url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Keren | 2023-02-04 | Keren | ['Kategori:15°N', 'Kategori:38°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Eritrea', 'Kategori:Sider med kart'] | Keren (tigrinya: ከረን , arabisk: كرن ) er den nest største byen i Eritrea, med ca. 120 000 innbyggere. Byen ligger 1300 meter over havet, og ca. 90 km nordvest for hovedstaden Asmara. Keren er hovedstaden i Anseba regionen. Keren betyr høyland.
Byen har få høye hus og få nybygg. Bybildet preges av elegante italienske villaer og tradisjonelle runde eritreiske hus. Det er også en omfattende slumbebyggelse rundt byen.
Under italienerne ble det bygget jernbane mellom Asmara og Keren. Skinnene ble fjernet under den etiopiske okkupasjonen, men stasjonsbygningene står igjen. Hovedstasjonen fungerer idag som bussterminal.
| Keren (tigrinya: ከረን , arabisk: كرن ) er den nest største byen i Eritrea, med ca. 120 000 innbyggere. Byen ligger 1300 meter over havet, og ca. 90 km nordvest for hovedstaden Asmara. Keren er hovedstaden i Anseba regionen. Keren betyr høyland.
Byen har få høye hus og få nybygg. Bybildet preges av elegante italienske villaer og tradisjonelle runde eritreiske hus. Det er også en omfattende slumbebyggelse rundt byen.
Under italienerne ble det bygget jernbane mellom Asmara og Keren. Skinnene ble fjernet under den etiopiske okkupasjonen, men stasjonsbygningene står igjen. Hovedstasjonen fungerer idag som bussterminal.
== Demografi ==
Det er usikkert hvor høyt folketallet i Keren er, men i 2007 var det rundt 120 000. Byen er for det meste bosatt av folk fra Bilen og Tigre folkene, men det finnes også en del Tigrinya. Majoriteten i Keren tilhører islam, med et betydelig mindretall kristne. Keren er en av de raskest voksende byene i Eritrea.
== Slaget om Keren ==
Slaget om Keren ble utkjempet som en del av koloniriket Øst-Afrika under andre verdenskrig. Slaget om Keren ble utkjempet fra 5. februar til 1. april 1941 mellom den italienske hæren og de invaderende britene.
Keren var av strategisk betydning for både de italienske og britiske styrkene. Veien og jernbanen gjennom Keren var nøkkelen til å få tilgang til byen Asmara (hovedstaden i Eritrea) og havnebyen Massawa. Det britiske gjennombruddet 1. mars 1941 markerte slutten på det italienske koloniriket i Øst-Afrika.
Gjenværende italienske tropper trakk seg tilbake til Adi Tekelezan. Deres nye stilling var imidlertid betydelig mindre holdbar enn Keren hadde vært, og de italienske styrkene overga seg til britiske styrker 1. april 1941. Innen en uke etter den italienske overgivelsen ved Adi Tekelezan, overga italienerne både Asmara og Massawa til tross for ordre fra italienske diktatoren Benito Mussolini om å fortsette å kjempe.
Massawas fall, på grunn av tap av Keren, ble byen senere brukt som havn for både britiske og amerikanske marinestyrker.
Tilsammen ble 536 drept og 3 229 skadet på britisk side og på italiensk side ble 3 000 drept og 3 500 ble enten skadet eller tatt til fange.
Britene hadde tropper med ca. 13 000 soldater, mens italienerne hadde ca. 23 000.
Slaget er fortsatt i dag ansett som en positiv episode i italiensk militær historie, til tross for utfallet, takket være motet til de italienske troppene og dyktig lederskap vist av kommandant general Carnimeo.
== Klima ==
Om sommeren i Keren er det varmt, mens om vinteren kan det bli kaldt.
== Distrikter ==
Byens distrikter inkluderer:
Elabered
Geleb
Hagaz (Hagat)
Halhal
Melabso
== Vennskapsbyer ==
Trondheim | Keren (tigrinya: ከረን , arabisk: كرن ) er den nest største byen i Eritrea, med ca. 120 000 innbyggere. | 1,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apartheid | 2023-02-04 | Apartheid | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Apartheid', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Rasisme', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sør-Afrikas historie'] | Apartheid (afrikaans: adskillelse) er en politisk ideologi og et system for rasebasert segregering eller adskillelse, herav navnet, praktisert i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Ideologien var initiert av Nasjonalistpartiet, grunnlagt av etterkommere av europeiske immigranter, afrikanderne. Apartheidsystemet ble opprettholdt gjennom en lang rekke lover kalt apartheidlovene, som definerte fire rasebaserte hovedgrupper i Sør-Afrika; hvit, svart, farget og indisk. Det var den hvite, europeiskættede som hadde alle rettigheter i systemet. Lovene definerte hvor de forskjellige gruppene hadde rett til å bosette seg, hva slags jobb, utdanning og helsetilsyn de forskjellige hadde, og hva slags strafferettslig ansvar og rettigheter de forskjellige hadde i forhold til domstoler og øvrigheter. Lovene regulerte all kontakt på tvers av gruppene. Eksempelvis var det forbud mot både giftemål og seksuell kontakt mellom hvite og de andre gruppene.
Apartheid førte til massiv motstand innad i landet fra alle grupper. Særlig kjent også internasjonalt, er motstanden fra partiet African National Congress (ANC) hvor Nelson Mandela var en av de sentrale lederne. En sentral hendelse fra kampen mot apartheid er Soweto-opprøret i 1976, hvor skoleungdom gjorde opprør mot bruken av afrikaans som undervisningsspråk og hvor hundrevis ble drept av politiet. Internasjonalt utviklet det seg etter hvert en sterk antiapartheid-bevegelse. I Norge inkluderte denne motstanden både kirkesamfunn, fagbevegelse, bistands og solidaritetsorganisasjoner, samt den norske regjeringen gjennom utenriksdepartementet.
Etter hvert ble Sør-Afrika også utestengt og isolert fra det internasjonale samfunnet grunnet apartheidsystemet, med eksempelvis kulturell, økonomisk og politisk boikott.
Apartheidstaten gikk i oppløsning i etterkant av at president Frederik W. de Klerk i 1990 friga alle politiske fanger, legaliserte opposisjonspartier og oppløste flesteparten av apartheidlovene. Slutten regnes ved de frie valget for hele befolkningen i 1994. Mandela ble landets første demokratisk valgte president.
Likevel er fortsatt Sør-Afrika preget av apartheidsystemet, noe som er synlig eksempelvis gjennom ekstrem skjevfordeling av økonomiske resurser, levestandard, arbeidsledighet og ujevnt utdanningsnivå som følger de gamle rasekategoriene.
FN gjorde apartheid til et universelt begrep for første gang i 1976 gjennom Den internasjonale konvensjonen mot apartheidforbrytelser. Det har siden blitt brukt om segregerte samfunn, gjerne basert på rase, etnisitet eller religion, og gjerne i sammenhenger hvor denne segregeringen er en del av en offentlig politikk. Begrepet forbindes ofte med kolonialisme og med rasistiske ideologier.
| Apartheid (afrikaans: adskillelse) er en politisk ideologi og et system for rasebasert segregering eller adskillelse, herav navnet, praktisert i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Ideologien var initiert av Nasjonalistpartiet, grunnlagt av etterkommere av europeiske immigranter, afrikanderne. Apartheidsystemet ble opprettholdt gjennom en lang rekke lover kalt apartheidlovene, som definerte fire rasebaserte hovedgrupper i Sør-Afrika; hvit, svart, farget og indisk. Det var den hvite, europeiskættede som hadde alle rettigheter i systemet. Lovene definerte hvor de forskjellige gruppene hadde rett til å bosette seg, hva slags jobb, utdanning og helsetilsyn de forskjellige hadde, og hva slags strafferettslig ansvar og rettigheter de forskjellige hadde i forhold til domstoler og øvrigheter. Lovene regulerte all kontakt på tvers av gruppene. Eksempelvis var det forbud mot både giftemål og seksuell kontakt mellom hvite og de andre gruppene.
Apartheid førte til massiv motstand innad i landet fra alle grupper. Særlig kjent også internasjonalt, er motstanden fra partiet African National Congress (ANC) hvor Nelson Mandela var en av de sentrale lederne. En sentral hendelse fra kampen mot apartheid er Soweto-opprøret i 1976, hvor skoleungdom gjorde opprør mot bruken av afrikaans som undervisningsspråk og hvor hundrevis ble drept av politiet. Internasjonalt utviklet det seg etter hvert en sterk antiapartheid-bevegelse. I Norge inkluderte denne motstanden både kirkesamfunn, fagbevegelse, bistands og solidaritetsorganisasjoner, samt den norske regjeringen gjennom utenriksdepartementet.
Etter hvert ble Sør-Afrika også utestengt og isolert fra det internasjonale samfunnet grunnet apartheidsystemet, med eksempelvis kulturell, økonomisk og politisk boikott.
Apartheidstaten gikk i oppløsning i etterkant av at president Frederik W. de Klerk i 1990 friga alle politiske fanger, legaliserte opposisjonspartier og oppløste flesteparten av apartheidlovene. Slutten regnes ved de frie valget for hele befolkningen i 1994. Mandela ble landets første demokratisk valgte president.
Likevel er fortsatt Sør-Afrika preget av apartheidsystemet, noe som er synlig eksempelvis gjennom ekstrem skjevfordeling av økonomiske resurser, levestandard, arbeidsledighet og ujevnt utdanningsnivå som følger de gamle rasekategoriene.
FN gjorde apartheid til et universelt begrep for første gang i 1976 gjennom Den internasjonale konvensjonen mot apartheidforbrytelser. Det har siden blitt brukt om segregerte samfunn, gjerne basert på rase, etnisitet eller religion, og gjerne i sammenhenger hvor denne segregeringen er en del av en offentlig politikk. Begrepet forbindes ofte med kolonialisme og med rasistiske ideologier.
== Bakgrunnen for apartheidsystemet ==
Apartheidsystemets ideologi har en historie som kan trekkes tilbake til nederlandske kolonister i 1652 grunnla kappkolonien på sørspissen av Afrika. I 1806 overtok det britiske imperiet, og ut på 1800-tallet trengte både etterkommerne etter de nederlandske kolonistene og engelske immigranter seg inn i hele det området som i dag utgjør Sør-Afrika. Kolonihistorien var blodig. Konfliktlinjene gikk både mellom de to erobrende gruppene, samtidig som de gikk mellom de europeiske kolonistene og de folkegrupper som bodde i områdene fra tidligere, de innfødte. Innen denne konteksten oppsto også rasistiske holdninger, praksiser og etter hvert lovverk som støttet opp under og opprettholdt den europeiskættede befolkningens kontroll over området.
Utdypende artikkel: Sør-Afrikas historie. Kappkolonien.
=== Segregeringslover i Unionen Sør-Afrika ===
Segregeringslover var dermed allerede etablert da Unionen Sør-Afrika ble etablert i 1909 i etterkant men nå ble de standardisert og allmenngjort. Grunnloven definerte at det kun var menn av europeisk avstamning som hadde stemmerett. Dette med unntak av enkelte fargede i Kapp-provinsen som kunne stemme. I 1913 kom Natives Land Act, som forbød såkalte "innfødte", det vil si den bantutalende majoriteten, å eie og å drive jord på egen hånd utenfor små reservater som ble konstruert. Reservatene utgjorde ikke mer enn 7,5 % av landets samlede areal, de innfødte utgjorde 80 % av landets samlede befolkning. Loven førte til omfattende tvangsfordrivninger og ekspropriasjon av eiendom. En av mange oppfølgere av denne loven var The Native (Urban Areas) Act no. 21 fra 1923. Denne loven etablerte separate boligområder eller townships på utsiden av byene, som skulle drives og vedlikeholdes av lokale bymyndigheter, og dermed sørge for ufaglært arbeidskraft til industri og landbruk. En annen var The Minimum Wages Act fra 1925, som ga minimumslønninger til hvite arbeidere, og reserverte faglærte stillinger for hvite. Helt frem mot apartheidstatens etablering i 1948 kom det en rekke slike lover og forordninger som regulerte forekjellige sider av forskjellige folkegruppers liv. Dette gjaldt ikke bare innfødte, men også fargede, indiske og kinesiske minoriteter.
=== Fremveksten av afrikandernasjonalismen ===
Unionen Sør-Afrika gjennomgikk på begynnelsen av det 20. århundre en voldsom industrialisering som krevde enorm arbeidskraft, særlig i og rundt gullgruvene ved Witvatersrand, Johannesburg. På forskjellige måter ble både hvite og svarte arbeidere tvunget og eller lokket dit, og ble ofte tilbudt svært vanskelig levekår. Dette skapte mange konflikter og utilfredshet, særlig blant boerne, eller afrikanerne, som de etter hvert begynte å kalle seg. Disse følte seg både undertrykket av de engelske industrieierne og myndighetene, samtidig som de ikke ønsket å assosieres med de svarte. Dette igjen henger sammen med at de akkurat hadde mistet sitt land i boerkrigen, og at de opplevde at den livsformen de hadde hatt, nå var ødelagt.
=== Valget i 1948 ===
Under valgkampen til valget i 1948 la Afrikaaner-nasjonalpartiet (Herenigde Nasionale Party) under ledelse av den protestantiske presten Daniel Francois Malan fram en kampanje som baserte seg på apartheid. Partiet vant valget, og dannet en koalisjonsregjering med Afrikaanerpartiet. Disse to slo seg senere sammen til det nye Nasjonalpartiet. (NP) Med dette ble Malan den første apartheid-statsministeren i landet, og begynte straks å innføre vedtak for å legalisere apartheidprosessene. Apartheidloven av 1953 delte befolkningen inn i tre (senere fire) grupper basert på deres rase, henholdsvis sort, hvit, asiat og "farget", (blandet) samtidig som Gruppeområdeloven av 1950 sikret at de forskjellige rasegruppene i landet ble holdt isolert fra hverandre. Dette førte til at restriksjoner ble satt på hvorvidt en enkelt gruppe kunne benytte de samme statlige tilbudene som en annen. Resultatet ble at strender, parkområder, offentlige toalett og lignende ble reservert for kun én av gruppene, og ble forbudt område for de andre.
== Valget i 1948 ==
Under valgkampen i det sørafrikanske valget i 1948 ble apartheid-politikken fremmet i offentlighetens lys for første gang. Det var partiet Herenigde Nasionale Party, i regi av partiets leder, Daniel Francois Malan som gjorde denne politikken allment kjent blant folk i landet. Selv om politikken partiet førte var omstridt, vant Malans parti valget med et knapt flertall, og dannet en koalisjonsregjering med Afrikaanerpartiet. Disse to partiene gikk senere sammen, og dannet Nasjonalistpartiet. (NP)
== Rasegruppene ==
De fire rasegruppene utgjorde
Den europeiskættede minoriteten eller «de hvite» som styrte systemet og hadde allmenn stemmerett. Dette utgjorde den nest største gruppen.
«De svarte» eller bantutalende utgjorde den største gruppen. Denne ble ikke en gang tilskrevet statsborgerskap i Sør-Afrika. Medlemmene hadde i stedet status som gjestearbeidere og tilhørte små kvasistater eller bantustans som den sørafrikanske staten grunnla basert på kolonitidens reservater.
«De fargede» utgjorde en blandingsgruppe både kulturelt og biologisk, og var sånn sett mest komplisert å forholde seg til for apartheidstaten. Denne gruppen omfattet etterkommere av de nå nesten utdødde khoisan-folkene, og importerte slaver, særlig fra Malaysia. Denne gruppen hadde også store innslag av europeisk herkomst, resultat av ekteskap på tvers av raseskiller. De fargede dominerte og dominerer fortsatt områdene rundt byen Cape Town og i Kapp-provinsen.
Den minste av gruppene var den indiskættede gruppen, som likevel utgjør en av de største indiske befolkningsgruppene utenfor India i dag. De emigrerte til Sør-Afrika særlig i andre halvdel av 1800-tallet, og bosatte seg da særlig i provinsen Natal og rundt Johannesburg.Det demografiske forholdet mellom de fire gruppene endret seg ettersom befolkningsveksten var svært forskjellig i gruppene. Særlig den hvite gruppen stagnerte mens den svarte gruppen vokste.
Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. Kun personer med pass stemplet «hvit» hadde demokratiske rettigheter og eiendomsrett i Sør-Afrika. I tillegg mistet den svarte flertallsgruppen etter hvert statsborgerskapet sitt i Sør-Afrika, og de ble knyttet til perifere og små bantustaner, marionettstater inne i selve Sør-Afrika, kun anerkjent av den sørafrikanske staten. Det var også satt opp alle mulige lover som skulle hindre kontakt mellom de fire offisielle rasekategoriene; et eksempel er «the immorality-act» av 1950, som forbød seksuell kontakt mellom rasene.
=== Historikk ===
Apartheidregimet i Sør-Afrika ble innført da det afrikanderdominerte Nasjonalistpartiet kom til makten etter valget i 1948. Selv om det tidligere hadde vært rasesegregering i Sør-Afrika, og de svarte ikke hadde noen særlig rettigheter fra før, ble segregeringen fra 1948 og utover kraftig systematisert, og alle forsøk på å gå i mot segregeringen ble stoppet eller gjort illegale. Blant annet ble det vedtatt en forordning som gjorde at de fargede (en av de fire rasekategoriene), som inntil da hadde hatt mulighet til å stemme inn hvite representanter i parlamentet, mistet denne muligheten. Selve begrepet apartheid ble også tatt i bruk på denne tiden. Apartheidstaten baserte seg på lover og forordninger som ble innført gradvis fra 1948 og utover.
Se ellers liste over apartheidlover i Sør-Afrika.
Tiden etter 1948 frem mot 1976 var på mange måter apartheidstatens storhetstid. Sterke krefter som inntil slutten av 1950-tallet synlig arbeidet for en multikulturell demokratisk stat, ble etter hvert kneblet på forskjellige måter, og apartheidlovene regulerte etter hvert alle relasjoner mellom de fire rasekategoriene staten opererte med.
De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valg, sitte i parlament, eie land og hus og ha grunnleggende rett til å oppholde seg i Sør-Afrika. Alle andre var inntil 1984, da inderne og de fargede fikk noen rettigheter, de facto statsløse. De svarte ble utdelt sine egne «hjemland» eller bantustaner, små områder basert på koloniale reservater, styrt av regimetro høvdinger. De ulike bantustanene utgjorde 13 % av Sør-Afrikas areal. Lovene grep inn i alle personlige og private sfærer i form av det som i Sør-Afrika ble kalt petty-apartheid, for eksempel i form av forbud mot seksuell kontakt mellom mennesker av forskjellige rasegrupper og inndeling av toaletter og parkbenker etter rasegrupper. Også offentlige institusjoner ble segregert, slik som skolevesen, helsevesen, fengsler, kirker og offentlig transport. Rasegrupper ble henvist til spesielle soner av byene, og disse sonene ble strukturert og hadde en standard etter hvilke rase som bodde der. De hvite bydelene var de største, og minnet om hvilken som helst europeisk by; de svarte townshipene var overbefolket og strengt regulert.
Forsøkene på å lage den perfekte raseinndelingen skapte et utall personlige tragedier i forhold til defineringen av hvilke rase de egentlig tilhørte. Tvilstilfeller ble undersøkt av spesielle rasekommisjoner og personen det gjaldt ble deretter eventuelt overført til en annen rasegruppe. Dette førte til at familier ble splittet og at mennesker sto igjen uten hus, arbeid, eller sosiale nettverk.
Apartheidregimet ble utover andre halvdel av 1970-tallet i stadig større grad utfordret av det svarte flertallet. På 1980-tallet forsvant derfor mange av de mest synlig diskriminerende lovene, men det store svarte flertallet fikk fortsatt ingen demokratiske rettigheter. Etter stadig flere demonstrasjoner, streiker, og borgerkrigsaktige tilstander, falt apartheidstaten i 1994.
=== Kampen mot apartheid ===
Apartheidstaten i Sør-Afrika var den siste i verden som bygget på åpenbare rasistiske premisser. Dette førte til enorm motstand, både lokalt og internasjonalt i perioden fra 1948 til 1994. Det lange fengselsoppholdet til Nelson Mandela ble et symbol på en ikke-voldelig frihetskamp over hele verden. Gjennom store deler av 80-tallet var landet utsatt for massiv økonomisk boikott gjennom FN, og landet var utestengt fra de olympiske leker og all annen internasjonal sport fra 60-tallet.
I Sør-Afrika ble mye av motstanden organisert gjennom partiet ANC. Fire sørafrikanere fikk Nobels fredspris for sitt arbeid: Albert Lutuli, Desmond Tutu, Frederik Willem de Klerk og Nelson Mandela.
I august 1989 trakk Nasjonalistpartiets leder seg, Botha, og de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over som president i landet. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt i en alder av 71 og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel.
de Klerk forhandlet med Mandela fram mot neste valg og prøvde å framme maktdeling på grunn av at da ville ikke minoritetene i Sør-Afrika være like utsatt som når hver person hadde én stemme. Mandela konkluderte med at han ikke kunne stole på de Klerk. Han satt i stedet med inntrykket om at han prøvde å sikre boernes videre makt framfor å framme sin egen avgang. Det var også andre hendelser, som for eksempel vold utført av politi og andre høyreorienterte grupperinger i landet som tydet mot at kampen ikke var over. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14.000 ble drept mellom 1990 og 1994, et tall som er høyere enn under de hvite styret.
I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarer rundt 91 % av alle stemmeberettigede på det tidspunktet. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nasjonalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. ANC vant i 7 av 9 provinser, mens NP vant i Western Cape og Inkatha Freedom Party vant i KwaZulu-Natal. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene. de Klerk ble en av to visepresidenter, og Nelson Mandela ble landets første svarte president 10. mai 1994, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg, og ny provinsiell inndeling.
Norge og norsk UD spilte også en viktig rolle i antiapartheidkampen. UD kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som Fellesrådet for Afrika, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Det var omfattende arbeid mot apartheid i Norge, men ikke alle i Norge tok avstand.
== Arven fra Apartheid ==
Apartheid-regimet tok slutt i 1994, og alle landets innbyggere kunne for første gang delta i et valg. Nelson Mandela ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president.
De store forskjellene apartheidpolitikken forårsaket mellom etniske grupper preger fortsatt Sør-Afrika. De mest synlige var de økonomiske forskjellene, hvor hvite sørafrikanere fortsatt kontrollerte brorparten av landets ressurser, mens en stor del av den svarte befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Et annet felt hvor apartheidpolitikken satte sine spor var innen kriminalitet. For eksempel er nærmere 2 000 hvite farmere blitt drept av svarte fattige etter Mandelas maktovertakelse i 1994.
== Påstått pengestøtte til Anders Langes Parti ==
Eschel Rhoodie, en tidligere agent for apartheidregimet, hevder i sin bok «The Real Information Scandal» at det ga pengestøtte til Anders Langes parti (ALP) som i 1973 skiftet navn til FrP.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bo Brekke: Svart juss hvitt land (roman) 1994 270 sider ISBN 82-02-15211-9 (ib.)
Bo Brekke: Står apartheid for fall? Cappelen , 1991 – 206 sider ISBN 82-02-12904-4 (h.)
== Eksterne lenker ==
(en) Apartheid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
FNs offisielle dokumenter om apartheid
Apartheid-museet i Johannesburg | Apartheid (afrikaans: adskillelse) er en politisk ideologi og et system for rasebasert segregering eller adskillelse, herav navnet, praktisert i Sør-Afrika mellom 1948 og 1994. Ideologien var initiert av Nasjonalistpartiet, grunnlagt av etterkommere av europeiske immigranter, afrikanderne. | 1,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV3 | 2023-02-04 | TV3 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1987', 'Kategori:TV3', 'Kategori:Viasat'] | TV3 Norge er den største kommersielle TV-kanalen til Viaplay Group i Norge. Men kanalen har også 2 søsterkanaler; TV3+ Norge og TV6
TV3 sender separate kanaler i Norge, Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland, samt som Viasat3 i Ungarn, hver med lokale underholdningsprogrammer på de respektive språkene for landene. Alle kanalene blir sendt fra London i Storbritannia, noe som medfører at Viasat opererer under det britiske reklameregler og kontrollorganet Ofcom.
| TV3 Norge er den største kommersielle TV-kanalen til Viaplay Group i Norge. Men kanalen har også 2 søsterkanaler; TV3+ Norge og TV6
TV3 sender separate kanaler i Norge, Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland, samt som Viasat3 i Ungarn, hver med lokale underholdningsprogrammer på de respektive språkene for landene. Alle kanalene blir sendt fra London i Storbritannia, noe som medfører at Viasat opererer under det britiske reklameregler og kontrollorganet Ofcom.
== Innhold ==
TV3 er en underholdningskanal og programtilbudet består av innkjøpte serier, filmer og norske egenproduserte programmer i ulike kategorier. Blant TV3s mest kjente norskproduserte programmer er Robinsonekspedisjonen (1999-2013), Paradise Hotel, Luksusfellen, Hellstrøm rydder opp - hjemme, Hellstrøm rydder opp, MasterChef og Boligjakten.
Av innkjøpte amerikanske serier er TV3 mest kjent for Ellen DeGeneres, Dr. Phil, 24: Live Another Day, Sex og singelliv, Tyrant, The Blacklist, The Mentalist, Bones, Two and a Half Men og NCIS. «Søndagsfilmen» har også vært en fast programpost på TV3 i mange år.
I 2018 fikk NENT rettighetene til å vise International Handball Federation (IHF) sine VM frem til 2025 og European Hanball Federation (EHF) sine EM frem til 2026.TV3 og Viaplay viser alle Norge sine kamper i mesterskapene.
== Oppslutning ==
TV3 hadde en dekningsgrad på 91,5 % i 2012 og en markedsandel på 4,2 % (i første kvartal av 2012).
== Starten ==
Kanalen var i de første årene en fellesskandinavisk TV-kanal og hadde sin første sending nyttårsaften 1987. Det første skandinaviske programmet var Scene 3 (blant andre ledet av Rita Westvik), mens den første innkjøpte serien var Santa Barbara. Disse programmene ble sendt fra januar 1988. Senere på året satte de opp kjente utenlandske serier som blant andre Magnum, P.I., M*A*S*H, Flipper, The Tracey Ullman Show, Knots Landing, Remington Steele, reportasjeprogrammet 48 timer og barneprogram som blant annet Smurfene.Kanalen feiret sin ettårsdag på nyttårsaften 1988 med det egenproduserte TV-showet TV3s nyttårsbobler, ble ledet av Rita Westvik og hvor artister som Dizzie Tunes, Lill-Babs, Jahn Teigen og Magnus Härenstam opptrådte. Et annet egenprodusert program som gikk de første årene var Lykkehjulet.
I 1990 ble kanalen splittet opp i TV3 Norge, TV3 Danmark og TV3 Sverige.
=== Egen nyhetssending ===
Kanalen hadde en kort periode en egen nyhetssending som gikk daglig fra 1993 til 1996. Sendingene het 3 minutter og var en meget kort nyhetsoppdatering (med værmelding) som tilsammen hadde en varighet på tre minutter.
== Politisk innblanding ==
Kanalens sendinger ble forsøkt stoppet av Brundtlandregjeringen senhøsten 1987. Kulturminister Hallvard Bakke og samferdselsminister Kjell Borgen nektet å gi kanalen konsesjon til å sende via kabel i Norge på grunn av at den var reklamefinansiert. Janco Kabel-TV, nåværende Telia mente imidlertid at Bakke ikke hadde lovhjemmel til å nekte folk å ta ned TV3 og valgte derfor å sende kanalens aller første sending på nyttårsaften. Bakkes forbud førte til at Norsk Kabel-TV Forbund anket saken til Kongen i statsråd.Usikkerheten rundt hvorvidt det var lovlig å sendte kanalens sendinger førte til at norske kabel-TV-selskaper stanset overføringene etter noen dager med sending. Men Bakke fikk opinionen mot seg og i tillegg startet en rekke kjente kulturpersonligheter å sette i gang en boikottaksjon overfor NRK. «Albania-modellen mot uttrykksfrihet på et vestlig pluralistisk TV medium», var uttrykk som Rolv Wesenlund brukte i forbindelse med Bakkes holdning. Samtidig hadde mange reagert på at mens TV3 ble nektet å sende, så hadde reklamefinansierte britiske kanaler som Sky Channel (sendinger i Norge fra 1982 til 1989) og Super Channel hatt konsesjon til å sende i Norge i flere år.
Disse hendelsene, samt press innad i regjeringen og partiet, førte til at Bakke den 12. januar snudde i saken. VG skrev at Bakke hadde blitt utsatt for press både fra kollegaer i regjeringen, APs landsstyre og tillitsmenn i partiet.
== Nyere historie ==
8. september 2007 ble søsterkanalen Viasat 4 lansert.
1. september 2011 ble TV3 HD lansert (kun tilgjengelig for Viasat-abonnenter, nå Allente). Fra 2016 også i HD på Canal digital, nå Allente.
1. januar 2012 begynte TV3 å tekste alle nye norske programmer for hørselshemmede, via TV3s tekst-tv side 333.21. november 2013 ble søsterkanalen TV6 lansert. Denne kanalen har kvinner i aldersgruppen 35-50 som målgruppe.
== Land ==
Norge
Danmark
Sverige
Estland
Latvia
Litauen
Ungarn (Viasat 3)
== Se også ==
Lister over norske TV-programmer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om TV3 på tv3.no
TV3 – Danmark
TV3 – Estland
TV3 – Latvia
TV3 – Litauen
TV3 – Norge
TV3 – Sverige
Viasat3 – Ungarn
TV3+ – Danmark | TV3 har flere betydninger: | 1,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TV3 | 2023-02-04 | TV3 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1987', 'Kategori:TV3', 'Kategori:Viasat'] | TV3 Norge er den største kommersielle TV-kanalen til Viaplay Group i Norge. Men kanalen har også 2 søsterkanaler; TV3+ Norge og TV6
TV3 sender separate kanaler i Norge, Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland, samt som Viasat3 i Ungarn, hver med lokale underholdningsprogrammer på de respektive språkene for landene. Alle kanalene blir sendt fra London i Storbritannia, noe som medfører at Viasat opererer under det britiske reklameregler og kontrollorganet Ofcom.
| TV3 Norge er den største kommersielle TV-kanalen til Viaplay Group i Norge. Men kanalen har også 2 søsterkanaler; TV3+ Norge og TV6
TV3 sender separate kanaler i Norge, Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland, samt som Viasat3 i Ungarn, hver med lokale underholdningsprogrammer på de respektive språkene for landene. Alle kanalene blir sendt fra London i Storbritannia, noe som medfører at Viasat opererer under det britiske reklameregler og kontrollorganet Ofcom.
== Innhold ==
TV3 er en underholdningskanal og programtilbudet består av innkjøpte serier, filmer og norske egenproduserte programmer i ulike kategorier. Blant TV3s mest kjente norskproduserte programmer er Robinsonekspedisjonen (1999-2013), Paradise Hotel, Luksusfellen, Hellstrøm rydder opp - hjemme, Hellstrøm rydder opp, MasterChef og Boligjakten.
Av innkjøpte amerikanske serier er TV3 mest kjent for Ellen DeGeneres, Dr. Phil, 24: Live Another Day, Sex og singelliv, Tyrant, The Blacklist, The Mentalist, Bones, Two and a Half Men og NCIS. «Søndagsfilmen» har også vært en fast programpost på TV3 i mange år.
I 2018 fikk NENT rettighetene til å vise International Handball Federation (IHF) sine VM frem til 2025 og European Hanball Federation (EHF) sine EM frem til 2026.TV3 og Viaplay viser alle Norge sine kamper i mesterskapene.
== Oppslutning ==
TV3 hadde en dekningsgrad på 91,5 % i 2012 og en markedsandel på 4,2 % (i første kvartal av 2012).
== Starten ==
Kanalen var i de første årene en fellesskandinavisk TV-kanal og hadde sin første sending nyttårsaften 1987. Det første skandinaviske programmet var Scene 3 (blant andre ledet av Rita Westvik), mens den første innkjøpte serien var Santa Barbara. Disse programmene ble sendt fra januar 1988. Senere på året satte de opp kjente utenlandske serier som blant andre Magnum, P.I., M*A*S*H, Flipper, The Tracey Ullman Show, Knots Landing, Remington Steele, reportasjeprogrammet 48 timer og barneprogram som blant annet Smurfene.Kanalen feiret sin ettårsdag på nyttårsaften 1988 med det egenproduserte TV-showet TV3s nyttårsbobler, ble ledet av Rita Westvik og hvor artister som Dizzie Tunes, Lill-Babs, Jahn Teigen og Magnus Härenstam opptrådte. Et annet egenprodusert program som gikk de første årene var Lykkehjulet.
I 1990 ble kanalen splittet opp i TV3 Norge, TV3 Danmark og TV3 Sverige.
=== Egen nyhetssending ===
Kanalen hadde en kort periode en egen nyhetssending som gikk daglig fra 1993 til 1996. Sendingene het 3 minutter og var en meget kort nyhetsoppdatering (med værmelding) som tilsammen hadde en varighet på tre minutter.
== Politisk innblanding ==
Kanalens sendinger ble forsøkt stoppet av Brundtlandregjeringen senhøsten 1987. Kulturminister Hallvard Bakke og samferdselsminister Kjell Borgen nektet å gi kanalen konsesjon til å sende via kabel i Norge på grunn av at den var reklamefinansiert. Janco Kabel-TV, nåværende Telia mente imidlertid at Bakke ikke hadde lovhjemmel til å nekte folk å ta ned TV3 og valgte derfor å sende kanalens aller første sending på nyttårsaften. Bakkes forbud førte til at Norsk Kabel-TV Forbund anket saken til Kongen i statsråd.Usikkerheten rundt hvorvidt det var lovlig å sendte kanalens sendinger førte til at norske kabel-TV-selskaper stanset overføringene etter noen dager med sending. Men Bakke fikk opinionen mot seg og i tillegg startet en rekke kjente kulturpersonligheter å sette i gang en boikottaksjon overfor NRK. «Albania-modellen mot uttrykksfrihet på et vestlig pluralistisk TV medium», var uttrykk som Rolv Wesenlund brukte i forbindelse med Bakkes holdning. Samtidig hadde mange reagert på at mens TV3 ble nektet å sende, så hadde reklamefinansierte britiske kanaler som Sky Channel (sendinger i Norge fra 1982 til 1989) og Super Channel hatt konsesjon til å sende i Norge i flere år.
Disse hendelsene, samt press innad i regjeringen og partiet, førte til at Bakke den 12. januar snudde i saken. VG skrev at Bakke hadde blitt utsatt for press både fra kollegaer i regjeringen, APs landsstyre og tillitsmenn i partiet.
== Nyere historie ==
8. september 2007 ble søsterkanalen Viasat 4 lansert.
1. september 2011 ble TV3 HD lansert (kun tilgjengelig for Viasat-abonnenter, nå Allente). Fra 2016 også i HD på Canal digital, nå Allente.
1. januar 2012 begynte TV3 å tekste alle nye norske programmer for hørselshemmede, via TV3s tekst-tv side 333.21. november 2013 ble søsterkanalen TV6 lansert. Denne kanalen har kvinner i aldersgruppen 35-50 som målgruppe.
== Land ==
Norge
Danmark
Sverige
Estland
Latvia
Litauen
Ungarn (Viasat 3)
== Se også ==
Lister over norske TV-programmer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om TV3 på tv3.no
TV3 – Danmark
TV3 – Estland
TV3 – Latvia
TV3 – Litauen
TV3 – Norge
TV3 – Sverige
Viasat3 – Ungarn
TV3+ – Danmark | TV3 Norge er den største kommersielle TV-kanalen til Viaplay Group i Norge. Men kanalen har også 2 søsterkanaler; TV3+ Norge og TV6 | 1,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_TV-kanaler | 2023-02-04 | Liste over norske TV-kanaler | ['Kategori:Lister relatert til kommunikasjon i Norge', 'Kategori:Norske TV-kanaler', 'Kategori:TV-lister'] | Dette er en liste over norske TV-kanaler. Lista gjelder både nåværende og tidligere kanaler.
| Dette er en liste over norske TV-kanaler. Lista gjelder både nåværende og tidligere kanaler.
== Norske kanaler ==
=== Kanaler i drift per 2022 ===
== Markedsandeler ==
Oversikt over markedsandelen til de største kanalene i det norske tv-markedet. Tallene gjelder for hele året. For årene frem til og med 2017 omfatter tallene alle seere over 12 år, etter 2018 omfatter tallene alle seere 10–79 år:
== Nedlagte kanaler ==
Metropol TV (1999–2002)
Norsk TV1 (1988–1989)
Canal M (1998–1999) (shoppingkanal)
Sportskanalen (1995–1997)
3+ (1996) (også kjent som TV3+) (ble til som et resultat av en fusjon mellom TV6, ZTV og Sportskanalen.) [1]
TV+ (1995–1996)
TV 4 Norge (1990–1992)
TV6 Norge (1994–1998)
Viasat Plus (2000–2002)
ZTV Norge (2002–2007)
Viasat Sport N (2005–2009)
TV 2 Science Fiction (2009–2011)
The Voice Norge (2004–2012)
Canal9 (2011–2014)
TV 2 Filmkanalen (2006–2015)
TV 2 Bliss (2010–2015)
Viasat Sport (1999-2017) erstattes med Viasport+
Viasat Fotball (1999-2017) erstattes med Viasport 1
Viasat Motor (2008-2017) erstattes med Viasport 2
Viasat Hockey (2007-2017) erstattes med Viasport 3
TV 2 Humor (2015-2020)
TV BergenDet fantes også flere lokale tv-kanaler som eies av NRK og TVNorge, blant andre Oslo-TV.
== Lokale kanaler ==
TV Agder
TV-Adressa
Bergens Tidene TV
TV Budstikka
TV Drammen
TV Haugaland
TV Hålogaland
TV Ringerike
TV Sør
TVInnlandet
TV Nord
TV Nordvest
TV Risvollan
TV Vest
TV Nordland
TV Vestfold
TV Telemark
TVRipz
TVØst
TV Østfold
Høietun Info Kanal
Viking TV
TV8 Follo
TV8 Norge
TVRomerike
== Referanser == | Dette er en liste over norske TV-kanaler. Lista gjelder både nåværende og tidligere kanaler. | 1,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%A5re_Willoch | 2023-02-04 | Kåre Willoch | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 6. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fylkesmenn i Oslo og Akershus', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Høyre-politikere i Oslo', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske handelsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Regjeringen Willoch', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Borten', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Lyng', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1958–1961', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1961–1965', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1965–1969', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928, død 6. desember 2021 i Oslo) var en norsk politiker (H) som var Norges statsminister fra 1981 til 1986.Han var Høyres generalsekretær fra 1963 til 1965, leder av Høyre fra 1970 til 1974, handelsminister i 1963 og 1965–1970 og Norges statsminister fra 1981 til 1986. Etter at han trakk seg fra rikspolitikken var han fylkesmann i Oslo og Akershus (1989–1998) og styreleder i NRK (1998–2000).
| Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928, død 6. desember 2021 i Oslo) var en norsk politiker (H) som var Norges statsminister fra 1981 til 1986.Han var Høyres generalsekretær fra 1963 til 1965, leder av Høyre fra 1970 til 1974, handelsminister i 1963 og 1965–1970 og Norges statsminister fra 1981 til 1986. Etter at han trakk seg fra rikspolitikken var han fylkesmann i Oslo og Akershus (1989–1998) og styreleder i NRK (1998–2000).
== Bakgrunn ==
Kåre Willoch ble født 3. oktober 1928 på Bestum på Oslos vestkant, i daværende Aker kommune. Foreldrene var disponent Haakon Isaachsen Willoch (1896–1955) og Agnes Christine Saure (1895–1994). Haakon Willoch startet bedriften Bonnaski i Lommedalen. Moren var intellektuelt anlagt og utdannet adjunkt i realfag og arbeidet som lærer til barna ble født. Foreldrene var politisk interessert, men deltok ikke aktivt i politisk arbeid. Kåre Willoch ble som gutt kjent for sine kunnskaper og som standhaftig debattant. Kåre var deres tredje sønn. Hans eldre brødre var Erik Willoch, som ble luftfartsdirektør, og Jan Willoch, som ble skifabrikant som sin far og formann i Riksmålsforbundet. Kommandørkaptein Odd Isaachsen Willoch som var skipssjef på panserskipet «Eidsvold» da det ble torpedert i Narvik 9. april 1940, var hans onkel.
Under andre verdenskrig dro Willochs far og hans to eldre brødre til Storbritannia der de sluttet seg til marinen. Faren Haakon meldte seg til tjeneste for admiralen i aprildagene 1940 og ble senere involvert i undergrunnsarbeid. Haakon Willochs motstandsgruppe ble ikke avslørt, men av frykt for snart å bli avslørt flyktet han til Sverige. De to eldre brødrene flyktet også, og moren og Kåre ble igjen. Kåre ble flyttet fra Bestum skole til Kristelig Gymnasium som ikke var dominert av nazistene. Haakon hadde meldeplikt, og venner sørget for at papirene ble korrekt stemplet mens Haakon var i Sverige. Etterhvert kom familien i søkelyset, og moren fikk hjelp av motstandsbevegelsen til å flykte til Sverige med Kåre i desember 1944. De slo seg ned i Uppsala der Kåre gikk på Det norske Gymnas.Han tok examen artium på Ullern gymnas i 1947 (med toppkarakterer) og var russeformann. I 1948 avtjente han førstegangstjenesten i Tysklandsbrigaden i Slesvig. Han studerte sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og ble cand.oecon. i 1953. Før han startet sin politiske karriere arbeidet han som sekretær i Norges Rederforbund fra 1951 til 1952 og som konsulent i Norges Industriforbund fra 1954 til 1963. Det vakte betydelig oppsikt da det i 1982 ble avslørt at Willoch som stortingsrepresentant også mottok lønn fra Rederiforbundet og senere også fra Industriforbundet.Willoch giftet seg med Anne Marie Jørgensen (født 1929) i 1954. Hun er datter av orgelbygger Jørgensen.Willoch kom fra en slekt av fritenkere og var livssynshumanist. Han var agnostiker og mente det var en privatsak.
== Politisk karriere ==
Fra 1951 til 1955 og fra 1955 til 1959 var Willoch medlem av Oslo bystyre. Ved stortingsvalget i 1953 ble han vararepresentant til Stortinget for Oslo. Han møtte på Stortinget første gang i januar 1955, 26 år gammel, og ble derved den til da yngste representant i nasjonalforsamlingen siden riksforsamlingen på Eidsvoll. Ved stortingsvalget 1957 ble han 28 år gammel valgt inn på fast plass til Stortinget, der han satt sammenhengende til 1989.Willoch var handelsminister i John Lyngs regjering i 1963 som var den første borgerlige eller ikke-sosialistiske regjering etter andre verdenskrig. Han ble også handelsminister i Per Bortens regjering 1965–1970.
I Willochs tid som formann i Høyre fra 1970 til 1974 og som parlamentarisk leder fra 1970 til han ble statsminister i 1981, økte velgeroppslutningen om Høyre, i det som ble kalt «høyrebølgen». Høyrebølgen var et fenomen i de fleste vestlige land på den tiden.
=== Statsminister (1981–1986) ===
Med Willoch som statsministerkandidat fikk Høyre i 1981 et valgresultat på 31,7 prosent ved stortingsvalget 12. september 1981. Det var partiets beste valg siden 1924 og fremgangen kalles høyrebølgen (en betegnelse som særlig knyttes til Willochs regjeringstid). Samarbeidet med Erling Norvik og Fridtjov Clemet i partiledelsen var vesentlig ved Høyres fremgang på den tiden.Valget hadde gitt et ikke-sosialistisk flertall. Willoch ble bedt om å danne regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Under regjeringsforhandlingene var det abortspørsmålet som skapte det meste av vanskelighetene. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt, noe som ga kvinner retten til selv å ta beslutningen om abort før 12. svangerskapsuke. I Høyre var meningene om dette spørsmålet delte, og i 1980 hadde Høyres landsmøte besluttet at stortingsrepresentantene skulle fristilles til å stemme etter sin egen overbevisning i abortsaken. KrF krevde at en ny koalisjonsregjering skulle innføre strengere abortregulering, et krav Willoch ikke ville gå med på. Kristelig Folkeparti valgte derfor å ikke danne regjering med Høyre, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. Etter regjeringsforhandlingene dannet Willoch derfor den 14. oktober 1981, den første rene Høyre-regjeringen siden Ivar Lykkes regjering i 1928. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var parlamentariske støttepartier.Regjeringen Willoch gjennomførte reformer av samfunnsforhold som den mente skyldtes en regulerende og lite fleksibel stat. Det skulle skapes et samfunn med mindre offentlig detaljstyring og regulering fra «formynderstaten», slik det offentlig ble omtalt av partiene på høyresiden. Ett resultat av reformene var at butikkene fikk holde åpent flere av døgnets timer. NRKs kringkastingsmonopol ble oppmyket og det ble tillatt å etablere nærradioer. Det offentlige monopolet på levering av helsetjenester ble utfordret da det ble åpnet for etablering av private medisinske klinikker, og restriksjoner på eierskap og salg av eiendom ble redusert.Regjeringens deregulering av kredittpolitikken har fått sterk kritikk i ettertid. I 1984 var renten politisk styrt og svært lav, samtidig som bankenes utlån i liten grad var regulert. Resultatet ble stor aktivitet på Oslo Børs og en kraftig vekst i privat forbruk. Dette ble kalt jappetiden og var i stor grad lånefinansiert. Dette ledet i sin tur til bankkrisen mot slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene.Willoch-regjeringens utenrikspolitikk var stort sett i samsvar med de tidligere Arbeiderparti-regjeringene når det gjaldt Norges forhold til NATO. Willoch-regjeringen støttet NATOs dobbeltvedtak i 1979 om å utplassere amerikanske Pershing II ballistiske mellomdistanseraketter i Vest-Europa. Ved utvidelsen av regjeringen med mellompartiene krevde Willoch at ingen av de nye statsrådene skulle være motstandere av dobbeltvedtaket. Arbeiderpartiet støttet dobbeltvedtaket i 1979.Våren 1984 var Willoch alvorlig syk og var borte fra politikken en periode. Willoch, utenriksministeren, justisministeren og forsvarsministeren avgjorde at Arne Treholt kunne begynne på Forsvarets høyskole noe Willoch senere ble kritisert for da Treholt ble arrestert i 1984 mistenkt for spionasje. Regjeringen Willoch argumenterte med at Treholt hadde gjort mest skade før 1981 blant annet som Jens Evensens medarbeider. Willoch, Gro Harlem Brundtland og Sven Stray var kjent med mistanken mot Treholt lenge før han ble arrestert.Etter stortingsvalget i 1985 ble regjeringen Willoch en mindretallsregjering. Det parlamentariske grunnlaget ble utfylt ved Fremskrittspartiets to representanter. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet satte som krav for å gå med på en avgiftsøkning de egentlig var for, at Willoch også hevet toppskatten. Dette var Willoch ikke villig til å gå med på da han mente det kunne skade den økonomiske veksten. Regjeringen fikk støtte fra Sosialistisk Venstreparti, men regjeringen ble etter hvert avhengig av FrPs støtte for å overleve. Leder for FrP, Carl I. Hagen, hadde i valgkampen lovet å gå mot alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettsspørsmål om påskepakken, sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene». Willoch gikk av som statsminister 9. mai 1986. Noen uker etterpå økte Gro Harlem Brundtlands andre regjering bensinavgiften.
== Senere virke ==
De senere år engasjerte Willoch seg særlig i Israel–Palestina-konflikten, og han var en tydelig kritiker av Israels okkupasjon og bosetting på okkupert land. Han viste også engasjement for naturvern, samt også menneskerettigheter generelt. Han tok videre til orde for en fødselspolitikk som i større grad legger til rette for å få barn, særlig for folk i 20-årene. Han kritiserte Høyre for ikke å øke barnetrygden som kunne sikre barnefamilienes økonomi. Trolig var hans engasjement avgjørende for at Høyres landsmøte i 2017 la bort forslaget om å erstatte barnetrygd med andre ordninger. Willoch advarte mot klimaendringer. Disse politiske standpunktene gjorde ham populær på den politiske venstresiden. Willoch var skeptisk til økende ulikhet og spesielt til rikdom hos de grupper (f.eks. aksjemeglere og forretningsadvokater) som ikke gjorde noen særlig større samfunnsinnsats enn andre. Han var kritisk til harde sanksjoner mot Russland og mente at Vesten burde forsøke å se verden fra Putins perspektiv.Han ga høsten 2008 ut samtaleboken Alvorlig talt sammen med Odvar Nordli. I 2018 ga han ut boken Alt med måte sammen med Torbjørn Røe Isaksen.
=== Kritikk av Lund-kommisjonen ===
Willoch avviste Lund-kommisjonens påstander om ulovlig observasjon av politiske grupperinger under den kalde krigen. I høringen i Stortinget om Lund-rapporten slo han fast at overvåkningen av partier som Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i hans regjeringstid i 1980-årene, var korrekt fordi det dreide seg om ulovlige og ekstremistiske organisasjoner som drev en virksomhet som etter regjeringens oppfatning var et brudd på Almindelig borgerlig Straffelov § 104a og § 98, som satte straff for «den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler».
I etterkant av terrorangrepene i Norge 2011 kritiserte Willoch på nytt Lund-kommisjonen: Han uttalte at «en velutrustet sikkerhetstjeneste kunne ha avdekket terrorplanene før 22. juli i tide» og «at det ikke skjedde må ses i sammenheng med nedrivningen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonens ødeleggende innsats».
== Yrkeskarriere ==
1953: Utdannet cand.oecon.
1954–1963: Ansatt i Norges Industriforbund
1957–1989: Stortingsrepresentant for Oslo Høyre
1963–1965: Generalsekretær i partiet Høyre
1963: Handelsminister i Lyng-regjeringen (august-september)
1965–1970: Handelsminister i Bortenregjeringen
1970–1974: Formann i Høyre
1970–1981: Parlamentarisk leder for Høyres stortingsgruppe
1981–1986: Norges statsminister
1986: Visepresident i Den internasjonale demokratiske union
1986–1989: Leder av Stortingets utenrikskomité
1986–1992: President for Norsk-tysk selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft)
1989–1998: Fylkesmann i Oslo og Akershus
1990: Leder av Forsvarskommisjonen av 1990
1998–2000: Styreformann i NRK
1999–2000: Leder av Sårbarhetsutvalget oppnevnt av Bondevik-regjeringen 3. september 1999, med det formål å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap.
1999–2000: Direktør for Fridtjof Nansens Institutt
== Utmerkelser og ettermæle ==
Willoch ble i 1983 æresdoktor ved St. Olaf College i Northfield i Minnesota i USA. Han ble i 1996 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og samme år kåret til «Årets opinionsdanner» av Redaktørforeningen og også tildelt Norges Bondelags utmerkelse «Sunt Bondevett». I 1997 fikk han Fritt Ord-prisen. Willoch ble i 2005 hedret med Willy Brandt-prisen. Willoch var Ridder av Den gyldne gris, Det Norske Studentersamfunds orden. I 2003 ble Willoch også Æresmedlem av Studentersamfundet i Trondhjem. I 2006 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. På Høyres landsmøte i 2012 ble han utnevnt til «Årets mann» av Høyres Kvinneforum.
Regjeringen bestemte at Willoch skulle gravlegges på statens bekostning.En faglig rangering av norske statsministre plasserte Einar Gerhardsen øverst med Willoch og Brundtland på delt andreplass. Siden Gerhardsens regjering i 1945 hadde ingen regjering gjennomført så mange reformer i Norge. Under Willoch ble Norge forandret i liberalistisk retning. Mange av reformene fra Willochs tid ble videreført under Brundtland. Fjernsynsdebattene mellom Brundtland og Willoch er særlig kjent fra 1980-tallet. Harald Kjølås, redaktør i Sunnmørsposten, mente at Willoch var en av landets mest systematiske og klarttenkende politikere i nyere tid. Som statsminister var han dominerende i regjeringskollegiet, på samme måte som Gro Harlem Brundtland og Einar Gerhardsen hadde vært, og irriterte fagstatsrådene med at han engasjerte seg i mange saker på statsrådenes områder. Fra han satt fast på Stortinget i 1957 ble han kjent som en uvanlig skarpskodd, grundig og standhaftig debattant. Willoch var kjent for en høflig og velordnet atferd, og stilte tilsvarende krav til andre i stortingsgruppene. Han skjermet familien og privatlivet som var preget av en måteholden livsstil.Professor Bernt Hagtvet skriver i minneordet at Willoch sto nærmere den sosiale markedstenkningen i tyske CDU etter Ludwig Erhard enn det britiske konservative partiet («thatcherismen») under Margaret Thatcher. Hagtvet skriver at Willoch i ettertid ikke ville ta ansvar for bankkrisen rundt 1990. Hagtvet mener at Willoch sto for en liberal nasjonalisme. Willoch er den eneste konservative lederen i Vesten som har lagt ned krans på Yasir Arafats grav.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Bibliografi ==
Aarvig, Lars og K. Willoch (1956). Den personlige sparing : to premierte besvarelser av Bergens privatbanks prisoppgave 1955. Bergens privatbank. s. 83.
Bachke, L. B. og K. Willoch (1959). Prispolitikken i Norge. Dreyer.
Minner og meninger Schibsteds forlag 1988, ISBN 82-516-1231-4
Norsk sikkerhetspolitikk i et fremtidsperspektiv. Oslo: Den Norske Atlanterhavskomité. 1982.
C. J. Hambro 100 år. [Oslo]: Høyres hovedorganisasjon. 1985.
Hovedlinjer i norsk sikkerhetspolitikk. 1987.
Minner og meninger. 1 : Til slutten av sosialdemokraties storhetstid - i 1965. Oslo: Schibsted. 1988. ISBN 8251612314.
Minner og meninger. 3 : Statsminister. Oslo: Schibsted. 1990. ISBN 8251613507.
Utenrikspolitiske forutsetninger for norsk forsvarspolitikk. Oslo: Den norske atlanterhavskomite. 1991.
Norsk forsvar i 1990-årene. Den norske atlanterhavskomite. 1992.
Krisetid : hvorfor meget går galt, og veien videre. Oslo: Schibsted. 1992. ISBN 8251614279.
Forsvarskommisjonen av 1990. Oslo. 1992. ISBN 8258302582. rapport fra regjeringsoppnevnt utvalg under ledelse av Kåre Willoch
En ny miljøpolitikk. Gyldendal. 1996. ISBN 8205243328.
Tanker i tiden. Cappelen. 1999. ISBN 8202185963.
NOU 2000:24 Et sårbart samfunn - Utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet rapport fra regjeringsoppnevnt utvalg under ledelse av Kåre Willoch
Myter og virkelighet : om begivenheter frem til våre dager med utgangspunkt i perioden 1965-1981 Cappelen 2002 ISBN 82-02-20460-7
Utfordringer Cappelen 2004 ISBN 82-02-23572-3
Erfaringer for fremtiden Cappelen 2010 ISBN 9788202337667
Strid og samarbeid : mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går, Cappelen Damm, 2016, ISBN 978-82-02-51041-1
Alt med måte - Politiske samtaler - Torbjørn Røe Isaksen og Kåre Willoch Cappelen Damm, 2018 ISBN 9788202596378
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kåre Willoch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kåre Willoch på Internet Movie Database
(en) Kåre Willoch hos The Movie Database
(no) Kåre Willoch hos Stortinget
(no) Kåre Willoch hos Norsk senter for forskningsdata
Kåre Willoch i Norsk biografisk leksikon
Kåre Willochs Minneside (Jølstad Begravelsesbyrå) Wikiquote: Kåre Willoch – sitater | Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928, død 6. | 1,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Berlin | 2023-02-04 | Berlin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:13°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Berlin', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Tyskland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Berlin er Tysklands føderale hovedstad, og samtidig en av landets delstater. Det er Tysklands største by, og den nest største byen i Den europeiske union etter offisielle grenser. Byen er et av de viktigste sentre for europeisk politikk, kultur og vitenskap. Byen er et viktig transportknutepunkt i Sentral-Europa og har noen av verdens fremste universiteter, museer, teatre og orkestre, samt tre operaer. Den multikulturelle metropolen har innbyggere fra over 180 nasjoner, og er en magnet for mennesker som tiltrekkes av den liberale livsstilen og kunstneriske friheten i byen. Den er berømt for sine festivaler, uteliv, samtidsarkitektur og avantgardekunst.Byens historie går tilbake til 1200-tallet. På 1400-tallet ble den residensby for kurfyrstene av Brandenburg, i 1701 ble den hovedstad i Kongeriket Preussen, og med den tyske rikssamlingen i 1871 rikshovedstad i nasjonalstaten Tyskland. Berlins historie i det 20. århundre var turbulent. Etter en blomstringsperiode som metropol i den første delen av århundret opplevde byen store ødeleggelser under andre verdenskrig. Etter å ha vært delt under den kalde krigen, siden 1960-årene med mur og minefelt, ble byen gjenforent og definert som hovedstad igjen i 1991, og endelig tatt i bruk som dette fra 2001. Knapt noen by har så mange spor etter det tyvende århundre, og på 1990-tallet ble Berlin beskrevet som «verdens største byggeplass».
Sammenlignet med resten av Tyskland er levekostnadene lave og byen er et av de viktigste turistmål i Europa.
| Berlin er Tysklands føderale hovedstad, og samtidig en av landets delstater. Det er Tysklands største by, og den nest største byen i Den europeiske union etter offisielle grenser. Byen er et av de viktigste sentre for europeisk politikk, kultur og vitenskap. Byen er et viktig transportknutepunkt i Sentral-Europa og har noen av verdens fremste universiteter, museer, teatre og orkestre, samt tre operaer. Den multikulturelle metropolen har innbyggere fra over 180 nasjoner, og er en magnet for mennesker som tiltrekkes av den liberale livsstilen og kunstneriske friheten i byen. Den er berømt for sine festivaler, uteliv, samtidsarkitektur og avantgardekunst.Byens historie går tilbake til 1200-tallet. På 1400-tallet ble den residensby for kurfyrstene av Brandenburg, i 1701 ble den hovedstad i Kongeriket Preussen, og med den tyske rikssamlingen i 1871 rikshovedstad i nasjonalstaten Tyskland. Berlins historie i det 20. århundre var turbulent. Etter en blomstringsperiode som metropol i den første delen av århundret opplevde byen store ødeleggelser under andre verdenskrig. Etter å ha vært delt under den kalde krigen, siden 1960-årene med mur og minefelt, ble byen gjenforent og definert som hovedstad igjen i 1991, og endelig tatt i bruk som dette fra 2001. Knapt noen by har så mange spor etter det tyvende århundre, og på 1990-tallet ble Berlin beskrevet som «verdens største byggeplass».
Sammenlignet med resten av Tyskland er levekostnadene lave og byen er et av de viktigste turistmål i Europa.
== Geografi og klima ==
Berlin ligger i et temperert klimaområde på den nordtyske sletten, ved elvene Spree og Havel. Spree kommer inn fra Brandenburg sørøst i byen, i bydelen Treptow-Köpenick. Den fortsetter mot byens geografiske og historiske sentrum Mitte og tar opp i seg sideelvene Dahme, Neuenhagener Mühlenfließ, Wuhle og Panke. Elven fortsetter mot vest og munner ut i Havel i bydelen Spandau. Havel renner gjennom byens vestlige områder fra nord mot sør. Etter å ha passert grensen mot Brandenburg tar Havel etterhvert en nordlig retning og munner ut i Elben i Sachsen-Anhalt.
Gjennomsnittstemperaturen i Dahlem er 8,9 °C og nedbørsmengden utgjør årlig 581 mm. De varmeste månedene er juli og august med gjennomsnittlig 18,5 og 17,7 °C og de kaldeste januar og februar med −0,6 og −0,3 °C. Den største delen av nedbøren faller i juli med gjennomsnittlig 70 mm, den minste i mars med gjennomsnittlig 31 mm.
=== Beliggenhet ===
Berlins rådhus ligger ved 52°31′6,2688″N 13°24′29,952″Ø. Byens største utstrekning i øst-vest-retning er omkring 45 kilometer, den største utstrekningen i nord-syd-retning omkring 38 km. Byens areal utgjør omkring 892 km². Berlin er fullstendig omkranset av delstaten Brandenburg.
=== Skoger og innsjøer ===
I Berlin er omkring 18 prosent av byarealet skog. Skogene dekker områder på tilsammen 290 000 dekar og utgjør det største skogsområde i noen tysk by. Den mest kjente skogen er Grunewald vest i byen, langs bredden av Havel. I Grunewald ligger en rekke av sjøer kjent som Grunewaldseenkette.
Großer Wannsee er en stor sjø i bydelen Steglitz-Zehlendorf, og som krysses av elven Havel. Sjøen er 2 600 dekar stor. Området ved Wannsee er et av de mest eksklusive boligområder i Berlin.
Müggelsee er den største av sjøene i Berlin, og omfatter 7,4 km². Grosser Müggelberg er med 114 meter over havet, det høyeste naturlige punktet i Berlin. Bergene og sjøene oppstod under pleistocen.
=== Bydeler ===
Etter bydelsreformen i 2001 ble antallet bydeler (Bezirke) redusert fra 23 til 12. Berlins bydeler er nå:
== Historie ==
Navnet Berlin er av vendisk opprinnelse og har en ukjent betydning. Berlin vokste frem som en dobbeltby, bestående av Berlin og Cölln. Cölln, som fikk byrettigheter i 1237, lå på en øy i elven Spree og Berlin lå på fastlandet. I 1307 fikk byene felles rådhus.
I 1451 ble Berlin residensby for markgrevene og kurfyrstene av Brandenburg, og måtte gi avkall på sin status som fri hansestad. Brandenburg hadde siden 1415 blitt styrt av slekten Hohenzollern. Hohenzollern-slekten regjerte i Berlin frem til 1918, først som markgrever av Brandenburg, senere konger av Preussen og endelig tyske keisere.
Den lutherske reformasjonen ble gjennomført i 1539 i Berlin. Under tredveårskrigen mellom 1618 og 1648 ble en tredjedel av byen ødelagt og befolkningen redusert til halvparten. Kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg gav Berlins innbyggere stor religionsfrihet og oppmuntret til storstilt immigrasjon. Blant annet omfattet denne immigrasjonen franske hugenotter. I løpet av Fredrik Vilhelms regjeringstid økte Berlins befolkning til 20 000, hvorav en tredjedel var franskmenn. Også jøder ble gitt lov å slå seg ned i byen, og det kom mange innvandrere fra Bøhmen, Polen og Salzburg. I de følgende årene ble forstedene Friedrichswerder, Dorotheenstadt og Friedrichstadt grunnlagt.
I 1701 ble markgrevskapet Brandenburg og hertugdømmet Preussen slått sammen til et kongerike, og Fredrik I kronet til konge av Preussen. Den brandenburgiske residensbyen ble valgt til kongerikets hovedstad, og kom dermed til å spille en større rolle i europeisk politikk. Byen ble formelt slått sammen med forstedene Cölln, Friedrichswerder, Dorotheenstadt og Friedrichstadt til Königliche Haupt- und Residenzstadt Berlin i 1710. Det ble grunnlagt ytterligere forsteder som senere ble innlemmet i Berlin.
Preussens konger oppførte en rekke monumentale bygninger på 1700- og 1800-tallet, særlig under ledelse av den berømte arkitekten Karl Friedrich Schinkel, som kom til å prege klassisismen sterkt. Berlin ble et sentrum for Europas såvel politiske som kulturelle liv, særlig kunst, arkeologi og musikk. Ved dannelsen av det tyske riket i 1871 ble byen gjort til rikshovedstad.
Etter første verdenskrigs slutt i 1919 ble republikken utropt i Berlin. Byen var det året preget av uroligheter og kamper mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære. I 1920 ble Berlin utskilt fra Preussen og ble en egen bystat. Samtidig ble store områder og flere landsbyer rundt Berlin innlemmet i byen gjennom loven om Stor-Berlin. Byens befolkning økte dermed til omkring fire millioner innbyggere og byen fikk store grøntområder og innsjøer innenfor sine grenser. Etter den russiske revolusjonen utvandret eller flyktet mange fra Russland og en god del av disse slo seg ned i Berlin. I 1922 var det omkring 100 000 russere i byene. Det kom også en del flyktninger fra Ungarn i forbindelse med forsøket på å skape en sovjetrepublikk der. I tillegg reiste mange via Berlin på vei vestover fra Sovjetunionen.Som tysk hovedstad under den såkalte Weimarrepublikken opplevde Berlin en kulturell og økonomisk gullalder, til tross for landets problemer på riksnivå, og det ble sagt at byen hadde «forretninger som London og fornøyelser som Paris».
=== Nazismen og andre verdenskrig ===
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen på 1930-tallet ville nasjonalsosialistene gjøre Berlin om til Welthauptstadt Germania, en by ingen før hadde sett maken til, etter planer av i første rekke Albert Speer. Bare et fåtall av de enorme bygningene og monumentene ble påbegynt før alle ressurser måtte settes inn i det tyske krigsmaskineriet under andre verdenskrig. Enkelte kjente bygninger, som Tempelhof lufthavn og Olympiastadion, ble likevel ferdigstilt på 1930-tallet. Berlin arrangerte olympiske sommerleker i 1936.
I årene før og under andre verdenskrig forsvant Berlins jødiske befolkning på ca. 170 000 personer som følge av nasjonalsosialistisk forfølgelse. Mot slutten av krigen ble store deler av Berlin bombet og lagt i grus av allierte bombefly, og under slaget om Berlin i de siste dagene av krigen ble byen inntatt av Den røde armé, som begikk mange krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen. Etter krigen måtte byen ta imot mange flyktninger fra østområdene og forholdene for befolkningen var svært vanskelige.
=== Alliert okkupasjon ===
Umiddelbart etter seieren i slaget om Berlin 2. mai okkuperte sovjetiske styrker hele byen. Administrasjon av byen ble, i likhet med resten av Tyskland, delt mellom de offisielle seiersmaktene i fire okkupasjonssoner. De tre vestlige sektorene ble overlevert til amerikanske og britiske styrker i juli 1945. De franske styrkene besatte sin sektor senere. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990. USAs, Frankrikes og Storbritannias soner (sektorer) ble kalt Vest-Berlin. Den sovjetiske okkupasjonssonen ble kalt Øst-Berlin og senere utropt til hovedstad i DDR, noe som likevel ikke var anerkjent i vest.
Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. De tre vestlige okkupasjonsmaktene regnet ikke Berlin som del av den sovjetisk okkupasjonssonen. Et alliert organ (kommandantura) sammensatt av kommandanter for de fire sektorene skulle sammen lede administrasjonen av Berlin. Fra 7. juli 1945 gikk formannskapet i kommandanturaen på omgang mellom de fire etter en 15 dagers turnus. Innenfor de 15 dagene var formannen øverste militære sjef for BerlinGeneralene Sjukov, Weeks og Clay ble 29. juni 1945 enige om at vestmaktene skulle bruke visse veier, jernbaner og luftkorridorer gjennom den sovjetiske sonen til Berlin. Det ble ikke utarbeidet noen protokoll fra møtet. Avtalen innebar at flytrafikken skulle foregå uten kontroll fra sovjetisk side, mens landtrafikken kunne kontrolleres av sovjetiske myndigheter.Etter 1949 anså Sovjetunionen Tyskland som delt i to suveren stater. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland.Forbundsdagen vedtok i 1957 at Berlin var republikkens hovedstad (den vesttyske sentralmyndighetene fortsatte å ha sete i Bonn). Den vestlige delen av byen var en demokratisk bystat som i henhold til sin forfatning var en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Dette var riktignok ikke akseptert av de vestallierte okkupasjonsmaktene, og Vest-Berlins representanter hadde ingen stemmerett i Forbundsdagen eller Forbundsrådet. Da vestmaktene i 1955 ga Forbundsrepublikken utenrikspolitisk suverenitet tok de forbehold for Berlins spesielle status. Tilsvarende tok Sovjetunionen forbehold da DDR fikk suverenitet i 1955. Berlins status forble da okkupert som i avtalene fra 1945.Vest-Berlin ble sett på som en demokratisk utpost midt inne i det som ble Østblokken, og fikk derfor stor symbolbetydning under den kalde krigen. Det økende motsetningsforholdet mellom de allierte og Sovjetunionen førte til at sovjeterne sperret av områdene rundt Vest-Berlin den 24. juni 1948 og gjennom den såkalte Berlinblokaden forsøkte å sulte ut byens innbyggere. Forsøket på å presse ut vestmaktene varte til mai 1949, og innbyggerne i Vest-Berlin fikk i mellomtiden fløyet inn forsyninger via «luftbroen til Berlin».
For å hindre at befolkningen flyktet fra DDR, bygget det sovjetisk-innsatte regimet i 1961 en 43 km lang mur, Berlinmuren, som delte byen i to. Muren, som kom til å symbolisere jernteppet og delingen av Europa, ble voktet med minefelt, piggtråd og soldater med hunder.
Som svar på byggingen av muren holdt USAs president John F. Kennedy i 1963 sin berømte Ich bin ein Berliner-tale foran Vest-Berlins rådhus, Rathaus Schöneberg.
=== Gjenforening ===
Natten mellom 9. og 10. november 1989 falt muren, og året etter ble Tyskland – og Berlin – gjenforent. Det gjenforente Berlin ble faktisk hovedstad i et gjenforent Tyskland den 20. juni 1991 (formelt var byen hele tiden hovedstad). Det var fra noen hold litt ubehag mot flyttingen også fordi Berlin med de nye tyske grenser lå enda mer geografisk usentralt i landet enn noensinne – alle tyske byer av noen størrelse ligger langt syd eller vest for Berlin. Men historien og tidligere beslutninger fikk råde. Mange departementer og en stor del av statsbyråkratiet flyttet til Berlin i 1999, men som et kompromiss ble en del værende igjen i Bonn. Fra 1990 har det foregått en omfattende byggeaktivitet i byen.
== Demografi ==
=== Nasjonalitet og etnisitet ===
Berlin har en befolkning på knapt 3,7 millioner (2020). Frem til midten av 1600-tallet var Berlin bare sparsomt befolket. Takket være kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburgs immigrasjonspolitikk økte befolkningen fra omkring 6 000 i 1648 til 57 000 i 1709. Ettersom det kom mange hugenotter som slo seg ned i byen har mange av innbyggerne i Berlin franske aner. Byen passerte 100 000 innbyggere i 1740 og milliongrensen i 1875.
Ved utvidelsen av bygrensene til Stor-Berlin i 1920 økte befolkningen til omkring 4 millioner. Under annen verdenskrig falt befolkningen på grunn av sivile og militære tap og flukt. Siden har befolkningstallet ligget forholdsvis konstant på mellom 3,1 og 3,5 millioner.
Berlin har alltid tatt imot immigranter. Etter hugenottene på 1600-tallet fulgte på 1800-tallet mange østeuropeere. Etter den andre verdenskrigen kom mange gjestearbeidere fra Sør-Europa, særlig Italia og Tyrkia til Vest-Berlin. En relativt stor innvandring til Øst-Berlin kom fra Vietnam.
Berlin tiltrekker seg mennesker også fra resten av landet som følge av sin kulturelle og politiske betydning. Under den kalde krigen var innbyggerne i Vest-Berlin fritatt for verneplikt, og mange medlemmer av 68-bevegelsen søkte til byen på grunn av dens liberale samfunnsklima.
Bydelen Kreuzberg fikk etterhvert den største tyrkiske befolkning utenfor Tyrkia.
Tysk er det eneste offisielle språket i Berlin. Den stedsegne dialekten i Berlin kalles Berlinisch.
=== Religion ===
Av byens 3,4 millioner innbyggere er 60 % konfesjonsløse, 19,3 % protestanter, 9,3 % katolikker, 2,7 % tilhengere av andre kristne konfesjoner, 7,2 % muslimer, 0,3 % jøder, mens 0,6 % tilhører andre religioner (2010).
Berlin er sete for et protestantisk bispedømme, som tilhører Evangelische Kirche Berlin-Brandenburg-schlesische Oberlausitz. Videre er byen sete for et katolsk erkebispedømme, Berlin erkebispedømme. Som reaksjon på tvangsforeningen av den lutherske kirken og den reformerte (kalvinistiske) tradisjonen oppstod på 1800-tallet Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche, også kalt «den gammellutherske kirke». Fra 1800-tallet har også baptister vært representert i Berlin, og er med sine 36 menigheter den største frikirken i hovedstaden. De driver også flere diakonale institusjoner.
Berlins jødiske menighet, som ble grunnlagt i 1671, har ca. 12 000 medlemmer, men antallet personer av jødisk opprinnelse er antakelig større. Byen har 11 synagoger og flere andre jødiske institusjoner, bl.a. to rituelle bad, jødisk sykehus, jødisk museum, jødisk gymnasium og den største jødiske gravlunden i Vest-Europa. Berlin har den raskest voksende jødiske befolkningen i verden utenfor Israel, etter at et stort antall jøder fra de tidligere sovjetrepublikkene har valgt å slå seg ned i byen etter kommunismens sammenbrudd. Se også jødedom i Berlin.
Den islamske menigheten ble grunnlagt i 1922. Moskeen i Wilmersdorf fra 1926 er byens eldste og i dag finnes det 76 moskeer i Berlin.
Det finnes fem buddhistiske templer i byen. Tempelet Das Buddhistische Haus er fra 1924 og regnes som det eldste i Europa.
== Politikk ==
Se også: Politiske institusjoner i Berlin
=== Føderal politikk ===
Ved Tysklands gjenforening i 1990 ble det slått fast at Berlin var landets hovedstad. Plasseringen av Forbundsdagen og regjeringen skulle avgjøres fast senere. Blant de institusjoner som etterhvert ble flyttet fra Bonn til Berlin var Forbundspresidentens residens, Forbundsdagen, Forbundsrådet, Forbundskanslerens kontor, utenriksdepartementet og flere andre departementer. Blant de departementer som ble igjen i Bonn var forsvarsdepartementet.
Forbundsrådet møtes i Preußisches Herrenhaus, det gamle prøyssiske overhuset, og Forbundsdagen i Riksdagsbygningen.
=== Delstatspolitikk ===
Berlin er en av Tysklands delstater, og har sin egen forfatning, parlament, regjering og høyesterett.
Berlins regjering er Berlins senat. Senatet ledes av en regjerende borgermester og består ellers av inntil åtte senatorer, som tilsvarer ministre i andre delstater. Senatet velges av Berlins parlament, som velges gjennom delstatsvalg hvert femte år.Franziska Giffey har vært regjerende borgermester siden 2021.
Berlin er, og har alltid vært, en utpreget «rød» by, i den forstand at sosialdemokrater og sosialister her har et tyngdepunkt.
Staten Berlin har i dag fire seter i det tyske Forbundsrådet.
=== Våpen og flagg ===
Berlins våpen er en oppreist sort bjørn. Våpenets herkomst er uklar. Det har vært antatt at det kan være en henspilling på grunnleggeren av Mark Brandenburg, Albrecht «Bjørnen». Våpenmotivet har også vært forklart som en tolkning av byens navn, men det er mindre sannsynlig da navnet mest sannsynlig stammer fra ordet brl, et slavisk ord som betyr myr. Bjørnen kjennes første gang fra et segl fra 1280. Gjennom historien har det forekommet i ulike kombinasjoner med Preussens og Brandenburgs ørner. Først på 1800-tallet ble bjørnen uomstridt som byens våpen fremfor den brandenburgiske ørnen.
Berlins flagg viser bjørnen på hvit bakgrunn, med en rød stripe over og under. Flagget forekommer i to varianter. Byens ordinære flagg, det som Berlins innbyggere står fritt til å bruke, har bjørnen stående fritt i det hvite feltet. Berlins delstatsflagg som ble innført i 1954, har bjørnen i et kronet våpenskjold.
Bydelene i Berlin har egne våpen og flagg. Våpnene er særegne for hver enkelt av de tolv distriktene, men de har alle en murkrone der skjoldet med bjørnen inngår. Bydelenes flagg har de respektive våpenskjold i en duk som tilsvarer byflaggets: Et vannrett midtre felt med smalere røde felter langs øvre og nedre kant.
=== Forvaltning ===
Ettersom Berlin er en enhetskommune utgjør Berlins tolv bydeler ikke egne kommuner. De er derfor i sterk grad avhengige av senatet og senatsforvaltningen. Hvert bydel (Bezirk) har en bydelsforsamling kalt Bezirksverordnetenversammlung, som igjen velger en bydelsborgermester og fem byråder. Borgermestrene, ledet av den regjerende borgermesteren, utgjør borgermesterrådet, som gir råd til senatet.
== Økonomi ==
Berlins bruttoinnlandsprodukt i 2021 var 163 milliarder €. Over 83 % av bedriftene i Berlin tilhører tjenestesektoren, og hovedvekten ligger på kunnskaps-, teknikk-, design- og servicenæringer (2020). Omkring 800 000 personer, eller 45 % av arbeidsstyrken, jobber i denne tjenestesektoren.
=== De største virksomhetene ===
De 10 største virksomheter i Berlin etter antall ansatte i 2020:
=== Turisme og messer ===
Berlin hadde i 2010 ca. 9 millioner besøkende, og det ble registrert ca. 20,8 millioner overnattinger. I 2017 var de tilsvarende tallene økt til ca. 13,0 millioner besøkende og ca. 31,2 millioner overnattinger.Berlin er kjent for flere viktige messer, f.eks. Grüne Woche, InnoTrans, ILA Berlin, Fruit Logistica, Venus Berlin, Berlin Fashion Week, ITB Berlín og IFA. Estrel Berlin er et viktig sted for møter i næringslivet i Berlin.
=== Medier ===
Berlin er sete for et stort antall mediebedrifter, deriblant de offentlige kringkastingsselskapene RBB, Deutsche Welle og Deutschlandradio, og private fjernsynsstasjoner som MTV Germany, Welt og TV.Berlin. Det finnes også et stort antall private radiokanaler. De store nasjonale fjernsynsstasjonene ARD, ZDF,Sat.1 og RTL har også egne redaksjoner i Berlin.
I Berlin utkommer dagsavisene Berliner Zeitung, Berliner Morgenpost og Der Tagesspiegel, samt aviser av nasjonal betydning som Bild-Zeitung, Die Welt, die tageszeitung, B.Z..
Forlagene Verlag Walter de Gruyter og Axel Springer SE har hovedkontor i Berlin.
== Kultur ==
Se også:Liste over severdigheter i Berlin
=== Teatre, operahus, orkestre, kor og film ===
Berlin er kjent for sine tallrike teatre og kunstscener. De mest berømte teaterscenene er Berliner Ensemble, Volksbühne am Rosa-Luxemburg-Platz, Friedrichstadt-Palast, Schaubühne am Lehniner Platz, Theater des Westens, Renaissance-Theater, Deutsches Theater Berlin, Maxim-Gorki-Theater og GRIPS-Theater.
Byens tre operahus er Staatsoper Unter den Linden, Deutsche Oper og Komische Oper.
Berlin har flere verdensberømte symfoniorkestre, deriblant Berliner Philharmoniker, Staatskapelle Berlin (Daniel Barenboim), Konzerthausorchester Berlin, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin og Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin.
Profesjonelle kor er Rundfunkchor Berlin og RIAS Kammerchor.
Orkestrene og korene samarbeider ofte om konserter i blant annet Konzerthaus Berlin og Berliner Philharmonie.
Den internasjonale filmfestivalen i Berlin (Berlinalen) finner sted hvert år, og under denne utdeles blant andre æresprisene Gullbjørnen og Sølvbjørnen.
=== Museer ===
Se også: Museer i Berlin
Berlin er verdensberømt for sine 160 museer. Byens største museumskompleks ligger på Museumsinsel, «Museumsøya», på en øy i Spreekanalen i sentrum av byen. Museumsinsel ble anlagt fra 1841 av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen. Den omfatter bl.a. Altes Museum i Lustgarten, Neues Museum, Alte Nationalgalerie, Bodemuseum og Pergamonmuseum som hovedsakelig viser samlinger fra antikken. Museumsinsel ble i 1999 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Kulturforum er sentrum for gallerier og museer vest i byen. Her finnes blant annet Gemäldegalerie og Neue Nationalgalerie. Deutsches Historisches Museum i Berlins tøyhus i Unter den Linden viser 2 000 års tysk historie. Jüdisches Museum Berlin viser et like langt tidsrom med tysk-jødisk historie. Jagdschloss Grunewald inneholder en malerisamling fra det 15. til det 19. århundre. I Dahlem finnes det en rekke etnologiske museer. I Lichtenberg ligger Stasimuseet. Arkitekturmuseet Bauhaus-Archiv omhandler den modernistiske arkitektur fra 1900-tallet, og som i seks tilfeller i Berlin, er gitt status av verdensarv (Modernistiske boligområder i Berlin).
Et nasjonalt minnesmerke over Berlinmuren finnes i Bernauerstrasse. Murmuseet ved «Haus am Checkpoint Charlie» tar også for seg Berlinmurens historie.
En sentral institusjon i Berlins museumsverden er Stiftung Preußischer Kulturbesitz, en av verdens største kulturstiftelser. Den eier størstedelen av de offentlige museene. En annen viktig stiftelse er Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg, som forvalter prøyssiske slott og parker.
Berlins bymuseum er en stiftelse som eier og driver flere tradisjonsrike museer som viser Berlins historie, bl.a. Märkisches Museum, grunnlagt 1874.
=== Bygninger ===
Brandenburger Tor (Brandenburg-porten) ble bygget av Carl Gotthard Langhans mellom 1788 og 1791, og er Berlins vartegn. Den er inspirert av propyleene på Akropolis, og er kronet med en kvadriga med seiersgudinnen Victoria, utført av Johann Gottfried Schadow. Porten var den vestlige enden av gaten Unter den Linden, som fører til Museumsinsel i Spree og Berliner Dom. Under den kalde krigen lå Brandenburger Tor på grensen mellom Vest-Berlin og Øst-Berlin.
I samme område ligger Staatsoper Unter den Linden, bygget i rokokkostil i 1743, det prøyssiske statsbiblioteket, bygget 1774–1780, det barokke tøyhuset i Berlin, bygget 1695–1706 etter planer av Andreas Schlüter, og den katolske kirkes hovedkirke i Berlin, Sankt Hedwigkatedralen, bygget 1747–1773. Französischer Dom på Gendarmenmarkt var på 1600-tallet midtpunktet i det franske kvartalet. Humboldt-Universität zu Berlin ligger også ved Unter den Linden.
En kjent handlepromenade i Berlin er Kurfürstendamm med mange hoteller, forretninger og restauranter. Den ødelagte Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche markerer boulevardens østlige ende. Kirkens tårnruin er bevart, og det er bygget en ny kirke ved siden av.
Videre østover går Kurfürstendamm over i Tauentzienstraße, med KaDeWe, Europas største varehus og kjent for sitt eksklusive utvalg. Her ligger også Europa-Center, bygget mellom 1963 og 1965. Bygningen med 22 etasjer inneholder en rekke forretninger, restauranter, kontorer og en utsiktsplattform. I nordøstlig retning ligger Berlins største park, Tiergarten.
I nærheten av Brandenburger Tor ligger Riksdagsbygningen, Forbundskanslerens kontor og den tyske presidentens residens, Schloss Bellevue.
Oranienburger Straße var før annen verdenskrig sentrum i det jødiske kvartalet, og omfatter bl.a. den kjente Neue Synagoge bygget 1866 Kunsthaus Tacheles. Rykestrasse synagoge i Prenzlauer Berg er Tysklands største. Blant de mest kjente jødiske gravlunder er gravlunden i Mitte med blant andre Moses Mendelssohns grav, og gravlunden i Weissensee, den arealmessig største i Europa.
Øst for Spreeinsel ligger Alexanderplatz, med tallrike forretninger og restauranter. I umiddelbar nærhet ligger Fernsehturm, med 368 meter Tysklands høyeste bygning. Der ligger også den gotiske Marienkirche og Rotes Rathaus, sete for byregjeringen i Berlin. To statuer, en mannlig og en kvinnelig, med blikket rettet mot rådhusinngangen, skal minne om alle ruinene etter krigen.
I den østlige delen av Berlins sentrum er også den gamle bydelen Prenzlauer Berg spesielt severdig. Det samme gjelder forretningsgatene Schönhauser Allee og Kastanienallee.
DDRs tidligere parlament, Palast der Republik, som sto på Spreeinsel ved siden av Museumsinsel, er revet og på tomten skal gjenoppføres Berliner Stadtschloss, Berlins byslott. Slottet var vinterresidens for Brandenburgs, Preussens og Tysklands herskere. Det er planer om å bruke slottet som museum, i utvidelsen av Museumsinsel.
Potsdamer Platz er et trafikknutepunkt i Berlins sentrum, og her møtes flere store gater. Plassen ble anlagt av kong Fredrik Vilhelm I av Preussen i 1741. Frem til 1940 var Potsdamer Platz den travleste plassen i hele Europa. Etter krigen lå den i ruiner og ble delt av muren. Etter gjenforeningen ble plassen revitalisert, og det er bygget en rekke nye bygninger der med bl.a. mange forretninger og restauranter. Det er markert på bakken hvor muren gikk.
I Charlottenburg-Wilmersdorf ligger Olympiastadion, bygget for de olympiske sommerlekene i 1936. I nærheten ligger også Funkturm (kringkastingstårnet), bygget 1924–1926 i forbindelse med den internasjonale kringkastingsutstillingen.
Berlin har en rekke slott, deriblant Schloss Charlottenburg, et barokk representasjonsslott for Hohenzollerne bygget fra 1695, med en betydelig malerisamling. Andre slott omfatter Zitadelle Spandau, Schloss Schönhausen og det klassisistiske Schloss Tegel, bolig for naturforskeren og geografen Alexander von Humboldt.
I bydelen Steglitz-Zehlendorf og i nabobyen Potsdam, finnes en rekke slott og parker som fra 1990 er oppført på UNESCOs liste over verdensarven under tittelen Slott og parker i Potsdam og Berlin.
Fem store boligområder oppført i funksjonalistisk stil av arkitekter fra Bauhausskolen, ble i 2008 som det foreløpig siste anlegg i Berlin, oppført på UNESCOs verdensarvliste under overskriften Modernistiske boligområder i Berlin.
=== Parkområder ===
Berlin har skoger i både vest og sørøst, og flere store parkområder inne i byen. Også fordi det står trær ved veldig mange av byens gater regnes Berlin som en meget «grønn by».
De over 2 500 park- og grøntområdene i byen utgjør et areal på over 5 500 hektar og gir store muligheter til fritid og rekreasjon.
I sentrum av byen ligger Großer Tiergarten. Det er den eldste, største og mest betydningsfulle park i Berlin. Parkens historie går over 500 år tilbake i tid, og den har et areal på 210 hektar. Opprinnelig var den et skogsområde utenfor byporten, brukt av Brandenburgs adelige som jakt- og utfluktsområde. Etterhvert som byen vokste ble Tiergarten gradvis omgitt av bybebyggelse. i dag strekker parken seg fra Bahnhof Zoo til Brandenburger Tor og ligger i umiddelbar nærhet av det føderale parlaments- og regjeringskvartalet. Noen store gater krysser parken, bl.a. Straße des 17. Juni. Gatene møtes ved Großer Stern, hvor Seierssøylen har stått siden 1939. Parken er utformet som naturlignende parklandskap, med store grøntarealer krysset av små bekker, tregrupper, småsjøer og tallrike broer og alleer.
Ved siden av Tiergarten er Treptower Park i sydøst en av byens viktigste parker. Den ble anlagt mellom 1876 og 1882, og ligger ved elven Spree.
I sørvest ligger Botanischer Garten Berlin, som ved siden av sin vitenskapelige funksjon også blir brukt som utfluktssted. Den botaniske haven ble opprettet i 1697 der hvor dagens Kleistpark i Schöneberg ligger, og i 1897 ble dagens hageområde i Dahlem bygget ut. Med et areal på 43 hektar og omkring 22 000 forskjellige plantearter er det den tredje største botaniske have i verden. Den har også verdens største veksthus.
Berlin har også to zoologiske hager: Zoologischer Garten Berlin og Tierpark Berlin. Zoologischer Garten ble åpnet i 1844 i Tiergarten, og er Tysklands eldste zoo og den zoologiske hage med flest arter i verden. Den omfatter også Aquarium Berlin. Tierpark Berlin er Europas største landskapsdyrepark.
En rekke andre parkanlegg preger også Berlin: Ved siden av slottshavene i Charlottenburg, Glienicke og på Pfaueninsel, hvorav de to siste hører til UNESCOs verdensarvliste, omfatter byens parker bl.a. anlegg som Lustgarten, Viktoriapark, Rudolph-Wilde-Park og Schillerpark, men også de tallrike folkeparkene. I sør ligger Britzer Garten, hvor den føderale park-, og hageutstillingen Bundesgartenschau fant sted i 1985. Marzahnparken øst i byen med hager fra mange deler av verden, ble etablert mens byen var delt, men er siden revitalisert og utbygget. Nyere parker omfatter Mauerpark i den tidligere dødsstripen ved Berlinmuren, Südgelände naturpark, Park Görlitzer Bahnhof og Spreebogenpark i nærheten av Hauptbahnhof og regjerings- og parlamentskvartalet.
=== Natteliv og festivaler ===
Berlin har et av de mest mangfoldige og aktive uteliv i Europa. Etter murens fall ble mange bygninger i Mitte renovert, og mange tomme bygninger i den østlige delen ble tatt i bruk av ungdommer, hvor det oppstod sub- og motkulturscener. Kjente nattklubber omfatter Kunsthaus Tacheles, teknoklubbene Tresor, Watergate , E-Werk, Kitkatclub og Berghain.
Det gamle Vest-Berlin har også flere kjente nattklubber, bl.a. SO36 i Kreuzberg. SOUND, som fra 1971 til 1988 lå i Tiergarten og i dag ligger i Charlottenburg, ble beryktet på slutten av 1970-tallet for bruken av narkotika, som beskrevet i boken Wir Kinder vom Bahnhof Zoo. Linientreu, i nærheten av Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche, har siden 1990-tallet blitt kjent for teknomusikk. Diskoteket LaBelle ble mål for et terrorangrep i 1986.
Årlig arrangeres Kulturenes karneval, en multietnisk gateparade i Kreuzberg, og de homofiles Christopher Street Day. Berlin er også kjent for kulturfestivalen Berliner Festspiele, som omfatter jazzfestivalen JazzFest Berlin.
=== Sport ===
Det finnes tallrike sportsklubber i Berlin. De fleste er aktive innen breddesport, men flere driver også med profesjonell sport.
Berlin er hjemby for Hertha BSC, et fotballag i Bundesliga, og 1. FC Union Berlin, og for ALBA Berlin, et basketballag, som vant det nasjonale mesterskapet alle år fra 1997 til 2003.
Berlin var tildelt olympiske sommerleker for 1916, men lekene ble avlyst på grunn av den første verdenskrigen. Byen arrangerte imidlertid sommerlekene i 1936. Olympiaparken i Westend er et resultat av forberedelsene til begge disse to olympiske lekene. I 2006 ble finalen i verdensmesterskapet i fotball spilt på Olympiastadion, som før mesterskapet var blitt fullstendig renovert. Berlin Marathon og friidrettsstevnet ISTAF finner årlig sted i byen. Da Berlin forsøkte å få OL i 2000, ble mange sportsanlegg bygget eller renovert.
Blant de største idrettsarenaer i Berlin er Olympiastadion med 74 200 plasser, Friedrich Ludwig Jahn Sportpark med 19 000 plasser, Stadion An der Alten Försterei med 18 300 plasser, Mercedes-Benz Arena med 17 000 plasser, samt Velodromen, Max Schmelinghallen og Mommsenstadion, hver med en kapasitet på ca. 12 000 tilskuere.
== Transport ==
Som en av de største byer i Europa utviklet Berlin allerede fra slutten av 1800-tallet et komplekst transportsystem. Under den kalde krigen ble Vest-Berlin adskilt fra omkringliggende områder, og måtte bygge ut sin egen infrastruktur. I DDR ble det bygget jernbaner og motorveier som gikk rundt den vestlige delen av byen. Gjenforeningen har ført til en reintegrering av byens transportsystem.
=== Kollektivtransport og jernbane ===
Berlins kollektivtransportsystem omfatter Berlins undergrunnsbane (U-Bahn) med ni linjer, Berlins forstadsbaner (S-Bahn) med 15 linjer og Berlins sporvei med 22 linjer, i tillegg til 150 bussruter og seks fergelinjer. S-Bahn (egentlig lokaltog) drives av S-Bahn Berlin GmbH – et datterselskap av Deutsche Bahn, resten drives av det offentlige kollektivtransportselskapet BVG.
Berlins hovedjernbanestasjon er Berlin Hauptbahnhof som ble åpnet sommeren 2006. Med 300 000 passasjerer daglig er den Tysklands fjerde største etter jernbanestasjonene i Hamburg, München og Frankfurt.
Gjennom sentrum av byen går det en stor jernbanelinje i øst-vest-retning (Berliner Stadtbahn) som gir plass både til S-Bahn og regional- og langdistansetrafikk. Langs denne ligger de fleste av byens større jernbanestasjoner, deriblant Berlin-Charlottenburg, Berlin Zoologischer Garten, Berlin Hauptbahnhof, Friedrichstraße, Alexanderplatz og Berlin Ostbahnhof. To jernbanetunneler krysser byens sentrum i retning sør-nord: S-banetunnelen via Potsdamer platz, Friedrichstraße og Nordbahnhof, og den nye jernbanetunnelen for fjern- og regionaltrafikk under Tiergarten til Hauptbahnhof.
=== Lufthavner ===
Berlin har to kommersielle lufthavner: Berlin-Tegel og Schönefeld lufthavn. Schönefeld ligger rett utenfor byens sydøstlige grense i delstaten Brandenburg, mens Tegel ligger inne i byen.
Frem til 30. oktober 2008 kunne en tredje flyplass medregnes: Den tradisjonsrike Tempelhof lufthavn, som lenge var den viktigste, men som hadde for korte rullebaner for moderne passasjerfly og sikkerhetsforskrifter. Tempelhof er kjent som «alle moderne lufthavners mor» og fikk sin nåværende form på 1930-tallet. Den var hovedflyplassen der flyene landet under Berlinblokaden; da lettet og landet det ca. ett fly i minuttet på Tempelhof. Andre fly landet på Tegel og Gatow.
Schönefeld bygges for tiden ut til å bli Berlins nye hovedflyplass, Berlin Brandenburg lufthavn, og når den er ferdig skal Tegel legges ned. Arbeidet ble begynt i september 2006, og planen var at flyplassen skulle åpnes i juni 2013. Kort tid før åpningen ble det avslørt en rekke bygningsmessige mangler og åpningen er blitt utsatt gang på gang.
Berlins første flyplass ble åpnet i 1909 som Motorflugplatz Johannisthal-Adlershof. På Tempelhof var det bare zeppelinere på den tiden. I 1923 overtok Tempelhof for Johannisthal som hovedflyplass for moderne motorfly.
Få andre storbyer, om noen, har hatt så mange flyplasser i sin nærhet. Etter Tysklands gjenforening er bare noen få tatt i militær bruk av tyske myndigheter, men mange av dem har småflytrafikk.
=== Autobahn ===
Berlin er omgitt av en Autobahn-halvkrets (A 100, Berlins byring), som på sikt skal utbygges til en fullstendig ring. A 100 er en ren bymotorvei.
Fra A 100 finnes følgende motorveier ut av byen:
A 111 i retning nordvest (Hamburg og Rostock)
A 113 i retning sydøst (Dresden og Cottbus)
A 115 i retning sydvest (Hannover og Leipzig)
A 114 i retning nord
=== Kanalskipsfart ===
Berlin ligger i sentrum av et omfattende nettverk av kanaler, og er Tysklands nest største kanalhavneby. Det er tre kanaler inn i Berlin som brukes til skipsfart. I tillegg kommer forbindelsen over Havel, Elbe-Havelkanalen og midtlandskanalen til Elben og Nordsjøen samt Weser og Rhinen. Oder-Havel-kanalen forbinder Berlin blant annet gjennom Berlin-Spandau skipskanal med den nedre Oder og Østersjøen. Mindre utbygget er kanalen Spree-Oder som forbinder Berlin med den øvre Oder og fører til Schlesien.
Byen har fire kanalhavner: Østhavnen, Neukölln, Sydhavnen og Vesthavnen. Vesthavnen ligger i Moabit i den indre byen og er den største og viktigste.
== Vitenskap og utdannelse ==
Berlin har det høyeste antallet vitenskapelige institusjoner i Europa. Byen har tilsammen ca. 200 000 studenter (2021), fordelt på fire universiteter, tre kunsthøyskoler, syv høyskoler og tjue private høyskoler.
Universitetene i Berlin er:
Humboldt-Universität zu Berlin (HU Berlin) med ca. 40 000 studenter
Freie Universität Berlin (FU Berlin) med ca. 35 000 studenter
Technische Universität Berlin (TU Berlin) med ca. 35 000 studenter
Universität der Künste Berlin (UdK) med ca. 4 500 studenterDe medisinske fakulteter ved Freie Universität og Humboldt-Universität ble i 2003 slått sammen til Charité – Universitätsmedizin Berlin, som er Europas største medisinske fakultet.
Over 60 000 mennesker arbeider ved de over 70 offentlig finansierte forskningsinstitusjonene utenfor universitetene. Store forskningsinstitusjoner som Fraunhofer-Gesellschaft, Helmholtz-Gemeinschaft, Leibniz-Gemeinschaft og Max-Planck-Gesellschaft er representert i byen med flere institutter.
== Berlin i kunsten ==
Berlin har vært omfattende behandlet i litteratur, film, billedkunst, og andre kunstformer. Romaner om Berlin omfatter blant annet Alfred Döblins storbyroman Berlin Alexanderplatz fra 1929.
Innen film kan nevnes stumfilmklassikeren Berlin: Storbyens symfoni fra 1927. Nyere filmer som finner sted i eller tar for seg Berlin omfatter Christiane F. – Å være ung er for jævlig fra 1981, Himmelen over Berlin fra 1987, Løp, Lola, løp! fra 1998, Good bye, Lenin! fra 2003, Alles auf Zucker fra 2004 og Knallhardt fra 2006.
Fjernsynsseriene Berlin, Berlin (2002–2005), Deutschland 83 (2015), Ku’damm 59 (2018) og Babylon Berlin er blitt vist i en rekke land.
Kjente Berlin-musikere inkluderer bandet Rammstein, Marlene Dietrich, Comedian Harmonists, Conny Froboess, Hildegard Knef, Frank Schöbel, Tangerine Dream, Nina Hagen, Max Raabe, Daniel Barenboim, Sir Simon Rattle, Reinhard Mey, Katja Ebstein, Die Ärzte, Ellen Allien, Bushido og Paul van Dyk. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Berlin.
== Sitater ==
Ich bin ein Berliner (John F. Kennedy, 26. juni 1963)
Paris forblir Paris, men Berlin forblir aldri Berlin – så ubegripelig, så flyktig er den skjønne (Jack Lang, fransk kulturminister)
Ich hab' noch einen Koffer in Berlin (Marlene Dietrich)
Berlin ist arm, aber sexy (Berlin er fattig, men sexy) (Klaus Wowereit)
Verdens folk... se på denne byen! (Ernst Reuter, under Berlinblokaden 1948)
Niemand hat die Absicht, eine Mauer zu errichten (ingen har til hensikt å bygge en mur) (Walter Ulbricht, 15. juni 1961)
Tear down this wall! (Ronald Reagan 12. juni 1989, tale med oppfordring rettet til Mikhail Gorbatsjov)
Berlin ist eine Stadt, verdammt dazu, ewig zu werden, niemals zu sein (Berlin er en by fordømt til å alltid bli, aldri å være) (Karl Scheffler, kunstkritiker, 1910)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Presse- und Informationsamt des Landes Berlin (red.): Berlin Handbuch – Das Lexikon der Bundeshauptstadt. Berlin 1992, ISBN 3-927551-27-9.
Rolf Hosfeld, Friedhelm Teicke, Tobias Vogt, Rainer Wörtmann: Berlin Kultur(ver)führer 2004. 3. oppl. Helmut Metz, Hamburg 2004, ISBN 3-9807381-7-5.
Philipp Oswalt: Berlin – Stadt ohne Form. München, London, New York 2000, ISBN 3-7913-2440-3.
Jahn Otto Johansen: Berlin. Oslo 2005, ISBN 82-496-0019-3
Torgrim Eggen: Berlin Det 20. århundrets hovedstad, Oslo 2013, ISBN 978-82-02-41301-9.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Berlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Berlin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Berlin hos Wikivoyage
BerlinMitte.info Fotogalleri – 90 Berlin-bilder fra det 20. århundre (tysk)
Berlin City Panoramas - Panoramabilder fra Berlin | Deutsche Oper Berlin er et operahus i Berlin, beliggende i Bismarckstrasse i ortsteilen Charlottenburg i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf. | 1,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_N%C3%A6ss_jr. | 2023-02-04 | Arne Næss jr. | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Klatrere som har besteget Mount Everest', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av tysk opphav', 'Kategori:Nordmenn født i Tyskland', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Omkomne i ulykker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arne Næss jr. (født Arne Rudolf Ludvig Raab 8. desember 1937 i Tyskland, død 13. januar 2004 nær Cape Town) var en norsk fjellklatrer, skipsreder og forretningsmann. Han var gift med sangerinnen Diana Ross.
Han var sønn av den tyske legen August Oskar German [sic] Raab (1901-1993) og Kirsten «Kiki» Dekke Næss (1907–2001). Moren var søster av den kjente filosofen og fjellklatreren Arne Næss (sr.) som hadde en sterk påvirkning på sin nevø. Næss' familie levde i Tyskland under andre verdenskrig. Etter krigen ble foreldrene skilt og Næss flyttet til Norge sammen med sin mor. Der tok de begge morens pikenavn (Næss) til etternavn.
| Arne Næss jr. (født Arne Rudolf Ludvig Raab 8. desember 1937 i Tyskland, død 13. januar 2004 nær Cape Town) var en norsk fjellklatrer, skipsreder og forretningsmann. Han var gift med sangerinnen Diana Ross.
Han var sønn av den tyske legen August Oskar German [sic] Raab (1901-1993) og Kirsten «Kiki» Dekke Næss (1907–2001). Moren var søster av den kjente filosofen og fjellklatreren Arne Næss (sr.) som hadde en sterk påvirkning på sin nevø. Næss' familie levde i Tyskland under andre verdenskrig. Etter krigen ble foreldrene skilt og Næss flyttet til Norge sammen med sin mor. Der tok de begge morens pikenavn (Næss) til etternavn.
== Forretningsmann ==
I 1964 flyttet han til New York for å jobbe hos sin onkel Erling Dekke Næss. Men det tok ikke lang tid før han begynte for seg selv. Han etablerte seg i London i 1968 og hadde det som hovedbase for forretningene. Det var først og fremst innen shipping og olje, men også innen eiendom han gjorde sine beste forretninger. Men også flere uheldige investeringer ble gjort. Blant annet involverte han seg i Global Money Games på slutten av 1990-tallet som påførte aksjonærene store tap. Og den største suksessen kom i det gamle teknologiselskapet Tandberg Data. Først og fremst var hans verdier innen norske og utenlandske eiendomsinvesteringer. De siste årene tilbrakte han i Sveits.
Næss ble i 1986 utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 1995 utkom biografien Arne Næss jr. – Granitt og regnbue av Mona Levin. (Gyldendal)
== Fjellklatrer ==
I en alder av 19 år hadde han allerede 20 førstebestigninger i norske fjell. På 1970-tallet gikk han tilbake til fjellklatring, og i 1985 ledet han de første norske bestigningene av Mount Everest. På ekspedisjonen deltok også den britiske fjellklatreren Chris Bonington, i tillegg til nordmennene Bjørn Myrer Lund, Odd Eliassen, Håvard Nesheim, Stein P. Aasheim, Ola Einang og Ralph Høibakk.
13. januar 2004, under en forretningsreise, forulykket han under en fjellklatring i Groot Drakenstein-fjellene i nærheten av byen Franschhoek, omtrent 80 kilometer fra byen Cape Town i Sør-Afrika.
== Ekteskap ==
I 1966 giftet han seg med Filippa Kumlin d'Orey fra Sverige. Sangeren/låtskriveren Leona Næss er ett av tre barn fra dette forholdet. De andre to barna heter Katinka og Christoffer. Etter skilsmissen fra d'Orey hadde han et kort og flyktig forhold til skuespilleren Mari Maurstad. I 1985 møtte han souldivaen Diana Ross på en reise til Bahamas. De giftet seg senere samme året og fikk to sønner, skuespilleren Evan Olav Næss (født 26. august 1988) og Ross Arne Næss (født 7. oktober 1987). Næss Jr. og Diana Ross skilte seg i 1999. De siste fem år av sitt liv levde Næss sammen med Camilla Astrup fra Oslo, og paret fikk to sønner.
== Referanser == | Arne Næss jr. (født Arne Rudolf Ludvig Raab 8. | 1,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pi | 2023-02-04 | Pi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematiske konstanter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Transcendentale tall'] | Den matematiske konstanten
π
{\displaystyle \pi }
(symbol:
π
{\displaystyle \pi }
(minuskel pi), gresk bokstav) er definert som forholdet mellom omkretsen og diameteren til en sirkel: Omkrets =
π
{\displaystyle \pi }
× diameter. Ofte brukes 3,14 eller brøken 22/7 som en rimelig tilnærming til
π
{\displaystyle \pi }
for hverdags bruk, for eksempel i skolen. Den nøyaktige verdien har uendelig mange ikke-sykliske desimaler, dermed er
π
{\displaystyle \pi }
et irrasjonalt tall eller mer spesifikt et transcendentalt tall.
Man bruker tallet
π
{\displaystyle \pi }
, som forklart over, når man skal regne omkrets og areal av sirkler eller ellipser.
π
{\displaystyle \pi }
brukes også når man skal finne volum- og overflateverdi av kjegler, sylindre og kuler. Også i trigonometrien er
π
{\displaystyle \pi }
en grunnleggende konstant.
En numerisk tilnærming til pi, er:
π
{\displaystyle \pi }
≅ 3,1415926535 8979323846 2643383279 5028841971 6939937510 5820974944 5923078164 0628620899 8628034825 3421170679 (100 desimaler).
I 2022 ble
π
{\displaystyle \pi }
kalkulert til 100 billioner desimaler av Google, noe som tok i overkant av fem måneder.Pi-dagen markeres den 14. mars (amerikansk datering: 3.14).
| Den matematiske konstanten
π
{\displaystyle \pi }
(symbol:
π
{\displaystyle \pi }
(minuskel pi), gresk bokstav) er definert som forholdet mellom omkretsen og diameteren til en sirkel: Omkrets =
π
{\displaystyle \pi }
× diameter. Ofte brukes 3,14 eller brøken 22/7 som en rimelig tilnærming til
π
{\displaystyle \pi }
for hverdags bruk, for eksempel i skolen. Den nøyaktige verdien har uendelig mange ikke-sykliske desimaler, dermed er
π
{\displaystyle \pi }
et irrasjonalt tall eller mer spesifikt et transcendentalt tall.
Man bruker tallet
π
{\displaystyle \pi }
, som forklart over, når man skal regne omkrets og areal av sirkler eller ellipser.
π
{\displaystyle \pi }
brukes også når man skal finne volum- og overflateverdi av kjegler, sylindre og kuler. Også i trigonometrien er
π
{\displaystyle \pi }
en grunnleggende konstant.
En numerisk tilnærming til pi, er:
π
{\displaystyle \pi }
≅ 3,1415926535 8979323846 2643383279 5028841971 6939937510 5820974944 5923078164 0628620899 8628034825 3421170679 (100 desimaler).
I 2022 ble
π
{\displaystyle \pi }
kalkulert til 100 billioner desimaler av Google, noe som tok i overkant av fem måneder.Pi-dagen markeres den 14. mars (amerikansk datering: 3.14).
== Historie ==
π
{\displaystyle \pi }
har gjennom historien blitt beregnet på ulikt vis:
Den tysk-nederlandske matematikkprofessoren Ludolph van Ceulen brukte store deler av sitt liv på å kalkulere 35 desimaler. De ble inngravert på hans gravstein i Leiden i Nederland i 1610.
I 1761 beviste Johann Heinrich Lambert at
π
{\displaystyle \pi }
er irrasjonalt tall. Transcendensen til tallet ble bevist i 1882 av Ferdinand von Lindemann.
== Beregning ==
=== Behovet for nøyaktighet av ===
π
{\displaystyle \pi }
Siden
π
{\displaystyle \pi }
er et irrasjonalt tall er det ikke grenser for hvor nøyaktig man kan beregne
π
{\displaystyle \pi }
, men er det egentlig nødvendig? – NASA bruker i sine baneberegninger for interplanetære reiser 16 signifikante sifre. Det viser seg at 39 signifikante siffer er tilstrekkelig til å beregne de fleste kosmologiske konstanter, siden du da kan beregne omkretsen av universet med en nøyaktighet på ett atom. Hvis man tar hensyn til avrundingsfeil vil noen få hundre siffer være nok til alle tenkelige vitenskapelige formål. π er nok er matematikkens mest kjente konstant som historisk har vært vanskelig å beregne med høy presisjon, men det har også visse praktiske fordeler, slik som at beregningsalgoritmer for
π
{\displaystyle \pi }
brukes til å teste superdatamaskiner, testing av numeriske algoritmer og i ren matematikk der man trenger data for å evaluere forutsigbarheten i
π
{\displaystyle \pi }
.
