mottok til gjengjeld 360 millioner litas i budsjettet, noen som kun tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikter med regjeringen siden Vilnius krevde en større andel av de midler byen genererte.
En viktig inntektskilde for Vilnius er turismen. I 2007 var det mellom 1 og 1,5 millioner utenlandske turister som besøkte byen. Dette var en fordobling i forhold til 2005. De største gruppene kom fra Polen (18 %) og Tyskland (11 %).Vilnius' fondsbørs er blir eiet av OMX, som også driver børsene i blant andre København, Stockholm, Tallinn og Riga. Børsene i Vilnius, Tallinn og Riga har et samarbeid, som gjør det lettere å handle på hverandres børser.I 2007 lanserte et dansk foretak planer om å bygge et «World Trade Center» i Vilnius. Senteret skulle finansieres av danske og litauiske investorer, og stå ferdig i 2010.
=== Handel ===
Der er en rekke store markeder i Vilnius, blant annet Gariūnaimarkedet ved Lazdynaidistriktet, som er det største i Litauen. I tillegg ligger det nyrestaurerede Halėsmarked ved sentralstasjonen og et annet marked på Kalvarijųgaten.Et av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen Šeškinė, og dekker 143 000 m². Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre delene Ermitazas og Maxima. Akropolis utgør 110 000 m² av hele senteret, og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i sentrets café. De to andre senterdelene er Ermitažas som blant annet selger IKEA-varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikssentret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetning i den litauiske hovedstad og er en betydelig severdighet også for litauere fra andre deler av landet.
=== Transport ===
Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipėda og Vilnius-Panevėžys. Selv om Neris-elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris kun er seilbar til Jonava-området. Over Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flygninger til de viktigste europeiske destinasjoner. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig kommunikasjonspunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også et eget jernbanemuseum.
Vilnius har et velutviklet kollektivtrafikk-system. Det finnes over 60 buss- og 19 trolleybuss-ruter, og trolleybuss-systemet er et av de største i Europa. Over 250 busser og 260 trolleybusser transporterer ca. 500 000 passasjerer hver dag. Studenter, pensjonister og handikappede får opp til 80% moderasjon på billetter. En enkelttur koster opp til 1.40 litas (ca. 3,50 kr), mens et månedskort koster 50-60 litas (120-150 kr). De første bussrutene i byen ble åpnet i 1926 og de første trolleybussrutene ble introdudusert i 1956.
== Utdanning ==
Alle Litauens større institusjoner for høyere utdanning ligger i Vilnius. Den største og eldste er Vilnius universitet med nesten 23 000 studenter, som ble grunnlagt i 1579. Andre store utdanningsinstitusjoner er Det tekniske universitet, Mykolas Romeris universitet (et juridisk universitet) og det Pedagogiske universitet. Ut over dette er det en rekke spesialiserede utdanningsinstitusjoner med universitetsstatus som General Jonas Žemaitis militærakademi i Litauen, Litauens akademi for musikk og teater, Vilnius kunstakademi, den Nationale M. K. Čiurlionis skole for kunst og European Humanities University, samt over 40 forskningsinstitutter.
== Bydeler ==
Byen Vilnius er delt opp i 21 bydeler:
Verkiai — inkluderer Baltupiai, Jeruzalė, Santariškės, Balsiai og Visoriai
Antakalnis — inkluderer Valakampiai, Turniškės og Dvarčionys
Pašilaičiai — inkluderer Tarandė
Fabijoniškės — inkluderer Bajorai
Pilaitė
Justiniškės
Viršuliškės
Šeškinė
Šnipiškės
Žirmūnai — inkluderer Šiaurės miestelis
Karoliniškės
Žvėrynas
Grigiškės — en egen by, men inngår i Vilnius bykommune
Lazdynai
Vilkpėdė — inkluderer Vingis park
Naujamiestis — inkluderer buss og togstasjoner
Senamiestis — Gamlebyen, inkluderer Užupis
Naujoji Vilnia — inkluderer Pavilnys og Pūčkoriai
Paneriai — inkluderer Trakų Vokė og Gariūnai
Naujininkai — inkluderer Kirtimai, Salininkai og Vilnius internasjonale lufthavn
Rasos — inkluderer Belmontas og Markučiai
== Turistinformasjon ==
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 har Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. På mindre enn ti år omvandlet byen seg fra å være en grå, sovjetisk by til å bli en moderne, vestlig by.
I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen finnes over 40 kirker. Restauranter, hoteller og muséer har dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og byens yngre befolkning bidrar til Vilnius' omdømme som en av verdens mest gjestfrie byer, ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.
== Berømte vilniusere ==
Ana Ambraziené (1955–), tidligere hekkeløper
Michał Andriolli (1836–1893), maler
Živilė Balčiūnaitė (1979–), langdistanseløper som løper maraton
Aleksander Berkman (1870–1936), anarkist og forfatter
Teodor Bujnicki (1907–1944), poet
Léon Chertok (1911–1991), psykiater
Jan Karol Chodkiewicz (1560–1621), politiker og hetman
César Cui (1835–1918), komponist og musikk-kritiker
Gaon mi Vilno (1720–1797), lærd jøde og kabbalist
Romain Gary (1914–1980), forfatter
Marija Gimbutas (1921–1994), arkeolog
Antoni Gorecki (1787–1861), forfatter
Dalia Grybauskaitė (1956–), Litauens president
Daina Gudzinevičiūtė (1965–), sportsskytter
Henryk Roman Gulbinowicz (1923–), Den katolske kirkes kardinaler
Vladislav II Jagello av Polen (1351–1434), storfyrste av Litauen og konge av Polen
Stanisław Jasiukiewicz (1921–1973), skuespiller
Leo Jogiches (1867–1919), politiker
Lina Kačiušytė (1963–), tidligere svømmer
Kazimierz Kontrym (1776–1836), forfatter og politiker
Abba Kovner (1918–1987), dikter og skribent
Czesław Miłosz (1911–2004), poet, nobelprisvinner i litteratur
Alex Naumik Sandøy (1949–2013), sangerinne
Maurycy Orgelbrand (1826–1904) og Samuel Orgelbrand (1810–1868)
Jerzy Passendorfer (1923–2003), filmregissør
Artūras Paulauskas (1953–), leder av Litauens Seimas
Emilia Plater (1806–1831), soldat og revolusjonær
Kazimierz Plater (1915–2004), sjakkmester
Jurgis Radvila (1556–1600), Den katolske kirkes kardinaler
Anton Radziwiłł (1775–1833), polsk og prøyssisk politiker
Ada Rusowicz (1944–1991), sanger
Lasar Segall (1891–1957), kunstner av jødisk herkomst
Andrzej W. Schally (1926–), polsk-født endokrinolog og nobelprisvinner
Elwira Seroczyńska (1931–2004), kvinnelig polsk skøyteløper
Bolesław Bohusz–Siestrzeńcewicz (1869–1940), general
Piotr Skarga (1536–1612), teolog, forfatter og første rektor ved Vilnius Akademi
Irena Sławińska (1913–2004), historiker og teaterforsker
Jędrzej Śniadecki (1768–1838), kjemiker, biolog og filosof
Józef Świętorzecki (1876–1936), general
Władysław Syrokomla (1823–1862), poet, forfatter og oversetter
Andrzej Towiański (1799–1878), polsk religionsfilosof og mystiker
Zygmunt Vogel (1764–1826), maler
Antoni Wiwulski (1877–1919), skulptør og arkitekt
Tomasz Zan (1796–1855), poet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Vilnius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vilnius hos Wikivoyage
Vilnius' vevsted – den beste byveiviseren
Uherope – Reisetips for Vilnius og mer
Vilnius i gamle fotografier – fotoarkiv ved Vilnius universitet
Litauens juridiske universitet i Vilnius
Polsk nettsted om Vilnius
Hospitality Club Vilnius - bo gratis hos hyggelige vilniusere
Jewish Partisan Group Near Vilna
Kurzbiographien
Partisan Rachel Rudnitzky After Liberation
Partisans in Vilna
Partisans of Vilna
Vilna Partisans | Vilnius fylke grenser i nord mot Utena fylke og Panevezys fylke, i vest mot Kaunas fylke, i sørvest mot Alytus fylke og i øst og sør mot Belarus. Fylket har innbyggere (2014). | 3,226 |
null | 2023-02-04 | Sandtorg | null | null | null | Sandtorg (trolig av gmln. Sandhorgr, fjellhorga (bergknollenSandtorgsidene: Hårberget, Horvika – og Sandtorg av Finn Myrvang (Håløygminne nr 3 – 1986) ) ved sanden) er ei bygd ved Tjeldsundet i Harstad kommune, ca. | 3,227 |
null | 2023-02-04 | Sørvik | null | null | null | Sørvik er en bygd i Harstad kommune i Troms som grenser mot Halsebø i sør og Melvik i nord, samt Sørvikmark ca. 3 kilometer i vest. | 3,228 |
null | 2023-02-04 | 1250 | null | null | null | == Begivenheter == | 3,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Litauisk | 2023-02-04 | Litauisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltiske språk', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Språk i Litauen'] | «Litauisk» kan også referere til Litauen.
Litauisk er et indoeuropeisk språk av den østbaltiske språkgruppe. Det tales av ca. 3 millioner litauere i Litauen og omkring like mange utenfor landets grenser. Det skrives med det litauiske alfabet som er en variant av det latinske alfabets latinske skrifttegn, men har 9 egne diakritiske tegn som i hovedsak er hentet fra det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med žemaitisk (samogitisk), latvisk og de nå utdødde gammelprøyssisk og selisk.
Blant de mange utenlandske språkforskere som har bidratt til internasjonal forståelse av det litauiske språket er nordmannen Christian Schweigaard Stang.
Av alle nålevende indoeuropeiske språk er litauisk det språket som er mest arkaisk og har beholdt mye av den opprinnelige grammatikken og bøyningsformene som fantes i det opphavlige urindoeuropeiske grunnspråket. Dagens litauisk har således slående likheter med gamle utdødde språk som sanskrit, latin og gammelgresk, og skaffer språkforskere et vell av ledetråder når det gjelder å rekonstruere urformer av de eldste urindoeuropeiske ord, røtter, stammer, lydoverganger og bøyningsendelser.
Det strides om de žemaitiske (samogitiske) dialekter som tales i nordvest rundt Klaipėda, Kretinga, Telšiai, Varniai og Tauragė skal regnes som eget språk, eller kun som en litauisk dialekt.
| «Litauisk» kan også referere til Litauen.
Litauisk er et indoeuropeisk språk av den østbaltiske språkgruppe. Det tales av ca. 3 millioner litauere i Litauen og omkring like mange utenfor landets grenser. Det skrives med det litauiske alfabet som er en variant av det latinske alfabets latinske skrifttegn, men har 9 egne diakritiske tegn som i hovedsak er hentet fra det tsjekkiske alfabetet. Språket er nærmest i slekt med žemaitisk (samogitisk), latvisk og de nå utdødde gammelprøyssisk og selisk.
Blant de mange utenlandske språkforskere som har bidratt til internasjonal forståelse av det litauiske språket er nordmannen Christian Schweigaard Stang.
Av alle nålevende indoeuropeiske språk er litauisk det språket som er mest arkaisk og har beholdt mye av den opprinnelige grammatikken og bøyningsformene som fantes i det opphavlige urindoeuropeiske grunnspråket. Dagens litauisk har således slående likheter med gamle utdødde språk som sanskrit, latin og gammelgresk, og skaffer språkforskere et vell av ledetråder når det gjelder å rekonstruere urformer av de eldste urindoeuropeiske ord, røtter, stammer, lydoverganger og bøyningsendelser.
Det strides om de žemaitiske (samogitiske) dialekter som tales i nordvest rundt Klaipėda, Kretinga, Telšiai, Varniai og Tauragė skal regnes som eget språk, eller kun som en litauisk dialekt.
== Kasus og de 6 substantivendelsene i nominativ hankjønn entall ==
Litauisk er det mest arkaiske språket av alle nålevende indoeuropeiske språk. Litauisk har bevart substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i (normalt) hankjønnsord entall og nominativ (kasus for substantivets grunnform, altså i ubøyd tilstand), endelser som eksisterte i de eldste språktrinnene av for eksempel sanskrit, latin og gresk. I dag er disse endelsene bevart fullstendig i litauisk, delvis i latvisk og bare enkeltvis i gresk.
Fra det urindoeuropeiske grunnspråket har litauisk arvet og beholdt 7 kasus, samt komplett bevaring av de 6 endelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US, -YS i substantiv entall nominativ og vanligvis hankjønn.
Den 8. indoeuropeiske kasus "ablativ" (abliatyvas) synes å ha gått opp i de andre 7 kasus (men mest i genitiv) på litauisk, alt avhenging av grammatisk betydning og sammenheng.
== Litauisk sammenliknet med dagens indoeuropeiske språkgrener ==
Dagens indoeuropeiske språk inndeles i 10 grener, disse er :
Den baltiske språkgrenen består av litauisk og latvisk, og er den mest arkaiske grenen av alle de 10 språkgrenene.
Begge baltiske språk har bevart 7 kasus, men bare litauisk har bevart substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i grunnformen nominativ.
Latvisk har kun bevart substantivendelsene -S, -AS, -IS, -US i grunnformen nominativ, mens endelsene -AS, -ES, -IS, -OS og -US opptrer i bøyd form i andre kasus.
Baltiske språk er fortsatt av syntetisk språktype.Den slaviske språkgrenen er den nest arkaiske grenen etter den baltiske grenen.
De fleste slaviske språk har bevart 6 - 7 kasus, men har mistet substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i grunnformen nominativ.
Slaviske språk (bortsett fra bulgarsk og makedonsk) er fortsatt av syntetisk språktype.
Bulgarsk og makedonsk er blitt analytiske språk, og har bevart 4 - 5 kasus.Baltiske og slaviske språk er syntetiske språk, det vil si at de bruker kasus med bøyningsendelser og til en viss grad fri ordstilling.
Det motsatte av en syntetisk språktype er en analytisk språktype. Analytiske språk bruker preposisjoner, artikler og fastere ordstilling, og i noe mindre grad kasusendelser. De to slaviske språkene bulgarsk og makedonsk er blitt analytiske.
Armensk har bevart 7 kasus, og har kun i noen få substantiv og egennavn bevart endelsene -AS, -ES, -IS, -OS og -YS, men har ikke grammatisk kjønn i substantivene.
Armensk er syntetisk, men har noen analytiske trekk. Syntetiske verbformer er for det meste erstattet av analytiske verbkonstruksjoner med hjelpeverb.
Ordstillinga er normalt S-V-O, men delvis fleksibel.Gresk har bevart 4 - 5 kasus, og har i entall bevart substantivendelsene -AS, -IS (genitiv hunkjønn) og -OS. I flertall er endelsene -ES, -IS og -OUS bevart.
Gresk er et overveiende syntetisk bøyningsspråk, men med klar tendens til å være en analytisk språktype.Germanske språk har bevart 4 - 5 kasus, men har mistet substantivendelsene -AS, -ES, -IS, -OS, -US og -YS i grunnformen nominativ.
Germanske språk er blitt analytiske språk.
De germanske språkene som er mest arkaiske og som har beholdt kasussystemet levende, er islandsk, færøysk, tysk og luxemburgsk.
Noen norske og svenske dialekter har også beholdt kasusbøying, som for eksempel talemålene i Setesdal, Valdres, Nord-Møre og älvdalsk i Sverige.
Engelsk og nederlandsk har ikke kasus lenger, kun subjektsform og objektsform, men har overlevninger og spor av kasus i noen få faste uttrykk.
I standard bokmål og nynorsk opptrer 5 kasus bare i faste uttrykk og adverb :Albansk har bevart 5 - 6 kasus, men er blitt et analytisk språk.
Keltiske språk har bevart 5 kasus i noen av språkene, men er blitt analytiske språk.
Irsk og skotsk-gælisk har bevart 5 kasus.
Walisisk og bretonsk har mistet kasussystemet.
På irsk brukes syntetiske verbformer i dialektene i sør, og antallet av analytiske verbformer blir større jo lenger nord i Irland man kommer.
Karakteristisk for det gammelirske språk er den vekslende verbalbetoningen, som mest av alt har medvirket til å gjøre det irske verbalsystemet til det mest flokete innenfor de indoeuropeiske språk.Romanske språk har for det meste mistet kasussystemet, og man finner bare rester av kasus i pronomener.
Alle romanske språk er blitt analytiske. Rumensk har til en viss grad bevart 5 kasus.Iranske språk har mistet kasussystemet, og er for det meste blitt analytiske språk.
Et unntak er ossetisk i Kaukasus, som har 9 kasus. Man antar at 3 av dem er en arv fra indoeuropeisk, og at 6 av dem er innovasjoner som skyldes kontakt med andre språk i kaukasusområdet.
Et annet unntak er pashto i Afghanistan som har 4 kasus.Indiske språk har mistet kasussystemet, og er blitt analytiske språk.
Bare sporadisk, i noen ord og uttrykk, finner man rester etter de mange kasus som sanskrit opprinnelig hadde.
Kasussystemet er som regel redusert til subjektform, objektform, vokativ i tiltale og genitiv for å markere tilhørighet / eiendomsforhold. Lokativ brukes både som adverb og som kasus for sted / lokasjon.
== Eksempler på ord ==
Taip – ja
Ne – nei
Aš - jeg
Tu – du
Jis - han
Ji - hun
Mes - vi
Jūs - Dere, dere (også høflighetsform)
Jie - de (hankjønn)
Jos - de (hunkjønn)
Ačiū - takk
Labai ačiū - mange takk
Gal – kanskje
Diena – dag
Naktis – natt
Labas rytas - god morgen
Laba diena - god dag
Labas vakaras - god kveld
== Personlige pronomen ==
Deklinasjon / bøying av de personlige pronomen i kasus ser slik ut :
== Forholdet mellom litauisk og latvisk ==
Den språklige avstanden mellom litauisk og latvisk, både i tale og skrift, er betydelig større enn avstanden mellom norsk, svensk og dansk. En samtale mellom personer som snakker norsk, svensk og dansk kan foregå forholdsvis problemfritt og med stor grad av gjensidig forståelse. Derimot vil den språklige forståelsen mellom personer som snakker litauisk og latvisk være mye mindre enn halvparten. Imidlertid er ordenes stammer og røtter nokså like i de baltiske språkene, men ulike bøyningsendelser, ulik uttale og ulik plassering av trykk i ordenes stavelser gjør sitt til at språkene får større avstand til hverandre. Litauisk er også mer arkaisk, og latvisk har ofte mistet vokaler og konsonanter i ord, slik at latviske ord til en viss grad ser kortere ut enn de tilsvarende litauiske ordene.
Noen eksempler på likheter og ulikheter i ord, ordstammer og bøyningsendelser mellom litauisk og latvisk er :
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lithuanian - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
LRT Radijas - Nettradio. Litauens hovedradiokanal, tilsvarende NrK P1 i Norge.
LRT Televizija - Nett-TV. Litauens hovedfjernsynskanal, tilsvarende NrK 1 i Norge. | |antall=3 125 000Ethnologues tall fra 1998 | 3,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baltiske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Baltiske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Baltiske språk'] | De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden. Man antar at balterne kom til Baltikum fra sør og sørvest omkring 2500 f.Kr.
Baltiske språk
Vestbaltiske språk †
Gammelprøyssisk †
Jotvingisk †
Galindisk †
Østbaltiske språk (4,7 mill.)
Kurlandsk †
Latvisk (1,4 mill.)
Selisk †
Litauisk (3,0 mill.)
Samogitisk (0,5 mill.)
Semgallisk †
Skalvisk † | De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden. Man antar at balterne kom til Baltikum fra sør og sørvest omkring 2500 f.Kr.
Baltiske språk
Vestbaltiske språk †
Gammelprøyssisk †
Jotvingisk †
Galindisk †
Østbaltiske språk (4,7 mill.)
Kurlandsk †
Latvisk (1,4 mill.)
Selisk †
Litauisk (3,0 mill.)
Samogitisk (0,5 mill.)
Semgallisk †
Skalvisk † | De baltiske språkene er de eldste fremdeles levende indoeuropeiske språk og tales av ca. 4,7 millioner litauere og latviere i Baltikum og omtrent like mange i resten av verden. | 3,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samogitisk | 2023-02-04 | Samogitisk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltiske språk', 'Kategori:Språk i Litauen'] | Žemaitiske eller samogitiske dialekter tales av rundt 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen i landskapet som heter Žemaitija. Blant de fleste talere av normert litauisk, det vil si aukštaitisk, regnes žemaitisk som en litauisk dialektgruppe på lik linje med den aukštaitiske dialektgruppen. Likevel er enkelte žemaitiske underdialekter, særlig fra Telšiai fylke, vanskelig forståelige for folk lenger østfra i Litauen.
Navnet Žemaitija, som betyr Lavlandet, ble skrevet som Samogitia på latin. Dette navnet brukes ennå på engelsk, fransk og delvis på tysk. Derfor kan man av og til se betegnelsen samogitisk bli brukt i ulik litteratur om de žemaitiske dialektene.
| Žemaitiske eller samogitiske dialekter tales av rundt 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen i landskapet som heter Žemaitija. Blant de fleste talere av normert litauisk, det vil si aukštaitisk, regnes žemaitisk som en litauisk dialektgruppe på lik linje med den aukštaitiske dialektgruppen. Likevel er enkelte žemaitiske underdialekter, særlig fra Telšiai fylke, vanskelig forståelige for folk lenger østfra i Litauen.
Navnet Žemaitija, som betyr Lavlandet, ble skrevet som Samogitia på latin. Dette navnet brukes ennå på engelsk, fransk og delvis på tysk. Derfor kan man av og til se betegnelsen samogitisk bli brukt i ulik litteratur om de žemaitiske dialektene.
== Underdialekter ==
Žemaitisk deles inn i tre underdialekter :
Vestlig : Omkring Klaipėda og Šilutė (såkalte «donininkų»-talere).
To nordlige varianter : Omkring Telšiai, Kretinga og Palanga (såkalte «dounininkų»-talere).
To sørlige varianter : Omkring Varniai, Tauragė og Raseiniai (såkalte "dūnininkų"-talere).
== Alfabet ==
Det žemaitiske alfabetet har 32 bokstaver. Det følger det samme skriftsystemet som i litauisk, men har til gjengjeld en rekke bokstaver hentet fra det latviske alfabetet og med disse forskjellene :
Det finnes ingen nasale vokaler (bokstaver med ogonekene: ą, ę, į, ų)
I tillegg er det tre lange vokaler, skrevet med makroner over: ā, ō, ē (som i latvisk)
Lang i i žemaitisk er skrevet med en makron over: ī (i motsetning til på litauisk der den skrives som y).
Den korte vokalen ė skrives som o med tilde over (õ). Egentlig skal den skrives som ė med makron over: Ė̅ og ė̅. [1]
Det finnes i tillegg to diftonger i žemaitisk som skrives som digrafer: ou og ėi. (Disse sammensatte bokstavene finnes også i det litauiske alfabetet.) | Žemaitiske eller samogitiske dialekter tales av rundt 500 000 personer i hovedsak i Vest-Litauen i landskapet som heter Žemaitija. Blant de fleste talere av normert litauisk, det vil si aukštaitisk, regnes žemaitisk som en litauisk dialektgruppe på lik linje med den aukštaitiske dialektgruppen. | 3,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stbaltiske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Østbaltiske språk | ['Kategori:Baltiske språk'] | Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk.
Litauisk tales i Litauen og latvisk tales i Latvia.
Dessuten kjenner man følgende utdødde østbaltiske språk: kurersk, zemgallisk og selisk.
| Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk.
Litauisk tales i Litauen og latvisk tales i Latvia.
Dessuten kjenner man følgende utdødde østbaltiske språk: kurersk, zemgallisk og selisk.
== Eksterne lenker ==
The Lithuanian Language and Writing | Østbaltiske språk er indoeuropeiske språk og utgjøres av to levende språk, nemlig litauisk og latvisk. | 3,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indoeuropeiske_spr%C3%A5k | 2023-02-04 | Indoeuropeiske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Indoeuropeiske språk'] | Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia.
Denne språkfamilien har stor utbredelse, og omfatter blant annet engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Alle de indoeuropeiske språkene kan spores tilbake til en folkegruppe som bodde enten i Anatolia eller på steppene i Øst-Europa. Denne folkegruppen kalles indoeuropeerne, og de snakket ur-indoeuropeisk, urspråket for alle de indoeuropeiske språkene.
Indoeuropeiske språk består hovedsakelig åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper.
Det finnes skriftlige eksempler på bruk av indoeuropeisk så langt tilbake som i bronsealderen, blant annet i språkformene mykensk gresk og hettitisk.
| Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inklusive de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia), det iranske høylandet (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia.
Denne språkfamilien har stor utbredelse, og omfatter blant annet engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk. Alle de indoeuropeiske språkene kan spores tilbake til en folkegruppe som bodde enten i Anatolia eller på steppene i Øst-Europa. Denne folkegruppen kalles indoeuropeerne, og de snakket ur-indoeuropeisk, urspråket for alle de indoeuropeiske språkene.
Indoeuropeiske språk består hovedsakelig åtte nålevende undergruppene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltoslavisk. I tillegg er det flere utdødde undergrupper.
Det finnes skriftlige eksempler på bruk av indoeuropeisk så langt tilbake som i bronsealderen, blant annet i språkformene mykensk gresk og hettitisk.
== Historie ==
=== William Jones ===
Den som oftest får æren for å ha «oppdaget» språkfamilien, er engelskmannen William Jones. Han var dommer ved den øverste domstolen i Calcutta fra 1783. Ettersom han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som er brukt i Indias tidligste litterære og religiøse tekster. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med både latin og gresk.
=== Oppdagelsen av flere likhetstrekk ===
Man visste at det finnes elver som heter Alba i både tysk, fransk og spansk; og elvenavnet Ara opptrer i både tysk, nederlandsk, engelsk, skotsk og spansk. Elven Arno, som flyter gjennom Firenze, har nesten samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (som betyr «den mørke»). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok The Aryans opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger.
På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant han ikke ord for gull eller sølv, langt mindre jern, knapt nok en generell betegnelse for metall. Sanskrit ayas (= «bronse», senere «kobber») og latin aes (= «kobber», «bronse») tilsvarer gammelengelsk ar (= «messing», «kobber»), som på moderne engelsk ble til ore (= «malm»).Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som «en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr.». Vi finner ord for hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn, men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter «indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde».
== Undergrupper ==
I dag snakkes de indoeuropeiske språkene av rundt tre milliarder mennesker. Over tid har noen indoeuropeiske språk dødd ut, men de som overlevde, endte opp med å dominere både Europa, Iran og India.
Den indoeuropeiske språkfamilien består hovedsakelig av ti undergrupper:
=== Albansk ===
Hovedartikkel: AlbanskAlbansk har sin egen gren på det indoeuropeiske familietreet. Språket kan ikke klart kobles til noen andre grener, men har mange likheter med andre indoeuropeiske språk.
Man har antatt at albansk er den gjenlevende resten av de illyriske språkene, men kan også være beslektet med dakisk, siden det albanske kjerneområdet opprinnelig lå mye lenger nord[3]. Albansk nevnes som eget språk på 1300-tallet, og det første dokumentet på albansk, "Formula e pagëzimit" (dåpsformular), er datert 8. november 1462, og inneholder setningen Un'te paghesont' pr'emenit t'Atit e t'Birit e t'Spirit Senit (Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn)[4]. Den første trykte bok på albansk kom i 1555.
En artikkel i avisa New York Times viser til at det albanske språket kan være et av det eldste språket i verden. Forskere studerte utviklingen av ord fra 103 moderne og utdødde språk hvor det ble laget et tre som så viste relasjoner rundt forskjellige språk.
=== Anatolisk ===
Hovedartikkel: Anatoliske språk
Gruppen av anatoliske språk representerer noen av de språkene som tidligst utviklet seg til språk som var grunnleggende forskjellig fra ur-indoeuropeisk. De anatoliske språkene nådde dette stadiet enda tidligere enn gresk. Alle de anatoliske språkene er utdødd i dag, men det finnes flere historiske kilder til språkene og folkegruppene som snakket dem. Et av de mest utbredte anatoliske språkene var hettittisk, som ble snakket av hettittene. Hettittene bodde i Anatolia og kunne bruke kileskrift. De eldste tekstene som stammer fra hettittene ble skrevet 1700 år f.Kr, og ble tydet av Bedřich Hrozný i 1917. Mange av disse tekstene har fortsatt ikke blitt fullt oversatt til et moderne språk.
Det finnes også en teori som går ut på at anatolisk ikke er en underfamilie av indoeuropeisk, men heller et søsterspråk til ur-indoeuropeisk, siden anatolisk har mange trekk som ikke forekommer i de øvrige indoeuropeiske språkene som tales i dag.
=== Armensk ===
Hovedartikkel: ArmenskArmensk utgjør også en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien, på samme måte som albansk gjør. Det hersker forskjellige oppfatninger blant lingvister om hvilke andre språk armensk har nærmest slektskap til; noen mener gresk, mens andre mener anatolisk. Armensk har undergått flere lydskifter tidlig i sin utvikling, og derfor kan mange ord være vanskelige å kjenne igjen, selv om de har røtter i ur-indoeuropeisk. Ett eksempel er ordet for «to», som er erku på armensk. Dette ordet stammer fra det ur-indoeuropeiske ordet *dwō.
=== Balto-slavisk ===
Hovedartikkel: BaltoslaviskDe baltiske og slaviske språkene er nært beslektet, og man tror at de opprinnelig utgjorde én gruppe, og senere utviklet seg i forskjellige retninger.
==== Baltisk ====
Hovedartikkel: BaltiskDe baltiske språkene, latvisk og litauisk, har beholdt flere trekk fra ur-indoeuropeisk, som for eksempel syv av de åtte kasus som var i ur-indoeuropeisk og mye fonologi, selv om denne språkgruppen skilte seg fra de andre ganske sent. Litauisk er det mest konservative språket av alle indoeuropeiske språk, og har bevart flest trekk fra ur-indoeuropeisk.
De baltiske språkene ble først skrevet ned rundt det 9. århundre, og skriftspråket som da ble benyttet kalles glagolitisk skrift.
==== Slavisk ====
Hovedartikkel: Slaviske språk
De slaviske språkene brukes i store deler av Øst-Europa, og omfatter språk som russisk, serbisk og polsk. Kirkeslavisk er det tidligst kjente slaviske språket. Det var et tidlig lingua franca for slaverne, og var i bruk i den østlige delen av Europa på samme måte som latin ble brukt i den vestlige delen av Europa.
=== Germansk ===
Hovedartikkel: Germanske språkDe germanske språkene inkluderer flere språk i Vest- og Nord-Europa, blant annet norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, frisisk, nederlandsk og jiddisch. De germanske språkene kjennetegnes hovedsakelig ved en tidlig avsplitting fra urindoeuropeisk og en lydforskyvning kjent som Grimms lov, som gjorde at alle stoppkonsonantene i germansk forandret seg fra de andre indoeuropeiske språkene. De germanske språkene har også mange ord som ikke kan spores til andre indoeuropeiske språk, mest sannsynlig ble disse ordene lånt av et annet språk som var i regionen som germanerne immigrerte til.
De sørligste av de germanske språkene lånte også flere ord fra de keltiske språkene, og disse spredde seg også nordover.De germanske språkene kan deles inn i tre deler:
==== Nordgermansk ====
Hovedartikkel: Nordiske språkDe nordgermanske språkene er de som snakkes i Skandinavia, på Island og på Færøyene. Rundt 20 millioner folk snakker et nordgermansk språk som morsmål.
==== Vestgermansk ====
Hovedartikkel: Vestgermanske språkDe vestgermanske språkene inkluderer blant annet tysk, nederlandsk og engelsk. Denne gruppen er den største av de germanske undergruppene.
==== Østgermansk ====
Hovedartikkel: Østgermanske språkDe østgermanske språkene inkluderer blant annet gotisk, men alle de østgermanske språkene har dødd ut. Men det er mange attester til språkene, blant annet fra romerne. Bibelen ble også oversatt til gotisk. Krimgotisk overlevde ut til 1700-tallet.
=== Gresk ===
Hovedartikkel: GreskSelv om denne grenen inneholder bare i dag gresk, i tidlig gresk historie var det flere dialekter av gresk. En av de tidligste av disse variantene av gresk var mykensk, som ble skrevet med linear B. Det greske språket som blir brukt i dag stammer fra den ionisk-attiske dialekten, som var sentrert i Athen. Denne dialekten ble dominerende i hele Hellas på grunn av Athens innflytelse og makt.
Språket har hatt mye prestisje gjennom historien, Aleksander den store tok over mye av landet mellom Hellas og India, og gresk forble et lingua franca i mye av dette området i lang tid etter Aleksanders død. I romerriket ble gresk ansett som vitenskapen og filosofiens språk, så de fleste folk i høyere klasser lærte seg gresk. Språket ble også oppfattet slik i rennesansen, dog under latin i de fleste sammenhenger. Det nye testamentet ble originalt skrevet på gresk, og Det gamle testamentet ble oversatt kort tid etter at skriftene ble samlet. Dette har ført til at de fleste andre europeiske språk har mange lånord fra gresk.
Gresk er også det mest klart dokumenterte språket av de indoeuropeiske språkene, med attester og andre skrifter på og om språket i 34 århundrer.
=== Italisk ===
Hovedartikkel: Italiske språkDen italiske grenen av de indoeuropeiske språkene inneholder alle de romanske språkene, det vil si de som har sitt utspring fra latin. I dag gjelder det blant annet italiensk, fransk, spansk og rumensk. Før romerriket ble en stormakt i oldtiden, var det mange flere italiske språk, men disse falt ut av bruk i favør for latin. Noen mener at de italiske og keltiske språkene har et felles opphav, og senere skilte fra hverandre.
=== Indoiransk ===
Hovedartikkel: Indoiransk
=== Keltisk ===
Hovedartikkel: Keltiske språk
De keltiske språkene dominerte mye av Sentral-Europa i oldtiden. Iberia var dominert av keltiberere, Frankrike av gallere, og De britiske øyer av britonner. I dag snakkes språkene bare i små deler av De britiske øyer, samt Bretange.
=== Tokarisk ===
Hovedartikkel: TokariskTokarisk er i dag utdødd, og man kjenner kun til språket fra noen buddhistiske tekster funnet i Xinjiang i Nordvest-Kina.
=== Uklassifiserte indoeuropeiske språk ===
I tillegg til de klassiske ti undergruppene ovenfor, har det også eksistert flere andre, lite kjente, språk:
Illyriske språk — muligens beslekta med messapisk eller venetisk; det er også foreslått et slektskap med albansk.
Venetisk språk — nært beslekta med italisk.
Liburniansk språk — tilsynelatende gruppert sammen med venetisk.
Messapiansk språk — ikke totalt dechiffrert.
Frygisk språk — språket i oldtidas Frygia, muligens nært beslekta med gresk, trakisk eller armensk.
Paioniansk språk — utdødd språk som en gang ble snakka i det nordlige Makedonia.
Trakisk språk — muligens nært beslekta med dakisk.
Dakisk språk — muligens nært beslekta med trakisk eller albansk – eller begge.
Gammelmakedonsk språk — beslekta med gresk; noen mener det er beslekta med illyrisk, trakisk eller frygisk.
Ligurisk språk — muligens ikke indoeuropeisk; muligens nært beslekta med keltisk.
Lusitansk språk — muligens beslekta med keltisk, ligurisk eller italisk.Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av.
=== Kunstige språk ===
Et stort flertall av kunstige språk kan delvis regnes som indoeuropeiske, på grunn av at de bruker indoeuropeiske språk som et grunnlag. Noen eksempler er:
Interlingua
Interlingue (Occidental)
Latino sine flexione
== Referanser ==
== Litteratur ==
Robert S. P. Beekes, Comparative Indo-European Linguistics. An Introduction. John Benjamins: Amsterdam, Philadelphia 1995.
James P. Mallory & Douglas Q. Adams. Encyclopedia of Indo-European Culture. Fitzroy Dearborn: London 1997.
== Eksterne lenker ==
(en) Indo-European languages – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | slektskap = språkfamilie | 3,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jotvingere | 2023-02-04 | Jotvingere | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litauens historie', 'Kategori:Utdødde folkeslag'] | Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
| Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.
== Geografi ==
Jotvingerne bodde i området Sudovia og Dainava (Jotvingia), sørvest for det øvre løp av elven Nemunas i området mellom de nåværende byer Marijampolė, Merkinė i Litauen, Slonim, Kobryn i Belarus, og Białystok og Ełk i Polen. I dag svarer dette område til deler av Dzūkija og Suvalkija i Litauen, deler av Hrodna og Brest oblast i Belarus og vojvodskapet Podlasie i Polen.
== Historie ==
Jotvingia omtales som terra Sudorum av Vytautas den store i et brev til keiser Sigismund den 11. mars 1420.
Fra år 700 var det kamper mellom jotvingerne og deres slaviske naboer, med gjentatte angrep fra begge sider.
I 1260 reiste litauerne seg mot Den tyske orden, som var blitt invitert av hertug Konrad I av Masovia samme år for å kjempe mot den den baltiske stammen som kalles gammelprøysserne. Jotvingerne støttet forsvaret mot Den tyske orden og angrep dypt inn i de tyske erobringer på 1270-tallet, men hvor en angripende jotvingiansk hær ble beseiret. Fra 1281 satte ordenen med hele sin militære styrke inn på å nedkjempe den jotvingiske høvdings (jotvingisk: Skomantas) (fyrste/hedensk prest) forsvar. Fyrsten måtte kapitulere i 1283 og konverterte til kristendommen. Han og hans etterkommere fikk lov til å beholde sin jord og ble opptatt i den høyere prøyssiske adel, mens en del av jotvingere ble solgt som slaver. Rundt 1 600 ble bosatt på nytt i Samland, men en del av jotvingerne forble i sin hjemstavn, og ble etter hvert kristnet og germanisert.
== Litteratur ==
Archäologie der UDSSR: Die Finno-Ugrier und die Balten im Mittelalter. Teil 2, Balten. Moskva 1987, s. 411-419.
Lepa, Gerhard (1998): Die Sudauer. In: Tolkemita-Texte. Nr. 55. Dieburg.
Lepa, Gerhard (1999): «Gedanken über die Prußen und ihre Lieder» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
Litauische Enzyklopädie. Band XXVX. Boston 1963.
Salemke, Gerhard (2005): Lagepläne der Wallburganlagen von der ehemaligen Provinz Ostpreußen. (Karten 19/7-19/13). Gütersloh.
Sembrzycki, J. (1891): «Die Nord- und Westgebiete the Jadwinger und deren Grenzen» i: Altpreussische Monatschrift XXVIII. s. 76–89
Sjoegren, A. (1859): Ueber die Wohnsitz Verhaeltnisse der Jatwaeger, St. Petersburg.
Žilevičius, Juozas (1999): «Grundzüge der kleinlitauischen Volksmusik» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
== Eksterne lenker ==
(en) Yotvingia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Marija Gimbutas' The Balts, med kart. | Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag. | 3,235 |
null | 2023-02-04 | Jotvingisk | null | null | null | Jotvingisk er et utdødd baltisk språk som ble snakka av jotvingerne. Jotvingisk var i nær slekt med gammelprøyssisk og ble snakka sørvest for elva Nemunas, i Galindia og Jotvingia. | 3,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryggedalstunnelen | 2023-02-04 | Ryggedalstunnelen | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:1980 i Norge', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tunneler åpnet i 1980', 'Kategori:Veier i Bø i Vesterålen', 'Kategori:Veier i Øksnes', 'Kategori:Veitunneler i Nordland'] | Ryggedalstunnelen (lokalt ofte kalt Bøtunnelen) går gjennom Ryggedalsfjellet og forbinder Bø og Øksnes kommuner i Nordland som del av fylkesvei 820. Tunnelen er 1612 meter lang.
Tunnelprosjektet ble under ledelse av avdelingsingeniør Edward Pegg påbegynt i 1977, og åpnet den 17. oktober 1980. Med en prislapp på 35,5 millioner kroner var det det mest kostbare tunnelprosjektet i Norge til da, og også et av de vanskeligste. En sjettedel av tunnelen er helstøpt.Tunnelen og veien på begge sider ga Bø kommune fergefri veiforbindelse med omverdenen, og erstattet fergestrekninga mellom Sandset i Øksnes og Kråkberget i Bø.
I likhet med mange andre tunneler i Norge er Ryggedalstunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen.
| Ryggedalstunnelen (lokalt ofte kalt Bøtunnelen) går gjennom Ryggedalsfjellet og forbinder Bø og Øksnes kommuner i Nordland som del av fylkesvei 820. Tunnelen er 1612 meter lang.
Tunnelprosjektet ble under ledelse av avdelingsingeniør Edward Pegg påbegynt i 1977, og åpnet den 17. oktober 1980. Med en prislapp på 35,5 millioner kroner var det det mest kostbare tunnelprosjektet i Norge til da, og også et av de vanskeligste. En sjettedel av tunnelen er helstøpt.Tunnelen og veien på begge sider ga Bø kommune fergefri veiforbindelse med omverdenen, og erstattet fergestrekninga mellom Sandset i Øksnes og Kråkberget i Bø.
I likhet med mange andre tunneler i Norge er Ryggedalstunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kuling.net: Fjell-eventyret (av Kjell Snerte, fra Bøfjerding 1980)
Kuling.net: Ti års dans gjennom skuggeheimen (av Kjell Snerte, fra Bøfjerding 1981) | | bilde = Ryggedalstunnelen - North west entrance P3.jpg | 3,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konge | 2023-02-04 | Konge | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Monarki', 'Kategori:Titler'] | Konge (norrønt konungr, kongr, kungr) er vanligvis et mannlig, livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode. En konge til- og omtales «majestet».
| Konge (norrønt konungr, kongr, kungr) er vanligvis et mannlig, livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode. En konge til- og omtales «majestet».
== Kongedømmer i Europa ==
Belgia
Danmark
Norge
Nederland
Spania
Storbritannia
Sverige
== Se også ==
Norges kongerekke
Liste over kongedømmer
Norges konge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Konge - statsoverhode, artikkel hos Store norske leksikon | Konge (norrønt konungr, kongr, kungr) er vanligvis et mannlig, livsvarig statsoverhode i en monarkisk stat som benevnes et kongerike eller kongedømme. Utenfor Europa forekommer likevel valgkongedømmer der kongen velges for en tidsbegrenset periode. | 3,238 |
null | 2023-02-04 | Haakon Magnus av Norge | null | null | null | Haakon Magnus (født 20. juli 1973 i Oslo) er Norges kronprins. | 3,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_biland_og_omr%C3%A5der_med_s%C3%A6rstatus | 2023-02-04 | Norske biland og områder med særstatus | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Imperialisme', 'Kategori:Lister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Norske biland'] | Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. I motsetning til norske områder med særstatus, er altså ikke biland en integrert del av Kongeriket Norge, men likevel under norsk kontroll. Dette betyr at biland kan avstås til andre stater uten at det strider mot Grunnloven § 1.
Samtlige norske biland befinner seg på den sydlige halvkule, og er sågar adskilt fra det norske fastlandet: Bouvetøya er en subantarktisk øy i Sør-Atlanteren, Dronning Maud Land som er en sektor av Antarktis som ligger mellom 20° vest og 45° øst, og Peter I Øy som er en vulkansk øy i Sørishavet. Ingen av de norske bilandene har permanent bosetting. Dronning Maud Land og Peter I Øy er begge omfattet av Antarktis-traktaten.
Norske områder med særstatus er alle integrerte deler av Kongeriket: Finnmark og Nord-Troms omfatter de nordligste delene av Fastlands-Norge. Jan Mayen er en vulkansk øy i Nordishavet. Svalbard er en øygruppe i Nordishavet, og underlagt Svalbardtraktaten. Med unntak av Jan Mayen har de øvrige norske områdene med særstatus permanent bosetting.
| Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. I motsetning til norske områder med særstatus, er altså ikke biland en integrert del av Kongeriket Norge, men likevel under norsk kontroll. Dette betyr at biland kan avstås til andre stater uten at det strider mot Grunnloven § 1.
Samtlige norske biland befinner seg på den sydlige halvkule, og er sågar adskilt fra det norske fastlandet: Bouvetøya er en subantarktisk øy i Sør-Atlanteren, Dronning Maud Land som er en sektor av Antarktis som ligger mellom 20° vest og 45° øst, og Peter I Øy som er en vulkansk øy i Sørishavet. Ingen av de norske bilandene har permanent bosetting. Dronning Maud Land og Peter I Øy er begge omfattet av Antarktis-traktaten.
Norske områder med særstatus er alle integrerte deler av Kongeriket: Finnmark og Nord-Troms omfatter de nordligste delene av Fastlands-Norge. Jan Mayen er en vulkansk øy i Nordishavet. Svalbard er en øygruppe i Nordishavet, og underlagt Svalbardtraktaten. Med unntak av Jan Mayen har de øvrige norske områdene med særstatus permanent bosetting.
== Norske biland ==
Samtlige norske biland er underlagt Bilandsloven, offisielt Lov om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (LOV 1930-02-27 nr 03), med ikrafttredelse 27. februar 1930. Den fastsetter at Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy underlegges norsk statshøyhet som biland. Den tilrettelegger videre for at det kan utarbeides forskrifter om miljøvern for bilandene, i tillegg til å hjemle utarbeidelse av nærmere regler til gjennomføring av bestemmelser som Norge har sluttet seg til. Eksempel på sistnevnte er bestemmelsene i Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten, relevant for Dronning Maud Land og Peter I Øy som begge omfattes av denne traktaten.
=== Bouvetøya ===
Bouvetøya er en ubebodd subantarktisk vulkansk øy i Sør-Atlanteren med beliggenhet 54°25,8′S 3°22,8′Ø. Den ligger ved den sørlige enden av Den midtatlantiske ryggen, og regnes som verdens mest avsidesliggende øy; omtrent 2 200 km unna Sør-Afrikas kyst som er det nærmeste området med permanent bosetting. Øya er 49 km² i areal, hvorav omtrent 93 % er dekt av isbre. Dens naturgeografi er preget av bratte klipper mot sjøen på alle kanter, noe som gjør det særs vanskelig å gå i land på øya.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier den 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre oppholdet på øya skjedde imidlertid ved den første Norvegia-ekspedisjonen som tilbrakte en måned på øya. I den sammenheng ble øya annektert for Norge den 1. desember 1927. Denne annekteringen ble bestrid av Storbritannia inntil 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930.
Den 17. desember 1971 ble hele øya erklært som naturreservat, og siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon der. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en 36 m² stor feltstasjon i Nyrøysa nordvest på øya, men i 2007 meldte instituttet at den var forsvunnet. Det foreligger imidlertid planer om å etablere en ny feltstasjon.
=== Dronning Maud Land ===
Dronning Maud Land er det desidert største norske bilandet i areal med sine 2 700 000 km². Det utgjør en sektor av det antarktiske kontinentet som strekker seg fra 20° vestlig- til 45° østlig lengde. Breddegradsgrensene til Dronning Maud Land er imidlertid ikke definert. Sektoren ligger mellom Britisk Antarktis til vest og Det australske antarktiske territoriet til øst. Brorparten av Dronning Maud Land er dekket av den antarktiske innlandsisen, men i innlandet finnes det også fjellmassiver som står over isen.
Dronning Maud Land var det første området av Antarktika som ble oppdaget. Dette skjedde den 27. januar 1820 av russeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Det var imidlertid en av de siste områdene på kontinentet som ble utforsket, da det krevde mye ressurser for å dekke territoriet systematisk. I perioden 1927-1937 utrustet forretningsmannen Lars Christensen til sammen ni ekspedisjoner til Dronning Maud Land – både for å undersøke mulighetene for hvalfangst, og for å kartlegge kysten og deler av fastlandet.
Offisielt ble Dronning Maud Land annektert av Norge den 14. januar 1939. Fem dager senere gjorde imidlertid Tyskland uformelt krav på området mellom 10° vestlig- og 20° østlig lengde som Neuschwabenland. Dette territorialkravet forble dog kun et kartografisk sådan, og har aldri blitt fremmet offisielt. I 1959 ble Antarktistraktaten underskrevet av de tolv landene som på det tidspunkt hadde aktivitet og territorialkrav i Antarktika, deriblant Norge.
Et titalls forskningsstasjoner finnes på Dronning Maud Land. Troll er den eneste norske, og stod ferdig i 1990. Den ble opprustet til helårsstasjon i 2005 og ligger i Jutulsessen. I tillegg ble feltstasjonen Tor etablert i 1993 på Svarthamaren.
=== Peter I Øy ===
Peter I Øy er en ubebodd vulkansk øy i Sørishavet omtrent 450 km utenfor det antarktiske kontinentet. Øya har et areal på 156 km², og er nærmest helt dekket av isbreer, bare avbrutt av enkeltområder med frembrytende fjell. Mesteparten av året er farvannene rundt øya dessuten dekket av pakkis, og en omtrent 40 meter høy isvegg og vertikale klipper danner en barriere rundt øya. Dette gjør øya særs vanskelig tilgjengelig, og ilandstigning er bare mulig på tre steder på vestkysten i en kort periode av året når farvannene ikke er dekket av pakkis.
Øya ble oppdaget av russeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen den 21. januar 1821, men pakkisen gjorde det umulig for ham og hans ekspedisjon å gå i land. Likevel navnga han øya etter den russiske tsaren Peter den store. Et nytt forsøk på ilandstigelse ble gjort av Jean-Baptiste Charcots andre antarktisekspedisjon i januar 1910, men også dette forsøket ble forhindret av pakkis. Den første suksessfulle ilandstigningen ble utført av den andre Norvegia-ekspedisjonen den 2. februar 1929. Samstundes ble det gjort krav på øya på vegne av Norge. Annekteringen ble stadfestet av myndighetene ved kongelig resolusjon 6. mars 1931, og Peter I Øy fikk status som norsk biland den 24. mars 1933.
Først i 1987 ble det gjennomført nøyaktige topografiske oppmålinger og flyfotografering av Peter I Øy, dette i regi av Norsk Polarinstitutt som sendte fem forskere som tilbrakte elleve dager på øya. I tillegg ble det satt opp en automatisk værstasjon.
== Norske områder med særstatus ==
Norske områder med særstatus er i motsetning til norske biland integrerte deler av kongeriket. De er dermed omfattet av Norges Grunnlovs § 1, og kan ikke avhendes da «Kongeriket Norge er et […] udelelig og uavhendelig rike.». I de norske områdene med særstatus gjelder imidlertid spesifikke økonomiske fortrinn både ovenfor privatpersoner og bedrifter. Hvilke fortrinn som gjelder avhenger av område.
=== Finnmark og Nord-Troms ===
Finnmark og Nord-Troms har fra 1990 hatt særegen status som tiltakssone, hvilket blant annet innebærer lavere skatte- og avgiftssatser for privatpersoner så vel som bedrifter. Tiltakssonen omfatter samtlige kommuner i Finnmark, og sju kommuner i Nord-Troms (Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord). Følgende fortrinn gjelder spesifikt for tiltakssonen:
Fritak for arbeidsgiveravgift
Nedskriving av studielån med inntil ti prosent av opprinnelig lånegrunnlag, avgrenset oppad til 25 000 kroner per år
Fritak for el-avgift på forbruk
Reduksjon i personbeskatningen
=== Jan Mayen ===
Ettersom det er ingen fastboende på Jan Mayen, og heller ingen reell handelsvirksomhet er ikke de økonomiske fortrinnene forbundet med øyas særstatus spesielt fremtredende i praksis. Lønn for arbeid skattlegges imidlertid etter de samme materielle reglene som på Svalbard, gitt at oppholdet i forbindelse med arbeidet overstiger 30 døgn. Ettersom øya har ingen fastboende, skattlegges skattepliktig lønnsinntekt i lønnstakerens hjemkommune.
Det trekkes heller ikke arbeidsgiveravgift på Jan Mayen, i likhet med i Finnmark og Nord-Troms og på Svalbard. Til sist er Jan Mayen fritatt merverdiavgift.
=== Svalbard ===
Med Svalbardtraktaten følger enkelte innskrenkninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med tanke på ikke-diskriminering og skatt. Artikkel 3 av traktaten fastsetter lik rett for borgere av alle signatarstater til å uhindret drive all form for maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot. Videre fastsetter artikkel 7 likebehandling med tanke på erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.
Svalbard har et lavere generelt skatte- og avgiftsnivå enn Fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift på varer og tjenester. Av inntekt som omfattes av lønnstrekkordningen trekkes 8 prosent skatt av beløp inntil 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Overskytende beløp trekkes med 22 prosent. Arbeidsgivere er videre fritatt arbeidsgiveravgift.
Svalbardtraktaten gjør dessuten at den norske stat ikke har mulighet til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skatteinntektene skal videre kun dekke øyenes behov, og må ikke være høyere enn behovet tilsier. Følgelig er en rekke varer billigere på Svalbard enn på Fastlands-Norge, samtidig som enkelte varer også er dyrere grunnet høye transportkostnader.
På grunn av Svalbardtraktatens innskrenkninger ovenfor norsk myndighet er øyene dessuten ekskludert fra Schengen-samarbeidet. Dette betyr at det utøves grensekontroll for reisende fra Svalbard til Fastlands-Norge til tross for at det er en integrert del av kongeriket. Flytrafikk mellom Norge og Svalbard opereres dermed for alle praktiske formål på samme måte som flytrafikk mellom Norge og ikke-visumpliktige ikke-Schengenland, og reisende må derfor gjennom pass- og tollkontroll.
== Referanser == | Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. | 3,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktistraktaten | 2023-02-04 | Antarktistraktaten | ['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale avtaler'] | Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde.
Traktaten ble tiltrådt av tolv stater som alle hadde aktivitet i Antarktis i det Internasjonale geofysiske året (1957–58).
Statene var:
Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og det tidligere Sovjetunionen. Ikrafttredelse var 23. juni 1961. Traktaten er per september 2015 undertegnet av 51 land.Hovedformålet med traktaten er å sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål og ikke skal være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter. Traktaten inneholder blant annet et forbud mot militære baser i Antarktis og forbud mot kjernefysiske sprengninger og deponering av radioaktivt materiale.
I 1998 trådte Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten i kraft. Denne utpeker Antarktis til et naturreservat viet fred og vitenskap, og forplikter partene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og tilknyttede økosystemer.
Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. For Norge gjelder dette to norske biland: Peter I Øy og Dronning Maud Land.
Det antarktiske traktatsekretariat ble etablert i 2004 for å administrere møter og koordinere samarbeidet mellom avtalepartene.
| Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde.
Traktaten ble tiltrådt av tolv stater som alle hadde aktivitet i Antarktis i det Internasjonale geofysiske året (1957–58).
Statene var:
Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og det tidligere Sovjetunionen. Ikrafttredelse var 23. juni 1961. Traktaten er per september 2015 undertegnet av 51 land.Hovedformålet med traktaten er å sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål og ikke skal være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter. Traktaten inneholder blant annet et forbud mot militære baser i Antarktis og forbud mot kjernefysiske sprengninger og deponering av radioaktivt materiale.
I 1998 trådte Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten i kraft. Denne utpeker Antarktis til et naturreservat viet fred og vitenskap, og forplikter partene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og tilknyttede økosystemer.
Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. For Norge gjelder dette to norske biland: Peter I Øy og Dronning Maud Land.
Det antarktiske traktatsekretariat ble etablert i 2004 for å administrere møter og koordinere samarbeidet mellom avtalepartene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Antarctic Treaty – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Antarktistraktaten. Norsk polarinstitutt | Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde. | 3,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bouvet%C3%B8ya | 2023-02-04 | Bouvetøya | ['Kategori:3°Ø', 'Kategori:54°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bouvetøya', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
| Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon skal imidlertid settes opp på øya.
== Naturgeografi ==
Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93 % av øya er dekket av isbreer og det er dermed få isfrie steder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca. 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999.Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen.
Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh), Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh).
Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Utenfor nordkysten ligger to mindre holmer, Store-Kari og Litle-Kari, og vest av Norvegiaodden, Bennskjera.
Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Sør-Atlanteren nær det sørligste punktet for Den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25 °C 30 cm nede i bakken.Det opprinnelige navnet, Cap de la Circoncision, brukes nå om den nordvestlige odden på øya. Av andre kapp kan nevnes øyas nordkapp, Kapp Valdivia, mot øst ligger, Kapp Meteor, mot sør, Selodden, mot sørvest Catoodden, og mot vest Norvegiaodden.
=== Dyreliv ===
Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet.Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sørlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»).
=== Fugler ===
Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, oseanstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell.Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium.Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell (Macronectes giganteus) har vært registrert hekkende på øya..
Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1 % eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart).
=== Seler ===
Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten.Selarter: antarktisk pelssel og sørlig sjøelefant
=== Planter ===
Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa.
=== Klima ===
Bouvetøya ligger nord for den sørlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya.
Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnittstemperaturen ved havnivået ligger rundt −1 ℃, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1 ℃ og −3 ℃ i henholdsvis januar og september. 14 ℃ er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20 ℃. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse.En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i en kort periode at Bouvetøya var helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya.
== Naturvern ==
Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953.Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet.Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen. Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år.1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km². Naturreservatet ble utvidet tilsvarende.
== Historie ==
=== Oppdagelsen av øya ===
Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet Cap de la Circoncision (norsk: Omskjærelsens forberg - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag. Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon.
Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og - hvis så var - annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot.
James Cook klarte ikke å finne øya, men beviste at Bouvet de Loziers oppdagelse ikke kunne være en del av det antarktiske kontinent. 17. januar 1773 ble han den første til å krysse den sørlige polarsirkel.
10. desember 1825 oppdaget kaptein George Norris to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han tok i besittelse for den britiske kongen Georg IV seks dager senere. Ingen nasjoner hadde gjort krav på øya før Storbritannia.På grunn av de mange sprikende observasjoner trodde man lenge det var snakk om en øygruppe. Den tyske Valdiviaekspedisjonen under ledelse av Carl Chun i 1898-99 kartla området og satt riktige koordinater.