=== Algoritmer for beregning av ===
π
{\displaystyle \pi }
Det finnes flere måter å beregne en tilnærming til konstanten. En metode som ikke konvergerer særlig raskt (trenger 152 trinn før det beregnede tallet kan avrundes til 3,14) og som ofte blir kalt Leibniz' formel er
π
4
=
∑
k
=
0
∞
(
−
1
)
k
2
k
+
1
=
1
1
−
1
3
+
1
5
−
1
7
+
1
9
−
⋯
{\displaystyle {\pi \over 4}=\sum _{k=0}^{\infty }{{(-1)^{k}} \over {2k+1}}={\frac {1}{1}}-{\frac {1}{3}}+{\frac {1}{5}}-{\frac {1}{7}}+{\frac {1}{9}}-\cdots }
eller som en tilnærming
π
≈
3
,
141
592
653
589
793
238
462
643
383
279
502
884
197
169
399
375
105
820
974
944
592
307
816
406
{\displaystyle \pi \approx 3,141\ 592\ 653\ 589\ 793\ 238\ 462\ 643\ 383\ 279\ 502\ 884\ 197\ 169\ 399\ 375\ 105\ 820\ 974\ 944\ 592\ 307\ 816\ 406}
I det ovenstående er
π
{\displaystyle \pi }
angitt til 72 desimaler.
I begynnelsen av 1900-tallet fant den unge matematikeren Srinivasa Aiyangar Ramanujan fra India mange nye formler for
π
{\displaystyle \pi }
. Noen var forbløffende korte og elegante, dype og raskt konvergerende etter få trinn. Spesielt denne er berømt:
1
π
=
2
2
9801
∑
k
=
0
∞
(
4
k
)
!
(
1103
+
26390
k
)
(
k
!
)
4
396
4
k
{\displaystyle {\frac {1}{\pi }}={\frac {2{\sqrt {2}}}{9801}}\sum _{k=0}^{\infty }{\frac {(4k)!(1103+26390k)}{(k!)^{4}396^{4k}}}\!}
Der
k
!
{\displaystyle k!}
er fakultet av
k
{\displaystyle k}
; dvs.
0
!
=
1
{\displaystyle 0!=1}
,
1
!
=
1
{\displaystyle 1!=1}
,
2
!
=
2
×
1
{\displaystyle 2!=2\times 1}
,
3
!
=
3
×
2
×
1
{\displaystyle 3!=3\times 2\times 1}
,
4
!
=
4
×
3
×
2
×
1
{\displaystyle 4!=4\times 3\times 2\times 1}
, osv.
Første iterasjon med
k
=
0
{\displaystyle k=0}
gir 6 desimalers nøyaktighet, andre gir 14 desimaler, tredje gir 22 desimaler …
Et annet eksempel på en formel for
π
{\displaystyle \pi }
som ikke konvergerer særlig raskt er denne:
π
=
lim
m
→
∞
∑
k
=
0
m
−
1
8
k
m
−
k
2
m
2
{\displaystyle \pi =\lim _{m\rightarrow \infty }\sum _{k=0}^{m-1}{\frac {8{\sqrt {km-k^{2}}}}{m^{2}}}}
== Formler der ==
π
{\displaystyle \pi }
opptrer
=== Geometri ===
π
{\displaystyle \pi }
forekommer i mange geometriske formler for sirkler, sfærer og andre runde objekter.
=== Analyse ===
Tallet
π
{\displaystyle \pi }
er tett forbundet med de komplekse tallene, noe som følger av de trigonometriske funksjonenes forekomst i Eulers formel for den komplekse eksponentialfunksjonen,
e
i
θ
=
cos
θ
+
i
sin
θ
.
{\displaystyle e^{i\theta }=\cos \theta +i\sin \theta .\,}
Et spesialtilfelle er Eulers likhet,
e
i
π
+
1
=
0
,
{\displaystyle e^{i\pi }+1=0,\,}
som ble kalt "den merkeligste formelen innen matematikken" av Richard Feynman fordi den knytter sammen fem av de viktigste tallene:
0
{\displaystyle 0}
,
1
{\displaystyle 1}
,
e
{\displaystyle e}
som er basisen for de naturlige logaritmene, den imaginære enheten
i
{\displaystyle i}
som de komplekse tallene defineres ut fra og
π
{\displaystyle \pi }
. Videre følger for eksempel av residysatsen for kurveintegraler at
∮
d
z
z
=
2
π
i
.
{\displaystyle \oint {\frac {dz}{z}}=2\pi i.}
Arealet av en kvart enhetssirkel gis ved:
∫
0
1
1
−
x
2
d
x
=
π
4
{\displaystyle \int _{0}^{1}{\sqrt {1-x^{2}}}\,dx={\pi \over 4}}
=== Øvrig matematikk ===
En integralformel, (se normalfordeling):
∫
−
∞
∞
e
−
x
2
d
x
=
π
{\displaystyle \int _{-\infty }^{\infty }e^{-x^{2}}\,dx={\sqrt {\pi }}}
Baselproblemet, først løst av Euler (se også Riemanns zeta-funksjon):
ζ
(
2
)
=
1
1
2
+
1
2
2
+
1
3
2
+
1
4
2
+
⋯
=
π
2
6
{\displaystyle \zeta (2)={\frac {1}{1^{2}}}+{\frac {1}{2^{2}}}+{\frac {1}{3^{2}}}+{\frac {1}{4^{2}}}+\cdots ={\frac {\pi ^{2}}{6}}}
ζ
(
4
)
=
1
1
4
+
1
2
4
+
1
3
4
+
1
4
4
+
⋯
=
π
4
90
{\displaystyle \zeta (4)={\frac {1}{1^{4}}}+{\frac {1}{2^{4}}}+{\frac {1}{3^{4}}}+{\frac {1}{4^{4}}}+\cdots ={\frac {\pi ^{4}}{90}}}
Generelt er
ζ
(
2
n
)
{\displaystyle \zeta (2n)}
et rasjonelt multiplum av
π
2
n
{\displaystyle \pi ^{2n}}
for det positive heltallet
n
{\displaystyle n}
.Gammafunksjonen utregnet ved ½:
Γ
(
1
2
)
=
π
{\displaystyle \Gamma \left({1 \over 2}\right)={\sqrt {\pi }}}
Stirlings formel:
n
!
∼
2
π
n
(
n
e
)
n
{\displaystyle n!\sim {\sqrt {2\pi n}}\left({\frac {n}{e}}\right)^{n}}
Egenskapen av Eulers phi-funksjon (se også Fareysekvens):
∑
k
=
1
n
ϕ
(
k
)
∼
3
n
2
/
π
2
{\displaystyle \sum _{k=1}^{n}\phi (k)\sim 3n^{2}/\pi ^{2}}
== Omtrentlige verdier av π ==
22
/
7
=
3,142
85714285714...
{\displaystyle 22/7=3{,}14285714285714...}
2 desimalers nøyaktighet, er en av de Diofantiske approksimasjoner
355
/
113
=
3,141
59292035398...
{\displaystyle 355/113=3{,}14159292035398...}
6 desimalers nøyaktighet, funnet av en den kinesiske matematiker og astronom Zu Chongzhi rundt år 450 e.kr. Det tok ca 1000 år å finne den neste rasjonelle approksimasjonen med flere desimaler
86953
/
27678
{\displaystyle 86953/27678}
.
2143
/
22
4
=
3,141
5926525...
{\displaystyle {\sqrt[{4}]{2143/22}}=3{,}1415926525...}
8 desimalers nøyaktighet, en av mange approksimasjoner funnet av Srinivasa Ramanujan
== ==
π
{\displaystyle \pi }
på avveier
I 1897 var kongressen i delstaten Indiana, i USA, i ferd med å vedta en lov som bl.a. kunne tolkes som en avrunding av
π
{\displaystyle \pi }
til 3,2 i stedet for 3,14. Kongressen ble dog stoppet av en professor som tilfeldigvis var til stede før det endelige vedtaket.Nordmannen Andreas Dahl Uthaug utga i 1916 en bok om et eget norsk
π
{\displaystyle \pi }
, som var nøyaktig 3,125.
== Bruk (utvalg) ==
utregning av størrelsen på fallskjermen som er nødvendig til å lande en rover på Mars
utregning av hvor mange rektangulære kamerabilder er nødvendig for å kartlegge overflaten av en planet
få et romskip til å bremse til akkurat riktig tid når det skal gå inn i den fastlagte banen rund en planet
== Fotnoter ==
^ Tidsangivelsen kan være omstridt, det er her tatt utgangspunkt i tidsangivelsen slik den fremkommer i Nevi'im og ikke når Nevi'im er skrevet ned.
== Referanser ==
== Diverse ==
David Blatner: The Joy of Pi, Walker & Company (1997), ISBN 0-8027-1332-7.
I 1998 debuterte Darren Arnofsky med en film med navnet pi som handlet om en matematiker som arbeidet med nettopp tallet
π
{\displaystyle \pi }
.
== Eksterne lenker ==
(no) Norsk side om
π
{\displaystyle \pi }
(en)
π
{\displaystyle \pi }
med fire millioner desimaler
(en) Pi-memory | Den matematiske konstanten (symbol: (minuskel pi), gresk bokstav) er definert som forholdet mellom omkretsen og diameteren til en sirkel: × diameter}}. Ofte brukes 3,14 eller brøken 22/7 som en rimelig tilnærming til for hverdags bruk, for eksempel i skolen. | 1,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Decius | 2023-02-04 | Decius | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 251', 'Kategori:Fødsler i 201', 'Kategori:Krisen i det tredje århundret', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Romerske keisere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Traianus Decius (latin: Gaius Messius Quintus Decius Augustus; født ca. 201, død juni 251) var romersk keiser fra 249 til 251. I det siste året av sitt styre, hadde han sin sønn Herennius Etruscus som medkeiser fram til de begge ble drept i kamp mot gotere i slaget ved Abritus. De ble de første romerske keisere som drept i kamp med en utenlandsk fiende. Nederlaget markerte begynnelsen av en periode med økende militær og politisk uro i Romerriket, men symptomene på ustabiliteten som kalles for krisen i det tredje århundret hadde allerede vist seg i årene før.
| Traianus Decius (latin: Gaius Messius Quintus Decius Augustus; født ca. 201, død juni 251) var romersk keiser fra 249 til 251. I det siste året av sitt styre, hadde han sin sønn Herennius Etruscus som medkeiser fram til de begge ble drept i kamp mot gotere i slaget ved Abritus. De ble de første romerske keisere som drept i kamp med en utenlandsk fiende. Nederlaget markerte begynnelsen av en periode med økende militær og politisk uro i Romerriket, men symptomene på ustabiliteten som kalles for krisen i det tredje århundret hadde allerede vist seg i årene før.
== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Decius, som ble født i Budalia i nærheten av Sirmium (dagens Sremska Mitrovica i Serbia) i Pannonia Inferior, var den første av en lange rekke framtidige romerske keisere som hadde opphav i provinsene ved Donau, ofte referert til som Illyricum. I motsetningen til hans umiddelbare forgjengere som Filip araberen eller Maximinus Thrax, som ikke hadde omfattende administrativ erfaring før de ble keisere, var Decius en framtredende senator som tjenestegjort som konsul i 232, vært guvernør av Moesia og Germania Inferior etterpå, tjenestegjort som guvernør av Hispania Tarraconensis mellom 235–238, og var urban prefekt av Roma under de første årene til keiser Filip araberen (Marcus Iulius Phillippus).En gang rundt 245 betrodde keiser Filip en viktig kommando til Decius ved Donau. Ved slutten av 248 eller 249 ble Decius sendt av sted for knekke opprøret til Pacatianus og hans soldater i Moesia og Pannonia. Etter at opprøret hadde falt sammen, lot Decius sine soldater utrope seg selv som keiser. Filip dro etter ham, men ble drept i nærheten av Verona i Italia i september 249. Det romerske senatet anerkjente ham som den nye keiseren og ga ham attributten Traianus som en referanse til den gode keiser Trajan. I henhold til den bysantinske historikeren Zosimus ble Decius kledd i purpur og tvunget til byrdene med å styre riket, til tross for at han selv motstrebende og lite villig.
=== Politiske og monumentale initiativ ===
Decius' politiske program var fokusert på å gjenopprette statens kraft, både militært mot ytre trusler, og gjenopprette den offentlige åndelighet med et program for å styrke statsreligionen.
==== Sensur ====
Enten som en konsesjon til senatet, eller kanskje med tanken å forbedre offentlig moral, besluttet Decius å gjeninnføre det adskilte kontoret og autoriteten for sensuren. Valget ble overlatt til senatet som enstemmig valgte Valerianus (den framtidige keiseren) som ansvarlig sensor. Men Valerianus, vel innforstått med farene og vanskelighetene tilknyttet den posisjonen, avslo ansvaret. En invasjon av gotere og Decius' død avsluttet dette forsøket.
==== Decius' bad ====
I løpet av sitt styre fikk Decius satt i gang flere byggeprosjekter i Roma, inkludert et romersk bad med Thermæ Decianæ, Decius' bad, på Aventinerhøyden som ble fullført i 252 og overlevde inn på 1500-tallet. Svært lite gjenstår, og ettertidens fremste informasjon er plantegninger som ble gjort av renessansearkitekten Andrea Palladio. Som andre offentlige bad i byen var Decius' bad utsmykket med storslåtte kunstverker og skulpturer. Han satte også i gang restaurasjonsarbeider av Colosseum som hadde blitt skadet av lynnedslag.
=== Kristenforfølgelser ===
I januar 250 er det sagt at Decius utstedte et av de mest bemerkelsesverdige keiserlige forordninger. Fra tallrike bevarte tekster fra Egypt som nedtegnet offerhandlinger, synes det som om forordningen i seg selv er ganske klar:
Alle innbyggere i Imperiet er påkrevd å ofre foran magistratene (øvrighetsperson) i deres samfunn for 'Imperiets trygghet' ved en bestemt dag (datoen kunne variere fra sted til sted og ordren kan ha vært at ofringen måtte bli utført innenfor en særskilt periode etter at et samfunn hadde mottatt forordningen). Når de har ofret vil de motta et libellus (sertifikat) som nedtegnet det faktum at de hadde utført ordren. Det er, sertifikatet ville bevitne lojaliteten til den som ofret til forfedrenes guder og til fortæringen av offermat og drikke foruten navnene på de magistrater som overvåket ofringen.
Det synes ikke som om Decius forsøkte å innføre at den romerske religionen hadde overlegenhet over alle andre guder. Det er sannsynlig at forordningen var et forsøk på å legitimere keiserens posisjon og for å svare på en generell engstelse ved at man passerte Romas tusenårsjubileum. Mens Decius selv kan ha hatt til hensikt med forordningen å bekrefte sin konservative forestilling av Pax Romana og forsikre Romas borgere at Imperiet var fortsatt trygg og sikker, satte det uansett i gang en «forferdelig krise for autoriteten da ulike kristne biskoper og deres menigheter reagerte på forskjellige måter.» Det ble tatt grep som først krevde at biskopene og kirkens ledere ofret til keiseren. Ofringen var «på vegne av» keiseren, ikke til keiseren ettersom en levende keiser ikke ble betraktet som guddommelig. Sertifikater ble utstedt til de som tilfredsstilte magistratene ved kristenforfølgelsene under Decius. Førtiseks slike sertifikater har blitt publisert, alle er datert fra 250, fire av dem er funnet ved Oxyrhynchus i Egypt. Enhver, inkludert kristne, som nektet å ofre for keiserens og Imperiets velvære ved en bestemt dato risikerte tortur og henrettelse. Et antall framtredende kristne nektet utførte offerhandlingen og ble deretter henrettet for illojalitet. En av dem var pave Fabian i 250. Antikristne stemninger førte til pogromer i Kartago og Alexandria. Imidlertid hadde de verste kristenforfølgelsene ebbet ut ved slutten av Decius' andre år som keiser og den tidligere tradisjonen med toleranse kom tilbake. Den kristne kirke, til tross for at det ikke er bevart noen tekster som indikerte at forordningen var rettet mot npen særskilt religiøs gruppe, glemte aldri Decius' styre som de betegnet som en «bister tyrann».Ved samme tid var det et andre utbrudd av Antoninus-pesten som var på høyden av sin dødelighet mellom 251 og 266 og tok daglig livet av rundt 5 000 i Roma. Dette utbruddet er referert til som «Cyprianus' pest» med henvisning til biskopen av Kartago. I denne byen var pesten og forfølgelsen av kristen verst. Cyprianus' biograf Pontius har gitt et levende bilde den demoraliserende effekten av pesten, og Cyprianus selv moraliserte over hendelsene i sitt essay De mortalitate. I Kartago førte Decius' forordning som sammenfalt med pesten til en jakt på syndebukker. Decius' edikt ble fornyet under Valerianus i 253 og gjentatt under hans sønn Gallienus i 260-261. Cyprianus ble martyr først i 258.
=== Krig mot gotere ===
Barbarernes angrep på Romerriket skjedde oftere og stadig dristigere samtidig som Imperiet gjennomgikk en alvorlig økonomisk krise. I løpet av Decius' kortere styre måtte han føre viktige kriger mot goterne som krysset Donau for å herje distriktene Moesia og Trakia. Dette var den første kraftige gotiske angrep — som senere kom til å spille betydelig historisk rolle — som er nedtegnet. Gotere under deres kong Cniva (Kniwa) ble overrasket av keiseren som beleiret Nicopolis (dagens bulgarske by Nicopolis) ved Donau. Goterne flyktet gjennom det besværlige terrenget i Balkan, men deretter snudde og overrasket romerne i nærheten av Beroë (dagens Stara Zagora), herjet deres leir og spredte de romerske soldatene. Goterne bevegde seg deretter videre for å angripe Philippopolis (dagens by Plovdiv i Bulgaria), og erobret den. Deretter begynte goterne å reise tilbake dit hvor de kom fra, tynget ned av tyvegods og fanger, blant dem flere senatorer.
=== Slaget ved Abritus ===
I mellomtiden hadde Decius kommet tilbake med sin omorganiserte hær, fulgt av sin sønn Herennius Etruscus, og sin general Trebonianus Gallus, fast bestemt på å beseire barbarene og gjenvinne deres bytte. Den store konfrontasjonen, slaget ved Abrittus, kjempet goterne med desperasjonens mot og dristighet, ledet av deres høvding Cniva. Slaget skjedde den andre uken av juni 251 på myrene i Ludogorie i nordøstlige Bulgaria i nærheten av den lille bosetningen Abrittus eller Forum Terebronii (dagens Razgrad). Jordanes har fortalt at Decius' sønn Herennius Etruscus ble drept av pil tidlig i slaget, og for mante sine menn til ekstra innsats hadde Decius sagt: «La oss ikke sørge! En soldats død er ikke et stort tap!» Decius' ble sammenfiltret i myrene og til slutt utryddet i slaget. Decius døde i kamp sammen med sine menn. Historikeren Aurelius Victor har fortalt:
Decii (= Decius og hans sønn), mens forfulgte barbarene over Donau, døde ved forræderi ved Abrittus etter å ha styrt i to år... Svært mange har rapportert at sønnen falt i slaget mens han modig sto imot angrepet; at faren imidlertid hadde anstrengende forsikret at tapet av en soldat var ikke mye for ham. Og så han fortsatte krigen og døde på tilsvarende vis mens han kjempet med stor kraft.Decius, og hans sønn som medkeiser, ble de første romerske keisere som døde i kamp mot en utenlandsk fiende.En litterær tradisjon har hevdet at Decius ble forrådt av sin etterfølger Trebonianus Gallus. Han skal ha involvert seg i en hemmelig allianse med goterne, men dette kan ikke bli bekreftet og er mest sannsynlig en senere oppfinnelse ettersom Gallus ble nødt til å adoptere Decius' sønn Gaius Valens Hostilianus som medkeiser, selv om Hostilianus var altfor ung til å styre i egen rett. Det er også usannsynlig at de spredte og beseirete romerske legionærene vill ha utropt en forræder som keiser, en som var ansvarlig for at så mange romere var døde.
== Familie ==
Decius var gift med Herenia Etruscilla og hadde to sønner, Herennius Etruscus og Hostilianus.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nathan, Geoffry, & Robin McMahon (2002): «Trajan Decius (249–251 A.D.) and Usurpers During His Reign» i: De Imperatoribus Romanis.
Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, Routledge, ISBN 0-415-10058-5
Scarre, Chris (1995): Chronicle of the Roman Emperors: the reign-by-reign record of the rulers of Imperial Rome, Thames & Hudson, ISBN 0-500-05077-5
Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge, ISBN 0-415-23943-5
Wolfram, Herwig (1988): History of the Goths, overs. av Thomas J. Dunlap, University of California Press, ISBN 0-520-06983-8
== Eksterne lenker ==
(en) Decius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Decius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Traianus Decius (latin: Gaius Messius Quintus Decius Augustus;I klassisk latin ville Decius' navn bli skrevet som GAIVS MESSIVS QVINTVS DECIVS AVGVSTVS. født ca. | 1,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Copyleft | 2023-02-04 | Copyleft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Opphavsrett'] | Copyleft kan beskrives som en rettslig konstruksjon der lisenstaker til et datamaskinprogram gjennom en lisens for fri programvare, gis tilgang programmets kildekode, og tillatelse til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre denne for allmennheten. Tillatelsen gis imidlertid bare under forutsetning av at senere mottakere av programmet gis tilsvarende rettigheter og tilsvarende faktiske muligheter til å utnytte disse. Den mest kjente og mest anvendte copyleft-lisensen er GNU GPL (GPL), som er forfattet av Free Software Foundation. GPL punkt 2 (1), bokstav b) beskriver den forpliktelse som følger av copyleft på følgende måte:
«You must cause any work that you distribute or publish, that in whole or in part contains or is derived from the Program or any part thereof, to be licensed as a whole at no charge to all third parties under the terms of this License.»
Denne gjensidighetsvirkningen gjør det treffende å betegne copyleft-klausulene som gjensidighetsvilkår. Konkret innebærer dette kravet til gjensidighet at lisenstaker forpliktes til å:
Navngi programmets opphavsmenn.
Videreformidle at programmet er lisensiert under en lisens for fri programvare.
Gi senere mottakere lisens til modifikasjoner på tilsvarende lisensvilkår.
Gi senere mottakere av programmet tilgang til dets kildekode.
Ikke kreve vederlag hverken for den lisensen som gis etter nummer 3 eller den tilgang som gis til kildekoden etter nummer 4.
| Copyleft kan beskrives som en rettslig konstruksjon der lisenstaker til et datamaskinprogram gjennom en lisens for fri programvare, gis tilgang programmets kildekode, og tillatelse til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre denne for allmennheten. Tillatelsen gis imidlertid bare under forutsetning av at senere mottakere av programmet gis tilsvarende rettigheter og tilsvarende faktiske muligheter til å utnytte disse. Den mest kjente og mest anvendte copyleft-lisensen er GNU GPL (GPL), som er forfattet av Free Software Foundation. GPL punkt 2 (1), bokstav b) beskriver den forpliktelse som følger av copyleft på følgende måte:
«You must cause any work that you distribute or publish, that in whole or in part contains or is derived from the Program or any part thereof, to be licensed as a whole at no charge to all third parties under the terms of this License.»
Denne gjensidighetsvirkningen gjør det treffende å betegne copyleft-klausulene som gjensidighetsvilkår. Konkret innebærer dette kravet til gjensidighet at lisenstaker forpliktes til å:
Navngi programmets opphavsmenn.
Videreformidle at programmet er lisensiert under en lisens for fri programvare.
Gi senere mottakere lisens til modifikasjoner på tilsvarende lisensvilkår.
Gi senere mottakere av programmet tilgang til dets kildekode.
Ikke kreve vederlag hverken for den lisensen som gis etter nummer 3 eller den tilgang som gis til kildekoden etter nummer 4.
== Copyleft og andre lisenser for fri programvare ==
Lisenser for fri programvare gir lisenstaker fire friheter til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre et datamaskinprogram og dets kildekode. I sin enkleste form forplikter slike lisenser lisenstaker bare til å navngi programmets opphavsmenn, akseptere en ansvarsfraskrivelse som hefter ved dette, samt videreformidle denne til senere mottakere av programmet. Denne typen lisenser betegnes ofte som «akademiske lisenser», på grunn av sitt utspring i de amerikanske universitetsmiljøene, eller som «tillatende lisenser», på grunn av sin enkle vilkårstruktur. De mest kjente lisensene akademiske programvarelisensene er BSD-lisensen og X11-lisensen.
Slike akademiske lisenser pålegger imidlertid ikke lisenstaker noen plikt til å gi senere mottakere tilsvarende tillatelser. Dette innebærer at programmer som er gjort tilgjengelig under en akademisk lisens kan bearbeides og gjøres tilgjengelig med mer begrensede tillatelser og uten tilgang til kildekoden. Dette skiller de akademiske lisensene fra copyleft-lisensene, som rettslig sett oppstiller begrensninger i forhold til hvilke vilkår programmet kan gjøres tilgjengelig under og i hvilken form programmet kan gjøres tilgjengelig.
Innad i miljøet som utvikler og bruker fri programvare hersker det uenighet om bruken av copyleft. Enkelte deler av det miljøet sverger til bruk av akademiske lisenser; dels fordi de mener det sentrale er retten til å modifisere programmet uten restriksjoner, og dels fordi de mener åpne prosjekter får tilstrekkelige bidrag uten at det er nødvendig å regulere dette rettslig. For Free Software Foundation, som forkaster bruk av proprietær programvare på prinsipielt grunnlag, er dette imidlertid ikke tilstrekkelig. Skal man effektivt forhindre at modifikasjoner av programmet blir lisensiert på andre vilkår og uten tilgang til kildekoden, er det nødvendig å forby slik utnyttelse av programmet med rettslige midler – gjennom copyleft.
Copyleft er imidlertid ikke forbeholdt innbitte motstandere av proprietær programvare. Også kommersielle firmaer som lisensierer sine programmer under åpne lisenser anvender copyleft-klausuler. Der formålet for FSF er i størst mulig grad å forhindre proprietær utnyttelse av programmet, er derimot formålet med kommersielle firmaers bruk av copyleft-lisenser å forhindre at andre firmaer utnytter deres egne opphavsrettigheter kommersielt, samt å skape et rettslig incentiv til å bidra tilbake til prosjektet.
== Copylefts gjensidighetseffekt ==
Den virkningen copyleft-lisensense har – dels ved at de «smitter» annen programvare med sine lisensvilkår når denne blandes med programmer lisensiert under copyleft-lisenser, samt at denne «smitten» brer seg nedover i distribusjonskjeden etter hvert som programmet distribueres, har fått enkelte til å betegne copyleft-lisenser generelt, og GPL spesielt, som «virusaktige».
Formelt sett er denne karakteristikken riktig – formålet med copyleft-klausulene er å begrense lisenstakers utnyttelse av en modifikasjon av det lisensierte programmet til utnyttelse under åpne vilkår og der mottaker gis tilgang til kildekoden. Og dette gjøres gjennom å pålegge lisenstaker å videreføre lisensvilkår som i motsetning til de opphavsrettslige enerettene gir alle som ønsker det tillatelse til å utnytte programmet.
Rekkevidden av denne smitteeffekten er imidlertid i enkelte henseende betydelig overdrevet. For det første har lisenstaker et valg ved utnyttelsen av det lisensierte programmet; han kan velge å la være å distribuere en endret versjon av programmet, hvorpå han heller ikke vil være forpliktet til å oppfylle vilkårene i copyleft-klausulen. I alle tilfeller er virusterminologien ikke helt heldig, fordi den gir uttrykk for en overdrevet negativ innstilling til virkningen av copyleft-lisenser. Den «smitteeffekten» copyleft-klausulene har kan og bør derfor i stedet bli betegnet som copyleft-klausulenes «gjensidighetseffekt».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Copyleft – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Torger Kielland, Copyleft - En analyse av rekkevidden av gjensidighetsvilkår i åpne programvarelisenser i norsk rett, CompLex 7/2005 — Juridisk avhandling om copyleft | Copyleft kan beskrives som en rettslig konstruksjon der lisenstaker til et datamaskinprogram gjennom en lisens for fri programvare, gis tilgang programmets kildekode, og tillatelse til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre denne for allmennheten. Tillatelsen gis imidlertid bare under forutsetning av at senere mottakere av programmet gis tilsvarende rettigheter og tilsvarende faktiske muligheter til å utnytte disse. | 1,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Firenze | 2023-02-04 | Firenze | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Firenze', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere hovedsteder'] | Firenze (latin Florentia) er en by i storbyområdet Firenze. Byen er regionhovedstad i Toscana i det nordlige Italia. Navnet kommer av latin: Florentia som betyr den blomstrende. Fra 1865 til 1870 var byen også hovedstad i Kongedømmet Italia. Firenze ligger ved elven Arno, som ligger på en slette ved foten av fjellkjeden Appenninene. Den har omkring 400 000 innbyggere, innbefattet en forstadsbefolkning på i overkant av 200 000 mennesker.
Firenze var i middelalderen et knutepunkt for europeisk handel og finans, og byen er ofte betraktet som fødestedet for den italienske renessanse. Lenge var byen styrt av Medici-familien. Firenze er også berømt for storslått kunst og arkitektur. Det blir sagt at av de 1 000 viktigste europeiske kunstnere fra det andre millennium, bodde eller arbeidet 350 av dem i Firenze. Byen blir også kalt middelalderens Athen.
Personer fra Firenze blir kalt florentinere.
| Firenze (latin Florentia) er en by i storbyområdet Firenze. Byen er regionhovedstad i Toscana i det nordlige Italia. Navnet kommer av latin: Florentia som betyr den blomstrende. Fra 1865 til 1870 var byen også hovedstad i Kongedømmet Italia. Firenze ligger ved elven Arno, som ligger på en slette ved foten av fjellkjeden Appenninene. Den har omkring 400 000 innbyggere, innbefattet en forstadsbefolkning på i overkant av 200 000 mennesker.
Firenze var i middelalderen et knutepunkt for europeisk handel og finans, og byen er ofte betraktet som fødestedet for den italienske renessanse. Lenge var byen styrt av Medici-familien. Firenze er også berømt for storslått kunst og arkitektur. Det blir sagt at av de 1 000 viktigste europeiske kunstnere fra det andre millennium, bodde eller arbeidet 350 av dem i Firenze. Byen blir også kalt middelalderens Athen.
Personer fra Firenze blir kalt florentinere.
== Språk ==
Dialekten som snakkes i Firenze, fiorentino, er en toskansk dialekt som ligger nært standard italiensk. Historisk var denne dialekten utgangspunktet for moderne italiensk. Klassiske forfattere som Dante Alighieri, Boccaccio og Francesco Petrarca skrev et italiensk som lå nært talemålet i Firenze.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt som en militærbase i Romerriket 58 år f.Kr. Med middelalderens korstog utviklet Firenze seg til et sentrum for handel og ble raskt kjent for sine ullspinnerier, lærgarverier, gullsmeder og sitt velutviklede finansvesen. Pave Bonifatius VIII kalte Firenze for «verdens femte element».Tidlig kom rivalisering mellom rike adels- og handelsslekter til å prege byen og regionens politiske, kulturelle og tildels religiøse liv. Husene ble bygd som rene borger med høye murer og enda høyere tårn, som kokende bek og urin kunne tømmes ned fra i hodet på angripende naboer. Alt i 1030 ble Firenze en selvstendig bystat eller et fritt edsforbund. Rundt år 1200 begynte byen å innføre ull og andre råvarer til fremstilling av tekstiler. Firenze ble raskt en ledende aktør i markedet, og i 1273 gikk en åttendedel av engelsk ullproduksjon til Firenze, der en tredjedel av innbyggerne var sysselsatt i tekstilproduksjonen, fra karding til skreddersøm. De ferdige stoffene ble solgt til Afrika og Østen i bytte mot varer som gull og krydder som så ble videresolgt. De florentinske kjøpmennene fikk snart rykte på seg for å være pålitelige og nøyaktige, ikke minst etter at de innførte den nye regnemåten med arabiske tall, null og posisjonssystemet, som Leonardo Pisano introduserte i boken Liber Abaci i 1202. Dette gav florentinerne en viktig konkurransefordel i forhold til handelsmenn som fortsatt brukte romertall.Siden geistligheten nødig tok seg av handelsvirksomhet, overlot pavekirken arbeidet til florentinske agenter. Mot en fortjeneste på ti prosent begynte Firenze på pavekirkens vegne å handle med Norden: Skinn, pelser, hvalbein fra Island og Grønland. Mot ytterligere fortjeneste ble profitten innvekslet i mynt som var gangbar i Italia. Kirkens penger ble forvaltet i banker eid av florentinere. På sett og vis er kapitalismen en florentinsk «oppfinnelse». På den tiden var alle europeiske mynter i sølv, ettersom alt det europeiske gullet gradvis var forsvunnet til Østen som betaling for varer. Men Firenzes handel hadde i 1252 skaffet byen en gullbeholdning stor nok til at man besluttet å prege sin egen gullmynt, florinen, i 24 karat, på størrelse med en fingernegl og med et bilde av byvåpenet, en lilje, på ene siden, og byens skytshelgen, Johannes døperen, på den andre. Florinen ble raskt den foretrukne valutaen i Europa.
Det kristne Europas første papirfabrikk ble mot slutten av 1200-tallet åpnet utenfor byen. Dermed var grunnlaget lagt for bruk av sjekk, veksler, løpende regnskaps- og bokføring, som alt sammen ble utviklet i Firenze. Moderne håndskrift stammer også derfra. Gotisk skrift var lite egnet for rask kopiering av klassiske manuskripter og oversiktlig bokføring.Fra midten av 1400-tallet vant den rike bankierslekten Medici frem (1434-1494, 1512-1527 og 1530-1737). Med denne begynte en enestående økonomisk og kulturell blomstring som gjorde Firenze til arnested for renessansen. De rike handelsfamiliene konkurrerte om å fremheve sin makt og rikdom gjennom å samle seg utsøkt kunst og igangsette storstilte byggearbeider.
Utenforstående makter blandet seg også inn i kampen om å kontrollere denne rike handelsbyen, og kong Karl VIII av Frankrike tok kontroll over byen i 1494. Til 1498 var Firenze en strengt religiøs republikk under ledelse av munken Savonarola.
På 1600-tallet inntraff en lengre økonomisk stillstandsperiode. På 1800-tallet kom Firenze under fransk overherredømme under Napoleon. Firenze var en kort stund (etter landets samling 1865-1871) hovedstad i Italia.
I 1966 ble byen rammet av en voldsom flom da elven Arno gikk over sine bredder. En rekke bygninger, kunstverk, biblioteker og arkiver fikk store skader.
== Kunst og kultur ==
Renessansen og humanismen er knyttet til Firenze. Byen anses i kunsthistorien som stedet der Romerriket og de gamle grekeres kunstidealer for alvor ble gjenoppdaget og videreutviklet. Mange av renessansens betydeligste representanter levde og virket her, blant andre Michelangelo, Leonardo da Vinci, Giotto og Dante. Firenze hadde på denne tiden også betydning for utvikling av politisk tenkning, særlig uttrykt i Machiavellis arbeider. Mange av renessansekunstnernes hovedverk og de overdådige kunstsamlingene som de rike handelsslektene samlet seg, finnes den dag i dag bevart i byens mange museer, palasser og kirker. Uffizi-galleriet er et av verdens mest berømte kunstmuseer og huser blant annet en stor samling arbeider av Boticelli, men også Giotto, Cimabue, Fra Angelico, Masaccio, Rafael, Leonardo da Vinci og Michelangelo er godt representert. Galleria dell' Accademia og Bargello er kjent for sine samlinger av renessanseskulpturer. Mange av byens kirker er særlig rike på kunst, og en rekke kjente kunstnere har arbeidet i kirkene.
For de skjønnhetssøkende kunstnerne i romantikken spilte byen og området rundt Toscana en viktig rolle. Mange av romantikkens betydeligste kunstnere besøkte Firenze og lot seg bevege av dens nærmest endeløse mengde av det de anså som eksempler på klassisk skjønnhet og perfeksjon.
Firenze ble opptatt på UNESCOs verdensarvliste over verneverdige byer i 1982. Kunstsamlingene, de mange historiske minnesmerkene og den intakte senmiddelalderske arkitekturen, har gjort Firenze til et meget populært turistmål.
Universitetet i Firenze er et av Italias eldste og største universiteter.
== Mat ==
Det florentinske kjøkken springer ut av rustikke tradisjoner, og de fleste typiske rettene er kjøttbasert. Innmat (trippa og lampredotto) har lange tradisjoner og selges fremdeles som hurtigmat fra boder rundt om i byen. Toskansk brød er typisk bakt uten salt, og er også en viktig ingrediens i de typiske suppene ribollita og pappa al pomodoro, og i panzanella, en salat av brød og grønnsaker som spises om sommeren. Den mest berømte hovedretten fra det florentinske kjøkken er bistecca alla fiorentina, en stor T-bein-steik fra storfe av Chianina-typen, som stekes over trekull og serveres blodig. En moderne versjon av denne retten er tagliata, skivet biff servert på en seng av ruccola, med parmesanost og olivenolje. Olivenolje fra regionen serveres til de fleste retter.
== Bilder ==
== Kjente innbyggere ==
Leone Battista Alberti, polyhistor.
Dante Alighieri, berømt poet og forfatter av Den guddommelige komedie.
Filippo Brunelleschi, berømt arkitekt.
Giovanni Boccaccio, berømt poet.
Giotto di Bondone, maler (Uffizi) fra det tidlig 14. århundre.
Michelangelo Buonarroti, berømt billedhugger, også berømt for taket i det sixtinske kapell.
Medici-familien.
Girolamo Mei, historiker og humanist.
Lorenzo Ghiberti, billedhugger.
Donatello, billedhugger.
Raphael, maler.
Leonardo da Vinci, berømt for Mona Lisa og andre malerier, oppfinnelser og vitenskapelige eksperimenter.
Giovanni Pico della Mirandola, italiensk humanist.
Niccolò Machiavelli, berømt renessansepoet, statsmann og filosof.
Giorgio Vasari, maler, arkitekt og historiker.
Galileo Galilei, italiensk fysiker, astronom og filosof.
Vincenzo Galilei, musikkteoretiker, komponist, luttenist. Galileo Galileis far.
Amerigo Vespucci, italiensk sjøfarer og oppdagelsesreisende.
Andrej Tarkovskij, russisk filmskaper.
Frescobaldi-familien, kjent bankforbindelse og vinprodusent.
Francesco Maria Veracini, italiensk komponist og dirigent.
Oriana Fallaci, journalist og forfatter.
Florence Nightingale, pionér for moderne sykepleie og kjent statistiker.
Gabriel Batistuta, argentinsk fotballspiller.
Edgar Degas, fransk kunstmaler.
John Singer Sargent, amerikansk kunstmaler.
Salvatore Ferragamo, legendarisk skomaker for stjernene.
Angelo Acciaioli, den første biskop fra Firenze.
Michael Cassio, oppdiktet aritmetiker og løytnant i den venetianske hær i Othello.
Andrea del Verrocchio, gullsmed, billedhugger, tegner, maler og læremester for flere viktige renessansemestre.
Girolamo Savonarola, dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant.
Baccio D'Agnolo, treskjærer, billedhugger og arkitekt.
Matteo Renzi, politiker
== Se også ==
Liste over museer i Firenze (på engelsk)
Palazzo Pitti – et renessansepalass i Firenze.
Uffizi – verdensberømt kunstgalleri.
Fiorentina – fotballklubb fra byen.
Firenze på Terraflyer - Det digitale kartografiske systemet for Toscana
Statistiske resultater om Firenze
ATAF, buss i byen Firenze
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Florence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Firenze – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Firenze hos Wikivoyage | Firenze (latin Florentia) er en by i storbyområdet Firenze. Byen er regionhovedstad i Toscana i det nordlige Italia. | 1,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidernes_ungdomsfylking | 2023-02-04 | Arbeidernes ungdomsfylking | ['Kategori:AUF', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1927', 'Kategori:Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon og Norges største politiske ungdomsorganisasjon med 14 422 medlemmer per 31. desember 2018. Etter AUFs 57. ordinære landsmøte i oktober 2020 er Astrid Willa Eide Hoem AUFs leder.
AUF regner selv sin grunnleggelse til 1903, og i forbindelse med hundreårsjubileet i 2003 ble boken Partiets salt utgitt. Boken er en gjennomgang av AUFs historie, og fikk sin tittel etter en omtale som har vært brukt om AUF ved mange anledninger som et korrektiv til Arbeiderpartiet. Alle Arbeiderpartiets ledere frem til 2014, hadde tidligere holdt tillitsverv i AUF eller dets forgjengere, et tydelig eksempel på organisasjonens rolle som rekrutteringsarena for Arbeiderpartiet og innflytelse på norsk venstreside.En lang rekke ledende skikkelser i Arbeiderpartiet har bakgrunn som ledere i AUF eller dets forgjengere, blant andre Jens Stoltenberg, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland, Trond Giske og Anniken Huitfeldt.
AUF utgir tidsskriftet Praksis, som tidligere har hatt navnene Den røde Ungdom, Arbeiderungdommen og Fritt Slag. I perioden 2022–2024 er sentralstyremedlem Fawzi Warsame tidsskriftets redaktør.
Den 22. juli 2011 var AUF og deres sommerleir på Utøya mål for norsk histories verste terrorangrep i fredstid. 69 personer, de fleste under 18 år, ble drept i det politisk motiverte angrepet mot AUF og Arbeiderpartiet.
| Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon og Norges største politiske ungdomsorganisasjon med 14 422 medlemmer per 31. desember 2018. Etter AUFs 57. ordinære landsmøte i oktober 2020 er Astrid Willa Eide Hoem AUFs leder.
AUF regner selv sin grunnleggelse til 1903, og i forbindelse med hundreårsjubileet i 2003 ble boken Partiets salt utgitt. Boken er en gjennomgang av AUFs historie, og fikk sin tittel etter en omtale som har vært brukt om AUF ved mange anledninger som et korrektiv til Arbeiderpartiet. Alle Arbeiderpartiets ledere frem til 2014, hadde tidligere holdt tillitsverv i AUF eller dets forgjengere, et tydelig eksempel på organisasjonens rolle som rekrutteringsarena for Arbeiderpartiet og innflytelse på norsk venstreside.En lang rekke ledende skikkelser i Arbeiderpartiet har bakgrunn som ledere i AUF eller dets forgjengere, blant andre Jens Stoltenberg, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Bjartmar Gjerde, Reiulf Steen, Thorbjørn Jagland, Trond Giske og Anniken Huitfeldt.
AUF utgir tidsskriftet Praksis, som tidligere har hatt navnene Den røde Ungdom, Arbeiderungdommen og Fritt Slag. I perioden 2022–2024 er sentralstyremedlem Fawzi Warsame tidsskriftets redaktør.
Den 22. juli 2011 var AUF og deres sommerleir på Utøya mål for norsk histories verste terrorangrep i fredstid. 69 personer, de fleste under 18 år, ble drept i det politisk motiverte angrepet mot AUF og Arbeiderpartiet.
== Politisk profil ==
=== Ideologi og formål ===
AUF definerer seg som en organisasjon med sitt utspring i den demokratiske sosialismen og feminismen. AUF er også formålsfestet som ungdomsparti til Arbeiderpartiet, men er en frittstående organisasjon med egne vedtekter, økonomi og medlemmer.
Om AUFs formål, sier organisasjonens formålsparagraf følgende: "Arbeidernes Ungdomsfylking - AUF - er en sosialdemokratisk ungdomsorganisasjon for Arbeiderpartiet. AUF arbeider for et samfunn bygget på den demokratiske sosialismens ideer, slik det er uttrykt i vår visjon og våre programmer. AUF er en feministisk og antirasistisk organisasjon som kjemper for likestilling og like muligheter for alle mennesker. AUF vil sammen med den øvrige arbeiderbevegelse i Norge og internasjonalt arbeide for våre felles verdier og samfunnssyn."
=== Politiske kampsaker ===
AUF har tradisjonelt tilhørt den politiske venstresiden i Arbeiderpartiet, og ledet blant annet arbeidet på nei-siden i spørsmålet om Arbeiderpartiets standpunkt i forbindelse med folkeavstemninga om norsk EU-medlemskap i 1994. AUF har også markert seg som en tydelig stemme i de politiske debattene om blant annet Israel/Palestina-konflikten, miljø- og klimaspørsmål, likestillingsdebattene, gratisprinsippet i den norske skolen, offentlige velferdsordninger i tillegg til et betydelig engasjement i asyl- og integreringspolitikk internt i Arbeiderpartiet.Internt i organisasjonen er AUFs sentralstyre inndelt i de fire politiske områdene 1. skole og arbeid, 2. feminisme, antirasisme og inkludering, 3. miljø og klima samt 4. internasjonale spørsmål. Disse fire politiske områdene er AUFs overordnede politiske satsningsområder og har hver sin politiske ansvarlige i fylkeslagenes styrer.
I årene etter 2011 har AUF vært en sentral stemme i diskusjonene om det politiske tankegodset bak terrorangrepet 22. juli og oppgjøret med høyreekstremisme i norsk offentlighet. AUF har også en lang tradisjon for å markere seg som en sentral aktør på antirasistisk side i norsk politikk.
AUF arbeider etter en overordnet vedtatt visjon som sier følgende: “AUFs visjon er at enkeltmennesker sammen skaper et fritt og rettferdig samfunn, hvor klodens tåleevne settes foran kapitalistisk vekst, fellesskap foran forskjeller og menneskelige verdier foran materiell velstand”.
== Historie ==
=== Grunnleggelse, samling og splittelse ===
20. juni 1903 samlet 15 unge menn seg til møte i Gimle i Drammen for å danne Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) som en landsdekkende organisasjon etter initiativ fra Jacob Laurentius Vidnes. Allerede 28. januar 1900 var Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag (Kristianialaget) stiftet. I de første årene var NSU, og spesielt Kristianialaget preget av ungsosialismen. I 1909 brøt de mer anarkistisk og syndikalistisk orienterte ungsosialistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund etter at de partitro først hadde brutt ut og grunnlagt Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Sistnevnte gikk kort tid etter NUFs uttreden inn i NSU igjen.
I partistridene rundt og etter den første verdenskrig sto NSU på venstreposisjoner, og fra våren 1921 het NSU isteden Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). Samtidig opprettet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, som året før hadde brutt med Arbeiderpartiet, et ungdomsforbund som tok NSUs navn, før de i 1926 skiftet navn til Norges sosialistiske ungdomsforbund.
NSU skiftet navn i 1921 til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, og to år senere fulgte et nesten fulltallig NKU med Norges Kommunistiske Parti ved partisplittelsen i 1923. DNA dannet da en ny ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, som slo seg sammen med Norges sosialistiske ungdomsforbund til AUF i 1927, og endelig fikk navnet Arbeidernes ungdomsfylking (AUF).
Slagordet 20. juni 1903 var «i enighed og tro til kapitalisttyranniet falder». Hundre år er lang tid og spennet i politiske saker er enormt: fra antimilitarisme og generalstreik til motstand mot NATO, EF/EU og kapitalistisk vekst. AUF er dessuten en organisasjon med store svingninger både hva angår institusjonelle avskallinger, medlemsantall og lokale variasjoner. Splittelsene er mange, spesielt mot venstre; først i 1909, dernest i 1921 og 1923, før Arbeidernes Ungdomsfylking oppstod i 1927. Senere, på 1960-tallet, førte den utenrikspolitiske opposisjonen til dannelsen av SF, senere SV.
=== Før og under andre verdenskrig ===
==== AUF i vekst og motstand mot fascismen ====
På 1930-tallet var aktiviteten i AUFs lokal- og distriktsorganisasjoner av betydelig omfang, og en lang rekke av etterkrigstidens politiske ledere i Arbeiderbevegelsen hadde sin politiske oppvekst i AUF i mellomkrigstiden. Ved AUFs landsstyremøte i Oslo den 5. og 6. februar 1938 ble det annonsert at aktiviteten i organisasjonen var historisk høy, og at det i 1937 var 728 lokallag i 26 distriktslag og at medlemstallet var i underkant av 33 000. Det samme landsstyret hadde stort fokus på den pågående borgerkrigen i Spania, og vedtok følgende uttalelse: "AUFs landsstyre uttaler sin varmeste sympati og beundring for det heltemodige spanske folks frihetskamp. Det spanske folk fører sin kamp for frihet mot den internasjonale fascisme, en kamp som angår alle frihetselskende og demokratisk innstilte mennesker, også i vårt land. Landsstyret vil derfor på det alvorligste oppfordre til øket oppslutning om det hjelpearbeid som drives av den norske Spania-komite. I dette arbeid må ungdommen gå foran og vise sin solidaritet i handling." Fra AUF reiste en rekke medlemmer for å delta på sosialistenes side i kampene mot Franco. 4 AUFere ble drept på sosialistisk side under den spanske borgerkrigen.
==== Tysk okkupasjon ====
Ved Tysklands invasjon av Norge den 9. april 1940, deltok flere AUFere i kampene mot invasjonsstyrkene frem til Norges kapitulasjon i juni. Det ble også raskt etablert en rekke motstandsgrupper tilknyttet AUF i samarbeid med arbeideridretten, avholdsbevegelsen og fagbevegelsen. Et planlagt landsstyremøte i AUF i mai 1940 måtte avlyses som følge av kampene mellom tyske og allierte styrker, men et nytt utvidet landsstyremøte med 70 deltakere ble avholdt 24. og 25. august samme år, i Oslo. På dette møtet ble det rettet skarp kritikk mot den nazistiske okkupasjonsmakten og det ble vedtatt en uttalelse som tok sterk avstand fra Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Uttalelsen som ble vedtatt etter fremlegg fra fylkingens sekretær Trygve Bratteli sa blant annet at "Et styre av Quisling og hans folk vil være en utfordring og en ydmykelse av det norske folket, og et slikt styre vil ikke ha grunnlag i det norske folks vilje".AUFs ledelse hadde et par dager i forveien sendt avisene beskjed om at det ville komme en viktig uttalelse fra møtet og bedt om at avisene ville ta uttalelsen inn umiddelbart. Det sto for ledelsen krystallklart at tyskerne ville reagere momentant på en slik uttalelse. Arbeiderbladet offentliggjorde uttalelsen fra AUFs landsstyre mandag 26. august. Det ble siste utgave av Arbeiderbladet i okkupasjonsårene. Formiddagen etter trykkingen troppet tysk sikkerhetspoliti opp på kontorene til bladet og arresterte ansvarlig redaktør for mandagsutgaven, Alfred M. Nilsen. Også avisen Fremtiden ble forbudt etter å ha trykket den samme uttalelsen, og redaktør Henry Karlsen ble arrestert. Den tyske okkupasjonsmakten mislikte svært sterkt at AUF nektet å anerkjenne en eventuell regjering utgått av Nasjonal Samling, og som en direkte konsekvens av landsstyreuttalelsen ble AUFs leder, Gunnar Sand arrestert, og satt fengslet i 3 måneder før han rakk å komme seg i sikkerhet i Sverige.
==== Motstandsarbeid og politisk forfølgelse ====
Én måned etter vedtaket på AUFs landsstyremøte, den 25. september 1940, erklærte Nasjonal Samling at alle andre politiske parti var blitt forbudt med umiddelbar virkning. Det er hevet over enhver tvil at uttalelsen fra landsstyremøtet i Oslo fikk uvurderlig betydning for det videre arbeidet blant arbeiderungdommen. Etter det nye forbudet mot politisk virksomhet måtte AUF innstille alt sitt politiske arbeid, men en lang rekke AUFere gjenopptok det politiske arbeidet i illegal motstandskamp. Dette organiserte motstandsarbeidet ble slått hardt ned på, og allerede på våren 1941 satt de fleste fremtredende tillitsvalgte i AUF i fangeleiren Grini. En liten gruppe fremtredende medlemmer av AUF-fangene på Grini organiserte seg og avholdte regelmessige møter for å koordinere AUFs politiske, organisatoriske og militære innsats. Samtidig ble det også arrangert flere sosiale sammenkomster inne i leiren hvor AUFere sto for underholdningskvelder for sine medfanger.I 1941 ble det avholdt et omfattende illegalt møte for medlemmene av AUFs landsstyre på Dovre. I tiden 10.-24. august 1941 møttes deltakere fra alle deler av landet til et planleggingsmøte for å bli enige om AUFs holdning til okkupasjonsmaktens regime, AUFernes illegale innsats samt organisasjonens arbeid etter krigens slutt. Den første helgen i 1941 møttes rundt 30 fremtredende AUFere til et annet planleggingsmøte hjemme hos Alf og Rakel Seweriin i Oslo. Gjennom krigen ble en lang rekke AUFere fengslet og sendt til fangeleirer og konsentrasjonsleirer på forskjellige steder i Europa. Samtidig fortsatte AUFere det illegale arbeidet i det okkuperte Norge, spesielt i forbindelse med trykkingen av den illegale avisen Fri Fagbevegelse. Blant de som deltok i trykkingen av denne, og senere inngikk som et medlem av Wærdahlgruppen, var landsstyremedlem og leder av distriktslaget i Sør-Trøndelag, Øysten Langset. Langset ble av Henry Rinnan omtalt som en lederfigur i det sosialistiske og kommunistiske motstandsmiljøet i Trøndelag, og ble under de omfattende opprullingene av trøndersk motstandsmiljø på høsten 1943, arrestert og underkastet grov tortur av Rinnanbanden. Langset ble 17. november 1943 henrettet på Kristiansten Festning i Trondheim. AUFs sentralstyre fortsatte sin virksomhet under ledelse av Gunnar Sand i eksil i Sverige, og la i okkupasjonsårene opp til løpende drift i et konstituert sentralstyre nedsatt i Sverige. Det første ordinære sentralstyremøtet etter freden ble avholdt allerede 8. mai 1945. Etter krigen var slutt, trakk Sand seg tilbake, og Trygve Bratteli som nettopp var kommet hjem fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen overtok som organisasjonens leder. De fleste aktive AUF-tillitsvalgte var i løpet av krigen blitt arrestert, og mange ble sendt i konsentrasjonsleirer. Mange kom heller ikke tilbake. Av kjente personer med bakgrunn i AUF, satt både Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli lenge i tysk fangenskap. Tidligere AUF-nestleder Per Lie, som forøvrig var bror av senere partisekretær Haakon Lie, var blant AUFerne som mistet livet i tysk fangenskap. Lie døde 5. mars 1945 i konsentrasjonsleiren Dachau.
=== AUF-saken ===
Utdypende artikkel: AUF-sakenVåren 1998 ble to fremtredende medlemmer av AUF, deriblant en stortingsrepresentant for AP, dømt til fengselsstraffer for omfattende juks med medlemslister, i den hensikt å motta uberettiget offentlig støtte. De dømte hevdet at triksingen var en etablert praksis som hadde pågått gjennom flere tiår, også i andre politiske ungdomsorganisasjoner og politisk uavhengige organisasjoner.
=== Massakren på Utøya 22. juli 2011 ===
Den 22. juli 2011 var AUFs sommerleir på Utøya mål for norgeshistoriens største terrorangrep. Mellom klokken 17 og 17.30 begynte en 32 år gammel norsk mann, Anders Behring Breivik, ikledd en politiuniform og skuddsikker vest, å henrette deltakerne på AUFs sommerleir. Gjerningsmannen hadde i forkant av angrepet brukt flere år på planleggingen av angrepet han selv uttalte at hadde som mål å strupe rekrutteringen av unge medlemmer til Arbeiderpartiet.Noen timer tidligere hadde den samme terroristen detonert en nesten 1000 kg tung bombe ved statsministerens kontor i Regjeringskvartalet, og 8 personer mistet livet i den voldsomme bombeeksplosjonen i sentrum av Oslo. Det var i underkant av 600 personer til stede på Utøya da skytingen begynte, de fleste unge medlemmer av AUF. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland hadde holdt en tale på Utøya noen timer før hendelsen, men forlot øya før angrepet. Statsminister Jens Stoltenberg hadde planer om å besøke sommerleiren den 23. juli og skulle etter planen holde tale klokken 11. I løpet av det nesten én og en halv time lange angrepet ble 69 personer drept, de fleste ungdommer under 18 år. I tillegg ble 66 personer skadet, flere svært alvorlig, deriblant AUFs tidligere leder Ina Libak.I dagene etter 22. juli 2011, ble det gjennomført omfattende minnemarkeringer over hele landet. Arbeiderpartiets historiske forhold til røde roser gjorde at disse raskt ble et symbol i markeringene til minne om ofrene for terrorangrepet, og i et titalls kommuner over hele landet ble det arrangert fakkeltog og rosetog. Også internasjonalt mottok terrorangrepet stor oppmerksomhet, og en lang rekke av verdens statsledere overbrakte sine kondolanser til kongen, den norske regjeringen, Arbeiderpartiet og AUF. Blant de som overbrakte sine kondolanser var Barack Obama, pave Benedikt XVI og FNs sikkerhetsråd.
AUF opplevde etter 22. juli omfattende medlemsvekst, og aktiviteten i ungdomsorganisasjonen var i gang få dager etter terrorangrepet. AUF ble også vinner av skolevalget i 2011 og hadde til tross organisasjonens store skader en betydelig valgkampvirksomhet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011.AUFs daværende leder Eskil Pedersen annonserte raskt etter angrepet at AUF hadde planer om å ta tilbake Utøya. Etter lange og omfattende diskusjoner både internt og eksternt, ble det bestemt at AUF skulle tilbake til Utøya på sin første sommerleir etter 2011, i august 2015. Leiren ble den største i AUFs historie, og mer enn 1500 deltakere var tilstede under AUFs sommerleir i 2015.
=== AUF i nyere tid ===
Etter striden i forbindelse med folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994, der AUFs standpunkt om nei til norsk medlemskap vant frem, har AUFs politiske profil tydelig tilhørt venstresiden i Arbeiderpartiet og norsk arbeiderbevegelse forøvrig. Utover 2000-tallet var AUF ved flere landsmøter svært splittet ved valg av ledere - både ved landsmøtet i 2002 og i 2010 var det kun få stemmer som skilte, av de 350 delegatene med stemmerett på organisasjonens øverste møte.Etter årtusenskiftet har AUFs hovedsaker dreid seg rundt skole og arbeid, klima og miljø, likestilling og inkludering, og internasjonale spørsmål.
Innenfor skoleområdet har organisasjonen markert seg i spørsmål om offentlige mot private velferdstjenester, diskusjonen om heldagsskolen, gratisprinsippet, nærskoleprinsippet, fraværsgrensen og lekser i skolen.I likestillings- og inkluderingspolitikken har AUFs prioriterte saker i stor grad dreid seg rundt spørsmål om likestilling, anti-rasisme, feminisme og LHBT+-spørsmål. Ved AUFs landsmøte i 2016 vedtok et flertall i landsmøtet at AUF skulle være en vedtektsfestet feministisk organisasjon. AUF har blant annet tradisjon for å delta i de årlige Pride-paradene rundt om i landet. Under diskusjonene om KRFs retningsvalg i 2018, uttalte daværende AUF-leder Mani Hussaini at AUF stilte ultimatum ved at det i en eventuell Ap/Krf-regjering ikke skulle gjøres svekkelser i abort- eller ekteskapsloven. AUF har også hatt en fremtredende rolle i norsk offentlighet i spørsmål om hatytringer på internett og trusler mot samfunnsdebattanter og politikere.
Innenfor spørsmål om internasjonal politikk har AUF i flere tiår hatt spørsmålet om palestinsk selvstendighet som en av sine fanesaker. Organisasjonen har blant annet arbeidet opp imot moderpartiet for å sørge for norsk anerkjennelse av Palestina, og har markert seg på pro-palestinsk side i Israel/Palestina-konflikten. AUF var også tydelige motstandere av den amerikanske invasjonen av Irak i 2003.I klima- og miljøpolitikken har AUF satt et tydelig preg på moderpartiet, og særlig spørsmål om norsk olje- og gassutvinning har preget dette politikkområdet. Spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja har siden slutten av 1990-tallet vært blant de, om ikke den, mest fremtredende politiske kampen internt mellom AUF og moderpartiet. Etter en rekke kampvoteringer i flere påfølgende landsmøter, fikk AUF ved Arbeiderpartiets landsmøte i 2019 gjennomslag for å ikke konsekvensutrede havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.Våren 2021 igangsatte AUF en større debatt knyttet til 22. juli-terrorens påvirkning på det norske samfunnet. I slutten av april utga AUF boken "Aldri tie, aldri glemme", en antologi med en rekke ulike perspektivet vedrørende hvordan terroren påvirket samfunnet, ofrene og organisasjonen. I lys av denne debatten etterspurte AUF en ny statlig kommisjon for å belyse høyreekstremisme i Norge, som en direkte oppfølging av Gjørv-kommisjonen fra 2012. Jonas Gahr Støres regjering lanserte i forbindelse med Hurdalsplattformen at en slik kommisjon ville komme i gang i løpet av 2022.
== Organisasjon ==
=== Organisasjonens oppbygging ===
AUF har aktive fylkeslag i alle landets fylker, og også en lang rekke lokallag i landets kommuner. AUF er organisert etter modell hvor landsmøtet er AUFs høyeste organ, og ordinære landsmøter avholdes hvert andre år. Mellom landsmøtene er AUFs landsstyre organisasjonens øverste organ. Landsstyret i AUF består av to valgte representanter fra hver stortingsvalgkrets samt 8 direktevalgte landsstyrerepresentanter utgått fra AUFs sentralstyre.
AUFs sentralstyre består av 14 fast valgte medlemmer, hvor disse er organisert i fire forskjellige politiske utvalg for skole og arbeid, feminisme, antirasisme og inkludering, klima og miljø og internasjonale spørsmål. I perioden 2022-2024 består AUFs sentralstyre av Astrid Willa Eide Hoem (leder), Jan halvor Vaag Endrerud (generalsekretær), Gaute Børstad Skjervø (nestleder), Agnete Masternes Hansen, Fredrik Sørlie, Aleksandra Seljeseth, Håkon Einarsve, Julia Eikeland, Fawzi Warsame, Tobias Linge, Nimrah Ramzan, Fabian Wahl Sandvold, Petra Brinch og Sandra Edith Kalland Tenud.
Av de mer enn 14.000 medlemmene i AUF er de ordinære medlemmene i alderen 15-35, mens majoriteten av medlemmene i hovedsak er i alderen 15-25 år. AUF har per 2018 anslagsvis 170 lokallag fordelt på alle landets fylker.
=== Internasjonalt samarbeid ===
AUF er en aktiv organisasjon i det internasjonale arbeidet mellom europeiske sosialdemokratiske ungdomsparti. AUF er medlem av Nordic Labour Youth Movement (FNSU), Young European Socialists (YES) og International Union of Socialist Youth (IUSY). Organisasjonen har et utbredt politisk samarbeid på tvers av landegrenser, og har hatt politiske samarbeid i land i Amerika, Afrika, Europa og Asia. En lang rekke internasjonale gjester står på listen over deltakere under AUFs landsmøte og AUFs årlige sommerleir på Utøya.
=== Utøya ===
AUF er eier av Utøya i Tyrifjorden. Øya ble gitt AUF i gave fra Oslo faglige Samorganisasjon 28. august 1950. Utøya har en lang tradisjon for å være møtested for AUFere fra hele landet. AUF arrangerte sin første sommerleir tilbake på Utøya etter 22. juli, i 2015. På disse sommerleirene har antall deltakere ligget på mellom 800-1000. Sommerleirene til AUF har en lang tradisjon for å være en viktig arena for politikkutvikling internt i Arbeiderpartiet, og de fleste av Arbeiderpartiets ledelse har tradisjon for å gjeste leiren. Sommerleirene på Utøya samler unge mennesker fra hele Norge til en uke med politikk og sosialt fellesskap og oppleves av mange av medlemmene som et årlig høydepunkt. Tidligere AUF-leder og nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg er blant de som har en lang tradisjon for å delta på AUFs sommerleir.Utøya har siden 1990 vært utskilt i et eget aksjeselskap, Utøya AS. Tord Dale er styreleder i Utøya AS, og daglig leder er Jørgen Frydnes. Demokratisenteret på Utøya har omfattende skolering og opplæring innenfor demokrati og menneskerettigheter, og tar i mot skoleklasser, konfirmantgrupper, organisasjoner og bedrifter på både dagsseminar og helgekonferanser.
== Ledere, generalsekretærer og nestledere ==
=== Ledere ===
=== Generalsekretær ===
=== Nestledere ===
== Kjente personer med bakgrunn i AUF ==
Se også: Kategori:Tillitsvalgte i AUF
Jens Stoltenberg, (f. 1959) NATOs generalsekretær, Arbeiderpartileder og statsminister.
Willy Brandt (1913-1992) Vest-Tysklands forbundskansler 1969-1974 og mottaker av Nobels fredspris i 1971.
Trygve Bratteli (1910-1984) Arbeiderpartileder og statsminister (1971-1972 og 1973-1976).
Hadia Tajik (f. 1983) Arbeiderpartiets nestleder og arbeids- og sosialminister i Jonas Gahr Støres regjering.
Thorbjørn Jagland (f. 1950) Europarådets generalsekretær fra 2009 og statsminister (1996-1997).
Anniken Huitfeldt (f. 1969) Utenriksminister i Jonas Gahr Støres-regjering.
Einar Gerhardsen (1897-1987) Norgeshistoriens lengstsittende statsminister.
Trond Giske (f. 1966) tidligere statsråd og Arbeiderpartiets nestleder i perioden 2015-2018.
Sigve Brekke (f. 1959) næringslivsleder og konsernsjef i Telenor.
Rakel Seweriin (1906-1995) mangeårig stortingsrepresentant, en av norsk histories første kvinnelige statsråder og motstandskvinne.
Reiulf Steen (1933-2014) Arbeiderpartiets leder 1975-1981.
Rune Bjerke (f. 1960) norsk næringslivsleder og tidligere konsernsjef i DNB.
Nini Haslund Gleditsch (1908-1996) internasjonal freds- og menneskerettighetsaktivist.
Bjartmar Gjerde (1931-2009) politiker og kringkastingssjef 1981-1989.
Eva Kristin Hansen (f. 1973) Tidligere stortingspresident.
Gunnar Sand (1909-1983) AUFs leder i eksil under andre verdenskrig, og senere journalist.
Sigbjørn Johnsen (f. 1950) stortingsrepresentant og profilert finansminister.
Eskil Pedersen (f. 1984) AUFs leder under terrorangrepet mot AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011.
Bjørn Tore Godal (f. 1945) statsråd og diplomat.
Arne Treholt (f. 1942) tidligere embedsmann og politiker dømt for spionasje.
Tore O. Sandvik (f. 1969) fylkesordfører i Trøndelag fylke.
Even Aleksander Hagen (f. 1988) fylkesordfører i Innlandet fylke.
Håkon Johnsen (1914-1991) stortingsrepresentant og odelstingspresident.
Ronald Bye (1937-2018) forfatter og politiker.
Arne Paasche-Aasen (1901-1978) forfatter og lyriker.
Mina Gerhardsen (f. 1975) samfunnsdebattant og tidligere politiker.
Mímir Kristjánsson (f. 1986) journalist og Rødt-politiker.
Viggo Hansteen (1900-1941) norsk fagforeningsleder og høyesterettsadvokat. Henrettet sammen med Rolf Wickstrøm under unntakstilstanden 10. september 1941.
Bjarne Håkon Hanssen (f. 1962) kommunikasjonsrådgiver og tidligere statsråd.
Jan Christian Vestre (f. 1986) næringsminister for Arbeiderpartiet, norsk næringslivsleder og CEO i Vestre AS.
Øysten Johan Langset (1913-1943) norsk motstandsmann under andre verdenskrig.
Tonje Brenna (f. 1987) kunnskapsminister og tidligere fylkesrådsleder i Viken fylkeskommune.
Jarle Roheim Håkonsen (f. 1969) journalist og tidligere nyhetsanker i Dagsrevyen.
Alf Hildrum (f. 1948) journalist og tidligere konsernsjef og administrerende direktør i TV2.
Roger Rein (f. 1960) journalist og redaktør.
Augusta Aasen (1878-1920) kvinnesaksforkjemper og politiker for Arbeiderpartiet.
Harald Langhelle (1890-1942) pressemann og redaktør i Arbeider-avisen. Henrettet som son-offer i Falstadskogen under unntakstilstanden 6. oktober 1942.
Roger Valhammer (f. 1984) byrådsleder i Bergen.
Martin Kolberg (f. 1949) Arbeiderpartiets partisekretær i årene 2001-2009.
Arvid Jacobsen (1938-2014) journalist og redaktør i Arbeiderbladet.
Ina Libak (f. 1989) tidligere AUF-leder og overlevende etter terrorangrepet mot AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011.
Øystein Mæland (f. 1960) psykiater og tidligere politidirektør og sjef for politidirektoratet.
Masud Gharakhani (f. 1982) stortingspresident.
== I populærkultur ==
AUF er direkte eller indirekte skildret, eller har medvirket i en rekke populærkulturelle utgivelser, særlig i lys av terrorangrepet mot Utøya. Av de mer kjente utgivelsene kan nevnes:
Kronprinsen. Norsk spillefilm fra 1979. Regi av Pål Bang-Hansen.
Året uten sommer, Erika Fatland. 2012.
Til Ungdommen. Norsk dokumentarfilm fra 2012. Regi av Kari Anne Moe.
En av oss, Åsne Seierstad. 2013.
Generasjon Utøya. Norsk dokumentarfilm fra 2021. Regi av Aslaug Holm.
Arbeiderpartiet og 22. juli, Hallvard Notaker. 2021.
22. juli - og alle dagene etterpå, Tonje Brenna. 2021.
Ingen mann er en øy, Jørgen Frydnes. 2021.
Aldri tie, aldri glemme. Antologi, Gaute B. Skjervø, Eirin Kristin Kjær, Astrid Huitfeldt. 2021.
Utøyakortet, Snorre Valen. 2021.
Furia. Norsk-produsert TV-serie. 2021.
Gutter mot verden. Dokumentarserie, NRK. 2021.
== Litteratur ==
Per Egeberg Sogstad, (1951). Ungdoms fanevakt, AUF, Oslo.
Terje Halvorsen, red. (2003). Partiets salt: AUF's historie. Oslo: Pax. ISBN 82-530-2576-9.
AUF: en rekrutterende ungdomsorganisasjon, artikkel hos Norgeshistorie.no
Haakon Lie Slik jeg ser det 2 s.132 ISBN 82-10-02527-9
Alfred Skar, Arbeidernes Ungdomsfylking under okkupasjonsårene 1940-1945
JoStein Moen og Trond Giske: Utøya.
Astrid Huitfeldt, Eirin Kristin Kjær, Gaute Børstad Skjervø (red.): Aldri tie, aldri glemme. (2021, Res Publica)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | | ideologi = SosialdemokratiDemokratisk sosialisme Feminisme | 1,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gry_Larsen | 2023-02-04 | Gry Larsen | ['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-politikere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Jevnaker kommune', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Arbeiderpartiet', 'Kategori:Politiske rådgivere i Regjeringen Stoltenberg II', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statssekretærer fra Ap', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Stoltenberg II'] | Gry Larsen (født 7. november 1975) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (Ap). Fra 2009 til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013 var hun statssekretær i Utenriksdepartementet. Fra 2015 til 2020 var hun generalsekretær for bistandsorganisasjonen CARE Norge. Fra 2020 er hun leder for bærekraft og samfunn i Grieg Gruppen.
| Gry Larsen (født 7. november 1975) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (Ap). Fra 2009 til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013 var hun statssekretær i Utenriksdepartementet. Fra 2015 til 2020 var hun generalsekretær for bistandsorganisasjonen CARE Norge. Fra 2020 er hun leder for bærekraft og samfunn i Grieg Gruppen.
== Biografi ==
Hun kommer opprinnelig fra Jevnaker, men bor i Oslo. Hun er utdannet cand.mag. med fagene statsvitenskap, historie og Nord-Afrika- og Midtøsten-kunnskap. Tidligere har hun vært leder, nestleder og sentralstyremedlem i Arbeidernes ungdomsfylking og har også hatt verv i AUF i Oppland og Jevnaker AUF.
Larsen ble utnevnt til politisk rådgiver for utenriksminister Jonas Gahr Støre da regjeringen Stoltenberg II overtok i 2005. 23. april 2009 ble hun utnevnt til statssekretær i samme departement etter at Raymond Johansen ble valgt til partisekretær i Arbeiderpartiet. Hun var statssekretær til Jens Stoltenbergs andre regjering måtte gå av etter valget 9. september 2013. Fra 1. januar 2015 til 1. september 2020 var hun generalsekretær i CARE Norge, en organisasjon som kjemper for fattige kvinners rettigheter.
Fra 2011 til 2015 var hun medlem av bydelsutvalget i Bydel Østensjø i Oslo.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gry Larsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Gry Larsen hos Stortinget
(no) Gry Larsen hos Norsk senter for forskningsdata
Biografi hos Utenriksdepartementet | Gry Larsen (født 7. november 1975) er en norsk organisasjonskvinne og tidligere politiker (Ap). | 1,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fremskrittspartiets_Ungdom | 2023-02-04 | Fremskrittspartiets Ungdom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:FpU', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1978', 'Kategori:Politiske ungdomspartier i Norge'] | Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er Fremskrittspartiets politiske ungdomsorganisasjon.
| Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er Fremskrittspartiets politiske ungdomsorganisasjon.
== Historikk ==
Organisasjonen ble offisielt stiftet på Fremskrittspartiets landsmøte i 1978, det samme landsmøtet som valgte Carl I. Hagen til formann for Fremskrittspartiet. FpU har aktive fylkeslag i alle landets fylker. Det ble tidligere gjort forsøk på å lage et ungdomsparti i Anders Langes Parti, ALPU, men Lange var motstander av opprettelsen av et eget ungdomsparti fordi han mente at frihetselskere skulle stå sammen uansett alder.
Ungdomspartiet ble stiftet som et resultat av at en gruppe Frp-medlemmer ønsket et ungdomsparti. Den første formannen i FpU var Peter N. Myhre, som var formann frem til 1984.
== FpUs politikk ==
FpUs politikk baserer seg på den liberalistiske ideologien og mener at friheten er det viktigste i et samfunn. Eiendomsretten skal være fundamental og ukrenkelig og partiet vil ha en mest mulig begrenset stat med fri markedsøkonomi og et minimum av statlig innblanding.
FpUs hovedsaker i forrige valgkamp var mer valgfrihet i skolen, lavere skatter og avgifter og strengere straffer for kriminelle.
== Ledere i FpU ==
Blant ungdomsorganisasjonene med moderparti på Stortinget var FpU det siste ungdomspartiet som brukte tittelen formann i stedet for leder. På landsmøtet i 2022 endret FpU tittelen til leder.
Per januar 2023 er Simen Velle leder for organisasjonen. Han overtok etter Andreas Simon Brännström i mars 2022. Generalsekretær siden 2021 er Andreas Ingebretsen. Per 31. desember 2016 hadde FpU 2 081 medlemmer.
1978–1984 Peter N. Myhre
1984–1987 Pål Atle Skjervengen
1987–1989 Tor Mikkel Wara
1989–1992 Jan Erik Fåne
1992–1994 Lars Erik Grønntun
1994–1995 Ulf Leirstein
1995–1996 Klaus Jakobsen
1996–1996 Anders Anundsen
1996–1998 Reidar Helliesen
1998–1999 Anders Anundsen
1999–2002 Bård Hoksrud
2002–2008 Trond Birkedal
2008–2012 Ove André Vanebo
2012–2014 Himanshu Gulati
2014–2016 Atle Simonsen
2016–2020 Bjørn-Kristian Svendsrud
2020–2022 Andreas Simon Brännström
2022–d.d. Simen Velle
== Generalsekretærer i FpU ==
1984–1986 Hans Andreas Limi
1986–1989 Per Arne Olsen
1989–1992 Ellen Wibe
1992–1994 Jøran Ledal
1994–1995 Frode Gjesdal
1995–1998 Ingen
1998–1999 Tony Caffrey
1999–2000 Ingen
2001–2001 Tor Espen Simonsen
2001–2003 Kai-Morten Terning
2003–2005 Roy Steffensen
2005–2006 Kai-Morten Terning
2006–2007 Ole Kristoffer Tveiten
2007–2008 Arne-Petter Lorentzen
2008–2011 Odd Andreas Østtveit
2011–2014 Espen Teigen
2014–2017 André Bråthen
2017–2019 Tonje Lavik
2019–2021 Ola Buvik Skedsmo
2021–d.d. Andreas Ingebretsen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | 1978 | 1,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Birkedal | 2023-02-04 | Trond Birkedal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:FpUs ledelse', 'Kategori:FrP-politikere i Rogaland', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Lokalpolitikere i Stavanger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for lovbrudd', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Trond Birkedal (født 22. mars 1980 i Stavanger) er en norsk tidligere politiker (FrP). Han var formann i ungdomspartiet Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) fra 2002 til 2008, og var senere sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet og partiets ordførerkandidat i Stavanger. Han trakk seg fra alle verv i partiet i 2011 etter at han ble siktet og senere dømt for seksuell omgang med en mindreårig gutt.
| Trond Birkedal (født 22. mars 1980 i Stavanger) er en norsk tidligere politiker (FrP). Han var formann i ungdomspartiet Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) fra 2002 til 2008, og var senere sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet og partiets ordførerkandidat i Stavanger. Han trakk seg fra alle verv i partiet i 2011 etter at han ble siktet og senere dømt for seksuell omgang med en mindreårig gutt.
== Biografi ==
Birkedal tok økonomiske og administrative fag i videregående skole og begynte på jusstudier før han i 1999 begynte å arbeide med politikk på heltid.
I 2006 ble han gjenvalgt som formann i FpU for sin tredje periode. Han var også politisk nestformann i Rogaland Frp frem til 2009. Fra 2009 til 2011 satt Birkedal i bystyret og formannskapet i Stavanger og i fylkestinget i Rogaland. I den samme perioden ledet han Fremskrittspartiets skole- og oppvekstutvalg og var medlem av FrPs sentralstyre og landsstyre. Den 6. desember 2006 ble Birkedal valgt til Stavanger FrPs ordførerkandidat i en opprivende nominasjonsprosess i Stavanger FrP foran kommunestyrevalget 2007. Etter at Birkedal ble nominert som ordførerkandidat tok han ikke gjenvalg som formann i FpU på landsmøtet i 2008. Han ble erstattet av Ove Vanebo. Birkedal ble valgt som medlem av FrPs sentralstyre på landsmøtet i 2009. Birkedal arbeidet deretter som gruppeleder i Stavanger FrP.
Trond Birkedal ble lenge ansett som et stort politisk talent.
== Straffesak og dom ==
I mars 2011 ble det kjent i media at Trond Birkedal var pågrepet og siktet for utuktig adferd rettet mot menn og seksuell omgang med en gutt under 16 år. Birkedal trakk seg på bakgrunn av dette fra alle sine politiske verv. Han stilte senere opp i et 24 siders intervju om sin historie i magasinet Plot der han stod offentlig frem som homofil.16. februar 2012 ble Birkedal dømt i Stavanger tingrett for forhold han hadde erkjent, men han ble frifunnet for tiltalepunktet om seksuell omgang med en 15-åring. Han ble dømt til 60 dagers fengsel, hvorav 20 dager ubetinget. Tingretten anså at Birkedal hadde sonet ferdig gjennom utholdt varetekt. Frifinnelsen for seksuell omgang ble påanket av påtalemyndigheten, og ankesaken ble behandlet i Gulating lagmannsrett i oktober 2012. 17. oktober 2012 ble Trond Birkedal dømt i Gulating lagmannsrett for tiltalepunktet om seksuell omgang med en 15-åring, samt for de andre forholdene. Han ble dømt til ubetinget fengsel i syv måneder og til å betale den fornærmede 60 000 kroner i oppreisning. Birkedal erklærte samme dag at han ville anke dommen til Høyesterett. 12. desember 2012 forkastet Høyesteretts ankeutvalg Birkedals anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen, men innvilget derimot en ny behandling av straffeutmålingen. 7. februar 2013 forkastet Høyesterett Trond Birkedals anke over straffeutmålingen på syv måneders ubetinget fengsel. Dommen og straffeutmålingen ble dermed rettskraftig. Birkedal sonet fengselsdommen fra 2013 til 2014.Birkedal har opplyst at han jobber for å få sin straffesak gjenopptatt gjennom Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker.
== Etter politikken ==
Etter å ha trukket seg fra politikk har Birkedal tatt et oppgjør med det han mener er en broilerkultur i norsk politikk samtidig som han understreker at han «var broiler selv». Han mener det er et demokratisk problem at stadig flere blir heltidspolitikere i ung alder uten noen annen erfaring. Birkedal har varslet en bokutgivelse med tittelen Fra broilerfabrikken.
== Verv ==
1997–1999: Formann i Stavanger FpU
1998–1999: Politisk nestformann i Rogaland FpU
1998–1999: Politisk nestleder i NGS Rogaland (Norges Gymnasiastsamband)
1998–1999: Studieleder i Stavanger Frp
1999–2011: Medlem av inntaksnemnda
1999–2011: Medlem av opplæringsutvalget i Rogaland
1999–2011: Medlem av Rogaland fylkesting
1999–2011: Medlem av Stavanger bystyre
1999–2000: Formann i Rogaland FpU
1999–2001: Fylkessekretær i Rogaland Frp
1999–2003: Medlem av helse- og sosialutvalget i Rogaland
1999–2007: Nestleder i Kommunalstyret for helse og sosial i Stavanger
2000–2002: 1. nestformann i FpU
2002–2007: Informasjonsrådgiver i Stavanger Frps bystyregruppe
2002–2008: Formann i FpU
2006–2009: Politisk nestformann i Rogaland Frp
2006–2011: Leder av FrPs oppvekst og skolepolitisk utvalg
2007–2011: Gruppeleder i Stavanger FrP
2009–2011: Medlem av FrPs sentralstyre og landsstyre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Trond Birkedal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trond Birkedal på Internet Movie Database
(no) VG.no 2011 om Birkelands politiske karriere | Trond Birkedal (født 22. mars 1980 i Stavanger) er en norsk tidligere politiker (FrP). | 1,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Steinar_Osmundnes | 2023-02-04 | Per Steinar Osmundnes | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:KrFUs ledelse', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gloppen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sogn og Fjordane', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra KrF'] | Per Steinar Osmundnes (født 20. august 1980 i Førde) er en norsk politiker (KrF) og forretningsmann.
Han var vararepresentant til Stortinget fra Sogn og Fjordane i perioden 2001–2005. Han møtte fast fra 27. juni 2003, etter at Magne Aarøen døde. Osmundnes var i denne perioden den yngste representanten på Stortinget. Han satt i Stortingets sosialkomité. Han var KrFs førstekandidat i Sogn og Fjordane i 2005, men ble ikke gjenvalgt.Per Steinar Osmundnes var leder i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) fra 2002 til 2005. I 2007 ble han valgt inn i Kristelig Folkepartis sentralstyre.Han kommer fra en lærerfamilie i Hyen. Selv er han utdannet ved NHH. I 2015 ble han daglig leder ved tilhengerfabrikken Tysse mekaniske verksted i Tyssebotnen.
| Per Steinar Osmundnes (født 20. august 1980 i Førde) er en norsk politiker (KrF) og forretningsmann.
Han var vararepresentant til Stortinget fra Sogn og Fjordane i perioden 2001–2005. Han møtte fast fra 27. juni 2003, etter at Magne Aarøen døde. Osmundnes var i denne perioden den yngste representanten på Stortinget. Han satt i Stortingets sosialkomité. Han var KrFs førstekandidat i Sogn og Fjordane i 2005, men ble ikke gjenvalgt.Per Steinar Osmundnes var leder i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) fra 2002 til 2005. I 2007 ble han valgt inn i Kristelig Folkepartis sentralstyre.Han kommer fra en lærerfamilie i Hyen. Selv er han utdannet ved NHH. I 2015 ble han daglig leder ved tilhengerfabrikken Tysse mekaniske verksted i Tyssebotnen.
== Se også ==
Liste over stortingsrepresentanter fra Gloppen kommune
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Per Steinar Osmundnes hos Stortinget
(no) Per Steinar Osmundnes hos Norsk senter for forskningsdata | Per Steinar Osmundnes (født 20. august 1980 i Førde) er en norsk politiker (KrF) og forretningsmann. | 1,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristelig_Folkeparti | 2023-02-04 | Kristelig Folkeparti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kristelig Folkeparti', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1933'] | Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Selv om det ofte omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk».
Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i Erna Solbergs regjering fra 2019 til 2021. Partiet har hatt statsministeren i tre av dem: Lars Korvalds regjering 1972–1973, Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 og Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005.
Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2021 det dårligste, med en oppslutning på 3,8 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.
Olaug Bollestad ble 13. november 2021 ble valgt til partileder og Dag-Inge Ulstein til første nestleder. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Hadle Rasmus Bjuland. Fra 2021 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av tre representanter. Olaug Bollestad og Dag-Inge Ulstein er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.
| Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Selv om det ofte omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk».
Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i Erna Solbergs regjering fra 2019 til 2021. Partiet har hatt statsministeren i tre av dem: Lars Korvalds regjering 1972–1973, Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 og Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005.
Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2021 det dårligste, med en oppslutning på 3,8 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.
Olaug Bollestad ble 13. november 2021 ble valgt til partileder og Dag-Inge Ulstein til første nestleder. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Hadle Rasmus Bjuland. Fra 2021 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av tre representanter. Olaug Bollestad og Dag-Inge Ulstein er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.
== Politisk plattform ==
Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, ønsker å lovfeste retten til liv og gikk i mot en felles ekteskapslov. De er også engasjert i oppvekst- og skolepolitikk, og særlig opptatt av velferdsordninger for foreldre og lærertetthet i skolen. Svært mange i KrF har et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land. Dette har særlig fått utslag for bistands- og utviklingspolitikken, som er et av KrFs viktigste politikkområder.
Deres hovedsaker:
Valgfrihet for småbarnsfamiliene
Verdighet i eldreomsorgen
Vern om miljøet og klimaet
Kamp mot fattigdom i Norge og verden
== Historie ==
Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at bibelskolelæreren og redaktøren Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Han hadde tidligere vært vararepresentant for dette partiet, og hadde også møtt på Stortinget. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen. Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 prosent av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant.
I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsing på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til stortingsvalget i oktober 1973. I 1980-årene deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer: Sentrumsregjeringen (1997–2000) og Samarbeidsregjeringen 2001–2005.
Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet. Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode, og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7 prosent på en meningsmåling utført av Norsk Gallup. Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3 prosent oppslutning, landets tredje største parti. Partiet fikk 15,5 prosent oppslutning på en meningsmåling i april 2000, cirka én måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av.
=== Avskaffelsen av «bekjennelsesparagrafen» ===
Fram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet, måtte være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn. Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt, og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den. Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegatene på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig. Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at «alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1».I partiets nåværende paragraf 1 heter det: �«KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.»
=== Landsmøtet i 2018 ===
Den 2. november 2018 besluttet landsmøtet å starte regjeringsforhandlinger med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet til tross for anbefaling fra partileder Knut Arild Hareide om å samarbeide med opposisjonspartiene. I forkant av beslutningen var det en tildels opprivende prosess i partiet om samarbeid og retningsvalg. Som følge av nederlaget valgte Hareide å trekke seg som partileder, hvis regjeringsforhandlingene med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre endte med at KrF ble med i regjeringen. Det avgjørende landsmøtet ble av presse og kommentatorer omtalt som et «skjebnelandsmøte», og dette ble av Språkrådet kåret til «Årets ord» i 2018.Fra 22. januar 2019 deltok partiet i Erna Solbergs regjering, som var åttende gang partiet deltok i en norsk regjering. Partiet hadde først tre statsråder, og etter at FrP forlot regjeringen 24. januar 2020, fire statsråder: barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, landbruksminister Olaug Bollestad, samferdselsminister Knut Arild Hareide og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.
På landsmøtet 27. april 2019 ble Kjell Ingolf Ropstad valgt til partileder. Olaug Vervik Bollestad og Ingelin Noresjø ble valgt som henholdsvis første og andre nestleder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg som partileder 24. september 2021 og ble erstattet av Olaug Bollestad som fungerende partileder. 13. november 2021 ble Bollestad valgt til ny leder av KrF og Dag-Inge Ulstein som første nestleder. Noresjø trakk seg som andre nestleder i februar 2022.
== Regjeringer ==
Partiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer:
John Lyngs regjering H, KrF, Sp, V (28. august 1963–25. september 1963)
Per Bortens regjering H, KrF, Sp, V (12. oktober 1965–17. mars 1971)
Lars Korvalds regjering KrF, Sp, V (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
Kåre Willochs regjering H, KrF, Sp (8. juni 1983–9. mai 1986)
Jan P. Syses regjering H, KrF, Sp (16. oktober 1989–3. november 1990)
Kjell Magne Bondeviks første regjering KrF, Sp, V (17. oktober 1997–17. mars 2000)
Kjell Magne Bondeviks andre regjering H, KrF, V (19. oktober 2001–17. oktober 2005)
Erna Solbergs regjering H, FrP, V, KrF (22. januar 2019–24. januar 2020), H, V, KrF (24. januar 2020–14. oktober 2021)
== Stortingsrepresentanter ==
Kristelig Folkeparti har tre stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
== Ordførere ==
Kristelig Folkeparti har ti ordførere i perioden 2019–2023. I perioden 2015–2019 hadde KrF ordføreren i 17 kommuner og fylkesordføreren i Rogaland.
== Partiledelse ==
== Valghistorikk ==
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Medlemmer ==
Kristelig Folkeparti hadde 25 939 medlemmer 31. desember 2017 som fordeler seg slik på fylkeslagene:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09071-7.
Lomeland, Arne R. (1971). Kristelig Folkeparti blir til. Oslo: Universitetsforlaget.
Rovde, Olav (2016). «Kristelig Folkeparti – mellom kristen tradisjonalitet og velferdsmodernitet». I Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn. Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget. s. 125–140. ISBN 978-82-450-1900-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933–2008. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7237-9.
Sæter, Odd Jostein (red.) (1985). Kristelig Folkepartis historie 1933–1983. Samling om verdier. Oslo: Valo. ISBN 82-991256-1-8.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Kristelig Folkeparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kristelig Folkepartis Ungdom
(no) Kristelig Folkeparti på Twitter
(no) Kristelig Folkeparti på Facebook
(no) Kristelig Folkeparti på Instagram | Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) er ungdomspartiet til Kristelig Folkeparti (KrF) og ble stiftet i 1946. Ungdomspartiet definerer seg selv som et kristendemokratisk parti som plasserer seg i sentrum av norsk politikk. | 1,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Kommunistiske_Parti | 2023-02-04 | Norges Kommunistiske Parti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommunistiske partier', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1923'] | Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men etter uenigheter og til slutt et rettslig oppgjør startet NKP en ny ungdomsorganisasjon, Ungkommunistene i Norge.
| Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men etter uenigheter og til slutt et rettslig oppgjør startet NKP en ny ungdomsorganisasjon, Ungkommunistene i Norge.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
Rundt første verdenskrig begynte Det norske Arbeiderparti å bevege seg i en mer radikal retning. Særlig den russiske revolusjonen var av stor betydning. Da den radikale fløyen fikk flertall i 1919, sluttet partiet seg til Den kommunistiske internasjonale. I 1923 bestemte imidlertid flertallet seg for å tre ut av internasjonalen. Det mindretallet som ville forbli, brøt ut og dannet NKP. Partiet fikk med seg 11 av DnAs 41 aviser, deriblant de viktige avisene Ny Tid i Trondheim og Arbeidet i Bergen, der partiet kom i flertall i partiorganisasjonene og overtok disse også. NKPs første formann var Sverre Støstad. Samtidig ble partiavisen Norges Kommunistblad etablert som partiets hovedorgan.
=== Tidlige år ===
Fra å være et stort parti da det ble stiftet, mistet NKP oppslutning gjennom 1920- og 1930-årene, dels også fordi flere stortingsrepresentanter forlot partiet. 13 stortingsrepresentanter valgt inn for DNA ble med over til NKP ved splittelsen. Seks av disse ble gjenvalgt i 1924. I 1924 fikk partiet 59 401 stemmer (6,1 prosent) og seks representanter på Stortinget. I 1926 fikk det 40 074 stemmer (4,02 prosent) og tre representanter. I 1930 mistet NKP sine representanter på tinget da det fikk kun 20 351 stemmer (1,7 prosent). I 1936 fikk partiet kun 4376 stemmer (0,3 prosent). I det siste valget stilte partiet ikke lister i alle fylker.
Parallelt med minkende oppslutning var partiet herjet av intern strid. Halvard Olsen og andre fagbevegelsesledere forlot partiet i 1924 i protest mot partiets faglige politikk. Sverre Sjøstad, den første formannen, og hans tilhengere forlot partiet i 1927 for å bli med i gjenforeningen av Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Emil Stang og Olav Scheflo forlot partiet samme år da de ikke ønsket å gå imot en Arbeiderpartiregjering. I 1927 ble Mot Dag-gruppen med i partiet. De forlot det året etterpå da partiet beveget seg mot en ultra-venstre posisjon.Flere norske kommunister deltok i kommunistisk opplæring i Moskva i mellomkrigstiden. To skoler drevet av Komintern; Lenin-skolen og KUNMZ, tok imot elever fra kommunistpartier over hele verden. Elevene fikk undervisning i russisk, skrifter av Lenin og Stalin og innføring i Kominterns politikk. De fikk også noe militær trening og opplæring i å drive illegalt partiarbeid. Kaderutdanningen preget NKP, og gjennom 1930-årene ble viktige stillinger i partiet, ungdomsforbundet og partipressen fylt med Moskva-utdannede kadrer. Utdanningen forsterket også NKP-ledernes solidaritet med Sovjetunionen. Skolene ble lagt ned i 1937 og 1938.
=== Den annen verdenskrig ===
Under andre verdenskrig var partiets holdning i starten tuftet på ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen.
NKP begynte væpnet motstand mot okkupanten etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, men ble avvist av den øvrige motstandsbevegelsen frem til 1944. Kommunistenes motstandsvirksomhet krevde over 150 liv, blant annet ble 17 kommunister henrettet på Trandum 1. mars 1943. Asbjørn Sunde («Osvald») sine sabotasjegruppe sto formelt under NKVDs kommando og var den eneste organisasjonen som drev sabotasje med base i Norge fra 1941 til 1944 da Milorg også begynte med sabotasje. I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. Mange havnet også i konsentrasjonsleirer og fengsler. Kommunistenes motstand mot okkupasjonen og nazismen under andre verdenskrig førte til økt oppslutning for NKP i de første årene etter krigen.
=== Etterkrigstiden ===
Rollen partiet spilte i motstandskampen ga partiet et oppsving. Mens partiet rett før krigen hadde vært en relativt ubetydelig politisk kraft med beskjedne 1500-2000 partimedlemmer, hadde det i oktober 1945 hele 25 000 medlemmer, og nye strømmet stadig til. I mai 1946 hadde medlemstallet økt til mer enn 34 000.
Ved det første valget etter krigen fikk partiet 11,9 prosent av stemmene og 11 representanter på Stortinget.
NKP forble medlem av Komintern fram til oppløsningen i 1943, men ble ikke med i omorganiseringen i 1947.
== I regjering ==
Til tross for at NKP ikke hadde noen representanter i det Stortinget som ble valgt i 1936, deltok partiet i samlingsregjeringen som ble dannet etter andre verdenskrig. Partiet fikk to statsråder, nemlig Kirsten Hansteen, Norges første kvinnelige statsråd, og Johan Strand Johansen.
== Nedgangstid og interne konflikter ==
Partiet ble raskt svekket av intern uro og internasjonale forhold og markerte seg blant annet som motstander av Marshall-planen. En medvirkende årsak til dette var Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale 29. februar 1948, der han definerte kommunistpartiet som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati».
Blant annet valgloven, som favoriserte det største partiet, gjorde at NKP falt ut av Stortinget i 1949, selv om partileder Emil Løvlien bare manglet 30 stemmer på å bli gjenvalgt fra Hedmark. Etter valgnederlaget kulminerte et internt oppgjør mellom to leire, den ene ledet av Peder Furubotn, den andre av Emil Løvlien og Johan Strand Johansen. Furubotn og kretsen rundt ham tapte, og de ble deretter ekskludert. Selv om det bare dreide seg om 200 personer, samt et tilsvarende antall som forlot partiet frivillig av i alt 17 000 medlemmer, ble tapet svært merkbart. For blant de som forsvant ut, var et flertall av partiets og ungdomsorganisasjonens sentralledelse samt en betydelig del av fylkesstyrene.
== 1950-tallet ==
NKP fikk igjen representasjon på Stortinget i 1953 (3) og 1957 (1), men partiet ble aldri seg selv igjen og klarte ikke å øke oppslutningen. NKP ble lenge beskyldt, særlig fra høyresiden, for å være Moskvatro og stalinister. NKP tok et oppgjør med Stalin i 1950-årene.
På 1960-tallet kom en ny splittelse der et mindretall i partiledelsen, ledet av Hans I. Kleven og Jørgen Vogt, la ned vervene sine og opprettet Marxistisk Forum.
== Marxist-Leninistisk Front i NKP ==
På slutten av 1960-tallet oppsto en marxist-leninistisk venstre-opposisjon innad i NKP, hvor bl.a. den kjente fagforeningslederen Kjell Hovden og Esther Bergerud var sentrale. I 1969 ble første nummer av tidsskriftet «Røde Fane» utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, med Esther Bergerud som ansvarlig redaktør. Hun var sentralstyre-medlem i NKP og dermed den fremste representant for venstreopposisjonen i NKP. Gjennom bokhandelen «Oslo Bok- og Papirhandel» bidro hun til å spre Mao Zedongs skrifter til revolusjonær ungdom.
I juli 1970 ble 27 medlemmer av kretsen rundt «Røde Fane» ekskludert fra NKP, deriblant Esther Bergerud og Kjell Hovden. Disse var ledende i «Marxist-Leninistisk Front i NKP» (MLF). Esther Bergerud var den eneste kvinnen i sentralstyret av NKP da hun ble ekskludert. På NKPs landsmøtet i april 1971 forlot ytterligere 32 medlemmer NKP.
Etter eksklusjonen fra NKP tok MLF navnet «Marxist-Leninistisk Front». I oktober 1972 tok MLF initiativet til å stifte Kommunistisk Arbeiderforbund (KA), en partibyggende kommunistisk organisasjon, som samarbeidet med Kommunistisk Universitetslag (KUL). Esther Bergerud var i årene 1972-76 redaktør for KAs tidsskrift «Røde Fane». KA/KUL var på slutten av 1970-tallet en reell utfordrer til AKP(m-l), men opphørte som politisk kraft etter en intern splittelse i 1980. KA ble formelt nedlagt i 2006.
== SV ==
EF-kampen i 1972 ga partiet en viss revitalisering, og i kjølvannet av denne gikk NKP i forhandlinger med Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske Sosialister (AIK) med henblikk på å bygge et nytt venstreparti. Ved valget i 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, deriblant NKPs leder Reidar T. Larsen.
På landsmøtene til de tre organisasjonene i 1974 ble det nye partiet Sosialistisk Venstreparti (SV) vedtatt etablert fra høsten 1975, samtidig som det ble avtalt at de tre organisasjonene skulle la seg oppløse innen utgangen av året. Partiavisene Orientering og Friheten skulle dessuten inngå i den nye avisa Ny Tid. Høsten 1975 kom det til splid i NKP om en skulle legge ned partiet og partiavisa. Partileder Reidar T. Larsen, som var for at NKP skulle inngå i SV, kom sammen med sine meningsfeller i mindretall på NKPs landsmøte. De valgte da selv å melde overgang til SV, mens NKPs flertall bestemte at partiet og partiavisa skulle bestå.
== Etter 1970 ==
Fra midten av 1970-årene og fram til i dag er NKP blitt redusert til et promilleparti uten reell politisk innflytelse. Ved stortingsvalget i 1989 stilte NKP til valg sammen med Rød Valgallianse (RV) og uavhengige i en ny valgallianse – Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet (FMS) - men alliansen oppnådde ikke representasjon på Stortinget.
Partiet tok på slutten av 1980-tallet et oppgjør med sin fortid og omgjorde på landsmøtet i 1990 alle eksklusjonene fra 1950. Dagens prinsipprogram er fra 1995.
Partiledelsen ble flyttet fra Oslo til Stavanger i 1991, fra 1993 videre til Bergen under en kollektiv ledelse, før den ble flyttet tilbake til Oslo i 2001.
Partiet mistet sin siste fylkestingsrepresentant ved valget i 1991.
I 2003 vedtok landsstyret i NKP å ekskludere sju sentrale medlemmer med bakgrunn i at de var medlemmer i organisasjonen Bevegelsen for Sosialisme. I kjølvannet av disse eksklusjonene mistet partiet mange medlemmer og aktivister. Disse medlemmene ville fjerne sentrale kommunistiske elementer fra partiprogrammet og trekke partiet inn mot sentrum, noe som ville ha ødelagt det ideologiske grunnlaget for partiet. En kan kalle det en revisjonistisk fraksjon i partiet.Etter kommunevalget i 2003 ble NKP representert i kommunestyrene i Vadsø (1) og Åsnes (2). Representantene i Åsnes ble imidlertid med da lokallaget brøt med NKP i desember 2004 og etablerte Radikale Sosialister. Hovedgrunnen til bruddet var at lokallaget mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tiden samt partiets sentralisme og de gjennomførte eksklusjonene i 2003. I tillegg kom saker som rovdyrpolitikken og partiets religiøse synspunkt.
== NKP i dag ==
=== Oppslutning ===
NKP har sin største tilslutning der partiet normalt stiller lister ved valg, men med en konsentrasjon i Oslo-området, Bergen og Trondheim. Valgoppslutningen er imidlertid lav. Ved siste kommunestyrevalg fikk partiet 523 stemmer (0,1%), ved siste fylkestingsvalg (2011) fikk partiet 1270 stemmer (0,1%), mens det ved siste stortingsvalg (2017) fikk 309 stemmer (0,0%).
=== Valg ===
Valgloven sier at partier med under 5000 stemmer ved forrige valg må samle minst 500 underskrifter i hvert fylke man skal stille liste til valg og 300 underskrifter per kommune. Mye av NKPs ressurser benyttes i dag til å samle slike underskrifter.
Ved stortingsvalget 2005 stilte partiet lister i elleve fylker (Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Hedmark, Østfold og Oslo) og fikk 1060 stemmer.
Ved fylkestingsvalget i 2007 fikk partiet 1203 stemmer, etter at det ble stilt lister i sju fylker (Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Ved valget til kommunestyrene mistet partiet sin siste representant. Partiet stilte ikke liste til kommunestyrevalget i Vadsø, der partiet har vært representert siden andre verdenskrig.
Ved valget i 2009 var det NKP-lister i åtte fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Stemmetallet ble 697.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 stilte partiet lister i åtte fylker (Buskerud, Hordaland, Nordland, Oslo, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Vest-Agder) og i fire kommuner (Tranøy, Tromsø, Trondheim og Bergen). Stemmetallet i fylkestingsvalget ble 1270.
Ved valget i 2013 var det NKP-lister i syv fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder og Oslo). Stemmetallet ble 617.
Ved valget i 2017 oppnådde partiet 309 stemmer (0,0%) på landsbasis. Partiet stilte lister i Troms, Nordland, Rogaland og Oslo.Ved valget i 2021 fikk partiet totalt 301 stemmer, og stilte lister i Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland og Oslo.
=== Partiavis ===
NKPs partiavis Friheten utkommer annenhver uke i et opplag på rundt 3000. Falken Forlag er tilknyttet partiet og er heleid av NKP.
NKP har også et stort internasjonalt nettverk med søsterpartier rundt om i verden.
== Politikk ==
En demokratisk, flertallsstyrt planøkonomi til dekning av alle menneskers grunnleggende og samfunnsmessige behov
Opprettholdelse og utbygge offentlige sykehus med full beredskap
Full barnehagedekning og gratis barnehage for alle
Skolehelsetjenesten og bedriftshelsetjenesten må bevares og bygges videre ut
Nord-Norgebanen settes på ny dagsorden for å sikre landsdelen et nødvendig jernbanetilbud slik at næringslivet og bosetningen får ny vekst og utvikling
Omdanningene av energiverk til aksjeselskaper må stoppes
Melde Norge ut av NATO
Nei til EU og EØS
== Valgresultat ==
1) Mandattallene for Sosialistisk Valgforbund, hvorav ett NKP-medlem (Reidar T. Larsen)
2) SVs oppslutning der NKP deltok
== Partiledere ==
Runa Evensen 2015 –
Jørgen Hovde 2013 – 2015
Svend Haakon Jacobsen 2010 – 2013
Zafer Gözet 2001–2010
Per Lothar Lindtner 2000–2001
Per Lothar Lindtner og Kjell Underlid 1998–2000
Terje Krogh, Per Lothar Lindtner og Kjell Underlid 1993–1998
Ingve Iversen 1991–1993
Kåre André Nilsen 1987–1991
Hans I. Kleven 1982–1987
Martin Gunnar Knutsen 1975–1982
Reidar T. Larsen 1965–1975
Emil Løvlien 1946–1965
Adam Egede-Nissen 1934–1946
Henry Wilhelm Kristiansen 1931–1934
Peder Furubotn 1925–1930
Sverre Støstad 1923–1925
== Parlamentariske ledere etter 1945 ==
Emil Løvlien 1945–1949
Emil Løvlien 1954–1961
== Se også ==
NKPs presse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norges Kommunistiske Parti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) NKP Midt-Norge
(no) NKP Bergen
(no) Friheten (NKPs ukeavis)
(no) Ungkommunistene i Norge -NKPs ungdomsorganisasjon | Norges Kommunistiske Ungdomsforbund er et uavhengig kommunistisk ungdomsforbund som fra stiftelsen i 1903 til 1923 var ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti, da først under navnet Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund, før det i 1921 ble til NKU fram til splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923. Fra 1923 til 2006, med unntak av en periode etter 1967, var NKU ungdomsorganisasjonen til Norges Kommunistiske Parti. | 1,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Kommunistiske_Parti | 2023-02-04 | Norges Kommunistiske Parti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommunistiske partier', 'Kategori:Norges Kommunistiske Parti', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1923'] | Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men etter uenigheter og til slutt et rettslig oppgjør startet NKP en ny ungdomsorganisasjon, Ungkommunistene i Norge.
| Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men etter uenigheter og til slutt et rettslig oppgjør startet NKP en ny ungdomsorganisasjon, Ungkommunistene i Norge.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
Rundt første verdenskrig begynte Det norske Arbeiderparti å bevege seg i en mer radikal retning. Særlig den russiske revolusjonen var av stor betydning. Da den radikale fløyen fikk flertall i 1919, sluttet partiet seg til Den kommunistiske internasjonale. I 1923 bestemte imidlertid flertallet seg for å tre ut av internasjonalen. Det mindretallet som ville forbli, brøt ut og dannet NKP. Partiet fikk med seg 11 av DnAs 41 aviser, deriblant de viktige avisene Ny Tid i Trondheim og Arbeidet i Bergen, der partiet kom i flertall i partiorganisasjonene og overtok disse også. NKPs første formann var Sverre Støstad. Samtidig ble partiavisen Norges Kommunistblad etablert som partiets hovedorgan.
=== Tidlige år ===
Fra å være et stort parti da det ble stiftet, mistet NKP oppslutning gjennom 1920- og 1930-årene, dels også fordi flere stortingsrepresentanter forlot partiet. 13 stortingsrepresentanter valgt inn for DNA ble med over til NKP ved splittelsen. Seks av disse ble gjenvalgt i 1924. I 1924 fikk partiet 59 401 stemmer (6,1 prosent) og seks representanter på Stortinget. I 1926 fikk det 40 074 stemmer (4,02 prosent) og tre representanter. I 1930 mistet NKP sine representanter på tinget da det fikk kun 20 351 stemmer (1,7 prosent). I 1936 fikk partiet kun 4376 stemmer (0,3 prosent). I det siste valget stilte partiet ikke lister i alle fylker.
Parallelt med minkende oppslutning var partiet herjet av intern strid. Halvard Olsen og andre fagbevegelsesledere forlot partiet i 1924 i protest mot partiets faglige politikk. Sverre Sjøstad, den første formannen, og hans tilhengere forlot partiet i 1927 for å bli med i gjenforeningen av Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Emil Stang og Olav Scheflo forlot partiet samme år da de ikke ønsket å gå imot en Arbeiderpartiregjering. I 1927 ble Mot Dag-gruppen med i partiet. De forlot det året etterpå da partiet beveget seg mot en ultra-venstre posisjon.Flere norske kommunister deltok i kommunistisk opplæring i Moskva i mellomkrigstiden. To skoler drevet av Komintern; Lenin-skolen og KUNMZ, tok imot elever fra kommunistpartier over hele verden. Elevene fikk undervisning i russisk, skrifter av Lenin og Stalin og innføring i Kominterns politikk. De fikk også noe militær trening og opplæring i å drive illegalt partiarbeid. Kaderutdanningen preget NKP, og gjennom 1930-årene ble viktige stillinger i partiet, ungdomsforbundet og partipressen fylt med Moskva-utdannede kadrer. Utdanningen forsterket også NKP-ledernes solidaritet med Sovjetunionen. Skolene ble lagt ned i 1937 og 1938.
=== Den annen verdenskrig ===
Under andre verdenskrig var partiets holdning i starten tuftet på ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen.
NKP begynte væpnet motstand mot okkupanten etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, men ble avvist av den øvrige motstandsbevegelsen frem til 1944. Kommunistenes motstandsvirksomhet krevde over 150 liv, blant annet ble 17 kommunister henrettet på Trandum 1. mars 1943. Asbjørn Sunde («Osvald») sine sabotasjegruppe sto formelt under NKVDs kommando og var den eneste organisasjonen som drev sabotasje med base i Norge fra 1941 til 1944 da Milorg også begynte med sabotasje. I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. Mange havnet også i konsentrasjonsleirer og fengsler. Kommunistenes motstand mot okkupasjonen og nazismen under andre verdenskrig førte til økt oppslutning for NKP i de første årene etter krigen.
=== Etterkrigstiden ===
Rollen partiet spilte i motstandskampen ga partiet et oppsving. Mens partiet rett før krigen hadde vært en relativt ubetydelig politisk kraft med beskjedne 1500-2000 partimedlemmer, hadde det i oktober 1945 hele 25 000 medlemmer, og nye strømmet stadig til. I mai 1946 hadde medlemstallet økt til mer enn 34 000.
Ved det første valget etter krigen fikk partiet 11,9 prosent av stemmene og 11 representanter på Stortinget.
NKP forble medlem av Komintern fram til oppløsningen i 1943, men ble ikke med i omorganiseringen i 1947.
== I regjering ==
Til tross for at NKP ikke hadde noen representanter i det Stortinget som ble valgt i 1936, deltok partiet i samlingsregjeringen som ble dannet etter andre verdenskrig. Partiet fikk to statsråder, nemlig Kirsten Hansteen, Norges første kvinnelige statsråd, og Johan Strand Johansen.
== Nedgangstid og interne konflikter ==
Partiet ble raskt svekket av intern uro og internasjonale forhold og markerte seg blant annet som motstander av Marshall-planen. En medvirkende årsak til dette var Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale 29. februar 1948, der han definerte kommunistpartiet som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati».
Blant annet valgloven, som favoriserte det største partiet, gjorde at NKP falt ut av Stortinget i 1949, selv om partileder Emil Løvlien bare manglet 30 stemmer på å bli gjenvalgt fra Hedmark. Etter valgnederlaget kulminerte et internt oppgjør mellom to leire, den ene ledet av Peder Furubotn, den andre av Emil Løvlien og Johan Strand Johansen. Furubotn og kretsen rundt ham tapte, og de ble deretter ekskludert. Selv om det bare dreide seg om 200 personer, samt et tilsvarende antall som forlot partiet frivillig av i alt 17 000 medlemmer, ble tapet svært merkbart. For blant de som forsvant ut, var et flertall av partiets og ungdomsorganisasjonens sentralledelse samt en betydelig del av fylkesstyrene.
== 1950-tallet ==
NKP fikk igjen representasjon på Stortinget i 1953 (3) og 1957 (1), men partiet ble aldri seg selv igjen og klarte ikke å øke oppslutningen. NKP ble lenge beskyldt, særlig fra høyresiden, for å være Moskvatro og stalinister. NKP tok et oppgjør med Stalin i 1950-årene.
På 1960-tallet kom en ny splittelse der et mindretall i partiledelsen, ledet av Hans I. Kleven og Jørgen Vogt, la ned vervene sine og opprettet Marxistisk Forum.
== Marxist-Leninistisk Front i NKP ==
På slutten av 1960-tallet oppsto en marxist-leninistisk venstre-opposisjon innad i NKP, hvor bl.a. den kjente fagforeningslederen Kjell Hovden og Esther Bergerud var sentrale. I 1969 ble første nummer av tidsskriftet «Røde Fane» utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, med Esther Bergerud som ansvarlig redaktør. Hun var sentralstyre-medlem i NKP og dermed den fremste representant for venstreopposisjonen i NKP. Gjennom bokhandelen «Oslo Bok- og Papirhandel» bidro hun til å spre Mao Zedongs skrifter til revolusjonær ungdom.
I juli 1970 ble 27 medlemmer av kretsen rundt «Røde Fane» ekskludert fra NKP, deriblant Esther Bergerud og Kjell Hovden. Disse var ledende i «Marxist-Leninistisk Front i NKP» (MLF). Esther Bergerud var den eneste kvinnen i sentralstyret av NKP da hun ble ekskludert. På NKPs landsmøtet i april 1971 forlot ytterligere 32 medlemmer NKP.
Etter eksklusjonen fra NKP tok MLF navnet «Marxist-Leninistisk Front». I oktober 1972 tok MLF initiativet til å stifte Kommunistisk Arbeiderforbund (KA), en partibyggende kommunistisk organisasjon, som samarbeidet med Kommunistisk Universitetslag (KUL). Esther Bergerud var i årene 1972-76 redaktør for KAs tidsskrift «Røde Fane». KA/KUL var på slutten av 1970-tallet en reell utfordrer til AKP(m-l), men opphørte som politisk kraft etter en intern splittelse i 1980. KA ble formelt nedlagt i 2006.
== SV ==
EF-kampen i 1972 ga partiet en viss revitalisering, og i kjølvannet av denne gikk NKP i forhandlinger med Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske Sosialister (AIK) med henblikk på å bygge et nytt venstreparti. Ved valget i 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, deriblant NKPs leder Reidar T. Larsen.
På landsmøtene til de tre organisasjonene i 1974 ble det nye partiet Sosialistisk Venstreparti (SV) vedtatt etablert fra høsten 1975, samtidig som det ble avtalt at de tre organisasjonene skulle la seg oppløse innen utgangen av året. Partiavisene Orientering og Friheten skulle dessuten inngå i den nye avisa Ny Tid. Høsten 1975 kom det til splid i NKP om en skulle legge ned partiet og partiavisa. Partileder Reidar T. Larsen, som var for at NKP skulle inngå i SV, kom sammen med sine meningsfeller i mindretall på NKPs landsmøte. De valgte da selv å melde overgang til SV, mens NKPs flertall bestemte at partiet og partiavisa skulle bestå.
== Etter 1970 ==
Fra midten av 1970-årene og fram til i dag er NKP blitt redusert til et promilleparti uten reell politisk innflytelse. Ved stortingsvalget i 1989 stilte NKP til valg sammen med Rød Valgallianse (RV) og uavhengige i en ny valgallianse – Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet (FMS) - men alliansen oppnådde ikke representasjon på Stortinget.
Partiet tok på slutten av 1980-tallet et oppgjør med sin fortid og omgjorde på landsmøtet i 1990 alle eksklusjonene fra 1950. Dagens prinsipprogram er fra 1995.
Partiledelsen ble flyttet fra Oslo til Stavanger i 1991, fra 1993 videre til Bergen under en kollektiv ledelse, før den ble flyttet tilbake til Oslo i 2001.
Partiet mistet sin siste fylkestingsrepresentant ved valget i 1991.
I 2003 vedtok landsstyret i NKP å ekskludere sju sentrale medlemmer med bakgrunn i at de var medlemmer i organisasjonen Bevegelsen for Sosialisme. I kjølvannet av disse eksklusjonene mistet partiet mange medlemmer og aktivister. Disse medlemmene ville fjerne sentrale kommunistiske elementer fra partiprogrammet og trekke partiet inn mot sentrum, noe som ville ha ødelagt det ideologiske grunnlaget for partiet. En kan kalle det en revisjonistisk fraksjon i partiet.Etter kommunevalget i 2003 ble NKP representert i kommunestyrene i Vadsø (1) og Åsnes (2). Representantene i Åsnes ble imidlertid med da lokallaget brøt med NKP i desember 2004 og etablerte Radikale Sosialister. Hovedgrunnen til bruddet var at lokallaget mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tiden samt partiets sentralisme og de gjennomførte eksklusjonene i 2003. I tillegg kom saker som rovdyrpolitikken og partiets religiøse synspunkt.
== NKP i dag ==
=== Oppslutning ===
NKP har sin største tilslutning der partiet normalt stiller lister ved valg, men med en konsentrasjon i Oslo-området, Bergen og Trondheim. Valgoppslutningen er imidlertid lav. Ved siste kommunestyrevalg fikk partiet 523 stemmer (0,1%), ved siste fylkestingsvalg (2011) fikk partiet 1270 stemmer (0,1%), mens det ved siste stortingsvalg (2017) fikk 309 stemmer (0,0%).
=== Valg ===
Valgloven sier at partier med under 5000 stemmer ved forrige valg må samle minst 500 underskrifter i hvert fylke man skal stille liste til valg og 300 underskrifter per kommune. Mye av NKPs ressurser benyttes i dag til å samle slike underskrifter.
Ved stortingsvalget 2005 stilte partiet lister i elleve fylker (Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Hedmark, Østfold og Oslo) og fikk 1060 stemmer.
Ved fylkestingsvalget i 2007 fikk partiet 1203 stemmer, etter at det ble stilt lister i sju fylker (Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Ved valget til kommunestyrene mistet partiet sin siste representant. Partiet stilte ikke liste til kommunestyrevalget i Vadsø, der partiet har vært representert siden andre verdenskrig.
Ved valget i 2009 var det NKP-lister i åtte fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Stemmetallet ble 697.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 stilte partiet lister i åtte fylker (Buskerud, Hordaland, Nordland, Oslo, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Vest-Agder) og i fire kommuner (Tranøy, Tromsø, Trondheim og Bergen). Stemmetallet i fylkestingsvalget ble 1270.
Ved valget i 2013 var det NKP-lister i syv fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder og Oslo). Stemmetallet ble 617.
Ved valget i 2017 oppnådde partiet 309 stemmer (0,0%) på landsbasis. Partiet stilte lister i Troms, Nordland, Rogaland og Oslo.Ved valget i 2021 fikk partiet totalt 301 stemmer, og stilte lister i Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland og Oslo.
=== Partiavis ===
NKPs partiavis Friheten utkommer annenhver uke i et opplag på rundt 3000. Falken Forlag er tilknyttet partiet og er heleid av NKP.
NKP har også et stort internasjonalt nettverk med søsterpartier rundt om i verden.
== Politikk ==
En demokratisk, flertallsstyrt planøkonomi til dekning av alle menneskers grunnleggende og samfunnsmessige behov
Opprettholdelse og utbygge offentlige sykehus med full beredskap
Full barnehagedekning og gratis barnehage for alle
Skolehelsetjenesten og bedriftshelsetjenesten må bevares og bygges videre ut
Nord-Norgebanen settes på ny dagsorden for å sikre landsdelen et nødvendig jernbanetilbud slik at næringslivet og bosetningen får ny vekst og utvikling
Omdanningene av energiverk til aksjeselskaper må stoppes
Melde Norge ut av NATO
Nei til EU og EØS
== Valgresultat ==
1) Mandattallene for Sosialistisk Valgforbund, hvorav ett NKP-medlem (Reidar T. Larsen)
2) SVs oppslutning der NKP deltok
== Partiledere ==
Runa Evensen 2015 –
Jørgen Hovde 2013 – 2015
Svend Haakon Jacobsen 2010 – 2013
Zafer Gözet 2001–2010
Per Lothar Lindtner 2000–2001
Per Lothar Lindtner og Kjell Underlid 1998–2000
Terje Krogh, Per Lothar Lindtner og Kjell Underlid 1993–1998
Ingve Iversen 1991–1993
Kåre André Nilsen 1987–1991
Hans I. Kleven 1982–1987
Martin Gunnar Knutsen 1975–1982
Reidar T. Larsen 1965–1975
Emil Løvlien 1946–1965
Adam Egede-Nissen 1934–1946
Henry Wilhelm Kristiansen 1931–1934
Peder Furubotn 1925–1930
Sverre Støstad 1923–1925
== Parlamentariske ledere etter 1945 ==
Emil Løvlien 1945–1949
Emil Løvlien 1954–1961
== Se også ==
NKPs presse
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norges Kommunistiske Parti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) NKP Midt-Norge
(no) NKP Bergen
(no) Friheten (NKPs ukeavis)
(no) Ungkommunistene i Norge -NKPs ungdomsorganisasjon | Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et registrert politisk parti. Det ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923. | 1,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Komintern | 2023-02-04 | Komintern | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1919', 'Kategori:Kommunisme', 'Kategori:Opphør i 1943', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetunionen'] | Komintern (fra Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale) var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ ettersom de følte at den 2. internasjonale hadde mistet sin verdi. Organisasjonen ble ledet av EKKI, Internasjonalens eksekutivkomite.
| Komintern (fra Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale) var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet etter Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ ettersom de følte at den 2. internasjonale hadde mistet sin verdi. Organisasjonen ble ledet av EKKI, Internasjonalens eksekutivkomite.
== Norsk forhold til Komintern ==
Som et av de få nasjonale sosialdemokratiske partier var Det norske Arbeiderparti medlem av Komintern i 1920-årene, og dermed underlagt Lenins kommando. DNA var det nest største partiet etter bolsjevikene på den første kongressen. Det er ofte antatt at DNA brøt med Komintern i 1923, og utbrytere dannet Norges kommunistiske parti. De faktiske forhold var at DNA ble ekskludert fra Komintern, fordi man tillot «småborgere» å være medlem i partiet (per definisjon er disse «klassefiender»). Dette gjaldt for eksempel fiskere med egen båt, for eksempel en robåt. Dessuten tok DNAs landsmøte avstand fra Moskvatesene, fordi det kollektive medlemskapet fagforeninger hadde i partiet måtte oppgis. Likefullt erklærte Landsmøtet i 1923 enstemmig at de «vil følge de kommunistiske prinsipper og rettningslinjer».Flere norske kommunister deltok i kommunistisk opplæring av Komintern i Moskva i mellomkrigstiden. Komintern drev to skoler; Lenin-skolen og KUNMZ, og tok imot elever fra kommunistpartier over hele verden. Elevene fikk undervisning i russisk, skrifter av Lenin og Stalin, og innføring i Kominterns politikk. De fikk også noe militær trening, og opplæring i å drive illegalt partiarbeid. Kaderutdanningen preget NKP, og gjennom 1930-årene ble viktige stillinger i partiet, ungdomsforbundet og partipressen fylt med Moskva-utdannede kadrer. Utdanningen forsterket også NKP-ledernes solidaritet med Sovjetunionen. Skolene ble lagt ned i 1937 og 1938.
== Kommunisme og revolusjon ==
Lenin hadde tidligere skrevet om sin store skuffelse over hvordan de mange europeiske sosialdemokratiske partier ikke hadde gått tydelig imot første verdenskrig. Han var især kritisk til personer som Kautsky og Ramsay MacDonald, som han nedsettende beskrev som sosialsjåvinister.
Denne mislykketheten til den «2. internasjonale», sosialdemokratene, fikk bolsjevikene til å ta i bruk navnet kommunist i stedet for sosialdemokrat, og forene seg i den tredje internasjonale.
Sentralt i Kominterns politikk var at kommunistpartier over hele verden skulle forene seg for å hjelpe den proletære revolusjon, og idéen om demokratisk sentralisme, som involverte streng disiplin i kommunistpartiet. Selv om Komintern var ment å være en internasjonal organisasjon, ble den i praksis styrt av Sovjetunionen.
== Kominterns kriterier ==
Et parti som skulle kunne bli med i Komintern måtte gå med på 21 betingelser. Noen av disse betingelsene var:
Å spre propaganda i by og land i favør av den proletære revolusjon
Å fjerne reformister og folk i det politiske sentrum fra stillinger i arbeiderklassens organisasjoner
Å kombinere lovlige og ulovlige arbeidsmetoder
Å ignorere aktivitetene til alle parlamentarikerne
Å erklære sin motstand mot pasifisme
Å støtte frigjøringsbevegelser i koloniene
Å sikre at fagforeninger gikk inn i den 'røde' Internasjonale faglige sammenslutninga (ITU) fremfor den 'gule' Amsterdam-sammenslutninga.
Å organisere seg på basis av demokratisk sentralisme og regelmessig kaste ut medlemmer som var illojale mot partiet
Å støtte alle eksisterende sovjetrepublikker
Å tilpasse sitt partiprogram etter retningslinjer fra Komintern
Å akseptere alle avgjørelser i Komintern som bindende
Å ta navnet 'Kommunistparti'
Å ekskludere alle medlemmer som stemte mot noen av de 21 punkteneVidsyn og viden og vilje av jern
bygger vi på, når vi reiser vårt vern:
Komintern.
== Reaksjoner ==
Tyskland, Japan, Italia og en rekke fascistiske, fascistokkuperte og nasjonalistiske land inngikk Anti-Komintern-pakten for å demme opp mot kommunismen.
Komintern ble oppløst i 1943 som følge av alliansen med USA, Storbritannia og Frankrike mot Tyskland. Kominform ble opprettet i dens sted etter krigen.
I 1938 dannet Leo Trotskij og hans tilhengere Den fjerde internasjonale som aldri klarte å bli noen stor bevegelse, på tross av enkelte halvstore avdelinger.
== Litteratur ==
Fernando Claudin: Krisen i den kommunistiske verdensbevegelse - Fra Komintern til Kominform 1 (Pax / Modtrykk, 1977) - ISBN 82-530-0788-4
Fernando Claudin: Krisen i den kommunistiske verdensbevegelse - Fra Komintern til Kominform 2 (Pax / Modtrykk, 1977) - ISBN 82-530-0788-4
Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti (Universitetsforlaget, 1995) - ISBN 82-00-22390-6
Åsmund Egge og Vadim Roginskij: Komintern og Norge - DNA-perioden 1919–1923 (Unipub, 2006) - ISBN 82-7477-239-3
== Referanser == | Komintern (fra Den kommunistiske internasjonale; også kalt Den tredje internasjonale) var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. | 1,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkeforbundet | 2023-02-04 | Folkeforbundet | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeforbundet', 'Kategori:Mellomkrigstiden', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund, var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 10. januar 1920 av del I av Versaillestraktaten. Den ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant verdens befolkning. Opprettelsen var særlig motivert av blodbadet under første verdenskrig. Selv om Folkeforbundet mislyktes i å hindre andre verdenskrig, klarte det i varierende grad å håndtere mindre konflikter i 1920-årene – i 1923 fikk det Italia til å gi opp okkupasjonen av den greske øyen Korfu.Folkeforbundet holdt sitt første møte 10. januar 1920, og ratifiserte samtidig Versaillestraktaten, og endte dermed offisielt første verdenskrig. Den første generalforsamlingen ble holdt i Genève 15. november 1920. Forbundet oppløste seg selv formelt 18. april 1946 og overførte sine målsettinger til De forente nasjoner.
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er det eneste organet dannet av Folkeforbundet som fortsatt eksisterer.
| Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund, var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 10. januar 1920 av del I av Versaillestraktaten. Den ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og levevilkår blant verdens befolkning. Opprettelsen var særlig motivert av blodbadet under første verdenskrig. Selv om Folkeforbundet mislyktes i å hindre andre verdenskrig, klarte det i varierende grad å håndtere mindre konflikter i 1920-årene – i 1923 fikk det Italia til å gi opp okkupasjonen av den greske øyen Korfu.Folkeforbundet holdt sitt første møte 10. januar 1920, og ratifiserte samtidig Versaillestraktaten, og endte dermed offisielt første verdenskrig. Den første generalforsamlingen ble holdt i Genève 15. november 1920. Forbundet oppløste seg selv formelt 18. april 1946 og overførte sine målsettinger til De forente nasjoner.
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er det eneste organet dannet av Folkeforbundet som fortsatt eksisterer.
== Opprettelsen av Folkeforbundet ==
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson tok under en tale i Kongressen 8. januar 1918, kjent som Wilsons 14 punkter, til orde for at det etter første verdenskrig burde opprettes en internasjonal organisasjon for blant annet å sikre suverenitet og terriotoriale grenser til store og små stater. Dette var USAs utgangspunkt i fredsforhandlingene i Versailles og ble en del av Versaillestraktaten. Wilson fikk senere Nobels fredspris for sitt fredsinitiativ. Det lyktes imidlertid ikke Wilson å få tilstrekkelig støtte i USAs kongress, og USA ratifiserte aldri Versaillestraktaten og ble dermed heller aldri medlem av Folkeforbundet. På denne tiden var det en sterk isolasjonistisk strømning i USA, som foretrakk at USA handlet unilateralt i utenrikspolitikken og unngikk å blande seg inn i konflikter på andre kontinenter. USA var likevel representert i domstolen og i diverse kommisjoner i regi av Folkeforbundet.
== Medlemmer ==
Ved opprettelsen hadde Folkeforbundet 42 medlemmer. Norge ble medlem i 1920. Til sammen 63 land var medlemmer i kortere eller lengre tid. Største antall medlemsland var 58 mellom 28. september 1934 og 23. februar 1935. Tyskland meldte seg ut 19. oktober 1933, Folkeforbundet hadde ingen sanksjonsmulighter mot Tyskland under Hitler. Sovjetunionen ble som eneste land ekskludert. Det skjedde 14. desember 1939 etter angrepet på Finland som startet Vinterkrigen.
== Organiseringen av Folkeforbundet ==
Folkeforbundet besto av tre hoveddeler og flere mindre kommisjoner/avdelinger. Generalforsamlingen var hovedforsamlingen, og besto av alle medlemslandene. De fleste vedtak ble tatt i Rådet, hvor det satt først fire, senere fem, permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, samt (fra 1926) Tyskland) og fire (senere seks og deretter ni) ikke-permanente medlemmer. Rapportene og den daglige driften av forbundet ble foretatt av Sekretariatet. I tillegg til disse tre hoveddelene, fantes Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie og flere mindre kommisjoner slik som Slaverikommisjonen, Flyktningekommisjonen og Helsekommisjonen.
I april 1920 ble Fridtjof Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og Folkeforbundet innførte Nansenpass for å hjelpe statsløse flyktninger.
== Konflikter Folkeforbundet var involvert i ==
Listen er ikke komplett
=== Åland-krisen ===
Åland med 6 500 øyer midt mellom Sverige og Finland har overveiende svensktalende befolkning. I freden i Fredrikshamn i 1809 ble Åland sammen med resten av Finland avstått fra Sverige til Russland. Da Finland erklærte seg selvstendig fra Russland i 1917, gikk Åland inn for å bli innlemmet i Sverige, men i 1920 foreslo Finland at Åland i stedet skulle få en autonom status innenfor Finland. Det ville ikke ålendingene godta. I 1920 hadde konflkten eskalert slik at det var fare for krig, og saken ble tatt opp i Folkeforbundet, der det ble satt ned en nøytral komité. I juni 1921 konkluderte Folkeforbundet med at Åland fortsatt skulle tilhøre Finland og være nøytral og demilitarisert sone. Finland måtte også garantere befolkningens rett til det svenske språket og deres kultur og tradisjoner. Med Sveriges motstrebende tilslutning ble dette den første internasjonale avtale der Folkeforbundet var direkte involvert.
=== Øvre Schlesien ===
Den andre polske republikk gjorde krav på Øvre Schlesien som hadde vært en del av Preussen før krigen. Versaillestraktaten anbefalte at grensedragningen mellom Tyskland og Polen skulle avgjøres etter en folkeavstemning. Det ble opptøyer i området både før og etter folkeavstemningen som ble avholdt 20. mars 1921. 59,6 % (500 000) stemte for å tilhøre Tyskland (Weimarrepublikken), men Polen bestred enkelte av omstendighetene rundt folkeavstemningen. Stormaktene kunne heller ikke bli enige om å godkjenne folkeavstemningen.12. august 1921 ble Folkeforbundet bedt om å avgjøre disputten, og det ble satt ned en undersøkelsesgruppe med representanter fra Belgia, Brasil, Kina og Spania. Undersøkelsesgruppen anbefalte at Øvre Schlesien ble delt mellom Polen og Tyskland i henhold til resultatet fra folkeavstemningen og at de to sidene skulle bli enige seg imellom om tollbestemmelser etc. Etter en konferanse i Genève i november 1921 ble det avgjort at størstedelen av området skulle tilhøre Tyskland, mens den polske delen ville inneholde de fleste mineralressursene og det meste av industrien. Avtalen ble ratifisert av begge land, selv om tyskerne i området var misfornøyde. Avtalen sikret fred i området inntil andre verdenskrig.
=== Albania ===
Fredskonferansen i Paris overlot til Folkeforbundet å fastsette Albanias grenser. Dette førte til en ustabil situasjon i denne regionen, greske styrker sto i det sørlige Albania og jugoslaviske i det nordlige Albania. Først i november 1921 fastsatte Folkeforbundet grensene til slik de var i 1913, bare med tre mindre endringer i Jugoslavias favør. Jugoslavia protesterte, men trakk seg tilbake til disse grensene.Det oppsto en ny internasjonal konflikt 24. august 1923 da den italienske generalen Enrico Tellini og fire andre ble drept under en grenseoppgang mellom Hellas og Albania. Italias leder Benito Mussolini ble rasende og forlangte at en kommisjon undersøkte hendelsen innen fem dager og at Hellas betalte femti millioner lire i skadebot. Hellas svarte at dette bare ble aktuelt dersom det ble bevist at dette var en kriminell handling fra gresk side. Mussolini svarte med å sende krigsskip til den greske øya Korfu og okkupere øya 31. august 1923. Dette var et brudd på Folkeforbundets pakt, og Hellas ba Folkeforbundet om å behandle saken. Ententemaktene ønsket, på anmodning fra Mussolini, at Ambassadørrådet skulle være ansvarlig for å behandle saken, dette fordi det var Ambassadørrådet som hadde utpekt Tellini til oppdraget han var på da han ble skutt. Ambassadørrådet sluttet seg i store trekk til Folkeforbundets innstilling, bl.a. ble Hellas pålagt å betale femti millioner lire i erstatning – dette til tross for at de skyldige for drapene aldri ble funnet. Italia trakk deretter styrkene tilbake fra Korfu.
=== Memelland ===
Memelland med havnebyen Memel (nå Klaipėda) som var befolket med en stor tysk befolkningsandel, var i henhold til artikkel 99 i Versaillestraktaten under Ententemaktenes kontroll. Frankrike og Polen ønsket å la byen være internasjonal, mens Litauen ønsket Memelland underlagt dem. I januar 1923 invaderte Litauen området. Disputten ble etter hvert overlatt til Folkeforbundet som nedsatte en undersøkelsesgruppe som foreslo at Memelland ble gitt en autonom status innenfor Litauen. Dette ble godkjent av Folkeforbundets råd 14. mars 1924 og av de allierte og Litauen. Kontrollen over dette området var viktig for Litauen, da det sikret adgang og havn til Østersjøen.
=== Hatay ===
Hatay som hadde vært en del av Det osmanske rike kom under fransk kontroll etter første verdenskrig. Under overoppsyn av Folkeforbundet ble Alexandretta (nåværende İskenderun) i det franske mandatområdet Syria og Libanon i 1937 en autonom region, republikken Hatay, med bånd til både Tyrkia og Frankrike. I 1939 ble Hatay en del av Tyrkia.
=== Mosul ===
Provinsen Mosul hadde vært en del av Det osmanske rike før første verdenskrig. Det britiske imperiet som hadde fått herredømme over Irak i 1920, hevdet at Mosul tilhørte Irak, mens Tyrkia også gjorde krav på provinsen. Folkeforbundet sendte en undersøkelsesgruppe til området i 1924. Den fant ut at befolkningen i området verken ønsket å tilhøre Irak eller Tyrkia, men dersom de måtte velge, foretrakk de Irak. Folkeforbundets råd bestemte i 1925 at Mosul ble en del av Irak under forutsetning av at det britiske mandatet varte i ytterligere 25 år for å sikre rettighetene til den kurdiske befolkningen. Selv om Tyrkia hadde akseptert Folkeforbundets megling før inngåelse av Lausannetraktaten, protesterte Tyrkia på denne avgjørelsen og saken kom opp for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie som støttet avgjørelsen i rådet. Storbritannia, Tyrkia og Irak inngikk også en separat fredsavtale 5. juni 1926.
=== Saargebiet ===
Saargebiet som før krigen delvis hadde vært en del av Preussen, og delvis var området Pfalz (En del av det som i dag er Rheinland-Pfalz), ble i Versaillestraktaten satt under Folkeforbundets overoppsyn. I den pålagte folkeavstemningen, som ble avholdt i 1935, stemte 90,3 % for at området skulle tilhøre Tyskland og ikke Frankrike.
=== Mukdenhendelsen ===
Mukdenhendelsen fant sted den 18. september 1931 nær byen Mukden (i dag Shenyang) i det kinesiske Mandsjuria. Den ble begynnelsen på Mandsjuriakrisen og foranledningen til Japans invasjon av Mandsjuria. Japanerne opprettet marionettstaten Mandsjukuo mot internasjonale protester fra USA og Folkeforbundet. Marionettstaten ble anerkjent bare av Italia og Nazi-Tyskland. I 1933 fordømte Folkeforbundet Japans invasjon – mot Japans stemme. I stedet for å trekke troppene tilbake, trakk Japan seg fra Folkeforbundet.
=== Chacokrigen ===
Folkeforbundet klarte ikke å forhindre Chacokrigen i 1932 mellom Bolivia og Paraguay om Gran Chaco-region. Regionen var spredt befolket, men gjennom elva Paraguay, kunne det landet som hadde kontroll over dette området få tilgang til Atlanterhavet.
=== Den andre italiensk-abessinske krig ===
Italia angrep Etiopia i den andre italiensk-abessinske krig fra 3. oktober 1935 og 7. mai 1936. Krigen avslørte hvor liten makt Folkeforbundet hadde, både til å stoppe Italia (som var medlem) og til å beskytte Etiopia.
=== Den spanske borgerkrig ===
Et statskupp 17. juli 1936 innledet den spanske borgerkrig. I september 1936 ba den spanske utenriksminister om Folkeforbundets støtte. I februar 1937 forbød Folkeforbundet de internasjonale brigadene som var utenlandske frivillige, men dette var i praksis bare et symbolsk vedtak.
=== Andre kinesisk-japanske krig ===
Etter mange mindre konflikter, gikk Japan 7. juli 1937 til en full invasjon av Kina, den andre kinesisk-japanske krig. 12. september 1937 ba Kina om Folkeforbundets støtte, og 6. oktober 1937 ble invasjonen fordømt av Folkeforbundet – uten at det fikk praktiske konsekvenser.
== Generalsekretærer i Folkeforbundet ==
Eric Drummond (Storbritannia) 1920–1933
Joseph Avenol (Frankrike) 1933–1940
Seán Lester (Irland) 1940–1946
== Se også ==
Palais des Nations, Folkeforbundets hovedkvarter
== Referanser ==
== Litteratur ==
Folkeforbundets sekretariat (1931). Folkeforbundet : Mål og organisasjon. Oslo.
C.J. Hambro (1931). Folkeforbundet og dets arbeide. Oslo: Aschehoug.
Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen : Europeeren : En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug.
Scott, George (1973). The Rise and Fall of the League of Nations. Hutchinson & Co LTD. ISBN 0-09-117040-0.
Northedge, F.S (1986). The League of Nations: Its Life and Times, 1920–1946. Holmes & Meier. ISBN 0-7185-1316-9.
Øyvind Østerud (1996). Statsvitenskap : innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200225372.
Osmanczyk, Edmund Jan; Mango, Anthony (2002). Encyclopedia of the United Nations and International Agreements. Taylor & Francis. ISBN 0-415-93924-0.
== Eksterne lenker ==
(en) League of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) League of Nations – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund, var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 10. januar 1920 av del I av Versaillestraktaten. | 1,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Majestet_Kongens_Garde | 2023-02-04 | Hans Majestet Kongens Garde | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hans Majestet Kongens Garde'] | Hans Majestet Kongens Garde er den norske kongens livgarde, og den største avdelingen i Hæren. Væpnede gardister har døgnkontinuerlig vakt ved de kongelige residenser (Slottet, Skaugum hovedgård og Bygdøy kongsgård). Garden er en del av hovedstadsforsvaret, og er på beredskap for å kunne støtte politiet i krisesituasjoner.
| Hans Majestet Kongens Garde er den norske kongens livgarde, og den største avdelingen i Hæren. Væpnede gardister har døgnkontinuerlig vakt ved de kongelige residenser (Slottet, Skaugum hovedgård og Bygdøy kongsgård). Garden er en del av hovedstadsforsvaret, og er på beredskap for å kunne støtte politiet i krisesituasjoner.
== Organisasjon ==
Garden er Hærens største bataljon med over 1 100 soldater. Hoveddelen av Garden holder til i Huseby leir utenfor Oslo sentrum. Bataljonen er organisert som en lett infanteri-bataljon med seks kompanier. Ett av de tre geværkompaniene er til en hver tid vaktkompani. Kompaniet deles da inn vaktstyrker på vaktobjektene og en beredskapsstyrke på døgnkontinuerlig beredskap i Huseby leir.
I januar 2021 ble 6. Gardekompani flyttet over til Hærens skole for rekrutt- og fagutdanning, der går de under navnet Kompani G.
== Gardens historie ==
Hans Majestet Kongens Garde ble opprettet i Stockholm i 1856 av Karl IV, med vakttjeneste i Sverige. Siden Norge fikk sin egen konge i 1905, har Garden vært den norske kongens livgarde.
Garden deltok i flere trefninger og kamper under krigen i Norge i 1940, blant annet i trefningen ved Midtskogen utenfor Elverum, der et tysk raid for å gripe Kong Haakon og regjeringen ble stoppet, ved Strandlykkja og kampene ved Lundehøgda syd for Lillehammer. Her utmerket Garden seg spesielt, og det var ved disse aksjonene at fienden betegnet gardistene som «De svarte djevler». Årsdagen for disse begivenhetene markeres hvert år med en egen oppstilling til minne om de gardister som falt.
Over 700 gardister var i skarp aksjon etter at en bilbombe eksploderte i Regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Gardistene hadde et forsterket vakthold rundt Slottet og de kongelige residensene, i tillegg til å bistå politiet med væpnet vakthold rundt det utbombede Regjeringskvartalet og andre viktige bygninger i Oslo.
== Vaktoppdrag ==
Bevæpnede gardister fra Hans Majestet Kongens Garde er til en hver tid på vakt ved Det kongelige slott, Skaugum gård og i Huseby leir. Garden har også ansvar for vaktholdet rundt Bygdøy kongsgård når den er i bruk.Gardens vakthold rundt de kongelige residensene skjer i nært samarbeid med Oslo politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt og Den kongelige politieskorte. Gardistene er utstyrt med våpen og skarp ammunisjon, er og er en viktig del av sikkerheten rundt de kongelige.Ved Slottet utføres det væpnede vaktholdet i Gardens paradeuniform. Her utføres også vaktholdet med en stor grad av militær presisjon, oppstillinger og eksersermarsj, på militært fagspråk kalt sluttet orden. Denne delen av vaktholdet får stor oppmerksomhet av både turister og fastboende, og Gardens hovedavløsninger som begynner på slaget klokken 13.30 hver eneste dag, er en populær turistattraksjon. Ved Bygdøy kongsgård, Skaugum hovedgård og i Huseby leir utføres vaktholdet som et rent militært vaktoppdrag.
Til tross for paradeuniform, eksersermarsj og sluttet orden har det skarpe vaktoppdraget prioritet. Gardistene har derfor, i motsetning til andre lands gardister, lov til å bevege seg og snakke med folk mens de er på vakt. Hensikten er å oppdage og følge med på eventuelle trusler mot vaktobjektet.
Primært er det de operative vaktgardistene i geværkompaniene (1., 2. og 4. gardekompani) som går vakt. Gardister fra 5. gardekompani støtter ved behov.
Garden hadde tidligere også vaktholdet på Akershus Festning, men dette ble avsluttet 1. november 2019.
=== Terrorangrepet 22. juli 2011 ===
Etter terrorangrepet mot Regjeringskvartalet den 22. juli var det vaktkommandøren på Slottet som først slo alarm internt i Forsvaret. Minutter etter eksplosjonen forsterket han vaktholdet rundt Slottet, og tilkalte forsterkninger fra Huseby leir. I løpet av kort tid utplasserte Garden maskingevær på Slottsplassen, og vurderte å grave stillinger på Slottsplassen med gravemaskin.
== Gardens skarpe beredskap ==
Gardens beredskapsstyrke er Hans Majestet Kongens Gardes stående utrykningsstyrke i Huseby leir. Styrken består av over 50 gardister, og er klar til å forsterke vaktholdet rundt Gardens vaktobjekter eller bistå politiet hele døgnet.
Beredskapsstyrken disponerer blant annet pansrede MB feltvogner og Scania lastevogner. Gardistene benytter skuddsikre vester i skarpe oppdrag. Beredskapsstyrken kan settes opp med ulike våpen, avhengig av type oppdrag.
Personell fra Garden har også vært forsøkt satt inn i andre oppdrag, blant annet i Afghanistan, men har ikke alltid hatt tilstrekkelig kompetanse.
=== Hovedstadsoppdraget ===
Som en del av hovedstadsforsvaret skal Garden være forberedt på å støtte politiet i krisesituasjoner, som ved naturkatastrofer, store ulykker og terrorangrep.
Gardens funksjon i hovedstadsforsvaret er først å fremst å være en militær utrykningsstyrke i Oslo, i tett samarbeid med Heimevernet. For Gardens del er det først og fremst aktuelt å støtte politiet med væpnet vakthold av viktige objekter i Oslo i en eventuell krisesituasjon.I en krigssituasjon vil Gardens hovedoppdrag være å beskytte Kongen og kongefamilien. Garden er således Hærens infanteriavdeling i Oslo, og skal kunne drive militære operasjoner på egen hånd.
== Uniform ==
(en) Hans Majestet Kongens Garde uniforms – kategori av bilder, video eller lyd på CommonsDen mørke paradeuniformen til Garden er forblitt nærmest uforandret gjennom avdelingens historie. Buksen er svart med to hvite beiser (render), og jakken er mørkeblå med grønne epåletter (befal har metall-aktige) og rød passepoil (rand langs sømmene). Paradehatten er i dag en bowlerhatt med plym (hattepynt, kvast) av bøffelhår. Den opprinnelig hatten var pyntet med fjær og inspirert av Bersaglieri, et italiensk korps som imponerte den svenske prinsessen Louise (tippoldemoren til Kong Harald) så mye at hun i 1860 insisterte på at de norske gardistene skulle ha like hatter. Etter hvert ble fjærene byttet ut med bøffelhår.
Av andre uniformer benytter Garden de samme som andre hæravdelinger i Norge.
I stedet for beret som resten av Hæren benytter, bruker Garden primært en båtlue, såkalt «gardelue», med dusk foran og striper på siden som, i likhet med paradehatten, viser til militær grad. Rekrutter og aspiranter benytter fjellgrå beret, frem til de får gardelua og kan kalle seg gardister.
Garden benytter (i likhet med Krigsskolen) forsølvede metallmerker på uniformene. Avdelingen brukte inntil 2010 sort og hvit våpensnor rundt venstre arm til arbeidsuniformen, denne brukes nå kun på skjorta til sommervarianten av permisjonsuniformen (uten jakke og med oppbrettede skjorteermer). I 2012 gikk Garden over fra permisjonsuniformen M70 med gardebelte til Hærens nye permuniform (tjenesteuniform).
== Kuriosa ==
En gardist fra geværkompaniene har i snitt 35-40 vaktdøgn.
Gardister på post har ikke lov til å oppfordre til samtale med publikum, men kan svare på ikke-vitale spørsmål.
Den maksimale lengden på håret til en gardist er 6mm på alt som ikke dekkes av paradehatten og «velstelt» på toppen, men aldri over 2 cm. Dette er ekstra strengt i kp. 3, hvor det er 0,5-1mm på håret som ikke dekkes av paradehatten, der den maksimale hårlengden er 9mm. Musikktroppen kan i tillegg ha en lugg som ikke skal være lengre enn det høyeste punktet på hodet.
Kvinnelige gardister kan selv velge om de vil klippe håret som de mannlige gardistene, eller ha håret oppsatt i strikk under eller bak paradehatten..
Ved Det kongelige slott spilles signalet tappenstrek hver kveld kl. 21.45. Dette er en gammel tradisjon som kommer av at man i gamle dager signaliserte at nå stenger ølkranene og soldatene må vende hjem.
Rekruttperioden på Terningmoen avsluttes med «lueløpet». Rekruttene blir testet på alt de har lært gjennom perioden, og blir på slutten av løpet tildelt Gardelua.
Gardisten er HMKGs egen leiravis, som kommer ut hvert kvartal.
Gardens maskot er pingvinen Sir Nils Olav, som bor i Edinburgh Zoo. Han har rangen brigader.
== Galleri ==
== Se også ==
Førergarden, Vidkun Quislings vaktstyrke 1942–1945
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Hans Majestet Kongens Garde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
H.M. Kongens Garde (konghuset.no)
Norges Gardistforbund
Norske Gardeveteraners Drillkontingent | vernepliktige og 160 ansatte | 1,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Milit%C3%A6rmedisinsk_utdannings-_og_kompetansesenter | 2023-02-04 | Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter | ['Kategori:Forsvarets sanitet'] | Militærmedisinsk utdannings og kompetansesenter (MUKS) er det utøvende organ i Forsvarets sanitet. MUKS er lokalisert på Sessvollmoen.
| Militærmedisinsk utdannings og kompetansesenter (MUKS) er det utøvende organ i Forsvarets sanitet. MUKS er lokalisert på Sessvollmoen.
== Oppgaver ==
MUKS skal bistå med militærmedisinsk kompetanse for alle enhetene i Forsvaret, deriblant utdanning av sanitetspersonell og sanitetssoldater og sanitetsassistenter.
FSAN driver forskning innenfor flere fagområder, blant annet innen traumatologi, flymedisin, navalmedisin og katastrofepsykiatri.
FSAN driver også utdanning innenfor sanitetsfaget og akuttmedisin – dette inkluderer både menige soldater,befal, leger, og sykepleiere.
== Historie ==
MUKS ble kalt Sanitetsregimentet til 2000 og var forlagt på Lahaugmoen.
== Referanser == | Militærmedisinsk utdannings og kompetansesenter (MUKS) er det utøvende organ i Forsvarets sanitet. MUKS er lokalisert på Sessvollmoen. | 1,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampv%C3%A5penets_utdannings-_og_kompetansesenter | 2023-02-04 | Kampvåpenets utdannings- og kompetansesenter | ['Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger'] | Kampvåpenets Utdanning og Kompetansesenter (forkortet KampUKS) var forlagt på Rena leir og Terningmoen.
| Kampvåpenets Utdanning og Kompetansesenter (forkortet KampUKS) var forlagt på Rena leir og Terningmoen.
== Oppgaver ==
Deres hovedoppgave var å produsere kompetanse (innenfor infanteri, kavaleri, ingeniør og artilleri) til enheter i den norske hæren.
== Historie ==
KampUKS var en sammenslåing av mange avdelinger:
Befalskolen for infanteriet i Nord-Norge
Befalskolen for infanteriet i Sør-Norge
Befalskolen for infanteriet i Trøndelag
Befalskolen for artilleriet
Befalskolen for kavaleriet
Befalskolen for ingeniørvåpenet
Oppland regiment
Søndenfjeldske dragonregiment
Artilleriregimentet
Infanteriets utdannings- og kompetansesenter.
== Referanser == | Kampvåpenets Utdanning og Kompetansesenter (forkortet KampUKS) var forlagt på Rena leir og Terningmoen.900 på Rena, 400 på Terningmoen, Østlendingen, 23. | 1,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Sponheim | 2023-02-04 | Lars Sponheim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Fylkesmenn i Hordaland', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske landbruksministre', 'Kategori:Norske næringsministre', 'Kategori:Norske sosialliberalister', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Ordførere i Ulvik', 'Kategori:Personer fra Halden kommune', 'Kategori:Personer fra Ulvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsforvaltere', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Lars Sponheim (født 23. mai 1957 i Halden i Østfold) er en norsk tidligere politiker (V) som var statsforvalter i Vestland. Sponheim er tidligere leder av partiet Venstre, tidligere stortingsrepresentant for Hordaland og tidligere nærings- og handelsminister og landbruksminister i Kjell Magne Bondeviks to regjeringer. Han var fra 1. juni 2010 fylkesmann i Hordaland og ble statsforvalter i Vestland 1. januar 2019.
| Lars Sponheim (født 23. mai 1957 i Halden i Østfold) er en norsk tidligere politiker (V) som var statsforvalter i Vestland. Sponheim er tidligere leder av partiet Venstre, tidligere stortingsrepresentant for Hordaland og tidligere nærings- og handelsminister og landbruksminister i Kjell Magne Bondeviks to regjeringer. Han var fra 1. juni 2010 fylkesmann i Hordaland og ble statsforvalter i Vestland 1. januar 2019.
== Politisk karrière ==
I mars 2010 ble han utnevnt til fylkesmann i Hordaland for en åremålsperiode på seks år. Han tiltrådte stillingen 1. juni 2010 og erstattet da Svein Alsaker.
=== Stortingsrepresentant ===
Da Lars Sponheim i 1993 ble valgt inn på Stortinget hadde partiet Venstre vært uten representasjon i åtte år, og han ble av mange derfor sett på som Venstres redningsmann. Han gjorde seg bemerket ved å love å spasere fra Ulvik i Hardanger til Stortinget i Oslo dersom han ble valgt inn, noe han også gjennomførte i stor grad. Sponheim var Venstres parlamentariske leder 1993–1997 og igjen fra 2005.
Sponheim ble ikke gjenvalgt til Stortinget ved valget i september 2009 og varslet i etterkant sin avgang som partileder på landsmøtet i 2010.
=== Statsråd ===
Ved koalisjonsdannelsen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i 1997 (Kjell Magne Bondeviks første regjering) trådte Sponheim 17. oktober inn som statsråd i nærings- og handelsdepartementet og beholdt denne posten til regjeringen måtte gå av 17. mars 2000 etter å ha fått stortingsflertallet mot seg i et kabinettsspørsmål. Regjeringen ville her ikke følge Arbeiderpartiet og Høyres krav om å endre forurensningsloven dersom dette viste seg nødvendig for å kunne utbygge gasskraftverk basert på allerede eksisterende teknologi.
Etter Stortingsvalget 2001 overtok Sponheim vervet som landbruksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering, en koalisjon mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, og avgikk etter Stortingsvalget i 2005.
=== Partileder ===
Lars Sponheim ble valgt som leder på Venstres landsmøte i Drammen i 1996. Han gjorde det klart allerede før valgkomiteens innstilling var ferdig at han ønsket ledervervet, og at han om nødvendig ville stille til kampvotering mot daværende leder Odd Einar Dørum. Dørum valgte å frasi seg gjenvalget, og valgkomiteen innstilte enstemmig på Sponheim, som på det tidspunktet var partiets eneste stortingsrepresentant.
Som leder av Venstre forfektet Sponheim partiets sosialliberale politiske linje. Noen av Sponheims hjertesaker var typiske kjernesaker for partiet som personvern, miljøvern, småbedrifter og et enklere Norge.
Etter et dårlig resultat for Venstre under Stortingsvalget 2009 kunngjorde han at han var ferdig som partileder, og han gikk av på landsmøtet i april 2010.
=== Kritikk ===
Innad i Venstre var Sponheim til tider en omstridt leder. Medlemmene var splittet i synet på hans arbeid. På Venstres landsmøte i 2002 prøvde motstandere av Sponheim å lansere Trine Skei Grande som motkandidat. Skei Grande gjorde det imidlertid klart at hun ikke ønsket vervet som partileder, og hun fikk dermed bare en håndfull stemmer. Det ble i tillegg avlagt noen få blanke stemmer.
I 2004 gjorde deler av partiet et nytt forsøk på å skifte ut Sponheim. Olaf Henning Thommessen var et relativt nytt sentralstyremedlem av Venstre og uten særlig politisk erfaring. Han lanserte seg som lederkandidat, men uten å få støtte i valgkomiteen. Sponheim ble dermed gjenvalgt som leder frem til 2006, mens Thommessen fortsatte som andre nestleder. Etter valgsuksessen i 2005 med 5,9 % oppslutning og ti stortingsrepresentanter, ble Sponheims stilling i partiet styrket. Sponheim ble gjenvalgt på landsmøtet i Oslo i 2006 for to nye år, denne gang uten motkandidat eller blanke stemmer.
Sponheim er en person mange folk har meninger om. Ett eksempel er Sponheims harry-utsagn i et intervju i Dag og Tid, der han fikk spørsmål om han noen gang reiste til Sverige for å handle mat. Han svarte: «Det kunne ikkje falle meg inn; eg synest det er harry». Som landbruksminister fikk han fra en FrP-representant et spørsmål i Stortingets spørretime om hvordan han hadde tenkt å håndtere en mulig eggmangel i forbindelse med den forestående påskehøytiden. Sponheim innledet sitt svar med «Hvis hver mann hadde sin høne, ville dette problemet kanskje vært løst».
=== Avgang ===
Sponheim annonserte sin avgang som partileder i Venstre på valgnatta 14. september 2009 etter at partiet nok en gang hadde havnet under sperregrensen. Han gikk formelt av som partileder på landsmøtet i Sarpsborg 17. april 2010. Samme vår fikk han to biografier utgitt om seg, en autorisert og en uautorisert.
== Utdanning ==
Sponheim er utdannet landbruksøkonom ved Norges landbrukshøgskole (det nåværende Universitetet for miljø- og biovitenskap) på Ås. Han drev som bonde ved siden av politikken.
1976 – Uteksaminert fra videregående skole
1977 – Kalnes jordbruksskole
1981 – Cand.agric ved Norges landbrukshøyskole (Nåværende NMBU)
1985 – Pedagogisk seminar
== Yrkeskarriere ==
1981–84 – Konsulent i A/S Consults, Ulvik
1984–88 – Lektor ved Statens gartnerskule, Hjeltnes
1992 – Rektor ved Statens gartnerskule, Hjeltnes
1993 – Jordbrukssjef for Ulvik og Granvin kommune
2009–2015 Styreleder i Norsk Tipping, Hamar
2010 – Fylkesmann i Hordaland, utnevnt 19. mars 2010, tiltredelse 1. juni 2010
== Tillitsverv ==
1990–92 – Medlem i Venstres sentralstyre
1996–10 – Partileder i Venstre
=== Politiske verv ===
1983–87 – Medlem i Ulvik formannskap
1987–91 – Ordfører i Ulvik kommune
1991–93 – Medlem i Hordaland fylkesting
1993–01 – Fast stortingsrepresentant for Hordaland
1997–00 – Nærings- og handelsminister, Regjeringa Bondevik I
2001–05 – Gjenvalgt til Stortinget for Hordaland
2001–05 – Landbruksminister, Regjeringen Bondevik II
2005–09 – Gjenvalgt til Stortinget for Hordaland
== Regjering ==
17. oktober 1997 – 17. mars 2000 Statsråd Nærings- og handelsdepartementet
19. oktober 2001 – 18. juni 2004 Statsråd Landbruksdepartementet
18. juni 2004 – 17. oktober 2005 Statsråd Landbruks- og matdepartementet
== Stortingskomitéer ==
2005–2009 medlem i Valgkomitéen
2005–2009 medlem i Finanskomitéen
2005–2009 medlem i Den utvidede utenrikskomitéen
2001–2005 medlem i Valgkomitéen
1997–2001 medlem i Utenrikskomitéen
1997–2001 medlem i Den utvidede utenrikskomitéen
1993–1997 medlem i Finanskomitéen
1993–1997 medlem i Valgkomitéen
1993–1997 medlem i Fullmaktskomitéen
== Utmerkelser ==
I 2004 åpnet Slottet for at statsråder etter fire års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden. Lars Sponheim ble da kommandør av St. Olavs Orden.
I 2003 ble Lars Sponheim tildelt Dagligvareprisen for arbeidet sitt for å fremme større vareutvalg i butikkene, trygg mat og nisjeprodukter og for engasjementet mot grensehandelen.
Sponheim ble i 2017 utnevnt til storridder med stjerne av Den islandske falkeorden i forbindelse med statsbesøket til Islands president i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lars Sponheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lars Sponheim på Internet Movie Database
(no) Lars Sponheim hos Stortinget
(no) Lars Sponheim hos Norsk senter for forskningsdata
Politiske taler av Lars Sponheim, virksommeord.uib.no
Wikiquote: Lars Sponheim – sitater | Lars Sponheim (født 23. mai 1957 i Halden i Østfold) er en norsk tidligere politiker (V) som var statsforvalter i Vestland. | 1,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Einar_D%C3%B8rum | 2023-02-04 | Odd Einar Dørum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske justisministre', 'Kategori:Norske samferdselsministre', 'Kategori:Norske sosialliberalister', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2005–2009', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Sør-Trøndelag', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Unge Venstres ledelse', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Odd Einar Dørum (født 12. oktober 1943 i Oslo) er en norsk politiker (V). Han er utdannet sosionom og var i periodene 1982–1986 og 1992–96 leder i partiet Venstre. Dørum satt fire perioder på Stortinget, og han har også vært samferdselsminister og justisminister i regjeringene til Kjell Magne Bondevik. Høsten 2010 ble han nominert som Oslo Venstres ordførerkandidat foran bystyrevalget 2011.
| Odd Einar Dørum (født 12. oktober 1943 i Oslo) er en norsk politiker (V). Han er utdannet sosionom og var i periodene 1982–1986 og 1992–96 leder i partiet Venstre. Dørum satt fire perioder på Stortinget, og han har også vært samferdselsminister og justisminister i regjeringene til Kjell Magne Bondevik. Høsten 2010 ble han nominert som Oslo Venstres ordførerkandidat foran bystyrevalget 2011.
== Foreldre og oppvekst ==
Dørums far, Odd Werge Dørum, var i 1930-årene utdannet støperiingeniør i Aachen i Tyskland, hvor han møtte Dørums mor, Edith Donner. Han tok henne med seg til Norge i 1940, og de giftet seg like etterpå. Tyske myndigheter var ikke klar over at hans mor var adoptivbarn og hadde en jødisk biologisk mor.
De første årene etter krigen bodde de hos Dørums besteforeldre, Sara og Einar Dørum, ikke langt fra Sagene kirke. Dørum beskriver selv hjemmet som «en borgerlig enklave i arbeiderstrøket på Sagene». Bestefaren var gullsmed og høyremann.
Fra han var tre til han var seks år gammel bodde han på Laksevåg (som nå hører til Bergen) hvor faren hadde arbeid. De bodde så et halvt år i Oslo før familien flyttet til Trondheim i 1950, hvor hans far ble ansatt på Ila Støperi. Hans far prøvde å starte sin egen bedrift uten at det ble noen suksess, og familien slet hardt økonomisk.
Som liten var han meget glad i å lese både bøker og tegneserier. Han er blant annet en ihuga Tolkien-fan. Han var interessert i idrett og favorittlaget hans var Manchester United.
Han var flink på skolen og trivdes meget bra. Især har han gitt sin tidligere lærer og barnebokforfatter Emil Herje mye av æren for at en stor del av klassen hans tok høyere utdanning. Etter 7. klasse begynte han på realskolen ved Trondheim katedralskole (1957–1962).
== Unge Venstre og studentlivet ==
Det var i miljøet på Trondheim katedralskole at Dørum først ble kjent med partiet Venstre. I oppvekstmiljøet var det stort sett enten Arbeiderpartiet eller Høyre. Etter å først ha deltatt på en studiesirkel for Unge Høyre, hvor han mislikte retorikken, kom han inn i Trondheim Unge Venstre, som også var aktive i miljøet ved skolen. Det var en forelskelse som drev ham inn i ungdomspartiet, men da det var klart at den ikke førte noe sted, var han allerede så godt inni partiet at han har blitt værende der siden. I 1962 ble han valgt som leder for Sør-Trøndelag Unge Venstre.
Tidlig 1960-årene var han også med i heimevernet, selv om han senere skulle endre sitt personlige syn, og i 1965 søkte om overføring til siviltjeneste. Siviltjeneste skal ikke forveksles med nekting av verneplikt. Dørum har et tydelig ståsted når det gjelder allmenn verneplikt. Under Unge Venstres sommerleir 2003 forsvarte han dette med at vi trenger «vanlige» folk i forsvaret, og ikke bare forsvarsentusiaster.
Etter at Dørum tok examen artium, begynte han på historie-studier ved Norges lærerhøgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). I studietiden deltok han aktivt i Studentersamfundet i Trondhjem. Høsten 1963 ble han redaktør for studentavisen Under Dusken.
Dørum prøvde å kjøre et dobbelt løp med både studier og politikk, noe som til dels gikk utover studiene. Politikken i Norge hadde endret seg etter at Sosialistisk Folkeparti ble dannet og Det norske Arbeiderparti mistet sitt rene flertall på Stortinget. Under Kings Bay-debatten på Stortinget var Dørum til stede i Oslo og snek seg inn for å overhøre debatten.
Våren 1964 ble han valgt til nestformann i Norges Unge Venstre og planen videre var at han skulle flytte til Oslo og fortsette sine studier der. Arbeidspresset av studier, politikk, jobb og sosialt liv ble til slutt for mye for Dørum, og etter en kollaps endte han på psykiatrisk avdeling på Haukåsen sykehus i Trondheim.
Våren 1965 avla han endelig mellomfagseksamen i historie. Høsten etter begynte han å studere pedagogikk, men uten noen særlig glød for faget. Her traff han Randi Gerd Øverland, som siden skulle bli hans kone.
Våren 1967 søkte han seg inn på Sosialskolen i Trondheim. Høsten samme år ble han valgt inn i bystyret i Trondheim, og fikk samtidig plass i sosialstyret.
April 1968 giftet han seg med Randi, og reiste på bryllupsreise til Venstres landsmøte på Fagernes. De bodde så tre forskjellige steder i Trondheim før de omsider flyttet til Oslo sommeren 1970. Like før han flyttet til Oslo deltok han i Mardøla-aksjonen.
== På Stortinget og i regjeringen ==
Dørum satt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1977–1981. Han var da medlem av kommunal- og miljøvernkomiteen. Seinere satt han tre perioder fra Oslo fra 1997 til 2009, men hadde statsrådsposter i rundt seks og et halvt år denne tida. Da han møtte på Stortinget, var han medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.
Han var samferdselsminister fra oktober 1997 til mars 1999, da han gikk over til Justis- og politidepartementet. Denne posten hadde han først ett år og så fire år fra oktober 2001.
== Karriere ==
=== Utdanning ===
1962 – Examen artium – realfaglinjen ved Trondheim katedralskole
1965 – Historie mellomfag ved Universitetet i Trondheim (nå NTNU)
1970 – Sosialskolen, Trondheim
1977 – Realkompetanse som høgskolelektor i sosialt arbeid
=== Utmerkelser ===
I 2013 ble han tildelt organisasjonen Hyperions nest høyeste utmerkelse, Kommandør av Det gyldne horn for sitt langvarige engasjement for science fiction og hans bidrag til å løfte fram framtidstekning i politikk og samfunn.I 2004 åpnet Slottet for at statsråder etter fire års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden. Odd Einar Dørum ble da kommandør av St. Olavs Orden.
I 2001 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel.
=== Yrkespraksis ===
1972–1977 – Stipendiat/høgskolelektor, Trondheim
1984 – Høgskolelektor, Diakonhjemmet (½ stilling) og våren 1986
1986–1995 – Helse- og sosialfaglig konsulent i Kirkens bymisjon, Oslo
=== Øvrige politiske verv ===
1962 – Leder i Sør-Trøndelag Unge Venstre
1963 – Fylkessekretær, Sør-Trøndelag Venstre
1964 – Nestformann i Unge Venstre
1970 – Formann i Unge Venstre
1981 – Gruppesekretær i Venstres stortingsgruppe
1990–1997 – Leder av Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene
1996–1997 – Gruppeleder i Venstres bystyregruppe
2005 - Rådsmedlem i Én Verden
== Bibliografi ==
Ombudsmann på jobb (2009) Commentum Forlag AS
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Odd Einar Dørum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Odd Einar Dørum hos Stortinget
(no) Odd Einar Dørum hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Odd Einar Dørum på Internet Movie Database | Odd Einar Dørum (født 12. oktober 1943 i Oslo) er en norsk politiker (V). | 1,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Curriculum_vitae | 2023-02-04 | Curriculum vitae | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk'] | Se også CV (andre betydninger).Et curriculum vitae (CV; fl. curricula vitae; latin for «livets løp», el. «livsløp») er et sammendrag av den utdannelse man så langt i livet har, og hvilken yrkeskarriere og annen arbeidspraksis en har hatt. En CV kan også inneholde flere opplysninger knyttet til ens kompetanse og erfaring. Det er vanlig å legge ved en CV når man søker en stilling for å vise hvilke kvalifikasjoner og relevant erfaring en har.
| Se også CV (andre betydninger).Et curriculum vitae (CV; fl. curricula vitae; latin for «livets løp», el. «livsløp») er et sammendrag av den utdannelse man så langt i livet har, og hvilken yrkeskarriere og annen arbeidspraksis en har hatt. En CV kan også inneholde flere opplysninger knyttet til ens kompetanse og erfaring. Det er vanlig å legge ved en CV når man søker en stilling for å vise hvilke kvalifikasjoner og relevant erfaring en har.
== Innhold ==
Det varierer betydelig hvor mye informasjon som føres opp i en CV. Det kan begrense seg til kun å være en oppsummering av utdannelse og yrkeserfaring (herunder verv og andre frivillige aktiviteter). Tradisjonelt var det vanlig å ta med:
navn, fødselsdato og fødselssted
ens foreldres navn og tittel
sivilstatus og eventuelle barn
IT-kunnskaperI dag vil en mer moderne CV inneholde disse opplysninger:
Kontaktinformasjon (adresse, e-postadresse, mobilnr, nasjonalitet, fødselsdato/alder, linkedin url) e-post bør være din egen private e-post
Bilde av deg (kan utelates, men ca halvparten av dagens CV-er har bilde)
Profil, en kort tekstlig beskrivelse som oppsummerer deg og din erfaring)
Utdanning (periode, utdanningstedets navn, eventuell oppnådd grad/tittel, en kort beskrivelse av utdanningen)
Arbeidserfaring (tidsperiode, arbeidsgivers navn, stillingstittel, en kort beskrivelse av arbeidserfaringen)
Annen erfaring f.eks styreledelse, frivillig arbeid mm (periode, navn på erfaringen, en kort beskrivelse)
Kurs og sertifikater (periode/dato, skole/opplæringssted, kurstittel, oppnådd tittel (hvis relevant), en kort beskrivelse av kurset)
Ferdigheter (en kort liste med dine viktigste profesjonelle ferdigheter som er relevante for den jobben du søker på)
Fritidsinteresser
Språkkunnskaper
Referanser (tas kun med hvis du har avklart med referansene dine at de vil bli kontaktet, ellers bør det stå "Referanse oppgis på forespørsel"
== Tradisjonelt, kortfattet eksempel ==
== Moderne CV ==
En moderne CV fremstår mer selgende enn en tradisjonell CV. Det er i nyere tid vanlig å legge til informasjon i CV-en for å fremheve spesielt relevant kompetanse som ikke fremgår av stillingstittel, navn på utdanning og navn på arbeidsgiver. Dette gjøres ved å legge til utfyllende informasjon om resultater, prestasjoner og arbeidsoppgaver man har hatt i de ulike stillingene. Mange velger også fremheve sine Nøkkelkvalifikasjoner (også kalt profil, sammendrag, oppsummering eller introduksjon) øverst i CV-en. Dette er ofte et sammendrag av erfaring, utdanning og prestasjoner. Noen velger også å legge til personlige egenskaper under dette punktet.
En moderne CV kan være på en eller to sider. Har man mer informasjon om prosjekter eller sertifikater man vil at arbeidsgiver skal ha, kan det være et alternativ å legge dette ut i egne vedlegg.
Man bør tilpasse punktene i CVen til den arbeidsgiver man søker jobb hos ved å ta vekk det som er irrelevant og å utdype det som er relevant. Arbeidsgivere sjekker om man har hull i CV-en. Slike hull er ok så lenge det kommer fram i CV-en hvorfor det er slik. Dette kan jo skyldes at man har hatt omsorg for barn eller andre årsaker.
== Moderne CV, eksempel ==
Denne CVen er et eksempel på hvordan noen i dag foretrekker å lage sin CV med bilde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NAVs side om CV-er
Alt om CV på unginfo.no
finnstillinger.no: CV oppsett
CVGURU.no - Eksempler på CV og Søknad (med mal)
LagMinCV.no - Hvordan skrive CV? Mal til hvordan du kan få en fantastisk CV Arkivert 22. desember 2019 hos Wayback Machine.
Veien til Drømmejobben - CV-guide og CV-mal
personligcv.no - CV som designer seg selv - 15-20 forskjellige søknadsbrev og CV-maler
blogg.personligcv.no - blogg med tips om CV-skriving og jobbsøknadsbrev
Hvordan skrive et CV – liste over tips og maler | Et curriculum vitae (CV; fl. curricula vitae; latin for «livets løp», el. | 1,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Versaillestraktaten | 2023-02-04 | Versaillestraktaten | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1919 i Danmark', 'Kategori:1919 i Europa', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-08', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske fredsavtaler', 'Kategori:Europas historie', 'Kategori:Fredsavtaler vedrørende første verdenskrig', 'Kategori:Politikk i 1919', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Traktater av 1919'] | Versaillestraktaten var én av fem generelle avtaler som avsluttet den første verdenskrigen. Avtalen var et resultat av Fredskonferansen i Paris og avsluttet krigstilstanden mellom Tyskland og ententemaktene. De øvrige sentralmaktene måtte undertegne andre avtaler.
Versaillestraktaten ble inngått 28. juni 1919 som var fem år etter skuddene i Sarajevo og fikk sitt navn etter Versaillespalasset hvor den ble undertegnet. Våpenhvilen mellom partene hadde vært et faktum siden 11. november 1918. Traktaten trådte i kraft 10. januar 1920 og innebar at Tyskland tok på seg ansvaret for krigen og dermed plikten til å betale store beløp i krigserstatninger. Traktaten ble inngått etter en seks måneder av fredskonferansen.
Fredstraktaten som ble undertegnet i Versailles har fått dårlig omtale, men de fleste av dens punkter har tålt tidens tann.
De forente stater ratifiserte aldri traktaten. Valgene i 1918 ga republikanerne kontrollen i Senatet, og de blokkerte ratifiseringen to ganger (den andre gangen var 19. mars 1920). Enkelte foretrakk isolasjonisme og gikk imot Folkeforbundet, andre klagde på de enorme kostnadene. USA gikk derfor aldri inn i Folkeforbundet, men forhandlet i stedet frem en separat fredsavtale med Tyskland: Berlin-traktaten av 1921, som bekreftet skadeserstatningene og andre deler av Versaillestraktaten, med eksplisitt ekskludering av alle artikler relatert til Folkeforbundet.
| Versaillestraktaten var én av fem generelle avtaler som avsluttet den første verdenskrigen. Avtalen var et resultat av Fredskonferansen i Paris og avsluttet krigstilstanden mellom Tyskland og ententemaktene. De øvrige sentralmaktene måtte undertegne andre avtaler.
Versaillestraktaten ble inngått 28. juni 1919 som var fem år etter skuddene i Sarajevo og fikk sitt navn etter Versaillespalasset hvor den ble undertegnet. Våpenhvilen mellom partene hadde vært et faktum siden 11. november 1918. Traktaten trådte i kraft 10. januar 1920 og innebar at Tyskland tok på seg ansvaret for krigen og dermed plikten til å betale store beløp i krigserstatninger. Traktaten ble inngått etter en seks måneder av fredskonferansen.
Fredstraktaten som ble undertegnet i Versailles har fått dårlig omtale, men de fleste av dens punkter har tålt tidens tann.
De forente stater ratifiserte aldri traktaten. Valgene i 1918 ga republikanerne kontrollen i Senatet, og de blokkerte ratifiseringen to ganger (den andre gangen var 19. mars 1920). Enkelte foretrakk isolasjonisme og gikk imot Folkeforbundet, andre klagde på de enorme kostnadene. USA gikk derfor aldri inn i Folkeforbundet, men forhandlet i stedet frem en separat fredsavtale med Tyskland: Berlin-traktaten av 1921, som bekreftet skadeserstatningene og andre deler av Versaillestraktaten, med eksplisitt ekskludering av alle artikler relatert til Folkeforbundet.
== Bakgrunn ==
Første verdenskrig (1914-1918) ble utkjempet i Europa, Midtøsten, Afrika og Asia. Land utover krigssonene ble påvirket av forstyrrelser i internasjonal handel, finans og diplomatisk press fra de krigførende parter. I 1917 inntraff to revolusjoner i Det russiske keiserdømmet, noe som førte til sammenbruddet av den keiserlige regjeringen og fremveksten av bolsjevikpartiet ledet av Vladimir Lenin.
Den 8. januar 1918 kom USAs president Woodrow Wilson med en uttalelse som skulle bli kjent som Wilsons 14 punkter, hvor han tok til orde for en diplomatisk avslutning på krigen, internasjonal nedrustning, tilbaketrekning av sentralmaktenes styrker fra de okkuperte områdene, etablering av en polsk stat, en revidering av Europas grenser langs etniske linjer og dannelsen av et forbund av nasjoner for å gi «gjensidige garantier for politisk uavhengighet og territoriell integritet til store og små stater».
Etter operasjon Faustschlag på østfronten undertegnet den nye sovjetiske regjeringen i Russland 3. mars 1918 en fredsavtale i Brest-Litovsk med Det tyske keiserrike. Russland avsto med dette deler av Polen og Baltikum til Tyskland, anerkjente Ukrainas uavhengighet og ble enige om å betale seks milliarder mark i krigserstatning.
Høsten 1918 kollapset sentralmaktene og signerte våpenhvileavtaler mens nasjonalistiske grupper etablerte etterfølgende stater. I Tyskland begynte hæren å gå i oppløsning, deserteringen økte og sivile streiker reduserte drastisk produksjonen av krigsmateriell. På vestfronten satte de allierte styrkene i gang hundredagersoffensiven hvor de tyske styrkene led et stort nederlag. Den tyske krigsflåten i Kiel ble utsatt for mytteri, noe som førte til opprør i Tyskland og etterhvert til Novemberrevolusjonen. Den tyske regjeringen forsøkte å få til en fredsløsning basert på Wilsons fjorten punkter, mens det fortsatt var tyske styrker i Frankrike og Belgia; den våpenhvile som trådte i kraft 11. november var imidlertid betydelig ugunstigere.
I slutten av 1918 ble det dannet en polsk regjering og et uavhengig Polen ble proklamert. I desember startet polakkene et opprør i provinsen Posen som hadde vært under tysk styre siden delingen av Polen (1772-1795). Kampene varte til februar 1919 da en våpenhvile ble inngått der området havnet under polsk kontroll, selv om det formelt fortsatt var tysk. Mot slutten av 1918 marsjerte allierte tropper inn Tyskland og begynte en okkupasjonen av Rhinland. Det ble så innledet en fredskonferanse i Paris for å formelt avslutte krigen. Navnet Versaillestraktaten ble gitt til oppgjøret mellom det tyske riket og de allierte, avtaler med de andre tidligere sentralmaktene ble også gjort og disse ble oppkalt etter forstedene i Paris der de ble signert.
== Traktatens innhold ==
Det ble satt opp et Ambassadørråd som skulle se til at traktatens bestemmelser ble gjennomført. I tillegg til krav om krigserstatninger hadde traktaten en rekke bestemmelser.
=== Tidligere tyske områder som endret sin tilhørighet ===
Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) ble tilbakeført til Frankrike.
Nord-Slesvig omtrent fra Tønder ble etter en folkeavstemning tilbakeført til Danmark.
Det meste av Poznań-provinsen og Vestpreussen, samt deler av Schlesien gikk til Polen.
Eupen-Malmédy til Belgia.
Byen Danzig (nå Gdańsk) med elvedeltaet til Weichsel-elven ved Østersjøen ble erklært som Fristaden Danzig, som stod under Folkeforbundet og Polen.
Et mindre område av Sachsen ble gitt til Tsjekkoslovakia.
Selv om USA ikke hadde signert versaillestraktaten tok de den lille øya Swains i Samoa på 764 kvadratmeter fra tyske Samoa.
Ruanda-Urundi til Belgisk Kongo.
Togo og Kamerun ble delt mellom Storbritannia og Frankrike.
Tanganyika, Keiser Wilhelm-land, tyske Samoa ble og Sørvest-Afrika ble britisk mandatområde.
Kiongatriangelet på 1000 kvadratkilometer ble portugisisk.
Japan fikk alle de andre tyske områder i stillehavet.
Artikkel 156 i traktaten overførte det tyske herredømmet over Shandong i Kina til Japan, fremfor å overføre herredømmet til Kina. Den tvisten som dette utløste med Kina, går under navnet Shandongproblemet. Det kinesiske raseriet over denne artikkelen førte til demonstrasjoner og den kulturelle bevegelsen kjent som 4. mai-bevegelsen. Kina med sin forhandlingsleder Wellington Koo nektet å undertegne Versaillestraktaten.
=== Restriksjoner på de tyske væpnede styrkene ===
Hær – maksimalt 100 000 soldater hvorav kun 4 000 offiserer, vervede, ikke vernepliktige.
Flåte – 6 større krigsskip, ikke over 10 000 tonn. Ingen ubåter.
Flyvåpen – intet. Ingen bygging av fly. (Ble omgått ved bygging i Sveits og Italia)
Begrensninger på rustningsindustrien.
Rhinland (området vest for Rhinen) skulle være demilitarisert og i 15 år holdes okkupert av de allierte.
Krigsakademiet ble lagt ned.
Det tyske politiet ble begrenset til førkrigsnivå.
=== Andre bestemmelser ===
Kullgruvene i Saar ble gitt til Frankrike, og området stilt under Folkeforbundets forvaltning.
Forbud mot at Østerrike ble tilsluttet Tyskland.
Internasjonal kontroll over tyske sjøveier.
Krigsforbrytere skulle dømmes og straffes, men dette ble ikke alltid fulgt.
== Erstatningsbetalinger ==
Størrelsen av erstatningen ble med grunnlag i traktaten avgjort av Den allierte erstatningskommisjonen. Den bestemte foreløpig at Tyskland fram til mai 1921 skulle betale 1 milliard pund sterling. Betalingen skjedde delvis i form av vareleveranser, mest kull. Leveransene var imidlertid ikke store nok, og det ble klart at Tyskland var ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. I 1921 okkuperte de allierte de tyske byene Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort.
Økonomen John Maynard Keynes, som hadde vært med i den britiske delegasjonen i Versailles, trakk seg i protest over de harde betingelsene, og utgav etterpå en bok der han påpekte at så omfattende skadeserstatninger ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi.
Senere ble erstatningene fastsatt til 6,6 milliarder pund sterling. Av dette skulle 4 milliarder betales engang i fremtiden, mens resten skulle betales med 100 millioner om året pluss 25 % av verdien av Tysklands eksport. Disse ble overrakt den tyske regjering i form av et ultimatum. Hvis den ikke betalte innen 12. mai 1921, ville allierte tropper okkupere Ruhr, hvor mer enn 80% av landets kull, jern og stål ble produsert. Etter en regjeringskrise aksepterte Tyskland. Skadeserstatningen var satt til 138 milliarder gullmark i avdrag og renter frem til 1963, men beløpet var rent fiktivt – kravets reelle innhold var bestemte årlige ytelser som tilsvarte 5-6 % av Tysklands nasjonalprodukt. Også Storbritannia og Frankrike slet med gjeld i form av enorme krigslån de hadde tatt opp fra USA, og håpet å få ettergitt. De tyske avdragene var ment å skulle dekke vestmaktenes gjeld til USA.Tidlig i 1920-årene ble Tyskland rammet av en sterk inflasjon som førte økonomien inn i en krise, og gjorde det umulig for tyskerne å betale erstatningene. Britene foreslo betalingsutsettelse, mens Frankrike stod hardt på ultimatumet fra 1921, og 11. januar 1923 marsjerte belgiske og franske tropper inn i Ruhr, (se Ruhrokkupasjonen). Den tyske regjeringen proklamerte passiv motstand, og franskmennene svarte med å isolere det okkuperte området fra resten av Tyskland, etter at de forgjeves hadde forsøkt å få britene til å møte tyskernes betalingsnekt med begrensete økonomiske sanksjoner. Franskmennene gjorde aldri noe forsøk på å stanse generalstreiken, noe de lett kunne gjort ved å stanse tilførselen av matvarer. I september måtte den tyske regjeringen gi opp den passive motstanden. Ruhr-okkupasjonen gav marken dødsstøtet, ettersom den tyske regjering hadde garantert for de streikendes lønninger og latt seddelpressene gå. I 1918 var kursen fire mark til en dollar, i juli 1923 var den steget til 160 000 mark og i november var kursen 130 000 millioner. Pengeverdiens sammenbrudd fjernet arbeider- og middelklassens oppsparte midler og underminerte troen på systemet. Adolf Hitler prøvde å utnytte situasjonen i det såkalte ølkjellerkuppet 8. november 1923. Senere i november ble marken erstattet med Rentenmarken, og sammen med innstramninger i den økonomiske politikken fikk Tyskland inflasjonen under kontroll.
I 1924 etablerte de allierte Daweskomitéen for å få økonomien på bena igjen. Tyskerne skulle nå betale et årlig beløp fra 50-125 millioner pund. Nytt var at Tyskland skulle få låne penger i utlandet til å betale erstatningen. Utover 20-tallet lånte Tyskland veldige summer, særlig fra USA, og fikk en økonomisk blomstringsperiode. I denne perioden styrket republikken seg, og nazistene hadde liten oppslutning.
Dawesplanen var bare en midlertidig løsning, og etterhvert som forholdet mellom Tyskland og Frankrike bedret seg, ble det bestemt at saken skulle taes opp på nytt. I 1929 startet en komité ledet av amerikaneren Owen D. Young arbeidet med å fastsette bestemte regler for erstatningen. Ifølge den nye planen skulle Tyskland betale 100 millioner pund årlig i 37 år, og senere 80-85 millioner pund i 22 år. Youngplanen trådte i kraft 17. mai 1930, og seks uker senere forlot de siste allierte tropper tysk jord.
Samtidig med at Youngplanen ble utarbeidet, skjedde det store krakket i USA som påvirket hele verden. Tilgangen på amerikansk lånekapital stoppet opp, og Tyskland kunne ikke betale erstatningene. Den økonomiske krisen ga Hitler en ny sjanse til å gripe makten. Rikskansler Brüning erklærte i 1931 at Tyskland under ingen omstendigheter hadde tenkt å betale. De allierte fant seg i dette, om enn ikke formelt. På en konferanse i Lausanne sommeren 1932 bestemte de allierte at alle krav mot Tyskland skulle avskrives så snart landet hadde betalt 150 millioner pund. Men dermed stanset også vestmaktene sin tilbakebetaling til USA. Disse ble senere gjenopptatt. Så sent som i 1965 gikk 1% av britenes skatteinntekter til nedbetaling av krigslån opptatt i USA femti år tidligere.Erstatningsspørsmålet var nå ute av verden, men det hadde vært med på å føre Tyskland inn i en krise som førte til slutten på Weimar-republikken og fremveksten av Hitlers diktatur, som til slutt endte med andre verdenskrig.
== Traktaten brytes ==
Endringene i Tysklands grenser var det minst iøynefallende resultatet. Riktignok mistet Tyskland sine få kolonier, men de européiske land-avståelsene omfattet 10% av befolkningen, 13% av landområdene og 15% av produksjonen. Det var ingen høy pris for en tapt storkrig – riket var fremdeles intakt. I tillegg var en del av disse områdene verken historisk eller befolkningsmessig tyske. Men Versaillestraktaten begrenset størrelsen på Tysklands militære styrke. Det var innebygd i traktaten at det skulle arrangeres en stor nedrustningskonferanse for å begrense rustningen hos alle nasjoner. Denne konferansen startet i 1932, etter at det internasjonale samfunnet hadde vært ute av stand til å svare på brudd på Folkeforbundets regler og diverse andre avtaler. Nasjonalsosialistene var også i ferd med å feste grepet i Tyskland.
Konferansen var resultatløs, inntil den tyske delegaten meddelte at Tyskland ikke ville være med før konferansen vedtok at alle nasjoner hadde samme rett til å ruste opp. Dette betydde at Tyskland ikke lenger interesserte seg så mye for de andre landenes nedrustning som sin egen opprustning. I oktober 1933 trakk Tyskland seg fra nedrustningskonferansen og meldte seg ut av Folkeforbundet. I november arrangerte tyskerne folkeavstemning med 96 % oppmøte hvor 95 % av stemmene støttet Hitlers politikk. De andre landenes ettergivenhet skulle vise seg å danne et mønster som Hitler flere ganger benyttet seg av.
Etter Hitlers maktovertagelse startet han en massiv opprustning, og det var klart at han ikke respekterte Versaillestraktaten, men han ventet til Saarområdet hadde gjennomført en traktatbestemt folkeavstemning i januar 1935 som brakte området tilbake til Tyskland. I mars samme år kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser. Frankrike reagerte sterkt på bruddet, mens britene tok det mer med ro. I juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke som tilsvarte 35 % av britenes og 100 % når det gjaldt ubåter. I praksis aksepterte britene Tysklands opprustning.
Den 7. mars 1936 marsjerte tyske tropper inn i Rhinland. Dette medførte ikke andre konkrete reaksjoner enn at Folkeforbundets råd kom sammen og konstaterte av tyskerne hadde brutt Versaillestraktaten. Hitler arrangerte folkeavstemning og fikk massiv støtte for sin politikk hos folket. Veien til en tysk maktekspansjon lå åpen.
== Traktaten - et kompromiss ==
De «Fire Store» bestod av statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Georges Clemenceau fra Frankrike, President Woodrow Wilson fra USA og statsminister Vittorio Orlando fra Italia. Under Versailles-traktaten var det vanskelig å komme til en felles løsning, ettersom de ulike statsoverhodene hadde forskjellige motiver. På grunn av dette ble det sagt at det ble et kompromiss, som ingen likte.
Frankrike hadde lidd størst tap i løpet av krigen, og en stor del av den hadde foregått på fransk jord. Landet var i ruiner, med mye skade påført historiske og viktige bygninger og ressurser. Georges Clemenceau ønsket skadeserstatning fra Tyskland til å bygge opp igjen og reparere skadene påført dem av tyskerne. I alt hadde 750 000 hus og 23 000 fabrikker blitt ødelagt, og franskmennene krevde penger til å gjenoppbygge et land i ruiner. I 1871 var Frankrike og Tyskland også i krig, og Tyskland hadde overtatt det overveiende tysktalende området i Frankrike, Alsace-Lorraine. Clemenceau ønsket også å forsikre seg mot at et angrep fra Tyskland noensinne skulle skje igjen, og forlangte en demilitarisering av tysk Rhinland, og at ententens styrker patruljerte området. Dette ble kalt en «territoriell sikkerhetssone». Han ønsket også en drastisk reduksjon i antall soldater i den tyske hæren til et nivå som kunne kontrolleres. Som en del av skadeserstatningene ønsket Frankrike å få kontroll over mange av Tysklands fabrikker.
Ikke bare ønsket Frankrike å straffe Tyskland hardt, de ønsket også å vedlikeholde sitt store imperium og sine kolonier. Mens USA frontet en tro på nasjonal og etnisk selvråderett, ønsket Frankrike og Storbritannia å beholde sine verdifulle imperier. Clemenceau representerte i hovedsak det franske folk med sitt ønske om hevn over den tyske nasjonen. Clemenceau ønsket også å beskytte hemmelige traktater og tillate sjøblokader rundt Tyskland, slik at Frankrike kunne kontrollere handel ut og inn fra den tapende part. Han var det radikale medlemmet av de Tre Store, og ble av den grunn kalt le Tigre – «tigeren».
Storbritannia hadde spilt en tilbakeholden rolle, ettersom landet selv aldri ble invadert. Mange britiske soldater døde ved fronten i Frankrike, så det britiske folk ønsket like mye hevn som franskmennene. Statsminister Lloyd George ønsket fremdeles store skadeserstatninger, men i mindre grad enn franskmennene. Lloyd George var klar over at om kravene fra Frankrike gikk gjennom, ville Frankrike bli meget mektig i Sentral-Europa, og maktbalansen forskyves. Selv om han ikke ønsket at dette skulle skje, ønsket han at Tyskland skulle betale. Lloyd George var også bekymret for Woodrow Wilsons forslag om nasjonal selvråderett, og i likhet med franskmennene ønsket han å bevare det britiske imperiet. Denne posisjonen utgjorde en del av konkurransen mellom to av verdens største imperier og deres kamp for å beholde dem. I likhet med franskmennene støttet også Lloyd George ønsket om sjøblokader og hemmelige traktater.
På den annen side hadde Woodrow Wilson et ganske annet syn på hvordan man skulle straffe Tyskland. Han foreslo sine 14 punkter før krigen sluttet, som var mindre harde enn hva franskmennene og britene ønsket. Siden det amerikanske folk bare hadde vært med i krigen siden april 1917, følte de at de burde komme seg ut av den europeiske smørjen så fort som mulig. Like fullt ønsket president Wilson å innføre en internasjonal ordning som sikret freden. For å bevare freden ble det første forsøket på å danne en verdensrett skapt – Folkeforbundet. Tanken bak var at dersom svakere og mer skrøpelige nasjoner ble angrepet, skulle andre garantere dem beskyttelse mot den aggressive part.
På toppen av dette promoterte Wilson en nasjonal selvråderett som oppfordret nasjonene (eller etniske grupper) til å tenke, regjere & styre seg selv. Begrepet selvråderett fremkalte en økt patriotisk følelse i mange land som var eller hadde vært under kontroll av de gamle imperiene, og det fikk også mye støtte i imperienes hjemland. Selvbestemmelse var og er en kilde til gnisninger mellom ulike etniske grupper rundt i verden, ettersom hver gruppe prøver å definere og forbedre sin stilling.
Tilslutningen av mange folk til idéen om en nasjonal selvråderett ble begynnelsen på slutten for imperiene, inkludert det britiske og franske. Ønsket om en nasjonal selvråderett er delvis grunnen til at så mange nye land er dannet i Øst-Europa; Wilson var ikke villig til å øke Frankrikea, Italias eller Storbritannias areal. Det var også kamper i de østlige provinsene av Tyskland, som ønsket å være lojale mot keiseren, men ikke ville bli del av republikken: det store polske opprøret i Posen-provinsen og tre schlesiske opprør i Øvre Schlesien.
Territorielle tilpasninger ble gjort med det mål å gruppere sammen etniske minoriteter i sine egne stater, frie fra dominans fra de engang mektige imperiene, særlig keiserdømmet Østerrike-Ungarn og Det osmanske rike. Hemmelige traktater skulle unngås, og Frankrike og Storbritannia godtok motvillig at alle nasjoner skulle nedruste, dette for å redusere muligheten for sjøblokader.
Da Versailles-traktaten var vedtatt, ble Tyskland tvunget til å betale ententen 6 600 000 000 britiske pund; overgi alle sine kolonier; godta all skyld for krigen; redusere størrelsen på sine væpnede styrker (seks krigsskip, 100 000 infanterister og intet flyvåpen); og avstå land til en rekke land, inkludert Danmark, Belgia, Frankrike og Polen.
De tre store var ikke kommet til enighet om hvordan de ville straffe Tyskland. Frankrike ønsket hevn, Storbritannia ønsket et relativt sterkt økonomisk produktivt Tyskland som en motvekt til den franske dominansen av det kontinentale Europa, og USA ønsket å skape varig fred så raskt så mulig, og ødelegge de gamle imperiene. Resultatet var et kompromiss der ingen var fornøyd. Tyskland var hverken knust eller fornøyd, noe som ikke førte noe bra med seg verken for Tysklands, Europas eller verdens fremtid.
== Betydning for utvikling av diplomati ==
De to nye ruvende statsaktørene på den diplomatiske arena, Sovjetrussland og USA, proklamerte begge en åpen diplomatisk praksis som var revolusjonerende. ”Alt som må gjøres, er å publisere de hemmelige overenskomstene. Deretter vil jeg stenge butikken,” sa Trotskij ifølge tradisjonen, da han overtok det som hadde vært det tsaristiske diplomatiske korps. Han mente at den nye sosialistiske orden, etter å ha satt Europa i brann med propaganda og deretter bekjempet de gamle makthavere, ikke lenger ville trenge kansellier og diplomater til å formidle mellom verdensrevolusjonens makthavere. Sovjetisk diplomati utviklet seg raskt langs tre spor: I tillegg til det gamle stat-til-stat diplomatiet kom diplomatiet innen den tredje internasjonale, og det såkalte folkediplomatiet, altså appeller fra Sovjet-staten over hodet på kapitalistiske stater, rettet direkte til de kapitalistiske staters arbeidende masser.
Og Woodrow Wilson fulgte opp. I sine berømte 14 punkter inngikk det ett som sto i direkte motstrid til gjeldende diplomatisk praksis, nemlig at freden, og for den slags skyld forholdet mellom stater generelt, skulle bygge på ”open covenants […] openly arrived at”. At hemmelige overenskomster ikke lenger skulle være tillatt, var nå én ting. Men tanken om at saksgangen som skulle lede frem til avtaler og overenskomster skulle være offentlig, var revolusjonerende, og kan vel fortsatt få det til å gå kaldt nedover ryggen på både diplomater og politikere.
Som første amerikanske president noensinne hadde Wilson bestemt seg for å forlate landet i sin tjenestetid for å reise til Paris. Avgjørelsen er viktig fordi den markerer at USA var på vei inn i verdenspolitikken. At statsoverhoder selv møttes, var ikke helt nytt. Europas kongehus var og er beslektet og besvogret på kryss og tvers, slik at regenter ofte møttes en famille i forbindelse med sommerbesøk etc. Man hadde også tidligere hatt enkeltmøter, for eksempel det mellom tsar Alexander I av Russland og Napoleon ved Tilsit i 1807. Ikke desto mindre peker Wilsons reise frem mot et fenomen som Winston Churchill senere skulle gi navnet summit meetings – toppmøter. Under den kalde krigen skulle toppmøtediplomati, spesielt mellom statsoverhodene i Sovjetunionen og USA, bli sentrale diplomatiske begivenheter. Forberedelsene er ofte svært grundige og ressurskrevende, medieoppbudet omkring selve møtene er enormt, og effekten på det løpende arbeidet kan være betydelige.
Hva aktører angikk, var det nye med det 20. århundrets diplomati at folkene fikk en oppgradert stilling, både som legitimerende innmat i de stater som fortsatt førte diplomatiet, og som mottagere av statlig politikk. De ble tilskuere ikke bare til det som skulle bli hetende toppmøter, men også til Folkeforbundets arbeid, og de fikk via offentligheten og det hensyn politikere måtte ta til dem, en stadig viktigere indirekte tilstedeværelse i de diplomatiske overlegninger. For Sovjetunionen og USA var folkene altså også direkte mottagere av diplomatiske fremstøt. Dette var nasjonalismens og folkesuverenitetens virkelige inntreden i diplomatisk praksis, drøye hundre år etter at de begynte å vokse frem som politiske hovedprinsipper i kjølvannet av tysk romantikk, fransk revolusjon og Napoleonskriger. Gjennombruddet ble altså i siste fase muliggjort av at det gammeldagse, aristokratiske diplomatiet ble tillagt mye av ansvaret for utbruddet av første verdenskrig. For datidens diplomater, som var oppdratt i dette gammeldagse diplomatiet, var overgangen meget smertefull. Dette gjaldt også dem som tenkte på seg selv som progressive representanter for yrket. Paul Cambon gav for eksempel i 1919 uttrykk for at han daglig angret på at han hadde latt sin sønn velge en «døende karriere». Man trøstet seg med at diplomatisk praksis måtte ta etter sosial praksis generelt for å ivareta sine funksjoner, og at dette tross alt var en logisk utvikling i «folkets tidsalder».
En av grunnene til skepsisen var at kongress- og konferansediplomatiet truet med å bli en permanent del av diplomatisk praksis, og dermed forandret det kvalitativt. Det viktigste som skjedde i Paris, var nettopp at man opprettet Folkeforbundet, og dermed skapte en permanent organisasjon som arena for diplomati. Når man snakker om «nytt diplomati» i samme åndedrett som Paris 1919, tenker man på borgerlige utøvere (snarere enn aristokratiske), offentlige traktater (snarere enn hemmelige avtaler) og multilateralt diplomati (snarere enn bilateralt). Det var imidlertid et svært dårlig tegn for moderne diplomati at dets kanskje mest høyrøstede tilhenger, president Woodrow Wilson, ikke greide å overtale Senatet til å melde inn USA i det nyopprettede Folkeforbundet.
== For streng mot Tyskland? ==
Versaillestraktaten har blant mange fått et ry som for streng mot Tyskland, den skal ha bidratt til å ødelegge landet politisk og ikke minst økonomisk, sistnevnte ved å bli pålagt alt for store erstatningssummer.
== Se også ==
Ettervirkningene av første verdenskrig
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Howard, Michael (2002), The First World War : A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-920559-2
== Eksterne lenker ==
«The Treaty of Versailles», dokumentar fra BBC, på Youtube (engelsk) | Versaillestraktaten var én av fem generelle avtaler som avsluttet den første verdenskrigen. Avtalen var et resultat av Fredskonferansen i Paris og avsluttet krigstilstanden mellom Tyskland og ententemaktene. | 1,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krigserstatning | 2023-02-04 | Krigserstatning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krig'] | Krigserstatninger er en kompensasjon og/eller betaling, som etter en krig gis til en seirende stat eller koalisjon fra en tapende stat eller koalisjon. Kompensasjonen er ment til å dekke skade eller tap oppstått i løpet av krigen.
For et spesifikt eksempel, se Versaillestraktaten.
| Krigserstatninger er en kompensasjon og/eller betaling, som etter en krig gis til en seirende stat eller koalisjon fra en tapende stat eller koalisjon. Kompensasjonen er ment til å dekke skade eller tap oppstått i løpet av krigen.
For et spesifikt eksempel, se Versaillestraktaten.
== Eksterne lenker ==
(en) Japans oversikt over krigserstatninger | Krigserstatninger er en kompensasjon og/eller betaling, som etter en krig gis til en seirende stat eller koalisjon fra en tapende stat eller koalisjon. Kompensasjonen er ment til å dekke skade eller tap oppstått i løpet av krigen. | 1,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/4._mai | 2023-02-04 | 4. mai | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i mai'] | 4. mai er den 124. dagen i året, 125. i skuddår. Det er 241 dager igjen av året.
| 4. mai er den 124. dagen i året, 125. i skuddår. Det er 241 dager igjen av året.
== Navnedag ==
Monika og Mona. Navnedagen er etter Monica, Augustins mor.
== Historie ==
1886 – Haymarketopptøyene i Chicago.
1919 – 3000 kinesiske studenter i Beijing protesterte mot japansk aggresjon. 4. mai-bevegelsen mot utlendinger i Kina og Fjerde mai-plassen i Qingdao er oppkalt etter aksjonen.
1945 – Andre verdenskrig: Delvis tysk kapitulasjon (i Danmark, Nederland og nordlige deler av Tyskland)
1970 - Skytingen på Kent State University, fire studenter ble skutt, og ni skadet på Kent State University i Ohio
1982 – Falklandskrigen: Argentinske Dassault Super Etendards fly angriper og senker det britiske skipet HMS «Sheffield», som ble truffet midtskips og sank.
=== Norsk historie ===
1936 – Landlaget for Norske Landbruksklubber, senere Norske 4H blir stiftet.
1936 – En sjøflyrute mellom Bergen og Oslo åpnes
1942 – Thamshavnbanens transformatorstasjon på Bårdshaug sprenges – den første sabotasjeaksjonen på norsk jord godkjent av den norske eksilregjeringen i London.
1945 – Det tyske hotellskipet MS «Black Watch» blir senket i Kilbotn sør for Harstad.
1979 – Metronom 66 vant det første norgesmesterskapet for brassband.
1985 – Lørdag 4. mai 1985 vinner Bobbysocks, med La det swinge, den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Göteborg.
1991 – Sjarken «Trond Kåre» forliser i Sogn og Fjordane. To omkommer.
2022 – Stavsjøfjelltunnelen på E6 i Malvik ble stengt etter et jordras. En person ble reddet ut av en bil som ble tatt av raset.
== Fødsler ==
Se flere som er født 4. mai i Kategori:Fødsler 4. mai.
1772 – Friedrich Arnold Brockhaus, tysk forlegger (d. 1823)
1825 – Thomas Huxley, britisk biolog (d. 1895)
1826 – Frederic Church, amerikansk maler (d. 1900)
1913 – Per Monsen, norsk pressemann (d. 1985)
1913 – Agnelo Rossi, brasiliansk kardinal (d. 1995)
1918 – Kakuei Tanaka, japansk statsminister (d. 1993)
1925 – Harry William Kvebæk, norsk musiker (d. 2012)
1928 – Hosni Mubarak, egyptisk politiker og militær (d. 2020)
1928 – Lars Gullin, svensk jazzmusiker (d. 1976)
1929 – Audrey Hepburn, britisk-nederlandsk skuespiller (d. 1993)
1937 – Dick Dale, amerikansk musiker (d. 2019)
1939 – Amos Oz, israelsk forfatter og journalist (d. 2018)
1940 – Kai Krüger, norsk jusprofessor
1944 – Paul Gleason, amerikansk skuespiller (d. 2006)
1960 – Werner Faymann, østerriksk kansler
1962 – Marit Arnstad, norsk politiker (Sp)
1966 – Harald T. Nesvik, norsk politiker
1969 – Cathrine Grøndahl, norsk lyriker
1971 – Bent Høie, norsk politiker
1977 – Jørund Henning Rytman, norsk politiker
1981 – Eric Djemba-Djemba, kamerunsk fotballspiller
1987 – Cesc Fàbregas, spansk fotballspiller
1994 - Heresh Kevlar, norsk moteskaper
== Dødsfall ==
Se flere som døde 4. mai i Kategori:Dødsfall 4. mai.
1891 – Charles Pratt, amerikansk forretningsmann og filantrop (f. 1830)
1938 – Carl von Ossietzky, tysk pasifist og Nobels fredspris-vinner 1935 (f. 1889)
1949 – Valentino Mazzola, italiensk fotballspiller (f. 1919)
1980 – Josip Broz Tito, Jugoslavias president (f. 1892)
1987 – Paul Butterfield, amerikansk musiker (f. 1942)
1995 – Arnardo, norsk sirkusdirektør (f. 1912)
2000 – Hans E. Strand, norsk politiker (f. 1934)
2001 – Arne Sucksdorff, svensk regissør (f. 1917)
2009 – Dom DeLuise, amerikansk skuespiller (f. 1933)
2010 – Brita Borg, svensk sanger og skuespiller (f. 1926)
2010 – Luigi Poggi, italiensk katolsk kardinal (f. 1917)
2012 – Adam Yauch, amerikansk musiker (f. 1964)
== Andre merkedager ==
Dagen regnes som Star Wars-dagen, på grunn av ordspillet mellom jedihilsenen «May the Force be with you» og datoen «May the Fourth»
== Referanser == | 4. mai-bevegelsen (kinesisk: 五四运动 pinyin: Wǔ-sì Yùndòng) var en av de mer kjente anti-utlendinger-bevegelsene i Kina. | 1,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_21_krav | 2023-02-04 | De 21 krav | ['Kategori:1915 i Asia', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De ulikeverdige traktater', 'Kategori:Første verdenskrig', 'Kategori:Japans historie', 'Kategori:Republikken Kinas historie til 1949', 'Kategori:Traktater av 1915'] | De 21 krav (1915) var et sett med hemmelige krav fra Japan overfor Kina.
Utbruddet av første verdenskrig i 1914 og Japans rolle som alliert ga landet mulighet for å kreve større innflytelse i Kina, og 18. januar 1915 konfronterte Japan Kina med 21 krav, som innebar en vidtgående utvidelse av japanske særrettigheter i Kina. Bak dette ultimatumet lå også trusselen om å gå til krig mot Kina.
26. april sendte Japan en revidert utgave av kravene, og et siste krav om at Kina godtok dem ble sendt 7. mai. Kina skjønte at de ikke kunne vinne en krig mot Japan, og godtok kravene.
Effekten av kravene ble annullert ved Washington-konferansen 1921–1922, slik at Kina gjenvant sin selvstendighet.
| De 21 krav (1915) var et sett med hemmelige krav fra Japan overfor Kina.
Utbruddet av første verdenskrig i 1914 og Japans rolle som alliert ga landet mulighet for å kreve større innflytelse i Kina, og 18. januar 1915 konfronterte Japan Kina med 21 krav, som innebar en vidtgående utvidelse av japanske særrettigheter i Kina. Bak dette ultimatumet lå også trusselen om å gå til krig mot Kina.
26. april sendte Japan en revidert utgave av kravene, og et siste krav om at Kina godtok dem ble sendt 7. mai. Kina skjønte at de ikke kunne vinne en krig mot Japan, og godtok kravene.
Effekten av kravene ble annullert ved Washington-konferansen 1921–1922, slik at Kina gjenvant sin selvstendighet.
== Kilder ==
«Twenty-One Demands», fra Wikisource
== Litteratur ==
Dickinson, Frederick R.: War and National Reinvention: Japan in the Great War, 1914-1919. Cambridge, MA: Harvard University Asia Center, distributed by Harvard University Press, 1999.
Luo, Zhitian: "National Humiliation and National Assertion: The Chinese Response to the Twenty-One Demands." Modern Asian Studies, Vol. 27, No. 2. (May, 1993): ss. 297-319.
G. Zay Wood (1921). The Twenty-One Demands. Japan versus China. Fleming H. Revell Company. «Analyse og oversettelse av de 21 kravm den redigerte offisielle utforming for de europeiske makter, revisjonen av 26.aApril, Kinas svar av 1. mai, ultimatumet av 7. mai, Kinas svar og Kinas og Japans pressemeddelelser.» | De 21 krav (1915) var et sett med hemmelige krav fra Japan overfor Kina. | 1,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marvel_Comics | 2023-02-04 | Marvel Comics | ['Kategori:1939 i USA', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst og kultur i 1939', 'Kategori:Marvel Comics', 'Kategori:Medieselskaper fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1939', 'Kategori:Tegneserieforlag'] | Marvel Worldwide Inc. (ofte kalt Marvel Comics) er et amerikansk forlag for tegneserier og utgiver av andre media. I 2009 ble moderselskapet Marvel Entertainment kjøpt opp av Walt Disney Company.
Forlaget startet som Timely Publications i 1939 før det ble kjent som Atlas Comics på 1950-tallet. I 1961 revolusjonerte Marvel, ledet an av redaktør Stan Lee, superhelt-sjangeren med et fokus på historier og karakterer tilpasset et bredere publikum. Fantastic Four ble skapt i 1961 og serien var ulik de arketypiske superheltene fra andre forlag.
Blant Marvel sine mest kjente superhelter finner man Spider-Man, Iron Man, Captain America, Wolverine, Thor, Hulk og Ant-Man i tillegg til superheltgrupper som Avengers, Guardians of the Galaxy, Fantastic Four og X-Men. De fleste av de fiktive karakterene lever i en verden kjent som Marvel-universet. Universet har flere steder som er basert på ekte byer. Spider-Man, Fantastic Four, Avengers, Daredevil og Doctor Strange bor i New York mens X-Men har sitt tilholdssted i Salem Center.
| Marvel Worldwide Inc. (ofte kalt Marvel Comics) er et amerikansk forlag for tegneserier og utgiver av andre media. I 2009 ble moderselskapet Marvel Entertainment kjøpt opp av Walt Disney Company.
Forlaget startet som Timely Publications i 1939 før det ble kjent som Atlas Comics på 1950-tallet. I 1961 revolusjonerte Marvel, ledet an av redaktør Stan Lee, superhelt-sjangeren med et fokus på historier og karakterer tilpasset et bredere publikum. Fantastic Four ble skapt i 1961 og serien var ulik de arketypiske superheltene fra andre forlag.
Blant Marvel sine mest kjente superhelter finner man Spider-Man, Iron Man, Captain America, Wolverine, Thor, Hulk og Ant-Man i tillegg til superheltgrupper som Avengers, Guardians of the Galaxy, Fantastic Four og X-Men. De fleste av de fiktive karakterene lever i en verden kjent som Marvel-universet. Universet har flere steder som er basert på ekte byer. Spider-Man, Fantastic Four, Avengers, Daredevil og Doctor Strange bor i New York mens X-Men har sitt tilholdssted i Salem Center.
== Historie ==
I 1950-årene solgte superheltserier dårlig og forlaget, som da gikk under navnet Atlas Comics, spesialiserte seg på western- romantikk- og monster/skrekkserier. I 1954 ble imidlertid Comics Code Seal of Approval innført, som garanterte at innholdet var trygt for barn, og horrorelementene i monsterseriene ble dermed kraftig nedtonet.
Forleggeren Martin Goodman, som grunnla Timely Comics og som senere skiftet navn først til Atlas Comics, og siden til Marvel Comics, var kjent for å benytte seg av en markedsstrategi som ble kalt "pump and dump", hvor man surfet på bølgen av hva som var populært i tegneseriebransjen til enhver tid. Om det var western, romantikk eller krim som solgte best, oversvømte Atlas markedet med tegneserier i disse sjangrene helt til det ble overmettet og interessen døde hen. Deretter kastet man seg på neste trend og forsøkte på nytt å smi mens jernet var varmt.
Goodman bestemte seg av ukjente grunner for å legge ned forlagets eget distribusjonsselskap Atlas News i november 1956, og inngikk i stedet en distribusjonsavtale med tidligere konkurrent American News (ANC). I mai 1957 stengte ANC dørene for godt etter juridiske problemer, som bl.a. innebar beskyldninger om befatning med organisert kriminalitet. Det var også dette året at forlaget begynte å bruke en "Marvel Comics” logo på forsiden av tegneseriene; skrevet med hvite bokstaver inni en svart sirkel på rød bakgrunn.Atlas befant seg plutselig uten en distributør, og det eneste selskapet villig til å inngå samarbeid med Goodman var Independent News (INC), et datterselskap til National Periodical Publications og daværende eier av DC Comics, Atlas' hovedkonkurrent på tegneseriemarkedet. Disse krevde at Atlas ikke skulle utgi flere enn åtte titler hver måned, betydelig færre enn hva som inntil da hadde blitt utgitt. Uten noen andre alternativer å forholde seg til gikk Goodman med på vilkårene. Men selv om kun åtte utgivelser i måneden var tillatt, inneholdt noen titler flere enn en enkelt historie, og ved å publisere dem bare annenhver måned de første årene, kom det totale antall utgivelser opp i seksten titler. Det reduserte antall utgivelser gjorde at forlaget kunne vie mer tid og oppmerksomhet til hver enkelt tittel, samtidig som det fikk mer oversiktlige tilbakemeldinger om hvilke titler som solgte godt og hvilke man eventuelt kunne droppe til fordel for noe nytt.Interessen for superheltserier hadde i noen år vært såpass laber at det ikke ble satset nevneverdig på sjangeren. Hos Atlas ble det gjort et mislykket forsøk på å gjenopplive entusiasmen for "The Big Three"; Namor, Captain America og den opprinnelige Human Torch i perioden 1953-1955,. DC hadde imidlertid mer hell med seg da de i 1956 ga superheltgenren en ny sjanse. Flash (1956), Green Lantern (1959) og Justice League of America (1960) viste seg å bli svært populære blant leserne, hvilket tiltrakk seg oppmerksomheten til Goodman hos Atlas Comics.I 1961 skiftet Atlas Comics offisielt navn til Marvel Comics, og samme år revolusjonerte forlaget superhelt-sjangeren og tegneseriebransjen i sin alminnelighet med Fantastic Four (1961). Stan Lee og tegnerne Jack Kirby og Steve Ditko, samt et fåtall mindre kjente tegnere, skapte sammen en rekke nye superheltkonsepter og bandt dem sammen til et sammenhengende tegneserieunivers – det såkalte Marveluniverset. Lees minimalistiske tilnærming til det å skrive manus, han ga kun et svært kortfattet synopsis og lot tegnerne bestemme fortellingens detaljer, må sies å utgjøre noe av nøkkelen til suksessen. Dette gav tegnerne en større grad av frihet til å eksperimentere med sidelayout og fortellerteknikker, noe som førte til seriene så mer dynamiske og visuelt spennende ut enn hovedkonkurrentenes. De nye superheltene, som foruten Fantastic Four inkluderte Spider-Man (1962), Hulk (1962), Thor (1962), X-Men (1963) og Daredevil (1964) ble gitt en større psykologisk dybde enn det som hadde vært vanlig innen genren tidligere. Dette førte i sin tur til at man fikk et publikum som var en god del eldre enn det som hadde vært vanlig for superheltseriene, som først tradisjonelt hadde rettet seg hovedsakelig mot barn og ungdom. Utover 1960-tallet ble superheltseriene den dominerende delen av Marvels utgivelser. Tegnere som Gene Colan, Don Heck, Bill Everett, John Buscema og Jim Steranko kom til, og forfattere som Roy Thomas, Denny O'Neil og Stan Lees bror Larry Lieber tok etter hvert over mye av skrivearbeidet for Lee.
Tegneseriene til Marvel solgte så godt at Goodman i 1967 var i stand til å tvinge gjennom en avtale med Independent News som tillot flere utgivelser hver måned, og i 1968 økte antall titler fra forlaget. Samme år ble Marvel solgt til Perfect Film & Chemical Corporation (senere omdøpt til Cadence Industries), som eide sitt eget distribusjonsselskap kalt Curtis Circulation. Da kontrakten med Independent News utløp samtidig med utgivelsene for september 1969, stod Marvel fritt til selv å bestemme antall titler hver måned.
== Karakterer i andre medium ==
Marvels tegneserier har blitt adaptert til flere ulike medier, ofte av Marvel Comics og Marvel Studios, men også av andre selskaper som har lisensiert karakterer.
=== Filmer ===
Filmene som er basert på Marvel sine karakterer regnes for å være det mest innbringende film-franchisen gjennom tidende.Filmer som er produsert av Marvel Studios er basert på Marvel-universet om ikke annet er nevnt.
== Se også ==
X-Men
Fantastic Four
Avengers
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Marvel Comics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Marvel Database Project (English)
Marvel Directory (English) | Marvel-universet er en fiktiv setting hvor de fleste av tegneseriene til Marvel Comics foregår. Mesteparten av tegneseriene finner sted på jorda, og fortrinnsvis i USA. | 1,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Utdannings-_og_kompetansesenter_for_H%C3%A6rens_logistikkv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Etableringer i 2000', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Opphør i 2004', 'Kategori:Tren'] | Utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen (forkortet LOGUKS) var tidligere en avdeling i den norske Hæren, lokalisert på Sessvollmoen i Akershus. LOGUKS ble nedlagt 22. oktober 2004 og erstattet av Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKLOG).
| Utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen (forkortet LOGUKS) var tidligere en avdeling i den norske Hæren, lokalisert på Sessvollmoen i Akershus. LOGUKS ble nedlagt 22. oktober 2004 og erstattet av Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKLOG).
== Historie ==
LOGUKS ble opprettet i 2000 etter sammenslåing av Våpenteknisk regiment og Trenregimentet.