=== Norsk annektering av øya ===
I perioden 1927-30 ble det utført tre norske ekspedisjoner til Antarktis, hvor alle var finansiert av Lars Christensen. Den første norske ekspedisjonen til Antarktis ble gjennomført med kaptein Harald Horntvedt som ekspedisjonsleder for Norvegia-ekspedisjonen med den ombygde selfangeren «Norvegia». 1. desember 1927 gikk ekspedisjonen på land på Bouvetøya, den første dokumenterte ilandsstigningen på øya noensinne. Det norske flagget ble plantet i bakken og øya erklært for norsk territorium. Ekspedisjonen foretok vitenskapelige obervasjoner og kartla, i havet rundt øya ble det foretatt oceanografiske observasjoner. En liten hytte ble bygd på et av de få ilandstigningsstedene og ble navngitt Ny Sandefjord.
Ved kongelig resolusjon av 23. januar 1928 ble Bouvetøya trukket inn under norsk statshøyhet. Britene bestred kravet, under henvisning til at kaptein Norris i 1825 hadde oppdaget to øyer i området, Thompson Island og Liverpool Island, som han hadde tatt i besittelse for den britiske monarken. Den ene øya hadde han også besøkt. Den ene øya, mest sannsynlig Thompson Island, fantes ikke lengre og posisjonen til Liverpool Island stemte ikke med posisjonen til Bouvetøya. Etter diplomatiske forhandlinger ga britene opp sitt krav i 1929 og en norsk lov ble 27. februar 1930 vedtatt som definerte Bouvetøya som norsk biland.Den andre Norvegia-ekspedisjonen med kaptein Nils Larsen og Ola Olstad hadde til hensikt å etablere en bemannet meteorologisk radiostasjon på øya, men fant ikke noe egnet sted. Hytta som ble satt opp året i forveien var borte og ekspedisjonen satte opp to nye hytter, en på Kapp Circoncision og en på Larsøya. Den andre Norvegiaekspedisjonen gjennomførte den første landingen på Peter I Øy.Den tredje Norvegia-ekspedisjonen ble utført i 1929-1930 hvor øya ble kartlagt og fotografert fra luften med Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter. Dette var første gang en antarktisk ekspedisjon brukte fly til vitenskapelige formål. Også denne gangen ble det satt opp to hytter, en på Kapp Circoncision og en mindre på Larsøya. En sørafrikansk forskningsekspedisjon med skipet HMSAS «Transvaal» besøkte i 1955 øya og meldte at lite var igjen av hytta, kun noen kabler, sement og deler av en ovn.
=== Velasaken ===
Den amerikanske Vela-satellitten som overvåkte Den delvise prøvestansavtalen observerte 22. september 1979 et dobbelt lysglimt som ble antatt å ha vært en atombombesprengning mellom Bouvetøya og Marionøya.
=== Naturreservat og forskning ===
I 1964 ble det funnet en forlatt livbåt på øya sammen med diverse forsyninger. Passasjerene fra livbåten har aldri blitt funnet.På 1960-tallet undersøkte Sør-Afrika muligheten for å sette opp en værstasjon, men fant ikke noe egnet sted. En rasmorene dannet senere en ny kyststripe, Nyrøysa, hvor Norsk Polarinstitutt i 1977 satte opp en automatisk værstasjon. I 1978-79 var stasjonen bemannet i to måneder.17. desember 1971 ble Bouvetøya naturreservat opprettet og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya, hvor landskapet ble fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert fuglereir og -egg, ble fredet hele året og plantelivet ble fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.
=== Krillfangst ===
På grunn av sin høye biomasse og rike innhold av proteiner, fargestoffer (karotenoider), naturlige antioksidanter og Omega-3-fettsyrer, kan krill være en viktig art for fiskerinæringen med stort potensielt omfang. Kunnskapen om denne ressursen er minimal og i denne sammenheng ble konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) inngått mellom 25 stater, for å koordinere forskningsaktiviteter som skal gi grunnlag for retningslinjer for fangstmetodikk og sette kvoter for uttak av krill i Sørishavet.
Fiskeridirektoratet utlyste de første fire krillkonsesjonene 16. mars 2007, som ga tillatelse til å fiske krill med trål innenfor CCAMLR-området i Sørishavet. Fiskeridirektoratet mottok tolv søknader og fire båter fra tre selskaper ble tildelt konsesjon 31. mai 2007. Det var ikke tilknyttet noen kvote til konsesjonene, da det er Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis som er ansvarlig for regulering av uttak av krillen.
Området rundt Bouvetøya har aldri vært undersøkt for marine ressurser i det åpne hav, før Antarctic Krill and Ecosystem Studies (AKES) gjorde dette i desember 2007 til februar 2008. AKES brukte forskningsskipet «G.O. Sars» som er spesialutstyrt for å gjøre akustiske og biologiske undersøkelser. Krillen rundt øya er større og i bedre hold enn andre steder som er undersøkt.
== Forskning ==
Bouvetøya inngår i det internasjonale miljøovervåkingsprogramet CCAMLR Ecosystem Monitoring System (CEMP) under ledelse av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya, hvor næringsstrategier hos og utbredelse av pelssel- og pingvinbestandene blir studert. Overvåkingen inngår også i en forskningsavtale mellom Norge og Sør-Afrika. Sist forskere fra Norsk Polarinstitutt besøkte Bouvetøya var i 2001, men i forbindelse med Antarktisekspedisjonen i 2003-2004 var ekspedisjonsmedlemmer fra Norsk Polarinstitutt i land på øya.
Alle forskningstokt til Bouvetøya i senere tid har vært basert på Nyrøysa, siden dette området er den mest tilgjengelige delen av øya. Norsk Polarinstitutt satte i 1996 opp en feltstasjon på 36m² på i Nyrøysa. 19. oktober 2007 meldte Norsk Polarinstitutt at den norske feltstasjonen på Bouvetøya var forsvunnet, mens den automatiske værstasjonen fortsatt stod der. I 2006 var det et jordskjelv i havet utenfor som ble registrert til 5,5 på Richters skala av European-Mediterranean Seismological Centre i Essonne i Frankrike. En mulig årsak til at feltstasjonen og en mindre container ble borte er at jordskjelvet har svekket barduneringen og fundamenteringen og at ekstreme vinterstormer kan ha blåst feltstasjonen på havet. En ny prefabrikkert forskningsstasjon på 40m² skal settes opp på øya. Denne koster fire millioner kroner, eksklusiv transportkostnader, og har blant annet laboratorium, oppholdsrom, kjøkken, lager og to soverom, samt en vindmølle i hvert hjørne som vil sørge for elektrisitet. Bygget vil bli stående på en plattform halvannen meter over bakken, av hensyn til vær og vind, men også for å slippe å stå midt i illeluktende ekskrementer.
== Suverenitet ==
Bouvetøya har status som norsk biland, en status øya deler med Dronning Maud Land og Peter I Øy. Et norsk biland betyr at territoriet er under norsk overhøyhet, uten å være en del av Kongeriket Norge og kan dermed avgis uten at det kommer i strid med Grunnloven § 1. Ingen stater bestrider Norges suverenitet over Bouvetøya. Forskriften om Bouvet-øya, fastsatt 19. september 1930, gir regler for norske myndigheters administrasjon av øya. Oslo tingrett er gitt domsmyndighet for Bouvetøya.I 2009 fremmet Norge krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon om å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer rundt øya, tilsvarende tre ganger større enn den norske delen av Nordsjøen. Det norske kravet rundt Bouvetøya består av kontinentalsokkelen som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten, og om utgjør 430 000 kvadratkilometer. I tillegg ble det krevet et område på 110 000 kvadratkilometer, i nordøstlig retning fra øya, basert på topografiske og geologiske egenskaper ved havbunnen. Kommisjonen støttet det norske kravet i 2019.
== Annet ==
En norsk avis meldte i 1986 at siden 1959 hadde 60 kvinner og 26 menn immigrert til USA fra Bouvetøya, med henvisning fra tall fra Bureau of the Census.Handlingen i hollywoodfilmen Alien vs. Predator fra 2004 er satt til Bouvetøya, og er i filmen kalt «Bouvetoya Island». Filmen ble ikke filmet på øya, og i praksis er det kun navnet og til dels klimaet som stemmer overens med virkeligheten. Bouvetoya Island inneholder flere momenter som ikke finnes i virkeligheten, deriblant en nedlagt fangststasjon. Filmen nevner heller ikke at øya er norsk territorium..bv er Bouvetøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet er ikke åpent for registrering. I 2014 søkte Norid om dispensasjon fra domeneforskriften for å kunne åpne .bv for bruk i Nederland (hvor BV er forkortelsen for et aksjeselskap). Søknaden ble avslått av Samferdselsdepartementet i 2016.De subantarktiske øyenes spesielle status har vært søkt utnyttet kommersielt ved å være hjemsted for internasjonale skipsregistre. På den franske ubebodde øya Kerguelen er det et internasjonalt skipsregister med over sytti franske og utenlandske skip registrert. Bouvetøya, Jan Mayen og Svalbard ble vurdert som hjemsted for Norsk internasjonalt skipsregister (NIS), men beslutningen falt til slutt på Bergen.
== Tidslinje ==
1739 – Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier oppdaget øya 1. januar.
1825 – Storbritannia gjorde krav på øya
1901 – Den tyske ekspedisjonen under ledelse av Erich von Drygalski kartla øya i perioden 1901-03
1927 – Den første Norvegiaekspedisjonen gikk i land og erklærte øya for norsk territorium 1. desember.
1929 – Storbritannia frafalt sitt krav på øya
1930 – Bouvetøya ble norsk biland ved lov 27. februar
1953 – Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar.
1971 – Øya ble erklært som naturreservat 17. desember.
1996 – Norsk Polarinstitutt satte opp en feltstasjon i Nyrøysa.
2005 – Restriksjoner på ferdsel i Nyrøysa ble innført 24. juni.
2007 – Bouvetøya ble oppført på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni
2007 – Feltstasjonen i Nyrøysa blåste på havet.
2008 – 1. april ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vidar Bakken (1991). Fugle-og selundersøkelser på Bouvetøya i desember/januar 1989/90. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-93-4. [Meddelelser; 115]
Susan Barr (1987). Norway's Polar Territories. Aschehoug. s. 58-64. ISBN 82-03-15689-4.
Flere forfattere (1981). Bouvetøya, South Atlantic Ocean : results from the Norwegian Antarctic Research Expeditions 1976/77 and 1978/79. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-16-0. [Skrifter; 175]
Flere forfattere (1986). Botany of Bouvetøya, South Atlantic Ocean. I, Cryptogamic taxonomy and phytogeography. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-90307-40-3. [Skrifter; 185]
Bjørn Geirr Harsson (2011). «Norske grunnlinjer, sjøgrenser og FNs Havrettskonvensjon». Kart og plan. 71 (1). ISSN 0047-3278.
Kjell Isaksen, mfl (2000). Studies of seabirds and seals on Bouvetøya 1998/99. Norsk Polarinstitutt. ISBN 82-7666-171-8. [Internrapport; 2]
Tore Prestvik (1999). «Petrogenesis of the volcanic suite of Bouvetøya (Bouvet Island), South Atlantic». Norsk geologisk tidsskrift. 79 (4). ISSN 0029-196X.
Jeff Rubin (2000). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. s. 238-240. ISBN 0-86442-772-7.
Lauritz Sømme (1992). «Bouvetøya - et norsk naturreservat». Fauna. 45 (4). ISSN 0014-8881.
Bjarne Aagaard (1928). The "Norvegia"-expedition and Bouvet Island (engelsk). Norges Handels og Sjøfartstidende. [Særtrykk av NHST mars-april 1928]
== Eksterne lenker ==
(en) Bouvet Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Atlas of Bouvet Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Meldinger til Stortinget 33 (2014–2015) - Norske interesser og politikk for Bouvetøya 12.06.2015
Bouvetøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt | Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier (født 14. januar 1705 nær Pleudihen-sur-Rance i Bretagne i Frankrike, død 1786 i Saint-Malo) var en fransk marineoffiser. | 3,242 |
null | 2023-02-04 | Liste over landsnumre for telefon | null | null | null | Internasjonale landsnumre for telefon | 3,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karsk | 2023-02-04 | Karsk | ['Kategori:Alkoholholdige drikker', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Brennevin', 'Kategori:Kaffedrikker'] | For den polske landsbyen, se Karsk (Polen)
Karsk (av adjektivet «karsk», fra norrønt karskr, «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet.
| For den polske landsbyen, se Karsk (Polen)
Karsk (av adjektivet «karsk», fra norrønt karskr, «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet.
== Utbredelse ==
I Norge er karsk mest utbredt i Trøndelag, Mjøstraktene og nordover. Karsk kalles kaffedoktor i store deler av landet; i Mjøstraktene er knikt den vanlige betegnelsen. I Nord-Norge finnes også navnet rotar, men dette betegner som regel karsk med tilsatt sukker. Karsk er mest populært på bygdene, men drikkes også av byfolk. Karsk drikkes også i Sverige, hvor den kalles kask, kaffekask eller kaffegök. Karsk skal ha vært en særdeles populær drikk i Bohuslän midt på 1800-tallet, da under navnet uddevallare, etter Uddevalla. I sørøstlige områder av Finland kjennes drikken som kaffeplörö eller kaffeblörö. I Danmark kalles den kaffepunch.I engelsktalende land vil lignende drikker, vanligvis med vodka, ofte omtales som Russian coffee («russisk kaffe»).
== Oppskrift ==
Blandingsforholdet varierer i forhold til styrken på spriten man har valgt og personlige preferanser for smak. Bruker man hjemmebrent sprit med opptil 96 volumprosent, pleier man å være mer raus på kaffen enn på spriten. Med vanlig «polsprit» på 60 volumprosent hender det seg at man blander opptil halvt om halvt. Kaffe som brukes til karsk er oftere svakere enn vanlig kaffe, og på bygdefester i Trøndelag har det vært vanlig å servere halve kopper med «tynnkaffe».
== Myter ==
En tradisjonell «oppskrift» er å legge en mynt i bunnen av koppen, helle på kaffe til den blir skjult, og blande med sprit til den kommer til syne igjen. Dette viser seg imidlertid å være en skrøne, siden mynten ikke vil komme til syne igjen. Kaffens farge vil knapt forandre seg med minkende konsentrasjon, og avstanden mellom drikkens overflate og mynten blir større, og av den grunn vil mindre lys slippe til bunnen av koppen.
Tilsvarende sies det at i Klæbu i Sør-Trøndelag skulle en legge femtiøringen i bunnen av kaffekoppen og fylle på kaffe til den fløt opp, sånn kunne man vite at kaffen var sterk nok. Deretter var det bare å spe på med sprit til den gikk i oppløsning.
== Karsksal ==
Avledet av drikkens navn fikk man etterhvert såkalte karsksaler i mange grende- og samfunnshus. Karsksalen lå ofte nær kjøkkenet og ble et samlingssted for de som ikke primært ønsket å delta i dansen. I karsksalen ble det, som navnet tilsier, i første rekke drukket karsk, men andre steder i landet var betegnelsen en annen. Under religiøse og mer edruelige møter ble samme sted på trøndersk omtalt som litjsalen («lillesalen»). Også fra Gran på Hadeland kjenner man begrepet veslesalen.
== Referanser == | Karsk (av adjektivet «karsk», fra norrønt karskr, «sunn og sprek»), også kalt kaffekarsk, knikt, kaffeknikt, kaffedoktor med mer, er en drikk laget av brennevin (vanligvis hjemmebrent) og kaffe. I Norge skal karsk for alvor ha fått fotfeste i bygdene på slutten av 1800-tallet. | 3,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gda%C5%84sk | 2023-02-04 | Gdańsk | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 900-tallet', 'Kategori:Byer i det historiske Øst-Tyskland', 'Kategori:Gdańsk', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Havnebyer i Polen', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | «Danzig» omdirigerer hit. For andre betydninger se Danzig (andre betydninger).Gdańsk ( [ɡdaɲsk] , også kjent under sitt tyske navn Danzig; kasjubisk Gduńsk) er Polens sjette største by. Den er hovedstad i det pommerske voivodskap og Gdańsk-erkebispedømmet, og har distriktsnivåstatus. Voldsomme kamper ved slutten av annen verdenskrig utslettet nesten hele sentrum, men omfattende gjenoppbygging etter krigen har gjenskapt mye av den gamle bygningsmassen. Gdańsk er et viktig kulturelt og vitenskapelig sentrum og et betydelig transportknutepunkt i det nordlige Polen.
Byen ligger ved elven Motławas utløp til Wisła ved Gdańskbukten. Sammen med de to byene Gdynia og Sopot danner den storbyområdet Trippelbyen.
Området rundt Gdańsk var befolket av germanske gotere fra rundt år null frem til folkevandringstiden. Etter at disse ble fordrevet i folkevandringstiden slo slavere seg ned i området på 900-tallet ?? (hva er kilde til dette århundre?). På 1300-tallet var Gdańsk en slavisk bosetning, som kom under Den tyske orden og forble en overveiende tyskspråklig by frem til slutten av andre verdenskrig, da den tyske befolkningen bortimot fullstendig ble fordrevet og fratatt all eiendom. Byen har i løpet av sin historie vært møteplass for den polske, tyske, nederlandske, kasjubiske, jødiske og andre kulturer. Den er verdenskjent som fødestedet til Solidaritetsbevegelsen, som under ledelse av Lech Wałęsa bidrog betydelig til Jernteppets sammenbrudd i Polen og resten av Øst-Europa.
| «Danzig» omdirigerer hit. For andre betydninger se Danzig (andre betydninger).Gdańsk ( [ɡdaɲsk] , også kjent under sitt tyske navn Danzig; kasjubisk Gduńsk) er Polens sjette største by. Den er hovedstad i det pommerske voivodskap og Gdańsk-erkebispedømmet, og har distriktsnivåstatus. Voldsomme kamper ved slutten av annen verdenskrig utslettet nesten hele sentrum, men omfattende gjenoppbygging etter krigen har gjenskapt mye av den gamle bygningsmassen. Gdańsk er et viktig kulturelt og vitenskapelig sentrum og et betydelig transportknutepunkt i det nordlige Polen.
Byen ligger ved elven Motławas utløp til Wisła ved Gdańskbukten. Sammen med de to byene Gdynia og Sopot danner den storbyområdet Trippelbyen.
Området rundt Gdańsk var befolket av germanske gotere fra rundt år null frem til folkevandringstiden. Etter at disse ble fordrevet i folkevandringstiden slo slavere seg ned i området på 900-tallet ?? (hva er kilde til dette århundre?). På 1300-tallet var Gdańsk en slavisk bosetning, som kom under Den tyske orden og forble en overveiende tyskspråklig by frem til slutten av andre verdenskrig, da den tyske befolkningen bortimot fullstendig ble fordrevet og fratatt all eiendom. Byen har i løpet av sin historie vært møteplass for den polske, tyske, nederlandske, kasjubiske, jødiske og andre kulturer. Den er verdenskjent som fødestedet til Solidaritetsbevegelsen, som under ledelse av Lech Wałęsa bidrog betydelig til Jernteppets sammenbrudd i Polen og resten av Øst-Europa.
== Historie ==
Gjennom historien er Gdańsk blitt styrt av eller innlemmet i forskjellige stater (før 1945):
0997–1308: Polen
1308–1466: Den tyske orden
1466–1793: Polen (med spesielle privilegier)
1793–1805: Kongeriket Preussen
1807–1814: Fristaden Gdansk
1815–1871: Kongeriket Preussen
1871–1918: Tyskland
1918–1939: Fristaden Gdansk
1939–1945: Polen okkupert av TysklandNavnet nevnes for første gang i 999 hos benediktineren Jan Kanaparius som Gyddanyzc urbs. Navnet Gyddanyzc kommer fra det gammelslaviske Gdaniesk (Gdańsk), og i begge formene finner man prefikset gd, som er knyttet til «fuktighet» eller «våthet».
I sin historie er navnet blitt skrevet på flere forskjellige måter – Kdanzc (1148), Gdanzc (1188), Gdansk (1236), Danzk (1263), Danczk (1311, 1399, 1410, 1414–1438), Danczik (1399, 1410, 1414), Danczig (1414), Gdansk (1454, 1468, 1484), Gdańsk (1590), Gdąnsk (1636), Dantzigk (1645). I latinske dokumenter finner man navnene Gedanum og Dantiscum.
=== Tidlig historie ===
Byen var i det 10. århundre hovedsete for de pommerske hertuger. Gdańsk ble offisielt grunnlagt i 997 av Mieszko I. I 1013 mistet Polen sin innflytelse over Pommerellen (Gdańsk-Pommern), men byen ble gjeninnlemmet i kongeriket i 1047 av Kasimir I Fornyeren. I 1120, etter seieren i krigen med pommeranerne, ble hele Pommerellen innlemmet i Polen av Bolesław III den skjevmunnede. I 1219 overtok Świętopełk styret over Pommerellen, og området begynte sakte å bli mer og mer uavhengig fra Polen. Den opprinnelige slaviske befolkning ble blandet med stadig nye tyske kjøpmenn og håndverkere som kom vestfra, først og fremst fra hansabyene Lübeck og Elbing, og med tiden ble byen i stor grad germanisert.
Under Świętopełk II fikk byen Lübeck-rettigheter under navnet Gdańsk rundt 1227. På hans initiativ kom det samme år til byen dominikanere fra Kraków, for å styrke den ennå vaklende kristendommen i hans rike. I 1261–1263 fikk Gdańsk sine byrettigheter (av Lübeck-rettighetene). På den tiden fikk byen dessuten stor betydning som kjøpmanns-, handels- og havneby i østersjøområdet. I 1271 ble Gdańsk inntatt av brandenburgere, men med hjelp av Bolesław Pobożny klarte Mściwoj II av Pommern å gjenvinne Gdańsk, og overlot i 1282 makten over Pommerellen til Stor-Polens hertug Przemysł (senere konge over Polen som Przemysław II). Etter hans død i 1296 ble byen styrt av Bolesław II og Bolesław III, som var konger over Bøhmen og Polen.
=== Under Den tyske orden ===
Etter Bolesław IIIs død ble byen på ny beleiret av brandenburgere i 1308, og byens dommer Bogusza (etter Władysław Łokieteks ordre) bad Den tyske orden om hjelp. Etter at korsfarerne beseiret brandenburgerne, forrådet de imidlertid Gdańsks rettsmessige hersker Łokietek, overtok og ødela byen, og drepte en del av dens befolkning (den såkalte «Gdańsk-pogromen»). Korsfarerne angrep også byens koloni av tyske håndverkere og kjøpmenn, som utgjorde konkurranse for Ordenens egen by Elbing (Elbląg).
En klage ble sendt til pave Klemens V, og 1320–1321 opprettet pave Johannes XXII en domstol, som avgjorde at Pommerellen med Gdańsk skulle gis tilbake til Polen. Den tyske orden ignorerte imidlertid dommen, og tapet av Pommerellen utløste en serie av konflikter mellom Polen og korsfarerne, som endte i freden i Kalisz i 1343. Kasimir III den store avstod da Pommerellen (med Gdańsk) til Den tyske orden, som i sin tur avga Kujawy-området og Dobrzyń-landet. Dessuten beholdte den polske kongen tittelen «Hertug over Pommerellen», noe som kunne utgjøre grunnlaget til fremtidige erstatningskrav.
Under Den tyske ordens styre ble byen med tiden kjent under navnet Danzig. I begynnelsen stagnerte byens utvikling, da de nye herskerne ønsket å redusere dens økonomiske betydning. Med tiden måtte Den tyske orden imidlertid akseptere Danzig som den største og viktigste havneby i området etter Elbing. Byen ble fullverdig medlem av Hansaen i 1361 (og frem til 1669), skjønt handelsmennene fra Danzig ble fratatt alle politiske rettigheter, og fikk handle kun langs Wisła i Polen. I 1361, 1378, 1411 og 1416 gjorde Danzigs befolkning opprør som ble blodig slått ned av Den tyske orden.
=== Under Polen og frem til første verdenskrig ===
Den tyske ordens aggressive politikk mot Polen og Litauen førte til dannelsen av den polsk-litauiske union i 1386. Krigen med ordenen brøt ut på ny i 1409 da korsfarerne angrep polske landområder. Etter Den tyske ordens nederlag ved Tannenberg 1410 utnevnte byrådet i Danzig Vladislav II Jagello til sin nye hersker, med den polske kongen opphevet dette løftet i 1411 som følge av freden med Den tyske orden i Thorn (Toruń).
I 1440 dannet Danzig sammen med de nærliggende hansabyene Elbing og Thorn Det prøyssiske forbund, som i 1454 gjorde opprør mot Den tyske ordens styre og søkte beskyttelse under den polske kongen Kasimir IV Jagielloneren. Samme år ble Pommerellen og Danzig gjeninnlemmet i Det polske kongerike. Den etterfølgende Trettenårskrigen (1454–1466) endte med Den tyske ordens nederlag og overgivelse til den polske krone (den andre freden i Thorn 1466). Byen fikk tildelt omfattende privilegier (som ble grunnlaget for dens blomstrende utvikling) av Kasimir IV Jagielloneren, som takk for dens økonomiske og politiske støtte i Trettenårskrigen. Takket være privilegiene og adgangen til det polske marked, utviklet Danzig seg til å bli en stor og velstående by, med mange og nære kontakter med de viktigste handels-, finans- og økonomisentrene i hele Europa.
I sin storhetstid på 1500- og 1600-tallet var Danzig den mest befolkede byen i Det polsk-litauiske samvelde med nærmere 80 000 innbyggere, og var over ti ganger så stor som datidens Berlin, og mye større enn Hamburg. Under reformasjonen gikk byens tyske befolkning over til lutheranismen, og katolisismen ble en minoritetsreligion. Den polske kongen Stefan Báthory sikret Danzigs befolkning religionsfrihet. Byens gullalder dateres vanligvis til perioden 1580–1650, da kunsten, kulturen og vitenskapen utviklet seg kraftig. Her virket blant annet 3 150 kunstnere og over 20 000 håndverkere, som skapte de fremste verk i Polen og Europa. Ved siden av byens store andel tyskere, bidrog også andre etniske grupper (polakker, jøder og nederlendere) til Danzigs rike kultur i denne perioden.
Danzig støttet Polen i mange sammenhenger, blant annet i den første polsk-svenske krig (1625–1629), da den ikke slapp inn svenskene gjennom sine murer. I den andre polsk-svenske krig 1655–1660 var Danzig den eneste by ved siden av Zamość og Jasna Góra i Częstochowa som ikke overga seg til svenskene.
I 1734 ble byen beleiret av russiske og saksiske tropper. Den møtte vanskelige tider under Polens tre delinger, da den i 1793 ble annektert av kongeriket Preussen, til tross for at den tyske befolkningen ønsket å forbli uavhengig. Handelen og økonomien stagnerte fullstendig, da byen ble fratatt alle privilegier tidligere gitt av de polske kongene. Den forble i Preussen inntil 1919, med et kort avbrudd under Napoleonskrigen (da Napoléon Bonaparte dannet fristaten Danzig (1807–1814), og deretter igjen fra 1878 var Danzig hovedstad i provinsen Vest-Preussen, til stor misnøye blant byens befolkning.
På 1800- og 1900-tallet var byen, til tross for sin hovedsakelig tyske befolkning, et sterkt polskhetssentrum, med mange polske organisasjoner i virksomhet. Styrkeforholdet mellom den tyske og polske befolkningsandelen er imidlertid omstridt. Ifølge den polske historikeren Drzycimski utgjorde polakker 16 % av byens befolkning i 1914. En folketelling fra 1923 viste imidlertid at av en samlet befolkning på 348 000 innbyggere regnet 95 % seg som tyskere og 3 % som polakker. Drøyt 97 % hadde tysk som morsmål.
=== Mellomkrigsårene ===
Utfyllende artikkel: Fristaden Danzig
Etter fredskonferansen i Versailles 18. januar 1919, ble Danzig med tilhørende områder en fristad under vern av Folkeforbundet, men utenrikspolitisk underlagt Polen. I mellomkrigsårene hadde fristaden Danzig vært en stadig kilde til tvistigheter, delvis av tollteknisk natur. Danzig var tilsluttet Polens tollområde, men hadde et eget tollvesen som sto under polsk overvåking. Denne noe kompliserte styringsstrukturen førte til at det oppstod 70 konflikter av juridisk og politisk natur mellom Polen og fristaden Danzig. Konfliktene ble ofte løst på det internasjonale forum, og var med på å svekke det tysk-polske forholdet.
Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, blusset det opp anti-polske stemninger i Danzig etter nasjonalistenes initiativ, i takt med byens påfølgende nazifisering. I 1933 fikk det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 38 % av stemmene i Danzigs Volkstag. Byens polakker (i første rekke polske tjenestemenn) og polske organisasjoner ble forfulgt, og «Zurück zum Reich» (Tilbake til riket) ble det dominerende slagordet brukt i propagandaen blant byens tyske innbyggere. Størsteparten av byens befolkning ønsket Danzig gjeninnlemmet i Tyskland.
Da trakasseringen ikke opphørte mot polske tjenestemenn, innførte Polen økonomiske represalier mot Danzig. Den 1. august 1939 ble Danzigs betydelige margarineksport stanset. I en skarp note fra Berlin den 9. august 1939 sto det:
«Dersom Polen fortsetter å benytte økonomiske represalier mot fristaden Danzig, må denne naturligvis se seg om etter andre muligheter for eksport og import».Den polske svarnoten 10. august ble også skarp.
«Det er med den største forbauselse vi har mottatt den tyske henvendelse, som vi ikke kan se noen anledning for. Regjeringen vil i fremtiden betrakte lignende intervensjoner som aggressive handlinger.»Den polske utenriksminister Józef Beck avviste Hitlers krav om «en korridor gjennom korridoren», og dette ble en foranledning til krigsutbruddet 1939.
=== Under andre verdenskrig ===
Under krigen ble Danzig annektert av Tyskland, og fungerte som hovedstad i provinsen Danzig-Westpreussen.
En av de første krigsforbrytelsene til de tyske nasjonalsosialistene var drapet på 39 polske postmenn som forsvarte Det polske posthus i Danzig. En av krigens første kamper utspilte seg også i Danzig, da det tyske slagskipet SMS «Schleswig-Holstein» åpnet ild mot den polske enklaven Westerplatte, og innledet slik slaget om Westerplatte som polske soldater klarte å forsvare i nesten syv dager.
Etter Tysklands anneksjon av Danzig begynte brutale represalier mot den polske sivilbefolkningen. Polakker ble enten arrestert, fordrevet eller myrdet, der massemordet på den polske og kasjubiske intelligensen i skogene ved Piaśnica (rundt 14 000 offer) er et grusomt eksempel. En stor del av den polske befolkningen ble dessuten sendt til de nærliggende konsentrasjonsleirer eller til tvangsarbeid. Allerede siden 1936 hadde det tyske sikkerhetspolitiet observert byens polske miljøer, og samlet inn informasjon som i 1939 ble brukt til å utforme en liste over polakker som skulle arresteres eller henrettes i Operasjon Tannenberg.
Mesteparten av byens jødiske befolkning, som i 1939 utgjorde 9 000 innbyggere, klarte å emigrere før represjonene begynte, men om lag 1 000 av Danzigs jøder ble fanget og mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer.
Mot krigens slutt i 1945 begynte Tyskland å evakuere den tyske sivilbefolkningen fra Danzig. Mesteparten av innbyggerne klarte å rømme fra byen (hovedsakelig til Schleswig-Holstein). Samme år ble byen etter Hitlers ordre utropt til festningsby (Festung Danzig). Etter fire dager med blodige og intensive kamper ble byen overtatt av sovjetiske styrker, og overlatt til plyndring og ødeleggelse, før den ble satt i brann. Under og etter beleiringen ble byens historiske sentrum (90 %) så å si jevnet med jorden, og av byens 12 600 bygninger ble 60 % fullstendig ødelagt. Rundt 100 000 mennesker omkom.
=== Etter andre verdenskrig ===
Etter krigen ble byen som følge av Potsdamkonferansen innlemmet i Polen, og byens navn forandret til det opprinnelige polske «Gdańsk». Samtlige tyske gate- og stedsnavn ble endret, med ett unntak: Westerplatte, stedet der stridighetene om byen opprinnelig hadde begynt. Byen ble befolket med polakker som hadde blitt fordrevet eller sendt til arbeidsleirer av de tyske nasjonalsosialistene under andre verdenskrig, og dessuten fra områdene i øst annektert av Sovjetunionen. Den gjenværende tyske sivilbefolkningen ble fratatt all fast eiendom og deportert eller utvist. Rundt 1950 ble byens tyske eksilbefolkning anslått til ca. 285 000. Som et ledd i sin østpolitikk frafalt Vest-Tyskland med kansler Willy Brandt i 1970 de vesttyske territorialkravene på byen (Warszawatraktaten).
Nesten hele Gamlebyen ble gjenoppbygd og rekonstruert i perioden 1950–1960 og fremstår i dag langt på vei slik den gjorde før krigen.
I nyere tid er Gdańsk særlig kjent som stedet hvor fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Det var også her Lech Wałęsa arbeidet på skipsverft som elektriker før han ble hovedmannen bak det polske Solidaritetsopprøret. Disse begivenhetene blir allment anerkjent som begynnelsen på slutten til det kommunistiske systemet i Øst-Europa.
== Severdigheter ==
Gdańsk regnes som en av Europas vakreste middelalderbyer, og utgjør et viktig severdighetskompleks i midteuropeisk sammenheng. Dette til tross for at mesteparten av den historiske gamlebyen ble gjenoppbygd etter andre verdenskrig. Mot slutten av middelalderen ble Gdańsk det viktigste kulturelle sentrum i Pommern. I renessansen og barokken virket her også fremragende kunstnere som Willem, Abraham og Izaak van den Blocke, Antoni van Obberghen eller Andreas Schlüter.
De viktigste severdighetene i Gdańsk er hovedsakelig fra gotikken, sengotikken, senrenessansen samt manierismen, og befinner seg i Główne Miasto (Hovedbyen) og Stare Miasto (Gammelbyen).
Byens kirker er for det meste bygd i gotikk. Av interesse er Mariakirken (verdens største mursteinskirke), Dominikanerkirken, St. Jan-kirken, St. Katarina-kirken, St. Peter og Paulus-kirken, Treenighetskirken, og Kongekapellet, sistnevnte bygd i barokkstil.
I Gdańsk finner man bymurfragmenter fra gotikken med tårn og porter, blant annet Fengselstårnet, Bodporten, Kranporten, Den høye port, Den grønne port og Den gylne port.
Museet for andre verdenskrig er Gdansks nye store severdighet. Museet gir en fremstilling av andre verdenskrig som en helhet. Museet for andre verdenskrig er omdiskutert i Polen, og kort tid etter åpningen ble direktøren avsatt.
Av andre severdigheter kan nevnes hovedbyens gotiske rådhus, det manieristiske store arsenal og Gamlebyens rådhus, det sengotiske Artushovet, og et stort antall murhus med rekonstruerte fasader og karakteristiske bislag, blant annet Det gylne hus og kongehusene.
Av spesiell interesse er også den såkalte Kongeveien, som strekker seg langs Gdańsks representative gate Ulica Długa og dens forlengelse Długi Targ. Kongeveien strekker seg fra Den høye port, gjennom Den gylne port og frem til Den grønne port. Bak Den grønne port strekker den maleriske promenaden Długie Pobrzeże seg langs elven Motława.
Av andre kjente steder kan nevnes Westerplatte og Oliwa, den sistnevnte kjent for sitt katedralkompleks.
== Kjente personer ==
Świętopełk (1191–1266)
Jan Dantyszek (1485–1548)
Abraham van den Blocke (1572–1628)
Izaak van den Blocke (1572–1626)
Jeremiasz Falck (1610–1667)
Jerzy Strakowski (1614–1675)
Johannes Hevelius (1611–1687)
Gabriel Daniel Fahrenheit (1686–1736)
Daniel Gralath (1708–1767)
Daniel Chodowiecki (1726–1801)
Adam Kazimierz Czartoryski (1734–1823)
Jan Uphagen (1731–1802)
Krzysztof Celestyn Mrongovius (1764–1855)
Arthur Schopenhauer (1788–1860)
Lech Bądkowski (1920–1984)
Günter Grass (1927-2015)
Lech Wałęsa (1943)
Krzysztof Kolberger (1950)
Jan de Weryha-Wysoczański (1950)
Dorota Stalińska (1953)
Jerzy Owsiak (1953)
Donald Tusk (1957)
Paweł Huelle (1957)
Dariusz Michalczewski (1968)
== Vennskapsbyer ==
Astana, Barcelona, Bremen, Cleveland, Helsingør, Kaliningrad, Kalmar, Marseille, Nice, Odessa, Rotterdam, Rouen, Sefton, St. Petersburg, Åbo, Vilnius
== Billedgalleri ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Gdańsk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gdańsk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gdańsk hos Wikivoyage
https://web.archive.org/web/20050731075835/http://www.danzig.de/
Free photos of Gdansk Arkivert 5. februar 2006 hos Wayback Machine. | Danzig har flere betydninger: | 3,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjonsteori | 2023-02-04 | Informasjonsteori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formalvitenskaper', 'Kategori:Informasjonsteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Informasjonsteori er en matematisk teori som tar utgangspunkt i matematisk statistikk og sannsynlighetsteori for å beskrive overføring (kommunikasjon) av informasjon i tekniske systemer. Informasjonsteorien ble grunnlagt i 1948 av matematikeren Claude Shannon.
Informasjonsteorien oppsto innen ingeniørmiljøer som forsket på tekniske kommunikasjonssystemer som telefon og telegraf, hvor det er viktig at opplysningene som mottas er de samme som ble sendt ut fra avsender. Shannon, i tillegg til å gi en matematisk definisjon av informasjon, klarte å gi øvre grenser for hvor mye informasjon som er mulig å sende over støyfrie og støyete kanaler. Shannons pionerarbeide har vært svært viktig for de senere fremskrittene i informasjons- og kommunikasjonsteknologien.
| Informasjonsteori er en matematisk teori som tar utgangspunkt i matematisk statistikk og sannsynlighetsteori for å beskrive overføring (kommunikasjon) av informasjon i tekniske systemer. Informasjonsteorien ble grunnlagt i 1948 av matematikeren Claude Shannon.
Informasjonsteorien oppsto innen ingeniørmiljøer som forsket på tekniske kommunikasjonssystemer som telefon og telegraf, hvor det er viktig at opplysningene som mottas er de samme som ble sendt ut fra avsender. Shannon, i tillegg til å gi en matematisk definisjon av informasjon, klarte å gi øvre grenser for hvor mye informasjon som er mulig å sende over støyfrie og støyete kanaler. Shannons pionerarbeide har vært svært viktig for de senere fremskrittene i informasjons- og kommunikasjonsteknologien.
== Enkel beskrivelse med ord av informasjonsteori ==
Blant de viktigste begreper i informasjonsteori er:
Måltall for informasjonsmengde
kapasiteten til en informasjonskanal
koding av informasjon
overføringsnøyaktigheten (under påvirkning av f. eks. "støy" eller tilfeldige forstyrrelser på kommunikasjonslinjenInformasjon skal her forstås som meddelelser, opplysninger eller bare symbolrekker (som f. eks bokstavene i en setning). Som mål for informasjonsmengde brukes enheten bit (av "binary digit"). I enkle tilfeller kan man klare seg med å definere informasjonsmengde som det (minste) antall spørsmål av "ja eller nei" typen, som er nødvendig for fullstendig å klarlegge de muligheter som foreligger.
Om informasjonsmengden en kilde tilskrives brukes bokstaven H. H er et tall som kan betraktes som det gjennomsnittlige antall bits i et budskap. H kalles også for informasjonskildens entropi. Entropibegrepet kan brukes til kompliserte situasjoner. et realistisk tilfelle er en informasjonskilde som lik telegrafien lager budskaper i form av rekker med symboler tatt ut av et fast "alfabet" av symboler. Noen symboler vil være mer hyppige enn andre. Entropien H kan betraktes som det gjennomsnittlige antall bits kilden frembringer per symbol i sitt alfabet.Når en informasjonskilde sender budskaper inn i en kommunikasjonskanal kalles kanalens kapasitet for C. C er et måltall som avhenger av hvor lang tid det går med til å sende forskjellige symboler i kanalens "alfabet" og hvilke innskrenkninger som finnes i rekkefølgen symbolene kan sendes i. Kapasiteten C uttrykker det antall bits av den informasjonsmengden som kanalen ved ideell utnyttelse er i stand til å overføre per sekund.Når en gitt informasjonskilde skal sende meddelelser over en gitt kanal, må disse meddelelsene innkodes før de innføres på kanalen. Forskjellige innkodingssystemer kan brukes. Hvert innkodingssystem gir en bestemt verdi for hastigheten x. Hastigheten x er det gjennomsnittlige antall symboler fra kilden overført per. sekund. Utfordringen er da å utforme et innkodingskjema som forbinder kildens statistiske egenskaper med kanalens karakteristika på en slik måte at x blir så stor som mulig; at overføringshastigheten blir maksimal. Hastigheten x kan bringes så tett til forholdet C/H man vil ved utforming og valg av innkodingsskjema. Forholdet C/H kan ikke overstiges og er den maksimalt oppnåelige grense ved kombinasjon av kilde med kanal.Informasjonsteorien kan også behandle kanaler med støy og kilder som transmitterer kontinuerlig informasjon (i stedet for diskrete impulser).
== Matematisk ==
En tilfeldig variabel X med n mulige utfall {x1, ..., xn}, Shannon entropien, er et mål på usikkerhet og kalles H(X), er definert som
hvor p(xi) er sannsynlighetsfunksjon av utfallet til xi.
== Se også ==
Informasjon
Redundans
== Referanser == | thumb|right|343px|Shannons diagram over et generelt kommunikasjonssystem. Diagrammet viser trinnene i den prosessen som lager en melding. | 3,246 |
null | 2023-02-04 | Sannsynlighetsteori | null | null | null | Sannsynlighetsteori er en matematisk disiplin som er utviklet for å beskrive og kvantifisere sannsynlighet. | 3,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jugoslavia | 2023-02-04 | Jugoslavia | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Jugoslavia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1992'] | Jugoslavia (Jugoslavija på alle sørslaviske språk, Југославија på serbisk og makedonsk) blir brukt om tre etterfølgende, men separate stater som eksisterte i størstedelen av det 20. århundre på Balkan i Europa. Oversatt til norsk betyr navnet «Sør-Slavia».
Den første var et kongerike etablert 1. desember 1918 som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, som ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia 6. januar 1929 og eksisterte fram til 6. april 1941 da den ble invadert av aksemaktene under andre verdenskrig. Den kapitulerte kun elleve dager senere og var okkupert fra 17. april 1941. Like etter andre verdenskrig etablerte kommunistene en ny stat.
Den andre var en sosialistisk stat etablert umiddelbart etter andre verdenskrig, 29. november 1945, som Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia, men ble omdøpt allerede i 1946 til Den føderale folkerepublikken Jugoslavia og ble senere omdøpt til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFR). Landet ble det meste av tiden regjert av Josip Broz Tito, og blir ofte omtalt som «Titos Jugoslavia».
Den tredje ble kalt Den føderale republikken Jugoslavia og ble dannet 1992; den omfattet de gjenværende republikkene Serbia (inkludert provinsene Kosovo og Vojvodina) og Montenegro. I 2001 ble navnet Jugoslavia offisielt avskaffet, og staten ble omdannet til en løsere union med navnet Serbia og Montenegro som ble offisielt anerkjent 4. februar 2003. Montenegro erklærte seg uavhengig fra Serbia 3. juni 2006; ved det ble den siste unionen oppløst.
| Jugoslavia (Jugoslavija på alle sørslaviske språk, Југославија på serbisk og makedonsk) blir brukt om tre etterfølgende, men separate stater som eksisterte i størstedelen av det 20. århundre på Balkan i Europa. Oversatt til norsk betyr navnet «Sør-Slavia».
Den første var et kongerike etablert 1. desember 1918 som Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, som ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia 6. januar 1929 og eksisterte fram til 6. april 1941 da den ble invadert av aksemaktene under andre verdenskrig. Den kapitulerte kun elleve dager senere og var okkupert fra 17. april 1941. Like etter andre verdenskrig etablerte kommunistene en ny stat.
Den andre var en sosialistisk stat etablert umiddelbart etter andre verdenskrig, 29. november 1945, som Den demokratiske føderasjonen Jugoslavia, men ble omdøpt allerede i 1946 til Den føderale folkerepublikken Jugoslavia og ble senere omdøpt til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFR). Landet ble det meste av tiden regjert av Josip Broz Tito, og blir ofte omtalt som «Titos Jugoslavia».
Den tredje ble kalt Den føderale republikken Jugoslavia og ble dannet 1992; den omfattet de gjenværende republikkene Serbia (inkludert provinsene Kosovo og Vojvodina) og Montenegro. I 2001 ble navnet Jugoslavia offisielt avskaffet, og staten ble omdannet til en løsere union med navnet Serbia og Montenegro som ble offisielt anerkjent 4. februar 2003. Montenegro erklærte seg uavhengig fra Serbia 3. juni 2006; ved det ble den siste unionen oppløst.
== Bakgrunn ==
De første som tok i bruk betegnelsen jugoslav, i motsetning til bare sør-slav, var en gruppe advokater fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina som i 1914 samlet seg for et politisk initiativ.
22. november 1914 møtte Ante Trumbić, Frano Supilo, Ivan Meštrović, Hinko Hinković og Franko Potočnjak fra Kroatia, og Nikola Stojanović og Dušan Vasiljević fra Bosnia-Hercegovina, med Pavle Popović som var representant for Nikola Pašićs serbiske regjering. Møtet foregikk på nøytral grunn i Firenze, Italia. Der skulle de koordinere og samle sine krefter for å starte oppbyggingen av en uavhengig stat for de vestlige sør-slaverne. Lujo Vojnović var også til stede som observatør for Kongeriket Montenegro.
Den nye ideen om et samlet Jugoslavia ble positivt mottatt. I Vest-Europa var det økende misnøye med Østerrike-Ungarn, og mange så en union mellom sør-slaverne som den beste måten å komme ut av den situasjonen som hadde oppstått i og med første verdenskrig. Slavere bosatt utenfor Jugoslavia, kjent for sin nostalgi og sin patriotisme, begynte også å støtte den nye ideen.
Jugoslavia-komiteen (Jugoslavenski odbor) ble offisielt dannet 30. april 1915 i London, med de nevnte deltagende politikerne som dens medlemmer. Komiteen og Kongeriket Serbia skrev under på Korfu-deklarasjonen 20. juli 1917. Denne deklarasjonen erklærte deres ønske om opprettelse av et samlet kongerike.
== Kongeriket av serbere, kroater og slovenere og Kongeriket Jugoslavia ==
Målene til Jugoslavia-komiteene ble delvis nådd ved slutten av første verdenskrig i 1918, da Østerrike-Ungarn ble oppløst og sør-slaverne ble organisert i Staten av slovenere, kroater og serbere. Denne kortvarige staten ble snart forent med Serbia og Montenegro og dannet Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn oppstod en kaotisk situasjon og førsteprioritet for sør-slaverne var opprettelse av den nye staten. Uoverensstemmelser om hvorvidt den nye staten skulle være en føderasjon eller en sentralisert stat ble lagt til side slik at man kunne gå videre i prosessen.
28. juni 1921 er en dag med stor historisk betydning for serberne. Foruten høytiden Vidovdan, godkjente Parlamentet (Skupština) en ny grunnlov denne dagen. Vedtaket ble gjort til tross for en boikott fra kroatiske representanter. Den nye grunnloven sentraliserte den politiske makten, og styrket den kongelige regjeringen i Beograd. Dette førte til stor misnøye blant de mer pro-føderale kroatiske og slovenske politikerne.
I 1928 ble Stjepan Radić, leder for Det kroatiske bondepartiet, skutt og drept i parlamentsbygget av Puniša Račić, en etnisk serbisk nasjonalist fra Montenegro. Kong Aleksandar I brukte denne episoden som et påskudd for å styrke sin egen makt. 6. januar 1929 suspenderte han grunnloven, oppløste Skupština og erklærte kongelig diktatur. Han reorganiserte alle regionale inndelinger av landet og døpte det om til Kongeriket Jugoslavia. Alle nasjonale identiteter bortsett fra «jugoslav» ble forbudt.
Jugoslavia ble en meget militarisert stat. Dette gav opphav til flere opprørske nasjonalistgrupper som var imot det kongelige diktaturet. Kongen var meget upopulær, spesielt blant de som ikke var serbere, og mens han var på besøk i Marseille, Frankrike i 1934, ble han myrdet av den bulgarske nasjonalisten Velichko Kerin (ofte omtalt under sitt revolusjonspseudonym Vlado Chernosemski). Kong Alexanders 11 år gamle sønn ble utropt til konge under navnet Petar II, (Knez Petar Karađorđević II) under et regentskap ledet av Alexanders fetter, Prins Pavle. Prins Pavle ble sett på som ineffektiv av sine landsmenn og vant ikke mye respekt, men han fortsatte i samme spor som Aleksandar, sammen med statsminister Milan Stojadinović.
I begynnelsen av andre verdenskrig ble Jugoslavia presset av Tyskland og Italia til å delta i aksemaktenes allianse. Italia var kjørt fast i en krig med Hellas, og før Tyskland satte sine styrker inn i denne krigen, ville de ha Jugoslavias støtte.
Prins Pavle underla seg det fascistiske presset og undertegnet Tripartite-pakten i Wien 25. mars 1941. Han håpet gjennom dette å hindre at Jugoslavia ble innblandet i krigen. Pakten vakte stor misnøye i Jugoslavia, og ble ødeleggende for Pavles omdømme i hjemlandet. Høytstående offiserer var sterkt imot pakten og gjennomførte et statskupp da kongen ankom hjemlandet 27. mars 1941. Hærgeneral Dušan Simović tok makten, arresterte Wiendelegasjonen, avsatte regentskapet, sendte Pavle i eksil og gav all makt til den da 17 1/2 år gamle Kong Petar II, som ellers ville ha overtatt regentskapet på sin 18-årsdag seks måneder senere.
Da Jugoslavia på denne måten avbrøt aksemakt-avtalen, bestemte Hitler seg for å invadere Jugoslavia 6. april, tett etterfulgt av en invasjon av Hellas. Et resultat av denne avgjørelsen var at Operasjon Barbarossa ble utsatt fire uker, noe som senere viste seg å bli en kostbar avgjørelse for Tyskland.
== Jugoslavia under andre verdenskrig ==
Klokka 05.15 6. april 1941 angrep tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker Jugoslavia. Luftwaffe bombet Beograd og andre store jugoslaviske byer. 17. april kapitulerte Jugoslavia og skrev under en våpenhvile med Tyskland i Beograd. Dermed endte de elleve dager med motstand mot Wehrmacht. Mer enn 300 000 jugoslaviske offiserer og soldater ble tatt til fange.
Aksemaktene okkuperte Jugoslavia og delte det opp. Den uavhengige staten Kroatia ble etablert som en nazistyrt stat og makten ble gitt til de katolske fascistene som ble kjent som Ustaše. Denne bevegelsen oppstod så tidlig som i 1929, men aktivitetene var relativt få fram til 1941. Vojvodina ble gitt til Ungarn, Kosovo til det italienske regimet i Albania og Makedonia ble gitt til Bulgaria. Bosnia-Hercegovina var delt mellom tysk okkupasjon og Ustaše-regimet. Resten av Serbia og Montenegro fikk formell status som selvstendige stater, men underlagt tysk militær okkupasjon.
Jugoslaver som var motstandere av aksemaktenes okkupasjon organiserte to konkurrerende motstandsbevegelser. De som var tilhengere av kongen og var lojale mot det tidligere kongehuset ble med i tsjetnikgruppen (Četnici). De bestod for det meste av nasjonalistiske serbere og ble ledet av Draža Mihajlović. De som støttet kommunistene (og dermed var motstandere av kongehuset) ble med i partisangruppen, en geriljagruppe ledet av Josip Broz.
Partisanene startet en geriljakampanje som ble den største motstandsbevegelsen i Øst-Europa. Tsjetnikene hadde til å begynne med stor suksess med sine operasjoner og ble støttet av den kongelige regjeringen i eksil og de allierte, men de begynte snart å samarbeide med aksemaktene og kjempe mot partisanene. De alliertes støtte til tsjetnikene opphørte da samarbeidet med aksemaktene ble kjent.
Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og ved å gi frie hender til regjeringen i den uavhengige staten Kroatia. Dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. Offisielle tall fra Jugoslavia hevder at anslagsvis 1,7 millioner mennesker ble drept; om lag 10 prosent av den jugoslaviske befolkningen. Størst var tapene blant serbere i Bosnia og Kroatia og blant minoriteter som jøder og sigøynere. Vladimir Žerjavić og Bogoljub Kočović presenterer 1 027 000 mennesker og det er dette anslaget som er akseptert av FN.Under krigen var de kommunistiske partisanene de facto ledere av de kommunistkontrollerte områdene, og de organiserte folkelige komiteer som skulle styre som en sivil regjering. Høsten 1941 etablerte partisanene Republikken Užice i det vestlige Serbia. I november 1941 gjenerobret de tyske styrkene dette området igjen og partisanene flyktet inn mot Bosnia.
25. november 1942 ble Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia samlet for første gang i Bihać. Rådet samlet seg igjen 29. november 1943 i Jajce og etablerte grunnlaget for etterkrigsorganiseringen av landet, samtidig som de etablerte en føderasjon. 29. november ble offisielt feiret som «Republikkens dag» etter krigen.
Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944, og ut av resten av Jugoslavia i 1945. Den sovjetrussiske røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de østerrikske sørlige provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året.
Vestlige diplomater forsøkte å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset. Dette førte til Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Kommunistene lyktes med å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og med å innsette ham som enehersker med tittelen statsminister.
== Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia ==
31. januar 1946 ble den nye grunnloven for Den føderale folkerepublikken Jugoslavia vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den sovjetiske grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser. Republikkene var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia.
Innenfor Serbias reduserte grenser ble det etablert to provinser, som fikk begrensede autonome rettigheter: Vojvodina og Kosovo.Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med Stalin i juni 1948) og bygde sin egen sosialisme under Titos sterke politiske ledelse. Bruddet mellom Stalin og Tito kom overraskende på omverdenen. Konflikten mellom de to var lite kjent på forhånd. Titos regime holdt fast ved sosialismen, men ønsket ikke å være en vasall under Stalin. En annen viktig person i denne sammenhengen var Milovan Đilas. Han var en fremtredende person for partisanene under andre verdenskrig og ble sendt til Moskva for å møte Stalin og diskutere den kløften som hadde oppstått mellom Jugoslavia og Sovjet. Men han ble en av de fremste kritikerne av Stalins forsøk på å legge Jugoslavia under Sovjet. Jugoslavia kritiserte også åpent de andre østblokklandene. Samtidig var man like kritisk overfor NATO. Sammen med flere andre land startet man i 1961 Organisasjonen av alliansefrie nasjoner; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte.
7. april 1969 byttet nasjonen navn til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFRJ), og Tito ble utnevnt til «President for livet».
I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd.
I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen grunnlov, høyesterett, parlament, president og statsminister. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse.
Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministrene og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksminister Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk. Milovan Đilas ble sett på som en mulig etterfølger av Tito og var høyt respektert i miljøet rundt Tito. Men en serie med artikler i avisen Borba fra oktober 1953 til januar 1954 hvor han kritiserte det politiske partiet og landet og krevde mer demokrati førte til at han ble fjernet fra regjeringen og fratatt alle sine politiske rettigheter. Ikke lenge etterpå meldte han seg ut av det kommunistiske partiet. Han uttalte senere til New York Times at regjeringen i Jugoslavia var reaksjonær. Dette ble han tiltalt og dømt for.
Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i 1970–1971, da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne ga flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinser. Ifølge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen.
=== Oppløsningen ===
Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år. Den nye grunnloven fra 1974 skapte mer kaos enn orden med tanke på avgjørelser som skulle tas, og konfliktene mellom republikkene ble uforsonlige. Ikke en eneste avgjørelse som kunne lettet på problemene ble tatt. Den konstitusjonelle krisen som ubønnhørlig fulgte var til fordel for Slovenia og Kroatia og deres sterkere krav om løsere bånd innen føderasjonen. Den økonomiske krisen som oppstod på samme tid forverret situasjonen.
Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst gjorde et utkast til et memorandum som tok opp disse temaene i 1986. Det erklærte at hvis man ikke kom fram til noen tiltak, ville sakene utvikle seg katastrofalt for hele landet. Det tok også opp spørsmålet om Serbias stilling som den største og mest folkerike republikken i Jugoslavia. Til tross for at den var størst hadde Serbia mistet mye makt i den nye grunnloven fra 1974. Fordi de to provinsene innenfor Serbia, Vojvodina og Kosovo, også hadde fått en status med tilnærmet like rettigheter som en republikk følte Serbia at dets hender var bundet, ettersom den føderale regjeringen ikke lenger kunne ta avgjørelser som også ville gjelde for provinsene. Siden provinsene hadde en stemme hver i det føderale presidentrådet (som ble etablert etter Titos død) kunne de gå i koalisjon med andre republikker, og dermed kunne de stemme ned Serbias interesser.
Serbias politiske avmakt gjorde det mulig for andre å legge press på de ca. to millioner serbere (20 prosent av den totale serbiske befolkningen) som bodde utenfor Serbias grenser. Den serbiske kommunistlederen Slobodan Milošević kom inn i politikken for alvor i april 1987 og han ønsket å gjenopprette den serbiske suvereniteten de hadde før 1974. Dette motsatte republikkene Slovenia og Kroatia seg kraftig og kalte det en gjenopplivelse av serbisk hegemoni. Som et ledd i denne planen reduserte han autonomirettighetene til Vojvodina og Kosovo 28. mars 1989, men begge beholdt sin stemme i det føderale presidentrådet.
Som en følge av dette streiket de etnisk albanske gruvearbeiderne i Kosovo i november 1989; en streik som føyde seg inn i rekken av etniske konflikter mellom albanere og ikke-albanere i provinsen. 90 prosent av Kosovos befolkning på 1980-tallet var etniske albanere.