== Oppgaver ==
LOGUKS hadde som oppgave å produsere logistikkkompetanse for alle enhetene i Hæren, deriblant utdanning av personell med ansvar for ammunisjon og kjøretøy. Dessuten hørte militærpolitiet inn under Logistikkvåpenet. | Utdannings- og kompetansesenter for Hærens logistikkvåpen (forkortet LOGUKS) var tidligere en avdeling i den norske Hæren, lokalisert på Sessvollmoen i Akershus. LOGUKS ble nedlagt 22. | 1,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kols%C3%A5s_leir | 2023-02-04 | Kolsås leir | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bærum', 'Kategori:Kolsås', 'Kategori:Norske militærleirer', 'Kategori:Sider med kart'] | Kolsås leir er en militærleir ved Kolsås i Bærum kommune. Forsvarsmateriell, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Cyberforsvaret er de største avdelingene som holder til i leiren. Leiren er delt inn i et daganlegg og et fjellanlegg. Fjellanlegget ligger inne i fjellet, mens daganlegget betegner de delene av leiren som ligger utenfor fjellet. Leiren har også et stort idrettsanlegg.
| Kolsås leir er en militærleir ved Kolsås i Bærum kommune. Forsvarsmateriell, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Cyberforsvaret er de største avdelingene som holder til i leiren. Leiren er delt inn i et daganlegg og et fjellanlegg. Fjellanlegget ligger inne i fjellet, mens daganlegget betegner de delene av leiren som ligger utenfor fjellet. Leiren har også et stort idrettsanlegg.
== Avdelinger ==
Leiren huser følgende avdelinger:
Akershus kommandantskap
Cyberforsvaret
Forsvarsbygg
Forsvarsmateriell
Nasjonal sikkerhetsmyndighet
NATO NEC CCIS SSC
== Historie ==
Den første byggingen på Kolsås leir startet i 1950-årene. Den ble i 1954 tatt i bruk av NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe, som før dette hadde hatt tilholdssted ved Voksenkollen Hospits siden 1951. Nordkommandoen flyttet i 1994 sine fasiliteter til Jåttå utenfor Stavanger, og Akershus kommandantskap tok da over leiren. Forsvarets tele- og datatjeneste (FTD) flyttet til leiren i 2000. I 1994 åpnet ny kantine og velferdsbygg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kolsås leir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kolsås leir er en militærleir ved Kolsås i Bærum kommune. Forsvarsmateriell, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Cyberforsvaret er de største avdelingene som holder til i leiren. | 1,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Candidata_magisterii | 2023-02-04 | Candidata magisterii | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kandidatgrader', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. for begge kjønn, er en universitetsgrad i Danmark og tidligere også en universitetsgrad i Norge og Island.
Cand.mag. ble opprinnelig tatt i bruk i Danmark i 1883 og er i dag en eksamen av høyere grad (en kandidatgrad) i Danmark. Graden er normert til fem års universitetsstudier og oversettes offisielt til engelsk som master of arts.Graden ble tidligere brukt i Norge og Island etter modell av den danske graden. I Norge ble tittelen eller graden cand.mag. tildelt etter to ulike eksamensordninger i perioden 1920–2003 og hadde noe varierende omfang, med en normal studietid på 4 til 5 år. Før 1920 ble betegnelsen cand.mag. brukt synonymt med cand.philol. Cand.mag. var i utgangspunktet ment som en avsluttende grad rettet mot stillinger som adjunkt, men i Norge ble det i andre halvdel av 1900-tallet etterhvert vanlig å ta graden før hovedfag. Opprinnelig ble graden tildelt i de fagene som tradisjonelt hørte under det filosofiske fakultet, det vil si alle andre fag enn teologi, jus og medisin, men i dag tildeles den bare i humaniora i Danmark.
| Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. for begge kjønn, er en universitetsgrad i Danmark og tidligere også en universitetsgrad i Norge og Island.
Cand.mag. ble opprinnelig tatt i bruk i Danmark i 1883 og er i dag en eksamen av høyere grad (en kandidatgrad) i Danmark. Graden er normert til fem års universitetsstudier og oversettes offisielt til engelsk som master of arts.Graden ble tidligere brukt i Norge og Island etter modell av den danske graden. I Norge ble tittelen eller graden cand.mag. tildelt etter to ulike eksamensordninger i perioden 1920–2003 og hadde noe varierende omfang, med en normal studietid på 4 til 5 år. Før 1920 ble betegnelsen cand.mag. brukt synonymt med cand.philol. Cand.mag. var i utgangspunktet ment som en avsluttende grad rettet mot stillinger som adjunkt, men i Norge ble det i andre halvdel av 1900-tallet etterhvert vanlig å ta graden før hovedfag. Opprinnelig ble graden tildelt i de fagene som tradisjonelt hørte under det filosofiske fakultet, det vil si alle andre fag enn teologi, jus og medisin, men i dag tildeles den bare i humaniora i Danmark.
== Historie ==
Graden ble først tatt i bruk i Danmark i 1883 og ble senere også innført i Norge og på Island etter dansk mønster for en grad som var ment å kvalifisere for stilling som adjunkt i alle de tre landene. Historisk har graden hatt noe varierende omfang i disse landene. Graden cand.mag. må ikke forveksles med magistergraden.
=== Danmark ===
Graden ble innført i 1883 ved Københavns Universitet, og ble også betegnet skoleembedseksamen, ettersom den var en forutsetning for ansettelse i latinskolen og latinskolens avløser, gymnasiet. Den kvalifiserte for stilling som adjunkt. Fra 1968 fikk kandidater i naturvitenskapelige fag tittelen cand.scient. i stedet for cand.mag. Før Bologna-prosessen krevde graden 5½ års studier. I forbindelse med Bologna-prosessen ble kravet redusert til fem års studier, og graden fikk den offisielle engelske betegnelsen master of arts. De første tre studieårene fører frem til en bachelorgrad, mens de to siste studieårene leder til graden cand.mag. Vitnemål utstedes nå med både latinsk og engelsk gradsbetegnelse. I dag avsluttes studieprogrammer for cand.mag.-graden med en oppgave normert til et halvt års arbeid (30 ECTS).
=== Norge ===
Før 1920 ble gradsbetegnelsen cand.mag. i Norge brukt synonymt med candidatus philologiae, som var en embetseksamen av høyere grad.Ved lov 16. juli 1920 ble adjunkteksamen innført i Norge. Graden hadde den danske cand.mag.-graden eller skoleembedseksamen som forbilde, og var en grad på nivået under lektoreksamen. Den omfattet tre språklig-historiske eller tre matematisk-naturvitenskapelige fag og gav ved begge fakulteter rett til tittelen cand.mag.Cand.mag.-eksamen ble innført ved lov i mai 1959 til avløsning av den tidligere adjunkteksamen. Cand.mag.-eksamen ble opprinnelig avholdt ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Norges lærerhøgskole, og senere også ved andre læresteder. Som adjunkteksamenen omfattet den tre fag. I Norge ble graden også betegnet embetseksamen av lavere grad. Graden kvalifiserte i likhet med sin forløper adjunkteksamenen for stilling som adjunkt, etterhvert bare dersom den var supplert med praktisk-pedagogisk utdanning. I 1966 ble graden også innført ved samfunnsvitenskapelig embedseksamen. I 1963 innførte Universitetet i Oslo i tillegg en interfakultær cand.mag.-grad, og i 1981 ble det innført en nasjonal eller regional cand.mag.-grad som kunne tildeles av regionale høyskoler.
Cand.mag. og forløperen adjunkteksamenen er i historisk forstand universitetsgrader rettet mot lærere og var i utgangspunktet selvstendige grader, men det ble i økende grad fra 1960-tallet og spesielt etter 1981, normalt å avlegge cand.mag.-eksamen før man avla embetseksamen av høyere grad, eller annen grad på høyere nivå.
De formelle kravene til å avlegge embetseksamen av høyere grad i de fagene det gjaldt (dvs. i de fleste fag innen humaniora, samfunnsvitenskap og matematisk-naturvitenskapelige fag) bestod imidlertid av krav til antall grunn- og mellomfag, ikke at man hadde fått utstedt vitnemål for graden cand.mag. Før innføringen av regional eller nasjonal cand.mag.-grad i 1981 oppnådde man ikke nødvendigvis cand.mag.-graden dersom man for eksempel studerte ved ulike læresteder, selv om man hadde like mange grunn- og mellomfag som krevdes for cand.mag.-graden. Cand.mag.-graden ble bare oppnådd ved bestemte læresteder og med bestemte fagsammensetninger, men ble gradvis tatt i bruk i økende grad etter innføringen mellom 1960- og 1980-tallet. Det var aldri et krav for å avlegge eksamen av høyere grad i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fag at man hadde graden cand.mag., selv om denne graden var en måte å kvalifisere seg for dette.
Cand.mag.-graden på 1970- og 80-tallet bestod av to mellomfag og ett grunnfag (tilsvarende minst 4 års studier, + ex.phil.). Senere ble kravene redusert og på 1990-tallet bestod den av ett mellomfag og to grunnfag (tilsvarende minst 3,5 års studier + ex.phil.), alternativt to mellomfag og ett semesteremne. Man kunne velge mellom en intrafakultær og en interfakultær grad. Som følge av «Kvalitetsreformen» i 2003 ble graden avskaffet i Norge.
I Norge ble cand.mag.-graden oppnådd ved bestått eksamen etter mellom 3½ (kun i matematisk-naturvitenskapelige fag) og 4½ års normerte studier, med en gjennomsnittlig studietid på 4–5 år.Per 2000 var kravet til graden i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag 80 vekttall i det daværende norske systemet. Bestått ex.phil. var obligatorisk før man kunne motta en cand.mag.-grad.
== Referanser == | Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. | 1,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vietnam | 2023-02-04 | Vietnam | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1976', 'Kategori:Vietnam'] | Vietnam, offisielt Den sosialistiske republikk Vietnam (vietnamesisk: Cộng hòa Xã hội Chủ nghĩa Việt Nam), er et land i Sørøst-Asia ut mot Sørkinahavet. Det grenser til Kina i nord, Laos i nordvest og Kambodsja i sørvest. Vietnam er med sin befolkning på over 90 millioner det 13. mest folkerike landet i verden. Hovedstaden er Hanoi, som ligger i den nordre delen av landet, mens den største byen er Ho Chi Minh-byen i sør. Den vestre delen av landet er kupert og bebos i stor grad av minoritetsgrupper mens de kystnære områdene er flatere og består for det meste av dyrket mark som brukes av etniske vietnamesere. Landet er en ettpartistat der bare kommunistpartiet er tillatt og presse- og ytringsfriheten er begrenset. Landet var i store deler av 1900-tallet involvert i forskjellige kriger, noe som førte med seg økonomisk tilbakegang og isolasjon. Landet har vært et av verdens fattigste, men etter at landet åpnet seg mot omverdenen har turismen økt og mange utenlandske foretak har etablert seg.
| Vietnam, offisielt Den sosialistiske republikk Vietnam (vietnamesisk: Cộng hòa Xã hội Chủ nghĩa Việt Nam), er et land i Sørøst-Asia ut mot Sørkinahavet. Det grenser til Kina i nord, Laos i nordvest og Kambodsja i sørvest. Vietnam er med sin befolkning på over 90 millioner det 13. mest folkerike landet i verden. Hovedstaden er Hanoi, som ligger i den nordre delen av landet, mens den største byen er Ho Chi Minh-byen i sør. Den vestre delen av landet er kupert og bebos i stor grad av minoritetsgrupper mens de kystnære områdene er flatere og består for det meste av dyrket mark som brukes av etniske vietnamesere. Landet er en ettpartistat der bare kommunistpartiet er tillatt og presse- og ytringsfriheten er begrenset. Landet var i store deler av 1900-tallet involvert i forskjellige kriger, noe som førte med seg økonomisk tilbakegang og isolasjon. Landet har vært et av verdens fattigste, men etter at landet åpnet seg mot omverdenen har turismen økt og mange utenlandske foretak har etablert seg.
== Historie ==
De eneste sikre kildene indikerer at vietnamesernes historie startet for rundt 2700 år siden. I nesten hele perioden mellom 207 f.Kr. og tidlig i det 10. århundre var det under direkte styre av kinesiske dynastier. Vietnam ble uavhengig i 939 etter et væpnet opprør, og fullstendig autonomi et århundre senere. Vietnam beseiret tre mongolske forsøk på invasjon under Yuan-dynastiet på 1200-tallet, og i denne perioden ekspanderte vietnameserne sitt territorium sørover.
Den uavhengige perioden tok slutt midt på 1800-tallet da landet ble kolonisert av Frankrike. Under andre verdenskrig okkuperte Japan Vietnam. Etter krigen forsøkte Frankrike å gjenetablere sin kontroll, men tapte en krig som varte fra 1945 til 1954. Genève-avtalen delte landet i to med løfte om valg for å gjenforene landet. Det lovede valget fant aldri sted. Da bestemte Nord-Vietnam, under ledelse av Hồ Chí Minh, seg for å samle Vietnam gjennom krig. Han ble støttet av sørvietnamesiske kommunister. Under Vietnamkrigen var Nord-Vietnam støttet av Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen, mens Sør-Vietnam var støttet av USA. Etter at millioner av vietnamesere var døde, sluttet krigen med at amerikanerne trakk seg ut av Vietnam i mars 1973 og Nord-Vietnams erobring av Saigon i april 1975. De neste ti årene med uavhengighet i Vietnam var preget av fattigdom, politisk undertrykkelse og økonomisk isolasjon. I tillegg ble det ført flere kriger mot naboland, først mot Kambodsja for å avsette Pol Pot, og deretter mot Folkerepublikken Kina, som forsøkte å invadere dem i 1979. I 1986 forandret kommunistpartiet sin økonomiske politikk og begynte å innføre «sosialistisk orientert markedsøkonomi» (Đổi mới). Dette førte til en kraftig økonomisk vekst, en voksende middelklasse og gradvis mindre politisk undertrykkelse.
== Geografi ==
Vietnam ligger på den østlige Indokinahalvøya og dekker et areal på ca. 331 210 km², unntatt øyene Hoang Sa og Truong Sa, noe som gjør det nesten på størrelse med Tyskland. Den samlede lengden av landets grenser er 4 639 km, og kystlinjen er 3 444 km lang. Terrenget er stort sett kupert med tett skog, flatt land utgjør ikke mer enn 20 %. Fjell står for 40 % av landets areal, og tropiske skoger dekker rundt 42 %.
Den nordlige delen av landet består hovedsakelig av høylandet og Rødeelvsdeltaet. Fansipan, som ligger i provinsen Lao Cai, er det høyeste fjellet i Vietnam med 3143 m. Det sørlige Vietnam er delt inn i det kystnære lavlandet, Trường Sơn-fjellene og vidstrakte skoger. Høylandet, som består av fem relativt flate platåer av basalt jord, står for 16 % av landets dyrkbare jord og 22 % av den totale skogen i landet. Jordsmonnet i mye av det sørlige Vietnam er relativt fattig på næringsstoffer.
=== Klima ===
Vietnam strekker seg fra 8° til 24° nordlig bredde, og med en markert variasjon i topografisk relieff varierer klimaet betydelig fra sted til sted. I løpet av vinteren, eller den tørre sesongen, som strekker seg omtrent fra november til april, blåser vanligvis monsunvind fra nordøst langs den kinesiske kysten og over Tonkinbukten og tar med seg en betydelig fuktighet underveis. Følgelig kan vintersesongen i de fleste deler av landet bare regnes som tørr ved sammenligning med regn- eller sommersesongen. Årlig nedbørsmengde er betydelig i alle regioner og dramatisk i noen, alt fra 1200 til 3000 millimeter kan forventes. Nesten 90 % av nedbøren faller i løpet av sommeren. Den gjennomsnittlige årlige temperaturen er generelt høyere på slettene enn i fjellene, og høyere i sør enn i nord. Temperaturene varierer mindre i de sørlige slettene rundt Ho Chi Minh-byen og Mekongdeltaet hvor de ligger mellom 21 og 28°C i løpet av året. Sesongvariasjoner i fjellene og platåene og i nord er mye mer dramatisk, her varierer temperaturene fra 5°C i desember og januar til 37°C i juli og august.
=== Flora og fauna ===
Vietnam har to naturarvsteder - Hạ Long-bukten og Phong Nha-Ke Bang nasjonalpark - og seks biosfærereservater. Ifølge National Environmental Present Condition Report fra 2005 er Vietnam ett av tjuefem land som anses å ha et unikt høyt nivå av biologisk mangfold. Det er rangert på 16.-plass i verden i biologisk mangfold og er hjem for ca. 16 % av verdens arter. 15 986 arter av flora har blitt identifisert i landet, hvorav 10 % er endemiske, mens Vietnams fauna inkluderer 307 nematodearter, 200 arter av fåbørstemakk, 145 middarter, 113 arter av spretthale, 7750 insektarter, 260 reptilarter, 120 arter av amfibier, 840 fuglearter og 310 arter av pattedyr, hvorav 100 fugler og 78 pattedyr er endemiske.Vietnam er videre hjem til 1438 arter av ferskvannsmikroalger, som utgjør 9,6 % av alle mikroalgearter i verden, samt 794 vannlevende virvelløse dyr og 2458 arter av fisk. I de senere årene har 13 slekter, 222 arter, og 30 biologiske grupper av flora blitt beskrevet i Vietnam. Seks nye pattedyrarter, blant annet saola og kjempemuntjak, har også blitt oppdaget, sammen med en ny fugleart, den truede Edwardfasanen. I slutten av 1980 ble en liten bestand av javaneshorn funnet i Cat Tien nasjonalpark. Det siste individet av denne arten i Vietnam ble angivelig skutt i 2010.I det genetiske mangfoldet innen jordbruk er Vietnam et av verdens tolv opprinnelige kultivarområder. Vietnams nasjonale kultivargenbank oppbevarer 12 300 eksemplarer av 115 kultivarer. Den vietnamesiske regjeringen brukte over 49 millioner dollar på bevaring av biologisk mangfold bare i 2004, og har etablert 126 verneområder, hvorav 28 er nasjonalparker.
== Politikk og administrasjon ==
Vietnam er en ettpartistat som styres av Det vietnamesiske kommunistparti (Đảng Cộng sản Việt Nam). Dets viktigste organ er politbyrået som i sin tur velges av en sentralkomité. Det er ikke tillatt å være medlem i andre politiske partier. I nasjonalforsamlingen tas de offisielle beslutningene, selv om det ofte handler om å godkjenne det som kommunistpartiet har besluttet. Statsoverhodet i Vietnam er også president. Landet har i tillegg en statsminister som leder statsrådets 15 medlemmer som velges av nasjonalforsamlingen.
Vietnam karakteriseres som et autoritært regime av Demokrati-indeksen til The Economist Intelligence Unit, hvor landet får scoren 3.53 og havner på 129.-plass av 167 land.
=== Administrativ inndeling ===
Vietnam har syv administrative enheter, som noenlunde faller innenfor grensene til de tre tradisjonelle landsdelene Tonkin, Annam og Cochinkina. De syv enhetene er i sin tur inndelt i 49 provinser og fem byprovinser (inklusive hovedstaden).
Vietnam har opplevd stadige endringer av den administrative struktur, provinsenes antall og grenser, med mer.
Vietnams hovedstad er Hanoi, som har sin egen lokalregjering. Her ligger også Norges ambassade i Hanoi, innviet i 1996. Det er også fire andre byområder som er organisert administrativt ekvivalent med provinsnivå. Disse er Can Tho, Da Nang, Haiphong og Ho Chi Minh-byen.
== Næringsliv ==
== Større byer ==
Hanoi Hovedstad.
Ho Chi Minh-byen, tidligere Saigon. Navnet Saigon brukes i dag om en bydel i Ho Chi Minh byen.
Hue
Da Nang
Vinh
Haiphong
== Kultur ==
Det vietnamesiske kjøkken kan deles i tre regioner: Nord-, Sentral- og Sør-Vietnam. Det er betydelige forskjeller på matvanene mellom de nordlige og sørlige delene av landet.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Monumentanlegg i Hue
Ha Long-bukta
Gamle byen Hoi An
My Son, helligdom
Phong Nha-Ke Bang nasjonalpark
Det keiserlige citadell i Thang Long i HanoiCitadel fra Ho-dynastietTrang AnMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den vietnamesiske seremonielle Nha Nhac-musikken
2005 – Kulturuttrykkene i det vietnamesiske høylandet knyttet til Gong-kulturen
2009 – Quan Họ Bắc Ninh folkesanger
2010 – Gióng festivalen ved templene Phù Ðông og Sóc
2012 – Tilbedelse av Hùng Vương i Phú Thọ
2013 – Đờn ca tài tử, musikk og sang
2014 – Ví og Giặm folkesanger fra Nghệ Tĩnh
2016 – Praksis relatert til Viet-troen, Mother Goddess of Three Realms
2019 – Tày, Nùng og Thái sermoni
2021 – Xòe-dans av Tai-folket i Vietnam
== Se også ==
Mekongdeltaet
Verdens land
Vietnamesere i Norge
Liste over kriger Vietnam har deltatt i
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Thanh Nien News (English / Tiếng Việt)
Nhan Dan Online (English / Tiếng Việt)
(no) Statistikk og andre data om Vietnam i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Vietnam, offisielt Den sosialistiske republikk Vietnam (vietnamesisk: Cộng hòa Xã hội Chủ nghĩa Việt Nam), er et land i Sørøst-Asia ut mot Sørkinahavet. Det grenser til Kina i nord, Laos i nordvest og Kambodsja i sørvest. | 1,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norr%C3%B8n_mytologi | 2023-02-04 | Norrøn mytologi | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2021-09', 'Kategori:Norrøn mytologi', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
| Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.
== Bakgrunn ==
Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.
Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble i stedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.
Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer i stedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. I vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.
== Arkeologiske kilder ==
Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede i bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.
Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede i bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus.
I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden.
Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede i den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.
== Skapelsesmyten ==
Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.
På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.
Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser.
Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Trudgjelme, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.
De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.
Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.
Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.
== Menneskene blir til ==
Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den norrøne skapelsesberetningen, ble de to første menneskene skapt ved at gudene – Bors sønner Odin, Vilje og Ve – fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard.
Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste.
== Verdensbilde ==
Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive.
I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.
Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå.
Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.
Slutten på verden heter Ragnarok.
== Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie ==
Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult. Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert.
En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap.
Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som Snorre Sturlason gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen.
Middelalderens lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen Lucifer hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet Kongespeilet, og som mange motiver på norske stavkirkeportaler refererer seg til, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann.
Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene.
Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden. Følgelig må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger.
Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hoftun, Oddgeir. 2008. Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8
Hoftun, Oddgeir. 2004. Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1451-2
Hoftun, Oddgeir. 2002. Stavkirkene – og det norske middealdersamfunnet; tekst: Oddgeir Hoftun; foto: Gérard Fransceschi; komposisjion [komposisjon]: Asger Jorn, København Valby: Borgens Forlag. ISBN 87-21-01977-0
Hoftun, Oddgeir. 2001. Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske og skriftlige kilder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1281-1
Holtsmark, Anne. 1989. Norrøn mytologi: tru og myter i vikingtida, Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-3344-4
Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
== Se også ==
Edda
Liste over personer i norrøn mytologi
Nordisk mytologi (serie)
Norrøn kosmologi
== Eksterne lenker ==
Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
Norrøn mytologi
Myter og makt, artikkel hos Norgeshistorie.no om norrøn religion
Fedrenes guder - norrøne myter fortalt for barn av Ingeborg Refling Hagen | Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. | 1,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nivlheim | 2023-02-04 | Nivlheim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Nivlheim (på norrønt Niflheimr, av nifl = tåke, fra protogermansk *nibila- (latin: nebula), fra protoindoeuropeisk rot *nebh- = sky) er i norrøn mytologi dødsrikets nederste del.Ifølge Snorre oppstod Nivlheim lenge før menneskenes verden ble til. Mellom det kalde tåkelandet Nivlheim i nord og ildlandet Muspelheim i sør lå det gapende tomrommet Ginnungagap, der kjempen Yme ble skapt.I Nivlheim ligger brønnen Kvergjelme. Fra den renner en rekke giftige elver, Elivåger, som fryser til is når de nærmer seg Ginnungagap. Elven Gjåll er den som renner nærmest «helgjerdet» (grensen mot Helheimen). I Kvergjelme «er det så mange slanger at ingen tunge kan telle dem», blant andre Nidhogg som holder til i brønnen, under den ene av røttene til verdenstreet, asken Yggdrasil.Navnet Nivlheim er også lånt til et datasystem tatt i bruk ved universitetet i Oslo.
| Nivlheim (på norrønt Niflheimr, av nifl = tåke, fra protogermansk *nibila- (latin: nebula), fra protoindoeuropeisk rot *nebh- = sky) er i norrøn mytologi dødsrikets nederste del.Ifølge Snorre oppstod Nivlheim lenge før menneskenes verden ble til. Mellom det kalde tåkelandet Nivlheim i nord og ildlandet Muspelheim i sør lå det gapende tomrommet Ginnungagap, der kjempen Yme ble skapt.I Nivlheim ligger brønnen Kvergjelme. Fra den renner en rekke giftige elver, Elivåger, som fryser til is når de nærmer seg Ginnungagap. Elven Gjåll er den som renner nærmest «helgjerdet» (grensen mot Helheimen). I Kvergjelme «er det så mange slanger at ingen tunge kan telle dem», blant andre Nidhogg som holder til i brønnen, under den ene av røttene til verdenstreet, asken Yggdrasil.Navnet Nivlheim er også lånt til et datasystem tatt i bruk ved universitetet i Oslo.
== Referanser ==
== Litteratur ==
H. R. Ellis Davidson: Nordisk mytologi, Den norske bokklubben (1984), s. 113
Anders Bæksted: Nordiske gude og helte, København (1984), s. 38 | Nivlheim (på norrønt Niflheimr, av nifl = tåke, fra protogermansk *nibila- (latin: nebula), fra protoindoeuropeisk rot *nebh- = skyEtymologi) er i norrøn mytologi dødsrikets nederste del.«Nivlheim» i Store norske leksikon på snl. | 1,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muspelheim | 2023-02-04 | Muspelheim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiktive steder', 'Kategori:Steder i norrøn mytologi'] | Muspellheim eller Muspellsheim (på norrønt Múspellsheimr) er ifølge norrøn mytologi beliggende sør for Ginnungagap. Muspelheim er en verden av lys, ild og glødende hete, voktet av ildjotunen Surt med et sverd av ild.
Gnister herfra ble til solen, månen og stjernene. Muspelheims hete fikk den giftige rimfrosten fra Nivlheims elver til å tø. Dråpene dannet jotnen Yme og en ku, Audhumbla.Snorre nevner Muspellheim i Gylvaginning, første delen av Den yngre Edda. Her nevnes også en Muspell i tilknytning til skipet Naglfar: «Det beste og kunstferdigst bygde skip av alle er Skibladner, men det største er Naglfar. Det eies av Muspells sønner.»
| Muspellheim eller Muspellsheim (på norrønt Múspellsheimr) er ifølge norrøn mytologi beliggende sør for Ginnungagap. Muspelheim er en verden av lys, ild og glødende hete, voktet av ildjotunen Surt med et sverd av ild.
Gnister herfra ble til solen, månen og stjernene. Muspelheims hete fikk den giftige rimfrosten fra Nivlheims elver til å tø. Dråpene dannet jotnen Yme og en ku, Audhumbla.Snorre nevner Muspellheim i Gylvaginning, første delen av Den yngre Edda. Her nevnes også en Muspell i tilknytning til skipet Naglfar: «Det beste og kunstferdigst bygde skip av alle er Skibladner, men det største er Naglfar. Det eies av Muspells sønner.»
== Referanser ==
== Se også ==
Muspilli | Muspellheim eller Muspellsheim (på norrønt Múspellsheimr) er ifølge norrøn mytologi beliggende sør for Ginnungagap. Muspelheim er en verden av lys, ild og glødende hete,Gylvaginning, kap. | 1,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ginnungagap | 2023-02-04 | Ginnungagap | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Se også Ginnungagap (vokalensemble).Ginnungagap (det vidåpne gap) er i den norrøne mytologien den dype kløften som strekker seg mellom Nivlheim og Muspelheim. I samspillet mellom kulde og varme starter her skapelsen av alt liv ved kjempen Yme og urkuen Audhumbla. En av de 11 elvene som renner ut i Ginnungagap heter Elivåger.
| Se også Ginnungagap (vokalensemble).Ginnungagap (det vidåpne gap) er i den norrøne mytologien den dype kløften som strekker seg mellom Nivlheim og Muspelheim. I samspillet mellom kulde og varme starter her skapelsen av alt liv ved kjempen Yme og urkuen Audhumbla. En av de 11 elvene som renner ut i Ginnungagap heter Elivåger.
== Referanser ==
== Litteratur ==
H. R. Ellis Davidson, Nordisk mytologi, Den norske bokklubben (1984), s 113
Anders Bæksted, Nordiske gude og helte, København (1984), s 38 | Ginnungagap (det vidåpne gap) er i den norrøne mytologien den dype kløften som strekker seg mellom Nivlheim og Muspelheim. I samspillet mellom kulde og varme starter her skapelsen av alt liv ved kjempen Yme og urkuen Audhumbla. | 1,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Yme | 2023-02-04 | Yme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jotner'] | Yme er urjotnen i den norrøne mytologien. I Snorres Edda kalles han Aurgjelme. Han var den første av alle jotnene og fra ham oppstod de andre jotnene. Yme spiller en svært sentral rolle i skapelsesmyten i den norrøne mytologi. Han ble drept av Odin og hans to brødre Vilje og Ve, hvilket satte i gang skapelsen av den norrøne verdenen.
| Yme er urjotnen i den norrøne mytologien. I Snorres Edda kalles han Aurgjelme. Han var den første av alle jotnene og fra ham oppstod de andre jotnene. Yme spiller en svært sentral rolle i skapelsesmyten i den norrøne mytologi. Han ble drept av Odin og hans to brødre Vilje og Ve, hvilket satte i gang skapelsen av den norrøne verdenen.
== Skapelsen ==
Da Odin, Vilje og Ve drepte Yme ble den synlige verden skapt av hans kropp. Blodet som fosset fra Ymes kropp ble til elver som druknet alle andre jotner unntatt to, som flyktet til det vi kjenner som Jotunheim. Selve kroppen til Yme ble til hva den norrøne mytologiens verden ble bygd av. Ymes kjøtt ble til land, hans hår til planter, hans hjerne til skyer, hans blod til hav, hans bein til fjell og selve skallen hans ble til himmelen.
== Referanser == | Yme er urjotnen i den norrøne mytologien. I Snorres Edda kalles han Aurgjelme. | 1,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bure | 2023-02-04 | Bure | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Personer fra norrøn mytologi'] | Bure er også navnet på en elv i England, se Bure (Norfolk).Bure var stamfaren til æsene i den norrøne mytologien. Ur-kua Audhumbla slikket ham fram fra de salte steinene i Ginnungagap. Bures sønn Bor fikk sønnene Odin, Vilje og Ve med Bestla, datteren til jotnen Boltorn.Bure beskrives som vakker å se på, stor og kraftfull. Bure døde av alderdom, fordi Iduns ungdomsepler ikke har vokst fram ennå.
| Bure er også navnet på en elv i England, se Bure (Norfolk).Bure var stamfaren til æsene i den norrøne mytologien. Ur-kua Audhumbla slikket ham fram fra de salte steinene i Ginnungagap. Bures sønn Bor fikk sønnene Odin, Vilje og Ve med Bestla, datteren til jotnen Boltorn.Bure beskrives som vakker å se på, stor og kraftfull. Bure døde av alderdom, fordi Iduns ungdomsepler ikke har vokst fram ennå.
== Referanser == | Bure var stamfaren til æsene i den norrøne mytologien. Ur-kua Audhumbla slikket ham fram fra de salte steinene i Ginnungagap. | 1,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Surt | 2023-02-04 | Surt | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jotner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Surt er i norrøn mytologi en ildjotne som vokter Muspelheim med et sverd av ild.
Under ragnarok raser Bifrost sammen idet Surt rir over den. Frøy mangler sitt sverd i kampen, og Surt dreper ham og starter en verdensbrann som legger alt i aske.I Voluspå står det:
Surt går sørfra med skogs skade (en kjenning for «ild»),
valgud-sol fra sverdet skinner,
grusfjell ramler, gygrer tumler,
menn går henover helveien, himmelen revner.Surt nevnes ingen andre steder enn i disse linjene i Snorres gjengivelse av Voluspå. Peter Grove (1892-1975) mente at navnet Sort skulle leses som «sort», «svart», tilsvarende Sverting, saksernes konge, som hadde drept faren til den danske skjoldungekongen Ingjald Frodeson, omtalt av Saxo og i Beowulf-kvadet. Etter Groves mening beskriver ikke Voluspå verdens undergang, men et angrep av kong Sverting («Surt») som kom sørfra for også å drepe kong Ingjald.
| Surt er i norrøn mytologi en ildjotne som vokter Muspelheim med et sverd av ild.
Under ragnarok raser Bifrost sammen idet Surt rir over den. Frøy mangler sitt sverd i kampen, og Surt dreper ham og starter en verdensbrann som legger alt i aske.I Voluspå står det:
Surt går sørfra med skogs skade (en kjenning for «ild»),
valgud-sol fra sverdet skinner,
grusfjell ramler, gygrer tumler,
menn går henover helveien, himmelen revner.Surt nevnes ingen andre steder enn i disse linjene i Snorres gjengivelse av Voluspå. Peter Grove (1892-1975) mente at navnet Sort skulle leses som «sort», «svart», tilsvarende Sverting, saksernes konge, som hadde drept faren til den danske skjoldungekongen Ingjald Frodeson, omtalt av Saxo og i Beowulf-kvadet. Etter Groves mening beskriver ikke Voluspå verdens undergang, men et angrep av kong Sverting («Surt») som kom sørfra for også å drepe kong Ingjald.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Surtr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Surt er i norrøn mytologi en ildjotne som vokter Muspelheim med et sverd av ild. | 1,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gungne | 2023-02-04 | Gungne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mytologiske objekter', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Gungne er spydet til Odin i den norrøne mytologien. Det treffer alt han sikter på, og vender alltid tilbake til hånden hans.
Spydet ble laget av sønnene til mestersmeden Ivalde, to dvergebrødre som hjalp Loke da han hadde klippet av håret til Siv, Tors kone. Gungne var én av tre gaver Loke bragte tilbake til Åsgard, og del i veddemålet han hadde gjort med dvergene Brokk og Sindre om hvem som kunne skaffe de flotteste gavene til gudene.
| Gungne er spydet til Odin i den norrøne mytologien. Det treffer alt han sikter på, og vender alltid tilbake til hånden hans.
Spydet ble laget av sønnene til mestersmeden Ivalde, to dvergebrødre som hjalp Loke da han hadde klippet av håret til Siv, Tors kone. Gungne var én av tre gaver Loke bragte tilbake til Åsgard, og del i veddemålet han hadde gjort med dvergene Brokk og Sindre om hvem som kunne skaffe de flotteste gavene til gudene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lars Silèn, Några reflektioner angående bilderna på Balingsta-stenen i Uppland
== Litteratur ==
H. R. Ellis Davidson, Nordisk mytologi, Den norske bokklubben (1984), s 35 | thumb|Den svenske Bökstastenen (Balingstarunstenen) som enkelte hevder viser Odin på hesten Sleipner med spydet GungneLars Silèn, Några reflektioner angående bilderna på | 1,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albania | 2023-02-04 | Albania | ['Kategori:Albania', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1912'] | Albania, offisielt Republikken Albania, er et middelhavsland på Balkan-halvøya i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Nord-Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Albania ligger mindre enn 72 km fra Italia, via Otrantostredet, som er forbindelsen mellom Adriaterhavet og Det joniske hav. Albania er en sekulær stat.
Albania er medlem av FN, NATO, OSSE, Europarådet, WTO, OIF, Organisasjonen for islamsk samarbeid, og er en av grunnleggerne av Unionen for Middelhavet. Det har vært åpnet opp for EU-søknader for Albania siden januar 2003, og landet søkte formelt om EU-medlemskap 28. april 2009.Det området dagens Albania dekker, var tidligere en del av de romerske provinsene Dalmatia (det sørlige Illyricum), Makedonia (og da særlig området Epirus Nova), og Moesia. Den moderne republikken Albania oppnådde uavhengighet etter Det osmanske rikes kollaps i Europa, etterfulgt av Balkankrigene. Albania var fyrstedømme, republikk og kongerike, før det i 1939, som en del av andre verdenskrig, ble invadert av Italia, som var under fascistisk styre, og igjen i 1943 av det nasjonalsosialistiske Tyskland. I 1946 ble landet en såkalt folkerepublikk, et styresett etablert og ledet av Enver Hoxha og Arbeidets parti. I 1991 ble landets kommunistiske styresett avviklet, og Republikken Albania ble etablert.
Albania er det fattigste landet i Europa. Mer enn 20 prosent av albanske familier lever under det offisielle fattigdomsnivået.
| Albania, offisielt Republikken Albania, er et middelhavsland på Balkan-halvøya i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Nord-Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. Albania ligger mindre enn 72 km fra Italia, via Otrantostredet, som er forbindelsen mellom Adriaterhavet og Det joniske hav. Albania er en sekulær stat.
Albania er medlem av FN, NATO, OSSE, Europarådet, WTO, OIF, Organisasjonen for islamsk samarbeid, og er en av grunnleggerne av Unionen for Middelhavet. Det har vært åpnet opp for EU-søknader for Albania siden januar 2003, og landet søkte formelt om EU-medlemskap 28. april 2009.Det området dagens Albania dekker, var tidligere en del av de romerske provinsene Dalmatia (det sørlige Illyricum), Makedonia (og da særlig området Epirus Nova), og Moesia. Den moderne republikken Albania oppnådde uavhengighet etter Det osmanske rikes kollaps i Europa, etterfulgt av Balkankrigene. Albania var fyrstedømme, republikk og kongerike, før det i 1939, som en del av andre verdenskrig, ble invadert av Italia, som var under fascistisk styre, og igjen i 1943 av det nasjonalsosialistiske Tyskland. I 1946 ble landet en såkalt folkerepublikk, et styresett etablert og ledet av Enver Hoxha og Arbeidets parti. I 1991 ble landets kommunistiske styresett avviklet, og Republikken Albania ble etablert.
Albania er det fattigste landet i Europa. Mer enn 20 prosent av albanske familier lever under det offisielle fattigdomsnivået.
== Naturgeografi ==
Albania har både kupert fjellandskap og sletteland. De dinariske alper strekker seg fra nord av Balkan og ned til Nord-Albania der De fordømte fjellene ligger. I sør ligger fjellandskapet Pindos som skiller Albania topografisk fra Hellas. Mye av fjellandskapet er relativt utilgjengelig og er delvis ubebodd. Albanias sentrale myndighet hadde ikke legitim eller de facto makt over de indre fjellområdene før 1945 da tradisjonelle stammehøvdinger regjerte i området. Blodhevn og giftemål for jenter under 15 år var vanlig.Korab i distriktet Dibër på 2 764 m er landets høyeste fjell. Utover mot kysten går fjellene over i sletteland. Mye er gammelt sumpland som for en eller to generasjoner siden var infisert av malaria, men disse områdene er nå drenert og stort sett flatt jordbrukslandskap. I disse flatere områdene bor også majoriteten av den albanske befolkningen blant annet i hovedstaden Tirana og havnebyen Durrës. Andre store byer, noen av dem inne i landet og i områder med mer blandet terreng, er Elbasan, Shkodër, Vlorë og Korçë.
Landet har et temperert klima med kalde vintre og varme somre.
== Demografi ==
Demografisk er landet svært homogent (98,8 %) er albanere. Landet har små minoriteter av grekere, makedonere, montenegrinere og rom (sigøynere). Språket er albansk, gresk blir benyttet av 0,5 % av befolkningen. I Kosovo er det også et flertall av kosovoalbanere.
Før de albanske områdene ble erobret av osmanene var albanerne romersk-katolske eller ortodokse kristne. Flertallet av albanerne ble omvendt til islam, mens et mindretall holdt fast ved kristendommen. Det finnes ingen oppdatert statistikk over religionstilhørighet, men før andre verdenskrig var ca. 70 % muslimer, 20 % ortodokse kristne, og 10 % romersk-katolske. Religion var forbudt i Albania fra slutten av 1960-årene fram til folkerepublikkens sammenbrudd. Ifølge CIA World Factbook (2007) er islam fortsatt den dominerende religionen i Albania med 45-55 % er muslimer.
En stor albansk minoritet fins også i Nord-Makedonia, og større eller mindre minoriteter i alle nabostater: Montenegro, Serbia og Hellas. For 200 år siden var mye av området rundt Akropolis i sentrale Athen albansktalende, og det fins fortsatt landsbyer som bruker albansk nær Athen. Det finnes albansktalende landsbyer i Tyrkia og tradisjonelle innslag av albanere i flere andre land i området. Italia har en minoritet med sin egen versjon av albansk, Arberësh, som stammer fra 300 000 albanere som kom på 1400-tallet og 1500-tallet. De første kom som leiesoldater til italienske allierte av Gjergj Kastriot Skanderbeg, senere fulgte andre som flyktninger da Skanderbegs albanske rike brøt sammen mot tyrkerne.
=== Religion ===
Det finnes ingen offisiell statistikk over religiøs tilknytning i Albania. The World Factbook har gitt en spredning av 56,7 prosent muslimer, 6,8 prosent ortodokse kristne og 10 prosent katolikker. Amerikanske Pew Research Center har gjort en demografisk undersøkelse som ble utgitt i 2009 og som beregner antallet muslimer i Albania til 79.9 prosent. Denne beregningen står i opposisjon til World Christian Encyclopedia som har beregnet antallet løselig til 38 prosent muslimer, og 36 prosent til kristne.Albanere dukker første gang opp i historiske nedtegnelser i bysantinske kilder på slutten av 1000-tallet. Ved dette tidspunkt er landet kristnet. Kristendommen ble senere overmannet av islam. Den første dokumenterte albanske protestant var Said Toptani som etter å ha reist rundt i Europa slo seg ned i Tirana i 1853 og preket sin religion. Han ble arrestert og fengslet av de muslimske myndighetene i 1864.
Etter uavhengigheten i 1912 fra Det osmanske rike fulgte de påfølgende albanske republikanske, monarkiske og til sist kommunistiske styrene en systematisk politikk som skilte religion fra statlige og offisielle funksjoner og kulturlivet. Albania hadde aldri en offisiell statsreligion verken som republikk eller monarki. På 1900-tallet ble presteskapet under alle trosformer svekket, og til sist fjernet i løpet 1940- og 1950-årene under den statlige politikken med fjerne all organisert religion.
Kommunistregimet som tok kontrollen med Albania etter den andre verdenskrig forfulgte og undertrykte alle religiøs praksiser og institusjoner. Til sist forbød regimet all religion i den grad at Albania ble offisielt erklært som verdens første ateistiske stat. Religionsfrihet kom tilbake ved regimeskiftet i 1992. Den albanske muslimske befolkningen er funnet over hele landet, men ortodokse kristne er konsentrert sør i landet og katolikker i nord. I henhold til det amerikanske utenriksdepartementet er graden av deltagelse i religiøse tjenester beregnet til mellom 25 og 40 prosent.
== Historie ==
Den vanligste oppfatningen av albanerne er at de nedstammer fra antikkens illyrere. De var et folk som bebodde mesteparten av østkysten av Adriaterhavet noen årtusener før år 0, og de hadde kolonier blant annet på Sicilia.
Albania har vært del av en rekke greske kolonier, etterfulgt av en periode som del av den romerske provins Illyricum.
Albania kom første gang under Det osmanske riket i 1385. I 1444 gjorde Albanias nasjonalhelt Gjergj Kastriot Skanderbeg opprør, og skapte en selvstendig albansk stat.
Skanderbegs Albania fikk stor betydning for Europa fordi det bremset Det osmanske rikets frammarsj, og Skanderbeg ble en berømt statsleder. Hans stat overlevde hans død med ti år, men brøt sammen mot den osmanske overmakten fra 1478. Etter Skanderbegs død, døde også den tidlige albanske kulturen – og den tradisjonelle kristne befolkningen ble påtvunget en osmansk form for islam. Flere hundre år etter var Albania fortsatt preget av osmanenes voldsomme ødeleggelser da de tok hevn over Skanderbeg.
Den albanske politiske og kulturelle renessansen på 1800-tallet hadde sterke røtter i Kosovo (albansk Kosova). Ønsket om et forent Albania tvers over det albanerne ser som den kunstige grensen mellom Albania og Kosovo har fra da av hele tiden vært en sterk faktor i albansk politikk.
Etter den første Balkankrigen ønsket Albania uavhengighet fra Det osmanske riket. I desember 1912 samlet diplomater fra Europas stormakter seg i London for å avgjøre Balkans framtid. Området var et etnisk lappeteppe, men det viktigste prinsippet var å hindre at Serbia ble for dominerende i regionen. Albania ble derfor anerkjent som egen stat. Slik hindret de også at Serbia fikk bygge havner langs kysten av Adriaterhavet.
Landet var fremdeles preget av indre uro. Under andre verdenskrig var landet okkupert av Italia. En kommunistisk motstandsbevegelse under Enver Hoxha overtok makten da først italienerne og deretter tyskerne trakk seg ut av landet.
Albanias utenrikspolitikk etter at folkerepublikken ble proklamert 29. november 1944 var i stor grad styrt av motsetningen til den store naboen og hovedfienden, Jugoslavia. Opp til bruddet med Stalin i 1948 regnet Tito med at Albania kom til å inngå i Jugoslavia som egen provins. Da bruddet kom, allierte Enver Hoxha seg nært med Sovjetunionen mot Jugoslavia, og holdt på denne alliansen helt til Jugoslavia og Sovjet tilnærmet seg hverandre etter 1956. Fra da av kom Hoxhas regime i stadig skarpere motsetning til Sovjet, og allierte seg i stedet med Kina, som på denne tiden var skarpt kritisk mot Jugoslavia. I noen år ble Albania sett som Kinas nærmeste internasjonale allierte, og Mao Zedong kalte Albania sosialismens fyrtårn i Europa. Men da Kina og Jugoslavia fikk et bedre forhold i 1970-årene, begynte Albania fra 1976 å kritisere Kina skarpt. Etter dette og frem til folkerepublikkens sammenbrudd i 1990 var Albania en meget isolert stat.
Fra da av har Albania orientert seg mot EU, særlig mot Italia, og mot USA. Men den gamle motsetningen til Jugoslavia og spesielt Serbia har blitt skjerpet av krisene i Kosovo. Albania mottok en veldig flyktningstrøm fra Kosovo før og under krigen i 1999, og stilte opp som base for NATO og USA mot Rest-Jugoslavia.
Sosialt utviklet Albania seg fra 1945 fra å være et av de fattigste og minst moderne land i Europa til å bygge ut en del industri. Landet har gode forutsetninger for vannkraft og kom langt i å utbygge strømnettet. Skolevesenet og helsevesenet gjorde store framskritt. Dette ble finansiert på tre måter:
ved å holde levestandarden lav, men med svært små lønnsforskjeller og relativt stor sosial trygghet,
med omfattende utenlandsk støtte fra Sovjet (før 1960) og Kina (før 1976),
med eksport som ga hard valuta.Et brutalt maktapparat og altomfattende hemmelig politi, kombinert med en intens patriotisk propaganda som vakte gjenklang i et lite, sterkt nasjonalistisk folk som nesten aldri hadde vært selvstendig, bidro til politisk stabilitet.
På slutten av 1980-årene gikk økonomien stadig dårligere. Isolasjonen bidro til at Albania manglet kapital til å modernisere industrien. Utenlandske storebrødre som var villige til å betale for store investeringer fantes ikke lenger. Teknologisk sakket Albania stadig lengre etter, og eksporten ga stadig mindre hard valuta. Samtidig skapte store sosialbudsjetter som regjeringen ikke våget å skjære ned på, og en dyr militær opprustning, til at det reelle statlige underskuddet bare vokste.
Da folkerepublikken brøt sammen i 1990 førte det også til en voldsom krise i det økonomiske og sosiale systemet. Mesteparten av storindustrien ble lagt ned, og i byene ble det brått massearbeidsløshet. I jordbruket, som var blitt kollektivisert i stadig større, mer topptunge enheter, tok bøndene over jord og tok med kveg, maskineri osv. hjem til sine små jordlapper. Resultatet var at vanningsanlegg og annen infrastruktur forsvant, ingen fikk råd til å bruke landbruksmaskiner lenger, og etter et par år lå mesteparten av jorda brakk. Skoler og andre sosiale institusjoner som var knyttet til de oppløste kollektivbrukene forsvant mange steder, og dermed hadde også mange barn på landbygda ikke lenger skolegang.
Resultatet ble sosialt kaos, omfattende hærverk mot offentlige bygninger, skoler osv. over hele landet, og massekriminalitet.
Den berømte episoden da unge arbeidsløse (mange av dem fra landsbygda) kapret et skip for å seile til Italia (blant annet kjent fra bildene til Benneton), fikk den italienske regjeringen til å gripe inn for å hindre at Albania brøt helt sammen, og at en mye større flom av desperate økonomiske flyktninger dermed skulle velte over Adriaterhavet. Italienske militære distribuerte mel over hele landet, og ble en garantist for at det ikke skulle bryte ut akutt sult.
En ny regjering under president Sali Berisha støttet blant annet en økonomisk pyramide. Pyramiden fristet med løfter om eventyrlige profitter. På denne tiden hadde mange yngre albanere fått jobb i utlandet, særlig i Hellas og Italia, og sendte store pengebeløp hjem til familien. Mange lot seg lure til å investere alt de hadde. Da pyramidesvindelen brøt sammen i 1996 ble resultatet en periode med anarki og borgerkrig.
Senere har situasjonen i Albania relativt sett stabilisert seg, men store uløste problemer etter sammenbruddet i 1990, borgerkrigen i 1996 og krigen i Jugoslavia/Kosovo 1999 med den påfølgende veldige flyktningstrømmen, har satt dype arr i det albanske samfunnet og blant annet ført til store problemer med kriminalitet og korrupsjon.
== Politikk og administrasjon ==
Statsoverhodet er presidenten, som velges av Kuvendi Popullor, eller folkets forsamling. Den vesentligste del av forsamlingens 155 medlemmer velges ved valg hvert 5. år. Presidenten har en regjering av ministere, som utnevnes av presidenten.
=== Administrativ inndeling ===
Hovedartikler: Albanias prefekturer og Albanias distrikterAlbania er delt inn i 12 prefekturer (albansk: qarku) som videre er inndelt i 61 kommuner.
Fram til 2000 fantes det 36 distrikter (albansk: rrethe). Før kommunereformen i 2015 fantes det 373 kommuner, 308 landkommuner (albansk: komuna) og 65 bykommuner (albansk: bashkia).
=== Utenrikspolitikk ===
Albania innledet samarbeid med NATO i 1994 og ble i 1994 med i NATOs partnerskap for fred-program. Fra 2003 har Albania medvirket med soldater til ISAF-styrken i Afghanistan og har per 13. september 2008 135 soldater i republikken. Albania har bidratt til den NATO-ledete styrken i Bosnia-Hercegovina siden 1996 og har fremdeles sin bistand under EUs ledelse siden 2007. Albania har per 13. september 2008 69 personer i Bosnia-Hercegovina. Albania spilte en viktig rolle i å støtte NATOs innsats i Kosovo og bidro med støtte til alliansens operasjoner i Nord-Makedonia 2001–2003. Albania bidrar også til NATOs maritime antiterror operasjon, Operation Active Endeavour i Middelhavet. I april 2008 mottok Albania NATO-invitasjon. Albania ble endelig medlem av alliansen 1. april 2009.
== Næringsliv ==
Den viktigste næringsvei i Albania er fortsatt landbruk, til tross for forsøkene på industrialisering i Hoxha-perioden. I sør er det olje som utvinnes med relativt primitive produksjonsmetoder, og i stor grad eksporteres til Hellas for raffinering. Korrupsjon og organisert kriminalitet har vært et problem siden Albania ble demokratisk, og nådde et foreløpig høydepunkt under de borgerkrigsliknende tilstandene etter sammenbruddet i landets pyramidespill 1996-98. NATOs krigføring i Kosovo og Serbia 1998-2001 medførte en sterk opprusting av albansk infrastruktur, og gryende internasjonale investeringer.
I nyere tid har landet oppnådd sterkere økonomisk vekst, knyttet til blant annet utbygging av vannkraft i fjellene i øst og turisme langs kysten. Statkraft har store konsesjoner og vannkraftverk i nord. En høy andel av albanerne jobber i utlandet, hovedsakelig Hellas og Italia, og sender betydelige pengesummer til familiene sine i Albania. Albania er blant kandidatlandene til å bli medlem av EU.
== Kultur ==
=== Oppføring på UNESCO sine lister ===
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Butrint – 1992 (1999)
Byen Gjirokastër – 2005
Urbøkeskoger i Karpatene, Kukës – 2017
Natur- og kulturarv i Ohrid-regionen – 2019
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Albanisk iso-polyfon folkemusikk Toskiska og Laberia
== Se også ==
Liste over Albanias statsoverhoder
Liste over byer i Albania
Liste over nasjonalparker i Albania
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Albania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Shqipëria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
National Tourism Organization Albania's official website for travel & tourism information
Albaniaferie.com Norsk reiseguide om Sør-Albania
Albanere igjennom kunst
Images of the World, Albania Arkivert 21. mars 2012 hos Wayback Machine. Steder du bør besøke i Albania
The World Factbook om Albania
(no) Statistikk og andre data om Albania i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Albania | Albania, offisielt Republikken Albania, er et middelhavsland på Balkan-halvøya i Sørøst-Europa. Det grenser til Kosovo i nordøst, Montenegro i nordvest, Nord-Makedonia i øst, Hellas i sør, Adriaterhavet i vest og Det joniske hav i sørvest. | 1,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reklame | 2023-02-04 | Reklame | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Reklame', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Reklame er en form for budskap for å gjøre et produkt, et varemerke eller en tjeneste kjent for potensielle kunder. Reklame kan defineres som «betalt kommunikasjon av et budskap i et massemedium med identifiserbar sender i den hensikt å forberede en økonomisk transaksjon». I videre sammenheng er det en del av enhver virksomhets forretningsutvikling som kan skje med flere former for promotering.
Hensikten med å reklamere, avertere, og annonsere kan ha flere årsaker: å gjøre noe kjent slik at man får økt salg, og sikre at et selskapet er visuelt og kjent. Reklamering benyttes i media som aviser, blader, radio og TV, men også på Internett og via egne utsendinger i postkassen eller på e-post. Mennesker opplever reklame ulikt, avhengig av hva det reklameres for og hvor påtrengende reklamen er. Av den grunn er det mulig å verge seg mot reklame i postkassen og ved oppringing på telefon. For den enkelte virksomhet er reklame ett av flere virkemidler i den samlede markedsføringen. Reklamen er ofte den mest synlige delen av virksomhetenes utadrettede aktiviteter. Reklame skiller seg fra redaksjonelt stoff i massemedier ved at den er plassert, betalt og styrt av et firma som driver kommersiell virksomhet – og ikke av redaksjonen. Reklame i massemedier skal derfor merkes slik at den ikke kan forveksles med redaksjonelt innhold.
Moderne reklame ble skapt ved innovative teknikker introdusert med tobakkreklame i 1920-årene, mest påtagelig med reklamekampanjene skapt av Edward Bernays (1891–1995) som benyttet seg av psykologiske ideer for målrettet reklamekampanjer. Reklame er blitt en vesentlig del av samfunnsøkonomien. I 2010 ble forbruket på reklame beregnet til 143 milliarder dollar i USA og 467 milliarder verden over.
| Reklame er en form for budskap for å gjøre et produkt, et varemerke eller en tjeneste kjent for potensielle kunder. Reklame kan defineres som «betalt kommunikasjon av et budskap i et massemedium med identifiserbar sender i den hensikt å forberede en økonomisk transaksjon». I videre sammenheng er det en del av enhver virksomhets forretningsutvikling som kan skje med flere former for promotering.
Hensikten med å reklamere, avertere, og annonsere kan ha flere årsaker: å gjøre noe kjent slik at man får økt salg, og sikre at et selskapet er visuelt og kjent. Reklamering benyttes i media som aviser, blader, radio og TV, men også på Internett og via egne utsendinger i postkassen eller på e-post. Mennesker opplever reklame ulikt, avhengig av hva det reklameres for og hvor påtrengende reklamen er. Av den grunn er det mulig å verge seg mot reklame i postkassen og ved oppringing på telefon. For den enkelte virksomhet er reklame ett av flere virkemidler i den samlede markedsføringen. Reklamen er ofte den mest synlige delen av virksomhetenes utadrettede aktiviteter. Reklame skiller seg fra redaksjonelt stoff i massemedier ved at den er plassert, betalt og styrt av et firma som driver kommersiell virksomhet – og ikke av redaksjonen. Reklame i massemedier skal derfor merkes slik at den ikke kan forveksles med redaksjonelt innhold.
Moderne reklame ble skapt ved innovative teknikker introdusert med tobakkreklame i 1920-årene, mest påtagelig med reklamekampanjene skapt av Edward Bernays (1891–1995) som benyttet seg av psykologiske ideer for målrettet reklamekampanjer. Reklame er blitt en vesentlig del av samfunnsøkonomien. I 2010 ble forbruket på reklame beregnet til 143 milliarder dollar i USA og 467 milliarder verden over.
== Etymologi ==
Ordene reklame og reklamere kommer fra latinske reclamare, «å rope ut» og til norsk fra fransk i betydningen «tilkallelse». Et annet ord for å reklamere er å avertere, som også har opphav i latin, ad vertere, «å vende seg til», i betydningen «kunngjøre», eksempelvis ved annonsere, igjen fra latin ad «til» og nuntius «sendebud». Betegnelsen «å reklamere» har også betydningen «å klage på», «kreve tilbake», igjen opphav i det latinske reclamare, «rope til» i betydningen «protestere».Et annet mer snevert begrep er avertissement. Det henviser en innsendt beskjed til en avis eller magasin som inneholder et tilbud (reklame) av nærmere angitte varer eller tjenester (annonse). I sin eldste form besto norske aviser hovedsakelig av innsendte inserater og avertissementer.
== Begrensning av reklame ==
Grunnloven setter rammer for hva som kan tillates av ytringer, noe også reklame må forholde seg til. I Norge avgrenses reklame juridisk i henhold til lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår («markedsføringsloven») fra 2009 slik at den bare kommer til anvendelse overfor virksomheter som driver næringsvirksomhet, det vil si markedsføring, handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold og stiller krav til god forretningsskikk mellom næringsdrivende.Markedsføringsloven bestemmer at reklame ikke skal stride mot god skikk, virke krenkende eller benytte støtende virkemidler, og skal ikke være strid med likeverdet mellom kjønnene. Heller ikke skal det markedsføres egenskaper eller virkninger som ikke kan dokumenteres. Villedende utelatelser er også forbudt. Markedsføringslovens kapittel 4 krever særlig beskyttelse av barn. Reklame rettet direkte mot barn er i praksis ulovlig. Det er også det forbudt med TV-reklame rettet direkte mot barn, politisk reklame på TV, reklame for produkter som alkohol og tobakk, og det er heller ikke lov med reklame på skolene.
== Historie ==
=== Oldtiden ===
Oldtidens egyptere benyttet papyrus for budskap om slag og plakater på vegger. Utstilling av kommersielle budskap og politiske kampanjer har blitt funnet i ruinene av Pompeii og i oldtidens Arabia. Reklamering av «tapt og funnet» på papyrus har blitt avdekket i antikkens Hellas og Romerriket. Maling på murvegger eller på berg for kommersiell reklamering er en annen manifestasjon av en reklameform fra oldtiden, og som fortsatt eksisterer til denne dag i mange deler av Asia, Afrika og Sør-Amerika. Tradisjonen med murmalerier kan bli sporet tilbake til indianernes malerier og bergkunst som er datert til rundt 4000 f.Kr.I oldtidens Kina er den tidligste kjente reklameringen muntlig, slik som den er nedtegnet i Shijing, den klassiske poesien (1000- til 600-tallet f.Kr.), framført av bambusfløytespillere for å selge godteri. Reklamering skjedde vanligvis i form av kalligrafiske oppslagstavler og på papir med blekk. En trykkeplate av kobber som er datert tilbake til Song-dynastiet (600-1200-tallet e.Kr.) ble benyttet for å trykke plakater i form av kvadratiske papirflak med en logo av en kanin og overskriften «Jinan Lius fineste nålbutikk» og skrevet over og under: «Vi kjøper stålstenger av høyeste kvalitet og lager nål av fineste kvalitet, klare for å bli brukt i hjemmet med en gang.» Det er betraktet som verdens eldste kjente og identifiserbare trykte reklame.I Europa etter hvert som byene i middelalderen begynte å vokse, og det store flertallet av befolkningen ikke kunne lese ble det isteden benyttet skilt som reklamerte for «lappeskomaker», «skredder», eller «smed» ved hjelp av et særskilt symbol for disse tjenestene, et tegn som assosierte deres handel med en sko, jakke, hatt, klokke, hestesko, og selv en sekk med mel. Frukt og grønnsaker ble solgt i byens marked fra vogner og grønnsaksselgerne kunne benytte seg av egne utropere for å annonsere deres beliggenhet for kundene.
På 1700-tallet begynte reklame å opptre i de ukentlige avisene i England. Disse tidlig trykte reklamene ble først benyttet for å promotere bøker og annet lesestoff som ble økende billige grunnet framgangen med trykkepressene. Medisiner var et annet salgsobjekt som folk var villige til å betale for da ulike sykdommer jevnlig herjet Europa. Imidlertid var falsk reklame, løfter om mirakelkurer, et økende problem som til sist førte en regulering av innholdet i reklamen.
=== 1800-tallet ===
Thomas J. Barratt fra London har blitt karakterisert som «den moderne reklamens far». Barratt arbeidet for selskapet Pears Soap hvor han skapte en effektiv reklamekampanje for selskapets produkter, hvilket involverte bruken av målrettede slagord, bilder og fraser. Et av hans slagord var «God morgen, har du brukt Pears' suppe?» som ble berømt i sin tid og inn i 1900-tallet.En reklametaktikk som han benyttet var å assosiere varemerket Pears med høykultur og kvalitet. Mest berømt benyttet han maleriet «Bubbles» av John Everett Millais som en reklame ved å legge til en bjelke med Pears suppe i forgrunnen. Millais protesterte over denne endringen av hans verk, men forgjeves da Barrat hadde skaffet seg rettighetene til det. Barratt fortsatte med dette temaet med en rekke av reklamer av veloppdragne middelklassebarn og assosierte Pears suppe med hjemlig hygge og streben for høyere klassestatus.
Barrat etablerte Pears Annual i 1891 som et avleggermagasin som fremmet samtidig illustrasjoner og fargetrykk, og i 1897 utga han Pears Cyclopedia, et leksikon i et bind. Fra tidlig på 1900-tallet var Pears berømt for den årlige skjønnhetskonkurransen «Miss Pears» hvor foreldre melde på sine barn til en høyprofilert søken etter en ung merkevare-representant på innpakninger og i konsumentpromoteringer. Han rekrutterte forskere og kjendiser for offentlig å anbefale produktet. Lillie Langtry, en britisk skuespiller og varietésanger med en berømt elfenbeinshud (og senere kjent som prinsen av Wales' (den senere kong Edvard VIIs) elskerinne), hadde inntekter som den første kvinne som anbefalte et kommersielt produkt ved å reklamere for Pears Soap: «Jeg foretrekker Pears' Soap framfor noen annen.»Barratt introduserte mange av de avgjørende ideer som ligger bak suksessfull reklame og disse ble sirkulert bredt i hans tid. Han jevnlig understreket viktigheten av et sterkt og eksklusivt merkevare for Pears og framhevet produktets tilgjengelighet via kampanjer. Han forsto også viktigheten av jevnlig revaluering av markedet for endrede smak, og uttalte i 1907 at «smaken endrer seg, moten endrer seg, og reklamen må endre seg med dem. En ide som var effektiv en generasjon siden falle flatt, forslitt og ulønnsom om den ble presentert for publikum i dag. Ikke at ideen i dag er alltid bedre enn den gamle ideen, men den er annerledes – den treffer dagens smak.»Da økonomien ekspanderte over verden i løpet av 1800-tallet, vokste reklamen med den. I USA førte suksessen med reklame til sist til framveksten av postordrereklame.
I juni 1836 var den franske dagsavisen La Presse den første som hadde betalt reklame på sine sider, noe som ga avisen økte inntekter, gjorde det mulig å senke utsalgsprisen, øke antallet lesere og utvide sin lønnsomhet. Denne formelen ble raskt plukket opp av andre aviser. Rundt 1840 etablerte Volney B. Palmer i Philadelphia det som var utgangspunktet eller røttene til senere reklamebyråer. To år senere kjøpte Palmer store mengder med plass i ulike aviser ved å få rabatt på mengden, og deretter solgte plassen videre med profitt til forretninger som reklameplass. Den faktiske reklamen, utformingen og framstillingen, ble fortsatt gjort av selskapet som ønsket å reklamere. Palmer var kun en megler av plass i avisene. Denne situasjonen endret seg på slutten av 1800-tallet da reklamebyrået N.W. Ayer & Son ble opprettet. Dette firmaet tilbød å planlegge, skape og utføre fullstendige reklamekampanjer for sine kunder. Ved 1900 hadde reklamebyråene blitt selv navet i kreativ planlegging, og reklame var blitt solid etablert som et fag og en profesjon. På omtrent samme tid i Frankrike hadde Charles-Louis Havas utvidet tjenestene for sitt nye byrå. Hans firma, Havas, som fortsatt eksisterer, tilbød handel med reklame, og ble den første franske gruppen som organiserte reklame.
=== 1900-tallet ===
Reklame økte dramatisk i USA da industrialiseringen ekspanderte tilgangen på fabrikkerte produkter. For å skaffe seg profitt fra den økte produksjonen, trengte industrien å rekruttere arbeidere som konsumenter av fabrikkvarer. Den gjorde så via oppfinnelsen av massereklame designet for å påvirke befolkningens økonomiske oppførsel i større skala. I 1910- og 1920-årene tilpasset reklamevirksomhet i USA seg til læren om at man kunne bearbeide og høste gevinst på menneskelige instinkter. Menneskelig oppførsel kunne bli bearbeidet til å ønske å anskaffe seg bestemte varer som produsentene ønsket å selge; hva som i psykologien kalles for sublimering. Edward Bernays, en nevø av Sigmund Freud, benyttet seg av ideer om massepsykologi i kombinasjon til de psykoanalytiske ideene til sin onkel. Bernays ble assosiert med metoden om å gjennomføre en form for manipulasjon i henhold til Wilfred Trotters begrep om flokkmentalitet. Bernays er i dag ofte blitt oppfattet som en grunnlegger av moderne målrettet reklamevirksomhet.
Tobakksindustrien var blant de første som utnyttet moderne masseproduksjon med introduksjonen av Bonsack-maskinen. Denne maskinen gjorde det mulig å masseprodusere sigaretter for et stort marked, og tobakksindustrien hadde behov for å få stor avsetning på sine produkter ved å skape et behov hos konsumentene via reklame. Tobakksselskapene ble foregangsskapende og pionerer i nye reklameteknikker da de ansatte Bernays for å skape positive assosiasjoner til tobakksrøyking hos det store publikum.Reklame ble også benyttet som et virkemiddel for kulturell tilpasning ved å oppmuntre arbeidere til å endre deres tradisjonelle vaner og samfunnsstruktur til fordel for en delt «moderne» livsstil. Et viktig redskap for å påvirke immigrantarbeidere var American Association of Foreign Language Newspapers (AAFLN). Det var hovedsakelig et reklamebyrå, men skaffet seg stor sentralisert kontroll over mye av immigrantpressen. AAFLN fungerte som et mellomledd og formidler av «respektable nasjonal reklame» og utenlandskspråklige aviser som profitterte på reklamevirksomhet.Ved århundreskiftet til 1900-tallet var det få karrierevalg for kvinner i forretningslivet. Reklamevirksomhet ble raskt et av de få hvor kvinner kunne arbeide tilnærmet likestilt med menn. Ettersom kvinner var ansvarlig for det mest av husholdningen i familien, anerkjente reklamen og reklamebyråene viktigheten av kvinners innsikt og kunnskap i den kreative prosessen. Det ble viktig å rette reklamen mot den reelle målgruppen for innkjøp til familien, som i mange tilfeller var kvinner. Faktisk var den første amerikanske reklamen som spilte på seksuelle over- eller undertoner skapt av en kvinne. Det var for et såpeprodukt i 1911. Den var tam og lite krenkende etter dagens standard: reklamen viste et par med budskapet «A skin you love to touch» («En hud du vil elske å ta på»).
=== Påvirkning fra tidlig psykologi ===
Tidlig på 1900-tallet bidro psykologene Walter D. Scott og John B. Watson med anvendt psykologisk teori til reklamevirksomheten. Scott uttalte at «Mennesket har blitt kalt for et fornuftsvesen, men han kan med større sannhet bli kalt for et vesen av suggesjon. Han er fornuftig, men han er i langt større grad lett påvirkelig.» Han demonstrerte dette gjennom sin reklameteknikk om direkte befaling av konsumenten. John B. Watson ved Johns Hopkins University var en meget anerkjent psykolog i 1920-årene. Han hadde blant annet forsket på psykologiske aspekter av seksuelle reaksjoner. Watson ble tvunget til forlate sin professorposisjon grunnet en «offentlig taktløshet» med en 21 år kvinnelig student som førte til hans skilsmisse. Da Watson ikke kunne finne en ny akademisk posisjon henvendte han seg til reklamebransjen i New York. I den kommersielle verden innførte han de psykologiske konseptene om behaviorisme på reklame. Det fokuserte på å benytte seg av konsumentens grunnleggende følelsesregister: kjærlighet, hat, og frykt. Denne formen for reklame viste seg å være meget effektiv da den var tilpasset den sosiale sammenheng i stadig endring og førte til en stor innflytelse på framtidige reklamestrategier og sementerte en posisjon for psykologi i reklamearbeidet..
=== På radio fra 1920-årene ===
Tidlig i 1920-årene ble de første radiostasjoner etablert i USA av fabrikanter av radioutstyr og detaljister som tilbød programmer for å kunne selge radioer til konsumentene. Etter hvert som tiden gikk var det flere ideelle organisasjoner som fulgte opp ved å opprette deres egne radiostasjoner, inkludert skoler, klubber og sivile klubber.Da praksisen med sponsede radioprogrammer ble populært ble hvert enkeltprogram på radioen vanligvis sponset av en enkelt forretningsvirksomhet i bytte for en kort omtalte av forretningens navn i begynnelsen og slutten av programmet. Imidlertid innså eierne av radiostasjonene snart at de kunne tjene mer penger ved å selge rettigheter til sponsing i små allokerte tider gjentatte ganger i løpet av programmet til et mangfold av selskaper. Sponsing av radioprogram var den fremste formen for finansiering av amerikanske radio i mellomkrigstiden. Ved slutten av 1950-årene var det kun et mindretall av programmene som var det. En årsak var fjernsynets økende popularitet, en annen årsak var at sponsing ikke lenger var effektivt da publikum i økende grad ble fremmedgjort av tung sponsing, noe som gikk ut over programmets iboende kvaliteter.
=== Offentlig propaganda under den andre verdenskrig ===
Reklameteknikker benyttet til promotere kommersielle varer og tjenester kan også brukes til å informere, utdanne og motivere offentligheten om ikke-kommersielle saker og emner, eksempelvis om strømsparing og naturvern, fjellvettregler, og om offentlig helse som viktigheten av vaksinasjon og råd mot smittsomme sykdommer. Slike ikke-kommersielle tiltak faller utenfor den egentlige reklamedefinisjonen.
Massekommunikasjon kan være et pedagogisk virkemiddel som kan nå ut til store folkemengder. Frasen om at «reklame rettferdiggjør sin eksistens når det benyttes i offentlighetens interesse – det er altfor mektig virkemiddel for kun å bli brukt i kommersiell hensikt,» er tilskrevet Howard Gossage.Virkemidler hentet fra reklame ble i praksis utnyttet i media som en del av krigsinnsatsen. Slik offentlig propaganda ble brukt i stort monn under første og andre verdenskrig under ledelse av de daværende myndigheter. Under den andre verdenskrig opprettet president Franklin D. Roosevelt i 1942 en egen organisasjon kalt War Advertising Council (i dag kjent som Advertising Council) som er USAs største utvikler av kampanjer for samfunnsinformasjon på vegne av de ulike myndigheter. Tidligere er tilsvarende virksomhet drevet av Statens Informasjonstjeneste i Norge.
== Kanaler og reklameformer ==
Alle typer massemedia brukes til reklame, inkludert TV, radio, kino, magasiner, aviser, videospill, Internett og plakater. Den verbale og visuelle utformingen og produksjonen av reklamebudskapene for store annonsører og produkter utføres som hovedregel av reklamebyråer. Reklame kan bli utformet av ulike aktører som annonsøren selv (inhouse), trykkerier eller andre. Avhengig av mediet kan budskapene ha form som annonser i aviser, blader eller på internettet, som plakater, skilt og boards, løpesedler, brosjyrer, klistremerker eller reklameaviser som deles ut eller sendes i post, som reklamefilmer på TV, nett og kino, radioreklame, dekor på plastposer, T-skjorter, penner og andre varer og forbruksartikler. Fellesnevneren er at budskapet er masseprodusert og distribueres i en standardisert form til alle mottakere gjennom den aktuelle mediekanalen. Reklame på Internett kan imidlertid være tilpasset den individuelle brukeren gjennom profiler som er oppretter av søkemotorer og lignende. Personlig videoreklame er en reklameform rettet personlig til den som mottar videoen.
== Reklame som kommunikasjonsform ==
Reklamen er kommunikasjon som forsøker å påvirke en målgruppe i en bestemt retning. Reklamen kan kategoriseres som:
Oppfordrende henvendelse. Eksempel: Kjøp bananer nå!
Informerende henvendelse. Eksempel: Sunne og gode bananer hos oss!
Spørrende henvendelse. Eksempel: Får ikke du lyst på bananer nå?Blindheim og Sætrang opererer med en modifisert utgave av DAGMAR-modellen. Reklamen skal:
gjøre folk oppmerksomme på at produktet finnes.
skape positive holdninger til produktet.
gi informasjon om fordeler og egenskaper.
sammenlikne produktene med konkurrentenes produkter.
korrigere gale oppfatninger i markedet.
bygge opp merkenavnet.
identifisere potensielle kunder (eksempelvis ved konkurranser som krever opplysninger om deltagerne.)
bidra til kjøp og gjenkjøp.Herunder kommer også AIDA-modellen:
Oppmerksomhet (Attention)
Interesse (Interest)
Begjær eller ønske om produktet (Desire)
Handling (Action)En variant av dette er AIDAS som tilføyde tilfredsstillelse (satisfaction).
Reklamen bruker ofte retoriske virkemidler som troper og figurer. I reklamen er retorikk mer visuell enn i den klassiske, verbale retorikken. Det vil si at reklamen oftere domineres av bildet, i motsetning til den klassiske retorikkens verbale fremføring.
== Se også ==
Annonse
Markedsføring
Propaganda
Produktplassering
Reklamefilm
Spam
TV-reklame
== Referanser ==
== Litteratur ==
Blindheim, Trond og Sætrang, Gunnar (1997): Premisser for påvirkning, Oslo, ISBN 82-456-0289-2
Grønhaug, Kjell (1987): Grunnkurs i markedsføring, Oslo: Universitetsforlaget
Lippe, Berit von der (2004): «Retorikk og den retoriske situasjon» i: Selfors, Stein Erik (red): Annonsen, Oslo, ISBN 82-7935-142-6
== Eksterne lenker ==
(en) Advertising – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Advertising – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norske nettsteder om reklame og markedsføring
Forskningsartikler om markedsføring/reklame
Forbrukerombudets artikler om reklame
Nettsted med norske TV-reklamer Arkivert 9. april 2019 hos Wayback Machine.
Propaganda og reklame, om reklame i historisk perspektiv, artikkel hos Norgeshistorie.no | Reklame er en form for budskap for å gjøre et produkt, et varemerke eller en tjeneste kjent for potensielle kunder.«Reklame», Bokmålsordboka. | 1,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgia | 2023-02-04 | Belgia | ['Kategori:1830-årene i Belgia', 'Kategori:1830 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgia', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1830'] | Belgia, offisielt Kongeriket Belgia, er et land i Vest-Europa. Det grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og det har dessuten en liten kystlinje mot Nordsjøen (65 km).
| Belgia, offisielt Kongeriket Belgia, er et land i Vest-Europa. Det grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og det har dessuten en liten kystlinje mot Nordsjøen (65 km).
== Geografi ==
Belgia ligger i Vest-Europa mellom Nordsjøen, Frankrike og Nederland. Belgia har et areal på 33 990 kvadratkilometer og er delt inn i tre geografiske regioner: Kystsletten i nordvest, det sentrale platået og Ardennene i sørøst. Kystsletten består hovedsakelig av sanddyner og dikelandskap. Dikelandskapet er landområder nær eller under havnivå, der havet holdes ute ved hjelp av diker, eller sletter som er drenert ved hjelp av kanaler. Det sentrale platået er et jevnt område som sakte stiger innover i landet, og har mange fruktbare daler og er irrigert av mange vannveier. Her finnes også mer kuperte områder, inkludert grotter og små gjel.
I sørøst ligger Ardennene, som er mer kupert enn resten av landet. Det er et tett og kupert skogsområde, som ikke egner seg så godt til jordbruk. Området strekker seg inn i de nordlige delene av Frankrike og inn i Tyskland, der området heter Eifel. Det er her man finner det meste av dyrelivet i Belgia. Det høyeste punktet i Belgia, Signal de Botrange med 694 meter, ligger også i dette området. Belgia har relativt få naturlige innsjøer, og ingen av dem er store.
Belgia deler grenser med Frankrike (620 km), Tyskland (167 km), Luxembourg (148 km) og Nederland (450 km). Den totale landegrensen er 1 482 km, i tillegg til 73,1 km med kystlinje. Belgia er tilnærmet det geografiske midtpunktet i Vest-Europa, og alle de store hovedstedene i Vest-Europa ligger innenfor 1 000 km fra Brussel, som er hovedsetet for både EU og NATO. Fra sørøst til nordvest er landet 280 km langt, og fra nordøst til sørvest 222 km.
== Demografi ==
Befolkningstettheten på 370,94 innb./km² er en av Europas høyeste etter Nederland og småstater som Monaco.
Belgia har tre offisielle språk: nederlandsk, fransk og tysk. Mer enn halvparten av befolkningen snakker nederlandsk (55 %), fransk er det nest største språket (44 %). Til sist kommer tysk som snakkes av en liten minoritet (under 1 %).
Belgias hovedreligion er romersk-katolsk kristendom; 65 prosent bekjenner seg til denne. Resten tilhører andre religioner som luthersk kristendom, islam og jødedom. Religion var en av hovedgrunnene til at Belgia rev seg løs fra det protestantiske Nederland.
== Historie ==
Geografisk og kulturelt har Belgia alltid ligget i sentrum av Europa. Flere store kulturer og folkeslag som romere, tyskere, franskmenn, nederlendere, spanjoler og østerrikere har påvirket Belgia opp igjennom de siste 2000 år.Den første større demografiske påvirkningen vi har god dokumentasjon på er da den romerske republikken okkuperte området i det første århundret før Kristus. De ble etterfulgt av frankerne på 400-tallet. Frankerne etablerte det merovingske kongedømmet, som ble til Frankerriket på 700-tallet. I middelalderen ble statene i området delt i mange små føydalstater. De fleste av disse ble forent av burgunderne på 1300- og 1400-tallet. Disse statene ble til en viss grad selvstendige på 1400-tallet og ble kalt De sytten nederlandske provinsene.
Området ble senere assosiert med Nederland. Under hundreårskrigen kom området under burgundisk styre og senere under spansk overherredømme inntil de nordlige provinsene (dagens Nederland) fikk sin selvstendighet. Etter dette fulgte østerriksk styre under Huset Habsburg.
De sørlige deler av Nederlandene var ettertraktet av forskjellige franske erobrere og ble skueplass for flere kriger mellom Frankrike og enten Spania eller Østerrike på 1600- og 1700-tallet. I 1794 kom området under Napoleon. Etter Napoleons fall i 1815 ble Belgia gjenforent med Nederland frem til den belgiske revolusjonen i 1830. Belgia ble da et suverent kongerike, og tronen ble tilbudt den tyske hertug Leopold av Sachsen-Coburg. Belgia var katolsk og hadde et demokratisk parlament i tillegg til kongen. Mellom løsrivelsen og andre verdenskrig utviklet det belgiske demokratiet seg fra et oligarki dominert av de to hovedpartiene, katolikkene og liberalerne, til et system med allmenn stemmerett og et tredje parti, arbeiderpartiet, og en sterk stilling for fagbevegelsen.
Under Berlin-konferansen i 1885 ble Kongo overdratt til Leopolds sønn Leopold II som privat eiendom. I 1908 overtok staten Belgia landet som en koloni, kjent som Belgisk Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror. Kolonien løsrev seg imidlertid fra Belgisk styre i 1960. Frem til på slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver.Etter å ha blitt invadert to ganger i løpet av 1900-tallet, under første og andre verdenskrig, begge gangene på tross av belgisk nøytralitet, forlot Belgia sin langvarige nøytralitetspolitikk og sluttet seg til NATO etter andre verdenskrig. Belgia er et av de grunnleggende medlemslandene i EU og regnes til det såkalte Kjerne-Europa.
Belgia er i dag vertskap for NATOs hovedkvarter og en stor del av EUs institusjoner og administrasjon, blant annet Europaparlamentet.
== Politikk og administrasjon ==
Belgia er et føderalt, konstitusjonelt monarki delt inn i både tre regioner og tre samfunn (se avsnittet «Administrativ inndeling»). Regionene og samfunnene har et utstrakt selvstyre, og springer ut av språklige skillelinjer. Den belgiske grunnloven av 1831 etablerte opprinnelig landet som en sentralstyrt enhetsstat, men siden 1970-tallet har utviklingen gått i stadig mer føderativ retning. Den siste større revisjonen av grunnloven kom i 1993.
=== Statsoverhode og føderal regjering ===
Den belgiske monarken er landets statsoverhode. Kong Albert II, som etterfulgte broren Baudouin I i 1993, abdiserte 21. juli 2013 til fordel for sin sønn, Filip. Kongens offisielle tittel er «belgiernes konge». Kongen har i hovedsak en seremoniell rolle i belgisk politikk, men har det formelle ansvaret for å utpeke regjeringen og undertegne nye lover. Kongen er også øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Den utøvende makt på føderalt nivå ligger hos den belgiske regjeringen, som ledes av en statsminister. Statsministeren utpekes av monarken etter råd fra en såkalt informateur, en kongelig utpekt politiker som har som oppgave å sondere det politiske landskapet etter et valg for å finne et styringsdyktig flertall. Selv om grunnloven legger opp til at kongen også har ansvaret for å utpeke regjeringsmedlemmene er dette noe som i praksis gjøres av den nye statsministeren. Regjeringen kan maksimalt ha 15 medlemmer, og grunnloven krever at halvparten skal være franskspråklige og halvparten nederlandskspråklige. Belgia praktiserer såkalt positiv parlamentarisme, noe som vil si at den nyutnevnte regjeringen trenger parlamentets tillit før den kan tiltre.
Yves Leterme (CD&V) hadde stillingen som statsminister frem til valget i 2010. Valget i juni 2010 endte med at det ikke sto igjen noen klar vinner, hvilket førte til politisk kaos i det belgiske parlamentet, og at landet stod uten regjering. Den 6. desember 2011 ble Elio Di Rupo satt inn som Belgias statsminister etter at regjeringsforhandlingene hadde vart i 540 dager.Ved valget i 2014 fikk Nieuw-Vlaamse Alliantie 33 plasser i Belgias representantkammer og ble med det representantkammerets største parti. Kong Philippe ga i mai 2014 partileder Bart De Wever i oppgave å finne grunnlag for ny regjering. Etter fem måneder med forhandlinger ble en sentrum-høyre-koalisjon med fire partier enig om å danne regjering, med Charles Michel som statsminister. Koalisjonen besto av CD&V, Vlaamse Liberalen en Democraten, Mouvement Réformateur og Nieuw-Vlaamse Alliantie.
27. oktober 2019 ble Sophie Wilmès (MR) Belgias statsminister. Hun ble 1. oktober 2020 etterfulgt av Alexander De Croo.
=== Føderalt parlament ===
Det belgiske føderale parlamentet har to kamre. Det belgiske underhuset kalles representantkammeret, og har 150 direkte valgte medlemmer. Representantene velges fra elleve valgdistrikter hvert fjerde år med mindre det blir holdt nyvalg tidligere. Antallet representanter fra hvert valgdistrikt er proporsjonalt med valgdistriktets innbyggertall, og valgdistriktene følger med unntak av i Flamsk Brabant provinsgrensene. Sperregrensen er på fem prosent og regnes pr. valgdistrikt, med unntak av i tre valgdistrikter som ikke har noen slik grense. Fordelingen av representanter følger D'Hondts metode.
Representantene i underhuset deles i to grupper etter språktilhørighet, og mange typer lovforslag krever flertall i begge disse gruppene før de kan vedtas. Etter 2007-valget hører 88 av representantene til den nederlandskspråklige gruppen, mens 62 tilhører den franskspråklige. Sistnevnte gruppe har også ett tyskspråklig medlem.
Overhuset kalles Senatet, og består av 71 senatorer. 40 av disse velges i direkte valg med de tre regionene som valgkretser, og disse valgene avholdes samtidig som representantkammer-valgene. 21 av senatorene velges i indirekte valg i de tre samfunns-parlamentene (10 i Det flamske parlamentet, 10 i Det franske samfunns parlament og 1 i Det tyskspråklige samfunns parlament). De siste 10 senatorene velges av resten av Senatet, der seks går til den nederlandskspråklige gruppen og fire til den franskspråklige. Myndige barn og barnebarn av monarken har også plass i Senatet, men deltar av sedvane ikke i avstemninger. Generelt sett har Representantkammeret mer makt enn Senatet, selv om ting som grunnlovsendringer må ha flertall i begge kamre.
=== Politiske partier ===
Belgia har et flerpartisystem der de politiske partiene nesten uten unntak følger de språklige skillelinjene i landet. Etter valget i 2007 ble valgalliansen mellom de to høyreorienterte flamske partiene Christen Democratisch en Vlaams og Nieuw-Vlaamse Alliantie representantkammerets største gruppering med 18,51 % av stemmene og 30 mandater, og førstnevnte er statsminister Yves Letermes parti. Nest størst ble Mouvement Réformateur, et franskspråklig, liberalkonservativt parti med 12,52 % og 23 mandater. De to sosialdemokratiske partiene Parti socialiste (franskspråklig) og Socialisten en Progressieven Anders (nederlandskspråklig) fikk begge like over ti prosent og henholdsvis 20 og 14 mandater. De sentrum-høyre-orienterte, nederlandskspråklige Vlaamse Liberalen en Democraten fikk 11,83 % og 18 mandater. Av partiene utenfor regjeringen er høyreradikale Vlaams Belang det største, med 12 % og 17 mandater. De franskspråklige kristendemokratene i Centre démocrate humaniste fikk 6 % og 10 mandater. De fire mindre partiene Ecolo, Lijst Dedecker, Groen! og Front national er også representert i representantkammeret.
Det politiske livet i Belgia er preget av et langt større konfliktnivå enn i de fleste andre EU-land. Flere av de største flamske partiene har gått inn for en fredelig oppløsning av landet, en trend som startet allerede med partiet Volksunie på 1960-tallet. Den flamske separatismen ble videreført av Vlaams Blok på 1980- og 90-tallet, før dette partiet i 2004 gikk over i Vlaams Belang etter at Vlaams Blok var blitt dømt for å spre rasisme.
De store politiske skillelinjene i landet har gjort at det ved flere anledninger har vært svært vanskelig å danne en regjering med det nødvendige flertallet i parlamentet. Blant annet gikk det i 2007 over et halvt år uten at Belgia hadde en vedtaksdyktig regjering, før Guy Verhofstadt endelig fikk dannet en midlertidig regjering like før jul.
=== Administrativ inndeling ===
Belgia har en uvanlig administrativ inndeling der landet er delt inn i både tre regioner og tre samfunn. Disse administrative strukturene har egne politiske institusjoner og et utstrakt indre selvstyre og overlapper også til en viss grad geografisk.
Belgias tre regioner er det nederlandsktalende Flandern, det hovedsakelig fransktalende Vallonia, og den tospråklige fransk-nederlandske hovedstadsregionen Brussel. Hver region har etter grunnloven sin egen regionale regjering og parlament, selv om disse rettighetene i Flandern er overdratt til det flamske samfunnet.
De tre belgiske samfunnene er det flamske samfunnet, det franske samfunnet og det tyskspråklige samfunnet. Det flamske samfunnet omfatter det nederlandskspråklige Flandern og hovedstadsregionen Brussel, det franske samfunnet omfatter de franskspråklige delene av Vallonia og hovedstadsregionen Brussel, og det tyskspråklige samfunnet omfatter de tyskspråklige delene av Vallonia. Brussel er således en del av både det flamske og franske samfunnet. Også samfunnene har egne parlamenter og regjeringer. For det flamske samfunnets del er parlamentet og regjeringen det samme som for regionen Flandern, mens man i det franske samfunnet og Vallonia skiller mellom Parlement de la Communauté française («Det franske samfunns parlament») og Parlement wallon («Det vallonske parlament») og tilsvarende mellom Gouvernement de la Communauté française («Det franske samfunns regjering») og Gouvernement wallon («Den vallonske regjering»).
Regionene Flandern og Vallonia er delt inn i til sammen ti provinser. Provinsene deles igjen inn i totalt 589 kommuner, og mange av kommunene er igjen delt inn i delkommuner. Brussel er ikke delt inn i provinser, og har heller ikke selv status som provins.
==== Provinser ====
== Næringsliv ==
Belgia befinner seg midt i et av den moderne verdens mest industrialiserte områder (Ruhr-London). Historisk sett var Belgia det første landet på kontinentet som gjennomførte den industrielle revolusjon, og det første land som bygget en jernbane på kontinentet.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Stoclet-palasset
De flamske beginerhusene – 1998
Båtheisene på gamle Canal du Centre – 1998
Grand-Place, Brussel – 1998
Klokketårnene i Belgia og Frankrike (Innskrevet som «klokketårnene i Flandern og Vallonia» – 1999 (2005)
Gamlebyen i Brugge – 2000
Bygårder av Victor Horta i Brussel (Hôtel Tassel, Hôtel Solvay, Hôtel van Eetvelde og Maison Horta) – 2000
De neolittiske flintgruvene i Spiennes – 2000
Notre-Damekatedralen i Tournai – 2000
Plantin-Moretus Museum – første museum tatt opp på UNESCOs verdensarvliste – 2005
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa – 2007
De viktigste minene i Wallonia – 2012
Det arkitektoniske arbeidet til Le Corbusier – 2016
Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Spa i Belgia sammen med Vichy i Frankrike, Montecatini Terme i Italia, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021
Colonies of Benevolence – 2021Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Karnevalet i Binche.
2008 – Drager og kjemper brukt i religiøse prosesjoner i Belgia og Frankrike
2009 – Det hellige blods prosesjon i Brugge.
2010 – Jaarmarkt, i Sint-Lievens-Houtem.
2010 – Karnevalet i Aalst.
2010 – Krakelingen og Tonnekensbrand, kringlekasting- og seinvintersbålsfesten i Geraardsbergen.
2011 – Årskulltradisjonen i Leuven.
2012 – De religiøse marsjene i Entre-Sambre-et-Meuse.
2012 – Marsjene ved Entre-Sambre-et-Meuse.
2013 – Rekefisket med hest i Koksijde.
2016 – Falkoneri
2016 – Belgisk ølbrygging
2019 – Ommegang i Brussel, historisk prosesjon og festival
2021 – Styltekamper
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) België / Belgique / Belgien – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Belgia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Belgia | | uavhengighetfra = Nederland | 1,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_II_av_Belgia | 2023-02-04 | Albert II av Belgia | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske monarker', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 6. juni', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brussel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Albert II (Albert Félix Humbert Théodore Christian Eugène Marie; født 6. juni 1934 Château du Stuyvenberg i Laeken i Bruxelles) var belgiernes konge fra 9. april 1993 til 21. juli 2013.
| Albert II (Albert Félix Humbert Théodore Christian Eugène Marie; født 6. juni 1934 Château du Stuyvenberg i Laeken i Bruxelles) var belgiernes konge fra 9. april 1993 til 21. juli 2013.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Albert II er den yngre sønn av kong Leopold III (1901–1983) og hans første kone, prinsesse Astrid av Sverige (1905–1935). Han tilhører det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha. Albert II er fetteren til kong Harald. Deres mødre var søstre.
I ung alder mistet Albert sin mor i en bilulykke. Faren ga i 1938 barna en guvernante, Lilian Baels, og giftet seg med henne i 1941.
Under andre verdenskrig kom han og hans familie i tysk fangenskap og var deretter i eksil i Sveits til faren Leopold III kunne gjenoppta sin kongegjerning i Belgia i 1950.
Han var kjent som prins av Liège. Han studerte i Sveits, tjenestegjorde mellom 1953 og 1958 i marinen og var fra 1951 tronfølger til sin bror, Baudouin I.
Han giftet seg 2. juli 1959 med Paola Margherita Maria Antonia Consiglia dei Principi Ruffo di Calabria.
=== Konge ===
Albert etterfulgte sin eldre bror Baudouin som belgisk konge. Kongen hadde en konstitusjonell rolle som ble aktivert i 2010–2011 da Belgias parlament var ute av stand til å enes om noen regjeringsdannelse. Da krisen ble overvunnet, tok kong Albert den nye regjeringen i ed.Albert utløste kontrovers ved sitt julebudskap i desember 2012 der han sammenligne moderne «populistiske bevegelser» med de som man kjente fra 1930-årene. Dette ble tolket av en rekke politiske kommentatorer, og av mange flamske politikere, som implisitt rettet mot det flamske nasjonalistpartiet, N-VA. Partiets leder, Bart De Wever, gikk inn for at kongens rolle i dannelsen av de belgiske regjeringer måtte endres i kjølvannet av denne kommentaren.Den 3. juli 2013 ble det meldt at kong Albert ville abdisere til fordel for sin sønn Philippe. Abdikasjonen fant sted den 21. juli 2013.
=== Barn ===
Han og dronningen har tre barn:
Philippe Leopold Louis Marie hertug av Brabant (født 15. april 1960). Han giftet seg med jonkvrouwe Mathilde d'Udekem d'Acoz. De har fire barn, prinsesse Elisabeth (født 2001) (som takket være endringen av tronfølgeloven arver tronen etter ham), prins Gabriel (født 2003), prins Emmanuel (født 2005) og prinsesse Eléonore (født 2008)
Astrid Josephine Charlotte Fabrizia Elisabeth Paola Marie (født 5. juni 1962). Hun er konen til erkehertug Lorenz av Østerrike-Este.
Laurent Benoît Baudouin Marie (født 19. oktober 1963). Han er gift med Claire Coombs, en britisk-belgisk eiendomsmegler.Albert har en utenom-ekteskapelig datter ved navn Delphine Boël (født 1968), som er et resultat av et forhold med baronesse Sybille de Sélys Longchamps. I 1999 nevnte han i sitt årlige julebudskap at hans ekteskap hadde vært gjennom en krise på 1960-tallet. I 2013 bad Boël om rettslig avklaring om det påståtte farskapet. I november 2018 ble det rettslig bestemt at Albert innen tre måneder måtte underkaste seg en farskapstest. Kong Albert motsatte seg først dette kravet den 1. februar 2019. En DNA-test fastslo senere at kong Albert er far til Böel og i januar 2020 erkjente han det. I 2020 forsøkte hun å få rettslig medhold for å bruke tittelen prinsesse av Belgia.
=== Ordener ===
Blant hans ordener er storkorset med kjede av St. Olavs Orden. Albert mottok i 1999 Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Galleri ==
Albert II av Belgia
== Referanser == | Albert II (Albert Félix Humbert Théodore Christian Eugène Marie; født 6. juni 1934 Château du Stuyvenberg i Laeken i Bruxelles) var belgiernes konge fra 9. | 1,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Baudouin_I_av_Belgia | 2023-02-04 | Baudouin I av Belgia | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske monarker', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fødsler 7. september', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Huset Sachsen-Coburg-Gotha', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Baudouin I av Belgia (Baudouin/Boudewijn Albert Charles Leopold Axel Marie Gustave, født 7. september 1930 på Stuyvenberg slott, død 31. juli 1993 i Villa Astrida i Motril i Spania) regjerte som belgiernes konge fra 1951 til 1993.
| Baudouin I av Belgia (Baudouin/Boudewijn Albert Charles Leopold Axel Marie Gustave, født 7. september 1930 på Stuyvenberg slott, død 31. juli 1993 i Villa Astrida i Motril i Spania) regjerte som belgiernes konge fra 1951 til 1993.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var kronprins Leopolds (1901–1983) - senere kong Leopold IIIs - eldste sønn. Hans mor var prinsesse Astrid av Sverige. Boudewijn er hans nederlandske navn, mens Baudouin er hans franske navn, som er mest brukt utenfor Belgia. I ung alder mistet Baudoin sin mor i en bilulykke. Faren ga barna en guvernante, Lilian Baels og giftet seg med henne i 1941.
Under andre verdenskrig kom han og hans familie i tysk fangenskap og var deretter i eksil i Sveits til faren Leopold III kunne gjenoppta sin kongegjerning i Belgia i 1950.
=== Konge ===
Baudouin ble konge i en alder av bare 20 år da faren abdiserte den 16. juli 1951.
I hans regjeringstid ble Belgisk Kongo selvstendig i 1960 med den belgiske kongen som deltager i selvstendighetsseremonien. I 1955 hadde den unge kongen besøkt Kongo for å forsøke å vende folks streben mot selvstendighet. En episode inntraff da en kongoleser klarte å ta kongens sabel under en bilkortesje. For den kongelesiske befolkningen ble dette et symbol for selvstendighetskampen. I Kongo kalte man den unge kongen Mwana Kitoko («den vakre gutten»).Baudouin giftet seg 15. desember 1960 med Fabiola Fernanda María de las Victorias Antonia Adelaida de Mora y Aragón, en tidligere sykepleier og barnebokforfatter. Han og dronningen fikk ingen barn, alle barn ble dødfødte.
Kong Baudouin framstod i sine første år som reservert og ikke særlig folkelig. Hans popularitet steg senere, da han og hans dronning Fabiola besøkte forskjellige deler av Belgia.
Kong Baudouin var en meget religiøs mann. Da det belgiske parlamentet vedtok en lov om abort, nektet han å skrive under. Det endte med at regjeringen den 4. april 1990 erklærte ham uegnet til å styre, hvoretter alle regjeringsmedlemmene undertegnet loven. Dagen etter erklærte de ham egnet til å styre igjen.Baudouin ble i 1960 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.
=== Død ===
Baudouin døde plutselig av hjertefeil den 31. juli 1993 i Villa Astrida i Motril i det sørlige Spania. Baudouin ble begravet på den kongelige begravelsesplassen i Église Notre-Dame de Laeken i Laeken.
Kong Baudouin ble etterfulgt av sin yngre bror Albert II.
== Referanser == | Baudouin I av Belgia (Baudouin/Boudewijn Albert Charles Leopold Axel Marie Gustave, født 7. september 1930 på Stuyvenberg slott, død 31. | 1,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/1397 | 2023-02-04 | 1397 | ['Kategori:1397'] | null |
== Begivenheter ==
20. juli – Ved et unionsmøte i Kalmar ble Kalmarunionen formelt etablert, og Erik av Pommern ble kronet til konge av Danmark, Norge og Sverige
== Fødsler ==
15. november – Nikolas V, pave
Chīmalpopōca, stortaler av Tenochtitlan
Paolo Uccello, italiensk maler
== Dødsfall ==
15. januar – Jan Ocko de Vlasim, bøhmisk kardinal
16. august – Philippe de Alençon, fransk kardinal
8./9. september – Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester | == Begivenheter == | 1,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halden | 2023-02-04 | Halden | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Halden', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Viken'] | Halden (frem til 1928 Fredrikshald) er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Storkommunen Halden grenser til Rakkestad i nord, Aremark i øst, og Sarpsborg i nordvest, samt kommunene Strömstad, Tanum og Dals-Ed i Sverige i henholdsvis sørvest, sør og sørøst.
Kommunen består av de tidligere herredene Berg og Idd samt bykommunen Halden. Berg og Idd er typiske landbruksområder, mens Halden er en av Norges eldste industribyer. Industrien fikk kraft fra fossefall i elva Tista som renner gjennom byen. Den utgjør nedre del av Haldenvassdraget.
Halden er grenseby mot Sverige og preges, historisk og visuelt, av Fredriksten festning. Den svenske kongen Karl XII angrep festningen to ganger, men lyktes ikke å innta den. I 1716 ble svenske styrker trukket tilbake etter at innbyggere satte byen i brann, og i 1718 falt kongen under beleiringen av festningen. Hendelsene i 1716 minnes i nasjonalsangen, hvor fjerde vers lyder:
Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!
Halden den eneste norske byen som er nevnt i nasjonalsangen.
| Halden (frem til 1928 Fredrikshald) er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Storkommunen Halden grenser til Rakkestad i nord, Aremark i øst, og Sarpsborg i nordvest, samt kommunene Strömstad, Tanum og Dals-Ed i Sverige i henholdsvis sørvest, sør og sørøst.
Kommunen består av de tidligere herredene Berg og Idd samt bykommunen Halden. Berg og Idd er typiske landbruksområder, mens Halden er en av Norges eldste industribyer. Industrien fikk kraft fra fossefall i elva Tista som renner gjennom byen. Den utgjør nedre del av Haldenvassdraget.
Halden er grenseby mot Sverige og preges, historisk og visuelt, av Fredriksten festning. Den svenske kongen Karl XII angrep festningen to ganger, men lyktes ikke å innta den. I 1716 ble svenske styrker trukket tilbake etter at innbyggere satte byen i brann, og i 1718 falt kongen under beleiringen av festningen. Hendelsene i 1716 minnes i nasjonalsangen, hvor fjerde vers lyder:
Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!
Halden den eneste norske byen som er nevnt i nasjonalsangen.
== Navnet Halden ==
Navnet Halden kommer fra det norrøne hallr el. hǫll som betyr bakke eller skråning. Byen er omgitt av et landskap som heller innover mot sentrum. D-en har kommet til fra dansk påvirkning.
Fra 1665 til 1928 het byen offisielt Frederikshald eller Fredrikshald.
== Historie ==
Ladestedet Halden vokste fram på femtenhundretallet som utskipningshavn for trelast til Holland og England.
Ladestedet lå til å begynne med på et ganske lite landstykke der Tista rant ut ei stor vik i enden av Iddefjorden. Senere vokste byen på begge sider av elva og ut i fjorden. Flis og sagmøl fra sagbrukene og ballastjord fra lasteskutene ble dumpet i sjøen og nye landområder vokste fram: Banken, Mølen, Tyska og Hollenderen.
Byen fikk militær betydning da områdene sør for Iddefjorden ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde, 1658. Etter å ha motstått flere svenske angrep ble stedet tilkjent kjøpstadsprivilegier og døpt Fredrikshald (etter Frederik III) i 1665. I 1716 tente borgerne fyr på byen for å avverge et nytt svensk angrep ledet av Karl XII. To år senere falt den samme kongen under beleiringen av Fredriksten festning, noe som bidro til å avslutte den store nordiske krig. I 1808 var det harde kamper i Enningdal mellom norske og svenske styrker.
Unionen med Sverige ga Fredrikshald et nytt handelsomland som strakte seg langt inn i nabolandet; fra 1814 til 1905 var byen det kommersielle sentrum for et stort omland i grensetraktene, i både Norge og Sverige. Byens borgere bidro økonomisk til byggingen av Dalslandsbanen for å knytte de svenske områdene tettere til byen.
Stadig var vannkraft viktig drivkraft for den industrielle utviklingen, som fortsatte i Halden på 1800-tallet. I 1813 grunnla Mads Wiel Bomuldspinneriet i Tistedalen (i drift fra 1815), den første mekaniske tekstilindustribedriften i Norge. Saugbrugsforeningen, i dag Norske Skog Saugbrugs, ble etablert som treforedlingsbedrift i Fredrikshald fra 1859.
Fredrikshald ble en betydelig sjøfartsby, med 133 skip og en samlet besetning på 1200 mann i 1875. Etter dette fikk Halden færre seilskuter, men flere industribedrifter.
Langs Iddefjorden ble det tatt ut iddefjordsgranitt i en rekke steinbrudd. Monolitten i Frognerparken er hogd ut av ei stor steinblokk fra Iddefjorden.
Etter unionsoppløsningen i Karlstad, 1905 ble Halden demilitarisert og samtidig tapte byen mye av sitt kommersielle omland.
Byen endret i 1928 navn fra Fredrikshald til Halden.
== Natur ==
=== Geologi ===
I hele kommunen er berggrunnen av grunnfjellsopprinnelse, granitt langs Iddefjorden syd for bysenteret, hovedsakelig gneis ellers i kommunen. Berggrunnen har en tydelig strøkretning nordvest–ssydøst langs Iddefjorden og en rekke daler og vassdrag preges av dette. Ellers er det sprekker på tvers av strøkretningen med blant annet Ringdalsfjorden, Iddefjordens ytre del, og dens forlengelse østover med Tistedalen og Femsjøen.Kvartærgeologien preges av det store raet som går gjennom kommunen fra nordvest til sydøst og er særlig tydelig ved Rokke.
=== Vassdrag og elver ===
Elven Tista renner gjennom byen og danner nedre løp av Haldenvassdraget, kjent for sine kanalanlegg og sluser. Tista har fossefall som la grunnlag for sagbruk og industri i Tistedal og Halden. Haldens bykjerne ligger på begge sider av elva som deler byen i to, nordsiden og sydsiden. Det er forbindelse mellom bydelene ved broer, i sentrum er det en gangbro og kjørebro.
Til bunnen av Iddefjorden renner Enningdalsvassdraget, delvis også gjennom Sverige. I øst og syd er det store skogstrekninger. I nordvest og på Iddesletta like sydøst for bysenteret ligger de viktigste jordbruksområdene, begge steder på utsiden av raet.
=== Klima ===
Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av met.no i Halden fra 1884. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,0 grader 8. august 1975 på Prestebakke og −33,7 grader 15. januar 1893 på Krappeto.
Halden hadde tidligere norgesrekorden for varmeste tropenatt, til Sømna i Nordland tok rekorden i 2019. 9. juli 1933 målte Halden værstasjon 25,5 grader i minimumstemperatur.
=== Naturvern ===
Halden har en rekke vernede områder. Tranemosen naturreservat er et myrområde sørøst i Halden kommune. Området domineres av flatmyr, stedvis furumyrskog og enkelte myrpytter. Mot fastmarka i nord er det en tydelig sone med noe rikere vegetasjon. Brattås naturreservat ligger øst for Femsjøen og nord for Stenselva. Nesten hele området er en gammel brannflate etter en skogbrann i 1911. Fomålet med fredningen er blant annet å følge vegetasjonsutviklingen i et område hvor det ikke er foretatt inngrep etter brann. Prestebakkefjella naturreservat ligger 3 kilometer øst for Prestebakke kirke. Prestebakkemosen er Østfolds største sammenhengende myrområde.
Fuglen naturreservat ligger helt øst i kommunen, mens Vestfjella naturreservat ligger vest for Aremarksjøen, på grensa mellom Aremark og Halden kommuner. Området er et relativt flatt platå like over marin grense, ca. 200 meter over havet. Skogen her er noe av det nærmeste man kommer urskog i lavlandet i fylket. Området preges av myr, småvann og karrig furuskog. Duetrost og rødstjert er karakterarter her.
Berby landskapsvernområde ligger på begge sider av Enningdalselva naturreservat, sør i kommunen. Området strekker seg fra noe ovenfor Rødsvannet til to kilometer ut langs Iddefjorden på norsk side. Innenfor området ligger Berby herregård med gammelt parklandskap. Formålet med vernet er å bevare et natur- og kulturlandskap av økologisk og kulturell verdi.
Rokke landskapsvernområde ligger ved Rokke kirke og Rokkevannet nord for Halden. I området er en av de mest markerte, velformede og urørte delene av hovedraet ved Oslofjorden. Fylkesvei 599 følger raet fra Rabakken til Rokke kirke. Området omfatter også to vann og et mindre tjern samt bekker med frodige kantsoner. I området finnes flere store gravfelter, de fleste fra jernalderen.
== Samfunn ==
=== Befolkning ===
Halden kommunes folketall passerte 30 000 i løpet av sommeren 2013, mens Halden som by og tettsted passerte 25 000 først på slutten av 2016.
Halden hadde 29 880 innbyggere den 1. januar 2013.
Halden hadde 28 776 innbyggere den 1. januar 2010.
Halden hadde 26 525 innbyggere den 1. januar 1967, dagen da gamle Halden, Berg og Idd kommuner ble slått sammen.
Haldens innbyggertall har vært stabilt de 40-50 siste årene, men har dog økt hvert eneste år etter 1993. Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser at Haldens folketall ligger an til å stige til ca. 32 000 personer i år 2025.Tettstedet Halden har 25 916 innbyggere per 1. januar 2022.
=== Befolkningsutvikling i Halden 1665 - 2013 ===
1665 : 500-1000 innbyggere da Halden fikk bystatus (22 500 i Østfold, og 440 000 personer i Norge).
1680 : 1200 personer bosatt i ca. 250 hus (store bybranner i 1667, 1676, 1703 og 1716).
1769 : 3835 innbyggere i Fredrikshald og Tistedal, ifølge Norges første folketelling 15. august 1769.
1865 : 9217 personer er i Fredrikshald bosatt i 623 hus (16 055 bosatte medregnet Berg og Idd).
1875 : 9792 innbyggere i Fredrikshald (Østfold 107 600, og Norge 1 813 424).
1900 : 22 575 Av disse 12 243 bosatt i Fredrikshald (5092 i Berg, og 5241 i Idd).
1946 : 22 546 Av disse: 9 419 bosatt i Halden kommune(7485 i Berg, og 5642 i Idd).
1960 : 25 572 Av disse: 10 006 bosatt i Halden kommune (8530 i Berg, og 7026 i Idd).
1967 : 26 525 innbyggere i den da nysammenslåtte Halden kommune.
1970 : 26 626
1980 : 26 564
1990 : 26 696
1993 : 25 896
2000 : 26 733
2007 : 27 835 innbyggere i Halden (262 523 innbyggere i Østfold, og 4 681 134 i Norge).
2008 : 28 092 innbyggere.
2009 : 28 776 innbyggere.
2013 : Halden passerer 30.000 innbyggere.Litt mer om årlig befolkningsutvikling i Halden fra 1967 til 2007:
Flest nyfødte: 457 barn i 1968. Færreste nyfødte: 237 barn i 1983.
Flest døde: 369 personer i 1987. Færreste døde: 301 personer i 2000.
Flest innflyttere: 1187 personer i 1971. Færrest innflyttere: 603 personer i 1984.
Flest utflyttere: 1075 personer i 1970. Færrest utflyttere: 634 personer i 1985.
Haldens største vekst i folketallet: 400 personer i år 2000.
Haldens største reduksjon i folketallet: 174 personer i 1984.
=== Tettstedene ===
Bebyggelsen i Halden sentrum brer seg utover ved utløpet av elven Tista, særlig på nordsiden, men snevrer seg vesentlig inn i elvens trange dalføre opp til Tistedal, som ligger 3–4 km fra selve bykjernen.
På sydsiden ligger den opprinnelige Empirebyen med til dels gammel og bevart bebyggelse, blant annet Tollboden. Her er også festningen, Immanuels kirke, havnen med gamle sjøboder, jernbane- og busstasjon, samt byens torg. Nordsiden har flere villastrøk, men i selve bykjernen er det også her en del eldre bebyggelse, som for eksempel Søylegården. Gjennom begge delene av byen går hovedgaten, Storgata, med rådhuset, forretningsstrøk, og byens park, Busterudparken.
Halden (25 916 innbyggere per 1. januar 2022)
Isebakke (861 innbyggere)
Sponvika (538 innbyggere)
=== Samferdsel ===
E6 går gjennom kommunen, og forbinder byen med hovedstaden Oslo og vest-Sveriges regionhovedstad Göteborg.
Østfoldbanen trafikkerer strekningen fra Halden til Oslo. Kornsjø stasjon i Halden kommune er den norske grensestasjonen på jernbanen mellom Oslo og Göteborg. Jernbanen fra Halden og inn i Sverige ble bygd som en privatbane, Dalslandsbanen, som åpnet i 1897. Den ble bygd for norske penger og skulle gi Halden et større omland. Den kalles i dag Norge/Vänerbanan og betegnes noen ganger som Norgebanan.
=== Skole og helse ===
Halden kommune har 6 barneskoler (1. - 7.klasse) og 3 ungdomsskoler (8. - 10. klasse).
Halden videregående skole har fire studiesteder. Skolen har ca. 1200 elever og 250 ansatte og er blant de største i fylket.
Høgskolen i Østfold har sin hovedbase i Halden. Høgskolesenteret i Halden samler til daglig 2.500 personer – disse fordelt på høgskolens ledelse samt avdelingene for lærerutdanning, informasjonsteknologi (data), økonomi-, språk- og samfunnsfag. HiØ huser også Østfold fylkes største fagbibliotek og Fremmedspråksenteret i Norge.
== Næringsliv ==
Industri har vært den viktigste næringen i Halden kommune, hvor rundt en fjerdedel av arbeidstakerne var sysselsatt. Industrien har hatt hovedvekt på treforedling, med særlig Saugbrugsforeningen, Norske Skog. Skotøy- og porteføljeindustrien har vært den andre store industribransjen, men de fleste bedriftene ble nødt til å innskrenke eller legge ned produksjonen fra 1950-årene og fremover. Den eldste industribedriften i Halden by var Haldens Bomuldsspinderi & Væveri fra 1813 som ble lagt ned i 1971.
Halden har fra 1892 til 1998 hatt i alt 17 skofabrikker. På 1950-tallet produserte byens 800 skotøyarbeidere årlig 800 000 par sko. Hver femte sko i Norge ble da produsert i Halden, som fram til 1960-tallet ble regnet som Norges skotøyhovedstad.
Det har vært stor industrietablering til erstatning for tilbakegangen i de mer tradisjonelle næringene som skotøy- og tekstilindustrien. Størst har satsingen vært innen treforedlingsindustrien, elektroteknisk industri, kjemisk industri og Institutt for energiteknikk. Sistnevnte er vertsorganisajon for Haldenprosjektet, som er det største internasjonale forskningsprosjekt i Norge, med deltagere fra ca. 20 OECD-land. Prosjektet har pågått siden 1958.
Svinesund og Fredriksten festning er de to stedene i Halden som er mest besøkt av turister. I 2005 ble 100-årsjubileumet for unionsoppløsningen feiret, blant annet med åpningen av ny bru på Svinesund. Fra 2007 har også det TV-sendte «Allsang på Grensen» fra Fredriksten Festning bidratt til flere turister i Halden. Festningen brukes også som arena for opera-oppsetninger og for konserter med internasjonale artister, noe som har blitt blant de største opplevelsene Halden har å by på i sommerhalvåret. Hardrock-festivalen Tons of Rock har siden 2014 blitt en årlig foreteelse på Fredriksten festning. På «sørsida» i Halden blir en mat- og trebåtfestival arrangert i slutten av juni.
=== Andre steder og strøk ===
Halden
Brødløs
Eskeviken
Tistedalen
Berg
Svinesund
Idd
Liholt
Osdalen
Strupe
Enningdalen
Kornsjø
Holtet
Prestebakke
== Halderegionen ==
Haldenregionen ble etablert i 2007. I tillegg til Halden, som er regionssenter, omfatter regionen Aremark kommune. Regionen er på 963 km² i utstrekning og har (pr. 01.04.2013) et innbyggertall på 31 344.
== Kultur ==
=== Museer ===
Rød herregård
Halden historiske Samlinger
Festningsmuseene
Fredrikshalds teater
Berg Bygdetun
Bomuldsspinderiet
Gamle Prestebakke
=== Kulturminner ===
Byen er gjentatte ganger herjet av brann. Etter den siste store bybrannen i 1826, ble mesteparten av sentrum bygget opp på nytt i løpet av ganske kort tid. Dette har gitt byen et enhetlig arkitektonisk preg; Halden er den norske empirebyen. De tre G-ene i norsk arkitekthistorie, Garben, Grosch og Gedde, virket alle i Halden i denne tiden.
Tradisjonelt var byen preget av handelsborgere og militære. Kommandanten på Fredriksten festning disponerte sitt eget gods, og fungerte nærmest som en lokal adelsmann. Etter industrialiseringen ble Halden en sosialdemokratisk bastion, og det gamle borgerskapet forsvant. De satte imidlertid spor igjen etter seg i form av arkitektur og kulturelle institusjoner:
Rød herregård, Anker-familiens gamle gods ble ovedratt Stiftelsen Rød Herregård og drevet som museum.
Fredrikshalds teater, Norges eldste bevarte barokkscene, bygd og drevet av pengesterke teateramatører, er i dag restaurert og skånsomt modernisert også av foreningen Haldens Minder.
Haldens klub, selskapsklubb for de kondisjonerte, hadde eget rom for frimurerne.
Konservativen, den konservative arbeiderforening, eller Harald Haarfagres klub, var fram til 2004 lokaler for Østfold teater. Her ligger også Rosenlundsalen, som er Norges eldste scene. Den ligger bare noen 100 meter fra Norges eldste bevarte barokkscene, Fredrikshalds teater.
=== Musikk ===
De mange årene som garnisonsby har også satt spor. Da Forsvarets Distriktsmusikkorps Østlandet, populært kalt Divisjonsmusikken, ble nedlagt i 2002, oppsto straks en arvtaker i form av det sivile korpset Det Norske Blåseensemble anno 1734. Ensemblet viderefører tradisjonen fra komponistene Reissiger og Borg.
Til forskjell fra resten av landet, hvor det første og de to siste versene av «Ja vi elsker» synges, har Halden sin egen tradisjon, der synges i tillegg til første vers det fjerde verset der byen omtales.
Haldensangen er komponert av Oscar Borg og har tekst av Brynjolf Hanssen. Teksten kan også synges på melodien til Ja vi elsker. Første vers lyder:
Halden, Iddefjordens pryd, du er vår egen by
lunt du ligger der bak gamle Fredriksten i ly
Rike minner vekker navnet med historisk klang
derfor og vår kjære Halden, hylder vi i sang!Byen har også et aktivt bandmiljø. Kommunen stiller øvingslokaler til rådighet i et eget rockehus. Populærmusikere som Trond Holter, Henning Kvitnes, Ole Evenrud og Geir Sundstøl har sin bakgrunn i dette miljøet.
For en oversikt over byens musikkorps, se Korps i Halden.
For en oversikt over byens band, se Band i Halden
=== Teater ===
Halden har et rikt teaterliv som har sine historiske røtter i det 18. århundre. I tillegg til Fredrikshalds teater fra 1838 finner man Norges eldste teatersal og en moderne studioscene, i Konservativen.
I Fredrikshalds teater har skoleelever fremført forestillinger siden 1872, som Brageteateret fra 1879 til dags dato.
Halden var vertskap for Verdens amatørteaterfestival i 1991 og Østfold teaterverksted da dette ble etablert.
Aktive på byens scener og i bybildet de senere årene er dramalinjens elever og lærere fra Halden videregående skole, Avdeling Risum - som blant annet har arrangert Bom Kræsj Bang Festivalen i flere år. Barne- og ungdomsskolene har et eget tilbud gjennom Veslefrikk kultur og teaterverksted
=== Idrett ===
På grunn av mildt klima og snøfattige vintre, er området dårlig egnet for skisport. Halden skiklubb konsentrerer seg derfor om orientering, noe som passer godt i det skogrike omlandet. Byen har både fostret og tiltrukket flere dyktige orienteringsløpere. Som de fleste andre steder i Norge, er fotball den mest populære idretten i Halden. Kommunen har HK Halden som spiller i eliteserien i håndball og som spilte cupfinale med Larvik HK desember 2014. Kommunen har flere fotballag, bl.a. Berg IL, IDD SK, TTIF og det største av dem, Kvik Halden vant cupfinalen i fotball i 1918 etter å ha slått Brann 4-0 i finalen, og spiller pr. 2016 i 2. divisjon. Den lokale volleyballklubben Halden volleyballklubb, og Comet Halden, ishockeylaget, har begge spilt tidligere i eliteserien. I tillegg holder Halden Basketballklubb, Halden Topphåndball, HK Haldens damer og Halden Tennisklubb høyt nivå. Halden kommunes idrettslag er organisert under Halden idrettsråd.
I Halden ligger også et av Norges få curlinganlegg, i tilknytning til Halden Ishall. Flere lag fra Halden Curling Club har vunnet norgesmesterskap.
Sykkelrittet Grenserittet har hvert år målgang i Halden.
=== Bade- og turområder ===
I Halden finnes det mange turområder og badesteder. Eskeviken på sydvestsiden av byen gir bademuligheter i en fjord som nå er ren nok til bading. For dem som ønsker ferskvannsbad finnes gode muligheter ovenfor byen, ved Vanninga i Femsjøen, og i Store Ertevann. Krusæter like ved er et offentlig badested som er populært blant familier.
=== Aviser ===
Halden har lokalavisen Halden Arbeiderblad. Gratisavisa Halden Dagblad ble utgitt i 10 år, men ble nedlagt våren 2009.
Nettavisa Halden24 ble startet høsten 2015, og i august 2016 inngikk den et samarbeid med Dagsavisen sin Østfoldutgave.
Det er nå Dagsavisen Østfold som driver den videre.
=== TV og radiostasjoner ===
Haldens egen kanal for lokalfjernsyn er TV Halden som har skiftet navn til TV Østfold, og lager reportasjer og sender fra hele fylket.
Kanalen kan ses både på Canal Digital og GET.
=== Annet ===
Brygga Kultursal Halden ble innviet i desember 2008. Hovedsalen har plass til inntil 700 personer, samt kontor og øvingslokaler for Det Norske Blåseensemble.
=== Vennskapsbyer ===
Ringsted
Skövde
Sastamala (tidl. Vammala)
Wismar1. januar 2009 ble Vammala slått sammen med Mouhijärvi og Äetsä og ble til Sastamala.
== Annet ==
Halden var også navnet på et tidligere prestegjeld i Sarpsborg prosti i Den norske kirke som hadde sognene Halden, Berg og Rokke.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Etter valget ble Thor Edquist gjenvalgt som ordfører for en ny fireårsperiode.
=== Kommunestyrevalget 2011 ===
Ved kommunestyrevalget høsten 2011 ble det et borgerlig flertall, og Thor Edquist fra Høyre ble valgt til ordfører.
Fredrikshald var en egen valgkrets til Eidsvollsforsamlingen og til stortingsvalgene 1814-1918.
I industribyen Halden styrte Arbeiderpartiet med rent flertall i flere tiår etter den 2. verdenskrig, og LO hadde en sterk stilling på de mange industriarbeidsplassene i byen. Arbeiderpartiet hadde flertall i kommunestyret, også lenge etter at Berg, Idd og Halden ble slått sammen til Halden kommune i 1967.
Den 25. september 1972 sa 8316 haldensere ja til norsk medlemskap i et Europeisk Fellesskap ‑ EF (nå EU), det vil si 58 prosent av de avgitte stemmene. Den politiske stemningen da, i Norge generelt og Halden spesielt, er skildret av Dag Solstad i romanen 25. septemberplassen.
Etter kommunevalget i 1995 ble Carsten Dybevig (Høyre) valgt til ordfører til han i 2001 kom på Stortinget som møtende vararepresentant for Ingjerd Schou.
I 2003 ble Per Kristian Dahl fra Arbeiderpartiet ordfører med Eirik Milde fra Høyre som varaordfører og med støtte av Fremskrittspartiet. Før jul 2006 trakk Fremskrittspartiet seg ut av dette samarbeidet.
Per Kristian Dahl ble gjenvalgt som ordfører i 2007, da Arbeiderpartiet økte sin oppslutning med 19,9 prosent og antall mandater i kommunestyret fra 11 til 21.
== Kjente personer fra Halden ==
Iver Huitfeldt (1665-1710), norsk sjøoffiser
Peter Anker (1744-1832), embetsmann og guvernør
Carsten Anker (1747-1824), embetsmann og politiker
Thomas Fearnley (1802-1842), kunstmaler
Oscar Borg (1851−1930), komponist
Arnstein Arneberg (1882-1961), arkitekt
Sven Elvestad (1884-1934), journalist og forfatter
Egil Hjorth-Jenssen (1893-1969), skuespiller og teatersjef
Lars Sponheim (1957–), Venstre-leder, statsråd og fylkesmann
Henning Kvitnes (1958–), Artist og låtskriver
Knut Nærum (1961–), forfatter og komiker
Ole Evenrud (1962–), Artist, låtskriver og musikkprodusent
Håkon Wium Lie (1965–), informatiker
Harald Rønneberg (1973–), programvert og komiker
== Litteratur ==
Ivar Bjørndal: Fra vannsag til atomreaktor; trekk av Haldens historie i 1000 år. 1965.
Ivar Bjørndal: Fra cellulose og skotøy til kabel og radar.
Ivar Bjørndal: Fra vannkraft til datakraft. Trekk av Haldens historie i hundreogtredve år. 1868-1998.
Bjørn Andersen: Halden. 2005.
Erling Bjørke: Historiske hus i Halden. 1987.
Frank Kiel Jacobsen: Gatenavn i Halden. Historien bak våre ferdselsveier. 1994.
Halden - festningen og byen; utgitt av Riksantikvaren. Aschehoug. 1963.
Børke, Erling (1987). Historiske hus i Halden. E. Børke. ISBN 8299075017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Halden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Halden i Store norske leksikon | Halden (frem til 1928 Fredrikshald) er en by og kommune i landskapet Østfold i Viken fylke på Østlandet i Norge. Storkommunen Halden grenser til Rakkestad i nord, Aremark i øst, og Sarpsborg i nordvest, samt kommunene Strömstad, Tanum og Dals-Ed i Sverige i henholdsvis sørvest, sør og sørøst. | 1,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Merverdiavgift | 2023-02-04 | Merverdiavgift | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Skatt'] | Merverdiavgift (mva.), tidligere kalt merverdiomsetningsavgift (moms), er en generell forbruksavgift (skatt) på verdien som blir lagt til varer eller tjenester (avanse) i hvert produksjons- eller handelsledd i innenlandsk omsetning.
For hvert ledd varen passerer i handelskjeden blir en verdi (produksjonskostnader + fortjeneste = avanse) lagt til varen. Denne tillagte verdien er ikke bare et uttrykk for at selger ønsker avanse for å bearbeide varen. Den er også et uttrykk for at varen er tilført en faktisk verdi, for eksempel gjennom bearbeiding/foredling av varen eller gjennom transport av varen fra et sted hvor det ikke finnes noe marked for den, til et sted hvor det finnes et marked.
Følgelig skal merverdiavgiften (i motsetning til sisteleddsavgifter) beregnes og betales i alle omsetningsledd. Dette skjer på den måten at kjøper betaler merverdiavgift av hele det beløpet varen koster (eksklusive merverdiavgift) minus den merverdiavgift som kjøper selv krever inn når kjøper videreselger den bearbeidete varen til en ny kjøper.
På den måten innkrever hver selger merverdiavgift fra sin kjøper, som han så betaler inn til staten. Samtidig har selgeren fradragsrett for den merverdiavgiften han selv har betalt når han kjøpte (rå)varen og andre ting som er nødvendig for produksjonen. Derfor blir beløpet som hver selger betaler inn til staten:
merverdiavgift av avanse på solgt produkt minus merverdiavgift på innkjøpt råvare samt alle andre varer som har blitt kjøpt inn for å lage det nye produktet.Sluttproduktets forbruker har ikke noen å selge produktet til. Når derfor sluttproduktets forbruker betaler merverdiavgift av hele produktets verdi (ekskl. mva.) til forhandleren (utgående merverdiavgift), så trekker forhandleren fra all merverdiavgift som han har betalt tidligere for å kjøpe og bearbeide varen (inngående merverdiavgift), før han sender differansen til staten.
Men selv om hvert enkelt salgsledd har innkrevet merverdiavgift av kjøpeleddet, og innbetalt differansen mellom utgående merverdiavgift og inngående merverdiavgifter til staten, så er det sluttbrukeren, dvs. forbrukeren, som faktisk betaler hele merverdiavgiften. Den endelige størrelsen på merverdiavgiften utgjøres av summen av de avgiftene som blir beregnet fra alle de suksessive verdiøkningene (avansene). Derfor er merverdiavgiften en forbrukeravgift, det vil si en flat skatt på forbruk av alt fra mat til persontransport.
Næringsdrivende med en årlig omsetning over en minstegrense er registreringspliktige i merverdiavgiftsmanntallet og skal beregne merverdiavgift av sin omsetning (utgående avgift), men har rett til fradrag for merverdiavgift som er påløpt ved kjøp av varer og tjenester til bruk i virksomheten (inngående avgift). Retten til å fradragsføre all inngående merverdiavgift, selv om den er større enn utgående merverdiavgift, medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden.
| Merverdiavgift (mva.), tidligere kalt merverdiomsetningsavgift (moms), er en generell forbruksavgift (skatt) på verdien som blir lagt til varer eller tjenester (avanse) i hvert produksjons- eller handelsledd i innenlandsk omsetning.
For hvert ledd varen passerer i handelskjeden blir en verdi (produksjonskostnader + fortjeneste = avanse) lagt til varen. Denne tillagte verdien er ikke bare et uttrykk for at selger ønsker avanse for å bearbeide varen. Den er også et uttrykk for at varen er tilført en faktisk verdi, for eksempel gjennom bearbeiding/foredling av varen eller gjennom transport av varen fra et sted hvor det ikke finnes noe marked for den, til et sted hvor det finnes et marked.
Følgelig skal merverdiavgiften (i motsetning til sisteleddsavgifter) beregnes og betales i alle omsetningsledd. Dette skjer på den måten at kjøper betaler merverdiavgift av hele det beløpet varen koster (eksklusive merverdiavgift) minus den merverdiavgift som kjøper selv krever inn når kjøper videreselger den bearbeidete varen til en ny kjøper.
På den måten innkrever hver selger merverdiavgift fra sin kjøper, som han så betaler inn til staten. Samtidig har selgeren fradragsrett for den merverdiavgiften han selv har betalt når han kjøpte (rå)varen og andre ting som er nødvendig for produksjonen. Derfor blir beløpet som hver selger betaler inn til staten:
merverdiavgift av avanse på solgt produkt minus merverdiavgift på innkjøpt råvare samt alle andre varer som har blitt kjøpt inn for å lage det nye produktet.Sluttproduktets forbruker har ikke noen å selge produktet til. Når derfor sluttproduktets forbruker betaler merverdiavgift av hele produktets verdi (ekskl. mva.) til forhandleren (utgående merverdiavgift), så trekker forhandleren fra all merverdiavgift som han har betalt tidligere for å kjøpe og bearbeide varen (inngående merverdiavgift), før han sender differansen til staten.
Men selv om hvert enkelt salgsledd har innkrevet merverdiavgift av kjøpeleddet, og innbetalt differansen mellom utgående merverdiavgift og inngående merverdiavgifter til staten, så er det sluttbrukeren, dvs. forbrukeren, som faktisk betaler hele merverdiavgiften. Den endelige størrelsen på merverdiavgiften utgjøres av summen av de avgiftene som blir beregnet fra alle de suksessive verdiøkningene (avansene). Derfor er merverdiavgiften en forbrukeravgift, det vil si en flat skatt på forbruk av alt fra mat til persontransport.
Næringsdrivende med en årlig omsetning over en minstegrense er registreringspliktige i merverdiavgiftsmanntallet og skal beregne merverdiavgift av sin omsetning (utgående avgift), men har rett til fradrag for merverdiavgift som er påløpt ved kjøp av varer og tjenester til bruk i virksomheten (inngående avgift). Retten til å fradragsføre all inngående merverdiavgift, selv om den er større enn utgående merverdiavgift, medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden.
== Merverdiavgift i ulike land ==
=== EU ===
EUs felles regelverk for merverdiavgift er fastsatt i direktiv 2006/112/EF. Direktivet fastsetter blant annet at ingen medlemsland kan sette den generelle satsen i merverdiavgiften lavere enn 15 % (artikkel 97). Direktivet åpner for at medlemslandene kan benytte inntil to reduserte satser for enkelte nærmere bestemte varer og tjenester (artikkel 98), men de reduserte satsene ikke kan settes lavere enn 5 % (artikkel 99). Det er kun Kypros og Luxembourg som utnytter direktivets mulighet til å ha en generell merverdiavgiftssats på 15 %. Den høyeste generelle merverdiavgiftssatsen i EU har Ungarn med 27 % (fra 2012).
På Kanariøyene er det 7 % og på Gibraltar 0 %, men disse områdene (og Åland med 24 %) regnes som utenfor EU for merverdiavgiftregler.
EUs felles regelverk for merverdiavgift betyr at privatpersoner kan kjøpe frie mengder varer for eget bruk i hele EU (og betale lokal merverdiavgift) på reise eller over nettet, og bringe med hjem uten å deklarere eller betale noen merverdiavgift eller toll hjemme. Norge er ikke med i dette.
=== OECD ===
I OECD har alle land unntatt USA innført merverdiavgift (i USA har mange delstater omsetningsavgift). Den generelle satsen varierer imidlertid fra 5 % i Canada til 27% i Ungarn.Merverdiavgiften har så langt blitt innført i om lag 150 land og utgjør ofte om lag 20 % av skatteinntektene.
=== Norge ===
I Norge pr. 2018 er den generelle satsen for merverdiavgift 25 % , for næringsmidler 15 %, og for blant annet persontransport, hotellovernattinger og kinobilletter 12 %. Fom. 1. april 2020 tom. 30. juni 2021 ble imidlertid lav sats redusert fra 12 % til 6 %, som en del av tiltakspakkene i forbindelse med korona-situasjonen.Merverdiavgiften utgjør en betydelig del av den norske statens inntekter. I 2009 utgjorde merverdiavgiften 21 % av det offentliges totale skatteinntekter og 7,8% av BNP.I Norge vedtas merverdiavgiften, på samme måte som de øvrige skattene til statskassen, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 a. Dette skjer gjennom det årlige stortingsvedtaket om merverdiavgift. I vedtaket fastsettes satsene for merverdiavgiften. De nærmere reglene for merverdiavgiften er gitt i merverdiavgiftsloven av 19. juli 2009 og i merverdiavgiftsforskriften av 16. desember 2009.
Næringsdrivende og offentlig virksomhet skal registreres i Merverdiavgiftsregisteret når omsetning og uttak som er omfattet av loven til sammen har oversteget 50 000 kroner i en periode på tolv måneder. For veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner er beløpsgrensen 140 000 kroner.
Det skal i utgangspunktet beregnes merverdiavgift ved omsetning av alle varer og tjenester. En rekke tjenester er imidlertid eksplisitt unntatt for merverdiavgift. Dette gjelder blant annet helsetjenester, sosiale tjenester, undervisningstjenester, finansielle tjenester og offentlig myndighetsutøvelse. Tjenester på kultur- og idrettsområdet og omsetning som utføres av frivillige organisasjoner er også unntatt for merverdiavgift.
Hvis selger krever inn mindre merverdiavgift fra kjøper (utgående merverdiavgift) enn det han betaler ut når han kjøper inn nødvendige varer (inngående merverdiavgift), får han allikevel fullt fradrag for den inngående merverdiavgiften.Unntak fra avgiftsplikt er omsetning som faller helt utenfor merverdiavgiftsloven (LOV 2009-06-19 nr 58: Lov om merverdiavgift). Virksomheter som bare har slik omsetning skal ikke registreres i Merverdiavgiftsregisteret, og har ikke rett til fradrag for inngående merverdiavgift.Fritak for avgiftsplikt er omsetning som faller innenfor merverdiavgiftsloven, men hvor det i loven er fastsatt at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift, såkalt nullsats. Et typisk eksempel på slik omsetning er salg av varer og tjenester til utlandet. Ved slik omsetning gjelder merverdiavgiftslovens regler fullt ut, blant annet reglene om fradrag for inngående merverdiavgift. Varer og tjenester som etter loven kan omsettes uten beregning av utgående merverdiavgift, kalles «omsetning som er fritatt for merverdiavgift.» Det finnes en rekke fritak for merverdiavgift. Dette gjelder blant annet aviser, tidsskrifter, bøker, elektrisk kraft til husholdningsbruk i Nord-Norge og elbiler. Denne type varer og tjenester registreres med såkalt nullsats.
På Svalbard er det ikke noen merverdiavgift. Handel mellom Svalbard og øvrige Norge regnes som utenlandshandel for merverdiavgiften.
==== Nærmere om ulike merverdiavgiftssatser ====
Det skal beregnes merverdiavgift med alminnelig sats (25 % i 2012), medmindre omsetningen eller uttaket er fritatt for merverdiavgift eller det ikke skal beregnes merverdiavgift ved innførselen.
Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (15 % i 2012) ved omsetning, uttak og innførsel av næringsmidler. Det skal likevel beregnes merverdiavgift med alminnelig sats for næringsmidler som omsettes som del av en serveringstjeneste. Den reduserte satsen for næringsmidler går ofte under betegnelsen «matmoms».
Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (12 %) ved omsetning og uttak av tjenester som gjelder
persontransport mv.,
transport av kjøretøy på ferge,
utleie av rom i hotellvirksomhet mv.,
adgang til kino, idrettsarrangementer, fornøyelsesparker og opplevelsessentre, og
kringkastingstjenester.Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats (11,11 %) ved fiskeres omsetning til eller gjennom fiskesalgslag som er opprettet i medhold av råfiskloven. Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats ved fiskesalgslagets formidling eller godkjenning av slik omsetning.
==== Historikk ====
Den alminnelige omsetningsavgiften ble innført fra 1. juli 1935 under betegnelsen midlertidig omsetningsavgift til kriseformål. Avgiften var kumulativ og ble fastlagt til 1 % på hvert omsetningsledd. Satsene ble i første halvdel av 1940 økt, først til 2 % og deretter til 3 %.
Fra september 1940 gikk en over til et system hvor avgiften ble lagt på siste ledd i omsetningen av varer. Avgiftssatsen ble forhøyet til 10 %. Fra 1. juli til 1. august 1947 ble det anvendt to avgiftssatser med 10 % på jordbruksvarer og 6,25 % på øvrige varer. Problemene med å praktisere to forskjellige avgiftssatser førte til at man fra 1. august samme år satte avgiftssatsen til 6,25 % for alle varer. Satsen ble hevet til 10 % igjen fra april 1951. 1. desember 1964 ble avgiftssatsen hevet til 12 % (13,64 % eksklusive avgiftsbeløpet). Denne avgiftssatsen ble beholdt fram til 1970, da sisteleddssystemet ble opphevet.
Merverdiavgiften ble innført 1. januar 1970. Avgiftsplikten omfattet i prinsippet alle slags varer, mens tjenester falt inn under avgiftsplikten i den utstrekning de var eksplisitt nevnt i loven. Avgiftssatsen ble satt til 20 % (mot 13,64 % i omsetningsavgiften). Hovedbegrunnelsen for omleggingen var et ønske om en overgang til mindre direkte beskatning og mer indirekte beskatning.
Den 1. januar 1993 ble avgiftssatsen hevet til 22 %. Dette var et ledd i en krisepakke som blant annet innebar en senkning av arbeidsgiveravgiften. Avgiftssatsen ble ytterligere hevet til 23 % fra 1. januar 1995, 24 % fra 1. januar 2001 og 25 % fra 1. januar 2005.
Fra 1. juli 2001 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt også ved omsetning av tjenester, med mindre de er eksplisitt unntatt i loven. Som et ledd i denne reformen ble det innført en redusert sats på mat- og drikkevarer, og det er senere vedtatt lavere sats på flere områder. Fra 1. mars 2004 ble persontransport avgiftspliktig, men med lav sats. Omsetning av infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane ble avgiftspliktig fra 1. januar 2005 med ordinær sats, og det samme skjedde for omsetning av infrastrukturtjenester knyttet til bruk av offentlige havner fra 1. januar 2007. Utleie av rom i hotellvirksomhet mv., herunder formidling av slik utleie, ble avgiftspliktig fra 1. september 2006 med lav sats. Med virkning fra 1. januar 2008 er det videre innført merverdiavgift med lav sats på næringsmessig utleie av fritidseiendom.
== Se også ==
Merverdiavgiftsloven
Merverdirater i ulike land
VOEC-ordningen, en norsk ordning for inkreving av mva ved import
IOSS-ordningen, en EU-ordning for inkreving av mva ved import
== Referanser ==
== Litteratur ==
Merverdiavgiftshåndboken (Utarbeidet av Skattedirektoratet), 8. utgave, Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo, 2012
NOU 2008: 7 Kulturmomsutvalget
NOU 2003: 3 Merverdiavgift og kommunene
NOU 1993: 8 Bør merverdiavgiften differensieres?
NOU 1990: 11 Generell merverdiavgift på omsetning av tjenester
== Eksterne lenker ==
Alt om Merverdiavgift på skatteetaten.no
Om regelverket rundt Merverdiavgiftsregistrering – Altinn/Starte og drive bedrift
Om regelverket for innberetning av MVA/Moms - Altinn/Starte og drive bedrift
Elektronisk skjema for registrering i Merverdiavgiftsmantallet
Elektroniske skjemaer og tjenester for MVA-rapportering
=== Rettskilder ===
Merverdiavgiftsloven
Merverdiavgiftsforskriften | Merverdiavgift (mva.), tidligere kalt merverdiomsetningsavgift (moms), er en generell forbruksavgift (skatt) på verdien som blir lagt til varer eller tjenester (avanse) i hvert produksjons- eller handelsledd i innenlandsk omsetning. | 1,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marino | 2023-02-04 | San Marino | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:San Marino', 'Kategori:San Marinostubber', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
| San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
== Naturgeografi ==
Republikken San Marino befinner seg i den østlige delen av fjellkjeden Appenninene på Appenninerhalvøya. Landet består derfor for det meste av fjell – bare 17 % av arealet er dyrkbar jord. San Marinos høyeste punkt, Monte Titano, strekker seg 739 meter over havet, mens landets laveste punkt er Torrente Ausa, 55 meter over havet. To større elver, Ausa og Fiumicello, har også sitt utspring i landet. Med et areal på om lag 61 km² er det det tredje minste landet i Europa målt etter areal, kun større enn Monaco og Vatikanstaten.
San Marino har fuktig subtropisk klima, men det er noe kjølig som følge av at landets beliggenhet nær kysten. Om sommeren ligger temperaturen vanligvis mellom 20 °C og 30 °C; varme somre kan imidlertid føre til temperaturer opp mot 35 °C. På vinterstid ligger temperaturen mellom -2 °C og 10 °C, men kan stundom falle ned til -5 °C og føre til snøfall de høyeste toppene, slik som Monte Titano. Det regner jevnt igjennom hele året, totalt rundt 550 millimeter per år.Monte Titanos bratte skråninger, samt resten av fjellandskapet rundt fjellmassivet, er for det meste dekket av skog og annen typisk middelhavsvegetasjon. Her finnes løvskog med lønn og alm, men også eviggrønn skog med ulike eike- og furutrær. I den eviggrønne buskskogen i landet finner vi arter som macchie, laurbær, myrt, lavendel, jordbær- og oliventrær.
== Demografi ==
San Marino har 32 629 innbyggere (februar 2014).Den største religionen er katolisismen.
== Historie ==
San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i 301 av St. Marinus. Den lille staten ble anerkjent av Napoleon i 1797 og av de andre europeiske landene under Wienerkongressen i 1815.
Selv om San Marino er en selvstendig stat, er den svært avhengig av Italia, som har omsluttet landet helt siden Italias samling på 1800-tallet.
== Politikk og administrasjon ==
Consiglio Grande e General eller storrådet blir valgt av folket hvert fjerde år. De utnevner igjen to av sine medlemmer til å være kapteinregenter i et halvt år. Kapteinregentene utfyller den utøvende makt.
Rådet utnevner også Consiglio dei XII (de tolvs råd), som fungerer som den lovgivende makt i hele rådsperioden.
=== Administrativ inndeling ===
San Marino er delt inn i ni kommuner (castelli):
== Næringsliv ==
Selv om San Marino ikke er en del av eurosamarbeidet, har landet fått lov til å bruke euroen som valuta, etter egen avtale med EU. San Marino preger også sine egne euromynter. Før euroen brukte de sanmarinske lire, som var bundet til den italienske liren. De sanmarinske euromyntene (på samme måte som de gamle liremyntene) er av spesiell interesse for myntsamlere.
Turistsektoren dominerer San Marinos BNP med 50 %, flere enn 2,1 millioner turister besøkte San Marino i 2006. Hovedindustriene er bank, elektronikk og keramikk. De viktigste jordbruksproduktene er vin og ost. San Marinos frimerker (bare gyldige innenfor landets grenser) er også en inntektskilde for landet.
Levestandarden er på omtrent samme nivå som i Italia.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Det historiske senter i San Marino by og Monte Titano
== Se også ==
Kommunikasjon i San Marino
Transport i San Marino
San Marinos forsvar
San Marinos utenrikspolitikk
San Marino RTV
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) San Marino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Marino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om San Marino i FN-sambandets nettsted Globalis.no | San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. | 1,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marino | 2023-02-04 | San Marino | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:San Marino', 'Kategori:San Marinostubber', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
| San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
== Naturgeografi ==
Republikken San Marino befinner seg i den østlige delen av fjellkjeden Appenninene på Appenninerhalvøya. Landet består derfor for det meste av fjell – bare 17 % av arealet er dyrkbar jord. San Marinos høyeste punkt, Monte Titano, strekker seg 739 meter over havet, mens landets laveste punkt er Torrente Ausa, 55 meter over havet. To større elver, Ausa og Fiumicello, har også sitt utspring i landet. Med et areal på om lag 61 km² er det det tredje minste landet i Europa målt etter areal, kun større enn Monaco og Vatikanstaten.
San Marino har fuktig subtropisk klima, men det er noe kjølig som følge av at landets beliggenhet nær kysten. Om sommeren ligger temperaturen vanligvis mellom 20 °C og 30 °C; varme somre kan imidlertid føre til temperaturer opp mot 35 °C. På vinterstid ligger temperaturen mellom -2 °C og 10 °C, men kan stundom falle ned til -5 °C og føre til snøfall de høyeste toppene, slik som Monte Titano. Det regner jevnt igjennom hele året, totalt rundt 550 millimeter per år.Monte Titanos bratte skråninger, samt resten av fjellandskapet rundt fjellmassivet, er for det meste dekket av skog og annen typisk middelhavsvegetasjon. Her finnes løvskog med lønn og alm, men også eviggrønn skog med ulike eike- og furutrær. I den eviggrønne buskskogen i landet finner vi arter som macchie, laurbær, myrt, lavendel, jordbær- og oliventrær.
== Demografi ==
San Marino har 32 629 innbyggere (februar 2014).Den største religionen er katolisismen.
== Historie ==
San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i 301 av St. Marinus. Den lille staten ble anerkjent av Napoleon i 1797 og av de andre europeiske landene under Wienerkongressen i 1815.
Selv om San Marino er en selvstendig stat, er den svært avhengig av Italia, som har omsluttet landet helt siden Italias samling på 1800-tallet.
== Politikk og administrasjon ==
Consiglio Grande e General eller storrådet blir valgt av folket hvert fjerde år. De utnevner igjen to av sine medlemmer til å være kapteinregenter i et halvt år. Kapteinregentene utfyller den utøvende makt.
Rådet utnevner også Consiglio dei XII (de tolvs råd), som fungerer som den lovgivende makt i hele rådsperioden.
=== Administrativ inndeling ===
San Marino er delt inn i ni kommuner (castelli):
== Næringsliv ==
Selv om San Marino ikke er en del av eurosamarbeidet, har landet fått lov til å bruke euroen som valuta, etter egen avtale med EU. San Marino preger også sine egne euromynter. Før euroen brukte de sanmarinske lire, som var bundet til den italienske liren. De sanmarinske euromyntene (på samme måte som de gamle liremyntene) er av spesiell interesse for myntsamlere.
Turistsektoren dominerer San Marinos BNP med 50 %, flere enn 2,1 millioner turister besøkte San Marino i 2006. Hovedindustriene er bank, elektronikk og keramikk. De viktigste jordbruksproduktene er vin og ost. San Marinos frimerker (bare gyldige innenfor landets grenser) er også en inntektskilde for landet.
Levestandarden er på omtrent samme nivå som i Italia.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Det historiske senter i San Marino by og Monte Titano
== Se også ==
Kommunikasjon i San Marino
Transport i San Marino
San Marinos forsvar
San Marinos utenrikspolitikk
San Marino RTV
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) San Marino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Marino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om San Marino i FN-sambandets nettsted Globalis.no | San Marino har en av verdens minste militære forsvar. De forskjellige delene av forsvaret tar seg av seremonielle oppdrag, grenseovervåkning, vaktoppdrag ved regjeringsbygg og hjelper politiet i kriminalsaker. | 1,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Marino | 2023-02-04 | San Marino | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Enklaver', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:San Marino', 'Kategori:San Marinostubber', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Viktige stubber'] | San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
| San Marino, offisielt Republikken San Marino (italiensk: Repubblica di San Marino) er den eldste republikken i verden, med en historie som strekker seg helt tilbake til år 301 e.Kr. Landet er en enklave fullstendig omsluttet av Italia, og ligger mellom regionene Emilia-Romagna og Marche nær Adriaterhavskysten. Som en av de europeiske mikrostatene har landet det minste innbyggertallet av alle medlemslandene i Europarådet, og et av de største bruttonasjonalproduktene i verden målt per innbygger. San Marinos grunnlov av år 1600 er verdens eldste grunnlov som fortsatt er i bruk.
== Naturgeografi ==
Republikken San Marino befinner seg i den østlige delen av fjellkjeden Appenninene på Appenninerhalvøya. Landet består derfor for det meste av fjell – bare 17 % av arealet er dyrkbar jord. San Marinos høyeste punkt, Monte Titano, strekker seg 739 meter over havet, mens landets laveste punkt er Torrente Ausa, 55 meter over havet. To større elver, Ausa og Fiumicello, har også sitt utspring i landet. Med et areal på om lag 61 km² er det det tredje minste landet i Europa målt etter areal, kun større enn Monaco og Vatikanstaten.
San Marino har fuktig subtropisk klima, men det er noe kjølig som følge av at landets beliggenhet nær kysten. Om sommeren ligger temperaturen vanligvis mellom 20 °C og 30 °C; varme somre kan imidlertid føre til temperaturer opp mot 35 °C. På vinterstid ligger temperaturen mellom -2 °C og 10 °C, men kan stundom falle ned til -5 °C og føre til snøfall de høyeste toppene, slik som Monte Titano. Det regner jevnt igjennom hele året, totalt rundt 550 millimeter per år.Monte Titanos bratte skråninger, samt resten av fjellandskapet rundt fjellmassivet, er for det meste dekket av skog og annen typisk middelhavsvegetasjon. Her finnes løvskog med lønn og alm, men også eviggrønn skog med ulike eike- og furutrær. I den eviggrønne buskskogen i landet finner vi arter som macchie, laurbær, myrt, lavendel, jordbær- og oliventrær.
== Demografi ==
San Marino har 32 629 innbyggere (februar 2014).Den største religionen er katolisismen.
== Historie ==
San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i 301 av St. Marinus. Den lille staten ble anerkjent av Napoleon i 1797 og av de andre europeiske landene under Wienerkongressen i 1815.
Selv om San Marino er en selvstendig stat, er den svært avhengig av Italia, som har omsluttet landet helt siden Italias samling på 1800-tallet.
== Politikk og administrasjon ==
Consiglio Grande e General eller storrådet blir valgt av folket hvert fjerde år. De utnevner igjen to av sine medlemmer til å være kapteinregenter i et halvt år. Kapteinregentene utfyller den utøvende makt.
Rådet utnevner også Consiglio dei XII (de tolvs råd), som fungerer som den lovgivende makt i hele rådsperioden.
=== Administrativ inndeling ===
San Marino er delt inn i ni kommuner (castelli):
== Næringsliv ==
Selv om San Marino ikke er en del av eurosamarbeidet, har landet fått lov til å bruke euroen som valuta, etter egen avtale med EU. San Marino preger også sine egne euromynter. Før euroen brukte de sanmarinske lire, som var bundet til den italienske liren. De sanmarinske euromyntene (på samme måte som de gamle liremyntene) er av spesiell interesse for myntsamlere.
Turistsektoren dominerer San Marinos BNP med 50 %, flere enn 2,1 millioner turister besøkte San Marino i 2006. Hovedindustriene er bank, elektronikk og keramikk. De viktigste jordbruksproduktene er vin og ost. San Marinos frimerker (bare gyldige innenfor landets grenser) er også en inntektskilde for landet.
Levestandarden er på omtrent samme nivå som i Italia.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Det historiske senter i San Marino by og Monte Titano
== Se også ==
Kommunikasjon i San Marino
Transport i San Marino
San Marinos forsvar
San Marinos utenrikspolitikk
San Marino RTV
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) San Marino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) San Marino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om San Marino i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Det finnes ingen jernbane i San Marino, men det er en 1,5 km taubane mellom San Marino by og Borgo Maggiore. | 1,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bokm%C3%A5l | 2023-02-04 | Bokmål | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bokmål'] | Bokmål er en varietet av norsk skriftspråk. Bokmål er en av to offisielle målformer av norsk skriftspråk, hvorav den andre er nynorsk. I skrift har 87,3% bokmål som hovedmål i skolen. Etter skriftreformene av riksmål i 1987 og bokmål i 1981 og 2005 er det lite som skiller bokmål og riksmål i alminnelig bruk.
Det har blitt anslått at mer enn 20 % av befolkningen i Norge snakker såkalt standard østnorsk, den alminnelige formen av talt bokmål på Østlandet. Det er også sosiolekter i andre deler av landet som anses som talemålsvarianter av bokmål, mest kjent er såkalt «fintrønder» i Trondheim og «penbergensk» i Bergen.
| Bokmål er en varietet av norsk skriftspråk. Bokmål er en av to offisielle målformer av norsk skriftspråk, hvorav den andre er nynorsk. I skrift har 87,3% bokmål som hovedmål i skolen. Etter skriftreformene av riksmål i 1987 og bokmål i 1981 og 2005 er det lite som skiller bokmål og riksmål i alminnelig bruk.
Det har blitt anslått at mer enn 20 % av befolkningen i Norge snakker såkalt standard østnorsk, den alminnelige formen av talt bokmål på Østlandet. Det er også sosiolekter i andre deler av landet som anses som talemålsvarianter av bokmål, mest kjent er såkalt «fintrønder» i Trondheim og «penbergensk» i Bergen.
== Historie ==
=== Opprinnelsen til dansk-norsk talespråk ===
I unionen med Danmark var det gamle norske språket ikke offisielt godkjent og fra 1600-tallet av var det rådende skriftspråket i Norge dansk. Blant overklassen i landet utviklet det seg et muntlig «høytidsspråk» med det danske skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å knote, med «hand har lært at knote» som eksempel. Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket., mens et vanligere begrep er dannet dagligtale - hvilket hentyder at det ikke var et språk for allmuen på den tiden.
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte dannede dagligtale. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5% i 1900.Dansk-norsken kan kalles et koinéspråk, dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men transplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av retroflekser og tykk l, og i noen grad bløte konsonanter.En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, Christiania Theater, åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser. Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket i Norge.
=== Skriftspråkets opprinnelse ===
Norske diktere hadde siden midten av 1700-tallet benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, men det var først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med Henrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i Det Norske Studentersamfund, der Johan Sebastian Welhaven og Peter Andreas Munch var Wergelands fremste motstandere.Mens Wergeland begrenset seg til en leksikalsk fornorsking, tok først Ludvig Kristensen Daa og senere særlig Knud Knudsen til orde for ortofone eller lydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum e (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), c, ch og q for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ph for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund, med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P.A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver planlagt språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at foregribe og fremskynde Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».Under språkmøtet i Stockholm var Knud Knudsen en sentral person. Blant møtets vedtak var å avskaffe store forbokstaver i substantiv og å innføre bokstaven å for aa. Ingen vedtak var offisielle, men fikk likevel stor betydning, og flere er senere blitt gjeldende.I 1885 godkjente Kirkedepartementet sjuende utgave av Jacob Jonathan Aars’ Retskrivningsregler til Skolebrug til skolebruk. Denne medførte at substantiv (ikke egennavn) fikk liten forbokstav i skolen, men de var fortsatt brukt i avisspråk og litteraturen ellers.I verket Hvem skal vinne? fra 1886 foreslo Knudsen tolv punkter med aktuelle endringer:
Innføring av harde konsonanter: kage → kake
Fjerne stum d etter l og n dersom den ikke var der historisk: finde → finne (av norrønt finna), men derimot holde (av norrønt halda)
Fjerne stum d og t før s: bedsk → besk
Fjerne j før e, æ og ø: køre for kjøre
Endringer i fortid av verb av typen nå: nåede → nådde
Endringer i fortid av verb av typen spre: spredte → spredde
Skifte ut v med g, sette inn g der den var falt bort og ta bort g i ord dersom den historisk ikke hadde vært der: Have → Hage, due → duge, valg → val
Forkorte ord i tråd med uttalen: have → ha, Fader → Far
Norske skrivemåter: Mælk → Mjølk, nøgen → naken
Norsk flertallsbøying i han- og intetkjønn: Heste → Hester, Huse → Hus
Fjerning av stum t: Huset → Huse, funnet → funne
Minke mengden av ord med tyske forstavinger og endinger som an-, be-, -het og -elseHan førte også opp tre til, som var mer langsiktige:
Innføring av diftongene au, ei (som ej) og øy (som øj)
Innføring av a i bøyingsendinger: Bakker → Bakkar, kaster → kastar, kastede/kastet → kasta
Et eget hunkjønnFlere av Knudsens forslag er blitt vedtatt senere, han får derfor iblant tittelen bokmålets far.
I 1907, etter 15 års planlegging, kom den første språkreformen som hadde som mål å fornorske det danske skriftspråket, og den bygde i stor grad på Knudsens ideer. Johan Storm stod som en sterk autoritet innen språkvitenskapen, og uten motstanden hans kunne reformen ha kommet både tidligere og gått lenger. Flere av endringene var allerede tatt i bruk før det offisielle vedtaket, blant annet var både harde konsonanter og norsk flertallsbøying innført i en del ord i Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen.
=== Navnet bokmål ===
Ordet bókamál ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble bogmaal og bogsprog brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til det som etterhvert ble til nynorsk. I innstillingen til Landsskoleloven av 1889 inneholdt § 73 setningen: «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, [...]» Denne setningen ble imidlertid fjernet under Stortingets behandling av loven, og man endte opp med: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.» I forbindelse med endringer i lærerskoleloven i 1929 falt forslagene om å endre navnet til riksmål eller dansk-norsk med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.I perioden 1907 til 1929 var det offisielle navnet på rettskrivningen riksmål, selv om dette navnet ikke fantes i noen lovtekst. Det var Bjørnstjerne Bjørnson som gjorde dette navnet kjent. Dette skjedde i en tale han holdt 23. oktober 1899, egentlig til inntekt for omkring 140 fiskere som omkom i Titran-ulykken ti dager tidligere. I denne talen gikk han til angrep på det framvoksende landsmålet. Tre dager senere foreslo Håkon Løken, Venstre-politiker og redaktør i Dagsposten, å organisere riksmålsfolket, noe Bjørnson ikke hadde nevnt i talen sin. Flere riksmålsfolk tok tak i tanken og grunnla Norsk Rigsmaalsforening 28. november, med Hjalmar Falk som formann. Det var også Løken som opprinnelig lanserte navnet rigsmaal (i Dagsposten 10. juli 1899).
Riksmålsforbundet har i 2017 tatt til orde for at bokmål skal få navnet norsk eller igjen den gamle betegnelsen riksmål, hvilket har avstedkommet protester fra nynorskhold.
=== Rettskrivningen av 1907 ===
Med rettskrivingsendringene i 1907, innført ved kongelig resolusjon, fikk bokmålet harde konsonanter, dobbeltkonsonanter, fornorska flertallsbøying av substantiv og fortid på -et for tidligere -ede. I dannet dagligtale, som Knudsen i første omgang ville rette seg etter, var slik bøying allerede vanlig. Endringene var ikke helt konsekvente, slik at det fortsatt skulle hete saglig, enda sag hadde blitt til sak. Flere riksmålsfolk var motstandere av endringene. Blant dem var Bjørnstjerne Bjørnson, som grunnla Riksmålsforeningen samme år (fra 1909 kalt Riksmålsforbundet). Aftenposten innførte endringene først i 1923, og endte med det bruken av det danske skriftspråket i Norge.
=== Rettskrivningen av 1917 ===
Rettskrivingsendringene i 1917 gikk lenger enn dem i 1907, og innførte flere av Knud Knudsens forslag. Endringene medførte blant annet flere harde konsonanter, valgfritt -a i fortid for -et (kasta tillatt for kastet), innføring av diftonger i visse ord, fjerning av «uhistorisk» d, endring av v til g i visse ord (skog for skov) og hunkjønn (e(i) lita jente). Pronomenet jeg kunne skrives je og hun kunne skrives hu. Reformen innførte også bokstaven å for aa. I tråd med ønsket om å samle bokmål (da kalt riksmål) og nynorsk (da kalt landsmål) til samnorsk kom det inn flere landsmålsord og -former ved sida av de tradisjonelle, danske. Noen ord fikk også fornorska skrivemåte (dusj for douche). Reformen møtte motstand fra konservativt hold, og førte til opprettinga av Riksmålsvernet i 1919.
=== Rettskrivningen av 1938 ===
Samnorsktanken hadde støtte fra alle de demokratiske partiene, med unntak av Høyre. 1938-reformen videreførte denne ideen, men skilte seg samtidig fra 1917-reformen ved at flere av de nye formene var obligatoriske. Noen ord som ennå ikke hadde fått hard konsonant fikk det i 1938 og flere ord fikk diftonger. En del ord fikk obligatorisk hunkjønnsbøying, og noen fikk obligatoriske fornorskinger (deriblant bru for bro, fram for frem og sju for syv). Kløyvd infinitiv kom inn som tillatt sideform til gjennomført infinitiv på -e.
At flere av endringene var obligatoriske vekte så mye motstand hos riksmålsbevegelsen, som fortsatte å bruke Bjørnsons navn på målformen, skilte riksmål ut som en egen, privat målform. I dag refererer ordet riksmål først og fremst til denne. 1938-reformen gav nynorsken en oppsving, og nynorskandelen økte med mer enn 50 prosent på få år. I 1944 nådde nynorsken et toppunkt, og andelen førsteklassinger som hadde bokmål som hovedmål lå på omkring to tredjedeler av befolkningen.
=== Rettskrivingen av 1941 ===
Under den tyske okkupasjonen av Norge ville Gulbrand Lunde sette et nasjonalsosialistisk preg på norsk rettskriving. Arbeidet endte i 1941-reformen, folkelig omtalt som «nazireformen». Riksmålsforbundet og NS-styret gikk sammen om å annulere 1938-reformen, og det uttalte målet med 1941-reformen var å få slutt på «det kohtske knot» fra 1938 og det mislykka prosjektet der målet var å få til en samlenormal med arbeiderpreg. Reformen gikk i stor grad i konservativ retning, men visse bånd skulle knyttes tilbake til norrønt. Det medførte stryking av hunkjønns- og verbformer på -a. Det skulle derimot hete heim, veg og no, som skulle skifte ut både det «danske» nu og det «uskjønne» nå. Det oppstod uenighet mellom dem som ville ha tysk og dem som ville ha nordisk preg på språket, noe som endte i uklare regler.Media tok i bruk 1941-reformen, men den slo ikke gjennom i skolen. En gikk tilbake til 1938-reformen etter krigen. Motstanden mot 1938-reformen avtok ikke, og i 1951 arrangerte riksmålsbevegelsen Foreldreaksjonen mot samnorsk.
=== Læreboknormalen av 1959 ===
Etter at det hadde blitt mange likestilte former etter 1938 var målet i 1959 å skrumpe inn valgfriheten, enten ved å gjøre hovedformer til sideformer, eller ved å ta ord helt ut av offisiell rettskriving. Mengden ord med obligatorisk diftong eller a-ending gikk ned, mens de mest norske formene ellers fikk bli hovedformer. I tillegg til å være en «opprydningsreform», betydde reformen også noen endringer. Noen ord fikk v- for hv-, deriblant utgikk hverken til fordel for verken, og viss kom inn ved sida av hvis. Sideformen hu gikk dessuten ut til fordel for ho. I det offentliggjorte framlegget til rettskriving stod blant annet skyti som tillatt sideform til skutt og andre perfektumsformer på -i etter oslodialekten. Disse formene var ikke med i det endelige framlegget.
=== Rettskrivingen av 1981 ===
Språkstriden hadde ført til så mye uenighet at Vogt-komiteen var blitt oppnevnt i 1964 for å vurdere språksituasjonen i Norge. Komiteen førte blant annet til utskiftning av Norsk språknemnd med Norsk språkråd, der også riksmålsbevegelsen lot seg representere. 1981-reformen medførte at en del eldre former igjen fikk status som likestilte former, deriblant frem, bro og syd ved sida av fram, bru og sør. Alle hunkjønnsord kunne dessuten få -en, i noen tilfeller som sideform.
Myndighetene gikk offisielt bort ifra samnorskpolitikken i 2002, men bruddet kom de facto med 1981-reformen.
=== Rettskrivningen av 2005 ===
2005-reformen er den hittil siste reformen i bokmål. Den førte først og fremst til oppheving av systemet med hoved- og sideformer, og at rettskrivningen ble lagt nærmere riksmål. Lite brukte former fra samnorsk er utelatt, mens mye brukte former fra riksmål ble tatt inn. Eksempler er former som raud, fekk, flaum, ho og kløyvd infinitiv er tatt ut, mens hverken og syv igjen er tillatt (derimot ikke tyve, tredve og nu, hvilket fremdeles skiller bokmål fra riksmål). Substantiv på -ning kan bøyes som hunkjønnsord, alle hunkjønnsord har valgfritt -a/-en og de aller fleste verb med -a eller -et i fortid har nå likestilte endinger. Noen unntak er gjort, slik at det kan hete bygd eller bygget og røykt eller røyka, men ikke bygga og røyket. En del sterke verb har også fått ny bøying i fortid. Der det før het braut eller brøt heter det nå brøyt eller brøt.
== Formverk i rettskrivningen av 2012 ==
=== Substantiv ===
Substantiv har ett av tre kjønn, hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn. Alle hunkjønnsord kan også bøyes som hankjønnsord, og valget tas individuelt for hvert ord. Det gjør det mulig å bruke hunkjønnsbøying på noen ord og hankjønnsbøying på andre, men også å utelate hunkjønn helt. De fleste substantiv i bokmål følger en eller flere av bøyingene vist i tabellen. Noen unntak er ord av typen bok, som får vokalskite i flertall (bøker), og lånord fra latin på -us og -um, som kan ha delvis bevart bøyingsformene fra latin.
=== Adjektiv ===
Adjektiv bøyes i bokmål i fem former: hankjønn, hunkjønn, intetkjønn, flertall og bestemt form. Hunkjønn faller stort sett sammen med hankjønn, i blant også med intetkjønn, mens flertall ofte faller sammen med bestemt form. I blant er det sammenfall i alle former.
=== Verb ===
I bokmål kan verb være sterke, svake eller uregelrette.
=== Pronomen ===
Under vises en tabell med personlige pronomen i bokmål.
Tilhørende eiendomspronomen er min (mi, mitt, mine), din (di, ditt, dine), hans, hennes, dens (dets), vår (vårt, våre) og deres (brukes både til dere og de).
== Bokmål sammenlignet med dialektene ==
=== Prosodi ===
Prosodien eller språkmelodien følger stort sett de lokale dialektene. Det vil si at standard østnorsk har samme tonefall som østlandsdialektene, penbergensk har samme tonefall som den folkelige bergensdialekten og så videre. Dette er den viktigste grunnen til at penbergensk i stor grad høres ut som annen bergensk og at standard østnorsk i stor grad høres ut som annen østlandsk. Et unntak for standard østnorsk og fintrønder er fremmedord som latin, militær, sivil og prosti. Her skiller de seg fra østnorske dialekter ved at de har trykket på siste staving. Dialektene har tradisjonelt hatt trykket på første staving.
=== Fonologi ===
Fonologien eller lydsystemet følger også dialektene i stor grad, men tradisjonelt har det vært større forskjeller, særlig i østnorsk. Knud Knudsen slo i 1856 fast at «den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale». Dette gjelder til en viss grad ennå, men i dagens standard østnorsk er tykk l likevel akseptert der skriftspråket har l. Dialektene har også tradisjonelt tykk l der skriftspråket har rd, men dette høres sjelden i bokmålsnært talemål.
=== Morfologi ===
I morfologi eller bøyingsverket skiller bokmål seg fra dialektene særlig med bøyingsendelsen -et i preteritum og perfektum partisipp av svake verb og ved helt eller delvis sammenfall mellom hankjønn og hunkjønn (felleskjønn). Disse trekkene finnes ikke i norske dialekter med unntak av bergensk bymål.
I verbbøyingen var endelsen -a i sjelden i den dannede dagligtalen, om formen i det hele fantes. I dag er endelsen -a formelt sidestilt med -et, men har fremdeles mindre utbredelse.
I substantivbøyingen er a-endelser vanlig i en del hunkjønnsord, men bokmål følger likevel ikke alltid systemet i dialektene. For eksempel er jenta vanligere enn kvinna, selv om begge er hunkjønn og har a-endelser i dialektene. A-endelsene står sterkest i ord som har tilknytning til natur og folkeliv, for eksempel elva, gata, hytta og bygda, men brukes også mye i noen frekvente ord som boka. Denne bøyingsformen innebærer imidlertid i seg selv ikke noe egentlig hunkjønn, siden kjennetegnet på grammatisk kjønn er at andre ord samsvarsbøyes med substantivet. Formelt sett har skriftlig bokmål tre kjønn i denne forstanden, men hankjønnsformene av adjektiver og determinativer er tillatt i hunkjønn slik at det i praksis kan skrives med to kjønn: felleskjønn og intetkjønn. I tokjønnssystemet, som altså tillater a-endelser, heter det både en liten roman, den lille romanen og en liten bok, den lille boka i motsetning til et lite eventyr, det lille eventyret. Dette til forskjell fra radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialekter der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: ei lita bok. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem a-endelsene konsekvent fører med seg, er når determinativet min, din eller sin kommer etter substantivet: det heter kua mi, ikke *kua min, selv om det kan hete min ku eller se kua, den er min.
=== Syntaks ===
Syntaktisk samsvarer bokmål stort sett med dialektene, ikke dansk. Det heter for eksempel normalt den beste måten og midt på lyse dagen med overbestemt substantiv, båten min med etterstilt determinativ, og de tok stolene sine (dansk: deres).
=== Forskjeller fra oslodialekten ===
Den tradisjonelle oslodialekten, også kalt oslomål, vikamål, Oslo Øst-mål, folkelig oslomål eller Oslo bymål klassifiseres i norsk dialektforsking som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord. Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som gutta og båta der vikværsk har guttane og båtane, fra vikværsk har den fortidsformer som kasta og hoppa der midtøstlandsk har kaste og hoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som guttene, båtene, kastet og hoppet.
Den følgende tabellen viser noen viktige tilfeller hvor tradisjonelt bokmål og standard østnorsk har fulgt dansk heller enn de eldre østlandsdialektene. Det er også ført opp radikale bokmålsformer, men former som er lite brukt står i parentes.
== Se også ==
Høgnorsk
Nynorsk
Riksmål
Samnorsk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkmannen Knud Knudsen, artikkel hos Norgeshistorie.no | Bokmål er en varietet av norsk skriftspråk. Bokmål er en av to offisielle målformer av norsk skriftspråk, hvorav den andre er nynorsk. | 1,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nynorsk | 2023-02-04 | Nynorsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nynorsk', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nynorsk, frem til 1929 kalt landsmål, er et av de to offisielle norske skriftspråkene som ble vedtatt ved likestillingsvedtaket av den 12. mai 1885. Det er basert på de moderne norske dialektene og det gamle landsmålet, i motsetning til bokmål, som ble basert på riksmål som igjen er basert på dansk. Det var spesielt på første halvdel av 1900-tallet et uttalt språkpolitisk mål å slå bokmål og nynorsk sammen til et felles norsk skriftspråk kalt samnorsk, men dette prosjektet ble formelt skrinlagt i år 2002. Nynorsken tok imidlertid opp flere trekk fra bokmålet under denne perioden og gikk samtidig vekk fra mange av prinsippene som lå til grunn for landsmål.
Etter grensene fra 2020 er det tre fylker som har erklært at de har nynorsk som språkform: Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal og Vestland. I Rogaland er også flertallet av kommunene nynorskkommuner, men fylket har likevel erklært seg målformsnøytralt. Man finner nynorskkommuner i 7 av 11 fylker. Av Norges 356 kommuner er det 90 nynorskkommuner og 118 bokmålskommuner mens de resterende har erklært seg målformsnøytrale. Ålesund kommune (etter grensene fra 2020) er den største kommunen med nynorsk som administrasjonsspråk. Mellom 10 og 15 prosent av norske språkbrukere har nynorsk som skriftlig målform, målt etter antall elever i videregående skole.
| Nynorsk, frem til 1929 kalt landsmål, er et av de to offisielle norske skriftspråkene som ble vedtatt ved likestillingsvedtaket av den 12. mai 1885. Det er basert på de moderne norske dialektene og det gamle landsmålet, i motsetning til bokmål, som ble basert på riksmål som igjen er basert på dansk. Det var spesielt på første halvdel av 1900-tallet et uttalt språkpolitisk mål å slå bokmål og nynorsk sammen til et felles norsk skriftspråk kalt samnorsk, men dette prosjektet ble formelt skrinlagt i år 2002. Nynorsken tok imidlertid opp flere trekk fra bokmålet under denne perioden og gikk samtidig vekk fra mange av prinsippene som lå til grunn for landsmål.
Etter grensene fra 2020 er det tre fylker som har erklært at de har nynorsk som språkform: Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal og Vestland. I Rogaland er også flertallet av kommunene nynorskkommuner, men fylket har likevel erklært seg målformsnøytralt. Man finner nynorskkommuner i 7 av 11 fylker. Av Norges 356 kommuner er det 90 nynorskkommuner og 118 bokmålskommuner mens de resterende har erklært seg målformsnøytrale. Ålesund kommune (etter grensene fra 2020) er den største kommunen med nynorsk som administrasjonsspråk. Mellom 10 og 15 prosent av norske språkbrukere har nynorsk som skriftlig målform, målt etter antall elever i videregående skole.
== Historie ==
=== Ivar Aasen og landsmålet ===
Den første systematiske granskning av det norske språket ble utført av Ivar Aasen, grunnleggeren av norsk språkvitenskap. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Den første skissa av en skriftspråksnormal kom i 1853 med Prøver af Landsmaalet i Norge. Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa av Norsk Grammatik i 1864 og Norsk Ordbog i 1873.
Aasens arbeid bygger på at dialektene hadde en felles struktur som gjorde dem til ett språk og skilte dem fra dansk og svensk. Det sentrale for Aasen ble derfor å finne fram til og vise det strukturelle samsvaret mellom dialektene. Alt målarbeidet til Aasen var tufta på dette synet, og det er klart og prinsipielt formulert i de første linjene i innledninga til Norsk Grammatik:
Det Tungemaal, som tilhører den norske Almue, har meget tilfælles med det svenske og dernæst ogsaa med det danske, men adskiller sig fra dem begge ved et Forraad af særegne Ord og Former, og har i det Hele saa meget eiendommeligt i Formen, at det ikke kan falde sammen med noget af disse Nabosprog, men maa nødvendig tænkes opstillet ved Siden af dem som en selvstændig Sprogform. I selve Grundlaget falder det nærmere sammen med den islandske Sprogform, som egentlig ogsaa er udgaaen fra Norge; men alligevel har dog den norske Form udviklet sig anderledes end den islandske, saa at ogsaa disse nu ere noget ulige.
Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderinga av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Ex djup fuldkomnere end jup, Morgon fuldkomnere end Morgaa, Moron og Maaro, etla fuldkomnere end esle og elsje.» Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift».Gjennom ei slik systematisk sammenligning kunne man komme fram til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kalte grunndialekten og som Einar Haugen har kalt protonorsk. Ut fra oppfatninga om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringa kom dialektene i Hardanger, Voss og Sogn øverst sammen med noen midlandske, som hallingmålet. Dialektene på det sentrale Østlandet og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte».Tanken om at granskninga skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet – grunndialekten – skulle være nynorsk, ikke gammelnorsk. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fortsatt fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne forma. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på ei sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordet rekonstruksjon framfor konstruksjon, i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som ein rekonstruert, klassisk standard for dei norske dialektane.»Gustav Indrebø har satt opp fire prinsipper som Aasen fulgte innenfor denne grunntanken i rekonstruksjonsarbeidet. Arne Torp og Lars S. Vikør har nevnt et femte:
Det felles systemet i dialektene i bøying og lydverk: Det var viktigere i normalspråket å få fram det felles systemet enn å få til et strengt fonetisk samsvar med enkeltdialekter.
Sammenhengsloven: Sammenhengen mellom nært beslektede ord skulle komme fram. Når en skreiv kald, hug, riva, Vatn, skulle man også skrive kaldt, hugsa, rivna, vats-, ikke kalt, huksa, remna, vass- selv om de siste formene var mest i samsvar med uttalen.
Skriftsystemet i nabospråkene: Aasen skrev for eksempel g(j)- og k(j)- i framlyd på samme måte som i dansk, det vil si ingen j framfor i, y og ei selv om uttalen var palatal.
Det historiserende: Man skulle kunne se sammenhengen med gammelnorsk, men likevel ikke slik at det kom på kant med de andre prinsippene.
Morfologisk entydighet: Hver bøyingskategori skulle ha et merke. For eksempel skulle intetkjønnsformer ha -t både i substantiv (Huset, Augat) og i partisipp, adjektiv og determinativ (lagt, funnet, grønt, opet, nokot).I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-åra, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-ortofonist. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og ei streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgava meningsløs.Det pedagogiske for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-åra til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha ei respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråka i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråka, og når han valgte de mest historiserende dialektformene.Den nynorske skjønnlitteraturen begynnelse blir vanligvis forbundet med Aasens egen diktsamling Symra utgitt på Mallings Forlagsboghandel i juni 1863. De to første nynorskdikterne etter Aasen var Bernhardine Catharine Brun og Aasta Hansteen. I 1856 hadde Brun (1815–79), en guvernante fra Fjelberg i Sunnhordland, utgitt Nogle Decemberfrembringelser i Landsmaalet fra det Sydligste Søndhordland, regnet som den første boka på landsmål. Aasta Hansteen ga i 1862 ut Skrift og Umskrift i Landsmaalet.Alt tidlig på 1800-tallet utkom et skuespill på landsmål, skrevet av den norske offiseren Michael Segelcke Sandberg. Stykket het Et Optog i Livet fra forrige Aarhundrede paa Ousøren i Sundhordlehn, Ous Præstegield, Bergens Stift. Et Drama med Chore i toe Acter. Utgivelsesåret er ukjent, men 2. opplag ble trykt i København i 1811. I 1943 ble det gjenopptrykt i Maal og minne. Et avsnitt fra skuespillet: «Adle Fuglane snakte likaso Træo. Sjoro hu var vor Herre utru, hu sladra te Fanen alt qva vor Herre sa om han, aa darfør vart hu ein Trødlfugl aa eit Nar før adle Fugla. Skinvengjo, hu laug paa vor Herre hu, aa sa at han aat Musakjøt i Fasto te Quelsmat, aa derfør vart hu hælto [halvveis] Muus aa hælto Fuggel.»Benevnelsen «nynorsk» ble første gang brukt av Andreas Hølaas, fogd i Setesdal, i desember 1877. Samme høst ga Arne Garborg ut boken Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, som ble omtalt i Fedraheimen den 15. desember 1877. Ivar Aasen brukte benevnelsen «landsmål» i et brev fra oktober 1849, denne benevnelsen ble brukt til Stortinget i 1929 vedtok at betegnelsene nynorsk og bokmål skulle avløse henholdsvis landsmål og riksmål.Nynorsk hadde sin storhetstid i første halvdel av 1900-tallet, men har siden slutten av 1940-åra hatt en jevn tilbakegang i antall brukere.
=== Sidestillingsvedtaket ===
Med sidestillingsvedtaket fikk nynorsk status som offisielt skriftspråk i Norge den 12. mai 1885. Dermed ble det sidestilt med bokmål. Vedtaket lød:
Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.
Vedtaket ble gjort med 78 mot 31 stemmer, og kom etter lang tids omfattende debatt. Hovedsakelig var partiet Høyre imot og partiet Venstre for. En av de mest ivrige pådriverne for sidestillingsvedtaket var Venstremannen Johan Sverdrup. Vedtakets viktigste funksjon var at det bante vei for økt bruk av nynorsk. I 1892 kom det også vedtak som åpnet for bruk av nynorsk i skolen og kirken; det siste gjaldt blant annet de nynorske salmene til Elias Blix.
=== 1900-tallet og språkreformene ===
Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Olaus Fjørtoft utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sunnmørsdialekten sin. Den første offisielle landsmålsrettskrivninga fra 1901 var stort sett i samsvar med Aasens landsmål. Salmedikting og bruk av nynorsk i kirkene (for eksempel representert ved Elias Blix) fikk stor betydning for nynorskens stilling.Arne Garborg var medlem av en komité som i 1899 utarbeidet et Framlegg til skriveregler for landsmaale i skularne, der de gikk inn for en språkform de kalte midlandsmål som Garborg selv skrev på. Her het det skriftir og visur, der Aasen skrev skrifter og visor. Offisielt tok landsmålet aldri opp «midlandsmålet». I stedet godkjente Kirkedepartementet i 1901 Landsmaalsordlista utarbeidet av Matias Skard til skolene. Denne rettskrivningen «bliver at anvende i alle lærebøger skrevet paa landsmaal som bruges i skolen». Landsmålet fjernet store forbokstaver i substantiv og flertallsbøyning av verb. Den fulgte også riksmålet ved å skrive «brød» for braud, «dåp» for daup og «snø» for snjo.Det var først med samnorskpolitikken at normeringa av landsmålet tok ei anna retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråka å samle seg om én samnorsk normal. Den første reforma i denne retninga var 1907-rettskrivningen for riksmål. Dette var riktignok hovedsakelig ei reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reforma, Moltke Moe, så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivninga i landsmålet og 1917-rettskrivningene i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie.
Den moderne forma av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringa er at skrivemåten av ei hel rekke ord er endra. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringa av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål.
Som en konsekvens av disse reformene hadde både bokmåls- og nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste åra jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivninga, og gikk i gang med arbeidet i november 2009. Etter en prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra den 1. august 2012. Tidligere hadde skriftnormalen to nivåer: hovedformer som ble brukt i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som var tillatt i elevarbeider og offisielt ble regnet som korrekte.
==== Utviklinga av høgnorsk ====
Under prosessen med å fusjonere nynorsk og bokmål til samnorsk, ble den nynorske målforma betydelig endra fra det som først var Ivar Aasen sin språknormal. For eksempel er det ikke lengre svake og sterke hunkjønnsformer i nynorsk rettskrivning, og i-målet er i dag totalt borte fra nynorsken. Nynorsk er i realiteten ei fusjonering av det opprinnelige landsmålet med det dansk-norske koinéspråket «dannet dagligtale», som ble snakka og skrevet på 1850-tallet. En liten minoritet har holdt seg tro mot den historiske normen som var utvikla av Ivar Aasen, og har fullstendig avvist disse forandringene av målforma som skjedde under samnorskprosessen. Rettskrivningsnormen som dette mindretallet anvender, er i dag kjent som «høgnorsk». Ivar Aasen-sambandet er i dag en paraplyorganisasjon av foreninger og individ som jobber for å fremme høgnorsken.
== Nynorsk sammenlignet med bokmål ==
=== Substantiv ===
Et grammatisk kjønn er en iboende egenskap ved substantiv. På norsk og de fleste indo-europiske språk så har hvert substantiv ei bøying som er avgjort av det grammatiske kjønnet knytta til substantivet.
Med unntak av bergensk, har alle de norske dialektene bevart alle de tre grammatiske kjønna fra norrønt. I bokmål kan man velge å skrive med tre kjønn (hankjønn, hunkjønn, intetkjønn) som i nynorsk og de fleste norske dialektene eller to kjønn, utrum (felleskjønn) og neutrum (intetkjønn) som på dansk og bergensk. Til forskjell fra bokmål har nynorsk tre kjønn som alle er obligatoriske å bruke i likhet med de fleste dialektene og norrønt.
Bokmål følger hovedsakelig følgende bøyningsmønster for substantiv:
I bokmål erstattes hun* og hankjønnsformene stort sett av felleskjønn. På bokmål kan man velge å skrive med to eller tre kjønn, altså enten bare bruke felles- og intetkjønnsformene som for eksempel på dansk, eller bruke systemet med tre grammatiske kjønn, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Blant annet er det ikke noe som skiller hankjønnsord og hunkjønnsord i flertall som vist i følgende bøyingstabell, der nesten alle flertallsformene har samme flertallsbøying:
I nynorsk er derimot substantivets kjønn fullstendig entydig – ei form av substantivet er bare knytta til ett kjønn. Det er ingen sammenfall for flertallsformene eller entallsformene i kjønn, i motsetning til bokmål. Systemet med grammatiske kjønn står altså langt sterkere i nynorsk enn i bokmål, som kan ses i følgende oversikt over de tilsvarende artiklene i nynorsk:
Dette betyr at der man på bokmål kan bruke felleskjønnformene, lar ikke dette seg gjøre på nynorsk. Nynorsk har tre grammatiske kjønn som alle er obligatoriske å bruke. Nesten alle substantiv i nynorsk følger den ovennevnte bøyningstabellen. Bøyningene har mye til felles med mange dialekter rundt om i Norge, særlig vestlandske dialekter og dialekter på innlandet, men også flere dialekter på østlandet og rundt Oslofjorden som for eksempel vikværsk og grenlandsmål.
Det eneste obligatoriske regelbundne unntaket fra bøyingstabellen ovenfor for nynorske substantiv er at hunkjønnsord på -ing blir bøyde i -ar og -ane i flertall, akkurat som et hankjønnsord. For eksempel får ordet endring følgende bøying:
Ellers oppfører de seg som hunkjønnsord i alle mulige andre sammenhenger. Dette unntaket kommer fra norrønt av og deles til dels med dagens islandsk og svensk.
Før 2012 hadde noen hankjønnsord obligatorisk flertall på -er. Det gjaldt blant annet gris, sau, vegg og alle ord som slutter på -nad. Flertallformene er nå valgfrie: vegger eller veggar, bunader eller bunadar.
=== Bøyingsverk ===
Et grammatisk kjønn er ikke karakterisert av substantivbøyinga aleine. Det avgjørende er at kjønnet styrer bøyinga av andre ord som samsvarsbøyes med substantivet. Dette gjelder determinativ, adjektiv og partisipp.
Bøyingsmønstera i nynorsk er svært like de tilsvarende i bokmål, men ulikt bokmål er hunkjønnsformene obligatoriske og må brukes der de finnes. For adjektiv og determinativ er det bare ei lita mengde med hunkjønnsformer igjen. Etter rettskrivinga av 2012 har heller ikke partisipp for sterke verb ei egen hunkjønnsbøying.
==== Adjektiv ====
Liten er et av få adjektiv med ei egen hunkjønnsbøying i nynorsk. Andre adjektiv med hunkjønnsbøyning er også de som er danna av determinativ som f.eks determinativet eigen, f.eks særeigen og stadeigen med hunkjønnsformene særeiga, stadeiga, som i «ein særeigen bil», «ei særeiga oppleving».
De fleste adjektiv blir ellers bøyde som i bokmål, men adjektiv/partisipp med diftongending får ofte dobbeltkonsonanter i intetkjønn:
Det vil altså si at det på nynorsk heter «det er greitt», «det er leitt å høyre» osv.
==== Partisipp ====
Et av de mest markante trekka som skiller bokmål og nynorsk er bøyinga av perfektum partisipp. Nynorsk har et mer fullstendig bøyingssystem enn bokmål der både perfektum partisipp og adjektiv bøyes i kjønn og tall, her illustrert med ei sammenligning med adjektivet raudt og partisippet sendt av verbet sende. Perfektum partisipp er verb som fungerer som et adjektiv og blir derfor bøyde i samme grad som et adjektiv
På bokmål ville sendt bli brukt for alle kjønn samt. som flertallsform, mens det på nynorsk er ulik form for både hankjønn/hunkjønn, intetkjønn og flertall.
Samsvarsbøying for partisipp hender også for pronomen som i «eg/du/ho/han vart send til Oslo» og «det vart sendt til Oslo», helt analogt til samsvarsbøying av adjektiv «eg/du/ho/han er raud», «det er raudt».
Det finnes flere slike bøyningsmønster på nynorsk for partisipp. Disse følger akkurat de samme mønstera som ovenfor, men bøyningsendingene er ulike. Bøyingsforma for partisippet er bunden av hvilken verbbøyningsklasse det er snakk om. For bokmål og nynorsk finnes det to verbbøyningsklasser kalt de svake og de sterke verba. Eksempelet ovenfor med sendt var en av bøyningene for de svake verba. I nynorsk får sterke verb (som f.eks verbet skrive) følgende partisippbøying:
På bokmål ville man ofte skrevet kommet i alle tilfella ennå det også er lov til å skrive kommen og komne. Partisippbøyinga kan sammenlignes med adjektivbøyinga i nynorsk/bokmål, da de følger akkurat de samme mønstera uten noen unntak. Akkurat som at det heter «boksen er komen» så heter det «boksen er fin» da både fin og komen er hankjønnsform og samsvarsbøyes med substantivet boksen som er hankjønn. Og akkurat som at det heter «brevet er fint» så heter det «brevet er kome» da både fint/kome er intetkjønnsformer og substantivet brev er intetkjønn. Det blir samsvarsbøying i begge tilfelle fordi ei tid av kopulaverbet vere benyttes (i begge tilfella presens av vere; er).
Flere eksempel på dette bøyningsmønsteret finnes nedenfor. Før rettskrivinga av 2012 fantes det også ei egen hunkjønnsbøyning, dette var et -i suffiks.
Alle partisipp og adjektiv må samsvarsbøyes både som attributt (f.eks «ei raud/send pakke») og etter kopulaverb (som i eksempla ovenfor, f.eks «pakka er raud/send»). Dette gjelder for alle tider av kopulaverba. Kjente kopulaverb i nynorsk er i stor grad de tilsvarende kopulaverba for bokmål. Bli og verte er slike kopulaverb som begge betyr bli og kan brukes om hverandre. verte har norrøne røtter og derfor mer fullstendig nynorskbøyning, bli har nedertyske røtter. Videre er vere også et kopulaverb som svarer til kopulaverbet være i bokmål og er det verbet som er nytta i eksempelet ovenfor (er er presens av vere). De refleksive verba i nynorsk og i bokmål er også kopulaverb der det må samsvarsbøyes.
Følges det ovennevnte bøyingsmønsteret for sterke verb med de nevnte kopulaverba så får vi følgende eksempelsetninger. Her samsvarsbøyes alle verb etter alle mulige tider av kopulaverba vere, verte og bli. Til sammenligning vil de tilsvarende verba i bokmål også utløse samsvarsbøyning, men bare i tall for partisipp - for eksempel skilles det i bokmål tradisjonelt bare mellom partisippformene skrevet/skrevne. Nedenfor er de alle de ulike verbtidene av disse kopulaverba som gir samsvarsbøying. Merk også at infinitiven av verba kan gi samsvarsbøyning i tillegg til de tidene nevnt nedenfor, f.eks «mannen ønskjer å bli/verte lauslaten».
Her har nynorsk store likheter med svensk. På svensk heter det «mannen är upptagen», «barnet är upptaget» og «kvinnorna är upptagna» som sammenlignet med det nynorske partisippet oppteken følger det samme systemet med bøyning i kjønn og tall, som vist i eksempelet i bøyningstabellen ovenfor. Partisippa i nynorsk blir altså bøyde i kjønn og tall akkurat som i svensk. Dette er i motsetning til bokmål og dansk hvor perfektum partisipp generelt sett bare bøyes i tall (bokmål; «mannen er opptatt», «kvinnene er opptatt/opptatte»).
Det finnes noen unntak fra disse samsvarsbøyningsreglene for både adjektiv og partisipp, dette er kjent som pannekakesetninger. De finnes særlig for adjektiv og er da svært like de tilsvarende i bokmål. I motsetning til bokmål så finnes også disse unntaka for partisipp, for eksempel i setninga «parkering er forbode», som nevnt i artikkelen om pannekakesetninger.
De svake verba samsvarsbøyes etter følgende mønster gitte i tabellene nedenfor. Det er særlig her nynorsk har store likheter med partisippbøyningssystemet i svensk da flere av disse verba også blir bøyde i kjønn og tall og flere av bøyningsendingene er like. Det svenske systemet står likevel sterkere da de har full samsvarsbøyning i kjønn og tall for blant annet a-verb, mens dagens nynorsk har bare ei form for a-verb i alle tilfelle, som vist nedenfor. I nynorsk er det også etter den nye rettskrivinga av 2012 mulig å la være å samsvarbøye partisipp av svake verb etter kopulaverb, men de må samsvarsbøyes som attributt. I svensk er begge tilfelle obligatoriske.
E-verba med -te i fortid har de samme bøyningene som i bokmål:
Det blir tilsvarende bøyning når partisippet er etter et kopulaverb; «vegen er stengd», «gjerdet er stengt», «vegane er stengde» men dette er valgfri bøyning etter rettskrivinga av 2012. Partisippbøyning av svake verb som attributt i kjønn og tall som vist i tabellen ovenfor er fortsatt obligatorisk, akkurat som i det svenske språket.
==== Determinativ ====
Determinativa i nynorsk skiller seg fra de i bokmål ved at mange av dem har ei egen hunkjønnsbøying som må samsvare med kjønnet til det etterfølgende substantivet som ofte ikke eksisterer i bokmål. I bokmål brukes oftest hankjønnsformene av determinativ og adjektiv også i hunkjønn slik at man i praksis har to kjønn som i riksmål og dansk. I nynorsk har man der i mot egne hunkjønnsformer som er obligatoriske å bruke.
Alle disse orda eksisterer i bokmål, men hunkjønnsformene er påbudte i alle tilfelle. Altså kan man ikke skrive «min vakre jente» som man kan i bokmål men men må skrive «mi vakre jente».
Hunkjønnsforma inga finnes forøvrig på bokmål også, men ikke forma inkje (tilsvarende forma for inkje i bokmål er intet).
Eksempler:
Eg har ingen bilEg har inga hytte
Eg har inkje hus
Eg har ingen hytterEksempel:
Min eigen bil
Mi eiga hytte
Mitt eige hus
Mine eigne bilarEksempel:
Eg har ikkje sett nokon bil
Eg har ikkje sett noka hytte
Eg har ikkje sett noko hus
Eg har ikkje sett nokre/nokon bilarEksempel:
Ein annan bil
Ei anna hytte
Eit anna hus
To andre bilarVidere har også determinativet einkvan bøyning i alle kjønn (som ikke betyr enhver, men «en eller annen»).
=== Verb ===
Generelt sett er skillet mellom sterke verb og svake verb i nynorsk og de fleste av de norske dialektene større enn på bokmål. På bokmål kan man for eksempel velge å bøye både svake og sterke verb med endinga -et i presens perfektum, i stedet for å skille dem ved å bruke -a for svake verb og -et for sterke verb. For eksempel kan det svake verbet kaste bøyes som kastet på bokmål i stedet for å benytte den særegne forma kasta. Dette lar seg ikke gjøre i nynorsk, hvor det må være et skille mellom sterke og svake verb, altså kan man bare skrive kasta.
Verb i nynorsk deles inn i to kategorier, sterke eller svake. På nynorsk (og særlig høgnorsk) kalles de svake verbene kalles av og til linne verb. Svake verb er videre delt inn i forskjellige verbkategorier: a-verb, e-verb, j-verb og kortverb. Dette avgjør hva for ei bøying verbet får, både for partisippet og de forskjellige verbtidene. For eksempel vil e-verb med -te i preteritum bare ha partisippbøying i tall, mens e-verb med -de får partisippbøying i kjønn og tall, som vist i partisippseksjonen. Også verbsystemet i nynorsk har mange likheter med svensk, der også verb er delte inn i sterke/svake og mange av bøyningsendingene er de samme (-ar i presens for a-verb blant annet).
Det er ofte viktig å identifisere hva slags bøyingsklasse et verb hører til for å vite hvordan det blir bøyd. Som man ser her vil j-verb ha -je/-ja i infinitiven. e-verb har -er i presens og a-verb har -ar i presens og -a i preteritum.
Alle sterke verb har inga ending i presens og preteritum og det eneste skillet mellom disse formene er et vokalskifte.
På nynorsk kan man i motsetning til bokmål velge om man vil skrive med -e infinitiv eller -a infinitiv (altså enten skrive/skriva). Man kan også velge å skrive med et system som bruker både -a endinger og -e endinger avhengig av hvilket verb det er snakk om, dette kalles kløyvd infinitiv. Dette er trekk som er svært utbredde i norske dialekter.
==== Parverb ====
Det finnes parverb både i bokmål og nynorsk, men parverbsystemet i nynorsk er mer uttalt enn i bokmål. Et parverb har to bøyinger avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke, altså om verbet er transitivt eller ikke. Eller sagt på en annen måte, om verbet er kausativt eller ikke. For eksempel på bokmål så skilles alle sterke verb som er parverb i preteritum på følgende måte, avhengig om de tar et objekt. Følgende er eksempel på det sterke verbet brenne i bokmål.
Jakka brant (verbet tar intet objekt)
Jeg brente jakka (verbet tar et objekt)Det som skiller bokmål og nynorsk for parverb er at det i nynorsk ikke bare skilles i preteritum som i dette eksempelet, men i alle verbtider. Dette er typisk i flere norske dialekter og det er et trekk som også deles med det svenske språket og i andre germanske språk som tysk. I dansk skrift var det opprinnelig ikke sterke parverb. Dette har ført til at parverbsystemet i bokmål er noe redusert for de sterke verba ennå slike parverb er vanlig i dialekter for alle tider, ikke bare preteritum.
Her har vi igjen parverbet brenne bare på nynorsk. Den øverste bøyinga er bøyinga for når verbet ikke tar noe objekt, mens det nederste er for når verbet tar et objekt. Mange norske dialekter har dette systemet, f.eks flere trønderske dialekter har typisk formene brinn og brenn i presens avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke.
===== Partisippa for parverba =====
En stor forskjell mellom parverba i bokmål og nynorsk er også partisippa for parverba. Bokmål har bare ei partisippform (f.eks vil det på bokmål bare hete «hytta er utbrent» i alle tilfelle). Derimot har nynorsk (og også svensk) to partisippformer som skiller mellom om man vil si noe om den handlende eller ikke, i motsetning til bokmål. Dette stammer fra at parverba ovenfor har ei bøyning for når det ikke sies noe om den handlende (intransitiv verbbøyning) og ei anna bøyning for når det sies noe om den handlende (transitiv verbbøyning), som vist i eksempelet ovenfor.
Ei setning «Hytta er utbrunnen» sier ingen ting om at noen har brent hytta ned, den bare stadfester at hytta har brent til grunnen. Dette er i tråd med at brunnen er ei form knytta til det intransitive verbet. De intransitive verbformene sier ingen ting om den handlende, som i eksempelet «Hytta brann». Setninga «Hytta er utbrend» sier imidlertid noe om den handlende, den sier at hytta er brent ned til grunnen av noen. Det er fordi utbrend er ei form knytta til de transitive verbformene, som vist i bøyningstabellen ovenfor. De transitive verbformene sier tydelig noe om den handlende; «Eg brenner ned låven». En slik nyanseforskjell finnes for alle parverb og man kan i nynorsk velge hvor presis man vil være når man sier noe om årsaka til handlinga. Denne graden av hvor presis man vil være finnes ikke på bokmål eller dansk.
Et annet eksempel er partisippformene for parverbet knekke som har forma knokken for intransitive verb og knekt for transitive verb. «Greina er knokken» sier ingen ting om ei årsak (f.eks at noen har knekt den), mens «Greina er knekt» sier tydelig at det er noen som har knekt den. Dette er i tråd med de tilsvarende verbtidene for hvert av parverba. «Greina knakk» (intransitiv bøyning) sier ingen ting om den handlende, mens «Eg knekte greina» (transitiv bøyning) sier noe om den handlende.
==== Passive verbformer ====
Passiv verbform på bokmål dannes ved suffikset -(e)s, som i hentes. På nynorsk blir denne konstruksjonen danna ved suffikset -ast. Suffikset oppstod i norrøn tid ved at det refleksive pronomenet sik smeltet sammen med verbet. I dialektene brukes -as/-es, og -ast er hentet fra moderne islandsk. For eksempel finnes passivforma hentast av verbet hente. Det er likevel en viktig skilnad mellom nynorsk og bokmål på dette punktet og det er at det kun er lov til å benytte passivforma av et verb når det står et hjelpeverb foran (som f.eks må, skal, vil, burde). Passivforma på bokmål kan være både refleksiv og ikke-refleksiv, mens den på nynorsk bare kan være ikke-refleksiv og dette gjøres ved å sette et hjelpeverb foran passivforma av verbet. For eksempel lar det seg ikke gjøre å skrive «pakka hentast i dag» på nynorsk, da må det heller skrives om ved hjelp av verba vere/bli/verte, f.eks «pakka vert henta i dag».
Hovedgrunnen til dette er fordi det på generelt grunnlag kan oppstå forvirring om noe har ei refleksiv betydning eller ikke-refleksiv betydning, som «han slåast». Man kan da spørre seg om personen blir slått eller om han sloss. For akkurat dette verbet finnes det en nyanse, men på generelt grunnlag gjør det ikke det. Det er den ikke-refleksive konstruksjonen som er eldst i norsk og det er derfor denne som i hovedsak er tillatt. Islandsk og norrønt har også dette som den eneste mulige passivkonstruksjonen.
Det er viktig å poengtere at det er refleksive verb i nynorsk som i alle andre skandinaviske språk, og disse er ikke de samme som passive verbformer. Eksempel på slike verb er synast og kjennast. Disse verba bøyes i tid, det samme hender ikke med passive verbformer. Ei god ordbok vil normalt vise en bøyningstabell om verbet er et refleksivt verb, mens det ikke vises noen bøyningstabell for passive verbformer.
==== Refleksive verb ====
Generelt sett bøyes nesten alle refleksive verb etter dette bøyningsmønsteret.
==== Stumme t-er ====
Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender i bokmål på -et. Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, ble den strøket allerede i den første offisielle rettskrivninga fra 1901. Eksempler er bokmålsformene skrevet og hoppet som i nynorsk skriftspråk heter skrive og hoppa (landsmål: skrivet, hoppat).
=== Pronomen ===
Følgende er pronomen i bokmål, som kan sammenlignes med den tilsvarende tabellen for nynorsk under. Pronomen er kasusbøyde i både nynorsk og bokmål.
Pronomenet «den» finnes ikke på nynorsk (bare demonstrativet den som i «den flotte kvinna»). Man bruker i stedet de personlige pronomena han, hun og det avhengig av kjønnet til substantivet, akkurat som i tysk, islandsk og flere andre europeiske språk. Dette er også svært vanlig i mange dialekter og er som følge av den språklige arven fra norrønt. Dette trekket har ikke bokmål som følge av at bruken av demonstrativet den/det smitta over til pronomen. Så i bokmål blir både den og det ikke bare brukt som demonstrativ, men også som pronomen.
Merk også at eiendomspronomen alltid vil være etterstilte i nynorsk som i dette eksempelet, med mindre man ønsker å framheve eiendomsrelasjonen; «Det er mi kone og berre mi!». Dette er et av trekka som gjør norsk unikt fra svensk og dansk da de alltid har eiendomspronomen foranstilt, som i «min bil». Som følge av bokmålets danske arv er det ofte valgfritt om man vil skrive «min bil» eller «bilen min». På nynorsk er bare sistnevnte tillatt.
=== Vokabular ===
Nynorsk har tradisjonelt vært preget av språkpurisme, særlig rettet mot ord av dansk og nedertysk opprinnelse, de såkalte «an-be-heit-else»-ordene, - f.eks. er ordet «andragende» blitt erstattet med «søknad» - mens ord fra latin og gresk ble godtatt. På 1900-talet var nynorskpurismen rettet mot konservative former i bokmålet («danismer»), men også mot eldre former i nynorsk. Nynorskpurismen har vært langt mindre enn i islandsk. I stedet for lånord fra dansk og nedertysk har nynorsk lagt vekt på tilsvarende ord med norrøne røtter, og har derfor et større vokabular til felles med islandsk og færøysk enn bokmål. Formelt er denne purismen i nynorsk stort sett avskaffet, men mange tradisjonelle nynorskord er godt innarbeidet, og preger moderne skriftspråk. Bokmål og dansk har hatt større aksept for lånord, for eksempel har dansk tatt opp engelske ord som teenager og weekend, der det på norsk - både bokmål og nynorsk - heter «tenåring» og «helg».
=== Ordformer ===
Det man ofte først tenker på når man sammenligner nynorsk og bokmål er iøynefallende forskjeller som ordformene eg og ikkje kontra jeg og ikke. Som mange slike frekvente ord finnes disse i mange varianter i dialektene, for eksempel e(g)/æ(g), (e)i, je og ikkje, inte/ente, itt(e). Forskjellen mellom bokmål og nynorsk er at mens bokmål hovedsakelig har hentet formene fra det danske skriftspråket eller det dansk-norske talemålet, er det nynorske standardspråkets former hentet fra Aasens (re)konstruerte grunndialekt, og således ment å representere de forskjellige dialektformene.
Et eksempel er formene hovud og hode som i dialektene også kan hete håve, hau(d), høvv, huvvu, huggu, hue og flere. D-en er for det meste stum, bortsett fra i sunnmørsforma haud. Vokalen o har ofte en åpen uttale, det vil si å eller ø, og dette finner vi i formene den sørvestlandske håve og det trondheimske høvv. En slik åpen o kan også bli til kort vokal som i høvv, huvvu og huggu. De to siste formene har beholdt endevokalen u og denne har påvirket o-en ved jamning. Ellers kan trykklette endevokaler svekkes til e som i håve og østlandsforma hue, eller forsvinne helt (apokope) som i høvv. Videre er lang v i noen dialekter herdet til g som i huggu, mens v-en i andre tilfeller er falt bort som i den sammentrekte forma hau(d). Bokmålsforma hode kommer på sin side direkte fra det dansk-norske koinéspråket, trolig som et kompromiss mellom det danske hoved og det norske hue. Ei anna side av saken er at både hode og andre former fra vårt største standardspråk nå sprer seg i dialektene, trolig på grunn av bokmålets dominans og prestisje.
Et annet eksempel er formene hol og hull. Igjen har vi en åpen o som forklarer dialektformene hål, høl og håll. Bokmålsforma kommer på sin side fra den danske skriftforma (med den forskjellen at man i dansk rettskrivning forenkler doble konsonanter i slutten av ord: hullet, men et hul).
== Talt nynorsk ==
Talt nynorsk er ofte referert til som nynorsk normaltalemål (normert nynorsk). Dette er til kontrast til normaltalemålet til bokmål som uoffisielt er standard østnorsk. Nynorsk normaltalemål (normert nynorsk) er lite utbredt utenfor situasjoner hvor man er bunden av manus, som nyhetsopplesere og skuespillere. For eksempel benyttes nynorsk normaltalemål særlig av NRK og TV2 ved nyhetssendinger. Nynorsk normaltalemål er også å finne i teater som ved Det Norske Teatret og er også brukt av lærere. Det er heller ikke unormalt å legge dialekten sin tettere opp mot nynorsk i formelle kontekster for flere dialekttalere. Målrørslas slagord siden 1970-tallet har vært: «Snakk dialekt – skriv nynorsk!» som har marginalisert bruken av nynorsk normaltalemål til å hovedsakelig bli brukt i kontekst av et manuskript. Dette er til kontrast med normaltalemålet til bokmål (standard østnorsk) som er ei av de mest utbredde taleformene i landet og benyttes i alle sosiale settinger. Likevel snakker nærmere 80 % av befolkninga en dialekt som skiller seg fra standard østnorsk eller en annen variant av talt bokmål.De færreste dialekttalende nordmenn vil si at de snakker nynorsk, men det er ikke uvanlig i nynorskens kjerneområder.
== Nynorskens stilling ==
=== Utvikling fra slutten av 1800-tallet til i dag ===
Etter å ha blitt introdusert i de første skolekretsene på slutten av 1800-tallet, fikk nynorsken stadig større oppslutning gjennom første halvdel av 1900-tallet. Det var oftest i forbindelse med språkreformer, som gav nye rettskrivninger i bokmål eller nynorsk, at sistnevnte målform øket sin utbredelse. Da måtte skolene likevel bytte ut flere av lærebøkene, og mange benyttet anledninga til å gå over til nynorsk. Viktige år i så måte var 1907, 1917 og 1938, som alle medførte betydelige hopp i antallet nynorskkretser. I toppåret 1943 hadde halvparten av landets skolekretser innført nynorsk, noe som omfattet over en tredjedel av skoleelevene. Fra sitt kjerneområde på Vestlandet hadde da nynorsk bredt seg til de fleste fjell- og dalstrøk på Østlandet (fra Hedmark til Telemark), ut til kystkommuner på Agder og til store deler av Trøndelag, Nordland og Troms. Bokmålet holdt kun stand på lavlandet og kysten av Østlandet, i byene langs kysten og enkelte industristeder inne i landet i Telemark, Agder og Vestlandet, samt deler av Trøndelag, Nordland og Troms og hele Finnmark.
Etter krigen ble utviklinga reversert og nynorsk opplevde i stedet en kraftig tilbakegang gjennom hele 1950- og 60-tallet. Den var noe mindre fram mot midten av 70-tallet, da nynorskandelen stabiliserte seg på 17 % og hadde ei viss økning. Fra midt på 1990-tallet har det derimot vært en jevn tilbakegang, og i oktober 2020 hadde 11,67 % av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål (mot 16,4 % i 1996 og 30 % i 1950).
Nedgangen skyldes delvis at nynorsken forsvant fra skolekretser i Trøndelag og Nord-Norge før den fikk rotfeste, delvis demografiske endringer med sterk folkevekst i byene, som hovedsakelig bruker bokmål. Det er ikke kjent hvor stor del av befolkningen som helhet som brukte nynorsk da skolemålsprosenten var på topp i etterkrigstiden. I nynorskens kjerneområder er nå alle generasjoner nynorskbrukere, mens steder der nynorsken kom inn og gikk ut i løpet av et tiår eller to, har nynorskbrukerne alltid vært i mindretall.
Ifølge Ottar Grepstads publikasjon Språkfakta 2015, oppgir 15 % av de spurte at de helst brukte nynorsk eller både bokmål og nynorsk privat, mot 12 % i 1995 og 14 % i 2005.
=== Antallet nynorskelever i moderne tid ===
Om man ser på antallet elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål, er de fleste av dem (90,5 %) lokalisert til de fire vestlandsfylka (Østlandet 7,7 %, Sørlandet 1,8 % og Trøndelag/Nord-Norge 0 %). Men selv på Vestlandet er nynorskelevene i mindretall: 38,9 % bruker nynorsk – mens 61,1 % bruker bokmål. (Dette skyldes det store antallet bokmålselever i Bergen, Stavanger og de andre vestlandsbyene.) I Nord-Norge og Trøndelag finnes det praktisk talt ingen nynorskelever – og på Østlandet og Sørlandet er de lokalisert til følgende regioner: Nord-Gudbrandsdalen, nordlige Valdres, øvre Hallingdal, Vest-Telemark og Setesdalen – samt de øvrige innerste bygdene i Agder. Moderne norske dialekter tales over hele landet, men det er bare på Vestlandet utenom de største byene og i de østlandske fjellbygdene at nynorsk skriftspråk står sterkt. Det vil si at de fleste dialekttalere har bokmål som sitt primære skriftspråk.
Hvis en ordner landsdelene og fylkene etter prosentvise andeler nynorskelever, ender en opp med følgende tall (skoleåret 2020/21): Vestlandet (38,9 %), Sørlandet (3,5%), Østlandet (1,8 %), Trøndelag (0,0004 %), Nord-Norge (0,0002 %) – Møre og Romsdal (49,5 %), Vestland (48,3 %), Rogaland (22,3 %), Innlandet (8,1 %), Telemark og Vestfold (3,7 %), Agder (3,5 %), Viken (0,3 %)Hvis en derimot rangerer fylkene etter antallet nynorskelever for skoleåret 2020/2021 i absolutte tall, blir rekkefølgen noe endret: Vestland (37 151), Møre og Romsdal (15 677), Rogaland (14 318), Innlandet (3 244), Vestfold og Telemark (1 824), Agder (1 365), Viken (588).
Siden år 2000 er det kun Riksmålsforbundet som har utført undersøkelser av antallet nynorskbrukere utover elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål. Språkrådet bestilte en slik undersøkelse sist i 1995.
=== Stilling i kommunene i dag ===
Av 422 kommuner i 2019, hadde 113 kommuner nynorsk som tjenestespråk, altså et vedtak om at statsorgan skal bruke nynorsk som tjenestespråk når de henvender seg til kommunen skriftlig. 155 hadde bokmål og 154 var nøytrale. Dette utgjør henholdsvis 27 %, 37 % og 36 % av kommunene, et tall som har holdt seg forholdsvis stabilt siden 1970-tallet. Man finner nynorskkommuner i ti av nitten fylker, hvorav alle kommunene i Sogn og Fjordane har valgt nynorsk som tjenestespråk. I motsatt ende av skalaen finner man Vestfold med bare bokmålskommuner. Etter lov om målbruk i offentlig tjeneste fra 1980 blir tjenestemålet i fylkeskommunene avgjort etter hvor mange bokmålskommuner og nynorskkommuner det er i fylket. Nøytrale kommuner blir ikke regnet med. Alle kommunene som er nøytrale er i praksis bokmålskommuner. Av kommunene som har nynorsk som målform er det 23 kommuner hvor mer enn 99 % av elevene ved skolene i kommunen har bokmål som målform.
=== Bruk i medier og av institusjoner ===
De fleste av de største avisene i Norge har noen artikler skrevne på nynorsk, som blant andre VG og Aftenposten men er hovedsakelig bokmålsdominert. Det er også riksdekkende aviser som bare har nynorsk som målform, blant dem er Dag & Tid og Framtida.no. Mange lokalaviser har også valgt nynorsk som eneste målform, blant andre Firdaposten, Hallingdølen, Hordaland og Bø Blad. Mange aviser er også offisielt målformsnøytrale og velger målform som det passer dem, blant andre Klassekampen og Bergens Tidende. Kommersielle produkt som er produserte i kjerneområda av nynorsken har også nynorsk som målform, som for eksempel Gamalost frå Vik. Mange dataprogram som tjener hele landet har ofte alternativet hvor man kan velge mellom nynorsk og bokmål, dette gjelder særlig de som er produserte av den norske staten.
Bruk av skriftmål i det offentlige er regulert av «lov om målbruk i offentleg teneste» vedtatt i 1980. Statlige organer har plikt til å utarbeide minimum 25 % av all skriftlig informasjon på hver målform. Alle har i tillegg rett til å få svar på skriftlig kommunikasjon med det offentlige på den målformen de velger. Statlige medier som NRK har også plikt til å bruke et minimum av 25 % av hver målform i tekst og som normaltalemål, vedtatt av Stortinget i 1970. På bakgrunn av blant annet dette stadfestet NRKs direktørmøte den 19. juni 2007 at 25 % av TV- og radiosendinger skal bli presenterte på nynorsk normaltalemål og minst 25 % av innholdet på nettsida nrk.no skal være på nynorsk. Det er også krav om at statsorganer og offentlige institusjoner som universitet må ha innhold skrevet på nynorsk. Enhver student i Norge skal ha mulighet til å ta eksamenen sin på enten bokmål eller nynorsk som studenten føler for.Det har med jevne mellomrom dukket opp saker der elever i videregående skoler i nynorsk-dominerte områder har fått pensumbøker på nynorsk mye senere enn de tilsvarende bøkene på bokmål har kommet til bokhandlene, i en del tilfeller lenge etter at skoleåret har startet. Studenter som har registrert nynorsk som eksamensmålform ved universiteter og høyskoler har opplevd å blitt anmodet om å skifte til bokmål som eksamensmålform for at foreleser eller administrasjon skal slippe å oversette eksamen til nynorsk. Dette er imidlertid å regne som et klart brudd på målloven.
=== Skjønnlitteratur på nynorsk ===
Den første skjønnlitteraturen på nynorsk ble gitt ut på Aasens tid, dels av Aasen selv. Kjente salmediktere inkluderer Elias Blix og Edvard Hoem. Tor Jonsson, Ruth Lillegraven, Olav Aukrust, Olav Nygard, Tore Ørjasæter og Olav H. Hauge er viktige nynorsklyrikere. Sentrale forfattere av bøker for barn er Einar Økland, Maria Parr og Rasmus Løland. Andre viktige bidrag til nynorsk skjønnlitteratur inkludert drama er Tarjei Vesaas, Jon Fosse og Kjartan Fløgstad. Jan Inge Sørbø framhever også Halldis Moren Vesaas‘ lyrikk, Olav Duun (Menneske og maktene), Marie Takvam (Dåp under sju stjerner), Gro Holm (Løstølsfolket) og Sjur Bygd. Sørbø tror at nynorskbevegelsen var avgjørende for at disse ble forfattere. Sørbø mener det var avgjørende for nynorskens anerkjennelse som høyverdig språk at det ble skrevet skjønnlitteratur av høy kvalitet, i tillegg til gudstjenester og bibeltekster på nynorsk. Blant senere forfattere framhever Sørbø Gunnhild Øyehaug, Maria Parr, Ruth Lillegraven, Agnes Ravatn og Olaug Nilssen.Mons Litleré arbeidet på slutten av 1800-tallet med oversettelse av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun. Han var en pioner i utgivelser av bøker på landsmål og var redaktør for avis på landsmål.
== Konsekvenser av nynorsk som minoritetsspråkform ==
Den marginaliserte bruken av nynorsk gjør at barn kjenner det nynorske standardspråket langt dårligere enn bokmål før de lærer å lese, slik at det i større grad må læres på skolen. Bokmålets dominans gjør også at de som primært skriver nynorsk, både leser og skriver mer bokmål enn bokmålsbrukere leser og skriver nynorsk. De nasjonale mediene, inkludert TV, radio, aviser, tegneserier og bøker, er de samme over hele landet, så det er først og fremst gjennom regionale TV- og radiosendinger, region- og lokalaviser, skole, yrkesliv (avhengig av yrke) og privat kommunikasjon at nynorsken står sterkere i nynorskområdene enn i resten av landet. Siden det nynorske standardspråket er mindre utbredt enn bokmål i skrift og tale, er nynorsk markert mens bokmål er umarkert. Det vil si at nynorskbrukere oftere må forklare og forsvare sitt språkvalg. Dette har nynorsk felles med mange minoritetsspråk, og det kan forklare hvorfor negative holdninger til språket er utbredt.. Minoritetsspråk blir ofte oppfattet som stygge sammenlignet med majoritetsspråket.
== Se også ==
Bokmål
Riksmål
Høgnorsk
Samnorsk
Språkrådet
Noregs Mållag
Norsk Målungdom
Slepp nynorsken til!
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hovuddrag i norsk språkhistorie, 4. utgåve, 2. opplag, 2016. Arne Torp og Lars Vikør.
== Eksterne lenker ==
Målbruksstatistikk fra Språkrådet
Språkfakta 2015 fra Ivar Aasen-tunet
Antall elever i grunnskolen etter målform og fylke fra SSB
Bokmålsordboka og Nynorskordboka
Framtida.no - siste om nynorsk | Nynorsk, frem til 1929 kalt landsmål, er et av de to offisielle norske skriftspråkene som ble vedtatt ved likestillingsvedtaket av den 12. mai 1885. | 1,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andorra | 2023-02-04 | Andorra | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Andorra', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1278', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner.
Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet.
Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for landets økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet.
| Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner.
Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet.
Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for landets økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet.
== Etymologi ==
Navnet Andorra kommer fra navarrisk baskisk andurrial, som betyr «buskdekket land». En annen forklaring gir navnet opphav fra maurerne og det arabiske al-Gandura, som betyr «lettsindig kvinne».
== Naturgeografi ==
Andorra ligger mellom Spania og Frankrike i den østre delen av fjellkjeden Pyreneene. Det meste av territoriet ligger på sørsiden av fjellkjeden. Unntaket er Solana d'Andorra i nordøst. Landet deler grenser på 63,7 km med Spania og 56,6 km med Frankrike.
Landskapet består hovedsakelig av fjell med en gjennomsnittlig høyde på 1996 m. Fjellene er høyest ved grensen mot Frankrike og den sørøstre delen av grensen mot Spania. Det høyeste fjellet er Comapedrosa, som ligger nordvest i landet og når en høyde på 2 942 moh. Flere av landets fjelltopper når over 2 500 meters høyde.
Landskapet er formet av isbreene under siste istid og erosjon etter dette. Fjellandskapet deles i tre daler i et Y-mønster ved at elvene Valira d'Orient og Valira del Nord møtes og danner Gran Valira. Dalene åpner seg i retning sør mot Catalonia. Hovedelven Gran Valira er største elv og renner sørover gjennom hovedstaden Andorra la Vella. Elven renner inn i Spania på Andorras laveste punkt, 870 m over havet. Den største innsjøen er Juclar, 0,29 km² stor. En annen viktig innsjø er Engolasters.
Klimaet er likt nabolandenes, men grunnet høyden er det mer snø om vinteren og litt kaldere somre. Desember til februar er kaldeste måneder, mens juli er varmeste sommermåned. Det er vanlig med mellom 70 og 110 cm snø om vintrene. Snøfall i et landskap dominert av fjell og bratte dalsider gjør Andorra utsatt for snøskred.
I høyden er det gressmark med svingel (Festuca) og skog med bartrær som furu (Pinus sylvestris), buskfuru (Pinus mugo) og vanlig edelgran (Abies alba). Over 70 % av arealet er dekket av denne type vegetasjon. Over 1650 meters høyde finnes rhododendron, gullregn (Laburnum) og einer (Juniperus). Løvfellende skog domineres av duneik (Quercus pubescens), vintereik (Quercus petraea), hengebjørk (Betula pendula) og ask (Fraxinus excelsior). I solsidene av Valiradalen finnes det også steineik (Quercus ilex) og kermeseik (Quercus coccifera). Andorra har en rik flora med over 1150 registrerte arter. Vegetasjonen ble før holdt nede av beitedyr. I tidligere tider ble det i de sørvendte dalsidene drevet terrassejordbruk.Når det gjelder fauna, har fjellene gemse, muflon, villsvin og murmeldyr. I lavereliggende områder finnes arter som rødrev, mår, hare og ekorn. I elver og innsjøer er det godt med ørret.
== Demografi ==
Folketallet var lenge lavt og ble holdt nede av de begrensede jordbruksmulighetene. Befolkningsvekst ble regulert ved utvandring.
Lenge lå befolkningen på omkring 3000, men steg framover mot 1800-tallet til 5–6000. Mot slutten av 1800-tallet nærmet folketallet seg 6000, men falt igjen de første tiårene av 1900-tallet. Fra 1860 og fram til 1930-tallet fant det sted betydelig utvandring, først ved at andorranere søkte sesongarbeid i Spania og Frankrike, senere med utflytting på permanent basis. Andorra var nøytral under den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig, noe som gjorde landet til et mål for flyktninger.I 1950 hadde folketallet igjen nådd 6000 og i påfølgende tiår opplevde landet sterk befolkningsvekst. Folketallet i har utviklet seg slik i perioden 1950–2019:
Befolkningsveksten skyldes i stor grad innvandring, særlig fra Spania og i senere tid også fra Portugal og i noen grad Frankrike. Det er også grupper av arbeidsinnvandrere fra land som Argentina, Marokko, Filippinene og andre land. En annen innvandrergruppe består av velstående personer fra europeiske land som Storbritannia, Tyskland, Nederland og andre som tiltrekkes av det lave skattenivået.Utviklingen har medført at andorranerne er i knapt mindretall i eget land. I 2019 var 48,7 % av innbyggerne andorranske statsborgere. I 2019 utgjorde spanjoler 24,8 % av befolkningen, portugisere 11,9 % og franskmenn 4,4 %.Befolkningen har den høyeste gjennomsnittslevealderen i verden. Den sammenslåtte gjennomsnittslevealderen for menn og kvinner er 82,43 år.Noe over ¼ av befolkningen bor i hovedstaden Andorra la Vella og ytterligere ¼ i nabokommunen Escaldes-Engordany, som hovedstaden er sammenvokst med.
=== Språk ===
Katalansk er offisielt språk ifølge grunnloven. Dette språket brukes i områdene Andorra grenser til, særlig i den spanske autonome regionen Catalonia, som Andorra på mange måter har forbindelse med, og i Roussillon i Frankrike. I Andorra er det dialekten vestkatalansk som tales. Bortsett fra katalansk tales det også spansk (kastiljansk) og fransk, ikke minst fordi skolevesenet er tredelt med undervisning på katalansk, spansk og fransk. På grunn av arbeidsinnvandring taler mange innbyggere også portugisisk.
Selv om katalansk er landets offisielle språk, har det vært presset som følge av spansk og fransk skolevesen, mediepåvirkning og innvandring. Utbygging av den andorranske skolen, voksenopplæring og etablering av det offentlig språkrådet Servei de Política Lingüística er gjort med tanke på å styrke det katalanske språk i landet. Undervisning i katalansk er påbudt i det franske og spanske skolevesenet.I en spørreundersøkelse gjennomført av Centre de Recerca Sociològica ved Institut d'Estudis Andorrans i 2005 svarte 38,8 % at de hadde katalansk som morsmål, mens 35,4 % svarte at det var spansk. 15 % rapporterte portugisisk som morsmål, 5,4 % fransk og 5,5 % andre språk.
=== Religion ===
92,4 % av befolkningen er kristne, de fleste av disse tilhører den katolske kirke. På grunn av arbeidsinnvandring finnes det også mindre grupper av muslimer og hinduer, men begge grupper utgjør under 1 % av befolkningen.Den katolske kirken i Andorra er en del av bispedømmet Urgell. Biskopen, som også er samfyrste av Andorra, har sete i byen La Seu d’Urgell i den nordvestlige delen av Catalonia. Konfesjonelle skoler i det spanske skolevesenet for Andorra er tilknyttet kirken. Om lag to tredel av elevene i den spanske skoledelen sogner til de konfesjonelle skolene.Grunnloven garanterer religionsfrihet. Andorra har ingen offisiell religion eller statskirke, men den katolske kirke er nevnt spesielt i grunnloven og dens virksomhet og tradisjonelle rolle i forhold til staten er nedfelt i grunnlovens paragraf 11.
== Historie ==
Arkeologiske utgravninger ved La Margineda har avdekket funn datert til epipaleolitisk tid, omkring 11 000 år f.Kr. Dette er de eldste spor etter menneskelig bosetning i Andorra. Lite er imidlertid kjent om landets historie inntil de første bevarte skrevne kilder fra 800-tallet.Andorra er den siste selvstendige staten i Marca Hispanica, og det fortelles at Andorra fikk sin frihet av Karl den store i bytte mot deres innsats i krigen imot maurerne. Karl I av Burgund ga i 843 greven av Urgell overherredømme over området. I 1133 tilfalt det biskopen av bispedømmet Urgell. Biskopen av Urgell søkte beskyttelse av herren av Cabó. Ved ekteskap gikk denne adelsfamiliens rettigheter i 1208 over til greven av Foix, som holdt til på nordsiden av Pyreneene. Dette skapte en konflikt om hvem som hadde overhøyhet over Andorra.
I 1278 ble konflikten løst ved en paretage (traktat) der man delte overherredømmet av Andorra mellom greven av Foix og biskopen av Urgell. Traktaten ble bekreftet i 1288 og herfra finnes opphavet til den delte overhøyheten over Andorra, med like rettigheter for de to samfyrstene, en ordning som har vart fram til vår tid. I 1589 ble Henrik av Navarra konge av Frankrike. Han var også greve av Foix og i 1606 overførte han sine suverene rettigheter til Andorra til den franske krone. Etter den franske revolusjon erklærte Napoléon i 1806 at Frankrike overtok kongens tidligere rolle. Republikken Frankrikes president er nå samfyrste av Andorra.
3. Andorra, af Fladeindhold 452 km² og med 6 000 Indbyggere, Spaniere, er beliggende i Pyrenæerne paa Grænsen mellem Frankrige og Spanien. Andorra er Fristat, men staar under Frankriges (og den spanske Biskop af Urgels) Lensoverhøihed. Et Generalraad fører Regjeringen. Det bestaar af 24 Medlemmer, nemlig 12 Konsuler valgte for Aaret af de over 25 Aar gamle Familiefedre i Andorras 6 Kommuner, og de 12 for det foregaaende Aar valgte Konsuler. Der vælges 2 aarlig for hver Kommune, og de maa være over 30 Aar gamle. Generalraadet vælger en Syndikus paa Livstid og en Vicesyndikus. Disse er tillagt den udøvende Magt. Frankrige og den spanske Biskop i Urgel udnævner hver en Viguier (Statholder), som har med Strafferetspleien, og vexelvis en Civil dommer.Til Frankrige betaler Andorra 960 Frcs. aarlig i Skat og til den spanske Biskop i Urgel 460 Frcs.
Fristatens Fremkomst skriver sig fra Karl den stores Tid, omkring Aar 800. Folket er endnu paa Hyrdelivets patriarkalske Standpunkt.
Grunnet Andorras isolerte beliggenhet har landet befunnet seg utenfor de viktige begivenhetene i europeisk historie. Andorras internasjonale status forble uavklart og på 1950-tallet utviklet det seg uenighet mellom de to samfyrstene om hvem som hadde rett til å representere Andorra internasjonalt. Frankrike hevdet enerett til dette, noe som ble bestridt av biskopen av Urgell. Først i 1993 ble landets status avklart ved Traktaten om godt naboskap, vennskap og samarbeid mellom Andorra og de to nabolandene. I traktaten anerkjenner Frankrike og Spania Andorras suverenitet, noe som ryddet av veien uklarheter om landets internasjonale status.
Anerkjennelse fra flere andre stater fulgte og Andorra kunne bli medlem av internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Andorra ble medlem av FN i 1993. Medlemskap i Europarådet fulgte i 1994 og i OSSE i 1996. Ordningen med to samfyrster er fremdeles der, men fra 1993 er de to samfyrstene symbolske statsoverhoder. Suvereniteten utgår fra det andorranske folk. I tillegg til medlemskapet i FN og mange av særorganisasjonene i FN-systemet, er Andorra medlem av en rekke andre internasjonale organisasjoner, som eksempelvis La Francophonie. Landet er ikke medlem av EU, men er en del av EUs tollunion.
Andorra har hatt representative institusjoner siden middelalderen. I 1419 ble Consell de la Terra opprettet, der de mektigste familiene valgte representanter rådet. Mellom 1866 og 1868 ble landets politiske system reformert og demokratisert gjennom Nova Reforma. Overhodene i hver husholdning fikk stemmerett, rådet skiftet navn til Consell General og med en valgperiode på fire år. I 1933 ble det innført stemmerett for menn. Kvinner fikk stemmerett i 1970.I 1981 kom det til enighet om reform av landets politiske system og fra 1982 av fikk Andorra en regjering valgt av det folkevalgte generalrådet. Selv om det da ble innført parlamentarisme, forble maktfordelingen mellom samfyrstene og de valgte organene uavklart. En grunnlovsprosess ble igangsatt i 1990 og en ny grunnlov ble i 1994 godkjent i folkeavstemning. Folket er etter denne representert ved en folkevalgt forsamling og den utøvende makt ligger i regjeringen valgt av parlamentet. Samfyrstenes makt som statsoverhoder er i stor grad symbolsk.
== Politikk og administrasjon ==
Andorras statsrettslige stilling inntil landet fikk egen grunnlov og ble anerkjent som suveren stat, er nevnt som eksempel på et kondominium. Andorra moderniserte mot slutten av 1900-tallet sitt politiske system, samtidig med at landet oppnådde suverenitet og internasjonal anerkjennelse som stat. Samtidig er ordningen med to samfyrster opprettholdt. Landets tradisjonelle inndeling i prestegjeld er bevart og er grunnlag for kommunalforvaltningen, men en ny kommune ble skilt ut fra hovedstaden i 1978. Inntil 1993 hadde ikke Andorras politiske system et klart skille mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Etter 1993 ble Andorra et parlamentarisk demokrati, med fyrstene som statsoverhoder, mens den utøvende makten er hos regjeringen ledet av statsministeren (regjeringssjefen).
=== Statsoverhoder ===
Fyrstenes rolle er etter grunnloven av 1993 i stor grad symbolsk. Fyrstene har like fullmakter. De må underskrive lover vedtatt av parlamentet. Fyrstene har ikke vetorett, men kan bringe vedtak inn for grunnlovstribunalet. Som statsoverhoder er det samfyrstene som mottar akkreditiver fra andre lands diplomater. Samfyrstene oppnevner personlige representanter, som residerer i La Seu d'Urgell og Paris, og er videre begge representert med kontorer i Andorra la Vella.
=== Regjering ===
Statsministeren, cap de Govern, utpekes av Consell General, basert på prinsippet om parlamentarisme. De øvrige medlemmer av regjeringen, Govern, blir utnevnt av statsministeren. Regjeringen utformer innenriks- og utenrikspolitikk for Andorra. Regjeringsmedlemmer kan ikke samtidig være medlem av nasjonalforsamlingen eller inneha andre offentlige verv. Regjeringssjefen kan maksimalt sitte i to sammenhengende perioder.
=== Parlamentet ===
Andorras lovgivende makt er Consell General, et parlament med ett kammer bestående av 28 representanter. Medlemmene blir valgt ved direkte valg, 14 fra hele landet og to fra hver av de sju prestegjeldene. Valgperioden er fire år. Det er universell stemmerett for alle borgere over 18 år. Samme aldersgrense gjelder for valgbarhet.
Consell General vedtar lover, fastsetter statsbudsjettet og utøver kontroll med regjeringens virksomhet. Nasjonalforsamlingen ledes av en síndic general. Lovforslag kan komme fra medlemmer av nasjonalforsamlingen eller regjeringen. I tillegg kan tre kommuner gå sammen om å presentere lovforslag. Andorra har også borgerinitiativ, slik at lovforslag må legges fram for parlamentet dersom det støttes av minst 10 prosent av de stemmeberettigede. Lover vedtatt av nasjonalforsamlingen framlegges for samfyrstene av síndic general og publiseres deretter i Butlletí Ofical del Principat d'Andorra, der også forskrifter og andre offentlige vedtak offentliggjøres.
=== Partisystem ===
Andorra har et flerpartisystem dominert av høyre-venstreaksen. Tradisjonelt har høyresiden vært representert ved Partit Liberal d'Andorra og venstresiden ved Partit Socialdemòcrata. Regjeringsmakten har stort sett vært holdt av høyresiden, med unntak av perioden juni 2009 til mai 2011, da sosialdemokratene dannet regjering.
Ved valgene i 2009 og 2011 stilte de liberale i samarbeidslister med andre, under navnene Coalició Reformista og Demòcrates per Andorra. I 2015 gikk imidlertid Partit Liberal d'Andorra og Demòcrates per Andorra til valg hver for seg, mens Partit Socialdemòcrata stilte sammen med miljøpartiet Verds d'Andorra og andre. Etter splittelse blant sosialdemokratene stilte et nytt parti til valg i 2015, Socialdemocràcia i Progrés. Det finnes flere partier, blant dem det konservative lokalpartiet Unió Laurediana i Sant Julià de Lòria. I 2019 stilte dette partiet til valg sammen med Tercera Via. Ved valget i 2019 stilte også et nytt parti basert i La Massana opp, Ciutadans Compromesos, og fikk to representanter valgt.
=== Administrativ inndeling ===
Andorra er delt inn i sju kommuner (parròquies). Inndelingen er tradisjonell, men den nyeste kommunen, Escaldes-Engordany, ble skilt ut fra Andorra la Vella i 1978.
De sju kommunene med folketall per 2016 er:
Andorra la Vella, 22 128
Canillo, 4 360
Encamp, 12 338
Escaldes-Engordany, 14 521
La Massana, 10 571
Ordino, 4 810
Sant Julià de Lòria, 9 536Kommunene Ordino, La Massana og Sant Julià de Lòria er inndelt i quarts (fjerdinger), mens Canillo er inndelt i veïnats. Disse underdelene er representert i kommunestyrene.
Kommunene har inntekter fra koppskatt (foc i lloc, «hjerte og hjem»), forskjellige eiendomsskatter, skatt på forretningsdrift og avgifter på kommunale tjenester. Koppskatten betales av alle innbyggere mellom 18 og 65 år. Størrelsen bestemmes av kommunene og varierer fra 5 til 50 euro per år.
=== Utenriksrelasjoner ===
Siden etableringen av suverenitet med ratifiseringen av grunnloven i 1993, har Andorra arbeidet for å bli et aktivt medlem av det internasjonale samfunnet. I juli 1993 etablerte Andorra sin første diplomatiske utenriksstasjon i FN. Mellom 1994 og 1998 etablerte Andorra diplomatiske forbindelser med over 80 stater. Tidlig i 1995 etablerte USA og Andorra formelle diplomatiske forbindelser. Andorra er fullverdig medlem av De forente nasjoner, Europarådet og OSSE og har en spesialavtale med EU.
Utenriksrelasjonene er administrert av Utenriksdepartementet (katalansk: Ministeri d'Afers Exteriors). Andorra har åtte ambassader. Disse ligger i Østerrike (Wien), Belgia (Brussel), Frankrike (Paris og Strasbourg), Spania (Madrid), Portugal (Lisboa), Sveits (Genève) og USA (i New York). Fyrstedømmets permanente utenriksstasjon til De forente nasjoner i New York tjenestegjør også som ambassade for USA, Canada og Mexico. Frankrike, Spania og Portugal har ambassader i Andorra. Flere land har honorære konsuler i landet.Norge har diplomatiske forbindelser med Andorra. Norges ambassade i Madrid dekker også Andorra og ambassadøren i Spania har sideakkreditering til Andorra. Andorras ambassadør i Norge er hjemmeresiderende i Andorra la Vella.Det transpyreneiske regionale samarbeidsorganet Communauté de travail des Pyrénées, der de franske regionene Occitanie og Nouvelle-Aquitaine og de spanske autonome regionene Catalonia, Aragón, Navarra og Baskerland deltar sammen med Andorra, er av betydning for utvikling av infrastruktur innen transport, energi og en rekke andre sektorer. Samarbeidet ble startet i 1983.
=== Forsvar og politivesen ===
Landet har historisk vært nøytralt og har holdt seg utenfor de store konfliktene i Europa. Andorra har ingen militære styrker. I henhold til traktaten mellom Andorra, Frankrike og Spania fra 1993 har Frankrike og Spania ansvaret for militært forsvar av Andorra i tilfelle landets suverenitet og territorielle integritet er truet, men bare etter konsultasjoner med Andorras regjering.I tidligere tider hadde husholdningene plikt til å stille med en væpnet mann hver til sometent, en milits med ordensvern og forsvar som oppgaver. Ettersom Andorra aldri kom i krig hadde denne ingen militære oppgaver. En egen politistyrke, Servei d'Ordre, ble opprettet i 1931. Indre lov og orden opprettholdes nå av El Cos de Policia d'Andorra, som også rår over enheter med ansvar for ekstraordinære situasjoner og ivaretagelse av grensekontroll.
=== Rettsvesen ===
Andorra har både grunnlovsdomstol og en egen høyesterett. De to er institusjonelt uavhengige av hverandre. Grunnlovsdomstolen, Tribunal Constitucional, har lovprøvingsrett og avgjør om lover og forskrifter er i overensstemmelse med grunnloven. Den består på fire dommere. Samfyrstene utnevner én dommer hver, mens nasjonalforsamlingen utpeker to. Høyesterett, Tribunal Superior de Justícia, består av åtte dommere og en president og er høyeste ordinære rettsinstans. Domstolene er ellers inndelt i en sivil del, en strafferettsdel og en forvaltningsdel.
=== Sivile og politiske rettigheter, statsborgerskap ===
Andorra vurderes av Freedom House til å være et fritt land, som respekterer sivile og politiske rettigheter. Grunnloven av 1993 inneholder en serie artikler som garanterer grunnleggende menneskerettigheter. Med oppnåelsen av suverenitet kunne Andorra som selvstendig stat også slutte seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske menneskerettsdomstol. Andorra har også sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolen.
Statsborgerskap beror i hovedsak på at den ene av foreldrene har andorransk statsborgerskap. Andorra har strenge statsborgerskapslover med høye krav for å bli naturalisert. Den som er født i Andorra uten statsborgerskap kan, på visse vilkår, få statsborgerskap. Videre kan statsborgerskap tildeles på bakgrunn av lang botid i landet. Det kreves 20 års botid, dog slik at denne reduseres til 15 år om man har besteforeldre fra Andorra og til 10 år om man har sin skolegang og utdanning fra landet.
=== Statens inntekter ===
Den andorranske stat hadde i 2009 inntekter på 650 millioner euro. Staten får det meste av sine skatteinntekter fra indirekte beskatning. I 2009 utgjorde indirekte skatter 90 % av statsinntektene, direkte skatter under 1 %.Det var frem til 2014 ikke inntektsbeskatning av ordinær lønnsinntekt. Etter press fra EU er det innført beskatning av renteinntekter på bankinnskudd foretatt av personer som bor i andre land. Disse skatteinntektene deles mellom den andorranske stat og landene der innskyterne bor. I juni 2013 varslet statsministeren planer om å innføre inntektsskatt. En inntektsskatt på maksimalt 10 % ble innført fra 1. januar 2014.
=== Statistikkorganer ===
Nasjonaløkonomisk statistikk har lenge manglet i Andorra. Det statlige statistikkorganet i Departament d'Estadística er etablert for å bøte på dette. I november 2010 offentliggjorde Departament d'Estadística for første gang tall for Andorras BNP i perioden 2000 til 2009. Det skal også utarbeide offisielle arbeidsledighetstall.
=== Nasjonalsymboler og utmerkelser ===
Andorras flagg er en trikolor i fargene blått, gult og rødt. Det er likt flaggene til Moldova, Romania og Tsjad, så for å skille dem ad benytter Andorra sitt riksvåpen i midten. Andorras riksvåpen har fire felter som inneholder en mitra og bispestav for biskopen av Urgell, samt våpenmerkene for Foix, Catalonia og Béarn, noe som gjenspeiler landets historiske katalansk-franske tilknytning.
Nasjonalsangen El Gran Carlemany, innført i 1914, har tekst av samfyrste og biskop Juan Bautista Benlloch y Vivó til melodi av Enric Marfany.
Pinselilje (botanisk navn Narcissus poeticus, katalansk grandalla) vokser vilt og regnes som nasjonalblomst. Blomstene har seks kronblader og i dette har man sett antallet opprinnelige prestegjeld i landet.I 2007 innstiftet regjeringen Karl den stores orden, sammen med Karl den stores pris for katalansk litteratur, Karl den stores pris for litteratur, Karl den stores pris for kunst, Karl den stores pris for vitenskap og Karl den stores pris for humanitært virke.
== Økonomi og næringsliv ==
Andorra var lenge et land der det ble drevet pastoralt landbruk på begrensede arealer. Kraftutbyggingen fra 1930-tallet medførte varige endringer i landet, både med hensyn til økonomi og kommunikasjoner. Landet opplevde en økonomisk oppgangsperiode fra 1950-tallet. Her har reiseliv, handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling vært de viktigste sektorene. Med dette fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for Andorras økonomi har imidlertid endret seg gjennom utviklingen av EUs indre marked, der begge nabolandene er med, og skjerpede internasjonale krav med hensyn til bank- og finanssektoren.
Sysselsettingen er konsentrert til tjenesteytende næringer. I 2009 var 80 % av arbeidsstyrken sysselsatt i tjenesteytende næringer, 13,2 % i bygg- og anleggsvirksomhet, 4,7 % i industri og 0,4 % i landbruk.
=== Utenrikshandel ===
Importen til Andorra overgår i verdi langt eksporten. Spania er Andorras største og viktigste handelspartner, etterfulgt av Frankrike. Verdien av eksporten fra Andorra var i 2010 på 40 764 663 euro, mens importen var langt større og hadde en verdi på 1 142 846 556 euro. Tallene for eksport regner imidlertid ikke med turistenes utførsel av varer de kjøper ved besøk i Andorra, varer som er importert for videresalg. I 2010 kom 60,4 % av importen regnet i verdi fra Spania, 17,7 % fra Frankrike, 4,5 % fra Tyskland, 4,2 % fra Kina og 2,8 % fra Italia. I 2010 gikk 63,1 % av eksporten regnet i verdi til Spania, mens 20,7 % gikk til Frankrike og 7,8 % til Sveits.Andorra er ikke en del av EU, men nyter godt av særavtaler med organisasjonen. I 1990 ble det inngått avtale om tollunion og denne trådte i kraft året etter. Etter avtalen er det ikke toll på varer mellom EU og Andorra. Andorra benytter EUs tollsatser for handel med tredjeland. Avtalen gjelder ikke landbruksprodukter, men produkter med sertifisert andorransk opphav pålegges likevel ikke importavgifter ved eksport til EU. I 2004 undertegnet Andorra og EU en omfattende samarbeidsavtale. Som et ledd i tiltakene for å bekjempe skatteunndragelse, inngikk EU samme år en avtale med Andorra om skattlegging av bankinnskudd på sparekontoer i landet.
=== Valuta ===
Andorra har ikke egen valuta. Man har benyttet valutaen til nabolandene, som før 1999 var fransk franc og spansk peseta. Disse har blitt erstattet av euro. I 2011 undertegnet EU og Andorra en avtale som tillater utgivelse av andorranske euromynter. Andorra kan etter dette slå mynt til en verdi av 2,3 millioner euro. I mars 2013 ble det utlyst designkonkurranse for euromyntene. Fra 23. desember 2014 ble de andorranske euromyntene satt i sirkulasjon.Det har tidligere vært utgitt andorranske «mynter» med pålydende i diner (katalansk for penger) beregnet på samlere, men disse har ikke vært lovlig betalingsmiddel i landet. Under den spanske borgerkrig utstedte Consell General i 1936 nødpengesedler i pesetas.
=== Turisme og handel ===
Turisme og medfølgende handel er bærebjelken i Andorras økonomi (den står for 80~% av BNP). Flere millioner turister besøker Andorra årlig, lokket av Andorras tax-freebutikker. De fleste turistene er dagsbesøkende. Utvikling av antall besøkende overnattingsgjester og dagsbesøkende har de siste år vist en nedgang:
Turister tiltrekkes av Andorras lave avgiftsnivå og mulighetene for avgiftsfri handel. I 2009 kom 57 % av de tilreisende fra Spania, mens 40 % var franskmenn. Tax-freeturisme var av særlig stor betydning før Spania ble medlem i EU i 1986, men fortsatt kan besøkende som vender tilbake til Frankrike og Spania bringe med seg en avgiftsfri kvote av tobakksprodukter, alkohol, parfyme, matvarer og industriprodukter (særlig småelektronikk), som er større enn for mange land utenfor EU. Dette medfører at handelssektoren er stor i Andorra, både når det gjelder sysselsetting og omsetning.
De fleste tilreisende, omkring 80 %, er dagsreisende fra Spania og Frankrike. Landet har likevel flere hundre hoteller og overnattingssteder, og det fantes i 2009 720 bedrifter i hotell- og restaurantnæringen. I 2009 hadde Andorra over 1,8 millioner overnattingsgjester. Reiselivsnæringen er av betydning både i sommer- og vintersesongen. Andorra er den største vintersportsdestinasjon i Pyreneene.
=== Bank- og finansnæring ===
Bank- og finansvirksomhet har vært en viktig næringsvei og er den nest viktigste sektoren i Andorras næringsliv. Finanssektoren består av fem bankgrupper, som eier landets seks banker. Grup Crèdit Andorrà er den største i banknæringen. Sektoren består ellers av selskaper innen forsikring og formuesforvaltning. Andorra har ikke noen sentralbank og sektoren reguleres derfor av myndighetsorganet Institut Nacional Andorrà de Finances.
Andorras første bank åpnet i 1930 og særlig fra 1950-tallet utviklet sektoren seg raskt. Banksektoren nøt godt av få reguleringer og hemmelighold av kundeinformasjon. Spesielt i tidligere tider var nummerkonto populært. Inntil 1993 fungerte bankforeningen Associació de bancs Andorrans (ABA) som samordningsorgan, men sektoren var helt uten offentlig regulering til Institut Nacional Andorrà de Finances ble etablert.På grunn av dette, og det lave skattenivået, har Andorra vært regnet som et skatteparadis. Større internasjonal oppmerksomhet om skatteunndragelser og økt internasjonalt press for å få land til å slutte seg til internasjonale skattestandarder, forplikte seg til åpenhet i banksektoren, samt dele informasjon med andre land i skattesaker, har medført endringer i Andorras finansnæring.
I 2009 ble Andorra, sammen med Liechtenstein og Monaco, fjernet fra OECDs liste over skatteparadiser som ikke samarbeider med andre land i finans- og skattesaker. Andorra hadde da erklært sin tilslutning til OECDs standarder for åpenhet i finanssektoren og erklært seg villig til å dele informasjon med andre stater. Etter dette har Andorra inngått avtaler om utveksling av skatteopplysninger med en rekke land, deriblant Norge i februar 2010. I henhold til det norske Skattedirektoratets skatteforskrift anses Andorra fortsatt som et lavskattland i norske skattesaker.
=== Landbruk og øvrige næringer ===
Det er minimalt med jordbruk, siden bare 2 % av landet er dyrkbar jord. Mesteparten av maten blir importert. Det er sauehold på et par tusen voksne dyr og omkring 1500 kyr og okser i Andorra. Landbruket sysselsetter under 150 personer.Andorras industri produserer sigaretter, sigarer og møbler. Tobakksindustrien har avtatt i betydning. Tidligere ble det dyrket en god del tobakk i Andorra og denne ble foredlet av landets tobakksindustri. Avlingene nådde et høydepunkt i 1997, da det ble høstet 1047 tonn tobakk, men har senere avtatt. I 2009 var høsten nede i 261 tonn. Dette skyldes at mye av tobakksproduktene ble smuglet til Frankrike og Spania. I 1997 satte spanske myndigheter inn tiltak mot dette og Andorra skjerpet sin kontroll med næringen. Dermed har tobakksnæringen blitt mindre attraktiv.
=== Energi ===
Andorra genererer en del elektrisitet selv, men produksjonen er ikke tilstrekkelig til å dekke forbruket og landet må importere energi. I tillegg til elektrisitet, må petroleumsprodukter også importeres.
Vannkraftutbyggingen i landet startet i 1931, etter at Forces Hidroelèctriques d'Andorra, med spanske og franske eierinteresser, i 1929 hadde fått konsesjon fra Consell General i bytte mot å anlegge veier. Anlegget i Encamp ble satt i drift i 1934. Elektrisiteten ble eksportert til Spania og Frankrike. Etter hvert som det innenlandske forbruket har økt, er landets egen produksjon av elektrisitet ikke i stand til å dekke etterspørselen. Innenlands produksjon av elektrisitet, hvorav 85 % stammer fra vannkraft, utgjorde i 2009 101 011 MWh, mens importen var på 497 732 MWh. Andorras egen elektrisitetsproduksjon dekker 17 % av forbruket. Kraftselskapet ble i 1988 overtatt av den andorranske stat og omdannet til Forces Elèctriques Andorra, som nå står for både produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet.
=== Samferdsel ===
Topografiske forhold har historisk lettet samferdselen med Catalonia, men vanskeliggjort ferdsel til Frankrike. Først i 1933 kom det veg over Envalirapasset til Frankrike. Andorra har ingen jernbaneanlegg innenfor egne grenser, men linjen som forbinder Latour-de-Carol og Toulouse, hvor det er overgang til Frankrikes TGV-tog, ligger 2 kilometer fra grensen. To stasjoner i Frankrike har regelmessige bussforbindelser med Andorra la Vella, L'Hospitalet-près-l'Andorre (som trafikkeres av SNCF) og Latour-de-Carol, som har tog både på SNCFs linje til Toulouse og Spanias (RENFE)-linje til Barcelona. Landet har heller ikke havn eller flyplass. Det finnes tre helikopterplasser i landet, i henholdsvis Arinsal, La Massana og Escaldes-Engordany. Disse trafikkeres av kommersielle selskaper.
Av veier er det totalt 269 km, hvorav 198 km er asfaltert og 71 km mangler fast dekke (1994 overslag). Hovedferdselsåren gjennom Andorra går fra grensen til Frankrike i øst til grensen til Spania i sørvest. Forbindelsen over Envalirapasset nær grensen til Frankrike er siden 2002 lettet ved åpningen av den 2860 meter lange Envaliratunnelen. Fra den franske grense til Escaldes-Engordany bærer den 32,1 km lange strekningen betegnelsen CG 2, så skifter den til CS 100 på den 4,5 km lange delen fra Escaldes-Engordany gjennom Andorra la Vella til Santa Coloma, der de resterende 11,2 km fram til grensen til Spania får betegnelsen CG 1. CG 1 går på spansk side over til N-145. CG 2 går i Frankrike over til N320, som er forbundet med N20. Den 21 km lange strekningen CG 3 forbinder Andorra la Vella med La Massana og Ordino. CG står for carretera general, mens CS betyr carretera secundaria. En tredje, mindre veiforbindelse til utlandet går til Spania går over fjellpasset Port de Cabús i kommunen La Massana vest i landet.
Mye av trafikken går gjennom Andorra la Vella. I 2006 åpnet den 1 260 meter lange Pont Pla-tunnelen, som forbinder La Massana med hovedstaden Andorra la Vella. Den hadde i 2008 en trafikk på 12 860 kjøretøy i døgnet. Dos Valires-tunnelen, som åpnet i 2012, forbinder kommunene La Massana og Encamp, uten at trafikantene må ta veien om hovedstaden. Prosjektet er en del av infrastrukturutbyggingen i landet.
Kollektivtrafikk besørges i hovedsak av busstransport, både internt i Andorra og til utlandet. Det kjøres ruter mellom forskjellige steder i Andorra. I tillegg kommer lokalruter i kommunene. Utenlandsruter, som også betjener nærmeste jernbanestasjoner og lufthavner, går til Spania og Frankrike. I tillegg er det bussruter til Portugal.Lufthavnen i La Seu d'Urgell, Aeroport Andorra–La Seu d'Urgell, ligger om lag 12 km sør for grensen og 24 km fra Andorra la Vella. Den er dermed nærmeste lufthavn for Andorra. Denne lufthavnen åpnet igjen i juni 2010, etter å ha vært stengt i 16 år, og i januar 2015 gjenåpnet den som offentlig, kommersiell lufthavn. Det er en kortbaneflyplass.
=== Telekommunikasjon ===
Andorras eneste telekommunikasjonsselskap er det statlige Andorra Telecom, etablert i 1975 som Servei de Telecomunicacions d'Andorra. Det opererer i markedet med merkevarenavnet Som. Selskapet tilbyr fast- og mobiltelefoni, samt internettilknytning. Det forvalter Andorras toppnivådomene, som er .ad. Andorra Telecom formidler også fjernsynskanaler fra det spanske selskapet Digital+. Andorra Telecom hadde per juni 2011 50 053 fasttelefonabonnementer, 65 525 mobilabonnenter og 24 947 bredbåndskunder. 71 % av landets husholdninger er knyttet til bredbånd og 81 % av befolkningen benytter internett.
Innenlands er det et moderne telefonsystem med mikrobølgeradiosendere og til utlandet går det fast landkabel til Frankrike og Spania.
=== Postvesen ===
Andorra har ikke eget postvesen, men betjenes i stedet av postverkene i Frankrike og Spania. Inntil 1928 benyttet Andorra også disse landenes frimerker. Deretter begynte landet å benytte spanske frimerker med overtrykk inntil 1931, da både Frankrike og Spania startet frimerkeutgivelser spesifikt for Andorra. Disse hadde pålydende i spanske pesetas og franske franc.
Etter innføring av euro har franske La Poste og spanske Correos fortsatt sine separate frimerkeutgivelser for Andorra. Begge er nå utstyrt med tekst på katalansk. Frimerkene benyttes bare for utenlandspost, da det er gratis å sende brev innenlands. De to postverkene har blitt enig om et felles postnummersystem for Andorra. Dette består av bokstavene AD kombinert med tre sifre som indikerer prestegjeld (kommune).
== Samfunn ==
Selv om de sentrale politiske institusjonene i Andorra har århundrelange røtter, er mange andre nasjonale institusjoner i samfunns- og kulturlivet av nyere dato.
=== Helligdager ===
Andorras nasjonaldag er 8. september, dagen til minne om Vår Frue av Meritxell (Mare de Déu de Meritxell). 14. mars feires som grunnlovsdag. Videre er første nyttårsdag og 1. mai offentlige høytidsdager. Kalenderen over helligdager er preget av religiøse høytidsdager: Helligtrekongersdag, karneval (fasten), langfredag, 2. påskedag, 2. pinsedag, jomfru Marias himmelfart, allehelgensdag, den ubesmittede unnfangelse, 1. og 2. juledag er offentlige fridager.
=== Utdanning ===
Andorra har tre skolesystemer: Et andorransk, et fransk og et spansk. Systemene omfatter både grunnskole og videregående skole. Den andorranske skolen er den yngste delen av skolevesenet og er opprettet for å styrke katalansk språk. Det er underlagt landets eget utdanningsdepartement. Undervisningen foregår på katalansk, med innslag av fransk og spansk (kastiljansk). De franske skolene er underlagt Frankrike, med læreplaner fastsatt av det franske undervisningsdepartementet og med fransk som skolespråk. Den spanske delen av skolen i Andorra har en sekulær del, der skolene følger læreplaner fastsatt av undervisningsdepartementet i Madrid og der kastiljansk er skolespråk, og en konfesjonsbundet del, der spanske læreplaner følges, men der undervisningen foregår på katalansk. I skoleåret 2005–2006 var elevene i skolepliktig alder fordelt med omkring en tredel i hvert av utdanningssystemene. Foreldrene kan velge hvilket av de tre systemene de vil sende sine barn til.
Andorraneres utdanning på universitetsnivå foregikk lenge utelukkende i utlandet. I 1997 ble Universitat d’Andorra (UdA) grunnlagt. Universitetet tilbyr bachelorgradsutdanninger i sykepleie, bedriftsledelse, pedagogikk og informatikk. Innenfor andre fag fungerer UdA som et senter for fjernundervisning i samarbeid med utenlandske læresteder, i særdeleshet Universitat Oberta de Catalunya. Den private institusjonen Universitat de les Valls startet i 2012 utdanning av tannleger. Det tiltrakk seg først studenter fra Frankrike, Spania og Sverige, men etter fallende studenttall fikk det sin autorisasjon trukket tilbake i 2016. I november 2010 godkjente myndighetene etableringen av Universitat Oberta de la Salle - Andorra, et privat lærested tilhørende den katolske Fundació La Salle som planla å tilby fjernundervisning hovedsakelig på engelsk og for studenter fra hele verden. Det åpnet i 2012.Fortsatt studerer mange andorranere i Spania og noen også i Frankrike. Gjennom Polybiusprogrammet tilbys andorransk ungdom muligheten til å studere ved universiteter i USA og Canada.
=== Forskning ===
Institut d'Estudis Andorrans ble grunnlagt i 1976 for å bistå utviklingen av det andorranske skolevesenet, i særdeleshet når det gjaldt læremidler og utdannelse av lærere. Instituttet har etablert sentre i Barcelona og Toulouse (tidligere i Perpignan). Oppgavene ble i 1998 utvidet til å gjelde forskning generelt. IEA har to sentre, ett for samfunnsforskning og ett for forskning på snø- og fjellforhold. Det har hovedkvarter i Sant Julià de Lòria. Instituttet utgir vitenskapelige monografier og magasinet Revista Ciutadans, som omhandler andorranske samfunnsforhold.
=== Massemedier ===
I en periode hadde Andorra internasjonale radiostasjoner som sendte programmer rettet mot nabolandene, særlig Frankrike, uten at det fantes stasjoner for landets eget publikum. Den første av disse internasjonale radiostasjonene var Radio Andorra, etablert i 1939. I 1958 fikk Radio Andorra konkurranse av Radio des Vallées, eid av det franske selskapet Société financière de radiodiffusion (Sofirad), som da var majoritetseid av den franske stat. Radio des Vallées skiftet i 1966 navn til Sud Radio. Etter en strid mellom samfyrstene og Andorras egne myndigheter om disposisjonen over frekvensene Andorra rådet over, nektet Andorra å fornye Radio Andorras og Sud Radios lisenser og begge ble i 1981 stengt. Etter dette har Andorra etablert en nasjonal radiokanal og startet fjernsynssendinger.
Ràdio i Televisió d'Andorra er et statlig allmennkringkastingsselskap, som står bak radiokanalen Ràdio Nacional d'Andorra (RNA) og fjernsynskanalen Andorra Televisió (ATV). Kringkastingsspråket er katalansk. Virksomheten er forholdsvis ny; den ble grunnlagt i 1989. I tillegg til RNA finnes det kommersielle radiokanaler, som Andorra 7 Radio og Radio Valira. Den katolske stasjonen Ràdio Principat drives av bispedømmet Urgell og sender på begge sider av grensen.
Det var lenge vanskelig å få etablert en regulær dagspresse i Andorra. Publikasjonen Valls d'Andorra i 1919 fikk mange, men kortvarige etterfølgere. Landets første dagsavis, El Poble Andorrà, ble startet i 1974 og utkom som dagsavis inntil den i 1977 gikk over til ukentlige utgivelser. De to viktigste dagsavisene er: Diari d'Andorra utgitt i hovedstaden, samt El Periòdic d'Andorra utgitt i Escaldes-Engordany. Videre finnes Bon Dia og Més Andorra.
Nyhetsbyrået Agència de Notícies Andorrana (ANA) startet opp i desember 2008.
=== Velferd ===
Statlige velferdsordninger er organisert gjennom Caixa Andorrana de Seguretat Social (CASS), etablert i 1966. Lønnsmottagere er forpliktet til å være med i helse- og pensjonsforsikringsordningene gjennom CASS. Offentlig velferd dekker 100 % av utgiftene i forbindelse med yrkesskader og i andre tilfeller 90 % av sykehusutgifter og 75 % av polikliniske utgifter. Det finnes ett sykehus i landet, Hospital Nostra Senyora de Meritxell i Escaldes-Engordany. Videre er det elleve helsesentre. Andorra samarbeider med Generalitat de Catalunya, om helsetjenester.
Ved ordningen Borsa d’Habitatge d’Andorra disponerer staten boliger som ellers ville stått tomme, og leier dem ut til under markedspris, men mot vederlag til eierne. Staten har bostøtteordninger for ungdom, eldre og andre grupper med særlige behov. Den gir også støtte til rehabilitering av boliger.
Staten yter behovsprøvd utdanningsstøtte og har etablert låneordning for høyere utdanning. Det gis ulike former for støtte for studier i utlandet. Gjennom Den nasjonale studieprisen tildeles årlig stipender til beste elev i hvert av de tre grunnskolesystemene, med dekning av skolepenger, kost og losji og studiemateriell, for å fullføre første og andre syklus av høyere utdanning. Staten har studieboliger i Toulouse og Paris.
=== Sivilsamfunn ===
Fagforeningsvirksomhet er noe forholdsvis nytt i Andorra. Unió Sindical d'Andorra ble etablert i 2001. Miljøvernorganisasjonen Associació per a la Defensa de la Natura ble grunnlagt i 1986 og arbeider for å fremme naturvern og kunnskap om miljøspørsmål.
== Kultur ==
Andorra er en del av det katalanske språkområdet og har nære kulturelle forbindelser til Catalonia. Det offisielle og historiske språket er katalansk. Escaldes-Engordany var i 2011 Capital de la Cultura Catalana, et eksempel på andorransk deltagelse i katalansk kulturelt samarbeid. Fra 1980-tallet er det iverksatt tiltak for å bygge ut den kulturelle infrastrukturen.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Advokaten Antoni Fiter i Rossell (født 1706) regnes som den første andorranske forfatter. Han var biskoppelig fogd og utga i 1748 verket Manual Digest om Andorras historie, tradisjoner og lover. Presten Antoni Puig utga i 1763 en redigert kortversjon av dette verket kalt Politar Andorrà. Begge verk regnes som viktige. I 1987 fikk Fiter i Rossell en litteraturpris oppkalt etter seg, Premi Fiter i Rossell de novel·la.
En egen andorransk skjønnlitteratur vokste først fram i andre halvdel av 1900-tallet. Blant forfatterne finner vi Antoni Morell (født 1941, død 2020), som ga ut romaner, i tillegg til sakprosa, Robert Pastor i Castillo (født 1945), som har utgitt lyrikk og essays på katalansk, men også flere bøker på kastiljansk, lyrikeren Josep Enric Dallerès (født 1949) og Albert Salvadó (født 1951, død 2020). Blant forfattere av yngre generasjoner finnes romanforfatteren Joan Peruga Guerrero (født 1954), romanforfatteren og essayisten Albert Villaró (født 1964), lyrikeren Manel Gibert Vallès (født 1966) forfatteren og diplomaten Juli Minoves Triquell (født 1969), samt lyrikeren Teresa Colom (født 1973).
Morell, Salvadó og Villaró har vunnet den andorranske prisen Premi Carlemany for katalansk litteratur.
=== Folklore ===
Andorra er hjemstedet til folkedanser som contrapàs og marratxa, som har overlevd spesielt i Sant Julià de Lòria. Andorransk folkemusikk har likheter med musikken i naboregionene, men er katalansk i sin karakter, spesielt når det gjelder danser slik som sardana. Andre andorranske folkedanser er contrapàs i Andorra la Vella og Sankta Annes dans i Escaldes-Engordany.
Tradisjonelle festdager er Sankt Georgs dag (diada de Sant Jordi), sankthans (nit de Sant Joan), som feires med bålbrenning, Sankt Stefanus' dag og luciadagen. I 2015 ble bålbrenningstradisjonene i Pyreneene (Andorra, Frankrike og Spania) satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.
=== Byggekunst, museer og verdensarv ===
Andorra har en rik arkitektonisk arv av kirkebygg i romansk stil, særlig fra det 11. og 12. århundre. Kirkene er bygget i stein med takkonstruksjon i tre og har typisk rektangulære skip med og halvsirkelformet korrunding og klokketårn i lombardisk stil. Det finnes et førtitall kirker og kapeller i romansk stil i landet, blant andre Santa Coloma i Andorra la Vella, Sant Miquel d'Engolasters i Escaldes-Engordany, Sant Joan de Caselles i Canillo, Sant Romà de les Bons i Encamp, Sant Martí de la Cortinada i Ordino, Sant Climent de Pal i La Massana og Sant Serni de Nagol i Sant Julià de Lòria. En del steinbroer i romansk stil er også bevart, sammen med eksempler på fortifikasjoner, som Castell de Sant Vicenç d'Enclar Castell de les Bons.Et av de tidlige modernistiske byggverk er Casa dels Russos i Santa Coloma. Bygningen er fra 1916 og er tegnet av den katalanske arkitekten Cèsar Martinell i Brunet. En annen katalansk arkitekt, Josep Puig i Cadafalch, har tegnet Casa la Cruz fra 1930-tallet. Fra 1930-årene og utover begynte også byggingen av større hoteller.Etter at en brann i 1972 ødela kirken viet Santa Maria de Meritxell i Canillo ble den katalanske arkitekten Ricardo Bofill gitt i oppgave å tegne en ny. Resultatet ble en helligdom, innviet i 1976, som blander et utall stilarter. Kirken Sant Jaume dels Cortals i Encamp er en annen sakral bygning i moderne arkitektonisk utforming. Kirken åpnet i 1999 og er integrert i skogslandskapet. Av moderne sekulær arkitektur finnes kringkastingsanlegget til Sud Radio i Encamp, reist i 1964, som er oppført på listen over Andorras nasjonale kulturarv.Det finnes en rekke museer som bevarer og formidler kunnskap om Andorras historie og kulturarv.
I landsbyen Pal i La Massana er det etablert et museum som formidler kunnskap om romansk kunst og landets kulturarv i form av blant annet kirkekunst og broer. Andre museer er organisert rundt næringslivshistorie. Jernverket Farga Rossell i La Massana, som ble påbegynt i 1842 og var i drift til 1876, som et av de to siste verkene i landet, er bevart som museum. I firmaet Reigs tidligere lokaler i Sant Julià de Lòria er det nå et tobakksmuseum. Parfymemuseet i Escaldes-Engordany knytter an til landets status som mål for tax-freeturisme. Aspekter av samferdselsvirksomhet kan oppleves i postmuseet i Ordino, bilmuseet i Encamp og motorsykkelmuseet i Canillo. Museu Casa d’Areny-Plandolit i Ordino, Museu Casa Rull i Sispony og Casa Cristo i Encamp består av bevarte bygninger med interiører som viser hvordan andorranere fra forskjellige sosiale lag bodde før i tiden.
I 2004 ble dallandskapet Madriu-Perafita-Claror satt på UNESCOs verdensarvliste. Dette kulturlandskapet er et eksempel på måten mennesker over årtusener har tilpasset seg miljø og ressurser i Pyreneene.
=== Teater, musikkliv og kunst ===
I 2007 ble den nasjonale institusjonen Escena Nacional d'Andorra etablert. Denne produserer egne teateroppsetninger og har også ansvar for å lage film. Kommunene og Andorra la Vella og Sant Julià de Lòria arrangerer sammen en serie av teateroppsetninger i begge byer.
Comú d'Andorra la Vella opprustet i 1992 det tidligere kinolokalet Teatre Comunal d'Andorra la Vella slik at det også kan benyttes til teateroppsetninger. Det er siden benyttet til teater- og danseforestillinger, så vel som konserter. Lokalet er også stedet der filmklubben Cineclub de les Valls holder sine visninger. Kultursenteret Centre cultural La Llacuna i hovedstaden har kulturaktiviteter for barn og ungdom innen drama og kunst, huser kulturbibliotek og musikkskole, og har lokaler for utstillinger og konferanser.Kammerorkesteret Orquestra Nacional Clàssica d'Andorra ble etablert i 1992 og skiftet navn til sitt nåværende nanv i 2006. Orkesteret ledes av fiolinisten Gerard Claret i Serra. Hans bror Lluís Claret er cellist. Begge har virket utenlands, særlig i Catalonia og har mottatt Sankt Georgskorset, Catalonias høyeste utmerkelse.
Andorra har et nasjonalt guttekor, Cor Nacional Dels Petits Cantors d'Andorra, grunnlagt i 1991. Årlig arrangeres det en internasjonal jazzfestival i Escaldes-Engordany.
Andorra var første gang med i Eurovisjonens musikkonkurranse i 2004. Dette var første gang katalansk språk ble benyttet i konkurransen. Landets beste plassering er tolvteplass i semifinalen i 2007. Det nasjonale kringkastingsselskapet RTVA bestemte seg for ikke å delta i 2010. Artister fra Danmark, Nederland og Spania har tidligere også representert Andorra i konkurransen.
Den katalanske skulptøren Josep Viladomat (1899–1989) bosatte seg i Andorra av politiske grunner. Flere av hans verk i marmor og bronse er utstilt i Centre d'Art d'Escaldes-Engordany. En annen andorransk billedkunstner av katalansk oppgav er Sergi Mas.
=== Biblioteks- og arkivvesen ===
Kommunene har sine lokale biblioteker. Biblioteca Nacional d'Andorra skriver sin historie tilbake til 1930, da landets første bibliotek ble etablert. Et nytt nasjonalbibliotek ble åpnet i 1974. Fra 1980 er nasjonalbiblioteket depot for pliktavleverte andorranske bøker. I 2009 ble det avlevert 767 titler.
Andorras nasjonalarkiv, Arxiu Nacional d'Andorra, ble grunnlagt i 1975.
=== Mat og drikke ===
Det andorranske kjøkken er særlig påvirket av katalanske matlagingstradisjoner, samt spansk og fransk kjøkken. Den tradisjonelle tavernaen, kalt tasques, har fått følge av moderne spisesteder med retter fra fransk, spansk og internasjonalt kjøkken på menyen.Katalanske mattradisjoner viser seg i retter som bakverket coca, kjøtt- og grønnsaksgryten escudella eller panneretten trinxat med kål, poteter og flesk. Tilberedning av escudella skjer i en cassola, en glasert leirgryte. Kraften kan serveres separat som suppe. En annen spesialitet er allioli, bestående av olivenolje og hvitløk. Lokale ingredienser som vilt, hare og kanin, lammekjøtt, ørret, sopp, samt ost av geit- og sauemelk, benyttes i tradisjonelle retter. Bladene av planten xicoira, eller radiccio (Cichorium intybus), benyttes også i matlaging. Kokken Maria Montanyà har samlet tradisjonsrike oppskrifter i kokeboken La cuina de casa meva.
=== Idrett ===
Andorras olympiske komité, Comitè Olímpic Andorrà, ble etablert i 1971 og fikk i 1975 anerkjennelse av Den internasjonale olympiske komité. Idrettsfolk fra landet deltok for første gang under sommer-OL i Montréal i og vinter-OL i Innsbruck i 1976.
Det er etablert en rekke skisportsanlegg i landet. Videre er det bygd anlegg for skytesport, tennis, svømming, i tillegg til diverse lag- og innendørsidretter.Andorra var vertskap for De europeiske småstatslekene i 1991 og 2005. Etapper i sykkelløpet Tour de France var lagt innom Andorra i 1964, 1993, 1997 og 2009.
Basketballklubben BC Andorra spiller i LEBs katalanske sølvliga.
==== Fotball ====
Fotballforbundet i Andorra, Federació Andorrana de Fútbol, ble stiftet i 1994 og er fra 1996 medlemmer i FIFA og UEFA.Andorras herrelandslag i fotball, som spiller sine hjemmekamper på Estadi Comunal d'Aixovall, stilte for første gang til kamp internasjonalt i 1996.
Copa Constitució er den nasjonale fotballcupen i Andorra, spilt siden 1990. Den øverste fotballigaen i Andorra er Primera Divisió, stiftet i 1995. Lagene i Primera Divisió er ikke helprofesjonelle. Klubben FC Santa Coloma er mestvinnende med seks titler (per 2011). Vinneren av Primera Divisió får muligheten til å kvalifisere seg til UEFA Champions League. En av de større fotballklubbene i Andorra, FC Andorra fra Andorra la Vella, spiller derimot i det spanske seriesystemet, i den katalanske tredjedivisjonsavdelingen, som utgjør nivå sju i Spania.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Madriu-Perafita-Claror dalenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2015 – Ildfester ved sommersolverv
== Referanser ==
== Litteratur ==
Augustin, Byron D.: Andorra, New York: Marshall Cavendish, 2009, ISBN 9780761431220
Eccardt, Thomas: Secrets of the Seven Smallest States of Europe: Andorra, Liechtenstein, Luxembourg, Malta, Monaco, San Marino and Vatican City, New York: Hippocrene Books, 2004. ISBN 9780781810326
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Andorra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andorra – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Andorras regjering (katalansk)
Offisielt turistinformasjon (engelsk, fransk, kastiljansk, katalansk, nederlandsk, russisk, tysk)
Landoversikt, BBC (engelsk)
The World Factbook om Andorra
Utenriksdepartementets informasjonssider om Andorra
(no) Statistikk og andre data om Andorra i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. | 1,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_M%C3%A5lungdom | 2023-02-04 | Norsk Målungdom | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-09', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1961', 'Kategori:Noregs Mållag', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Norske ungdomslag', 'Kategori:Nynorskorganisasjoner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norsk Målungdom (NMU) er en norsk ungdomsorganisasjon som kjemper for å forsvare og fremme det nynorske skriftspråket og de norske dialektene. Norsk Målungdom fungerer som ungdomsoganisasjonen til Noregs Mållag. Organisasjonen ble stiftet i 1961 som Noregs Student- og Elevmållag (NSEM) og var i begynnelsen uavhengig av Noregs mållag. I 1969 inngikk NSEM og Noreg mållag en samarbeidsavtale som gjorde NSEM til ungdomslaget til mållaget og i 1972 skiftet organisasjonen navn til Norsk Målungdom (NMU). Norsk Målungdom har aldri kunnet skilte med den samme kontinuiteten i lederskapet og medlemsmassen som Noregs Mållag har hatt, og det at organisasjonen som regel inntar mer radikale eller kontroversielle standpunkt i mål- og allmennpolitiske spørsmål, har gjort at det til tider har vært vanskelig for de to organisasjonene å samarbeide godt. Uenighet om hva og hvorfor målreisinga skal være, om og hvordan målrørsla bør stille seg til spørsmål som faller utenfor det vi umiddelbart kan regne som «målsak» – for eksempel EF – og turbulens innad i NSEM/NMU, har ført til at forholdet i perioder har vært direkte fiendtlig. Norsk Målungdom har i dag om lag 900 medlemmer, av disse er rundt 700 betalende medlemmer under 26 år. Tidligere har NMU støttet parter på den ytre venstresiden, men de er i dag politisk uavhengig. NMU har hovedkontor i Oslo og leder er Tobias Christensen Eikeland. Siden 2001 har Norsk Målungdom delt ut Dialektprisen.
| Norsk Målungdom (NMU) er en norsk ungdomsorganisasjon som kjemper for å forsvare og fremme det nynorske skriftspråket og de norske dialektene. Norsk Målungdom fungerer som ungdomsoganisasjonen til Noregs Mållag. Organisasjonen ble stiftet i 1961 som Noregs Student- og Elevmållag (NSEM) og var i begynnelsen uavhengig av Noregs mållag. I 1969 inngikk NSEM og Noreg mållag en samarbeidsavtale som gjorde NSEM til ungdomslaget til mållaget og i 1972 skiftet organisasjonen navn til Norsk Målungdom (NMU). Norsk Målungdom har aldri kunnet skilte med den samme kontinuiteten i lederskapet og medlemsmassen som Noregs Mållag har hatt, og det at organisasjonen som regel inntar mer radikale eller kontroversielle standpunkt i mål- og allmennpolitiske spørsmål, har gjort at det til tider har vært vanskelig for de to organisasjonene å samarbeide godt. Uenighet om hva og hvorfor målreisinga skal være, om og hvordan målrørsla bør stille seg til spørsmål som faller utenfor det vi umiddelbart kan regne som «målsak» – for eksempel EF – og turbulens innad i NSEM/NMU, har ført til at forholdet i perioder har vært direkte fiendtlig. Norsk Målungdom har i dag om lag 900 medlemmer, av disse er rundt 700 betalende medlemmer under 26 år. Tidligere har NMU støttet parter på den ytre venstresiden, men de er i dag politisk uavhengig. NMU har hovedkontor i Oslo og leder er Tobias Christensen Eikeland. Siden 2001 har Norsk Målungdom delt ut Dialektprisen.
== Historie ==
Det opprinnelige navnet reflekterte organisasjonsstrukturen på 1960- og 1970-tallet, da Norsk Målungdom for det meste bestod av såkalte student- og elevmållag ved gymnas, høyskoler og universitet. Selv om Noregs Elev- og Studentmållag ikke ble stiftet før i 1961, hadde det vært forsøk på organisert målarbeid for ungdom i mange tiår allerede flere steder i landet. Målvinarlaget (målvenn-) ved lærerskolen på Stord, som ble stiftet i 1877, kan regnes som det første eksemplet på organisert målarbeid blant ungdom. I tiden som fulgte ble det stiftet lag ved en rekke andre lærerskoler, blant annet i Troms og Elverum. Tanken på å forene disse enkeltlagene i en nasjonal ungdomsorganisasjon, ble likevel ikke aktuell før langt ut på 1900-tallet. Dette er en klar parallell til arbeidet med å samle de enkelte mållagene til Noregs Mållag, som også var vanskelig på grunn av den historiske motviljen mot sentralisme lokale enheter i målrørsla tradisjonelt har fremvist.
Stiftelsesmøtet i Noregs Student- og Elevmållag (NSEM) ble avholdt på Vinstra 3. august 1961, torsdagen før landsmøtet i Noregs Mållag begynte. NSEM ble ønsket velkomne i Noregs Mållag. Forholdet til Noregs Mållag ble først formelt avklart i 1969. De første årene var kjennetegnet av svak samordning lagene imellom. Fra 1967/68 fikk NSEM egne årsmøter. Frem til 1968 var Studentmållaget i Oslo det ledende laget, og sentralstyret holdt til i Oslo. I 1968 ble ledelsen flyttet til Studentmållaget i Bergen, for så å vende tilbake til SmiO i 1970. NSEM ble aldri noen sterk organisasjon, og ble først og fremst sett på som et samordningsorgan. I 1972 ble ledelsen igjen flyttet fra Oslo til Bergen, der den ble værende frem til høsten 1977. Da flyttet sentralstyret til Oslo, og fikk permanent skrivarstove (sekretariat) og en fast ansatt skrivar (generalsekretær).
Deretter var det duket for intern strid mellom tilhengere av de nasjonale og sosiale linjene i norsk målreising da tufta (prinsipprogrammet) var oppe til diskusjon fra 1974 til 1976. Striden bar preg av dominans fra AKP(m-l) på den nasjonale siden og SV på den sosiale siden, men var også en strid mellom sentralstyret, som hadde sete i Bergen, og som stod på den nasjonale linjen og ville at formålet skulle være «nynorsk som einaste riksmål», og Studentmållaget i Oslo, som stod fast på folkemålslinjen. Ettspråkslinjen vant frem, men selve formuleringen ble et kompromiss der det het at «NMU arbeider for full språkleg frigjering for heile det norske folket, i tale som i skrift».
I 1975 gikk de første dialektaksjonene av stabelen. Fra 1977 til 1983 ble dialektaksjonene samordnet mellom Noregs Ungdomslag, Noregs Mållag og Norsk Målungdom. Innad i organisasjonen var det uenighet om i hvor stor grad man skulle tone ned nynorsk og bare fokusere på dialekt. Målorganisasjonene holdt fast på tilknytningen til nynorsk og målreisinga, og gjorde det vanskelig å bygge en bredere allianse. I 1983-1984 flatet dialektbølgen ut.
Mellom 1985 og 1987 blusset tuftdiskusjonen opp igjen. Organisasjonen landet på et langt mer offensivt standpunkt med bakgrunn i ettspråkslinjen. Det førte til splid mellom studentmållagene i Bergen og Oslo og resten av organisasjonen, og Studentmållaget i Bergen meldte seg ut av Norsk Målungdom og inn i Noregs Mållag. Dette førte til at Norsk Målungdom brøt samarbeidet med Noregs Mållag frem til den nye samarbeidsavtalen var på plass i 1993.
I første halvdel av 1990-tallet ble spørsmålet om hvordan Norge skulle knytte seg til Det europeiske fellesskapet reaktualisert, og Norsk Målungdom var blant andre sentrale i stiftelsen av ungdomsorganisasjonen på nei-siden, Ungdom mot EU.
I 2002 kom det frem at organisasjonen hadde drevet systematisk medlemsjuks i flere år. Flere tillitsvalgte måtte i fengsel og betale erstatning, og organisasjonen ble pålagt å betale tilbake uberettigede tilskudd. Dette kom til å prege arbeidet fremover.
På 2000-tallet fikk organisasjonen blant annet gjennomslag for nynorsk teksting på kino og ekstrabevilgninger til nynorske læremidler. Nynorsk programvare var også et arbeidsområde på dette tidspunktet, og ble tema for Aksjon for språkleg rettferd i skulen. 1. august 2006 tok kravet om språklige parallellutgaver i alle fag utenom norsk til å gjelde for programvare så vel som lærebøker.
== Kampsaker ==
Norsk Målungdom har kjempet for at «alle skal velja å skriva nynorsk i staden for bokmål». Denne formuleringen i formålsparagrafen et grunnleggende spørsmål i den moderne målrørsla og har vært gjenstand for lange diskusjoner på flere landsmøter.Spørsmålet har vært oppe til diskusjon i mange ulike former. På 1970- og 1980-tallet dominerte spenningene mellom de som regnet seg til den sosiale og den nasjonale linjen.
Tilhengerne av den sosiale linjen mente at nynorsken var verd å kjempe for først og fremst fordi den var et uttrykk for folkemålet, og det var ikke tilfeldig at venstresidekreftene som etter hvert fant veien inn i organisasjonen, gjerne sognet til denne forståelsen av målstriden.
Tilhengerne av den nasjonale linjen mente at nynorsken fant sin verdi i at den var norsk, og at den burde odles frem på selvstendig grunnlag. Disse ulike forståelsene av målstriden resulterte ofte også i ulike tilnærminger til rettskrivning, normering og samnorsk.
Fra 80-tallet og utover har disse skillelinjene blitt mindre viktige, og spørsmålet om organisasjonen fremdeles skal gå inn for at nynorsk skal bli "einaste riksmål" – som formulert i formålsparagrafen – har vært det viktigste prinsipielle ordskiftet.
Norsk Målungdom var aktive i kampen mot norsk medlemskap i EF (1972) og EU (1994). Dette bunner i en programfestet overbevisning i organisasjonen om nasjonens rett til å råde over seg selv og nasjonalstaten som det best egnede organet til å bygge et godt folkestyre.
== Organisasjon ==
=== Ledere av Norsk Målungdom ===
== Aktiviteter ==
== Forhold til Noregs Mållag ==
Norsk Målungdom er ungdomsorganisasjonen til Noregs Mållag, og har status som et fylkeslag i Noregs Mållag. Organisasjonene har per 2020 samlokalisert sekretariatet, og samarbeider tett. Samarbeidet er formalisert i en samarbeidsavtale som ble inngått i 1969. Avtalen ble revidert i 1974 og 1993, og presisert i 1998. Norsk Målungdom har en fast representant i styret, valgkomiteen og landsrådet til Noregs Mållag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Almenningen, Olaf (m. fl.): Målreising i 75 år – Noregs Mållag 1906–1981 (Oslo, 1981).
Almemnningen, O., Hoel, O.L., Pilskog, G.M., Tangen, H.: Studentar i Målstrid, studentmållaget i Oslo 1900–2000 (Oslo: Studentmållaget i Oslo og Det Norske Samlaget, 2003).
Almenningen, Olaf: «Målarbeid mellom ungdomen – gjennom 20 år» i Mål og Makt nr. 1/1987 (Oslo: Studentmållaget i Oslo, 1987)
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
Målungdomen i Oslo
Studentmållaget i Oslo
Studentmållaget i Nidaros
nynorsk.no – nyheter om nynorsk | Norsk Målungdom (NMU) er en norsk ungdomsorganisasjon som kjemper for å forsvare og fremme det nynorske skriftspråket og de norske dialektene. Norsk Målungdom fungerer som ungdomsoganisasjonen til Noregs Mållag. | 1,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksm%C3%A5lsforbundet | 2023-02-04 | Riksmålsforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1907', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Riksmålsforbundet er en norsk språkpolitisk organisasjon som særlig arbeider for å hevde riksmålets posisjon som offisielt skriftspråk og kulturspråk i Norge. Ifølge forbundet er riksmål «den moderne norske normalformen av det skriftspråk som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjonen på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det.» Riksmålsforbundet har konsekvent motarbeidet myndighetenes samnorskpolitikk og den obligatoriske sidemålsopplæringen.
| Riksmålsforbundet er en norsk språkpolitisk organisasjon som særlig arbeider for å hevde riksmålets posisjon som offisielt skriftspråk og kulturspråk i Norge. Ifølge forbundet er riksmål «den moderne norske normalformen av det skriftspråk som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjonen på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det.» Riksmålsforbundet har konsekvent motarbeidet myndighetenes samnorskpolitikk og den obligatoriske sidemålsopplæringen.
== Historikk og aktiviteter ==
Riksmålforbundet ble stiftet 7. april 1907 av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson i Fæstningens Gymnastiksal som reaksjon på Stortingets vedtak om sidemålsstil til examen artium. Det organiserte riksmålsarbeidet går tilbake til 1899, og kom som svar på at landsmålsfolk organiserte seg for å gjøre landsmålet til «einaste mål i landet».
Riksmålsforbundet arbeider fortsatt for å bevare og dyrke riksmål som det tradisjonelle standardskriftspråket i Norge.
Markante medlemmer av riksmålsbevegelsen har blant andre vært forfatteren Jens Bjørneboe, hans fetter André Bjerke, Terje Stigen, Carl Keilhau, Agnar Mykle, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Johan Bernhard Hjort, Knut Wigert, Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert. Blant uorganiserte talspersoner for riksmålssaken finner man forfatterne Claes Gill, Nils Kjær, Knut Hamsun, Gabriel Scott og Henrik Ibsen.
Etter krigen ble Arnulf Øverland leder for forbundet og sørget for en effektiv reorganisering. Han anså nynorsk som et fullverdig kulturspråk, men tok sterkt til orde mot «samnorsk» som da var betegnelsen for radikalt bokmål, dvs. 1938-rettskrivningen.I mai 1952 fremla forbundet en ordliste som fulgte opp de obligatoriske formene fra 1917-rettskrivningen, men ortografisk endret i samsvar med 1938-rettskrivningen. Arnulf Øverland hyllet ordlisten i Aftenposten:
«Lenge og utålmodig har jeg gledet meg til å kunne legge frem Riksmålsforbundets ordliste, som slår fast hvorledes vårt sprog skal skrives, så vi nu endelig engang kan vite det. Og da de første aviser, som efter overenskomst med Riksmålsforbundet tar vårt sprogs virkelige rettskrivning i bruk. Flere kommer efter. Innen utgangen av mai vil antagelig tyngden av norsk presse sendes ut i et naturlig norsk sprog. Så kan departementet sitte og tukle med sin «språknemnd» så lenge det vil - riksmålet er gjeninnført i Norge. Skolebarna blir vel nødt til å terpe sitt «bokmål» ennu noen år. Men de slipper jo ut av skolen efterhvert, de får selv velge sin lesning, sine bøker, sine ukeblad, sin daglige avis. Og det sprog den bruker, det sprog vi leser hver dag, det blir vårt skriftsprog. Lenge prøvet pressen å vise lojalitet overfor departementet. Det kunne ikke gå; departementets illojalitet overfor folket ble for grov...det levende sprog seiret!»De senere års språkreformer, særlig av 1981 og 2005, innebærer at mange av forbundets mål er oppnådd: Samnorskpolitikken er offisielt forlatt, og offisielt bokmål tillater de aller fleste moderne riksmålsformene.
Høyre har foreslått å få inn fjerning av egen karakter og eksamen i sidemål i sitt partiprogram.Forbundet har hatt en rekke lokallag, men av disse består kun fire stykker. Dette er Bergens Riksmålsforening, Fredriksstad Riksmålsforening, Haugesund riksmålsforening og Bergenstudentenes riksmålsforening. Av disse er den største og eldste Bergens Riksmålsforening, stiftet allerede i 1900, syv år før Riksmålsforbundet.
Riksmålsforbundet utgir tidsskriftet Ordet, mens avisen Frisprog ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk.
== Formenn ==
== Litteratur ==
Guttu, Tor (1992). Det Levende ordet : norsk skrivekunst – en antologi : artikler, dikt, essays og noveller fra tidsskriftet Ordet 1950–1973. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 82-7050-051-8.
Hansen, Jan E. (2003). Frisprog – mer enn ord : artikler, innfall og utfall fra Frisprog 1953–1981. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 82-7050-055-0.
Langslet, Lars Roar (1999). I kamp for norsk kultur : riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år. Oslo: Riksmålsforbundet. ISBN 82-7050-053-4.
== Se også ==
Gullpennen
Lytterprisen
TV-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted | Riksmålsforbundet er en norsk språkpolitisk organisasjon som særlig arbeider for å hevde riksmålets posisjon som offisielt skriftspråk og kulturspråk i Norge. Ifølge forbundet er riksmål «den moderne norske normalformen av det skriftspråk som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjonen på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det. | 1,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nasjonalflagg | 2023-02-04 | Liste over nasjonalflagg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flagg', 'Kategori:Nasjonalsymboler'] | Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
| Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
== Se også ==
Flagg
Afrikanske flagg
Asiatiske flagg
Europeiske flagg
Nordamerikanske flagg
Oseaniske flagg
Søramerikanske flagg
== Eksterne lenker ==
Sodipodi: Flags (scalable vector graphic, public domain)
Flags of the World from CIA Arkivert 27. desember 2020 hos Wayback Machine.
Flags of the World (FOTW) | Andorras flagg ble innført i 1866. Det erstattet et tidligere tofarget flagg i rødt og gult. | 1,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knirkestemme | 2023-02-04 | Knirkestemme | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fonologi'] | Knirkestemme eller laryngalisering er en form for fonasjon (måte å bruke stemmebåndene på) der pyramidebruskene i strupehodet dras tettere sammen enn normalt og stemmeleppene strammes ekstra opp. Det gjør at luftgjennomstrømmingen blir lavere og vibrasjonsfrekvensen går ned til omkring 20–50 pulser per sekund. Samtidig blir trykket under strupehodet høyere, slik at energien i hver stemmeleppeåpning er høyere enn normalt. Resultatet blir en «knirkende», saglignende lyd i stemmen.
Knirkestemme kan brukes ekstralingvistisk, det vil si i tillegg til vanlige ord og tegn, for eksempel for å signalisere at man er trøtt og sliten, eller det kan ha en betydningsskillende funksjon. Den blir også brukt av sangere ved oppvarming av stemmen.
Stemmekvaliteten er karakteristiske trekk ved en persons tale, og en lettere anstrengt knirkestemme kan fortelle noe om personlighet, alder og helse. Noen norske språkforskere har påpekt at unge voksne menn med høyere teoretisk utdannelse, særlig sivilingeniører fra Norges tekniske høgskole i Trondheim, tidligere påfallende ofte tilla seg knirkestemme, kanskje for å virke eldre, mer nøkterne og klokere, eller fordi stemmebruken var en ubevisst del av en slags fagatferd.I det 21. århundre er knirkestemme blitt populært blant unge kvinner i USA. Kjendiser som Kim Kardashian og Paris Hilton bruker slik stemme. Knirkestemme er også blitt mye vanligere i Norge, selv om fenomenet har forekommet lenge, blant annet i nordnorske dialekter.I noen språk har knirkestemme fonemisk betydning. Bruk eller fravær av knirkestemme kan skille mellom to ord. Det danske stød er et eksempel på knirkestemme med fonemisk betydning.
| Knirkestemme eller laryngalisering er en form for fonasjon (måte å bruke stemmebåndene på) der pyramidebruskene i strupehodet dras tettere sammen enn normalt og stemmeleppene strammes ekstra opp. Det gjør at luftgjennomstrømmingen blir lavere og vibrasjonsfrekvensen går ned til omkring 20–50 pulser per sekund. Samtidig blir trykket under strupehodet høyere, slik at energien i hver stemmeleppeåpning er høyere enn normalt. Resultatet blir en «knirkende», saglignende lyd i stemmen.
Knirkestemme kan brukes ekstralingvistisk, det vil si i tillegg til vanlige ord og tegn, for eksempel for å signalisere at man er trøtt og sliten, eller det kan ha en betydningsskillende funksjon. Den blir også brukt av sangere ved oppvarming av stemmen.
Stemmekvaliteten er karakteristiske trekk ved en persons tale, og en lettere anstrengt knirkestemme kan fortelle noe om personlighet, alder og helse. Noen norske språkforskere har påpekt at unge voksne menn med høyere teoretisk utdannelse, særlig sivilingeniører fra Norges tekniske høgskole i Trondheim, tidligere påfallende ofte tilla seg knirkestemme, kanskje for å virke eldre, mer nøkterne og klokere, eller fordi stemmebruken var en ubevisst del av en slags fagatferd.I det 21. århundre er knirkestemme blitt populært blant unge kvinner i USA. Kjendiser som Kim Kardashian og Paris Hilton bruker slik stemme. Knirkestemme er også blitt mye vanligere i Norge, selv om fenomenet har forekommet lenge, blant annet i nordnorske dialekter.I noen språk har knirkestemme fonemisk betydning. Bruk eller fravær av knirkestemme kan skille mellom to ord. Det danske stød er et eksempel på knirkestemme med fonemisk betydning.
== Se også ==
Stemme
Luftfylt stemme
Laryngal
== Referanser == | Knirkestemme eller laryngalisering er en form for fonasjon (måte å bruke stemmebåndene på) der pyramidebruskene i strupehodet dras tettere sammen enn normalt og stemmeleppene strammes ekstra opp. Det gjør at luftgjennomstrømmingen blir lavere og vibrasjonsfrekvensen går ned til omkring 20–50 pulser per sekund. | 1,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marshall_(Texas) | 2023-02-04 | Marshall (Texas) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Harrison County i Texas', 'Kategori:Byer i Texas', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:USA-stubber', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Marshall er en by i den nordøstlige delen av delstaten Texas i USA, med 23 935 innbyggere (2000). Den ble grunnlagt i 1841 i den daværende Republikken Texas. Marshall er hovedbyen i regionen Harrison.
| Marshall er en by i den nordøstlige delen av delstaten Texas i USA, med 23 935 innbyggere (2000). Den ble grunnlagt i 1841 i den daværende Republikken Texas. Marshall er hovedbyen i regionen Harrison.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Marshall, Texas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marshall, Texas – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Marshall er en by i den nordøstlige delen av delstaten Texas i USA, med 23 935 innbyggere (2000). Den ble grunnlagt i 1841 i den daværende Republikken Texas. | 1,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lege | 2023-02-04 | Lege | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Helsepersonell', 'Kategori:Medisinske spesialiteter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Lege er en person som utøver faget medisin, eller mer spesifikt humanmedisin, det vil si har som yrke å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer hos mennesker. En strengere definisjon er at «lege er en person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer». Det norske ordet lege er avledet av verbet å lege, det vil si helbrede, gjøre frisk. I dagligtale kan en lege også omtales som doktor. Lege er et av verdens eldste yrker og finnes i forskjellige former i nær sagt alle kulturer. Medisinfaget slik man kjenner det i dag har utviklet seg gradvis siden oldtiden. De siste århundrene har legeyrket blitt svært spesialisert.
I det meste av verden er tittelen lege beskyttet, og forbeholdt personer med offentlig godkjennelse som har fullført et lengre universitetsstudium i medisin samt oppfyller visse andre betingelser. I Norge er tittelen lege forbeholdt personer som har autorisasjon eller midlertidig lisens. Det kreves utdannelse tilsvarende cand.med. for å få autorisasjon i Norge.
| Lege er en person som utøver faget medisin, eller mer spesifikt humanmedisin, det vil si har som yrke å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer hos mennesker. En strengere definisjon er at «lege er en person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer». Det norske ordet lege er avledet av verbet å lege, det vil si helbrede, gjøre frisk. I dagligtale kan en lege også omtales som doktor. Lege er et av verdens eldste yrker og finnes i forskjellige former i nær sagt alle kulturer. Medisinfaget slik man kjenner det i dag har utviklet seg gradvis siden oldtiden. De siste århundrene har legeyrket blitt svært spesialisert.
I det meste av verden er tittelen lege beskyttet, og forbeholdt personer med offentlig godkjennelse som har fullført et lengre universitetsstudium i medisin samt oppfyller visse andre betingelser. I Norge er tittelen lege forbeholdt personer som har autorisasjon eller midlertidig lisens. Det kreves utdannelse tilsvarende cand.med. for å få autorisasjon i Norge.
== Norge ==
=== Autorisasjon ===
I Norge er det Helsedirektoratet som utsteder autorisasjon for leger og annet helsepersonell. Leger kan få autorisasjon etter avlagt medisinsk embedseksamen. Tidligere ble det stilt krav om gjennomført turnustjeneste før man kunne søke autorisasjon, men dette ble opphevet i 2012 ved innføring av søknadsbasert turnusordning. Gjennomført turnustjeneste er nå obligatorisk for å kunne jobbe som lege i spesialisering (LIS) og dermed kunne spesialisere seg innen et bestemt medisinsk fagområde.
En midlertidig lisens kan utstedes dersom kravene til autorisasjon ikke er oppfylt. Den kan gis til medisinstudenter med inntil ett år igjen av studiet, eller til utenlandske leger som ennå ikke har fullført norsk tilleggskurs og/eller turnustjeneste. Lisensen setter konkrete begrensninger for yrkesutøvelsen. Den midlertidige lisensen vil for eksempel forutsette at legen arbeider under veiledning. Etter hvert som legedekningen er blitt bedre, er kravene til veiledning og erfaren lege som bakvakt skjerpet. Det er for eksempel innskjerpet at innehaveren av midlertidig lisens ikke kan reise i selvstendige sykebesøk.
=== Utdannelse ===
I Norge tilbys utdannelse innen medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø. Utdannelsen har i Norge en normert studietid på 6 eller 6 og et halvt år, og fører frem til den akademiske tittelen Candidata/candidatus medicinae (cand. med.).
=== Turnustjeneste ===
Etter bestått embetseksamen kreves det ett år turnustjeneste på sykehus og et halvt år turnustjeneste i allmennpraksis før man kan begynne å spesialisere seg innenfor et bestemt fagområde. Det er et begrenset antall turnusplasser som utlyses gjennom en felles portal. Tidligere ble turnusstillingene utdelt ved loddtrekning, men dette ble endret ved innføring av ny turnusordning i 2013. Tidligere måtte man ha gjennomført turnus for å kunne få autorisasjon som lege i Norge. De siste årene har det vært for få turnusplasser i forhold til antallet nyutdannede turnusleger, noe som har ført til ventetid for en del turnusleger.
Sykehusturnustjeneste er vanlig i de fleste land. Turnustjeneste i 6 måneder i distrikt/allmennpraksis er en særnorsk ordning som ble innført på 60-tallet for å bedre legedekningen i utkantene av landet som fortsatt hadde lav legedekning. Til å begynne med var det ikke sjelden at turnuslegen alene var lege i store distrikter og også hadde plikter som offentlig lege (helserådsordfører).
=== Historisk utvikling i Norge ===
I 1603 ble den danske prestesønnen Villads Nielsen (1564–1616) utnevnt av kong Christian IV som den første, offentlige lege i Norge (ordinario medico) og begynte sitt arbeid som stadsmedicus i Bergen samme år. Denne begivenheten er også valgt som bakgrunn for at det offentlige helsevesen i Norge feiret 400-årsjubileum i 2003. Men leger med universitetsutdannelse hadde hatt kongebrev for å drive legepraksis i Norge før Villads Nielsen. Disse var ikke embetsmenn.
På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det ikke mer enn 5 embetsleger i hele landet og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet; Nordland hadde for eksempel 2 leger.
Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge.
Utdannelsen var svært annerledes enn i dag. I Danmark var det to forskjellige utdannelsesveier til legearbeid. Kirurgene, som tok seg av sår, skader, hudsykdommer osv, var utdannet og organisert som håndverkere. De gikk i lære hos en erfaren kirurg og var organisert i laug i likhet med andre håndverkere. Leger, som gjennomførte akademiske studier ved Universitetet, fikk i alt vesentlig boklig kunnskap, og i det praktiske arbeidet var det mest innvortes sykdommer de beskjeftiget seg med. På slutten av 1700-tallet ble kirurgi og medisin til ett fag, forvaltet av universitetet.
Fra 1814 kunne leger få sin utdannelse i Norge, ved Det kongelige Frederiks Universitet. Norge første professor i medisin, Michael Skjelderup (1769–1852), var prestesønn fra Hof i Vestfold. Han hadde utdannelse fra Det kongelige kirurgiske akademi i København og var blitt professor ved Københavns Universitetet i 1805. I det første kullet av medisinstudenter i Norge, var det tre studenter.I 1827 var antallet leger økt til 120 i hele landet. 80 hadde praksis i byene.
Leger og medisinstudenter organiserer seg i Den norske legeforening som per 11. mars 2009 har 22 226 leger og 3 732 medisinstudenter som medlemmer, totalt 25 958.
=== Autorisasjon/lisens ===
Autorisasjonen utstedes av Helsedirektoratet etter godkjent embedseksamen.
Medisinsk utdannelse fra EØS-området (EU- og EFTA-landene) er automatisk godkjent i Norge. Medisinere med utdannelse fra andre land må gjennomgå en test av sine medisinske kunnskaper og eventuelt tilleggskurs før utdannelsen deres kan godkjennes. Det var lenge Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere som hadde ansvaret for spørsmål vedrørende utenlandsmedisinere (personer med medisinutdannelse fra utlandet).
=== Karrieremuligheter ===
De fleste leger arbeider ved sykehus. Etter å ha gjennomført turnustjeneste og fått legeautorisasjon, kan man bli ansatt som assistentlege, som er en tidsbegrenset utdannelsesstilling. Nå blir alle faste legestillinger ved sykehusene betegnet overlege. For administrativ overlegestilling og seksjonsoverlegestilling ble det tradisjonelt krevet doktorgrad (dr. med.), men i dag er dette ikke vanlig, og de færreste overleger har nå en doktorgrad. Dette gjelder også for overleger ved universitetssykehus, selv om andelen med doktorgrad nok er noe høyere ved slike sykehus.Avdelingsoverleger har administrativt ansvar for avdelinger og seksjonsoverleger for seksjoner. Det er vanlig å først bli overlege når man har fullført en spesialistutdannelse, eller i hvert fall det vesentlige av den. Tidligere fantes stillingen som reservelege og assisterende overlege.
Leger som tar doktorgrad og arbeider ved et universitetssykehus hvor de fortsetter å engasjere seg i forskning når toppen av sin akademiske karrière ved å bli professor. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II (i 20 % stilling ved et av landets universiteter) kombinert med stilling som overlege (80 % ved et universitetssykehus). Bare et fåtall er ansatt i professor I-stillinger (100 %). Andre leger med undervisningsplikter og med plikt til forskning kan ha akademiske deltidsstillinger ved et av universitetene, som dosent, amanuensis eller universitetslektor i tillegg til legestilling ved sykehus eller som allmennpraktiker.
=== Privatpraktiserende spesialister ===
Den norske legeforening utformer spesialistregler som setter kravene til videreutdannelse for hver enkelt spesialitet, og foreningen godkjenner spesialister når legen har gjennomgått utdannelse og har erfaring i henhold til kravene.
Leger med en spesialitet (ikke allmennmedisin) kan inngå avtale med det regionale helseforetaket om spesialistpraksis som gir et driftstilskudd som det regionale helseforetaket betaler til spesialisten. Det er vanlig at en eller flere spesialister driver ett spesialistlegesenter.
=== Primærleger ===
Primærleger er leger som er ansatt som kommuneleger eller privatpraktiserende leger. Etter innføring av fastlegeordningen i 2001 får leger med avtale med kommunen utbetalt et percapitatilskudd for hver innbygger legen har på sin fastlegeliste.
Med fastlegeavtalen kan legen pålegges inntil 7 timer/uke med kommunalt arbeide som sykehjemslege, tilsynslege ved andre helseinstitusjoner, helsestasjonslege, eller til legearbeide med miljørettet helsevern eller andre administrative, kommunale oppgaver.
Fastlegeavtalen gir også legene plikt til å delta i kommunalt organisert legevakt.
Tidligere var det vanligst med en lege i hvilende vakt for en eller to kommuner. Da kunne legen være hjemme, eller legen tok imot pasienter på eget legekontor eller reiste i sykebesøk til pasientene. Det er blitt stadig vanligere med tilstedevakt på legevaktsentral i en interkommunal legevakt for mange kommuner. Dette gir mindre mulighet for sykebesøk til pasientene.
Samtidig med innføring av fastlegeordningen ble det også innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skal til innleggelse ved sykehus eller til undersøkelse hos legespesialist eller ved sykehuspoliklinikk vanligvis må ha henvisning fra en primærlege, helst fra fastlegen.
Mange primærleger er spesialist i allmennmedisin etter å ha gjennomgått et omfattende undervisningsprogram med blant annet ett års arbeide på sykehus. Spesialiteten i allmennmedisin må fornyes hvert femte år med krav til praksis, kurs, praksisbesøk eller andre kompetansegivende aktiviteter.
Vanligvis leier primærleger kontor og ansetter og lønner legesekretærer, sykepleiere eller annet hjelpepersonell ved legekontorene.
Det er erfaring for at kontorer med tre eller fire leger fungerer bedre enn kontorer med en, to eller fem leger. Én årsak til dette er fordelen med at kontoret fungerer selv om en eller to leger eller en eller to hjelpepersonell ikke er til stede.
=== Andre legestillinger ===
Noen leger er ansatt ved privatklinikker. Enkelte av disse har driftsavtaler med helseforetakene, men noen driver helt privat, kun med direkte betaling fra pasientene. En del leger arbeider som bedriftsleger som skal ha spesiell oppmerksomhet på forebyggende tiltak i en bedrift.
Et mindre antall leger er ansatt i farmasøytiske selskaper (legemiddelfirmaer) og forsikringsselskaper.
Offentlige legestillinger er stadsfysikus, kommuneoverlege, fylkeslege, helsedirektør, direktør i helsetilsynet og legestillinger i departementene.
=== Spesialiteter ===
Medisinfaget er svært vidtfavnende og høyt spesialisert. En lege som utdanner seg i en spesialitet kalles spesialist. Ikke alle leger blir spesialister i et fag, men i dag er det blitt vanlig. Det kreves vanligvis at man er spesialist for å bli overlege, men personer som har kommet langt i en spesialistutdannelse blir ofte konstituert i slike stillinger. Innholdet i spesialistutdannelsen varierer fra land til land, men vanligvis kreves en kombinasjon av erfaring, dvs. at man har jobbet på en relevant sykehusavdeling i et visst antall år, kurs og eventuelt forskning. I Norge tar en spesialistutdannelse minst 5 år etter at man er autorisert som lege. Hver spesialitet har en spesialitetskomité bestående av fem medlemmer, oppnevnt av Den norske lægeforenings sentralstyre, med ansvar for å definere kravene til godkjennelse som spesialist innen spesialiteten.
I Norge anerkjennes følgende spesialiteter:
Allmennmedisin
Anestesiologi
Arbeidsmedisin
Barnekirurgi
Barne- og ungdomspsykiatri
Barnesykdommer
Blodsykdommer
Endokrinologi
Fordøyelsessykdommer
Fysikalsk medisin og rehabilitering
Fødselshjelp og kvinnesykdommer
Gastroenterologisk kirurgi
Generell kirurgi
Geriatri
Hjertesykdommer
Hud- og veneriske sykdommer
Immunologi og transfusjonsmedisin
Indremedisin
Infeksjonssykdommer
Karkirurgi
Kjevekirurgi og munnhulesykdommer
Klinisk farmakologi
Klinisk nevrofysiologi
Lungesykdommer
Medisinsk biokjemi
Medisinsk genetikk
Medisinsk mikrobiologi
Nevrokirurgi
Nevrologi
Nukleærmedisin
Nyresykdommer
Onkologi
Ortopedisk kirurgi
Patologi
Plastikkirurgi
Psykiatri
Radiologi
Revmatologi
Samfunnsmedisin
Thoraxkirurgi
Urologi
Øre-nese-hals
Øyesykdommer
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Haave Legene kapittel 10 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523
== Eksterne lenker ==
(en) Physicians – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av lege
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
Den norske legeforening | Lege er en person som utøver faget medisin, eller mer spesifikt humanmedisin, det vil si har som yrke å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer hos mennesker. En strengere definisjon er at «lege er en person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer». | 1,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksdansk | 2023-02-04 | Riksdansk | ['Kategori:Dansk'] | Riksdansk (dansk: rigsdansk) er det standardiserte danske talespråket. Tidligere var det den eneste variant av dansk som var tillatt brukt i radio og TV. Siden 1970-tallet er riksdansk svekket, samtidig med at de danske dialektene i stigende grad har nærmet seg riksdansk.
Historisk betraktet er riksdansk den dialekten som ble talt av borgerskapet i København og Malmö, og det er en dialekt som primært er basert på sjællandsk og (til 1658) skånsk
.Riksdansk er ikke en statisk dialekt, men et språk i rivende utvikling, ikke minst på det lydlige område:
r er blitt vokalisert etter vokaler.
Vokalen a er blitt lukket ("fladt")
Kort o er blitt åpnet (= å).
De fleste vokaler er blitt betydelig åpnere etter og foran r; motsetningen mellom e/æ og a er blitt opphevet i lukket stavelse foran dentaler og labialer, f.eks. ret = rat, kræft = kraft.
Forskjellen mellom korte og lange vokaler er opphevet foran bløt d.Der er en voksende forskjell på dansk rettskriving og den aktuelle uttalen av språket. Rettskrivingen ble fastlagt på 1800-tallet (med mindre revisjoner i løpet av 1900-tallet), men den er basert på den praksis som har vært noenlunde konstant siden 1500-tallet.
| Riksdansk (dansk: rigsdansk) er det standardiserte danske talespråket. Tidligere var det den eneste variant av dansk som var tillatt brukt i radio og TV. Siden 1970-tallet er riksdansk svekket, samtidig med at de danske dialektene i stigende grad har nærmet seg riksdansk.
Historisk betraktet er riksdansk den dialekten som ble talt av borgerskapet i København og Malmö, og det er en dialekt som primært er basert på sjællandsk og (til 1658) skånsk
.Riksdansk er ikke en statisk dialekt, men et språk i rivende utvikling, ikke minst på det lydlige område:
r er blitt vokalisert etter vokaler.
Vokalen a er blitt lukket ("fladt")
Kort o er blitt åpnet (= å).
De fleste vokaler er blitt betydelig åpnere etter og foran r; motsetningen mellom e/æ og a er blitt opphevet i lukket stavelse foran dentaler og labialer, f.eks. ret = rat, kræft = kraft.
Forskjellen mellom korte og lange vokaler er opphevet foran bløt d.Der er en voksende forskjell på dansk rettskriving og den aktuelle uttalen av språket. Rettskrivingen ble fastlagt på 1800-tallet (med mindre revisjoner i løpet av 1900-tallet), men den er basert på den praksis som har vært noenlunde konstant siden 1500-tallet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Det Danske Sprog- og Litteraturselskab | Riksdansk (dansk: rigsdansk) er det standardiserte danske talespråket. Tidligere var det den eneste variant av dansk som var tillatt brukt i radio og TV. | 1,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tonelag | 2023-02-04 | Tonelag | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fonologi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | Tonelag eller tonem er en betydningsdifferensierende intonasjonsforskjell i uttalen av visse ord. For eksempel er ordene landet (bestemt form av et land) og lande, slik de uttales i sørøstnorsk, bygd opp av den samme rekken av fonemer, men forskjellen mellom dem utgjøres av tonegangen. Landet har tonem én (også kalt enstavelsestone), mens lande er tonem to (også kalt tostavelsestone). Tonelag skiller seg fra tone ved at det bare blir realisert der ordet har hovedtrykk. Ved bitrykk eller trykkløshet blir forskjellen nøytralisert. F.eks. blir ordene potetlandet og (å) potetlande (dvs. "å lande som en potet") uttalt på samme måte, trass i at orda landet og lande blir uttalt forskjellig når de ikke opptrer som andreledd i sammensetninger.
Termene tonelag og tonem er synonyme, det første er tradisjonelt brukt innen norsk dialektologi, det siste innen strukturalistisk fonologi. I og med at strukturalismen har gått av moten, er termen tonelag vanligere i bruk i dag. I Sverige brukes termene akut accent og grav accent om henholdsvis tonelag én og to. Den engelske termen er pitch accent.
I Europa forekommer dette fonologiske fenomenet bare i norsk, svensk, limburgsk, litauisk og serbokroatiske språk. Det finnes også et tilsvarende fenomen i japansk, der ord kan ha et fall i tone ved ulike stavelser. Tonespråk finnes det langt flere av, særlig i Sørøst-Asia og Afrika.
Siden tonelag to bare kan realiseres over to stavelser, ser tonelag ut til å være knyttet til foten.
| Tonelag eller tonem er en betydningsdifferensierende intonasjonsforskjell i uttalen av visse ord. For eksempel er ordene landet (bestemt form av et land) og lande, slik de uttales i sørøstnorsk, bygd opp av den samme rekken av fonemer, men forskjellen mellom dem utgjøres av tonegangen. Landet har tonem én (også kalt enstavelsestone), mens lande er tonem to (også kalt tostavelsestone). Tonelag skiller seg fra tone ved at det bare blir realisert der ordet har hovedtrykk. Ved bitrykk eller trykkløshet blir forskjellen nøytralisert. F.eks. blir ordene potetlandet og (å) potetlande (dvs. "å lande som en potet") uttalt på samme måte, trass i at orda landet og lande blir uttalt forskjellig når de ikke opptrer som andreledd i sammensetninger.
Termene tonelag og tonem er synonyme, det første er tradisjonelt brukt innen norsk dialektologi, det siste innen strukturalistisk fonologi. I og med at strukturalismen har gått av moten, er termen tonelag vanligere i bruk i dag. I Sverige brukes termene akut accent og grav accent om henholdsvis tonelag én og to. Den engelske termen er pitch accent.
I Europa forekommer dette fonologiske fenomenet bare i norsk, svensk, limburgsk, litauisk og serbokroatiske språk. Det finnes også et tilsvarende fenomen i japansk, der ord kan ha et fall i tone ved ulike stavelser. Tonespråk finnes det langt flere av, særlig i Sørøst-Asia og Afrika.
Siden tonelag to bare kan realiseres over to stavelser, ser tonelag ut til å være knyttet til foten.
== Litteratur ==
Budal, Jostein: Fem tonar. Unipub AS, Oslo 2002. ISBN 82-996588-0-2
Budal, Jostein: Tonar i skandinaviske språk. Norsk – svensk – dansk i nordisk samtale. Unipub AS, Oslo 2004. ISBN 978-82-996588-4-3
Fintoft, K. og Mjaavatn, P.E. (1980) "Tonelagskurver som målmerker." Maal og Minne 1980: 66-87.
Kristoffersen, Gjert (1992) "Cirkumflekstonelaget i norske dialekter, med særlig vekt på nordnorsk" Maal og Minne 1992: 37-61.
Kristoffersen, Gjert (1998) "Fonologi" Torbjørn Nordgård (red.): Innføring i språkvitenskap 1998: 104-110.
== Eksterne lenker ==
Søk på ordet «tonem» i norske ordbøker: Søk etter tonem i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Tonelag i norsk
Ordmelodier i norsk med lydeksempler
"Bokmålets vippere (tonelagspar)" av Martin Kloster-Jensen. (PDF)
Tonelag i andre språk
https://web.archive.org/web/20141218074709/http://symmetritonespraak.no/ | Tonelag eller tonem er en betydningsdifferensierende intonasjonsforskjell i uttalen av visse ord. For eksempel er ordene landet (bestemt form av et land) og lande, slik de uttales i sørøstnorsk, bygd opp av den samme rekken av fonemer, men forskjellen mellom dem utgjøres av tonegangen. | 1,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christiania/Kristiania | 2023-02-04 | Christiania/Kristiania | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Middelalderbyen Oslo', 'Kategori:Oslos historie', 'Kategori:Stedsnavn'] | Christiania (1624–1924) og Kristiania (1877–1924) er tidligere navn på Oslo. En skriftlig kortform av Christiania eller Kristiania er Xania.
Christiania ble navnet på Oslo i 1624. Etter bybrannen i det middelalderbyen Oslo samme år, anla Christian IV en ny by, og han flyttet den i ly av Akershus festning på den andre siden av Bjørvika.Navnet ble kun skrevet som Christiania frem til slutten av 1800-tallet. Den fornorsket skriveformen Kristiania ble tatt i bruk i 1877 av statsmyndighetene, da i matrikkel og statskalender, og fra 1897 ble det også tatt i bruk av byens kommunale etater.Navnet på byen ble endret til Oslo i 1924. Endringen var offisiell fra og med 1. januar 1925. I perioden 1624–1924 var Oslo navnet til det strøket i indre by som nå kalles Gamlebyen.De tidligere navnene blir fremdeles brukt i en del virksomheter, blant annet Høyskolen Kristiania.
| Christiania (1624–1924) og Kristiania (1877–1924) er tidligere navn på Oslo. En skriftlig kortform av Christiania eller Kristiania er Xania.
Christiania ble navnet på Oslo i 1624. Etter bybrannen i det middelalderbyen Oslo samme år, anla Christian IV en ny by, og han flyttet den i ly av Akershus festning på den andre siden av Bjørvika.Navnet ble kun skrevet som Christiania frem til slutten av 1800-tallet. Den fornorsket skriveformen Kristiania ble tatt i bruk i 1877 av statsmyndighetene, da i matrikkel og statskalender, og fra 1897 ble det også tatt i bruk av byens kommunale etater.Navnet på byen ble endret til Oslo i 1924. Endringen var offisiell fra og med 1. januar 1925. I perioden 1624–1924 var Oslo navnet til det strøket i indre by som nå kalles Gamlebyen.De tidligere navnene blir fremdeles brukt i en del virksomheter, blant annet Høyskolen Kristiania.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Wetås, Åse (2000). Namneskiftet Kristiania – Oslo. Oslo: Novus. ISBN 8270993255.
== Eksterne lenker ==
(no) Christiania i Store norske leksikon
(no) Kristiania i Store norske leksikon | Christiania (1624–1924) og Kristiania (1877–1924) er tidligere navn på Oslo. En skriftlig kortform av Christiania eller Kristiania er Xania. | 1,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85_(bokstav) | 2023-02-04 | Å (bokstav) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet'] | Å er den 29. bokstaven i det norsk-danske alfabetet, den 27. i det svenske og finske, den 35. i det skoltesamiske og den tredje bokstaven i alfabetet i språket chamorro. Å brukes også i vallonsk, men ansees for å være en variant av a, og alfabetiseres som a. Å ble i Norge inntil 1917 skrevet som Aa/aa, ettersom den språkhistorisk representerte á fra norrønt. Denne lyden utviklet seg til [o:] eller [ɔ:] (se IPA), og det ble etter hvert klart at denne skrivemåten var «upraktisk». Dette gjaldt spesielt i landsmål der den kunne stå helt inntil en a – skulle sjaaande leses som «sjåande» eller «sjaånde»? Skrivemåten «Å/å» avløste «Aa/aa» offisielt i norsk rettskrivning som anbefaling i 1917 og obligatorisk fra 1938. Før den ble offisielt innført i Norge, ble den ofte kalt «svensk å». I skoltesamisk har den tilnærmet samme verdi som i norsk [ɔ]. Overgang fra "aa" til "å" skyldtes blant annet at noen ord kunne få tre eller fire a etter hverandre, f. eks. i stedsnavnene Håa og Smååsan.
I Norge er det minst ti steder som heter «Å» og ingen andre stedsnavn i Norge består av bare en bokstav.
| Å er den 29. bokstaven i det norsk-danske alfabetet, den 27. i det svenske og finske, den 35. i det skoltesamiske og den tredje bokstaven i alfabetet i språket chamorro. Å brukes også i vallonsk, men ansees for å være en variant av a, og alfabetiseres som a. Å ble i Norge inntil 1917 skrevet som Aa/aa, ettersom den språkhistorisk representerte á fra norrønt. Denne lyden utviklet seg til [o:] eller [ɔ:] (se IPA), og det ble etter hvert klart at denne skrivemåten var «upraktisk». Dette gjaldt spesielt i landsmål der den kunne stå helt inntil en a – skulle sjaaande leses som «sjåande» eller «sjaånde»? Skrivemåten «Å/å» avløste «Aa/aa» offisielt i norsk rettskrivning som anbefaling i 1917 og obligatorisk fra 1938. Før den ble offisielt innført i Norge, ble den ofte kalt «svensk å». I skoltesamisk har den tilnærmet samme verdi som i norsk [ɔ]. Overgang fra "aa" til "å" skyldtes blant annet at noen ord kunne få tre eller fire a etter hverandre, f. eks. i stedsnavnene Håa og Smååsan.
I Norge er det minst ti steder som heter «Å» og ingen andre stedsnavn i Norge består av bare en bokstav.
== Bruk på norsk ==
Tegnet har oppstått ved at den andre a-en i bokstavparet aa ble satt over den første. Den øverste a-en er med tiden redusert til en ring. Den har alltid hatt plassen som alfabetets siste bokstav i norsk (og dansk), i motsetning til i svensk der Å er tredje sist og Ö er sist.
Etter at bokstaven ble obligatorisk i Norge skal alle ord, også stedsnavn, staves med Å/å der man før hadde brukt Aa. Unntaket er egennavn: Etternavn som er stedsnavn kan fortsatt bruke den gamle Aa-formen, selv om gården/plassen har måttet endre sin offisielle stavemåte. Det er også lov å bruke Aa-form i fornavn, som for eksempel Aase, Paal, Haakon og så videre Bedrifter, lag, foreninger o.l. står også fritt til å velge stavemåte i sine navn, derfor henger Aa-formen igjen i noen eldre slike, blant annet Aalesund Fotballklubb og Smaalenenes Avis. Når det listes alfabetisk, skal norske navn som begynner på «Aa» sorteres under navn som begynner på «Å» og de fleste norske dataprogram gjør dette automatisk; dersom ikke-norske navn med Aa er med (for eksempel Aaron, som uttales med «A» og skal listes deretter) må dette rettes manuelt.
== Sverige og Finland ==
I Sverige ble bokstaven tidlig vanlig etter at den ble brukt i bøkene Olavus Petri's katekisme og i Nya testamentet, som begge ble utgitt i 1526. Den ble offisielt innført etter et forslag fra rettskrivningsmøtet i Stockholm 1869. I Finland ble bokstaven innført samtidig som i Sverige (Finland var en del av Sverige på den tiden) og der blir den fremdeles kalt «svensk å»: den er ikke i bruk i noen finske ord overhodet, men brukes i enkelte svenske versjoner av stedsnavn, personnavn (særlig etternavn) og bedriftsnavn som stammer fra Sverige, samt noen få lånord og slanguttrykk fra svensk. I det finske språket uttales både O og Å på akkurat samme måte, altså som Å. Grunnen til at bokstaven Å fortsatt er i alfabetet, er at svensk er et offisielt språk i Finland, likestilt med finsk.
== Danmark ==
I Danmark ble bokstaven innført for alle ord inkludert stedsnavn (men unntatt personnavn) ved rettskrivningsreformen fra 1948. Rettskrivningsendringen ble overraskende godt mottatt i befolkningen, bortsett fra i stedsnavn som Århus (Aarhus), Ålborg (Aalborg), Grenå (Grenaa), Åbenrå (Aabenraa) og andre, hvor lokalbefolkningen helst ville beholde stedsnavnenes tradisjonelle skrivemåter. (Byens navn er Aabenraa, uden svenske Boller paa!) Men etter andre verdenskrig hadde danske myndigheter stort behov for å markere avstand til Tyskland, hvor substantiver skrives med stor bokstav. I stedet ønsket man å nærme seg norsk og svensk rettskivningsstandard. Men det tok rundt 20 år før å var innført i alle danske aviser på grunn av økonomiske og tekniske problemer rundt anskaffelsen av den nye bokstaven til settemaskinene. Den siste danske avisen som innførte å, skal ha vært Dagbladet Børsen i 1969.Misnøyen lå fortsatt latent, og debatten blusset opp igjen med jevne mellomrom. I 1984 ble Aa-form tillatt i stedsnavn som alternativ form, men å-form skulle fortsatt være den offisielle. Først i 2010 ga Folketinget etter og fattet vedtak om at hver kommune selv kunne avgjøre skrivemåten til sine stedsnavn. De fleste berørte kommuner
besluttet snart å gjeninnføre Aa-formen i sine stedsnavn; byrådet i Aarhus besluttet for eksempel i oktober 2010 at bynavnet skulle skrives med Aa i fremtiden. Senere har de fleste steder endret skrivemåten tilbake til Aa (aa), for eksempel Aabenraa. Hovedargumentet i nyere tid for gjeninnføring av Aa-form i stedsnavn er bruk i internasjonale sammenhenger, der man ikke har tilgang på å. Den eneste danske kommunen som i dag konsekvent bruker å i navnet, er Tårnby på Sjælland.
Det er likevel fortsatt «tillatt» å skrive danske stedsnavn med å, men det gjøres i liten grad i dag, også i norske tekster, selv om det norske Språkrådet anbefaler bruk av å i danske stedsnavn. Det er likevel vanlig å skrive åer, dvs. vannløp, med å, for eksempel Gudenå.
== Andre språk ==
På vallonsk kom bokstaven i bruk i de østlige dialektene, etter påvirkning fra dansk. Den representerer der enten [o:], [ɔ:] eller [a:], alt etter lokal uttale. Bokstaven å er derfor nyttig for å få en felles rettskrivning der dialektene kan ha forskjellig uttale. Til forskjell fra norsk representerer bokstaven her ikke korte vokaler.
På chamorro er å den tredje bokstaven i alfabetet, mellom a og b. (Den første bokstaven er ', som representerer en glottal plosiv.) å representerer lyden [ɑ].
== Referanser == | Å er den 29. bokstaven i det norsk-danske alfabetet, den 27. | 1,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olaf_Thommessen_(1966) | 2023-02-04 | Olaf Thommessen (1966) | ['Kategori:Alumni fra International Institute for Management Development', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn av fransk opphav', 'Kategori:Norske forretningsrådgivere', 'Kategori:Norske gründere', 'Kategori:Norske næringslivsledere', 'Kategori:Norske siviløkonomer fra BI', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Venstre-politikere i Oslo', 'Kategori:Venstres ledelse'] | For redaktøren i Verdens Gang 1878–1910, se Ola Thommessen. For komponisten, se Olav Anton Thommessen.
Olaf Henning Thommessen (født 1. august 1966) er en norsk siviløkonom, leder, næringslivsgründer og tidligere politiker (V). Han var nestleder i Venstre fra 2004 til 2008. Thommessen var fra oktober 2007 medlem av Oslo bystyre og satt i finanskomiteen. Han var generalsekretær i Plan Norge fra høsten 2013 til januar 2015 og administrerende direktør i næringslivsorganisasjonen SMB Norge fra 2016 til 2021.
| For redaktøren i Verdens Gang 1878–1910, se Ola Thommessen. For komponisten, se Olav Anton Thommessen.