Både Slovenia, under ledelse av Milan Kučan, og Kroatia støttet åpent de albanske gruvearbeiderne, og streikene utviklet seg til demonstrasjoner hvor det ble krevet status som republikk for Kosovo. Dette irriterte den serbiske ledelsen, og de tok i bruk politiet for å roe gemyttene. Da det viste seg at dette ikke var nok, ble den føderale hæren satt inn for å gjenopprette orden. De arresterte flere ledere, bla. Azem Vllasi som var leder for det kosovoalbanske kommunistpartiet.
I januar 1990 ble den ekstraordinære 14. kongressen til Forbundet for kommunister i Jugoslavia holdt. Kongressen ble dominert av krangel mellom slovenerne og serberne om framtiden til Forbundet og Jugoslavia. Den serbiske delegasjonen, ledet av Milošević insisterte på en «en person, en stemme»-policy som ville styrke makten til majoriteten, serberne. Slovenerne, støttet av kroatene, ville på sin side reformere Jugoslavia og delegere makten enda mer til republikkene, men dette ble nedstemt. Den slovenske, og etter hvert også den kroatiske delegasjonen forlot deretter kongressen, og Det jugoslaviske kommunistpartiet ble oppløst.
Etter Sovjetunionens fall, og østblokkens oppløsning, hadde hver av de seks republikkene flerpartivalg i 1990. De uløste problemene forble uløste. Slovenia og Kroatia valgte regjeringer som var orientert mot uavhengighet, mens Serbia og Montenegro valgte kandidater som var for en jugoslavisk enhet. I Kroatia var det en økende virksomhet for «kroatisk stat og historiske rettigheter», og serberne ble fratatt sine nasjonale og konstitusjonelle rettigheter, og ble degradert til en nasjonal minoritet. Følgen av dette var at serberne erklærte en uavhengig republikk kjent som Krajina i Kroatia.
Over hele Jugoslavia økte spenningen mellom de etniske grupperingene. Kroatia satte på dette tidspunktet igang illegal import av våpen, stort sett fra Ungarn. Dette ble avslørt i januar 1991, og den jugoslaviske etterretningen (KOS, Kontra-obavjestajna Sluzba) kunne vise fram en video der den kroatiske forsvarsministeren Martin Špegelj hadde et hemmelig møte med to menn. Špegelj erklærte i møtet at den kroatiske regjeringen var i krig med den føderale hæren JNA, og ga instruksjoner om våpensmuglingen og opplysninger om hvordan våpenhandlerne skulle takle den jugoslaviske hæren som var stasjonert i kroatiske byer.
Etter det første flerpartivalgets resultater, foreslo Slovenia og Kroatia at Jugoslavia skulle omformes til en løs konføderasjon av seks republikker høsten 1990. Milošević motsatte seg alle slike forslag og argumenterte med at serberne, i likhet med slovenere og kroater, måtte ha rettigheter til å bestemme. 9. mars 1991 ble det holdt demonstrasjoner mot Milošević i Beograd, men politiet og militæret ble satt inn i gatene for å gjenopprette orden, og drepte to personer. Sent i mars la flere hendelser grunnlaget for krigen i Kroatia. JNA gav inntrykket av å være nøytrale, men etter hvert ble de mer og mer involvert i statens politikk.
25. juni 1991 ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte uavhengighet fra Jugoslavia. I Slovenia tok det territoriale forsvaret til Slovenia over de jugoslaviske grensene til Østerrike og Italia, der de tok ned det jugoslaviske flagget og heiste det slovenske. Den jugoslaviske hæren fikk ordre om å ta tilbake kontrollen over alle de internasjonalt anerkjente landegrensene og gjennomførte dette innen 48 timer. Dette og andre hendelser er kjent som Tidagerskrigen i Slovenia. Etter disse ti dagene ble en våpenhvile underskrevet.
I månedene som fulgte trakk hæren seg ut, men i Kroatia brøt det ut en blodig krig høsten 1991. Etniske serbere som hadde opprettet Den serbiske republikken Krajina kjempet mot kroatiske styrker som forsøkte å få denne utbryterregionen tilbake under Kroatias kontroll. I noen områder var JNA en nøytral part og fungerte som en buffersone mellom Krajina-serbere og kroatene, i andre områder beskyttet de serbere.
I september 1991, erklærte også daværende Makedonia uavhengighet og ble den eneste republikken som fikk uavhengighet uten motstand fra Jugoslavias serbiske ledelse. 500 soldater fra USA ble satt inn fra FN for å overvåke Makedonias nordlige grenser med Serbia. Makedonias første president, Kiro Gligorov, opprettholdt gode forhold til Beograd og de andre utbryterrepublikkene, og det oppstod derfor ikke problemer mellom makedonske og serbisk-montenegrinske grensepoliti.
FNs sikkerhetsråd vedtok enstemmig resolusjon 721 den 27. november 1991 som la grunnlaget for fredsbevarende operasjoner i Jugoslavia.I Bosnia-Hercegovina holdt bosniaserberne en folkeavstemning i november 1991 som resulterte i et overveldende ja i spørsmålet om de fortsatt skulle være med i Jugoslavia. 9. januar 1992 erklærte bosniaserberne en separat «Republikk av det serbiske folket i Bosnia og Hercegovina». Folkeavstemningen og opprettelsen av republikken ble erklært ulovlig av regjeringen i Bosnia og Hercegovina. I februar–mars 1992 holdt regjeringen en nasjonal folkeavstemning om bosnisk uavhengighet fra Jugoslavia. Denne avstemningen ble sett på som ulovlig av bosniaserberne, og de boikottet den. Ett overveldende flertall på 99,7 prosent stemte for uavhengighet.
Republikkens regjering erklærte uavhengighet 5. april, og siden denne avgjørelsen ble tatt uten samtykke fra alle de tre nasjonalitetene som bodde i Bosnia, erklærte serberne umiddelbart uavhengighet med Republika Srpska for å beskytte sine rettigheter. Bosnia-krigen fulgte like etter.
Den såkalte Badinter-kommisjonen etablert av EU erklærte tidlig i 1992 at den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia hadde blitt oppløst.
== Den føderale republikken Jugoslavia ==
Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) ble dannet 28. april 1992 av Serbia og Montenegro, de to gjenværende republikkene fra den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia.
Krigen i de vestlige deler av den tidligere republikken sluttet i 1995 med Dayton-avtalen.
Gjennom hele 1990-tallet forsøkte ledere for den albanske majoriteten i Kosovo å få uavhengighet gjennom forhandlinger og ikke-voldelige midler. I 1996 etablerte radikale albanere KLA, Kosovos frigjøringshær, som utførte væpnede operasjoner i provinsen. KLA blir sett på som en terroristorganisasjon av blant annet serbiske myndigheter og USA. Den jugoslaviske reaksjonen var militær maktbruk mot den sivile befolkningen, noe som fikk mange kosovoalbanere til å flykte fra hjemmene sine.
Etter at 45 sivile albanere ble drept i landsbyen Racak, og den mislykkede Rambouillet-avtalen tidlig i 1999, begynte Kosovokrigen hvor NATO bombet Serbia og Montenegro i mer enn to måneder til Miloševićs regjering trakk sine styrker vekk fra Kosovo. Fra juni 1999 var provinsen under FNs midlertidige administrasjon i Kosovo (UNMIK) og med den NATO-ledede styrken KFOR, der også Russland var med til tross for at landet formelt anerkjenner Kosovo som en del av Serbia, ansvarlig for fred og sikkerhet.
17. februar 2008 erklærte Kosovo selvstendighet. Serbia anerkjenner ikke løsrivelsen. FNs høyeste domstol, Den internasjonale domstolen, kom i en rådgivende uttalelse fra 2010 til at Kosovos ensidige uavhengighetserklæring ikke brøt med folkeretten. Per mars 2017 hadde 111 av FNs 193 medlemsland anerkjent Kosovo som en selvstendig stat. I april 2013 inngikk Serbia og Kosovo en avtale om å normalisere forbindelsene mellom de to landene.Da Milošević benektet resultatet av den første valgrunden i nye valg for det føderale presidentskapet i september 2000, førte dette til store demonstrasjoner i Beograd 5. oktober og regimets autoritet kollapset. Opposisjonens kandidat, den reformerte nasjonalisten Vojislav Koštunica tok over som Jugoslavias president 6. oktober 2000.
31. mars 2001 ble Milošević arrestert og utlevert til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag som den første statslederen i verdenshistorien. Han hadde allerede i 1999, mens Kosovokrigen pågikk, blitt tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rettssaken i Haag pågikk til Milošević ble funnet død på cellen etter å ha sittet 5 år i varetekt.
=== Jugoslavia oppløses ===
I mars 2002 ble myndighetene i Serbia og Montenegro enige om en statsforfatningsreform som ga langt mindre makt til det føderale nivået. Et føderalt parlament og en føderal regjering fortsatte å eksistere, men beholdt stort sett bare seremonielle oppgaver. For alle praktiske formål, har Serbia og Montenegro siden 2002 opptrådt som to uavhengige stater. Det er til og med blitt satt opp tollgrense mellom de to republikkene.
4. februar 2003 sluttet Jugoslavia å eksistere også i navnet da det føderale parlamentet i Beograd vedtok å endre navnet på føderasjonen til Serbia og Montenegro. Den 21. mai 2006 holdt Montenegro folkeavstemning om delrepublikken skulle løsrive seg fra Serbia. 55,4 prosent stemte for en løsrivelse og 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig.
== Tidligere republikker som nå er blitt egne land ==
Bosnia-Hercegovina
Kroatia
Nord-Makedonia
Montenegro
Serbia
Slovenia
Kosovo (omstridt)
== Kosovo ==
Kosovo erklærte seg uavhengig fra Serbia 17. februar 2008, men har ikke fått medlemskap i FN. Per mars 2017 hadde 111 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat.
== Litteraturliste ==
Angell, Henrik. Gjennem Montenegro paa ski. Oslo, 2005. (1. utg. Aschehoug, 1895) ISBN 978-82-997096-2-0 ISBN 82-997096-2-8
Angell, Henrik. De sorte fjeldes sønner. Kristiania, 1896
Angell, Henrik. Et stærkt folk : montenegrinske fortællinger. Kristiania, 1902
Angell, Henrik. Eit lite folk i strid for livet : soldater-sogor fraa Serbia. Kristiania, 1914. (Også på riksmål: Naar et lidet folk kjæmper for livet : serbiske soldaterfortællinger)
Dahl, Thorleif. Bosnia og Hercegovina 1875-1909 : en utenrikspolitisk studie. Aschehoug, 1994 (Thorleif Dahls kulturbibliotek). (opprinnelig skrevet 1919) ISBN 82-03-20073-7
Djilas, Milovan. Tito : en kritisk biografi. 1982. ISBN 82-10-02212-1
Eide, Kai. Konflikten på Balkan – hva kan vi lære?. (Det sikkerhetspolitiske bibliotek ; nr 12/1995).
Hansson, Per. Oktober 1941. Gyldendal, 1976 ISBN 82-05-09035-1
Johansen, Jahn Otto. Titokratiet : Den jugoslaviske reformprosess. Pax, 1967
Johansen, Jahn Otto. Hvor går Jugoslavia. Cappelen, 1973 ISBN 82-02-02901-5
Johansen, Jahn Otto. Ustasja. Cappelen, 1984. ISBN 82-02-09865-3
Lysestøl, Peder Martin. Jugoslavia : et forsøk på sosialisme. 1985. ISBN 82-7094-421-1
Mønnesland, Svein: Før Jugoslavia og etter, 5. utg. 2006 ISBN 82-91224-37-4 (god grunnbok om emnet!)
Røssum, Jon: Farvel Jugoslavia, 1992 ISBN 82-521-3882-9Fredborg, Arvid. Serber & kroater i historien : från 800-talet till våra dagar. Stockholm : Atlantis , 1994. ISBN 91-7486-140-9Hall, Brian: The Impossible Country: A Journey Through the Last Days of Yugoslavia. Penguin Books. New York, 1994
Cohen, Lenard J.: Broken Bonds: The Disintegration of Yugoslavia. Boulder, CO: Westview Press, 1993.
Dragnich, Alex N.: Serbs and Croats. The Struggle in Yugoslavia. New York: Harcourt Brace Jovanovich, 1992.
Gutman, Roy.: A Witness to Genocide.. New York: Macmillan, 1993.
Hayden, Robert M.: Blueprints for a House Divided: The Constitutional Logic of the Yugoslav Conflicts. Ann Arbor: University of Michigan Press, 2000.
Jelavich, Barbara: History of the Balkans: Eighteenth and Nineteenth Centuries, Volume 1. New York: American Council of Learned Societies, 1983. ED 236 093.
Jelavich, Barbara: History of the Balkans: Twentieth Century, Volume 2. New York: American Council of Learned Societies, 1983. ED 236 094.
Sacco, Joe: Safe Area Gorazde: The War in Eastern Bosnia 1992-1995. Fantagraphics Books, January, 2002.
West, Rebecca: Black Lamb and Gray Falcon: A Journey Through Yugoslavia. Viking, 1941.
Misha Glenny: The fall of Yugoslavia: The Third Balkan War, ISBN 0-14-026101-X
== Se også ==
Liste over historiske stater
Jugoslaviakrigene
Jugoslavias tidslinje
Huset Karađorđević
== Referanser ==
Denne artikkelen inneholder tekst fra Library of Congress Country Studies
== Eksterne lenker ==
(en) Yugoslavia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jugoslavija – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Omhandler konflikter i det tidligere Jugoslavia
Vojska.net – dekker kriger i Jugoslavia
Kart
Slobodna Jugoslavija
Offisielle hjemmesiden til den kongelige serbiske familien
WWW-VL: History: Yugoslavia
Congressional Research Service (CRS) Rapporter som omhandler Jugoslavia | Republikken Kosovo | 3,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_demokratiske_republikk | 2023-02-04 | Den tyske demokratiske republikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:DDR', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1949', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1990', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Den tyske demokratiske republikk (på tysk Deutsche Demokratische Republik, forkortet DDR, ofte også omtalt som Øst-Tyskland) var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.
Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.
Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.Landet var på starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.
DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og på 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).
DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller «DDR» (med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten.
| Den tyske demokratiske republikk (på tysk Deutsche Demokratische Republik, forkortet DDR, ofte også omtalt som Øst-Tyskland) var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.
Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.
Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.Landet var på starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.
DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og på 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).
DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller «DDR» (med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten.
== Historie ==
Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «Mitteldeutschland». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene Pommern, Øst- og Vest-Preussen, Øvre- og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg. På Jaltakonferansen mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for Oder-Neisse-linjen for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland nå de facto den østlige delen av den tyske nasjon.
Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suverene stater. Berlins beliggenhet innebar at Sovjets regjering naturlig la til grunn at byen var DDRs hovedstad. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap, men godtok for eksempel ikke at DDRs lover gjaldt for Øst-Berlin. DDRs lover ble i stedet innført i Øst-Berlin ved et eget vedtak. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990. I 1952 ble DDRs føderale struktur avskaffet og en sentralisert statsform innført. Länderkammer eksisterte til 1958. Det ble etablerte forvaltningsdomstoler i delstatene og disse gjorde en anstendig jobb i å kontrollere lovbrudd i den lokale forvaltningen. Disse forvaltningsdomstolene ble snart avskaffet.
=== Etterkrigsutkast til ulike soner ===
Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på Potsdamkonferansen sommeren 1945, og det allierte kontrollrådet (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.
Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949).
Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars 1953. Berija tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren Nikita Khrusjtsjov avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.
Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av østblokken betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.
Konflikten om Vest-Berlins status førte til Berlinblokaden, da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.
=== 17. juni-oppstanden ===
16. juni 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som Karl-Marx-Allee), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper.
18. juni ble protestene slått raskt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede.
Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vesttyske innenriksministeriet hevdet i 1966 at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 SED-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, 1838 såret og 5100 arrestert, 1200 av disse ble senere dømt til totalt 6000 år i straffeleirer. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter,
men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990.
En artikkel publisert av Bundeszentrale für politische Bildung (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall, men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990.
Andre anslag setter ofrene til minst 125. Over 10 000 ble arrestert.
17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som Den tyske enhets dag. Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da den ble flyttet til 3. oktober. 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag.
=== Sovjetiske krigserstatninger ===
Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på østtysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter.
I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i den sovjetiske okkupasjonssonen demontert og sendt til Sovjetunionen.Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-årene hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen for å emigrere til Vesten. Denne stadige emigrasjonen hadde negative virkninger for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-årene. I Berlin var det imidlertid mulig å krysse over til Vest-Berlin, som ikke var en del av DDR, og kunne man komme seg over til Vest-Berlin fra Øst-Berlin var man i praksis i Vesten.
På grunn av den politiske undertrykkelsen i øst og den høyere levestandarden i vest, emigrerte mange høyt utdannede østtyskere (som for eksempel leger) til Vesten, noe som førte til mangel på eksperter i øst. Den 13. august 1961 begynte østtyske tropper å bygge Berlinmuren og stengte dermed Vest-Berlin fullstendig inne. Dette til tross for at statssjef Walter Ulbricht i juni 1961 hadde forsikret omverden om at «ingen har til hensikt å bygge en mur gjennom Berlin». Muligheten til utreise fra DDR ble med dette meget begrenset. Stasi, kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket østtyske borgere for å stanse opposisjon gjennom et svært komplisert og omfattende nettverk av informanter og agenter.
=== Lederskifte og internasjonal anerkjennelse ===
I 1971 gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av Erich Honecker. Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i Warszawapakten. Dette skyldtes ikke minst at DDR nøt godt av at østtyske forbruksvarer hadde tollfrihet i EU (ved at de ble klassifisert som tyske på linje med de vesttyske). På grunn av dette gikk DDRs BNP etter hvert forbi Storbritannias.
Frem til 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat, og etter den såkalte Hallsteindoktrinen nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. På begynnelsen av 1970-årene førte Willy Brandts Ostpolitik imidlertid til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. Moskvaavtalen i august 1970, Warszawaavtalen i desember 1970, Firemaktsavtalen i Berlin i september 1971, Transittavtalen i mai 1972 og Hovedavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av FN i 1973. På Helsingfors-konferansen i 1975 (KSSE), kom neste store gjennombrudd for DDR, ved at Warszawapakten fikk gjennomslag for prinsippet om "grensenes ukrenkelighet". Dette innebar i praksis at konferansen fastslo at Europas grenser etter 1945 skulle ligge fast, noe som betød at spørsmålet om tysk gjenforening ble fjernere og fjernere.
=== Murens fall og DDRs oppløsning ===
I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalget om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet Ungarn grensene, og mer enn 13 000 østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til Tsjekkoslovakia inn i Ungarn, og derfra videre til Østerrike og Vest-Tyskland.
Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren Franz Josef Strauss sørget for vesttysk kreditt på en milliard D-Mark, var nå blitt prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge Gorbatsjovs modell med perestrojka og glasnost, men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene.
Særlig i byen Leipzig ble det arrangert enorme protesttog. Kurt Masur, dirigenten for Gewandhausorchester Leipzig, ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen. Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av 19. oktober 1989, og han ble erstattet av Egon Krenz. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av. 9. november ble Berlinmuren åpnet. 17. november valgte Folkekammeret Hans Modrow, tidligere førstesekretær for SED i Dresden, til ny leder for Ministerrådet. I hans regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen.
Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll.
Ved det første frie valget til Folkekammeret 18. mars 1990 fikk Allianz für Deutschland, et valgforbund bestående av CDU (DDR), DSU og DA, 48,15 prosent av stemmene, ikke minst takket være Vest-CDU og Helmut Kohls sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med Lothar de Maizière som statsminister og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.
Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som die Wende, norsk: vendepunktet.
== Administrativ inndeling ==
Ved opprettelsen den 7. oktober 1949 bestod DDR av de fem delstatene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Hovedstaden Øst-Berlin utgjorde en sjette administrativ enhet.
Den 25. juli 1952 ble det foretatt en kretsreform i DDR. De fem landene ble oppløst, og erstattet av fjorten distrikter (Bezirke). I tillegg ble Øst-Berlin betraktet som det femtende distriktet.
Etter Tysklands gjenforening ble de tidligere delstatene gjenopprettet, som forbundsstater i et gjenforent Tyskland.
=== Store byer ===
(Anslag over befolkningstall i 1988)
Øst-Berlin (DDRs hovedstad) (1 200 000)
Leipzig* (556 000)
Dresden* (520 000)
Karl-Marx-Stadt* (317 000)
Magdeburg* (290 000)
Rostock* (250 000)
Halle (Saale)* (236 000)
Erfurt* (215 000)
Potsdam* (140 000)
Gera* (131 000)
Schwerin* (130 000)
Cottbus* (125 000)
Zwickau (120 000)
Jena (107 000)
Dessau (105 000)* "Bezirksstadt" (sentrum i distriktet)
== Politikk ==
=== Forfatning ===
DDR forstod seg selv som en sosialistisk stat. Såvel statsbygningen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den demokratiske sentralismen. Den egentlige makten lå hos SED (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer.
SEDs krav om å lede staten, var siden 1968 nedfelt i DDRs forfatning:
Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk stat av den tyske nasjon. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land, som sammen realiserer sosialismen under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.
Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk arbeider- og bondestat. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.
=== Det formelle lederskap ===
Ministerrådet som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av Folkekammeret. Ministrene kom fra de ulike partiene i Nationale Front («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene.
Statsrådet i DDR var, etter den første og eneste presidenten Wilhelm Piecks død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til die Wende utnevnt av SED.
På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.
=== Det reelle lederskap ===
Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver. Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 som generalsekretær). Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av Egon Krenz, som satt fra 18. oktober til 3. desember 1989, da hele politbyrået i SED gikk av.
De førende statsorganer i DDR handlet i et rom uten rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, Folkekammeret eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen.De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var til stede i alle samfunnsfærer; nomenklaturaen hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig Ministeriet for statssikkerhet. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier.
=== Partier og organisasjoner ===
Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs Nasjonale Front.
Partier:
Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED)
Liberal-Demokratische Partei Deutschlands (LDPD)
Christlich-Demokratische Union Deutschlands (CDU)
Demokratische Bauernpartei Deutschlands (DBD)
National-Demokratische Partei Deutschlands (NDPD)1946 ble det tyske kommunistpartiet KPD og det sosialdemokratiske partiet SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, forkortet SED).
I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.
Masseorganisasjoner:
Demokratischer Frauenbund Deutschlands (DFD)
Freie Deutsche Jugend (FDJ)
Freier Deutscher Gewerkschaftsbund (FDGB)
Kulturbund der DDR (KB)
Vereinigung der gegenseitigen Bauernhilfe (VdgB)Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs parlament, Folkekammeret.
Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der stemmesedlene inneholdt en navnliste til kandidatene. Man måtte stryke navnene til kandidatene man ville stemme mot. For å stryke navn kunne et avlukke brukes. En del folk fryktet å bli registrert av det hemmelige politiet Stasi ved å bruke avlukket. Etter DDRs undergang ble det ikke kjent at slik en systematisk registrering ble gjennomført. Bruk av avlukket var ikke plikt. Valgene var derfor ikke frie. Representasjonen i statsorganene var forhåndsbestemt gjennom valglisten til Nationale Front. SEDs innflytelse i Volkskammer og andre parlamenter ble i tillegg sikret ved at de fleste representantene fra masseorganisasjonene også var SED-medlemmer. I den 9. valgperioden (1986-1990) så fordelingen i Volkskammer slik ut:
SED: 127
DBD: 52
CDU: 52
LDPD: 52
NDPD: 52
FDGB: 61
DFD: 32
FDJ: 37
Kulturbund: 21
VdgB: 14271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle.
I 1989 kom det til tallrike nye partier, deriblant Neues Forum, Demokratischer Aufbruch og Sozialdemokratische Partei in der DDR. SED forsøkte i desember 1989 gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til PDS. 18. mars 1990 møtte disse partiene frem i Volkskammer etter det første og eneste frie Volkskammervalg.
=== Den herskende klasse ===
Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Imidlertid ble alle beslutninger i staten truffet av toppledelsen i SED som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor.
En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etter hvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene.
Det tredje rikes partielite stammet fra småborgerlige kår og måtte stadig kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien. Den nye politiske eliten i DDR lyktes å få kontrollen over både den politiske makten og de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde Hitlers politikk og nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie.
==== Den innerste elite ====
Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i Majakowskiring i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til Wandlitz, til det såkalte Waldsiedlung, der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. Günter Schabowski, førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz.Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var Erich Mielke som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger.
==== Den utvidete elite ====
Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten, finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var neppe kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En mer synlig gruppe innenfor den utvidete elite var de såkalte «Bezirkfürsten» som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst FDGB og FDJ, og generaldirektørene i de viktigste kombinatene.
Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Imidlertid var den herskende klasse helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier.
Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt.
=== Forbindelser til Vest-Tyskland ===
Vest-Tyskland anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne anses som utland. I den vesttyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye Østpolitikken ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den tyske demokratiske republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «den sovjetiske okkupasjonssonen» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen». Med Grunnavtalen i 1973 ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg imidlertid ikke. Det fantes ikke vesttyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke østtyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vesttysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vesttyske utenriksministerium, men av ministeriet for indre tyske forbindelser.
Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR.
For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen.
=== Utenrikspolitikk ===
Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske Hallstein-doktrinen, å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. Grunnavtalen med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i FN 18. september 1973. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste betydelige sportslige, og indirekte politiske, gevinster.
DDR var medlem i Warszawapakten og i COMECON og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor COMECON var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene. Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor Ulbricht-doktrinens rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med østeuropeiske naboer.
Willy Brandts Ostpolitik ble først ført i forhold til Sovjetunionen, DDR ble til Walter Ulbrichts irritasjon forbigått av både Vest-Tyskland og Sovjetunionen. I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap.
=== Rettssystem ===
Reguleringen i den Bürgerliches Gesetzbuch ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok (Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien.
Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at SED hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989.
== Regimets karakter ==
=== Begrepet «totalitært» ===
Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, finnes det flere ulike teser om regimets karakter. Historikere er enige om at DDR var et diktatur. De navn som DDR brukte på seg selv; «Arbeider- og bondestaten», «Fredsstat» brukes ikke mer i forskningen.
Betegnelsen «totalitær» brukes i stor grad om DDR og er gjengs i omtalen av staten. Historikeren Klaus Schroeder omtalte den som en «sen-totalitær overvåknings- og sosialstat» („(Spät-) totalitären Überwachungs- und Versorgungsstaat“).Hans-Ulrich Wehler betegner staten som et «kollobrasjonsregimes totalitære partidiktatur med basis i en okkupasjonskommunisme som i denne ytterste vestlige satrap i det sovjetiske imperium ble gjennomført med alle de midler en kolonial nyskapning hadde» („totalitäre Parteidiktatur eines Kollaborationsregimes auf der Basis eines Okkupationskommunismus, der in dieser Satrapie im westlichen Vorfeld des sowjetischen Imperiums mit allen Mitteln einer kolonialen Neugründung durchgesetzt wurde“.)
Den antydede likheten mellom nazismen og DDR-tiden i totalitarismediskusjonen ble understreket av Karl Dietrich Bracher som kalte DDR «det andre tyske diktatur».
=== Innvendinger mot benevnelsen «totalitær» ===
Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren Stefan Wolle kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle. Også den kommunistiske historikeren Wolfgang Wippermann avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet Die Linke.En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig i 1950-årene ble regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet.
Statsviteren Eckhard Jesse ser på DDR i 1970- og 1980-årene som en autoritær stat med totalitære trekk. Statsviteren Peter Christian Ludz forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme».
Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter Günter Grass begrepet «bekvemt diktatur» («kommode Diktatur») i sin roman Ein Weites Feld i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass.Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien. Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av Günter Gaus som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR (Ständigen Vertretung der Bundesrepublik)
=== «Urettsstat» og forsøk på ny terminologi ===
Et videre forsøk på definisjoner kan oppsummeres i debatten om begrepet «urettsstat» (Unrechtsstaat) som fant sted i tyske massemedier i sammenheng med en omstridt ytring av ministerpresidenten i Mecklenburg-Vorpommern, Erwin Sellering, våren 2009.
Begrepet ble brukt om resultatene av den politikk som Erik Honecker oppsummerte i slagordet «Enhet mellom økonomisk politikk og sosialpolitikk», men tok ikke hensyn til livsvirkeligheten hos DDR-borgere som hadde ingen eller liten erfaring med det statlige undertrykkelsesapparatet. Den tysk-amerikanske historiker Konrad Jarausch sammenfattet de sosiale og de undertrykkende sider ved regimet i begrepet «omsorgsdiktatur».
I samsvar med politologen Ernst Fraenkel, foreslår statsviteren Gesine Schwan karakteristikken «dobbelstat»: Både det nazistiske Tyskland og DDR hadde en «Normstat» og en «tiltaksstat». Den første tok seg av det overlappende samspillet mellom økonomi og samfunn, mens «tiltaksstaten» tok seg av realiseringen av ideologien. For å oppnå dette kunne den når som helst sette den rettsstatlige ordning ut av funksjon. DDR var ingen rettsstat i henhold til denne oppfatningen. Begrepet «urettsstat» får livet og arbeidet til alle tidligere DDR-borgere til å fremstå som mistenkelig.
== Forfølgelse av opposisjonelle ==
Annerledes tenkende og dissidenter ble utsatt for politisk forfølgelse gjennom et svært omfattende statlig overvåknings- og undertrykkelsesapparat, «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi), omtalt av kommunistpartiet SED som «partiets skjold og sverd». Med over 90 000 heltidsansatte og enda flere angivere hadde Stasi i oppgave å forfølge alle som var kritiske til kommunistregimet. Opposisjonelle kunne bli utsatt for trakassering, arrestasjoner, tortur, langvarige fengselsstraffer eller henrettelser. Også slektninger av opposisjonelle ble ofte forfulgt med en rekke forskjellige metoder – alt fra fengsel til å bli nektet å studere.
Frem til 1960-årene var fysisk tortur mest brukt. Etter hvert utviklet kommunistregimet stadig mer avanserte psykologiske torturmetoder overfor politiske fanger. Regimet måtte, etter hvert som det ble anerkjent av flere og flere stater, signere forpliktende avtaler om overholdelse av menneskerettigheter. Regimet utviklet da stadig mer subtile metoder for å holde opposisjonelle i sjakk uten en voldsom og åpenbar bruk av fysisk makt.
Spesielt på 1940- og 1950-årene ble det gjennomført en rekke politiske prosesser der kommunismens motstandere ble forfulgt; av disse er Waldheim-prosessene særlig kjent. Før det hadde det sovjetiske NKVD sperret titusenvis av ikke-kommunister inne i konsentrasjonsleirer som Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen. Rundt 1950 overlot Sovjetunionen disse fangene til DDRs myndigheter. Masseforfølgelser av ikke-kommunister fant også sted i andre kommunistland på 1940- og 1950-årene, deriblant i Polen og Tsjekkoslovakia. Mange av ofrene var sosialdemokrater eller personer med borgerlig bakgrunn, eller ungdommer som ble mistenkt for å være medlemmer av motstandsbevegelsen.
I tillegg var det flere interne maktkamper og utrenskninger i kommunistpartiet, slik det også var vanlig i andre kommunistland (Slánský-prosessen er ett eksempel). Kommunister med avvikende bakgrunn ble mistenkeliggjort, for eksempel kunne kommunister med bakgrunn som veteraner fra den spanske borgerkrigen bli sett på som suspekte. I 1950-årene var DDR strengt stalinistisk, men etter avstaliniseringen rundt 1960 var stalinismen ansett som suspekt.
=== Politiske fanger ===
DDR hadde en rekke politiske fanger; dette dreide seg spesielt om såkalte republikkflyktninger, dvs. personer som forsøkte å flykte fra DDR, og om personer som arbeidet mot kommunistregimet. Også slektninger av opposisjonelle kunne bli varetektsfengslet. Etter 1989 ble mange dommer erklært ugyldige.
== Økonomi ==
Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De østtyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955. DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette.På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i Comecon, kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950)
, og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge tungindustrien opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen.
Som i de andre folkedemokratiene hadde man i DDR en planøkonomi, der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, statlige bedrifter og storbedrifter (omtalt som Kombinater). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.
Utover i 1970-årene ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst.
I 1983 gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard D-mark for å redde dets økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom Alexander Schalck-Golodkowski og Franz Josef Strauss. Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet Die Republikaner. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens Biografen til Franz Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang.
Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.
=== Forbruk og inntekt ===
Forbruksvarer var en knapphet i DDR. Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet i 1980-årene mellom 3 500 og 6 900 DDR-mark mens et brød kostet fem pfennig.
Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden Intershop kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.
Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etter hvert utilstrekkelig.
For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet 10 000 mark ny med ventetid og 30 000 mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.
Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-årene var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.
Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker i 1980-årene et visst oppsving.
En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs mål om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en boligmasse tilpasset befolkningens behov. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby» Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde».
I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Imidlertid ble partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ofte konsentrert i statlige boenheter.
Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til 1200 mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til 1800 mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.
Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle.
I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.
==== Arbeids- og sosialrett ====
Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.
DDR hadde fra 1960-årene av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.
==== Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens ====
:
=== Utenrikshandel ===
Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent.
De statlige foretakenes (VEB, Volkeigene Betriebe) manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere i 1980-årene gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen.
DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etter hvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser)
=== Kvinne- og familiepolitik ===
Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i Vest-Tyskland. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner.
I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødre. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble i 1970-årene satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødre kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var i 1970-årene 1000 DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden.
Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studenter med familie. Ektepar stilte først i køen når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn Vest-Tyskland og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-årene og fremover. Allikevel var fødselsraten høyere i DDR enn i Vest-Tyskland og en svak stigning skjedde også utover på 1980-årene, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder.
== Sikkerhetspolitikk ==
Etter den annen verdenskrig ble det i de to nye tyske statene på grunn av den kalde krigen snart gjenopprettet væpnede styrker. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956, året etter at Bundeswehr ble opprettet. I DDR ble egne styrker, NVA, opprettet i 1956 og verneplikt innført i 1962. De østtyske styrkene var da oppe i 170 000 mann. Dette foregikk under ledelse av Sovjetunionen og innenfor rammene av Warszawapakten.
I 1948 ble den såkalte «kasernerte beredskap» etablert; de første bevæpnede enheter etter krigen. Disse ble i 1952 til det «kasernierte Volkspolizei» (Det Kasernerte Folkepolitiet). Fra 1. mars 1956, knapt ett år etter dannelsen av Bundeswehr, ble Nationale Volksarmee (NVA) grunnlagt. Til oppbyggingen av DDRs stridskrefter spilte tidligere offiserer fra Wehrmacht og Waffen-SS en rolle.
Dette var offiserer som hadde stilt seg til disposisjon for Nationalkomitee Freies Deutschland i løpet av sovjetisk krigsfangenskap.
=== Egne militære styrker ===
Som alle land i den sovjetkontrollerte Warszawapakten hadde DDR sine egne væpnede styrker, kjent som Nationale Volksarmee (Den nasjonale folkearmé), forkortet NVA. NVA hadde fire våpenarter. Siden DDR var ved frontlinjen i den kalde krigen var den, nest etter Sovjetunionens hær, ansett å være den mest avanserte i hele Warszawapakten.
=== Sovjetiske militære styrker i DDR ===
Det befant seg 300 000 sovjetiske soldater i DDR på det meste. Troppene, kalt GSSD, var overordnet NVA og de andre militære organisasjonene. Troppenes oppgave bestod i å sikre DDR mot de vestlige maktene. Styrkene hadde til disposisjon en offensiv bevæpning, deriblant atomvåpen. Siden 1960-årene ble det fra Warszawapaktens side planlagt en preventiv (uprovosert) bruk av taktiske atomvåpen i de tyske områdene.
Med forandringen i sovjetisk politikk etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1986 var ikke lenger de sovjetiske troppene i DDR først og fremst offensivt innstilt. I DDR ble det likevel under militærøvelsen «Stabstraining 1989» øvet på massiv bruk av kraftige kjernevåpen.
=== Grensetropper ===
Grensetroppene i DDR var ansvarlig for bevoktningen av landets grenser. De ble grunnlagt som Grenzpolizei i 1946 og hadde i 1948 10 000 medlemmer. I 1956 ble troppene omorganisert og lagt under NVA. I 1973 ble de skilt ut fra NVA og lå deretter diretkte under Forsvarsministeriet (MfNV).
=== Andre sikkerhetsorganer ===
Vaktregiment Feliks Dzierżyński var den militære delen av Stasi. Siden regimentet ikke offisielt lå under de militære styrker kunne det til tross for firemaktsavtalens stasjoneringsforbud være stasjonert i Øst-Berlin. Mannskapene besto av vernepliktige, som var forpliktet til fire års tjeneste og som kom fra «politisk pålitelige» familier. Oppgavene besto av sikringen av stats- og partibygninger i Øst-Berlin og den såkalte Waldsiedlung i Wandlitz der nomenklaturaen i DDR bodde. Regimentet hadde i 1980-årene rundt 10 000 mann under våpen.
== Aktør i den tredje verden ==
Fra midten av 1960-årene ble DDR en aktør i utdannelse av sikkerhetsorganer, utbygging av infrastruktur og salg av våpen i land i den tredje verden. Ved starten av 1980-årene var mer enn tusen soldater fra NVA stasjonerte som militærrådgivere i Afrika og i Midtøsten.
Tilstedeværelsen til NVA i den tredje verden ble i Warszawapakten bare overtruffet av den sovjetiske og kubanske militærinnsatsen i Angola. Rene kampenheter unngikk DDR å deployere; DDRs økonomiske tilstedeværelse kombinert av militært personell og infrastrukturprosjekter førte imidlertid til oppmerksomhet fra resten av verden.Innsatsen i utlandet hadde støtte på høyeste hold i DDR da det hjalp på landets mangel på utenlandsk valuta, en mangel som ble mer og mer merkbar fra midten av 1970-årene. Sovjetunionen ble i stadig mindre grad i stand til, og stadig mer uvillig til, å dekke Comecon-partnernes finansielle forpliktelser og å stille råstoff til rådighet. Denne spenningen førte til en nyorientering innenfor Comecon.
I 1970-årene fant det sted en tydelig intensivering og økonomisering av DDRs utviklingspolitikk og utenrikspolitikk som fant sted utenfor Comecon. Byttehandel med paralleller til klassisk kolonialhandel fant sted. Våpen, lastebiler fra DDR ble byttet mot kaffebønner og energiråstoffer fra utvalgte partnerland. Dette gjaldt særlig Vietnam, Mosambik, Etiopia og Angola.
== Kriminalitet ==
Den offisielle krimraten var i DDR i 1980-årene 10 prosent av hva den var i Vest-Tyskland. I 1980 registrerte DDR 782 forbrytelser per 100 000 innbyggere sammenlignet med 6180 i Vest-Tyskland. I 1989 var det kun 601 per 100 000 innbyggere i DDR sammenlignet med 7031 i Vest-Tyskland. Spesialister regner med at et stort antall forbrytelser i DDR, kanskje 90 prosent, ikke ble innrapportert. Imidlertid gjelder dette også for vestlige land. DDRs politbyrå, justisministerium og Stasi forsøkte hele tiden å vise at kriminaliteten i DDR var nedadgående mens den var oppadgående i Vest-Tyskland. Dette ble begrunnet ideologisk.
Den enorme forskjellen kan forklares ut fra flere faktorer. På samme tid hadde innbyggerne i DDR en tendens til å holde seg til tradisjonelle sosiale verdier og tradisjoner, noe som førte til en generelt mer lydig befolkning med redusert konfliktpotensiale. DDR hadde også en lav arbeidsledighet, et svært godt utbygget sosialvesen, et godt fungerende helsevesen og svært god barnehagedekning. Dessuten var DDR en overvåkingsstat med politi overalt og hva mer var: et hemmelig politi overalt.
Selv om alle disse sosiale grunnene hadde innflytelse på den lave kriminalitetsraten er det ingen tvil om at regimet manipulerte dataene. I 1988 var det 9124 registrerte forbrytelser i DDR, det er 715 per 100 000 innbyggere. Gjennomgang av statistikken etter gjenforeningen har imidlertid vist en annet bilde. Forskere har etablert at krimraten var tre ganger høyere enn tidligere antatt; 2364 forbrytelser per 100 000 innbyggere. I dag kan det trygt antas at krimraten i DDR tilsvarte omtrent en tredjedel til rundt halvparten av hva den var i Vest-Tyskland.
Den offisielle raten av løste forbrytelser i DDR var 84,5 prosent sammenlignet med 47,2 prosent i Vest-Tyskland. Disse figurene var basert på spesielle kalkulasjoner. For eksempel: kriminalitet som sykkeltyveri, ungdomsforbrytelser og småforbrytelser var tatt ut av statistikken. Tar man dem inn igjen er DDRs oppklaringsrate nede i 55,2 prosent.
== Språk ==
Området som utgjorde DDR var tyskspråklig. I områdene rundt distriktene Dresden og Cottbus ble også de vestslaviske språkene oversorbisk og nedersorbisk brukt av de sorbiske minoritetene. Disse språkene ble anerkjent av DDRs regjering.
Benrahterlinjen delte landet i vest og øst på høyde med distriktene Magdeburg, Potsdam og Frankfurt. Linjen gikk mellom Nordhausen og Frankfurt (Oder). Nord for denne linjen ble de lavtyske dialektene Mecklenburgisch-Vorpommersch og Mark-Brandenburgisch/Märkisch snakket.
== Religion ==
I DDR fantes det flere ulike trossamfunn. De største var de kristne kirker. Ved siden av de åtte evangeliske kirker (fra 1969 sammenslått i Bund der Evangelischen Kirchen) og den romersk-katolske kirke fantes det følgende frikirker: Bund Evangelisch-Freikirchlicher Gemeinden in der DDR, Bund Freier evangelischer Gemeinden, Evangelisch-methodistische Kirche, Herrnhuter Brüdergemeine, Mennonit-menigheten og kvekere. I tillegg kom den evangelisk-lutherske frikirke, den evangelisk-lutherske (gammel-lutherske) kirke og Kirchenbund Evangelisch-Reformierter Gemeinden in der DDR.I 1950 hørte 85 % av DDR-borgerne til en evangelisk kirke og om lag 10 % til den katolske kirke. Til 1989 gikk andelen av kirkemedlemmer i befolkningen tydelig tilbake; kun 25 % av befolkningen var da protestanter og 5 % var katolikker. Andelen av konfesjonsløse steg i perioden 1950 til 1989 fra 6 % til 70 %.
Fra 1980-årene dukket det også opp buddistiske, hinduistiske og muslimske grupper. De religiøse grupperingene var de eneste legale organisasjonene som var uavhengig av staten.
=== Jødiske menigheter ===
Det fantes også jødiske menigheter i landet og på det meste var det rundt 4500 jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på 5 menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.Se eget avsnitt om jøder i DDR.
=== Forholdet mellom kirkesamfunn og staten ===
DDR var en stat som med basis i marxismen-leninismen forfektet et ateistisk livssyn. Kirkesamfunn var uglesett av regimet og ble utsatt for ensretting og overvåkning. Staten søkte også å overta eller fortrenge ritualer vanligvis forbundet med kirkelige riter og tradisjoner. Et eksempel er Jugendweihe, en form for ikke-religiøs konfirmasjon der ungdom lovet troskap til DDR.
SEDs sentralkomite hadde en Arbeitsgruppe für Kirchenfragen som forberedte kirkepolitiske vedtak for sekretariatet og politbyrået. Man kan si at alle viktige kirkepolitiske spørsmål ble avgjort av politbyrået og byråets generalsekretær.
Kirken var grundig overvåket av Stasi gjennom hele DDRs eksistens. Seksjonen HA XX/4 i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi) holdt nøye oppsikt med de ulike trossamfunnene. Likevel ble ulike kirkesamfunn viktige baser for alle de folkelige demonstrasjoner og protester som i 1989 veltet SED-staten.
== Befolkning ==
Etter andre verdenskrig levde det knapt 19 millioner mennesker i den sovjetiske okkupasjonssonen. Rundt 4 millioner av 1948-befolkningen var fordrevne tyskere fra områdene øst for Oder-Neisse-linjen.Befolkningen i DDR minket faktisk hele den tiden staten eksisterte; den gikk fra 19 millioner i 1948 til 16 millioner i 1990. Det var to grunner til dette:
Fra dannelsen av DDR til byggingen av Berlinmuren i august 1961 flyktet svært mange mennesker til vesten, først og fremst til Vest-Tyskland der de automatisk ble statsborgere. Politiske årsaker, familiegjenforening eller ønske om bedre arbeid og høyere levestandard var blant grunnene til dette. Også etter 1961 var det mange vellykkede fluktaksjoner. Fra 1949 til 1989 flyktet rundt 3 millioner mennesker, dvs gjennomsnittlig 75 000 mennesker i året. DDR på sin side utviste enkeltpersoner og tillot frikjøp av politiske fanger. Dessuten tillot DDR pensjonister å utvandre til Vest-Tyskland. På denne måten sparte staten pensjonspenger. Dette førte til at antall personer over 60 år i DDR sank fra 22,1 prosent i 1970 til 18,3 prosent i 1985 og gjorde DDRs befolkning gjennomsnittlig yngre enn Vest-Tysklands befolkning.Med innføringen av p-pillen og legalisering av abort sank fødselstallene. Som i andre utviklede land gikk trenden vekk fra storfamilien til familien med ett til to barn. DDR hadde svært lave fødselstall. Dette står i sterk kontrast til nabostaten Polen som i 1950 hadde en befolkning på 24 millioner (litt mer enn DDR) og som hadde 38 millioner innbyggere i 1990 (dobbelt så mange som DDR).Innbyggere og sysselsatte i DDR i millioner mennesker (S. 8 og 17):
=== Innvandrere ===
Det innvandret rundt 550 000 mennesker fra Vest-Tyskland til DDR, mens rundt 3 millioner mennesker utvandret. Dette førte til en akutt mangel på arbeidskraft. I 1960-årene begynte staten å ta inn arbeidsinnvandrere. Vest-Tyskland kalte arbeidsinnvandrere for «gjestearbeidere» (Gastarbeiter), mens DDR-regimet benyttet navnet «avtalearbeidere» (Vertragsarbeiter).
Innvandringen skjedde etter avtaler som ble inngått med andre medlemsland i Comecon – Polen (1965), Ungarn (1967), Mosambik (1979) og Vietnam (1980). I den «sosialistiske broderhjelpens» regi ble det også inngått avtaler med Angola og Cuba.
Arbeidsinnvandringen tok seg svært opp særlig på midten av 1980-årene.
I 1981 arbeidet det 24 000 fremmedarbeidere i DDR. Om man ser bort fra familiene til de sovjetiske stridskrefter i DDR (GSSD) levde det i 1989 cirka 190 000 utlendinger i DDR, noe som tilsvarte en prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Av disse var 45 000 utlendinger som befant seg i landet som ektefeller til østtyskere og 9 000 studenter. Av de resterende var 94 000 fremmedarbeidere. To tredjedeler av disse igjen var av vietnamesisk herkomst. Etter 1990 søkte den tyske regjering å sende disse hjem. Kun få av vietnameserne fikk oppholdstillatelse i Tyskland.
Fremmedarbeidere i DDR 31. desember 1989 etter nasjonalitet (Cirkatall)
=== Sovjetborgere ===
Til sammen var det på det meste over en halv million sovjetiske borgere i DDR. Over 10 millioner sovjetborgere var i årene 1949 til 1989 bosatt i DDR en viss periode.De 330 000 sovjetiske soldatene i DDR (GSSD) utgjorde naturlig nok et stort arbeidspotensial. Disse arbeidet mot betaling i mat og dagligvarer. Offisielt fant dette ikke sted da de sovjetiske stridsenhetene tross alt var seierherrer fra den annen verdenskrig og ikke var ment å være håndlangere for tyskere. For de sovjetiske soldatene var småarbeidet en kjærkommen avveksling fra kasernelivet.
=== Flyktninger ===
DDR tok i mot flyktninger fra flere land; greske kommunister, veteraner fra den spanske borgerkrigen, algirske FLN-krigere, sydafrikanske ANC-aktivister, palestinere fra PLO, namibiske SWAPO-medlemmer og over 2 000 chilenere som hadde flyktet fra Pinochets diktatur.
=== Befolkningens helse ===
På slutten av DDRs eksistens begynte overvekt å bli et problem. Røyking var svært utbredt, og landet hadde et økende alkoholproblem. Forventet levealder for femtiåringer var i 1981 73,39 år for menn, sammenlignet med 74,19 i Vest-Tyskland. Dødsraten per 10 000 innbygger for alle aldre var i 1961 132,7 for menn sammenlignet med 118,33 i Vest-Tyskland. For kvinner var den 144,8 i DDR og 115,94 i Vest-Tyskland. Forskjellene mellom østtysk og vesttysk dødsrate kommer av den høyere østtyske raten i gruppen 65–75 år. Det var 32,3 flere dødsfall per 10 000 innbyggere i denne gruppen i DDR enn det var i Vest-Tyskland.
==== Barnedødelighet og forventet levealder ====
Statistikken er over barnedødelighet og forventet levealder i DDR sammenlignet med andre land nær slutten av landets eksistens.
== Minoriteter ==
DDR var et svært homogent land, men etniske minoriteter fantes, først og fremst sorbere. Det fantes også en liten jødisk minoritet.
=== Sorbere ===
Det slaviske folkeslaget sorbere hadde en distinkt kultur og eget språk og rundt 100 000 mennesker snakket sorbisk i 1950-årene. Ved murens fall var de rundt 50-60 000. Sorberne ble offisielt anerkjent som en etnisk minoritet og mer enn 100 sorbiske skoler og akademiske institusjoner ble grunnlagt. Imidlertid, på grunn av den statlige undertrykkelsen av kirken og tvangskollektiviseringen ble denne politikken vingeklippet og etter hvert ble andelen mennesker som snakket sorbisk halvert.
Sorberne ble et problem for regimet på grunn av religiøs standhaftighet og motstand mot nasjonaliseringen av jordbruket. Under tvangskollektiviseringen var det mange episoder med konflikter og motstand. Under oppstanden i 1953 var det flere eksempler på voldelige sammenstøt mellom sorbiske demonstranter og politi.
=== Jøder ===
Det var på det meste 4500 jøder i DDR. Ved murens fall var det rundt 380 medlemmer i fem jødiske menigheter i DDR. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.Det svært lave antallet henger sammen med DDR-statens antisemittiske politikk i 1950-årene. Politikken fikk betegnelsen «anti-kosmpolittisme» og inngikk i bølgen av utrenskinger, deportasjoner og henrettelser i de andre landene i den sovjetiske innflytelsessfæren i årene før Stalins død, slik som Slánský-prosessen i Tsjekkoslovakia 1952/53. Mennesker som tilbragte nazi-tiden i vestlig eksil var særlig utsatt. De ble muligens anklaget for samarbeid med vesten og stemplet som verktøy for imperialismen. Sentralkomitemedlemmet Paul Merker ble i 1950 arrestert og beskyldt for å være fransk agent og de jødiske menighetenes hovedkontor ble ransaket. Merker ble rehabilitert først i 1956. I januar 1953 flyktet Julius Meyer, medlem av SED, representant i Volkskammer og president for forbundet av de jødiske menighetene i DDR, til Vest-Tyskland. Han hadde overlevd Auschwitz og Ravensbrück og ledet siden 1949 Berlins jødiske menighet sammen med Heinz Galinski.
Fra 1958 til 1989 hadde politbyrået i SED, DDRs maktsentrum, jødiske medlemmer (Albert Norden og Hermann Axen).
Frem til Berlinmuren ble bygget i 1961 skrumpet antall registrerte jøder i DDR til rundt 1500. Jøder som hadde overlevd Holocaust ble anerkjent som «Verfolgte des Naziregimes» (en offisisell betegnelse på personer som ut fra en anti-fascistisk grunnholdning hadde gjort motstand mot nazi-regimet eller som ut av etniske, religiøse eller andre grunner ble forfulgt) og fikk statspensjon som andre begunstigede personer, men deres lidelser og ofre ble alltid neddempet i forhold til den kampen som var blitt ført av anti-fascister og KPD-medlemmer.
DDR definerte seg som en antifascistisk stat og var dertil sterkt Israel-fiendtlig. Den tok ikke på seg noe ansvar for Holocaust. I motsetning til Vest-Tyskland som utbetalte enorme erstatningsbeløp, ga den ingen kompensasjon til jøder i utlandet som hadde vært ofre for det tredje rikes jødeforfølgelser under den annen verdenskrig.
== Turisme ==
=== DDR-borgere som turister ===
Turismen internt i DDR skulle skaffe borgeren nye krefter og styrke hans sosialistiske holdning. Foretrukne feriemål var Rügen og Usedom såvel som det saksiske Sveits og Thüringerskogen. Utlandsreiser var for det meste kun mulig å foreta i allierte sosialistiske land; lenge kunne man uten særlig tillatelse dra til Polen og Tsjekkoslovakia, med reisetillatelse også til Ungarn, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og (sjeldnere) Cuba.
=== Utlendinger som turister i DDR ===
==== Pakketurer ====
En reisende måtte først booke sin reise hos et reisebyrå som var godkjent av Reisebüro der DDR, den østtyske statlige turistorganisasjonen. Reisebyrået ville så tilby turisten et valg mellom de pakketurer Reisebüro tilbød.
==== Individuelle reiser ====
Individuelle ferier var tillatt i DDR; bilferier eller jernbaneferier var populære muligheter.
Slike reiser ble også arrangert gjennom Reisebüro og besøk kunne arrangeres via grenseposter eller andre Reisbürokontorer i DDR. Mer avanserte turer kunne arrangeres før ankomst og formalitetene som måtte ordnes i tilknytning til en ferie, som visum, hotellbookinger, valuta osv, kunne bli tatt hånd om av Reisebüro. Dette gjorde reisen mellom øst og vest mye mer smidig.
== Riksvåpen ==
Det østtyke riksvåpenet liknet det sovjetrussiske og bestod av hammer og passer – verktøy som symbol for arbeidere samt ingeniører og «åndsarbeidere» – og kornaks som symbol for bøndene. DDR ble tidvis kalt Arbeiter- und Bauern-Staat DDR («arbeider- og bondestaten DDR»).
Første utkast til riksvåpen ble laget av Fritz Behrendt og besto av hammer og æreskrans. Den endelige versjonen var hovedsakelig basert på Heinz Behlings arbeid.
Etter lov av 26. september 1955 ble det slått fast at riksvåpenet var hammer, passer og æreskrans og at statsflagget var svart-rødt-gull. Etter lov av 1. oktober 1959 ble riksvåpenet innføyet i statsflagget. Den offentlige fremvisning av dette flagget var til slutten av 1960-årene i Vest-Tyskland og Vest-Berlin sett på som en forstyrrelse av offentlig lov og orden og ble søkt forhindret av politiet. Først i 1969 erklærte Vest-Tysklands regjering at «politiet ikke lenger skulle gripe inn overfor bruk av DDRs flagg og riksvåpen.»
Etter forslag av DSU besluttet det første fritt valgte Folkekammeret i DDR 31. mai 1990 at riksvåpenet innen en uke skulle fjernes fra alle offentlige bygninger. Riksvåpenet ble likevel brukt på offisielle papirer og andre statlige gjenstander helt til republikken opphørte å eksistere.
== Utdannelse ==
Utdannelse var høyt prioritert og skolen var obligatorisk for alle i alderen 6-17 år. Staten drev daghjem, barnehager, polytekniske skoler, yrkesskoler og universiteter. Alt var gratis og det fantes praktisk talt ikke køer for å få plass.
Utdannelsessektoren var sterkt ideologisk og hadde politisk indoktrinering som et viktig mål. Fra 1965 var all utdannelse regulert av loven om det enhetlige sosialistiske utdannelsessystem. Margot Honecker var minister for «Volksbildung» og ansvarlig for utdannelsessystemet i DDR i perioden 1963-1989.
DDRs satsing på polytekniske skoler oppnådde gode resultater, og innen tekniske og naturvitenskapelige fag hadde utdannelsessystemet i DDR et godt rykte. Utdannelsessystemet var enhetlig styrt og koordinert og svært lite ble overlatt til studentens egne valg og ønsker. Skolen var preget av lav valgfrihet; regimet bestemte hvilke muligheter man fikk
. Rekrutteringen til høyere utdannelse var strengt ideologisk; personer som ble mistenkt for å være kritiske til kommunistene, og barn av slike personer, ble i regelen nektet studieplass. Ansettelsene i skolevesenet og ved høyere læresteder var også politiske, og ikke-kommunister kunne ikke bli ansatt.
=== Daghjem ===
Ettersom de fleste østtyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet var det et stort behov for barnepass på dagtid. Østtyske daghjem (Kinderkrippe) var for barn opp til tre år. Daghjemmene lå ofte ved siden av barnehagene (Kindergarten). Unge DDR-kvinner var pålagt å tjenestegjøre en viss tid i disse.
I mange daghjem var det leger og tannleger som tok vare på barna.
=== Barnehager ===
Østtyske barnehager, som barnehager i andre land, var en sjanse for barna fra tre til seks år å lære å samhandle med andre barn og venne seg til å lære sammen med andre. Barn ble også oppfordret til å ta en aktiv rolle i driften av barnehagen. De serverte ofte måltider og hjalp til med å holde barnehagen ren. DDR hadde en barnehagedekning på 94 prosent.
=== De polytekniske skoler ===
DDRs grunnskole var den ti år lange polytekniske skole for barn fra de var seks til seksten. Elevene gikk på skolen fra mandag til og med lørdag.
Polytekniske skoler vektla matematikk, geografi, astronomi, kjemi, sport og praktisk arbeid og frem til det tiende året var det liten mulighet til å bestemme selv hva man ville fordype seg i. Regjeringen så på disse fagene som nøkkelfag i forhold til den raskt voksende industrien.
Spesiell vekt ble det lagt på å lære russisk. Det var også mulig å lære engelsk og fransk. En majoritet av elevene hadde liten motivasjon for å lære russisk, og resultatene var ofte svake; få elever lærte språket flytende. Til tross for det statserklærte sterke vennskapet med Sovjetunionen var det få muligheter for studentutveksling.
=== Yrkesrettet utdanning ===
Etter det tiende året i polyteknisk skole kunne en elev enten avslutte utdannelsen eller fortsette to og et halvt år til med praksisutdanning i et spesialisert emne som konstruksjon, telekommunikasjon eller elektronikk.