Olaf Henning Thommessen (født 1. august 1966) er en norsk siviløkonom, leder, næringslivsgründer og tidligere politiker (V). Han var nestleder i Venstre fra 2004 til 2008. Thommessen var fra oktober 2007 medlem av Oslo bystyre og satt i finanskomiteen. Han var generalsekretær i Plan Norge fra høsten 2013 til januar 2015 og administrerende direktør i næringslivsorganisasjonen SMB Norge fra 2016 til 2021.
== Liv og virke ==
Thommessen er sønn av fransk-ættede Annette Thommessen som stiftet Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), og bror av Christian Thommessen. Thommessen er skilt fra supermodellen Vendela Kirsebom etter elleve års ekteskap og har to barn. Han bor på Vinderen i Oslo.
Han ble i 2004 lansert som motkandidat mot Lars Sponheim som leder i Venstre, men endte opp med å trekke seg før avstemningen på landsmøtet. Hans foreslåtte kandidatur var allikevel opphavet til kortvarig lederstrid i Venstre. Thommessen ga i 2007 ut den selvbiografiske boka På innsiden utenfor, hvor han blant annet omtaler denne striden. Han stilte ikke til gjenvalg som nestleder i Venstre.Thommessen har blant annet deltatt på en rekke TV-programmer som Grosvold og Rikets Røst.
Thommessen gikk på Ullern gymnas i Oslo, og var russepresident i 1985. Han tok så et ekstra år på privatgymnaset Bjørknes. Deretter gikk han ved Handelshøyskolen BI, før han tok mastergrad på International Institute for Management Development, IMD i Lausanne, Sveits og ett år med politiske studier på Sciences Po i Paris.
I yrkeskarrieren har han vært innom Eksportrådet, Orkla, NERA og Storebrand. Han har også arbeidet i New York.
Thommesen startet eget selskap, Etheco, som spesialiserte seg på etikk og samfunnsansvar. I 2011 overtok det franske konsulentselskapet Steria dette firmaet, og Thommessen ble daglig leder for Sterias satsing i Norge.Thommessen var inntil 2007 styreleder i Annette Thommessens minnefond.
I 2012 oppnevnte finansbyråd Kristin Vinje Thommessen som ny leder av styringsgruppen for Fairtrade-arbeidet i Oslo.Han var generalsekretær i Plan Norge fra høsten 2013 til januar 2015.Thommessen var administrerende direktør i næringslivsorganisasjonen SMB Norge fra 2016 til 2021..
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf Thommessen (1966) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olaf Thommessen på Internet Movie Database
(no) Olaf Thommessen hos Stortinget
(no) Olaf Thommessen hos Norsk senter for forskningsdata
Wikiquote: Olaf Henning Thommessen – sitater | thumb|Olaf Thommessen under presentasjonen av kompensasjonsordningen | 1,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bybrannen_i_%C3%85lesund_1904 | 2023-02-04 | Bybrannen i Ålesund 1904 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bybranner i Norge', 'Kategori:Hendelser i 1904', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Ålesunds historie'] | Bybrannen i Ålesund fant sted lørdag 23. januar 1904 og var en av de største i Norge. Den ødela ca. 850 hus (ca. 230 hus ble spart). Minst 10 000 mennesker ble husville (flere kilder oppgir 12 000); de fleste mistet alt de eide. Brannen krevde ett menneskeliv, en 76-årig kvinnelig nabo til brannstasjonen. Det blåste sterk storm med orkanbyger), dvs. vind som kan blåse av hustak, og hvor det er vanskelig å stå oppreist. Da brannen brøt ut, kom vinden fra sørvest, men dreide senere vestlig og nordvestlig. Dette er en vanlig værutvikling på Nordvestlandet når kraftige lavtrykk går inn i Norskehavet og videre mot nordøst.
Borgund kirke lenger øst brant ned to måneder senere.
| Bybrannen i Ålesund fant sted lørdag 23. januar 1904 og var en av de største i Norge. Den ødela ca. 850 hus (ca. 230 hus ble spart). Minst 10 000 mennesker ble husville (flere kilder oppgir 12 000); de fleste mistet alt de eide. Brannen krevde ett menneskeliv, en 76-årig kvinnelig nabo til brannstasjonen. Det blåste sterk storm med orkanbyger), dvs. vind som kan blåse av hustak, og hvor det er vanskelig å stå oppreist. Da brannen brøt ut, kom vinden fra sørvest, men dreide senere vestlig og nordvestlig. Dette er en vanlig værutvikling på Nordvestlandet når kraftige lavtrykk går inn i Norskehavet og videre mot nordøst.
Borgund kirke lenger øst brant ned to måneder senere.
== Forløpet ==
Brannen startet på Aspøya i lokalene til Aalesund Preserving Co., i en stor trebygning som lå på tomta til dagens Nedre Strandgate 39. Den brøt ut ved totiden om natten. Kl. 0215 ble den meldt fra minst tre steder, og det ble avfyrt to brannskudd. Flere meter høye flammer slo allerede ut av bygningen. Brannvesenet rykket ut straks, men ble møtt av veldige røykmasser og gnistregn som gjorde at hestene steilet og måtte piskes frem. Fabrikken stod allerede i lys lue. Ilden og røyken gjorde at brannvesenet snart måtte rømme Nedre Strandgate. Knyttnevestore gnister føk gjennom luften. Brannen spredte seg i rasende fart. Dette skyldtes både den voldsomme vinden, trehusbebyggelsen og at de buete taksteinene på mange av husene fungerte som gnistfangere. I Ålesund pleier sørvestlig vind å gi regn, og med nordvesten følger ofte bygevær. Også nå fulgte regnbyger med den kraftige stormen, men utviklingen av brannen tyder på at de ikke klarte å dempe ilden nevneverdig.
Normalt ville fjorden danne en naturlig branngate mot spredning videre til Nørvøya. Ikke denne gang. Allerede en halvtime etter at den første brannen ble meldt, ble det meldt brann i H. W. Friis’ sjøbod på Nørvøya bak fjellet. Denne brannen møttes med den andre. Brannen lot seg ikke stanse av de nord–sør-gående gatene, og på Nørvøya spredte den seg både mot øst og nordøst.
Utpå ettermiddagen nådde brannen helt øst til Borgundvegen og åt seg videre mot det som nå kalles Brusdalshagen, dvs. Borgundvegen 39. Der ble den stanset. Da var mesteparten av byens trehusbebyggelse brant ned. Bare ett hus stod igjen. Da brannvesenet fikk kontroll over ilden, hadde brannen rast i 16 timer. Etterslukkingen tok flere dager, samtidig som brannvesenet måtte få i stand eller erstatte tapt og skadet materiell for å være forberedt på nye branner eller at en ny vindøkning kunne få den gamle til å blusse opp. Det siste og østligste huset som brant, sto der Borgundvegen 37 står i dag.
== Etter brannen ==
=== Brannårsaken ===
Som de fleste store bybranner ble også denne etterfulgt av omfattende etterforskning og rettslige avhør. Et 40-talls vitner ble avhørt. Interessen rettet seg mot Aalesunds Preserving & Co, der brannen startet. En maskinist ble en sentral figur. Han ble mistenkeliggjort av flere vitner, og siktet for «Forbrydelse mod Straffelovens §20». Senere på året skapte nye opplysninger mistanke om ildpåsettelse og forsikringssvindel.. Men ingen ble dømt, og brannen ble ikke oppklart. Uforsiktighet med ild regnes likevel som sannsynlig brannårsak , selv om vintertordenvær med lynnedslag ikke er uvanlig i denne delen av landet (en lignende bybrann i Molde januar 1916 ble utløst av et lynnedslag). Men den grunnleggende årsaken til katastrofen var at en bygget en by av trehus i et område hvor storm er ganske vanlig.
=== Hjelpearbeidet og gjenreisningen ===
Etter brannen fikk ålesunderne hjelp fra hele landet – og også fra utlandet, med særlig omfattende hjelp fra Tysklands keiser Wilhelm II. I juli besøkte han byen. Bykjernen ble gjenreist i form av murbygg i jugendstil. Det ble ikke brukt standardtegninger, slik at hvert nye bygg fikk en individuell utforming. Arbeidet tok ca. 3 år. Og i 1910 ble det reist en statue av keiseren.
=== Waldehuset ===
Waldehuset i Fjellgata 2 var ett av husene som ikke brant opp. Der bodde Anders Nord sammen med sin kone Regine. Anders Nord skal ha fått besøk av en engel 22. januar 1904 kl. 13, da han var alene i stua si. Engelen skal ha sagt:
-Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige for å si deg at i denne natt skal hele denne by legges i aske for de mange og store synder som drives i den. Men du har funnet nåde hos Gud – og du og din hustru skal ikke gå ut, og ikke bære ut noe av det som hører dere til, for alt det som bæres ut blir oppbrent. Jeg skal bevare dere, og intet ondt skal ramme dere.
Anders Nord forlot ikke huset under brannen, og huset ble ikke brent opp. I dag er huset museum og kalles også for "Mirakelhuset"[1]
== Bilder ==
== Referanser ==
== Se også ==
Bybrann
Liste over norske bybranner
== Eksterne lenker ==
bybrann.no | Bybrannen i Ålesund fant sted lørdag 23. januar 1904 og var en av de største i Norge. | 1,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Traksjon | 2023-02-04 | Traksjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Kjøretøyteknologi', 'Kategori:Kraft', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06', 'Kategori:Teknikk'] | Traksjon er et fremdriftsprinsipp som går ut på direkte kontakt mellom det som beveger seg og underlaget. En utnytter den eksisterende friksjonen ved å la bevegelsens resultantkraft bevege seg langs det som er mothold. Eksempler på dette er gående mennesker eller dyr, biler, jernbane, og taubaner. Motholdet kan være tilnærmet loddrett som i visse former for fjellklatring.
Begrepet finnes igjen i traktor, som betyr trekkraft, drakraft.
På biler kaller man traksjonen for veigrep. Man kan for eksempel øke veigrepet ved å ha lavere dekktrykk eller ved hjelp av aerodynamiske innretninger som spoiler for økt nedoverkraft. | Traksjon er et fremdriftsprinsipp som går ut på direkte kontakt mellom det som beveger seg og underlaget. En utnytter den eksisterende friksjonen ved å la bevegelsens resultantkraft bevege seg langs det som er mothold. Eksempler på dette er gående mennesker eller dyr, biler, jernbane, og taubaner. Motholdet kan være tilnærmet loddrett som i visse former for fjellklatring.
Begrepet finnes igjen i traktor, som betyr trekkraft, drakraft.
På biler kaller man traksjonen for veigrep. Man kan for eksempel øke veigrepet ved å ha lavere dekktrykk eller ved hjelp av aerodynamiske innretninger som spoiler for økt nedoverkraft. | Traksjon er et fremdriftsprinsipp som går ut på direkte kontakt mellom det som beveger seg og underlaget. En utnytter den eksisterende friksjonen ved å la bevegelsens resultantkraft bevege seg langs det som er mothold. | 1,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Organisasjon_for_Asyls%C3%B8kere | 2023-02-04 | Norsk Organisasjon for Asylsøkere | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Antirasisme', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-09', 'Kategori:Etableringer i 1984', 'Kategori:Innvandring til Norge', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Norske ideelle organisasjoner', 'Kategori:Norske interesseorganisasjoner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) er en organisasjon som arbeider for asylsøkere i Norge og Europa. NOAS gir bistand til asylsøkere i form av informasjon, rådgivning og rettshjelp; påvirkning av beslutningstakere og opinion; innsamling og formidling av kunnskap om asylrelevante emner, samt deltakelse i forskjellige samarbeidsprosjekter og støtte til annet asylrelatert engasjement. NOAS ble grunnlagt i 1984 av blant andre Annette Thommessen, som ledet organisasjonen frem til 1994.
NOAS er medlem i den europeiske paraplyorganisasjonen European Council on Refugees and Exiles (ECRE).
NOAS besto pr. 2015 av om lag 30 ansatte. Organisasjonen har kontor i Torggata i Oslo, Ankomstsenter Østfold i Råde og ved transittmottaket Mysebu i Eidsberg. Generalsekretær siden november 2020 er Pål Nesse.
| Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) er en organisasjon som arbeider for asylsøkere i Norge og Europa. NOAS gir bistand til asylsøkere i form av informasjon, rådgivning og rettshjelp; påvirkning av beslutningstakere og opinion; innsamling og formidling av kunnskap om asylrelevante emner, samt deltakelse i forskjellige samarbeidsprosjekter og støtte til annet asylrelatert engasjement. NOAS ble grunnlagt i 1984 av blant andre Annette Thommessen, som ledet organisasjonen frem til 1994.
NOAS er medlem i den europeiske paraplyorganisasjonen European Council on Refugees and Exiles (ECRE).
NOAS besto pr. 2015 av om lag 30 ansatte. Organisasjonen har kontor i Torggata i Oslo, Ankomstsenter Østfold i Råde og ved transittmottaket Mysebu i Eidsberg. Generalsekretær siden november 2020 er Pål Nesse.
== Priser og utmerkelser ==
1993 Human-Etisk Forbund: Humanistprisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
NOAS' hjemmeside
European Council on Refugees and Exiles (ECRE) | Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) er en organisasjon som arbeider for asylsøkere i Norge og Europa. NOAS gir bistand til asylsøkere i form av informasjon, rådgivning og rettshjelp; påvirkning av beslutningstakere og opinion; innsamling og formidling av kunnskap om asylrelevante emner, samt deltakelse i forskjellige samarbeidsprosjekter og støtte til annet asylrelatert engasjement. | 1,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Ditlev-Simonsen | 2023-02-04 | Per Ditlev-Simonsen | ['Kategori:Alumni fra Stanford University', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Fotballspillere for IF Ready', 'Kategori:Fødsler 12. juni', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Høyre-ordførere i Oslo', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bandyspillere', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske skipsredere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Syse', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Per Ditlev-Simonsen (født 12. juni 1932 i Oslo) er en norsk skipsreder og politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Oslo 1981–1985, formann i Oslo Høyre 1982–1988, forsvarsminister i Syse-regjeringen 1989–1990 og Oslos ordfører 1995–2007. Ditlev-Simonsen ble presset til å gå av som Oslos ordfører og trekke seg ut av norsk politikk i 2007, etter at det ble kjent at han hadde unndratt beskatning ved bruk av en hemmelig bankkonto i Sveits. Ditlev-Simonsen var i mange år partner/kompanjong i familiens rederivirksomhet Sverre Ditlev-Simonsen & Co (SDS).
| Per Ditlev-Simonsen (født 12. juni 1932 i Oslo) er en norsk skipsreder og politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Oslo 1981–1985, formann i Oslo Høyre 1982–1988, forsvarsminister i Syse-regjeringen 1989–1990 og Oslos ordfører 1995–2007. Ditlev-Simonsen ble presset til å gå av som Oslos ordfører og trekke seg ut av norsk politikk i 2007, etter at det ble kjent at han hadde unndratt beskatning ved bruk av en hemmelig bankkonto i Sveits. Ditlev-Simonsen var i mange år partner/kompanjong i familiens rederivirksomhet Sverre Ditlev-Simonsen & Co (SDS).
== Familie og yrkeskarrière ==
Per Ditlev-Simonsen, kalt «Diffen» blant venner, er sønn av skipsreder Sverre Ditlev-Simonsen og Lily Kaurin. Han er dermed sønnesønn av Olaf Ditlev-Simonsen og nevø (brorsønn) av Olaf Christian Ditlev-Simonsen. Ditlev-Simonsen har altså skipsfartsbakgrunn på farssiden og embetsmannsbakgrunn på morssiden. Farfaren, faren og to onkler var skipsredere, mens morfaren nedstammet fra en lang rad av prester. Barndomshjemmet var preget av sterk familiefølelse, kombinert med samfunnsengasjement og interesse for kunst og kultur.
Han gikk på den private folkeskolen Riis gymnas, tok examen artium på realfagslinjen i 1950, og året etter studentfagkurset ved Oslo handelsgymnasium. Den videre utdannelsen gjenspeilet hans tidlig utstakede karrierevei – han skulle gå inn i familierederiet. Han avtjente verneplikten i Hans Majestet Kongens Garde, hvor han tok et befalsskurs, og studerte ved Stanford University i California, hvor han ble uteksaminert med Bachelor of Arts i økonomi og historie i 1955. Han studerte også språk i Frankrike, og arbeidet en tid innen sjøforsikring og skipsmegling ved Willies, Faber & Dumasi i London.
Per Ditlev-Simonsen var fra 1955 til 1993 kompanjong i familiens rederi Sverre Ditlev-Simonsen & Co (SDS), og har hatt en rekke administrative stillinger og styreverv i deres familieeide virksomheter. Da staten måtte redde Christiania Bank og Kreditkasse i 1991, som følge av bankkrisen, ble Ditlev-Simonsen utsett til styreformann. Han var også styreformann i Norske Liv 1993–1999 og K-Fondsforsikring A/S 1997–1999 og styremedlem i Christiania forsikring 1999–2001.
I sine ungdomsår spilte han bandy i sportsklubben Ready, og er bokført med to ungdomslandskamper mot Sverige. Han var senere klubbens formann 1962–1963. Han har også vært engasjert innen styret for Ski-VM 2011, hvor han har vært medlem siden 2007.
Ditlev-Simonsens store lidenskap er bøker, med biografier og historiebøker som klare favoritter. Fra 1984 til 1999 eide han Trolltun i Vågå, et anlegg med gamle laftede hus, som ble omhyggelig satt i stand.
Per giftet seg i 1960 med Benedicte Werring (1935–1990), og de fikk datteren Cecilie Ditlev-Simonsen i 1964. I 1992 giftet han seg med Turi Klaveness (1941–).
== Politisk arbeid ==
Det var Oslo Høyres Rolf Stranger som brakte Ditlev-Simonsen inn i politikken. Rekrutteringen innen Høyre kom på den tiden vesentlig fra ungdomsorganisasjonene Unge Høyre og Den Konservative Studenterforening, og Stranger var opptatt av at partiet også måtte få nye medlemmer fra næringslivet. Ved stortingsvalget 1973 ble Ditlev-Simonsen innvalgt på Stortinget som 3. vararepresentant fra Oslo, og senere gjenvalgt i 1977 som 1. vararepresentant. Særlig i den andre perioden møtte han hyppig, og ved stortingsvalget 1981 kom han inn som fast representant, og var medlem av Stortingets finanskomité. I 1985 ønsket han ikke å stille til gjenvalg, til skuffelse for mange innen partiet.
Ditlev-Simonsen kom inn i Oslo bystyre og formannskap ved kommunevalget i 1975, og ble sittende i to perioder. Han var medlem av helserådet og Helse- og sykehusutvalget (varaformann 1976–1979), i en tid hvor de kommunale sykehusene i Oslo gjennomgikk en omfattende utbygging og modernisering. I 1982 etterfulgte han Jan P. Syse som formann i Oslo Høyre, og satt i denne posisjonen inntil 1988. Han satt også i Høyres sentralstyre fra 1982 til 1991, de første årene i kraft av formannsvervet i Oslo Høyre.
Etter stortingsvalget 1989 ble Jan P. Syses regjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet dannet, og fra 16. oktober 1989 var Ditlev-Simonsen statsråd i Forsvarsdepartementet. Ditlev-Simonsen hadde vært opptatt av Forsvaret siden ungdommen, og var sterk tilhenger av det transatlantiske samarbeidet i sikkerhetspolitikken. Hans tid som forsvarsminister ble preget av Berlinmurens fall og Tysklands gjenforening. Dette krevde nytenkning om Forsvarets utvikling, og Ditlev-Simonsen tok initiativet til å opprette en forsvarskommisjon med Kåre Willoch som formann. Jan P. Syses regjering gikk av den 3. november 1990.
Ved kommunevalget i 1995 ble Ditlev-Simonsen nominert til toppkandidat på Oslo Høyres liste. Ved bystyrets konstituering i oktober samme år ble han valgt til byens ordfører, og han satt i tre perioder frem til 2007.
=== Avgang ===
I august 2007 avslørte avisen Dagens Næringsliv at Ditlev-Simonsen på 1990-tallet hadde en bankkonto i den sveitsiske banken som da het Schweizerische Kreditanstalt. Dette hadde han ikke oppgitt til norske skattemyndigheter, og Ditlev-Simonsen erkjente dette samme dag. Kontoen ble ifølge ham selv avsluttet før han ble ordfører i Oslo. Han ble av Høyres leder Erna Solberg oppfordret til å trekke seg fra Oslo Høyres valgkamp fram mot kommunestyrevalget 10. september 2007, fordi saken øket fokuset på hans private økonomi og skattejuks og ikke på partiets politikk. Som følge av medieoppmerksomheten annonserte Ditlev-Simonsen sin avgang fra ordførervervet 22. august. Ditlev-Simonsens avskjedssak ble behandlet og innvilget på møte i Oslo bystyre 29. august 2007.
Per Ditlev-Simonsen er far til Cecilie Ditlev-Simonsen, tidligere informasjonsdirektør i Norsk Hydro, og Sverre Ditlev-Simonsen. De innrømmet begge 20. august 2007 at de også har hatt hemmelige konti i Sveits, hver på 750 000 kroner.
== Utmerkelser ==
Ditlev-Simonsen ble i 1997 utnevnt til storridder av Den islandske falkeorden. I 2013 mottok han St. Hallvard-medaljen fra Oslo kommune.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Per Ditlev-Simonsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Per Ditlev-Simonsen på Internet Movie Database
(no) Per Ditlev-Simonsen hos Stortinget
(no) Per Ditlev-Simonsen hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Per Ditlev-Simonsen i Norsk biografisk leksikon
Per Ditlev-Simonsen hos Oslo bystyre | Per Ditlev-Simonsen (født 12. juni 1932 i Oslo) er en norsk skipsreder og politiker (H). | 1,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kasus | 2023-02-04 | Kasus | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kasus'] | Kasus (av latin casus, som betyr: «tilfelle») er en grammatisk kategori som reflekterer den grammatiske funksjonen et substantiv, adjektiv eller pronomen har i en setning, for eksempel om de er subjekt eller direkte objekt. Alle språk markerer kasus på en eller annen måte, men det er bare vanlig å si at et språk har kasus når dette er markert i morfologien til språkets nomen, det vil si når ordene endrer form for å markere sin kasus, og ikke ellers.
I språk med få (men flere enn to) kasus subkategoriserer pre- eller postposisjonene ett bestemt kasus på nomenet de står til. Dette kalles styring. Språk med kasus har som regel en mindre fast ordstilling enn for eksempel norsk.
| Kasus (av latin casus, som betyr: «tilfelle») er en grammatisk kategori som reflekterer den grammatiske funksjonen et substantiv, adjektiv eller pronomen har i en setning, for eksempel om de er subjekt eller direkte objekt. Alle språk markerer kasus på en eller annen måte, men det er bare vanlig å si at et språk har kasus når dette er markert i morfologien til språkets nomen, det vil si når ordene endrer form for å markere sin kasus, og ikke ellers.
I språk med få (men flere enn to) kasus subkategoriserer pre- eller postposisjonene ett bestemt kasus på nomenet de står til. Dette kalles styring. Språk med kasus har som regel en mindre fast ordstilling enn for eksempel norsk.
== Kasus i dagens norsk ==
I moderne norsk bøyes personlige pronomen i nominativ, akkusativ og genitiv, selv om de to førstnevnte oftest kalles «subjektsform» og «objektsform». Eksempelvis heter det Jeg spør deg og Du spør meg. Imidlertid er skillet mellom noen av formene forsvinnende; det er ikke lenger en selvfølge å bruke «ham», «henne» og «dem» som akkusativsform av «han», «hun» og «de».
Norsk har også genitiv med –s som ending, som i «hans», «landets» eller «Hansens». Eieform kan også uttrykkes på norsk ved hjelp av preposisjonsuttrykk eller garpegenitiv.
Enkelte dialekter praktiserer fortsatt bruk av dativ. I standard østlandsk har visse retningsbetegnende adverb og substantivet «hjem» en akkusativ og en dativ/lokativ-form i tillegg til grunnformen. Sistnevnte brukes i dativ/akkusativ betydning: «Jeg går hjem/ned/opp/inn/ut/bort» (grunnform), «Jeg går hjemom/nedenom/oppom/innom/utenom/bortom» (akkusativ) og «Jeg er hjemme/nede/oppe/inne/ute/borte» (dativ/lokativ). Ellers finnes det mange gamle kasusuttrykk som har overlevd i frosset tilstand, som preposisjonsuttrykk med «til» (genitiv) eller «av» (dativ): Til sjøs, Gå mann av huse, Tatt av dage.
Ifølge språkeksperten Per Egil Hegge finnes det også en frossen vokativform (tiltaleform) i norsk, nemlig «folkens», for eksempel «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale.
== Kasus i andre språk ==
Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Tysk, islandsk og færøysk har de samme. Japansk bruker ikke kasus i det hele tatt, men markerer nomenenes funksjon i setningen ved hjelp av postposisjoner.
Ungarsk har 20 kasus og finsk har 15 (16 i noen østlige dialekter). Disse har, som andre språk med så mange kasus, få eller ingen pre- eller postposisjoner. Finsk har i tillegg til mange kasus også en relativt utbredt bruk av postposisjoner og preposisjoner. Latin har seks kasus (i tillegg til de fire som norrønt hadde: vokativ og ablativ). Det keltiske språket irsk har et felleskasus (nominativ/akkusativ), samt dativ, genitiv og vokativ.
Nordsamisk har seks eller sju kasus: nominativ, illativ, lokativ, komitativ, essiv og akkusativ/genitiv. (Akkusativ og genitiv har like former, men ikke lik funksjon.)
== Vanlige kasus ==
Vanlige kasus er nominativ (for subjekt og subjektspredikativ), akkusativ (for direkte objekt), dativ (for indirekte objekt) og genitiv (for tilhørighet). Andre kasus som er brukt i andre språk er vokativ (for tiltale), lokativ (for sted) og instrumentalis (for middel eller bruk). Latinsk ablativ er slått sammen av lokativ, instrumentalis og den «opprinnelige» ablativ (fra-kasus). I ergativspråk finner man ergativ og absolutiv.
== Kasus i medisin ==
I forbindelse med for eksempel medisinsk litteratur kan kasus også være en pasient eller dennes sykdomshistorie. Innenfor andre fag, for eksempel sosiologien, brukes nå gjerne også det engelske ordet case når man studerer et bestemt tilfelle (se tilfellestudie).
== Se også ==
Liste over kasus
== Referanser == | Kasus (av latin casus, som betyr: «tilfelle») er en grammatisk kategori som reflekterer den grammatiske funksjonen et substantiv, adjektiv eller pronomen har i en setning, for eksempel om de er subjekt eller direkte objekt. Alle språk markerer kasus på en eller annen måte, men det er bare vanlig å si at et språk har kasus når dette er markert i morfologien til språkets nomen, det vil si når ordene endrer form for å markere sin kasus, og ikke ellers. | 1,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pusur | 2023-02-04 | Pusur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Tegneserier fra USA', 'Kategori:Tegneseriestubber'] | Pusur (engelsk: Garfield) er en tegneseriefigur skapt av Jim Davis. Serien er en humoristisk avisserie som utgis som dagsstriper og søndagssider.
Davis startet serien om den feite, late, selvgode og selvopptatte katten 19. juni 1978. På originalspråket ble Garfield oppkalt etter Jims bestefar James Garfield Davis. De viktigste bifigurene er den nerdete eieren Jon (til å begynne med en tegneserietegner) og den dumme, men godhjertede hunden Jølle (opprinnelig eid av Jons romkamerat Lyman, som forsvant ut av serien i 1983). Av andre figurer er Jons familie på gården, Garfields potensielle kjæreste Arlene, kosebamsen Teddy, kattungen Nermal, postmannen som Garfield terroriserer og veterinæren Liz Wilson, som Jon var forelsket i helt siden han møtte henne første gang i 1979. Etter mange års beiling fra Jon ble Liz kjæresten hans den 28. juni 2006, Jons bursdag.
I dag står Garfield i Guinness rekordbok som verdens mest brukte avistegneserie (2 570 aviser daglig), den har i tillegg hatt mange andre utgivelser rundt om i verden, også i Norge, hvor det er utgitt 18 avlange bøker i hefteform 1982-1991 (basert på et bokformat Jim Davis selv valgte for å samle serien i USA), spesialhefter i samme format basert på TV-spesialer, eget serieblad i Norge 1984–2004, julehefte siden 1984 (med unntak av manglende utgivelser i 1988 og 2020), diverse større bøker både i heftet og innbundet form gjennom 80-tallet, skoledagbok fra 1984 og tre seriealbum på begynnelsen av 90-tallet. I dag utkommer den kun som julehefte i Norge, utenom publisering i noen aviser, mens salgene av bøker og spesialutgivelser ennå er store i mange andre deler av verden, ikke minst i hjemlandet USA.
Pusur har også blitt adaptert til TV og film, samt alskens merchandise.
Opphavsmannen Jim Davis mener at Garfield sier og gjør det vi gjerne skulle sagt og gjort hvis vi kunne kommet unna med det.
| Pusur (engelsk: Garfield) er en tegneseriefigur skapt av Jim Davis. Serien er en humoristisk avisserie som utgis som dagsstriper og søndagssider.
Davis startet serien om den feite, late, selvgode og selvopptatte katten 19. juni 1978. På originalspråket ble Garfield oppkalt etter Jims bestefar James Garfield Davis. De viktigste bifigurene er den nerdete eieren Jon (til å begynne med en tegneserietegner) og den dumme, men godhjertede hunden Jølle (opprinnelig eid av Jons romkamerat Lyman, som forsvant ut av serien i 1983). Av andre figurer er Jons familie på gården, Garfields potensielle kjæreste Arlene, kosebamsen Teddy, kattungen Nermal, postmannen som Garfield terroriserer og veterinæren Liz Wilson, som Jon var forelsket i helt siden han møtte henne første gang i 1979. Etter mange års beiling fra Jon ble Liz kjæresten hans den 28. juni 2006, Jons bursdag.
I dag står Garfield i Guinness rekordbok som verdens mest brukte avistegneserie (2 570 aviser daglig), den har i tillegg hatt mange andre utgivelser rundt om i verden, også i Norge, hvor det er utgitt 18 avlange bøker i hefteform 1982-1991 (basert på et bokformat Jim Davis selv valgte for å samle serien i USA), spesialhefter i samme format basert på TV-spesialer, eget serieblad i Norge 1984–2004, julehefte siden 1984 (med unntak av manglende utgivelser i 1988 og 2020), diverse større bøker både i heftet og innbundet form gjennom 80-tallet, skoledagbok fra 1984 og tre seriealbum på begynnelsen av 90-tallet. I dag utkommer den kun som julehefte i Norge, utenom publisering i noen aviser, mens salgene av bøker og spesialutgivelser ennå er store i mange andre deler av verden, ikke minst i hjemlandet USA.
Pusur har også blitt adaptert til TV og film, samt alskens merchandise.
Opphavsmannen Jim Davis mener at Garfield sier og gjør det vi gjerne skulle sagt og gjort hvis vi kunne kommet unna med det.
== Filmer ==
=== Pusur ===
(engelsk: Garfield: The Movie) Live action film fra 2004, se her for mer info.
=== Pusur 2 ===
(engelsk: Garfield: A tale of two kitties) -live action film fra 2006, se her for mer info.
=== Pusur i Levende live ===
(engelsk: Garfield gets real) Film fra 2007.
== TV serier ==
=== Pusur og vennene hans ===
(engelsk: Garfield and friends) TV-serie fra 1988-1994, se her for mer info.
=== Pusur ===
(engelsk: The Garfield Show) TV-serie fra 2009-2016, se her for mer info.
== Spesialer ==
== Spill ==
== Eksterne lenker ==
(en) Garfield – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Pusur på SNL | Pusur eller Garfield er en tegneseriefigur skapt av Jim Davis. Serien er en humoristisk avisserie som utgis som dagsstriper og søndagssider. | 1,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albanias_flagg | 2023-02-04 | Albanias flagg | ['Kategori:Albansk politikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europeiske flagg'] | Det albanske nasjonalflagget har rød grunnfarge med en svart to-hodet ørn (dobbeltørn)i midten. Det stammer fra våpenskjoldet til Gjergj Kastriot Skanderbeg, en albaner som på 1400-tallet ledet Albania i et suksessfullt opprør mot Det osmanske riket. Dette resulterte i en kort periode av albansk selvstendighet fra 1443 til 1478. Det nåværende flagget ble innført 7. april 1992.
Tidligere albanske stater, som det albanske kongedømmet og det kommunistiske Albania, har hatt flagg som i grunnform har vært det samme. Kongedømmet førte flagget med ørnen som nasjonalflagg, mens statsflagget hadde tillegg av Albanias spesielle krone, den såkalte Skanderbegs hjelm, en hjelm som på toppen har et hode av en hornet geit. Under kommunismen ble en rød stjerne med gult omriss plassert over ørnen. Stjernen ble fjernet i 1992.
| Det albanske nasjonalflagget har rød grunnfarge med en svart to-hodet ørn (dobbeltørn)i midten. Det stammer fra våpenskjoldet til Gjergj Kastriot Skanderbeg, en albaner som på 1400-tallet ledet Albania i et suksessfullt opprør mot Det osmanske riket. Dette resulterte i en kort periode av albansk selvstendighet fra 1443 til 1478. Det nåværende flagget ble innført 7. april 1992.
Tidligere albanske stater, som det albanske kongedømmet og det kommunistiske Albania, har hatt flagg som i grunnform har vært det samme. Kongedømmet førte flagget med ørnen som nasjonalflagg, mens statsflagget hadde tillegg av Albanias spesielle krone, den såkalte Skanderbegs hjelm, en hjelm som på toppen har et hode av en hornet geit. Under kommunismen ble en rød stjerne med gult omriss plassert over ørnen. Stjernen ble fjernet i 1992.
== Andre flagg ==
Albanias nasjonalflagg føres på land også av statlige myndigheter og forsvaret. Til sjøs er det et statsflagg, det vil si i bruk av statlige fartøyer. Sivile fører til sjøs et handelsflagg som har en svart stripe i rød duk. Orlogsflagget har den svarte dobbeltørnen på hvit duk med en rød stripe under. For skip tilhørende reserven er stripen blå, mens kystvaktens skip fører flagg der stripen er grønn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Album des pavillons nationaux et des marques distinctives. National flags and distinctive markings, Service hydrographique et océanographique de la marine, Brest, 2000
Flaggenbuch (Flg.B.). Bearbeitet und herausgegeben vom Oberkommando der Kriegsmarine, Verlag der Reichsdruckerei, Berlin, 1939
== Eksterne lenker ==
(en) Flags of Albania – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Det albanske nasjonalflagget har rød grunnfarge med en svart to-hodet ørn (dobbeltørn)i midten. Det stammer fra våpenskjoldet til Gjergj Kastriot Skanderbeg, en albaner som på 1400-tallet ledet Albania i et suksessfullt opprør mot Det osmanske riket. | 1,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgias_flagg | 2023-02-04 | Belgias flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgia', 'Kategori:Europeiske flagg'] | Belgias flagg inneholder tre like brede vertikale striper, sort (venstre), gult (midten) og rødt (høyre). Det er inspirert av det franske flagget. Fargene er hentet fra fargene (tinkturene) i grevskapet Brabants våpenskjold, som har svart skjold med en opprett gull løve med rød tunge og røde klør. Nasjonalflagget, slik det brukes på land, har størrelsesforholdet 13:15. Opphavet til det uvanlige størrelsesforholdet, tilnærmet kvadratisk, er ukjent. Flagg i størrelsesforholdet 2:3 er i utstrakt bruk.
Flagget ble innført 23. januar 1831, ikke lenge etter at belgierne fikk sin uavhengighet fra Nederland. Flagget hadde spilt en stor rolle under uavhengighetskrigen, siden et eldre flagg med horisontale striper ble brukt under tidligere opprør i 1789, da imot Østerrike, som kontrollerte Belgia på den tiden. Rekkefølgen på fargene var da rødt over svart over gult.
| Belgias flagg inneholder tre like brede vertikale striper, sort (venstre), gult (midten) og rødt (høyre). Det er inspirert av det franske flagget. Fargene er hentet fra fargene (tinkturene) i grevskapet Brabants våpenskjold, som har svart skjold med en opprett gull løve med rød tunge og røde klør. Nasjonalflagget, slik det brukes på land, har størrelsesforholdet 13:15. Opphavet til det uvanlige størrelsesforholdet, tilnærmet kvadratisk, er ukjent. Flagg i størrelsesforholdet 2:3 er i utstrakt bruk.
Flagget ble innført 23. januar 1831, ikke lenge etter at belgierne fikk sin uavhengighet fra Nederland. Flagget hadde spilt en stor rolle under uavhengighetskrigen, siden et eldre flagg med horisontale striper ble brukt under tidligere opprør i 1789, da imot Østerrike, som kontrollerte Belgia på den tiden. Rekkefølgen på fargene var da rødt over svart over gult.
== Handelsflagg ==
Belgias handelsflagg har de samme farger som nasjonalflagget, men i et mer ordinært størrelsesforhold, 2:3. I praksis benyttes ofte flagg i samme størrelsesforhold på land i stedet for flagget med de offisielle, men uvanlige målene.
== Orlogsflagg ==
Orlogsflagget skiller seg helt fra nasjonalflagget og handelsflagget. Det består av en hvit duk med de belgiske fargene disponert som et diagonalkors, såkalt andreaskors, som i Belgisk sammenheng er bedre kjent som Burgund-korset og stammer fra tiden da Belgia hørte under hertugene av Burgund. I den øvre trekanten er det plassert korslagte kanoner med en krone over, alt i svart. I den nedre trekanten finnes et svart anker. Den hvite duken symboliserer at Belgias marine etter den andre verdenskrig ble dannet av skip tilhørende den britiske marinen. Den britiske marinens orlogsflagg kalles white ensign. Orlogsflagget ble innført 23. februar 1950 og ble heist første 2. mars samme år. Orlogsflagget er i størrelsesforholdet 2:3.
Den belgiske marinen fører en kvadratisk utgave av nasjonalflagget som orlogsgjøs.
== Statsflagg ==
Belgia har et særlig flagg for statsskip. Dette statsflagget er som handelsflagget, men med tillegg av en løve med kongekrone over, det hele i svart.
== Kongeflagg ==
Belgias konge fører en purpurfarget duk med Belgias kongelig kronede riksvåpen i midten og med kongens monogram i flaggets fire hjørner. Flagget er kvadratisk.
== Litteratur ==
Album des pavillons nationaux et des marques distinctives. National flags and distinctive markings, Service hydrographique et océanographique de la marine, Brest, 2000
== Eksterne lenker ==
(en) National flag of Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Belgium fra Flags of the World
Belgium: Naval ensign and jack fra Flags of the World | Belgias flagg inneholder tre like brede vertikale striper, sort (venstre), gult (midten) og rødt (høyre). Det er inspirert av det franske flagget. | 1,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Monaco | 2023-02-04 | Monaco | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Monaco', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1297'] | Fyrstedømmet Monaco (Munegu på monegaskisk) er verdens nest minste stat målt i areal. Bare Vatikanstaten er mindre. Det ligger inntil Frankrikes kyst og Middelhavet ved den franske rivieraen (Côte d'Azur). Befolkningen ble ved utgangen av 2019 anslått til 38 100, hvorav 9 486 personer hadde monegaskisk statsborgerskap.
Landet består hovedsakelig av et byområde. Monaco er et av verdens mest folketette land.
I bydelen Monte-Carlo ligger Hôtel de Paris, Casino de Monte-Carlo og hovedgaten Boulevard d'Italie. Gamlebyen ligger på en høy og bratt halvøy, hvor slottet og det oseanografiske museet ligger.
Fyrst Albert II etterfulgte sin far som monark 6. april 2005. Selv om fyrst Albert II er en konstitusjonell monark i et representativt demokrati, har han stor politisk makt.
Rundt 90 % av befolkningen tilhører den romersk-katolske kirke.
Monaco har ikke skatt på personlig inntekt, har lave bedriftsskatter og landet er kjent som et skatteparadis.
| Fyrstedømmet Monaco (Munegu på monegaskisk) er verdens nest minste stat målt i areal. Bare Vatikanstaten er mindre. Det ligger inntil Frankrikes kyst og Middelhavet ved den franske rivieraen (Côte d'Azur). Befolkningen ble ved utgangen av 2019 anslått til 38 100, hvorav 9 486 personer hadde monegaskisk statsborgerskap.
Landet består hovedsakelig av et byområde. Monaco er et av verdens mest folketette land.
I bydelen Monte-Carlo ligger Hôtel de Paris, Casino de Monte-Carlo og hovedgaten Boulevard d'Italie. Gamlebyen ligger på en høy og bratt halvøy, hvor slottet og det oseanografiske museet ligger.
Fyrst Albert II etterfulgte sin far som monark 6. april 2005. Selv om fyrst Albert II er en konstitusjonell monark i et representativt demokrati, har han stor politisk makt.
Rundt 90 % av befolkningen tilhører den romersk-katolske kirke.
Monaco har ikke skatt på personlig inntekt, har lave bedriftsskatter og landet er kjent som et skatteparadis.
== Geografi ==
Monaco ligger på Côte d'Azur på Rivieraen ved Middelhavet. Gamlebyen med slottet, Monaco-Ville, ligger på en 62 meter høy kalksteinsklippe, Rocher de Monaco. Høyeste punkt er på 164,5 moh. og befinner seg ved innkjørselen til boligblokken Patio Palace i sørskråningen av Mont Agel.Landet grenser til det franske departementet Alpes-Maritimes og kommunene Cap d'Ail, La Turbie, Beausoleil og Roquebrune-Cap-Martin. Grensen til Frankrike er 5 469 meter lang. Kystlinjen er på 4 856 meter. Grensen til Frankrike ble fastsatt ved traktat mellom de to landene i 1861. Territorialfarvannet på 12 nautiske mil og den økonomiske sonen som strekker seg halvvegs til Korsika ble avgrenset gjennom konvensjon med Frankrike av 1984.
Hele Monaco har et areal på 2,084 km². Arealet er økt gjennom utfylling i sjøen. Arbeidet med utfylling i sjøen for å legge nytt areal til bydelen Fontvieille fant sted mellom 1966 og 1973. Utbyggingen la 22 hektar nytt land til Monaco. I 2017 begynte byggingen av en ny bydel, Le Portier, ved utfylling i havet utenfor Monte-Carlo og Le Larvotto.Monaco består nesten bare av byområde. Tradisjonelt var landet delt inn i fire seksjoner (quartiers), Monaco-Ville (gamlebyen), La Condamine (havneområdet), Monte-Carlo (viktigste boligområde og kasinoet) og Fontvieille (nybygd). De forskjellige delene av landet har følgende areal:
Monte Carlo: 0,437 km²
Fontvieille: 0,330 km²
La Condamine: 0,296 km²
Larvotto: 0,275 km²
Jardin Exotique: 0,235 km²
Monaco-Ville: 0,196 km²
La Rousse: 0,177 km²
Les Moneghetti: 0,115 km²
Ravin Sainte-Dévote: 0,230 km²
== Demografi ==
Befolkningen ble ved utgangen av 2019 anslått til 38 100. Monegaskerne er i mindretall i eget land: 9486 personer hadde monegaskisk statsborgerskap.Franskmenn var i 2019 den største gruppen innbyggere med utenlandsk statsborgerskap (9286 personer), etterfulgt av italienere (8172 personer). Blant innbyggerne var det ellers briter (2795 personer), sveitsere (1187 personer), belgiere (1073 personer), tyskere (907 personer), russere (749 personer), nederlendere (555 personer), portugisere (523 personer), grekere (401 personer), amerikanere (366 personer), svensker (323 personer), kanadiere (311 personer) og spaniere (294 personer).
=== Språk ===
Fransk er i henhold til grunnloven landets offisielle språk. De opprinnelige innbyggernes språk er monegaskisk.
=== Religion ===
Ifølge grunnloven er katolisismen statens offisielle religion, samtidig som religionsfrihet og religionsutøvelse er garantert.I 1981 inngikk Monaco og Den hellige stol en konvensjon som innebar at Monaco bispedømme, som fra 1887 var direkte underlagt paven i Roma, fikk status som erkebispedømme. Samtidig ga fyrsten fra seg privilegier knyttet til utnevnelse til kirkelige stillinger.
== Historie ==
Monaco ble grunnlagt som en genovesisk koloni i 1215. Monaco har blitt styrt av ætten Grimaldi siden 1297, da François Grimaldi inntok festningen som beskyttet byen, forkledd som en munk. Det eneste unntaket var i perioden 1789–1814, da Monaco var under fransk kontroll. Etter Wienkongressen ble Monaco protektorat av Sardinia frem til 1860. Monacos suverenitet ble anerkjent av den fransk-monegaskiske traktaten av 1861.
Fyrsten var eneveldig frem til grunnloven ble undertegnet i 1911. I juli 1918 ble det undertegnet en avtale som gav Frankrike et begrenset ansvar for å beskytte Monaco. Avtalen innebar at Monacos politikk måtte være koordinert med franske politikere, militære og økonomiske interesser.
En ny grunnlov ble undertegnet i 1962 som fjernet dødsstraff, sikret kvinner stemmerett og etablerte en høyesterett for å sikre rettssikkerheten.
I 1993 ble Monaco medlem av FN.
I 2002 ble det underskrevet en ny traktat mellom Monaco og Frankrike som sikret Monacos selvstendighet selv hvis det ikke er noen arving til tronen.
== Politikk og administrasjon ==
=== Politisk system ===
Monaco er et suverent fyrstedømme og konstitusjonelt monarki. Fyrsten har hånd om den utøvende makt. Det finnes en folkevalgt forsamling, Nasjonalrådet. Monacos første grunnlov stammer fra 1911. En ny grunnlov ble innført i 1962, og med revisjon av 2002, er den gjeldende. Grunnloven kan bare endres av fyrsten og Nasjonalrådet i fellesskap.
=== Statsoverhode og regjering ===
Fyrsten er statsoverhode. Monaco er et monarki der fyrsteverdigheten er arvelig innen Grimaldi-familien. Fra 2005 har også kvinner arverett til tronen.
Fyrsten er ansvarlig for den utøvende makt og statsministeren og regjeringen står ansvarlig overfor fyrsten. Nasjonalrådet har ingen rolle i regjeringsdannelsen, valg av statsminister eller statsråder og utøver heller ikke kontroll med regjeringen. Regjeringen består av seks medlemmer, som alle utpekes av fyrsten.Statsministeren og innenriksministeren har tradisjonelt vært franskmenn. Fram til 2005 valgte fyrsten statsminister blant tre kandidater av franske statstjenestemenn presentert av Frankrike. Deretter har det vært mulig også å utnevne en monegasker som statsminister. Etter dette er likevel tradisjonen med å utnevne franske embetsmenn fulgt.
==== Kronrådet ====
Kronrådet, Le Conseil de la Couronne, er en rådgivende forsamling utnevnt av fyrsten for en periode på tre år. Rådets sju medlemmer må være monegaskiske statsborgere. Fyrsten velger selv rådspresidenten og tre vanlige medlemmer, de tre øvrige nomineres av Nasjonalrådet blant personer som ikke selv er valgt til Nasjonalrådet. Statsministeren og andre regjeringsmedlemmer kan ikke være medlemmer av Kronrådet.
Kronrådet møtes minst to ganger i året. Fyrsten må rådføre seg med Kronrådet i saker som gjelder internasjonale traktater, oppløsning av Nasjonalrådet, benådning og amnesti, samt søknader om statsborgerskap. Rådets oppfatning er ikke bindende for fyrsten, som også kan rådføre seg med Kronrådet i andre saker som gjelder staten.Kronrådet, for anledningen ledet av statsministeren, har rett til å avgjøre om fyrsten ikke lenger er i stand til å utøve sine fullmakter, så fremt disse ikke allerede er delegert til arveprinsen.
==== Statsrådet ====
Statsrådet (Le Conseil d'État) gir uttalelser i lovsaker og kan rådføres av fyrsten i enhver annen sak. Dette rådet består av tolv medlemmer utnevnt av fyrsten i samråd med statsministeren og justisministeren, som også er rådsleder.
=== Parlamentet ===
Etter grunnloven deler fyrsten sin makt med Nasjonalrådet, Conseil national. Nasjonalrådet er Monacos folkevalgte organ. Det består av 24 representanter valgt for fem år. Antallet representanter ble økt fra 18 til 24 i 2003. Fyrsten kan, etter å ha rådført seg med Kronrådet, oppløse Nasjonalrådet og skrive ut nyvalg. Nasjonalrådet har lovgivingsmakt og vedtar statsbudsjett. Det har medinnflytelse på innvilgelse av statsborgerskap. I lovsaker ligger initiativretten hos fyrsten som gjennom regjeringen fremmer lovforslag for Nasjonalrådet.16 av 24 representanter i Nasjonalrådet velges i flertallsvalg der kandidatene som får flest stemmer er valgt. De resterende 8 velges i forholdstallsvalg. Partier og allianser kan stille valgliste, men velgerne står fritt til å stemme på kandidater på tvers av listene (panachage). Monegaskiske statsborgere over 18 år har stemmerett. Valgbare er statsborgere med stemmerett over 25 år. Ved nasjonalrådsvalget i 2019 var antallet stemmeberettigete 7245. Valgdeltakelsen lå i 2003 på 79,7 % og har siden gått ned. I 2018 var valgdeltakelsen 70,4 %.
Kvinner fikk stemmerett og rett til å stille til valg i 1962. Nasjonalrådsvalget i 2018 resulterte i en kvinneandel på 33,3 %.
=== Politiske partier ===
Partiene har historisk spilt liten rolle. Partisystemet har vært ustabilt og preget av skiftende partidannelser og allianser. Union Nationale et Démocratique (UND), grunnlagt i 1962, var etter etableringen lenge et dominerende parti som vant alle eller nesten alle setene i Nasjonalrådet fram til og med valget i 1998. Ved valget i 2003 ble UNDs dominans brutt. Tre partier gikk da sammen i koalisjonen Union pour Monaco (UPM). Koalisjonen UPM vant 21 av 24 seter i valget i 2003 og igjen i 2008. I 2013 fikk koalisjonen Horizon Monaco 20 av 24 representanter, mens valget i 2018 ga Priorité Monaco / Primo! 21 av 24 representanter. Til tross for skiftende valgvinnere, er det liten forskjell politisk mellom partiene og alliansene.
=== Administrativ inndeling ===
Kommunen Monaco dekker hele territoriet og blir styrt av kommunestyret med 15 valgte representanter ledet av borgermesteren.
Fra 2013 er Monaco inndelt i to vernede bydeler, Monaco-Ville og Sainte-Dévote, og sju vanlige bydeler: La Condamine, Fontvieille, Jardin Exotique, Larvotto, Les Moneghetti, Monte-Carlo og La Rousse.
== Økonomi og næringsliv ==
=== Valuta ===
Monaco benytter euro etter avtale med Den europeiske union. Monaco utgir euromynt med egne motiver.
=== Samferdsel ===
Monaco er knyttet til det franske vegnettets autoroute A8. I Monaco-Ville tillates kun biler som er registrert i fyrstedømmet eller i departementet Alpes-Maritimes.For å lette tilgjengeligheten for fotgjengere, finnes det 79 offentlige heiser, 35 rulletrapper og åtte rullefortau.Compagnie Autobus de Monaco opererer seks busslinjer og en båtrute (havnebuss) internt i fyrstedømmet. Det er flybussforbindelse til Nice-Côte d'Azur internasjonale lufthavn og også regionale bussforbindelser til steder mellom Nice og Menton.Monaco er knyttet til jernbanelinjen mellom Marseille i Frankrike og Ventimiglia i Italia. Jernbanelinjen er i sin helhet underjordisk i likhet med den ene stasjonen på monegaskisk jord, Monaco-Monte Carlo. Det franske jernbaneselskapet SNCF driver høyhastighetsruten (TGV) Paris–Ventimiglia og regionale TER-forbindelser, mens operatøren Thello knytter Monaco til linjen fra Marseille via Cannes, Antibes og Nice til Genova og Milano. Reisetiden med tog til Marseille er 3 timer og 10 minutter, Cannes 65 minutter, Nice 25, mens reisetiden til Ventimiglia er 35 minutter, San Remo 50 minutter og Genova 3 timer. Stasjonen i Monaco betjenes også av jernbaneruten mellom Moskva og Nice drevet av det russiske jernbaneselskapet.
Monaco har to havner, Port Hercule med cruisehavn og Le Port de Fontvieille.Monaco heliport ligger i Fontvieille og forbinder fyrstedømmet med nærmeste flyplass, Nice-Côte d'Azur internasjonale lufthavn i Frankrike sju minutter unna. Selskapet Monacair flyr helikopterrute med hyppige avganger til lufthavnen i Nice. Heliporten drives av den offentlige etaten Direction de l'Aviation Civile.
== Kultur ==
=== Sport ===
Siden 1929 har Monacos Grand Prix årlig blitt arrangert i Monacos Gater.
Rally Monte-Carlo er en begivenhet organisert hvert år av Automobile Club de Monaco. Rallyet finner sted langs den franske rivieraen i Monaco og sørøstlige Frankrike.
AS Monaco FC er en fotballklubb fra Monaco som spiller i den franske toppdivisjonen Ligue 1. Klubben ble stiftet i 1919, og ble profesjonell i 1948. Til tross for å komme fra Monaco, som er et land utenfor Frankrike, er den en av Frankrikes mest suksessfulle klubber, med åtte ligatitler og fem cuptitler.
Monte-Carlo Tennis Masters arrangeres på Monte-Carlo Country Club og er en av 11 årlige ATP World Tour 1000-turneringer og den første 1000-turneringen på grus. Turneringen innleder den europeiske grus-sesongen. Det spilles single og double med henholdsvis 56- og 32 spillere/double lag.
== Referanser ==
== Kilder ==
Grinda, Georges: The Principality of Monaco. State, International Status, Institutions, 2. utgave, Haag: T.M.C. Asser, 2010
Monaco en Chiffres 2020, Institut Monégasque de la Statistique et des Études Économiques
Stöver, Philip: «Monaco», i Dieter Nohlen og Philip Stöver (red.): Elections in Europe: A Data Handbook, Baden-Baden: Nomos, 2010, s. 1349–1364
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Monaco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Monaco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Monaco hos Wikivoyage
(no) Statistikk og andre data om Monaco i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Fyrstedømmet Monaco (Munegu på monegaskisk) er verdens nest minste stat målt i areal. Bare Vatikanstaten er mindre. | 1,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samnorsk | 2023-02-04 | Samnorsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk', 'Kategori:Samnorsktematikk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte «tilnærmingspolitikken», som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komitéen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.
Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling. I 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.Ordet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877, men det er tradisjonelt Moltke Moe som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909.«Samnorsk» blir også brukt nedsettende om det radikale bokmålet som ble innført ved rettskrivningsreformen av 1938, og da særlig den nynorsknære varianten som preget skolens lærebøker i 1940- og 50-årene, og utløste foreldreaksjonen mot samnorsk. Språkreformen i 1839 gjorde de valgfrie formene fra 1917-reformen obligatoriske. Halvdan Koht innrømmet, at da han mange år tidligere utformet programmet for Noregs Mållag, havde han sørget for ordlyden «det norske folkemål skulle bli Norges eneste riksmål». Han lyktes i en slik grad at Oslos skolestyre vedtok å foretrekke de radikale formene, også på bokmål. Dermed ble forlagene nødt til å trykke lærebøkene med den nye rettskrivningen, for skolebøkene måtte godkjennes av departementet om de skulle bli solgt. Til langt ut på 1950-tallet ble norske skoleelever utstyrt med lærebøker med slike nyord:
I Arne Bergsgårds Verdenshistorie 1815-1945 var opplysningstiden omdøpt til «klokskapstida».
I Agvald Gjelsviks Matematisk geografi var himmellegemer omdøpt til «himmelkropper»; en solformørkelse var en «mørking»; og stjerneskudd var omdøpt til «stjernerap».Spesielt merkbar var tvungen a-endelse i mer enn tusen hunkjønnsord. I Bergen der hunkjønnsord ikke brukes overhodet, opplevde folk at skriftspråket deres var forbudt fra 1938 frem til språkreformen i 2005.Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd. Her het det at Språkrådet skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk.
| Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte «tilnærmingspolitikken», som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssiden på Østlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komitéen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.
Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling. I 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.Ordet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877, men det er tradisjonelt Moltke Moe som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909.«Samnorsk» blir også brukt nedsettende om det radikale bokmålet som ble innført ved rettskrivningsreformen av 1938, og da særlig den nynorsknære varianten som preget skolens lærebøker i 1940- og 50-årene, og utløste foreldreaksjonen mot samnorsk. Språkreformen i 1839 gjorde de valgfrie formene fra 1917-reformen obligatoriske. Halvdan Koht innrømmet, at da han mange år tidligere utformet programmet for Noregs Mållag, havde han sørget for ordlyden «det norske folkemål skulle bli Norges eneste riksmål». Han lyktes i en slik grad at Oslos skolestyre vedtok å foretrekke de radikale formene, også på bokmål. Dermed ble forlagene nødt til å trykke lærebøkene med den nye rettskrivningen, for skolebøkene måtte godkjennes av departementet om de skulle bli solgt. Til langt ut på 1950-tallet ble norske skoleelever utstyrt med lærebøker med slike nyord:
I Arne Bergsgårds Verdenshistorie 1815-1945 var opplysningstiden omdøpt til «klokskapstida».
I Agvald Gjelsviks Matematisk geografi var himmellegemer omdøpt til «himmelkropper»; en solformørkelse var en «mørking»; og stjerneskudd var omdøpt til «stjernerap».Spesielt merkbar var tvungen a-endelse i mer enn tusen hunkjønnsord. I Bergen der hunkjønnsord ikke brukes overhodet, opplevde folk at skriftspråket deres var forbudt fra 1938 frem til språkreformen i 2005.Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd. Her het det at Språkrådet skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk.
== Referanser ==
== Se også ==
Norsk språk
Landslaget for språklig samling
Foreldreaksjonen mot samnorsk
== Eksterne lenker ==
Landslaget for språklig samlings nettsider (samnorsk.no) | Foreldreaksjonen mot samnorsk ble organisert av Riksmålsforbundet i 1951 for å motarbeide myndighetenes samnorskpolitikk. Forbundet utgav tidsskriftet Ordet fra 1950, og kamp- og kulturavisen Frisprog, som kom ut to ganger i måneden fra 1953 frem til 1986 og hadde Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert som første redaktører. | 1,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen | 2023-02-04 | Fridtjof Nansen | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 13. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fedrelandslaget', 'Kategori:Fridtjof Nansen', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1861', 'Kategori:Italias kroneorden', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Norske biologiprofessorer', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Norske oppdagere', 'Kategori:Norske oseanografer', 'Kategori:Norske polfarere', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Norske zoologer', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra tidligere Aker kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Æresdoktorer', 'Kategori:Æreslegionen'] | Fridtjof Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum) var en norsk polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.
| Fridtjof Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum) var en norsk polfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.
== Biografi ==
Nansen ble født på Store Frøen gård i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bølling.
Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedet å studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880–1882. I 1882 fikk han en stilling som 2. konservator ved Bergens Museum, der han skrev avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte i en doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med selfangstskuta D/S Viking fra Arendal til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis.I 1884 gikk Nansen på ski over fjellene mellom Bergen og Kristiania (Oslo), beretningen ble trykt i Aftenposten som føljetong. Han tok først toget til Voss, videre til fots eller på ski til Gudvangen, med dampbåt til Lærdal, til fots gjennom Lærdal og over Hemsedalsfjellet, videre ned Hemsedal og Hallingdal til Krøderen. Nansen brukte fem dager fra Voss til Krøderen der han kunne ta tog det siste stykket til Kristiania. Tilbaketuren gikk samme vei med unntak av at han gikk fra Hol over Geitryggen og Hallingskeid til Voss. I Kristiania deltok han i Husebyrennet (niendeplass) før han returnerte til Bergen.
Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Nansen (født Sars). Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe. Hun var datter av Jenny Bjørnson og Jørgen Flood Sandberg, og hadde tidligere vært gift med Gerhard Munthe.Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum. Nansen betegnet seg som agnostiker og fikk en borgerlig gravferd på statens regning.Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt.
== Vitenskapsmann ==
=== Pionér i nevrovitenskap, zoolog og oseanograf ===
Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble 2. konservator ved Bergen Museum i 1882 under 1. konservator Johan Koren som han forøvrig etterfulgte som 1. konservator i 1885. Der sorterte han havprøver av planter og dyr som ble innsamlet ved Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm (virvelløst dyr), slimål og lansettfisk. Dette førte til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser), og han vant «Joachim Frieles Guldmedaille», selv om arbeidet i ettertid har forblitt lite sitert.Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. I 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling; The structure and combination of the histological elements of the central nervous system. Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker.
Nansen var professor i zoologi 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo).
=== På ski over Grønland 1888 ===
Nansen ønsket å utforske det indre av Grønland. Tidligere ekspedisjoner, blant andre Adolf Erik Nordenskiöld hadde forsøkt å gå fra den bebodde vestkysten til den ubebodde østkysten. Nansen bestemte seg i stedet for å gå fra øst mot vest. Forskjellige autoriteter angrep ham for dette, men han trosset advarslene. Til å være med på ferden valgte 26 år gamle Nansen Otto Sverdrup (33), Samuel Balto (27), Oluf Dietrichson (32), Ole Nilsen Ravna (46) og Kristian Kristiansen (23).På grunn av isforholdene lyktes ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland.
3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker; Paa ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891). Paa ski over Grønland ble oversatt til engelsk og tysk og påvirket skiidrettens utbredelse internasjonalt. Nansen mente selv i ettertid at det viktigste med ferden var at den dannet innledningen til den rekke norske polarferder av større rekkevidde, som senere ble utført.
=== Kryssingen av Polhavet med «Fram» ===
Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881.
Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.
«Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37′ grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Dette var planlagt. Hensikten med dette var at «Fram» skulle drive med isen over polpunktet, slik at ekspedisjonen skulle bli den første som kom til Nordpolen. Nansen visste at det var funnet tre fra Sibir på Grønlands østkyst, så alt tydet på at hele Nordpolområdet var hav. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.
=== På ski mot Nordpolen ===
Planen til Nansen om å la «Fram» drive over polpunktet slo feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen nord for Sibir. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars 1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann, tre kjelker og 27 hunder. Det var −40 °C på avreisedagen. «Fram» var da 600 km fra Nordpolen. 7. april snudde de på 86° 14′ nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14′ var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04′. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også både strabasiøs og farlig. En farlig episode inntraff da en isbjørn plutselig dukket opp og kastet seg over Johansen. Nansen hadde lagt fra seg geværet og kunne ikke nå det. Johansen som lå under bjørnen ropte da over til kameraten: «Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent». Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. De bygde hytta av stein med primitive redskaper: En avskåret kjelkemeie var spett, et hvalrosskulderblad var spade, og en skistav og en hvalrosstann ble brukt som hakker. Hytta var tre meter lang og to meter bred innvendig, og høyden var slik at Nansen nesten kunne stå oppreist. Den var bygd av stein, tettet med mose og skinnrester og isolert med is og snø. Hyttetaket var kledt med hvalrosskinn, hadde en rekvedstokk som mønsås. De overlevde på tran, hvalrosspekk og isbjørnkjøtt, og spekket ble også brukt til brensel. Julaften 1895 skriver Nansen at han vasket seg i en kvart kopp vann, dessuten byttet både Johansen og han skjorter: De satte den ytterste innerst og den innerste ytterst. Nyttårsaften foreslo Nansen at de skulle bli dus.
Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i de selvbygde kajakkene. En gang holdt det på å gå galt: De to kajakkene, som var surret sammen som en katamaran, drev av mens Nansen og Johansen var oppe på land. Nansen rakte uret til Johansen, kastet av seg noe av klærne, la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakkene. På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josefs Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Nansen hadde møtt Jackson fire år tidligere i London. Men Jackson kjente ikke igjen denne villmannen som plutselig sto der foran ham. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?» eller de var: «Doctor Nansen, I presume?» Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske forsyningsskuta «Windward» til Nord-Norge, og de ankom til Vardø 13. august 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de kom fram 9. september. Overalt ble de feiret som nasjonalhelter.
=== Gjennom Sibir ===
Nansen skrev boka Gjennom Sibir om ferden sin ned Jenisej til Krasnojarsk i 1913.
I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende i folks minne. Jonas Lied, som organiserte reisen fra Norge til Sibir, hadde stiftet Det sibirske kompani for å drive handel og industri i Sibir og grunnla blant annet et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisej, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisej og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette.
=== Forskningspriser ===
Flere priser for vitenskapelig innsats er knyttet til Nansens navn. Den fremste av disse er Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, med den tilknyttede Nansenmedaljen for fremragende forskning, som tildeles for innsats innen humaniora og samfunnsfag, samt realfag og medisin. Framkomiteens Nansenbelønning tildeles for utforskning av polarområdene innen fagfeltene biologi, geografi, geofysikk, geologi eller oseanografi.
== Politiker og diplomat ==
Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen som førte til unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet Norge og Foreningen med Sverige. Statsminister Christian Michelsen sendte ham som uoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning.
I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge. Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.Nansen ble utnevnt til Norges første minister i London 1906–08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet.
I 1909 var Nansen med på å stifte partiet Frisinnede Venstre. I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1918 ble Nansen den første formann i Den norske forening for Nationernes Liga, en forening som skulle bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig (tilsvarende den engelske League of Nations Union). I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Nansen ble leder i Pan-Europa-bevegelsen. Nansen tok avstand fra den norske okkupasjonen av Eirik Raudes land, og mente Grønland tilhørte eskimoene. I forbindelse med første verdenskrig forlot han den nasjonale holdningen. Han mente at imperialisme og politikernes maktbegjær hadde drevet landene ut i krig.Ifølge Harald Dag Jølles biografi var Nansens politiske ideer og refleksjon særlig avansert, og reflekterte i stor grad borgerlig tankegods i samtiden. Nansens tro på sterke, handlekraftige menn og frustrasjon over partibasert parlamentarisme nærmet seg en antidemokratisk holdning. Han var internasjonalist og hadde ikke sans for nasjonalismen som lå bak Norges krav på Grønland. Nansen var tilhenger av internasjonale domstoler. Han gjennomskuet antisemittismen bak forsøk på å forby tradisjonell jødisk slaktemetode. Nansen var medlem av Norges Fredsforbund og avskydde krig, samtidig var han tilhenger av militærtjeneste som en disiplinerende og oppdragende erfaring. Jølle gjengir rasistiske uttalelser fra Nansen blant annet i omtale av Samuel Balto og Ole Ravna som deltok på Grønlandsekspedisjonen. Nansen skrev om «negerspørsmålet» i USA og omtalte de svarte der som en mindreverdig rase.
== Humanitært arbeid ==
Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Russland forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. Quisling og Konstantin Gulkevitsj var blant Nansens medarbeidere.
Nansen fikk ansvaret fra Folkeforbundet og Røde Kors å lede utvekslingen av krigsfanger etter første verdenskrig. I løpet av kort tid ble 427.886 fanger fra 26 land skysset til sine hjemland. Dette var en av de få suksessene i Folkeforbundets historie
I april 1920 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Det osmanske rike og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Det osmanske rike var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.
For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Storparten av pengene brukte Nansen på greske bosettinger for flyktninger i Trakia og til to jordbruksstasjoner i Sovjetunionen, én i Ukraina og én ved Volga. Noe ble reservert til flyktninghjelpen til statsløse flyktninger. Det som var igjen av disse ble etter Nansens død overført til et fond med samme formål.
== Hedersbevisninger ==
Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandske ordener var Dannebrogordenen (ridder), den britiske Viktoriaordenen (storkors) og den franske Æreslegionen (kommandør). Nansen ble også hedret med storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden, og ble utnevnt til storkors av Italias kroneorden, storoffiser av den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen og storkors av den østerrikske Frans Josef-ordenen. Nansen ble i 1897 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone.Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene.
== Bibliografi ==
Fridtjof Nansen skrev mye, blant annet mange vitenskapelige verk. Her er en liten liste over de mer kjente ikke spesialiserte bøkene:
Fridtjof Nansen (1885). Bidrag til myzosomernes anatomi og histologi. John Griegs boktrykkeri. [Online versjon av hele avhandlingen]
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1890). Paa ski over Grønland: en skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888-89. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1891). Eskimoliv. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1897). Fram over Polhavet: den norske polarfærd 1893-1896. 1. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1897). Fram over Polhavet: den norske polarfærd 1893-1896. 2. Kristiania: Aschehoug.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1905). Norge og foreningen med Sverige. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1911). Nord i tåkeheimen: utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1914). Gjennem Sibirien. Kristiania: Jacob Dybwads forlag.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1916). Frilufts-liv: blade av dagboken. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1920). En ferd til Spitsbergen. Kristiania: Jacob Dybwads forlag.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1923). Rusland og freden. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1924). Blant sel og bjørn: min første Ishavs-ferd. Kristiania: Dybwad.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1927). Gjennem Armenia. Oslo: Jacob Dybwads forlag.
Nansen, Fridtjof (1861-1930) (1929). Gjennem Kaukasus til Volga. Oslo: Dybwad. Samlinger av brev, artikler og taler:
Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes. 2 bind. Dybwad, Oslo, 1942
Fridtjof Nansen: Brev. Brev 1882-1930, utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim. 5 bind. Universitetsforlaget 1961-1978.
Fridtjof Nansen: På ski over fjellet. På ski over Grønland. Friluftsliv. Eventyrlyst. Aventura forlag 1988
Fridtjof Nansen: Eventyrlyst. Redigert av Erling Kagge. Kagge Forlag, Oslo, 2011. ISBN 9788248910558
== Arven etter Nansen ==
=== Nansenmedaljen og Nansenprisen ===
Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjenstfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter Nansen. Denne er siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning.
=== Nansenskolen på Lillehammer ===
Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer, fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement.
=== Nansens minneforelesning ===
Nansens minneforelesning ble opprettet i forbindelse med feiringen av Fridtjof Nansens 100-årsdag i 1961. Minneforelesningen har siden den gang vært et årlig arrangement ved Det Norske Videnskaps-Akademi.
=== Ulike idrettslag ===
Idrettslaget Nansen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, stiftet 1899, har navn etter Nansen. Det samme har Nansen Ski Club i Berlin, New Hampshire i USA. Idrettslaget Nansen ble stiftet i Rindal i 1906, men siden det var et annet idrettslag med samme navn fra før, måtte dette laget skifte navn i 1946.
=== Stedsnavn på jorden og i verdensrommet ===
En rekke geografiske navn er gitt til minne om Nansen: Nansenbassenget i Polhavet, Nansenryggen som avgrenser Polhavet fra Grønlandshavet, Nansenøya i Karahavet, Nansenøya i Franz Josefs land, Nansenøya i Antarktis, Cape Nansen i Nunavut, Kap Nansen på Grønland, Fridtjof Nansenfjellet i Antarktis, Nansenfjellet i Kirgisistan, Nansentoppen på Svalbard. Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen, og asteroiden Nansenia er oppkalt etter Nansen.
Fridtjof Nansens plass finnes i Tromsø, Oslo og København. Veier eller gater med Nansens navn finnes i Askim, Bergen, Bodø, Drammen, Egersund, Fredrikstad, Høyanger, Kirkenes, Kopervik, Kristiansund, Larvik, Mandal, Mo i Rana, Molde, Moss, Namsos, Narvik, Oslo, Porsgrunn, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Vardø, Øvre Årdal og Ålesund og på Andenes, Bryne, Fjellhamar, Gardermoen, Gjøvik, Hamar, Kongsberg, Lillestrøm, Lysaker og Notodden. I Storbritannia finnes de i Ardwick, Bembridge, Belfast, Blackburn, Clacton-on-Sea, Consett, Corby, Daventry, Farsley, Fleetwood, Gatley, Glasgow, Gravesend, Ipswich, Leeds, Leicester, Liverpool, Manchester, Newcastle, Poole, Rochford, Rothwell, Salford, Saltley, Scarborough, Stretford og Warrington. I Tyskland finnes de i Berlin, Bonn, Delmenhorst, Essen, Frechen, Lübeck-Brandenbaum og Stieghorst. Ellers finnes de i Asserbo, Horsens, København, Lundby, Løkken-Vrå, Odense, Slagelse, Svaneke og Århus i Danmark; Västerås i Sverige; Kosovo Polje i Kosovo; Spittal an der Drau i Østerrike; Gouda i Nederland; Jerevan i Armenia; Zürich i Sveits; Amnéville og Rouen i Frankrike; Sofia i Bulgaria (Fridtjof Nansen-bulevarden); Anderlecht i Belgia; Cape Town i Sør-Afrika samt i Flushing og Forest Hills i Queens, New York; i Cincinnati, Ohio; i Gloucester City, New Jersey; i Orlando, Florida og i San Diego, California i USA.
=== Frimerker i og utenfor Norge ===
Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (14 stk.). En av hans egne tegninger, av «Fram», ble i 1972 gjengitt på et norsk frimerke i serien Polarskuter. I tillegg er Nansen avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker. Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955–1963 og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972–1984.
=== Odd Fellow-losje ===
I Oslo ble det den 10. oktober 1936 stiftet en Odd Fellow-losje som fikk navnet Loge nr. 20 Fridtjof Nansen.
=== Skip, fly og sparkstøtting ===
En rekke skip er oppkalt etter Nansen: oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» (1930–1940); tre forskningsskip med navnet FF «Dr. Fridtjof Nansen», det første fra 1975, det andre fra 1993 til 2016 og det tredje fra 2017; KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, fra 2006 og Hurtigrutens hybridskip MS «Fridtjof Nansen» settes i drift i 2019 som cruiseskip i polare vann.Nansen var tidligere avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på LN-KKF, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300, og er nå avbildet på LN-DYF, en Boeing 737-800.
Sparken Nansen-sparken som ble produsert av Nansen Produkter på Vegårshei var ifølge firmaet selv det eneste produkt som Fridtjof Nansen personlig gav tillatelse til å bære hans navn. Nansen-sparken produseres nå av Norax AS på Tynset. Åsnes Ski produserer fjellski med modellbetegnelsen Nansen. Skiene er prydet med bilder av Fridtjof Nansen og «Fram». Dessuten har Nansen fått oppkalt en konjakk etter seg, Nansen Cognac. I 2007 fikk også Nansen en akevitt oppkalt etter seg, Nansen Aquavit.
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Galleri ==
== Referanser ==
== Noter ==
== Litteratur ==
Tor Bomann-Larsen (2004). Folket – Haakon & Maud II. Oslo: Cappelen.
Tor Bomann-Larsen (2006). Vintertronen – Haakon & Maud III. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-24665-5.
Tor Bomann-Larsen (2008). Makten – Haakon & Maud IV. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-27355-2.
Karl H. Brox (1991). Eva og Fridtjof Nansen - et samliv. Gyldendal. ISBN 82-05-20230-3.
Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
Edberg, Rolf (1912-1997) (1961). Fridtjof Nansen: europeeren : en studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug.
Hestmark, Geir (1958-) (1999). Vitenskap og nasjon: Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223915.
Geir Hestmark (1991): Fridtjof Nansen and the Geology of the Arctic. Earth Sciences History 12: 168-212.
Roland Huntford (1996). Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten. Oslo.
Harald Dag Jølle (2011). Nansen – Oppdageren. Gyldendal. ISBN 9788205384187.
Halvor Kleppen (2007). Skisporten ut av OL? Om striden om amatørskap mellom alpin skisport og den olympiske rørsla frå 1935 til 1973. (PDF) (Masteroppgave). Institutt for idretts- og friluftslivsfag, Høgskolen i Telemark. Arkivert fra originalen (PDF) 16. mars 2016.
Kvam, Ragnar (1942-) (2000). De fire store: og hvordan de ledet sine menn. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205271070.
Fridtjof Nansen (1897). Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896. 2. Kristiania: Aschehoug.
Fridtjof Nansen (1891). Eskimoliv. Kristiania: Aschehoug.
Morten Smelror (2011). '-en sten løftet fra mitt hjerte-' : en reise over Polhavet i Nansens og Frams geologiske fotefar. Tapir akademisk. ISBN 978-82-519-2774-1.
Berit Tolleshaug (2001) Fridtjof Nansen : en norsk helt i en gresk tragedie?. Pax
Carl Emil Vogt (2007). Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23. Aschehoug. ISBN 978-82-03-23371-5.
Carl Emil Vogt (2011). Fridtjof Nansen : Mannen og verden. Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-30665-6.
Audun Renolen Aasbø (2009). Skiløperkunstens poetikk. Om Fridtjof Nansens litterære manøvrer under den moderne skiidrettens fremvekst. Masteroppgave ved Universitetet i Oslo.
Sørensen, Øystein (1954-) (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8252525237.
== Eksterne lenker ==
(en) Fridtjof Nansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fridtjof Nansen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fridtjof Nansen på Internet Movie Database
(no) Fridtjof Nansen hos Filmfront
(en) Fridtjof Nansen hos The Movie Database
(en) Fridtjof Nansen – Olympedia
(en) Fridtjof Nansen – SpeedSkatingNews.info
(no) NRK Skole - Diverse klipp om Fridtjof Nansen
(no) Galleri NORs fotografier av Nansen
(no) «På sporet av Nansen og Johansen». Riksantikvaren. Besøkt 26. mai 2007.
(no) Norsk polarhistorie Biografiside om Fridtjof Nansen
(en) Fridtjof Nansen - A great man Kortfilm om Fridtjof Nansen
(no) Digitaliserte bøker av Nansen hos Nasjonalbiblioteket.
(no) Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Nansen i Nasjonalbiblioteket
(no) Politiske taler av Fridtjof Nansen, virksommeord.uib.no
(no) Nansen i norsk politikk, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Nansen på verdensscenen, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) Nansens internasjonale engasjement, artikkel hos Norgeshistorie.no | Fridtjof Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, død 13. | 1,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frisprog | 2023-02-04 | Frisprog | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1953', 'Kategori:Aviser nedlagt i 1986', 'Kategori:Nedlagte norske aviser', 'Kategori:Nedlagte norske tidsskrifter', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frisprog var en avis som ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk og senere uavhengig fra 1953 til 1986. De første redaktører var Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert, og senere ble Frisprog overtatt av Arne Bonde, André Savik og Stig Michaelsen. Avisen var innledningsvis først og fremst et kamporgan, men utviklet seg etterhvert til et organisatorisk uavhengig kulturorgan med hovedvekt på litteratur og annen kunst.Første nummer kom ut i mai 1953. Våren 1954 flyttet Frisprog inn i den gamle stallen i bakgården til Universitetsgaten 14. Stallen hadde tilhørt Francis Bulls far, Edvard Bull, som var huslege for Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, og ble tegnet om av arkitekt Arnstein Arneberg mens fru Sofie Helene Wigert spadde ut hestemøkk som lå igjen. Det første året stod Øistein Parmann for redaksjonen, på permisjon fra Morgenbladet. Etter at Jan E. Hansen var redaktør 1976–80 ble den i 1981 solgt til Arne Bonde, og var deretter ikke lenger Foreldreaksjonens avis. Da Bonde ble sjef for NRK P2, lå avisen nede et halvt års tid, før den gjenoppstod under Media Invests eierskap høsten 1984. I april 1986 ble den lagt ned.
| Frisprog var en avis som ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk og senere uavhengig fra 1953 til 1986. De første redaktører var Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert, og senere ble Frisprog overtatt av Arne Bonde, André Savik og Stig Michaelsen. Avisen var innledningsvis først og fremst et kamporgan, men utviklet seg etterhvert til et organisatorisk uavhengig kulturorgan med hovedvekt på litteratur og annen kunst.Første nummer kom ut i mai 1953. Våren 1954 flyttet Frisprog inn i den gamle stallen i bakgården til Universitetsgaten 14. Stallen hadde tilhørt Francis Bulls far, Edvard Bull, som var huslege for Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, og ble tegnet om av arkitekt Arnstein Arneberg mens fru Sofie Helene Wigert spadde ut hestemøkk som lå igjen. Det første året stod Øistein Parmann for redaksjonen, på permisjon fra Morgenbladet. Etter at Jan E. Hansen var redaktør 1976–80 ble den i 1981 solgt til Arne Bonde, og var deretter ikke lenger Foreldreaksjonens avis. Da Bonde ble sjef for NRK P2, lå avisen nede et halvt års tid, før den gjenoppstod under Media Invests eierskap høsten 1984. I april 1986 ble den lagt ned.
== Se også ==
Riksmål
Riksmålsforbundet
== Referanser == | Frisprog var en avis som ble utgitt av Foreldreaksjonen mot samnorsk og senere uavhengig fra 1953 til 1986. De første redaktører var Margrethe Aamot Øverland og Sofie Helene Wigert, og senere ble Frisprog overtatt av Arne Bonde, André Savik og Stig Michaelsen. | 1,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norr%C3%B8n | 2023-02-04 | Norrøn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordisk folkeminne', 'Kategori:Norrøn tid'] | Norrøn er betegnelsen på samfunnet og kulturen i Norge og på Island fra rundt år 800 til 1350. Betegnelsen brukes også på den norskættede befolkningen på Færøyene, Shetland, Hebridene, Man og Orknøyene i samme periode. Dette er altså et historisk og kulturelt begrep.
Rundt 800 begynte folk fra Norge å bosette seg på Færøyene, Shetland og Orknøyene, og litt senere på Hebridene og Man. Omkring 870 begynte landnåmet på Island. Omtrent på samme tid ble Harald Hårfagre konge i Norge, som i all hovedsak omfattet det nåværende Vestlandet, etter slaget i Hafrsfjord. Dette fikk ikke bare konsekvenser i Norge, men også for befolkningen på øyene i vest. Slikt sett kan man si at den norrøne perioden begynte med slaget i Hafrsfjord. De norske kongene fikk etter hvert en dominerende rolle, både politisk og symbolsk, for befolkningen på øyene. Den norrøne kulturen og språket ble felles for alle i det norrøne området. Slutten på den norrøne epoken settes ofte til 1319, da den siste kongen av Sverreætten, Håkon V Magnusson, døde, og Norge gikk inn i kongefellesskap med Sverige.Norrøn mytologi er gudetroen blant nordiske folk i førkristen tid
Språk- og litteraturmessig deles den norrøne tiden inn i eldre norrøn tid (700 til 1050) og yngre norrøn tid (1050 til 1350), også kalt klassisk norrønt.
Norrøn-gælisk, norrøn-skotsk eller norrøn-irsk brukes for å beskrive folk med nordisk avstamning som bosatte seg på Irland og Skottland i tidlig middelalder (vikingtida).
Ifølge Heide kommer betegnelsen «norrøn» av norðrǿnn som betyr «nordlig» eller er adjektiv for landsnavnet Norge, ifølge ordboken betyr det opprinnelig «som kommer fra nord».
| Norrøn er betegnelsen på samfunnet og kulturen i Norge og på Island fra rundt år 800 til 1350. Betegnelsen brukes også på den norskættede befolkningen på Færøyene, Shetland, Hebridene, Man og Orknøyene i samme periode. Dette er altså et historisk og kulturelt begrep.
Rundt 800 begynte folk fra Norge å bosette seg på Færøyene, Shetland og Orknøyene, og litt senere på Hebridene og Man. Omkring 870 begynte landnåmet på Island. Omtrent på samme tid ble Harald Hårfagre konge i Norge, som i all hovedsak omfattet det nåværende Vestlandet, etter slaget i Hafrsfjord. Dette fikk ikke bare konsekvenser i Norge, men også for befolkningen på øyene i vest. Slikt sett kan man si at den norrøne perioden begynte med slaget i Hafrsfjord. De norske kongene fikk etter hvert en dominerende rolle, både politisk og symbolsk, for befolkningen på øyene. Den norrøne kulturen og språket ble felles for alle i det norrøne området. Slutten på den norrøne epoken settes ofte til 1319, da den siste kongen av Sverreætten, Håkon V Magnusson, døde, og Norge gikk inn i kongefellesskap med Sverige.Norrøn mytologi er gudetroen blant nordiske folk i førkristen tid
Språk- og litteraturmessig deles den norrøne tiden inn i eldre norrøn tid (700 til 1050) og yngre norrøn tid (1050 til 1350), også kalt klassisk norrønt.
Norrøn-gælisk, norrøn-skotsk eller norrøn-irsk brukes for å beskrive folk med nordisk avstamning som bosatte seg på Irland og Skottland i tidlig middelalder (vikingtida).
Ifølge Heide kommer betegnelsen «norrøn» av norðrǿnn som betyr «nordlig» eller er adjektiv for landsnavnet Norge, ifølge ordboken betyr det opprinnelig «som kommer fra nord».
== Se også ==
Norrøn kosmologi
Norrøn litteratur
Norrøn mytologi
Norrøne uttrykk
Norrønt språk
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jón Viðar Sigurðsson: Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008 | Norrøn er betegnelsen på samfunnet og kulturen i Norge og på Island fra rundt år 800 til 1350. Betegnelsen brukes også på den norskættede befolkningen på Færøyene, Shetland, Hebridene, Man og Orknøyene i samme periode. | 1,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bestla | 2023-02-04 | Bestla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gygrer'] | Bestla er i den norrøne mytologien ei gyger (jotunkvinne) som er hustru til Bor, og mor til Odin, Vilje og Ve. Hun omtales som datter til jotnen Bolthorn og søster til Mime. Jotunavstamningen til Odins mor er mytisk viktig, og den preget ham på mange vis.
| Bestla er i den norrøne mytologien ei gyger (jotunkvinne) som er hustru til Bor, og mor til Odin, Vilje og Ve. Hun omtales som datter til jotnen Bolthorn og søster til Mime. Jotunavstamningen til Odins mor er mytisk viktig, og den preget ham på mange vis.
== Referanser == | Bestla er i den norrøne mytologien ei gyger (jotunkvinne) som er hustru til Bor, og mor til Odin, Vilje og Ve. Hun omtales som datter til jotnen Bolthorn og søster til MimeSnorre Sturlason, Den yngre Edda (Norrøne bokverk 42), Det norske Samlaget (1973), s 24. | 1,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABSleipner%C2%BB-forliset | 2023-02-04 | «Sleipner»-forliset | ['Kategori:59,5°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forlis i Europa', 'Kategori:HSD', 'Kategori:Norske sjøulykker', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1999'] | «Sleipner»-forliset skjedde den 26. november 1999 da hurtigbåten MS «Sleipner» tilhørende rederiet HSD Sjø AS grunnstøtte ved på Store Bloksen ved Ryvarden fyr i Sveio kommune i Hordaland. 16 mennesker omkom og 69 ble reddet.
| «Sleipner»-forliset skjedde den 26. november 1999 da hurtigbåten MS «Sleipner» tilhørende rederiet HSD Sjø AS grunnstøtte ved på Store Bloksen ved Ryvarden fyr i Sveio kommune i Hordaland. 16 mennesker omkom og 69 ble reddet.
== Forliset ==
MS «Sleipner» forlot Haugesund klokken 18.50 fredag 26. november 1999 med kurs for Bergen. På strekningen nordover var det bygevær med sterk vind fra sørvest. Noe før klokken 19.08 gikk fartøyet på skjæret Store Bloksen.
Klokken 19.08 sendte «Sleipner» ut nødmelding til Rogaland radio som igjen alarmerte Hovedredningssentralen i Sør-Norge (HRS-SN) om at «Sleipner» var gått på grunn ved Ryvarden.
Da vakthavende redningsleder ved Hovedredningssentralen mottok varsel om grunnstøtingen, la han raskt til grunn at ulykken kunne få katastrofedimensjoner. Han hadde blant annet erfaring fra lignende ulykker. Rogaland radio sendte derfor ut mayday relay på vegne av MS «Sleipner». MS «Sleipner» kalte ikke selv mayday, men meldte situasjonen som svært kritisk.Rogaland radio kontaktet fartøyer som var mobiliserbare og tilgjengelige for å delta i redningsaksjonen, og fartøyer innen en gangtid på 30–45 minutter ble straks bedt om å gå mot havaristedet. Kort etter forliset var det ca. ti–tolv fartøyer på eller nær ulykkesstedet. 69 personer ble reddet opp fra havet i live.
Kapteinen og rederiet ble tiltalt etter ulykken. Kapteinen ble dømt til seks måneders betinget fengsel med to års prøvetid for å ha opptrådt uaktsomt. Rederiet ble frifunnet.
=== Tidslinje for redningsaksjonen ===
=== Einar Eikeland ===
Einar Eikeland (født 1980, fra Kvinnherad) er en tidligere befalsskoleelev i Marinen som var om bord i «Sleipner» under forliset. Han var på vei fra Madla og hjem til Kvinnherad. Han var selv i livsfare under forliset, men kom seg i en gummibåt og bidro til å redde 18 medpassasjerer. Media omtalte ham som helten fra forliset for måten han forholdt seg rolig i den første fasen av forliset, og siden for innsatsen fra gummibåten. Eikeland ble kåret til årets navn av VG for 1999.
== Andre Sleipner-forlis ==
I november 1880 forliste det danske skipet «Sleipner» på nordvestkysten av Jylland.
23. august 1991 sank betongplattformen Sleipner A i Gandsfjorden under et «testdykk». Armeringen i betongen nær foten av plattfomens ben var feildimensjonert. Betongkonstruksjonene ga etter og vannet strømmet inn. Plattformen var da allerede nedykket med svært lite fribord og plattformen sank.
== Se også ==
Norske katastrofer og store ulykker
Søsterskipet til «Sleipner», MS «Draupner»
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sleipner-forliset – Emnesamling om «Sleipner»-forliset hos VG
NOU 2000:31 Ulykkeskommisjonens rapport om forliset (PDF)
«Får millionerstatning 13 år etter Sleipner-forliset», artikkel fra NRK Hordaland, 18. desember 2012
NRK-podkast om forliset | thumb|Sleipner, hesten til guden [[Odin i norrøn mytologi, framstilt på en bildestein fra vikingtida ved Stora Hammar på Gotland i Sverige.]] | 1,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergelme | 2023-02-04 | Bergelme | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jotner'] | Bergelme, Bergjelme (Bergelmir) er i norrøn mytologi den eneste jotnen som overlever den flodbølgen av blod som skyller over verden når Odin og brødrene hans, Vilje og Ve, dreper Yme. Bergelme og hans kone kommer seg unna ved å seile vekk i melkista si, og de blir opphav til rimtussene. Æsene fikk dermed ikke gjort helt slutt på jotnene.
Bergelme er sønnesønn til Yme (Aurgelmir), og sønn av Thrudgelmir. De eneste skriftlige henvisningene til Bergelme er i Edda-diktet Vavtrudnesmål og i Snorre Sturlasons Gylvaginning
| Bergelme, Bergjelme (Bergelmir) er i norrøn mytologi den eneste jotnen som overlever den flodbølgen av blod som skyller over verden når Odin og brødrene hans, Vilje og Ve, dreper Yme. Bergelme og hans kone kommer seg unna ved å seile vekk i melkista si, og de blir opphav til rimtussene. Æsene fikk dermed ikke gjort helt slutt på jotnene.
Bergelme er sønnesønn til Yme (Aurgelmir), og sønn av Thrudgelmir. De eneste skriftlige henvisningene til Bergelme er i Edda-diktet Vavtrudnesmål og i Snorre Sturlasons Gylvaginning
== Referanser == | Bergelme, Bergjelme (Bergelmir) er i norrøn mytologi den eneste jotnen som overlever den flodbølgen av blod som skyller over verden når Odin og brødrene hans, Vilje og Ve, dreper Yme. Bergelme og hans kone kommer seg unna ved å seile vekk i melkista si, og de blir opphav til rimtussene. | 1,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilje_og_Ve | 2023-02-04 | Vilje og Ve | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Skapelsesguder', 'Kategori:Æser'] | Vilje og Ve (norrønt Vile og Vé) er i den norrøne mytologien brødrene til Odin. Bestla er deres mor og Bor er deres far. Ifølge den norrøne skapelsesberetningen drepte æsene Odin, Vilje og Ve jotnen Yme, et enormt stort og tvekjønnet urvesen, og skapte verden av liket. De tre søsknene skapte også de to første menneskene (Ask og Embla) av to trestokker som kom drivende. Vilje ga dem forstand og bevegelse. Ve ga dem form, tale, hørsel og syn.
Vilje og Ve styrte riket når Odin var borte. Snorres Ynglingesaga i Heimskringla forteller at en gang Odin var borte så lenge at æsene ikke trodde han skulle komme tilbake, giftet de begge seg med Odins kone, Frigg, og delte arven seg imellom. Odin kom imidlertid hjem, og tok Frigg tilbake.
Eddakvadet Voluspå sier imidlertid at det var Odin, Høne og Lodur som skapte Ask og Embla. Ve kan derfor være synonymt med Honr, Høn eller Høne, som Vilje kanskje er det med Lodur, Loke og Mundilfore.
| Vilje og Ve (norrønt Vile og Vé) er i den norrøne mytologien brødrene til Odin. Bestla er deres mor og Bor er deres far. Ifølge den norrøne skapelsesberetningen drepte æsene Odin, Vilje og Ve jotnen Yme, et enormt stort og tvekjønnet urvesen, og skapte verden av liket. De tre søsknene skapte også de to første menneskene (Ask og Embla) av to trestokker som kom drivende. Vilje ga dem forstand og bevegelse. Ve ga dem form, tale, hørsel og syn.
Vilje og Ve styrte riket når Odin var borte. Snorres Ynglingesaga i Heimskringla forteller at en gang Odin var borte så lenge at æsene ikke trodde han skulle komme tilbake, giftet de begge seg med Odins kone, Frigg, og delte arven seg imellom. Odin kom imidlertid hjem, og tok Frigg tilbake.
Eddakvadet Voluspå sier imidlertid at det var Odin, Høne og Lodur som skapte Ask og Embla. Ve kan derfor være synonymt med Honr, Høn eller Høne, som Vilje kanskje er det med Lodur, Loke og Mundilfore.
== Referanser ==
== Se også ==
Den norrøne skapelsesberetningen
== Eksterne lenker ==
(en) Vili and Vé – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|«Odin og de to brødrene Vilje (Vile/Vili) og Ve (Vé) skaper verden av den døde kroppen til [[Yme [urjotnen Ymir, Aurgjelme]», illustrasjon av Lorenz Frølich (1820–1908) til den norrøne skapelsesfortellingen i Den yngre Edda, skrevet av Snorre Sturlason ca. 1220. | 1,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estland | 2023-02-04 | Estland | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Estland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1991'] | Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.
Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen. Estland hadde høyest levestandard av Sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.
Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år .
Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Estland ble medlem av OECD i 2010.
| Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. Det grenser mot Østersjøen i nord og vest, mot Latvia i sør og Russland i øst. Estland består av en flat halvøy, og i Østersjøen finner man de to store øyene Saaremaa og Hiiumaa. Grensen mot Russland domineres av innsjøen Peipus. Befolkningsmengden var på ca 1,3 millioner i 2019.
Estland var en del av det russiske imperiet fra 1721 til den russiske revolusjonen i 1918 og var underlagt Sovjetunionen fra andre verdenskrig til 1991. Sammen med Latvia og Litauen var Estland det eneste europeiske landet som ble selvstendige etter første verdenskrig og som mistet selvstendigheten igjen. Estland hadde høyest levestandard av Sovjetrepublikkene, vesentlig høyere enn Russland.Historisk har Estland forbindelser til Sverige og Danmark; språklig og kulturelt har land tett tilknytning til Finland. Estland var underlagt Danmark mellom 1219 og 1346, og den estiske øyen Øsel (Saaremaa) mellom 1559 og 1645, og var slik en del av Danmarks kolonirike. Estland var underlagt Sverige mellom 1561 og 1721.
Estlands hovedstad og største by er Tallinn med 448 764 innbyggere (1. januar 2018). Før annen verdenskrig var 90 % av befolkningen estere, men på grunn av deportasjoner og innflytting av russere er deres andel sunket til 68,8 %. Den resterende sammensetningen er 25,6 % russere, 2,1 % ukrainere, 1,2 % hviterussere, 0,8 % finner og 1,5 % som er av andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 73.1 år og for kvinner er den 81 år .
Estland ble medlem av FN i 1991, av NATO i 2004 og av EU i 2004. Den 1. januar 2011 gikk landet over til euro som valuta. Estland ble medlem av OECD i 2010.
== Naturgeografi ==
Estland ligger på østkysten av Østersjøen med Finskebukta i nord, Russland i øst og Latvia sør. Landet er flatt og den gjennomsnittlige høyden er ikke høyere enn 50 meter, og det høyeste punktet i landet, Suur Munamägi, ligger i sørøst med 318 meter. Grunnfjellet er dekket av et skikt kalkstein, sandstein og leirstein. Kysten i nord er preget av kalksteinsskrenter, «klinter», som på det meste er 56 meter høye. Grunnfjellet ligger dypt under de sedimentære bergartene. I de nordlige delene er grunnfjellet dekket av 200 meter kalksteinslag, i sør omkring 600 meter tykt lag av sand- og leirstein som danner et tildels kupert landskap. I vest og nordvest er kysten lav og dekket av sand. Innsjøen Peipus er også omgitt av sandstrender.Oljeskifer (eller kukersite, særlig øst for Tallinn langs Finskebukta) og kalkstein, sammen med skogområdene som dekker 47 % av landet, spiller en viktig økonomisk rolle i Estland, som ellers har få naturressurser. Utvinning og brenning av skiferolje har etterlatt kilometerlange hauger av slagg og aske ved Kohtla-Järve der et varmekraftverk produserte så mye strøm (omkring 1980) at verket bidro til Leningrads strømforsyning. Omkring 1980 ble det brutt 30 millioner tonn oljeskifer årlig og reservene ble da anslått til å vare i 200 år med daværende utvinningstakt.Estland har over 1 400 innsjøer. De fleste er svært små, men den største, Peipus (Peipsi på estisk), er med 3 555 km² en av de største innsjøene i Europa. Den danner det meste av grensa mellom Estland og Russland. De fleste innsjøene er grunn (som i Finland), Peipus er bare 15 meter dyp.
Det renner også mange elver gjennom landet, de lengste av Estlands elver er Võhandu (162 km), Pärnu (144 km) og Põltsamaa (135 km). Estland har også mange myrområder, våtemarker og marskland særlig i den vestlige delen av fastlandet mot Østersjøen omkring Haapsalu. Kystlinjen er 3 794 km lang med mange bukter, sund og viker. Tallet på øyer og holmer er anslått til 1 500, og de to største er Saaremaa og Hiiumaa, som begge er egne fylker. Øyene utgjør omkring 10 % av landets areal.Omkring 32 % av landets areal er dyrket mark, 21 % er myr og 40 % er skog.Største by er hovedstaden Tallinn, andre store byer er Tartu, Narva, Kohtla-Järve og Pärnu. Elven Emajõgi er seilbar og har en høydeforskjell på under 4 meter over en strekning på 100 km.I 1945 gjorde Sovjetunionen en grenseregulering slik at 2300 km2 ble overført fra Den estiske sovjetrepublikk til Den russiske sovjetrepublikk. Estlands regjeringen godtok ikke reguleringen og regner grensen satt ved freden i Tartu (1920) som gjeldende.
=== Klima ===
Estland har et temperert klima som ligner på klimaet i Skandinavia, middeltemperaturen er 16 °C i juli og -5 °C i januar. Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene er relativt høye sammenlignet med andre områder på samme breddegraden. De nordlige kystområdene kan derimot få kraftig vind innimellom som gir ganske sure forhold, i tillegg til den kalde østavinden fra Russland. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har man regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er de tørreste månedene på året. Tallinn har en normal årsnedbør på 585 mm.
Klimaet er gjennomgående kjølig, en følge av at landet ligger så langt mot nord. Vind fra Østersjøen gjør vintrene fuktige, men fører samtidig til at landet blir spart for de betydelig kaldere luftmassene fra øst. Selv om over halvparten av Estland er oppdyrket eller blir brukt som beitemark, er det fortsatt veldig mye igjen av den naturlige vegetasjonen. Den omfatter blant annet skog, først og fremst gran og en del furu. I lavlandet er det store myrstrekninger. Det finnes et rikt dyreliv, med blant annet hjortedyr, ulv og gaupe.
== Demografi ==
På slutten av 1990-tallet beskrev 30 % av befolkningen seg som på grensen til å være fattige, sammenlignet med nær halvparten i Latvia og Litauen. Fafos kartlegging beskrev da Estland som det mest velstående av de tre baltiske landene. Tilgang til internett, personlig datamaskin og mobiltelefon var på den tiden langt mer vanlig i Estland (over 30 % hadde mobiltelefon mot 10 % i Litauen). En tredel av befolkningen hadde da høyere utdanning.
=== Språk ===
Estisk språk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med finsk. Det er verken beslektet med de baltiske språkene latvisk eller litauisk eller med russisk, men derimot med det nylig utdødde livisk (et finsk-ugrisk språk), som ble snakket på Livlands odde. Det opprinnelige liviske språket døde ut omkring 1800. På grunn nært slektskap med finsk språk har landet mye kontakt med Finland.
=== Religion ===
Estland ble på grunn av tysk og svensk innflytelse overveiende luthersk. Landet gjennomgikk en luthersk reformasjon og katekisme på estisk ble innført i 1535. Russisk-ortodokse kristne er i hovedsak etniske russere og en del etniske estere.
=== Befolkning ===
TFR (Total Fertility rate) i Estland er 1.45, noe som er for lavt til at det nåværende befolkningstallet skal kunne opprettholdes, og det er derfor ventet en økende andel eldre og en synkende befolkning. Fra 2000 til 2010 ble befolkningen i Estland redusert med ca. 30.000 mennesker. Etter 2014 har riktignok utviklingen snudd igjen, og i 2017 hadde Estland en befolkningsøkning på 3070 personer. Estland er et relativt heterogent samfunn, og landet har en stor russisk minoritet som utgjør 25 % av totalbefolkningen.
Etter andre verdenskrig gikk landet gjennom en kraftig industrialisering i regi av det sovjetiske regimet. Behovet for arbeidskraft i industrien trakk til seg arbeidskraft fra Russland og andre slaviske deler av Sovjetunionen. I 1980 var 40 % av befolkningen innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen. I Tallinn var per 1980 nær halvparten av befolkningen ikke-estisk. I 1994 hadde 25 % av etniske russere statsborgerskap, i 1999 var andelen med estisk statsborgerskap økt til 40 % og 20 % av de etniske russerne var borgere av Russland. I 1999 var 13 % av innbyggerne statsløse. I løpet av 1990-tallet gjorde mange av de innbyggere fra andre deler av Sovjetunionen estere av seg.Ved grensen til Russland, i Setuland, holder omkring 5000 personer av minoriteten setuer eller setukeser til.
== Historie ==
Estland har vært befolket av finsk-ugriske stammer siden forhistorisk tid. De ble kristnet etter langvarige korstog som endte i 1227 da Danmark hadde erobret nordre del av landet og den tyske Sverdbrødrenes ridderorden søndre del. Danskene ble i 1219 invitert av biskop Albert av Livland for å hjelpe til med omvending av de hedenske esterne. Tallinn, Tartu og Pärnu sluttet seg i 1285 til hanseatene og Lübecks lover ble innført. Som medlem av Hansa-forbundet formidlet Tallinn handel med Russland og opplevde en velstandsperiode. Danmark beholdt nordre Estland til 1346. Tysk herredømme over nordre Estland varte til Sverige erobret landsdelen i 1561. Russiske invasjoner i 1481 og 1558 ble slått tilbake. Søndre del, Livland, var under tysk styre til Polen-Litauen erobret provinsen i 1580-årene. I 1550 grunnla Gustav Vasa Helsingfors som konkurrent til Tallinn. Da hansahandelen stagnerte begynte Tallinns nedgang og pesten i 1710 etterlot bare 15 % av byens befolkning.På 13- og 1400-tallet vokste hovedstaden Tallinn (tysk: Reval) sterkt, og den ble en hansaby i Hansaforbundet. Navnet er en sammentrekning av Taani og Linn, som betyr «dansk by» eller «av danskene». Den vanlige betegnelsen på Tallinn er derfor «Danskeborgen». Estland ble protestantisk i 1524.
Danmarks historiske tilknytning til Estland er bakgrunnen for myten om opphavet til det danske flagget Dannebrog. Ifølge myten skal Dannebrog ha dalt fra himmelen under slaget ved Felin i Estland under korstoget som kong Valdemar II ledet mot de hedenske esterne. Danskene var nær ved å lide nederlag da flagget mirakuløst dalte ned og ga dem nytt mot og seier. Forskjellig versjoner tidfester hendelsen enten til 1207 eller til 1219, og slagstedet sies også å være Lyndanisse.I 1625 kom hele Fastlands-Estland under svensk herredømme. Svenskene beholdt den administrative inndelingen i to provinser. Estland var betegnelsen på kyststripen i nord langs Finskebukta, mens Livland i sør også omfattet deler av det nåværende Latvia. Denne inndelingen besto til inn på 1900-tallet. Kong Gustav II Adolf tvang den tyske adelen til å gi bøndene større frihet, og opprettet et trykkeri og et (tyskspråklig) universitet i Tartu (tidligere Dorpat) i 1632.
=== Under tsaren ===
Under den store nordiske krig ble Sverige knekket som stormakt da Russland erobret Estland og Livland i 1710, en erobring som ble bekreftet ved freden i Nystad i 1721. Men godseierne og byborgere forble overveiende tysktalende så lenge det russiske styret varte, og estisk språk ble stort sett bare talt av de livegne bøndene. Jordbruket var dominert av de omkring 2000 baltisk-tyske godseierne og deres eiendommer omfattet nesten hele landet. De fikk bedre kår da Russland opphevet livegenskapet i Estland i 1816 og i Livland i 1818. På 1800-tallet var handel og administrasjon dominert av etniske tyskere og russere, mens de fleste etniske estere var bønder. De frigjorte bøndenes foreninger ble utover på 1800-tallet sentre for en nasjonal vekkelse. I 1880 ble det etablert treårige folkeskole med undervisning på estisk (ifølge Det Beste tiltok russifiseringen rundt 1880 da det russisk ble eneste språk i undervisning og administrasjon). Nasjonale sangerstevner (fra 1870) ble også et symbol på den nasjonale bevisstheten. Aviser på estisk ble forbudt i 1905.
=== Revolusjon og frigjøring ===
Etter det russiske tsarrikets sammenbrudd under oktoberrevolusjonen erklærte Estland seg uavhengig 24. februar 1918. Russlands svake stilling etter revolusjonen gjorde det mulig for Estland å bli en suveren stat. Etter oktoberrevolusjonen i den nærliggende St. Petersburg hadde et bolsjevikregime kortvarig kontroll også i Estland. Selvstendighetserklæringen kom overraskende på norske myndigheter. Tyske styrker inntok Tallinn 25. februar og holdt byen til november 1918. Den tyske kontrollen over Baltikum var i 1918 så sterk at det ble snakket om å innlemme deler av regionen i det tyske riket, dette ble senere avvist av myndighetene i de tre landene. Russiske bolsjevikstyrker invaderte i november 1918 (med støtte av lokale kommunister) og hadde i januar 1919 kontroll over nesten hele landet, bare Tallinn med oppland var fritt der en britisk flåtestyrke støttet den estiske motstandsbevegelsen. De estiske styrkene ble forsterket med 3.500 finske frivillige. Den britiske regjeringen anmodet i oktober 1918 de skandinaviske land om bidra med soldater til Baltikum for å beskytte sivilbefolkningen og hindre et bolsjevikopprør, alternativt ba britene om våpenhjelp dersom det ikke var mulig å sende styrker. Anmodningen om styrker ble avslått, særlig av hensyn til landenes nøytralitet, mens våpeneksport ble godtatt. Sverige lot også svenske borgere delta som frivillige. Den britiske flåteenheten var avgjørende for at det russiske fremstøtet mot Narva i 1919 ble slått tilbake. Landet ble frigjort i februar 1919. Russland anerkjente Estland 2. februar 1920, underskrev fredsavtale i Tartu og fastsatte landets østlige grense. Estland ble anerkjent av vestlige land i 1921. Livland ble i 1918 delt mellom Estland og Latvia langs språkgrensen. Demokratiske forfatninger etter vestlig mønster blir innført i Estland som i Latvia og Litauen. Universitetet i Tartu ble gjenåpent i 1919 og ble for første gang undervist på estisk. I januar 1921 ble Estland formelt anerkjent av de allierte og av Sverige. Norge var tilbakeholden med anerkjennelse fordi det var tvil om staten ville overleve den dagen Russland ble stabilisert og av frykt for å komme i konflikt med Estlands naboer.I 1934 erklærte statsminister Konstantin Päts unntakstilstand og utnevnte seg selv til president.
=== Andre verdenskrig ===
Sovjetunionen tvang Estland til å tillate opprettelsen av militærbaser i oktober 1939 som følge av de hemmelige tilleggene til Molotov–Ribbentrop-pakten med Tyskland. I juni 1940 ble landet fullstendig okkupert, og Sovjetunionen tok full kontroll over styret. Estland ble formelt del av Sovjetunionen 6. august 1940. Anneksjonen ble ikke anerkjent internasjonalt. Ved «valget» samme år fikk kommunistene flertall i Riksdagen, som anmodet om at landet måtte bli opptatt i Sovjetunionen som Estiske SSR. Det skjedde formelt i august 1940, men anneksjonen ble ikke anerkjent av andre stater enn Tyskland og dets allierte. Estland hadde en fullt akkreditert «diplomatic mission» i New York mens landet var under sovjetisk kontroll. Befolkningen ble redusert etter omfattende deportasjon til Sibir. Deportasjonene begynte 14. juni 1941 (en uke før operasjon Barbarossa) og hadde vært planlagt siden 1939 da general Ivan Serov ga ordre om at alle «anti-sovjetiske elementer» i Baltikum skulle deporteres. Serov-instruksene og andre hemmelige dokumenter ble funnet etterlatt da Den røde arme trakk seg tilbake fra det tyske angrepet. Ifølge instruksen skulle bestemte kategorier ledende personer, patrioter og intellektuelle arresteres og deporters til øde område i det østlige Sovjetunionen. Ordren omfattet blant annet medlemmer av parlamentet, partiledere, regjeringsmedlemmer, politimenn, ordførere, redaktører, aktive medlemmer av bondelaget, prester, fagforeningsledere, bedriftseiere og skipsredere. Anslagsvis 60.000 personer ble deportert eller drept.I 1941 kom Estland under tysk okkupasjon da Tyskland angrep Sovjetunionen. Nazistene hadde planer om å kolonisere hele Baltikum ved å deportere store deler av befolkningen og deretter bosette et stort antall etniske tyskere. Tyske navn på byer og gater ble tatt i bruk av okkupanten.Sovjetiske styrker gjenerobret landet i 1944. Mange estere hadde sluttet seg til de tyske styrkene i kamp mot den røde arme. Sovjetiske myndigheter gikk hardhendt frem mot antatte kollaboratører. Terrorpolitikken ble gjenopptatt med deportasjoner og tvangskollektivisering. Fra Estland foregikk massedeportasjonene 1946-1949 og transportene gikk særlig til Novosibirsk og til Kasakhstan ved Semipalatinsk. Mange av de deporterte var bønder slik at tvangskollektiviseringen skulle være lettere å gjennomføre. Anslagsvis 124.000 ble deportert eller drept etter krigen. De deporterte ble blant annet erstattet av personer fra ulike deler av Sovjetunionen, hovedsakelig russiske arbeidere.Forholdene bedret seg gradvis etter Stalins død. Takket være naboskapet til Finland og adgangen til å ta inn finsk fjernsyn ble Estland den av sovjetrepublikkenen som ble sterkest påvirket av vestlige verdier og vestlig kultur. Industrialiseringen av landet gjennom bedrifter styrt fra Moskva førte til stadig mer russifisering. Samtidig førte industrialiseringen til at Estland ble den mest velstående delen av Sovjetunionen med lønninger som var 60-70 % høyere enn i Russland. De baltiske landene var til en viss grad utstillingsvindu for det sovjetunionen fikk til. Russiske fortrengte i stor grad estisk som språk i det offentlige liv. I 1939 var 90 % av befolkningen etniske estere, i 1989 var tallet 65 %. I Estland var det store flåtebaser for Sovjetunionen og ved Tallinn var flyvåpenets varslingsanlegg plassert. Industrien ble i Sovjet-tiden styrt fra Moskva. Industribyen Sillamäe var da lukket og hadde 86 % etniske russere. Vestlige besøkende fikk besøke universitetsbyen Tartu bare i dagslys.Innlemmingen av Estland i Sovjetunionen ble betraktet som ulovlig av esterne selv og ambassader i Washington D.C. og andre steder fortsatte sin virksomhet med aldrende diplomater. I USAs utenriksdepartement hang landets flagg som om landet eksisterte som selvstendig stat også i Sovjet-tiden. Storbritannia overlot landets gullreserver til Moskva.
=== Sovjetunionens oppløsning ===
Under det sovjetiske «tøværet» med glasnost og perestrojka vokste det fram en åpenlys politisk bevegelse for nasjonal selvstendighet. Sovjetunionens sammenbrudd gjorde løsrivelsen mulig. I 1987 var det demonstrasjoner mot utvidelse av fosforittutvinning i landet (i Rakvere-området). Motstanden var motivert delvis av miljøhensyn, delvis av motstand mot den russiske dominansen som fulgte med virksomheten. Det var blant annet planer om å flytte 100 000 arbeidere fra Kola til gruvene i Estland. Denne form for motstand var ukjent i Sovjetunionen. Fra estisk side ble det også argumentert med miljøproblemer knyttet til utvinning av oljeskifer og brenning av denne i varmekraftverkene i Narva, brenningen gir utslipp av svoveldioksid og store mengder aske som lagres i nærheten. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov.I 1988 ble nasjonale symboler som flagg, nasjonalsang og riksvåpen tillatt og dominerende i bybildet. Studentene i Tartu tok initiativet og forlangte at førstesekretær Karl Vaino måtte gå av og at landet måtte få økonomisk selvstyre. De forlangte også at det skulle offentliggjøres lister over deporterte og at verneplikten skulle avtjenes i Estland. I 1988 ble «Folkefronten for gjennomføring av endringer i samfunnet» etablert og den samlet 300.000 personer til en sangfest. Vaino Väljas, en venn av Gorbatsjov, overtok ledelsen og de gjenværende politiske fanger ble løslatt. Det estiske parlamentet (øverste sovjet) vedtok 16. november 1988 en erklæring om landets suverenitet og ba oppfordret til å utarbeide en unionstraktat for Sovjetunionen (noe Gorbatsjov selv foreslo året etter). Samtidig vedtok parlamentet forfatningsendringer om borgerretter. Sovjetunionens øverste sovjet avviste vedtakene som ugyldige. Mot «folkefronten» etablerte etniske russere «interfronter» som ville motvirke selvstendighetsønskene og krav til blant annet språkkunnskaper. Enn-Arno Sillari ble 20. mars 1990 valg til førstesekretær i kommunistpartiet mens Arnold Rüütel ble valg til president, og 30. mars erklærer Estland seg som uavhengig av Sovjetunionen. Uavhengighetserklæringen henviste til fredsavtalen mellom Estland og Den russiske sovjetrepublikk fra 1920. På 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten i 1989 dannet 2 millioner estere, latviere og litauere enn menneskekjede på 500 km mellom Tallinn og Vilnius.
Jordbruket i Estland var tidligere organisert i omkring 600 store gods med føydale trekk. Under sovjetisk styre ble jorbruket drevet innenfor 150 kolkhoser (kollektivbruk) og 160 sovkhoser (statlige jorbruksbedrifter). Omkring 80.000 estere, såkalte kulakker, ble deportert til Sibir i 1949 for å bryte motstanden mot kollektiviseringen av landbruket.Våren 1991 ble det avholdt folkeavstemning om selvstendighet som endte med klart flertall for løsrivelse fra Sovjetunionen. Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991 avgjorde selvstendighetsdagen til 20. august 1991. Egen valuta, krone, ble innført i 1992 og knyttet til tyske mark. De siste tidligere sovjetiske soldatene forlot Estland 31. august 1994. Løsrivelsen fra Sovjetunionen og Russland gikk relativt lett da Sovjetunionen ble oppløst og Russland var svekket. En ny generasjon ledere var til dels unge ubeskrevne fra Sovjet-tiden og dels fra den estiske diasporaen. For eksempel Jüri Luik var bare 26 år gammel da han ble statsråd, mens Toomas Hendrik Ilves var født i Sverige, vokste opp i USA, og arbeidet blant annet i Canada og Tyskland.
=== Etter 1991 ===
Estland ble medlem i EU 1. mai 2004. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte 67 prosent ja. Det er det fjerde minste EU-landet. Estland ble medlem av NATO 29. mars 2004. I 2010 ble landet medlem av OECD. Euro ble innført som valuta i 2011. Da landet ble del av EU, ble også omfattende EU-regler innført i stort tempo. Fra 2004 opplevde landet en kraftig økonomisk oppgang. Fra 2008 til 2009 ble de baltiske landene rammet av en økonomisk nedgang, i 2009 falt Estlands BNP med 15 % og statsbudsjettets utgifter ble kuttet med 9 % - det var lignende tall for de to andre landene der Latvia gjennomgikk den største krisen. Økonomien tok seg raskt opp igjen.
== Politikk og administrasjon ==
Estland er et konstitusjonelt demokrati med en president valgt av parlamentet for fem år av gangen og et ettkammerparlament. Den utøvende makt ligger hos statsministeren, nominert av presidenten. Regjeringen er oppnevnt av presidenten etter parlamentets godkjenning. Presidentens oppgaver er i hovedsak representative og seremonielle.
Lovgivende makt ligger hos parlamentet (Riigikogu, riksdagen) med 101 representanter. Representantene blir valgt for fire år av gangen.
Den dømmende makt er høyesterett (Riigikohus) med 17 dommere hvis leder er utnevnt på livstid av presidenten.
=== Administrativ inndeling ===
Estland er delt inn i 15 fylker (maakonnad, entall – maakond)
Harju fylke (Harju maakond eller Harjumaa)
Hiiu fylke (Hiiu maakond eller Hiiumaa)
Ida-Viru fylke (Ida-Viru maakond eller Ida-Virumaa)
Järva fylke (Järva maakond eller Järvamaa)
Jõgeva fylke (Jõgeva maakond eller Jõgevamaa)
Lääne fylke (Lääne maakond eller Läänemaa)
Lääne-Viru fylke (Lääne-Viru maakond eller Lääne-Virumaa)
Pärnu fylke (Pärnu maakond eller Pärnumaa)
Põlva fylke (Põlva maakond eller Põlvamaa)
Rapla fylke (Rapla maakond eller Raplamaa)
Saare fylke (Saare maakond eller Saaremaa)
Tartu fylke (Tartu maakond eller Tartumaa)
Valga fylke (Valga maakond eller Valgamaa)
Viljandi fylke (Viljandi maakond eller Viljandimaa)
Võru fylke (Võru maakond eller Võrumaa)Fylkene er videre inndelt i bykommuner (linn) og landkommuner/herreder (vald), uten at det er noen administrativ forskjell på disse. Totalt har Estland 79 kommuner (per oktober 2017), 15 bykommuner og 64 landkommuner. Noen av bykommunene, slik som Tallinn er videre inndelt i bydeler/distrikter (linnaosad).
Kommunene varierer i størrelse fra Tallinn på 400 000 innbyggere til Ruhnu med 60 innbyggere.
== Næringsliv ==
Etter 1991 har Estland raskt utviklet en velfungerende markedsøkonomi. Hovedårsakene til dette var en stabil valuta, omfattende privatisering og gode forhold for handel og utenlandske investeringer. De siste årene er Estland et av de landene i Øst-Europa som har opplevd sterkest økonomisk vekst, mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU. Estlands utenrikshandel gikk i Sovjet-tiden hovedsakelig til andre sovjet-republikker. Matvarer, møbler og turisme var viktige eksportnæringer etter oppløsningen av Sovjetunionen. Senere ble høyteknologi en viktig industri i landet og regjeringen var tidlig ute med å digitalisere offentlig administrasjon. Verdensbanken rangerte i 2010 landet som det 17. enkleste å drive forretning i, foran Tyskland og Sveits.Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder kroner. I tillegg har norsk næringsliv investert tungt i Estland. Over 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Vardar, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og polimoon) er i dag etablert i Estland, sammen med flere andre utenlandske bedrifter.
Ved uavhengigheten i 1991 og de påfølgende årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Det statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen får år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Selskapet tilbyr et bredt spekter av moderne mobil-, internett- og TV-tilbud.
I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var oljeprisen, rask økonomisk vekst og sterkt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt fra 2007 til perioden 2011–13 på grunn av den høye inflasjonen. Bedriftsskatten i Estland ligger på 21 %.
Estland har forekomster av oljeskifer som brennes i varmekraftverkene i Narva. Ett av kraftverkene i Narva dekket alene Estlands strømbehov på 1990-tallet. I Sovjet-tiden var landbruket spesialisert på storfe. Landbrukets andel av sysselsettingen har falt etter frigjøringen fra Sovjetunionen.
=== Turisme ===
Det har i de senere årene vært økende interesse for turisme til Estland på grunn av billig mat, korte avstander innenlands, shopping og mange severdigheter. I tillegg er det mulig å få både hotell og lavprisfly (kun 75 minutters flytur fra Oslo) til en billig penge. Landet er også kjent feriereiser med spaopphold.
Det primære reisemålet i Estland er Tallinn som folder seg ut rundt Raekoja-plattformene, det gotiske rådhuset og travle kafeer. Gamlebyen i Tallinn er inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og består av noen av de best bevarte middelalderske kvartalene i Europa. Også øya Kihnu i Rigabukta har siden 2008 vært på UNESCOs liste for mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Om sommeren lokker lange vakre sandstrender og båtturen til øyene, i tillegg til friluftsmuseet Rocca al Mare og den 725 km² store nasjonalparken Lahemaa 50 kilometer øst for hovedstaden.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Etter at Estland ble uavhengig, vokste det raskt frem en rekke aviser og fjernsynsstasjoner under hard konkurranse. Medieindustrien har i tillegg tiltrukket seg en rekke utenlandske aktører. De to største kommersielle fjernsynsstasjonene eies av henholdsvis et norsk og et svensk konsern. Allmennkringkasting er drevet av Eesti Televisioon (ETV) og Eesti Raadio (ER). Utbredelsen av kabel-TV er stor og det er mulig å ta inn finsk, svensk, russisk og latvisk fjernsyn. Blant landets store russiske minoritet, er russisk fjernsyn – produsert og kringkastet fra Russland – ofte hovedkilden til nyheter og informasjon.
Estland har godt utbygd internettdekning, og var tidlig opptatt av mulighetene i teknologien. I juni 2007 brukte 768 000 (65 % av befolkningen) internett, og samme år avholdt landet verdens første elektroniske parlamentsvalg.
Avisene Postimees og Eesti Paevaleht kommer ut daglig, sammen med nærlingslivsavisen Aripaev. SL Ohtuleht er en tabloid kveldsavis, mens Maaleht kommer ut ukentlig. Vesti Dnya er en russiskspråklig avis. I tillegg til allmennkringkasteren ETV er de to største fjernsynsstasjonene TV3 (privat) og Kanal 2 (privat). I Sverige utkommer den estiske ukeavisen Eesti Päevaleht.
Eesti Raadio opererer med fire nettverk inkludert flaggskipet Vikerradio. I tillegg har landet den private musikkbaserte radiokanalen Raadio Elmar og den første private radiostasjonen Kuku Radio.
Delfi er en nyhetsportal på internett på både estisk og russisk.
== Kultur ==
=== Musikk, dans og drama ===
Folkesangtradisjonen står sterk i Estland, og er tett knyttet opp mot den estiske identiteten og den nasjonale oppvåkningen i kjølvannet av selvstendigheten. Det finnes en stor kanon sanger, og mange estlenderne regner seg som en syngende folk. Nasjonens viktigste samlingspunkt er den estiske sangfestivalen, som arrangeres hvert femte år, og musikkens rolle for frigjøringen fra Sovjetunionen er dokumentert i den amerikanske dokumentarfilmen The Singing Revolution. Dans har også en svært viktig posisjon, og store dansefestivaler arrangeres jevnlig.
Scenekunst har også en viktig posisjon i estisk kulturliv. Siden 1952 har landet hatt et statlig dukketeater, som siden 2013 bærer navnet NUKU Teater. Teateret ble etter hvert utvidet med et figurteatermuseum, som ble utvidet og renovert i 2017.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Estlands nasjonalepos Kalevipoeg har samme røtter som det finske Kalevala. Kalevipoeg ble utgitt 1857-61 av Friedrich Reinhold Kreutzwald. Estland holder litteratur svært høyt, noe som gjenspeiles i munnhellet «99 % av estlenderne kan lese og skrive – av disse er 98 % forfattere». Blant de fremst estiske forfatterne fra det 20. århundre regnes Jaan Kross, Jaan Kaplinski, Anton Hansen Tammsaare, Oskar Luts og Viivi Luik, mens forfattere som Andrus Kivirähk og Tõnu Õnnepalu har hatt stor suksess etter Sovjetunionens oppløsning.
Blant de nye forfatterstemmene regnes i særdeleshet finsk-estiske Sofi Oksanen som viktig. Oksanen er født og bosatt i Finland, men er av estisk herkomst, og bøkene hennes har i hovedsak tematikk relatert til Estland. I 2010 ble hun tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Utrenskning.
=== Billedkunst, byggekunst og museer ===
Estland har en rikere kunsthistorie enn landets beskjedne størrelse skulle tilsi. Nybygde og påkostede Kumu kunstmuseum i Tallinn ble i 2008 kåret til Årets museum i Europa av Det europeiske museumsforum. Tallinn har ellers en rekke museer, de fleste ligger innenfor de middelalderske bymurene.
Estlands nasjonalmuseum ligger i landets nest største by, Tartu; der ligger også Estlands litteraturmuseum. Estlands friluftsmuseum, 8 km vest for Tallinn, er en rekonstruert 1700-talls landsby fra Estlandkysten.
=== Mat og drikke ===
Estlands nasjonalkjøkken er et bondekjøkken, der mesteparten av kosten baserer seg på svin, fisk, meieriprodukter, poteter og andre vanlige grønnsaker. En av landets gastronomiske spesialiteter er stekt bjørnekjøtt med tilbehør.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Tallinns gamleby, Vanalinn
Struves meridianbueMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Kulturområdet på Kihnu (rituelle og seremonielle tradisjoner, klær, musikk spill og håndverk)2003 – Oppføringene innen sangerfestivalene i Baltikum. (Sammen med Lativa og Litauen)
2009 – Den polyfone Leelo-sangertradisjonen til Setukeserne
2014 – Røykbadstuetradisjon i Võromaa
2021 – Dugout-båter i Soomaa-regionen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(et) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(ru) Offisielt nettsted
(en) Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Eesti – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisiell reiseportal for Estland (Norsk)
Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
"Riigikogu" Parlament
Informasjon fra regjeringen og departementene
God statistisk oversikt
Lonely Planet: History of Estonia Besøkt 8. april 2015
(no) Estland i Store norske leksikon(no) Statistikk og andre data om Estland i FN-sambandets nettsted Globalis.no | Republikken Estland (estisk: Eesti Vabariik) er et land i Nord-Europa. Det er det minste og det nordligste landet av de tre republikkene som utgjør Baltikum. | 1,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Estlands_flagg | 2023-02-04 | Estlands flagg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estland', 'Kategori:Europeiske flagg'] | Estlands flagg er en trikolor og inneholder tre like horisontale striper med fargene svart, blå og hvit. Flaggets størrelsesforhold er 7:11.
| Estlands flagg er en trikolor og inneholder tre like horisontale striper med fargene svart, blå og hvit. Flaggets størrelsesforhold er 7:11.
== Fargene ==
Forklaringen av flaggets farger har variert over tid. En av de mest utbredte tolkningene ser i den blå fargen himmelen og folkets tro på en lysere framtid, samtidig som blått også står for enhet og vennskap. Svart tolkes da som et symbol for den vanskelige historien det estiske folk har gjennomlevd, samtidig som fargen også representerer jorden og folkedraktenes svarte farge. Hvitt uttrykker håp, ærlighet og søken etter åndelig opplysning.
== Flaggets tilblivelse ==
Flagget ble til i 1881 og ble først brukt som flagget til den estiske studentforeningen Vironia ved Universitetet i Tartu. Flagget ble første gang brukt 29. september 1881 da Vironia vedtok fargene som sine. Etter påtrykk fra tyske studentforeninger ble både Vironia og flagget nektet anerkjennelse. Flagget ble deretter overtatt av den estiske universitetsstudentforening og antatt som deres flagg i Otepää 4. juli 1884. Denne datoen anses for det estiske nasjonalflaggets fødselsdag. Flagget ble etterhvert assosiert med estisk nasjonalisme og ble benyttet av estere i selve Estland, men også i Russland og i utvandrermiljøer i USA.
== Nasjonalflagg for det selvstendige Estland 1918–1940 ==
Etter at Estland ble selvstendig 24. februar 1918 ble flagget offisielt gjort til nasjonalflagg. Beslutningen kom 21. november 1918, og 12. desember 1918 ble flagget for første gang offisielt heist som Estlands nasjonalflagg over tårnet Pikk Hermann i Tallinn. Flagget ble senere regulert i flaggloven av 21. juni 1922. I tillegg til å fastsette nasjonalflaggets størrelsesforhold til 7:11, ble det da også gjort bestemmelser om presidentflagget. Dette fikk riksvåpenet i midten. Flaggloven ga videre anledning til å danne andre flagg ved tillegg av emblemer i nasjonalflagget. Dette ble gjort for postflagget, tollflagget og grensevaktens flagg.
== Krig og okkupasjon, 1940–1990 ==
Etter den sovjetiske invasjonen i juni 1940 ble flagget forbudt. Under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig (1941–1944) ble flagget akseptert som estlendernes etniske flagg, men ikke som nasjonalflagg. Da tyskerne forlot landet i september 1944 ble flagget igjen benyttet i en kort tid før det igjen forsvant som følge av Sovjetunionens okkupasjonen av Estland og innlemmelsen av landet i unionen som sovjetrepublikk. Den estiske sovjetrepublikken fikk sitt eget flagg etter sovjetisk mønster: Rødt med kommunismens stjerne, hammer og sigd i kantonen. Som særlig merke for den estiske sovjetrepublikken fikk flagget et maritimt mønster i blått og hvitt i nedre del av flaggduken.
== Ny selvstendighet ==
Den estiske trikoloren i blått, svart og hvitt ble ikke benyttet igjen før i slutten av 1980-tallet, da den syngende revolusjonen i de tre baltiske landene innvarslet Sovjetunionens sammenbrudd og ny selvstendighet for de tre landene. Under den syngende revolusjonen ble de tre landenes flagg hentet fram igjen og benyttet under demonstrasjoner for demokrati og selvstendighet. Et eksempel på denne formen for symbolsk bruk av flagget fikk i politisk sammenheng på denne tiden er de fire skolebarna som på den estiske republikkens 71-årsdag, 24. februar 1989, heiste Estlands flagg over tårnet Pikk Hermann i Tallinn. Denne slags symbolsk gjenopprettelse av den første republikkens symboler fikk sin rettslige oppfølging 8. mai 1990 da Estlands Øverste sovjet vedtok å avskaffe sovjetrepublikken Estlands navn, riksvåpen og flagg, for i stedet å gjeninnføre lovbestemmelsene om navn, våpen og flagg fra Estlands konstitusjon av 1938. Prosessen ble fullført med vedtakelsen av loven om nasjonalflagget og riksvåpenet av 7. august 1990, kort tid før Estland fikk full uavhengighet. I praksis har dette medført at Estland har gjeninnført så godt som hele flaggsystemet fra selvstendighetsperioden i mellomkrigstiden.
== Andre flagg ==
I tillegg til nasjonalflagget, som også gjør tjeneste som handelsflagg, fører Estland en rekke andre flagg. Orlogsflagget har splitt og tunge og riksvåpenet i luten utgave (bare våpenskjoldet) i midten. Orlogsgjøsen har hvit duk med et blått kors over et svart andreaskors. Presidentflagget har landets store riksvåpen (med eikegrener omkring skjoldet), til sjøs også med splitt og tunge. Postflagget har et gult posthorn i den svarte stripen. Tollflagget har et rødt felt i kantonen hvorpå står en svart merkurstav og bokstaven T i hvitt. Grensestyrkenes flagg har en gulkantet grønn trekant med bokstavene PV (for Piirivalve) basert på flaggets stangside.
== Litteratur ==
Eesti lipp, Eesti Vabariigi Riigikantslei, 1990
== Eksterne lenker ==
Estonia’s Blue-Black-White Tricolour Flag 120
Om flagget fra Estlands Statskanselli
National symbols of Estonia
Estonian Flag Act | Estlands flagg er en trikolor og inneholder tre like horisontale striper med fargene svart, blå og hvit. Flaggets størrelsesforhold er 7:11. | 1,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordet_(tidsskrift) | 2023-02-04 | Ordet (tidsskrift) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske fagblader', 'Kategori:Publikasjoner etablert i 1950', 'Kategori:Riksmålstematikk'] | Ordet er et tidsskrift som utgis fire ganger i året av Riksmålsforbundet.
| Ordet er et tidsskrift som utgis fire ganger i året av Riksmålsforbundet.
== Historie ==
Ordet var opprinnelig et månedsskrift og utkom første gang i mars 1950, med undertittelen «Tidsskrift for fri sprogutvikling». Her ble Riksmålsforbundets språkpolitikk tydelig proklamert. Den første redaktøren var André Bjerke. Med seg hadde han blant annet Arnulf Øverland og Sigurd Hoel som bidragsytere. Andre skribenter gjennom årene omfattet Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Carl Keilhau, Iver-Tore Svenning og Francis Bull Første nummer av Ordet åpnet med en artikkel av Arnulf Øverland hvor han gikk hardt ut mot «språkmakerne», de som «vil kjøre nynorsk og riksmål gjennem kjøttkvernen idag, for de vil ha sproglapskaus til middag».
André Bjerke var redaktør til 1966. Deretter var Ebba Haslund redaktør i to år. Hun ble etterfulgt av Per Glad som var redaktør til 1972. Da ble Ordet lagt ned, av økonomiske årsaker. Det startet opp igjen i 1991 med Sissel Lange-Nielsen som redaktør og deretter Iver Tore Svenning.
== Referanser ==
== Se også ==
Riksmål
Foreldreaksjonen mot samnorsk
Frisprog | Ordet er et tidsskrift som utgis fire ganger i året av Riksmålsforbundet. | 1,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mj%C3%B8lner | 2023-02-04 | Mjølner | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mytologiske objekter', 'Kategori:Norrøn mytologi'] | Mjølner eller Mjolne (fra norrønt Mjǫllnir) eller Torshammer er i den norrøne mytologien tordenguden Tors hammer. Mjølner er Tors kraftigste våpen mot jotnene. Den kommer tilbake etter den blir kastet. Mjølner ble smidd av dvergene Sindre og Brokk, og var en gave fra Loke.Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya. Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. De får da hammeren av moren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem.
Torshammer var et smykkemotiv i merovingertiden og vikingtida, og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen åsatru og som smykke.
| Mjølner eller Mjolne (fra norrønt Mjǫllnir) eller Torshammer er i den norrøne mytologien tordenguden Tors hammer. Mjølner er Tors kraftigste våpen mot jotnene. Den kommer tilbake etter den blir kastet. Mjølner ble smidd av dvergene Sindre og Brokk, og var en gave fra Loke.Historien forteller at Tor en gang mistet Mjølner. Loke fant ut at det var den onde jotnen Trym som hadde stjålet den, og nektet å gi den tilbake før han fikk gifte seg med den vakreste av alle gudinnene, Frøya. Tor kledde seg ut som Frøya, med to steiner som bryster, og Loke kledde seg ut som brudepike. De får da hammeren av moren til Trym, hvorpå Tor knuser alle jotnene med hammeren, og reiser hjem.
Torshammer var et smykkemotiv i merovingertiden og vikingtida, og blir fremdeles brukt som symbol og lykkebringer innen åsatru og som smykke.
== Arkeologiske funn i Norge ==
Det er to hovedtyper av Torshammere. Den ene er hammere festet til en ring, der de fleste er fra 700- og 800-tallet. Den andre er brukt som et anheng, de fleste av disse er fra 900- og 1000-tallet. De er laget av stål eller sølv, og noen var dekorert. Det er i Norge funnet bare tolv eller tretten funn med Torshammere. Funnene er:
en sølvhammer i Verdal i Nord-Trøndelag,
en ring med ni hammere i Innvik nær Stryn i Sogn og Fjordane,
en sølvhammer på Søndre Vik i Fitjar i Hordaland,
en ring med to sølvhammere i Vela i Sand i Rogaland,
en sølvhammer på Bråtveit i Suldal i Rogaland,
en sølvhammer på Tråen i Rollag i Buskerud,
tre jernhammere i Kaupang i Tjølling i Vestfold,
en hammer på et armbånd av sølv i Gjulem i Rakkestad i Østfold,
jordavtrykk etter en hammer på Mysen i Østfold (usikker)
en sølvhammer på Huse i Romedal i Hedmark.
Torshammer fra vikingtiden ble funnet på Mjelde i Tromsø kommune, Troms.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mjöllnir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Om Mjølner i Nordisk familjebok fra 1913 (på svensk) | Fotballklubben Mjølner (stiftet 2. mars 1932) er en fotballklubb i Narvik, kjent som første lag fra Nord-Norge som spilte i øverste divisjon. | 1,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Loke | 2023-02-04 | Loke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Narreguder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Æser'] | For mannsnavnet, se Loke (navn)
Loke (norrønt: Loki) opptrer i norrøn mytologi som en av æsene selv om han også er av jotneætt. Loke bor i Åsgard og ble i utgangspunktet respektert ettersom han hadde blandet blod med Odin selv. Loke er en eldre norrøn og særegen guddom som skiller seg ut i både kvalitet og i egenskaper, og er av stor betydning ved at han er knyttet opp til hovedgudene Tor og Odin. Hans forhold til de andre gudene varierer fra myte til myte: i noen hjelper han dem mens i andre opptrer han som enten tvilsom eller som direkte motstander. Hans mytologiske funksjon er som en luringgud, på engelsk karakterisert som «trickster».
Lokes navn er ennå ikke, til tross for mange forsøk, blitt tilfredsstillende etymologisk forklart. På samme vis som det i forskningen er blitt framsatt flere ulike teorier om Lokes utvikling og opprinnelse, betydningen av den mytologien som omgir ham, den mulige forbindelsen mellom ham og luften eller ilden. Lokes betydning må hovedsakelig bli forstått i en kosmologisk sammenheng som gudenes totale avhengighet av jotnene, det vil si at Loke var en symbolsk representasjon av menneskenes avhengighet av naturens krefter og at disse sto i gjensidig likevekt med hverandre.Loke og mytologien som omga ham kjennes hovedsakelig fra mytene som er gjengitt i Den eldre Edda og som ble samlet sammen og nedskrevet på 1200-tallet, men mytologien bygger på eldre materiale. I tillegg finnes kilder som Den yngre Edda og Heimskringla, også samlet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason; runedikt fra Norge; fra skaldekvad; samt yngre overleveringer fra nordisk folkeminne. Kilder fra førkristen tid er langt mer usikre. Loke er antagelig avbildet med sammensydd munn på en stein i Snaptun i Danmark, to steinrelieffer i England; Kirkby Stephen-steinen og Gosforthkorset, og tilsvarende, men ingen stedsnavn eller kultsteder kjennes med hans navn.
| For mannsnavnet, se Loke (navn)
Loke (norrønt: Loki) opptrer i norrøn mytologi som en av æsene selv om han også er av jotneætt. Loke bor i Åsgard og ble i utgangspunktet respektert ettersom han hadde blandet blod med Odin selv. Loke er en eldre norrøn og særegen guddom som skiller seg ut i både kvalitet og i egenskaper, og er av stor betydning ved at han er knyttet opp til hovedgudene Tor og Odin. Hans forhold til de andre gudene varierer fra myte til myte: i noen hjelper han dem mens i andre opptrer han som enten tvilsom eller som direkte motstander. Hans mytologiske funksjon er som en luringgud, på engelsk karakterisert som «trickster».
Lokes navn er ennå ikke, til tross for mange forsøk, blitt tilfredsstillende etymologisk forklart. På samme vis som det i forskningen er blitt framsatt flere ulike teorier om Lokes utvikling og opprinnelse, betydningen av den mytologien som omgir ham, den mulige forbindelsen mellom ham og luften eller ilden. Lokes betydning må hovedsakelig bli forstått i en kosmologisk sammenheng som gudenes totale avhengighet av jotnene, det vil si at Loke var en symbolsk representasjon av menneskenes avhengighet av naturens krefter og at disse sto i gjensidig likevekt med hverandre.Loke og mytologien som omga ham kjennes hovedsakelig fra mytene som er gjengitt i Den eldre Edda og som ble samlet sammen og nedskrevet på 1200-tallet, men mytologien bygger på eldre materiale. I tillegg finnes kilder som Den yngre Edda og Heimskringla, også samlet i samme tidsrom av islendingen Snorre Sturlason; runedikt fra Norge; fra skaldekvad; samt yngre overleveringer fra nordisk folkeminne. Kilder fra førkristen tid er langt mer usikre. Loke er antagelig avbildet med sammensydd munn på en stein i Snaptun i Danmark, to steinrelieffer i England; Kirkby Stephen-steinen og Gosforthkorset, og tilsvarende, men ingen stedsnavn eller kultsteder kjennes med hans navn.
== Lokes slekt ==
Loke er sønn av jotnen Fårbaute («den som slår heftig») og (muligens åsynja) Lauvøy (eller Nål). Clunies Ross mener at hun var æsneætt. Loke er bror av jotnene Byleist og Helblinde. Opphavsmyter knyttes til kulturoverskridelser, og Loke er sammen med jotnekvinnen Angerboda far til de tre største monstrene i den norrøne mytologien: Midgardsormen, Fenrisulven og Hel. Samtlige av de tre har framtredende funksjoner ved Ragnarok og hvor de alle slår i hjel noen av de mektigste gudene. Med hustruen Sigyn er Loke far til sønnene Narve og Vale. Som norrøn luring framviser Loke tilsvarende fleksibilitet i oppvisning av kjønnsoverskridelser (noe også Odin gjør) og blir ved ett tilfelle også gravid som hoppe med hingsten Svadilfare og føder Sleipner, Odins åttebeinte hest.
== Etymologi ==
Etymologien eller navnfortolkningen av «Loke» har ennå ikke blitt løst. Det kan være beslektet med norrøne lúka i betydningen «lukket», muligens ved å peke på Lokes rolle ved Ragnarok.I ulike kvad i Den eldre Edda (vers 2 av Loketretten, vers 41 av Hyndluljod, og vers 26 av Fjolsvinnsmål), og seksjoner av Den yngre Edda (kapittel 32 av Gylvaginning, vers 8 av Haustlong, og vers 1 av Torsdråpa) er Loke alternativt referert til som Lope (Loptr), noe som er generelt blitt betraktet som avleder fra norrønt som lopt i betydningen «luft» og derfor peker mot en assosiasjon med luften.I kjenninger opptrer han som «Lauvøys sønn», blant annet i Trymskvadet og Loketretten; og som «Ulvens far», en referanse til ham som far til kaosmonsteret Fenrisulven.
== Mytologiske karaktertrekk ==
Loke er jotne ved sin far Fårbaute, men han var samtidig Odins fosterbror. Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland mener at han karakteriserte et bindeledd mellom æsene og jotnenes slekter, og hans funksjon understreket i hvilken grad gudene var avhengig av og ikke kunne eksistere uten jotnenes krefter. Denne tvetydighet understrekes også av hans evner som formskifter. I ulike fortellinger opptrer han blant annet som en hoppe, sel, laks og flue. Lokes bakgrunn rommer derfor en stor del av forklaringen på hans handlinger i mytene, og hvorfor han i noen tilfeller hjelper gudene samtidig som han bærer en stor del av skylden for Ragnarok.
I kildene beskrives han som vakker av utseende, mens samtidig som den mest lumske av gudene. Som mytologisk figur er han psykologisk bortimot like komplisert som Odin, men Loke er ikke entydig ond; i noen av mytene opptrer han som gudenes medhjelper og med hans råd hjelper han dem ut av en plutselig krise; eksempelvis ved Tors brudeferd hvor han redder Tor ut av farlige situasjoner, og i myten om Tjatse greier han å få Idunns livsepler (som ga evig liv) tilbake til Åsgard. Men i andre situasjoner er Loke gudenes hovedmotstander og den som til sist fører til deres fall. Sammen med Tor og Odin er han den av gudene som oftest opptrer i mytene, og det må bety at han har hatt en avgjørende betydning i det mytologiske systemet.Den australske religionsforsker Margaret Clunies Ross mener at mytene skal forstås i en overordnet kronologisk ramme. I den første tid er han gudenes fortrolige medhjelper mot de destruktive jotnekreftene og redder dem fra adskillige kriser. Etterhvert utvikler han seg til gudenes motstander i takt med hans egen ætt jotnene snytes og blir bedratt av gudene. Derfor får han blinde Hod til å skyte den pil, som var gjort av misteltein ettersom Loke visste at det var det eneste som kunne skade Balder. Slik setter Loke i gang de begivenheter som fører fram til verdens undergang i Ragnarok. Grunnen til at Loke stiller seg i spissen for jotnene ved Ragnarok var hevn for egen ætt. I perioden fram til den endelige undergangen står han bundet fast og blir pint, ikke ulikt sitt eget avkom Fenrisulven.
=== Luring ===
Forskningen av norrøn mytologi har problemer med å sette Loke i bås og karakterisere ham. Han er vanskelig å forstå i hans todelte rolle. Han er blitt beskrevet som «bisarr, burlesk, infam og lumsk». Han er også «intelligent, leken, full av spillopper» og en «ulykkesfugl». Snorre Sturlason har beskrevet ham som blant annet «ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og han bruker list til alle ting.»Det har vært fremmet at Snorres beskrivelse kan være farget av et kristent sinnelag, noe religionsforskeren Anne Holtsmark har argumentert for, og påpeker at det ordvalg som Snorre benytter stemmer overens med middelalderens beskrivelser av djevelen.
Lettest er det å forstå ham som hverken god eller ond, men som begge deler. Han har en mellomposisjon som luring, noe som er en mytologisk figur som ved sin sluhet lurer andre og eventuelt dummer ut seg selv; liksom andre luringer fungerer han iblant også som «kulturbringer». Som hovedfigur fungerer luringen som en form for antihelt. Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet, men vanligvis, om enn utilsiktet, med til sist positive effekter. I en del kulturer er det dualistiske myter som innebærer to demiurger (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske kosmologier er til stede i mytologier på alle kontinenter og viser stort mangfold og forskjeller.Loke er kanskje ingen utpreget kulturbringer. Det eneste kulturgodset han har frambrakt er fiskegarnet. Han er heller knyttet til krisesituasjoner – som han løser etter selv ha utløst dem.Georges Dumézil mente å ha funnet et indoeuropeisk opphav til Loke i Kaukasus hvor helten Syrdon i Nartsagnene ble drept på lignende vis som Balder. Dumézil mente at svikeren i fortellingen personifiserer en karaktertype som med sin raske og impulsive intelligens ledes på avveier.Strukturalistiske mytetolkere anser at Loke som type er et mellomledd som formidler av motsatte poler i de rådende maktenes verden, gudene og jotnene. Eksempelvis har Jens Peter Schjødt pekt på at Lokes handlinger følger en logisk og kosmisk tidsplan; fra å være gudenes hjelper til å bli stadig mer destruktiv. Han representerer den farligste kraften i den norrøne mytologien: skjebnen, i og med at Ragnarok er spådd og uunngåelig.Retrospektiv metode har vært benyttet for å se figuren Askeladden i Asbjørnsen og Moes eventyr som et førkristent uttrykk og overlevning, og leser således Askeladden og Loke som varianter av den samme idéen. Bruken av seint kildemateriale og retrospektiv metode er ikke uproblematisk, og mange kultur- og religionshistorikere er skeptiske til at metoden kan brukes til å forstå førkristen kultur.
=== Balders død ===
Det gode forholdet som Loke har til gudene sluttet brått da det ble klart at Loke var skyld i Balders død. Balder synes å ha vært en representant for den stabile verdensorden hvor gudene kunne kontrollere kreftene i verden. Begivenhetene omkring drapet er kjent fra flere tekster, blant annet Voluspå, noe som avspeiler en utbredt tradisjon i Norden for betydningen av denne myten.
Historien, som kan sammenfattes fra flere kilder, er i hovedtrekk at Balder drømmer om sin egen død, og Frigg, hans mor, tar deretter alle ting og gjenstander i verden i ed på at de ikke vil skade Balder. Hun glemmer dog mistelteinen. For å feire at Balders tilsynelatende usårbarhet skyter gudene på ham med pil og bue. Den blinde Hod ønsker å være med på leken og Loke i kvinneskikkelse gir ham en pil gjort av misteltein. Pilen treffer Balder og han faller død om. Etter Balders ferd til dødsriket oppsøker Hermod, en annen sønn av Frigg og Odin, Hel for å forsøke å få Balder tilbake. Hel krever at da må alle og alt i verden gråte for Balders død. Ei gammel trollkjerring ved navn Tokk eller Takk (norrønt Þokk, «takk, behag») nekter å sørge over Balder. Gudene forstår at det er Loke i forkledning, fanger ham og tenker ut en passende straff.
Diktet Balders drømmer handler om Odins reise til dødsrike for å spørre ei volve om betydningen av Balders drøm. Odins hensikt er at med volvens kunnskap kan det uavvendelige endres for å få innflytelse på de framtidige begivenheter. Selv om Loke ikke direkte opptrer som figur i diktet mener den svenske litteraturprofessoren Mats Malm at Loke er vesentlig for hele temaet i diktet ved at han implisitt må være til stede i diktets avslutning, selv om det ikke nevnes. Diktets form er spesiell da det både inneholder elementer av gåtelek og av forhånelse (norrønt senna, «trette», «kjekling»). Liksom andre volver ble hun vekket fra sin grav og ga kun fra seg svar motvillig, men diktet avsluttes med en livlig utveksling av hånsord. Tolkningen av diktet har lenge gitt problemer, men Malm foreslår at dets tema er mer knyttet til makt enn viten, tilsvarende som med det lange diktet Voluspå (Volvens spådom).Malm foreslår flere mulige identiteter for volven: hun kan kanskje være Angerboda, mor til de tre nevnte monstre, eller Takk, hun som ved sin verging muliggjør Ragnarok og som igjen kan være Loke i forkledning. Diktet kan være en avspeiling av en eldre tradisjon, om Balder skulle begråtes ut av underverden Hel, hvilket forhindres av Takk som Odin tilsynelatende har møtt forut. I virkeligheten kan volven assosieres med både Angerboda og Takk selv om de rent logisk utelukker hverandre fra de øvrige beskrivelser som er kjent om dem. Men Malm påpeker at ulogiske relasjoner er ikke ualminnelige i forbindelse med myter; mytologier er ikke nødvendigvis konsistente hele vegen igjennom. Ifølge Malm er det Loke som knytter de to figurene sammen og han er selv relatert til Ragnarok. At Loke omtales som mor og ikke far til tre monstre er antagelig gjort for å håne ham. I Gylvaginning kler Loke seg to ganger ut som kvinne for å kunne få Balder drept. Balders drømmer kan være en avspeiling av parallell myte hvor Loke og Hod opptrer som dobbeltmordere (Loke tilrettelegger slik at Hod kan utføre udåden). Malm må dog konkludere at dette ikke kan avgjøres med sikkerhet, om volven er Angerboda, Takk, eller Loke, eller kun en volve, men alle figurer løper sammen i den situasjon som diktet skildrer: At Ragnarok er uavvendelig ettersom den gamle verdensorden hvor æsene kan kontrollere jotnene brytes i løpet av diktet. Det som begynte som lek med gåter (som gudene alltid har seiret over jotnene i) ender som en «senna» – det viser at Odins makt er brutt.
=== Lokes straff ===
Når fordømmelsen av Loke først kommer, både for ærekrenkelsene i Æges hall, og særlig for drapet på Balder, kom den med all den tyngde som gudene kunne pålegge ham. Straffen ble omtalt i Voluspå, i ledsagerteksten i prosa til Loketretten, i Hyndluljod samt i Gylvaginning. Årsaken til at han ble grusomt straffet framgår direkte av både Hyndluljod og Gylvaginning hvor den refereres i umiddelbar forlengelse av at Vale har hevnet Balder. I Loketretten innrømmet Loke sin skyld, men det er mer uklart i Gylvaginning.Den mest fyldige beskrivelsen er i Gylvaginning hvor straffen er brutal: Gudene lenker ham til en grotte i Jotunheimen. Han skal stå med en kvernstein om halsen, maven og knærne slik at han ikke kan røre seg. Han skal leve uten vått eller tørt. For å sikre seg at han ikke brøt lenkene ble han bundet med tarmene fra sin sønn Narve. Æsene ville ikke gjøre seg skyldige i mord og forvandlet Narves bror Vale til en ulv og ventet så på at brødrene skulle begynne å krangle slik brødre stadig gjør. Som ulv rev Vale sin bror i småbiter og æsene kunne da ta tarmene hans. Skade, som ikke hadde tilgitt Loke for drapet på faren sin, Tjatse, kom med ideen om å legge en stor orm over Loke.
Ormen dryppet gift og galle ned på Lokes hode. Det var så pinefullt at Loke ristet og skalv, og når det skjer ristet hele fjellet han sto festet til. Lokes hustru Sigyn elsket ham så høyt at hun fulgte ham inn i grotten. Før Ragnarok står hun og holder et kar for å samle opp giften før den drypper ned på Loke. Når karet er fylt må hun tømme det, og da skjelver Loke i smerte igjen og fjellet med. Det er av den grunn det skjer jordskjelv i Norge.
=== Ragnarok ===
Se hovedartikkel, Ragnarok
Som Fenrisulven og «helveteshunden» Garm skal Loke være fanget inntil Ragnarok begynner. Da vil han slippes fri og stille seg i spissen for «kaosmaktene». I den avsluttende krigen vil Loke møte Heimdall i tvekamp. Heimdall hogger hodet av Loke, men dør selv.
Margaret Clunies Ross har beskrevet Balders død og Lokes straff som avslutningen på den mystiske perioden i den norrøne kosmologi. Hun mener at disse begivenheter som beseglet gudenes skjebne og som satte i gang den årsakskjede som uunngåelig førte fram til Ragnarok. I Voluspå fulgte Ragnarok umiddelbart etter begivenhetene ved Balders død og gudenes straff av Loke. Begivenhetene beskrives som en gradvis nedbrytning av den hinsidige verdensorden innen den totale ødeleggelsen finner sted. I flere av tekstene som handler om Ragnarok er det Loke som er hovedmotstanderen og som anfører for gudenes fiender.
== Skriftlige omtaler av Loke ==
Nedenfor følger en beskrivelse av de avsnitt fra middelalderens tekster hvor Loke direkte blir nevnt, enten ved hans eget navn eller ved hans tilnavn.
=== Den eldre Edda ===
I Den eldre Edda Loke opptrer Loke (eller refereres til) i følgende dikt: Voluspå, Loketretten, Trymskvadet, Reginsmål, Balders drømmer og Hyndluljod.
==== Voluspå ====
I Den eldre Edda finnes det lange kosmiske diktet Voluspå. Her blir Odin fortalt av en volve om de viktigste hendelser som skal skje, blant mange ting ser hun i vers 35 Sigyn sitte ulykkelig med sin ektemann Loke som er lenket til fjellet, «i lunden ved fjellet». I vers 51, under hendelsene i Ragnarok, opptrer Loke igjen, nå fri for sine lenker, og han er også referert til som «Byleists bror»:
Skip seiler østfra
skarene til Muspell
reiser over havet,
ved roret står Loke;
med ulven kommer
alle jotner
og har Byleists
bror i følget.I vers 53 faller Odin, og deretter blir han hevnet av sin sønn Vidar, og Fenrisulven blir omtalt som «Kvedrungs avkom». Kvedrung er Loke.
==== Loketretten ====
Loketretten (norrønt Lokasenna) er et av diktene i Den eldre Edda, og er sentrert rundt et ølgilde på bunnen av havet hos Æge. Alle æsene er der: Odin og Frigg, Brage og Idunn, Njord og Skade, Frøy og Frøya og andre. Loke kommer uanmeldt og lager ugagn, først dreper han Æges tjener Fimafeng. Æsene blir rasende og driver Loke til skogs før de fortsatte å drikke, men Loke kommer tilbake og går i hallen. Her begynner han å skjelle ut æsene, den ene etter den andre, og beskylder dem for å være nidinger, være falske, drive hor og annet. Den litterære framstillingen er at Loke har to strofer hvor han håner den enkelte, og det blir så svart to strofer:
Brage ble kalt for «benkjepryda», den som pryder benken, kun modig så lenge han sitter, og er ellers feig og svak.
Idunn ble beskyldt for å drive hor: «ikkje eg veit / møy så manngal som du».
Gjevjon blir anklaget for at hennes kjærlighet er til salgs.
Frigg ble beskyldt for å ha gått til sengs med Odins brødre Vilje og Ve: «du er Fjorgyns dotter, / og du støtt var ei mannkjær møy».
Frøya fikk høre at hun har gått til sengs med alle tilstedeværende, inkludert sin bror Frøy: «kvar ås og kvar alv / som er inne her er» og «trollkjerring er du, / med svikråder er du sprengd; / med bror din i lag».
Njord ble kalt for intet mer enn et gissel for vanene, og at hadde avlet barn med søsteren: «med syster du slik / en son du fekk».
Ty er mindreverdig da han bare har en hånd igjen etter at Fenrisulven glefset i seg den ene: «du bar aldri byrdi for to; / høgre handi di, / ho mun eg nemne».
Frøy er levnet liten ære da han kjøpte kjærlighet for gull og ga fra seg sverdet sitt.
Heimdall er ynkelig: «du lyt alltid stande / stiv i ryggen / og vera vaktmann for gudar».
Og Odin er anklaget for å oppføre seg «usselt» og «umandig» ved å drive seid i form av en kvinne, bortimot den verste man kan kalle noen i det norrøne samfunnet i tidlig middelalder.Først når Tor kommer til og truer med å slå Loke ihjel med hammeren flykter Loke til skogs.
Festen i Loketretten kan tolkes som et forsøk på fred mellom æser og jotner, men mislykkes på grunn av Lokes innblanding. Gudenes dominans er i ferd med å gå i oppløsning, og ufred under gildet er et endetegn på Ragnarok. Mens Loke i andre fortellinger opptrer i til dels muntre eventyr, er han både hatsk og uforsonlig beskrevet her. Han spår i tillegg sin egen skjebne:
«Om gudane triv meg,
og dei bind meg med tarmom
til kaldlege sonen, på sverd:
den fyrste og siste
var eg framme i striden
den gongen me Tjatse treiv.» (vers 50)Som nevnt over er dette også Lokes straff, ikke bare for fornærmelsene i Æges ølhall, men for drapet på Balder. Gro Steinsland nevner at alderen på Loketretten har vært omdiskutert, og en holdning hevder at det må ha blitt komponert opp mot kristen tid grunnet den rå og respektløse utskjellingen av gudene. Andre har ment at latteren er et velkjent virkemiddel i norrøn hedendom, noe som gjør at diktet er genuint hedensk.
==== Trymskvadet ====
I det muntre og burleske diktet Trymskvadet har Loke en betydelig rolle, ikke som skyld i krisen, men som gudenes medhjelper. Trymskvadet forteller om da Tor våknet og oppdaget at hammeren Mjølner var blitt borte. Han forteller Loke om tyveriet, og Loke forstår hvem som har tatt den. Han låner en fugleham av Frøya og flyr til Utgard i Jotunheim for å besøke jotnen Trym som innrømmer at han har den, men ikke vil gi den fra seg før han har ektet Frøya. Den stjålne hammeren blir et forhandlingskort. Gudene kan ikke gi fra seg Frøya, og Frøya blir rasende over å bli sendt som brud. Heimdall kommer opp med løsningen: Tor blir kledd ut som brud, og Loke blir med som brudepike.
Trymskvadets popularitet hviler mye på den komiske og nærmeste absurde effekten av den maskuline Tor utkledd som brud, skjult bak et brudeslør. At Loke ble kledd som brudepike er mindre grenseoverstigende da en del av hans karakter er ham- og kjønnsskifte. I Utgard overdrives Tors mandighet ved at han spiser og drikker som det verste troll, blant annet en hel okse og mengder med øl. Da Trym ble mistenksom er det den listige Loke som reddet bedraget ved å si at bruden ikke har spist på åtte dager da hun lengtet slik etter å fare til Jotunheim. Når Trym løftet på brudesløret stirret Tor så kvast på jotnen han skvatt tilbake, og igjen er det Loke som berget situasjonen ved å si at bruden ikke hadde sovet på åtte dager da hun lengtet slik etter å fare til Jotunheim. Da Mjølner ble lagt i brudens fang som brudegave grep Tor den og slo Trym og jotnene i hjel.
==== Reginsmål ====
Reginsmål (Reginsmál) er et av eddadiktene i Den eldre Edda. Det er både usammenhengende og fragmentarisk. Loke opptrer i den første halvdelen av diktet mens den andre halvparten handler om Sigurd Fåvnesbane. Odin, Høne, og Loke er på reise og ved en foss kaster Loke en stein på en oter og dreper den. Han flår den og tar den med til Reidmar. Han gjenkjenner oteren som sin sønn i oterham og krever bot for drapet. Loke blir sendt ut etter gull og han tar til fange Andevare, en annen av Reidmars sønner, i form av ei gjedde i et garn fra Ran. For å berge livet må Andevare gi fra seg gullet og ringen sin. Før han forsvinner forbanner han gullets framtidige eiere. Loke vendte så tilbake til Reidmar med boten. Oterskinnet ble dekket av gullet, bortsett fra et enkelt følehår. Derfor måtte Loke også gi fra seg ringen. Loke fortalte da at gullet var forbannet og vil føre til døden for både Reidmar og sønnene hans. Her avsluttes Lokes andel i diktet.
==== Balders drømmer ====
I diktet Balders drømmer rir Odin til dødsriket Helheimen for å mane en død volve til live for kunne spørre henne ut om betydningen av sønnen Balders drømmer. Diktet er et forvarsel på endetiden Ragnarok. Loke omtales først ved navn i siste strofe når volven sier til Odin:
«Heim rid du Odin
med helan hug,
og velkomen att
på vitjing hit,
når Loke leikar
laus or badom
og i ragnarok
ransmenn er ute.»Den svenske religionsforsker Mats Malm har foreslått, at volven muligvis er identisk med eller nært tilknyttet Loke (se ovenfor for utdypende forklaring).
==== Hyndluljod ====
I den kortere utgaven av Voluspå (Volvens spådom) omtales Loke i to strofer i det apokalyptiske diktet Hyndluljod (norrønt Hyndluljóð) som finnes i håndskriftet Flatøyboken. Diktet handler først og fremst gudinnen Frøya, men i den første av de to strofene fortelles det at Loke avlet en ulv med jotnekvinnen Angerboda mens han selv, som hoppe, gir fødsel til hesten Sleipner og hvor faren var hingsten Svadifare. Strofen avsluttes med en konstatering at fra ham, Byleist bror, ble det også født et uhyre som alle fant redselsfullt. Den følgende strofen av diktet inneholder en referanse til en ellers ukjent mytologisk hendelse:
Loke åt hjarta,
på linde-bål
han fann ein halvsviden
kvende-hugstein;
var Lopt barna
med det bægne kvendet;
frå di ovrast alle
u-tjo i heimen.Den overnaturlige unnfangelse som skjer i vers 41 hvor Loke blir «mor» til en volve etter å ha spist en kvinnes hjerte er ikke kjent fra andre mytetekster og det er derfor gått tapt for oss hvilket hjerte Loke spiser og hvem den slemme møya er. Kanskje kan denne strofen som en mulig tolkning kan kobles til myten om Gullveig som er kjent fra Voluspå (den lange utgaven), men også her er det vanskelig å tolke da den er overlevert i en kortfattet eller fragmentarisk form. I ovennevnte vers blir Loke for øvrig benevnt som Lopt.
==== Fjolsvinnsmål ====
Eddadiktet Fjolsvinnsmål er blant de yngre av de som er samlet i Den eldre Edda. Her finnes det en enkeltstrofe hvor Loke omtales under navnet «Lopt» og assosieres med runene. I diktet forklarer vokteren Fjolsvinn i vers 26 til helten Svipdag at Sinmara passer på våpenet Lævatein i et jernskrin som er lukket med ni sterke låser:
«Lævatein gjer det;
kloke Lopt han gøymer
ned under jord
i seigjarn-kista.
Simara hev han
læst med låsi nie.»
=== Den yngre Edda ===
==== Gylvaginning ====
===== Den Høyes innledning =====
I Den yngre Edda opptrer Loke for første gang i Gylvaginning hvor han beskrives som en av æsene da den mystiske trefoldige figur Høye, Jevnhøye og Tredje (Odin) forklarer vandringsmannen «Ganglere» (kong Gylve i forkledning) gudinnen Frigg spådomsevner ved at sitere en strofe fra Loketretten. Loke blir formelt introdusert av Høye, Jevnhøye og Tredje i kapitel Odin hvor han regnes som en av æsene, men også en som førte ulykke med seg:
Så heiter det i eit kvede at Odin sjålv sa til den åsen som heiter Loke:
Vilt fer du, Loke,
og vitlaus er du,
kvi let du kje vera, Loft?I et eget kapittel blir Loke presentert. Først listes hans ætt, og deretter hans barn, de tre monstrene Fernrisulven, Jormungadn (Midgardsormen) og Hel. Det nevnes at disse ville føre med seg mye ulykke, «på morssida hadde dei ein låk arv, og endå verre på farsida». Mest interessante i denne sammenhengen er beskrivelsen: «Loke er ven og fager å sjå til, men vond i huglynde og svært vinglut i åtferd. Meir enn andre menn hadde han den evna som er kalla sløgskap, listige knep til alle føremål. Jamt førte han æsene opp i store vanskar, og ofte løyste han dei ut med sløge rådgjerder.»
===== Hvordan Sleipner ble til =====
Høye forteller senere historie som skjedde i gudenes første tid, den mytologiske urtiden da Midgard og Valhall var nettopp bygget. Da dukket det opp en navnløs håndverker opp og tilbød å oppføre en festning omkring hele Åsgård så sterk at ingen fjellriser eller rimtusser ville kunne trenge igjennom den. Det ville han gjøre på et halvannet år, men betalingen han krevde var Frøya, Sol og Måne. Gudene holdt råd og sa at han skulle få det han krevde om han gjorde arbeidet ferdig i løpet av en vinter, men om det manglet en stein om våren ville han ikke få noe. Håndverkeren sa at han bare ville bruke hesten sin, Svadilfare, og Loke sa at det var i orden.
Til sin overraskelse oppdaget gudene at de ikke hadde vært så lure som de trodde. Hesten til håndverkeren var i stand til slepe med seg hele fjell og kunne gjøre dobbelt arbeid for sin eier. Sammen gjorde de store framskritt at tre dager før fristen var gått ut var muren om Åsgård nesten ferdig. Gudene samlet seg hastig til et nytt råd og slo fast at «Loke Lauvøysson» hadde skylden for uføret. De sa at han ville få en pinefull død om han ikke fant på en utveg.
Da ble Loke redd og samme kveld kom en hoppe ut av skogen og da hingsten oppdaget hoppen ble den vill og slet seg fri og flydde etter hoppen inn i skogen. Nå kunne ikke lenger håndverkeren gjøre ferdig muren. Han ble rasende og gudene så da at han var en jotne. Tor kom og slo ham ihjel med hammeren. I mellomtiden hadde Loke blitt drektig med Svadilfare og en tid etter fødte han et føll som var grå i fargen og hadde åtte bein. Det ble hesten til Odin og kalt Sleipner.
===== Tors ferd til Utgard =====
Siden fortalte Tredje historien om en reise Loke gjorde sammen med Tor til Utgard i Jotunheimen. En kveld overnattet de ved gården til en bonde. Til kveldsmat slaktet Tor den ene av geitene sine som trakk vogna. Neste dag ville han gjenopplive geita. Han inviterte bonden og familien til å spise sammen med dem. Det var én betingelse, ingen måtte bryte beina på geitesteiken. Til tross for advarselen brøt bondens sønn et lårbein for å få tak i margen. Neste dag oppdaget Tor at den ene geita var blitt halt. Som bot ble bondens barn, Tjalve og Roskva, med som Tors tjenere.
Det er av uvitenhet at Tjalve forbrøt seg på Tors betingelser, men i Hymeskvadet anes en alternativ myte selv om ofring og boten er det samme. Den egentlige ansvarlige er den lumske Loke:
De fór ikke langt
før det hendte
at en av bukkene
brått lå halvdød;
skokledyret
var skakkføtt blitt
og det var den lumske
Loke skyld i
hva Tor fikk i bot
av bergbuen:
han gav ham begge
barna sine.Følget dro østover til de nådde fram til Utgards-Lokes borg bak Jotunheimens store skoger. Underveis møtte de kjempen Skryme, men det er i virkeligheten Utgards-Loke som har kledd seg ut. Det er innledningen til det blendverk som Tor og hans følge utsettes for. Da de kom fram til borgen til Utgards-Loke kommer han og byr dem velkommen. Han krever at de må ha en evne som overgår noen annen i hans hall. Loke trår inn sist og sier at han kan en kunst som han kan vise fram: ingen kan spise maten sin fortere enn ham. Utgards-Loke ber ham konkurrere med en som heter Loge: «Båe åt så snøgt dei kunne, og møttest midt i trauet. Då hadde Loke eti alt kjøtet av beina. Loge hadde óg eti alt kjøtet men dessutan beina og trauet med. Og det var klårt for alle at Loke hadde tapt i tevlinga.»De øvrige mannlige medlemmene av reiseselskapet deltok i lignende konkurranser som de alle taper mot folkene til Utgards-Loke. Da Tor og følget skal forlate borgen neste dag følger Utgards-Loke dem ut og forklarer at de har tapt for et synsbedrag. Den som Loke hadde tevlet mot var ilden som brente opp kjøttet og trauet. Tor ble rasende og slo etter kjempen med hammeren, men traff ingenting. Da han så seg rundt var også borgen til Utgards-Loke borte.
=== Skaldedikt ===
Den norske skalden Tjodolv fra Kvine diktet på begynnelsen av 900-tallet Haustlong som er delvis bevart i Den yngre Edda, nedskrevet av Snorre Sturlason. Diktet er et av de eldste skriftlige kildene til Loke.Diktet, et såkalt skjolddikt, beskrev mytologisk scener som var malt eller dekorert på et skjold som ble gitt til skalden. Motivet på skjoldet hadde utgangspunkt i myten om at jotnen Tjatse hadde tatt Loke til fange for å tvinge ham til å bortføre Idunn og de livgivende gulleplene hennes. Loke bortførte Idunn, og førte henne til Jotunheimen. Uten eplene begynte gudene å sykne hen og eldes, og da det ble klart at det var Loke som sto bak måtte han føre Idunn tilbake eller bøte med livet. Ved hjelp av Frøyas falkeham fløy han til jotnenes bolig, forvandlet Idunn til en nøtt og fløy tilbake til Åsheim. Tjatse forvandlet seg til en ørn og det var bare med nød og neppe at Loke kom seg innenfor gudenes murer med Idunn.
Et annet mytologisk kvad, Husdråpa, diktet av Ulv Uggesson en gang rundt 980, beskrev i kvadet mytologiske hendelser som var malt eller gravert inn i kjøkkenpaneler, derav den huslige tittelen. De versene som er blitt bevart beskriver tre hendelser; Tors fisketur hvor han kjempet mot Midgardsormen; Balders begravelse; og en strid mellom Loke og Heimdall som kjempet om Frøyas smykke Brisingamen.
=== Norske runedikt ===
Loke er nevnt i vers 13 av de norske runedikt i forbindelse med den yngre futharken, runealfabet med 16 tegn, med henvisning til Bjarkan, runetegnet for ᛒ, i betydningen «bjørk».
«Lokes svik» kan være Lokes ansvar for Balders død.
== Loke i arkeologiske funn ==
=== Snaptunsteinen ===
I løpet av våren 1950 ble en halvrund og flat stein avdekket på stranden i nærheten av Snaptun i Danmark. Risset inn i steinen var det et relieff av et mannshode med snodde mustasjer og en munn som besto av et hull som gikk gjennom steinen. Rundt munnen var det risset inn arr eller tråder. Steinen var en talkstein som opprinnelig må ha kommet fra Norge eller Sverige, og som har blitt datert til rundt år 1000.
Figuren i relieffet er blitt identifisert som en avbildning av Loke på grunn av merkene rundt munnen. Disse refererer antagelig til en myte som er gjengitt i Skaldskaparmål hvor dvergen Brokk, den ene av Ivaldesønnene, sydde igjen leppene på Loke som hevn.Hensikten med steinen var å bruke den ved den åpne ilden i ei smie. Nesen på en blåsebelg ble stukket gjennom hullet som var Lokes munn, og selve belgen ble beskyttet av steinen. Dvergene var som kjent assosiert som smeder, og denne steinen knytter en forbindelse med Loke og metallkunsten, eller kanskje heller selve ilden. I dag er steinen stilt ut på Horsens Museum i Oldtidsudstillingen.
=== Kirkby Stephen-stenen og Gosforthkorset ===
En delvis ødelagt steinplate av sandstein fra slutten av 800-tallet ble oppdaget i 1870 og er i dag plassert i fasaden på kirken i landsbyen Kirkby Stephen i det nordlige England. Avbildningen på steinens relieff viser en bundet figur med horn. Det er blitt foreslått at figuren forestiller Loke. Et bilde av en lignende figur med horn og runde skuldre er blitt funnet i landsbyen Gainford i grevskapet Durham i England. Den blir i dag oppbevart i biblioteket i Durhamkatedralen.Gosforthkorset, et norrønt og angelsaksisk steinkors som står høyreist blant gravsteinene på kirkegården ved Saint Mary-kirken i landsbyen Gosforth i det nordvestlige Cumbria i England, er fra midten av 1000-tallet. Figurene på korset er blitt tolket ulikt, i likhet med Kirkby Stephen-steinen. Den nederste seksjonen av korsets vestside viser en langhåret kvinneskikkelse som knelende holder et objekt over hodet på en annen bundet figur. Overfor disse er det en sammenrullet slange. Dette bildet tolkes som Sigyn som sørger for at Loke ikke får slangens gift på seg.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Calverley, William Slater (1899): Notes on the Early Sculptured Cross: Shrines in Monuments in the Prtesent Diocese of Carlisle. T. Wilson.
Clunies Ross, Margaret (1994): Prolonged echoes: Old Norse myths in medieval Northern society, bind 1, The myths. ISBN 87-7838-008-1
Dickins, Bruce (1915): Runic and Heroic Poems of the Old Teutonic Peoples. Cambridge University Press.
Davidson, Ellis; Hilda R. (1964). Gods and Myths of Northern Europe (engelsk). ISBN 0-14-013627-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Faulkes, Anthony (Overs.) (1995): Edda. Everyman. ISBN 0-460-87616-3. En bedre norsk utgave er Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
Holtsmark, Anne (1970): Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida, Det Norske Samlaget
Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0
Madsen, Hans Jørgen (1990): «The God Loki from Snaptun» i Oldtidens Ansigt: Faces of the Past. Det kongelige Nordiske Oldskriftselskab. ISBN 87-7468-274-1
Malm, Mats (2004). Baldrs draumar and the Generic Turn (engelsk). 76 (1 utg.). Scandinavian Studies. ISSN 0036-5637.
Solli, Brit (2002): Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingens tid. Pax Forlag. ISBN 82-530-2403-7
Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell. ISBN 0-304-34520-2
Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
Zolotarjov, A. M. (1980): «Társadalomszervezet és dualisztikus teremtésmítoszok Szibériában». i Hoppál, Mihály (ungarsk): A Tejút fiai. Tanulmányok a finnugor népek hitvilágáról. Budapest: Európa Könyvkiadó. ss. 29–58. ISBN 963 07 2187 2. Kapittelet betyr: «Sosiale strukturer og dualistiske skapelsesmyter i Sibir»; tittelen betyr: Melkevegens sønner. Studier av trossystemene til finsk-ugriske folk.
== Eksterne lenker ==
Lokes stamtre | Loke (norrønt: Loki) opptrer i norrøn mytologi som en av æsene selv om han også er av jotneætt. Loke bor i Åsgard og ble i utgangspunktet respektert ettersom han hadde blandet blod med Odin selv. | 1,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Kypros | 2023-02-04 | Republikken Kypros | ['Kategori:33°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Kypros', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Øyer i Asia'] | Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.
Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av Samveldet det neste året.
I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene . Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.
Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.
Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og et av de mest populære turistmålene. En avansert høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av eurosonen.
Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.
| Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.
Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt, sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos. Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960, og ble medlem av Samveldet det neste året.
I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter, skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene . Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord, og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.
Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord, som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.
Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og et av de mest populære turistmålene. En avansert høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling, ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004. Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av eurosonen.
Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.
== Etymologi ==
I oldtiden kalte de innfødte Kypros for Alashiya. I Mari, en storby ved Eufrats høyre bredd i våre dagers Syria, dreier alle leirtavler om Alashiya seg om import av metall: Enten kobber (sumerisk urudu - akkadisk eru) eller bronse (sumerisk zabar - akkadisk siparru). Romerrikets viktigste forekomst av kobber lå på Kypros, og det opprinnelige latinske ordet for «kobber», cyprium, senere forenklet til cuprum, kommer av det greske navnet på øya, Kypros. Kypriotene begynte å bearbeide kobber i det tredje årtusen f.Kr, da de laget redskaper av lokalt forekommende, rent kobber, som flere steder lå synlig på jordoverflaten.Andre foreslåtte etymologier for «Kypros» er det greske ordet for sypresstreet (cupressus sempervirens, κυπάρισσος/kypárissos), og det greske navnet på henna-planten (Lawsonia alba), κύπρος/kypros.
Innbyggernavn på folk fra Kypros er «kypriot», eventuelt spesifisert som «greskkypriot» eller «tyrkiskkypriot».
== Historie ==
=== Forhistoriske og antikkens Kypros ===
Det eldste dokumenterte stedet for menneskelig aktivitet på Kypros er Aetokremnos, beliggende ved sørkysten, noe som indikerer at jegere og samlere var aktive på øya fra rundt 10 000 f.Kr., og med bosatte landsbyer er datert fra 8 200 f.Kr. Ankomsten av de første mennesker sammenfaller med utryddelsen av dvergflodhester og dvergelefanter. Brønner som ble avdekket av arkeologer i vestlige Kypros er antatt å være blant de eldste i verden, datert til mellom 9 000 og 10 500 år gamle.
Levninger av 8 måneder gammel katt ble avdekket gravlagt sammen med et menneske i et adskilt neolittiske sted på Kypros. Denne graven er beregnet til å være 9 500 år gammel (fra rundt 7 500 f.Kr.), noe som er før oldtidens egyptiske sivilisasjon, og som dyttet den eldste kjente forbindelsen mellom mennesker og katter som kjæredyr betydelig tilbake i tid. Den bemerkelsesverdige godt bevarte neolittiske landsbyen Khirokitia er datert tilbake til rundt 6 800 f.Kr. og er utpekt som verdens kultur- og naturarvsted av UNESCO.
I løpet av sen bronsealder var det to større bølger med innvandring og bosetning av gresktalende områder. Den første bølgen besto av mykensk-greske handelsmenn som begynte å besøke Kypros fra rundt 1400 f.Kr., som var et naturlig stopp langs sjøveien videre til Levanten. Deretter kom det økende bølge av gresk bosetning, antatt som en følge av hendelsen som kalles bronsealderens sammenbrudd, noe som skjedde i tidsrommet 1100 til 1050 f.Kr. Øyas overveidende greske vesen fikk antagelig sin fundament på denne tiden, og Kypros har siden vært en del av den greske verden. Kypros spiller en framtredende rolle i gresk mytologi ved å være fødestedet til Afrodite og Adonis, og hjemmet til kong Kinyras, Teukros, og Pygmalion. Fra 700-tallet f.Kr. begynte fønikiske kolonier å bli opprettet på sørkysten av Kypros, nær dagens Larnaka og Salamis.I tillegg til Kypros rike tilgang på metaller hadde også Kypros er en strategisk beliggenhet i det østlige Middelhavet. Øya var underlagt Assyra for et århundre fra 708 f.Kr. før et kortvarig overherredømme under egyptiske styre, og til sist også persisk styre i 545 f.Kr. Kypriotene, ledet av Onesilos, konge av Salamis, allierte seg med deres greske likesinnede i de joniske byene under det mislykkede joniske opprøret i 499 f.Kr. mot perserne under Akamenide-dynastiet. Opprøret ble slått ned, men Kypros greide å beholde en stor grad av selvstyre og forble kulturelt og politisk orientert mot den greske verden.Kypros ble erobret av Aleksander den store i 333 f.Kr. Som følge av hans død og den påfølgende delingen av hans verdensrike, og krigene mellom hans etterfølgere, ble Kypros en del av det hellenistiske riket under det ptolemeiske kongedømme i Egypt. I denne perioden ble øya helt og holdent en del av den hellenistiske sivilisasjon. I 58 f.Kr. ble Kypros underlagt den romerske republikk.
=== Middelalderen ===
Ved Romerrikets deling fulgte Kypros med i det Østromerriket, som etterhvert ble til Det bysantinske riket. Kypros' bysantinske tid varte i rundt 800 år, men preget av stadige invasjoner og kamper mot muslimske arabere fra Nord-Afrika.
Under korstogene ble øya erobret av Rikard Løvehjerte i 1191. Tempelridderne solgte øya til Guy av Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av bystaten Republikken Venezia som erobret øya i 1489. Øya ble erobret av Det osmanske riket i 1571.
I 1878 inngikk Storbritannia en leieavtale med Tyrkia (osmanene), hvor øya ble leid for 90 000 pund i året. Kypros tilhørte fortsatt Det osmanske riket, men Storbritannia tok over all administrasjon og besatte øya militært. Da Tyrkia i 1914 gikk sammen med Tyskland og Østerrike i den første verdenskrigen, annekterte Storbritannia øya som kronkoloni.
=== Moderne tid ===
Tiden fra britenes ankomst til Kypros og fram til 1950-tallet må ses i sammenheng med Hellas' langvarige frigjøringskamp fra 1850-tallet av mot tyrkisk undertrykkelse. Den kypriotiske enosis-bevegelsen (union med Hellas) har sin bakgrunn i dette. Valget av Makarios III til erkebiskop for Kypros' (selvstendige) kirke var startskuddet for en heftig motstandsbevegelse. Frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med enosis som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene gjennom fire år, hvilket endte i Kypros' selvstendighet i 1960 – uten enosis. Storbritannia fikk beholde suverene baseterritorier på øya bestående av til sammen 256,4 km².
Kypriotene hadde helst sett enosis med Hellas, men det var uspiselig for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas. Britene så at selvstendighet var den beste måten å ivareta både Storbritannias egne interesser og de tyrkiske interessene på. Landet fikk en gresk-kypriotisk president (erkebiskop Makarios III) og en tyrkisk-kypriotisk visepresident med Fazıl Küçük.
Situasjonen fra 1960 utviklet seg svært negativt. Den nye konstitusjonen forfordelte den tyrkiske minoriteten på en rekke områder og skapte vondt blod. Blant annet var det umulig å få opprettet et forsvar. De to etniske gruppene organiserte seg etter hvert militært med private væpnete militser. Det hele toppet seg da Makarios i november 1963 ønsket å forandre konstitusjonen i tyrkisk disfavør. Den 23. desember 1963 kom det til skyting og aksjoner mellom de to partene. Britiske styrker fra militærbasene fulgte en anmodning fra FN og fikk stoppet de verste kampene etter noen dager da flere hundre var drept. Etter hvert ble britene avløst av FN-styrker (UNFICYP) fra Canada og Finland, etter hvert også fra Sverige. Skyting og mord fortsatte imidlertid, og den tyrkiske minoriteten ble gradvis drevet inn i befestete landsbyer og i en bydel i Nikosia.
Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. Tidlig i 1964 sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte Makarios – på det meste hadde Hellas 15 000 mann på Kypros. Kamper forekom kontinuerlig helt til 1968. I 1968 truet Tyrkia med invasjon, og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrker tilbake.
Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor enosis, og hadde stor støtte blant gresk-kypriotene for sitt syn. Makarios var en populær leder blant gresk-kypriotene og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, og igjen var målet enosis. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas.
Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i 1974 ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia gjennom en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket, men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160 000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover.
Kun myndighetene på den sørlige delen av øya er anerkjent av FN og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele øya, til tross for at de i praksis kun kontrollerer de to sørlige tredjedelene. En interessant følge av dette er at man ikke kan adressere post direkte til Nord-Kypros, men må sende det til Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga. forbud mot direkte handel med Sør-Kypros.
Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelige fordi tyrkisk-kypriotene er i mindretall og gresk-kypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkisk-kypriotene frykter å igjen bli dominert av gresk-kypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat.
De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros.
I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig med navnet Nord-Kypros (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1). Den anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar, fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte tyrkisk-kypriotene svært dårlig, og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderalt. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten at man kom til enighet.
I 2004 stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan utarbeidet av FN (Annan-planen) basert på en løs føderasjon mellom to stater. I folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen resulterte i et klart flertall i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord.
Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros var fra før medlem i Samveldet av nasjoner.
Under konflikten mellom Israel og Hizbolla i Libanon sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene.
== Geografi ==
Kypros er den tredje største øya i Middelhavet (etter de italienske øyene Sicilia og Sardinia) og er verdens 81. største. Den måler 240 kilometer fra ende til ende og er 100 km bred på det bredeste, med Tyrkia 75 km mot nord. Andre nærliggende områder inkluderer Syria og Libanon i øst (henholdsvis 105 km og 108 km), Israel (200 km mot sørøst), Egypt (380 km mot sør), og Hellas i vest-nordvest (280 km til den lille Dodekanesiske øya Kastellórizo, 400 km til Rhodos, og 800 km til det greske fastlandet).
Det er to fjellkjeder på øya, Troodos og den mindre, Kyreniafjellene. Det høyeste fjellet, Olympos er 1 952 høyt og er en del av Troodos. Kyreniafjellene er lavere og her er det høyeste punktet 1 024 moh. Mesaoria er flatt sletteland mellom disse to fjellkjedene og det er her den delte hovedstaden Nikosia ligger. Troodos er den største fjellkjeden og dekker nesten halvparten av øya, mens Kyreniafjellene dekker en lang stripe langs nordkysten.
Viktige naturressurser er kobber, svovelkis, asbest, gips, tømmer, salt, marmor og leire.
Geopolitisk er 59,74 % av øya under kypriotisk styre, mens 34,85 % er den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros som bare er akseptert av Tyrkia. Den delen som er okkupert av Tyrkia anser mange som den vakreste delen av øya. Den grønne linjen mellom disse to delene, utgjør 2,67 % av arealet og er kontrollert av De forente nasjoner. To britiske baser – Akrotiri og Dekelia – utgjør 2,74 %.
=== Klima ===
Kypros har et middelhavsklima som trekker mange turister til øya. Kypros er kjent som en veldig varm øy med lange, varme somre året rundt. Det er derfor en del turister som reiser dit om vinteren når temperaturen er omtrent som en norsk sommer. Det regner gjerne en del mellom desember og februar og det er mulig med snø om vinteren i Troodos fjellene. Kypros har et klima som kan minne mye om Perth i Australia eller Madrid i Spania om sommeren, men er en del varmere om vinteren enn disse plassene.
=== Flora og fauna ===
Plantelivet er ikke likt det som en finner ellers langs Middelhavet. Det skyldes Kypros' isolerte posisjon i Middelhavet. Det finnes 2000 ulike plantearter på øya. 120 av disse finnes bare på Kypros. I Troodosfjellene vokser kyprosseder, tyrkisk furu, svartfuru, gresk einer, Quercus alnifolia og sypress. Før i tiden var hele øya dekket med trær. Nå er bare 19 % av Kypros dekket av skog. Hogst, beiting og gressbrann har vært med på å redusere skogbestanden på øya opp i gjennom historien. Blomstringssesongen er i februar-mars. Kypros har 38 ulike orkidearter.
Muflonsauen lever i Troodosfjellene. Denne sauen er fredet i og med at den holdt på å bli utryddet på tredvetallet. På nordvestkysten kommer to ulike sorter havskilpadder i land hver sommer for å legge egg. I de store saltsjøene ved Larnaka og Limassol kan man om vinteren se store flokker flamingoer. De kommer i november–desember og forlater øya igjen ved påsketider. Mange vadefugler trekker over Kypros. Det kan være heirer, regnspover og ender. En del sangfugler gjester øya om sommeren eller om vinteren. I fjellene kan man komme over gribber og falker. Av krypdyr finnes det kameleoner, gekkoer og åtte ulike slangearter. Det finnes mange fiskearter i farvannet rundt øya. Sverdfisken kommer på besøk til øya i perioden mai til juli.
== Politikk og administrative inndelinger ==
=== Presidenten ===
Presidenten velges direkte av folket. Etter forfatningen av 1960 skal presidenten være gresk-kypriotisk og visepresidenten tyrkisk-kypriotisk. De skal sammen utføre statsoverhodets oppgaver. Siden desember 1963 har embetet som visepresident stått ledig.Presidenten har vidtgående fullmakter, også med hensyn til å gi lover. Han har absolutt veto mot parlamentets vedtak i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, og utsettende veto i de øvrige saker. Kypros' president er samtidig også leder av regjeringen. Den kypriotiske forfatningen inneholder ikke vervet statsminister. Presidenten har således også betydelig innflytelse over de øvrige fagområder i regjeringen.
=== Distrikter ===
Kypros er delt inn i seks distrikter: Nikosia, Famagusta, Kyrenia, Larnaka, Limassol og Paphos.
=== Kommuner ===
Kypros blir delt inn i 33 kommuner, mellom 3 og 10 i hvert distrikt.
== Økonomi ==
=== Valuta ===
Den offisielle myntenheten på Kypros var tidligere kypriotisk pund. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe det også gjorde fra 1. januar 2008.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Malte kirker i Troodosfjellene
Choirokoitia
PáfosMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2009 – Lefkara laces eller Lefkaritika, kniplinger
2013 – Middelhavskjøkkenet. (Sammen med Kroatia, Spania, Hellas, Italia, Marokko og Portugal)
2021 – Bysantinsk sang (Sammen med Hellas)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(grk) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Cyprus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Κύπρος - Kıbrıs – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Republikken Kypros hos Wikivoyage
Cyprus Map (engelsk)
(no) Statistikk og andre data om Republikken Kypros i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Kypros, offisielt Republikken Kypros, ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet,Ett syn er at Kypros geografisk tilhører Anatolia (Lilleasia), hvilket hovedsakelig består av Tyrkia, men det kan bli betraktet som en del av Asia eller Europa, eller Eurasia. Amerikanske National Geographic plasserer Kypros i Asia, men tallrike andre kilder plasser Kypros i Europa, blant annet BBC og WorldAtlas. | 1,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parlamentarisme | 2023-02-04 | Parlamentarisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Parlamentarisme'] | Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.
I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Finland, Ungarn og Spania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
| Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.
I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Finland, Ungarn og Spania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
== Parlamentarisme i Norge ==
=== Storting/regjering ===
I Norge ble parlamentarismen gradvis innført av Venstre fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.
Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Før innføringen av parlamentarismen hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over statsrådene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I 1870-årene vedtok Stortinget i flere omganger å endre Grunnloven, slik at statsrådene fikk adgang til parlamentet. Kongen, Oscar II, nektet å sanksjonere lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i 1880, kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet Venstre) vant i Stortingsvalget i 1882, stilte de regjeringen til riksrett for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. Regjeringen Selmer måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder Johan Sverdrup som ny statsminister. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge.Mange vil likevel si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble innført først etter Unionsoppløsningen. Frede Castberg argumenterer for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett, hvor han konkluderer: "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.
Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:
Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. Denne siden av norsk parlamentarisme ble ikke ble grunnlovsfestet før 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.
Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.
Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928, Regjeringen Hundseid i 1933 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).
Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført fra 1884. Sverdrups regjering gikk ikke av etter valgnederlaget i 1888. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av Emil Stang. Johan Sverdrup søkte da å forhandle med ledelsen i Rene Venstre for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt hadde Kong Oscar II grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fra Høyre. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.
Da regjeringen Stang ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt med riksrett. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke militære midler.Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag for statsminister Blehr og Rene Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.
=== Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme ===
Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven av 1992, som gav kommunene utvidet mulighet til å bestemme styreform selv. Dette innebar at også andre kommuner (og fylkeskommuner) kunne innføre parlamentarisme. Bergen og Tromsø kommuner innførte parlamentarisme i henholdsvis 2000 og 2011. I 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner etter. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall. Tromsø gikk tilbake til formannskapsmodellen 1. juli 2016.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjørn Erik Rasch (2004). Kampen om regjeringsmakten : norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 9788276748413.
== Eksterne lenker ==
lovdata.no Lovdatas innføringsside i rettsgrunnlaget for parlamentarismen
Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen – inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismenDokument nr. 12:1 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo (A), Inge Lønning (H), Lodve Solholm (Frp), Ågot Valle (SV), Odd Holten (KrF), Berit Brørby (A) og Carl I. Hagen (Frp) om endringer i Grunnloven § 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten)
SaksopplysningerDokument nr. 12:2 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (Frp), Berit Brørby (A) og Kjell Engebretsen (A) om endringer i Grunnloven §§ 15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)
SaksopplysningerDokument nr. 12:17 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Ågot Valle, Ingvild Vaggen Malvik, Siri Hall Arnøy og Øystein Djupedal (alle SV) om endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12 og 16 med sikte på å avskaffe Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og grunnlovsfeste landets statsskikk og menneskerettighetsforpliktelser
Saksopplysninger
NRK Skole med klipp fra NRKs arkiver om parlamentarisme
Reform av Grunnloven (VG, 2007)Hva er parlamentarisme? - artikkel fra forskning.no 30.9.02Parlamentarisme, artikkel hos Store norske leksikonParlamentarismen i utvikling, artikkel hos Stortingets hjemmesider | Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. | 1,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ty | 2023-02-04 | Ty | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigsguder', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æser'] | Ty eller Tyr er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid.
I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Ty hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Ty var etter dette enhendt. Ty var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk.
Ty dør under Ragnarok, da han slåss mot Garm, og de to dreper hverandre.
Ty var også gud for ære, rettferdighet og tinget. Ty opptrer dessuten i gudediktet Hymeskvadet i Den eldre Edda, der han hjelper Tor med å skaffe et bryggekar som er stort nok til at det kan brygges øl til alle gudene på én gang. Ifølge Snorre og Den yngre Edda er Tyr sønnen til Odin, mens han i Hymeskvadet er sønnen til jotnen Hyme. Ty og Tor kan også være det tvillingparet som opptrer med store økser på danske helleristninger og som i fellesskap het Øl.
| Ty eller Tyr er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid.
I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Ty hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Ty var etter dette enhendt. Ty var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk.
Ty dør under Ragnarok, da han slåss mot Garm, og de to dreper hverandre.
Ty var også gud for ære, rettferdighet og tinget. Ty opptrer dessuten i gudediktet Hymeskvadet i Den eldre Edda, der han hjelper Tor med å skaffe et bryggekar som er stort nok til at det kan brygges øl til alle gudene på én gang. Ifølge Snorre og Den yngre Edda er Tyr sønnen til Odin, mens han i Hymeskvadet er sønnen til jotnen Hyme. Ty og Tor kan også være det tvillingparet som opptrer med store økser på danske helleristninger og som i fellesskap het Øl.
== Navn ==
Det nordiske gudenavnet Tyr stammer kanskje opprinnelig fra det indoeuropeiske ordet *deyewos, som er relatert til den indoeuropeiske himmelguds navn *Dyews, og er det samme ordet som ordet Dyaus i Sanskrit og det greske Zevs. Zevs er det eneste gudenavnet i gresk mytologi vi vet med sikkerhet har en indoeuropeisk rot, nemlig *Dyews, også *Dyews pHter, som kan sammenliknes med Dyaus Pitar på sanskrit, og Jup(p)iter, opprinnelig Deus Pater, «Himmelfaren» eller «Gudefaren» på latin.
Ty heter Týr på norrønt, og navnet kom fra det germanske Tiwaz. Ty er det eneste norrøne gudenavnet som representerer et opprinnelig indoeuropeisk grunnord som kan bety «gud», «dag» eller «himmel». Ty er derfor sannsynligvis en yngre variant av indoeuropeisk himmelgud, selv om mange av hans funksjoner og betydning ble overtatt av Tor (Þórr), som tordengud, og Odin, som fryktinngytende krigsgud, i jernalderen.
Ty har beholdt den norrøne formen Tyr både på svensk og dansk. Det islandske týr (i flertall tívar) brukes også som fellesnavn for «gudevesen», altså æser.
=== Navn på Ty ===
Týr eller Tívar (norrønt)
Tyr (norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk)
Tyz (gotisk)
Ti (gammelsvensk)
Tiw, Tiu eller Tew (gammelengelsk)
Ziu (gammelhøytysk)
=== Tirsdag ===
Ty har ellers gitt navn til den andre dagen i uka, tirsdag, som heter tysdag på nynorsk, tisdag på svensk og Tuesday på engelsk. Ty var krigsgud i germansk og norrøn mytologi, og da germanerne oversatte det latinske navnet på tirsdag, Martis dies, «krigsguden Mars' dag», ble denne dagen til det norrøne Týs-dagr.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
== Eksterne lenker ==
(en) Týr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Ty eller Tyr er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid. | 1,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_aviser_etter_m%C3%A5lform | 2023-02-04 | Liste over norske aviser etter målform | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over norske aviser', 'Kategori:Norske aviser'] | Liste over norske aviser etter målform er en delvis opplisting av aviser ut i fra redaksjonelt språkvalg.
| Liste over norske aviser etter målform er en delvis opplisting av aviser ut i fra redaksjonelt språkvalg.
== Bokmål ==
Aviser m.v. som redigeres på bokmål og følger bokmålsnormalen fastsatt av Norsk språkråd
BA (Bergensavisen) (radikalt bokmål)
Dagbladet
Verdens Gang
Dagsavisen
== Nynorsk ==
Aviser som redigeres på nynorsk og følger nynorsknormalen fastsatt av Norsk språkråd
Avisa Møre
Bygdanytt
Bømlo-nytt
Bø blad
Dag og tid
Driva
Firda
Firdaposten
Firda tidend
Fjuken
Framtida
Grannar
Grenda
Hallingdølen
Hardanger folkeblad
Hordaland
Kvinnheringen
Marsteinen
Nordhordland
Os & Fusaposten
Ostringen
Ryfylke
Samningen
Setesdølen
Sirdølen
Sogn avis
Strilen
Suldalsposten
Synste Møre
Tysnes
Vaksdalposten
Vest-Telemark blad
Vikebladet vestposten
== Riksmål ==
Aviser som redigeres på riksmål og følger riksmålsnormalen fastsatt av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Aftenposten – morgennummeret (skiftet fra Riksmålsordlisten av 1952 til Det norske akademis rettskrivning av 1986 i 1990, og videre til moderat bokmål i 2006)
Aftenposten aften (ikke lengre egen utgave)
Budstikka
Dagens næringsliv
Ordet
== Ingen målpreferanse ==
Aviser som ikke har noen bestemt målpreferanse, men anvender flere målformer i redaksjonelle artikler
Bergens tidende
Friheten
Klassekampen
Morgenbladet
Nationen
Ny Tid
Panorama
Romsdals budstikke
Stavanger aftenblad
Sunnmørsposten
Vårt land
Avisen Agder
== Uklassifisert ==
Adresseavisen
Agderposten
Avisa Nordland
Bladet Tromsø
Brønnøysunds avis
Demokraten
Finnmark dagblad
Framtid i nord
Fredriksstad blad
Fædrelandsvennen
Glåmdalen
Gudbrandsdølen dagningen
Hamar arbeiderblad
Hamar dagblad
Harstad tidende
Lofotposten
Namdalsavisa
Nettavisen
Nordlys
Ringerikes blad
Svalbardposten
Oppland arbeiderblad
Tidens krav
Troms folkeblad
Trønder-avisa
== Referanser == | Liste over norske aviser etter målform er en delvis opplisting av aviser ut i fra redaksjonelt språkvalg. | 1,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fenrisulven | 2023-02-04 | Fenrisulven | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | For saturnmånen Fenrir, se Fenrir (måne).
Fenrisulven eller Fenresulven (norrønt: Fenrisúlfr) eller Fenre (norrønt: Fenrir) er et mytisk dyr fra norrøn mytologi. Han er nevnt i Edda-diktene Voluspå, Vavtrudnesmål og Loketretten. Ifølge mytene var han sønn av Loke og Angerboda.
| For saturnmånen Fenrir, se Fenrir (måne).
Fenrisulven eller Fenresulven (norrønt: Fenrisúlfr) eller Fenre (norrønt: Fenrir) er et mytisk dyr fra norrøn mytologi. Han er nevnt i Edda-diktene Voluspå, Vavtrudnesmål og Loketretten. Ifølge mytene var han sønn av Loke og Angerboda.
== Beskrivelse ==
Fenrisulven er en diger ulv, sønn av Loke og Angerboda, fra den norrøne mytologien. Den har to søsken, Hel og Midgardsormen, og to halvsøsken, Narve og Vale.
Da Fenrisulven skulle bindes, prøvde de først med lenken Løding, men denne holdt ikke. Deretter prøvde de med lenken Drome, som var dobbelt så kraftig. Det gikk like dårlig.
Da sendte Odin Skirne til noen dverger i Svartalvheimen for å få dem til å smi en lenke som var sterk nok. Lenken Gleipne ble skapt av seks ting som ingen kan finne: fiskens åndedrett, kvinneskjegg, fuglens spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter og bjørnens sener. Derfor finnes ikke disse tingene den dag i dag. Gleipne var tynn og myk som et silkesnøre, men sterkere enn alle andre lenker.
Nok en gang måtte æsene lure Fenre. De lokket ulven med seg ut på den lille øya Lyngve i sjøen Åmsvartne, og sa at dersom han ikke greide å ødelegge denne lenken, var han så svak at æsene ikke hadde noen grunn til å frykte ham, og de ville i så fall slippe ham fri. Fenre hadde mistanke om at de forsøkte å lure ham, og krevde at noen holdt hånden i kjeften hans, som pant. Bare Ty torde dette. Han la høyrehånden i kjeften til Fenre. Fenre forsøkte å riste seg løs, men lenken ble bare strammere, og slitnet ikke. Slik mistet Ty armen sin.Fenre glefset etter dem, men da stakk de et sverd inn i kjeften hans, med spissen opp slik at han ikke kunne bite. Siklet hans ble til elven Vån. Det sies at når Ragnarok begynner, kommer Fenrisulven seg løs.
Da vil Fenrisulven sluke Odin hel, og deretter dreper Vidar (sønnen til Odin) ulven, ved å sette foten i ulvens underkjeve. Med begge hender griper han overkjeven på ulven og sliter munnen i stykker.
== Andre opplysninger ==
I Dronning Maud Land i Antarktis ligger fjellkjeden Fenriskjeften. Den høyeste toppen heter Ulvetanna (2931 moh.).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fenrir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fenrir – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Gylvaginning, til dansk ved Finnur Jónsson, heimskringla.no | Fenrisulven eller Fenresulven (norrønt: Fenrisúlfr) eller Fenre (norrønt: Fenrir) er et mytisk dyr fra norrøn mytologi. Han er nevnt i Edda-diktene Voluspå, Vavtrudnesmål og Loketretten. | 1,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angerboda | 2023-02-04 | Angerboda | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gygrer'] | Angerboda (norrønt Angrboða, «sorgvarsleren») er i norrøn mytologi en jotunkvinne fra Jernskogen, og var mor til Lokes barn eller avkom: Fenrisulven, Midgardsormen, og dødsgudinnen Hel.
Navnet hennes kommer trolig fra det faktum at hennes avkom, Fenrisulven og Midgardsormen, kommer til å drepe Odin og Tor under Ragnarok. Odin blir slukt av Fenrisulven, og Tor og Midgardsormen dreper hverandre.
Hun er nevnt den korte utgaven av Voluspå som finnes i diktet Hyndluljod som mor til Fenris med Loke. I Gylfaginning er hun også nevnt som en «jotne fra Jotunheimen». Det er blitt spekulert om hun nevnes i diktet Balders drømmer i vers 13 hvor Odin sier at volven er mor til tre troll eller monstre:
«Du er ikkje volva
den vise kvinna,
men til tussar
tri er du mor»Den eneste mor til tre monstre som er kjent i den norrøne mytologien er Angerboda.
| Angerboda (norrønt Angrboða, «sorgvarsleren») er i norrøn mytologi en jotunkvinne fra Jernskogen, og var mor til Lokes barn eller avkom: Fenrisulven, Midgardsormen, og dødsgudinnen Hel.
Navnet hennes kommer trolig fra det faktum at hennes avkom, Fenrisulven og Midgardsormen, kommer til å drepe Odin og Tor under Ragnarok. Odin blir slukt av Fenrisulven, og Tor og Midgardsormen dreper hverandre.
Hun er nevnt den korte utgaven av Voluspå som finnes i diktet Hyndluljod som mor til Fenris med Loke. I Gylfaginning er hun også nevnt som en «jotne fra Jotunheimen». Det er blitt spekulert om hun nevnes i diktet Balders drømmer i vers 13 hvor Odin sier at volven er mor til tre troll eller monstre:
«Du er ikkje volva
den vise kvinna,
men til tussar
tri er du mor»Den eneste mor til tre monstre som er kjent i den norrøne mytologien er Angerboda.
== Referanser == | Angerboda (norrønt Angrboða, «sorgvarsleren»Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Det Norske Samlaget 2005. | 1,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Massekommunikasjon | 2023-02-04 | Massekommunikasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Informasjon og samfunnskontakt', 'Kategori:Kommunikasjon', 'Kategori:Medier', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Massekommunikasjon er kommunikasjon fra en sender til flere mottagere gjennom et medium.
Eksempler på slike medier er:
Avis
Radio
Fjernsyn
Reklame
Internett
TalereMålet for all massekommunikasjon er at flere mottakere, på forskjellig geografisk standpunkt, skal motta budskapet senderen ønsker å formidle.
| Massekommunikasjon er kommunikasjon fra en sender til flere mottagere gjennom et medium.
Eksempler på slike medier er:
Avis
Radio
Fjernsyn
Reklame
Internett
TalereMålet for all massekommunikasjon er at flere mottakere, på forskjellig geografisk standpunkt, skal motta budskapet senderen ønsker å formidle.
== Se også ==
Massemedier | Massekommunikasjon er kommunikasjon fra en sender til flere mottagere gjennom et medium. | 1,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malta | 2023-02-04 | Malta | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Malta', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1964', 'Kategori:Tidligere britiske kolonier', 'Kategori:Øyer i Europa'] | Malta er en republikk i Middelhavet sør for Sicilia. Landet har en befolkning på 421 364 (2012).
Øygruppen Malta består av seks øyer. De tre store øyene Malta, Gozo og Comino er alle bebodde, mens de tre små øyene Cominotto, Filfla og St.Paul er ubebodde. Malta er den største av øyene, ca. 27 km lang og ca. 14 km på det bredeste, Gozo er tilsvarende 14 km lang og 7 km bred, Comino er bare 2,6 kvadratkilometer.
| Malta er en republikk i Middelhavet sør for Sicilia. Landet har en befolkning på 421 364 (2012).
Øygruppen Malta består av seks øyer. De tre store øyene Malta, Gozo og Comino er alle bebodde, mens de tre små øyene Cominotto, Filfla og St.Paul er ubebodde. Malta er den største av øyene, ca. 27 km lang og ca. 14 km på det bredeste, Gozo er tilsvarende 14 km lang og 7 km bred, Comino er bare 2,6 kvadratkilometer.
== Etymologi ==
Opprinnelsen til ordet Malta er usikker, og tilsvarende med dagens moderne varianter som er avledet fra maltesisk språk. Den etymologien som oftest nevnes er at ordet Malta er avledet fra det greske ordet μέλι (meli), «honning». Antikkens grekere kalte øya for Μελίτη (Melitē) i betydningen «honningsøt» (hvilket også var navnet på en nereidene, i gresk mytologi en gruppe havnymfer), muligens grunnet Maltas særegne produksjon av honning ved en stedegen art bier på øya, noe som da ga øya tilnavnet «honninglandet». Romerne fortsatte med å kalle øya Melita, noe som er en latinisering av det greske ordet Μελίτη. En annen teori antyder at ordet Malta kommer fra fønikiske ordet Malet i betydning «tilfluktssted» eller «trygg havn», som referanse til Maltas mange bukter og viker.
== Naturgeografi ==
Malta er en øygruppe i den sentrale delen av Middelhavet, ca. 93 kilometer sør for Sicilia. De tre største øyene Malta, Gozo (stavet Għawdex på maltesisk) og Comino (Kemmuna) er bebodd. Bare en håndfull bor på Comino. Langs den forrevne kysten ligger det en rekke gode havner. Landskapet er preget av lave åser med terrassejordbruk. Det høyeste punktet, Ta' Dmejrek på Malta, er 253 meter høyt. Malta-kanalen i nord skiller Malta fra den italienske øya Sicilia.
Selv om Malta ligger langt sør for det europeiske kontinentet, er ikke sørspissen av Malta Europas sørligste punkt. Punta de Tarifa i Spania, Kypros og den greske øya Gavdos sør for Kreta ligger alle lenger sør enn Malta.
=== Klima ===
Klimaet er et typisk middelhavsklima med milde, regnfulle vintre og hete, tørre somre. Vekstsesongen blir egentlig aldri avbrutt, selv om uvanlig kaldt vær om vinteren av og til setter veksten tilbake midlertidig. Mye vegetasjon tørker også inn om sommeren. Vannforsyning er et problem for Malta, siden sommeren er helt tørr, akkurat når vannforbruket er høyest. Vinterregnet faller også ofte som kraftige byger, og vannet renner da ut i havet i stedet for å gjennomtrekke jorda.
Den laveste temperaturen noensinne ble registrert i januar 1905 med 1,1 °C. Den høyeste temperaturen noen gang er på 43,8 °C i august 1999.
== Demografi ==
Malta har en befolkning på 421 364 (2012). De fleste bor på øya Malta. Folketellingen i 2011 viste at 28,9 % av befolkningen bodde i Northern Harbour District.Folketellingen i 2011 viste en folkemengde på 417 432, nesten en dobling fra 1911. Landet er tett befolket. I 2011 var befolkningstettheten 1 325 personer per km² for hele landet og 1 566 personer per km² for øya Malta. I distriktene Northern Harbour District var befolkningstettheten 5 014 personer per km².I 2011 hadde 20 289 personer (4,9 % av befolkningen totalt) ikke maltesisk statsborgerskap. De fleste av disse (60,2 %) kom fra land i EU, særlig Storbritannia.
=== Språk ===
Offisielle språk er maltesisk og engelsk. Maltesisk er en vestarabisk dialekt iblandet rikelige mengder italienske ord. Malta er det eneste stedet man skriver arabisk med latinske bokstaver. I tillegg er engelskkunnskapene svært utbredt i befolkningen, og da først og fremst som andrespråk.
Befolkningen er i hovedsak maltesisktalende. 93,2 % kunne i 2011 maltesisk flytende. Nesten to tredeler oppga at de også kunne engelsk flytende. 41,3 % hadde også god eller middels kjennskap til italiensk.93,6 % av befolkningen over 10 år kunne i 2011 lese og skrive.
== Historie ==
Malta har vært bebodd siden ca. 5200 f.Kr. En betydelig neolittisk kultur utviklet seg på øyene før pyramidene i Egypt ble bygd, og tallrike minnesmerker fra denne kulturen finnes rundt omkring i landskapet. Fønikerne koloniserte øyene ca. 1000 f.Kr., og brukte dem som utgangspunkt for videre ekspansjon i det vestlige Middelhavet.
=== Kartago, Roma og arabere ===
Senere kom øyene under byen Kartagos kontroll, ca. 400 f.Kr., og som følge av de puniske kriger overtok romerne i 218 f.Kr. Øyene blomstret under romersk herredømme, noe tallrike minnesmerker vitner om. I år 60 led apostelen Paulus skipbrudd i St. Paul's Bay, og siden har kristendommen hatt fotfeste på Malta. Da Romerriket ble delt i 395 i Vestromerriket og Østromerriket, fulgte Malta med i det østromerske, eller bysantinske riket. Trolig ble øyene også plyndret av de germanske vandalene en gang på 400-tallet. I 870 ble øyene erobret av araberne. Araberne tolererte den kristne religionen, og innførte nytteplanter som sitrusfrukter og bomull. Det mest varige de etterlot er språket maltesisk, som er basert på arabisk språk.
=== Normannere, spanjoler og tyrkere ===
I 1090 erobret de sicilianske normannerne øyene, og så fulgte de franske angevinerne, det tyske Hohenstaufen-huset og fra 1287 kongeriket Aragón. De 32 maltesiske adelsfamiliene fører sin opprinnelse tilbake til denne perioden. De eldste «baronene av Djar il Bniet og Buqana» fører sin slekt tilbake til 1090.
Mot slutten av 1400-tallet og på 1500-tallet ble Malta utsatt for stadig flere piratangrep av tyrkere og fra Nord-Afrika, og en stor del av befolkningen ble solgt til slaveri i den muslimske verden. I 1551 ble samtlige innbyggere på den mindre øya Gozo, opp mot 6000 mennesker, ført til slaveri til Libya.
=== Johannitterordenen ===
I 1530 ble øyene gitt av Spania (Aragón og Kastilla ble forent til Spania i 1469) til Johanitterordenen som evig leie. Denne kristne, militære ridderordenen hadde blitt kastet ut av Det hellige land på 1200-tallet, og så fra Rhodos i 1522. I 1565 motsto de en full beleiring av den tyrkiske armeen, og beleiringen av Malta var et av vendepunktene i tyrkernes forsøk på å erobre Europa. Som følge av erfaringene fra denne beleiringen ble de store befestningene i og rundt den nye hovedstaden Valletta bygd.
=== Fransk og britisk styre ===
Johannitterordenen ble avløst av franskmennene, da Napoleon I i 1798 erobret øyene på vei til sitt felttog mot Egypt. Napoleon ba om nødhavn for å få forsyninger, men da han kom inn i havnen i Valletta, rettet han kanonene sine mot sine verter. Stormesteren Ferdinand von Hompesch zu Bolheim kapitulerte, og Napoleon ble værende noen dager på Malta, og sørget da for å ta med seg alt flyttbart løsøre Ordenen eide. Han etablerte også en fransk administrasjon for Malta, voktet av en betydelig militær enhet. Napoleon innførte religionsfrihet for den jødiske og muslimske minoriteten på øyene. Imidlertid syntes ikke malteserne noe særlig om de religionsfiendtlige franskmennene, og gjorde opprør. Franskmennene måtte da forskanse seg bak murene i Valletta. Storbritannia sendte så ammunisjon og hjelp til opprørerne, og etter hvert også sin flåte for å blokkere øyene. Etter to år kapitulerte franskmennene i 1800, og øyene ble et britisk protektorat.
I 1814, som en del av freden i Paris, ble Malta offisielt en del av det britiske imperium. Malta var en viktig forsyningshavn og flåtehovedkvarter. Åpningen av Suezkanalen i 1869 økte Maltas betydning, og øyene ble et viktig stoppested på veien mellom Storbritannia og India. På 1930-tallet ble imidlertid den britiske middelhavsflåten flyttet til Alexandria i Egypt, siden Malta ligger så nært det da fascistiske Italia.
=== Andre verdenskrig ===
I perioden 1940-43 lå Malta svært utsatt til. Mussolinis Italia gjorde krav på Malta, og aksemaktene sikret seg etter hvert kontroll over Fransk Nord-Afrika og Balkan-halvøya. Dette gjorde at de nærmeste britiske basene lå i Gibraltar og i Egypt, tusenvis av kilometer borte. Malta ble utsatt for en nådeløs bombing, Valletta ble Europas mest bombede by. Befolkningen utviste imidlertid en enestående utholdenhet, og ble i et brev fra Kong George VI datert 15. april 1942 til øyas guvernør generalløytnant William Dobbie tildelt George Cross (Georgskorset) for sin innsats. Dette korset gjenfinnes i dag på Maltas flagg.
=== Selvstendighet ===
Etter krigen, og etter en kort periode av politisk ustabilitet, ble Malta selvstendig 21. september 1964. Ifølge grunnloven av 1964 ble den britiske monarken statsoverhode, og en generalguvernør var i dennes sted. 13. desember 1974 ble imidlertid Malta en republikk med en president som statsoverhode. 31. mars 1979 ble de britiske militære styrkene trukket ut etter at militærpakten mellom Storbritannia og Malta gikk ut. 1. mai 2004 gikk Malta med i Den europeiske union, og fra 1. januar 2008 ble Malta knyttet til eurosonen. Landet er en del av Schengen-området.
== Politikk og administrasjon ==
Malta er en parlamentarisk republikk. Regjeringen ledes av den partilederen som har flertall i ettkammerparlamentet, representantenes hus.
=== Administrativ inndeling ===
Malta er delt inn i fem administrative regioner og 68 kommuner, hvorav 54 er på Malta og 14 på Gozo. De ulike regionene er:
Reġjun Ċentrali / Central Region
Reġjun Għawdex / Gozo Region
Reġjun Tramuntana / Northern Region
Reġjun Xlokk / South Eastern Region
Reġjun Nofsinhar / Southern Region
== Næringsliv ==
Malta har de siste årene tilknyttet seg flere nye næringer. En av de største næringene på Malta er pengespill som er regulert av MGA. I tillegg så har Malta de seneste årene tilknyttet seg flere store selskaper innenfor blockchain og kundeservice.
=== En ny vekstnæring ===
I løpet av det siste tiåret[hvilket?] er utendørsscenene i en rekke spillefilmer blitt spilt inn på Malta. På grunn av det stabile klima og forholdsvis moderate prisnivå har mange europeiske filmskapere lagt sine opptak dit. Blant annet ble scenene som illuderte forberedelsene i, og avreisen fra Callao i Kon-Tiki2 tatt opp på Malta.
=== Valuta ===
Den offisielle myntenheten på Malta var tidligere maltesisk lire. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe som ble iverksatt fra 1. januar 2008.
== Samfunn ==
== Kultur ==
Malta er et av de mest tradisjonelt katolske landene i Europa, og kirken og de katolske verdiene står sterkt i befolkningen. På Malta feirer hver landsby sin skytshelgens dag, og dette er foranledningen til en festa, med musikk, dans, fyrverkeri og god mat og drikke.
Isle of MTV er en endags musikkfestival produsert og kringkastet av MTV på årlig basis. Siden 2007 har festivalen hatt sitt hjem på kornlagerplassen Granaries i Floriana, en åpen plass like utenfor bymuren til Valletta med rom til omtrent 50 000 tilskuere.The Malta International Fireworks Festival er en årlig festival arrangert i Grand Harbur-området utenfor Valletta siden 2003. Festivalen besøkes av fyrverkeriprodusenter fra Malta, Italia og flere andre land. Festivalen arrangeres normalt siste uke i april hvert år. Festivalen er en av de største turistattraksjonene på øya.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Ħal-Saflieni Hypogeum
Maltas megalitiske templer
VallettaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2020 – Il-Ftira, flatt surdeigsbrød
2021 – L-Għana, en maltesisk folkesangtradisjon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Malta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Malta – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Malta i FN-sambandets nettsted Globalis.no[1] Malta, et stort utendørs studio | Malta er en republikk i Middelhavet sør for Sicilia. Landet har en befolkning på (2012). | 1,399 |
Subsets and Splits