Yrkesrettet utdanning var delt i praktisk arbeid og teori. Studenten ble da plassert på en gård eller i en fabrikk, avhengig av studiet. På slutten av utdanningen kunne studenten ta abitur som gav adgang til videre studier eller arbeid, avhengig av resultatet.
=== Universiteter ===
Østtyske universiteter var nært knyttet til skoler og til industri. De fokuserte hovedsakelig på teknisk utdannelse og var verdenskjent for sin høye standard på dette området. Studier innen samfunnsfag, humaniora og jus var derimot oftest for sterkt preget av statens politisk-ideologiske agenda, og ble derfor sjelden anerkjent utenfor østblokken.
Det var to måter å komme inn på universitetet på, såfremt man også oppfylte de politiske kravene: man kunne enten fortsette etter yrkesrettet utdanning eller (for dem som ikke ville fortsette etter polyteknisk skole) studere senere. Man kunne da ta statlig organiserte kveldskurs.Etter gjenforeningen måtte alle universitetsansatte søke jobbene sine på nytt, og store deler av staben fra kommunisttiden mistet jobbene sine.
Det var syv universiteter i DDR:
Humboldt-Universität i Berlin
Technische Universität i Dresden.
Ernst-Moritz-Arndt-Universität i Greifswald.
Friedrich-Schiller-Universität i Jena.
Martin-Luther-Universität i Halle-Wittenberg.
Karl-Marx-Universität i Leipzig (nå: Universität Leipzig)
Wilhelm-Pieck-Universität i Rostock (nå: Universität Rostock)
== Telekommunikasjon ==
Ved midten av 1980-årene hadde DDR et velutviklet kommunikasjonsystem. Det var rundt 3,6 millioner telefoner i bruk (21,8 for hver 100 innbygger) og 16 476 telexstasjoner. Begge av disse nettverkene ble drevet av Deutsche Post der DDR. DDR hadde landskode 37; i 1991, flere måneder etter gjenforeningen, ble det østtyske telefonssystemet inkorperert under landskoden 49.
Et uvanlig trekk ved telefonnettverket var at det i de fleste tilfeller var det ikke mulig å foreta fjernsamtaler direkte. Selv som områdenummer var gitt alle større byer ble de brukt kun for internasjonale samtaler. Hvert område hadde sin egen liste med nummer; korte nummer ble brukt for lokale samtaler og lengre nummer for fjernsamtaler.
I 1976 startet DDR å operere en bakkebasert radiostasjon ved Fürstenwalde for kommunikasjon med sovjetiske satellitter. Den skulle tjene som deltager i den internasjonale telekommunikasjonen etablert av den sovjetiske regjeringen; den såkalte Intersputnik.
== Idrett ==
Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» (Kinder- und Jugendsportschulen). Den idrettsmedisinske tjenesten (Sportsmedizinische Dienst der DDR) var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter.
Systemet oppfordret til masseidrett. Walter Ulbrichts uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger».
I 1988 fantes det 10 674 sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, 159 006 idrettsdommere og 264 689 øvelsesledere. Det fantes 330 idrettsstadioner og 1220 sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen 1 064 000 barn og ungdom.I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestasjonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettsutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingsystemet hadde betegnelsen Staatsplanthema 14.25 og ble først offentlig kjent etter murens fall.
DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under de olympiske leker i 1968 i Mexico fikk DDR 25 medaljer, i 1972 i München 66 medaljer og i 1988 i Seoul 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre.
Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; Vest-Tyskland 1974, selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I Vest-Tyskland 1974 oppnådde DDRs landslag sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo Vest-Tyskland 1-0, etter en scoring av Jürgen Sparwasser. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i 1988.
== Kultur ==
Kultur og utdanning i det tidligere DDR var noe staten tok svært alvorlig og kontrollerte nøye. Grunnloven fra 1968 la vekt på en sosialistisk kultur, at arbeiderne skulle ha tilgang til kulturlivet og at kulturarbeidere skulle ha nær kontakt med folkets liv og levnet. «Kroppskultur, sport og turisme er elementer i den sosialistiske kulturen og fremmer en mangfoldig kroppslig og åndelig utvikling hos befolkningen.»Allerede i 1957 fantes det hele 86 teater, 40 symfoniorkester, 11 092 bibliotek, 284 hjemsteds-, kunst- og naturhistoriske museer, 803 kulturhus, 451 klubbhus, 6 profesjonelle folkekunstgrupper og 3078 kinoer. I 1988 fantes det 18 505 statlige, fagforenings- og vitenskapelige bibliotek, 1 838 kultur- og klubbhus, 962 ungdomsklubber, 111 musikkskoler, 213 teater, 88 orkester, 808 kinoer, 10 kabaretteater, 741 museer og 117 dyrehager med eksotiske eller lokale dyrearter.
Teater og kabaret spilte en viktig rolle for folk i det tidligere DDR og det fantes et meget aktivt og dynamisk miljø, først og fremst i Berlin. Den berømte operaen i Dresden, Semperoper, ble ødelagt under krigen. I 1985 ble den gjenåpnet. Friedrichstadt-Palast i Berlin er det siste store praktbygget som ble reist i DDR-tiden.
Et spesielt trekk ved kulturlivet i det tidligere DDR var det brede spekteret av rockeband som sang på tysk. Skalaen gikk helt fra soleklare "statsrockeband" som Puhdys til kritiske band som Silly og Renft. Noen grupper som Karat eller City opplevde også internasjonal suksess.
=== Fjernsyn ===
DDR hadde to tv-kanaler; DDR 1 og DDR 2. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som Tal der Ahnungslosen, «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet Der schwarze Kanal. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten Karl-Eduard von Schnitzler, ble etter hvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig.
Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het Aktuelle Kamera og det mest populære underholdningsprogrammet het Ein Kessel Buntes.
=== Musikk ===
Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av 1960-årene. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst.
To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som Neues Leben og Magazin. Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA.
=== Litteratur ===
«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR. Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.
Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.Mellom 1949 og 1961 ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som Amts für Literatur und Verlagswesen (Kontor for litteratur og forlag) og Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen i 1950-årene tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt Aufbau (oppbygning, konstruksjon).
Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter.
I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns Ankunft im Alltag fra 1961 og Christa Wolfs Der geteilte Himmel er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.
Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-årene, fikk et skudd for baugen.
Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn, men individets problemer i et sosialistisk samfunn.
Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 østtyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland.
Et viktig begrep i DDR-litteraturen i 1980-årene var Prenzlauer-Berg-Forbindelsen. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.
==== Kjente forfattere og utvalgte verker ====
Wolf Biermann: diktsamlingene Die Drahtharfe (1965), Mit Marx- und Engelszungen (1968). Et utvalg på norsk som Songar til piggtrådharpe (1971)
Jurek Becker: Jakob løgneren (1969, norsk 2004)
Volker Braun: Ufullendt historie (norsk 1979)
Werner Bräunig: Rummelplatz (1965)
Günter de Bruyn: Ein schwarzer abgrundtiefer See (1963)
Franz Fühmann: Zweiundzwanzig Tage oder Die Hälfte des Lebens
Peter Hacks: Die Sorgen und die Macht (1960)
Christoph Hein: Drageblod (1985, norsk 1985)
Wolfgang Hilbig: Eine Übertragung (1989)
Stefan Heym: Collin (1979, norsk 1980)
Uwe Johnson: Dialog over muren (norsk 1966), Jahrestage (1970–1983)
Hermann Kant: Die Aula (1965), Der Aufenthalt (1977)
Sarah Kirsch: Rückenwind (1976)
Günter Kunert: Im Namen der Hüte (1967)
Reiner Kunze: Zimmerlautstärke (1972), De vidunderlige årene (1976, norsk 1977)
Irmtraud Morgner: Leben und Abenteuer der Trobadora Beatrriz nach Zeugnissen ihrer Spielfrau Laura (1974)
Heiner Müller: Philoktet (1965)
Dieter Noll: Werner Holts eventyr (1960/1963, norsk 1968)
Ulrich Plenzdorf: Den unge W.og hans nye lidelser (1973, norsk 1974)
Christa Wolf: Der geteilte Himmel (1961), Om Christa T. (norsk 1970), Kassandra (1983, norsk 1985), Medea, stemmer (1996, norsk 1998)
== Fridager ==
== DDR i film og TV ==
Om livet i DDR og Øst-Berlin:
Good bye, Lenin!
Weissensee- Eine Liebesgeschichte
De andres liv
Sonnenallee
NVA
Drei roter stern
Die Stille nach dem Schuß
What Revolution?
Mrs. Ratcliffe's Revolution
Helden wie wir
Das Wunder von Berlin
Spur der Steine
Der Tunnel
Deutschlandspiel
Deutschland 83
Weissensee
== DDR og Norge ==
DDR ble i liten grad anerkjent av ikke-sosialistiske stater før starten av 1970-årene. DDRs historie i utlandet var frem til dette tidspunkt preget av DDR-regimets ønske om å anerkjennes som en suveren stat, og av Vest-Tysklands forsøk på å forhindre dette i tråd med Hallsteindoktrinen. Historikeren Sven G. Holtsmark har, med henblikk på Norge, omtalt dette som «avmaktens diplomati».
DDR ble ikke anerkjent av Norge som selvstendig stat før 1973. Dette innebar at DDRs regime benyttet andre virkemidler enn de tradisjonelt diplomatiske for å vinne frem i Norge med sitt syn; et såkalt «para-diplomati», som Holtsmark kaller det.
=== Paradiplomati gjennom ulike organisasjoner ===
Flere organisasjoner spilte en viktig rolle i DDRs politikk overfor Norge. Organisasjoner med base i Norge var Sambandet Norge-Folkedemokratiene (SNF) der den mangeårige sekretæren Georg Rosef lenge var DDRs viktigste forbindelse i Norge, DDR-komiteen innad i SNF som var ledet av Sigurd Mortensen i mange år og Norges Kommunistiske Parti, som var SEDs broderparti og som i hele etterkrigstiden mottok betydelige beløp fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land.Alle disse organisasjonene arbeidet for å spre et positivt bilde av DDR. Organisasjoner med base i DDR var landets utenriksministerium (MfAA) og Ministeriet for Statens Sikkerhet (Stasi) som arbeidet aktivt i forhold til dem. Blant annet hadde Georg Rosef tilknytting til Stasi. Fra Stasis arkiver vet vi at flere norske statsborgere ble vervet av organisasjonen. Dette skjedde gjerne i tilknytning til arrangementer der det deltok mennesker fra mange land og DDR stod som vert; som for eksempel Østersjøuken.
Gjennom handelen mellom Norge og DDR ble det østtyske statsapparatet involvert. Inntil Norge anerkjente DDR i 1973 ble det lagt relativt få restriksjoner på kontakten på handelsplanet. Østtyske eksport- og handelsorganisasjoner ble svært ofte benyttet som instrumenter for å utvikle politiske forbindelser. Ministeriet for utenlandshandel i DDR, Ministerium für Aussenhandel und Innerdeutschen Handel (MAI) hadde ansvaret for denne kontakten.
Fra 1949 til 1973 drev DDR et aktivt Kontaktarbeit i forhold til Norge der målet var å bygge opp et størst mulig kontaktnett for å tjene DDRs sak. Arbeidet involverte alt fra kulturarbeid og internasjonale vennskapstreff/organisasjoner som Østersjøuken og SNF til direkte kontakt med politikere som Knut Løfsnes i Sosialistisk Folkeparti, som en stund var en av DDRs vikigste kontakter i Norge.
Selv om Norge anerkjente DDR i 1973 slik at landet kunne anvende ordinære diplomatiske virkemidler, fortsatte Stasis virksomhet mot Norge inntil DDR opphørte å eksistere.
== Øst-Tyskland i dag ==
Etter den tyske gjenforeningen forsvant mange spor av DDR. De fleste DDR-institusjoner ble oppløst, en rekke byer og gater fikk tilbake sine før-kommunistiske navn, og flere markante byggverk fra DDR-tiden er revet. Dette gjelder spesielt i hovedstaden Berlin, der det er få spor igjen etter Berlinmuren og en rekke andre DDR-byggverk som Palast der Republik, Hotel Unter den Linden, Palasthotel og Utenriksministeriet har blitt revet. Andre svært kjente bygg står fortsatt og fortsetter å spille en viktig rolle. Fernsehturm, kanskje det mest kjente symbolet på det kommunistiske Øst-Berlin, er en viktig turistmagnet i dag.
Mange bygg ble revet fordi de var helseskadelige og inneholdt mye asbest. Allikevel har det vært lett for tidligere DDR-borgere å mistenke myndighetene i Tyskland for en viss forskjellsbehandling. Berlinerne i øst laget en ny vits da det ble snakket om at asbestrammede bygninger i Vest-Berlin ble restaurert mens de oftere ble revet i Øst-Berlin: «Det er forskjell på AsbOST og AsWEST»Flere museer behandler undertrykkelsen i DDR. I Berlin ligger bl.a. Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, et tidligere Stasi-varetektsfengsel for «republikkflyktninger», opposisjonelle og spioner. Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße er et annet forskningssenter og minnesmerke for ofrene for kommunistregimet i DDR. Museet som holder til i Stasis gamle lokaler i Normanenstasse er drevet av en ideell stiftelse og får ingen statlig støtte. Murmuseet i Berlin er en av byens største turistattraksjoner, og ble grunnlagt allerede i 1963 i Vest-Berlin. Museet dokumenterer Berlinmurens historie og de mange fluktforsøkene over og under muren.
Den føderale stiftelsen Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur driver forskning og kunnskapsformidling om SED-diktaturets historie i det tidligere DDR.
En del kommunistfunksjonærer har blitt stilt for retten og sonet fengselsstraffer, men historikeren Hubertus Knabe mener straffeoppgjøret med DDR-regimet har vært for svakt. Han kritiserer også skolen for å ha for lite fokus på uretten i DDR, og viser til at mange skolebarn for eksempel ikke har hørt om Stasi.
== Tidslinje ==
7. oktober 1949 ble Den tyske demokratiske republikk (Deutsche Demokratische Republik) grunnlagt i den sovjetiske sonen av Tyskland. Dette ble ikke godtatt i vest.
17. juni 1953 Arbeideropprør i Berlin: Arbeidere protesterte for bedre vilkår, kortere arbeidsdag og frie valg. Samme ettermiddag ble opprøret brutalt slått ned av den sovjetiske hæren. Dagen for folkeoppstanden ble året etter gjort til offentlig høytidsdag i Vest-Tyskland, og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin ble gitt navnet Straße des 17. Juni.
13. august 1961 Berlinmuren ble påbegynt. Dette markerte den fysiske delingen av øst og vest.
3. mai 1971 gikk Walter Ulbricht av og ble erstattet av Erich Honecker.
21. desember 1972 ble den såkalte Grundlagenvertrag undertegnet, den viktigste avtalen som fulgte av Willy Brandts Ostpolitik. Der ble Den tyske demokratiske republikk anerkjent av Forbundsrepublikken Tyskland. Denne politikken førte også til at andre NATO-land anerkjente DDR.
26. juni 1981 Siste henrettelse i Øst-Tyskland finner sted. Oberst Werner Teske i Stasi blir henrettet i Leipzig for planlagt forræderi
1987 Øst-Tyskland avskaffer dødsstraff.
18. oktober 1989 Erich Honecker måtte gå av etter en rekke med demonstrasjoner. Han ble erstattet av Egon Krenz.
9. november 1989 Etter massivt press kunngjorde generalsekretær Krenz gjennom politbyråmedlemmet Günter Schabowski at grensepasseringer til Vest-Berlin skulle tillates, men grensevaktene ble ikke informert om reglene for passeringene. Dette førte til at folk ble sluppet ukritisk igjennom, og folk begynte å rive den forhatte muren.
18. mars 1990 Det første og siste frie valget i DDRs historie ble gjennomført. CDU vant en stor seier ved å love gjenforening med Forbundsrepublikken Tyskland. Lothar de Maizière ble DDRs siste statsminister.
1. juli 1990 inngikk de to tyske statene en valutaunion.
12. september 1990 ble det undertegnet en avtale mellom de to tyske statene og seierherrene fra andre verdenskrig. Dette var det siste hinderet for den tyske gjenforeningen.
3. oktober 1990 opphørte Den tyske demokratiske republikk å eksistere, og dens territorium ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.
== Se også ==
Liste over historiske stater
Ostalgie
Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit
Ministerium für auswärtige Angelegenheiten
Palasthotel
Heinz Hoffmann
Gesellschaft für Deutsch-Sowjetische Freundschaft
Den indre tyske grense
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Bruhn: 17. Juni 1953 – Bibliographie. Berlin: Berliner Wissenschaftsverlag, 2003. 341 p. ISBN 3-8305-0399-7
Mary Fulbrook, Anatomy of a Dictatorship. Inside the GDR 1949-1989, Oxford University Press, New York, 1995, ISBN 0-19-820312-8.
Mary Fulbrook, The People's State: East German Society from Hitler to Honecker, Yale University Press, 2005. 352 pp. ISBN 0-300-10884-2, ISBN 978-0300108842
William Glenn Gray; Germany's Cold War: The Global Campaign to Isolate East Germany, 1949–1969, University of North Carolina Press. 31. mars 2003, ISBN 0807827584, ISBN 978-0807827581
Jonathan Grix; The Role of the Masses in the Collapse of the GDR, University of Birmingham, Macmillan, 24. november 2000, ISBN 978-0333800980
Sven G. Holtsmark: Avmaktens diplomati. DDR i Norge 1949-1973, Akademisk publisering, Den norske historiske forening, Oslo, 1999, ISBN 82-91222-00-2, ISBN 9788291222004 Omtale av boken
Konrad H. Jarausch and Eve Duffy; Dictatorship as Experience: Towards a Socio-Cultural History of the GDR, Berghahn Books, 1. oktober 1999, ISBN 1571811826, ISBN 978-1571811820
Jahn Otto Johansen, Reisebrev fra det annet Tyskland, Aschehoug 1997.
John E. Lesch, The German chemical industry in the twentieth century, Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, 31. august 2000, viii + 472 pp., ISBN 0-7923-6487-2, ISBN 978-0792364870
Andrew I. Port, Conflict and Stability in the German Democratic Republic, Cambridge University Press, 22. mars 2007, ISBN 0521866510, ISBN 978-0521866514.
Ruth Reiher, Antje Baumann (Hg.), Vorwärts und nichts vergessen : Sprache in der DDR – was war, was ist, was bleibt, Berlin, 2004, ISBN 3746681189, ISBN 978-3746681184.
Turid Astrid Sandsleth Reksten, Prest mellom Ampelmänner og Trabanter : tre prestelagnader i DDR, Oslo 2007 Kan lastes ned her
Jonathan R. Zatlin, The Currency of Socialism – Money and Political Culture in East Germany. Cambridge University Press, 5. mars 2007, ISBN 0521869560, ISBN 978-0521869560
== Eksterne lenker ==
(en) German Democratic Republic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
DDR Museum Berlin – DDRs kultur | | | 3,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8ytrale_Moresnet | 2023-02-04 | Nøytrale Moresnet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgias historie', 'Kategori:Historiske stater og riker i Europa', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1816', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1920', 'Kategori:Tysklands historie (1814–1871)', 'Kategori:Tysklands historie (1871–1918)', 'Kategori:Tysklands historie (1918–1933)'] | Nøytrale Moresnet var en nøytral stat (kondominium) mellom Preussen, senere Tyskland og Nederland, senere Belgia i perioden mellom 1816 og 1919. Området som ligger 7 km sørøst for den tyske byen Aachen, hadde en omkrets på 10 km, et areal på 3,5 kvadratkilometer og opprinnelig ca. 250 innbyggere.
Dette området var opprinnelig en del av Hertugdømmet Limburg og ble senere eid av det østerrikske Huset Habsburg som en del av De østerrikske Nederlandene. I 1795 ble det okkupert av Frankrike, men etter Wienerkongressen ble dette området i hovedsak delt mellom Nederland og Preussen.
Bakgrunnen var den mineralholdige grunnen som gjorde området attraktivt for gruvedrift. Det opprinnelige området ble delt i tre, hvor det vestlige ble en del av den tids Liege-provins i Nederland, mens den østlige ble en del av den prøyssiske provinsen Rhinland. Området i midten ble erklært nøytralt, i påvente av en fremtidig ny avtale. Da Belgia i 1830 fikk sin uavhengighet fra Nederland, overtok den nye statens Nederlands plass i denne avtalen.
Området ble styrt av to representanter fra de to landene i fellesskap. Den kommunale driften, og i realiteten den daglige styringen, ble ivaretatt av en ordfører, utpekt av de to representantene. Området hadde fra tiden under fransk okkupasjon allerede Code civil des français og denne var virksom under hele denne statens eksistens. Ved rettssaker, måtte dommere hentes fra Belgia eller Preussen. Området hadde ingen egen valuta, fra tiden som fransk område var franske franc offisiell penge-enhet, men også prøyssisk (fra 1871 tysk), belgisk og nederlandsk valuta var gangbar.
Livet i Nøytrale Moresnet ble dominert av gruveselskapet Vieille Montagne, som ikke var største arbeidsgiver, men sto også for boliger, butikker, sykehus og bank. Gruvedriften tiltrakk seg arbeidere fra nabolandene, slik at befolkningen økte fra 256 i 1815 til 2 275 i 1858 og 4 668 i 1914. De fleste offentlige tjenester som post ble delt mellom Belgia og Preussen (som dagens Andorra). Det var fem skoler i området.
I 1915 ble det først okkupert, deretter annektert av Tyskland. I henhold til artikkel 32 i Versaillestraktaten tilfalt hele tidligere Nøytrale Moresnet Belgia i 1919, og er i dag en del av provinsen Liège på grensen til Tyskland.
| Nøytrale Moresnet var en nøytral stat (kondominium) mellom Preussen, senere Tyskland og Nederland, senere Belgia i perioden mellom 1816 og 1919. Området som ligger 7 km sørøst for den tyske byen Aachen, hadde en omkrets på 10 km, et areal på 3,5 kvadratkilometer og opprinnelig ca. 250 innbyggere.
Dette området var opprinnelig en del av Hertugdømmet Limburg og ble senere eid av det østerrikske Huset Habsburg som en del av De østerrikske Nederlandene. I 1795 ble det okkupert av Frankrike, men etter Wienerkongressen ble dette området i hovedsak delt mellom Nederland og Preussen.
Bakgrunnen var den mineralholdige grunnen som gjorde området attraktivt for gruvedrift. Det opprinnelige området ble delt i tre, hvor det vestlige ble en del av den tids Liege-provins i Nederland, mens den østlige ble en del av den prøyssiske provinsen Rhinland. Området i midten ble erklært nøytralt, i påvente av en fremtidig ny avtale. Da Belgia i 1830 fikk sin uavhengighet fra Nederland, overtok den nye statens Nederlands plass i denne avtalen.
Området ble styrt av to representanter fra de to landene i fellesskap. Den kommunale driften, og i realiteten den daglige styringen, ble ivaretatt av en ordfører, utpekt av de to representantene. Området hadde fra tiden under fransk okkupasjon allerede Code civil des français og denne var virksom under hele denne statens eksistens. Ved rettssaker, måtte dommere hentes fra Belgia eller Preussen. Området hadde ingen egen valuta, fra tiden som fransk område var franske franc offisiell penge-enhet, men også prøyssisk (fra 1871 tysk), belgisk og nederlandsk valuta var gangbar.
Livet i Nøytrale Moresnet ble dominert av gruveselskapet Vieille Montagne, som ikke var største arbeidsgiver, men sto også for boliger, butikker, sykehus og bank. Gruvedriften tiltrakk seg arbeidere fra nabolandene, slik at befolkningen økte fra 256 i 1815 til 2 275 i 1858 og 4 668 i 1914. De fleste offentlige tjenester som post ble delt mellom Belgia og Preussen (som dagens Andorra). Det var fem skoler i området.
I 1915 ble det først okkupert, deretter annektert av Tyskland. I henhold til artikkel 32 i Versaillestraktaten tilfalt hele tidligere Nøytrale Moresnet Belgia i 1919, og er i dag en del av provinsen Liège på grensen til Tyskland.
== Se også ==
Eupen-Malmédy
Liste over historiske stater
== Eksterne lenker ==
Neutral Moresnet | Nøytrale Moresnet var en nøytral stat (kondominium) mellom Preussen, senere Tyskland og Nederland, senere Belgia i perioden mellom 1816 og 1919. Området som ligger 7 km sørøst for den tyske byen Aachen, hadde en omkrets på 10 km, et areal på 3,5 kvadratkilometer og opprinnelig ca. | 3,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Winston_Churchill | 2023-02-04 | Winston Churchill | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adelige briter', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Briter fra andre verdenskrig', 'Kategori:Britiske finansministre', 'Kategori:Britiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer', 'Kategori:Britiske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Grunnleggere av Den europeiske union', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Ledere av det konservative parti (Storbritannia)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra distriktet West Oxfordshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spencer-Churchill-slekten', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Winston Leonard Spencer Churchill (født 30. november 1874 i Blenheim Palace i Oxfordshire, død 24. januar 1965 i Kensington i London) var en britisk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig.
Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker.
Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.
| Winston Leonard Spencer Churchill (født 30. november 1874 i Blenheim Palace i Oxfordshire, død 24. januar 1965 i Kensington i London) var en britisk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig.
Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker.
Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.
== Oppvekst ==
Churchill ble født på Blenheim Palace i Oxfordshire. Hans far var politikeren Randolph Churchill, hertugen av Marlboroughs tredje sønn. Hans fullstendige etternavn var Spencer-Churchill, men som sin far sløyfet han Spencer og brukte kun Churchill. På farssiden nedstammet han fra den store engelske generalen John Churchill, den første hertugen av Marlborough. Hans mor, Jeanette (Jennie) Jerome, var datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome. Det faktum at han var halvt amerikansk var noe Churchill senere ofte spøkte med, spesielt i selskap med Franklin Roosevelt.
Den unge Winston Churchill tilbrakte mye av barndommen på kostskole, som vanlig på den tiden for engelske overklassegutter. Ved inntaksprøven for Harrow School leverte han blankt på latin og ble plassert i den laveste gruppen, hvor det meste av undervisningen var på engelsk. Der klarte han seg godt. Han savnet sin mor og fikk sjelden besøk av henne, på tross av at han i brev hjem bønnfalt henne om å komme eller få la han komme hjem.
Han fulgte nøye med på sin fars karriere, men hadde et distansert forhold til ham. En gang i 1886 skal han ha erklært: «Min pappa er finansminister og en dag skal jeg også bli det.». Hans ensomme og ulykkelige barndom preget ham for resten av livet. Han hadde imidlertid et nært forhold til barnepiken, Elizabeth Anne Everest. Bortsett fra engelsk, historie og fekting, gjorde unge Winston en dårlig figur ved Harrow, og han ble ofte straffet for dårlig arbeid og manglende innsats. Han hadde en uavhengig, opprørsk natur og nektet å studere klassiske verk på latin og gresk.
== Inn i hæren ==
I 1893, på sitt tredje forsøk, kom han inn på den britiske hærens krigsskole Sandhurst, ved kavallerilinjen (til farens store skuffelse). To år senere gikk han ut som åttende beste i sin klasse og 20 år gammel ble han utnevnt til fenrik ved 4th Queen’s Own Hussars. Dette regimentet var stasjonert i Bangalore i India, og da Churchill ankom der med båt fikk han ved et uhell skulderen ut av ledd ved ilandstigning. Skulderen kom til å gi han problemer siden, tidvis gikk den igjen ut av ledd.
I India var regimentets viktigste aktivitet polo, noe som ikke tiltrakk den energiske unge mannen; han ivret for mer militære aktiviteter. Churchill brukte en god del tid på å utdanne seg selv ved hjelp av bøker han hadde fått tilsendt av sin mor.
Mens han var stasjonert i India søkte han større utfordringer. I 1895 fikk han og Reggie Barnes permisjon for å reise til Cuba for å observere spanske styrkers kamp mot cubanske geriljastyrker. Churchill fikk en avtale med avisen Daily Graphic hvor han skulle skrive om konflikten. Til Churchills store glede kom han for første gang under beskytning, og det på sin tjueenårsdag. På vei til Cuba besøkte han USA for første gang og ble introdusert for New Yorks sosietet av en av morens elskere, William Bourke Cockran. I 1897 hadde Churchill igjen fått permisjon og var på reise for å observere den gresk-tyrkiske krig, men konflikten endte før han kom dit. Han fortsatte derfor til England, men fikk underveis høre om pathanopprøret i den Nordvestlige Grenseprovinsen (i dag en del av Pakistan) og hastet tilbake til India for å delta i felttoget for å slå ned opprøret.
Sjefen for ekspedisjonen, Bindon Blood lot Churchill delta. Han var med i det seks uker lange felttoget og skrev samtidig artikler for avisene The Pioneer og The Daily Telegraph, for en pris av £5 pr artikkel. I oktober 1897 var Churchill tilbake i Storbritannia og hans første bok, The Story of the Malakand Field Force basert på ekspedisjonen han nettopp hadde deltatt i kom ut i desember samme år.
Mens han fremdeles offisielt var stasjonert i India, forsøkte Churchill å få tillatelse til å bli med på felttoget som skulle gjenerobre Sudan. Lederen for ekspedisjonen, Lord Kitchener var negativ, men Churchill brukte sine forbindelser, og fikk statsminister Salisbury til å sende et telegram om saken. Til slutt fikk Churchill en stilling ved 21st Lancers, en styrke hvis sammensetning ble bestemt fra London og ikke av Kitchener. Churchill var samtidig krigskorrespondent for Morning Post, for 15 pund pr artikkel. Mens han var i Sudan deltok Churchill i hva som har blitt beskrevet som det siste vellykkede britiske kavaleriangrep i slaget ved Omdurman. I oktober 1898 var han tilbake i Storbritannia og begynte arbeidet med tobindsverket The River War, som ble utgitt året etter.
I 1899 forlot Churchill hæren og forsøkte seg på en politisk karriere. Han stilte som kandidat for det konservative partiet i Oldham i et mellomvalg det året. Han kom på en tredjeplass (Oldham hadde på den tiden to plasser i underhuset) og ble ikke valgt inn.
Den 12. oktober 1899 brøt den andre boerkrigen ut mellom Storbritannia og boere i Sør-Afrika. Churchill reiste ut som krigskorrespondent for Morning Post med et honorar på 250 pund for fire måneder. Vel fremme fikk han plass på et britisk armert togsett (pansertog). Dette togsettet ble avsporet i et bakhold av boerne. Selv om Churchill ikke var i uniform tok han kommandoen, fikk ryddet linjen og fikk lokomotivet og halvparten av vognene avsted med sårede. Churchill selv var ikke så heldig at han unnslapp, sammen med andre offiserer og soldater ble han tatt til fange og holdt i en krigsfangeleir i Pretoria.
Churchill klarte å rømme fra fangeleiren, og med hjelp fra en engelsk gruvesjef flyktet han over 480 kilometer til portugisisk område i Lourenço Marques (dagens Maputo). Flukten ga ham en viss heltestatus i Storbritannia, samtidig som han fikk kritikk for å ikke ha ventet på to andre som hadde planlagt å flykte sammen med ham. Churchill reiste med skip til Durban og sluttet seg til general Redvers Henry Bullers hær som var på vei for å komme de britiske styrkene i Ladysmith til unnsetning, og deretter innta Pretoria.
Denne gangen hadde Churchill en beordring til The South African Light Horse Regiment, og fortsatte samtidig som krigskorrespondent. Han deltok i slaget ved Spion Kop og var blant de første britiske troppene som brøt beleiringen av Ladysmith; Winston og hans fetter Charles Spencer-Churchill red i front og tok over en fangeleir hvor 52 boere overga seg. Churchills to bøker om boerkrigen, London to Ladysmith via Pretoria og Ian Hamilton's March ble utgitt i mai og oktober 1900, begge bøkene fikk bra kritikker og solgte godt.
== Tidlig politisk virke ==
Vel tilbake fra Sør-Afrika stilte Churchill igjen som kandidat til Parlamentet for de konservative i Oldham i valget år 1900. Han vant, men i stedet for å delta i åpningen av Parlamentet dro han ut på foredragsturné i Storbritannia og USA; noe han tjente ti tusen pund på. På den tiden var parlamentsmedlemmer ubetalt og Churchill var ingen rik mann. Mens han var i USA ble et av foredragene introdusert av Mark Twain. Han spiste middag med Theodore Roosevelt, men de to fikk ingen nærmere kontakt.
I februar 1901 kom Churchill tilbake til Storbritannia for å delta i Parlamentet og ble del av en gruppe dissidenter ledet av Hugh Cecil. Gruppen ble for øvrig kalt «hooligans». Churchill fikk oppmerksomhet ved å imøtegå regjeringens forslag til bevilgninger til hæren idet han argumenterte mot unødig bruk av penger på forsvaret. I 1903 fjernet han seg fra gruppen til Cecil, og var samtidig skeptisk til de liberale unionistenes leder Joseph Chamberlain som var for en proteksjonistisk politikk. Da de liberale var i koalisjon med de konservative ble resultatet at hans egne distanserte seg fra ham: konservative forlot salen når han talte. Hans valgkrets Oldham tok avstand fra ham, men han fortsatte å representere den inntil neste valg.
I 1904 hadde Churchills misnøye med de konservative og hans dragning mot de liberale blitt så sterk at han skiftet parti og gikk over til dem. Som medlem av det liberale partiet fortsatte han å kjempe for frihandel. Ved valget i 1906 stilte han for valgkretsen «Manchester North West» og vant en plass.
Fra 1903 til 1905 var Churchill også engasjert med å skrive en biografi over sin far i to bind, Lord Randolph Churchill. Boken kom ut i 1906 og fikk strålende anmeldelser.
== Inn i regjeringen ==
I desember 1905 tok de liberale under Henry Campbell-Bannerman over regjeringsmakten og Churchill kom inn i regjeringen som viseminister for koloniene (Under-Secretary of State for the Colonies). Av det Churchill arbeidet med var forfatninger for boerrepublikkene og spørsmålet om bruk av kinesere i Sør-Afrikas gruveindustri. Churchill ble også en ledende talsmann for frihandel, og han ble raskt regjeringens ledende medlem utenfor kabinettet. Da statsminister Campbell-Bannerman ble avløst av Herbert Asquith var det ingen overraskelse at Churchill gikk inn i kabinettet som leder av «Board of Trade» (handels- og industridepartementet). På den tiden var det et krav at en nyutnevnt kabinettminister måtte søke gjenvalg ved et mellomvalg. Churchill tapte sin plass for Manchester til en konservativ representant, men ble kort etter innvalgt i et annet mellomvalg for Dundee. Som leder for «Board of Trade» gikk Churchill, sammen med finansministeren David Lloyd George inn for radikale sosiale reformer.
I 1910 ble Churchill forfremmet til innenriksminister (Home Secretary), hvor han ble kontroversiell ved sin aktive deltakelse i Sidney Street-beleiringen. Et berømt fotografi viser en ivrig Churchill som personlig tar kommando over en gruppe soldater. I kampens hete tok bygningen hvor anarkistene hadde forskanset seg fyr, og Churchill nektet brannvesenet adgang: anarkistene måtte overgi seg eller omkomme. Mange var kritisk til Churchills rolle, blant annet Arthur Balfour som sa:
«Churchill og en fotograf risikerte begge verdifulle liv. Jeg forstår hva fotografen gjorde der, men hva hadde det ærede parlamentsmedlemmet der å gjøre?»I 1910 var Churchill også involvert i Tonypandyopptøyene i Wales. Churchill holdt først tilbake bruken av tropper idet han fryktet en gjentakelse av «Bloody Sunday» i 1887 på Trafalgar Square. På tross av det ble tropper etter hvert utplassert for å beskytte gruven opptøyene dreide seg om, og som en sikring da tretten streikende ble stilt for retten. Det brøt med tradisjonen om å ikke bruke militære styrker i slike sivile konflikter og gjorde Churchill upopulær i Wales.
I 1911 ble Churchill marineminister og engasjerte seg i ivrig i utvikling og reform; blant annet bruk av fly, utvikling av stridsvogner og overgang fra bruk av kull som drivstoff til olje. Utviklingen av stridsvogner skulle vise seg å være en genistrek, men i utviklingsperioden ble det av noen sett som misbruk av statens midler.
I 1915 var Churchill en av pådriverne for den katastrofale landingen ved Dardanellene og slaget ved Gallipoli. Churchill måtte ta mye av kritikken for fiaskoen og da statsminister Asquith dannet en koalisjonsregjering var et av kravene fra de konservative at Churchill skulle avgå som marineminister. I flere måneder hadde han en mindre betydelig stilling inntil han tok avskjed, på grunn av at han følte at hans kapasitet ikke ble brukt til fulle. Han gikk tilbake til hæren og tjenestegjorde i flere måneder på vestfronten som sjef for infanteribataljonen «6th Batallion Royal Scots Fusiliers» med oberstløytnants rang.
== Tilbake til makten ==
I desember 1916 gikk Asquith av som statsminister og ble erstattet av David Lloyd George, men tiden var ennå ikke moden for å bringe Churchill tilbake i regjeringen. I juli 1917 ble han imidlertid utnevnt til minister for rustning. Hans viktigste bidrag var den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen. Churchill var en sterk tilhenger av utenlandsk innblanding og erklærte at bolsjevismen må «kveles i sin krybbe». På tross av sterk motstand fra arbeiderpartiet kjempet han igjennom britisk bistand til «de hvite». Etter at britene trakk seg ut av Russland var Churchill en støttespiller for Polen og arrangerte våpenforsendelser da polakkene invaderte Ukraina. Han ble minister for koloniene i 1921 og var med og undertegnet den anglo-irske traktat i 1921 som etablerte Den irske fristaten.
== Årene i villmarken ==
I 1920 var Churchill minister for forsvar og luftfart og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra kurdere og arabere i britisk okkupert Irak. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass.I 1922 fikk det liberale regjeringspartiet stadig større interne problemer og Churchill tapte sin parlamentsplass for Dundee. Churchill stilte igjen for de liberale i en annen krets året etter, men tapte på nytt. Churchill var samtidig politisk på vei tilbake der han kom fra, og stilte igjen som kandidat ved et mellomvalg, men nå som uavhengig og tapte for tredje gang på to år. Noen måneder etter, i 1924 stilte han igjen som uavhengig, men med støtte fra de konservative og ble innvalgt fra Epping (Essex). I 1925 sluttet han seg formelt til de konservative og kommenterte:
«Enhver kan skifte parti, men det kreves en viss kløkt for å skifte tilbake.»Churchill ble med i Stanley Baldwins regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «gullstandarden», det resulterte i deflasjon, arbeidsløshet og streiker som munnet ut i generalstreiken i 1926. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra John Maynard Keynes. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra guvernøren for Bank of England.
Under generalstreiken i 1926 redigerte Churchill regjeringens avis og skrev blant annet:
«Enten vil landet knekke generalstreiken, eller generalstreiken vil knekke landet»Han kom også med positive uttalelser om styret til fascistlederen Benito Mussolini. Blant annet sa han at man «i Italia hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot kommunistisk revolusjon i Italia.
I 1929 tapte den konservative regjeringen valget. I årene etter fikk Churchill konflikter med partiet over spørsmål om beskyttelsestoll og selvstyre for India. Churchill var ivrig forkjemper for frihandel, og var sterkt mot indisk selvstyre. Han hadde kun forakt for lederen av selvstyrebevegelsen, Mahatma Gandhi, og uttalte at Gandhi var:
«en halvnaken fakir, som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm elefant med visekongen på ryggen.»Da Ramsay MacDonald sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i 1931 ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en biografi om slekten Marlboroughs stamfar, John Churchill; Marlborough: His Life and Times og A History of the English Speaking Peoples (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning. Churchill var sterkt kritisk til Neville Chamberlains tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains avtale med Hitler i München. Churchill var også en støttespiller for kong Edward VIII, etter Edwards abdikasjon førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert.
== Churchill blir statsminister ==
Da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939, fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av krigskabinettet, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte Phony War, hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen Narvik. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil Tyskland invaderte Norge i april 1940.
Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte Norway Debate fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. Lord Halifax ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en samlingsregjering med de konservative, de liberale og Arbeiderpartiet. Han var da 66 år gammel.
Storbritannia og dets allierte Frankrike kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og Benelux-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å kapitulere og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent.
Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en minister som var ansvarlig for krigføringen; som statsminister overtok Churchill også stillingen som forsvarsminister. Han ga sin gode venn Max Aitken (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt.
Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte «Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette». Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før slaget om Storbritannia. En av talene hadde den kjente setningen «Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»
Den andre talen inkluderte den like kjente: «La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund». Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.». En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet Casablanca i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen»
Churchill hadde meget stor selvtillit, og var overbevist om at han var en like stor hærfører som sin forgjenger John Churchill, noe som ga seg utslag i spektakulære planer som ikke alltid var koblet til virkeligheten. Det ble da stabssjefen, general Alan Brooke som fikk oppgaven med å forklare krigens realiteter for sin sjef. Han var en stor strateg og lojal overfor sin statsminister, men i dagboken som først i 2001 ble utgitt i sin helhet, la han ikke fingrene imellom:
«ingen langtidsplaner.... I alle sine planer lever han fra hånd til munn. Han kan aldri fatte en hel plan.... Hans metode er totalt opportunistisk. Min Gud, hvor trett jeg er av å arbeide for ham.»
I desember 1941 besøkte han Ottawa og Yousuf Karsh tok der det kjente portrettet med det skulende blikket. I ettertid kjent som The Roaring Lion (den brølende løvende).Etter hvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom terrorbombing. Han oppmuntret disse «imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse», som skulle ødelegge tyskernes moral og gjøre den tyske befolkning husløse. Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som Köln og Dresden og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med V2-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av giftgass grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skiftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.»Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, olje og krigsmateriale, fraktet på skip over Atlanterhavet. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i presidentvalget i 1940.
I løpet av krigsårene hadde Churchill i alt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i Casablanca, Kairo, Teheran og Jalta. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «Atlanterhavserklæringen», strategien med Europa først, og Erklæringen om De forente nasjoner som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til Special Operations Executive, en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte commandos, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller spesialstyrker.
Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite hjerteinfarkt, og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet influensa.
Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for landegrenser i Europa og Asia. Ved den andre konferansen i Quebec i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte Morgenthauplanen undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet.
Reviderte europeiske grenser ble offisielt bestemt av Truman, Churchill og Stalin ved Potsdamkonferansen i juli 1945. De nye grensene som de allierte dikterte for Polen (Curzonlinjen mellom Polen og Sovjet og Oder-Neisse-linjen mellom Tyskland og Polen) ble av polakkene sett på som et svik. Churchill var imidlertid overbevist om at den eneste måten man kunne unngå fortsatt spenning mellom de to landene på var en blanding av grensejustering og etnisk rensning. I en debatt i underhuset i 1944 sa han:
«Deportasjon er den metoden som, så langt vi kan se, vil være den mest tilfredsstillende og permanente. Det vil ikke lenger være noen blanding av folkegrupper som vil skape uendelig med problemer... Det vil feies rent. Jeg er ikke bekymret over disse overførslene, som er lettere gjennomførbare i våre moderne tider.»Den sovjetiske deportasjonen av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2 100 000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det.
Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at «jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet». I 1943 var det en katastrofal hungersnød i Bengal. Den kjente økonomen Amartya Sen anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om «indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen». India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36 000 døde, 64 000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 Victoriakors. Etter krigen skrev han i boken The Second World War: «Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»
Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940-42, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan.
== Fred og avskjed ==
Selv om det ikke var tvil om Churchills rolle som lederskikkelse i kampen mot nazi-diktaturet, hadde han mange fiender i sitt eget land. Hans vel formulerte forakt for en rekke populære forslag, spesielt offentlig helsetjeneste og bedre utdannelse for flertallet av befolkningen, skapte mye misnøye; særlig blant de som hadde kjempet i krigen. Rett etter at krigen i Europa var over, ble Churchill grundig slått i parlamentsvalget av arbeiderpartiet under Clement Attlee. Noen historikere mener at mange briter anså at denne mann som hadde ledet nasjonen så vel i krig, ikke var den beste lederen i fredstid. Andre ser Churchills nederlag som en reaksjon rettet mot de konservatives politikk i mellomkrigstiden.
Winston Churchill var en tidlig tilhenger av de paneuropeiske strømningene som etter hvert ledet til dannelsen av Den europeiske union; som en anerkjennelse av det er en av de tre bygningene til Europaparlamentet oppkalt etter han. EU regner ham som en av sine grunnleggere. Churchill var også medvirkende i å gi Frankrike en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Churchill gav og ved noen anledninger støtte til ideen om en verdensregjering:
«Med mindre en slags effektiv verdensregjering hvis formål det er å forhindre krig kan etableres... er utsiktene for fred og menneskelig fremskritt mørke... Hvis... det viser seg mulig å bygge en verdensorganisasjon av uimotståelig styrke og ubrytelig myndighet i den hensikt å sikre freden, så er det ingen grenser for de velsignelser vi alle kan glede oss over og dele.»Ved begynnelsen på den kalde krigen var det Churchill som gjorde uttrykket «Jernteppet» kjent (uttrykket var først brukt av den tyske politikeren Lutz Schwerin von Krosigk). Det kjente begrepet for skillet mellom øst og vest i Europa kom i offentlighetens øre etter en tale Churchill holdt i Westminster College i Fulton i Missouri der han var gjest hos USAs president Harry S. Truman. Churchill erklærte:
«Fra Szczecin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene i de eldgamle statene i Sentral- og Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, București og Sofia, alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i hva jeg må benevne som sovjetisk område.»
== Statsminister igjen ==
Etter nederlaget i 1945 brukte Churchill mye tid på å skrive, men han var samtidig leder for den konservative opposisjonen i Parlamentet. Ved valget i 1951 tapte arbeiderpartiet valget og de konservative kom igjen til makten med Churchill som statsminister, 76 år gammel. Hans tredje regjering (etter samlingsregjeringen under krigen og en kortvarig overgangsregjering i 1945) varte inntil han trakk seg tilbake, grunnet dårlig helse, i 1955. I løpet av denne perioden fornyet han det han kalte «det spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, som hadde vært en grunnpilar i hans første regjering.
Perioden ble preget av en rekke utenrikspolitiske kriser, ofte et resultat av at imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Som en ivrig talsmann for Storbritannia som en stormakt, forsøkte Churchill vanligvis å løse slike problemer med maktbruk.
I Kenya hadde det i årtier vært stadig økende misnøye med urettferdig distribusjon av jordbruksland og manglende demokratiske rettigheter for flertallet. Da reformforslag ble avvist i 1951, førte det til en radikalisering av kampen. Utover i 1952 var det en stadig økende voldsbølge. Den 17. august 1952, ble det erklært unntakstilstand og britiske tropper ble fløyet inn for å møte opprøret. Både den britiske kolonimakten og opprørerne eskalerte sine angrep, og en borgerkrig utviklet seg, kjent som Mau Mau-opprøret.
I 1953 fant en massakre sted i Lari: Mau Mau-opprørere angrep kikuyuene, som var lojale overfor kolonimakten. Massakren endret bildet av opprøret og ga britene et overtak i opinionen. Churchills strategi var å bruke militær makt kombinert med å innføre mange av de reformene Attles regjering hadde avslått i 1951. Han beordret økt bruk av tropper som etter hvert fikk slått ned opprøret i Nairobi og ved bruk av harde midler som blant annet konsentrasjonsleirer, ble det nøytralisert på landsbygden. Churchill tok initiativ til fredsforhandlinger, disse brøt imidlertid sammen kort tid etter han forlot statsministerposten.
I Malaysia hadde et opprør bygget seg opp siden 1948. Nok en gang arvet Churchills regjering en krise og den ble igjen møtt med «pisken og gulroten», militær makt og reformer. Samtidig som britene militært forsøkte å slå til mot opprørerne, etablerte de sikre landsbyer dit utsatte deler av befolkningen ble flyttet. En slik kontroll av befolkningen hadde røtter tilbake til britenes kamp mot boernes opprør ved århundreskiftet.
Krisen i Malaysia var mer omfattende enn den i Kenya, geriljabevegelsen ble støtte av Sovjet og på det mest intense var rundt 35 000 britiske tropper stasjonert i landet. Britene klarte etter hvert å slå ned opprøret, men det sto klart for kolonimakten at dens tid var over. I 1953 ble det lagt planer for uavhengighet for Singapore og de andre britiske koloniene i området. De første valgene ble holdt i 1955, bare dager før Churchills avgang som statsminister og i 1957 ble Malaysia uavhengig.
== Familie og privatliv ==
Den 12. september 1908 giftet Winston Churchill seg med Clementine Hozier, han hadde kjent henne siden mars samme år. Churchill hadde tidligere fridd til skuespillerinnen Ethel Barrymore, men hun hadde avvist ham. Winston og Clementine fikk fem barn: Diana, Randolph, Sarah, Marigold og Mary. Sønnen Randolph fulgte i farens fotspor med hensyn til karriere, og ble valgt til parlamentet, mens døtrene giftet seg med politikere og støttet deres karrierer. Diana tok sitt liv etter et liv med nerveproblemer, psykiatrisk behandling og to mislykte ekteskap. Sarah – oppkalt etter Sarah Jennings, hoffdame hos dronning Anne av Storbritannia – ville bli skuespiller og fikk flere roller i lettere komedier, men ble krakilsk av alkohol og måtte møte i retten for fyll, bråk og gateuorden – den ene gangen måtte hun i fengsel. Hennes første ektemann var Vic Oliver, en østerriksk komiker som Churchill ikke ville møte. Hennes andre ektemann, Antony Beauchamp, var fotograf og tok sitt eget liv. Hennes tredje ektemann var baron Thomas Touchet-Jesson som skaffet henne tittel som Lady.
Marigold døde i foreldrenes armer bare tre år gammel, etter en halsinfeksjon som utviklet seg til en halsbyll, mens yngstedatteren Mary lyktes i å få et godt liv, med sin ektemann Christopher Soames og fem barn som alle skikket seg vel.Når han ikke var i London holdt Churchill seg gjerne i hjemmet, «Chartwell House» i Kent, sør for Westerham. Familien Churchill kjøpte huset i 1922 og bodde der inntil han døde i 1965. I tillegg til skrivingen var han også opptatt med å male; dessuten beskjeftiget han seg med praktisk arbeid som muring.
Som mange politikere på den tiden var Churchill også medlem av flere engelske gentlemansklubber. Mens han var med i det liberale partiet var han medlem av «the Reform Club» og «the National Liberal Club», senere ble han med i «the Athenaeum Club», «Boodle's», «Bucks Club» og «the Carlton Club». På tross av medlemskap i flere klubber var ikke Churchill ofte i klubbene; han foretrakk å ha lunsj eller middagsmøter på «Savoy Grill» eller «Ritz», eller i parlamentsrepresentantenes spiserom når han møtte andre parlamentsmedlemmer.
Churchills svakhet for alkohol er velkjent. Mens han var i India og Sør-Afrika fikk han vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk; dette gjorde han for å unngå sykdom. I lange perioder av livet drakk han nesten daglig; gjerne både før, under og etter måltider. Av ettertiden har han ikke blitt bedømt som alkoholiker ettersom inntaket ga få, om noen, synlige spor på hans politiske virke eller privatliv. Gjennom det meste av sitt liv var Churchill plaget av depresjon (muligens en slags manisk-depressiv, eller bipolar lidelse) som han kalte «min sorte hund».Etter han avgikk fra posten som marineminister i 1915 begynte Churchill å male, det ble en hobby han dyrket med stor iver. Bortsett fra et motiv fra kampene i Frankrike i 1915 (malt mens han var bataljonssjef) var motivene lyse landskap, interiør eller hagebilder.
== Churchills siste dager ==
I 1953 ble Churchill rammet av hjerneslag som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. Anthony Eden hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke tvinge frem Churchills avgang. Selv håpet Churchill å bli frisk nok til å kunne fungere i embetet igjen og tviholdt derfor på makten. Imens lot han sin svigersønn, Christopher Soames, ta hånd om statsministerens arbeidsoppgaver, men i all hemmelighet, for å holde Churchills sykefravær skjult for offentligheten. Dette innebar at Soames undertegnet alle papirer i Churchills navn. Churchill vendte etter hvert tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å tre tilbake. Churchills avgang kom omsider i april 1955, da han var over 80 år gammel, og han ble som ventet etterfulgt av Eden.
Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten Charles de Gaulle; under annen verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre.
Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen og han ble som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han mottok Hosebåndsordenen i 1953 og kunne deretter titulere seg som Sir Winston. Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en hertug-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en jarl-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige siden Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser ga forsikringer om at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i Underhuset, men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter. Churchill mottok Karlsprisen for 1955 for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred.Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale foran sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. Etter den tid og frem til 1962 var han først og fremst opptatt av å få ut så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, Aristoteles Onassis. I juni 1962 falt han og brakk hoften på et hotell i Monte Carlo. Etter det ble Churchill fløyet hjem til Storbritannia, hvor det nå bare handlet om å vente på at livet hans skulle komme til en ende.
Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor han hadde eiendommen Hyde Park Gate. 90-årsdagen hans i november ble feiret i stillhet. Mot kvelden var det fakkeltog utenfor hjemmet hans, og han viste seg noen få øyeblikk i vinduet, iført battledress og gjorde V-tegnet, som var blitt kjennemerket hans.
Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate; nøyaktig 70 år etter sin fars død.
Etter et dekret fra Dronningen lå hans legeme tre dager på lit de parade i Westminster Hall, derpå ble det avholdt statsbegravelse i St. Pauls katedral. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved «St Martin Church», nær Woodstock og fødestedet Blenheim Palace.
== Churchill som historiker ==
Gjennom det meste av sitt voksne liv var Churchill en svært produktiv forfatter; i de periodene han ikke satt i regjeringen var han mer kjent som forfatteren som også var parlamentsrepresentant. På tross av sin aristokratiske bakgrunn arvet han ingen formue, hans mor hadde brukt mesteparten og han hadde alltid behov for penger for å kunne fortsette sin overdådige livsførsel og for å betale for flere dårlige investeringer. Noen av hans historiske verk, som A History of the English Speaking People, ble primært skrevet for å skaffe penger.
Churchill var en glimrende skribent som lærte seg kunsten å skrive historiske bøker. I sin ungdom var han en ivrig leser av historie, men innenfor et smalt område. Den viktigste innflytelsen på hans ideer og stil var Clarendons historie om den engelske borgerkrigen, Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire og Macaulays historie om England. Han hadde liten interesse for sosial og økonomisk historie, Churchill så historien som politisk og militær, drevet frem av nasjoner og store menn.
Churchill var overbevist om at britene hadde en egen styrke og et skjebnens kall til å styre et imperium; all britisk historie burde derfor sees som skritt på veien mot å fullbyrde det kallet. Troen på dette kallet inspirerte både hans politiske karriere og hans historiske bøker. Han endret aldri syn på dette, ei heller hadde han noen interesse for andre retninger innen historie. Selv om han benyttet profesjonelle historikere som assistenter så hadde de ingen innflytelse på innholdet i hans verker.
Hans historiske bøker kan deles i tre kategorier:
Den første delen er familiehistorie, biografien over hans far, Life of Lord Randolph Churchill (1906), og hans berømte ane, Marlborough: His Life and Times (fire bind, 1933–38). Disse bøkene blir fremdeles ansett som fine biografier, men skjemmes av Churchills ønske om å fremstille sine forfedre i et best mulig lys. Han begrenset bruken av tilgjengelig kildemateriale og i biografien om faren utelot han materiale fra familiearkivene som var negativt for ham. Biografien over Marlborough viser dog til fulle Churchills store talent for militærhistorie. Begge bøkene har blitt forbigått av mer etterrettelige verk, men de er fremdeles svært lesbare.Den andre kategorien er Churchills selvbiografiske arbeider, blant annet hans tidlige journalistiske sammenfatninger, The Story of the Malakand Field Force (1898), The River War (1899), London to Ladysmith via Pretoria (1900) og Ian Hamilton's March (1900). Disse bøkene er fargerike og underholdende og inneholder noe informasjon om Storbritannias kolonikriger i India, Sudan og Sør-Afrika. De er imidlertid preget av at Churchill sikter inn på en politisk karriere og gjør sitt beste for å promotere seg selv.Churchills renommé som forfatter hviler imidlertid på den tredje kategorien, hans tre massive historieverk. Det er historien om den første verdenskrig, The World Crisis (seks bind, 1923–31) og om den andre verdenskrig, The Second World War (seks bind, 1948–53) og A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–58, det meste av verket ble skrevet på 1930-tallet). Dette er blant de største historieverk noen gang utgitt (The Second World War er på over 2 millioner ord) og de ga ham Nobelprisen i litteratur i 1953.Churchills historie om de to verdenskrigene er langt fra vanlig historieskriving, siden forfatteren var en sentral deltaker i begge og brukte det under skrivingen. Begge verk er derfor på en måte så vel memoarer som historieverk, men Churchill var nøye med å utvide omfanget til også å omfatte hendelser han selv ikke var involvert i, som krigen mellom Tyskland og Sovjet. Churchill plasserer imidlertid Storbritannia og seg selv i senter av handlingen. Arthur Balfour omtalte The World Crisis som «Winstons brilliante selvbiografi, kamuflert som historien om universet.»
Noe av grunnlaget for The World Crisis var Lord Eshers angrep på Churchill i sine memoarer. Verket ble snart utvidet til å favne hele første verdenskrig. Bøkene i verket er en blanding av militærhistorie, skrevet med Churchills fortellerevner, diplomatisk og politisk historie – ofte for å rettferdiggjøre Churchills egne handlinger og politikk under krigen. Det er portretter av andre politiske og militære figurer, noen gang for å videreføre politiske oppgjør (ikke minst med Lloyd George) og personlige memoarer, fargerikt skrevet men svært selektivt. I dag anses ikke disse bøkene å ha særlig historisk verdi. Som med andre av Churchills historieverk har de lite å si om økonomisk eller sosial historie og de farges av hans politiske ideer; spesielt med tanke på den russiske revolusjon. Men de er svært lesbare med sine livlige skildringer av mennesker og hendelser.
Da Churchill igjen kom med i regjeringen i 1939 hadde han klare planer om å skrive historien om krigen. Han sa flere ganger: «Jeg vil overlate dommen i dette spørsmålet til historien; men jeg vil være en av historikerne.» For å omgå reglene om bruk av offisielle dokumenter tok han den forholdsregelen å få laget et ukentlig sammendrag av brev, referater og andre dokumenter, disse referatene ble så lagret hjemme hos ham for senere bruk. I løpet av krigen skrev Churchill også et antall brev med den hensikt å få sine tanker arkivert for senere som historiker å kunne bruke dem.
Dette vakte mye oppstyr da The Second World War begynte å komme ut i 1948. Churchill var ingen akademisk historiker, han var politiker, leder av opposisjonen og fremdeles innstilt på å bli statsminister igjen. Med hvilken rett, ble det spurt, hadde han adgang til referater fra kabinettet, forsvaret og diplomatiet som ikke andre historikere fikk tilgang til.
Det som var ukjent for publikum var at Churchill hadde gjort en avtale med arbeiderpartiregjeringen som tok over makten i 1945. I det han anerkjente Churchills enorme prestisje lot statsminister Attlee Churchill få fri adgang til de fleste dokumenter, med følgende betingelser:
Ingen offisielle hemmeligheter måtte avsløres.
Dokumentene skulle ikke brukes for partipolitiske hensyn.
Manuskriptet skulle gjennomgås av kabinettsekretær Norman Brook.Brook holdt nøye oppsyn med prosjektet og omarbeidet noen deler av det for å sørge for at intet kom ut som skadet britiske interesser eller stilte regjeringen i forlegenhet. Churchills historie ble dermed tilnærmet offisiell britisk historie om den andre verdenskrigen.
Churchills privilegerte tilgang til dokumenter og hans ubestridte personlige kjennskap til begivenhetene ga ham en stor fordel framfor andre historikere som skrev om andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag både i Storbritannia og USA, og for første gang i sitt liv ble Churchill virkelig rik. Det var ikke før etter hans død og åpningen av arkivene fra andre verdenskrig at noen av manglene ved hans historieverk sto klart frem.
Noen av disse manglene lå innbakt i den unike rollen Churchill hadde som historiker, i det han både var tidligere statsminister og en aktiv politiker. Han kunne ikke avsløre militære hemmeligheter, som den om arbeidet i Bletchley Park hvor tyske koder ble brutt. Han kunne ikke skrive om krigstidens interne krangler med størrelser som Dwight Eisenhower, Charles de Gaulle eller Tito, siden alle tre var aktive politikere mens han skrev. Det var umulig å beskrive de interne kranglene i krigskabinettet med arbeiderpartilederen Attlee, hvis velvilje verket hvilte på. Churchill kunne ei heller skrive om problemene ved generaler som Archibald Wavell eller Claude Auchinleck, i så fall kunne de komme til å saksøke ham.
Andre mangler ved verket var Churchills egen skyld. Selv om han beskrev kampene på Østfronten, hadde han ingen virkelig interesse for det og ingen adgang til sovjetiske eller tyske dokumenter. Dermed er denne delen en skisse basert på andre sekundære kilder, stort sett skrevet av hans assistenter. Det samme er tildels tilfelle med krigen i Stillehavet med unntak av episoder som Singapores fall hvor han selv var involvert. Hans beskrivelse av USAs maritime krig i Stillehavet var så tungt basert på andre forfattere at han ble beskyldt for plagiat.
Det virkelige fokus for Churchills arbeid er alltid krigen i Vest-Europa, Middelhavet og Nord-Afrika, men her er verket sterkt basert på hans egne dokumenter så det overdriver hans egen rolle. Han hadde lite adgang til amerikanske dokumenter og selv de han hadde, som brev fra Roosevelt, Truman og Eisenhower måtte av diplomatiske grunner brukes med omtanke. Selv om han var en sentral person i den andre verdenskrig i Europa så var hans posisjon ikke så sentral som bøkene anslår. Han er vanligvis rettferdig, men har allikevel noen personlige oppgjør, blant annet mot Stafford Cripps.
The Second World War kan fremdeles leses med stort utbytte av interesserte, så sant verket sees som memoarer av en sentral person og ikke et autorisert verk av en profesjonell historiker. Krigen, og spesielt perioden mellom 1940 og 1941 da Storbritannia kjempet alene, var høydepunktet under Churchills karriere, og hans personlige beretning om den tiden er unik og uvurderlig. Men etter at arkivene er blitt åpnet har mer korrekte beskrivelser av perioden kommet ut.
Churchills History of the English-Speaking Peoples ble bestilt og stort sett skrevet i 1930-årene hvor Churchill hadde økonomiske problemer, men ble lagt til side da krigen brøt ut i 1939. Verket ble utgitt etter at han gikk av som statsminister i 1955. Selv om Churchills enorme prestisje sørget for at bøkene ble godt mottatt og solgte bra, så er de lite lest i dag.
== Nobelprisen i litteratur ==
I 1953 mottok Churchill Nobels litteraturpris, i all hovedsak for sine historiske skrifter, som verket om annen verdenskrig The Second World War, A History of the English Speaking Peoples og biografien Marlborough: His Life and Times om sin ane John Churchill. Nobelkomiteen legger vekt på hans utrettelige innsats for de «mest opphøyde menneskelige verdier», og sa:
«Churchills politiske og litterære prestasjoner er av en slik dimensjon at en er fristet til å kalle ham en Cæsar med Ciceros penn.»
== Regjeringsposter ==
Churchill satt i flere regjeringer fra 1908 til han selv ble regjeringssjef i 1940.
1908–1910: Handelsminister (Asquiths regjering)
1910–1911: Innenriksminister (Asquiths regjering)
1911–1915: Marineminister (Asquiths regjering)
1915–1915: Kansler for Hertugdømmet Lancaster (Asquiths regjering)
1917–1919: Ammunisjonsminister (Lloyd Georges regjering)
1919–1921: Krigsminister og sjef for luftforsvaret (Lloyd Georges regjering)
1921–1922: Koloniminister (Lloyd Georges regjering)
1924–1929: Finansminister (Baldwins regjering)
1939–1940: Marineminister (Chamberlains regjering)
1940–1945: Statsminister og forsvarsminister
1951–1955: Statsminister
== Bibliografi ==
The Story of the Malakand Field Force: An Episode of Frontier War (1898)
River War: An Historical Account of The Reconquest of the Soudan (1899)
Savrola, a Tale of the Revolution in Laurania (1900) – Churchills eneste roman
London to Ladysmith via Pretoria (1900)
Ian Hamilton's March (1900)
Mr. Brodrick's Army (1903)
Lord Randolph Churchill (1906)
My African Journey (1908)
Liberalism and the Social Problem (1909)
The People's Rights (1909)
Irish Home Rule (1912)
The World Crisis 1911-1918 (1923-31, 6 bind)
The Aftermath (1929)
My Early Life (1930), flere norske utgaver Ungdom. Oslo: Gyldendal. 1973. ISBN 8205038015.
India (1931)
The Unknown War (1931)
Amid These Storms (1932)
The Great War (1933-34, 3 bind)
Great Contemporaries (1937), norsk oversettelse Store samtidige. Oslo: Cappelen. 1938.
While England Slept (1938)
Marlborough: His Life and Times (1933–38)
Step by Step (1939), norsk oversettelse Mot stupet. Oslo: Nasjonalforl. 1963.
Britain's Strenght (1940)
Blood, Sweat and Tears (1941)
On Human Rights (1941)
The Unrelenting Struggle (1942)
The end of the Beginning (1943)
Onwards to Victory (1944)
Foreign Policy (1944)
The Dawn of Liberation (1945
Into Battle (1945)
Secret Session Speeches (1946)
Victory (1946)
Painting as Pastime (1948)
The Sinews of Peace (1948)
The Second World War (1948-53, 6 bind).
Europe Unite (1950)
Into the Balance (1951)
Stemming the Tide (1953)
A History of the English-Speaking Peoples (1954-58, 4 bind)
The Unwritten Alliance (1961)
Heroes of History (1968)
The Roar of the Lion (1969)
Young Winston's Wars (1972)
The Collected Works of Sir Winston Churchill (1973-74, 34 bind)
If I Lived My Life Again (1974)
Winston Spencer Churchill: His Complete Speeches, 1887-1963 (1974, 8 bind)
The Collected Essays of Sir Winston Churchill (1976, 4 bind)
Churchill and Roosevelt (1984, 3 bind, med Franklin D. Roosevelt)
The Churchill-Eisenhower Correspondence, 1953-1955 (1990)
The Churchill War Papers: At the Admiralty: September 1939-May 1940 (1993)
== Litteratur ==
Martin Gilbert fullførte i perioden 1968–1988 de siste seks bindene (av i alt åtte) i standardverket om Churchills liv og virke. Gilbert ble involvert i arbeidet med biografien på forespørsel fra Randolph Churchill.
=== På norsk av Churchill ===
Den annen verdenskrig. Cappelen, 1948-1954. Utgitt i 12 bind
Blod, svette og tårer : Taler av Winston S. Churchill 1938-1942. Cappelen , 1946. (Utvalg av «Into battle» og «The unrelenting struggle»)
Mot seier : Taler av Winston S. Churchill 1942-1943. Cappelen, 1945 (Utvalg fra «The end of the beginning» og «Onwards to victory»)
Ved målet : taler av Winston S. Churchill : 1944-1945. Cappelen, 1947 (Utvalg av «The Dawn of Liberation», «Victory» og «Secret Session Speeches»)
Mine unge år. Gyldendal, 1945
Ungdom. Gyldendal, 1973 ISBN 82-05-03801-5 (Først utgitt 1935)
Verdenskrigens historie. Cappelen , 1935-1936. 2 bind (Gjelder første verdenskrig)
Historie. Cappelen, 1960-61. Utgitt i 4 bind
=== Om ham ===
Churchill, Sarah: «En tråd i veven». Oslo, Mortensen, 1968
Herrmann, Richard (1995). Med skjebnen i hånden: Churchill-slekten i krig og fred. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202157242.
Mohr, Tove: «Med Churchill som bordkavaler : ved doktormiddagen på Bristol 12.mai 1948» I: Samtiden, 1965
Hustad, Jon: Ung gigant: Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig, 2014 ISBN 978-82-516-8291-6
Jenkins, Roy: «Winston Churchill : den ultimate biografi». København, Gyldendal, 2006 ISBN 978-87-02-03317-5 På norsk i 2009 på Historie og kultur forlag.
Keegan, John: «Churchill : en biografi». København, Gyldendal, 2005 ISBN 87-02-02495-0
Meacham, Jon: «Franklin and Winston : a portrait of a friendship». London, Granta Books, 2004 ISBN 1-86207-715-0
Charmley, John: «Churchill : the end of glory : a political biography». London, Hodder & Stoughton, 1993 ISBN 0-340-48795-X
Manchester, William:The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Visions of Glory, 1874–1932 (1983)
The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Alone 1932–1940 (1988)
The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Defender of the Realm, 1940-1965 (2012) (med Paul Reid)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Winston Churchill – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winston Churchill – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Winston Churchill på Internet Movie Database
(en) Winston Churchill hos The Movie Database
(en) Winston Churchill på Apple Music
(en) Winston Churchill på Discogs
(en) Winston Churchill på MusicBrainz
(en) Winston Churchill på Songkick
(en) Winston Churchill på Last.fm
(en) Winston Churchill på AllMusic
(en) Winston Churchill hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(en) Winston Churchill hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Winston Churchill hos The Peerage
Churchill College biografi om Winston Churchill (engelsk) Arkivert 12. september 2008 hos Wayback Machine.
Churchills verdenshistorie, database (engelsk)
Churchill senterets nettside (engelsk)
Churchill tale, video, «We Stood Alone» (engelsk)
Revurdering av Churchill, fem deler (engelsk)
Winston Churchill på Cuba (engelsk)
Vurdering av Churchills historiske betydning (engelsk)
Biografi med omfattende sitater fra Churchills taler (engelsk)
Churchill and the Great Republic. Utstilling over Churchills forhold til USA (engelsk)
Churchill og sionismen (engelsk) Arkivert 14. mai 2006 hos Wayback Machine.
Churchill sitater (engelsk)
Kritisk syn på Churchill (engelsk)
Kjente personer – Sir Winston Churchill (engelsk) Arkivert 6. desember 2007 hos Wayback Machine.
Winston Churchill og bombingen av Dresden (engelsk)
Churchill og India, kritisk artikkel i «The Hindu» (engelsk)
Winston Churchills sigarer (engelsk)
War Cabinet Minutes (1942 – 42), (1942 – 43), (1945 – 46), (1946 – 46)
Churchills taler (engelsk)
Bøker fra Project Gutenberg (engelsk)
Churchill forfatteren (engelsk) Wikiquote: Winston Churchill – sitater | Winston Leonard Spencer Churchill (født 30. november 1874 i Blenheim Palace i Oxfordshire, død 24. | 3,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klimagass | 2023-02-04 | Klimagass | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Klima'] | En klimagass eller drivhusgass er en gass i atmosfæren som bidrar til drivhuseffekten, og som ved økte konsentrasjoner vil bidra til global oppvarming.
| En klimagass eller drivhusgass er en gass i atmosfæren som bidrar til drivhuseffekten, og som ved økte konsentrasjoner vil bidra til global oppvarming.
== Klimagassenes virkning ==
Tabellen viser en oversikt over klimagassene, deres andel i atmosfæren og deres estimerte relative og absolutte effekt på drivhuseffekten. Relativ effekt er angitt i «globalt oppvarmingspotensial» (Global warming potential, GWP), et relativt mål på hvor oppvarmingsaktiv en gass er, som er satt til 1 for CO2. Bidrag til drivhuseffekten vil si hvor mange prosent av drivhuseffekten som faktisk skyldes den aktuelle gassen. Dette målet tar altså hensyn både til den relative effekten og til andelen i atmosfæren.
Mengden vanndamp i atmosfæren kan variere en del. Høyere temperaturer øker luftens metningspunkt og fører til at luften kan absorbere større mengder vanndamp fra havene, dette er også grunnen til at man ser mer ekstremvær i tropiske strøk. Hvor mye vann atmosfæren inneholder rapporteres gjerne som relativ fuktighet. Hvor mye vann atmosfæren kan ta opp før den er mettet er begrenset nedad av duggpunktet, som er den temperaturen hvor vanndamp kondenserer og faller som regn.
De fleste av disse gassene forekommer naturlig i atmosfæren. Unntaket er klorfluorkarbonene som er syntetiske (menneskeskapte). Flere av de naturlige gassene har økt i konsentrasjon gjennom menneskelig aktivitet (f.eks. CO2 gjennom brenning av fossilt brensel, og metan gjennom intensivert landbruk). Derfor blir den globale oppvarmingen som har blitt observert siden rundt 1900, knyttet til økningen av menneskeskapte klimagassutslipp.
I tillegg er det flere andre gasser som bidrar i mindre grad, bl.a.
Perfluorkarboner (PFK)
Hydroklorfluorkarboner (HKFK)
Hydrofluorkarboner (HFK)
Svovelheksafluorid (SF6)Mange av gassene i atmosfæren har tilnærmet konstant blandingsforhold selv i store høyder, men spesielt for drivhusgassene kan blandingsforholdet variere både horisontalt og vertikalt. Spesielt kan vanndamp ha store variasjoner. For eksempel kan vanndamp utgjøre 4 % av luften ved jordoverflaten ved tropene, mens i kald arktisk luft kan innholdet være under en prosent. Noen klimagasser har spesielt lang oppholdstid i atmosfæren, dette gjelder CO2, CH4 og N2O, dette betyr at de er godt blandet og konsentrasjonen er tilnærmet konstant horisontalt. Derimot vil konsentrasjonen i de forskjellige langene oppover i atmosfæren være variabel. En annen klimagass er O3, denne virker i den midlere og øvre del av stratosfæren. KFK-gasser og hydrerte halokarboner (HFC-gasser) finnes i små mengder, men er bidrar også som klimagasser.Dersom det ikke hadde eksistert noen drivhusgasser, ville gjennomsnittstemperaturen på jorden vært rundt −18 °C (255 K). Altså en hel del mindre enn dagens rundt +15 °C (288 K).
== Beskrivelse av komponentene ==
I mai 2013 ble det meldt at avlesninger for CO2 tatt på verdens primære referansested i Mauna Loa-observatoriet hadde nådd 400 ppm. Månedlige globale CO2-konsentrasjoner oversteg 400 ppm i mars 2015, trolig for første gang på flere millioner år. Ved begynnelsen av 2000-tallet blir omtrent halvparten av alt CO2 fra forbrenning av fossilt brensel ikke absorbert av vegetasjon og hav, og dermed forblir det i atmosfæren.
=== Karbondioksid ===
Karbondioksid (CO2) inngår i et komplekst, globalt kretsløp, kalt karbonkretsløpet. Den frigjøres fra jordens indre, produseres av levende organismer via ånding, videre dannes det under prosesser i jordsmonnet, frigjøres ved forbrenning og fra levende organismer i havet. Ubalansen mellom frigivelse ved forbrenning på den ene siden, og opptak i havet og i jordoverflatens biosfære, er årsaken til nettoøkningen av denne gassen i atmosfæren.
=== Metan ===
Metan (CH4) produseres først og fremst under anaerob (uten oksygen) prosesser i våtmarker og ved risdyrkning (40 % av totalen), men også via fordøyels hos dyr, av termitter, ved bearbeidelse av olje og kull, forbrenning av biomasse og fra søppelfyllinger. En tredjedel kommer fra menneskelige aktiviteter.
=== Lystgass ===
Lystgass (N2O) produseres primært av nitrogenbasert kunstgjødsel (50–75 %), samt andre industrielle prosesser. Flere andre kilder finnes også, både industrielle og naturlige. Det brytes ned via kjemiske prosesser drevet av sollys i stratosfæren, dermed oppstår NOx.
=== Ozon ===
O3 dannes ved spalting av oksygenmolekyler i den øvre atmosfæren ved at ultrafiolett solstråling skaper en komplisert kjemisk prosess. Gassen blir ødelagt av prosesser som drives av NOx og klor (Cl). Cl har sitt opphav fra KFK-gasser, vulkanisme og skogbranner.
=== Klorfluorkarbon og Hydrofluorkarbon ===
KFK- og HFC-gasser er tilstede på grunn av menneskelig produksjon. KFK-gassene stiger langsomt opp i stratosfæren og beveger seg deretter mot polene. De brytes så ned til Cl via kjemiske prosesser på grunn av sollys. Levetiden i atmosfæren er estimert til 65–130 år. Gruppen av HFC-gasser har en levetid i atmosfæren på noen få år, men har i denne tiden en påvirkning på drivhus effekten.
== Utviklingsbaner og scenarier for fremtidige utslipp ==
Forskerne som lager strategier for reduksjon av klimagasser benytter ofte Kaya-identiteten. Den sier at utslipp kan deles opp i fire faktorer: befolkningstall, bruttonasjonalprodukt (BNP) per capita, energiintensitet (total forbruk av primærenergi per BNP) og karbonintensitet (utslipp dividert på total forbruk av primærenergi):
Klimagassutslipp = Befolkningstall x BNP per capita x Total forbruk av primærenergi/BNP x Klimagassutslipp/total forbruk av primærenergiTidligere var det BNP per capita og befolkningsvekst som hadde stor betydning for utslippene, men fra 1971 og inn på 2000-tallet ga redusert energiintensitet mindre vekst av de årlige utslippene. Fra 2000 har energiforsyningen i verden blitt mer avhengig av kull i utviklingslandene, dermed har den delen av forbruket som avhenger av BNP per capita, økt.Estimater for klimagassutslipp i fremtiden avhenger av økonomisk utvikling, befolkningsvekst, energibehov, tilgang på energikilder og fremtidige kostnader, samt flere andre forhold. I klimapanelets spesialrapport Renewable Energy Sources and Climate Change Mitigation (2012) er 164 scenarier for fremtidig utvikling undersøkt. I disse scenariene, som forskjellige forskere har laget, er det tatt hensyn til de nevnt faktorene som påvirker, men det er umulig å fastslå med noen grad av sikkerhet hva som vil skje mange tiår frem i tiden.Scenariene dekker et stort variasjonsområde for fremtidig konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren i 2100, fra 350 til 1050 ppm (parts per million). Mange av scenariene antyder en dobling av energiproduksjonen fra fornybare energikilder fra 2008 til 2030, samtidig som bruke av tradisjonell biomasse (fyringsved) går ned. I 2050 prognoserer de fleste fremtidscenariene energiproduksjon på mer enn 100 EJ per år fra fornybare energikilder, og i noen så mye som 400 EJ per år. Dermed vil fornybare energikilder bidra med mer enn 17 % av produksjonen av primærenergi i 2030 i mer en halvparten av scenariene, og over 27 % i 2050. Det høyeste prognoserte bidraget fra fornybare energikilder er 77 % i 2050. For mange av scenariene er det forutsatt energibehovet vil vokse betydelig, at fornybare energikilder vil bidra til bedre energitilgang og at teknologi for fornybar energi vil bli bedre og billigere.I fremtiden er det antatt at fornybare energikilder, kjernekraft og fossile energikilder med karbonfangst og -lagring vil konkurrere. Her spiller kostnader, ytelse og tilgjengelighet for de to siste energiformene inn og er usikre. Om kostnader, ytelse, miljøforhold, sosiale og nasjonal sikkerhet setter begrensning for kjernekraft og fossile energikilder med karbonfangst og -lagring, vil, om alle andre forhold likt, anvendelsen av fornybare energikilder øke.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Grønås, Sigbjørn (2011). Hvordan klimaet kan endres – en innføring. Bergen: Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.
Hartmann, Dennis L. (1994). Global Physical Climatology. San Diego, California, USA: Academic Press. ISBN 0-12-328530-5.
Barry, Roger G. og Chorley, Richard J. (2003). Atmosphere, Weather and Climate (Åttende utg.). London, Storbritannia: Routledge. ISBN 0-203-44051-X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Arvizu, Dan m.fl. (2012). Renewable Energy Sources and Climate Change Mitigation – Special Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change – Technical Summary. Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-02340-6.
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Klimagasser
FN - liste over CO2-utslipp per land.
EU – liste over CO2-utslipp per installasjon. | En klimagass eller drivhusgass er en gass i atmosfæren som bidrar til drivhuseffekten, og som ved økte konsentrasjoner vil bidra til global oppvarming. | 3,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Global_oppvarming | 2023-02-04 | Global oppvarming | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Klimaendringer', 'Kategori:Klimatologi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Global oppvarming og klimaendringer er den århundrelange stigningen i den gjennomsnittlige temperaturen i jordens lavere atmosfære og havene og de tilhørende effekter. Det er mange vitenskapelige holdepunkter for at klimaet, ofte omtalt som klimasystemet, bestående av jordens atmosfære, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren, blir varmere. Mange av de observerte endringene siden 1950-årene har ikke blitt observert i temperaturmålinger som strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet eller i klimaproxy-data (avledet av blant annet årringer, sedimenter, iskjerneprøver) som strekker seg over tusenvis av år.
FNs klimapanel (IPCC) fastslo i sin femte hovedrapport fra 2014 at det er stor enighet blant forskere om at det er «ekstremt sannsynlig» («extremely likely») at menneskeskapte pådriv er den dominerende årsaken til den observerte oppvarmingen siden midten av 1900-tallet. Foreløpig vil omtrent halvparten av den karbondioksiden som frigjøres fra brenning av fossilt brensel, forbli i atmosfæren. Resten blir absorbert av vegetasjon og hav. Globale klimamodeller anslår at i løpet av det 21. århundre vil den globale overflatetemperaturen stige ytterligere. Det er anslått en økning på 0,3 til 1,7 ℃ for det laveste utslippsscenariet og 2,6 til 4,8 ℃ for de høyeste. I den vitenskapelige litteraturen er det en sterk enighet om at den globale overflatetemperaturen har økt de siste tiårene, og at trenden hovedsakelig skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Ingen vitenskapelige organer av nasjonal eller internasjonal betydning har vært uenig i dette synet.
Forventede effekter av global oppvarming er økt global temperatur, stigende havnivå, endring av nedbørmønstre og ørkenspredning i subtropene. Oppvarmingen er forventet å være større over land enn over hav og størst i Arktis, med reduksjon av isbreer, permafrost og havis. Andre endringer kan bli hyppigere ekstremvær, inkludert hetebølger, tørke, kraftig regn med oversvømmelser og kraftige snøfall, havforsuring og utryddelse av arter på grunn av skiftende temperaturregimer. Alvorlige konsekvenser for mennesker og samfunn er risiko for matsikkerheten på grunn av minkende avlinger, samt avfolking av bebodde områder på grunn av stigende havnivå. Klimasystemet har stor «treghet», og klimagasser vil bli værende i atmosfæren i lange tider, og derfor vil mange av disse effektene ikke bare eksistere i flere tiår eller århundrer, men i titusener av år.
Mulige tiltak mot global oppvarming er utslippsreduksjon, tilpasning til dens virkninger og mulig fremtidig manipulering av klimaet ved hjelp av menneskelige inngrep (engelsk: geo-engineering). De fleste land i verden har undertegnet klimakonvensjonen (UNFCCC) og vedtatt en grense for oppvarming på godt under 2 ℃. Partene i klimakonvensjonen er enige om at store kutt i utslippene er nødvendig.
| Global oppvarming og klimaendringer er den århundrelange stigningen i den gjennomsnittlige temperaturen i jordens lavere atmosfære og havene og de tilhørende effekter. Det er mange vitenskapelige holdepunkter for at klimaet, ofte omtalt som klimasystemet, bestående av jordens atmosfære, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren, blir varmere. Mange av de observerte endringene siden 1950-årene har ikke blitt observert i temperaturmålinger som strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet eller i klimaproxy-data (avledet av blant annet årringer, sedimenter, iskjerneprøver) som strekker seg over tusenvis av år.
FNs klimapanel (IPCC) fastslo i sin femte hovedrapport fra 2014 at det er stor enighet blant forskere om at det er «ekstremt sannsynlig» («extremely likely») at menneskeskapte pådriv er den dominerende årsaken til den observerte oppvarmingen siden midten av 1900-tallet. Foreløpig vil omtrent halvparten av den karbondioksiden som frigjøres fra brenning av fossilt brensel, forbli i atmosfæren. Resten blir absorbert av vegetasjon og hav. Globale klimamodeller anslår at i løpet av det 21. århundre vil den globale overflatetemperaturen stige ytterligere. Det er anslått en økning på 0,3 til 1,7 ℃ for det laveste utslippsscenariet og 2,6 til 4,8 ℃ for de høyeste. I den vitenskapelige litteraturen er det en sterk enighet om at den globale overflatetemperaturen har økt de siste tiårene, og at trenden hovedsakelig skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Ingen vitenskapelige organer av nasjonal eller internasjonal betydning har vært uenig i dette synet.
Forventede effekter av global oppvarming er økt global temperatur, stigende havnivå, endring av nedbørmønstre og ørkenspredning i subtropene. Oppvarmingen er forventet å være større over land enn over hav og størst i Arktis, med reduksjon av isbreer, permafrost og havis. Andre endringer kan bli hyppigere ekstremvær, inkludert hetebølger, tørke, kraftig regn med oversvømmelser og kraftige snøfall, havforsuring og utryddelse av arter på grunn av skiftende temperaturregimer. Alvorlige konsekvenser for mennesker og samfunn er risiko for matsikkerheten på grunn av minkende avlinger, samt avfolking av bebodde områder på grunn av stigende havnivå. Klimasystemet har stor «treghet», og klimagasser vil bli værende i atmosfæren i lange tider, og derfor vil mange av disse effektene ikke bare eksistere i flere tiår eller århundrer, men i titusener av år.
Mulige tiltak mot global oppvarming er utslippsreduksjon, tilpasning til dens virkninger og mulig fremtidig manipulering av klimaet ved hjelp av menneskelige inngrep (engelsk: geo-engineering). De fleste land i verden har undertegnet klimakonvensjonen (UNFCCC) og vedtatt en grense for oppvarming på godt under 2 ℃. Partene i klimakonvensjonen er enige om at store kutt i utslippene er nødvendig.
== Etymologi ==
I 1950 antydet forskning økende temperaturer, og i 1952 rapporterte en avis om «klimaendringer». Dette begrepet dukket opp neste gang i november 1957 i avisen The Hammond Times, som beskrev Roger Revelles forskning på effektene av økende menneskeskapte CO2-utslipp på drivhuseffekten: «en storskala global oppvarming, med radikale klimaendringer som følge». Begge betegnelser ble bare brukt sporadisk frem til 1975, da Wallace Smith Broecker publiserte en vitenskapelig artikkel om emnet, kalt «Climatic Change: Er vi på randen av en tydelig global oppvarming». Uttrykket begynte da å komme inn i vanlig bruk, og i 1976 sa den sovjetiske klimaforskeren Mikhail Budyko at «en global oppvarming har startet», noe som ble gjort viden kjent. Andre studier, for eksempel en rapport fra MIT i 1971, refererte til menneskelig påvirkning som «utilsiktet klimamodifikasjon», men en innflytelsesrik studie fra National Academy of Sciences fra 1979 ledet av Jule Charney etterfulgte Broecker i å bruke global oppvarming for stigende overflatetemperaturer, men beskrev de bredere virkningene av økt CO2 som klimaendringer.I 1986 og november 1987 ga klimaforsker James Hansen fra NASA vitnesbyrd i den amerikanske kongressen om global oppvarming. Det var økende hetebølger og tørkeproblemer sommeren 1988, og da Hansen vitnet i en høring i Senatet 23. juni, utløste han en verdensomspennende interesse for temaet. Han sa: «Global oppvarming har nådd et nivå slik at vi kan tillegge med en høy grad av tillit et årsak- og virkningsforhold mellom drivhuseffekten og den observerte oppvarmingen.» Den offentlige oppmerksomheten økte i løpet av sommeren, og global oppvarming ble den dominerende folkelige termen som vanligvis brukes både av media og i den offentlige debatten.I en artikkel fra NASA i 2008 om begrepsbruk har Erik M. Conway definert global oppvarming som «økningen i jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur på grunn av økende nivåer av klimagasser», mens klimaendringer er «en langsiktig endring i jordens klima, eller på en region av jorden.» Fordi effekter som for eksempel endrede nedbørmønstre og stigende havnivå sannsynligvis vil ha mer innflytelse enn temperaturen alene, mente han at globale klimaendringer var en mer vitenskapelig korrekt term, og i likhet med FNs klimapanel vil også NASAs nettside understreke denne bredere sammenhengen.
== Observerte temperaturendringer ==
=== Klimaendringer før og nå ===
Global oppvarming og klimaendringer er betegnelser som benyttes for den observerte økningen av gjennomsnittstemperaturen i jordens klimasystem (og effekter relatert til denne) i tiden siden den andre industrielle revolusjon (cirka 1880). Det er flere vitenskapelige holdepunkter for at klimasystemet er under oppvarming. For øvrig betegner klimasystem det svært komplekse systemet bestående av jordens atmosfære, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren, og samspillet mellom disse. Dette systemet har sin egne indre dynamikk, i tillegg til at det påvirkes av ytre faktorer som solinnstråling og atmosfærens sammensetning av gasser.Selv om økningen av den atmosfæriske temperaturen nær jordoverflaten er et mål på global oppvarming og mye omtalt i massemedia, har det meste av den ekstra energien som er lagret i klimasystemet siden 1970, gått med til å varme opp verdenshavene. Resten har smeltet is og varmet opp kontinentene og atmosfæren Mange av de observerte endringer siden 1950-årene er enestående i løpet av de siste tusenvis til titusenvis av år.Den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen (land og hav) viser en oppvarming på 0,85 °C i perioden 1880–2012, basert på flere uavhengig produserte datasett. Jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur økte med 0,74 ±0,18 °C i perioden 1906–2005. Raten for oppvarming er nesten doblet i siste halvdel av denne perioden (0,13 ±0,03 °C per tiår, versus 0,07 ±0,02 °C per tiår).Den gjennomsnittlige temperaturen i den nedre troposfæren har økt mellom 0,13 og 0,22 °C per tiår siden 1979, ifølge temperaturmålinger fra satellitt. Klimaproxyer (indirekte klimaindikatorer) viser at temperaturen har vært relativt stabil over ett eller to tusen år før 1850, med regionalt varierende svingninger som den varme perioden i middelalderen og den lille istid.Den oppvarmingen som er tydelig i de instrumentelle måleseriene for temperatur, er forenlig med et bredt spekter av observasjoner, som også er dokumentert av mange uavhengige forskningsgrupper. Eksempler er havnivåstigning, omfattende smelting av snø og is på land, økt varmeinnhold i havene, økt luftfuktighet, og tidligere vår, som vises ved tidspunkt for blomstring. Sannsynligheten for at disse endringene kunne ha skjedd ved en tilfeldighet, er tilnærmet lik null.
=== Trender ===
Temperaturendringene som anses å følge av global oppvarming, varierer over hele kloden. Siden 1979 har landtemperaturene økt omtrent dobbelt så raskt som temperaturene målt i hav (0,25 °C per tiår mot 0,13 °C per tiår). Havtemperaturer øker saktere enn landtemperaturer på grunn av større effektiv varmekapasitet i havene og fordi havet mister mer varme ved fordampning. Siden begynnelsen av industrialiseringen har temperaturforskjellen mellom jordens to halvkuler (nordlige og sørlige halvkule) økt på grunn av smelting av havis og snø i nord. Gjennomsnittlige temperaturer i Arktis har økt nesten dobbelt så raskt som i resten av verden de siste 100 år, arktiske temperaturer er imidlertid også svært variable. Selv om flere klimagasser slippes ut på den nordlige enn på den sørlige halvkule, bidrar dette ikke til forskjellen i oppvarmingen fordi de dominerende drivhusgasser har en levetid som er lang nok til å spres i atmosfæren over hele kloden.Verdenshavenes termiske treghet og trege reaksjoner fra andre indirekte effekter gjør at klimaet kan bruke århundrer eller mer på å tilpasse seg endringer i strålingspådriv. En studie av klimaforpliktelser konkluderte med at hvis klimagasser ble stabilisert ved år 2000-nivå, ville overflatetemperaturene fortsatt øke med om lag en halv grad celsius, mens en annen studie viste at hvis klimagassene ble stabilisert på 2005-nivå, kan overflateoppvarmingen komme til å overstige en hel grad celsius. Noe av denne overflateoppvarmingen vil bli drevet av tidligere naturlige krefter som fortsatt søker seg mot likevekt i klimasystemet. En studie ved hjelp av en svært forenklet klimamodell viser at disse akkumulerte klimagassene fra fortiden kan utgjøre så mye som 64 % av bidragene til overflateoppvarming i 2050. Dermed vil deres påvirkning svekkes med tid i forhold til det menneskelige bidraget.Global temperatur er gjenstand for kortsiktige svingninger som dekker langsiktige trender, og som midlertidig kan skjule disse. Den relative stabiliteten i overflatetemperatur i årene 2002–2009, som har blitt kalt den globale oppvarmingspausen av media og enkelte forskere, passer med det vi forventer av en slik naturlig kuldeperiode. Oppdateringer i 2015 som tok hensyn til ulike metoder for temperaturmålinger av havoverflaten, viste en positiv utvikling for det siste tiåret.
=== De varmeste årene ===
16 av de 17 varmeste årene som er målt, er etter 2000. Mens rekordårene får betydelig interesse i media, er enkeltår mindre viktig enn den generelle trenden. Noen klimaforskere har kritisert den oppmerksomheten som media gir til «varmeste års statistikk». Spesielt kan havets svingninger, slik som den sørlige oscillasjonen av El Niño, føre til at temperaturene for et gitt år blir uvanlig høye eller lave av grunner som ikke er relatert til den generelle utviklingen i klimaendringer. Klimaforskeren Gavin Schmidt uttalte at «de langsiktige trender eller den forventede sekvensen av målingene er langt viktigere enn om et enkelt år er en rekord eller ikke».
== Eksterne årsaker til temperaturendringer (pådriv) ==
=== Intern og ekstern påvirkning av klimasystemet ===
Klimaendringer som skyldes faktorer internt i klimasystemet, skjer ofte og kan ha effekter som varer noen år eller tiår. Ved slike klimavariasjoner er det ingen nettoendring av varmemengden i systemet som helhet; det er bare transport av varme fra noen deler av systemet til andre ved hjelp av vind og havstrømmer. Et typisk eksempel er El Niño-fenomenet. Ved større og mer langvarige endringer i klimasystemet skjer det endringer i den totale varmemengden, noe som har sin årsak i ytre faktorer (pådriv). Slike pådriv kan være naturlige og skyldes for eksempel endringer i mengden solstråling som når jorden, eller vulkanutbrudd. De siste 100–150 år har menneskehetens virksomhet skapt nye typer pådriv. For eksempel fører økte mengder drivhusgasser i atmosfæren til oppvarming (positivt pådriv), mens småpartikler som aerosoler reflekterer sollyset og fører til nedkjøling (negativt pådriv). Den vitenskapelige forståelsen av den globale oppvarmingen øker. FNs klimapanel (IPCC) fastslo i sin femte hovedrapport fra 2014 at det er stor enighet blant forskere om at det er «ekstremt sannsynlig» («extremely likely») at menneskeskapte pådriv er den dominerende årsaken til den observerte oppvarmingen siden midten av 1900-tallet. Endringer i solenergi og naturlig intern variabilitet kan bare bidra marginalt til å forklare de observerte endringene i klimaet i løpet av det siste århundre, og det er ikke noe overbevisende bevis for at naturlige sykluser i observasjonsdataene kan forklare de observerte endringene i klimaet. (Svært høy konfidens).Havene og jordens skoger og annen vegetasjon absorberer rundt halvparten av den karbondioksiden som frigjøres. Resten blir i atmosfæren og bidrar til forsterket drivhuseffekt og klimaendringer. Denne 50/50-fordelingen har holdt seg de siste 50–100 år, men det er usikkert i hvor stor grad hav og skoger kan fortsette å ta imot karbondioksid fra det stadig økende forbruket av fossilt brensel, samtidig som skogarealet minker.
=== Klimagasser ===
Drivhuseffekten er et resultat av at gasser i en planets atmosfære slipper inn mer solstråling enn det som stråles ut. Restenergien absorberes av planetens overflate (land og hav) og av atmosfærens lavere lag, som derved blir varmere. Det var den franske fysikeren Joseph Fourier som i 1820-årene lanserte teorien om at atmosfæren kan virke isolerende, og han omtales ofte som «drivhuseffektens far». Teorien ble videreutviklet av iren John Tyndall, som i 1860–1861 påviste at vanndamp er det vi i dag kaller en drivhusgass..
Drivhuseffekten ble første gang undersøkt kvantitativt av den svenske fysikeren og kjemikeren Svante Arrhenius i 1896, som også påviste karbondioksidens betydning. Fra 1930-årene og utover ble nye modeller utviklet, blant annet av Guy Stewart Callendar, som påviste betydningen av menneskets virksomhet. Charles David Keeling begynte i slutten av 1950-årene med systematiske målinger av CO2 i atmosfæren, blant annet på toppen av Mauna Loa på Hawaii.
På jorden forårsaker de naturlig forekommende mengder klimagasser at lufttemperaturen nær overflaten blir 33 °C varmere enn den ville vært uten disse. Uten jordas atmosfære ville dens gjennomsnittstemperatur være godt under frysepunktet til vann. De viktigste klimagassene er vanndamp, som gir cirka 36–70 % av drivhuseffekten; karbondioksid (CO2) bidrar til 9–26 %; Metan (CH4) gir 4–9 %; og ozon (O3) gir 3–7 %. Skyer påvirker også strålingsbalansen fordi de gir et drivhuslignende bidrag.
Menneskelig aktivitet har siden den industrielle revolusjon økt mengden av drivhusgasser i atmosfæren, noe som fører til økt strålingspådriv fra CO2, metan, ozon i troposfæren, klorfluorkarboner og dinitrogenoksid (lystgass). Ifølge en studie publisert i 2007 har konsentrasjonen av CO2 og metan økt med henholdsvis 36 % og 148 % siden 1750. Disse nivåene er høyere enn noen gang i løpet av de siste 800 000 år, som er den perioden der pålitelige data er hentet fra iskjerneprøver. Mindre direkte geologiske bevis indikerer at CO2-verdier høyere enn dette har vært tilstede for rundt 20 millioner år siden. Energiproduksjon av fossilt brensel står bak om lag tre fjerdedeler av økningen i CO2 fra menneskelig aktivitet i løpet av de siste 20 årene. Resten av denne økningen skyldes hovedsakelig endringer i arealbruk, spesielt avskoging. En annen betydelig kilde til menneskeskapt CO2 som ikke er relatert til energibruk, er utslippene fra brenning av kalkstein for sementproduksjon, en kjemisk prosess som frigjør CO2. Estimater for globale CO2 -utslipp i 2011 fra forbrenning av fossilt brensel, herunder sementproduksjon og fakling av gass, var 34,8 milliarder tonn (9,5 ± 0,5 PgC), en økning på 54 % av utslippene i 1990. Kull var ansvarlig for 43 % av de totale utslippene, olje 34 %, gass 18 % , sement 4,9 % og gassfakling 0,7 %.
I mai 2013 ble det rapportert at avlesninger for CO2 tatt på verdens primære referansested i Mauna Loa-observatoriet hadde nådd 400 ppm. Ifølge professor Brian Hoskins er dette trolig første gang CO2-nivået har vært så høyt på cirka 4,5 millioner år. Månedlige globale CO2-konsentrasjoner oversteg 400 ppm i mars 2015, trolig for første gang på flere millioner år. Den 12. november 2015 rapporterte NASA-forskere at menneskeskapt karbondioksid fortsetter å øke over nivåer som ikke har vært oversteget på hundretusener av år: I dag blir omtrent halvparten av alt karbondioksid frigjort fra forbrenning av fossilt brensel ikke absorbert av vegetasjon og hav, og dermed forblir det i atmosfæren.I løpet av de tre siste tiårene av 1900-tallet var bruttonasjonalproduktet per innbygger og befolkningsvekst de viktigste driverne for økning i utslipp av klimagasser. CO2-utslippene fortsetter å stige på grunn av forbrenning av fossilt brensel og arealbruksendringer. Arealbruksendring gjelder blant annet torvmyrer, som på tross av at de bare dekker 3 % av jordens landmasser inneholder 30 % av alt karbon som er lagret i jordsmonn og planter, dobbelt så mye som alle verdens skoger som utgjør dekker 31 % av kontinentene. Utslippene kan tilskrives ulike regioner. Kalkulasjon av utslipp som følge av endringer i arealbruk er beheftet med betydelig usikkerhet.Scenarier for utslipp, det vil si anslag for endringer i fremtidige utslipp av klimagasser, har blitt utarbeidet, men er avhengig av usikre økonomiske, sosiologiske, teknologiske, og naturlige utviklinger. I de fleste scenarier fortsetter utslippene å stige i løpet av dette århundret, mens i andre blir utslippene redusert. Fossile energireserver finnes i rikt monn, dermed vil ikke tilgangen på disse begrense karbonutslippene i det 21. århundre. Utslippsscenarier kombinert med modellering av karbonkretsløpet har blitt brukt til å utarbeide estimater for hvordan atmosfæriske konsentrasjoner av klimagasser kan endre seg i fremtiden. Anvendes de seks «markør»-scenarier fra IPCC Special Report on Emissions Scenarios, antyder modellene at innen år 2100 vil den atmosfæriske konsentrasjonen av CO2 variere mellom 541 og 970 ppm. Dette er 90-250 % over konsentrasjonen som var i år 1750.
Massemedia og allmennheten lar seg ofte forvirre av forskjellen mellom den globale oppvarmingen på den ene siden, og skader på ozonlaget på den andre. Det siste vil si nedbryting av ozon i stratosfæren forårsaket av klorfluorkarboner. Selv om det er noen sammenhenger mellom nedbryting av ozonlaget og global oppvarming, er forholdet mellom de to mekanismene ikke sterke. Redusert stratosfærisk ozon har hatt en svak avkjølende effekt på jordens overflatetemperaturer, mens økt troposfærisk ozon har hatt en noe større oppvarmende effekt.
=== Aerosoler og sot ===
Global dimming er en gradvis reduksjon i mengden av direkte global bestråling på jordens overflate. Fenomenet ble observert fra 1961 til minst 1990. Luftbårne partikler kjent som aerosoler blir produsert av vulkaner og forurensning, og antas å være den viktigste årsaken til dimming. De utøver en kjølende effekt ved å øke refleksjonen av innkommende sollys. Virkningene av forbrenningsproduktene fra energiproduksjon med fossilt brensel, som CO2 og aerosoler, har delvis motvirket hverandre i de siste tiårene. Det betyr at netto oppvarming de siste tiårene har skjedd på grunn av økningen i andre klimagasser enn CO2, slik som metan.Strålingspådrivet som skyldes aerosoler, er tidsmessig begrenset på grunn av de prosessene som fjerner aerosoler fra atmosfæren. Fjerning som forårsakes av skyer og nedbør, gir troposfæriske aerosoler en levetid på bare én uke, mens stratosfæriske aerosoler kan forbli i atmosfæren i noen år. Karbondioksid har en levetid på et århundre eller mer, og dermed vil endringer av innholdet av aerosoler bare forsinke klimaendringene på grunn av karbondioksid. Svart karbon eller sot (fra engelsk: «black carbon») kommer på andreplass, etter karbondioksid, for sitt bidrag til den globale oppvarmingen.I tillegg til sin direkte effekt på spredning og absorbering av solstråling, har aerosoler en indirekte virkninger på Jordens strålingsbalanse. Sulfataerosoler fungerer som kondensasjonskjerner som dermed fører til at skyer får flere og mindre skydråper. Disse skyene reflekterer solstrålingen mer effektivt enn skyer med færre og større dråper, et fenomen kjent som Twomey-effekt. Denne effekten fører også til at dråper i skyer får mer ensartet størrelse, noe som reduserer veksten av regndråper og gjør skyen mer reflekterende med hensyn til innkommende sollys. Dette er kjent som Albrecht-effekt. Indirekte effekter er mest merkbare i marine stratusskyer, og har svært liten strålingseffekt på konvektive skyer. Indirekte effekter av aerosoler utgjør den største usikkerheten i strålingspådriv.Sot kan både ha en kjølende og varmende effekt på jordens klimasystem, avhengig av om det er luftbårent eller om det avsettes. Atmosfærisk sot absorberer direkte solstråling, som da varmer opp atmosfæren og kjøler overflaten. I isolerte områder med høy produksjon av sot, for eksempel landsbygden i India, kan så mye som 50 % av overflateoppvarmingen på grunn av klimagasser bli maskert av den såkalte asiatiske brune sky. Når sot blir avsatt, spesielt på isbreer eller på isen i arktiske strøk, vil den nedre overflatealbedo også direkte varme overflaten. Påvirkningen fra atmosfæriske partikler, inkludert sot, er størst i tropene og subtropene, spesielt i Asia, mens effektene av klimagasser er dominerende i områdene ved tropene og den sørlige halvkule.
=== Solaktivitet ===
Siden 1978 har variasjoner i solinnstrålingen blitt målt av satellitter. Disse målingene viser at solens strålingspådriv ikke har økt i denne perioden, slik at oppvarmingen de siste 40 årene ikke kan tilskrives en økning i solenergi som når jorden.
Klimamodeller har blitt brukt til å undersøke hvilken rolle solen har for de siste års klimaendringer. Modellene er ikke i stand til å reprodusere den raske oppvarmingen som er observert de siste tiårene når de bare tar hensyn til variasjoner i solens energiproduksjon og vulkansk aktivitet. Modellene er imidlertid i stand til å simulere de observerte temperaturendringer gjennom 1900-tallet når de inkluderer alle de viktigste ytre drivkrefter, inkludert menneskelige påvirkninger og naturlig pådriv.
En annen rekke av bevis er ulik temperaturendring for ulike nivåer i jordens atmosfære. Grunnleggende fysiske lover krever at drivhuseffekten produserer oppvarming av den lavere atmosfæren (troposfæren), men kjøling av den øvre atmosfæren (stratosfæren). Nedbryting av ozonlaget på grunn av utslipp av kuldemedier har også resultert i en sterk avkjølende effekt i stratosfæren. Hvis solens variasjoner var ansvarlige for den observerte oppvarmingen, skulle oppvarming av både troposfæren og stratosfæren kunne forventes.
=== Variasjoner i jordas bane ===
Hellingen av jordaksen og formen på jordens bane rundt solen varierer noe over titusener av år. Dette endrer klimaet ved å endre årstider og fordelingen av innkommende solenergi etter breddegrad på jordoverflaten. Banesykluser som er gunstig for å gi istid, er ikke ventet i løpet av de neste 50 000 årene.
== Tilbakekobling ==
Klimasystemet inneholder flere tilbakekoblingsmekanismer som endrer responsen til systemet ved forandringer av de ytre drivkrefter. Positiv tilbakekobling er økning av responsen til klimasystemet ved et begynnende pådrag, mens negative tilbakekoblinger reduserer dem.Det finnes en rekke tilbakekoblingmekanismer i klimasystemet, slik som vanndamp, endringer av isens albedoeffekt (utbredelse av snø- og isdekket påvirker hvor mye jordoverflaten absorberer og reflekterer av innkommende sollys), skyer, og endringer i jordens karbonkretsløp (for eksempel frigjøring av karbon fra jordsmonnet). Den største negative tilbakekoblingen er energien som jordens overflate utstråler i verdensrommet som infrarød stråling. I henhold til Stefan-Boltzmanns lov vil en dobling av den absolutte temperatur (målt i kelvin), føre til at utstrålt energi øker med en faktor på 16 (fra 2. til 4. potens).Tilbakekoblinger er en viktig faktor for å bestemme hvor sensitivt klimasystemet er med hensyn til økte atmosfæriske konsentrasjoner av klimagasser. Om andre faktorer holdes like, vil en høyere klimafølsomhet bety større økning i temperatur for en gitt økning i klimagasspådraget. Usikkerhet når det gjelder effekten av tilbakekoblinger, er en viktig grunn til at ulike klimamodeller gir forskjellige beregnede temperatureffekter i ett og samme scenario for økning av klimagasser. Mer forskning er nødvendig for å forstå hvilken rolle skyer og karbonsyklusens tilbakekoblinger har i klimaprojeksjoner.I forbindelse med tilbakekoblingsmekanismer snaker en også om vippepunkter. Dette er «komponenter eller fenomener i klimasystemet som vil ha potensial til å krysse kritiske terskelverdier (fra engelsk: critical thresholds) eller vippepunkter (fra engelsk: tipping points), der en plutselig eller ikke-lineær overgang til en annen tilstand inntrer». Dette kan forårsake store forstyrrelser i menneskelige- og naturlige systemer», og flere av disse kan være irreversible.Som eksempler på vippepunkter er konsekvensene av oppvarming av Arktis og Antarktis som kan gi mulige endringer av havstrømmene, jetstrømmene, tining av permafrost og utslipp av klimagasser både fra land og hav, samt økning av havnivået ved smelting av breer og iskapper (for eksempel Grønlandsisen). Passering av slike vippepunkter kan altså få betydning for klimaet på hele jorden.FNs klimapanels beregninger av utvalgte utslippsscenarier er klassifisert i intervallet for «sannsynlig» (større enn 66 % sannsynlighet basert på ekspertvurderinger). Imidlertid gjenspeiler ikke klimapanelets projeksjoner hele spekteret av usikkerhet. Den nedre ende av det «sannsynlige» intervallet synes å være bedre begrenset enn den øvre delen.
== Klimamodeller ==
En klimamodell er en matematisk modell av de fysiske, kjemiske og biologiske prosesser som påvirker klimasystemet. Slike modeller er basert på vitenskapelige disipliner som fluiddynamikk og termodynamikk, så vel som fysiske prosesser som stråling. Modellene kan brukes til å forutsi en rekke variabler som lokal luftbevegelse, temperatur, skyer, og andre atmosfæriske egenskaper, samt havtemperatur, saltinnhold og sirkulasjon, isdekke på land og sjø, overføring av varme og fuktighet fra jord og vegetasjon til atmosfæren, samt kjemiske og biologiske prosesser, i tillegg til flere andre.
Selv om forskerne forsøker å få med så mange prosesser som mulig, er forenklinger av selve klimasystemet uunngåelig på grunn av begrensninger av maskinkraft og kunnskap om klimasystemet. Resultater fra modellene kan også variere på grunn av ulike klimagassers konsentrasjon og modellens klimafølsomhet. For eksempel er usikkerheten i klimapanelets anslag fra 2007 forårsaket av for det første bruk av flere modeller med ulik følsomhet for klimagasskonsentrasjoner, for det andre bruk av ulike estimater for menneskelige fremtidige utslipp av klimagasser, og for det tredje eventuelle andre utslipp fra klimarelaterte tilbakekoblinger som ikke var inkludert i modellene klimapanelet brukte til å forberede sin rapport, det vil si klimagass frigjort fra permafrost.Modellene antar ikke at klimaet vil bli varmere på grunn av økende nivåer av klimagasser. I stedet forutsier modellene hvordan klimagasser vil samhandle med strålingspådriv og andre fysiske prosesser. Oppvarming eller kjøling er derfor et resultat, ikke en forutsetning i modellene.Skyer og deres effekt er spesielt vanskelig å forutse. Forbedrede modeller for representasjon av skyer er derfor et viktig tema i dagens forskning. En annen fremtredende problemstilling er å utvide og forbedre representasjoner av karbonkretsløpet.Modeller brukes også til å undersøke årsakene til nylige klimaendringer ved å sammenligne de observerte endringene med dem som modellene bruker som grunnlag for naturlige og menneskeskapte effekter. Selv om disse modellene ikke entydig forklarer oppvarmingen som skjedde i årene rundt 1910–1945 til å enten skyldes naturlig variasjoner eller menneskelige effekter, tyder de på at oppvarmingen siden 1970 er dominert av utslipp av klimagasser som menneskeskapte.Modellenes fysiske realisme er testet ved å undersøke deres evne til å simulere dagens- eller tidligere tiders klima. Klimamodeller gir et godt samsvar med observasjoner av de globale temperaturendringer i forrige århundre, men simulerer ikke alle aspekter av klimaet. Ikke alle virkninger av global oppvarming er nøyaktig slik FNs klimapanel sine klimamodeller forutsier. Reduksjonen av isen i Arktis har vært raskere enn forutsett. Nedbør økte proporsjonalt med luftfuktigheten, og dermed betydelig raskere enn globale klimamodeller forutsier. Siden 1990 har havnivået også økt betydelig raskere enn modellene forutså ville skje.
== Observerte og forventede miljøeffekter ==
=== Generelle endringer ===
Fremtidige klimaendringer og tilhørende konsekvenser vil variere fra region til region. De forventede effektene av global oppvarming inkluderer økt global temperatur, stigende havnivå, endret nedbør og utvidet ørkenspredning i subtropene.Menneskeskapte pådrag har trolig bidratt til noen av de observerte endringene, slik som havnivåstigning, klimaendringer som ekstremvær (for eksempel antall varme og kalde dager), reduksjonen av den arktiske havisen, isbresmelting, og utbredelse av vegetasjon i Sahara.I løpet av det 21. århundre er isbreer og snødekke anslått til å fortsette sin retrett. Anslag for reduksjon av den arktiske havisen varierer. Nyere anslag tyder på at somrene kan bli isfrie i Arktis (definert som isutbredelse mindre enn 1 million km²) så tidlig som 2025–2030.«Detection» er prosessen med å vise at klimaet har endret seg innenfor noen definerte statistiske måter, uten å gi en begrunnelse for denne endringen. Detection betyr ikke at den oppdagede endringen tildeles en bestemt årsak. «Attribusjon» er en prosess med tildelingen av årsaker til klimaendringene for å etablere de mest sannsynlige grunner til den registrerte endringen med en viss definert grad av sikkerhet. Detection og attribusjon kan også brukes til observerte endringer i fysiske, økologiske og sosiale systemer.
=== Ekstremvær ===
Oppvarmingen er forventet å være større over land enn over hav og størst i Arktis, med den fortsatte retrett av isbreer, permafrost og havis. Andre sannsynlige endringer inkluderer hyppigere ekstremvær, herunder hetebølger, tørke, kraftig regn med oversvømmelser og kraftige snøfall, havforsuring og utryddelse av arter på grunn av skiftende temperaturregimer. Signifikante effekter for mennesker er risiko for matsikkerheten fra minkende avlinger og oppgivelse av befolkede områder på grunn av stigende havnivå.Endringer i regionalt klima forventes å omfatte større oppvarming over land, med mest oppvarming på høye nordlige breddegrader, og minst oppvarming i Sørishavet og deler av Nord-Atlanteren.Fremtidige endringer i nedbør forventes å følge eksisterende trender, med redusert nedbør over subtropiske landområder, og økt nedbør på subpolare breddegrader og noe endring i regioner av ekvator. Prognosene antyder en sannsynlig økning i hyppigheten og alvorlighetsgraden av enkelte ekstreme værhendelser, for eksempel hetebølger. I en studie fra 2015 publisert i Nature Climate Change heter det:
Omtrent 18 % av de moderate daglige ytterpunktene av nedbør over land skyldes den observerte temperaturøkningen siden førindustriell tid, som igjen primært er resultater fra menneskelig påvirkning. For 2 °C oppvarming er fraksjonen som tilskrives menneskelig påvirkning på ekstrem nedbør cirka 40%. På samme måte er i dag cirka 75 % av de moderate daglige varme ekstremene over land skyldes oppvarming. Det er de mest sjeldne og ekstreme hendelser som har den største fraksjonen av menneskeskapt bidrag, og bidraget øker lineært med ytterligere oppvarming.
Dataanalyse av ekstreme værhendelser fra 1960 til 2010 viser at tørke og hetebølger opptrer samtidig med økt frekvens. Ekstremt våte eller tørre hendelser innenfor monsuntiden har økt siden 1980.
=== Havnivåstigning ===
Havnivåstigningen siden 1993 har blitt anslått til i gjennomsnitt 2,6 mm og 2,9 mm per år ± 0,4 mm. I tillegg har havnivåstigningen akselerert fra 1995 til 2015. I løpet av det 21. århundre har klimapanelets fremskrivninger for et høyt utslippsscenario prognosert at det globale gjennomsnittlige havnivået kan stige med 52–98 cm. Klimapanelets anslag er konservative og kan ha undervurdere fremtidig havnivåstigning. Andre anslag tyder på at i samme periode kan globalt gjennomsnittlig havnivå stige med 0,2 til 2,0 m i forhold til gjennomsnittlig havnivå i 1992.Utbredt havnivåstigning forventes hvis flere grader med oppvarming blir vedvarende i årtusener. For eksempel kan vedvarende global oppvarming på mer enn 2 °C (i forhold til pre-industrielt nivå) føre til havstigning på rundt 1–4 m på grunn av termisk utvidelse av sjøvann og smelting av isbreer. Smelting av Grønlandsisen kan bidra med ytterligere 4 til 7,5 m over mange tusen år. Det har blitt anslått at en allerede har forpliktet seg til en havnivåstigning på cirka 2,3 meter for hver grad av temperaturstigning i løpet av de neste 2000 år.Oppvarming utover 2 °C målet ville potensielt føre til havnivåstigning dominert av smelting fra isen i Antarktis. Fortsatt CO2-utslipp fra fossile kilder kan føre til ytterligere titalls meters havstigning over de neste årtusener. Dette vil til slutt føre til smelting av hele innlandsisen i Antarktis, som vil kunne forårsake en havstigning på rundt 58 meter.
=== Økologiske systemer ===
I terrestriske økosystemer har tidligere tidspunkt for våren, samt at områder for plante- og dyreliv trekker nærmere polene og oppover i høyden, med stor sikkerhet blitt tilskrevet dagens oppvarming. Fremtidige klimaendringer forventes å påvirke spesielle økosystemer som tundra, mangrover og korallrev. Det er forventet at de fleste økosystemer vil bli påvirket av høyere atmosfærisk CO2-nivå, kombinert med høyere globale temperaturer. I det store og hele er det ventet at klimaendringene vil føre til utryddelse av mange arter, samt redusert mangfold av økosystemer.Økning i atmosfærisk CO2-konsentrasjon har ført til en økning i havets surhetsnivå. Oppløst CO2 øker havets surhet, noe som kan måles med lavere pH-verdier. Mellom 1750 og 2000 har overflateverdien av pH i havet blitt redusert fra ≈8,2 til ≈8,1. Overflatenivåer av pH i havet har trolig ikke vært under ≈8,1 i løpet av de siste 2 millioner år. Anslag tyder på at overflateverdier av pH i havet vil kunne bli redusert med ytterligere 0,3–0,4 enheter i løpet av 2100. Fremtidig havforsuring kan true korallrev, fiskeriene, fredede arter og andre naturressurser av stor verdi for samfunnet.Reduksjon av oksygennivået i havet er anslått å øke dette miljøproblemet med 10 %, og tredoble farvann med delvis oksygenmangel (oksygenkonsentrasjoner mindre enn 98 % av gjennomsnittlige overflatekonsentrasjoner), for hver 1 °C økning av overflatetemperaturen i havet.
=== Langtidsvirkninger ===
I en tidsramme av århundrer til årtusener blir omfanget av global oppvarming hovedsakelig bestemt av menneskeskapte CO2-utslipp. Dette skyldes at karbondioksid har svært lang levetid i atmosfæren. Fordi klimasystemet har en stor «treghet» og klimagasser blir værende i atmosfæren i lang tid, vil mange av disse effektene ikke bare eksistere i flere tiår eller århundrer, men titusener av år.Stabilisering av den globale gjennomsnittstemperaturen vil kreve store reduksjoner av CO2-utslippene, samt reduksjoner i utslipp av andre klimagasser som metan og nitrogenoksid. Utslippene av CO2 må bli redusert med mer enn 80 % i forhold til sitt toppnivå. Selv om dette skulle bli oppnådd, vil de globale gjennomsnittstemperaturene holde seg nær sitt høyeste nivå for mange århundrer. Per 2016 har utslippene av CO2 fra forbrenning av fossile brensler sluttet å øke, men avisen The Guardian meldte at de trenger å «reduseres for å ha en reell innvirkning på klimaendringene». Men i mellomtiden fortsetter denne klimagassen å hope seg opp i atmosfæren. CO2 er heller ikke den eneste faktoren med betydning for klimaendringer. Konsentrasjoner av atmosfærisk metan, en annen drivhusgass, økte kraftig mellom 2006 og 2016 av ukjente årsaker. Dette undergraver innsatsen for å bekjempe global oppvarming, og det er en risiko for en ukontrollerbar drivhuseffekt.Langtidseffekter inkluderer også en respons fra jordskorpen på grunn av issmelting og reduserte isbreer, altså det som kalles landhevning. Detter fordi landmassene ikke lenger vil være like mye presset ned av vekten av is. Dette kan føre til jordskred og økt seismisk og vulkansk aktivitet. Tsunamier kan bli generert av undersjøiske ras forårsaket av at varmere havvann tiner deler av havet med permafrost, eller avgir gasshydrater. Noen verdensregioner, som for eksempel de franske Alpene, viser allerede tegn til en økning i hyppigheten av skred.
=== Storskala og plutselige endringer ===
Klimaendringene kan føre til globale og store endringer i naturmiljø og samfunn. Eksempler på dette er muligheten for at den termohaline sirkulasjon blir tregere eller stopper opp, noe som i tilfellet av at den slutter vil endre været i Europa og Nord-Amerika betraktelig. Andre eksempler er havforsuring som følge av økte konsentrasjoner av karbondioksid, og den langsiktige smeltingen av iskalottene, noe som vil bidra til havnivåstigning.Noen langtidsendringer kan opptre brått, det vil si over en kort tidsperiode, og kanskje også være irreversible. Eksempler på brå klimaendringer er hurtig frigjøring av metan og karbondioksid fra permafrost, som vil føre til forsterket global oppvarming, eller stans av den termohaline sirkulasjon. Den vitenskapelige forståelse av brå klimaendringer er generelt dårlig. Faktorer som kan øke sannsynligheten for brå klimaendringer, er høyere nivåer av global oppvarming, at oppvarmingen skjer raskere, og at oppvarmingen vedvarer over lengre tidsperioder.
== Observerte og forventede effekt på samfunn ==
=== Temperaturøkning ===
Anslag ved hjelp av klimamodeller oppsummert i IPCCs femte hovedrapport indikerte at i løpet av det 21. århundre vil den globale overflatetemperaturen trolig stige ytterligere 0,3 til 1,7 °C for de laveste utslippsscenariet og 2,6 til 4,8 °C for de høyeste utslippsscenarioene. Disse funnene er ikke bestridt av noe vitenskapelig organ av nasjonal eller internasjonal betydning.Effekter av klimaendringer på mennesker og samfunn har blitt påvist rundt om i verden, hovedsakelig på grunn av oppvarming eller endringer i nedbørsmønstre, eller begge deler. Produksjon av hvete og mais globalt har blitt påvirket av klimaendringer. Kornproduksjon har økt på noen midlere breddegrader som i Storbritannia og Nordøst-Kina, men økonomiske tap som følge av ekstremvær har økt globalt. Det har vært et skifte fra kulde- til varme-relatert dødelighet i noen regioner som et resultat av oppvarming. Livsgrunnlaget for urfolk i Arktis har blitt endret på grunn av klimaendringer, og det er nye bevis på at klimaendringer påvirker livsgrunnlaget for urfolk i andre regioner. Regionale virkninger av klimaendringer er nå observerbare på flere steder enn før, på alle kontinenter og over havområder.De fremtidige samfunnsmessige konsekvenser av klimaendringer vil komme til å bli ujevne. Mange risikoer er forventet å øke med høyere nivåer av global oppvarming. Alle regioner står i fare for å oppleve negative virkninger. På lavere breddegrader vil mindre utviklede områder stå overfor den største risikoen. En studie fra 2015 konkluderte med at den økonomiske veksten (bruttonasjonalprodukt) i fattige land vil bli mye mer svekket på grunn av den estimerte fremtidige oppvarmingen av klimaet enn tidligere antatt.En metaanalyse av 56 studier konkluderte i 2014 med at for hver grad temperaturstigning vil vold øke med opp til 20 %, slik som slåsskamper, voldskriminalitet, sivil uro eller kriger.Eksempler på konsekvenser ved klimaendringer er:
Matproduksjon: Jordbruket vil sannsynligvis bli negativt påvirket i land på lavere breddegrader, mens effekter på nordlige breddegrader kan være både positiv eller negativ. Global oppvarming på rundt 4,6 °C i forhold til pre-industrielt nivå kan utgjøre en stor risiko for global og regional matsikkerhet.
Helse: De generelle konsekvensene vil bli mer negative enn positive. Konsekvensene omfatter effektene av ekstremvær, som fører til skade og tap av liv og indirekte effekter, for eksempel underernæring forårsaket av avlingssvikt.
=== Habitatoversvømmelse ===
På små øyer og store deltaer er oversvømmelse som følge av havnivåstigning forventet å true vital infrastruktur og bosetninger. Dette kan føre til problemer med hjemløshet i land med lavtliggende områder som Bangladesh, samt statsløshet for befolkningen i land som Maldivene og Tuvalu.
=== Økonomiske konsekvenser ===
Blant økonomiske eksperter er det stor enighet om at klimaendringer vil få store negative konsekvenser innenfor mange områder. Klimaendringer er forventet å få økonomiske konsekvenser på grunn av endring av avlinger, landreduksjon og økt havnivå, endringer i fiskeriene, skader på grunn av ekstremvær, endret produktivitet og helsekostnader på grunn av sykdom og stress ved høye temperaturer, endrede turiststrømmer, endret energibehov for kjøling og oppvarming, samt andre konsekvenser.
Det er store usikkerhet involvert, spesielt om fremtidig global temperatur øker mye, det vil si over 2 ºC. Påvirkningen er ikke entydig negativ; for eksempel vil økt CO2 i atmosfæren øke plantevekst og kunne gi økte avlinger, mens tørke har motsatt effekt. Det er også forventet at mange nasjoner på den nordlige halvkule vil få netto økonomiske fordeler av klimaendringer, i alle fall de nærmeste tiårene, mens ulempene for landene som allerede har et varmt klima, er større. De forskjellige landenes evne og mulighet til å tilpasse seg klimaendringene vil også ha stor betydning for økonomiske konsekvenser.Det foreligger studier som kvantifiserer kostnadene som klimaendringene vil kunne gi. Om dagens trender fortsetter, er det kalkulert med at kostnadene i 2100 for skader forårsaket av orkaner, skader på eiendom, energikostnader og kostnader med vannforsyning i USA vil være på 1,9 billioner US-Dollar per år (i dagens pengeverdi). Dette tilsvarer 1,8 % av landets brutto nasjonalprodukt.Estimater basert på Klimapanelets A1B-utslippsscenario for ekstra klimagasser som CO2 og CH4 frigjort fra permafrosten, har anslag forbundet med skader på 43 billioner amerikanske dollar.
=== Infrastruktur ===
Påvirkning av infrastruktur som vannforsyning, elektrisitetsforsyning, kommunikasjonssystemer, veier, havner, og flyplasser ved for eksempel ekstremvær vil kunne gi ødeleggelser på disse. Men det er de indirekte konsekvensene for samfunnet når denne infrastrukturen ikke fungerer, som er mest alvorlige. For slike systemer er det også typisk at svikt i et system fører til svikt i andre; spesielt i tettbefolkede områder får dette en kaskaderende virkning der mange typer infrastruktur blir uvirksom.Fortsatt degradering av permafrost vil trolig føre til ustabil infrastruktur i arktiske strøk, og Alaska før 2100. Her er det forventet påvirkning av veier, rørledninger og bygninger, vannforsyning og landskred.
== Mulige tiltak mot global oppvarming ==
=== Internasjonale forpliktelser om tiltak ===
Mulige samfunnsmessige tiltak mot global oppvarming er klimatiltak i form av utslippsreduksjon, tilpasning til dets virkninger, tilpassing av bygninger, og mulig fremtidig Geo-engineering. De fleste land er parter i klimakonvensjonen (UNFCCC), som har som endelig mål å hindre farlig menneskeskapt klimaendring. Partene i klimakonvensjonen er enige om at dype kutt i utslippene er nødvendig. og at den globale oppvarmingen skal begrenses til godt under 2,0 °C i forhold til førindustrielt nivå, med anstrengelser for å nå målet om 1,5 °C.Landene har forskjellig klimapolitikk for å redusere sine utslipp.
=== Begrensning ===
Reduksjon av klimagassutslipp er ett tiltak for å begrense klimaendringene, et annet er å øke kapasiteten på karbonsluk for å absorbere større mengder klimagasser fra atmosfæren. Det er et stort potensial for fremtidig reduksjoner av utslipp ved en kombinasjon av tiltak som: Energisparing og økt energieffektivisering, bruk av overgang til andre energiteknologier, for eksempel fornybar energi, atomenergi, samt karbonfangst og -lagring, På den annen side er tiltak for forsterket karbonsluk ved for eksempel skogplanting og å forebygge avskoging. En rapport fra Citibank fra 2015 konkluderte med at overgang til en lavkarbonøkonomi vil gi positiv avkastning på investeringer.Nære- og langsiktige trender i det globale energisystemet er i strid med ønsket om å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 eller 2 °C, i forhold til pre-industrielt nivå. Avtaler som ble fattet under FNs klimakonferanse i 2010 er stort sett konsistent med å ha en sannsynlig mulighet (66-100 % sannsynlighet) om å begrense den globale oppvarmingen (i det 21. århundre) til under 3 °C, i forhold til pre-industrielt nivå.For å begrense oppvarmingen til under 2 °C trengs strengere utslippsreduksjoner på kort sikt, dermed hadde en ikke behøvd så raske reduksjoner etter 2030. Mange modeller for fremtidig reduksjon greier ikke å nå 2 °C-målet, særlig om pessimistiske forutsetninger legges til grunn for fremtidig tilgjengelighet av teknologier for klimatiltak.
=== Tilpasning ===
Andre politiske reaksjoner er tilpasning til klimaendringer. Tilpasning til klimaendringer kan være planlagt, enten som en reaksjon på eller i påvente av klimaendringer, eller spontan, det vil si uten statlig innblanding. Tilpasninger skjer allerede i begrenset omfang. Barrierer, begrensninger og kostnader ved fremtidig tilpasning er ikke fullt ut forstått.Et konsept knyttet til tilpasning er tilpasningskapasitet, som er evnen til et system (menneskelig, naturlig eller en organisasjon) til å tilpasse seg klimaendringer (inkludert klimavariasjoner og ekstremer) for å moderere potensielle skader, for å dra nytte av muligheter, eller til å takle konsekvensene. Klimaendringer som ikke møtes med tiltak, det vil si fremtidige klimaendringer uten arbeid med å begrense utslipp av klimagasser, vil på lang sikt sannsynlig overstige kapasiteten til systemer av naturlige, menneskelige og organisasjoners evne til å tilpasse seg.Miljøorganisasjoner og personer i offentligheten har presentert konsekvensene av klimaendringene og risikoen de innebærer, for å fremme endringer i infrastrukturbehov og utslippsreduksjoner.
=== Geo-engineering ===
Geo-engineering er tilsiktet endring av klimaet. Det har blitt undersøkt som en mulig reaksjon på global oppvarming, for eksempel av NASA og Royal Society. Teknikker i henhold til denne forskningen faller vanligvis inn i to kategorier, påvirkning av solinnstrålingen og fjerning av karbondioksid, selv om diverse andre tiltak har blitt foreslått. En studie fra 2014 undersøkte de vanligste klimatekniske metoder som har blitt foreslått. Konklusjonen var at de enten er ineffektive eller har alvorlige potensielt bivirkninger, og heller ikke kan stoppes uten at raske klimaendringer oppstår.
== Diskursen om global oppvarming ==
=== Politisk diskusjon ===
Nesten alle land i verden er parter i klimakonvensjonen (UNFCCC). Hovedformålet med konvensjonen er å forhindre farlig menneskelig påvirkning av klimasystemet. Som beskrevet i konvensjonen, krever dette at konsentrasjonen av klimagasser stabiliseres i atmosfæren på et nivå hvor økosystemene kan tilpasse seg naturlig til klimaendringer, matproduksjon ikke blir truet, og økonomisk utvikling kan fortsette på en bærekraftig måte. Rammekonvensjonen ble vedtatt i 1992, men siden den gang har de globale utslippene økt.I løpet av forhandlingene presset G77 (en lobbygruppe i FN som representerer 133 utviklingsland) på for et mandat som krever at utviklede land «[tar] ledelsen» i å redusere sine utslipp. Dette ble begrunnet med at den utviklede verdens utslipp hadde bidratt mest til akkumulering av klimagasser i atmosfæren. Per capita-utslippene (det vil si utslipp per innbygger) var fortsatt relativt lave i utviklingsland, og utslippene i utviklingsland vil måtte komme til å vokse for at disse skal kunne møte sine utviklingsbehov.Fullmakten ble oppholdt i Kyotoprotokollen til rammekonvensjonen, som trådte i rettsvirkning i 2005. Ved å ratifisere Kyoto-protokollen aksepterte de fleste utviklede land juridisk bindende forpliktelser til å begrense sine utslipp. Disse forpliktelsene i første runde utløp i 2012. USAs president George W. Bush avviste avtalen på grunnlag av at «det fritar 80 % av verden, inkludert store befolkningssentra som Kina og India, fra forpliktelser, og vil føre til alvorlig skade på den amerikanske økonomien.»Under FNs klimakonferanse 2009 i København la flere av partene fra UNFCCC frem en avtale, i ettertid kjent som København-avtalen. Partene tilknyttet til avtalen (140 land i november 2010) hadde som mål å begrense den fremtidige økningen i global temperatur til under 2 °C. Det 16. partsmøtet (COP16) ble avholdt på Cancún i 2010. Det ble fremlagt en avtale, men ikke en bindende traktat, om at partene bør gjøre øyeblikkelige handlinger for å redusere klimagassutslipp for å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C over førindustrielle temperaturer. De erkjente også behovet for å vurdere å styrke målet om en global gjennomsnittlig økning på 1,5 °C.
Ved klimatoppmøtet i Paris i 2015 (COP 21) ble det enighet om en avtale, Parisavtalen, med bestemmelser for blant annet reduksjoner i utslipp av drivhusgasser, klimatilpasning og støtte til utviklingslands omstilling. Etter at EU ratifiserte avtalen i oktober 2016, ble den ratifisert av 55 land, med en utslippsandel på 55 % av de globale utslippene, slik at den begynte å gjelde fra 4. november 2016. Parisavtalens mål er at de globale utslippene raskest mulig skal synke. Formål med avtalen er å:
holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 °C sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C;
øke evnen til å tilpasse seg klimaendringene og fremme klimarobusthet og en lavutslippsutvikling, på en måte som ikke setter matproduksjonen i fare;
gjøre finansieringsstrømmer forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling.I andre halvdel av det 21. århundre er det et mål om netto nullutslipp, det vil si at menneskeskapte utslipp ikke skal være større enn naturens opptak av klimagasser.
=== Vitenskapelig diskusjon ===
Det pågår en diskusjon gjennom publisering av fagfellevurderte vitenskapelige artikler som vurderes av forskere som arbeider i de aktuelle feltene som deltar i FNs klimapanel. Den vitenskapelige enighet fra og med 2013 er angitt i IPCCs femte hovedrapport, som fastslår at «det er svært sannsynlig at menneskelig påvirkning har vært den dominerende årsak til den observerte oppvarmingen siden midten av 1900-tallet». En rapport fra 2008 fra det amerikanske National Academy of Sciences sier at de fleste forskere da var enige om at den observerte oppvarmingen de siste tiårene skyldes hovedsakelig menneskelige aktiviteter som øker mengden av klimagasser i atmosfæren. I 2005 uttalte Royal Society at mens det overveldende flertall av forskere var enige om hovedpunktene, var det noen individer og organisasjoner som motsatte seg konsensusen om nødvendigheten av hastetiltak for å redusere utslipp av klimagasser. Disse har forsøkt å undergrave vitenskapen og arbeidet til FNs klimapanel. I tillegg har nasjonale vitenskapsakademier oppfordret verdens politiske ledere til å kutte de globale utslippene.I den vitenskapelige litteraturen er det en sterk enighet om at den globale overflatetemperaturen har økt de siste tiårene, og at trenden hovedsakelig skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Ingen vitenskapelige organer av nasjonal eller internasjonal betydning har vært uenig i dette synet.
=== Diskusjon i det offentlige og i massemedia ===
Kontroversene om den globale oppvarmingen refererer til en rekke uenigheter, vesentlig mer omtalt i massemedia enn i den vitenskapelige litteraturen, vedrørende natur, årsaker og konsekvenser av global oppvarming. De omstridte problemene omfatter årsakene til økning av den globale gjennomsnittstemperaturen, spesielt siden midten av 1900-tallet, enten denne trenden er enestående eller innenfor normale klimatiske variasjoner, om menneskeheten har bidratt betydelig til den, og om økningen helt eller delvis skyldes feilmålinger. Andre uenigheter gjelder estimater for klimafølsomhet, spådommer om ytterligere oppvarming, og hva konsekvensene av den globale oppvarmingen vil bli.
I 1990 hadde amerikanske konservative tenketanker begynt å utfordre legitimiteten til global oppvarming som et sosialt problem. De utfordret de vitenskapelige bevisene, hevdet at global oppvarming vil ha fordeler, og hevdet at de foreslåtte løsningene vil gjøre mer skade enn godt. Noen mennesker tviler på aspekter ved klimaendringer. Organisasjoner som libertarianske Competitive Enterprise Institute, konservative kommentatorer, og noen selskaper som Exxon Mobil har utfordret IPCCs klimascenarier, finansiert forskere som er uenige med den vitenskapelige konsensus, og følger sine egne projeksjoner av de økonomiske kostnadene av strengere kontroll. På den annen side har noen av petroleumsselskapene redusert sin innsats i de siste årene, eller til og med tatt til orde for en politikk for å redusere den globale oppvarmingen. De internasjonale oljeselskapene har begynt å erkjenne at klimaendringer eksisterer, og er forårsaket av menneskelige aktiviteter og forbrenning av fossilt brensel.
=== Meningsmålinger ===
Folks reaksjoner på global oppvarming og bekymring for dens effekter er økende. En global rapport fra 2015 utført av Pew Research Center viste at en median på 54 % anser dette som «et svært alvorlig problem». Det er betydelige regionale forskjeller, med amerikanere og kinesere (med økonomier som er ansvarlig for de største årlige CO2 utslipp) blant de minst bekymrede.Verdens befolkning, eller i det minste folk i økonomisk utviklede regioner, ble for alvor klar over problemet med den globale oppvarmingen mot slutten av 1980-årene. Meningsmålingsinstitutter begynte å følge med på folks synspunkter om emnet, hovedsakelig først i USA. Den lengste konsistente opinionsundersøkelsen er foretatt av Gallup i USA, der en har funnet relativt små endringer blant folk. Det vil si rundt 10 % endring i årene 1998–2015 i oppfatning av hvor alvorlig global oppvarming er, men med økende polarisering mellom dem som er bekymret og dem som er likegyldige.Den første store verdensomspennende meningsmålingen ble utført av Gallup i årene 2008–2009 i 127 land. Undersøkelsen viste at rundt 62 % av alle mennesker over hele verden sa at de visste om global oppvarming. I de avanserte industrilandene i Nord-Amerika, Europa og Japan, var det 90 % eller flere som visste om global oppvarming (97 % i USA og 99 % i Japan), i mindre utviklede land, særlig i Afrika, var det færre enn en fjerdedel visste om dette, selv om mange hadde lagt merke til at det lokale været forandrer seg. Blant de som visste om global oppvarming, var det en stor variasjon mellom landene i oppfatningen av om oppvarmingen var et resultat av menneskelig aktivitet.Etter 2010 har 111 land vært med i undersøkelsen, hvoretter Gallup har fastslått at det var en betydelig nedgang siden 2007–2008 i antall amerikanere og europeere som så på global oppvarming som en alvorlig trussel. I USA var det bare litt over halvparten av befolkningen (53 %) som nå så på dette som en alvorlig bekymring for enten dem selv eller deres familier. Dette var 10 prosentpoeng lavere enn ved tilsvarende meningsmåling i 2008 (63 %). Latin-Amerika hadde den største økningen i bekymring. Her var det 73 % som så på den globale oppvarmingen som en alvorlig trussel mot deres familier. Denne globale opinionsundersøkelsen viste også at folk anså det som mer sannsynlig å tilskrive den globale oppvarmingen menneskelig aktivitet enn naturlige årsaker, bortsett fra i USA, hvor nesten halvparten (47 %) av befolkningen tilskriver global oppvarming naturlige årsaker.I en undersøkelse fra mars–mai i 2013 av Pew Research Center der mennesker i 39 land ble spurt om globale trusler, var ifølge 54 % av de spurte den globale oppvarmingen på toppen av det som oppfattes som globale trusler. I en undersøkelse fra januar 2013 fant Pew Research Center at 69 % av amerikanerne sier at det er solide bevis for at jordas gjennomsnittstemperatur har blitt varmere i løpet av de siste tiårene, opp seks prosentpoeng siden november 2011, og 12 prosentpoeng siden 2009.En undersøkelse fra 2010 i 14 industrialiserte land viste at skepsisen omkring farene ved global oppvarming var høyest i Australia, Norge, New Zealand og USA, i den rekkefølgen, noe som korrelerer positivt med per capita utslipp av karbondioksid.
== Se også ==
Antropocen
Global nedkjøling
Antropogen
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Good, P. (2010), An updated review of developments in climate science research since IPCC AR4. A report by the AVOID consortium, London, UK: Committee on Climate Change, http://archive.theccc.org.uk/aws2/4th%20Budget/fourthbudget_supporting_research_reviewofclimatescience_developements_since_IPPC_AR4.pdf Arkivert 24. september 2018 hos Wayback Machine., p. 14. Report website.IAP (juni 2009), Interacademy Panel (IAP) Member Academies Statement on Ocean Acidification, http://www.interacademies.net/10878/13951.aspx Arkivert 6. august 2013 hos Wayback Machine., Secretariat: TWAS (the Academy of Sciences for the Developing World), Trieste, Italy.IEA (2009). World Energy Outlook 2009 (PDF). Paris, France: International Energy Agency (IEA). ISBN 978-92-64-06130-9. IPCC AR4 SYR (2007). Core Writing Team, red. Climate Change 2007: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC. ISBN 92-9169-122-4. IPCC AR4 WG1 (2007). Solomon, S., red. Climate Change 2007: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-88009-1. IPCC AR4 WG2 (2007). Parry, M.L., red. Climate Change 2007: Impacts, Adaptation and Vulnerability. Contribution of Working Group II to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-88010-7. Arkivert 10. november 2018 hos Wayback Machine.IPCC AR4 WG3 (2007). Metz, B., red. Climate Change 2007: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-88011-4. Arkivert 12. oktober 2014 hos Wayback Machine.IPCC AR5 WG1 (2013), Stocker, T.F., red., Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Working Group 1 (WG1) Contribution to the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) 5th Assessment Report (AR5), Cambridge University Press, http://www.ipcc.ch/report/ar5/wg1/ . Climate Change 2013 Working Group 1 website.IPCC AR5 WG2 A (2014), Field, C.B., red., Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects (GSA). Contribution of Working Group II (WG2) to the Fifth Assessment Report (AR5) of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), Cambridge University Press, arkivert fra originalen on 16. april 2014, https://web.archive.org/web/20140416051047/http://www.ipcc.ch/report/ar5/wg2/ . ArchivedIPCC AR5 WG3 (2014), Edenhofer, O., red., Climate Change 2014: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III (WG3) to the Fifth Assessment Report (AR5) of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), Cambridge University Press, arkivert fra originalen on 27. november 2014, https://web.archive.org/web/20141127222605/http://www.ipcc.ch/report/ar5/wg3/ . Also available at mitigation2014.org.IPCC SAR SYR (1996). «Climate Change 1995: A report of the Intergovernmental Panel on Climate Change». IPCC Second Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC. pdf. The «Full Report», consisting of «The IPCC Second Assessment Synthesis of Scientific-Technical Information Relevant to Interpreting Article 2 of the UN Framework Convention on Climate Change» and the Summaries for Policymakers of the three Working Groups.IPCC SAR WG3 (1996). Bruce, J.P., red. Climate Change 1995: Economic and Social Dimensions of Climate Change. Contribution of Working Group III to the IPCC Second Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 0-521-56051-9. Full rapport Arkivert 11. oktober 2017 hos Wayback Machine. (PDF-fil).IPCC SREX (2012). Field, C.B.; m.fl., red. «Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation (SREX)». Cambridge University Press. Arkivert fra originalen 19. desember 2012. Arkivert 19. desember 2012 hos Wayback Machine.. Summary for Policymakers Summary for Policymakers.IPCC TAR WG1 (2001). Houghton, J.T., red. Climate Change 2001: The Scientific Basis. Contribution of Working Group I to the Third Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80767-0. Arkivert fra originalen 30. mars 2016. Arkivert 30. mars 2016 hos Wayback Machine.IPCC TAR WG2 (2001). McCarthy, J. J., red. Climate Change 2001: Impacts, Adaptation and Vulnerability. Contribution of Working Group II to the IPCC Third Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80768-9. Arkivert fra originalen 14. mai 2016. Arkivert 14. mai 2016 hos Wayback Machine.IPCC TAR WG3 (2001). Metz, B., red. Climate Change 2001: Mitigation. Contribution of Working Group III to the IPCC Third Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80769-7. Arkivert fra originalen 27. februar 2017. Arkivert 27. februar 2017 hos Wayback Machine. Denne artikkelen inneholderstoff som er offentlig eiendom fra US Global Change Research Program (USGCRP)-artikkelen: NCADAC (11. januar 2013), Federal Advisory Committee Draft Climate Assessment. A report by the National Climate Assessment Development Advisory Committee (NCADAC), Washington, D.C., USA, http://ncadac.globalchange.gov/ Arkivert 13. september 2013 hos Wayback Machine.USGCRP (2015), Glossary, Washington, DC, USA: U.S. Global Change Research Program (USGCRP), http://www.globalchange.gov/climate-change/glossary, besøkt 20. januar 2014 . Archived url.National Research Council (2011), Climate Stabilization Targets: Emissions, Concentrations, and Impacts over Decades to Millennia, Washington, D.C., USA: National Academies Press, arkivert fra originalen on 27. mars 2014, https://web.archive.org/web/20140327000317/http://www.nap.edu/catalog.php?record_id=12877 National Research Council (2010). America's Climate Choices: Panel on Advancing the Science of Climate Change;. Washington, D.C.: The National Academies Press. ISBN 0-309-14588-0. Arkivert fra originalen 29. mai 2014. Parris, A. (6 . desember 2012), Global Sea Level Rise Scenarios for the US National Climate Assessment. NOAA Tech Memo OAR CPO-1, NOAA Climate Program Office, http://cpo.noaa.gov/sites/cpo/Reports/2012/NOAA_SLR_r3.pdf . Report website.UNEP (2010), UNEP Emerging Issues: Environmental Consequences of Ocean Acidification: A Threat to Food Security, Nairobi, Kenya: United Nations Environment Programme (UNEP), arkivert fra originalen on 2015-04-07, http://webarchive.loc.gov/all/20150407111527/http://unep.org/dewa/Portals/67/pdf/Ocean_Acidification.pdf . Report summary. Denne artikkelen inneholderstoff som er offentlig eiendom fra US Global Change Research Program (USGCRP)-artikkelen: USGCRP (2009). Global Climate Change Impacts in the United States. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-14407-0. . Public-domain status of this report can be found on p.4 of PDFUS NRC (2008). «Understanding and responding to climate change: Highlights of National Academies Reports, 2008 edition, produced by the US National Research Council (US NRC)». Washington, D.C., USA: National Academy of Sciences. Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.US NRC (2012). «Climate Change: Evidence, Impacts, and Choices». US National Research Council (US NRC). Also available as PDFZeebe, R.E. (mai 2012), «History of Seawater Carbonate Chemistry, Atmospheric CO2, and Ocean Acidification», Annual Review of Earth and Planetary Sciences 40: ss. 141–165, , , http://www.soest.hawaii.edu/oceanography/faculty/zeebe_files/Publications/ZeebeAR12.pdf .
== Eksterne lenker ==
(en) Global warming – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Forskning(en) NASA Goddard Institute for Space Studies – Global change research
(en) NOAA State of the Climate Report – U.S. and global monthly state of the climate reportsUtdanning(en) NASA: Climate change: How do we know?
(en) Global Climate Change Indicators – NOAA
(en) NOAA Climate Services – NOAA
(en) Skeptical Science: Getting skeptical about global warming skepticism
(en) «Climate Feedback» – Scientific Feedbacks
(en) Global Climate Change: NASA's Eyes on the Earth – NASA, JPL, Caltech
(en) Center for Climate and Energy Solutions – business and politics
(en) A world with this much CO²: lessons from 4 million years ago | Global oppvarming og klimaendringer er den århundrelange stigningen i den gjennomsnittlige temperaturen i jordens lavere atmosfære og havene og de tilhørende effekter. Det er mange vitenskapelige holdepunkter for at klimaet, ofte omtalt som klimasystemet, bestående av jordens atmosfære, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren, blir varmere. | 3,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vytautas_Landsbergis | 2023-02-04 | Vytautas Landsbergis | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Litauiske forfattere', 'Kategori:Litauiske politikere', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kaunas', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vytautas Landsbergis (født 18. oktober 1932 i Kaunas, Litauen) er en litauisk konservativ politiker.
| Vytautas Landsbergis (født 18. oktober 1932 i Kaunas, Litauen) er en litauisk konservativ politiker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Vytautas Landsbergis er en av to sønner (broren: Gabrielius) av en storborgerskapsfamilie. Faren, Vytautas Žemkalnis-Landsbergis, arbeidet frem til Annen verdenskrig som sjefsarkitekt i Kaunas.
=== Karriere ===
Han ble dr. hab. i 1994, og er professor i musikk ved Litauens musikkakademi siden 1978. Han er også forfatter av politisk litteratur.
I 1988 var han en av grunnleggerne av den litauiske frigjøringsbevegelsen Sajudis, og var formann i det sovjetlitauiske parlamentet som 11. mars 1990 erklærte Litauen uavhengig av Sovjetunionen.
Landsbergis var leder for den litauiske delegasjonen som forhandlet med Sovjetunionen 1990–91. Han var kritisk til at land som Storbritannia og USA ikke viste nok støtte til gjenopprettelsen av Litauens frihet etter mer enn 40 års sovjetisk okkupasjon. Han var frem til november 1992 formann i det midlertidige litauiske parlamentet, Litauens Øverste Råd, fungerende statssjef, men har aldri vært valgt til landets president. Fra 1993 til 2003 ledet han partiet Fedrelandsforbundet – litauiske kristendemokrater. Fra 2004 til 2014 var han medlem av Europaparlamentet for Fedrelandsforbundet.
=== EU ===
I januar 2005 krevet han at EU skulle forby alle kommunistiske symboler på Europa-basis. Kommunistiske symboler er pr. idag forbudt i enkelte land i den tidligere Østblokken, som Ungarn. I 2000 gikk han også inn for at 23. juni 1941 (årsdagen for gjenopprettelsen av den litauiske staten etter at tyskerne kastet de russiske okkupantene ut av landet) skulle gjøres til nasjonaldag på linje med 1918 og 1990.
== Utmerkelser ==
Landsbergis ble tildelt Det norske folks Fredspris (1991) og en rekke litauiske og internasjonale priser. Fredsprisen gav grunnkapital til Vytautas Landsbergis' Fond. Landsbergis ble i 1998 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Familie ==
Han er gift med Gražina Ručytė-Landsbergienė. De har to døtre og en sønn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(lt) Offisielt nettsted
(en) Vytautas Landsbergis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vytautas Landsbergis hos Europaparlamentet
(en) Vytautas Landsbergis hos Europarådets parlamentarikerforsamling | Vytautas Landsbergis (født 18. oktober 1932 i Kaunas, Litauen) er en litauisk konservativ politiker. | 3,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nobels_fredspris | 2023-02-04 | Nobels fredspris | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nobels fredspris', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901'] | Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris anses å være verdens mest prestisjetunge fredspris.
De øvrige nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken.
Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt.
| Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris anses å være verdens mest prestisjetunge fredspris.
De øvrige nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken.
Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt.
== Nominasjon ==
Årets vinner kunngjøres alltid på en en fredag i oktober.Nominasjonsfristen for Nobels fredspris er 1. februar hvert år. Nominasjoner må fremmes av en person som har rett til å nominere; institusjoner kan ikke nominere, og alle nominasjoner er derfor individuelle. Rett til å nominere har medlemmer av nasjonalforsamlinger, regjeringsmedlemmer og medlemmer av Den interparlamentariske union, medlemmer av Den faste voldgiftsdomstolen, Den internasjonale domstol og Folkerettsinstituttet, vitenskapelig ansatte på professor- eller førsteamanuensisnivå i historie, samfunnsvitenskap, jus, filosofi, teologi og religionsvitenskap, universitetsrektorer og universitetsdirektører (eller likeverdige stillinger) samt direktører for fredsforskningsinstitutter og institutter for internasjonal politikk. Nominasjonsrett har også personer som tidligere har fått fredsprisen og styremedlemmer i institusjoner som har mottatt fredsprisen. I tillegg kommer nåværende og tidligere medlemmer av Den Norske Nobelkomite, samt komiteens tidligere konsulenter. Komitémedlemmer kan nominere senest i det første komitémøtet etter 1. februar.Nobelkomiteens sekretær, som er direktøren for Det norske Nobelinstitutt, velger i samråd med komiteen kandidater verdige til å bli satt på «kortlisten». Den består av om lag 20 personer og organisasjoner som vurderes nærmere. Nobelkomiteens eksperter skriver redegjørelser om dem som komitemedlemmene skal lese. Deretter fatter Den Norske Nobelkomite avgjørelsen om hvem som blir årets vinner. Drøftingene i komitemøtene er ikke gjengitt i protokollen. Bare navnet på vinneren/vinnerne er bokført, og redegjørelsene og protokollene er hemmelige i 50 år.
== Medalje, diplom og pengepremie ==
== Historie ==
Både fredsprisen og Nobelkomiteen er basert på den liberale internasjonalismen, en politisk ideologi som oppstod i Storbritannia på 1800-tallet og vokste fram i Norge på 1890-tallet.Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen, var premien på 10 millioner svenske kroner. Per 2019 har fredsprisen blitt delt ut 100 ganger – prisen ble ikke delt ut i 1914, 1915, 1916, 1918, 1923, 1924, 1928, 1932, 1939, 1940, 1941, 1942, 1943, 1948, 1955, 1956, 1966, 1967 og 1972.Fredsprisen ble fra 1901 til 1904 utdelt under en seremoni i Stortinget. Fra 1905 til 1947 fant seremonien sted i Universitetets Aula. Ingen priser ble utdelt under de to verdenskrigene. Da Aulaen gradvis ble for liten for arrangementet ble prisen fra 1990 utdelt i Oslo rådhus. Prisen kunngjøres vanligvis 9. desember, og utdeles 10. desember, samme dato som Alfred Nobel døde.Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Seremonien fant sted i Stortingssalen hvor stortingspresident Carl Berner først holdt en kort tale. Deretter annonserte Jørgen Løvland navnet på de to vinnerne. Ingen av prismottakerne var til stede.Tildelingene av Nobels fredspris har ofte vært kontroversielle, og mange stater har reagert på tildelinger som har blitt oppfattet som kritikk mot dem selv. For eksempel tok Kina avstand fra tildelingen til Liu Xiaobo. Også Nobel-familien har ved ulike anledninger tatt avstand fra tildelinger, blant annet fra tildelingen til Carl von Ossietzky i 1936. Tildelingen til Ossietzky var også den eneste tildelingen hvor kong Haakon uteble fra seremonien, og Aftenposten omtalte i 2016 tildeingen som «[d]en mest kontroversielle fredsprisen noensinne».Nobelkomiteen har siden 1901, da prisen ble utdelt for første gang, utdelt prisen til flere internasjonale organisasjoner, blant annet FN, Folkeforbundet og Røde Kors. Fra 1960-tallet og videre har komiteen vist økt interesse for demokratisering og menneskerettigheter, og prisen har blitt utdelt til flere menneskerettighetsforkjempere og dissidenter.
De første tiårene, frem til andre verdenskrig, har vært sentrale i komiteens historie og norsk utenrikspolitikk. Komiteen hadde i denne perioden en sentral plass i norsk utenrikspolitikk. I samme periode ble liberal internasjonalisme den sentrale ideologien for både komiteen og regjeringen. Da Norge gikk ut av unionen med Sverige i 1905 manglet man en egen utenrikstjeneste. Nobelkomiteen og fredsprisen ble sett på som en mulig plattform til å representere og fremme norske politiske interesser i utlandet. Norges første utenriksminister (1905–1908) og senere statsminister (1907–1908), Jørgen Løvland, var også samtidig komiteens formann. På denne måten hadde man en direkte forbindelse mellom Nobelkomiteen og Stortinget.Fredsprisen ble aktivt brukt for å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Prisen til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt i 1906 har blant annet blitt tolket av forskere som et forsøk på å etablere et godt forhold til USA.
=== Mottakere ===
Av de 100 prisene har 68 blitt tildelt én mottaker, 30 priser har blitt delt mellom to mottakere og to priser (1994 og 2011) har blitt delt mellom tre mottakere. Totalt har det vært 134 mottakere av Nobels fredspris, hvorav 107 enkeltpersoner og 24 organisasjoner (Røde Kors og FNs høykommissær for flyktninger har blitt tildelt prisen henholdsvis tre og to ganger). Av enkeltpersonene som har mottatt prisen er det 17 kvinner, den første var Bertha von Suttner i 1905. Den yngste mottakeren til nå er Malala Yousafzai, 17 år da hun mottok prisen i 2014, mens den eldste til nå er Józef Rotblat, 87 år da han mottok prisen i 1995. Til år 2000 var gjennomsnittsalderen 62 år for 87 individuell mottakere og av disse var 10 kvinner (andelen kvinner økte i løpet av de første 100 år). De første 75 årene dominerte Vest-Europa og Nord-Amerika blant mottakerne med i alt fire mottakere i Latin-Amerika, Afrika og Asia til og med 1975. De første 35 årene var tildelingene særlig knyttet til utvikling av lovverk og internasjonale avtaler samt fredskonferanser, senere ble det større andel av internasjonale organisasjoner og tildelinger for humanitært arbeid.Den amerikanske statsviteren Juditj Stiehm har identifisert seks kategorier mottakere:
Internasjonale organisasjoner
politikere og tjenestemenn som har funnet juridiske løsninger på internasjonale konflikter
fredsaktivister som arbeider internasjonalt
enkeltpersoner som søker rettferdighet, sikkerhet, rettigheter og frihet som grunnlag for fred
ledere som har brukt voldsmakt og deretter blitt enige om fredelig løsning
altruister som går foran med godt eksempel (for eksempel Mor Theresa)Den amerikanske statsviteren Ronald R. Krebs analyserte tildelingene til og med 2009, og kategoriserte etter om tildelingen var basert på ambisjoner og gode utsikter (engelsk: aspiration; for eksempel Barack Obama) eller faktisk oppnådde resultater (engelsk: accomplishments; Martti Ahtisaari). Krebs fant at 47 % av tildelingene var basert på ambisjoner. Krebs analyserte begrunnelsene og fant at 12 % av tildelingene var knyttet til innenrikspolitiske forhold, 19 % for humanitær innsats, 43 % relatert til nedrustning eller generelt fredsarbeid, og 21 % som støtte til pågående fredsprosesser samt 5 % annet.
=== Kriterier og Nobels testamente ===
Spørsmålet om tildelingene er i overensstemmelse med Alfred Nobels testamente har også vært et diskusjonstema. Debatten ble fornyet da juristen Fredrik Heffermehl i 2008 utgav boken Nobels vilje, hvor han argumenterer for at Nobelkomiteen ser bort fra Nobels testamente, og i stedet deler ut prisen etter egne preferanser. Heffermehl fikk i 2011 støtte for sine synspunkter fra Michael Nobel, tidligere styreleder i Familieforeningen Nobel. På bakgrunn av Heffermehls klager har Länsstyrelsen i Stockholm, som er tilsynsmyndighet for den svenske Nobelstiftelsen, behandlet saken to ganger. I 2009 konkluderte Länsstyrelsen med at tildelingene av Nobels fredspris ikke har vært i strid med Alfred Nobels testamente og at de heller ikke har brutt med Nobelkomiteens retningslinjer. I 2012 konkluderte Länsstyrelsen i Stockholm med at styret for Nobelstiftelsen, som etter svensk lov er ansvarlig for at avgjørelsene priskomiteene fatter er i overensstemmelse med Nobels vilje, ikke opptrer i strid med svensk lov. Länsstyrelsen vurderte ikke riktigheten av de enkelte fredspristildelingene. Saken ble da avsluttet av Länsstyrelsen.
== Referanser ==
== Se også ==
Folkets Fredspris
Liberalisme
== Litteratur ==
Øivind Stenersen, Ivar Libæk, Asle Sveen Nobels fredspris: hundre år for fred prisvinnere 1901-2000 Cappelen 2001 ISBN 82-02-17023-0
Fredrik S. Heffermehl Nobels vilje 2008 ISBN 978-82-7990-074-0
== Eksterne lenker ==
Den Norske Nobelkomites offisielle hjemmeside
Nobelianas artikkel om nominasjonsprosessen
Nobels vilje, kritisk bok av Fr. S. Heffermehl.
Klipp om Nobels fredspris på NRK Skole
Nobels fredspris - en nasjonal ressurs?, om fredsprisens historie, artikkel hos Norgeshistorie.no | Folkets Fredspris er en norsk pris som ofte gis som en motreaksjon til utdelingen av Nobels fredspris. Pengene er innsamlet av forskjellige organisasjoner og blant folket; derav navnet. | 3,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/9._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 9. århundre | ['Kategori:800-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | 9. århundre startet den første dagen i 801 og sluttet den siste dagen i 900 etter den gregorianske kalenderen.
| 9. århundre startet den første dagen i 801 og sluttet den siste dagen i 900 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
Norge samlet til ett rike. Norsk bosetting på Færøyene, Island, Shetland og Irland. Svensk befestning i Novgorod og Kiev.
== Viktige personer ==
Karl den store, tysk-romersk keiser
Krum, khan i Bulgaria
Harald Hårfagre, norsk kongeKyrill av Saloniki, misjonær hos slaverneAl-Khwârizmî, matematiker under abbaside-kalifatet.Han Yu, kinesisk forfatter
== Oppfinnelser/oppdagelser ==
Krutt oppfunnet i Kina, anvendt til fyrverkeri | 9. århundre startet den første dagen i 801 og sluttet den siste dagen i 900 etter den gregorianske kalenderen. | 3,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/8._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 8. århundre | ['Kategori:700-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | 8. århundre startet den første dagen i 701 og sluttet den siste dagen i 800 etter den gregorianske kalenderen.
| 8. århundre startet den første dagen i 701 og sluttet den siste dagen i 800 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
Det gammelengelske dikt Beowulf skrives sannsynligvis i dette århundre
711 – Tariq ibn-Ziyad krysser stredet ved Gibraltar fra Nord-Afrika og innleder den muslimske erobring av Den iberiske halvøy og grunnlegger dermed al-Andalus
732 – i slaget ved Poitiers stanses den muslimske framrykking i Vest-Europa. Muslimsk ekspansjon mot Europa stopper.
750 – den siste kalif av ummayyade-dynastiet, Marwan II (744–750), styrtes og henrettes av Abu al-Abbas al-Saffah, den første i abbaside-dynastiet. Hovedstaden flyttes samtidig til Bagdad i det tidligere persiske imperium, som utvikler seg til et nytt kulturelt og økonomisk sentrum.
770-804 – Karl den store invaderte og overtok saksernes land gjennom tretti år
793 – første kjente vikingeangrep, da ble Lindisfarne plyndret av nordboere.
Offas dike
Spangereidkanalen ble påbegynt.
Hedeby ble grunnlagt.
Munsöætten
== Viktige personer ==
Sigurd Ring
Harald Hildetann
Karl Martell
Pipin den yngre
Bonifatius
Offa av Mercia
Karl den store
Konstantin V
Æthelbald av Mercia
Keiser Xuanzong av Tang
Leo III
Stefan II
Harun al-Rashid, kalif
== Oppfinnelser/oppdagelser ==
Geber grunnlegger faget kjemi | 8. århundre startet den første dagen i 701 og sluttet den siste dagen i 800 etter den gregorianske kalenderen. | 3,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/7._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 7. århundre | ['Kategori:600-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | 7. århundre startet den første dagen i 601 og sluttet den siste dagen i 700 etter den gregorianske kalenderen.
| 7. århundre startet den første dagen i 601 og sluttet den siste dagen i 700 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
Karthago ødelegges
Klippedomen eller moskeen i Jerusalem blir ferdigbygd
Slaget ved Winwaed
Islam ekspanderer voldsomt, Umajjadene gjør store erobringer i Stor-Khorasan.
Byen Fusfat, senere Kairo, blir grunnlagt
== Viktige personer ==
Muhammed, religionsstifter
Brahmagupta, matematiker
Xuanzang, munk
Justinian II
Theodor av Tarsus
Ecgfrith av Northumbria
Keiserinne Wu Zetian
== Oppdagelser/oppfinnelser ==
Gresk ild, våpen | 7. århundre startet den første dagen i 601 og sluttet den siste dagen i 700 etter den gregorianske kalenderen. | 3,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/6._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 6. århundre | ['Kategori:500-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | 6. århundre startet den første dagen i 501 og sluttet den siste dagen i 600 etter den gregorianske kalenderen.
| 6. århundre startet den første dagen i 501 og sluttet den siste dagen i 600 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
Klimasjokket i 535-536
Justinians pest tar livet av halve Europas befolkning 542
Justinske dynastiet regjerer i ØstromerriketGuptariket går til grunneKina er delt mellom et sørlig og et nordlig dynasti
== Viktige personer ==
Cassiodorus, forfatter
Garab Dorje, religionsstifter
== Oppdagelser/oppfinnelser == | 6. århundre startet den første dagen i 501 og sluttet den siste dagen i 600 etter den gregorianske kalenderen. | 3,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/5._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 5. århundre | ['Kategori:400-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | 5. århundre startet den første dagen i 401 og sluttet den siste dagen i 500 etter den gregorianske kalenderen.
| 5. århundre startet den første dagen i 401 og sluttet den siste dagen i 500 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
Folkevandringer forårsaker at Vestromerriket går i oppløsning.
Japan blir samlet under en felles keiserverdighet
Chichen Itza grunnlagt i Mexico
== Viktige personer ==
Attila, hunernes konge
Augustin, biskop
Bodhidharma, munk
Gaiserik, hersker over gotere
Zǔ Chōngzhī, matematiker
== Oppdagelser/oppfinnelser ==
Første bosetting på Tahiti, Påskeøya, Hawaii og Madagaskar | 5. århundre startet den første dagen i 401 og sluttet den siste dagen i 500 etter den gregorianske kalenderen. | 3,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/4._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 4. århundre | ['Kategori:300-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | 4. århundre startet den første dagen år 301 og sluttet den siste dagen år 400 etter den gregorianske kalenderen.
| 4. århundre startet den første dagen år 301 og sluttet den siste dagen år 400 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
Kristendom blir statsreligion, først i Armenia 301, i Etiopia omkring 320, i Romerriket 392.
Det første økumeniske konsilet vedtar felles trosbekjennelse omkring treenigheten.
Gotere og hunere invaderer Romerriket og Persia.
Mahabharata får sin endelige utforming.
== Viktige personer ==
Konstantin den store, romersk keiser 306 – 337. Flyttet hovedstaden til Konstantinopel
Wulfila, misjonær
== Oppdagelser/oppfinnelser == | 4. århundre startet den første dagen år 301 og sluttet den siste dagen år 400 etter den gregorianske kalenderen. | 3,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/3._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 3. århundre | ['Kategori:200-tallet', 'Kategori:Århundrer'] | 3. århundre startet den første dagen år 201 og sluttet den siste dagen år 300 etter den gregorianske kalenderen.
| 3. århundre startet den første dagen år 201 og sluttet den siste dagen år 300 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
=== Europa ===
Det severanske dynasti regjerer Romerriket, mister provinser i øst og nord.
Gotere invaderer Balkan
=== Midtøsten ===
Sassanide-dynastiet regjerer Persia
Kongedømmet Aksum kontrollerer Rødehavet
=== Det fjerne østen ===
De tre kongedømmers epoke i Kina
Satavahanariket og Guptariket overtar som dominerende makter i India
== Viktige personer ==
Plotin, gresk filosof
Diofant, gresk matematiker
Origines, teolog
Mani, persisk religionsstifter
Liu Hui, kinesisk matematiker
== Oppfinnelser/oppdagelser ==
Den første hengebru av jern blir konstruert i Kina.
Ma Jun konstruerer det første mekaniske kompasset, i Kina. | 3. århundre startet den første dagen år 201 og sluttet den siste dagen år 300 etter den gregorianske kalenderen. | 3,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/2._%C3%A5rhundre | 2023-02-04 | 2. århundre | ['Kategori:100-tallet', 'Kategori:Århundrer'] | 2. århundre startet den første dagen i 101 og sluttet den siste dagen i 200 etter den gregorianske kalenderen.
| 2. århundre startet den første dagen i 101 og sluttet den siste dagen i 200 etter den gregorianske kalenderen.
== Begivenheter ==
=== Europa ===
Romerriket når sin største utstrekning under keiser Trajan.
Romerfreden følger.
=== Midtøsten ===
Konkurrerende maktsentra i Partia.
Romersk krigføring innleder den jødiske diaspora.
Hadrians mur blir fullført.
=== Det fjerne østen ===
Han-dynastiet utvider sitt maktområde vestover.
Korrupsjon og opprør preger siste halvdel av århundret i Kina.
Kusjan-riket nå sin største utstrekning.
== Viktige personer ==
Klaudios Ptolemaios, gresk geograf
Galen, gresk lege
Nagarjuna, indisk filosof
Zhang Heng, kinesisk matematiker og astronom
== Oppdagelser/oppfinnelser ==
105 – Den kinesiske ministeren Cai Lun beskriver for første gang papirproduksjon
130 – Jordmødre blir likestilt med leger i Romerriket
Den kinesiske legen Hua Tuo tar i bruk narkose
Romerne tar i bruk såpe som rengjøringsmiddel
Hekkroret blir oppfunnet i Kina
Trykkokeren blir oppfunnet i Alexandria | 2. århundre startet den første dagen i 101 og sluttet den siste dagen i 200 etter den gregorianske kalenderen. | 3,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85rhundre | 2023-02-04 | Århundre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidsenheter'] | Et århundre, også kjent som et sekel, er en periode på hundre år. År 2001 til år 2100 blir kalt det 21. århundre. Årene i århundrene begynner ikke på 0, men på 1. Dette er fordi det ikke finnes noe år 0 i den tidsregningen som brukes i Norge, så 1. århundre gikk dermed fra og med år 1 til og med år 100.
| Et århundre, også kjent som et sekel, er en periode på hundre år. År 2001 til år 2100 blir kalt det 21. århundre. Årene i århundrene begynner ikke på 0, men på 1. Dette er fordi det ikke finnes noe år 0 i den tidsregningen som brukes i Norge, så 1. århundre gikk dermed fra og med år 1 til og med år 100.
== Liste over århundrer ==
1. århundre
2. århundre
3. århundre
4. århundre
5. århundre
6. århundre
7. århundre
8. århundre
9. århundre
10. århundre
11. århundre
12. århundre
13. århundre
14. århundre
15. århundre
16. århundre
17. århundre
18. århundre
19. århundre
20. århundre
21. århundre
22. århundre
23. århundre
24. århundre
25. århundre | 1. århundre startet den første dagen år 1 og sluttet den siste dagen år 100 etter den gregorianske kalenderen. | 3,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kategoriske_imperativ | 2023-02-04 | Det kategoriske imperativ | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Filosofi'] | Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785.
Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.
| Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785.
Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.
== Universallovformuleringen ==
Kants første formulering av det kategoriske imperativ, universallovformuleringen, sier
Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lovEn «maksime» blir av Kant definert som «den grunnsetning subjektet handler etter».
Dette utsagnet er syntetisk a priori. Dette er fordi handlingsregelen ikke springer ut fra erfaring. Selv hevder Kant at de allmenne lover man skal teste sine grunnsetninger mot bare er et ideal og kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det kategoriske imperativ har liten praktisk nytte.
== Naturlovformuleringen ==
På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen.
Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlovHer er altså de allmenne frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med allmenne naturlover.
Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket.
== Humanitetsformuleringen ==
Den såkalte humanitetsformuleringen sier at
Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middelHer må «menneskeheten» forstås som «menneskelige egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker».
En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre kun som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilken formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås.
== Kilder ==
Saugstad, Jens og Serck-Hanssen, Camilla (2006). «Immanuel Kant». I Ariansen Per, Bostad Inga, Mathisen Steinar, Rabbås Øyvind. Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo: Unipub. s. 127-132. ISBN 82-91670-52-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Se også ==
Den gylne regel
== Eksterne lenker ==
«ExPhil: Det Kategoriske Imperativ», fra NTNU | Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785. | 3,265 |
null | 2023-02-04 | Dekningsbidrag | null | null | null | Dekningsbidrag er et bedriftsøkonomisk begrep som gir et tall på det en sitter igjen med etter at de variable kostnadene er trukket fra salgsinntekten. I handelsbedrifter kalles dette ofte avanse eller bruttofortjeneste. | 3,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Charlie_Chaplin | 2023-02-04 | Charlie Chaplin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Charlie Chaplin', 'Kategori:Dødsfall 25. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 16. april', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Romani', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stumfilmregissører', 'Kategori:Stumfilmskuespillere', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Æres-Bodil'] | Sir Charles Spencer Chaplin jr. (født 16. april 1889, død 25. desember 1977) var en engelsk komiker, skuespiller og filmregissør i stumfilmens tid. Han ble en av de mest kjente filmstjerner innen slutten av første verdenskrig. Chaplin benyttet miming, slapstick og andre visuelle komiske virkemidler med sikker sans for hva som var morsomt. Han fortsatte godt inn i lydfilmens tidsalder, men hans filmer kom mer sjelden fra slutten av 1920-årene. Hans mest berømte rolle var som Landstrykeren, som han først framførte i filmselskapet Keystone Studios' film Kid Auto Races at Venice i 1914. Fra og med april samme år, med en-akterne Twenty Minutes of Love og Caught in the Rain, skrev og regisserte han selv de fleste av sine filmer. Fra 1916 var han også produsent, og fra 1918 komponerte han i tillegg musikken. Sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D.W. Griffith var han med på å grunnlegge filmselskapet United Artists i 1919.Chaplin var en av de mest kreative og innflytelsesrike personlighetene i stumfilmtiden. Han ble inspirert av den franske stumfilmkomikeren Max Linder, som han også dediserte en av sine filmer til. Chaplins karriere innenfor underholdning strakte seg over 75 år, fra viktoriatiden og varietéer i England som barneutøver og fram til 1970-årene, kort tid før han døde i en alder av 88 år. Hans høyprofilerte offentlige og private liv besto av både overdreven smiger og stridigheter. Under McCarthy-tiden tidlig på 1950-årene tvang Chaplins tilknytning til venstreradikale og hans frihetstanker ham til å forlate USA og bosette seg i Europa.
I 1999 rangerte Det amerikanske filminstituttet Chaplin som den 10. største mannlige filmlegende gjennom alle tider. I 2008 skrev Martin Sieff i en anmeldelse av boken Chaplin: A Life, skrevet av psykoanalytikeren Stephen M. Weissman: «Chaplin var ikke bare «stor», han var enorm. I 1915 brøt han ut i en verden splittet av krig for å gi bort komediens gave, latter og avlastning mens verden ble revet i stykker i første verdenskrig. I løpet av de neste 25 årene, gjennom den store depresjonen og framveksten av Adolf Hitler, ble han værende på jobben... Det er tvilsomt om noen annen noen gang har gitt mer til underholdning, glede og avlastning til så mange mennesker da de trengte det som mest.» George Bernard Shaw kalte Chaplin for «det eneste geni som filmindustrien har frambrakt».
| Sir Charles Spencer Chaplin jr. (født 16. april 1889, død 25. desember 1977) var en engelsk komiker, skuespiller og filmregissør i stumfilmens tid. Han ble en av de mest kjente filmstjerner innen slutten av første verdenskrig. Chaplin benyttet miming, slapstick og andre visuelle komiske virkemidler med sikker sans for hva som var morsomt. Han fortsatte godt inn i lydfilmens tidsalder, men hans filmer kom mer sjelden fra slutten av 1920-årene. Hans mest berømte rolle var som Landstrykeren, som han først framførte i filmselskapet Keystone Studios' film Kid Auto Races at Venice i 1914. Fra og med april samme år, med en-akterne Twenty Minutes of Love og Caught in the Rain, skrev og regisserte han selv de fleste av sine filmer. Fra 1916 var han også produsent, og fra 1918 komponerte han i tillegg musikken. Sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D.W. Griffith var han med på å grunnlegge filmselskapet United Artists i 1919.Chaplin var en av de mest kreative og innflytelsesrike personlighetene i stumfilmtiden. Han ble inspirert av den franske stumfilmkomikeren Max Linder, som han også dediserte en av sine filmer til. Chaplins karriere innenfor underholdning strakte seg over 75 år, fra viktoriatiden og varietéer i England som barneutøver og fram til 1970-årene, kort tid før han døde i en alder av 88 år. Hans høyprofilerte offentlige og private liv besto av både overdreven smiger og stridigheter. Under McCarthy-tiden tidlig på 1950-årene tvang Chaplins tilknytning til venstreradikale og hans frihetstanker ham til å forlate USA og bosette seg i Europa.
I 1999 rangerte Det amerikanske filminstituttet Chaplin som den 10. største mannlige filmlegende gjennom alle tider. I 2008 skrev Martin Sieff i en anmeldelse av boken Chaplin: A Life, skrevet av psykoanalytikeren Stephen M. Weissman: «Chaplin var ikke bare «stor», han var enorm. I 1915 brøt han ut i en verden splittet av krig for å gi bort komediens gave, latter og avlastning mens verden ble revet i stykker i første verdenskrig. I løpet av de neste 25 årene, gjennom den store depresjonen og framveksten av Adolf Hitler, ble han værende på jobben... Det er tvilsomt om noen annen noen gang har gitt mer til underholdning, glede og avlastning til så mange mennesker da de trengte det som mest.» George Bernard Shaw kalte Chaplin for «det eneste geni som filmindustrien har frambrakt».
== Biografi ==
=== Tidlig liv i London (1889–1909) ===
Charles Spencer Chaplin ble født i Londons East Street i Walworth. Begge foreldrene, Charles Spencer Chaplin sr. og Hannah Chaplin var utøvende underholdere i musikkteater og varietéer som sangere og skuespillere. Moren benyttet scenenavnet Lilly Harley. De ble skilt før Charlie var tre år gammel, men han lærte å synge av sine foreldre. Folketellingen i 1891 viser at moren bodde sammen med Charlie og hans eldre halvbror Sydney i Barlow Street i Walworth.
Under oppveksten bodde Charlie sammen med sin mor på ulike adresser i og rundt Kennington Road i Lambeth, inkludert 3 Pownall Terrace, Chester Street og 39 Methley Street. Hans mor og bestemoren på morssiden var fra familien Smith fra Romanichals (en engelsk undergruppe av Romanifolket), et faktum som Charlie var meget stolt av, skjønt i sin selvbiografi beskrev han det som «et skjelett i familiens skap».Charlies far, Charles Chaplin sr., var alkoholiker og hadde liten kontakt med sin sønn, selv om Charlie og halvbroren en kort tid bodde hos faren og hans elskerinne Louise i 287 Kennington Road. Halvbrødrene bodde der mens deres mentalt syke mor oppholdt seg på asylet Cane Hill Asylum ved Coulsdon. Farens elskerinne sendte guttene til skolen Archbishop Temples Boys School i denne perioden. Faren døde av skrumplever da Charlie var tolv år gammel i 1901. I henhold til folketellingen av 1901 bodde Charlie i 94 Ferndale Road i Lambeth, som en del av en dansetropp av unge menn som kalte seg for «The Eight Lancashire Lads», administrert av en William Jackson.En plage i strupehode avsluttet sangkarrieren til Chaplins mor. Etter at hun var blitt innlagt på asyl ble Charlie plassert i arbeidshuset i Lambeth i det sørlige London, og flere uker senere flyttet han til fattigskolen i Hanwell. Moren ble sendt inn og ut av psykiatriske institusjoner i årene som fulgte; da Charlie var 16 år, i 1905, fikk hun et sammenbrudd som var så alvorlig at hun aldri kom seg ordentlig til hektene igjen, og måtte bli tatt hånd om av pleiere helt til sin død i 1928. Det har lenge vært antatt at Hannah Chaplin led av schizofreni, skjønt senere års etterforskning i legejournalene hennes har tydet på at hun kan ha lidd av syfilis.
=== Første år i USA (1910–1913) ===
Charlie Chaplin turnerte for første gang i USA sammen med Fred Karnos trupp fra 1910 til 1912. Etter å ha vært hjemme i England igjen i fem måneder reiste han tilbake til USA for en andre turne, og kom sammen med truppen den 2. oktober 1912. I Karno Company var også Arthur Stanley Jefferson, som senere skulle bli kjent som Stan Laurel (den ene halvparten i Helan og Halvan). Chaplin og Laurel delte en tid rom i et pensjonat. Da Stan Laurel reiste tilbake til England ble Chaplin igjen i USA.
Mot slutten av 1913 ble hans opptreden i Fred Karnos trupp sett av Mack Sennett, Mabel Normand, Minta Durfee, og Fatty Arbuckle. Sennett ansatte ham for sitt filmselskap Keystone Film Company som erstatning for Ford Sterling. Chaplin hadde innledningsvis betydelige vanskeligheter med å tilpasse seg kravene til å spille i film og prestasjonene led under det. Etter Chaplins første film, Making a Living, var blitt filmet ferdig, følte Sennett at han hadde gjort en kostbar tabbe. De fleste historikere er enige om at det var Mabel Normand som overtalte ham til å gi Chaplin ytterligere en sjanse.Mack Sennett ble ikke umiddelbart fortrolig med Chaplin og Chaplin trodde at Sennett hadde til hensikt å sparke ham på grunn av en uenighet med Normand. Imidlertid ble Chaplins film en suksess og på kort tid ble han en av de største stjernene hos Keystone. Chaplin ble overført til Normand som skrev og regisserte en håndfull av hans første filmer. Chaplin mislikte å bli regissert av en kvinne og de hadde flere stridigheter. De ble til sist enige og forble venner lenge etter at Chaplin forlot Keystone.
=== Landstrykeren (1914–1915) ===
Chaplins kjente figur «Landstrykeren» (The Tramp) debuterte med komedien Kid Auto Races at Venice, den 7. februar 1914. Chaplin ble hurtig den mest populære stjernen i rekken av skuespillere hos Keystone. Chaplins tidligste filmer ble utviklet hos Keystone, og samtidig lærte han seg kunsten og håndverket i å lage film.
Chaplin hadde imidlertid benyttet landstrykerkostymet i en film som ble produsert noen få dager tidligere, men som ble sluppet på kinoene senere (den 9. februar 1914); Mabel's Strange Predicament. Det var Mack Sennett som hadde krevd at Chaplin brukte «komikersminke». I sin selvbiografi minnes Chaplin:
«Jeg hadde ingen idé om hvilken sminke jeg skulle bruke. Jeg likte ikke antrekket jeg hadde som journalist [i filmen Making a Living]. Men på veg til garderoben tenkte jeg at jeg kunne kle meg i posete bukser, store sko, en kjepp og en liten hatt. Jeg ville at alt skulle stå i motsetning; buksene vide, jakken trang, hatten liten og skoene store. Jeg kunne ikke bestemme meg for om jeg skulle se gammel eller ung ut, men jeg husket at Sennett trodde jeg skulle være en langt eldre mann og la til en liten mustasje som jeg tenkte ville legge til alder uten å gjemme uttrykket mitt. Jeg hadde ingen idé om rollefiguren. Men så snart jeg var kledd opp, fikk klærne og sminken meg til å føle meg som den personen han var. Jeg begynte å kjenne ham, og da jeg gikk på scenen var han helt og holdent født.»Chaplin fortsatte å spille Landstrykeren i over tjue år, til og med Modern Times i 1936. Landstrykeren figurerte i til sammen mer enn 70 filmer, både korte og lengre. Kun i en håndfull filmer spilte Chaplin andre figurer enn Landstrykeren. Han portretterte en «Keystone Kop» i en nylig gjenoppdaget film, A Thief Catcher, filmet i tiden 5. til 26. januar 1914.De to filmer som Chaplin gjorde i 1915, The Tramp og The Bank, skapte karaktertrekkene av hans personlighet på filmlerretet. Mot slutten greier Landstrykeren å riste av seg sin skuffelse og fortsetter sitt sorgfrie vis, «patosen ligger i Landstrykerens håp om omforming gjennom kjærlighet, og hans nederlag i å oppnå dette».
«Landstrykeren» er en omstreifer med de raffinerte manerer, klær og verdigheten til en herre. Fat Arbuckle bidro med sin svigerfars runde filthatt og sine egne bukser (i sjenerøse proporsjoner). Chester Conklin framskaffet den lille jakken (snippkjolen), og Ford Sterling fant fram de altfor store skoene i størrelse 14. De var så store at han hadde dem på seg på feil fot for ikke å gå dem av seg. Han konstruerte mustasjen fra noe kunstig hår som tilhørte Mack Swain. Det eneste som Chaplin eide selv var den tynne bambusstokken. Landstrykerfiguren fikk umåtelig popularitet blant kinopublikumet og ble kjent som «Charlot» i den fransktalende verden, og i Italia, Spania, Andorra, Portugal, Hellas, Romania, og Tyrkia. I Brasil og Argentina var han «Carlitos», og i Tyskland «Der Vagabund», tilsvarende som «Landstrykeren» i Norge.
Chaplins første filmer hos Keystone benyttet det standardiserte opplegget til Mack Sennett med ekstrem fysisk komedie og overdreven mimikk. Chaplins pantomime var i seg selv mer subtil, mer egnet for romantiske og familiære farser enn de vanlige jakt- og mobb-scenene til Keystone. De visuelle skøyerstrekene var Keystones varemerke, og landstrykerfiguren ville aggressivt angripe sine fiender med spark og slag når det kom til det. Publikum elsker denne lystige, jordnære og nye komikeren, selv om enkelte kritikere advarte at hans tåpeligheter og tøys grenset mot det vulgære. Chaplin fikk snart tilliten til å regissere og redigere sine egne filmer. Han gjorde bemerkelsesverdig 34 kortfilmer for Sennett i løpet av sitt første år i filmen, foruten også den grensesprengende komedien Tillie's Punctured Romance.
Landstrykerfiguren ble benyttet i den første filmtraileren som ble vist i en amerikansk kino, et bildeslideshow som var utviklet av Nils Granlund, leder for reklame ved Marcus Loews teaterkjede, og vist ved Loews teater Seventh Avenue i Harlem i 1914. I 1915 signerte Chaplin en langt mer inntektsbringende kontrakt med filmselskapet Essanay Studios der han i ytterligere grad utviklet sin dyktighet og evner for film, og la nye lag av dybde og patos til den faste slapstick-komedien han hadde tatt med seg fra Keystone. Chaplin utviklet også sitt eget aksjeselskap som inkluderte ingénuen ved navn Edna Purviance og de komiske skurkene Leo White og Bud Jamison.
Landstrykeren er tett og nært identifisert med stumfilmtiden, og ble betraktet som en internasjonal figur. Da lydfilmen fikk sitt gjennombrudd på slutten av 1920-årene nektet Chaplin å lage en lydfilm der hans figur snakket og hadde replikker. I filmproduksjonen City Lights (Byens lys) fra 1931 var det fortsatt ingen dialog. Chaplin lot figuren bli offisielt pensjonert i filmen Modern Times (Moderne tider), utgitt den 5. februar 1936, som på passende vis lot Landstrykeren spasere nedover en endeløs motorveg mot den fjerne horisonten.
Filmen var bare en delvis lydfilm med dialog, og er ofte kalt for den siste stumfilm til tross for at den hadde lyd (ikke ulik våre dagers filmer med Mr. Bean). Landstrykeren forble stum eller uten replikker fram til slutten av filmen da hans stemme blir hørt for første gang, skjønt kun som en del av en uforståelig kaudervelsk, franskitaliensklignende sang. Det gjorde det mulig for Landstrykeren å endelig bli gitt en stemme uten at det endret hans tilknytning til stumfilmtiden.
Etter hvert som nye innvandrergruppe kom i bølger til USA var stumfilmen i stand til å krysse alle språkbarrierer, og kommuniserte på ethvert nivå i det amerikanske babels tårn. Chaplin sto fram som den fremste eksponenten for stumfilmene, og han var selv opprinnelig en fattig innvandrer fra London. Chaplins Landstryker spilte ut vanskelighetene og ydmykelsene til den innvandrende taperen og svake part, den konstante striden på bunnen av den amerikanske samfunnspyramiden og likevel triumferte han over motgangen uten å stige til toppen av pyramiden. På den måten sto han i kontakt med de mange fattige i sitt store publikum. Chaplins filmer var også fornøyelig nedbrytende, og filmenes pompøse autoriteter gjorde det mulig for innvandrerne å le av de som de fryktet.
=== Nyskapende filmmaker og internasjonal celebritet (1916–1918) ===
I 1916 betalte filmselskapet Mutual Film Corporation 670 000 dollar til Chaplin for å produsere to-rullers-filmer. Han ble gitt nær total kunstnerisk kontroll, og produserte tolv filmer i løpet av en periode på 18 måneder. Disse filmene er rangert blant de mest innflytelsesrike komediefilmer i filmhistorien. Bortimot alle komedier for Mutual er blitt klassikere: Easy Street, One AM, The Pawnshop, og The Adventurer er kanskje de mest kjente. Edna Purviance fortsatte i den kvinnelige hovedrollen, og Chaplin fikk med seg Eric Campbell, Henry Bergman og Albert Austin i sitt eget selskap. Campbell, en veteran fra Gilbert og Sullivan-oppsetninger, var en utmerket filmskurk, og de øvrige, Bergman og Austin, arbeidet med Chaplin i flere tiår. Chaplin selv har vurdert denne tiden som den lykkeligste i sin karriere, selv om han også hadde bekymringer om at filmene fra denne tiden begynte å bli altfor standardiserte og produsert på en fast formel grunnet den strenge produksjonsplanen som kontrakten bandt ham til. Da USA gikk inn i den første verdenskrig ble Chaplin talsmann for «Liberty Bonds», krigsobligasjoner, sammen med sine nære venner Douglas Fairbanks og Mary Pickford.De fleste av Chaplins filmer som fortsatt er i sirkulasjon er datert fra hans perioder med Keystone, Essanay, og Mutual. Etter at han tok kontroll over produksjonen i 1918 (og holdt kinoer og kinopublikumet ventende på dem), forsøkte man å dekke etterspørselen etter Chaplinfilmer ved å sende ut hans gamle filmer på nytt. Disse ble kappet opp, stokket om, gitt nye titler, og utgitt på nytt og nytt, først for kinoene, og deretter for hjemmekinoene, og i nyere tid på kjøpsvideo. Selv Essanay var skyldig i denne praksisen med å skape «nye» Chaplinfilmer fra gamle klipp og klipp som var blitt forkastet. De tolv komediene fra Mutual ble omarbeidet som lydfilmer i 1933 da produsent Amedee J. Van Beuren la på orkestermusikk og lydeffekter. En liste av dusinvis med Chaplinfilmer og de alternative versjonene kan bli sett i Ted Okuda og David Maskas bok Charlie Chaplin at Keystone and Essanay: Dawn of the Tramp (2005). Anstrengelsene for å produsere endelige versjoner av Chaplins kortfilmer fra før 1918 har vært gjort av filmhistorikere i de siste årene. Alle de tolv filmene ved Mutual ble restaurert i 1975 av arkivaren David Shepard og Blackhawk Films, og nye restaureringer med ytterligere filmopptak ble utgitt på DVD i 2006.
Straks kontrakten med Mutual ble fullført i 1917 signerte Chaplin en ny kontrakt med First National for å produsere 8 to-rullersfilmer. Selskapet finansierte og distribuerte disse filmene (1918–1923), men ga ham ellers total kontroll over produksjonen. Chaplin hadde nå sitt eget studio, og han kunne arbeide i et mer avslappet tempo som gjorde det mulig å fokusere mer på kvalitet. Selv om First National forventet av Chaplin å levere typiske korte komedier slik som de han hadde hatt suksess med hos Mutual, ekspanderte Chaplin ambisiøst de fleste av sine prosjekter til lengre spillefilmer, blant annet Shoulder Arms (1918), The Pilgrim (1923) og filmklassikeren The Kid (Småen, 1921).
=== United Artists (1919–1939) ===
I 1919 grunnla Chaplin, sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D. W. Griffith, et nytt filmselskap, United Artists. De hadde alle bestemt seg for å slippe unna den voksende markedsmakten til filmdistributører og forretningsfolk over utviklingen av Hollywoods studiosystem. Ved å være sin egen produsent med eget filmstudio, sikret Chaplin sin uavhengighet og kontroll som filmmaker. Han satt i styret til United Artists fram til begynnelsen av 1950-tallet.
Alle filmene som Chaplin laget gjennom United Artists var spillefilmer i full lengde. Den første var A Woman of Paris (1923), og denne var et atypisk drama hvor Chaplin selv kun hadde en cameorolle. Denne ble fulgt av de klassiske komediene The Gold Rush (Gullfeber, 1925) og The Circus (Sirkus, 1928). Etter at lydfilmen kom, laget Chaplin The Circus (1928), City Lights (Byens lys, 1931), foruten Modern Times (Moderne tider, 1936) før han aksepterte at lydfilmen var et faktum. De nevnte filmene var i all vesentlighet stumfilm med lyd, bestående av hans egen musikk og lydeffekter. Byens lys inneholdt uten tvil hans mest perfekte balanse av komedie og sentimentalitet. Filmkritikeren James Agee skrev i magasinet Life i 1949 om finalescenen at den var «det største enkeltstykke innenfor skuespillerkunst som noen gang var festet til film».
Selv om Moderne tider (1936) var film uten dialog, inneholdt den lyd og denne kom stort sett fra døde gjenstander som radio og fjernsynsskjerm. Dette var for å hjelpe 1930-tallets publikum som ikke lenger var vant til å se stumfilm, og heller ikke filmer uten dialog. Moderne tider var den første filmen hvor Chaplins stemme ble hørt på film. Det var i en sang med en uforståelig tekst mot slutten, og denne ble både skrevet og framført av Chaplin selv. De fleste tilskuere vil fortsatt betrakte dette som en stumfilm. Chaplins kresne arbeid med det rent ordløse uttrykk, bare ledsaget av lydeffekter og musikk (ofte egenkomponert), kunne gi seg uttrykk i nesten stormannsgale, egenrådige og kostbare endringer av arbeidet for å nå det ønskede resultat, som i Gullfeber og i Byens lys. I mange tilfeller ble Chaplins studio stående klart i ukevis, med skuespillere og filmteam klare til opptak, mens Chaplin satt hjemme og forsøkte å tenke ut den ene, riktige løsningen på forskjellige dramaturgiske dilemma.
Selv da «talkies», lydfilm, ble den dominerende uttrykksformen kort tid etter at denne teknologien ble introdusert i 1927, verget Chaplin seg for å lage slike filmer gjennom hele 1930-tallet. Han mente film i all vesentlighet var en pantomimehandling: «Handling er mer generelt forstått enn ord. Som kinesisk symbolisme vil det bety ulike ting i henhold til dens sceniske konnotasjon. Lytt til en beskrivelse av en del uvante objekter, — et afrikansk vortesvin for eksempel; se deretter på et bilde av dyret, og oppdag hvor overrasket du blir.»
=== Diktatoren (1940) ===
Chaplins første talefilm, The Great Dictator (Diktatoren, 1940), var en trassende handling og utfordring mot nasjonalsosialismen i Tyskland, filmet og utgitt i USA et år før angrepet på Pearl Harbor mens USA fortsatt var nøytral i den andre verdenskrig. Chaplin spilte selv rollen som «Adenoid Hynkel», diktator av landet Tomania, åpenbart basert på den tyske diktator Adolf Hitler. Filmen hadde også komikeren Jack Oakie som «Benzino Napaloni», diktator av landet Bacteria, et spark mot den italienske diktator Benito Mussolini. I tillegg til Hynkel spilte Chaplin også en jødisk frisør som var til forveksling lik Hynkel, og som samtidig minnet fysisk om Chaplins landstrykerfigur. I denne filmen spilte også Paulette Goddard igjen sammen med Chaplin, i en rolle som en kvinne i gettoen.
I filmens avslutning byttet Chaplins to rollefigurer posisjoner via et komplekst komplott, og da han talte til publikum direkte på et større folkemøte tilsvarende «Rikspartidagene», gikk Chaplin gripende, om enn sentimentalt ut av sin karakter. I denne talen sa Chaplin blant annet: «Jeg beklager, men jeg vil ikke være en keiser. Det er ikke min greie. Jeg ønsker ikke å herske eller erobre noen. Jeg vil gjerne hjelpe alle om mulig – jøder, ikkejøder, svarte, hvite. Vi ønsker alle å hjelpe hverandre. Mennesker er slik. Vi ønsker å leve av hverandres lykke – ikke av hverandre ulykke. Vi vil ikke hate eller forakte hverandre. I denne verden er det plass for alle og den gode jord er rik og kan fø på alle.»Filmen ble sett på som en modig handling i det rådende politiske klimaet i samtiden, både for filmens latterliggjøring av Hitler spesielt og av nasjonalsosialismen generelt, og for dens framstilling av åpenbare jødiske karakterer som ble forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet.
Chaplin ble nominert for Oscar for beste film (som produsent), beste originale manuskript (forfatter) og beste skuespiller for denne filmen.
=== McCarthy-tiden ===
Chaplin bodde fast i USA fra 1914 og hadde store triumfer og enorm suksess, men markerte ikke noen tydelig politisk standpunkt ut over det sosiale engasjementet en kan tolke ut fra filmene, før Diktatoren kom i 1940. Men under andre verdenskrig tiltrakk Chaplin oppmerksomhet fra FBI-direktøren J. Edgar Hoover da han i 1942 arbeidet for å få åpnet en ny europeisk front i krigen. Dette ble oppfattet som en støtte til Stalins press på sine allierte for dette, for å avlaste Sovjetunionen på Østfronten. I løpet av McCarthy-tiden ble Chaplin anklaget for «ikke-amerikansk virksomhet» som mistenkt kommunist.
J. Edgar Hoover beordret FBI til å vedlikeholde et omfattende hemmelig arkiv over ham, i et forsøk på å få ham utvist. FBIs press på Chaplin nådde et kritisk nivå mot slutten av 1940-tallet da enkelte i den amerikanske kongressen truet med å innkalle ham som vitne i høringer. Dette ble aldri gjort, antagelig i frykt for Chaplins egenskap til å kunne latterliggjøre etterforskerne, og med Diktatoren friskt i minne kunne han også benytte erfaringen satirisk i filmøyemed.I 1952 reiste Chaplin ut av USA for hva som var tenkt som en kort tur til England for Londonpremieren på Rampelys. Hoover fikk høre om reisen og fikk Immigrasjonsdepartementet til å trekke tilbake Chaplins innreisetillatelse, noe som i praksis forviste Chaplin fra å reise tilbake til sitt hjem i USA grunnet hans påståtte politiske tanker. Chaplin besluttet å ikke dra tilbake til USA. Han har skrevet at «... Siden slutten på den andre verdenskrig har jeg blitt mål for løgner og propaganda av mektige reaksjonære grupper som, ved deres innflytelse og ved støtte av Amerikas gule presse, har skapt en usunn atmosfære hvor liberalttenkende individer kan bli pekt ut og forfulgt. Under disse forholdene finner jeg det bortimot umulig å fortsette mitt filmarbeid, og jeg har derfor gitt opp min bolig i USA.»Chaplin skaffet seg et nytt hjem i Vevey i Sveits. Her ble han helt fram til han i triumf kom kortvarig tilbake til USA i april 1972 sammen med sin hustru for å motta en Æres-Oscar, og for å diskutere hvordan hans filmer kunne bli gjenutgitt og markedsført.
=== Siste verker (1957–1976) ===
Chaplins to siste filmer ble innspilt i London: A King in New York (En konge i New York, 1957) hvor han hadde hovedrollen, skrev, regisserte, og produserte; og A Countess from Hong Kong (En grevinne fra Hong Kong, 1967), som han regisserte, produserte og skrev. Den siste filmen hadde filmstjerner som Sophia Loren og Marlon Brando i hovedrollene, og Chaplin gjorde sin siste opptreden på filmlerretet i en kort rolle som en sjøsyk stuert. Han komponerte også musikken for begge filmene med tittelsangen fra En grevinne fra Hong Kong, «This Is My Song», som nådde førsteplass på de britiske hitlistene, sunget av Petula Clark. Chaplin satte også sammen en film kalt The Chaplin Revue fra de første filmene fra First National: A Dog's Life (1918), Shoulder Arms (1918) og The Pilgrim (1923). Også her komponerte han musikken og spilte inn en introduksjon. Foruten å regissere disse siste filmene skrev Chaplin også en selvbiografi, My Autobiography, på norsk kalt Mitt liv, i årene 1959 og 1963 og den ble utgitt i 1964.
I en annen bok, en selvbiografi med bilder som ble kalt My Life In Pictures, utgitt i 1974, bebudet Chaplin at han hadde skrevet et filmmanus for sin datter Victoria kalt for The Freak. Hun var tenkt å inneha rollen som en engel. I henhold til Chaplin selv var manuset ferdigskrevet og forproduksjon og prøvene startet for filmen (boken inneholder et foto av Victoria i kostyme), men det hele ble utsatt da datteren giftet seg. «Jeg har til hensikt gjøre den en dag,» skrev Chaplin. Imidlertid forverret hans helse seg gradvis i løpet av 1970-tallet, noe som fjernet ethvert håp om at filmen noen gang ville bli produsert.
Fra 1969 og fram til 1976 skrev Chaplin originale musikkomposisjoner og instrumenteringen for hans stumfilmer og utga dem på nytt. Han komponerte musikken til alle sine kortfilmer fra First National: The Idle Class in 1971 (satt sammen med The Kid for gjenutgivelsen i 1972), A Day's Pleasure i 1973, Pay Day i 1972, Sunnyside i 1974, og av hans spillefilmer først The Circus i 1969 og The Kid i 1971. Chaplin arbeidet sammen med musikeren Eric James mens han skrev instrumenteringen.
Chaplins siste fullførte verk var instrumenteringen for hans film fra 1923: A Woman of Paris som ble fullført i 1976 på en tid da Chaplin var meget skrøpelig, og hvor kommunikasjon med ham var blitt vanskelig.
=== Død (1977) ===
Chaplins hittil robuste helse begynte langsomt å forfalle på slutten av 1960-tallet etter at han hadde fullført sin siste film, En grevinne fra Hong Kong, og ytterligere etter at han mottok sin Heders-Oscar i 1972. I 1977 hadde han vanskeligheter med å kommunisere og var nødt å bruke rullestol. Han døde mens han sov i sitt sveitsiske hjem i Vevey på juledagen 1977.Chaplin ble gravlagt på kirkegården Corsier-Sur-Vevey i Vaud i Sveits. Den 1. mars 1978 ble hans lik gravd opp og stjålet av en liten gruppe sveitsiske mekanikere. Hensikten var å presse penger fra familien. Konspirasjonen feilet, og likrøverne og pengeutpresserne ble tatt til fange, og liket kom til rette igjen 11 uker senere i nærheten av Genfersjøen. Liket ble gravlagt på nytt under en 1,8 meter tykk betongplate for å forhindre ytterligere forsøk fra andre.
== Filmhåndverket ==
Chaplin snakket aldri mer enn flyktig om sine metoder mens han laget film og hevdet at slik ville være ensbetydende med en tryllekunstner som avslørte sin egen illusjon. Først da han begynte å lage filmer med dialog, som med Diktatoren i 1940, brukte Chaplin manuskript under innspilling. Straks hans kontrakt med Essanay ga ham frihet til å skrive og regissere seg selv, utviklet han en prosessorientert metode hvor han startet med en vag forutsetning — eksempelvis «Charlie kommer til et helsestudio» eller «Charlie arbeider i en pantelånebutikk», og deretter utviklet handlingen gjennom improvisasjoner og gjennom ensemblet.
Chaplin fikk under prosessen bygget settene og arbeidet sammen med ensemblet gjennom improvisasjoner av hver gag og alt annet rundt disse. Etter hvert som ideene ble akseptert og forkastet begynte en fortellerstruktur å danne seg, noe som ofte medførte at Chaplin måtte filme en allerede ferdig scene på nytt ettersom den ellers ville motsi fortellingen. Chaplins unike filmteknikk var forut for sin tid og ble først kjent etter hans død da hans sjeldne bevarte prøveopptak og sekvenser som ikke ble benyttet ble undersøkt i en britisk filmdokumentar fra 1983, Unknown Chaplin.Denne prosessorienterte arbeidsformen var årsaken til at Chaplin brukte så mye lengre tid for å fullføre sine filmer enn hva hans rivaler brukte. I tillegg var Chaplin en særdeles krevende regissør som instruerte sine skuespillere nøyaktig slik han ville at de skulle framføre og spille sine scener. Videre filmet han i stadig nye opptak helt til han hadde fått scenen slik han ville ha den. Animatøren Chuck Jones, som bodde i nærheten av Chaplins Lone Star studio som barn, husker at hans far sa at han hadde sett Chaplin filme en scene mer enn hundre ganger før han var tilfreds med den.Kombinasjonen av den prosessorienterte, improviserte arbeidsformen og den hensynsløse perfeksjonismen medførte dager med anstrengelser og at tusenvis av meter med film ble forkastet. Samlet førte dette til enorme kostnader og store anstrengelser for Chaplin selv, som i frustrasjon kunne skjelle ut sine skuespillere og medarbeidere, og gjerne lot dem vente uten virksomhet i timevis, eller i noen ekstreme tilfeller, bare avsluttet hele produksjonen.
== I forhold til andre stumfilmer ==
Siden 1960-tallet har Chaplins filmer blitt sammenlignet med komediene til de to andre store komikerne fra stumfilmtiden, Buster Keaton og Harold Lloyd.
Disse tre hadde forskjellig stil, hvor Chaplin hadde en sterk tiltrekning til sentimentalitet og patos, og dette var populært på 1920-tallet. Lloyd var kjent for sin hverdagslige figur og gjenspeilte optimismen på 1920-tallet, mens Keaton fremmet en stoisisme med en kynisk tone som var mer tilpasset et moderne publikum. I et historisk perspektiv var Chaplin innen den nyskapende generasjonen av filmkomikere, mens både den yngre Keaton og Harold Lloyd bygde på hans grunnmur. Faktisk var Lloyds tidlige figurer «Willie Work» og «Lonesome Luke» opplagte lån fra Chaplin, noe Lloyd innrømmet og siden jobbet hardt for å unnslippe, og til sist greide det. Chaplins periode med filmeksperimentering endte etter perioden i Mutual (1916–1917), rett før Keaton begynte å filme.
Kommersielt sto Chaplin bak noen av de filmene som hadde de høyeste bruttoinntektene i stumfilmtiden; Gullfeber er den femte største med 4,25 millioner dollar og Sirkus er den syvende med 3,8 millioner dollar. Chaplins filmer samlet tjente inn rundt 10,5 millioner, mens Harold Lloyd tjente inn 15,7 millioner dollar. Grunnen var at Lloyd var langt mer produktiv og utga 20 filmer på 1920-tallet mens Chaplin utga kun tre. Buster Keatons filmer var ikke på langt nær så kommersielt vellykkede som Chaplin eller Lloyd selv på høyden av hans popularitet, og mottok kritisk anerkjennelse altfor seint, først på slutten av 1950- og 1960-tallet.
Ved siden av sunn profesjonell rivalisering, hadde de to tidligere varietéskuespillerne Chaplin og Keaton høye tanker om hverandre. Keaton uttrykte i sin selvbiografi at Chaplin var den største komikeren som noen gang har levd, og den største regissør av komedier. Chaplin var også en stor beundrer av Keaton: han ønsket ham velkommen til United Artists i 1925; rådet imot Keatons katastrofale overgang til MGM i 1928, og i Chaplins siste film Rampelys skrev han en særskilt rolle for Keaton, og slik gjorde ham til hans første komikerpartner siden 1915.
Ifølge Oscar Levant sin bok The Unimportance of Being Oscar skal Chaplin ha uttalt om komikeren Lloyd Hamilton at «han er den eneste skuespiller som gjør meg misunnelig.» Hamilton var en populær og kritikerrost komiker under stumfilmtiden, men er i dag nærmest bortglemt ettersom størsteparten av filmene hans er gått tapt.
== Koreografi, komponist og tekstforfatter ==
Det er en hyllest til Chaplins allsidighet at han også har en kreditering for koreografi i Limelight (Rampelys, 1952), og kreditering som sanger av tittelsporet, Sirkus (1928).
Chaplin skrev, alene eller sammen med andre, komposisjoner og sanger til mange av sine filmer. Blant de best kjente av Chaplins mange sanger er Smile, komponert for filmen Moderne tider (1936). Denne ble en slager da en nyutsendelse av filmen skulle promoteres på 1950-tallet, og sangen fikk en tekst sunget av Nat King Cole. Denne nådde andreplass på de britiske sanglistene.
Sangen var også en av Michael Jacksons favorittsanger.En annen av hans sanger, «This Is My Song» fra Chaplins siste film, A Countess from Hong Kong (Grevinnen fra Hong Kong), nådde førsteplass på de britiske hitlistene og god plassering i mange land, den mest kjente versjonen ble sunget av Petula Clark,
og en tidligere ikke utgitt versjon som ble innspilt av Judith Durham fra The Seekers ble gjenoppdaget på 1990-tallet.
Chaplins kjenningsmelodi fra Rampelys ble en slager på 1950-tallet under tittelen «Eternally». Chaplins partitur for Rampelys vant en Oscar for beste filmmusikk i 1972;
en forsinkelse i filmens premiere i Los Angeles gjorde dette mulig flere tiår etter at den var filmet. Chaplin skrev også flere musikkpartiturer for sine tidligste stumfilmer da de ble utgitt på nytt i lydfilmens tidsalder, blant annet for Småen da den kom ut på nytt i 1971.
Chaplin var ikke det eneste medlemmet i familien som hadde et musikalsk talent; hans nevø Spencer Dryden var trommeslager for rockebandet Jefferson Airplane.
== Forhold til politikk ==
Chaplins politiske sympatier lå alltid til venstresiden. Hans stumfilmer fra tiden før Den store depresjonen hadde typisk nok ingen åpenbare politiske tema, undertoner eller budskap, bortsett fra landstrykerens forfatning med fattigdom og stadige sammenstøt med loven. På 1930-tallet ble Chaplins filmer mer politisk åpne og direkte. Moderne tider avbildet arbeidere og fattige mennesker i bedrøvelige forhold. Den siste dramatiske talen i Diktatoren advarte mot å følge patriotisk nasjonalisme blindt uten spørsmål. Chaplins offentlige støtte til å åpne en andre europeisk front i 1942 for å gi støtte til Sovjetunionen under andre verdenskrig var kontroversiell.
Chaplin avslo å gi sin støtte til krigsanstrengelsene på samme vis som han hadde gjort under den første verdenskrig, noe som førte til offentlig raseri, til tross for at han hadde to sønner som tjenestegjorde i hæren i Europa. Store deler av tiden under andre verdenskrig måtte han bruke på å bekjempe alvorlige strafferettslige og sivile søksmål, med anklager knyttet til hans engasjement med skuespilleren Joan Barry (se nedenfor). Etter krigen lot han den svarte komedien Monsieur Verdoux (1947) vise et kritisk syn på kapitalismen. Chaplins siste amerikanske film, Rampelys, var mindre politisk og mer selvbiografisk i sitt vesen. Hans påfølgende europeiske film, En konge i New York (1957), drev satire med den politiske forfølgelse og paranoia som hadde tvunget ham til å forlate USA fem år tidligere.
== Andre kontroverser ==
Under første verdenskrig ble Chaplin kritisert i britisk presse for ikke å gå inn i hæren. Dette til tross for at han faktisk hadde forsøkt, men hadde blitt avvist med begrunnelsen at han var for liten og undervektig. Chaplin skaffet til veie betydelige pengesummer for krigsinnsatsen, i form av krigsobligasjoner, ved ikke bare å holde offentlige taler, men også å gjøre den morsomme propagandafilmen The Bond (1918) med egne midler. Den langvarige striden kan ha medvirket til at Chaplin ikke ble adlet på 1930-tallet. I 2009 ble det oppdaget ytterligere en propagandafilm som Chaplin gjorde i 1916.Under hele Chaplins karriere eksisterte det en viss grad av kontrovers knyttet til påstander i nasjonalsosialistisk propaganda på 1930- og 1940-tallet hvor han høylytt ble portrettert som jødisk og påstander om at han egentlig het Karl Tonstein.
Kontroversene støttet seg på artikler publisert i USA, og på slutten av 1940-tallet forsøkte også FBIs etterforskere å bevise at han hadde jødisk opprinnelse. Det finnes ingen dokumenterte bevis på jødisk nedstamming for Chaplin. Gjennom hele sitt offentlige liv nektet han å tilbakevise eller bekrefte påstandene, ved å si at premissene for dette ville uansett være å spille direkte inn i hendene på antisemittene.
Selv om han var døpt i Den engelske kirke, betraktet han seg selv som agnostiker.Chaplins livslange tiltrekning til yngre kvinner forble en annen langvarig kilde til interesse for omverdenen. Hans biografer mener årsaken til dette lå i en tenåringforelskelse til Hetty Kelly, som han møtte i England da han var skuespiller på varieteene. Hun kan ha definert hans feminine ideal. Chaplin likte åpenbart rollen som den som oppdaget og nært ledet unge kvinnelige stjerner. Med unntak av Mildred Harris begynte alle hans ekteskap, og de fleste av hans større forhold, på denne måten.
== Familie – og kvinner ==
Chaplins mor døde i 1928 i Glendale i California, syv år etter å ha blitt hentet til USA for å være sammen med sine sønner Charlie og Sidney. De hadde også en halvbror gjennom moren, men dette ble først kjent for Charlie og Sidney mange år senere. Gutten, Wheeler Dryden (1892–1957), vokste opp med sin far, men ble senere satt i forbindelse med resten av sin familie og fikk jobb hos Chaplin i hans filmstudio i Hollywood. Wheeler Dryden ble far til musikeren Spencer Dryden, som var hans eneste barn.
=== En rekke romanser ===
Hetty Kelly var Chaplins første kjærlighet, en danser som han ble forelsket i da hun var femten år og som han nesten giftet seg med da han var nitten i 1908. Det er sagt at Chaplin ble vilt forelsket i henne og ba henne gifte seg med ham. Da hun sa nei hadde Chaplin foreslått at det beste var om de aldri mer så hverandre igjen. Da hun sa seg enig i dette, skal han etter sigende ha blitt knust. Flere år senere forble minnet om henne en besettelse hos Chaplin. Han ble meget oppskaket i 1921 da han fikk vite at hun hadde dødd av influensa i løpet av spanskesyken, den verdensomspennende pandemien i 1918.
Edna Purviance var Chaplins første betydelige kvinnelige hovedrolleinnehaver etter Mabel Normand. Purviance og Chaplin var involvert i et tett romantisk forhold i løpet av produksjonen av hans filmer for Essanay og Mutual i 1916–1917. Romansen synes å ha ebbet ut i 1918, og Chaplins ekteskap med Mildred Harris fra oktober 1918 avsluttet enhver mulighet for forsoning. Purviance fortsatte å være kvinnelig hovedrolleinnehaver i Chaplins filmer fram til 1923 og hun ble på hans lønningsliste helt fram til hun døde i 1958. Begge snakket alltid varmt om hverandre resten av livet.
Mildred Harris: den 23. oktober 1918 giftet Chaplin, 29 år gammel, seg med den populære barneskuespilleren. Harris var 16 år på den tiden. De fikk en sønn, Norman Spencer «The Little Mouse» Chaplin, født den 7. juli 1919, men som døde tre dager senere og ble gravlagt under tilnavnet Little Mouse i gravlund Inglewood Park i California. Chaplin separerte seg fra Harris på slutten av 1919 og flyttet tilbake til Los Angeles Athletic Club. Paret ble offisielt skilt i november 1920 og Harris fikk en del av deres felles eiendommer samt en betaling på 100 000 dollar. Chaplin hevdet at han «var ikke forelsket, nå da [han] var gift ønsket [han] å være og ønsket at ekteskapet var en suksess». I løpet av skilsmissen hevdet Chaplin at Harris hadde et forhold med en kjent skuespillerinne på den tiden, Alla Nazimova, som etter sigende var glad i å forføre unge kvinnelige skuespillere.
Pola Negri: Chaplin ble involvert i et meget offentlig forhold med den polske skuespilleren i 1922-1923, etter at hun kom til Hollywood for å spille inn filmer. Den stormfylte av-og-på romansen ble avsluttet etter rundt ni måneder, men på mange måter forvarslet det moderne stereotyper av Hollywood-forhold. Chaplins offentlige engasjement med Negri var spesielt for hans offentlige liv. Til sammenligning pleide han å holde sin andre romantiske forhold i løpet av denne perioden meget private, skjønt som regel uten større suksess. Mange biografier har konkludert at affæren med Negri ikke var mer alvorlig enn at det hovedsakelig var for å skaffe seg publisitet.
Marion Davies: I 1924, i løpet av den tiden da han var involvert med den mindreårige Lita Grey, gikk det rykter om at han et forhold til skuespilleren Davis, som var det faste følget til avismagnaten William Randolph Hearst. Davies og Chaplin var begge til stede på Hearsts yacht den helga før det mystiske dødsfallet til Thomas Harper Ince. Chaplin skal etter sigende ha forsøkt å få Davis til å forlate Hearst til fordel for ham selv, men hun ville ikke og ble sammen med Hearst fram til han døde i 1951. Chaplin hadde en sjelden cameo-opptreden i Davis' film fra 1928, Show People, og en del kilder hevder at han fortsatte å ha en affære med henne fram til 1931.
Lita Grey: Chaplin møtte Grey første gang under filmingen av Småen. Tre år senere, da han var 35 år gammel, ble han involvert med den da 16 år gamle Grey mens han forberedte Gullfeber hvor hun var utpekt til den kvinnelige hovedrollen. De ble gift den 26. november 1924 og hun ble påfølgende gravid og dette førte til at hun ble fjernet fra filmens rollebesetning. De fikk to sønner sammen, skuespillerne Charles Chaplin Jr. (1925–1968) og Sydney Chaplin (1926–2009). Ekteskapet var en katastrofe da paret overhode ikke passet sammen. De ble skilt den 22. august 1927. Den særdeles bitre skilsmissen tvang Chaplin til å betale 825 000 dollar, den gang en rekord, og det kom på toppen av bortimot en million dollar i juridiske kostnader. Stresset med den sensasjonelle skilsmissen, bestående av en føderal skattestrid, skal etter sigende ha gjort håret hans hvitt. Chaplinbiografen Joyce Milton har hevdet i boken Tramp: The Life of Charlie Chaplin at ekteskapet var inspirasjonen for Vladimir Nabokovs roman Lolita fra 1950.
Merna Kennedy var Lita Greys venninne, og en danser som Chaplin hyret inn som kvinnelig hovedrolleinnehaver for Sirkus (1928). Ryktene sa at de hadde en affære under filmingen. Grey brukte ryktet som bevis på utroskap fra hans side under skilsmissen.
Georgia Hale var Lita Greys erstatning i Gullfeber. TV-dokumentaren Unknown Chaplin, regissert og skrevet av filmhistorikerne Kevin Brownlow og David Gill, har et intervju med Hall fra 1980-tallet hvor hun hevder at hun hadde idolisert Chaplin siden barndommen og at hun, den gang 19 år gammel, og Chaplin begynte en affære som varte i flere år, noe hun har forklart nærmere i sine memoarer, Charlie Chaplin: Intimate Close-Ups. I løpet av produksjonen av filmen Byens lys i 1929-1930 ble Hale, den gang Chaplins nærmeste kvinnelige følge, kalt inn for å erstatte Virginia Cherrill som blomsterpike. Syv minutter av testfilming har blitt bevart fra denne erstatningen, og er blitt inkludert på DVD-utgaven fra 2003 av filmen. Hale fikk likevel ikke rollen da økonomene tvang Chaplin til ansette Cherrill på nytt. I diskusjonen om denne situasjonen i dokumentaren hevdet Hale at hennes forhold til Chaplin var sterkt også i løpet av denne filmingen. Deres romanse skal ha ebbet ut en gang etter at Chaplin kom tilbake fra sin verdensturne i 1933.
Louise Brooks var en danser i Ziegfeld Follies da hun møtte Chaplin. Han hadde reist til New York for premieren på Gullfeber. I to måneder i løpet av sommeren 1925 var de to sammen på hotellet The Ritz, og med filmfinansiøren A.C. Blumenthal og Brooks kollega fra Ziegfeld, Peggy Fears, i Blumenthals luksuriøse leilighet i toppetasjen på Ambassador Hotel. Brooks var sammen med Chaplin da han tilbrakte fire timer med å se en musiker torturere en fiolin på en restaurant i Lower East Side, en hendelse som han gjenskapte i filmen Rampelys.
May Reeves ble først ansatt for å være Chaplins sekretær i løpet av hans omfattende reise til Europa i 1931-1932, og hovedsakelig jobbe med å lese hans omfattende korrespondanse. Hun arbeidet kun en morgen, og ble da introdusert til Chaplin som øyeblikkelig ble betatt av henne. May ble hans faste følge og elskerinne på reisen, mye til Chaplins bror Sydneys misbilligelse. Etter at Reeves også ble involvert med Syd avsluttet Chaplin forholdet og hun forlot hans omgangskrets. Reeves har redegjort for hennes korte tid med Chaplin sin bok The Intimate Charlie Chaplin.
Paulette Goddard: Chaplin og skuespilleren Goddard var involvert i en romanse og et profesjonelt forhold mellom 1932 og 1940. Goddard levde sammen med Chaplin i hans hjem i Beverly Hills det meste av denne tiden. Chaplin ga henne hovedrollen i Moderne tider og Diktatoren. Ved å nekte å klargjøre deres ekteskapelige status, skal dette ha vær årsaken til at Vivien Leigh fikk rollen som Scarlett O'Hara i Tatt av vinden på bekostning av Goddard. Etter at deres forhold ble avsluttet i 1940 ga både Chaplin og Goddard offentlig uttalelser hvor de fortalte at de hadde vært hemmelig gift siden 1936, men disse utsagnene var antagelig mer et felles forsøk på å forhindre en langvarig skade på Goddards karriere. Deres forhold endte i minnelighet i 1942 da Goddard ble gitt en betaling. Goddard fortsatte å ha en betydelig karriere i filmindustrien ved selskapet Paramount på 1940-tallet. Hun jobbet flere ganger med Cecil B. DeMille. Akkurat som Chaplin bosatte hun seg senere i Sveits og døde i 1990.
Joan Barry (1920–1996): I 1942 hadde Chaplin en kort affære med Barry som han overveide for en hovedrolle i en planlagt film, men forholdet ble avsluttet da hun begynte å plage ham og viste tegn på alvorlig mental sykdom, ikke ulikt hans mor. Chaplins korte involvering med Barry ble et mareritt for ham. Etter å ha født et barn krevde hun underholdsbidrag fra ham i 1943. Selv om blodprøver viste at Chaplin ikke var far til Barrys barn, klarte hennes advokat å overbevise retten at prøvene ikke kunne godkjennes som bevis, og Chaplin ble dømt å underholde barnet. Denne urettferdigheten ble ved senere rettssak endret da Californias lov tillot blodprøver som bevis. Føderale anklagere brakte også anklagen om hvit slavehandel mot Chaplin, loven Mann Act, det vil si loven om hvit-slavetrafikk, i forbindelse med Barry i 1944, noe han ble frikjent for. Chaplins offentlige omdømme i Amerika ble meget skadelidende av disse sensasjonelle rettssakene. Barry ble innlagt på mentalsykehus i 1953 da hun ble funnet gående barfotet gatelangs, bærende på et par babysandaler og et barns ring, mens hun mumlet «Det er magisk».
Oona O'Neill: I løpet av Chaplins juridiske vanskeligheter med Barry møtte han Oona O'Neill, datter av den verdenskjente dramatikeren Eugene O'Neill. Han giftet seg med henne den 16. juni 1943, da han var 54 år, og hun akkurat fylt 18. De fikk åtte barn sammen, og deres siste barn, Christopher, ble født da Chaplin var 73 år gammel. Oona overlevde Chaplin med 14 år. Hun døde av bukspyttkjertelkreft i 1991.
== Priser og anerkjennelse ==
Chaplin ble adlet i 1975, da han 85 år gammel ble utnevnt til Knight Commander (KBE) av Den britiske imperieordenen av dronning Elisabeth II. Denne æren ble første gang foreslått i 1931. Adelskapet ble fremmet på nytt i 1956, men ble nedstemt etter en rapport fra Utenriksdepartementet som uttrykte bekymring for Chaplins påståtte kommunistiske sympatier og hans umoralske oppførsel ved å gifte seg med to 16 år gamle piker; det ble antatt at ved å adle ham kunne det britiske ordenssystemet, og ikke minst forholdet til USA skades.Blant andre anerkjennelser ble Chaplin gitt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1970; at han ikke hadde blitt beæret med dette i 1961 hadde førte til strid. Chaplins sveitsiske herskapsbolig vil bli åpnet som et museum som vil følge hans liv fra varieté- og revyteatrene i London til hans karriere som skuespiller og filmregissør i Hollywood.Tre av hans filmer er oppført på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste filmer («AFI's 100 Years…100 Movies»): Gullfeber, Byens lys og Moderne tider.
=== Oscar ===
Chaplin mottok tre Oscar i sitt liv: en for beste filmmusikk, en æres-Oscar, og en spesiell Oscar. Imidlertid i løpet av hans aktive år som filmregissør uttrykte Chaplin forakt for systemet med Oscar-utdelinger. Hans sønn Charles jr. skrev at Chaplin vekket Oscar-komiteens harme på 1930-tallet da han som spøk hadde sagt at han brukte sin Oscar fra 1929 som dørstopper. Det kan bidra til å forklare hvorfor Byens lys og Moderne tider, som ved flere avstemninger er betraktet som to av de største spillefilmer gjennom alle tider, ikke ble nominert for en eneste Oscar av en hevngjerrig Oscar-komité.
Ved den første Oscarseremonien 16. mai 1929 var dagens stemmesystem ennå ikke kommet på plass, og kategoriene var ennå flytende. Chaplins Sirkus var uttenkt til å bli den store vinneren da Chaplin opprinnelig hadde blitt nominert for beste produksjon, beste regissør i en komediefilm, beste skuespiller, og beste manus (originalhistorie). Imidlertid besluttet komiteen å trekke navnet hans fra alle konkurrerende kategorier og isteden gi ham en spesiell Oscar «for allsidighet og geni i skuespill, skriving, regi, og produksjon av Sirkus». Den eneste andre filmen som fikk en spesiell Oscar dette året var The Jazz Singer, den første lydfilmen.Den 13. Oscarseremonien var i 1941 og Diktatoren var nominert for hele fem Oscar, inkludert to til Chaplin personlig: beste manus og beste skuespiller. Chaplin tapte begge, henholdsvis for Preston Sturges for The Great McGinty, og som beste skuespiller til James Stewart i The Philadelphia Story (En nydelig historie).
Den 20. Oscarseremonien var i 1948. Chaplins manus for Monsieur Verdoux ble nominert, men prisen gikk isteden til Sidney Sheldon for The Bachelor and the Bobby-Soxer.
Den 44. Oscarseremonien var i 1972 hvor Chaplins andre Oscar ble gitt 43 år etter hans første. Chaplin kom ut fra sin landflyktighet for å akseptere en æres-Oscar for «uoverskuelig effekt han hadde i å gjøre spillefilm til en kunstart i dette århundre». Da Chaplin gikk opp på scenen til Dorothy Chandler Pavilion mottok han den lengste stående ovasjon og hyllest i Oscarseremoniens historie og som varte i hele tolv minutter. Det var i seg selv en beklagelse for tidligere forbigåelser fra Oscar-komiteen og ikke minst de politiske forfølgelser som tvang mesteren i landflyktighet.Den 45. Oscarseremonien var i 1973 og Chaplins film Rampelys ble beæret med en Oscar for beste filmmusikk. Dette til tross for at filmen først hadde blitt utgitt i 1952, men på grunn av den politiske forfølgelsen av Chaplin på 1950-tallet spilte filmen ikke en full uke i Los Angeles og møtte av den grunn ikke kriteriene for nominering før den ble utgitt på nytt i 1972.
=== Oppkalling, imitasjon og lignende ===
Chaplins landstrykerfigur er muligens en av de mest imiterte på alle nivåer innenfor populær underholdning. Det er påstått at Chaplin en gang meldte seg på en «Chaplin-look-alike»-konkurranse hvor man skal se mest lik ut som komikeren, og Chaplin selv kom på tredjeplass. Fra 1917 til 1918 gjorde stumfilmskuespilleren Billy West mer enn 20 filmer som komikeren ved nøyaktig å etterligne Chaplins landstrykerfigur, sminke og kostyme. Å skille Billy West-filmer fra Chaplin er derfor viktig for filmhistorikerne når det dukker opp gamle, nyoppdagede stumfilmer.Den tredje av komponisten Karl Amadeus Hartmanns komposisjon fra 1923 til 1930, Wachsfigurenkabinett: Fünf kleine Opern («Voksfigurkabinett: Fem små operaer»), har tittelen «Chaplin-Ford-Trot», og har figuren Charlie Chaplin som en del av forestillingen i en talerolle framfor en operarolle.
I 1985 ble Chaplin beæret med sitt bilde på et britisk frimerke, og i 1994 ble han også avbildet på et amerikansk frimerke, designet av karikaturtegneren Al Hirschfeld.
John Woo regisserte en parodifilm av Chaplins film Småen kalt for Hua ji shi dai (1981), på engelsk kalt for «Laughing Times».En mindre planet, «3623 Chaplin», oppdaget av den sovjetiske astronomen Lyudmila Georgievna Karachkina i 1981, er oppkalt etter Chaplin.I 1992 ble det laget en spillefilm om Chaplins liv kalt for Chaplin, regissert av Oscar-vinneren Richard Attenborough, med Robert Downey jr., i en Oscar-nominert hovedrolle som også ble hans gjennombrudd. Chaplins datter Geraldine Chaplin hadde rollen som Charlie Chaplins mor (og altså sin egen bestemor).
I 2001 ble Chaplin spilte av den britiske komikeren Eddie Izzard i Peter Bogdanovichs film The Cat's Meow og hvor det ble spekulert på det ennå ikke oppklarte dødsfallet til filmprodusenten Thomas Ince ombord i et selskap på yachten til William Randolph Hearst, og hvor Chaplin var en gjest.
== Chaplin i Norge ==
Chaplins filmer var svært populære i Norge i mellomkrigstiden, men det finnes ingen samlet oversikt over konkrete steder og tidspunkter filmene hans ble vist under denne tiden. Chaplins navn blir imidlertid nevnt i Aftenposten allerede i 1915, hvilket tyder på at hans filmer kom til Norge på et tidlig tidspunkt; den 5. mai 1915 melder avisen: «Komikeren Chaplin gjorde voldsom lykke denne uge i filmen Den Falske Baron, en 3-akters komedie, som gaar paa Eldorado.» Den falske baron var antagelig kortfilmen Caught in a Cabaret (1914), produsert hos Keystone.
Den 3. november 1964 besøkte Chaplin Oslo, i sammenheng med at hans selvbiografi ble utgitt her i landet. En stor folkemengde marsjerte nedover Karl Johans gate samme kveld med fakler for å hylle komikeren, som vinket til forsamlingen fra hjørnebalkongen på Grand Hotel. «Oh, it is so beautiful - I should have liked to speak to you - but it is impossible now. All I can say is: It is so beautiful. I love you!», skal han ha sagt. Chaplin skal også ha vært forbauset over at «så mange unger» visste hvem han var.
== Filmografi ==
Chaplin skrev, regisserte og spilte selv hovedrollen i et dusinvis av kortfilmer og lengre spillefilmer. Blant de fremst er The Immigrant (Immigranten, 1917), The Gold Rush (Gullfeber, 1925), City Lights (Byens lys, 1931), Modern Times (Moderne tider, 1936), og The Great Dictator (Diktatoren, 1940), alle disse har blitt valgt for å bli bevart i Det amerikanske filmregisteret i Det amerikanske nasjonalbibliotek.
I dag er bortimot alt som Chaplin gjorde kontrollert av hans bo via et eget selskap, Roy Export Company Establishment, som kontrollerer rettigheter og beslutter hvor mye og når dette materialet kan bli gjenutgitt. Det franske selskapet MK2 er forhandler av rettighetene på verdensbasis for Roy Export Company. I USA per 2010 er distribusjonen håndtert under lisens av selskapet Janus Films, og hvor hjemmemarkedet blir håndtert av Criterion Collection, et selskap tilsluttet Janus Films.
Media
== Bibliografi ==
My Autobiography. Simon & Schuster, 1964. Utgitt på norsk som Mitt liv
Die Wurzeln meiner Komik i: Jüdische Allgemeine Wochenzeitung, 3.3.67, gekürzt: wieder ebd. 12.4. 2006, S. 54 (tysk)
My Life in Pictures. Bodley Head, 1974.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Weissman, Stephen: Chaplin: A Life, Arcade Publishing 2008.
Cooke, Alistair: Six Men. Harmondsworth, 1978.
Frind, S.: Die Sprache als Propagandainstrument des Nationalsozialismus, i: Muttersprache, 76. Jg., 1966, S. 129-135. (germ.)
Hale, Georgia: Charlie Chaplin: Intimate Close-Ups, redigert av Heather Kiernan. Lanham, Maryland: Scarecrow Press, 1995 & 1999. ISBN 1-57886-004-0 (1999-utg.).
Klemperer, Victor: LTI – Notizbuch eines Philologen. Leipzig: Reclam, 1990. ISBN 3-379-00125-2; Frankfurt am Main (19. A.) 2004 (germ.)
Okuda, Ted & Maska, David: Charlie Chaplin at Keystone and Essanay: Dawn of the Tramp, iUniverse, New York, 2005.
Robinson, David: Chaplin: His Life and Art, McGraw-Hill, second edition 2001.
Vance, Jeffrey: Chaplin: Genius of the Cinema, Abrams, New York, 2003. ISBN 0-8109-4532-0
Charlie Chaplin: A Photo Diary, Steidl, 1. utg. innb., ISBN 3-88243-792-8, 2002.
Comte, Michel & Stourdze, Sam: Chaplin in Pictures, Sam Stourdze (red.), tekst av Patrice Blouin, Christian Delage og Sam Stourdze, NBC Editions, ISBN 2-913986-03-X, 2005.
Goldman, Jonathan: Double Exposure: Charlie Chaplin as Author and Celebrity, M/C Journal 7.5.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Charlie Chaplin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charlie Chaplin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Charlie Chaplin på Internet Movie Database
(sv) Charlie Chaplin i Svensk Filmdatabas
(da) Charlie Chaplin på Filmdatabasen
(da) Charlie Chaplin på Scope
(fr) Charlie Chaplin på Allociné
(en) Charlie Chaplin på AllMovie
(en) Charlie Chaplin hos Rotten Tomatoes
(en) Charlie Chaplin hos The Movie Database
(en) Charlie Chaplin hos Internet Broadway Database
(en) Charlie Chaplin hos Internet Broadway Database
(en) Charlie Chaplin hos Internet Broadway Database Offisielle nettsteder
Charlie Chaplins nettsted
Charlie Chaplins arkiv
Spitalfieldslife.com: Charlie Chaplin in Spitalsfields – Fra Chaplins unge år i London (Engelsk)Biografi
Works by or about Charlie Chaplin hos Internet Archive (innskannete bøker av originalutgaver)
Charlie Chaplin Biography
Charlie Chaplin's Golden Silence
Chaplin A Life: 40 Photo-EssaysFilmografi
Charles Chaplin Arkivert 9. februar 2008 hos Wayback Machine. hos TCM Movie Database
Charlie Chaplin hos Allmovie
Filmer av, om eller med Chaplin fritt tilgjengelig for nedlasting hos Internet Archive
Flere filmer av og om Chaplin hos Internet ArchiveMusikk
Charles Chaplin, «Eternally», musikk fra en film. Opptak fra en konsert til kvartetten «SKAZ» i Kremls kruttkammer i MoskvaAnnet
Obituary, Chaplin's Little Tramp, an Everyman Trying to Gild Cage of Life, Enthralled World, nekrolog hos NY Times, 26. desember 1977
The TIME 100: Charlie Chaplin
Chaplins filmer hos ednapurviance.org
About Chaplin UK
Top 10 Charlie Chaplin Movies | Sir Charles Spencer Chaplin jr. (født 16. | 3,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85r | 2023-02-04 | År | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kalendere', 'Kategori:Tidsenheter'] | Ett tropisk år er den tiden det tar jorden å gå én runde i sin bane rundt solen. Denne tiden varierer litt, i gjennomsnitt tar det 365,24221065 døgn (epoke J2000.0).
Akkurat nå er det år 2023 i den gregorianske kalenderen.
En måleenhet som ofte misforstås, er et lysår. Dette er en lengdeenhet, ikke en tidsenhet.
Den amerikanske geologen John West Wells (1907 – 94) oppdaget i 1962 tynne linjer mellom de grå strekene som ses på snittflaten når en musling skjæres i to. Han talte de tynne linjene mellom hver tykke grå, og kom hver gang til et tall rundt 365. Det slo ham at skjell og muslinger har en innebygget kalender med streker til markering av det daglige skiftet mellom lys og mørke. Wells testet dette på fossile muslinger. 350 millioner år gamle muslinger viste seg å ha over 400 streker. Mellom hver grå strek talte han 400 og 410 tynne linjer. I 1963 publiserte Wells et kort brev i Nature om sitt funn, som tydet på at året for 350 millioner år siden hadde minst 400 dager, og at jordrotasjonen siden har saktnet og gjort dagene lengre. John Burdon Sanderson Haldane holdt dette frem som et eksempel på at vitenskapelige gjennombrudd fremdeles kan gjøres med lupe. Den påfølgende eksplosjon av studier om vekstringer i fossiler førte til løpende beregninger av endringene i jordrotasjonen og månens bevegelser i geologisk tid, og nye vurderinger av kronologien i de sykliske avleiringene i stein og i klimaendringer.
| Ett tropisk år er den tiden det tar jorden å gå én runde i sin bane rundt solen. Denne tiden varierer litt, i gjennomsnitt tar det 365,24221065 døgn (epoke J2000.0).
Akkurat nå er det år 2023 i den gregorianske kalenderen.
En måleenhet som ofte misforstås, er et lysår. Dette er en lengdeenhet, ikke en tidsenhet.
Den amerikanske geologen John West Wells (1907 – 94) oppdaget i 1962 tynne linjer mellom de grå strekene som ses på snittflaten når en musling skjæres i to. Han talte de tynne linjene mellom hver tykke grå, og kom hver gang til et tall rundt 365. Det slo ham at skjell og muslinger har en innebygget kalender med streker til markering av det daglige skiftet mellom lys og mørke. Wells testet dette på fossile muslinger. 350 millioner år gamle muslinger viste seg å ha over 400 streker. Mellom hver grå strek talte han 400 og 410 tynne linjer. I 1963 publiserte Wells et kort brev i Nature om sitt funn, som tydet på at året for 350 millioner år siden hadde minst 400 dager, og at jordrotasjonen siden har saktnet og gjort dagene lengre. John Burdon Sanderson Haldane holdt dette frem som et eksempel på at vitenskapelige gjennombrudd fremdeles kan gjøres med lupe. Den påfølgende eksplosjon av studier om vekstringer i fossiler førte til løpende beregninger av endringene i jordrotasjonen og månens bevegelser i geologisk tid, og nye vurderinger av kronologien i de sykliske avleiringene i stein og i klimaendringer.
== Geologisk tid ==
I astronomi, geologi og paleontologi og fag som undersøker tidsspenn som er så lange at årstall er helt uegnet, benyttes ofte forkortelser for antall millioner eller milliarder år siden nåtiden, så som kya = tusen år siden. Mya = millioner år siden og Gya = milliarder år siden. I arkeologi måles år gjerne i BP, som er antall år før «nåtiden», hvor nåtid regnes til 1950.
== Se også ==
Kalenderår
Normalår
Skuddår
Tropisk år
Siderisk år
Tid
Liste over tidsenheter
== Referanser == | Ett tropisk år er den tiden det tar jorden å gå én runde i sin bane rundt solen. Denne tiden varierer litt, i gjennomsnitt tar det 365,24221065 døgn (epoke J2000. | 3,268 |
null | 2023-02-04 | Viggo Mortensen | null | null | null | Viggo Peter Mortensen jr. (født 20. | 3,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Travers_Harris | 2023-02-04 | Arthur Travers Harris | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Briter fra andre verdenskrig', 'Kategori:Briter fra første verdenskrig', 'Kategori:Britiske baronetter og baronettesser', 'Kategori:Britiske generaler', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer i Royal Air Force', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Personer fra Cheltenham', 'Kategori:Royal Flying Corps', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arthur Travers Harris, mest kjent som «Bomber» Harris eller «Butcher» Harris, (født 13. april 1892, død 5. april 1984) var en britisk flyvåpenoffiser som var sjef for RAF Bomber Command i den siste delen av andre verdenskrig.
| Arthur Travers Harris, mest kjent som «Bomber» Harris eller «Butcher» Harris, (født 13. april 1892, død 5. april 1984) var en britisk flyvåpenoffiser som var sjef for RAF Bomber Command i den siste delen av andre verdenskrig.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Harris ble født i England, men familien flyttet til Rhodesia da han var en liten gutt. Det var her han vokste opp.
=== Første verdenskrig ===
Etter utbruddet av første verdenskrig sluttet han seg til 1st Rhodesian Regiment og tjenestegjorde med det i Sør-Afrika og Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia). I 1915 vendte han tilbake til England og sluttet seg til Royal Flying Corps.
=== Mellomkrigstiden ===
Etter første verdenskrigs slutt ble han overflyttet til det nye Royal Air Force. I RAF tjenestegjorde han i mange forskjellige stillinger rundt om i det britiske imperiet (India, Irak) og i Iran). I disse stillingene bidro Harris stort til utviklingen av terrorbombing. Han skal ha uttalt at «the only thing the Arab understands is the heavy hand» («det eneste araberen forstår er knyttneven»).
=== Andre verdenskrig ===
I 1942 drev Sovjetunionen omtrent hele den allierte krigføringen på bakken. Behovet for å markere Storbritannias innsats i «den andre fronten» (engelsk: the second front) mot Tyskland, bidro sterkt til at det britiske kabinettet åpnet opp for områdebombing av landet. Etter kabinettet hadde vedtatt å satse på bombing av Tyskland ble Harris utnevnt til sjef over RAF Bomber Command, strategien med bombing var altså tatt i bruk før han tok over stillingen.Harris skal ha sagt om sin egen bombing at «nazistene gikk inn i denne krigen i den nokså barnslige tro at de kunne bombe alle andre, men ingen kom til å bombe dem. I Rotterdam, London, Warszawa og et halvt dusin andre steder realiserte de sin nokså naive teori. De sådde vind, og nå kommer de til å høste storm.»
=== Etterkrigstiden ===
Harris ble i 1946 forfremmet til Marshal of the Royal Air Force, den høyeste grad i RAF. Fra han ble utnevnt til kommandørridder av Order of the Bath i 1942 førte han tiltaleformen sir foran sitt navn. Han ble forfremmet til storkorsridder i 1945. I 1953 ble Harris utnevnt til baronett, en arvelig adelstittel.. Britiske myndigheter satte opp en statue av ham i 1992. Dette ble møtt med forferdelse, både i utlandet og i Storbritannia. Statuen ble tilgriset av demonstranter, og meningene om den har vært sterke, både mot og for, frem til i dag (2020).
== Referanser ==
== Kilder ==
Overy, Richard, (1995), Why the Allies Won, London 1995, ISBN 0-224-04172-X
== Eksterne lenker ==
spartacus.schoolnet.co.uk Arkivert 11. april 2013 hos Wayback Machine.
mindef.gov.sg Air Marshall Sir Arthur Harris, fra Singapores forsvarsdepartement | Arthur Travers Harris, mest kjent som «Bomber» Harris eller «Butcher» Harris, (født 13. april 1892, død 5. | 3,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radiohead | 2023-02-04 | Radiohead | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1991', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Radiohead er et britisk rockeband, dannet i 1985 i Oxfordshire England. Bandet består av Thom Yorke (vokal, gitar og piano), Ed O'Brien (gitar), Jonny Greenwood (gitarer og elektronika), hans bror Colin Greenwood (bassgitar) og Phil Selway (trommer). Plateprodusent Nigel Godrich har jobbet med bandet siden starten og har bidratt til å utforme bandets lydbilde. Han blir ofte sett på som bandets sjette medlem.
Radioheads debutalbum Pablo Honey ble internasjonalt kjent, men det var hovedsakelig det svært godt mottatte albumet The Bends som løftet gruppa opp til å bli verdenskjent. Radioheads neste album, OK Computer, fikk enda bedre kritikker, og har senere fått en høy. Albumet lå 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002.
Videre har Radiohead utgitt de eksperimentelle albumene Kid A og Amnesiac, som også ble tatt godt imot av kritikerne. Sammen med Hail to the Thief, In Rainbows og The King of Limbs har Radiohead markert seg som et av de mest innflytelsesrike bandene i Storbritannia de siste 20 årene. Radiohead er kåret til nummer 73 på Rolling Stone Magazines liste over verdens beste band noensinne, og ble i 2009 kåret av MTV som det nest beste bandet fra 2000-tallet.
| Radiohead er et britisk rockeband, dannet i 1985 i Oxfordshire England. Bandet består av Thom Yorke (vokal, gitar og piano), Ed O'Brien (gitar), Jonny Greenwood (gitarer og elektronika), hans bror Colin Greenwood (bassgitar) og Phil Selway (trommer). Plateprodusent Nigel Godrich har jobbet med bandet siden starten og har bidratt til å utforme bandets lydbilde. Han blir ofte sett på som bandets sjette medlem.
Radioheads debutalbum Pablo Honey ble internasjonalt kjent, men det var hovedsakelig det svært godt mottatte albumet The Bends som løftet gruppa opp til å bli verdenskjent. Radioheads neste album, OK Computer, fikk enda bedre kritikker, og har senere fått en høy. Albumet lå 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002.
Videre har Radiohead utgitt de eksperimentelle albumene Kid A og Amnesiac, som også ble tatt godt imot av kritikerne. Sammen med Hail to the Thief, In Rainbows og The King of Limbs har Radiohead markert seg som et av de mest innflytelsesrike bandene i Storbritannia de siste 20 årene. Radiohead er kåret til nummer 73 på Rolling Stone Magazines liste over verdens beste band noensinne, og ble i 2009 kåret av MTV som det nest beste bandet fra 2000-tallet.
== Historie ==
=== Begynnelsen og gjennombrudd ===
Alle de fem medlemmene av Radiohead gikk på Abingdon School like utenfor Oxford. Vokalist og gitarist Thom Yorke og bassist Colin Greenwood, som begge likte Magazine og Joy Division, startet punkbandet TNT, men det varte ikke lenge før det ble oppløst. Videre kom gitaristen Ed O'Brien som bevegde trioen mer mot The Smiths, Elvis Costello og Talking Heads. På det tidspunktet eide de en billig trommemaskin, men fikk etter hvert med seg den ett år eldre Phil Selway på trommer. Det siste medlemmet i gruppa ble Colin Greenwoods lillebror, Jonny Greenwood. Dette var i 1986, og de kalte seg On a Friday, ettersom de hadde øvingstider på fredager. Greenwood spilte i starten kun keyboard, men endte opp med å bli hovedgitarist. Etter å ha tatt eksamen begynte medlemmene å studere ved forskjellige universiteter i England, men de møttes i feriene og spilte sammen. I 1991 sluttet Yorke på universitetet. Bandet begynte å turnere og takket ja til så å si alle spillejobber de ble tilbudt.
Bandet utga en tresporsdemo produsert av Chris Hufford og Bryce Edge. Demoen ble hørt av plateselskapet Parlophone, som likte den og begynte å følge bandet nærmere. I november 1991 møtte 25 representanter fra forskjellige plateselskaper opp på en konsert der On A Friday spilte. Konserten ble møtt med god kritikk, og ikke lenge etter slo bandet til med åtte albumkontrakter for Parlophone. Bandet og rådgiverne mente et skifte av bandnavn var på sin plass, og etter å ha vurdert blant annet Jude, Gravitate og Music, falt navnet på Radiohead, opprinnelig tatt fra Talking Heads-sangen «Radio Head» fra albumet True Stories. Dette var et band som alle i Radiohead var store fan av. I mai 1992 kom Drill EP. Den ble utgitt uten mye omtale, og havnet på 101.-plass på den britiske singellista.Etter utgivelsen med Drill EP, som fikk skuffende mottagelse, begynte bandet å jobbe sammen med Paul Kolderie og Sean Slade, som tidligere hadde jobbet sammen med de amerikanske bandene The Pixies og Dinosaur-Jr. Da singelen «Creep» kom i 1992, fikk Radiohead stor oppmerksomhet i engelske medier. Mottagelsen til sangen var derimot ikke overveldende, og den britiske radio-stasjonen BBC Radio 1 boikottet sangen, fordi den etter sigende var «for deprimerende». Bandet ga ut sangen på nytt og scoret denne gangen nummer 78 på den engelske UK Singles Chart. Låten solgte kun 6 000 kopier, men fikk anerkjennelse verden rundt gjennom ulike radiokanaler.Radioheads debutalbum, Pablo Honey, ble utgitt i februar 1993. Albumet fikk generelt dårlig mottagelse. Pablo Honey scoret #22 på the UK Albums Chart og solgte relativt dårlig. Det gikk like dårlig for singlene «Anyone Can Play Guitar» og «Stop Whispering». Albumet ble bedre mottatt i utlandet, spesielt i USA, noe som fikk bandet til å spille over 150 konserter i Nord-Amerika og resten av verden.
=== The Bends, OK Computer og kommersiell suksess ===
Radiohead ga videre ut en EP, med tittel My Iron Lung. Dette var en forsmak til deres kommende album. EP-en ble for det meste godt mottatt, men singelen My Iron Lung ble ikke like populær som Creep. EP-en solgte bedre enn hva bandet hadde trodd, noe som hintet om at bandet allerede hadde skapt en solid fangruppe. Bandet begynte videre å jobbe med deres andre album, The Bends. Den nye ingeniøren, Nigel Godrich, kom til å bli en solid medarbeider for Radiohead, og bandet var godt fornøyd resultatet hans. Innspillingen til albumet gikk sent, hovedsakelig fordi bandet hadde vanskeligheter med å takle suksessen til Pablo Honey, og derfor fikk mye press på seg. Gitarist Johnny Greenwood eksperimentere en god del, noe som gjorde at lydinnspillingen tok enda lengre tid.
Albumet kom ut i mars 1995 og ble møtt med overveldende bra kritikk. Det gikk rett opp på #4 på UK Albums Chart.Bandet slo denne gangen bedre gjennom i hjemlandet sitt. Albumet ble derimot ikke like godt mottatt i utlandet, slik som Pablo Honey var blitt, og scoret kun #88 på The American charts. Radiohead var på denne tiden ukjente i Britpop-perioden, som preget tiåret, men fikk nå større mediaopperksomhet. Bandet var selv svært fornøyd med utgivelsen av albumet, og følte de gikk i riktig retning. I ettertid har mange kritikere kåret albumet som det beste fra sitt tiår. Albumet står fortsatt som fanfavoritt, og det er å finne på flere lister over tidenes beste album. The Bends er #110 på musikkmagasinet Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne. På lista til Virgins «Top 1000 Albums of All Time» ble albumet plassert på annenplass, rett bak The Beatles' Revolver.Etter en lang turné med The Bends, ble bandmedlemmene enige om å spille inn et nytt album hovedsakelig alene. Tidligere produsent John Leckie var ikke lenger med under innspillingen. I studiet prøvde bandet å lage noe nytt, og ville at tekstene og lyden skulle fraskille seg tidligere album. Trommeslager Phil Selway uttalte;
«The Bends was an introspective album... There was an awful lot of soul searching. To do that again on another album would be excruciatingly boring». Bandets ingeniør og mixer Nigel Godrich fikk en større rolle i innspillingene til albumet, og har siden blitt sett på som en viktig medarbeider for utviklingen til bandet. Han blir idag sett uformelt på som bandets «sjette» medlem.
Bandet var før utgivelsen av sitt tredje album misfornøyd med resultatet. De hadde generelt ingen tro på at albumet ville gjøre det særlig bra. Bandmedemmene uttalte at albumet ikke er et konseptalbum, men at enkelte sanger inneholder like temaer i tekstene, som sosial fremmedgjøring, depresjon, politikk og mentale utfordringer i den moderne tidsalderen. Gitarist Ed O'Brien valgte sangen «Paranoid Android» som deres første singel. Til tross for at sangen ble lite spilt over radioen, scoret sangen #3 i Storbritannia. Noe som ga Radiohead deres høyeste posisjon på Singles Chart i hjemlandet deres.OK Computer ble gitt ut 1997, og ble møtt med enormt gode mottagelser. Albumet fikk nærmest toppkarakter i hver eneste anmeldelse, og er en av de største og viktigste britiske album i moderne musikkindustri. Albumet ble sett på som et landemerke av sin tid, og har øvd stor innflytelse på andre band. I England holdt albumet seg på topp 10-listen i flere uker, og i Norge lå albumet 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002. Albumet fikk tre platinaplater i Storbritannia, dobbel i USA og en i Australia. Albumet blir sett på som det mest suksessfulle for Radiohead, og topper mange fans' liste over deres favorittalbum. Albumet vant en Grammy-pris for beste alternative album i 1998, og ble nominert til årets album.
=== Eksperimentering, Kid A og Amnesiac ===
Radiohead var svært lite aktive etter touren i perioden fra 1997 til 1998, og spilte kun en konsert i 1998. Yorke har i ettertid uttalt at bandet var nær splittelse under denne perioden, og at han personlig hadde utviklet en alvorlig depresjon. I 1999 begynte Radiohead å spille inn oppfølgeren til OK Computer, denne gangen ga ikke bandet ut noen singler. Deres nye album, Kid A, ble utgitt i oktober år 2000. Igjen ble albumet svært godt mottatt, både i Storbritannia og internasjonalt. Radiohead splittet opp de vanlige rollene med å ha tre gitarister, og brukte heller andre instrumenter, slik som blant annet keyboard. Kid A fokuserte mest på å ha rytmer laget av elektroniske programmer. Noe som kan bli hørt på sangene «Idioteqe» og «The National Anthem».
Kid A inneholder også mindre og lettere tekster enn bandets tidligere album. Thom Yorke har uttalt at albumet er på ingen måte «kunst», men heller noe som skulle reflektere musikken de hørte på rundt den tiden. Som et resultat av albumets variende musikksjangre, har Kid A blitt siden sett på som et av de mest utfordrende albumene i pop historien. Bandmedlemmene, spesielt Thom Yorke, fikk et godt vennskap sammen med Michael Stipe, tidligere R.E.M. vokalist. Yorke har i ettertid uttalt at Stipe gjorde en påvirkning for låtskrivinga til Kid A.
Igjen vant Radiohead en Grammy-pris for beste alternative album for Kid A, og nådde stor kommersiell suksess. Noen fans og kritikkere uttalte at de syntes albumet virket fremmedgjort, og var svært musikalskt annerledes enn tidligere album. Albumet, sammen med det neste, har blitt to store eksempler på Radiohead måte å lage ny musikk på. Albumet Amnesiac, som kom ut i juni 2001, var et enda større og tydeligere eksempel på denne eksperimentelle perioden. Amnesiac ble spilt inn sammen med Kid A, og albumene er derfor nokså like. Amnesiac scoret ikke like høyt som Kid A, men var generelt svært godt mottatt. Begge albumene står på flere lister over de beste fra hele tiåret. Kid A er kåret #428 av magasinbladet Rolling Stone over det beste albumet noensinne, og befinner seg #1 på det beste albumet fra hele tiåret.
=== Hail to the Thief og In Rainbows ===
Deres neste album, Hail to the Thief, inneholder et større utvalg av gitar og piano. Bandmedlemmene har uttalt at innspillingen var mye mer avslappende enn tidligere album. Innspillingene av Kid A og Amnesiac inneholdt mye bruk av data, noe som tok ekstra tid. Hail to the Thief kom ut i juni 2003, og var et album Yorke uttalte som en reaksjon ovenfor fremtidens barn. Albumet har blitt sett på som et sterkt politisk album, men dette er noe Yorke selv har avkreftet. Han uttalte at tekstene var påvirket av krigshendelser mellom 2001 og 2002, men at albumet ikke var en form for politisk protestering. Gitarist Johnny Greenwood uttalte i et intervju at tekstene omhandlet «våre rettigheter og ansvar vi alle har individuelt i et samfunn».
Mot slutten av innspillingen hadde bandet problemer med å redigere albumet. Plateprodusenten Nigel Godrich fikk derfor større innvirkning på platen, og bandet roste arbeidet han utgjorde. Blant annet måtte bandet velge antall og type sanger de ville inkludere med i albumet, noe som ofte førte til uenigheter. Albumet ble godt mottatt, og har blant annet blitt kåret #89 som det beste albumet i sitt tiår. Albumet ble nominert til Grammy for beste alternativalbum, og produsent Nigel Godrich og Darrell Thorp vant prisen for beste konstruert album.
I 2005 begynte bandet å lage et nytt album, men innspillingene til albumet gikk svært sent. Thom Yorke uttalte; «vi kastet svært mye tid i studioet, hvor vi gjorde ingenting, og det var fryktelig frustrerende». Bandet gjorde derfor en ny tour verden rundt, og da de var ferdige re-intallerte de seg om på nytt i studiet. Innspillingene gikk fortere, og albumet In Rainbows ble utgitt 10. oktober 2007. Albumet ble denne gangen gitt ut på Radioheads egen nettside, hvor kjøperen selv kunne bestemme pris. Dette ble det mye debatt om i Storbritannia, angående ulovlig fildeling. Selve CD-en til albumet ble ikke gitt ut før slutten av året. Bandet ga ut fire singler til In Rainbows
Bandet slo fast på at In Rainbows inneholder ingen form for politisk agenda, men heller «den universelle sannheten at vi er alle mennesker». Gruppa uttalte at sangskrivingen på albumet var mye mer personlig. Tekstene i albumet ble beskrevet av Yorke som «den skumle, tilfeldige følelsen man får når man sitter i trafikken og tenker " jeg burde gjøre noe annet..." » Radiohead videreførte ideen om å ha flere typer instrumenter, slik som de hadde gjort med Kid A og Amnesiac, noe som resulterte i at In Rainbows inneholder svært mange ulike instrumenter.
Albumet ble svært godt mottatt, og høstet inn enormt gode kritikkere fra hele verden. In Rainbows vant Grammy for beste alternativalbum, og bandet ble for tredje gang nominert i kategorien Album of the Year. Alle singlene til albumet var med i listen på top 100 i UK Singles Chart. Radiohead spilte i 2008 inn en live video version av albumet som ble kalt "In the Basement", hvor det er ingen publikum til stede under fremføringen.
=== The King of Limbs og A Moon Shaped Pool ===
Radioheads åttende album The King of Limbs ble gitt ut i februar 2011. Mottagelsen var generelt god, men ikke like entusiastisk som In Rainbows. En rekke kritikere uttalte at de syntes The King of Limbs var skuffende i forhold til bandets tidligere album. Mange kritiserte også albumets lengde - med kun 8 spor, i alt 38 minutter, er dette bandets korteste album. Trommist Phil Selway uttalte at han var stolt av albumet, og at han ikke brydde seg om mottagelsen. Han sa videre at han visste albumet var annerledes enn tidligere utgivelser, og at kritikken derfor var forventet.
Musikalsk har kritikere påpekt at albumet skiller seg fra In Rainbows ved å inneholde mindre gitar. Albumet har i stedet et bredere fokus på låtskrivingen, noe bandet også hadde under Kid A og Amnesiac tiåret før. Med The King of Limbs førte Radiohead stilen tilbake til det mer abstrakte og eksperimentelle taktene; trekk som bandet også tidligere hadde vært innom. I juli 2011 spilte Radiohead inn en ny konsert: "In the Basement: The King of Limbs". Innspillingen var svært lik liveopptaket som ble gjort av In Rainbows (Scotch Mist), der samtlige spor ble spilt og lagt ut som webcast.
Rett etter utgivelsen ga Radiohead ut to nye sanger: "Supercollider" og "The Butcher". Gjennom sommeren 2011 ga bandet ut en rekke remixer til The King of Limbs, laget av diverse artister.
I mai 2016 kom Radioheads 9. album, A Moon Shaped Pool. Albumet fikk generelt god mottakelse i Europa så vel som i USA. Innspillingen ble påbegynt i 2012, i etterkant av The King of Limbs-turneen, i Sør-Frankrike. Nigel Godrich var igjen med som produsent. A Moon Shaped Pool ble Radioheads sjette album til å nå toppen av albumlistene i Storbritannia. Også i Norge klatret albumet til topps.
Noen av sporene er innspillinger av låter som er skrevet flere år tidligere. «True Love Waits» er fra 1995 (eller tidligere), «Burn the Witch» fra 2000 og «Present Tense» fra 2008. Flere spor inneholder stryke- og vokalarrangementer skrevet av Jonny Greenwood.
== Musikkstil og innflytelse ==
Radiohead har helt siden årtusen-skiftet blitt sett på som et enormt viktig band i ny moderne musikk-industri. Yorke som vokalist og fremste låtskriver har vært den største årsaken til bandets skiftende musikk sjangre i sine nyere album. Dette er noe albumene Kid A og Amnesiac viser som et stort eksempel, hvor sjangrene er svært radikale og annerledes fra både eldre og nyere album. Det er mye på grunn av disse konstante evolusjonerende forandringene, som har gjort Radiohead kjente innenfor profesjonell musikk. Bandet er også kjent for å være politisk aktive, spesielt Thom Yorke. Yorke har vært svært kritisk til mainstream-musikk, og dagens musikk industri. Bandet har også ytret sine meninger om ulovlig nedlastning, og praktiserte det med å legge ut In Rainbows på sin egen nettside, hvor kjøperen selv bestemte pris.Bandets musikkstil er instrumentalt bygd opp på et bredt område innenfor alternativ rock. Vokalist Thom Yorke er gjenkjennelige med sin karakteristiske tenor stemme, med mye bruk av vibrato og falsett. Yorke har evnen til å nå og opprettholde noter som er over et stort vokalt spekter. Derfor er mange av sangene lagd hovedsakelig ut av Yorke sin stemme. Dette kan høres på sangene «Fake Plastic Trees», «Last Flowers» og «Videotape».
Bandet har blitt inspirert av Queen, The Rolling Stones, The Beatles, Elvis Costello, R.E.M., Siouxsie and the Banshees, Pixies, The Smiths og Sonic Youth. Bandet har også blitt inspirert av jazz og krautrock under innspillingen til Kid A og Amnesiac. Thom Yorke har også uttalt at Neil Young har gjort en stor innflytelse, og han har coveret flere av hans sanger. Som et resultat av bandets suksess, har bandet gjort en enorm påvirkning for andre band rundt om i verden.
Bandet har solgt over 30 millioner album.
== Bandmedlemmer ==
=== Nåværende ===
Thom Yorke – vokal, gitar, keyboard, piano
Jonny Greenwood – gitar, flere andre typer instrumenter
Ed O'Brien – gitar, støttevokalist
Colin Greenwood – bass, keyboard
Phil Selway – trommer, slagverkinstrument
=== Samarbeidsmedlemmer ===
Clive Deamer – trommer, slagverkinstrumenter (2011)
== Utgivelser ==
=== Album ===
=== EP-er ===
Itch (1993)
My Iron Lung (1994)
No Surprises/Running From Demons (1997)
Airbag/How Am I Driving? (1998)
I Might Be Wrong: Live Recordings (2001)
COM LAG (2plus2isfive) (2004)
=== Singler ===
Creep (19993)
Anyone Can Play Guitar (19993)
Stop Whispering (19994)
Fake Plastic Trees (19995)
Just (19995)
Street Spirit (Fade Out) (19995)
High And Dry (19996)
Paranoid Android (19997)
Karma Police (19998)
No Surprises (19998)
How to Disappear Completely (2000) (kun promo)
Idioteque (2000) (kun promo)
The National Anthem (2000) (kun promo)
Optimistic (2000) (kun promo)
Pyramid Song (2001)
Knives Out (2001)
I Might Be Wrong (2001) (kun promo)
There There (2003)
Go To Sleep (2003)
2 + 2 = 5 (2003)
Jigsaw Falling Into Place (2008)
Nude (2008)
Lotus Flower (2011)
=== VHS og DVD-er ===
Live at the Astoria (1994) VHS
Seven Television Commercials (1997) VHS/DVD
Meeting People Is Easy (1999) VHS/DVD
7 Television Commercials (5. august, 2003) DVD
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Radiohead – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Radiohead – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Radiohead på Internet Movie Database
(en) Radiohead på Apple Music
(en) Radiohead på Discogs
(en) Radiohead på Discogs
(en) Radiohead på MusicBrainz
(en) Radiohead på MusicBrainz
(en) Radiohead på SoundCloud
(en) Radiohead på Spotify
(en) Radiohead på Songkick
(en) Radiohead på Last.fm
(en) Radiohead på Genius — sangtekster
Radiohead på Twitter
Radiohead på Facebook
Radiohead på Instagram
Radiohead på YouTube
Radiohead på YouTube
Radiohead på Myspace
Radiohead på Tumblr
RHDiscog.com – Radiohead Discography | Radiohead er et britisk rockeband, dannet i 1985 i Oxfordshire England. Bandet består av Thom Yorke (vokal, gitar og piano), Ed O'Brien (gitar), Jonny Greenwood (gitarer og elektronika), hans bror Colin Greenwood (bassgitar) og Phil Selway (trommer). | 3,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OK_Computer | 2023-02-04 | OK Computer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1997', 'Kategori:Radiohead-album'] | OK Computer er et musikkalbum av gruppen Radiohead. Det ble utgitt 1. juli 1997, og ble en stor suksess både hos kritikerne og platekjøperne. Denne utgivelsen satte den britiske gruppen på det moderne rock-kartet. OK Computer ble nominert til en Grammy i 1998 som den fikk året etter. Albumet ligger ofte på mange kritikeres «beste album»-lister.
Platecoveret var designet som en collage med forskjellige bilder og tekst, noen som var skjult, inklusive noen fraser på Esperanto.
| OK Computer er et musikkalbum av gruppen Radiohead. Det ble utgitt 1. juli 1997, og ble en stor suksess både hos kritikerne og platekjøperne. Denne utgivelsen satte den britiske gruppen på det moderne rock-kartet. OK Computer ble nominert til en Grammy i 1998 som den fikk året etter. Albumet ligger ofte på mange kritikeres «beste album»-lister.
Platecoveret var designet som en collage med forskjellige bilder og tekst, noen som var skjult, inklusive noen fraser på Esperanto.
== Sporliste ==
Alle sangene er skrevet av Thom Yorke, Jonny Greenwood, Ed O'Brien, Colin Greenwood og Phil Selway.
«Airbag» 4:44
«Paranoid Android» 6:23
«Subterranean Homesick Alien» 4:27
«Exit Music (For a Film)» 4:24
«Let Down» 4:59
«Karma Police» 4:21
«Fitter Happier» 1:57
«Electioneering» 3:50
«Climbing up the Walls» 4:45
«No Surprises» 3:48
«Lucky» 4:19
«The Tourist» 5:24«Paranoid Android», «Karma Police» og «No Surprises» ble også gitt ut som singler; «Airbag» ble gitt ut på Airbag/How Am I My Driving? EP i 1998. Alle sangene er skrevet av Thom Yorke, med unntak av «The Tourist», som ble skrevet av Jonny Greenwood. Spor 5, «Let Down» var også tenkt utgitt som singel. Den er blitt beskrevet som en av de mest melankolske sangene på albumet. Teksten skildrer blant annet tomheten i det moderne samfunnet. Yorke ble inspirert til å skrive den på en pub da han betraktet menneskene som satt der. Verselinjen «One day I am going to grow wings[...]», er en allusjon til novellen Forvandlingen av Franz Kafka.
== Eksterne lenker ==
(en) OK Computer på Discogs
(en) OK Computer på MusicBrainz
(en) OK Computer på Spotify
(en) OK Computer på Last.fm
(en) OK Computer på AllMusic | lenke | 3,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thom_Yorke | 2023-02-04 | Thom Yorke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske sangere', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Wellingborough', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tenorer'] | Thomas Edward Yorke (født 7. oktober 1968 i Wellingborough) er en britisk vokalist og låtskriver. Han er ledende vokalist, låtskriver, gitarist og pianist i det engelske bandet Radiohead. Han spiller hovedsakelig gitar og piano, men har også spilt trommer og bassgitar (mest tydelig under innspillingen av KID A og Amnesiac). I juli 2006 utga han debut-soloalbumet sitt, The Eraser, som fikk en verdig mottagelse. Thom Yorke er også vokalist i bandet Atoms for Peace. Yorke har preget musikkindustrien i stor grad; i 2006 ble han rangert som den 6. mektigste personen innen musikk av Q Magazine, og Radiohead ble rangert som nummer 73 i Rolling Stone Magazines «100 største artister gjennom tidene» i 2005. Han ble også plassert som nummer 66 i magasinets liste over tidenes hundre beste vokalister. En avstemning organisert av Blender og MTV2 kåret Yorke til 18. beste vokalist gjennom tidene.
| Thomas Edward Yorke (født 7. oktober 1968 i Wellingborough) er en britisk vokalist og låtskriver. Han er ledende vokalist, låtskriver, gitarist og pianist i det engelske bandet Radiohead. Han spiller hovedsakelig gitar og piano, men har også spilt trommer og bassgitar (mest tydelig under innspillingen av KID A og Amnesiac). I juli 2006 utga han debut-soloalbumet sitt, The Eraser, som fikk en verdig mottagelse. Thom Yorke er også vokalist i bandet Atoms for Peace. Yorke har preget musikkindustrien i stor grad; i 2006 ble han rangert som den 6. mektigste personen innen musikk av Q Magazine, og Radiohead ble rangert som nummer 73 i Rolling Stone Magazines «100 største artister gjennom tidene» i 2005. Han ble også plassert som nummer 66 i magasinets liste over tidenes hundre beste vokalister. En avstemning organisert av Blender og MTV2 kåret Yorke til 18. beste vokalist gjennom tidene.
== Tidlig liv ==
Yorke ble født i Wellingborough i Northamptonshire. Han ble født med det ene øyet lukket og måtte gjennomgå fem operasjoner før fylte seks år for å få det åpnet. Et uhell under en av operasjonene førte til at han måtte gå med lapp over øyet i et år. Dette har ført til at det venstre øyelokket hans henger litt mer ned enn det andre, såkalt ptose. Han har uttalt i senere tid at han ble mobbet på skolen på grunn av øyesykdommen. Familien hans flyttet fra by til by, noe som gjorde at Yorke gikk på forskjellige skoler. Familien slo seg endelig ned i Oxfordshire i 1978.
Yorke fikk sin første gitar som syv-åring, inspirert av Brian May, gitarist i det engelske bandet Queen. Han skrev sin første sang da han var elleve. På ungdomsskolen møtte han sine fremtidige bandmedlemmer, og de stiftet bandet On A Friday. Navnet kom til av at de kun spilte sammen på fredager. I bandet spilte han for det meste gitar, men han begynte senere å synge fordi «Ingen andre ville gjøre det».
== Radiohead ==
Da bandmedlemmene fullførte universitetsgradene sine i Oxford 1991, skiftet de navn til Radiohead etter Talking Heads' sang «Radio Head» fra albumet True Stories. Thom har uttalt at han slet med alkoholmisbruk i denne perioden, og var ofte full under konsertene sine. Bandet fikk sitt gjennombrudd med hit-singelen «Creep» i 1992.
Etter Radioheads' debutalbum Pablo Honey i 1993, kom albumet The Bends, som gjorde at Yorke og bandet fikk større internasjonal oppmerksomhet. Under Radioheads turné ble Yorke svært god venn med Michael Stipe, tidligere vokalist i det amerikanske bandet R.E.M.. Yorke fikk mange tips fra Stipe om hvordan å takle det å være i et rockeband. Da bandet produserte deres tredje og best mottatte album OK Computer i 1997, hadde alle bandmedlemmene hver sin mening om hvilken rolle bandet hadde og ytret ofte sine tanker til media. Regissøren Grant Gees dokumentarfilm Meeting People Is Easy, utgitt i 1998, skildrer bandet i denne perioden. Yorke har uttalt seg at han sterkt misliker media sine måter å behandle kjendiser på, noe som har ført til at han svært sjeldent gjør offentlige intervjuer, og lar seg alltid bli intervjuet på sin egen karakteristiske måte. Han har også ytret sin negativitet til mainstream-musikk.
Radiohead har helt siden århundreskiftet blitt sett på som et enormt viktig band i nymoderne musikkindustri. Yorke, som vokalist og hovedlåtskriver, har vært den største årsaken til bandets skiftende musikksjanger i sine nyere album. Både Kid A og Amnesiac har fått oppmerksomhet for å ha skilt seg ut fra eldre album, men har uansett gått generelt ut med gode anmeldelser. Dette til tross for at det også har splittet mange av bandets fans og anmeldere. Hail to the Thief, som kom ut i 2003, var et album Yorke uttalte som en «reaksjon ovenfor fremtidens barn». Selv om albumet har blitt sett på som et sterkt politisk album, har Yorke selv hevdet at albumet ikke er særlig politisk. Radiohead ga videre ut et godt mottatt album In Rainbows i 2007, og The King of Limbs i 2011.
=== Soloalbum og Atoms for Peace ===
Yorke ga ut et eget soloalbum, The Eraser, i 2006. Mange fans var redde dette betydde slutten på Radiohead, men Yorke uttalte «I want no crap about me being a traitor, or whatever, splitting up, blah blah... this was all done with their blessing.» Yorke uttalte at albumet inneholder mer elektronikk enn Radioheads mer instrumentale sjanger. Yorke opptrer sjeldent med sine sanger som soloartist, men har til tider spilt disse sangene sammen med resten av bandet i Radiohead.
I 2009 grunnla Yorke supergruppa Atoms for Peace sammen med Flea fra Red Hot Chili Peppers, Radioheads plateprodusent Nigel Godrich, Joey Waronker fra Beck og R.E.M. og Mauro Refosco fra Forro in the Dark. Bandet har så langt kun spilt live, og da kun sanger fra The Eraser og noen få fra Radiohead.
== Spillestil ==
Som vokalist er Yorke gjenkjennelig med sin karakteristiske tenorstemme, med mye bruk av vibrato og falsett. Yorke har evnen til å nå og opprettholde noter som er over et stort vokalt spekter. Under innspillingene til The Bends, så Yorke Jeff Buckley under en konsert. Han har i senere tid uttalt at konserten inspirerte han såpass, at det gjorde en sterk og direkte påvirkning på utviklingen av vokalprestasjonene hans. Yorke har også utforsket andre stiler å synge på, blant annet en mer aggressiv framtoning i vokalprestasjonen. Dette kan blant annet høres på sangen «Paranoid Android» fra Ok Computer. Yorke har uttalt: «Det irriterer meg hvor vakker stemmen min er ... hvor høflig det kan høres ut, når det jeg synger om kan være dypt seriøst.»Til tross for å ha skrevet flere av Radioheads sanger, har Yorke uttalt seg at han verken kan eller vil lese musikk. Han synes det er en meningsløs måte å uttrykke musikalske rytmer på, og er derfor svært lite effektivt. Dette er en stort kontrast fra de andre bandmedlemmene. Neil Young har hatt stor innflytelse på Yorke. Han har også uttalt at The Pixies og R.E.M. forandret livet hans, da han var student.
== Familie ==
Yorke bor i Oxfordshire. Han har en bror, Andy, som er eks-vokalist i bandet Unbelievable Truth. Han bodde i flere år sammen med Rachel Owen, som han møtte da de studerte sammen ved University of Exeter. Sammen fikk de to barn, Noah, født i 2001 og Agnes, født i 2004. De giftet seg i hemmelighet i 2003. Den 15. august 2015 kunngjorde Thom at han og Owen hadde gått fra hverandre etter 23 år. Owen døde av kreft 18. desember 2016.
== Diskografi ==
The Eraser – 2006
Tomorrow's Modern Boxes – 2014
Suspiria – 2018 (soundtrack-album)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Thom Yorke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thom Yorke på Internet Movie Database
(fr) Thom Yorke på Allociné
(en) Thom Yorke hos The Movie Database
(en) Thom Yorke hos Internet Broadway Database
(en) Thom Yorke på Apple Music
(en) Thom Yorke på Discogs
(en) Thom Yorke på MusicBrainz
(en) Thom Yorke på Spotify
(en) Thom Yorke på Songkick
(en) Thom Yorke på Last.fm
(en) Thom Yorke på Last.fm
(en) Thom Yorke på Genius — sangtekster
(en) Thom Yorke på AllMusic
Thom Yorke på Twitter
Thom Yorke på Facebook
Thom Yorke på Instagram
Thom Yorke på YouTube
Thom Yorke på Myspace
Thom Yorke på Tumblr | Thomas Edward Yorke (født 7. oktober 1968 i Wellingborough) er en britisk vokalist og låtskriver. | 3,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonny_Greenwood | 2023-02-04 | Jonny Greenwood | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Engelske pianister', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oxford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jonathan Richard Guy Greenwood (født 5. november 1971) er en britisk gitarist og musiker. Greenwood er en av hovedgitaristene i rockegruppen Radiohead, sammen med Ed O'Brien. Han er bror til et annet bandmedlem, bassist Colin Greenwood. Greenwood gitarstil er kjent for sitt særegnet og tilnærmet lyd innenfor Radioheads sjanger, som ofte utelater soloer og raske bevegelser. Hans stil er svært anerkjent, og er av Rolling Stone Magazine kåret til nummer 60 som verdens beste gitarist gjennom tidene.Greenwood har spilt en rekke instrumenter i Radiohead, blant annet gitar, piano, synthesizer, ondes martenot, xylofon og orgel, samt samplere, trommemaskiner og andre elektroniske bokser.
I 2003 ga han ut sitt første soloalbum, Bodysong, soundtracket til filmen med samme navn. Senere har han laget bestillingsverket Popcorn Superhet Receiver for BBC Concert Orchestra i 2007, samt komponert filmmusikken til Paul Thomas Andersons film There Will Be Blood, som han mottok en BAFTA-nominasjon for.
| Jonathan Richard Guy Greenwood (født 5. november 1971) er en britisk gitarist og musiker. Greenwood er en av hovedgitaristene i rockegruppen Radiohead, sammen med Ed O'Brien. Han er bror til et annet bandmedlem, bassist Colin Greenwood. Greenwood gitarstil er kjent for sitt særegnet og tilnærmet lyd innenfor Radioheads sjanger, som ofte utelater soloer og raske bevegelser. Hans stil er svært anerkjent, og er av Rolling Stone Magazine kåret til nummer 60 som verdens beste gitarist gjennom tidene.Greenwood har spilt en rekke instrumenter i Radiohead, blant annet gitar, piano, synthesizer, ondes martenot, xylofon og orgel, samt samplere, trommemaskiner og andre elektroniske bokser.
I 2003 ga han ut sitt første soloalbum, Bodysong, soundtracket til filmen med samme navn. Senere har han laget bestillingsverket Popcorn Superhet Receiver for BBC Concert Orchestra i 2007, samt komponert filmmusikken til Paul Thomas Andersons film There Will Be Blood, som han mottok en BAFTA-nominasjon for.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jonny Greenwood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jonny Greenwood på Internet Movie Database
(sv) Jonny Greenwood i Svensk Filmdatabas
(da) Jonny Greenwood på Filmdatabasen
(da) Jonny Greenwood på Scope
(fr) Jonny Greenwood på Allociné
(en) Jonny Greenwood på AllMovie
(en) Jonny Greenwood hos The Movie Database
(en) Jonny Greenwood på Discogs
(en) Jonny Greenwood på MusicBrainz
(en) Jonny Greenwood på Songkick
(en) Jonny Greenwood på AllMusic
Jonny Greenwood på Twitter
Jonny Greenwood på Facebook | Jonathan Richard Guy Greenwood (født 5. november 1971) er en britisk gitarist og musiker. | 3,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pablo_Honey | 2023-02-04 | Pablo Honey | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Debutalbum fra 1993', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Radiohead-album', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09'] | Pablo Honey er Radioheads første studioalbum, utgitt i 1993. Den inneholder hiten «Creep».
| Pablo Honey er Radioheads første studioalbum, utgitt i 1993. Den inneholder hiten «Creep».
== Sporliste ==
«You»
«Creep»
«How Do You?»
«Stop Whispering»
«Thinking About You»
«Anyone Can Play Guitar»
«Ripcord»
«Vegetable»
«Prove Yourself»
«I Can't»
«Lurgee»
«Blow Out»
== Eksterne lenker ==
(en) Pablo Honey på Discogs
(en) Pablo Honey på MusicBrainz
(en) Pablo Honey på AllMusic | lenke | 3,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IMAP | 2023-02-04 | IMAP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | IMAP er en protokoll for å motta e-post via Internett. Akronymet står for Internet Message Access Protocol. En tidligere betegnelse var Interactive Mail Access Protocol.
Den brukes for å få tilgang til en e-postserver for å motta post. Protokollen kjennetegnes ved at mottatt post blir lagret på serveren også etter at den er lastet ned. Dette betyr at e-posten er tilgjengelig fra en hvilken som helst e-post-klient på Internett, ikke bare lokalt der hvor innholdet ble lastet ned først.
| IMAP er en protokoll for å motta e-post via Internett. Akronymet står for Internet Message Access Protocol. En tidligere betegnelse var Interactive Mail Access Protocol.
Den brukes for å få tilgang til en e-postserver for å motta post. Protokollen kjennetegnes ved at mottatt post blir lagret på serveren også etter at den er lastet ned. Dette betyr at e-posten er tilgjengelig fra en hvilken som helst e-post-klient på Internett, ikke bare lokalt der hvor innholdet ble lastet ned først.
== Se også ==
SMTP, protokoll for å sende e-post
POP3, protokoll for å motta e-post
== Eksterne lenker ==
Original RFC2060 | IMAP er en protokoll for å motta e-post via Internett. Akronymet står for Internet Message Access Protocol. | 3,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1292 | 2023-02-04 | 1292 | ['Kategori:1292'] | null |
== Begivenheter ==
John Balliol velges av Edvard I av England til konge av Skottland etter en rettssak hvor til sammen 13 kandidater hevdet rett til tronen.
== Dødsfall ==
Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick (f. 1256) | == Begivenheter == | 3,277 |
null | 2023-02-04 | 1251 | null | null | null | == Begivenheter == | 3,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1252 | 2023-02-04 | 1252 | ['Kategori:1252'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 3,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1200 | 2023-02-04 | 1200 | ['Kategori:1200'] | null |
== Begivenheter ==
Chimúene i Andesområdet begynner militær ekspansjon.
== Fødsler ==
19. januar – Dōgen, japansk læremester innen zenbuddhisme (d. 1253)
== Dødsfall ==
23. april – Zhu Xi, neokonfuciansk filosof (f. 1130) | == Begivenheter == | 3,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1201 | 2023-02-04 | 1201 | ['Kategori:1201'] | null |
== Begivenheter ==
1,1 mill. mennesker omkommer i Jordskjelvet i Øvre Egypt eller Syria.
Riga, senere hovedstad i Latvia, blir grunnlagt
== Fødsler ==
Johan Sverkersson – Konge av Sverige.
== Dødsfall ==
21. mars – Absalon | == Begivenheter == | 3,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1293 | 2023-02-04 | 1293 | ['Kategori:1293'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 3,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1294 | 2023-02-04 | 1294 | ['Kategori:1294'] | null |
== Begivenheter ==
5. juli — Celestin V blir den 192. paven.
24. desember — Bonifatius VIII blir den 193. paven, etter at Celestin V abdiserte 13. desember.
England og Portugal går inn i en allianse, senere kjent som den anglo-portugisiske allianse. Alliansen mellom de to landene er den eldste alliansen i verden som fortsatt er i kraft.
== Fødsler ==
Chungsuk av Goryeo, konge av Goryeo (Korea).
11. desember — Karl IV av Frankrike, fransk konge (d. 1328).
== Dødsfall ==
Roger Bacon, engelsk filosof (f. ca 1214)
18. februar — Kublai-khan, khan av det mongolske rike og grunnlegger og første keiser (1279–1294) av det kinesiske Yuan-dynastiet (f. 1215). | == Begivenheter == | 3,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1295 | 2023-02-04 | 1295 | ['Kategori:1295'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 3,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1296 | 2023-02-04 | 1296 | ['Kategori:1296'] | null |
== Begivenheter ==
Mars – Den skotske uavhengighetskrig: Edvard I av England invaderte Skottland.
Mars – Den skotske uavhengighetskrig: Johan Balliol, konge av Skottland, fornyet sin troskapsed til Edvard I av England.
27. april – Den skotske uavhengighetskrig: I slaget ved Dunbar seiret engelskmennene.
Juli – Den skotske uavhengighetskrig: I slaget ved Loudoun Hill seiret skottene.
Juli – Den skotske uavhengighetskrig: Johan Balliol av Skottland ble tvunget til å abdisere av Edvard I av England.
August – Den skotske uavhengighetskrig: Robert Bruce, jarl av Carrick og hans sønn Robert Bruce måtte avlegge troskapsed til Edvard I av England.
22. august – Den skotske uavhengighetskrig: John de Warenne, 7. jarl av Surrey ble guvernør i Skottland.
== Fødsler ==
Desember – Marjorie Bruce, skotsk prinsesse
== Dødsfall ==
10. juli – Johan Balliol, konge av Skottland
14. desember – Benedetto Caetani den yngre, italiensk kardinal
Isabella av Mar, skotsk adelskvinne | == Begivenheter == | 3,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1254 | 2023-02-04 | 1254 | ['Kategori:1254'] | null |
== Begivenheter ==
Navnet Sacrum Romanum Imperium (Heiliges Römisches Reich) ble første gang brukt (Det hellige romerske riket av den tyske nasjon)
Pave Alexander IV overtok etter pave Innocent IV
Sjuende korstog endte.
Kongsgården i Oslo brant.
Domkirken i Utrecht ble påbegynt.
== Fødsler ==
24. juni – Floris V av Holland
15. september – Marco Polo, italiensk handelsreisene og oppdager (d. 1324)
== Dødsfall ==
7. desember – Innocent IV, pave | == Begivenheter == | 3,286 |
null | 2023-02-04 | 1255 | null | null | null | == Fødsler == | 3,287 |
null | 2023-02-04 | 1297 | null | null | null | == Fødsler == | 3,288 |
null | 2023-02-04 | 1298 | null | null | null | == Fødsler == | 3,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1299 | 2023-02-04 | 1299 | ['Kategori:1299'] | null |
== Begivenheter ==
Osman I erklærer Det osmanske rikets selvstendighet
== Dødsfall ==
Eirik II Magnusson, Norges konge 1280-1299 (f. 1268)
Ertugrul, far til Osman I, grunnleggeren av Det ottomanske rike (f. 1198) | == Begivenheter == | 3,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1277 | 2023-02-04 | 1277 | ['Kategori:1277'] | null |
== Begivenheter ==
Dette året testamenterte Magnus Lagabøte Alrekstad kongsgård til Nonnesæter kloster. | == Begivenheter == | 3,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1278 | 2023-02-04 | 1278 | ['Kategori:1278'] | null |
== Begivenheter ==
Andorra får sin uavhengighet
== Dødsfall ==
Ottokar II, konge av Böhmen (f. 1230) | == Begivenheter == | 3,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1279 | 2023-02-04 | 1279 | ['Kategori:1279'] | null |
== Begivenheter ==
16. februar Afonso III av Portugal dør. Han sønn Denis tar over som regent.
Hele Kina legges under mongolsk styre | == Begivenheter == | 3,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1256 | 2023-02-04 | 1256 | ['Kategori:1256'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 3,294 |
null | 2023-02-04 | 1257 | null | null | null | == Fødsler == | 3,295 |
null | 2023-02-04 | 1258 | null | null | null | == Begivenheter == | 3,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1259 | 2023-02-04 | 1259 | ['Kategori:1259'] | null |
== Fødsler == | == Fødsler == | 3,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1275 | 2023-02-04 | 1275 | ['Kategori:1275'] | null |
== Begivenheter ==
Slaget ved Hova: Magnus Ladulås og hans bror Erik Birgersson gjør opprør mot kong Valdemar Birgersson av Sverige. Valdemar flykter til Norge.
Böhmen (Čechý) og Mähren (Morava) ble len under den tyske kongen. De to fyrstedømmenes selvstendighet opphørte og ble underlagt det tysk-romerske keiserriket.
Malmö ble grunnlagt
== Fødsler ==
Havtore Jonsson, norsk adelsmann
== Dødsfall ==
28. mars – Bertrand de Saint-Martin, fransk kardinal | == Begivenheter == | 3,298 |
null | 2023-02-04 | 1289 | null | null | null | == Begivenheter == | 3,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.